Kommandør Daniel til USA: «Respekter Nicaragua som en suveren nasjon»

Fra La Verdad (Sannheten), Nicaragua, 28. September 2022. Tale holdt av Daniel Ortega 7. september. Under finner du også rapport fra besøket til en russisk delegasjon til Nicaragua. Ortega og sandinistene var i sin tid blant de mest beundrete latin-amerikanske antiimperialister i verden som også den norske venstresiden trykket til sitt hjerte. Ortega har fremdeles beholdt sin grunnleggende oppfatning av USA-imperialismen og de kreftene som står mot den. Det har ikke lenger de norske partienes om kaller seg venstre. Oversatt og kommentert av Terje Valen.

Et bilde som inneholder person, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, krevde at USA «respekterer Nicaragua hvis de ønsker å bidra til fred», under hans tale til det nicaraguanske folket etter å ha fullført en massiv marsj for å kreve rettferdighet, fred og liv, for alle ofrene for kuppterrorisme.

Under denne andre marsjen som ble avsluttet på vellykket vis i september, mintes president Daniel den heroiske gjerningen i slaget ved San Jacinto «som er i sentrum, i hjertet av vårt liv, vår historie, vår danning.»

«Fra barndommen lærer vi at Nicaraguas uavhengighet, Nicaraguas suverenitet, ble forsvart for første gang i San Jacinto, og der ble seieren oppnådd for første gang,» sa han.

Presidenten hevdet at slaget ved San Jacinto utgjør den første store seieren mot ekspansjonismen til det nordlige imperiet, til Yankee-imperiet.

«Vi oppsøkte ikke dem, det gjorde ikke nicaraguanerne, Andrés Castro gikk ikke mot Yankees, det var Yankees som kom for å angripe og ta over Nicaragua. Det er virkeligheten i vår historie, og de som brakte Yankees, forræderne fra i går som er de samme forræderne i dag, det er de samme som brakte dem, «sa han.

Kommandanten fremførte en sammenfatning av Nicaraguas historie, med slaget ved San Jacinto som ramme.

«Se hvor lenge siden, se. Og det var striden her mellom de som Sandino kalte forrædere, feiginger. De kjempet seg imellom, se hvilket eksempel for fremtidige generasjoner siden da, liberale og konservative i krig, noe som førte til drap på arbeiderne, bøndene, som de kalte tjenerne på sine eiendommer, som var deres soldater. Disse partiene ble da kalt legitime og demokratiske. Og et av dem var forskanset i León, det kalte de hovedstaden, der var regjeringen sa de. Og det andre var forskanset i Granada, og der sa de at hovedstaden i Nicaragua var, og i mellomtiden sendte de tjenerne, arbeiderne, ut for å drepe bøndene. Og lederne for de to partiene som ba yankeene om å komme for å hjelpe dem, og det gjorde William Walker, en yankee med en helt reaksjonær, konservativ slavementalitet, som drømte om å ta kontroll over Nicaragua, etter å ha tatt kontroll over Mellom-Amerika, etter at Mexico var overtatt av USA og de hadde innført de mest konservative og mest reaksjonære doktrinene for øyeblikket», forklarte han.

«Se hvem som oppsøkte oss, brakt hit av forræderne. Og hva var det første Walker gjorde? Det første han gjorde var å gå mot de som trodde at Walker skulle tjene dem, yankeene sa nei, dere skal tjene meg og han ble president i Nicaragua, se, en Yankee, William Walker ble president i Nicaragua», la han til.

Til tross for skammen som dette betydde for landet, hevdet president Daniel at det nicaraguanske folket forsvarte sin verdighet, «og det gjorde også de samme politiske kreftene som innså at yankeene også begynte å forfølge dem, de som hadde brakt ham. Da hadde de ikke noe annet valg enn å bli med i kampen. Og de sentralamerikanske landene ville også bli med med Nicaragua fordi de innså at hvis Nicaragua falt under yankeenes dominans, ville hele Mellom-Amerika også falle.

Kommandanten understreket også at det var i seiersmåneden, september at Mellom-Amerikas fikk sin uavhengighetserklæringen fra den spanske kronen.

Vi feirer «enda et jubileum for Spanias uavhengighet, for hele Mellom-Amerika. Og enda et jubileum for 14. september, slaget ved San Jacinto og 15. september, enda et jubileum for Mellom-Amerikas uavhengighet. 15. september 1821 for uavhengigheten til Mellom-Amerika og for det strålende slaget ved San Jacinto den 14. september 1856, og der Andrés kaster steinen mot inntrengeren og slår ham ned.»

«Det har vært vår historie, å kjempe når vi ønsker fred. Det er ingen mennesker som ønsker å leve i kriger, det er ingen mennesker som ønsker å leve i usikkerhet. Familiene, folk, ønsker å leve i fred, men den imperialistiske, ekspansjonistiske politikken i USA har ikke tillatt det nicaraguanske folket å leve i fred og ikke bare det nicaraguanske folket, men også mange brorfolk som har vært ofre for intervensjonene av USAs aggresjoner, av invasjonene fra USA,» reflekterte han.

Kommandanten understreket at Nicaragua alltid har kjempet for fred, og etter så mye offer siden avstemmingen i valget i 2007 gikk Sandinistfronten tilbake i regjering.

«Fra og med 10. januar 2007 kom vi tilbake til regjeringen på en fredelig måte, gjennom avstemningene, ikke på en voldelig måte, men vi ankom fredelig gjennom stemmene, og fra da begynte vi alle å bygge fred, det viktigste for sikkerheten til alle nicaraguanske familier, for stabilitetet til alle nicaraguanske familier.  Vi begynte å bygge fred.»

Han sa at «Nicaragua endret seg til et eksempel på et land med en liten økonomi, liten befolkning, lite territorium, som begynte å gå fremover i kampen mot fattigdom, i å skape jobber, i bygging av veier, motorveier, gater for folket, i programmer for kvinner i jordbruket landet. Ingen sult-programmet brakt til kvinner, ingen utnytting-programmet for kvinner og arbeidende familier som driver små bedrifter, Plan Techo-programmet, en pakk med mat for familier som lever under veldig vanskelige forhold. Bonusen for produktivitet.

«Alt dette ble oppnådd ved å gå sammen med det store flertallet av nicaraguanere, flertallet fordi det alltid er unntaket, og unntaket var de som sto for et blodig Nicaragua under Somoza-diktaturet og fortsatte det blodige Nicaragua etter revolusjonens triumf i 79 og brakte krigen tilbake til Nicaragua og oppfordret yankeene til å gripe inn i Nicaragua.»  sa han.

Han reiste imidlertid spørsmålet om at forræderne ikke tilga folket, at folket hadde stemt på Sandinistfronten for å få dem i regjering i 2007.

«De fortsatte med sine konspirasjoner og fortsatte med sine turer til USA for å lete etter hvordan de kunne ødelegge Nicaragua, fordi planen deres var å ødelegge regjeringen, men for å ødelegge regjeringen, sa de, du må bare ødelegge Nicaragua, ødelegge økonomien, ødelegge sykehus, ødelegge helsesentre, ødelegge Nicaragua.»

«Og det var der de startet med sine uhyggelige planer. Vi hadde 11 år med sosialt, økonomisk, produktivt samhold, forsoning, men til slutt kom aggresjonen, kom intervensjonen, den væpnede intervensjonen som har forårsaket smerte i nicaraguanske familier og har forårsaket nicaraguanske brødres død, sårete nicaraguanske brødre, sårete nicaraguanske familier, og det har også fått noen nicaraguanske brødre til å dra til Costa Rica», sa han.

President Daniel refererte også til nicaraguanere som har reist til Costa Rica de siste månedene på grunn av volden.

«Jeg fortalte dem forrige gang at det var snakk om 26.000 nicaraguanere, men de samme costaricanske myndighetene har hatt ansvaret for å klargjøre at det er mange nicaraguanere der som har vært lenge, som ber om å bli ønsket velkommen i Costa Rica på lovlig vis. Og at av de rundt tjue tusen utgjør 80 % nicaraguanere som allerede var der. At de som forlot Nicaragua som følge av denne voldssituasjonen, sa de tidligere i går, og sier de nå, utgjør et antall 5.000 nicaraguanere, 6.000 nicaraguanere, 10.000 nicaraguanere eller noe slikt. Og de er fortsatt med å undersøke hvilke nicaraguanere som allerede var i Costa Rica, på jakt etter hvordan de skal legalisere dem, og de undersøker hvor mange det er som kom på grunn av denne vanskelige situasjonen i Nicaragua», forklarte han.

Kommandanten ba alle de nicaraguanske brødrene om å vende tilbake til landet.

Og vi har allerede oppfordret dem til å komme tilbake. Det vil si at den som ikke drepte, den som ikke torturerte, den som ikke myrdet, den som ikke brant, kan komme tilbake uten frykt, han vil bli ønsket velkommen i nabolaget, han vil bli ønsket velkommen inn i samfunnet, han vil bli ønsket velkommen i byen, fordi vi må møtes igjen og forsone alle nicaraguanske familier», forsikret han.

Han refererte også til samtalen med folket som ble fremmet av sandinistregjeringen. Han sa at denne dialogen mellom familier må fortsette å bli utdypet for å konsolidere freden.

Fordi «konsolidering av fred sikrer også stabiliteten og roen til alle nicaraguanske familier, uansett politisk tanke, uansett ideologi, uansett religion, som respekteres og må tåles, uansett hvilken mening de har, for det viktige er at vi kan leve i Nicaragua alle vi som tilhører dette hjemlandet til Darío og Sandino».

«Vi er skjermet av Gud, av Kristus, alle, alle, de aller fleste nicaraguanere er skjermet av Gud, av Kristus, og vi må teste alle våre evner, alle våre disposisjoner, all vår generøsitet slik at vi blir gjenoppdaget, vi alle forstår hverandre og vi kommer tilbake for å styrke veien til fremgang, velvære, kampen mot fattigdom slik at Nicaragua blir et lykkelig samfunn»,  sa Daniel.

Kommandør Daniel sendte en melding til regjeringen i USA, og krevde respekt for Nicaragua og dets folk som fortjener å leve i fred.

«Hva sier vi til USA?, Vi forteller deg at hvis du vil hjelpe det nicaraguanske folket, at hvis du vil bidra til fred, er det beste du kan gjøre og bør gjøre ikke å rote med Nicaragua, respektere Nicaragua, for dessverre kjenner vi USAs historie, om dens intervensjonistiske politikk, hva de har forårsaket av smerte, av lidelse i nicaraguanske familier, så vi sier til de amerikanske herskerne, vi sier til de amerikanske kongressmedlemmene, vi forteller dem at hvis de ønsker å bidra til fred i Nicaragua, at de respekterer Nicaragua som en suveren nasjon, som en verdig nasjon, som en nasjon, enn som enhver nasjon i verden, den fortjener respekt, og den skylder respekt», sa Daniel.

Han fremhevet innsatsen til de fredselskende menneskene som igjen gikk fra Jean Paul Genie-rundkjøringen til Hugo Chávez-rundkjøringen, på en dag full av kjærlighet og glede.

«I dag har de marsjert igjen, og jeg ser ansiktene deres når de kommer marsjerende, og jeg ser ansiktene deres når vi samles her, og til tross for smerten og den rettferdige indignasjonen ser jeg ikke i deres øyne hat eller dårlige følelser, tvert imot, jeg ser i deres øyne, i deres bevegelser, i deres ord, ønsker om fred som bare kan komme ut når de kommer fra personens hjerte. Fra kvinne, fra mann, er det kjærlighet. Når det er kjærlighet, så er det ønsker om fred», sa han.

Han takket Gud for at det ikke skjedde noen beklagelige hendelser under disse marsjene, og det er det de nicaraguanerne som ikke omfavner den kristne og sosialistiske modellen må respektere.

«La dem marsjere, det er greit, men gjør det fredelig, ikke gjør det for å skade, ikke gjør det ved å brenne politibiler, vi må eliminere vold og slik at de kan marsjere så mange ganger de vil uten vold, i fred, fredelig, fordi disse marsjene har vært og er. Og de vil være fredelige, fra disse marsjene har ikke en eneste ødeleggelsende handling kommet ut, ingen her har gått inn for å sette fyr på eller brenne noe, det har vært fredelige marsjer og det fortsetter å være fredelige marsjer, fordi disse marsjene gir er et klart signal om at vi vet at vi kjemper et stort slag og at hver marsj som utføres fredelig er en seier i denne kampen, og at kampen som vi kjemper ikke er å ødelegge, men det er å bygge, kampen vi fører er slik at i Nicaragua kan vi leve i fred mellom alle nicaraguanere», uttalte han.

Han indikerte at marsjene vil fortsette å fremme fred over hele landet og forkaste vold.

«Bedre å kjempe kampen med marsjer enn å bekjempe dem med kuler. Vi vil ikke ha dødsfall, vi vil ikke ha smerte, vi vil ha glede, og vi vil fortsette å kjempe denne kampen med disse fredelige marsjene dedikert til fred for Nicaragua, fred for hjemlandet, fred for familier», avsluttet han.

Russisk delegasjon besøker byen Granada

Granada, Nicaragua

Av: Ulises Bustos Chavez

21. desember, 2022

En delegasjon fra søsterrepublikken Russland, ledet av kamerat Oleg Khramov, visesekretær for Russlands sikkerhetsråd, besøkte byen Granada. Diplomaten og hans russiske følgesvenner ble mottatt av den nåværende varaordføreren og valgt ordfører, Pedro Vargas Mena, som viste ham en del av de naturskjønne og historiske stedene i byen. Mottakelsen ble holdt på Municipal Palace of Granada, hvor maestro Vargas benyttet anledningen til å snakke om byens 498 års historie og fremhevet dens koloniale historie, den vakre naturen og den menneskelige varmen til innbyggerne. Senere kjørte de gjennom noen av hovedgatene i byen i de tradisjonelle Granada-bilene, de lærte også om kulturen, tradisjonene og opplevelsene gjennom de forskjellige rommene i San Francisco Convent Museum Cultural Center. Deretter lærte de om utarbeidelsen av ulike produkter basert på sjokolade, og besøkte vannet i Lake Cocibolca, der de satte pris på de naturlige underverkene som denne ferskvannsgiganten har, og kjente litt av opplevelsene til innbyggerne på øyene Granada.


Putinismen er ein antikommunistisk, konservativ ideologi

Dette er ein konklusjon om denne retninga som Alan MacLeod trekk i boka Propaganda in the Information Age som kom ut i 2019 på det velrenommerte forlaget Routledge i serien Media Studies/Journalism. Boka er ein kritisk gjennomgang av Edward Herman og Noam Chomsky si banebrytande bok Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media frå 1988. Denne boka var ein svært omfattande studie av kva filter nyhende må gjennom før dei kjem ut i media. Dei seier sjølv at det var den beste dokumenterte sosiologiske studien nokon gong.

Dei fem filtera dei kom fram til, som alle nyhende måtte gjennom før dei blir produsert i dei leiande media, var:

  1. storleiken, konsentrasjonen og eliten sitt eigarskap og profittmotivet i media
  2. at dei stoler på avertering som den viktigaste inntektskjelda
  3. at dei stolar på informasjon frå regjeringa, big business og andre offisielle «ekspertar» som er finansiert av dei mektige
  4. flak som disiplinerings-mekanisme
  5. ein nasjonal antikommunistisk religion som verker som eit instrument for å disiplinere og få kontroll

Boka, der MacLeod er redaktør, har fleire bidragsytarar som skriv kvart sitt kapittel. Det første kapitelet er eit intervju som redaktøren har med Chomsky. Dei ymse bidragsytarane undersøker i kva grad dei fem filtera framleis gjeld. Dei gjer undersøkingar av media i USA, England og allment Vesten, til dømes i høve til rapporteringa om krigen i Syria. Vidare ser dei på andre område der dei fem filtera viser seg å gjelde som i Hollywood- og Bollywood-filmar og undersøker den enorme innflytinga til dei amerikanske militære og CIA på desse områda og media elles. Dei gjer og spesialstudiar på media i India og Kenya.

Dei kjem til at dei fire første filtera i er full sving og har blitt sterkare, mens det femte filteret, som er bestemd ut frå ei kortare historisk periode enn dei andre, har endra seg. Dette er omhandla i  kapittel 4 der MacLeod tar opp Herman og Chomsky sitt femte filter i eit kapittel med overskrifta Falske nyhende, russiske nettrobotar og Putins marionettar. Overskrifta til min artikkel her er henta frå dette kapitelet.

MacLeod opnar med at dei vestlege media sidan 1917 har vore mot Russland og handsama dei som Vestens svarte får. Til dømes spådde New York Times, i sin innbitne motstand til den nye bolsjevik-regjeringa, 91 gonger at regimet straks ville falle. Journalistane hadde ukritisk stolt på uttalar frå uidentifiserte offisielle kjelder.

Dei vellukka revolusjonane i Russland og seinare i Kina og på Cuba skapte store traume for dei vestlege elitane som frykta om å miste klasseposisjonen sin, og antikommunisme blei noko bortimot en nasjonal religion i USA. Her viser han til MacCarthyismen og skriv litt om den. Han seier at denne antikommunistiske paranoia blei brukt for å rettferdiggjere militær ekspansjonisme utanlands (der ein kvar stat som ikkje underkasta seg nok kunne bli kalla «kommunistisk» og bli angripe og underkasta) og heksejakt på «kommunistiske» opprørarar. Dette tydde at ein kvar venstrepolitikar, sosialdemokrat og uavhengig liberalar, som hadde posisjonar i utdanning, underhaldning og politikk, blei angripe. Utreinskinga hadde den verknaden at han drog politikken og kulturen til høgre og var en svært verksam kontrollmekanisme fordi dei som ikkje var tilstrekkeleg lojal ovafor staten og føretaksmakta kunne bli sverta som kommunistar, noko som kunne gjere slutt på karrieren deira. Denne mekanismen var så sterkt at Herman og Chomsky inkluderte han som det femte filteret som nyhende må gjennom før dei blir publisert i media.

Så går forfattaren inn det store Russia-gate presse-showet etter valet av Trump som president i USA. Han viser at fram til rundt 2012 var ikkje Russland sett på som nokon stor fiende i USA, sjølv om nokre motsetnadar hadde begynt å vekse då Russland hadde protestert mot utvidinga av NATO til dei baltiske landa i 2004. Så viser han korleis det Demokratiske partiet i USA sette i gang denne prosessen, korleis dei systematisk produserte skuldingar som aldri har vorte prova, men som likevel vart tatt opp att og opp att over alt i media. Denne kampanjen verka slik at det blei piska opp ei antirussisk stemning i USA. Vi veit at dette skjedde også i resten av Vesten, til dømes i Norge. Han skriv:

Men det var skuldingane frå Det demokratiske partiet, og seinare staten USA, om at Kreml hadde blanda seg inn i presidentvalet i 2016 og sørga for at Trump vann (og Clinton tapte) som skauv tilhøvet mellom USA og Russland fram som kanskje den største media-fortellinga i moderne tid. Ein følgje av dette er at det sovande anti-kommunistiske filteret blei vekka opp at som eit anti-russisk filter, som gjer at dei som stiller spørsmål ved kor innblanda Russland var i val og kor stor verknad det hadde, men også dei som stiller spørsmål ved den offisielle lina i utanriks- eller innanrikspolitikken, kan bli sverta som Putin sine marionettar. Denne negative tilbakemeldinga har fort blitt eit svært mektig filter som formar media, men kunne ikkje ha vorte så verknadsfullt utan dei djupe nivået av frykt, mistru og motvilje mot Moskva som blei bygga opp i det førre hundreåret.

Han skriv og at praktisk tala alle politiske rørsler i USA som utfordra den nyliberale semja blei sverta som Putin sine marionettar. Taktikken blei også spreidd til andre land. Atlantic Council laga ein rapport der Syriza og Gyllent daggry i Hellas blei omtala som «Kremlins trojanske hestar». Det var dei to partia som då utfordra nyliberalismen i landet. I røynda har dei lenka alle europeiske parti som utfordrar nyliberalismen til Russland. Det var denne organisasjonen Facebook gjekk i kompaniskap med for å koste ut såkalla fake news på deira side. Ein organisasjon grunnlagd av NATO der vi blant direktørane finn notoriske personar med høge stillingar i staten som Henry Kisssinger, Colin Powell, Condolezza Rice og James Baker og generalane David Petraeus og Wesley Clark, samt ein bukett av tidlegare CIA-direktørar og senior teknologitilsette. I september 2018 hadde Facebook begynt å samarbeide med National Demokratic Institute, leia av Madeleine Albright, og International Republican Institute, som hadde vore leia av John McCain.

Reuters rapporterte at denne enorme media-organisasjonen var ivrig etter å kunne sette grenser på kva folk i andre land såg på feedane deira. Facebook fjerna straks fleire iranske mediekanalar og det latinamerikanske TeleSUR English som begge fremma synspunkt som var alternativ til dei Washington hadde. Facebook samarbeidde også tett med regjeringa i Israel for å fjerne palestinske stemmer frå plattforma si.

Då den russiske dobbelagenten og britiske spionen Sergei Skripal blei forgifta i Salisbury i England blei det med ein gong hevda at Putin var ansvarleg. Jeremy Corbin, leiar av det engelske Arbeidarpartiet, og tydeleg pasifist, skreiv då at «Dei russiske autoritetane må ble halde ansvarlege på grunnlag av prova og svaret vårt må vere både avgjerande og proporsjonalt.» Men statsminister Theresa May var meir ekstrem og sette i gong sanksjonar mot Russland utan noko prov for kven som hadde forgifta Skripal. Kva skjedde då. På førstesida i the Sun, den mest selde avisa i England sto det «PUTINS MARONETT: Corbyn nektar å slå til mot (blast) Russland for angrep på spion». Den nest mest selde avisa ,Daily Mail hadde på forsida «CORBYN ER KREMLS NYTTIGE IDIOT».

Så konkluderer MacLeod med at verknadene av denne tilbakekomsten av det femte filteret:

Hjelp til med å mobilisere folket mot ein fiende, og fordi omgrepet er uklårt kan det bli brukt mot alle som står for politikk som truger eigedomsinteresser eller støttar tilpassing til kommuniststatar og radikalisme. Difor tener det til å splitte venstresida og arbeidarrørsla og tener som ein politisk kontrollmekanisme. Dersom kommunismens siger er det verst tenkelege resultat, er støtte til fascismen utanlands rettferdiggjort som eit mindre vonde. Motstand  mot sosialdemokratar som er for blaut mot kommunismen og «spelar opp i hendene på dei» blir rasjonalisert på liknande måtar.

MacLeod fortsett så med å sei at Putin og Russland har dukka opp att som en passande fiende for sameine og mobilisere folk mot rørsler og institusjonar som utfordrar det nyliberale status quo frå både høgre og venstre. Det ein sterk disiplineringsmekanisme for individ og organisasjonar som fjernar seg for mykje frå nyliberal ortodoksi. Moglegheita til å sverte politiske figurar ved å kalle dei Putins marionettar er eit mektig våpen for avgrense debatt og auke splitting på venstresida og tillèt etablissementet til å insinuere at ei kvar rørsle som utfordrar det frå høgre eller venstre går Putins ærande.

Vi kan altså seie at den anti-russiske innstillinga no har erstatta antikommunismen og MacCarthy-ismen som media sitt femte filter der alt som ikkje passer med USA-imperialismen sitt strev for verdshegemoni blir filtrert ut og alle som ikkje passer med dette blir sverta, sensurert og snakka ned. Ettersom «Putinismen» er den overgripande ideologien til denne anti-russiske innstillinga så kan vi seie at «Putinismen» er notida sin McCarthyisme.

Dette nye filteret blei skapt under russia-gate i USA og spreidd til heile verda. Det er ei historisk oppdatering av Herman og Chomskys femte filter og vinn fram mykje fordi det rettar seg mot Vesten sin same «fiende» frå 1988, der Russland var den sentrale delen av Sovjetunionen. Etter Russlands innmarsj i Ukraina har det gått i høggir. Det er eit filter som stopper det som ikkje passar med imperiet sine interesser frå å komme i media.

Anti-russismen i form av «Putinisme» er i dag ei hovudhindring for å få opplysningar om kva som skjer i Ukraina og alle andre stader der det amerikanske imperiet er innblanda og det er hovudhindringa for å få fram i media dei historiske røtene til det som skjer. Noko av det mest sentrale som blir filtrert vekk er at rolla som Russland og Ukraina har i USA sin geoimperialistiske strategi. Det er smerteleg å sjå kor djupt folk, som vil vere på venstresida, har falle når dei sluttar seg til denne retninga, sjølve filteret som hindrar at sanninga kjem fram, og trur på imperiet sine mediefortellingar.

Men det er ikkje nok med det. Dei har og internalisert filteret slik at dei sjølv fungerer nett som dei store media som er eigd av finanseliten. Når dei møter informasjon utanfor desse media sine fem filter, så filtrerer dei sjølv ut denne informasjonen og bruker dei store media sine metodar med usynleggjering, sverting, mistenkeleggjering og andre hersketeknikkar mot dei som spreier slik informasjon. Nett slik mange gjorde under McCarthy-tida då «kommunismen» var det femte filteret som gjorde at folk trakk ned gardina for kva dei ville sjå.

Her finn du meir om «putinismen» .

Terje Valen, fredag 14. oktober 2022.

Jakarta metoden, før og no

Her omsett eg til nynorsk ei bokmelding frå Monthly Review for juni 2022 og føyer til eigne merknader i nokre notar nummerert frå 1 til 6. Eg har laga ei bokmålsomsetting tidligare som og ligg på bloggen, men mine notar her er nye. Notane med romartal er frå originalartikkelen. Eg meiner denne teksten er svært viktig for å forstå korleis den store frigjeringa frå kolonialismen blei slått ned og omdanna til nykolonialisme etter 2. verdskrig og for å forstå det som skjer i verda i dag. Vi er no inne i den andre store frigjeringsepoken for verdas undertrykte land og folk, og denne gongen står dei mykje sterkare, mens den anglo-amerikanske imperialismen står mykje svakare. Det er fint å kunne legge han ut på nynorsk og.

USA sin kamp mot opprør og den tredje verda

Vincent Bevins, The Jakarta Method (New York: Public Affairs, 2020), 429 sider.

Stadig fleire venstreorienterte rundt om i verda vender seg mot Vincent Bevins The Jakarta Method: Washington’s Anticommunist Crusade and the Mass Murder Program That Shaped Our World (Jakara-metoden: Washingtons antikommunistiske korstog og massemordprogrammet som skapte vår verd) for å lære meir om den fryktelege terroren som USA dreiv mot folk som kjempa for retten til sjølvstende i den såkalla postkoloniale æra. Denne boka skildrar særleg korleis den imperialistiske utvidinga øydela revolusjonære kampar i den tredje verda.

Bevin siterer Kwame Nkrumah[1] si direkte skildring av «den nye måten verda drivast på» frå boka hans Neocolonialism: The Last Stage of Imperialism som kom ut i 1965, og understrekar at nykolonialismen har blitt grundig prega av USA sin kamp-mot-opprør (counterinsurgency) i heile verda, frå Indonesia og Brasil til Guatemala og Chile. Jakarta-metoden var ein kombinasjon av imperialistisk økonomisk plyndring og alvorlege overgrep mot menneskerettane, med metodar frå politisk svartmaling, kidnapping og fjerning av opposisjonelle, til snikmord og massakre i landsbyar utført av organiserte styrkar. Det var slik som Nkrumah slo fast: «utanlandsk kapital blir brukt for å utbytte i staden for å utvikle dei mindre utvikla delane av verda, og at imperialistiske makter ikkje lenger måtte vedgå kva dei gjorde – ikkje ein gong ovafor seg sjølv.[i]

Nyliberalismen og den «tredje verda»

Meir enn eit halvt hundreår etter at Jakarta-metoden blei pønska ut, blir ein ny generasjon av aktivistar inspirert og mobilisert av antiimperialistiske rørsler som har spor tilbake til dei revolusjonære anti-koloniale rørslene. Korleis verkar den perioden i den felles historia vår inn på den erfaringa som vi delar når det gjeld den globale nyliberale offensiven som til dels har forma handlingane til progressive og revolusjonære rørsler i dei siste førti åra? Korleis kan delinga av desse røynslene tillate oss å sjå for oss nye måtar å organisere Sør-til-Sør antiimperialistiske solidaritets-rørsler og tilføre noko til det vi ha lært frå tidlegare historiske skjeringspunkt og dei ymse rutene dei tok når det gjeld fortellingar og praksis gjennom åra?

Bevins følgjer den intellektuelle, politiske og romantiske reisa til to indonesiarar, Francisca og Zain, som finnast blant andre viktige personar i den massive slaktinga i Indonesia og Latin-Amerika som blei støtta av USA . Desse to reiste frå landet for å studere i Holland etter at Sukarno hadde erklært landet for sjølvstendig i 1945. Bølgjene av  anti-imperialistiske kampar som forma tankane og handlingane til generasjonar av radikale intellektuelle lik dette paret kunne ikkje skiljast for kampen for nasjonal frigjering og i retning sosialisme.

[Paret) begynte å gå ut saman for alvor seint på 1940-talet [då] kampen for frigjering av nært knytt til venstresidepolitikk. Derfor kom ho, som støtta indonesisk fridom av heile sitt hjarte, naturleg inn i sosialistiske sirklar, fordi dei to kampane lenge hadde vore knytt sterkt saman. På 1930-talet og 1940-talet var det praktiske tala ingen europearar som støtta uavhengigheit for koloniane med unnatak av folk på venstresida. Det Indonesiske kommunistpartiet, Partai Komunis Indonesia, blei grunnlagd i 1914, med hjelp frå hollandske venstrefolk, som Indies Social Democratic Association. Dei arbeidde ved sidan av Sukarno[2] og muslimske grupper som var for sjølvstende på 1920-talet, og så engasjerte dei seg i aktivt anti-fascistisk arbeid under den japanske okkupasjonen.[ii]

Med tilbakegongen for sosialisme på 1980-talet og gjennom 90-talet, og framveksten av den nyliberale globaliseringa, hadde lenka mellom nasjonale frigjeringskampar og sosialisme, som ein gong hadde kjempe mot Euro-USA-imperialisme, blitt tåkelagt av ein ny versjon av konflikten. Den såkalla feilinga av sosialismen vart sett lik slutten på historia under kapitalismen og av framstillingar av ei verd som berre blei splitta ut frå brot mellom forskjellig kulturar og sivilisasjonar. Denne nye samanstillinga skulle likesom gjere slutt på dei «tre verda» og deira historie som begynte i etterkrigstida etter at USA demonstrerte den overlegne militærmakta si og «den apokalyptiske øydelegginga denne makta kunne sleppe laus frå lufta då ho slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki».[iii] Denne påminninga spreier lys over det noverande tidspunktet i alle sine mønster, opphav, ubrotne samanhengar, like så vel som brota frå fortida og dei moglegheitene ho skapar for framtida.

I den først verda fann vi «dei rike landa i Nord-Amerika, Vest-Europa, Australia og Japan som alle hadde blitt rike gjennom kolonipolitikken».[3] Den andre verda var dei sosialistiske statane på sovjetisk og aust-europeisk territorium som sto saman med den Raude hæren. I kontrast til den første verda hadde USSR «offentleg tatt stilling for den globale anti-koloniale kampen og hadde ikkje engasjert seg i oversjøisk imperialisme.[iv]

Omgrepet blei laga tidleg på 1950-talet, og i starten var alle oppfatningane av det positive. Når leiarane i desse nye nasjonal-statane begynte å bruke omgrepet brukte dei det med byrgskap. Det inneheld ein draum om ei betre framtid der verdas undertrykte og slavebundne massar ville ta kontroll med sin eigen lagnad. Omgrepet blei brukt i tydinga ‘tredjestanden’ under den Franske revolusjon. Dei revolusjonære vanlege folka som skulle kaste av seg første-standen og andre-standen, kongedømet og presteskapet. ‘Tredje’ tydde ikkje tredjeklasses, men noko meir likt den tredje og siste handlinga. Den første gruppa med rike kvite land hadde hatt sitt forsøk på å skape verda, slik som den andre, og dette var ei ny rørsle, full av energi og moglegheiter som berre venta på å bli slept laus. For mykje av verda var det ikkje berre ein kategori, det var ei rørsle.[v]

Når vi definerer den tredje verda på denne måten inneheld det eit spøkjelse av folkelege og revolusjonære kampar i halvkoloniane, noko som hjelper til med å forklare dei gruelege metodane til USA sin kamp mot opprør (counterinsurgency), sjølv i ei id med såkalla frie marknader og val. Jakarta-metoden gir ei omfattande utgreiing av den perioden der kampar for nasjonalt sjølvstende blei brutalt slått ned. Den stadige oppstiginga av den USA-leia kapitalismen i etterkrigstida med den Kalde krigen med dei sosialistiske rivalane tyda også ei djupare integrering og konsolidering av tredje verda land inn i det globale kapitalistiske systemet gjennom skjulte og opne metodar der ufatteleg brutalitet vart nytta.

Denne historia fortsett å virke inn på notida. Ein av den nyliberale verda sine verste tyrannar, den filippinske presidenten, Rodrigo Roa Duerte, tar i bruk desse velprøvde og testa metodane for å undertrykke politisk usemje gjennom kamp mot opprør (counterinsurgency). Mens han følgde opp Suharto sin svarte arv gav Duerte dei væpna styrkane i Filippinane[4] ordre om å gjenta Suharto sin kampanje mot kommunistane i Indonesia: «Ikkje kjemp mot dei, øydelegg dei … drep dei.» Denne kommandoen kom kort etter at han hadde signert ein presidentordre i desember 2018 om å opprette ein Nasjonal kampstyrke for å få slutt på lokale væpna konfliktar, eit nasjonalt rammeverk for møte lokale opprør. I de siste tre åra tyder det at dei har sendt lokale regjeringstilsette mot raudmerka sivile på landsbygda i Filippinane, oppretta strategisk landsbyar der dei stenger inne urfolk-samfunn, bruk av falske ‘opprørarar som har overgitt seg» og massedrap i bondesamfunn.[vi]

Duertes ordre var uttrykk for den historiske erfaringa frå den kolonikrigen som USA førte mot det filippinske folket, frå den Spansk-Amerikanske krigen til den CIA-finansierte øydelegginga av Hukbalahap-opprøret, slik Bevin på tankevekkande vis noterer gjennom heile boka. Bevins peikar på noko anna og: at vi har eit augneblikk for solidaritet og internasjonalisme. Ikkje nokon andre revolusjonære verda rapporterte om kampanjane under CIA sin kamp mot opprør på Filippinane, til dømes, slik som indonesiarane gjorde. Nett som  Francesca og Zain rapporterte The Peoples Daily, som var driven av radikale indonesiske journalistar, om Washingtons kamp-mot-opprørs-operasjoner i Iran og på Filippinene.

USA sine løynde operasjonar, medrekna metodar for psykologisk krig og tortur, blei først prøvd ut på Filippinane og så tatt i bruk i Indonesia og Vietnam (der dei ikkje lukkast). Bevins kastar lys over denne perioden i filippinsk historie som ofte blir gløymd. Det er ein periode som har blitt revidert og framstilt som USA sin «demokratiserings-prosess» leia av den filippinske presidenten, Ramon Magsaysay, som var blitt USA sin kamp-mot-opprør-agent og USA sin militære rådgjevar, Edward Landsdale.

Denne amerikanske kamp-mot-opprør-operasjonen på Filippinane var retta mot den venstreorienterte Hukbalahap-rørsla sitt opprør under den japanske okkupasjonen. Etter at japanarane var drivne frå Filippinane gjekk Huk mot det Magsaysay-regimet so var sponsa av USA. Magsaysay var handplukka av Landsdale for å sette i gang kamp-mot-opprør-operasjonar som også tok i bruk militært artilleri medrekna napalm og psykologiske krigsoperasjonar som brukte etterretningsrapportar om folketrua på Filippinane. Bevin noterer at CIA-agentar spreia «rykte om at ein aswang, ein blodsugande ånd i filippinske fortellingar, var laus og øydela menneske med vondskap i hjartet. Så tok dei ein Huk-opprørar som dei hadde drepe, stakk to hol i halsen hans, let blodet hans renne ut og la han ut på vegen.»[vii]

På den tida hadde eit kommunistisk opprør vore i gong på Filippinane sidan 1930-talet. Men i motsetnad til i Indonesia hadde folket på Filippinane aldri hatt ein president som støtta tanken om nasjonal frigjering og delte han med andre leiarar i verda, slik som Sukarno gjorde. Ikkje noko regjering som er kritisk til Vesten og ikkje noka folkerørsle kan unngå USA-imperiet sin antikommunistiske glød som har øydelagd tallause liv og økonomiar.

Som Bevin forklarar, om enn på ein fragmentert måte, smeltar USA sin kamp-mot-opprør økonomisk politikk og statens politikk saman på ein saumlaus måte for å styrke ein utanrikspolitikk som er grunnlagd på USA-imperialismens sin plikt ovafor sin såkalla nasjonale tryggleik. Denne kviler på ein

Veksande semje i USA om at militærvesenet bør bli gitt meir makt og innflyting, sjølv om det tyder at demokratiet blir undergrave. På 1950-talet begynte eit akademisk studie kalla moderniserings-teorien å få innflyting i Washington. Den etterlikna den marxistiske formuleringa at samfunnet går trinnvis fram, men gjorde det på ein måte som var svært påverka av det antikommunistiske liberale amerikanske miljøet der han oppstod. Dei samfunnsvitskapsfolka som var pionerar på feltet hevda at «tradisjonelle» primitive samfunn skulle gå fram gjennom eit spesielt sett med trinn og ideelt sett komme fram til ein versjon av «moderne» samfunn som så svært mykje ut som USA.[viii]

Moderniseringsteorien er lik kamp-mot-opprør i området for økonomisk teori som Bevins diskuterer i høve «USA sitt masse-mord program». Det Internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken kallar denne varianten av hard kjærleik for «strukturtilpassing», men det er heilt enkelt ein kode for eit program som effektivt øydelegg dei folkerørslene som har som mål å stole på seg sjølv og som gå inn for sjølvbestemming i den tredje verda.

Kva med Bandung-ånda?

Sjølv ånda frå Bandung-konferansen, «blei fødd i Frankrike i 1951 … så fann han ført fram til full utfolding i 1955 i Indonesia.» Som Sukarno erkjende i opningstalen sin var det den «første interkontinentale konferansen av farga folk i menneska si historie,» som hadde som mål å gå mot den omsynslause kolonialismen. Bandung hjelpte til med å skape vilkår for påfølgande historiske samlingar av folk i den tredje verda, medrekna den første Asiatisk-Afrikanske kvinnekonferanse i Colombo, Kvinnekonferansen i Kairo i 1961 og grunnlegginga av den globale alliansefrie rørsla i Beograd, blant fleire.[ix]

Den kommunistiske horisonten i den anti-koloniale kampen som Bandung representerte slapp ikkje unna merksemda til arkitektane bak dei som ville at USA si makt skulle utvidast. Bevins gjorde merksam på ein viktig forskjell mellom nasjonalismen i (Vest) Europa og den i Bandung:

For leiarar som Sukarno og [Jawaharlal] Nehru var tanken om ‘nasjon’ ikkje grunnlagd på rase eller språk – det kunne det jo heller ikkje vere på landområde med så mange forskjellar som deira – men blei konstruert av den anti-koloniale kampen og trongen til samfunnsmessig rettferd. Sukarno meinte at den Tredje Verda med Bandung kunne bli sameint ut frå sine eigne siktemål som antirasisme og økonomisk sjølvstende. Dei kunne også kome saman og organisere seg saman for betre vilkår innan det globale økonomiske systemet og tvinge dei rike landa til å senke tollen på varer frå Tredje Verda, mens dei landa som nett var blitt uavhengige kunne bruke tollbarrierar til å fremje si eiga utvikling.[x]

Med andre ord tydde kampen for ein nasjon, slik Samir Amin foreslo, at dei reiv seg laus frå (delinking) det imperialistiske verdssystemet. Dette er eit program for verkelege og alvorlege reformpolitikarar der velstand, fred og samfunnsmessig rettferd står på spel, og det er på linje med eit revolusjonært sosialistisk program. Likevel har ein innan imperialistisk tenking halde konsekvent fast på den falske tosidige oppfatninga av reform og revolusjon, som samsvarte med den koloniale og imperialistiske splitte-og-herske metoden.

I The Jacarta Method som er svært kritisk til USAs kamp-mot-opprør og angrep på heile folkesetnader som kommunistar, ser det ut som dei vurderer Sovjet Unionen under Joseph Stalin, Kina under Mao Zedong og Vietnam under Ho Chi Minh som like.[xi] Dette er ein interessant dynamikk[5] når vi veit at det det har vore sentralt for USA sin Kalde Krig strategi hadde som grunnleggande ramme å slå saman alle sosialistiske eksperiment (særleg dei i Den tredje verda).

Bevins Jakarta Method sluttar ikkje med ein venleg tone. I staden avsluttar boka med forfattaren sitt møte i den verkelege verda med ein indonesiar kalla Winarso som slår fast at «Den kalde krigen var ein konflikt mellom sosialisme og kapitalisme og kapitalismen vann.»[xii] «Korleis vann vi?, spurte Bevins. Og Winars svarte: «De drap oss.»

Bevins gir oss ei brei naudsynt forteljing om forholdet mellom folka sine opprør og USA sin kamp-mot-opprør, og konkluderer med at Den tredje verda sin kamp enda med dei avgrensa moglegheitene i den perioden: «Vi kan trygt seie at Den tredje verda sin rørsle var i oppløysing, om ikkje øydelagd».[xiii] Han har eit poeng.

Likevel slutta ikkje revolusjonære rørsler mot imperialismen på 1960-talet. Den kommunistiske opprørsrørsla som har vart lengst i Asia og verda er den som har blitt leia av Kommunistpartiet på Filippinane som blei oppretta att i 1968.[xiv] Jose Maria Sison, grunnleggaren og leiaren, snakkar ope om sin tørn i Indonesia som utdanna i vitskapen om indonesiske språk og den radikale masserørsla der.[xv] Dette er den kommunistiske rørsla som president Duerte har sverja at han skal slakte og fjerne på Suharto-måten. Ingen USA-støtta president på Filippinane etter Ferdinand Marcos (Filippinane sin Suharo) har tatt avstand frå kamp-mot-opprør programma som USA gått inn for.

Arven frå Marcos diktatur kom opp att med sonen hans, Ferdinand «Bongbong» Marcos Jr., som leier på meiningsmålingane før det neste presidentvalet.[6] Vi kan ikkje overdrive relevansen til Bevins Jakarta Method i den noverande kampen til det filippinske folket mot historisk revisjonisme, massiv feilinformasjon, plyndring og straffridom. Vi må ikkje gløyme, vi må sei «aldri oppatt» til det som dei gjorde mot det indonesiske folket. Bevins rørande og opprørande samtale med Winarso, som heilt korrekt kallar USA sin kamp-mot-opprør for folkemord, er inspirert av eit intervju som blei gjort av den amerikanske historikaren, David Sturtevant, forfattar av boka Popular Uprisings in the Philippines, 1840-1940 frå 1976.

Sturtevant undersøkte amerikanske rapportar få utspørjing av det som dei meinte var Sakdalistas frå Sakdal (bonde) opprøret på Filippinane i 1935. Dei mistenkte sine namn var lista opp i ein spalte og svara på spørsmåla i ein annan. «Var du med på opprøret?» «Nei.» Slik så lista ut i fleire sider til Sturtevant såg namnet på ei kvinne, Salud Algabre – og hennar bekreftande svar då hu blei spurd om ho var med i opprøret. Sturtevant reiste til Filippinane og møtte Algabre som då var 72 år alt. Han spurte henne om kvifor opprøret hadde mislukkast og Algabre svarte. «Ingen opprør mislukkast, kvart einaste er eit steg i rett retning.»[xvi]


[1] Nkrumah var ein gigant i den antikoloniale rørsla som alle radikale og fredselskande menneske bør kjenne.

[2] Sukarno er og ein gigant innan den antikoloniale rørsla som alle radikale og fredselskande menneske bør kjenne godt til.

[3] I følgje ei kjelde som siterer Mao direkte under ein samtale med President Kenneth Kaunda av Zambia, er dette ikkje heilt rett. Det er to forskjellige definisjonar av dei tre verda. Mao gir her den kinesiske versjonen som forskjellig frå Vincent Bevins sin: «I hold that the U.S. and the Soviet Union belong to the First World. The middle elements, such as Japan, Europe, Australia and Canada, belong to the Second World. We are the Third World.» https://www.revolutionarydemocracy.org/rdv10n1/mao.htm . I ingressen til denne samtalen går dei også inn på Mao sin tanke om å forene USA i den første verda, med Kina og den tredje verda og statane i den 2 verda for å gå mot det sosialimperialistiske Sovjet-Unionen.  Dette var etter Nixon si vitjing i Kina i 1972 som opna for nærare kontakt mellom USA og Kina. Etter mi meining var dette ein vesentleg feil strategisk vurdering av Mao. Det kom av at han ikkje tok utgangspunkt i motseiinga mellom columbismen og alle verdas folk, som alt då var grunnleggande. Difor hindra han eit samarbeid mellom Kina og Sovjet som hadde kunne sett seg opp mot den columbiske leiarstaten og heile det columbiske systemet på same måte som dette samarbeidet i dag gje det mogeleg å få oppheva heile det columbisk-koloniale-nykoloniale systemet i verda. Den norske rørsla i og rundt AKP (m-l) tok til seg denne feilen. Mange i denne rørsla har framleis denne oppfatninga, som eg altså meiner var feil. Ein feil som liknar på dei som støttar USA og Zelinski i konflikten i Ukraina. Den same typen feil gjorde at den radikale rørsla i Norge og mange andre stader støtta USA sin proxykrig (ved å bygge opp Taliban) mot Sovjet-Unionen i Afghanistan frå 1980 og frametter. Wikipedia tar også opp omgrepet i ein lengre artikkel og framhevar at den vestlege definisjonen av dei tre verda er forskjellig frå Mao sin. Same feilen gjer at også folk som kallar seg til venstre i politikken har støtta og støttar USA sin proxykrig mot Syria (ved hjelp en terroristisk del av islam-truande) og støttar ein kurdisk hær som samarbeider med USA i det USA-okkuperte austlege Syria. Dei velmeinande folka som elles kan stå til venstre i politikken gjer desse feila fordi ei ikkje har ei rett oppfatning av motseiingane i verda. Dei ser ikkje kva som er den grunnleggande motseiinga i heile det kapitalistisk systemet (motseiinga mellom arbeid og kapital), kva som har vore og er hovudmotseiinga i tida med dei kvite europearane sin erobring av oversjøiske imperia (motseiinga mellom imperiebyggarane og verdas undertrykte land og folk), og kva som er underordna motseiingar som og kan vere viktige. Innan den eurosentriske, columbiske historieoppfatninga har denne hovudmotseiinga vore halde skjult for det meste. Det gjer at vi har hatt og til dels har ei feil oppfatning om tilstanden i verda og i dei prosessane som fører til endringar i dei geopolitiske tilhøva no, og ei feil oppfatning av kven som er fiendar og vener i dei reelle konfliktane og krigane som går føre seg. Det fører vidare til at vi ikkje forstår den enorme kampen som no finn stad i verda frå statar som riv seg laus frå det anglo-amerikansk leia columbiske nykoloniale systemet og korleis det columbiske systemet går i oppløysing for første gong på meir enn 500 år. Men forkjemparane for systemet fortsett sin blodige politikk så lenge dei kan.

[4] Jakarta-metoden har lengre historiske røter enn den som kjem fram i den boka som blir omtala her. Røtene går heilt tilbake til Columbus landa på Hispaniola og Jakarta-metoden er berre ei nyare versjon av den columbiske folkemord- utbyttings- og undertrykkingspolitikken som har prega verda sidan 1492. Eg har skrive ein del om dette mellom anna i ein artikkel om tidlegare folkemord på Filippinane.

[5] Dynamikk er læra om korleis ting rører seg.

[6] Han vann valet og et no president på Filippinane.


[i] Vincent Bevins, The Jakarta Method (New York: Public Affairs, 2020) side 227.

[ii] Bevins, side 53.

[iii] Bevins, side 24.

[iv] Bevins, side 24.

[v] Bevins, side 25.

[vi] Sjå Dahlia Simangan og Jess Melvin, Desroy and Kill ‘the Left’: Duerte on Communist Insurgency in the Pilippines with a Reflection on the Case of Suharto’s Indonesia,» Journal of Genocide Research 21, nr. 2 (2019), side 214-226. Under Republikken Filippinane sin lov 11188, også kalla «Ein lov som sørger for spesielt vern for born i situasjonar med væpna konflikt og som sørger for straff for brot mot dette» «viser» strategiske landsbyar «til ein væpna konflikt brukt av ein part … som isolerer eit viktig samfunn frå kjernesoner og kan bli brukt til å kontrollere aktivitetane av folk i desse områda.» «Republikkens lov nr. 11188, «LawPhil prosjektet, sett i verk 20. april, 2022. I praksis er innesperring i strategiske landsbyar berre praktisert av statens styrker, og tyder ein klareringsstrategi ved hjelp av militær bombing. Under Vietnamkrigen blei denne strategien brukt av den USA-støtta Sør-Vietnamesiske hæren for å kjempe mot kommunistisk infiltrasjon. Se Spencer Tucker, The Encyclopedia of the Vietnam War: A Political, Social, and Military History (Oxford: ABC-CLIO, 2011) side 1070.

[vii] Bevins, side 61.

[viii] Bevins, side 111.

[ix] Bevins, side 85.

[x] Bevins, side 81.

[xi] Bevins, side 23 og 31-34.

[xii] Bevins, side 309.

[xiii] Bevins, side 227.

[xiv] Den 26. desember 1968 grunnla Jose Maria Sison det maoistiske Kommunistpartiet på Filippinane som braut seg vekk frå det gamle kommunistpartiet som var leia av Josa Lava. Det nye kommunistpartiet kritiserte det gamle partiet for deira subjektivistiske og opportunistiske feil som var eit resultat av den moderne revisjonismen. Sjå Armando Liwanag, Stand for Socialism Against Modern Revisionism (Utrecht: Foreign Languages Press, 2017.).

[xv] Se Ramon Guillermo, «Blood-Brothers: The Communist Party of the Philippines and the Partai Komunis Indonesia,» South-East Asian Studies 7, nr. 1 (2018): sidene 13-38.

[xvi] Sjå Malou Camagay, «Salud Algabre. The Forgotten Member of the Philippine Sakdal» i Women in Southeast Asian Nationalist Movement, editor S. Blackburn og H. Ting (Singapore: NUS Press, 2013), sidene 125-145. For Sturtevants intervju med Algabre som er sitert av Camagay, se David Sturtevant, Popular Uprisings (Ithaka: Cornell University Press, 1976, side 298. Forfattaren gir kreditt til Judy Taguiwalo, Francis Gealogo og E. San Juan for deira uunnværlige innsikt i Salud Algarbe og alle arbeid om livet hennar.

Åtaka på Cyril Ramaphosa

Den 16. august hadde Klassekampen plutseleg ein to siders artikkel av tidlegare leiar av Rødt i Oslo, Andreas Liebe Delset, med skarp kritikk av president Cyril Ramaphosa i Sør-Afrika. Ramaphosa har nok mange svin på skogen som det heiter, han har svinga seg opp i overklassen og har mykje av ansvaret for den harde utbytting av arbeidarane i landet. Men kvifor kjem denne kritikken frå den tidlegare Rødt-leiaren no? Det er trass alt ti år sidan massakren i Marikana som er hovudinnhaldet i artikkelen, og dei andre kritiske momenta som blei nemnd har vore vel kjend lenge for dei som kjenner historia. Dessutan får ikkje forfattaren med seg den siste utviklinga i Sør-Afrika der det i sommar har vore reist mistillit mot Ramaphosa i nasjonalforsamlinga, utan at det har blitt fleirtal for det.

Grunnen til at det kjem kritikk mot Ramphosa i huvudstraumspressa er ikkje tilfeldig. Han har stilt seg nøytral i konflikten mellom Ukraina og Russland, nekta å vere med på sanksjonar og leia arbeidet med sterkare økonomisk samarbeid med Russland og med fleire land i Afrika. Dessutan er han ein av dei skarpaste kritikarane av USA si rolle Ukraina.  Han har også ei leiande rolle i Southern African Development Community (SADC) der 16 statar: Angola, Botswana, Comoros, Den Democratiske Republikken Congo, eSwatini, Lesotho, Madagaskar, Malawi, Mauritius, Mozambique, Namibia, Seychelles, South Africa, United Republic of Tanzania, Zambia and Zimbabwe, er medlemmer. Dei jobbar for tettare samarbeid mellom desse statane for å styrke sjølvråderetten deira og betre folka sin liv i landa. Organisasjonen hadde nett sitt førtiandre toppmøte i Kinshasa i Den demokratiske republikken Congo.

Alt dette er mot USA sin interesser i Afrika og internasjonalt. Som Ramaphosa seier har dei vore utsett for press frå USA for å vere med på sanksjonane mot Russland. Men det, meiner Ramaphosa, er ikkje i Sør-Afrikas interesse. Ein av leiarane i opposisjonen mot Ramaphosa er John Steenhuisen som leier partiet Den demokratiske allianse. Han jobbar for at Sør-Afrika skal støtte Ukraina i konflikten med Russland, noko han er blitt sterkt kritisert for av mange. Han har også gått i spissen for mistillitsforslaga mot Ramaphosa. Så dette dreier eigentleg om å få til et regimeskifte for å få lagd om heile Sør-Afrika sin utanrikspolitikk og for å få landet til å støtte USA/Zelenski i konflikten med Russland.

Dette er grunnen til aksjonane mot Ramaphosa nå, ikkje alt det andre som blir kasta opp mot han. Fordi den tidlegare Raudt-leiaren i Oslo og Klassekampen sin redaksjon ikkje har noko grep om hovudlinjene i utviklinga i verda no og ikkje har kunnskap om den internasjonale bakgrunnen for dei sakene som kjem flytande gjennom hovudstraumsmedia, er dei blitt eit haleheng til USA-imperialistane også i denne saka.

Terje Valen, torsdag 18. august 2022.

Jakarta-metoden, da og nå: USAs kamp mot opprør og den tredje verden

Her kan du lese artikkelen som er vist til i overskriften. Den handler om hvordan CIA arbeidet sammen med Suharto på Filippinene for å likvidere mellom 500 000 og 3 millioner kommunister og sympatisører i løpet av noen måneder i 1965 – og viser at dette ble et mønster som USA har brukt seinere i all sin aggressive politikk for å hindre at stater utvikler seg på selvstendig vis. Dette er en oppfølging av USA sitt folkemord der etter 1898 da rundt 1,5 millioner filippinere ble drept, og USAs blodige innsats i kampen for å slå ned Hukbala-opprøret der som varte fra 1946 til 1954. Til sammenligning ble ca. 800 000 likvidert i Sovjet-Unionen under den store utrenskingen i 1938. Dette her vi fått høre mye om i Vesten.

Dette opprøret og USA-imperialismens grusomme undertrykking av det, er stort sett helt ukjent her i Vesten. Wikipedia-artikkelen gir en bra gjennomgang av det.
Hukbala-bevegelsen utmerket seg også ved sin relativt progressive stilling til kvinnene.

Terje Valen, 14.06.2022.

USA-imperialismens enorme tilbakeslag

Dei som enno ikkje har lese «Fellesuttalelsen fra Russland og Folkerepublikken Kina av 4. februar 2022» må ta seg tid til det. Det er ikkje mogleg å forstå kva som no skjer verda utan å lese den uttalen. Her skal eg sjå på ein periode og komme med nokre kommentarar til den.

«Russland og Kina står imot forsøk fra eksterne styrker på å undergrave sikkerhet og stabilitet i sine felles tilstøtende regioner, har til hensikt å motvirke innblanding fra ytre styrker i suverene lands indre anliggender under ethvert påskudd, motsette seg fargerevolusjoner og vil øke samarbeidet i de nevnte områdene.»

Denne uttalen saman med nokre andre fakta viser at USA no har lide sitt største nederlag nokon sinne i arbeidet sitt for å vere eineherskar i verda. Under her ser du ei oversikt over USA sine kommandoområde i verda. Etter 2. Verdskrigen var USA sin politikk på det eurasiske kontinent å hindre at Sovjet-Unionen si innflyting vaks (containment) og å hindre at nokon makt på dette kontinentet fekk vekse seg så sterk at det kunne truge overherredømmet til USA. Ein viktig del av denne strategien var å få innflyting bland landa sør for Sovjet-Unionen. Difor oppretta USA ein ny geografisk kommando, CENTCOM, i 1983, for å drive undergravingsarbeid der ved å mobilisere muslimane for å svekke fienden sin. Dei to tidlegare geografiske kommando-områda var EUCOM og PACOM (begge oppretta i 1947). Då Sovjet-Unionen hadde gått i oppløysing steig ambisjonane og målet blei å ta kontroll over dei tidlegare Sovjet-republikkane, som i hovudsak låg langs den gamle Silkevegen, og innanfor CENTCOM-området. USA kom utover på 1990-talet og seinare ganske langt med å sette denne planen ut i livet. Det som no har skjedd, og som sitatet ovanfor viser, er at USA no er stengd ute frå dette området.

Men der er ikkje alt. Dei er og stengd ute frå Iran. I røynda er det no berre Den arabiske halvøya, Israel, Jordan, Libanon og Pakistan som er under noko innflyting frå USA. USA har mist eit hovedområde i den strategien som blei utarbeidda å 1990-talet og følgt opp seinare.

Men dette er ikkje alt. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing gjekk også USA over frå containment-politikken til rollback-politikken for å få alle landa vest for Russland under sitt herredømme. Den utpeikte sona som USA måtte spesielt måtte ha kontroll med i Europa for å sikre den vestlege delen av Eurasia for seg, var Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina.

Når no Russland endeleg set foten ned for framrykkinga til USA austover og nektar Ukraina medlemskap i NATO, så er det et kraftig slag mot USA sine planer om å ha full kontroll her, slik dei tenkte at det skulle gå etter det kuppet dei organiserte der saman med dei viktigaste nazi-organisasjonane i landet i 2014.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Ovanfor ser du ei skisse frå Brzezinski si bok The Grand Chessboard – American Primacy and its Geo-strategic imperatives frå 1997. Her har Brzezinski teikna inn dei nykkelområda som USA må ha kontroll med, for å sikre hegemoniet sitt over euro-sida av Eurasia.

Men det er heller ikkje nok med det. Gjennom den siste tida har både Frankrike og Tyskland lagt seg på ein annan linje enn USA i Ukraina-konflikten. Macron inngår ein stor økonomisk samarbeidsavtale med Kina som stør Russland fullt ut i Ukraina-saka, og legg vekt på å finne ei løysing som også Russland kan godta. Frå Tyskland blir det gitt klart signal om at medlemskap i NATO ikkje kjem på tale no, og kanskje aldri. USA har blitt så svakt at det er mogleg for vasallane å ikkje følgje «keisaren» slavisk.

Heile spelet til Biden når det gjeld Ukraina er berre for å dekke over at USA ikkje kan gjere noko for å motstå realiteten i kravet om at Ukraina ikkje skal inn i NATO. Leiinga i Ukraina er full av illusjonar om kva dei kan få til og kva verkeleg hjelp dei kan få, sjølv om NATO-sekretær Stoltenberg som vanleg har funger som «his master’s voice» og sagt at NATO ikkje kjem til å gripe inn militært om Russland skulle annektere heile landet. Men det har ikkje Putin nokon plan om. Han har sagt kva planen er – ein skikkeleg sikkerhetsavtale i Europa som også tar omsyn til Russland sine sikkerheitsbehov like ved sine eigne grenser og ikkje berre dei til USA, som ligg nokre tusen mil unna.

Alt i alt er foten no sett ned for USA sine planar om verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent. Dette kjem berre av at USA no har blitt så veikt på alle frontar, også dei militære, at dei ikkje lenger kan krige og true seg til alt dei ønskjer. Og det er bra for verda. Også norske politikarar må etter kvart innrette seg etter denne nye verdsordenen.

Terje Valen, måndag 21. februar 2022.

Kyros som ideal – et signal for regimeendring i Iran

Ellers anbefales allment: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

Mina Bai, som nå er fast skribent i Klassekampen, skrev den 11.11.21 om Kyros’ sylinder – Iran gikk fra å være et forbilde for toleranse til å bli nøyaktig det motsatte. Jeg har ventet på at noen skulle reagere på det hun serverer oss der, men så har ikke skjedd. Det har gjort det nødvendig å skrive dette tilsvaret.

Hovedpunkter i Bais artikkel

I Klassekampen 11.11.21 skriver Mina Bai om den store persiske kriger- og erobrerkongen Kyros. Utgangspunktet er en innskrift på en sylinder i navnet til Kyros. Av denne går det frem at innbyggerne i hans rike skulle kunne snakke sitt eget språk og dyrke sin egen religion. Av historien legger Bai spesielt vekt på at Kyros, da han inntok Babylon og styrtet kong Belshazzar, satte fri de jødene som sistnevnte hadde tatt til fange da han erobret Jerusalem. Hun viser til at sylinderen med innskriften nå finnes på British Museum og at den, ifølge en tidligere direktør for museet, Neil MacGregor, kan den sees på som den første kilden til en herskers visjon om et multikulturelt samfunn. Hun sier også at det persiske imperiet var det første som etterlevde denne formen for kultur- og religionspluralisme og at Kyros har tjent som eksempel på hvordan man kan skape et samfunn hvor forskjellige folkegrupper levde side om side i fred.

Hun skriver så at dette blant annet var en inspirasjon for ettertiden, spesielt for lederne i USA etter at landet rev seg løs fra England og at amerikanerne så til Kyros for å skape et fredelig multikulturelt samfunn. Thomas Jefferson skal ha fortalt barnebarn sine om Kyros og om den amerikanske grunnloven er inspirert av Kyros sylinder.

Så sier hun at det er bemerkelsesverdig at vesten har klart å opprettholde et system som respekterer religionsmangfold og pluralisme i en verden som er blitt så kompleks som den er nå. Hun påstår at den vestlige modellen er en drøm for mange verden over og minner om at det var i Østen disse idealene først ble innført.

Så skisserer hun et historisk vendepunkt i Iran i 1979 da sjah Reza Pahlavi ble styrtet og den amerikanske imperialismen ble kastet ut. Da forlot Iran systemet det multikulturelle systemet og etter revolusjonen gikk det blant annet ut over jødene som måtte flykte, og da mange ble drept. Tidligere hadde Iran pleid å ha et mangfold av etnisitet og religion helt uten sidestykke i Midtøsten.

Hun kritiserer også at folk i Iran nå blir hindret i å feire Kyros på en dag som er øremerket for dette.

Bais artikkel – historieforfalskning og oppfordring til regimeendring

Men nå er det slik at Bai sin oppfatning av Kyros er en myte som ikke holder vann når vi går til den historiske forskning på perioden. Og det er slik at folk i Iran feiret ikke Kyros før Sjahen av Iran innstiftet en slik feiring for å underbygge sin egen makt som vasall under USA-imperialismen med henvisning til Irans første «storhetstid». Derfor er fester for å feire denne dagen, som ble forbudt da sjahens terrors-styre og USA-imperialismen ble jaget ut av landet i 1979, nå er blitt samlingssteder for de som kjemper for regimeskifte som kan åpne landet for USA-imperialismen igjen.

Det er heller ikke sant at det var fredelige forhold i det riket Kyros hersket over. Kongen selv var i evig erobringskrig og det var stadige opprør over hele riket som ble slått ned med hard og grusom hånd både av ham selv og de lokale stormennene som han kjøpte opp for at de skulle kreve inn skatter og hindre opprør i de provinsene de ble satt til å styre. Han kvidde seg heller ikke for store massakrer.

Det er heller ikke sant at Iran i hele perioden etter Kyros, frem til den islamske revolusjonen i 1979 var et samfunn med et mangfold av etnisitet og religion som var uten sidestykke i Midtøsten. I denne perioden var de stadige kriger og det fant også sted religionsforfølgelser og religionskriger.

Dessuten er det slik at USA sin grunnleggende politikk, der Kyros ifølge Bai skal være et forbilde, bygger på massakrer og folkemord på landets opprinnelige befolkning (sistnevnte skal ikke ha forekommet under Kyros), rasende undertrykking av den ikke-hvite befolkningen og imperialistisk undertrykking og utbytting av hele Latin-Amerika og en rekke kriger på det eurasiske og afrikanske kontinent pluss undergraving, regimeendringer og dødelige sanksjoner for å presse stater over hele verden inn under sin interessesfære. I Europa har de også fått sine oppkjøpte vasaller, slik Kyros satte inn sine vasaller for å styre de erobrete provinsene i sitt imperium.

Bai sin tekst føyer seg derfor inn i strømmen av hvitmaling av Vesten og Vestens fremste representant i dag, USA og svartmaling av dagens iranske regime. Dette støtter opp under USAs rasende økonomiske, politiske, diplomatiske og kulturelle krig for å underlegge seg Iran igjen, og få det slik det var under sjahen. Hun fremtrer derfor som en påvirkningsagent for regimeendring i landet.

Det er trist at Klassekampen, som venstresidens avis, bringer slikt uvederheftig historisk møl frem for sine lesere og  har en fast skribent som er representant for regimeendring i Iran. Men dette er dessverre blitt en tendens i avisens utenriksdekning for tiden. Amal Wahab sine skriverier om Sudan hører til denne tendensen. Det finnes heldigvis fremdeles journalister i avisen som er unntak for denne pro-imperialistiske tendensen, men for «venstresidas avis» skulle en ikke vært så dominert av proimperialistiske tekster. Dette korte innlegget mitt er underbygget i en lengre tekst som gjennomgår Persias/Irans historie i større detalj ut fra det beste i moderne historieforskning.

Historiker Terje Valen, søndag 9. januar 2022

Klassekampen for regimeendring igjen

Jeg har påpekt i flere artikler at Klassekampen, som skal være venstresidens avis, i stadig større grad befinner seg innenfor den columbisk-imperialistiske oppfatning av verden og fremmer interessene til USA-imperialismen og dens vasaller og kompradorer ved å fremstille historien fra perspektivet til dette imperiet.

Det siste eksempelet er dagens artikkel (17.12.21) med overskriften «Flere tusen protesterer mot gruvedrift, luftforurensing og makthavere i Serbia» og «Økologiopprør vinner fram». Og i artikkelen fremheves det at «mange» «ser på høstens demonstrasjoner som et opprør mot Vucics regime heller enn mot Rio Tinto». Der kom katten ut av sekken. Her skal det dreie seg om kamp for regimeendring.

Vi kan alle være enige i at forurensende gruver og industri og andre problemer, som strømkrise, må føre til protester og demonstrasjoner i et land. Det gjør det over alt. Men dette er dessverre ikke alltid det vesentlige i slike saker. For det er slik at store protester og demonstrasjoner som vi finner innenfor USA-imperialismens sfære aldri får lov til å få karakter av regimeendring. De blir tvert imot mest mulig oversett, som de gule vestene i Frankrike, og opprøret mot strømpriser i Norge. Spørsmålet om at makthaverne skal kastes kommer aldri frem her. Når det skjer i land utenfor USA-imperialismens kontroll er det helt annerledes.

Det som skjer i Serbia, har alle tegn på utenlandsk påvirkning for regimeendring. I artikkelen vises det blant annet til en rapport fra Global Alliance on Health and Pollution (GAHP) som fremheves som grunnlag for demonstrasjonene. La oss se på formålet med denne organisasjonen fra deres egen hjemmeside.

Hva er GAHP?
GAHP (Global Alliance on Health and Pollution) er et samarbeidsorgan som består av mer enn 60 medlemmer og dusinvis av observatører som tar til orde for ressurser og løsninger på forurensningsproblemer. GAHP ble dannet fordi aktører/byråer på internasjonalt og nasjonalt nivå anerkjenner at en samarbeidende, multi-stakeholder, multisektoriell tilnærming er nødvendig og kritisk for å håndtere den globale forurensningskrisen og de resulterende helsemessige og økonomiske konsekvensene.

I 2012 initierte Pure Earth alliansen sammen representanter fra Verdensbanken, UNEP, UNDP, UNIDO, Asian Development Bank, EU-kommisjonen, miljø- og helsedepartementene i mange lav- og mellominntektsland for å formulere strategier for å håndtere forurensning og helse i skala. GAHP har bevist sin effektivitet og ble innlemmet som en stiftelse i 2019 i Genève, Sveits.

Det vi ser er altså at denne såkalte miljøvennlige bevegelsen er en del av et enormt nettverk av FN-organer og NGOer, Verdensbanken og andre som nå arbeider for USA-imperialismen og de største finanskapitalene der, og for det nye økonomiske systemet som finanskapitalen skal innføre for å innlemme alt og alle i sin profittverden – stakeholderkapitalismen. Det finnes store undersøkelser av virkelige grave-journalister som viser i detalj hvordan de forskjellige typer frivillige ikke-statlige organisasjoner har blitt oppkjøpt og lagt inn under storfinansen. Global Alliance on Health and Pollution er en av de organisasjonene som er opprettet for å arbeide for finanskapitalens miljøpolitikk og regimeendringer til fordel for denne kapitalen.

Derfor finner vi ikke det vesentlige ved det som nå skjer i Serbia på miljøfronten, at det er et miljøopprør, men at det skal brukes i kampen for regimeendring. Hvorfor det?

Serbia er det eneste landet som USA-EU ikke klarte å underlegge seg da de knuste Jugoslavia under Balkankrigen på 1990-tallet. Det var hovedstaden i dette landet (daværende Jugoslavia) som huset oppstarten av Den alliansefrie bevegelsen i 1961 og som også huset denne alliansen sitt møte ved 60-årsjubileet for opprettelsen i 2021. Der var da 105 nasjoner til stede som fulgte opp den uavhengige linjen fra Bandung-konferansen i 1955 og faktisk det korrekte innholdet i FNpakten fra 1945 og som Norge tilsluttet seg i 1946. For å motsette seg USAs såkalte regelstyrte verdensorden, som gir USA-imperialismen rett til å intervenere og utøve aggresjon mot ethvert land som ikke vil underordne seg, anbefalte denne store konferansen at de skulle reises en bevegelse for å gjenopplive FN ut fra innholdet i dets pakt.

I en rapport[i] fra Beogradkonferansen i 2021 vises det til at:

De fleste mediene ignorerte minnetoppmøtet for alliansefrie bevegelsen i Beograd. De som rapporterte fra toppmøtet, presenterte den alliansefrie bevegelsen som et historisk fenomen som har mistet makt og innflytelse med grunnleggernes død. Dette er hva makthaverne vil at folket skal tro.

I virkeligheten er den alliansefrie bevegelsen mektigere enn noen gang. Dens erklæringer er basert på en dypere analyse og større forståelse av verdenssystemets motsetninger og uholdbarhet. I tillegg, gjennom dannelsen av regionale foreninger og med samarbeid fra Kina for å gi gunstige investeringer og handel, avanserer den tredje verden-prosjektet i dag, mer enn det gjorde i sin klassiske periode, i den praktiske gjennomføringen av sine mål.

Videre, med oppsamling av erfaring, går nasjonene som bygger sosialismen frem mot en sosialistisk modell som inkluderer plass for et marked og for privat virksomhet, under ledelse og kontroll av staten. Denne sosialistiske tredje måten demonstrerer sin kapasitet til å fremme menneskelig produktivitet og distribuere dens frukter mot de grunnleggende menneskelige behovene til folket; og den finner politisk plass i den alliansefrie bevegelsen.

De etablerte maktene vil ikke at folket skal vite at den tredje verden og Kina i praksis bygger et mer rettferdig og bærekraftig verdenssystem som tolererer en flersidighet som inkluderer kinesisk sosialisme, latinamerikansk sosialisme, sjia-islam og en fornyet Afrikansk sosialisme, som alle har respektfulle og gjensidige forhold til hverandre. Bevissthet om de humanistiske prestasjonene og økende produktiviteten til disse alternative polene er den viktigste armen i idékampen mot den nye kalde krigen.

Vi kan også merke oss at norsk wikipedia setter sluttdato for Den alliansefrie bevegelsen til da Den kalde krigen tok slutt. De har ikke fått med seg den nye oppstarten på Havannamøtet i 2006 og den store utviklingen etter dette. Så har heller ikke Klassekampen.

Klassekampen har i hele sin utenriksdekning heller ikke funnet plass for den store nye fremveksten av bevegelsen for frie uavhengige stater som Bandungkonferansen i 1955 og dannelsen av Den alliansefrie bevegelsen var starten på. En bevegelse som virkelig kan utfordre USA-imperialismens aggresjonspolitikk.

Hvis disse statene lykkes med sin plan for å få FN til å fungere etter sin pakt vil det få slutt på at FNs og dets organers systematisk brukes for å fremme finanskapitalens og USA-imperialismens interesser. Serbia har en sentral rolle i denne bevegelsen. Denne fredsbevegelsen er det viktig for USA-imperialismen og dets vasaller å knuse.

Derfor er regimeendring i Serbia for å innsette et styre som USA kan få kontroll over, svært ønskelig for finanskapitalen i vest og USA-imperialismen med dens vasaller – inkludert overklassen i Norge. Og nå får de i stadig større grad Klassekampen med på slep fordi dens journalister og de som får innlegg i avisen stort sett ikke har grep om de vesentlige endringer og utviklingstendenser i verden, men surrer mer og mer rundt innenfor det verdensbildet som USA-imperialismen gjennom sin enorme mediemakt og sitt store nett av påvirkningsagenter, prøve å presse på oss alle. Journalistene blir fanget av livet i maurtuen og ser ikke fjellet den ligger på. Det er første bud for desinformasjon. I dag er det ikke finanskapitalens miljøkamp som kan redde verden, men seier i kampen mot USA-imperialismen.

Noe av bakgrunnen for dette innlegget finner du her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.htm

Eksempel på NGOenes rolle i verden finner du her: http://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

Terje Valen, fredag 17. desember 2021.


[i] https://newcoldwar.org/non-aligned-movement-commemorates-60-years/

Verdens undertrykte folk og nasjoner reiser seg

Innledning

Denne artikkel er en utvidet versjon av et foredrag jeg holdt på medlemsmøte i Antikrigsinitiativet i Bergen den 8.11.2021.

Det handler om to store tendenser i verden med full vekt på det alternativet som kan redde verden fra mer aggresjon og flere kriger, der noen planlegger en virkelig stor krig på de eurasiske kontinent som kan utvikle seg til en dødelig verdensbrann der hele menneskeheten i verste fall kan gå med. Og faren for dette kan være større enn vi tror.

Jeg tar utgangspunkt i FN-pakten og sluttkommunikeet fra Bandung-konferansen og denne versjonen legger jeg på flere lenker som utdyper innholdet her.

Om FN-pakten

Hva handler FN-pakten, sluttkommunikeet fra Bandung-konferansen i 1955 og uttalelsene fra den alliansefrie bevegelsen om? Jo, i det vesentlige handler de om det samme. De handler om å skape et system for forhold mellom suverene stater som kan hindre krig og sikre at statene får utvikle seg best mulig innen sine egne rammer og i samarbeid med andre stater uten andre lands innblanding indre saker – egentlig et prinsipp som går tilbake til freden i Westfalen[i] etter den grusomme 30-årskrigen i Europa som varte fra 1618 til 1648. Det ble nedfelt i det Westfalske system som stadfestet de folkerettslige prinsippene om suverenitet og territorialhøyet (her skulle vel stått: overhøyhet over eget territorium) i moderne tid.[ii]

FN-pakten ble skapt i en liknende situasjon som prinsippene etter 30-årskrigen (1618-1648 med en fredsslutning som lanserte de folkerettslige prinsippene om ikke-angrep på andre land og landenes suverenitet), i forbindelse med en grusom krig som hadde ført til stort tap av mennesker og materiell og enorme lidelser. Sluttkommunikeet fra Bandung[iii] ble skapt i en situasjon der mange stater hadde brutt ut av det gamle koloniveldet og vunnet politisk sjølstendighet. Vi skal se på det konkrete innholdet etter hvert.

Hvilket system var det disse uttalelsene ville få slutt på? De ville ha slutt på det systemet som de «hvite» statene rundt Nord-Atlanteren hadde begynt å opprette fra 1492, da Columbus satte sin fot på de Karibiske øyer.

Om begrepet columbisme[iv] – hvordan ble det til

Den store reaksjonære geografen, som engelskmennene mener «oppfant» geopolitikken, Halford Mackinder[v] satte et begrep på denne epoken da han i 1904 holdt det foredrag for det geografiske selskap i London om det han kalte «hjerteland-teorien». Denne teorien gikk ut på at kontrollene over verden ville gå over fra å være basert på kontroll over havene, slik den amerikanske admiral, Alfred Mahan[vi] hevdet, og ville forskyve seg til kontroll over de store landmassene. Det området som det var viktigst å ha kontroll var det han kalte «hjertelandet». Det skulle befinne seg omtrent fra Hviterussland i vest til Afghanisten i øst og dekket Russland og sørover til den nordlige delen i Iran.

 Mackinder hevdet også at med en allianse østover med Kina ville hjerelandet i tillegg også kunne bli en sjømakt, og med en allianse med Tyskland ville dette området være uovervinnelige i kampen om verdensherreveldet. Disse herrene var altså geo-imperialister. Og deres tanker har faktisk preget mye av den imperialistiske politikken siden. De har fått ekstra aktualitet etter at Kina lanserte sin belte og vei politikk (de nye silkeveiene). Jeg nevner dette fordi det også betyr noe for helheten i denne historien. For de som vil herske over verden er det viktig å beherske hjertelandet eller i alle fall hindre det å få samarbeid med Kina og Tyskland.

I Mackinder sin artikkel skriver han at hvis folk lengre frem tid skulle se på verdens historie så ville de kalle epoken fra Columbus landet på Hispaniola i 1492 for den columbiske epoke (Se note 4.). Han laget altså et begrep på tiden fra Columbus og tiden fremover. Jeg har også kalt denne epoken og det som kjennetegner den for columbismen.

Kjennetegn ved columbismen

Jeg overtatt begrepet og delvis gitt det nytt innhold. Hva kjennetegner så denne epoken i verdenshistorien? Jo, det er første gang at forholdsvis små kyststater oppretter sitt herrevelde på andre kontinenter ved hjelp av sjøtransport. Og det innleder en periode i verdenshistorien der overklassene i noen få «hvite» stater la under seg resten av verden og utnyttet denne maksimalt til egen fordel. De ledende statene i denne epoken har vært, i kronologisk rekkefølge, Spania, Portugal, Holland, Frankrike, England og i vår tid USA, men både Tyskland, Belgia og andre stater, som Danmark-Norge har vært med.

Dette herreveldet var en avgjørende forutsetning for den oppsamlingen av pengekapital som gjorde den industrielle revolusjon mulig, først i England og så videre i andre land. Den andre nødvendige forutsetningen var at bønder ble drevet fra jorden og ble billig arbeidskraft i industrien. I første omgang besto dette nye industriproletariatet i hovedsak av kvinner og barn.

Men også siden har dette også vært de to store kildene til de columbiske overklassenes fortjenester og fortsatte dominans i verden. Og disse to kildene har store felles interesser av å kvitte seg med dette systemet.

Det andre kjennetegnet på den columbiske epoken, eller columbismen som jeg også kaller det, er metodene som ble brukt for å tilegne seg rikdommen i dominerte områdene og landene. (Her inn historien om indianerne som ble tatt til fange av mannskapet på Columbus’ skip, Santa Maria og den første måten Columbus og broren brukte for å samle seg rikdom – falkemage med gull hver tredje måned, kopper med stempel, avhogde armer – andre steder vevet tøy – folkemordet – 8 millioner utryddet på litt over en generasjon.)

Disse metodene har endret seg historisk. I den første lange fasen var oppretting av kolonier og dominerte interessesfærer sentralt. Det har fått betegnelsen kolonitiden som også hadde sin indre utvikling. En ny fase oppstod etter 2. verdenskrig, da mange land oppnådde å bli kvitt sin kolonistatus og det ble opprettet stater som på overflaten var politisk selvstendige. Disse samlet seg til Bandungkonferansen i Indonesia i 1955. Det kommer jeg tilbake til. Denne fasen gikk straks over i nykolonialismen der disse statene ble lagt inn under de herskende klassene i de columbiske kjernestatene på nye måter. Denne perioden er vi fremdeles inne i, men fra 2000-tallet er en ny utvikling på gang som gjør at vi kan se slutten på den grusomme columbismen. Bandung-erklæringen og FNs charter peker fremover mot en slik utvikling.

Særtrekk ved columbismens metoder

Her en oversikt over særtrekk ved de columbiske kjernelandene sine handlinger overfor de dominerte land og områder (noen har vart i hele epoken, andre har hørt til spesielle tidsrom innen epoken):

  • Inntrenging i andre stater, på andre folks leveområde og noen steder fullstendig overtaking av disse områdene med militær og annen makt
  • Slakt og folkemord
  • Rov og utarming
  • Utbytting og skapning av elendighet
  • Undertrykking og umenneskeliggjøring
  • Omvending til egen religion ved å ødelegge de lokale
  • Rasende kamp mot alle som vil ut av denne situasjonen
  • Bruk av alle midler for å få tilbake i den columbiske sfære de som har klart å bryte ut
  • Økonomisk krig mot alle land som setter seg opp mot columbismen
  • Undergraving av regimer som setter seg opp mot columbismen og kamp for regimeendring
  • Okkupasjon gjennom hjelpeorganisasjoner
  • Enorme kampanjer for å skjule denne virkeligheten for det arbeidende folket i de columbiske statene gjennom sensur og ved å skape løgnaktige svarte bilder av alle som kjemper mot det columbiske system pluss skjønnmale sitt eget

Et annet sentralt trekk ved columbismen er kamp mellom de columbiske statenes overklasser for å dominere over mest mulig av verden. Etter at det columbiske systemet gikk over til en moderne imperialisme rundt 1900 har dette har ført til to verdenskriger.

Alt dette til sammen har ført til at perioden har blitt kalt 500 års holocaust fordi Nazi-Tyskland var så frekke at de brukte disse metodene mot andre columbiske kjerneland og sin egen og andre lands jødiske befolkning, kommunister og alle «mindreverdige».

Men et stort resultat av columbismens metoder er evig krigstilstand.

Motstand mot columbismen og utbrudd

Et annet trekk er at verdens folk aldri har sluttet å kjempe mot det columbiske system. Det har vært stadige motstandskriger og noen har klart å bryte ut for en stund for så å bli hanket inn igjen. Det første enormt inspirerende eksempelet er Haiti[vii] der slavene gjorde opprør like etter den franske revolusjon og kastet ut sine daværende okkupanter som nettopp var de franske. De opprettet en fri antislaveri-stat i 1804 og kjempet en innbitt kamp de Napoleon sendte en hær for å erobre landet tilbake. Det klarte han ikke militært, men etter hvert ble Haiti hanket inn igjen og særlig fra invasjonen i 1915 er det USA som har hatt den reelle makten der. Men det har stadig vært ny motstand. Under ledelse av Aristides klarte landet en kort stund å fri seg fra lenkene, og det ble på kort tid satt i gang mange velferdstiltak for befolkningen, men USA intervenerte igjen og nå er landet i virkelighet drevet av 2000 USA-oppkjøpte NGOer (såkalt ikke-statlige hjelpeorganisasjoner) slik at landets egenutvikling har stoppet helt opp. (Se note vii.) Det er slik det var i Afghanistan der bortimot alle inntektene i statsbudsjettet et år var såkalt hjelp utenfra.

Neste store utbrudd av det columbiske system kom med den russiske oktober-revolusjonen i 1917[viii] og opprettingen av Sovjet-Unionen. Her ble retten til nasjonenes selvstendighet og retten til å melde seg ut av større sammenslutninger slått fast i den første rekken av vedtak etter revolusjonen, helt i linje med Lenins politikk på feltet. Det var selvfølgelig en fryktelig provokasjon mot columbierne. Helt fra først stund ble det møtt med intervensjonskrig av 14 columbiske makter (medregnet Japan som mange mener har sluttet seg til columbismen) og sanksjoner, undergraving, løgnkampanjer og enorme opprustning fra USA som tvang Sovjet til å følge med for ikke å få en ny situasjon slik det skjedde da Nazi-tyskland angrep. Det var kommunistpartiet sammen folket i Russland som klarte denne bragden. Uten dette kan vi regne med at Europa ville har vært under et columbisk nazi-styre etter krigen.

Hvorfor kom Sovjetunionen inn i det columbiske system igjen

USAs opprustning var en viktig grunn til at Sovjet med Russland og republikkene der havnet tilbake i det columbiske systemet igjen rundt 1990. Russland gjorde den tabben at de prøvde å følge opp med en opprustning som skulle matche USA i lignende materiell og den russiske økonomien var ikke stor nok til at de kunne klare dette. Da Russland falt inn igjen i den columbiske sfære førte det til en enorm krise i Russland og i hele verden. Cuba er et typisk eksempel. Med USA som fremste «verdenspoliti» ble flere stater igjen innlemmet i den columbiske sfære. Det gjaldt for eksempel de fleste tidligere sovjetiske republikkene. Men USA-imperialismen skjøt frem posisjonene sine flere andre steder også.

Den iranske revolusjonen i 1989 var også en stor fremgang for kampen mot den columbismen i sin imperialistiske epoke med USA som Keiser i imperiet og de andre columbiske landene som vasaller og lydriker. Og da Putin kom til makten rundt år 2000 klarte han også etter hvert å ta landet ut av det columbiske system igjen. Det var svært viktig for hele verden. Det er også bakgrunnen for krigshandlingene i Ukraina i dag.

Etter denne parentesen kom det tredje store utbruddet fra columbismen med seieren i folkekrigen i Kina, ført mot Japanerne og siden mot den USA-støttete Chiang Kai-shek som USA klarte å redde over til daværende Formosa (Taiwan) som hadde vært okkupert av Japan.

Seinere har vi fått Cuba og flere andre land. Det kommer flere detaljer straks.

Om FN-pakten[ix]

Etter denne skissen av viktige tendenser i historien etter 1492 kommer vi til FN og Bandung og så videre.

FN-pakten som ble forberedt under krigen trådte i kraft 24. oktober 1945. Da hadde FN 52 medlemsstater. Denne pakten er preget av den krigen verden nettopp hadde vært gjennom og sier at hovedformålet er «å redde kommende slektledd fra kriges svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten». Så går den inn på mange områder det skal jobbes på for å sikre freden. Ut fra dette ble FN dannet.

Første kapittel handler om formål og prinsipper – og alle de andre skal sikre at disse blir fulgt.

Artikkel 1

De Forente Nasjoners formål er:

1. å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive, kollektive tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper;

2. å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke verdensfreden,

3. å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer av økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion og

4. å være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål.

Med dette er formålet klart fastslått. Først og fremst går det ut på å hindre krig og sikre fred. Så er formålet å styrke verdensfreden ved å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner, grunnlagt på prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett. Så skal en få i gang internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer innen forskjellige områder, og fremme respekt for menneskeretter og grunnleggende frihet for alle typer.

Artikkel 2

For å nå de mål som er nevnt i artikkel 1 skal organisasjonen og dens medlemmer handle i samsvar med følgende prinsipper:

1. Organisasjonen er grunnlagt på prinsippet om alle medlemmers suverene likhet.

2. For å sikre alle medlemmene de rettigheter og fordeler som følger av medlemskapet, skal de alle ærlig og oppriktig oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg i samsvar med denne Pakt.

3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.

4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

5. Alle medlemmer skal yte de Forente Nasjoner enhver bistand i alle tiltak den treffer i samsvar med denne Pakt, og skal avholde seg fra å; yte bistand til noen stat som de Forente Nasjoner anvender forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot.

6. Organisasjonen skal sørge for at stater som ikke er medlemmer av de Forente Nasjoner opptrer i samsvar med disse prinsipper i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

7. Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må; underkaste slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av tvangstiltak etter kapittel VII.

Opp mot denne pakten har USA utviklet en egen utenrikspolitikk som de kaller den regelbaserte orden. Reglene i USAs utenrikspolitikk er basert på at USA kan gi inn i alle land og områder når de synes de sjøl har fordel av det.

I 1955 fulgte Den asiatiske konferansen i Bandung i Indonesia. Sluttkommunikeet ble undertegnet 24. april 1955.

Bandung-konferansen

Sluttkommuniké fra den asiatisk-afrikanske konferansen

Den asiatisk-afrikanske konferansen, sammenkalt etter invitasjon fra statsministrene i Burma, Ceylon, India, Indonesia og Pakistan, møttes i Bandung fra 18. til 24. april 1955.

I tillegg til sponsorlandene deltok følgende 24 land på konferansen: 1. Afghanistan 13. Liberia 2. Kambodsja 14. Libya 3. Folkerepublikken Kina 15. Nepal 4. Egypt 16. Filippinene 5. Etiopia 17. Saudi-Arabia 6. Gullkysten 18. Sudan 7. Iran19. Syria 8. Irak 20. Thailand 9. Japan 21. Tyrkia 10. Jordan 22. Den demokratiske republikken Vietnam 11. Laos 23. Delstaten Vietnam 12. Libanon 24. Jemen

Den asiatisk-afrikanske konferansen vurderte problemer av felles interesse og bekymring for land i Asia og Afrika og diskuterte måter og midler som deres folk kunne oppnå et mer omfattende økonomisk, kulturelt og politisk samarbeid på.

Kommunikeet har syv hovedpunkter som handler om økonomisk samarbeid, kultursamarbeid, menneskerettigheter og selvbestemmelse, problemer med avhengige folk, fremme av verdensfred og samarbeid og erklæring om fremme av verdensfred og samarbeid. Her skal jeg bare sitere disse prinsippene.

Faktisk bør alle nasjoner ha rett til fritt å velge sine egne politiske og økonomiske systemer og sin egen livsstil, i samsvar med formålene og prinsippene i FNs pakt. Fri for mistillit og frykt, og med tillit og velvilje overfor hverandre, bør nasjoner praktisere toleranse og leve sammen i fred med hverandre som gode naboer og utvikle vennskapelig samarbeid på grunnlag av følgende prinsipper:

1. Respekt for grunnleggende menneskerettigheter og for formålene og prinsippene i De forente nasjoners pakt.

2. Respekt for alle nasjoners suverenitet og territorielle integritet.

3. Anerkjennelse av likhet for alle raser og av likhet for alle nasjoner, store og små.

4. Avstå fra intervensjon eller innblanding i et annet lands indre anliggender.

5. Respekt for hver nasjons rett til å forsvare seg alene eller kollektivt, i samsvar med De forente nasjoners pakt.

6. (a) Avstå fra bruken av arrangementer for kollektivt forsvar for å tjene de spesielle interessene til noen av stormaktene.

(b) Ethvert land avstår fra å utøve press på andre land.

7. Avstå fra handlinger eller trusler om aggresjon eller bruk av makt mot et lands territorielle integritet eller politiske uavhengighet.

8. Avgjørelse av alle internasjonale tvister ved fredelige midler, slik som forhandlinger, forliksbehandling, voldgift eller rettslig løsning, samt andre fredelige midler etter partenes eget valg, i samsvar med De forente nasjoners pakt.

9. Fremme av felles interesser og samarbeid.

10. Respekt for rettferdighet og internasjonale forpliktelser. Den asiatiske og afrikanske konferansen erklærer sin overbevisning om at vennlig samarbeid i samsvar med disse prinsippene effektivt vil bidra til opprettholdelse og fremme av internasjonal fred og sikkerhet, mens samarbeid på det økonomiske, sosiale og kulturelle området vil bidra til å skape felles velstand og velvære for alle.

Som vi alle vet har altså USA lagt til siden FN traktaten og bryr seg ikke om Bandung-erklæringen. Hvis vi ser på Ukraina blir følgende kapittel svært aktuelt.

(b) Ethvert land avstår fra å utøve press på andre land.

Dette er stadig mer klart for verdens folk. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, bare nevner de aller verste sakene som Vietnamkrigen, Krigen på Balkan, Irak-krigen, Libyakrigen, Syriakrigen, kuppet og regimeskiftet i Ukraina. Dessuten hele den lange listen som Leon Blum har opparbeidet i sine bøker.

Ståle Eskeland[x] om de mest alvorlige forbrytelser

Det er også slik at Norge, som en stadig mer underdanig klientstat under USA (og for så vidt EU-kommisjonen) har blitt med på flere av disse krigene som alle er i strid med FNs charter og også straffbare ifølge vanlig internasjonal rett slik professor i rettsvitenskap, med spesialkompetanse på nasjonal og internasjonal strafferett, Ståle Eskeland har vist i sin utmerkete bok De mest alvorlige forbrytelser, 2011. Der behandler han syv arter forbrytelser under slekten det mest alvorlige forbrytelser. Det er først aggresjonsforbrytelsen som er den mest alvorlige arten av denne familien med forbrytelser. Grunnen til at aggresjonsforbrytelsen, som består i å starte en krig, fordi denne forbrytelsen legger grunnlaget for at andre andre alvorlige forbrytelser kan bli begått på begge sider. Nürnbergdomstolen karakteriserte aggresjonsforbrytelsen Crimes against Peace slik: Å begynne en aggresjonskrig … er ikke bare en internasjonal forbrytelse; det er den ytterste internasjonale forbrytelse ved at den skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at en inneholder i seg den oppsamlede ondskap av det hele.

Så tar han i tur og orden for seg folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, tortur, terror og bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Før 1. verdenskrig fantes det ikke noen traktat som forbød angrepskrig. Det kom først etter krigen med Folkeforbundet der en i forbundstraktaten av 28. april 1919 erklærte at statene ville respektere hverandres uavhengighet og territoriale integritet, men traktaten inneholdt ikke noe direkte forbud mot angrepskrig. USA undertegnet ikke denne traktaten, men det gjorde de derimot 27. august 1928, med Briand-Kellogg-pakten som ble undertegnet at 64 stater. Den gjelder fremdeles. Men statene fortsatte likevel med angrepskriger, den største og mest kjente var Tyskland sin angrepskrig som startet 2. verdenskrig. Denne krigen, med sine enorme tap og lidelser (en regnet med at 80 % av tapene var sivile, under kriger i dag regner en med 90 %) var bakgrunnen da FN-pakten ble undertegnet. Men  det var altså først i Nürnberg-charteret artikkel 6 a at dette ble erklært som en forbrytelse. I 1960 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon (resolusjon 39 (V)) der angrepskrig ble karakterisert som en forbrytelse, [Aggresjon] er den alvorligste av alle forbrytelser mot fred og sikkerhet over hele verden. Dette ble gjentatt tillegget til resolusjon 3314 (XXIX) artikkel 5, nr. 2 fra 1974. I Romavedtektenes artikkel 5.1.d er aggresjonsforbrytelsen én av fire internasjonale forbrytelser som omfattes av Den internasjonale domstolens kompetanse. Og Eskeland skriver derfor at all tvil dermed er ryddet av veien: Angrepskrig er ikke bare bare uønsket eller forbudt, men også straffbart etter folkeretten.

Eskeland følger dette videre opp. Jeg har merket meg at han ikke spesielt nevner økonomisk sanksjoner, men den nevnte resolusjon 3314 (XXIX) har et tillegg til resolusjonen der det heter i artikkel 3c at Blokade av havner er kyster ved bruk av et annet lands væpnede styrker også regnes inn blant aggresjonsforbrytelser. Men økonomiske sanksjoner er ikke spesifikt nevnt.

Slike sanksjoner blir sett på som legale mot stater bryter folkeretten. På wikipedia heter det:

En sanksjon (i folkerett som regel brukt i flertallsformen sanksjoner) er tvangstiltak truffet av en eller flere stater mot en annen stat. Sanksjoner brukes som regel i forsøk på å tvinge en stat til å overholde sine folkerettslige forpliktelser eller underkaste seg dom.[1][2]

Typen sanksjoner som oftest blir brukt er av økonomisk og politisk grad. Slike tiltak kan være alt fra våpenembargoer, handelsboikott, brudd på kommunikasjoner til sjøs og til lands, og diplomatisk isolasjon. Allikevel viser det seg at slike sanksjoner ikke er noen garanti for at det blir endringer i landets politikk. For at sanksjoner skal fungere er det viktig at alle retter seg til sanksjonene, og at de blir godkjent av FNs sikkerhetsråd. Sanksjoner blir derfor ofte brukt før man iverksetter strengere tiltak, som for eksempel bruk av militær makt.[3][4][5][6] I utgangspunktet er alle stater i verden suverene. Folkeretten er mer som et frivillig lovsystem, der alle stater er med på å utforme dem, og lover å følge dem. Alle land i verden (utenom Vatikanet) har signert FN-pakten, og på den måten har de overlatt en del av sin suverenitet til FNs sikkerhetsråd. Gjennom tidene har det blant annet blitt brukt sanksjoner mot Irak, Iran, Libya, Syria, Somalia, det tidligere Jugoslavia og Sør-Afrika.

En epokegjørende hending

En epokegjørende hending. Stater utsatt for USAs sanksjoner og aggresjon organiserer seg for å kjempe for at alle stater skal følge FN-pakten.

I dag er omtrent 40 stater utsatt for sanksjoner fra USA og vasallene. Dette har ført til at flere stater som blant annet er utsatt for disse sanksjonene i mars 2011 opprettet Vennegruppen til forsvar av FN traktaten. Newsweek hadde et innslag om dette 21.12.21 med overskriften China, Russia, Iran, North Corea and more Join Forces «In Defence» of UN der de viser til at dette kom i stand etter at Guaido hadde begynt sine meritter i Venezuela. Da jeg søkte på denne artikkelen fikk jeg først opp hele artikkelen, men da jeg ville lagre den var det umulig. Neste gang jeg søkte på artikkelen fikk jeg opp siste del og til slutt fikk jeg bare opp førte del. Men Group of Friends in Defence of the Charter of the United Nations kan søkes på wikipedia. Der finnes det flere innslag. Jeg har plukket ut 4 tekster. I kronologisk rekkefølge er den første fra 9. juli 21. Den vil jeg sitere i sin helhet.

Lansering: «Gruppe av venner til forsvar av FNs charter[xi]

av Joselyn Ariza,

MFA Venezuela.

9. juli 2021

Organisere!

Vi, representanter for Algerie, Angola, Hviterussland, Bolivia, Kambodsja, Kina, Cuba, Den demokratiske folkerepublikken Korea, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Iran, Laos demokratiske republikk, Nicaragua, staten Palestina, Russland, Saint Vincent og Grenadinene, Syria og Venezuela til FN, er glade for å kunngjøre den offisielle lanseringen og etableringen av «Group of Friends in Defense of the Charter of the United Nations».

Vi benytter denne muligheten til å bekrefte at FNs pakt og dets formål og prinsipper forblir tidløse, universelle, og at de alle er uunnværlige for å bevare og fremme internasjonal fred og sikkerhet, rettsstaten, økonomisk utvikling og sosial fremgang, som samt alle menneskerettigheter for alle. På samme måte er å opprettholde FNs charter grunnleggende for å sikre både realiseringen av organisasjonens tre pilarer og oppfyllelsen av våre folks lengsler, noe som til slutt vil være til fordel for vår felles innsats for å møte de komplekse og nye utfordringene og truslene som står overfor menneskeheten og å etablere en fredelig og velstående verden og en rettferdig og rettferdig verdensorden.

Vi fornyer vår forpliktelse til å forsvare De forente nasjoners charter, som ikke bare utgjør en milepæl og en sann troshandling som fortsatt i dag fyller oss med håp om det beste av menneskeheten, og bringer oss sammen for å sikre dagens felles ve og vel til fremtidige generasjoner, men også med den etiske retningslinjen som har styrt internasjonale forhold mellom stater de siste 75 årene, på grunnlag av blant annet prinsipper som suverene likhet mellom stater – store og små –, retten til selvbestemmelse, – ikke-innblanding i statenes indre anliggender, og respekten for alle nasjoners territorielle integritet og politiske uavhengighet.

Vi bekrefter på nytt vår besluttsomhet om å oppfylle løftet vårt med «Vi, FNs folk», så vel som vårt løfte om å ikke etterlate noen, samtidig som vi understreker behovet for å sikre at lovlighet går foran makt. I denne forbindelse lover vi ikke å spare noen krefter på å bevare, fremme og forsvare ved alle relevante fora at FNs pakt er fremherskende og gyldig, noe som i det nåværende internasjonale tidspunktet har en fornyet og enda viktigere verdi og relevans. Vi understreker også behovet for å unngå selektive tilnærminger og ber om full overholdelse og streng overholdelse av både bokstaven og ånden i prinsippene i FNs pakt, som er kjernen i multilateralisme og tjener som grunnlag for moderne folkerett. Vi understreker videre at det å følge bestemmelsene i FN-pakten på en effektiv måte fremmer fredelige og vennlige forhold og samarbeid mellom stater og til slutt sikrer internasjonal fred og sikkerhet.

Vi inviterer de medlemmene av det internasjonale samfunnet som er engasjert i en effektiv og inkluderende multilateralisme, med formålene og prinsippene nedfelt i De forente nasjoners charter, og med verdiene dialog, toleranse og solidaritet, til å vurdere å bli med i vennegruppen så tidlig som mulig, mens vi fortsetter å jobbe sammen for å fremme vår felles agenda.

Venneforeningen skal ha møter hver tredje måned og erklæringer fra det første ministermøte i gruppen er datert 23.09. 21. Møtet ble holde som et sidemøte ved FNs hovedmøte og foregikk på kontoret til Venezuelas delegasjon til FN. En ny erklæring kom 10.12 samme år.

Interessant er også Den bolivariske republikken Venezuela som hadde et innlegg i FNs menneskerettighetsråd under dagsordens punkt 69.

Uttalelse fra gruppen av venner til forsvar av FNs charter under behandlingen av agendapunkt 69, med tittelen «Rapport fra Menneskerettighetsrådet»

1. Det er en ære for den bolivariske republikken Venezuela å ta ordet på vegne av medlemslandene i «Group of Friends in Defense of the Charter of the United Nations», som består av Algerie, Angola, Hviterussland, Bolivia, Kambodsja, Kina, Cuba, Den demokratiske folkerepublikken Korea, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Iran, Den demokratiske folkerepublikken Laos, Nicaragua, staten Palestina, Den russiske føderasjonen, Saint Vincent og Grenadinene, Syria, Zimbabwe og mitt eget land, Venezuela. Jeg siterer tre punkt og kommenterer at initiativet ble vel mottatt i Menneskerettighetsrådet.

2. Innledningsvis gratulerer vi ambassadør Nazhat Shameem for hennes ledelse i spissen for Menneskerettighetsrådet i løpet av dets femtende syklus, tilsvarende 2021, og uttrykker takknemlighet for presentasjonen av rapporten fra dette organet for generalforsamlingen, i samsvar med med sin resolusjon 60/251, som vi har tatt til etterretning.

8. I denne forbindelse avviser vi alle slags dobbeltstandarder som undergraver menneskerettighetene og hindrer et harmonisk miljø og fremgang på dette feltet, og vi er bekymret for spredningen av ensidige mekanismer som later til å gjennomføre en upartisk vurdering av menneskerettighetssituasjonen. i spesifikke stater, spesielt når de ikke teller med deres tilbørlige samtykke og deltakelse. Fortsettelsen av denne praksisen krenker ånden som må lede de høyere idealene til fordel for genuin fremme og beskyttelse av menneskerettighetene, samtidig som det representerer et klart brudd på prinsippene og hensiktene i De forente nasjoners charter, som har forpliktet oss å fremme og oppmuntre til respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle, uten forskjell av noe slag. Vi husker i denne forbindelse at den universelle periodiske gjennomgangen (UPU) av Menneskerettighetsrådet er den rette mekanismen for å diskutere på en konstruktiv måte menneskerettighetssituasjonen.

Før jeg viser til et fantastisk intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada av 27. november i år skal jeg sitere litt fra Irans grunnlov og Kinas fem prinsipper for fredelig sameksistens mellom stater, som er nedfelt også i dette landets grunnlov.

De fem prinsipper for fredelig sameksistens

De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert[xii]

Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel):

1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;

(2) gjensidig ikke-aggresjon;

(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;

(4) likestilling og gjensidig nytte; og

(5) fredelig sameksistens som sådan.

Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.

Disse prinsippene ble først fremmet av Zhou Enlai under samtaler med Indiske myndigheter om handels forbindelser mellom Kina og India i 1954 og var med i kommunikeet etter møtet. I juni samme år bekreftet Zhou Enlai og Nehru disse prinsippene i en tale i forbindelse med de asiatiske utenriksministrenes møte i Colombo på Sri Lanka like etter undertegningen av den sino-indiske handelsavtalen i Beijing. Nehru sa da at «Hvis disse prinsippene ble anerkjent for de gjensidige forholdene mellom alle land, da ville det virkelig knapt være noen konflikter og helt sikkert ingen kriger».

 Det har også blitt antydet at de fem prinsippene delvis oppsto i den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Indonesia der Sukarno hadde lagt frem slike prinsipper i 1945 fire år før Indonesia ble uavhengig i 1949. Prinsippene ble også vedtatt i modifiser form på Bandung-konferansen i 1955 og en resolusjon fremmet av India, Jugoslavia og Sverige ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling i 1957.

Disse prinsippene, slik de var blitt vedtatt i Colombo og andre steder dannet også grunnlaget for alliansefrie bevegelsen som ble etablert i Beograd i Jugoslavia i 1961. I juni 2014 ble den indiske visepresidenten, Hamid Ansari invitert til Den store folkets hall i Beijing for å feire 60årsdagen for undertegningen av Panchsheel-avtalen og i 2017 sa Xi Jinping at «Kina er klar til å arbeide med India for å søke veiledning fra de fem Panchsheel-prinsippene.

De kinesiske lederne insisterer i første omgang på likhet mellom suverene stater: «Den sentrale ideen med dette prinsippet, har president Xi Jinping erklært, er at et lands suverenitet og verdighet, uansett størrelse, makt eller formue, må respekteres, at ingen innblanding i dets interne anliggender tolereres, og at land har rett til fritt å velge sitt sosiale system og sin utviklingsvei.” Dette er ikke bare en ren prinsipperklæring, men viser seg stadig i praktisk politikk.

Kineserne har alltid ønsket å plassere sine handlinger innenfor rammen av FNs og deres internasjonale institusjoner, som de i økende grad har støttet. Noen ganger blir man overrasket over deres passivitet eller svært svake engasjement i de blodige konfliktene som har preget de siste tiårene, men dette er bevisst. De blir anklaget for å være diskré og ikke gjøre noe verken mot diktatoriske eller teokratiske regimer, som det fremdeles finnes mange av i dagens verden, og for å gjøre lønnsomme forretninger med dem. Burde ikke Vesten begynne med å bære ut sitt eget søppel, sin egen støtte for de fleste av disse regimene? Uansett kineserne inntar denne holdningen fordi de er resolutt imot enhver imperialisme forkledd som en falsk demokratisk fasade eller under påskudd av antatte humanitære inngrep. (Se note i.)

Irans anti-imperialistiske grunnlov[xiii]

Så vil jeg også nevne Irans grunnlov som ble vedtatt i 1979 med flere tillegg frem til 1989 som gir uttrykk for at det muslimske opprøret der som kastet ut Shahen og USA var en antiimperialistisk revolusjon. Særlig vil jeg trekke frem kapittel 1, artikkel 3. Her heter det at Den islamske republikken Iran har plikt til å rette alle sine ressurser mot å nå følgende mål:

Artikkel 3.  gratis utdanning og fysisk trening for alle på alle nivåer og forbedring og utviding av høyere utdanning;

Artikkel 5. fullstendig eliminering av imperialisme og hindring av utenlands innflytelse;

Artikkel 6. fjerning av alle former for despoti og autokrati og alle forsøk på å monopolisere makten;

Artikkel 7. sikring av politisk og sosial frihet innen lovens grenser;

Artikkel 8. hele folkets deltaking i å bestemme sin politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle skjebne;

Artikkel 11. omfattende styrking av grunnlagene for nasjonalt forsvar i ytterste grad ved allmenn verneplikt for å sikre uavhengigheten, den territoriale integritet og den islamske orden i landet;

Venezuela ut av OAS – så kom USAs sanksjoner

Intervju med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada,[xiv] etter at Venezuela forlot OAS

Så vil jeg legge ved det intervjuet Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone gjorde med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada 27. november i år.

Nicaraguas utenriksminister: Vi motstår en «pandemi av nykolonialisme»

Ben Norton · 27. november 2021 Grayzones Ben Norton satte seg ned for et intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada for å diskutere landets beslutning om å forlate OAS, (Organisasjonen av amerikanske stater) dets forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot amerikansk unilateralisme, og hvordan en antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.

NORTON: Dette er Ben Norton med The Grayzone. Jeg er i Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp ned for et intervju med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om Nicaraguas historiske beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske stater, og andre regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte hvordan Nicaragua er en del av en bevegelse av land rundt om i verden som prøver å skape en ny politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs unilateralisme og sanksjoner.

God morgen, utenriksminister Denis Moncada, takk for intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua forlater OAS. Kan du forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske avgjørelsen?

DENIS MONCADA: Ja, tusen takk Ben, og hilsener også til dine lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet. Jeg vil si at Nicaragua tok denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega tok beslutningen om å si opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en avgjørelse som angår verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til regjeringen for gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til president Ortega og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets verdighet. Fordi vi, i vår utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig kommunikasjon, bilaterale relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi har vært veldig tydelige, og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk innblanding, og heller ikke intervensjoner, som prøver å blande seg inn i landets interne bekymringer.

Og grunnen til at vi har fordømt OAS er på grunn av politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene som er underlagt den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne politikk og opprettholde en permanent politikk for innblanding og intervensjonisme, manglende respekt for det nicaraguanske folkets verdighet. Og det sier virkelig hvorfor Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske folket, og det har blitt krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene og maktene til staten har foreslått og oppfordret presidenten til republikken til å fordømme OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS, suspendere forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til generalsekretæren for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, og sa at nok er nok.

 BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til generalsekretæren for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et «innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.

DENIS MONCADA: Det er ikke et spørsmål om hva jeg synes; det er et spørsmål om hva som er den konkrete, sanne, objektive virkeligheten.

OAS ble konstruert, opprettet nettopp av USA som en måte å påtvinge sine politiske beslutninger, som er definert av politikken til Monroe-doktrinen.

Og da OAS ble opprettet, tror jeg det var kommandør Fidel Castro som beskrev det som «kolonienes departement.» Og virkelig, det konseptet, som allerede har blitt sagt i flere tiår, er akkurat det som definerer OAS.

Og tenk på det, Ben, OAS, hvor ligger det? Den ligger, en, i Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir tatt til fange der, som en fange i USA.

Men i tillegg til å være i Washington, hvor ligger det egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på den andre siden noen kvartaler fra utenriksdepartementet.

Hvis vi til og med forstår den geografiske plasseringen av OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn et århundre siden, sier det tydelig at dette er et amerikansk politisk og diplomatisk instrument, et som støtter de viktigste strategiske beslutningene til USA i forhold til makten og hegemoniet som den prøver å opprettholde over Latin-Amerika og Karibia.

Jeg tror det er den klareste måten å forklare hvorfor OAS ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et strategisk, politisk, diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å samle representantene, nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle statene i Latin-Amerika og Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt Nicaragua, som er nettopp grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at USA der ganske enkelt kan gjøre sine kommandoer og «avtaler», i skremmesitater, slik at de gjør det det nordamerikanske imperiet bestemmer seg for å gjøre med Latin-Amerika og Karibia.

BEN NORTON: Den siste tiden har det vært mye kritikk av OAS, på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på grunn av OAS» rolle i å publisere falske anklager om antatt valgfusk.

Dessuten har vi sett at Juan Guaidó, som aldri har vunnet en eneste stemme for å bli såkalt «president» i Venezuela, han representerer Venezuela ved OAS, i Washington.

OAS sier i sitt charter at det er mot innblanding, og faktisk står det i sitt charter at innblanding i medlemslandenes indre anliggender er et brudd på OAS-charteret.

Så, mener du at OAS bryter sitt eget charter?

DENIS MONCADA: Definitivt. Og det er et interessant element å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på det i teoretiske og konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om charteret stemmer overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare deres suverenitet, deres territoriale integritet, prinsippet om ikke-innblanding i statenes indre anliggender, dersom OAS ikke hadde flere fullmakter enn de som er klart fastsatt i dens charter.

Hvis du ser på det fra et konseptuelt og teoretisk synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen elementer som kan være gyldige. Men den konkrete sannheten, virkeligheten er nettopp [det motsatte]. Du nevnte tilfellet med Bolivia, for eksempel.

Det vil si at når denne politikken faktisk gjennomføres i landene i Latin-Amerika, av folk som forsvarer sine egne rettigheter, utøver sin suverenitet, av selvbestemmelse, beskytter sine historiske og grunnleggende rettigheter, det er det USA ikke liker.

Og det er nettopp da de, på de mest intense måter, fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte regjeringer, legitime, konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.

Og så opptrer figuren til OAS, på veldig aktive måter, og prøver å oppfylle ordrene fra USA.

Hvis det er en progressiv regjering, hvis det er en revolusjonær regjering, hvis det er en avansert regjering som tar en retning for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare seg fra aggressorland, da handler de.

USA beordrer OAS til å handle. Og OAS, vi så allerede nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og få til å styrte president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig, barbarisk, vill måte.

BEN NORTON: Du nevnte at Cuba, den revolusjonære regjeringen på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel Castro sa at OAS er «departementet for yankee-koloniene.» Og Venezuela forlot også OAS for to år siden.

Men mer og mer, det er ikke bare de revolusjonære regjeringene i regionen, men til og med liberale regjeringer, som den argentinske regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også kritisert OAS for statskuppet i Bolivia.

Og i september var det et møte, et toppmøte for CELAC, Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i Mexico City. Du deltok på toppmøtet i Mexico.

Mer og mer er det debatt i Latin-Amerika om at CELAC er et alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene som et alternativ?

DENIS MONCADA: Faktisk dukket CELAC opp nettopp som et alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia, unntatt USA og Canada, som ikke deltar i CELAC.

Det var nettopp visjonen til stats- og regjeringssjefer, og fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et autonomt, uavhengig forum, som svarer på bekymringene, visjonen og de historiske behovene til folket i Latin-Amerika. og Karibia.

Så CELAC er et reelt alternativ til OAS. Og faktisk har land gjort en innsats nettopp for å opprettholde kontinuiteten til CELAC.

Og hver for seg vet vi at USA og andre land, inkludert også land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å stoppe, for å hindre land i å opprette og opprettholde sine organisasjoner som gjør det mulig for dem å ta en annen vei, med en visjon om å styrke deres rettigheter, deres politikk, deres friheter og deres kamp for uavhengighet til forsvar for suverenitet og selvbestemmelse.

BEN NORTON: Tre dager etter valget 7. november her i Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer Act, og innførte senere flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot myndighetspersoner, men også mot institusjoner som Nicaraguas offentlige påtalemyndighet.

Hva synes du om disse sanksjonene?

DENIS MONCADA: Vi anerkjenner ikke ekstraterritorialiteten til lovene som USA godkjenner, enten det er gjennom kongressen eller ratifisert av den amerikanske presidenten.

Dens lover er lover for landet, for staten, men ikke for andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den ekstraterritorialiteten.

Ikke desto mindre er vi veldig tydelige på at vi snakker om det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en annen fasett av hvordan imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med presidenten som godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i andre land.

Dette inkluderer å pålegge ensidige tvangstiltak (sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige, vilkårlige, absurde, og i tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem ikke, vi avviser dem, vi fordømmer dem.

Det er en form for at imperiet fortsetter å utøve den rollen det mener det har i verden, å være dommer, å være en påtalemyndighet, å spille en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har gitt det.

Ikke desto mindre ser vi hvordan det er en slags konsistens i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved å bruke alle dens forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å vedta en resolusjon og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.

Det er derfor Nicaragua, vår regjering, regjeringen til president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en antiimperialistisk politikk, men avmålt.

Og når vi sier antiimperialistisk, er det fordi vi er klare på at de som utøver makt er en liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og med påvirker det nordamerikanske folket selv.

Imperiet er ikke det nordamerikanske folket. Det nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet. Imperiet består av de store organisasjonene, de store økonomiske maktene, industrielle og militære makter, som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte den, plyndre den, kolonisere den igjen.

Og det gjør dette for å opprettholde en livsstil, som ikke er pålagt av det nordamerikanske folket, men snarere av de mektige interessene, gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen til land, på en utrolig, skamløs måte.

BEN NORTON: For tiden bor en fjerdedel av verdens befolkning i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil si at en fjerdedel av menneskeheten bor i land under sanksjoner.

Så er det et forsøk fra sanksjonerte land, som Nicaragua og Venezuela og andre land, på å bygge et alternativ til dette finansielle systemet dominert av USA?

DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp som har pågått i mange tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og systemer, blant dem det internasjonale finanssystemet og den internasjonale orden.

Og Nicaragua er en del av landene som kjemper for å gjøre disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet av nasjoner, og for å omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle systemet, den internasjonale orden generelt, av politiske relasjoner, diplomatiske relasjoner også, og fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.

Det internasjonale samfunnet ønsker virkelig er fred, stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at våre folk, over hele verden, er i stand til å anstrenge seg for å være lykkelige. Det er det hele menneskeheten ønsker og ønsker.

Ingen kriger, ingen konflikter, ingen spenninger, ingen aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt mellom stater, respekt mellom regjeringer, respekt mellom folk.

Og å fortsette å fremme, kjempe mot fattigdom, styrke programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er det menneskeheten ønsker.

Og utvilsomt må vi styrke alle folkeslags felles kamp for å endre systemet.

BEN NORTON: Nicaragua er et av medlemmene i en ny gruppe i FN som kalles gruppen av venner til forsvar av FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela, Cuba, Kina, Russland, Palestina, Eritrea, forskjellige land.

Hva er denne gruppen, og hva er viktigheten av en allianse av land sanksjonert av USA?

DENIS MONCADA: Det vesentlige er å forsvare FN-pakten. Og gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.

Hvorfor FN-pakten? Hvis vi diskuterer FN-reformer og også transformerer systemet, finner du i FN-pakten nettopp de grunnleggende prinsippene som åpner for fredelig sameksistens, respekt mellom stater, oppnå og styrke fred, stabilitet, internasjonal sikkerhet, samarbeid mellom utviklingsland, for å oppnå en omfattende utvikling, for å gjøre alle målene i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling mulig.

Så den gruppen av land mener at vi virkelig trenger å komme sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene, de grunnleggende erklæringene som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives som uavhengige stater, som suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide for å opprettholde, opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle folks rett til å leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig respekt.

Så det er en vennegruppe til forsvar for FN-pakten, som er veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New York og også i Serbia, og har utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.

Kort sagt, det er å holde den viktige saken i gang, den posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet, for å forsvare liv og menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og fortsette å fremme i positiv forstand, i en følelse av ro for hele menneskeheten.

BEN NORTON: Et annet medlem av gruppen av venner til forsvar av FNs charter er Iran. Og du deltok på innsettelsen av president Raisi, Irans nye president.

Hva er viktigheten av forholdet mellom Nicaragua og Iran, og generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er viktig å styrke forholdet mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og progressive krefter her i Latin-Amerika?

DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og regjeringen til president Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder brede relasjoner med hele verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av brorskap, av brorskap, av samarbeid, av solidaritet.

Og verden bør leve, bør dele sine interesser, sine mål, sine behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som ikke bare er Covid-19, men også økonomiske pandemier, politiske pandemier, aggresjonspandemier, pandemier av nykolonialisme.

På dette området styrker og utvider vi vårt forhold til Iran og med andre land i Asia, og også i Afrika. For det er felles interesser, felles visjoner, delte rettigheter mellom land.

Og ved å kombinere våre styrker, samtale, holde dialog, styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale relasjoner.

Vi forlater nå OAS, men vi kommer til å styrke og fortsette å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår kommunikasjon og relasjoner med ALBA-TCP, våre relasjoner med andre organisasjoner, med den alliansefrie bevegelsen, også med FN .

Kort sagt, forholdet til Iran og andre land er innrammet nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke forholdet til alle verdens land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt opp av kommandør Daniel Ortega.

BEN NORTON: I dag i diskusjonen vår er det et tema som knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det er imperialismen. Du nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en antiimperialistisk utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.

I sandinistbevegelsen, hva er viktigheten av dette, av internasjonalisme og antiimperialisme?

BEN NORTON: For noen år siden inngikk Nicaragua en avtale med et kinesisk selskap om å bygge en inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at dette temaet, dette spørsmålet om den inter-oseaniske kanalen, ble et viktig konfliktpunkt i internasjonal politikk.

Vi har dokumenter som viser at USA finansierte opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den inter-oseaniske kanalen. USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen inter-oseaniske kanal.

Så hva er viktigheten av dette prosjektet for Nicaragua?

DENIS MONCADA: Nicaragua har geografiske forhold som har gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge en rute for inter-oseanisk kommunikasjon, det vil si en form for tilrettelegging for internasjonal kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt som en kommunikasjonsvei gjør mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff, og gjøre transporten av forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.

Og vel, det er Nicaraguas rett. Vi bygger en kanal i vårt territorium, suverent territorium, territoriet til det nicaraguanske folket. Og med en visjon om også å dele den geografien for å skape en kommunikasjonsvei som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk kontroll og ledelse.

Byggingen av kanalen fortsetter å gå fremover, med undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på miljøet. Kort sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte, som sier at en stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en inter-oseanisk kanal.

BEN NORTON: For å konkludere, i USA snakker vi mer og mer om ideen om en ny kald krig, det vil si den andre kalde krigen, men denne gangen ikke bare mot Russland, men også mot Folkerepublikken Kina.

I USA handler alt i dag om Russland og Kina. De sier at Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina skapte coronaviruset. Det er mye propaganda i USA om dette.

Og her i Latin-Amerika har vi sett at denne regionen er en del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier: «Latin-Amerika er vårt, og vi vil ikke at Russland og Kina skal ha forbindelser og gjøre forretninger med landene her.»

Så for Nicaragua, hva kan Nicaraguas rolle være i denne såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om denne konflikten mellom Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den andre?

DENIS MONCADA: USA er et imperium. Det har vært et imperium i lang tid. Imperier prøver å forhindre at de forsvinner eller mister hegemoniet. Og de vil bruke alle instrumenter, alle former, for å opprettholde sitt nivå av makt og kontroll.

Og åpenbart prøver de å stoppe andre land fra å utvikle seg, vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i økonomiske og kommersielle termer, i utviklingen av sine folk, i styrking av sine rettigheter, i å ha en stemme på den internasjonale scenen, i å ha mer ansvarlige relasjoner, som ikke er inntrengende på fiendtlig måte, ikke intervensjonistiske, ikke blander seg inn.

Alt dette endrer mentaliteten og oppfatningen av menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen mellom et hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger nasjoner og land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler seg, som løser sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen måte sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin kommersielle utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en veldig respektfull måte, og sin utvikling.

Og bidra, på en ansvarlig og støttende måte, for å tilrettelegge med andre land så vel for en plan for samarbeid, for investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg, for å fortsette å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte, eller svært mye bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet i alle land.

Og det er nettopp på den måten vi unngår massive irregulære migrasjoner, og alle de problemene som folk er bekymret for.

Så kald krig, nei, det menneskeheten trenger er fred, stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.

Det er på grunn av den typen spenninger som skapes av makter som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå ser at beveger seg til Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som virkelig er dumt.

Så det er en krig ført av én makt, kombinert med maktene i Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll over verden, sitt hegemoni, og for å prøve å hindre andre land i å gå videre, fra å utvikle seg, fra å ha en ansvarlig statspolitikk og dele med menneskeheten sin utvikling, sin fremgang og gå retning av å fremme utviklingen av folkene på en måte som er fredelig, vennlig og samarbeidende, til gjensidig nytte for disse landene som utvikler seg selv og landene som er på vei mot utvikle seg på jakt etter en bedre fremtid.

BEN NORTON: Foreign Minister Denis Moncada, thank you so much for the interview.

DENIS MONCADA: Many thanks to you, Ben, and a cordial greeting as well to all of your friends, comrades, and audience.

BEN NORTON: Thank you.

Litt mer om RENACER-loven

Biden undertegner lov om å øke sanksjonene mot Nicaragua og Ortega-regimet

Joshua Nelson | U. Nevada Las Vegas School of Law, USA 11. november 2021 12:00:02

President Joe Biden undertegnet RENACER-loven onsdag[xv], som krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.

RENACER-loven vedtok Kongressen med sterk bipartistøtte 3. november

Lovforslaget ble innført i Senatet 25. mars, men aktiviteten på lovforslaget akselererte i november under oppkjøringen til Nicaraguas presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7. november. Daniel Ortega vant 75 prosent av stemmene i det valget, som EU, USA og flere latinamerikanske journalister kalte et falskt valg. Ortega-regimet skremte, arresterte og diskvalifiserte opposisjonsjournalister og politikere i forkant av valget. President Biden erklærte valget for å være en falsk og en pantomime, og sammenlignet Ortega med Somoza-familien. Somoza-familien drev et autokratisk Nicaragua i førti år, men ble støttet av USA. Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli implementert raskt i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske sanksjonsprogrammet mot Nicaragua administreres av Treasury’s Office of Foreign Assets Control. RENACER-loven pålegger også amerikanske representanter ved internasjonale finansinstitusjoner å gå mot lån og økonomisk eller teknisk bistand til Nicaragua. Loven krever også at utenriksdepartementet rapporterer om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og russisk engasjement i Nicaragua.

Den alliansefrie bevegelsen har fornyet seg, vokser og styrker seg

Hvis du googler «organisasjonen av alliansefrie nasjoner» får du opp litt om den første delen av historie til denne bevegelsen og så avslutter de slik: «Organisasjonen har hatt problemer med å finne en relevant rolle etter den kalde krigens avslutning. Jugoslavias etterfølgerstater har vist liten interesse for NAM, og i 2004 forlot Malta og Kypros organisasjonen og ble EU-medlemmer».

Men har du fulgt litt med utenfor hovedstrøms-mediene så vet du at det som norske wikipedia fremlegger er det synet den columbisk-imperialistiske eliten vil at vi skal godt. I virkeligheten viser det seg å være en komplett feilinformasjon – eller direkte sagt, løgn. Her er et dokument som viser dette.[xvi]

Den 11. oktober 2021 møttes delegasjoner som representerte regjeringene til mer enn 105 nasjoner, nesten hele det globale Sør, i Beograd, Serbia for å minnes grunnleggelsen av den alliansefrie bevegelsen for seksti år siden i hovedstaden i det tidligere Jugoslavia.

Av Charles McKelvey

Publisert på forfatterens egen Stubstack-spalte, 22. oktober 2021

____________________________________________

«Menneskeheten har en enorm tørst etter sosial rettferdighet» – Fidel

Den 11. oktober 2021 møttes delegasjoner som representerte regjeringene til mer enn 105 nasjoner, nesten hele det globale Sør, i Beograd, Serbia for å minnes grunnleggelsen av den alliansefrie bevegelsen for seksti år siden i hovedstaden i det tidligere Jugoslavia. Jubileumstoppmøtet ble talt av president Ilham Aliyev fra Aserbajdsjan, den nåværende presidenten for den alliansefrie bevegelsen; Aleksandar Vucic, Serbias president, som var +vertskap for arrangementet; Indonesias utenriksminister Retno Marsudi, hvis nasjon spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av bevegelsen; FNs generalsekretær Antonio Guterres; blant andre. Flere foredragsholdere kritiserte akkumuleringen av covid-19-vaksiner fra rike vestlige land, og ba om mer solidaritet og en mer rettferdig fordeling.

Den klassiske perioden, 1961 til 1983

The alliansefrie bevegelsen ble grunnlagt i 1961, under epoken med avkolonisering av mange afrikanske og asiatiske land. Grunnleggelsen ble ledet av den jugoslaviske presidenten Josip Tito, president Abdel Nasser i Egypt, statsminister Jawharlal Nehru fra India og president Ahmed Sukarno fra Indonesia. Kwame Nkrumah, statsminister i Ghana, og Osvaldo Dorticós, Cubas president, var også til stede. Grunnleggende toppmøtet ba om demokratisering av FN, og det ba atommaktene (USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike) om å eliminere sine atomarsenaler. Dessuten erklærte den støtte til de væpnede kampene til nasjonale frigjøringsbevegelser i Algerie og de portugisiske koloniene i Afrika.

Grunnleggende toppmøte for ikke-alliert bevegelse, Beograd, Jugoslavia, 1961

Den alliansefrie bevegelsen utgjorde det organisatoriske uttrykket for «Bandung-ånden», som ble stimulert av møtet i 1955 i Bandung, Indonesia, innkalt av Sukarno. Dette første møtet ble deltatt av representanter for tjueni nylig uavhengige asiatiske og afrikanske nasjoner. Zhou En-lai fra Kina var blant deltakerne, som også inkluderte Nehru og Nasser. Bandung-konferansen erklærte viktigheten av enhet i den tredje verden i opposisjon til europeisk kolonialisme og vestlig imperialisme. Den tok til orde for økonomisk samarbeid snarere enn utnyttelse som grunnlaget for internasjonale relasjoner. I et forsøk på å avslutte den tildelte rollen til deres økonomier som eksportører av råvarer og importører av produserte varer, ba Bandung-konferansen om diversifisering av deres økonomier og utvikling av deres nasjonale industrier. Den støttet reguleringen av internasjonale kapitalstrømmer. Den tok til orde for internasjonal kontroll av våpen, reduksjon av militære styrker og forbud mot atomvåpen. Den fordømte kulturell imperialisme og undertrykkelsen av nasjonale kulturer.

I 1973, på sitt tredje toppmøte i Alger, erklærte den ikke-allierte bevegelsen at den internasjonale orden fortsetter å fremme underutviklingen av tredje verdens nasjoner. Toppmøtet støttet opprettelsen av offentlige karteller for å overføre makt til råvareeksportører; den ba om en kobling av prisene på eksport av råvarer til prisene på importerte produserte varer; og den bekreftet prinsippet om nasjoners suverenitet over deres naturressurser, inkludert deres rett til å nasjonalisere eiendom innenfor deres territorier. Toppmøtet støttet et dokument om den nye internasjonale økonomiske orden, som hadde vært under utarbeidelse av tredje verdens regjeringer i et tiår.

I 1974 vedtok FNs generalforsamling dokumentet om en ny internasjonal økonomisk orden, som ble støttet av den ikke-allierte bevegelsen, G-77 og de sosialistiske nasjonene. Dokumentet bekreftet prinsippet om nasjoners suverenitet over deres naturressurser. Den tok til orde for: opprettelsen av foreninger for råvareprodusenter for å gi råvareeksporterende stater kontroll over prisene; en ny internasjonal pengepolitikk som ikke straffet de svakere statene; økt industrialisering av den tredje verden; overføring av teknologi fra de avanserte industristatene til den tredje verden; regulering og kontroll av aktivitetene til transnasjonale selskaper; fremme samarbeid mellom nasjonene i den tredje verden; og bistand til utviklingen i den tredje verden.

I 1979, på det sjette toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i Havana, bekreftet nittitre land i den tredje verden sin forpliktelse til nasjonal suverenitet, økonomisk integritet, kulturelt mangfold og atomnedrustning. De erklærte: «Stats- og regjeringssjefene bekrefter sin dype overbevisning om at en varig løsning på problemene i utviklingsland bare kan oppnås ved hjelp av en konstant og grunnleggende omstrukturering av internasjonale økonomiske forbindelser gjennom etableringen av en ny internasjonal økonomisk orden.»

Cuba, som representerte den allierte bevegelsen som dens president fra 1979 til 1982, ba FN om å svare på den desperate økonomiske og sosiale situasjonen i den tredje verden. Den foreslo: en ekstra strøm av ressurser til den tredje verden gjennom donasjoner og langsiktig lavrentekreditt; en slutt på ulikt bytteforhold; å slutte med irrasjonelle våpenutgifter og styre disse midlene til å finansiere utvikling; en transformasjon av det internasjonale pengesystemet; og sletting av gjelden til mindre utviklede land i en ugunstig situasjon.

Avsporingen av den alliansefrie bevegelsen

På slutten av 1970-tallet hadde den ikke-allierte bevegelsen mistet sin innflytelse i verden. Regjeringene var fanget i det Nkrumah kalte et «økonomisk kvelertak», og som et resultat hadde bevegelsene til den tredje verdens nasjonal og sosial frigjøring ikke vært i stand til å innfri løftene til folkene sine. Sukarno hadde blitt fjernet fra makten, det samme hadde Nkrumah. Nasser hadde mistet innflytelse som et resultat av Egypts nederlag i krigen i 1967. Den alliansefrie bevegelsens forslag om en ny internasjonal økonomisk orden ble ignorert av de globale maktene. I møte med de første tegnene på den vedvarende strukturelle krisen i verdenssystemet, forberedte de globale maktene seg på et avgjørende trekk i en retning motsatt den som ble foreslått av den ikke-allierte bevegelsen, mot en reduksjon av statens rolle i økonomien, som betydde en nedgang i kapasiteten til tredje verdens regjeringer til å forsvare sin suverenitet, sine naturressurser og menneskerettighetene til sine folk. I denne pessimistiske globale konteksten ble den tredje verden-prosjektet avsporet innenfra, en prosess som ble ledet av de «asiatiske tigrene».

Fra begynnelsen av fremveksten av tredje verdens antikoloniale bevegelser, var det en sektor av den tredje verdens nasjonale borgerskap som hadde en økonomisk interesse og en ideologisk orientering for å utvikle nasjonal uavhengighet i en form som bevarte de økonomiske strukturene som ble etablert under kolonitiden. Denne sektoren inkluderte for eksempel de medlemmene av det nasjonale borgerskapet som eide foretak dedikert til eksport av råvarer eller import av produksjonsvarer. I tillegg hadde et betydelig antall av det nasjonale borgerskapet blitt utdannet i vestlige institusjoner, noe som gjorde det lettere å formidle ideer som rettferdiggjorde det etablerte verdenssystemet.

Når vi reflekterer over den tredje verden-prosjektet, må vi derfor konsekvent opprettholde et skille mellom tilpasning og revolusjonære ledere/intellektuelle i den tredje verden. Under overgangen til uavhengighet og den påfølgende utviklingen av det nykoloniale verdenssystemet, ga de globale maktene kontinuerlig støtte til tilpasningene og forsøkte å undergrave eller myrde de revolusjonære lederne. Mange nylig uavhengige tredjeverdens-regjeringer prøvde å opprettholde en balanse, og ga innrømmelser til revolusjonære ambisjoner og folkekrav, men forsøkte å opprettholde vennlige forhold til de globale maktene. Noen politiske ledere vedtok balansegangen av ekte omtanke for folket og nasjonen, men andre ble dyktige til å kynisk presentere seg selv som forsvarere av folket da de beskyttet det nasjonale borgerskapets spesielle interesser. I kontrast, i de nasjonene som utviklet et klart revolusjonerende prosjekt, dukket det opp eksepsjonelle ledere med kapasitet til å forklare de nødvendige transformasjonene til folket, til å delegitimere tilpasningene som representanter for koloniale og nykoloniale interesser, og til å lede nasjonen i utviklingen av et radikalt nasjonalt frigjøringsprosjekt. Slike ledere inkluderte Fidel, Ho, Nasser, Sukarno, Nkrumah og Nyerere, som i folkets øyne ble heroiske skikkelser i formuleringen og forsvaret av Den tredje verdens-prosjektet.

Den ideologiske vendingen av den globale makteliten fra 1979-1980 ga muligheten for tilpasningsledere i den tredje verden til å dra fordel av den svekkede internasjonale posisjonen til de revolusjonære lederne og avspore det radikale tredjeverdensprosjektet. På toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i New Delhi i 1983, fikk moderate tilpasningspolitikere overtaket, ledet av Sinnathamby Rajaratnam, Singapores utenriksminister. Rajaratnam hevdet at verden hadde gått inn i en «systemkrise» på 1970-tallet, og som et resultat måtte hver tredjeverdensnasjon først og fremst motiveres av nasjonal interesse. Den beste politikken, hevdet han, er eliminering av statsstyrt utvikling og reduksjon av statens rolle til å beskytte mennesker mot ekstreme ulikheter ved å omfordele inntekt, men «uten å svekke konkurranseånden».

Rajaratnam talte på vegne av et tredje verdens nasjonalt industriborgerskap som var blitt skapt etter kolonialismen og de antikoloniale bevegelsene. Medlemmene av denne klassen hadde dratt nytte av den nasjonale frigjøringsstatens beskyttende tiltak, men de opplevde nå strukturene som hadde gjort dem i stand til å trives som lenker. De dannet en selvsikker klasse som ble oppmuntret til å forsvare sine spesielle interesser i stedet for interessene til folket som helhet. De så for seg utviklingen av ny informasjonsteknologi i den tredje verden, gjennom sin ekspertise og entreprenørskap, og utnyttet dermed mulighetene som den teknologiske utviklingen av verdensøkonomien gir. De avviste det radikale Third World-prosjektet og inntok en anti-sovjetisk, pro-USA holdning. Mange av tilpasningene til nyliberalismen hadde blitt sosialisert i internasjonale organisasjoner, som IMF og Verdensbanken, eller i transnasjonale selskaper. Og de var spesielt godt representert av de nasjonale borgerskapene fra de bedrestilte tredjeverdensnasjonene, slik som de «asiatiske tigrene».

Fidel talte til toppmøtet i New Delhi i 1983 i egenskap av avtroppende president. I strid med overnatting forsvarte Fidel det historiske prosjektet til den alliansefrie bevegelsen. Hans tale, «Den økonomiske og sosiale verdenskrisen», ble entusiastisk og følelsesmessig mottatt av delegatene, hvorav mange følte seg knyttet til den historiske tredje verdens agenda, selv om verdens politiske og økonomiske situasjon og de politiske forholdene i deres egne land tvunget til dem til å tilpasse seg. En utvidet versjon av Fidels historiske tale ble publisert på engelsk av den cubanske regjeringen som The Economic and Social Crisis of the World: Dens konsekvenser for de underutviklede landene, dens dystre utsikter og behovet for å kjempe hvis vi skal overleve. Det er på en gang en avansert vitenskapelig analyse og en profetisk moralsk oppfordring.

Bandung-ånden lever

Den rådende oppfatningen blant intellektuelle og journalister er at Third World-prosjektet og Alliansefri bevegelse ikke lenger har betydning. De ser på den imponerende innsatsen fra 1961 til 1979 som en historisk periode med politisk kreativitet og håp for den tredje verden, som tok slutt med innføringen av nyliberalisme av kjerneregjeringer og internasjonale organer.

Det rådende synet tar ikke hensyn til det som har skjedd på toppmøtene til den alliansefrie bevegelsen de siste femten årene. Den har heller ikke tatt hensyn til fortsettelsen av strukturelle globale ulikheter i makt og rikdom, basert i kolonitiden. Den nyliberale kapitalistiske verdensordenens manglende evne til å omforme disse objektive forholdene gjør den ikke-allierte bevegelsen nødvendig, som det organisatoriske uttrykket for tredje verdens interesser og håp. Den fortsatte eksistensen av disse objektive forholdene har gitt opphav, ikke bare til utholdenheten og veksten til den ikke-allierte bevegelsen, men også til en tilbakevending fra bevegelsen til sine historiske grunnleggende prinsipper.

Third World-prosjektet begynte å oppleve fornyelse på slutten av 1990-tallet. Fornyelsen var forankret i avvisningen av det nyliberale prosjektet fra folket, som opplevde de negative konsekvensene av nyliberal politikk, slik som: devalueringen av deres valutaer; økninger i kostnadene for vann, elektrisitet, naturgass og busser; reduksjon i offentlige programmer og tjenester; undergraving av lokal landbruksproduksjon; og høyere nivåer av arbeidsledighet, kriminalitet og vold. Ved å trekke på tiår med antikoloniale og antiimperialistiske bevegelser, dukket det opp ledere som var i stand til å omformulere de spesifikke klagene og konkrete kravene fra folket til en bredere politisk og sosial kritikk av nyliberalisme, imperialistisk politikk og det nykoloniale verdenssystemet. Dermed dukket det opp en populær bevegelse over hele Latin-Amerika, Movement for an Alternative World, som proklamerte at «A Better World is Possible.»

Alternative World Movement skapte nye politiske partier som forsøkte å ta makten bort fra de tradisjonelle politiske partiene som hadde samarbeidet med de globale maktene og transnasjonale selskapene i innføringen av det nyliberale prosjektet. De nye populære partiene var i stand til å vinne president- og/eller parlamentsvalg i en rekke latinamerikanske land, inkludert Venezuela, Bolivia, Ecuador, Brasil, Argentina, Uruguay, Nicaragua, El Salvador og Paraguay. I tillegg spilte venstreorienterte og progressive regjeringer en ledende rolle i å utvikle regionale organisasjoner for økonomisk, politisk og kulturelt samarbeid, utfordret USAs imperialistiske politikk og forsøkte å utvikle alternativer til strukturene i det nykoloniale verdenssystemet. Lederne for fire av disse nasjonene (Venezuela, Bolivia, Ecuador og Nicaragua) proklamerte at de forsøkte å bygge «sosialisme for det tjueførste århundre», og ledere fra hele regionen bekreftet sin beundring for Cuba som en «modell av Latinamerikansk verdighet.»

Den nye latinamerikanske politiske virkeligheten påvirket den ikke-allierte bevegelsen, noe som var tydelig i 2006, da Cuba overtok presidentskapet for bevegelsen for andre gang. Den ikke-allierte bevegelsens Havana-erklæring fra 2006, enstemmig godkjent av de 118 medlemsnasjonene, som talte i navnet til tre/fjerdedeler av menneskeheten, ba om en «mer rettferdig og likeverdig verdensorden.» og den beklaget «de rike og mektige nasjoners overdrevne innflytelse i bestemmelsen av arten og retningen for internasjonale relasjoner». Den avviste det nyliberale prosjektet som fremmer global ulikhet og «øker marginaliseringen av land i utvikling». Den bekreftet prinsippene i FN-pakten, inkludert nasjoners likhet og suverenitet, ikke-intervensjon i andre staters anliggender, og «folkenes frie besluttsomhet i deres kamp mot utenlandsk intervensjon». Den proklamerte at «hvert land har suveren rett til å bestemme sine egne prioriteringer og strategier for utvikling.» Den ba om styrking og demokratisk reform av FN, og den foreslo sør-sør-samarbeid som et supplement til nord-sør-samarbeidet. Den avviste politiseringen av spørsmålet om menneskerettigheter, og dobbeltmoralen brukt av de globale maktene, som et påskudd for å gripe inn i sakene til en nasjon i den alliansefrie bevegelsen. Den proklamerte sin støtte til folkene i Palestina, Cuba, Venezuela, Bolivia og Iran i deres konflikter med de globale maktene.

Siden 2006 har den alliansefrie bevegelsen opprettholdt sin avvisning av den etablerte verdensordenen, i samsvar med dens grunnleggende prinsipper formulert i Bandung i 1955 og Beograd i 1961. Det siste toppmøtet ble arrangert av Aserbajdsjan i 2019 i hovedstaden. I påvente av Baku-møtet møttes utenriksministrene for bevegelsen i Caracas, Venezuela, hvor de godkjente et 241-siders dokument 21. juli 2019, som «bekreftet bevegelsens ugjenkallelige politiske og moralske engasjement, og vilje til og full respekt for Bandung-prinsippene og de som ble vedtatt på Havana-toppmøtet i erklæringen om formålene og prinsippene og rollen til NAM i det nåværende internasjonale møtet, Balis minneerklæring på femtiårsdagen for opprettelsen av den alliansefrie bevegelsen, og FN-pakten.»

Dokumentet utgitt av ministermøtet hevdet at oppnåelsen av en fredelig, velstående, rettferdig verdensorden møter hindringer, som mangelen på ressurser i utviklingslandene, ulike handelsbetingelser, mangel på samarbeid fra de utviklede landene, tvangs- og ensidige tiltak pålagt av noen av dem, og maktbruk eller trussel om maktbruk. De bemerket at «de rike og mektige landene fortsetter å utøve en overdreven innflytelse når det gjelder å bestemme arten og retningen til internasjonale relasjoner, inkludert økonomiske og handelsforbindelser, så vel som reglene som styrer disse relasjonene, under påskudd av «demokrati», «menneskelig rettigheter» og «antiterrorisme.’»

Ministerdokumentet bekreftet prinsippet om at nasjoner har rett til å kontrollere sine nasjonale ressurser. «Ministrene understreket behovet for økt politisk rom for utviklingsland slik at de kan gjennomføre sine egne utviklingsstrategier og politikk, i samsvar med prinsippet om nasjonalt eierskap og ledelse av utviklingsprosessen.»

Den uttrykte behovet for en ny global menneskelig orden. «Ministrene bekreftet behovet for en ny global menneskelig orden som tar sikte på å reversere økende forskjeller mellom rike og fattige, både blant og innenfor land, inkludert gjennom å fremme fattigdomsbekjempelse, full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid, og sosial integrering.»

Utenriksministermøtet i Venezuela erklærte:

    Ministrene bemerket med bekymring at overlegenhet og vilkårlighet er utbredt mens rettferdighet og sannhet nådeløst blir tråkket under føttene; kjerneprinsippene suveren likhet, territoriell integritet og ikke-innblanding i interne anliggender i internasjonale relasjoner blir åpenlyst tilsidesatt på den internasjonale arena; suvereniteten og rettighetene til eksistens og utvikling til NAM-medlemsstatene er alvorlig krenket; og politiske omveltninger, væpnede konflikter, eskalering av tvister og humanitære katastrofer som flyktningstrøm skjer på en uforminsket måte på grunn av aggresjon, intervensjon, sanksjoner og press fra de imperialistiske styrkene.

Dokumentet bekreftet på nytt prinsippene som ble uttrykt på det fjortende toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i Havana i 2006:

    bevegelsen vil fortsette å opprettholde prinsippene om suverenitet og suveren likhet for stater, territoriell integritet og ikke-innblanding i interne anliggender til enhver stat eller nasjon; treffe effektive tiltak for å undertrykke aggresjonshandlinger eller andre fredsbrudd for å forsvare, fremme og oppmuntre til løsning av internasjonale tvister med fredelige midler; . . . utvikle vennlige forhold basert på respekt for prinsippet om like rettigheter og selvbestemmelse for folk i deres kamp mot utenlandsk okkupasjon; oppnå internasjonalt samarbeid basert på solidaritet mellom folk og regjeringer for å løse internasjonale problemer av politisk, økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær karakter; og fremme og oppmuntre til respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten forskjell på rase, kjønn, språk eller religion.

Dokumentet beklaget den «økende tendensen og utdypingen fra visse stater til å ty til unilateralisme, vilkårlighet og pålegg om ensidige tvangstiltak, til bruk og trussel om bruk av makt.» Den uttrykte sin motstand mot «unilateralisme og ensidig pålagte tiltak fra visse stater som kan føre til erosjon og brudd på FN-pakten.» Den erklærte at «enhver stat har, og skal fritt utøve, full permanent suverenitet over all sin rikdom, naturressurser og økonomiske aktivitet.»

Dokumentet viet betydelig plass til spørsmålet om den demokratiske reformen av FN. Den siterer artikkel 24 (3) i FN-pakten for å forsvare sin tolkning om at Generalforsamlingen har myndighet som «det viktigste rådgivende, politiske og representative organet til De forente nasjoner». Følgelig opptrer Sikkerhetsrådet på vegne av medlemslandene som er representert i Generalforsamlingen; slik at Sikkerhetsrådet bør sende rettidige forklarende, omfattende og analytiske rapporter til Generalforsamlingen, som forklarer dens resolusjoner og uttalelser. En slik balanse mellom hovedorganene i FN krever en revitalisering av arbeidet til Generalforsamlingen. Medlemmene i den alliansefrie bevegelsen bør fortsette sin pågående innsats for å styrke den sentrale rollen og autoriteten til Generalforsamlingen, som burde være organet som fastsetter FNs prioriteringer.

Sikkerhetsrådet selv, erklærer dokumentet, burde gjøres mer demokratisk gjennom større representasjon av verdens nasjoner, spesielt Afrika. Og dokumentet kritiserer sanksjoner som er pålagt av Sikkerhetsrådet, og hevder at rådet tar opp spørsmål som ikke nødvendigvis utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, «med sikte på å oppnå de politiske målene til en eller noen få stater for å slå ut rettighetene til suverenitet, eksistens og utvikling til bevegelsens medlemsland.» Gjennom slike handlinger tjener ikke Sikkerhetsrådet det internasjonale samfunnets generelle interesse.

Ministerdokumentet som ble godkjent i Caracas i 2019, avviste politiseringen av spørsmålet om menneskerettigheter. Den understreker at FNs menneskerettighetsråd «ikke bør tillate konfronterende tilnærminger, utnyttelse av menneskerettighetene til politiske formål, selektiv målretting av enkeltland av uvedkommende hensyn og dobbeltmoral i gjennomføringen av sitt arbeid, som bør være i samsvar med FN-pakten, internasjonalt. lov og relevante FN-resolusjoner.» Den bekreftet «behovet for å forsvare prinsippene om ikke-selektivitet, ikke-politisering, objektivitet og upartiskhet i vurderingen av menneskerettighetssituasjoner, samt å sikre at menneskerettighetene ikke brukes til politiske formål og vedtakelse av politisk motiverte beslutninger.»

Dokumentet forsvarte den islamske republikken Irans rett til å utvikle atomenergi for fredelige formål. «Ministrene bekreftet utviklingslandenes umistelige rett til å utvikle forskning, produksjon og bruk av atomenergi til fredelige formål uten diskriminering. De fortsatte å merke seg med bekymring at unødige restriksjoner på eksport til utviklingsland av materiell, utstyr og teknologi for fredelige formål vedvarer.»

Dokumentet godkjent av utenriksministrene i Caracas fordømte terrorisme i alle dens manifestasjoner. «Ministrene fordømte alle former for oppfordringer til terrorisme, uansett dekke av rettferdiggjørelse, som resulterer i tap av menneskeliv og ødeleggelse av privat og offentlig eiendom. Ministrene understreket behovet for å bekjempe den voldelige ekstremistiske ideologien som oppfordrer til terrorisme, uavhengig av opprinnelsen.» Den fordømte eksplisitt Taliban, Haqqani-nettverket, Al-Qaida, ISIL/Da’esh og dets tilknyttede organisasjoner og andre ekstremistiske og ulovlige væpnede grupper som terrorister.

Avsluttende refleksjoner

De fleste mediene ignorerte minnetoppmøtet for ikke-alliert bevegelse i Beograd. De som rapporterte på toppmøtet, presenterte den ikke-allierte bevegelsen har et historisk fenomen som mistet makt og innflytelse med grunnleggernes død. Dette er hva makthaverne vil at folket skal tro.

I virkeligheten er den ikke-allierte bevegelsen mektigere enn noen gang. Dens erklæringer er basert på en dypere analyse og større forståelse av verdenssystemets motsetninger og uholdbarhet. I tillegg, gjennom dannelsen av regionale foreninger og med samarbeid fra Kina for å gi gunstige investeringer og handel, går den tredje verden-prosjektet i dag mer enn det var i sin klassiske periode i den praktiske gjennomføringen av sine mål.

Videre, med oppsamling av erfaring, går nasjonene som bygger sosialismen frem mot en sosialistisk modell som inkluderer plass for et marked og for privat virksomhet, under ledelse og kontroll av staten. Denne sosialistiske tredje måten demonstrerer sin kapasitet til å fremme menneskelig produktivitet og distribuere dens frukter mot de grunnleggende menneskelige behovene til folket; og den finner politisk plass i den alliansefrie bevegelsen.

De etablerte maktene vil ikke at folket skal vite at den tredje verden og Kina i praksis bygger et mer rettferdig og bærekraftig verdenssystem som tolererer en flersidighet som inkluderer kinesisk sosialisme, latinamerikansk sosialisme, sjia-islam og en fornyet Afrikansk sosialisme, som alle har respektfulle og gjensidige forhold til hverandre. Bevissthet om de humanistiske prestasjonene og økende produktiviteten til disse alternative polene er den viktigste armen i idékampen mot den nye kalde krigen.

Charles McKelvey har skrevet en rekke artikler som er svært interessante i vår sammenheng her.[xvii]

Sluttkommentar fra foredragsholderen

De to store motsatte tendensene i verden

Verden er i dag preget store farer for menneskeheten og av store muligheter for å avverge disse farene. Det finnes to store tendenser. Den ene viser seg gjennom utallige aggresjonskriger og kan fort gå mot krig og mulig utsletting av menneskeheten, mens den andre viser vei mot en fredelig utvikling i verden der likeverdige stater kan samarbeide for felles beste.

Det er derfor viktig at vi tar stilling til disse to alternativene. De som arbeider for at den første tendensen skal være fremherskende har i dag kontroll over mye makt, økonomisk, militært, kommunikasjonsmessig og kulturelt. De gjør alt de kan for å hindre at vi får vite om den andre tendensen, synspunktene innen denne og de kampene som tilhengere av denne tendensen fører over hele verden mot den andre tendensen. Verdens herskende klasser styrer utviklingen av den første tendensen, mens jeg har prøvd å vise hvordan den andre tendensen utvikler seg.

Jeg har her fremstilt en rekke fakta og vurderinger som viser at de undertrykte nasjonene er i ferd med å reise seg på nytt mot det columbisk-imperialistiske verdenssystem, og denne gangen med dypere erfaringer og en enormt større kraft enn noen gang tidligere. Dette gir grunn til stor optimisme for fremtiden.

Det er en grunnleggende betingelse som må til for at de store og positive endringene kan skje og det er at USA ikke klarer å provosere frem en stor krig på det eurasiske kontinent som vil utvikle seg til en verdensbrann uten sidestykke og muligens sette hele menneskehetens eksistens fare. Derfor er den viktigste oppgaven til det arbeidende folket i de columbisk-imperialistiske statene og i de undertrykte nasjonene og for folkene i verden å hindre dette.

I det jeg har skrevet er det påvist at de undertrykte nasjonene har utarbeidet en handlingsplan for dette, der et sentralt moment er å kjempe for at alle statene i verden skal etterleve FNpakten. Denne linjen kan hindre at USA setter i gang en enorm krig for fortsatt å være verdens keiser over sine vasaller for å utbytte og røve resten av verden til glede for overklassen i de columbisk-imperialistiske kjerneland.

Våre egne ledere og hele den den gamle columbisk-imperialistiske ledelsen med USA i spisse, og med sin enorme mediekraft til å lure sine egne innbyggere, følger opp den livsfarlige politikken som er skissert i det førstnevnte alternativet. Akkurat i disse dager diskuterer de om USA skal få ha baser på norsk jord, og de driver på med systematisk svartmaling av alle land og nasjoner som vil ut av det columbisk-imperialistiske grep. Det er en krigshissende og livsfarlig politikk som må motarbeides på det kraftigste.

Oversettelser av forfatteren.

Terje Valen, torsdag 9. desember 2021.


[i] https://avalon.law.yale.edu/17th_century/westphal.asp Fredsavtalen oversatt til Engelsk

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_westfalske_systemet  De som setter spørsmål ved dette systemet er i dag tilhengene av den amerikanske «regelstyrte orden» som gir USA rett til å angripe hvilken stat de vil. Wikipedia er sterkt preget av denne siden.

Se også det nesten 1000 siders kjempeverket til Peter H Wilson The Thirty Years War – Europe’s Tragedy, 2009.

[ii]https://no.wikipedia.org/wiki/Det_westfalske_systemet

[iii] https://www.cvce.eu/en/obj/final_communique_of_the_asian_african_conference_of_bandung_24_april_1955-en-676237bd-72f7-471f-949a-88b6ae513585.html

[iv] http://www.tvalen.no/2021/09/23/eit-anticolumbisk-blikk-pa-historia/  Mange opplysninger finnes også i det monumentale 1600-siders verket til Wolfgang Reinhard Die Unterwerfung der Welt – Globalgsschichte de europischen Expansion 1415 – 2015, 2016 selv om han også står for noen av columbismens synspunkter.

[v] https://en.wikipedia.org/wiki/Halford_Mackinder

[vi] https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Thayer_Mahan

Se også https://history.state.gov/milestones/1866-1898/mahan

Se også Wolfgang Effenberger sin grundige studer av geo-imperialismen i  Geo Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016.

[vii] http://www.tvalen.no/2019/10/17/oppror-pa-haiti-mot-columbisk-imperialisme/

Se også http://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[viii] http://www.tvalen.no/2021/09/30/da-sovjet-blei-opployst-og-tatt-inn-den-columbiske-sfaeren/

[ix] https://www.fn.no/om-fn/avtaler/fn-pakten

[x] Ståle Eskeland De mest alvorlige forbrytelser 2011.

Svært interessant er også Fredrik H. Heffermehls bok Medaljens bakside – Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter, 2020.

[xi] https://www.un.int/lao/sites/www.un.int/files/Lao/declaration_launch_gof_final.pdf

[xii] http://www.tvalen.no/2021/10/22/forandrer-kina-verden/

[xiii] https://www.constituteproject.org/constitution/Iran_1989.pdf?lang=en

[xiv] https://thegrayzone.com/2021/11/27/nicaragua-foreign-minister-denis-moncada/

[xv] https://sputniknews.com/20211104/us-congress-passes-renacer-act-to-sanction-nicaragua-ahead-of-elections-sandinistas-expected-to-win-1090462641.html

https://www.congress.gov/bill/117th-congress/house-bill/2946/text?r=263&s=1

[xvi] https://newcoldwar.org/non-aligned-movement-commemorates-60-years/

[xvii] https://socialistchina.org/2021/10/02/charles-mckelvey-china-and-the-third-world/

Stem Rødt – For demokratisk samfunnsmessig kontroll over produksjon og fordeling

Vi lever under et imperialistisk-kapitalistisk system som er dominert av supermakten USA.

Men den vestlige kapitalismen og imperialismen, med USA i spissen, er i dag reelt sett i dyp krise.

Den gjennomsnittlige profittraten i industriproduksjonen er lav. Profitten holdes oppe med imperialistisk røveri fra store deler av verdens folk og av økende utbytting av arbeidsfolk, sugerør i statskassene, økende gjeld og spekulasjon. Den ledende imperialistiske staten, USA, har blitt kraftig svekket og står nå mye frem som et dysfunksjonelt samfunn under en enorm militærmaskin, med rundt 1000 baser i de fleste land i verden, som krever stadig nye kriger for å fungere og som er verdens viktigste miljøødelegger.

Klasseforskjellen øker drastisk. I mesteparten av verden øker fattigdommen og ufattelige rikdommer blir monopolisert av et svært lite mindretall. Finansbaronene blir stadig mer pågående i sin kamp for markeder og profitt. Det arbeidende folket og den naturen vi alle er en del av kommer under stadig mer ødeleggende press.

Det hele tyder på at USA-imperialismen og kapitalismen ikke kan gagne arbeidsfolk lenger, men er til stor skade for verdens folk. Et begynnende opprør mot hele systemet er på gang flere steder. Selv i et rikt oljeland som Norge, med sterke sosialdemokratiske reformtradisjoner, merker vi det. Finansbaronene og de imperialistiske statsapparatene går til stadige kriger og økonomiske sanksjoner som skaper enorme tap og flyktningestrømmer, og de tar grep for å svekke og avvikle det borgerlige demokratiet og styre mer direkte.

Under høykonjunkturene etter 2. verdenskrig gikk de fleste politiske partiene i Norge til kraftige angrep på opposisjonelle arbeidsfolk, samtidig som de sikret sin oppslutning i arbeiderklassen ved å satse på noen breie reformsøyler. Vi kan nevne:

– arbeid til alle
– en lønn å leve av
– rimelig og bra bolig for de mange
– sosial trygghet under sykdom, alderdom og ellers
– folkebarnehage for alle og kunnskap til alle i enhetsskolen
– levelige kår for bønder og andre i distrikts-Norge
– fred og trygghet

I dag har de syv reformsøylene (og andre slike) lenge vært under angrep og er stadig blitt mer deformert og ødelagt. Også i et av de rikeste land i verden, Norge, har dette skjedd og skjer enten regjeringene har vært ledet av DNA eller Høyre.

Det er nå valg i Norge. Da bør du satse på det partiet som er klarest på å fremme kampen mot imperialisme og kapitalisme for å gjenreise de søylene som blir revet ned og som vil erstatte det kapitalistiske systemet som utvikler seg ut fra profittbehov, med et system som kan gjøre mulig demokratisk, samfunnsmessig kontroll med produksjon og fordeling, ut fra det arbeidende folkets behov, innenfor de rammene som naturen setter.

Terje Valen, 6.9.2021.