Innledning
«Putinisme» er et begrep som nå omfavnes av deler av den radikale bevegelsen i Norge. Det er viktig å kjenne denne «ismen» dens opprinnelse og forhold til virkeligheten. I denne artikkelen vil jeg gjøre det mulig for deg. I artikkelen vil du, med mine løpende kommentarer, finne beskrivelsen av «putinismen» med ordene til dens far og noen seinere følgessvenner. Jeg vil så plassere disse geopolitisk. Så vil jeg vise deg hva et par av de viktigste «skyldige», Putin og Dugin, virkelig sier og mener med deres egne ord.
Å gå på møter for tilhengere av «putinismen» for å få bli vervet for denne konspirasjonsteorien er ikke nødvendig – her finner du de grunnleggende tekstene som definerer den. Og du finner de «anklagedes» egne ord og meninger.
Det reiser nå folk, som betrakter seg som politisk radikale, rundt i Norge og holder foredrag om «putinismen». Det er viktig å vite at denne konspirasjonsteorien ble lansert av American Enterprise Institute sin senior fellow Leon Aron i 2008, og nå er tatt opp igjen av en del folk som er knyttet opp mot amerikanske tenketanker og NATO, eller har markert seg som motstandere av Russland i lang tid og tilhengere av USA-marionetten, Zelenski, i den senere tid. Noe som vil fremgå av denne teksten.
Begrepet slik det fungerer nå ble konstruert i en tid da det hadde blitt helt klart for det amerikanske establishment at Russland hadde kommet seg ut av USA-imperiets kontroll og ble bygget opp som en selvstendig nasjonalstat etter det fryktelige nyliberale angrepet under amerikansk ledelse fra 1991 og fremover i vel ti år. Denne siste utviklingen var et voldsomt tilbakeslag for de amerikanske strategene som jobbet febrilsk for å underkaste seg hele Eurasia. For dem var Russland et helt sentralt bytte slik området har vært for det anglo-amerikanske establishment helt siden Halford Mackinder holdt sitt berømte innlegg i det geografiske selskapet i London i 1904.
Der lanserte han begrepet «heartland» om Russland – dvs. det området som et imperium måtte ha makt over for å kunne styre hele verden. Å ha kontroll over havene var ikke lenger nok for å kunne klare det. En av Mackinders viktigste teser var at uten lederskap over Russland var det ikke mulig å herske over verden.
Begrepet hadde blitt brukt før dette i forskjellige betydninger, men den artikkelen jeg diskuterer under her konstruerte den betydningen av begrepet som har levd videre og stadig har blitt spunnet videre på. I dag er derfor denne artikkelen utgangspunktet for å forstå hele denne historien.
American Enterprise Institute har, som alle de store amerikanske tenketanker, som mål er å fremme amerikansk styrke og globalt lederskap. Rapporten i seg selv er et propagandaarbeid for å nå dette målet likesåvel som begrepet «putinisme» er det. Vi finner beskrivelsen av organisasjonens mål på hjemmesiden deres sammen med annen amerikansk propaganda.
«American Enterprise Institute er en offentlig politisk tenketank dedikert til å forsvare menneskelig verdighet, utvide menneskelig potensial og bygge en friere og tryggere verden. Arbeidet til våre lærde og ansatte fremmer ideer forankret i vår tro på demokrati, frie bedrifter, amerikansk styrke og globalt lederskap, solidaritet med de i periferien av vårt samfunn, og en pluralistisk, entreprenørkultur.»
Som sagt er det helt unødvendig å gå på møter med folk som sprer denne amerikanske propagandaen for å få vite hva det er for noe. Derfor legger jeg først ved Leon Aron sin rapport og så en sammenfatning av noen nyere spredere av tankene bak denne rapporten og deres oppgradering av den med nye villedende påstander.
Etter ha gitt noen kommentarer til dette underveis gir jeg deg mulighet til å studere Putins og Dugins nokså nye taler og innlegg slik at du selv kan kontrollere innholdet i det som fremstiller under begrepet «putinisme» og det som de sier og mener.
Som sammenligningsgrunnlag kan det allerede her være nyttig å studere Putins siste tale i forbindelse med innlemmelsen av noen ukrainske fylker i Russland.
Leon Aron (senior fellow) sin «rapport».
«Amerikansk Enterprise Institute – AEI
Rapport
Putinisme
Av Leon Aron
«American Enterprise Institute
8. mai 2008
Russisk tankegang
Klikk her for å vise denne i Outlook som en Adobe Acrobe PDF.
Våren 2008
Gjennom Russlands historie har svakheten i institusjoner og lover sørget for at etterfølgerregimene sjelden, om noen gang, viser seg som tiltenkt av den forrige herskeren. I stedet for kontinuitet produserer den nasjonale tradisjonen med svært personlig regjering ofte en helt annen politisk organisme tilsynelatende fra det samme institusjonelle rammeverket. Men med tidligere president Vladimir Putins opphold som en slags regent-statsminister for arve-presidenten Dmitri Medvedev, i hvert fall de neste årene, vil ideologien, prioriteringene og politikken til Putins Kreml – det som kan kalles putinisme – nesten sikkert informere og veilede Medvedev-administrasjonen. Del I av dette perspektivet er å diskuterer komponentene i den nye russiske autoritarismen, og del II og III undersøker elementene i «Russland, Inc.» – den korporative staten som Putin har bygget – og faktorene som kan påvirke Russlands økonomiske resultater, stabilitet og utenrikspolitikk i fremtiden.
Del I: Den nye russiske autoritarismen
Leon Aron, forfatter av rapporten
I et av de mest minneverdige eksemplene på konseptuell eleganse og parsimoni i samfunnsvitenskapene, definerte Samuel Huntington de mange og ofte svært forskjellige autoritære regimene rett og slett ved at de mangler den felles «institusjonelle kjernen» i demokratiske systemer.[ 1] Sistnevnte er i sin tur definert som stater der regjeringens «hovedkontorer» velges gjennom konkurransedyktige valg der hoveddelen av befolkningen kan delta.[ 2]
Kommentar: Han unngår behendig å nevne at de rike overklassene i stor grad har kjøpt opp det parlamentariske systemet. De fleste iakttakere er i dag klar over at USA for eksempel er styrt av et finansoligarki nært knyttet sammen med militærmakten og mediemakten osv. De kan likevel ha den type valg som Huntington beskriver. Derfor er hele definisjonen hans både av de demokratiske systemer og autoritære regimer villedende i sitt grunnlag. Det er en forskjønnende beskrivelse av systemer som reelt sett er styrt av finansoligarkiet og dermed også en feil beskrivelse av det han definerer som autoritære systemer. Det grunnleggende med et lands styringssystem er om det arbeider for sitt eget folks beste og ikke driver skadeverk på andre land og folk. Måten folkets behov kommuniseres til lederne kan være svært forskjellige, lakmustesten er om det lederne gjør er til folkets og verdens beste eller ikke. Kommentar slutt.
I en mer detaljert skildring karakteriserer Huntington demokratier som å tillate valg av de «mektigste» nasjonale beslutningstakerne i «rettferdige, ærlige og periodiske valg, der kandidater fritt konkurrerer for stemmer.» [3] Omvendt, i «udemokratiske systemer», har opposisjon ikke lov til å delta i valg, eller den blir «dempet og trakassert», avisene er «sensurert eller lagt ned», og stemmer er «manipulert eller feiltellet». [4]
Kommentar: Han unngår behendig å nevne at alle store medier i det han kaller demokratier i dag er eid og i praksis drevet av den samme rike klassen som har kjøpt opp det parlamentariske systemet. Han sier heller ikke at de bruker det som Noam Chomsky og andre har kalt ‘management of consent’, et industrielt opplegg basert på Bernays teorier, for å manipulere den offentlige opinionen til å godta den rike klassen i det vestlige land sitt syn på verden. Kommentar slutt.
Etter flere år med statens systematiske gjenoppretting av eierskap, eller i det minste fast kontroll, av landets politikk og nøkkelsektorer i økonomien, parlamentsvalget av desember 2007 (som en russisk observatør foreslo at «stemmegivning» ville være den riktige beskrivelsen, ikke «valg»)[5] og presidentvalget i mars 2008 (som «stemmegivning» ville være like passende en karakterisering) har bekreftet utover en skygge av tvil det nåværende russiske regimets nære korrespondanse med Huntingtons kortere og lengre definisjoner av autoritært styre. Dmitrij Trenin, visedirektør for Carnegie Moskva-senteret og en av de mest objektive og innsiktsfulle observatørene av russisk innenriks – og utenrikspolitikk, skrev sist år at « Kreml har påtatt seg rollen som skaperen av alt offentlig liv. Den har bygget partier, administrert valg, plantet frø av «sunt» sivilsamfunn, organisert ungdom og utviklet ideologiske konstruksjoner.» [6] I en mer omfattende redegjørelse karakteriserte en annen russisk kommentator systemet som et system der presidenten er det eneste uavhengige politiske subjektet, mens provinsguvernører kan fjernes uten så mye som en forklaring; alle regionale parlamenter ( Dumas) er i stor grad fullpakket med varamedlemmer fra «partiet til makt», forente Russland, og dermed ta beslutninger «etter en telefonsamtale fra presidentadministrasjonen» eller guvernøren utnevnt av Kreml. 7] De i den juridiske grenen «vil ikke engang våge å tenke» på å trosse den utøvende; opposisjonen har blitt presset ikke bare til periferien av den politiske prosessen, men utenfor den, og den mest populære av mediene, fjernsyn, er underlagt den konstante granskningen av Kremls «kuratorer».
Kommentar: Han unngår behendig å nevne elefanten i rommet, nemlig at USA har mistet sin imperiekontroll over den russiske stat. En kontroll som var i ferd med å ruinere hele landet og føre enorme rikdommer ut av det til beste for USA-imperiet. Dermed var det helt nødvendig for ledelsen i Russland å ta et jerngrep på utviklingen for å kunne snu hele utviklingen og begynne å bygge opp landet igjen økonomisk, politisk, militært, kulturelt osv.. Han burde vel også si at dette Carnegie senteret i Russland er en avlegger av organisasjoner som den amerikanske stålmagnaten, Carnegie, opprettet i sin tid. Kommentar slutt.
Toleranse og undertrykkelse.
Dermed har Russland i dag de fleste egenskapene til klassisk autoritarisme. Mens de effektive politiske utfordringene til regimet er eliminert, søker staten (i motsetning til totalitære regimer, inkludert Sovjetunionen) ikke å kontrollere alle aspekt av det sivile samfunn og individuelt liv. Den nøyer seg med å sikre manglende innblanding i sine anliggender i stedet for å kreve total og uopphørlig bekreftet troskap. På samme måte er det ingen forseggjort, kodifisert og strengt håndhevet «offisiell» ideologi eller et parti styrt av den. Apolitiske sysler og frivillige foreninger av profesjonell, kulturell eller religiøs karakter er tillatt å eksistere utenfor statens ansvarsområde; kunst berører ikke nasjonal politikk, sensur er sjelden, som det er i bokutgivelser og massemedier. Utenlandsreiser, utenlandsopphold og retur, og utenlandsopphold er uhindret. Viktigst, i motsetning til totalitære regimer, søker ikke dette autoritære regimet fysisk tilintetgjørelse (eller i det minste fengsling) av alle motstandere. Som referansene i dette perspektivet vitner om, mens de fleste av regimets ledende kritikere er permanent ekskludert fra tv- og massesirkulasjonsaviser, har de til nå har fått lov til å publisere i utlandet eller i så relativt obskure medier som internettsidene som for det meste besøkes av den opposisjonelle intelligentsiaen.
Kommentar: I dag vet vi at mengder av de som er i opposisjon til den anglo-amerikanske imperialismen blir sensurert, mister jobben, blir demonisert og erklært som konspirasjonsteoretikere. Assange er det ekstreme eksempelet på dette. Kommentar slutt.
Russland i dag har de fleste egenskapene til klassisk autoritarisme.
Men for mange av dem som fortsetter å prøve å påvirke nasjonal politikk, er undertrykkelse, selv om den er utvalgt, reell, systematisk og ubarmhjertig. Under putinismen blir motstanderne fremstilt som foraktelige forrædere som ønsker landet sitt vondt. Som Putin uttalte på et valgmøte i november i fjor:
De som motsetter seg oss . . . har helt forskjellige oppgaver og forskjellige visjoner om Russland. De trenger en svak, syk tilstand. De trenger et uorganisert og desorientert samfunn – for å gjøre sine avtaler bak ryggen vår, for å motta fine utbetalinger på vår bekostning. Og dessverre er det fortsatt de som ser etter smuler [Putin brukte verbet shakalit, eller «ser etter matsjakallignende»] i nærheten av utenlandske ambassader, utenlandske diplomatiske stasjoner, [og som] stoler på støtte fra utenlandske stiftelser og regjeringer, ikke støtte fra sitt eget folk.[ 8]
Ikke-godkjente demonstrasjoner – og praktisk talt alle demonstrasjoner fra opposisjonen er rutinemessig forbudt – blir ofte undertrykt med sjokkerende brutalitet. 9] Flere opposisjonsaktivister har blitt fysisk angrepet og noen slått bevisstløse. De og medlemmer av deres familier blir trakassert hjemme og på gata og tatt opp på falske kriminelle anklager. Våpen og narkotika er plantet på dem, og de er anklaget for å «angripe» og «skade» politibetjenter, spionasje og «ekstremisme». [10] I strid med den progressive straffeprosessloven fra 2001 blir kausjon rutinemessig nektet, og varetektsfengsling – som russiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner gjentatte ganger sammenligner med tortur-kan vare i måneder eller år. Bruken av straffepsykiatri er fornyet, og flere medlemmer av opposisjonen har det siste året blitt tvangsinnlagt i psykiatriske avdelinger. . [11] Menneskerettighetsaktivister anslår at det er dusinvis av politiske fanger i Russland i dag.[ 12]
Kommentar: Han unngår behendig å nevne at USA offentlige politikk er ta tilbake kontrollen over Russland og at den politiske opposisjonen i landet åpner for dette. Russland var, og er, i en prekær situasjon på grunn av denne geostrategiske imperialismen til USA. Et av de viktigste momenter i «putinismen» er at dette siste faktum ikke nevnes. Kommentar slutt.
Straffe den gjenstridige.
Når regimet forsøker å statuere et eksempel på de gjenstridige, kan det være grusomt, til og med sadistisk. Slik er tilfellet med Harvard Law School-kandidat Vasily Aleksanyan, som ble arrestert i april 2006, fem dager etter at han ble konserndirektør for den nesten desimerte Yukos, som tidligere var Russlands største og mest transparente private firma. Aleksanyan ble siktet for underslag og hvitvasking av 433 millioner dollar. Noen måneder senere ble han diagnostisert med AIDS, men han fortsatte å bli holdt på et fengselssykehus som ikke hadde noen behandling. Selv om han ikke er dømt for noen forbrytelse, har han sittet i varetekt i over to år.
Kommentar: Han unngår å nevne at dette var en av oligarkene som på illegalt vis hadde tilegnet seg store fellesressurser under den store nyliberale bølgen som USA hadde sluppet løs over landet på 1990-tallet. Og han unngår å nevne det amerikanske fengselet på deres base på Cuba med sin grusomme behandling av de som USA ser på som motstandere. Kommentar slutt.
Myndighetene søkte angivelig bevis fra Aleksanyan som ville hjelpe dem med å starte nye rettssaker og domfellelser av Yukos tidligere hovedaksjonærer, Mikhail Khodorkovsky og Platon Lebedev (som for tiden tjener åtte års fengsel), for å forlenge fengslingen med mellom ti og tjue år. Som Aleksanyan senere fortalte Høyesterett i Russland, ble han i desember 2006 tilbudt frihet og medisinsk behandling i bytte mot å gi anklagerne » typer uttalelser deres overordnede vil like. [13] De «prøvde å overbevise meg på hvilken som helst måte jeg må gjøre dette,» sa Aleksanyan, «men jeg kan ikke bære falskt vitnesbyrd; Jeg kan ikke feilaktig implisere uskyldige mennesker. Jeg nektet.» [14]
Når det gjelder fengselsmyndighetenes uttalelse om at Aleksanyan hadde «nektet» medisinsk behandling, fortalte han retten: «Den som sier det – jeg vil at han skal [leve i] kroppen min i ti minutter, så han kan oppleve den helvetes torturen jeg går gjennom.» [15] Lederen for Putins eget menneskerettighetsråd kalte Aleksanyans situasjon «rett og slett uhyrlig». [16] Den europeiske menneskerettighetsdomstolen appellerte til russiske myndigheter fire ganger for å overføre Aleksanyan «umiddelbart» til en AIDS-klinikk.
To uker etter at Aleksanyan endelig ble overført, under bevoktning, til et vanlig sykehus i februar (etter en sultestreik av Mikhail Khodorkovskij), tillot myndighetene et besøk av Nikolai. Svanidze og Genry Reznik – to medlemmer av Kremls høyeste rådgivende organ, Det offentlige kammeret – og Russlands menneskerettighetsombud, Vladimir Lukin. De fant Aleksanyan nesten blind og syk med lymfom. Han var innesperret i et lite rom med en bevæpnet vakt som satt ved siden av sengen sin dag og natt. Vaktene ble skiftet annenhver time, hilste på hverandre, trampet støvlene og rapporterte høyt, og tillot dermed aldri Aleksanyan uavbrutt søvn. Han fortalte de besøkende at inntil de kom for å se ham, var han til enhver tid lenket til sengen sin av en lenke festet til håndleddet. I løpet av de to foregående ukene hadde han blitt tatt med til en dusj i korridoren, i håndjern, tre ganger.[ 17]
Kommentar: I dag vet vi at Assange blir utsatt for lignende behandling i det spesielle fengselet i England for det verste kriminelle for å ha avslørt USA krigsforbrytelser i Irak, blant annet. USA har forlangt å få han utlevert så de kan dømme ham og det er snakke om over hundre års fengsel. Kommentar slutt.
Autoritarisme-Plus
Sammen med egenskapene til tradisjonell autoritarisme har putinismen vist en rekke forskjellige trekk. Hvorvidt de smelter sammen til en slags protofascisme, som det nylig har blitt foreslått,[18] gjenstår å se, men deres likhet med velkjente komponenter i en fascistisk politikk er fascinerende, og tendensen bærer ser veldig nøye.
«Nasjonal leder».
Putinismen har utviklet seg til et åpenbart og intenst personlig styresett med makt som i økende grad stammer fra personlig autoritet i stedet for embetet. Putins popularitet har stått sentralt for regimets legitimitet. I fjor ble han proklamert som en «nasjonal leder» av ledende politikere og massemediene, og hans «plan Putina) ble erklært å være «Russlands plan» (plan Rossii), selv om innholdet ble aldri avslørt. I fjor ble et middagsmøte på Luzhniki Stadium, Moskvas største stadion, offisielt kalt «Forum for supporterne til Russlands president.» [19]
Putins offisielle image har vært gjennomsyret av fysisk handlekraft, ungdommelighet og sprade. I fjor høst viste bredt sirkulerte fotografier Russlands president halvnaken, med en muskuløs, glinsende overkropp, som holdt en periskoprifle med en jaktkniv på beltet. De hyppige vulgaritetene som Putin ser ut til å glede seg over å bruke under pressekonferanser og taler, spesielt til utenlandske journalister, ser ut til å understreke hans machoisme og forakt. for liberale «softies».
Putins «avgang» fra presidentskapet og bli statsminister har ikke endret noe i hans forrang i russisk politikk. Hans aksept av formannskapet i Forent Russland i april i fjor uten noen gang å ha vært partimedlem , var designet for å signalisere dette overherredømmet. Mens noen analytikere så i Putins nye posisjon paralleller med det sovjetiske systemet der presidenten (leder av det øverste sovjet) og statsministeren i stor grad var seremonielle. stillinger, og makten lå i det ekstrakonstitusjonelle kontoret til partiets general (eller første) sekretær, ledende Kreml-propagandist Sergei Markov var ærlig i å merke seg at ledelsen av Forent Russland «styrker Putins politiske tyngde som nasjonal leder». [20] Selv om Medvedev var «leder av staten og Den russiske føderasjonen,» la Markov til, «den politiske lederen av landet forblir Putin.» [21] Allerede før Putins partiformannskap hadde et sterkt flertall av russere kommet til samme konklusjon: seks av ti respondenter i en nasjonal undersøkelse var enige at «til tross for valget av Medvedev, vil makten forbli i hendene på Putin og hans følge», sammenlignet med to av ti som mente noe annet .[ 22]
Fyrer opp under følelsen av tap og imperial nostalgi. I talen om Russlands tilstand i 2005 kalte Putin Sovjetunionens fall «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre». [23] Etter denne entydige vurderingen har den demokratiske revolusjonen fra 1987-1991 og forsøkene på å bygge institusjonene for demokrati og liberal kapitalisme på 1990-tallet vært jevnt stemplet av ledende politikere og massemedier som tider med «nasjonal ydmykelse», «en mislykket stat» og, mest av alt, «kaos». [24]
Kommentar: Uten at det ser ut til at forfatteren skjønner det avsløres her for en hel verden utenfor det området der USA-propagandaen rår, hva USA sine demokratiske revolusjoner og forsøk på bygge demokrati og liberal kapitalisme betyr. Det er mange land som har merket dette etterat USA her kommet seg inn og ledet utviklingen der slik de gjorde i Russland etter 1991. Forfatteren sier at Putin kalte Sovjetunionens fall for den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre. Når Putin sier dette så tenker han både på oppløsningen av Sovjetunionen og de følgene det fikk for Russland sjøl, de andre tidligere sovjetrepublikkene og hele verdens undertrykte land og folk. Det betydde at USA-imperialismen i en tidsperiode fikk mye friere armslag til å legge inn under seg store deler av verden og bruke dem til egen fordel. Russland og andre av republikkene ble underlagt en nyliberal sjokkterapi av hittil ukjent dimensjon.
La oss ta Russland som eksempel. Mens USA og Vesten priste demokratiseringen av Russland i høye toner skjedde det enorme forverringer der. Økonomien ble ødelagt av innenlandske og utenlandske rikmenn som stjal utrolige store verdier som var bygget opp av det russiske folket. Jordbruksproduksjonen brøt sammen. Samtidig ble folket kastet ut en en arbeidsløshet og elendighet som det vel aldri hadde sett før, selv ikke under 2. verdenskrig og tsarstyret. Den samfunnsmessige infrastrukturen brøt sammen – kloakk/vannsystemet, energisystemet osv. Helsevesenet brøt sammen, hele systemet med sosiale ordninger brøt sammen, skolesystemet brøt sammen, kultursystemet osv. Det er svært viktig å kjenne mer til detaljene i denne historien for vi har ikke fått mye kunnskap om det i Vesten. Jeg har derfor samlet noen fakta ut fra en godt dokumentert bok av Stephen Cohen, professor i russisk-studier og Russlands historie ved New York University, Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia fra år 2000. Du bør ta deg tid til å lese dette for å forstå litt mer om den såkalte «putinismen» også. Det sentrale er stor glede i Vesten over at demokratiet og den moderne økonomien hadde kommet til Russland samtidig som det russiske folket blir kastet ned i den ytterste elendighet. Hele verdens undertrykte folk og land har sett dette eksempelet på hva USA «demokrati» egentlig betyr. Det var Putins fortjeneste at dette tok slutt. Derfor hans enorme popularitet. Kommentar slutt.
Derimot har den sovjetiske fortiden i økende grad blitt fremstilt som en tid med suksess som burde gjøre sanne patrioter stolte av den globale militære supermakten og multinasjonale imperiet, som verden behandlet med respekt og beven. Terror som drepte millioner, knusende fattigdom, sult, aggresjon og kriger nevnes sjelden, om i det hele tatt. De positive påkallelsene fra den sovjetiske fortiden er allestedsnærværende: musikken til nasjonalsangen, endeløse serier på det statskontrollerte fjernsynet som forherliger chekistene (hemmelig politi), og en snikende rehabilitering av Stalin og stalinismen i lærebøkene i historie. I denne pastorale versjonen[25] fra fortiden var alt bedre, og det var mer av det, i sovjetiske dager – stridsvogner og hockeylag, missiler og filmer, kryssere og brød. .
Den sovjetiske fortiden har i økende grad blitt fremstilt som en tid med suksess som burde gjøre sanne patrioter stolte av den globale militære supermakten og multinasjonale imperiet, som verden behandlet med respekt og beven.
Kommentar: Forfatteren ser behendig bort fra at den helhetlige økonomiske, kulturelle og velstandsmessige utviklingen fra 1917 og fremover i sovjettiden var enorm. Landet ble hevet ut av middelalderen og inn i en moderne tid. Han ser også behendig bort fra at der var Sovjetunionen som slo Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen der 25 til 30 millioner russere ble drept og av dem bortimot halvparten sivile, mens USA tapte under 500 000 mann og bare soldater. Og han underslår at Russland under USAs svøpe langt på vei ble kastet tilbake et hundreår i tiden. Gjennomsnittlig dødstidspunkt for menn i Russland gikk i denne tiden ned til 56 år, dvs. det samme som på slutten av 1800-tallet. Kommentar slutt.
Selv telekommunikasjon var overlegen. Første visestatsminister Sergei Ivanov irettesatte departementet for informasjonsteknologi og kommunikasjon for sine feil og formante det russiske næringslivet til å skape en «folkets telefon», og avverget første visestatsminister Sergei Ivanov i 2007 at Sovjet-Russland hadde vært «nummer to i verden innen informasjonsteknologi» og at «vi kan og må gjenvinne den posisjonen vi mistet». [26] Ifølge en artikkel i Pravda fra 1987 hadde bare en sovjetisk familie av fem en telefon, og folk ventet i flere tiår, ofte uten suksess, for å få en telefon installert hjemme.[ 27] Man lurer på hvilket land, i Ivanovs estimat, var sovjetisk telekommunikasjon «andre».
Kommentar. Det er typisk at han setter private telefoner lik utviklingen i telekommunikasjone. Det finnes mange andre parametere som dette kan måles på. Kommentar slutt.
En beleiret festning.
Et Russland plaget av eksterne fiender som er fast bestemt på å undergrave landets «territoriale integritet» og «suverenitet», og som forsøker å kreve landets naturrikdommer, har vært regimets artikkel om tro og et sentralt propagandatema. Kremls hovedideolog og nestleder for presidentadministrasjonen, Vladislav Surkov, har anklaget de «som anser Sovjetunionens ikke-voldelige sammenbrudd [for å være] deres suksess» med å prøve å «ødelegge Russland og fylle dets enorme rom med mange svake kvasi-stater». [28] Malfeasants hovedmål, hevdet Surkov, var å «utslette Russlands statskap» ved hjelp av allierte fra innsiden. I det han kalte et «de facto beleiret land» har Surkov også funnet «en femtekolonne», dens rekker fylt med «venstre- og høyreradikale» som har «felles utenlandske sponsorer» og som er forent av «hatet mot det de hevder er Putins Russland, men faktisk mot Russland selv». [29]
Da han talte i mai 2007 i militærparaden for å feire sekstiårsdagen for seieren i andre verdenskrig, sammenlignet Putin gjerningsmennene med «nye trusler» mot Russland med Det tredje riket på grunn av «det samme ønske om å pålegge diktat på verden.» [30] (Alle i Moskva den dagen forsto at den ikke navngitte ugjerningsmannen var USA.[ 31]) I november i fjor, på den andre viktigste nasjonale helligdagen, forsoningsdagen, snakket Putin igjen om «de som selv ønsker å herske over hele menneskeheten» og som » insistere på nødvendigheten av å splitte [Russland]» fordi landet har «for mange naturressurser». [32]
Kommentar. Han underslår hele den amerikanske geostrategien som nettopp går ut på å ta kontroll med Russland som jo er det «hjertelandet» som en må ha makt over for å ta makt over hele eurasia og dermed kunne styre verden, slik den store engelske geo-imperialisten Halford Mackinder sa det i 1904 og som den amerikanske store strategen Brzezinski sluttet seg til i sin viktige bok The Grand Chessboard som kom ut i 1997 velsignet av USA-oligarkenes viktigste tenketank, The Council on Foreign Relations. Alle de følgende kommentarene til forfatteren skjuler USAs geostrategi og later om om Putin finner opp trusler som ikke eksisterer. Dette gjelder også alle som faller for denne grove amerikanske propagandaen som faktisk ikke har noe grunnlag i virkelighetens verden, men er skapt av USAs geoimperialister nettopp for å destabilisere og overta makten over Russland. Vil du du fakta om USAs strategi finner du noen gode kilder i Brzezinskis hovedverk The Grand Chessboard og i Pentagon sin tenketank, Rand Corporation, sin rapport Extending Russia fra 2019. Jeg har sammenfattet helheten i USAs strategi for verdensdominans i en lengre tekst med tittel Dei lange linjene i USA sin geopolitikk der du finner godt dokumenterte fakta som du kjenner noen av, men kanskje har valgt å se bort fra når det gjelder Ukraina, USA siste store fremstøt for å destabilisere Russland med den hensikt å overta makten der for å få et bedre utgangspunkt for også å destabilisere Kina og legge det under sitt herredømme. Kommentar slutt.
Også islamske terrorister er bare et redskap i hendene på Russlands gamle fiender. Som Putin sa i september 2004-talen til nasjonen i kjølvannet av gisseltakingen av Beslan-skolen og dødsfallet til 334 sivile – hvorav 186 var barn – » noen ønsker å rive et saftig stykke ut» av Russland, og andre, som ser Russland som «en trussel» som «må elimineres», hjelper dem. 33] «Terrorisme,» fortsatte han, «er bare et middel til å nå disse målene.» [34] Ifølge Surkov ble «detonasjonen av våre sørlige grenser som et middel til å svekke Russland» brukt mange ganger i det nittende og tjuende århundre.[ 35]
Kreml ser nesten alt som skjer rundt Russland i dag som et komplott mot det. Selv russiske fiskere er ikke trygge for utenlandske rovdyr. Med ordene til daværende første visestatsminister Medvedev: «Vi må gjenopplive marinen . . . for å beskytte våre fiskere.» [36]
I dette verdensbildet har den fremtidige utplasseringen av ti missilavskjæringsfly i Polen og en radarinstallasjon i Tsjekkia skapt alvorlig bekymring for Russlands sikkerhet, til tross for USA. invitasjon til Moskva om å utplassere observatører på bakken og løftet om ikke å «aktivere» nettstedet før Washington og Moskva bekrefter at Iran faktisk besitter den truende missiler. Med sin uprøvde teknologi er dette skranglete antrekket – som en fremtredende russisk våpenkontrollspesialist nylig har vurdert til å være «ute av stand til å true noen, kanskje inkludert Iran»[37] – Kreml mener er i stand til å hindre Russlands atomvåpenarsenal med sine 2.480 atomstridshoder på 704 langtrekkende ballistiske missiler. 38]
Rigget av Russlands fiender har trojanske hester formert seg til flokker. De antiautoritære revolusjonene i Georgia i 2004 og Ukraina i 2005 er farer – og det er, som i sovjettiden, Vestens menneskerettighetsorganisasjoner og valgobservatører. På sin siste pressekonferanse som russisk president i februar foreslo Putin at i stedet for å «lære oss demokrati», de i Vesten som er opptatt av menneskerettigheter og friheter i Russland «bør lære sine koner å lage shchi», eller russisk kålsuppe.[ 39] Det er lærerikt å sammenligne denne uttalelsen med daværende sovjetiske utenriksminister Eduard Sjevardnadses intervju med en sovjetisk avis i mai 1989:
Det gir ikke mening å kalle å følge sunn fornuft en «innrømmelse til Vesten.» . . . Er det i Vestens interesse at det sovjetiske folket har i sin besittelse hele spekteret av friheter, som utgjør menneskerettigheter? Det er du og jeg som trenger dem først og fremst, det er våre barn. Uten utviklede og garanterte menneskerettigheter er det ingen og kan ikke være demokrati, det er ingen og kan ikke være en lovlig stat. 40]
Uimotsagt i nasjonal politikk og massemedia ser propagandaen om den «beleirede festningen» ut til å slå rot, akkurat som den gjorde i sovjettiden. Hvis bare en tredjedel av de undersøkte russerne i 1998 mente at landet deres var under en «militær trussel fra andre land», mente over halvparten i år at det var det, mens andelene av de som ikke så faren gikk fra 59 til 38 prosent.[ 41]
Kommentar: Han underslår at USA, der strategene ser på EU og NATO i Europa som sitt brohode for å ta hele kontinentet, allerede hadde gjennomført første del av sin plan, nemlig å åpne for å utvide brohodet så langt østover mot Russlands grense som de kunne klare. Og han underslår at det hele tiden var klart at Ukraina var en avgjørende bonde det store spillet om verdensherredømme som de her drev. Dette har bare fortsatt etter det USA-vennlige kuppet i 2004 og USA har blitt stadig mer aggressive, samtidig som landet har blitt stadig mer økonomisk, kulturelt og internasjonalt svekket. Kommentar slutt.
En utenrikspolitikk for gjenoppblomstring og gjengjeldelse. Å gjenvinne i det minste noen av eiendelene som gikk tapt i «katastrofen» av Sovjetunionens død og kreve en gjengjeldelse for påståtte tidligere ydmykelser ser ut til å ha blitt nøkkelen. mål for russisk utenrikspolitikk. Glød for å gjenopprette territoriell suverenitet, sett på som truet, førte til at Russland i fjor sommer droppet en titankopi av sitt nasjonalflagg på bunnen av Polhavet ved Nordpolen. Iveren etter å demonstrere gjenopprettet militær makt har ført til utsendelse av Tu-95 («Bear») propelldrevne, strategiske bombefly med 1950-talls design og teknologi for å «patruljere» luftrommet på grensen til NATOs medlemsland, så vel som til «summende» (det vil si overflyging uvanlig nær) av et USA. hangarskip av to «Bjørner» i februar i år.[ 42]
Kommentar: Han unngår behendig å nevne de hundrevis av USA-baser som de har skjøvet stadig nærmere grensen til Russland og plassering av rakettbatterier og atomvåpen i Italia for eksempel. Når hverken USAs overordnete strategi og heller ikke dette nevnes så kan jo ingen skjønne at det helt naturlig at Russland føler seg truet. Dette er en av hovedhensiktene med hele begrepet «putinisme» – skjule USAs virkelige aggressive planer og handlinger og forvrenge og forstørre alt galt de kan finne i Russland. Kommentar slutt
Den tidligere mangfoldige bilaterale amerikansk-russiske agendaen – energisikkerhet, kjernefysisk ikke-spredning, den globale krigen mot terrorisme, oppdemmingen av et gjenoppblomstrende autoritært Kina, Russlands integrering i verdens økonomien – har bevisst og systematisk blitt redusert av Moskva til hva den var i sovjettiden og hva Kreml nå ønsker at den skal være: rustningskontroll.[ 43] Russlands mest autoritative uavhengige militæranalytiker, Alexandr Gol’tz, har bemerket at landets utenrikspolitikk er «i økende grad konsentrert om militære problemer og basert på [politikken] av] inneslutning.» [44]
Kommentar: Han unnlater behendig å nevne USA sitt brudd på avtalen om at NATO ikke skulle utvides østover. Noe som var et vilkår for at Gorbatsjov i sin tid gikk med på Tyslands samling. Kommentar slutt.
Russisk utenrikspolitikk har jevnt over vært aggressiv, og i mange tilfeller spisset anti-vestlig, som i tilfellene Iran og Kosovo. I prosessen har Kreml begynt å tukle med noen nøkkelstrukturer for europeisk sikkerhet etter Den kalde krigen: avtalen om mellomliggende missilstyrker, undertegnet av Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1987; 1990-traktaten om konvensjonelle styrker i Europa mellom Warszawapakten og NATO; og START-avtalen fra 1991. Moskva har truet med å «forlate» den første, har «suspendert» sin deltakelse i den andre, og har antydet å reforhandle den tredje når den utløper i 2009.
Kommentar: Nå vet vi jo i ettertid at det er USA som har sagt opp de fleste viktige våpenbegrensende avtalene mellom Russland og Vesten. Og mens Warshava-pakten ble oppløst da Sovjetunionen ble oppløst, så fortsatte NATO sin eksistens og ble etter hvert utvidet til redskap for USAs aggresjon over hele verden gjennom»out of area»-klausulen. Etter det har vi sett en utrolig aggressivitet fra USAs side gjennom en rekke kriger. Dette skjules under «putinismen». Kommentar slutt.
Mest bekymringsfullt i det lange løp kan være Russlands utvikling mot det, som i teorien om internasjonale relasjoner, er kjent som en revisjonistisk makt, som det har blitt bemerket på disse sidene.[ 45] Inntil for et år siden kunne det sies at Russland, mens de raste når det gjaldt poengsummen, ikke forsøkte å endre spillereglene. Dette er ikke lenger sikkert. Som Putin fortalte en internasjonal konferanse i februar 2007: «Vi har nærmet oss det vannskilleøyeblikket, da vi må tenke seriøst på hele arkitekturen for global sikkerhet.» [46] Ti måneder senere la utenriksminister Sergei Lavrov skylden på NATO, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, og traktaten om konvensjonelle styrker i Europa – hjørnesteinene i europeisk stabilitet og russlands busemenn, alt – for de uspesifiserte «store problemer.» [47] » Sannhetens øyeblikk» er kommet, erklærte Lavrov: Moskva har til hensikt «å rydde ut» – det vil si å demontere – de fornærmende institusjonene, eller som en russisk nyhet byrået sa det, for å «bryte opp det gamle systemet for internasjonal sikkerhet». [48]
Kommentar: For å forstå både «putinismen» og det som skjer i verden og Ukraina er det nødvendig å lese den russiske utenriksminister Lawrovs tale til FN i september i år. Her får vi lansert Russlands syn på det som skjer og deres syn på USA og FN i det hele. Det viser at hele «putinismen» er en enorm konspirasjon som skal tjene til at USA kan vinne sin kamp for å styre hele verden til sitt eget beste. Et viktig poeng med «putinismen» er å fremstille Russlands politikk som en konspirasjon mot Vesten, mens USAs helt åpne angrep på alle land som ikke underlegger seg eller motarbeider det amerikanske imperiet blir angrepet på forskjellige måter ikke skal nevnes. Men talen viser også at denne tiden virkelig allerede er forbi. Kommentar slutt.
Spymania.
Under Putin er budsjettet for sikkerhetstjenestene nesten tidoblet, fra 4 til 39 milliarder dollar. 49] Innviet av de oppblåste anklagene og skamløst riggede spionrettssakene mot Igor Sutyagin, våpenkontrollforskeren ved USA og Canada-instituttet i Moskva, og Valentin Danilov, professor ved Krasnojarsk statstekniske universitet og ekspert på satellitteknologi,[50] spionmani i dag har angivelig fanget opptil femten forskere som har blitt siktet eller dømt av spionasje.[ 51]
Kommentar: Han unngår behendig å nevne USAs bevilgninger til sine «sikkerhetstjenester» og forsåvidt sitt militærapparart. Det gjør det ikke mulig for folk som leser det han skriver, å få med seg de virkelige proporsjoner også på disse feltene. Kommentar slutt.
Ideologisk «undergraving» som et nasjonalt sikkerhetsanliggende. Kampen mot påstått ideologisk undergraving har blitt lagt til sikkerhetstjenestenes oppgaver. I fjor anklaget ledende russiske politikere British Council, en kultur- og utdanningsorganisasjon finansiert av den britiske regjeringen, for å være en front for spioner. I en tale til offiserer fra den føderale sikkerhetstjenesten (FSB) i januar i fjor oppfordret Putin sikkerhetsbyrået til å «øke sitt arbeid for å samle informasjon om forsøk på å forstyrre våre interne saker» i forbindelse med den kommende presidentvalgkampen.[ 52] To måneder senere anklaget FSB-direktør Nikolay Patrushev ikke navngitte russiske ikke-statlige organisasjoner (NGOer) for å hjelpe terrorister. I sin tur ble både frivillige organisasjoner og terrorister hjulpet av «utenlandske ikke-statlige organisasjoner». [53] Som svar foreslo en fremtredende russisk menneskerettighetsaktivist, Irina Yasina, at «folket som er med Patrushev – de skal tro at vi er omgitt av fiender, omgitt av spioner.» [54]
Kommentar: Det er nå allment kjent at de aller fleste NGOer er redskaper for USA og de vestlige statene sin utenrikspolitikk. Det er godt kjent av Avaaz spilte en avgjørende rolle for å få til bombing av Syria og regimeendring der, med total ødeleggelse av et svært velfungerende samfunn. Her tilgang til dokumentasjon av dette. Kommentar slutt.
Å være anti-vestlig som nyrussisk patriotisme. Ved avslutningen av møtet med Tysklands forbundskansler Angela Merkel i mars i år, hevdet Putin at Vesten ikke burde forvente en «enklere» tid i håndteringen av Medvedev enn den har gjort. hadde med seg fordi presidenten, i likhet med Putin, var en «russisk nasjonalist»,[55] noe som antyder at en russisk patriot per definisjon er utsatt for uenigheter eller til og med konflikt med Vesten.
Kommentar: Han unnlater behendig å nevne at USA går i spissen en enorm anti-russisk kampanje og at konspirasjonsteoren kalt «putinisme» i seg sjøl er en del av denne kampanjen. Kommentar slutt.
Rigget av Russlands fiender har trojanske hester formert seg til flokker.
Forestillingen om det «felles europeiske hjem» – med sin rettsstat og de moralske imperativene frihet og rettferdighet som var så populære i Russland på slutten av 1980-tallet og gjennom hele verden. Og på 1990-tallet – er forkastet. Kriminelle som er dømt i Vesten eller ettersøkt som mistenkte i vestlige land, blir feiret. Vitaliy Kaloev, som stakk i hjel en sveitsisk flygeleder som han holdt ansvarlig for en krasj som drepte hans kone og barn, fikk en helts velkomst og er nå viseminister i regjeringen i den autonome republikken Nord-Ossetia. I desember i fjor var Andrei Lugovoy, som er søkt av Scotland Yard som hovedmistenkt i drapet på FSB-avhopperen som ble dissident Alexandr Litvinenko, » valgt» en Duma stedfortreder.
Kommentar: Han unnlater behendig å nevne de amerikanske dronedrapene på folk mange stedet i verden uten rettssak eller dom, en metode som president Obama, med sin norske nobels fredspris i lommen, utviklet til overmål. Kommentar slutt.
Etnisitet som identitet.
Mens Boris Jeltsin alltid brukte ordet rossiyanin, eller «statsborger av Russland», for å beskrive sin egen nasjonalitet og nasjonaliteten til sine landsmenn (i motsetning til Russkij, som beskriver etnisk russiskhet), ser den nåværende administrasjonen ut til å skifte til å representere landet ettertrykkelig og dominerende som staten etniske russere. I tilfellet beskrevet ovenfor brukte Putin Russkiy til å beskrive Medvedev (og seg selv) som «russiske nasjonalister». (Den ordet «nasjonalist» ble redigert ut på alle russiske tv-kanaler og endret til «patriot» på presidentens nettside. 56])
Kommentar: Det går klart frem at Putins taler at han er nasjonalist i den betydning at han forsvarer Russlands som stat mot fremmede makter som forsøker å destabilisere og ødelegge Russland igjen. At det ligger noen rasisme i dette er å dra det langt utenfor det rimelig. Men for USA er nasjonalisme et av de fremste skjellsord, det betyr jo at statene vil rive seg ut av USA-imperialismens grep. Det er jo for å holde alle jordens land og folk under sitt herredømme de hater denne politiske retningen akkurat som EU-kommisjonen gjør det. Kommentar slutt.
Det ser ut til at den russisk-ortodokse kirken gradvis blir opphøyet til statsreligion , som grunnloven eksplisitt forbyr. Kirken har fått et åndelig monopol i de væpnede styrkene, og klasser i ortodoks kristendom har blitt gjort obligatoriske i mange regioner av landet. I august 2007 utstedte Russlands muftiråd en uttalelse som motsatte seg innføringen av et slikt kurs i alle statlige skoler.
Kommentar: Han unnlater behendig å nevne «God bless America», at religionen der ble brukt som dødelig våpen mot den opprinnelige befolkningen, at denne holdningen har blitt utvidet til å gjelde hele verden, og den religiøse støtten til USA-imperialismen i eget land. Kommentar slutt.
Økende etnisk vold.
Diskriminering av og fysiske angrep på asiater, afrikanere og kaukasiere (det vil si folk fra Kaukasus-regionen) er et flerårig trekk i russiske byer og tettsteder. Etter en kraftig forverring av forholdet til Georgia etter Roserevolusjonen i 2004 og som svar på georgiske myndigheters arrestasjon av fire russiske militære offiserer anklaget for spionasje i september 2006 utviste Russland over to tusen etniske georgiere fra Moskva og andre store byer. En fremtredende russisk journalist og medlem av det offentlige kammeret har nylig klandret mordene på sentralasiater, som han hevder skjer i Moskva en eller to ganger daglig, på «situasjon av intoleranse og aggresjon.» [57] Han oppfordret til «et helt annet» miljø: en «toleranse overfor mennesker med forskjellig utseende, forskjellig etnisitet og religion.» [58] Han ble gjentatt av redaktøren av Russlands eneste gjenværende opposisjonsavis, Novaya gazeta, som hevdet at i de tre første månedene av 2008, «en massefascistisk terror» over hele Russland drepte 38 mennesker og skadet 113 og lurte på hvorfor FSB gjorde en så dårlig jobb med å forhindre disse forbrytelsene. 59]
Kommentar: Han unnlater behendig å sette disse hendelser inn i sin historiske sammenheng og han sier ikke et ord om at USA har den største fangebefolkningen i verden der de «svarte» dominerer fullstendig, og ellers hele den svarte rasisthistorien til USA og de andre folkemorderstatene Australia, New Zealand og Canada som ble opprette av engelske utvandrere og som støtter hverandre i tykt og tynt, så lenge det varer. Kommentar slutt.
Statsfinansierte «patriotiske» ungdomsorganisasjoner.
I desember 2007 uttrykte den tredje allrussiske konvensjonen til forsvar for menneskerettighetene «en alvorlig bekymring» for landets «utvikling mot fascisme». [ 60] Menneskerettighetsaktivister var spesielt bekymret for etableringen, med Kremls støtte, av ungdomsorganisasjoner som er «målrettet indoktrinert i en lederkult, [i] avvisning av moderne demokratiske prinsipper, og [i] tøylesløs hat mot Vesten og [innenrikspolitisk] opposisjon.» [61]
Slike organisasjoner, hevdet aktivistene, ble brukt «stadig mer omfattende» for politiske politiformål, og deres handlinger skreddersydde «uhemmet fremmedfrykt, vold og politisk hooliganisme». Opprettelsen av barneorganisasjoner til støtte for statsoverhodet, konkluderte konvensjonen, var et «åpenbart brudd» på grunnloven. 62]
Kommentar: Han unnlater behendig å nevne at i tiåret før der Vesten var begeistret over utviklingen i Russland førte til den store samfunns-katastrofen der. Og han nevner heller ikke de militært organiserte ungdomsleirene i USA og at hele samfunnet der stadig blir pepret med anti-russisk propaganda. Kommentar slutt.
Del II: Sultanistisk korporatisme
For litt over to år siden bemerket Andrei Illarionov, som nettopp hadde trukket seg som Putins personlige økonomiske rådgiver, at Russland konstruerte den «korporatistiske» statsmodellen, med kabinettmedlemmer eller viktige presidentassistenter «leder selskapsstyrer eller sitter i disse styrene.» [63] Som brukt av Illarionov, avviker «korporatisme» (eller «korporativ tilstand») fra den klassiske betydningen av «samarbeid» på jakt etter «klassefred», når staten (som i Benito Mussolinis Italia) formidler mellom de viktigste institusjonelle økonomiske aktørene, spesielt de viktigste industriherrene og fagforeningene.
Kommentar: Putin tok store foretak ut av hendene på oligarker som hadde overtatt kommandoen da USA regjerte i Russland med sin drepende nyliberalistiske privatisering og drev dem for å berike seg selv og ikke til beste for gjenoppbyggingen av Russland etter denne perioden. Kommentar slutt.
Likevel korresponderer putinismen med en bredere definisjon av korporatisme som «den institusjonaliserte tendensen til å anerkjenne vitale [økonomiske] grupper og bringe dem inn i et privilegert stabilt forhold av «samarbeid» på et bestemt politikkområde.» [64] I det russiske tilfellet betyr dette en aktiviststat som, mens den avstår fra renasjonalisering over hele linjen, har gjenvunnet majoritetseierskap eller fullstendig kontroll (gjennom so- kalt statlige selskaper eller goskorporatsii) over de fleste teknologisk avanserte eller lønnsomme sektorer av økonomien: hva de kinesiske funksjonærene, hvis rekord for autoritarisme og modernisering Kreml ser ut til å beundre, utpeke «søyle»- eller «livsnerve»-næringer.
Resultatet er det forskeren Nicolas Gvosdev har kalt «Russia, Inc». [65] «Sammenslåingen» av næringsliv og byråkrati, «etat-ization» av stor privat kapital, og dens «fusjon» med den byråkratiske eliten sies å være «den norm [for] alle maktnivåer,» ifølge uavhengige russiske observatører. 66] Med Trenins ord, de «som styrer Russland i dag, eier Russland.» [67]
Kommentar: Han unngår behendig å vise til at det i USA er omvendt. Det er finansoligarkene som har kjøpt opp det politiske systemet og bruker det til egen berikelse og kamp mot alle i verden som motsetter seg dette. Kommentar slutt.
Sultanisme.
Max Weber kalte autoritære regimer preget av patronage, nepotisme og cronyism «sultanistisk». [68] Denne etiketten fanger tendensen til Putins personlige venner, tidligere kolleger eller medhjelpere til å kontrollere de fleste av de «statlige selskapene» og tilsynelatende private selskaper majoritetseide av staten. Ifølge en russisk næringslivsavis ledet presidentens «politiske og personlige allierte» i begynnelsen av dette året styrene i selskaper som til sammen sto for 40 prosent av Russlands økonomi.[ 69]
President Medvedev , tidligere Putins stabssjef og første visestatsminister, er styreleder i Gazprom. Igor Sechin, nestleder for presidentadministrasjonen, leder Rosneft, det største statseide oljeselskapet. Visestatsminister Sergej Narysjkin, som deltok på KGBs treningssenter for utenlandsk etterretning sammen med Putin på 1980-tallet,[70] er formann for Channel One, Russlands største TV-nettverk, og også sjefen for United Shipbuilding Company, som omfatter alle Russlands sivile og marinedokker.[ 71] (Naryshkin er også siktet for bred regjeringsovervåking av Russlands utenrikshandel.[ 72])
Putins andre mangeårige medarbeidere Vladimir Yakunin og Sergey Chemezov er henholdsvis styreleder for Russian Railways og generaldirektør for våpeneksportmonopolet Rosoboronexport, som i fjor tjente anslagsvis 7 milliarder dollar. Putins gamle venn fra Leningrad-St. Petersburg-dager, milliardær leonid Reiman, er minister for informasjonsteknologi og kommunikasjon og antas å være majoritetseier i det ledende mobiltelefonselskapet Megafon.[ 73] En annen av Putins kamerater, Gennady Timchenko, er sjefen for det sveitsiskbaserte oljehandelsselskapet Gunvor. For noen år siden kontrollerer selskapet eksporten av en tredjedel av Russlands olje, som er verdsatt til rundt 40 milliarder dollar i året. 74]
Kommentar: Han unngår behendig å nevne at dette nettopp var del av den store kampanje for å kaste USA-vennlige oligarker ut av systemet og underlegge det nasjonal statlig kontroll, slik DNA gjorde med en del viktige bedrifte etter 2. verdenskrig. Han er selvfølgelig rasende fordi USA har mistet sin makt over store deler av russisk næringsliv. Kommentar slutt.
Janitsjarkasten.
I den russiske versjonen er sultanismen preget av sin nesten kastelignende karakter: nesten alle toppoffiserene (og anerkjente eiere) av «Russland, Inc.» begynte sine karrierer, som Putin, på midten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet i KGBs innenlandske eller utenlandske etterretningsavdelinger, og i mange tilfeller fortsatte i sine etterfølgere, FSB og SRV ( Sluzhba vneshney razvedki, eller den eksterne etterretningstjenesten). I tråd med Webers lignelse om sultanismen, kan denne gruppen, hvis makt og rikdom vokste kontinuerlig under Putins presidentskap, kalles et janitsjarselskap etter elitekorpset til det osmanske rikets hær og sultanens vakter, som sultanen personlig ledet i kamp og som han sjenerøst delte bytte.
På det offisielt «forbannede» 1990-tallet var inngangen til det beryktede «oligarkiet» åpen for alle med nok penger. Oligarkene konkurrerte åpent under øynene av frie og aggressive medier, og i politikken støttet de forskjellige kandidater og blokker og gjorde Dumavalget i 1999 til «den mest konkurransedyktige konkurransen» i russisk historie.» [75] Derimot er inngangen til den putinistiske eliten praktisk talt begrenset til de med en fortid i sikkerhets- og etterretningstjenestene, og de nye «oligarkene» ble sagt av en fremtredende russisk observatør å være «bundet» i hemmelighold, «den totale tildekkingen» er en sine qua non for alle de som er «tatt opp i regjeringstjeneste». [76]
Kommentar. Han unngår behendig å nevne at disse oligarkene hadde stjålet de ressursene som folket i Sovjetunionen hadde bygget opp gjennom tiår og at det som skjedde under Putin var en avvikling av det amerikanske systemet der finansoligarkene bestemmer politikken ut fra eget beste. På denne måten hindret Putin at USA skulle finne seg mange medspillere i Russland som ville arbeide for å få tilbake tilstanden på 1990-tallet. Kommentar slutt.
Fra og med de fire mektigste mennene i Russland foruten Putin og Medvedev – de to Kreml-nestlederne i staben, Sechin og Viktor Ivanov; Første visestatsminister Ivanov; og FSB-direktør Patrushev – antall KGB-alumner i topp- og mellomrekkene i den russiske regjeringen er anslått til seks tusen.[ 77] Blant dem er slike toppbyråkrater og bedriftsdirektører som de nevnte Yakunin og Chemezov, samt lederen av Statens komité for kontroll og sirkulasjon av narkotika (omtrent tilsvarende Drug Enforcement Agency), Viktor Cherkesov, som ledet St. Petersburg-direktoratet for FSB på 1990-tallet og fungerte som FSBs første visedirektør under Putin fra 1998 til 1999. (Chemezov tjenestegjorde sammen med Putin i Dresden, Øst-Tyskland, det samme gjorde sjefen for den føderale tollvesenet, Andrej Beljaninov.[ 78])
Fra og med de fire mektigste mennene i Russland i tillegg til Putin og Medvedev, er antall KGB-alumner i topp- og mellomrekkene i den russiske regjeringen anslått til seks tusen. .
«Velvet Re-Privatization»:
Fra «Ubrukelig» til «Nyttig».
Eierne av Russlands største firmaer og foretak ser ut til å ha blitt delt inn i de «nyttige» (nuzhnye) – det vil si de som anses politisk lojale og villige til å «dele» «–og de «ubrukelige» (nenuzhnye), de som blir sett på med mistenksomhet.[ 79] Førstnevnte får lov til å blomstre og utvide, mens mange av de sistnevnte lever under ulike grader av press for å selge minst noen av eiendelene sine til staten eller de «nyttige» tycoons. I fjor høst avslørte en innsider plausibelt detaljene i det han kalte «re-privatiseringen av fløyel», der eiendelene «overføres» fra det «ubrukelige» til den «nyttige». [80]
Kommentar: Dette er jo et skrekkscenario for de vestlige finansoligarkene for da kan de jo bli fratatt sine aktiva som tjener deres egne mål og få dem overført til andre som tjener byggingen av landet. Mens Putin har bygget landet har jo det amerikanske etablissement latt sitt land forfalle, mens de har drevet utallige aggresjoner og kriger over hele verden nettopp på grunn av det systemet de kritisere ble nedlagt i Russland. Kommentar slutt.
Den påtagelig uredelige rettssaken mot Yukos og dets hovedaksjonærer, Khodorkovskij og Lebedev, og selskapets påfølgende konkurs og salget av dets mest lønnsomme divisjoner til statseide Rosneft (som inntil Sechin overtok som styreleder, var blant de minste og minst lønnsomme selskapene og til og med var planlagt solgt) skulle lære russiske gründere en lekse. «Privat eiendom, selv om den har vokst og utviklet seg betydelig, forblir provisorisk,» bemerket en fremtredende russisk ekspert, «gjenstand for omfordeling dersom en eier opplever konflikt med staten eller med folk nær makter som er.» [81]
Den siste av slike konflikter involverte Russlands tredje største oljeselskap, det russisk-britiske TNK-BP. I fjor sommer tilbakekalte myndighetene firmaets lisens til å utvikle det gigantiske naturgassfeltet Kovykta sørøst i Sibir og presset det til å selge rettighetene til Gazprom. TNK-BP gikk motvillig med på salget, men ikke til den tilbudte prisen. 19. mars 2008 ble firmaets Moskva-kontorer låst, og politiet søkte etter dokumenter knyttet til en «pågående» etterforskning av skatteunndragelse i mengden av 6 milliarder rubler (254 millioner dollar). Dagen etter arresterte FSB en TNK-BP-ansatt, som ble siktet for forsøk på å «skaffe klassifisert informasjon til utenlandske energiselskaper». [82] Samtidig ble visumene til firmaets over to hundre utenlandske ansatte funnet å være ugyldige, og de ble tvunget til å forlate Russland. I tillegg er TNK-BPs største oljefelt, Samotlor, i Vest-Sibir, under etterforskning av naturressursdepartementet. Det er liten tvil om at disse «operasjonene» var skudd over baugen i et forsøk på å gjøre firmaet mer imøtekommende på Kovykta-avtalen, som samt å tvinge firmaets fire russiske hovedeiere til å selge sine eierandeler til Gazprom eller Rosneft og til å senke BPs andel, for tiden på 50 prosent.
Størrelsen og den britiske forbindelsen kjøpte i det minste TNK-BP litt forhandlingstid og handlingsrom. Men russiske eiere som angivelig avslår tilbud som ikke må avslås, er generelt ikke like heldige. I fjor måtte eieren av oljeselskapet Russneft, Mikhail Gutseriyev, flykte fra landet for å unngå arrestasjon på (nå) standard siktelse for skatteunndragelse. Eieren av den ledende kosmetikkkjeden Arbat Prestige, Vladimir Nekrasov, sitter i fengsel i påvente av rettssak for påstått manglende betaling av 2 millioner dollar i skatt. En russisk kommentator i Nekrasov-saken har pekt på et «stort antall mennesker» som ønsker å «gripe inn» i den fengslede entreprenørens lønnsomme virksomhet, og har spådd at eieren av Arbat Prestige ville trolig bli sluppet fri «i bytte» for sin virksomhet. En annen Moskva-observatør kalte affæren «en racket», et forsøk på «å ta bort virksomheten hans». [83]
I Gutserijevs tilfelle var den vedvarende «frieren» en av Kremls favorittoligarker og Russlands nest rikeste mann, aluminiumsmagnaten Oleg Deripaska, som i juli 2007 erklærte at han var klar – nei, villig – til å gi sin estimerte formue på 23 milliarder dollar til regjeringen når som helst. «Hvis staten sier at vi må gi opp våre selskaper,» sa Deripaska, «vil vi gi dem opp. Jeg skiller meg ikke fra staten.» [84]
De «nyttige» magnatene. Derimot kjøpte St. Petersburg-baserte Rossiya Bank i 2005, hvis medeier Yuri Koval’chuk er en nær venn og angivelig presidentens «personlige bankmann», et gigantisk medieimperium, som pleide å tilhører Gazprombank. Holdingen inkluderte fire av de ledende nasjonale tv-kanalene; landets største opplagsavis, Komsomol’skaya pravda; samt dusinvis av lokale tv- og radiostasjoner og aviser. I desember i fjor var det forventet at Koval’chuk ville legge til, for 150 millioner dollar, den nasjonale dagsavisen Izvestia til sitt imperium. (Koval’chuks sønn, Boris, tidligere rådgiver for daværende visestatsminister Medvedev, leder i dag avdelingen for «prioriterte nasjonale prosjekter» og har dermed ansvaret for de billioner av rubler som er budsjettert for å utvikle utvalgte områder innen vitenskap og teknologi.)
På samme måte har det «nyttige» Deripaskas RUSAL (som står for «Russian Aluminum») selskap bud på en eierandel på 25 prosent i en annen metallgigant, Norilsk Nikel – verdens største produsent av nikkel og palladium- holdt av den tilsynelatende «ikke så nyttige» oligarken Mikhail Prokhorov. Naturligvis har «tilbudet» blitt «akseptert», og avtalen ble avsluttet den siste uken i april. Deripaskas eierandel i Norilsk Nikel vil sannsynligvis fortsette å vokse, kanskje til han eier majoriteten av selskapet.
Kommentar: Det fryktelige for forfatteren av rapporten er nettopp at oligarkene som, under USA-imperialismens nyliberalisme, tilegnet seg det rikdommer skapt av det russiske folk, ble brakt under politisk kontroll. Gud bedre om det også hadde skjedd i USA! Kommentar slutt.
Del III: Sprekker og fallgruver: Legitimitet, stabilitet, lang levetid
Institusjonell svakhet.
Kremls manipulasjon og undergraving har systematisk erodert eller ødelagt legitimiteten til alle de viktigste politiske og sosiale institusjonene: parlamentet, de lokale regjeringene, domstolene, og media. Tidlig i år så flertallet av respondentene i nasjonale meningsmålinger disse enhetene som ute av stand til enten å «forsvare folks sosiale og økonomiske rettigheter og friheter» eller håndheve « alle borgeres likhet for loven». [85] Tre uker før dumavalget 2. desember 2007 var 60 prosent av de spurte «ikke sikre» på om valgene i landet deres ble gjennomført «ærlig». [86] De fleste russere føler at de ikke er i stand til å kontrollere landets regjering.[ 87]
Kommentar: Det var nettopp det systemet som forfatteren her beskriver som hadde tillatt den forferdelige økonomisk og sosiale katastrofen på 1990-tallet. Det systemet var totalt diskreditert og måtte endres dersom Russland skulle komme på fote igjen. Med USA ved roret ville Russland ha havnet som et stort Haiti. Kommentar slutt.
Den eneste politiske institusjonen som ble oppfattet som rettmessig og til dels effektiv, var Putins presidentskap. 88] Dette vil sannsynligvis endre seg med Medvedevs inntreden på kontoret, siden nesten halvparten av respondentene i en nasjonal undersøkelse i januar i fjor trodde at det var Putin (47 prosent), snarere enn velgerne (19 prosent) eller kandidatene selv (8 prosent), som skulle avgjøre valgresultatet.[ 89] Umiddelbart etter presidentvalget sa 80 prosent av respondentene at Medvedev hadde blitt «brakt til makten» av «folket som er ved makten i dag» og ikke av «vanlige velgere» (13 prosent).[ 90] I tillegg er det allment antatt, både av eksperter og offentligheten for øvrig, at valgresultatet er vesentlig endret for å sikre 70 prosent flertall for Medvedev. (Den eneste usikkerhet er det nøyaktige omfanget og geografien av svindelen.[ 91]) Som et resultat, i den første uken i april 2008, ble Putin klarert av 48 prosent av de spurte og Medvedev av 12 prosent.[ 92]
«Ytelse Legitimitet.»
Midt i den utbredte mistilliten til institusjonene og fremmedgjøringen fra makten, er regimets viktigste grunnlag for legitimitet og de viktigste pilarene for politisk stabilitet økonomisk ekspansjon og en jevn forbedring i levestandarden, som oppfyller forventningene til en befolkning som er vant til jevn vekst. En av de ivrigste vestlige observatørene av Russlands økonomi og politikk, Anders Åslund, seniorforsker ved Peterson-instituttet, har til og med hevdet at «hans system har ingen annen legitimitet. enn økonomisk vekst.» [93] Huntington kalte dette «ytelse legitimitet.» [94]
Ganske imponerende opprettholdt til nå – økonomien har vokst med et gjennomsnitt på nesten 7 prosent de siste ti årene, BNP har vokst seks ganger i nominelle dollar, og gjennomsnittlig månedslønn er åtte ganger hva de var i 2000 – «ytelse legitimitet» gjør regimet sårbart for destabilisering i tilfelle en plutselig økonomisk nedgang. Det er nesten sikkert at man ikke er i stand til å takle en krise så vellykket som Russland gjorde i 1998, da, i kjølvannet av en finanskrise og devaluering av rubelen, landets president, fritt valgt i en hard konkurranse mot den kommunistiske kandidaten, overlot statsministerposten og regjeringen til sentrum-venstre-opposisjonen, som dominerte. det fritt valgte parlamentet.[ 95]
I mellomtiden vil behovet for at Medvedev-presidentskapet raskt vil øke popularitet og legitimitet sannsynligvis føre til videreføring av fjorårets sjenerøse budsjettutgifter for «nasjonale» prosjekter» og lønns- og pensjonsøkninger. I fravær av like betydelig vekst i arbeidsproduktiviteten (som ifølge Putins øverste økonomiske rådgiver Arkady Dvorkovich er 12-15 prosent som for «utviklet land»[96]), er offentlige utgifter bundet til å øke den allerede betydelige inflasjonen ytterligere.
Kommentar: Her blir jo på en måte «katten sluppet ut av sekken». Det viktigste Putin har gjort var å få den ødelagte økonomien på fote igjen så folk kunne begynne å leve noenlunde normalt igjen etter USAs ødeleggende sjokkterapi. Men dette var ifølge forfatteren av rapporten selvfølgelig gjort bare for å øke populariteten til den nye «sultanen». Ikke for å heve land og folk ut av fattigdom og elendighet igjen. Og at folket var vant til jevn økonomisk vekst er også en innrømmelse av hvordan det hadde vært før den amerikanske sjokkterapien, men det underslår det amerikanske ansvaret for det brutale bruddet med denne jevne økonomiske veksten. Kommentar slutt.
Konfrontasjonens innenlandske imperativer
I løpet av de siste årene har russisk utenrikspolitikk i økende grad blitt tildelt den kritiske oppgaven med å styrke regimets legitimitet ved å validere propagandatemaet «beleiret festning» for å fremme konsolideringen rundt Kreml. Noen av Russlands mest respekterte uavhengige analytikere har bemerket trenden og risikoen forbundet med den. For eksempel var «all Putins retorikk [da han deltok på NATO-toppmøtet i april] ment for innenlands forbruk,» bemerket en av dem, mens « trusler mot russisk sikkerhet er forankret i den foreldede mentaliteten til landets militære, ikke i NATO.» [97] For disse ekspertene så Russlands utenrikspolitikk de siste årene «mer hyperaktiv enn vellykket» og grenset til «en feil» (na grani fola)- det vil si om brudd på spillereglene.[ 98]
En russisk toppekspert advarte: «Bruk av USA som et skremsel for innenrikspolitiske formål kan føre til langsiktig fremmedgjøring mellom de to landene.» [99] Men mens sporadiske «avspenninger» er sannsynlig – og etter sovjetisk tradisjon, bør en olivengren, eller i det minste en kvist, tilbys av Kreml når den nåværende maktomleggingen er avgjort – ingen permanent forbedring i russisk utenrikspolitikk er sannsynlig før regimet føler seg trygt nok til å erstatte krangler og konfrontasjoner med andre kilder til legitimitet, først og fremst en bredere politisk deltakelse.
Kommentar: Ut fra de som har skjedd og den godt dokumenterte amerikanske geostrategien er dette selvfølgelig reint latterlige påstander. Grunnen til at folk tror på dem er nettopp at det aldri skal snakkes om dem så folk kjenner faktisk ikke til USAs globale geopolitiske prosjekt. Men at folk har trodd på dem, og at noen fremdeles fremmer denne «putinismen» som en forklaring på Russlands politikk er skadelig og svært farlig. Kommentar slutt.
Korrupsjon.
«Det finnes ingen annen effektiv måte å bekjempe korrupsjon på enn utviklingen av det sivile samfunn og friheten til massemediene,» bemerket Putin korrekt tidlig i 2007. 100] Omvendt har den tilsynelatende pandemien og den voksende korrupsjonen vært blant de mest skadelige effektene av den kvelede politiske konkurransen, de selvsensurerende massemediene og undergravd og svekkede politiske og sivile institusjoner og domstoler.
I en nasjonal undersøkelse fra september 2007 mente 64 prosent av de spurte at det var like mye eller mer «tyveri og korrupsjon» i Russland som det var da Putin ble valgt til president i 2000, sammenlignet med til 26 prosent som mente at det hadde vært en reduksjon av plyndring.[ 101] En studie fant å stjele og bestikke den høyeste blant rettshåndhevelsesbyråene (politi, domstoler, anklagere); utdanning var nummer to, med bestikkelser rutinemessig krevd og betalt for å få opptak til college, etterfulgt av helsehjelp.[ 102] (Det russiske vitenskapsakademiet anslo nylig at 35 prosent av alle helseutgifter i Russland går tapt på grunn av korrupsjon.[ 103])
I Transparency Internationals rangering av landenes korrupsjonsnivå, mellom 2000 og 2007, sank Russland fra å binde seg til åtti andreplass til å rangere 143 av 179, bak Zambia, Ukraina, Egypt og Georgia og neste til Gambia, Indonesia og Angola.[ 104] Etter noen russiske politiske eksperters mening har korrupsjon «nådd nivået av nasjonal katastrofe.» [105]
Likevel gjør regimets natur selv minkende bestikkelser og tyveri (ikke glem å «utrydde» dem) til en fjern mulighet. Som generalsekretæren i Den russiske journalistunionen , Igor Jakovenko, forklarte i februar i fjor, ville det kreve et uavhengig parlament, et uavhengig rettssystem og et uavhengige massemedier. «Vi har verken den første, den andre eller den tredje i Russland,» konkluderte han. «Derfor ser kampen mot korrupsjon ut som [ikke mer enn] en rituell dans.» [106]
Fra 2000 til 2007 vokste det statlige byråkratiet med anslagsvis 600 000 ansatte, nesten en dobling til 1,45 millioner.[ 107] Blomstrende «på den byråkratiske laissez-faire», sies korrupsjon av regimets kritikere å ha nådd det punktet da «frykten for gjengjeldelse ikke bare blir en uunngåelig, men det dominerende motivet» for statlige funksjonærers oppførsel. 108] I likhet med Kina, med ordene til den avdøde kommunistiske lederen Chen Yun, kan Russland befinne seg i en situasjon der «ikke bekjempelse av korrupsjon vil ødelegge landet, mens kampen mot det vil ødelegge regimet.» [109]
Kommentar: Han nevner selvfølgelig ikke at bortimot hele det politiske systemet i USA er oppkjøpt av finanseliten. Det blir ikke rangert under betegnelsen korrupsjon. Det er en del av det amerikanske «demokratiet» som de vil dumpe på verden. Kommentar slutt.
Hindret økonomisk modernisering?
Ferdige («verdiskapende») produkter utgjør mindre enn 10 prosent av russisk eksport, med varer (for det meste olje, gass og metaller) som står for resten.[110] Men i motsetning til små «petrostater» kan ikke vareeksporten opprettholde landet, langt mindre bli grunnlaget for russisk økonomisk modernisering: den voksende økonomien, dens befolkning og dens størrelse er for stor, krever stort (og, etter de utviklede landenes standarder, sløsing) innenlands energiforbruk. Men den type økonomi Russland ønsker og må ha – kunnskapsintensiv og basert på høyteknologi – vil nesten helt sikkert bli hindret av regimets uimotsagte politiske og økonomiske strategier.
Ved å vurdere regjeringens ambisiøse økonomiske planer konkluderte eksperter fra det russiske vitenskapsakademiet nylig at «den eneste rasjonelle veien for å endre det økonomiske kurset er tilstedeværelsen av et opposisjonsparti . . . med nye prinsipper for økonomisk politikk,» mens etableringen av «statlige selskaper» bare fører «til omfordeling av ressurser». [111] Andre mener at på dette stadiet av landets utvikling kan et varig moderniseringsgjennombrudd i Russland ikke være mulig å oppnå uten en «ny sosial kontrakt», i som regimet ikke er opptatt av konstruksjonen av den beryktede « maktvertikalen», men av å fremme konsensus og koalisjoner, åpenhet i politikk og økonomi , rettssikkerhet, gründerfrihet og lokalt selvstyre.[ 112]
Potensielt kan den mest skadelige konsekvensen av sultanistisk korporatisme ha vært dens innvirkning på små og mellomstore bedrifter, som i utviklede land ofte står i spissen for innovasjon og vekst ( og sysselsetter de fleste), men i Russland henger langt etter. Gjennom russisk historie blir statens handlinger ikke bare kopiert, men også anvendt med ekstra iver og råhet i provinsene. Frigjort fra politisk konkurranse og velgernes tilsyn ved eliminering av guvernørvalg og ansvarlig utelukkende overfor Kreml, som utnevner og avskjediger dem, provinsiguvernører (og uten tvil ledere av distriktsadministrasjoner under dem) vil sannsynligvis bruke Yukos-presedensen for å presse de mest lønnsomme eller lovende bedriftene til » samarbeide» og «dele» eller tvinge dem til å selge til de «foretrukne» virksomhetene.
Innsnevret investering, inflasjon og gjeld.
De nesten rituelle formaningene om temaene «høyteknologi» og «kunnskapsbaserte» økonomier til tross, synes regjeringen å være mest opptatt av å tjene penger på det høye råvarepriser. De facto eksproprieringen av profitten fra eksporten av olje til over $ 27 per fat (hvorav regjeringen beholder 90 prosent) hemmer i alvorlig grad privat finansiering av «grønne» felt» leting av private firmaer, mens investeringsregistrene (og lønnsomheten) til statseide Gazprom og Rosneft har vært nådeløst dystre. Som et resultat, etter dramatisk vekst mellom 2000 og 2004, har økningen i oljeproduksjonen stadig gått ned, og ifølge energiministeren har denne for tiden i april nådde et «platå» og «stagnasjon». [113] Reduksjonen av produksjon og eksport i absolutte tall er nesten sikkert nå.
Ved å motstå rubelstyrkingen på grunn av tilstrømningen av petrodollar, har regjeringen holdt den nasjonale valutaen kunstig lav for å holde kostnadene ved olje- og gassproduksjon nede og øke fortjenesten. Dette (i tillegg til økte offentlige utgifter i andre halvdel av 2007 og verdensomspennende vekst i prisene på matvarer) har ført til inflasjon, som nådde 11,9 prosent i fjor. samlet sett, alt fra 15 prosent økning i prisen på vegetabilsk olje til dobling av prisene på slike stifter som brød og melkepulver. I en nasjonal undersøkelse i oktober i fjor rapporterte mellom halvparten og tre fjerdedeler av respondentene «store økninger» i prisene på brød, mel, melkeprodukter og kjøtt. . [114] Til tross for regjeringens «avtale» med de store matprodusentene, eksportørene og butikkjedene om å fryse prisene i hvert fall gjennom denne våren, i de tre første månedene i år har prisene på brød og melkeprodukter vokst mellom 5 og 8 prosent.[ 115] Inflasjonen for 2008 anslås nå til 14 prosent – den høyeste raten siden 2002.[ 116]
I mellomtiden – tilsynelatende trygg på at staten holder sin del av den sultanistiske korporatisme-avtalen og redder dem på grunn av politisk lojalitet og personlige bånd til toppbyråkrater og beslutningstakere – har landets banker og industribedrifter (først og fremst de statseide eller statskontrollerte) gått på lånetur, og øker den samlede private sektoren gjeld fra 31 milliarder dollar i 2003 til 167 milliarder dollar ved utgangen av 2006 – over 500 prosent.[ 117] Med Kremls kjære, Rosneft og Gazprom, som leder an – skylder de 85 milliarder dollar, opp fra 37 milliarder dollar for to år siden, hvorav 36 milliarder dollar er i kortsiktige lån på grunn av dette i år [118] – Russiske selskaper må betale totalt 110 milliarder dollar[119] – eller rundt 9 prosent av fjorårets BNP. Mens den private gjelden i Russland ennå ikke har nådd Kinas nivå på $ 1 billion i «dårlige» lån, kan tendensen ennå resultere i et lignende resultat.
Kommentar: I dag, fjorten år etter denne rapporten kan vi bedre vurdere utviklingen av Russlands økonomi etterat Vesten har satt inn omtrent det de har av sanksjoner mot landet. Mens USA blir stadig med isolert og marginalisert utenfor Vesten, så har Russland vært med å bygge opp alternative handels- og samarbeidsorganisasjoner utenfor USAs rekkevidde og styrket sin egen økonomi og stilling verden, mens USA faller stadig fortere bakleksen. Den siste avtalen i OPEC om nedskalering av oljeproduksjonen er tvert imot det Biden fremmet for Saudi-Arabia da han var det for kort tid siden. Og det styrker Russlands økonomi ganske mye. I tillegg bebuder det stadig mer bruk av valuta utenfor USA-dollar-systemet og dermed slutten på dollaren som verdens reservevaluta og da kan det enorme gjeldsberge over landet gjøre det til en blek kopi av en forsums verdensmakt. Kommentar slutt.
Ledetråder til Russlands ytelse og oppførsel
Putins evne til å smi et politisk system som er stabilt nok til å bli testamentert til en etterfølger, fortjener å feste hans navn til det som et tydelig autoritært regime. Mens den viser mange kjente trekk, som inkluderer utvalgt, men resolutt undertrykkelse, viser putinismen en rekke trekk som skiller den fra klassisk autoritarisme. Noen – som vektleggingen av tapt ære og imperialistisk nostalgi, utsiktene til den «beleirede festningen», spionmani og en utenrikspolitikk formet av gjengjeldelse og gjenoppblomstring og tjener som hovedgrunnlaget for regimets legitimitet og nøkkelfaktoren for politisk stabilitet – gjør han ganske utsatt for fascistiske politikker. Andre, som korporatisme og sultanisme, minner om tradisjonell autoritær økonomisk politikk.
En analyse av disse og andre trekk ved putinismen gir viktige ledetråder om regimets prestasjoner og levetid og Russlands oppførsel i verden. På kort sikt synes statens kontroll over politikk og økonomi å bli styrket av mangelen på konkurrerende politiske institusjoner, det «sultanistiske» grepet om økonomien, truculence i utenrikssaker, og den ekstra legitimiteten som stammer fra det uimotsagte synet på et land med fiender i inn- og utland. På lengre sikt kan den samme politikken også pålitelig vise seg å føre til økonomisk stagnasjon, politisk destabilisering og en farlig forverring av landets eksterne relasjoner. .
Kommentar: Det har nå gått 14 år og ikke noe av dette har «slått til», så det var nok, som mye av kommentarene om svakhetene ved det politiske systemet i Russland, hovedsakelig ønsketenking og å føre både seg selv og andre bak lystet. Kommentar slutt.
Som student av marxistisk «dialektisk materialisme» – et obligatorisk kurs ved Leningrad Statsuniversitet, som det var ved alle andre høyskoler og universiteter i Sovjetunionen – må Putin være klar over en slik utvikling. Som en vellykket autoritær hersker vil han uten tvil ignorere denne kunnskapen.
Kommentar: Det ser ikke slik ut, og det ser heller ikke ut som Russland står i fare for økonomisk tilbakegang med den massive vendingen mot det økonomiske østlige vekstsenterer i verden og utviklingen av BRICS og andre handelsorganisasjoner, samt den nye silkeveien som Kina bygger og organiserer. Kommentar slutt.
Leon Aron (laron@aei.org) er en bosatt forsker og direktør for russiske studier ved AEI. Deler av dette perspektivet ble brukt i hovedforelesningen på konferansen «Russia at the Crossroads» ved University of Illinois i Urbana-Champaign den 27. mars 2008.
Forfatteren er takknemlig til AEI forskningsassistent Kara Flook og assisterende redaktør Laura Drinkwine for deres hjelp til å redigere og produsere dette essayet.
Notater
1. Samuel P. Huntington, Den tredje bølgen: Demokratisering i slutten av det tjuende århundre (Norman, OK: University of Oklahoma Press, 1991), 109.
2. Ibid.
3. Ibid., 7.
4. Ibid., 7-8.
5. Georgij Bovt, «Medvedevs amorfe politiske agenda», Moscow Times, 31. januar 2008.
6. Dmitri Trenin, «Arven etter Vladimir Putin,» Nåværende historie (oktober 2007): 346.
7. Yuri Korgunyuk, «S lopatami dogovorilis'» [Det er en avtale med spader], Gazeta, 15 april 2008, tilgjengelig på www.gazeta.ru/comments/2008/04/15_a_2695602.shtml (åpnet 15 april 2008).
8. Vladimir Putin, «Vystyplenie na forume storonnikov Prezidenta Rossii» [Tale på Forum for tilhengere av presidenten i Russland] (tale, Moskva, 21 november 2007), tilgjengelig på http://kremlin.ru/text/appears/2007/11/15363.shtml (besøkt 11. desember 2007).
9. Ifølge den ikke-statlige organisasjonen Legal Team ble nesten alle opposisjonsdemonstrasjoner i 2007 enten forbudt eller spredt. I hele fjor ga moskvamyndighetene ikke tillatelse til en eneste opposisjonsorganisert marsj, og autoriserte bare samlinger på avsidesliggende steder. (Robert Coalson, «I Russland, demonstrasjoner, men ingen protester,» RFE-RL Newsline, 15. oktober 2007, tilgjengelig på http://rferl.org/newsline/2007/10/5-not/not-151007.asp [besøkt 23 . april 2008].)
10. All-Union Public Movement «For Menneskerettigheter», «Russland: Et rike av lovløshet og en mulighet for det sivile samfunn.» Kopier på fil med forfatter. All-Union Public Movement «For Human Rights», «’Sikkerhetsstyrkenes» alternative og sivile samfunn». Kopier på fil med forfatter.
11. For spesifikke tilfeller av psykiatriske overgrep, se for eksempel Paul Goble, «Punitive Psychiatry Against Dissidents Returns Under Putin,» Window on Eurasia, 19. desember 2007, tilgjengelig på www.mari.ee/eng/articles/polit/2007/12/01.html ( besøkt 17 april 2008); og Nora Boustany, «Rettighetsaktivist forteller om internering i russiske psykiatriske institusjoner», Washington Post, 22. oktober 2007.
12. All-Union Public Movement «For Menneskerettigheter», «Russland: Et rike av lovløshet og en mulighet for det sivile samfunn.»
13.Vasily Aleksanyan, uttalelse til Høyesterett i Russland, 22. januar 2008, transkripsjon tilgjengelig på www.khodorkovsky.ru/objective/7880.html (åpnet 24 . april 2008).
14. Ibid.
15. Ibid.
16. Jonas Bernstein, «Aleksanyans situasjon: Et tilfelle av «juridisk nihilisme» Medvedev ønsket å bekjempe?» Eurasia Daily Monitor, 4 januar 2008.
17. Nikolai Svanidze, intervju av Aleksei Vorob’ev, Osoboe mnenie [A Separate Opinion], Ekho Moskvy Radio, 22 februar 2008, tilgjengelig på http://echo.msk.ru/programs/personalno/496586-econ/ (besøkt 25 februar 2008). Myndighetene forsøkte også å gjøre et eksempel på trettifem år gamle Svetlana Bakhmina – en mor til tre og syv år gamle gutter og en intern rådgiver til Yukos, kort tid før det var drevet inn i konkurs og kjøpt opp av statseide Rosneft. I desember 2004 ble Bakhmina avhørt som vitne i statens «sak» mot Yukos. Da hun nektet å avgi vitneforklaringene aktoratet ønsket, ble hennes status endret fra vitne til tiltalt. Hun ble satt i arrest og avhørt i seks timer til hun besvimte. Samme dag ble hun siktet for å ha underslått «over» 8 milliarder rubler (340 millioner dollar med dagens konverteringsfrekvens ) verdt aksjer fra et tidligere Yukos-tilknyttet selskap i 1998. Bakhmina var for junior i 1998 til å begå en så massiv svindel, og det påståtte offeret for underslaget, Tomskneft, benektet offentlig at tyveriet hadde tatt plass, og gjentatte ganger uttalte at den ikke hadde noen krav på tiltalte. Likevel, etter to års varetektsfengsling, med hennes kausjonsforespørsler rutinemessig nektet, ble Bakhmina i desember 2006 dømt til syv år i fengsel. Hennes advokaters appell for den unge kvinnens løslatelse på grunnlag av loven fra 2001 som ga amnesti til kvinner med mindreårige barn hvis deres dom var mindre enn ti år ble nektet. Anken om å utsette soningen til Bakhminas yngste sønn er fjorten år, ble også avvist av byretten i Moskva, som fant at barna ble tatt godt nok vare på av faren. og bestemødre. I april i fjor ble en av Bakhminas advokater, Alexandr Gofshtein, angrepet av menn i skimasker som slo ham med balltre og brakk begge beina hans. Etter en lang sykehusinnleggelse fortsetter han å representere sin klient. Se Grigory Pasko, «Political Prisoners in Today’s Russia–Svetlana Bakhmina», Robert Amsterdam: Perspectives on Russia, Europe, and International Affairs, tilgjengelig på www.robertamsterdam.com/2007/01/grigory_pasko_political_prison_3.htm (åpnet mars 20, 2008); Marina Lepina og Vladimir Trifonov, «Svetlane Bakhminoy razreshili vyrastit» detey» [Svetlana Bakhmina fikk lov til å oppdra barna], Kommersant, 25. august 2006; og «Svetlana Bakhmina: rasprava» [Svetlana Bakhmina: Represalier], Pravda cheloveka v Rossii [Menneskerettigheter i Russland], tilgjengelig på www.hro.org/editions/control/hodorkovski/2006/04/19-1.php (besøkt 20. mars 2008).
18. Se Alexander J. Motyl, «Er Putins Russland fascistisk?» National Interest Online, 3. desember 2007, tilgjengelig på www.nationalinterest.org/Article.aspx?id=16258 (besøkt 17 . april 2008).
19. Vladimir Putin, «Vystyplenie na forume storonnikov Prezidenta Rossii.»
20. Tony Halpin, «Vladimir Putin styrker budet om å komme tilbake til makten,» Financial Times, 15 april 2008.
21. Ibid.
22. Levada-Center, «Presidentskiy srok Medvedeva» [The Presidential form av Medvedev], 5 mars 2008, tilgjengelig på www.levada.ru/press/2008030501.html (besøkt 23 april 2008).
23. Vladimir Putin, «Årlig adresse til den russiske føderasjonens føderale forsamling» (tale, Moskva, 25. april 2005), tilgjengelig på www.kremlin.ru/eng/speeches/2005/04/252031_type70029type82912_87086.shtml (besøkt 14. januar 2008).
24. For detaljer, se Leon Aron, «Var liberty virkelig dårlig for Russland? Part I» Russian Outlook (sommeren 2007), tilgjengelig på www.aei.org/publication26600/.
25. Richard Tempest, «Putin en
Kommentar: Dessverre sluttet listen med henvisninger her i den eneste versjonen jeg fikk tak i på nettet. Jeg har heller ikke hatt tid til å sjekke henvisningene. Kommentar slutt.
Nyere tilhengere av begrepet «putinisme»
Kommentar: Jeg skal nå vise til noen nyere tilhenger av «putinisme»begrepet. Kommentar slutt.
Cairn’s Dossier – Volum 6, utgave 9, oktober 2022
Røttene til putinismen
I debatter om de underliggende årsakene til Vladimir Putins invasjon av Ukraina, er det lett å fortape seg i formodninger. De tre tekstene som presenteres i denne dokumentasjonen gir oss et klarere bilde av hva som ligger bak denne aggresjonen. Den første, skrevet av historikeren Françoise Thom i kjølvannet av krigen i Georgia i 2008, beskriver opprinnelsen og utviklingen av en solid konstruert ideologi som Vesten ikke tok på alvor. Sovjetunionens sammenbrudd genererte en tørst etter hevn blant KGB og innflytelsesrike intellektuelle, basert på behovet for å gjenopprette den russiske nasjonen og imperiet. Thom presenterer oss for direkte sitater fra de lite kjente skriftene til ideologene som har konsolidert Putins måte å tenke på.
Kommentar: Som vi kan se er dette omtrent samtidig som Leon Thom ga ut sin «analyse» av Putins politikk.
Den russiske presidenten har tatt på seg å skape «det femte imperiet». Ambisjonen til det nye store Russland som projiseres i denne visjonen er å kontrollere amerikansk hegemoni og å etablere – inkludert i Vest-Europa – en motmakt som effektivt kan motsette seg det antatte tullet til den globaliserende liberalismen som spres av Vesten. Ved å dra nytte av et «haltende og livløst» NATO, vil Russland, ifølge denne visjonen, være i stand til å gjenvinne de russiske territoriene som har vært tatt bort fra det. Et splittet Europa ledet av svake og korrupte politikere vil bli avhengig av russisk gass og vil ikke ha midler til å svare.
Merknad: De som har fulgt med å lest Putins siste taler og uttalelser gjennom årene vil se at han overhodet ikke knytter seg til det tankegodset som blir presentert her. De vil se at Putin snakker om forsvare Russland som selvstendig stat utenfor USA-imperialismens fangarmer, at han snakker om frigjøring av verdens folk fra den gamle «hvite» dominans, undertrykking og utbytting som er 500 år gammel. At han vil få slutt på den 8 år lange undertrykkingen og krigen som det USA-støttede regiment i Kiev har drevet mot sine russisktalende landsmenn i øst og sør. Etter et langt arbeid for å få løst dette på fredelig vis ble han totalt avvist og så ingen annen løsning enn å bruke militære midler. Du kan lese en transkripsjon av Putins siste store tale ved innlemming av de fire tidligere Ukrainske fylkene i Russland og danne din egen mening.
Han knytter seg med andre ord til den trenden i verden som nå er blitt dominerende, og som den alliansefrie bevegelsen står for, nemlig frigjøring fra «hvit makt» og den unipolare verden med ett senter som bestemmer alt og ikke har flere spillere rundt sjakkbrettet enn seg selv – på begge sider. Utenfor den «hvite» i verden forstår folk dette. Derfor har USA bare fått med seg sine «hvite» vasallar pluss Japan på kampen mot Russland i Ukraina. Utenfor USA utgjør det kun 10 prosent av verdens befolkning. Kommentar slutt.
Videre fra dossieret: I den andre artikkelen setter to statsvitere søkelyset på ideologen Aleksandr Dugin, som har stått Putin nær siden han kom til makten i 2000. Dugin er sterkt påvirket av de slavofile ideene til den russisk-ortodokse kirken, ifølge hvilken Moskva er det «tredje Roma», og han leder den «internasjonale eurasiske bevegelsen», som han opprettet i 2003. Han er offisiell rådgiver for Dumaen og leder for Senter for konservative studier ved Lomonosov Moscow State University.
Merknad: Dersom du virkelig hører på Alexandr Dugin så vil du se at disse beskrivelsene er villedende. Dugin fremtrer som en geo-politiker på linje med USAs Brzezinski og han sier at Putin også er en geo-politiker. Som geo-politiker går han inn for å få avviklet den unipolare verden der USA skal herske over alle og å få oppretten en multipolar verden med mange poler. Han viser til de historisk berømte geo-tenkerne og ser på hele den geo-politiske utviklingen i verden fra Halford Mackinder opp til i dag. Her finner du ikke noe av de historiene som USA-imperialismen og «putinisme»forsvarerne tillegger ham. Du kan sjekke dette sjøl i en ganske ny tale av ham. Putins egne ord er en viktig kilde til informasjon, noe som illustreres av de to utdragene fra taler han holdt i 2004 og 2007 som er inkludert i Françoise Thoms artikkel. Kommentar slutt.
Den tredje teksten i dette dossieret ser på en tale Putin holdt i 2014, i kjølvannet av folkeavstemningen på Krim etter den russiske invasjonen. Når man leser dette, er det klart at den russiske presidenten er fullt forpliktet til ideologien til de intellektuelle og lederne som er diskutert i de to foregående artiklene, som demonstrert av hans påstander om at «Den russiske nasjonen ble en av de største, om ikke den største etniske gruppen i verden som ble delt av grenser,» og at «Kiev er mor til russiske byer. Det gamle Rus er vår felles kilde, og vi kan ikke leve uten hverandre.
Merknad: Dette er også villedende. Jeg viser til transkripsjonen av de ovennevnte talene igjen. Merknad slutt.
Ellers står det i teksten:
«Pave Frans i Polen, 31. juli 2016 © Mazur/catholicnews.org.uk
Vladimir Putin, februar 2020 / CC4.0, Kremlin.ru»
I denne dokumentasjonen kan du lese et utvalg av 3 tidsskriftartikler, oversatt til engelsk fra original fransk og gjort tilgjengelig på Cairn International Edition gratis.
Her er forfatterne:
Françoise Thom er emeritusforeleser ved Sorbonne.
Merknad: Hun har i lang tid vært utpekt som som en av Frankrikes største svartmalere av Russland. Se tekst seinere her.
Stéphane François er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Mons og assosiert medlem av Groupe sociétés, religions, laïcités (Societies, Religions, and Secularisms Research Group) (CNRS-EPHE).
Merknad: Han jobber for Carnegie Council for Ethics in International Affairs (New York), en annen amerikansk tenketank som blant annet publiserer saker fra rådgivere for Ukrainas Zelenski. Du kan selv se det på hjemmesiden deres som er vist til ovenfor.
Olivier Schmitt er forskningsdirektør ved Institut des Hautes Etudes de Défense Nationale (fransk institutt for avanserte studier i nasjonalt forsvar) og professor i statsvitenskap ved University of Southern Danmark.
Merknad: Han er NATO-systemets direkte representant.
Videre fra dossieret: Vladimir Putin er Russlands president.
Den siste teksten viser til hele saksmappen til dossieret
Merknad: Litt om Stephane François og hennes bok:
La nouvelle droite et ses dissidences: identité, écologie et paganisme
(Det nye høyre og dets uenigheter: Identitet, økologi og hedenskap)
Stephane François
Le Bord de l’eau (Vannkanten), 2021 – 232 sider
Vaskeseddelen antyder: » Research and Study Group for European Civilization (GRECE), som inntil da hadde vært ganske diskret, ble plassert i den offentlige menings søkelys i 1979, etter en spesielt voldsom mediekampanje, som fødte uttrykket «Nye høyre». Det ble skapt for å beskrive GRECE og dets ideologiske posisjoner. Det nye høyre ble omgjort til en fabrikk for resirkulering av nazistiske ideer, en klubb av supermenn, en høyreorientert trotskisme som søker å infiltrere media og politiske myndigheter eller intellektuell. Alt dette er delvis falskt … og derfor også delvis ekte.
Denne boken tar sikte på å vise det ideologiske grunnlaget for GRECE, dets intellektuelle forbindelser og dets bidrag til utseendet av den identitetsideologi som i dag går utover det begrensede rammeverket for det ekstreme, radikale høyre. Stéphane François analyserer ulike punkter i ideologien fremmet av Det nye høyre og dets hovedteoretikere, særlig Guillaume Faye og Alain de Benoist. Han vender også tilbake til sine forbindelser med russeren Alexander Dugin og de amerikanske rasismeteoretikerne, inkludert «alt-right»-strømmen, kjent siden Donald Trumps tiltredelse til presidentskapet i Forente stater.»
Kommentar: Fra Voltaire har jeg kopiert følgende (oversatt fra fransk) som i en parentes sier noe om hvordan man ser på Francoise Thom i franske medier:
«Denne uka har to historiske spøkelser kommet tilbake til skjermene: i Frankrike, oppløsningen ; i Russland, en intern kollaps etter et nederlag eller en militær fastlåst situasjon i Ukraina.
Det var kunngjøringen for en uke siden om mobiliseringen av 300.000 russere og de tilsynelatende massive flukten til de berørte mennene som ga substans til denne hypotesen. I Le Figaro fremkaller Laure Mandeville umiddelbart parallellene til de russiske nederlagene i 1904 mot Japan og 1917 som førte til regimets interne sammenbrudd. For henne er «spørsmålet om regimets styrke nå på alles lepper». I Atlantico er det den berømte sovjetologen (og veldig anti-Putin) Françoise Thom som trekker parallellen til 1917: «Likhetene i dagens situasjon med den fra 1916-7 er slående: samme promotering av middelmådige politisk konformister til militærkommandoen, samme under tilsyn av hæren, samme pretensjon av Putin til personlig å lede operasjoner, samme manglende evne til byråkratiet til å organisere innsatsen til krig. Ifølge henne er «hvis den russiske hæren blir beseiret, er Putin-regimet dømt». Men utfallet av konflikten, og dermed putinismen, er ikke forseglet for henne på dette stadiet: alt vil avhenge av utviklingen.
Hypotesen om et sammenbrudd av den russiske hæren og Putin har imidlertid i en uke vært en del av de mulige scenariene. Det er sikkert vanskelig å skille propaganda fra fremveksten av temaet kollaps, men det kan ikke reduseres til en fantasi.»
Sluttkommentar
For vurdering av innholdet i «putinismen» har jeg altså lagt ved transkripsjon av Putins siste store tale og et opptak en ganske ny tale av Alexandr Dugin. Så har jeg vist til Zbigniev Brzezinski sin bok The Grand Chessboard og Extending Russia fra Pentagon sin tenketank Rand Corporation. Les og se disse og tenk sjøl. Min påstand er at «putinismen» er basert på villende påstander ut fra enkelt hendelser og uttalelser trukket ut av sin sammenheng som gir et fullstendig feil bilde av både Putin og Dugin og hele den russiske ledelsens geopolitiske strategi. Det er kort og godt en konspirasjonshistorie skapt av USA-imperialistene som ikke viser til en virkelig konspirasjon, men bare er et propaganda-våpen i USA sin kamp mot Russland for verdensherredømme og unipolar verden der USA er den eneste polen. Det kan alle se ved å sammenligne transkripsjonen og opptaket referert til ovenfor.
Dugin er motsvaret til vestens geo-strateg Brzezinski i Russland. Legg merke til at Dugin viser til en samtale med denne der Brzezinski sier at på det store strategiske sjakkbrett i verden er det bare en spiller. Etter å ha trukket for hvit snur denne spilleren brettet og trekker for svart. Putin har nå stått frem som en spiller nr. 2 på dette sjakkbrettet og vil spille for svart og det har dukket opp flere spillere som Kina, Iran og flere områder som vil spille sjakk med den anglo-amerikanske blokk. Dette er helt utålelig for spiller nr. 1 som vil styre alt selv.
Dugin og Putin er forsvarere av en multipolar verden der USA særstilling som verdenshersker er slutt og du har flere likeverdige spillere på verdens sjakkbrett. Og dette har enorm oppslutning fra alle undertrykte og utbyttete folk og land i verden. Det er dette USA hater og vil stanse med alle midler, slik de gjorde forrige gang de alliansefrie landene forsøkte å frigjøre seg fra den vestlige imperialismen i tiden etter Bandung-konferansen midt på 1950-tallet. Et typisk amerikansk middel var å hjelpe sin marionett, Suharto, til å myrde mellom 1 og 3 millioner kommunister og nasjonalister i Indonesia. Og så ha vi fått en rekke kriger med samme mål. Koreakrigen, Vietnamkrigen, Irakkrigen 1 og 2, Libyakrigen, Syriakrigen og Ukrainakrigen som begynte for mer enn 8 år siden for å undertrykke den russisktalende befolkning øst og sør i det som var Ukraina inntil det siste.
Krigshandlingene som nå foregår i Ukraina kan nå bli et viktig moment for å få satt en slutt på denne grusomme, undertrykkende og utbyttende unipolare, regelbestemte verden som danser etter USAs pipe. Kampen der dreier seg om dette. Å støtte den konstruerte «putinismen» er å ta standpunkt for at USA fortsatt skal være den eneste verdenshersker. Det er en støtte til fortsatt «hvit» dominans i verden, slik at har vært siden Columbus landet i Amerika i 1492.
Dette kan vi si selv om vi beklager Russland innmarsj i Ukraina slik et flertall av verdens land (som riktignok bare representerer rundt 44 prosent av verdens befolkning) sa i den første resolusjonen fra FNs hovedforsamling etter innmarsjen. Innmarsjen skulle har vært helt unødvendig om ikke USA hadde bestemt seg for å bruke Ukraina til destabilisere Russland og få til en USA-vennlig regimeendring der.
Terje Valen, mandag 9. oktober 2022.
2 tankar om “«Putinismen» – en amerikansk konspirasjonsteori uten grunnlag”