Klassekampen, Borgersrud, putinismen og Ukraina

Den 28. september skreiv eg ein artikkel til Klassekampen på 3000 tegn (med mellomrom) som siteres under her, med ei utfordring til avisa. Artikkelen er ikkje tatt inn. Den sammanfattar fleire av dei vesentlege momenta som manglar i Klassekampens, SVs, Rødts, hele NATO-alliansens og alle andre Zelenski-tilhengarars «analyser» av det som skjer i Ukraina.

I det siste har også folk som kaller seg radikale slutta seg til ei retning som er døpt «putinismen». Historikeren Lars Borgersrud har nett halde eit omfattende foredrag i Bergen der han beskriv denne retninga ukritisk og sluttar seg til ho. Innholdet i foredraget hans er uvesentlig fordi det manglar dei vesentlege studia som trengs for å forstå situasjonen i Ukraina og som min artikkel peiker på i forhold til Klassekampen.

Grunnlaget for omgrepet «putinisme», slik det har vore brukt sida, blei skapt av ein amerikansk tenketank i 2008. Etter «russiagate» og den enorme demoniseringa av Russland og Putin som dette førte til i USA og blant vasallene kom det ein flom med bøker om «putinisme». Det var det viktigaste momentet i Det demokratiske partiet i USA sin kamp mot Trump. Han hadde nemlig både i valkampen i begynnelsen av presidentperioden sin som program å bygge eit fredelig forhold til Russland.

Innhaldet i omgrepet blei også analysert av framtredande medievitarar i 2019 og karakterisert som «ein antikommunistisk, borgerlig ideologi». Dette er svært lett å sjå for dei som virkelig leser Putins og untenriksminister Lavrovs talar der dei forklarar Russlands politikk. Ikkje så mange leser desse fordi det imperialistiske USA-NATO-EU-systemet i utgangspunktet har definert Russland som FIENDEN og gjer alt dei kan for å hindre at folk søker fakta på dette området. «Putinismen» er ein viktig del av USAs propagandakrig mot Russland.

Til Klassekampen skreiv eg:

Hei!.
Her er en utfordring til Klassekampen og avisas journalistikk i forhold til det som skjer i Ukraina og virkningene av det ellers i verden. Jeg tester med dette blant annet avisens holdning til trykkefriheten. Jeg var med å arbeide fram avisen som et organ for radikal politikk i Norge, hadde i sin tid 100 aksjer der, skrev min første artikkel der om Thrane-bevegelsen allerede i 1979 og har gjennom noen tiår skrevet flere dusin artikler for avisen. Jeg mener at avisens utenriksdekning i anledning Ukraina har vært en katastrofe som vil slå kraftig tilbake etter hvert som USA sin krigspropaganda blir mer og mer avslørt. Her er beskrevet noen av de manglene jeg mener deres journalistikk har hatt på dette feltet.

Vennlig hilsen,

Terje Valen.

Her er artikkelen:

Klassekampen og Ukraina

Klassekampens reaksjon har vald side i Ukraina-konflikten. Eg meiner valet byggjer på journalistiske veikskapar i utanriksdekninga. Her er innspel om veikskapane.

Avisa tar ikkje opp:

  1. At USA sin offentlege strategi sidan 1991 har vore å bli eineherskar på jorda. Det skal dei nå gjennom kontroll over det eurasiske kontinent. Noko som krev regimeendring i Russland. Ukraina er ein nøkkelen for å klare det. Difor utviding av NATO/EU mot grensa til Russland og nokre hundre militære basar nær Russland. Difor regimeendring i Ukraina i 2014, åtte års krig i aust og oppbygging av ein hær på NATO-mal som auka frå 6000 mann i 2014 til 1,5 millionar i 2022.
  2. At planen om NATO-medlemskap i Ukraina og erobring av Krim og ein NATO-base der blei oppfatta som eit avgjerande skritt i USA sin erobrings-strategi mot Russland.
  3. At Russland har ønska samarbeid med resten av Europa og eit nøytralt Ukraina som ikkje er ein reiskap for USA sine mål.
  4. Utviklinga i Ukraina, særleg etter det USA-vennlege kuppet alt i 2004, med nyliberalisme og den nye oppbygginga av nazi-organisasjonar frå 2007.
  5. Den svære maktendringa i verda der Søraust-Asia, med Kina i sentrum, har blitt leiande økonomisk. Russland vender seg mot Kina og dette kraftsenteret.
  6. At Russland aukar det økonomiske og politiske samkvemmet med alle land utanfor USA si næraste interessesfære. Vi får viktige økonomisk konferansar i St. Petersburg, Vladivostok og Samarkand. Straks møter Russland heile Den afrikanske union (som Gadaffi oppretta) der alle dei afrikanske landa er medlemmer.
  7. At USA sine sanksjonar, som tyner heile verda og svekker industrien i Europa, isolerer og svekker USA økonomisk.
  8. At den alliansefrie rørsla, som USA og Vesten kvelte på 1960-70- og 80-talet, styrkar seg att. Møtet i Havanna i 2006 var eit vendepunkt og møtet av 105 land i Beograd i fjor haust, der Russland og Kina var positive observatørar, var ein maktdemonstrasjon. Dei vedtok motstand mot USA si unipolare verd og for ei multipolar verd og attreising av FN-pakta der FN er statane sin organisasjon i staden for å bli drive av diktat frå USA og vestlege finansoligarkar. Putin og Xi følgde det opp under vinterolympiaden og Lavrov sin siste tale til hovudforsamlinga i FN har same innhald. Rundt 150 land støtter denne politikken og vil ikkje sanksjonere Russland.

Eg meiner difor at avisa ikkje utviklar eigne oppfatningar av krisen i Ukraina, men sluttar seg til den løgnaktige krigspropagandaen frå angloamerikanske og «kvite» media styrt av dei største finansoligarkane i verda og regjeringar som representerer dei og som formar folkeopinionen ut frå eigne profittbehov og geo-imperialistiske behov. Det er slik den herskande imperieklassen sine idear blir dei herskande ideane. Klassekampen blir ein reiskap for USA sin krigspolitikk som aukar faren for storkrig og verdskrig i staden for å fremme ein fredspolitikk i Ukraina og andre stader.

Denne merknaden gjelder også for Lars Borgersruds foredrag. Det er fullt (overfyllt) av kunnskap og saker som stort sett er mindre vesentlige for å forstå det som skjer i Ukraina og det vitner om kunnskapsløshet på områder som er vesentlig for å forstå dette. Kunnskapen er erstattet med amerikansk krigspropaganda.

Terje Valen, 28.09.22.

Eg har noke artiklar som har med dei momenta som er sett opp ovanfor.

Terje Valen, 17.10.22.


Putinismen er ein antikommunistisk, konservativ ideologi

Dette er ein konklusjon om denne retninga som Alan MacLeod trekk i boka Propaganda in the Information Age som kom ut i 2019 på det velrenommerte forlaget Routledge i serien Media Studies/Journalism. Boka er ein kritisk gjennomgang av Edward Herman og Noam Chomsky si banebrytande bok Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media frå 1988. Denne boka var ein svært omfattande studie av kva filter nyhende må gjennom før dei kjem ut i media. Dei seier sjølv at det var den beste dokumenterte sosiologiske studien nokon gong.

Dei fem filtera dei kom fram til, som alle nyhende måtte gjennom før dei blir produsert i dei leiande media, var:

  1. storleiken, konsentrasjonen og eliten sitt eigarskap og profittmotivet i media
  2. at dei stoler på avertering som den viktigaste inntektskjelda
  3. at dei stolar på informasjon frå regjeringa, big business og andre offisielle «ekspertar» som er finansiert av dei mektige
  4. flak som disiplinerings-mekanisme
  5. ein nasjonal antikommunistisk religion som verker som eit instrument for å disiplinere og få kontroll

Boka, der MacLeod er redaktør, har fleire bidragsytarar som skriv kvart sitt kapittel. Det første kapitelet er eit intervju som redaktøren har med Chomsky. Dei ymse bidragsytarane undersøker i kva grad dei fem filtera framleis gjeld. Dei gjer undersøkingar av media i USA, England og allment Vesten, til dømes i høve til rapporteringa om krigen i Syria. Vidare ser dei på andre område der dei fem filtera viser seg å gjelde som i Hollywood- og Bollywood-filmar og undersøker den enorme innflytinga til dei amerikanske militære og CIA på desse områda og media elles. Dei gjer og spesialstudiar på media i India og Kenya.

Dei kjem til at dei fire første filtera i er full sving og har blitt sterkare, mens det femte filteret, som er bestemd ut frå ei kortare historisk periode enn dei andre, har endra seg. Dette er omhandla i  kapittel 4 der MacLeod tar opp Herman og Chomsky sitt femte filter i eit kapittel med overskrifta Falske nyhende, russiske nettrobotar og Putins marionettar. Overskrifta til min artikkel her er henta frå dette kapitelet.

MacLeod opnar med at dei vestlege media sidan 1917 har vore mot Russland og handsama dei som Vestens svarte får. Til dømes spådde New York Times, i sin innbitne motstand til den nye bolsjevik-regjeringa, 91 gonger at regimet straks ville falle. Journalistane hadde ukritisk stolt på uttalar frå uidentifiserte offisielle kjelder.

Dei vellukka revolusjonane i Russland og seinare i Kina og på Cuba skapte store traume for dei vestlege elitane som frykta om å miste klasseposisjonen sin, og antikommunisme blei noko bortimot en nasjonal religion i USA. Her viser han til MacCarthyismen og skriv litt om den. Han seier at denne antikommunistiske paranoia blei brukt for å rettferdiggjere militær ekspansjonisme utanlands (der ein kvar stat som ikkje underkasta seg nok kunne bli kalla «kommunistisk» og bli angripe og underkasta) og heksejakt på «kommunistiske» opprørarar. Dette tydde at ein kvar venstrepolitikar, sosialdemokrat og uavhengig liberalar, som hadde posisjonar i utdanning, underhaldning og politikk, blei angripe. Utreinskinga hadde den verknaden at han drog politikken og kulturen til høgre og var en svært verksam kontrollmekanisme fordi dei som ikkje var tilstrekkeleg lojal ovafor staten og føretaksmakta kunne bli sverta som kommunistar, noko som kunne gjere slutt på karrieren deira. Denne mekanismen var så sterkt at Herman og Chomsky inkluderte han som det femte filteret som nyhende må gjennom før dei blir publisert i media.

Så går forfattaren inn det store Russia-gate presse-showet etter valet av Trump som president i USA. Han viser at fram til rundt 2012 var ikkje Russland sett på som nokon stor fiende i USA, sjølv om nokre motsetnadar hadde begynt å vekse då Russland hadde protestert mot utvidinga av NATO til dei baltiske landa i 2004. Så viser han korleis det Demokratiske partiet i USA sette i gang denne prosessen, korleis dei systematisk produserte skuldingar som aldri har vorte prova, men som likevel vart tatt opp att og opp att over alt i media. Denne kampanjen verka slik at det blei piska opp ei antirussisk stemning i USA. Vi veit at dette skjedde også i resten av Vesten, til dømes i Norge. Han skriv:

Men det var skuldingane frå Det demokratiske partiet, og seinare staten USA, om at Kreml hadde blanda seg inn i presidentvalet i 2016 og sørga for at Trump vann (og Clinton tapte) som skauv tilhøvet mellom USA og Russland fram som kanskje den største media-fortellinga i moderne tid. Ein følgje av dette er at det sovande anti-kommunistiske filteret blei vekka opp at som eit anti-russisk filter, som gjer at dei som stiller spørsmål ved kor innblanda Russland var i val og kor stor verknad det hadde, men også dei som stiller spørsmål ved den offisielle lina i utanriks- eller innanrikspolitikken, kan bli sverta som Putin sine marionettar. Denne negative tilbakemeldinga har fort blitt eit svært mektig filter som formar media, men kunne ikkje ha vorte så verknadsfullt utan dei djupe nivået av frykt, mistru og motvilje mot Moskva som blei bygga opp i det førre hundreåret.

Han skriv og at praktisk tala alle politiske rørsler i USA som utfordra den nyliberale semja blei sverta som Putin sine marionettar. Taktikken blei også spreidd til andre land. Atlantic Council laga ein rapport der Syriza og Gyllent daggry i Hellas blei omtala som «Kremlins trojanske hestar». Det var dei to partia som då utfordra nyliberalismen i landet. I røynda har dei lenka alle europeiske parti som utfordrar nyliberalismen til Russland. Det var denne organisasjonen Facebook gjekk i kompaniskap med for å koste ut såkalla fake news på deira side. Ein organisasjon grunnlagd av NATO der vi blant direktørane finn notoriske personar med høge stillingar i staten som Henry Kisssinger, Colin Powell, Condolezza Rice og James Baker og generalane David Petraeus og Wesley Clark, samt ein bukett av tidlegare CIA-direktørar og senior teknologitilsette. I september 2018 hadde Facebook begynt å samarbeide med National Demokratic Institute, leia av Madeleine Albright, og International Republican Institute, som hadde vore leia av John McCain.

Reuters rapporterte at denne enorme media-organisasjonen var ivrig etter å kunne sette grenser på kva folk i andre land såg på feedane deira. Facebook fjerna straks fleire iranske mediekanalar og det latinamerikanske TeleSUR English som begge fremma synspunkt som var alternativ til dei Washington hadde. Facebook samarbeidde også tett med regjeringa i Israel for å fjerne palestinske stemmer frå plattforma si.

Då den russiske dobbelagenten og britiske spionen Sergei Skripal blei forgifta i Salisbury i England blei det med ein gong hevda at Putin var ansvarleg. Jeremy Corbin, leiar av det engelske Arbeidarpartiet, og tydeleg pasifist, skreiv då at «Dei russiske autoritetane må ble halde ansvarlege på grunnlag av prova og svaret vårt må vere både avgjerande og proporsjonalt.» Men statsminister Theresa May var meir ekstrem og sette i gong sanksjonar mot Russland utan noko prov for kven som hadde forgifta Skripal. Kva skjedde då. På førstesida i the Sun, den mest selde avisa i England sto det «PUTINS MARONETT: Corbyn nektar å slå til mot (blast) Russland for angrep på spion». Den nest mest selde avisa ,Daily Mail hadde på forsida «CORBYN ER KREMLS NYTTIGE IDIOT».

Så konkluderer MacLeod med at verknadene av denne tilbakekomsten av det femte filteret:

Hjelp til med å mobilisere folket mot ein fiende, og fordi omgrepet er uklårt kan det bli brukt mot alle som står for politikk som truger eigedomsinteresser eller støttar tilpassing til kommuniststatar og radikalisme. Difor tener det til å splitte venstresida og arbeidarrørsla og tener som ein politisk kontrollmekanisme. Dersom kommunismens siger er det verst tenkelege resultat, er støtte til fascismen utanlands rettferdiggjort som eit mindre vonde. Motstand  mot sosialdemokratar som er for blaut mot kommunismen og «spelar opp i hendene på dei» blir rasjonalisert på liknande måtar.

MacLeod fortsett så med å sei at Putin og Russland har dukka opp att som en passande fiende for sameine og mobilisere folk mot rørsler og institusjonar som utfordrar det nyliberale status quo frå både høgre og venstre. Det ein sterk disiplineringsmekanisme for individ og organisasjonar som fjernar seg for mykje frå nyliberal ortodoksi. Moglegheita til å sverte politiske figurar ved å kalle dei Putins marionettar er eit mektig våpen for avgrense debatt og auke splitting på venstresida og tillèt etablissementet til å insinuere at ei kvar rørsle som utfordrar det frå høgre eller venstre går Putins ærande.

Vi kan altså seie at den anti-russiske innstillinga no har erstatta antikommunismen og MacCarthy-ismen som media sitt femte filter der alt som ikkje passer med USA-imperialismen sitt strev for verdshegemoni blir filtrert ut og alle som ikkje passer med dette blir sverta, sensurert og snakka ned. Ettersom «Putinismen» er den overgripande ideologien til denne anti-russiske innstillinga så kan vi seie at «Putinismen» er notida sin McCarthyisme.

Dette nye filteret blei skapt under russia-gate i USA og spreidd til heile verda. Det er ei historisk oppdatering av Herman og Chomskys femte filter og vinn fram mykje fordi det rettar seg mot Vesten sin same «fiende» frå 1988, der Russland var den sentrale delen av Sovjetunionen. Etter Russlands innmarsj i Ukraina har det gått i høggir. Det er eit filter som stopper det som ikkje passar med imperiet sine interesser frå å komme i media.

Anti-russismen i form av «Putinisme» er i dag ei hovudhindring for å få opplysningar om kva som skjer i Ukraina og alle andre stader der det amerikanske imperiet er innblanda og det er hovudhindringa for å få fram i media dei historiske røtene til det som skjer. Noko av det mest sentrale som blir filtrert vekk er at rolla som Russland og Ukraina har i USA sin geoimperialistiske strategi. Det er smerteleg å sjå kor djupt folk, som vil vere på venstresida, har falle når dei sluttar seg til denne retninga, sjølve filteret som hindrar at sanninga kjem fram, og trur på imperiet sine mediefortellingar.

Men det er ikkje nok med det. Dei har og internalisert filteret slik at dei sjølv fungerer nett som dei store media som er eigd av finanseliten. Når dei møter informasjon utanfor desse media sine fem filter, så filtrerer dei sjølv ut denne informasjonen og bruker dei store media sine metodar med usynleggjering, sverting, mistenkeleggjering og andre hersketeknikkar mot dei som spreier slik informasjon. Nett slik mange gjorde under McCarthy-tida då «kommunismen» var det femte filteret som gjorde at folk trakk ned gardina for kva dei ville sjå.

Her finn du meir om «putinismen» .

Terje Valen, fredag 14. oktober 2022.

«Putinismen» – en amerikansk konspirasjonsteori uten grunnlag

Innledning

«Putinisme» er et begrep som nå omfavnes av deler av den radikale bevegelsen i Norge. Det er viktig å kjenne denne «ismen» dens opprinnelse og forhold til virkeligheten. I denne artikkelen vil jeg gjøre det mulig for deg. I artikkelen vil du, med mine løpende kommentarer, finne beskrivelsen av «putinismen» med ordene til dens far og noen seinere følgessvenner. Jeg vil så plassere disse geopolitisk. Så vil jeg vise deg hva et par av de viktigste «skyldige», Putin og Dugin, virkelig sier og mener med deres egne ord.

Å gå på møter for tilhengere av «putinismen» for å få bli vervet for denne konspirasjonsteorien er ikke nødvendig – her finner du de grunnleggende tekstene som definerer den. Og du finner de «anklagedes» egne ord og meninger.

Det reiser nå folk, som betrakter seg som politisk radikale, rundt i Norge og holder foredrag om «putinismen». Det er viktig å vite at denne konspirasjonsteorien ble lansert av American Enterprise Institute sin senior fellow Leon Aron i 2008, og nå er tatt opp igjen av en del folk som er knyttet opp mot amerikanske tenketanker og NATO, eller har markert seg som motstandere av Russland i lang tid og tilhengere av USA-marionetten, Zelenski, i den senere tid. Noe som vil fremgå av denne teksten.

Begrepet slik det fungerer nå ble konstruert i en tid da det hadde blitt helt klart for det amerikanske establishment at Russland hadde kommet seg ut av USA-imperiets kontroll og ble bygget opp som en selvstendig nasjonalstat etter det fryktelige nyliberale angrepet under amerikansk ledelse fra 1991 og fremover i vel ti år.  Denne siste utviklingen var et voldsomt tilbakeslag for de amerikanske strategene som jobbet febrilsk for å underkaste seg hele Eurasia. For dem  var Russland et helt sentralt bytte slik området har vært for det anglo-amerikanske establishment helt siden Halford Mackinder holdt sitt berømte innlegg i det geografiske selskapet i London i 1904.

Der lanserte han begrepet «heartland» om Russland – dvs. det området som et imperium måtte ha makt over for å kunne styre hele verden. Å ha kontroll over havene var ikke lenger nok for å kunne klare det. En av Mackinders viktigste teser var at uten lederskap over Russland var det ikke mulig å herske over verden.

Begrepet hadde blitt brukt før dette i forskjellige betydninger, men den artikkelen jeg diskuterer under her konstruerte den betydningen av begrepet som har levd videre og stadig har blitt spunnet videre på. I dag er derfor denne artikkelen utgangspunktet for å forstå hele denne historien.

American Enterprise Institute har, som alle de store amerikanske tenketanker, som mål er å fremme amerikansk styrke og globalt lederskap. Rapporten i seg selv er et propagandaarbeid for å nå dette målet likesåvel som begrepet «putinisme» er det. Vi finner beskrivelsen av organisasjonens mål på hjemmesiden deres sammen med annen amerikansk propaganda.

«American Enterprise Institute er en offentlig politisk tenketank dedikert til å forsvare menneskelig verdighet, utvide menneskelig potensial og bygge en friere og tryggere verden. Arbeidet til våre lærde og ansatte fremmer ideer forankret i vår tro på demokrati, frie bedrifter, amerikansk styrke og globalt lederskap, solidaritet med de i periferien av vårt samfunn, og en pluralistisk, entreprenørkultur.»

Som sagt er det helt unødvendig å gå på møter med folk som sprer denne amerikanske propagandaen for å få vite hva det er for noe. Derfor legger jeg først ved Leon Aron sin rapport og så en sammenfatning av noen nyere spredere av tankene bak denne rapporten og deres oppgradering av den med nye villedende påstander.

Etter ha gitt noen kommentarer til dette underveis gir jeg deg mulighet til å studere Putins og Dugins nokså nye taler og innlegg slik at du selv kan kontrollere innholdet i det som fremstiller under begrepet «putinisme» og det som de sier og mener.

Som sammenligningsgrunnlag kan det allerede her være nyttig å studere Putins siste tale i forbindelse med innlemmelsen av noen ukrainske fylker i Russland.

Leon Aron (senior fellow) sin «rapport».

«Amerikansk Enterprise Institute – AEI

Rapport

Putinisme

Av Leon Aron

«American Enterprise Institute

8. mai 2008

Russisk tankegang

Klikk her for å vise denne i Outlook som en Adobe Acrobe PDF.

Våren 2008

Gjennom Russlands historie  har svakheten i  institusjoner og lover sørget for at  etterfølgerregimene sjelden, om noen gang, viser seg  som tiltenkt av  den   forrige herskeren.  I stedet  for kontinuitet produserer den nasjonale tradisjonen  med  svært personlig regjering ofte  en helt annen politisk organisme tilsynelatende fra det samme institusjonelle rammeverket.  Men med tidligere president Vladimir Putins opphold  som en slags  regent-statsminister for arve-presidenten Dmitri Medvedev, i hvert fall de neste årene,  vil ideologien, prioriteringene og politikken til Putins Kreml – det som kan kalles putinisme – nesten sikkert informere og veilede  Medvedev-administrasjonen. Del I av dette  perspektivet er å diskuterer komponentene i den nye russiske autoritarismen, og del II og III undersøker elementene  i «Russland, Inc.» – den korporative staten som Putin har bygget – og  faktorene som kan påvirke Russlands økonomiske resultater, stabilitet og utenrikspolitikk i fremtiden.

Del I: Den nye russiske autoritarismen

Leon Aron forfatter av rapportenAutomatisk generert beskrivelse

Leon Aron, forfatter av rapporten

I et av  de mest minneverdige eksemplene på konseptuell eleganse  og parsimoni i   samfunnsvitenskapene,  definerte Samuel Huntington de mange og ofte svært  forskjellige autoritære regimene rett og slett ved at de mangler den felles «institusjonelle kjernen» i demokratiske systemer.[ 1] Sistnevnte er i sin tur  definert som stater der regjeringens  «hovedkontorer»  velges  gjennom konkurransedyktige valg der hoveddelen av befolkningen kan  delta.[ 2]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne at de rike overklassene i stor grad har kjøpt opp det parlamentariske systemet. De fleste iakttakere er i dag klar over at USA for eksempel er styrt av et finansoligarki nært knyttet sammen med militærmakten og mediemakten osv. De kan likevel ha den type valg som Huntington beskriver. Derfor er hele definisjonen hans både av de demokratiske systemer og autoritære regimer villedende i sitt grunnlag. Det er en forskjønnende beskrivelse av systemer som reelt sett er styrt av finansoligarkiet og dermed også en feil beskrivelse av det han definerer som autoritære systemer. Det grunnleggende med et lands styringssystem er om det arbeider for sitt eget folks beste og ikke driver skadeverk på andre land og folk. Måten folkets behov kommuniseres til lederne kan være svært forskjellige, lakmustesten er om det lederne gjør er til folkets og verdens beste eller ikke. Kommentar slutt.

I en mer detaljert skildring  karakteriserer Huntington  demokratier som å tillate valg av de «mektigste» nasjonale beslutningstakerne i «rettferdige, ærlige og periodiske valg, der kandidater fritt konkurrerer  for stemmer.» [3] Omvendt, i «udemokratiske systemer»,  har opposisjon ikke lov til å delta i valg, eller den blir «dempet og trakassert», avisene er «sensurert eller lagt ned», og   stemmer  er «manipulert eller feiltellet». [4]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne at alle store medier i det han kaller demokratier i dag er eid og i praksis drevet av den samme rike klassen som har kjøpt opp det parlamentariske systemet. Han sier heller ikke at de bruker det som Noam Chomsky og andre har kalt ‘management of consent’, et industrielt opplegg basert på Bernays teorier, for å manipulere den offentlige opinionen til å godta den rike klassen i det vestlige land sitt syn på verden. Kommentar slutt.

Etter  flere  år  med    statens    systematiske  gjenoppretting  av  eierskap, eller i det minste  fast  kontroll, av  landets politikk   og   nøkkelsektorer  i  økonomien,   parlamentsvalget av desember  2007 (som en russisk observatør foreslo at «stemmegivning» ville  være den  riktige beskrivelsen, ikke «valg»)[5] og   presidentvalget i  mars  2008   (som  «stemmegivning» ville  være like passende  en karakterisering) har bekreftet  utover  en skygge  av  tvil  det  nåværende russiske regimets  nære  korrespondanse  med Huntingtons  kortere  og lengre definisjoner  av  autoritært styre. Dmitrij Trenin, visedirektør  for  Carnegie Moskva-senteret og en av de mest objektive  og innsiktsfulle  observatørene  av  russisk innenriks –  og utenrikspolitikk, skrev  sist år  at  « Kreml  har påtatt seg    rollen som skaperen  av  alt offentlig  liv. Den har bygget  partier, administrert  valg, plantet  frø  av  «sunt» sivilsamfunn, organisert  ungdom og utviklet  ideologiske  konstruksjoner.» [6] I en mer omfattende  redegjørelse  karakteriserte  en annen russisk kommentator systemet som et system der presidenten er det  eneste uavhengige  politiske  subjektet, mens provinsguvernører kan fjernes  uten  så mye  som en forklaring; alle regionale parlamenter  ( Dumas) er  i stor grad  fullpakket  med  varamedlemmer  fra   «partiet til  makt», forente Russland, og dermed ta beslutninger  «etter  en   telefonsamtale  fra presidentadministrasjonen» eller guvernøren  utnevnt  av   Kreml. 7] De  i den  juridiske  grenen  «vil ikke  engang  våge å  tenke» på  å trosse  den  utøvende;   opposisjonen  har blitt  presset  ikke bare til   periferien  av  den  politiske  prosessen,   men  utenfor    den, og den  mest populære  av    mediene, fjernsyn, er underlagt  den    konstante granskningen   av  Kremls    «kuratorer».

Kommentar: Han unngår behendig å nevne elefanten i rommet, nemlig at USA har mistet sin imperiekontroll over den russiske stat. En kontroll som var i ferd med å ruinere hele landet og føre enorme rikdommer ut av det til beste for USA-imperiet. Dermed var det helt nødvendig for ledelsen i Russland å ta et jerngrep på utviklingen for å kunne snu hele utviklingen og begynne å bygge opp landet igjen økonomisk, politisk, militært, kulturelt osv.. Han burde vel også si at dette Carnegie senteret i Russland er en avlegger av organisasjoner som den amerikanske stålmagnaten, Carnegie, opprettet i sin tid. Kommentar slutt.

Toleranse og undertrykkelse.

Dermed  har Russland i dag de fleste  egenskapene  til klassisk autoritarisme.  Mens de effektive politiske utfordringene til  regimet er eliminert, søker staten (i motsetning til totalitære regimer, inkludert  Sovjetunionen)  ikke  å kontrollere alle aspekt av det sivile samfunn og individuelt liv. Den nøyer seg  med å sikre manglende innblanding i sine anliggender i  stedet for å   kreve total og uopphørlig bekreftet troskap.  På samme måte er  det ingen forseggjort, kodifisert og strengt håndhevet «offisiell» ideologi eller et parti styrt av den.  Apolitiske sysler og frivillige foreninger av profesjonell, kulturell eller religiøs karakter er tillatt å eksistere utenfor   statens ansvarsområde;   kunst berører ikke  nasjonal politikk, sensur er sjelden, som det er i bokutgivelser og  massemedier. Utenlandsreiser,  utenlandsopphold  og retur, og utenlandsopphold er uhindret. Viktigst,  i motsetning til totalitære regimer, søker ikke dette autoritære regimet  fysisk tilintetgjørelse (eller  i det minste fengsling) av alle motstandere. Som   referansene i dette perspektivet vitner om, mens de fleste av regimets ledende kritikere er permanent ekskludert fra tv- og massesirkulasjonsaviser,  har de til nå har fått lov til å publisere i utlandet eller i så relativt obskure medier som  internettsidene som for det meste besøkes av  den  opposisjonelle intelligentsiaen.

Kommentar: I dag vet vi at mengder av de som er i opposisjon til den anglo-amerikanske imperialismen blir sensurert, mister jobben, blir demonisert og erklært som konspirasjonsteoretikere. Assange er det ekstreme eksempelet på dette. Kommentar slutt.

Russland i dag har de fleste  egenskapene  til klassisk autoritarisme.

Men for mange av dem som fortsetter  å prøve å påvirke nasjonal politikk,  er undertrykkelse, selv om den er utvalgt, reell, systematisk og ubarmhjertig. Under putinismen blir motstanderne  fremstilt som foraktelige forrædere som ønsker landet  sitt vondt. Som Putin uttalte på et valgmøte i november i fjor:

De som motsetter seg oss . . . har helt forskjellige oppgaver og forskjellige visjoner om Russland.  De trenger en svak, syk tilstand.  De trenger et uorganisert og desorientert samfunn – for å gjøre sine avtaler bak ryggen vår, for å motta fine utbetalinger på vår bekostning. Og dessverre  er det fortsatt de som ser etter smuler [Putin brukte  verbet shakalit, eller «ser etter  matsjakallignende»] i nærheten av utenlandske ambassader,  utenlandske  diplomatiske stasjoner, [og  som] stoler på støtte  fra utenlandske stiftelser og regjeringer, ikke  støtte fra sitt eget folk.[ 8]

Ikke-godkjente demonstrasjoner – og praktisk talt alle demonstrasjoner fra opposisjonen  er rutinemessig forbudt – blir ofte undertrykt med sjokkerende brutalitet. 9] Flere opposisjonsaktivister har  blitt  fysisk angrepet og noen slått bevisstløse.   De og medlemmer av deres familier blir trakassert hjemme og på  gata og tatt opp på falske kriminelle anklager.  Våpen og narkotika er plantet på dem, og de er anklaget for  å  «angripe» og «skade»  politibetjenter, spionasje og «ekstremisme». [10] I strid med den progressive   straffeprosessloven  fra 2001  blir kausjon rutinemessig nektet, og varetektsfengsling – som russiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner   gjentatte ganger sammenligner med  tortur-kan vare i måneder eller  år. Bruken av   straffepsykiatri  er fornyet, og flere medlemmer av opposisjonen har det siste året blitt  tvangsinnlagt i psykiatriske avdelinger.  . [11] Menneskerettighetsaktivister anslår  at det er dusinvis av politiske fanger i Russland i  dag.[ 12]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne at USA offentlige politikk er ta tilbake kontrollen over Russland og at den politiske opposisjonen i landet åpner for dette. Russland var, og er, i en prekær situasjon på grunn av denne geostrategiske imperialismen til USA. Et av de viktigste momenter i «putinismen» er at dette siste faktum ikke nevnes. Kommentar slutt.

Straffe den gjenstridige. 

Når  regimet forsøker å statuere et eksempel  på de gjenstridige, kan det  være grusomt, til og med sadistisk.  Slik er  tilfellet med  Harvard Law School-kandidat Vasily Aleksanyan, som ble arrestert i april 2006, fem dager etter at han ble  konserndirektør for den nesten desimerte Yukos,  som tidligere var Russlands største og mest transparente private firma.  Aleksanyan ble siktet for  underslag og hvitvasking av 433 millioner dollar. Noen måneder  senere  ble han diagnostisert med AIDS, men han fortsatte å bli holdt på et fengselssykehus som ikke  hadde noen behandling.  Selv om han  ikke er dømt  for  noen forbrytelse,  har han sittet i varetekt i  over to år.

Kommentar: Han unngår å nevne at dette var en av oligarkene som på illegalt vis hadde tilegnet seg store fellesressurser under den store nyliberale bølgen som USA hadde sluppet løs over landet på 1990-tallet. Og han unngår å nevne det amerikanske fengselet på deres base på Cuba med sin grusomme behandling av de som USA ser på som motstandere. Kommentar slutt.

Myndighetene søkte angivelig  bevis fra Aleksanyan som ville hjelpe dem med å  starte nye rettssaker og domfellelser av Yukos tidligere  hovedaksjonærer, Mikhail Khodorkovsky og Platon Lebedev (som for tiden tjener åtte års  fengsel), for å forlenge fengslingen med mellom ti og tjue år. Som Aleksanyan senere fortalte    Høyesterett  i Russland,  ble han i desember 2006  tilbudt frihet og medisinsk behandling i bytte mot å gi  anklagerne » typer  uttalelser deres overordnede vil like. [13] De «prøvde å overbevise meg på  hvilken som helst måte  jeg må gjøre dette,»  sa Aleksanyan, «men jeg kan ikke bære falskt vitnesbyrd; Jeg kan ikke feilaktig implisere uskyldige mennesker. Jeg nektet.» [14]

Når det  gjelder fengselsmyndighetenes uttalelse om at Aleksanyan hadde «nektet» medisinsk behandling,  fortalte han  retten: «Den som  sier det – jeg vil at  han skal [leve i] kroppen min i ti minutter, så han kan oppleve den helvetes torturen jeg går gjennom.» [15] Lederen for Putins eget menneskerettighetsråd kalte Aleksanyans situasjon «rett og slett uhyrlig». [16] Den europeiske  menneskerettighetsdomstolen appellerte til  russiske myndigheter fire ganger for å overføre Aleksanyan «umiddelbart» til en AIDS-klinikk.

To uker etter at Aleksanyan endelig ble overført, under bevoktning, til et vanlig sykehus   i februar (etter en sultestreik av Mikhail Khodorkovskij),  tillot myndighetene et besøk av Nikolai. Svanidze og Genry Reznik – to medlemmer av  Kremls høyeste rådgivende organ,  Det offentlige kammeret – og Russlands menneskerettighetsombud, Vladimir Lukin.  De fant Aleksanyan nesten blind og syk med lymfom. Han var innesperret i  et lite rom med en bevæpnet vakt som satt ved  siden av sengen sin dag og natt. Vaktene ble skiftet annenhver  time, hilste på hverandre, trampet støvlene  og rapporterte høyt,  og tillot dermed aldri  Aleksanyan uavbrutt  søvn. Han fortalte de besøkende at inntil de kom for å se ham,  var han til  enhver tid lenket til sengen sin av en lenke festet til håndleddet. I løpet av de to foregående ukene hadde han blitt tatt med til en dusj i korridoren, i håndjern, tre ganger.[ 17]

Kommentar: I dag vet vi at Assange blir utsatt for lignende behandling i det spesielle fengselet i England for det verste kriminelle for å ha avslørt USA krigsforbrytelser i Irak, blant annet. USA har forlangt å få han utlevert så de kan dømme ham og det er snakke om over hundre års fengsel. Kommentar slutt.

Autoritarisme-Plus

Sammen med egenskapene  til tradisjonell  autoritarisme har putinismen vist en rekke  forskjellige trekk. Hvorvidt de smelter sammen til en  slags protofascisme, som det nylig har  blitt foreslått,[18] gjenstår å se, men deres likhet med velkjente komponenter i en fascistisk politikk er  fascinerende, og  tendensen  bærer ser veldig  nøye.

«Nasjonal leder».

Putinismen har utviklet seg til et åpenbart og  intenst personlig styresett   med makt som i økende grad stammer fra personlig autoritet i stedet for  embetet.  Putins popularitet har stått sentralt for  regimets legitimitet. I fjor  ble han proklamert som en «nasjonal leder» av ledende politikere  og     massemediene, og hans «plan Putina) ble erklært å være «Russlands plan» (plan Rossii), selv om innholdet  ble aldri avslørt. I fjor ble et middagsmøte på Luzhniki Stadium, Moskvas største stadion,  offisielt kalt «Forum for supporterne  til Russlands president.» [19]

Putins offisielle image har vært gjennomsyret  av  fysisk handlekraft, ungdommelighet og sprade. I fjor høst  viste bredt sirkulerte fotografier Russlands president halvnaken, med en muskuløs, glinsende overkropp, som holdt en periskoprifle med en  jaktkniv på beltet. De hyppige vulgaritetene som Putin ser ut til å glede seg over   å bruke under pressekonferanser  og taler, spesielt til utenlandske journalister, ser ut til å understreke hans machoisme og forakt.  for liberale «softies».

Putins «avgang» fra  presidentskapet og bli statsminister har  ikke endret noe i hans forrang i russisk politikk. Hans aksept av formannskapet  i Forent Russland i april i fjor uten noen gang   å ha vært partimedlem  , var designet for å signalisere dette overherredømmet.  Mens noen analytikere så i Putins nye posisjon paralleller med det sovjetiske systemet der  presidenten (leder av det øverste sovjet) og statsministeren  i  stor grad var seremonielle.  stillinger, og  makten lå i det ekstrakonstitusjonelle kontoret    til partiets general (eller første) sekretær, ledende  Kreml-propagandist Sergei Markov var ærlig i å merke seg at  ledelsen  av Forent Russland «styrker Putins politiske tyngde som nasjonal leder». [20] Selv om Medvedev var «leder av  staten og  Den   russiske  føderasjonen,» la Markov til, «den politiske lederen av landet  forblir Putin.» [21] Allerede før Putins    partiformannskap hadde et sterkt flertall av russere  kommet til  samme konklusjon: seks  av ti respondenter i en nasjonal undersøkelse var enige  at «til tross for valget av  Medvedev,  vil makten forbli i  hendene på Putin og hans følge», sammenlignet med to av ti som mente noe annet .[ 22]

Fyrer opp under følelsen av tap og imperial nostalgi. I talen om Russlands tilstand i  2005  kalte Putin  Sovjetunionens fall  «den  største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre». [23] Etter denne     entydige vurderingen har den demokratiske revolusjonen fra  1987-1991 og  forsøkene på å bygge institusjonene for demokrati og liberal kapitalisme på  1990-tallet vært jevnt stemplet av ledende politikere og  massemedier som tider med  «nasjonal ydmykelse», «en mislykket stat» og, mest av alt, «kaos». [24]

Kommentar: Uten at det ser ut til at forfatteren skjønner det avsløres her for en hel verden utenfor det området der USA-propagandaen rår, hva USA sine demokratiske revolusjoner og forsøk på bygge demokrati og liberal kapitalisme betyr. Det er mange land som har merket dette etterat USA her kommet seg inn og ledet utviklingen der slik de gjorde i Russland etter 1991. Forfatteren sier at Putin kalte Sovjetunionens fall for den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre. Når Putin sier dette så tenker han både på oppløsningen av Sovjetunionen og de følgene det fikk for Russland sjøl, de andre tidligere sovjetrepublikkene og hele verdens undertrykte land og folk. Det betydde at USA-imperialismen i en tidsperiode fikk mye friere armslag til å legge inn under seg store deler av verden og bruke dem til egen fordel. Russland og andre av republikkene ble underlagt en nyliberal sjokkterapi av hittil ukjent dimensjon.

La oss ta Russland som eksempel. Mens USA og Vesten priste demokratiseringen av Russland i høye toner skjedde det enorme forverringer der. Økonomien ble ødelagt av innenlandske og utenlandske rikmenn som stjal utrolige store verdier som var bygget opp av det russiske folket. Jordbruksproduksjonen brøt sammen. Samtidig ble folket kastet ut en en arbeidsløshet og elendighet som det vel aldri hadde sett før, selv ikke under 2. verdenskrig og tsarstyret. Den samfunnsmessige infrastrukturen brøt sammen – kloakk/vannsystemet, energisystemet osv. Helsevesenet brøt sammen, hele systemet med sosiale ordninger brøt sammen, skolesystemet brøt sammen, kultursystemet osv. Det er svært viktig å kjenne mer til detaljene i denne historien for vi har ikke fått mye kunnskap om det i Vesten. Jeg har derfor samlet noen fakta ut fra en godt dokumentert bok av Stephen Cohen, professor i russisk-studier og Russlands historie ved New York University, Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia fra år 2000. Du bør ta deg tid til å lese dette for å forstå litt mer om den såkalte «putinismen» også. Det sentrale er stor glede i Vesten over at demokratiet og den moderne økonomien hadde kommet til Russland samtidig som det russiske folket blir kastet ned i den ytterste elendighet. Hele verdens undertrykte folk og land har sett dette eksempelet på hva USA «demokrati» egentlig betyr. Det var Putins fortjeneste at dette tok slutt. Derfor hans enorme popularitet. Kommentar slutt.

Derimot  har den sovjetiske fortiden i økende grad blitt fremstilt som en  tid med suksess som burde gjøre sanne patrioter stolte av den globale militære supermakten og multinasjonale imperiet, som  verden behandlet med respekt og beven. Terror som drepte millioner, knusende fattigdom, sult, aggresjon og kriger nevnes  sjelden,  om  i det hele tatt. De positive påkallelsene fra  den sovjetiske fortiden er allestedsnærværende:  musikken  til   nasjonalsangen, endeløse  serier  på det statskontrollerte fjernsynet som forherliger  chekistene (hemmelig politi), og en snikende rehabilitering av Stalin og stalinismen i lærebøkene i historie. I denne pastorale versjonen[25] fra  fortiden  var alt bedre, og det var mer av det, i sovjetiske dager – stridsvogner og hockeylag, missiler og filmer, kryssere og brød. .

Den sovjetiske fortiden har  i økende grad blitt fremstilt som en tid med  suksess som burde gjøre sanne patrioter stolte av den globale militære supermakten og multinasjonale imperiet, som  verden behandlet med respekt  og beven.

Kommentar: Forfatteren ser behendig bort fra at den helhetlige økonomiske, kulturelle og velstandsmessige utviklingen fra 1917 og fremover i sovjettiden var enorm. Landet ble hevet ut av middelalderen og inn i en moderne tid. Han ser også behendig bort fra at der var Sovjetunionen som slo Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen der 25 til 30 millioner russere ble drept og av dem bortimot halvparten sivile, mens USA tapte under 500 000 mann og bare soldater. Og han underslår at Russland under USAs svøpe langt på vei ble kastet tilbake et hundreår i tiden. Gjennomsnittlig dødstidspunkt for menn i Russland gikk i denne tiden ned til 56 år, dvs. det samme som på slutten av 1800-tallet. Kommentar slutt.

Selv telekommunikasjon var overlegen.  Første   visestatsminister Sergei Ivanov irettesatte  departementet for  informasjonsteknologi  og kommunikasjon for sine feil og formante det russiske næringslivet til å skape en «folkets  telefon», og avverget første   visestatsminister Sergei Ivanov   i 2007 at Sovjet-Russland  hadde vært «nummer to i  verden innen informasjonsteknologi» og at «vi kan og må gjenvinne den posisjonen vi mistet». [26] Ifølge en artikkel i Pravda fra  1987  hadde bare en sovjetisk familie av fem en telefon, og folk ventet i flere tiår, ofte uten suksess,  for å få en telefon installert hjemme.[ 27] Man lurer på hvilket land, i Ivanovs estimat, var sovjetisk telekommunikasjon «andre».

Kommentar. Det er typisk at han setter private telefoner lik utviklingen i telekommunikasjone. Det finnes mange andre parametere som dette kan måles på. Kommentar slutt.

En beleiret festning.

Et Russland plaget av eksterne fiender som er fast bestemt på å undergrave landets «territoriale integritet» og «suverenitet», og  som forsøker å kreve  landets  naturrikdommer, har vært  regimets artikkel om tro og et sentralt propagandatema. Kremls    hovedideolog  og nestleder for  presidentadministrasjonen, Vladislav Surkov, har anklaget de «som anser Sovjetunionens ikke-voldelige sammenbrudd [for å være]  deres  suksess» med å  prøve å «ødelegge Russland og fylle dets enorme rom med mange svake kvasi-stater». [28] Malfeasants  hovedmål,  hevdet Surkov, var å «utslette Russlands statskap» ved hjelp av allierte fra innsiden. I det han kalte et «de facto beleiret land»  har  Surkov også funnet «en femtekolonne», dens rekker fylt med «venstre- og høyreradikale» som  har «felles utenlandske sponsorer» og som er forent av «hatet mot det de hevder er Putins Russland,  men faktisk mot Russland selv». [29]

Da han talte i mai 2007 i    militærparaden for å feire  sekstiårsdagen for seieren i andre verdenskrig, sammenlignet  Putin  gjerningsmennene med «nye trusler» mot Russland med  Det  tredje riket på grunn av  «det samme ønske om å pålegge diktat på  verden.» [30] (Alle i Moskva den  dagen forsto  at den ikke navngitte ugjerningsmannen var   USA.[ 31]) I november i fjor, på den andre viktigste nasjonale  helligdagen,   forsoningsdagen, snakket Putin igjen om «de som selv ønsker å herske over hele menneskeheten» og som » insistere på nødvendigheten  av å splitte [Russland]» fordi landet har «for mange naturressurser». [32]

Kommentar. Han underslår hele den amerikanske geostrategien som nettopp går ut på å ta kontroll med Russland som jo er det «hjertelandet» som en må ha makt over for å ta makt over hele eurasia og dermed kunne styre verden, slik den store engelske geo-imperialisten Halford Mackinder sa det i 1904 og som den amerikanske store strategen Brzezinski sluttet seg til i sin viktige bok The Grand Chessboard som kom ut i 1997 velsignet av USA-oligarkenes viktigste tenketank, The Council on Foreign Relations. Alle de følgende kommentarene til forfatteren skjuler USAs geostrategi og later om om Putin finner opp trusler som ikke eksisterer. Dette gjelder også alle som faller for denne grove amerikanske propagandaen som faktisk ikke har noe grunnlag i virkelighetens verden, men er skapt av USAs geoimperialister nettopp for å destabilisere og overta makten over Russland. Vil du du fakta om USAs strategi finner du noen gode kilder i Brzezinskis hovedverk The Grand Chessboard og i Pentagon sin tenketank, Rand Corporation, sin rapport Extending Russia fra 2019. Jeg har sammenfattet helheten i USAs strategi for verdensdominans i en lengre tekst med tittel Dei lange linjene i USA sin geopolitikk der du finner godt dokumenterte fakta som du kjenner noen av, men kanskje har valgt å se bort fra når det gjelder Ukraina, USA siste store fremstøt for å destabilisere Russland med den hensikt å overta makten der for å få et bedre utgangspunkt for også å destabilisere Kina og legge det under sitt herredømme. Kommentar slutt.

Også   islamske terrorister er  bare et redskap i  hendene på Russlands gamle fiender. Som Putin sa i  september 2004-talen  til  nasjonen i   kjølvannet av gisseltakingen av   Beslan-skolen og dødsfallet  til  334 sivile – hvorav 186   var barn – » noen ønsker å rive et saftig stykke ut» av Russland, og andre, som ser Russland som «en trussel» som «må elimineres»,  hjelper dem. 33] «Terrorisme,»  fortsatte han, «er bare et middel  til å nå disse målene.» [34] Ifølge Surkov ble «detonasjonen av våre sørlige grenser som et middel til   å svekke Russland»  brukt mange ganger i det nittende og tjuende århundre.[ 35]

Kreml ser nesten  alt som skjer rundt Russland i dag som et komplott mot det. Selv russiske fiskere er ikke trygge for utenlandske rovdyr. Med  ordene til daværende første visestatsminister Medvedev: «Vi må gjenopplive marinen  . . . for å beskytte våre fiskere.» [36]

I dette verdensbildet  har   den  fremtidige utplasseringen av ti missilavskjæringsfly i Polen  og en radarinstallasjon  i Tsjekkia skapt alvorlig bekymring for Russlands sikkerhet, til tross for USA.   invitasjon til Moskva om å  utplassere observatører på bakken og  løftet om ikke å «aktivere»  nettstedet før Washington og Moskva bekrefter at Iran faktisk besitter den truende  missiler. Med sin uprøvde teknologi er  dette skranglete antrekket – som en fremtredende russisk våpenkontrollspesialist nylig har  vurdert til å være «ute av stand til å  true noen, kanskje inkludert Iran»[37] –  Kreml mener  er i stand  til å  hindre  Russlands atomvåpenarsenal med sine 2.480   atomstridshoder på 704 langtrekkende ballistiske missiler. 38]

Rigget av Russlands fiender har trojanske hester formert seg til flokker. De antiautoritære revolusjonene i Georgia i 2004 og Ukraina i 2005 er farer – og det er, som i   sovjettiden,  Vestens menneskerettighetsorganisasjoner   og  valgobservatører. På sin siste pressekonferanse som russisk president  i  februar foreslo Putin at i stedet for å  «lære oss demokrati», de i  Vesten som er opptatt  av menneskerettigheter  og  friheter i Russland «bør lære sine koner  å lage shchi», eller russisk  kålsuppe.[ 39] Det er lærerikt å sammenligne denne uttalelsen  med daværende sovjetiske  utenriksminister Eduard Sjevardnadses intervju med en sovjetisk avis i mai 1989:

Det gir ikke mening  å kalle å følge  sunn fornuft en «innrømmelse til  Vesten.» . . . Er det i      Vestens interesse  at det sovjetiske folket har  i sin besittelse hele spekteret av friheter, som utgjør menneskerettigheter? Det er du og jeg som trenger dem først og fremst, det er våre barn.  Uten utviklede og  garanterte menneskerettigheter  er  det ingen og kan ikke være demokrati, det er ingen og kan ikke være en lovlig stat. 40]

Uimotsagt i nasjonal politikk  og  massemedia ser  propagandaen om den «beleirede festningen» ut til å slå rot, akkurat som den gjorde i sovjettiden. Hvis bare en tredjedel av de undersøkte russerne  i 1998  mente at  landet  deres var under en «militær trussel fra andre land», mente over halvparten i år at det var det, mens   andelene   av de som  ikke så  faren gikk fra 59 til 38 prosent.[ 41]

Kommentar: Han underslår at USA, der strategene ser på EU og NATO i Europa som sitt brohode for å ta hele kontinentet, allerede hadde gjennomført første del av sin plan, nemlig å åpne for å utvide brohodet så langt østover mot Russlands grense som de kunne klare. Og han underslår at det hele tiden var klart at Ukraina var en avgjørende bonde  det store spillet om verdensherredømme som de her drev. Dette har bare fortsatt etter det USA-vennlige kuppet i 2004 og USA har blitt stadig mer aggressive, samtidig som landet har blitt stadig mer økonomisk, kulturelt og internasjonalt svekket. Kommentar slutt.

En utenrikspolitikk for gjenoppblomstring og gjengjeldelse.  Å gjenvinne i det minste noen av   eiendelene  som gikk tapt i  «katastrofen» av Sovjetunionens  død  og kreve en gjengjeldelse for påståtte tidligere ydmykelser ser ut til å ha blitt  nøkkelen.  mål for  russisk utenrikspolitikk.  Glød for å gjenopprette territoriell suverenitet, sett på som truet, førte  til at Russland i fjor sommer droppet en titankopi  av sitt nasjonalflagg på bunnen  av Polhavet ved   Nordpolen. Iveren   etter å demonstrere gjenopprettet militær makt har ført til  utsendelse av Tu-95 («Bear») propelldrevne, strategiske bombefly med 1950-talls design og teknologi for å «patruljere»  luftrommet på grensen  til    NATOs  medlemsland, så vel som til  «summende» (det vil si overflyging uvanlig nær) av et USA.   hangarskip av to «Bjørner» i  februar i år.[ 42]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne de hundrevis av USA-baser som de har skjøvet stadig nærmere grensen til Russland og plassering av rakettbatterier og atomvåpen i Italia for eksempel. Når hverken USAs overordnete strategi og heller ikke dette nevnes så kan jo ingen skjønne at det helt naturlig at Russland føler seg truet. Dette er en av hovedhensiktene med hele begrepet «putinisme» – skjule USAs virkelige aggressive planer og handlinger og forvrenge og forstørre alt galt de kan finne i Russland. Kommentar slutt

Den tidligere mangfoldige bilaterale amerikansk-russiske agendaen – energisikkerhet,  kjernefysisk ikke-spredning, den globale krigen mot terrorisme,  oppdemmingen av et gjenoppblomstrende autoritært Kina, Russlands integrering i  verdens  økonomien – har  bevisst og systematisk blitt  redusert  av Moskva til  hva den var i sovjettiden  og hva Kreml nå ønsker at den skal være: rustningskontroll.[ 43] Russlands mest autoritative uavhengige    militæranalytiker, Alexandr Gol’tz, har bemerket at landets   utenrikspolitikk er «i økende grad konsentrert om  militære problemer og basert på [politikken] av] inneslutning.» [44]

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne USA sitt brudd på avtalen om at NATO ikke skulle utvides østover. Noe som var et vilkår for at Gorbatsjov i sin tid gikk med på Tyslands samling. Kommentar slutt.

Russisk utenrikspolitikk har jevnt over vært aggressiv, og i mange tilfeller spisset anti-vestlig, som i tilfellene  Iran og Kosovo. I  prosessen har Kreml begynt å tukle med noen nøkkelstrukturer  for europeisk sikkerhet etter Den kalde krigen: avtalen om mellomliggende missilstyrker, undertegnet av Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1987;   1990-traktaten  om konvensjonelle styrker i Europa mellom   Warszawapakten og NATO; og  START-avtalen  fra  1991. Moskva har truet med å «forlate» den første, har «suspendert» sin deltakelse i den andre, og har antydet å reforhandle den tredje når den utløper i 2009.

Kommentar: Nå vet vi jo i ettertid at det er USA som har sagt opp de fleste viktige våpenbegrensende avtalene mellom Russland og Vesten. Og mens Warshava-pakten ble oppløst da Sovjetunionen ble oppløst, så fortsatte NATO sin eksistens og ble etter hvert utvidet til redskap for USAs aggresjon over hele verden gjennom»out of area»-klausulen. Etter det har vi sett en utrolig aggressivitet fra USAs side gjennom en rekke kriger. Dette skjules under «putinismen». Kommentar slutt.

Mest bekymringsfullt i det lange løp kan være Russlands utvikling mot det, som i  teorien om internasjonale relasjoner, er kjent som en revisjonistisk makt, som det har blitt bemerket på disse sidene.[ 45] Inntil for et år siden kunne det  sies at Russland, mens de raste når det gjaldt  poengsummen,  ikke forsøkte å endre spillereglene. Dette er ikke lenger sikkert. Som Putin fortalte en internasjonal konferanse i februar 2007: «Vi har nærmet oss det vannskilleøyeblikket, da vi må tenke seriøst på  hele arkitekturen for global sikkerhet.» [46] Ti måneder senere la utenriksminister Sergei Lavrov skylden på  NATO,  Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, og traktaten om konvensjonelle styrker i Europa – hjørnesteinene i europeisk stabilitet og russlands  busemenn, alt – for de uspesifiserte «store problemer.» [47] »  Sannhetens øyeblikk» er kommet,  erklærte Lavrov: Moskva har til hensikt «å rydde ut» – det vil si å demontere – de fornærmende institusjonene, eller som en russisk nyhet byrået sa det, for å «bryte opp det gamle systemet for internasjonal sikkerhet». [48]

Kommentar: For å forstå både «putinismen» og det som skjer i verden og Ukraina er det nødvendig å lese den russiske utenriksminister Lawrovs tale til FN i september i år. Her får vi lansert Russlands syn på det som skjer og deres syn på USA og FN i det hele. Det viser at hele «putinismen» er en enorm konspirasjon som skal tjene til at USA kan vinne sin kamp for å styre hele verden til sitt eget beste. Et viktig poeng med «putinismen» er å fremstille Russlands politikk som en konspirasjon mot Vesten, mens USAs helt åpne angrep på alle land som ikke underlegger seg eller motarbeider det amerikanske imperiet blir angrepet på forskjellige måter ikke skal nevnes. Men talen viser også at denne tiden virkelig allerede er forbi. Kommentar slutt.

Spymania.

Under Putin  er  budsjettet for sikkerhetstjenestene  nesten tidoblet, fra 4 til 39 milliarder dollar. 49] Innviet av de oppblåste anklagene og skamløst riggede spionrettssakene mot  Igor Sutyagin,    våpenkontrollforskeren  ved  USA og Canada-instituttet i Moskva, og Valentin Danilov, professor ved  Krasnojarsk statstekniske universitet og ekspert på  satellitteknologi,[50] spionmani i  dag har angivelig fanget opptil femten forskere som har blitt siktet  eller dømt av spionasje.[ 51]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne USAs bevilgninger til sine «sikkerhetstjenester» og forsåvidt sitt militærapparart. Det gjør det ikke mulig for folk som leser det han skriver, å få med seg de virkelige proporsjoner også på disse feltene. Kommentar slutt.

Ideologisk «undergraving» som et nasjonalt sikkerhetsanliggende. Kampen  mot påstått ideologisk undergraving har blitt lagt til sikkerhetstjenestenes oppgaver. I fjor anklaget ledende russiske politikere  British Council, en kultur-  og utdanningsorganisasjon  finansiert av den britiske regjeringen,  for  å være en front for spioner. I en tale til offiserer fra  den føderale sikkerhetstjenesten (FSB)  i januar i fjor oppfordret Putin  sikkerhetsbyrået  til å «øke sitt arbeid for å samle informasjon om forsøk på å forstyrre  våre interne saker» i forbindelse med den kommende   presidentvalgkampen.[ 52] To måneder senere  anklaget FSB-direktør  Nikolay Patrushev ikke navngitte russiske ikke-statlige organisasjoner (NGOer)  for å hjelpe terrorister. I sin tur ble både  frivillige organisasjoner og  terrorister  hjulpet av «utenlandske ikke-statlige organisasjoner». [53] Som svar foreslo en fremtredende russisk menneskerettighetsaktivist, Irina Yasina, at «folket som er med Patrushev – de   skal tro at vi  er omgitt av fiender, omgitt av spioner.» [54]

Kommentar: Det er nå allment kjent at de aller fleste NGOer er redskaper for USA og de vestlige statene sin utenrikspolitikk. Det er godt kjent av Avaaz spilte en avgjørende rolle for å få til bombing av Syria og regimeendring der, med total ødeleggelse av et svært velfungerende samfunn. Her tilgang til dokumentasjon av dette. Kommentar slutt.

Å være anti-vestlig som nyrussisk patriotisme. Ved   avslutningen  av møtet med  Tysklands forbundskansler Angela Merkel  i  mars i år, hevdet Putin  at  Vesten  ikke burde forvente en «enklere» tid i håndteringen av  Medvedev enn den har gjort. hadde med seg fordi presidenten, i likhet med Putin, var en «russisk nasjonalist»,[55] noe som antyder at en russisk patriot per definisjon er  utsatt for uenigheter eller  til og med  konflikt med  Vesten.

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne at USA går i spissen en enorm anti-russisk kampanje og at konspirasjonsteoren kalt «putinisme» i seg sjøl er en del av denne kampanjen. Kommentar slutt.

Rigget av Russlands fiender har trojanske hester formert seg til flokker.

Forestillingen om  det «felles europeiske hjem» – med sin  rettsstat og de moralske imperativene  frihet og rettferdighet som var så populære i Russland på  slutten av  1980-tallet og gjennom hele verden. Og på 1990-tallet – er forkastet.  Kriminelle som er dømt i Vesten eller ettersøkt som mistenkte i vestlige land, blir feiret.  Vitaliy Kaloev, som stakk i hjel en sveitsisk  flygeleder  som han holdt ansvarlig for en krasj som drepte hans kone og barn, fikk en helts velkomst og er nå    viseminister i  regjeringen i den autonome republikken  Nord-Ossetia. I desember i fjor var Andrei Lugovoy, som er søkt av Scotland Yard som  hovedmistenkt i  drapet på   FSB-avhopperen som ble   dissident Alexandr Litvinenko, » valgt» en Duma stedfortreder.

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne de amerikanske dronedrapene på folk mange stedet i verden uten rettssak eller dom, en metode som president Obama, med sin norske nobels fredspris i lommen, utviklet til overmål. Kommentar slutt.

Etnisitet som identitet. 

Mens Boris Jeltsin alltid brukte  ordet rossiyanin, eller «statsborger av Russland», for å beskrive sin egen  nasjonalitet og nasjonaliteten til sine landsmenn (i motsetning til Russkij, som beskriver etnisk russiskhet),  ser den nåværende administrasjonen ut til  å skifte til å representere landet ettertrykkelig og dominerende som  staten etniske russere. I  tilfellet beskrevet ovenfor brukte Putin Russkiy til å beskrive Medvedev (og seg selv) som «russiske nasjonalister». (Den  ordet «nasjonalist» ble redigert ut på alle russiske tv-kanaler  og endret til «patriot» på  presidentens nettside. 56])

Kommentar: Det går klart frem at Putins taler at han er nasjonalist i den betydning at han forsvarer Russlands som stat mot fremmede makter som forsøker å destabilisere og ødelegge Russland igjen. At det ligger noen rasisme i dette er å dra det langt utenfor det rimelig. Men for USA er nasjonalisme et av de fremste skjellsord, det betyr jo at statene vil rive seg ut av USA-imperialismens grep. Det er jo for å holde alle jordens land og folk under sitt herredømme de hater denne politiske retningen akkurat som EU-kommisjonen gjør det. Kommentar slutt.

Det ser ut til at den russisk-ortodokse kirken  gradvis blir  opphøyet til statsreligion  , som  grunnloven eksplisitt forbyr. Kirken har  fått  et åndelig monopol i de væpnede styrkene, og klasser i ortodoks kristendom har blitt gjort obligatoriske i mange regioner  av  landet. I august 2007  utstedte Russlands muftiråd  en uttalelse som motsatte seg innføringen av et   slikt kurs i alle statlige skoler.

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne «God bless America», at religionen der ble brukt som dødelig våpen mot den opprinnelige befolkningen, at denne holdningen har blitt utvidet til å gjelde hele verden, og den religiøse støtten til USA-imperialismen i eget land. Kommentar slutt.

Økende etnisk vold.

Diskriminering  av og fysiske angrep på asiater, afrikanere og kaukasiere (det vil si folk fra  Kaukasus-regionen) er et flerårig trekk i russiske byer og tettsteder.  Etter en kraftig forverring av forholdet  til  Georgia etter  Roserevolusjonen i 2004  og som svar på georgiske myndigheters arrestasjon  av fire russiske militære offiserer  anklaget for   spionasje i september 2006 utviste Russland  over to tusen etniske georgiere fra Moskva og andre store byer. En fremtredende russisk journalist og medlem av    det offentlige kammeret har nylig klandret mordene  på sentralasiater, som han hevder skjer i  Moskva  en eller  to ganger daglig,  på    «situasjon av intoleranse og aggresjon.» [57] Han oppfordret til «et helt annet» miljø: en «toleranse  overfor mennesker med forskjellig utseende, forskjellig etnisitet og religion.» [58] Han ble gjentatt av  redaktøren av Russlands eneste gjenværende  opposisjonsavis, Novaya gazeta, som hevdet at i de tre  første  månedene av 2008, «en  massefascistisk terror» over hele Russland drepte 38 mennesker og skadet 113 og lurte på hvorfor  FSB  gjorde en  så dårlig jobb med å forhindre disse forbrytelsene. 59]

Kommentar: Han unnlater behendig å sette disse hendelser inn i sin historiske sammenheng og han sier ikke et ord om at USA har den største fangebefolkningen i verden der de «svarte» dominerer fullstendig, og ellers hele den svarte rasisthistorien til USA og de andre folkemorderstatene Australia, New Zealand og Canada som ble opprette av engelske utvandrere og som støtter hverandre i tykt og tynt, så lenge det varer. Kommentar slutt.

Statsfinansierte «patriotiske»  ungdomsorganisasjoner.

I desember 2007 uttrykte den tredje allrussiske konvensjonen  til forsvar for menneskerettighetene «en alvorlig bekymring» for  landets «utvikling mot fascisme». [  60] Menneskerettighetsaktivister  var spesielt bekymret for etableringen, med  Kremls støtte, av  ungdomsorganisasjoner som er «målrettet indoktrinert i en  lederkult, [i]   avvisning av moderne demokratiske prinsipper, og [i] tøylesløs hat mot   Vesten og [innenrikspolitisk] opposisjon.» [61]

Slike organisasjoner,  hevdet aktivistene, ble brukt «stadig mer omfattende» for politiske politiformål, og deres handlinger skreddersydde «uhemmet fremmedfrykt, vold og politisk hooliganisme». Opprettelsen av   barneorganisasjoner  til  støtte for  statsoverhodet,  konkluderte konvensjonen, var et «åpenbart brudd»  på   grunnloven. 62]

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne at i tiåret før der Vesten var begeistret over utviklingen i Russland førte til den store samfunns-katastrofen der. Og han nevner heller ikke de militært organiserte ungdomsleirene i USA og at hele samfunnet der stadig blir pepret med anti-russisk propaganda. Kommentar slutt.

Del II: Sultanistisk korporatisme

For litt over to år siden bemerket Andrei Illarionov, som nettopp  hadde trukket seg som Putins personlige økonomiske rådgiver, at Russland  konstruerte den «korporatistiske»  statsmodellen, med  kabinettmedlemmer  eller viktige  presidentassistenter «leder  selskapsstyrer eller sitter i disse styrene.» [63] Som brukt av Illarionov, avviker «korporatisme» (eller «korporativ tilstand»)  fra den klassiske betydningen av «samarbeid» på jakt etter  «klassefred», når staten (som i Benito  Mussolinis Italia) formidler mellom de viktigste institusjonelle økonomiske aktørene, spesielt de viktigste industriherrene og fagforeningene.

Kommentar: Putin tok store foretak ut av hendene på oligarker som hadde overtatt kommandoen da USA regjerte i Russland med sin drepende nyliberalistiske privatisering og drev dem for å berike seg selv og ikke til beste for gjenoppbyggingen av Russland etter denne perioden. Kommentar slutt.

Likevel  korresponderer putinismen  med   en bredere definisjon av korporatisme som «den  institusjonaliserte tendensen til   å anerkjenne vitale [økonomiske] grupper og bringe dem inn i et privilegert stabilt forhold av  «samarbeid» på et bestemt politikkområde.» [64] I  det russiske tilfellet  betyr dette en aktiviststat  som, mens den avstår fra  renasjonalisering over hele linjen, har gjenvunnet majoritetseierskap   eller fullstendig kontroll (gjennom  so- kalt   statlige selskaper eller goskorporatsii) over de fleste teknologisk avanserte eller lønnsomme sektorer av økonomien: hva de kinesiske funksjonærene, hvis rekord for autoritarisme og modernisering   Kreml ser ut til å beundre, utpeke «søyle»- eller «livsnerve»-næringer.

Resultatet er det forskeren Nicolas Gvosdev har kalt «Russia, Inc». [65] «Sammenslåingen» av næringsliv og byråkrati,  «etat-ization» av stor privat kapital, og dens «fusjon» med den byråkratiske eliten  sies å være «den  norm [for] alle   maktnivåer,»  ifølge uavhengige russiske observatører. 66] Med Trenins ord, de «som styrer Russland i dag, eier Russland.» [67]

Kommentar: Han unngår behendig å vise til at det i USA er omvendt. Det er finansoligarkene som har kjøpt opp det politiske systemet og bruker det til egen berikelse og kamp mot alle i verden som motsetter seg dette. Kommentar slutt.

Sultanisme.

Max Weber kalte autoritære regimer  preget av patronage, nepotisme og cronyism «sultanistisk». [68] Denne etiketten fanger  tendensen  til  Putins  personlige venner, tidligere kolleger eller medhjelpere til å kontrollere de fleste av de  «statlige selskapene» og tilsynelatende private selskaper majoritetseide  av staten.  Ifølge en russisk næringslivsavis ledet presidentens «politiske og personlige allierte» i  begynnelsen av dette året styrene i selskaper som til sammen sto for 40 prosent av Russlands økonomi.[ 69]

President Medvedev  , tidligere Putins stabssjef  og første  visestatsminister, er styreleder i Gazprom. Igor Sechin, nestleder  for presidentadministrasjonen, leder Rosneft,  det  største statseide  oljeselskapet.    Visestatsminister Sergej Narysjkin, som deltok på KGBs  treningssenter  for utenlandsk etterretning sammen med Putin på  1980-tallet,[70] er  formann for Channel One, Russlands største TV-nettverk, og  også sjefen  for  United Shipbuilding Company, som omfatter alle  Russlands sivile og  marinedokker.[ 71] (Naryshkin er også siktet for  bred  regjeringsovervåking av Russlands utenrikshandel.[ 72])

Putins andre mangeårige medarbeidere Vladimir Yakunin og Sergey Chemezov er henholdsvis styreleder for  Russian Railways og generaldirektør for   våpeneksportmonopolet Rosoboronexport, som i fjor tjente   anslagsvis  7 milliarder dollar.  Putins gamle venn fra Leningrad-St. Petersburg-dager, milliardær leonid Reiman, er  minister for  informasjonsteknologi  og  kommunikasjon  og antas å være  majoritetseier  i det ledende  mobiltelefonselskapet  Megafon.[ 73] En annen av Putins kamerater, Gennady Timchenko, er  sjefen for  det sveitsiskbaserte oljehandelsselskapet  Gunvor.  For   noen  år siden kontrollerer selskapet eksporten  av en tredjedel av Russlands olje, som er verdsatt til rundt 40 milliarder dollar i året. 74]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne at dette nettopp var del av den store kampanje for å kaste USA-vennlige oligarker ut av systemet og underlegge det nasjonal statlig kontroll, slik DNA gjorde med en del viktige bedrifte etter 2. verdenskrig. Han er selvfølgelig rasende fordi USA har mistet sin makt over store deler av russisk næringsliv. Kommentar slutt.

Janitsjarkasten.

I den russiske versjonen  er sultanismen preget av sin nesten kastelignende karakter: nesten alle   toppoffiserene  (og anerkjente eiere) av «Russland, Inc.»   begynte sine karrierer, som Putin, på  midten av 1970-tallet til begynnelsen av  1980-tallet i  KGBs innenlandske eller utenlandske  etterretningsavdelinger, og i mange tilfeller fortsatte  i sine etterfølgere,   FSB og SRV ( Sluzhba vneshney razvedki, eller den eksterne etterretningstjenesten). I tråd med Webers lignelse om  sultanismen, kan denne gruppen, hvis makt og rikdom vokste kontinuerlig under Putins presidentskap,  kalles  et janitsjarselskap  etter   elitekorpset  til det osmanske rikets hær og  sultanens vakter, som  sultanen personlig ledet i kamp og som  han sjenerøst delte  bytte.

På det offisielt «forbannede» 1990-tallet var inngangen til det beryktede «oligarkiet»  åpen for alle med nok penger.   Oligarkene konkurrerte åpent under  øynene av frie og aggressive medier, og i politikken  støttet de forskjellige kandidater og blokker og gjorde  Dumavalget i 1999  til «den mest konkurransedyktige konkurransen» i russisk historie.» [75] Derimot  er  inngangen til den putinistiske eliten praktisk talt begrenset til de med en fortid i   sikkerhets- og etterretningstjenestene, og de nye «oligarkene» ble sagt  av en fremtredende russisk observatør å være «bundet» i hemmelighold, «den totale tildekkingen» er en sine qua non for alle de som er «tatt opp i  regjeringstjeneste». [76]

Kommentar. Han unngår behendig å nevne at disse oligarkene hadde stjålet de ressursene som folket i Sovjetunionen hadde bygget opp gjennom tiår og at det som skjedde under Putin var en avvikling av det amerikanske systemet der finansoligarkene bestemmer politikken ut fra eget beste. På denne måten hindret Putin at USA skulle finne seg mange medspillere i Russland som ville arbeide for å få tilbake tilstanden på 1990-tallet. Kommentar slutt.

Fra  og med de fire mektigste mennene i Russland foruten Putin og Medvedev – de  to  Kreml-nestlederne  i staben, Sechin og Viktor Ivanov; Første  visestatsminister Ivanov; og FSB-direktør  Patrushev – antall  KGB-alumner  i  topp- og  mellomrekkene i den russiske regjeringen er anslått til seks tusen.[ 77] Blant dem er slike toppbyråkrater og    bedriftsdirektører som  de nevnte Yakunin og Chemezov,  samt  lederen av Statens komité for  kontroll og sirkulasjon  av narkotika (omtrent  tilsvarende   Drug Enforcement Agency), Viktor Cherkesov, som ledet    St. Petersburg-direktoratet for FSB på  1990-tallet og fungerte som  FSBs første visedirektør  under Putin fra 1998 til 1999. (Chemezov tjenestegjorde sammen med Putin i Dresden, Øst-Tyskland, det samme gjorde  sjefen for  den føderale tollvesenet, Andrej Beljaninov.[ 78])

Fra og med de fire mektigste mennene i Russland i  tillegg til Putin og Medvedev,  er  antall  KGB-alumner  i  topp- og  mellomrekkene i den russiske regjeringen anslått til seks tusen. .

«Velvet Re-Privatization»:

Fra  «Ubrukelig» til  «Nyttig».

Eierne av Russlands største firmaer og foretak ser ut til å ha blitt delt inn i de «nyttige» (nuzhnye) – det vil si de som  anses politisk lojale og villige til å «dele» «–og de «ubrukelige» (nenuzhnye), de som blir sett på med mistenksomhet.[ 79] Førstnevnte  får lov til å blomstre og utvide, mens mange av de sistnevnte lever under ulike grader av press for å selge minst  noen av   eiendelene sine til staten eller de «nyttige» tycoons. I fjor høst avslørte en innsider plausibelt   detaljene i  det han kalte  «re-privatiseringen av fløyel», der eiendelene  «overføres» fra det «ubrukelige» til  den «nyttige». [80]

Kommentar: Dette er jo et skrekkscenario for de vestlige finansoligarkene for da kan de jo bli fratatt sine aktiva som tjener deres egne mål og få dem overført til andre som tjener byggingen av landet. Mens Putin har bygget landet har jo det amerikanske etablissement latt sitt land forfalle, mens de har drevet utallige aggresjoner og kriger over hele verden nettopp på grunn av det systemet de kritisere ble nedlagt i Russland. Kommentar slutt.

Den påtagelig uredelige  rettssaken  mot Yukos og dets  hovedaksjonærer, Khodorkovskij og Lebedev, og  selskapets påfølgende konkurs og  salget av dets mest lønnsomme divisjoner til      statseide Rosneft (som inntil Sechin overtok som styreleder, var blant de minste og minst lønnsomme selskapene og til og  med var  planlagt solgt)  skulle lære russiske gründere en lekse. «Privat eiendom, selv om den har vokst og utviklet seg betydelig, forblir provisorisk,» bemerket en fremtredende russisk ekspert, «gjenstand for omfordeling dersom en eier opplever konflikt med staten  eller med folk nær makter som er.» [81]

Den siste av slike konflikter involverte Russlands tredje største oljeselskap, det russisk-britiske TNK-BP. I fjor sommer   tilbakekalte  myndighetene firmaets lisens til å utvikle det gigantiske  naturgassfeltet  Kovykta sørøst i  Sibir og presset det til å  selge  rettighetene til Gazprom. TNK-BP  gikk motvillig med på salget, men ikke til den tilbudte prisen.   19. mars 2008  ble firmaets Moskva-kontorer  låst, og  politiet søkte etter dokumenter knyttet til en «pågående» etterforskning av skatteunndragelse i  mengden av   6 milliarder rubler (254 millioner dollar). Dagen etter  arresterte FSB  en TNK-BP-ansatt, som ble siktet  for  forsøk på å «skaffe klassifisert informasjon til utenlandske energiselskaper». [82] Samtidig   ble visumene   til  firmaets over to hundre utenlandske ansatte funnet å være ugyldige, og de ble tvunget til å forlate Russland. I tillegg er TNK-BPs største oljefelt, Samotlor, i Vest-Sibir, under etterforskning av  naturressursdepartementet.  Det er liten tvil om at disse «operasjonene» var skudd over  baugen i et forsøk på  å gjøre  firmaet mer imøtekommende på Kovykta-avtalen, som  samt å tvinge  firmaets fire russiske hovedeiere  til å selge sine eierandeler til Gazprom eller Rosneft og til å senke BPs andel, for tiden på 50 prosent.

Størrelsen og den britiske forbindelsen kjøpte i  det minste TNK-BP litt  forhandlingstid og  handlingsrom.  Men russiske eiere som angivelig avslår tilbud som ikke må avslås,  er generelt ikke like heldige. I fjor måtte  eieren av   oljeselskapet Russneft, Mikhail Gutseriyev, flykte fra landet for å unngå arrestasjon  på  (nå) standard siktelse for  skatteunndragelse. Eieren  av den ledende kosmetikkkjeden  Arbat Prestige, Vladimir Nekrasov, sitter i fengsel i  påvente av  rettssak for påstått  manglende betaling av 2 millioner dollar i skatt. En russisk kommentator  i Nekrasov-saken  har pekt på et «stort antall  mennesker» som ønsker å «gripe inn»  i den fengslede entreprenørens lønnsomme virksomhet, og har spådd at   eieren av Arbat Prestige ville trolig bli sluppet fri «i bytte» for sin virksomhet.  En annen  Moskva-observatør kalte  affæren «en racket», et forsøk på «å ta bort virksomheten hans». [83]

I Gutserijevs tilfelle var den vedvarende «frieren»  en av  Kremls favorittoligarker og  Russlands  nest rikeste mann,  aluminiumsmagnaten   Oleg Deripaska, som i juli  2007 erklærte at han var klar – nei, villig – til å gi sin estimerte formue på  23 milliarder dollar  til  regjeringen når som helst. «Hvis  staten sier at vi må gi opp våre selskaper,»  sa Deripaska, «vil vi gi dem opp. Jeg skiller meg ikke  fra  staten.» [84]

De «nyttige» magnatene. Derimot  kjøpte St. Petersburg-baserte Rossiya Bank  i 2005, hvis medeier Yuri Koval’chuk er en nær venn og angivelig presidentens «personlige bankmann»,   et gigantisk medieimperium, som pleide å tilhører Gazprombank. Holdingen  inkluderte fire av de ledende nasjonale tv-kanalene;   landets største opplagsavis, Komsomol’skaya pravda; samt  dusinvis av lokale tv- og radiostasjoner  og aviser. I desember i fjor   var det  forventet at Koval’chuk ville legge til, for 150 millioner dollar,  den  nasjonale dagsavisen Izvestia til sitt imperium. (Koval’chuks sønn, Boris, tidligere rådgiver for daværende visestatsminister Medvedev,  leder i dag avdelingen  for  «prioriterte nasjonale prosjekter» og  har dermed ansvaret for  de billioner av rubler som er budsjettert   for å utvikle utvalgte områder innen vitenskap og teknologi.)

På samme  måte  har det «nyttige» Deripaskas RUSAL (som står for «Russian Aluminum») selskap bud på en eierandel på 25 prosent i en annen metallgigant, Norilsk Nikel –  verdens største produsent av nikkel og palladium- holdt av den tilsynelatende «ikke så nyttige» oligarken Mikhail Prokhorov.  Naturligvis har «tilbudet» blitt «akseptert», og  avtalen ble avsluttet den siste uken  i  april.   Deripaskas eierandel i Norilsk Nikel vil sannsynligvis fortsette å vokse, kanskje til han eier  majoriteten av  selskapet.

Kommentar: Det fryktelige for forfatteren av rapporten er nettopp at oligarkene som, under USA-imperialismens nyliberalisme, tilegnet seg det rikdommer skapt av det russiske folk, ble brakt under politisk kontroll. Gud bedre om det også hadde skjedd i USA! Kommentar slutt.

Del III: Sprekker og fallgruver: Legitimitet, stabilitet, lang levetid

Institusjonell svakhet.

Kremls manipulasjon og undergraving har systematisk erodert eller ødelagt legitimiteten til  alle de viktigste politiske og sosiale institusjonene:  parlamentet, de  lokale regjeringene,   domstolene, og  media.  Tidlig i år så  flertallet av respondentene i nasjonale meningsmålinger  disse enhetene som ute av stand til  enten å  «forsvare folks sosiale og økonomiske rettigheter og friheter» eller håndheve «  alle  borgeres likhet  for loven». [85] Tre uker før  dumavalget 2. desember 2007   var 60 prosent av de spurte «ikke sikre» på om valgene i landet deres ble gjennomført «ærlig». [86] De fleste russere føler at de ikke  er i stand  til å kontrollere  landets regjering.[ 87]

Kommentar: Det var nettopp det systemet som forfatteren her beskriver som hadde tillatt den forferdelige økonomisk og sosiale katastrofen på 1990-tallet. Det systemet var totalt diskreditert og måtte endres dersom Russland skulle komme på fote igjen. Med USA ved roret ville Russland ha havnet som et stort Haiti. Kommentar slutt.

Den eneste politiske institusjonen som ble oppfattet som rettmessig og til dels effektiv, var  Putins presidentskap. 88] Dette vil sannsynligvis endre seg med Medvedevs inntreden på kontoret, siden nesten halvparten av  respondentene i en nasjonal undersøkelse i januar i fjor  trodde at det var Putin (47 prosent),  snarere enn  velgerne (19 prosent) eller  kandidatene selv (8 prosent), som skulle avgjøre   valgresultatet.[ 89] Umiddelbart etter  presidentvalget sa 80 prosent av respondentene  at Medvedev hadde blitt «brakt til makten» av «folket som er ved makten i  dag» og ikke av «vanlige  velgere» (13 prosent).[ 90] I tillegg er det allment antatt, både av  eksperter og  offentligheten for   øvrig, at  valgresultatet er  vesentlig endret for å sikre   70 prosent flertall for Medvedev. (Den  eneste usikkerhet er det nøyaktige omfanget og geografien av svindelen.[ 91]) Som et resultat, i den første uken i april 2008, ble Putin  klarert av 48 prosent av de spurte og Medvedev av 12 prosent.[ 92]

«Ytelse Legitimitet.»

Midt i den utbredte mistilliten  til institusjonene og fremmedgjøringen fra makten,  er regimets viktigste grunnlag for  legitimitet og  de viktigste pilarene for politisk stabilitet økonomisk ekspansjon og en jevn forbedring i    levestandarden, som oppfyller forventningene til en befolkning som  er vant til jevn vekst. En av de ivrigste vestlige observatørene av Russlands økonomi og politikk, Anders Åslund, seniorforsker  ved  Peterson-instituttet, har til og med hevdet at «hans system har ingen annen legitimitet.  enn økonomisk vekst.» [93] Huntington kalte dette «ytelse legitimitet.» [94]

Ganske imponerende opprettholdt til nå – økonomien har vokst med et gjennomsnitt på   nesten 7 prosent de siste ti årene, BNP har vokst seks ganger i nominelle dollar, og gjennomsnittlig  månedslønn er  åtte ganger hva de var i 2000 – «ytelse legitimitet» gjør  regimet sårbart for destabilisering i  tilfelle  en plutselig økonomisk nedgang. Det er nesten sikkert at man ikke er i stand til å takle en krise så vellykket som Russland gjorde i 1998, da, i kjølvannet  av en finanskrise  og  devaluering av rubelen, landets president, fritt valgt i en hard konkurranse mot den kommunistiske kandidaten, overlot  statsministerposten og  regjeringen til  sentrum-venstre-opposisjonen, som dominerte.  det fritt valgte parlamentet.[ 95]

I  mellomtiden vil behovet for  at Medvedev-presidentskapet  raskt vil øke popularitet og legitimitet sannsynligvis føre til  videreføring av fjorårets  sjenerøse budsjettutgifter  for «nasjonale»  prosjekter» og lønns- og pensjonsøkninger. I  fravær av like betydelig vekst i    arbeidsproduktiviteten (som ifølge Putins øverste økonomiske rådgiver Arkady Dvorkovich er 12-15 prosent som for «utviklet land»[96]),  er  offentlige utgifter bundet til å øke den allerede betydelige inflasjonen ytterligere.

Kommentar: Her blir jo på en måte «katten sluppet ut av sekken». Det viktigste Putin har gjort var å få den ødelagte økonomien på fote igjen så folk kunne begynne å leve noenlunde normalt igjen etter USAs ødeleggende sjokkterapi. Men dette var ifølge forfatteren av rapporten selvfølgelig gjort bare for å øke populariteten til den nye «sultanen». Ikke for å heve land og folk ut av fattigdom og elendighet igjen. Og at folket var vant til jevn økonomisk vekst er også en innrømmelse av hvordan det hadde vært før den amerikanske sjokkterapien, men det underslår det amerikanske ansvaret for det brutale bruddet med denne jevne økonomiske veksten. Kommentar slutt.

Konfrontasjonens innenlandske imperativer

I løpet av  de siste  årene  har russisk utenrikspolitikk  i  økende grad blitt tildelt den kritiske oppgaven med å styrke regimets legitimitet ved å validere propagandatemaet «beleiret festning»  for å fremme   konsolideringen rundt  Kreml.  Noen av Russlands mest respekterte uavhengige analytikere har bemerket  trenden og  risikoen forbundet med den. For eksempel var «all  Putins retorikk [da han deltok på  NATO-toppmøtet   i april]  ment for innenlands forbruk,»  bemerket en av dem, mens « trusler mot russisk sikkerhet er forankret i den foreldede  mentaliteten til  landets militære, ikke i NATO.» [97] For disse ekspertene  så Russlands    utenrikspolitikk   de siste årene «mer hyperaktiv enn vellykket» og grenset til «en feil» (na grani fola)- det vil si  om brudd   på spillereglene.[ 98]

En  russisk toppekspert advarte: «Bruk av USA som et skremsel for   innenrikspolitiske formål kan  føre til langsiktig fremmedgjøring mellom de  to landene.» [99] Men mens sporadiske «avspenninger» er sannsynlig – og etter sovjetisk  tradisjon, bør en olivengren, eller i det minste en kvist,  tilbys  av  Kreml når  den nåværende  maktomleggingen er avgjort – ingen permanent forbedring i russisk utenrikspolitikk er sannsynlig før  regimet føler seg trygt nok til å erstatte krangler og konfrontasjoner med andre  kilder til  legitimitet, først og fremst en bredere politisk deltakelse.

Kommentar: Ut fra de som har skjedd og den godt dokumenterte amerikanske geostrategien er dette selvfølgelig reint latterlige påstander. Grunnen til at folk tror på dem er nettopp at det aldri skal snakkes om dem så folk kjenner faktisk ikke til USAs globale geopolitiske prosjekt. Men at folk har trodd på dem, og at noen fremdeles fremmer denne «putinismen» som en forklaring på Russlands politikk er skadelig og svært farlig. Kommentar slutt.

Korrupsjon.

«Det finnes ingen annen effektiv måte  å bekjempe korrupsjon på enn utviklingen   av det sivile samfunn og  friheten til   massemediene,»  bemerket Putin korrekt tidlig i   2007. 100] Omvendt har  den tilsynelatende pandemien og den voksende korrupsjonen vært blant  de mest skadelige effektene av den kvelede politiske konkurransen, de selvsensurerende massemediene og undergravd  og svekkede politiske og sivile institusjoner og domstoler.

I en nasjonal undersøkelse fra september 2007 mente 64 prosent av  de spurte  at det var like mye eller mer «tyveri og korrupsjon» i Russland som det var da Putin ble valgt til president i 2000, sammenlignet med  til 26 prosent som mente at det hadde vært en reduksjon av plyndring.[ 101] En studie fant å stjele og bestikke den høyeste blant  rettshåndhevelsesbyråene  (politi, domstoler, anklagere);   utdanning var nummer to, med bestikkelser rutinemessig krevd og betalt for å få opptak til college, etterfulgt av helsehjelp.[ 102] (Det russiske   vitenskapsakademiet anslo nylig at 35 prosent av alle   helseutgifter i Russland går tapt på grunn  av korrupsjon.[ 103])

I Transparency Internationals rangering av landenes korrupsjonsnivå, mellom 2000 og 2007,  sank Russland fra å binde seg til åtti andreplass til å rangere 143  av 179, bak Zambia, Ukraina, Egypt og Georgia og neste  til Gambia, Indonesia og Angola.[ 104] Etter  noen russiske politiske eksperters  mening  har korrupsjon «nådd  nivået av nasjonal katastrofe.» [105]

 Likevel  gjør regimets  natur selv minkende bestikkelser og tyveri (ikke glem å «utrydde» dem) til en fjern mulighet. Som   generalsekretæren i Den russiske journalistunionen  , Igor Jakovenko, forklarte i  februar i fjor, ville det  kreve et uavhengig parlament, et  uavhengig  rettssystem og et  uavhengige massemedier. «Vi har verken den første, den  andre eller den tredje i Russland,»  konkluderte han. «Derfor  ser   kampen mot korrupsjon ut som [ikke mer enn] en rituell dans.» [106]

Fra 2000 til 2007  vokste det statlige byråkratiet med anslagsvis 600 000 ansatte, nesten en dobling til 1,45 millioner.[ 107] Blomstrende «på den byråkratiske laissez-faire», sies korrupsjon   av  regimets kritikere å ha nådd  det punktet da «frykten for gjengjeldelse ikke bare blir en  uunngåelig, men det dominerende motivet» for statlige funksjonærers oppførsel. 108] I likhet med Kina, med  ordene til den avdøde kommunistiske lederen Chen Yun,  kan Russland befinne seg i en situasjon der «ikke bekjempelse  av korrupsjon vil ødelegge landet, mens kampen mot det vil  ødelegge  regimet.» [109]

Kommentar: Han nevner selvfølgelig ikke at bortimot hele det politiske systemet i USA  er oppkjøpt av finanseliten. Det blir ikke rangert under betegnelsen korrupsjon. Det er en del av det amerikanske «demokratiet» som de vil dumpe på verden. Kommentar slutt.

Hindret økonomisk modernisering? 

Ferdige («verdiskapende») produkter utgjør mindre enn 10 prosent av russisk eksport, med varer (for det meste olje, gass og metaller) som står for  resten.[110] Men i motsetning til små «petrostater»  kan ikke vareeksporten opprettholde landet, langt mindre bli grunnlaget for russisk økonomisk  modernisering: den voksende økonomien, dens befolkning og dens størrelse er for stor, krever stort (og, etter de utviklede  landenes standarder, sløsing) innenlands energiforbruk.  Men den  type økonomi Russland ønsker og må ha – kunnskapsintensiv og basert på høyteknologi – vil nesten helt sikkert bli  hindret av  regimets uimotsagte politiske og  økonomiske strategier.

Ved å vurdere regjeringens  ambisiøse økonomiske planer  konkluderte eksperter fra det russiske      vitenskapsakademiet nylig at «den eneste  rasjonelle veien for å endre det økonomiske kurset er   tilstedeværelsen av et opposisjonsparti  . . .  med nye prinsipper for  økonomisk politikk,» mens  etableringen av «statlige selskaper» bare fører  «til  omfordeling av ressurser». [111] Andre mener at på dette stadiet av  landets  utvikling kan et varig moderniseringsgjennombrudd  i Russland  ikke være mulig å oppnå uten en «ny sosial kontrakt», i  som  regimet   ikke  er opptatt av  konstruksjonen av den beryktede «   maktvertikalen», men av  å fremme konsensus og koalisjoner, åpenhet i politikk og økonomi ,   rettssikkerhet, gründerfrihet og lokalt selvstyre.[ 112]

Potensielt  kan den  mest skadelige konsekvensen av sultanistisk korporatisme ha vært dens innvirkning på små og mellomstore bedrifter, som i utviklede land ofte står i spissen for innovasjon og vekst ( og sysselsetter de fleste), men i Russland henger langt etter.    Gjennom russisk historie  blir statens handlinger ikke bare kopiert,  men også anvendt med ekstra iver og råhet i  provinsene.   Frigjort fra politisk konkurranse og velgernes tilsyn ved  eliminering av guvernørvalg  og ansvarlig utelukkende overfor  Kreml, som utnevner og avskjediger dem,  provinsiguvernører (og uten tvil ledere av   distriktsadministrasjoner under dem)  vil sannsynligvis bruke Yukos-presedensen for å presse de mest lønnsomme eller  lovende  bedriftene   til » samarbeide» og «dele» eller tvinge dem til å selge til de «foretrukne» virksomhetene.

Innsnevret investering, inflasjon og gjeld.

De nesten rituelle   formaningene om  temaene «høyteknologi» og «kunnskapsbaserte» økonomier til tross,  synes regjeringen  å være  mest opptatt av å tjene penger på det høye  råvarepriser. De facto eksproprieringen av   profitten  fra eksporten  av olje til over $ 27 per fat (hvorav regjeringen  beholder 90 prosent)  hemmer i alvorlig grad privat finansiering av «grønne»  felt» leting av private firmaer, mens investeringsregistrene (og lønnsomheten) til  statseide Gazprom og Rosneft har vært nådeløst dystre. Som et resultat, etter dramatisk vekst mellom 2000 og 2004,    har  økningen i oljeproduksjonen stadig gått ned, og ifølge  energiministeren  har denne for tiden i april nådde et «platå» og «stagnasjon». [113] Reduksjonen  av produksjon og eksport i  absolutte tall er nesten sikkert  nå.

Ved å  motstå  rubelstyrkingen på grunn   av  tilstrømningen av petrodollar,  har regjeringen holdt den nasjonale valutaen  kunstig lav for å holde  kostnadene ved olje- og gassproduksjon  nede og  øke fortjenesten. Dette (i tillegg til økte  offentlige utgifter i  andre halvdel av 2007 og verdensomspennende vekst i  prisene på  matvarer) har ført til inflasjon, som nådde 11,9 prosent i fjor.  samlet sett, alt fra  15 prosent økning i  prisen på  vegetabilsk olje til  dobling av  prisene på slike stifter som brød og melkepulver. I en nasjonal undersøkelse i oktober i fjor   rapporterte mellom halvparten og tre fjerdedeler av respondentene  «store økninger» i  prisene på  brød, mel, melkeprodukter og kjøtt. . [114] Til tross for  regjeringens «avtale» med de store     matprodusentene, eksportørene og butikkjedene om å fryse prisene i hvert fall gjennom denne våren, i   de tre første  månedene   i år har  prisene på brød og melkeprodukter vokst mellom 5 og 8 prosent.[ 115] Inflasjonen   for 2008 anslås nå til 14 prosent – den høyeste raten siden 2002.[ 116]

I mellomtiden – tilsynelatende trygg på at staten holder sin del av den sultanistiske korporatisme-avtalen  og redder dem på grunn av politisk lojalitet og personlige bånd til toppbyråkrater og   beslutningstakere – har landets banker og industribedrifter  (først og fremst de statseide eller statskontrollerte) gått  på lånetur, og øker den samlede private sektoren gjeld fra 31 milliarder dollar i 2003 til 167 milliarder dollar ved  utgangen av 2006 – over 500 prosent.[ 117] Med  Kremls kjære, Rosneft og Gazprom, som leder  an – skylder de 85 milliarder dollar, opp fra 37 milliarder dollar  for to år siden,  hvorav 36 milliarder dollar er i kortsiktige lån på grunn av dette i år [118] – Russiske selskaper må betale totalt  110 milliarder dollar[119] – eller rundt 9 prosent av fjorårets  BNP.  Mens den  private gjelden i Russland ennå ikke har  nådd Kinas nivå på   $ 1 billion i «dårlige» lån,  kan tendensen  ennå resultere i et lignende resultat.

Kommentar: I dag, fjorten år etter denne rapporten kan vi bedre vurdere utviklingen av Russlands økonomi etterat Vesten har satt inn omtrent det de har av sanksjoner mot landet. Mens USA blir stadig med isolert og marginalisert utenfor Vesten, så har Russland vært med å bygge opp alternative handels- og samarbeidsorganisasjoner utenfor USAs rekkevidde og styrket sin egen økonomi og stilling verden, mens USA faller stadig fortere  bakleksen. Den siste avtalen i OPEC om nedskalering av oljeproduksjonen er tvert imot det Biden fremmet for Saudi-Arabia da han var det for kort tid siden. Og det styrker Russlands økonomi ganske mye. I tillegg bebuder det stadig mer bruk av valuta utenfor USA-dollar-systemet og dermed slutten på dollaren som verdens reservevaluta og da kan det enorme gjeldsberge over landet gjøre det til en blek kopi av en forsums verdensmakt. Kommentar slutt.

Ledetråder til Russlands ytelse og oppførsel

Putins evne til å smi et politisk system som er stabilt nok til å bli testamentert til en etterfølger, fortjener å  feste hans navn til det som et tydelig autoritært regime.  Mens den viser mange kjente trekk, som inkluderer utvalgt,  men resolutt undertrykkelse,  viser putinismen en rekke  trekk som skiller den fra klassisk autoritarisme.   Noen – som   vektleggingen av  tapt ære og imperialistisk nostalgi, utsiktene til den «beleirede festningen», spionmani og en  utenrikspolitikk formet av gjengjeldelse og gjenoppblomstring  og tjener som hovedgrunnlaget for  regimets legitimitet og  nøkkelfaktoren for politisk  stabilitet – gjør han ganske utsatt for fascistiske politikker.  Andre, som korporatisme og sultanisme, minner om  tradisjonell autoritær økonomisk politikk.

En analyse av disse og andre trekk ved  putinismen gir viktige ledetråder om  regimets prestasjoner og levetid og Russlands oppførsel i  verden. På  kort sikt  synes statens kontroll over  politikk og  økonomi å bli styrket  av mangelen på konkurrerende politiske institusjoner, det «sultanistiske» grepet om   økonomien, truculence i utenrikssaker, og den ekstra legitimiteten som stammer fra det uimotsagte synet på  et land med fiender i inn- og utland. På  lengre sikt   kan den samme politikken også pålitelig vise seg  å føre til økonomisk stagnasjon, politisk destabilisering og en farlig forverring av landets eksterne relasjoner. .

Kommentar: Det har nå gått 14 år og ikke noe av dette har «slått til», så det var nok, som mye av kommentarene om svakhetene ved det politiske systemet i Russland, hovedsakelig ønsketenking og å føre både seg selv og andre bak lystet. Kommentar slutt.

Som student av marxistisk «dialektisk materialisme» – et obligatorisk kurs ved Leningrad Statsuniversitet, som det var ved alle andre høyskoler og universiteter i   Sovjetunionen – må Putin være klar over en  slik utvikling. Som en vellykket autoritær hersker  vil han uten tvil ignorere denne kunnskapen.

Kommentar: Det ser ikke slik ut, og det ser heller ikke ut som Russland står i fare for økonomisk tilbakegang med den massive vendingen mot det økonomiske østlige vekstsenterer i verden og utviklingen av BRICS og andre handelsorganisasjoner, samt den nye silkeveien som Kina bygger og organiserer. Kommentar slutt.

Leon Aron (laron@aei.org) er en bosatt forsker og  direktør for  russiske studier ved AEI. Deler av dette  perspektivet ble brukt i  hovedforelesningen på konferansen «Russia at the Crossroads»  ved  University of Illinois i Urbana-Champaign  den 27. mars 2008. 

Forfatteren er takknemlig til AEI forskningsassistent  Kara Flook og assisterende redaktør Laura Drinkwine for deres hjelp til å redigere og produsere dette essayet.

Notater

1. Samuel P. Huntington, Den tredje bølgen: Demokratisering i slutten av det tjuende århundre (Norman, OK: University of  Oklahoma Press, 1991), 109.

2. Ibid.

3. Ibid., 7.

4. Ibid., 7-8.

5. Georgij Bovt, «Medvedevs amorfe politiske agenda», Moscow Times,  31. januar 2008.

6. Dmitri Trenin, «Arven etter  Vladimir Putin,» Nåværende historie (oktober 2007): 346.

7. Yuri Korgunyuk, «S lopatami dogovorilis'» [Det er en avtale med spader], Gazeta,  15 april 2008, tilgjengelig på www.gazeta.ru/comments/2008/04/15_a_2695602.shtml (åpnet 15 april 2008).

8. Vladimir Putin, «Vystyplenie na forume storonnikov Prezidenta Rossii» [Tale på  Forum for  tilhengere av presidenten  i Russland] (tale, Moskva,  21 november 2007), tilgjengelig  på http://kremlin.ru/text/appears/2007/11/15363.shtml (besøkt  11. desember 2007).

9. Ifølge den ikke-statlige organisasjonen Legal Team ble nesten alle  opposisjonsdemonstrasjoner i 2007  enten forbudt eller spredt. I hele   fjor ga  moskvamyndighetene ikke   tillatelse til en eneste opposisjonsorganisert marsj, og autoriserte bare samlinger på avsidesliggende steder. (Robert  Coalson, «I Russland, demonstrasjoner, men ingen protester,» RFE-RL Newsline,  15. oktober 2007, tilgjengelig på http://rferl.org/newsline/2007/10/5-not/not-151007.asp [besøkt 23  . april 2008].)

10. All-Union Public Movement «For Menneskerettigheter», «Russland: Et rike av lovløshet og en mulighet for det sivile samfunn.»  Kopier på fil med forfatter. All-Union Public Movement «For Human Rights», «’Sikkerhetsstyrkenes» alternative og sivile samfunn».  Kopier på fil med forfatter.

11. For spesifikke tilfeller av  psykiatriske overgrep, se for eksempel Paul Goble, «Punitive Psychiatry Against Dissidents Returns Under Putin,» Window on Eurasia,  19. desember 2007, tilgjengelig på www.mari.ee/eng/articles/polit/2007/12/01.html ( besøkt  17 april 2008); og Nora Boustany, «Rettighetsaktivist  forteller om  internering i russiske psykiatriske  institusjoner», Washington Post,  22. oktober 2007.

12. All-Union Public Movement «For Menneskerettigheter», «Russland: Et rike av lovløshet og en mulighet for det sivile samfunn.»

13.Vasily Aleksanyan, uttalelse til   Høyesterett   i Russland,  22. januar 2008, transkripsjon tilgjengelig på www.khodorkovsky.ru/objective/7880.html (åpnet 24  . april 2008).

14. Ibid.

15. Ibid.

16. Jonas Bernstein, «Aleksanyans situasjon: Et tilfelle av «juridisk nihilisme» Medvedev ønsket å bekjempe?» Eurasia Daily Monitor,  4 januar 2008.

17. Nikolai Svanidze, intervju  av Aleksei Vorob’ev, Osoboe  mnenie  [A Separate Opinion], Ekho  Moskvy  Radio,   22 februar 2008, tilgjengelig  på http://echo.msk.ru/programs/personalno/496586-econ/ (besøkt    25 februar 2008).  Myndighetene  forsøkte  også    å gjøre et eksempel  på trettifem år gamle Svetlana Bakhmina – en mor   til   tre og syv år gamle gutter og en intern rådgiver  til Yukos, kort tid  før  det var  drevet inn i  konkurs  og kjøpt opp  av   statseide  Rosneft. I desember  2004   ble Bakhmina  avhørt  som vitne  i   statens  «sak» mot  Yukos.  Da  hun  nektet  å avgi    vitneforklaringene  aktoratet  ønsket, ble hennes status   endret  fra vitne  til tiltalt.    Hun  ble  satt  i arrest og avhørt i  seks  timer  til  hun  besvimte. Samme dag  ble  hun  siktet for  å ha underslått  «over» 8 milliarder rubler (340 millioner dollar med       dagens  konverteringsfrekvens ) verdt  aksjer  fra et tidligere Yukos-tilknyttet selskap  i 1998.  Bakhmina  var  for  junior i 1998 til å begå  en så massiv svindel, og det  påståtte  offeret for      underslaget, Tomskneft, benektet offentlig    at    tyveriet  hadde  tatt   plass, og gjentatte ganger  uttalte  at  den  ikke hadde  noen  krav  på  tiltalte.  Likevel, etter  to  års  varetektsfengsling, med  hennes kausjonsforespørsler    rutinemessig  nektet,   ble Bakhmina  i desember  2006   dømt til   syv  år  i fengsel. Hennes       advokaters appell for den  unge  kvinnens  løslatelse  på grunnlag av loven fra   2001   som  ga  amnesti  til kvinner  med  mindreårige  barn  hvis  deres  dom  var  mindre enn  ti  år  ble  nektet. Anken    om å       utsette soningen    til  Bakhminas  yngste  sønn er fjorten  år, ble  også  avvist av   byretten  i   Moskva, som  fant  at  barna  ble  tatt godt nok  vare på  av faren.    og bestemødre. I april    i fjor ble en  av  Bakhminas  advokater, Alexandr  Gofshtein,   angrepet  av menn i skimasker som  slo ham med      balltre   og brakk  begge beina hans.  Etter  en lang  sykehusinnleggelse   fortsetter han  å representere  sin klient. Se Grigory  Pasko, «Political  Prisoners in Today’s  Russia–Svetlana Bakhmina», Robert Amsterdam: Perspectives  on  Russia, Europe, and International Affairs, tilgjengelig  på www.robertamsterdam.com/2007/01/grigory_pasko_political_prison_3.htm (åpnet  mars   20, 2008); Marina Lepina  og Vladimir Trifonov, «Svetlane  Bakhminoy  razreshili  vyrastit» detey» [Svetlana Bakhmina  fikk  lov  til å oppdra    barna], Kommersant, 25. august 2006; og «Svetlana Bakhmina: rasprava» [Svetlana Bakhmina: Represalier], Pravda cheloveka  v Rossii  [Menneskerettigheter i Russland], tilgjengelig  på www.hro.org/editions/control/hodorkovski/2006/04/19-1.php (besøkt    20. mars 2008).    

18. Se Alexander J. Motyl, «Er Putins Russland fascistisk?» National Interest Online,  3. desember 2007, tilgjengelig på www.nationalinterest.org/Article.aspx?id=16258 (besøkt 17  . april 2008).

19. Vladimir Putin, «Vystyplenie na forume storonnikov Prezidenta Rossii.»

20. Tony Halpin, «Vladimir Putin styrker budet om å komme tilbake til makten,» Financial Times,  15 april 2008.

21. Ibid.

22. Levada-Center, «Presidentskiy srok Medvedeva» [The Presidential form av Medvedev],  5 mars 2008, tilgjengelig på www.levada.ru/press/2008030501.html (besøkt 23  april 2008).

23. Vladimir Putin,  «Årlig adresse til  den russiske føderasjonens   føderale forsamling» (tale, Moskva,  25. april 2005), tilgjengelig på www.kremlin.ru/eng/speeches/2005/04/252031_type70029type82912_87086.shtml (besøkt 14. januar 2008).

24. For detaljer, se Leon Aron, «Var liberty virkelig dårlig for Russland? Part I» Russian Outlook (sommeren 2007), tilgjengelig på www.aei.org/publication26600/.

25. Richard Tempest, «Putin en

Kommentar: Dessverre sluttet listen med henvisninger her i den eneste versjonen jeg fikk tak i på nettet. Jeg har heller ikke hatt tid til å sjekke henvisningene. Kommentar slutt.

Nyere tilhengere av begrepet «putinisme»

Kommentar: Jeg skal nå vise til noen nyere tilhenger av «putinisme»begrepet. Kommentar slutt.

Cairn’s Dossier – Volum 6, utgave 9, oktober 2022

Røttene til putinismen

I debatter om de underliggende årsakene til Vladimir Putins invasjon av Ukraina, er det lett å fortape seg i formodninger. De tre tekstene som presenteres i denne dokumentasjonen gir  oss et klarere bilde av hva som ligger bak denne aggresjonen. Den første, skrevet av  historikeren Françoise Thom i  kjølvannet  av krigen i Georgia i  2008,  beskriver  opprinnelsen og utviklingen av en solid konstruert ideologi som Vesten ikke tok på alvor. Sovjetunionens sammenbrudd genererte en tørst etter hevn blant  KGB og innflytelsesrike intellektuelle, basert på behovet for  å gjenopprette den russiske nasjonen og imperiet. Thom presenterer oss for direkte sitater fra de lite kjente skriftene  til ideologene som har konsolidert Putins måte  å tenke på.

Kommentar: Som vi kan se er dette omtrent samtidig som Leon Thom ga ut sin «analyse» av Putins politikk.

Bilde av Putin.

Den russiske presidenten har tatt på seg å skape «det femte imperiet». Ambisjonen  til det nye store Russland som projiseres i denne visjonen er å kontrollere amerikansk hegemoni og å etablere – inkludert i Vest-Europa – en motmakt som effektivt  kan  motsette seg det  antatte tullet til den globaliserende liberalismen som spres av  Vesten. Ved å dra nytte  av et «haltende og livløst» NATO,  vil Russland, ifølge denne visjonen, være i stand til å gjenvinne de russiske territoriene som har vært tatt bort fra det. Et  splittet Europa ledet av svake og korrupte politikere vil bli avhengig av  russisk gass og vil ikke ha  midler  til å svare.

Merknad: De som har fulgt med å lest Putins siste taler og uttalelser gjennom årene vil se at han overhodet ikke knytter seg til det tankegodset som blir presentert her. De vil se at Putin snakker om forsvare Russland som selvstendig stat utenfor USA-imperialismens fangarmer, at han snakker om frigjøring av verdens folk fra den gamle «hvite» dominans, undertrykking og utbytting som er 500 år gammel. At han vil få slutt på den 8 år lange undertrykkingen og krigen som det USA-støttede regiment i Kiev har drevet mot sine russisktalende landsmenn i øst og sør. Etter et langt arbeid for å få  løst dette på fredelig vis ble han totalt avvist og så ingen annen løsning enn å bruke militære midler. Du kan lese en transkripsjon av Putins siste store tale ved innlemming av de fire tidligere Ukrainske fylkene i Russland og danne din egen mening.

Han knytter seg med andre ord til den trenden i verden som nå er blitt dominerende, og som den alliansefrie bevegelsen står for, nemlig frigjøring fra «hvit makt» og den unipolare verden med ett senter som bestemmer alt og ikke har flere spillere rundt sjakkbrettet enn seg selv – på begge sider. Utenfor den «hvite» i verden forstår folk dette. Derfor har USA bare fått med seg sine «hvite» vasallar pluss Japan på kampen mot Russland i Ukraina. Utenfor USA utgjør det kun 10 prosent av verdens befolkning. Kommentar slutt.

 Videre fra dossieret: I den andre artikkelen setter to statsvitere  søkelyset på ideologen  Aleksandr Dugin, som har stått Putin  nær siden han  kom til  makten  i 2000.  Dugin er sterkt påvirket av de slavofile  ideene  til  den russisk-ortodokse kirken, ifølge hvilken Moskva er  det «tredje Roma», og han leder  den «internasjonale eurasiske bevegelsen», som han opprettet i 2003. Han er offisiell  rådgiver for  Dumaen og leder   for Senter for konservative studier ved Lomonosov Moscow State University.

Bilde av Dugin

Merknad: Dersom du virkelig hører på Alexandr Dugin så vil du se at disse beskrivelsene er villedende. Dugin fremtrer som en geo-politiker på linje med USAs Brzezinski og han sier at Putin også er en geo-politiker. Som geo-politiker går han inn for å få avviklet den unipolare verden der USA skal herske over alle og å få oppretten en multipolar verden med mange poler. Han viser til de historisk berømte geo-tenkerne og ser på hele den geo-politiske utviklingen i verden fra Halford Mackinder opp til i dag. Her finner du ikke noe av de historiene som USA-imperialismen og «putinisme»forsvarerne tillegger ham. Du kan sjekke dette sjøl i en ganske ny tale av ham. Putins egne ord er en viktig kilde til  informasjon, noe som illustreres av de to utdragene fra taler han holdt i 2004 og 2007  som er inkludert i Françoise Thoms artikkel. Kommentar slutt.

Den tredje teksten i dette dossieret ser på en tale Putin holdt i 2014, i  kjølvannet av folkeavstemningen på Krim etter den russiske invasjonen. Når man leser dette, er det klart at den russiske presidenten er fullt forpliktet til   ideologien  til de  intellektuelle og lederne  som er diskutert i de to foregående artiklene, som demonstrert av hans påstander om at  «Den russiske nasjonen ble en av de største, om ikke den største etniske gruppen i  verden som ble delt av grenser,» og at «Kiev er  mor til russiske  byer. Det gamle Rus er vår felles kilde, og vi kan ikke leve uten hverandre.

Merknad: Dette er også villedende. Jeg viser til transkripsjonen av de ovennevnte talene igjen. Merknad slutt.

Ellers står det i teksten:

«Pave Frans i Polen,  31. juli 2016 © Mazur/catholicnews.org.uk

Vladimir Putin, februar 2020 / CC4.0, Kremlin.ru»

I denne dokumentasjonen  kan du lese et utvalg av 3 tidsskriftartikler, oversatt til engelsk fra original fransk og gjort tilgjengelig på Cairn International Edition gratis.

Her er forfatterne:

Françoise Thom er emeritusforeleser  ved  Sorbonne.

Merknad: Hun har i lang tid vært utpekt som som en av Frankrikes største svartmalere av Russland. Se tekst seinere her.

Stéphane François er professor   i statsvitenskap ved   Universitetet i  Mons og assosiert medlem av Groupe sociétés, religions, laïcités (Societies, Religions, and Secularisms Research Group) (CNRS-EPHE).

Merknad: Han jobber for Carnegie Council for Ethics in International Affairs (New York), en annen amerikansk tenketank som blant annet publiserer saker fra rådgivere for Ukrainas Zelenski. Du kan selv se det på hjemmesiden deres som er vist til ovenfor.

Olivier Schmitt  er forskningsdirektør ved  Institut des Hautes Etudes de Défense Nationale (fransk institutt for avanserte studier i nasjonalt forsvar) og professor  i  statsvitenskap ved  University of Southern  Danmark.

Merknad: Han er NATO-systemets direkte representant.

Videre fra dossieret: Vladimir Putin er Russlands president.

Den siste teksten viser til hele saksmappen til dossieret

Merknad: Litt om Stephane François og hennes bok:

La nouvelle droite et ses dissidences: identité, écologie et paganisme

(Det nye høyre og dets uenigheter: Identitet, økologi og hedenskap)

Stephane François

Le Bord de l’eau (Vannkanten), 2021 – 232 sider

Vaskeseddelen antyder: » Research and Study Group  for  European Civilization (GRECE), som inntil da hadde vært ganske diskret, ble plassert i  den   offentlige menings søkelys i 1979, etter en spesielt voldsom mediekampanje, som fødte uttrykket «Nye høyre». Det ble skapt for å beskrive GRECE og dets  ideologiske posisjoner. Det nye høyre ble omgjort til en fabrikk for resirkulering av nazistiske ideer, en klubb av supermenn, en høyreorientert trotskisme  som søker å infiltrere media og  politiske myndigheter eller intellektuell.  Alt dette er delvis falskt …  og derfor også delvis  ekte. 

Denne boken tar sikte på å vise det  ideologiske  grunnlaget for  GRECE, dets  intellektuelle forbindelser og dets bidrag til utseendet av den identitetsideologi som i dag går utover det  begrensede rammeverket for det ekstreme, radikale høyre.  Stéphane François analyserer ulike punkter i ideologien fremmet av Det nye høyre og dets  hovedteoretikere, særlig Guillaume Faye og Alain de Benoist. Han  vender  også tilbake   til  sine forbindelser med russeren Alexander Dugin og de  amerikanske rasismeteoretikerne, inkludert  «alt-right»-strømmen, kjent siden Donald Trumps tiltredelse til presidentskapet i   Forente stater.»

Kommentar: Fra Voltaire har jeg kopiert følgende (oversatt fra fransk) som i en parentes sier noe om hvordan man ser på Francoise Thom i franske medier:

«Denne uka har to historiske spøkelser kommet tilbake til skjermene: i Frankrike, oppløsningen ; i Russland, en intern kollaps etter et nederlag eller en militær fastlåst situasjon i Ukraina.

Det var kunngjøringen for en uke siden om mobiliseringen av 300.000 russere og de tilsynelatende massive flukten til de berørte mennene som ga substans til denne hypotesen. I Le Figaro fremkaller Laure Mandeville umiddelbart parallellene til de russiske nederlagene i 1904 mot Japan og 1917 som førte til regimets interne sammenbrudd. For henne er «spørsmålet om regimets styrke nå på alles lepper». I Atlantico er det den berømte sovjetologen (og veldig anti-Putin) Françoise Thom som trekker parallellen til 1917: «Likhetene i dagens situasjon med den fra 1916-7 er slående: samme promotering av middelmådige politisk konformister til militærkommandoen, samme under tilsyn av hæren, samme pretensjon av Putin til personlig å lede operasjoner, samme manglende evne til byråkratiet til å organisere innsatsen til  krig.  Ifølge henne er «hvis den russiske hæren blir beseiret, er Putin-regimet dømt». Men utfallet av konflikten, og dermed putinismen, er ikke forseglet for henne på dette stadiet: alt vil avhenge av utviklingen.

Hypotesen om et sammenbrudd av den russiske hæren og Putin har imidlertid i en uke vært en del av de mulige scenariene. Det er sikkert vanskelig å skille propaganda fra fremveksten av temaet kollaps, men det kan ikke reduseres til en fantasi.»

Sluttkommentar

For vurdering av innholdet i «putinismen» har jeg altså lagt ved transkripsjon av Putins siste store tale og et opptak en ganske ny tale av Alexandr Dugin. Så har jeg vist til Zbigniev Brzezinski sin bok The Grand Chessboard og Extending Russia fra Pentagon sin tenketank Rand Corporation. Les og se disse og tenk sjøl. Min påstand er at «putinismen» er basert på villende påstander ut fra enkelt hendelser og uttalelser trukket ut av sin sammenheng som gir et fullstendig feil bilde av både Putin og Dugin og hele den russiske ledelsens geopolitiske strategi. Det er kort og godt en konspirasjonshistorie skapt av USA-imperialistene som ikke viser til en virkelig konspirasjon, men bare er et propaganda-våpen i USA sin kamp mot Russland for verdensherredømme og unipolar verden der USA er den eneste polen. Det kan alle se ved å sammenligne transkripsjonen og opptaket referert til ovenfor.

Dugin er motsvaret til vestens geo-strateg Brzezinski i Russland. Legg merke til at Dugin viser til en samtale med denne der Brzezinski sier at på det store strategiske sjakkbrett i verden er det bare en spiller. Etter å ha trukket for hvit snur denne spilleren brettet og trekker for svart. Putin har nå stått frem som en spiller nr. 2 på dette sjakkbrettet og vil spille for svart og det har dukket opp flere spillere som Kina, Iran og flere områder som vil spille sjakk med den anglo-amerikanske blokk. Dette er helt utålelig for spiller nr. 1 som vil styre alt selv.

Dugin og Putin er forsvarere av en multipolar verden der USA særstilling som verdenshersker er slutt og du har flere likeverdige spillere på verdens sjakkbrett. Og dette har enorm oppslutning fra alle undertrykte og utbyttete folk og land i verden. Det er dette USA hater og vil stanse med alle midler, slik de gjorde forrige gang de alliansefrie landene forsøkte å frigjøre seg fra den vestlige imperialismen i tiden etter Bandung-konferansen midt på 1950-tallet. Et typisk amerikansk middel var å hjelpe sin marionett, Suharto, til å myrde mellom 1 og 3 millioner kommunister og nasjonalister i Indonesia. Og så ha vi fått en rekke kriger med samme mål. Koreakrigen, Vietnamkrigen, Irakkrigen 1 og 2, Libyakrigen, Syriakrigen og Ukrainakrigen som begynte for mer enn 8 år siden for å undertrykke den russisktalende befolkning øst og sør i det som var Ukraina inntil det siste.

Krigshandlingene som nå foregår i Ukraina kan nå bli et viktig moment for å få satt en slutt på denne grusomme, undertrykkende og utbyttende unipolare, regelbestemte verden som danser etter USAs pipe. Kampen der dreier seg om dette. Å støtte den konstruerte «putinismen» er å ta standpunkt for at USA fortsatt skal være den eneste verdenshersker. Det er en støtte til fortsatt «hvit» dominans i verden, slik at har vært siden Columbus landet i Amerika i 1492.

Dette kan vi si selv om vi beklager Russland innmarsj i Ukraina slik et flertall av verdens land (som riktignok bare representerer rundt 44 prosent av verdens befolkning) sa i den første resolusjonen fra FNs hovedforsamling etter innmarsjen. Innmarsjen skulle har vært helt unødvendig om ikke USA hadde bestemt seg for å bruke Ukraina til destabilisere Russland og få til en USA-vennlig regimeendring der.

Terje Valen, mandag 9. oktober 2022.