USA og kuppet i Sudan

Jeg har oversatt en artikkel fra Foreign Affairs[i] om kuppet i Sudan og USA. Artikkelen er fra 11. november. Derfor er ikke den siste utviklingen i saken med her. Den avsatte statsminister Abdallah Hamdok er nå kommer tilbake til Sudan i sin gamle post, men det betyr ikke at politikken til general al-Burhan blir skiplet. Derimot fratar det «verdenssamfunnet» påskudd for å gå til økonomisk krig mot regimet og fjerner mye av grunnlaget for de «demokratiske kreftene sine demonstrasjoner. Dermed styrker generalen sin posisjon.

Foreign Affairs er organ for The Council of Foreign Relations, som også er kalt Wall Street’s Think Tank, dvs. et organ for finanskapitalen i USA. (Se note i.) Det er viktig å følge med i Foreign Affairs for alle som vil kjenne til standpunkter, synspunkter og debatter som de ledende krefter i USA-imperialismen vil at vi skal få innsikt i og som kan styrke USA-imperialismen. En annen sak er det her også ofte kommer fram fakta om USA-imperialismen som hovedstrømsmediene ikke gir oss innsikt i.

Før vi går løs på lesningen trengs noen begrepsavklaringer. Det første vi må ha klart for oss er at Democracy er USA’s Deadliest Export. (Demokrati er USAs dødeligste eksport.) Som William Blum så tydelig har vist gjennom sine bøker,[ii] er denne eksporten en brekkstang for at USA kan få satt i gang regimeendringer som åpner land for amerikansk kapital og lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet med påfølgende vilkår for slanke de offentlig utgifter og privatisere næringslivet og annet. Noe som fører til store ulemper og vansker for det arbeidende folket. Vi må også vite at det var nettopp dette den avsatte statsminister Abdalla Hamdok hadde gått inn for, fra 2019, og at det hadde skapt store problemer både for staten og folk flest i Sudan. Det var også den virkelige grunnen til at han ble avsatt av det andre ledende medlem i regjeringen, general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker, som i realiteten hadde den reelle makten i landet også før kuppet.

Vi skal særlig legge merke til at forfatteren betegner Afghanistan som et land med en demokratisk regjering, mens det var kjøpt og betalt av USA, og hele landet sin økonomi var så ødelagt av den amerikanske okkupasjonen at hele statsbudsjettet ett år var basert utelukkende på penger utenfra. Etter hvert var også en god del av landet var drevet av de såkalte hjelpeorganisasjonene, som i praksis utfører oppgaver for å opprettholde okkupasjonen. Her kan vi jamføre med situasjonen på Haiti.[iii] En grundig avdekking av NGOenes nye rolle, som ledende aktører er gjort av Cory Moningstar.[iv]

Når forfatteren snakker om fred så betyr det PAX AMERICANA, en fred under USAs herredømme.

Så skal vi vite at når USA snakker om overgang til demokrati i Sudan i 2019 og at befolkningen der frigjør seg, så betyr det de som støtter USAs arbeid for et nytt regimeskifte, slik at de kan gjenopprette den kontrollen som de klarte å ta over i landet fra 2019.

Ellers kan det være passende å også lese en artikkel i avisen Le Monde om kuppet som jeg har oversatt.[v]

Countering Sudan’s Coup

The United States Faces a Crucial Test in Khartoum

(Hvordan gå mot kuppet i Sudan – USA står overfor en avgjørende prøve i Khartoum)[vi]

By Alex de Waal

November 11, 2021

Bare to år etter Sudans historiske demokratiske overgang, har kuppet til den sudanesiske hæren 25. oktober stoppet landets vaklende skritt mot stabilitet. I ukene etter at han tok kontroll over regjeringen, har general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker, oppløst sivile institusjoner og holdt den avsatte statsministeren Abdalla Hamdok og andre ledende politikere i varetekt. I mellomtiden har titusenvis av sudanesere modig gått ut i gatene i protest og iscenesatt en generalstreik midt i matmangel og voldsom inflasjon.[vii]

Like viktig kan imidlertid være hva Burhans handlinger betyr for USAs diplomati i regionen. I motsetning til sin forgjenger, har president Joe Biden gjort Afrikas Horn til en prioritet, ved å utnevne en spesiell utsending, Jeffrey Feltman, for å utvikle og gjennomføre en strategi for å bringe fred[viii] til den urolige regionen. USA hadde også støttet Sudans begynnende demokrati med økonomisk bistand, lånegarantier og bistand til institusjonsbygging og reform av sikkerhetssektoren. Likevel overrasket kuppet Washington tilsynelatende, bare timer etter at Feltman møtte Burhan i Khartoum og understreket Washingtons sterke forpliktelse til de eksisterende avtalene mellom sivile og militære lederskap.

Som en direkte avvisning av USA, har Burhans maktgrep ytterligere satt spørsmålstegn ved amerikansk innflytelse i et allerede ustabilt nabolag. Burhan ble sannsynligvis oppmuntret av USAs tilbaketrekning fra Afghanistan og av Etiopias statsminister Abiy Ahmeds avvisning av USAs innsats for å få slutt på krigen og den humanitære krisen i landet.[ix] Nå truer generalen med å oppheve enda en ny, demokratisk regjering som hadde blitt støttet av USA, til en ikke-så-hemmelig tilfredsstillelse for Russland, Kina og fremtidige autokrater rundt om i verden.

Et slikt utfall er imidlertid neppe forhåndsbestemt. I motsetning til andre skjøre aspirerende demokratier over hele Midtøsten de siste årene, opprettholder Sudan et sterkt diplomatisk forhold til USA. Avgjørende for Washingtons innflytelse er om viktige allierte i regionen – Egypt, Israel, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – er ombord. Hvorvidt Biden-administrasjonen er villig til å iverksette raske tiltak for å gjenopprette Sudans demokratiske overgang, vil være en avgjørende test på dens evne til å forme politiske resultater på Afrikas Horn og Rødehavsarenaen og av Bidens stadig mer sårbare demokratiagenda over hele verden.

«Dette er ikke et kupp»

Ved å innta den kjente holdningen til Sudans tidligere militærdiktatorer, har Burhan forsøkt å projisere et bilde av styrke og stabilitet. Blant de forvirrende tingene generalen sa morgenen han tok makten, var: «Dette er ikke et kupp.» Hans påstand har vært at han som både sjef for de sudanesiske væpnede styrker og formann for Det suverene råd – et slags kollektivt presidentskap – allerede er de facto statsoverhode. I tradisjonen med nasjonalistiske hæroffiserer som går inn for å redde nasjonen fra krise – noe som har skjedd tre ganger i Sudans 65-årige historie som en uavhengig stat – hevder Burhan at han er den legitime vokteren av Sudans overgang og at de sivile har mislyktes.

Få i eller utenfor Sudan har latt seg lure av denne holdningen. Ettersom den sudanesiske offentligheten har protestert kraftig, har Den afrikanske union suspendert Sudans medlemskap på grunn av et «konstitusjonelt regjeringsskifte». Burhan har heller ikke tilbudt en troverdig løsning på noen av Sudans mange presserende utfordringer, inkludert stabilisering av økonomien, fullføring av arbeidet med å bringe de to største opprørsgruppene inn i fjorårets Juba-fredsavtale, og møte folkelige krav om en raskere overgang til demokrati.

Faktisk er det en mye enklere forklaring på Burhans maktovertakelse. Ifølge den konstitusjonelle erklæringen fra 2019, som er veikartet for Sudans overgang til demokrati, skulle Burhan trekke seg fra sitt formannskap i Det suverene råd 19. november, og overlevere det til en sivil leder. Det er tydelig at han ikke var forberedt på å ta dette skrittet. Men han ser også ut til å ha vært uforberedt på omfanget av folkelig fiendtlighet mot overtakelsen hans.

Burhans maktgrep har ytterligere satt spørsmålstegn ved amerikansk innflytelse i et allerede ustabilt nabolag.

Stilt overfor utsiktene til fornyet militærstyre, har et stort antall sundanesere vært fast bestemt på å bevare landets bemerkelsesverdige første skritt mot offentlig frihet og ansvarlig regjering. Styrkene for frihet og endring har drevet protestene – den brede koalisjonen av profesjonelle grupper, politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som nabolagskomiteer, som organiserte de ikke-voldelige protestene som felte det tidligere regimet til president Omar al-Bashir i april 2019. Denne dyktige og motstandsdyktige demokratibevegelsen har gjentatte ganger vist seg at de ikke lar seg kue av militæret. Etter en massakre av de væpnede styrkene på mer enn 100 demonstranter, to måneder etter Bashirs fall, mobiliserte FFC en «millionmarsj» som tvang generalene til å forhandle. Og 30. oktober, bare fem dager etter kuppet, arrangerte FFC trassig nok en «millionmarsj» som førte til hundretusenvis av protester i byer over hele Sudan, til tross for en Internett-nedleggelse pålagt av militæret. FFC står også bak generalstreiken.

Demonstrantenes sentrale krav er en umiddelbar tilbakevending til sivilt styre og fjerning av hæren fra den politiske ledelsen. Hamdok, som tidligere har blitt kritisert for sine harde innstramminger og sin preferanse for konsensusbygging som har gått over i ubesluttsomhet, har også fått ny støtte siden kuppet. Selv om han fortsatt sitter i husarrest, har han nektet å gå tilbake på oppfordringen om å gjenopprette styringsformelen før 25. oktober, og han har fremstått som en samlende skikkelse blant demonstrantene og den sentrale aktøren i arbeidet med å forhandle om en reversering av kuppet.

Hvis FFC og dets støttespillere lykkes med å gjenopprette Hamdok til embetet, vil de oppfordre ham til å ta radikale skritt for å avvikle militærets makt. For to år siden bøyde Burhan seg under det kombinerte presset fra gatedemonstrasjoner og USA-ledet internasjonalt press. Sudanesiske demokrater håper at den samme kombinasjonen vil fungere i dag. Men denne gangen viser generalene seg å være en tøffere nøtt å knekke.

Mellom en maktperson og hardt sted å være

I teorien har USA sterke verktøy til rådighet for å presse på for en reversering av kuppet. Burhans største svakhet – og Washingtons største styrke – er at Sudan sårt trenger penger. Generalen kan henvende seg til Gulf-statene for midlertidig støtte, men beløpene som trengs for å redde økonomien er langt større enn det saudierne og emiratisene er klare til å gi. Biden-administrasjonen har allerede besluttet å «sette på pause» 700 millioner dollar i bistand som svar på kuppet. Men den kan også bruke en mye større økonomisk redningspakke som innflytelse. Omlegging av Sudans gjeld på 70 milliarder dollar vil for eksempel kreve samarbeid fra USA, som med sine europeiske allierte har en kontrollerende eierandel i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Avskåret fra vestlige givere kunne Burhan opprettholde sitt regime på salg av gull, fortjeneste fra militæreide selskaper og avtaler med Russland for å skaffe leiesoldater. Men USA kan svare med økonomiske sanksjoner: Skulle Biden-administrasjonen påberope seg Global Magnitsky Act, kan disse aktivitetene raskt bli stengt. USA kan også fremskynde planene for å avdekke ulovlige strømmer av mineraler som fraktes ut av landet gjennom Khartoum internasjonale lufthavn. Et lovforslag for to partier har blitt fremmet i kongressen, hvis medlemmer har bedt USAs utenriksminister om å «umiddelbart identifisere kuppledere, deres medskyldige og muliggjørere for vurdering av målrettede sanksjoner».

Sudans historie viser at en sterk autoritær leder ikke betyr et sterkt, stabilt land – faktisk tvert imot.

Vanskeligere kan være å overtale viktige amerikanske allierte i regionen til å motsette seg militærstyre. Til tross for Den afrikanske unions faste standpunkt mot kuppet, er flere regjeringer mer komfortable med Burhan enn med den sivile ledelsen. Timer etter at Burhan møtte Feltman, fløy han til Kairo og fikk endelig godkjenning for et militært overtak fra den egyptiske presidenten (og tidligere general) Abdel Fattah el-Sisi, en gammel venn. Og Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er også vanlige tilhengere av militære sterke menn, selv i en sak som Sudans, der militæret har nære bånd til islamistiske grupper, mens demokratene er sterkt anti-islamistiske. Israel handlet direkte med Burhan om forhandlingene for at Sudan skal etablere diplomatiske forbindelser i 2020.

Feltmans diplomati har fokusert på å få disse Midtøsten-allierte til å innrette seg med USA ved å ikke anerkjenne den nye regjeringen. Så langt har dette vært moderat vellykket. Under amerikansk press har ingen arabiske land støttet Burhan, og Den arabiske liga – i en uvanlig divergens med den egyptiske regjeringen – har fordømt kuppet.

Paradoksalt nok gir Sudans farlige økonomi Burhan et kort å spille: han kan grave i og påberope seg sannsynligheten for en matsikkerhetskrise og sammenbruddet av Juba-fredsavtalen hvis bistand ikke kommer. Burhans «støtte meg eller ting kan bli verre»-argumentet er overfladisk plausibelt på grunn av trusselen om et økonomisk sammenbrudd som fører til sivil uorden. Men Sudans historie viser at en sterk autoritær leder ikke betyr et sterkt, stabilt land – faktisk tvert imot.

Skyggen av Bashir

Mange sudanesere ser på kuppet som en kontrarevolusjon – en retur til dagene til Sudans mangeårige sterke president, Omar al-Bashir. Ikke bare hadde Burhan og hærledelsen fremtredende stillinger under Bashir, de tjente også på «den dype staten» som han brukte for å opprettholde sitt styre. Under hans regime drev nettverk av militære offiserer og islamister skyggefulle virksomheter som inkluderte våpenproduksjon, gullhandel og hvitvasking av penger, i tillegg til å kontrollere en rekke legitime selskaper som vant lukrative bygge- og import-eksportkontrakter. Hamdoks tiltak for å demontere disse nettverkene kan faktisk ha ansporet til overtakelsen. Siden han tok makten, har Burhan løslatt noen av de ledende skikkelsene i det tidligere regimet fra fengselet, hvor de ventet på rettssak på grunn av korrupsjonsanklager. Han har også utnevnt gamle kumpaner til nøkkelstillinger som kontrollerer finans, olje og mineraler.

For alle som levde gjennom den tidligere epoken, er dette illevarslende trekk. Bashir varte i tre tiår ved makten gjennom dyktig ledelse av landets forskjellige fraksjoner. Hans valgkretser inkluderte islamistene, som i årenes løp byttet ut sine radikale prinsipper mot å ta del i kapitalismens bekvemmeligheter; militære og sikkerhetsoffiserer, som tjente på korrupte forretninger; og provinssjefer og militsledere, som ble betalt for å gjøre sine len etter regjeringens vilje. I stedet for å engasjere seg i de legitime kravene fra sør-sudanere, darfurianere og andre grupper som lider av beryktede ulikheter i rikdom og makt, gjorde Bashir sudanesisk politikk til en basar der rivaliserende medlemmer av eliten konkurrerte om personlige belønninger.

I tillegg til Sudans fremtid, står troverdigheten til USAs forpliktelse til demokrati på spill.

I mellomtiden ble klagene til den generelle befolkningen svekket og vokste. I Sør-Sudan endte lokale krigsherrer betalt av regjeringen for å undertrykke misnøye opp med å stille seg på side med opprøreren Sudan People’s Liberation Army og støtte løsrivelse. I Darfur brakte den mektigste paramilitære sjefen – general Mohamed “Hemedti” Dagolo – troppene sine til Khartoum, hvor han har blitt en sentral maktmegler. Og da hæren og sikkerheten slukte så mye som 60 prosent av offentlige utgifter, var økonomisk krise uunngåelig.

Selv etter 2019, med en ny sivil ledelse installert i Khartoum, forble det landlige Sudan styrt av hæren, paramilitære og stammehøvdinger. Under Burhan og Hemedti har nye voldelige konflikter utspilt seg mellom arabiske og ikke-arabiske grupper i Darfur og andre avsidesliggende regioner, med mer enn 400 000 mennesker på flukt i år.

Med sin lite overbevisende snakk om stabilitet, søker Burhan å gjenopplive politikken fra Bashir-tiden. Hvis soldatene får lov til å sette vilkårene for en kompromissavtale med de sivile, kan vi være sikre på at Sudans svulstige militærbudsjett ikke vil bli berørt og militærets dype innblanding i økonomien vil forbli, kveler det frie markedet og nærer korrupsjon. Provinsielle sterke menn vil blomstre. Urørt kan Burhan-regimet ta Sudan tilbake til sine mørkeste dager med kleptokratisk militarisme og endeløs konflikt.

Finne en vei ut

Et bedre resultat er fortsatt mulig. I den andre uken i november falt en lovende kompromissformel for å gjeninnsette Hamdok i spissen for et nytt sivilt kabinett på grunn av Burhans uforsonlighet. Generalen nektet å gi fra seg kontrollen over de strategiske eiendelene til økonomien og gjeninnføre den sivile komiteen som hadde demontert den korrupte kapitalismen til det forrige regimet. Ved å vise Burhans sanne farger, gir imidlertid disse handlingene også en sterk begrunnelse for USA og dets allierte til å ta avgjørende grep mot militærets finanser, inkludert målrettede sanksjoner.

Samtidig har Burhan ikke råd til å miste folkelig støtte fullstendig og vet at bruk av makt mot demonstranter – som nå inkluderer brede tverrsnitt av befolkningen – vil bety ruin. Hamdok og FFC kan tilby noen beskjedne kompromisser for Burhan for å redde ansikt og også styrke Sudans overgang – for eksempel ved å etablere den lenge forsinkede lovgivende forsamlingen med en balansert representasjon av politiske partier og kanskje til og med noen militære representanter. Å sende Bashir til Den internasjonale straffedomstolen i Haag er et splittende skritt; som en del av et politisk oppgjør, kan han møte rettferdighet i Sudan i stedet.

I ukene etter kuppet har USA også antydet at det er åpent for en viss grad av kompromiss. I en diskusjon ved U.S. Institute of Peace 2. november, understreket Feltman at Washingtons drivende prioritet er stabilitet. I en uttalelse dagen etter understreket «fireren» av Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, USA og Storbritannia at enhver regjering i Sudan må være forpliktet til grunnlovserklæringen fra 2019 og fredsavtalen for Juba «som grunnlaget for videre dialog om hvordan gjenopprette og opprettholde et ekte sivil-militært partnerskap. . . .» Dette er kortere enn et utvetydig krav om å gjenopprette sivilt styre og avviser spørsmålet om Burhans overlevering av makten denne måneden.

Hvis USA håper å stoppe Burhan og gi støtte til Sudans beleirede demokratibevegelse, må de handle raskt. Ved å bruke sitt hovedinstrument for å presse Burhan – finans – kan Washington, med støtte fra sine Midtøsten og europeiske allierte, sette generalene på en vanskelig plass. Samtidig, ved å bygge en enhetlig internasjonal diplomatisk front for å støtte Den Afrikanske Unions prinsipielle motstand mot et grunnlovsstridig regjeringsskifte og støtte det sudanesiske folks krav om sivilt styre, kan USA bringe Burhan tilbake til bordet. Uten et slikt engasjement risikerer Sudan imidlertid å miste all fremgangen det har gjort. I tillegg til Sudans fremtid, står troverdigheten til USAs forpliktelse til demokrati på spill.

ALEX DE WAAL er administrerende direktør for World Peace Foundation ved Fletcher School, Tufts University. Oversa

[i] Foreign Affairs er organ for organisasjonen til den virkelige makteliten i USA The Council on Foreign Relations. En grundig innføring i denne organisasjonen og dens makt finner du i Wall Street’s Think Tank – The Council on Foreign Relations and the Empire of Neoliberal Geopolitics, 1976-2014, utgitt i 2015 av Laurence H. Shoup. Joel Kovel som skrev The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the Word skriver dette om boken: «In any event, nobody can claim to understand U.S. imperialism without reference to Shoup’s masterful work.» (Der i hvert fall slik at ingen kan påstå at de forstår USA-imperialismen uten a referere til Shoups mesterlige verk.) I denne boken er det påvist i detalj hvordan The Council of Foreign Relationa styrer USAs «folkevalgte» organer, som Kongressen og Senatet, pluss selvfølgelig regjeringen, og har sine folk i en utallig rekke posisjoner der de er drivende for USAs utenriks-, og faktisk også, innenrikspolitikk. Vi kan for eksempel nevne at Cecilie Hellestveit var tilknyttet denne organisasjonen da hun skrev sin bok om Syria, En liten krig i en stor verden. Det borger for at hennes arbeid ikke går på tvers av USAs utenrikspolitikk og dette landets bilde av verden, og dermed fremstiller historien og hendelsene i det vesentlige ut fra USAs interesser. Det er viktig å være oppmerksom på – i det vesentlige – for det tillatt med noen kritiske posisjoner bare de ikke rokker ved hovedbildet som The Council of Foreign Realtions og dermed regjeringen i USA vil ha formidlet. Det er vesentlig at denne organisasjonen virkelig har midlene til å kjøpe verdens glupeste hoder, viss de holder seg innenfor visse politiske grenser, dvs. de grensene som organisasjonen og regjeringen i USA setter.

[ii] CIA & USA’s verkliga utrikspolitikk, Epsilon Press, 1998, som er en oversettelse av Killing Hope fra 1995.

Rogue State – A guide til the Worlds’ Only Superpower fra 2000 og

America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else fra 2014. Her er grundig dokumentert hvordan USA under dekke av kamp for demokrati over alt i verden, invaderer, driver økonomisk krig mot, og jobber med regimeendringen, for å fremme USAs egeninteresse. Det fører til uendelige lidelser for folk over hele kloden.

[iii] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[iv] https://www.theartofannihilation.com/ An introduction to Morningstar’s body of work. By Jay Taber at Intercontinental Cry.

In his seminal study Science of Coercion, Christopher Simpson observed that communication might be understood as both the conduit for and the actual substance of human culture and consciousness. As Simpson noted, psychological warfare is the application of mass communication to modern social conflict.

In the U.S. Army War College manual on psychological warfare, the stated objective is to destroy the will and ability of the enemy to fight by depriving them of the support of allies and neutrals. Some of the methods used in the manual are sowing dissension, distrust, fear and hopelessness.

In the decades since these publications were first published, a new form of psywar has emerged in the form of false hope. With unlimited funding and organizational support from foundations like Ford, Rockefeller, Gates and Soros, U.S. Government propaganda now has a vast new army of non-profits that, along with corporate media and academia, serve as both a third wing of mass consciousness and a fifth column for destabilization campaigns worldwide.

As Cory Morningstar captures The Simulacrum in her multi-part series on the non-profit industrial complex, domesticating the populace is a fait accompli, and the only question remaining is what will happen if and when capitalist activism is seen for what it is. By following the money from aristocratic derivatives to embodiments of false hope like Avaaz, MoveOn, and Change, Morningstar steps through the looking glass to expose how NGOs have become a key tool of global dominance using social media as a means of social manipulation.

When the smoke generated by phony progressives clears, all that is left is an industrial wasteland of false hope and real threats. When the betrayals of NGOs like Amnesty International and Human Rights Watch are known, we can finally begin to exercise our responsibilities. Until then, programs like Democracy Now remain little more than adult versions of Sesame Street for the toy Che brigades.

(En introduksjon til Morningstars arbeid. Av Jay Taber på Intercontinental Cry. I sin banebrytende studie Science of Coercion observerte Christopher Simpson at kommunikasjon kan bli forstått som både kanalen for og det virkelige innholdet i menneskelig kultur og bevissthet. Som Simpson bemerket, er psykologisk krigføring bruken av massekommunikasjon i moderne sosial konflikt. I U.S. Army War College-håndboken om psykologisk krigføring er det uttalte målet å ødelegge fiendens vilje og evne til å kjempe ved å frata dem støtte fra allierte og nøytrale. Noen av metodene som brukes i manualen er å så uenighet, mistillit, frykt og håpløshet. I tiårene siden disse publikasjonene først ble publisert, har en ny form for psywar dukket opp i form av falskt håp. Med ubegrenset finansiering og organisatorisk støtte fra stiftelser som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USAs regjeringspropaganda nå en enorm ny hær av ideelle organisasjoner som, sammen med bedriftsmedier og akademia, fungerer som både en tredje fløy av massebevissthet og en femte kolonne for destabiliseringskampanjer over hele verden. Mens Cory Morningstar fanger The Simulacrum i sin flerdelte serie om det ideelle ikke-profitt industrikomplekset, er å tilvenne befolkningen til et fullført faktum, og det eneste spørsmålet som gjenstår er hva som vil skje hvis og når kapitalistisk aktivisme blir sett for hva den er. Ved å følge pengene fra aristokratiske derivater til legemliggjørelser av falskt håp som Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glasset for å avsløre hvordan frivillige organisasjoner har blitt et nøkkelverktøy for global dominans ved å bruke sosiale medier som et middel for sosial manipulasjon. Når røyken som genereres av falske progressive forsvinner, er alt som gjenstår en industriødemark av falskt håp og reelle trusler. Når svikene til frivillige organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch er kjent, kan vi endelig begynne å utøve vårt ansvar. Inntil da forblir programmer som Democracy Now lite mer enn voksne versjoner av Sesame Street for leketøy Che-brigadene.)

[The article above titled “Through the Looking Glass” was published by Intercontinental Cry on September 11, 2012. Jay Taber is an associate scholar of the Center for World Indigenous Studies, an author, a correspondent to Fourth World Eye, and a contributing editor of Fourth World Journal. Since 1994, he has served as the administrative director of Public Good Project.]

[Artikkelen ovenfor, med tittelen «Through the Looking Glass», ble publisert av Intercontinental Cry 11. september 2012. Jay Taber er førsteamanuensis ved Center for World Indigenous Studies, forfatter, korrespondent til Fourth World Eye og en medvirkende redaktør av Fourth World Journal. Siden 1994 har han fungert som administrativ direktør for Public Good Project.]

[v] https://www.tvalen.no/2021/11/08/i-sudan-et-kupp-pa-bakgrunn-av-geopolitiske-og-regionale-maktkamper/

[vi] https://www.foreignaffairs.com/articles/sudan/2021-11-11/countering-sudans-coup

[vii] Det er denne situasjonen som er forårsaket av de vilkårene som Det internasjonale pengefondet og verdensbanken satte for å gi lå fra 2019, da USA sin innflytelse ble fremherskende gjennom deres støttespiller, den sivile statsministeren, Abdalla Hamdok, som før kuppet delte makten med general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker. Legg merke til at forfatteren forteller oss hvilket politisk press dette legger på Sudans regjering. De tiltakene som forfatteren påpeker at USA kan bruke avslører jo i virkeligheten deres økonomisk krig mot land som ikke vil danse etter deres pipe (de som de kaller demokrati). Et vilkår som også ble satt for at Sudan skulle få lån i 2019, var at landet skulle si opp en gunstig utviklingsavtale med Kina, som ikke hadde den slags bindinger.

[viii] Pax Americana – det er fred under USAs herredømme.

[ix] Abyi har etter hvert vist at han ikke er en nikkedukke for USA. Han har blant annet sluttet Etopia til Kinas silkevei-prosjekt – og altså avslått USAs «hjelp» til å slå ned tigray-opprøret.

Lot velgerne i stikken – eller lar

I Klassekampen for 20.11.21 hadde Bjørgulv Braanen en kommentar til at tidligere spinndoktor for Arbeiderpartiet, Tarjei Skirbekk, som han sier tar et flengende oppgjør med de sosialdemokratiske partienes støtte til markedsliberalistisk dereguleringspolitikk de siste tiårene. Skirbekk mener at denne politikken har utspilt sin rolle og vi trenger en omlegging i retning som kan bedre forholdene for folk i verden og få slutt på den dårlige utviklingen for arbeiderklassen under nyliberalismens epoke (fra ca. 1980 og fremover). Fordi de sosialdemokratiske partiene har støttet denne politikken har de også mistet arbeidsfolks støtte. Nå sier han at DNA for eksempel kan gjenvinne sine velgere om partiet klarer å ta inn over seg det som Skirbekk anbefaler, nemlig et systemskifte for en ny rebalansering av forholdet mellom arbeid og kapital og få til et nytt klassekompromiss på linje med det som skjedde etter krigen. Da kan arbeiderpartiene klare å gjenopprette tilliten ved å ta misfornøyde velger på alvor og føre en politikk som bedrer deres vilkår. Så langt Skirbekk.

Mine kommentarer er at den økonomiske grunnen under innføringen av nyliberalismen var det pågående fallet i profittraten fra 2. verdenskrig og frem mot 1980. Da var det blitt så prekært at noe alvorlig måtte gjøres for å motvirke det. Til syvende og sist ble to grunnleggende metoder brukt. Den ene var å få ned kostnadene til arbeidskraft, både ved å flytte produksjonen til såkalte lavkostland, ved å åpne for arbeidsinnvandring og ved å presse nedover arbeidskostnadene ved angrep på de velferdsreformene som var oppnådd da profitt raten var mye høyere. Det andre var gjeldsfinansiering. Disse metodene stabiliserte profittraten i noen tid, men på sikt førte det til store problemer som finanskriser og økende forskjeller med økende fattigdom ved den ene polen (vanlige arbeidsfolk) og økende rikdommer ved den andre polen monopol- og finanskapital.

En formell opprettholdelse av profittraten på denne måten har nå utspilt sin rolle. Derfor trenger finanskapitalen og de store imperialiststatene en ny økonomisk politikk for å sikre profittene sine og makten sin. På grunn av at profittraten allerede er så lav som den nå er, kan kapitalen ikke gå tilbake til å godta etterkrigstidens positive reformer for arbeidsfolk. Det er ikke lenger mulig under kapitalismen slik den nå utvikler seg. Et nytt klassekompromiss med positivt innhold for arbeidsfolk flest er derfor ikke mulig

Finanskapitalen og de ledende imperialiststatene trenger nå å trekke alle parter i samfunnet sammen om løse oppgaven med å skape en politikk som kan redde deres profittsystem og deres profitter gjennom det de kaller stakeholder-kapitalisme. Det vil si at de vil ha alle klasser og grupper i samfunnet til å samarbeide om de prosjektene som finanskapitalen og de ledende imperialiststatene i verden utformer for miljøpolitikken, helsepolitikken, militærpolitikken og politikk på andre felter.

Finanskapitalen og de ledende imperialiststatene skal ha ledelsen i å utforme dette nye systemet gjennom sine internasjonale organisasjoner – et FN som de har tatt makten over, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, NATO, WHO (medisinkapitalens organ) og verdens NGOer (Non governmental organisations) som nå (muligens med noen unntak) også er helt underlagt de store imperialiststatene og storfinansen. I tillegg kommer hele den imperialistiske verdens ledende medier som de også eier og kontrollerer.

Det er denne politikken Tarjei Skirbekk nå i realiteten åpner for og som Braanen faller for. Ettersom dette også ser ut til å være Klassekampens redaksjonelle linje, blir dessverre avisen stadig mindre relevant når det gjelde å forstå de store endringene i verden som foregår foran øynene våre. Den klarer ikke å avsløre finanskapitalens og USA-imperialismens sanne karakter og deres smarte propaganda og metoder for å få oss til å godta et nytt utbyttingsregime der statene med sine folkevalgte organer settes mer og mer på sidelinjen, og der storfinansens sugerør går ned i arbeidsfolks lommer ikke bare gjennom økt direkte utbytting, men også gjennom full kontroll over tilegningen av de skattene vi betaler for å sikre vår velferd. Den siste tidens artikler om Haiti[i] og Sudan[ii] i avisen, viser dette. Det undergraver også avisens tidligere klare antiimperialistiske holdning og dens stilling for utbygging av demokratiske stater, med støtte til kampen mot EU/EØS og USA/NATO og kampen til nasjoner som prøver å bryte seg ut av eller holde seg utenfor dominansen til de store imperialiststatene med USA i spissen, som tydelige eksempler.

Terje Valen, onsdag 24. november 2021.

[i] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[ii] https://www.tvalen.no/2021/11/22/usa-og-kuppet-i-sudan/

I Sudan, et kupp på bakgrunn av geopolitiske og regionale maktkamper

Innledning

Dette er overskriften på en artikkel i Le Monde som gir mange gode opplysninger om den geopolitiske situasjonen i Sudan og kuppet. Jeg oversetter først artikkelen og gir så noen anticolumbiske kommentarer til denne. For leserne av dette kan det være nyttig også å lese https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/ og https://www.tvalen.no/2021/10/31/kampar-for-a-komme-ut-or-columbismen-sitt-famntak-haiti-som-eksempel-2/

Jeg trekker frem denne artikkelen i Le Monde for å vise at Klassekampen igjen har en utenriksartikkel der hovedinnholdet som blir sammenfattet i en overskrift, Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill,[i] gir et helt feil bilde av situasjonen. Analyseartikkelen nevner ikke den geopolitiske bakgrunnen i det hele tatt. Hadde journalisten gjort det ville hun ha måttet ta frem at det sentrale er at det USA var på full fart inn i Sudan igjen etter å ha vært stengt ute i over 30 år. Det er jo USA sin mann i overgangsregjeringen i landet, Abdallah Hamdok, som har blitt satt på sidelinjen. Det blir gjort etter at han har inngått avtaler med USA ved Det internasjonale pengefondet (IMF) om lån på fondets betingelser, noe som har betydd nedskjæring av statlige ytelser og arbeid for privatisering. Som Wahab selv skriver i sin artikkel, så førte dette til at prisene steg og arbeidsledigheten økte. De protestene som hun sier, uteble har nå manifestert seg i at han blitt kastet. En annen sak er at han også sa opp en gunstig avtale med Kina før han sendte inn USA og deres IMF, et av organene som USA bruker for å dominere verden.

Så til oversettelsen:

Oversettelse

Maktovertakelsen av hæren forankrer Egypts innflytelse hos generalene og kommer til å avvise USA, som er svært engasjert i at den demokratiske overgangen skal fortsette.

Av Jean-Philippe Rémy, Le Monde

Lagt ut 27. oktober 2021 kl. 11.08 – Oppdatert 29. oktober 2021 kl. 17.29.

Une photo publiée par la page Facebook officielle de la présidence égyptienne le 6 mars 2021 montre le président égyptien Abdel Fattah Al-Sissi (à gauche) et le chef du Conseil souverain du Soudan, le général le général Abdel Fattah Al-Bourhane, lors d’une conférence de presse à Khartoum. – / AFP

Sjelden har et statskupp, som plasserte general Abdel Fattah Al-Bourhane i spissen for landet vært, så varslet og forventet som det som ble utført av militæret i Sudan mandag 25. oktober. Og de som håpet å motsette seg det, med USA i spissen, klarte ikke å gjøre det. Selvfølgelig er den sudanesiske situasjonen kompleks. Teknisk sett styrte general Al-Bourhane landet allerede før kuppet, men i en situasjon med tvungen maktdeling, og innenfor rammen av institusjoner knyttet til en overgangstidsplan, noe som betydde at han potensielt skulle ha sluttet, – fra 17. november, – til fordel for en sivil leder.

Verken hæren, eller dens allierte inne i landet, eller noen av dens eksterne allierte, med Egypt i spissen, hadde bestemt seg for denne overdragelsen halvveis i overgangsperioden (som skal avsluttes i 2023 med valg), fordi det ville bety å tape evt. sjansen til å forbli ved makten. De går derfor for å utfordre USA, som er for overgangen, og for å stille spørsmål ved maktbalansen og alliansene på Afrikas Horn der ytre påvirkninger en mange.

Spillet som for tiden spilles i denne delen av verden involverer både amerikanske ambisjoner om å motarbeide Kina, Russlands ambisjoner om å utvide sitt innflytelsesområde, samt målene til Gulf-landene, Tyrkia og andre mindre synlige aktører, for hvem det økende kaoset gir gunstige muligheter. Etiopia, som allerede er i krig, søker febrilsk støtte utenfra, spesielt i Tyrkia. Den skjøre somaliske makten er på randen av kollaps. Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer. Fra nå av begynner en ny fase, på bakgrunn av at kampene for innflytelse går foran folkenes ambisjoner.

«Normalisering» av forholdet til Israel

Siden en ikke-voldelig folkelig bevegelse i 2019 hadde lyktes med å knekke den tidligere diktatoren Omar Al-Bashir etter tretti år med islamsk-militært styre, har landet blitt styrt av overgangsmyndigheter. Et utøvende organ, Suverenitetsrådet, hvor både sivile og soldater satt til mandag morgen, hadde som oppgave å lede nasjonen frem til valget, samtidig som den lot den administreres, dag for dag, av en regjering som sies å være av teknokrater.

Det var med denne styringsformen at Sudan nettopp hadde gjenvunnet sin plass på den internasjonale scenen, etter tiår med isolasjon. I denne sammenhengen hadde han signert, i januar 2021, de såkalte «Abraham»-avtalene for en tilnærming til Israel og fått løftet om økonomisk bistand fra USA, noen uker etter at Khartoum ble trukket fra den amerikanske listen av stater som blir anklaget for finansiere terrorisme. Det var allerede general Al-Bourhane som hadde tatt det første offisielle skrittet, da han kunngjorde i februar 2020 i Kampala, Uganda, «normaliseringen» av forholdet til den Israel. Planen var altså geopolitisk, og favoriserte planene til Washington, en alliert av Israel.

Når han nå har kommandoen over landet alene, gjentok generalen tirsdag sin støtte til denne normaliseringen, og ser ut til å sende en indirekte melding til USA. Men ved å arrestere nesten alle regjeringsmedlemmene på mandag – med statsminister Abdallah Hamdok som den første – og dermed kutte av den demokratiske overgangen, endrer det hele retningen. Tirsdag kveld ble Mr. Hamdok hentet hjem, i en falsk løslatelse da han fortsatt ikke var fri til å bevege seg.

Triumf for den egyptiske viljen

Med makten nå konsentrert i hendene på én, general Al-Bourhane, er det ikke en innvielse, men en trussel om implosjon som dukker opp. Med ordene til en regional observatør, er mandagens putsch «bare semifinalen. Det vi må vente på nå er finalen.» Dette betyr en forutsigbar konfrontasjon mellom ambisjonene til generalene som står bak Abdel Fattah Al-Bourhane og Mohammed Hamdan Daglo, kjent som «Hemetti», sjef for Rapid Support Forces, spesielt mot en bakgrunn av divergerende tilnærminger til spørsmålet om Etiopia.

Dette statskuppet ser først ut til å være en triumf for egyptiske interesser. Dro ikke general Abdel Fattah Al-Bourhane til Kairo for å rapportere der om planene hans til president Abdel Fattah Al-Sisi – eller tok ordrene hans der – rett før overgangsmyndighetene ble styrtet, slik som samstemte regionale og internasjonale kilder bekrefter? I flere måneder, ifølge mange observatører i regionen, ønsket Egypt, støttet av Gulf-landene, å se at det sivile eventyret under overgangen ble avsluttet med en overtakelse av hæren. Med fare for å konfrontere USA og, i mindre grad, europeerne.

Noen anticolumbiske[ii] kommentarer

For alle som kjenner litt til den internasjonale situasjonen og historien til Sudan og den politiske situasjonen der gjennom den siste tiden, er det klart at kuppet er en del av et pågående opprør mot USA sin innflytelse i regionen. Under den forrige diktatoren, Omar al-Bashir, som styrte i 30 år hadde USA liten innflytelse. USA brukte sanksjoner istedenfor støtte til landet da. Dette endret seg fra 2017 og det som har skjedd etterpå har tatt preg av det. USA har rykket frem sine posisjoner i landet. Det viser seg blant annet ved at den sivile leder i overgangsperioden, Abdalla Hamdok, har fått inn Det internasjonale pengefondet som har krevd sin «reformer» for å gi lån. Disse reformene går alltid ut på statlige innsparinger og mest mulig privatisering.

En nøkkelformulering for å forstå at USA var i ferd med å befeste sin posisjon i landet var «Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer.» Dette er en del av USA-imperialismens reklame for sin inngripen i andre land og for deres humanitære invasjoner, som på Haiti. Klassekampens journalist har gått på limpinnen og kaller dette for at «Sudanerne klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ …». Nei, det var USA som var ferd med feste sitt grep om landet, med de fryktelige konsekvenser det alltid får.

Det som skjer i Sudan, er et utslag av det samme som skjer i store deler av dette området nå. Egypt hevder sin uavhengighet av USA, i Etiopia kan det se ut som Tigray-styrkene kan kaste fredsprisvinner Abyi[iii]. Han har vært USAs mann. Det var derfor USA sin vasallstat Norge ga ham Nobels fredspris. Men USA har her satset på to hester og har åpnet forbindelser til Tigraystyrkene også. Abyi kan ha blitt for plagsom da han meldte Etiopia på Kinas silkebelte opplegg og åpnet for at landet har større handel med Kina enn med USA. I Jemen går det heller ikke USAs vei. Vi ser altså konturene av den geopolitiske kontinentalforskyvning som nå skjer ved at den ledende columbiske staten USA, får stadig større problemer med å holde oppe makten sin. Dette er en følge av Kinas enorme vekst og økende anseelse i alle de såkalte «utviklingsland», og mange andre, blant annet fordi de hevder prinsippet om ikke å blande seg i andre staters styre og stell som et hovedprinsipp for sin utenrikspolitikk og handel. Og det er gledelig og peker frem mot en fredeligere og bedre verden.

Oversettelse, understreking og kommentarer av Terje Valen, mandag 8. november 2021.

[i] Amal A. Wahab (ANALYSE), Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill – Erkefiender gikk sammen, Klassekampen, lørdag 30. oktober 2021, sidene 32-33.

[ii] Se for eksempel https://www.tvalen.no/2021/06/23/slutten-pa-den-columbiske-epoken/

[iii] https://no.wikipedia.org/wiki/Abiy_Ahmed

Reklame for USAs NGO-imperialisme

Når du har lest artiklene om NGOenes arbeid på Haiti, så vet du hva realiteten er. NGOene utgjør det siste, mest utspekulerte trekket i USA-imperialismens og columbismens herjinger i andre land. Men reklamen er like fin som den er løgnaktig, eller i det minste villedende fordi en velger ut noen få eksempler, som kanskje er ok, men som likevel bidrar til det som står nederst i den rapporten dere nå skal se

https://www.usglc.org/wp-content/themes/usglc/assets/images/map/Global-Impact-Project-Report-Final.pdf

Terje Valen, 7.11.2021.

Haiti som NGOane sin republikk

Etter eit par procolumbiske og villeiande artiklar i Klassekampen om Haiti for kort tid sidan har et tatt på meg å drive litt anticolumbisk folkeopplysning. Her er tredje innlegget i dette høvet.

NGOar (Non Governmental Organisations) er organisasjonar som formelt sett ikkje er statlege. I røynda er dei no finansiert og dirigert av statar og dei rikaste finansfolka i verda. USA og deira finansoligarkar kontrollerer flest NGOar.

For dei som vil vite korleis verda fungerer i dag er boka Washington Bullets – A History of the CIA, Coups and Assassinations frå 2020 av Vijayd Prashad viktig. Han følgjer opp slike tidlegare bøker som Free World Colossus frå 1962 av David Horowitz (utgjeven på norsk av Pax i 1964 og 65) og 1965 med tittel USA og den tredje verden, søkelys på amerikansk utenrikspolitikk bind 1 og 2) og War Without End – America Planning for the Next Vietnams frå 1972 og fleire bøker av William Blum, der den siste var America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth About US Foreign Policy and Everything Else frå 2014.

Eg omsette her eit avsnitt frå Prashad si bok, sidene 132-135, med overskrifta Republic of the NGOs.

Det er fleire NGOar i Haiti per hovud enn nokon anna stad i verda. Men det er det mange andre stader og. IMF (Det internasjonale pengefondet) forlangar at regjeringar må kutte i budsjetta sine gjennom program for strukturendring og det tener til å krympe staten. I staden for den svekka staten kjem mengder av NGOar, mange av dem for å gi tenester som ein gong var vedtatt i grunnlova at den demokratiske staten skulle gjeva; eller det var i det minste det dei håpa på. Med den svekka staten, og med NGOane over alt, hadde regjeringa mindre grunnlag for støtte frå folket enn før. Andre maktkjelder begynte å tre fram. Desse maktkjeldene hadde ikkje noko formelt ansvar i noko demokratisk prosess; dei skal ofte berre stå til rekneskap for dei som finansierer dei, og i dei viktige sakene viser det seg at er dette er regjeringar i USA og EU. Dagsetelen for land som Haiti blir ikkje sett opp av regjeringa der. Den har berre att oppgåva å halde oppe sikkerheita i landet. Dei som set opp dagsetelen er dei internasjonale institusjonane som IMF og regjeringar i USA og Frankrike, men også av FN. Dei set opp vilkåra for det haitiske folket. Med andre ord dei er herskarane på Haiti.

Haiti hadde aldri ein sjanse. Landet var handsame som ein ståande trussel sidan revolusjonen i 1804. Demokrati vart aldri tillate. Den franske regjeringa tok 22 milliardar dollar frå Haiti på grunn av revolusjonen. Det USA-støtta diktaturet til Duvalier-familien, som varte i tretti år, saug landet tørt. Francois Duvaliers sine paramilitære grupper – Tonton Macoutes – opplært av USA sine militære som var stasjonert i landet – drap over 50 000 menneske i denne perioden og spreidde sine antikommunistiske og anti-folkelege ideologiar i samfunnet gjennom frykt og løgner.

Masseoppstandar kasta Duvalier-regimet i 1986. Det nye landet gjekk inn i den demokratiske fasen sin med eit besøk til IMF, som – saman med utanriksdepartementet i USA – «rådde til» ein tvungen politikk for liberalisering av handelen. Det var ingen som ettergav den skammelege gjelda som var tatt opp av den tidlegare diktatoriske regjeringa, utan mandat frå folket.

Det var ei rørsle kjend som floden (lavalas), leia av den tidlegare presten, Jean-Bertrand Aristide, som hadde kasta Duvalierane. I det første valet sitt var det pengar utanfrå som finansierte valkampen til høgrekandidaten, Marc Bazin, som hadde hatt sete i Duvalier sitt kabinett og vore tilsett ved Verdsbanken. Likevel vann Aristides over Bazin. Før Aristides kunne bli tilsett i stillinga blei det gjort eit kupp av eit råskinn blant Duvalier sine folk. Ei stor folkeleg mobilisering gjorde at dette ikkje vart varig. Men etter åtte månader som president blei Aristides fjerna av Raol Cédras. Hans gangsterorganisasjon FRAPH, som var finansiert av CIA, gjekk til åtak på Aristides støttespelarar. Cédras var finansiert av International Republican Institute med base i Washington. Valden frå Cédras si regjering var verre en den som Duvalier hadde utført. Denne valden øydela det nye radikale samfunnet som blei skapt av Lavalas.

Likevel gjorde presset nedanfrå at Aristides kom tilbake i 1994. Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansiere – i sin tur – NGOar. Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å omdanne jordbruket på Haiti til ein eksport retta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigen fjørfeproduksjon.

I 2009, under eit umåteleg folkeleg press, vedtok regjeringa i Haiti ein lov som heva minimumsløna frå 24 cent i timen til 61 cent i timen. Med den nye løna ville arbeidarane på Haiti få 5 dollar dagen, mindre enn dei 12 dollar som ein familie på fire treng for å leve på Haiti. Amerikanske tekstilfabrikkar som opererer på Haiti klaga til den amerikanske ambassaden på Haiti og dei dreiv vellukka lobbyverksemd for å få omgjord auken. Nestkommanderande ved ambassaden sa at den nye minimumsløna «ikkje tok dei økonomiske realitetane med i rekninga». Derfor heva regjeringa på Haiti, takka vere den amerikanske ambassaden, berre minimumsløna med 7 cent per time og tillét slik føretak slik som Fruit of the Loom, Hanes og Levi Strauss å hauste massive profittar.

Aristides blei kast ved eit kupp i 1991. Attendekomsten i 1994 var ein tom tilbakekomst – avtalen han var blitt tvinga til å godta – førte til at han berre kunne sjå på at NGOane uthola landet hans sine demokratiske moglegheiter. Likevel vann Aristides valet i 2000. Han kom tilbake med friske steg og forlanga at Frankrike skulle betale tilbake til Haiti dei 21 milliardar dollar som dei hadde kravd frå Haiti for at Haiti i 1804 hadde avskaffa slaveriet gjennom si uavhengigheit. På bakken var det klart at ytre høgre grupper sine drap på Fanmi Lavals støttespelarar hadde utanlandsk støtte og enno klarare at dette var ein metode for å undergrave Aristides totalt. Han blei kasta under eit andre kupp i 2004, då han blei – med hans eigne ord – kidnappa. Det var ikkje lenger berre Aristides som blei kidnappa, men også staten Haiti. Den finst ikkje lenger. Den er no ein NGOrepublikk, slik det er med mange andre nasjonar der dei demokratiske institusjonane har blitt kasta. Desse representerer ein tredje slags kupp – etter kupp med tanks og bankar, har vi no kupp frå NGOar.

Omsett av Terje Valen, laurdag 6. november 2021.

Fattigdom under pandemien

Fra Roberts blogg https://thenextrecession.wordpress.com/2021/11/04/poverty-in-the-pandemic/

Den økonomiske nedgangen under COVID19-pandemien har økt fattigdommen over hele verden. JP Morgans økonomer har forsøkt å måle økningen i fattigdom ved hjelp av husholdningsinntekter og forbruksundersøkelsesdata fra Verdensbankens PovcalNet-database. JPM definerer de fattige (eller de i dyp fattigdom) de som å leve for mindre enn $2 per dag (som er det latterlig lave nivået i Verdensbanken); «de som er sårbare for å skli inn i fattigdom» som å leve på $2-$10 per dag (som egentlig er et bedre mål på fattigdom); «middelinntekt» er de som lever på $10-50 per dag (litt spillerom for livet); og deretter «høyinntekt» som lever på mer enn $50 per dag eller rundt $18 000 i året. Før COVID kunne omtrent halvparten av de 6,5 milliarder menneskene som bor i de såkalte «fremvoksende markedene» betraktes som «middelinntekt». Det betyr at minst 3 milliarder er i fryktelig fattigdom («økonomisk sårbare» eller verre).

Ved å bruke disse definisjonene finner JPM at det var en kraftig økning i global fattigdom i nedgangsperioden under COVID. Ut fra Verdensbankens data økte antallet i fattigdom (definert som å leve for mindre enn 1,90 USD per dag) med 97 millioner i 2020 – den første nettoøkningen i global fattigdom siden finanskrisen i Asia (Figur 3). En egen Pew Research Center-studie finner at pandemien presset 131 millioner mennesker inn i fattigdom. Og disse fattige er ikke bønder i landdistrikter, men urbane og ofte utdannede.

Økningen av fattige og det tilsvarende fallet i «middelinntekt»-befolkningen varierte fra land til land. Økonomier med de dypeste sammentrekningene i 2020 (som Peru og Argentina) opplevde de største nedgangene i «middelinntektsgruppen». Totalt sett var det de ‘sårbare’ som vokste mest (1,9 % poeng) som andel av befolkningen mens andelen av de som hadde middelinntekt ble redusert mest (-1,8 % poeng).

Noen land unngikk det verste. Kinas «først-inn-først-ut» COVID-19-erfaring ikke skjermet landet helt fra en miskning av over- og middelklassen, men det var bare en liten utvidelse av den fattigste befolkningen, ifølge Pew-estimater.

Før pandemien beregnet Pew at nesten 100 millioner mennesker utgjorde Indias middelinntektsbefolkning i 2020, med ytterligere 22 millioner i de øvre rekker av disse . Men pandemien rammet India hardt med et reelt BNP som gikk ned med 7 % i 2020, så mellom- og øvre middelbefolkningen led dramatisk (til sammen en nedgang på 39 millioner mennesker – figur 5). I mellomtiden ble svimlende 75 millioner mennesker beregnet til å ha falt ned i fattigdom – noe som utgjør nesten 60 % av den nye kloden.

I Kina hadde det vært et betydelig tillegg på 247 millioner mennesker til mellominntektsklassen fra 2011 til 2019. Og befolkningen i øvre middelinntekt hadde nesten firedoblet seg, fra 60 millioner til 234 millioner. På begge fronter hadde Kina alene stått for størstedelen av økningen i disse nivåene globalt. De fleste i India var i det globale lavinntektsnivået før pandemien. – rundt 1,2 milliarder mennesker som utgjør 30 % av verdens lavinntektsbefolkning.

I Kina er det nå flere mennesker i de globale mellom- og øvre middelinntektsnivåene enn i fattigdom og lavinntektsnivået. Selv om rundt 10 millioner mennesker i Kina anslås å ha falt ut av middelklassen i pandemiens nedtur, er dette en liten andel av de 504 millioner som var i middelklassen i forkant av pandemien. På samme måte er utvidelsen av lavinntektsnivået i Kina fra 611 millioner til 641 millioner eller antallet fattige fra 3 millioner til 4 millioner under pandemien relativt beskjedent i antall.

Dette biletet har tom alt-eigenskap. Filnamnet er pov6.png

Når folk faller inn i dyp fattigdom, har de ingen midler til å støtte utdanningen sin og holde seg friske. Og det betyr, bortsett fra å lide under andre åpenbare konsekvenser, at deres produktivitet faller, noe som skader økonomien som helhet. I figur 6 finner vi at Kinas investering i utdanning og helse per person (PISA-score) er høy med over 2 standardavvik fra det globale gjennomsnittet og bedre enn noe annet «fremvoksende» land (selv de med høyere inntekt per innbygger som Singapore eller Korea).

Pandemien har vært en katastrofe for Indias folk, og har drevet millioner inn i dyp fattigdom, mens kineserne stort sett har unngått et fall ned i fattigdom. Faktisk har den kinesiske økonomien ekspandert mest blant de store økonomiene i de to årene siden slutten av 2019 og starten av pandemien – mer enn fire ganger utvidelsen i USA og seks ganger så stor som i India. De fleste større økonomier gikk faktisk tilbake.

Oversatt av Terje Valen, 04.11.21.

Det store miljøbedraget

Dagens miljøpolitikk

Den rådende klimapolitikken er ikke et miljøbidrag, men et miljøbedrag.

Verdens herskere, finanskapitalen og deres statlige representanter, har nå satt stevne i Edinburgh for å ut utvikle videre sine metoder i miljøpolitikken. Bakteppet er langvarig arbeid for å gjøre klimaendringene til den største trusselen mot menneskeheten nå og for å skape stor angst for at dette skal skje. Den viktigste faren ser ut til å bli definert som økning av CO²innholdet i atmosfæren med påfølgende temperaturstigning på jorden. Denne temperaturstigningen blir oppfattet som den mest konkrete trusselen for vårt livsmiljø. Inn med skrekk og gru og store følelser, ut med vanlig kritisk sans og grunnleggende forståelse.

På bakgrunn av dette utformer statslederne en miljøpolitikk der finanskapitalens premisser ligger til grunn. Det betyr at de som skal løse problemet er de som representerer den samfunnsformen som er selve problemet. For finanskapitalen går inn for å opprettholde det kapitalistiske systemet. Og hva er dette systemets grunnleggende trekk? Det er drivet mot ustoppelig økning i produksjonen på den ene siden og justering av dette gjennom store kriser som reduserer produksjonen for en stund og kaster folk ut stor elendighet, for å så å starte opp igjen på ny frisk.

Hva er det så som kjennetegner finanskapitalens miljøpolitikk nå? Svaret på dette finner vi når vi ser etter den reelle profittraten i systemet. Denne er nå blitt så lav i gjennomsnitt at systemet ikke kan opprettholdes på den gamle måten. Første omlegging kom med nyliberalismen som avskaffet det reformvennlige sosialdemokratiet, og erstattet det med et system som skapte større økonomiske forskjeller med stadig mer enorm rikdom ved den ene polen og stadig mer fattigdom ved den andre.

Men den store krisen i 2007-2009, som ikke har sluppet taket siden, har vist at nyliberalismen også har utspilt sin rolle. Nå må finanskapitalen mye mer direkte snylte på hele det arbeidende samfunnets felles ressurser gjennom det de kaller stakeholder capitalism. En viktig metode er å piske opp redsel for miljøkatastrofe og komme så å komme opp med forslag og tiltak til produksjon som de sier skal redde miljøet. Men de tiltakene som blir fremstilt som miljøvennlige er i sitt grunnlag ikke dette. Det er i hovedsak påskudd for å få tilgang til statenes skatteressurser gjennom enorm subsidiering av ny miljøskadelig og profitabel produksjon.

Hvis vi ser på det som blir foreslått med litt sunt vett og litt sunn skepsis, så ser vi at miljøet ikke er hovedsaken her, men finanskapitalens profitter. Hva med vindturbiner og solceller som skal erstatte fossile ressurser? Hva med karbonfangst? Hva med hydrogenproduksjon? Mengden med turbiner og solceller som skal til er så enorm at det vil kreve helt enorme ressurser og en enorm produksjon, medregnet vedlikehold og relativt ofte utskiftinger – altså et stabilt marked. Dessuten er det ustabil energiproduksjon, som må ha reserveløsninger som kan settes inn når vinden er for svak eller for sterk, eller når det er mørke. Turbinene ødelegger andre deler av naturen. Karbonfangst har liknende karaktertrekk. Båter skal frakte gass til karbonfangstanleggene.

Å bygge slike anlegg for å spise opp all karbon som slippes ut krever også enorme ressurser og skaper i sin tur miljøødeleggelser. Hydrogenproduksjon er et spesielt vanskelig felt. Hydrogen er ikke en energikilde, men en energibærer. Det krever svært mye energi å produsere den, ta vare på den og frakte den, og den er svært lite energieffektiv i bruk. Hydrogenproduksjon er derfor ikke en energiløsning, men en energisløsing av format. Dessuten er den svært lettantennelig og krever helt spesielle systemer for å kunne brukes.

Elektrifisering av sokkelen er et ekstremeksempel. Den gassen som spares til drift av plattformene skal ikke brennes der, men andre steder. Absolutt null miljøgevinst, men enorme profitter for den kapitalen som skal stå for elektrifiseringen og skal selge kraften og den som kan selge den oljen som elektrisiteten erstatter. Og arbeidsfolk på land skal betale for å bygge ut nettet. Du store min – reine miljøgalskapen er i ferd med å bli vedtatt som miljøklokskap.

Elektriske biler og andre maskiner osv. har også de samme ulempene. Over alt i verden der elektrisiteten blir produsert med fossile kilder forurenser de batteribaserte elmaskinene mye mer enn maskiner drevet at uten batterier, på grunn av forurensingen ved produksjon av batteriene. Hvis de fossile kildene skal erstattes med det vi har nevnt ovenfor, så dukker de problemene som er behandlet der opp.

Vi er lurt trill rundt – finanskapitalens miljøvern er ikke det – det er profittvern

Bukken har satt seg selv til å passe havresekken, og vi er lurt til å bære havren frem til den. Når havren er spist opp har hverken vi eller bukken mat lengre. Dagens miljøpolitikk er derfor ikke bare et lureri, den er et forferdelig angrep på våre livsvilkår.

Dette vil vi få merke allerede til vinteren når energikrisene setter inn og folk fryser i hjel fordi de ikke har råd til å betale strømregningene. Og bedrifter må innstille eller gå konkurs fordi energiprisene blir for høye. Dette er allerede i gang i Tyskland.

Arbeidsløshet og økt fattigdom vil følge opp etter coronakrisen som også har ført til elendighet for arbeidsfolk og overføring av store midler til storfinansen.

Med dette har finanskapitalen klart å kamuflere sin egen profittkrise som en miljøkrise og de har lagt opp til å tjene grovt på det, mens vanlige arbeidsfolk skal betale. For ikke å snakke om virkningen av denne kamuflerte økonomiske krisen på det vi har kalt utviklingsland, dvs. land der utviklingen er hold tilbake av den vestlige imperialismen med USA i spissen. Det gjelder spesielt der USA utøver sin dødelige økonomiske krig gjennom sine sanksjoner.

De brennende problemene i dag er at vi er del av et sammenfallende økonomisk system som skaper stadig større fattigdom, sykdom og sult. (Tallene over økning av fattigdom og død under coronaen er helt entydige, og det vil ikke bli bedre når energikrisen setter inn på grunn av finanskapitalens fortsatte eksistens og dens miljøpolitikk.)

En skisse til virksom miljøpolitikk

En politikk som vil skape en levedyktig balanse mellom mennesket og resten av naturen må gjøre det mulig for mennesket å kunne tingliggjøre seg (produsere) uten fremmedgjøring (det kapitalistiske systemet). Betingelsen for dette er at de forenede produsenter (det arbeidende folket) tilegner seg resultatene av sine egne produktive krefter og bestemmer over bruken av disse til felles beste uten å bli drevet av tvungen merverdiskaping og tvungent profittjag. Dette viser retning mot det grunnleggende vilkåret for virkelig miljøvern både av mennesket og naturen rundt.

Men vi kan også gå mer detaljert inn på enkelt områder. Et viktig utgangspunkt er grunnleggende økonomisering med alle ressurser ut fra de virkelig ikke-fremmedgjorte behovene til mennesker og miljø. Her er en skisse.

Avvikling skadelig produksjon og bruk – spesielt våpenproduksjon og bruk

Det betyr sjølsagt avvikling av all direkte skadelig produksjon og skadelig bruk. Avvikling av kriger og militær produksjon og drift av og bruk av våpenmakten er helt nødvendig for at vi skal kunne redde mennesker og miljø. Derfor må miljøkampen begynne med et enormt press for nedrustning, og det må gå mot USA fordi USA nå har den største krigsindustrien i verden og størstedelen av ressursene som brukes til å drive krigsmaskineriet. Dette legger press på land som USA ikke kontrollerer for at de skal kunne forsvare seg mot mulige angrep som vi har sett mange av i de siste tiårene. Pluss at bruken av dette maskineriet igjen skaper enorm forurensing og krever enorme mengder ressurser til gjenoppbygging av det som blir ødelagt. Ut fra et naturvernsyn er dette ganske enkelt kriminelt. Og da snakker vi ikke om de enorme lidelsene og den fattigdommen og elendigheten krigsmaskineriet i funksjon skaper. Så kan vi gjennomgå all annen produksjon og skille ut det som er skadelige – og stanse det.

Stanse all unødvendig produksjon, bruk av energi, ressurser osv.

For det andre må produksjon som er unødvendig for å leve rimelig gode liv stanses, samtidig som produksjon som er nødvendig for å leve rimelig gode liv økes og distribusjon til alle sikres. Dette er et svært område som må studeres nøye og der store diskusjoner blant verdens folk legger grunnlag for det blir bestemt. Noen eksempler til diskusjon legger jeg frem her.

Hele luksusproduksjonen til den rikeste 10 prosent av befolkningen i verden må selvfølgelig avskaffes. Men det gjelder produksjon på en mengde felter. Hele reklameindustrien må legges ned og erstattes av saklig opplysning om produkter osv. Turismen må legges fullstendig om så den blir svært mye mindre energi- og ressurskrevende. Privatbilismen må avvikles ved at det utvikles felles samfunnsmessige systemer for transport som ivaretar folks transportbehov med mye mindre bruk av energi- og ressurser. Antall biler må reduseres svært mye, vi kan tenke oss med 80 %. Hele Internettet må gjennomgås for å kunne sette inn tiltak for å minimere energi og materialbruk.

På dette området foregår det et enormt sløseri fordi alle skal være på hele tiden, og strømme, spille og mine bitcoin og annet. Mange maskiner som vi bare bruker sjelden skal ikke være til stede i alle husholdninger. Alle husholdninger behøver ikke å ha kappsager og mye annet verktøy, gressklippe- og støvugingsroboter osv.

Store deler av den kapitalistiske underholdningsindustrien må omformes ut fra bruk av energi og andre ressurser. Reiser som kun er nødvendige ut fra profittbehov må avskaffes. Produksjon og transport må legges om og samkjøres slik at fremføring til bruker fra de forskjellige produksjonspunktene, samlet gjennom en hel produksjonssyklus, blir kortest mulig. Det betyr at båttransport også må begrenses svært mye.

Fullstendig stans i produksjon av elektriske transportmidler som kun skal erstatte gange innen et visst område, bortsett fra for de som har virkelige behov – for eksempel de nye el-scoterne (el-løperhjul som de feilaktig er døpt).

Stoffer som er skadelige fjernes. Ingen stoffer av noen art skal tas i allmenn bruk uten flere års prøvebruk på begrenset antall mennesker. Dette gjelder både industristoffer og stoffer som vaksiner osv. Grundige undersøkelser av stråling osv. fra forskjellige bruksområder må gjennomføres og kildene må avvikles dersom det finnes en faregrad som kan plage mennesker og naturen ellers.

Medisinsk produksjon for virkelig å gjøre folk friske.

All forskning på helse og sykdom innrettes på å holde folk friske gjennom å fjerne skadelige påvirkninger fra menneskelige virksomheter, fremme helsebringende virksomheter og ved å forske frem medisiner som gjør folk friske og ikke forske ut fra et perspektiv om å sikre et stabilt og størst mulig marked for medisiner og medisinsk utstyr for den finanskapitalen som investerer i helse. Her er enormt mye å spare innen hele helsesektoren.

Avvikling av det kapitalistiske industrijordbruket

Det kapitalistiske industrijordbruket må avvikles og store mengder mennesker må tilbake til å dyrke jorden i stedet for å produsere skadelige og unødige produkter. Sjølforsyningsgraden for jordbruksprodukter må økes drastisk. Jordbrukerne må ha status som våre viktigste produsenter av de mest grunnleggende produkter innen nødvendighetens rike.

Bruk av menneskelig kraft og mekaniske innretninger

Der det passer må vi ha overgang fra maskineri som krever elektrisk (direkte eller via batterier) eller fossil kraft til mekaniske innretninger, som ur (særlig slike som blir drevet av armbevegelser) og klokker som kan trekkes opp. Dette gjelder også vanlige sykler og løpehjul som drives av menneskekraft. Her kan mange områder undersøkes.

Noen andre viktige saker

Der det er mulig skal alt som kan, gjenbrukes og gjenvinnes slik at det blir minst mulig søppel.

Menneskelige ekskrementer skal ikke føres ut av husene med vann og gå gjennom enorme renseanlegg før restene slippes i sjøen – det må utvikles metoder og anretninger som gjør at ekskrementene igjen kan brukes til gjødsel på landets jorder. Spiselig matavfall som kan brukes slik, må gå til dyrefor.

Dette er bare noen tanker til videre diskusjon. Mye annet kan også føyes til – lykke til med det og med en miljøkamp som nytter.

Som vi ser er det fokuset som finanskapitalen og det store statene (sammen med store deler av «miljøbevegelsen») vil at vi skal holde på når det gjelder miljøet, stort sett på siden av det som må til for at vi skal få tiltak som monner. Å komme med oppfordring til de som har den økonomiske og politiske makten i dag er et feilspor. Da bidrar vi bare til at de kommer med nye miljøfiendtlige løsninger som de markedsfører som miljøvennlige, og hele miljøbevegelsen blir begrenset til å presse finanskapitalens og dens statlige representanter til å fortsette på det samme feilsporet. Dessverre har dette blitt hovedrollen til Greta Thunberg og den bevegelsen som ble skapt rundt henne.

Det teoretiske grunnlaget for en skikkelig miljøpolitikk finnes.[i]

Terje Valen, tirsdag 2. november 2021.

[i] https://www.tvalen.no/2021/07/12/marx-miljo-og-virkelig-miljovern/

https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20og%20naturen.htm