Det er Memorial Day og amerikanerne er ute og griller, tar noen øl og tilbringer tid med sine kjære; De feirer for å hedre de falne krigerne som har dødd for å beskytte vår nasjon, våre friheter og vår livsstil. Men jeg har et alvorlig spørsmål som kan gjøre deg ukomfortabel: Døde de virkelig mens de beskyttet disse tingene?
Hvis du tror at hver krig vi noensinne har startet, engasjert i eller støttet var rettferdig, så vil svaret ditt være et rungende «Ja!» Men jeg tror flere og flere amerikanere begynner å innse at de har blitt løyet til om mange av disse krigene, spesielt alle krigene som kom ut av den såkalte «krigen mot terror».
Mange av disse amerikanerne er krigsveteraner akkurat som meg selv. Amerika er 246 år gammelt, men har vært i krig i over 96 prosent av sin eksistens. Riktignok må noen av disse krigene ha vært rettferdige, men de fleste av dem, spesielt etter 1913, har ikke vært annet enn kriger med spesiell interesse som gagnet det militærindustrielle komplekset på bekostning av amerikanerne.
Vi ble advart om denne enheten av folk som jobbet for den: en gang av general Smedley Butler, som skrev en kort bok (bare 12 sider) kalt War is a Racket; og en annen gang av general Dwight D. Eisenhower, i sin avskjedstale. Jeg anbefaler alle amerikanere å lese begge for å få sannheten direkte fra de som var på innsiden.
Forresten, visste du at til tross for alle kampene vår nasjon har vært / er involvert i, har den bare formelt erklært krig fem ganger? Sist gang USA formelt erklærte var i 1942 mot aksemaktene, men landet har vært engasjert i «militærledede operasjoner», «politiaksjoner» og «humanitære intervensjoner» i over åtte tiår siden da.
Akkurat som vår regjering endret «Krigsdepartementet» til «Forsvarsdepartementet» i 1949, bruker den disse desinfiserte begrepene for å unngå å kalle hva disse tingene egentlig er: kriger. Og som jeg sa i forrige avsnitt, de fleste av disse krigene gagner ikke det amerikanske folket i det hele tatt; Faktisk koster de dem alt.
Hvis du er enig i det jeg sier, så sitter du igjen med spørsmålet: Hva døde våre tropper egentlig for? Igjen, i noen tilfeller døde de helt sikkert for vår frihet og livsstil, helt tilbake i uavhengighetskrigen og krigen i 1812, inkludert andre konflikter som bidro til å grunnlegge, forme og sikre vår store nasjon; men jeg argumenterer for at enhver krig etter disse kunne vært unngått, for de var resultater av en forferdelig utenrikspolitikk; var drevet av særinteresser; og førte til kostnader langt større enn nytte.
Et annet spørsmål mange amerikanere ikke spør seg selv er: Hvordan kjemper våre tropper for å beskytte våre friheter, og for å bevare vår livsstil, når hver gang de går ut for å bekjempe noen «onde diktator» i fremmed nasjon, eller bidra til å «spre demokrati» for å frigjøre noen angivelig undertrykte mennesker, passerer vår egen regjering saker som Patriot Act og NDAA, Begge deler fjernet våre rettigheter her hjemme?
Vi har hundrevis av militærbaser rundt om i verden, med tusenvis av tropper utplassert; Faktisk, ifølge forskere ved Brown University, er vi for tiden engasjert i «kampoperasjoner» i over 14 land – bare syv av dem blir anerkjent av Pentagon – men på en eller annen måte er våre friheter under angrep, og vi er mindre trygge enn vi noen gang var før.
Når vi hører at et av våre helikoptre styrtet i Syria og alle om bord døde, hvilke av våre friheter ble beskyttet? Når en av våre konvoier blir truffet av en tusenfrydkjede av IED-er, noe som resulterer i at flere av våre tropper dør, mens de ulovlig okkuperte en nasjon (Irak) der de aldri skulle ha vært i utgangspunktet, hvilken del av vår livsstil ble bevart? Hvordan beskytter det å engasjere seg i disse endeløse konfliktene noe? Hvordan blir vår livsstil bevart når det moralske stoffet i det amerikanske samfunnet, sammen med familieenheten, blir angrepet av vår regjerings «woke» innenrikspolitikk?
Hvordan gagner disse krigene amerikanerne når vårt utdanningssystem, helse, infrastruktur og økonomi bokstavelig talt forverres rett foran øynene våre, på grunn av de høye kostnadene ved å finansiere disse krigene? Vær ærlig med deg selv, og du vil komme til samme erkjennelse som jeg og millioner av andre har. Nå er jeg ikke her for å redusere dødsfallene til våre tropper på denne Memorial Day;
Til tross for at de fleste krigene vi engasjerte oss i var urettferdige og for spesielle interesser, er det en ting vi tropper forsvarte: hverandre. Jeg ble deployert til Irak to ganger: en gang under Operation Iraqi Freedom, i 2003; og en annen gang under Operation Enduring Freedom, i 2004. Jeg, og alle andre marinesoldater, sammen med de fleste amerikanere, var ikke klar over at vår regjering løy oss. Men når vi kom inn i krigssonen, spilte ikke politikken lenger noen rolle; Det ble en liv-eller-død-situasjon. Så, om vi skulle ha vært der eller ikke, den eneste måten vi kom oss ut derfra, var å overleve og kjempe oss ut. Og det er nettopp derfor vi må være årvåkne og aldri tillate vår regjering å lure oss inn i en ny konflikt basert på løgner.
Alt dette er en vanskelig pille å svelge, men vi kan ikke la vår patriotisme og stolthet blinde oss fra disse ubehagelige sannhetene; Dette er grunnen til at jeg legger ut denne viktige meldingen på denne spesielle dagen. Det er vårt ansvar og vår plikt som amerikanere å sørge for at vi aldri setter våre tropper i fare uten god grunn, nettopp fordi det er en absolutt tragedie når vi setter dem i en situasjon der de må kjempe for sine liv.
Det er ikke bare en absolutt tragedie når vi mister noen på vår side, men også når den andre siden mister noen på deres. Dessuten gjør det vondt verre når vi er aggressorene og inntrengerne, i stedet for frigjørerne og frihetskjemperne vi ble fortalt at vi var. Så vær så snill, nyt minnedagen og hedre de falne som du burde, men husk: for virkelig å hedre våre falne, må vi også holde forrædere og spesielle interesser som sendte dem til å dø forgjeves ansvarlig for sine handlinger, ellers vil vi aldri se en slutt på det militærindustrielle komplekset og dets ulovlige og urettferdige evige kriger.
Kommentar fra oversetteren: Her finner vi bildet av den elefanten som ikke finnes i hovedstrømsmediene og Stortings-partienes analyse av det som skjer i Ukraina. Krigene der er provosert fram av USA og målet er å destabilisere og dele opp Russland, slik de klarte med Sovjet-Unionen. Men verden har forandret seg grunnleggende siden USA-imperiet klarte det. Derfor har de nå havnet i en klar tapsposisjon. Deres alternativ nå er å få til en storkrig på det eurasiske kontinent, og ikke bare en liten krig som den i Ukraina. Eller å slippe løs en verdenskrig som vil kunne utslette oss alle. Det kan skje fordi USA er det eneste landet i verden som har atomvåpen som en del av sin førsteslags-strategi. Men likevel er hovedtendensen i verden at fredskreftene, spesielt utenfor USA og vasallene i NATO og EU, styrker seg for hver måned som går.)
Av største relevans for krigen som utspiller seg i Ukraina, er oversiktsartikkelen nedenfor til Manlio Dinucci, først publisert av Global Research 25. mai 2019, som gir et sammendrag av en Rand-rapport med tittelen: Overextending and Unbalancing Russia. (Forstrekke og få Russland ut av balanse. T.V.)
Først publisert 7.november 2022
Tving motstanderen til å ekspandere hensynsløst for å få ham i ubalanse, og deretter ødelegge ham. Dette er ikke beskrivelsen av et judo-grep, men en plan mot Russland utarbeidet av Rand Corporation, den mest innflytelsesrike tenketanken i USA. Med en stab på tusenvis av eksperter presenterer Rand seg som verdens mest pålitelige kilde for etterretning og politisk analyse for lederne av USA og deres allierte.
Rand Corp er stolt av å ha bidratt til utarbeidelsen av den langsiktige strategien som gjorde det mulig for USA å vinne den kalde krigen, ved å tvinge Sovjetunionen til å konsumere sine egne økonomiske ressurser i den strategiske konfrontasjonen.
Ifølge deres analytikere er Russland fortsatt en mektig motstander for USA i visse grunnleggende sektorer. For å håndtere denne motstanden må USA og deres allierte føre en felles langsiktig strategi som utnytter Russlands sårbarheter. Så Rand analyserer de ulike måtene å ubalansere Russland på, og indikerer for hver sannsynligheten for suksess, fordelene, kostnadene og risikoen for USA.
Rand-analytikere anslår at Russlands største sårbarhet er økonomien, på grunn av landets store avhengighet av olje- og gasseksport. Inntektene fra denne eksporten kan reduseres ved å styrke sanksjonene og øke USAs energieksport. Målet er å tvinge Europa til å redusere sin import av russisk naturgass, og erstatte den med flytende naturgass som transporteres sjøveien fra andre land.
En annen måte å destabilisere den russiske økonomien på lang sikt er å oppmuntre til utvandring av kvalifisert personell, særlig unge russere med høy utdanning.
I den ideologiske sektoren og informasjonssektoren ville det være nødvendig å oppmuntre til intern strid og samtidig undergrave Russlands image i utlandet, ved å ekskludere det fra internasjonale fora og boikotte de internasjonale sportsbegivenhetene som det organiserer.
I den geopolitiske sektoren vil bevæpning av Ukraina gjøre det mulig for USA å utnytte det sentrale punktet i Russlands ytre sårbarhet, men dette må nøye beregnes for å holde Russland under press uten å gli inn i en stor konflikt, som de ville vinne.
I militærsektoren kan USA nyte høye fordeler, med lave kostnader og risiko, ved å øke antall landbaserte tropper fra NATO-landene som arbeider i en anti-russisk funksjon.
USA kan nyte høye sannsynligheter for suksess og høye fordeler, med moderate risikoer, spesielt ved å investere hovedsakelig i strategiske bombefly og langtrekkende angrepsmissiler rettet mot Russland.
Å forlate INF-traktaten og utplassere nye mellomdistanse kjernefysiske missiler i Europa som peker mot Russland, vil føre til høy sannsynlighet for suksess, men vil også utgjøre høy risiko.
Ved å kalibrere hvert alternativ for å oppnå ønsket effekt – konkluderer Rand-analytikerne – ville Russland ende opp med å betale den hardeste prisen i en konfrontasjon, men USA ville også måtte investere store ressurser, som derfor ikke lenger ville være tilgjengelige for andre mål. Dette er også et forhåndsvarsel om en kommende stor økning i USA/NATOs militærutgifter, til ulempe for sosialbudsjettene.
Dette er fremtiden som er planlagt for oss av Rand Corporation, den mest innflytelsesrike tenketanken til den dype staten – med andre ord det underjordiske senteret for reell makt som er grepet av de økonomiske, finansielle og militære oligarkiene – som bestemmer de strategiske valgene ikke bare for USA, men for hele den vestlige verden.
«Alternativene» fastsatt av planen er i virkeligheten ikke mer enn varianter av den samme krigsstrategien, der prisen i ofre og risikoer betales av oss alle.
This article was originally published on Il Manifesto. Translated by Pete Kimberley.
Manlio Dinucci is a Research Associate of the Centre for Research on Globalization.
RADHIKA DESAI: Hei alle sammen og velkommen til denne niende geopolitiske økonomitimen, det fjortende programmet om vår tids politiske og geopolitiske økonomi. Jeg er Radhika Desai.
MICHAEL HUDSON: Og jeg er Michael Hudson.
RADHIKA DESAI: Og i dag har vi en spesiell gjest, professor Mick Dunford. Mick er professor emeritus ved Sussex University og gjesteforsker ved Det kinesiske vitenskapsakademiet, og hans arbeid fokuserer på verdensutvikling, spesielt i Eurasia og Kina.
Mick skal hjelpe oss med å diskutere den politiske og geopolitiske økonomien i dag i Ukraina-konflikten. Konflikten drar ut. Den etterlengtede våroffensiven har startet og går ikke så bra.
Vestlig propaganda begynner å fremstille det vi vet i mange tilfeller er et blodbad for Ukraina som en triumf. President Zelenskyj flyr rundt i europeiske hovedsteder og får svært usikre løfter om hjelp.
Vestlige makter fyller Ukraina med det noen nylig kalte en dyrehage av uforenlige våpen og våpensystemer av ulik årgang.
EU fortsetter å innføre stadig nye sett med sanksjoner mens president Biden fortsetter å proklamere sin støtte til Ukrainas sak så lenge det tar å gjenvinne grensene fra 1991, som selvfølgelig inkluderer Krim.
Så alt dette skjer. Vi vet at det er mye som er rart med konflikten.
Og det vi ønsker å gjøre i dag, er å følge pengene i konflikten. Kriger utkjempes ikke bare med våpen, strategier og taktikk. Hærer marsjerer, som de sier, på magen.
Så hva er den politiske og geopolitiske økonomien i denne konflikten?
Mens hovedstrømspressen får det til å høres ut som om Vesten er involvert i konflikten helt altruistisk, og står opp for vestlige verdier og demokrati, selv om den forresten støtter en stadig mer fascistisk regjering i Kiev, fokuserer noen få kritiske kilder på profitten som blir gjort av våpenproduksjon.
Men det vi tror vi vil kunne vise i løpet av denne timen, er at faktisk er den underliggende politiske økonomien og den geopolitiske økonomien langt mer kompleks.
Så det vi har bestemt oss for å gjøre er å organisere samtalen etter land og region.
Så vi vil først diskutere punktene knyttet til Ukraina. Så kommer vi til Russland. Så kommer vi til Europa. Så drar vi til USA. Så skal vi diskutere Kina og så resten av verden.
Så det er omtrent sånn vi ønsker å gjøre det.
Og så begynner vi med Ukraina. Det jeg finner virkelig bemerkelsesverdig om hele den økonomiske situasjonen i Ukraina er at normalt når et land er i krig, forventer du at landet trekker sammen, at regjeringen skaper politikk som er egalitær.
Du vet, i løpet av konflikten i andre verdenskrig i Storbritannia var det snakk om rettferdige aksjer og like ofre.
Men det du finner i Ukraina nå, er helt motsatt. Det du ser i Ukraina er det vi kan kalle nyliberalisme på steroider.
Zelenskyj-regjeringen, selv om den fører en krig, som veldig ofte er en slags «mediekrig», men uansett er den virkelig og i krig, den kjemper mot en stor fiende.
I mellomtiden innfører regjeringen en lovgivning som er svært arbeiderfiendtlig. Den har forbudt opposisjonen som vil prøve å motstå det. Og det er å privatisere alle slags statlige eiendeler for å finansiere krigen.
Så du selger egentlig familiens sølv for å betale for en løpende utgift.
Og i tillegg inkluderer privatiseringene det veldig, veldig fruktbare landet Ukraina. Og det blir ikke privatisert til vanlige bønder eller noe. Tvert imot blir landet solgt til stor agribusiness.
Så hver gang du hører om, vet du, hvor presserende det er at ukrainsk korn må ut på verdensmarkedet, er det ikke interessen til vanlige bønder som blir beskyttet, ukrainske bønder. Tvert imot må disse store agribusinessene få sine produkter ut for salg. Så dette er hva som skjer.
Og på mange andre måter er også privat virksomhet dypt involvert. Hver gang det er et lån som blir gitt til Ukraina, er private aktører, store finansinstitusjoner involvert. Og selvfølgelig har IMF kanalisert penger til Ukraina på ulike måter og så videre.
Tror du ikke, Michael, er ikke det egentlig en ganske eksepsjonell tilstand for et land i krig?
MICHAEL HUDSON: Vel, det er det absolutt.
Og i pressediskusjonen hver dag handler det åpenbart om militæret, men den militære diskusjonen om hvorvidt det kommer til å bli et motangrep fra Ukraina, den militære situasjonen er, alt de egentlig snakker om er at Ukraina må oppnå en viss seier slik at de nå kan forhandle fred med russerne og installere nøyaktig den nyliberale politikken som du har beskrevet. Det er ingen måte det kan skje på.
Jeg tror vi i begynnelsen skal si hva den andre siden har å si. Og jeg tror Russlands utenriksminister Lavrov gjorde det klart den 4. mai.
[Lavrov] sa: «Alle forstår den geopolitiske karakteren av det som skjer, og alle forstår at uten å løse det viktigste geopolitiske problemet, som er Vestens ønske om å opprettholde sitt hegemoni og diktere til alle og all sin vilje, er det umulig å løse noen kriser, hverken i Ukraina eller i andre deler av verden.»
Så du kan se akkurat nå hvordan USA har forberedt seg på det. Hver dag, spesielt i New York Times og Washington Post, er det en liste over alle krigsforbrytelsene som Russland angivelig har begått i Ukraina, som begynner med falske massakrer, Bakhmut-massakren og alle angrepene.
Så USA samler en regning som nå New York Times sier er 2 billioner dollar som Ukraina må betale Vesten for å bli solvent når kampene er over.
Og USA sier: – Vel, vi forbereder allerede en krigsforbryterrettssak i Den internasjonale straffedomstolen mot Russland for hva dette kommer til å bli, en liste over skader for å anklage Russland slik at Ukraina kan begynne å betale.
Men selvfølgelig kommer krigsforbryterrettssaken til å ta år etter år. Og i mellomtiden er Ukraina nødt til å selge nøyaktig alle sine eiendeler som du har nevnt.
Det må selge landbruket til Monsanto. Det vil selge sine gassrettigheter til Chevron. USA har hyret BlackRock, Wall Street-firmaet, for å lage et repertoar av alle eiendelene Ukraina har og finne ut hvordan de kan bli solgt til amerikanske kjøpere.
Vel, hele spørsmålet er, hva vil skje? Vil det virkelig bli solgt?
Vel, hvordan kan det bli solgt hvis selgerne er en regjering som ble installert ved et statskupp, en regjering som faktisk selv har blitt en terroristregjering, og pengene som mottas for disse spesielle privilegiene faktisk blir overlevert til kleptokratene og til regjeringens tjenestemenn for å sette inn sine egne kontoer, og mye av det har faktisk blitt resirkulert til kampanjer for den amerikanske kongressen, de amerikanske senatorene og amerikanske politikere.
Og det er liksom et viktig økonomisk aspekt ved dette som ikke har blitt diskutert bortsett fra Hunter Bidens laptop, der han lovet å betale Hunter Biden og den store mannen, antagelig faren, for å fungere som lobbyister for Ukraina.
Og vi vet at mye av pengene som har blitt donert til Ukraina har blitt betalt av Ukraina til PR-byråer og lobbyister for å betale senatorer og representanter.
Men det er også slik at når du har BlackRock ansvarlig for nyliberalisering og oppdeling av den ukrainske økonomien, kan senatorene og kongressmedlemmene forvente kampanjebidrag ikke bare fra Ukraina, men fra BlackRock, fra Chevron, fra alle de andre selskapene som er i stand til å kjøpe et drap der.
Vel, hva er responsen?
Og jeg tror det jeg vil påpeke er at Russland åpenbart trenger sin egen straffedomstol.
Det trengs en skyggedomstol for å si: — Ja, selvfølgelig må overgriperen må betale oppreisning. Aggressoren i dette tilfellet er USA og NATO. Vi skylder penger. Vi er ikke betalingsmottakerne.
– Og disse eiendelene i Ukraina, spesielt i den russiske delen som nå er en del av Russland, er ikke opp til Ukraina å selge. De er våre eiendeler nå. De er russiske eiendeler. Og vi kommer ikke til å selge dem til Vesten, og vi kommer ikke til å installere et nyliberalt program som blir foreslått av Vesten.
Så det kommer åpenbart til å være en standoff i flere år.
Den konfrontasjonen vil måtte gå utover bare en internasjonal straffedomstol av det globale flertallet, men et helt sett av motinstitusjoner for å motvirke, for eksempel, IMF, som låner ut penger til Ukraina i strid med sine avtaleartikler, låner ut til et land i krig, låner ut til en regjering som er alt annet enn demokratisk for å utkjempe krigen.
Så jeg tror vi kan ha litt frem og tilbake her før vi er ferdig med Ukraina, men for å komme inn på dette, det faktum at den økonomiske løsningen bare kan avgjøres på slagmarken. Det er alle enige i.
USA forventer at Ukraina vinner nok på slagmarken til at de kan si, la oss stoppe og snakke.
Og Russland har gjort det veldig klart, vi kommer ikke til å stoppe og snakke. Vi kommer til å fortsette å sette våre nasjonale sikkerhetskrav først, og dette er ikke noe som kommer til å ende i år eller neste år eller til og med året etter.
RADHIKA DESAI: Mick, kan du gå videre.
MICK DUNFORD: Greit. Jeg vil bare plukke opp hva Michael sa om hvordan nyliberalismen blir sett på som veien fremover fra dette tidspunktet.
Og jeg vil gjøre det ved å snakke om hvordan nyliberalismen, måten en bestemt vei til overgang på, måten et land der etniske nasjonalister kom til makten gjennom en rekke påfølgende fargerevolusjoner, la grunnlaget, mye av grunnlaget for den nåværende krisen.
Jeg vil gjerne at Paul skal vise et lysbilde, hvis han vil.
Det er veldig interessant, vet du, at i 1991 så de ukrainske etniske nasjonalistene, som Gorbatsjov faktisk hadde advart Bush om, for seg at Ukraina veldig raskt ville bli et nytt Frankrike.
Det som faktisk skjedde, var at Ukraina på en måte faktisk gikk baklengs. I 1989 til 1991 var det en rekke transformasjoner i Europa der mange av de kommunistiske landene i Europa kollapset og foretok overganger til kapitalismen.
Og i 1989 var det et forsøk på fargerevolusjon, som mislyktes, i Kina.
Denne figuren viser bare veksten i BNP i en rekke av disse overgangslandene fra 1989. 1989 tilsvarer 100.
Av de østeuropeiske landene var Polen den som gjorde det best. I 2019 nådde den en indeks på 251,7. Men Polen mottok enorme summer i utjevningsfondstøtte fra EU.
Av disse landene var det Hviterussland som gjorde det nest best, som ikke vedtok en nyliberal vei.
Hvis du derimot ser på Ukraina, finner du at indeksen i 2019, rett før de store konsekvensene av den nåværende konflikten, men som åpenbart delvis reflekterer konflikten som startet i 2014, var på bare 56,8. 56% av hvor den var i 1989.
Det representerer en katastrofal økonomisk kollaps som følge av overgangsveien som ble vedtatt i landet.
Hvis man ser på Kina, registrerer jeg den kinesiske indeksen. Den kinesiske indeksen, som startet på 100 i 1989, var i 2019 1.480.
Jeg vil at du bare skal tenke på disse to tallene. Du kan sammenligne Polen, 251,7, Hviterussland, 56,8, Kina, 1.480.
Så på en måte førte denne spesielle nyliberale veien til en økonomisk katastrofe.
Det førte også til en demografisk katastrofe fordi landet hadde 51,3 millioner mennesker i 1989, 1993. Det hadde falt til rundt 41 millioner innen 2014. I dag er det trolig rundt 31 millioner.
Rundt 5,5 millioner flyktninger er i Kina, ytterligere 4,5 millioner i EU.
Befolkningen har kollapset fordi dødsfall overstiger fødsler. Så det har svært små utsikter til å se vedvarende befolkningsvekst i årene som kommer.
Så på en måte ville jeg bare dokumentere disse økonomiske og demografiske aspektene ved en katastrofe som har ført til denne tragedien.
RADHIKA DESAI: Det er virkelig veldig viktig.
Det vi ser nå i sammenheng med krigen er at denne politikken faktisk blir ytterligere utviklet, blant annet av det faktum at Zelenskij-regjeringen har brukt krigen som unnskyldning for å forby all opposisjon, hvilket betyr at motstanden mot denne politikken ikke kan uttrykkes, vesentlig.
Og selvfølgelig, det du også sier om den demografiske kollapsen, både før og da under krigen, med så mange flyktninger i Russland og andre steder, tror jeg også viser at ironien i faktum er at alle som sier stå opp for Ukraina og vi skal forsvare Ukraina, faktisk bidrar til den systematiske ødeleggelsen av Ukraina.
Dette er en av ironiene i dagens situasjon.
En annen ting ved den typen politisk økonomi i alt dette, som virkelig slår meg som ekstremt, jeg mener, skandaløst hyklersk, sjokkerende hyklersk, er at alle våpnene som blir sendt, spesielt av USA, men også av andre land, de blir alltid fremstilt som, vi gir Ukraina våpen.
Ingen av disse våpnene blir gitt. USA og andre land selger disse våpnene. Og hvis Ukraina ikke kan betale, som det faktisk ikke kan, øker de gjelden sin.
På slutten av denne krigen vil enhver enhet som overlever som navnet Ukraina kunne bli sittende fast i, bli belemret med denne regningen.
Og jeg tror ikke alle pengene de vil konfiskere fra en eller annen russiske oligark, sentralbankreservene og hva ikke, vil komme noe sted i nærheten av det som trengs for å betale for dette.
Og så i hovedsak, uansett hvem som er igjen i Ukraina, vil måtte jobbe veldig hardt for å betale denne gjelden.
Og igjen, det er en gjeld, husk, som er pådratt for et helt illegitimt formål.
Ukraina var ikke veldig velstående, men det ville ha beholdt det lille 56,8% av sin 1989 velstand. Det ville de ha beholdt det vesentlige og kanskje til og med gjort det bedre hvis de hadde signert Minsk-avtalene.
Men Vesten, ved å egge Ukraina til ikke å signere Minsk-avtalene, har i hovedsak skapt denne situasjonen.
Og hva mer, vestlige selskaper, finans, agribusiness og alle slags vesen tjener i utgangspunktet allerede på det.
De profitterte, som Mick påpekte, allerede før denne konflikten begynte, gjennom alle fargerevolusjonene og gjennomføringen av nyliberal politikk og så videre, som sikkert går tilbake til 2014 og mye tidligere enn det også.
Men også i sammenheng med den nåværende krigen, mens krigen pågår, mens landet er i krig, tjener vestlige selskaper på å kjøpe opp produktive eiendeler og i hovedsak utnytte ukrainsk arbeidskraft i hovedsak med en arbeidslovgivning som er helt konstruert til fordel for store selskaper.
MICHAEL HUDSON: Vel, spørsmålet er, hva skal Ukraina bli etter alt dette?
Når du snakker om nyliberalismen, er det ingen måte at dette nyliberale programmet kan brukes på i Donetsk eller Luhansk eller Odessa, hvis det blir overtatt.
Så det vi snakker om er en slags røff tilstand i Ukraina der det er mulig at selv Luhansk kan bli overlatt til Polen. Det kommer til å bli skåret opp.
Så argumentet kommer til å være: Hva slags Ukraina skal betale denne gjelden?
Og absolutt alle avtaler som proxy-regjeringen har gjort og enhver gjeld de har kjørt inn i, kan bli forkastet på grunn av odiøs gjeld.
Nå, selvfølgelig, hvis USA innfører en marionettregjering, et klientoligarki, kommer de ikke til å reise spørsmålet om motbydelig gjeld.
Som du nettopp påpekte, er det politiske systemet slik at arbeiderpartiet ikke har noen representasjon der.
Så du ville ha et Ukraina som har mistet halvparten av befolkningen som bor i utlandet nå, og det er ingenting å gå tilbake til for dem.
Og store deler av befolkningen er russisktalende. Så det kommer til å være bokstavelig talt noe som egentlig ikke er et land.
Du kan tenke på det som en økonomisk enhet som på en eller annen måte kontrollerer råmaterialene vi har nevnt, landet som ikke er forgiftet av urankuler og gjort radioaktivt.
Du snakker om et slags, ikke egentlig et land. Selv definisjonen av hvordan man skal sette inn de nye lovene må avvente en løsning av de politiske grensene som jeg ikke ser skjer innen overskuelig fremtid.
RADHIKA DESAI: Så absolutt. Jeg mener, i utgangspunktet er det vi alle ender opp med å si at krigen rett og slett har vært anledningen til ytterligere akselerasjon av nyliberal transformasjon av Ukraina, det er det Vesten får.
I mellomtiden blir selvfølgelig vanlige ukrainere, mange av dem kanskje til og med ganske idealistiske, registrert for å gå og kjempe og dø for en sak som ikke engang er årsaken til deres frigjøring, men en årsak til ødeleggelsen av landet deres.
Jeg mener, dette er den forferdelige situasjonen i Ukraina. Kanskje hvis vi er ferdige med Ukraina, kan vi, Mick, ville du legge til noe mer om Ukraina?
MICK DUNFORD: Jeg mener, nei, det eneste jeg ville ha lagt til er at, hvis du ser på Mariupol, mener jeg, det er allerede en ganske betydelig prosess med gjenoppbygging av boliger, med folk som får ny innkvartering.
Det har vært ganske store investeringer i transportinfrastruktur. Det har vært forsøk på å løse problemene med vannforsyningen på Krim.
Så jeg mistenker at de delene av Ukraina som har blitt en del av Russland, godt kan se veldig betydelige offentlige investeringer for å prøve å, vel, så mye har blitt ødelagt, å faktisk gjenopprette infrastrukturen og begynne å gjenopprette offentlige tjenester og kanskje å få noen av disse økonomiske aktivitetene til å fungere igjen for å gi folk levebrød.
Men det vil åpenbart innebære massive finansielle investeringer og svært nøye planlegging.
RADHIKA DESAI: Absolutt, og det er en god overgang til vårt neste emne, som er Russland. Så vil jeg si, hva er de mest generelle tingene du kan si om situasjonen i Russland?
Vel, husk at da konflikten begynte, hevdet president Biden at han skulle innføre slike sanksjoner som skulle føre til, hva var, hvordan sa han det? At vi skulle redusere rubelen til ruiner og at vi skulle sette den russiske økonomien tilbake, massivt ødelegge den russiske økonomien.
I stedet har vi sett at den russiske økonomien faktisk har vist seg veldig motstandsdyktig. Og faktisk, på mange måter, har sanksjonene vært boomeranging, de forårsaker mer skade for påleggerne av sanksjonene, enten det er EU eller USA selv, spesielt dollarsystemet og så videre, i stedet for å skade Russland.
Så Russland har vist seg motstandsdyktig mot sanksjoner.
Og denne historien i seg selv går også tilbake til 2014, for i 2014, som folk kanskje husker, ble det pålagt en første gruppe sanksjoner mot Russland.
Og som svar på disse sanksjonene tok den russiske regjeringen en rekke økonomiske initiativer for i hovedsak å motvirke sanksjoner.
Og en av de store suksesshistoriene med den sanksjonssikringen var faktisk den russiske landbrukssektoren, som faktisk har vært, har vist seg å være en suksesshistorie.
Og Russland er i dag en stor eksportør, ikke bare av korn og matvarer og så videre, men det eksporterer også gjødsel, som vi så i en tidligere fase av konflikten, da det var stor bekymring for forstyrrelsen av forsyninger av gjødsel fra Russland.
Og Russland har også, i løpet av det siste året eller så, vist en evne til å holde produksjonen oppe.
En av de andre tingene som slår meg er at i Vesten, med alle våpnene som blir levert og solgt til Ukraina, har lagrene blitt tømt, mens Russland har vist en evne til å fortsette å produsere våpen og i hovedsak å vinne kriger i Russland.
Så i den forstand, og det siste poenget jeg vil gjøre er at alt dette har blitt gjort i en sammenheng der regjeringen har trappet opp sitt nivå av statlig intervensjon for å skape en mer produktiv økonomi, for åbli mer av en utviklingsstat, selv om mange mange i Russland hevder at ikke nok har blitt gjort på denne fronten, og mer kan gjøres.
Sentralbankenes politikk, den russiske sentralbankens politikk kan være mer anti-nyliberal enn de er.
Regjeringen kan også i hovedsak mobilisere økonomien på krigsfot.
Og faktisk, i stedet for IMFs spådom om at den russiske økonomien ville bli satt tilbake med om lag 12 til 14% ble den til slutt, i 2022, satt tilbake med bare 2%.
Men mange vil hevde, Sergei Glazyev er en av dem, som faktisk sier at hvis du mobiliserer økonomien mer, ville du ikke bare ikke ha et tilbakeslag på bare 2%, noe som absolutt er noe å feire, men faktisk ha en russisk økonomisk oppgang, noe som fortsatt kan være mulig.
MICHAEL HUDSON: Vel, det Russland ønsker å gjøre er å snu det som kommer til å bli en seier militært i Ukraina til en samlet ny økonomisk orden. Det er det både Putin og Lavrov har snakket om.
Og de har også pekt på at økonomiske og politiske løsninger i Ukraina-konflikten går sammen.
Så Russland kommer helt i utgangspunktet til å be Ukraina og USA om å innrømme at den falske massakren i Bucha og andre anklager om krigsforbrytelser ble forfalsket.
Og Russland kommer til, håper jeg, å lage sin egen liste over ukrainske, amerikanske og britiske krigsforbrytelser mot Ukraina, inkludert nå utarmet uran, og presentere sin egen regning for penger som skyldes, som sannsynligvis vil være mye mer.
Det vil være en hel krangel om hvem som startet krigen.
Startet krigen i 2014 med statskuppet?
Eller startet det med oppbyggingen av ukrainske styrker for å angripe Luhansk og Donetsk like før februar i fjor?
Eller begynte det bare med at Russland kom inn som alle amerikanske offisielle dokumenter sier, uprovosert?
Vel, krigsforbryterrettssaken kommer til å bli drevet av russerne, sannsynligvis med andre land i det globale sør, land med verdensmajoritet, Kina og andre.
Målet vil også være å restrukturere ikke bare NATO-Ukraina, men NATO-Kina og USAs forbindelser med det globale flertallet helt.
Og det Russland innser er at uansett hva som kommer ut av dette, kan enhver fredsavtale som forhandles bare etableres på slagmarken. Derfor har ikke Russland råd til å tape krigen.
Og hvorfor i New York Times, Mr. Friedman kommer ut og sier, Russland har nå utvidet helt til spissen av NATO. Det er Russland som ekspanderer til NATO i stedet for at NATO utvider seg til Russland.
Så jeg tror det Russland kommer til å komme ut med er sin egen Monroe-doktrine.
Og det kommer til å si, hold deg unna Svartehavet og hold deg også ute av det nordlige Stillehavet.
De kan koordinere dette med Kina, og holde utenlandske skip ute av Kinastredet. Ukraina-krigen kommer til å sette en hel modell for hva som skjer i Taiwan, i Kina og over hele verden, langt utenfor Ukraina.
Og USA har i hovedsak tatt besittelsene til russiske oligarker. Og vi har snakket om å ta Russlands reserver.
Og disse beholdningene til russiske oligarker ble kjøpt med pengene som de betalte de privatiserte selskapene til amerikanske og utenlandske låntakere.
Så Russland kan økonomisk svare ved å annullere alle utenlandske beholdninger av russiske aksjer som eies av amerikanske innehavere og NATO-innehavere.
Si: – Vent litt, du har ikke bare stjålet fra Ukraina, du har stjålet i Russland. La oss få et globalt oppgjør av alt dette.
– Du gjorde mot Russland først det du gjorde mot Ukraina. Vi kommer til å kansellere alle aksjer og obligasjoner som skyldes amerikanske og NATO-eiere. Bare annuller dem for å reversere salget av den russiske industrien.
Og det kan være en modell for det samme som skal gjøres mot Ukraina i beregningen av skader og erstatninger som USA, Storbritannia og Tyskland skylder Ukraina.
RADHIKA DESAI: Mick, kan du gå videre.
MICK DUNFORD: Ja, jeg mener, Michael snakket om en ny økonomisk orden.
Jeg synes det er ganske interessant å spørre hvorfor han gjorde det, når Russland fra 1990-årene la frem forslag om økonomisk integrering av Eurasia fra Lisboa til Vladivostok, når de snakket om udelelig sikkerhet, når de forventet at de muntlige og skriftlige forpliktelsene som ble gitt til Gorbatsjov med hensyn til ikke-utvidelse av NATO ville bli respektert, og når vi nå lærer av Jeffrey Sachs at NATO begynte å planlegge inkluderingen, selv av Ukraina i 1991, 1992, som er forbløffende.
Men på en måte ble disse konstruktive forslagene avvist av USA og også av EU. Et viktig spørsmål man må stille er hvorfor.
Jeg mener, åpenbart er det mange grunner, og det er kompliserte forklaringer, men det er klart at det denne konflikten har gjort, er at den har forstyrret Belts and Road Initiativet, den har delt Russland og Tyskland.
Det er åpenbart ment å forhindre fremveksten av en betydelig eurasisk landmakt som kan utfordre USAs lederskap.
Når det gjelder EU, er EU bare interessert i økonomisk integrasjon på sine vilkår, noe som betyr at den respekterer sine verdier, men hva den mener med sine verdier er en politisk orden der det er lett å blande seg inn eksternt, og en økonomisk orden der alle ressurser i hovedsak er tilgjengelige for salg til alle og enhver, som har en tendens til å nekte mindre utviklede deler av verden utsiktene til å engasjere seg i en form for utvikling for å innhent Vesten.
Jeg tror det er i lys av bitter erfaringen at Russland har formulert en ny utenrikspolitikk, og at ny utenrikspolitikk er ekstremt interessant fordi den på den ene siden innebærer en reorientering av Russland mot øst, etablering av tettere forbindelser med Øst-Asia, med Sørøst-Asia, med India.
Men den innebærer også en omdefinering av Russland som en «sivilisasjonsstat».
Jeg mener, i lang tid, siden Peter den store, har Russland på en måte modellert seg på Vesten, og jeg tror det er Vestens ugjerninger som faktisk har overbevist om at det må være en annen vei fremover.
Og på en måte er denne forestillingen om en sivilisasjonsstat et begrep som også brukes i forhold til Kina, du kan bruke det i forhold til India, i forhold til landene i den islamske verden.
Og det som er ganske interessant med det er hvis du faktisk sier, se på Øst-Asia. Inntil 1894, var Øst-Asia i fred i 300 år.
Hvis du bare ser på Kina, var det fred i 500 år. Disse landene engasjerte seg ikke i former for ekstern ekspansjon og kolonialisme.
Så på en måte er det en dyp forskjell mellom hva slags sivilisasjon eller verdier disse østasiatiske sivilisasjonene har og den vestlige sivilisasjonen der kapitalismen oppsto med imperialisme og kolonialisme.
Og på en måte er det knyttet til en radikalt annerledes oppfatning av den internasjonale orden som jeg tror Russland nå har sluttet seg til i sitt nære forhold til Kina, og spesielt når det gjelder måten de har definert sin nye utenrikspolitikk på.
Og det er på en måte et håp om at vi alle, i årene som kommer, kan komme til å leve i en fredeligere verden der vi ikke hele tiden står overfor en rekke kriger som vi har vært i utgangspunktet de siste 500 årene, siden fremveksten av vestlig kolonialisme og imperialisme.
RADHIKA DESAI: Nei, det er akkurat det ordet. Ordet du avsluttet med er akkurat det jeg skulle snakke om, fordi det handler om imperialisme.
Du sa at Jeffrey Sachs bemerket at amerikanerne allerede i 1990 og 1991 planla å integrere Ukraina i NATO, osv.
Grunnen er at det som i hovedsak har styrt verden, det som har bestemt hvordan de forskjellige delene av verden forholder seg til hverandre de siste par hundre årene, har vært vestlig imperialisme.
Hvorfor har vi vestlig imperialisme? På grunn av vestlig kapitalisme.
Hva er hensikten med vestlig imperialisme?
Å stadig åpne opp flere og flere deler av verden slik at vestlige selskaper basert i Vesten kunne ha tilgang til markeder, til investeringsmuligheter og profittmuligheter og billig arbeidskraft og billige materialer.
Russland har alltid blitt sett på som en stor gevinst for Vesten.
I hovedsak har den angloamerikanske interessen, så å si, den såkalte liberale og mest aggressivt imperialistiske interessen til Vesten, alltid sett på Russland som for stort og derfor noe som bør brytes ned.
Og dette er også viktig.
Det er også viktig å snakke om dette fordi vestlig imperialisme ofte blir ignorert mens vi alltid blir fortalt om det russiske imperiet eller det kinesiske imperiet, at disse landene er imperialistiske.
Men som dere helt riktig har påpekt, så har disse sivilisasjonene levd fredelig og de har vært vant til å leve fredelig i århundrer.
Mens det du har sett med utbruddet av vestlig kapitalisme ikke er noe annet enn endeløs krig. Og hensikten med disse krigene er akkurat dette.
Så jeg tror det, og jeg liker også å lage en, jeg mener, jeg er helt enig med deg i at selvfølgelig, siden Peter den store og Katarina den store, så Russland til Vesten.
Men hensikten med å se til Vesten var faktisk ikke å modellere seg på Vesten, men heller å i hovedsak samarbeide med Vesten for å skape russisk velstand.
Men fordi Vesten er imperialistisk, er det nettopp denne velstanden som ikke var mulig i nært forhold til Vesten.
Derfor var toppen av russisk produktiv prestasjon under Sovjetunionen, da det faktisk ikke var forbundet med Vesten.
Så sånn sett vil jeg si at det Russland har innsett nå, og det var veldig tydelig under mitt siste besøk i Russland, to kjappe mimringer.
For det første deltok vi på en stor økonomisk konferanse, og selv for to eller tre år siden ville den konferansen ha vært dominert av nyliberale intellektuelle.
Denne gangen var det overveldende flertallet av talerne avgjort anti-nyliberale.
Det var et par nyliberalister, men de var liksom en eller to i et hav av generell konsensus om å skape en utviklingsstat i Russland, ha tettere forbindelser med Kina og bevege seg bort fra Vesten.
Så det er nummer én.
Nummer to, en annen konferanse jeg deltok på, begynte ved talerstolen.
Igjen fant dette sted i nyliberalismens hjem i Russland, som er Higher School of Economics, som ble opprettet etter 1991 nettopp for å være en slags bikube for nyliberal tenkning.
Det var her sesjonen begynte med at lederen, i hovedsak den første taleren, i hovedsak sa at når denne krigen slutter, vil Russland ikke lenger vende seg mot Vesten.
Det kapittelet er ferdig. Russland ser østover.
Og sesjonen ble avsluttet med at lederen sa at faktum er at Russland ikke ønsker å komme nærmere Vesten. Vesten er kjedelig. Østen er der alt skjer.
Så i den forstand, ja, Washington-konsensusen har nå blitt universelt avvist, og det langvarige spørsmålet om Russland er europeisk eller eurasisk har blitt avgjørende avgjort.
Så i denne forstand vil jeg si at det er mange trender som i hovedsak beveger seg i en anti-nyliberal retning.
Det er plass til mer, og jeg tror Russland kan komme ut av dette som et mye mer produktivt samfunn, forutsatt at det ikke bare klarer å bygge motstandskraft mot sanksjoner, men faktisk lære hvordan en blandet –
Grafen viste at Kina i perioden siden 1989 i hovedsak har økt sitt BNP med nesten 15 ganger. Andre land som Russland kan også gjøre det. Russland har mye potensial, men de må ha den rette politikken.
Og jeg tror dette er retningen som den nåværende situasjonen presser Russland i. Og selvfølgelig, som dere begge påpekte, dette skaper en, vi kaller det noen ganger en multipolar verden.
Det splitter absolutt verden vekk fra Vesten og skaper nye relasjoner mellom land, spesielt nærheten mellom Russland og Kina er veldig viktig her.
MICHAEL HUDSON: Vel, den ukrainske og russiske situasjonen har på mange måter snudd opp ned på hele imperialismens tradisjonelle pådriv.
Du og jeg har snakket i flere tiår om at imperialisme er økonomisk.
Og selv da Karl Marx snakket om britisk ekspansjon inn i India, holdt han en tale for chartistene og sa: Vel, i det minste kommer engelsk imperialisme til å bryte ned tilbakeliggenheten til India og andre land. Og det kommer til å introdusere kapitalismen. Og det vil være det første skrittet mot sosialisme i disse landene.
Dette er ikke hva som skjer i Ukraina eller skjedde i den nyliberale oppløsningen av Russland.
Og faktisk kan du se på Ukraina og Russland de siste 30 årene og si at hele den geopolitiske teorien om økonomisk prioritet, ideen om at økonomi driver politikk, ikke ser ut til å være tilfelle i dag.
Verken industri eller arbeidskraft tjener på det.
Du ser at Tyskland allerede er enige om å subsidiere de høye gass- og oljeprisene for å støtte kjøp av flytende LNG-gass fra USA. Det er seks ganger prisen som Russland tok betalt. Det er ikke økonomisk.
Du har tysk industri der de ikke klarer å stoppe demonteringen som skjer ved at energihandelen og matvarehandelen med Russland blir demontert, det var det som ga tysk industri sitt konkurransefortrinn. Det er nå borte. Og det er irreversibelt.
Ikke på grunn av noe av det president Putin sier, vi vender oss østover. Men fordi USAs krav om å gjøre Europa til et klientoligarkier har gjort det irreversibelt.
Hvis den tyske regjeringen støtter industrien ved å si: – Ok, vi skal gi penger til industrien slik at den kan stole helt på USA for materialer vi pleide å importere fra Russland, da, gitt det faktum at vi må balansere budsjettet vårt i henhold til EU-reglene, må vi kutte ned sosiale utgifter.
– Spesielt nå som vi må øke våre våpenutgifter kraftig for å erstatte alle de gamle foreldede våpnene som vi har sendt til Ukraina med splitter nye amerikanske våpen, kommer det virkelig ikke til å være noen mulighet for et sosialdemokratisk økonomisk program i Tyskland.
Vel, det er vanskelig å si hvordan økonomisk egeninteresse rettferdiggjør denne inversjonen, denne reverseringen av europeisk politikk, fordi det har ført til USAs ødeleggelse av tysk industri. Og ikke bare det, men ved å ødelegge tysk industri har du ødelagt etterspørselen etter faglært arbeidskraft.
Kommer vi til å se tysk arbeidskraft emigrere akkurat som den har fra de baltiske statene, 20 prosent tap i befolkningen fra Latvia, Estland og Litauen?
Men det er en annen ting som også Europa har tapt på dette. Og når Russland og Kina vender seg bort fra Europa, vender de seg ikke bort fra det Europa som var i ferd med å bli sosialdemokratisk, fra det Europa som faktisk holdt frem idealer i tidligere tider, men fra det faktum at Europa ikke lenger er sosialdemokratisk.
Europa har mistet sin tidligere sosialistiske arbeiderpolitikk. Tysklands Linke-parti har brutt opp over Ukraina-krigen, og USAs politiske innblanding har gjort Europas sosialdemokratiske og arbeiderpartier til nyliberale stedfortredere, Tony Blairismen i tysk politikk og fransk politikk og over hele Europa.
Så resultatet er at ikke bare et klient politisk oligarki, men også en klient politisk arbeidskraft. Det er ingen arbeiderbevegelse i Europa som kan motsette seg det som skjer her.
Hva om økonomi styrte europeisk politikk? Vel, etter 1991 håpet Europa i det minste å få økonomisk dominans over Sentral-Europa, Russland, og, som du påpekte, Ukraina. Men nå mister det Eurasia.
Annalena Baerbock sier at enhver form for handel er en risiko. Og hvis du handler med Russland eller Kina, sa hun, da tar du risikoen for at de kan gjøre mot Europa hva USA gjør mot resten av verden.
De kan kutte deg med sanksjoner og forstyrre økonomien din ved å nekte å eksportere til deg. Og Europa kan bare være trygt hvis det ikke eksporterer, importerer alt det trenger fra Kina eller Russland eller resten av den globale majoriteten.
Bare USA kan stoles på for å hjelpe Europa med å utvikle seg, akkurat som det hjalp Tyskland med å utvikle seg ved å sprenge Nord Stream-rørledningene og omstrukturere sin energihandel.
Så dette er galskapen i det Tysklands utenriksminister selv sier.
Jeg vet ikke hvordan du noen gang kan si at dette er en økonomisk forklaring på ting. Faktum er at det er etnisk og rasistisk hat mot Russland. Det er nazisme. Det er ikke sosialdemokrati.
Europa har nå omfavnet nazismen, og jeg tror dette best symboliseres i helgen ved at Zelenskyj møter paven med to nazisymboler på skjorten, bare for å gjøre det veldig klart, hei, kanskje vi kan gjenopprette den pavelige nazipakten fra 1930-tallet og den røde linjen og alt.
Så Europa har mistet sin lønnsomme investeringsfremtid med Russland, og nå ser det ut til at det går slik overfor Kina også, og det er helt knyttet til USA.
Hvordan forklarer du det økonomisk når det gjelder egeninteresse? Det kan du ikke.
RADHIKA DESAI: Mick, vi diskuterer fortsatt Russland, ikke sant?
MICHAEL HUDSON: Vel, det er Europa også.
MICK DUNFORD: Jeg begynte å snakke om Europa. Kan du vise det andre lysbildet? Jeg skal komme med en kommentar.
Michael snakket nettopp om hvordan noen av beslutningene, de ekstraordinære beslutningene som er tatt av de politiske lederne i europeiske land, og hvordan det fullstendige fraværet av enhver strategisk autonomi i Europa har ført til handlinger som gjør en dårlig situasjon verre.
De gjør en dårlig situasjon verre i den forstand at de har forstyrret forholdet til Russland, spesielt energiforhold, matforhold, og også de-risking genererer alvorlige risikoer der Europa er veldig, veldig avhengig av en hel rekke innsatsvarer som faktisk produseres i Kina og leveres til europeisk industri av Kina.
Europeisk industri, og faktisk alle G7-industriene, står overfor alvorlige utfordringer i alle fall som til en viss grad er knyttet til det faktum at nyliberalismen etter den økonomiske krisen på 1970-tallet på en måte ble vedtatt som en løsning.
Det ble vedtatt som en løsning i den forstand at når du så denne offshoring av industrien, så du faktisk økning i lønnsomheten til selskaper som offshoret.
Men hvis du faktisk ser på produktivitetsveksten i G7-landene, er dette den gjennomsnittlige produktivitetsveksten, arbeidsproduktiviteten, timeproduktiviteten, du kan se at den i utgangspunktet har gått jevnt nedover.
Så på en måte har den økonomiske ytelsen til G7, som inkluderer en rekke store europeiske land og selvfølgelig USA, Canada og så videre, gradvis falt.
Og det har gått ned på grunn av en nedgang i produktive investeringer, noe som delvis gjenspeiler lønnsomhetshensyn og den relative lønnsomheten av investeringer i finansiell virksomhet og en hel rekke spekulative aktiviteter knyttet til eiendom og til aksjemarkeder og så videre.
Så den første utfordringen som Europa allerede står overfor, er på en måte utfordringen med å overvinne den relative nedgangen i produktiviteten.
Men i forsøket på å møte denne utfordringen ved å handle på den måten de har gjort de siste årene, og på en måte bli en slags del av verden som er nesten fullstendig dominert av USA og av dets interesser, har Europa gjort seg selv betydelig skade.
Jeg tror den andre tingen som er veldig slående med det som skjer når det gjelder Europa, er at på grunn av måten verdensordenen endrer seg på, er den typen ressurser som er tilgjengelige for de tidligere kolonimaktene mer redusert.
Så i den situasjonen søker USA å gripe en mye større andel av disse ressursene for seg selv ved å kreve at Europa, for eksempel, kjøper dyr amerikansk energi i stedet for russisk energi gjennom nye tiltak som er utformet for å kanskje oppmuntre til flytting av europeisk industri i USA.
Så på en måte er det du ser en slags inter-imperialistisk rivalisering mellom Europa og USA, med USA som utnytter sin dominerende posisjon for å sikre et større volum av ressurser for seg selv.
RADHIKA DESAI: Absolutt, Mick.
Du bruker begrepet inter-imperialistisk rivalisering, men jeg vil si at i hovedsak går tilbake til selv det 19. århundre og absolutt i det 20. århundre, har USA alltid ønsket å i hovedsak begrense eller rulle tilbake europeiske imperialismer for å åpne opp verdensøkonomien for seg selv.
Det har alltid vært målet. Det fortsetter å forsøke dette, selv om det selvfølgelig er lenger unna realisering enn noen gang før. Resten av verdensøkonomien vender seg bort fra dem.
Vi er i utgangspunktet nå i gang med å diskutere Europa. Og jeg vil si et par ting om det.
Men jeg ville si en siste ting om Russland før vi forlater det emnet helt.
Og det er at i utgangspunktet kan det som skjer nå forklares med hva som skjedde med det postkommunistiske Russland.
I hovedsak ble Russland kastet ut i økonomisk kaos og tilbakegang på 1990-tallet under sjokkterapien. Og på 2000-tallet, under Putins ledelse, klarte Putin å stabilisere Russland i betydelig grad.
Men allerede da var det veldig klart at hvis Vesten fikk det som de ville, så var det dette som ville skje med Russland igjen, det som skjedde med Russland på 1990-tallet.
Og i løpet av perioden de neste to tiårene prøvde Putin-regjeringen å si til Vesten at: – Se, vi vil gjerne ha et godt forhold til deg, men ikke på de betingelsene. Du må akseptere våre egne interesser og naturligvis økonomiske interesser, sikkerhetsinteresser og så videre.
Og muligheten for i hovedsak å prøve å ha et mer balansert forhold til Vesten har blitt ødelagt. Vesten har i utgangspunktet nektet det. Det har fortsatt å utvide NATO.
Så nå denne avgjørende reorienteringen av Russland, erkjennelsen av at Vesten ikke lenger har noe å tilby Russland som er verdifullt. Dette er, du vet, dette har den historien.
Når jeg kommer til Europa, er overskriften når det gjelder å diskutere hva som skjer i Europa, er de gale?
Hvorfor fører de en slik selvmordspolitikk der deres industrielle base blir ødelagt, som Michael, påpekte du.
Og også industribasen blir ødelagt nå ganske aktivt med ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningen, avskjæringen av den mest fornuftige energikilden for Europa, som er energi fra Russland.
Og så gjøre Europa avhengig av energi fra USA, som ikke bare er dyrere, og dermed skaper økonomiske problemer, men også setter Europa tilbake fra klimamålene fordi importert LNG, LNG sendt fra USA til Europa vil ha et karbonavtrykk som er 8 til 10 ganger høyere enn naturgass som leveres via rørledning fra Russland.
Så på alle disse måtene synes europeerne å være innstilt på en grad av selvdestruksjon som jeg synes er fantastisk. Og jeg forstår fortsatt ikke helt hva som animerer det.
Men jeg kan sikkert vite to ting. For det første er det betydelig offentlig misnøye.
Og nummer to, det er også en antatt, jeg mener, jeg tror det er en rimelig grad av misnøye i eliteklassene fordi industrialistenes interesser også blir ødelagt.
Så hva som kommer til å skje i Europa er et åpent spørsmål.
Vi kan absolutt se europeerne, de kan ha gått sammen med, eller i det minste kan de ha syntes å gå sammen med USA med å innføre sanksjoner og så videre.
Men hvis du ser nøye på sanksjonene, er de også utformet for å minimere virkningen på Europa.
Og faktum er at Europas avhengighet av russisk energi kan ha blitt redusert, men russisk energi pumpes fortsatt til Europa mens vi snakker.
Men når det gjelder å utvide denne fiendtligheten som nå blir styrt fra Europa til Russland, kan vi se at europeerne absolutt nøler og ser på det. Så det er den dimensjonen.
Vi må se hvor lenge denne enheten som Vesten har proklamert, samholdet de har funnet over konflikten om Ukraina, hvor lenge den vil vare og hvor lenge det vil vare før den økonomiske skaden som blir påført Europa i hovedsak vil produsere en slags pushback.
MICHAEL HUDSON: Vel, Radhika, du stilte spørsmålet, er de gale?
Vel, på en måte, ja, de er i den forstand at du og jeg har gått på Rosa Luxemburg-stiftelsens møter i Berlin, og jeg har tilbrakt ganske mye tid i Øst-Tyskland.
De ble traumatisert av den sovjetiske okkupasjonen der, så traumatisert at det nesten er en tankeløs motstand mot alt Russland gjør.
Og det er denne anti-russiske følelsen som Amerika har vært i stand til å vifte og oppmuntre som har fått tyskerne til å si: Ja, vi er villige til å ofre vår industri. Vi så hva som skjedde under Russland. La oss nå vende oss til USA.
Å ikke innse at det USA gjør kommer til å bli like ille som det som skjedde i Øst-Tyskland. De avlyttet Angela Merkels telefoner. Det er fortsatt telefonavlytting.
Min viktigste kilde til russisk informasjon er Johnsons Russland-liste.
Johnson dro nettopp til Frankrike og Tyskland for å ta en ferie for to uker siden og sa at han var overrasket over å finne at du ikke kan få tilgang til RT eller russiske nyheter på internett. Alt er blokkert. Det er total tankekontroll i Europa.
Dette er igjen en total inversjon av alt som skulle være demokratisk. Og dette skyves til det virkelig vanvittige punktet at når Baerbock sier: Alt vi importerer fra Russland eller Kina kan potensielt brukes til militæret.
– Hvis du importerer russisk mat, kan det brukes til å mate russiske soldater for å kjempe i Ukraina. Og slik at maten er militær. Vi kan ikke stole på det for nasjonale sikkerhetsformål.
— Vi må følge nederlenderne og ikke tillate eksport av ultrafiolette skannemaskiner til informasjonsteknologibrikker. Vi må virkelig bryte all handel.
Vel, som du vet, når så mye handel allerede er med Russland og Kina og Eurasia, vil det å ha en skarp avskjæring bety en langvarig depresjon der.
Og det er ingenting som tyder på at en europeisk depresjon kommer til å føre til en venstreorientert løsning.
Hvis USA får det som de vil, vil det føre til en nazistisk løsning fra 1930, akkurat som USA har fremmet i Ukraina og i de andre landene de har tatt videre.
Så Europa kan ende opp med å se ut som et latinamerikansk diktatur, som Chile under Pinochet.
MICK DUNFORD: Man må også erkjenne at strukturen i økonomiene i Europa, du vet, i noen henseender har noen paralleller med strukturen i økonomiene i Nord-Amerika.
Det er økonomier med svært høye BNP, men faktisk overdriver deres BNP enormt deres virkelige formue på mange måter, delvis fordi BNP inkluderer alle slags input.
Det inkluderer en hel rekke immaterielle tjenester, du vet, som i utgangspunktet stammer fra immaterielle eiendeler som er knyttet til hva opphavsrett, patent, varemerker, immaterielle rettigheter og kontroll av forsyningskjeder.
Så en betydelig mengde europeisk rikdom kommer på en måte også fra den slags kilder.
Denne kontrollen over IP, for eksempel, er forbundet med overdrevne markeringer, høye tjenestebetalinger.
Det forhindrer spredning av teknologier, av produkter som kan gi betydelige bidrag til forbedring av menneskers levebrød over hele verden fordi de forblir så dyre.
Faktisk vet vi at det som på en måte driver utviklingen er den raske diffusjonen, adopsjonen, repetisjonen av investeringer. Men dette systemet, vet du, forhindrer det.
Men dette systemet er et som genererer store husleier, vet du, for økonomisk avanserte land, og knyttet til disse husleiene er mange interesser som ikke er knyttet til produksjonsindustrien, og kanskje som synes forberedt på å ofre den og ofre menneskene som jobber i den for å bevare en alternativ form for fremtid.
For meg er den verden neppe levedyktig utenfor en slags kolonial og imperialistisk verdensorden.
Og i den forstand er jeg helt enig i det du sier om naiviteten og den tilsynelatende dumheten, grove dumheten til mange av lederne i europeiske land.
RADHIKA DESAI: Nei, akkurat. Og du gjør et veldig viktig poeng, Mick.
BNP i mange vestlige land, spesielt USA, er kraftig overdrevet av de grunnene du oppgir. Og også fordi særlig finans utgjør en så stor del av dette.
Og i hovedsak, hva er økonomi? Finans er faktisk ikke produksjon. Finans innebærer bare overføring av rikdom fra noen til andre.
Så i en viss forstand blir nettopp det som skader den amerikanske økonomien, som skaper ulikhet, faktisk regnet som økonomisk rikdom.
Og selvfølgelig fordeler systemet det å gi økonomisk fortjeneste til bare et lite antall mennesker for å nyte arbeidet til andre mennesker for nesten ingenting. Jeg mener, det er egentlig det det er.
Jeg vil også si en annen ting, som åpenbart er en av de logiske følgene av det vi alle har sagt, er at det er viktig – i dag viste du grafen over arbeidsproduktivitet.
Hva ville være nødvendig for å snu det? Hva ville være nødvendig for å øke arbeidsproduktiviteten i europeiske land, vestlige land mer generelt?
Det ville være en slags næringspolitikk. Det ville være et sett med politikk som er helt motsatt av nyliberalisme, pengepolitikk, finanspolitikk, industripolitikk, alt det motsatte av nyliberalisme.
Men etter 40 år med nyliberalisme er det et viktig spørsmål om disse landene noen gang kommer til å være i stand til å gjennomføre en seriøs industripolitikk.
Selve strukturen i disse samfunnene, forholdet mellom stater og kapitalistiske klasser har endret seg i en slik grad.
Så i økende grad har jeg lagt merke til at både i USA og i Europa blir industripolitikken gjenopplivet som et diskusjonstema. Alle sier at vi trenger næringspolitikk.
Men hvis du ser nøye etter, hvis du leser mellom linjene, er det som går for industripolitikk i hovedsak en politikk som er nyliberalisme, det vil si å gi flere og flere subsidier til store selskaper.
Så under rubrikken industripolitikk diskuterer tyskerne i hovedsak om de skal gi subsidier til IBM eller til noen tyske produsenter eller hva har du. Men det er alt det er.
Og det er ikke næringspolitikk. Det er bare fortsettelsen av nyliberalismen.
Hvorfor? Fordi nyliberalismen, til tross for alt snakket om frie markeder og frihandel, hele tiden bare har handlet om regjeringer som favoriserer store selskaper ved å gi dem alle slags godbiter, billig kreditt, privatisering av eiendeler til utsalgspriser slik at disse selskapene blir stadig større, gi dem subsidier i FoU-navnet, og selvfølgelig tilby alle slags andre tjenester.
Så egentlig virker det som om veien ut av alt dette for Europa også kommer til å bli veldig vanskelig, selv om det oppstår krefter som er fast bestemt på å forsøke å forsøke det.
MICHAEL HUDSON: Det du har beskrevet som nyliberalisme er akkurat det Mick har kalt en rentenistpolitikk. Og en rentenistpolitikk later til å være økonomisk vekst, men den er virkelig administrasjonsutgifter.
RADHIKA DESAI: Absolutt. Så vi vil avslutte denne niende geopolitiske økonomitimen. Og vi sees neste gang. Vi vil fortsette denne diskusjonen da. Bye-bye.
(Republisert fra Geopolitical Economy med tillatelse fra forfatter eller representant)
I forrige innlegg på denne bloggen finner du Kinas innstilling til krig og fred. Kina går etter fred alle steder det er mulig. I innlegget under her finner du en liten del av en artikkel i Foreign Affairs som er organet til USA-oligarkenes viktigste tenketank The Council on Foreign Relations. Den viser litt av innstillingen der i gården.
Det er viktig å være oppmerksom på at Taiwan ble okkupert fra Kina av Japan under 2. verdenskrig. I Kina støttet USA hæren til Chiang Kai tsjek under denne krigen. Da krigen var slutt kjempet denne hæren fremdeles mot frigjøringshæren ledet av Mao og det kinesiske kommunistpartiet. Da Chiang sin styrker var drevet helt til kysten i syd sørget USA for å de ble transportert over til Taiwan slik at USA fikk en vasallstat like ved Kinas kyst. Dette er samme politikk som ble satt ut i livet i Korea og Vietnam. Sør i Korea klarte USA å få seg en vasallstat på det aurasiske fastland. I Vietnam mislyktes de.
I våre dager fortsetter de samme politikken Ukraina. Vasallstaten Ukraina brukes nå til å angripe og svekke Russland, for at USA kan fortsette sin strategiske linje for å herske over hele det eurasiske kontinent. Akkurat som vasallstatene i NATO/EU, Sør-Korea og Sør- Vietnam, samt mujahedin i Afghanistan og jihadistene i Syria har blitt brukt for samme formål.
Det er viktig å være klar over at den regelbaserte verdensorden som USA går inn for og som definerer våre «vestlige verdier» er USAs rett og makt til å bruke hele verden til beste for det amerikanske oligarkiet og alle som tjener på støtte dette prosjektet. I dag skjer det et svært opprør mot denne verdensordenen fra alle hele den delen av verden som er utenfor USA-imperiet sine klør og de som ønsker å slippe ut – det skal være land som representerer rundt 90 prosent av verdens befolkning.
Det er også dette imperiet som er sikringen for at nedbrytingen av velferden inne i vasallstatene også kan fortsette, pluss industrieventyr som ødelegger mennesker og natur under slagordet «den grønne vending». Her er ikke det vesentlige å redde menneskenes livsmiljø, men å karre til seg mest mulig penger fra felleskassene gjennom subsidier osv. Det er en ødeleggende snylterkapitalisme i full utvikling. Det er dette systemet USA har hjulpet de lokale politiske lederne i Ukraina å innføre der. Det er dette systemet den nåværende regjeringen i Ukraina kjemper for å hjelpe USA med å innføre igjen i Russland slik de klarte på 1990-tallet.
Under her finner du en liten del av en artikkel fra siste nr. av Foreign Affairs (31. mars, 2023) av SETH G. JONES som er Senior Vice President and Director of the International Security Program at the Center for Strategic and International Studies. Hele artikkelen ligger bak betalingsmur.
«Krigen i Ukraina ga en av de første indikasjonene på at det var et problem med den amerikanske forsvarsindustrielle basen. Etter Russlands invasjon forsynte USA det ukrainske militæret med en rekke våpen, fra Javelin antiarmor systemer til High Mobility Artillery Rocket Systems (HIMARS) og Stinger antiaircraft systemer. Denne bistanden var avgjørende for å hjelpe det ukrainske militæret med å stoppe Russlands invasjon. Men hjelpen kostet. Hastigheten som soldater bruker ammunisjon i Ukraina har belastet den amerikanske forsvarsindustrielle basen.
Ett år inn i Ukraina-kampen nådde amerikansk militærbistand svimlende $ 32 milliarder. Mange av våpensystemene og ammunisjonen kom direkte fra amerikanske varelager, og tømte landets lagre. USA, for eksempel, forsynte Ukraina med over 8,500 Javelin antitank-systemer, 1,600 Stinger antiaircraft-systemer og 38 HIMARS mellom februar 2022 og mars 2023. Å gi denne hjelpen var den riktige avgjørelsen fordi det bidro til å forhindre en vellykket russisk invasjon av Ukraina. Men dette er systemer USA kunne ha brukt til å trene amerikanske tropper eller å lagre i Indo-Stillehavet for en fremtidig krig.
Antallet Javeliner som ble overført til Ukraina i løpet av de første seks månedene av krigen, er det samme antallet som USA normalt ville produsert over syv år. Dette volumet anstrengte Javelin-produksjonslinjen, som trengte en stor tilførsel av finansiering fra forsvarsdepartementet for å fylle på nytt. Selv ved akselererte produksjonshastigheter vil det sannsynligvis ta flere år å fylle opp beholdningen av Javeliner, Stingers og andre etterspurte varer. I tillegg kan hastigheten som flere våpensystemer eksporteres – som Javelins, Stingers, HIMARS, Guided Multiple Launch Rocket Systems (GMLRS) og Harpoon antiship missiler – bety at det ikke vil være nok ammunisjon på lager for å matche kravene i amerikanske krigsplaner for Kina og Russland.
Mer generelt har krigen i Ukraina vist at stormaktskriger – spesielt utmattelseskriger – er industrikonflikter. Innsatsen for å utplassere, bevæpne, mate og forsyne styrker er en monumental oppgave, og det massive forbruket av utstyr, systemer, kjøretøy og ammunisjon krever en storskala industriell base for forsyninger. Noen dager har det russiske militæret avfyrt 50.000 artillerigranater mot ukrainske militære og sivile stillinger. Ukraina brenner også gjennom ammunisjon i et vanvittig tempo, og skyter like mange 155 millimeter runder på fem dager som USA produserer på en måned. I mellomtiden har jagerfly, hovedstridsvogner, artilleri og droner også blitt ødelagt eller har brutt ned og må stadig byttes ut eller repareres.
FLERE MISSILER
Den amerikanske forsvarsindustrielle basen ville møte enda større utfordringer hvis det brøt ut krig i Asia. For å bidra til å forstå kompleksiteten og utfordringene i en krig i Taiwanstredet, gjennomførte CSIS to dusin gjentakelser av simulering av en kinesisk invasjon av Taiwan. I krigsspillet spilte pensjonerte militære offiserer og sivile eksperter rollene som militære ledere fra Kina, Japan, Taiwan, USA og andre deltakere. Ved hjelp av et operativt kart over det vestlige Stillehavet og et kart over Taiwan for bakkekamp, byttet spillerne på å gjennomføre militære handlinger, for eksempel å skyte ballistiske missiler og utplassere hangarskip.
I praktisk talt hver eneste gjentakelse av krigsspillet brukte USA mer enn 5.000 langdistansemissiler av forskjellige typer i løpet av tre uker med konflikt. Blant de viktigste ammunisjonene for å hindre en kinesisk beslagleggelse av hele Taiwan er langtrekkende presisjonsmissiler, inkludert missiler avfyrt av amerikanske ubåter, og disse gikk raskt tom i krigsspillet. Det samme gjelder skipsbasert ammunisjon, som SM-6, som også vil bli brukt i store mengder i en slik konflikt.
Antiship cruise missiler tilbyr en nyttig casestudie. I hver gjentakelse av CSIS-krigsspillet brukte USA sin beholdning av antiship cruisemissiler i løpet av den første uken av konflikten. Disse missilene var spesielt nyttige på grunn av deres evne til å angripe kinesiske marinestyrker fra utenfor rekkevidden av kinesisk luftforsvar. Disse luftforsvarssystemene vil sannsynligvis være formidable – spesielt tidlig i en konflikt – og kan være i stand til å forhindre at de fleste fly beveger seg nær nok til å slippe kortdistanseammunisjon. Bombefly som ble brukt i krigsspillet brukte vanligvis disse ammunisjonene fordi de kunne være basert utenfor rekkevidden til kinesiske missiler.
Krigen i Ukraina har vist at stormaktskriger er industrikonflikter
Det finnes ingen raske løsninger for å øke produksjonskapasiteten for missiler for å møte disse behovene, men det er desto større grunn til å starte nå. Det første trinnet er å stimulere amerikanske forsvarsselskaper til å bygge mer. Men disse firmaene er generelt uvillige til å øke våpenproduksjonen og ta økonomiske risikoer uten å ha kontrakter på plass, spesielt flerårige. Gitt de store kapital- og personellinvesteringene som kreves, er det ikke en god forretningsbeslutning å produsere mer ammunisjon eller våpen uten et klart etterspørselssignal og klare økonomiske forpliktelser fra den amerikanske regjeringen. Selv om forsvarsdepartementet signerer flerårige kontrakter for skip og fly, signerer det vanligvis ikke flerårige kontrakter for mange typer ammunisjon. I tillegg kutter de amerikanske militære tjenestene ofte ammunisjon fra sine budsjetter på slutten av hvert regnskapsår for å gi plass til andre prioriteringer eller for å fikse problemer som oppstår under anskaffelsen av større våpensystemer.
Begrensninger i arbeidsstyrken og forsyningskjeden hindrer også selskaper i å øke produksjonen av våpensystemer og ammunisjon som ville være nødvendig i en stor krig. Bedrifter må ansette, trene og beholde arbeidere. Videre er forsyningskjeder for den amerikanske forsvarssektoren ikke så sikre som de burde være. I noen tilfeller gjør bare et enkelt selskap en nøkkelkomponent. Javelin, for eksempel, er avhengig av en rakettmotor som for tiden produseres utelukkende av selskapet Aerojet Rocketdyne. Bare ett selskap, Williams International, bygger turbofanmotorer for de fleste cruisemissiler.
Det er også betydelige sårbarheter med noen sjeldne jordmetaller, som Kina har et nesten monopol på, som er kritiske for produksjon av ulike missiler og ammunisjon. Kina dominerer de avanserte batteriforsyningskjedene over hele verden, inkludert raffinering av kobolt, kobber, litium og nikkel, samt produksjon av anoder, separatorer og elektrolytter. Kina er verdensledende innen støpte produkter, som brukes i de fleste militære plattformer og ammunisjon fra skip til missiler. Beijing produserer mer enn de neste ni landene til sammen, inkludert over fem ganger så mye som USA. Forsvarsdepartementet er avhengig av utenlandske regjeringer, inkludert Kina, for store støpte og smidde produkter, som brukes i noen forsvarssystemer og maskinverktøy.
Endelig er ledetid en betydelig begrensning. Missiler, rombaserte systemer og skip står overfor de lengste erstatningstidene. Det kan ta omtrent to år å produsere mange typer missiler, og dette er vanligvis basert på tiden som trengs for å levere de første missilene – ikke de siste.
Et lite utdrag av artikkelen, maskinoversatt med små korrigeringer av Terje Valen.
Fra Abelow, Benjamins bok How the West Brought War to Ukraine: Understanding How U.S. and NATO Policies Led to Crisis, War, and the Risk of Nuclear Disaster (pp. 9-10). Siland Press. Kindle edition.
I nesten 200 år, som begynte med utformingen av Monroe-doktrinen i 1823, har USA hevdet sikkerhetskrav over nesten hele den vestlige halvkule. Enhver utenlandsk makt som plasserer militære styrker i nærheten av amerikansk territorium vet at den krysser en rød linje. USAs politikk legemliggjør dermed en overbevisning om at hvor en potensiell motstander plasserer sine styrker er avgjørende viktig. Faktisk er denne oppfatningen hjørnesteinen i USAs utenriks- og militærpolitikk, og dens brudd anses som grunnlag for krig.
Likevel, når det gjelder Russland, har USA og dets NATO-allierte handlet i flere tiår uten hensyn til det samme prinsippet. De har gradvis fremmet utplasseringen av sine militære styrker mot Russland, til og med til landets grenser. De har gjort det med utilstrekkelig oppmerksomhet for, og noen ganger mangel på respekt for, hvordan russiske ledere kan oppfatte denne fremgangen. Hadde Russland tatt lignende tiltak med hensyn til USAs territorium – for eksempel ved å plassere sine militære styrker i Canada eller Mexico – ville Washington ha gått til krig og rettferdiggjort den krigen som et defensivt svar på en fremmed makts militære intervensjon.
Sett gjennom denne linsen blir Russlands invasjon av Ukraina ikke bedømt som den hemningsløse ekspansjonismen til en ondskapsfull russisk leder, men som en voldelig og ødeleggende reaksjon på en misforstått vestlig politikk: et forsøk på å gjenopprette en sone rundt Russlands vestlige grense som er fri for offensive trusler fra USA og dets allierte. Etter å ha misforstått hvorfor Russland invaderte Ukraina, baserer Vesten nå eksistensielle beslutninger på falske premisser.
Ved å gjøre det, utdyper den krisen og kan gå i søvne mot atomkrig. Dette argumentet, som jeg nå presenterer i detalj, er basert på analyser av en rekke forskere, myndighetspersoner og militære observatører, som jeg alle introduserer og siterer fra under presentasjonen. Disse inkluderer John Mearsheimer, Stephen F. Cohen, Richard Sakwa, Gilbert Doctorow, George F. Kennan, Chas Freeman, Douglas Macgregor og Brennan Deveraux.
BEIJING, 11. februar (Xinhua) – Demokrati som en felles verdi har blitt manipulert.
USA har brukt det til å bedra verden og dekke over sin natur som et falskt demokrati, men ekte hegemon.
For å kontrollere rivaler og høste fordeler har Washington de siste årene samlet en såkalt «verdiallianse», styrket sine militærallianser og fremprovosert blokkkonfrontasjon, som alvorlig truer verdensordenen, den globale freden og sikkerheten.
Når Amerika snakker om demokrati, betyr det faktisk et amerikansk demokrati, eller Ameri-cracy, bygget på hegemoni, mobbing og dominans.
For det første handler ikke demokrati i amerikansk stil om likhet, men om hegemoni. Fra økonomiske embargoer til militærintervensjoner og regimeundergraving, straffer Washington forsettlig ethvert ulydig land.
I sin bok America’s Deadliest Export: Democracy skrev den amerikanske forfatteren William Blum at siden slutten av andre verdenskrig har USA forsøkt å styrte mer enn 50 utenlandske regjeringer, hvorav de fleste var demokratisk valgt, grovt blandet seg inn i demokratiske valg i minst 30 land, og forsøkt å myrde mer enn 50 utenlandske ledere.
I årevis har USA skapt politisk uro i Latin-Amerika, spilt en rolle i den såkalte «arabiske våren» og iverksatt fargerevolusjoner i Eurasia. Dens problemer har ført til enorme humanitære katastrofer, og til og med avlet terrorisme og ekstremisme. Nå fortsetter den å høste fordeler ved å tvinge sine allierte til å blåse på flammen i Russland-Ukraina-konflikten.
For det andre handler demokrati i amerikansk stil ikke om rettferdighet, men mobbing. Amerikanske politikere følger de egoistiske doktrinene «America first» og «winner-takes-all».
Ved å sette sine egne interesser over alle andre, utøver USA vilkårlig sanksjonsbatongen på de som ikke adlyder. Et unilateralistisk Amerika ignorerer internasjonale regler og forlater uten å nøle det det forkynner – prinsippene om markedsøkonomi og frihandel.
Den har pålagt systematiske sanksjoner mot Iran, Syria, Cuba og Venezuela og målrettet de tredje partene, som ikke bare har satt disse nasjonenes økonomi og levebrød i fare, men også alvorlig forstyrret den globale økonomiske orden.
I jakten på egeninteresser har onkel Sam ikke engang vært myk mot sine allierte. Med EU ridd av en energikrise midt i Ukraina-krisen har USA tjent en formue ved å eksportere dyr amerikansk flytende naturgass (LNG) til Europa.
I et forsøk på å beskytte og til og med fremme sin produksjonsindustri vedtok Washington en stor 430 milliarder dollar klima-, skatte- og helsepott kalt Inflation Reduction Act, som truer Europa med avindustrialisering.
Frankrikes president Emmanuel Macron kritiserte USAs handling som «ikke i tråd med reglene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og ikke i tråd med vennskap».
Videre har USA generalisert begrepet «nasjonal sikkerhet» og vilkårlig plassert andre lands selskaper i den såkalte «enhetslisten» for å pålegge handelsembargoer og langarmet jurisdiksjon.
Uansett CHIPS and Science Act eller den såkalte «friend-shoring» brøt de alle WTO-reglene og undergravde alvorlig stabiliteten i de globale industrielle forsyningskjedene, som har ført til fordømmelse og til og med boikott.
I en nylig artikkel sa The Economist at USA har «beveget seg fra en «løp raskere» til en «løp raskere og sette-fot på den andre fyren»-politikk.»
For det tredje handler demokrati i amerikansk stil ikke om regler, men om dominans, eller amerikansk eksepsjonalisme. Et egoistisk USA bruker reglene når det passer dem og forlater når det ikke gjør det, etter å ha bevisst trukket seg fra multilaterale avtaler og internasjonale organisasjoner.
Den såkalte «regelbaserte internasjonale orden» som den har understreket og oppfordret andre til å opprettholde, er ikke annet enn en internasjonal orden basert på Washington-etablerte regler.
USA har lenge ignorert de grunnleggende prinsippene i folkeretten som forbyr trusler om makt og ulovlig bruk av makt, og har åpenlyst lansert kriger mot suverene stater ved mange anledninger.
Den har stått enkeltvis i veien for forhandlingene om en protokoll fra Biologisk våpenkonvensjonen som inneholder et verifikasjonsregime. Det har bygget US Space Force and Space Command, akselerert våpentester og militære øvelser i verdensrommet, noe som seriøst strider mot begrepet fredelig bruk av verdensrommet.
Fangemishandlingsskandalen i Guantanamo Bay interneringsleir tråkker på konvensjonen mot tortur; ensidige sanksjoner mot land som Iran og Syria bryter med bestemmelsene i FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I mellomtiden vender denne globale menneskerettighets-«dommeren» vanligvis det blinde øyet til sine egne menneskerettighetsbrudd hjemme. Fra oppfordring til rasediskriminering og hat til tvangsretur av udokumenterte innvandrere til tross for pandemien, har Washington alvorlig brutt en rekke internasjonale konvensjoner og forskrifter, inkludert Den internasjonale konvensjonen om eliminering av alle former for rasediskriminering, Den internasjonale konvensjonen om beskyttelse av rettighetene til alle migrantarbeidere og deres familiemedlemmer, og den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen.
En WTO-rapport viser at USA er den desidert største «ikke-kompatible» nasjonen i WTO, og forårsaker to tredjedeler av organisasjonens brudd.
«I begynnelsen av det 21. århundre, hvis noen makt søkte verdensherredømme, tvang andre og brøt regler, var det USA,» kommenterte en kronikk i New York Times.
Men løgner tåler ikke granskning. Ved å synge det såkalte «demokratiet, menneskerettighetene og friheten» har USA faktisk klamret seg til hegemoni, mobbing og dominans. Et slikt land er ikke i stand til å snakke om demokrati og har ingen internasjonal troverdighet i det hele tatt.
«Fra COVID-19-pandemien til globale handelsregler, fra klimaendringer til økonomisk utvikling, frustrerer USA aktivt prioriteringene til de fleste av verdens demokratier. I prosessen forverrer USAs utenrikspolitikk – i demokratiets navn – den globale krisen i demokratiet og delegitimerer USAs makt, «kommenterte det amerikanske magasinet Foreign Affairs.
Misbruk av makt, brudd på menneskerettighetene, langarmet jurisdiksjon, utenlandsk despoti, selvinnsikt, diplomatisk mobbing … USA har i økende grad avslørt seg selv som et falskt demokrati, men ekte hegemon ut fra overveldende fakta.
Vestlige rapporter etterplaprer Ukrainas propaganda som blir motbevist av Kievs presserende oppfordring til bedre våpen som er økende indikasjoner på at de taper krigen
Ukraina sier de trenger større og bedre våpen for å beseire Russland. Bilde: Twitter / New Statesman
Levering av stridsvogner, avanserte luftforsvarssystemer og potensielt langtrekkende bakkelanserte bomber kan være et svar på Ukrainas dystre forespørsler, men det fører også med seg en ny mengde problemer.
Disse raskt og presserende forsyningene indikerer at alt ikke er bra i Kiev, og at det er nærmere enn noensinne til å tape krigen med Russland. Dette er ikke en-til-en-erstatninger for tapt utstyr: De fleste av de leverte forsyningene tar sikte på å skifte krigens vilkår til fordel for Ukraina.
Minst ett av de projiserte våpnene, langdistansebombe med rekkevidde på 100 km, kjent som ATACMS, ville også flytte krigen fra ukrainsk til russisk territorium.
Det er liten tvil om at å legge denne typen våpen i ukrainske hender vil resultere i en større krig i Europa. Russland vil forsøke å angripe transittsentrene for disse forsyningene, mest sannsynlig Polen, selv om gjengjeldelse også kan tenkes å omfatte angrep på jernbaner og veier i Tyskland.
USAs beslutning om å sende oppgraderte atombomber til Europa vil også overbevise russerne om at taktisk atomkrig kan være NATOs svar hvis Ukraina kollapser. Sammenlignet med USA og NATO har Russland et massivt arsenal av taktiske og strategiske atomvåpen.
Ukrainas styrker faller tilbake i Donbas-regionen, og hvis tilbaketrekningen fortsetter, vil de snart miste den strategiske byen Bakhmut. Den russiske bølgen er etter Pentagons syn en selvfølge, og USA har bedt Ukraina om å forlate området.
Ukrainske soldater graver skyttergraver i Bakhmut. Bilde: Screengrab / CNN
Ukrainas militære og politiske ledere kan imidlertid ikke trekke seg tilbake fordi det ville åpne sentrum av landet for den russiske hæren. Det kan i sin tur tenne et lenge undertrykt rop om politisk endring i Ukraina med ukjente og ukjente konsekvenser.
President Volodymyr Zelenskyj vet godt at han har arrestert de fleste av sine politiske motstandere og brakt til taushet mediene han misliker, inkludert noen tilfeller der hans motstandere angivelig har blitt likvidert av Ukrainas hemmelige politi, SBU.
Men det vil ikke beskytte ham eller hans kolleger hvis folk i Kiev begynner å forstå at det ukrainske forsvaret kaster seg.
Til tross for påstander om å være et demokrati, er Ukraina faktisk et autoritært land som har blokkert ut ekte nyheter og strupet enhver opposisjon. Men på grunn av sosiale medier vil meldingene komme gjennom uansett, og Zelenskyj og teamet hans har mye å frykte.
Det ser ut til at USA setter sitt håp om å snu slagmarkssituasjonen på de nye rustningssystemene som sendes til Ukraina. USA har lagt stort press på Tyskland for å levere sine knirkete Leopard II-stridsvogner og for å la Polen sende leopardene de har.
Polen har en beholdning på 569 stridsvogner, hvorav 398 er aktive. De fleste av de aktive stridsvognene i Polens hær er Leopard II (250). Polen planlegger å erstatte leopardene med 180 koreanske K-2 Black Panther-stridsvogner, hvorav de ti første ble levert i desember 2022. K2 er en avansert stridsvogn med netsentriske egenskaper.
Ingen kan si hvor effektive Leopard-tanker vil være på den moderne slagmarken. I desember 2016 ble mange Leopard 2 – ødelagt i kampene om det ISIS-kontrollerte Al-Bab-området nær Aleppo i Syria. Ti leoparder ble ødelagt, inkludert fem av anti-tank missiler (russisk opprinnelse), to av IEDs, og en av rakett ild.
De russiske trådstyrte panservernrakettene, 9k115 Metis og 9M113 Konkurs, er vintage våpen fra 1970-tallet. Dette fører til mistanke om at leopardene ikke vil vise seg å være mer effektive enn den russiske rustningen Ukraina allerede har, noe som kan bidra til å forklare hvorfor Polen er ivrig etter å kvitte seg med dem.
USA har gjort det klart at de ikke vil levere Abrams M-1-stridsvognen til Ukraina. Dette er USAs viktigste stridsvogn som er avgjørende for NATOs forsvar. Motvilje mot å sende dem til Ukraina kan også representere en Pentagon-oppfatning om at M-1-flyene kanskje ikke klarer seg bra på den moderne slagmarken mot russiske styrker fordi de kontrollerer det meste av Ukrainas luftrom, noe som betyr at stridsvogner kan bli ødelagt av luftangrep.
En M1A1 Abrams Main Battle Tank fra Bravo Company, 185th Armor, 81st Armor Brigade, gjennomfører et område rekognosering rundt Balad, Irak i et fil bilde. Foto: US Air Force Staff Sergeant Shane A. Cuomo / Wikimedia Commons
Psykologisk vil tapet av amerikanske stridsvogner ved bruk av russiske våpen være en negativ melding om USAs evne til å opprettholde sikkerheten i Europa. (Det ville sikkert uroe de baltiske statene og Tyskland.)
En av de viktigste farene i Ukraina-krigen er at den vil smitte over på andre europeiske land, spesielt Polen. Et annet russisk «alternativ» kan være å motvirke USAs støtte til Ukraina ved å angripe en eller flere av de baltiske statene, nemlig Estland, Latvia og Litauen.
Estland er avgjørende på grunn av sin beliggenhet ved Finskebukta og den følsomme grensen til Russland, nær St. Petersburg. Estland oppretter en «tilstøtende» sone som gir dem rett til å inspisere russiske sivile og militære skip.
Det er usannsynlig at Estland kan utføre noen inspeksjoner gitt at det bare har to patruljefartøyer (EML-Roland og EML-Risto) og ingen andre krigsskip bortsett fra noen minelag. Men hvis Estland i det hele tatt prøvde, ville det skape et nytt friksjonspunkt som Russland kunne utnytte hvis de valgte det.
Det er også et strategisk element. Med Finland med i NATO og allerede et de facto medlem, blir Finskebukta betydelig mer fiendtlig innstilt til Russland, og det vil bli økende press på russiske politiske ledere til å iverksette tiltak mot en økende trussel mot russisk sikkerhet.
Mens Ukraina er langt unna, ser russerne på NATOs «sammensmelting» av Russland som et nøkkelspørsmål for russisk sikkerhet og stabilitet. Dette bringer Baltikum i skarpere fokus fordi russerne ser at NATO prøver å omringe dem og undergrave deres økonomiske og militære fordeler.
Biden-administrasjonen, i det minste på overflaten, ser ut til å ha liten bekymring for trusselen om en utviding av krigen, eller muligheten for at Ukraina kan bli beseiret av Russland. Faktisk fortsetter administrasjonen og dens allierte å hevde at de er nær ved å drive russerne ut av Ukraina – den siste slike påstanden har kommet fra Ukrainas krigssupporter Boris Johnson.
Hvis denne påstanden var sann, ville alle de ekstra våpnene som er planlagt levert til Ukraina ikke være et så presserende behov.
Et av problemene er at krigsnyhetene først og fremst genereres av ukrainsk propaganda, som i det uendelige blir etterplapret i vestlige medier. Hver gang det er motstridende informasjon – for eksempel omtale av Ukrainas høye tap – slår Kiev så hardt tilbake at vestlige ledere forholder seg tause.
Likevel lekker nøyaktig informasjon med jevne mellomrom. Det siste eksemplet er en tysk rapport som siterer Berlins utenriksetterretningstjeneste BND, som sier at ukrainske tap er svært høye i Bakhmut-området, anslått til hundrevis per dag.
En ukrainsk kirkegård med nylig begravde krigsdøde. Estimater har satt ukrainske tap på godt over 100.000. Bilde: Twitter
Washington kan dermed snart stå overfor noen farlige valg. Skulle de forplikte amerikanske styrker eller amerikanske luftmakt til Ukraina? Hvis de gjorde det, hvor raskt ville krigen spre seg i Europa?
Vil NATO, som alltid er langt mer støyende enn det som kan rettferdiggjøres av virkeligheten, støtte å sende NATO-styrker til Ukraina? Eller ville NATOs knær endelig gi etter?
Det alternative – og mer sannsynlige – scenarioet er at Washington vil presse på for en fredsløsning, noe de har vært strengt imot tidligere. Vil Russland være villig til å sette seg ned og diskutere en avtale? Selvfølgelig, men bare hvis prisen er riktig.
Månedens gjennomgang i dette nummeret av Monthly Review er Isaac and Tamara Deutscher Memorial Lecture, «The Return of the Dialectics of Nature: The Struggle for Freedom as Necessity», gitt av John Bellamy Foster, opprinnelig publisert høsten 2022 i Historical Materialism og tilpasset for dette magasinet. Deutschers minneforelesning holdes av mottakeren av Deutschers minnepris, tildelt Foster i 2020 for hans bok The Return of Nature: Socialism and Ecology (Monthly Review Press, 2020). Publiseringen av Deutscher-forelesningen i Historisk materialisme ble ledsaget av en episode av Historical Materialism Podcast, med tittelen «Marxisme og klimakrisen», tilgjengelig online via nettstedet Monthly Review Press.
De MR lesere som ønsker å abonnere på historisk materialisme bør sende sine bestillinger via e-post til kundeservice [at] brill.com. Vennligst sørg for å inkludere i forespørselen din: Individuelt abonnement på historisk materialisme for enten volum 30 eller 31, enten du vil ha en trykt utgave eller e-bare, din fulle postadresse og rabattkoden 70997. Priser for 2022 (Volum 30): EUR 79 / USD 96. Priser for 2023 (Volum 31): EUR 83 / USD 101.
Den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien utgitt av Joe Biden-administrasjonen i oktober 2022 er et krigersk dokument som representerer et drastisk skifte fra Interim National Security Strategic Guidance, utstedt av samme administrasjon året før. I sitt forord til 2022-rapporten erklærer Biden: «Æraen etter Den kalde krigen er definitivt over» og har blitt erstattet av en «strategisk konkurranse» mellom de globale stormaktene: en kamp mellom demokrati og autokrati om kontroll over verden. Selv om «autokrati» dukket opp en gang i administrasjonens 2021 Interim National Security Strategic Guidance, forekommer den nå på praktisk talt hver side, noe som gjenspeiler den nye ideologien fra den kalde krigen som implementeres av den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten (National Security Strategy, oktober 2022 og Interim National Security Strategic Guidance, mars 2021, begge tilgjengelige på whitehouse.gov).
I denne siste nasjonale sikkerhetsstrategien for USA er ideologien dermed igjen i forkant, selv om den ikke artikuleres i form av kapitalisme versus kommunisme, som den var i den gamle kalde krigen, men snarere demokrati versus autokrati, som definerer den nye kalde krigen. Lederne av den autokratiske leiren, som utpekt av Washington, er Folkerepublikken Kina og Russland, etterfulgt av «mindre autokratiske makter» som Nord-Korea, Iran, Venezuela, Cuba og Nicaragua (11, 41). Disse nasjonene beskyldes for enten aktivt å føre eller på annen måte støtte krig, imperialisme, «folkemord», menneskerettighetsbrudd og forstyrrelse av frie markeder, med sikte på å velte den «regelbaserte internasjonale orden» som er satt på plass gjennom flere tiår med uovertruffen amerikansk hegemoni over verdensøkonomien (8). Etablerte institusjoner og normer – som USA-dominerte militærallianser over hele verden, det eksisterende oljeprisregimet, dollarhegemoni og «styrkemultiplikatoren» i det globale finanssystemet representert av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken – er alle under angrep (20).
Autokratiene sies å ha som mål å gjøre «verden trygg for aggresjon og undertrykkelse». I mellomtiden er Washington, den skinnende byen på høyden, leder ikke bare for verdens formelle demokratier, men også for alle de «andre» nasjonene som, selv om de ikke på noen måte demokratier, støtter den USA-dominerte, regelbaserte internasjonale orden og dermed får æresdemokratisk status (18).
I sin midlertidige nasjonale sikkerhetsstrategiske veiledning for 2021 ble USAs hovedmotstander på verdensscenen referert til som Kina. Men i sin 2022-rapport – under dekke av fortsatt aksept av Ett Kina-politikken (som anerkjenner Ett Kina, men med to styrende systemer) – karakteriseres den store amerikanske fienden nå gjennom hele rapporten som Kina, i motsetning til Kina som helhet (inkludert Taiwan). På denne måten er Biden-administrasjonen i stand til å understreke sin militære støtte til Taiwan, samtidig som den sterkt antyder at Taipei representerer den passende styringsstrukturen for hele Kina (et synspunkt som går tilbake til tidligere kaldkrigspolitikk, da «Det røde Kina» var fienden). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien understreker de «dype forskjellene» Washington har «med Det kinesiske kommunistpartiet» og faktisk hele sitt «system», og legger ikke skjul på sitt brennende ønske om regimeskifte i Kina (25).
Med Bidens ord har Kina alene både «intensjonen og i økende grad evnen til å omforme den internasjonale orden» på måter som strider mot den USA-dominerte, regelbaserte orden (3). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien anklager åpent (og falskt) Kina for «folkemord» og for å være en internasjonal aggressor (24). Kina, i kraft av sitt styringssystem under Det kinesiske kommunistpartiet, er utpekt som en «ikke-markedsaktør» i alle sine transaksjoner, og fremmer «undertrykkelse hjemme og tvang i utlandet», bryter aksepterte økonomiske regler og «eksporterer en illiberal modell for internasjonal orden» (3, 8, 14, 34). For Biden-administrasjonen er det viktigste amerikanske strategiske målet å «utkonkurrere» Kina. Men den nye nasjonale sikkerhetsstrategien gjør det klart at dette først og fremst skal være med militære midler, og tvinger Kina til å avlede sine ressurser i den retningen og presse den ved hjelp av de mer enn 400 amerikanske militærbasene som nesten fullstendig omgir den, sammen med utvidelsen av Quad- og AUKUS-alliansene støttet av Global NATO. Bidens nasjonale sikkerhetsstrategi krever derfor en ytterligere militarisering av Det Indiske hav-Stillehavet, og de landene som befinner seg på «frontlinjene» av «Kinas tvang» (23–24; John Pilger, «Atombombing på 75,» Consortium News, August 3, 2020).
USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022 er enda mer voldsom når det gjelder Russland. Ifølge den amerikanske regjeringens forskningskontor har Washington gjennomført 251 militære intervensjoner (ikke inkludert mange operasjoner mot opprør) på fem kontinenter siden Sovjetunionens fall i 1991 (Ben Norton, «USA lanserte 251 militære intervensjoner siden 1991, og 469 siden 1798», Multipolarista, 13. september 2022). Ikke desto mindre antyder den nye nasjonale sikkerhetsstrategien at det er Russland som står i spissen for «imperialistisk utenrikspolitikk» i verden i dag. Denne anklagen er basert på (1) Russlands militære operasjon, motsatt av USAs, i Syria; og (2) om Russlands intervensjon i Ukraina på sin egen vestlige grense, i opposisjon til den amerikanske stedfortrederkrigen der (25). For å styrke sin sak utelukker Bidens nasjonale sikkerhetsråd fra rapporten enhver referanse overhodet til det USA-styrte Euromaidan-kuppet i Ukraina i 2014, eller til borgerkrigen som umiddelbart fulgte mellom Kiev (støttet av USA/NATO) og den russisktalende befolkningen i øst og sør i landet (støttet av Russland). I stedet blir leserne presentert for fiksjonen om at krigen startet med «Russlands invasjon av Ukraina i 2014». Rapporten stempler deretter 2022-krigen som å stamme fra «Russlands videre invasjon av Ukraina» (25, 36, 39, 44). Ikke en eneste setning er inkludert om direkte amerikansk / NATO-involvering i krigen eller om dens rolle i å provosere den, selv til det punktet å utelukke enhver eksplisitt omtale av de massive amerikanske / NATO-våpenforsendelsene til Ukraina. Det er heller ingen henvisning til NATO-utvidelse siden 1997. Med denne nesten fullstendige slettingen av historien antar anklagen om at den russiske intervensjonen i 2022 var «uprovosert» og «imperialistisk» en fantastisk form som burde sette selv de mest stridige amerikanske krigshaukene i forlegenhet.
I 2022-rapporten fra Bidens nasjonale sikkerhetsråd heter det eksplisitt at «vi søker ikke en ny kald krig» (9). Likevel søker selve dokumentet å rettferdiggjøre nettopp det, samtidig som det gir støtet til et nytt atomvåpenkappløp (9). Det eksplisitte målet med den nye amerikanske imperialistiske storstrategien er å beseire både Kina og Russland ved å utøve kontroll over det «ytre miljøet» til begge, presse dem utenfra ved hjelp av økonomiske/finansielle sanksjoner og økende militært press (9). Kina blir sett på som den største trusselen totalt sett, mens Russland må knuses først.
Når det gjelder USA selv, argumenterer den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022 for en eliminering av barrierene mellom amerikansk utenriks-/militærpolitikk og innenrikspolitikk, som må «integreres», effektivt militarisere/verdipapirisere hele samfunnet, og spesielt teknologi- og kommunikasjonssektoren (11). Målet er å utnytte hele landet til den nye kalde krigens kamp. Det nasjonale sikkerhetsrådet understreker faktisk behovet for å skape et nytt «forsvarsøkosystem», som ser ut til å være en altomfattende Pentagon-kapitalisme oppfattet som en organisk enhet med et eget liv (20).
Hva alt dette indikerer er at Washington for tiden er engasjert i å føre en ny kald krig i det tjueførste århundre, berettiget som et demokratis kamp mot autokrati – en kamp som truer med å være langt farligere enn motparten i det tjuende århundre (se John Bellamy Foster, John Ross og Deborah Veneziale, USA fører en ny kald krig [Trikontinental, 13. september 2022; også kommende fra Monthly Review Press som Washingtons nye kalde krig]).
Det er derfor ikke overraskende at Biden i samme øyeblikk som Den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022 skulle offentliggjøres, for en gruppe velstående politiske givere reiste spøkelset om nukleært «Armageddon», som følge av den ytterligere eskaleringen av proxy-krigen mellom USA og NATO i Ukraina (David North, «Biden advarer: Forbered deg på kjernefysisk armageddon », World Socialist Website, 7. oktober 2022). Som den marxistiske filosofen Herbert Marcuse en gang spurte: «Tjener ikke trusselen om en atomkatastrofe som kan utslette menneskeheten til å beskytte nettopp de kreftene som opprettholder denne faren?» (Marcuse, Onedimentional man [Boston: Beacon, 1964), ix).
Det som er desperat behov i denne situasjonen er en massiv gjenoppliving av den globale fredsbevegelsen som tar sikte på å styre verden bort fra utryddelse og rettet mot etableringen av et nytt samfunn basert på materiell likhet og økologisk bærekraft av hensyn til hele kjeden av menneskelige generasjoner. Det er ikke tid til å vente.
MOSKVA, 6. /TASS/. Den unipolare verdensorden og dens nøkkelattributt – Vestens dominans – hører fortiden til. Den nordlige halvkule har sett en retur til den kalde krigen og konfrontasjonen mellom de to polene – USA og NATO på den ene siden, og Russland og Kina, på den andre, sa presidenten for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner (IMEMO), Alexander Dynkin, ved åpningen av Primakov Readings internasjonale ekspertforum tirsdag.
En unipolar verden med sin måte å styre globalt på, som trosser mangfoldet i den moderne verden og fremveksten av andre ikke-vestlige stater, hører fortiden til. Det er for tidlig å bedømme hva strukturen i en fremtidig verdensorden vil være. Det er imidlertid åpenbart at den kalde krigen er tilbake på den nordlige halvkule. En ny bipolaritet er et faktum, med USA og andre NATO-land ved den ene polen, og Russland og Kina ved den andre,» sa han.
Ekspansjon og motstand
Dynkin understreket at «NATOs endeløse utvidelse østover har støtt på Russlands motstand».
«I sine forsøk på å beholde sin dominerende posisjon i verden og opprettholde sitt nåværende nivå av innenlandsk forbruk, har USA på bare to tiår av det 21. århundre ødelagt 16 store avtaler og institusjoner for global styring – de som gjelder våpenkontroll, klima, global økonomi og Arktis,» fortsatte han. «De likviderte internasjonale traktatene og organisasjonene hadde ett fellestrekk – enten fraværet av amerikansk dominans, eller prioritets- eller konsensusprinsippet for aktivitet.»
Dynkin sa at denne «triste sannheten» indikerer at politiske realiteter som ikke passer inn i de vestlige ideologiske fortellingene blir neglisjert, mens «den mest profesjonelle ekspertisen ofte forblir uutnyttet på grunn av ublu geostrategiske fordeler».
«Årsaken til disse feilene kan blant annet sees i besettelsen med den utelukkende vestlig-sentriske modellen for strategisk planlegging og forsøk på å bygge scenariene for verdensutvikling helt på europeisk eller transatlantisk historisk erfaring. Irak, Syria, Libya og den afghanske katastrofen var de dramatiske milepælene i en slik ideologisk stahet og fortsatt trossing av virkeligheten. Nå er det Øst-Europas og Ukrainas tur, sier forskeren.
Intra-vestlige feil
Dynkin pekte på det han beskrev som «dramatiske endringer» på gang i innenrikspolitikken i vestlige samfunn.
– Ulikheten har vokst de siste 40 årene. Opprinnelig begrenset til den humanitære sfæren, har ulikhet nå også fått miljømessige, epidemiologiske og digitale dimensjoner. I hele perioden som gjennomgås har den globale indeksen for menneskelig utvikling vært på vei ned to år på rad. I 2020 og 2021 var det nede i mer enn 90% av landene rundt om i verden, «påpekte Dynkin. Dette er også et klart tegn på at den sosiale kontrakten som har vært i kraft i århundrer i den utviklede delen av verden, nå er utløpt. I samsvar med denne kontrakten var hver neste generasjon mer velstående enn den forrige. I gjennomsnitt var barn mer vellykkede enn foreldrene sine. I disse dager fungerer denne sosiale kontraktsformelen langt bedre i Eurasia enn i det euro-atlantiske området, noe som er veldig godt sett i Vietnam, Usbekistan, India, Malaysia og så videre.
(Fra Consortium News, oversatt av Terje Valen. En film fra 2017 som anbefales for alle som har falt for hovestrømsmediene sine fortellinger om det som har skjedd og som skjer i Ukraina. Kommentar ved Terje Valen.)
13. februar, 2017
Eksklusivt:Ukraine on Fire, en ny dokumentar om Ukraina-krisen, kan endre hvordan folk i Vesten oppfatter konflikten, men den vil neppe få mye distribusjon siden den bestrider den rådende fortellingen, skriver James DiEugenio.
Av James DiEugenio
Det er ikke så ofte at en dokumentarfilm kan sette et nytt paradigme om en nylig hendelse, enn si om en som fortsatt pågår. Men den nye filmen Ukraine on Fire har potensial til å gjøre det – forutsatt at mange får se den.
Vanligvis pakker til og med gode dokumentarer om kjent informasjon i en annen estetisk form. Hvis det skjemaet er dyktig gjort, kan informasjonen bevege oss på en annen måte enn bare å lese om det.
Et godt eksempel på dette er Peter Davis» sterke dokumentar om USAs engasjement i Vietnam, Hearts and Minds. I 1974 forsto de fleste amerikanere hvor ille Vietnamkrigen var, men gjennom kombinasjonen av lyder og bilder, som bare kunne ha blitt gjort gjennom film, skapte den dokumentaren en sensasjon som fjernet de siste hindringene for at Amerika forlot Indokina.
Ukraine on Fire har det samme potensialet og kan gi et bidrag som til og med går utover det Davis-filmen gjorde fordi det var veldig lite ny informasjon i Hearts and Minds. Spesielt for amerikansk og vesteuropeisk publikum kan Ukraina on Fire være avslørende ved at det gir en historisk forklaring på de dype splittelsene i Ukraina og presenterer informasjon om den nåværende krisen som utfordrer hovedstrømsmedienes paradigme, som nesten utelukkende skylder konflikten på Russland.
Nøkkelpersoner i filmens produksjon er regissør Igor Lopatonok, redaktør Alex Chavez og forfatter Vanessa Dean, hvis manus inneholder en stor mengde historisk så vel som aktuelt materiale som utforsker hvordan Ukraina ble en slik gryte av vold og hat. Oliver Stone fungerte som utøvende produsent og gjennomførte noen høyprofilerte intervjuer med Russlands president Vladimir Putin og den avsatte Ukrainas president Viktor Janukovitsj.
Filmen begynner med gripende bilder av volden som raste gjennom hovedstaden Kiev under både Oransjerevolusjonen i 2004 og fjerningen av Janukovitsj i 2014. Den reiser deretter tilbake i tid for å gi et perspektiv som har manglet i vanlige versjoner av disse hendelsene, og til og med i mange alternative mediegjengivelser.
En mangeårig bonde på sjakkbrettet
Historisk sett har Ukraina blitt behandlet som en brikke siden slutten av det syttende århundre. I 1918 ble Ukraina gjort til et tysk protektorat ved traktaten i Brest Litovsk. Ukraina var også en del av Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939 som ble undertegnet mellom Tyskland og Russland, men brutt av Adolf Hitler da nazistene invaderte Sovjetunionen sommeren 1941.
Den tyske diktatoren Adolf Hitler
Reaksjonen fra mange i Ukraina på Hitlers aggresjon var ikke den samme som den var i resten av Sovjetunionen. Noen ukrainere ønsket nazistene velkommen. Den mest betydningsfulle ukrainske nasjonalistgruppen, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), ble etablert i 1929. Mange av medlemmene samarbeidet med nazistene, noen vervet seg til Waffen-SS, og ukrainske nasjonalister deltok i massakren på mer enn 33 000 jøder i Babi Yar-ravinen i Kiev i september 1941. Ifølge forskeren Pers Anders Rudling var antallet ukrainske nasjonalister involvert i nedslaktingen flere enn tyskerne med en faktor på 4 til 1.
Men det var ikke bare jødene de ukrainske nasjonalistene slaktet. De deltok også i massakrer av polakker i den vestukrainske regionen Galicia fra mars 1943 til slutten av 1944. Igjen var de viktigste gjerningsmennene ikke tyskere, men ukrainere.
Ifølge forfatteren Ryazard Szawlowksi lullet de ukrainske nasjonalistene først polakkene inn i troen på at de var deres venner, og vendte seg deretter mot dem med et barbari og voldsomhet som ikke engang nazistene kunne matche, og torturerte ofrene sine med sager og økser. Dokumentaren plasserer antall døde på 36.750, men Szawlowski anslår at det kan være to eller tre ganger høyere.
OUN-medlemmer deltok i disse nedslaktingene med det formål å etnisk rense Ukraina, og ønsket at Ukraina skulle bevares for det OUN betraktet som innfødte ukrainere. De forventet også at Ukraina skulle være uavhengig ved krigens slutt, fri fra både tysk og russisk dominans. De to hovedlederne i OUN som deltok i nazisamarbeidet var Stepan Bandera og Mykola Lebed. Bandera var en giftig antisemitt, og Lebed var rabiat mot polakkene og deltok i nedslaktingen.
Etter krigen ble både Bandera og Lebed beskyttet av amerikansk etterretning, som sparte dem fra Nürnburg-tribunalene. CIAs umiddelbare forløper, Central Intelligence Group, ønsket å bruke begge mennene til informasjonsinnsamling og operasjoner mot Sovjetunionen. Englands MI6 brukte Bandera enda mer enn CIA gjorde, men KGB jaktet til slutt på Bandera og myrdet ham i München i 1959. Lebed ble brakt til Amerika og henvendte seg til antikommunistiske ukrainske organisasjoner i USA og Canada. CIA beskyttet ham mot immigrasjonsmyndigheter som ellers kunne ha deportert ham som krigsforbryter.
Historien om den kalde krigen var aldri for langt i bakgrunnen av ukrainsk politikk, inkludert innen diasporaen som flyktet til Vesten etter at Den røde armé beseiret nazistene og mange av deres ukrainske kollaboratører emigrerte til USA og Canada. I Vesten dannet de en voldsom antikommunistisk lobby som fikk større innflytelse etter at Ronald Reagan ble valgt i 1980.
Viktig historie
Denne historien er en viktig del av Deans prolog til hoveddelen av Ukraina i brann og er viktig for alle som prøver å forstå hva som har skjedd der siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. For eksempel bestemte den USA-støttede presidentkandidaten i Ukraina i 2004 – Viktor Jusjtsjenko – at både Bandera og hans militære assistent Roman Shukhevych, som også var involvert i grusommheter, begge ble kåret til nasjonale helter.
Stepan Bandera, en ukrainsk ultranasjonalist og nazikollaboratør.
Spesielt Bandera har blitt et ikon for ukrainske nasjonalister etter andre verdenskrig. En av hans tilhengere var Dmytro Dontsov, som oppfordret til fødselen av en «ny mann» som nådeløst ville ødelegge Ukrainas etniske fiender.
Banderas bevegelse ble også holdt i live av Jaroslav Stetsko, Banderas statsminister i eksil. Stetsko støttet fullt ut Banderas antisemittisme og også nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder. Stetsko ble også brukt av CIA under den kalde krigen og ble hedret av Jusjtsjenko, som plasserte en plakett til hans ære i hjemmet der han døde i München i 1986. Stetskos kone, Slava, kom tilbake til Ukraina i 1991 og stilte til valg til parlamentet i 2002 på plattformen til Jusjtsjenkos parti, Vårt Ukraina.
Stetskos bok, med tittelen To revolusjoner, har blitt den ideologiske hjørnesteinen for det moderne ukrainske politiske partiet Svoboda, grunnlagt av Oleh Tyahnybok, som er avbildet i filmen som kaller jøder «kikes» i offentligheten, noe som er en grunn til at Simon Wiesenthal-senteret har rangert ham som en av de farligste antisemittene i verden.
En annen tilhenger av Bandera er Dymytro Yarosh, som angivelig leder den paramilitære armen til en enda mektigere politisk organisasjon i Ukraina kalt Right Sektor. Yarosh sa en gang at han kontrollerer en paramilitær styrke på rundt 7000 menn som angivelig ble brukt i både styrtingen av Janukovitsj i Kiev i februar 2014 og undertrykkelsen av opprøret i Odessa noen måneder senere, som begge er fullt avbildet i filmen.
Dette historiske forspillet, og dets sammenheng med den nåværende borgerkrigen, er en tankevekkende bakgrunn som i stor grad har vært skjult av mainstream vestlige medier, som har bagatellisert eller ignorert de problematiske koblingene mellom disse rasistiske ukrainske nasjonalistene og de USA-støttede politiske kreftene som kjempet om makten etter at Ukraina ble uavhengig i 1991.
Fremveksten av en voldelig høyreside
Samme år dannet Tyahnybok organisasjonen Svoboda. Tre år senere grunnla Yarosh Trident, en avlegger av Svoboda som til slutt utviklet seg til Right Sektor. Med andre ord begynte tilhengerne av Bandera og Lebed å organisere seg umiddelbart etter sovjetkollapsen.
Det nynazistiske Wolfsangel-symbolet på et banner i Ukraina.
I denne perioden hadde Ukraina to russisk-orienterte ledere som ble valgt i 1991 og 1994, Leonid Kravchuk og Leonid Kutsjma. Men den forhastede overgangen til en «fritt marked»-økonomi gikk ikke bra for de fleste ukrainere eller russere, da veltilknyttede oligarker beslagla mye av rikdommen og kom til å dominere den politiske prosessen gjennom massiv korrupsjon og kjøp av nyhetsmedier. Men for gjennomsnittlige borgere gikk levestandarden drastisk ned, og åpnet døra for ytrehøyrepartiene og for utenlandsk innblanding.
I 2004 vant Viktor Janukovitsj, hvis politiske base var sterkest blant etniske russere i øst og sør, presidentvalget med tre prosentpoeng over den USA-favoriserte Viktor Jusjtsjenko, hvis base hovedsakelig var i landets vest der de ukrainske nasjonalistene er sterkest.
Umiddelbart hevdet Jusjtsjenkos støttespillere svindel med henvisning til valgdagsmålinger som hadde blitt organisert av en gruppe på åtte vestlige nasjoner og fire ikke-statlige organisasjoner eller frivillige organisasjoner, inkludert Renaissance Foundation grunnlagt av milliardær-finansspekulanten George Soros. Dick Morris, tidligere president Bill Clintons politiske rådgiver, møtte i hemmelighet Jusjtsjenkos team og informerte dem om at valgdagsmålingene ikke bare ville hjelpe til med beskyldninger om svindel, men ville bringe demonstranter ut i gatene. (Cambridge Review of International Affairs, bind 19, nummer 1, s. 26)
Freedom House, en annen fremtredende NGO som mottar betydelig finansiering fra den amerikansk-statsfinansierte National Endowment for Democracy (NED), ga opplæring til unge aktivister som deretter samlet demonstranter i det som ble kjent som Oransjerevolusjonen, en av de såkalte «fargerevolusjonene» som Vestens mainstream media ble forelsket i. Det tvang fram en reprise av valget som Jusjtsjenko vant.
Men Jusjtsjenkos presidentskap klarte ikke å gjøre mye for å forbedre det ukrainske folkets lodd, og han ble stadig mer upopulær. I 2010 klarte ikke Jusjtsjenko å komme seg ut av den første valgrunden, og hans rival Janukovitsj ble valgt til president i avstemninger som utenforstående observatører dømte som frie og rettferdige.
Stormaktsspill
Hvis alt dette hadde skjedd på grunn av det som angikk Ukrainas eget folket, kunne det ha blitt glattet over som en ung nasjon som går gjennom noen smertefulle voksesmerter. Men som filmen påpeker, var dette ikke tilfelle. Ukraina fortsatte å være en brikke i stormaktsspill med mange vestlige tjenestemenn som håpet å trekke landet bort fra russisk innflytelse og inn i NATOs og EUs bane.
Avsatte Ukrainas president Viktor Janukovitsj.
I et av intervjuene i Ukraine on Fire forklarer journalist og forfatter Robert Parry hvordan National Endowment for Democracy og mange subsidierte politiske frivillige organisasjoner dukket opp på 1980-tallet for å erstatte eller supplere det CIA tradisjonelt hadde gjort når det gjelder å påvirke retningen til land som er pekt ut som mål.
Under Church-komiteens undersøkelser på 1970-tallet ble CIAs «politiske handlings»-apparat for fjerning av utenlandske ledere avslørt. Så, for å skjule disse operasjonene, opprettet CIA-direktør William Casey, Reagans Hvite hus og allierte i Kongressen NED for å finansiere en rekke frivillige politiske- og media-organisasjoner.
Som Parry bemerket i dokumentaren, gjør mange tradisjonelle frivillige organisasjoner verdifullt arbeid for å hjelpe fattige og utviklingsland, men denne aktivist/propagandaarten av frivillige organisasjoner fremmet amerikanske geopolitiske mål i utlandet – og NED finansierte mange slike prosjekter i Ukraina i forkant av 2014-krisen.
Ukraina i brann går i høygir når det forteller hendelsene som skjedde i 2014, noe som resulterte i den voldelige styrtingen av president Janukovitsj og utløste borgerkrigen som fortsatt raser. I 2010-valget, da Jusjtsjenko ikke engang kunne telle en tosifret oppslutning, stilte Janukovitsj og beseiret Yulia Tymoshenko, en velstående oligark som hadde tjent som Jusjtsjenkos statsminister.
Etter valget opphevet Janukovitsj Banderas tittel som nasjonalhelt. Men på grunn av varige økonomiske problemer begynte den nye presidenten å søke etter en økonomisk partner som kunne gi et stort lån. Han forhandlet først med EU, men disse forhandlingene stoppet ned på grunn av de vanlige drakoniske kravene fra Det internasjonale pengefondet.
Så i november 2013 begynte Janukovitsj å forhandle med Russlands president Putin som tilbød mer sjenerøse vilkår. Men Janukovitsjs beslutning om å utsette assosieringsavtalen med EU fremprovoserte gateprotester i Kiev, spesielt fra folket i Vest-Ukraina.
Som Ukraina on Fire påpeker, skjedde også andre uvanlige hendelser, inkludert fremveksten av tre nye TV-kanaler – Spilno TV, Espreso TV og Hromadske TV – som gikk på lufta mellom 21. og 24. november, med delvis finansiering fra den amerikanske ambassaden og George Soros.
Nazisymboler på hjelmer brukt av medlemmer av Ukrainas Azov-bataljon. (Som filmet av et norsk filmteam og vist på tysk TV)
Pro-EU-protester på Maidan-plassen i sentrum av Kiev ble også mer voldelige da ultranasjonalistiske gatekrigere fra Lviv og andre vestlige områder begynte å strømme inn og engasjere seg i provokasjoner, hvorav mange var sponset av Yarosh» Høyre Sektor. Angrepene eskalerte fra fakkelmarsjer som lignet nazi-dagene til å kaste molotovcocktails mot politiet til å kjøre store traktorer inn i politiets blokader – alt visuelt avbildet i filmen. Som Janukovitsj forteller Stone, da denne eskaleringen skjedde, gjorde det det umulig for ham å forhandle med Maidan-demonstrantene.
Et av filmens mest interessante intervjuer er med Vitaliy Zakharchenko, som på den tiden var innenriksminister med ansvar for rettshåndhevelse og politiets oppførsel. Han sporer eskaleringen av angrepene fra 24. til 30. november, som kulminerte med et sammenstøt mellom politi og demonstranter over transporten av et gigantisk juletre inn i Maidan. Zakharchenko sa at han nå tror denne konfrontasjonen i hemmelighet ble godkjent av Serhiy Lyovochkin, en nær venn av USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, som et påskudd for å eskalere volden.
På dette punktet tar filmen for seg direkte involvering av amerikanske politikere og diplomater. Gjennom krisen besøkte amerikanske politikere Maidan, som både republikanere og demokrater, som senatorene John McCain, R-Arizona, og Chris Murphy, D-Connecticut og hisset opp folkemengdene. Janukovitsj sa også at han var i telefonkontakt med visepresident Joe Biden, som han hevder veiledet ham om hvordan han skulle håndtere krisen.
Filmen påpeker at det virkelige senteret for amerikansk innflytelse i Kiev-demonstrasjonene var med ambassadør Pyatt og assisterende utenriksminister for europeiske anliggender Victoria Nuland. Som Parry påpeker, selv om Nuland tjenestegjorde under president Obama, var hennes troskap egentlig med den neokonservative bevegelsen, mest assosiert med det republikanske partiet.
Hennes mann er Robert Kagan som jobbet som utenriksdepartementets propagandist under de sentralamerikanske krigene på 1980-tallet og var medstifter av Project for the New American Century på 1990-tallet, gruppen som organiserte politisk og mediepress for den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Kagan var også McCains utenrikspolitiske rådgiver i presidentvalget i 2008 (selv om han kastet sin støtte bak Hillary Clinton i 2016-løpet).
Flinke manipulatorer
Som Parry forklarte, har de neokonservative blitt ganske flinke til å skjule sine sanne mål og har mektige allierte i hovedstrømspressen. Denne kombinasjonen har gjort det mulig for dem å presse den utenrikspolitiske debatten til slike ekstremer at når noen protesterer, kan de bli stemplet som en Putin- eller Janukovitsj-«apologet».
Assisterende statssekretær for europeiske og eurasiske saker Victoria Nuland under en pressekonferanse på den amerikanske ambassaden i Kiev, Ukraina, 7. februar 2014. (Bilde fra det amerikanske utenriksdepartementet)
Dermed ble Pyatts hyppige møter med demonstrantene i ambassaden og Nulands utdeling av informasjonskapsler (cookies – som noen har oversatt med kaker) til demonstranter på Maidan ikke kritisert som amerikansk innblanding i en suveren stat, men ble rost for å «fremme demokrati» i utlandet. Men da Maidan-krisen eskalerte, flyttet ukrainske ultranasjonalister seg til fronten og intensiverte sine angrep på politiet. Mange av disse ekstremistene var disipler av Bandera og Lebed. I februar 2014 var de bevæpnet med hagler og hurtigskytende håndvåpen.
Den 20. februar 2014 skjøt en mystisk snikskytter, tilsynelatende fra en bygning kontrollert av Høyre Sektor, både på politi og demonstranter, og satte i gang en dag med vold som etterlot rundt 14 politifolk og rundt 70 demonstranter døde.
Da Kiev gled ut av kontroll, ble Janukovitsj tvunget til å forhandle med representanter fra Frankrike, Polen og Tyskland. 21. februar gikk han med på å planlegge tidlige valg og å akseptere reduserte fullmakter. På oppfordring fra visepresident Biden trakk Janukovitsj også politiet tilbake.
Men avtalen – selv om den var garantert av de europeiske nasjonene – ble raskt opphevet av fornyede angrep fra Høyre Sektor og dens gatekrigere som beslagla regjeringsbygninger. Russiske etterretningstjenester fikk beskjed om at et attentat var på trappene mot Janukovitsj, og han flyktet for livet.
Den 24. februar ba Janukovitsj om tillatelse til å komme inn i sikkerhet i Russland, og det ukrainske parlamentet (eller Rada), kom effektivt under kontroll av de væpnede ekstremistene, og stemte for å fjerne Janukovitsj fra embetet på en grunnlovsstridig måte fordi domstolene ikke var involvert og avstemningen om å stille ham for riksrett ikke nådde den obligatoriske terskelen for flertall. Til tross for disse uregelmessighetene anerkjente USA og dets europeiske allierte raskt den nye regjeringen som «legitim».
Kaller et kupp et kupp
Men avsettelsen av Janukovitsj hadde alle øremerkene til et kupp. En avlyttet telefonsamtale, tilsynelatende i begynnelsen av februar, mellom Nuland og Pyatt avslørte at de var direkte involvert i å fortrenge Janukovitsj og velge hans etterfølger. Paret gjennomgikk feltet av kandidater med Nuland som favoriserte Arseniy Yatsenyuk, erklærte «Yats er fyren» og diskuterte med Pyatt hvordan man «fikser denne tingen.» Pyatt lurte på hvordan man skulle «være jordmor til denne tingen.» De hørtes ut som Gilded Age-millionærer i New York som bestemte hvem som skulle bli USAs neste president. 27. februar ble Yatsenyuk statsminister i Ukraina.
Ukrainas president Petro Porosjenko håndhilser på USAs ambassadør til Ukraina Geoffrey Pyatt mens USAs utenriksminister John Kerry håndhilser på Ukrainas utenriksminister Pavlo Klimkin i Kyiv, Ukraina, 7. juli 2016. [Utenriksdepartementet Foto)
Men ikke alle i Ukraina var enige med det nye regimet. Krim, som hadde stemt tungt for Janukovitsj, bestemte seg for å holde en folkeavstemning om å splitte seg fra Ukraina og bli en del av Russland. Resultatet av folkeavstemningen var overveldende. 96 prosent av innbyggerne stemte for å forene seg med Russland. Russiske tropper – tidligere stasjonert på Krim under marinebaseavtalen i Sevastopol – sørget for sikkerhet mot Right Sektor og andre ukrainske styrker som beveget seg mot Krim-løsrivelsen, men det var ingen bevis for at russiske tropper skremte velgere eller kontrollerte valget. Den russiske regjeringen aksepterte deretter gjenforeningen med Krim, som historisk hadde vært en del av Russland som dateres tilbake hundrevis av år.
To østlige provinser, Donetsk og Lugansk, ønsket også å skille seg fra Ukraina og gjennomførte også en folkeavstemning til støtte for dette trekket. Men Putin ville ikke gå med på forespørselen fra de to provinsene, som i stedet erklærte sin egen uavhengighet, et trekk som den nye regjeringen i Kiev fordømte som ulovlig. Kiev-regimet anså også opprørerne som «terrorister» og lanserte en «antiterroroperasjon» for å knuse motstanden. Ultranasjonalistiske og til-og-med nynazistiske militser, som Azov-bataljonen, tok ledelsen i de blodige kampene.
Antikuppdemonstrasjoner brøt også ut i byen Odessa i sør. Den ukrainske nasjonalistlederen Andrei Parubiy dro til Odessa, og to dager senere, den 2. mai 2014, angrep hans gatekrigere demonstrantene og drev dem inn i fagforeningsbygningen, som da ble satt i brann. Førtito mennesker ble drept, hvorav noen hoppet i døden.
«Den andre siden av historien»
Hvis filmen bare kom over denne «andre siden av historien», ville den gi et verdifullt bidrag siden det meste av denne informasjonen har blitt ignorert eller forvrengt av Vestens hovedstrømsmedier, som ganske enkelt skylder Ukraina-krisen på Vladimir Putin. Men i tillegg til det fine arbeidet til scenarist Vanessa Dean, er regien av Igor Lopatonok og redigeringen av Alexis Chavez usedvanlig dyktig og smidig.
Skjermbilde av dødsbrannen i Odessa, Ukraina, 2. mai 2014. (Fra RT video)
Den 15 minutter lange prologen, der informasjonen om det nazistiske samarbeidet mellom Bandera og Lebed introduseres, er et eksepsjonelt stykke filmskaping. Den beveger seg i et raskt tempo, ved hjelp av rask kutting og også delte skjermer for å skildre fotografier og statistikk samtidig. Lopatonok bruker også interaktiv grafikk gjennomgående for å overføre informasjon på en visuell og demonstrativ måte.
Stones intervjuer med Putin og Janukovitsj har også ganske stor nyhetsverdi, og presenterer en side av disse demoniserte utenlandske lederne som har vært fraværende i de propagandistiske vestlige mediene.
Selv om det er omtrent to timer langt, går det i et hodestups tempo. Hvis en skulle påpeke noe, måtte det det være å bremse ned på noen punkter siden en så stor mengde informasjon blir kommunisert. På den annen side er det en glede å se en dokumentar som er så intelligent skrevet, og dertil så bemerkelsesverdig godt laget.
Når filmen slutter, er det varige budskapet likt de som utgjøres av de amerikanske intervensjonene i Vietnam og Irak. Hvordan kunne utenriksdepartementet vite så lite om hva det var i ferd med å slippe løs, gitt Ukrainas dype historiske splittelser og risikoen for en eskalerende konflikt med atomvåpenbestykkede Russland?
I Vietnam visste amerikanerne lite om landets tiår lange kamp for bøndene for å bli fri fra fransk og japansk kolonialisme. På en eller annen måte skulle Amerika vinne deres hjerter og sinn og skape et vestlig «demokrati» da mange vietnamesere ganske enkelt så utvidelsen av utenlandsk imperialisme.
I Irak skulle president George W. Bush og hans hoff av neocons kaste Saddam Hussein og skape et vestlig demokrati i Midtøsten, bortsett fra at Bush ikke visste forskjellen mellom sunni- og sjiamuslimske muslimer og hvordan Irak sannsynligvis ville splitte seg over sekteriske rivaliseringer og ødelegge forventningene hans.
På samme måte er budskapet til Ukraina i brann at kortsiktige, ambisiøse og ideologiske tjenestemenn – ukontrollert av sine overordnede – skapte noe enda verre enn det som eksisterte. Mens korrupsjon på høyt nivå vedvarer i Ukraina i dag og kan være enda verre enn før, har forholdene til gjennomsnittlige ukrainere forverret seg.
Og Ukraina-konflikten har gjenopplivet den kalde krigen ved å flytte vestlige geopolitiske krefter til Russlands mest følsomme grense noe som, slik forskeren Joshua Shifrinson har bemerket, bryter med et løfte fra utenriksminister James Baker i februar 1990 da Sovjetunionen fredelig aksepterte sammenbruddet av sin militære innflytelse i Øst-Tyskland og Øst-Europa. (Los Angeles Times, 30.05.2016)
Denne filmen minner oss også om at det som skjedde i Ukraina var en tverrpolitisk innsats. Den ble påbegynt under George W. Bush og fullført under Barack Obama. Som Oliver Stone bemerket i diskusjonen som fulgte filmens premiere i Los Angeles, trenger USA smertefullt noe nytt lederskap som minner om Franklin Roosevelt og John Kennedy, folk som forstår hvordan USAs geopolitiske ambisjoner må tempereres av realiteter på bakken og menneskehetens bredere behov for å bli frigjort fra farene ved fullskala krig.
James DiEugenio er forsker og forfatter om drapet på president John F. Kennedy og andre mysterier fra den tiden. Hans siste bok er Reclaiming Parkland.
