Er Kina sosialistisk?

Anmeldelse av boken på hjemmesiden til Monthly Review oversatt av Terje Valen.

Roland Boer, Socialism with Chinese Characteristics: A Guide for Foreigners

Sosialisme med kinesiske egenskaper: En guide for utlendinger, Springer, Singapore, 2021. 316 s.

Originally published: Friends of Socialist China by Tamara Prosic (June 18, 2021 )

Helt siden reformene og åpningen fra 1978, og særlig i løpet av de siste tiårene, har Kina ofte blitt fremstilt som en økonomisk og en politisk hybrid: et offisielt sosialistisk land som, under regi av sitt kommunistiske parti og dets ledere, har fortsatt med å gi erklæringer om troskap til marxismen og om at de bygger sosialisme, samtidig som de har omfavnet to sentrale komponenter i kapitalistiske systemer: privat eierskap over produksjonsmidlene og en markedsøkonomi.

For mange er denne tosidigheten også en uløselig motsetning som, i likhet med det klassiske løgnparadokset, innebærer en rekke motsetninger som gjensidig gjør hverandre ugyldig ifølge populær forståelse av «autentisk» marxistiske / sosialistiske / kommunistiske økonomiske og politiske verdier, praksis osv., og henholdsvis «autentisk» kapitalistiske / liberale / nyliberale verdier, praksis osv.

Samlet sett går resonnementet ut på at hvis Kina er virkelig sosialistisk og hvis dets kommunistiske parti oppriktig følger Marxismen (som sin teoretiske og praktiske guide for å bygge sosialisme og til slutt kommunisme), da utgjør innføring av en praksis som er typisk for kapitalismen, et svik mot marxismen (eller avvik fra den) og innføring av kapitalisme. Basert på denne autentisk dualistiske logikken har Kina blitt «statskapitalisme», «byråkratisk kapitalisme», «kapitalistisk sosialisme», «nyliberalisme / kapitalisme med kinesiske egenskaper», «kammeratskapitalisme», «rød kapitalisme» og mange andre kapitalismer.

Mange av disse ‘kapitalistiske’ kvalifikasjonene kommer fra ikke-marxister og er ofte bare dårlig tilslørte forsøk på å bekrefte Thatchers slagord ‘Det er ikke noe alternativ’ og Fukuyamas avhandling om ‘slutten på historien’. Dessverre er det mange marxister, særlig i Vesten, som bukker under for den fellen som dualistisk sosial ontologi er når de tenker på Kina. Den skarpe feilen i deres tilnærming: ignorering av den grunnleggende marxistiske metoden, mer konkret, av dialektikk, som innebærer å forstå virkeligheten, inkludert sosialismens virkelighet, som den konstante utviklingen av motsetninger og deres oppløsninger gjennom oppheving.

Sosialisme med kinesiske egenskaper utfordrer den forenklede gjensidig eksklusive dobbelte linse som ofte brukes når en ser på sosialisme i Kina og bedømmer denne. Tro mot tittelen, er boken en guide til kinesisk sosialisme, som er både omfattende og skarp, men ikke så mye for utlendinger som for de som har mistet av syne marxistisk dialektikk som teori, analysemetode og viktigst av alt, som rammeverk og veiledning for sosial sosialisme. For andre, som meg selv, som vokste opp og bodde i et sosialistisk land, er det å lese Sosialisme med kinesiske egenskaper en reise som både er kjent og ny: kjent når det handler om å gjenkjenne språket til særegen sosialistisk marxisme og ny når det handler om å måtene dette språket har blitt brukt under kinesiske forhold.

Det er ikke lett å gi en kort oversikt over Boers bok. Den har ti kapitler (hver med mange seksjoner og underavsnitt) som tar sikte på å gi omfattende svar og forklaringer på mange forskjellige spørsmål man kan stille om det moderne Kina. Noen er mer teoretiske, andre mer faktiske, men alle følger en rekke tråder som har å gjøre med historie, marxisme, politikk, jus, lingvistikk, etc. Boken dekker det som noen kan betrakte som de «store» spørsmålene som det marxistiske grunnlaget for reform og å åpne opp, innføring av privat eierskap og markedsøkonomi (kapittel 4 og 5), det teoretiske grunnlaget for og den praktiske funksjonen til det kinesiske sosialistiske demokratiet (kapittel 8 og 9) og ideer om suverenitet og menneskerettigheter og deres praktiske anvendelser (kapittel 7). I behandlingen av disse «store» spørsmålene blir det imidlertid også avklart en rekke andre spørsmål, for eksempel statusen til minoritetsnasjonaliteter og deres involvering i den demokratiske prosessen (avsnitt 8.5), betydningen av «rettssystem» og «styre etter lov «(underavsnitt 8.6.1), partiets rolle og regjeringens rolle (underavsnitt 9.6.2), synet på globalisering (underavsnitt 10.4.8) osv. Hvert kapittel inneholder også sitater og referanser fra kinesiske kilder, som inkluderer verk og taler av partiledere (Mao Zedong, Zhou Enlai, Deng Xiaoping, Xi Jinping), dokumenter fra kongresser og konferanser og utrolig mange kinesiske marxistiske filosofer, statsvitere, økonomer osv., hvorav de fleste dessverre er ukjente utenfor Kina.

 Boken inneholder også forklaringer på kinesiske ord, uttrykk og tegn som er en del av den kinesiske marxistiske diskursen, som shishiqiushi (søker sannhet fra fakta) (32), datong (enhet, samvær, harmoni) og xiaokang (moderat velstående, sunt, fredelig og trygt) (kapittel 6), baquan (hegemoni) (256) osv.

 Måten som alt dette allsidige materialet veves sammen og presenteres på, er tydelig og tilgjengelig, men boken er langt fra en enkel beskrivende reise som man forventer av en ‘guide’. Det er også et dypt analytisk arbeid som, for å fremheve særegenheten til kinesisk marxisme og kompleksiteten ved å bygge sosialisme, innebærer nøye lesing av kinesisk tekstmateriale (og hvordan det passer med faktisk praksis), hyppige sammenligninger med sovjetisk og vestlig marxisme og vestlig liberal tanke, konstant bevegelse mellom fortid og nåtid, zooming inn på detaljer og zooming ut til det store bildet og hyppige eksempler på hvordan beskrevne praktiske aspekter passer inn i kinesisk marxistisk diskurs. Slik sett er det ikke lett å lese gjennom Sosialisme med kinesiske egenskaper. Det er bredde og dybde i den som krever konstant fokus og, viktigst av alt, også et åpent sinn og villighet til å akseptere omkonfigurerte kjente marxistiske ideer og konsepter, noen ganger på en helt ny måte.

Bildet av ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ som kommer ut av denne intense reisen, er av et levende, dynamisk og komplekst samfunn som er i stadig utvikling og i en kritisk dialektisk dialog med seg selv og med resten av verden. Faktisk, hvis jeg skulle oppsummere hva ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ innebærer uten å være alvorlig urettferdighet mot dens kompleksitet, ville det være at den eksemplifiserer marxistisk dialektikk i reell handling. Dialektikk var styrken bak reformen og åpningen (kapittel 2, 3, 4, avsnitt 5.3), og den er fremdeles den dominerende teorien og metoden som informerer og former utviklingen av kinesisk sosialisme (avsnitt 1.2 og kapittel 10). Det som imidlertid skiller kinesisk marxistisk dialektikk fra marxistisk dialektikk i klassisk forstand er at den refererer til kinesisk historie og forhold (underavsnitt 1.3), og at dens primære fokus ikke lenger er på motsetninger som oppstår fra kapitalismen, men på å løse motsetninger som oppstår i sosialismen, det vil si i en sosial virkelighet etter revolusjonen der, som Marx vil si, ekspropriatørene allerede er ekspropriert (avsnitt 3.4 og underavsnitt 4.5.1). Med andre ord, dette er en type dialektikk under sosialismen/sosialistisk dialektikk, hvis viktigste bekymring er utvikling av sosialisme som konkret sosial, økonomisk og politisk praksis.

Dialektikk er det dominerende temaet i boken, men de første fire kapitlene er nøkkelen til å forstå spesifikt kinesisk sosialisme/sosialistisk dialektikk og til å sette pris på det komplekse i kinesisk sosialisme og dens funksjon, fordi de fleste av ideene de behandler er nærmere utdypet i resten av boka med en evig voksende kompleksitet.

I innledningen forklarer Boer rollen som marxismen spiller i Kina, hva som er spesifikt kinesisk ved den, og en rekke liberale og vestlige marxisters (feil)fremstillinger av kinesisk sosialisme, som kinesiske forskere og Boer ser på som utilstrekkelige og metodisk feil, siden de prøver å forstå Kina ut fra vestlig historie, vestlige intellektuelle tradisjoner og vestlig marxisme. Det andre kapittelet diskuterer Dengs to prinsipper (befriende tanke fra dogmatisme med det formål å frigjøre produksjonskreftene, og søke sannhet fra fakta som grunnlag for den marxistiske metoden) som var medvirkende til overgangen fra strengt planlagt til blandet plan / markedsøkonomi. Det tredje kapittelet presenterer ‘motsetningsanalyse’ eller dialektisk materialisme slik den ble utviklet i Sovjetunionen, nemlig forståelsen av at motsetninger fortsetter under sosialismen om enn i ikke-antagonistisk form, og anvendelsen av denne analysen under kinesiske forhold. Til slutt forklarer fjerde kapittel årsakene til reformen og åpningen via motsetningsanalyse av en rekke motsetninger som kollektiv / individ, likhet / forskjell, revolusjon / reform, selvtillit / globalisering og deres omkalibrering innen den kinesiske sosialismens økonomisk og politisk kontekst. Herfra vender boken seg til en ekstremt detaljert diskusjon av mer konkrete aspekter av kinesisk sosialisme, som økonomi, sosialistisk modernisering, suverenitet, menneskerettigheter og demokrati, og slutter med en redegjørelse for Xi Jinpings tenking. Det som alle disse kapitlene tydelig viser, er det solide grunnlaget for Boers påstand fra innledningen, nemlig at marxismen er kjernen i det kinesiske sosialistiske prosjektet, selv om dette, som nevnt tidligere, er marxisme som primært refererer til og kan brukes på problemer som oppstår under sosialismen.

Leverer Boers bok leverer på løftet om å «rette opp mangelen på kunnskap» om begrepet og utøvelsen av sosialisme med kinesiske egenskaper? Det gjør den absolutt og mer. For de som lurer på om Kina fremdeles er sosialistisk eller mistenker at det kinesiske kommunistpartiet forlot marxismen, gir boken mye materiale å basere svarene på. Faktisk bør alle som ønsker å engasjere seg seriøst og omfattende med ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ lese boka. Når det gjelder meg, tvilte jeg aldri på at Kina er sosialistisk. Det Sosialisme med kinesiske egenskaper gjorde for meg, var å bekrefte at med kommunismen er virkelig «historiens gåte løst», noe som jeg begynte å tvile på etter den jugoslaviske og sovjetiske katastrofen, og den vekket håpet om at verden vil komme til den løsningen før heller enn senere. Kina ønsker å lede mot å nå dette målet gjennom et godt eksempel, og Boers bok retter absolutt et veldig sterkt lys på inn forskjellige sider av dette eksemplet.

Skal idretten brukes i USAs nye kalde krig mot Kina?

USA og de landene som USA kontrollerer har startet en ny kald krig og en voldsom opprusting mot Kina og Russland. De prøver å få alle ledd i samfunnet med på denne kalde krigen som dessverre kan bli varm før vi aner det.

I NRK TV1-nyhetene får vi i dag vite at vinteridretten nå skal brukes som USAs våpen i denne kalde krigen. De fleste intervjuet var kloke og lot seg ikke lokke utpå, men en av dem gikk i fellen, eller deltok bevisst på opplegget. Idretten absolutt avvise disse fremstøtene. Idretten bør forholde seg til arrangørlandet, søke sine opplysninger også hos dem og få synet til dette landet. Den bør ikke la seg rive med av den ensidige USA-ledete politiske, antikinesiske kampanjen som det nå legges opp til.

Vi bør heller legge vekt på at Kina har foretatt århundrets største fremgang for menneskerettighetene ved å bringe 800 millioner av sine innbyggere ut av fattigdom i løpet av en generasjon. Dette skulle hele verden, inkludert den norske vinteridretten vært med på å feire. Men nå skal altså dette være den staten som norsk vinteridrett skal være med å angripe på grunnlag mildt sagt omstridte opplysninger.

For historieløse mennesker trekkes uigurene og Hong Kong frem som skrekkeksempler.

Men alle som har fulgt med vet også at det finnes en ganske stor kontingent med uigurer blant de jihadistene som tilbyr sine krigstjenester over alt der disse fører sine blodige kamper og der USA og andre betaler dem for det. Det er helt legitime nasjonale interesser som gjør det nødvendig med skarp kontroll av disse og deres støttespillere på kinesisk territorium. Vi kan sjøl tenke hva den norske staten hadde gjort dersom en relativt stor gruppe av samene hadde vært jihadistiske fremmedkrigere i andre land og så kommet tilbake til det de ser på som sameland for å samarbeidet med Russland i det som norske myndigheter oppfattet som starten på en løsrivingsprosess fra Norge.

Hong Kong har en lang og grusom historie under den engelske imperialismens blodige herjinger i Kina fra 1800-tallet av, og innbyggerne der ikke fikk ikke stemmerett før Englands imperialistiske brohode der var avviklet mot slutten av 1900-tallet og det ble kinesisk område. Nå prøver England og USA å bruke dette området i sitt arbeid for å skape problemer for kineserne, bruke det som brekkstang for regimeneendring og for å gjenvinne sitt hegemoni i landet. England har aldri har villet godta at de mistet dette området.

Hvis noen skal boikottes bør det være USA sjøl. Den systematiske undertrykkingen av den fargede befolkningen der, med det enorme antallet svarte i fengsel på grunn av svært små, ikke-voldelige lovbrudd, har gjort at USA har den største fengselsbefolkningen i noe land.

USA har også begått en enorm rekke folkerettslige forbrytelser gjennom sin historie. Det finnes en stor mengde ugjendrivelig dokumentasjon for dette. For tiden etter 2. verdenskrig har avdøde Leon Blum oppsummert denne historien i boken Americas Deadliest Export, Democracy, The Truth about US Foreign Policy and Everything Else som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen følgende som er basert på grundig kildegransking:

«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA

  • Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
  • Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
  • Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
  • Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»

Dessuten har USA etter 2. verdenskrig bygget opp 800 militærbaser over alt i verden, de fleste rundt Russland og Kina, og startet eller støttet et utall kriger mot og i andre land for å holde på sitt verdenshegemoni, noe som har ført til uendelige lidelser over store deler av verden. Vi kan nevne en rekke slike – som Koreakrigen der over 20 % av befolkningen i Nord-Korea ble bombet i hjel, Vietnamkrigen med den enorme bombingen av Laos og Kambodsja som førte til millioner av døde og forgiftete med agent orange, mange kriger i Latin-Amerika, to Irak-kriger, Jugoslavia-krigen, Libya-krigen der Norge gjorde en del av drittjobben og Syria-krigen, samt kuppet i Ukraina, for å nevne noen. I dag er støtten til Israels krigsforbrytelser mot palestinerne mest aktuelt.

Dette betyr selvsagt ikke at Kina, som de fleste land i verden, er noe perfekt samfunn. De er derimot et samfunn som fremdeles kjemper for å komme ut av underutvikling som ble påført dem på 1800-tallet gjennom grusomme angrep fra at imperialistene i England, USA, Tyskland, Frankrike og andre land. Kina er et gammelt kulturland med høyt utviklet statsstyre som ble opprettet for 4000 år siden, altså 3000 år før vikingetiden her.  De har en helt annen firetusenårig styretradisjon, enn vi i «Vesten» har hatt. Den styreformen de har nå har ført til nærmest ufattelige fremganger for det kinesiske folket. Vi bør ha en viss ydmykhet over for dette.

Og så skal norske idrettsfolk mobiliseres til angrep for å forsvare menneskeretter for en folkegruppe i Kina?! Vi som for ikke så lenge siden behandlet samene på lignende måte, med et enormt «fornorskingsarbeid», blant annet med internatskoler der samenes barn ikke fikk snakke sitt morsmål, som Kina nå blir beskyldt for når det gjelder uigurene. Så seint som på 1980-tallet satte myndighetene i Norge inn den største politiaksjonen i landet etter krigen for å rydde samene og naturvernere vekk slik «storsamfunnet» kunne bygge en demning i deres reinområder, pluss at det i dag planlegges vindturbiner og gruvedrift som vil gjøre enda mer av reindriften umulig.

Vi vet også at amerikanerne internerte 110 000 japansk-amerikanere under den 2. verdenskrig uten lov og dom og kun på bakgrunn av etnisitet som det nå heter. Noen kaster stein i glasshus.

Og så  vil noen at idretten skal sette seg til doms over kineserne med sine snart en og en halv milliarder mennesker som strever med å komme seg ut av underutvikling og fattigdom påført av det «hvite» Vesten, til tross for store økonomiske fremganger også. Dette er beint frem en skam. Et bedre forslag er at idretten demonstrerer mot at samenes næringsgrunnlag (og vår felles natur) nå ødelegges av storsamfunnet her i vårt eget land. Etter en streng tolking kan dette også betegnes som folkemord. Bør vi da oppfordre vinteridretten i verden til boikott av arrangementer i Norge på dette grunnlaget?

Til idrettsvenner i hele landet – spre dette til hele idretten så den kan avgjøre om vi skal bli en brikke i den nye kalde krigen i verden eller være en bevegelse for vennlig kappestrid mellom alle nasjoner og en fredsbevegelse, slik det Olympiske Charteret legget opp til. Forlang i alle fall at det må til et vedtak på ekstraordnært Ting før eventuelle tiltak kan settes i gang.

Terje Valen, søndag 6. juni 2021

Tidligere leder for et idrettslag i 15 år og et idrettsråd i 10 år.

Den skjulte handa – Korleis Kina kjempar mot dei columbiske statane sin verdsdominans

Avisa Klassekampen har i dag (22.2.20) ein artikkel med tittelen «Den tyske bremsepedalen» frå den danske avisa Information skriven av Matthias Sonne og Martin Gøttske. I artikkelen bruker dei Kina-ekspert Mareike Ohlberg som viktig intervjuobjekt. Dei viser også til ei bok som ho har vore medforfattar til.

La oss difor sjå på denne Kina-eksperten, kva ho står for og representerer. Ho var saman med Clive Hamilton forfattar til boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen. Her får vi vite kva ho meiner om tilhøvet mellom USA og Kina og korleis vi alle bør sjå på det.

Boka har ei mengd av eksempel som skal prove påstanden i tittelen. Desse eksempla er ei blanding av ein del forhold der Kina og det styrande partiet der, Kinas kommunistiske parti (KKP), fortener kritikk, og ei rad med heilt vanleg aktivitet frå parti og stat, som drivast over alt i verda. Desse blir alle tolka inn i ei forteljing som går ut på at KKP og Kina er ute etter å ta rotta på det parlamentariske demokratiet i andre statar og på alle menneskerettar i heile verda.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta «Mobilisering av den kinesiska diasporan» (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredeleg nasjonal attforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Historia er jo at Taiwan i 1939 blei okkupert av Chiang Kai-shek og hans folk. Chiang Kai-shek hadde då først vore meir interessert i å slåst mot Mao og hans styrker, enn å slåst mot japanarane og deira fryktelege okkupasjon. Mao måtte rett og slett ta han til  fange og tvinge han til å vere med for å redde Kina frå japansk øydelegging og herredømme. Då japanarane var slått fortsette Chiang Kai-shek, med amerikansk hjelp, kampen mot frigjeringshæren til kommunistane. Men styrkane hans blei driven sørover og til slutt fòr han og hans folk over til den kinesiske Taiwan-øya og etablerte eit styre der.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan blei ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Viss vi sjekkar USA sine organisasjonar i andre land, så driv dei også og jobbar for å fremje USA sine interesser og for at folk skal ha eit positivt syn på USA og USA sin politikk. Vi kan til dømes sjå på den eldste amerikanske organisasjonen i England, The American Society in England,[i] som har følgjande misjon: Fostering sentiments of mutual respect and affection between the people of two great nations is a worthy mission as relevant today as it was in 1895. We warmly invite Americans and others with strong ties to the United States to apply for membership. Organisasjonen har eit stort kontaktnett i England og har sjølvsagt stor påverknadskraft. Elles finnast det svært mange organisasjonar som jobbar for amerikanske interesser i England og som har band til den amerikanske ambassaden der.[ii] I fjor blei det også avdekka at ein amerikansk anti-abort organisasjon i Belfast dreiv aktiv og missleiande propaganda mot kvinners rett til å ta abort.[iii]

Eksempel 2 på den skjulte handa

Så slår eg tilfeldig opp på side 280. Eg finn eit avsnitt om KKP sine tenketankar inne i Kina. Her skriv forfattarane at Kina under Xi Jinping har trappa opp arbeidet med kinesiske tenketankar som skal arbeide for å styrke truverdet til Kinas politiske og økonomiske system og at det er oppretta mellom 50 og 100 slike. Ei målsetting var å styrke Kinas røst internasjonalt og spreie Kinas standpunkt. Forfattarane reknar så opp fleire av tenketankane og viser at dei har tilknyting til KKP og arbeider internasjonalt for å få oppslutnad om Kina sitt syn på saker.

Men no det jo slik at det er USA sitt syn på verda som har vore dominerande minst sidan andre verdskrigen, og Kina si stemme ha vore svært liten. Med den enorme økonomiske framgangen og handel med heile verda er det jo naturleg at også leiinga i Kina vil ha ei større røst ut i verda. Det er jo ikkje slik at dei USA-dominerte verdsmedia har noko upartisk og sann informasjon om Kina heller.

Viss vi går inn på alle tenketankane til USA som dominerer den såkalla diskursen i verda, så ser vi jo at i informasjonsflaumen er svært ulikt fordelt, og Kina slepp ikkje så mykje til. Då er det heilt naturleg at dei vil ha organ som kan spreie deira eige syn på forskjellige saker. Det treng ikkje vere noko fordekt eller skummelt i det. Ein av desse tenketankane er den som Mareika Ohlberg sjølv er tilsett hos, så ho sit i glashus.

Eksempel 3 på den skjulte handa

Kampen mot Huawei (side 206-211) er eit eksempel på det same. Alle veit at dei amerikanske sikkerheitstenestene har hatt avgjerande innflyting på utbygginga av nettbaserte tenester som bygger på teknologi utvikla i USA. Og alle veit at sikkerheitstenestene avlyttar all trafikk på nettet i heile verda. Klagen mot Huawei går ut på at selskapet har gjort, og gjer noko av det same og derfor er ein sikkerheitsrisk for andre land i verda. Kor mykje det er i dette, veit vi ikkje. Forfattarane legg ikkje fram prov for det. Dei snakkar om mistankar om kopling til den kinesiske hemmelege tenesten og at det er svært sannsynleg at tjuveri av sikkerheitsklarert materiale frå en Afrikanske unionen sitt kontor i Addis Abeba blei gjort av Huawei og at mange tilsette i Huawei meiner at det kinesiske regimet plasserer ut agentar i Huawei sitt kontornettverk i utlandet. Og det snakkar om klagar på at Huawei har stole konfidensiell informasjon frå konkurrentar.

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyande». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerande leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kjem det til å gi Peking ei enorm innflyting rundt om i verda.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje si sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sine klagar og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk konkurranse der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Eksempel 4 på den skjulte handa

Vi må sjølvsagt også sjå på saka med uigurane som stadig går i dei vestlege massemedia. Det er ein Adrian Zenz som er kjelda for denne påstanden. Den verste påstanden som blir tatt opp er at den kinesiske regjeringa står for folkemord på uigurane. Det er no klart at desse påstandane ikkje stemmer. Lyle Goldstein[iv], som er ein kinesisk spesialist, professor og forskar ved avdelinga for strategisk og operasjonell forsking ved Naval War College i USA[v], sa til The Grayzone[vi] at Zenz sine påstandar om at den kinesiske behandlinga av uigurane dreier seg om «demografisk folkemord» er «låttelege og dessutan fornærmande for dei som mista slektningar i Holocaust.” Goldstein sa at den kinesiske tilnærminga til Xinjiang «er ei meir undertrykkande haldning enn vi ønskjer, men den er absolutt ikkje folkemord.»

Videre viser ein grundig gjennomgang av Zenz si forsking at påstanden hans om folkemord blir undergrave av grov datamisbruk, falske påstandar, kirsebærplukking av kjeldemateriale og propagandistiske feile framstillingar.

Faktisk viser det seg at talet på uigurar i Xinjiang aukar og at deira del av folketalet i provinsen i forhold til han-kinesarane også aukar markant. Det kjem ikkje minst av at uigurane har vore unnateke frå politikken med eit barn som hankinesarane har vore pålagd i fleire tiår. Men frå 2017 har uigurene fått same avgrensingar som dei han-kinesarane i Xinjiang har hatt, nemleg at dei berre kan få to barn i byane og tre barn på landsbygda. Bruk av prevensjonsmiddel er også blitt meir vanleg. For ein religiøs fundamentalist som Zenz blir dette til folkemord.

I Xinjiang der uigurane bur er helseforholda for mødrer og barn blitt vesentleg forbetra, akkurat som i resten av Kina. Ein studie publisert av det rennomerte medisinske tidsskriftet The Lancet, som såg på alle provinsane i Kina, sa at reduksjonen av spedbarndaudelegheit og forbetring av mødrene si helse i Kina er «ein oppsiktvekkjande suksesshistorie».

The Grayzone har gått gjennom alle påstandane i artikkelen til Zenz og påvist at han triksar med tal, finn på statistikk og medvete feiltolkar informasjon for å få han til å passe i hans eigen agenda.

Og hans agenda er at han er en ytterleggåande høgreorientert religiøs fanatikar som er abortmotstander, motstander av familieplanlegging, samt at han er ein endetidspredikant. Han seier sjølv at kampanjen hans mot Kina er «styrt av Gud». Han er fanatisk motstandar av homofile og seier at dei jødane som ikke omvender seg til evangelisk kristendom før Endetida vil bli «utrydda eller havne i ein glødande omn».

Zenz har undervist ved fundamentalistiske kristne utdanningsstader og han er engasjert av den nykonservative tenketanken Jamestown Foundation som blei grunnlagd av Ronald Reagans CIA direktør William J. Casey for å finansiere sovjetiske dissidentar.

Påstandane om folkemord er fake news lik dei USA alltid brukar mot land som dei vil svekke eller angripe.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[vii] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[viii] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[ix] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[x] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Men Mareike Ohlberg er den mest interessante av forfattarane. Ho har jobba for Mercator Institute for China Studies (MERICS) og Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Ohlberg var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States[xi] då ho var med og skreiv boka.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[xii]  Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[xiii]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[xiv] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

Det vesentlege ved den skjulte handa – ein gedigen konspirasjonsteori

Med dette kjenner vi bakgrunnshistoria til «Den dolda handen». Denne boka er ein propagandaframstøyt for det synet på Kina som USA vil spreie for å skape opinion for angrepa på «hovudfienden» sin. For å klare dette er det ikkje nok å kritisere Kina på sakleg vis. Dei lagar ein gedigen konspirasjonsteori om Kinas mål og politikk som det ikkje finnast prov for i dokumenta frå partiet og folkekongressen, og som vi ikkje finn prov for i den praksisen Kina har i sin politikk ovafor omverda. I røynda finnast det ingen prov for at Kina vil øydelegge det parlamentariske systemet i dei landa som har dette, og heller ikkje det despotiske systemet i dei landa som har det.

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Denne konspirasjonsteorien skal tene som forsvar for det samanfallande og gruelege columbiske systemet sin desperate overlevingskamp. Vi finn dette avspegla på side 39 i boka der forfattarane skriv at Kina begynner «utmana den utveklade världens grepp om makten».

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska öveleva.» Leser du den nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alle dei vanlege kontaktane som Kina tar over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farlege. Og dei er farlege fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet, og dette partiet vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driv ovafor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verda sitt grep om makta.

Kva skjuler dei

Dei skjuler den erklærte politikken til Kina og kommunistpartiet som er å ikkje legge seg inn i korleis andre land blir styrt. Og dette er ein politikk som vi kan sjå blir følgd i praksis. Kina har kontakt med alle som er open for kontakt. Så det er altså ikkje snakk om at Kina skal ta rotta på det parlamentariske demokratiet i dei landa som har denne styreforma, og heller ikkje det despotiske styret i Saudi-Arabia eller andre stader. Dei legg seg heller ikkje bort i dei forskjellige landa sin praksis når det gjeld menneskerettar.

Forfattarane går sjølvsagt ikkje inn på korleis Kinas Kommunistiske parti verkeleg kan styre det svære landet Kina. Dei prøver å få det til å sjå ut som det er overvaking, tvang og einsretting som er hovudmetodane. Alt dette finnast i Kina, men dette er ikkje det vesentlege. Det vesentlege er at KKP fører ein politikk som har gitt store fordelar til mest heile folkesetnaden i landet. Det gjer at folk har stor tillit til partiet og heile styret i Kina. Som i alle land er det sjølvsagt også dei som ikkje er nøgde. Dei får seie frå om dette, men dei får ikkje samle oppslutnad som kan true styret.

KKP har bortimot 100 millionar medlemmer, altså litt under 10 % av folkesetnaden. Det vil seie at det er om lag 12-13 personar på kvart partimedlem. Partimedlemmene utgjer altså ein stor prosentdel av folket og dei fleste har eit nært forhold til folk rundt seg, for dei tar del i dei mange organisasjonane som kinesarane har. Her tar folk opp sine saker og partiet får førsterangs kunnskap om kva folk tenkjer og ønskjer. Dei viktige diskusjonane blir tatt vidare i partiet. Informasjon og påverknad går ikkje berre ein veg her, men både opp og ned i hierarkiet. Inne i partiet fungerer også eit partidemokrati. Forskjellige politiske interesser og retningar er representert og det er avstemmingar i saker og val på personar til posisjonar i partiet ut frå oppslutnaden om deira politikk. Det går an å hevde at systemet er vel så demokratisk som det tydelege rikmannsoligarkiet som dominerer vala i USA.[xv]

Under dei parlamentariske demokratia i den vestlege verda har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unnatak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er  det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og det byggjer opp vilkåra for å løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om stadfortredarkrigen i Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 22. januar 2021.


[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://usnwc.edu/Faculty-and-Departments/Directory/Lyle-Jared-Goldstein

[v] https://usnwc.edu/

[vi] https://thegrayzone.com/

[vii] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[viii] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[ix] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[x] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/German_Marshall_Fund

[xii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[xiii] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[xiv]https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party

Den skjulte handa – bokmelding

Melding av boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen, av Clive Hamilton og Mareike Ohlberg.

Boka har ei mengd av eksempel som skal prove påstanden i tittelen. Desse eksempla er ei blanding av ein del forhold der Kina og det styrande partiet der, Kinas kommunistiske parti (KKP), fortener kritikk, og ei rad med heilt vanleg aktivitet frå parti og stat, som drivast over alt i verda. Desse blir alle tolka inn i ei forteljing som går ut på at KKP og Kina er ute etter å ta rotta på det parlamentariske demokratiet i andre statar og på alle menneskerettar i heile verda.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta Mobilisering av den kinesiska diasporan (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredelege nasjonal gjenforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Historia er jo at Taiwan i 1939 blei okkupert av Chiang Kai-shek og hans folk. Chiang Kai-shek hadde då først vore meir interessert i å slåst mot Mao og hans styrker, enn å slåst mot japanarane og deira fryktelege okkupasjon. Mao måtte rett og slett ta han til  fange og tvinge han til å vere med for å redde Kina frå japansk øydelegging og herredømme. Då japanarane var slått fortsette Chiang Kai-shek, med amerikansk hjelp, kampen mot frigjeringshæren til kommunistane. Men styrkane hans blei driven sørover og til slutt fòr han og hans folk over til den kinesiske Taiwan-øya og etablerte eit styre der.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan ble ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Viss vi sjekkar USA sine organisasjonar i andre land, så driv dei også og jobbar for å fremje USA sine interesser og for at folk skal ha eit positivt syn på USA og USA sin politikk. Vi kan til dømes sjå på den eldste amerikanske organisasjonen i England, The American Society in England,[i] som har følgjande misjon: Fostering sentiments of mutual respect and affection between the people of two great nations is a worthy mission as relevant today as it was in 1895. We warmly invite Americans and others with strong ties to the United States to apply for membership. Organisasjonen har eit stort kontaktnett i England og har sjølvsagt stor påverknadskraft. Elles finnast det svært mange organisasjonar som jobbar for amerikanske interesser i England og som har band til den amerikanske ambassaden der.[ii] I fjor blei det også avdekka at ein amerikansk anti-abort organisasjon i Belfast dreiv aktiv og missleiande propaganda mot kvinners rett til å ta abort.[iii]

Eksempel 2 på den skjulte handa

Så slår eg tilfeldig opp på side 280. Eg finn eit avsnitt om KKP sine tenketankar inne i Kina. Her skriv forfattarane at Kina under Xi Jinping har trappa opp arbeidet med kinesiske tenketankar som skal arbeide for å styrke truverdet til Kinas politiske og økonomiske system og at det er oppretta mellom 50 og 100 slike. Ei målsetting var å styrke Kinas røst internasjonalt og spreie Kinas standpunkt. Forfattarane reknar så opp fleire av tenketankane og viser at dei har tilknyting til KKP og arbeider internasjonalt for å få oppslutnad om Kina sitt syn på saker.

Men no det jo slik at det er USA sitt syn på verda som har vore dominerande minst sidan andre verdskrigen, og Kina si stemme ha vore svært liten. Med den enorme økonomiske framgangen og handel med heile verda er det jo naturleg at også leiinga i Kina vil ha ei større røst ut i verda. Det er jo ikkje slik at dei USA-dominerte verdsmedia har noko upartisk og sann informasjon om Kina heller.

Viss vi går inn på alle tenketankane til USA som dominerer den såkalla diskursen i verda, så ser vi jo at i informasjonsflaumen er svært ulikt fordelt, og Kina slepp ikkje så mykje til. Då er det heilt naturleg at dei vil ha organ som kan spreie deira eige syn på forskjellige saker. Det treng ikkje vere noko fordekt eller skummelt i det.

Eksempel 3 på den skjulte handa

Kampen mot Huawei (side 206-211) er eit eksempel på det same. Alle veit at dei amerikanske sikkerheitstenestene har hatt avgjerande innflyting på utbygginga av nettbaserte tenester som bygger på teknologi utvikla i USA. Og alle veit at sikkerheitstenestene avlyttar all trafikk på nettet i heile verda. Klagen mot Huawei går ut på at selskapet har gjort, og gjer noko av det same og derfor er ein sikkerheitsrisk for andre land i verda. Kor mykje det er i dette, veit vi ikkje. Forfattarane legg ikkje fram prov for det. Dei snakkar om mistankar om kopling til den kinesiske hemmelege tenesten og at det er svært sannsynleg at tjuveri av sikkerheitsklarert materiale frå en Afrikanske unionen sitt kontor i Addis Abeba blei gjort av Huawei og at mange tilsette i Huawei meiner at det kinesiske regimet plasserer ut agentar i Huawei sitt kontornettverk i utlandet. Og det snakkar om klagar på at Huawei har stole konfidensiell informasjon frå konkurrentar.

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyand». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerende leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kommer det til å gi Peking en enorm innflyting rundt om i verden.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje sin sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sin klager og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk krig der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[iv] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[v] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[vi] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[vii] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Men Mareike Ohlberg er den mest interessante av forfattarane. Ho har jobba for Mercator Institute for China Studies (MERICS) og Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Ohlberg var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States då ho var med og skreiv boka.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[viii]  Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[ix]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[x] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

De vesentlege ved den skjulte handa – ei gedigen konspirasjonshistorie

Med dette kjenner vi bakgrunnshistoria til «Den dolda handen». Denne boka er ein propagandaframstøyt for det synet på Kina som USA vil spreie for å skape opinion for angrepa på «hovudfienden» sin. For å klare dette er det ikkje nok å kritisere Kina på sakleg vis. Dei lagar ein gedigen konspirasjonsteori om Kinas mål og politikk som det ikkje finnast prov for i dokumenta frå partiet og folkekongressen, og som vi ikkje finn prov for i den praksisen Kina har i sin politikk ovafor omverda. I røynda finnast det ingen prov for at Kina vil øydelegge det parlamentariske systemet i dei landa som har dette, og heller ikkje det despotiske systemet i landa som har det.

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Denne konspirasjonsteorien skal tene som forsvar for det samanfallande og gruelege columbiske systemet sin desperate overlevingskamp. Vi finn dette avspegla på side 39 i boka der forfattarane skriv at Kina begynner «utmana den utveklade världens grepp om makten».

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska överleva.» Leser du en nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alt det vanlege kontaktarbeidet som Kina gjer over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farleg. Og det er farleg fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet og det vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driver overfor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verdens grep om makta.

Kva skjuler dei

Dei skjuler den erklærte politikken til Kina og kommunistpartiet som er å ikkje legge seg inn i korleis andre land blir styrt. Og dette er ein politikk som vi kan sjå blir følgd i praksis. Kina har kontakt med alle som er open for kontakt. Så det er altså ikkje snakk om at Kina skal ta rotta på det parlamentariske demokratiet i dei landa som har denne styreforma, og heller ikkje det despotiske styret i Saudi-Arabia eller andre stader. Dei legg seg heller ikkje bort i dei forskjellige landa sin praksis når det gjeld menneskerettar.

Forfattarane går sjølvsagt ikkje inn på korleis Kinas Kommunistiske parti verkeleg kan styre det svære landet Kina. Dei prøver å få det til å sjå ut som det er overvaking, tvang og einsretting som er hovudmetodane. Alt dette finnast i Kina, men dette er ikkje det vesentlege. Det vesentlege er at KKP fører ein politikk som har gitt store fordelar til mest heile folkesetnaden i landet. Det gjer at folk har stor tillit til partiet og heile styret i Kina. Som i alle land er det sjølvsagt også dei som ikkje er nøgde. Dei får seie frå om dette, men dei får ikkje samle oppslutnad som kan true styret.

KKP har bortimot 100 millionar medlemmer, altså litt under 10 % av folkesetnaden. Det vil seie at det er om lag 12-13 personar på kvart partimedlem. Partimedlemmene utgjer altså ein stor prosentdel av folket og dei fleste har eit nært forhold til folk rundt seg, for dei tar del i dei mange organisasjonane som kinesarane har. Her tar folk opp sine saker og partiet får førsterangs kunnskap om kva folk tenkjer og ønskjer. Dei viktige diskusjonane blir tatt vidare i partiet. Informasjon og påverknad går ikkje berre ein veg her, men både opp og ned i hierarkiet. Inne i partiet fungerer også eit partidemokrati. Forskjellige politiske interesser og retningar er representert og det er avstemmingar i saker og val på personar til posisjonar i partiet ut frå oppslutnaden om deira politikk. Det går an å hevde at systemet er vel så demokratisk som det tydelege rikmannsoligarkiet som dominerer vala i USA.[xi]

Under dei parlamentariske demokratia i har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unntak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er  det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og fare for at dei vil løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 19. januar 2021.


[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[v] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[vi] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[vii] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[viii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[ix] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[x] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party