Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland som søker østover

Ved Wang Wen

Publisert: 12. september 2022

Illustrasjon: Chen Xia/GT

Jeg tilbrakte en halvtime med å gå fra første etasje til femte etasje i Galeria Shopping Mall, det største kjøpesenteret i hjertet av St. Petersburg, og undersøkte hvor mange europeiske og amerikanske merker som hadde forlatt det russiske markedet. De aller fleste merker er fortsatt der. Apple-butikkmedarbeideren fortalte meg at de har vært åpne siden Russland-Ukraina-konflikten begynte med bare en token-dag for nedleggelse.

Det som er mer interessant er at mens McDonald’s i femte etasje er stengt, er KFC åpen, og virksomheten går godt med lange køer hele dagen. Kjøpesenteret var fullt av folk. Den nærliggende Neva gaten var full av turister fra hele verden, og mange attraksjoner var også overfylt.

Det er åpenbart at russernes daglige liv ikke har blitt vesentlig påvirket av vestlige sanksjoner. Sanksjonene har selvsagt hatt en viss innvirkning på middel- og høyinntektsgrupper. Det er vanskelig for dem å reise til Europa, og det blir vanskeligere å kjøpe noen europeiske og amerikanske merker, høyteknologiske produkter og reservedeler. 

Visa Inc. og Mastercard Inc. har suspendert sine russiske operasjoner. Men Russland fant raskt alternativer. For eksempel har BELA, et leketøysmerke fra Kina, raskt erstattet det opprinnelige LEGO som nå sjelden blir sett i det russiske markedet.

Mer imponerende er det at jeg, på Eastern Economic Forum holdt i Vladivostok i begynnelsen av september, så livlige scener i Russland. Gjester fra 68 land deltok i Eastern Economic Forum. Jeg så ingen representanter fra USA, men det var noen få forskere og representanter fra Japan, Norge og så videre.

President Vladimir Putin holdt en viktig tale på forumet. Det vesentlige budskapet var at USAs dominans i verdenspolitikken avtar, og det er umulig for noe land å isolere Russland. Putins tale fikk flere runder med applaus fra publikum. Kanskje det alle prøvde å formidle var at resten av verden ville fortsette uten USA!

Borte er dagene da Washington dikterte verden til å gjøre som den ville. Spesielt når det gjelder integrasjon i Det fjerne østen kan en verden uten USA ta form. Verdens største industrielle produksjonsbelte dannes i Det fjerne østen. Et internasjonalt mønster for grenseoverskridende arbeidsdeling mellom Kina, Japan, Sør-Korea og ASEAN er bygget, og den totale eksporten av regionen har allerede overskredet de i EU og Nord-Amerika til sammen. 

De neste to tiårene vil se den største overføringen av rikdom i historien, fra begge sider av Atlanterhavet til Det fjerne østen, der tusenvis av formuesforvaltnings- og aksjeselskaper etableres.  Det fjerne østen er i ferd med å bli innovasjonssenteret for den smarte revolusjonen. Beijing, Shanghai, Shenzhen, Seoul, Singapore og Tokyo er blant verdens høyteknologiske byer, og teknologier som førerløs transport, urban IoT-distribusjon, sensornettverk, kontantløse betalinger, energibesparende teknologier, energilagringsbatterier, urban overvåking og telemedisin innoverer og sprer seg langt raskere i fjerne østlige land enn i Europa, USA og andre land. 

Den tiltrekningen som den teknologisk innovasjonen utøver har ført til at et økende antall talentfulle mennesker har blitt tiltrukket av Det fjerne østen. Siden finanskrisen i 2008 har antallet amerikanere som bor i utlandet for å arbeid eller søke permanent opphold, økt dramatisk, fra 4 millioner i 1999 til 10 millioner i 2019. Det fjerne østen er det mest favoriserte reisemålet av amerikanere på vei til utlandet.

Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore har alle nasjonale talentprogrammer for å tiltrekke seg gründere, forskere og innovatører til Det fjerne østen for stabil, langsiktig bosetning. Russland er nettopp det mest typiske landet som leder seg stadig mer mot Det fjerne østen. Fra dette synspunktet vil vestlige sanksjoner ikke ødelegge Russland, men vil skape et nytt Russland, som gir opp sine illusjoner om Vesten og gradvis integrerer seg dypere i øst, og finner nyskaping ved å nyte utbyttet av østens fremvekst. 

Forfatteren er professor og lederdekan ved Chongyang Institute for Financial Studies ved Renmin University of China. opinion@globaltimes.com.cn


Noen harde tanker om post Ukraina

19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.

18. juni 2022

(Korrigert maskinoversetting av Terje Valen.)

Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:

  1. Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig.  Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
  2. En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter.  Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.

Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting gå?

I motsetning til Washingtons triumfalistiske uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen.  Enhver langvarig skade på Russland er åpen for debatt.

Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket,  og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.

Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.

I motsetning til optimistiske erklæringer kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.

Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.

Europa oppfatter allerede USA som en fallerende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.

Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.

Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.

Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO  europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge vil dette fortsette?

Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av dollaren som et våpen.

En av de mest urovekkende trekkene ved denne usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i karakteriseringen av Ukraina-krigen.  Vesten har aldri før vært vitne til en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.

Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.

Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.

Dessverre for Washington viser det seg at nesten hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.

Energi: utløser av lavkonjunktur?

Fra Michael Roberts blogg 13. juli 2022. Maskinoversetting korrigert av Terje Valen

Det er forvirring blant vanlige økonomer og beslutningstakere om de store økonomiene er på vei mot en lavkonjunktur, eller allerede er i en lavkonjunktur; eller vil unngå den helt.  Flertallets syn, i hvert fall i USA, er sistnevnte.  De med dette optimistiske synet argumenterer for at selv om inflasjonsrentene er høye, vil de begynne å falle det neste året, slik at den amerikanske sentralbanken unngår å øke styringsrentene for mye, opp til det punktet hvor den kan begrense investeringer og utgifter til forbruk.  Samtidig er den amerikanske arbeidsledigheten svært lav og «arbeidsmarkedet» fortsatt sterkt.  Et slikt scenario antyder neppe en resesjon.  Hvem har hørt om en nedgang der det er full sysselsetting?, ifølge argumentet.

På den annen side er det pessimistiske synet at de store økonomiene allerede er i en lavkonjunktur som til slutt vil bli erkjent.  Ser vi på modellene som måler ulike aspekter ved den økonomiske aktiviteten, ser det ut til at de store G7-økonomiene har nedgang i andre kvartal i år. Atlanta Fed Now-modellen setter nedgangen i USAs BNP til en årlig rate på 1,2%.

Og euroområdets ukentlige tracker antyder også sammentrekning av omtrent årlig rate på 1% der.

Er det mulig å ha en lavkonjunktur og et stramt arbeidsmarked samtidig? Amerikansk BNP falt reelt sett med -1,5 % årlig rente i første kvartal og ser ut til å gjenta det i andre kvartal.  Det er en «teknisk resesjon», som det kalles.  Men arbeidsledigheten er 3,6 %, nær rekordlave nivåer, og det har blitt skapt i gjennomsnitt 380.000 arbeidsplasser hver måned de siste fire månedene.

De ekstremt godt betalte økonomene i investeringsbanken, Goldman Sachs, prøver å forene disse avvikende indikatorene.  Det er sant, hevder de, at noen BNP-sporingsanslag nå anslår negativ BNP-vekst i andre kvartal, noe som vil utløse tommelfingerregelen om at to fjerdedeler av negativ vekst utgjør en resesjon. Men de påpeker at indikatorene på sysselsetting, reell personlig inntekt mindre overføringer og bruttonasjonalinntekt alle har fortsatt å øke.  Og de finner det «historisk uvanlig at arbeidsmarkedet er så sterkt som det er i dag, selv helt i begynnelsen av en lavkonjunktur. Spesielt har lønningene i utenom jordbruk vokst omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.  Lønningene i jordbruk har, ut fra årsberegning, vokst med 3,0 % de siste tre månedene og 3,7 % de siste seks, omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.

Men Jan Hatzius, sjeføkonom i USA hos Goldman Sachs, sa at det er «ingen tvil om at en nedgang i arbeidsmarkedet er i gang», og la til at «ledige stillinger avtar og oppsigelser øker, arbeidsløshetstrygd stiger, ISM-sysselsettingsindeksene i industri og tjenester har falt til lavkonjunktur-nivåer, og mange børsnoterte selskaper har kunngjort ansettelsesfrys eller avmatninger».  Det tyder på at arbeidsledigheten er en etterslepende indikator når en nedgang kommer. Faktisk ville det være i tråd med en marxistisk analyse av nedturer. For først avtar lønnsomheten, særlig i produktivsektoren og deretter overskuddet totalt sett. Dette fører til fall i investeringene i selskapene og deretter permittering av arbeidskraft og redusert lønn.

G7-økonomene innrømmer at batteriet av økonomiske indikatorer, som de ser på, nå antyder en negativ utvikling de siste månedene.

G7 konkluderer med at det er 30 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon i løpet at et år, men 48 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon neste år – det er med andre ord mer eller mindre sannsynlig innen 2023, men ikke ennå.  For dem «har vi ingen resesjon i vår basislinjeprognose, men vi venter fortsatt godt under konsensusveksten og ser økt resesjonsrisiko.»

Som jeg har referert til i flere tidligere poster, hvis statsobligasjonens «avkastningskurve» inverterer, er det en relativt pålitelig indikator på en fremtidig lavkonjunktur.  «Rentekurven» måler forskjellen mellom renten opptjent på en statsobligasjon med for eksempel ti års levetid eller løpetid og renten på en obligasjon på bare tre måneder eller ett år.  Normalt forventer noen som investerer i en langsiktig obligasjon en høyere rente fordi pengene deres ikke vil bli betalt tilbake på lengre tid.  Så rentekurven er vanligvis positiv, det vil si at renten på den langsiktige obligasjonen er høyere enn på den kortsiktige obligasjonen.  Men noen ganger går det omvendt fordi obligasjonsinvestorer forventer en resesjon og dermed setter pengene sine inn i langsiktige statsobligasjoner som den sikreste måten å beskytte pengene sine på.  Så avkastningskurven «inverterer». 

Når det skjer og kurven blir omsnudd, ser lavkonjunkturen ut til å følge innen et år eller så.  Den amerikanske statsobligasjonskurven for 10 år-2 år er nå invertert.  Forrige gang det skjedde var i 2019 da de store økonomiene så ut til å være på vei mot en nedgang uansett, like før COVID-pandemien.

Den skremmende tanken for amerikansk økonomi er at hvis inflasjonen holder seg høy og arbeidsledigheten holder seg lav, kan det ta to nedgangskonjunkturer å drepe inflasjonen og knuse arbeidsplasser, det endelige målet for Fed og myndighetene.  Det var det som skjedde mellom 1980-82 – en dobbel-dip nedgang.

Dette gjelder den amerikanske økonomien, der oppgangen fra COVID-nedgangen har vært størst blant de store økonomiene – selv om det ikke sier for mye.  Situasjonen er mye verre i stillestående Japan (se min siste post) og i Europa der Russland-Ukraina-krisen fører til en stor energikrise.  Faktisk ser krigen og sanksjonene mot Russland ut til å utløse en nedgang av store proporsjoner i eurosonen .

Russisk gasseksport er allerede ned med en tredjedel fra et år siden, og bare 40% av rørledningskapasiteten i Nord Stream1 brukes.  Når vinteren nærmer seg, vil etterspørselen etter gass i Europa dobles, noe som fører til en alvorlig mangel for industriell produksjon og oppvarming av boliger. Det alene kan trekke eurosonens økonomi ned med 1,5-2,8 % av BNP, ifølge noen anslag.  Og en kraftig oppgang i prisen på naturgass olje vil kunne drive inflasjonen helt opp i tosifrede tall innen midten av vinteren.

Hovedrørledningen for russisk gass til EU gjennom Ukraina er for tiden nede for ti dagers vedlikehold. Men hvis Russland bestemmer seg for at Nord Stream1-rørledningen ikke skal bringes tilbake på nettet – helt eller delvis – kan ting bli mye verre.

Russland selger nå mer olje enn før de invaderte Ukraina.  Så Russlands overskudd på driftsbalansen vil trolig være over 160 milliarder dollar (mer enn 3,5 ganger året før), med mer olje solgt til Kina og India for å kompensere for fallet til Europa.

Men det som kan utløse en enda dypere resesjon i Europa og globalt, ville være om G7/NATO-landene går videre med sin plan om å innføre pristak på russisk olje.  Den eneste måten G7 ser hvordan man kan få ned oljeprisen og frata Russland oljeinntektene for å finansiere krigen, er å prise russisk olje.  Grensen vil antagelig bli satt mellom kostnadene ved å produsere Urals (si $ 40 / fat) og den nåværende rabatterte salgsprisen på $ 80 / fat.

Denne planen kommer imidlertid ikke til å fungere.  Land som India, Kina, Indonesia og en rekke andre kommer ikke til å bli med i et kartell som straffer seg selv enten de liker Russland eller ikke.  Gitt at tilbuds- og etterspørselsbalansen i de globale oljemarkedene er svært stram, vil det å slå ut hele eller deler av russisk produksjon medføre at de globale prisene øker kraftig.  Og Russland kan godt gjengjelde ved å stanse all oljeeksport til enten EU eller alle aktørene i cap-ordningen.  Videre vil ordningen med å bruke fraktforsikring for å håndheve grensen på russiske laster bety at både Russland og noen konsumerende stater vil sette opp sine egne statssponsede forsikringsordninger (som Kina gjorde med Iran og som det russiske nasjonale gjenforsikringsselskapet gjør for russisk sjøfrakt nå).

Langt fra å tvinge Russland til å underkaste seg NATO-krav, er det mer sannsynlig at oljepristaket vil drive oljeprisen til nær 200 dollar per fat.  Det ville utløse en global nedtur.  Den tyske sentralbanken, Bundesbank, regner med at det reelle BNP i Tyskland kan stupe så mye som 4-5% pts fra sin tidligere vekstrate.

Ikke rart euroen har falt til nær paritet med amerikanske dollar i valutamarkedene, det laveste nivået siden 2002.

Rekordhøye energipriser, raskt stigende renter og fallende fortjenestemarginer blant de fleste selskaper (ned 6 % det siste året) gir nedgangstider. Se innlegget mitt: https://thenextrecession.wordpress.com/2022/06/10/the-scissors-of-slump/

Sentralbankene planlegger for tiden å heve sine «styringsrenter» med om lag 2-4 prosentpoeng det neste året.  Det er ikke mye sammenlignet med det som ble gjort for å kontrollere inflasjonen tilbake i 1979-81.  Men inflasjonen var mye høyere da.  Det vil trolig fortsatt være nok til å stoppe opplån til produktive investeringer og husholdningsutgifter.  Boliglånsrentene vil stige for å presse boligmarkedet.

Det viktigste er at stigende globale renter trolig vil provosere frem enda flere gjeldskriser i det globale sør.  Samlet gjeld i disse fattige landene er allerede på rekordhøyt nivå med gjennomsnittlig 207 % av BNP. Statsgjelden, på 64% av BNP, er på sitt høyeste nivå på tre tiår, og om lag halvparten av den er denominert i utenlandsk valuta, og mer enn to femtedeler holdes av utenlandske investorer som kan trekke seg ut. Om lag 60% av de fattigste landene er allerede i, eller med høy risiko for, gjeldsproblemer. Dette har allerede ført til sammenbruddet av den srilankiske økonomien og fjerningen av den korrupte regjeringen der.

Og som jeg har skissert i mange tidligere poster, er bedriftsgjelden i de store avanserte landene også på et rekordhøyt nivå, der så mye som 20% av selskapene har en inntekt som ligger under kostnadene ved å betjene gjelden sin – de såkalte «zombie» -selskapene.   Dette er fortsatt en tikkende tidsbombe for en nedsmelting av foretaksgjeld.  Og nedtellingen tikker nærmere null.

USA-imperialismens enorme tilbakeslag

Dei som enno ikkje har lese «Fellesuttalelsen fra Russland og Folkerepublikken Kina av 4. februar 2022» må ta seg tid til det. Det er ikkje mogleg å forstå kva som no skjer verda utan å lese den uttalen. Her skal eg sjå på ein periode og komme med nokre kommentarar til den.

«Russland og Kina står imot forsøk fra eksterne styrker på å undergrave sikkerhet og stabilitet i sine felles tilstøtende regioner, har til hensikt å motvirke innblanding fra ytre styrker i suverene lands indre anliggender under ethvert påskudd, motsette seg fargerevolusjoner og vil øke samarbeidet i de nevnte områdene.»

Denne uttalen saman med nokre andre fakta viser at USA no har lide sitt største nederlag nokon sinne i arbeidet sitt for å vere eineherskar i verda. Under her ser du ei oversikt over USA sine kommandoområde i verda. Etter 2. Verdskrigen var USA sin politikk på det eurasiske kontinent å hindre at Sovjet-Unionen si innflyting vaks (containment) og å hindre at nokon makt på dette kontinentet fekk vekse seg så sterk at det kunne truge overherredømmet til USA. Ein viktig del av denne strategien var å få innflyting bland landa sør for Sovjet-Unionen. Difor oppretta USA ein ny geografisk kommando, CENTCOM, i 1983, for å drive undergravingsarbeid der ved å mobilisere muslimane for å svekke fienden sin. Dei to tidlegare geografiske kommando-områda var EUCOM og PACOM (begge oppretta i 1947). Då Sovjet-Unionen hadde gått i oppløysing steig ambisjonane og målet blei å ta kontroll over dei tidlegare Sovjet-republikkane, som i hovudsak låg langs den gamle Silkevegen, og innanfor CENTCOM-området. USA kom utover på 1990-talet og seinare ganske langt med å sette denne planen ut i livet. Det som no har skjedd, og som sitatet ovanfor viser, er at USA no er stengd ute frå dette området.

Men der er ikkje alt. Dei er og stengd ute frå Iran. I røynda er det no berre Den arabiske halvøya, Israel, Jordan, Libanon og Pakistan som er under noko innflyting frå USA. USA har mist eit hovedområde i den strategien som blei utarbeidda å 1990-talet og følgt opp seinare.

Men dette er ikkje alt. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing gjekk også USA over frå containment-politikken til rollback-politikken for å få alle landa vest for Russland under sitt herredømme. Den utpeikte sona som USA måtte spesielt måtte ha kontroll med i Europa for å sikre den vestlege delen av Eurasia for seg, var Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina.

Når no Russland endeleg set foten ned for framrykkinga til USA austover og nektar Ukraina medlemskap i NATO, så er det et kraftig slag mot USA sine planer om å ha full kontroll her, slik dei tenkte at det skulle gå etter det kuppet dei organiserte der saman med dei viktigaste nazi-organisasjonane i landet i 2014.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Ovanfor ser du ei skisse frå Brzezinski si bok The Grand Chessboard – American Primacy and its Geo-strategic imperatives frå 1997. Her har Brzezinski teikna inn dei nykkelområda som USA må ha kontroll med, for å sikre hegemoniet sitt over euro-sida av Eurasia.

Men det er heller ikkje nok med det. Gjennom den siste tida har både Frankrike og Tyskland lagt seg på ein annan linje enn USA i Ukraina-konflikten. Macron inngår ein stor økonomisk samarbeidsavtale med Kina som stør Russland fullt ut i Ukraina-saka, og legg vekt på å finne ei løysing som også Russland kan godta. Frå Tyskland blir det gitt klart signal om at medlemskap i NATO ikkje kjem på tale no, og kanskje aldri. USA har blitt så svakt at det er mogleg for vasallane å ikkje følgje «keisaren» slavisk.

Heile spelet til Biden når det gjeld Ukraina er berre for å dekke over at USA ikkje kan gjere noko for å motstå realiteten i kravet om at Ukraina ikkje skal inn i NATO. Leiinga i Ukraina er full av illusjonar om kva dei kan få til og kva verkeleg hjelp dei kan få, sjølv om NATO-sekretær Stoltenberg som vanleg har funger som «his master’s voice» og sagt at NATO ikkje kjem til å gripe inn militært om Russland skulle annektere heile landet. Men det har ikkje Putin nokon plan om. Han har sagt kva planen er – ein skikkeleg sikkerhetsavtale i Europa som også tar omsyn til Russland sine sikkerheitsbehov like ved sine eigne grenser og ikkje berre dei til USA, som ligg nokre tusen mil unna.

Alt i alt er foten no sett ned for USA sine planar om verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent. Dette kjem berre av at USA no har blitt så veikt på alle frontar, også dei militære, at dei ikkje lenger kan krige og true seg til alt dei ønskjer. Og det er bra for verda. Også norske politikarar må etter kvart innrette seg etter denne nye verdsordenen.

Terje Valen, måndag 21. februar 2022.

Vinden har snudd

Det skjer no store og raske endringar i verda. Eit teikn på dette er at Russland har sett foten ned for vidare utviding av det som amerikanske strategar har kalla USA sitt strategiske, europeiske bruhovud for å kunne erobre heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Det er ikkje tilfeldig at dette kjem no. I dei siste åra har vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att, med nytt høgdepunkt under konferansen for å feire 60-årsdagen for opprettinga i Beograd, der rørsla blei starta i si tid. I ei utsegn etter møtet av dei 105 statane som deltok blir det vist til at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og det er særleg Kina si rolle i rørsla som har ført til dette. På møtet blei det understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og for at innhaldet i FNpakta må følgjast av alle. Og kritikken mot dei som tar seg til rette i andre statar var klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. Denne utsegna blir no studert av leiarane i alle statar og politiske og sosiale rørsler i heile verda. Alle bør lese ho. Kva går fram av denne utsegna? Ho varslar ei ny tid når det gjeld berekraftig utvikling i verda. Dei to statsleiarane gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent er eit lukka kapittel og at USA sin verdsdominans også er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane av det ved å gi opp dette som målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Og dei slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Med det understrekar dei den nye realiteten i verda. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet. Når forsvaret si etterretningsteneste og «Nasjonal sikkrehetsmyndighet» i Klassekampen i dag snakkar om «trusler i øst» så er det sjølvsagt truslar mot USA sitt verdsherrevelde dei snakkar om. Dei har enno ikkje forstått at tida no er inne også for vasallstatane under USA til å gjere opprør mot keisaren dersom vi skal kunne skape fred i Europa og verda.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle har  sett at USA-dominans med hjelp frå organ som dei har tatt kontroll over, FN, Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken, NGOane har ført til stort elende for dei landa som har blitt utsett for det. Dessutan ser alle at det såkalla demokratiet som USA seier dei kjempar for, i landet sjølv er eit reint oligarki der politikarane er kjøpt og betalt av storfinansen. Dessutan ser dei at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Mot dette set Putin og Xi Jinping opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens  og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Denne bombinga føregjekk mot eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det var derfor utanfor sjølve målet med NATO som ein forsvarsallianse og innleie epoken det NATO blei ein aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart utforma og nedskriven i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og nedfelt i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Ein politikk som Obama dessverre prøvde å følgje opp – med fryktelege resultat for dei som vart angripen. Då Trump ville nærme seg Russland vart han angripen med alle krefter av leiarane i det demokratiske partiet, og måtte gje opp det. Han var samstundes så dum at han gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden prøver å følgje opp begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Derfor snur vinden no. Viss vi kan følgje opp det Putin og Xi Jinping varslar i utsegna si, så opnar det seg faktisk eit stort rom for fredeleg utvikling  verda. USA, verdas folks fiende nummer ein for tida, USA, må vende tilbake til seg sjølv og satse på å skape gode tilhøve for sitt eige folk i staden for å bruke sine enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Også for det norske folket og den norske regjeringa er det viktig å skunde på denne utviklinga. Og først bod no er å hindre at USA klarer å provosere fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Klassekampen går i «baret»

Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.

Ettersom mitt innlegg i Klassekampen om dette har fått et tilsvar som forsvarer kritikken mot Kina, har jeg laget en utvidet versjon av forrige innlegg på denne bloggen for å vise til flere kilder som har undersøkt denne kritikken nøye.

Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik  LA Times forklarte in 2016.

Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.

Det såkalte tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central Intelligence Agency (CIA) i USA.

En artikkel publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall. Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina. Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av USA.

WUC, med hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut av Uyghur American Association (UAA) og NED.  UHRP ble grunnlagt av UAA i 2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019,  ifølge Grayzone.

Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.

En annen stor undersøkelse av en av de mest sentrale rapportene er gjort av The Transnational Foundation for Peace & Future Research 6. august 2021.

Enkeltpersoner har også gått beskyldningene mot Kina etter i sømmene.

Fra land i den alliansefrie bevegelsen finner vi også meninger om saken.

Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende. Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.

For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.

Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.

Terje Valen, torsdag 10. februar 2022.


USAs og NATOs avleggse geo-politikk

De grunnleggende trekkene ved USA og NATO sin geo-politikk har en lang historie og siste versjon ble utformet mot slutten av 1990-tallet på grunnlag av en analyse av hvordan styrkeforholdet mellom viktige stater ville utvikle seg i løpet av mer enn en generasjon. Analysen er nedfelt i Brzezinskis bok The Grand Chessboard fra 1997.

Brzezinski hevdet at det langsiktige målet med USA sin geo-politikk var å hindre kaos på eurasiske kontinent ved å få til et samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USAs ledelse. For å klare dette måtte en hindre at det vokste frem stater i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. En regnet i 1997 med at dette kunne gå ganske greit. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløst og USA hadde hatt stor fremgang med å komme seg inn i de tidligere sovjetrepublikkene i sør. Samtidig så det da ut til at Russland ville ta lang tid på å reise seg som en stormakt igjen, om de noensinne kom til å klare det. I tillegg mente en at Russland under Jeltsin ville være åpen for det nyliberale systemet som USA og andre vestlige land jobbet med å innføre der. Dessuten var den økonomiske utviklingen i Kina kommet ganske kort, og landet hadde åpnet opp for utenlandske investeringer.

I USA regnet en da med at også Kina ville nærme seg det amerikanske økonomiske systemet. Dermed ville det være mulig å opprette forbindelser både med Russland og Kina som ville sikre USA-dominans på det eurasiske kontinent. Avtaler med Iran ville og være mulig å få til. Lederne i USA regnet det også som usannsynlig at Russland og Kina ville kunne finne sammen, eller at Iran og India også kunne slutte seg til et slikt samarbeid. Dermed mente de at USA ville kunne beholde grepet om området vest for Kina og sør for Russland. Finansieringen av Taliban i Afghanistan og den seinere amerikanske okkupasjonen var en del av denne strategien.

En viktig del av USAs strategi var å utvide østover det som de kaller USAs brohode i Eurasia, nemlig de europeiske landene som er med i NATO og EU. Brzezinski er helt klar på at disse landene er USAs brohode og vasaller. Og det har han selvfølgelig rett i. Denne utvidingen ville ikke være så vanskelig fordi Russland var svakt og ledelsen der ganske USA-vennlig. Vi kan si at opp til nylig har dette gått etter planen.

I disse dager kan det være verd å minne om at Brzezinski i nevnte bok også legger frem et lengre løp for USA sin geopolitikk i Europa. Den ene delen er stadig utvidelse av NATO og EU østover mot Russland og den andre er at han særlig peker ut fire nøkkelstater der USA må beholde og skaffe seg hegemoni. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Arbeidet med USA undergravingsarbeid og  kupp i Ukraina med regimeskifte der ble trappet opp fra denne tiden.

Seinere ble det fulgt opp av, for eksempel, de svært dødelige sanksjonene mot folket i Irak som førte til at mer enn 550 000 barn døde. Da Madeleine Albright seinere sa at det var verd det, fikk vi et uhyggelig, feminint glimt av aggressoren USA. Antallet barn som døde var en tiendedel av antall jøder som ble drept under nazistene, og i Irak var de drepte bare barn. Det minner om ånden fra folkemordet på indianerne – som også var verd det.

Et typisk tegn i tiden var en uttalelse fra Thomas Friedman, spesialrådgiver for utenriksminister Madeleine Albright under Clinton-administrasjonen. Han uttalte: «For at globaliseringen skal fungere, må ikke USA være redd for å handle som den supermakten den virkelig er […] Markedets usynlige hånd fungerer aldri uten en synlig knyttneve. McDonalds kan aldri vokse uten McDonnel Douglas, produsenten av F-15 flyene. Den hånd som sikrer den internasjonale sikkerheten for Silicon Valleys teknologi heter hæren, flyvåpenet, marinen og USAs marinejegere».[i] Dette var under opptrappingen til aggresjonen mot Jugoslavia som har blitt fulgt opp med mange lignende.

Tidligere FNs spesialutsending for retten til ernæring, og visepresident i Den rådgivende komité til FN om menneskeretter, Jean Ziegler, sier det slik: «Med sammenfallet av det sovjetiske imperiet i august 1991, forsvant situasjonen der det var to poler på planeten for statene. På ruinene av den gamle verden ble det skapt et nytt tyranni: det som oligarkene i den globale finanskapitalen utøver.»[ii] Og som han påpeker andre steder, så hører de fleste av dem hjemme i USA.

Vurderingene til disse oligarkene og deres talspersoner, med Brzezinzki som fremste talsmann, inneholdt vesentlige feilvurderinger. Et viktig grunn til at feilvurderinene fortsatte og fikk slike store konsekvenser var at Brzezinski fikk svært stor påvirkning på Barak Obamas utenrikspolitikk. Under starten av Obamas valgkamp i 2008 ga Brzezinski ut sin siste svært innflytelserike bok, Second Chance, der han kritiserer presidentene Bush sr, Clinton og Bush jr for at de ikke hadde klart å sette hans geo-strategi ut i livet og klart å skape et system med varig amerikansk overherrdømme i Eurasia. Nå var det opp til Obama å klare dette ved å opparbeide gode forhold til Europa og Kina, og så isolere og om mulig destabilisere Russland. De mislykkete planene for USAs herredømme på et eurasiske kontinent skulle nå sikres gjennom utvidelse av NATO mot øst. NATO-medlemskap for Ukraina ble sett på som helt nødvendig for at USA skulle oppå sitt mål, og alle forsøk fra Russland på å beholde sin innflytelse i Ukraina skulle brennemerkes som imperialisme. Så for de som er tilhengere av USAs og NATOs avleggse geopolitikk er kampen om Ukraina avgjørende for at USA skal kunne nå sitt mål om å beherske Eurasia. De store feilvurderingene som denne strategien bygger på gjør nå at denne strategien allerede har spilt fallitt. Derfor kan Russland endelig sette foten ned for videre USA/NATO-ekspansjon østover. President Donald Trump hadde forstått dette, men det demokratiske partiet sin frenetiske kamp mot hans forsøk på å komme Russland i møte, stanset forsøket. Så kom demokratenes Biden og fortsatte ut fra Obamas avleggse strategi.

I etterordet til 2016 utgaven av The Grand Chessboard ser vi at Brzezinski fremdeles har flere feile vurderinger av tiden etterat førsteutgaven kom ut. Men en ting har han rett i når han til slutt i etterordet skriver «I dag trenger ikke lenger verden et Amerika som er tilfreds med å gå inn i ensidige kriger, men en global supermakt som innser den forgjengelige naturen til dens enestående førsteplass og derfor søker å utvikle en mer multipolar verdensorden. Mens landskapet har endret seg har USA fremdeles en strategisk misjon.»

Så skal vi se på de alvorlige feilvurderingene som USA nå «lider» under.

Feilvurdering 1 – Kinas vekst

En av de viktigste var vurderingen av den økonomiske utviklingen i Kina. Her tenkte en at det ville ta mer enn en generasjon, og sannsynligvis en god del mer, før landet hadde klart å komme opp på et nivå som kunne gjøre det til en utfordrer for USA. Brzezinski skrev dette i boken sin og uttalte det samme i et intervju med en tysk avis så seint som i 2001. Denne feilvurderingen var forståelig ut fra lederne i USA sitt syn på kinesernes evner til å klare det samme som hadde gjort USA til en stormakt fra siste del av  1900-tallet og fremover til 1. verdenskrig, og en supermakt i løpet av 2. verdenskrig, nemlig en svært rask industrialisering. Brzezinski legger vekt på dette momentet når det gjelder fremveksten av USA som en verdensmakt.

Men fra omtrent 2004 skjedde det ting ganske raskt som endret dette bildet. I 1990 hadde Kina 1 bedrift på Fortunes liste over verdens 500 største. Det hadde økt relativt sakte frem til 2003 da vi fant rundt 10 bedrifter på listen. Men fra da av tar produksjon og økonomisk utvikling i Kina av i et tempo og et omfang som ikke har vært sett før i historien, langt raskere enn det som skjedde i USA tidligere. I 2021 hadde landet 143 på listen over verdens 500 største foretak – rundt 130 på fastlandet og litt over 10 på Taiwan. Flere av foretakene på Taiwan har også anlegg i fastlands-Kina. Gjennom handel med de fleste land i verden og en mengde avtaler, med det nye silkevei-beltet i sentrum, hadde Kina da kommet lenger på 20 år enn strategene i USA hadde trodd de ville klare på over en generasjon, om det i det hele tatt kunne være mulig. Det ironiske er at flytting av bedrifter fra USA og Europa til Kina hadde gjort dette mulig.  

Da Kina under Xi Jinping, fra 2013, også gjorde det klinkende klart at landet ikke ville slippe den politiske kontrollen over den kapitalistiske sektoren, men satse på å bygge et velstående sosialistisk samfunn innen 2049, hadde hele den amerikanske strategiske tenkningen sprukket.

Hvis det stemmer at Kina nå vil utvikle seg videre i en sosialistisk retning, så er det svært viktig for å forstå forholdet mellom Kina og USA nå. Fordi USA er i kapitalismens imperialistiske fase[iii] og samtidig i tilbakegang i forhold til Kina, så vil Lenin sin analyse om at den oppstigende makten vanligvis starter krig for å vinne territorier fra den synkende makten, ikke være relevant. Når Kina nå, sammen med hele den alliansefrie bevegelsen, satser på å erstatte USAs regelbestemte orden med virkeliggjøring av FN-pakten, så er det et godt tegn på at Kina vil fortsette å holde seg unna den type aggresjon som vi hele tiden ser at USA står for. Vi skal også merke oss at Russland er med på den alliansefrie siden.

Feilvurdering 2 – Russlands gjenkomst

Den andre store feilvurderingen var oppfatningen av utviklingen i Russland. I 1997 og fremdeles i 2001 var Russland fremdeles fullstendig nede for telling etter de forferdelige 1990-årene der landet ble røvet og økonomien ødelagt av Jeltsins oligarker og deres nyliberale hjelpere fra Vesten. Men etter at Putin kom til makten rundt 2000 begynte dette å endre seg, og fra 2004 var det blitt ganske klart. Putin tvang oligarkene ut av politikken og begynte det vanskelige arbeidet med å få i gang økonomien i Russland igjen. Tross enorme vansker gjorde Russland da store fremskritt og kunne hevde seg som stormakt igjen på 2010-tallet. Det viktigste tegnet på den nye styrken var den militære hjelpen til Syria i kampen mot USA og de vestlige landenes stedfortrederkrig som ble drevet ved hjelp av jihadister og kompradorer,[iv] europeiske vasaller og allierte i land som Saudi-Arabia og Tyrkia.

Feilvurdering 3 – samarbeid Russland – Kina osv.

Den tredje store feilvurderingen var at Russland og Kina ikke ville finne frem til et samarbeid. Dette har slått helt feil. Og det ironiske er her igjen at det er USAs egne handlinger som har gjort dette samarbeidet nødvendig og har fremskyndet det. I tillegg kommer nå at samarbeidet mellom Kina og Iran stadig utvikler seg og at det er på gang et samarbeid mellom Russland og India som også kan føre dette landet inn på en samarbeidskurs med Kina igjen. Denne utviklingen, sammen med byggingen av den nye silkeveien gjør også at USAs dominans i området sør for Russland står for fall. Det mislykkete kuppforsøket fra USA og Tyrkia i Aserbajdsjan, viser dette. Det er mye som tyder på at flere amerikansk drevne regimeendringer ikke vil finne sted og at de fleste regimer vender seg bort fra USAs regime og inngår samarbeid med Kina og Russland. USA og vasallene sin bruk av NGOer, såkalte ikke-statlige humanitære organisasjoner, er også avslørt av den alliansefrie bevegelsen for lenge siden,[v] selv om folk i Norge blir holdt uvitende om dette. Det gjør at vi hele tiden hører på NGOenes feilinformasjon om tilstanden i verden, og blir hindret i å få et korrekt bilde av utviklingen. Historien om de hvite hjelmene er et skrekkeksempel.

Feilvurdering 4 – vasallene lider

En fjerde feilvurdering er at USA sin politikk for verdensherrevelde også rammer vasallene og noen av dem ganske kraftig. USAs frenetiske kamp mot at Russland skal få legge en gassrørledning som kan redde Tyskland og Europa fra en enorm industridød, er et typisk eksempel. Et annet er presset for å holde opp militære styrker som landene selv ikke har behov for, men som i hovedsak skal tjene USAs behov. Eksempler er norske kjøp av F-35, norske soldater i tjeneste under USAs aggresjonskriger, norske krigsskip tjeneste for USA, og kraftig nedbygging av nasjonalt forsvar. Fremfor alt hindrer det fruktbart samarbeid mellom Russland og Europa, noe som alle involverte vil tjene på. Nå har også det mislykkete forsøket på regimeendring i Hvite-Russland vist at det blir satt en stopper for den videre utvidelsen av EU og NATO østover. Det som skjer i forbindelse med Ukraina etter at USA sørget for et regimeskifte der i 2014, viser det samme. Nå er det foten ned for videre utviding av USAs brohode i Europa.

Feilvurdering 5 – hatet mot Vesten

En femte feilvurdering (og den er svært stor og til dels ganske ukjent i Norge) er mangelen på forståelse for hvor stort hatet mot USA (og Vesten) er i store deler av den alliansefrie bevegelsen i verden, og kanskje spesielt i Latin-Amerika. Dette har gitt seg uttrykk i at den USA-dominerte handelsorganisasjonen, OAS, bare har kontorer i 17 latinamerikanske land til tross for at de på sin internettside oppgir 34 medlemmer, mens Community of Latin American and Caribbean States (CELAC), som ble opprettet i 2011 som en motvekt mot USAs dominans og der USA og Canada ikke er med, har 32 medlemmer. Disse holdt sitt siste toppmøte i Mexico i 2021.

Den alliansefrie bevegelsen har også frisknet til. Den feiret sitt 60årsjubileum i Beograd (der bevegelsen ble grunnlagt) høsten 2021, med 105 stater til stede, pluss FNs generalsekretær. I sitt sluttkommuniké krever de at statene i verden må leve opp til FNs charter og at statene må respektere hverandres suverenitet. De slår også fast at med Russland og Kina med på laget, står de nå svært sterkt i verden med dette kravet.[vi] Utenriksministeren i Nicaragua har understreket det samme i et lengre intervju etter det siste valget der, da Nicaragua meldte seg ut av OAS.[vii]

Strategene i USA har heller ikke forstått hvor hatet de er i Afrika, der det nå er en bølge av opprør for å komme ut av grepet på USA og tidligere kolonistater. Jean Ziegler, sammenfattet det hele i sin bok fra 2008 La haine de de l’occident, (Hatet mot Vesten). Her gjennomgår han den fryktelige kolonihistorien og følger det opp med historien frem til vår tid, med en mengde konkret eksempler. Noen har bedømt hele denne historien som Vestens fascisme i de dominerte landene.[viii] Reelt sett har menneskerettene stanset ved de vestlige landenes grenser og for resten har det vært folkemord, utbytting, sult, elendighet samt opprør og kriger mot overmakten som har blitt slått ned gang på gang. Og det fortsetter frem til nå, med det enorme antallet mennesker som sulter og dør unødig på grunn av at de ikke slipper ut av Vestens klør. I dag er disse klørne i hovedsak USA sine, men også gamle kolonistater gjør sitt. Så langt Ziegler. De alliansefrie statene har grundig gjennomskuet USAs propaganda om at de jobber for menneskeretter og kvinnefrigjøring i verden. De vet at det er et skalkeskjul for rein imperialisme.

Feilvurdering 6 – USAs hybris

Den siste feilvurderingen jeg tar opp er nok den viktigste. Det er det som Mood kaller hybris etter de gamle grekere. Det vil si å overvurdere seg selv ut over alle mål. Noe som også fører til undervurdering av andre. Det betyr at de herskende i USA handler ut fra et feil bilde av realiteten i verden. Og de sprer dette bildet til vasallene sine, som de befaler å svelge det og føre det ut gjennom sine medier. Vi kan gå inn på mange felter, men de tre viktigste er produksjonskapasiteten, handelsforbindelsene og den militære styrken. De siste 20 årene har Kina på mange måter overtatt den industrielle rollen til USA og blitt «verdens verksted». På grunnlag av dette har de utviklet et enormt nett av handelsforbindelser på grunnlag av de fem prinsippene for sameksistens mellom stater. (1) Gjensidig respekt for hverandre sin territoriale integritet og suverenitet, (2) gjensidig ikke-aggresjon, (3) gjensidig ikke-innblanding i hverandre sine indre affærer, (4) likestilling og samarbeid for gjensidig nytte og (5) fredelig sameksistens.

Så har vi den militære siden. De nye rakettvåpnene til Russland og Kina har nå gjort at USA sin store flåte av hangarskip må regne med å bli senket hvis de i en krigssituasjon kommer så nært at de kan forårsake skade. Også midler til å sette militær kommunikasjon ut av drift er ganske høyt utviklet. Og begge disse landene har kapasitet til å gjengjelde fiendtlig aggresjon fra USA og NATO med midler som vil ramme angriperne hardt. Dette gjør at de mest aggressive haukene i USA absolutt bør begynne å besinne seg også på dette området.

Resultatene av feilvurderingene

Ut fra disse feilvurderingene har USA fortsatt den nå avleggse geo-politikken som ble skapt på 1990-tallet. Denne politikken blir holdt oppe av reaksjonære krefter i den industriell-militære-mediale-humanitære kompleks og fører til den ene elendighet etter den andre over hele verden. Den kan føre til en stor krig på det eurasiske kontinent, slik USA nå prøver å få til i forbindelse med Ukraina etter at de i 2014 regisserte et kupp der de fikk kastet den lovlig valgte regjeringssjefen ved hjelp av demonstrasjoner organisert av USA sine NGOer og bevæpnete nazi-organisasjoner. Det var mønsteret fra Iran i 1954 som nok en gang ble gjentatt.[ix] At befolkningen på Krim, som var svært nært knyttet til Russland, i denne situasjonen valgte å forlate Ukraina er ikke vanskelig å forstå. Det er også lett å forstå at Russland ikke kunne risikere å måtte legge ned sin eneste marinebase på sin sørgrense, og risikerte at USA  opprettet en base der i stedet. Det var strategisk sett helt utenkelig. USA burde ha forstått at det som skjedde på Krim betød slutten på utvidingen av deres brohode østover fra Europa.

En hel verden lider nå under at strategene i USA ikke har klart å utforme en politikk som samsvarer med den reelle geo-politiske situasjonen i verden. Nemlig at USA ikke lenger kan holde på sitt verdensherrevelde. De som styrer der må gi opp sin målsetning med å ha overherredømme på det eurasiske kontinent. De må innrette seg etter det, begynne å følge folkeretten og FN-pakten og trekke sine styrker tilbake til bak sine egne grenser. Russland og Kina har en slik politikk for sine militære styrker, med unntak for at Russland, på invitasjon, har rykket inn for å hjelpe regjeringen i Syria, noe som er helt innenfor folkeretten. Det siste eksempelet er Afghanistan der USA har stjålet landets utenlandske reserver og kastet det ut i en stor humanitær katastrofe for å få inn sine NGOer, slik at en reell okkupasjon kan fortsette, slik det skjer på Haiti.[x] USAs sanksjoner mot Venezuela dreper også titalls millioner mennesker hvert år. England, USAs sjefsvasall,  sitter på Venezuelas gullreserve, et reint tjuveri slik Englands erobring av verden også begynte.

Internasjonalt kjører nå hele den alliansefrie bevegelsen, der Kina er blitt et viktig medlem, på at FN-paktens ord må overholdes[xi] og at USAs «regelbestemte orden», som de bruker for å ta seg rett til å blande seg inn i alle land i hele verden, må avsluttes. Det er avgjørende for fred i verden at alle lands suverenitet respekteres, og at statene tillates å ordne opp i sine indre anliggender uten å bli presset til å underkaste seg vestlige verdier og systemer. At de slipper den systematiske krigshissende svartmalingen fra USA, med påfølgende politiske aksjoner, som boikott av OL i Kina og lignende.

Det er jo virkelig et paradoks. Man skal boikotte et idrettsarrangement i et land ut fra ganske motsigelsesfylte opplysninger om deres behandling av en minoritet. Man skal altså boikotte i forhold til et land som har brakt over 800 millioner mennesker ut av fattigdom på en generasjon, og dermed gitt disse en grunnleggende menneskerettighet. Mens USA, som er pådrivere av denne «menneskerettighetskampanjen» mot land de ikke kontrollerer, har satt i gang flere ødeleggende kriger ut fra klare løgner om årsaken til aggresjonen sin, har i gang dødelige sanksjoner mot rundt 40 stater. De holder også store deler av restene av sin opprinnelige befolkning i reservater, rasismen mot fargete er fremdeles er skremmende sterk og fattigdommen øker. Det er et land som har en fengselsbefolkning på rundt 2 millioner, stort sett fattige, mot 1,7 millioner i Kina, et land som har nesten en milliard flere innbyggere.[xii] Et land der det er tillatt for finansoligarkiet, i full åpenhet, reelt sett å kjøpe medlemmer av representantenes hus og senatet og de forskjellige statenes valgte organer. Dette er USAs demokrati.

Terje Valen, onsdag 3. februar 2022.


[i] Thomas Friedman i New York Times Magazine, 28. mars 1999.

[ii] Jean Ziegler Retournez les fusils! Choisir son camp (Snu våpnene! Velg side). Ziegler snakker her om de intellektuelle, deres kunnskaper som våpen i kampen mot tyranniet og deres ansvar for å ta stilling og bruke kunnskapene sine på rett side.

[iii] https://www.tvalen.no/2022/02/03/sammenfatning-av-lenin-om-imperialismen/

[iv] https://da.wikipedia.org/wiki/Kompradorborgerskab

[v] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[vi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/rapport-fra-jubileumsmote-i-den-alliansefrie-bevegelsen-hosten-2021/

[vii] https://www.tvalen.no/2022/02/02/intervju-med-venezuelas-utenriksminister-denis-moncada-etter-at-venezuela-forlot-oas/

[viii] Dette ble uttalt av Maurice Duverger i Le Monde 26. desember 1972 i forbindelse med amerikanernes bombing av Haiphong og Hanoi. Sitert i nevnte bok av Ziegler, side 20.

[ix] https://www.wikiwand.com/no/Kuppet_i_Iran_i_1953

[x] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[xi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/viktig-utdrag-fra-fnpakten/

[xii] https://worldpopulationreview.com/country-rankings/incarceration-rates-by-country

Intervju med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, etter at Venezuela forlot OAS

Oversatt av Terje Valen. Tatt fra en lengre artikkel.[i]

Intervju som Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone gjorde med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, 27. november i 2021.

Nicaraguas utenriksminister: Vi motstår en «pandemi av nykolonialisme»

Ben Norton · 27. november 2021 Grayzones Ben Norton satte seg ned for et intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada for å diskutere landets beslutning om å forlate OAS, (Organisasjonen av amerikanske stater) dets forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot amerikansk unilateralisme, og hvordan en antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.

NORTON: Dette er Ben Norton med The Grayzone. Jeg er i Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp ned for et intervju med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om Nicaraguas historiske beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske stater, og andre regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte hvordan Nicaragua er en del av en bevegelse av land rundt om i verden som prøver å skape en ny politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs unilateralisme og sanksjoner.

God morgen, utenriksminister Denis Moncada, takk for intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua forlater OAS. Kan du forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske avgjørelsen?

DENIS MONCADA: Ja, tusen takk Ben, og hilsener også til dine lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet. Jeg vil si at Nicaragua tok denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega tok beslutningen om å si opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en avgjørelse som angår verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til regjeringen for gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til president Ortega og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets verdighet. Fordi vi, i vår utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig kommunikasjon, bilaterale relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi har vært veldig tydelige, og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk innblanding, og heller ikke intervensjoner, som prøver å blande seg inn i landets interne bekymringer.

Og grunnen til at vi har fordømt OAS er på grunn av politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene som er underlagt den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne politikk og opprettholde en permanent politikk for innblanding og intervensjonisme, manglende respekt for det nicaraguanske folkets verdighet. Og det sier virkelig hvorfor Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske folket, og det har blitt krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene og maktene til staten har foreslått og oppfordret presidenten til republikken til å fordømme OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS, suspendere forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til generalsekretæren for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, og sa at nok er nok.

 BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til generalsekretæren for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et «innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.

DENIS MONCADA: Det er ikke et spørsmål om hva jeg synes; det er et spørsmål om hva som er den konkrete, sanne, objektive virkeligheten.

OAS ble konstruert, opprettet nettopp av USA som en måte å påtvinge sine politiske beslutninger, som er definert av politikken til Monroe-doktrinen.

Og da OAS ble opprettet, tror jeg det var kommandør Fidel Castro som beskrev det som «kolonienes departement.» Og virkelig, det konseptet, som allerede har blitt sagt i flere tiår, er akkurat det som definerer OAS.

Og tenk på det, Ben, OAS, hvor ligger det? Den ligger, en, i Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir tatt til fange der, som en fange i USA.

Men i tillegg til å være i Washington, hvor ligger det egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på den andre siden noen kvartaler fra utenriksdepartementet.

Hvis vi til og med forstår den geografiske plasseringen av OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn et århundre siden, sier det tydelig at dette er et amerikansk politisk og diplomatisk instrument, et som støtter de viktigste strategiske beslutningene til USA i forhold til makten og hegemoniet som den prøver å opprettholde over Latin-Amerika og Karibia.

Jeg tror det er den klareste måten å forklare hvorfor OAS ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et strategisk, politisk, diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å samle representantene, nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle statene i Latin-Amerika og Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt Nicaragua, som er nettopp grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at USA der ganske enkelt kan gjøre sine kommandoer og «avtaler», i skremmesitater, slik at de gjør det det nordamerikanske imperiet bestemmer seg for å gjøre med Latin-Amerika og Karibia.

BEN NORTON: Den siste tiden har det vært mye kritikk av OAS, på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på grunn av OAS» rolle i å publisere falske anklager om antatt valgfusk.

Dessuten har vi sett at Juan Guaidó, som aldri har vunnet en eneste stemme for å bli såkalt «president» i Venezuela, han representerer Venezuela ved OAS, i Washington.

OAS sier i sitt charter at det er mot innblanding, og faktisk står det i sitt charter at innblanding i medlemslandenes indre anliggender er et brudd på OAS-charteret.

Så, mener du at OAS bryter sitt eget charter?

DENIS MONCADA: Definitivt. Og det er et interessant element å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på det i teoretiske og konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om charteret stemmer overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare deres suverenitet, deres territoriale integritet, prinsippet om ikke-innblanding i statenes indre anliggender, dersom OAS ikke hadde flere fullmakter enn de som er klart fastsatt i dens charter.

Hvis du ser på det fra et konseptuelt og teoretisk synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen elementer som kan være gyldige. Men den konkrete sannheten, virkeligheten er nettopp [det motsatte]. Du nevnte tilfellet med Bolivia, for eksempel.

Det vil si at når denne politikken faktisk gjennomføres i landene i Latin-Amerika, av folk som forsvarer sine egne rettigheter, utøver sin suverenitet, av selvbestemmelse, beskytter sine historiske og grunnleggende rettigheter, det er det USA ikke liker.

Og det er nettopp da de, på de mest intense måter, fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte regjeringer, legitime, konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.

Og så opptrer figuren til OAS, på veldig aktive måter, og prøver å oppfylle ordrene fra USA.

Hvis det er en progressiv regjering, hvis det er en revolusjonær regjering, hvis det er en avansert regjering som tar en retning for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare seg fra aggressorland, da handler de.

USA beordrer OAS til å handle. Og OAS, vi så allerede nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og få til å styrte president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig, barbarisk, vill måte.

BEN NORTON: Du nevnte at Cuba, den revolusjonære regjeringen på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel Castro sa at OAS er «departementet for yankee-koloniene.» Og Venezuela forlot også OAS for to år siden.

Men mer og mer, det er ikke bare de revolusjonære regjeringene i regionen, men til og med liberale regjeringer, som den argentinske regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også kritisert OAS for statskuppet i Bolivia.

Og i september var det et møte, et toppmøte for CELAC, Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i Mexico City. Du deltok på toppmøtet i Mexico.

Mer og mer er det debatt i Latin-Amerika om at CELAC er et alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene som et alternativ?

DENIS MONCADA: Faktisk dukket CELAC opp nettopp som et alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia, unntatt USA og Canada, som ikke deltar i CELAC.

Det var nettopp visjonen til stats- og regjeringssjefer, og fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et autonomt, uavhengig forum, som svarer på bekymringene, visjonen og de historiske behovene til folket i Latin-Amerika. og Karibia.

Så CELAC er et reelt alternativ til OAS. Og faktisk har land gjort en innsats nettopp for å opprettholde kontinuiteten til CELAC.

Og hver for seg vet vi at USA og andre land, inkludert også land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å stoppe, for å hindre land i å opprette og opprettholde sine organisasjoner som gjør det mulig for dem å ta en annen vei, med en visjon om å styrke deres rettigheter, deres politikk, deres friheter og deres kamp for uavhengighet til forsvar for suverenitet og selvbestemmelse.

BEN NORTON: Tre dager etter valget 7. november her i Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer Act, og innførte senere flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot myndighetspersoner, men også mot institusjoner som Nicaraguas offentlige påtalemyndighet.

Hva synes du om disse sanksjonene?

DENIS MONCADA: Vi anerkjenner ikke ekstraterritorialiteten til lovene som USA godkjenner, enten det er gjennom kongressen eller ratifisert av den amerikanske presidenten.

Dens lover er lover for landet, for staten, men ikke for andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den ekstraterritorialiteten.

Ikke desto mindre er vi veldig tydelige på at vi snakker om det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en annen fasett av hvordan imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med presidenten som godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i andre land.

Dette inkluderer å pålegge ensidige tvangstiltak (sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige, vilkårlige, absurde, og i tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem ikke, vi avviser dem, vi fordømmer dem.

Det er en form for at imperiet fortsetter å utøve den rollen det mener det har i verden, å være dommer, å være en påtalemyndighet, å spille en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har gitt det.

Ikke desto mindre ser vi hvordan det er en slags konsistens i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved å bruke alle dens forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å vedta en resolusjon og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.

Det er derfor Nicaragua, vår regjering, regjeringen til president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en antiimperialistisk politikk, men avmålt.

Og når vi sier antiimperialistisk, er det fordi vi er klare på at de som utøver makt er en liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og med påvirker det nordamerikanske folket selv.

Imperiet er ikke det nordamerikanske folket. Det nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet. Imperiet består av de store organisasjonene, de store økonomiske maktene, industrielle og militære makter, som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte den, plyndre den, kolonisere den igjen.

Og det gjør dette for å opprettholde en livsstil, som ikke er pålagt av det nordamerikanske folket, men snarere av de mektige interessene, gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen til land, på en utrolig, skamløs måte.

BEN NORTON: For tiden bor en fjerdedel av verdens befolkning i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil si at en fjerdedel av menneskeheten bor i land under sanksjoner.

Så er det et forsøk fra sanksjonerte land, som Nicaragua og Venezuela og andre land, på å bygge et alternativ til dette finansielle systemet dominert av USA?

DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp som har pågått i mange tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og systemer, blant dem det internasjonale finanssystemet og den internasjonale orden.

Og Nicaragua er en del av landene som kjemper for å gjøre disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet av nasjoner, og for å omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle systemet, den internasjonale orden generelt, av politiske relasjoner, diplomatiske relasjoner også, og fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.

Det internasjonale samfunnet ønsker virkelig er fred, stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at våre folk, over hele verden, er i stand til å anstrenge seg for å være lykkelige. Det er det hele menneskeheten ønsker og ønsker.

Ingen kriger, ingen konflikter, ingen spenninger, ingen aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt mellom stater, respekt mellom regjeringer, respekt mellom folk.

Og å fortsette å fremme, kjempe mot fattigdom, styrke programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er det menneskeheten ønsker.

Og utvilsomt må vi styrke alle folkeslags felles kamp for å endre systemet.

BEN NORTON: Nicaragua er et av medlemmene i en ny gruppe i FN som kalles gruppen av venner til forsvar av FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela, Cuba, Kina, Russland, Palestina, Eritrea, forskjellige land.

Hva er denne gruppen, og hva er viktigheten av en allianse av land sanksjonert av USA?

DENIS MONCADA: Det vesentlige er å forsvare FN-pakten. Og gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.

Hvorfor FN-pakten? Hvis vi diskuterer FN-reformer og også transformerer systemet, finner du i FN-pakten nettopp de grunnleggende prinsippene som åpner for fredelig sameksistens, respekt mellom stater, oppnå og styrke fred, stabilitet, internasjonal sikkerhet, samarbeid mellom utviklingsland, for å oppnå en omfattende utvikling, for å gjøre alle målene i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling mulig.

Så den gruppen av land mener at vi virkelig trenger å komme sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene, de grunnleggende erklæringene som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives som uavhengige stater, som suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide for å opprettholde, opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle folks rett til å leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig respekt.

Så det er en vennegruppe til forsvar for FN-pakten, som er veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New York og også i Serbia, og har utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.

Kort sagt, det er å holde den viktige saken i gang, den posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet, for å forsvare liv og menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og fortsette å fremme i positiv forstand, i en følelse av ro for hele menneskeheten.

BEN NORTON: Et annet medlem av gruppen av venner til forsvar av FNs charter er Iran. Og du deltok på innsettelsen av president Raisi, Irans nye president.

Hva er viktigheten av forholdet mellom Nicaragua og Iran, og generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er viktig å styrke forholdet mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og progressive krefter her i Latin-Amerika?

DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og regjeringen til president Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder brede relasjoner med hele verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av brorskap, av brorskap, av samarbeid, av solidaritet.

Og verden bør leve, bør dele sine interesser, sine mål, sine behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som ikke bare er Covid-19, men også økonomiske pandemier, politiske pandemier, aggresjonspandemier, pandemier av nykolonialisme.

På dette området styrker og utvider vi vårt forhold til Iran og med andre land i Asia, og også i Afrika. For det er felles interesser, felles visjoner, delte rettigheter mellom land.

Og ved å kombinere våre styrker, samtale, holde dialog, styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale relasjoner.

Vi forlater nå OAS, men vi kommer til å styrke og fortsette å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår kommunikasjon og relasjoner med ALBA-TCP, våre relasjoner med andre organisasjoner, med den alliansefrie bevegelsen, også med FN .

Kort sagt, forholdet til Iran og andre land er innrammet nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke forholdet til alle verdens land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt opp av kommandør Daniel Ortega.

BEN NORTON: I dag i diskusjonen vår er det et tema som knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det er imperialismen. Du nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en antiimperialistisk utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.

I sandinistbevegelsen, hva er viktigheten av dette, av internasjonalisme og antiimperialisme?

BEN NORTON: For noen år siden inngikk Nicaragua en avtale med et kinesisk selskap om å bygge en inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at dette temaet, dette spørsmålet om den inter-oseaniske kanalen, ble et viktig konfliktpunkt i internasjonal politikk.

Vi har dokumenter som viser at USA finansierte opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den inter-oseaniske kanalen. USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen inter-oseaniske kanal.

Så hva er viktigheten av dette prosjektet for Nicaragua?

DENIS MONCADA: Nicaragua har geografiske forhold som har gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge en rute for inter-oseanisk kommunikasjon, det vil si en form for tilrettelegging for internasjonal kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt som en kommunikasjonsvei gjør mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff, og gjøre transporten av forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.

Og vel, det er Nicaraguas rett. Vi bygger en kanal i vårt territorium, suverent territorium, territoriet til det nicaraguanske folket. Og med en visjon om også å dele den geografien for å skape en kommunikasjonsvei som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk kontroll og ledelse.

Byggingen av kanalen fortsetter å gå fremover, med undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på miljøet. Kort sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte, som sier at en stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en inter-oseanisk kanal.

BEN NORTON: For å konkludere, i USA snakker vi mer og mer om ideen om en ny kald krig, det vil si den andre kalde krigen, men denne gangen ikke bare mot Russland, men også mot Folkerepublikken Kina.

I USA handler alt i dag om Russland og Kina. De sier at Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina skapte coronaviruset. Det er mye propaganda i USA om dette.

Og her i Latin-Amerika har vi sett at denne regionen er en del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier: «Latin-Amerika er vårt, og vi vil ikke at Russland og Kina skal ha forbindelser og gjøre forretninger med landene her.»

Så for Nicaragua, hva kan Nicaraguas rolle være i denne såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om denne konflikten mellom Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den andre?

DENIS MONCADA: USA er et imperium. Det har vært et imperium i lang tid. Imperier prøver å forhindre at de forsvinner eller mister hegemoniet. Og de vil bruke alle instrumenter, alle former, for å opprettholde sitt nivå av makt og kontroll.

Og åpenbart prøver de å stoppe andre land fra å utvikle seg, vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i økonomiske og kommersielle termer, i utviklingen av sine folk, i styrking av sine rettigheter, i å ha en stemme på den internasjonale scenen, i å ha mer ansvarlige relasjoner, som ikke er inntrengende på fiendtlig måte, ikke intervensjonistiske, ikke blander seg inn.

Alt dette endrer mentaliteten og oppfatningen av menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen mellom et hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger nasjoner og land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler seg, som løser sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen måte sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin kommersielle utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en veldig respektfull måte, og sin utvikling.

Og bidra, på en ansvarlig og støttende måte, for å tilrettelegge med andre land så vel for en plan for samarbeid, for investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg, for å fortsette å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte, eller svært mye bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet i alle land.

Og det er nettopp på den måten vi unngår massive irregulære migrasjoner, og alle de problemene som folk er bekymret for.

Så kald krig, nei, det menneskeheten trenger er fred, stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.

Det er på grunn av den typen spenninger som skapes av makter som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå ser at beveger seg til Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som virkelig er dumt.

Så det er en krig ført av én makt, kombinert med maktene i Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll over verden, sitt hegemoni, og for å prøve å hindre andre land i å gå videre, fra å utvikle seg, fra å ha en ansvarlig statspolitikk og dele med menneskeheten sin utvikling, sin fremgang og gå retning av å fremme utviklingen av folkene på en måte som er fredelig, vennlig og samarbeidende, til gjensidig nytte for disse landene som utvikler seg selv og landene som er på vei mot utvikle seg på jakt etter en bedre fremtid.

BEN NORTON: Foreign Minister Denis Moncada, thank you so much for the interview.

DENIS MONCADA: Many thanks to you, Ben, and a cordial greeting as well to all of your friends, comrades, and audience.

BEN NORTON: Thank you.

Litt mer om RENACER-loven

Biden undertegner lov om å øke sanksjonene mot Nicaragua og Ortega-regimet

Joshua Nelson | U. Nevada Las Vegas School of Law, USA 11. november 2021 12:00:02

President Joe Biden undertegnet RENACER-loven onsdag som krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.

RENACER-loven vedtok Kongressen med sterk bipartistøtte 3. november

Lovforslaget ble innført i Senatet 25. mars, men aktiviteten på lovforslaget akselererte i november under oppkjøringen til Nicaraguas presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7. november. Daniel Ortega vant 75 prosent av stemmene i det valget, som EU, USA og flere latinamerikanske journalister kalte et falskt valg. Ortega-regimet skremte, arresterte og diskvalifiserte opposisjonsjournalister og politikere i forkant av valget. President Biden erklærte valget for å være en falsk og en pantomime, og sammenlignet Ortega med Somoza-familien. Somoza-familien drev et autokratisk Nicaragua i førti år, men ble støttet av USA. Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli implementert raskt i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske sanksjonsprogrammet mot Nicaragua administreres av Treasury’s Office of Foreign Assets Control. RENACER-loven pålegger også amerikanske representanter ved internasjonale finansinstitusjoner å gå mot lån og økonomisk eller teknisk bistand til Nicaragua. Loven krever også at utenriksdepartementet rapporterer om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og russisk engasjement i Nicaragua.


[i] https://www.tvalen.no/2021/12/10/verdens-undertrykte-folk-og-nasjoner-reiser-seg/

RCEP gir nye forhåpninger for vekst i regionen

Engelsk wikipedia har en relativt grundig presentasjon av RCEP: https://en.wikipedia.org/wiki/Regional_Comprehensive_Economic_Partnership

Ellers anbefales allment: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

Kilde: China Daily

Redaktør: huaxia

2022-01-05 10:03:52

Et bilde som inneholder båt, utendørs, vann, himmel

Automatisk generert beskrivelse

Containerskip ligger til kai i havnen ved Singapores Pasir Panjang containerterminal 11. [Foto/Xinhua]

Som verdens største någjeldende frihandelsavtale, er analytikere sikre på gevinster

Regionalt omfattende økonomisk partnerskap (Regional Comprehensive Economic Partnership), som trådte i kraft på lørdag (1.1.2022), vil anspore til økonomisk vekst i Asia-Stillehavs-regionen når det åpner opp markeder og motvirker proteksjonisme, sier eksperter.

RCEP består av 15 Asia-Stillehavs-land og danner verdens største frihandelsområde. Det består av de 10 medlemmene av Association of Southeast Asian Nations, pluss Kina, Japan, Republikken Korea, Australia og New Zealand.

Avtalen dekker om lag 30 prosent av verdens befolkning, samt bruttonasjonalprodukt og handelsvolum, og innebærer større økonomisk integrasjon mellom Asia-Stillehavs-land og markerer en seier for multilateralisme og frihandel, sier observatører.

«Det vil spille en rolle i å skape en viss grad av tillit til at handelsintegrasjon – i hvert fall i moderate termer – vil fortsette», sier Manu Bhaskaran, administrerende direktør i Centennial Asia Advisors, en tenketank i Singapore. «I en tid med økende proteksjonisme og innadvendt politikk er dette velkomment.»

Francis Chua, grunnlegger av International Chamber of Commerce på Filippinene, sa at RCEP forventes å konsolidere posisjonen til ASEAN-medlemmer innenfor en større gruppering bygget på «en moderne, omfattende og gjensidig fordelaktig økonomisk partnerskapsavtale med høy kvalitet».

Den regionale blokken består av Indonesia, Thailand, Singapore, Filippinene, Malaysia, Vietnam, Brunei, Kambodsja, Myanmar og Laos; noen av ASEAN-medlemmene er ennå ikke ratifisert pakten.

I en nettrapport sa ASEAN-sekretariatet at ikrafttredelsen av RCEP «er en manifestasjon av regionens beslutning om å holde markedene åpne; styrke regional økonomisk integrasjon; støtte et åpent, fritt, rettferdig, inkluderende og regelbasert multilateralt handelssystem; og til syvende og sist bidra til global utvikling etter pandemien».

«ASEAN-sekretariatet forblir forpliktet til å støtte RCEP-prosessen for å sikre effektiv gjennomføring», heter det i rapporten.

Chua sa at pakten vil sikre åpning av markeder og styrke leverandørkjedene og på denne måten støtte en økonomisk oppgang. Bortsett fra å kreve at handelspartnerne kutter tariffer, sa han, vil RCEP forbedre harmoniseringen av ikke-tarifftiltak som produktstandarder for mattrygghet, emballasje og merkingskrav.

Sanjay Mathur, sjeføkonom for Sørøst-Asia og India i ANZ Bank, viste til Kinas enorme økonomi og hvordan den vil fungere som det «sentrale markedet» for alle RCEP-medlemmer.

Paktens medlemmer «vil nå ha (økt) tilgang til den nest største økonomien i verden, så det er et stort skritt fremover», sier han.

Bhaskaran sa at Kina, som en ledende nasjon i Asia, kan påvirke RCEP-medlemmene til å vedta «bredere og dypere integrasjon «i regionen.

Samtidig har noen analytikere påpekt at RCEPs løfte om uhindret handel og dens mange fordeler vil ta tid ettersom tariffreduksjonene vil skje gradvis i løpet av de neste 20 årene.

Jobbmuligheter

Økonomene i Den asiatiske utviklingsbanken har anslått at handelsavtalen innen 2030 vil øke inntektene til de deltakende økonomiene med 0,6 prosent og skape 2,8 millioner arbeidsplasser. De ser også en økning i intra-RCEP-investeringer. Dette er fordi pakten forbyr ytelseskrav- som en bestemt prosentandel av innenlandsk innhold eller teknologioverføring som plasseres på investorer som betingelser for markedsadgang.

RCEP implementeres nå i Australia, Brunei, Kambodsja, Kina, Japan, Laos, New Zealand, Singapore, Thailand og Vietnam. Den trer i kraft i ROK da den 1. Indonesias parlamentskommisjon som fører tilsyn med handelen har gitt pakten grønt lys, men full ratifisering av lovgiveren er nødvendig.

Josua Pardede, en bransje- og regionalanalytiker i den Jakarta-baserte Permata Bank, sa at RCEP vil akselerere innføringen av mindre indonesiske bedrifter i den globale verdikjeden, men disse virksomhetene står også overfor konkurranse fra import, da de i stor grad er avhengige av innenlandske markeder.

Pardede sa at i prinsippet har alle handelsavtaler, særlig store som RCEP, potensial til å øke handelsverdien og tiltrekke seg investeringer i medlemslandene på grunn av en nedgang i handelsbarrierer.

Danilo Fausto, president i Det filippinske landbruks- og matdepartementet, har noen bekymringer for landbrukssektoren i sitt land, som ennå ikke har ratifisert pakten.

Mens han tror handelspakten vil åpne opp markeder for filippinske produkter, må Filippinene også tillate mer import – et risikabelt forslag for landets jordbrukssektor.

Han påpeker at filippinske bønder, i motsetning til sine kolleger i noen andre land, ikke nyter store statlige subsidier, har store landområder eller omfattende tilgang til kreditt. Dette har lenge vært et problem for de som driver med jordbruk, da sektoren ikke har vært blant prioriteringene for regjeringen, sier Fausto.

Leonardus Jegho i Jakarta og Xinhua bidro til denne historien.

Verdens undertrykte folk og nasjoner reiser seg

Innledning

Denne artikkel er en utvidet versjon av et foredrag jeg holdt på medlemsmøte i Antikrigsinitiativet i Bergen den 8.11.2021.

Det handler om to store tendenser i verden med full vekt på det alternativet som kan redde verden fra mer aggresjon og flere kriger, der noen planlegger en virkelig stor krig på de eurasiske kontinent som kan utvikle seg til en dødelig verdensbrann der hele menneskeheten i verste fall kan gå med. Og faren for dette kan være større enn vi tror.

Jeg tar utgangspunkt i FN-pakten og sluttkommunikeet fra Bandung-konferansen og denne versjonen legger jeg på flere lenker som utdyper innholdet her.

Om FN-pakten

Hva handler FN-pakten, sluttkommunikeet fra Bandung-konferansen i 1955 og uttalelsene fra den alliansefrie bevegelsen om? Jo, i det vesentlige handler de om det samme. De handler om å skape et system for forhold mellom suverene stater som kan hindre krig og sikre at statene får utvikle seg best mulig innen sine egne rammer og i samarbeid med andre stater uten andre lands innblanding indre saker – egentlig et prinsipp som går tilbake til freden i Westfalen[i] etter den grusomme 30-årskrigen i Europa som varte fra 1618 til 1648. Det ble nedfelt i det Westfalske system som stadfestet de folkerettslige prinsippene om suverenitet og territorialhøyet (her skulle vel stått: overhøyhet over eget territorium) i moderne tid.[ii]

FN-pakten ble skapt i en liknende situasjon som prinsippene etter 30-årskrigen (1618-1648 med en fredsslutning som lanserte de folkerettslige prinsippene om ikke-angrep på andre land og landenes suverenitet), i forbindelse med en grusom krig som hadde ført til stort tap av mennesker og materiell og enorme lidelser. Sluttkommunikeet fra Bandung[iii] ble skapt i en situasjon der mange stater hadde brutt ut av det gamle koloniveldet og vunnet politisk sjølstendighet. Vi skal se på det konkrete innholdet etter hvert.

Hvilket system var det disse uttalelsene ville få slutt på? De ville ha slutt på det systemet som de «hvite» statene rundt Nord-Atlanteren hadde begynt å opprette fra 1492, da Columbus satte sin fot på de Karibiske øyer.

Om begrepet columbisme[iv] – hvordan ble det til

Den store reaksjonære geografen, som engelskmennene mener «oppfant» geopolitikken, Halford Mackinder[v] satte et begrep på denne epoken da han i 1904 holdt det foredrag for det geografiske selskap i London om det han kalte «hjerteland-teorien». Denne teorien gikk ut på at kontrollene over verden ville gå over fra å være basert på kontroll over havene, slik den amerikanske admiral, Alfred Mahan[vi] hevdet, og ville forskyve seg til kontroll over de store landmassene. Det området som det var viktigst å ha kontroll var det han kalte «hjertelandet». Det skulle befinne seg omtrent fra Hviterussland i vest til Afghanisten i øst og dekket Russland og sørover til den nordlige delen i Iran.

 Mackinder hevdet også at med en allianse østover med Kina ville hjerelandet i tillegg også kunne bli en sjømakt, og med en allianse med Tyskland ville dette området være uovervinnelige i kampen om verdensherreveldet. Disse herrene var altså geo-imperialister. Og deres tanker har faktisk preget mye av den imperialistiske politikken siden. De har fått ekstra aktualitet etter at Kina lanserte sin belte og vei politikk (de nye silkeveiene). Jeg nevner dette fordi det også betyr noe for helheten i denne historien. For de som vil herske over verden er det viktig å beherske hjertelandet eller i alle fall hindre det å få samarbeid med Kina og Tyskland.

I Mackinder sin artikkel skriver han at hvis folk lengre frem tid skulle se på verdens historie så ville de kalle epoken fra Columbus landet på Hispaniola i 1492 for den columbiske epoke (Se note 4.). Han laget altså et begrep på tiden fra Columbus og tiden fremover. Jeg har også kalt denne epoken og det som kjennetegner den for columbismen.

Kjennetegn ved columbismen

Jeg overtatt begrepet og delvis gitt det nytt innhold. Hva kjennetegner så denne epoken i verdenshistorien? Jo, det er første gang at forholdsvis små kyststater oppretter sitt herrevelde på andre kontinenter ved hjelp av sjøtransport. Og det innleder en periode i verdenshistorien der overklassene i noen få «hvite» stater la under seg resten av verden og utnyttet denne maksimalt til egen fordel. De ledende statene i denne epoken har vært, i kronologisk rekkefølge, Spania, Portugal, Holland, Frankrike, England og i vår tid USA, men både Tyskland, Belgia og andre stater, som Danmark-Norge har vært med.

Dette herreveldet var en avgjørende forutsetning for den oppsamlingen av pengekapital som gjorde den industrielle revolusjon mulig, først i England og så videre i andre land. Den andre nødvendige forutsetningen var at bønder ble drevet fra jorden og ble billig arbeidskraft i industrien. I første omgang besto dette nye industriproletariatet i hovedsak av kvinner og barn.

Men også siden har dette vært de to store kildene til de columbiske overklassenes fortjenester og fortsatte dominans i verden. Og disse to kildene har store felles interesser av å kvitte seg med dette systemet.

Det andre kjennetegnet på den columbiske epoken, eller columbismen som jeg også kaller det, er metodene som ble brukt for å tilegne seg rikdommen i dominerte områdene og landene. (Her inn historien om indianerne som ble tatt til fange av mannskapet på Columbus’ skip, Santa Maria og den første måten Columbus og broren brukte for å samle seg rikdom – falkemage med gull hver tredje måned, kopper med stempel, avhogde armer – andre steder vevet tøy – folkemordet – 8 millioner utryddet på litt over en generasjon.)

Disse metodene har endret seg historisk. I den første lange fasen var oppretting av kolonier og dominerte interessesfærer sentralt. Det har fått betegnelsen kolonitiden som også hadde sin indre utvikling. En ny fase oppstod etter 2. verdenskrig, da mange land oppnådde å bli kvitt sin kolonistatus og det ble opprettet stater som på overflaten var politisk selvstendige. Disse samlet seg til Bandungkonferansen i Indonesia i 1955. Det kommer jeg tilbake til. Denne fasen gikk straks over i nykolonialismen der disse statene ble lagt inn under de herskende klassene i de columbiske kjernestatene på nye måter. Denne perioden er vi fremdeles inne i, men fra 2000-tallet er en ny utvikling på gang som gjør at vi kan se slutten på den grusomme columbismen. Bandung-erklæringen og FNs charter peker fremover mot en slik utvikling.

Særtrekk ved columbismens metoder

Her en oversikt over særtrekk ved de columbiske kjernelandene sine handlinger overfor de dominerte land og områder (noen har vart i hele epoken, andre har hørt til spesielle tidsrom innen epoken):

  • Inntrenging i andre stater, på andre folks leveområde og noen steder fullstendig overtaking av disse områdene med militær og annen makt
  • Slakt og folkemord
  • Rov og utarming
  • Utbytting og skapning av elendighet
  • Undertrykking og umenneskeliggjøring
  • Omvending til egen religion ved å ødelegge de lokale
  • Rasende kamp mot alle som vil ut av denne situasjonen
  • Bruk av alle midler for å få tilbake i den columbiske sfære de som har klart å bryte ut
  • Økonomisk krig mot alle land som setter seg opp mot columbismen
  • Undergraving av regimer som setter seg opp mot columbismen og kamp for kupp og regimeendring
  • Undergraving, propaganda og okkupasjon gjennom hjelpeorganisasjoner (NGOer)
  • Enorme kampanjer for å skjule denne virkeligheten for det arbeidende folket i de columbiske statene gjennom sensur og ved å skape løgnaktige svarte bilder av alle som kjemper mot det columbiske system, pluss skjønnmale sitt eget

Et annet sentralt trekk ved columbismen er kamp mellom de columbiske statenes overklasser for å dominere over mest mulig av verden. Etter at det columbiske systemet gikk over til en moderne imperialisme rundt 1900 har dette har ført til to verdenskriger.

Alt dette til sammen har ført til at perioden har blitt kalt 500 års holocaust fordi Nazi-Tyskland var så frekke at de brukte disse metodene mot andre columbiske kjerneland og sin egen og andre lands jødiske befolkning, kommunister og alle «mindreverdige».

Men et stort resultat av columbismens metoder er evig krigstilstand.

Motstand mot columbismen og utbrudd

Et annet trekk er at verdens folk aldri har sluttet å kjempe mot det columbiske system. Det har vært stadige motstandskriger og noen har klart å bryte ut for en stund for så å bli hanket inn igjen. Det første enormt inspirerende eksempelet er Haiti[vii] der slavene gjorde opprør like etter den franske revolusjon og kastet ut sine daværende okkupanter som nettopp var de franske. De opprettet en fri antislaveri-stat i 1804 og kjempet en innbitt kamp de Napoleon sendte en hær for å erobre landet tilbake. Det klarte han ikke militært, men etter hvert ble Haiti hanket inn igjen og særlig fra invasjonen i 1915 er det USA som har hatt den reelle makten der. Men det har stadig vært ny motstand. Under ledelse av Aristides klarte landet en kort stund å fri seg fra lenkene, og det ble på kort tid satt i gang mange velferdstiltak for befolkningen, men USA intervenerte igjen og nå er landet i virkelighet drevet av 2000 USA-oppkjøpte NGOer (såkalt ikke-statlige hjelpeorganisasjoner) slik at landets egenutvikling har stoppet helt opp. (Se note vii.) Det er slik det var i Afghanistan der bortimot alle inntektene i statsbudsjettet et år var såkalt hjelp utenfra.

Neste store utbrudd av det columbiske system kom med den russiske oktober-revolusjonen i 1917[viii] og opprettingen av Sovjet-Unionen. Her ble retten til nasjonenes selvstendighet og retten til å melde seg ut av større sammenslutninger slått fast i den første rekken av vedtak etter revolusjonen, helt i linje med Lenins politikk på feltet. Det var selvfølgelig en fryktelig provokasjon mot columbierne. Helt fra først stund ble det møtt med intervensjonskrig av 14 columbiske makter (medregnet Japan som mange mener har sluttet seg til columbismen) og sanksjoner, undergraving, løgnkampanjer og enorme opprustning fra USA som tvang Sovjet til å følge med for ikke å få en ny situasjon slik det skjedde da Nazi-tyskland angrep. Det var kommunistpartiet sammen folket i Russland som klarte denne bragden. Uten dette kan vi regne med at Europa ville har vært under et columbisk nazi-styre etter krigen.

Hvorfor kom Sovjetunionen inn i det columbiske system igjen

USAs opprustning var en viktig grunn til at Sovjet med Russland og republikkene der havnet tilbake i det columbiske systemet igjen rundt 1990. Russland gjorde den tabben at de prøvde å følge opp med en opprustning som skulle matche USA i lignende materiell og den russiske økonomien var ikke stor nok til at de kunne klare dette. Da Russland falt inn igjen i den columbiske sfære førte det til en enorm krise i Russland og i hele verden. Cuba er et typisk eksempel. Med USA som fremste «verdenspoliti» ble flere stater igjen innlemmet i den columbiske sfære. Det gjaldt for eksempel de fleste tidligere sovjetiske republikkene. Men USA-imperialismen skjøt frem posisjonene sine flere andre steder også.

Den iranske revolusjonen i 1989 var også en stor fremgang for kampen mot columbismen i sin imperialistiske epoke med USA som Keiser i imperiet og de andre columbiske landene som vasaller og lydriker. Og da Putin kom til makten rundt år 2000 klarte han også etter hvert å ta landet ut av det columbiske system igjen. Det var svært viktig for hele verden. Det er også bakgrunnen for krigshandlingene i Ukraina i dag som begynte like etter det USA-dirigerte kuppet og den illegale regimeendringen i 2014.

Etter denne parentesen kom det tredje store utbruddet fra columbismen med seieren i folkekrigen i Kina, ført mot Japanerne og siden mot den USA-støttete Chiang Kai-shek som USA klarte å redde over til daværende Formosa (Taiwan) som hadde vært okkupert av Japan.

Seinere har vi fått Cuba og flere andre land. Det kommer flere detaljer straks.

Om FN-pakten[ix]

Etter denne skissen av viktige tendenser i historien etter 1492 kommer vi til FN og Bandung og så videre.

FN-pakten som ble forberedt under krigen trådte i kraft 24. oktober 1945. Da hadde FN 52 medlemsstater. Denne pakten er preget av den krigen verden nettopp hadde vært gjennom og sier at hovedformålet er «å redde kommende slektledd fra kriges svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten». Så går den inn på mange områder det skal jobbes på for å sikre freden. Ut fra dette ble FN dannet.

Første kapittel handler om formål og prinsipper – og alle de andre skal sikre at disse blir fulgt.

Artikkel 1

De Forente Nasjoners formål er:

1. å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive, kollektive tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper;

2. å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke verdensfreden,

3. å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer av økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion og

4. å være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål.

Med dette er formålet klart fastslått. Først og fremst går det ut på å hindre krig og sikre fred. Så er formålet å styrke verdensfreden ved å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner, grunnlagt på prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett. Så skal en få i gang internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer innen forskjellige områder, og fremme respekt for menneskeretter og grunnleggende frihet for alle typer.

Artikkel 2

For å nå de mål som er nevnt i artikkel 1 skal organisasjonen og dens medlemmer handle i samsvar med følgende prinsipper:

1. Organisasjonen er grunnlagt på prinsippet om alle medlemmers suverene likhet.

2. For å sikre alle medlemmene de rettigheter og fordeler som følger av medlemskapet, skal de alle ærlig og oppriktig oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg i samsvar med denne Pakt.

3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.

4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

5. Alle medlemmer skal yte de Forente Nasjoner enhver bistand i alle tiltak den treffer i samsvar med denne Pakt, og skal avholde seg fra å; yte bistand til noen stat som de Forente Nasjoner anvender forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot.

6. Organisasjonen skal sørge for at stater som ikke er medlemmer av de Forente Nasjoner opptrer i samsvar med disse prinsipper i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

7. Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må; underkaste slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av tvangstiltak etter kapittel VII.

Opp mot denne pakten har USA utviklet en egen utenrikspolitikk som de kaller den regelbaserte orden. Reglene i USAs utenrikspolitikk er basert på at USA kan gi inn i alle land og områder når de synes de sjøl har fordel av det.

I 1955 fulgte Den asiatiske konferansen i Bandung i Indonesia. Sluttkommunikeet ble undertegnet 24. april 1955.

Bandung-konferansen

Sluttkommuniké fra den asiatisk-afrikanske konferansen

Den asiatisk-afrikanske konferansen, sammenkalt etter invitasjon fra statsministrene i Burma, Ceylon, India, Indonesia og Pakistan, møttes i Bandung fra 18. til 24. april 1955.

I tillegg til sponsorlandene deltok følgende 24 land på konferansen: 1. Afghanistan 13. Liberia 2. Kambodsja 14. Libya 3. Folkerepublikken Kina 15. Nepal 4. Egypt 16. Filippinene 5. Etiopia 17. Saudi-Arabia 6. Gullkysten 18. Sudan 7. Iran19. Syria 8. Irak 20. Thailand 9. Japan 21. Tyrkia 10. Jordan 22. Den demokratiske republikken Vietnam 11. Laos 23. Delstaten Vietnam 12. Libanon 24. Jemen

Den asiatisk-afrikanske konferansen vurderte problemer av felles interesse og bekymring for land i Asia og Afrika og diskuterte måter og midler som deres folk kunne oppnå et mer omfattende økonomisk, kulturelt og politisk samarbeid på.

Kommunikeet har syv hovedpunkter som handler om økonomisk samarbeid, kultursamarbeid, menneskerettigheter og selvbestemmelse, problemer med avhengige folk, fremme av verdensfred og samarbeid og erklæring om fremme av verdensfred og samarbeid. Her skal jeg bare sitere disse prinsippene.

Faktisk bør alle nasjoner ha rett til fritt å velge sine egne politiske og økonomiske systemer og sin egen livsstil, i samsvar med formålene og prinsippene i FNs pakt. Fri for mistillit og frykt, og med tillit og velvilje overfor hverandre, bør nasjoner praktisere toleranse og leve sammen i fred med hverandre som gode naboer og utvikle vennskapelig samarbeid på grunnlag av følgende prinsipper:

1. Respekt for grunnleggende menneskerettigheter og for formålene og prinsippene i De forente nasjoners pakt.

2. Respekt for alle nasjoners suverenitet og territorielle integritet.

3. Anerkjennelse av likhet for alle raser og av likhet for alle nasjoner, store og små.

4. Avstå fra intervensjon eller innblanding i et annet lands indre anliggender.

5. Respekt for hver nasjons rett til å forsvare seg alene eller kollektivt, i samsvar med De forente nasjoners pakt.

6. (a) Avstå fra bruken av arrangementer for kollektivt forsvar for å tjene de spesielle interessene til noen av stormaktene.

(b) Ethvert land avstår fra å utøve press på andre land.

7. Avstå fra handlinger eller trusler om aggresjon eller bruk av makt mot et lands territorielle integritet eller politiske uavhengighet.

8. Avgjørelse av alle internasjonale tvister ved fredelige midler, slik som forhandlinger, forliksbehandling, voldgift eller rettslig løsning, samt andre fredelige midler etter partenes eget valg, i samsvar med De forente nasjoners pakt.

9. Fremme av felles interesser og samarbeid.

10. Respekt for rettferdighet og internasjonale forpliktelser. Den asiatiske og afrikanske konferansen erklærer sin overbevisning om at vennlig samarbeid i samsvar med disse prinsippene effektivt vil bidra til opprettholdelse og fremme av internasjonal fred og sikkerhet, mens samarbeid på det økonomiske, sosiale og kulturelle området vil bidra til å skape felles velstand og velvære for alle.

Som vi alle vet har altså USA lagt til siden FN traktaten og bryr seg ikke om Bandung-erklæringen. Hvis vi ser på Ukraina blir følgende kapittel svært aktuelt.

(b) Ethvert land avstår fra å utøve press på andre land.

Dette er stadig mer klart for verdens folk. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, bare nevner de aller verste sakene som Vietnamkrigen, Krigen på Balkan, Irak-krigen, Libyakrigen, Syriakrigen, kuppet og regimeskiftet i Ukraina. Dessuten hele den lange listen som Leon Blum har opparbeidet i sine bøker.

Ståle Eskeland[x] om de mest alvorlige forbrytelser

Det er også slik at Norge, som en stadig mer underdanig klientstat under USA (og for så vidt EU-kommisjonen) har blitt med på flere av disse krigene som alle er i strid med FNs charter og også straffbare ifølge vanlig internasjonal rett slik professor i rettsvitenskap, med spesialkompetanse på nasjonal og internasjonal strafferett, Ståle Eskeland har vist i sin utmerkete bok De mest alvorlige forbrytelser, 2011. Der behandler han syv arter forbrytelser under slekten det mest alvorlige forbrytelser. Det er først aggresjonsforbrytelsen som er den mest alvorlige arten av denne familien med forbrytelser. Grunnen til at aggresjonsforbrytelsen, som består i å starte en krig, fordi denne forbrytelsen legger grunnlaget for at andre andre alvorlige forbrytelser kan bli begått på begge sider. Nürnbergdomstolen karakteriserte aggresjonsforbrytelsen Crimes against Peace slik: Å begynne en aggresjonskrig … er ikke bare en internasjonal forbrytelse; det er den ytterste internasjonale forbrytelse ved at den skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at en inneholder i seg den oppsamlede ondskap av det hele.

Så tar han i tur og orden for seg folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, tortur, terror og bruk av masseødeleggelsesvåpen.

Før 1. verdenskrig fantes det ikke noen traktat som forbød angrepskrig. Det kom først etter krigen med Folkeforbundet der en i forbundstraktaten av 28. april 1919 erklærte at statene ville respektere hverandres uavhengighet og territoriale integritet, men traktaten inneholdt ikke noe direkte forbud mot angrepskrig. USA undertegnet ikke denne traktaten, men det gjorde de derimot 27. august 1928, med Briand-Kellogg-pakten som ble undertegnet at 64 stater. Den gjelder fremdeles. Men statene fortsatte likevel med angrepskriger, den største og mest kjente var Tyskland sin angrepskrig som startet 2. verdenskrig. Denne krigen, med sine enorme tap og lidelser (en regnet med at 80 % av tapene var sivile, under kriger i dag regner en med 90 %) var bakgrunnen da FN-pakten ble undertegnet. Men  det var altså først i Nürnberg-charteret artikkel 6 a at dette ble erklært som en forbrytelse. I 1960 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon (resolusjon 39 (V)) der angrepskrig ble karakterisert som en forbrytelse, [Aggresjon] er den alvorligste av alle forbrytelser mot fred og sikkerhet over hele verden. Dette ble gjentatt tillegget til resolusjon 3314 (XXIX) artikkel 5, nr. 2 fra 1974. I Romavedtektenes artikkel 5.1.d er aggresjonsforbrytelsen én av fire internasjonale forbrytelser som omfattes av Den internasjonale domstolens kompetanse. Og Eskeland skriver derfor at all tvil dermed er ryddet av veien: Angrepskrig er ikke bare bare uønsket eller forbudt, men også straffbart etter folkeretten.

Eskeland følger dette videre opp. Jeg har merket meg at han ikke spesielt nevner økonomisk sanksjoner, men den nevnte resolusjon 3314 (XXIX) har et tillegg til resolusjonen der det heter i artikkel 3c at Blokade av havner er kyster ved bruk av et annet lands væpnede styrker også regnes inn blant aggresjonsforbrytelser. Men økonomiske sanksjoner er ikke spesifikt nevnt.

Slike sanksjoner blir sett på som legale mot stater bryter folkeretten. På wikipedia heter det:

En sanksjon (i folkerett som regel brukt i flertallsformen sanksjoner) er tvangstiltak truffet av en eller flere stater mot en annen stat. Sanksjoner brukes som regel i forsøk på å tvinge en stat til å overholde sine folkerettslige forpliktelser eller underkaste seg dom.[1][2]

Typen sanksjoner som oftest blir brukt er av økonomisk og politisk grad. Slike tiltak kan være alt fra våpenembargoer, handelsboikott, brudd på kommunikasjoner til sjøs og til lands, og diplomatisk isolasjon. Allikevel viser det seg at slike sanksjoner ikke er noen garanti for at det blir endringer i landets politikk. For at sanksjoner skal fungere er det viktig at alle retter seg til sanksjonene, og at de blir godkjent av FNs sikkerhetsråd. Sanksjoner blir derfor ofte brukt før man iverksetter strengere tiltak, som for eksempel bruk av militær makt.[3][4][5][6] I utgangspunktet er alle stater i verden suverene. Folkeretten er mer som et frivillig lovsystem, der alle stater er med på å utforme dem, og lover å følge dem. Alle land i verden (utenom Vatikanet) har signert FN-pakten, og på den måten har de overlatt en del av sin suverenitet til FNs sikkerhetsråd. Gjennom tidene har det blant annet blitt brukt sanksjoner mot Irak, Iran, Libya, Syria, Somalia, det tidligere Jugoslavia og Sør-Afrika.

En epokegjørende hending

En epokegjørende hending. Stater utsatt for USAs sanksjoner og aggresjon organiserer seg for å kjempe for at alle stater skal følge FN-pakten.

I dag er omtrent 40 stater utsatt for sanksjoner fra USA og vasallene. Dette har ført til at flere stater som blant annet er utsatt for disse sanksjonene i mars 2011 opprettet Vennegruppen til forsvar av FN traktaten. Newsweek hadde et innslag om dette 21.12.21 med overskriften China, Russia, Iran, North Corea and more Join Forces «In Defence» of UN der de viser til at dette kom i stand etter at Guaido hadde begynt sine meritter i Venezuela. Da jeg søkte på denne artikkelen fikk jeg først opp hele artikkelen, men da jeg ville lagre den var det umulig. Neste gang jeg søkte på artikkelen fikk jeg opp siste del og til slutt fikk jeg bare opp førte del. Men Group of Friends in Defence of the Charter of the United Nations kan søkes på wikipedia. Der finnes det flere innslag. Jeg har plukket ut 4 tekster. I kronologisk rekkefølge er den første fra 9. juli 21. Den vil jeg sitere i sin helhet.

Lansering: «Gruppe av venner til forsvar av FNs charter[xi]

av Joselyn Ariza,

MFA Venezuela.

9. juli 2021

Organisere!

Vi, representanter for Algerie, Angola, Hviterussland, Bolivia, Kambodsja, Kina, Cuba, Den demokratiske folkerepublikken Korea, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Iran, Laos demokratiske republikk, Nicaragua, staten Palestina, Russland, Saint Vincent og Grenadinene, Syria og Venezuela til FN, er glade for å kunngjøre den offisielle lanseringen og etableringen av «Group of Friends in Defense of the Charter of the United Nations».

Vi benytter denne muligheten til å bekrefte at FNs pakt og dets formål og prinsipper forblir tidløse, universelle, og at de alle er uunnværlige for å bevare og fremme internasjonal fred og sikkerhet, rettsstaten, økonomisk utvikling og sosial fremgang, som samt alle menneskerettigheter for alle. På samme måte er å opprettholde FNs charter grunnleggende for å sikre både realiseringen av organisasjonens tre pilarer og oppfyllelsen av våre folks lengsler, noe som til slutt vil være til fordel for vår felles innsats for å møte de komplekse og nye utfordringene og truslene som står overfor menneskeheten og å etablere en fredelig og velstående verden og en rettferdig og rettferdig verdensorden.

Vi fornyer vår forpliktelse til å forsvare De forente nasjoners charter, som ikke bare utgjør en milepæl og en sann troshandling som fortsatt i dag fyller oss med håp om det beste av menneskeheten, og bringer oss sammen for å sikre dagens felles ve og vel til fremtidige generasjoner, men også med den etiske retningslinjen som har styrt internasjonale forhold mellom stater de siste 75 årene, på grunnlag av blant annet prinsipper som suverene likhet mellom stater – store og små –, retten til selvbestemmelse, – ikke-innblanding i statenes indre anliggender, og respekten for alle nasjoners territorielle integritet og politiske uavhengighet.

Vi bekrefter på nytt vår besluttsomhet om å oppfylle løftet vårt med «Vi, FNs folk», så vel som vårt løfte om å ikke etterlate noen, samtidig som vi understreker behovet for å sikre at lovlighet går foran makt. I denne forbindelse lover vi ikke å spare noen krefter på å bevare, fremme og forsvare ved alle relevante fora at FNs pakt er fremherskende og gyldig, noe som i det nåværende internasjonale tidspunktet har en fornyet og enda viktigere verdi og relevans. Vi understreker også behovet for å unngå selektive tilnærminger og ber om full overholdelse og streng overholdelse av både bokstaven og ånden i prinsippene i FNs pakt, som er kjernen i multilateralisme og tjener som grunnlag for moderne folkerett. Vi understreker videre at det å følge bestemmelsene i FN-pakten på en effektiv måte fremmer fredelige og vennlige forhold og samarbeid mellom stater og til slutt sikrer internasjonal fred og sikkerhet.

Vi inviterer de medlemmene av det internasjonale samfunnet som er engasjert i en effektiv og inkluderende multilateralisme, med formålene og prinsippene nedfelt i De forente nasjoners charter, og med verdiene dialog, toleranse og solidaritet, til å vurdere å bli med i vennegruppen så tidlig som mulig, mens vi fortsetter å jobbe sammen for å fremme vår felles agenda.

Venneforeningen skal ha møter hver tredje måned og erklæringer fra det første ministermøte i gruppen er datert 23.09. 21. Møtet ble holde som et sidemøte ved FNs hovedmøte og foregikk på kontoret til Venezuelas delegasjon til FN. En ny erklæring kom 10.12 samme år.

Interessant er også Den bolivariske republikken Venezuela som hadde et innlegg i FNs menneskerettighetsråd under dagsordens punkt 69.

Uttalelse fra gruppen av venner til forsvar av FNs charter under behandlingen av agendapunkt 69, med tittelen «Rapport fra Menneskerettighetsrådet»

1. Det er en ære for den bolivariske republikken Venezuela å ta ordet på vegne av medlemslandene i «Group of Friends in Defense of the Charter of the United Nations», som består av Algerie, Angola, Hviterussland, Bolivia, Kambodsja, Kina, Cuba, Den demokratiske folkerepublikken Korea, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Iran, Den demokratiske folkerepublikken Laos, Nicaragua, staten Palestina, Den russiske føderasjonen, Saint Vincent og Grenadinene, Syria, Zimbabwe og mitt eget land, Venezuela. Jeg siterer tre punkt og kommenterer at initiativet ble vel mottatt i Menneskerettighetsrådet.

2. Innledningsvis gratulerer vi ambassadør Nazhat Shameem for hennes ledelse i spissen for Menneskerettighetsrådet i løpet av dets femtende syklus, tilsvarende 2021, og uttrykker takknemlighet for presentasjonen av rapporten fra dette organet for generalforsamlingen, i samsvar med med sin resolusjon 60/251, som vi har tatt til etterretning.

8. I denne forbindelse avviser vi alle slags dobbeltstandarder som undergraver menneskerettighetene og hindrer et harmonisk miljø og fremgang på dette feltet, og vi er bekymret for spredningen av ensidige mekanismer som later til å gjennomføre en upartisk vurdering av menneskerettighetssituasjonen. i spesifikke stater, spesielt når de ikke teller med deres tilbørlige samtykke og deltakelse. Fortsettelsen av denne praksisen krenker ånden som må lede de høyere idealene til fordel for genuin fremme og beskyttelse av menneskerettighetene, samtidig som det representerer et klart brudd på prinsippene og hensiktene i De forente nasjoners charter, som har forpliktet oss å fremme og oppmuntre til respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle, uten forskjell av noe slag. Vi husker i denne forbindelse at den universelle periodiske gjennomgangen (UPU) av Menneskerettighetsrådet er den rette mekanismen for å diskutere på en konstruktiv måte menneskerettighetssituasjonen.

Før jeg viser til et fantastisk intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada av 27. november i år skal jeg sitere litt fra Irans grunnlov og Kinas fem prinsipper for fredelig sameksistens mellom stater, som er nedfelt også i dette landets grunnlov.

De fem prinsipper for fredelig sameksistens

De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert[xii]

Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel):

1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;

(2) gjensidig ikke-aggresjon;

(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;

(4) likestilling og gjensidig nytte; og

(5) fredelig sameksistens som sådan.

Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.

Disse prinsippene ble først fremmet av Zhou Enlai under samtaler med Indiske myndigheter om handels forbindelser mellom Kina og India i 1954 og var med i kommunikeet etter møtet. I juni samme år bekreftet Zhou Enlai og Nehru disse prinsippene i en tale i forbindelse med de asiatiske utenriksministrenes møte i Colombo på Sri Lanka like etter undertegningen av den sino-indiske handelsavtalen i Beijing. Nehru sa da at «Hvis disse prinsippene ble anerkjent for de gjensidige forholdene mellom alle land, da ville det virkelig knapt være noen konflikter og helt sikkert ingen kriger».

 Det har også blitt antydet at de fem prinsippene delvis oppsto i den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Indonesia der Sukarno hadde lagt frem slike prinsipper i 1945 fire år før Indonesia ble uavhengig i 1949. Prinsippene ble også vedtatt i modifiser form på Bandung-konferansen i 1955 og en resolusjon fremmet av India, Jugoslavia og Sverige ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling i 1957.

Disse prinsippene, slik de var blitt vedtatt i Colombo og andre steder dannet også grunnlaget for alliansefrie bevegelsen som ble etablert i Beograd i Jugoslavia i 1961. I juni 2014 ble den indiske visepresidenten, Hamid Ansari invitert til Den store folkets hall i Beijing for å feire 60årsdagen for undertegningen av Panchsheel-avtalen og i 2017 sa Xi Jinping at «Kina er klar til å arbeide med India for å søke veiledning fra de fem Panchsheel-prinsippene.

De kinesiske lederne insisterer i første omgang på likhet mellom suverene stater: «Den sentrale ideen med dette prinsippet, har president Xi Jinping erklært, er at et lands suverenitet og verdighet, uansett størrelse, makt eller formue, må respekteres, at ingen innblanding i dets interne anliggender tolereres, og at land har rett til fritt å velge sitt sosiale system og sin utviklingsvei.” Dette er ikke bare en ren prinsipperklæring, men viser seg stadig i praktisk politikk.

Kineserne har alltid ønsket å plassere sine handlinger innenfor rammen av FNs og deres internasjonale institusjoner, som de i økende grad har støttet. Noen ganger blir man overrasket over deres passivitet eller svært svake engasjement i de blodige konfliktene som har preget de siste tiårene, men dette er bevisst. De blir anklaget for å være diskré og ikke gjøre noe verken mot diktatoriske eller teokratiske regimer, som det fremdeles finnes mange av i dagens verden, og for å gjøre lønnsomme forretninger med dem. Burde ikke Vesten begynne med å bære ut sitt eget søppel, sin egen støtte for de fleste av disse regimene? Uansett kineserne inntar denne holdningen fordi de er resolutt imot enhver imperialisme forkledd som en falsk demokratisk fasade eller under påskudd av antatte humanitære inngrep. (Se note i.)

Irans anti-imperialistiske grunnlov[xiii]

Så vil jeg også nevne Irans grunnlov som ble vedtatt i 1979 med flere tillegg frem til 1989 som gir uttrykk for at det muslimske opprøret der som kastet ut Shahen og USA var en antiimperialistisk revolusjon. Særlig vil jeg trekke frem kapittel 1, artikkel 3. Her heter det at Den islamske republikken Iran har plikt til å rette alle sine ressurser mot å nå følgende mål:

Artikkel 3.  gratis utdanning og fysisk trening for alle på alle nivåer og forbedring og utviding av høyere utdanning;

Artikkel 5. fullstendig eliminering av imperialisme og hindring av utenlands innflytelse;

Artikkel 6. fjerning av alle former for despoti og autokrati og alle forsøk på å monopolisere makten;

Artikkel 7. sikring av politisk og sosial frihet innen lovens grenser;

Artikkel 8. hele folkets deltaking i å bestemme sin politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle skjebne;

Artikkel 11. omfattende styrking av grunnlagene for nasjonalt forsvar i ytterste grad ved allmenn verneplikt for å sikre uavhengigheten, den territoriale integritet og den islamske orden i landet;

Venezuela ut av OAS – så kom USAs sanksjoner

Intervju med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada,[xiv] etter at Venezuela forlot OAS

Så vil jeg legge ved det intervjuet Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone gjorde med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada 27. november i år.

Nicaraguas utenriksminister: Vi motstår en «pandemi av nykolonialisme»

Ben Norton · 27. november 2021 Grayzones Ben Norton satte seg ned for et intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada for å diskutere landets beslutning om å forlate OAS, (Organisasjonen av amerikanske stater) dets forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot amerikansk unilateralisme, og hvordan en antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.

NORTON: Dette er Ben Norton med The Grayzone. Jeg er i Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp ned for et intervju med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om Nicaraguas historiske beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske stater, og andre regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte hvordan Nicaragua er en del av en bevegelse av land rundt om i verden som prøver å skape en ny politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs unilateralisme og sanksjoner.

God morgen, utenriksminister Denis Moncada, takk for intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua forlater OAS. Kan du forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske avgjørelsen?

DENIS MONCADA: Ja, tusen takk Ben, og hilsener også til dine lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet. Jeg vil si at Nicaragua tok denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega tok beslutningen om å si opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en avgjørelse som angår verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til regjeringen for gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til president Ortega og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets verdighet. Fordi vi, i vår utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig kommunikasjon, bilaterale relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi har vært veldig tydelige, og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk innblanding, og heller ikke intervensjoner, som prøver å blande seg inn i landets interne bekymringer.

Og grunnen til at vi har fordømt OAS er på grunn av politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene som er underlagt den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne politikk og opprettholde en permanent politikk for innblanding og intervensjonisme, manglende respekt for det nicaraguanske folkets verdighet. Og det sier virkelig hvorfor Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske folket, og det har blitt krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene og maktene til staten har foreslått og oppfordret presidenten til republikken til å fordømme OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS, suspendere forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til generalsekretæren for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, og sa at nok er nok.

 BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til generalsekretæren for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et «innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.

DENIS MONCADA: Det er ikke et spørsmål om hva jeg synes; det er et spørsmål om hva som er den konkrete, sanne, objektive virkeligheten.

OAS ble konstruert, opprettet nettopp av USA som en måte å påtvinge sine politiske beslutninger, som er definert av politikken til Monroe-doktrinen.

Og da OAS ble opprettet, tror jeg det var kommandør Fidel Castro som beskrev det som «kolonienes departement.» Og virkelig, det konseptet, som allerede har blitt sagt i flere tiår, er akkurat det som definerer OAS.

Og tenk på det, Ben, OAS, hvor ligger det? Den ligger, en, i Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir tatt til fange der, som en fange i USA.

Men i tillegg til å være i Washington, hvor ligger det egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på den andre siden noen kvartaler fra utenriksdepartementet.

Hvis vi til og med forstår den geografiske plasseringen av OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn et århundre siden, sier det tydelig at dette er et amerikansk politisk og diplomatisk instrument, et som støtter de viktigste strategiske beslutningene til USA i forhold til makten og hegemoniet som den prøver å opprettholde over Latin-Amerika og Karibia.

Jeg tror det er den klareste måten å forklare hvorfor OAS ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et strategisk, politisk, diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å samle representantene, nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle statene i Latin-Amerika og Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt Nicaragua, som er nettopp grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at USA der ganske enkelt kan gjøre sine kommandoer og «avtaler», i skremmesitater, slik at de gjør det det nordamerikanske imperiet bestemmer seg for å gjøre med Latin-Amerika og Karibia.

BEN NORTON: Den siste tiden har det vært mye kritikk av OAS, på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på grunn av OAS» rolle i å publisere falske anklager om antatt valgfusk.

Dessuten har vi sett at Juan Guaidó, som aldri har vunnet en eneste stemme for å bli såkalt «president» i Venezuela, han representerer Venezuela ved OAS, i Washington.

OAS sier i sitt charter at det er mot innblanding, og faktisk står det i sitt charter at innblanding i medlemslandenes indre anliggender er et brudd på OAS-charteret.

Så, mener du at OAS bryter sitt eget charter?

DENIS MONCADA: Definitivt. Og det er et interessant element å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på det i teoretiske og konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om charteret stemmer overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare deres suverenitet, deres territoriale integritet, prinsippet om ikke-innblanding i statenes indre anliggender, dersom OAS ikke hadde flere fullmakter enn de som er klart fastsatt i dens charter.

Hvis du ser på det fra et konseptuelt og teoretisk synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen elementer som kan være gyldige. Men den konkrete sannheten, virkeligheten er nettopp [det motsatte]. Du nevnte tilfellet med Bolivia, for eksempel.

Det vil si at når denne politikken faktisk gjennomføres i landene i Latin-Amerika, av folk som forsvarer sine egne rettigheter, utøver sin suverenitet, av selvbestemmelse, beskytter sine historiske og grunnleggende rettigheter, det er det USA ikke liker.

Og det er nettopp da de, på de mest intense måter, fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte regjeringer, legitime, konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.

Og så opptrer figuren til OAS, på veldig aktive måter, og prøver å oppfylle ordrene fra USA.

Hvis det er en progressiv regjering, hvis det er en revolusjonær regjering, hvis det er en avansert regjering som tar en retning for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare seg fra aggressorland, da handler de.

USA beordrer OAS til å handle. Og OAS, vi så allerede nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og få til å styrte president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig, barbarisk, vill måte.

BEN NORTON: Du nevnte at Cuba, den revolusjonære regjeringen på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel Castro sa at OAS er «departementet for yankee-koloniene.» Og Venezuela forlot også OAS for to år siden.

Men mer og mer, det er ikke bare de revolusjonære regjeringene i regionen, men til og med liberale regjeringer, som den argentinske regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også kritisert OAS for statskuppet i Bolivia.

Og i september var det et møte, et toppmøte for CELAC, Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i Mexico City. Du deltok på toppmøtet i Mexico.

Mer og mer er det debatt i Latin-Amerika om at CELAC er et alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene som et alternativ?

DENIS MONCADA: Faktisk dukket CELAC opp nettopp som et alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia, unntatt USA og Canada, som ikke deltar i CELAC.

Det var nettopp visjonen til stats- og regjeringssjefer, og fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et autonomt, uavhengig forum, som svarer på bekymringene, visjonen og de historiske behovene til folket i Latin-Amerika. og Karibia.

Så CELAC er et reelt alternativ til OAS. Og faktisk har land gjort en innsats nettopp for å opprettholde kontinuiteten til CELAC.

Og hver for seg vet vi at USA og andre land, inkludert også land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å stoppe, for å hindre land i å opprette og opprettholde sine organisasjoner som gjør det mulig for dem å ta en annen vei, med en visjon om å styrke deres rettigheter, deres politikk, deres friheter og deres kamp for uavhengighet til forsvar for suverenitet og selvbestemmelse.

BEN NORTON: Tre dager etter valget 7. november her i Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer Act, og innførte senere flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot myndighetspersoner, men også mot institusjoner som Nicaraguas offentlige påtalemyndighet.

Hva synes du om disse sanksjonene?

DENIS MONCADA: Vi anerkjenner ikke ekstraterritorialiteten til lovene som USA godkjenner, enten det er gjennom kongressen eller ratifisert av den amerikanske presidenten.

Dens lover er lover for landet, for staten, men ikke for andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den ekstraterritorialiteten.

Ikke desto mindre er vi veldig tydelige på at vi snakker om det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en annen fasett av hvordan imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med presidenten som godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i andre land.

Dette inkluderer å pålegge ensidige tvangstiltak (sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige, vilkårlige, absurde, og i tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem ikke, vi avviser dem, vi fordømmer dem.

Det er en form for at imperiet fortsetter å utøve den rollen det mener det har i verden, å være dommer, å være en påtalemyndighet, å spille en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har gitt det.

Ikke desto mindre ser vi hvordan det er en slags konsistens i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved å bruke alle dens forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å vedta en resolusjon og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.

Det er derfor Nicaragua, vår regjering, regjeringen til president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en antiimperialistisk politikk, men avmålt.

Og når vi sier antiimperialistisk, er det fordi vi er klare på at de som utøver makt er en liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og med påvirker det nordamerikanske folket selv.

Imperiet er ikke det nordamerikanske folket. Det nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet. Imperiet består av de store organisasjonene, de store økonomiske maktene, industrielle og militære makter, som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte den, plyndre den, kolonisere den igjen.

Og det gjør dette for å opprettholde en livsstil, som ikke er pålagt av det nordamerikanske folket, men snarere av de mektige interessene, gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen til land, på en utrolig, skamløs måte.

BEN NORTON: For tiden bor en fjerdedel av verdens befolkning i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil si at en fjerdedel av menneskeheten bor i land under sanksjoner.

Så er det et forsøk fra sanksjonerte land, som Nicaragua og Venezuela og andre land, på å bygge et alternativ til dette finansielle systemet dominert av USA?

DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp som har pågått i mange tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og systemer, blant dem det internasjonale finanssystemet og den internasjonale orden.

Og Nicaragua er en del av landene som kjemper for å gjøre disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet av nasjoner, og for å omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle systemet, den internasjonale orden generelt, av politiske relasjoner, diplomatiske relasjoner også, og fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.

Det internasjonale samfunnet ønsker virkelig er fred, stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at våre folk, over hele verden, er i stand til å anstrenge seg for å være lykkelige. Det er det hele menneskeheten ønsker og ønsker.

Ingen kriger, ingen konflikter, ingen spenninger, ingen aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt mellom stater, respekt mellom regjeringer, respekt mellom folk.

Og å fortsette å fremme, kjempe mot fattigdom, styrke programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er det menneskeheten ønsker.

Og utvilsomt må vi styrke alle folkeslags felles kamp for å endre systemet.

BEN NORTON: Nicaragua er et av medlemmene i en ny gruppe i FN som kalles gruppen av venner til forsvar av FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela, Cuba, Kina, Russland, Palestina, Eritrea, forskjellige land.

Hva er denne gruppen, og hva er viktigheten av en allianse av land sanksjonert av USA?

DENIS MONCADA: Det vesentlige er å forsvare FN-pakten. Og gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.

Hvorfor FN-pakten? Hvis vi diskuterer FN-reformer og også transformerer systemet, finner du i FN-pakten nettopp de grunnleggende prinsippene som åpner for fredelig sameksistens, respekt mellom stater, oppnå og styrke fred, stabilitet, internasjonal sikkerhet, samarbeid mellom utviklingsland, for å oppnå en omfattende utvikling, for å gjøre alle målene i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling mulig.

Så den gruppen av land mener at vi virkelig trenger å komme sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene, de grunnleggende erklæringene som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives som uavhengige stater, som suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide for å opprettholde, opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle folks rett til å leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig respekt.

Så det er en vennegruppe til forsvar for FN-pakten, som er veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New York og også i Serbia, og har utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.

Kort sagt, det er å holde den viktige saken i gang, den posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet, for å forsvare liv og menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og fortsette å fremme i positiv forstand, i en følelse av ro for hele menneskeheten.

BEN NORTON: Et annet medlem av gruppen av venner til forsvar av FNs charter er Iran. Og du deltok på innsettelsen av president Raisi, Irans nye president.

Hva er viktigheten av forholdet mellom Nicaragua og Iran, og generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er viktig å styrke forholdet mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og progressive krefter her i Latin-Amerika?

DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og regjeringen til president Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder brede relasjoner med hele verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av brorskap, av brorskap, av samarbeid, av solidaritet.

Og verden bør leve, bør dele sine interesser, sine mål, sine behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som ikke bare er Covid-19, men også økonomiske pandemier, politiske pandemier, aggresjonspandemier, pandemier av nykolonialisme.

På dette området styrker og utvider vi vårt forhold til Iran og med andre land i Asia, og også i Afrika. For det er felles interesser, felles visjoner, delte rettigheter mellom land.

Og ved å kombinere våre styrker, samtale, holde dialog, styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale relasjoner.

Vi forlater nå OAS, men vi kommer til å styrke og fortsette å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår kommunikasjon og relasjoner med ALBA-TCP, våre relasjoner med andre organisasjoner, med den alliansefrie bevegelsen, også med FN .

Kort sagt, forholdet til Iran og andre land er innrammet nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke forholdet til alle verdens land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt opp av kommandør Daniel Ortega.

BEN NORTON: I dag i diskusjonen vår er det et tema som knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det er imperialismen. Du nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en antiimperialistisk utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.

I sandinistbevegelsen, hva er viktigheten av dette, av internasjonalisme og antiimperialisme?

BEN NORTON: For noen år siden inngikk Nicaragua en avtale med et kinesisk selskap om å bygge en inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at dette temaet, dette spørsmålet om den inter-oseaniske kanalen, ble et viktig konfliktpunkt i internasjonal politikk.

Vi har dokumenter som viser at USA finansierte opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den inter-oseaniske kanalen. USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen inter-oseaniske kanal.

Så hva er viktigheten av dette prosjektet for Nicaragua?

DENIS MONCADA: Nicaragua har geografiske forhold som har gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge en rute for inter-oseanisk kommunikasjon, det vil si en form for tilrettelegging for internasjonal kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt som en kommunikasjonsvei gjør mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff, og gjøre transporten av forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.

Og vel, det er Nicaraguas rett. Vi bygger en kanal i vårt territorium, suverent territorium, territoriet til det nicaraguanske folket. Og med en visjon om også å dele den geografien for å skape en kommunikasjonsvei som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk kontroll og ledelse.

Byggingen av kanalen fortsetter å gå fremover, med undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på miljøet. Kort sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte, som sier at en stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en inter-oseanisk kanal.

BEN NORTON: For å konkludere, i USA snakker vi mer og mer om ideen om en ny kald krig, det vil si den andre kalde krigen, men denne gangen ikke bare mot Russland, men også mot Folkerepublikken Kina.

I USA handler alt i dag om Russland og Kina. De sier at Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina skapte coronaviruset. Det er mye propaganda i USA om dette.

Og her i Latin-Amerika har vi sett at denne regionen er en del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier: «Latin-Amerika er vårt, og vi vil ikke at Russland og Kina skal ha forbindelser og gjøre forretninger med landene her.»

Så for Nicaragua, hva kan Nicaraguas rolle være i denne såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om denne konflikten mellom Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den andre?

DENIS MONCADA: USA er et imperium. Det har vært et imperium i lang tid. Imperier prøver å forhindre at de forsvinner eller mister hegemoniet. Og de vil bruke alle instrumenter, alle former, for å opprettholde sitt nivå av makt og kontroll.

Og åpenbart prøver de å stoppe andre land fra å utvikle seg, vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i økonomiske og kommersielle termer, i utviklingen av sine folk, i styrking av sine rettigheter, i å ha en stemme på den internasjonale scenen, i å ha mer ansvarlige relasjoner, som ikke er inntrengende på fiendtlig måte, ikke intervensjonistiske, ikke blander seg inn.

Alt dette endrer mentaliteten og oppfatningen av menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen mellom et hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger nasjoner og land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler seg, som løser sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen måte sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin kommersielle utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en veldig respektfull måte, og sin utvikling.

Og bidra, på en ansvarlig og støttende måte, for å tilrettelegge med andre land så vel for en plan for samarbeid, for investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg, for å fortsette å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte, eller svært mye bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet i alle land.

Og det er nettopp på den måten vi unngår massive irregulære migrasjoner, og alle de problemene som folk er bekymret for.

Så kald krig, nei, det menneskeheten trenger er fred, stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.

Det er på grunn av den typen spenninger som skapes av makter som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå ser at beveger seg til Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som virkelig er dumt.

Så det er en krig ført av én makt, kombinert med maktene i Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll over verden, sitt hegemoni, og for å prøve å hindre andre land i å gå videre, fra å utvikle seg, fra å ha en ansvarlig statspolitikk og dele med menneskeheten sin utvikling, sin fremgang og gå retning av å fremme utviklingen av folkene på en måte som er fredelig, vennlig og samarbeidende, til gjensidig nytte for disse landene som utvikler seg selv og landene som er på vei mot utvikle seg på jakt etter en bedre fremtid.

BEN NORTON: Foreign Minister Denis Moncada, thank you so much for the interview.

DENIS MONCADA: Many thanks to you, Ben, and a cordial greeting as well to all of your friends, comrades, and audience.

BEN NORTON: Thank you.

Litt mer om RENACER-loven

Biden undertegner lov om å øke sanksjonene mot Nicaragua og Ortega-regimet

Joshua Nelson | U. Nevada Las Vegas School of Law, USA 11. november 2021 12:00:02

President Joe Biden undertegnet RENACER-loven onsdag[xv], som krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.

RENACER-loven vedtok Kongressen med sterk bipartistøtte 3. november

Lovforslaget ble innført i Senatet 25. mars, men aktiviteten på lovforslaget akselererte i november under oppkjøringen til Nicaraguas presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7. november. Daniel Ortega vant 75 prosent av stemmene i det valget, som EU, USA og flere latinamerikanske journalister kalte et falskt valg. Ortega-regimet skremte, arresterte og diskvalifiserte opposisjonsjournalister og politikere i forkant av valget. President Biden erklærte valget for å være en falsk og en pantomime, og sammenlignet Ortega med Somoza-familien. Somoza-familien drev et autokratisk Nicaragua i førti år, men ble støttet av USA. Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli implementert raskt i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske sanksjonsprogrammet mot Nicaragua administreres av Treasury’s Office of Foreign Assets Control. RENACER-loven pålegger også amerikanske representanter ved internasjonale finansinstitusjoner å gå mot lån og økonomisk eller teknisk bistand til Nicaragua. Loven krever også at utenriksdepartementet rapporterer om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og russisk engasjement i Nicaragua.

Den alliansefrie bevegelsen har fornyet seg, vokser og styrker seg

Hvis du googler «organisasjonen av alliansefrie nasjoner» får du opp litt om den første delen av historie til denne bevegelsen og så avslutter de slik: «Organisasjonen har hatt problemer med å finne en relevant rolle etter den kalde krigens avslutning. Jugoslavias etterfølgerstater har vist liten interesse for NAM, og i 2004 forlot Malta og Kypros organisasjonen og ble EU-medlemmer».

Men har du fulgt litt med utenfor hovedstrøms-mediene så vet du at det som norske wikipedia fremlegger er det synet den columbisk-imperialistiske eliten vil at vi skal godt. I virkeligheten viser det seg å være en komplett feilinformasjon – eller direkte sagt, løgn. Her er et dokument som viser dette.[xvi]

Den 11. oktober 2021 møttes delegasjoner som representerte regjeringene til mer enn 105 nasjoner, nesten hele det globale Sør, i Beograd, Serbia for å minnes grunnleggelsen av den alliansefrie bevegelsen for seksti år siden i hovedstaden i det tidligere Jugoslavia.

Av Charles McKelvey

Publisert på forfatterens egen Stubstack-spalte, 22. oktober 2021

____________________________________________

«Menneskeheten har en enorm tørst etter sosial rettferdighet» – Fidel

Den 11. oktober 2021 møttes delegasjoner som representerte regjeringene til mer enn 105 nasjoner, nesten hele det globale Sør, i Beograd, Serbia for å minnes grunnleggelsen av den alliansefrie bevegelsen for seksti år siden i hovedstaden i det tidligere Jugoslavia. Jubileumstoppmøtet ble talt av president Ilham Aliyev fra Aserbajdsjan, den nåværende presidenten for den alliansefrie bevegelsen; Aleksandar Vucic, Serbias president, som var +vertskap for arrangementet; Indonesias utenriksminister Retno Marsudi, hvis nasjon spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av bevegelsen; FNs generalsekretær Antonio Guterres; blant andre. Flere foredragsholdere kritiserte akkumuleringen av covid-19-vaksiner fra rike vestlige land, og ba om mer solidaritet og en mer rettferdig fordeling.

Den klassiske perioden, 1961 til 1983

The alliansefrie bevegelsen ble grunnlagt i 1961, under epoken med avkolonisering av mange afrikanske og asiatiske land. Grunnleggelsen ble ledet av den jugoslaviske presidenten Josip Tito, president Abdel Nasser i Egypt, statsminister Jawharlal Nehru fra India og president Ahmed Sukarno fra Indonesia. Kwame Nkrumah, statsminister i Ghana, og Osvaldo Dorticós, Cubas president, var også til stede. Grunnleggende toppmøtet ba om demokratisering av FN, og det ba atommaktene (USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike) om å eliminere sine atomarsenaler. Dessuten erklærte den støtte til de væpnede kampene til nasjonale frigjøringsbevegelser i Algerie og de portugisiske koloniene i Afrika.

Grunnleggende toppmøte for alliansefrie bevegelse, Beograd, Jugoslavia, 1961

Den alliansefrie bevegelsen utgjorde det organisatoriske uttrykket for «Bandung-ånden», som ble stimulert av møtet i 1955 i Bandung, Indonesia, innkalt av Sukarno. Dette første møtet ble deltatt av representanter for tjueni nylig uavhengige asiatiske og afrikanske nasjoner. Zhou En-lai fra Kina var blant deltakerne, som også inkluderte Nehru og Nasser. Bandung-konferansen erklærte viktigheten av enhet i den tredje verden i opposisjon til europeisk kolonialisme og vestlig imperialisme. Den tok til orde for økonomisk samarbeid snarere enn utnyttelse som grunnlaget for internasjonale relasjoner. I et forsøk på å avslutte den tildelte rollen til deres økonomier som eksportører av råvarer og importører av produserte varer, ba Bandung-konferansen om diversifisering av deres økonomier og utvikling av deres nasjonale industrier. Den støttet reguleringen av internasjonale kapitalstrømmer. Den tok til orde for internasjonal kontroll av våpen, reduksjon av militære styrker og forbud mot atomvåpen. Den fordømte kulturell imperialisme og undertrykkelsen av nasjonale kulturer.

I 1973, på sitt tredje toppmøte i Alger, erklærte den alliansefrie bevegelsen at den internasjonale orden fortsetter å fremme underutviklingen av tredje verdens nasjoner. Toppmøtet støttet opprettelsen av offentlige karteller for å overføre makt til råvareeksportører; den ba om en kobling av prisene på eksport av råvarer til prisene på importerte produserte varer; og den bekreftet prinsippet om nasjoners suverenitet over deres naturressurser, inkludert deres rett til å nasjonalisere eiendom innenfor deres territorier. Toppmøtet støttet et dokument om den nye internasjonale økonomiske orden, som hadde vært under utarbeidelse av tredje verdens regjeringer i et tiår.

I 1974 vedtok FNs generalforsamling dokumentet om en ny internasjonal økonomisk orden, som ble støttet av den ikke-allierte bevegelsen, G-77 og de sosialistiske nasjonene. Dokumentet bekreftet prinsippet om nasjoners suverenitet over deres naturressurser. Den tok til orde for: opprettelsen av foreninger for råvareprodusenter for å gi råvareeksporterende stater kontroll over prisene; en ny internasjonal pengepolitikk som ikke straffet de svakere statene; økt industrialisering av den tredje verden; overføring av teknologi fra de avanserte industristatene til den tredje verden; regulering og kontroll av aktivitetene til transnasjonale selskaper; fremme samarbeid mellom nasjonene i den tredje verden; og bistand til utviklingen i den tredje verden.

I 1979, på det sjette toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i Havana, bekreftet nittitre land i den tredje verden sin forpliktelse til nasjonal suverenitet, økonomisk integritet, kulturelt mangfold og atomnedrustning. De erklærte: «Stats- og regjeringssjefene bekrefter sin dype overbevisning om at en varig løsning på problemene i utviklingsland bare kan oppnås ved hjelp av en konstant og grunnleggende omstrukturering av internasjonale økonomiske forbindelser gjennom etableringen av en ny internasjonal økonomisk orden.»

Cuba, som representerte den aaliansefrie bevegelsen som dens president fra 1979 til 1982, ba FN om å svare på den desperate økonomiske og sosiale situasjonen i den tredje verden. Den foreslo: en ekstra strøm av ressurser til den tredje verden gjennom donasjoner og langsiktig lavrentekreditt; en slutt på ulikt bytteforhold; å slutte med irrasjonelle våpenutgifter og styre disse midlene til å finansiere utvikling; en transformasjon av det internasjonale pengesystemet; og sletting av gjelden til mindre utviklede land i en ugunstig situasjon.

Avsporingen av den alliansefrie bevegelsen

På slutten av 1970-tallet hadde den alliansefrie bevegelsen mistet sin innflytelse i verden. Regjeringene var fanget i det Nkrumah kalte et «økonomisk kvelertak», og som et resultat hadde bevegelsene til den tredje verdens nasjonal og sosial frigjøring ikke vært i stand til å innfri løftene til folkene sine. Sukarno hadde blitt fjernet fra makten, det samme hadde Nkrumah. Nasser hadde mistet innflytelse som et resultat av Egypts nederlag i krigen i 1967. Den alliansefrie bevegelsens forslag om en ny internasjonal økonomisk orden ble ignorert av de globale maktene. I møte med de første tegnene på den vedvarende strukturelle krisen i verdenssystemet, forberedte de globale maktene seg på et avgjørende trekk i en retning motsatt den som ble foreslått av den ikke-allierte bevegelsen, mot en reduksjon av statens rolle i økonomien, som betydde en nedgang i kapasiteten til tredje verdens regjeringer til å forsvare sin suverenitet, sine naturressurser og menneskerettighetene til sine folk. I denne pessimistiske globale konteksten ble den tredje verden-prosjektet avsporet innenfra, en prosess som ble ledet av de «asiatiske tigrene».

Fra begynnelsen av fremveksten av tredje verdens antikoloniale bevegelser, var det en sektor av den tredje verdens nasjonale borgerskap som hadde en økonomisk interesse og en ideologisk orientering for å utvikle nasjonal uavhengighet i en form som bevarte de økonomiske strukturene som ble etablert under kolonitiden. Denne sektoren inkluderte for eksempel de medlemmene av det nasjonale borgerskapet som eide foretak dedikert til eksport av råvarer eller import av produksjonsvarer. I tillegg hadde et betydelig antall av det nasjonale borgerskapet blitt utdannet i vestlige institusjoner, noe som gjorde det lettere å formidle ideer som rettferdiggjorde det etablerte verdenssystemet.

Når vi reflekterer over den tredje verden-prosjektet, må vi derfor konsekvent opprettholde et skille mellom tilpasning og revolusjonære ledere/intellektuelle i den tredje verden. Under overgangen til uavhengighet og den påfølgende utviklingen av det nykoloniale verdenssystemet, ga de globale maktene kontinuerlig støtte til tilpasningene og forsøkte å undergrave eller myrde de revolusjonære lederne. Mange nylig uavhengige tredjeverdens-regjeringer prøvde å opprettholde en balanse, og ga innrømmelser til revolusjonære ambisjoner og folkekrav, men forsøkte å opprettholde vennlige forhold til de globale maktene. Noen politiske ledere vedtok balansegangen av ekte omtanke for folket og nasjonen, men andre ble dyktige til å kynisk presentere seg selv som forsvarere av folket da de beskyttet det nasjonale borgerskapets spesielle interesser. I kontrast, i de nasjonene som utviklet et klart revolusjonerende prosjekt, dukket det opp eksepsjonelle ledere med kapasitet til å forklare de nødvendige transformasjonene til folket, til å delegitimere tilpasningene som representanter for koloniale og nykoloniale interesser, og til å lede nasjonen i utviklingen av et radikalt nasjonalt frigjøringsprosjekt. Slike ledere inkluderte Fidel, Ho, Nasser, Sukarno, Nkrumah og Nyerere, som i folkets øyne ble heroiske skikkelser i formuleringen og forsvaret av Den tredje verdens-prosjektet.

Den ideologiske vendingen av den globale makteliten fra 1979-1980 ga muligheten for tilpasningsdyktige ledere i den tredje verden til å dra fordel av den svekkede internasjonale posisjonen til de revolusjonære lederne og avspore det radikale tredjeverdensprosjektet. På toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i New Delhi i 1983, fikk moderate tilpasningspolitikere overtaket, ledet av Sinnathamby Rajaratnam, Singapores utenriksminister. Rajaratnam hevdet at verden hadde gått inn i en «systemkrise» på 1970-tallet, og som et resultat måtte hver tredjeverdensnasjon først og fremst motiveres av nasjonal interesse. Den beste politikken, hevdet han, er eliminering av statsstyrt utvikling og reduksjon av statens rolle til å beskytte mennesker mot ekstreme ulikheter ved å omfordele inntekt, men «uten å svekke konkurranseånden».

Rajaratnam talte på vegne av et tredje verdens nasjonalt industriborgerskap som var blitt skapt etter kolonialismen og de antikoloniale bevegelsene. Medlemmene av denne klassen hadde dratt nytte av den nasjonale frigjøringsstatens beskyttende tiltak, men de opplevde nå strukturene som hadde gjort dem i stand til å trives som lenker. De dannet en selvsikker klasse som ble oppmuntret til å forsvare sine spesielle interesser i stedet for interessene til folket som helhet. De så for seg utviklingen av ny informasjonsteknologi i den tredje verden, gjennom sin ekspertise og entreprenørskap, og utnyttet dermed mulighetene som den teknologiske utviklingen av verdensøkonomien gir. De avviste det radikale Third World-prosjektet og inntok en anti-sovjetisk, pro-USA holdning. Mange av tilpasningene til nyliberalismen hadde blitt sosialisert i internasjonale organisasjoner, som IMF og Verdensbanken, eller i transnasjonale selskaper. Og de var spesielt godt representert av de nasjonale borgerskapene fra de bedrestilte tredjeverdensnasjonene, slik som de «asiatiske tigrene».

Fidel talte til toppmøtet i New Delhi i 1983 i egenskap av avtroppende president. I strid med overnatting forsvarte Fidel det historiske prosjektet til den alliansefrie bevegelsen. Hans tale, «Den økonomiske og sosiale verdenskrisen», ble entusiastisk og følelsesmessig mottatt av delegatene, hvorav mange følte seg knyttet til den historiske tredje verdens agenda, selv om verdens politiske og økonomiske situasjon og de politiske forholdene i deres egne land tvunget til dem til å tilpasse seg. En utvidet versjon av Fidels historiske tale ble publisert på engelsk av den cubanske regjeringen som The Economic and Social Crisis of the World: Dens konsekvenser for de underutviklede landene, dens dystre utsikter og behovet for å kjempe hvis vi skal overleve. Det er på en gang en avansert vitenskapelig analyse og en profetisk moralsk oppfordring.

Bandung-ånden lever

Den rådende oppfatningen blant intellektuelle og journalister er at Third World-prosjektet og Alliansefri bevegelse ikke lenger har betydning. De ser på den imponerende innsatsen fra 1961 til 1979 som en historisk periode med politisk kreativitet og håp for den tredje verden, som tok slutt med innføringen av nyliberalisme av kjerneregjeringer og internasjonale organer.

Det rådende synet tar ikke hensyn til det som har skjedd på toppmøtene til den alliansefrie bevegelsen de siste femten årene. Den har heller ikke tatt hensyn til fortsettelsen av strukturelle globale ulikheter i makt og rikdom, basert i kolonitiden. Den nyliberale kapitalistiske verdensordenens manglende evne til å omforme disse objektive forholdene gjør den alliansefrie bevegelsen nødvendig, som det organisatoriske uttrykket for tredje verdens interesser og håp. Den fortsatte eksistensen av disse objektive forholdene har gitt opphav, ikke bare til utholdenheten og veksten til den alliansefrie bevegelsen, men også til en tilbakevending fra bevegelsen til sine historiske grunnleggende prinsipper.

Third World-prosjektet begynte å oppleve fornyelse på slutten av 1990-tallet. Fornyelsen var forankret i avvisningen av det nyliberale prosjektet fra folket, som opplevde de negative konsekvensene av nyliberal politikk, slik som: devalueringen av deres valutaer; økninger i kostnadene for vann, elektrisitet, naturgass og busser; reduksjon i offentlige programmer og tjenester; undergraving av lokal landbruksproduksjon; og høyere nivåer av arbeidsledighet, kriminalitet og vold. Ved å trekke på tiår med antikoloniale og antiimperialistiske bevegelser, dukket det opp ledere som var i stand til å omformulere de spesifikke klagene og konkrete kravene fra folket til en bredere politisk og sosial kritikk av nyliberalisme, imperialistisk politikk og det nykoloniale verdenssystemet. Dermed dukket det opp en populær bevegelse over hele Latin-Amerika, Movement for an Alternative World, som proklamerte at «A Better World is Possible.»

Alternative World Movement skapte nye politiske partier som forsøkte å ta makten bort fra de tradisjonelle politiske partiene som hadde samarbeidet med de globale maktene og transnasjonale selskapene om innføringen av det nyliberale prosjektet. De nye populære partiene var i stand til å vinne president- og/eller parlamentsvalg i en rekke latinamerikanske land, inkludert Venezuela, Bolivia, Ecuador, Brasil, Argentina, Uruguay, Nicaragua, El Salvador og Paraguay. I tillegg spilte venstreorienterte og progressive regjeringer en ledende rolle i å utvikle regionale organisasjoner for økonomisk, politisk og kulturelt samarbeid, utfordret USAs imperialistiske politikk og forsøkte å utvikle alternativer til strukturene i det nykoloniale verdenssystemet. Lederne for fire av disse nasjonene (Venezuela, Bolivia, Ecuador og Nicaragua) proklamerte at de forsøkte å bygge «sosialisme for det tjueførste århundre», og ledere fra hele regionen bekreftet sin beundring for Cuba som en «modell av Latinamerikansk verdighet.»

Den nye latinamerikanske politiske virkeligheten påvirket den alliansefrie bevegelsen, noe som var tydelig i 2006, da Cuba overtok presidentskapet for bevegelsen for andre gang. Den ikke-allierte bevegelsens Havana-erklæring fra 2006, enstemmig godkjent av de 118 medlemsnasjonene, som talte i navnet til tre/fjerdedeler av menneskeheten, ba om en «mer rettferdig og likeverdig verdensorden.» og den beklaget «de rike og mektige nasjoners overdrevne innflytelse i bestemmelsen av arten og retningen for internasjonale relasjoner». Den avviste det nyliberale prosjektet som fremmer global ulikhet og «øker marginaliseringen av land i utvikling». Den bekreftet prinsippene i FN-pakten, inkludert nasjoners likhet og suverenitet, ikke-intervensjon i andre staters anliggender, og «folkenes frie besluttsomhet i deres kamp mot utenlandsk intervensjon». Den proklamerte at «hvert land har suveren rett til å bestemme sine egne prioriteringer og strategier for utvikling.» Den ba om styrking og demokratisk reform av FN, og den foreslo sør-sør-samarbeid som et supplement til nord-sør-samarbeidet. Den avviste politiseringen av spørsmålet om menneskerettigheter, og dobbeltmoralen brukt av de globale maktene, som et påskudd for å gripe inn i sakene til en nasjon i den alliansefrie bevegelsen. Den proklamerte sin støtte til folkene i Palestina, Cuba, Venezuela, Bolivia og Iran i deres konflikter med de globale maktene.

Siden 2006 har den alliansefrie bevegelsen opprettholdt sin avvisning av den etablerte verdensordenen, i samsvar med dens grunnleggende prinsipper formulert i Bandung i 1955 og Beograd i 1961. Det siste toppmøtet ble arrangert av Aserbajdsjan i 2019 i hovedstaden. I påvente av Baku-møtet møttes utenriksministrene for bevegelsen i Caracas, Venezuela, hvor de godkjente et 241-siders dokument 21. juli 2019, som «bekreftet bevegelsens ugjenkallelige politiske og moralske engasjement, og vilje til og full respekt for Bandung-prinsippene og de som ble vedtatt på Havana-toppmøtet i erklæringen om formålene og prinsippene og rollen til NAM i det nåværende internasjonale møtet, Balis minneerklæring på femtiårsdagen for opprettelsen av den alliansefrie bevegelsen, og FN-pakten.»

Dokumentet utgitt av ministermøtet hevdet at oppnåelsen av en fredelig, velstående, rettferdig verdensorden møter hindringer, som mangelen på ressurser i utviklingslandene, ulike handelsbetingelser, mangel på samarbeid fra de utviklede landene, tvangs- og ensidige tiltak pålagt av noen av dem, og maktbruk eller trussel om maktbruk. De bemerket at «de rike og mektige landene fortsetter å utøve en overdreven innflytelse når det gjelder å bestemme arten og retningen til internasjonale relasjoner, inkludert økonomiske og handelsforbindelser, så vel som reglene som styrer disse relasjonene, under påskudd av «demokrati», «menneskelig rettigheter» og «antiterrorisme.’»

Ministerdokumentet bekreftet prinsippet om at nasjoner har rett til å kontrollere sine nasjonale ressurser. «Ministrene understreket behovet for økt politisk rom for utviklingsland slik at de kan gjennomføre sine egne utviklingsstrategier og politikk, i samsvar med prinsippet om nasjonalt eierskap og ledelse av utviklingsprosessen.»

Den uttrykte behovet for en ny global menneskelig orden. «Ministrene bekreftet behovet for en ny global menneskelig orden som tar sikte på å reversere økende forskjeller mellom rike og fattige, både blant og innenfor land, inkludert gjennom å fremme fattigdomsbekjempelse, full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid, og sosial integrering.»

Utenriksministermøtet i Venezuela erklærte:

    Ministrene bemerket med bekymring at overlegenhet og vilkårlighet er utbredt mens rettferdighet og sannhet nådeløst blir tråkket under føttene; kjerneprinsippene suveren likhet, territoriell integritet og ikke-innblanding i interne anliggender i internasjonale relasjoner blir åpenlyst tilsidesatt på den internasjonale arena; suvereniteten og rettighetene til eksistens og utvikling til NAM-medlemsstatene er alvorlig krenket; og politiske omveltninger, væpnede konflikter, eskalering av tvister og humanitære katastrofer som flyktningstrøm skjer på en uforminsket måte på grunn av aggresjon, intervensjon, sanksjoner og press fra de imperialistiske styrkene.

Dokumentet bekreftet på nytt prinsippene som ble uttrykt på det fjortende toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i Havana i 2006:

    bevegelsen vil fortsette å opprettholde prinsippene om suverenitet og suveren likhet for stater, territoriell integritet og ikke-innblanding i interne anliggender til enhver stat eller nasjon; treffe effektive tiltak for å undertrykke aggresjonshandlinger eller andre fredsbrudd for å forsvare, fremme og oppmuntre til løsning av internasjonale tvister med fredelige midler; . . . utvikle vennlige forhold basert på respekt for prinsippet om like rettigheter og selvbestemmelse for folk i deres kamp mot utenlandsk okkupasjon; oppnå internasjonalt samarbeid basert på solidaritet mellom folk og regjeringer for å løse internasjonale problemer av politisk, økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær karakter; og fremme og oppmuntre til respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten forskjell på rase, kjønn, språk eller religion.

Dokumentet beklaget den «økende tendensen og utdypingen fra visse stater til å ty til unilateralisme, vilkårlighet og pålegg om ensidige tvangstiltak, til bruk og trussel om bruk av makt.» Den uttrykte sin motstand mot «unilateralisme og ensidig pålagte tiltak fra visse stater som kan føre til erosjon og brudd på FN-pakten.» Den erklærte at «enhver stat har, og skal fritt utøve, full permanent suverenitet over all sin rikdom, naturressurser og økonomiske aktivitet.»

Dokumentet viet betydelig plass til spørsmålet om den demokratiske reformen av FN. Den siterer artikkel 24 (3) i FN-pakten for å forsvare sin tolkning om at Generalforsamlingen har myndighet som «det viktigste rådgivende, politiske og representative organet til De forente nasjoner». Følgelig opptrer Sikkerhetsrådet på vegne av medlemslandene som er representert i Generalforsamlingen; slik at Sikkerhetsrådet bør sende rettidige forklarende, omfattende og analytiske rapporter til Generalforsamlingen, som forklarer dens resolusjoner og uttalelser. En slik balanse mellom hovedorganene i FN krever en revitalisering av arbeidet til Generalforsamlingen. Medlemmene i den alliansefrie bevegelsen bør fortsette sin pågående innsats for å styrke den sentrale rollen og autoriteten til Generalforsamlingen, som burde være organet som fastsetter FNs prioriteringer.

Sikkerhetsrådet selv, erklærer dokumentet, burde gjøres mer demokratisk gjennom større representasjon av verdens nasjoner, spesielt Afrika. Og dokumentet kritiserer sanksjoner som er pålagt av Sikkerhetsrådet, og hevder at rådet tar opp spørsmål som ikke nødvendigvis utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, «med sikte på å oppnå de politiske målene til en eller noen få stater for å slå ut rettighetene til suverenitet, eksistens og utvikling til bevegelsens medlemsland.» Gjennom slike handlinger tjener ikke Sikkerhetsrådet det internasjonale samfunnets generelle interesse.

Ministerdokumentet som ble godkjent i Caracas i 2019, avviste politiseringen av spørsmålet om menneskerettigheter. Den understreker at FNs menneskerettighetsråd «ikke bør tillate konfronterende tilnærminger, utnyttelse av menneskerettighetene til politiske formål, selektiv målretting av enkeltland av uvedkommende hensyn og dobbeltmoral i gjennomføringen av sitt arbeid, som bør være i samsvar med FN-pakten, internasjonalt. lov og relevante FN-resolusjoner.» Den bekreftet «behovet for å forsvare prinsippene om ikke-selektivitet, ikke-politisering, objektivitet og upartiskhet i vurderingen av menneskerettighetssituasjoner, samt å sikre at menneskerettighetene ikke brukes til politiske formål og vedtakelse av politisk motiverte beslutninger.»

Dokumentet forsvarte den islamske republikken Irans rett til å utvikle atomenergi for fredelige formål. «Ministrene bekreftet utviklingslandenes umistelige rett til å utvikle forskning, produksjon og bruk av atomenergi til fredelige formål uten diskriminering. De fortsatte å merke seg med bekymring at unødige restriksjoner på eksport til utviklingsland av materiell, utstyr og teknologi for fredelige formål vedvarer.»

Dokumentet godkjent av utenriksministrene i Caracas fordømte terrorisme i alle dens manifestasjoner. «Ministrene fordømte alle former for oppfordringer til terrorisme, uansett dekke av rettferdiggjørelse, som resulterer i tap av menneskeliv og ødeleggelse av privat og offentlig eiendom. Ministrene understreket behovet for å bekjempe den voldelige ekstremistiske ideologien som oppfordrer til terrorisme, uavhengig av opprinnelsen.» Den fordømte eksplisitt Taliban, Haqqani-nettverket, Al-Qaida, ISIL/Da’esh og dets tilknyttede organisasjoner og andre ekstremistiske og ulovlige væpnede grupper som terrorister.

Avsluttende refleksjoner

De fleste mediene ignorerte minnetoppmøtet for alliansefrie bevegelse i Beograd. De som rapporterte på toppmøtet, presenterte den alliansefrie bevegelsen har et historisk fenomen som mistet makt og innflytelse med grunnleggernes død. Dette er hva makthaverne vil at folket skal tro.

I virkeligheten er den alliansefrie bevegelsen mektigere enn noen gang. Dens erklæringer er basert på en dypere analyse og større forståelse av verdenssystemets motsetninger og uholdbarhet. I tillegg, gjennom dannelsen av regionale foreninger og med samarbeid fra Kina for å gi gunstige investeringer og handel, går den tredje verden-prosjektet i dag mer enn det var i sin klassiske periode i den praktiske gjennomføringen av sine mål.

Videre, med oppsamling av erfaring, går nasjonene som bygger sosialismen frem mot en sosialistisk modell som inkluderer plass for et marked og for privat virksomhet, under ledelse og kontroll av staten. Denne sosialistiske tredje måten demonstrerer sin kapasitet til å fremme menneskelig produktivitet og distribuere dens frukter mot de grunnleggende menneskelige behovene til folket; og den finner politisk plass i den alliansefrie bevegelsen.

De etablerte maktene vil ikke at folket skal vite at den tredje verden og Kina i praksis bygger et mer rettferdig og bærekraftig verdenssystem som tolererer en flersidighet som inkluderer kinesisk sosialisme, latinamerikansk sosialisme, sjia-islam og en fornyet Afrikansk sosialisme, som alle har respektfulle og gjensidige forhold til hverandre. Bevissthet om de humanistiske prestasjonene og økende produktiviteten til disse alternative polene er den viktigste armen i idékampen mot den nye kalde krigen.

Charles McKelvey har skrevet en rekke artikler som er svært interessante i vår sammenheng her.[xvii]

Sluttkommentar fra foredragsholderen

De to store motsatte tendensene i verden

Verden er i dag preget store farer for menneskeheten og av store muligheter for å avverge disse farene. Det finnes to store tendenser. Den ene viser seg gjennom utallige aggresjonskriger og kan fort gå mot krig og mulig utsletting av menneskeheten, mens den andre viser vei mot en fredelig utvikling i verden der likeverdige stater kan samarbeide for felles beste.

Det er derfor viktig at vi tar stilling til disse to alternativene. De som arbeider for at den første tendensen skal være fremherskende har i dag kontroll over mye makt, økonomisk, militært, kommunikasjonsmessig og kulturelt. De gjør alt de kan for å hindre at vi får vite om den andre tendensen, synspunktene innen denne og de kampene som tilhengere av denne tendensen fører over hele verden mot den andre tendensen. Verdens herskende klasser styrer utviklingen av den første tendensen, mens jeg har prøvd å vise hvordan den andre tendensen utvikler seg.

Jeg har her fremstilt en rekke fakta og vurderinger som viser at de undertrykte nasjonene er i ferd med å reise seg på nytt mot det columbisk-imperialistiske verdenssystem, og denne gangen med dypere erfaringer og en enormt større kraft enn noen gang tidligere. Dette gir grunn til stor optimisme for fremtiden.

Det er en grunnleggende betingelse som må til for at de store og positive endringene kan skje og det er at USA ikke klarer å provosere frem en stor krig på det eurasiske kontinent som vil utvikle seg til en verdensbrann uten sidestykke og muligens sette hele menneskehetens eksistens fare. Derfor er den viktigste oppgaven til det arbeidende folket i de columbisk-imperialistiske statene og i de undertrykte nasjonene og for folkene i verden å hindre dette.

I det jeg har skrevet er det påvist at de undertrykte nasjonene har utarbeidet en handlingsplan for dette, der et sentralt moment er å kjempe for at alle statene i verden skal etterleve FNpakten. Denne linjen kan hindre at USA setter i gang en enorm krig for fortsatt å være verdens keiser over sine vasaller for å utbytte og røve resten av verden til glede for overklassen i de columbisk-imperialistiske kjerneland.

Våre egne ledere og hele den den gamle columbisk-imperialistiske ledelsen med USA i spissen, og med sin enorme mediekraft til å lure sine egne innbyggere, følger opp den livsfarlige politikken som er skissert i det førstnevnte alternativet. Akkurat i disse dager diskuterer de om USA skal få ha baser på norsk jord, og de driver på med systematisk svartmaling av alle land og nasjoner som vil ut av det columbisk-imperialistiske grep. Det er en krigshissende og livsfarlig politikk som må motarbeides på det kraftigste.

Oversettelser av forfatteren.

Terje Valen, torsdag 9. desember 2021.


[i] https://avalon.law.yale.edu/17th_century/westphal.asp Fredsavtalen oversatt til Engelsk

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_westfalske_systemet  De som setter spørsmål ved dette systemet er i dag tilhengene av den amerikanske «regelstyrte orden» som gir USA rett til å angripe hvilken stat de vil. Wikipedia er sterkt preget av denne siden.

Se også det nesten 1000 siders kjempeverket til Peter H Wilson The Thirty Years War – Europe’s Tragedy, 2009.

[ii]https://no.wikipedia.org/wiki/Det_westfalske_systemet

[iii] https://www.cvce.eu/en/obj/final_communique_of_the_asian_african_conference_of_bandung_24_april_1955-en-676237bd-72f7-471f-949a-88b6ae513585.html

[iv] https://www.tvalen.no/2021/09/23/eit-anticolumbisk-blikk-pa-historia/  Mange opplysninger finnes også i det monumentale 1600-siders verket til Wolfgang Reinhard Die Unterwerfung der Welt – Globalgsschichte de europischen Expansion 1415 – 2015, 2016 selv om han også står for noen av columbismens synspunkter.

[v] https://en.wikipedia.org/wiki/Halford_Mackinder

[vi] https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Thayer_Mahan

Se også https://history.state.gov/milestones/1866-1898/mahan

Se også Wolfgang Effenberger sin grundige studer av geo-imperialismen i  Geo Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016.

[vii] https://www.tvalen.no/2019/10/17/oppror-pa-haiti-mot-columbisk-imperialisme/

Se også https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[viii] https://www.tvalen.no/2021/09/30/da-sovjet-blei-opployst-og-tatt-inn-den-columbiske-sfaeren/

[ix] https://www.fn.no/om-fn/avtaler/fn-pakten

[x] Ståle Eskeland De mest alvorlige forbrytelser 2011.

Svært interessant er også Fredrik H. Heffermehls bok Medaljens bakside – Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter, 2020.

[xi] https://www.un.int/lao/sites/www.un.int/files/Lao/declaration_launch_gof_final.pdf

[xii] https://www.tvalen.no/2021/10/22/forandrer-kina-verden/

[xiii] https://www.constituteproject.org/constitution/Iran_1989.pdf?lang=en

[xiv] https://thegrayzone.com/2021/11/27/nicaragua-foreign-minister-denis-moncada/

[xv] https://sputniknews.com/20211104/us-congress-passes-renacer-act-to-sanction-nicaragua-ahead-of-elections-sandinistas-expected-to-win-1090462641.html

https://www.congress.gov/bill/117th-congress/house-bill/2946/text?r=263&s=1

[xvi] https://newcoldwar.org/non-aligned-movement-commemorates-60-years/

[xvii] https://socialistchina.org/2021/10/02/charles-mckelvey-china-and-the-third-world/