I Sudan, et kupp på bakgrunn av geopolitiske og regionale maktkamper

Innledning

Dette er overskriften på en artikkel i Le Monde som gir mange gode opplysninger om den geopolitiske situasjonen i Sudan og kuppet. Jeg oversetter først artikkelen og gir så noen anticolumbiske kommentarer til denne. For leserne av dette kan det være nyttig også å lese https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/ og https://www.tvalen.no/2021/10/31/kampar-for-a-komme-ut-or-columbismen-sitt-famntak-haiti-som-eksempel-2/

Jeg trekker frem denne artikkelen i Le Monde for å vise at Klassekampen igjen har en utenriksartikkel der hovedinnholdet som blir sammenfattet i en overskrift, Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill,[i] gir et helt feil bilde av situasjonen. Analyseartikkelen nevner ikke den geopolitiske bakgrunnen i det hele tatt. Hadde journalisten gjort det ville hun ha måttet ta frem at det sentrale er at det USA var på full fart inn i Sudan igjen etter å ha vært stengt ute i over 30 år. Det er jo USA sin mann i overgangsregjeringen i landet, Abdallah Hamdok, som har blitt satt på sidelinjen. Det blir gjort etter at han har inngått avtaler med USA ved Det internasjonale pengefondet (IMF) om lån på fondets betingelser, noe som har betydd nedskjæring av statlige ytelser og arbeid for privatisering. Som Wahab selv skriver i sin artikkel, så førte dette til at prisene steg og arbeidsledigheten økte. De protestene som hun sier, uteble har nå manifestert seg i at han blitt kastet. En annen sak er at han også sa opp en gunstig avtale med Kina før han sendte inn USA og deres IMF, et av organene som USA bruker for å dominere verden.

Så til oversettelsen:

Oversettelse

Maktovertakelsen av hæren forankrer Egypts innflytelse hos generalene og kommer til å avvise USA, som er svært engasjert i at den demokratiske overgangen skal fortsette.

Av Jean-Philippe Rémy, Le Monde

Lagt ut 27. oktober 2021 kl. 11.08 – Oppdatert 29. oktober 2021 kl. 17.29.

Une photo publiée par la page Facebook officielle de la présidence égyptienne le 6 mars 2021 montre le président égyptien Abdel Fattah Al-Sissi (à gauche) et le chef du Conseil souverain du Soudan, le général le général Abdel Fattah Al-Bourhane, lors d’une conférence de presse à Khartoum. – / AFP

Sjelden har et statskupp, som plasserte general Abdel Fattah Al-Bourhane i spissen for landet vært, så varslet og forventet som det som ble utført av militæret i Sudan mandag 25. oktober. Og de som håpet å motsette seg det, med USA i spissen, klarte ikke å gjøre det. Selvfølgelig er den sudanesiske situasjonen kompleks. Teknisk sett styrte general Al-Bourhane landet allerede før kuppet, men i en situasjon med tvungen maktdeling, og innenfor rammen av institusjoner knyttet til en overgangstidsplan, noe som betydde at han potensielt skulle ha sluttet, – fra 17. november, – til fordel for en sivil leder.

Verken hæren, eller dens allierte inne i landet, eller noen av dens eksterne allierte, med Egypt i spissen, hadde bestemt seg for denne overdragelsen halvveis i overgangsperioden (som skal avsluttes i 2023 med valg), fordi det ville bety å tape evt. sjansen til å forbli ved makten. De går derfor for å utfordre USA, som er for overgangen, og for å stille spørsmål ved maktbalansen og alliansene på Afrikas Horn der ytre påvirkninger en mange.

Spillet som for tiden spilles i denne delen av verden involverer både amerikanske ambisjoner om å motarbeide Kina, Russlands ambisjoner om å utvide sitt innflytelsesområde, samt målene til Gulf-landene, Tyrkia og andre mindre synlige aktører, for hvem det økende kaoset gir gunstige muligheter. Etiopia, som allerede er i krig, søker febrilsk støtte utenfra, spesielt i Tyrkia. Den skjøre somaliske makten er på randen av kollaps. Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer. Fra nå av begynner en ny fase, på bakgrunn av at kampene for innflytelse går foran folkenes ambisjoner.

«Normalisering» av forholdet til Israel

Siden en ikke-voldelig folkelig bevegelse i 2019 hadde lyktes med å knekke den tidligere diktatoren Omar Al-Bashir etter tretti år med islamsk-militært styre, har landet blitt styrt av overgangsmyndigheter. Et utøvende organ, Suverenitetsrådet, hvor både sivile og soldater satt til mandag morgen, hadde som oppgave å lede nasjonen frem til valget, samtidig som den lot den administreres, dag for dag, av en regjering som sies å være av teknokrater.

Det var med denne styringsformen at Sudan nettopp hadde gjenvunnet sin plass på den internasjonale scenen, etter tiår med isolasjon. I denne sammenhengen hadde han signert, i januar 2021, de såkalte «Abraham»-avtalene for en tilnærming til Israel og fått løftet om økonomisk bistand fra USA, noen uker etter at Khartoum ble trukket fra den amerikanske listen av stater som blir anklaget for finansiere terrorisme. Det var allerede general Al-Bourhane som hadde tatt det første offisielle skrittet, da han kunngjorde i februar 2020 i Kampala, Uganda, «normaliseringen» av forholdet til den Israel. Planen var altså geopolitisk, og favoriserte planene til Washington, en alliert av Israel.

Når han nå har kommandoen over landet alene, gjentok generalen tirsdag sin støtte til denne normaliseringen, og ser ut til å sende en indirekte melding til USA. Men ved å arrestere nesten alle regjeringsmedlemmene på mandag – med statsminister Abdallah Hamdok som den første – og dermed kutte av den demokratiske overgangen, endrer det hele retningen. Tirsdag kveld ble Mr. Hamdok hentet hjem, i en falsk løslatelse da han fortsatt ikke var fri til å bevege seg.

Triumf for den egyptiske viljen

Med makten nå konsentrert i hendene på én, general Al-Bourhane, er det ikke en innvielse, men en trussel om implosjon som dukker opp. Med ordene til en regional observatør, er mandagens putsch «bare semifinalen. Det vi må vente på nå er finalen.» Dette betyr en forutsigbar konfrontasjon mellom ambisjonene til generalene som står bak Abdel Fattah Al-Bourhane og Mohammed Hamdan Daglo, kjent som «Hemetti», sjef for Rapid Support Forces, spesielt mot en bakgrunn av divergerende tilnærminger til spørsmålet om Etiopia.

Dette statskuppet ser først ut til å være en triumf for egyptiske interesser. Dro ikke general Abdel Fattah Al-Bourhane til Kairo for å rapportere der om planene hans til president Abdel Fattah Al-Sisi – eller tok ordrene hans der – rett før overgangsmyndighetene ble styrtet, slik som samstemte regionale og internasjonale kilder bekrefter? I flere måneder, ifølge mange observatører i regionen, ønsket Egypt, støttet av Gulf-landene, å se at det sivile eventyret under overgangen ble avsluttet med en overtakelse av hæren. Med fare for å konfrontere USA og, i mindre grad, europeerne.

Noen anticolumbiske[ii] kommentarer

For alle som kjenner litt til den internasjonale situasjonen og historien til Sudan og den politiske situasjonen der gjennom den siste tiden, er det klart at kuppet er en del av et pågående opprør mot USA sin innflytelse i regionen. Under den forrige diktatoren, Omar al-Bashir, som styrte i 30 år hadde USA liten innflytelse. USA brukte sanksjoner istedenfor støtte til landet da. Dette endret seg fra 2017 og det som har skjedd etterpå har tatt preg av det. USA har rykket frem sine posisjoner i landet. Det viser seg blant annet ved at den sivile leder i overgangsperioden, Abdalla Hamdok, har fått inn Det internasjonale pengefondet som har krevd sin «reformer» for å gi lån. Disse reformene går alltid ut på statlige innsparinger og mest mulig privatisering.

En nøkkelformulering for å forstå at USA var i ferd med å befeste sin posisjon i landet var «Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer.» Dette er en del av USA-imperialismens reklame for sin inngripen i andre land og for deres humanitære invasjoner, som på Haiti. Klassekampens journalist har gått på limpinnen og kaller dette for at «Sudanerne klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ …». Nei, det var USA som var ferd med feste sitt grep om landet, med de fryktelige konsekvenser det alltid får.

Det som skjer i Sudan, er et utslag av det samme som skjer i store deler av dette området nå. Egypt hevder sin uavhengighet av USA, i Etiopia kan det se ut som Tigray-styrkene kan kaste fredsprisvinner Abyi[iii]. Han har vært USAs mann. Det var derfor USA sin vasallstat Norge ga ham Nobels fredspris. Men USA har her satset på to hester og har åpnet forbindelser til Tigraystyrkene også. Abyi kan ha blitt for plagsom da han meldte Etiopia på Kinas silkebelte opplegg og åpnet for at landet har større handel med Kina enn med USA. I Jemen går det heller ikke USAs vei. Vi ser altså konturene av den geopolitiske kontinentalforskyvning som nå skjer ved at den ledende columbiske staten USA, får stadig større problemer med å holde oppe makten sin. Dette er en følge av Kinas enorme vekst og økende anseelse i alle de såkalte «utviklingsland», og mange andre, blant annet fordi de hevder prinsippet om ikke å blande seg i andre staters styre og stell som et hovedprinsipp for sin utenrikspolitikk og handel. Og det er gledelig og peker frem mot en fredeligere og bedre verden.

Oversettelse, understreking og kommentarer av Terje Valen, mandag 8. november 2021.

[i] Amal A. Wahab (ANALYSE), Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill – Erkefiender gikk sammen, Klassekampen, lørdag 30. oktober 2021, sidene 32-33.

[ii] Se for eksempel https://www.tvalen.no/2021/06/23/slutten-pa-den-columbiske-epoken/

[iii] https://no.wikipedia.org/wiki/Abiy_Ahmed

Fattigdom under pandemien

Fra Roberts blogg https://thenextrecession.wordpress.com/2021/11/04/poverty-in-the-pandemic/

Den økonomiske nedgangen under COVID19-pandemien har økt fattigdommen over hele verden. JP Morgans økonomer har forsøkt å måle økningen i fattigdom ved hjelp av husholdningsinntekter og forbruksundersøkelsesdata fra Verdensbankens PovcalNet-database. JPM definerer de fattige (eller de i dyp fattigdom) de som å leve for mindre enn $2 per dag (som er det latterlig lave nivået i Verdensbanken); «de som er sårbare for å skli inn i fattigdom» som å leve på $2-$10 per dag (som egentlig er et bedre mål på fattigdom); «middelinntekt» er de som lever på $10-50 per dag (litt spillerom for livet); og deretter «høyinntekt» som lever på mer enn $50 per dag eller rundt $18 000 i året. Før COVID kunne omtrent halvparten av de 6,5 milliarder menneskene som bor i de såkalte «fremvoksende markedene» betraktes som «middelinntekt». Det betyr at minst 3 milliarder er i fryktelig fattigdom («økonomisk sårbare» eller verre).

Ved å bruke disse definisjonene finner JPM at det var en kraftig økning i global fattigdom i nedgangsperioden under COVID. Ut fra Verdensbankens data økte antallet i fattigdom (definert som å leve for mindre enn 1,90 USD per dag) med 97 millioner i 2020 – den første nettoøkningen i global fattigdom siden finanskrisen i Asia (Figur 3). En egen Pew Research Center-studie finner at pandemien presset 131 millioner mennesker inn i fattigdom. Og disse fattige er ikke bønder i landdistrikter, men urbane og ofte utdannede.

Økningen av fattige og det tilsvarende fallet i «middelinntekt»-befolkningen varierte fra land til land. Økonomier med de dypeste sammentrekningene i 2020 (som Peru og Argentina) opplevde de største nedgangene i «middelinntektsgruppen». Totalt sett var det de ‘sårbare’ som vokste mest (1,9 % poeng) som andel av befolkningen mens andelen av de som hadde middelinntekt ble redusert mest (-1,8 % poeng).

Noen land unngikk det verste. Kinas «først-inn-først-ut» COVID-19-erfaring ikke skjermet landet helt fra en miskning av over- og middelklassen, men det var bare en liten utvidelse av den fattigste befolkningen, ifølge Pew-estimater.

Før pandemien beregnet Pew at nesten 100 millioner mennesker utgjorde Indias middelinntektsbefolkning i 2020, med ytterligere 22 millioner i de øvre rekker av disse . Men pandemien rammet India hardt med et reelt BNP som gikk ned med 7 % i 2020, så mellom- og øvre middelbefolkningen led dramatisk (til sammen en nedgang på 39 millioner mennesker – figur 5). I mellomtiden ble svimlende 75 millioner mennesker beregnet til å ha falt ned i fattigdom – noe som utgjør nesten 60 % av den nye kloden.

I Kina hadde det vært et betydelig tillegg på 247 millioner mennesker til mellominntektsklassen fra 2011 til 2019. Og befolkningen i øvre middelinntekt hadde nesten firedoblet seg, fra 60 millioner til 234 millioner. På begge fronter hadde Kina alene stått for størstedelen av økningen i disse nivåene globalt. De fleste i India var i det globale lavinntektsnivået før pandemien. – rundt 1,2 milliarder mennesker som utgjør 30 % av verdens lavinntektsbefolkning.

I Kina er det nå flere mennesker i de globale mellom- og øvre middelinntektsnivåene enn i fattigdom og lavinntektsnivået. Selv om rundt 10 millioner mennesker i Kina anslås å ha falt ut av middelklassen i pandemiens nedtur, er dette en liten andel av de 504 millioner som var i middelklassen i forkant av pandemien. På samme måte er utvidelsen av lavinntektsnivået i Kina fra 611 millioner til 641 millioner eller antallet fattige fra 3 millioner til 4 millioner under pandemien relativt beskjedent i antall.

Dette biletet har tom alt-eigenskap. Filnamnet er pov6.png

Når folk faller inn i dyp fattigdom, har de ingen midler til å støtte utdanningen sin og holde seg friske. Og det betyr, bortsett fra å lide under andre åpenbare konsekvenser, at deres produktivitet faller, noe som skader økonomien som helhet. I figur 6 finner vi at Kinas investering i utdanning og helse per person (PISA-score) er høy med over 2 standardavvik fra det globale gjennomsnittet og bedre enn noe annet «fremvoksende» land (selv de med høyere inntekt per innbygger som Singapore eller Korea).

Pandemien har vært en katastrofe for Indias folk, og har drevet millioner inn i dyp fattigdom, mens kineserne stort sett har unngått et fall ned i fattigdom. Faktisk har den kinesiske økonomien ekspandert mest blant de store økonomiene i de to årene siden slutten av 2019 og starten av pandemien – mer enn fire ganger utvidelsen i USA og seks ganger så stor som i India. De fleste større økonomier gikk faktisk tilbake.

Oversatt av Terje Valen, 04.11.21.

Forandrer Kina verden?

Oversetterens innledende kommentar

Vi er utsatt for en enorm feilinformasjon om Kina. Og vi får nesten ikke vite noe om Kinas reelle politikk og stilling i verden i våre «mainstream» medier. NRK TV og de store avisene gir oss stort sett ikke annen informasjon enn den USA mener at vi bør ha. Klassekampen er også svak på dette området. Denne artikkelen bøter noe på det og er enkel folkeopplysning om politikken til de kinesiske lederne. Artikkelen står i Monthly Review for juli-august 2021.

Forfatterne er TONY ANDREANI, RÉMY HERRERA og ZHIMING LONG

Tony Andreani er professor emeritus i statsvitenskap ved University of Paris VIII . Rémy Herrera er økonom og forsker ved Centre d’Économie de la Sorbonne. Zhiming Long er professor i økonomi ved School of Marxism ved Tsinghua University i Beijing, Kina.

Innledning

I de første årene av det tjueførste århundre ble Kina sett på av mange vestlige kapitalister som et «nytt El Dorado.» Siden det ble mer åpent for internasjonal handel (spesielt på begynnelsen av 2000-tallet) og ble gitt adgang til Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001, skulle Kina bli et stort marked tilgjengelig for investorer fra industrielle land, der deres multinasjonale bedrifter kunne selge en god del av sin kroniske overproduksjon. I tillegg, med sin enorme mengde arbeidskraft, både høyt utdannede og relativt rimelig, skulle Kina se sin rolle begrenset til et «verdens verksted», som gjorde at det kunne levere lavkostvarer i massiv skala til landene i Nord, mer enn noen annen økonomi i Sør.

I de fleste vanlige vestlige medier presenteres Kina nå som en trussel, et erobrende «imperium», en «imperialistisk» makt – selv om begrepet imperialisme er tabubelagt når det handler om oppførselen til globale bankinstitusjoner, foretak eller vestlige institusjoner. Og denne trusselen virker desto mer alvorlig, ettersom Beijing-regimet glatt beskrives som «diktatorisk» eller mer diplomatisk uttrykt, «autoritært». USA som fortsatt er den globale hegemonen, er bekymret for at Kinas styrke øker. Og deres påfølgende administrasjoner bygger et angstskapende bilde av et Kina som er ivrig etter å erstatte det og stjele dets ledelse av det kapitalistiske verdenssystemet.

Dessuten er dette også til en viss grad, om enn i mindre skala, tilfelle med EUs styrende organer, som innser at de har blitt fanget i frihandelsdogmet sitt. Faktisk har Kina, når det gjelder kommersielle saker, faktisk lyktes i å knuse sine viktigste kapitalistiske konkurrenter på deres egne premisser – frihandel. I Nord har vi ikke lenger tall på overskriftene, lederartiklene og artiklene i de sentrale, store avisene, og heller ikke kommentarene, debattene og radio- eller fjernsynssendingene til de store etablerte kanalene som er innrettet på å dekke den «kinesiske faren», ofte med referanse til at Kina kjøper forskjellige aktiva. Det dreier seg om dyrkingsjord, egenkapitalinvesteringer i selskaper, gjeld og så videre og dessuten den sterke tilstedeværelsen av kinesiske produkter eller utstyr til datamaskiner og telekommunikasjon. I kjølvannet av Berlin er Brussel skremt av kinesiske investeringer i økonomiene i Sentral- og Øst-Europa, hvor man overalt ser Beijing-hånden og dens manøvrer som har splittelse av EU som mål. Hva kan være mer rørende enn å se Washington – etter at amerikanske regjeringer har utsatt en god del av de arabiske landene for ild og blod i løpet av de siste tiårene, med underdanig medvirkning fra europeerne – bekymre seg så spontant om muslimens skjebne og befolkningen i Kina med uigurene i Xinjiang i spissen? Bak det hele ligger lite seriøs analyse, mye ideologisk blindhet, ond tro, fantasier og en stor desinformasjonsoperasjon.

Kina er ikke forkjemper for «lykkelig globalisering»

Fra taler av president Xi Jinping, inkludert den han holdt i verden Economic Forum i Davos i 2017, ønsket journalister bare å beholde hans støtte til globalisering – det vil si ros av frihandel uten hindringer – og fordømmelse av proteksjonisme. Det er klart at den kinesiske presidenten sa at «økonomisk globalisering har vært en mektig drivkraft for verdens vekst, ved å lette bevegelse av kapital og varer, og ved å fremme av vitenskap, teknologi og menneskelig sivilisasjon, samt utveksling mellom folk.” [i] For en søt sang i nyliberalernes ører! Likevel bør vi ikke skjule tilbakeslagene og problemene, som han også understreket i denne talen: “Globaliseringen er et tveegget sverd …. Motsetningen mellom kapital og arbeidskraft forsterkes …. Gapene mellom de rike og de fattige, mellom nord og sør, blir stadig større …. De rikeste [elementer] representerer 1 prosent av verdens befolkning, men har mer velstand enn de resterende 99 prosent.”[ii]

Med sin markerte forutinntatthet og selektive lesning har vanlige kommentatorer og journalister fremfor alt avslørt en fullstendig uvitenhet om retorikken som brukes av de fleste kinesiske ledere: Faktisk begynner de aller fleste av sistnevntes taler generelt med å vise de positive aspektene ved en prosess eller en økonomisk politikk, deretter streber de etter å utvikle de negative eller utilstrekkelige resultatene, og til slutt søke den dialektiske løsningen på det aktuelle temaet. Imidlertid må vi her forstå kinesernes synspunkt: reformene deres for å åpne opp økonomien har vært ekstremt fordelaktige for dem, og de har derfor en tendens til å vurdere at alle land har en interesse av internasjonal handel for å sikre sin utvikling, men bare under den forutsetning – la oss insistere på dette punktet – at de har den rette kontrollen over en slik åpning og dens konsekvenser for den innenlandske økonomien, slik kineserne selv alltid har gjort og fortsetter å gjøre i dag.[iii] Det bør tilføyes at deres handelspolitikk er på ingen måte merkantilistisk: Kina importerer nesten like mye som det eksporterer, totalt sett. Mye av det amerikanske bilaterale handelsunderskuddet er i utgangspunktet et resultat av sin egen outsourcing-strategi, som slo tilbake på dem selv. Dette kan observeres i mange produksjonsindustrier, fra grunnleggende legemidler og farmasøytiske preparater til elektroniske komponenter.[iv]

De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert

Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens»: (1) respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet; (2) gjensidig ikke-aggresjon; (3) ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender; (4) likestilling og gjensidig nytte; og (5) fredelig sameksistens som sådan. Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.

De kinesiske lederne insisterer i første omgang på likhet mellom suverene stater: «Den sentrale ideen med dette prinsippet, har president Xi Jinping erklært, er at et lands suverenitet og verdighet, uansett størrelse, makt eller formue, må respekteres, at ingen innblanding i dets interne anliggender tolereres, og at land har rett til fritt å velge sitt sosiale system og sin utviklingsvei.” Dette er ikke bare en ren prinsipperklæring.

Kineserne har alltid ønsket å plassere sine handlinger innenfor rammen av FNs og deres internasjonale institusjoner, som de i økende grad har støttet. Noen ganger blir man overrasket over deres passivitet eller svært svake engasjement i de blodige konfliktene som har preget de siste tiårene, men dette er bevisst. De blir anklaget for å være diskré og ikke gjøre noe verken mot diktatoriske eller teokratiske regimer, som det fremdeles finnes mange av i dagens verden, og for å gjøre lønnsomme forretninger med dem. Burde ikke Vesten begynne med å bære ut sitt eget søppel, sin egen støtte for de fleste av disse regimene? Uansett kineserne inntar denne holdningen fordi de er resolutt imot enhver imperialisme forkledd som en falsk demokratisk fasade eller under påskudd av antatte humanitære inngrep.

Det er bare opp til menneskene å frigjøre seg selv og utarbeide sin egen utviklingsstrategi, og, hvis forholdene tillater det, å gjennomføre sin egen revolusjon. Slik er kineserne heller ikke tilbøyelige til å eksportere, med makt eller lumsk vis, sitt eget politiske og sosiale system, og sier klart: «Vi er villige til å dele vår erfaring med utvikling med verdens land, men det er ikke vår hensikt å eksportere vårt sosiale system og vår utviklingsmodell, eller å pålegge dem vår vilje.” De foretrekker heller å snakke om noen «kinesiske løsninger», som andre land kan «lære av».

Når det gjelder deres erklæringer for fred og fredelig løsning av konflikter, må man nærme seg ting i ond tro for ikke å erkjenne at de blir respektert. Vi må huske her at Kina, i det minste når det gjelder moderne historie, har aldri praktisert kolonial eller ekspansjonistisk politikk på bekostning av andre folk eller land. Hvor mange «vestlige» eller «nordlige» land – inkludert Australia og Japan – kunne late som det samme? I dag ønsker Kina på ingen måte å gjenopplive et konfrontasjonsklima, som ville være i strid med selve oppfatningen av fred mellom nasjoner. Videre nekter de bestemt enhver form for militær allianse. De har aldri deltatt direkte i en militær koalisjon – ikke engang mot Daesh. Og de har ikke opprettet den minste militære basen i utlandet, med det siste unntaket av en base i Djibouti, på et spesielt sensitivt sted for maritim trafikk, som den presenterer som et «enkelt logistikkanlegg.»

Kontrasten til handlingene til mange vestlige makter er derfor påfallende, spesielt sammenlignet med USA, som har oppmuntret til utallige militære eller politiske statskupp, som har iverksatt brutale angrep og intervensjoner i utlandet gjennom sin historie, i den grad at man kan telle årene de har ikke vært i krig på en hånd.[v] Dette er spesielt sant, når vi vet at USA i mange år nå, i god tid før handelskrigen ble satt i gang under presidentskapet til Donald Trump, har holdt Kina under sterkt press og økt spenningsområdene (Taiwan, Tibet, Xinjiang, Hong Kong, og så videre) i det som mer og mer tydelig ser ut som en ny kald krig. Intensiteten i konflikten har ikke avtatt med Joe Bidens demokratiske mandat.

En politikk som tjener felles utvikling

Kinas politiske vektlegging av felles utvikling er primært rettet mot land som beskrives som «minst utviklet» eller «fremvoksende.» Det er ikke klassisk stat-til-stat-bistand – fordi offisiell utviklingshjelp, levert av vestlige land,nesten alltid er «bundet», veldig ofte selektiv, og noen ganger til og med en kilde til korrupsjon. Det er snarere en lansering av svært store finansierings og investeringsprogrammer: nullrentelån for bygging av offentlig infrastruktur, gitt av dens spesialiserte banker (spesielt utviklingsbanken og import-eksportbanken); «Konsesjonelle» lån (det vil si til lavere markedsrenter) til andre store prosjekter, gitt fra andre nasjonale offentlige banker; kreditter som kan tilbakebetales i ressurser (for eksempel i råvarer); direkte investeringer (for eksempel etablering av kinesiske selskaper, enten statlige eller private); samt en rekke subsidier som er ment å støtte mindre prosjekter med det formål å komme de berørte landene til gode. Noen ser det som et bevis på en hegemonisk ambisjon, iverksatt ved bruk av «økonomiske våpen». Men da ignorerer eller neglisjerer man prinsippene som denne utviklingspolitikken er basert på, nemlig: samarbeid, felles fordel (eller det såkalte vinn-vinn-prinsippet), og prioritert støtte for utvikling.

De siste årene har utenlandske direkte investeringer fra Kina blitt rettet mot de mest industrialiserte landene (gjennom oppkjøp, egenkapitalinvesteringer, servicekontrakter og så videre) for å fremskynde utviklingen av den kinesiske økonomien, gi den ressurser og teknologier som den mangler, og dytter den opp i markedet. Samtidig har investeringer i land som trenger det mest ikke gått ned. I tillegg er det mange andre former for bistand som deles ut, spesielt innen opptrening. Kina tilbyr faktisk mange stipend til studenter og ulike opplæringskurs til mer enn fem hundre tusen fagpersoner som først og fremst kommer fra utviklingsland.

Det er dermed her det enorme prosjektet, som allerede delvis er iverksatt, på Silkeveien griper inn: i virkeligheten landruter (beltet) og sjøruter (veien). Men hvorfor angår dette samarbeidet først og fremst asiatiske land? Det er ikke fordi Kina ønsker å konsolidere makten sin ved å opprette forpliktelser for det asiatiske kontinentet, og heller ikke på denne måten å søke hevn på Vesten – et motiv som vi ikke må forveksle med en viss gjenvunnet stolthet. Snarere er det ganske enkelt fordi disse er dens naboer, både de nærmeste og litt mer fjerne, som i Midtøsten, og fordi Silkeveien først må passere gjennom deres territorier, som har ekstremt mangel på investeringer som trengs for utvikling – inkludert India, det eneste landet som fortsatt er relativt motvillig. I tillegg til denne «nabopolitikken» ser Kina selvfølgelig også en spesiell fordel ved å fremme utviklingen av sine vestlige provinser, som henger bak østkystene.

Hva med Afrika, spør vi? Hvorfor er det integrert i et slikt prosjekt? En av grunnene som Kina gir er, at i tillegg til de mangeårige båndene med den tredje verden, som ble knyttet under og etter Bandung – konferansen, var det de afrikanske landene som ble mest berørt av vanskelighetene med det, som i Vesten eller i nord, kalles, «underutvikling.» Kina er for tiden anklaget for nykolonialisme: i sine utvekslinger med denne tredje verden importerer det bare råvarer og kjøper land og gruver der. Dette betyr at en glemmer at det til gjengjeld gir avgjørende infrastruktur, inkludert sykehus, veier, jernbaner, havner, flyplasser, kulturelle anlegg eller idrettsanlegg – noe Vesten sjelden har gjort. Ikke rart at afrikanske statsoverhoder skynder seg til Beijing, spesielt siden den kinesiske regjeringen ikke pålegger noen ødeleggende politiske betingelser.

La oss si det rett ut: dette samarbeidet er langt fra perfekt. Til tross for dette er belønningene der, og de er betydelige. Land- og sjørutene på Silkeveien må forlenges så langt som til Europa, og det er nettopp det som irriterer noen kapitalister, fordi de ser på Kina som en «strategisk konkurrent.” Siden europeiske land i utgangspunktet har ressurser til å utvikle seg selv, ville de egentlig ikke trenge kinesiske investeringer. Det bør for øvrig observeres at utenlandske direkte investeringer tvert imot er velkomne når de kommer fra USA eller Japan. Likevel er det verdt å spørre hvorfor noen land som Hellas og Portugal har overlatt utnyttelsen av offentlige flaggskip til kinesiske selskaper. Årsaken er ganske klar: Som ofre for innstrammingspolitikken til EU og stadige påbud om å redusere underskudd og gjeld, og derfor som ofre for tvungen privatisering kunngjort i autoritære diplomatiske noter, har disse landene solgt til de høyeste budgiverne. Kinesiske investeringer anses under disse forholdene av disse landene som et utviklingsmiddel.

Det er også en annen dynamikk i spill. Mange andre stater har signert protokoller for tiltredelse til Silkeveiene. Dette er fordi de gjennomgår økonomisk stagnasjon (som Italia) eller en betydelig forsinkelse i utviklingen (i øst og sør) sammenlignet med de mest avanserte landene i EU, samt en avhengighet som gjør dem til økonomier som spesialiserer seg på svært begrensede rekke aktivitetssektorer, med mange underleverandører. Det er åpenbart at slike investeringer noen ganger hovedsakelig er spekulative (for eksempel i eiendom og hoteller), men de frarådes offentlig av Beijing. Det sier seg selv at det store flertallet av direkte eller indirekte produktive investeringer som gjøres, særlig investeringer i havneinfrastruktur, også er av definitiv interesse for kinesisk utenrikshandel, men i tråd med en «vinn-vinn» -logikk. Det er klart at Kina har investert utenfor EU, spesielt på Balkan, som også henger etter på dette kontinentet. Det burde ikke være noen overraskelse, da sytten øst- og sør-europeiske land, inkludert elleve medlemmer av EU, så langt har sluttet seg til Silkevei-initiativet.

Silkeveien stopper ikke ved det euro-asiatiske kontinentet og Afrika. Samarbeidet er også svært avansert med landene i Latin -Amerika og Karibia, og spesielt de fattigste. Kina har allerede blitt den viktigste handelspartneren for denne delen av den «amerikanske halvkule.» Kineserne later ikke til å være sjenerøse givere, noe som bare ville være en nødløsning for dem, men erkjenner at de har en interesse av dette samarbeidet, spesielt som et middel for å spre sin overskuddsproduksjon. Så hvorfor ikke, hvis de kinesiske produktene viser noen kostnadsfordeler for mottakerlandene i Latin-Amerika og Karibia?

Utviklingsstøtte her er hovedsakelig gitt i lån til meget gunstige renter fra Silk Road Fund (et statlig fond) og Kinas offentlige banker. Kina vil imidlertid ikke være den eneste finanskilden. De og ønsker å trekke med alle land som har midler til å delta i disse målrettede låneprogrammene for å fremme infrastruktur (for eksempel høyhastighetstog, energiinvesteringer, rørledninger og vannbehandling), ut fra at slik infrastruktur er et solid grunnlag for rask utvikling. Men det gjelder kun land som ikke pålegger politisk-økonomiske betingelser (i motsetning til Det internasjonale nasjonale valutafondet og Verdensbanken).

Dette var det grunnleggende utgangspunktet for å etableringen av den asiatiske banken for infrastruktur og investeringer som i dag har rundt hundre medlemmer. Blant sistnevnte er land som Frankrike, Tyskland og Storbritannia, men selvfølgelig ikke USA, som på ingen måte kan kontrollere denne institusjonen, slik de har blitt anklaget for å gjøre med Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Tvert imot, Kina, den største aksjonæren i Asian Infrastructure Investment Bank, har et absolutt forbud mot vetorett for sin del.

Kinesiske lån har blitt kritisert for å ha presset land til å ta på seg overdreven gjeld, og dermed plassere seg selv i en situasjon med avhengighet, eller til og med avstå fra forvaltningen av viktige offentlige eiendeler for å kompensere for eventuell refusjon av mislighold (dette er eksempelvis Sri Lanka når det gjelder den største havnen der). Det er sant at disse lånene noen ganger representerer en enorm andel av disse landenes bruttonasjonalprodukt. Når de erkjenner dette, har kineserne oftest blitt enige om å revidere og reforhandle disse programmene, og har til og med uttrykt vilje til å kansellere og avskrive noe gjeld.

Det må erkjennes at disse kredittene også i stor grad tjener interessene til Kinas økonomi, spesielt når de blant annet lar Kina øke og sikre sine forsyninger av olje eller gass, men alltid ut fra prinsippet om gjensidig fordel. Gjennom sitt Silk Road Initiative er Kina også anklaget for å eksportere sin myke kraft, særlig rettssystem et og utdanningsmodellen (betraktet som den mest effektive i verden, ifølge rangeringen fra den siste undersøkelsen til Programme for International Student Assessment (Program for internasjonal studentvurdering) utført av Organisasjonen for Økonomisk samarbeid og utvikling). Dette er en beskyldning som vi ikke bør ta vel imot når vi vet hvordan USA bruker sine transnasjonale selskaper til å spre sine verdier, livsstil og ideologi, og når vi ser hvordan de bruker sine egne nasjonale lover på områder utenfor eget territorium for å sanksjonere utenlandske banker eller konkurrerende selskaper.

Kulturelt hevder Kina at de respektere alle andre sivilisasjoner og ønsker å berike seg selv gjennom kontakt med dem. På det juridiske nivået lover de å bekjempe korrupsjon i gjennomføringen av programmene (og ikke å bruke det siste som påskudd for å sette rivaler i vanskeligheter). Nylig har Beijing til og med bidratt til å opprette flere internasjonale domstoler, som er så upartiske som mulig, for å opprettholde gode relasjoner og som er ansvarlige for å løse tvister knyttet til lån og investeringer.

Som en konsekvens av dette, har silkeveien på få år, blomstret: 124 land har allerede signert assosiasjonsavtaler, sammen med 24 internasjonale organisasjoner, som totalt representerer mer enn to tredjedeler av verdens befolkning. Vi vil her insistere på at dette programmet er ment å holde alle politiske hensyn utenfor. Som «åpent for alle land» har det grunnleggende sett, ingen andre mål, enn felles utvikling.

La oss også nevne partnerskapene som Kina har inngått med forskjellige land, med søkelys på økonomisk samarbeid og bygging av frihandelssoner i fokus, fra et mangesidig perspektiv. Fordi den utgjør den største handelsavtalen i verden til nå, er Regional Comprehensive Economic Partnership mest spektakulær av alle. Det er en frihandelsavtale som ble undertegnet 15. oktober 2020, med de ti medlemslandene i Association of Southeast Asian Nations, pluss Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, som representerer rundt tre milliarder innbyggere og nesten 30 prosent av globalt bruttonasjonalprodukt.[vi]

Dette er selvsagt en suksess, spesielt etter at president Trump avskaffet en konkurrerende traktat, ved at den utfordrer USAs hegemoni, spesielt siden handel og investeringer ikke lenger vil være i dollar, men i de nasjonale valutaer til partnerne. Det forventes at Washington vil reagere, blant annet gjennom å styrke militære allianser med India, Japan og Australia, og ytterligere demonstrasjoner av marinestyrker, hvis klare mål er å prøve å omringe Kina ved å okkupere og hindre dets maritime ruter. På denne bakgrunn er det svært sannsynlig at den nye amerikanske administrasjonen ledet av president Biden vil forsterke «våpenkappløpet» som en gang tjente til å få Sovjetunionen i kne. Men denne farlige opptrappingen er ikke lenger nok til å imponere et Kina med god økonomisk helse og med tilstrekkelig avskrekkende våpen.

I tillegg har Kina utviklet sitt diplomatiske nettverk kraftig (nå det største i verden, foran det i USA) og dens diplomater er stadig mer til stede og aktive på den internasjonale scenen. Dette er ikke bare for å støtte den geopolitiske strategien, ettersom det også har måttet møte stadig mer aggressive svertekampanjer.

Hvordan «avglobaliserer» Kina på sin egen måte?

Globalisering har, som vi vet, vært en velsignelse for kapitalistene. Ved å tilby dem muligheten til å bryte ned verdikjeder og produsere stadig flere segmenter i lavlønnsland, har det gjort dem både i stand til å heve profittrater som har en tendens til å falle og å opprettholde (ganske dårlig) levestandarden til de fattige klassene, med hjelp fra kredittsystemet.

Finansialisering har økt sosiale ulikheter, som har nådd nivåer uten sidestykke i historien, og undergravd suvereniteten til stater og nasjoner. Helsekrisen forårsaket av COVID-19-pandemien har vist kostnadene ved å bli avhengige i sektorer som er helt avgjørende for mennesker. Endelig er miljøkostnadene ved globalisering nå så høye at de kommer i konflikt med bevaringen av en beboelig planet på kort sikt – for ikke å snakke om i den aller nærmeste fremtid, gjennom risiko for spredning av epidemier. Utfordret av helsekrisen, og rystet av folkelige opprør over hele verden (fra India til Libanon til Colombia), når det kapitalistiske systemet for øyeblikket sine grenser.

Kina har riktignok hatt en enorm fordel av denne kapitalistiske globaliseringen, men det er like sant at de gjorde det ved å fastsette vilkårene, og dette startet med kontrollen av utenlandske direkte investeringer og kapitalbevegelser. Kinesiske myndigheter er fullstendig klar over at fordelene ved denne globaliseringen krymper og, med dem, økonomisk vekst. De vender seg derfor mer og mer til hjemmemarkedet, selv langt innenfor det nasjonale territoriet.[vii]

La oss fremfor alt håpe at de vil sikre at det nye regionale, omfattende økonomiske partnerskapet ikke fører til de samme negative konsekvensene som globaliseringen. Respekten for den felles utviklingspolitikken bør gå i retning av tett kontroll med slike virkninger, det vil si at et land som utvikler seg kan bli mer autonomt og importere mindre. Dette er paradokset, men også det som står på spill når det gjelder Silkeveien: dette programmet tar sikte på å øke produktsirkulasjonen og internasjonal sjø- og landhandel, men ved å fremme bygging av andre infrastrukturer enn transport, det bør og kan fremme flytting ved å legge grunnlaget for reindustrialisering og utvikling av energiproduksjon.

Etter vårt syn er dette uten tvil et aspekt som ikke er tydelig nok formulert i fremføringen av Kinas offisielle oppfatning av globalisering. Mens vitenskapelig og kulturell utveksling er gunstig, fører kommersiell og fremfor alt finansiell globalisering oss inn i blindveier. På samme måte ville en delvis endring av det produktive paradigmet til fordel for «lavteknologi», som er mindre kapitalintensivt og mer tilgjengelig for lokale brukere, i stor grad lette relokalisering, så vel som miljøvern.

Til syvende og sist ser vi at det er kapitalismen i seg selv som blir umulig å opprettholde. Dømt til uopphørlig akkumulering, passer ikke kapitalismen på en planet med begrensede ressurser. Ved sitt eget vesen skaper den stadig større og mer sjokkerende ulikheter. Den ødelegger alle former for sosial samhørighet og til og med mange av individene selv. Kina har tatt sjansen på å bruke dynamikken i det kapitalistiske systemet for å bryte ut av sin logikk og for å utvikle seg raskt, ved å kontrollere dens motsetninger og avgrense dets ødeleggende virkninger.

Markedssosialisme i «kinesisk stil» vil gradvis og stadig sterkere måtte bevege seg bort fra kapitalismen hvis den skal legemliggjøre en virkelig alternativ vei for hele menneskeheten.[viii] Og dette er nettopp Kinas ambisjon: ifølge høytstående kinesiske embetsmenn, og enda mer eksplisitt i dag var lånet fra kapitalismen bare en måte å «krysse elven», og vil bare være en veldig lang «omkjøring», mer eller mindre som den nye økonomiske politikken (NEP) burde ha vært for V.I. Lenin, på veien mot kommunisme.[ix]

Oversatt av Terje Valen, fredag 22. oktober 2021.

[i] Se samlingen av taler: Xi Jinping, Construisons une communauté de destin pour ‘Humanité, [La oss bygge et skjebnefellesskap for menneskeheten] (Beijing: Central Compilation & Translation Press, 2019, side 439. De andre sitatene fra president Xi Jiaoping i denne artikkelen er også fra den samme samlingen.

[ii] Xi, samme bok.

[iii] Se Tony Andréani, Le «Modèle chinois (Paris: L’Harmattan, 2018.

[iv] Zhiming Long, Zhiuan Feng, Banxi Li og Rémy Herrera, «U.S.-China Trade War: Has the Real «Thief» Finally Been Unmasked?», Monthly Review 72, no. 5 (October 2020), side 32-43.

[v] See, on the main U.S. interventions in Latin America and the Caribbean, the appendices to Rémy Herrera, Les Avancées révolutionnaires en Amérique latina – Des Transitions socialistes au XXIe siècle? [Den revolusjonære framgangen i Latin-Amerika – de sosialistiske endringene i det 21. århundre], (Lyon: Paragon, 2010).

[vi] Brunei, Cambodia, Indonesia, Laos, Malaysia, Myanmar, Philippines, Singapore, Thailand, and Vietnam.

[vii] Rémy Herrera and Zhiming Long, «The Enigma of China’s Economic Growth,» Monthly Review 70, no 7 (December 2018), sidene 52-62. Se also Rémy Herrera and Zhiming Long, la Chine est-elle capitaliste? (Paris: Éditions Critiques, 2019.)

[viii] Tony Andréani, and Zhiming Long, «On the Nature of the Chinese Economic System,» Monthly Review 70, no 5 (October 2018), sidene 32-43.

[ix] See Tony Andréani, Le socialisme est (a) venir, 2 vols. (Paris: Syllepse, 2001-2004; Tony Andréani, Dix Essais sur le socialisme du XXIie siécle (Paris: Le Temps des Cerises, 2011, 2011).

USAs dødelige økonomiske krig

Monthly Review

September 2021 (Volume 73, Number 4)

by The Editors

(Sep 01, 2021)

I juli 2021 brøt populære protester ut på Cuba for første gang på en generasjon, med en hendelse som hadde preg av Washington over det hele (Helen Yaffe, «Hva skjer egentlig på Cuba?» Novara Media, 20. juli 2021). Den umiddelbare bakgrunnen for disse protestene var USAs innstramming av den sekstiår lange embargoen midt i COVID-19-krisen, ved hjelp av Donald Trump-administrasjonens innføring av 243 ekstra økonomiske sanksjoner mot Cuba, deretter videreført av Joe Bidens administrasjon.

Den siste innstrammingen av den økonomiske blokaden på Cuba, pluss de lignende økonomiske sanksjonene rettet mot Venezuela, som resulterer i titusenvis av dødsfall der, kan bare forstås i sammenheng med den nye epoken med økonomisk krigføring, som USA har sluppet løs på målrettede land. For litt over et og et halvt tiår siden, i 2004, lanserte Washington en helt ny strategi for finanskrig, med opprettelsen innen det amerikanske finansdepartementet av Office of Terrorism and Financial Intelligence, sammen med Office of Intelligence and Analysis – the første etterretningskontor i verden som var tildelt en finansavdeling.

Disse nye organisasjonene i det amerikanske finansdepartementet skulle være hovedkvarter for en storslått strategi som utnyttet Washingtons økonomiske innflytelse, basert på den amerikanske dollarens rolle som den hegemoniske valutavalutaen, for å kutte den økonomiske sirkulasjonen til målrettede stater. Mer enn 60 prosent av alle globale valutareserver er denominert i amerikanske dollar, som også spiller en overveiende rolle i internasjonale valutatransaksjoner. Som en del av sin «regelbaserte internasjonale orden» har dette har gjort det mulig for USA å lskape et tvangsmessig globalt rammeverk som utvider amerikansk finansjurisdiksjon til alle land, økonomiske enheter og personer, på et hvilket som helst punkt, som er engasjert i amerikanske dollar-transaksjoner hvor som helst i verden.

Nærmere bestemt har Washington pålagt strenge regler for overholdelse av amerikanske standarder til alle verdens banker. De har gitt seg selv retten til å utpeke ethvert land, enhver økonomisk enhet eller person i verden som en «terrorist»-organisasjon eller individ, eller som medskyldig i terrorisme. Seksjon 311 i U.S. Patriot Act, vedtatt av den amerikanske kongressen, gir finansdepartementet i USA myndighet til å utpeke enhver bank over hele verden som en «dårlig bank», underlagt amerikanske økonomiske og juridiske sanksjoner.

Siden 2016 har Global Magnitsky Act autorisert Washington til å sanksjonere alle individer i ethvert land i verden som den fastslår bryter med menneskerettighetene, og til å fryse deres aktiva. Det amerikanske finansdepartementet har fått full tilgang til SWIFT-systemet (Society for Worldwide Interbank Financial Transactions) som muliggjør internasjonale transaksjoner i amerikanske dollar, og dermed gjort mulig amerikansk overvåking av de fleste internasjonale dollarbørser. Ledelsen har utstedt nær hundre ordrer (executive orders) for å gjøre forskjellige land til mål for økonomiske sanksjoner. Som et resultat av dette har USA satt i verk flere økonomiske sanksjoner ved flere anledninger enn alle andre land i verden til sammen (Jesse Van Genugten, «Conscribing the Global Banking Sector», Berkeley Business Law Journal, 2019, 156).

Som en del av sin imperiestrategi har det amerikanske finansdepartementet for tiden utpekt rundt førti land/regioner der de viktigste nasjonalstatlige mål for angrep befinner seg. Disse er inkludert i finansdepartementets sanksjonsprogrammer og dets liste over land som på forskjellige måter har motstått seg eller unnlatt å overholde amerikansk makt. Det amerikanske finansdepartementets liste over spesielt utpekte statsborgere og blokkerte personer, som er mer enn 1500 sider lang, inkluderer alle de økonomiske enhetene og personene knyttet til målrettede land som Washington har uthevet for behandling med røde bokstaver.

Denne listen inneholder nå omtrent 6300 offisielle mål, der listen fra 2018 har fått tillegg som er åtte ganger så mange som listen fra 2002 («Oppdatering ved årsslutt for sanksjoner i 2019», Gibson Dunn, 23. januar 2020; Lauren Smith, «USAs pålagte økonomiske sanksjoner, ”MR Essays, 10. mars 2020). I henhold til dette systemet er alle finansinstitusjoner i verden nå tvunget til å følge restriksjonene som finansdepartementet i Washington har innført eller bli klassifisert som medskyldige til hvitvasking av penger og terrorhandlinger, og kraftig bøtelagt (eller utpekt som mål) av USA.

I praksis betyr dette at verdens største finansinstitusjoner, som banker og forsikringsselskaper, nå er tvunget til å overvåke sine egne transaksjoner og verdens finansielle system daglig for å beskytte sine aktiva mot amerikanske sanksjoner. Derfor har nesten alle de store bankene blitt tvunget til å støtte Washingtons finanskrig mot de land som er pekt ut som mål. På denne måten har Cubas turistindustri, tilgang til valuta og muligheten til å kjøpe sprøyter under en pandemi, nå i stor grad blitt stengt.

Venezuela er i mellomtiden avskåret fra rederiene som er nødvendige for å flytte oljen, på grunn av de amerikanske økonomiske sanksjonene som ble pålagt både rederiene selv og forsikringsselskapene som forsikrer lasten. Det er umulig for dem å motta nødvendig teknologi, tjenester og varer for å opprettholde oljeproduksjonen, samtidig som de blir fratatt den viktigste maten og medisinsk importen til befolkningen.

Lignende begrensninger i økonomisk sirkulasjon opplever alle de andre landene USA utpeker som mål. Det er mange eksempler på amerikansk omdanning av finans til våpen i denne nye formen for beleiringskrigføring rettet mot forskjellige nasjoner i det globale sør. Rundt 2006 møtte USAs finanssekretær for Office of Terrorism and Financial Intelligence, Stuart Levey, hundrevis av ganger med banktjenestemenn over hele verden for å få hele det globale banksystemet til å isolere Iran og andre land som er erklært lovløse av USA.

Som Juan C. Zarate, tidligere viseminister i finansdepartementets kontor for terrorisme og finansiell etterretning, og en av hovedarkitektene for det nye systemet for finansiell krigføring, forklarer i sin bok Treasury’s War: The Unleashing of a New Era of Financial Warfare i 2013. «En serie betegnelser ble skapt for å bygges opp som et finansielt crescendo, og skape et internasjonalt finansielt miljø som for sin egen skyld ville avvise risikoen ved å gjøre forretninger med Iran [eller en annen» useriøs stat «]. Amerikanske ordrer ville identifisere og ut peke finansiering som støttet terror som mål … som ville bli matchet av betegnelser i FN. Deretter ble Irans banker blottstilt og målrettet – én om gangen” (303).

7. september 2006, kuttet den amerikanske statskassen den iranske banken Saderat fra det internasjonale finanssystemet. Dagen etter ble banken offisielt utpekt som en terrorfinansieringsinstitusjon under presidentens kjennelse nummer 13224. I 2019 toppet den amerikanske finanskrigen mot Iran seg med det amerikanske finansdepartementets betegnelse av Irans sentralbank, Bank Markazi, som en terrorfinansieringsorganisasjon («Amerikanske sanksjoner Irans sentralbank,» Iran Primer, United States Institute of Peace, 20. september 2019; Zarate, Treasury’s War, 303, 332).

Allerede i 2005 hadde finansdepartementet utpekt Banco Delta Asia, en liten bank i Macau (Kina), som en «dårlig bank» i sitt forsøk på å isolere Nord-Korea økonomisk og kommersielt, og sette i gang et elektrisk støt i banksamfunnet internasjonalt og spesielt true kinesiske banker. Umiddelbart ble Banco Delta Asia omgjort til en finansiell paria. Nord-koreanske kontoer ble stengt over hele Asia. Alle andre banker over hele verden begynte å omstrukturere økonomien for å sikre overholdelse av amerikanske direktiver.

CIA-direktør Michael Hayden kalte handlingen «en presisjonsstyrt ammunisjon fra det tjueførste århundre», og spredte frykt gjennom det globale finanssystemet (Zarate, Treasury’s War, 244). I de senere årene har finansdepartementet, justisdepartementet og andre amerikanske reguleringsbyråer bøtelagt slike sentrale vestlige finansfirmaer som BNP Paribus, HSBC, Credit Suisse, Barclays, Standard Chartered og andre med 11 milliarder dollar i avsluttende klage- eller forliksavtaler for ikke fullt ut overholder amerikanske regler med hensyn til amerikanske utpekte mål (Elizabeth Rosenberg et al., «The New Tools of Economic Warfare», Center for New American Security, 2016, 11).

I 2017 påla Washington den kinesiske telekomprodusenten ZTE en straff på 1,19 milliarder dollar for å unngå amerikanske sanksjoner mot Iran og Nord-Korea, noe som fikk aksjene til å stupe (Alex Capri, «Why US Sanctions Are So Lethal», Diplomat, 23. februar 2018).

Direkte og gjennom sine allierte har USA fortsatt å konfiskere og fryse milliarder – i noen tilfeller titalls milliarder – dollar i aktiva fra målrettede land, inkludert Iran, Libya og Venezuela. Dette inkluderer USAs beslag av det venezuelanske oljedistribusjonsselskapet CITGO i USA og (med støtte fra Storbritannia) de venezuelanske gullreservene i London.

I april 2019 sanksjonerte det amerikanske finansdepartementet Sentralbanken i Venezuela, Banco Central de Venezuela, og plasserte den på listen over spesialdesignede statsborgere og blokkerte personer, og begrunnet dette på grunnlag av Banco Central de Venezuelas støtte til Venezuelas valgte regjering under Nicolás Maduro, som Washington har uttalt å være «illegitim» («Treasury Sanctions Central Bank of Venezuela and Director of the Central Bank of Venezuela,» US Department of Treasury, 17. april 2021).

Ifølge Ashi Moshiri, Chevrons tidligere toppsjef i Venezuela, «sier denne sanksjonen: «Du tar kontakt med den venezuelanske sentralbanken, vi [USAs finansdepartement] kommer etter deg'» («New U.S. Sanctions on Venezuela til Choke Off (strupe) Government Finances,” New York Times, 17. april 2019).

Zarate advarer på de avsluttende sidene av Treasury’s War om at etter hvert som amerikansk økonomisk dominans forsvinner, vil dollarhegemoniet synke. På et tidspunkt i fremtiden kan andre makter, særlig Kina, bli tvunget til å svare på samme måte og skape en finansiell verdenskrig. Likevel er det klart at det nåværende todelte økonomiske krigsregimet i Washington er fast bestemt på å fortsette å bruke dette våpenet fullt ut i et desperat forsøk på å opprettholde det amerikanske imperiet. I prosessen blir verdens befolkning holdt som gisler, med hundrevis av millioner som daglig lider under den amerikanske finansmaktens arroganse.

Oversatt av Terje Valen, onsdag 20. oktober 2021.

Eit anticolumbisk blikk på historia

Eg sendte for ei tid tilbake ein kronikk til Klassekampen der eg tok opp det ovan nemnde temaet. Debattredaktøren der var ikkje interessert i det. Så eg publiserte det i den viktigaste antiimperialistiske og radikale avisa i Norden, Ny Dag med Steigan.no. Men eg tenkjer at vi må følgje opp dette fordi det er svært viktig. Særleg fordi avisa Klassekampen no har ein diskusjon om totalitære regime, med lange, reaksjonære innlegg. Derfor ein litt lengre tekst om emnet.

Den verdskjende og svært reaksjonære geografen Halford Mackinder[i] skapte i 1904 omgrepet den columbiske epoken om tida frå Columbus kom til America og fram til Mackinders eigen tid. Han meinte at denne tida då tok slutt. Der tok han feil. Riktig nok var då om lag heile verda «oppdaga», men trua på at Columbus sitt vis for å omgåast den verda han «oppdaga» var slutt, var feil, den fortsette under nye omstende heilt fram til og forbi 500-års»jubileet» for landnåmet i Karibia. Columbus innleia ein periode på over 500 år då dei kvite overklassane i landa rundt det nordlege Atlanterhavet fortsette hans verk. Det som har karakterisert dette verket var folkemord, slaveri og rov og tjuveri av heile den verda som etter kvart blei «oppdaga» i den grad columbiarane klarte å legge land og folk under sitt herredømme.

Columbus si andre reise

Columbus sin andre reise innleia for alvor den columbiske epoken. I første omgang gjekk det ut over folket på Hispaniola. Det var tre oppgåver Columbus ville løyse. Han ville skaffe slavar og gull og omvende innbyggarane til katolisismen. Han måtte fort gi opp å skaffe slavar fordi indianarane døydde så fort. Så blei gull det viktigaste. Ei system der alle innbyggarane skulle skaffe ei viss mengd gull innan visse korte periodar blei innført. For å få til dette underkua dei folket fullstendig. Metoden kan karakteriserast av eit par episodar der spaniarane hadde fanga ei gruppe indianarar. Indianarane sat ein kano utanfor skotrekkevidde til eit av skipa, men mannskapet klarte å lure seg innpå dei og dei tok fram boge og pilar og prøvde å forsvare seg. Men dei blei fanga og tatt om bord i Santa Maria, Columbus sitt skip. Ein av dei, som hadde fått snitta opp buken av ein spansk soldat, klarte å rive seg laus og symje mot land medan han held tarmane sine med eine handa. Han blei fanga att og så bant dei både hende og føter på han og kasta han over bord. Men han klarte å komme seg laus av taua og tok til å symje mot land att. Då blei han skoten mange hol i av spaniarane og sank i ned i vatnet. Kvinner som hadde klart å rømme blei fanga att for å vere sexslavar for mannskapet.[ii]

For å skaffe gull skapte Columbus eit system der alle over 13 år i ei provins på Hispaniola der dei trudde det var mykje gull, skulle skaffe ein falkemage fylt med gull kvar tredje månad. Stammeleiarar skulle skaffe ti gongar så mykje. Som prov på at dei hadde skaffe dette fekk dei ein koparbit stempla med månaden festa rundt halsen. De som blei teken utan metallbit fekk hendene kutta av. Der var ikkje mykje gull i dette området, så oppgåva var umogleg. I dei andre provinsane skulle alle levere 25 pund vevd bomull i staden for gull. Dei som prøvde å flykte opp i fjella fordi ei ikkje klarte å nå målet blei jakta ned med hundar og drepne for fote, dei vart hengde og brente. Øya var fullstendig pasifisert og massesjølvmord blant arawakane begynte. I løpet av dei to åra brørne Columbus administrerte Hispaniola (ein del av Haiti ligg no her) blei halvparten av arawakane drepne eller drap seg sjølve. Talet på daude der anslått til ein stad mellom 125 000 og ein halv million. Drepinga fortsette og i 1515 var det berre 10 000 arawakar att. Og 25 år seinare var heile nasjonen utrydda.[iii] Seinare skjedde det same på resten av Haiti. Og etter kvart på alle delar av det amerikanske kontinent. David E. Stannard har kalla dette for den amerikanske holocaust og seier at dei kvite sin statar der, medrekna USA bør ha pyramidar av hovudskallar som sin symbol.

Eit viktig kjenneteikn på epoken er også handsaminga av kvinnene. Dei spanske okkupantane drap både menn, barn og kvinner, men ofte drap dei mennene og ungane, mens dei tok kvinnene til sex-slavar. Store delar av den blanda folkesetnaden i Latin-Amerika er resultat av valdtekter på kvinner frå dei opphavlege folka. Denne måten å handsame kvinner og dette kvinnesynet finn vi sjølvsagt også andre stader, men det er i alle fall sikkert at han gjennomsyrer columbismen. Difor er det litt av ei kunststykke at det columbiske leiarlandet, USA, våger å stå fram som forsvarar av kvinnene si likestilling.

Måten columbiarane handsamar dei ikkje-columbiske folka var og opphav til den moderne rasismen der alle utanom dei kvite europearane ikkje vert sett på som likeverdige menneske, men i beste fall som mindreverdige og ofte ikkje som menneske i det heile, men som utøy. Dette sit djupt i den columbiske kulturen.

Ein annan karaktereigenskap som kjenneteiknar columbismen er å gå til angrep på og drepe og undertrykke slike som ikkje har vilkår til å forsvare seg. Denne forråande måten å oppføre seg på og dei haldningane som spring ut av dette gjennomsyrer også columbismen. Spark dei svake og dyrk dei sterke bøllane.

Alt dette kjenneteiknar også den enorme valdskulturen i dei columbiske landa, mykje fremja av Hollywood og slike.

Folkemord er eit av dei fremste kjenneteikna på columbismen. Eg skal ikkje gå gjennom heile denne verdas verste folkemord i detalj her, men viser til ein tidlegare artikkel[iv] der det også går fram at desse metodane framleis blir brukt eller forsøkt brukt. Men det kan vere verd å nemne at nyare overslag over talet på drepne på Hispaniola sannsynlegvis var 8 000 000. Og det skjedde i løpet av om lag ein generasjon. Dette er arven etter Columbus og noko som har kjenneteikna det columbiske systemet i dei neste vel 500 åra.

Innan den columbiske flokken var det også store krigar, med enorme drapstal, for å bestemme kven som skulle ha kontrollen. Og kontrollen gjekk i det store og heile frå Spania og Portugal, til Holland, Frankrike, England og USA, men fleire, som ikkje blei dominerande, var med på «leiken», som Tyskland og Belgia og fleire mindre aktørar som til dømes Danmark då Norge i røynda var styrt av den danske staten. I tillegg melde ei Stillehavs-makt, Japan, seg på i denne striden. Eg har omsett innleiinga av ei bok om columbismen som Noam Chomsky har skrive og som gir mange opplysningar Sjå note 4.).

Columbisme og kapitalisme

I Kapitalen, bind 1, kapittel 24 tar Marx opp utviklinga som gjekk føre seg før den industrielle kapitalismen oppstod. Eg skal ikkje gå inn på alle detaljane her, men i kapittel 24.6 summerer Marx opp forholdet mellom columbisme og framveksten av kapitalisme under overskrifta Industrikapitalismens tilblivelse. «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobringen og utplyndringen av Øst-India, forvandlingen av Afrika til et jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke.»[v] «En mann som har gjort kristendommen til sin spesialitet, W. Howitt, sier om det kristne kolonialsystemet: ‘Det barbariet og de opprørende grusomhetene som de såkalte kristne rasene gjør seg skyldige i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet».[vi] Marx går så inn på eksempel frå Holland og Englands Øst-Indiske kompani og sier at resultatet ble at «Store formuer grodde fort vekk som paddehatter, den opprinnelige akkumulasjonen foregikk uten at en skilling ble forskuttert»,[vii] dvs. som reint røveri. Han konkluderer med at «Kolonisystemet gjorde at handel og skipsfart utviklet seg som i et drivhus. ‘Selskapene Monopolia’ (Luther) var mektige hevarmer for kapitalkonsentrasjonen. De framvoksende manufakturene fikk sikret seg et avsetningsmarked i koloniene, og markedsmonopolet forsterket akkumulasjonen. Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital».[viii]

Men denne typen overføring av verdiar frå land utanfor Europa» tok ikkje slutt med den opphavlege akkumuleringa. Han har fortsett fram til no gjennom forskjellige fasar og metodar. Nyare forsking har vist korleis det har skjedd og skjer. Her vil eg særleg nemne indarane Utsa Patnaik[ix] og Prabhat Patnaik si banebrytande studie Capital and Imperialism – Theory, History, and the Present (Kapital og imperialisme – teori, historie og no) frå 2121 som viser at akkumulasjon av kapital alltid har trengt at ein tar jord, råmateriala, og kroppar frå ikkje-kapitalistiske produksjonsmåtar. Viktig er også indonesaren Intan Suwandi[x] si Value Chains – The New Economic Imperialism (Verdikjedar – Den nye økonomiske imperialismen) frå 2019. Det er elles interessant å notere seg at desse tre bøkene har kvinnelege forfattarar. Til slutt her vil eg nemnde John Smith si Imperialism in the Twenty-first century – Gobalization, Super-Exploitation, and Capitalism’s Final Crisis (Imperialismen i det tjueførste hundreåret – globalisering, super-utbytting og den endelege krisa for kapitalismen) frå 2016. For dei som leitar er det ei sann mengd om bøker om emnet.

England

Frå 1700-talet var England den leiande columbisk-imperialistiske makta. Då skapte den engelske overklassen også settlarstatane USA, Australia og New Zealand gjennom folkemord og røving av land og ressursar frå den opphavlege folkesetnaden. Dei skapte og settlarstatar i Afrika, som i Kenya og Sør-Afrika, men her vart dei aldri så dominerande som i dei ovan nemnde og etter kvart blei fleirtalet av settlarane jaga ut. Og dei tok kontroll over ei mengd andre område og land i verda som dei tyna og utbytta på det mest gruelege.

I perioden frå den 2. verdskrigen og fram til no (2021) har USA vore den leiande columbisk-imperialistiske makta. Men alle landa rundt det nordlege Atlanterhavet, som Tyskland, Belgia og andre med meir eller mindre «kvite» overklassar var med. Russland hadde skilde seg ut, først ved at dei hadde utvida sitt eige territorium, slik alle statar var blitt danna, utan å bli ein kolonistat i rett tyding, samt at folka i dei nyerobra områda ikkje blei utrydda, men utnytta og utbytta og etter kvart integrert i staten Russland. Så braut dei altså ut av heile de columbiske systemet. I heile tida let USA som om dei ikkje var så imperialistiske som England og andre columbiske statar. Dei var til dømes ikkje direkte med i krigar for ta kontroll over Kina, men opererte i bakgrunnen for å oppnå same imperialistiske føremoner som England, Frankrike, Tyskland og andre som stod fram som meir krigerske og undertrykkande.

USA

Blant dei mest gruelege settlarstatane var USA, etter at settlarane hadde utrydda indianarane gjennom ei rekkje krigar og massakrar osb., mens dei trengde seg vestover på det nye kontinentet, slo dei ut Spania og Frankrike og England og oppretta sin eigen stat der det blei utvikla eit moderne slaveri knytt til utviklinga av bomullsindustrien i England og dermed til den første bølgja av industrikapitalisme. Dei erobra meir enn ein tredel av Mexico som vart den sørvestlege delen av USA. Dei tok så Hawaii og forsette rundt 1900 med ein krig mot Spania der dei sikra seg restane av det spanske herreveldet, til dømes Cuba og Filippinane. På Filippinane allierte dei seg først med ei lokal frigjeringsrørsle mot Spania. Det førte til at frigjeringsrørsla vann og oppretta sin eigen frie stat. Då gjekk USA til kamp mot sine tidlegare partnarar og klarte, gjennom ein veritabel folkemordskrig, å knuse den nye staten. Eg har skrive ein lenger artikkel om det.[xi] Deira løgn om at dei ville hjelpe til med å frigjere dei spanske områda vart då grundig avslørt, men sjølv i dag er det mange som ikkje kjenner til denne historia.

Tore Linné Eriksen gav i 2007, etter oppfordring frå Bernt Hagtvedt,[xii] ut ei god bok med tittelen Det første folkemordet i det tjuende århundret – Namibia 1903-1908 med ein omfattande kjeldeoversikt og drøftingar av omgrepet folkemord og samanlikningar med andre folkemord. På slutten av boka skriv han at «I komparativt perspektiv er det nærliggende å lete etter felles kolonitrekk i form av jordokkupasjon, tvangsarbeid og rasisme, samtidig som det er en minst like viktig utfordring å forklare hvorfor Namibia, etter mange forskeres oppfatning, skilte seg ut ved at den tyske okkupasjonsmakten gjorde seg skyldig i det som etter gjengse definisjoner omtales som folkemord. Det er riktignok grunn til å tro at dette begrepet vil bli brukt om fleire andre kolonikriger etter hvert som koblingen mellom kolonihistorie og folkemordsforskning fører til grundigere studier, slik John Lawrence Tone nylig har gitt et spennende eksempel på med War and Genocide in Cuba, 1895-1898.»[xiii]

Ut frå dei opplysningane som finnast om Filippinane har han fått rett i dette. Men det har ikkje vore like lett å få dette fram fordi USA var den staten som utførte det som kan kallast folkemord på Filippinane. For dei som stør den columbiske imperialismen i verda er det kanskje ikkje lett å svelge at USA er den verste folkemordar og ekstremiststat i verdshistoria. Det same skjedde då Suharto i Indonesia, med tydleg støtte frå USA, sørga for å drepe store delar av den kinesiske minoriteten og så å seie alle kommunistar der i 1965-66.[xiv] Resultatet blei mellom 500 000 og ein million drepne.

USA sitt tilhøve til det som blir kalla Latin-Amerika er betre kjend. Her let dei og som om dei ville hjelpe statane der gjennom den såkalla Monroe-doktrinen som stengde dei andre columbiske landa ute frå Latin-Amerika. Men under denne doktrinen la dei i røynda dette området inn under sin interessesfære. Noko som har ført til enorme problem for folka der og har hindra utviklinga av gode samfunn der fram til i dag.

Etter 2. verdskrigen og særleg etter Suez-krisen og den 2. arabisk-israelske krig i 1956 då Israel, England og Frankrike gjekk mot Egypt de Nasser hadde nasjonalisert Suez-kanalen, har USA vore den heilt dominerande columbiske makta som har gått i spissen for mest alle krigar, regimeskifte, boikottar og økonomiske straffetiltak mot alle land og område som har kjempa for å komme seg ut av det columbiske kvelegrepet. Og dei har tatt kontroll over resten av dei columbiske statane gjennom økonomiske middel som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet og militære middel som NATO og ei rekkje andre pressmiddel.

Kampar for å komme ut or columbismen sitt famntak

Heilt frå starten har dei ikkje-columbiske folka kjempa mot columbismen og for å sleppe ut av den columbiske sfæren. Ei interessant bok om dette er indaren Priyamvada Gopal[xv] si bok Insurgent Empire – Anticolonial Resistance and British Dissent (Opprørsk Imperium – motstand mot kolonisering og britisk usemje) frå 2017. Dei første som braut ut av det columbiske systemet var slavane på Haiti. Dei kasta ut franskmennene og oppretta den første frie ikkje-columbiske staten. Seinare sendte Napoleon franske (og polske) troppar for å ta øya tilbake og dei såg ut til å klare det gjennom ein nådelaus drapspolitikk, men dei tidlegare slavane klarte til slutt å slå også desse. Men så slutta USA å stø opprøret og innførte i staden sanksjonar og ein kvit elite klarte etter kvart å ta tilbake makta, slik redda dei Haiti for columbismen[xvi] med fryktelege følgjer for folket der.

Alle slike forsøk på å komme ut av famntaket til columbiarane har blitt møtt slik, med dei smartaste, mest brutale og mordariske middel frå columbiarane.

Oktober-revolusjonen

Frå 1. verdskrig begynte verdas folk for alvor å lukkast med kampen for å kjempe seg ut. Det første stor vellukka forsøket kom i Russland i 1917, med Oktoberrevolusjonen og sigeren mot 14 columbiske statar (medrekna Japan) som invaderte landet og hjelpte den gamle jordeigarklassen og delar av borgarskapet i Russland i forsøket på å styrte det revolusjonære styret. Men dei tapte og Sovjet Unionen blei oppretta. Kvifor klarte ikkje alle dei reaksjonære klassane i Russland saman med alle dei columbiske landa pluss nokre til (Japan til dømes) å slå ned denne revolusjonen? Den franske filosofen og kommunisten Lucien Sève har gitt eit greitt svar. Her har du det:

«Men lat oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han. Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og orden:

sivilt giftarmål blei lovleg,
vedtak av at kvinner skulle ha same rettar som menn,
vedtak av ein forenkla skrivemåte for å gjere det lettare for alle å lære å lese og skrive,
oppheving av adel og kastar,
oppheving av dei gamle privilegia frå tsarsystemet,
oppretting av sjuketrygd og arbeidsløysetrygd,
etablering av arbeidarkontroll i føretak,
oppretting av eit nasjonalt økonomisk råd,
nasjonalisering av privatbankane,
proklamasjon om rettane til dei forskjellige folka og nasjonane i Russland inkludert retten til å styre seg sjølv og skilje seg ut som eigen nasjon om dei ville, slik det skjedde i Finland, Polen og Ukraina,
oppheving av alle nasjonale og religiøse privilegia og retten til fri utvikling for minoritetar og etniske grupper og
oppheving av alle regler som diskriminerte jødar.

Dette var Lenin si linje for utviklinga av kommunismens første fase i Russland og eit grunnlag for den praktiske innføringa av han. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle dei 133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne gruppa, og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane. Grunnen til at arbeidarane og dei store bondemassane i Russland og landa rundt ikkje tapte, var dei visste kva som sto på spel om godseigarhærane og deira utanlandske medspelarar vann. Då ville dei miste jorda si att og dessutan ville alle dei nye rettane bli tatt frå dei og dei ville bli straffa på verste vis.[xvii]

Det vesentlege ved utviklinga i Sovjet-Unionen utanfor columbismen sin sfære

Sigeren i Russland gjorde det mogleg å bygge opp ein moderne industristat der i rekordfart på grunnlag av indre akkumulasjon og ikkje det columbiske middelet med enorm utbytting av koloniar og interessesfærar. Det førte til ein rask utvikling i leve- og livsstandard for det store fleirtalet i landet og brutal undertrykking av dei som motsette seg den utviklingspolitikken som kommunistpartiet var pådrivar for, med Stalin i spissen. Dette var grunnlaget for den store populariteten til Stalin før 2. verdskrigen og for kritikken mot han seinare. Då han leia Sovjet-Unionen sin store kamp mot Nazi-Tyskland og som avgjorde sigeren mot denne steig populariteten til enno større høgder.

Etter revolusjonen var de store problemet for Sovjet sjølvsagt den fortsette rasande motstanden frå dei columbiske staten pluss at produksjonsmidla var svært tilbakeliggande i forhold til behova for produkt og at dei derfor måtte bygge opp industrien på grunnlag av eigne ressursar der jordbruket var avgjerande. Dei løyste det gjennom ein tvungen kollektivisering av jordbruket, og forsert industrialisering, noko som skapte store motseiingar til dei mest aktive sjølvstendige bøndene, kulakkane og til dei tradisjonelle produsentane som blei erstatta av industrien. Dette var dei gruppene som blei offer i denne prosessen. Desse gruppene blei pressa ut av jorda si og dei private produksjonsmidla sine og etterpå levde dei eit fattigsleg liv, ofte i utkantane av byane der dei livnærte seg på tilfeldig arbeid og småkriminalitet.

Det var først og fremst denne gruppa, saman med politiske motstandarar av sovjetstyret som hamna i arbeidsleirane kalla Gulag og som vart offer for den store utreinskinga i 1938. Ein annan gruppe var lokale leiarar som feilinformerte den sentrale leiinga om produksjon og anna for å sleppe unna kritikk og skape føremoner for seg sjølv. Sovjetkritiske forskarar har rekna ut at rundt 5 til 6 millionar menneske blei direkte tatt livet av i Sovjet-Unionen under Stalin sitt styre. Andre har forstørra opp dette talet enormt ved å trekke inn uår og svelteperiodar osb. ut frå columbisk-politiske formål.

Interessante bøker for å vurdere Sovjet-historia er The Stalin Years – A Reader, redigert av Christopher Read, Palgrave MacMillan 2003. Her samanfattar Read (som er professor i historie ved University of Warwick) ein del av taldiskusjonen slik: ”For tida antydar dei mest nøyaktige teljingane vi har tal som er avskrekkande nok, men atskillege lågare enn dei tala Conquest har. (20 millionar drepne.) Når det gjeld åra med terror (1936-41) blei mest ein million avretta, og omlag to millionar fangar døyde i leire og i eksil. (Side 16.)

Interessant er også J. Arch Getty og Oleg W. Naumov The Road to Terror. Stalin and the Self-Destruction of the Bolsjeviks. 1999 Yale University. Getty er ein av de meir kjende forskarane på Sovjet i USA og Naumov var visedirektør for Moskva-arkivet RGASPI. Eg har skrive eit samandrag av boka tidlegare.

Også Stalinism New Directions frå 2000 der Sheila Fitzpatrick var redaktør er interessant og kanskje særleg Domenico Losurdo si bok Stalin – ein svart legende som først kom ut på italiensk i 2008 og seinare på andre språk, til dømes på tysk i eit tredje nysjekka opplag i 2017. Eg har tidlegare skrive ein artikkel der eg samanfattar opplysningane i desse bøkene (minus Losurdo si).[xviii]

Men mi oppgåve her er ikkje å gå inn på sovjethistoria i detalj. Ut frå eit anti-columbisk perspektiv var hovudsaka ved Sovjet-Unionen at det var den første store staten som klarte å dra seg ut av den columbiske sfæren for lengre tid, og at dette var eit avgjerande vilkår for at landet kunne bygge opp ein uavhengig moderne industristat. Noko som på si side var eit vilkår for at staten klarte å halde seg så lenge utanfor den columbiske sfæren.

Først blei angrepet frå dei 14 columbiske statane slått tilbake litt ut på 1920-talet. Og Sovjet-Unionen hadde klart å motstå alle økonomiske angrep og all undergravingsverksemd frå columbiarane i mellomkrigstida, gjekk den columbiske nazi-staten, Tyskland, til åtak på Sovjet-Unionen den 22. juni i 1941. Etter berre litt over to månader, den 1. september, sto tyske styrkar framme ved ei line frå tidlegare Leningrad over Smolensk like vest for Moskva og vidare til Timosjenko til Kiev og aust til Dnepropetrovsk og til Odessa ved Svartehavet. Hitler vurderte det slik at dei hadde vunne krigen allereie.

Dei andre columbiske statane sat i starten på gjerdet, men då Tyskland sin allierte, Japan, vel to veker før jul i 1941 gjekk til åtak på USA sin base på Hawaii, som USA tidlegare hadde lagt inn under sitt herredømme, gjekk også USA inn i krigen. Men i røynda var det først då dei columbiske leiarane i vest såg at Sovjet-Unionen kunne vinne krigen og ta heile Tyskland, at det kom fart i deira planer for å gå inn i Europa, og så fekk vi D-dagen 7. juni 1944. Strategisk sett var då Tyskland i taparposisjon før det. Første teiknet var forsvaret av Moskva og det dåverande Leningrad og det reelle omslaget ved Stalingrad frå 1942 av og dei russiske offensivane etter dette fram til den store sigeren i panserslaget ved Kursk i juli-august 1943.[xix] For alle som kjente krigens lovar var det då klart at det berre var eit spørsmål om tid før Tyskland måtte kapitulere.

Sett i det columbiske perspektivet var første verdskrigen først og fremst ein kamp mellom columbiske statar om omfordeling av heile den ikkje-columbiske verda som alle var samde om skulle utbytast til det ytste. Den andre krigen var også ein slik omfordelingskamp, men han var også ein kamp for å ta Sovjet-Unionen inn i den columbiske sfæren att. Dette var i røynda den nazistiske leiren og leiren til England og USA samde om. Men den siste leiren var tvungen til å gå i ein midlertidig allianse med Sovjet-Unionen for å hindre at enno større delar av verda klarte å komme seg ut av den columbiske gruppa.

Den kalde krigen og det

Etter at Tyskland med sine allierte var slått sørga USA for å få kontroll over resten av Europa. Straks etter krigen utforma dei planar for å angripe Sovjet-Unionen. I oktober 1945 gav president Truman eit oppdrag til general Eisenhower som han kalla «Operation Totality» (JIC/1). Det var ein hypotetisk plan for ein omfattande krig mot Sovjetunionen. Med eit slag skulle dei bruke atombomber for å utradere 20 sovjetiske byar, Moskva, Gorkij, Kujbysjev, Sverdlovsk, Novosibirsk, Omsk, Saratov, Leningrad, Baku, Tasjkent, Sjeljabinsk, Nisji Tagil, Magnitogorsk, Perm, Tiflis, Novokusnetsk, Grosnyj, Irkutsk og Jaroslavl. I løpet av kort tid lanserte også Churchill plan om ei samein Europa, eit EU og det var i tråd med amerikanarane sine planar om å styre heile verda.[xx]

Marshall-«hjelpa» var ein viktig lekk i desse planane. Dei og deira columbiske allierte følgde då opp Hitler sin varme krig for å columbisere Sovjet-Unionen og dominere Europa ved å starte ein såkalla «kald krig». Denne varte svært lenge, men då Sovjetstaten braut saman i 1991 lukkast columbiarane å få Russland og fleire andre tidlegare Sovjet-republikkar inn i det columbiske systemet. For Russland varte dette i om lag ti år og det førte til ein enorm økonomisk og sosial katastrofe både i Russland og andre tidlegare sovjetiske område. Nokon har vurderte det slik at tilbakeslaget var større enn 2. verdskrigen. Og så begynte ein ny runde med kampar, der USA gjekk i spissen, for å få Russland og alle dei tidlegare sovjet-republikkane til å halde seg inne i den columbiske sfæren. Dei lukkast fleire stader med det. Og mange andre land, som hadde klarte å halde på eit visst mon av sjølvstende ved å støtte seg på Sovjet, blei også columbisert.

Men så kom Putin og stengde døra att for columbiarane og vingestekka dei nye russiske oligarkane. Attreisinga av Russland tok til att. Putin måtte demoniserast.

Det andre anti-columbiske jordskjelvet – Kina

Men under 2. verdskrigen hadde det skjedd noko anna svært viktig som skulle vise seg å vere innleiinga på slutten av heile den columbiske æra. Under leiing av det kinesiske kommunistpartiet (KKP), med Mao Zedong i spissen, kasta folket i Kina ut den fryktelege japanske okkupanten. Og deretter slo dei hæren til Chiang Kai-sjek som amerikanarane ville bruke for å halde Kina innan den columbiske sfæren sin. Men amerikanarane hjelpte han så mykja at han klarte å sette seg fast på den kinesiske øya Taiwan. England klarte å halde på kolonien sin i Hong Kong, som dei hadde røva til seg om lag 100 år tidlegare. Dei har også seinare kjempa med nebb å klør for å halde på dette området, sjølv om dei måtte gi tapt i 1997.[xxi] I den seinare tida har columbiarane jobba for å bruke Hong Kong som ei brekkstong for å svekke Kina og støtta ein columbisk opposisjon der som vil at staden ikkje skal bli ein fullverdig del av Kina. Den vanlege reklamen er at dei kjempar for demokrati og menneskerettar.

Den enorme framgangen for folket i Kina i Mao-epoken

Under Mao si tid som leiar for KKP blei det lagd eit solid grunnlag for vidare utvikling etter han. I 1949 overtok Mao og hans folk eit krigsherja land der store åkerareal låg brakk. Arbeidsløyse og hungersnaud herja på landsbygda. Under Mao ble dyrkingsarealet auka med 30 % og produksjonen av korn med 250 %. Fordi folkesetnaden blei nesten fordobla på same tid, klarte dei likevel ikkje å løfte heile folket ut av fattigdommen då. I den kinesiske industrien der tilstanden var enno dårlegare enn i jordbruket, var veksten større. Mellom 1949 og 1975 ble produksjonen 20 gonger større og kom opp i halvdelen av nasjonalproduktet, mot berre ein tiandedel då Folkerepublikken blei grunnlagd. Viss vi tar 1957 som basisår kan takten i utviklinga bli illustrert ved følgande indekstal: 1949:20, 1952:48, 1957:100, 1960:181, 1962:111, 1965,:199, 1970:316 og 1975:502.

Dei columbiske propagandistane har fokusert på kriseåra rundt 1962 og dermed forfalska den heilskaplege utviklinga som var svært god. Under heile denne prosessen vaks ikkje folkesetnaden i byane så mykje fordi ein god del industri blei bygd opp lokalt i landdistrikta saman med skular og helsevesen som blei bygd ut svært mykje. Også innan lokalt transport og offentlege syslar var veksten stor. Nokre produksjonstal er nyttig å vite. Frå 1952 til 1976 blei kolproduksjonen 7 gongar så stor, tilverknaden av stål blei 20 gongar så stor, produksjonen av elektrisk kraft blei 30 gongar så stor, råoljeutvinninga blei 200 gongar så stor. Forbruksindustrien auka mykje mindre. Folk fekk ikkje mykje meir bomullstøy og sukker per individ, men symaskinar, radioapparat og syklar begynte å bli kvardagsartiklar. Alle desse opplysningane er tatt frå den svenske historikaren, Åke Holmberg, si bok Vår världs historia – Från urtid til nutid (1982, 87), side 568. Holmberg var professor i moderne historie ved universitetet i Göteborg frå 1964 til 1982.

Eg siterer så mykje her fordi mange har hevda at Mao-tida var noko av ein katastrofe for Kina. Det er sjølvsagt det reine tullet. Talet på innbyggarar gjekk i veret og gjennomsnittleg levealder gjekk mykje opp. Folk fekk det ulike mykje betre enn dei hadde hatt det før 1949, og grunnlaget blei lagt for at Kina kunne utvikle seg til ein sterk industrinasjon. Grunnen til svartmalinga av Mao er sjølvsagt at han klarte å halde Kina utanfor den columbiske sfæren og leie ei kraftig materiell utvikling i landet.

Kina «opnar opp» – den største og raskaste industrialiseringa i historia

Under leiing av Deng gjekk Kina frå Mao sin daud i 1976 inn i ein periode der dei opna for utanlandske investeringar og forsert utviklinga av industri og produksjon i landet. Denne politikken varte til Xi Jinping blei reell leiar for Kinas Kommunistparti i 2012. Det førte til ei enorm utvikling av produktivkreftene i Kina. I siste nummer av forretningsmagasinet Fortune (august/september 2021) har dei ei oversikt over utviklinga av dei 500 største føretaka i verda sidan 1990 til 2021. I 1990 hadde Kina eit føretak på denne lista, mens USA hadde 167. I 2021 har USA 122 føretak på lista, mens Kina har 143. Japan har gått tilbake frå 111 til 53, Tyskland frå 32 til 27, Frankrike frå 29 til 26, England frå 43 til 22, mens Sør-Korea har gått fram frå 11 til 15. Dessutan skal vi hugse på at Kina har om lag ein milliard fleire innbyggarar enn USA og at dei har bygd opp eit svært sterkt militært sjølvforsvar slik at eventuelle angrep frå USA raskt kan føre til at alle basane deira rundt landet, saman med hangarskipa i nærleiken vil bli øydelagd relativ raskt.

Dette er ei slik enorm endring i dei økonomiske, politiske og militære styrkeforholda i verda at knapt nokon har fatta det, og enno mindre kva politiske konsekvensar det får for det columbiske verdssystemet. Det er interessant å merke seg at det er USA, Japan og England som går mest tilbake. Det tyder at denne alliansen er svært mykje svekka internasjonalt, og ikkje noko å satse på i framtida. Det gjer at den norske utanrikspolitikken alt no er avleggs. Det er viktig å komme seg ut av det columbiske systemet, med dei økonomiske systema (IMF og Verdsbanken til dømes) og dei alliansane som finnast der, (NATO, EU osb.) fortast mogleg.

Den store krisen i den columbiske kapitalismen, som i røynda tok til frå rundt 1965, då profittraten i systemet i industrien tok til å falle faretrugande i OECD-landa frå rundt 30 % til godt under 10 % litt etter 1980. Behovet for å halde oppe profitten til dei store finansmonopola inspirerte dei til å flagge ut industrien til lågkostland som til dømes Mexico og andre, men viktigast blei Kina. Finanseliten, særleg i USA, men også i andre columbiske statar, meinte dei hadde funne ei viktig løysing, ikkje berre på profittkrisa, men også ein metode for å få Kina inn att i den columbiske sfæren.

Denne trua held dei oppe heilt til Xi blei leiar i Kina i 2012 og lanserte sin plan om å bygge eit rikt og godt sosialistisk land innan hundreårsdagen for danninga av Folkerepublikken. Då begynte dei ein frenetisk kamp for å hindre den vidare utviklinga i Kina, men dei var for seint ute.

Vi skal hugse at USA som nasjon er det vi før kalla ein reivunge som stat, samanlikna med Kina. Kina har vore ein stat som har utvikla seg i meir enn 4000 år, medan USA, som er en settlarstat bygga på folkemord av den opphavlege folkesetnaden, berre har rundt 350 år på baken. Dei som leier Kina har ei statserfaring som strekker seg meir enn 10 gonger lengre baketter enn USA. Det gir Kina eit syn på langsiktig utvikling og langsiktige planar og samkvem med andre nasjonar som er mykje meir utvikla enn det du finn i USA. Og Kina har alltid utvida og trekt saman grensene sine på eit samanhengande territorium. Dessutan har Kina vore okkupert to gonger i historia si, av dei mongolske folka i nord. Begge gongane har dei integrert okkupantane i systemet sitt og med dei opphavlege innbyggarane. Dei har aldri gått utover det samanhengande territoriet for å utrydde og utbytte folka der. Og dei siste førti åra har ikkje dei kinesiske militære styrkane fyrt av eitt skott mot andre statar, mens USA har vore så å seie i samanhengande krigar for å halde på leiarrolla innan columbismen og verda elles. Den siste store bragda til den kinesiske leiinga er at dei har klart å få rundt 800 millionar av innbyggarane sine ut or fattigdom i løpet av mindre enn ein generasjon. Det tyder at dei er leiande i verda i å sikre folket sitt ein avgjerande menneskerett – å ete seg mett og ikkje svelte.

Kina og folkeretten – USA og «regelbasert orden»

I dag står Kina for folkeretten etter freden i Westfalen[xxii] etter 30-årskrigen i Europa i 1648, der det blei slått fast at kvar stat her rett til å styre seg sjølv utan innblanding frå andre statar. Ingen stat har rett til å gå inn i ein annan stat korkje ut frå sine eigne interesser eller ved å hevde ein høgare oppfatning av sjølvråderett anten det no er religion, ideologi eller andre overnasjonale verdiar. USA og deira columbiske allierte står for det dei kallar ei regelbasert ordning som tillèt dei å gå inn i alle land der dei ikkje er nøgd med styret og opprette eit styre som dei kontrollerer. Dette er også eit sentralt moment i heile columbismen. Det er eit system som er dømd til å tape no når USA sin tilbakegang fortsett og Kina stadig styrkar seg meir økonomisk, saman med dei statane som er med i det nye silkevegsystemet som Kina bygger.

Ved å vike av frå dei westfalske prinsippa og innføre USA sine eigne reglar for samkvem mellom statar har USA følgande på «samvitet» sidan 2. verdskrigen:

I boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, er USA sine «vestlege verdiar» (eller columbiske verdiar) i praksis greitt summert opp.

«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA

prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde
på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land
prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar
slept bombar på folk i meir enn 30 land
prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.»

Berre sidan 1981 har USA i Midt-Austen sett dei vestlege verdiane ut i livet på mange måtar. Dei har

skote ned to libyske fly i 1981
bomba Libanon i 1983 og 1984
bomba Libya i 1986
bomba og senka eit iransk skip i 1987
skote ned eit iransk passasjerfly i 1988
skote ned to libyske fly til i 1989
drive massiv bombing av folket i Irak i 1991
fortsett bombinga og harde sanksjonar mot Irak frå 1991 til 2003
bomba Afghanistan og Sudan i 1998
fortsett å støtte Israel til tross for den israelske regjeringa si stadige øydelegging og tortur mot det palestinske folket
stadig fordømd palestinarane sin motstand mot dette
bortført «folk som er mistenkt for å vere terroristar» frå muslimske land som Malaysia, Pakistan, Libanon og Albania og transportert dei til stader som Egypt og Saudi-Arabia der dei blei torturert
vore til stade med store militære mannskap og høgteknologisk utstyr det helligaste islamske landet, Saud-Arabia og andre stader i Golf-regionen
støtta talrike udemokratiske, autoritære regjeringar frå Shahen av Iran til Mubarak i Egypt og den saudiske kongefamilien
invadert, bomba, og okkupert Afghanistan frå 2001 til i dag, og Irak til i dag
bomba, sendt rakettar for å likvidere individ i Somalia, Jemen, Pakistan og Libya i perioden 2006 til 2011
bomba, velta regjeringa til Gaddafi i Libya i 2011 ved hjelp av jihadistar.

Så kan vi føye til Syria og legge til annan amerikansk aggresjon sidan 2014 då Blum avslutta boka si, kanskje særleg dei daudeleg sanksjonane mot land dei ikkje kontrollerer over heile verda og den USA-støtta regimeendringa i Ukraina. Alle veit at sanksjonane mot Irak tidlegare kosta rundt ein halv milliard ungar livet. Og det er rapportert at fleire titals tusen døyr i Venezuela mellom anna fordi dei ikkje får tak i dei medisinane dei treng. Dette gjeld sjølvsak også Syria og andre som er utsett for slike sanksjonar. Men vi kan også føye til det enorme presset på vasallstatane sine i Europa for å få dei med på auka opprusting på sanksjonar mot Russland og andre land. Noko som har ført til store økonomiske tap for alle partar. Dette er uttrykk for columbismen i vår tid.

Columbismen og svolten og sveltedauden i verda

Til slutt her vil eg seie nokre ord om svolt og sveltedaud. Då vil eg vise til Jean Ziegler,[xxiii] ein sveitsar som var spesialrapportør for FN om retten til fødemiddel i åra 2000 til 2008 (han vart attvald to gonger) og så blei han i 2009 visepresident i den rådgjevande gruppa for komiteen for menneskerettar i FN (også her har han vorte attvald to gonger). Han er i røynde ein gigant innan desse områda, men etter det eg skjønner, omtrent ukjend for dei fleste i Norge. Etter søk i dei største bokhandlarane har eg ikkje funne ei einast omsett bok av han og berre ei bok på engelsk til tross for at han ifølgje fransk wikipedia har skrive 30 bøker og dei opplyser at fleire av dei har vore bestseljarar og omsette til fleire språk.[xxiv]

Ziegler seier i fleire av bøkene sine at årsaka til svolten i verda kjem fordi «Kapitalismen no dominerer planeten. Dei transkontinentale private selskapa … gjer det som passar dei for å gjere profitten sin så stor som mogleg. … Resultatet: under den globaliserte kapitalismens imperium ser meir enn ein milliard menneske livet sitt plaga av fattigdom, mens ulikskapane veks som aldri før, planeten blir utarma, folk blir overmanna av depresjon, tilbaketrekkinga til identitetar som svar blir meir alvorleg under marknadens diktatur.[xxv] «Kvart femte sekund døyr eit barn på under ti år av svolt; hundrevis av millionar lid med sine foreldre av permanent underernæring. Men verdas jordbruk kunne fø nær det doble av menneskeheita.» Jean Ziegler «gir oss eit dokumentert og vibrerande tidsbilete frå kunnskap som er henta på staden der det skjer og identifiserer fiendane mot retten til næringsmiddel. Denne massive øydelegginga kjem ikkje av skjebnen! Kvart born som døyr av svolt er eit myrda born.»[xxvi] «Vi opplever i dag ein formidabel rørsle frå dei store transnasjonale føretaka for å reføydalisere verda for å årelate den sørlege halvkula. To masseøydeleggingsvåpen er sett i sving: gjeld og svolt. Ved å sette seg i gjeld gir statane opp suvereniteten sin; av svolten som kjem av det blør dei ut, folka lid og gir frå seg fridommen.»[xxvii]

I eit intervju med Denis Lafay[xxviii] seier Ziegler som svar på det først spørsmålet:

«Vi lever under ein absurd, til og med kannibalsk, verdsorden. Karl Marx døydde, utmatta, den 14. mars 1883 i den spartanske bustaden sin i London. Heilt til siste andedrag trudde han at det «forbanna paret», meister og slave ville leie menneska i fleire hundreår frametter. Men der tok han feil. Den formidable utviklinga av dei industrielle revolusjonane i teknologi og vitskap som har følgd kvarandre i ein uhøyrd rytme har auka produktiviteten meir enn nokon gong tidlegare og derfor har den objektive mangelen forsvunne for første gong i historia – og det har funne stad i starten på det 21. hundreåret, – den objektive mangelen har forsvunne. Og likevel fortsett det forferdelege. Det vitnar den mest uuthaldelege og uakseptable i samtida: den daglege massakren forårsaka av svolten. I følgje Rapporten om den usikre matvaresituasjonen i verda frå FAO døyr eit barn under ti år kvart femte sekund av svolt eller dei direkte følgjene av svolt. Nomaen,[xxix] denne fælslege sjukdommen som øydelegg andletet til ungar som er offer for underernæring, spreiar seg stadig i Afrika.

Sveltedauden er ein av dei mest smertefulle, slik eg har sett han utarme og drepe ungar frå Guatemala til Bangladesh. Bortimot ein milliard menneske er varig underernært og derfor kan dei ikkje ha ein aktivitet, eit yrke, eit familieansvar. Og denne katastrofen, dette mordet som går føre seg heilt ope, skjer samstundes som jordbruket i verda kan fø heile verda på rikeleg vis. FAO lærer oss at det moderne jordbruket utan problem kunne ha fødd 12 milliardar menneske, altså mest dobbelt som mykje som dagens folketal. Problemet i dag er ikkje meir at det ikkje er nok produksjon av næringsmiddel, men at mange manglar tilgang på det. Nokre strukturelle reformar ville ha vore tilstrekkeleg til å få slutt på denne massakren. Forbod mot børsspekulasjon når det gjeld grunnleggande matvarer, slutt på den europeiske dumpinga av jordbruksprodukt på dei afrikanske marknadane, total ettergjeving av gjelda til dei fattigaste landa for at skal kunne investere i jordbruk, og slik bortetter.»[xxx]

Dette seier noko av det vesentlege ved det columbiske systemet no.

Dette systemet gir også ei eurosentrisk oppfatning av folk og leiarar som motsett seg columbismen. Dei blir systematisk svartmala og får dei tiltaka dei tar for å kjempe mot og komme seg ut av columbismen sitt grep eller halde seg ute av det blir angripe på alle vis, med løgnar, fordreiingar, overdrivingar av veikskapar og feil osb. Vi ser det tydlegast i dag i høve Russland, Kina, Syria, Venezuela, Cuba, Nord-Korea og leiarane der og nokre andre land og rørsler. Til og med velfødde columbiske radikale menneske går på dette eurosentriske biletet og blir mobilisert i kampen for fortsett columbisk, drepande herrevelde over jorda.

Det seier også noko om den enorme merksemda på coronaen – og det enormt profitable vaksineringsprosjektet mot denne, samstundes som dei som tener mest på dette, sit ei ein posisjon til å bruke litt av rikdommen sin til å få slutt på den fattigdomen som drep og som har auka svært myke nett under coronapolitikken. Grunnen er at dei berre satsar på det som passar innanfor det kapitalistiske profittsystemet. Det er ikkje særleg profitt å hente på å utrydde fattigdomen og den ufattelege drepinga av ungar og andre som går før seg år etter år, med fleire drepne kvart år enn under heile coronapandemien. Og dette systemiske drapsopplegget får mest ingen merksemd frå media, og til og dei radikale folka i vesten lar det fortsette og fortsette utan å organisere store kampar mot systemet bak det. Nett som dei ikkje organiserer motstand mot USA sin columbiske imperialisme og deira gruelege væpna og økonomiske krigar mot dei som opponerer mot dei. Det er knefall for columbismen-eurosentrismen sitt imperialistiske system.

USA utfører dei verste brota mot menneskerettane i dag

I tillegg til at staten USA blei bygd på eit grueleg folkemord og slaveri som framleis heng i som rasisme og diskriminering i svær målestokk, er det også viktig å slå fast at USA i løpet av dei siste 70 åra og i dag er den staten som gjer seg skuldig i dei fleste og verste brotsverka mot menneskerettane i verda. Vi ser dette på den eine sida gjennom dei folkerettsstridige krigane dei har sett verk eller støtta ut frå løgnaktige påstandar, i Latin-Amerika, Korea, Vietnam, Irak, på Balkan, i Libya og Syria for å nemne nokon. Følgjene har vore drap på millionvis menneske, ufattelege øydeleggingar, enorme flyktningstraumar, stor elende, fattigdom og svelt for mange fleire og miljøavtrykk som dei største dinosaurane.

For det andre ser vi det ut frå dei daudelege sanksjonane USA set inn mot land om ikkje gjer som dei ønskjer. Vi har alle høyrt om dei 500 000 barna som blei drepne av sanksjonane mot Irak og i desse tider døyr titals tusen menneske berre på Cuba og i Venezuela på grunn av USA-sanksjonar. Finansdepartementet i USA har no ei liste på meir enn 1500 sider som inneheld alle dei einingar og personar som er knytt til land som USA har peikt ut på raudlista si – lista inneheld 6 300 offisielle mål i førti land og regionar som på forskjellige måtar har motsett seg eller ikkje gjennomført krav frå USA[xxxi] og dette skaper store lidingar og hindrar land frå å utvikle det politiske sjølvstendet og økonomien sin og dermed legge nasjonale og materielle grunnlag for stadig meir demokrati. No er det jo slik at USA og deira columbiske medspelarar utnyttar alle protestrørsler inne i statar, som kan gå i denne leia, for å skape regimeendring som underkastar seg USAs diktat. Då blir statsleiarane i desse statane så å seie tvinga til å slå protestane ned for halde på det statlege sjølvstendet sitt utanfor det gruelege columbiske systemet.

Nokre omvurderingar av historia

Dette fører med seg at dei verkelege heltane i moderne historie er dei som har kjempa mot det columbiske systemet, og viktigast blir vel dei som har klart å leie folket i landet sitt til å komme heilt ut av dette systemet, som Sovjet-Unionen, Kina, Cuba, Nord-Korea, Venezuela, Syria, for å nemne nokre viktige.

Men innan det columbiske systemet er vi så hjernevaska av dei herskande columbiske klassane si svartmaling av desse, at vi gong på gong går i fella og rettar bakar for smed som det heiter. Det vil seie at vi ser opp til store columbiske forbrytarar frå Columbus til Obama og til og med Biden, mens vi til forskjellige tider fordømer store frigjerarar frå det columbiske system, som Mau-Mau leiarane i Kenya og folk som Gadaffi og Assad.

Denne oppfatninga av historia gjer at vi må omvurdere ein del standpunkt til fleire hendingar i den nyare historia. Hovudmotseiinga i verda frå Columbus til i dag har gått mellom dei undertrykte nasjonane og folka og dei columbiske statane. I nokre korte periodar har hovudmotseiinga kanskje gått mellom grupper av columbiske statar som kjempa om kven som skulle ha kontroll over kva område verda eller kven som skulle dominere dei andre. Men heile tida har dei vore samde om at dei ikkje-columbiske statane, folka og nasjonane skulle haldast under deira kontroll slik at dei kunne rane og utbytte dei slik det passa dei. Den grunnleggande antagonistiske motseiinga mellom arbeid og kapital i dei columbiske statane har blitt skjult og utsett på grunn av det columbiske utbyttingssystemet over resten av verda. Difor er det det så vanskeleg sjølv for arbeidarar og radikale menneske å støtte den samla rørsla som no er på gong mot columbismen, med Kina i spissen.

Den dominerande columbiske makta har alltid vore den største fienden til resten av verdas folk. I dag er dette USA. Den grunnleggande føresetnaden for at folka i verda skal kunne få det betre og arbeidarklassen skal kunne ta makta frå kapitalklassen er også at USA blir fråtatt imperiemakta si og kjempa ut av alle land der dei har basar og driv med krig, regimeendring, sanksjonar, undertrykking og truslar, og at dominansen deira over dei viktigaste overnasjonale organisasjonar blir fjerna. Dette er også grunnen til at store delar av overklassane i mange land i verda stør USA og spreier USA sin propaganda i sitt eige land.

Når situasjonen er slik blir ein føresetnad for at Norge skal komme ut av ein kapitalisme i reelt sett djup krise, slik at landet kan utviklast ut frå det arbeidande folket sine behov, at landet må ut or NATO.

Men dei andre mindre columbiske statane og deira organisasjonar, som EU og EØS-systemet for undertrykking av andre nasjonar og sin eigen arbeidande klasse må også avviklast. For Norge tyder det at vi må ut av desse systema.

Og som viktig nasjonal oppgåve blir det å få slutt på all norsk militær aktivitet utanfor eige territorium.

Historisk tyder dette at dei progressive klassane, folka, nasjonane, statane, organisasjonane og enkeltpersonane i dag er dei som kjempar mot all columbisme, med USA-columbismen i spissen.

Då får du heltar som alle dei frigjeringskjemparane som har stått opp mot columbismen gjennom historia, frå dei som slost mot portugisarane sine eldvåpen med pil og boge til dei blei massakrerte til dei andre indianarane i Latin-Amerika og Nord-Amerika, folka i Afrika, Australia, på New Zealand til dei som har rive seg ut av det columbiske systemet til alle som blir undertrykt og utbytta i dag og fortsett denne kampen. Dei to kampane, kampen for nasjonal sjølvstende mot den columbiske annan utanlandsk dominans og arbeidarklassen sin kamp for å frigjere heile menneskeheita frå utbytting og undertrykking heng nøye saman. Ein nasjon som undertrykker og utbytter ein annan kan aldri bli kvitt si eiga utbytting og undertrykking av det arbeidande folket.

Då må vi i dag definere som progressive alle som kjempar for å kaste ut eller halde ute dei columbiske statane frå sine territoria. Vi får ei lang liste av statar og namn som vi alle har blitt hjernevaska til å sjå ned på og definere som fiendar av demokrati, menneskerettar, kvinnefridom, lesbiske og homofile og heile LTGB gruppa osb. Mens dei som samarbeider med USA, NATO osb. under dekke av å fremje dei nemnde omgrepa må vi definere som reaksjonære. Demokrati, menneskerettar, kvinnefridom og fridom for alle menneske utan omsyn til seksuelle, ideologiske, religiøse eller andre preferansar er heilt umogeleg så lenge det columbiske systemet med USA i spissen blir halde oppe.

Det avgjerande skiljet her er om dei respekterer andre statar sin rett til nasjonalt sjølvstende og rett til å styre landet sitt som dei vil, utan innblanding frå andre statar, dvs. respekt for statsretten slik han blei nedskriven etter 30årskrigen i 1648 i Westfalen. Kina står fjellstøtt på dette prinsippet, mens USA vil erstatt dette med eit nytt prinsipp som dei kallar den regelbaserte orden – ein orden som gir USA rett til å gripe inn i kva stat dei ønskjer berre det passar dei. Alle skjøner at dette siste prinsippet er grunnlaget for den columbiske orden.

Dette, meiner eg, gjer også at vi må sjå på den analysen av Sovjet som nokre hadde på 1970 og 1980-talet om at Sovjet-Unionen var ein (sosial)-imperialistisk stat som, på linje med USA, kjempa om verdsherredømme. Vi må sjå at dei i hovudsak var ei viktig internasjonal kraft mot den USA-leia columbismen og at dei strevde for å fortsette med å halde både seg sjølve og andre land utanfor det columbiske system, som med USA i spissen, pressa det på alle frontar. Deira hjelp til Cuba er eit eksempel på dette. Den verkeleg frykteleg ulukka for folka i dei tidlegare sovjetiske republikkane, medrekna Russland, då dei blei lagt inn under columbiarane på 1990-talet, er ei dyrekjøpt erfaring på kva som skjer i slike tilfelle.[xxxii]

Vi må også sjå nærare på Sovjet og USA si rolle i Afghanistan. Var innmarsjen i Afghanistan på invitasjon eller i samforstand med det sittande styret i landet, slik Russland blei invitert inn i av leiinga i Syria for kjempe mot USA sin stråmannskrig der, eller var det eit brot på folkeretten? USA si væpning og støtte til krigsherrane, som ville styrte regimet, var i alle høve eit brot på desse prinsippa. Og dette støtta til dømes AKP i Norge. Det var sannsynlegvis ein feil ut frå det columbiske blikket på historia.

Dei anticolumbiske heltane i relativt moderne historie blir slike som Lenin, Stalin, Mao, Castro, Saddam når han ikkje gjekk i allianse med USA, Gadaffi, Kim il Sung, Ortega, Allende, ei rekkje personar frå Latin-Amerika, Afrika, India, Indonesia, Vietnam osb., og Gadaffi, Assad, …

Den viktige ideologiske kampen mot columbismen-imperialismen-kapitalismen

For å kunne komme ut or dette systemet må vi reise kamp mot columbismen som ein sentral del av kapitalistisk ideologi. Vi har blitt systematisk feilinformert av makthavarane i over 500 år, om columbismens sanne natur.

Ein av dei viktigaste politiske sigrane til columbiarane i nyare tid, er at dei har fått folk til å tru på at dei kjempar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering. Med dette som grunnlag har sjølv radikale menneske gått inn for dei mest gruelege saker, nett som Columbus som skulle tene Gud.

Dei har godtatt at massiv bombing av menneske og anlegg og hus i andre statar er humanitært.

At drepande sanksjonar og økonomisk krig mot andre land og føretak og personar der er humanitær innsats.

Så har dei fått folk til å tru på at det er rett å erstatte folkeretten med USA sin regelbaserte orden som gir denne staten rett til å gripe inn i alle andre statar som dei ikkje er nøgde med fordi dei ikkje følgjer det amerikanske økonomiske systemet som er underlagt amerikansk makt.

At alle som ikkje gjer som USA vil er vonde og må straffast.

At systematisk og usann svartmaling og skuldingar mot desse er sanne berre USA-leiinga og deira næraste vasallar seier det.

Det er ein viktig ideologisk kamp å avsløre dette lureriet, slik at USAs og deira vasallar sin columbisme kan få tre fram i sitt sanne ljos.

Som vi har sett er det også slik at columbismen heng nøye saman med framveksten av den moderne industrikapitalismen. Den som har analysert og forklart dette systemet best, og gir oss det beste grunnlaget for kamp mot kapital og columbisme er Karl Marx. Eit av dei viktigaste scoopa til columbiarane er at dei klarer å halde folk vekke frå å studere skriftene hans. Forstår du ikkje grunnlaget for heile det kapitalistisk-columbiske systemet, så kan du ikkje lukkast i kampen for å oppheve det og sette eit betre system som byggjer på alt det beste i det andre systemet og fjernar det skadelege.

Terje Valen, onsdag 22. september 2021.

[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Halford_Mackinder

[ii] Sjå Hans Koning, Columbus: His Enterprise Exploding the Myth, 1976, 1991.

[iii] Same verk.

[iv] https://www.tvalen.no/2021/06/25/columbismens-forste-fase-og-litt-om-fortsettelsen-2/

[v] Karl Marx Kapitalen, bind 1, bok 4, side 223 i Oktober-utgaven i 4 bøker fra 1983.

[vi] Samme bok, side 224.

[vii] Samme bok, side 225.

[viii] Samme bok, side 226.

[ix] https://en.wikipedia.org/wiki/Utsa_Patnaik

[x] https://soa.illinoisstate.edu/faculty_staff/profile.php?ulid=ifsuwan . Ho dukkar ikkje opp på wikipedia.

[xi] https://www.tvalen.no/2019/07/04/usa-sitt-folkemord-pa-filippinane-rundt-1900/

[xii] https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Hagtvet

[xiii]Tore Linné Eriksen, Det første folkemordet i det tjuende århundret – Namibia 1903-1908, 2007, side 186.

[xiv] https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2015/haper-pa-innrommelse-av-folkemord-i-indonesia-/ Bistandsaktuelt nevner ikkje USA si rolle i dette folkemordet, men du finn litteratur om det mange andre stader. Sjå til dømes https://steigan.no/2017/10/usa-visste-om-massemord-i-indonesia/

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Priyamvada_Gopal

[xvi] En virkelig kortversjon i den norske wikipedia https://nn.wikipedia.org/wiki/Den_haitiske_revolusjonen og en ganske grundig versjon i den franske wikipedia https://fr.wikipedia.org/wiki/R%C3%A9volution_ha%C3%AFtienne

[xvii] Sjå Lucien Sève Octobre 1917 Une lecture trés critique de l’histoiriographie dominante – suivi d’un Choix de textes de Lénin, 2017.

[xviii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/stalinny.htm

[xix] https://da.wikipedia.org/wiki/Panserslaget_ved_Kursk

[xx] Sjå Wolfgang Effenberger Schwertzbuch EU & NATO – Warum die Welt keinen Frieden Findet, 2020, sidene 99 og frametter. Boka hans Geo Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016 er også svært interessant fordi han avslører dei grunnleggande trekka i USA sin verdsøydeleggande utanrikspolitikk og nokre av dei teoretisk utgangspunkta for denne politikken.

[xxi] https://www.tvalen.no/2019/11/22/lavmal-i-klassekampen-kina-sammenlignes-med-nazi-tyskland/ , https://en.wikipedia.org/wiki/Hong_kong

Lavmål i Klassekampen – Kina sammenlignes med Nazi-Tyskland

[xxii] https://www.oxfordreference.com/view/10.1093/oi/authority.20110803121924198

[xxiii] https://en.wikipedia.org/wiki/Jean_Ziegler

[xxiv] http://classiques.uqac.ca/contemporains/ziegler_jean/ziegler_jean.html

[xxv] Jean Ziegler Le capitalisme explique à ma petit-fille (en espérant qu’elle en verra la fin), 2018 (Kapitalismen forklart for barnebarnet mitt (med håp om at ho vil sjå slutten på han).

[xxvi] Jean Ziegler Destruction Massive – Géopolitique de la faim, 2011 (Massiv øydelegging – svoltens geopolitikk).

[xxvii] Jean Ziegler L’empire de la honte, 2005 (Skammens imperium).

[xxviii] http://editionsdelaube.fr/auteurs/denis-lafay/

[xxix] https://sv.wikipedia.org/wiki/Noma

[xxx] Jean Ziegler Les murs les plus puissants tombent par leur fissures – Dialoque avec Denis Lafaye, 2019 (Dei sterkaste murane fell på grunn av sprikkane i dei – Dialog med Denis Lafaye.)

[xxxi] Monthly Review, september 2012, side 65.

Er Kina sosialistisk?

Anmeldelse av boken på hjemmesiden til Monthly Review oversatt av Terje Valen.

Roland Boer, Socialism with Chinese Characteristics: A Guide for Foreigners

Sosialisme med kinesiske egenskaper: En guide for utlendinger, Springer, Singapore, 2021. 316 s.

Originally published: Friends of Socialist China by Tamara Prosic (June 18, 2021 )

Helt siden reformene og åpningen fra 1978, og særlig i løpet av de siste tiårene, har Kina ofte blitt fremstilt som en økonomisk og en politisk hybrid: et offisielt sosialistisk land som, under regi av sitt kommunistiske parti og dets ledere, har fortsatt med å gi erklæringer om troskap til marxismen og om at de bygger sosialisme, samtidig som de har omfavnet to sentrale komponenter i kapitalistiske systemer: privat eierskap over produksjonsmidlene og en markedsøkonomi.

For mange er denne tosidigheten også en uløselig motsetning som, i likhet med det klassiske løgnparadokset, innebærer en rekke motsetninger som gjensidig gjør hverandre ugyldig ifølge populær forståelse av «autentisk» marxistiske / sosialistiske / kommunistiske økonomiske og politiske verdier, praksis osv., og henholdsvis «autentisk» kapitalistiske / liberale / nyliberale verdier, praksis osv.

Samlet sett går resonnementet ut på at hvis Kina er virkelig sosialistisk og hvis dets kommunistiske parti oppriktig følger Marxismen (som sin teoretiske og praktiske guide for å bygge sosialisme og til slutt kommunisme), da utgjør innføring av en praksis som er typisk for kapitalismen, et svik mot marxismen (eller avvik fra den) og innføring av kapitalisme. Basert på denne autentisk dualistiske logikken har Kina blitt «statskapitalisme», «byråkratisk kapitalisme», «kapitalistisk sosialisme», «nyliberalisme / kapitalisme med kinesiske egenskaper», «kammeratskapitalisme», «rød kapitalisme» og mange andre kapitalismer.

Mange av disse ‘kapitalistiske’ kvalifikasjonene kommer fra ikke-marxister og er ofte bare dårlig tilslørte forsøk på å bekrefte Thatchers slagord ‘Det er ikke noe alternativ’ og Fukuyamas avhandling om ‘slutten på historien’. Dessverre er det mange marxister, særlig i Vesten, som bukker under for den fellen som dualistisk sosial ontologi er når de tenker på Kina. Den skarpe feilen i deres tilnærming: ignorering av den grunnleggende marxistiske metoden, mer konkret, av dialektikk, som innebærer å forstå virkeligheten, inkludert sosialismens virkelighet, som den konstante utviklingen av motsetninger og deres oppløsninger gjennom oppheving.

Sosialisme med kinesiske egenskaper utfordrer den forenklede gjensidig eksklusive dobbelte linse som ofte brukes når en ser på sosialisme i Kina og bedømmer denne. Tro mot tittelen, er boken en guide til kinesisk sosialisme, som er både omfattende og skarp, men ikke så mye for utlendinger som for de som har mistet av syne marxistisk dialektikk som teori, analysemetode og viktigst av alt, som rammeverk og veiledning for sosial sosialisme. For andre, som meg selv, som vokste opp og bodde i et sosialistisk land, er det å lese Sosialisme med kinesiske egenskaper en reise som både er kjent og ny: kjent når det handler om å gjenkjenne språket til særegen sosialistisk marxisme og ny når det handler om å måtene dette språket har blitt brukt under kinesiske forhold.

Det er ikke lett å gi en kort oversikt over Boers bok. Den har ti kapitler (hver med mange seksjoner og underavsnitt) som tar sikte på å gi omfattende svar og forklaringer på mange forskjellige spørsmål man kan stille om det moderne Kina. Noen er mer teoretiske, andre mer faktiske, men alle følger en rekke tråder som har å gjøre med historie, marxisme, politikk, jus, lingvistikk, etc. Boken dekker det som noen kan betrakte som de «store» spørsmålene som det marxistiske grunnlaget for reform og å åpne opp, innføring av privat eierskap og markedsøkonomi (kapittel 4 og 5), det teoretiske grunnlaget for og den praktiske funksjonen til det kinesiske sosialistiske demokratiet (kapittel 8 og 9) og ideer om suverenitet og menneskerettigheter og deres praktiske anvendelser (kapittel 7). I behandlingen av disse «store» spørsmålene blir det imidlertid også avklart en rekke andre spørsmål, for eksempel statusen til minoritetsnasjonaliteter og deres involvering i den demokratiske prosessen (avsnitt 8.5), betydningen av «rettssystem» og «styre etter lov «(underavsnitt 8.6.1), partiets rolle og regjeringens rolle (underavsnitt 9.6.2), synet på globalisering (underavsnitt 10.4.8) osv. Hvert kapittel inneholder også sitater og referanser fra kinesiske kilder, som inkluderer verk og taler av partiledere (Mao Zedong, Zhou Enlai, Deng Xiaoping, Xi Jinping), dokumenter fra kongresser og konferanser og utrolig mange kinesiske marxistiske filosofer, statsvitere, økonomer osv., hvorav de fleste dessverre er ukjente utenfor Kina.

Boken inneholder også forklaringer på kinesiske ord, uttrykk og tegn som er en del av den kinesiske marxistiske diskursen, som shishiqiushi (søker sannhet fra fakta) (32), datong (enhet, samvær, harmoni) og xiaokang (moderat velstående, sunt, fredelig og trygt) (kapittel 6), baquan (hegemoni) (256) osv.

Måten som alt dette allsidige materialet veves sammen og presenteres på, er tydelig og tilgjengelig, men boken er langt fra en enkel beskrivende reise som man forventer av en ‘guide’. Det er også et dypt analytisk arbeid som, for å fremheve særegenheten til kinesisk marxisme og kompleksiteten ved å bygge sosialisme, innebærer nøye lesing av kinesisk tekstmateriale (og hvordan det passer med faktisk praksis), hyppige sammenligninger med sovjetisk og vestlig marxisme og vestlig liberal tanke, konstant bevegelse mellom fortid og nåtid, zooming inn på detaljer og zooming ut til det store bildet og hyppige eksempler på hvordan beskrevne praktiske aspekter passer inn i kinesisk marxistisk diskurs. Slik sett er det ikke lett å lese gjennom Sosialisme med kinesiske egenskaper. Det er bredde og dybde i den som krever konstant fokus og, viktigst av alt, også et åpent sinn og villighet til å akseptere omkonfigurerte kjente marxistiske ideer og konsepter, noen ganger på en helt ny måte.

Bildet av ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ som kommer ut av denne intense reisen, er av et levende, dynamisk og komplekst samfunn som er i stadig utvikling og i en kritisk dialektisk dialog med seg selv og med resten av verden. Faktisk, hvis jeg skulle oppsummere hva ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ innebærer uten å være alvorlig urettferdighet mot dens kompleksitet, ville det være at den eksemplifiserer marxistisk dialektikk i reell handling. Dialektikk var styrken bak reformen og åpningen (kapittel 2, 3, 4, avsnitt 5.3), og den er fremdeles den dominerende teorien og metoden som informerer og former utviklingen av kinesisk sosialisme (avsnitt 1.2 og kapittel 10). Det som imidlertid skiller kinesisk marxistisk dialektikk fra marxistisk dialektikk i klassisk forstand er at den refererer til kinesisk historie og forhold (underavsnitt 1.3), og at dens primære fokus ikke lenger er på motsetninger som oppstår fra kapitalismen, men på å løse motsetninger som oppstår i sosialismen, det vil si i en sosial virkelighet etter revolusjonen der, som Marx vil si, ekspropriatørene allerede er ekspropriert (avsnitt 3.4 og underavsnitt 4.5.1). Med andre ord, dette er en type dialektikk under sosialismen/sosialistisk dialektikk, hvis viktigste bekymring er utvikling av sosialisme som konkret sosial, økonomisk og politisk praksis.

Dialektikk er det dominerende temaet i boken, men de første fire kapitlene er nøkkelen til å forstå spesifikt kinesisk sosialisme/sosialistisk dialektikk og til å sette pris på det komplekse i kinesisk sosialisme og dens funksjon, fordi de fleste av ideene de behandler er nærmere utdypet i resten av boka med en evig voksende kompleksitet.

I innledningen forklarer Boer rollen som marxismen spiller i Kina, hva som er spesifikt kinesisk ved den, og en rekke liberale og vestlige marxisters (feil)fremstillinger av kinesisk sosialisme, som kinesiske forskere og Boer ser på som utilstrekkelige og metodisk feil, siden de prøver å forstå Kina ut fra vestlig historie, vestlige intellektuelle tradisjoner og vestlig marxisme. Det andre kapittelet diskuterer Dengs to prinsipper (befriende tanke fra dogmatisme med det formål å frigjøre produksjonskreftene, og søke sannhet fra fakta som grunnlag for den marxistiske metoden) som var medvirkende til overgangen fra strengt planlagt til blandet plan / markedsøkonomi. Det tredje kapittelet presenterer ‘motsetningsanalyse’ eller dialektisk materialisme slik den ble utviklet i Sovjetunionen, nemlig forståelsen av at motsetninger fortsetter under sosialismen om enn i ikke-antagonistisk form, og anvendelsen av denne analysen under kinesiske forhold. Til slutt forklarer fjerde kapittel årsakene til reformen og åpningen via motsetningsanalyse av en rekke motsetninger som kollektiv / individ, likhet / forskjell, revolusjon / reform, selvtillit / globalisering og deres omkalibrering innen den kinesiske sosialismens økonomisk og politisk kontekst. Herfra vender boken seg til en ekstremt detaljert diskusjon av mer konkrete aspekter av kinesisk sosialisme, som økonomi, sosialistisk modernisering, suverenitet, menneskerettigheter og demokrati, og slutter med en redegjørelse for Xi Jinpings tenking. Det som alle disse kapitlene tydelig viser, er det solide grunnlaget for Boers påstand fra innledningen, nemlig at marxismen er kjernen i det kinesiske sosialistiske prosjektet, selv om dette, som nevnt tidligere, er marxisme som primært refererer til og kan brukes på problemer som oppstår under sosialismen.

Leverer Boers bok leverer på løftet om å «rette opp mangelen på kunnskap» om begrepet og utøvelsen av sosialisme med kinesiske egenskaper? Det gjør den absolutt og mer. For de som lurer på om Kina fremdeles er sosialistisk eller mistenker at det kinesiske kommunistpartiet forlot marxismen, gir boken mye materiale å basere svarene på. Faktisk bør alle som ønsker å engasjere seg seriøst og omfattende med ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ lese boka. Når det gjelder meg, tvilte jeg aldri på at Kina er sosialistisk. Det Sosialisme med kinesiske egenskaper gjorde for meg, var å bekrefte at med kommunismen er virkelig «historiens gåte løst», noe som jeg begynte å tvile på etter den jugoslaviske og sovjetiske katastrofen, og den vekket håpet om at verden vil komme til den løsningen før heller enn senere. Kina ønsker å lede mot å nå dette målet gjennom et godt eksempel, og Boers bok retter absolutt et veldig sterkt lys på inn forskjellige sider av dette eksemplet.

Skal idretten brukes i USAs nye kalde krig mot Kina?

USA og de landene som USA kontrollerer har startet en ny kald krig og en voldsom opprusting mot Kina og Russland. De prøver å få alle ledd i samfunnet med på denne kalde krigen som dessverre kan bli varm før vi aner det.

I NRK TV1-nyhetene får vi i dag vite at vinteridretten nå skal brukes som USAs våpen i denne kalde krigen. De fleste intervjuet var kloke og lot seg ikke lokke utpå, men en av dem gikk i fellen, eller deltok bevisst på opplegget. Idretten absolutt avvise disse fremstøtene. Idretten bør forholde seg til arrangørlandet, søke sine opplysninger også hos dem og få synet til dette landet. Den bør ikke la seg rive med av den ensidige USA-ledete politiske, antikinesiske kampanjen som det nå legges opp til.

Vi bør heller legge vekt på at Kina har foretatt århundrets største fremgang for menneskerettighetene ved å bringe 800 millioner av sine innbyggere ut av fattigdom i løpet av en generasjon. Dette skulle hele verden, inkludert den norske vinteridretten vært med på å feire. Men nå skal altså dette være den staten som norsk vinteridrett skal være med å angripe på grunnlag mildt sagt omstridte opplysninger.

For historieløse mennesker trekkes uigurene og Hong Kong frem som skrekkeksempler.

Men alle som har fulgt med vet også at det finnes en ganske stor kontingent med uigurer blant de jihadistene som tilbyr sine krigstjenester over alt der disse fører sine blodige kamper og der USA og andre betaler dem for det. Det er helt legitime nasjonale interesser som gjør det nødvendig med skarp kontroll av disse og deres støttespillere på kinesisk territorium. Vi kan sjøl tenke hva den norske staten hadde gjort dersom en relativt stor gruppe av samene hadde vært jihadistiske fremmedkrigere i andre land og så kommet tilbake til det de ser på som sameland for å samarbeidet med Russland i det som norske myndigheter oppfattet som starten på en løsrivingsprosess fra Norge.

Hong Kong har en lang og grusom historie under den engelske imperialismens blodige herjinger i Kina fra 1800-tallet av, og innbyggerne der ikke fikk ikke stemmerett før Englands imperialistiske brohode der var avviklet mot slutten av 1900-tallet og det ble kinesisk område. Nå prøver England og USA å bruke dette området i sitt arbeid for å skape problemer for kineserne, bruke det som brekkstang for regimeneendring og for å gjenvinne sitt hegemoni i landet. England har aldri har villet godta at de mistet dette området.

Hvis noen skal boikottes bør det være USA sjøl. Den systematiske undertrykkingen av den fargede befolkningen der, med det enorme antallet svarte i fengsel på grunn av svært små, ikke-voldelige lovbrudd, har gjort at USA har den største fengselsbefolkningen i noe land.

USA har også begått en enorm rekke folkerettslige forbrytelser gjennom sin historie. Det finnes en stor mengde ugjendrivelig dokumentasjon for dette. For tiden etter 2. verdenskrig har avdøde Leon Blum oppsummert denne historien i boken Americas Deadliest Export, Democracy, The Truth about US Foreign Policy and Everything Else som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen følgende som er basert på grundig kildegransking:

«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA

Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»

Dessuten har USA etter 2. verdenskrig bygget opp 800 militærbaser over alt i verden, de fleste rundt Russland og Kina, og startet eller støttet et utall kriger mot og i andre land for å holde på sitt verdenshegemoni, noe som har ført til uendelige lidelser over store deler av verden. Vi kan nevne en rekke slike – som Koreakrigen der over 20 % av befolkningen i Nord-Korea ble bombet i hjel, Vietnamkrigen med den enorme bombingen av Laos og Kambodsja som førte til millioner av døde og forgiftete med agent orange, mange kriger i Latin-Amerika, to Irak-kriger, Jugoslavia-krigen, Libya-krigen der Norge gjorde en del av drittjobben og Syria-krigen, samt kuppet i Ukraina, for å nevne noen. I dag er støtten til Israels krigsforbrytelser mot palestinerne mest aktuelt.

Dette betyr selvsagt ikke at Kina, som de fleste land i verden, er noe perfekt samfunn. De er derimot et samfunn som fremdeles kjemper for å komme ut av underutvikling som ble påført dem på 1800-tallet gjennom grusomme angrep fra at imperialistene i England, USA, Tyskland, Frankrike og andre land. Kina er et gammelt kulturland med høyt utviklet statsstyre som ble opprettet for 4000 år siden, altså 3000 år før vikingetiden her. De har en helt annen firetusenårig styretradisjon, enn vi i «Vesten» har hatt. Den styreformen de har nå har ført til nærmest ufattelige fremganger for det kinesiske folket. Vi bør ha en viss ydmykhet over for dette.

Og så skal norske idrettsfolk mobiliseres til angrep for å forsvare menneskeretter for en folkegruppe i Kina?! Vi som for ikke så lenge siden behandlet samene på lignende måte, med et enormt «fornorskingsarbeid», blant annet med internatskoler der samenes barn ikke fikk snakke sitt morsmål, som Kina nå blir beskyldt for når det gjelder uigurene. Så seint som på 1980-tallet satte myndighetene i Norge inn den største politiaksjonen i landet etter krigen for å rydde samene og naturvernere vekk slik «storsamfunnet» kunne bygge en demning i deres reinområder, pluss at det i dag planlegges vindturbiner og gruvedrift som vil gjøre enda mer av reindriften umulig.

Vi vet også at amerikanerne internerte 110 000 japansk-amerikanere under den 2. verdenskrig uten lov og dom og kun på bakgrunn av etnisitet som det nå heter. Noen kaster stein i glasshus.

Og så vil noen at idretten skal sette seg til doms over kineserne med sine snart en og en halv milliarder mennesker som strever med å komme seg ut av underutvikling og fattigdom påført av det «hvite» Vesten, til tross for store økonomiske fremganger også. Dette er beint frem en skam. Et bedre forslag er at idretten demonstrerer mot at samenes næringsgrunnlag (og vår felles natur) nå ødelegges av storsamfunnet her i vårt eget land. Etter en streng tolking kan dette også betegnes som folkemord. Bør vi da oppfordre vinteridretten i verden til boikott av arrangementer i Norge på dette grunnlaget?

Til idrettsvenner i hele landet – spre dette til hele idretten så den kan avgjøre om vi skal bli en brikke i den nye kalde krigen i verden eller være en bevegelse for vennlig kappestrid mellom alle nasjoner og en fredsbevegelse, slik det Olympiske Charteret legget opp til. Forlang i alle fall at det må til et vedtak på ekstraordnært Ting før eventuelle tiltak kan settes i gang.

Terje Valen, søndag 6. juni 2021

Tidligere leder for et idrettslag i 15 år og et idrettsråd i 10 år.

Den skjulte handa – Korleis Kina kjempar mot dei columbiske statane sin verdsdominans

Avisa Klassekampen har i dag (22.2.20) ein artikkel med tittelen «Den tyske bremsepedalen» frå den danske avisa Information skriven av Matthias Sonne og Martin Gøttske. I artikkelen bruker dei Kina-ekspert Mareike Ohlberg som viktig intervjuobjekt. Dei viser også til ei bok som ho har vore medforfattar til.

La oss difor sjå på denne Kina-eksperten, kva ho står for og representerer. Ho var saman med Clive Hamilton forfattar til boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen. Her får vi vite kva ho meiner om tilhøvet mellom USA og Kina og korleis vi alle bør sjå på det.

Boka har ei mengd av eksempel som skal prove påstanden i tittelen. Desse eksempla er ei blanding av ein del forhold der Kina og det styrande partiet der, Kinas kommunistiske parti (KKP), fortener kritikk, og ei rad med heilt vanleg aktivitet frå parti og stat, som drivast over alt i verda. Desse blir alle tolka inn i ei forteljing som går ut på at KKP og Kina er ute etter å ta rotta på det parlamentariske demokratiet i andre statar og på alle menneskerettar i heile verda.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta «Mobilisering av den kinesiska diasporan» (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredeleg nasjonal attforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Historia er jo at Taiwan i 1939 blei okkupert av Chiang Kai-shek og hans folk. Chiang Kai-shek hadde då først vore meir interessert i å slåst mot Mao og hans styrker, enn å slåst mot japanarane og deira fryktelege okkupasjon. Mao måtte rett og slett ta han til fange og tvinge han til å vere med for å redde Kina frå japansk øydelegging og herredømme. Då japanarane var slått fortsette Chiang Kai-shek, med amerikansk hjelp, kampen mot frigjeringshæren til kommunistane. Men styrkane hans blei driven sørover og til slutt fòr han og hans folk over til den kinesiske Taiwan-øya og etablerte eit styre der.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan blei ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Viss vi sjekkar USA sine organisasjonar i andre land, så driv dei også og jobbar for å fremje USA sine interesser og for at folk skal ha eit positivt syn på USA og USA sin politikk. Vi kan til dømes sjå på den eldste amerikanske organisasjonen i England, The American Society in England,^[i] som har følgjande misjon: Fostering sentiments of mutual respect and affection between the people of two great nations is a worthy mission as relevant today as it was in 1895. We warmly invite Americans and others with strong ties to the United States to apply for membership. Organisasjonen har eit stort kontaktnett i England og har sjølvsagt stor påverknadskraft. Elles finnast det svært mange organisasjonar som jobbar for amerikanske interesser i England og som har band til den amerikanske ambassaden der.[ii] I fjor blei det også avdekka at ein amerikansk anti-abort organisasjon i Belfast dreiv aktiv og missleiande propaganda mot kvinners rett til å ta abort.[iii]

Eksempel 2 på den skjulte handa

Så slår eg tilfeldig opp på side 280. Eg finn eit avsnitt om KKP sine tenketankar inne i Kina. Her skriv forfattarane at Kina under Xi Jinping har trappa opp arbeidet med kinesiske tenketankar som skal arbeide for å styrke truverdet til Kinas politiske og økonomiske system og at det er oppretta mellom 50 og 100 slike. Ei målsetting var å styrke Kinas røst internasjonalt og spreie Kinas standpunkt. Forfattarane reknar så opp fleire av tenketankane og viser at dei har tilknyting til KKP og arbeider internasjonalt for å få oppslutnad om Kina sitt syn på saker.

Men no det jo slik at det er USA sitt syn på verda som har vore dominerande minst sidan andre verdskrigen, og Kina si stemme ha vore svært liten. Med den enorme økonomiske framgangen og handel med heile verda er det jo naturleg at også leiinga i Kina vil ha ei større røst ut i verda. Det er jo ikkje slik at dei USA-dominerte verdsmedia har noko upartisk og sann informasjon om Kina heller.

Viss vi går inn på alle tenketankane til USA som dominerer den såkalla diskursen i verda, så ser vi jo at i informasjonsflaumen er svært ulikt fordelt, og Kina slepp ikkje så mykje til. Då er det heilt naturleg at dei vil ha organ som kan spreie deira eige syn på forskjellige saker. Det treng ikkje vere noko fordekt eller skummelt i det. Ein av desse tenketankane er den som Mareika Ohlberg sjølv er tilsett hos, så ho sit i glashus.

Eksempel 3 på den skjulte handa

Kampen mot Huawei (side 206-211) er eit eksempel på det same. Alle veit at dei amerikanske sikkerheitstenestene har hatt avgjerande innflyting på utbygginga av nettbaserte tenester som bygger på teknologi utvikla i USA. Og alle veit at sikkerheitstenestene avlyttar all trafikk på nettet i heile verda. Klagen mot Huawei går ut på at selskapet har gjort, og gjer noko av det same og derfor er ein sikkerheitsrisk for andre land i verda. Kor mykje det er i dette, veit vi ikkje. Forfattarane legg ikkje fram prov for det. Dei snakkar om mistankar om kopling til den kinesiske hemmelege tenesten og at det er svært sannsynleg at tjuveri av sikkerheitsklarert materiale frå en Afrikanske unionen sitt kontor i Addis Abeba blei gjort av Huawei og at mange tilsette i Huawei meiner at det kinesiske regimet plasserer ut agentar i Huawei sitt kontornettverk i utlandet. Og det snakkar om klagar på at Huawei har stole konfidensiell informasjon frå konkurrentar.

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyande». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerande leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kjem det til å gi Peking ei enorm innflyting rundt om i verda.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje si sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sine klagar og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk konkurranse der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Eksempel 4 på den skjulte handa

Vi må sjølvsagt også sjå på saka med uigurane som stadig går i dei vestlege massemedia. Det er ein Adrian Zenz som er kjelda for denne påstanden. Den verste påstanden som blir tatt opp er at den kinesiske regjeringa står for folkemord på uigurane. Det er no klart at desse påstandane ikkje stemmer. Lyle Goldstein^[iv], som er ein kinesisk spesialist, professor og forskar ved avdelinga for strategisk og operasjonell forsking ved Naval War College i USA[v], sa til The Grayzone[vi] at Zenz sine påstandar om at den kinesiske behandlinga av uigurane dreier seg om «demografisk folkemord» er «låttelege og dessutan fornærmande for dei som mista slektningar i Holocaust.” Goldstein sa at den kinesiske tilnærminga til Xinjiang «er ei meir undertrykkande haldning enn vi ønskjer, men den er absolutt ikkje folkemord.»

Videre viser ein grundig gjennomgang av Zenz si forsking at påstanden hans om folkemord blir undergrave av grov datamisbruk, falske påstandar, kirsebærplukking av kjeldemateriale og propagandistiske feile framstillingar.

Faktisk viser det seg at talet på uigurar i Xinjiang aukar og at deira del av folketalet i provinsen i forhold til han-kinesarane også aukar markant. Det kjem ikkje minst av at uigurane har vore unnateke frå politikken med eit barn som hankinesarane har vore pålagd i fleire tiår. Men frå 2017 har uigurene fått same avgrensingar som dei han-kinesarane i Xinjiang har hatt, nemleg at dei berre kan få to barn i byane og tre barn på landsbygda. Bruk av prevensjonsmiddel er også blitt meir vanleg. For ein religiøs fundamentalist som Zenz blir dette til folkemord.

I Xinjiang der uigurane bur er helseforholda for mødrer og barn blitt vesentleg forbetra, akkurat som i resten av Kina. Ein studie publisert av det rennomerte medisinske tidsskriftet The Lancet, som såg på alle provinsane i Kina, sa at reduksjonen av spedbarndaudelegheit og forbetring av mødrene si helse i Kina er «ein oppsiktvekkjande suksesshistorie».

The Grayzone har gått gjennom alle påstandane i artikkelen til Zenz og påvist at han triksar med tal, finn på statistikk og medvete feiltolkar informasjon for å få han til å passe i hans eigen agenda.

Og hans agenda er at han er en ytterleggåande høgreorientert religiøs fanatikar som er abortmotstander, motstander av familieplanlegging, samt at han er ein endetidspredikant. Han seier sjølv at kampanjen hans mot Kina er «styrt av Gud». Han er fanatisk motstandar av homofile og seier at dei jødane som ikke omvender seg til evangelisk kristendom før Endetida vil bli «utrydda eller havne i ein glødande omn».

Zenz har undervist ved fundamentalistiske kristne utdanningsstader og han er engasjert av den nykonservative tenketanken Jamestown Foundation som blei grunnlagd av Ronald Reagans CIA direktør William J. Casey for å finansiere sovjetiske dissidentar.

Påstandane om folkemord er fake news lik dei USA alltid brukar mot land som dei vil svekke eller angripe.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[vii] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[viii] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[ix] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[x] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Men Mareike Ohlberg er den mest interessante av forfattarane. Ho har jobba for Mercator Institute for China Studies (MERICS) og Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Ohlberg var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States[xi] då ho var med og skreiv boka.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[xii] Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[xiii]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[xiv] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

Det vesentlege ved den skjulte handa – ein gedigen konspirasjonsteori

Med dette kjenner vi bakgrunnshistoria til «Den dolda handen». Denne boka er ein propagandaframstøyt for det synet på Kina som USA vil spreie for å skape opinion for angrepa på «hovudfienden» sin. For å klare dette er det ikkje nok å kritisere Kina på sakleg vis. Dei lagar ein gedigen konspirasjonsteori om Kinas mål og politikk som det ikkje finnast prov for i dokumenta frå partiet og folkekongressen, og som vi ikkje finn prov for i den praksisen Kina har i sin politikk ovafor omverda. I røynda finnast det ingen prov for at Kina vil øydelegge det parlamentariske systemet i dei landa som har dette, og heller ikkje det despotiske systemet i dei landa som har det.

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Denne konspirasjonsteorien skal tene som forsvar for det samanfallande og gruelege columbiske systemet sin desperate overlevingskamp. Vi finn dette avspegla på side 39 i boka der forfattarane skriv at Kina begynner «utmana den utveklade världens grepp om makten».

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska öveleva.» Leser du den nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alle dei vanlege kontaktane som Kina tar over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farlege. Og dei er farlege fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet, og dette partiet vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driv ovafor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verda sitt grep om makta.

Kva skjuler dei

Dei skjuler den erklærte politikken til Kina og kommunistpartiet som er å ikkje legge seg inn i korleis andre land blir styrt. Og dette er ein politikk som vi kan sjå blir følgd i praksis. Kina har kontakt med alle som er open for kontakt. Så det er altså ikkje snakk om at Kina skal ta rotta på det parlamentariske demokratiet i dei landa som har denne styreforma, og heller ikkje det despotiske styret i Saudi-Arabia eller andre stader. Dei legg seg heller ikkje bort i dei forskjellige landa sin praksis når det gjeld menneskerettar.

Forfattarane går sjølvsagt ikkje inn på korleis Kinas Kommunistiske parti verkeleg kan styre det svære landet Kina. Dei prøver å få det til å sjå ut som det er overvaking, tvang og einsretting som er hovudmetodane. Alt dette finnast i Kina, men dette er ikkje det vesentlege. Det vesentlege er at KKP fører ein politikk som har gitt store fordelar til mest heile folkesetnaden i landet. Det gjer at folk har stor tillit til partiet og heile styret i Kina. Som i alle land er det sjølvsagt også dei som ikkje er nøgde. Dei får seie frå om dette, men dei får ikkje samle oppslutnad som kan true styret.

KKP har bortimot 100 millionar medlemmer, altså litt under 10 % av folkesetnaden. Det vil seie at det er om lag 12-13 personar på kvart partimedlem. Partimedlemmene utgjer altså ein stor prosentdel av folket og dei fleste har eit nært forhold til folk rundt seg, for dei tar del i dei mange organisasjonane som kinesarane har. Her tar folk opp sine saker og partiet får førsterangs kunnskap om kva folk tenkjer og ønskjer. Dei viktige diskusjonane blir tatt vidare i partiet. Informasjon og påverknad går ikkje berre ein veg her, men både opp og ned i hierarkiet. Inne i partiet fungerer også eit partidemokrati. Forskjellige politiske interesser og retningar er representert og det er avstemmingar i saker og val på personar til posisjonar i partiet ut frå oppslutnaden om deira politikk. Det går an å hevde at systemet er vel så demokratisk som det tydelege rikmannsoligarkiet som dominerer vala i USA.[xv]

Under dei parlamentariske demokratia i den vestlege verda har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unnatak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og det byggjer opp vilkåra for å løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om stadfortredarkrigen i Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 22. januar 2021.

[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://usnwc.edu/Faculty-and-Departments/Directory/Lyle-Jared-Goldstein

[v] https://usnwc.edu/

[vi] https://thegrayzone.com/

[vii] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[viii] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[ix] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[x] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/German_Marshall_Fund

[xii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[xiii] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[xiv]https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party

Den skjulte handa – bokmelding

Melding av boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen, av Clive Hamilton og Mareike Ohlberg.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta Mobilisering av den kinesiska diasporan (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredelege nasjonal gjenforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan ble ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Eksempel 2 på den skjulte handa

Eksempel 3 på den skjulte handa

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyand». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerende leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kommer det til å gi Peking en enorm innflyting rundt om i verden.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje sin sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sin klager og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk krig der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[iv] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[v] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[vi] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[vii] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[viii] Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[ix]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[x] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

De vesentlege ved den skjulte handa – ei gedigen konspirasjonshistorie

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska överleva.» Leser du en nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alt det vanlege kontaktarbeidet som Kina gjer over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farleg. Og det er farleg fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet og det vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driver overfor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verdens grep om makta.

Kva skjuler dei

Under dei parlamentariske demokratia i har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unntak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og fare for at dei vil løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 19. januar 2021.

[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[v] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[vi] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[vii] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[viii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[ix] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[x] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party