Dei lange linjene i USAs geopolitikk 9

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Brzezinskis konklusjon

I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Difor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»[i]

Vi skal merke oss ordet «arena». Det tyder kampplass. Så her er det ikkje eigentleg snakk om sjakkspel, men ein geo-strategisk kamp der dei forskjellige aktørane blir sett på som sjakkbrikker i eit spel. Og det er om å gjere å vinne spelet, med minst mogleg bruk av ressursar, men med alle dei ressursane som til sjuande og sist må til om det ikkje går utan det.

Så tar han opp den eineståande historiske karakteren som pregar den amerikanske forrangen eller leiarstillinga (primacy) i verda. Dette gjer mellom anna at «ikkje noko større eurasisk problem kan bli løyst utan at Amerika deltar eller om det er mot USA sine interesser».[ii] «Korleis USA både manipulerer og tar omsyn til dei viktigaste spelarane på det eurasiske sjakkbrettet og korleis USA styrer Eurasia sine nøkkel-omdreiings-punkt vil være kritisk for kor lenge og stabil USA si leiande rolle vil vare.» Så repeterer han kort dei punkt han har utarbeida tidlegare i boka og går over til ein tidsanalyse.

For det første det usannsynleg at USA si rolle som verdas fremste supermakt vil bli utfordra av nokon enkelt utfordrar innan ein generasjon – 1997 til 2027. Ingen stat vil kunne utfordre USA sin kraft på dei militære, økonomiske, teknologiske eller kulturelle felta. Og dei einaste alternativet til Amerikas globale leiarskap innan den framtida vi kan sjå for oss vil vere internasjonalt anarki. Difor har USA blitt verdas «uunnverlege nasjon» som president Clinton formulerte det.

Min kommentar er at dette sjølvsagt er den forblinda trua på USA som noko eksepsjonelt i verda. Det er eit columbisk og eigentleg rasistisk haldning som sjølvsagt er øydeleggande på sikt. For det tillèt ikkje at nokon annan nasjon enn ein sjefsnasjon, kan løyse verda sine problem. Det tillèt ikkje på nokon måte likeverdig samarbeid til felles beste. Samarbeidet må alltid vere basert på at USA har makta. Difor er også USA djupt hata av dei undertrykte og utbytta folka og landa i heile verda.

Det første problemet som USA må løyse, skriv han, er å få assimilert Russland inn i ein større einskap av europeisk samarbeid som også vil gi sjølvgåande uavhengigheit til dei naboane som nett har danna suverene statar. Men korleis Ukraina og Usbekistan vil klare seg (og Kazakhstan) er usikkert viss ikkje USA kan halde merksemda si på dei.

Det skulle og vere mogleg å få ei stor rimeleg ordning med Kina, men den kan bli øydelagt av ein krise i høve Taiwan. Då kunne Kina bli ei aggressiv makt som øydela maktbalansen i området og ein fare for USA.

Ettersom USAs overmakt vil minke med tida må dei prioritere å leie veksten i dei andre regionale maktene på ein slik måte at dei ikkje truer Amerikas globale forrang. Først må USA sørge for at ikkje ein enkelt stat eller statar som slår seg saman kan true forrangen. Så må USA prøve å få til meir samarbeid mellom statane under USA si leiing og skape eit samarbeidande transeurasisk tryggingssystem. Til slutt, på svært lang sikt bør dette samarbeidet leie til eit globalt samarbeid etter same mønster, med USA i leiinga.

I aust må USA i første omgang utøve eit velvillig amerikansk hegemoni som gjer at dei andre ikkje er mota på å utfordre for mykje. Det skal dei gjere ved å sørgje for at kostnadene ved noko slikt blir for høge, men også ved å ikkje true dei livsviktige interessene til potensielle regionale aspirantar. Her er det snakk om partnarskap med Kina og dei europeiske statane og eit Russland som han håpar vil vende seg mot Europa.

Eit vidare Europa og større NATO vil tene både USAs kortsiktige og langsiktige interesser. Det er om å gjere å samle all statane vest for Russland for også å få dei inn i folden etter kvart. Eit nytt Europa tar form og viss dette nye Europa skal bli ein geopolitisk del av det «euro-atlantiske» rom er utvidinga av NATO vesentleg.

Får ikkje USA til dette kan det freiste Russland til å verkeleggjere visse geopolitiske håp i Sentral-Europa. Så går han inn på fleire måtar dei kan bruke for å få Russland inn under varig leiing av USA. På denne tida var det jo den USA-frelste Jeltsin som styrte i landet, så Brzezinski såg store moglegheiter her. Han strekar under at for det enormt store Russland vil eit desentralisert politisk system, basert på den frie marknaden, vere det som best kan sleppe laus det store kreative potensial som ligger både i det russiske folket og landets enorme ressursar.

Men den USA-leia nyliberale øydelegginga av den russiske økonomien på denne tida, og kva det tydde for russarane sitt syn på USA har han ikkje noko merksemd på. Men vi kan jo vite kva den frie marknaden i Russland verkeleg førte til mellom 1991 og 2003. Økonomen Stephen Shenfield (som er ganske kritisk til Russland) blei sitert i Business Week International, 5. oktober 1998. Han skreiv då bok om Russland si framtid. På grunnlag av studiar av russiske statstikkar kom han fram til at brutto nasjonalprodukt hadde falle med 45 % frå 1989 til 1997. Investering i realkapital fall med 92 % i same periode og netto produktiv investering var blitt negativ. Produksjonen av olje hadde minka med 50 %. All infrastruktur i landet, frå elektrisitetsverk over jernbanar til kloakksystem fortsette å forfalle. De skjedde samstundes som to tredelar av budsjettet måtte brukast for å betale ned gjeld. Reallønna fall med 78 % frå 1989 ti 1997 og to tredelar av dei som formelt sett var i jobb ikkje fekk full betaling, eller betalinga var mange månader forseinka. Ut frå fleire undersøkingar konkluderte han med at 40 % av folkesetnaden var i alvorleg naud og leid av kronisk underernæring. 40 % av ungane var kronisk sjuke og 60 % leid av vitaminmangel. Talet på offisielt registrert tuberkuløse  var nær 100 000 og omtrent 2 millionar var smitta. Taler på registrerte syfilistilfelle hadde eksploderte frå 8000 i 1990 til 450 000 i 1997. Forventa levealder for vaksne menn hadde falle til under det som han var for 100 år sidan (57 år) og talet på barn født kvart år hadde falle med 50 % frå midt på 80-talet.

Min kommentar er at dette var det russiske folket sitt møte med den kapitalistiske frikonkurransen og dei amerikanske rådgjevarane til USA-venen Jeltsin som let alt dette skje. Og det er ikkje meir enn 20 år sidan russarane opplevde dette og så opplevde at landet klarte å reise seg att då Putin tok makta i år 2000, sette dei griske oligarkane på plass og fekk i gang ein imponerande snuoperasjon.

Shenfield såg denne tida som ein økonomisk katastrofe for Russland som berre kunne samanliknast med 2. verdskrigen. Han samanliknar også perioden med det folk i USA gjekk gjennom under det store depresjonen etter børskrakket i 1929. Viss vi vurderer dette no, så var det verre enn 2. verdskrigen, for då vart det også bygga opp mykje nytt bortanfor Uralfjella og folket sigra i den store fedrelandskrigen. Dei hadde ein stat som sto klar til å bygge landet opp att osb. No var dei mest sett tilbake til tsartida mange stader. Og dei tala vi ser ovanfor overgår reell statikk frå den store depresjonen, der det trass alt blei sett i verk New Deal og andre tiltak.

Brzezinski vil også at USA ikkje opptrer for trugande ovafor Russland, og ikkje militariserer nye NATO-land. For å hjelpe Russland vidare på denne vegen vil det vere viktig at USA også hjelper dei tidlegare sovjet-republikkane til å komme inn i det amerikanske systemet.

Så understrekar han at konsolideringa av eit uavhengig Ukraina som definerer seg om til ein sentral-europeisk stat og går i gang med ein tettare integrering med Sentral-Europa, er ein kritisk viktig komponent i Russlands-politikken. Det er det også å bringe fram nærare forhold til slike strategisk viktige omdreiingsstatar som Aserbajdsjan og Usbekistan i tillegg til å opne opp Sentral-Asia (til tross for russiske hinder) mot den globale økonomien. Tyrkia må dei  halde seg inne med og dei må prøve å få til ei forståing med Iran. I denne delen snakkar han om oljeressursar og oljeleidningar. India må dei og prøve å komme på betre fot med for å halde Kina meir under kontroll.

Så seier han noko viktig, nemleg at geopolitisk pluralisme (under amerikansk leiing) ikkje vil vere mogleg utan ei djupare strategisk forståing mellom USA og Kina. Derfor må dei jobbe myke med det og ikkje la Taiwan-saka hindre dette. Det han er redd for, er som tidlegare nemnd, ein slags allianse mellom Kina, Russland og Iran, men han har ikkje nokon tru på at det kan skje.

Han meiner at det vil ta svært lang tid for Kina å bli ei global makt og ser for seg at Kina vil bli integrert i USA sitt verdssystem. Vurderinga er at Kina ikkje vil vere i stand til å trekke til seg massive utanlandske investeringar som var heilt naudsynt for veksten der slik at det kunne få ei leiande regional rolle. Utan strategisk forståing mellom USA og Kina som dei austre ankeret i USA innblanding i Eurasia, ville ikkje USA ha ein geo-strategi inne på sjølve Asia. Min kommentar er at denne strategiske vurderinga var ein hovudgrunn til at amerikanske føretak kunne gå så massivt inn med investeringar i Kina og skape grunnlaget for den utrulege veksten der. Ein av grunnane til å halde seg inne med Kina var sjølvsagt at USA ikkje hadde noko bruhovud i aust, slik dei hadde (og har) med Europa i vest.

Han ser også for seg at USA i eit lengre perspektiv ikkje vil kunne vere den einaste supermakta og landet då kanskje må finne seg i ei multipolar verd på lang sikt. Men innan eit rimeleg tidsspenn må USA gjere alt dei kan for bli leiande. Så seier han noko svært viktig. «Demokratisering er skadeleg for mobilisering for eit imperium.» Eg meinar et dette har blitt særleg tydeleg i USA sin bruk av jihadistar i fleire land, og til og med nazistar i Ukraina. Og vi ser det i den store svekkinga av demokratiet i landa i Europa som kom med bygginga av EU og alt som har skjedd vidare fram til no. Samstundes blir det stadig klårare at helsespørsmål og miljøpolitikk opnar for svekking av demokratiet i verdas statar og oppretting av meir fascistiske styringsmetodar utanfor demokratisk kontroll.

Brzezinsksi klagar også på at mange i USA er isolasjonistar og vil ha fred og at det vil bli vanskeleg å mobilisere dei til fordel for ein politikk for å skape eit verdsimperium. Mens berre 13 prosent av amerikanarane ønskte at USA  skulle vere den einaste supermakta og leie verda i å løyse problema, ville 74 prosent at USA tok sin rettferdige del i forsøka på å løyse internasjonale problem saman med andre land. Det einaste som kunne endre dette var at dei fekk eit verkeleg massivt ytre trugsmål som blei oppfatta slik av svært mange. Dette har då USA jobba med å skape sidan då.

Brzezinskis sluttord

Det er passande å avslutte den første delen av dette essayet med ei omsetting av den siste sida i boka hans.

«Kort sagt, USAs politikk må, utan unnskyldning, vere tosidig: å fortsette Amerikas eigen dominerande stilling i minst ein generasjon og helst lenger; og å skape eit geopolitisk rammeverk som kan motstå dei uunngåelege sjokka og slitasjen frå sosialpolitisk endring når vi utviklar oss til den geopolitiske kjernen av delt ansvar for fredeleg global leiing. Ein forlenga fase med gradvis utvida samarbeid med dei viktige eurasiske partnarane, som både er stimulert og mekla av Amerika kan også hjelpe fram føresetnader for ein eventuell oppgradering av den eksisterande og stadig meir avleggse FN-strukturen. Ei ny fordeling av ansvar og privilegia kan då bygge på dei endra realitetane i utviklinga av den globale makta, som er så drastisk forskjellig frå 1945.

Dette strevet vil ha den historiske tilleggsfordelen at den kan nyte godt av  eit nytt nett av globale lenker som veks eksponentielt utanfor det meir tradisjonelle nasjonalstat systemet. Det nettet – som er vevd av multinasjonale føretak, NGOar (ikkje statlege organisasjonar der mange har transnasjonal karakter) og vitskapelege samfunn og som er forsterka av internett – skapar alt eit uformelt globalt system og er indre positiv til meir institusjonalisert og inkluderande globalt samarbeid.

I løpet av dei neste tiåra kan derfor ein fungerande struktur av globalt samarbeid, grunnlagt på geopolitiske realitetar stige fram og gradvis ta på seg kappen til verdas dåverande «regent» som for tida har tatt på seg byrden av ansvar for verdens stabilitet og fred. Geostrategisk suksess med å oppnå dette kunne representere ein passande arv frå Amerikas rolle som den første og einaste verkeleg globale supermakt.»

Her har det leiande finansoligarkiet i USA, som driv ei oppkjøpt regjering der, lansert sine viktigaste planar for framtida. Dei skal styrke USA si rolle som herre over heile verda for etter kvart å skape eit overstatleg globalt organ som er bygga på samarbeid mellom «multinasjonale føretak, NGOar (ikkje statlege organisasjonar der mange har transnasjonal karakter) og vitskapelege samfunn og som er forsterka av internett» og «oppgradering av den eksisterande og stadig meir avleggse FN-strukturen» som skal kunne overta for «det meir tradisjonelle nasjonalstat systemet».

Det vi har sett i perioden frå 1997 til i dag er at USA ikkje har fått til det overherredømmet over Eurasia som dei har jobba for på meir fredeleg vis. Dei har derfor måtte forsøke det med undergraving av statar der dei ikkje har kontroll, regimeendringar, kupp og krigar der dei også har vore flinke til å få andre til å slås for seg, og det ser vi det siste utslaget av i Ukraina no (våren 2022.)

Men samstundes har dei arbeidd intenst også på den andre fronten, nemleg å skape globale organ, som er dominert av finanseliten, og som set nasjonalstatane på sidelinja. Det første store eksempelet har vi fått med WHO, som nett er dominert av desse kreftene, og den verdsomspennande covid-politikken som overstyrte dei nasjonale planane for å handsame pandemiar. Demokratiske prosessar blei sett på sidelinja og det blei gjort grove inngrep i folk sine liv, som også ser ut til å bli ført vidare med såkalla vaksinepass og førebyggande masketvang (etter forslag i Tyskland) fra oktober til mars. WHO er no svært nært knytt til medisinmonopola og dei store finansorganisasjonane i verda og dette har blitt skjerpa etter at Bill Gates har kjøpt seg solid inn i organisasjonen.

Det andre store eksempelet er den forserte oppbygginga av NGOar under leiing av USA og deira finansoligarkar. Mest kjend er vel Soros sitt store framstøyt for å skape slike organisasjonar nokre år etter at Brzezinski gav ut boka si. Desse var særleg aktive i USA sitt undergravingsarbeid i Ukraina. Viss ikkje Putin hadde vist slike organisasjonar ut av Russland, så hadde vi kanskje hatt same utviklinga der. Og så har vi Avaaz[iii] si store rolle for å få til angrepet på Libya. Det er ikkje rart at dei vil kalle dei som avslører desse heilt opne planane til finanseliten i USA og deira følgjarar, som konspirasjonsteoretikarar. Desse sistnemnde driv faktisk ikkje avsløring av konspirasjonar i det heile, dei avslører klart offentleg formulert planar som blir forsøkt sett ut i livet, mens innbyggarane i den columbiske verda får instruksjon om ikkje sjå, ikkje høyre, ikkje vite, ikkje protestere, berre gå inn i den nye verdsordninga styrt av finanseliten over hovudet på nasjonane. Derfor – inn i EU og inn i NATO og gud nåde den som seier noko sant om covid-politikken.

Vesten si «mjuke makt»

Alt frå 2012 vart det gjennomførd grundige undersøkingar som viste at dei fleste såkalla humanitære organisasjonane i dag er reiskap for «Vesten» si mjuke makt. Det vil først og fremst seie reiskap for USA og oligarkane der. Eg skal her vise til tre slike undersøkingar. Dei to første er utførd av den uavhengige undersøkande journalisten Cory Morningstar og den siste av Patrick Henningsen.

Cory Morningstar utførde to undersøkingar, ei i 2012-13 og ei i 2017.[iv] Patrick Henningsen si undersøking vart publisert 15. mars 2016.[v] For heile verda, med dei alliansefrie statane i spissen, er det kjende saker. I Haiti er det ein grueleg realitet, slik det også er i Idlib i Syria. Det er berre i land som held seg til det USA-leia mediebiletet dette er ukjend. Det gjer sjølvsagt at vi heile tida får presentert USA sin propaganda gjennom desse humanitære organisasjonane som ikkje lenger er ikkje-statlege.

I dag veit vi at Human Right Watch, saman med Avaaz, Amnesty International, Otpor og hundrevis av andre slike organisasjonar har vorte finansiert av USA gjennom USAID[vi], CIA sin underavdelingar, Carnegie, Soros, Bill Gates og USA sine vasallstatar i Europa, og at dei blir brukt systematisk i USA sitt arbeid for å halde på verdsherreveldet sitt. Ein artikkel av Ana Otasevic i Le monde diplomatique si desemberutgåve 2019 viser og mange detaljar om korleis regimeendringar blir leia.[vii]

Eit tidleg eksempel – Haiti

USA-imperialismen si gruelege framferd i Latin-Amerika er det mange som kjenner litt til. Ein meir ukjend del er den første erobringa av landa rundt Det karibisk hav[viii]. Eg skal først sjå på ei utvikling i Haiti som eg har skrive meir om andre stader[ix], og som er typisk. Aristides var ein religiøs nasjonal politikar som prøvde å få Haiti ut av USA sitt grep. Han fekk svi for det. Vi begynner med då Aristides i 1994 kom tilbake til Haiti etter eit besøk i Washington.

Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansierer – i sin tur – NGOar.

Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å forme om jordbruket på Haiti til ei eksportretta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne  å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigne fjørfeproduksjon.

Her ser vi noko av systemet når folk og land kjem inn under USA sitt verdsherrevelde.

Morningstar si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

Morningstar samanfattar hovudresultatet av den første undersøkinga av NGOane slik:

«Denne undersøkande rapporten granskar dei viktigaste grunnleggarane av Avaaz, så vel som andre viktige søsterorganisasjonar tilknytt  Avaaz som, hand i hand med Rockefellers, George Soros, Bill Gates og andre mektige elitar, formar det globale samfunnet omhyggeleg ved å utnytte og bygge videre på strategisk psykologisk marknadsføring, mjuk makt, teknologi og sosiale media – og formar offentleg konsensus, og dermed aksept, for  illusorisk «grøn økonomi» og den nye utgåva av kolonialismen frå 2000-tallet. Ettersom vi  nå lever i ei verd som er bortanfor det som er farleg,  må samfunnet vere klar over, vere i stand til kritisk å analysere og til slutt avvise det nye angrepet av nøye orkestrert avpolitisering, temjing av befolkning, av propaganda og feilinformasjon som blir skapt og ført vidare av føretakseliten og dei noverande maktstrukturane som støttar agendaen deira. Det humanitær-industrielle komplekset må vi forstå som ei drivkraft og eit maktinstrument, sjølve støtta og grunnlaget for imperiet sin dominans.»

Hennings si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

I starten av Hennings si undersøking kan vi lese hans konklusjon:

Tross alt så 1900-tallet ei rekke tiltak frå ulike regjeringar for å dempe og stoppe nokre av dei mest forferdelege framvisingane av folkemord og brotsverk mot menneskeheita. Døra har blitt opna for at mange hjelpeorganisasjonar og menneskerettsorganisasjonar kan spele ei større rolle i å moderere internasjonale saker.  Men ved nøyare ettersyn finn vi ein av de mest uheldige realitetane i  geopolitikken frå 2000-tallet.  Sjølv om mange hjelpeorganisasjonar som arbeider for    menneskerettar fortsett å marknadsføre seg sjølv som «nøytrale» og «ikkje-partiske»,  er røynda noko heilt anna. Med offentleg skepsis på eit all-time high er faren klar: Viss interessekonfliktar ikkje blir adressert på  ein seriøs måte truar dei med å undergrave truverdet til heile den  ikkje-statlege organisasjonssektoren (NGO) internasjonalt.

Eit vanskeleg aspekt ved å analysere denne kampen for «oppfatnings-styring» er at dei fleste menneskeretts-  og hjelpeorganisasjonar er bemanna og drive av gode, hardtarbeidande og ekstremt velutdanna individ, mange av dei utfører rollene sine med eit altruistisk hjarte og med dei beste  intensjonar. For det meste er mange uvitande eller uinteresserte i kven som faktisk finansierer organisasjonane deira og kva desse økonomiske strengane betyr når det gjeld kva ein gitt organisasjon si haldning vil vere til et eit kvart spekter av geopolitiske spørsmål eller militære konfliktar. Det er absolutt sant at oppriktige og dedikerte kampanjar frå organisasjonar opp gjennom åra har bidradd til å frigjere personar som er urettmessig fengsl, og det er oppnådd på grunn av ein prosess for å skaffe rettferd for dei det gjeld. Det er også sant at mange av dei same organisasjonane har bidratt til å auke medvitet om mange viktige sosiale og miljømessige spørsmål.

På grunn av auka finansiering frå føretaksinteresser  og direkte koplingar til statlege og politiske  tenketankar dei siste åra,  har desse organisasjonane blitt stadig meir politisert, og tettare knytt til  vestlege «innflytings-agentar». Som et resultat kan vi argumentere for at desse  «menneskerettsorganisasjonane» på mange nivå kan bidra til sjølve problemet dei hevder å jobbe med løyse – at dei er årsak til meir liding, daud og ustabilitet over hele verda gjennom deira  marknadsføring av dei utanrikspolitiske måla til Washington, London, Paris og Brussel.

Problemet er både systemisk og institusjonelt. Som eit resultat  har mange av den vestlege verdas leiande menneskerettsorganisasjonar med base i Nord-Amerika og Europa blitt spegelbiletet av ein vestleg utanrikspolitisk agenda og blitt verkelege mellommenn[x] for propagandaen for intervensjonar.»

Som Morningstar påviser er nett Human Rights Watch ein av dei første av dei humanitære organisasjonane som var med i dette spelet. Systemet var oppe og gjekk tidlegare, men det var med data-alderen og under Barak Obama at det verkeleg eksploderte. Det ville jo eg vere naivt å tru at verdas einast supermakt ikkje ville bruke dei nye dataverktøya i arbeidet for å halde på og sikre verdsherreveldet sitt.

Morningstar viser også korleis nettsamfunnet Avaaz var svært viktig for å få sett i gang USA og andre (medrekna Norge) sitt angrep på Libya, samstundes som ho nøstar opp kven som driv denne og mange andre slike organisasjonar.[xi]

Taber si innleiing til Morningstar sine undersøkingar

Innleiing til Cory Morningstar sin undersøking av NGOane av Jay Taber i Intercontinental Cry:

I den nyskapande studien sin, Science of Coercion (Vitskapen om tvang) observerte Christopher Simpson[vi] at vi kan forstå kommunikasjon både som ein kanal for og sjølve stoffet i menneskeleg kultur og medvit. Som Simpson merka seg,  er psykologisk krigføring bruken  av massekommunikasjon i moderne sosiale konfliktar.

I USA sitt  Army War College manual om psykologisk krigføring, er det uttalte målet å øydelegge  fienden sin vilje og si emne til å kjempe ved å ta frå dei støtte frå allierte og nøytrale. Nokre av  metodane som blir brukt i handboka er å så usemje, mistillit, frykt og håpløyse.

I tiåra sidan desse publikasjonane først blei publisert, har ei ny form for psywar dukka opp i form av falskt håp. Med uavgrensa finansiering og organisatorisk støtte frå stiftelsar som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USA no, for regjeringspropagandaen sin, ein enorm ny hær av ideelle organisasjonar som, saman med føretaksmedia og den akademiske verda, fungerer både som ein tredje fløy av masse-medvit og ein femtekolonne for destabiliserings-kampanjar over heile verda. (Vi kan no føye til okkupasjonar. (Merknad frå T.V.)

Når Cory Morningstar fangar Simulacrum[vii] i sin fleirdelte serie om det humanitær-industrielle komplekset, er temjinga av befolkninga gjort, og det einaste spørsmålet som står att er kva som vil skje viss og når denne kapitalistiske aktivismen blir sett som det han er. Ved å følgje pengane frå aristokratiske avleggarar til dei blir brukt for å skape falsk håp gjennom NGOane Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glaset for å avsløre korleis frivillige organisasjonar har blitt  eit viktig verktøy for  global dominans ved å bruke sosiale media som eit middel for sosial manipulasjon.

Når røyken  som er skapt av falske progressive blir rydda, er alt som er att ei industriell øydemark av falsk håp og reelle truslar.  Når  forræderia til dei frivillige organisasjonane som Amnesty International og Human Rights Watch er kjend,  kan vi endeleg begynne å utøve ansvaret vårt. Fram til då fortsett program som Democracy Now å vere lite meir enn vaksne versjonar av Sesame Street leikar for[viii] Che brigadar.[ix]


[i] Same verk, side 194.

[ii] Same stad.

[iii] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/

[iv] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/

[v] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[vi] https://www.usaid.gov/

[vii] https://www.tvalen.no/2022/05/05/nokkelferdige-regimeendringer/

[viii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/USA-imperialismen%20i%20Latin-Amerika%20fra%201901%20til%201934.pdf

[ix] https://www.tvalen.no/2021/10/26/kampar-for-a-komme-ut-or-columbismen-sitt-famntak-haiti-som-eksempel/

[x] I den engelske teksten står det clearinghouses. Derfor kan den verkelege definisjonen av dette omgrepet vere verd å sjå på: https://www.investopedia.com/terms/c/clearinghouse.asp

[xi] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/24/imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war-part-ii-section-i/

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 8

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Meir frå «det store sjakkbrettet»

Det USA gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si) tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland med dei tidlegare russiske republikkane, etter 1991. Så skriv han at USA har stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne «analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen, den folkelege underhaldninga, massekulturen og dessutan påverknaden frå Amerikas framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste.

Konklusjonen var at Amerika sin dominans kvilte på eit velutvikla system med alliansar og koalisjonar som IMF, Verdsbanken, NATO og samarbeide med Japan (som han også karakteriserer som eit amerikansk protektorat) samt den nye Asia- Pacific Economic Cooperation Forum (APEC), og dessutan USA si deltaking i Europa sine saker. I tillegg er det prosedyrar i verda som tar seg av konsensus når det gjeld styringa, men som er dominert av USA.

Han samanfattar det heile med at USA i motsetnad til tidlegare imperia er eit stort og samansett  system og ikkje ein hierarkisk pyramide. Makta blir utøvd gjennom forhandling, dialog, spreiing av idear og arbeid for formell semje, sjølv om makta til sjuande og sist spring ut av ei kjelde, nemleg USA. USA sitt overherredømme har skapt ein ny internasjonal orden, med sine eigne reglar, som ikkje berre kopierer, men institusjonaliserer utanlands mange av trekka til det amerikanske systemet inne i landet.

Geopolitisk er Brzezinsksis grunnleggande standpunkt at USA må dominere det eurasiske kontinent for å sikre seg sjølv. Det er der maktspelet må spelast og det i samsvar med USA sine eigne reglar.

Det eurasiske sjakkbrettet

I andre kapittel av boka si legg Brzezinski difor ut det han kallar det eurasiske sjakkbrettet. Kapitelet startar slik: «For Amerika er Eurasia den viktigaste geopolitiske vinninga.» «…Amerikas globale førsteplass avheng direkte av kor lenge og kor effektivt denne forrangen på det eurasiske kontinent kan haldast oppe.» Legg merke til at han bruker omgrepet Amerika om USA, sjølv om Amerika omfattar eit todelt kontinent der USA berre utgjer ein del.

Dette er også litt typisk for USA. På grunn av den allmenne bruken av dette omgrepet for USA, så fell eg og for det innimellom.

Om USA si eigenforståing av rolla si i verda sluttar Brzezinski seg til uttalen frå den politiske vitskapsmannen, Samuel P. Huntington, frå Harvard universitetet i 1993. «Ei verd utan leiinga frå USA vil vere ei verd med meir vald og uorden og mindre demokrati og økonomisk vekst enn ei verd der USA har meir innflyting enn noko anna land for å innverke på dei globale affærane. Ei varig internasjonal forrang for USA er sentralt for velferda og sikkerheita til amerikanarane og til framtida for fridom, demokrati og opne økonomiar og internasjonal orden i verda.»[i]

I denne samanhengen er det kritisk korleis Amerika «styrer» Eurasia, skriv Brzezinski. For Eurasia er verdas største kontinent og verdas geopolitiske akse. Ei makt som kontrollerer Eurasia ville kontrollere to av verdas tre mest framskridne og økonomisk produktive regionar. Vi treng berre sjå på kartet for å finne at kontroll over Eurasia mest automatisk vil føre med seg Afrika si underordning og gjere den vestlege halvkula og Oseania til geopolitiske utkantar i høve verdas sentrale kontinent.

Legg merke til at Brzezinski aldri rører seg utanfor den geoimperialistiske tenkeboksen. Han kan i det heile ikkje tenkje at de finnast statar og økonomiske system der globalt samkvem og global handel kan skje utan at nokon påtvingar dei andre sin regelbaserte verdsordning. Det vil seie at han projiserer USA sin eigen imperialisme over på dei landa som ikkje vil ha han og som sjølv ikkje er imperialistiske i det heile.

Han viser så til at Eurasia har om lag 75 % av folka i verda, at mesteparten av den fysiske rikdommen i verda er der og både i føretaka og under jorda. Eurasia står for 60 % av verdas BNP og om lag 3 fjerdedelar av verda sine kjende energiressursar. Etter USA finn vi dei seks nest største økonomiane og dei seks nest største våpenmaktene i Eurasia. Konklusjonen er at alle dei potensielt politiske og/eller utfordrarane til USA si forrang, er eurasiske. Samla sett er Eurasia si makt svært mykje overlegen den amerikanske, men heldigvis er Eurasia for stort til å bli ein politiske einskap.

Difor er Eurasia det sjakkbrettet der kampen om global forrang fortsett å spele seg ut. Så delar han «sjakkbrettet» i fire område.

Slik er området for spelet om Eurasia, skriv Brzezinski. Så seier han at vilkåra for amerikansk kontroll med heile spelet er fleire. Eit vilkår er at Middle space, det vil stort sett seie Russland, kan bli dradd inn i innflytings-området til det veksande/ekspanderande West der Amerika har ei leiande stilling.

Dette er det grunnleggande trekket i USA sin europa-politikk og politikken med å overta styringa i Ukraina. Det er ein del i den store planen for å få Russland inn under USA sitt verdsherrevelde. Det er fordi dei i Russland kjenner denne politikken at dei kjende seg tvungen til å stanse USA/NATO/EU si opprustning og nazifisering av Ukraina.

Dei andre vilkåra som Brzezinski legg vekt på er at South ikkje blir dominert av ein enkelt spelar og at East ikkje blir sameint på ein måte som bidrar til at USA blir kasta ut frå basane sine utanfor kysten. Så lenge situasjonen er slik vil USA vinne fram i spelet. Men, seier han, dersom Middle space støyter frå seg West og blir eit einskapleg område, og anten får kontroll med South eller oppnår ein allianse med ein større austleg aktør, så blir Amerikas leiarstilling i Eurasia dramatisk innskrenka. Til metodane seier han at manøvrering, diplomati, koalisjonsbygging, få statar til å slutte seg til USA-sida og svært overlagd bruk av dei politiske aktiva ein har, har blitt dei viktigaste ingrediensane for å lukkast med å utøve geostrategisk makt på det eurasiske sjakkbrettet.

Så viser han til Harold Mackinders slagord om at dei som herskar over Aust-Europa bestemmer over sentraleuropeiske hjertelandet og dei som herskar over hjertelandet bestemmer over Verdsøya, dvs. seie Eurasia, og den som herskar over Eurasia bestemmer over verda.

For å sikre USA-dominans over verda må altså USA herske over desse delane av Eurasia. Først må dei sikre seg heile vest. Så må dei sikre seg Middle space eller Russland. Dette har vore utgangspunktet for USA sin politikk i dette området i lange tider, og blei særleg aktuell etter at Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing. Brzezinski peiker ut to skritt for å hindre at ein rival til Amerika kan vekse fram i dette området.

Først må dei identifisere dei geostrategisk dynamiske eurasiske statane som har makt til så skape ei potensiell endring i den internasjonale maktdistribusjonen og dessutan sette fingeren på dei geopolitisk kritiske eurasiske statane som er plassert slik og har ein slik eksistens at dei har omdannande innverknad på dei meir aktive geostrategiske spelarane eller på regionale forhold.

Så må ein utforme spesifikke politikkar for USA slik at dei kan hindre, få med seg, og/eller kontrollere dei statane som er aktuelle etter det som er sagt ovanfor, for å halde oppe og fremje livsviktige amerikanske interesser og sjå for seg ein meir omfattande geostrategi som dannar eit samspel med dei meir spesifikke politikkane til USA i global skala.

Han samanfattar det heile i det han kallar ein meir brutal terminologi som går tilbake til den meir brutale tida med gamle imperia: «dei tre store krava i imperiet sin geostrategi er å hindre samarbeid og halde oppe sikkerheits-avhengigheit blant vasallane, å halde dei som betalar tributt medgjerlege og sørgje for at barbarane ikkje slår seg saman. Vi kan vel seie at det første og andre har dei førebels klart, men det tredje og viktigaste har dei ikkje lukkast med.

Så identifiserer han fem geostrategiske spelarar og fem geopolitiske omdreiingspunkt (der dei to siste kanskje også kvalifiserer som spelarar) på det eurasiske kartet. Spelarane er Frankrike, Tyskland, Russland, Kina og India, mens Storbritannia, Japan og Indonesia som er viktige land, ikkje kvalifiserer. Dei som spelar ei rolle som viktige geopolitiske omdreiingspunkt er Ukraina, Aserbajdsjan, Sør Korea, Tyrkia og Iran der dei sist også er geopolitisk aktive. Av desse er spesielt viktig at USA får kontroll over Ukraina, og Sør Korea er viktig å halde på for USA i aust.

Så vurderer han desse landa kvar for seg. Frankrike og Tyskland er gode spelarar for USA som vil utvide NATO og EU austetter. Russland, som på denne tida framleis eigentleg var innan USA sin interessesfære, var svak og ville kanskje bli det i lang tid, men spørsmålet var om landet ville vere USA sin ven eller fiende.

Kina ser han og som ein av dei største spelarane og landet vil etter kvart, med aukande økonomisk utvikling, få større geopolitisk innverknad. India er den mektigaste av dei sørasiatiske statane og ser seg om ein rival til Kina. Men India er ikkje så mykje å bekymre seg om som Kina og Russland.

Ut frå dette stiller han fleire spørsmål som kva slags Europa vil USA ha, kva slags Russland er i Amerikas interesse og kva kan USA gjere med det, kva er prospektet for at det oppstår ei nytt «Balkan» i Sentral-Asia og kva kan USA gjere for å minske risken for det, kva rolle skal USA oppmuntre Kina til å ha og kva vil det medføre for USA og Japan og til slutt kva slags nye eurasiske koalisjonar er mogleg som er farlegast for USA sine interesser og kva må gjerast for å hindre dei.

Svara er at USA vil ha eit Europa som reelt sette er styrt av USA, men finn seg vel til rette med det. USA bør prøve å utvikle forholdet sitt til Russland vidare frå slik det var under Jeltsin, med demokratisering som tillét USA-kapitalen og det amerikanske politiske systemet der. Skal USA hjelpe Russland med å bli sterkt att, eller vil det då også fjerne seg frå USA. Når det gjeld Ukraina og Aserbajdsjan så må Russland få komme seg på beina att for å utvikle eit demokrati av USA-typen, men dersom det fører til at Russland bli for sterkt i seg sjølv (Brzezinski kallar det at dei vinn att det potensialet sitt til å bli eit imperium) er det ikkje bra for USA sin dominans. Han lurer så på om dei kan få Russland inn i NATO. Då vil USA sikre mykje av dominansen sin på heile kontinentet. Så seier han litt om korleis ein skal hindre Sentral-Eurasia i å bli eit nytt Balkan. Når det gjeld Kina vil det mest gunstige å få landet med i eit demokratisk fritt marknads-system. Men det kan jo hende at dette ikkje skjer og Kina veks seg mektig utan det. Då er det om å gjere å passe på at Kina berre får ei rolle som regional stormakt og ikkje i verdsmakt. Det farlegaste scenario for USA er at Kina, Russland og kanskje Iran finn saman i ein «antihegemonisk» koalisjon. Det vil seie en koalisjon som ikkje er dominert av USA. Det vil krevje mykje dyktig diplomati frå USA for å hindre at dette skjer. Det vil også vere farleg om Russland og Tyskland finn fram til eit samarbeid.

No, i etterkant, (våren 2022) veit vi at Kina, Russland og Iran faktisk har inngått samarbeid. Det er svært øydeleggande for USA sin plan om verdsherredømme. Dermed blir Ukraina ekstra viktig.

Europa si rolle – bruhovud for og vasall under USA

I kapittel 3 skriv Brzezinski om USA sitt demokratisk bruhovud på det eurasiske kontinent. Forfattaren er nøye med bruken av ord og omgrep. Bruhovud tyder ifølge Oxford Shorter Dictonary omsett til norsk av underteikna: ei første posisjon som er oppretta bortanfor eit naturleg skilje, som ei elv eller eit hav til dømes. Meininga er at bruhovudet skal brukast for å samle styrke til å utvide seg og i ta makt over heile området. Europa kan vi då sjå på (slik som Brzezinski sjølv vurderer det) som USA sitt bruhovud på det eurasiske kontinent. Brzezinski skriv at Europa er USA sin naturlege allierte av mange grunnar og det tener også som utgangspunkt for det Brzezinski kallar den stadige utvidinga av demokrati djupare inn i Eurasia. Ei slik utviding av systemet i Frankrike og Tyskland til landa austover vil ha ei magnetisk tiltrekking på land som Ukraina, Kvite-Russland og Russland. Etter kvart kunne ei slik utvikling føre til at Europa blei ein av dei livsviktige pilarane i ein USA-sponsa større europeisk struktur av sikkerheit og samarbeid.

Den brutale sanninga, skriv han, er at Vest-Europa og i veksande grad Sentral-Europa i det store og heile er eit amerikansk protektorat, der dei allierte statane minner om dei gamle vasallane og dei tributt-pliktige. Dette er ikkje sunt korkje for Amerika eller dei europeiske nasjonane. Derfor ønskjer Brzezinski at desse vasallane skal verte meir samarbeidande statar, men framleis under leiing av USA. Vi skjøner jo, med den svarte, skjulte sida av USA sin geo-imperialisme at dette eigentleg ikkje er mogeleg. Difor er situasjonen framleis slik Brzezinski teikna han opp i 1997.

Så tar Brzezinski opp viktigheita av at NATO utvidar seg austover. Først var det litt vanskeleg å få Frankrike entusiastisk for dette, mens Tyskland var på linje. Etter krigen kunne dei, under paraplyen til USA, ta eit meir open leiarstilling i Sentral-Europa utan å truge naboane sine samstundes. Dette gjorde at Frankrike også etter kvart ville komme på linje. Sambandet med USA var både eit slags sertifikat på god oppførsel og det forsikra naboane i Europa elles at eit nærare samarbeid med Tyskland var eit nærare samarbeid med USA. Det gjorde at Tyskland no kunne fremme assimileringa av Sentral-Europa, som før var innan Sovjet-sfæren, inn i dei europeisk (amerikanske) strukturane. Dette ville ikkje vere det gamle Mellom-Europa til den tyske imperialismen, men eit meir velmeinande samkvem for økonomisk fornying stimulert av tyske investeringar og handel. Samstundes kunne Tyskland fungere som sponsor for den eventuelle formelle innlemminga av det nye Midt-Europa i EU og NATO. Tyskland blei i røynde ein klar apostel for austleg utviding. Dei foreslo at EU skulle bli utvida innan år 2000 og at femtiårsdagen for danninga av NATO var passande for å utvide NATO austetter.

Den sentrale saka for USA er å konstruere eit Europa basert på den fransk-tyske kontakten. Eit Europa som kan fungere men blir lenka til USA og det gjer det mogeleg å utvide området for det samarbeidande, demokratiske internasjonale systemet som den effektive utføringa av USA sin fyrsterang er så avhengig av.

Så skriv han om kor avhengige Europa er av USA for ikkje å bli fangar av dei sosiale sidene ved politikken sin. Det at Europa har komme seg på fote att økonomisk har skjult dei meir langsiktige kostnadane med den tilsynelatande suksessen. Desse kostnadane er øydeleggande både økonomisk og politisk. Kva er så problemet? Brzezinski ordlegg seg slik: «Den politiske legitimitetskrisen og krisen når det gjelder økonomisk vitalitet som Vest-Europa står overfor i stadig sterkare grad, men ikkje klarer å løyse, ligge djupt rotfesta i den omfattande stats-støtta sosiale strukturen.» Dette er det sentrale bodskapet hans. Så seier han at dette «fremmar paternalisme, proteksjonisme og sneversyn. Og at «resultatet er ein kulturell tilstand som kombinerer vellystigheit med åndeleg tomheit – ein tilstand som kan bli utnytta av nasjonalistiske ekstremistar eller dogmatiske ideologar»[ii]. Denne tilstanden kan, viss den vinn fram vise seg å vere daudeleg for demokratiet og ideen om Europa.» Konklusjonen er at problemet berre kan bli løyst på kontinentalt grunnlag. Det er utgangspunktet for USA si støtte til Europa Unionen (EU) der nedbygging av velferd og avvikling av det nasjonale demokratiet, som har gjort dette mogleg, er målet.

Det som må til, og som Brzezinski var ein varm tilhengar av, er det nyliberale systemet for arbeidsliv og sosiale ordningar som vi finn i USA og som landa i Europa stadig meir har hengd seg på. Europaunionen (EU) er eit mektig verktøy for denne utviklinga og, som vi no har sett, for USA sin geo-imperialisme for å dominere heile det eurasiske kontinentet.

Eg tenkjer at dette er eit viktig moment som den norske EU-motstanden ikkje har tatt inn over seg. EU er ein reiskap for USA sine planer om å få overherredømme over heile Eurasia. Det tyder at EU er ein krigsunion og ikkje noko fredsprosjekt. Noko som først viste seg på Balkan.

Men dette tyder også noko meir. Det tyder at USA gir beskjed til EU at dei europeiske sosialstatane som blei bygd opp etter 2. verdskrigen på nasjonalt grunnlag, må demonterast, og at velfungerande statar berre kan utvikle seg i eit eurasisk rom som USA herskar over. Ut frå dette tar han også opp faren for at Tyskland skal begynne å føre sin eigne nasjonale politikk (som mellom anna kan leie til meir samarbeid med Russland), eller at heile EU skal begynne å utvikle seg slik at USA ikkje har herredømmet der, men i staden blir ein rival.

Han konkluderer heile diskusjonen (med seg sjølv) med at det vesentlege punktet når det gjeld NATO-utvidinga er at prosessen er tett knytt saman med utvidinga av Europa sjølv. Viss EU skal bli eit geografisk større samfunn, med ein meir samstemt fransk-tysk kjerne og mindre integrerte ytre lag – og om eit slik Europa vil basere tryggleiken sin på ein fortsett allianse med Amerika, så følgjer det at det mest utsette geopolitiske området, Sentral-Europa, ikkje kan bli demonstrativt utelukka frå å delta i den kjensla av tryggleik som resten av Europa nyter gjennom NATO. Difor må Amerika arbeide særleg nært med Tyskland for å få til ein utviding austetter i Europa. Amerikansk-tysk samarbeid og leiarskap saman er vesentleg når det gjeld dette.[iii]

Så seier han at denne utvidinga kan finne stad dersom USA og Tyskland saman oppmuntrar dei andre NATO-statane til å ble samde om dette og anten forhandle fram ei semje med Russland eller handle kraftfullt med den korrekte overtydinga at konstruksjonen av Europa ikkje kan bli underordna russiske protestar. Til sjuande og sist er det som står på spel i dette strevet Amerikas langsiktige leiande rolle i Europa. Eit nytt Europa tar form, og viss dette nye Europa skal fortsette å vere ein del av eit «Nord-Atlantisk» rom, er utvidinga av NATO vesentleg. Sant å seie er ein omfattande politikk for heile Eurasia ikkje mogleg viss strevet etter å utvide NATO, som har blitt lansert av USA, stansar opp eller bli svekka.[iv]

Botnlinja som vegleier den stadige utvidinga av Europa må vere det bodet at ikkje nokon stat utanfor det transatlantiske system har rett til å legge ned veto mot deltakinga av ein kvar kvalifisert stat i det europeiske systemet – og dermed det transatlantiske tryggleiksystemet og at ingen europeisk stat kan bli utelukka frå EU eller NATO.

Så set Brzezinski opp ein tidstabell for utvidinga. Innan 1999 vil dei første nye medlemmene ha blitt innlemma i NATO, sjølv om medlemskap i EU vil kome noko seinare.

EU vil i mellomtida ta initiativ ovafor dei baltiske statane og NATO vil samstundes arbeide for å få desse med der pluss Romania. Andre Balkan-statar kan også bli med.

Så kjem turen til Sverige og Finland.

Ein stad mellom 2005 og 2010 bør Ukraina bli klar for alvorlege forhandlingar med både EU og NATO ut frå at Ukraina er ei av dei sentrale statane som USA må ha kontroll over fordi det er den austlege delen av den «kritiske demokratiske kjernen for europeisk tryggleik» slik denne illustrasjonen frå boka om det eurasiske sjakkbrettet viser.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Brzezinski skriv at dette har med den europeiske tryggleiken å gjere. Men det er sjølvsagt ein påstand som ikkje heldt vatn. Dersom ikkje USA hadde vore fast bestemd på dei skulle ha makta over Eurasia, så hadde europearane løyst tryggleiksspørsmålet sjølv, nett med meir samarbeid med mellom anna Russland. Noko som Russland har streva med å få til.

Det er USA sin geo-imperialistiske politikk som har skapt fiendskapen og tryggleikssituasjonen i Europa. Det er deira kamp for verdsherredømme som krev konfliktar, undergraving, kupp og regimeendringar og krigar på «vårt» eurasiske kontinentet. Det er faktisk ikkje USA sitt kontinent. Dei har sitt eige, men har ein utanrikspolitikk som krev at deira tryggleiksinteresser ikkje går mot Mexico og Canada, men mot land tusenvis av mil vekke, som altså Ukraina og Russland. Og så manipulerer dei den offentlege meininga til at tru at dette er noko naudsynt. Men det er berre naudsynt ut frå USA sine geo-politiske mål, verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent.

Alle som har følgt med i utviklinga av historia ser at denne politikken, som dei leiande i USA (og Europa) tok til seg, har blitt sett ut i livet med stor konsekvens. Då Ukraina ikkje hadde kome inn i USA-sfæren under den såkalla kastanje-revolusjonen i 2004, som var sterkt inspirert av amerikansk-leia NGO-ar, fortsette sjølvsagt undergravingsarbeidet i mange år.

I 2014 følte USA at dei hadde bygd opp nok støtte i landet til å lansere eit kupp der dei fjerna den lovleg valde presidenten og sette inn sin marionett. Då kunne arbeidet med å sette USA sin langsiktige plan for å legge Ukraina inn i EU og NATO verkeleg begynne. Eit problem med dette statskuppet var at USA hadde alliert seg med krefter som såg på russarar, eller rettare, slavarar, som undermenneske. Dermed vart det straks etter kuppet sett i verk kraftig diskriminering av desse. Det førte til at dei begynte å forsvare seg militært. Då dei forsøkte å forsvare den stort sett russisktalande byen Maruipol sør i Donets-fylket blei dei nedkjempa av den klart nazistiske Azov-bataljonen[v] saman med sterkt høgrenasjonale styrker. Dei har sidan hatt den viktigaste basen sin her. Det er hovudgrunnen til dei harde kampane nett her etter at Russland rykka inn i Donets i 2022.

Da Zelenski vart vald til president med 73 % av stemmene, på eit program om fredeleg løysing av tilhøvet til dei austlege fylka og Russland, var han i utgangspunktet eit problem for USA. Viss han fekk til dette ville målet til USA med å ta makta over heile Eurasia kunne gleppe. Men dei fekk han snart inn på linja si fordi dei allereie var så tungt inne i heile det ukrainske styringssystemet.

Då han så begynte å agere som ein verkeleg marionett for USA med forslag om å melde Ukraina inn i NATO, for at USA skulle få oppfylt sin plan, blei situasjonen for Russland, som visste at dei var neste brikke etter Ukraina som skulle falle i USA sitt eurasiske sjakkspel, ekstremt prekær. Dette kunne dei lese direkte ut av amerikanske militære planar.

Alle som vil kan det, men i dag har den offentlege meininga i Vesten blitt så fanga i media sitt femte filter, skapinga av det «vonde» Russland og den «vonde» Putin og den «gode» USA-marionetten, Zelenski, at til å med å ta utgangspunkt i USA sine eigne, skrivne planar, eller å refererer russiske kjelder som hevdar dette, i utgangspunktet blir dømd som russisk «propaganda». Det «vonde» skal knusast, det er berre det som driv usann propaganda, same kva som blir sagt derifrå. Dette har blitt nivået på det intellektuelle livet i Norge og innan resten av USA-systemet.

Det går sjølvsagt ikkje an å ta opp heile innhaldet i heile Brzezinski si bok her. Men eg vi også sjå på det området han kallar det eurasiske Balkan.

Det var for dette området, innanfor den grå streken, USA vedtok sin lov om Silkevegen i 1999 for å følgje opp Brzezinskis strategi. USA gir altså ekstra-territoriale lovar som skal gjelde utanfor USA sjølv. Det kan være verd å lese han. Derfor viser eg til ein kopi.[vi] Han blei «oppfriska» med ein ny lov i 2006. Loven gir eit opplegg for korleis USA skal få kontroll over denne delen av verda. Det folkerettsstridige angrepet på Serbia og bombinga der i 1999 kom like etter at denne loven var vedtatt, og innleia den epoken i USA sin geo-imperialisme som framleis er rådande. Men med samarbeidet mellom Russland, Kina og Iran og utbygginga av Kinas nye silkeveg-prosjekt er moglegheitene til å få alle statane i silkevegbeltet inn i USA sin fold no ikkje mogleg utan at USA først får kontroll over Russland. Det er dette proxy-krigen i Ukraina, no i mai 2022, dreier seg om.

Men lat oss sjå på korleis USA sin viktigaste strateg i siste del av 2000-talet og byrjinga av 2100-talet ser på dette området. Først skal vi merke oss kva han seier om ressursane i området.  Han tar utgangspunkt i at verdas behov for olje vil vekse kraftig fram mot 2015 og mesteparten av auken vil komme i Det fjerne aust. Og området har reservar av naturgass og olje som langt overgår dei i Kuwait, Mexico-golfen og Nordsjøen.

Etter ein lang diskusjon om historia, den etniske samansetninga og den geopolitisk rolla til dei forskjellige statane kjem Brzezinski fram til at «dei statane som fortener USA sin sterkaste geopolitiske støtte er Aserbajdsjan, Usbekistan, og (utanfor denne regionen) Ukraina fordi alle er definert som strategiske omdreiingspunkt. Det er særleg slik at Kievs rolle styrkar argumentet at Ukraina er den mest kritiske staten, i den grad det dreiar seg om Russlands framtidige utvikling. Samstundes fortener også Kazakhstan, ut frå storleiken, det økonomiske potensial og geografisk viktige plassering, også velovervegd internasjonal støtte og spesielt langvarig økonomisk assistanse. Med tida kan økonomisk vekst i Kazakhstan hjelpe til med å slå bru over den etniske splittinga som gjer dette sentral-asiatiske «skjoldet» så sårbar for russisk press. Når det gjeld Aserbajdsjan er det sårbart og det har vidare regionale komplikasjonar fordi dette landet også er eit geopolitisk omdreiingspunkt. Vi kan beskrive det som den livsviktig naudsynte «korken» som kontrollerer tilgang til den «flaska» som inneheld rikdommane i området i og rundt Det kaspiske hav og Sentral-Asia. USA si rolle i området, skriv Brzezinski, er å oppnå og konsolidere ein regional balanse mellom russiske, tyrkiske, iranske og kinesiske interesser. Sjølvsagt under leiing av USA.

Viss vi ser på dei siste åras utvikling har USA ikkje klart noko av dette. Derimot ser det ut som om det er Kina som klarer det, saman med Russland og Iran. Men då ikkje med mål å kreve at desse statane legg seg inn under dei, eller blir tvinga til deira orden og styringsmåte. Dette er eit grueleg tilbakeslag for USA sine overordna geo-strategiske mål som er dominans på det eurasisk kontinent. USA er stort sett spelt ut økonomisk, og har ikkje anna att en regimeendringar som dei har prøvd både i Russland, i Kazakhstan, og (utanfor området Kvite-Russland), eller å få til krigar som gjer Russland veikare slik at dei kan få til regimeendring der.

I kapittel 6 tar han for seg «Ankeret i fjern-austen». Her skal eg berre nemne nokre av dei viktige konklusjonane hans. «Oppgåva for amerikansk politikk er å sikre at Japan (som han kallar USA sitt protektorat) får meir mektig internasjonal og global innflyting, lik det Canada har. Ein stat som er respektert for den konstruktive bruken av rikdommen og makta si, men ein som er korkje frykta eller avskydd. Samstundes som vi må sørge for at Japan går i denne retninga må vi og sikre at Kina blir ein regionalt leiande makt, utan å skiple ein stabil triangulær balanse av aust-asiatiske makter. Dei store oppgåvene for USA er å kanalisere Japan sin energi i internasjonal retning og styre kinesisk makt slik at han held seg på eit regionalt nivå.[vii] Elles er det viktig å halde på Sør-Korea som er einaste bruhovudet USA har på den austlege delen av det eurasiske kontinent og USA skal krevje at Kina ikkje kan få tilbake Taiwan før dei har innført USA sin type demokrati. Vi må vel no (2022) kunne seie at USA har mislukkast monumentalt med dei store oppgåvene. Det kjem av ei stor undervurdering av Kina som vi skal sjå litt på. Først skal vi sjå ein illustrasjon av den økonomiske utviklinga i dette landet ut frå forretningsbladet Fortunes årlege oversikt over dei største føretaka i verda.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Her ser vi ein oversikt frå forretningsbladet Fortune i 2021 over dei 500 største føretaka i verda. I 1990 hadde Kina eit føretak blant desse. Då Brzezinski skreiv sjakk-boka si i 1997 hadde dei fått nokre få føretak på lista. Men på berre litt over 20 år seinare hadde dei altså 143 (vel eit dusin av desse var lokalisert i Taiwan, men med mange av anlegga sine i fastlands-Kina). USA hadde 167 på lista i 1990, men berre 122 i 2021. Elles ser vi at «taparane» var Japan og Storbritannia.

Når det gjeld nominelt brutto nasjonalprodukt er det framleis større i USA (litt under 23 mrd i 2021) enn i Kina (litt under 17 mrd i 2021), men rekna et kjøpekraftsparitet som det heiter gjekk Kina (ca. 27 mrd i 2021) forbi USA (ca. 23 mrd i 2021) i 2010. India ligg her på tredjeplass med vel 10 mrd. På grunn av dei mange folka i Kina er BNP per innbyggar litt over 10 000 dollar i året, mens talet i USA er vel 64 000. Norge ligg litt over USA, mens Monaco ligg på topp med vel 163 000 dollar per hovud. Det tyder at Kina framleis faktisk er eit utviklingsland. Det er også gjort undersøkingar som viser at det flyt større verdiar ut frå Kina til USA og andre rikare land, enn det kjem inn til Kina frå desse.

Vel så viktig som å samanlikne BNP er det nok å samanlikne produksjonskapasiteten i Kina og USA. Dette er litt gamle tall, men representative.

Infographic: China Is the World's Manufacturing Superpower | Statista

Så konklusjonen er at Kina har vakse frå ein økonomisk dverg til ein kjempe på under ein generasjon. Ikkje rart at Brzezinski tok feil her. Tre bøker som fortel meir i detalj om utviklinga  verda er Peter Frankopan New Silk Roads – The Present and Future of the World, 2018, Prag Khanna The Furure is Asian – Global Order in the Twenty-First Century, 2019 og Kishore Mahburani[viii] Le jour où la Chine va gagner – La fin de la suprématie américaine, 2020. Sistnemnde var mellom anna President i United Nations Security Council frå januar 2001 til mai 2002. Dei to første forfattarane representer opplyste vestlege synsmåtar, den siste opplyste austlege og vestvennlege synsmåtar. Dette må sjølvsagt prøvast opp mot kinesiske og nyare kjelder.[ix] Mykje har skjedd også etter 2020. Eg går ikkje så mykje inn på dette her ettersom hovudformålet er å avdekke USA sine utanrikspolitiske mål.


[i] Samuel P. Hutington. «Why International Primacy Matters,» International Security (våren 1993), side 83.

[ii] Brzezinski The Grand Chessboard, 1997, side 73.

[iii] Same verk, side 79.

[iv] Same verk side 80.

[v] Sjølv om Wikipedia også er skjemma av den amerikanske media-systemet finn vi likevel her ein del saklege opplysningar om Azov og rørsla som ho spring ut av. Talet på medlemmer må vi nok ta med ein stor klype salt i ei tid der USA er svært opptatt av å få dette fenomenet til å sjå så uvesentleg ut som mogleg. At Azov forsvarte Mariupol etter det USA-leia kuppet i 2014 er vel også strengt tatt ei forskjønning av rolla deira her https://en.wikipedia.org/wiki/Azov_Battalion

[vi] https://www.eso.org/gen-fac/pubs/astclim/espas/maidanak/silkroad.html

[vii] Brzezinski, 1997, side 185.

[viii] https://en.wikipedia.org/wiki/Kishore_Mahbubani

[ix] Viss du vil sette deg inn i noko av dette er bokserien Reading China Series som kom i 2121 med titlene China in History and Reality, What Kind of Party is the CCP, What Era is China in, What Kind of Democracy is China’s Democray, What is the Chinese Dream, What is the Path of Socialism with Chinese Characteristics. Dessutan har vi tre bind med Xi Jinping sine talar frå 2012 til 2020. Dessutan er avisa Global Times sentral.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 6

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

USA sin bruk av muslimske jihadistar

Reagan var ein kompromisslaus antikommunist. Med dei nye Pershing II og Cruise Missiles håpte han å avgrense ein atomkrig til Europa og å kunne utføre eit effektivt avgjerande slag. Ved sidan av atomvåpen var det andre våpenet hans valdelege islamistar. Gjennom kontakt med Mohammed Zia ul-Haq og Hamid Gul i Pakistan klarte dei å få 100 000 islamistar gjennom Koran-skuler der dei blei opplært til jihad i Afghanistan. Den 27. mars underteikna han National Security Directive Number 16 (NSDD 166.)[i] Det gav ordre til forsterka støtte til Muhjahedin og avdekka det nye målet med den hemmeleg krigen i Afghanistan.

Ved hjelp av undercover operasjonar skulle dei sovjetiske troppane i Afghanistan bli tvinga til å trekke seg ut av landet. «Denne no mest opne støtte frå imperiet begynte straks med ein drastisk forsyning med militære middel – i 1987 steig det til 65 000 tonn i året saman med ein endelaus straum av spesialistar frå CIA og Pentagon som fór langs hovudvegen ved Rawalpindi i Pakistan reiste til dei hemmelege hovudkvartera til det pakistanske ISI. Der trefte spesialistane frå CIA agentar frå dei pakistanske hemmelege tenestene og hjelpte dei med planlegging av dei afghanske opprørane sine operasjonar.»[ii]

Amerikanske krigsskip peila inn to iranske passasjerfly med pilegrimar til Mekka og varsla at dei ville skyte den ned. Iran klaga og kalla det eit klårt brot på folkeretten, men eit år seinare, den 3. juli 1988 skaut USA sin kryssar, USS Vincennes,ned eit anna iransk passasjerfly med pilegrimar som flaug 10 000 meter over iransk havområde. Alle 275 pilegrimane blei drepne. Kapteinen på USS Vincennes fekk Legion-of-Merit-Orden for «ualminneleg pliktoppfyllande innsats» av George W. Bush.

I 1989 trekte dei sovjetiske troppane seg ut or Afghanistan. Men der var det no 100 000 vel utdanna jihadistiske krigarar. Desse brukte USA til undergraving i Afrika, Sør-Aust Asia, Sentral-Asia, i Nære Austen og på to hovudfrontar – på Balkan og i Tsjetsjenia. Mestedelen av Muhjahedin frå Afghanistan saman med leiarar som Schmil Bassayew og Ibn al-Chattab blei opplært i CIA-finansierte treningsleirar i Afghanistan og Pakistan. Dei blei sett inn i Tsjetsjenia for å få kontroll over ei viktig oljeleidning der. Seinare forsøkte England og USA å bruke dei for å få til opprør i Xinjiang og lausriving frå Kina. I april 1992 fekk dei til eit opprør i byen Baren som førte til 22 daude. Opprøret var leia av Free East Turkestan Movement, ein pan-tyrkisk rørsle med opphav i Kirgisistan og Kasakhstan. Medlemene var uigurar og kirgisarar som hadde blitt opplært og fått våpen av Muhjahedin frå Afghanistan.

I desember 1992 heldt National Congress of Turks of East Turkestan (Xinjiang) den først konferansen sin i Istanbul. Leiaren for konferansen var Isa Yusef Alptekin som hadde leia ein blodig uigur-opprør mot kinesarane i 1945, då kinesarane kjempa mot Japan. Alptekin sa til kongress-deltakarane at no når Sovjet-Unionen hadde falle så hadde tida for samanfall og oppløysing av det kinesiske imperiet komme og at dei venta hjelp frå vårt elska Tyrkia, dei nye republikkane etter Sovjet-Unionen, andre som hadde same religion og menneskeheita generelt, for å stoppa Kina. Det var nye opprør av same gruppa i 1997 og i 2009 då 10 000 militante jihadistar var jaga frå Pakistan av hæren der. 1000 av desse var uigurar og dei var då kjernen i terror-åtak i Urmqi, hovudstaden i Xingjian Uigur Autonome region der minst 156 menneske blei drepne og over 1000 såra.

 Så seint som i 2013-14 var det terror-angrep i Kina. 2014 var dei eit terror-åtak i Kunming i Kina den 1. mars der i underkant av eit dusin terroristar angrep folk på jernbanestasjonen med knivar og machetar og drap 29 menneske og såra meir enn 140. Angrepet blei utførd av islamistiske uiguriske krigarar frå al-Qaida sitt terror-nettverk. Mange av dei jihadistiske uigurane som var opplært i Pakistan og Afghanistan deltok også i krigen på Balkan og i krigen mot Assad i Syria. Då dei hadde tapt der kom fleire, som ikkje hadde flykta til Idlib, tilbake til Xinjiang og var ein sikkerheitstrussel der.

Alt dette er ein følgje av Reagan sin Afghanistan-politikk. Saman med resten av AKP var eg ein ivrig støttespelar til krigen mot Sovjet i Afghanistan. Det er ein av dei største tabbane eg har gjort. Men den gongen visste eg ikkje om det hemmelege spelet til USA i området. Det er akkurat som mange venstreorienterte folk har støtta krigen mot Assad i Syria og støttar USA sin marionett Zelenski i Ukraina. Likevel er deira feil større, for i denne krigen har det vore spreidd mykje opplysningar om USA, England og Frankrike sitt spel i her. Men dei som har støtta kampen mot ein Assad eller ein Zelenski har heller trudd på falske nyhende frå USA og England sine NGOar og deira systematisk oppbygde propaganda-grupper i området og elles.[iii]

Ny geo-strategisk situasjon

Berre nokre år etter at Sovjet-Unionen trekte troppane sine ut or Afghanistan gjekk heile unionen i oppløysing. Det var ei enorm svekking av den anti-columbiske rørsla i verda. Russland og nokre av dei tidlegare sovjetiske republikkane blei då i stor grad tatt over av rådgjevarar frå «Vesten», med sin nyliberale resept. Det førte til at dei som blei oligarkar tok mykje makt. Saman med utlendingane røva dei så landet som i løpet av vel eit tiår nærast blei sett tilbake meir enn eit halvt hundreår. Denne tida har vi ikkje fått vite så mykje som så difor har eg skrive ein lengre tekst om det.

Med dette var den geo-strategiske situasjonen i verda endra på drastisk vis og USA slo til for å utnytte dette på beste vis. Paul Wolfowitz som var stadfortredande forsvarsminister under Donald Rumsfeld, sette då høge mål for landet. 18. februar 1992 sette han i målet i det først utkastet til «Defence Planning Guidance, USA som den einaste supermakta i verda». New York Times fekk tak i dokumentet, som var hemmeleg, og offentleggjorde innhaldet den 8. mars 1992 under tittelen «Utdrag frå Pentagons plan: Hindre at ein ny rival kjem fram att». I hovudsak var innhaldet at verdssituasjonen hadde endra seg dramatisk sidan Sovjet-Imperiet hadde falle saman, og med det var kommunismen diskreditert som ein ideologi med verdsinnflyting. USA og dei alliert hadde også sigra over Irak i krigen der. Det viste USA sin styrke. Dessutan hadde det blitt oppretta eit integrert system der Tyskland og Japan var integrert i det amerikansk-leia sikkerheitssystemet og det var skapt ein «Fredssone». Det siste kravde at USA kunne vise til overlegenheit i våpenmakt.

Så var det viktig å sørge for at ingen fiendtleg makt fekk ei dominerande rolle i viktige regionar som Vest-Europa, Aust-Asia, området til det tidlegare Sovjet og Sørvest-Asia. USA måtte sørge for at den vestlege type demokrati og liberalistisk økonomi vann fram. Ein måtte finne fram til mekanismar som kunne skremme makter frå å få ei større regional og global rolle. Dei måtte også passe på at konfliktar blei løyst slik at dei verdiane som USA meinte dei stod for skulle haldast oppe. Alle stader på kloden der USA kunne bli utfordra måtte dei passe på at nøkkelregionar ikkje blei overtatt av ei fiendtleg makt. For å halde oppe sikkerheita i Europa fortsette NATO å vere det viktigaste instrumentet og ein avgjerande kanal for USA si innflyting i området. Så var det avgjerande viktig å utvide NATO og EU austover. Paul Wolfowitz understreka også at USA kunne bli tvinga til «forkjøpsangrep» for å hindre utvikling av masseøydeleggingsvåpen i fiendtlege statar.[iv] Her var dei altså tilbake til Truman sin roll back strategi. For det fine arbeidet med dette fekk Wolfowitz seinare posten som president for Verdsbanken.

Eksemplet Balkan

USA starta løynde operasjonar på Balkan seinast i 1994. Dette har dei også prøvd å halde skjult. Men oftast kjem sanninga fram etter kvart. På Balkan var taktikken å skape konflikt mellom dei kristelege serbarane og dei bosniske og albanske muslimane. Difor USA satsa til dømes på å bygge opp islamske brigadar i Bosnia. I 1994 sette president Bill Clinton i gong dei løynde operasjonane i Bosnia på oppmoding frå den utpeikte CIA-sjefen, Anthony Lake, og USA si utsending i Kroatia, Peter Galbraith, spelte, slik Los Angeles Times skreiv, «ei sentral rolle i høve den drastiske veksten av iransk innverknad i Bosnia» og at «Også andre muslimske statar var med på dette, saman med radikale muslimgrupper».

I 1997 offentleggjorde Det republikanske parti i Kongressen eit dokument der Clinton-regjeringa fekk framlagt at «dei hadde bidradd til å skape ein basis for militante islamistar i Bosnia». Noko som leidde til rekruttering av tusenvis av Muhjahedin frå den muslimske verda gjennom det såkalla «Militante islamske nettverk». «Mest urovekkande for SFOR-misjonen (Stabiliserings-styrkane) og, det som var viktigare, for tryggleiken til det amerikanske personalet som tente i Bosnia, var det at Clinton-regjeringa hadde vegra seg for å innrømme ovafor Kongressen og det amerikanske folk kva for rolle USA hadde spelt i leveringa av våpen frå Iran til den muslimskdominerte regjeringa i Sarajevo.»

Det vart prova at USA brukte islamske krigarar i Bosnia for sine geopolitiske mål, ved hjelp av humanitære og ikkje-regjerings-organisasjonar (NGOar), noko som i høg grad vart halde skjult for folka i Europa.

Engasjementet til Clinton-regjeringa når det gald å skaffe fram våpen for det islamske nettverket gjekk så langt at USA-tilsette sjølv utførte inspeksjonen av våpenleveringar frå Iran. The Third World Relief Agency (TWRA), ein halvhumanitær organisasjon i Sudan, hjelpte til med å skaffe våpen til Bosnia. TWRA skulle ha forbindingar til mesteparten av dei islamittiske terrornettverka, til dømes til sheik Omar Abdel Rahman (dømd som bakmann i angrepet på World Trade Center i 1993) og Osama bin Laden, ein velhavande saudisk emigrant som skal ha finansiert ei rekke militante grupper.»[v]

Hovudlinjer i USA sin utanrikspolitikk etter 7/11

Det var ikkje tilfeldig at boka til Mackinder vart gitt ut att av militæret i USA i 1996. Det hadde då for det første skjedd ei svært stor geo-politisk endring i verda. Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing i 1991. Så hadde Kina opna mykje meir for utanlandske investeringar på denne tida. Det gjorde at herskarklassen i USA såg nye sjansar til å få kontroll med heile det eurasisk kontinentet. Vi fekk sjarlatanen Fukyama med sin påstand om at vi no hadde komme inn i ein slags tilstand der historia var slutt og der vi med Hegels ord hadde fått ein varig «universell, permanent kapital».

Det var då Zbigniev Brzezinski arbeidde med si bok, The Grand Chessboard, 1997 der han la fram ein strategiplan som USA faktisk har prøvd å følgje stort sett fram til i dag, men som altså har fått store tilbakeslag. Han tar då utgangspunkt i Mahan og Mackinder sine teoriar samt utviklinga av desse.

Out-of-area for NATO

Før eg går vidare til Brzezinski skal eg berre kort nemne nokre viktige trekk av USA sin folkerettsstridige utanrikspolitikk under og etter bombinga av Serbia i 1999. Denne bombinga var del av ein større strategi, som eg kjem tilbake til. Men han blei lagt fram fem dagar før bombinga i form av Lova om Silkevegstrategien som gjekk ut på at USA skulle ta kontroll over ein brei korridor frå Middelhavet til Sentral-Asia. Dei landa som lova galdt var Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Det er også verd å merke seg at Xinjiang var eit viktig område på Silkevegen. 

Loven blei oppdatert i 2006 og USA har prøvd å følgje han sidan. Alle geostrategiske hendingar frå 1999 og frametter må vi sjå i lys av strategien som styrte den lova og at eit av USA sine mål heile tida har vore å ta hegemoni i heile silkevegområdet. Likevel vart dette ein fiasko. Etter at USA hadde fått oppretta militære basar i fleire av desse landa var dei alle ute att før 2015.

9/11

Så må vi nemne 9/11. Dette førte til ei ny utvikling av USA sin strategi for å herske over verda som den einaste supermakta. USA si rolle blei no å vere klar til innsats over store delar av verda. Under president George W. Bush kom Wolfowitz tilbake i staden for Donald Rumsfeld. Under valkampen i 2000 hadde Wolfowitz fått laga eit nytt strategisk dokument for the New American Century med tittel Rebuilding America’s Defenses. Strategy, Forces and Resources for a New Century. Robert Kagan frå Carnegie Endowment for International Peace og William Cristol frå The Weekly Standard fekk jobben med å utforme ein politikk ut frå at USA skulle vere tydeleg overlegen i høve til alle andre statar.

Det var ikkje så lett å få alle med på dette. Heller ikkje dei europeiske NATO-allierte som då måtte finne seg i at USA blei permanent på Balkan til dømes. Målet til USA-leiarane ville kunne ta lang tid å oppnå. Derfor skreiv dei i dokumentet sitt: «Omformingsprosessen vil sannsynlegvis bli ein langvarig prosess […] unnateke om vi fekk ei katastrofal, katalyserande hending – som eit nytt Pearl Harbour.»[vi]

Same dag som terrorangrepet på World Trade Center i New York og mot Pentagon 11. september 2001 snakka George W. Bush om ein «krig mot Amerika» og forkynte at regjeringa ikkje ville skilje mellom terroristane og deira hjelparar. Sjølv om terroren føreset ein statleg motstandar for å erklære krig så skreiv Bush, i følgje Washington Post, i dagboka si at no «skjedde det 21. hundreårets Pearl Harbour – vi trur det var Osama bin Laden».

Med oppløysinga av Sovjet-Unionen og den «Pearl Harbour»-liknande hendinga mot World Trade Center hadde USA fått eit påskott til å sette politikken sin for full verdsdominans raskt ut i livet. Frå denne dagen var USA i krig mot terror. Det vil seie at terror som vanlegvis skal handsamast av det nasjonale politiet, blei eit påskott for å krige mot alle statar, organisasjonar og personar der USA fann det passande.

President Obama følgde opp denne linja og skreiv om korleis han ville ordne det i praksis alt under valkampen i boka Mot til å håpe. Der gjekk han inn for større krigsbudsjett og styrking av militæret så dei kunne bli sett inn alle stader der terrorismen truga. Historikaren Tony Judt skreiv at denne strategien ikkje ville lukkast fordi det var noko amerikanarane ikkje hadde skjøna – kor provinsielt USA var. Han peika på at USA ikkje visste korleis resten av verda såg på dei. Dette ville føre til at USA forstrekte seg på stadig farlegare vis og dei ville ikkje kunne klare å bygge eit imperium som kunne vare.[vii] I følgje Judt kunne USA berre føre krig eller true med krig, same kven det var mot. Denne avgrensinga kjende korkje der romerske eller britiske imperiet.

Eit tydeleg teikn på at Judt har rett er den enorme militærbasen, Camp Bondsteel, som USA bygga i Kosovo. Under bygginga, den 24. juli 2001 vitja president Bush basen og understreka kor viktig basen var: «Vi strevar etter ei verd med toleranse og friheit. Frå Kosovo til Kashmir, får Midt-Austen til Nord-Irland er friheit det definerte målet for vår verd. Og å tene det setter her eit døme for heile verda.»[viii] Willy Wimmer, forsvarspolitisk talsperson for CDU/CSU frå 1985 til 1992, skreiv i eit brev til Kanslar Gerd Schröder i høve Konferansen i Bratislava 2001, som drøfta felles utviding av NATO og EU austetter: «Den amerikanske sida synst, medvite og med vilje, i global samanheng, og for å nå sine mål, å ville oppheve den internasjonale rettsordninga som har blitt utvikla gjennom to krigar i førre hundreåret.»[ix] Det han viste til var sjølvsagt USA si regelordna verd.

Arktis

Etter dette følgde den historia som no har enda i Ukraina. Eg skal ikkje gå gjennom det nett her, men trekke fram noko som er interessant for Norge, nemleg USA sine planar for Arktis. USA erklærte seg som «arktisk nasjon» i president Georg W. Bush sitt president-direktiv 66 av 9. januar 2009. Her står det at «USA har store og grunnleggande nasjonale sikkerheitsinteresser i Arktis» og under «implementering» sto det at «for å sikre USAs interesser må USA sørge for eit suverent USA-nærvær på sjøen i Arktis.[x] Grunnen til dette var klimaendringar som gjorde området meir interessant både som sjøfartslei og som område for å hente ressursar. EU-kommisjonen skreiv også at Arktis, på grunn av dei store olje- og gassressursane, kunne betre energisituasjonen i Europa monaleg.[xi] Det kan jo her passe å minne oss på at Russland har meir enn 50 % av landområdet som grensar til Arktis og nett på den sida der sjøfart er mest aktuelt. NATO-militærøvingar nord i Norge, Sverige og Finland er mellom anna innretta på desse måla til USA og EU. Store flyøvingar som kjem berre fem minutt frå St. Petersburg har funne stad. Basar i Norge står klare til å ta imot krigsfly frå NATO. Dei nye basane som USA vil ha i landet går inn i denne aggressive strategien mot Russland. NATO-medlemsskap for Sverige og Finland vil vere ein del av USA sin politikk for å erobre hegemoni også over sjørutene i Arktis

Litt om Obama

Eg skal heller ikkje sei så mykje om tida under president Obama her, men berre slå fast i tillegg til alle krigane han starta og dronedrapa, så bygde USA, under han, opp styrkane sine mykje i Stillehavet etter kvart som Kina utvikla seg til ei økonomisk stormakt. Han lurte også land i den islamske verda opp i stry. Først blei det planlagd regimeendring i Iran, så blei det bestemt at Gadaffi skulle styrtast i ein felles appell frå Obama, David Cameron og Nicolas Sarkozy i Washingon Post, Times og Le Figaro.[xii] I Syria væpna og finansierte CIA og USA-allierte som Qatar og Saudi-Arabia islamistiske ekstremistar som så blei kjende som Daesh (IS) eller Al-Nusra-Fronten. Rundt 40 statar finansierte IS sin terrormilits.[xiii] Til slutt berre nemner eg førebels det USA-støtta kuppet i Ukraina og samarbeidet med nazistane der for å gjennomføre det og gjere det umogleg for folka aust i landet å vere ein del av Ukraina. Folka på Krim-halvøya ville heller ikkje inn under det nye styret, og valde å slutte seg til Russland. Då kjem eg tilbake den toneangjevande geo-strategen Brzezinski.

The Grand Chessboard

Vi skal nå gå til The Grand Chessboard, 1997, ny utgåve med etterord av Brzezinski i 1916. Den tyske utgåva kom i 1999 med tittelen Die einzige Weltmach. Eg nemner den fordi dei der har ei innleiing som samanfatter forfattarens prosjekt.

«I ein strålande strategisk analyse forklarer Brzezinski kvifor amerikansk hegemoni er føresetnaden for fred, velstand og demokrati i verden, og korleis Amerika må oppføre seg for å kunne for å halde oppe posisjonen sin som ei verdsmakt.»

Med dette kan vi med ein gong sjå kvifor alle Brzezinskis analyser må vere feil. Føresetnaden for fred, velstand og demokrati i verda er nemleg avhengig av at USA ikkje dominerer verda. Dette har den alliansefrie rørsla, som no har 120 medlemsstatar og fleire venlege observatørar som Kina, sagt sidan ho blei oppretta i Beograd i 1961. Kva er de Brzezinski har oversett? Jau, det er den mørke undersida av det amerikanske demokratiet. Det dekker jo over en realisme med folkemord, slaveri, rasisme og utbytting.

Likevel er det viktig å sjå på teoriane hans fordi dei på mange måtar samanfattar dei amerikanske herskarane sin politikk. Brzezinski var ein tilhengar av Mackinder sine analyser og teoriar. Han meinte at USA måtte hindre at det utvikla seg ei makt på det eurasiske kontinent som kunne utfordre USA sin globale maktstilling. Han hadde ein idé om at berre USA kunne hindre at det utvikla seg eit kaos i dette området. Difor såg han på Eurasia som eit sjakkbrett der den globale kampen om leiinga i verda sto. Det var grunnleggande å halde på Europa som «Amerikas uunnverlege bruhovud på det eurasiske kontinent.»[xiv]

Det Brzezinski ønska var å få til eit samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USA si leiing. For å klare dette måtte ein hindre at det vaks fram statar i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. Då han skreiv boka i 1997 rekna han med at dette kunne gå ganske greitt. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløyst og USA hadde stor makt i Russland og hadde etablert seg i dei tidlegare sovjetrepublikkane i sør. Samtidig såg det då ut til at Russland ville bruke lang tid på å reise seg som ein stormakt att, om dei nokon gong kom til å klare det. I tillegg meinte han at Russland under Jeltsin ville være open for det nyliberale systemet som USA og andre vestlege land, som USA kontrollerte, jobba med å innføre der. Dessutan var den økonomiske utviklinga i Kina komme ganske kort, USA hadde eit godt forhold til landet, noko Brzezinski hadde jobba for, og landet hadde opna opp for utanlandske investeringar.

I boka slo Brzezinski fast at Vest-Europa og i aukande grad Mellom-Europa i høg grad hadde blitt eit amerikansk protektorat der dei allierte statane minner om vasallar og tributtpliktige og at Japan var eit amerikansk protektorat. Så skal eg gå inn på nokre detaljar i strategien hans som har fått store følgjer og har det den dag i dag, sjølv om Brzezinski sjølv har kome med andre tankar seinare.

USA – eit hegemoni av ein ny type

I The Grand Chessboard begynner Brzezinzki med å skissere hovedtrekk i USA sin ekspansive historie til det vart den einerådande supermakta frå 1991 då Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing. Det gjorde det mogleg å bli eineherskar over eit globalt imperium, det første av denne typen i historia til alle dei store imperia i verda. Så går han over til å skissere historia til dei andre store imperia i verdshistoria. Han skriv at Amerikas globale leiarrolle på nokre vis minner om tidlegare imperia, sjølv om dei ikkje var så store om USA sitt. Desse imperia sikra makta si gjennom eit hierarki av vasallar, tributtpliktige, protektorat, koloniar, mens dei såg på dei utanfor imperiet som barbarar. Så går han nærare inn på  organiseringa av det romerske imperiet. Det vaks gjennom 200 år ved utviding av territoriet nordetter og så både vestetter og søraustetter og ved effektiv maritim kontroll over heile kystlinja rundt Middelhavet. Roma sjølv var eit einskapleg politisk område og ein sjølvforsynt økonomi. Imperiemakt blei utøva medvete og målretta gjennom eit komplekst system av veger og sjøleier som gjekk ut frå den viktigaste byen, hovudstaden Roma, og som gjorde det mogleg å omdisponere og konsentrere dei romerske legionane som var stasjonert i vasall-statane og tributt-provinsane. På si høgd var talet på legionærar stasjonert utanfor landet ikkje meir enn 300 000 mann som var desto meir daudelege ut frå kor overlegen dei var på grunn av taktikken sin og våpenkrafta og senteret si emne til dirigere dei relativt hurtig omgruppering.

Så føyer han til at Roms overherredømme også hadde ei anne kjelde, nemleg ein strategisk realitet Civis Romanus sum. Eg er ein romersk borgar var den høgast moglege sjølvdefinisjonen, ei kjelde til byrgskap og noko å strekke seg etter for mange. Det var ein opphøgd status til det romerske imperiet som rettferdiggjorde imperiemaktas oppfatning av ein misjon. Det gjorde det lettare for dei rundt, ikkje berre å underlegge seg imperiet, men også bli ein del av det.

Denne makta varte i tre hundre år. Så lenge imperiet klarte å halde oppe sin indre livskraft og einskap kunne ikkje verda utanfor konkurrere. Det var tre hovudgrunnar til at imperiet fall saman. For det første blei det for stort til at det kunne bli styrt frå eit senter. For det andre førte ein lang periode av hybris til ein hedonisme som gradvis saug ut den politiske eliten si vilje til stordom. For det tredje var det og ein varig inflasjon som undergrev systemet sin kapasitet til å hald seg opp utan sosiale offer som borgarane ikkje lenger var villige til å gjere.

(Som historikar må eg vel seie at det er fleire viktige grunnar til at imperiet fall saman, enn det Brzezinski her regnar opp. Det har først og fremst å gjere med med utviklinga av dei forskjellige klassane i Roma, men nok om det. T.V.)

Han ser på fleire store riker og ein av observasjonane hans er at mest alle desse store imperia hadde eit særskild syn på seg sjølv som noko spesielt som gjorde dei overlegne ovafor dei som var utanfor imperiet.

Det undra meg kanskje litt at han ikkje nemnde kong Kyros som skapte det store persiske imperiet på 500-talet før vår tid. Nokon meiner at han vart mønsteret for alle seinare imperiebyggarar og ein sentral side ved imperiet hans var at det var så stort at han ikkje kunne styre det med eigne middel. Difor kjøpte han opp stormenn i forskjellige delar av riket og sette dei som styrarar. Oppgåva deira var å krevje inn skatt og hindre og/eller slå ned opprør. Det var starten på dei som seinare vart kalla satrapar. Men Kyros skal jo ha vore ein av inspiratorane for dei som skreiv den amerikanske fridomserklæringa og grunnlova der, med demokrati og likskap mellom menneske som grunnlag.

Columbismen

Så set Brzezinski eit skilje ved Columbus og seier at frå 1492 klarte folk  frå den vesle ytre delen av det eurasiske kontinentet, med eit relativt lågt folketal, å vinne verkeleg global dominans ved hjelp av sjømakt. Her omtalar han starten på det eg har kalla den columbiske epoken, med omgrepet columbismen for ideologiar, metodar og kva helst anna som blei brukt for å vinne og halde på denne globale dominansen. Han gjennomgår så korleis forskjellige statar til forskjellige tider hadde leia arbeidet med å legge under seg stadig større delar av verda. Han meiner at Frankrike var dominerande etter Spania, Portugal. Hadde Napoleon sigra i krigstoga sine kunne Frankrike ha blitt dominerande på kontinentet og dermed kunne denne staten ha vorte ei dominerande global makt. Men han tapte og frå 1815 tok England den rolla fram til 2. verdskrigen. Sjølv meiner eg  no at dei eigentleg vann han under 7-årskrigen 1756-1763. Napoleonskrigen var meir et mellomspel før det vart heilt klart.

Men sjølv ikkje England hadde verkeleg global makt. Dei hadde ikkje hegemoni i Europa, men klarte å halde ein maktbalanse der. Opp mot dette ser han at utstrekninga og omfanget og gjennomtrenginga av den amerikanske global makta i 1997 som eineståande. Grunnlaget for dette var for det først materiell ved at USA sto for 50 % av verdas brutto nasjonalprodukt like etter 2. verdskrig, mens det seinare hadde stabilisert seg på rundt 30 (fram til 1997). Ingen andre statar hadde vore i nærleiken. Og enno viktigare, USA hadde vore i spissen for den vitskaplege utviklinga i verda, noko som han meinte kom til å vare lenge. Kort sagt, skriv han, var USA overlegen på dei fire avgjerande områda når det gald global makt: militært, økonomisk, teknologisk og kulturelt.

Ein kommentar kan vere på sin plass her. I 1998 var BNP i USA 9 milliardar dollar. Då var BNP i Kina i nærleiken av 1 milliard dollar. I 2020 var BNP i USA rundt 21 milliardar dollar medan BNP i Kina var over 14 milliardar dollar. Det er litt over ei fordobling i USA og ein auke på 14 gongar i Kina. Målt etter kjøpekraft var BNP for USA i 2020 på 15,8 milliard dollar og for Kina på 18,3 milliard dollar. Industriproduksjonen var i USA i 1997 på litt under 1,4 milliardar dollar og i 2019 på 2,3 milliardar. Industriproduksjonens del av BNP var på 16 % i 1997 og på 11 % i 2019. For Kina finn eg først tal frå 2003. Då var industriproduksjonen på 626 millionar dollar. I 2020 var han på 3,9 milliardar dollar. Dette er ein gigantisk auke på svært kort tid – berre 17 år. Industriproduksjonen var då på vel 26 % av BNP. Det tyder at Kina er ein industriell gigant ved sidan av USA. Dette vil sette Brzezinski sine analysar i perspektiv og seier meir om det økonomisk styrkeforholdet i verda enn mykje anna.

Så meinte han at USA si globale makt blir utøvd på ein særskild amerikansk måte som er eit spegelbilete av USA sine eigne erfaringar med pluralismen både i samfunnet og det politiske systemet. Her ser vi att korleis han skjuler den mørke aggresjons- og folkemordsida. Det er den grunnleggande veikskapen i analysane hans og i heile den amerikanske utanrikspolitikken. Denne sida må dei halde skjult for at ikkje USA skal bli avslørt som verdas mest aggressive stat. Dei har eit enormt propaganda-apparat som jobbar heiltid med det. Difor er om lag alt som kjem gjennom dette apparatet, villeiande. Og difor klarer dei ikkje å sjå røynda i verda, noko dei også hindrar vasallane og gjere.


[i] Avklassifisert 22. april 2010.

[ii] Steve Coll The Washington Post, 19. juli 1992.

[iii] Opplysningane om USA sin bruk av Mujhedin er i hovedsak tatt frå Wolfgang Effenberger Geo-Imperialismus Die Zerstörung der Welt, 2016, frå EIR nr. 16, 12. april, 1996, «Pan-Turks target China’s Xinjiang», frå EIR 14. mars 1997, «’Uighur-Card’ used to break up China, frå EIR 13. juli, 2009, Asia NEWS digest «Xinjiang Riots: British Destabilization of Asia, og EIR Ivestigative Team 18. april, 2014, «Xinjiang’s Uhigur Jihadists and the Wahabi Empire of al Qaeda».

[iv] Sjå https://www.hsfk.de/fileadmin/HSFK/hsfk_downloads/report0704.pdf En tysk studie av Paul Wolfowitz og hans politikk frå Hessische Stiftung – Friedens- og Konflikt-Forschung

Max Lenz/Erich Marcks Das Bismarck-Jahr, 1915

[v] Pressemelding frå Kongressen, Republikanarane sin partikomité (RCP), U.S. Congress: «Clinton-Approved Iranian Arms Transfers Help Turn Bosnia into Militant Islamic base», Washingon D.C.,; sjå og Washington Post, 22. september 1996 og Shay: Islamic Terror, 2009, side 172, fotnote 22.

[vi] Effenberger viser til denne lenka www.newamericancentury.org/RebuildingAmericasDefenses.pdf (avklassifisert 15. november 2008) men ho finnast ikkje lenger så dokumentet kan du finne her https://archive.org/details/RebuildingAmericasDefenses . Historia til dokumentet og ei kritisk vurdering kan du lese her: https://www.antiwar.com/orig/stockbauer1.html

[vii] Tony Judt i Standard-intervju: «USA trur at alle vil vere som dei.» 2. oktober 2002.

[viii] President Bush den 24. juli på Camp Bondsteel, på http://www.whitehouse.gov/news/releases/2001/07/20010724-1.html 23. juli 2008. Denne lenken fører heller ikke frem til rett sted, men du finner det her: https://edition.cnn.com/2001/WORLD/europe/07/24/bush.speech/index.html

[ix] Effenberger/Wimmer: Wiederkehr der Hasardöre, 2014, side 548.

[x] National Security Presidential Directive and Homeland Security Presidential Directive, 9. januar 2009: http://www.fas.org/irp/offdocs/nspd/nspd-66.htm

[xi] Melding frå Kommisjonen til Europaparlamentet og Rådet: DenEuropeiske Union og Arktis, KOM (2008) 763 endelig, Brüssel, 20. november 2008, side 7.

[xii] Effenberger: Das amerikanische Jahrhundert, del 2: Wiederkehr des Geo-Imperialismus, side 237.

[xiii] Friederike Beck: «Wer finanziert den IS?, i Kopp Online, på info.kopp-verlag.de/hintergruende/geostrategie/friederike-beck/wer-finanziert-den-is.html (halde 23. april 2016.) Fant ikkje denne sida.

[xiv] Zbigniew Brzezinski Die einzige Weltmacht, 2001, side 91. Dette er den tyske utgåva av The Grand Chessboard, 1997.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 4

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Eksempelet Iran

Eg skal no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på bokmål.

Under 2. verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah, og sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt. Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang reformer som møtte motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke.

Lederen for denne bevegelsen ble den store nasjonale frihetskjemper, Mohammad Mossadegh. Irans kamp for frigjøring fra imperialistisk-columbisk dominans begynner. Mossadegh har en lang historie som forkjemper for å bygge opp en mer sosial og uavhengig Iransk stat. Etter krigen var sjahen en svoren samarbeidspartner med USA og vestlige makter.

Mossadegh arbeidet for å få til sosiale reformer og jordreform og for å frata sjahen makt. Ett av de store stridsspørsmålene var England sin kontroll med Det anglo-iranske oljeselskap. Det meste av inntektene fra oljen som dette selskapet produserte ble innkassert av England. Etter en politisk kamp lyktes det Mossadegh å få gjennom et vedtak i den iranske nasjonalforsamlingen om nasjonaliseringen av oljen. Det førte til at England ble en fiende av ham og hans bevegelse. Først var det snakk om invasjon, noe USA gikk mot fordi de mente at det kunne føre til at Sovjet grep inn. Etter hvert ble USA også stadig mer engstelig for sin posisjon i landet fordi Mossadegh skjøv deres venn, sjahen, stadig mer til side og begynte å skifte ut USA-sjah-vennlige offiserer, med nasjonstilhengere.

Det vanlige imperialistiske motstøtet kommer – CIA-kupp

Så begynte England og USA å utarbeide planer for et kupp som skulle sørge for regimeendring. Englands store rolle lå på propagandafronten, slik det fremdeles gjorde og gjør, for eksempel i forbindelse med Syria (det store desinformasjonsopplegget deres) og Russland (forgiftingssaken) og i dag, Syria. De startet en kampanje for å svartmale Mossadeqh. Engelsk wikipedia har en ganske grundig og godt dokumentert tekst om denne saken. Den er verd å lese. Noen punkter skal tas opp her. Det ble laget en plan for å avsette Mosaddegh. Den britiske regjeringen hadde blitt stadig mer bekymret over Mossadeghs politikk og var spesielt bitre over tapet av deres kontroll over den iranske oljeindustrien. Gjentatte forsøk på å nå et forlik hadde mislyktes, og i oktober 1952 erklærte Mossadegh Storbritannia som en fiende og kuttet alle diplomatiske forbindelser. De gikk også til økonomiske sanksjoner mot Iran.

Siden 1935 hadde Anglo-Persian Oil Company hatt eksklusive rettigheter til iransk olje. Tidligere, i 1914, hadde den britiske regjeringen kjøpt 51% av aksjene og ble majoritetsaksjonær. Etter at den britiske kongelige marinen konverterte skipene sine til å bruke olje som drivstoff, ble selskapet ansett som avgjørende for britisk nasjonal sikkerhet, og selskapets overskudd lettet delvis Storbritannias budsjettunderskudd. Mange iranere mislikte selskapets privilegier og krevde en rettferdig andel av dets inntekter. Oppslukt av en rekke problemer etter andre verdenskrig, klarte ikke Storbritannia å løse problemet på egenhånd og så mot USA for å avgjøre saken. Opprinnelig hadde USA motsatt seg britisk politikk. Etter at mekling hadde mislyktes flere ganger for å få til et oppgjør, konkluderte den amerikanske utenriksministeren Dean Acheson med at britene var «destruktive og fast bestemt på en herske-eller-ruin-politikk i Iran.

Den amerikanske posisjonen endret seg på slutten av 1952 da Dwight D. Eisenhower ble valgt til USAs president. I november og desember foreslo britiske etterretningstjenestemenn overfor amerikansk etterretning at statsminister Mossadegh skulle avsettes. Den britiske statsministeren, Winston Churchill, foreslo for den påtroppende Eisenhower-administrasjonen at Mossadegh, til tross for sin åpne avsky mot kommunismen, var, eller ville bli, avhengig av det pro-sovjetiske Tudehpartiet, noe som resulterte i at Iran ‘i økende grad vendte seg mot kommunismen’ og den sovjetiske sfæren i en tid da frykten for Sovjet hadde blitt pisket opp av vestlig propaganda under den kalde krigen.

Etter at Eisenhower-administrasjonen hadde tiltrådt i sine verv tidlig i 1953, ble USA og Storbritannia enige om å samarbeide for Mossadeghs fjerning og begynte offentlig å fordømme Mossadeghs politikk for Iran som skadelig for landet. I mellomtiden ble den allerede prekære alliansen mellom Mossadegh og Kashani brutt i januar 1953, da Kashani motsatte seg Mossadeghs krav om at hans økte fullmakter skulle forlenges for en periode på ett år. Til slutt, for å eliminere Mossadeghs trussel om å forstyrre den billige oljeforsyningen til Vesten og tilbaketrekking av lønnsomme oljereserver fra hendene til vestlige selskaper, gjorde USA et forsøk på å avsette ham.

I mars 1953 instruerte utenriksminister John Foster Dulles’ Central Intelligence Agency (CIA), som ble ledet av hans yngre bror Allen Dulles, til å utarbeide planer for å styrte Mossadegh. 5. april 1953 godkjente Allen Dulles at 1 million dollar skulle brukes «på noen måte som ville føre til Mossadeghs fall». Snart begynte CIAs Teheran-stasjon å starte en propagandakampanje mot Mossadegh. Til slutt, ifølge The New York Times, møttes amerikanske og britiske etterretningstjenestemenn igjen tidlig i juni, denne gangen i Beirut, og la siste hånd på strategien. Like etterpå, ifølge hans senere publiserte beretninger, ankom sjefen for CIAs avdeling for nære Østen og Afrika, Kermit Roosevelt, Jr., barnebarnet til USAs president Theodore Roosevelt, til Teheran for å lede det.

I 2000 publiserte The New York Times delvis et lekket CIA-dokument med tittelen Clandestine Service History – Overthrow of Premier Mossadegh of Iran – November 1952 – August 1953. Plottet, kjent som Operasjon Ajax, gikk ut på å overbevise Irans monark om å utstede et dekret om å avskjedige Mossadegh fra vervet, slik han hadde forsøkt noen måneder tidligere. Men sjahen var livredd for å forsøke et så farlig upopulært og risikabelt trekk mot Mossadegh. Det ville kreve mye overtalelse og mange amerikanske finansierte møter, som inkluderte å bestikke søsteren Ashraf med en minkfrakk og penger, for å få han til å ombestemme seg. Mossadegh ble klar over planene mot ham og ble stadig mer på vakt mot konspiratorer som opptrådte i hans regjering.

I følge Dr. Donald N. Wilber, som var involvert i komplottet for å fjerne Mossadegh fra makten, truet iranske CIA-operatører, som utga seg for å være sosialister og nasjonalister, tidlig i august muslimske ledere med «alvorlig straff hvis de motarbeidet Mossadegh», og ga dermed inntrykk av at Mossadegh snart ville slå ned på opposisjon, og vekket anti-Mossadegh-stemninger i det religiøse samfunnet. Det ble så holdt en folkeavstemning for å oppløse parlamentet og gi statsministeren makt til å utstede lover ble forelagt velgerne, og dette ble vedtatt med 99 prosent for, (2.043.300 stemmer for og 1300 stemmer mot). Ifølge Mark J. Gasiorowski, «Var det separate valglokaler for ja- og nei-stemmer, noe som ga skarp kritikk av Mossadegh» og den «kontroversielle folkeavstemningen … ga CIAs propagandakampanje, for å fremstille Mossadegh som en antidemokratisk diktator, et lett mål». På eller rundt 16. august ble parlamentet suspendert på ubestemt tid, og Mossadeghs krisefullmakter ble utvidet. Avklassifiserte dokumenter utgitt av CIA i 2017 avslørte at – etter at sjahen hadde flyktet til Italia – mente CIA-hovedkvarteret at kuppet hadde mislyktes. De sendte et telegram som avbrøt operasjonene til Roosevelt 18. august 1953, men Roosevelt ignorerte det.

I august 1953 gikk sjahen til slutt med på å styrte Mossadegh, etter at Roosevelt sa at USA ville fortsette med eller uten ham. Sjahen avskjediget formelt statsministeren i et skriftlig dekret, en handling som var blitt en del av grunnloven under grunnlovsforsamlingen i 1949, sammenkalt under krigslov, da monarkiets makt ble økt på forskjellige måter av sjahen selv. Som en forholdsregel fløy han til Bagdad og gjemte seg derfra trygt i Roma. Han signerte faktisk to dekreter, det ene avskjediget Mossadegh og det andre nominerte CIAs valg, general Fazlollah Zahedi, som statsminister. Disse dekretene, kalt Farmāns, ble spesifikt diktert av Donald Wilber, CIA-arkitekten for planen, og ble utformet som en viktig del av Wilbers strategi for å gi legitimitet til kuppet, slik det kan leses i selve planen som ble avklassifisert, som bærer navnet hans. Teherans despot, Shaban Jafari, spilte en stor rolle for å styrte Mossadegh.

Snart fant massive folkelige protester, hjulpet av Roosevelts team, sted over hele byen og andre steder med sammensvorne som var klare til å hjelpe i kuppet. Anti- og pro-monarkiske demonstranter, begge betalt av Roosevelt, kolliderte voldsomt i gatene, plyndret og brant moskeer og aviser, og etterlot nesten 300 døde. Den pro-monarkiske ledelsen var utvalgt, skjult og til slutt sluppet løs i rett øyeblikk av CIA-teamet, ledet av den pensjonerte hærgeneralen og tidligere innenriksminister i Mossadeghs kabinett, Fazlollah Zahedi. Despoten slo seg 19. august 1953 (28. Mordad) sammen med forbrytere som Rashidian-brødrene og den lokale Shaban Jafari, for å få overtaket. Militæret ble med på stikkord: pro-Shah-tankregimenter stormet hovedstaden og bombarderte statsministerens offisielle residens, etter Roosevelts signal, ifølge boken hans. Mossadegh klarte å flykte fra mobben som satte i gang med å ransake huset hans, og dagen etter overga han seg til general Zahedi, som i mellomtiden ble satt opp av CIA med et provisorisk hovedkvarter ved Offisersklubben. Mossadegh ble arrestert i Offisersklubben og overført til et militærfengsel kort tid etter.

22. august kom sjahen tilbake fra Roma. Zahedis nye regjering nådde snart en avtale med utenlandske oljeselskaper om å danne et konsortium og «gjenopprette strømmen av iransk olje til verdensmarkedene i betydelige mengder», og ga USA og Storbritannia brorparten av de gjenopprettede britiske beholdningene. Til gjengjeld finansierte USA massivt Shahens regjering som var et resultat av kuppet, frem til Shahen ble styrtet i 1979. Så snart kuppet lyktes, ble mange av Mossadeghs tidligere medarbeidere og støttespillere stilt for retten, fengslet og torturert. Noen ble dømt til døden og henrettet. Utenriksministeren og den nærmeste medarbeideren til Mossadegh, Hossein Fatemi, ble henrettet etter ordre fra sjahens militærdomstol. Ordren ble utført av eksekusjonspelotongen 10. november 1954. Dette var noe fra wikipedia.

Flere detaljer om kuppet

Dette gir noen hovedpunkter i det som skjedde, men skjuler selvfølgelig også mye. William Blum skriver inn flere avslørende detaljer som også er viktig for å forstå de såkalte demokratiopprør i Ukraina, Hong Kong og andre steder. Det første om skjedde var at USA og England fortalte sjahen at han hadde deres støtte i hans maktkamp med Mossadegh og at de var villige til å gi alle militær og politisk støtte som han trengte. Så overtalte de sjahen til å utstede en keiserlig forordning som avskjediget Mossadegh som statsminister og satte inn Fazlollah Zahedi isteden, en general som britene hadde fengslet under 2. verdenskrig for å ha samarbeidet med nazistene. Vi ser at USAs historie angående samarbeid med nazister for å få til regimeendringer ikke er noe spesielt.

Så gikk sjahens sendebud hjem til Mossadegh og leverte papiret. Sendebudet måtte levere dekretet til en tjener som underskrev på at det var mottatt. Mossadegh gikk ikke av og hevdet at kun parlamentet kunne avsette ham, og følgende morgen holdt han en radiotale der han sa at sjahen hadde blitt oppmuntret av «utenlandske elementer» og gjort et forsøk på statskupp. Han utpekte Zahedi som forræder og ville ha ham arrestert, men amerikanerne hadde gjemt ham vekk. Sjahen ble livredd og flyktet, med dronningen Farah Diba, via Bagdad til Rom uten å ha fått pakket en eneste veske.

Amerikaneren Kermit Roosevelt, som spilte en sentral rolle i alt som skjedde her, brød seg ikke om at sjahen var vekk. Han fikk utstedt et keiserlig dekret som rettet seg til allmennheten, og sendte to av sine iranske agenter til viktige generaler for å vinne deres støtte. Det fulgte en kraftig massedemonstrasjon til støtte for Mossadegh. Blant demonstrantene var det folk som arbeidet for amerikanerne. Den amerikanske forskeren og forfatteren Richard Cotton, som var knyttet til CIA skriver at disse agentene ble sendt «ut på gatene for å agere som Tudehmedlemmer (kommunister). De var mer enn bare provokatører og «agerte som stormtropper og Tudeh-medlemmer som slengte stein på moskeer og prester.» Målet var å stemple Tudeh, og gjennom det Mossadegh, som antireligiøs. Det Tudeh-partiet virkelig gjorde var å be Mossadegh om å danne en felles front og gi dem våpen for å forsvare det iranske demokratiet.

Det var da Mossadegh gjorde den avgjørende tabben som felte ham. Han ble oppsøkt av den amerikanske ambassadøren, Henderson, som sa at han måtte stanse demonstrasjonene, ellers ville han trekke alle amerikanere ut av Iran. Mossadegh sa at han ikke måtte gjøre det fordi det da ville se ut som om hans regjering ikke hadde kontroll over landet. Derfor ga han ordre til å stanse demonstrasjonene, og det ble gjort med harde midler av politiet og hæren. Dagen etter gjennomførte Roosevelts iranske agenter en demonstrasjon gjennom Teherans gater. Med en kasse på omtrent en million dollar, som fantes i et kassaskap på den amerikanske ambassaden, hadde de «ekstremt kompetente profesjonelle ‘organisatorene’, om Roosevelt kalte dem, som ikke hadde noen vansker med å kjøpe seg en folkemengde og sannsynligvis bare trengte å bruke litt av pengene på det. (I de ulike versjonene av CIAs rolle i Iran varierer CIAs kostnader for å styrte Mossadegh fra 10 000 dollar til 19 millioner. Den siste summen er kommet frem ut fra rapporter om at CIA var innblandet i store bestikkelser til parlamentsmedlemmer og andre innflytelsesrike iranere for å få deres støtte til å styrte statsministeren.

Snart kunne man se mengder av mennesker kommer ut av basarene og de ble ledet sirkusartister og idrettsmenn for å dra til seg folks oppmerksomhet. Demonstrantene viftet med paroler og skrek «lenge leve sjahen». Langs toget samlet tilhenger og andre mennesker til det og gjentok slagordene». Langs vegen brøt en del demonstranter ut av rekkene for å angripe bygninger som huste aviser og politiske grupper som var for Mossadegh og det som tilhørte kommunistpartiet. Det ble delt ut sedler som var smykket med sjahens portrett. Over Teheran radio kom det en melding om at sjahens ordre om at Mossadegh skulle styrtes hadde blitt gjennomført og at den nye statsministeren nå hadde makten. Det var selvfølgelig ikke sant.

Så kommer en fantastisk episode. Roosevelt støtte tilfeldigvis på en ledende offiser fra flyvåpenet som var i mengden. Han spurte om denne kunne skaffe han en stridsvogn og å føre «den nye statsminister» til Mossadeghs hus på passende måte. Roosevelt, som skrev en bok om dette, underslår at det foran Mossadeghs hus foregikk en hard kamp som varte i ni timer og der det ble rapportert at rundt 300 ble drept, før Mossadeghs styrker ble nedkjempet. Slik klarte USA og England å styrte den svært populære godseier og nasjonalist og få til et regimeskifte. Her er avdekket det samme som har skjedd og nå skjer flere steder i verden der USA vil nedkjempe alle forsøk på å komme seg ut av deres dominans. Etterpå ble de som hadde støttet Mossadegh, fengslet, torturert og til dels henrettet. Mossadegh sjøl ble fengslet, sluppet ut etter en viss tid og satt i husarrest på livstid. Der var han til han døde.

Elles har Michel Lüders skrive 40 sider om dette i boka Die scheinheilige Supermacht frå 2021, i eit kapittel kalla «Skurkestaten Iran».

Resultat av kuppet

I de neste 25 årene var Iran trofast USAs nærmeste allierte i den tredje verden og det i en grad som skulle ha forskrekket til å med den nøytrale Mossadegh. Sjahen stilte bokstavelig talt hele Iran til USAs disposisjon for USAs militære og deres etterretningstjeneste under den kalde krigen, som et vindu som kunne åpnes mot Sovjetunionen. Elektronisk avlytting og radarstasjoner ble opprettet nær den sovjetiske grensen. Amerikanske fly brukte Iran som base for overvåkningsturer inn over Sovjet. Spioner tok seg inn over den sovjetiske grensen og amerikanske installasjoner ble en del av det iranske landskapet.

Ett år etter kuppet hadde den iranske regjeringen undertegnet en kontrakt med flere oljeselskap. Engelskmennene mistet den eneretten de tidligere hadde hatt og fikk nå rett til 40 prosent av oljen, mens 40 prosent til gikk til amerikanske oljeselskap og resten til andre land. Kermit Roosevelt forlot COA i 1958 og begynte å jobbe for det amerikanske oljeselskapet Gulf, som også deltok på norsk sokkel. Han ble sjef for Gulfs kontakter med den amerikanske regjeringen og andre regjeringer og hadde en del samarbeid med sjahen. I 1960 ble han utnevnt til direktør for Gulf. Da han sluttet der startet han et konsulentfirma, Down and Roosevelt, som ifølge rapporter fikk 116 000 dollar per år, pluss omkostninger, for sine tjenester overfor den iranske regjeringen.

Blum nevner en rekke andre forbindelser og personer som er knyttet til denne historien som blant annet viser at John Forster Dulles og broren Allen var sterkt involvert i firma som tjente godt på regimeskiftet (Standard Oil Company). Seinere skrev journalist Jack Anderson, at Rockefeller-familien som kontrollerte Standard Oil, hadde «hjulpet til med arrangementet for CIA-kuppet som styrtet Mossadegh».

Anderson hadde også en liste over forskjellige fordeler som sjahen ga denne familien ved sette inn en svært stor del av sin personlige formue i Chase Manhattan Bank og ved å gi foretak styrt av Rockefeller-familien store bygge-ordrer i Iran. Etter kuppet finansierte USA sjahen til han ble styrtet i tillegg til at de også brukte store summer på å bestikke religiøse leder fra 1953 til 1977 da president Carter plutselig stoppet overførslene. En vel plassert kilde sier at det ble brukt så mye som 400 millioner dollar per år for dette, men det er nok satt for høyt. En antar at slutten på pengestrømmen til de gudfryktige mennene var en av årsakene til at sjahen ble styrtet.

Sjahen åpnet landet for utenlandske investeringer og fikk på det grunnlaget i gang en økonomisk utvikling med stor økning i BNP. Men utviklingen skapte også større forskjeller i det iranske samfunnet og var mot interessene til mange hjemlige forretningsfolk og religiøse. For å holde «orden» på landet brukte sjahen sine hemmelige tjenester, SAVAK, til å overvåke, fengsle, torturere og henrette motstandere. Det skal ha vært oppimot 60 000 ansatte i tjenesten som infiltrerte alle organisasjoner i landet. I sine siste år begynt sjahen også å føre en litt mer selvstendig politikk over for USA, blant annet med kontakter til Sovjet, Kina og gjennom handel med Japan. Etter som årene gikk og motstanden mot sjahen økte ble han stadig med despotisk i sitt styresett. Folket demonstrerte mot ham i lange tider og mange ble fengslet og drept.

Etter at sjahen var styrtet var Iran sin stilling egentlig ikke så dårlig. De hadde store oljereserver og kunne bruke overskudd på salg av disse til å styrke og utvikle staten. Men dette ble i stor grad blokkert av England og USA. Som en del av hans forsøk på å modernisere Iran og gi det iranske folket en ikke-islamsk identitet, begynte sjah Mohammad Reza helt bevisst å feire iransk historie før den arabiske erobringen med et spesielt fokus på den akamenidiske perioden. I oktober 1971 markerte han årsdagen for 2500 år med kontinuerlig persisk monarki siden grunnleggelsen av det akamenidiske riket av Kyros den store. Samtidig med denne feiringen endret Mohammad Reza målestokken for den iranske kalenderen fra hegiraen til begynnelsen av det første persiske riket, målt fra Kyros den stores kroning. Det var altså Shah Mohammad Reza som trakk frem Kyros for å støtte opp om sitt eget despoti under USAs og Englands vinger. Det var selvfølgelig ingen annen likhet enn at de begge slo brutalt og blodig ned på all motstand. Men Sjahen var jo ikke noen erobrer, han var tvert imot en nikkedukke under USAs imperium.

Det antiimperialistiske opprøret som kastet imperialistene ut av Iran

Den økende motstanden mot sjahen førte til det islamske opprøret som for alvor tok Iran ut av klørne til USA-imperialismen. Siden har landet vært angrepet på alle mulige måter. Det islamske styret slo ned alle politiske tendenser som kunne skape splittelse i staten. Det førte til at det kommunistvennlig Tudeh-partiet og deres sympatisører, som hadde støttet og deltatt i revolusjonen, blei skarpt forfulgt, noen ble drept, mange ble satt fengsel. Det skjedde også med andre opposisjonelle. I sin grunnlov slår styret i Iran fast det deres revolusjon var en antiimperialistisk revolusjon og at de aldri vil finne seg i å bli lagt inn under imperialistisk styre utenfra igjen. Da USA støttet Iraks leder, Saddam Hussain, i hans angrep for å destabilisere Iran, som de har støttet Zelenski i hans angrep på Donets og Luhansk, slo de tilbake med alle sine krefter og klarte å hindre destabilisering.

I dag spiller Iran en viktig rolle i den viktige nye utviklingen av Den alliansefrie bevegelsen som konsoliderte seg på ny under sitt møte i Havanna i 2006 og det store møtet i Beograd for å markere 60-årsjubileeet for dannelsen av denne bevegelsen som samlet 105 stater og som følger opp prinsippene fra den gang. Disse prinsippene fremhever at alle stater skal følge folkeretten som tar utgangpunkt i selvstendige og likestilte stater, forbud mot angrep på andre stater og innblanding i deres indre anliggender og utvikling av arbeid for å fremme samarbeid og fred. Iran er og av de statene som blir utsatt for USA økonomiske krigføring og har dannet Venner av FN-traktaten slik også møtet i Den alliansefrie bevegelsen anbefalte. Jeg har laget en grundig fremstilling av denne utviklingen. Dette oppfatter selvfølgelig USA som et angrep på sin «regelbaserte verdensorden» som går ut på at USA lager reglene og alle andre skal følge dem. Og hvis de ikke gjør det, så får de smake imperiets vrede akkurat som opposisjonen mot Kyros fikk smake den gangen for lenge siden i det persiske storriket.

Så kan vi ta med siste utviklinga i desse tilhøva[i]. I høve verknaden av USA sine sanksjonar og mangelen på hjelp under coronaen blei mange iranarar, som gjerne hadde hatt ei provestleg haldning, grundig desillusjonert. Samstundes miste USA sine vestlege vasallar dei økonomiske posisjonane sine i høve Iran. Sanksjonane som USA kravde, ramma, i tillegg til Iran sjølv, først og fremst USA sine «allierte», nett som sanksjonane mot Russland gjer no. Dette medverka til at Kina kunne få betre kontakt med landet. Dei gjekk inn med investeringar og hjelp og i løpet av kort tid har dei fått nærast monopolstilling innan talrike område av iransk økonomi.

Då leiaren i Kina, Xi Jinping, kom på vitjing i landet i 2016 offentleggjorde dei ti bilaterale økonomiavtalar på til saman rundt 600 milliardar dollar, som skulle vare fram til 2026. Kina utfordra ikkje sanksjonane direkte, men omgjekk dei diskret. Kina har særleg gått inn i store infrastrukturprosjekt, energiøkonomi og i produksjonsføretak. Forretningane blir ikkje gjort i dollar, men i rubel og renminbi og til dels gull. Alle dei tre landa Iran, Russland og Kina er utsett for vestlege sanksjonar. Dei reagerer med å lausrive seg meir og meir frå dollarøkonomien og USA sin finansielle verdsdominans. På sikt jobbar dei med ein ny motmodell til petro-dollar-systemet som utfordrar USA-dollaren sin verdsleiande posisjon. Med sanksjonane mot Russland i høve deira direkte økonomiske krig og nytting av Ukraina sitt militære som proxymakt, utviklar denne tendensen seg vidare.

I juli 2020 meldte fleire aviser at Kina og Iran hadde gått inn i eit nytt strategisk partnarskap både økonomisk og militært. Ut frå dette skulle Kina dei neste 25 åra investere 400 milliardar dollar på fleire område, mellom anna energisektoren, bankvesenet, telekommunikasjon, hamner, jernbanar og dusinvis andre prosjekt. Mot dette fekk Kina fordelsvilkår på kjøp av iransk olje og gas, for minst 25 år.

Så skjedde det at India intensiverte dei diplomatiske banda til Iran. Det viktigaste prosjektet der for India er utvikling av hamnebyen Chabahar søraust i Iran som ligg ikkje så langt frå grensa til Pakistan og ikkje meir enn 1000 sjømil frå Mumbai. I 2016, parallelt med Xi si vitjing i Iran hadde Iran, India og Afghanistan også avtalt ein transportkorridor slik at India kunne sende varer om Chahabar til Afghanistan og Sentral-Asia og omgå Pakistan som India ofte har eit dårleg tilhøve til. Når eg skriv dette har nett Iran og Venezuela også inngått nokre avtalar om samarbeid.

Samstundes har det vorte laga avtalar mellom Iran og Russland om samarbeid på nokre felt og Iran har kjøpt det russiske luftforsvarssystemet S-300 og dei kan bruke mot moderne krigsfly. Iran har og sendt opp ein interkontinental rakett som dei har utvikla til tross for alle sanksjonar. Denne kan nå fleire mål i området, som til dømes Israel.


[i] Sjå Michael Lüders Die scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, 2021, sidene 227-231.

Dei lange linjene i USA sin geopolitikk 2

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Tidleg historie

Før 1776 var USA ein del av England. Det vil seie at det var engelske undersåttar som gjennomførte den første delen av folkemordet mot indianarane og Parlamentet i England var ansvarleg. Det same gald elles både Australia, New Zealand, Canada og for så vidt Sør-Afrika.

Sidan «The Glorious Revolution» i 1688-89 hadde alle engelskmenn, på begge sider av Atlanterhavet, sett på seg som stolte innbyggarar av eit kongedøme, kanskje det einaste i universet, der fridommen for borgarane var det einaste synspunktet og det endeleg målet for dei grunnleggande lovane. Til og med franskmannen Montesquieu skriv då om England som ein nasjon der det direkte målet for Grunnloven er den politiske fridommen og at England då, utan unnatak, var det friaste landet i verda. Han skriv at England berre har skapt koloniar over alt i verda for å utvikle handel, ikkje dominans. Dei hadde gitt folka i koloniane si eiga regjering og denne regjeringa hadde opparbeida seg stor rikdom og ein kunne sjå korleis eit stort folk blei skapt sjølv i dei skogane der dei slo seg ned. Amerika/seinare USA var tydelegvis det han tenkte på.

Det var med denne ideologien England førte Sjuårskrigen (1756-1763) der dei kasta Frankrike ut av deira område i Nord-Amerika, blei den leiande stormakta og la grunnlaget for sin dominans i verda. Denne krigen var ein del av det som er blitt kalla Den første verdskrigen og Den andre hundreårskrigen. Han varte meir og mindre aktivt til 1815, då England saman med ein allianse av fleire statar, vann over Napoleon. Frå då av var England den uomstridde, dominerande makta i verda, men utan å kunne legge dei andre stormaktene under sin dominans.

Men dette hadde ei stor, svart bakside. Under denne fridomsparaplyen fortsette ikkje berre folkemordet på indianarane, men også slavehandelen og slaveriet. Dei leiande kolonistane her var nokre av dei som priste den nemnde fridommen i England (som dei sjølv då var ein del av) og omtala franskmennene som dei slost mot som brutale og despotiske og tilhengarar av pavekyrkja. Då dei hadde kjempa seg til nasjonal fridom i 1776 førte dei vidare denne ideologien og Erklæringa om uavhengigheit la vekt på politisk fridom for innbyggarane og demokrati.

Men den svarte undersida følgde med: folkemord og slaveri. Virginia, som spelte ein hovudrolle i den amerikanske revolusjonen, hadde 40 % av slavane i landet. Og i 32 av dei 36 første åra i den nye staten var det slaveeigarar frå Virginia som var presidentar. Denne slavestaten fostra USA sine beste menn. Vi kan berre nemne George Washingon, James Madison og Thomas Jefferson. Alle var slaveeigarar. Sistnemnde skreiv Erklæringa om fridom og den føderale grunnloven av 1787. Det svært lukrative slaveriet, som gjorde mogleg den industrielle revolusjonen i England (bomullsproduksjon), varte til 1865 i USA, sjølv om det tok eit år til før det blei avskaffa i «indianerterritoriet», no Oklahoma.[i]

Den borgarlege historikaren, Wolfgang Reinhart, som er ein av kjeldene mine her, skriv også i sitt monumentale verk på 1650 sider frå 2015 Die Unterwerfung die Welt – Globalgeschichte der Europäischen Expansion 1415-2015 (Underkastinga av verda – verdshistoria om den europeiske ekspansjon 1415-2015), at dette demokratiets og denne fridommens imperium leid under eit dobbelt fridomsparadoks. Den grenselause økonomiske fridommen førte til at sterke økonomiske aktørar samla opp fridommen hos seg, mens dei andre deltakarane i marknaden fekk fridommen sin avgrensa eller til og med heilt avskaffa. For det andre er det politisk vanlig og, etter det dei seier, uunngåeleg å avgrense eller avskaffe den politiske fridommen for å sikre den frihetlig-demokratiske grunnorden.[ii]

Desse to tendensane har levd både blant leiarane av det engelske imperiet og det amerikanske. Det er ein svært farleg kombinasjon for det gir ei menneskevenleg overbygning over alle dei verste av dei verste brotsverka i verda.

Det er også slik at England, etter at USA overtok verdshegemoniet, har hengt seg på USA for å halde oppe så mykje som mogleg av innflytinga si, og dei to har køyrd eit stor sett felles løp i svært mange saker. Dei har også prøvd å halde gamle dominions, som Canada og Australia med på dette, saman med New Zealand. Dette ein slags angloamerikansk kjerne i columbismen og den moderne imperialismen i dag. Eit av desse felles løpa har vore å svekke og om mogleg kjempe ned alle makter som har utfordra hegemoniet deira. Dette viser seg også gjennom at ein av dei store engelske geo-imperialistane, Halford Mackinder, har vore kanskje den viktigaste inspirasjonen for geo-politikken til USA. Det var tilfelle særleg frå tida under 2. verdskrigen då USA la opp sin geo-imperialistiske politikk for etterkrigstida. Det blei forsterka under president Carter og fekk ein stor renessanse då Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing, med eit ekstra tilskott i høve terroren mot World Trade Center i 2001. Det har fortsett under Obama og fram til i dag under Biden, men no kan det sjå ut til at dei ikkje lenger klare å fortsette denne geo-imperialismen sin utan å få til fleire krigar og moglegvis ein verdskrig.

Omgrepet aggresjon

Professor i rettsvitskap, med spesialkompetanse på nasjonal og internasjonal strafferett, Ståle Eskeland har gått nærare inn på dette omgrepet i den utmerka boka si De mest alvorlige forbrytelser, 2011. Der omhandlar han sju artar brotsverk under slekta dei mest alvorlege brotsverk. Det er først aggresjonsbrotsverket som er den mest alvorlege arten av denne familien med brotsverk. Grunnen til at aggresjonsbrotsverket, som består i å starte ein krig, er den mest alvorlege, er fordi dette brotsverket legg grunnlaget for at andre av dei mest alvorlege brotsverk kan bli utførd på begge sider. Nürnbergdomstolen karakteriserte aggresjonsbrotsverket Crimes against Peace slik: «Å begynne en aggresjonskrig … er ikke bare en internasjonal forbrytelse; det er den ytterste internasjonale forbrytelse ved at den skiller seg fra andre krigsforbrytelser da den inneholder i seg den oppsamlede ondskap av det hele

Aggresjonsbrotsverket  er altså at ein stat A treng inn på ein framand stat B sitt territorium med vald utan at stat A har vore angripen først, eller det er rimeleg grunn til å vurdere det slik at stat B er i ferd med å gjere klar til eit nokså snarleg angrep på stat A.

USAs historie er ei lang rekke aggresjonsbrotsverk

Det første utgangspunktet for å forstå USA si stilling i verda og synet på andre folk og nasjonar, er at USA er skapt gjennom dette alvorlegaste av alle alvorlege brotsverk: aggresjonen, det vil altså seie fiendtleg inntrenging på andre folk og land sine område. Og vi skal sjå at dette har fortsett fram til i dag. Den aggresjonen vi snakkar om her tok til kort tid etter at dei første engelske settlarane kom til USA. Frå rundt 1650 til 1890 vart landet stort sett rydda for dei folka som budde der før settlarane kom. Ein reknar med at rundt 98 prosent av den opphavlege folkesetnaden blei fjerna. Restane av den opphavlege folkesetnaden blei «konsentrerte» i reservat av inntrengarane. Og der finn vi mange av dei framleis. Som Eskeland seier så opna denne metoden for alle andre alvorleg brotsverk.

Dei to andre stormaktene i verda, Kina og Russland har aldri gjort noko slikt. I Kina kunne leiarane i nye dynasti nok drepe leiaren av det tidlegare dynastiet og heile slekta ut i dei fjernaste sleknadene, men Kina har heller blitt invadert i to omganger og etter kvart slukt angriparane sine og sinisert dei til sin eigen kultur og styremåte. Russland utvida sitt territorium austetter og underla seg folka der, slik dei fleste statane har konstituert seg. Dei handsama dei nye undersåttane hardt, men noko folkemord var det ikkje snakk om.

Settlarane sin aggresjon tok form av folkemord. Dette brotsverket kjem først på lista over dei mest alvorlege brotsverka, etter aggresjonsbrotsverket. Det neste alvorlege brotsverket i rekka er brotsverk mot menneskeheita. Det er utbreidd eller systematisk angrep på sivile som tener til å fremje ein stats eller ein organisasjons målsetting med å foreta slike angrep. Så kjem det store området krigsbrotsverk. I det vesentlegaste er det handlingar som skadar folk og eigedom meir enn de som er heilt naudsynt i ein krigssituasjon. Dei er nedfelt i Roma-vedtektene som reknar opp 50 ulike handlingar under krigsbrotsverk. Ei undersøking vil vise at mest alle, om ikkje alle desse blei brote då settlarane erobra landet som blei USA. Så kjem tortur som USA brukte både under inntrenginga si landet til indianarane og videre frametter gjennom andre aggresjonar. Så har vi terror, det vil seie tiltak for å skape frykt i eit folk, til dømes massakrar, bombing av sivile område (terrorbombing), og andre handlingar som skaper frykt. I USA var det mange massakrar på indianarane. Den mest kjende er den ved Wounded Knee i 1890 som var den siste. Til slutt har vi bruk av masseøydeleggingsvåpen. Det finst ei stor mengd prov på at dei fleste av desse alvorlege brotsverka blei utførd under krigen mot dei opphavlege folka på området som blei USA.

Det tyder at eit grunnleggande trekk i USA sin politikk då staten blei oppretta er aggresjonsbrotsverk og andre av dei aller alvorlegaste brotsverka.

Så er USA, i ein viktig periode, bygga opp på arbeidet til slavar frå Afrika eller etterkommarane deira. Dette har også prega USA-samfunnet sterkt heilt fram til no. Her kjenner dei fleste til sakene, så eg seier ikkje så mykje om det. Vi må også nemne at det bygga på innvandrande settlarar som altså tok landet frå dei som budde der frå før og på armear av innvandra arbeidarar som blei opplærte til å sjå ned på indianarane og slavane og etterkommarane deira.  Ku Klux Klan var ei typisk uttrykk for dette. Noko må vi likevel kommentere. Under den amerikanske frigjeringskampen mot 1776 mot England argumenterte leiarane for denne kampen ut frå at England ville gjere folk i USA til deira slavar fordi Parlamentet i London gjorde vedtak om pålegg av skattar i Amerika utan at amerikanarane hadde noko dei skulle sei. At dei sjølv hadde slavar var ikkje noko å snakke om.

Den djupe rasistiske kulturen i USA som inspirasjon for Hitler

Det tyder at eit grunnleggande trekk i USA er rasisme. Vi skal sjå litt meir på nokre fakta om det, også nokre som ikkje er så godt kjende og som amerikanarane helst vil halde skjult. Slavesystemet i USA varte altså stort sett til etter borgarkrigen 1861 til 1865. Slaveriet var basert på ein svært rasistisk ideologi. Etter krigen kom mange av dei gamle slavehaldarane frå sørstatane inn i Kongressen og Senatet og det blei vedtatt rasediskriminerande lover for heile USA. Det var desse det var opprør mot hundre år seinare på 1960-talet. Når det galdt innvandringspolitikken var den prega av rasistiske bestemmingar frå 1924 og fram til 1936. Pådrivaren for denne loven var Madison Grant som i høve loven sa at «I siste liten  har vi stengd att for å hindre at vår nordiske folkesetnad blir invadert av dei lågare ståande rasane.[iii]  Han føydde til dette var «eit av dei viktigaste stega i vårt lands historie».

Før 1. verdskrig hadde den tyskfødde antropologen Franz Boas gjort viktige undersøkingar om forskjellar og likskapar mellom dei forskjellige folkeslaga som immigrerte til USA. Han hadde, mot si eiga overtyding, funne at det ikkje var noko grunnlag for at dei haldt på dei nasjonale trekka sine når dei kom til USA. Etter kort tid endra alle seg og blei «amerikanarar». Hovudkonklusjonen hans var at «i mangel på homogene ‘rasar’ som lett kunne skiljast ut, fall heile rasehierarkiet».[iv] Dette var eit kraftig slag mot rasisme. Boas syn var i ferd med å vinne fram innan vitskapelege krinsar i USA, men så kom verdskrigen og det blei piska opp eit veldige hatkampanjar mot tyskarar. Boas og hans folk blei sett til side og Madison Grant sine synspunkt sigra.

I dei første tiåra etter 1900 blei det skrive ei uhorveleg mengd bøker om sambandet mellom menneskeleg rasetypar og styrken og dugleiken, overlevingskrafta til verdas mektigaste folk, dei kvite europearane og deira etterkomarar. Og dette var ikkje nytt. I 1899 vart det i USA laga ei bibliografi over slik bøker som kom opp i over to tusen titlar. Grant samanfatta mykje av dette i boka The Passing of the Great Race frå 1916. Her la han fram dei herskande raseteoriane ut frå europeiske tilhøve, men gjekk lenger enn dei fleste. Han meinte for det første at rasane er innbyrdes heterogene med omsyn på ytre fysisk kjenneteikn. Sjølv bland kvite menneske fans det «underartar». Det var grunnleggande forskjellar mellom rasane og deira undertypar. Så påstod han at desse grunnleggande raseeigenskapane ikkje kunne endrast historisk. Boka blei motteken som ei milepåle i tillempinga av  vitskaplege idear på historia og sosialpolitikk.[v]

Madison Grant si bok kom ut i tysk utgåve i 1925. Same år skreiv ein «radikal» frå Austerrike, som nett hadde slept ut av fengselet, eit brev til Grant der han hylla boka som «min bibel». Han gav kort etter ut si eiga bok om verdas tilstand der han nett som Grant, sa at problema i Europa var raseproblem. Med tilvising til Grant og den nye immigrasjonslova i USA skreiv Hitler i Mein Kampf at «USA viste vegen til ein meir vaken, vitskapleg måte å bygge eit politisk fellesskap på. «Ein stat som i raseforgiftinga sin tidsalder tileignar seg verdas beste raseelement, må ein dag bli jordas herre.»

Den grunnleggande rasismen som har gjennomsyra og som framleis gjennomsyrar det amerikanske samfunnet var ein stor inspirasjon for Hitler og alle hans seinare følgjarar i Europa. For den leiande columbisk-rasistiske delen av det amerikanske samfunnet var det derfor heilt naturleg å ta over leiande nazistar frå Tyskland som dei hadde bruk for etter 2. verdskrig, mellom anna for å fortsette Hitler og Nazi-Tyskland sin kamp mot kommunistane og kommunismen (Hitler sin etterretnings-sjef, Gehlen, er eit eksempel).

Vi må alltid hugse på at jødane i seg sjølv berre var eit mål for Hitler fordi man erklærte at dei var det rasemessige grunnlaget for kommunismen (og for den delen av finanskapitalen som kjempa mot nazistane). Jødane i Tyskland var ikkje nokon fare for landet. Men Hitler fann ei svak gruppe (jødane) som syndebukk for å kunne angripe ei sterk gruppe (kommunistane og det kommunist-leia Sovjet-Unionen) på kamuflert vis. Vi må og hugse på at nazistane også såg på slavarane, eller folka i Sovjet og nærleiken som undermenneske. For den leiande columbisk-rasistiske delen av det amerikanske samfunnet har det derfor heller ikkje vore nokon big deal å bygge opp nazistiske organisasjonar i land der det tener amerikanske aggressive interesser, som i Ukraina. Det begynte i røynda like etter 2. verdskrigen. I seinare tid vart nazismen «slept laus» att frå 2007 fram til 2010. Vi kjem tilbake til det. Så kom ein periode der den nazistiske retninga særleg vaks som motstandsrørsle mot eit statsstyre som ville ha eit uavhenging Ukraina med band både til aust og vest, og med vekt på å bygge eit best mogleg land for folket der. I åra 2014-2022 har nazismen vaksa svært mykje i Ukraina og USA og NATO har hatt godt samkvem med nazistane der. Men dei må sjølvsagt nekte for det, fordi det set lyset på deira aggressive side som dei vil skjule for alt verda. Berre tenk på Assange.

Ein omfattande valdskultur

Til slutt må eg nemne det valdelege preget frå det som er kalla cowboy-tida, då dei som dreiv med kvegflokkar kom i motseiing til dei som ville dyrke jorda og gjerde ho inn. I mi ungdomstid, på 1950-talet, var bøker frå denne tida noko vi las mange av også i Norge. Eg er sjølv sikker på at eg las fleire hundre av dei frå eg var 13 til 16 år. Dette har ført til ei valdsdyrking i USA og andre stader der den amerikanske kulturen har vunne fram, og til ei dyrking av eineståande valdelege heltar som etter kvart har spegla seg mykje i populærkulturen, både gjennom bøker og kanskje spesielt filmar. Heile den «kvite» vera blei påverka av dette, og blir det framleis. I alle desse kulturformene var sterkt prega av vonde, gruelege skurkar og gode, snille heltar. Og om heltane var svært brutale, så var dei «gode på botnen». Dette er og eit grunnleggande trekk i heile den amerikanske ideologien og utanrikspolitikken. Det er lett å bli smitta av dette for folk som heile livet har blitt eksponert for denne tenkemåten gjennom store massemedia og filmar som «heile verda» har digga. I motsetnad til dette finn vi fredsarbeidet til Kina som blei tydeleg uttrykt under ein konferanse der i 2019.

Det tyder at eit grunnleggande trekk i USA er valdsdyrking som har blitt samanfatta i ordtaket «Det enklaste er pistol». Epidemien av «masseskytingar» og andre typar valdelege drap i USA, er eit indre teikn på denne kulturen.

Alt dette står i sterk motsetnad til den overbygninga som blei skapt då USA reiv seg laus frå det engelske imperiet og skreiv sitt utsegn om alle menneske sine rettar og om demokrati.

Det tyder at eit grunnleggande trekk i USA  er ein spagat mellom ideala om fridom, menneskerettar og demokrati og dei gruelege, aggressive realitetane som er undertrykt og aldri tatt opp til skikkeleg vurdering og derfor er eit grunnleggande trekk også ved USA sin utanrikspolitikk.

Geo-imperialismen

Det andre utgangspunktet er at USA frå 1776 har vore i aggresjonskrig med andre statar i alle sine år med unntak for nokre få. England (det er berre 20 statar i verda England ikkje har kriga mot) og USA har vore dei mest aggressive statane i verda, og etter 2. verdskrigen har USA leia an.

Det tredje utgangspunktet er dei geo-politiske teoriane som har summert opp denne aggressive framferda både til USA  og England. Det er i hovudsak to teoriar som peikar seg ut. Den eine er knytt til geo-imperialisten, admiral Alfred Thayer Mahan som gav ut to viktige bøker i 1890 og 1892 som fleire leiande personar i USA fremma på 1880 og 90-talet. Den andre er Halford Mackinder som var britisk geograf og direktør for London School of Economics and Political Science som skreiv ein særs viktig artikkel, The Geographical Pivot of History i 1904. Dessutan må vi ta med ei omforming av Mackinder sine teoriar som blei gjort av geo-imperialisten Nicolas J. Spykmans. Seinare har etterkrigstidas viktigaste geo-imperialist, Zbigniew Brzezinski,[vi] og andre brukt og tilpassa teoriane til dei som kom før han på «skapande vis». 

Historisk bakgrunn for den amerikanske aggresjonens ideologi

Før eg tar til med detaljane her vil eg understreke at dei geo-politiske strategane eg går inn på ikkje tok teoriane sine ned frå himmelen. Dei uttrykte berre dei grunnleggande behova til dei herskande klassane i landa sine. Vi skal også sjå nokre klare teikn på korleis det gjekk for seg. Så skal vi ta eit lite historisk tilbakeblikk.

Under Jacob I (1603-1625) då England hadde begynt på arbeidet med å skape seg eit oversjøisk imperium, skjedde det ei endring i den engelske oppfatninga av si rolle i verda. Då blei det utvikla ein imperie-ideologi og engelskmennene begynt å oppfatte seg som det nye utvalde folket i verda. Dei brukte Bibelen som grunnlag. I Salmenes bok 72.8 fann dei «Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordas ender». Amerika såg dei på som det nye Kanaan og dei fann grunnlaget i Mosebok 1.28 og 3.23. Her heiter det først at «din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal utbrede deg  mot vest og mot øst og mot nord og mot syd, og i deg og din ætt skal alle jordens slekter velsignes». Og så heiter det at «når dere kommer inn i et land som jeg vil gi dere og dere høster dets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av høsten deres» og om fasten seier han at «enhver som ikke faster på denne dag skal utryddes av sitt folk». (Sitert frå husets gamle bibelutgåve frå 1947.)[vii]

I England var det og ei stor religiøs vekking midt på 1700-tallet leia av metodistane John Wesley og George Whitefield som var store folketalarar. Det førde også til noko som er kalla ein eskatologisk-kiliastisk rørsle i New England der Pilgrim Fathers hadde slått seg ned der. Denne rørsla gjekk kort sagt ut på at settlar-amerikanarane hadde ein misjon i verda. Dei skulle skape eit kristent tusenårsrike. Det skulle begynne i USA og til slutt skulle det omfatte heile verda. Desse to ideologiske momenta blei prega inn i amerikanarane frå dei begynte folkemordet på indianarane.

Dette er ei haldning som seinare har prega heile USA sin utanrikspolitikk. Det utvalde landet som skal sørge for at verda blir driven slik USA ønskjer (og tilfeldigvis til beste for USA). Den store aggressoren og slavehaldaren, tredje president i USA, Thomas Jefferson[viii] skreiv i boka Empire of Liberty at USA hadde eit historisk oppdrag, å gjere heile verda safe for democracy. Så det programmet som dei framleis arbeider etter vart skrive alt då. Men skjult under desse fine orda ligg altså heilt frå starten aggresjon, folkemord, utbytting og slaveri.

Jefferson si haldninga er seinare nedfelt i det som er kalla Manifest Destiny (Den klåre lagnaden). Desse tankane blei utvikla frå ein artikkel i bladet The United States Magazine and Democratic Review i 1845 og blei definert som at det var USA sin lagnad å overta heile det amerikanske kontinentet og gjere det stadig betre for dei stadig fleire millionar innvandrarar som kom. Seinare har det blitt overførd på heile verda. Dette er noko som kan samanfattast som den vestlege verda og USA sin universalisme. Det vil seie at dei har tatt på seg å få heile verda til å underlegge seg deira oppfatningar og ordningar. Sentralt står demokrati og fridom der aggresjon, folkemord, utbytting osb. ligg skjult under.

I boka si Det internasjonale gjennombruddet frå 2016 fortel Terje Tvedt om då utanriksminister Børge Brende tala for fullsett frukostsal for Civita den 21. juni 2016. Tvedt merka seg då at Brende sa at dei verdiane som ligg fast og ligg bak Norge sin utanrikspolitikk ikkje var våre vestlege verdiar, men universelle verdiar.[ix] For Tvedt var det sjølvsagt underleg at ikkje noko av deltakarane der, med mykje erfaring frå arbeid over heile verda, sa Brende imot. Dette hadde vorte eit dogme som ikkje måtte utfordrast.

Kor tok Brende dette frå. Som utanriksminister i USA sin vasallstat Norge, tok han det sjølvsagt frå vasallane sin «konge» eller «keisar», USA. Dette er jo nett ein del det av grunnlaget i den amerikanske «eksepsjonalismen», deira unnataks-stilling i verda, som er at USA står for universelle verdiar som skal spreiast til heile verda. Verdiar som skjuler den underliggande aggresjonen og som tilfeldigvis til beste for herskarane i USA sjølve.

Som vi veit er dette den viktigaste ideologiske innpakninga av og reklamen for USA sine aggresjonshandlingar i nyare tid, som også Norge og Børge Brende har vore (og er) ein del av. William Blum har samanfatta det godt i boka si America’s Deadliest Export – Democracy frå 2014.


[i] Her har eg støtta meg mykje på Domenico Losurdo Contre-historie du Liberalisme, italiensk utgåve 2006, engelsk i 2011 og fransk i 2013 og 2014

[ii] Nemnde verk, side 700.

[iii] Sjå Charles King Den övre luftens gudar – Hur en grupp nytänkande antropologar förändrade vår syn på ras och kön, 2022 på Daidalos forlag, side 146. Amerikansk utgåve 2019 med tittelen Gods of the Upper Air: How a Circle of Renegade Antropologists Reinvented Race, Sex and Gender in the Twentieth Century.

[iv] Same verk, side 131.

[v] Same verk, side 119-120.

[vi] For Brzezinski sjå også Justin Vaïsse Zbigniew Brzeinski – Stratège de l’empire, 2016, ein omfattande (og mest rosande) biografi på 420 sider. Her er og fleire bilete av Brzezinski med kjende personar frå heile verda, Kissinger, Lyndon Baines Johnson, Hubert Humprey, president Carter, Menahem Begin (dei spelar sjakk saman) Deng Xiaoping, pave Jean-Paul II, Ronald Reagan, Georg H. W. Bush, Lech Walesa og Barak Obama (under eit møte i Situation Room i Det kvite hus der dei diskuterte situasjonen i Midt-Austen. Men den viktigaste personen i livet hans, som var den som fekk han fram i verda var David Rockefeller. Rockefeller skjønte at finansaristokratiet i USA her hadde ein utmerka talsperson. Elles er det eit bilete av at familien Brzezinske går delar av ruta til den kinesiske 8. rute armé sin lange marsj. I de heile var Brzezinski heile livet prega av ei svært fiendtleg haldning til Sovjet og Russland og ei mykje venlegare haldning til Kina. Det speglar instillinga til finansoligarkiet i USA fram til for ikkje så mange år siden, og kanskje litt enno.

[vii] Opplysningane her er frå professor emeritus i nyare historie ved Universitetet i Freiburg, Wolfgang Reinhard si bok Die Unterwerfung der Welt – Globalgeschichte der Europäischen Expansion 1415 – 2015, 2016 – nytt utvida opplag 2018, fjerde opplag, side 505. Side 501 til side 545 handlar om britane si erobring av Nord-Amerika.

[viii] https://en.wikipedia.org/wiki/Thomas_Jefferson

[ix] Terje Tvedt Det internasjonale gjennombruddet, 2018, side 83-85.

Dei lange linjene i USA sin geo-politikk 1

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Innleiing

For å forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina og Russland sin utanrikspolitikk og rolla til den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda. Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om  Eit anticolumbisk blikk på historia og Verdens undertrykte folk og land reiser seg. Særleg den siste tilvisninga er viktig for å forstå heile verdssituasjonen i dag. Men her skal eg i hovudsak ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk i noko meir detalj.

Dette er ei historie eg har studert i rundt 55 år, først som amatør og etter et tok hovudfag i historie i 1972 (som resulterte i boka De tjente på krigen, 1974), med akademisk stempel. Eg har lese dusinvis av bøker og hundrevis med artiklar om emnet og sjølv skrive ein god del om det tidlegare. Dette er derfor ikkje noko lettbeint produkt.

Den columbiske epoken

Historisk er det viktig å hugse på at USA har overtatt etter Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England som den store geo-imperialistiske makta i verda. Heile denne tida kan vi kalle den columbiske epoken, eller, som nokre og seier, atlantismen. Columbismen er eit omgrep som blei skapt av den store engelske geo-imperialisten Halford Mackinder som vi skal komme tilbake til. Omgrepet har mellom andre blitt brukt av Noam Chomsky og Domenico Losurdo. USA er det siste leiande columbiske (atlantiske) landet og fører vidare heile tradisjonen frå Columbus steig i land på øya dei kalla Hispaniola i 1492, frå dei oversjøisk imperia vart kriga fram, og fram til i dag der systemet framleis finnast, under leiing av USA. Columbismen er ein tradisjon som går ut på dei «kvite» overklassane i dei transatlantiske landa og deira settlarstatar rundt om i verda skal ha globalt overherredømme og utnytte heile kloden til sitt eige beste med alle dei middel det krev. Etter Andre verdskrig og USA sitt samarbeid med dei japanske okkupantane i Korea for å splitte landet og sikre amerikansk hegemoni i sør, har også Japan vore inkludert i columbismen, som eit ikkje-kvitt land, men berre som USA sin vasall.

Eigentleg var det Marx som først skreiv om dette då han omhandla den opphavlege akkumulasjonen som førte til full utvikling av kapitalismen i kapittel 24.6 i først bind av Kapitalen som kom ut i 1869. I heile kapittel 24 skriv han om dei to grunnleggande momenta i framveksten av moderne kapitalisme. Det eine var skaping av ein arbeidarklasse ved å ta frå bønder/handverkarar jorda og arbeidsreiskapen, slik at dei måtte begynne så selje arbeidskrafta si for å få tak i livsmiddel. Det andre var dei oversjøiske imperia der det sentrale var å utrydde og/eller ta makta over dei som budde der og så unytte både dei og landet deira til beste for «moderland». Mitt syn er at dette framleis er eit grunnleggande trekk ved den moderne kapitalismen, og at dei leiande «moderlanda», no med USA i spissen, slås med alle middel for å halde oppe begge systema – utbyttinga av arbeidarklassen i eigne land og utbytting av verdas undertrykte land og folk. Det systemet som no er under mest press er det moderne kolonisystemet. Dei folka og nasjonane som har vore og er undertrykt og utbytta av dei «kvite» «moderlanda» er no i kraftig rørsle for å kvitte seg med heile systemet og opprette ei verd med likeverdige statar som kan samarbeide ut frå det verkelege innhaldet i FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens. Det er først og fremst den alliansefrie rørsla som representerer denne retninga, i allianse med Russland og Kina. Vi kjem tilbake til det.

Kolonisystemet var det sentrale momentet i epoken etter 1492. Det Marx ikkje kunne vite var at dette systemet heldt seg formelt til rundt 1960 og så gjekk over i ei anna form med det vi kallar nykolonialismen som varer framleis, men som no er under sterkt press. Så denne epoken som representerer tida med dei «kvite» overklassane sine oversjøisk imperia viser nett til denne undertrykkinga og utbyttinga av folk og nasjonar over heile verda til beste for desse overklassane. Nokre smular har og falle på underklassane, medrekna arbeidarklassen i dei columbiske «moderlanda». Utvandring og utbytting av dei ikkje-columbiske landa har vore viktige moment for å halde motseiinga mellom borgarskap og arbeidarklasse i «moderlanda» innan ikkje-revolusjonære rammer.

Det viktigaste trekket i columbismen er å få kontroll med land, område og folk utanfor det columbiske kjerneområdet. Typisk for perioden er at det blei skapt oversjøiske imperia i stor målestokk for første gong i verdshistoria og det har prega verda sidan. Vikingane sine erobringar i det seinare Ukraina, England og øyene nord for Storbritannia var ei forsmak på dette. Dei begynte til og med eit forsøk på kolonisering av det amerikanske kontinentet. Det er dei som meiner at vikingane sitt etos prega deler av den engelske måten å vere og handle på, og at dette også var eit moment i aggressiviteten i den engelske imperiebygginga. Dette er ikkje så usannsynleg ut frå at den engelske overklassen faktisk hadde sterke innslag frå Normandie som var vikingane sin del av Frankrike.

Det er også slik at denne aggressiviteten mot folk utanfor det atlantiske området blei trent opp i dei store Korstoga for å erobre Palestina og sikre handelsrutene austetter, med dei seinare kampene for å halde på herredømme i Midt-Austen, som eigentleg varte frå 1095 til 1453 då det Osmanske riket erobra Konstantinopel. Dette hindra dei «kvite» statane frå å tene penger på handel med Austen og var ei sterk tilskunding til å finne andre vegar dit.

Så vi kan seie at columbismen er ein direkte erobrande etterfølgjer etter korstoga. Vi skal og merke oss at korstog også var retta mot dei som ikkje ville underkaste seg den økonomisk-politiske leiinga i Vest. Dette gjeld også columbistane sine kampar for å slå ned motstand mot utbyttingssystemet sitt over heile verda. Det tok til med massive folkemord på det amerikanske kontinentet og vart følgd opp med folkemorda i Australia, New Zealand og Canada. Alle stadar blei det starta av utvandrar frå England, så vi må rekne England som folkemordstaten framfor alla. Det var også den viktigaste slavehandel-staten. Vi kan seie at kapitalismen i Liverpool rett og slett vart bygga opp på inntekter frå slavehandelen

Hovudmålet for leiarane i dei columbiske kjernelanda under heile den ettercolumbiske tida har vore å omdanne økonomien der slik at han tener dei columbiske kjernelanda. Metodane er krig, folkemord, rov og utarming, utbytting og fattigdom, undertrykking og umenneskeleggjering.

Den grunnleggande columbiske ideologien er at dei columbiske kjernelanda er overlegen resten av verda og at dei columbiske metodane trengs for å gjere verda betre. Alle som motsett seg dette må finne seg i å bli slått ned. Dei er dei «vonde», «fienden». Difor framstiller dei columbiske leiarane alltid columbismen som noko svært godt, mens han er grunnleggande rasistisk og grueleg under eit ytre bilete av velvilje og humanisme. Dei som ikkje vil finne seg i å bli underlagd det columbiske systemet blir systematisk svartmala, og særleg i tider då dei columbiske maktene planlegg og gjennomfører store angrep på dei. I dag blir dei columbiske ugjerningane gjerne skjult under slagorda «fridom og demokrati» og «fri marknad». Tidlegare har omvending til den vestlege religionen vore sentral og tanken om «den kvite mannen si byrde».

Columbismen er imperialistisk i si indre kjerne. Han har utvikla seg historisk frå «oppdagings-» og erobringstida, over kolonitida og den moderne imperialismen og nykolonialismen. Dei seinaste leiande columbiske statane har vore England og USA. England hadde oppretta sitt verdsherrevelde i 1815 etter Napoleonskrigane. På slutten av 1800-talet gjekk Tyskland forbi England i produksjon og teknologi. Då dei greip etter overherredøme i Europa med moglegheit for å ta fleire koloniar og det førte det 1. verdskrig. I same periode var det ei stor industriell utvikling i USA som etter kvart blei den dominerande industrimakta i verda. Etter dei store verdskrigane var England sterkt svekka og USA svært styrka og dei tok over hegemoniet, mens England blei ein viktig juniorpartnar som hjelpte USA med å utvikle herskarteknikkane og -metodane sine. Som et har skrive er det viktig å vere klar over at England frå først av styrte i settlarlanda USA, Canada, Australia og New Zealand. I alle desse landa vart det utførd folkemord på den opphavlege folkesetnaden og landet deira ble offer for engelsk aggresjon, dvs. fiendtleg og valdeleg inntog på områda til andre land og folk. England begynte alle desse folkemorda som så blei overtatt av den nye engelske overklassen i settlarlanda.

Kampen mot columbismen

Dei ikkje-columbiske, undertrykte landa og folka har heile tida kjempa mot columbismen, men har stadig blitt slått ned eller blitt overtatt att. Eit grunnleggande eksempel er Haiti sin anticolumbiske kamp. Eit eksempel som er knytt til oss var opprøret i den dansk-norske kolonien på øya St Jan i 1733. Det braut ut på vesle julaften det året og varte i omlag eit halvt år. Av dei 108 kvite på øya blei 76 drepne og av dei 109 plantasjane der var 46 brent ned eller øydelagd på annen måte. Til slutt vart dei fleste opprørane drepne i kamp. Nokre drap seg sjølv og nokre blei dømd til dauden. Du kan lese om dette i Fartein Horgar si firebands romanserie, særleg andre boka med tittelen I slaktemåneden, utgjeven i 2017 og 2018.

Denne kampen har aldri tatt slutt og varar framleis. I røyda er Russland sin innmarsj i Ukraina eit moderne utslag av denne kampen. No utløyst av trusselen mot Russland sitt sjølvstende frå den grusomste og sterkaste columbiske makta nokon sinne, USA.

Fram til noe er det berre nokre få statar i verda som har klart å hald seg varig utanfor columbisk dominans. Den viktigaste og største er Kina. Men vi har også Nord-Korea, Cuba, Venezuela, Iran, Syria. Etter 2002 høyrer også Russland til desse landa. Alle land som vel leiarer som ikkje opnar for amerikansk dominans i landet sitt, blir motarbeida og ofte kasta etter undergravingsarbeid frå CIA, NGOar og fleire andre USA-dominerte organisasjonar, eller direkte gjennom krigar. Grenada, Irak og Libya er eksempel der krig blei brukt og Ukraina er eksempel på bruk av undergraving og regimeendring for å få innsett ei leiing som opna landet for amerikansk kapital og den medfølgdande nyliberalismen.

Eit viktig skilje i kampen mot columbismen var Sovjet-Unionen som blei oppretta i 1917 som ein sterk anti-columbisk makt som heldt USA og vasallane i sjakk. Denne motstanden styrka seg med Sovjet-Unionen sin siger i 2. verdskrigen, opprettinga av Folkerepublikken Kina og det uavhengige Cuba pluss motstand mot columbismen over store delar av verda. Eit nytt steg blei tatt med opprettinga av den alliansefrie rørsla i Beograd i 1961. I dag er denne revitalisert og 120 statar er med.

Då Sovjet-Unionen blei oppløyst i 1991 og Kina framleis var svakt, steig USA opp som den første makta i verda som verkeleg kunne få fullt verdsherredømme – ei einaste leiande verdsmakt. Men for å klare det måtte dei ha kontroll med det eurasiske kontinent. Dei utforma difor ein strategi for å klare dette, og den held dei framleis beinhard fast på sjølv om det økonomisk-politiske grunnlaget for å lukkast ikkje lenger er til stades med framveksten av eit økonomisk mektig Kina og eit Russland som reiv seg ut at av USA sin dominans litt ut på 2000-talet, under leiing av Putin. Frå då av var han og Russland «vond».

I USA trudde dei lenge at dei ville få kontroll med Kina fordi landet opna opp for store investeringar frå dei. Dei tenkte nok at dei kontrollane som Kina hadde med kapitalen ville forsvinne etter kvart. Men då Xi Jinping kom til makta i 2012 blei det etter kvart heilt klart at kontrollen med utanlandsk kapital blei skjerpa og Kina lanserte målet med å bli ein velståande, sosialistisk stat innan 2049.

Då dei sette dei gang prosjektet med dei nye silkevegane (Belt and Road) og utvida handel og samkvem med mest alle land verda og særleg med statane langs den gamle Silkevegen blei dei ein øydeleggande trussel mot USA sin verdsdominans. USA var faktisk allereie spelt ut økonomisk i verda for nokre år sidan. Etter kvart blei dei einaste moglegheitene USA hadde for å erobre tilbake verdsherreveldet sitt, undergraving, regimeendringar og krig. For å få til dette prøver dei å få dei andre transatlantiske statane, og dei engelsktalande settlarstatane Canads, Australia og New Zealand pluss Japan, som dei faktisk ser på som sine vasallar, med på leiken.

Dei krigshandlingane som vi no ser i Ukraina står derfor om mykje større saker en om Ukraina sjølv. Det står nok om USA skal få fortsette løpet sitt for å sikre eit rote verdsherrevelde som etter 2. verdskrigen har ført til ei uendeleg rekke av lidingar for undertrykte land og folk over heile verda, og for USA sine vasallar sjølv. Men ikkje nok med det.

Den kampen vi ser i Ukraina er den columbiske verda sin proxy-krig for å  halde på heile det columbiske systemet med «kvit» verdsherskarmakt. Og dei «kvite» columbiske leiarane, saman med andre USA-dominerte statsleiingar, følgjer med og prøver å mobilisere heile den «kvite» verda til innsats mot dei «onde» anti-columbiarane. Difor er det viktig å tenke seg nøye om når ein tar stilling her. Vi må gjerne beklage Russland sin aggresjon, slik eit fleirtal av statane i FN gjorde (men likevel statar med berre rundt 46 % av folkesetnaden i verda), men å nekte å sjå heile biletet og den historiske bakgrunnen for det som skjer, gjer gjerne av vi kjem på feil side av hovedmotseiinga i verda, nemleg i kampen mellom den «kvite» columbiske verdsdominansen og dei som vil rive seg ut av denne.

Vi gjer ei underordna motseiing til hovudmotseiinga, slik vi faktisk ofte gjer når noko verkar sterkt kjenslemessig på oss. Så tar vi parti for den eine sida i denne underordna motseiinga utan å tenke på kva side i hovudmotseiinga den sida vi har tatt parti for høyrer til. Ut frå den underordna motseiinga ser det ut som Ukraina, leia av Zelenski, er den som bli angripen og treng støtta vår, men ut frå hovudmotseiinga er Zelenski ein marionett for USA og deltakar i USA sitt spel for verdsherredømme, eit spel som krev at dei russisktalande i Ukraina blir forfølgde og kriga mot, og som krev regimeskifte i Russland for å kunne fortsette med å ta Kina. Desto meir direkte USA/NATO går inn med våpenstøtte, desto klarare blir dette.

Difor vil ein verkeleg fredspolitikk vere å stanse det aggressive USA sin kamp for verdsherredømme og regimeskifte i Russland, slik dei har klart i Ukraina, og å følgje oppmodinga frå FN om å bruke alle middel for å få stans i krigshandlingane snarast mogleg og få ei rimeleg ordning for dei undertrykte russisktalande serbarane i aust og ei fjerning av den amerikanske trusselen mot Russland og verda elles.

Men la oss sjå på heile den aggressive historia til USA. Den forklarar kvifor USA har gått i spissen for å hindre at Minsk-avtalene blei sett ut i livet og kvifor dei har gått inn for å sende våpen inn i Ukraina for å forlenge krigshandlingane så lenge som mogleg, i staden for å gå for løysingar som låg i Minsk-avtalene. Og det forklarar at dei har lært opp nazibandar i Ukraina til militære einingar, køyrt inn våpen i store mengder og lært opp ukrainske hæravdelingar til NATO-standard. Det blir ein lengre gjennomgang. Men dei som trur dei kan forstå kva som skjer i verda utan å kjenne historia vil stort seg velje feile løysingar på konfliktane vi ser.

Afrika støtter Russlands operasjon i Ukraina og tar til orde for en gjenoppliving av den alliansefrie bevegelsen

Kolonne: Samfunn

Region: Afrika

AFR957444

Hendelsene i Ukraina og Russlands handlinger der oppfattes forskjellig rundt om i verden. Mens noen land, under press fra Washington, innfører sanksjoner mot Russlands operasjon i Ukraina, styrker andre forholdet til Moskva, eller i det minste opprettholder status quo. Mens den vestlige verden, påvirket av Washingtons og deres alliertes russofobiske politikk, har de trappet opp innsatsen for feilinformasjon rettet mot befolkningen, noe som får Moskva til å se ut som en skyldig part, er det også et betydelig antall stater som er objektive i sin vurdering av hendelsene.

Og et betydelig antall av dem som har støttet Moskvas posisjon er land på det afrikanske kontinentet, hvis borgere har betydelig kamperfaring og var blant de første til å erklære sin villighet til å bli med i Russlands spesielle operasjon. Det er afrikanere som personlig har konfrontert terrorister støttet av det kollektive Vesten i årevis som kjenner igjen EU og NATO-sine fingeravtrykk i konflikten i Ukraina. De kamerunske væpnete styrkene uttrykte for eksempel  sin sterke motstand mot nazismen, og trodde at den ikke hadde noen plass i den moderne verden. De vet av egen erfaring om rasemessig fordømmelse, da mange av deres kjære var ofre for misbruk fra hvite kolonisatorer, som ikke anså dem som menneskelige, i hundrevis av år.

Innbyggerne i CAR (Den sentral-afrikanske republikk) husker også godt hjelpen som kollektivet West ga til the Coalition of Patriots for Change (CPC), et konglomerat av grupper som kastet landet inn i år med væpnet konflikt. De uttrykker derfor også  sin støtte til Russland i Ukraina og understreker at de er forberedt på å personlig delta i operasjonen av Ukraina, om nødvendig.

For folket i Den demokratiske republikken Kongo er Vladimir Putin og hans modige politikk også en modell for hans villighet til å forsvare verdensfreden, og de har vist en beredskap til å stå skulder ved skulder med ham for å forhindre nazisme i Ukraina.

Nordafrikanske land som Algerie og Libya har heller ikke vært uvirksomt. Libyere, for eksempel, husket at deres hjemland en velstående stat før USAs kriminelle intervensjon. Derfor er det libyske militæret klar til å hjelpe Russland med å slå tilbake mot det kollektive Vesten, som destabiliserer verden gjennom Ukraina.

Tilsvarende vurderinger er gjort av sudanere, sørafrikanere og flere andre afrikanske stater, og de understreker at de ukrainske nazistene er et av de grusomste verktøyene EU og NATO noensinne kan skape. De understreket også at det kollektive Vesten igjen har vist hvor likegyldig det er for siviles skjebne, som det er forberedt på å ofre for å tilfredsstille sine rovdyrinteresser.

Denne reaksjonen av støtte til Russland fra Afrika er ikke overraskende. Afrika og Russland har alltid hatt et varmt forhold. Enhver russisk tilstedeværelse på det afrikanske kontinentet er ikke forbundet i befolkningen med en hvit kolonisator, men med en sann venn som er oppfyller sine forpliktelser. Tross alt var det Moskva som viste Afrikas folk at det var klart til å utvikle like gjensidig fordelaktige relasjoner med dem, utvikle sin økonomi, bygge økonomiske fasiliteter på gunstige vilkår og, selv i vanskelige tider for seg selv, avskrive afrikanske staters gjeld på flere milliarder dollar. Afrikanske borgere forstår derfor at den russiske spesialoperasjonen har et viktig formål. De er godt klar over farene ved nazismen, hva det kan føre til og hvorfor den må bekjempes på alle tilgjengelige måter.

En rekke afrikanske land avsto fra avstemningen om en FN-resolusjon som beklager Russlands spesialoperasjon i Ukraina, bemerket Frankfurter Allgemeine . Som resultatet viser, er årsakene forskjellige og kan for eksempel omfatte deres historiske forhold til Sovjetunionen, som støttet frigjøringsbevegelser i Algerie, Angola, Kongo, Etiopia, Guinea, Marokko, Sør-Afrika og mange andre stater. Det meste av eliten på det afrikanske kontinentet studerte i Sovjetunionen. De er leger, ingeniører, forskere, piloter i Afrika. Av disse og mange andre grunner er afrikanere dypt takknemlige overfor russerne. Imidlertid spiller Moskvas merkbare utvidelse av sin tilstedeværelse på kontinentet siden 2014 også en rolle. Dessuten ser mange afrikanske land Russland og Kina som viktige allierte i FN.

Som den sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa påpekte under sin siste tale til parlamentet, kunne konflikten i Ukraina vært unngått dersom NATO hadde fulgt Moskvas advarsler om ikke å ekspandere østover. Den sørafrikanske presidenten understreket at hvis NATO hadde lyttet til advarslene fra sine egne ledere og andre tjenestemenn, som i årevis har understreket at ekspansjon østover ville fremprovosere større ustabilitet i regionen, ville ikke dette ha skjedd.

Den sørafrikanske presidenten bemerket også at det de siste dagene har vært økt press på det afrikanske landet, gitt sin internasjonale vekt, sine forretningsforbindelser med Russland, inkludert innen BRICS, for å vedta en mer «fiendtlig holdning». Likevel er det statens tilnærming å oppnå en «varig løsning på konflikten».

Samarbeid mellom Russland og Sør-Afrika innenfor BRICS- og G20-rammeverket bidrar til å skape en multipolar verden og styrker Russlands posisjon på verdensscenen. Det bidrar også til å gjøre det multipolare systemet med internasjonale relasjoner mer legitimt. BRICS er i mellomtiden en viktig mellomliggende forhandlingsplattform mellom individuelle landinteresser og G20.

Når det gjelder Sør-Afrika selv, er det den største økonomien på det afrikanske kontinentet, og står for en tredjedel av det samlede BNP i Afrika sør for Sahara. Sør-Afrika har en velutviklet infrastruktur, et av de mest utviklede finansmarkedene i verden, og er også ledende innen institusjonell utvikling. I tillegg har det afrikanske kontinentet de største reservene av naturressurser. Det er derfor ingen tvil om at mange land er veldig interessert i å samarbeide med Sør-Afrika, akkurat som Pretoria selv er interessert i å spille en stadig viktigere rolle i verdenspolitikken.

Det er derfor ikke overraskende at Sør-Afrika er blant landene som allerede har tilbudt seg å være involvert i løsningen av konflikten i Ukraina. Landets leder, Cyril Ramaphosa, ringte Vladimir Putin 10. mars om Ukraina og samarbeid innenfor BRICS-rammeverket. Den russiske presidenten orienterte om årsakene og målene for den spesielle militære operasjonen for å beskytte Donbas, samt om situasjonen i forhandlinger med representanter for ukrainske myndigheter. For sin del uttrykte den sørafrikanske lederen «støtte til den pågående politiske og diplomatiske innsatsen».

Sør-Afrikas spesielle interesse for å løse den ukrainske konflikten skyldes også at myndighetene er bekymret for behandlingen av sine borgere i Ukraina. Spesielt har den sørafrikanske regjeringen uttrykt bekymring for Kiev-regimets brutale behandling av afrikanere som prøver å forlate Ukraina på grunn av den utbredte rasistiske holdningen til dem. De må ta avstikkere fra byer som Kiev og Kharkov for å komme til Lviv, men til slutt har de ikke lov til å krysse den ukrainsk-polske grensen fordi prioritet er gitt til hvite mennesker. Samtidig prøver organisasjoner kontrollert av Kiev-regimet å rekruttere afrikanske statsborgere, inkludert i Sør-Afrika, som skal brukes i sine militære operasjoner. Argus rapporterer spesielt at afrikanske leiesoldater rekrutteres gjennom ukrainske diplomatiske kanaler. Sosiale medier snakker om flere afrikanere som har kommet til Ukraina som slike leiesoldater, og selv at etter at en av dem kom inn i en krangel med krigere fra nazibataljonen, og bli skutt ihjel.

I lys av konflikten i Ukraina oppfordret den sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa til en gjenoppliving av den alliansefrie bevegelsen og snakket også om FNs svakhet i den nåværende situasjonen. Det skal huskes at den alliansefrie bevegelsen er en internasjonal organisasjon, grunnlagt i 1961 under den kalde krigen, som samlet stater i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa som fulgte prinsippet om ikke-samsvar med noen militær blokk. I en tale til Sør-Afrikas parlament sa president Ramaphosa: «Vi må arbeide for å styrke den alliansefrie bevegelsen slik at de landene som ikke er i en rivalisering for hegemoni mellom stormaktene, kan samarbeide for å bygge verdensfred.» Samtidig påpekte han at mens Sør-Afrika solidaritserte seg med FNs posisjon som krevde en slutt på militær handling i Ukraina, demonstrerte hele situasjonen «svakheten i denne organisasjonens struktur og praktiske handlinger». Det er behov for en multilateral tilnærming til freds- og sikkerhetsspørsmål, sier han.

Vladimir Danilov, politisk observatør, utelukkende for nettmagasinet «New Eastern Outlook«.

Krigstrusselen stiger etter hvert som økonomien avtar

Denne artikkelen ble skrevet av en amerikansk ekspert i mai 2015, like etter Maidan og det USA-ledete kuppet i Ukraina. De gir en god forståelse for det som foregår i Ukraina dag. Oversetters anmerkning.

(Oversatt av Terje Valen.)

Av Paul Craig Roberts | mai 2015 | USA, utsiktspunkter |  4 |

Krigstrusselen stiger etter hvert som økonomien avtar

Paul Wolfowitz, daværende nyutnevnt viseforsvarsminister. 1. mars 2001. (US Department of Defense)

Wolfowitz-doktrinen om amerikansk utenrikspolitikk utgjør en alvorlig trussel mot menneskeheten.

Paul Craig Roberts, hovedtale til den årlige konferansen til Financial West Group, New Orleans, 7. mai 2015.

De definerende hendelsene i vår tid er Sovjetunionens sammenbrudd, 9/11, eksport av jobber og økonomisk deregulering. I disse hendelsene finner vi grunnlaget for våre utenrikspolitiske problemer og våre økonomiske problemer.

USA har alltid hatt en god mening om seg selv, men med det sovjetiske sammenbruddet nådde selvtilfredsheten nye høyder.  Vi ble det eksepsjonelle folket, det uunnværlige folket, landet valgt av historien for å utøve hegemoni over hele verden.  Denne nykonservative doktrinen frigjør den amerikanske regjeringen fra folkerettens begrensninger og tillater Washington å bruke tvang mot suverene stater for å gjenskape verden i sitt eget bilde.

For å beskytte Washingtons unike status som eneste supermakt etter Sovjetunionens sammenbrudd, skrev Paul Wolfowitz, i 1992, det som er kjent som Wolfowitz-doktrinen. Denne doktrinen er grunnlaget for Washingtons utenrikspolitikk.  Læren sier:

«Vårt første mål er å forhindre gjenkomsten av en ny rival, enten på territoriet til det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som utgjør en trussel av størrelsesorden på det som Sovjetunionen tidligere sto for. Dette er en dominerende vurdering som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien, og krever at vi forsøker å forhindre at enhver fiendtlig makt dominerer en region hvis ressurser under konsolidert kontroll vil være tilstrekkelig til å generere global makt.»

I mars i år utvidet Rådet for utenriksrelasjoner denne doktrinen til Kina.

Washington er nå forpliktet til å blokkere fremveksten av to store atomvåpenbevæpnede land. Denne forpliktelsen er årsaken til krisen som Washington har skapt i Ukraina og for bruk som antirussisk propaganda.  Kina blir nå konfrontert med Pivot to Asia og byggingen av nye amerikanske marine- og flybaser for å sikre Washingtons kontroll over Sør-Kinahavet, nå definert som et område av amerikanske nasjonale interesser.

9/11 tjente til å starte de neokonservatives krig for hegemoni i Midtøsten. 9/11 tjente også til å starte den innenlandske politistaten. Mens sivile friheter har krympet hjemme, har USA vært i krig i nesten hele det 21 århundret, noe som, ifølge Joseph Stiglitz and Linda Bilmes har kostet oss minst $6 billioner dollars.  Disse krigene har gått veldig dårlig.  De har destabilisert regjeringer i et viktig energiproduserende område.  Og krigene har i stor grad multiplisert «terroristene», hvor kampen mot disse var den offisielle årsaken til krigene.

Akkurat som sovjetunionens sammenbrudd utløste amerikansk hegemoni, ga det opphav til eksport av jobber.  Det sovjetiske sammenbruddet overbeviste Kina og India om å åpne sine massive underutnyttede arbeidsmarkeder for amerikansk kapital.  Amerikanske selskaper, sammen med alle de motvillige, som ble presset av store forhandlere og Wall Streets trussel om å finansiere overtakelser, flyttet produksjon og de industrielle og profesjonelle servicejobber som kunne flyttes, for eksempel programvareutvikling, til utlandet.

Dette fjernet deler av den amerikanske middelklassen og fjernet karrierestiger. Amerikansk BNP og skattegrunnlag flyttet med jobbene til Kina og India. Amerikanske reelle median familieinntekter opphørte å vokse og begynte å synke.  Uten inntektsvekst for å drive økonomien, tydde Alan Greenspan til en utvidelse av forbruksgjelden, som har gått sin gang.  For tiden er det ingenting som driver økonomien.

Når varer og tjenester produsert av offshorejobber bringes til USA for å bli solgt, går de inn som import, og forverrer dermed handelsbalansen. Utlendinger bruker sine handelsoverskudd til å erverve amerikanske obligasjoner, aksjer, selskaper og eiendom.  Følgelig blir interesser, utbytte, kapitalgevinster og husleier omdirigert fra amerikanere til utlendinger.  Dette forverrer underskuddet på driftsbalansen.

For å beskytte dollarens valutaverdi i møte med store underskudd på driftsbalansen og pengeskapingen til støtte for balansen i «banker som er for store til å mislykkes», har Washington fått de japanske og europeiske sentralbankene til å skrive ut penger i vilden sky. Utskrift av yen og euro kompenserer utskriften av dollar og beskytter dermed dollarens vekslingsverdi.

Glass-Steagall-loven som skilte kommersielle banker og investeringsbanker hadde blitt noe erodert før den totale opphevelsen i andre periode av Clinton-regimet. [Redaktørens avklaring: Glass-Steagall-loven ble delvis opphevet; det som var igjen var Federal Deposit Insurance Corporation, som i hovedsak eksisterer som et middel til å kausjonere ut store banker på skattebetalernes bekostning. ] Denne opphevelsen, sammen med manglende regulering over motderivater, fjerning av posisjonsgrenser på spekulanter, og den enorme økonomiske konsentrasjonen som følge av den sovende statusen til anti-trust-lover, produserte ikke fri en markedsutopi, men en alvorlig og pågående finanskrise.  Likviditeten som er utstedt på vegne av denne krisen har ført til bobler i aksjemarkedet og obligasjonsmarkedet.

Implikasjoner, konsekvenser, løsninger

Da Russland blokkerte Obama-regimets planlagte invasjon av Syria og tiltenkt bombing av Iran, innså nykonservative at, mens de hadde vært opptatt av sine kriger i Midtøsten og Afrika i et tiår, hadde Putin gjenopprettet den russiske økonomien og militæret.

Wolfowitz-doktrinens første mål – å forhindre gjenkomsten av en ny rival – hadde blitt brutt.  Her fortalte Russland USA «Nei».  Det britiske parlamentet sluttet seg til å legge ned veto mot Storbritannias deltakelse i en amerikansk invasjon av Syria.  Statusen som eneste supermakt ble rystet.

Dette omdirigerte oppmerksomheten til neokonservative fra Midtøsten til Russland.  I løpet av det forrige tiåret investerte Washington 5 milliarder dollar i finansiering av fremstående politikere i Ukraina og ikke-statlige organisasjoner som kunne sendes ut i gatene i protester.

Da Ukrainas president gjorde en nytte-kostnadsanalyse av ukrainas foreslåtte tilknytning til EU, så han at de ikke betalte og avviste det. På det tidspunktet kalte Washington frivillige organisasjoner ut i gatene. Nynazistene la til volden, og regjeringen, som var uforberedt på vold ,kollapset.

Victoria Nuland og Geoffrey Pyatt valgte den nye ukrainske regjeringen og etablerte et vasallregime i Ukraina.

Washington håpet å bruke kuppet til å kaste ut Russland fra sin marinebase i Svartehavet, Russlands eneste varmtvannshavn.  Men Krim, i århundrer en del av Russland, valgte å vende tilbake til Russland.  Washington var frustrert, men kom seg etter skuffelse og beskrev Krim selvbestemmelse som russisk invasjon og annektering.  Washington brukte denne propagandaen til å bryte opp Europas økonomiske og politiske forhold til Russland ved å presse Europa inn i sanksjoner mot Russland.

Sanksjonene har hatt uheldige konsekvenser for Europa.  I tillegg er europeerne opptatt av Washingtons voksende krigføring.  Europa har ingenting å tjene på konflikt med Russland og frykt for å bli presset inn i krig. Det er indikasjoner på at noen europeiske regjeringer vurderer en utenrikspolitikk uavhengig av Washingtons.

Den virulente antirussiske propagandaen og demoniseringen av Putin har ødelagt russisk tillit til Vesten.  Med NATO-kommandanten Breedlove som krever mer penger, flere tropper, flere baser på Russlands grenser, er situasjonen farlig. I en direkte militær utfordring til Moskva søker Washington å innlemme både Ukraina og Georgia, to tidligere russiske provinser, i NATO.

På den økonomiske scenen er dollaren som reservevaluta et problem for hele verden. Sanksjoner og andre former for amerikansk finansimperialisme får land, inkludert svært store, til å forlate dollarbetalingssystemet. Ettersom utenrikshandelen i økende grad gjennomføres uten bruk av amerikanske dollar, faller etterspørselen etter dollar, men tilbudet har blitt kraftig utvidet som følge av kvantitative lettelser.  På grunn av offshore produksjon og amerikansk avhengighet av import, vil et fall i dollarens kursverdi føre til innenlandsk inflasjon, ytterligere senke amerikanske levestandarder og true de riggede, aksjer, obligasjoner og edle metallmarkeder.

Den reelle grunnen til kvantitative lettelser er å støtte bankenes balanser.  Den offisielle grunnen er imidlertid å stimulere økonomien og opprettholde den økonomiske oppgangen.  Det eneste tegn på utvinning er reelt BNP som bare vises som positivt fordi deflatoren er undervurdert.

Bevisene er tydelige på at det ikke har vært noen økonomisk oppgang.  Med BNP negativt i første kvartal og andre kvartal som trolig også vil være negativt, kan andre etappe av den lange nedgangen begynne i sommer.

Dessuten er dagens høye arbeidsledighet (23 prosent) forskjellig fra tidligere arbeidsledighet. På etterkrigstidens 1900-tall håndterte Den amerikanske sentralbanken inflasjonen ved å kjøle ned økonomien.  Salget ville avta, varelager ville bygge seg opp, og permitteringer ville skje.  Etter hvert som arbeidsledigheten økte, ville Fed snu kursen og arbeidere ville bli kalt tilbake til jobbene sine.  I dag er ikke jobbene der lenger.  De er flyttet over havet.  Fabrikkene er borte. Det er ingen jobber å ringe arbeidere tilbake til.

For å gjenopprette økonomien kreves det at eksport av jobber reverseres og jobbene bringes tilbake til USA. Dette kan gjøres ved å endre måten selskaper beskattes på. Skattesatsen på bedriftens fortjeneste kan bestemmes av den geografiske plasseringen der selskaper tilfører verdi til produktene de markedsfører i USA.  Hvis varene og tjenestene produseres offshore, vil skattesatsen være høy.  Hvis varene og tjenestene produseres innenlands, kan skattesatsen være lav.  Skattesatsene kan settes til å kompensere for de lavere kostnadene ved å produsere i utlandet.

Tatt i betraktning lobbymakten til transnasjonale selskaper og Wall Street, er dette en usannsynlig reform.  Min konklusjon er at amerikansk økonomi vil fortsette nedgangen.

På utenrikspolitisk front betyr hubris og arroganse av Amerikas selvbilde som det «eksepsjonelle, uunnværlige» landet med hegemoniske rettigheter over andre land at verden er klar for krig.  Verken Russland eller Kina vil akseptere den vassallstatusen som er akseptert av Storbritannia, Tyskland, Frankrike og resten av Europa, Canada, Japan og Australia.  Wolfowitz-doktrinen gjør det klart at prisen på verdensfred er verdens aksept av Washingtons hegemoni.

Derfor, med mindre dollaren og med den amerikanske makten kollapser eller Europa finner mot til å bryte med Washington og forfølge en uavhengig utenrikspolitikk, og sier farvel til NATO, er atomkrig vår sannsynlige fremtid.

Washingtons aggresjon og åpenlyse propaganda har overbevist Russland og Kina om at Washington har til hensikt å starte krig, og denne erkjennelsen har trukket de to landene inn i en strategisk allianse. Russlands 9. mai-seiersdagsfeiring av Hitlers nederlag er et historisk vendepunkt. Vestlige regjeringer boikottet feiringen, og kineserne var der i deres sted.  For første gang marsjerte kinesiske soldater i paraden med russiske soldater, og Kinas president satt ved siden av Russlands president.

Sakers rapport om Moskva-feiringen er interessant. Legg spesielt merke til diagrammet over tap fra andre verdenskrig. Russiske tap sammenlignet med de samlede tapene i USA, Storbritannia og Frankrike gjør det helt klart at det var Russland som beseiret Hitler.  I det orwellske vesten går den siste omskrivingen av historien ut av historien den røde hærens ødeleggelse av Wehrmacht. I tråd med den omskrevne historien nevnte Obamas bemerkninger på 70-årsjubileet for Tysklands overgivelse bare amerikanske styrker.  Til sammenligning uttrykte Putin takknemlighet til «folket i Storbritannia, Frankrike og USA for deres bidrag til seieren».

Russlands president har i mange år offentliggjort at Vesten ikke lytter til Russland.  Washington og dets vasallstater i Europa, Canada, Australia og Japan hører ikke når Russland sier «ikke press oss så hardt, vi er ikke din fiende. Vi ønsker å være dine partnere.»

Etter hvert som årene har gått uten Washington-høring, har Russland og Kina endelig innsett at deres valg er vassalage eller krig.  Hadde det vært noen intelligente, kvalifiserte personer i Det nasjonale sikkerhetsrådet, utenriksdepartementet eller Pentagon, ville Washington blitt advart bort fra neocon-politikken med å så mistillit.  Men med bare neocon hubris til stede i regjeringen, gjorde Washington feilen som kunne være skjebnesvanger for menneskeheten.

Tags: Kina, Neocons, Russland, AMERIKANSK økonomi, AMERIKANSK utenrikspolitikk, Vladimir Putin

Om forfatterenPaul Craig Roberts

Dr. Paul Craig Roberts gikk på fire av de fineste universitetene, studerte under to Nobelprisvinnere i økonomi, forfattet 20 fagfellevurderte artikler i tidsskrifter for stipend, og publiserte fire akademiske pressefellevurderte bøker, inkludert Harvard og Oxford Universities, og syv kommersielt publiserte bøker. Hans siste bok er The Neoconservative Threat to World Order: Washington’s Perilous War for Hegemony.

Flagg 17. mai

Det er nå tatt initiativ til barn skal gå med ukrainsk flagg i 17. mai prosesjonene for å vise solidaritet med barn som lider under krig. Dette er et politisk og rasistisk utspill fordi det utelater barn i «ikke-hvite» stater som USA/NATO har gått direkte til angrep på eller i andre stater der de har finansiert og organisert stråmannskriger og drevet/driver økonomisk sanksjonskrig. Jeg tenker på kriger og sanksjoner som pågår eller har pågått, men fremdeles virker ødeleggende på barns kår.

Krigen i Jemen, drevet av Saudi-Arabia og støttet av USA, har pågått i mange år og har et helt annet fryktelig preg enn det som skjer i Ukraina. I 2021 anslo FN at rundt 377.000 mennesker var døde på grunn av den 7 år lange krigen i Jemen. Omkring 150.000 drept i kamper, resten på grunn av vannmangel, sult og sykdom. I 2021 døde det ett jemenittisk barn under fem år hvert niende minutt på grunn av krigen, ifølge FN. Over 3,6 millioner er på flukt. Ta med Jemens flagg 17. mai.

FN melder også om resultatene av krigen Libya. Libya har blitt et sentralt utfartssted for flyktninger og andre migranter som forsøker å reise til Europa over Middelhavet. Dette har ført til en oppblomstring av menneskehandel og andre former for utnyttelse av sårbare mennesker på flukt. Oljeproduksjonen, som tidligere utgjorde 96 prosent av landets inntekter, har havarert på grunn av rivalisering om kontrollen over oljeressursene.

Libya sank fra 53. plass i 2010 til 94. plass i 2015 på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Indeksen måler forventet levealder, utdanning og inntekt. I 2020 beregnet FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) at 900 000 mennesker i Libya har behov for humanitær assistanse. Svært mange av disse er selvfølgelig barn. Ta med Libyas flagg 17. mai.

Verden har sviktet barna i Syria, skriver Redd Barna i 2018. Hele barndommen er bombet sønder og sammen, og tre millioner syriske barn har ikke opplevd annet enn krig. Til tross for løfter om trygge soner og ny våpenhvile, har det bare blitt verre for barna som bombes i hjemmene sine, på skolen og på sykehusene, sier Tove R. Wang, generalsekretær i Redd Barna i en pressemelding fra 2018. Min kommentar er at barna der fremdeles lider under virkningene av krigen som har ødelagt landet i en helt annen grad enn det som skjer i Ukraina.

Vi har 13 millioner syrere som har behov for nødhjelp, mer enn seks millioner internt fordrevne, i tillegg til 5,5 millioner flyktninger i nabolandene, meldte Panos Moumtzis, fra FN alvorstynget. Mange millioner av disse er selvfølgelig barn. Ta med Syrias flagg 17. mai.

Resultatene av USAs okkupasjon av Afghanistan. Lenge før hendelsene i august i år (2021) var den humanitære situasjonen i Afghanistan en av de verste i verden. Koronapandemi og alvorlig tørke i store deler av landet påfører befolkningen ytterligere lidelser. Verdens matvareprogram opplyser at en tredel av Afghanistans befolkning- nærmere 14 millioner mennesker- allerede er utsatt for sult. Mer enn halvparten av alle barn under fem år trues av akutt underernæring. FNs generalsekretær António Guterres uttalte i september at millioner risikerer å dø: «Det er vår plikt å utvise vår solidaritet med folk som lider og der millioner risikerer å dø av sult», sa FN-sjefen. Sannsynligvis er de fleste av disse barn. Ta med Afghanistans flagg 17. mai.

Ukraina-flagg kan være greit nok, men å glemme barna på resten av kloden som lider under forskjellige typer krig eller økonomiske sanksjoner fra våre egne allierte utenfor den «hvite» verden er selvfølgelig arrogant vestlig rasisme og politisk stillingtagen for den «hvite» verdens fortreffelighet.

Det trengs å flagges i solidaritet med barn i mange land over hele verden som lider under krig, fattigdom og sult påtvunget av et flere hundre år gammelt økonomisk system etablert av den transatlantiske overklassen, nå med USA i spissen. Det trengs flagg fra mange land 17. mai i solidaritet med barn som lider over hele den «ikke-hvite» verden, og for barn som lider mer og har lidd lenger enn barna i Ukraina.

Terje Valen, onsdag 11. mai 2022

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

Le Monde diplomatique

August 2007, side 4 og 5

Var det nødvendig å samarbeide med Det tredje riket?

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

(Artikkelen fra Le Monde diplomatique fra 2007 forteller om at den ukrainske nazismen og høyrenasjonalismen ble sluppet løs så tidlig som i 2007, etter den fargerevolusjonen i 2004 som var organisert av profesjonelle oppviglere finansiert av USA og andre vestlige land. Etter dette har disse politiske retningene som har blitt oppmuntret av de ukrainske lederne, stadig vokst i omfang og innflytelse. Det har gjort Ukraina til det mest nazifiserte land i verden siden Tyskland og Østerrike før 2. Verdenskrig. Akkurat som den gang har inspirasjonen kommet fra USA. Den store amerikanske rasist-ideologen Madison Grant, som fikk innført den rasistiske amerikanske immigrasjonsloven som fungerte mellom 1924 og 1965, skrev i 1916 boken The great race. Den ble oversatt til tysk i 1925 og ble en viktig inspirasjon for Hitler som skrev til Grant og sa at han hyllet boken som «min bibel». Kort etter ga han ut sitt eget hovedverk Mein Kampf. Dette er nøye behandlet i 6. kapittel i Gods of the Upper Air som kom ut i 2019 og er oversatt til svensk med tittelen Den Övre Luftens Gudar i 2022. I Ukraina var det den amerikanskfinansiert regimeendringen i 2004 som åpnet slusene for den nye fremveksten av nazismen i Ukraina som ble sluppet løs i 2007, nettopp den 9. mai, på denne frigjøringsdag fra nazismen. En retning som var forbudt da Ukraina var en del av Sovjetunionen. Kommentar av oversetter Terje Valen.)

I postkommunistiske land representerer historie – og spesielt andre verdenskrig – en stor del av idékampen. For de nasjonalistiske styrkene, som utgjør en av pilarene i de nye regimene, prøver å rettferdiggjøre sitt samarbeid med nazi-okkupanten og hans folkemorderiske foretak i Sovjetunionens navn. Så også i Ukraina.

Jean-Marie Chauvier rapporterer

Le Monde diplomatique

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

Maidan, uavhengighetsplassen i Kiev, hvordan kan vi glemme det? På slutten av 2004 hadde «Orange Revolution» innkalt TV-stasjoner fra hele verden. Det tilbyr nå igjen et show, men av en annen farge: det er i rødt det draperer seg selv, stemplet med sigden og hammeren. 9. mai 2007 er «seieren over fascismen» 62 år gammel (1). Og Ukraina husker det. På Kreschiatik Boulevard ved siden av plassen kommer veteraner fra Den røde armé og partisaner, fulle av medaljer. Fra en høyttaler hørtes den berømte salmen til opprøret i 1941: «Stående, enorme mennesker, som står overfor fascismens mørke, går de, folkets krig, den hellige krigen.»

I dette svært sovjetiske ritualet er det unge ukrainske demokratiet likevel godt representert: den «oransje» bevegelsen (nå en minoritet), dens leder, statsoverhode og vårt Ukraina-parti, Mr. Viktor Justjenko, «musen» Julia Tymosjenko som leder blokken med hennes navn, det gule og blå nasjonalflagget, den vanlige hæren … Er det slik at denne hyllesten er til Sovjetunionens bragd? Ikke i det hele tatt: det er ganske enkelt en forankret tradisjon. På kaken venter det et bittert kirsebær på presidenten: En folkelig demonstrasjon dukker opp bak den offisielle paraden, full av kommunistiske røde flagg, sosialistiske roser, blå og hvit av den stigende styrken til partiet av regionpartiet til i Mr. Viktor Janukovitsj, statsministeren. Dette er bølgen av flertallskoalisjonen i Rada, parlamentet, ledet av sosialisten Alexandre Moroz, og som statsoverhodet oppløste 2. april

Sistnevnte forsvinner raskt med sitt følge. Demonstrantene klatrer deretter opp åsene mot Parken for evige herligheter, og deretter dekker de heltenes graver med blomster, og til slutt, enda høyere, klatrer de opp på høydene til det pompøse minnesmerket for «Den store patriotiske krigen (2)», der det venter dem tradisjonelle småretter, taler og musikk. Tusenvis av dem krysser gatene og parkene, og gir seg hen til festen, mens de koser seg med de gamle kjente melodier: Veier av støv og tåke, Katyusha, Mørk natt, det brente Khata (3), Planeten brenner og blir gal og andre sanger og valser som fremkaller tider med krig, angst og befrielse.

Den uinnvidde fra Vesten ville ikke forstå så mye. Det er lite er kjent for ham hva nazi-okkupasjonen representerte i øst. Hvem informerte ham om massedrapene i 1941-1943, de brente landsbyene med sine innbyggere, de tre millioner utryddede sovjetiske fangene? Hva vet han om partisankrigen, om den røde hærens rolle, skjult for Vesten? Fremmed for ham er denne slaviske lyrikken, en blanding av oppriktige følelser og store ord. Denne store sorgomfavnende og sammenblandet arvet fra Sovjetunionen er nødvendigvis uforståelige for ham.

I disse dager ble det kringkastet russiske og ukrainske TV-filmer, dokumentarer og debatter om de strålende kampene, seierens gleder, men også de transgenerasjonelle traumene, de «forsvunnende» som vi fortsatt leter etter, de voksne som vokste opp i barnehjem eller med foreldre som selv er foreldreløse. Det er ingen mangel på tabubelagte emner fra Sovjetunionens tid: skjebnen til fanger reddet fra Tyskland og sendt som «mistenkte» til gulag, væpnet samarbeid, deportasjoner av folk «straffet» for forræderi av et mindretall av sine egne. 17. mai ble det holdt en offisiell «requiem-kveld» i Kiev til minne om tatarene som ble utvist fra Krim i 1944 (4). Det var også i Ukraina at Jiddishland ble utslettet: i Lviv, Babi Yar (se «I gropene til Babi Yar«), Berditchev, etc., hvor jødeutryddingen skjedde med kuler, den første delen av «Endlösung».

9. mai 2007 planla president Justsjenko også et «bittert kirsebær» på seierskaken. Han grep muligheten til å gjenopplive, i møte med sovjetiske veteraner, rehabiliteringen av de som kjempet mot dem: Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den ukrainske opprørshæren (UPA), ble offisielt anerkjent – så vel som den gresk-katolske kirken (Uniate), som var nær den – fra 2002, til tross for noen diskrete russiske, polske og jødiske protester. Det er et spørsmål om å fremskynde «nasjonal forsoning» for å overvinne fortidens splittelser.

Blant «motstandsheltene» han siterer er ikke lederen av de røde partisanene, Sidor Kovpak, men kommandanten for UPA, Roman Sjukhevitsj, hvis hundreårsjubileum ble feiret med stor fanfare 17. juli. Han glemte at han i 1941-1942 var en av lederne for Nattergal-bataljonen i Wehrmacht og medlem av det nazistiske hjelpepolitiet. En annen personlighet som ble hedre var Simon Petliura, den anti-bolsjevikiske nasjonalistlederen, som knuste arbeidernes opprør mot Kiev-arsenalet i februar 1918. Han ble kjent for å være pogromist, og falt i mai 1926 under slagene til en «jødisk terrorist» (5). Den første steinen i hans fremtidige statue ble lagt 25. mai i Poltava, der han ble født.

Kan vi trekke et tegn på likestilling mellom stalinistisk undertrykkelse og jødeutryddingen?

I Galicia, nasjonalismes vugge og bastion, slår man hardere til: her blir Galicia Division (Halitchina) hyllet, en styrke som vi vet tilhørte SS av Heinrich Himmler, men som det er lettere å kalle «Første divisjon av den ukrainske nasjonalhæren», ifølge det endelige navnet i 1944. Veteranene får, i denne regionen, de samme pensjonene som den røde hæren og UPA. En parade av SS og deres sympatisører, planlagt i Kiev 28. april. Kiev, ja, det er sant, ikke i Riga…

Omskriving av historien plager ikke regimet. OUN-UPA til den legendariske Stepan Bandera presenteres nå som en «motstand på tre fronter»: mot nazistene, Sovjet og polakkene. En forsvarer av bevegelsen innrømmer at den i utgangspunktet allierte seg med det tredje riket: han håpet bare på en uavhengig stat. Han siterte eksemplene på Kroatia, Slovakia og Vichy France. Det ville vært bedre å være et tysk protektorat enn et okkupert territorium. » I dagens Frankrike er dommen over marskalk Pétain, tidligere enstemmig ansett som en forræder for det franske folket, revidert. Det ble forstått at han forsøkte å sikre selv en dråpe uavhengighet for befolkningen som ikke kunne kjempe: kvinner, barn, eldre (6). »

Det er imidlertid ikke lett å videreføre temaet «nasjonal forsoning» mellom gårsdagens fiender. Den siste levende kommandanten for UPA, Mr. Vasily, holdt imidlertid en forsonende tale. 9. mai? Han gjør dagen til sin egen. » Dette er dagen for seier over fascismen. Hitlerisme var en skrekk. Hele Europa kjempet mot ham, ikke bare Den røde armé.»Han legger imidlertid til disse forvirrende setningene: «UPA har aldri kjempet mot folket i Ukraina eller Den røde armé (…).  Hans kommandanter og våre lot som om de ikke så hverandre. Vi kjempet mot NKVD-troppene (7) (…)  og fascistiske inntrengere.» Historikere vil bli overlatt til å løse denne sammenblandingen. Etter å ha vært anti-sovjetisk partisan frem til 1954, fange frem til 1960, arbeidet deretter kommandør Kouk, under tilsyn av KGB, ved Institutt for historie ved det ukrainske vitenskapsakademiet, hvorfra han ble utvist i 1972. Som pensjonert og respektert, skriver han sine memoarer…

Hvis herr Justsjenko hevder å balansere fordømmelser av nazisme og kommunisme, har han mye strevsomt arbeid å utføre. I 2006 beskrev en lov vedtatt av Rada hungersnøden i 1932-1933 som et «folkemord på det ukrainske folket» (Holodomor), mot stemmene til flertallet av parlamentsmedlemmer fra den østlige delen av landet. Kontroversen mellom historikere fortsetter, men presentantene har bestemt seg (8). De som protesterer blir sett på som «holocaustfornektere». I slutten av april 2007 fordømte statsoverhodet igjen det «totalitære kommunistiske regimet» i anledning en markering av Vistula-operasjonen, da Polen i 1947 utviste rundt hundre og femti tusen ukrainere. Men i Warszawa ble UPA anklaget for å utrydde polakker i 1943.

Titusenvis av ofre for sovjetiske henrettelser er begravet i Bykivnya-skogen, ikke langt fra Kiev. Den 20. mai 2007 fant en hyllest til «ofrene for kommunistisk terror» i 1937-1938 sted der, på initiativ fra Kiev Memorial Association, som grunnla et institutt for nasjonalt minne og et museum for sovjetisk okkupasjon. Svært kontroversielt og betraktet som «fornærmende og provoserende» av Moskva, blir museet, fra juni, beskyttet av ungdommen fra partiet til president. I 2006 sa Justsjenko: «Bykivnya-tragedien bør huskes slik Auschwitz, Buchenwald og Dachau blir husket.»  For å bruke dette til å likestille de stalinistiske undertrykkelsene og utryddelsen av jødene… Mens Vesten på flaut vis knapt har reagert på denne sammenslåingen, har Israel protestert mot to dimensjoner av denne feile oppfatningen: parallellen mellom Holodomor og Holocaust, men også den antisemittiske aktivismen som omgir denne kampanjen – noen påpeker at hovedansvarlig for kollektivisering og derfor hungersnød i Ukraina, Lazare Kaganovitch, var jødisk …

(Den seriøse akademiske historieforskningen regner ikke hungersnøden i Sovjet, inkludert Ukraina, for en villet og planlagt handling. Derimot regner en med at de drepte kulakene under kollektiviseringen var det. Merknad fra T.V.)

La oss vende tilbake til Maidan, hvor boder har tilbudt «ukrainsk litteratur» (siden 1986, forsikrer selgerne) med veltalende titler som: Protokoller til Sion eldste, verk av nazi-teoretikeren Alfred Rosenberg og historikeren Matvei Chapoval om Jødene i Ukraina, brosjyrer som fordømmer det «jødiske diktaturet»  i går i Sovjetunionen og i dag her. Noen brosjyrer bærer hakekorset. Disse uttrykkene for nazismen i sin rå tilstand ligger nært opptil – tilfeldig? – propagandaen til OUN-UPA. Sjokkinnføringen av antisemittisme har også sitt hovedkvarter i Kiev: på Academy of Personnel Management (MAUP) ledet av Mr. Georgii Shchekin, med et nettverk av universiteter og private skoler med femti-syv tusen studenter i trettito regioner. MAUP som utgir judeofobiske brosjyrer, har offisiell lisens for sin «undervisning».

Fra Estland og Polen og Ungarn kom kampanjen mot monumenter til sovjetiske soldater som frigjorde landet for nazismen. Den vant frem i Lviv i begynnelsen av mai (9). Flere organisasjoner krevde fjerning av minnesmerket til soldatene, for det meste ukrainske, som falt under frigjøringen av hovedstaden Galicia: dette var organisasjoner som for eksempel Svoboda («Frihet», tidligere Det sosial-nasjonale partiet), hvis leder Oleg Tiagnibog er kjent for sine krav om væpnet kamp«mot Moskali [moskovitter] og jødepakk « ; det nye ukrainske nasjonale arbeiderpartiet, hvis emblem, bokstaven N (nasjon) som blir krysset av en hammer, og ligner på hakekorset; Kongressen for ukrainske nasjonalister (KUN), som fordømmet opptøyene i slutten av april i Tallinn mot flyttingen av monumentet til Den røde armé som en «barbarisk pogrom av etniske russere». Natt til 12.-13. mai ble et monument og soldatgraver skadet i Lviv. Samme vår i 2007 ble flere jødiske kirkegårder og en synagoge vandalisert (10).

Og «revisjonistene» vant sin sak: Flere kommunestyrer, inkludert Lviv, kunngjorde demontering av sovjetiske monumenter. «Hele Ukraina må renses,» krevde de mest radikale. Det må sies at Kongressen av ukrainske nasjonalister (KUN) for eksempel beklaget det faktum at velgerne i det franske presidentvalget bare hadde valget mellom «sionisten Sarkozy og den sosialististen Royal», på grunn av mangel på «representant for den innfødte nasjonen (11)». Valeri Bobrovitsj, lederen av UNA-UNSO (12). ), den mest kjente radikale (og militariserte) organisasjonen, sier at den er bekymret for muligheten for at russiske stridsvogner tar hele regionen øst for Dnieper på to dager, og enda verre, risikoen for borgerkrig i Ukraina. Organisasjonen hans hevder at den er klar: Den har kjempet, våpen i hånd, i Georgia, Tsjetsjenia og Transnistria (13).

Minoritets-, splittede, radikale bevegelser er ikke isolert. Deres læresetninger gir i stor grad næring til det nasjonaldemokratiske, liberale og økologiske høyre, som støtter rehabilitering av OUN-UPA. Den sosial-nasjonale Tiagnibog var en del av generalstaben til «Oransjerevolusjonen». UNA-UNSO-aktivisten Andryi Skhil er medlem av Julia Tymosjenko-blokken, av «Orange»-opposisjonen, og det samme er patriarken for dissidentbevegelsen under Leonid Brezhnev, Mr. Levko Lukianenko, forfatter av antisemittiske appeller under valget til nasjonalforsamlingen i 2006 (14). Riktignok virker det som verdiene av orden og tradisjon, som er kjær for det ekstreme høyre, ligger langt borte fra vestlig liberalisme, men vi har sett andre steder at sammenfall er mulige.

Fortsatt på Maidan, her har vi kommunistpartiet i Ukraina til Pyotr Simonenko, fra en satt parlamentarisk gruppe. Dag etter dag holder kommunistpartiet, Sosialistpartiet, Partiet av regioner et møte «for konstitusjonelle rettigheter» som deres øyne har blitt krenket av presidenten. Lidenskapen til talerne står i kontrast til lytternes ro. I denne våren når termometeret klatrer til 30 ° C, har de føttene i fontener. Under brosteinene, på stranden: vannes de naive positive, røde bildene som det blir kjelt for på muntert vis.

I skyggen av kastanjetrærne på Kreschiatik Boulevard spaserer en sommerpublikum sakte til sin oppgave. I samtaler vekker den politiske krisen mer tretthet enn interessen. Det må sies at den brøt ut mot et bakteppe av økonomisk oppgang: – Elitene i begge leire kjemper for deling av næringer og markeder, sier mannen på gaten. For ikke å snakke om det amerikanske presset om å forankre Ukraina til Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) (15): I valgkampen i 2007 var det forsvarsminister Anatole Hrytsenko, kandidat i Ukraina, som bar atlantismens flagg. Den russiske marinebasen i Sevastopol ville bli truet. Fra denne Krim-halvøyen har USA til hensikt å hevde sin kontroll over Svartehavet, noe som er viktig for hele «Det større Midt-Østen». Estland og Canada ville til og med være klare til å finansiere den språklige ukrainiseringen av Krim …

Som vi vet (16), overlapper politiske konfrontasjoner her med regionalt og kulturelt mangfold. Alle drømmer om liberalisering og Europa. Men for noen som er russisktalende og «blandet», står ikke tilhørighet til den russiske verden i motstrid til ukrainsk patriotisme. De andre tar til orde for en etnisk identitet og sterkere bånd til Polen og USA. Og fremfor det antifascistiske minnet, også assosiert med Russland, foretrekker de koblingene som er smidd med OUN etter 1945, for behovene til den kalde krigen, spesielt innen World Anti-Communist League (WACL) (17) og Den anti-bolsjevikiske blokken av nasjoner som ble opprettet i 1943 i det tysk-okkuperte Ukraina. En rekke organisasjoner som har «resirkulert» mange tidligere nazister.

Ved å formidle det etno-nasjonale budskapet spilte den ukrainske diasporaen over Atlanterhavet en ledende rolle. Fra Galicia, noen ganger på flukt fra de «røde» fra 1943-1944, nådde disse utvandrerne Canada, USA og Australia. Medlemmer av OUN og deres barn holdt på håpet om Sovjetunionens fall som en mulighet til å vende tilbake for å forkynne det gode ordet i hjemlandet. Disse ukrainerne i utlandet sluttet seg til den «frie verdens» sak, men uten å benekte tradisjonen med «integrert nasjonalisme». De var innflytelsesrik i går i det radiofrie Europa – Radio Liberty-komplekset (18), i dag har arvingene i media og på nettsteder som er støttet av amerikanske og kanadiske stiftelser, erobret den ideologiske sfæren forlatt av de tidligere sovjetiske kadrene som har gått over til forretningsvirksomhet.

Historien, ifølge CIA, kan oppsummeres i en setning, megetsigende: «I andre verdenskrig forårsaket de tyske og sovjetiske hærene mer enn syv til åtte millioner dødsfall (19).«  Ingenting skiller nazistisk aggresjon og folkemord på den ene siden fra sovjeternes (inkludert flertallet av ukraineres) motstandskamp mot nazismen på den andre siden… en motstandskamp hånd i hånd med USA, Storbritannia, Gaullist France, Europas folkelige motstand.

En ukrainsk demokratisk journalist beklaget denne nye tendensen til å kalle de som befridde landets «okkupanter» og til å knytte årsaken til seieren bare til amerikanerne og britene.  «Hukommelsen om dette vil vike for nye klisjeer om konfrontasjon mellom to totalitære systemer», frykter Irina Chubatenko. Men forbrytelsene til det ene regimet [rettferdiggjør ikke] det andre. Spesielt siden han drepte, drepte, drepte, for å utvide sitt Lebensraum [livsrom]. Bestefaren min gikk i krig. Han var fange i tyske og sovjetiske leirer. Han opplevde de to regimene og deres forskjeller. For ham oppsto ikke spørsmålet om hvem fienden var (20). »

Jean-Marie Chauvier

Journalist, Brussel.

(1) På grunn av tidsforskjellen skjedde kapitulasjonen til Nazi-Tyskland 8. mai 1945 i Tyskland og 9. mai i Sovjetunionen.

(2) Innviet navn på Sovjetunionens krig mot nazistene i 1941-1945.

(3) Khata er det tradisjonelle ukrainske huset.

(4) Tatarer, som andre minoriteter, ble deportert til Sentral-Asia. Rehabilitert i 1956, kom de tilbake i årene 1980-1990. Jødene på Krim ble nesten utryddet av nazistene og deres lokale hjelpeorganisasjoner. Les Alexandre Billette, «Difficile retour des Tatars en Crimée«, Le Monde diplomatique, desember 2006.

(5) Simon Petlioura er anklaget for pogromer begått av sin hær. Hans personlige ansvar er ikke avklart, forsikrer hans forsvarere.

(6) Ruslan Chastyi,  Stepan Bandera, Folio, Kharkiv, 2006.

(7) Folkekommissariatet (Departement) for innenrikssaker, senere MVD.

(8) 233 stemmer i favør, 1 mot. Partiet for regioner og kommunister utfordret lovforslaget og foretrakk begrepet «tragedie», og deltok ikke i avstemningen.

(9) Navnet Lviv er nytt, denne byen ble kalt Lwov i løpet av de første polske århundrene, deretter Lemberg i mer enn hundre år i den østerrikske epoken, deretter igjen Lwov fra 1921 til 1939 i den restaurerte polske republikken, endelig Lvov i sovjetiske tider.

(10) Graver i Chernovtsy, minnesmerker over folkemord i Khmelnitsky og Ivano-Frankivsk (Vest), en synagoge i Dnepropetrovsk (Øst).

(11)  Natsiia i Derjava (KUN), Kiev, 8. mai 2007.

(12) UNA: Ukrainas nasjonalforsamling. UNSO: Ukrainsk nasjonalt selvforsvar (militær organisasjon).

(13) I midten av mai ble det avholdt en «antiimperialistisk kongress» med nasjonalistiske delegater fra de baltiske landene, Nord-Kaukasus og spesielt Tsjetsjenia.

(14) Som medlem av Helsingforskomiteen under Brezhnev, en «samvittighetsfange» sponset av Amnesty International, ledet han Det republikanske partiet (helt til høyre).

(15) Ifølge meningsmålinger nekter 70 % av ukrainerne NATO-medlemskap.

(16)  Jf. «Les multiples pièces de l’échiquier ukrainsk«, Le Monde diplomatique, januar 2005.

(17)  http://rightweb.irc-online.org

(18) Disse radiostasjonene opprettet av Central Intelligence Agency (CIA), som kringkastes på språkene til landene i Østen, som fortsatt opererer i den tidligere Sovjetunionen, forblir finansiert av Den amerikanske kongressen.

(19)  www.cia.gov/cia/publications/factbook

(20)  Gazeta po-Kievsky, 10. Mai 2007.

Se også leserbrevet i vår oktober 2007-utgave.