Putin vil ikke slå til mot Kiev.

Det er viktig å kjenne Russlands propaganda. Her er et eksempel – her er en artikkel i Pravda oversatt av Terje Valen.

Forfatterens navn Lyuba Lulko

Pravda, 23.08.2022 18:06

Putin vil ikke slå til mot Kiev. Han vil kvele Ukraina sakte i stedet.

Ukraina gjør sitt beste for å presse Russland til å slå til mot beslutningssentre i Kiev. Putin vil imidlertid ikke svelge agnet.

Drapet på den russiske journalisten Darya Dugina, forsøk på å angripe Krim, beskytning av Zaporizhzhia kjernekraftverk, grenseutposter og regionale sentre i Russland – alle disse angrepene var terrorangrep, hvis formål var å få Putin til å vise en tøff respons mot Ukraina.

Det er «hotheads» i Russland som lurer på hvorfor Russland er for motvillig til endelig å «starte» kampen i Ukraina. De oppfordrer også den russiske presidenten til å treffe beslutningssentrene. Putin vil ikke gå med på dette, for ikke å gjenta Napoleons vei til og fra Moskva. Napoleon kom til Moskva med en seier som ikke varte lenge, og han forlot den russiske hovedstaden med et nederlag som endte Napoleon Bonaparte selv.

Putin kan erklære Ukrainas hele ledere for terrorister og beordre å bombe sentrum av Kiev med Kinzhal-raketter. Men hva blir det neste?

Hva om Russland slår til mot beslutningstakere i Kiev?

For det første vil Zelensky og teamet hans overleve i bomberom.

For det andre vil bombingen av Kiev være et påskudd til NATOs for å ta en beslutning om å komme inn i krigen mot Russland. Britene har allerede sagt at de ville være klare til å gå til krig.

For det tredje vil mange ukrainere stå sammen mot Russland for å fortsette sin nytteløse motstand.

Økonomien bestemmer tempoet i den spesielle operasjonen

Putin vil ikke forhaste seg og ta en slik beslutning.

Moskva trenger tid til å «fordøye» de områdene som allerede er frigjort. For å gjøre dette må man bringe livet i orden der. Folk trenger nye jobber, nye hjem, barna deres må gå på skoler og barnehager og så videre og så videre. Det bør være reelle grunner for ukrainerne til å gå til meningsmålingene og bestemme om de skal bli med i Russland eller ikke. Ellers vil folk ignorere det.

Man bør også løse et kompleks av økonomiske problemer i Russland. Den russiske økonomien er langt fra slik man ønsker når den går gjennom prosessen med store overganger. Det føderale budsjettunderskuddet for juli 2022 utgjorde rekordhøye 892 milliarder rubler (sammenlignet med et overskudd på 261 milliarder for et år siden). I verste fall kan det utgjøre seks billioner rubler på et år.

Økonomer påpeker at Russlands inntekter har gått ned siden juni, mens utgiftene har økt med 25-27 prosent år for år. Også inflasjonen er høy – om lag 16 prosent. Russland må tilpasse seg sanksjoner, utvikle vitenskap og teknologi samtidig som alle tidligere sosiale gevinster opprettholdes.

Putin valgte taktikken for langsom kvelning av Ukraina

Putin valgte en annen taktikk – han vil kvele Kiev-regimet sakte. Militært sett vil Russland male Ukrainas væpnede styrker på østfronten og frigjøre DPR.

Moskva vil fortsette å presse det ukrainske regimet mot økonomisk kollaps. Ifølge offisielle data utgjør Ukrainas budsjettunderskudd om lag 4-5 milliarder dollar i måneden. Trykkpressen går, inflasjonen utvikler seg.

Ifølge vestlige ratingbyråer vil Ukraina miste 40 prosent av BNP innen utgangen av året. Ukraina opplever allerede et uavklart mislighold mens statsgjelden vokser – den vil snart nå 100 prosent av BNP.

Ukraina har allerede mistet sine viktigste havner, energiressurser, kornkammer, avsetninger. Det er unødvendig å si at Kiev trenger å opprettholde sin million-sterke hær også. Dette kan bare være mulig ved hjelp av vestlige lån, men det vil være vanskelig for Kiev-regimet å skaffe dem. Det er ingen offensiv for den ukrainske hæren ved fronten, noe som betyr at det ikke er utsikter til å bevare Kiev-regimet. Derfor kan Ukraina ikke tilbakebetale noen lån i det hele tatt.

Vesten vil ikke tåle presset

Den russiske presidenten vet at en lang konflikt i Ukraina vil koste Vesten mye. Vestlige land kan til slutt slutte å støtte Ukraina, og det vil være over med Zelensky.

Vesten vil ikke se en revolusjon i Russland. De vil mislykkes i å bringe en annen liberal til makten, som ville få Russland til å kollapse. Globalister vil ikke vinne her.

Redaktør: Dmitry Sudakov


Se mer på https://english.pravda.ru/world/153721-putin_kyiv/

Åtaka på Cyril Ramaphosa

Den 16. august hadde Klassekampen plutseleg ein to siders artikkel av tidlegare leiar av Rødt i Oslo, Andreas Liebe Delset, med skarp kritikk av president Cyril Ramaphosa i Sør-Afrika. Ramaphosa har nok mange svin på skogen som det heiter, han har svinga seg opp i overklassen og har mykje av ansvaret for den harde utbytting av arbeidarane i landet. Men kvifor kjem denne kritikken frå den tidlegare Rødt-leiaren no? Det er trass alt ti år sidan massakren i Marikana som er hovudinnhaldet i artikkelen, og dei andre kritiske momenta som blei nemnd har vore vel kjend lenge for dei som kjenner historia. Dessutan får ikkje forfattaren med seg den siste utviklinga i Sør-Afrika der det i sommar har vore reist mistillit mot Ramaphosa i nasjonalforsamlinga, utan at det har blitt fleirtal for det.

Grunnen til at det kjem kritikk mot Ramphosa i huvudstraumspressa er ikkje tilfeldig. Han har stilt seg nøytral i konflikten mellom Ukraina og Russland, nekta å vere med på sanksjonar og leia arbeidet med sterkare økonomisk samarbeid med Russland og med fleire land i Afrika. Dessutan er han ein av dei skarpaste kritikarane av USA si rolle Ukraina.  Han har også ei leiande rolle i Southern African Development Community (SADC) der 16 statar: Angola, Botswana, Comoros, Den Democratiske Republikken Congo, eSwatini, Lesotho, Madagaskar, Malawi, Mauritius, Mozambique, Namibia, Seychelles, South Africa, United Republic of Tanzania, Zambia and Zimbabwe, er medlemmer. Dei jobbar for tettare samarbeid mellom desse statane for å styrke sjølvråderetten deira og betre folka sin liv i landa. Organisasjonen hadde nett sitt førtiandre toppmøte i Kinshasa i Den demokratiske republikken Congo.

Alt dette er mot USA sin interesser i Afrika og internasjonalt. Som Ramaphosa seier har dei vore utsett for press frå USA for å vere med på sanksjonane mot Russland. Men det, meiner Ramaphosa, er ikkje i Sør-Afrikas interesse. Ein av leiarane i opposisjonen mot Ramaphosa er John Steenhuisen som leier partiet Den demokratiske allianse. Han jobbar for at Sør-Afrika skal støtte Ukraina i konflikten med Russland, noko han er blitt sterkt kritisert for av mange. Han har også gått i spissen for mistillitsforslaga mot Ramaphosa. Så dette dreier eigentleg om å få til et regimeskifte for å få lagd om heile Sør-Afrika sin utanrikspolitikk og for å få landet til å støtte USA/Zelenski i konflikten med Russland.

Dette er grunnen til aksjonane mot Ramaphosa nå, ikkje alt det andre som blir kasta opp mot han. Fordi den tidlegare Raudt-leiaren i Oslo og Klassekampen sin redaksjon ikkje har noko grep om hovudlinjene i utviklinga i verda no og ikkje har kunnskap om den internasjonale bakgrunnen for dei sakene som kjem flytande gjennom hovudstraumsmedia, er dei blitt eit haleheng til USA-imperialistane også i denne saka.

Terje Valen, torsdag 18. august 2022.

Europa: fanget i en felle

Posted by michael roberts July 24, 2022 Posted in marxism

(Maskinoversetting korrigert av Terje Valen.)

De store økonomiene nærmer seg en lavkonjunktur, hvis de ikke allerede er der; og likevel fortsetter inflasjonsrentene å stige (foreløpig).  De siste undersøkelsene av forretningsaktivitet, kalt Purchasing Managers Indexes (PMIer), viser at både euroområdet og USA nå er i et område for lavkonjunktur (dvs. ethvert nivå under 50).  De sammensatte PMIene (som setter sammen både industri og tjenester) for de store økonomiene i juli, viser:

USA 47.5 (nedgang)

Eurozone 49.4 (nedgang)

Japan 50.6 (bremser oppgangen)

Tyskland 48.0 (nedgang)

Storbritannia 52.8 (bremser oppgangen)

Ingen bør bli overrasket over hvordan eurosonens skårer, gitt virkningen av sanksjoner mot russisk energiimport. Noe som svekker industriproduksjonen i kjernen av Europa (se nedenfor).  Tysklands industriproduksjon har minket i over tre måneder.

Det store sjokket var i USA. Den amerikanske sammensatte PMI falt også i til lavkonjunkturnivå med 47,5 i juli, ned kraftig fra 52,3 i juni og signaliserte et solid fall i produksjonen i privat sektor. Nedgangen var den sterkeste siden de første stadiene av pandemien i mai 2020, da både produsenter og tjenesteleverandører rapporterte om dempede etterspørselsforhold.  Så akkurat som vi går inn i andre halvdel av 2022, synker amerikansk forretningsaktivitet.

Og ifølge det siste anslaget om reell BNP-vekst fra Atlanta Federal Reserve Bank, BNP NOW-modellen, i de tre månedene frem til juni, fikk den amerikanske økonomien en årlig rate på -1,6 %, likt med et tilsvarende fall på -1,6 % i første kvartal.  Hvis dette anslaget bekreftes neste uke, vil det bety at USA teknisk sett var i lavkonjunktur.

Den nåværende responsen på denne påstanden er: Hvordan kan amerikansk økonomi være i lavkonjunktur eller nær den, når arbeidsledigheten er nær den laveste noe gang og lønningene fortsetter å stige?  Men dette svaret er mildt sagt tvilsomt.  For det første er det to målinger av sysselsetting for USA: lønnstallene og husholdningsundersøkelsen (en undersøkelse av husholdninger med jobber).  Sistnevnte viser for tiden det motsatte av førstnevnte, nemlig et fall i antall amerikanere på jobb. I denne husholdningsundersøkelsen krympet arbeidsstyrken, og falt fra 164.376 millioner til 164.023 millioner, og deltakelsen (de i arbeid sammenlignet med den totale befolkningen i arbeidsfør alder) falt mer enn forventet til 62,2% – graf under.

De som krever arbeidsløshetstrygd for første gang (antall personer som krever kompensasjon fordi de er ute av arbeid) er nå i en jevn økning.

Og antall nye jobber som er tilgjengelig (kalt JOLTS) har nådd toppen.

For det andre, og viktigst, er at arbeidsløsheten er en etterslepende indikator i en lavkonjunktur.  Den ledende indikatoren er bevegelsen i bedriftens fortjeneste og forretningsinvesteringer, etterfulgt av produksjon og deretter arbeidsledighet.  Sysselsettingen kommer sist fordi den bare stiger helt til selskaper slutter å ta på seg mer arbeidskraft og begynner å redusere arbeidsstyrken.  Og de gjør dette bare når lønnsomhet og produksjon begynner å falle bort.  Og etter å ha nådd alle tiders topp, har fortjenestemarginene begynt å falle.

Under COVID-nedgangen steg overskuddet kraftig sammenliknet med lønningene og fungerte som drivkraft og skapte større stigning i inflasjonen.  Nå begynner det å endre seg etter hvert som overskuddet presses av stigende komponentkostnader og svekket etterspørsel.

Men det er i Europa at bevisene for en direkte nedgang er mest overbevisende.  Og det er ikke bare dataene om økonomisk vekst som støtter det.  I tillegg står Europa overfor et stort press på energiproduksjon og import, da sanksjonene som anvendes på russisk gass- og oljeimport ikke vil bli tilstrekkelig kompensert av import fra andre steder.

Mange tyske produsenter advarer om at de må stenge produksjonen helt hvis energiinngangene tørker opp. Petr Cingr, administrerende direktør i Tysklands største ammoniakkproduserende selskap, og en nøkkelleverandør av gjødsel og drivstoff til dieselmotorer, advarte om de ødeleggende konsekvensene av en slutt på russiske gassforsyninger.  «Vi må stoppe [produksjonen] umiddelbart,» sa han, «fra 100 til null.»  Ifølge UBS-analytikere vil ingen gass til vinteren resultere i en «dyp nedgangskonjunktur» med en BNP-sammentrekning på 6 prosent innen utgangen av neste år.  Tysklands Bundesbank har advart om at virkningene på globale leverandørkjeder av enhver russisk stenging vil øke den opprinnelige sjokkeffekten med to og en halv ganger.  ThyssenKrupp, Tysklands største stålprodusent, har sagt at uten naturgass for å drive ovnene kan «nedstengninger og tekniske skader på våre anlegg ikke utelukkes».

Og det er verre.  Inflasjonen øker fortsatt i de fleste europeiske økonomier.  Så den europeiske sentralbanken (ESB) har besluttet at den må handle for å øke renten kraftig.  Den presset opp styringsrenten med 50 milliarder i forrige uke, mer enn ventet, og tok renten inn i positivt territorium for første gang på et tiår.  Dagene med «kvantitative lettelser» er erstattet av «kvantitativ innstramming».

Men dette trekket kommer på det verste tidspunktet for land som Italia som er svært avhengig av russisk energi.  I forrige uke ble den tidligere teknokraten, den italienske statsministeren Mario Draghi, tvunget til å gå av da flere partier i koalisjonsregjeringen trakk sin støtte; noen fordi de motsatte seg hans støtte til militær hjelp til Ukraina; og noen fordi de så sin sjanse til å vinne et valg. Italia har en svært høy offentlig gjeldsgrad i forhold til BNP.

Frem til nå har rentekostnadene ved å betjene gjelden vært lave fordi rentene har blitt holdt lave av ESB, som også har gitt milliarder av kreditt til eurosonens regjeringer.  Men nå øker rentene, og investorene i italienske statsobligasjoner har blitt bekymret for at Italia (spesielt når en er uten en levedyktig regjering) kan finne det vanskelig å betjene denne gjelden.  Så avkastningen på de italienske 10-årige obligasjonene steg til over 3,5%.  Den italienske regjeringens fall truer også fordelingen av milliarder av euro fra EUs covid-tildelingsfond, som angivelig skal til Italia neste år for å øke den økonomiske veksten.

Så Europas økonomi går ned akkurat som ESB øker rentene for å kontrollere inflasjonen.  Som jeg har forklart i tidligere innlegg, vil det ikke fungere å øke rentene for å kontrollere stigende inflasjon forårsaket av svakt tilbud og svak produktivitet, og med Ukraina-krigen, bortsett fra å provosere frem en nedgang.

ESB har nå tydd til et desperat tiltak for å innføre et overføringsbeskyttelsesinstrument (TPI), en ny form for kreditt som vil bli levert ut til regjeringer som Italia hvis obligasjonsprisene kollapser.  Dette kan imidlertid aldri brukes fordi det vil bety at ESB vil gi åpen finansiering av Italias finansutgifter, noe som sannsynligvis vil være i strid med alle «Maastricht» -reglene for eurosonen.

ECB er fanget i det en analytiker kalte et «marerittscenario».  Nestlederen for den Brussel-baserte økonomiske tenketanken Bruegel, Maria Demertzis, sa: «Risikoen foran oss er at på grunn av energikrisen kan euroområdet ende opp i lavkonjunktur, samtidig som ESB må fortsette å øke rentene hvis inflasjonen ikke kommer ned.»  Krishna Guha, leder for politikk og sentralbankstrategi i den amerikanske investeringsbanken Evercore, sa: «Kombinasjonen av et bryggende gigantisk stagflasjonssjokk fra bruken av russisk naturgass som et våpen og en politisk krise i Italia er omtrent så nær en perfekt storm som man kan forestille seg for ESB.»

Noen harde tanker om post Ukraina

19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.

18. juni 2022

(Korrigert maskinoversetting av Terje Valen.)

Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:

  1. Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig.  Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
  2. En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter.  Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.

Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting gå?

I motsetning til Washingtons triumfalistiske uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen.  Enhver langvarig skade på Russland er åpen for debatt.

Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket,  og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.

Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.

I motsetning til optimistiske erklæringer kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.

Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.

Europa oppfatter allerede USA som en fallerende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.

Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.

Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.

Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO  europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge vil dette fortsette?

Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av dollaren som et våpen.

En av de mest urovekkende trekkene ved denne usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i karakteriseringen av Ukraina-krigen.  Vesten har aldri før vært vitne til en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.

Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.

Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.

Dessverre for Washington viser det seg at nesten hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.

Ukrainas usannsynlige teorier om seier

For å forstå hva som skjer i verden må vi, ved siden av å være informert om de andre stormaktenes uttalelser, også være informert om vurderingene og diskusjonene i verdens mektigste tenketank, Council on Foreign Relations, som i realiteten utgjør den ledende kraften i USAs utenrikspolitikk, med tidsskriftet Foreign Affairs. Her er en artikkel derfra. Det er viktig å være klar over at dette er del av en diskusjon, der det også finnes representanter for andre meninger. Men det er viktig å vite at USAs virkelige herskere, det amerikanske plutokratiet, nå finner at det er på sin plass også å legge frem denne meningen og analysen.

Fantasien om russisk nederlag og argument for diplomati

Av Barry R. Posen

8. juli, 2022

Ukrainas president Vladimir Zelensky i Kiev, juli 2022

Den ukrainske presidentens pressetjeneste / Reuters

Når russiske styrker vinner terreng i Ukraina, ser det ut til at landets president og allierte alle er enige: Ukraina må kjempe videre til seier og gjenopprette førkrigs status quo. Russland vil avgi de territoriale gevinstene de har gjort siden februar. Ukraina vil verken anerkjenne annekteringen av Krim eller de løsrivelsesstatslene i Donbas og ville fortsette nedover veien mot medlemskap i EU og NATO.

For Russland vil et slikt utfall representere et klart nederlag. Gitt de enorme kostnadene det allerede har hatt, sammen med sannsynligheten for at vestlige økonomiske sanksjoner mot landet ikke ville bli avsluttet med det første, ville Moskva få mindre enn ingenting fra denne krigen. Faktisk ville det være på vei mot permanent svekking – eller i ordene til USAs forsvarsminister Lloyd Austin, «bli svekket i den grad at det ikke kan gjøre de tingene som har vært målet for invasjonen i Ukraina.»

Ukrainas støttespillere har foreslått to veier til seier. Den første fører gjennom Ukraina. Med hjelp fra Vesten argumenteres det for at Ukraina kan beseire Russland på slagmarken, enten ved å utmatte Russlands styrker eller utmanøvrere dem gjennom skarpe operasjoner. Den andre stien går gjennom Moskva. Med en kombinasjon av slagmarkgevinster og økonomisk press kan Vesten overbevise Russlands president Vladimir Putin om å avslutte krigen – eller overbevise noen i hans krets om at det er nødvending å erstatte ham.

Men begge teoriene om seier hviler på sviktende grunnlag. I Ukraina er den russiske hæren sannsynligvis sterk nok til å forsvare de fleste av sine gevinster. I Russland er økonomien selsvtendig nok, og Putins grep stramt nok til at presidenten heller ikke kan tvinges til å gi opp disse gevinstene. Det mest sannsynlige utfallet av den nåværende strategien er da ikke en ukrainsk triumf, men en lang, blodig og til slutt en krig uten avslutning. En uttrukket konflikt vil være kostbar ikke bare når det gjelder tap av menneskeliv og økonomisk skade, men også når det gjelder eskalering – inkludert potensiell bruk av atomvåpen.

Ukrainas ledere og dets støttespillere snakker som om seieren er rett rundt hjørnet. Men det synet ser i økende grad ut til å være en fantasi. Ukraina og Vesten bør derfor revurdere sine ambisjoner og skifte fra en strategi for å vinne krigen mot en mer realistisk tilnærming: å finne et diplomatisk kompromiss som avslutter kampene.

SEIER PÅ SLAGMARKEN?

Mange i Vesten hevder at krigen kan vinnes på bakken. I dette scenariet ville Ukraina ødelegge den russiske hærens kampmakt, noe som fikk russiske styrker til å trekke seg tilbake eller kollapse. Tidlig under krigen hevdet de som overdrev Ukrainas styrke at Russland kunne bli beseiret gjennom utmattelse. Enkel matematikk syntes å fortelle historien om en russisk hær på randen av sammenbrudd. I april anslo det britiske forsvarsdepartementet at 15.000 russiske soldater hadde blitt drept i Ukraina. Forutsatt at antallet sårede var tre ganger så høyt, noe som var den gjennomsnittlige erfaringen under andre verdenskrig, ville det antyde at rundt 60.000 russere hadde blitt slått ut av aksjon. Innledende vestlige estimater setter størrelsen på frontlinjen russisk styrke i Ukraina på 120 bataljon taktiske grupper, som totalt ville være på maksimalt 120.000 mennesker. Hvis disse tapsestimatene var riktige, ville styrken til de fleste russiske kampenheter ha falt under 50 prosent, et tall som eksperter antar at de gjør en kampenhet minst midlertidig ineffektiv.

Disse tidlige anslagene ser nå altfor optimistiske ut. Hvis de var nøyaktige, burde den russiske hæren ha kollapset nå. I stedet har den klart en sakte, men jevn gevinst i Donbas. Selv om det er mulig at utmattelsesteorien en dag kan vise seg å være riktig, virker det usannsynlig. Russerne ser ut til å ha lidd færre tap enn mange trodde, eller har likevel funnet en måte å holde mange av sine enheter opp til kampstyrke. På en eller annen måte finner de reserver, til tross for deres uttalte uvillighet til å sende nylige vernepliktige eller mobiliserte reservister til fronten. Og hvis de blir presset ytterliger, kunne de forlate den motviljen.

Hvis teorien om sammenbrudd gjennom utmattelse ser ut til allerede å ha mislyktes i den testen som virkelighet er, er det et annet alternativ: ukrainerne kan utmanøvrere russerne. Ukrainas styrker kunne slå fienden i mekanisert krigføring, med stridsvogner og tilhørende infanteri og artilleri, akkurat som Israel slo sine arabiske fiender i seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Verken Russland eller Ukraina har tilstrekkelige mekaniserte kampenheter til å forsvare sine enorme fronter tett, noe som i prinsippet betyr at begge sider skal være sårbare for raske, hardtslående mekaniserte angrep. Så langt ser det imidlertid ikke ut til at noen av sidene har tydd til slike taktikker. Russland kan finne ut at de ikke kan konsentrere krefter for slike angrep uten å bli observert av vestlig etterretning, og Ukraina kan lide av lignende granskning av russisk etterretning. Når det er sagt, kan en forsvarer som Ukraina lokke fienden til å forstrekke seg. Russiske styrker kunne finne sine flanker og forsyningslinjer sårbare for motangrep – som det ser ut til å ha skjedd i liten skala rundt Kiev i krigens tidlige kamper.

De ukrainske og vestlige teoriene om seier er bygget på svak resonnement.

Men akkurat som den russiske hæren neppe vil kollapse gjennom utmattelse, er det også usannsynlig at de vil tape ved å bli utmanøvrert. Russerne virker nå kloke på slike gambits som Ukraina prøvde tidlig. Og selv om detaljene er knappe, ser ikke Ukrainas nylige motangrep i Kherson-regionen ut til å innebære mye overraskelse eller manøvrering. Snarere ser de ut til å utvikle seg som den slags langsomme, slipende offensiver som russerne selv har drevet i Donbas. Det er usannsynlig at dette mønsteret vil forandre seg mye. Selv om ukrainerne, fordi de forsvarer sitt hjemland, er mer motiverte enn russerne, er det ingen grunn til å tro at de er iboende overlegen på mekanisert krigføring. Høyt niva på det krever mye planlegging og opplæring. Ja, ukrainerne har tjent på vestlig rådgivning, men Vesten selv kan være ute av praksis med slike operasjoner, etter ikke å ha ført mekanisert krigføring siden 2003, da USA invaderte Irak. Og siden 2014 har ukrainerne fokusert sin innsats på å forberede styrker for forsvar av befestede linjer i Donbas, ikke for mobil krigføring.

Enda viktigere er at et lands evne til å gjennomføre mekanisert krigføring samsvarer med den sosioøkonomiske utviklingen. Både tekniske og ledelsesmessige ferdigheter er nødvendig for å holde tusenvis av maskiner og elektroniske enheter i orden og for å koordinere fjerntliggende, raskt bevegelige kampenheter i sanntid. Ukraina og Russland har tilsvarende dyktige befolkninger å trekke sine soldater fra, så det er usannsynlig at førstnevnte har en fordel i mekanisert krigføring.

En mulig motargument er at Vesten kan forsyne Ukraina med så overlegen teknologi at det overgikk det beste fra russerne, og dermed hjelpe Kiev med å beseire sin fiende gjennom enten utmattelse eller mobil krigføring. Men denne teorien er også fantasifull. Russland har en tre-til-en fordel i befolkning og økonomisk produksjon, et gap som selv de høyeste teknologiske verktøyene ville være hardt presset til å lukke. Avanserte vestlige våpen, som Javelin og NLAW antitank guidede missiler, har sannsynligvis hjulpet Ukraina med å kreve høy pris fra russerne. Men så langt har denne teknologien i stor grad blitt brukt til å utnytte de taktiske fordelene som forsvarere allerede liker – dekning, skjuling og evnen til å kanalisere fiendtlige styrker gjennom naturlige og menneskeskapte hindringer. Det er mye vanskeligere å utnytte avansert teknologi for å gå på angrep mot en motstander som har en betydelig kvantitativ fordel, fordi det krever å overvinne både overlegne antall og de taktiske fordelene ved forsvar. Når det gjelder Ukraina, er det ikke åpenbart hvilken spesiell teknologi Vesten har som vil være så mye til nytte for det ukrainske militæret at det kan knekke russisk forsvar.

For å forstå vanskeligheten Ukraina står overfor, kan du vurdere Nazi-Tysklands fiasko i sin siste store offensiv under andre verdenskrig, slaget ved Bulge. I desember 1944 overrasket tyskerne de allierte i Ardennerskogen med en konsentrasjon av mekaniserte og infanteridivisjoner mot en tynt forsvart 80 kilometer lang strekning foran. De håpet å knuse det allierte forsvaret i Belgia, splitte de amerikanske og britiske hærene, ta den kritiske havnen i Antwerpen og stanse den allierte krigsinnsatsen. Wehrmacht veddet på at dens dyktighet i pansret krigføring, dens arbeidskrevende sammensatte lokale numeriske overlegenhet og dens avanserte pansrede kjøretøyteknologi ville overvinne de kombinerte fordelene som de amerikanske og britiske militærene hadde når det gjelder arbeidskraft, artilleri og luftmakt. Selv om tyskerne var i stand til å oppnå overraskelse og nøt noen dager med suksess, gikk operasjonen snart i stå. Vestlige kommandanter fant raskt ut hva som foregikk og de brukte effektivt sin materielle overlegenhet til å slå tilbake fremrykkingen. I dag synes noen å antyde at ukrainerne prøver en strategi som ligner tyskerne for å overvinne lignende begrensninger. Men det er ingen overbevisende grunn til å tro at ukrainerne vil klare seg bedre.

VINNER DU I MOSKVA?

Hvis Kiev ikke kan vinne på slagmarken i Ukraina, kan det kanskje oppnå en seier i Moskva. Dette, den andre hovedteorien om seier, forestiller seg at en kombinasjon av slagmark, utmattelse og økonomisk press kan fremkalle en beslutning fra Russlands side om å avslutte krigen og gi fra seg gevinsten.

I denne teorien mobiliserer slagmarkens utmattelse familiemedlemmene til drepte, skadde og lidende russiske soldater mot Putin, mens økonomisk press gjør livene til gjennomsnittlige russere stadig mer dystre. Putin ser sin popularitet avta og begynner å frykte at hans politiske karriere snart kan ta slutt hvis han ikke stopper krigen. Alternativt ser ikke Putin hvor rask slagmark utmattelse og økonomisk privatisering undergraver hans støtte, men andre i hans krets gjør det, og i sin egen nakne egeninteresse avsetter de og kanskje til og med henretter ham. Når de er ved makten, søker de etter fred. Uansett innrømmer Russland nederlag.

Selv de mest patriotiske soldatene kan gå tom for tålmodighet hvis kampene virker nytteløse.

Men denne veien til ukrainsk seier er også full av hindringer. For det første er Putin en veteran og ekspert innen etterretning som antagelig vet mye om konspirasjoner, inkludert hvordan man forsvarer seg mot dem. Dette alene gjør en strategi for regimeendring lite trolig, selv om det var noen i Moskva som var villige til å risikere livet for å prøve det. For det andre er det lite sannsynlig at det å presse den russiske økonomien vil gi tilstrekkelige innskrenkinger til å skape meningsfylt politisk press mot Putin. Vesten kan gjøre russernes liv litt gråere, og det kan frata russiske våpenprodusenter sofistikerte importerte elektroniske underkomponenter. Men det virker usannsynlig at disse tiltakene vil ryste Putin eller hans styre. Russland er et stort og folkerikt land, med rikelig dyrkbar jod, rikelig energiforsyning, mange andre naturressurser, og en stor, om enn datert, industriell base. USAs president Donald Trump prøvde og men klarte ikke å kvele Iran, et mye mindre og mindre utviklet, men like energiuavhengig land. Det er vanskelig å se hvordan den samme strategien vil virke mot Russland.

Den effekten tap vil ha på Putins beregninger av egne interesser er vanskeligere å vurdere. Igjen er det imidlertid grunn til å være skeptisk til at denne faktoren vil overbevise ham om å trekke seg tilbake. Stormakter pådrar seg ofte store krigstap i årevis, selv av spinkle grunner. USA gjorde det i Vietnam, Afghanistan og Irak; Sovjetunionen gjorde det i Afghanistan. Før Russlands invasjon i februar insisterte mange i Vesten på at ukrainerne skulle organisere seg for et geriljaopprør mot Russland. Håpet var at dette prospektet ville avskrekke et russisk angrep i utgangspunktet, eller, hvis ikke, akkurat kreve en så høy pris fra russiske styrker at de snart ville forlate landet. Et problem med denne strategien er at opprørerne selv må lide mye for privilegiet å pålegge en høy pris på sine okkupanter. Ukrainere kan være villige til å pådra seg smertefulle tap i en konvensjonell utmattelseskrig mot Russland, men det er ikke klart at de kan påføre nok smerte til å oppnå den seieren de ønsker.

Det er heller ikke klart at de kan tåle slike tap i lang tid. Selv de mest patriotiske soldatene kan gå tom for tålmodighet hvis kampene virker nytteløse. Hvis voksende tap krever at Ukraina kaster stadig mindre forberedte tropper inn i en håpløs kamp, vil støtten til en åpen utmattelseskrig svekkes ytterligere. Samtidig vil russerne sannsynligvis ha høy toleranse for smerte. Putin har kontrollert den innenlandske fortellingen om sin krig så godt at mange russiske borgere ser kampen på samme måte som han gjør – som en avgjørende kamp for nasjonal sikkerhet. Og Russland har flere mennesker enn Ukraina.

TIL FORHANDLINGSBORDET

Ingen kan med sikkerhet si at den russiske hæren ikke kan bli truffet hardt nok eller smart nok til å medføre en kollaps, eller at Russland ikke kan bli skadet nok til å få Putin til å overgi seg. Men disse resultatene er svært usannsynlige. For tiden er det mest sannsynlige resultatet etter måneder eller år med kamper en frontlinje nær de nåværende kamplinjene. Ukraina bør kunne stoppe russiske fremskritt, takket være sin svært motiverte kraft, infusjoner av vestlig støtte og de taktiske fordelene ved forsvaret. Likevel har Russland overlegne troppetall, og det, pluss de taktiske fordelene ved forsvar, bør tillate det å hindre ukrainske motangrep skapt for å reversere gevinsten. I Russland vil vestlige sanksjoner irritere befolkningen og sette tilbake økonomisk utvikling, men landets selvforsynte tilførsel av energi og råvarer bør hindre tiltakene i å oppnå noe mer enn det. I Vesten, i mellomtiden, kan befolkninger, som som har fått vansker på grunn av sikkerhetsskader av sanksjoner, selv miste tålmodigheten med krigen. Vestlig støtte til Ukraina kan bli mindre sjenerøs. Samlet peker disse faktorene på ett utfall: uavgjort på slagmarken.

Etter hvert som månedene og årene fortsetter, vil Russland og Ukraina begge ha lidd mye for å oppnå ikke så mye mer enn det hver allerede har oppnådd – begrensede og pyrriske territoriale gevinster for Russland, og en sterk, uavhengig og suveren regjering med kontroll over det meste av sitt førkrigsområde for Ukraina. På et tidspunkt vil de to landene sannsynligvis finne det hensiktsmessig å forhandle. Begge sider må erkjenne at dette må være sanne forhandlinger, der hver av dem må gi opp noe av verdi.

Hvis det er det mest sannsynlige utfallet, er det lite fornuftig for vestlige land å frakte enda flere våpen og penger inn i en krig som resulterer i mer død og ødeleggelse for hver uke som går. Ukrainas allierte bør fortsette å gi de ressursene som landet trenger for å forsvare seg mot ytterligere russiske angrep, men de bør ikke oppmuntre det til å bruke ressurser på motoffensive som sannsynligvis vil vise seg nytteløse. Vesten bør heller bevege seg mot forhandlingsbordet nå.

Det er bare én ansvarlig ting å gjøre: søk en diplomatisk slutt på krigen nå.

For å være sikker, diplomati ville være et eksperiment med usikre resultater. Men det samme er den fortsatte kampen som er nødvendig for å teste ukrainske og vestlige teorier om seier. Forskjellen mellom de to eksperimentene er at diplomatiet er billig. Foruten tid, flybilletter og kaffe, er de eneste kostnadene politiske. For eksempel kan deltakerne lekke detaljer om forhandlinger med det formål å diskreditere en eller annen leir, ødelegge et bestemt forslag og generere politisk opprobrium. Slike politiske kostnader blekner i forhold til kostnadene ved fortsatt krig.

Og disse kostnadene kan lett vokse. Krigen i Ukraina kan eskalere til å omfatte enda mer destruktive angrep fra begge sider. Russiske og NATO-enheter opererer i nærheten til sjøs og i luften, og ulykker er mulig. Andre stater, som Hviterussland og Moldova, kan bli trukket inn i krigen, med tilleggsrisiko for nabolandene i NATO. Enda mer skremmende har Russland mektige og mangfoldige atomstyrker, og om det kommer til et sammenbruddet av deres innsats i Ukraina kan det friste Putin til å bruke dem.

En fremforhandlet løsning på krigen vil uten tvil være vanskelig å oppnå, men konturene av et oppgjør er allerede synlige. Hver side må gjøre smertefulle innrømmelser. Ukraina måtte gi fra seg betydelig territorium og gjøre det skriftlig. Russland må gi fra seg noen av sine slagmarkgevinster og gi avkall på fremtidige territoriale krav. For å forhindre et fremtidig russisk angrep, ville Ukraina sikkert trenge sterke forsikringer om amerikansk og europeisk militær støtte, samt fortsatt militær hjelp (men som består hovedsakelig av defensive våpen og ikke angrepsvåpen). Russland må erkjenne legitimiteten til slike ordninger. Vesten må gå med på å slappe av mange av de økonomiske sanksjonene de har lagt på Russland. NATO og Russland må starte et nytt sett med forhandlinger for å begrense intensiteten av militære utplasseringer og interaksjoner langs sine respektive grenser. Amerikansk ledelse vil være avgjørende for en diplomatisk løsning. Fordi USA er Ukrainas viktigste støttespiller og arrangøren av Vestens økonomiske presskampanje mot Russland, har landet størst innflytelse over de to partiene.

Det er lettere å uttale disse prinsippene enn å hamre dem inn i de gjennomførbare bestemmelsene i en avtale. Men det er nettopp derfor forhandlingene bør starte før heller enn senere. De ukrainske og vestlige teoriene om seier er bygget på svak resonnement. I beste fall er de en kostbar aveny til en smertefull avtale seinere som etterlater mye ukrainsk territorium i russiske hender. Hvis dette er det beste som kan håpes etter ytterligere måneder eller år med kamp, så er det bare en ansvarlig ting å gjøre: søk en diplomatisk slutt på krigen nå.   

BARRY R. POSEN er Ford International Professor of Political Science ved MIT. ( Massachusetts Institute of Technology.)

Mer av Barry R. Posen

Etter måneder med fornektelse innrømmer USA å drive biolabs i Ukraina

Juni 14, 2022 9: 52 AM CDT av Steve Sweeney

Etter måneder med fornektelse innrømmer USA å drive Ukraina biolabs

En kvinne viser det ukrainske flagget på toppen av en ødelagt russisk tank i Kiev, Ukraina, fredag 10. juni, 2022.

Washington har blitt oppfordret til å komme med sannheten om sitt biolabprogram i Ukraina etter at Forsvarsdepartementet innrømmet det eksisterer.

Pentagon sa torsdag at de har operert 46 biolabs i Ukraina som håndterer farlige patogener, etter tidligere å ha avvist anklagene som russisk propaganda.

Kina har sluttet seg til oppfordringer til USA om å forklare laboratorienes rolle og kapasitet etter Pentagons fantastiske snuoperasjon etter måneder med fornektelse.

I mars lekke de ut papirer som antydet at operasjonene i Ukraina var følsomme saker, mens Kiev angivelig ble blokkert fra å offentliggjørnoe om programmet.

Ifølge et dokument signert av de to nasjonene, er Ukraina forpliktet til å overføre de farlige patogenene til det amerikanske forsvarsdepartementet for biologisk forskning.

De som hadde reist bekymringer over biolabenes tilstedeværelse, har blitt avvist som konspirasjonsteoretikere og anklaget for å gulpe opp russisk desinformasjon.

Men kommentarer fra USAs viseutenriksminister Victoria Nuland i mars førte til ytterligere mistanker da hun så ut til å bekrefte det biologiske programmet, og sa at hun fryktet at laboratoriene ville «falle i russiske hender».

Kinas utenriksdepartements talsmann Zhao Lijian sa fredag at USA må forklare sin virksomhet og oppfordret den til å stoppe med «å være alene om å motsette seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for den biologiske våpenkonvensjonen (BWC)».

– Som jeg har understreket gang på gang, utfører USA flere biomilitære aktiviteter enn noe annet land i verden.

– Dessuten er USA det eneste landet som motsetter seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for BWC.

– Det internasjonale samfunnet har lenge vært bekymret for dette. I det siste har Russland videre avslørt USAs biomilitære aktiviteter i Ukraina og vist klart at USA har brutt BWC.

«Ifølge bestemmelsene i BWC er USA forpliktet til å avklare Russlands påstand for å gjenopprette det internasjonale samfunnets tillit til USAs overholdelse av BWC,» sa han.

Washington benekter russiske påstander om at de har eksperimentert på mennesker etter at det ble påstått at testing av patogener ble utført på psykiatriske pasienter fra Kharkiv.

USA har tidligere blitt anklaget for å ha deltatt i biologisk krigføring.

Den avdøde cubanske lederen Fidel Castro hevdet at USAs agenter hadde innført svinepest og denguefeber i landet, med en tidligere ukjent stamme av sistnevnte opprettet i et laboratorium.

Målet var å skape «flest mulig ofre», sier han.

Tidligere Daily Worker-korrespondent Alan Winnington og den australske journalisten Wilfred Burchett ble anklaget for forræderi og fikk passene sine kansellert etter å ha avslørt den amerikanske biologiske krigen i Korea på 1950-tallet.

Til tross for benektelsene konkluderte en internasjonal vitenskapelig kommisjon ledet av Cambridge Universitys professor Joseph Needham med at Kina og Nord-Korea hadde blitt utsatt for bakteriologiske våpen.

Korrigert fra maskinoversettelse av Terje Valen, 22.06.2022.

Zelenskyjs lederskap i nytt lys

Zelenskyjs lederskap i nytt lys: Hva det ikke snakkes om bak Putins invasjon

Et bilde som inneholder mann, person, tre, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Skrevet av Ola Tunander

8. June 2022

(Artikkel fra Ny Tids sommerutgave 2022.)

UKRAINA: Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon. Ukraina er et offer for dette brutale spillet. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav.

I 1990-93 ble Moskva gitt løfter om at NATO aldri ville bli utvidet mot øst. Likevel ble NATO utvidet med 14 land, og det på tross av innstendige russiske protester. Jeg lyttet selv til utenriksminister Jevgenij Primakovs kritikk av vestlig løftebrudd under et foredrag i Oslo i 1997. Fra og med 2008 sa Vladimir Putin at et NATO-medlemskap for Ukraina ville bli forhindret med alle midler, ikke fordi landet ville bli med i en «vestlig klubb», men fordi et NATO-medlemskap ville bli en plattform for fremskutte amerikanske våpen, også mulige atomvåpen, noen mil fra Moskva.

Putin sier at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962.

Men i vest ble Russland neglisjert. Putin sier nå at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962. I en vanlig tolkning av folkeretten gir ikke dette rett til en krig, like lite som de sovjetiske rakettene i 1962 kunne legitimere en amerikansk blokade eller krig. Men ifølge en amerikansk tolkning er et slikt preemptivt angrep legitimt. Den rettslige tolkningen er omstridt. The Guardian skrev nylig at det var helt forutsigelig at en NATO-utvidelse til syvende og sist ville ende opp i en krig. Da NATOs Jens Stoltenbergs 8. januar sa at det var opp til Ukraina selv å velge, var dette i praksis en krigserklæring. 20. januar skrev jeg i Klassekampen at vi går som «søvngjengere» mot en ny krig.

Vladimir Putin sa i sin tale 24. februar, på dagen for Russlands invasjon, at Vesten har vegret seg for å samtale om Russlands sikkerhet, og at Russland er blitt nødt til å handle. Han beskrev fem mål til grunn for invasjonen: 1) forhindre en NATO-utvidelse til Ukraina; 2) forhindre ukrainske atomvåpen; 3) støtte de russiskspråklige republikkene Donetsk og Lugansk (som hadde bedt om russisk hjelp); 4) Ukrainas «demilitarisering» og 5) «avnazifisering».

I mediene blir det ofte sagt at Putins mål har vært et regimeskifte eller en okkupasjon, men dette er ifølge Putins tale ikke eksplisitte russiske mål. Man kan hevde at krigen har sin egen logikk, men Moskvas erfaring fra den kalde krigens Polen og Afghanistan gjør neppe en okkupasjon til et russisk alternativ. Ifølge amerikansk militær teori burde Russland ha gått inn med i det minste fem ganger så store styrker for å kunne okkupere landet, og det vet også de russiske generalene. Da Moskva ville okkupere et land (Tsjekkoslovakia 1968) gikk man inn med mer enn ti ganger så store styrker per innbygger. Militære eksperter vet at de russiske styrkene i Ukraina aldri ville gi Putin mulighet å okkupere landet. En russisk «Quisling-regjering» er heller ikke en mulighet. Den ville ha krevd en okkupasjon. En deling av Ukraina i øst og vest er mulig, men neppe hva Moskva vil ha. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav:

1 NATO

Moskva vil ha garantier fra Washington og Kyiv om at Ukraina aldri vil bli med i NATO. Men USA har stadig støttet opp om et medlemskap, på tross av at alle visste at det ville lede til krig. I 2014 sa Henry Kissinger at Ukraina burde akseptere en «finsk løsning», en pakt som kan gi landet nøytralitet, men med full tilgang til vestlig økonomi (se «vennskaps- og bistandspakten» 1948).

En signatur her hadde løst problemet. Men USA var ikke interessert. 10. november 2021 ble det opprettet et «charter for strategisk partnerskap» mellom USA og Ukraina som ville åpne for Kyiv i NATO. Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas Freeman sa at Ukraina i praksis ble en del av NATO. Putin sa at Moskva var nødt til å gripe inn for å forhindre et fait accompli. Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon.

2 Atomvåpen

Ukrainas ambassadør til Berlin, Andrij Melnyk, sa i april 2021 at Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO. Russisk etterretning hevdet at Ukraina arbeidet med å utvikle atomvåpen, og at «USA visste om det». President Volodymyr Zelenskyj sa i sin tale i München 19. februar i år at Ukraina ville forlate sin atomvåpenfrie status (Budapest-memorandumet). Slikt sier man ikke hvis man ikke er nær ved å ha atomvåpen (Japan, som i praksis har atomvåpen, har ikke sagt at de forlater denne status).

Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO.

I Moskva gikk alarmen. Fem dager senere, på morgenen for invasjonen, sa Putin: «De søker å skaffe atomvåpen, vi vil ikke la dette skje.» Invasjonen ble satt i gang umiddelbart. Det kan forklare hvorfor russiske styrker, til å begynne med, var mindre forberedt enn de ukrainske. En skjult utvikling av atomvåpen skjer ofte i atomkraftverk, og russerne prioriterte tidlig å ta kontroll over et par atomkraftverk. Men spørsmålet er: Hvorfor kom Zelenskyj med denne uttalelsen i en slik spent situasjon? Han burde ha visst at dette ville trigge et russisk angrep. Hadde noen lurt eller instruert ham til å si det?

3 Donetsk og Lugansk

Krigen i det østlige Ukraina har pågått i 8 år med mer enn 13 000 døde, inklusive 3000-4000 sivile, og 1,5 millioner ukrainske flyktninger til Russland. Dette har vært en av Europas mest langvarige kriger. Etter fransk-tysk megling skrev Ukraina, Russland og OSSE i 2105 under Minsk-avtalen som ga relativ autonomi for Donetsk og Lugansk. Men sikkerhetstjenestene i Ukraina har ikke gitt sin støtte til avtalen. Høyreradikale styrker har fortsatt å bombe. De har i praksis hatt veto over presidentens beslutninger.

Fra 16. februar i år startet de, ifølge OSSE, en ny bombeoffensiv mot disse østlige områdene som innledning til en invasjon. 60 000 – 100 000 ukrainske styrker var samlet langs grensen. Russiske myndigheter la frem ukrainske dokumenter fra januar i år som sier at Ukraina fra 28. februar ville invadere Donetsk og Lugansk. 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar for den russiskspråklige befolkningen. Man måtte slå til preemptivt. Denne operasjonen fikk i oppgave å avslutte den åtte år lange krigen. Spørsmålet er: Hvorfor planla Ukraina for en militær operasjon som de visste ville trigge et umiddelbart russisk angrep?

4 Masseødeleggelsesvåpen

CIA har siden 2015 trent tusenvis ukrainske paramilitære styrker for å kunne møte et russisk angrep. Pentagon sa at man hadde forberedt ukrainske styrker på krigen med Russland i åtte år. Fra 2017 bygget USA opp en betydelig militær infrastruktur i Ukraina, som om landet var med i NATO. USA lot Ukraina utvikle atomvåpen,  og Pentagon har støttet mer enn elleve biologiske laboratorier i Ukraina, som hadde til oppgave å blant annet utvikle dødelige bakterier og virus som kunne benyttes militært. Bevis for disse laboratoriene har eksistert i flere år, og de var definitivt rettet mot Russland. Viseutenriksminister Victoria Nuland sa 8. mars, under ed, i en senatshøring: «Vi er nå meget urolige for at russiske tropper […] vil søke å få kontroll [slik at disse biologiske stoffene] kan falle i russiske styrkers hender.» Dette dreide seg ikke om sivil biologisk forskning, men om dokumentert produksjon av dødelige våpen (se artikkel nedenfor). Putin hevdet at Russland ville slå ut ikke bare slike våpensystemer, men alle offensive våpensystemer for å stoppe Ukrainas krig i øst, men kanskje enda viktigere, for å redusere risikoen for et katastrofalt amerikansk angrep på Moskva. Russland påstår nå å ha slått ut flere tusen militære anlegg i Ukraina. Denne delen av operasjonen synes å gå mot sin avslutning.

5 Azovbataljonen

Et siste mål med operasjonen sies å være en «avnazifisering» av Ukraina. Dette målet har ikke blitt tatt på alvor i Vesten. Nazistiske og fascistiske grupper har bare hatt noen få prosent i valgene. De er tilsynelatende marginale, men de har hatt en sterk stilling i sikkerhetstjenestene og i det militære. De har drevet mye av krigen i Donetsk og Lugansk. Azovbataljonen med sine nazisymboler hadde hovedkvarter i Mariupol. Den ble ledet av radikale nazister som Andrij Biletskyj og ble tatt opp i Ukrainas nasjonalgarde. Det betyr at de hadde støtte på det høyeste nivå. Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok grunnla det ukrainske nazistpartiet i 1991. Deres «Joseph Goebbels Political Research Center» byttet senere navn til noe mer opportunt.

Zelenskijs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, som ville dra inn NATO.

Parubij var kommandant for Maidan, sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd i 2014 og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av de tre lederne for Maidan, fikk inn fire ministre i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Dmytro Jarosj ble rådgiver for forsvarsstabssjefen i 2015. Nazistene har ikke hatt høye stemmetall, men de har mobilisert titusentalls aktivister, vært meget voldelige og lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på konflikten i øst. Yehvan Karas, lederen for den nazistiske gruppen C14 (tidligere ungdoms-parti til Tyahnyboks parti), fortalte media at de bare hadde 8–10 % av folket på Maidan, men de sto for 90 % av effektiviteten. De tvang presidenten til å flykte.  «Vi har startet en krig [med Russland]», sier Karas. Vestlige stater gir oss våpen fordi «vi liker å drepe». En fred synes å kreve en marginalisering og avvæpning av disse gruppene.

USA

Et første spørsmål: Hvorfor gjorde USA alt for å få Russland til å intervenere i Ukraina – med forberedelser for en NATO-utvidelse og for et ukrainsk angrep på Donetsk og Lugansk? Det ville med nødvendighet trigge en russisk krig i Ukraina. Poenget er at umiddelbart etter at Russland intervenerte, slo USA til med sanksjoner som var forberedt i måneder før invasjonen. Ifølge Adam Schiff, leder for Kongressens etterretningskomité, ville USA ha en krig mot Russland i Ukraina for å ta knekken på Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken sier at krigen kan fortsette året ut. USAs forsvarssjef sier at krigen vil kunne vare i flere år. USA deltar med etterretning og ledelse og med massiv våpenstøtte. USA vil kort sagt «slåss til siste ukrainer», for å sitere tidligere assisterende forsvarsminister Chas Freeman. USA vil ha en russisk krig som Russland ikke kan overleve, for å tvinge frem et regimeskifte i Russland.

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

SMAIL DOGAN-WE ARE WITH YOU. SE LIBEX.EU

Ukraina

Et annet spørsmål: Hvorfor ville den ukrainske ledelsen ha en krig? Dette er tilsynelatende vanskeligere å skjønne. Hvorfor arbeidet Zelenskyj for at Ukraina skulle bli med i NATO, bli til en atomvåpenmakt og ta Donetsk og Lugansk med makt, når alt dette definitivt ville trigge en russisk invasjon som ville ødelegge Ukraina? Kanskje finner vi forklaringen i den strategiske tenkingen til Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Han argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, for å unngå at Ukraina om et titalls år blir absorbert av Russland. Han sa: «Sannsynligheten er 99,9 prosent for at prisen for å bli med i NATO er en storkrig med Russland», og han beskrev detaljert hvordan denne krigen ville utvikle seg, akkurat som vi har sett den seneste tiden. Han fortsatte: «Selvfølgelig [er det beste] en storkrig med Russland og NATO-medlemskap som en følge av Russlands tap.» Når det gjelder taktikk, anbefaler Arestovytsj taktikken til islamistgruppen ISIL, som benytter seg av grusomhet mot egne sivile. At titusentalls ukrainere vil dø, er ikke Arestovytsjs problem.

For meg setter dette Zelenskyjs lederskap i et nytt lys. Zelenskyj vant en overlegen seier med 73 prosent av stemmene i presidentvalget i 2019 med et program for en fredelig løsning på krisen i Donetsk og Lugansk. Da han tiltrådte som president, gjentok han dette. Men umiddelbart etter sa nazistlederen Dmytro Jarosj at hvis Zelenskyj holder fast ved dette, vil han «henge i et tre i Khresjatyk» (hovedgaten i Kyiv). Zelenskyj ble nødt til å fortsette krigen. Azovbataljonen ble trent av amerikanske styrker. Krigen hadde med all sannsynlighet kunnet forhindres med en implementering av Minsk-avtalen og med en signatur som garanterte «ukrainsk nøytralitet». Men USA ville ikke akseptere disse vilkårene. USA vil ha en krig, og de vil «slåss til siste ukrainer».

Et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap» ville ha svekket USAs rolle i Europa.

Det kanskje viktigste med hele denne strategien var å inkludere Nord Stream II i sanksjonene for å stoppe en gjensidig tysk-russisk avhengighet: et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap». Det ville ha svekket USAs rolle i Europa og latt Europa vokse sammen i et nytt «kull- og stålfellesskap», noe som kunne forhindret en fremtidig krig i Europa. Krigen i Ukraina dreier seg om Europas sikkerhetsarkitektur. Og målet med USAs provokative politikk var ikke først og fremst krigen, men sanksjonene som ville følge krigen. Ukraina er et offer for dette brutale spillet.

Statens eksistens

Russland hadde neppe kalkulert med en så vel forberedt sanksjonsoffensiv som vi har sett de siste månedene. Russland behandles nå som en ulydig guttunge. En venn av meg sa en gang at «om en hund blir trengt inn i et hjørne, biter den».

«Historien viser at økonomiske kriger ofte er blitt til virkelige kriger», har den tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev uttalt. Kremls talsmann Dmitrij Peskov uttalte til CNN at atomvåpen kunne settes inn ved «trussel mot statens eksistens», og USAs oppførsel i Ukraina er blitt beskrevet av president Putin som en trussel «to the very existence of our state and to its sovereignty». Dette kan ende riktig ille.


Artikkelens referanser:

Det lengre intervjuet med Arestovytsj om en krig med Russland finnes på https://www.youtube.com/watch?v=1xNHmHpERH8

Intervjuene om ISIL m.m. finnes på flere steder: https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250

Robert Gates, 1997. From the Shadows – The Ultimate Insider’s Story of Five Presidents and How They Won the Cold War (New York: Touchstone, Simon & Schuster), pp. 143-149.

Brzezinski on intervention in Afghanistan (Translated from Le Nouvel Observateur, 15-21 January 1998).

Conversations with Lieutenant General Vladimir Cheremnikh, PRIO seminar 1994.

Transcript: Vladimir Putin’s Televised Address on Ukraine, Blomberg, 24 February 2022.

U.S.-Ukraine Charter on Strategic Partnership, US Department of State, 10 November 2021. https://www.state.gov/u-s-ukraine-charter-on-strategic-partnership/

Henry A. Kissinger, «How the Ukraine Crisis Ends», The Washington Post, 6 March 2014 https://www.washingtonpost.com/opinions/henry-kissinger-to-settle-the-ukraine-crisis-start-at-the-end/2014/03/05/46dad868-a496-11e3-8466-d34c451760b9_story.html

John Paul Rathbone, et al., «Military briefing: Russia rethinks line of attack», Financial Times, 1 March 2022. https://www.ft.com/content/88c4e349-9179-4bce-85d4-9d772304b13b

BBC News, «Ukraine Crisis: Transcripts of leaked Nuland- Pyatt call», 7 February, 2014.  https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957

Zach Dorfman, “CIA-trained Ukrainian paramilitaries may take a central role if Russia invades”, Yahoo News, 13 January 2022. https://www.yahoo.com/news/cia-trained-ukrainian-paramilitaries-may-take-central-role-if-russia-invades-185258008.html

Rudling, Per Anders, «The Return of the Ukrainian Far Right: The Case of VO Svoboda», in Ruth Wodak & John E. Richardson, Analysing Fascist Discourse (New York: Routledge, 2012), s. 228-255.

UNHCR Operational Update, Ukraine, December 2016 UNHCR Ukraine Operational Update – December 2016.pdf

United Nations, Meetings Coverage and Press Releases, «Concerned about Ongoing Militarization of Crimea, Human Rights Violations in Eastern Ukraine, Speakers Tell General Assembly Minsk Agreements Must Be Fully Implemented», 20 February 2020.

Poroshenko seeks U.N. peacekeeping, The Ukrainian Weekly, 1 March 2019 https://www.ukrweekly.com/uwwp/newsbriefs-182/

OSCE Daily Report 40/2022, 21 February 2022 https://www.osce.org/files/2022-02-20-21%20Daily%20Report_ENG.pdf?itok=82567

Tim Korso, «Russian Intelligence Chief Says Intel Showed Ukraine Was Working on Nukes, US Knew About It», Sputnik News, 3 March 2022.

«Ukrainischer Botschafter droht mit atomarer Aufrüstung», Der Spiegel, 15 April 2021.

«Zelensky’s full speech at Munich Security Conference», The Kyiv Independent, 9 March 2022.

Ministry of Defence of Ukraine, «Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff», 5 April 2015. Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff | Міноборони (mil.gov.ua)

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret. «Det som er igjen er en dampende haug med dollarpålydende gjeld»

Av Mike Whitney

Global Research, 9. juni 2022

Region: USA

Tema: Global økonomi

Et bilde som inneholder skriver

Automatisk generert beskrivelse

– Den voldsomme konfrontasjonen i Ukraina viser at vi snakker om mye mer enn skjebnen til regimet i Kiev. Hele verdensordenens arkitektur står på spill.» Sergei Naryshkin , direktør for Russlands utenriksetterretning.

***

Her er din «reservevaluta»-tanke for dagen: Hver amerikanske dollar er en sjekk skrevet på en konto som er overtrukket med 30 billioner dollar.

Det er sant. Den «fulle på tro og  ære» til det amerikanske finansdepartementet er i stor grad en myte holdt sammen av et institusjonelt rammeverk som hviler på et fundament av ren sand. Faktisk er USD ikke verdt papiret den er trykt på; det er en IOU som flagrer avgårde i et hav av rødt blekk .

Det eneste som hindrer USD fra å forsvinne inn i eteren, er tilliten til godtroende mennesker som fortsetter å akseptere den som lovlig betalingsmiddel.

Men hvorfor forblir folk trygge på dollaren når dens feil er kjent for alle? Tross alt er USAs nasjonale gjeld på 30 billioner dollar neppe noen hemmelighet, og heller ikke de ytterligere 9 billionene dollar som er stablet opp på Feds balanse. Det er en stealth-gjeld som det amerikanske folket er helt uvitende om, men som de er ansvarlige for likevel.

For å svare på det spørsmålet, må vi se på hvordan systemet faktisk fungerer og hvordan dollaren støttes opp av de mange institusjonene som ble opprettet etter andre verdenskrig. Disse institusjonene gir et miljø for å gjennomføre historiens lengste og mest åpenbare svindel, utveksling av høye seddelproduserte varer, råvarer og hardt arbeid mot lapper med grønt papir med døde presidenter på .

Man kan bare undre seg over genialiteten til eliten som laget denne svindelen og deretter påtvangt massene den i stort sett uten et pip av protest. Selvfølgelig er systemet ledsaget av ulike håndhevelsesmekanismer som raskt fjerner alle som prøver å enten bryte seg fri fra dollaren eller, Gud hjelpe oss, lage et alternativt system totalt. (Saddam Hussein og Muammar Qaddafi kommer til tankene.) Men faktum er – bortsett fra det institusjonelle rammeverket og den hensynsløse utryddelsen av dollarmotstandere – er det ingen grunn til at menneskeheten skal forbli koblet til en valuta som er begravd under et fjell av gjeld og hvis reell verdi er praktisk talt ukjent.

Det var ikke alltid slik. Det var en tid da dollaren var den sterkeste valutaen i verden og fortjente sin plass på toppen av haugen. Etter første verdenskrig var USA «eieren av størstedelen av verdens gull», og det var grunnen til at en internasjonal delegasjon «bestemte at verdens valutaer ikke lenger ville være knyttet til gull, men kunne knyttes til den amerikanske dollaren, «fordi dollaren  vi seg selv var knyttet til gull.» Her er mer fra en artikkel hos Investopedia:

«Arrangementet ble kjent som Bretton Woods-avtalen. Den etablerte sentralbankenes autoritet, som ville opprettholde faste valutakurser mellom deres valutaer og dollar. På sin side ville USA løse inn amerikanske dollar for gull på forespørsel .

Den amerikanske dollaren ble offisielt kronet som verdens reservevaluta og ble støttet av verdens største gullreserver takket være Bretton Woods-avtalen. I stedet for gullreserver akkumulerte andre land reserver på amerikanske dollar. Når de trengte et sted å lagre dollarene sine, begynte landene å kjøpe amerikanske statspapirer, som de anså for å være en trygg butikk med penger.

Etterspørselen etter statspapirer, kombinert med underskuddsutgiftene som var nødvendige for å finansiere Vietnamkrigen og Great Societys innenlandske programmer, fikk USA til å oversvømme markedet med papirpenger …

Etterspørselen etter gull var slik at president Richard Nixon ble tvunget til å gripe inn og koble dollaren fra gull, noe som førte til de flytende valutakursene som eksisterer i dag. Selv om det har vært perioder med stagflasjon, som er definert som høy inflasjon og høy arbeidsledighet, har den amerikanske dollaren forblitt verdens reservevaluta.» ( «Hvordan den amerikanske dollaren ble verdens reservevaluta» , Investopedia)

Men nå er gullet borte og det som er igjen er en dampende haug med gjeld. Så, hvordan i all verden har dollaren klart å bevare sin status som verdens fremste valuta?

Tilhengere av dollarsystemet vil fortelle deg at det har noe å gjøre med «størrelsen og styrken til den amerikanske økonomien og dominansen til de amerikanske finansmarkedene.» Men det er tull.

Sannheten er at reservevalutastatus ikke har noe å gjøre med «størrelsen og styrken» til USAs post-industrielle, serviceorienterte, bobledrevne, tredje-verden-hulls-økonomi. Det har heller ikke noe å gjøre med den påståtte sikkerheten til amerikanske statsobligasjoner» som – ved siden av dollaren – er tidenes største Ponzi-flam.

Den virkelige grunnen til at dollaren har forblitt verdens fremste valuta er på grunn av kartelliseringen av sentralbanken.

De vestlige sentralbankene er et de facto-monopol drevet av en liten kabal av personer  som koordinerer og samarbeider om pengepolitikken for å bevare sitt maniske dødsgrep om finansmarkedene og den globale økonomien. Det er en monetær mafia og – som George Carlin berømt sa: «Du og jeg er ikke i den. Du og jeg er ikke i den store klubben.» Bunnlinjen: Det er den nådeløse manipulasjonen av renter, prognoser og kvantitative lettelser (QE) som har holdt dollaren på sin høye, men ufortjente plass.

Den kommende globale økonomiske revolusjonen: Russland følger den amerikanske lekeboken

Men alt dette er i ferd med å endre seg utelukkende på grunn av Bidens hensynsløse utenrikspolitikk som tvinger kritiske aktører i den globale økonomien til å lage sitt eget rivaliserende system. Dette er en ekte tragedie for Vesten som har hatt et århundre med ustanselig rikdomsutvinning fra utviklingsland.

– på grunn av de økonomiske sanksjonene mot Russland – dukker det opp en helt ny ordre der dollaren vil bli erstattet med nasjonale valutaer (behandlet gjennom et uavhengig finansielt oppgjørssystem) i bilaterale handelsavtaler inntil – senere i år – Russland lanserer en utveksling- handlet råvarestøttet valuta som vil bli brukt av handelspartnere i Asia og Afrika.

Washingtons tyveri av Russlands utenlandsreserver i april satte turbo på den nåværende prosessen som ble ytterligere fremskyndet ved å utestenge Russland fra utenlandske markeder. Kort sagt, amerikanske økonomiske sanksjoner og boikotter har utvidet ikke-dollarsonen med mange størrelsesordener og tvunget frem en ny monetær orden.

Hvor dumt er det? I flere tiår har USA drevet en svindel der de bytter inn fiskeinnpaknings-valutaen sin mot ting av ekte verdi. (olje, produserte varer og arbeidskraft) Men nå har Biden-troppen skrotet det systemet helt og delt verden inn i stridende leire.

Men hvorfor?

Å straffe Russland, er det det?

Ja det er det.

Men hvis det er tilfelle, bør vi da ikke prøve å finne ut om sanksjonene faktisk fungerer eller ikke før vi hensynsløst endrer systemet?

For sent til det. Krigen mot Russland har begynt og de tidlige resultatene strømmer allerede inn. Bare se på hvordan vi har ødelagt Russlands valuta, rubelen. Det er sjokkerende! Her er scoopet fra en artikkel på CBS:

«Den russiske rubelen er den valutaen som gir best resultater i verden i år…

To måneder etter at rubelens verdi falt til mindre enn en amerikansk krone midt i de raskeste, tøffeste økonomiske sanksjonene i moderne historie, har Russlands valuta fått en forbløffende snuoperasjon. Rubelen har hoppet 40 % mot dollaren siden januar.

Normalt vil et land som står overfor internasjonale sanksjoner og en stor militær konflikt se investorer på flukt og en jevn strøm av kapital, noe som får valutaen til å falle…

Rubelens motstandskraft betyr at Russland er delvis isolert fra virkningene av de økonomiske straffer som vestlige nasjoner har pålagt etter invasjonen av Ukraina…» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Hva? Du mener angrepet på rubelen ikke fungerte likevel?

Ser sikkert slik ut. Men det betyr ikke at sanksjonene er en fiasko. Å nei. Bare se på effekten de har hatt på russiske råvarer. Eksportkvitteringer er langt nede, ikke sant? Her er mer fra CBS:

«Råvareprisene er for tiden skyhøye, og selv om det er et fall i volumet av russisk eksport på grunn av embargoer og sanksjoner, mer enn kompenserer økningen i råvareprisene for disse fallet,» sa Tatiana Orlova, ledende økonom i fremvoksende markeder ved Oxford økonomi.

Russland trekker inn nesten 20 milliarder dollar i måneden fra energieksport. Siden slutten av mars har mange utenlandske kjøpere etterkommet et krav om å betale for energi i rubler, og presset opp valutaens verdi.» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Du tuller med meg? Du mener rubelen stiger og Putin håver inn mer deig på varer enn noen gang før?

Jepp, og det er samme avtale med Russlands handelsoverskudd. Ta en titt på dette utdraget fra en artikkel i The Economist:

«Russlands eksport … har holdt seg overraskende bra, inkludert den som er rettet mot Vesten. Sanksjoner gjør at salget av olje og gass til det meste av verden kan fortsette uavbrutt. Og en økning i energiprisene har økt inntektene ytterligere.

Som et resultat forventer analytikere at Russlands handelsoverskudd vil nå rekordhøye i de kommende månedene. IMF regner med at i 2022 kan overskuddet på driftsbalansen, som inkluderer handel og noen finansstrømmer, komme inn på 250 milliarder dollar (15 % av fjorårets BNP), mer enn det dobbelte av 120 milliarder dollar registrert i 2021. At sanksjoner har økt Russlands handelsoverskudd, og dermed bidratt til å finansiere krigen, er skuffende, sier Vistesen. Ribakova regner med at virkningen av økonomiske sanksjoner kan ha nådd sine grenser. En beslutning om å stramme inn handelssanksjonene må komme neste gang.

Men det kan ta tid før slike tiltak trer i kraft. Selv om EU vedtar sitt forslag om å forby russisk olje, vil embargoen bli faset inn så sakte at blokkens oljeimport fra Russland vil falle med bare 19 % i år, sier Liam Peach fra Capital Economics, et konsulentselskap. Den fulle virkningen av disse sanksjonene vil merkes først ved starten av 2023 – da vil Putin ha samlet milliarder for å finansiere krigen sin.» Russland er på vei mot et rekordoverskudd på handelsbalansen» , The Economist)

La meg få dette på det rene: Sanksjonene skader faktisk USA og hjelper Russland, så ekspertene mener vi bør innføre flere sanksjoner? Er det det?

Nettopp. Nå som vi har skutt oss selv i foten, mener ekspertene det vil være lurt å skyte den andre også.

Er jeg den eneste som er slått av galskapen i denne politikken? Sjekk ut dette klippet fra en artikkel på RT:

» Russland kan tjene rekordhøye 100 milliarder dollar på gasssalg til europeiske land i 2022 på grunn av den kraftige økningen i energiprisene, rapporterte den franske avisen Les Echos denne uken, som siterer Citibank-analytikere.

Ifølge avisen vil de anslåtte inntektene fra gassalg være nesten dobbelt så mye som i fjor. Analysen tar ikke hensyn til fortjeneste fra salg av andre russiske råvarer, som olje, kull og andre mineraler.

Les Echos rapporterer at til tross for sanksjoner og advarsler om en omfattende embargo mot russisk energi, fortsetter de 27 EU-landene å sende omtrent 200 millioner dollar per dag til Gazprom. ( «Russiske gassinntekter anslås å nå nye høyder» , RT)

Så inntektene fra gass- og oljesalg oversvømmer bokstavelig talt Moskvas kasser som aldri før. I mellomtiden har energiprisene i EU og Amerika skutt i været til 40-års høyder.

Kan du se hvor kontraproduktiv denne politikken er?

EU synker inn i resesjon, forsyningslinjene har blitt alvorlig forstyrret, matmangelen vokser stadig, og gass- og oljeprisene er gjennom taket. Etter enhver objektiv standard har sanksjonene ikke bare sviktet, men slått spektakulært tilbake. Kan ikke Biden-folket se skaden de gjør? Er de fullstendig skilt fra virkeligheten?

Tenk om ukrainerne bruker Bidens nye artilleribatteri (HIMARS) til å beskytte byer i Russland? Hva så?

Så tar Putin av seg hanskene og stenger strømmen av hydrokarboner til Europa umiddelbart. Det er det som kommer til å skje hvis Washington fortsetter å eskalere. Du kan satse på det. Hvis Russlands «spesielle militæroperasjon» plutselig blir en krig, vil lysene over hele Europa bli mørke, hjemmene vil begynne å fryse, fabrikkene vil bli stille, og kontinentet vil gli hodestups inn i en langvarig og smertefull depresjon.

Er det noen i Washington som tenker på disse tingene, eller er de alle så fulle av sine egne presseklipp at de helt har mistet kontakten med virkeligheten?

Her er mer fra en artikkel på RT:

«Selv om det kollektive Vesten fortsetter å insistere – mot all observerbar virkelighet – at konflikten i Ukraina går bra for Kiev, blir store medier stadig mer urolige med situasjonen på den økonomiske fronten. Flere og flere observatører innrømmer at embargoene som er pålagt av USA og dets allierte ikke knuser den russiske økonomien, som opprinnelig ment, men snarere deres egen.

«Russland vinner den økonomiske krigen,» erklærte Guardians økonomiredaktør Larry Elliott torsdag. «Det er nå tre måneder siden vesten startet sin økonomiske krig mot Russland, og det går ikke etter planen. Tvert imot, ting går veldig dårlig, skrev han…

I et essay fra 30. mai sa Guardian-spaltist Simon Jenkins også at embargoen hadde mislyktes …

Som Jenkins påpeker, har sanksjonene faktisk hevet prisen på russisk eksport som olje og korn – og dermed beriket, snarere enn å utarme, Moskva, samtidig som europeere mangler gass og afrikanere går tom for mat. ” ( “Ettersom sanksjonene ikke virker og Russlands fremmarsj fortsetter, endrer vestlige medier sin melodi til Ukraina” , RT)

Fikk du med deg den delen om «Russland som vinner den økonomiske krigen»? Hva tror du det betyr i praksis?

Betyr det at Washingtons mislykkede forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni ved å «svekke» Russland faktisk legger enorme belastninger på den transatlantiske alliansen og NATO som vil utløse en re-kalibrering av forholdet som fører til en trassig avvisning av det «regelbaserte systemet».”

Er det det det betyr? Kommer Europa til å dele seg med Washington og la Amerika synke under sitt hav av rødt blekk på 30 billioner dollar?

Ja, det er akkurat det det betyr.

Uncle Sam’s 30 Year Bender

Tilhengere av Washingtons proxy-krig har ingen anelse om omfanget av feilen deres eller hvor mye skade de påfører sitt eget land. Ukraina-tilbakeslaget er kulminasjonen av 30 år med blodige intervensjoner som har brakt oss til et vippepunkt der nasjonens formuer er i ferd med å ta en dramatisk vending til det verre . Etter hvert som dollarsonen krymper, vil levestandarden synke, arbeidsledigheten vil stige, og økonomien vil gå inn i en nedadgående dødsspiral.

Washington har sterkt undervurdert sin sårbarhet for katastrofale geopolitiske tilbakeslag som er i ferd med å bringe det nye amerikanske århundret til en rask og uutholdelig slutt.

En klok leder ville gjøre alt i sin makt for å trekke oss tilbake fra randen.

*

Merknad til leserne: Vennligst klikk på deleknappene over eller under. Følg oss på Instagram, Twitter og Facebook. Gjenpost og del gjerne Global Research-artikler.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review .

Michael Whitney  er en kjent geopolitisk og sosial analytiker basert i Washington State. Han startet sin karriere som uavhengig borger-journalist i 2002 med en forpliktelse til ærlig journalistikk, sosial rettferdighet og verdensfred.

Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research

Copyright © Mike Whitney , Global Research, 2022

Dei lange linjene i USAs geopolitikk¨

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 1

Innleiing

For å forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina sin utanrikspolitikk og rolla til den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda. Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om  Eit anticolumbisk blikk på historia og Verdens undertrykte folk og land reiser seg. Men her skal eg ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk i noko meir detalj. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 2

Tidleg historie

Før 1776 var USA ein del av England. Det vil seie at det var engelske undersåttar som gjennomførte den første delen av folkemordet mot indianarane og Parlamentet i England var ansvarleg. Det same gald elles både Australia, New Zealand, Canada og Sør-Afrika. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 3

Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan

Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ein annan viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 4

Eksempelet Iran

Eg skal no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på bokmål.

Under 2. verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah og sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt. Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang reformer som møtte 7 motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 5

Brzezinski bygger på Mahan, Mackinder og Spykman

Så går vi tilbake til hovudforteljinga. Frå den russiske revolusjonen og frametter til tida etter 2. verdskrig låg ein stor del av det eurasiske kontinentet i Sovjet-Unionen. Etter 1949 låg ein annan stor del av kontinentet under Kina. Begge desse områda var då utanfor USA sin kontroll og berre ein viktig del av det vestlege Eurasia kunne bli dominert av USA, samt Sør-Korea og sjølvsagt det okkuperte Japan som blei omdanna til ein lydig vasall. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 6

USA sin bruk av muslimske jihadistar

Reagan var ein kompromisslaus antikommunist. Med dei nye Pershing II og Cruise Missiles håpte han å avgrense ein atomkrig til Europa og å kunne utføre eit effektivt avgjerande slag. Ved sidan av atomvåpen var det andre våpenet hans valdelege islamistar. Gjennom kontakt med Mohammed Zia ul-Haq og Hamid Gul i Pakistan klarte dei å få 100 000 islamistar gjennom Koran-skuler der dei blei opplært til jihad i Afghanistan. Den 27. mars underteikna han National Security Directive Number 16 (NSDD 166.)[i] Det gav ordre til forsterka støtte til Muhjahedin og avdekka det nye målet med den hemmeleg krigen i Afghanistan. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 7

Management of consent

Det er viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence, ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å oppnå eit endemål).Eg tenkjer derfor at ei grei norsk omsetting er Manipulasjon av samtykke. Her er det passande å sjå litt på den historiske utviklinga av USA sitt propaganda-apparat. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 8

Meir frå «det store sjakkbrettet»

Det USA gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si) tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland etter 1991. Så har USA stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne «analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen, den folkelege underhaldninga, massekulturen og påverknaden av Amerikas framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste. Lese vidare.

Dei lange linje i USAs geopolitikk 9

Brzezinskis konklusjon

I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Derfor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»[i] Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 10

Ukraina som eksempel

«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»

(Nicolo Machiavelli.)

De Babylon system is the vampire, falling empire, Babylonsystemet er vampyren, fallande imperiet,

Suckin’ the blood of the sufferer, Syg blod av offeret,

Building church and university, Byggar skule og universitet,

Deceiving the people continually. Narrar folket ustanseleg.

(Bob Marley, Babylon System.)

Innleiing

Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar av landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Eg skal i det følgjande samanfatte forskinga om forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020. Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 11

Krim og starten på Ukraina-krigen

Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som til dels bestod av russarhatande høgrenasjonalistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok ei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning. Les vidare.

Ei sentral oppfølging av denne teksten som tar opp korleis verdas undertrykte folk og land no reiser seg att er også viktig å lese.

Dei lange linjene i USA sin geopolitikk 3

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan

Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ei anna viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag.

Den amerikanske admiralen, Alfred Thayer Mahan, var ein av dei fremste forkjemparane for det som vart kalla den  «sterke  utanrikspolitikken» i USA ut på 1800-talet.

Han arbeidde ut frå herskarklassen i USA sine behov og skreiv at økonomien i USA ikkje ville  være i stand til å absorbere dei enorme mengdene industrivarer og kommersielle varer som blei produsert innanlands, og han argumenterte for at USA burde søke nye marknader i utlandet.  Då måtte USA garantere tilgang til desse nye internasjonale marknadene. Han studerte korleis England hadde bygd sitt oversjøiske imperium og brukte erfaringane på forholda i USA.

I 1890 gav han ut boka The Influence of Sea Power upon History 1660-1783. Her samanfatta han dei prinsippa som blei grunnsteinen i USA sin moderne sjøforsvars-doktrine om overlegenheit på havet. I Naval Act frå 1890 blei det forlangt at USA skulle kunne møte ein mogeleg fiende på alle hav. Mahan definerte sjøkrigsmakt som ein krigsflåte pluss strategiske posisjonar i andre land og område, slik England hadde klart å få til. 

Det ville krevje tre ting: ein handelsflåte, som kunne bere amerikanske produkt til nye marknader over den «store motorvegen» på hava ; ein amerikansk slagskipsflåte for å skremme eller øydelegge rivaliserande flåtar; og eit nettverk av  marinebasar mellom USA og oversjøiske land  og på kysten av desse landa, som var i stand til å gi drivstoff og forsyningar til den større marinen, og halde oppe kommunikasjonslinjer mellom  USA og dei nye marknadene. I første omgang meinte han at USA måtte skaffe seg posisjonar i det Karibiske hav og i Stillehavet.

Han meinte også at nasjonar som ikkje fortsette den ekspansive misjonen sin ville gå mot undergangen. Dette er både ei fortsetting av metodane brukt under columbismen og ei oppsummering av trongen til den framveksande monopolkapitalen i USA fram mot 1900. Kapitalismen i verda gjekk då over i sin monopolistiske og imperialistiske fase – så og i USA.

På den tida då Mahan gav ut bøkene sine hadde USA allereie sikra seg einerett på aggresjon i Latin-Amerika ut frå den såkalla Monroe-doktrinen frå 1823 som sa at ingen andre nasjonar skulle ha dominans der. Det skulle USA ha aleine. Då indianarane var drepne og drive vekk frå heile USA, og vestkysten var reinska rundt 1850, med unnatak for nokre lommer inne i landet, var det eit sterkt driv for å fortsette ekspansjonen vestetter Stillehavet og Aust-Asia. Den amerikanske krigsflåten gjorde landgang i Japan i 1853. Så blei Midway-øyane, midt ute i Stillehavet, tatt i 1867 og Samoa i 1878. I det fredelege Hawaii blei endeleg tatt i 1898. Guam blei  og tatt i 1898, under krigen mot Spania.

Eksemplet Hawaii

Hawaii er eit typisk eksempel på den amerikanske aggresjonen som vi har sett over alt i verda etterpå. Ukraina er no, i 2022) eit nytt eksempel på ein slik metode. Kamehameha I, som herska over den eine øya Hawaii, erobra alle øyene for første gong, og etablerte kongeriket Hawaii i 1795. Kongedømmet var velståande og viktig ut frå landbruket sitt og den strategiske plasseringa i Stillehavet. Amerikanaren sette opp plantasjar for å dyrke sukker. Metodane deira for plantasjedrift kravde mykje arbeidskraft. Bølgjer av innvandraren, som slo seg ned, kom frå Japan, Kina og Filippinane for å jobbe på plantasjane. Regjeringa i Japan organiserte og ga spesiell beskyttelse til sitt folk, som utgjorde omtrent 25 prosent av folka på Hawaii i 1896. Det hawaiiske monarkiet oppmuntra dette multietniske samfunnet, og etablerte først eit konstitusjonelt monarki i 1840 som lova lik stemmerett uavhengig av rase, kjøn eller rikdom.

Amerikanaren i kongedømmet si regjering fekk skrive om grunnloven, og avgrensa makta til kong «David» Kalākaua. Dei tok og frå dei fleste innfødde hawaiarar og asiatiske borgarar retten til å stemme ved å sett høge krav til eigedom og inntekt. Dette ga ein stor fordel for plantasjeeigarane. Dronning Liliʻuokalani forsøkte å ta tilbake den makta kongen hadde hatt i 1893. Men då gjorde forretningsmenn med hjelp frå det amerikanske militæret eit kupp. Dronninga blei sett i husarrest. Mot dronninga sin vilje blei  Republikken Hawaii danna. Etter kort tid bestemde så den nye regjeringa at Hawaii skulle slutte seg til USA i 1898 som territoriet Hawaii. I 1959 ble øyene til staten Hawaii. Den amerikanske aggresjonen var fullbyrda.

Det store spranget ut i verda

Det store spranget ut verda kom med krigen mot Spania frå april til desember i 1898, der USA under påskott av å fri folka i dei spanske koloniane, la desse under seg. Vi har alt nemnd Guam. Mest kjend er underlegginga av Cuba, men verst var folkemordet på Filippinane då USA erobra den nyleg frie staten etter å ha fått hjelp av fridomskjemparane der til å jage ut spaniarane. Så kom den store underlegginga av landa rundt Det karibiske hav frå 1901 til 1934. I tida mellom 1901 og 1934 la også USA under seg dei karibiske landa oftast med bruk av militær makt. Det er skrive ei detaljert avhandling om denne tida som mange i Norge ikkje kjenner så mykje til. Av dei mange eksempla på korleis USA opererer for å nå dei ekspansjonistiske måla sine kan eg nemne det hemmelege samarbeidet med ei gruppe som arbeida for å få provinsen Panama rive laus frå Columbia. Då desse, med amerikansk hjelp hadde klart dette, tok amerikanarane over den reelle makta for å få kontroll over området slik at dei kunne bygge ein kanal mellom hava vest og aust for det amerikanske kontinentet. Dette var viktig både for handel og for å kunne flytte flåtestyrkar raskt mellom Stillehavs-sida og Atlanterhavs-sida. Kuppmakarane blei grundig lurt. Denne taktikken med å få andre til å gjere jobben for seg og sidan lure dei, er eit av dei viktige trekka ved den amerikanske aggresjonen.

I det store og heile har USA kjempa for å halde overherredømme over heile Latin-Amerika frå før denne tida og fram til i dag. Kvar gong nokon har klart å rive seg laus og begynt å bygge opp landet ut frå folka der sine behov, har USA kjempa som besett for å kaste dei. Mest kjend er vel det USA-støtte kuppet i Chile i 1973. I dag er det dei daudelege sanksjonane og forsøka på regimeendring i Venezuela som kanskje best viser USA sin aggresjon.  Men vi så det og i Bolivia for nokre år sidan og i Nicaragua for kort tid sidan. Då landet melde seg ut or den amerikanskdominerte OAS (Organization of American States) hevda USA straks at valet ikkje var gyldig og sette inn sine sanksjonar.

Den groteske okkupasjonen av Haiti ved hjelp av USA sin humanitære organisasjonar som øydelegg landet, er og eit eksempel frå i dag. Vi finn og fleire opplysningar okkupasjonen og om kampen frå folket på Haiti for å komme seg ut av denne situasjonen. Eg vil og nemne den dramatiske Operation Urgent Fury. Den 25. oktober overfell USA saman med seks små karibiske statar, som dei kontrollerer, den vesle øya Grenada. Dei brukte ei veke på få øya under kontroll. Den 2. november 1983 fordømde FN si Generalforsamling aksjonen som «eit klart brot på internasjonal lov med 108 mot 9 stemmer. Det kan vere verd å sjå på FN-vedtaket.

Men ut frå trongen til finansoligarkane i USA, slik Mahan samanfatte den, var det også viktig å ha basar på kysten av land på andre sida av dei store hava. Filippinane var den første av desse. Denne trongen har prega USA sin geopolitikk heilt fram til no. Eg skal ikkje dokumentere alt som viser dette. Men det er særs godt dokumentert i fleire bøker.[i] Mahan si geo-imperialistiske tenking er framleis ein sentral del av USA sitt utanrikspolitiske arsenal. Mackinder er ein annan sentral del.

Halford Mackinder og erobring av verdsøya

Halford John Mackinder, som lanserte den geo-politisk teorien sin i eit innlegg han heldt i Royal Geografical Society i London i 1904, samanfatta forskinga og syna sine i boka Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction i 1919. Det ser ut til at boka ikkje fekk så stor merksemd før Mackinder gav ho ut att i 1942 då interessa for studia hans hadde dukka opp att fordi geo-strategane i USA diskuterte korleis dei skulle utvide området for si innflyting i verda etter 2. verdskrig. Nye utgåver kom i 1962 og 1981. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing vaks interessa for tankane hans svært mykje og i 1996 gav det amerikanske Institute for National Strategic Studies ut boka att. I forordet seier dei at boka blei merka av at Hitler brukte tankane derifrå for å førebu utvidinga av det tyske territoriet. Men dei tok ho altså fram att i 1942, og dei allierte planleggarane brukte ho i sluttkampen mot Hitler og i 1996 då dei, som en eineståande supermakta, planla sitt endelege herredømme over heile Eurasia. Og så skriv presidenten i National Defense University, Ervin J. Rokke, i føreordet til 42-utgåva at «Sidan slutten på Den kalde krigen, mens regional strategisk hovudbry hadde erstatta problema frå tida med global bipolar konfrontasjon mellom to supermakter, blei relevansen til Mackinders studie tydeleg att.» [ii]

Mens Mahan var oppteken av korleis sjøstatar skulle sikre interessene sine i verda og meinte at kontroll med hava var nøkkelen til kontroll med verda, var Mackinder av ei anna meining. Han sa at tida for at hava var viktigast for herredømme i verda var ute, og at kontroll med landområda var avgjerande for overherredømme i verda. Han meinte at det fans eit «nav»-område (pivot area) i verda og dei som hadde herredømme her, ville kunne kontrollere heile verda. Han laga ei skisse som illustrerte teorien. Seinare kalla han pivot area for «hjertelandet». Utanfor hjertelandet låg eit område han kalla den indre marginale halvmånen og utanfor der kom den ytre øyrike halvmånen.

Map of the "Heartland Theory", as published by Mackinder in 1904.

Vi ser at nav-området eller hjertelandet var mesteparten av det tidlegare Sovjet-Unionen og området ned i Iran.

Ut frå dette samanfatta han teorien sin i nokre enkle setningar:

Who rules East Europe commands the Heartland;

Den som herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet

who rules the Heartland commands the World-Island;

den som herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);

who rules the World-Island commands the world.

den som herskar over Verdsøya, styrer verda.

Dette skreiv han i 1919 då han var travelt opptatt med den engelske intervensjonen i Russland for å slå ned revolusjonen der saman med hærane til dei lokale godseigarhærane og dei 13 andre landa som invaderte landet. Dette har sidan vore ein fast strategi for England heilt fram til i dag.

Nicolas J. Spykman

Nicolas J. Spykman videreutvikla tankane til Mahan og Mackinder. Spykman er kjend som den åndelege far til den såkalla «Containment doktrinen» som USA følgde i høve Sovjet-Unionen etter 2. verdskrig. Han skreiv ei bok medan han levde, America’s Strategy in World Politics, 1942 og ei lita svært interessant bok som blei gitt ut etter at Spykman døydde av kreft i 1943, The Geography of Peace. Han tok utgangspunkt både i Mahan og Mackinder sine teoriar og utforma ein ny doktrine for USA sin sikkerheit som stat. Han seier at Mackinder ikkje heilt hadde forstått England sin geopolitikk då dei dominerte verda. Denne politikken gjekk nemleg ikkje ut på å erobre hjertelandet, slik Mackinder skildra det, men på å hindre at nokon stat dominerte Eurasia. Derfor hadde England alltid støtta statar i Europa som kjempa mot dei statane som til ei kvar tid såg ut til å kunne vinne hegemoni aleine. Dessutan hadde dei også halde Russland i age ved å hindre dei å komme seg sørover slik at dei fekk tilgang til havet. Så Spykman sa at dei hadde brukt makta si på havet for å ta område i det som Mackinder kalla «den indre halvmånen» (som Spykman kalla «rimland») sør for dette området.

Wikipedia har tatt ut nokre sitat som dei meiner er typiske for Spykman si tenking. Her er eit av dei som kan vere verd å studere:

«Det er ikke mange tilfeller i historien som viser store og mektige stater som skaper allianser og organisasjoner for å begrense sin egen styrke. Stater er alltid engasjert i å dempe kraften i en annen stat. Sannheten i saken er at stater bare er interessert i en balanse som er i deres favør. Ikke en likevekt, men en sjenerøs margin er deres mål. Det er ingen reell sikkerhet i å være like sterk som en potensiell fiende; det er sikkerhet bare i å være litt sterkere. Det er ingen mulighet for handling hvis ens styrke er fullstendig kontrollert; Det er bare en sjanse for en positiv utenrikspolitikk hvis det er en maktmargin som fritt kan brukes. Uansett teori og rasjonalisering er det praktiske målet den konstante forbedringen av statens egen relative maktposisjon. Balansen som ønskes er den som nøytraliserer andre stater, slik at hjemstaten står fritt til å være den avgjørende kraften og den avgjørende stemmen.»

– frå America’s Strategy in World Politics

Ut frå den ovannemnde analysane erstatta han Mackinder sin formel:

Den som herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet

den som herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);

den som herskar over Verdsøya, styrer verda.

med

Den som kontrollerer Rimland styrer over Eurasia;

Den som styrer Eurasia kontrollerer verdas lagnader.

Det dreidde seg då om å opprette ei motmakt i India, Afghanistan, Iran, Tyrkia, Mellom-Austen og kyststatane i Europa, mot landet som kontrollerte hjertelandet, med andre ord å gjerde inn makta i hjertelandet, eller på engelsk «contain» og ut frå det blei denne politikken kalla «containment». I denne inngjerdinga hadde også Norge ei viktig rolle som ein stat med lang kystlinje og grense mot Sovjet-Unionen. Den staten som hadde makta over hava (Mahan) kunne klare det. Spykman trekte og inn flyvåpnet si rolle i slikt arbeid. For at det skulle vere operativt i denne samanhengen, måtte dei å flybasar nær rimland. Denne politikken var det Spykman meinte USA burde følgje når dei hadde vunne krigen, slik han meinte at dei ville. Viss vi ser på situasjonen i dag (2022) så er ikkje Spykman sin strategi mogleg lenger fordi dei ikkje har kontroll med dei landa som gjerder inn «hjertelandet». Difor er dei tilbake til Mackinder sin formel og er ute etter å erobre heile Aust-Europa for så å ta over Russland og etter kvart Kina, eller komme til ein avtale med Kina som gir USA den reelle makta. Dette er den geostrategiske bakgrunnen for det som skjer i Ukraina.

Situasjonen etter 2. verdskrig

Først må vi slå fast at 2. verdskrig blei vunne av Sovjet-Unionen, leia av kommunistpartiet og Stalin (mot Nazi-Tyskland), og Kina, leia av kommunistpartiet og Mao (mot Japan), med tap av 25 millionar menneske i det førstnemnde landet (utanfor parentesane) og 27 millionar i det sistnemnde, og dei fleste var sivile. Opp mot dette må vi sjå på dei som har blitt presentert som sigerherrane i den vestlege verda, det vil seie noko vi kan kalle anglo-amerikanismen. USA tapte rundt 300 000 menneske, og berre soldatar. D-dagen er ei drope i havet samanlikna med Kursk-slaget og dei andre slaga på austfronten i Europa, og den amerikanske krigen Stillehavet er det same i høve til innsatsen frå det kinesiske folket. Det er rett at USA bidrog med utstyr til dei allierte, også til Sovjet-Unionen. Men det var ikkje mykje våpen dei gav til dette landet, det var mest militære køyretøy. I Kina gjekk hjelpa til Chiang Kai-tsjek som lenge kjempa like mykje mot frigjeringshæren som var leia av det kinesiske kommunistpartiet, som mot dei japanske okkupantane. Til slutt måtte Mao ta han til fange for å tvinge han til berre å slås mot japanarane.

USA, som ikkje fekk øydelagt noko, men som tvert imot bygga opp ein enorm industri, dominert av krigsindustrien, opplevde krigen som ein gullalder. Dette har prega folk og leiarar i USA, dei har ikkje nokon erfaring med fiendtleg inntrenging på eige territorium. Heilt avgjerande for verdshistoria var det at krigen gav dei moglegheit til å bli den mektigast supermakta i verda. Og at våpenindustrien har ei dominerande rolle i heile industrien. Dette har prega USA sterkt heilt fram til i dag, og kanskje enno meir no når resten av produksjonsøkonomien i USA har blitt sett ut til Mexico og Kina osb. og minka mykje i USA sjølv.

USA hadde altså bygga opp ein enorm industri som var prega av krigsproduksjon, men der og mykje kunne bli brukt eller omstilla til bruk for fredelege formål. Den store frykta var at samanfallet av den store marknaden som var skapt under krigen, skulle forsvinne, og skape ein stor økonomisk krise i USA. Dei måtte sikre seg mange og store marknader i resten av verda, og Europa var viktigast. Dette arbeidet tok til allereie under krigen.

Det første målet etter krigen blei derfor å hindre at Sovjet-Unionen fekk tilgang til store delar av den vest-europeiske marknaden. Då det var klart at Sovjet kom til å vinne krigen var det viktig å opprette ein front i vest for å hindre at Sovjet kom til rykke heilt fram til Tyskland si vestgrense og dermed få i stand eit samarbeid etter krigen der Tyskland var ein del. Etter krigen var Sovjet-Unionen og kommunismen blitt svært populære fordi folk hadde sett kven det var som gjorde det meste av jobben både i den direkte kampen mot Nazi-Tyskland og i motstandskampane i dei forskjellige landa. Difor måtte både Sovjet-Unionen og kommunistane i Europa bli redusert slik at dei miste innflytinga si. Her var England, med Churchill i leiinga, ei viktig alliert for USA slik landet har vore heilt fram til no.

Det andre målet var å skape eit økonomisk-politisk system i Europa som gagna USA og gjorde dei til den dominerande makta der. Det hadde vore skrekken for geo-imperialistane i England i lang tid at det skulle oppstå eit maktsenter på fastlandet i Europa som kunne truge England si stilling i området. Dei hadde ført og støtta mange krigar for at dette ikkje skulle skje. Det var godt summert opp av Mackinder. Ut frå desse røynslene blei det i USA (og England) fort laga planar for ein stor ideologisk-politisk offensiv mot «kommunismen» og det blei oppretta organ som skulle sikre USA si militære leiing og si innflyting for å utnytte marknaden i Europa. Vi fekk Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken, NATO og Kol og stålunionen. Sistnemnde var utgangspunkt for den vidare utviklinga mot det som no er EU og som framleis er ein vasall under USA. Opninga av marknaden for USA blei kamuflert som hjelp gjennom Marshall-planen. Då Sovjet-Unionen ikkje ville legge seg inn under reglane frå USA, fekk ikkje dei noka hjelp og måtte bygge opp det svært øydelagde landet med eigne krefter. Noko dei klarte på forbausande kort tid, men med nye store offer.

Bruken av Spykman under Den kalde krigen

Nokre grunnleggande moment i politikken Spykman la fram, blei leiande for USA sin politikk under heile tida med Den kalde krigen, fram til Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing i 1991. Men då verdskrigen var slutt og herskarane i USA vurderte den nye situasjonen blei Spykman sine tankar omforma. For det første så ville John Foster Dulles ikkje ha noko containment. Han ville at USA skulle ta tilbake dei områda som Sovjet-Unionen hadde besett under krigen, roll back strategien. Vi skal sjå at denne politikken vann fram at då Sovjet-Unionen var oppløyst i 1991 og har blitt utvida slik at han no styrer USA sine affærar i Ukraina.

Men Dulles vann ikkje fram. Ein som protestere mot Dulles si linje var Brzezinski som vi skal sjå meir på etter kvart. Det var containment-linja til Spykman og George Frost Kennan som vann fram. Men Kennan utvida området for containment til å gjelde heile verda, ikkje bere rimlandet til Spykman. USA måtte ta kontroll med alle nye  stader der det dukka opp statar eller rørsler som kunne svekke USA sin dominans, mens Spykman, som skreiv den siste boka si i 1943, var oppteken av å få oppretta ein fredeleg situasjon der USA  og England kunne samarbeide med sine allierte, Kina og Russland, for å sørgje for at ingen statar på det eurasisk kontinentet fekk ei dominerande stilling der. Men når det gald Kina blei det etter kvart utvikla ein linje for å samarbeide med dei for å halde Sovjet-Unionen i sjakk. Mao sin artikkel frå 1964 som definerer Sovjet-Unionen som sosial-imperialistisk var til god hjelp for den overordna amerikanske geopolitikken i strevet etter å få kontroll med Mackinder sitt «hjerteland». Etter mi meining var det ein av Mao sin feile vurderingar, saman med «det store spranget» og «kulturrevolusjonen».

Men heller ikkje Kennan si endring av Spykman varte. Kennan sin teori gjekk i hovudsak ut på at inngjerdinga skulle skje utan våpenmakt, med hjelp økonomiske middel (Marshall-planen), ideologisk kamp mot «kommunismen» og diplomati. Men Paul Nitze, som kom etter Kennan, meinte at det måtte våpenmakt til. President Truman gjekk for dette, og så starta våpenkappløpet med dei daudelege prøvesprengingane av atomvåpen og alle andre følgjer. Her passar det at vi tar for oss Iran.


[i] David Horowitz Free World Colossus, 1964 – omsett til norsk i to bøker Den kalde krigen, 1964 og USA og den tredje verden, 1965. Horowitz har seinare blitt ein forsvarar for USA, men boka hans står seg ut frå kjeldene han har hatt. Michael Clare, War Without End – American Planning for the Next Vietnams, 1970. Fleire bøker av Leon Blum der den grundigaste er Killing Hope: U.S. Military and CIA Interventions Since World War II, 1995 som er omsett til svensk med tittel CIA & USA:a verkliga utrikspolitik, 1998. Her trekk Blum fram 54 aggresjonar frå USA i heile verda sidan 1945. Ei nyare bok er Vijay Prashad Washington Bullets – A History of the CIA, Coups, And Assassinations, 2020.

[ii] Halford Mackinder Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction, 1996, side xv.