Marx, heimekontor og arbeidarorganisering

I Klassekampen 25.3.20 skriv Yohan Shanmugaratnam eit innlegg der han stiller spørsmålet Kva er venstresidas svar på koronakrisa? Spørsmålet er godt, men så kjem nokre påstandar som me må sjå nærare på. «… vi står overfor et scenario med utraderte arbeidsplasser og enda vanskeligere forhold for fagorganisering. For mer enn 170 år siden beskrev Karl Marx og Friedrich Engels hvordan industrikapitalismens framvekst også skapte en historisk mulighet for å organisere arbeiderne, fordi de ‘presses sammen i større masser’ fabrikkene og arbeiderkvarterene, der de ‘vokser i styrke og fornemmer denne styrken mer og mer’. Vel, Marx og Engels hadde åpenbart ikke hørt om hjemmekontor.»

La oss ta den siste påstanden først. Alle som har litt kunnskap om Marx veit at han i ti år, frå hausten 1852, livnærte seg som journalist for New York Tribune. I heile den tida skreiv han alle dei rundt 320 artiklane sine frå heimekontoret sitt i London. Til saman skreiv han og Engels 487 artiklar som Marx fekk betaling for. Som på så mange felt var Marx også ein pioner på  heimekontor. Hans yrke som journalist viser også at det ikkje er alle som kan arbeide frå heimekontor. Heile den materielle produksjonen og distribueringa av dei materielle produkta krev at arbeidarar må ut av heimen. Det same gjeld store deler av helsevesen og andre offentlege (og private) tenester. Det er ein sport å tillegg Marx handlingar og meiningar han ikkje har. Og mange går på det fordi dei ikkje har kunnskap om saka.

Så til dei første påstandane. Her legg Shanmugaratnam vekt på heilt andre moment enn dei Marx framhevar. La oss ta eit sitat frå Den tyske ideologi som viser det: «Konkurransen isolerer individene, ikke bare borgerne, men i enda høyere grad proletarene fra hver hverandre, til tross for at den bringer dem sammen. Derfor tar det lang tid før disse individene kan forene seg, helt bortsett fra at en slik forening – hvis den ikke skal være rent lokal – forutsetter at de nødvendige midlene, de store industribyene og de billig og hurtige kommunikasjonene først må være skapt av storindustrien; derfor kan enhver organisert makt som står overfor disse individer som lever isolert og under forhold som daglig reproduserer denne isolasjon, først beseiret etter langvarige kamper. Å forlange noe annet ville være det samme som å forlange at konkurransen ikke eksisterte i denne bestemte epoke av historien eller at individene skal la være å ta hensyn til forhold som de i sin isolasjon ikke har kontroll over.» (Karl Marx: Verker i utvalg, bind 2, side 105, Pax 1970.) Han framhevar og at arbeidarane har lettare for å slutte seg saman fordi dei alle står i grunnleggande same forhold – dei arbeider for løn og er underlagt kapitalens diktat når det gjeld verksemda si og at dei lokale samanslutningane blir avløyst av dei nasjonale, og blir til klassekamp.

Marx seier altså at dei vesentlege forholda som skaper vilkår for sameining av arbeidarane er at dei blir samla i store byar og at dei har tilgang til høgt utvikla kommunikasjon. Dette er tilfelle i mykje høgare grad i dag enn då Marx levde. Derfor er også vilkåra for sameine arbeidarklassen mykje betre enn for 170 år sidan. Så ut frå dette meiner eg at Shanmugaratnam si oppfatning er grunnlagt på ei misoppfatning av Marx sitt syn og at har derfor blir for pessimistisk når det gjeld organisering av arbeidarane. Bruk av dei nye kommunikasjonsmidla og lett tilgang til møteplassar ikkje langt frå der ein bur vil vere fordelar.

Eg meiner og at det er andre tiltak under pandemien som er meir vesentleg når det gjeld kor mogleg det er å organisere arbeidarklassen til kamp for alle lønsarbeidarane sine interesser i ein krisesituasjon. Stenging av arbeidsplassar, isolering i heimane, forbod mot forsamlingar, svekking av det borgarlege demokratiet gjennom unnatakslover osb. Vi kan no lettare sjå for oss korleis det borgarlege demokratiet vil kunne slå over i eit borgarleg despoti når det kapitalistiske systemet kjem i djup krise. Dette viser mellom anna kor viktig det var at Stortinget gjekk mot det vidtgåande forslaget til unnatakslov som regjeringa la fram. Men det viser og at regjeringa allereie var over smertegrensa i det borgarlege demokratiet. Og det opnar for at ei regjering, under større kriser, kan foreslå og presse gjennom unntakslover som raskt set dette demokratiet til sides utan at Stortinget klarer å gripe inn. Med stengde arbeidsplassar og  forbod mot at folk samlar seg til protestar i gatene og eventuelt portforbod, og utkommandering av fleire soldatar for å handtere situasjonen, er dette eit scenario vi kan sjå i enden av regjeringa sitt forslag om det oppstår ein annan og enno meir alvorleg situasjon som truger heile det kapitalistiske systemet og finanskapitalens makt.

Så kan vi ta fatt på det viktige spørsmålet som Shanmugaratnam reiser. Eg har forsøkt nokre svar her https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Artiklar%20om%20kommunisme%20i%20kvardagen.htm

Eg meiner altså at vi må organisere oss for å kjempe fram meir kommunisme i kvardagen og førebu ei oppheving av kapitalismen på best mogelege vis. Heilt sentralt står meir samfunnsmessig kontroll. Det gjeld samfunnsmessig kontroll over produksjonsmiddel med utbygging av industriar som dekkjer behov i landet og som produserer meir miljøvenleg enn dei kan gjere der ikkje har så mykje vasskraft. Så treng me samfunnsmessig kontroll over transport av det som blir produsert og fordelinga av dette, tilrettelegging for meir sjølvberging, meir ressursar til jordbruk med omlegging til norske forsyningsressursar i staden for utanlandske og bruk av meir middel på helse og velferd for folket. Når det gjeld miljøet må vi følgje Marx sitt råd om at all naudsynt produksjon må gå føre seg med bruk av så lite energi som mogleg og på måtar som er passande for menneska sitt vesen og at all sløsing må vekk. Omlegging av tungtransporten og gradvis innføring av transportmåtar som minskar privatbilismen. Det meste av dette vil vere eit radikalt brot med all regjeringspolitikk frå 1980-talet av og frametter og i sin heilskap kan det ikkje gjennomførast under kapitalismen. Med stor mobilisering i arbeidarklassen kan noko av det tvingast fram også under dette systemet, men i ein kapitalisme der tendensen til lågare profittrate slår inn vil den kapitalistiske staten heile tida dra i motsett retning av arbeidsfolks behov.

Alt dette krev sjølvsagt også at vi må ut av EU-systemet sin frie flyt av kapital og styrke det politiske sjølvstyret til nasjonalstaten vår. Og det krev at vi må ut av USA-NATO sine desperate og svært skadeleg tiltak for å halde på verdsherreveldet sitt.

Terje Valen, 25. mars 2020.

Eneste måte for løse miljøkrisen

Eneste mulige hovedmetode for å komme vekk fra fossil energi er forsert energisparing. Vi har ingen energikilder som innen rimelig fremtid kan erstatte de fossile. Rundt 80 % av verdens energiforbruk dekkes av disse. Vindturbiner er svært problematiske ut fra andre miljøproblemer pluss at de trenger backupkraft når det står stille osv. En hovedstrategi som er innrettet på å bygge ut alternative energikilder er derfor dømt til å mislykkes. Vi må lytte til Marx som for over 150 år siden sa at vi må drive vår nødvendige utveksling med naturen med bruk av minst mulig energi og på en måte som er bra for menneskene.

Terje Valen, 22.3.2020.

Miljøkampen må innrettes på sparing av energi for å lykkes

Finanskapitalens strategi i miljøkampen er å utvikle stadig nye energikilder og energibærere for å kunne fortsette sin profittdrevne økonomi. Dette er selvfølgelig en umulig strategi og vil føre til enorme økonomiske og sosiale problemer, økodespotisme og videre ødelegging av mennesker og miljø.

I tredje bind av Kapitalen gir Marx oppskriften til dagens miljøkamp. Han snakker her om at den menneskelige virksomhet kan deles i to området. Det ene ligger bortenfor det arbeidet som vi trenger for å leve, det ligger bortenfor den egentlige materielle produksjonen. Han kaller det frihetens rike. Det andre området er der menneskene kjemper med naturen for å holde opp livet sitt og reprodusere livene sine. Dette området finner vi alle samfunnsformer og produksjonsmåter. Så skriver Marx følgende: «Innenfor dette området kan friheten bare være at det samfunnsmessige mennesket, de forente produsentene, på fornuftig vis regulerer denne stoffvekslingen sin med naturen og får den under kontroll i stedet for at den hersker over dem som en blind makt (slik det er under kapitalismen – TVs merknad). Det kan bare være at de fullfører den (stoffvekslingen) med minst mulig bruk av energi og under de vilkårene som er mest verdige og passende for den menneskelige naturen deres. Men det forblir alltid et nødvendighetens rike.»
De siste setningene gir oss retningen for den virkelige miljøkampen i dag. Det viktigste ved den er å finne måter å produsere og kommunisere på som trenger minst mulig energi. Og selvfølgelig å stanse alt sløseri og all unødig og skadelig produksjon og kommunikasjon.

Det som er sitert ovenfor er også en av de sentrale formuleringene av Marx sin kommunisme.

Terje Valen, 21. mars 2020.

Corona og beredskap – en kapitalistisk skandale

Under de siste tiårene med kapitalistisk utvikling har stort sett all beredskap for krise blitt bygget ned. Man har satset på at tilførsel av livsnødvendige produkter utenfra skal kunne opprettholdes under alle forhold. Dette er selvfølgelig en illusjon, men det er skreddersydd etter de store finansmonopolenes profittdrevne strategi. Det norske jordbruket bygges stadig ned fordi det etter kapitalistisk regning ikke er lønnsomt nok. Vi bruker i stadig større grad forressurser fra utlandet som er miljøskadelig der de produseres, i stedet for å bruke de norske beitene og norsk for. Lagre av alle typer varer holdes så lave som mulig fordi det belaster den kapitalistiske bunnlinjen

Lagre av mange viktige varer er blitt innskrenket eller fjernet og produksjon av slike har også blitt satt ut til andre land under påskudd av at det både er billigere og sikkert. Det er også en illusjon.

Sykehusreformene har gjort sykehusene til produksjonsbedrifter drevet etter økonomiske kriterier der noe av det viktigste har vært å få ned liggetid og spare penger. Akutt beredskapen har blitt nedprioritert og svekket. Vi bygger veier etter toppbehov i rushtiden, men vi bygger livsnødvendige sykehusbehandling etter trafikk utenom rushtiden. Dette gjør at drastiske tiltak må tas når det ser ut som krisen slår inn. Sykehus må bygges med god ekstra kapasitet, slik at det til vanlig blir dyrere, for at vi skal slippe å lukke ned hele samfunnet, med uante økonomiske konsekvenser bare det oppstår en ny influensa som man attpåtil ikke vet er veldig alvorlig for de aller fleste.

Fri flyt av arbeidskraft og turister har også vist seg å være svært problematisk når det gjelder smittespredning.

Coronainfluensaen har vist at det kapitalistiske samfunnet ikke kan takle den type kriser fordi det faller sammen og systemet blir delvis satt ut av kraft ved at statene må gripe inn, begynne å innskrende det borgerlige demokratiet og bruke skattepenger som stort sett kommer fra arbeiderklassen for å redde systemet.

For radikale partier må erfaringene fra epidemien åpne for tiltak i retning de 10 punktene som Marx skisserer i Det kommunistiske manifest og de punktene som De gule vestene har lansert i Frankrike. Og så må vi sikte mot å oppløse den dysfunksjonelle kapitalismen og skape et samfunn der hele det arbeidende folkets behov blir satt i sentrum istedenfor profitten til finansmonopolene. Det vil si en kommunisme slik Marx beskrev den. Da vil også kontrollen med virusspredning kunne skje uten at samfunnet lukkes ned og uten at det folkelige demokratiet blir satt ut av spill.

Terje Valen, 20. mars 2020.

Kapitalen støter mot sine ytterste grenser

Kapitalismen har i virkeligheten aldri kommet helt til hektene etter krisen i 2008-09. Spesielt i de gamle kapitalistiske landene er dette tydelig. Veksten har foregått i «Østen» med Kina i spissen. I USA er «veksten» i høye grad gjeldsdrevet. Nå blir kapitalismen utsatt for noen ekstra påkjenninger som den kanskje ikke tåler særlig godt. I sitt monumentale verk «Beyond Capitalism» skrev Istvan Meszaros allerede i 1995 at vi er inne i en periode der kapitalen er i ferd med å støte borti sine ytterste grenser. Den moderne typen kapitalisme, som er finanskapital og imperialisme i ytterste grad, med den typen arbeidsdeling og den frie flyt av alle typer kapital, medregnet arbeidskraft, som er utviklet for å maksimere profitten, kan vise seg å bli svært problematisk å opprettholde. Selvforsyning og positivt samarbeid mellom selvstendige nasjoner ut fra menneskenes behov for bruksverdier, kan redde oss ut av krisen. Men da må selvfølgelig det kapitalistiske systemet oppheves og erstattes av et system som ikke er innrettet på profitt, men nettopp på bruksverdiproduksjon og den ytterste sparsommelighet med energi og materialer. De virkelige radikale partier må være klar over at det som skjer i forbindelse med corona-viruset kan innvarsle en ny økonomisk epoke som kapitalismen ikke har en sjanse til å takle uten enorme kriser.

Vår tids store utfordring – energibruk

Under her er en lang og opplysende artikkel om veksten av energibruken i verden og fordelingen av denne på mange måter. Det som mangler når veksten i Øst–Asia vises i forhold til USA og Europa er den enorme overføringen av produksjonsindustri ut av de sistnevnte områdene og i ganske stor grad over til det Øst-Asiatiske området. Men den enorme økningen i energibruk etter 1950 og spesielt de siste 20 årene sier sitt.

Omlegging til system med naturvennlig energibruk vil kreve en nærmest ufattelig endring i menneskenes levemåte. All skadelig og unødvendig produksjon og kommunikasjon må fjernes. Det aller viktigste å rigge fort ned er kriger og produksjon for krig. Derfor er antikrigsarbeid i dag det viktigste miljøarbeidet. Så må den enorme unødige databruken reduseres kraftig som har oppstått på grunn av personlige datamaskiner og at alle skal ha med seg de datamaskinene vi kaller telefoner og som er i bruk døgnet gjennom og til sammen sluker enorme mengder energi.

Alt vi produserer og bruker må gjøres så kortreist som mulig. Det som lages av ting må ha mye lengre levetid enn det vi finner i dag. Mange flere må delta i utnyttelsen av fotosyntesen gjennom jordbruk, og det meste av energien må skapes på mye mer energisparende måter. Her vil den fantastisk energigjerrige menneskekroppen selv kunne være en inspirasjon. Å løpe en maraton tar ikke mer enn vel 2000 kalorier. Det er blant annet enzymer som gjør dette mulig. Og slik kan vi fortsette.

Men en ting er sikkert. Dersom kapitalismen får fortsette vil vi ikke kunne få dette til uten enorme lidelser for det arbeidende folket og ødeleggelse av demokratiet gjennom en økofascisme. Vi vil heller ikke klare det gjennom den despotiske kommunismen, slik vi har sett det i Sovjet og andre steder.

Bare gjennom en kommunisme som stadig utvikler og utvider demokratiet til det ikke lenger blir et redskap for klassekamp, men et redskap for i finne omforente løsninger på de største problemene våre, kan det blir mulig for menneskeheten å fortsette å eksistere og ha det bra på denne planeten. Dette er den store oppgaven som ligger foran oss.

https://ourworldindata.org/energy

Lavmål i Klassekampen – Kina sammenlignes med Nazi-Tyskland

I avisen Klassekampen skriver Hans Petter Graver, som titulerer seg som professor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, i dag 22.11.19, en artikkel om situasjonen i Hongkong under overskriften «Domstolene i Hong Kong». Han tar opp spørsmålet «om kinesiske myndigheter skal kunne overkjøre» Hongkongs grunnlov. Han er opptatt av hvilken situasjon da Hongkong kommer i.

Kina sammenlignes med Nazi-Tyskland

Så skriver han følgende: «Konflikten minner skummelt om situasjonen mellom de tyske myndighetene og Høyesterett høsten 1940, da Reichkommissar Terboven nektet norske domstoler å prøve lovligheten av tyske forordninger. Dette åpnet veien for å bruke okkupasjonsmakten til en nazifisering av Norge.» Som fagperson hoppet jeg i stolen.

Noen kommentarer

Noen kommentarer er på sin plass. Alle forhold må sees i sin historiske sammenheng dersom vi skal ha en sjanse for å forstå dem Jeg vil argumentere for at Graver sin historiske parallell er helt på siden. I 1940 hadde tyskerne okkupert den frie, uavhengige staten Norge, og det sto en svær hærstyrke i landet som hadde den reelle makten.

Hongkong som okkupert territorium

Hongkong er en del av den kinesiske staten som ble okkupert av Storbritannia i 1841. Engelskmenn hadde helt fra 1500-tallet drevet en stadig mer omfattende opiumsmugling inn i Kina. Dette ville de kinesiske myndighetene stanse og beslagla i 1839 et stort opiumparti som tilhørte en engelsk kjøpmann. England sendte da en flåtestyrke og i løpet av det som er blitt kalt Opiumkrigen ble kinesiske myndighetene tvunget til å holde landet åpent for opiumhandelen. Ved «freden» i Nanking måtte Kina avstå Hongkong til Storbritannia «til evig tid» samt at fem havner ble åpnet for handel. Dette var begynnelsen på den vestlige columbiske innmarsjen i Kina. (Jeg kaller tiden etter 1492, da Columbus kom til «Amerika» for den columbiske epoken. Fra da av tok de vestlige nordatlantiske maktene hegemoni over hele verden og utnyttet den til sin fordel.) Snart fikk USA og Frankrike de samme rettigheter som England og i 1847 undertegnet Norge og Sverige en lignende kontrakt.

Under den videre «utvikling» fikk utlendingene kontroll over hele tollvesenet og gjennom påtvungne traktater i 1858 og 1860 (Pekingtraktaten) utvidet utlendingene stadig sine retter slik at Kina nærmet seg halvkoloni-status. Dette var i forbindelse med at de vestlige maktene skulle hjelpe den kinesiske keiseren med å slå ned Taping-opprøret som hadde på sitt program å erobre jord fra det store jordeierne og fordele den blant brukerne, samt at de sto for likestilling mellom menn og kvinner. Etter en avgjørende innsats fra de columbiske makter ble opprøret slått ned og det skal ha krevd mellom 20 og 30 millioner ofre. Under den siste traktaten fikk også England herredømme over Kowlon, som er den landfaste halvøyen innenfor Hongkong som jo er en øy. Og i 1898 tvang England Kina til å gi dem en leieavtale på 99 år for jordbruksområdene innenfor Kowlon. Når det gjaldt Hongkong, varte denne situasjonen i praksis frem til etter den kinesiske revolusjonen i 1949.

Historien etter 1949

Da stengte Kina for alvor ute de columbiske imperialistene. Året etter satte i USA og Storbritannia i verk en handelsboikott og Hongkong ble bygget opp som en fremskutt base for disse columbiske statenes arbeid med å destabilisere Kina og få fjernet det nye regimet der som var ledet av Mao Tse Tung. Dermed ble Hongkong utviklet til et senter for finans, transport og annen kommunikasjon.

Men etter å ha gjenvunnet nasjonal selvstendighet begynt oppbyggingen av Kina og landet ble stadig sterkere og mektigere. På slutten av 1970-tallet gikk Kina inn for å åpne mer for handel med omverdenen og da så Hongkong sin sjanse til å utnytte dette.  Det hører med til historien at nesten hele befolkningen var av kinesisk opprinnelse. Før tiden for at leieavtalen med England gikk ut i 1997 ble det åpnet forhandlinger mellom London og Beijing fra begynnelsen av 1980-tallet. Hongkong var ikke med på disse forhandlingene.

Avtalen av 1984 mellom England og Kina

I 1984 ble det inngått en avtale ga Kina overherredømme over hele området, men det skulle ha «en høy grad av uavhengighet» som en spesiell administrativ enhet. Og i 1991 valgte folk i Hongkong for første gang på 150 år sin egen lovgivende forsamling. Dette betød en stor utvidelse av deres politiske frihet.

Motstand mot avtalen begynner

Etter dette startet England under sin guvernør Chris Patten å innføre ordninger som i realiteten undergravde prinsippene som en var blitt enige om i 1984 og fratok Kina det reelle overherredømmet over området. I 1997 gjenvant Kina kontroll over Hongkong og en ny lov ble vedtatt. Ifølge denne skulle Hongkong beholde sine retter og friheter, sin juridiske uavhengighet og sin karakter som internasjonalt finans- og handelssenter, samt sine tradisjoner når det gjaldt livet ellers i de 50 neste årene. Så i 2047 skal i prinsippet område bli en integrert del av staten Kina.

Hongkongs økonomiske betydning avtar

Et viktig moment her er at Hongkong på slutten av 1990-tallet skal ha stått for rundt 25 % av brutto nasjonalprodukt i Kina. Det var altså en egen økonomisk «stormakt». Det var regnet som den tredje viktigste økonomien i verden og området var også regnet som verdens tredje viktigste finanssenter etter New York og London. I dag, 20 år seinere er dette helt endret og Hongkong sin økonomi har falt ned til rundt 3 % av hele Kinas. Økonomisk sett er derfor området av mye mindre viktighet for Kina (og verden) nå. Og vekten faller stadig.

Ett land – to systemer – en problematisk situasjon

Dette kinesiske systemet med ett land – to systemer har vært problematisk fra første stund. Det er sterke krefter i Hongkong som vil bevare sin uavhengige stilling med ekstrem økonomisk nyliberalisme og sterke bånd til de columbiske maktene, og som fristed for forbrytere som har begått lovbrudd i andre land, mens Kina er interessert i å beholde området som en del av Kina med avtalte særretter. Etter 1997 har der vært flere store bølger med demonstrasjoner når det har blitt foreslått endringer som oppfattes slik at Kina vil innskrenke områdets selvstendige stilling.

Den siste bølgen med demonstrasjoner

Den siste bølgen av demonstrasjoner ble utløst av at en person som hadde begått et mord på Taiwan flyktet til Hongkong. Der var han trygg fordi det ikke fantes noen utleveringsavtale mellom disse landene. Det ble derfor foreslått at Hongkong måtte få en slik utleveringsavtale med andre land. Dette fikk den columbiske fløyen i Hongkong til å lage en propagandakampanje mot lovforslaget. Det som ble blåst opp var faren for at en utleveringsavtale kunne føre til at forbrytere kunne bli utlevert til myndighetene i Kina. De vanlige columbiske kreftene fra utlandet var også aktive for å skape turbulens i området og undergrave sin viktigste fiende (slik Kina nå er definert av USA). Dette er mye av bakgrunnen for at opprøret har eskalert til de rene borgerkrigstilstander. En utvikling som følger columbiernes dreiebok for undergraving av land som er uavhengige av dem. Det finnes mange godt dokumenterte opplysninger om slike forhold.

Noen konklusjoner

Så skal vi gå tilbake til Gravers sammenligning der han hevder at konflikten angående domstolens rolle i Hongkong i forhold til Kina minner «skummelt» om det vi kan kalle konflikten mellom Høyesterett i Norge og Terboven under den nazistiske okkupasjonen av landet vårt.

Min påstand er at sammenligningen er uhistorisk og uten folkerettslig tyngde.

Norge var et uavhengig, suverent land som ble angrepet og okkupert av en fremmed makt.

Hongkong er et område innen den kinesiske stat som ble angrepet og okkupert av den columbiske makten England og der okkupasjonen varte fra 1841 til 1984. Det var og er ikke en selvstendig stat, men en del av Kina som nå har fått fjernet de engelske okkupantene og et område som har fått særretter på grunn av denne langvarige okkupasjonen.

Avtalen med Kina medførte at innbyggerne i Hongkong fikk demokratiske retter som de aldri hadde hatt under den engelske okkupasjonen. De fikk sin egen lovgivende forsamling og sine første frie valg til denne i 1991. Men disse demokratiske rettene for området Hongkong er avgrenset av styresettet i den staten de er del av, nemlig Kina, og regulert av en avtale.

Sammenligningen til Graver mellom det som skjer i forholdet Kina – Hongkong og forholdene Nazi-Tyskland – Norge er historisk og folkerettslig helt uholdbart. Dette skulle være åpenbart for enhver med juridisk og historiefaglig kompetanse.

Hvis vi skulle våge oss på noen sammenligninger så ligger vel forholdet mellom Norge og EU gjennom EØS-avtalen bedre til rette. Her er det en ytre makt som bestemmer over norsk lovgivning innen rammene av en avtale. Men likevel er heller ikke en slik sammenligning passende – for Norge er fremdeles en selvstendig stat folkerettslig sett og ikke en del av en integrert europeisk unionsstat med en særavtale.

For meg fremtrer Gravers innlegg uten enhver faglig tyngde. Det fremtrer derfor som en tradisjonell fordreining av virkeligheten for å følge opp den anti-kinesiske kampanjen som de vestlige columbiske imperialistene med USA i spissen nå har satt i gang for å forberede opinionen på et angrep på det landet som det har utpekt som sin hovedfiende. Og hva er da bedre enn å si at Kina har Nazi-Tysklands og Terbovens rolle i forhold til Hongkong. Nazismen må jo bekjempes med alle midler.  Og Terboven er jo den mest forhatte mann i norgeshistorien. I siste instans fremtrer Gravers innlegg, i vår nåværende historiske epoke, som krigshissing mot Kina.

Gravers innlegg er preget av et forbløffende juridisk tunnelsyn og fremstår som ren politisk og ideologisk propaganda uten rot i virkeligheten. Men det er en farlig og virksom propaganda for de som ikke kjenner historien, slik som det virker som om Graver heller ikke gjør. Hvis han gjør det, er innlegget hans bevisst villedende. Og hvis han ikke gjør det, har han egentlig ingen rett til å uttale seg som fagperson.

En artikkel av denne art er ikke Klassekampen verdig.

Og så lurer jeg på – hva synes kineserne om å bli sammenlignet med nazistene? De som kjempet en særdeles blodig kamp mot Tysklands allierte Japan, som en del av 2. verdenskrig. Hos dem varte krigen fra 1937 til 1946 og den førte til enorme ødeleggelser og et ufattelig tap av menneskeliv. Men det er vel også en relativt ukjent historie for de columbiske historiefortellerne og deres juridiske medspiller.

Terje Valen, cand. philol. med historie som hovedfag.

Dagskamp for kommunisme – kommentar til «land-grabbing»

Dyrkingsjord er blitt en ren handelsvare og hovedmålet for jordbruksforetakene har blitt å skaffe seg mest mulig profitt på sine foretak. Dette er ett av de feltene som må trekkes ut av markedet og reguleres ut fra klare regler der forsyning av rimelig, ren mat til befolkningen i verden (og Norge) må stå helt sentralt sammen med avvikling den fossilbaserte jordbruksindustrien. Dersom det ikke var storkapitalen, men folk flest som hadde den reelle makten i verdens nasjoner (inkludert Norge) og i verden, så ville dette ha vært noe av det første en burde få orden på.

Samfunnsmessig kontroll med viktige ressurser og produkter er grunnleggende sett kommunistiske tiltak som vi kan kjempe for under kapitalismen og vinne visse midlertidige seire, men det kan bare bli fullført og sikret under kommunismens første fase, i likhet med de ti områdene for slik tiltak som Marx peker ut i «Det kommunistiske manifest».

Så all dagskamp for samfunnsmessig kontroll med produksjon og fordeling av varer og tjenester er i virkeligheten kamp for kommunisme. Deltar du i slike kamper er du altså en praktisk kommunist.

Er du kommunist?

Elektrisk strøm er blitt en ren handelsvare og hovedmålet for energiforetakene har blitt å skaffe seg mest mulig profitt på sine foretak. Dette er ett av de feltene som må trekkes ut av markedet og reguleres ut fra klare regler der forsyning av rimelig, ren kraft til befolkningen i Norge må stå helt sentralt sammen med avvikling av turbinindustrien i natur som ikke bør industrialiseres. Dersom det ikke var storkapitalen, men folk flest som hadde den reelle makten i Norge, så ville dette ha vært noe av det første en burde få orden på.

Samfunnsmessig kontroll med viktige ressurser og produkter er grunnleggende sett kommunistiske tiltak som vi kan kjempe for under kapitalismen og vinne visse midlertidige seire, men det kan bare bli fullført og sikret under kommunismens første fase, i likhet med de ti områdene for slik tiltak som Marx peker ut i «Det kommunistiske manifest».

Så all dagskamp for samfunnsmessig kontroll med produksjon og fordeling av varer og tjenester er i virkeligheten kamp for kommunisme. Deltar du i slike kamper er du altså en praktisk kommunist.

Matsvinn

Det har nå gått en serie på TV1 NRK som har tatt opp matsvinn. Her får vi f.eks. vite at vi i Norge kaster 105 millioner brød i året. Hvorfor skjer dette og hva skal vi gjøre? Svaret i programmet er at forbrukerne må forandre sine vaner og bruke brød selv om det ikke er helt ferskt. Men har man da gått til bunns av problemet/sykdommen, eller forsøker man bare å kurere noen symptomer? Jeg tror at svaret er at man ikke har funnet grunnen til alt svinn, og når man ikke har funnet den, så kan man heller ikke finne noen løsninger som virkelig er effektive.

Etter min mening har vi et økonomiske system der forbruk og ødeleggelse er like begreper. For produsentene er det viktigste at varene blir solgt og betalt for. Da kan de få dekket kostnadene ved å produsere dem pluss realisere en viss fortjeneste. Om varene blir forbrukt til å dekke kjøpernes behov, eller om de bare blir kastet, spiller ingen rolle i dette systemet.

Men stopp litt her – jo, det spiller faktisk en rolle, men en litt annerledes rolle enn en kunne ønske. Det er nemlig slik at jo raskere varene blir solgt, desto mer kan bedriftene produsere i løpet av en viss periode, og desto større blir fortjenesten. Dersom ingen varer blir kastet, og dersom de varer lenge, så er det rene tapssituasjonen for bedriftene. Dette kommer av at produktene må ta form av bytteverdi før de kan realisere sin bruksverdi, dvs. tilfredsstille et behov.

Her har vi noen grunnleggende forklaringer på fenomenet kjøpepress og sløsing. For å skaffe god fortjeneste er det viktig å endre produktene litt og overbevise kjøperne om at de må skaffe seg de nyeste versjonene. Moteindustrien er en av de mest sløsaktige. Hurtige såkalte oppgraderinger av teknologiske produkter fungere også slik. Og den verste sløsing er produksjon og salg til ren ødeleggelse. Vi snakker her om våpenindustrien. Her er virkelig forbruk og ødeleggelse helt synonyme begreper. Men alle produserte artikler sendes i dag ut på et marked der det en ikke vet hva som blir solgt eller hva som nok blir solgt, men bare blir kastet istedenfor å bli forbrukt. Sløseriet er et systemegent fenomen.

Grunnleggende sett kommer dette av at alle produkter (og for så vidt tjenester) ikke kan leveres direkte til de som har behov for dem. De må gå omveien om salg der bytteverdien realiseres. Det betyr at de må byttes mot penger som folk i hovedsak har tjent som lønn i jobbene sine eller fått i overføringer fra skatt på de som har arbeidsinntekt. Det betyr at det ikke er noen direkte vei fra produksjon til behov. Dette systemet legger da, i tillegg til flere andre virkninger, til rette for reell overproduksjon i forhold til behov.

Det eneste som kan stanse sløseri er at en tar utgangspunkt i folks rimelige behov og produserer ut fra det – ikke ut fra hva en kan få solgt. Vi må altså over fra et system med produksjon som vesentlig er innrettet på bytteverdi, til produksjons som vesentlig er innrettet direkte på behov. Før vi klarer det vil sløseri fortsette å være et vesentlig trekk i våre samfunn. Det opplegget som er skissert først i dette siste avsnittet er et helt sentralt trekk ved det Marx kalte kommunisme, mens det systemet som skaper sløsingen heter kapitalisme. Så kan du selv sammenligne og velge system.

Terje Valen, 20. november 2019.