Brev 17 – Ekvivalentformen

Vi skal nå ta for oss kapittel I, 3, A, 3. Der Marx går over til å behandle den mest interessante verdiformen, nemlig ekvivalentformen. Først repeterer han at idet en vare A (lerretet) uttrykker sin verdi i bruksverdien av en vare av forskjellig art, B, så blir varen B påtrykt en egen verdiform, ekvivalentformen. Lerretsvaren lar altså sin egen eksistens som verdi komme frem i dagen ved at den blir satt lik med frakken, uten at frakken antar en verdiform som er forskjellig fra dens legemsform. Det er slik at lerretet faktisk uttrykker sin verdieksistens ved at det umiddelbart er mulig å bytte det mot frakken. Så oppsummerer han at ekvivalentformen følgelig er den formen en vare har når den umiddelbart lar seg bytte mot en annen vare.
Som vi så i forrige brev så betyr ikke det faktum at en vare umiddelbart kan bli byttet i en annen vare, at den proporsjonen som vi kan bytte lerret og frakker i, er gitt. Verdien av frakken er gitt av den arbeidstiden det tar å produsere den enten den nå står i ekvivalentform eller i relativ form. Så verdistørrelsen er bestemt uavhengig av dens verdiform. Men det pussige er at så snart varearten frakk inntar ekvivalentens plass, så blir ikke dens verdistørrelse uttrykt som verdistørrelse. I verdiligningen (20 alen lerret = 1 frakk) opptrer den istedenfor bare som en bestemt mengde av en gjenstand/ting (einer Sache).

Ettersom vi i alle varebytter vil finne at en vare A uttrykker sin verdi i et bestemt antall av en vare B, så kan det se ut som om dette tallforholdet sier at ekvivalenten i verdiligningen alltid bare har form av en viss mengde av en ting, en viss mengde av en bruksverdi. Det ser altså ut som verdiuttrykket bare er et reint kvantitativt forhold, et forhold mellom mengder av vare A og vare B. Men Marx avslørte altså at ekvivalentformen i seg sjøl ikke inneholder en kvantitativ verdibestemmelse.

Så går Marx over til å se nærmere på ekvivalentformen.
Han sier at den første eiendommelighet ved ekvivalentformen er at bruksverdi blir til fremtredelsesformen for sin motsetning, verdien. Naturalformen til en vare blir altså til en verdiform. Men dette merkelige fenomenet gjelder bare for en vare B innenfor verdiforholdet mellom denne vare og en hvilken som helst annen vare A, og bare innenfor dette forholdet.
Vi har før sagt at for å sammenligne høne og hest må vi redusere dem til noe som er likt for dem begge, og at dette er vekten/tyngden deres. Slik er det også med vare A og vare B. Legemsformen til høne og hest er ikke i seg sjøl uttrykk for tyngde/vekt. Men hvis vi på forhånd har bestemt en gjennomsnittsvekt på høner, så kan vi si at hesten er lik så og så mange høner, selv om hønen altså i og for seg ikke er noen uttrykksform for tyngde (vekt). Men innenfor forholdet 1 hest = 200 høner, representerer hønen vekt/tyngde. Den er en fremtredelsesform for vekt/tyngde.

Marx bruker et eksempel med sukkertopp og jernstykker som vi på forhånd har bestemt vekten på. Når vi legger sukkertoppen og jernstykker på hver sin side av en balansevekt og den kommer i jamvekt, så kan vi si at sukkertoppen er lik så og så mange jernstykker. Her representerer da jernstykkene utelukkende vekt, selv om verken jern eller sukkertopp i og for seg representerer vekt. Det er bare innenfor ligningen 1 sukkertopp = så og så mange jernstykker at jern har denne fremtredelsesformen. Marx konkluderer med at slik som jernlegemet som vektmål bare representerer tyngde i forhold til sukkertoppen, slik representerer, i vårt verdiuttrykk, frakkelegemet verdi bare i forhold til lerretet.

Så kommer en viktig presisering. Mens jern i vektuttrykket til sukkertoppen representerer en naturegenskap som er felles for begge legemene, deres tyngde – så representerer frakken i verdiuttrykket en ikke-naturlig egenskap ved begge tingene: deres verdi, noe reint samfunnsmessig.

Det er viktig at vi ikke mister tålmodigheten overfor denne detaljpirkingen av Marx. Den er en nødvendig del av hans verdenshistoriske oppdagelse av hva pengene egentlig er og dermed til forståelse av hva kapital er og slik åpne for en forståelse av hele det samfunnet vi lever i. Bare på grunnlag av en noenlunde korrekt oppfatning av virkeligheten, kan vi ha noe håp om å endre den til noe bedre, slik at vi kommer ut av den epoken i menneskenes historie der vi er ofre for blinde, ustyrlige krefter i vår produksjon og fordeling.

Stein Erik Hagen og nedlegging av halvparten av Orklas fabrikker

Denne hendingen, og intervjuet med Hagen i den anledning gir et ypperlig utgangspunkt til å vise hvor aktuelle og viktig Marx sine analyser av Kapitalen er i dag.
Først skal jeg gjengi hovedinnholdet i intervjuet, så skal jeg sette det i sammenheng med Marx sin teori for hvordan kapitalismen fungerer.

Intervjuet
Hagen sier at det er nødvendig å legge ned halvparten av Orkla sine 104 fabrikker for å vinne kampen om fremtiden. For at Orkla-kapitalen skal kunne effektivisere og vokse må dette gjøres. Rundt en fjerdedel av fabrikkene ligger i Norge.

Selv bedrifter som går med overskudd i dag må til pers. En viktig grunn for nedleggingene er å samle produksjonen i større enhet slik at det blir lettere å ta i bruk de nyeste teknologiene blant annet ved å robotisere produksjonen. For å få mer effektiv drift, må noen virksomheter legges ned.

Han sier at nedlegging er smertefull, men helt nødvendig for å få til omstilling og ny vekst. Det har gjort det mulig å bygge vårt velferdssamfunn.

Journalisten spør Hagen hva han har å si til de ansatte ved hans fabrikk i Skien, som har en lønnsom bedrift som skal legges ned. Da svarer han at han forstår deres reaksjoner og at det er veldig tungt å miste jobben og se at bedriften blir rasjonalisert bort, men at en likevel er nødt til å gjøre dette.
Konserntillitsvalgt Terje Utstrand (LO) er og intervjuet. Han sier at livet nok ser litt annerledes ut fra toppen, der Hagen sitter, enn det gjør ved inngangen til NAV-kontoret. Det er greit at Hagen sier at han legger til grunn en overordnet tenkning, men det hjelper jo ikke for de som mister jobbene sine.

Journalisten har da et interessant spørsmål: ”Hagen sier det er nødvendig med nedleggelser og sammenslåinger til større enheter, slik skal Orkla vinne konkurransen og vokse? Da svarer konserntillitsvalgt: ”Ja, der er viktig med riktige omstruktureringer, men når 70 eventuelt mister jobben i Kristiansund, som allerede er rammet av oljeledighet, så er det vanskelig å si seg enig. Det er spesielt vanskelige å forsvare og forklare når vi snakker om bedrifter som går med overskudd.

Som kommentar til at Orkla går med 10 % overskudd svarer tillitsvalgt at et konsern som Orkla må ha det for å kunne reinvestere og utvikle produktene hele tiden. Men med et slikt overskudd blir det vanskelig å forstå at arbeidsplassene nedlegges – det kommer da som et sjokk. Så sier han at strukturelle endringer foregår også utenfor Norge. Han nevner chipsfabrikken i Finland og flere andre i Baltikum. Av Orklas 13 000 ansatte er det 3500 i Norge. Nedbemanningene har vært rundt 450 og i Norge har 175 stillinger blitt borte de siste årene.

Kommentarer
Marx sier at for kapitalen er det bytteverdien og ikke bruksverdien som teller. Det som produseres må riktignok ha en slik bruksverdi at det mulig å få solgt det, men det en er ute etter er bytteverdien når varene selges. For det er denne bytteverdien som bestemmer om kapitalen kan gå med overskudd eller ikke.

Marx sier at grunnlaget for all verdiskaping er arbeidskraften. I hele produksjonsprosessen er det bare arbeidskraften som kan skape mer verdi enn det den selv koster. Arbeidskraftens kostnad er lønnen (inkludert alle andre overføringer til arbeiderklassen enten arbeiderne er innenfor eller utenfor aktivt arbeid). Merverdien er den verdien arbeidskraften skaper når den brukes, utover dens egen verdi (altså lønnene osv.). Merverdiraten er merverdien delt på lønnene. Grunnlaget for profittene er merverdiraten og økning i denne. Profittraten er merverdien pluss lønnen delt på hele resten av det som er investert for å produsere det som blir produsert.
De ovennevnte prosessene er skjult fordi det ser ut som kapitalen kjøper arbeidskraften til sin pris og tjener sin profitt fra både investering i lønn og det som Marx kaller konstant kapital (arbeidsredskaper, regulering av naturprosesser, råvarer, hjelpestoffer og alt annet som ikke er lønn som koster noe og inngår i produksjonen).

Ifølge Marx er det på overflaten forskjellen mellom kostnadsprisen og produksjonsprisen som bestemmer profitten for en kapital. Kostnadsprisen er summen av alle utlegg som går med for å produserer varene, både lønnene og alle andre utlegg. Produksjonsprisen er kostnadsprisen pluss et tillegg ut fra den gjennomsnittlige profittraten. Det er viktig å merke seg at profitten ikke er overskuddet som kan komme fra den enkelte kapitalen sin egen profittrate, men av gjennomsnittsprofitten innen sitt produksjonsområde. Denne mekanismen gjør at de kapitalene som bruker minst arbeidstid pr. produsert vare stiller bedre enn de som bruker lengre arbeidstid. Vanligvis er det derfor slik at de kapitalene som har høyest produktivitet også har høyest profittmargin. Det er dette som tvinger kapitalistene til å satse på de nye arbeidsbesparende teknologiene. (Selvfølgelig kan en i perioder også benytte metoder som presser arbeidslønnene nedover, for eksempel ved å overføre produksjon til området med lavere levekostnader og lønner, men etter en stund begynner så arbeidslønnene også her å øke, slik at gevinsten forsvinner mer og mer. Og da er en tilbake til metoden med å spare arbeidskraft gjennom mekanisering, automatisering. Marx sa allerede på 1850-tallet at kapitalen tenderer mot å utvikle det automatiske system, og det er også Hagen sitt resonnement et eksempel på.)

Denne indre tvangen i systemet er det som slår ut når Hagen går inn for å legge ned halvparten av Orkla sine fabrikker. Jo mindre del av kostnadsprisen som utgjøres av lønner og merverdi i forhold til alle investeringer i maskiner, råvarer, vitenskapelige prosesser, hjelpestoffer osv., desto mindre blir det samlete overskuddet som kapitalen kan tilegne seg til sin egen vekst – profittraten har en tendens til å falle i dette systemet. Det betyr at høyere merverdirate, som bestemmes av forholdet mellom merverdi og lønner (inkludert alle overføringer til den ikkearbeidende del av arbeiderklassen) kan øke kraftig, mens forholdet mellom merverdien og lønner pluss alle andre utlegg i produksjonen forskyver seg slik at merverdien stadig har en tendens til å minke i forhold til de andre utgiftene. Og merverdien delt på alle de andre produksjonsutgiftene er nettopp profittraten. Når kapitalistene hver for seg jobber for å skape vilkår for at merverdiraten kan øke slik at de kan øke profittraten til den delen av som kapitalen de representerer, så blir det samlete resultatet at profittraten i hele systemet tenderer til å bli lavere. Og det truer selvfølgelig hele systemets funksjon på sikt.

Bortsett fra forståelsen av helheten her og tendensen til at systemet går mot sin egen oppheving er alle innforstått med at ”sådan er kapitalismen”. Også den hovedtillitsvalgte gir uttrykk for det. Samtidig uttaler den hovedtillitsvalgte seg slik at den antagonistiske motsigelsen mellom arbeid og kapital kommer frem. Og det samme sier egentlig Hagen når han sier at det er synd å gi folk sparken, men ”vi er nødt til å se på hele vår struktur og hele tiden og sørge for at vi er optimalt organisert og ikke minst at vi tar i bruk den nyeste teknologien, blant annet når det gjelder robotisering”.
Til slutt kan vi også bemerke den spaltete moralen til kapitalens representanter. De er lei for at de må sparke folk, men de må bøye seg for kapitalens egne lovmessigheter og prøver å finne moralske grunner for at de handler som de gjør.

I virkeligheten er selvfølgelig hele systemet grunnleggende umoralsk fordi det er grunnlagt på at kapitalistene representerer en kapital som tilegner seg den nye verdien som arbeiderne skaper – som tar den fra dem og bruker denne verdien med det mål å øke sin egen avkastning og ikke for å stette arbeiderklassens behov.

Brev 16 – Den relative verdiformens kvantitative bestemmelse

Marx utgangspunkt er her følgende: Vi har nå sett at ligningen 20 alen lerret = 1 frakk eller 20 alen lerret er verd 1 frakk betyr at det skjuler seg nøyaktig like stor mengde verdisubstans i lerretet og frakken. Det har gått med like lang arbeidstid til å produsere den. Dette er nå greit nok, men så er det slik at den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere 20 alen lerret eller 1 frakk forandrer seg med enhver forandring i produktivkraften til vevingen eller skredderarbeidet. Derfor vil Marx undersøke nærmere hvilken innflytelse en slik forandring har på det relative uttrykket for verdistørrelsen.

Han behandler her 4 forskjellige forhold.
1. Verdien av lerretet veksler, mens frakkeverdien forblir konstant. Hvis det går med det dobbelte av den tidligere tiden til å produsere lerretet så blir det verd bare ½ frakk. Hvis det går med dobbelt så mye tid blir det verd 2 frakker.
2. Verdien av lerretet forblir konstant, mens frakkeverdien veksler. Hvis den nødvendige arbeidstiden for å produsere frakken blir fordoblet som blir 20 alen lerret lik ½ frakk. Hvis det går med dobbelt så mye nødvendig arbeidstid blir lerretet verd 2 frakker.

Hvis vi ser på begge disse tilfellene så kan den samme endringen i størrelsen på den relative verdien ha helt motsatte årsaker. Det kan komme både av at verdien av lerretet forandrer seg og av at verdien av frakken forandrer seg.

3. De arbeidsmengdene som er nødvendige for å produsere lerret og frakk kan forandre seg samtidig, i samme retning og i samme proporsjon. I dette tilfellet forblir 20 alen lerret = 1 frakk samme hvor mye de forandrer seg. En kan bare oppdage endringen ved å sammenligne begge disse varene med en tredje vare hvis verdi ikke er forandret.
4. Den nødvendige arbeidstiden for å produsere lerret og frakk, og dermed verdiene av dem, kan veksle samtidig, men i ulik grad, eller i motsatt retning osv. Innflytelsen av dette på den relative verdien av en vare som følger av alle mulige slike kombinasjoner kan en lett vinne ved å anvende tilfellene 1-3.

Konklusjonen til Marx er slik: Virkelig forandring i verdistørrelsen gjenspeiler seg altså verken utvetyding eller uttømmende i det relative verdiuttrykket eller i størrelsen til den relative verdien. Den relative verdien av en vare kan veksle sjøl om verdien av den forblir konstant. Den relative verdien kan forbli konstant sjøl om verdien veksler. Endelig, så behøver ikke veksling i en vares verdistørrelse og den samtidige vekslingen i det relative uttrykke til denne verdistørrelsen på noen måte å dekke hverandre.

I Neste brev skal vi gå over til å se på ekvivalentformen.

Du kan også finne alle brev etter hverandre på min hjemmeside.

 

Brev 15 – Mer om den relative verdiformen

Marx fortsetter analysen av den relative verdiformen ved å si at det ikke er nok å uttrykke den spesifikke (særegne) karakteren av det arbeidet som verdien av lerretet (som er i den relative verdiformen) består av. For det er slik at menneskelige arbeidskraft i bevegelse, eller menneskelig arbeid, skaper verdi, men at den ikke er verdi. Arbeidet blir verdi når det går over i størknet tilstand, når det får en legemliggjort, eller tingliggjort form.

Tidligere hadde Marx skrevet om tingliggjøring og sagt at det betyr at menneskene utveksler seg med naturen gjennom sin arbeidsvirksomhet og gjennom arbeidet skaper ting – menneskene tingliggjør seg. Denne tingliggjøringen og den måten menneskene tingliggjør seg på skaper stadig nye vilkår for menneskenes eget liv og dette er særegent for menneskene som art, i forhold til andre levende vesener. Derfor sier han også at menneskene er den universelt skapende arten – en art som kan utveksle seg med alle deler av naturen rundt og som stadig utvider rammene for denne utvekslingen. Slik utvikler det også sitt eget menneskelige vesen.

Han hadde også skrevet om at tingliggjøringen i en viss periode foregår i en fremmedgjort form. Denne perioden faller sammen med den perioden som menneskene bytter varer og høydepunktet innen denne perioden er kapitalismen, der alt tenderer til å bli varer. Ettersom fremmedgjøringen henger sammen med vareproduksjonen, er derfor Marx sin analyse av utviklingen av varebyttet, pengene og kapitalen også en beskrivelse av utviklingen av fremmedgjøringen.

Under fremmedgjøringen, skriver Marx, utvikles individene på en forvridd måte. Han sier at de blir fratatt sitt menneskelige vesen, fordi det menneskelige vesenet er knyttet til at menneskene selv har kontroll over sin egen utveksling med naturen. Under kapitalismen oppstår det et system for utveksling med naturen rundt som ingen har kontroll med. Kapitalistene er kapitalens talspersoner og representerer dens interesser, men de kontrollerer den ikke. Arbeiderne er de som skaper kapitalen, men de kontrollerer den ikke og kommer i et stadig mer motsetningsfylt forhold til den og dens representanter etter hvert som den forlater sin vekstperiode og går inn i en periode der den blir stadig mer universelt ødeleggende. Under den fremmedgjorte epoke, og innenfor de fremmedgjorte forhold, er derfor menneskene uvesener, sier Marx, og det finner vi jo mange eksempler på i dag.

Det optimistiske er at arbeiderne, under den fremmedgjorte epoke, også skaper alle forhold som gjør det mulig å oppheve fremmedgjøringen og komme frem til et samfunn der menneskene, og deres behov for bruksverdier, står i sentrum for utvekslingen med naturen og ikke skaping av bytteverdi, merverdi og kapital.

Men tilbake til Kapitalen og analysen av varen. For å kunne uttrykke verdien av lerretet som en ensartet masse menneskelig arbeid, må den bli uttrykt i noe som er ”legemliggjort, noe som er en forskjellig ting fra sjølve lerretet, men som samtidig er felles for lerretet og alle andre varer. Og denne oppgaven er alt løst.
I verdiforholdet til lerretet gjelder frakken som noe som er kvalitativt likt, som ting av samme natur, fordi det er en verdi. Frakken gjelder altså her som en ting som verdien fremtrer i, eller som i sin håndgripelige naturalform, dvs. som ting, representerer verdi. Det er likevel helt sant at frakken, slik vi ser og bruker den, ikke er noe annet enn en bruksverdi. En frakk for seg sjøl uttrykker like lite verdi som det første og beste stykke lerret. Derfor er det slik at en frakk betyr mer innenfor verdiforholdet til lerretet enn utenfor det. Så føyer Marx til at det er slik mangt et menneske betyr mer innenfor en frakk med gullsnorer enn utenfor den.

Det vanskelige her er å forklare at en bruksverdi også er uttrykksformen for en verdi. Den har en egenskap som vi ikke kan sanse, som ikke er en del av de materialer den er laget av. Men i produksjonen av bruksverdien (frakken) er det virkelig forbrukt menneskelig arbeidskraft i form av skredderarbeid. Det har hopet seg opp menneskelig arbeid i den. Ut fra et slikt synspunkt er frakken ”bærer av verdi”, sjøl om denne egenskapen ikke skinner gjennom uansett hvor loslitt frakken er, som Marx sarkastisk bemerker.

Når vi ser på verdiforholdet til lerretet blir frakken bare vurdert ut fra dette aspektet, som legemliggjort verdi, som verdilegeme. Så kommer en morsom setning. ”Til tross for frakkens tilknappete utseende har lerretet gjenkjent den beslektete vakre verdisjelen i den.” Men det er bare dersom verdien antar formen av frakk for lerretet at den kan representere verdi i forhold til lerret.

Så kommer et viktig avsnitt. I det verdiforholdet der frakken utgjør ekvivalenten til lerretet, gjelder altså frakkeformen som verdiform. Som bruksverdi er lerretet åpenbart en ting helt forskjellig fra frakken, som verdi er den ”frakk-lik” og ser derfor ut som en frakk. Slik får det en verdiform som er forskjellig fra dets naturalform.

Konklusjonen på det hele følger: Ved hjelp av verdiforholdet blir altså naturalformen til varen B forvandlet til verdiformen til vare A, eller legemet til varen B blir til verdispeilet til varen A. I det varen A forholder seg til varen B som verdilegeme, som materialisert menneskelig arbeid, benytter det bruksverdien B som materiale for sitt eget verdiuttrykk. Verdien av vare A, uttrykt på denne måten i bruksverdien til varen B, står i relativ verdiform.

Brev 14 – Den relative verdiformen

Dette er underkapittel 2.a) under kapittel 3.A. i Kapitalen, Oktoberutgaven. Det er helt avgjørende å få med seg den detaljerte analysen som Marx gjør her, dersom en vil forstå alt som kommer etterpå. Marx vil her først finne ut hvordan det enkle verdiuttrykket til en vare skjuler seg i verdiforholdet mellom to varer. For å gjøre det må han se bort fra det kvantitative aspektet ved forholdet. Vi må altså ikke begynne med å si at en bestemt mengde av en vare er lik en bestemt mengde av en annen vare. Først er det nemlig viktig å finne hva det er ved varene som er likt. Det er bare mulig å sammenligne størrelsen av forskjellige ting etter at de er redusert til samme enhet. Bare som uttrykk for en og samme enhet har de samme navn og er sammenlignbare størrelser.

Vi skjønner dette hvis vi tenker på slakteren som under krigen fikk besøkt av tyske kontrollører som spurte ham om sammensetningen av kjøttdeigen han laget og han svarte at det var en del høne og en del hest. Det han glemte å si var at det var en hel høne og en hel hest. Det tyskerne manglet var da at begge var redusert til vekt, for eksempel kilo. Fordi dette ellers er så sjølsagt fungerer det også som en vits (og i tillegg kunne nordmenn godte seg over at de tyske okkupantene ble lurt).

Altså må vi finne ut hvordan vi kan redusere de to varene i verdiuttrykket til samme enhet. Nå kan vi tenke oss at 20 alen lerret = 1 frakk. Men vi kan også tenke oss at 20 alen lerret = 3 frakker eller 10 frakker. Men samme hvor mange frakker 20 alen lerret er verd så innebærer dette forholdet at lerret og frakker som verdistørrelser er uttrykk for samme enhet, de er ting av samme natur. For utgangspunktet for ligningen er jo at lerret = frakk.

Men de to varene som er satt til å være kvalitativt like spiller ikke den samme rollen, for det er jo bare verdien av lerretet som blir uttrykt. Og det blir uttrykt gjennom det forholdet det har til frakken – frakken er lerretet sin ekvivalent, eller den tingen som det kan byttes mot. I dette forholdet, sier Marx, gjelder frakken som eksistensform for verdien, som verditing, for det er bare som verditing at den er det samme som lerretet. På den andre siden kommer lerretet sin egen eksistens som verdi til syne, eller får et sjølstendig uttrykk – det er lik en frakk eller så og så mange frakker. Så kommer Marx med et eksempel fra kjemien som er egnet til å forvirre de som ikke er hjemme i denne måten å uttrykke seg på.

Ellers bemerker Marx at de få økonomene som har drevet å analysere verdiformen ikke kunne komme frem til noe resultat fordi de forvekslet verdiform og verdi, og fordi de bare hadde øye for det kvantitative aspektet – hvor mange frakker lerretet var verd.

Men så kommer noen viktige oppklarende avsnitt. Dersom vi sier at varene, som verdier, bare er ensartete masser av menneskelig arbeid, så har analysen vår redusert dem til verdiabstraksjonen, men uten å gi dem en verdiform som lar seg adskille fra deres naturalform. Men det er annerledes når det gjelder verdiforholdet mellom to varer. Verdikarakteren av den ene varen fremtrer her gjennom dets eget forhold til den andre varen. Dette høres rart ut, men fortvil ikke, Marx fortsetter med å forklare hva dette betyr.

Når frakken som verditing blir gjort lik lerretet, så blir det arbeidet som skjuler seg i den ene (frakken) gjort lik det arbeidet som skjuler seg i den andre (lerretet). Det er jo slik at skredderarbeidet som lager frakken er forskjelligartet konkret arbeid i forhold til vevingen som lager lerretet. Men når skredderarbeidet blir gjort lik vevingen, så blir det faktisk redusert til det som virkelig er likt i begge arbeidene, til deres felles karakter av menneskelige arbeid. Det like i begge varene er altså det menneskelige arbeidet, når vi ser bort fra dets spesielle karakter som nyttig arbeid.

Gjennom denne omveien blir det dermed sagt at vevingen, som produsering av verdi, ikke har noen kjennetegn som skiller det fra skredderarbeidet, som produsering av verdi.
Konklusjonen er altså at det bare er ekvivalentuttrykket til varer av forskjellig art som bringer karakteren av det verdiskapende arbeidet fram i dagen, idet det faktisk reduserer de forskjelligartede arbeidene som skjuler seg i de forskjelligartede varene til det som de har felles, til menneskelig arbeid overhodet.

Det får være nok i dette brevet. I det neste brevet skal vi se hvordan Marx fortsetter å forklare det han mener for at vi ikke skal kunne unngå å forstå det.

Brev 13 – Hva er egentlig penger – her begynner oppklaringen

Det Marx driver med i første del av verket Kapitalen er å avdekke hva kapital egentlig er. Det er for å kunne gjøre det at han først må finne ut hva penger er for noe. Bare dersom vi forstår dette kan vi forstå hva kapital er og gå videre til å finne ut av kapitalens tilblivelse, utvikling og oppheving. Og forståelsen av penger begynner med at vi må forstå det enkleste verdiforholdet.

Marx skriver at det enkleste verdiforholdet er verdiforholdet mellom én vare og en annen vare av et annet slag, samme hvilken. Derfor gir verdiforholdet mellom to varer det enkleste uttrykket for verdien av en vare. Han kaller dette verdiuttrykket for enkel, enkeltstående eller tilfeldig verdiform (Kapittel 1.3.A). Så lager han et matematisk uttrykk for dette:

X vare A = y vare B eller: x vare A er verd y vare B, dvs. 20 alen lerret = en frakk eller: 20 alen lerret er verd en frakk.

Så begynner kapittel 1.3.A.1 i Kapitalen: De to polene i verdiuttrykket: Relativ verdiform og ekvivalentformen.

Med dette innfører han noen begrep for å kunne beskrive det enkleste verdiuttrykket. Han sier at hemmeligheten ved alle verdiformer skjuler seg i denne enkle verdiformen. Og han føyer til at den egentlige vanskeligheten ligger i å analysere denne. Derfor bruker han god tid på det, og er svært nøye (noen ville ha sagt pirketet).

Så begynner han analysen sin. Han sier at i dette verdiuttrykket (20 alen lerret er verd 1 frakk) så spiller de to sidene i ligningen forskjellige roller. Lerretet uttrykker sin verdi i frakken. Frakken tjener altså som materiale for verdiuttrykket til lerretet. Det betyr at den første varen spiller en aktiv rolle og den andre en passiv rolle. Den første varen kommer så å si og presenterer seg for den andre og spør hvor mye den selv er verd, mens den andre varen står i ro og mottar forespørselen og sier at du er verd like mye som meg.

Marx betrakter den første varen som relativ verdi og sier at den befinner seg i en relativ verdiform. Relativ har jo med forhold (relasjon) å gjøre og den første varen vil altså opprette et forhold, en relasjon med den andre. Den andre varen, sier Marx, tjener som ekvivalent, eller den befinner seg i ekvivalentform. Ekvivalent kommer fra latin og betyr egentlig samme verdi. Dette opplyser ikke Marx, men regner med at vi vet om det.

Så sier han at relativ verdiform og ekvivalentform er momenter som hører sammen, som betinger hverandre gjensidig og som ikke er mulig å skille fra hverandre. Men samtidig er de motsatte ekstremer som utelukker hverandre, dvs. at de er to poler i det samme verdiuttrykket; de fordeler seg alltid på de forskjellige varene som verdiuttrykket forbinder med hverandre.
Vi kan ikke uttrykke verdien av lerretet i verdien av lerretet. 20 alen lerret = 20 alen lerret er ikke et verdiuttrykk. Denne ligningen uttrykker snarere det motsatte, nemlig at 20 alen lerret ikke er noe annet enn 20 alen lerret, og da er dette bare et uttrykk for at vi har en bestemt mengde av bruksgjenstanden lerret.

Dette betyr at verdien av lerretet bare kan bli uttrykt relativt, dvs. gjennom et forhold som er opprettet til en annen vare. Derfor forutsetter den relative verdiformen noen som den kan opprette et forhold til, den trenger en annen vare overfor seg – den behøver en vare overfor seg som er i ekvivalentform. Det er da også slik at den varen som står overfor den relative verdiformen i ekvivalentform ikke samtidig kan være i relativ verdiform. Denne siste varen er ikke på jakt etter sin verdi. Den leverer bare materialet til den andre varens verdiuttrykk.

Vi kan selvfølgelig snu ligningen og si at 1 frakk = 20 alen lerret. Men da er frakken blitt relativ verdiform og lerretet ekvivalent. Men den samme varen kan ikke samtidig opptre på begge sider av ligningen – den kan ikke samtidig opptre i begge formene, sier Marx, innenfor det samme verdiuttrykket, for disse formene utelukker hverandre tvert om som motpoler.

Marx avslutter dette avsnittet med å skrive at om en vare nå befinner seg i relativ verdiform eller i den motsatte ekvivalentformen, avhenger utelukkende av den stillingen varen til enhver tid har i verdiuttrykket. Det avhenger altså av om den er den varen hvis verdi blir uttrykt, eller den varen som det blir uttrykt verdi i.

Dette kan du studere litt på før vi neste gang skal gå nøyere inn på innholdet i den relative verdiformen. Og etter hvert kryper vi fremover mot en forståelse av pengene.

Brev 12 – Verdiformen eller bytteverdien

Vi er nå kommet til kapittel 1.3 i Kapitalen. Marx begynner kapitlet med igjen å understreke at varen kommer til verden i form av bruksverdier eller varelegemer som jern, lerret, hvete osv. Dette kaller han deres hverdagslige naturalform. Men de er bare varer fordi de er noe dobbelt, de er både bruksgjenstander og verdibærere på samme tid. Det er bare i den grad de har denne dobbeltformen, naturalform og verdiform, at de i det hele tatt fremtrer som varer eller har form av varer.

Når det gjelder varen som verditing så kan du ikke finne varens verdi ved å undersøke varens naturalform. Det finnes ikke et atom naturstoff i varens legemliggjøring som verdi. Du kan ta opp varen og snu og vende på den, og undersøke den på alle måter, men den forblir ubegripelig som verditing.

Dette kommer av at varene bare er legemliggjøring av verdi i den grad de er uttrykk for den samme samfunnsmessige enhet, menneskelige arbeid. Varens karakter av legemliggjort verdi er reint samfunnsmessig. Derfor kan varens verdi bare fremtre i det samfunnsmessige forholdet mellom varer.

Marx sier at han tok utgangspunkt i varens bytteverdi eller bytteforholdet mellom varer for å komme på sporet etter verdien, som lå skjult i bytteverdien. Og så sier han at vi nå må vende tilbake til denne uttrykksformen for verdien. Og dette gjør han for å kunne forklare pengeformen som vi alle vet er en felles verdiform som vi kan bytte i alle varer.

Men ikke nok med det, Marx vil påvise det som ikke engang ble forsøkt av den borgerlige økonomien, nemlig å påvise skapelseshistorien til pengeformen, hvordan penger ble penger. For å gjøre det må han forfølge utviklingen av verdiuttrykket som varenes verdiforhold inneholder, fra den enkleste figur til den blendende pengeformen. Med dette løser Marx, som den første i historien, pengenes gåte. Dette skal vi si mer om i neste brev.

Industri- og finansmonopolenes pensjonsdeform for å øke profitten og klasseforskjellene

Her er rapporten som satte fart i pensjonsdeformene i EU og Norge: http://www.frdb.org/upload/file/copy_1_ert.pdf
Rapporten ble laget på oppdrag av ERT og ble vedtatt på ett av deres møter i slutten av 1999. Her kan du lese mer om hva ERT er: http://www.ert.eu/

ERT sine råd til medlemsstatene var følgende:
 Prioriter offentlige pensjonsutgifter slik at de gjør det som den private sektor ikke kan, for eksempel å garantere en grunnleggende levestandard for eldre mennesker.
 Ha som mål å oppnå en passende balanse mellom offentlig og privat pensjonstilbud med en betydelig fondert del.
 Hev den normale pensjonsalder opp mot det som finnes i noen medlemsstater og gi eldre arbeidstakere tilskyndelse til å forbli yrkesaktive utover normal pensjonsaldre, hvis arbeiderne ønsker å gjøre det.
 Slutt med å øke pensjonskostnadene (for eksempel ved å feste pensjonsnivået til nominell lønnsøkning eller fremme tidlig pensjonering).
 Åpne opp markedet for private pensjoner og stimuler mer konkurranse mellom private pensjonstilbydere.
 Fjerne alle hindringer mot å investere i aksjer ut fra ”den forsiktige manns” prinsipp. Obligasjoner har vist seg å være en vesentlig del av pensjonsinvesteringer for at pensjonsfondene kan garantere en vellykket virksomhet og en god avkastning på pensjonsplaner.
 Fremme partnerskap mellom ansatte og industrien for å sikre inntekt når en pensjonerer seg.
 Gi inntekts fordeler for ansatte som bidrar til foretakssponsete opplegg.
 Fjerne skattemessige hindringer mot privat pensjonsinvestering.
 Overvåk tettere og mer nøyaktig de planlagte kostnadene for offentlige pensjonssystemer.

Både Arbeiderpartiets pensjonsdeformer og den sittende regjeringens forslag til nye endringer i pensjonene har fulgt opp disse rådene fra EUs største monopol- og finanskapitalister.

Brev 11 – Mer om bruksverdi og verdi

I de siste avsnittene i kapittel 1.2 i Kapitalen understreker Marx igjen at når det gjelder verdien av frakk og lerret/tøy, så har vi abstrahert fra forskjellen i bruksverdiene deres. (De som har tid og vil legge ned mer energi på å forstå Marx sitt begrep abstrahere kan se her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Hva%20er%20dialektisk%20materialisme%20Bertell%20Ollman.htm ).

Når det gjelder arbeidene som fremtrer i disse verdiene har vi på samme måte abstrahert fra deres nyttig former, skredderarbeid og veving. Mens bruksverdiene av frakk og lerret utgjør en kombinasjon av målbestemte produktiv virksomheter med tøy og garn, så utgjør verdiene av frakk og lerret bare likeartete arbeidsmasser. Og vi betrakter arbeidene som disse verdiene inneholder så er de bare menneskelig arbeidskraft og vi betrakter dem da ikke ut fra deres produktive forhold til tøy og garn.

Det er også slik at frakk og lerret ikke bare er verdier, men de er verdier av bestemte størrelser. Ifølge forutsetningen som Marx har lagt inn så er frakken dobbelt så mye verd som 10 alen lerret. Denne forskjellen i verdistørrelsen kommer av at frakken inneholder dobbelt så mye arbeid som lerretet, slik at arbeidskraften må anvendes i dobbelt så lang tid for å produsere frakken som å produsere lerretet.

Når vi ser på varen som bruksverdi så måler vi den etter hva slags kvaliteter den har. Men når vi ser på varen som verdi, så måler vi den bare i kvantitet/mengde arbeid som er gått med til å lage den. For bruksverdien må vi spørre etter arbeidets hvordan og hva, men når det gjelder verdistørrelsen må vi spørre om hvor mye, om arbeidets varighet målt i tid.

Fordi verdistørrelsen av en vare bare representerer den mengden arbeid den inneholder, må varer i bestemte proporsjoner alltid være like store verdier.

Så tar Marx opp spørsmålet om hva som skjer med bruksverdiene og verdiene når arbeidets produktivitet stiger. Da kan en for eksempel produsere to frakker på samme tid som en før brukte for å produsere en. Med dette øker bruksverdien fordi vi kan kle to mennesker med frakkene i stedet for en. Men arbeidet som går med til de to frakkene er ikke mer enn det som gikk med til å lage en frakk tidligere. I dette tilfellet er verdien av to frakker nå, verd like mye som verdien av en frakk var tidligere. Når produktivkraften øker så minsker altså arbeidet som er lagt ned i hver enkelt enhet som er produsert og dermed verdien av hver enkelt frakk.

Og det hele oppsummeres slik i siste avsnitt av kapittel 1, 2: Alt arbeid er på den ene siden forbruk av menneskelig arbeidskraft i fysiologisk tilstand, og i denne egenskapen av likt menneskelig arbeid danner det vareverdien. Alt arbeid er på den andre siden forbruk av menneskelig arbeidskraft i en særskilt målbestemt form og i denne egenskapen av konkret nyttig arbeid produserer det bruksverdier.

Vi er da ferdig med den grunnleggende logiske beskrivelsen av varen og skal neste gang ta opp verdiformen eller bytteverdien. Dette er begynnelsen på muligheten for å forstå kapitalismen, på å forstå hvordan merverdien oppsto og begynnelsen på å forklare logikken bak hvordan pengene oppsto.

Hva er mennesker verd for kapitalen?

Under kapitalismen og for kapitalen teller menneskene bare som verdiskapende vare og til syvende og sist bare som merverdiskapende vare. Menneskene er ikke kapital, men de har en egenskap som kan fungere som en type kapital, nemlig sin egen arbeidskraft. Denne kan de selge til kapitalistene. I denne transaksjonen (salg og kjøp) er de egentlig ikke mennesker. De er bare representanter for to forskjellige typer kapital. Kapitalistene representerer den konstante kapitalen som består av alt som går med til å produsere en vare unntatt betalingen av arbeidskraften. Arbeiderne representerer den variable kapitalen som settes lik lønnen. Navnet konstant kapital kommer av at denne ikke skaper ny verdi gjennom produksjonsprosessen, slik sett forblir verdien dens konstant. Den slites riktignok ned litt gjennom produksjonen og denne verdien blir overført til de varene som produserer, men noen nyskapt verdi dreier det seg ikke om. Gjennom å anvende sin arbeidskraft skaper arbeiderne ny verdi, den verdien som går inn i produksjonen er mindre enn den som kommer ut, verdien varierer.

I denne salgs- og kjøpstransaksjonen er arbeiderne og kapitalistene formelt sett like. Dette er den berømte likheten for loven i et borgerlig samfunn. Arbeidskraften sin er den varen arbeiderne selger. Det arbeiderne får i bytte er lønnen. Arbeidskraften kan ikke brukes uten at arbeiderne selv utfører arbeidsvirksomheten. Det vil i praksis si at arbeiderne ved å selge sin arbeidskraft også selger seg selv til bruk for kapitalen for et visst tidsrom. I dette tidsrommet er det kapitalistene som eier arbeidernes virksomhet og dermed arbeiderne selv.

Gjennom en formelt sett likeverdig transaksjon har arbeiderne gitt seg inn under kapitalens diktatur for den tiden avtalen gjelder. Og arbeiderne har ikke noe annet valg enn å selge seg fordi han/hun ikke eier produksjonsmidler (konstant kapital) selv. Arbeiderne er i en tvangssituasjon. Og uten å selge seg vil arbeiderklassen gå til grunne av fattigdom, sult og sykdom. Dette kan også skje om den samlete overføringen til hele arbeiderklassen er for liten. I dag sulter i underkant av en million mennesker daglig. En stor del av dette kommer av at den samlete overføring av verdi til arbeiderklassen i verden er for liten.

Så må vi se på alle lønnsarbeidere som ikke jobber direkte for kapitalistene. De som jobber i stat og kommune og fylkeskommune for eksempel. Marx mener at disse går inn i den helheten av arbeiderklassen som må i aksjon for at det kapitalistiske systemet skal kunne fortsette å eksistere. De to store utleggene som helsesektoren og utdanningssektoren som statene tar seg av, måtte i alle tilfeller kapitalen ha tatt hånd om dersom staten ikke gjorde det. Helsesektoren opprettholder arbeiderklassens helse og reparerer den merverdiskapende varen når det trengs. Utdanningssektoren er en del av reproduksjonen av en arbeiderklasse som er tilpasset kapitalens behov for merverdiskaping. Vi kan også se på den etter hvert enorme underholdningssektoren som ikke skaper varer, men sørger for det sirkus som holder folk opptatt med ting som ikke truer kapitalens fortsatte eksistens.

Mesteparten av det som betales ut av lønner på de områdene der det offentlige engasjerer dem (offentlige sykehus og skoler for eksempel), eller der det offentlige betaler for dette (barnehager, private skoler og flyktningmottak for eksempel) kommer fra skatter som arbeiderklassen selv betaler, og noe kommer fra kapitalen. Summen av lønner og skatter som går til disse områdene og såkalt velferd må egentlig regnes som en del av arbeiderklassens samlete lønn.

Det er en plage for kapitalen at de utgiftene som går til arbeidsfolk som ikke direkte går til merverdiskapende arbeid, må regnes som en del av arbeiderklassens lønn. Derfor kommer ofte angrepene på arbeiderklassen først på disse områdene, gjennom spare- og effektiviseringsprosesser. Her hører endringer/forverringer i pensjonsvilkår. Større vansker for å få trygd når det er påkrevd, høyere gjennomstrømningshastighet på skoler, universiteter og sykehus.

Det er også en kjent metode å skape seg det Marx kaller en reservearme av arbeidere som går på deltid, går ut inn av arbeid, jobber på kontrakter, har usikre jobber, er arbeidsløse kortere tid, lengre tid og for resten av livet. Når reservearmeen er stor er det lettere å presse ned lønnsnivået. Med stor tilstrømming av folk fra utlandet som ikke omfattes av de vanlige nasjonale regler for arbeidsforhold vil dette bli et stadig større problem for arbeiderklassen – og en fordel for kapitalen.

Nå er det også en god del arbeid som gjøres utenfor kapitalprosessen. Alle som kjøper arbeidskraft for sin egen lønn eller profitt for å få laget forbruksvarer direkte for seg (pusse opp hus, fikse hagen, vaske og rydde, underholde på i et selskap) skaper ikke noen merverdi. For disse er den også en fordel fordi de kan få dette til en billigere pris enn hvis den hjemlige arbeidskraften gjorde arbeidet. Hvis de som jobber slik er ansatt hos et firma, så skaper de merverdi for eieren av firmaet og da er disse arbeiderne inne i den merverdiskapende prosessen, selv om de som de utfører arbeidet for, ikke er det.

Men altså – hva er mennesker verd for kapitalen. For kapitalen er menneskene kun bærere av arbeidskraft, de har bare verdi som merverdiskapende vare. Dette er menneskenes bruksverdi for kapitalen. Denne varen må kapitalen bytte til seg for den bytteverdien som menneskene i denne rollen har. Det er lønnen.

Alt i alt betyr dette at vi lever i et samfunn der menneskenes hovedfunksjon i produksjonen av alt vi lever av er å være en merverdiskapende vare. Menneskene må altså hovedsakelig betraktes som vare innen dette systemet. På den annen side har vi kapitalens representanter, kapitalistene, som er kapitalens subjektive talspersoner. De representerer den konstante kapitalen og hele det kapitalistiske systemet med dets lovmessigheter som er helt umulig å kontrollere over lengre tid på bevisst måte utenfor visse ganske trange rammer. I dag kaller mange denne kapitalen for turbokapitalisme, finansialisert kapitalisme, globalisert kapitalisme, nyliberal kapitalisme osv. En må gjerne gjøre det, men det dreier seg egentlig kort og godt om kapitalismen i sin nåværende skikkelse.

Når mennesker hovedsakelig fungerer slik innen produksjonen av det materielle grunnlaget for den menneskelige reproduksjon og utvikling, så må det få ødeleggende moralske og etiske virkninger ved siden av de økonomiske, politiske og kulturelle. I dette systemet har ikke menneskene verdi som mennesker, bare som varer som skal utbyttes mest mulig, dvs. der det viktigste er å maksimere merverdien og profitten.

Moralen i dette systemet blir ekstremt dobbel. På den ene siden en hyklersk privat overflatemoral som skal ta vare på alle, på den andre siden en systemmoral som sier at menneskene er en ting – en vare er jo en ting. Menneskene blir altså tingliggjort i dette systemet, og dermed blir de også behandlet som ting. Dette sprer seg til alle deler av de menneskelige forhold. Vi er grunnleggene sett ting i produksjonsprosessen, i vårt lønnsarbeidsforhold. Det gjør at vi har et voldsomt press for å behandle alle mennesker som ting i alle livets forhold, og til å behandle dem som ting som skal skape profitt eller fordeler for oss selv. Når de ikke gjør det, ligger det et krav i systemet for at vi bør gå inn for å fjerne dem. Dette er et system for utvikling av skadelig egoisme.

Det betyr at det kapitalistiske samfunn skaper systematisk umenneskelighet. Det er ikke en privat eller personlig umenneskelighet. Det er en systemumenneskelighet som blir utøvet av individer som kan ha en god privat moral ellers.

Under kapitalismen er du altså verd din lønn dersom du bidrar i merverdiskapingen direkte eller indirekte. Hvis du ikke gjør det er du systemisk sett ikke verd noe. Dette er en hovedgrunn til den menneskelige umoral og grusomhet i vår tid. Det gjør det så vanskelig å ha gode forhold til seg selv og andre at det blir en evig kamp som bare delvis kan lykkes. Det er viktig å vite dette slik at du kan rette fortvilelsen og raseriet mot den vesentlige grunnen til de urettferdighetene du opplever. Da unngår du i hvert fall å skade uskyldige som kanskje til og med har det verre enn deg selv. Det er aktuelt også i den pågående flyktningdebatten.
Her er et eksempel: http://nouw.com/frukvernes/barndommen-min-21543332