Brev 7 – Bruksverdier uten verdi

Marx sier at en ting godt kan være en bruksverdi uten å ha verdi. Hvis det finnes ting som er nyttige for menneskene som ikke er resultat av arbeid, så har de ikke verdi. Det gjelder luft, jord som ikke har vært dyrket, naturlige enger, viltvoksende trær osv.

Det er også slik at en ting kan være både nyttig og et produkt av menneskelig arbeid uten å ha verdi. Den som gjennom sin produksjon tilfredsstiller sitt eget behov skaper riktignok bruksverdi, men ingen vare. For å produsere en vare må han ikke bare produsere bruksverdi, men bruksverdi for andre, samfunnsmessig bruksverdi.

Engels føyde så til følgende i fjerde opplag av Kapitalen: ”Bonden i middelalderen produserte skattekorn for føydalherren og tiendekorn for presten. Men verken skattekorn eller tiendekorn ble vare selv om de ble produsert for andre. For å bli en vare må produktet gjennom bytte bli overført til den det skal tjene som bruksverdi for.” Han sier at han føyde til dette for å forebygge den misforståelsen at Marx mente at ethvert produkt som blir konsumert av en annen enn produsenten er en vare.

Så skriver Marx at det også er det slik at en ting ikke kan være verdi uten å være en bruksgjenstand. Dersom den ikke er til noe nytte, så er også arbeidet som den inneholder nytteløst, det teller ikke som arbeid og danner derfor ingen verdi.

Vi er nå ferdig med første del av første kapittel i Kapitalen. Vi skal neste gang se hvordan han går nøyere inn på at også arbeidet som er representert i varen har dobbeltkarakter.

Alt dette kan synes som spissfindige og livsfjerne saker, men det skal vise seg at det virkelig er grunnlaget for å forstå den verden vi lever i. Litt tålmodighet må riktignok til. Men uten tålmodiget og en del tankevirksomhet kan vi ikke kommet til bunns i noen viktige problemer.

Brev 6 – Vareverdien – noen eksempler

Som en ekstra sammenfatning av hva vareverdien er for noe siterer Marx fra et tidligere verk av seg sjøl (Til kritikken av den politiske økonomien, Berlin 1859) ”Som verdier er alle varer bare bestemte mål for størknet arbeidstid”.

Så sier han at verdistørrelsen på en vare vil holde seg konstant dersom den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere den holder seg konstant. I den forbindelse viser han til at arbeidets produktivkraft er bestemt av mange slags forhold. Det er arbeidernes gjennomsnittlige dyktighet, utviklingsgraden i vitenskapen og dens teknologiske anvendelighet, den samfunnsmessige sammensetningen av produksjonsprosessen, omfanget og effektiviteten av produksjonsmidlene og av naturforhold.

I jordbruket kan det være slik at den samme mengden arbeid under gunstige forhold gjør at en kan høste ett 500 kg hvete, mens en under ugunstige bare kan klare 250 kg. Den samme mengden arbeid gir forskjellig resultat i mer rikholdige gruver enn i de fattige. Diamanter forekommer sjelden i jordskorpen og det tar mye arbeid å finne dem, derfor krever det i gjennomsnitt mye arbeid. Følgelig representerer de mye arbeid i et lite volum. Dersom det lykkes å forvandle kull til diamanter med lite arbeid, så vil de falle i verdi til de ikke er mer verd enn mursteiner. Han har enda noen eksempler på det samme.

Så konkludere han med følgende: Allment kan vi si at jo større arbeidets produktivkraft er, desto kortere blir den arbeidstiden som trengs for å fremstille en artikkel, desto mindre blir den arbeidsmassen som blir krystallisert i den og desto mindre blir dens verdi. Og omvendt, jo mindre arbeidets produktivkraft er, desto lenger blir arbeidstiden som er nødvendig for å fremstille en artikkel og desto større blir dens verdi.
En vares verdistørrelse skifter altså direkte med mengden arbeid som blir virkeliggjort i den og omvendt i forhold til hvor mye produktivkraften vokser.
Men er det sånn at alle bruksverdier er verdier? Det skal vi se på neste gang.

Brev 5 – Målet på verdien og samfunnsmessig nødvendig arbeidstid

I forrige innlegg stilte vi spørsmålet: Hva er målet på verdien av varen når verdien er abstrakt menneskelige arbeid. Marx svarer at vi, for å besvare spørsmålet, må gå ut fra den mengden ”verdiskapende substans”, altså det arbeidet som varen inneholder. Og denne kvantiteten eller mengden blir målt etter hvor lenge arbeidet varer i tid og dermed kommer han frem til at varens verdistørrelse er avhengig av produksjonstiden eller arbeidstiden og at arbeidstiden igjen har sin målestokk i bestemte tidsdeler, som en time, en dag osv.

Så tar Marx opp et problem i den forbindelse. Hvis det er slik at en vares verdi er lik tiden det tar å produsere den, så kan en jo tenke at jo lengre tid det blir brukt på en vare desto mer verdifull er den. Altså at jo mer doven og udugelig arbeideren var, desto større ble verdien.

Men slik er det ikke. Vi må ta utgangspunkt i den samlete tid som det tar å produsere alle varer og som gir dem deres samlete verdi, dvs. legge sammen alle de utallige individuelle arbeidskrefter eller produksjonstimer og så dele verdien av alle varer med antall timer det tar å produsere dem.

Vi har altså med en gjennomsnittsstørrelse å gjøre som en finner i det samfunnet en undersøker. Marx kaller det for samfunnsmessig gjennomsnittsarbeidskraft eller samfunnsmessig nødvendig arbeidstid. Så sammenfatter han det slik: Samfunnsmessig nødvendig arbeidstid er den arbeidstiden som trengs for å fremstille en eller annen bruksverdi under de gitte samfunnsmessig-normale produksjonsvilkår og med den samfunnsmessige gjennomsnittsgrad av dyktighet og arbeidsintensitet.

Han trekker så frem et eksempel fra sin tid. Etter at dampvevstolen ble innført i England var det kanskje nok med halvparten så mye arbeidstid som før for å forvandle en gitt mengde garn til tøy. Den engelske håndveveren, som arbeidet med den gamle vevstolen, trengte samme arbeidstid som før for å få til denne forvandlingen, men produktet av den individuelle arbeidstiden hans representerte nå bare en halv samfunnsmessig arbeidstime og falt derfor til halvparten av den tidligere verdien.

Den enkelte varen gjelder her i det hele tatt som gjennomsnittseksemplar av sitt slag. Varer som inneholder like store arbeidsmengder eller som kan fremstilles i løpet av samme arbeidstiden, har derfor den samme verdistørrelsen. Og verdien av en vare forholder seg til verdien av en annen vare på samme måte som den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere den ene varen forholder seg til den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere den andre.

Vi kan bare tenke oss hva dette betyr for de eldre produksjonsmetoder ved innføring av større automatisering med roboter og datakraft. Som vi ser er resonnementet helt brukbart også på dagens forhold. Neste gang skal vi se litt på noen eksempler som Marx bruker for å illustrere poenget sitt her.

Brev 4 – Mer om bytteverdi – abstrakt arbeid – verdi

Vi han nå vist at Marx analyserer varen som er elementærformen for den samlete mengde av varer. Han viser at varen har bruksverdi og han forklarer hva det er. Så sier han at når en vare kan byttes med en annen må det være noe som er likt i de to varene som byttes. Han tenker gjennom alt som kan være likt og kommer til at det eneste som er tilbake når alle konkrete egenskaper i varene, som altså utgjør deres bruksverdi, er trukket fra, er at de er produkter av menneskelig arbeid.

Men dette er også menneskelig arbeid der alle konkrete egenskaper er abstrahert fra, eller trukket fra. Dette finnes i virkeligheten, men vi kan ikke observere det med våre sanser, vi må abstrahere det i tenkningen vår. Han sier at når arbeidsproduktene er redusert til likt menneskelig arbeid, abstrakt menneskelig arbeid, så er det ikke blitt noe annet igjen av dem enn den samme spøkelsesaktige virkelighet, en formløs masse av forskjellsløst menneskelig arbeid, dvs. forbruk av menneskelig arbeidskraft uten hensyn til måten den er brukt på.

Disse tingene uttrykker nå bare at menneskelig arbeid har hopet seg opp i produksjonen av dem. Så sier han at menneskelig arbeid er noe samfunnsmessig, en samfunnsmessig substans som altså skapes i forhold til og i et samfunn. Og han sier at varene har verdi som krystaller av denne samfunnsmessige substansen, det er dette som gjør dem til vareverdier.

I bytteforholdet mellom to varer viser bytteverdien seg for oss som noe fullstendig uavhengig av varenes bruksverdier. Dersom vi nå virkelig abstraherer fra arbeidsproduktenes bruksverdier, så får vi verdien av varen, slik den ble definert over her. Det som er felles for varene, som fremtrer i bytteforholdet mellom dem, altså i bytteverdien, er verdien av varen.
Så føyer Marx til at vi, i den videre fremstillingen, vil bli ført tilbake til bytteverdien som den nødvendige fremtredelsesformen for verdien. Men først gjentar han at en bruksverdi eller et gode bare har verdi fordi abstrakt menneskelig arbeid har blitt legemliggjort eller materialisert i en. Og så stiller han spørsmålet om hvordan vi i all verden kan måle størrelsen på varens verdi. Det skal vi ta opp neste gang.

Brev 3 – Bruksverdi, bytteverdi og verdi – en viktig parentes

Før vi går videre vil jeg si litt om hvordan Marx begynte sin tenkning om disse sakene. Han skrev veldig tidlig (rundt 1844 i sine Økonomisk-filosofisk manuskripter) om at menneskene har to legemer. Han kalte dem menneskets organiske legeme og menneskets uorganiske legeme. Det er jo, ved første blikk, en merkelig påstand. Men når vi fikk vite at han med det organiske legeme mente det som er innenfor skinnet, og at det uorganiske legemet er alt som er utenfor skinnet som mennesket lever av og i, da ble det litt klarere.
Marx sin tenkning om økonomi har nemlig et økologisk utspring. Det handler om utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt som vi lever av og i. Og så handler det om den utvekslingen som menneskene kan foreta og virkelig foretar seg imellom på grunnlag av deres utveksling med naturen rundt.
Så mente han at arten av og bruken av de redskapene og metodene og den kunnskapen som menneskene utvikler for å leve bedre i og av naturen rundt er det som skiller menneskene fra andre levende vesener. Han sier først at menneskenes vesen er at de som art er universelt skapende. Med det tenker jeg at han mente at menneskene potensielt sett kan utveksle seg med alle deler av naturen på måter som stadig skaper bedre leveforhold for dem.
Med dette flyttet han også menneskenes vesen ut fra menneskene indre og kom frem til at menneskenes vesen er alle deres forbindelser i verden.

I sin sjette tese om Feuerbach fra 1845 skriver han at ”det menneskelige vesen” ”ikke er en abstraksjon som ligger i (bor i) hvert enkelt individ”. ”I sin virkelighet er det helheten av de samfunnsmessige forbindelser/sammenhenger.”

(I originalen heter det: ”Feuerbach löst das religiöse Wesen in das menschliche Wesen aus. Aber das menschliche Wesen ist kein dem einzelnen Idividuum inwohnendes Abstraktum. In seiner Wirklichkeit ist es das ensemble der gesellschaflichen Verhältnisse.”
Ser vi i ordboken Duden betyr Verhältnisse når det gjelder mennesker det samme som Beziehungen og det betyr: en hvilken som helst forbindelse eller sammenheng. Ensemble er enten et fransk eller engelsk innskudd. Det kan vi se ved at det ikke er skrevet med stor bokstav slik som et tysk substantiv ville vært. Det er den franske betydningen som gir best mening her og den er ifølge ordboken Petit Larousse: resultatet av en forening av deler i et hele.).

Jeg mener altså at Marx sitt utgangspunkt for å studere økonomien i verden er utvekslingen mellom menneskene med naturen rundt og med hverandre på grunnlag av den første utvekslingen. Og så må jeg føye til at Marx hadde et annet mål. Det var ikke bare å forstå, men å forandre økonomien slik at menneskene kunne fortsette med å utvikle sine universelt skapende evner til beste for seg selv og andre, og i takt med naturen rundt.

Tenkte at det kunne være greit å vite før vi går videre.

Meininga med vadla-bloggen

Vil bare minne om korleis eg lanserte denne bloggen:

Vadla og nye horisontar

Oldemor mi kom frå ein gard som vart registrert med namnet Vadla i 1536. Vadla, eller i moderne språk Valen, tyder vadestad eller slagplass. Det symboliserer ein avgjørande overgang som kan vere vanskelig å finne og som ein ofte må kjempe seg over mot krefter som vil halde deg på den sida du er, slik at du ikkje kan nå dei nye horisontane som opnar seg. Terje Valen, 10.10, 2015.

Dyre medisinar og superrikerike kapitalistar

I Bergens tidende har dei nett hatt eit hovudoppslag om dyre medisinar. Oxfam har nett gitt ut ein rapport som viser korleis det kan skje. Dei rikaste i verda tener no det meste av pengane sine på pensjonsfond, finansspekulasjonar og investering i helsevern og medisinar.
Oxfam høyrer til kapitalens venstreside. Dei har mange gode forslag for å reformere kapitalismen slik at han ivaretar menneska sine behov mykje betre. Her viser eg til ein ny og viktig rapport frå Oxfam.
Men eg tenker at vi nok må oppheve kapitalen for å kunne sette forslaga ut i livet. Eit system som er innretta på å skape mest mulig bytteverdi, meirverdi og profitt og som er utanfor menneskelig kontroll, kan ikkje det. Her er rapporten: https://www.opendemocracy.net/paul-rogers/global-divide-knowledge-into-action

Automatisering – omfattende arbeidsløshet eller kommunisme

Under verdens økonomiske forum i Davos er de nå bekymret for at det skal oppstå en helt ny situasjon der mennesker, gjennom automatisering, virkelig blir erstattet med maskiner i vesentlig grad.

Marx tok opp dette allerede i 1857-58 i et av sine forarbeider til boken Kapitalen, som han kalte Grunnriss til en kritikk av den politisk økonomi. Her skriver han at storindustriens produksjonsprosess under kapitalismen er å legge naturkreftene inn under den samfunnsmessige kunnskapen på en slik måte at arbeidsmidlene blir utviklet til å kunne utføre automatiske prosesser. Dette vil fjerne ett av de to viktigste grunnlagene for å kunne opprettholde kapitalismen, sier han. Og det vil stille overgang til et nytt økonomiske system på  dagsordenen, der produsentene selv, dvs. lønnsarbeiderklassen overtar eiendomsretten til produksjonsmidlene og opphever systemet med bytteverdi og merverdi. Det var dette systemet han kalte kommunisme.

http://www.aftenposten.no/okonomi/Eksperter-tror-jobbene-vare-kan-forsvinne-for-godt-8325867.html

Brev 2 – Hva er en vare – del 2 – varen som bytteverdien

Det forrige innlegget handlet om at en vare er en bruksverdi. Så sluttet innlegget med å hevde at varen også er/har en bytteverdi.

Marx sier at bytteverdien ved første blikk fremtrer som et kvantitativt forhold, den er et mål på den proporsjonen som en bruksverdi blir byttet mot en bruksverdi av et annet slag. Og dette forholdet veksler stadig etter tid og sted. Derfor opptrer bytteverdien som noe tilfeldig og reint relativt. En indre bytteverdi hos varen, som ligger i den selv, er altså en selvmotsigelse. Det er jo slik at en kilo hvete kan byttes mot en viss mengde skosverte, en viss mengde silke eller med en viss mengde gull. Altså har hveten en mengde bytteverdier og ikke bare en.

Men så tenkte han at når en viss mengde skosverte, silke eller gull er bytteverdien for en kilo hvete så må det være mulig å erstatte disse mengdene skosverte, silke og hvete med hverandre, eller vi kan si at de må være like store bytteverdier i forhold til hverandre.

Når han funderte mer på det så fant han ut alle de gyldige bytteverdiene til en og samme vare uttrykte det samme selv om de trådde frem som forskjellige. Men det var ikke alt. Bytteverdien uttrykte eller trådde frem for noe som var likt, men som vi ikke kunne se. Bytteverdien, skrev Marx, kunne bare være uttrykksmåten, ”fremtredelsesformen for et innhold som det er mulig å skjelne fra den.

Han bruker så et eksempel der du tar en vare, for eksempel hvete og jern. Samme hva bytteforholdet mellom dem er, så kan du fremstille det slik at en gitt mengde hvete er lik med en viss mengde jern, for eksempel x kilo hvete = y kilo jern. Likningen forteller at det er noe likt i to forskjellige ting – begge er likt noe tredje som i og for seg verken er det ene eller det andre. Vi kan redusere begge de to varene, for så vidt som de er bytteverdier, til dette tredje.

Han har nå presentert oss for en gåte. Hva i all verden er nå dette tredje? Han kommer først til at det må være av en slik art at det ikke har noe med kvaliteten, eller egenskapene til de produserte tingene, og gjøre, men at det er av en slik art at det kan måles i kvantitet – så og så mange kilo hvete er lik så og så mange kilo jern.

Etter å ha gjennomgått alle muligheter kommer han frem til at det bare er en egenskap tilbake ved varelegemene som er felles og det er at de er produkter av menneskelig arbeid. Når vi abstraherer eller trekker fra bruksverdien, så abstraherer vi også fra alle de tinglige eller legemlige bestanddelene og formene som gjør arbeidsproduktet til bruksverdi. Alle de egenskapene som vi kan sanse er vekke. Når disse er vekke, altså når de nyttige egenskapene ved produktene er vekke, så forsvinner også den nyttige karakteren av det arbeidet som er lagt ned i dem, eller som han sier, er representert i dem. Den konkrete formen til de forskjellige typene arbeid forsvinner – de er alle redusert til, likt menneskelig arbeid, abstrakt menneskelig arbeid. Dette gjør dem til det som ligger bak bytteverdien, nemlig verdien.
Dette er foreløpig ikke klart, så neste gang skal vi gå mer inn på det.
20.01.2016 23:10.