Rødt på Tinget 6 – kamp mot økonomiske kriser

I begynnelsen av dette århundre har vi alle sett at det kapitalistiske systemet har vist seg svært ustabilt. Det som har blitt kalt finanskrisen er nå blitt en skikkelig krise i produksjons- og omsetningsøkonomien i svært mange land. Alle land er preget av den. Det har tvunget alle land til massive statlige inngrep for å redde den fortsatte funksjoneringen av systemet, også Norge. USA, de store landene i EU og land som Island, Litauen og flere andre sliter nå med svær arbeidsløshet og enormt press nedover på lønner, trygder osv. I Norge har utslagene av krisen vært mindre enn i mange andre land. Og ved siden av den store statlige støtten til kapitalen over alt, har et viktig moment i redningen for verdensøkonomien vært de enorme statlige investeringene i infrastruktur (jernbaner osv.) som er satt i gang, spesielt i Kina. I dette landet ser vi enorm utviding og utvikling av kapitalismen som har gitt dette systemet mer livskraft enn det har ut fra utviklingen i de gamle kapitalistiske landene. Men heller ikke her kan det kapitalistiske treet vokse inn i himmelen.

Det er bare Marx som har forklart prinsippene for det som skjer. Dette har kapitalens forsvarere vanskelig for å innrømme fordi forklaringen hans også innebærer at kapitalismen er et historisk og menneskeskapt system som driver mot å bli universelt ødeleggende og som derfor må gå til grunne og bli erstattet med et annet system som fungerer bedre.

Marx forklarer at under kapitalismen tenderer alt til å bli varer. Han sier så at varen har to egenskaper. Den tilfredsstiller menneskelige behov og har slik sett en bruksverdi. Men den inneholder også allment menneskelig arbeid (det er jo menneskelig arbeid som har skapt den) og har slikt sett en verdi. Denne verdien ser vi i varens bytteverdi. Og varens bytteverdi blir samlet i den varen som kan byttes med alle varer, nemlig pengene.

Med utviklingen av kapitalismen blir varebytte for å skaffe seg verdi og mer verdi enn det en begynte med, sentral. En tar ikke utgangspunkt i en vare og selger den for penger som en så bruker for å kjøpe seg en annen vare som en har behov for. En tar utgangspunkt i bytteverdien i form av penger og bytter til seg varer som en så selger for å tjene mer penger. Det er selv definisjonen på kapitalisme.

Men i dette systemet er det bare en vare som kan skape mer verdi enn den selv er verd, og det er selve den varen som foretar utvekslingen med resten av naturen gjennom produksjonen, det er arbeidskraften. Dette er den varen som gjør kapitalismen mulig. Kapitalistene kjøper arbeidskraften til sin verdi (lønnen pluss sosiale ytelser og goder som ikke er betalt av lønnen). Arbeidskraften produserer en mengde varer som kapitalistene selger for mer penger enn det de betalte alle arbeiderne i lønn. Arbeiderne har altså produsert både sin egen verdi og en merverdi som kapitalistene eier og tilegner seg og bestemmer over. Det er kapitalens profitt. Det er dette Marx kaller utbytting. I tillegg har arbeiderne også gjort det mulig for at verdien av maskiner, bygninger osv. kan føres delvis over i de nye varene og delvis bevares slik at de kan fungere videre til de er utslitt eller oppbrukt

Men den andre siden av denne prosessen er at den tinglige delen av kapitalen (fabrikker, infrastruktur osv.) hele tiden vokser i verdi i forhold til verdien av den arbeidskraften som blir satt inn. Fordi det bare er arbeidskraften som skaper ny verdi(merverdi/overskudd) så synker derfor overskuddet eller profittraten ettersom verdien av den brukte arbeidskraften, den variable (menneskelige) kapitalen, synker i forhold til den konstante (tinglige) kapitalen.

Dette gjør at vi vil se en tendens til at overskuddet på all investert kapital (både konstant og variabel) minsker i forhold til skapt merverdi/profitt. Dette overskuddet tenderer mot null gjennom den økende automatiseringen, og da er all drivkraft i det kapitalistiske systemet vekke. Samtidig vil vi se en tendens til at det produseres for mye varer i forhold til den eksisterende kjøpekraften til de store arbeidende massene.

Når en sånn situasjon vokser frem så vil kapitalen prøve å overvinne problemene med utvidelse av området sitt, økt utbytting av arbeidskraften, gjeldsfinansiering eller kreditt. De store kapitalistiske monopolene vil og streve etter å karre til seg verdier fra de mindre kapitalistiske bedriftene for å overleve i konkurransen mellom monopoler. Den store boligboblen i USA og andre land ble skapt ved at lønnene ikke gikk opp, en senket renten på hus og folk refinansierte husene sine og tok opp større lån. Dermed fikk ekstra penger til å kjøpe varer for i flere år. Men når så boblen var blitt stor nok og renten gikk litt, opp falt hele systemet sammen. Folk måtte flytte fra husene sine og bankene satt igjen med ansvar for å dekke store lån. I USA følger lånet huset som banken overtar og ikke personen som har eid det, slik som det er Norge. Så gikk staten inn og overførte gigantiske summer til finansmonopolene for at de ikke skulle gå konkurs. Dette ble i stor grad gjeldsfinansiert. Store deler av privat gjeld ble overført i offentlig eie for at skattebetalerne skulle dekke den eller for at den skulle fortsette å eksistere i lang tid. Da ville den på ny kunne bidra til store kriser.

I større eller mindre grad var dette tiltak som ble tatt over hele verden. Gjeld og spekulasjon preget økonomien. Det som skjedde var at en forsøkte å likvidere gjelden ved å velte byrdene over på den vanlige skattebetaler og begrense spekulasjonsmuligheten noe. Så forsøkte en å få opp nivået på investeringene i produksjon igjen blant annet ved å trykke opp penger som så ble sprøytet inn i kredittinstitusjoner igjen. Men profittraten forble stort sett så lav at det likevel ikke førte til særlig investeringsvirksomhet.

Dette vil ikke være noen varig løsning. Kapitalen har nemlig vært inne i en økende krise helt siden rundt 1965. Profittraten var i kraftig fall fra 1965 til 1982. Da ble den midlertidig stabilisert i noen år, men etter 2000 har fallet fortsatt. De såkalte sykliske krisene kom tilbake etter at de var svake i etterkrigsårene. Vi har sett kriser som har spredd seg fra USA til hele verden i 1973, 1982, 1991, 2000 og 2008. Den siste krisen er den dypeste og verste siden før 2. Verdenskrig. Vi vet enda ikke helt hvordan den vil utvikle seg. Foreløpig har ny vekst latt vente på seg, men akkurat i det det siste har veksten tatt seg litt opp. Allment sett kan kapitalen alltid klare å starte seg selv opp igjen bare den får ødelagt nok produksjonsmidler. Men ødeleggelsesprosessen kan også føre til at den ikke kan opprettholde livet for store deler av verdens befolkning, også i de rikere land, på et nivå som det går an å leve med. Da skaper kapitalen såkalte revolusjonære situasjoner.

Det er ikke sånn at radikale og revolusjonære mennesker skaper revolusjonære situasjoner. Det gjør kapitalen sjøl. De revolusjonære sin oppgave er at de ser at dette vil skje, og at arbeider for å skape muligheter for at vi kan komme gjennom slike revolusjonære situasjoner med minst mulig elendighet og ødeleggelse – og det er å hindre at kapitalens kriser rammer folk for hardt. Den eneste måten å hindre dette på nå er at folk i dag slåss mot å bære alle byrder kapitalen skaper. Derfor er Rødt sine medlemmer aktive i alle slike protestorganisasjoner og bevegelser for at folk skal få tilfredsstilt grunnleggende behov. Vi går inn for alt folks kamp skal kunne føre til reformer som kan bedre arbeidsfolks kår. Når systemet gjør dette umulig og det går bare nedover med velferd og levekår sier vi at oppheving av kapitalismen gjennom revolusjon må til. Det er en rettighet folket har og som faktisk også er nedskrevet i den amerikanske frigjøringserklæringen av 1776.

I sitt prinsipprogram forklarer Rødt de grunnleggende trekkene ved denne politikken sin, og i arbeidsprogrammet finnes det altså over 650 forslag til hva som må gjøres i det for å virkeliggjøre en slik politikk. Disse forslagene springer alle ut av en egen analyse av alle de krav som medlemmene Rødt ser finnes blant folk ute i samfunnet – koblet sammen med Marx sin analyse av hovedtendensene i utviklingen av kapitalismen.

Så hvis du virkelig vil tjene kampen for velferd på kort og lang sikt er det bare ett alternativ å stemme på, nemlig Rødt. Og så må du sjøl engasjerer deg i kampen for en bedre verden. Gjør alle det, så klarer vi sikkert å vinne den kampen. Men sitter du for lenge på gjerdet, og støtter du partier som vil redde kapitalen og dens marked, så kan det virkelig gå den veien ”høna sparker” og det er så drastisk at vi helt ikke vil se det i øynene.

Derfor er det lurt å stemme Rødt.

Rødt på Tinget 5 – kamp for breddeidrett og folkehelse

I løpet av mindre enn 30 år har vi i Norge, som i mange andre land, fått noen nye problemer når det gjelder folkehelsen. Et tegn på dette er den store vektøkningen med tilhørende sykdommer og andre helseplager i store deler av befolkningen. Grunnen til dette er omlegging av livsvilkårene våre. Vi har fått mindre bevegelse i det daglige livet og mye mer stillesitting i bil-, underholdnings- og skjermsamfunnet og vi har fått omlegging av spisevaner i det såkalt åpne hastesamfunnet med arbeidstider, handletider og underholdningstilbud spredd ut uten hensyn til våre biologiske klokker og sosiale behov.

Grunnleggende sett er det noen prosesser i utvekslingen mellom mennesket og naturen rundt som har endret seg. Noen sentrale trekk ved det rådende kapitalistiske systemet er at menneskelig arbeidskraft blir erstattet med mer og mer automatiske prosesser og maskiner. Dette oppdaget Karl Marx allerede rundt 1860 da han studerte de grunnleggende trekkene i kapitalens utvikling. Med datateknologien har denne utviklingen tatt et nytt sprang. Overgangen til de automatiske systemer er blitt mer omfattende.

Samtidig brukes stadig mindre av verdens arbeidskraft til den opprinnelige merverdiskaping som kun foregår i utvekslingen mellom mennesket og resten av naturen. Mer og mer arbeidskraft går over til å yte slike tjenester som betales med såkalt reveny, dvs. arbeidslønn for arbeiderklassen og deler av merverdien for kapitalistklassen. Her finner vi blant annet hele underholdningsindustrien som er blitt en enorm lynavleder for sosial uro og en svær aksjon for avvikling av aktivitet gjennom å gjøre stadig flere til passive tilskuere. Også toppidretten befinner seg innenfor denne delen av systemet selv om vi nok finner en del inspirasjon til aktivitet også der. En annen slik industri er vokterne og påpasserne, byråkrater og andre. De er stort sett stillestående/sittende eller bilbaserte, noe som er det samme.

Vi kan tenke oss at vi i fremtiden vil få en ny stor omlegging av samfunnet der mye og variert bevegelse og skikkelig mat og spisetider og matkultur er bevisst lagt inn i hele dagliglivet. Men før dette kan skje vil særskilte tiltak for å få folk i bevegelse og for å få folk til å spise sunn mat på sunne måter være helt sentrale samfunnsoppgaver.

Menneskekroppen er skapt for bevegelse. For den radikale arbeiderklassen har en balanse mellom samfunnsmessig arbeid, studier/læring og fysisk fostring alltid vært grunnleggende. Dette var for eksempel de tre områdene som Marx mente at samfunnet måtte legge til rette for når det gjaldt skoleelever. Når det blir for lite eller for ensidig bevegelse så forfaller menneskekroppen. En viktig begrunnelse for arbeideridretten på 1930-tallet var at den nye industrien førte til så mye ensidige bevegelser at kroppen trengte idrett for å kompensere. I deg er ensidig bevegelse toppet av mangel på bevegelse. Når ikke vår daglige dont i samfunnsmessig arbeid ikke lenger krever mye og allsidig bevegelse uten at vi behøver ta personlige beslutninger om det, må vi sørge for å erstatte dette med bevisste tiltak for å holde oss friske og raske. Derfor er det i dag svært stor grunn for å organisere allsidig bevegelse. Det samme gjelder organisering av et allsidig og sunt kosthold.

Etter min mening har den organiserte, frivillige idrettsbevegelsen en sentral rolle å spille i å utvikle og sette ut i livet tiltak for å få alle i bevegelse og for å hjelpe folk med omlegging av kosthold. Dette vil bety at idretten må utvikle nye måter å komme i kontakt med og jobbe med større grupper av befolkningen – ja egentlig med alle som bor landet. Idretten må utvikle svært billige lavterskeltilbud, slik at vi får en lav inngangsterskel med en mengde tilbud av litt stigende grad av intensitet og varighet. Et viktig moment er at mye av mosjonen og idretten på lavere intensitetsnivå kan foregå både i organiserte og mer individelt-private former, men hele tiden med et bånd til idrettslag som organisator og varig kraft i arbeidet. Et annet moment er at idrettslagene må utvikle mye breiere og mer varierte tilbud til folk. Dette må til om den organiserte idretten skal nå sitt mål om idrettsglede for alle gjennom organiserte tiltak.

Den organiserte breddeidretten er allerede nå en viktig faktor for å skape bedre helse og bedre sosiale forhold i samfunnet. Den idretten som først og fremst er innrettet på å skape underholdningsstjerner har en mye mer delt rolle. På den ene siden er den inspirasjon for å få unge ti å bli fysisk aktive og det fører til at flere melder seg inn i idrettslagene og den kan gi noen gode felles opplevelser for tilskuerne. Vi skal ikke ta dette fra folk. Men på den andre siden oppmuntrer den til passiv, stillestående og stillesittende tilværelse på tribuner og ved TV-skjermen. For ofte er denne aktiviteten også spedd på med rikelig forbruk av alkohol. Det er også denne idretten som dominerer totalt i media.

I virkeligheten skjer det aller meste av idretten på frivillig grunnlag ut fra dugnadsinnsats. Det er denne virksomheten som er sosialt mest betydningsfull og som kan gjøre en forskjell når det gjelder folkehelsen. Den organiserte breddeidretten er i dag først og fremst innrettet på barn og unge. Det er i den forbindelse viktig å være klar over at allsidig aktivitet i grunnskolealderen er viktig for den fysiske og psykiske tilstand i resten av livet. Det gjelder utvikling av kroppens koordinering og motorikk, balanse, kondisjon, smidighet, hurtighet, spenst og styrke. Det en får med seg i barne- og ungdomsårene har en med seg gjennom resten av livet, selv om en ikke trener etter skolealder og gjør det lettere å ta opp igjen idrett hvis en tar en pause. Og det inspirerer til å få egne barn med i idretten når den tid kommer, pluss gjøre en frivillig innsats som trener eller lagleder eller i annen dugnadsvirksomhet. Ved siden av det fysiske lærer en og mye i det sosiale fellesskapet som en et idrettslag er.

Allerede i dag er denne breddeidretten kraftig underfinansiert. Det er stor mangel på anlegg mange steder i landet. Særlig idrettslagene i byene har problemer med dette. Lagene må, ved siden av egen dugnadsinnsats og innbetaling av kontingenter, drive et omfattende økonomisk arbeid overfor mulige sponsorer og velgjørere for å kunne holde oppe tilbudene sine. For å skaffe seg de midler som blir fordelt av norsk tipping og kommunen trengs det også arbeid for å følge opp med søknader og rapporter. Det er særlig idretten i de større byene som opplever ganske store vansker. Og det er overhodet ikke tatt høyde for at idretten skal utvikle seg til en enda mye viktigere aktør i folkehelsearbeidet.

For at breddeidretten skal kunne utvikle seg i tråd med disse tankene må det offentlige, stat, fylkeskommune og kommune, kanalisere mye større ressuser til breddeidretten og fleridrettslagene. I tillegg til de ordningene som nå finnes med Norsk Tipping, må sjølsagt breddeidretten fritas for moms og arbeidsgiveravgift. Men bevilgninger til idretten bør og inn på statsbudsjettet i en eller annen form uten at det stilles krav som går utover idrettens eget etiske grunnlag.

Idretten har sjøl regnet ut hvor mye dens dugnadsinnsats sparer samfunnet for. Hvis staten hadde bidradd med en sum som tilsvarer dette hadde det vært en god begynnelse. Da kunne vi ha fått en situasjon der nødvendige nye anlegg ble bygget, der alle anlegg ble driftet og vedlikeholdt godt og der også klubben fikk mulighet til å ansette kvalifiserte folk i administrative og sportslig funksjoner. Med dette vil vi kunne utløse og organisere enda mer av et stort ubrukt dugnadspotensiale og virkelig få hele befolkningen i sunn bevegelse, pluss ivareta en del av det arbeidet som skal til for å fremme gode matvaner.

I tillegg til dette vil bedre kontakt og samvirke mellom skole og idrett kunne medvirket til mer daglig fysisk fostring i skolen og bedre studie- og matvaner. I dag vet vi også at bevegelse og nok søvn er svært viktig i alle læreprosesser.

Penger brukt på dette feltet vil virkelige være utgift til inntekts erhvervelse. Her vil vi har et opplegg for en forebygging av en rekke problemer som i dag havner i budsjett for sykehus og sykepenger og i sosialbudsjettet og budsjett for barnevern og i budsjett for politi og fengsler osv.

Med Rødt på Tinget vil idretten stemme som vil jobbe svært aktivt for dette. Entusiaster for breddeidrett og folkehelse bør derfor i år stemme Rødt.

Trump’s Real Plan for North Korea

By Keith Kohl
Written Wednesday, August 30, 2017
No other resource has been at the center of conflict more in the last century than oil.

In World War II, British and U.S. planes waged a relentless air campaign targeting oil and oil products fueling the massive German war machine.

In 1990, we quickly rushed headfirst into the Middle East after Saddam Hussein annexed Kuwait.

Heated arguments between the two countries had ignited over crude oil, with Iraq going so far as to accuse Kuwait of outright theft via slant drilling.

What we do know, however, is that Kuwait’s oil output was cutting deeply into Iraq’s oil revenues.

Believe me, we didn’t rush into the fray out of the goodness of our hearts.

It was to protect our oil interests.

In the 20th century, technology was fueled by fossil fuels.

There’s absolutely no denying that fact.

But even though these oil-driven conflicts aren’t going away in the foreseeable future (well, at least until the world stops guzzling down crude at a rate of 98 million barrels per day!), the wars of the 21st century will be fought over much more critical resources.

In fact, we’ve been on the cusp of one of these resource wars for years.

You may just not have realized it…

 
Billionaire Mining Mogul to Elon Musk: “You’re Screwed!”

A billionaire recently told Elon Musk to take a hike after he tried to lock in a 10-year supply of a rare material from him at today’s prices.

That’s because this mining mogul knows prices are heading much, much higher.

This material is essential in the production of batteries for electric cars, homes, and even entire power grids.

It’s even rarer and more essential than lithium.

And I’ve found an “insider” opportunity that could turn every $1 you invest into $10 or more from the production of this raw material.

Get the shocking details here.

Rare Earth Ruckus

Some of my veteran readers will remember the rare earth ruckus that took place a few years ago that ended in a spectacular price bust.

As you know, rare earth elements (REEs) — which include more than a dozen elements — are critical ingredients to today’s technology. These elements are used anywhere from magnets in wind turbines to the production of electric vehicles and the very smartphone sitting in your pocket.

You may also be aware of China’s utter monopoly of the rare earth market.

Put it this way…

If Saudi Arabia was the undisputed king of oil, then China is in full control of REEs.

Six years ago, China accounted for 97% of the world’s rare earth market; it holds a dominating one-third of global reserves as well.

Not a bad position to be in during a period when technology is growing at an exponential pace.

Yet there’s more to this story than meets the eye.

Have you ever wondered why China is alone at the top of this market?

More important, perhaps, is what it would take for China to lose its position.

That, dear reader, is easy…

It all comes down to North Korea’s fate.

 
How Tesla Lost the Battery War to a Tiny Rival

Everyone knows Tesla by now… the biggest carmaker in the U.S. by market capitalization.

And everyone knows its founder, billionaire Elon Musk.

What almost nobody knows, however, is that Tesla and Elon are currently fighting a battle for their very existence.

They’re being threatened by a company 500 times smaller than Tesla yet that has already stolen one of Tesla’s most important clients.

It’s the story of the decade for tech, and for investing.

And you can get it all right now by clicking here.

North Korea’s Trump Card is Worth Trillions

“How on earth is North Korea at the center of this mess?” you ask.

Well, it turns out that the Democratic People’s Republic of Korea has more wealth then it’s letting on…

Estimates peg the value of North Korea’s rare earth resources up to $10 trillion!

Yes, you read that correctly: trillions.

One of the poorest countries on Earth is flush with mineral resources.

And that was back in 2012.

Now, you don’t need me to tell you that tensions between the U.S. and North Korea have been escalating ever since Trump was sworn in as president. The media headlines lately are as bombast as the rhetoric coming out of certain parts of the Trump administration.

Just a few days ago, Kim Jong-un fired a missile that went over Japan.

Taking down his brutal regime and potentially putting those resources onto the open market would be absolutely devastating for China.

It’s a good thing for them they control 90% of North Korea’s trade with the outside world.

Are REEs the new conflict mineral?

Perhaps.

If we reach the point of military confrontation between North Korea and the U.S., the game is over for China.

Until next time,

Keith Kohl

 

Rødt på Tinget 4 – kamp for vårt livsmiljø

Mennesket er en del av naturen og lever i og av naturen rundt seg. Karl Marx uttrykte dette poetisk slik at mennesket har to legemer, ett organisk (kroppen) og ett uorganisk (alt som er utenfor kroppen). På jorden er det gjennom milliarder av år skapt akkurat den balansen av mange stoffer og prosesser som gjør menneskelig liv, slik vi kjenner det, mulig i universet.

Mennesket sin utveksling med naturen rundt seg i form av produksjon av alt vi trenger for å leve er dynamisk. Det vil si at den ikke forblir på samme nivå i svært lang tid, slik som med andre levende organismer. Menneskene utvikler stadig sine produktivkrefter slik at de kan virke sterkere inn på naturen rundt seg og de utvider stadig området for sin utveksling med naturen.

Marx kaller denne utvekslingen med naturen som blir stadig mer intens og omfattende for menneskens tingliggjøring. Gjennom sin skapende virksomhet lager menneskene nyttige ting for seg av naturstoffene. Dette må skje under alle økonomiske systemer og alle samfunnsformer.

Men så er det slik at menneskene skaper økonomiske systemer der produksjonen av nyttige ting tar en omvei. Denne omveien kalles fremmedgjort tingliggjøring eller vareproduksjon. Under kapitalismen tar den fremmedgjorte tingliggjøringen eller vareproduksjonen en ny og altomfattende form. Den bygger på kjøp og salg av arbeidskraft som skaper merverdi. Og det er en tendens til at alt produseres som varer.

I dette systemet, som kalles kapitalisme, produseres det verdi for å skape mer verdi. Og denne merverdien brukes i all hovedsak til investeringer i nye produksjonsfaktorer som skal gjøre det mulig for den enkelte kapitalen å produsere mer varer og å produsere varene billigere enn de andre kapitalene. Klarer den det har den sørget for at den egne kapitalen klarer å karre til seg mer merverdi/profitt enn de andre og vinner i konkurransekampen. Slik kan den investere mer enn de andre i produksjonsfaktorer og øke sin konkurransekraft ytterligere.

Systemet er slik at det hele tiden må øke merverdien og utvide produksjonen for å kunne få avkastning på hele den investerte kapitalen. Dette medfører at vi har et system som driver mot sin egen oppheving. Det er avhengig av utvidelse av marked og produksjon i stadig økende takt. Når de globale grensene for dette er nådd inntrer det en strukturkrise. Krisen inntrer reint økonomisk fordi stadig større investeringer i produksjonsinstrumenter gjør at disse vokser i verdi i forhold til verdien av den arbeidskraften som brukes for å betjene disse instrumentene. Det gjør at profittraten har en tendens til å synke. Når den blir lav nok tørker investeringene inn fordi de ikke er noen vits i å investere når avkastningen blir for lav. Da går systemet inn i krise som krever massiv ødeleggelse av kapital, og særlig av det Marx kaller konstant kapital som er produksjonsinstrumenter, råvarer, hjelpestoffer og annet som brukes i produksjonen bortsett fra arbeidskraften.

Kapitalismen er altså et system som på den ene siden ikke tåler grenser for utvidelse av produksjonen og på den andre siden setter opp slike grenser for seg sjøl. Så lenge det finnes utvidelsesmuligheter på kloden vil ikke strukturkrisen slå ut for fullt, men når disse grensene nærmer seg, så går kapitalen inn i sin lange krisebefengte avvikling. I tillegg til de indre grenser i kapitalen sjøl, støter den nå mot selve naturens grenser på jorden. Kapitalens reproduksjon og utvidelse fører til stadig større belastning på naturen og etter hvert til store miljøødeleggelser.

Først med utviklingen av bruken av atomkraft (bomber og kraftverk) ble det klart for oss at menneskene hadde skapt midler som kunne utslette dem selv. I boken ”Stille vår” viste Rachel Carson allerede på begynnelsen av 1960-tallet at det økende utslippet av menneskeskapte materialer i form at alle typer gifter og stoffer som endrer menneskenes arveegenskaper osv. også kunne utslette oss. Dette skjedde i økende grad på 1940- 50- og 60-tallet. På 1970-tallet begynte det å bli klart at vi, med økende produksjon, ville bruke opp alle ikke fornybare ressurser innen ikke alt for lang tid. Det ble snakket om at de energikildene vi benyttet ville gå tomme.  Det begynte også å bli snakket om skadelige effekter av KFK-gasser og vi ble kjent med svekking av Ozon-laget som beskytter oss mot farlig stråling fra rommet. Noen tiltak ble satt i gang og noen virket, men nye problemer oppsto hele tiden.

Så begynte den omfattende forskningen på virkningen av utslipp av de såkalte drivhusgasser som altså fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorden går opp, med alle de følger dette vil ha for levevilkårene våre.

Det er klart at forbrenning av ikke-fornybare energikilder er svært viktig for å påskynde disse oppvarmingsprosessene. Det ser også ut til å være helt sannsynlig at utviklingen ikke vil gå jevnt, men at der er visse knekkpunkt der utviklingstempoet vil endre seg mye. Dette kan henge sammen med havets evne til å svelge unna drivhusgasser og om smelting av tundraen som kan sett fri den meget virksomme drivhusgassen metan.

De politiske miljøene i Norge som har gått hardest inn for sterk nedsettelse av skatter og avgifter og avvikling av offentlig inngrep er de som mest har nektet å erkjenne det som skjer. For disse partiene mener at privatisering og marked stort sett vil kunne løse alle problemer. Dette har i virkeligheten preget alle stortingspartiene i større eller mindre grad de siste 30 årene, mens Frp har vært den ideologiske pådriveren for utviklingen.

Det er også klart at mange politikere det siste tiåret har snakket mer og mer om hvor viktig det er å løse problemene. Men til tross for dette har problemene vokst og vokst, og det er ikke blitt tatt noen tiltak som er virksomme for å løse dem grunnleggende sett. I Norge går regjeringen inn for massiv innsats for å hent opp mer ikkefornybart, fossilt brennstoff i så høyt tempo som det bare går an. Det såkalte klimaforliket, som setter kjøp og salg av klimakvoter som viktigste middel i klimakampen, gir alle regjeringer i alle rike land unnskyldning for ikke å fortsette skadelige utslipp akkurat der. Ansvaret for begrensninger blir overlatt til de fattige landene som foreløpig forurenser mindre enn oss, men som gjennom utviklingen av sin egen kapitalisme, følger i våre fotspor også på dette feltet.

Miljøpartiet i grønne lanserer en del positive tiltak innenfor kapitalens grenser som vil bøte på noen av de problemene som oppstår på grunn av den ukontrollerte veksten som kjennetegner kapitalismen. Men gjennom sin støtte til EØS-avtalen og manglende forståelse av EU og finanskapitalen og arbeiderklassens situasjon setter de seg selv ute av stand til å skape vesentlige endringer i miljøpolitikken fordi de ikke kan gå til roten av problemene.

Rødt ser at det under kapitalismen ikke er mulig å unngå miljøkatastrofer. Men ut fra vårt behov for å overleve som art vil vi delta i miljøbevegelsen og fremme dens viktigste krav på Stortinget. Vi vil ikke la oss binde til miljøskadelige tiltak slik som SV i regjering i virkeligheten gjorde, men være en kraftig pådriver på Tinget for at folk som nå støtter SV og MDG skal få gjennomslag for den politikken flertallet av medlemmene der brenner for.

Med Rødt på Tinget øker sjansene for at den politikken som mange medlemmer i SV, MDG og andre partier brenner for på dette feltet og mange andre felt, blir satt ut i livet.

Vil du ha fremmet en god miljøpolitikk og øke sjansene for at den blir representert på Tinget skal du stemme Rødt.

Terje Valen

Rødt på Tinget 3 – kamp for trygge samfunn

Trygghet er umulig så lenge menneskene ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende, rimelige menneskelige behov. Den er umulig så lenge det finnes arbeidsløse, sultne, fattige og store forskjeller på rike og fattige. Den er umulig i et samfunnssystem som er grunnlagt på konkurranse og bytte i markedet stedet for på samarbeid og deling. Bare når slike grunnleggende problemer er løst kan menneskene bli virkelig frigjort slik at det å produsere bevisst for å tilfredsstille hverandres behov og å bry seg om hverandre blir samfunnsgrunnleggende.

I virkeligheten lever vi i et system der en prosent av verdens rikeste allerede i 2005 hadde like mye inntekt (=68 millioner) som 57 % av de fattigste (=3,7 milliarder), der inntektsforskjellen mellom de rikeste og fattigste 20 % av folket var 30 til 1 i 1960, 74 til 1 i 1999 og er beregnet til å bli 100 til 1 i 2015. Et system der 2,8 milliarder mennesker lever på under 8$ (50 kroner) dagen, der 1 milliard er underernærte og der 2,5 milliarder av jordens befolkning er under- eller feilernært og der rundt 50 % av jordens arbeidere (jordbrukere unntatt) er uten arbeid. Et system der millioner av mennesker dør hvert år av mangel på tilgang til grunnleggende ressurser og der rundt 400 personer i de største foretakene i verden har mer makt enn alle de andre til sammen. (De fleste tall fra United Nations Human Development Report 2005 og det siste fra det føderale instituttet for teknologi i Zürich sin banebrytende studie fra 2011 av maktkonsentrasjonen i verden.)

«Det førebels høgdepunktet i kapitalkonsentrasjon, sentralisering, kontroll og maktkonsentrasjon blei først undersøkt i ein studie frå det føderale instituttet for teknologi (ETH) i Zürich i 2011 på grunnlag av ein database med dei 43000 største føretaka som dreiv internasjonalt. Erfaringa var at i dag blir verda styrt av om lag førti av dei største internasjonale kapitalgruppene, som eig og kontrollerer kvarandre innbyrdes og slik dannar eit lukka styringssystem som ingen makt i verda kan kontrollere lenger. Dei kommanderer over mest alle dei undersøkte føretaka, ein megaklubb av dei mektigaste finanseiningar, bankar, sparebankar, investeringsfond, hedgefond og forsikringsselskap, mellom dei er det berre nokre få industrikonsern som høyrer heime, og alle med ein kapitalbase som er større enn samfunnsproduktet i dei landa dei kjem frå. Det personellet som høyrer til desse i heile verda er nokre hundre mega- og gigarike og nokre hundre toppleiarar i dei nemnde finanskonglomerata.»

(Frå Wolfram Elsner si innleiing til ei ny utgåve av Marx sine verk i 6 bind som Lambert Schneider Verlag, forlaget til Wissenschaftliche Buchgesellschaft (WBG, den største bokklubben for fagbøker i Europa), gav ut i 2013.)

Vi lever i et økonomisk system som er så ustabilt at det kan kaste enorme mengder folk ut i fattigdom, arbeidsløshet (f.eks. den siste oljekrisen i Norge) og elendighet (f.eks. Hellas) fra den ene dagen til den andre (USA med boligkrisen, finanskrisen og de store konkursene, Spania med 20 % arbeidsløse, Tyskland med de fattige arbeidende osv.). Et system der de aller fleste klimaforskere mener at det er stor fare for at vi er i ferd med å ødelegge våre livsvilkår på jorden og der tiltakene som er blitt tatt de siste 30 årene, etterat dette ble sannsynlig, har forverret situasjonen svært mye.

De store partiene i Norge, DNA, Høyre og Frp har på forskjellige måter vært drivkraft i å opprettholde og utvikle dette systemet i Norge, og alle partier som har vært i regjering har bidratt med sitt. Frp er ikke et protestparti mot kapitalen, men et protestparti som vil slippe kapitalen enda mer løs enn de andre, mens de later som de tjener arbeidsfolk flest.

Vi lever nå i en grunnleggende dyp utrygghet som ingen av stortingspartiene har noen politikk for å fjerne. Mer politi og overvåkning bøter bare på noen symptomer og retter seg ikke mot det vesentlige grunnlaget for usikkerheten.

Vårt økonomiske system gjør at vi blir maktesløse ting. Vi er fratatt vår felles bevisste makt over produksjon av og deling av produkter. Vi er en ”produksjonsfaktor” i et system som skal produsere merverdi/profitt for en størst mulig kapitaløkning og en størst mulig kapitalistisk produksjon. Dette er selve grunnen til det utrygge samfunn. Det kommer frem i munnhell som ”pengene styrer” osv. Vi vet alle at det er slik. Marx kalte det fremmedgjøring.

Ett eksempel. Den teriforherligende konkurranse- og spareskolen med nasjonale prøver skaper ”dropouts” der flere har stor sjanser for å havne i en ond sirkel av uføretrygd, stoffmisbruk og kriminalitet. Dette er den skolen som alle stortingspartiene i all hovedsak vil viderføre og som Frp og Høyre går i bresjen for ideologisk sett.

Vi aner og at systemets skaping av kunstige og skadelige behov (Frps alkoholpolitikk) og tvang til uregulertbar vekst (regjeringens miljøpolitikk) vil tvinge menneskene til å ødelegge seg selv og sitt eget livsgrunnlag om det får fortsette.

Alle de viktige beslutningene, som bestemmer de grunnleggende vilkårene i livene våre, blir tatt av kapitalen, dens representanter og hjelpeorganisasjoner (staten), langt vekke fra enkeltmennesket. Disse beslutningene blir formidlet til vårt nære forhold.

Når vi blir skaltet og valtet med har vi derfor en tendens til å skylde på nære forhold som egentlig ikke har noen skyld. Så kompenserer vi for maktesløsheten vår i de store forhold og overfor de mektige med å påføre skyld og utøve urettferdig vold og makt i de nære forhold, gjerne mot grupper og enkeltindivider som er svakere enn oss. Vold mot våre nære, rasisme og fremmedfrykt springer ut av dette.

En tendens til å støtte politikere som i den helhetlige politikken sin er med på å skape utrygge samfunn får grobunn. I valgkampen lover de deg tiltak som skal gjøre det bedre, men i sin virkelige, langsiktige politikk setter de i hovedsak ut i livet tiltak som i lengden forverrer problemene.

For Rødt er det viktigere at folk får tilfredsstilt sine behov innenfor naturens rammer enn at kapitalen skal fortsette på jorden. Rødt kjemper for å oppheve kapitalismen og erstatte den med et system der vi på en bevisst måte kan skape ting og tjenester som vi deler for å hjelpe oss selv og andre til et bedre liv. Rødt  er derfor det eneste partiet som på Stortinget vil kunne reise den virkelige kampen for trygge samfunn og som vil bruke denne talerstolen til å hjelpe alle de enkeltpersoner og folkelige organisasjoner som strever med å få dette til

I det daglige vil Rødt på Tinget støtte tiltak, arbeid og aksjoner som er rettet inn på å gjøre det mulig for alle å få tilfredsstilt sine rimelige, menneskelige behov og tiltak som minsker den økonomiske og maktmessige forskjellen mellom folk og som dermed tjener til å erstatte avmakt og undertrykt sinne med aktiv kamp mot det systemet, de partiene og de personene som hindrer oss i å få et bedre og lykkeligere liv.

I arbeidsprogrammet til Rødt er det 650 uthevete forslag til reformer pluss mange flere som ligger i selve teksten som alle drar i samme retning – å skape tryggere forhold og grunnlag for menneskelig frihet og lykke. Det første av disse forslagene er ”en sterk offentlig sektor som tar ansvar for og kan sikre velferdsbehovene til barn, eldre, uføre, syke og funksjonshemmete på linje med arbeidsføres behov”. Det siste av forslagene er ”et kraftig utbygd behandlings- og ettervernstilbud av rusmisbrukere”. Vil du lese mer om Rødt sin politikk se http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ og https://rødt.no/ .

Terje Valen

Rødt på Tinget 2 – kamp for gode sykehus

 

Siden midten av 1980-tallet har det vært før en sammenhengende og kraftig kampanje for å svekke sykehusene i landet. Gjennom en rekke nyliberale reformer har de største partiene i Norge, DNA, Frp og Høyre klart dette til en viss grad. Det er bare kraftig kamp fra folkelige aksjoner som har hindret en ytterligere forverring.

Allerede midt på 80-tallet innførte en det såkalte DRG-systemet (DRG = diagnoserelaterte grupper). Det var hentet fra USA og bygger på beregning av gjennomsnittlig kostnadsnivå for et sykehusopphold etter kostnadsstudier for behandling av ulike diagnoser. Ulike diagnoser utløser ulik økonomisk godtgjørelse til sykehuset. Siden pasientbehandling på sykehus ikke er det samme som produksjon av tannkrem eller biler, vil mange lidelser og skader til enhver tid være «overpriset» eller «underpriset». De enkle diagnosene hos de friskeste pasientene gir god uttelling, mens de mest syke og uforutsigbare pasientgruppene, som for eksempel hardt skadde, langtkomne kreftpasienter eller kronikere, ofte gir langt mindre uttelling enn sykehusenes faktiske ressursbruk.

1997 kom oppfølgingen med innsatsstyrt finansiering (ISF). ISF innebærer at en viss andel av totalfinansieringen (i dag 40 %), som tidligere ble utbetalt som rammetilskudd, nå knyttes opp mot innrapportert behandling og utbetales som stykkpris. Det er en slags akkord, der statens utbetalinger til sykehusene bestemmes av hvor mange pasienter som behandles og hvilke diagnoser eller behandlinger den enkelte pasient har. Betalingen regnes ut etter antall DRG-poeng.

Ved siden av dette har det hele tiden vært drevet en ubarmhjertig aksjon for å svekke og nedlegge lokale sykehus. Et av de kraftigste fremstøtene ble gjort da Gudmund Hernes var helseminister. Han fikk nedsatt et utvalg (Hauglin-utvalget) som la frem forslag om massiv sentralisering og nedlegging av lokale sykehustjenester. Dette ble møtt med enorm motstand og en motmelding av 10 leger, deriblant den kjente Mads Gilbert. Saken ble nedstemt av Stortinget. For å fortsette med planen sin nedsatte Hernes et nytt utvalg (Haga-utvalget) som foreslo A-, B- og C-sykehus og en kraftig sentralisering. Det ble laget motmelding her og, men det ble ikke denne gangen store aksjoner blant folk og Stortinget vedtok enstemmig hovedprinsippene i Haga-utvalgets innstilling.

DNA fortsatte kampen for å svekke sykehusene og så fikk vi DNA sin store sykehusreform i 2002. En reform som ble presset gjennom i et kuppartig tempo for ikke å gi folk tid til å mobilisere den store motstanden. Det var DNA, Frp og Høyre som sikret flertall i Stortinget.  De andre partiene var mot. Frp sin helsepolitiske talsmann, Alfheim, uttalte at forslaget fra DNA var så godt at han kunne ha skrevet det selv.  Det samlete resultatet av forskjellige partiers planer og vedtak var jo også et langt skritt i retning rein privatisering av sykehusene i landet. Sykehusene ble trukket ut av offentlig forvaltning (Fylkeskommunen) og underlagt frittstående styrer som skulle drive etter aksjeloven og etter prinsippene i såkalt New Public Management, dvs. som om de var bil- eller pølsefabrikker.

Etter dette har krisen i sykehusene vært større en noen sinne. Den nye samhandlingsreformen vil bare bøte på noen av svakhetene i systemet men ikke endre dets grunnleggende menneskefiendtlig innretting. Den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen vil fortsatt føre til nedskjæringer, reduserte tilbud, rovdrift på ansatte og utarming av mange fagmiljøer lokalt. Og sykehusene vil bli dyrere å drive. Det er skritt i retning et amerikansk system der helsetjenestene er noen av de dårligste og dyreste i verden.

Rødt har en helt annen politikk på dette feltet. Vi arbeider i de folkelige aksjonene mot de skadelige deformene og har som vår viktigste parole å avvikle foretaksmodellen og ta sykehusene tilbake til offentlig forvaltning og demokratisk styring, slik de for eksempel har gjort i Skottland. Markedsstyring og konkurranse i sykehussektoren må avskaffes. Det trengs en rammebasert finansieringsordning uten stykkpris og regnskapsloven må erstattes med budsjett- og regnskapssystemer tilpasset offentlig drift.

Lokalsykehus og sykestuer må forsvares mot nedlegging, klinikkorganiseringen må avvikles, desentralisering av sykehustjenester, utbygging av jordmortjenesten, medisinsk og kirurgisk akuttberedskap og gode fødetilbud på alle lokalsykehus, styrking av generalistutdanning av leger (allmennleger). Staten må betale gjestepasientordningen og utgiftene til pasientenes frie sykehusvalg.

Dette er den arbeidsmåte og de prinsipper og tiltak som Rødt vil føre inn på Tinget om det blir valgt inn. Du kan være sikker på at ingen andre politikere vil kunne gjøre det med slik kraft og konsekvens som politikere fra Rødt.

Derfor vil jeg oppfordre deg til å stemme Rødt inn på Tinget om du vil ha en virkelig kraft der som kan hjelpe de folkelige aksjonene til å vinne frem i de sakene som er tatt opp her.

Stem Rødt – Rødt på Tinget.

Terje Valen.

 

 

 

 

 

Hvorfor jeg holder med Rødt

Rødt på Tinget 1 – kamp for bedre utdanning

Gjennom snart 20 år har alle de sittende regjeringspartiene støttet reformer som har svekket utdannings- og skolesystemet i landet. Alle reformene gjennom disse årene har to grunnleggende trekk. Det ene er at skole og utdanning skal bli billigst mulig. De vil klare det ved å få ned utgiftene til arbeidskraft (lærerlønner) i barne- og ungdomsskolen og hurtigst mulig gjennomstrømming i den videregående skolen og skolemessig undervisning i høyere utdanning. Det andre er at utdanningen skal være mest mulig tilpasset det monopolkapitalistiske markeds krav til konkurransekraft og dermed også skal skape billigst mulig «humankapital» (det er elevene og studentene) som er mest mulig skreddersydd (har best kompetanse) for å skape merverdi for kapitalen, dvs. for å klare seg med minst mulig lønn og sosiale ytelser. Gjennom EØS-avtalen, der kapitalens fire friheter er det mest sentrale, er dette i dag grunnloven i norsk økonomisk politikk. Dermed preger det også andre områder av samfunnet.

Vi må aldri glemme at Arbeiderpartiet gjennom sin overordnete politikk for å få Norge inn i EU er et liberalistisk parti slik som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti. Kjernen i den økonomiske liberalismen er det samme som kjernen i EUs økonomiske politikk, nemlig de fire ”friheter”;  fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Disse frihetene står sentralt i Frp sin politikk, i Høyres og alle partier som går inn for EU eller EØS. Det er disse frihetene som nettopp førte oss til kanten av økonomisk katastrofe i hele verden i 2008-09 og som gjøre at verdensøkonomien fremdeles balanserer på randen av noe dype kriser. Det er kapitalen som krever disse frihetene for å kunne fungere best mulig ut fra sine indre kriseskapende lovmessigheter. Det ironiske er at denne såkalte frie konkurransen fører til stadig kraftigere monopolisering. Se bare på varehandelen i Norge.

Det fellesmenneskelige målet med skole og grunnutdanning er å overføre hele den menneskelige kunnskapsarven til hele den oppvoksende slekt for at de skal kunne få et best mulig grunnlag for å skape et samfunn der menneskene er trygge og lykkelige. Dette målet har aldri gjennomsyret skolen, men de siste vel 20 årene har den dype strukturkrisen i kapitalismen ført til at systemet er blitt enda mer umenneskelig og fremmedgjort enn før. Skolen og utdanning er så blitt omdannet for å tjene dette systemet bedre. Dermed er også skolesystemet blitt mer umenneskelig og fremmedgjort. Dette er den vesentlige grunnen til at det stadig blir flere elever som sliter med problemer og depresjoner.

På midten av 1980-tallet vurderte ledende skolebyråkrater at mer og mer av kunnskapen i fremtiden ville legges inn i maskiner og automatiske prosesser. Dermed trengte vi bare et forholdsvis lite sjikt med høyt utdannete spesialister som kunne ta seg av forskning og utvikling og drift og reparasjoner av avanserte teknologiske utstyr og prosesser. De aller fleste skulle bli fleksible overvåkere av automatiske prosesser eller utføre relativt enkelt arbeid som bare krever at de har noen grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning pluss evne til å bruke data, eller de skal bli utstøtt av det brutale arbeidslivet og leve på trygd eller arbeidsløshetstrygd (i den grad det er råd til dette i systemet). I denne analysen glemte de det vi kan kalle håndverksarbeiderne og omsorgsarbeiderne og den hæren av folk som etter hvert må kontrollere og overvåke at folk holder seg innenfor kapitalens rammer.

På begynnelsen av 1990-tallet kom Victor Normann sin banebrytende analyse av sparepotensialet i offentlig sektor, der skolen var pekt ut som det stedet en kunne spare mest. (Se http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Normanstrategien.htm .)

Og så kom Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet som fulgte opp dette gjennom sine ødeleggende reformer (reform 97 i grunnskolen og reform 94 i videregående skole). Hernes var i virkeligheten en svært viktig aktør i Arbeiderpartiets mest nyliberale periode, både innen utdanning og sykehusvesen. Begge steder gikk han i spissen for en dekonstruksjon av systemer som var bygget opp over lang tid for å sikre arbeidsfolk visse goder på disse feltene. Kristin Clemet fra Høyre fulgte seinere opp Hernes «gode» begynnelse med sin store åpning for privatisering av skolen og tiltak for å lette konkurranse mellom skoler (som normerte prøver,  bruk av PISA-analyser osv.) De har forsøkt å innbille oss at dette ble innført for å styrke kvaliteten i skolen, men i virkeligheten har funksjonen vært å åpne for kapitalistisk marked og konkurranse i utdanningssektoren (som i helsesektoren).  (Se http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/utdanning.htm og særlig http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/utdann1.htm .)

Seinere utdanningsministre har ikke endret vesentlig på dette, selv om privatiseringen ble hemmet av Arbeiderpartiet på 2000-tallet og har blitt forsert igjen under den siste regjeringen. Andre mindre tiltak for å bøte på de verste utslagene av de ødeleggende reformene har heller ikke rokket ved det grunnlaget det er bygget på.

Skolesystemet har derfor i virkeligheten blitt stadig mer systematisk oppbygget/nedbygget til en sorteringsmaskin for få tak i de som er best tilpasset det nyliberale samfunnet og som skal bli spesialister og ledere innen dette, mens de som ikke trives med dette presset, får det stadig vanskeligere. Det var dette som ble resultatet de de fjernet av valgfag i ungdomsskolen, og økte av teoridelen i begynnelsen av videregående skole. Det var dette som ble resultatet av presset for individualisert pedagogikk og differensiert og tilpasset undervisning, mens de virkelige ressursene og mulighetene til å klare dette ble dårligere.

I Bergen gikk for eksempel antall lærertimer som kan brukes på en gruppe som tilsvarer en gammel klasse ned fra 47,5 timer til under 37,5 timer fra 1990 til 2005. De nasjonale prøvene er også skreddersydd for dette formålet. Og denne massive forverring skjedde i virkeligheten, mens politikere, pedagoger og media hele tiden prøvde å få oss til å gå på skrønen om at de var ute etter å styrke utdanningen. Den forverringen som har foregått og som stadig foregår er og knyttet til endringen i navnet på loven fra skolelov til opplæringslov og i endringen i målsettingen for skolen fra kunnskap til kompetanse.

For å komme ut av dette uføret trengs det en stor omlegging av skole- og utdanningssystemet, ikke ved å innføre nye skrivebordsreformer, men ved å rulle tilbake mange av de reformene som har vært gjennomført fra Hernes (DNA) til Clemet (Høyre)og videreført av Solhjell (SV) og seinere utdanningsministre og utvikle nye måter å gjøre tingene på.

I Rødt sitt arbeidsprogram er det vist til flere tiltak for å gjøre dette. Staten skal ha ansvar for et likeverdig skoletilbud i alle kommuner. Øremerking av midler til skolesektoren må gjeninnføres. Det må tilføres tilstrekkelig med midler slik at ikke tilpasset opplæring fungerer mot sin hensikt. Praktisk læring må bli sentral på alle trinn blant annet ved at valgfag gjeninnføres i ungdomsskolen. Klassen må gjeninnføres som økonomisk grunnenhet og lærertettheten (antall lærertimer per klasse per uke) må opp – ingen klasser/grupper over 20 elever. Stykkprisfinansiering må vekk og finansiering må baseres på antall klasser. Nasjonale prøver må stanses. Gratis læremidler i videregående skole. Rett til fagopplæring lovfestes.

Og sist men ikke minst – Rødt vil gjøre alt det kan for hjelpe til med å mobilisere og organisere alle som har interesser av et godt og menneskelig skole- og utdanningsvesen til kamp for dette.  For, som det står i Rødts prinsipprogram: ”..det er våre egne handlinger og avgjørelser som til syvende og sist kan forme historia ..”. Dette et av de virkelig store skillene mellom Rødt og andre partier. Vi mener at kampene i samfunnet i virkeligheten avgjøres utenfor Stortinget og de andre parlamentariske organer, selv om de blir brakt inn der og det blir gjort vedtak der.

Vi kan da også se til hva virkelig liberale og ledende pedagoger sier om målet med undervisningen, som for eksempel den tyske pedagogen Hartmut Hentig, som setter målene er svært aktuelle i situasjon med brutalisering, kriger og terror, og som Rødt i sin tid fremmet i en debatt om skolen i bystyret i Bergen:

Bystyret i Bergen vil arbeide for at det legges vekt på følgende kriterier ved fremtidige kvalitetsmålinger av grunnskolen:

  1. Evne til å føle avsky for og å yte motstand mot umenneskelighet.
  2. Evnen til å kjenne fornemmelse av lykke.
  3. Evne og vilje til å gjøre seg forstått.
  4. Bevissthet om de historiske sammenhengene en lever og virker i.
  5. Evnen til å ha oppmerksomhet på de store spørsmålene i livet.
  6. Beredskap til å ta ansvar for seg selv og hele samfunnsutviklingen.

Det vi kan love er at med Rødt på Tinget vil dere derfor også få se en helt annen form for parlamentarisk arbeid enn det de andre partiene står for. Rødt vil bruke posisjonen som medlemmer av Stortinget til å fremme og hjelpe til med å organisere alle de store folkelige kampene for rettferdige, rimelige reformer og ikke la seg avspise med negative reformer som vi kan kalle deformer.

Samtidig sier vi at kapitalismen er et ustabilt og umenneskelig system som blir mer ødeleggende for mennesker og natur for hvert år som går. Derfor mener vi at menneskene på litt sikt må forberede seg på å oppheve det og erstatte det med et system som setter de menneskelige behovene i høysetet i stedet for kapitalens behov.

Vi må erstatte det med sosialisme og etter hvert med ”en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling” som Marx skriver i Det kommunistiske manifest. Dette er også en ganske god beskrivelse av hvordan Rødt vil at skolen skal utvikle seg.

Ut fra dette tenker jeg at de lurt å stemme Rødt i år. Stem Rødt inn på Tinget.

Sosialdemokratiet og makta

I KK 22. august skriv Daniel Suhonen eit større innlegg om Tage Erlander sin biografi. Hans viktigaste poeng er at Jonas Gahr Støre bør lese biografien og lære av han. Eg tenkjer at innlegget har nokre veikskapar som gjer det uvesentleg. Suhonen skriv heilt lausrive frå utviklinga av den reelle økonomiske situasjonen i verda. Erlander var politisk leiar for kapitalismen i Sverige i ein periode då profittraten var høg og det var plass til positive reformar for folk flest samstundes som kapitalen var sikra høg avkastning for seg sjølv. Dette vilkåret blei stadig svakare etter som åra gjekk. Etter 1965 blei dette etter kvart påtrengande. For at kapitalismen skulle fungere best mogleg ut frå eigne lovmessigheiter måtte det til stadig fleire tiltak for å hindre fall i profittrate og profittmasse. Utgifter til arbeidarklassen måtte ned og først sto offentleg velferd for hogg. Dernest mange andre tiltak som arbeidsinnvandring og gjeldsfinansiering osb. Både dei sosiale og demokratiske trekka i  sosialdemokratiet måtte svekkast.

Vi fekk overgang frå sosialdemokrati til såkalla nyliberalisme. Alle parti som ville halde på kapitalismen og administrere han måtte legge om politikken sin i denne retninga for å vere legitime politiske reiskap for kapitalen. Arbeidarpartia i Norden gjorde og det. Vi fekk parti som direkte reiv ned eller dekonstruerte den sosialdemokratiske offentlege velferda og dei tiltaka som gagna arbeidarklassen. I Norge var Frp det fremste ideologiske uttrykket for denne politikken, mens Arbeidarpartiet og Høgre var dei som gjorde det i praksis før Frp kom regjeringsposisjon. Dette vakte misnøye blant arbeidsfolk, og for parti som hadde arbeidsfolk som veljargrunnlag blei det spesielt vanskeleg å halde på dei i val. Dermed utvikla desse partia ei ny retning innan den nyliberale trenden. Dei utvikla ein politikk for ikkje å dekonstruere fordelar for arbeidarklassen direkte, men å kjempe mot dei verste forslaga til forverring gjennom å forverre mindre. Vi fekk ei politisk retning som eg kallar deformismen. Det er negativ reformisme. Mens dekonstruktivistane snakka meir rett ut om kva dei var for, skjulte deformistane dette bak tilsynelatande å gå inn for arbeidsfolk sine behov.

Arbeidarpartiet gjekk på 1980-talet frå sosialdemokratisk til nyliberalt og dekonstruktivistisk. Og rundt 2000 skifta dei så litt bein og utvikla deformismen. No er dei sittande partia på Stortinget alle innan den nyliberale retninga, men dei skil seg frå kvarandre gjennom vere meir eller mindre på den dekonstruktive eller den deformistiske sida. Derfor passar heller ikkje den konklusjonen Suhonen tar frå Erlander, nemleg at mennesket no ikkje treng vere ein kasteball for anonyme økonomiske lover eller teknologiske krefter. Så lenge kapitalismen varer slepp vi ikkje unna lovmessigheitene i han. Det er sant at vi ikkje treng vere kasteball for dei anonyme økonomiske kreftene, men då må vi gå saman om å kjempe mot og for å oppheve kapitalismen som system. Å stemme på parti som vil oppheve dette systemet er derfor å følgje opp det Erlander seier mot det Erlander eigentleg meiner. Det er å ta dei som vil ha både eit sosialt og eit demokratisk samfunn på alvor.

Terje Valen, 22. august 2017.

 

Venstresida i Frankrike har sviktet og mye mer

 

Dominerende overskrift på Klassekampens førsteside. Vi må spørre oss hvilken venstreside det er snakk om. Hvis vi først definerer venstre i politikken som en politisk retning for gjennomføring av tiltak som gjør det stadig bedre for stadig flere å leve i et samfunn, så er det ikke mange statsledelser og/eller politiske partier i verden som kan skryte av å tilhøre dette venstre lenger. Vi vet nå virkelig at det uten tvil er slik at de rike er blitt rikere og de fattige fattigere og de midt i mellom er blitt færre i de aller fleste land. Stort sett er det bare Kina som kan vise til en annen utvikling. Til og med skrytestatistikk over påstått nedgang i fattige i resten av verden gir derfor et helt feil bilde av den virkelige situasjonen for virkelige mennesker. Så da er det trygt å si at venstre i politikken har vært ute ganske lenge. De fakta som Christian Brugerolle fra det franske sosialistpartiet legger frem, viser også dette klart når det gjelder Frankrike. Ja, i mange EU-land snakker de om en tapt generasjon. Det var flere ungdommer fra denne generasjonen som utførte terroren i Paris.

Den andre siden av bildet er destabiliseringen og kampen for nyoppdeling av det som blir kalt for Midt-Østen som de rike statene, med USA i spissen, bedriver. Dette har holdt despoter ved makten i noen land og ødelagt sjansene som en indre opposisjon har hatt til å fjerne despoter både her og i andre land. Bevegelser for demokrati er blitt sjanghaiet av ytre makter som bruker dem i sitt spill om innflytelse i området.

Det er lettere å forstå det som skjedde dersom vi sonderer mellom to venstredefinisjoner. Det ene er det arbeidende folkets venstre og det andre er kapitalens venstre. Det vesentlige for lønnsarbeidernes venstre er bedre kår for alle. Det vesentlige for kapitalens venstre er bedre kår for kapitalen og bedre kår for arbeidsfolk når utviklingen av kapitalen gjør det mulig.

Når kapitalismen går godt er det lettere for disse å finne hverandre i positive reformer som gir bedre levekår for det arbeidende folket. Når kapitalismen får funksjonsproblemer og kommer i krise viser det seg at kapitalen dominerer over ”venstre”. Mens kapitalens venstre tidligere kunne yte slike reformer blir den nå utfordret av kapitalens høyre som arbeider innett for å rive i stykker, å dekonstruere, de positive reformer fra den forrige relativt krisefrie epoke. I Norge var Fremskrittspartiet den ideologiske drivkraft bak kapitalens høyre, mens Arbeiderpartiet i mange år var det partiet som satte kapitalens høyre ut i livet, blant annet gjennom massive privatiseringer og en velkjent sykehusreform. Seinere har det vært såkalt borgerlige regjeringer som har gjort det samme og i siste periode også med Fremskrittspartiet i regjeringsposisjon.

Ettersom denne politikken er blitt mer avslørt har Arbeiderpartiet tilsynelatende beveget seg fra kapitalens høyreside over til kapitalens venstreside, dvs. en driver egenreklame for at en vil gå for å stoppe ødeleggingen, dekonstruksjonen, av noen tidligere gunstige reformer igjen og fornye reformpolitikken. Men krisen i kapitalismen kommer de ikke utenom, derfor blir det ikke noe særlig med slike positive reformer, det blir helst til reformer som gjør det litt verre for arbeidsfolk, men ikke fullt så gale som det kapitalistisk høyre står for. Men dette er ikke reformer i positiv betydning, det er reformer i negativ betydning, skritt i en evig retrett fra velferd for alle. Med minimale unntak er det deformer som gjennomføres, mens en argumenterer med at en er tvunget av den økonomiske situasjonen.

Men så har vi altså et lønnsarbeidernes venstre som er tvunget til å kjempe mot forverringer på alle fronter, og som med få unntak er tvunget til å tape på de viktigste frontene. Til og med høytlønte ingeniører i oljen merker at de er lønnsarbeidere i disse tider, at de på vesentlige områder er i samme situasjon som de fleste andre og mer lavtlønt arbeiderne. Det jo et grusomt system som har tjent penger i bøtter og spann på de ansattes arbeid de siste ti årene som så kaster dem ut i store skarer straks fortjenestene går ned i noen år. Og det er det samme systemet som bevirker at det er flere tusen fattige barn i byen Bergen i år etter år, og at boliger og andre bygninger i land i Midt-Østen blir bombet og skutt i stykker slik at det blir umulig å leve der. Som skaper fortvilte, håpløse, rasende ungdommer i Paris som lokkes over i terror mot uskyldige. Som skaper flyktningstrømmer som arbeidsfolk i stadig flere andre land skal ta byrdene ved å motta.

Dette lønnsarbeidernes venstre vil bli tvunget til å følge kapitalens venstre i deformeringsgaloppen dersom det ikke klarer å finne sin egen politikk som tar utgangspunkt i lønnsarbeidernes egne grunnleggende behov for trygghet og velferd og behovet for å få bruke sine skapende krefter til beste for seg selv og andre. Når det over lengre tid blir klart at deformene også fører til forverring så lenge kapitalen, med sine friheter, rår så må dette venstre begynne å stille spørsmål ved selve systemet dersom det skal vinne frem med sin politikk. Det begynte faktisk LO i Oslo å gjøre etter finanskrisen da de til 1. mai 2009 stilte parolen ”Kapitalen har skylda”.

Kapitalens venstre kan ikke grunnleggende sett produsere reformer som tjener arbeidsfolk når kapitalen er i krise, slik den er nå. En situasjon som den ikke kan komme ut av uten en enorm kapitalødeleggelse, dvs. en krise av uante dimensjoner, altså en krise som vil ramme lønnsarbeiderklassen og de fleste andre med ødeleggende kraft. Realistisk sett er det bare store kriger som kan sørge for slik kapitalødeleggelse. Derfor er IS og Hollande og Per Sandberg på linje når de går for å hisse arbeidsfolk opp mot hverandre og gå til angrep på hverandre. Men kapitalødeleggelsen skal helst skje med andre kapitaler enn ens egen. Derfor er det krefter i USA i dag som geiler opp til en storkrig på det eurasiske kontinent, slik at USA kan slippe ødeleggelser slik de har gjort i to verdenskriger allerede og skape seg en ny storhetstid når endre makter har knust hverandre og en eventuell gjenoppbygging skal skje. Vi skal huske at «Verdenskriger» har vært til stor velsignelse for økonomien i og egentlig alle i USA unntatt de relativt få (USA mistet ca. 300 000 i 2. verdenskrig mot Sovjet som mistet mellom 20 og 25 millioner) som mistet sine unge menn i de virkelige kampene.

Hvis ikke den arbeidende klassens venstre vinner frem med en politikk som grunnleggende sett kan gi alle et godt liv, så vil tingene sannsynligvis gå sin dystre gang og dette århundret vil bli preget av rasekriger, terror, anarki, galopperende fattigdom, sosiale og kulturelle sammenbrudd osv.

For å kunne vinne frem med sine viktigste krav må den lønnsarbeidende klassen sette en grense for sin oppholdende strid og sitt tilbaketog innenfor det kapitalistiske systemet og si at nok er nok – det kapitalistiske systemet kan ikke redde oss – vi må oppheve det ved ta med det beste som er utviklet under det, for eksempel høyt utviklete produktivkrefter som kan gi kort arbeidstid og mer frihet til å delta aktivt i samfunnsorganiseringen og frivillige aktiviteter for alle og fjerne det negative, som utbytting, fattigdom, krig om rikdom, despoti osv.

Et slikt ris er bak speilet kan også gi en impuls til kapitalens begge sider slik at de går med på visse positive reformer også så lenge kapitalismen kan vare.

Dette betyr at lønnsarbeiderklassens venstre må inngå samarbeid med kapitalens venstre når det er mulig for å hindre utvikling av politistat og despoti og for å få med seg flest mulig der i kampen mot kapitalens høyre som hele tiden drar i denne retningen. Og denne arbeidende klassen må jobbe for å få flest mulig fra kapitalens venstre med i kampen for at denne arbeidende klassen faktisk kan ta makten fra kapitalens høyre, oppheve kapitalen og innføre et etterkapitalistisk samfunn etter sine egne behov. En slik allianse kan være mulig fordi de store kapitalistiske finansmonopolene trekker verdier ut både av den arbeidende klasse og de mindre næringsdrivende. Det er mulig at også disse får bedre arbeidsvilkår for sin produksjon av ting og tjenester for samfunnet rundt når kapitalen er opphevet.

Ut fra historiske erfaringer ser det ut til at denne maktovertakelsen i første omgang må være politisk. Den arbeidende klassen med allierte må tilegne seg statsmakten, erobre demokratiet for seg, sikre det og straks begynne å utvikle dette på alle mulige måter.

Så kan selvstendige stater, der kapitalen er opphevet, begynne et mer og mer likeverdig samarbeid med hverandre, ut fra en produksjon av bruksverdier og tjenester som en til syvende og sist skal dele og ikke bytte for å tjene penger på det.

Terje Valen, 18.11.2015 22:05.

Bergens Tidende, USA og innblanding i valget der

Bergens Tidende skriver på lederplass i dag (19.5.17) at eventuell russisk innblanding i USAs presidentvalg bør undersøkes. Vi har aldri hørt avisen kreve at USA innblanding  andre land skal undersøkes. Derfor kan noen fakta være greit å få med seg.

Det er viktig å være klar over en ofte oversett side ved hele utviklingen av USA. En side som fremdeles preger den fremherskende politikken. USA er faktisk det mest krigerske og rasistiske land i verden. Fra ca. 1500 til 1900 begikk man folkemord på mellom 10 og 30 millioner av de opprinnelige beboerne i landet samtidig som millioner av slaver ble røvet fra Afrika for å skaffe profitt til amerikanske plantasjeeiere og kapitalister. I tidsrommet 1798 til 1945 anvendte USA sine væpnete styrker utenfor eget territorium 174 ganger.

I tiden etter 2. verdenskrig har USA forsøkt og delvis lykkes i å kaste mer enn 50 utenlandske regjeringer, der de fleste var demokratisk valgt, gått til åpenbart uakseptabel innblanding i valgene i minst 30 land, forsøkt å likvidere mer enn 50 utenlandske ledere, sluppet bomber over mer enn 30 land og forsøkt å fjerne populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land. I tillegg støtter USA noen av de mest despotiske og avskyelige styrer i verden som for eksempel i Saudi-Arabia og Emiratene. Saudi-Arabia på sin side har finansiert den store utbredelsen av den reaksjonære wahabist-retningen innen Islam, som danner ideologisk grunnlag for en rekke terrororganisasjoner. Og det gjelder støtte til okkupant- og apartheidstaten Israel. Alt dette er godt dokumentert.