Fakta og kommentarer til avstemming i FNs hovedforsamling om uttalelsen, «Aggression against Ukraine»

Her er først en oversikt over hvordan de forskjellige stater stemte til FNs uttalelse «Aggression against Ukraine».

Dette biletet har tom alt-eigenskap. Filnamnet er bilde.png

Vi ser at stater for uttalelsen er 141, mot 5 og avholdende er 35. Dette høres ut som et veldig flertall. Men hvis vi ser hvor mange mennesker som bor i de statene som er imot og avholdende så faller dette sammen. Derfor skal vi først se på en summering av innbyggere i landene som stemte mot og avholdende til avstemmingen om FNs uttalelse Aggression against Ukraine.

Til venstre er listen med land. Til høyre er innbyggertall i millioner.
Algerie 45,0
Angola 230,0
Armenia 2,9
Bangladesh 167,0
Hvite-Russland (mot) 9,4
Bolivia 12,0
Burundi 12,0
Sentralafrikanske Republikk 5,0
Kina 1447,0
Kongo 92,0
Cuba 11,1
Demokratiske Republikk Nord-Korea (mot) 25,0
El Salvador 6,5
Ekvatorial Guinea 1,5
Eritrea (mot) 3,6
India 1400,0
Iran 85,0
Irak 41,0
Kasakhstan 19,0
Kirgisistan 6,6
Laos 7,5
Madagaskar 29,0
Mali 21,0
Mongolia 3,3
Moambique 32,0
Namibia 2,6
Nicaragua 6,7
Pakistan 228,0
Russland (mot) 154,0
Senegal 17,5
Sør-Afrika 65,0
Sør-Sudan 11,5
Sri Lanka 32,0
Sudan 45,0
Syria (mot) 17,5
Tajikistan 9,9
Uganda 48,0
Tanzania 62,0
Vietnam 98,0
Zimbabwe 15,0
4527,1
Verdens befolkning 7900,0
Det viser seg at prosenten av verdens befolkning i stater som stemte mot og avholdende til uttalelsen «Aggresjon mot Ukraina» = 57,6 %

Dette betyr at det er stater med et klart flertall av befolkningen i verden som ikke støttet resolusjonen. Det er et stort nederlag for USA. Vi vet også at flere av statene som stemte for vedtaket beint frem er okkupert av USA, som Haiti og Grenada. Vi skjønner også metodene som blir brukt for å få stater til å stemme slik USA ønsker når USA nå vurderer sanksjoner mot India fordi de stemte «feil».

Flere land i Afrika, med bitre erfaringer fra en lang tid med europeisk og etter hvert amerikansk dominans, som begynte allerede for vel 500 år siden, stemte avholdende til vedtaket. En uttalelse fra hærsjefen i Uganda, som er gjengitt under her, oppsummerer mye av det mange i Afrika og den ikke anglo-amerikanske verden tenker.

Avisen Mayotte Wire skriver den 5. mars 2022 blant annet om vedtaket:

«Vedtatt av 141 av  FNs 193 medlemsland, var dette første gang på 40 år at generalforsamlingen har møtt og vedtatt en resolusjon om å irettesette et medlem for dets aggresjon.

Kenya, Ghana, Gabon, Rwanda, Djibouti, Kongo, Somalia og Den  demokratiske republikken Kongo stemte ja.

Rundt 35 land avsto fra  avstemningen, inkludert Russland og Kina, og afrikanske stater – Burundi, Senegal, Sør-Sudan, Sør-Afrika, Uganda, Mali og Mosambik.

Etiopia deltok ikke  i  avstemningen, men Eritrea, Nord-Korea og Syria stemte mot resolusjonen.

Adonia Ayebare, Ugandas faste representant for  FN, hevdet at nøytralitet sto bak landets avslag på å stemme.

‘Som innkommende leder av  den alliansefrie bevegelsen (NAM) er nøytralitet nøkkelen. Uganda vil fortsette å spille en konstruktiv rolle i opprettholdelsen  av fred og sikkerhet både regionalt og globalt’, sier han.

Selv om Uganda ikke formelt har  uttalt sin holdning  til Russland-Ukraina-krigen, påstod Muhoozi Kainerugaba,  presidentens sønn og sjef for bakkestyrkene, at Russland hadde gyldige «sikkerhetsmessige» grunner til å  invadere Ukraina.

– Flertallet av menneskeheten (som er ikke-hvite) støtter Russlands standpunkt i Ukraina. Putin har helt rett!  Da  Sovjetunionen monterte atomvåpenbevæpnede raketter på Cuba i 1962 var Vesten  klar til å  sprenge  verden på grunn av det. Når NATO nå gjør det  samme, kan de da forvente at Russland gjør noe annet?  tvitret han den 28. februar.»

Nå er vi forferdet over det som skjer i Ukraina. Men hvor forferdet var vi da Norge var med på å bombe i stykker deler av Libya og med det sørget for at den mest velfungerende staten i Afrika gikk i oppløsning med uendelige lidelser for folket der og åpning for en enorm flyktingestrøm fra Afrika som ennå ikke er slutt. Det kan illustreres ved vår statsminister, Støre, som har uttalt at det var rett og at han står for det fremdeles.

Det er ikke rart at afrikanere ser på dette som et utslag av rasisme. Nå er det hvite mennesker som er offer for krig og drives på flukt og da blir det voldsom reaksjon, men når lignende ting skjer i land der folk har andre hudfarger neglisjeres det, eller vi er rett og slett med på å utføre dem.

Alle som kjenner historien vet at USA, sammen med Selensky, bærer hovedansvaret for den situasjonen som har utviklet seg i Ukraina. Det unnskylder ikke innmarsjen der, men det betyr at de også kunne ha stanset alt dersom de hadde godkjent Minsk-avtalene. Og det kan de fortsatt gjøre. USA og NATO kunne også tatt Putins fornuftige forslag til fred og sikkerhet i Europa alvorlig i stedet for en arrogant avvisning.

Det er dette som gjør at stater som representerer flertallet av menneskeheten ikke har villet godta den ensidige fordømmingen av Russland og Putin som USA og deres allierte har lagt frem.

Denne fordømmingen er heller ikke egnet til å nedskalere spenningen i området, selv om FN-vedtaket også inneholder momenter som kan gjøre det om de settes ut i livet. Et slikt moment er at sending av våpen og sanksjoner går mot den delen av uttalelsen som krever nedskalering av situasjonen. Det fører bare til oppskalering. Den norske regjering har ikke villet følge denne delen av FN-vedtaket. Og det vil føre til ytterligere lidelser både for folket i Ukraina og i Russland. Og når noen går helt av hengslene og vil stenge russiske barn ute fra Norway Cup på grunn av det som skjer, da er medmenneskeligheten lagt ned. Kravet bør jo være at fiendtligheten tar slutt så raskt som mulig for at både ukrainske og russiske barn kan delta. Nå er oppgaven ikke å hisse opp til mer aggresjon, men å sørge for nedskalering og raskest mulig opphør av krigshandlingene.

Terje Valen, 5.2.2022.

FNs Hovedforsamlings uttalelse om Ukraina

Den 2. mars vedtok FNs Hovedforsamling uttalelsen «Aggresjon mot Ukraina». Første delen av uttalelsen viser til de paragrafer i FN-pakten og vedtak som uttalelsen tar utgangspunkt i. I andre delen er flere saker behandlet punktvis. Mange av punktene er kritikk av Russlands handlinger i forbindelse med innmarsjen i Ukraina og hva som kan gjøres for å sikre sivilbefolkningen best mulig, andre punkter dreier seg mer om hva som kan gjøres for å få raskest mulig slutt på krigen. Jeg vil trekke frem noen av disse og markere de delene jeg vil fremheve med rødt.

Først en uttalelse i første delen som ikke viser til bestemte paragrafer eller vedtak, men uttrykker en mening:

«Med tanke på viktigheten av å opprettholde og styrke internasjonal fred basert på frihet, likhet, rettferdighet og respekt for menneskerettighetene og for å utvikle vennlige relasjoner mellom nasjoner uavhengig av deres politiske, økonomiske og sosiale systemer eller nivåene av deres utvikling,»

Så er det den avsluttende perioden første delen av vedtaket:

«Ønsker velkommen den fortsatte innsatsen fra generalsekretæren og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og andre internasjonale og regionale organisasjoner for å støtte nedskalering av situasjonen med hensyn til Ukraina, og oppmuntre til fortsatt dialog,»

Så er det et av punktene:

«Oppfordrer partene til å overholde Minsk-avtalene og arbeide konstruktivt i relevante internasjonale rammeverk, inkludert i Normandie-formatet og Trilateral Contact Group, mot deres fulle implementering;»

Og de to nest siste punktene:

«Oppfordrer til umiddelbar fredelig løsning av konflikten mellom Den russiske føderasjon og Ukraina gjennom politisk dialog, forhandlinger, mekling og andre fredelige midler;»

«Ønsker velkommen og oppfordrer den fortsatte innsatsen fra generalsekretæren, medlemsstatene, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og andre internasjonale og regionale organisasjoner til å støtte nedtrappingen av den nåværende situasjonen, samt FNs innsats, inkludert FNs krisekoordinator for Ukraina, og humanitære organisasjoner for å svare på den humanitære og flyktningkrisen som aggresjonen fra Den russiske føderasjon har skapt;»

Jeg mener at dette, i tillegg til humanitære tiltak, er den linjen Norge må legge seg på fremover. Alle må gjøre sitt beste for å få til den nedtrappingen av situasjonen som Hovedforsamlingen mener er viktig. Det som skjer nå er en stadig opptrapping av situasjonen, ikke bare fra russisk side, men også fra den andre siden der spesielt sending av våpen til Ukraina forlenger krigen og skaper nye ofre. Stadig nye sanksjoner er også en form for opptrapping av en økonomisk krig. Isteden burde den norske regjeringen, med de erfaringene vi her med slikt, innby til fredsforhandlinger slik vi inviterte Taliban til Norge for å forhandle om hjelp til sivilbefolkningen i Afghanistan.

Vi skal også merke oss at vedtaket faktisk også inneholder kritikk av de som saboterte Minsk-avtalene, ved å fremheve at de kan representere en løsning på konflikten. Det er et faktum at den hardnakkete motstanden mot å sette i verk Minsk-avtalene fra Ukraina ut i livet, pluss den totale neglisjeringen av Russlands legitime sikkerhetsbehov fra USA og NATO, er viktige årsaker til at denne krigen startet.

Det er dessverre også mulig at denne nektingen å godta Minsk-avtalene fra Ukraina som var en av grunnene til at Putin konkluderte med å avtalen var død, kan ha ført til at han ikke vil stole på at Ukraina vil følge opp avtalen i fremtiden heller, noe som kan føre til direkte anneksjon av Luhansk og Donets.

Her er uttalelsens andre punktvise del.

Generalforsamlingen, som bekrefter FNs charters avgjørende betydning for fremme av rettsstaten blant nasjoner,

1. Bekrefter sin forpliktelse til Ukrainas suverenitet, uavhengighet, enhet og territoriale integritet innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser, som strekker seg til territorialfarvannet;

2. Beklager på det sterkeste aggresjonen av Den russiske føderasjon mot Ukraina i strid med artikkel 2 (4) i FN-pakten;

3. Krever at Den russiske føderasjon umiddelbart avslutter sin bruk av makt mot Ukraina og avstår fra enhver ulovlig trussel eller bruk av makt mot noen medlemsstat;

4. Krever også at Den russiske føderasjonen umiddelbart, fullstendig og betingelsesløst trekker tilbake alle sine militære styrker fra Ukrainas territorium innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser;

5. Beklager beslutningen av den 21. februar 2022 fra Den russiske føderasjon knyttet til status for visse områder av Donetsk og Luhansk-regionene i Ukraina som et brudd på territorial integritet og suverenitet i Ukraina og inkonsekvent med prinsippene i FN-pakten;

6. Krever at Den russiske føderasjon umiddelbart og betingelsesløst gjør om beslutningen knyttet til statusen til visse områder i Donetsk- og Luhansk-regionene i Ukraina;

7. Oppfordrer Den russiske føderasjon til å overholde prinsippene som er angitt i FN-pakten og erklæringen om vennlige relasjoner;

8. Oppfordrer partene til å overholde Minsk-avtalene og arbeide konstruktivt i relevante internasjonale rammeverk, inkludert i Normandie-formatet og Trilateral Contact Group, mot deres fulle implementering;

9. Krever at alle parter tillater trygg og uhindret passasje til destinasjoner utenfor Ukraina og  å letter rask, trygg og uhindred tilgangen til humanitær hjelp for de de som lider nød i Ukraina,  å beskytte sivile, inkludert humanitært personell og personer i sårbare situasjoner, inkludert kvinner, eldre personer, personer med nedsatt funksjonsevne, urfolk, migranter og barn,  og å respektere menneskerettighetene;

10. Beklager Den russiske føderasjons involvering i denne ulovlige bruk av makt mot Ukraina, og oppfordrer det til å overholde sine internasjonale forpliktelser;

11. Fordømmer alle brudd på internasjonal menneskerett og brudd og misbruk av menneskerettigheter, og oppfordrer alle parter til å respektere strengt de relevante bestemmelsene i internasjonal menneskerett, inkludert Genève-konvensjonene fra 1949 og Tilleggsprotokoll I til disse fra 1977, 3 som gjelder, og å respektere internasjonal menneskerettighetslov, og som i denne forbindelse ytterligere krever at alle parter sikrer respekt for og beskyttelse av alt medisinsk personell og humanitært personell som utelukkende er engasjert i medisinske plikter, deres transportmidler og utstyr, samt sykehus og andre medisinske fasiliteter;

12. Krav om at alle parter fullt ut overholder sine forpliktelser i henhold til internasjonal menneskererett for å skåne sivilbefolkningen og sivile gjenstander, avstå fra å angripe, ødelegge, fjerne eller gjøre ubrukelige gjenstander uunnværlige for sivilbefolkningens overlevelse, og respektere og beskytte humanitært personell og forsendelser som brukes til humanitære hjelpeoperasjoner;

13. Ber nødhjelpskoordinatoren om å gi en rapport om den humanitære situasjonen i Ukraina og om den humanitære situasjonen 30 dager etter vedtaket av den nåværende resolusjonen;

14. Oppfordrer til umiddelbar fredelig løsning av konflikten mellom Den russiske føderasjon og Ukraina gjennom politisk dialog, forhandlinger, mekling og andre fredelige midler;

15. Ønsker velkommen og oppfordrer den fortsatte innsatsen fra generalsekretæren, medlemsstatene, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og andre internasjonale og regionale organisasjoner til å støtte nedtrappingen av den nåværende situasjonen, samt FNs innsats, inkludert FNs krisekoordinator for Ukraina, og humanitære organisasjoner for å svare på den humanitære og flyktningkrisen som aggresjonen fra Den russiske føderasjon har skapt;

16. Bestemmer seg for å heve generalforsamlingens ellevte krisesesjon midlertidig og autorisere generalforsamlingens president til å gjenoppta dens møter på forespørsel fra medlemsstatene.

Oversettelse og kommentar ved Terje Valen, lørdag 5. mars 2022.

Ukraina: Forstå bekymringen til den andre

Av Dr. Chandra Muzaffar

Global Research, 26. februar 2022

Region: Europa , Russland og FSU , USA

Tema: Historie , USAs NATO-krigsagenda

Utdypende rapport: UKRAINA RAPPORT

Et bilde som inneholder utendørsobjekt

Automatisk generert beskrivelse

Viktig analyse

Global Research støtter ikke Russlands invasjon av Ukraina.

En bilateral fredsavtale er nødvendig.

***

Mainstream vestlige medier er nesten enstemmige i å kreve at Russland og Vladimir Putin stopper sin militære operasjon i Ukraina umiddelbart. Dette etter deres mening er den eneste løsningen på den nåværende konflikten. Imidlertid, hvis man forsøker å forstå hvordan den nåværende konflikten hadde utviklet seg, ville man be ikke Russland, men den USA ledet vestlig allianse, om å få ned den politiske temperaturen som et første skritt.  

Røttene til den nåværende konflikten må spores tilbake til slutten av den kalde krigen i 1991. Lederen for Union of Soviet Socialist Republics (USSR), Russlands forgjenger, Mikhail Gorbatsjov følte at hvis det skulle bli fred etter den kalde krigens slutt, så burde den militære holdningen som preget epoken begraves en gang for alle. Gorbatsjov var på sin side forberedt på å demontere Warszawapakten som Sovjetunionen støttet, som var hans lands svar på den USA-ledede Nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO). Alt han ba om til gjengjeld var en fast forpliktelse om at NATO ikke ville utvide østover, utvide sin militærmakt til statene ved siden av Russland og dermed utgjøre en sikkerhetstrussel for sistnevnte. Selv om forpliktelsen som Gorbatsjov søkte ikke var skrevne avtaler, hadde amerikanske ledere på den tiden, som president Ronald Reagan og utenriksminister Chris Baker, en viss forestilling om alvoret i det verbale løftet de hadde gitt sin russiske motpart. (Oversetters kommentar: Der Spiegel har nå lagt frem hemmelige dokumenter som bekrefter at slike avtaler ble gjort. Når NATOs generalsekretær sa at dette ikke var tilfelle, tok han feil.)

Det er synd at den amerikanske regjeringen i årene som fulgte ikke gjorde noe forsøk på å gi det løftet en vesentlig mening. Tvert imot, i 1997 ble tre tidligere Warszawapaktstater: Ungarn, Tsjekkia og Polen invitert til å holde samtaler om å bli med i NATO. Den 27. mars 2020 ble alle 3 med i NATO, til tross for protester fra elementer i den russiske ledelsen. Noen få andre stater som en gang var en del av USSR og andre allierte med Russland tidligere, har nå sluttet seg til NATO.

USA/NATO er i grepet av et «demonisk dødsønske» og hele verden er truet

Det er på denne bakgrunn at man bør se hendelser i 2014 som forsterket båndene mellom Russland og Ukraina i forhold til NATO. Disse hendelsene er direkte knyttet til den nåværende konflikten i Ukraina. Den demokratisk valgte presidenten i Ukraina, Victor Janukovitsj, som ikke var villig til å følge diktatene fra vestlige makter blindt, ble uhøytidelig fjernet fra makten gjennom manipulering av parlamentariske prosedyrer og erstattet av et nytt regime som lenet seg mer mot Washington. Selv om Janukovitsj-regjeringen var alvorlig mangelfull på noen måter, har hans konstruerte avsetting som styrket innflytelsen til nynazistiske og fascistiske elementer, skapt en giftig anti-russisk retorikk og økt vold på bakken som satt dype spor i det ukrainske samfunnet. De separatistiske spenningene og uroen i deler av Øst-Ukraina de siste åtte årene som har tatt livet av minst 14 000 mennesker, kan bare forstås i sammenheng med dette scenariet etter 2014. Det er også dette scenariet som delvis forklarer hvorfor Russlands president Vladimir Putin handlet slik han gjorde på Krim i Øst-Ukraina.

Dette er grunnen til at løst snakk i Kiev og Washington de siste månedene om at «Ukraina burde bli med i NATO» eller at «Ukraina burde skaffe seg atomvåpen» til slutt ga en tilbakeslagseffekt. Det økte angsten blant både eliter og innbyggere i Russland springer ut fra sikkerhetshensyn. Det er viktig å understreke nok en gang at denne bekymringen for deres kollektive sikkerhet som en nasjon og som et folk er hva Vladimir Putin, Sergei Lavrov og andre russiske ledere har forsøkt å formidle til sine kolleger i Washington, London, Paris, Berlin og faktisk annenhver vestlig hovedstad i mer enn 20 år siden slutten av den kalde krigen. Enkelt sagt, Russland vil ikke ha en vestlig militærallianse – NATO – plassert ved sin port. Vesten har nektet å ta opp denne svært legitime bekymringen. Verre er det at den med vilje har valgt å børste Russlands frykt til side.

Rett ut sagt har Moskva nå blitt provosert til å handle. Siden spesielt Washington ikke var villig til å bruke diplomati for å møte Russlands frykt, dens bekymring, har Moskva valgt en spesiell «militær operasjon». Moskvas svar er helt forståelig. Det er helt rasjonelt.

Kanskje vi alle burde minne Washington og Vesten om et fragment av deres egen historie for å hjelpe dem å forstå bedre det som skjer nå i Ukraina. I 1962 var det en enorm internasjonal politisk krise. Vi trodde vi var på randen av en verdenskrig. Sovjetunionen hadde utplassert missiler på Cuba, på jorden til sin allierte, overfor deres felles fiende, USA. Cuba var bare 90 kilometer fra USAs kystlinje. Den amerikanske presidenten, John Kennedy, så på det som en provokasjonshandling. Han ville ha missilene fjernet umiddelbart. Ellers ville han angripe Cuba. Etter noen forhandlinger ba den cubanske lederen Fidel Castro sine sovjetiske venner om å fjerne missilene. Cubakrisen ble avsluttet.

Som svar på Castros avgjørelse forpliktet Kennedy seg til å ikke styrte Castro med ulovlige midler. Om han holdt ord eller ikke, det ble egentlig ikke testet fordi Kennedy ble myrdet i november 1963 før han kunne fullføre sin andre periode som USAs president. Noen av hans etterfølgere prøvde å undergrave Castro, men det er en annen historie.

Cuba for 60 år siden er relevant for dagens situasjon i Ukraina. Akkurat som USA ikke ønsket russiske missiler på dørstokken for 62 år siden, vil Russland i 2022 ikke ha overveldende vestlig militærmakt ved sin port i dag. Den cubanske ledelsen forsto hva som måtte gjøres for å dempe amerikansk frykt. Man håper at amerikanske og vestlige myndigheter i dag innser hvorfor det er så viktig å dempe en legitim russisk bekymring for deres sikkerhet.

I et nøtteskall krever begge situasjonene en forståelse av den eldgamle sannheten som finnes i alle åndelige og moralske tradisjoner: ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Det er en sannhet som er blitt beskrevet som den grunnleggende etikken i forholdet mellom mennesker, samfunn og stater. Det er, i klartekst, den gylne livsregel. Spesielt den amerikanske eliten har vist svært liten respekt for denne gylne regelen i internasjonale anliggender.

Dr. Chandra Muzaffar , grunnlegger og president for International Movement for a Just World (JUST), fremtredende menneskerettighetsforkjemper, forfatter og akademiker, Kuala Lumpur, Malaysia. Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research

Copyright © Dr. Chandra Muzaffar , Global Research, 2022

Oversatt automatisk og korrigert av Terje Valen, mandag 28. februar 2022.

Blackwater er i Donbas med Azov-bataljonen

Oversatt fra engelsk til norsk av Terje Valen

Et bilde som inneholder person, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

februar 2022 kl.

Av Manlio Dinucci – Feb 1, 2022

CIA og MI6 reorganiserer NATOs stay-behind nettverk i Øst-Europa. Hvis de etter andre verdenskrig stolte på at tidligere nazister skulle kjempe mot Sovjet, støtter de fortsatt nynazistiske grupper mot russerne. Det er ingen åpenbar grunn til dette. Nazistene var allestedsnærværende på 1940-tallet, men de er svært få i dag og eksisterer bare takket være hjelp fra angelsakserne.

Telefonsamtalen mellom president Biden og Den ukrainske presidenten Zelensky «gikk ikke bra», var overskriftene i CNN. «Biden advarte sin ukrainske motpart om at et russisk angrep kan være nært forestående, og sa at en invasjon nå var tilnærmet sikker, når bakken hadde frosset senere i februar», skriver CNN. «Zelensky oppfordret sin amerikanske motpart til å «roe ned budskapet». Etter hvert som den ukrainske presidenten tar en mer forsiktig holdning, marsjerer ukrainske væpnede styrker i Donbas, nær området Donetsk og Lugansk, der det bor russiske innbyggere.

Ifølge rapporter fra OSSE Special Monitoring Mission i Ukraina, skjult av våre mainstream media, som bare snakker om den russiske utplasseringen, er ukrainske hær- og nasjonalgardeenheter, som utgjør rundt 150.000 tropper, plassert her. De er bevæpnet og opplært, og dermed effektivt ledet, av US-NATO militære rådgivere og instruktører.

RELATERT INNHOLD: Nynazister aktive i Ukraina når Det hvite hus legger til 3000 tropper

Fra 1991 til 2014, ifølge US Congressional Research Service, ga USA Ukraina 4 milliarder dollar i militær bistand, etter 2014 ble det lagt til over 2,5 milliarder dollar, pluss over en milliard levert av NATO Trust Fund der Italia også deltar. Dette er bare en del av de militære investeringene som er gjort av de store NATO-maktene i Ukraina. Storbritannia, for eksempel, inngikk ulike militære avtaler med Kiev, og investerte blant annet £ 1,7 milliarder til styrkingen av Ukrainas marinekapasitet. Dette programmet sørger for bevæpning av ukrainske skip med britiske raketter, felles produksjon av åtte missilskip, bygging av marinebaser på Svartehavet og også på Azovhavet mellom Ukraina, Krim og Russland. I dette rammeverket økte ukrainske militære utgifter, som i 2014 tilsvarer 3% av BNP, til 6% i 2022, tilsvarende mer enn $ 11 milliarder.

I tillegg til de amerikanske NATO-militære investeringene i Ukraina, er det en 10 milliarder dollar plan som ble implementert av Erik Prince, grunnleggeren av det private amerikanske militærselskapet Blackwater, nå omdøpt til Academi, som har levert leiesoldater til CIA, Pentagon og utenriksdepartementet for hemmelige operasjoner (inkludert tortur og drap), og tjent milliarder av dollar. Erik Princes plan, avslørt av en Time Magazine-etterforskning [1], er å skape en privat hær i Ukraina gjennom et partnerskap mellom Lancaster 6-selskapet, som Prince har levert leiesoldater med i Midtøsten og Afrika, og det viktigste ukrainske etterretningskontoret kontrollert av CIA. Det er selvfølgelig ikke kjent hva som ville være oppgavene til den private hæren opprettet i Ukraina av grunnleggeren av Blackwater, klart med finansiering fra CIA. Det kan imidlertid forventes at det vil utføre hemmelige operasjoner i Europa, Russland og andre regioner fra sin base i Ukraina.

RELATERT INNHOLD: Beskytte nazistene: Ukrainas ekstraordinære avstemning og USA 327

På denne bakgrunn er det spesielt urovekkende at den russiske forsvarsministeren Shoygu fordømte at det i Donetsk-regionen er «private amerikanske militære selskaper som forbereder en provokasjon ved bruk av ukjente kjemikalier». Dette kan være gnisten som forårsaker detonasjon av en krig i hjertet av Europa: et kjemisk angrep mot ukrainske sivile i Donbas, umiddelbart tilskrevet russerne i Donetsk og Lugansk, som ville bli angrepet av de overlegne ukrainske styrkene som allerede er utplassert i regionen, for å tvinge Russland til å gripe inn militært i deres forsvar.

I frontlinjen, klar til å slakte russerne i Donbas, er Azov-bataljonen, forfremmet til et spesialstyrkeregiment, trent og bevæpnet av USA og NATO, preget av sin villskap i angrep på de russiske befolkningene i Ukraina. Azov-bataljonen, som rekrutterer nynazister fra hele Europa under sitt flagg, ansporet av SS Das Reichs flagg, er ledet av grunnleggeren Andrey Biletsky, forfremmet til oberst[ 2]. Det er ikke bare en militær enhet, men en ideologisk og politisk bevegelse, hvorav Biletsky er den karismatiske lederen, spesielt for ungdomsfløyen utdannet til å hate russerne med sin bok The Words of the White Führer.

Notater:

[1] «  Eksklusiv : Dokumenter avslører Erik Princes plan på 10 milliarder dollar for å lage våpen og skape en privat hær i Ukraina », Simon Shuster, Time, 7.

[2] «  Le vivier Otan de néonazis en Ukraina ,» par Manlio Dinucci, Traduction Marie-Ange Patrizio, Il Manifesto (Italie) , Réseau Voltaire, 23 juillet 2019.

 Utvalgt bilde: Demonstrasjon av Azov-bataljonen, i midten på plattformen, dens führer: Andriy Biletsky.

(Voltairenet.org) med ytterligere oversettelse av Orinoco Tribune

Ukraina i det store spelet

Den store elefanten i rommet under Ukraina-konflikten blir ikkje mykje nemnd i dei store massemedia. Men utan å forstå denne faktoren er det ikkje mogleg å forstå kva som skjer i Ukraina no. Eg snakkar om USA sin strategi for å dominere det eurasiske kontinent, som blei utforma etter at Sovjet-Unionen blei oppløyst og USA hjelpte Jeltsin til å kuppe leiinga i Russland. Strategien vart samanfatta av Zbigniew Brzezinski i boka Det store sjakkbrettet frå 1997 og følgt opp under Obama sin valkamp i 2009 med Second Chance som vart grunnlaget for Obama sin utanrikspolitikk. Brzezinski blei då også Obama sin viktigaste uformelle rådgjevar.

Hovudtanken bak denne strategien var at USA skulle styre heile verda. For å klare det måtte dei ha kontroll på statane på det eurasiske kontinent, slik at ingen stat der blei så sterk at han kunne utfordre USA sitt hegemoni. Helst skulle dette skje i eit samarbeid på USA sine premiss. Om det ikkje lukkast måtte USA sørgje for å halde på makta si med andre middel, der krigar, kupp, regimeendringar, undergravingsverksemd og sanksjonar var nokre. Alt dette ligg i offentlege amerikanske dokument. I Ukraina var det kupp med regimeendring som blei brukt. Inne i landet var det intenst arbeid av Soros sine NGOar og samarbeide med dei valdelege nazi-forbunda som sikra kuppet. Etterpå har frendane til nazistane frå heile verda komme dit for å slås mot russarane i Donbass og så har fleire av dei reist heim att for å spreie kunnskapen sin i Europa elles og andre stader.

USA og bruken av reaksjonære politiske retningar

I det heile har USA vore ein meister i å lære opp og bruke folk frå slike reaksjonære politiske retningar. I Afghanistan var det hjelp frå innsmugla såkalla radikaliserte islamistar som blei slusa inn av USA gjennom koranskular i Pakistan som først gjorde jobben, og etterpå var det direkte krig frå USA saman med ei rad av vasallar, medrekna Norge. Ein reknar med at det etter at Sovjet-Unionen trekte seg ut or Afghanistan var rundt 100 000 jihadistar der. Mange av dei reiste ut av Afghanistan og USA brukte dei på fleire avsnitt, i Nord-Afrika, i Bosnia, i Tsjetsjenia og fleire stader.

I Irak var det direkte krigar med amerikanske soldatar som klarte regimeendring. I Libya var det direkte krig og terrorbombing pluss samarbeid med jihadistar på bakken som klarte det. I Syria var det valdelege jihadistar som blei brukt, men då hadde mellom anna Russland lært, slik at USA ikkje lukkast der, sjølv om dei med hjelp av kurdiske soldatar held den rikaste delen av landet okkupert, og jihadistane framleis okkuperer Idlib. Dette var ein del av USA sin strategi for å sikre eit verdsherrevelde. Denne strategien strevar dei framleis med å følgje. Makta til USA over Ukraina var viktig for vidare aggresjon austover.

Den sentrale strategen

Zbigniew Brzezinski var sentral i denne strategien. Men han meinte også at for å ha hegemoni på det eurasiske kontinent var det nokre avgjerande vilkår. Kina og Russland måtte ikkje finne saman, og Iran måtte for all del ikkje få til samarbeid med Russland. Då Russland hadde opplevd kva samarbeidet med USA tydde på 1990-talet og dei første åra etter 2000, med det enorme samanfallet av heile samfunnet der, fann dei ut at dette ville dei ikkje vere med på det lenger. Med Putin i leiinga reiv Russland seg ut or den sfæren der USA hadde hegemoni. Men dette var etter at Brzezinski skreiv sjakkboka.

I boka omhandlar han også Ukraina. Det ein av dei fire statane som USA må ha kontroll med for å dominere heile kontinentet i tillegg til Frankrike, Tyskland og Polen. Han skriv om dei viktigaste spelarane i denne sjakkturneringa på de eurasiske kontinent. Det er fem geostrategiske spelarar og fem geopolitiske nav (pivots). Frankrike, Tyskland, Russland, Kina og India er dei viktigaste geopolitiske spelarane, sjølsagt i tillegg til USA. Storbritannia, Japan og Indonesia er viktige land, men er ikkje kvalifisert til å komme opp i øvste liga. Dei kritisk viktige nav-landa er Ukraina, Aserbajdsjan, Sør-Korea, Tyrkia og Iran.

Då Brzezinski skreiv boka si var Russland framleis under kontroll av USA og han trudde at det kunne fortsette, sjølv om landet fekk formelt sjølvstende og utvikla seg i demokratisk retning, det vil i praksis seie innanfor USA sitt system. Kina hadde opna opp og leiarane i USA tenkte at dei var på veg inn i USA-systemet.

Når det gjeld Ukraina skriv Brzezinski at det var eit nytt og viktig rom på det eurasiske sjakkbrettet. Med eit uavhengig Ukraina som ikkje samarbeider med Russland kan ikkje Russland bli ein mektig spelar på sjakkbrettet. Derfor måtte ikkje Russland få kontroll med landet. Det var også viktig å halde Aserbajdsjan med sine rike ressursar utanfor russisk kontroll.

USA sine vasallar i Europa

Angåande Europa skriv Brzezinski at det tener som eit springbrett for vidare utviding av demokratiet djupare inn i Eurasia og at Europas utviding austover ville konsolidere sigeren på 1990-talet. Men først av alt, skriv han, er Europa Amerikas vesentlege bruhovud på det eurasiske kontinentet. Det som står på spel geostrategisk for USA i Europa er enormt, for gjennom NATO festar Europa amerikansk politisk innflyting og militær makt direkte på det eurasiske fastlandet, slik til dømes ikkje Japan gjorde i aust.

Så slår han fast at det er ein veikskap at ikkje Europa er ei eining, men forskjellige statar med sine prioritetar. Difor er den brutale sanninga at Vest-Europa og i aukande grad Sentral-Europa i det store og heile er eit amerikansk protektorat der dei allierte statane minner om vasallar og tributtpliktige. Så seier han at Europa er meir splitta fordi trusselen frå Sovjet-Unionen var vekke og at nokre nasjonar ville ut av rolla si som USA sine elevar. På grunn av dette måtte USA jobbe for å skape forhold som gjorde at Europa samla seg meir under amerikansk leiarskap.

Han omhandlar så Frankrike og Tyskland nærare og seier at USA må hjelpe desse til å samle Europa meir. Den beste kandidaten til å klare dette var Tyskland. Dei var godt forankra i Europa og hadde blitt harmlaus, men sikker på grunn av det synlege amerikanske militære nærværet. Tyskland kunne bli ein som fremma og kanskje fekk til formell inkludering av Midt-Europa i EU og NATO.

«Amerika sitt sentral mål er å konstruere eit Europa som er basert på den fransk-tyske koplinga, eit Europa som kan fungere, som bli knytt til USA og vidar ut rekkevidda for det kooperative demokratiske internasjonale systemet som den effektive fungeringa av amerikansk global overlegenheit avheng av.» Utvidinga av det europeisk bruhovudet som springbrettet for demokrati er direkte relevant for amerikansk sikkerheit. Det ville og hjelpe om dei klarte å mobilisere Frankrike for NATOs utviding austetter. På grunn av alt dette må USA arbeide tett saman med vasallen Tyskland for å fremme Europas austlege utviding. Amerikansk-Tysk samarbeid om dette var vesentleg.

Erobring av Aust-Europa lenge sentral

Denne tanken om å utvide NATO og EU austover var ikkje ny hos Brzezinski. Allereie i 1989 hadde han tatt doktorgraden på ei avhandling der han sa at det måtte brukast all kraft for å hindre at Russland sto opp att som stormakt. Det var også motivet for å drive på for eit uavhengig Ukraina og uavhengige baltiske statar med mål om å få dei inn i NATO seinare. Det var ein sentral byggestein i det geo-politiske konseptet hans at Vesten måtte trenge seg inn i den energirike sentralasiatiske regionen. For å få til det var Ukraina et «geopolitisk omdreiingspunkt og krumtapp». Det var viktig å isolere Russland som rival og så bringe landet i en posisjon der det var økonomisk avhengig av Det internasjonale pengefondet og militært av NATO. Etter ei svekking og destabilisering av Russland galdt det og å hindre at Russland fekk eit samkvem med Vest-Europa og å hindre at Russland fekk bygge olje- og gassrøyr til Europa. Så måtte Kina og Iran haldast ute.

Med trylleordet «demokratisering av dei fossile ressursane» skulle USA klare dette. Brzezinski reiste så til Georgia der han jobba i den gamle aserbajdsjanske oljehovudstaden Baku for BP-Amoco og Freedom House, ein forskingsinstitusjon med hovudsete i Washington. Om Aserbajdsjan uttalte han at der var korken i flaska som inneheld tilgang til skattane i det kaspiske bekken og Sentral-Asia.

Grand Chessboard att

For å komme tilbake til The Grand Chessboard så framhevar han også at botnlinja når det gjeld utvidinga av Europa var at inga makt utanfor det eksisterande transatlantiske systemet hadde rett til å veto deltakinga til ein kvar europeisk stat som ville inn i EU eller NATO. Dette har jo blitt spesielt aktuelt under den noverande Ukraina-konflikten.

Til slutt i kapittel 3 i boka peiker han på dei statane som utgjer den kritiske kjernen i europeisk og dermed amerikansk sikkerheit. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Min kommentar er sjølvsagt at dette ikkje hadde noko med USA sin sikkerheit å gjere, men med sikringa av verdsherredømmet.

Med dei amerikanske silkeveglovene av 1999 og 2006 blei det som Brzezinski skreiv her til offisiell amerikansk politikk i området, og det har det vore sidan. Han oppdaterte tankane sine i boka Second Chance frå 2009 og blei ein uoffisiell tutor for president Obama, som følgde opp politikken hans.

Frå 4. desember 2014 blei Brzezinski sine tankar om USA si dominering av den eurasisk landmassen konfirmert som USA sin offisielle statsdoktrine i Kongressens resolusjon H. Res. 758 med overveldande fleirtal. (mot 10 stemmer) og kritikklaust motteke av dei europeiske vasallane i Europa. Same dag som dette skreiv kongresslegenden Ron Paul på heimesida si «Uansvarleg Kongress erklærer krig mot Russland». I november same år kom  U.S.-Army-Training-and-Doctrine-Paper med tittelen How to Win in a Complex World, 2020-2040 ut. Her dreier det seg om ikkje mindre enn «full spectrum dominace» på land, i luft og på sjø. Dei viktigaste fiendane blei peikt ut som Russland og Kina». Det er denne politikken som har ført til situasjonen i Ukraina.

Utifrå dette forstår vi dei fem milliardar dollar og dei andre aktivitetane til USA for å destabilisere Ukraina og den bitre kampen med Russland om Ukraina. Obama slo også fast at Russland ikkje lenger var ei makt å rekne med og at han ikkje ville halde seg til Putin personleg. Dessutan forstår vi bakgrunnen for kuppet i 2014 og alt som har skjedd etterpå. Det er USA si førebuing på å svekke Russland og få det inn under sitt herrevelde for å kunne fortsette aggresjonen sin vidare austetter.

Dette har no Putin sett ein stoppar for utan at USA og NATO kan gjere noko. Å demonstrere mot at han gjer dette, er ei direkte støtte til USA sin aggresjonspolitikk i området og til USA sine planar om å ta knekken på Russland og legge landa vidare austetter under seg. Men vi må også orsake dei som har gått inn for demonstrasjonar mot Putin. Folk har jo blitt halde heilt uvitande om USA sin geo-politikk og blitt marinert i USA-propaganda om at det er Putin som er aggressiv. Det er ikkje så lett å få hovudet over sausen.

Les Zbigniew Brzezinski The Grand Chessboard, 1997 og

Wofgang Effenberger Geo-Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016.

Terje Valen, fredag 25. februar 2022

Ukraina i lys av Forslag til avtaler fra Russland til USA og til NATO

Disse forslagene må sees i lys av den felles uttalelsen mellom Putin og Xi Jinping fra deres møte under vinterolympiaden i Kina som alle bør studere. Alle disse tekstene forteller oss om den nye etter-columbiske verdensorden når USA nå er blitt for svekket til å utøve et verdensherrevelde til sitt eget beste. Avtalen mellom Putin og Xi forteller oss om de virkelige maktpolitiske forholdene i verden nå. Putin sine forslag til avtaler med USA og NATO forteller konkret hvordan forholdene mellom stater i den nye etter-columbiske epoken vil te seg fremover.

Det Putin lanserer er fornuftige prinsipper for fredelig sameksistens mellom stater som setter en stopp for USAs aggressive kamp for verdensherrevelde. En kamp som etter 2. verdenskrig har ført til uendelige ulykker for hele den alliansefrie bevegelsen, og som etter hver kveler sentrale deler av økonomien til stater som Frankrike og Tyskland og som bidro til å ødelegge den japanske økonomiske fremgangen på 1990-tallet. I tillegg ødelegger det leveforholdene for folk i selve USA. Lederne i USA selv har en så forvrengt oppfatning av forholdene i verden at de trenger mye påvirkning for å godta virkeligheten. Dessverre har deres og vasallenes massemedier spredd USAs avleggse oppfatninger og holdt seg til deres avleggse strategi.

USA og dets underbruk NATO sa blankt nei til å diskutere de viktigste punktene i avtalen. De trodde at de fremdeles kan diktere hva som skjer i den vestlige delen av det eurasiske kontinent. Det kan de ikke lenger. Ukraina selv har nektet å bøye seg for Minsk-avtalene som skulle gi de østlige områdene en stor grad av selvstyre innenfor Ukrainas grenser og har satset på å tvinge de som bor der i kne gjennom militære midler. Dette har skapt den lange krigen. Putin sin anerkjennelse av områdene som selvstendige kan nå få slutt på denne situasjonen og endelig skape fred der. USA og vasallene opptrer som «verdenssamfunnet» og fordømmer dette, mens en hel verden av alliansefrie land (120 land) og vennlige observatører (inkludert Kina) gleder seg over at det nå kan bli lettere å slippe ut av USA sitt jerngrep.

Alle bør kjenne helheten i Putins fornuftige forslag som sikkert kommer til å prege verden fremover og som vil gjøre den til et mye fredeligere sted enn den har vært under USAs herrevelde. Jeg har derfor oversatt de to tekstene under her.

Terje Valen, tirsdag 22. februar 2022.

Enighet om tiltak for å sikre sikkerheten til Russland og medlemsstatene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen

17. desember 2021 kl. 13.26

Norsk oversettelse av Terje Valen fra

Uoffisiell oversettelse fra russisk til engelsk

Utkast

Russland og medlemsstatene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO), heretter kalt partene,

bekrefter sin ambisjon om å forbedre relasjoner og utdype gjensidig forståelse,

erkjenner at en effektiv respons på moderne utfordringer og trusler mot sikkerhet i vår gjensidig avhengige verden krever felles innsats fra alle parter,

er fast bestemt på å forhindre farlig militær aktivitet og dermed redusere muligheten for hendelser mellom sine væpnede styrker,

merker seg at sikkerhetsinteressene til hvert parti krever bedre multilateralt samarbeid, mer politisk og militær stabilitet, forutsigbarhet og åpenhet,

bekrefter sin forpliktelse til FNs charter, Helsinki Final Act fra 1975 av konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, 1997 Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between the Russian Federation and the North Atlantic Treaty Organization, 1994 Code of Conduct on Politico-Military Aspects of Security,  1999-charteret for europeisk sikkerhet, og Roma-erklæringen «Russland-NATO-relasjoner: en ny kvalitet» signert av stats- og regjeringssjefene i Russland og NATO-medlemsstatene i 2002,

har avtalt som følger:

Artikkel 1

Partene skal i sine relasjoner ledes etter prinsippene for samarbeid, likeverdig og udelelig sikkerhet. De skal ikke styrke sin sikkerhet individuelt, innenfor internasjonale organisasjoner, militære allianser eller koalisjoner på bekostning av andre parters sikkerhet.

Partene skal avgjøre alle internasjonale tvister i sine gjensidige relasjoner med fredelige midler og avstå fra bruk eller trussel om makt på noen måte som ikke er i samsvar med FNs formål.

Partene skal ikke skape forhold eller situasjoner som utgjør eller kan oppfattes som en trussel mot andre parters nasjonale sikkerhet.

Partene skal utøve tilbakeholdenhet i militær planlegging og gjennomføring av øvelser for å redusere risikoen for eventuelle farlige situasjoner i samsvar med sine folkerettslige forpliktelser, herunder de som er fastsatt i mellomstatlige avtaler om forebygging av hendelser til sjøs utenfor territorialfarvannet og i luftrommet over, samt i mellomstatlige avtaler om forebygging av farlig militær virksomhet.

Artikkel 2

For å løse spørsmål og løse problemer skal partene bruke mekanismene for presserende bilaterale eller multilaterale konsultasjoner, inkludert NATO-Russland-rådet.

Partene skal regelmessig og frivillig utveksle vurderinger av samtidige trusler og sikkerhetsutfordringer, informere hverandre om militære øvelser og manøvrer, og hovedbestemmelser i deres militære doktriner. Alle eksisterende mekanismer og verktøy for tillitsskapende tiltak skal brukes for å sikre åpenhet og forutsigbarhet i militær virksomhet.

Det skal opprettes telefonforbindelser for å opprettholde nødkontakter mellom partene.

Artikkel 3

Partene bekrefter at de ikke anser hverandre som motstandere.

Partene skal ha dialog og samhandling om å forbedre mekanismene for å forebygge hendelser på og over det høye hav (primært i Baltikum og Svartehavsregionen).

Artikkel 4

Den russiske føderasjonen og alle partene som var medlemsstater i den nordatlantiske traktatorganisasjonen per henholdsvis 27. mai 1997 skal henholdsvis ikke utplassere militære styrker og våpen på territoriet til noen av de andre statene i Europa i tillegg til styrkene som var stasjonert på dette territoriet fra mai 1997..Med samtykke fra alle parter kan slike distribusjoner skje i unntakstilfeller for å eliminere en trussel mot sikkerheten til en eller flere parter.

Artikkel 5

Partene skal ikke utplassere landbaserte mellom- og kortdistansemissiler i områder som tillater dem å nå de andre partenes territorium.

Artikkel 6

Alle medlemsstatene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen forplikter seg til å avstå fra ytterligere utvidelse av NATO, inkludert tiltredelsen av Ukraina så vel som andre stater.

Artikkel 7

Partene som er medlemsstater i den nordatlantiske traktatorganisasjonen skal ikke utføre noen militær aktivitet på Ukrainas territorium så vel som andre stater i Øst-Europa, i Sør-Kaukasus og i Sentral-Asia.

For å utelukke hendelser skal Russland og partene som er medlemsland i den nordatlantiske traktatorganisasjonen ikke gjennomføre militære øvelser eller andre militære aktiviteter over brigadenivået i en sone med avtalt bredde og konfigurasjon på hver side av grenselinjen til Russland og statene i en militær allianse med den,  samt parter som er medlemsstater i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen.

Artikkel 8

Denne avtalen skal ikke påvirke og skal ikke tolkes som å påvirke FNs sikkerhetsråds primære ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og heller ikke partenes rettigheter og plikter under FNs charter.

Artikkel 9

Denne avtalen trer i kraft fra datoen for deponering av ratifikasjonsinstrumentene, og uttrykker samtykke til å være bundet av den, med depositaren av mer enn halvparten av undertegnerstatene. Når det gjelder en stat som deponerte sitt ratifikasjonsinstrument på et senere tidspunkt, trer denne avtalen i kraft fra datoen for innskuddet.

Hver part i denne avtalen kan trekke seg fra den ved å gi passende varsel til depositaren. Denne avtalen skal opphøre for en slik part [30] dager etter mottak av et slikt varsel fra depositaren.

Denne avtalen er utarbeidet på russisk, engelsk og fransk, alle tekster er like autentiske, og skal deponeres i arkivet til depositaren, som er regjeringen i …

Gjort i [byen …] denne [XX] dagen av [XX] to tusen og [XX].

Traktaten mellom USA og Russland om sikkerhetsgarantier

17. desember 2021 kl. 13.30

Norsk oversettelse av Terje Valen fra

Uoffisiell oversettelse fra russisk til engelsk

Utkast

USA og Russland, heretter kalt «partene»,

ledet av prinsippene i FNs charter, 1970-erklæringen om folkerettslige prinsipper om vennlige relasjoner og samarbeid mellom stater i samsvar med FNs charter, Helsinki Final Act fra 1975 av konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, samt bestemmelsene i Manila-erklæringen fra 1982 om fredelig tvisteløsning,  1999 Charter for European Security, og 1997 Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between the North Atlantic Treaty Organization and the Russian Federation,

minner om at det er utillatelig å true med eller bruk makt på noen måte som ikke er i samsvar med FNs charters formål og prinsipper både i deres gjensidige og internasjonale relasjoner generelt,

støtter FNs sikkerhetsråds rolle som har hovedansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet,

erkjenner behovet for en samlet innsats for effektivt å svare på moderne sikkerhetsutfordringer og trusler i en globalisert og gjensidig avhengig verden,

vurderer behovet for streng overholdelse av prinsippet om ikke-innblanding i interne saker, inkludert avstå fra å støtte organisasjoner, grupper eller enkeltpersoner som krever en grunnlovsstridig maktendring, samt fra å gjennomføre handlinger som tar sikte på å endre det politiske eller sosiale systemet til en av de kontraherende partene,

er oppmerksom på behovet for å skape ytterligere effektive og raske samarbeidsmekanismer eller forbedre de eksisterende for å løse nye problemer og tvister gjennom en konstruktiv dialog på grunnlag av gjensidig respekt for og anerkjennelse av hverandres sikkerhetsinteresser og bekymringer, samt å utarbeide tilstrekkelige svar på sikkerhetsutfordringer og trusler,

forsøker å unngå militær konfrontasjon og væpnet konflikt mellom partene og innser at direkte militært sammenstøt mellom dem kan føre til bruk av atomvåpen som vil få vidtrekkende konsekvenser,

bekrefter at en atomkrig ikke kan vinnes og aldri må kjempes, og erkjenne behovet for å gjøre sitt ytterste for å forhindre risikoen for utbrudd av en slik krig blant stater som har atomvåpen,

bekrefter sine forpliktelser i henhold til avtalen mellom USA og Sovjetunionen av sovjetiske sosialistiske republikker om tiltak for å redusere risikoen for utbrudd av atomkrig av 30. september 1971, avtalen mellom regjeringen i USA og regjeringen i Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker om forebygging av hendelser på og over de høye hav av 25. mai 1972, avtalen mellom USA og Sovjetunionen for sovjetiske sosialistiske republikker om etablering av kjernefysiske risikoreduksjonssentre av 15. september 1987 så vel som avtalen mellom USA og Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker om hindring av farlige militære aktiviteter av 12. juni 1989.

har blitt enige om følgende:

Artikkel 1

Partene skal samarbeide på grunnlag av prinsipper om udelelig, likeverdig og uforminsket sikkerhet og til disse målene:

skal de ikke utføre handlinger eller delta i eller støtte aktiviteter som påvirker sikkerheten til den andre parten;

skal ikke iverksette sikkerhetstiltak vedtatt av hver part individuelt eller innenfor rammen av en internasjonal organisasjon, militær allianse eller koalisjon som kan undergrave den andre partens kjernesikkerhetsinteresser.

Artikkel 2

Partene skal søke å sikre at alle internasjonale organisasjoner, militære allianser og koalisjoner der minst en av partene deltar, overholder prinsippene i FNs charter.

Artikkel 3

Partene skal ikke bruke andre staters territorier med sikte på å forberede eller gjennomføre et væpnet angrep mot den andre parten eller andre handlinger som påvirker den andre partens kjernesikkerhetsinteresser.

Artikkel 4

USA skal forplikte seg til å forhindre ytterligere østlig utvidelse av Den nordatlantiske traktatorganisasjonen og nekte tiltredelse til alliansen av statene i den tidligere Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker.

USA skal ikke etablere militære baser på territoriet til statene i den tidligere unionen av sovjetiske sosialistiske republikker som ikke er medlemmer av Den nordatlantiske traktatorganisasjonen, bruke sin infrastruktur til militære aktiviteter eller utvikle bilateralt militært samarbeid med dem.

Artikkel 5

Partene skal avstå fra å utplassere sine væpnede styrker og våpen, blant annet innenfor rammen av internasjonale organisasjoner, militære allianser eller koalisjoner, på de områdene hvor en slik utplassering kan oppfattes av den andre parten som en trussel mot dens nasjonale sikkerhet, med unntak av slik utplassering innenfor partenes nasjonale territorier.

Partene skal avstå fra å fly tunge bombefly utstyrt for kjernefysiske eller ikke-kjernefysiske våpen eller utplassere overflatekrigsskip av noe slag, inkludert innenfor rammen av internasjonale organisasjoner, militære allianser eller koalisjoner, i områdene utenfor henholdsvis nasjonalt luftrom og nasjonalt territorialfarvann, hvorfra de kan angripe mål på den andre partens territorium.

Partene skal ha dialog og samarbeide for å forbedre mekanismene for å hindre farlig militær virksomhet på og over det høye hav, herunder enighet om maksimal tilnærmingsavstand mellom krigsskip og fly.

Artikkel 6

Partene skal forplikte seg til ikke å utplassere bakke-lanserte mellomdistanseraketter og kortdistansemissiler utenfor sine nasjonale territorier, så vel som i områdene av deres nasjonale territorier, hvorfra slike våpen kan angripe mål i den andre partens nasjonale territorium.

Artikkel 7

Partene skal avstå fra å utplassere atomvåpen utenfor sine nasjonale territorier og returnere slike våpen som allerede er utplassert utenfor deres nasjonale territorier til deres nasjonale territorier på tidspunktet for traktatens ikrafttredelse. Partene skal eliminere all eksisterende infrastruktur for utplassering av atomvåpen utenfor sine nasjonale territorier.

Partene skal ikke trene militært og sivilt personell fra ikke-kjernefysiske land til å bruke atomvåpen. Partene skal ikke gjennomføre øvelser eller opplæring for generelle styrker, som inkluderer scenarier som involverer bruk av atomvåpen.

Artikkel 8

Traktaten trer i kraft fra datoen for mottak av siste skriftlige melding om gjennomføring av partene i deres innenlandske prosedyrer som er nødvendige for at den skal tre i kraft.

Begge tekstene er like autentiske i to originaler, hver på engelsk og russisk.

For USA For Russland

USA-imperialismens enorme tilbakeslag

Dei som enno ikkje har lese «Fellesuttalelsen fra Russland og Folkerepublikken Kina av 4. februar 2022» må ta seg tid til det. Det er ikkje mogleg å forstå kva som no skjer verda utan å lese den uttalen. Her skal eg sjå på ein periode og komme med nokre kommentarar til den.

«Russland og Kina står imot forsøk fra eksterne styrker på å undergrave sikkerhet og stabilitet i sine felles tilstøtende regioner, har til hensikt å motvirke innblanding fra ytre styrker i suverene lands indre anliggender under ethvert påskudd, motsette seg fargerevolusjoner og vil øke samarbeidet i de nevnte områdene.»

Denne uttalen saman med nokre andre fakta viser at USA no har lide sitt største nederlag nokon sinne i arbeidet sitt for å vere eineherskar i verda. Under her ser du ei oversikt over USA sine kommandoområde i verda. Etter 2. Verdskrigen var USA sin politikk på det eurasiske kontinent å hindre at Sovjet-Unionen si innflyting vaks (containment) og å hindre at nokon makt på dette kontinentet fekk vekse seg så sterk at det kunne truge overherredømmet til USA. Ein viktig del av denne strategien var å få innflyting bland landa sør for Sovjet-Unionen. Difor oppretta USA ein ny geografisk kommando, CENTCOM, i 1983, for å drive undergravingsarbeid der ved å mobilisere muslimane for å svekke fienden sin. Dei to tidlegare geografiske kommando-områda var EUCOM og PACOM (begge oppretta i 1947). Då Sovjet-Unionen hadde gått i oppløysing steig ambisjonane og målet blei å ta kontroll over dei tidlegare Sovjet-republikkane, som i hovudsak låg langs den gamle Silkevegen, og innanfor CENTCOM-området. USA kom utover på 1990-talet og seinare ganske langt med å sette denne planen ut i livet. Det som no har skjedd, og som sitatet ovanfor viser, er at USA no er stengd ute frå dette området.

Men der er ikkje alt. Dei er og stengd ute frå Iran. I røynda er det no berre Den arabiske halvøya, Israel, Jordan, Libanon og Pakistan som er under noko innflyting frå USA. USA har mist eit hovedområde i den strategien som blei utarbeidda å 1990-talet og følgt opp seinare.

Men dette er ikkje alt. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing gjekk også USA over frå containment-politikken til rollback-politikken for å få alle landa vest for Russland under sitt herredømme. Den utpeikte sona som USA måtte spesielt måtte ha kontroll med i Europa for å sikre den vestlege delen av Eurasia for seg, var Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina.

Når no Russland endeleg set foten ned for framrykkinga til USA austover og nektar Ukraina medlemskap i NATO, så er det et kraftig slag mot USA sine planer om å ha full kontroll her, slik dei tenkte at det skulle gå etter det kuppet dei organiserte der saman med dei viktigaste nazi-organisasjonane i landet i 2014.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Ovanfor ser du ei skisse frå Brzezinski si bok The Grand Chessboard – American Primacy and its Geo-strategic imperatives frå 1997. Her har Brzezinski teikna inn dei nykkelområda som USA må ha kontroll med, for å sikre hegemoniet sitt over euro-sida av Eurasia.

Men det er heller ikkje nok med det. Gjennom den siste tida har både Frankrike og Tyskland lagt seg på ein annan linje enn USA i Ukraina-konflikten. Macron inngår ein stor økonomisk samarbeidsavtale med Kina som stør Russland fullt ut i Ukraina-saka, og legg vekt på å finne ei løysing som også Russland kan godta. Frå Tyskland blir det gitt klart signal om at medlemskap i NATO ikkje kjem på tale no, og kanskje aldri. USA har blitt så svakt at det er mogleg for vasallane å ikkje følgje «keisaren» slavisk.

Heile spelet til Biden når det gjeld Ukraina er berre for å dekke over at USA ikkje kan gjere noko for å motstå realiteten i kravet om at Ukraina ikkje skal inn i NATO. Leiinga i Ukraina er full av illusjonar om kva dei kan få til og kva verkeleg hjelp dei kan få, sjølv om NATO-sekretær Stoltenberg som vanleg har funger som «his master’s voice» og sagt at NATO ikkje kjem til å gripe inn militært om Russland skulle annektere heile landet. Men det har ikkje Putin nokon plan om. Han har sagt kva planen er – ein skikkeleg sikkerhetsavtale i Europa som også tar omsyn til Russland sine sikkerheitsbehov like ved sine eigne grenser og ikkje berre dei til USA, som ligg nokre tusen mil unna.

Alt i alt er foten no sett ned for USA sine planar om verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent. Dette kjem berre av at USA no har blitt så veikt på alle frontar, også dei militære, at dei ikkje lenger kan krige og true seg til alt dei ønskjer. Og det er bra for verda. Også norske politikarar må etter kvart innrette seg etter denne nye verdsordenen.

Terje Valen, måndag 21. februar 2022.

Vinden har snudd

Kronikkversjon til Klassekampen

Det skjer no store og raske endringar i verda. Russland har sett foten ned for vidare aust-utviding av det amerikanske strategar kallar USA sitt europeiske bruhovud for erobring av heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att. Høgdepunktet var konferansen i Beograd i oktober i fjor for å feire 60-årsdagen for starten på rørsla. Under møtet vedtok dei 105 statane som deltok ei utsegn der dei peikte på at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og særleg Kina si rolle i rørsla har ført til dette. Dei understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og innhaldet i FNpakta må følgjast av alle, og kritiserte dei som tar seg til rette i andre statar klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. I heile verda blir ho studert nøye. Alle bør lese ho. Ho varslar ei ny tid for berekraftig utvikling i verda. Dei gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent har mislukkast og at USA sin verdsdominans er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane. Dei må gi opp dette målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Utsegna slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Dette er ei realitetsorientering. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle ser at demokratiet i USA er eit pengestyrt oligarki og at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Utsegna set mot dette opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens  og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Dei bomba då eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det er utanfor sjølve målet med NATO som forsvarsallianse og innleie epoken då NATO blei ei aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart nedfelt i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Obama følgde opp – med fryktelege resultat for ofra. Trump ville nærme seg Russland, men leiarane i Det demokratiske partiet hindra det. Så var han dum og gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden følgjer begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Vinden snur. Vi kan følgje opp Putin og Xi Jinping si utsegna som opnar for fredeleg utvikling  verda. Den store aggressoren, USA, må vende tilbake til seg sjølv, satse på velferd for sitt eige folk og ikkje bruke enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Alle bør no skunde på denne utviklinga. Vi må hindre at USA si aggressive framferd provoserer fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Vinden har snudd

Det skjer no store og raske endringar i verda. Eit teikn på dette er at Russland har sett foten ned for vidare utviding av det som amerikanske strategar har kalla USA sitt strategiske, europeiske bruhovud for å kunne erobre heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Det er ikkje tilfeldig at dette kjem no. I dei siste åra har vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att, med nytt høgdepunkt under konferansen for å feire 60-årsdagen for opprettinga i Beograd, der rørsla blei starta i si tid. I ei utsegn etter møtet av dei 105 statane som deltok blir det vist til at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og det er særleg Kina si rolle i rørsla som har ført til dette. På møtet blei det understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og for at innhaldet i FNpakta må følgjast av alle. Og kritikken mot dei som tar seg til rette i andre statar var klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. Denne utsegna blir no studert av leiarane i alle statar og politiske og sosiale rørsler i heile verda. Alle bør lese ho. Kva går fram av denne utsegna? Ho varslar ei ny tid når det gjeld berekraftig utvikling i verda. Dei to statsleiarane gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent er eit lukka kapittel og at USA sin verdsdominans også er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane av det ved å gi opp dette som målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Og dei slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Med det understrekar dei den nye realiteten i verda. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet. Når forsvaret si etterretningsteneste og «Nasjonal sikkrehetsmyndighet» i Klassekampen i dag snakkar om «trusler i øst» så er det sjølvsagt truslar mot USA sitt verdsherrevelde dei snakkar om. Dei har enno ikkje forstått at tida no er inne også for vasallstatane under USA til å gjere opprør mot keisaren dersom vi skal kunne skape fred i Europa og verda.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle har  sett at USA-dominans med hjelp frå organ som dei har tatt kontroll over, FN, Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken, NGOane har ført til stort elende for dei landa som har blitt utsett for det. Dessutan ser alle at det såkalla demokratiet som USA seier dei kjempar for, i landet sjølv er eit reint oligarki der politikarane er kjøpt og betalt av storfinansen. Dessutan ser dei at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Mot dette set Putin og Xi Jinping opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens  og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Denne bombinga føregjekk mot eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det var derfor utanfor sjølve målet med NATO som ein forsvarsallianse og innleie epoken det NATO blei ein aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart utforma og nedskriven i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og nedfelt i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Ein politikk som Obama dessverre prøvde å følgje opp – med fryktelege resultat for dei som vart angripen. Då Trump ville nærme seg Russland vart han angripen med alle krefter av leiarane i det demokratiske partiet, og måtte gje opp det. Han var samstundes så dum at han gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden prøver å følgje opp begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Derfor snur vinden no. Viss vi kan følgje opp det Putin og Xi Jinping varslar i utsegna si, så opnar det seg faktisk eit stort rom for fredeleg utvikling  verda. USA, verdas folks fiende nummer ein for tida, USA, må vende tilbake til seg sjølv og satse på å skape gode tilhøve for sitt eige folk i staden for å bruke sine enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Også for det norske folket og den norske regjeringa er det viktig å skunde på denne utviklinga. Og først bod no er å hindre at USA klarer å provosere fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Klassekampen går i «baret»

Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.

Ettersom mitt innlegg i Klassekampen om dette har fått et tilsvar som forsvarer kritikken mot Kina, har jeg laget en utvidet versjon av forrige innlegg på denne bloggen for å vise til flere kilder som har undersøkt denne kritikken nøye.

Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik  LA Times forklarte in 2016.

Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.

Det såkalte tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central Intelligence Agency (CIA) i USA.

En artikkel publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall. Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina. Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av USA.

WUC, med hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut av Uyghur American Association (UAA) og NED.  UHRP ble grunnlagt av UAA i 2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019,  ifølge Grayzone.

Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.

En annen stor undersøkelse av en av de mest sentrale rapportene er gjort av The Transnational Foundation for Peace & Future Research 6. august 2021.

Enkeltpersoner har også gått beskyldningene mot Kina etter i sømmene.

Fra land i den alliansefrie bevegelsen finner vi også meninger om saken.

Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende. Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.

For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.

Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.

Terje Valen, torsdag 10. februar 2022.