Bompenger og kommunisme i hverdagen

Vi ser nå ganske kraftige aksjoner mot bompenger.

Det er nå slik at staten ikke ser på veisystemet som en fellesoppgave som skal være under politisk kontroll av Stortinget. I stedet skal de som kjører på visse veier betale for det og dermed finansiere utbygging.

I Det kommunistiske manifest behandler Marx dette spørsmålet og sier at under kommunismens første fase skal transportvesenet sentraliseres i statens hender.

Penger til bygge veier skal ifølge Marx da komme fra ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenten til samfunnsoppgaver. Hos oss betyr det først og fremst inntekter av oljeutvinning og kraftproduksjon. I tillegg kommer sterkt progressive skatter. Hos oss betyr det avvikling av momsen og som er vår mest usosiale skatt, fjerning av mange andre usosiale avgifter og egenandeler og omlegging til skatt på høye fortjenester og høye inntekter.

Å reise kamp for dette er å kjempe for å føre inn kommunistiske momenter i kapitalismen. Dersom kapitalismen oppheves og erstattes av kommunismens første fase vil dette være en selvfølgelig politikk.

Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm

Du kan og se her for grundigere behandling av hva Marx skriver om kommunisme:

http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Terje Valen, 29.8.2018.

Syria og den drepande columbismen

Då Christofer Columbus reiste til det som seinare er blitt kalla Amerika innleia han den epoken då europeisk-kvite overklasser dominerte verda. Dette gjorde dei gjennom bruk av dei største og sterkaste statane der dei hadde makta. Overklassane i mindre statar har gått i alliansar med dei sterkaste og dermed også blitt columbiarar. Underklassane i statane deira har og i nokon grad fått nyte godt av denne dominansen. Det har gjort at klassemotseiingane i det eg kallar dei columbiske statane er blitt avdempa og flytta ut til dei dominerte og undertrykte folka og nasjonane der det har vore lettare å halde dei i sjakk.

Columbisk historie

Dei viktigaste columbiske statane har vore Spania og Portugal, Nederland, Frankrike, England og USA. Tyskland har to gonger før prøvd å klatre opp i rangordninga til dei columbiske statane og no er dei i gong igjen gjennom EU-systemet. Tyskland gjorde ein særleg god innsats for columbiarane gjennom angrepet på Sovjet-Unionen under 2. verdskrigen. Men fordi dei tapte denne kampen måtte dei andre columbiske statane tre inn i krigen for alvor for ikkje å miste innflytinga si i Europa. Det same skjedde i Asia då det vart klart at Kina og Sovjet-Unionen var i ferd med å vinne over Japan. Det er hovudforklaringa på atombombene som blei slepte over Japan. USA utnytta så den enorme svekkinga som krigen hadde ført til i Europa, Sovjet-Unionen og Kina, saman med sin eigen enorme produksjonsvekst under krigen, til å skyte fram posisjonane sine i over alt i verda.

Likevel var det klart at med revolusjonen i Russland og opprettinga av Sovjet-Unionen og revolusjonen i Kina og opprettinga av Folkerepublikken der, begynte ei alvorleg utfordring for dei columbiske maktene. Fleire statar eller delar av statar kom ut av den columbiske dominansen. Den såkalla kalde krigen var motangrepet frå columbiarane. Han var prega av ei utruleg rekke av væpna og ikkje-væpna aksjonar, særleg frå USA, for å bryte ned motstanden mot den amerikanske overklassen sine behov for å herske over og utbytte heile verda. I desse aksjonane blei dei i all hovudsak støtta av dei andre større og mindre columbiske maktene.

Det er viktig å vite at heile den columbiske epoken er bygd på enorme folkemord og utrolege mengder drepne og daude i kampar mot folk og nasjonar som ville bli kvitt utanlandsk dominans og utbytting. Erobrarane frå Spania og Portugal drap ned millionar på millionar av «amerikanske» urinnbyggarar. Det same gjorde alle dei som innvandra til USA der så og seie heile den opphavlege folkesetnaden blei utrydda. Overklassen i England kom seg opp på røveri, opiumsmugling og menneskehandel, saman med hard utbytting av eigen arbeidarklasse. Men smular av overklassens overskott sildra og ned i underklassen og gjorde det lettare å halde den i sjakk. Det har vore eit mønster i alle columbiske land.

Folkemordet i Amerikas er alt nemnd. I tillegg har vi folkemordet i Australia. Vi kan og nemne den blodige erobringa av Afrika. Så har vi mennesketappinga frå Afrika og det utrulege røveriet av ressursar og utbytting av folket over heile det afrikanske kontinent. Dernest nederlendarane sin framferd aust for Afrika i Indonesia og engelskmennene sin utnytting av India med den blodige nedslaktinga etter sepoyopprøret. Og vi har den engelske opiumhandelen mellom India og Kina med det store Taipingopprøret som England og andre columbiske makter hjelpte til med å slå ned og der drapstalet var minst 20 millionar. I tillegg har vi dei millionane kvart år som har  døydd av svolt og sjukdom i alle land som er utbytta av columbiarane.

Etter dette har vi dreping og elende utført av dei sjikta i dei dominerte landa som gjekk i allianse med dei columbiske maktene. Vi kan nemne Suharto som fekk myrda mellom ein halv og ein heil million kinesarar som hadde slått seg ned der. Han fekk full støtte av USA og det tok lang tid før resten av verda blei klar over kva som hadde skjedd. Så har vi flatbombinga av Nord-Korea der så å seie alle bygnader blei ramma og med eit samla tap på rundt 20 % av folkesetnaden. Vi har krigen i Indokina, Frankrike og USA mot Vietnam, Laos og Kampuchea, med millionar daude, bruk av napalm og livsfarleg gift som blei spreidd over alle skogar frå amerikanske fly.

Mykje av USA si columbiske framferd er samanfatta av Leon Blum i fleire bøker som er godt dokumenterte.

Nyare columbisk historie

Då Sovjet-Unionen, som ikkje var ein columbiske makt, fall saman rundt 1990 sto  USA att som den einaste columbiske supermakta med alle dei andre meir eller mindre tett knytt opp i alliansar. Det førte til at ei mengd nye statar blei lagt inn under colombiarane. Særleg mange av dei statane som blei utskilde frå Sovjet-Unionen og dei som hadde lagt under sovjetisk dominans og utanfor rekkevidde av columbiarane, blei no innlemma i klubben som blei utnytta og utbytta av desse. USA gjorde handelsavtalar og oppretta militærbasar i fleire av desse statane. Det såg ut som ein endeleg siger for colubiarane og Fykuyama samanfatta synet i ei bok der han hevda at historia no var slutt og vi var inne i eit varig columbisk system.

Til slutt var det berre nokre relativt få statar att utanfor den columbiske innflytings-sfæren. Iran hadde kvitta seg med sjahen som var innsett av USA og var utanfor. Vi skal vite a Iran har mot utanlandsk imperialisme skrive inn i grunnlova, i motsetnad til Saudi-Arabia der den despotiske kongefamilien er kompradorar for USA og ein viktig alliert for kclumbiarane, nett som dei populære emirata som får tildelt prestisjetunge arrangement og har norske syklistar i eit sykkelteam. Libya under Gadaffi var også utanfor saman med Cuba, Nord-Korea og Kina. Venezuela og nokre fleire «latinamerikanske» land var og ute eller mest ute. Det var og Syria og Russland. Etter den nyliberale katastrofen i Russland klarte Putin å samle landet att og begynne prosessen med å bygge det opp att utanfor columbisk rekkevidde. Og til slutt har vi Kina som frå 1990 til i dag har vakse fram som ein ny økonomisk supermakt utanfor columbisk dominans.

Og heile denne tida har den relative økonomiske makta til USA i verda minska saman med makta til dei andre columbiske statane. Vi står framfor ei mogleg avslutting på den columbiske epoken. Det vil sjølvsagt dei columbiske maktene gjere alt den kan for å hindre. Det ser ikkje ut som dei kan klare det ved hjelp av økonomisk middel og eigentleg står då berre undergraving og militære middel att. Det er også dette som pregar verdssituasjonen no. Dei columbiske maktene er i gong med indre undergraving og ytre militær oppbygging for å halde på dominansen sin. Dei, og særleg USA, veit at tap på dette feltet vil tyde ei stor nasjonal krise i dei columbiske landa. Berre dei som har knytt seg nok til dei postkolumbiske maktene vil klare seg noko lunde, men ikkje lenger som USA sine alliansepartnarar.

Columbismen og den «arabiske våren»

Dei siste framstøyta til columbiarane har vi sett i samband med det som er blitt kalla den «arabiske våren». Det vil seie protestar mot undertrykking i fleire arabiske land. Columbiarane nytta då sjansen til å kvitte seg med Gadaffi for få Libya inn i den columbiske sfæren. Dei gjorde det riktig nok med hjelp av allierte jihadistar som og har sine eigne agendaer og som skapar problem, nett som dei har gjort i Afghanistan og andre stader. Dei folkeleg rørslene i Egypt blei også raskt sett til sides og etter eit mellomspel med Den Islamske Brorskapen, sørga militæret for at gode allierte for kolumbiarane kom til makta att.

Så sto Syria for tur. Då Assad kom til  makta hadde kolumbiarane store håp om at han ville liberalisere økonomien og komme inn i deira flokk, men dei hadde også alternative opplegg dersom dette skulle skjere seg. Det blei tidleg utvikla planar og organisasjonar for å ta makta frå Assad. Då  kom den nye oppbygginga av Den Muslimske Brorskapen der, med støtte frå England og USA. Det er godt dokumentert av Christopher Davidson i «Shadow Wars». Wall Street Journal meldte 23. desember 2015 at USA allereie i fleire år hadde hatt hemmeleg kommunikasjon med element innan det syriske regimet for ut finne ut måtar for å få Assad til å gi frå seg  makta. Islamistane i landet blei og utpeikt som potensielle allierte.

I 2006 var det kraftige teikn på at Brorskapen blei bygd opp att som ei sikring for den britiske regjeringa, etter at dei hadde blitt slått kraftig ned under eit blodig opprør på starten av 80-talet. I slutten av det året blei gruppe frå Den Muslimske Brorskapen invitert til London som del av Den Nasjonale Syriske Redningsfronten som held ein konferanse som kravde regimeendring i Syria. Brorskapen sin eksilleiar i England uttalte at dei såg seg som framtidige partnarar med andre som ville bygge ein sivil, demokratisk stat og ikkje ein islamsk republikk. Og i 2007 var USA med og Brorskapen begynte å få økonomisk støtte og pengestøtte frå Saudi-Arabia. Det som ser ut til å ha vore ein hemmeleg plan for å skape, viss ein måtte det, ein ny islamsk stat i Syria har i det vesentlege blitt bekrefta av den franske utanriksministeren, Roland Dumas, som uttalte at han  hadde hatt møte med leiande britiske offisielle representantar som hevda at dei førebudde noko i Syria, … England førebudde væpna menn på å invadere Syria. Dette sto i Guardian 30. august 2013.[i]

Desse planane ser ut til å ha blitt forstyrra av utslaga av den arabiske våren i Syria. Også her var det ei viss misnøye med styret og det kom til nokre demonstrasjonar, men først med mykje mindre oppslutnad enn det som var sett i dei andre landa. Men Den Islamske Brorskapen gjekk etter kvart i spissen for mobilisering mot regimet og snart strøymde framandkrigarar, pengar og våpen inn frå Quatar, Saudi-Arabia, Tyrkia og USA med allierte. Dei demokratiske kreftene blei sett til sides og brutale reaksjonære islamistar tok kommandoen. Sjølv om det var demonstrasjonar frå demokratiske krefter som ville kjempe for endringar i Syria med fredelege middel,  så var bruken av vald og opptrapping til krig mot den syriske staten og Assad frå byrjinga av ein urettferdig krig støtta av ei innanlandsk mangehoda makt som ville styrte Assad for få oppretta ein islamsk stat i samarbeid med utanlandske makter som ville styrte Assad for å opne landet for columbisk dominans og fri flyt av kapital. Sjølv om Assad hadde støtte frå den anticolumbiske iranske staten og Hamas, så ville dei som dreiv krigen og dei som finansierte og støtta han ha vunne dersom ikkje Assad hadde bede det anticolumbiske Russland om hjelp og fått det.

Borgarkrig i Syria?

Dei som trur at krigen i Syria er ein borgarkrig mot ein despot for å få meir demokrati tar feil. Det er ein krig mot den lovlege regjeringa i Syria med to partar der begge vil fjerne Assad, den eine for opprette ein stat med sjarialovgjeving og den andre for å opne staten for dei columbiske statane sin kapital osb. Så lenge det var håp om å få styrta Assad var det godt samarbeid  mellom dei to partane, men når no Assad ser ut til å vinne blir det viktigaste for columbiarane på få delt opp Syria mest mogleg slik at dei kan sikre seg mest mogleg av innflytinga og rikdommen i området. Då er den nordaustlege delen der kurdarane og USA står avgjerande for kolumbiarane. Dei reaksjonære islamistane blir meir til bry enn nytte i området og blir skyssa til andre stader der columbiarane kan ha bruk for dei.

Raqqah og Dresden

Det er blitt hevda at det ikkje er rett å samanlikne den amerikanske bombinga av Raqqah med den allierte bombinga av Dresden under 2. verdskrigen fordi Raqqah låg ved fronten i ein krig og det gjorde ikkje Dresden. Vi burde heller samanlikne med Stalingrad heiter det. Men kva seier ein då? Då må ein jo meine at jihadistane kan samanliknast med dei sovjetiske troppane som forsvarte byen sin og amerikanarane med nazistane som gjekk til åtak langt frå sitt eige territorium. Samanlikninga med amerikanarane er kanskje ikkje heilt dum, men å samanlikne jihadistane med dei sovjetiske soldatane i Stalingrad er vel noko spesiell. Og denne samanlikninga kan også tolkast slik at det er relativt naturleg at byar som ligg i kampsona blir øydelagd. Då frikjenner ein langt på veg amerikanarane si bombing – han er jo berre ganske naturleg fordi byen låg i ei frontsone.

Så kan det også vere slik at samanlikninga eigentleg dreia seg om grad av øydelegging. Begge byane, både Raqqah og Dresden vart mest heilt øydelagd. Og då er samanlikninga heile på sin plass. I så måte er og ei samanlikning med Stalingrad heilt legitim. Og så er det vel slik at Raqqah ligg langt inne i Syria og akkurat på den grensa som USA vil bruke for å skilje ut den nordaustlege delen av landet slik at de kan få ha sine militærbasar der og kontrollere dei rike naturressursane og den gode dyrkingsjorda i området og å halde det ope for columbiske investeringar osb. i tillegg til at det ligg sentralt for å legge hindringar i vegen for Kina sin plan om den nye silkevegen som skal sameine heile det eurasiske kontinent pluss det afrikanske. Dette er jo ein daudeleg trussel mot det columbiske prosjektet i det heile og mot USA si dominerande rolle i verda.

Fritt leide til jihadistane

Så er det hevda at vi bør kritisere Assad like mykje for å gi fritt leide til jihadistane til visse omringa område der dei forskjellige gruppene rivaliserer og slåst seg imellom, som vi kritiserer USA med allierte for at dei slepp jihadistane fri til å reise kvar dei vil. Ein meiner at det vil være konsekvent med lik kritikk. Men det er jo to heilt forskjellige saker som skjer her. Assad samlar jihadistane på ein plass der dei er kontrollert, mens USA med allierte slepp dei heilt fri. Det er som å samanlikne at lakseoppdrettarar slepp oppdrettslaksen fri med at dei flyttar han til ein tank på land. Logikken sviktar heilt her.

Kor hamnar jihadistane som USA slepp fri

Til slutt er det hevda at det ikkje er noko samband mellom at jihadistar i Syria blir slept fri til å gå  kor dei vil, med at dei prøver å vende heim at til der dei kom frå. Til dømes Kina. Påskottet er at kjelda ikkje seier nøyaktig kor dei jihadistane som kjem tilbake til Kina kjem frå. Men når vi ser på kor jihadistane har blitt jaga frå i det siste, så er det ikkje usannsynleg at nokre av dei kjem frå Raqqah og. Derfor er ikkje denne noten så irrelevant som det blir hevda. Den seier ikkje at noko er heilt sikkert,  men at det er sannsynleg. Og med Kina som USA sin viktigaste fiende, så er det heller ikkje så heilt usannsynleg at USA syns dette er positivt og kanskje til og med vil hjelpe til med å få folk frakta heim.

Særleg når vi leser godt dokumenterte verk som «The Shadow Wars – The Secret Struggle for the Middle East» av Christopher Davidson som underviser ved Durham University, og «America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else» av William Blum (saman med fleire andre av bøkene hans) og eldre verk som «War Without End – American Planning for the Next Vietnams» av Michael T. Klare, så verkar dei kritiske merknadane som eg har kommentert som noko fjernt frå røynda når det gjeld den moderne imperialismen. Og slik sett fungerer det faktisk som ei forskjønning av USA-imperialismen og ei hindring for all antiimperialistisk kamp i vår tid. Det er atlantisk columbisme som slår inn no når heile den «vestlege» dominansen står for fall.

Meir om Raqqah – Stalingrad

Viss vi altså skal samanlikne den amerikanske øydelegginga av Raqqah med nazistane si øydelegging av Stalingrad, så kan vi altså samanlikne jihadistane som forsvarte seg i Raqqah som like med sovjetarane som forsvarte Stalingrad. Ut frå det skulle vi jo ønske at nazistane tok Stalingrad og let forsvararane reise vekk. Så denne samanlikninga har fleire problematiske sider enn samanlikninga mellom Dresden og Raqqah.

Eit anna perspektiv som vi kan trekke ut frå denne samanlikninga er at vi ikkje skulle ha støtta dei som forsvarte Stalingrad fordi dei var under leiing av despoten Stalin. Då vår statsminister ikkje ville vere med på den russiske feiringa av sigeren over det nazisiske Tyskland var det eit teikn på ein slik tenkemåte. Særleg fordi Norge støttar det USA-inspirerte kuppet i Ukraina der nazistiske valdelege grupper spelte og framleis spelar ei viktig rolle. Det er slik mange ser på kampen i Syria. Vi kan ikkje støtte dei som slåst mot jihadistane og deira utanlandske hjelparar fordi dei er styrt av despoten Assad. No var jo Sovjet-Unionen styrt av despoten Stalin på denne tida, så dersom det alltid er overordna å fjerne despotar når landet deira blir angripe innanfrå (fascistane i Ukraina til dømes), og utanfrå så skulle vi jo støtta all kamp mot han. Mange problem med denne samanlikninga.

No drar eg dette svært langt, men slik går det når ein drar inn forhold som ikkje har noko å gjere med det som samanlikninga handla om, nemleg at øydeleggingane i Raqqah var så store at dei kunne samanliknast med øydeleggingane i Dresden.

Hellestveit – Ignatieff og Syria

Det er og nokre som seier av bør halde oss til framstillinga i boka «Syria – En stor krig i en liten verden» av Cecilie Hellestveit når det gjeld kva som har skjedd og skjer i Syria. No er slik at Hellestveit arbeider for ein viktig amerikansk tenketank; Alantic Council i Washingon og gir i boka ei klar propagandistisk framstilling av sakene. Atlantic Council samarbeider nært med NATO og folk i leiande posisjonar her har gått inn i toppleiinga i USA ved fleire høve.[ii] Dei som får jobb i denne tenketanken er slike som skal fóre dei columbisk-vennlege media med propaganda for USA og dei andre columbiarane.

Berre innleiinga i boka manar fram eit splitta og oppdelt land som ikkje har noko med den relativt einskaplege staten Syria å gjere som er bygd opp over lengre tid. Det blir ikkje sagt noko i boka om dei verkelege og positive reformene i Syria som regjeringa der har gjennomført, boka er ei systematisk svartmaling av regjeringa der ho vert sett på som lik med ein blodtørstig Assad. Det blir påstått at det einaste som har halde Syria saman er det gruelege styret som har halde alle stor frykt.

Vi kan plukke ut fleire saker i Hellestveit si bok som viser kor partisk ho er. La oss ta det viktige, programmatiske sitatet som opnar del 1 av boka. Det er frå Michael Ignatieff og vi finn det alt på side 22: «Both Irak and Syria are a fissile mixture of etnicities and religions thrown together after Versailles by departing French and British imperialistists and only kept together by Baathist tyranny and violence».[iii] (Både Irak og Syris er ei oppsplitta blanding av etniske grupper og religionar som er kasta saman etter Versailles av avreisande franske og britiske imperialistar og blir berre halde saman av tyranni og vald frå Baath-partia.) Som eg har vist er dette også Hellestveit sitt hovudstandpunkt når det gjeld Syria. Ho fortel ikkje kva verk av Ignatieff sitatet er frå, slik at det bli mogleg å kontrollere og sjå i kva samanheng det er skrive. Men vi kan vel anta at det er skrive mens både Irak og Syria var leia av Baathpartiet. Dette var ein periode då Ignatieff var ein av dei fremste tilhengarane av amerikanske intervensjonar for å sikre demokrati og fri kapitalflyt over heile verda og han støtta varmt angrepet på Irak. Han meinte at imperialismen var erstatta av medkjensle og at det var dette som gav bakgrunn for USA sine angrep på andre statar.[iv] Dette rettferdiggjorde  han ved å demonisere dei statane som USA gjekk til åtak på. Seinare har han endra syn på Irak. Men det fortel ikkje Hellestveit.

Nett som Fukuyama er Ignatieff ein viktig kommentator for columbiarane. Han blei i 2005 rangert av Prospect and Foreign Policy magazines som nummer 37 på lista over dei mest innflytingsrike offentlege intellektuelle. Prospect er eit kvartalstidsskrift som drivast ut frå liberalistisk grunnsyn. Men desse folka endrar standpunkt etter at ting har skjedd og er i det heile ikkje til å stole på, sjølv om nokon fell for rosen dei får i dei columbiske media som jo er dominert av den same finanskapitalen som er spissen for heile systemet.

Samanfatting

Det som kjem fram i dei standpunkta eg har kritisert her viser korleis det kan gå når ein ikkje klarer å skilje legitimiteten til den lovlege regjeringa i Syria, leia  av Assad, sin kamp mot utanlandsk og innanlandsk undergraving og krig, med mål som ikkje på nokon måte vil kunne tene folket i Syria, frå det faktum at Assad leier ei regjering som styrer dette folket også med bruk av valdelege middel. Då fell den antiimperialistiske solidariteten til jorda og dei store columbiske imperialiststatane kan, under dekke av slagord som medkjensle, menneskerettar og demokrati, fortsette dominansen sin med dei verste middel utan at vi reagerer mot det. Nokre radikale menneske, som er innbyggarar i det vesle columbiske Norge, som også tener på dette, har falle for propagandaen om Syria frå dei leiande maktene i den atlantiske columbismen når han ser ut til å lide eit avgjerande tap. Og så klamrar dei seg til påstandane i ei bok frå ein leiande tenketank i Washington som samarbeider nært med leiinga i USA og NATO i staden for kritiske journalistar og media. Dei sistemnde blir klaga for dårleg kjeldebruk.

Terje Valen, onsdag, 27. juni 2018.

 

 

[i] Christopher Davidson, Shadow Wars – The Secret Struggle for the Middle East, 2016, side 312-315.

[ii] https://en.wikipedia.org/wiki/Atlantic_Council

[iii] https://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Ignatieff

[iv] Michael Ignatieff, The Warrior’s Honor, 1998, svensk utgave, Krigarens heder, 1998, side 10

Om automatisering og økonomi

I Frankrike har de nå lagt en strategi for utviklingen av økonomien fremover som går ut på å utvikle industrien igjen gjennom mer vitenskapelig drift for å bli mer konkurransekraftig. Samtidig finner vi en artikkel i Strategic Tech Investor som forteller om utviklingen i kunstig intelligens og utvikling av roboter og automatisering. Der argumenterer de mot at denne utviklingen vil føre til tap av jobber. Tvert imot vil vi få en boom i ansettelser. Dette baserer de på noen uttalelser.

  • Last month, the Asian Development Bank said automation had created an extra 34 million jobs in the region. That’s because the tech lowered prices while improving quality for Asian goods.
  • In a 2017 study, Deloitte found that automation in the United Kingdom had destroyed 800,000 jobs in the past 15 years. But over that same period, it had created 3 million jobs – and they paid an average $13,500 more than the old ones.
  • The Centre for European Economic Research predicts that by 2021 industrial employment in its home market of Germany will rise by 1.8%. The study says that’s because the tech is making those factories more competitive.
  • And a June 2017 study sponsored by Salesforce.com Inc. (NYSE: CRM) puts the economic impact of AI at $1.1 trillion by 2021 – and that’s just for cloud-based revenues in the customer relationship management end of the cloud computing sector.

Det vi ser her er at det er blitt flere jobber i Asia fordi utvikling av teknologi har ført til bedre kvalitet på varene og lavere priser. I England har en fått flere jobber enn en har tapt og jobbene er bedre betalt på grunn av automatisering. Og så har en beregnet at det vil bli flere ansatte i tysk industri fremover fordi fabrikkene blir mer konkurransekraftige ved automatisering. Salesforce mener også at dette vil generere store nye inntekter på grunn av databruk når det gjelder bruk av lagring i «skyer» når i driften av forholdet til kunder.

Hva er det som halter i disse opplysningene? Det står ingen ting om hvilke jobber som forsvinner og hvilke som opprettes. Det står ingenting om følgen når alle foretak automatiseres og blir mer konkurransekraftige.

En marxistisk analyse av kunstig intelligens og robotiseringen

Det er bare en marxistisk analyse som kan avdekke dette. Viktig i en slik analyse er at opprinnelsen til all profitt ligger i utvekslingen mellom menneske og natur i produksjonen av varer. Andre kapitalister kan og erverve seg profitt, men det er kun fordi den profitten som blir skapt i den direkte vareproduksjonen blir fordelt ut i hele økonomien. Så er det slik at profitten bare er et annet ord for den merverdien som arbeiderne i vareproduksjonen skaper. Det er altså bare det levende arbeidet, eller bruken av arbeidskraft i materiell vareproduksjon som skaper ny verdi også kalt merverdi eller profitt når det gjelder hele kapitalen. Det er denne merverdien pluss lønnene til arbeiderne som utgjør den samlete nye kjøpekraften i samfunnet. Noe av verdien går med til kapitalistklassens eget forbruk, noe til kjøp av nye produksjonsredskaper og arbeidskraft, og noe til forbruksmidler for arbeiderklassen. Det kan oppstå ubalanser og avgrensete kriser i økonomien ut fra forholdene her, men vi finner ikke grunnen til kapitalens systemkrise her.

Når den materielle produksjonen automatiseres brukes mindre arbeidskraft, det Marx kalte variabel kapital, i forhold til fast kapital og råstoffer og hjelpestoffer, som til sammen utgjør det som Marx kalte konstant kapital for å produsere samme mengde varer på samme tid. I den virkelige utviklingen av kapitalen minsker da størrelsen på verdien av merverdien i forhold til verdien av hele kapitalen, dvs. både den variable pluss den konstante. Det betyr at profitten på hele kapitalen minker. Dette er den kjente loven om profittratens fallende tendens. En tendens som har mange motvirkende årsaker og som ikke er rettlinjet, men bølger opp og ned, likevel slik at en etter hvert ikke slipper unna den synkende tendensen.

Kriser og kriger

Det finnes grunnleggende sett bare en metode for å få til et radikalt brudd med denne synkende profitt-tendensen og det er å ødelegge store mengder konstant kapital, slik at merverdien/profitten i forhold til hele kapitalen igjen blir høyere. Dette er drivkraften bak de økonomiske krisene og de store krigene som ødelegger svært mye konstant kapital, pluss disiplinerer arbeiderklassen til å godta lave lønner. Og under denne lovmessighet kjemper alle kapitalister for at andre kapitaler skal reduseres og/eller ødelegges, men ikke deres egen. Dette er en av grunnene til at kapitalistklassen i USA er for kriger i andre deler av verden, men ikke hos dem selv. Derfor er USA også et svært farlig land å være i allianse med. En kan bli trukket med i et utall kriger som herskerklassen i USA setter i gang ut fra sine særegne behov og ikke behovene til dem som blir kalle til å utkjempe dem på bakken.

Kunstig intelligens og relativ merverdi

Men i i tiden innimellom de store krigene og krisene prøver hver kapital og kapitalen i hver nasjonalstat å redde seg selv gjennom å øke det Marx kaller den relative merverdi, dvs. nettopp ved å utvikle bedre og billigere teknologi enn konkurrentene. Dette fører til forsert automatisering, når en ikke lenger kan satse på økning i den absolutte merverdien, dvs. på senkning utgiftene til arbeidskraft uten å utvikle videre produktiviteten gjennom metoder som gjør at arbeidere kan skape større verdier på kortere tid. De satser altså på automatisering.

Den enkeltes fordel er alles ulempe

Dette er et klassisk eksempel på at når en enkelte kapital, under presset fra den «usynlige hånd», gjør det som gagner den selv best, så forverrer det forholdene for alle, når alle etter hvert gjør det samme. Bedringen av hver enkelt kapitals mulighet til fortjeneste-økning fører i sin tur til at alle etter hvert får lavere fortjeneste (profitt).

Profittraten presses igjen nedover og ødeleggelse av produktivkrefter (konstant kapital) står igjen på dagsordenen. I dag er dette en av de viktigste drivkreftene bak herskeklassens arbeid for krig. Den skaper selvfølgelig ett stort problem. Med de våpen menneskene i dag rår over, kan bruken av disse føre til at mulighetene for å gjenoppta profittsystemet på nytt grunnlag, med høyere profittrate, ikke oppstår igjen i det hele tatt. Det er ikke den samlete kapitalistklasse tjent med.

Så er det også slik at med fallet i profittraten vil monopolene tilegne seg, ikke bare merverdien fra sine egne arbeidere, men også fra alle mindre kapitaler som er avhengig av monopolene; underleverandører osv. Fattigdommen i samfunnet vil øke. Folk vil bli tvunget til opprør av en eller annen type. Kapitalen vil gjerne at disse opprørene retter seg mot andre enn dem selv, som jo er roten til elendigheten, derfor rasisme, sexisme, religionshat, diskriminering osv. Så lenge det skjer sitter de som representerer kapitalen, og særlig den største, ganske trygt ved statsmakten rundt omkring og kan overleve de verste kriser og fortsette som herskerklasser slik at de arbeidende massenes elendighet blir stadig med utbredt og stadig verre.

En rekke kamper som forenes i forståelsen for at hele det kapitalistiske systemet må oppheves, må til for å komme ut av den nedadgående spiralen.

Terje Valen, fredag, 22. juni 2018.

Nevnte artikkel:

It’s Time to Change the Way You Think About AI

Jun 20th, 2018 | By Michael A. Robinson

Citigroup Inc. (NYSE: C) is looking to cut half of its 20,000 tech and operations staff and replace them with artificial intelligence, robotics, and other forms of automation.

Goldman Sachs International is looking to do something similar.

This is according to a series of interviews in the Financial Times.

A Gallup survey of 3,000 Americans released in March shows that 73% felt that AI would kill more jobs than it creates. That tracks with a 2016 survey by the Pew Research Center in which 65% said automation that includes AI would replace “much” of the work done now by humans.

People are scared – and I understand why.

But there’s a much bigger story here – and it’s a positive one for job seekers.

It’s a positive story for technology investors, too – so you know you’ll want to pay attention to this.

The truth is, AI-led automation is not a zero-sum proposition.

So, today let’s drill beneath these alarmist headlines.

Let’s discover how AI-driven automation is actually sparking a jobs boom.

  • Last month, the Asian Development Bank said automation had created an extra 34 million jobs in the region. That’s because the tech lowered prices while improving quality for Asian goods.
  • In a 2017 study, Deloitte found that automation in the United Kingdom had destroyed 800,000 jobs in the past 15 years. But over that same period, it had created 3 million jobs – and they paid an average $13,500 more than the old ones.
  • The Centre for European Economic Research predicts that by 2021 industrial employment in its home market of Germany will rise by 1.8%. The study says that’s because the tech is making those factories more competitive.
  • And a June 2017 study sponsored by Salesforce.com Inc. (NYSE: CRM) puts the economic impact of AI at $1.1 trillion by 2021 – and that’s just for cloud-based revenues in the customer relationship management end of the cloud computing sector.

Artikkelen avsluttes med hvordan du kan investere for å tjene penger også i denne sitasjonen.

 

 

 

 

Braanen om Marx og demokrati

I Klassekampen 8.5.18 skriver redaktør Braanen under overskriften «Det er vanskelig å definere Marx som en totalitær tenker – Strid for demokrati» om Marx sin holdning til demokrati. Det er fortjenstfullt at redaktøren reiser dette spørsmålet. Men så må vi se på om det er hold hans bemerkninger som er gjort på bakgrunn av noen få løsrevne sitater. Først skriver han at tiden rundt Marx’ yngre dager, uten makt og innflytelse for det store flertallet, gjorde at det som gjensto for å endre maktforholdene, var «gatekamper og revolusjon».

Marx og Engels mente at fredelig overgang fra kapitalismen nå er mest sannsynlig

Så skriver Braanen at «Den allmenne stemmeretten, forbedring av arbeiderklassens sosiale stilling og arbeiderbevegelsens fremvekst i flere vesteuropeiske land på slutten av 1800-tallet … endret betingelsene for arbeiderklassens kamp og gjorde det mulig for arbeiderklassen å komme til makten på fredelig vis. Han hevder så at Marx også mente dette og underbygger det med at denne i 1872 skrev at «dette gjorde det mulig å komme fredelig til makten i England, USA og Nederland». Og at Marx «så for seg at arbeiderklassen, som representerte flertallet, kunne få makten i parlamentene og vedta lover som skulle sikre arbeidernes frigjøring» og at det «var først hvis dette ble møtt med voldelige reaksjoner fra den herskende klasse at revolusjonen kunne bli voldelig». Braanen avslutter innlegget sitt slik: Fremveksten av den allmenne stemmeretten og det politiske demokratiet har ‘totalt vendt opp ned på de betingelser som proletariatet må kjempe under’ skriver Friedrich Engels. Sosialisme må, i forlengelsen av dette, forstås som en kamp for demokratiet og for utvidelse av det – til et samfunn der menneskene selv forvalter alle sine samfunnsmessige anliggender: et forbund av frie mennesker.» Her ser det ut som Braanen hevdet at en fredelig utvidelse av det borgerlige demokratiet, det vi i dag vanligvis kaller demokratiet, nå er hovedveien til sosialismen. Klassekampen ser ut til å ha forsvunnet.

La oss, i forhold til dette, se på de stedene der Marx omhandler spørsmålet om voldelig eller ikke voldelig revolusjon og noen av de stedene Engels gjør det samme og gjøre noen egne refleksjoner om samme sak. Vi kan begynne med Det kommunistiske partis manifest fra 1848. Her finner vi at problemet er omhandlet i hvert fall fire steder. Jeg skal gi sitatene.

Sitater Marx 1 – Manifestet

«Alle tidligere bevegelser var mindretallsbevegelser eller i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelsen er det overveldende flertallets bevegelse i det overveldende flertallets interesse. … Skjønt ikke i innhold, er proletariatets kamp mot borgerskapet i formen i første hånd en nasjonal kamp. Proletariatet i ethvert land må naturligvis først bli ferdig med sitt eget borgerskap. Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innafor det bestående samfunn til det punktet hvor den bryter ut i en åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.»[i]

Videre siterer vi «Kommunistenes nærmeste mål er de samme som de øvrige proletariske partiene: Å konstituere proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makta.»[ii]

Videre finner vi «Vi så allerede ovenfor at første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet. Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene …»[iii]

Det siste sitatet fra Manifestet kommer fra siste linje i pamfletten. «Kort sagt støtter kommunistene overalt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene. I alle disse bevegelsene framhever de at eiendomsspørsmålet, hvilken mer eller mindre utviklet form det enn har hatt, er bevegelsens grunnspørsmål.

Endelig arbeider kommunistene over alt for forbindelser og forståelse mellom de demokratiske partiene i alle land.

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt.»[iv]

I sitat nr. 1 forfektes noen grunnleggende meninger når det gjelder makt og demokrati. Det første viktige punktet er at arbeiderklassens bevegelse er en overveldende flertallsbevegelse i et overveldende flertalls interesse. Det andre er at denne bevegelsen fører en kamp mot mindretallet, dvs. borgerskapet, en kamp som i sin form er nasjonal. Det tredje punktet er at denne kampen blir karakterisert som en skjult borgerkrig innenfor det bestående samfunnet. Det fjerde at denne skjulte borgerkrigen utvikler seg til et punkt der den bryter ut i åpen revolusjon. Det femte er at proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.

I det andre punktet utdypes det foregående ved at det kommunistiske partiets rolle er å konstituere arbeiderne til en klasse, styrte borgerskapets herredømme gjennom proletariatets erobring av den politiske makten.

I det tredje sitatet utvikles disse tankene videre. Her fremheves det at arbeiderklassen gjennom sin revolusjon opphever seg til herskende klasse og dette beskrives som at den erobrer demokratiet. Med andre ord skal demokratiet (eventuelt despotiet) under borgerskapets herredømme erstattes med demokratiet under arbeiderklassens herredømme. Dette er selvfølgelig to vesensforskjellige former for demokrati fordi det førstnevnte i det vesentlige er innrettet på å sikre at vilkårene for kapitalens profitt opprettholdes, mens det sistnevnte skal sikre at arbeiderklassens behov blir styrende for demokratiets funksjon.

Så står det kort om hvordan dette kan skje, nemlig ved at arbeiderklassen bruker sitt politiske herredømme til å fravriste borgerskapet deres kapital, sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten og utvikle produktivkreftene raskest mulig. Og staten blir beskrevet som proletariatet organisert som herskende klasse. Til slutt blir det sett på som en selvfølge at denne fravristingen bare kan skje gjennom despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene.

I det siste sitatet fremheves det at proletariatet støtter alle revolusjonære bevegelser mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene og fremhever i disse bevegelsene at eiendomsspørsmålet (dvs. eiendomsretten til produksjonsmidlene) er grunnspørsmålet i bevegelsen.

Et nest siste, viktige punkt er at kommunistene over alt arbeider for forbindelser og forståelse mellom alle demokratiske partier.

Og til sist understrekes at kommunistene sitt mål bare kan nås ved at den nåværende samfunnsorden styrtes med makt.

Så er det slik at en har funnet frem til steder i hele Marx sin produksjon der han omtaler forhold som tilsier at overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan gå fredelig for seg.[v] Det finnes i hvert fall 7 slik steder. Jeg har lest hele de tekstene sitatene kommer fra og skal kommentere dem i kronologisk rekkefølge.

Sitater Marx 2 – Brev til Lafargue

Det første sitatet er fra et familiært brev til datteren Laura og hennes ektemann, Paul Lafargue, skrevet 5. mars 1870. I dette brevet bekymrer han seg først om barnebarna. Så har han en bitende kritikk av rasismen i Gobinau sin bok «Om ulikhetene i de menneskelige raser» der denne fremhever den hvite rasen sin overlegenhet. Etter å ha tatt opp et par andre saker går han inn på viktigheten av at Irland frigjør seg fra England for da vil klassekampen i England skjerpes til. Til slutt har han en lengre og ganske rosende omtale av Flerowskis bok om «Arbeiderklassens stilling i Russland» som han har lest ved hjelp av ordbok. Forfatteren har i løpet av 15 år reist gjennom hele Russland og studert fakta slik at han ikke bare gjengir de vanlige løgnene.

Han påpeker noen feil hos ham og så konkluderer han med at «Etter studiet av verket hans er man fast overbevist om at en ytterst skrekkelig sosial revolusjon er uunngåelig i Russland … og at den er nær forestående. Det er gode nyheter. Russland og England er de to hjørnestolpene i det nåværende europeiske system.»

Og så avslutter han med gladnyheten om at Engels skal flytte fra Manchester til London.[vi]

Noen har tolket sitatet om utviklingen i Russland slik at en slik «skrekkelig revolusjon» i Russland vil være unntaket og at det vanlige vil være at revolusjonen ellers vil gå stort sett fredelig for seg. En mer rimelig tolkning er vel at en eventuell revolusjon i Russland på denne tiden ville ha blitt en bonderevolusjon og at slike revolusjoner er kjent for å være særlig grusomme. Det betyr ikke at andre revolusjoner, som kan være mer preget av proletariatet, vil forløpe uten vold, men at volden ikke vil være så skrekkelig som den ville ha vært i Russland på denne tiden.

Sitater 3 – Intervju for avisen «The World»

Så kommer vi til et svært interessant intervju som Marx ga til en journalist fra avisen «The World» 3. juli 1871 og publisert i Woodhull & Claflin’s Weekly nr. 13/65 12 august i samme år. Har får Marx en rekke pågående spørsmål om kommunistenes mål og arbeidsmetoder. Utgangspunktet til journalisten er at verden synes å være i mørke når det gjelder Internasjonalen som Marx ledet. Marx begynner med å svare at det finnes ikke noe mørke å fjerne i denne saken. Alt kommunistene står for finnes i brosjyrer som kan kjøpes for en billig penge. Etter en stund kommer journalisten inn på spørsmålet om Internasjonalen sender noen hemmelige instruksjoner for hvordan kommunistene i de forskjellige land skal nå målet med å erstatte kapitalismen med kommunisme. Marx svarer at det finnes ikke. Internasjonalens organisasjonsform er slik at hvert land har sitt stedlige initiativ og uavhengighet og det største spillerom. Internasjonalen er en forening og ikke et organ for å gi ordrer.

Så kommer spørsmålet om denne foreningens mål og Marx svarer at det er «Den økonomiske frigjøring av arbeiderklassen gjennom erobringen av den politiske makten» og «Anvendelsen av denne makten for å virkeliggjøre sosiale mål». Han understreket at foreningen ikke dikterer en bestemt form for den politiske bevegelsen, alle steder har sine særegenheter som arbeiderne der må handle ut fra. Så kommer det viktige sitatet: «I England for eksempel står veien åpen for hvordan arbeiderklassen vil utvikle sin politiske makt. Der ville en oppstand være en dumhet, når man kunne nå sitt mål raskere og sikrere gjennom fredelig agitasjon.» Etterpå sier han at dette ikke ville være mulig i Frankrike der en voldelig løsning på de sosiale kampene ville være nødvendig. Og han understreker at det er opp til arbeiderklassen i hvert enkelt land hvilken løsning den velger.

Denne setningen om England blir trukket frem som et bevis på at Marx etter hvert kom frem til at en fredelig overgang til kommunismen vil være hovedmetoden i denne saken. Men i slutten av intervjuet sier journalisten at han synes at revolusjonen kan gjennomføres uten vold i England. At den engelske metode med forsamlinger og agitasjon i pressen til mindretallet blir til flertall, er et håpefullt tegn.

Da svarer Marx: «Jeg er ikke så optimistisk som deg når det gjelder dette. Det engelske borgerskap har alltid vist seg beredt å ta opp meningen til flertallet, så lenge de har monopol ved valgene. Likevel kan du være sikker på at hvis de kommer i mindretall i saker som er livsviktige for dem, så vil vi stå overfor en ny slaveholderkrig.»[vii]

Dette er den avgjørende bedømming som alle revolusjonære arbeiderpartier må gjøre. Hva vil skje dersom vårt parti får så stor oppslutning at borgerskapets makt i staten er truet om vi får flertall i valg og dermed kan opprette en regjering som vil virkeliggjøre partiets program og gjennom det ta fra borgerskapet deres eiendom og deres privilegier? Det Marx faktisk sier når han gir eksempler på at revolusjonen kan gå fredelig for seg i noen land, er at det er ønskelig og at arbeiderklassen vil arbeide for at det skal skje slik, men at vi ikke kan forvente at borgerskapet vil akseptere det uten å gå til ulovlige og voldelige tiltak for å stanse den fredelige omveltingen som arbeiderklassen ønsker.

Sitater Marx 4 – Protokoll fra møte i den Internasjonale arbeiderforening (Internasjonalen)

Det neste sitatet er fra protokollen fra Internasjonalen sin kongress i Haag, 5.-7. september 1872. Det er denne teksten Braanen viser til i sitt innlegg. Kongressen i Haag vedtok å utelukke den hemmelige Alliansen for sosialistisk demokrati, som Bakunin hadde organisert og å utelukke Bakunin fra Internasjonalen fordi Alliansen for sosialistisk demokrati sto for en helt annen politikk enn Internasjonalen og fordi Bakunin hadde drevet utpressing for å få opphevd en avtale han hadde inngått for å få oversatt Kapitalen til russisk.[viii]

Ellers vedtok kongressen en sentralisering av makt til generalrådet og å legge sitt hovedsete til USA.[ix]

I talen til kongressen begynner Marx med å si at konger og potentater i det 18. århundre hadde som vane å komme sammen i Haag for å forhandle om sine interesser og dynastier. Og at det nå passer at Internasjonalen har sin kongress der. Så sier han at kongressen har tatt opp tre viktige saker. Den har uttalt nødvendigheten av at arbeiderklassen bekjemper det gamle samfunnet, som er i ferd med å bryte samme, på det politiske og sosiale område. Så har kongressen avslørt og utelukket en gruppe som ville holde arbeiderne vekke fra politisk virksomhet. I forbindelse med dette uttaler Marx at «En dag må arbeiderne gripe den politiske makt for å bygge opp den nye organiseringen av arbeidet; de må omstyrte den gamle politikk som holder oppe de gamle institusjonene, hvis de ikke, som de kristne, som forsømte og foraktet det, vil de se at himmeriket på jord går tapt. Men vi har ikke antatt at veiene for å komme til dette målet må være de samme over alt. Vi vet at vi må ta hensyn til institusjonene, skikkene og tradisjonene som finnes i landene og vi skjuler ikke at det finnes land, som Amerika, England og hvis jeg kjente bedre til institusjonene deres, kanskje kunne føye til Holland, der arbeiderne kunne komme til målet sitt på fredelig måte. Om det er sant, må vi også erkjenne at redskapet i revolusjonen vår ellers må være makt/vold/tvang (Gewalt). Det er makt/vold/tvang som vi en dag må appellere til for å opprette arbeidernes herredømme.»[x]

Litt seinere i talen snakker han om at kongressen har vedtatt å konsentrere mer makt i generalrådet. I den forbindelse kommer han inn på om makthaverne har noe å frykte ut fra det. Han ironiserer over den frykten og sier at generalrådet hverken har noe byråkrati eller et bevæpnet politi for å holde folk lydig. Og hvis makthaveren hadde samme betingelser, altså var uten hærer, politi, domstoler og bare skulle holde makten sin oppe ved moralsk innflytelse og autoritet, så ville de utgjøre svake hindre mot at revolusjonen skulle vinne frem. Så avslutter han med å understreke viktigheten av solidaritet og at han sjøl hele sitt liv vil fortsette å kjempe for å gi kraft (oversettelse av uttrykket geweiht sein – = gi horn til) til den sosiale ideen som en dag vil føre til proletariatets verdensherredømme.[xi]

Det mange som ikke ser er at Marx her gir noen betingelser for at en revolusjon skal kunne gå fredelig for seg. Det beror på om borgerskapet vil tillate det, eller bruke sine maktmidler, politi, domstoler og militær makt for å hindre det.

Sitater 5 – Marx’ tale til Internasjonalen i London

Så til Nedskriving av en tale som Karl Marx holdt om arbeiderklassens politiske aksjon fra protokollen til Londonkonferansen til den Internasjonale arbeiderforeningen, 21. september 1971. Her sier Marx: «Reaksjonen finnes over hele kontinentet; den er allmenn og varig – til og med i USA og England, bare i en annen form.

Vi må si til regjeringene: vi vet at dere har den væpnete makten som er rettet mot proletariatet; vi vil gå fredelig frem mot dere der dette er mulig, og med våpen om det skulle bli nødvendig.»[xii]

Sitater 6 – Marx sammenfatning og kommentar til riksdagsdebatten om «sosialistloven»

Da har vi de to siste sitatene igjen. Først kommer «Sammenfatning av riksdagsdebatten om sosialistloven» som foregikk 16. og 17. september 1878. Marx hadde fått tilsendt stenografiske referat og laget et sammendrag med noen kommentarer av referat fra første dag av debatten.

Det hele begynt med at Bismarck’s stedfortreder, statsminister Graf zu Stolberg-Wernigerode uttalte følgende: «Vi må komme dithen … at det blir sørget for at denne agitasjonen ikke under noe skinn av lovlighet kan bli drevet i fremtiden.» Det gjaldt selvfølgelig agitasjonen til det tyske kommunistpartiet (Die Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands).

August Bebel fører ordet for kommunistpartiet og tar opp saker som vi også kjenner til fra vår tid. For å innføre og beholde unntakstilstanden viser regjeringen til flere attentater og de har begynt med to attentater mot keiser Wilhelm den 1., det ene utøvet av en blikkenslagersvenn og det andre av en anarkist. Bismarck forsøkte å feste skylden for attentatene på det tyske partiet og benyttet det som påskudd for å få vedtatt de såkalte sosialistlovene. I først omgang vant han ikke frem, for riksdagen stemte, den 24. mai 1878, ned forslaget hans med stor majoritet, men etter neste attentat brukte han det som anledning til å oppløse Riksdagen. Han fastsatte så det nye valget til 30. juli samme år og satte inn en kraftig valgterror mot kommunistpartiet. Men tross dette fikk partiet 437 158 stemmer og 9 representanter i Riksdagen mot 493 447 stemmer og 12 representanter ved det forrige valget i 1877. Da var partiet oppe i 9 % av stemmene og hadde vokst med 40 % etter valget i 1874.

Under debatten tilbakeviser Bebel påstandene og sier at det ikke er fremlagt noe bevis, og det er jo noe vi er blitt vant med også i våre dager, når utvisning av diplomater og rakettangrep skal settes i gang.

Innenriksministeren, Eulenburg svarte på dette at det ikke ville bli fremlagt noe bevis og at det ikke fantes noe slikt. Men det ble så påstått at kommunistpartiets lære var egnet til at visse individer kunne bli påvirket til å utføre attentater. Og så påsto en at kommunistpartiet hadde vist seg positiv til attentater i andre land, som Vera Zassulitschs i Russland. Og så forsøker en å si at anarkistene, som var for attentater og retningen til Marx nok var forskjellige, men at førstnevnte likevel hadde visse berøringspunkter slik at den sistnevnte retningen også kunne knyttes til anarkistiske attentater.

Det er i denne sammenheng spørsmålet om kommunistenes mål kommer opp. Og da kommer vi også til det nest siste sitatet i denne rekken der Marx sin kommentar til referatet siteres:

«Det som Eulenburg i virkeligheten vil si er: Den fredelige utviklingen frem mot målet er bare en etappe, som skal føre til en voldelig utvikling mot målet og altså ligger denne senere forvandling av det ‘fredelige’ til det ‘voldelige’ ifølge Eulenburg i naturen til det målet man streber mot. Målet er i denne anledning frigjøringen av arbeiderklassen og den medfølgende omvelting (endring) av samfunnet. En historisk utvikling kan bare bli fredelig så lenge det ikke trer noen voldelige hindringer fra den bestående samfunnsmessige makthaver i veien for utviklingen. Hvis arbeiderklassen vinner flertall i Parlamentet eller kongress en for eksempel i England eller USA, så kunne de på lovlig vis fjerne det lover og innretninger som står i veien for deres utvikling og bare også så langt som den samfunnsmessige utviklingen krever dette. Men så kunne den ‘fredelige’ bevegelsen slå om til en ‘voldelig’ gjennom opprør fra de som var interessert i den gamle tilstanden: hvis dette da blir slått ned med vold (som i den amerikanske borgerkrigen og den franske revolusjonen), er de altså opprørere mot den ‘lovlige’ makt/vold. Det som Eulenburg forfekter er voldelig reaksjon fra makthaverne mot utviklingen av den ‘fredelige etappen’ som er på gang og altså for seinere å hindre ‘voldelige’ konflikter (fra den voldelige oppadstrebende samfunnsklasse); krigsrop for den voldelige kontrarevolusjon mot den faktisk ‘fredelige’ utvikling; i virkeligheten forsøker regjeringen å slå ned med vold en utvikling som den ikke liker, men som er rettslig sett uangripelig. Dette er den nødvendige innledning til voldelig revolusjon. Det er en gammel historie, men den forblir likevel evig ny.[xiii]

Sitater 7 – Brevet til Hyndman av 8. desember 1880

Marx skriver brevet fordi hans kronisk syke kone har en litt bedre periode og vil besøke Hyndmans kone og på grunn av at flere personer har besøk Marx familie, må hun be om at de utsetter besøket en uke.

Så benytter Marx anledningen til å svare på en påstand fra Hyndman om at han ikke er enig med Marx parti når det gjelder utviklingen i England. Marx svarer at partiet hans ikke mener at en revolusjon i England er nødvendig, men at den er mulig. Når den uomgjengelige utvikling forvandler seg til revolusjon er det ikke bare på grunn av den herskende klassen, men også arbeiderklassen. Enhver fredelig ettergivenhet fra herskerklassen er presset frem at et «ytre trykk». Herskerklassens handlinger går i takt med trykket (fra arbeiderklassen) og når dette siste svekkes mer og mer, så er det bare fordi den engelske arbeiderklassen ikke vet hvordan den skal utøve makten sin og benytte friheten sin, selv om de legalt sett besitter både makt og frihet. Så sitatet som tar opp spørsmålet om fredelig overgang eller bruk av makt.

«I Tyskland var arbeiderklassen fra bevegelsen begynte fullt klar over at man bare kan befri seg fra militærdespotiet gjennom en revolusjon. Dessuten forsto arbeiderne også at en slik revolusjon, selv om den til å begynne med var vellykket, ville vende seg mot seg selv dersom en ikke tidligere hadde organisasjon, tilegning av kunnskap, propaganda og […] Derfor holdt de seg strengt innen lovlige grenser. Det ulovlige var det bare regjeringen som sto for, når den satte dem (arbeiderne) utenfor loven. Forbrytelsen deres (dvs. arbeiderklassens: oversetters anmerkning) var ikke handlinger, men meninger som herskerne ikke likte.»[xiv]

Sitater fra Engels – Avskjedsbrev til avisen «Sozialdemokrat» sine lesere fra 27 september 1890

Det finnes også minst 10 steder der Engels behandler samme tema.[xv] Jeg skal ikke gå inn på alle disse, men begrense meg til et par der han sammenfatter hovedpoenget i hele denne diskusjonen. Det kan sees som en direkte utfyllende kommentar til sitat 7 ovenfor.

Avskjedsbrevet ble skrevet da det tyske kommunistpartiet hadde vunnet kampen mot «sosialistlovene» som hadde bestemt at partiet var ulovlig, men at dets riksdagsrepresentanter var lovlig. Avisen hadde kommet ut illegalt under alle årene da sosialistlovene gjaldt fra 1878 til 1890. Engels gjennomgår noen av avisens viktige funksjoner før han gir en viktig kommentar om fredelig eller voldelig revolusjon.

«Vi må nå fortrinnsvis gjøre forsøk på å vinne frem med lovlige kampmidler. Det gjør ikke bare vi, det gjør alle arbeiderpartier i alle land der arbeiderne har en viss grad av lovlig bevegelsesfrihet, og derfor av den enkle grunn at de vinner mest på det. Men forutsetningen for det er at motparten går frem på like lovlig vis. Hvis man forsøker å stille vårt parti utenfor den felles retten, enten det nå skjer gjennom unntakslover, gjennom rettsstridige dommer og riksrettspraksis, gjennom politivilkår eller ulovlige overgrep fra eksekutivmakten, så driver man det tyske sosialdemokratiet igjen inn på den ulovlige vei som den eneste gjenværende som er åpen. Selv i den mest lovlydige nasjonen, engelskmennene, er den første betingelse for lovlydighet fra folkets side, at den andre maktfaktoren likeledes blir innen grensene for lovene; hvis det ikke skjer, så er opprør den første borgerplikt, etter engelsk rettsanskuelse.»[xvi]

Sitater fra Engels – Til kritikk av det sosialdemokratiske program utkast 1891

I sin kritikk av det sosialdemokratiske programutkastet argumenterer Engels videre langs disse linjer.

Han skriver her at «Man kan tenke seg at det gamle samfunnet kunne vokse fredelig inn i det nye i land der folkeforsamlingen hadde konsentrert all makt hos seg, der man kan gjøre som man vil på forfatningsmessig grunnlag, så snart man har majoriteten av folket bak seg ..

Men i Tyskland, der regjeringen er allmektig og der Riksdagen og alle andre valgte organer er uten virkelig makt, å hevde noe slik i Tyskland, og dertil uten at det er nødvendig, betyr å ta fikenbladet til absolutismen av og dekke seg selv med det. En slik politikk kan bare i lengden føre til at ens eget parti går seg vill. En slik politikk kan i lengden bare føre det egne partiet på villspor.»[xvii]

Litt etterpå, i samme artikkel skriver han at det som kan skje er at «Denne glemsel av de store hovedsiktemålene for dagens øyeblikkelige interesser, denne kampen og traktingen etter øyeblikkelige resultater uten å tenke på de seinere følgene, denne prisgivingen av fremtiden til bevegelsen for å fremme bevegelsens nåtid kan være ‘ærlig’ ment, men det er og blir opportunisme, og den ‘ærlige’ opportunismen er kanskje den farligste av alle.»[xviii]

Vi ser her at Engels ifølge begge disse sitatene sier at «man kan tenke seg» en fredelig utvikling i noen land der det er spesielle vilkår og dersom herskerklassen holder seg innenfor loven, altså respekterer at arbeiderklassen, som vil styrte den, kommer fredelig til makten gjennom å erobre flertallet i nasjonalforsamlingen og får fortsette arbeidet med å ta eiendommen og produksjonsmidlene fra borgerskapet, alt på fredelig vis. Men der det er bygget opp systemer for å hindre dette og der borgerskapet ikke vil gi fra seg makten frivillig, men på forskjellige måter setter arbeiderklassen utenfor loven, står bare makten og volden igjen som en mulighet.

Og så er Engels inne på et viktig punkt. Hva skjer dersom et parti slutter å diskutere og propagandere for sine hovedsiktemål, slik Marx formulerer disse i sitaten som vi har sett ovenfor.  Da forsvinner disse målene ut av sikte og arbeiderklassen vil være helt uforberedt når den aktuelle situasjonen oppstår.

Som vi så ovenfor i intervjuet med Marx svarte han slik på spørsmålet om målet for hans bevegelse: «Den økonomiske frigjøring av arbeiderklassen gjennom erobringen av den politiske makten» og «Anvendelsen av denne makten for å virkeliggjøre sosiale mål».

Engels går videre i teksten sin inn på disse målene. «For det første. Hvis noe står fast, så er det dette, at vårt parti og arbeiderklassen bare kan komme til makten i form av den demokratiske republikk. Dette er faktisk den spesifikke form for proletariatets diktatur, som allerede den franske revolusjon viste.»[xix] Så skriver han at dette vil man ikke kunne ta inn i programmet til partiet nå og kommenterer det slik: «Men det faktum at man ikke en gang kan skape et åpent republikansk program i Tyskland, viser hvor kolossal illusjonen er om at man kan innføre en republikk og ikke bare en republikk, men det kommunistiske samfunn, på gemyttlig-fredelig måte.»[xx] Ettersom det er umulig å få inn republikken i programmet, så anbefaler han at man i alle fall bør få inn at all politisk makt skal konsentreres i nasjonalforsamlingen.

I forbifarten merker vi oss at Engels definerer proletariatets diktatur som likt med den demokratiske republikk. Altså: målet er å erstatte borgerskapets demokrati/diktatur med arbeiderklassens demokrati/diktatur. Vi merker oss at dette er en helt annen måte å definere disse begrepene på enn det borgerskapet har lært oss er rett. Arbeidernes klassediktatur trer frem i form av demokratisk republikk. Derfor er kanskje Marx sin formulering i Manifestet passende her, nemlig at arbeiderklassen må erobre den politiske makten fra borgerskapet, oppkaste seg til herskende klasse og kjempe gjennom demokratiet.

Konklusjon

Hele diskusjonen om en mulig fredelig overgang til kommunismen, for eksempel å tillate at et revolusjonært parti med oppheving av kapitalismen og overgang til kommunismen på programmet får flertall og kan danne regjering og gjennomføre programmet sitt, koker ned til om den herskende klassen vil godta en slik måte, eller  gripe til unntakslover, rettsstridige dommer og riksrettspraksis,  politivilkår eller ulovlige overgrep fra eksekutivmakten osv. for å holde på makten sin og i siste instans sette inn militærvesenet og eller utenlandske militærstyrker for å klare dette.

Hvis slikt skjer blir arbeiderklassen ledet inn på den eneste veien som står igjen; den ulovlige vei, der alle midler, også voldelige, kan og må brukes. Det revolusjonære partiet må være forberedt på begge disse alternativene.

Marx og Engels holdning er at den fredelige veien til sosialismen/kommunismen bare kan bli virkelighet dersom borgerskapet selv holder seg innenfor de borgerlig-parlamentariske og lovlige grenser i sin kamp for å beholde statsmakten i sine hender. I hvert land vil det da måtte gjøres en konkret analyse av hvor sannsynlig dette er. Selv tenker jeg at det bare er under særlig gunstige omstendigheter at det være mulig å få til en fredelig overgang til kommunismen. Sannsynligheten taler for at disse omstendigheter allment sett ikke eksisterer lenger i vår tid der det borgerlige demokratiet er skjørere enn på lenge og der det i alle stater er bygget opp svære forsvarsverker av ideologiske, politiske, kulturelle, politimessige og innenlandske og utenlandske byråkratier og militærapparater inkludert intensiv overvåking, som skal sørge for at kapitalismen varer evig. Og media sjøl er en viktig del av dette apparatet.

Jeg tenker at noen grunnleggende forutsetninger for at revolusjonen kan bli fredelig er at opphevingen av kapitalismen i praksis blir sett på som livsnødvendig av det store flertallet av arbeiderklassen med allierte og dermed befolkningen i et land. Dette kan vise seg i flertall i valg og/eller gjennom store folkelige bevegelser som streiker, demonstrerer osv. Videre forutsetninger er at borgerskapets byråkrati, politi og statlige militære styrker eller leiesoldater ikke griper inn for å hindre opphevingen og at ikke utenlandske styrker blir kalt til borgerskapets hjelp. Et annet vilkår er at det ikke vokser frem sterke fascistiske/nazistiske og eller andre voldelige og reaksjonære bevegelser som vil kunne være borgerskapets frontsoldater mot arbeiderklassen forsøk på å ta den politiske makten på fredelig måte. Et ekstra vilkår er at USA og de «vestlige» stater ikke lykkes i å skape krigshysteri og utløse en storkrig på det eurasiske kontinent slik de nå blant annet legger opp til gjennom den falske påstanden om at Russland er blitt mer aggressiv og farlig for oss.

Hvis disse vilkårene ikke er tilstede og arbeiderklassen med allierte ikke vil gi seg, er sannsynligheten for at en revolusjon blir voldelig bortimot absolutt og forsøket på overgangen vil enten bli stanset eller kjempet frem med vold. I vår tid tenker jeg at det skal mye til for at alle disse (og sikkert flere) vilkår for fredelig overgang er tilstede. I alle tilfeller må det nedlegges et stort langvarig arbeid for å skape dem.

Braanen sin artikkel tenderer til å snu dette på hodet og fremheve at utviklingen etter at den allmenne stemmeretten ble innført har ført til at det er mest sannsynlig at overgangen fra kapitalisme til kommunisme (eller sosialisme om vi kaller det for det) vil være fredelig. Det mente ikke Marx og Engels, og det er heller ikke sannsynlig i dag.

Men Marx og Engels arbeidet for en fredelig overgang, slik alle kommunistiske partier gjør, dersom det er mulig. Det skal også vi gjøre. Likevel må vi være edruelige og vite at dette er en svært vanskelig øvelse. Et avgjørende vilkår, som Marx og Engels også understreker, er at arbeiderklassen selv må gjøre en innsats gjennom sin organisering, sin kunnskap og sin propaganda osv. for å oppnå dette. Og bare hvis målet hele tiden fremheves, nemlig at borgerskapets demokrati/diktatur må erstattes med arbeiderklassens demokrati/diktatur og at kapitalen må oppheves og kommunismen utvikles, kan dette bli til virkelighet. Hvis et arbeiderparti glemmer å drive opplysning om dette hele tiden, også under daglige parlamentariske kamper om saker som tilsynelatende har lite med det store målet å gjøre, vil aldri arbeiderklassen kunne utføre sin historiske misjon. De som drukner i den daglige kampens små seire, men glemmer å snakke opp det store målet vårt, havner i opportunismens felle og vil hele tiden lede arbeiderklassen inn i en uendelig oppholdende strid uten noen endelig seier i sikte.

I vår tid tenker jeg at det er rett, slik Marx påpekte det allerede i Manifestet, at vi da risikerer at begge klassene går under, slik det har skjedd før i historien. Bare at det denne gangen, i vår tid, kan ende med slutten for hele menneskeheten. Det bør derfor være et viktig mål for avisen Klassekampen å minne oss på arbeiderklassens store mål: at arbeiderklassen må erobre den politiske makten fra borgerskapet, oppkaste seg til herskende klasse og kjempe gjennom demokratiet for å skape et samfunn der folkets behov og ikke kapitalens er den rådende politikken. I den sammenheng er det ikke bra at redaktør Braanen, på grunnlag av noen løsrevne sitater, dytter sine egne meninger på Marx og Engels.

Når det er sagt, så må også tilføyes at avisens redaksjonelle linje med å avsløre kapitalens vrangsider og kampen mot EU og mot fremmede tropper på norsk jord osv. er bidrag i en kamp for å skape vilkår for den ønskete fredelige overgang. Det er rosverdig, men ikke tilstrekkelig.

Terje Valen, 24. mai 2018

 

 

 

[i] Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150-årsjubileet 1998, side 59.

[ii] Samme verk, side 61.

[iii] Samme verk, side 68.

[iv] Samme verk, side 84.

[v] Se http://www.marx-forum.de/marx-lexikon/lexikon_f/friedlich.html

[vi] Marx Engels Werke, bind 32, sidene 655-659.

[vii] Marx Engels Werke, bind 17, sidene 639-643.

[viii] Marx Engels Werke, bind 18, side 730, note 181.

[ix] Marx Engels Werke, bind 18, sidene 149-158 fra protokollen fra Haag-kongressen.

[x] Marx Engels Werke, bind 18, side 160.

[xi] Samme sted.

[xii] Marx Engels Werke, bind 17, side 652.

[xiii] Marx Engels Werke, bind 34, sidene 498-499.

[xiv] Marx Engels Werke, bind 34, sidene 482-483.

[xv] Se http://www.marx-forum.de/marx-lexikon/lexikon_f/friedlich.html

[xvi] Marx Engels Werke, bind 22, sidene 78-79.

[xvii] Marx Engels Werke, bind 22, side 234.

[xviii] Marx Engels Werke, bind 22, side 234-235.

[xix] Marx Engels Werke, bind 22, side 235.

[xx] Marx Engels Werke, bind 22, side 235.

Karl Marx 1818 – 2018

Den 5. mai er det 200 år siden Karl Marx ble født. Hvorfor er det verd å markere denne 200årsdagen? For å svare på det må vi avklare hans mest vesentlige bidrag til menneskeheten.

Det mest vesentlige bidrag var at han under sin analyse av kapitalismen oppdaget at den, ut fra sin indre logikk, var et historisk forgjengelig system for utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt og for utvekslingen menneskene imellom. Dette systemet hadde innbygde motsigelser som ville føre til at det viklet seg inn i stadig dypere kriser slik at menneskene måtte oppheve det og skape et nytt system for disse utvekslingene eller gå til grunne.

Revolusjonering av logikken

For å forstå den indre logikken i kapitalismen måtte Marx utvikle en ny logikk som kunne brukes til å forstå et stort, komplisert system i stadig endring. Den fremherskende logikken frem til hans tid var basert på Aristoteles sitt syllogismesystem og det igjen tok utgangspunkt i enheter som ikke endret seg. Gjennom å utvikle en tankelogikk som kunne gjøre det mulig å forstå kapitalismens egen dynamiske endringslogikk revolusjonerte Marx hele logikken som vitenskap. Og dermed revolusjonerte han grunnlaget for hele den menneskelige måten å tenke på. Særlig har dette vært tydelig innenfor den økonomiske vitenskapen, historievitenskapen og økologien, men og innen alle andre vitenskaper der logisk tenking er viktig.

Seinere har flere forsøkt å videreutvikle Aristoteles logikk og særlig Frege er kjent for dette. Men heller ikke hans logikk bryter med det stillestående grunnlaget som vi og finner hos Aristoteles.

Dette er helt ny kunnskap om Marx som først i de siste årene er blitt avdekket gjennom nye studier av logikken i alle Marx bøker og manuskripter som omhandler kapitalismen. Helt banebrytende her er den franske filosofen Lucien Sève sitt tredje bind i serien Penser avec Marx aujourd’hui (Å tenke med Marx i dag) med tittelen «La philosophie»? fra 2014. En foreløpig og mye kortere versjon kom i 2011 med tittelen Karl Marx Écrits philosophiques (Filosofiske skrifter). Du kan lese mer om det her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm

Det er innbitt motstand mot denne logikken, som er blitt kalt dialektisk, fra den herskende klassens side, fordi den gamle logikken gjør det umulig å analysere kapitalismen som system og dermed finne ut dens indre logikk og kunne kjempe for dens oppheving på en fremgangsrik måte. Det ligger og i denne logikken at kapitalismen er et forgjengelig system og kapitalklassen vil gjerne at den skal vare evig.

De aller fleste som skriver om Marx i disse dager unngår å nevne at kapitalismen er et historisk forgjengelig system og mange er svært opptatt av å prøve å avkrefte hvorfor. Det skal jeg komme tilbake til.

Revolusjonering av antropologien –  spesielt teorien om menneskenes vesen og personlighetens utvikling

Lucien Sève har tatt utgangspunkt i annet sentral sitat fra Marx, den sjette Feuerbach-tesen, og skrevet et verk på bortimot 600 sider som belyser disse sakene svært inngående. Her er sitatet:

«Feuerbach oppløser det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I sin virkelighet er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold.»

Dette betyr altså at Marx har avdekket at menneskenes vesen bestemmes, ikke av indre forhold i det enkelt menneske, men av alle de forhold som det befinner seg i, i samfunnet der det virker. Dette står i sterk motstrid til alle teorier som sier at menneskenes vesen bestemmes av hvert individs åndelige utvikling, eller av biologiske årsaker. Det er endringene i menneskets forhold i samfunnet som endrer dets vesen. Derfor er de stor forskjell på vesenet til det mennesket som representerer kapitalen og det som representerer arbeiderklassen, for eksempel. Og det er stor forskjell på menneskenes vesen i de forskjellige historiske epoker. Når mennesket endrer sine sosiale forhold, så endrer det også sitt vesen. Og den vesentlige forskjellen på mennesket og andre levende vesener er at mennesket selv, gjennom produksjonen, stadig endrer disse forholdene og sitt vesen.

Samtidig synes jeg at Sève blir for kategorisk når han sier at Marx tok feil da han i Økonomisk-filosofiske manuskripter skrev at menneskenes vesen er at det er universelt skapende. For nettopp denne egenskapen gjør at det gjennom sin virksomhet i produksjonen, eller utvekslingen med naturen rundt seg om du vil, endrer sine samfunnsmessige forhold og dermed sitt vesen. Men samtidig er det klart at mennesket er blitt universelt skapende gjennom en virksomhet som har ført til utvikling av dets evner til å omdanne naturen rundt seg.

Revolusjonering av abstraksjonsmetoden

Bertell Ollman har skrevet interessant om den metoden som Marx sier må anvendes for å undersøke kapitalismen som system i utvikling i boken Dance of the Dialectics – Steps in Marx’s Method (Dialektikkens dans – skritt i Marx’ metode) . Han stiller spørsmålet om hva som er grunnleggende i Marx sin tenkemåte og sier at et viktig moment her er Marx sin utvikling av abstraksjonsmetoden. Å abstrahere betyr egentlig å trekke fra. Det en gjør er at en først samler et svært materiale med fakta om det en vil studere. Så trekker en fra en etter en av de uvesentlige sakene og prosessene for til slutt å komme frem til det som i det vesentlige karakterisere den prosessen en studerer. Marx har et allsidig syn på dette som det ikke er mulig å gå inn på her. Men jeg har oversatt kapittel fem av Ollmans bok der han tar opp dette til breiere vurdering. Det finner du her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Dialektikkens%20dans.htm

Revolusjonering av kunnskapsteorien

Den franske Marx-forskeren, Isabelle Garo, har tatt utgangspunkt i et sentralt sitat fra Den tyske ideologien av Marx og så gjennomgått hele produksjonen hans for å vise hvordan begrepet forestilling/fremstilling avdekker at Marx utviklet en ny kunnskapsteori som skilte seg fra de filosofiske ideene om dette, før hans tid. Jeg gir først en viktig del av sitatet og så kommenterer jeg ut fra det. Du finner sitatet på side 11 og 12 i min oversettelse av originalmanuskriptet til verket: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Den%20tyske%20ideologien%20v2.pdf

«Førestillingane som desse individa gjer seg er førestillingar anten om tilhøvet sitt til naturen eller tilhøvet til kvarandre eller om korleis dei sjølv er laga. Det er innlysande at førestillingane deira i alle desse tilfella er dei – verkelege eller illusoriske – medvitne uttrykka for dei verkelege forholda og verksemda deira, produksjonen deira, samkvemmet deira, deira samfunnsmessige og politiske åtferd. Den motsette oppfatninga er berre mogleg når vi  bortanfor ånda til dei verkelege, materielt vilkårsbestemte individa føreset endå ei ånd utanfor dei. Om dei medvitne uttrykka for deira verkelege forhold er/ [5a] illusoriske, stiller dei verkelegheita på hovudet i førestillingane sine, og då er dette ein følgje av den avgrensa verksemdsmåten deira og dei avgrensa samfunnsmessige forholda.>

12

Produksjonen av ideane, av førestillingane, av medvitet, er frå først av direkte fletta saman med den materielle verksemda og det materielle samkvemmet til menneska, det verkelege livet sitt språk. Her trer førestilling, tenking – menneska sitt åndelege samkvem, fram som noko som flyt like ut av den materielle åtferda deira. Det same gjeld for den åndelege produksjonen, slik som et folk viser seg fram i politikken, loven, moralen, religionen, og metafysikken osb. sitt språk. Menneska er produsentane av sine eigne førestillingar, idear osb., det vil seie verkelege, verksame menneske, slik som dei er vilkårsbestemt av ei bestemt utvikling av produktivkreftene sine og det samkvemmet som svarer til det, opp til dei mest utvikla formene. Medvitet (das Bewusstsein) kan aldri vere noko anna enn medviten eksistens (das bewusste Sein), og menneska sin eksistens er den verkelege livsprosessen deira.»

Med dette utgangspunktet viser Garo at Marx sin kunnskapsteori ikke var noen enkel gjenspeilingsteori, men at menneskene selv produserer sine forestillinger om den virkelige verden utenfor seg og deres egen virksomhet i denne verdenen. Du kan lese en grundigere fremstilling av dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Isabelle%20Garo,%20en%20kritikk%20av%20filosofien%202000.htm

Revolusjonering av oppfatningen av kunst

Som utøvende kunstner (poet) har Isabelle Garo også forsket på Marx sitt syn på kunst og kunstens forhold til utviklingen av produktivkreftene og kunstens rolle og muligheter i kapitalens epoke. Dette har hun sammenfattet i boken L’Or des images – Art – Monnaie-Capital. (2013) (Bildenes gull – kunst – penger – kapital. Hun finner at Marx, gjennom hele sin produksjon er opptatt av kunstens rolle i samfunnet og hvordan kunsten strever i motsigelsen mellom fremmedgjøringen og å unnslippe fremmedgjøringen. Konklusjonen hennes er at Marx sin tilnærmingsmåte til kunsten, til tross for at ikke er sammenhengende og at den ikke er komplett, viser seg å være både den mest fruktbare og den minst utforskete, idet den knytter sammen analysen av en særegen sosial sjanger med en helhetlig og konkret kritikk av utbyttingen og fremmedgjøringen.

Ut fra dette gjennomgår hun Marx verker og trekker ut det hun finner om forholdet og i slutten på boken sin lanserer hun noen tanker for en ny engasjert kunst. Du kan lese mer om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Isabelle%20Garo%20Bildenes%20gull.htm

Revolusjonering av økonomien som vitenskap

For å studere kapitalismen som system gikk Marx helt til grunnlaget for alt menneskelig liv på kloden, nemlig utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt. Denne utvekslingen skjer både ved at menneskene tilegner seg produkter fra naturen direkte (f.eks. ved å spise dem) eller ved å lage produksjonsmidler som gjør at utvekslingen med naturen rundt kan utvides og forandres og som gjøre det mulig å skape nye forbruksartikler (eller bruksverdier som Marx kaller det) og ved å skape flere slike på kortere tid.

Grunnlaget er altså naturen rundt oss og den menneskelige virksomhet som formidler utvekslingen mellom denne naturen og mennesket som natur. Det er denne virksomheten, også kalt arbeid, som gjør det mulig for menneskene å tilegne seg og bruke naturen rundt seg ut fra egne behov. Det er også denne virksomheten som omskaper noe av naturen rundt til produksjonsmidler som gjør at menneskene kan virke inn på naturen på nye måter, omforme naturen og dermed vilkårene for sitt eget liv i naturen og tilegne seg naturen på nye måter. Dette er det egentlige grunnlaget for Marx sin arbeidsverditeori. Nemlig at det er menneskene som gjennom sitt arbeid skaper produktene og dermed også deres verdi.

Gjennom studier av det kapitalistiske systemet oppdaget Marx hvordan merverdien ble skapt i utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt (produksjonen) og hvordan den ble fordelt gjennom utvekslingen menneskene seg imellom.

Han oppdaget så at merverdien stadig ville ha en tendens til å minke i forhold til hele kapitalen som gikk med til å skape denne merverdien. Dette er grunnlaget for loven om profittratens tendens til å minke. Overskuddet på hele kapitalen vil i lengden måtte minke i forhold til hele den kapitalen som er bruk for å skape dette overskuddet.

Det har vært lagt ned et veldig arbeid for å motbevise disse oppdagelsene til Marx. Spesielt har profittratens tendens til å minke vært utsatt for dette. Den siste utviklingen i denne diskusjonen er at det nå er klart bevist at Marx sin oppfatning på dette punktet er indre konsistent og at teorien holder vann strengt vitenskapelig sett. Dette viser igjen at Marx er uhyre aktuell, det er faktisk bare hans teori som kan gi en plausibel forklaring på de reelle økonomiske fenomenene vi ser rundt oss nå også. Du kan lese mer om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm

Revolusjonering av begrepet klassekamp

Marx sa sjøl at han ikke oppdaget klassene og klassekampen, men at hans bidrag var at kapitalismen var forgjengelig og ville bli erstattet med kommunismen og at det ville være en overgangsperiode der arbeiderklassen måtte gripe den politiske makten fra kapitalklassen/borgerskapet.

Men Marx sin forståelse av klassekampen var ikke slik at den var preget av en såkalt binær logikk, dvs. at det bare var klassekamp når borgerskap og arbeiderklasse kjempet mot hverandre. Marx avdekket at klassekampen har mange fremtredelsesformer, og ved siden av den direkte kampen mellom arbeiderklasse og borgerskap er de viktigste fremtredelsesformene kampen mot imperialisme for nasjonal sjølstendighet, kampen mot rasisme og kampen for kvinnefrigjøring. Dette synspunktet har Domenico Losurdo argumentert godt for i boken Der Klassenkampf – oder die Verkehr des Verdrängten – Eine politische und philosophische Geschichte (Klassekampen – eller tilbakekomsten til de fortrengte – En politisk og filosofisk historie. (2013 på italiensk, 2016 på tysk.) Vi finner at Marx forfektet dette synspunktet allerede i Det kommunistiske partis Manifest, når han skriver at ettersom storindustrien skaper utvikler kommunikasjonsmidlene setter det arbeiderne på de forskjellige stedene i forbindelse med hverandre og når denne forbindelsen er etablert så blir de forskjellige kampene sentralisert «til en nasjonal kamp». Og når han skriver at «proletariatets kamp mot borgerskapet første hånd (er) en nasjonal kamp» og at «proletariatet i hvert land først må bli ferdig med sitt eget borgerskap, så ser vi at han regner den nasjonale kampen som en form som klassekampen tar under kapitalismen.

Men ut fra mange andre av Marx skrifter er dette ikke alt. Også de undertrykte nasjonenes kamp er en form som klassekampen tar under kapitalismen. Det samme gjelder kampen for kvinnefrigjøring. Losurdo har skrevet grundig om dette over 400 sider.

Revolusjonering av revolusjonsteorien

Marx hevdet at arbeiderklassen, for ikke å gå til grunne, må ta den politiske makten fra borgerskapet, eller kapitalens representanter. Denne opphevelsen ville måtte foregå på den måten at den lønnsarbeidende klassen tar den politiske makten fra den kapitaleiende klassen og skaper et samfunn der den enkeltes frihet er en forutsetning for et fritt samfunn. Det var da snakk om frihet fra nød, utbytting og undertrykking og for hvert individ til å utvikle sine individuelle evner til beste for seg selv og felleskapet.

Han ser ikke for seg at det er sannsynlig at dette kan foregå på fredelig vis. Den gamle klassen må styrtes med makt. Det borgerlige diktaturet (om enn kamuflert i en demokratisk form) må erstattet med en ny klasses diktatur, et diktatur som vil kunne utvikle seg til å bli mye mer demokratisk enn det borgerlige. Marx setter nemlig ikke opp demokrati og klassediktatur som motpoler. Ut fra de definisjonene av disse begrepene som de gamle grekere og romere laget, så kan klassediktaturet ha to former: en despotisk eller tyrannisk form og en demokratisk form. Slik sett kan altså klassediktaturet til borgerskapet være demokratisk eller for eksempel nazistisk, eller det vi kaller militærdiktatur,  oligarkisk diktatur osv. Disse sistnevnte formene er da uttrykk for den despotisk/tyranniske formen for klassediktaturer. Arbeiderklassen diktatur kan ha de samme formene. Men erfaring har vist at dersom den despotiske formen får utvikle seg, så vil sannsynligheten for at arbeiderklassen mister den politiske makten igjen, øke. Derfor er det livsnødvendig for arbeiderklassen å utvikle den demokratiske formen for klassediktaturet. Derfor sier også Marx  Manifestet at arbeiderklassen må erobre demokratiet. Den amerikanske Marx-forskeren Hal Draper har skrevet utførlig om Marx sin revolusjonsteori.

Revolusjonering av synet på arbeiderne og morallæren

Enrique Dussel har skrevet et trebindsverk der han gjennomgår alle Marx sine kapital-manuskripter i detalj for å finne ut hva som egentlig står der og hvordan han utvikler kategoriene sine for å forstå kapitalen. Dette er ett av de grunnleggende verkene for enhver Marx-forsker, selv om han etter min mening plasserer Marx

Jeg vil her bare trekke frem to momenter i Dussel sitt store verk. Det er hans avdekking av arbeidernes stilling innen kapitalen og Marx moralbegrep. Her er sitat fra enn fremstilling av dette som jeg har laget.

Arbeiderne er ikke selv kapital

Det første poenget til Dussel er at Marx seier at arbeidarane ikkje sjølv er kapital, men noko ytre i høve til kapitalen, som blir innlemma i kapitalen for eit avgrensa tidsrom på ein spesiell måte (ved at dei sel arbeidskrafta si), men at dei ikkje blir fullstendig underlagt kapitalen. Dette gjer det også mogleg for arbeidarane å sjå på kapitalen og kapitalismen utanfrå og det gjer det mogleg for arbeidarane å avsløre det som kapitalismen verkeleg er, nemleg tjuveri av framand arbeidskraft. Det tyder at dei som meiner at arbeidarklassen er heilt integrert i kapitalismen og ikkje kan sleppe ut av grepet hans fordi det ikkje er mogleg å avsløre dette forholdet tar feil. Dette gald til dømes den retninga som ble kalla frankfurtarane. Ut frå ei oppfatning om at arbeidarklassen var heilt integrert i kapitalen blei dei svært pessimistiske i høve til om det var mogleg for denne klassen å avsløre og gjere opprør mot denne samfunnsforma. Denne ikkje-marxistiske haldninga har hatt stor innflyting på korleis mange marxistar i den vestlege verda har oppfatta marxismen.

Med Dussel sin studie er arbeiderklassen som aktivt handlende subjekt, slik Marx såg det, rehabilitert.

Kapitalismen som forbrytelse

Det andre poenget til Dussel er at kapitalismen, med si skaping av meirverdi, er basert på tjuveri. Kapitalismen er altså basert på eit pågåande brotsverk mot alle som jobbar og strevar for å skape det vi alle lever av, og som ei følgje av det er systemet djupt umoralsk, dvs. brottsleg eller kriminelt.

Det tyder også at Dussel meiner at Marx ser på heile den politiske og juridiske og moralske overbygnaden som støttar opp om kapitalismen som kriminell i utgangspunktet, sjølv om han formelt sett trer fram som rettferdig – eit sal av arbeidskraft  er formelt sett eit rettferdig bytte der den som sel får ein verdi (løn) som gjer at livet kan haldast oppe, og den som kjøper får vara arbeidskraft som han kan bruke til å skape verdi og meirverdi.

Dette betyr selvfølgelig at systemets vesen er umoralsk og at det å kontrollere det gjennom moralske virkemidler slik som Adam Smith ville, ikke kan lykkes. Det finnes altså ikke moralsk kapitalisme. Vårt samfunnssystem er grunnleggende umoralsk. Det kan ikke være moralsk når det bygger på at en klasse i befolkningen tilegner seg resultatet av merarbeidet fra en annen klasse. Det gir forklaring på mange ting.

Det er dette forbryterske systemet som stadig skaper raseri og aksjon som til slutt kan bevirke at det oppheves. Men raseri og aksjon er ikke nok. Det går lett i gale retninger dersom det ikke er noen forståelse for grunnene til at raseriet oppstår og hva som må til for at den grunnleggende umoralen skal ta slutt. Når en ikke ser dette, kan de forskjellige delene av arbeiderklassen og de forskjellige formene for klassekamp komme i strid med hverandre istedenfor mot det som er grunnlaget for hele raseriet.

Revolusjonering av begrepet fremmedgjøring

Fra analyse av den religiøse fremmedgjøringen gikk Marx videre til å analysere den materielle fremmedgjøringen. På kapitalistisk grunnlag består den i at de som skaper verdiene blir fratatt disse. Det fører til at selve arbeidsaktiviteten som går med til å skape verdiene blir fratatt dem og. Og hele naturen rundt blir et middel til å skape mer verdi som også blir fratatt de som skaper dem. En klasse som står mot arbeiderne tilegner seg verdiene, eiendommen oppstår. Du finner en tekst om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Religion%20Marx%20KKdebatt.htm

Og en tekst her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20sin%20framandgjeringsteori.htm

Ellers er det, så vidt jeg kan se, ingen som har gått nærmere inn på Marx sitt begrep: fremmedgjorte fellesskap. Dette begrepet gjør det mulig å forstå mange trekk ved det kapitalistiske samfunnet som ikke er så lett å gjennomskue. Jeg har laget en analyse av kvinneundertrykkingen ut fra dette begrepet til Marx. Du finner den her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/kvinndi1.htm

Oppsummering

Den viktigste grunnen til å feire 200årsjubileet for Marx er at kapitalismen fremdeles beveger seg innenfor den den logikken som Marx oppdaget. Kapitalismen og produktivkreftene har blitt utviklet enorm etter hans tid, akkurat som han forutså da han i Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien skrev at kapitalismen har en tendens til å utvikle det automatiske system i produksjonen. Ettersom et sentralt punkt i Marx sine oppdagelser var at kapitalens oppheving blir stadig mer nødvendig og mulig ettersom produktivkreftene utvikler seg, så er det faktisk slik at de vesentlige av Marx sine tanker er mer relevante i dag enn da han selv levde.  Derfor er Marx så brennende aktuell. Samtidig er det slik at selv om logikken hersker så er kapitalismens utvikling og avvikling avhengig av mange variabler som påvirker hvor fort logikken slår gjennom i det virkelige historiske forløpet. Dette avhenger blant annet av vår virksomhet i samfunnet, for eksempel den politiske virksomhet. Og den virksomheten har Marx sine tanker og metoder som et nødvendig grunnlag. Behersker vi og bruker dette grunnlaget på fornuftige måter kan opphevingen av kapitalismen foregå med minst mulig ødeleggelser og elendighet for alle. Hvis vi prøver oss uten, vil vi gjøre en uendelighet av skjebnesvangre feil og skape mye større ulykker enn det som er nødvendig.

Notat om nyere Marx-biografier

Jeg har funnet tre store Marx-biografier som har kommet ut de siste årene.

Den først jeg vil nevne er Jonathan Sperber, A nineteenth-century Life – Karl Marx. 2013. Den er en intellektuell katastrofe og jeg har skrevet en lengre vurdering av den her http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Sperber%20om%20Marx.htm

Så har vi Gareth Stedman Jones, Greatness and Illusion, 2016. Den er også svært dårlig på vesentlige punkter. Jeg har skrevet et notat om den her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Notat%20Jones%20Marx-biografi.htm

Til slutt har vi Sven-Eric Liedman, Karl Marx – En biografi, 2015. I motsetning til de andre biografene, mener han at Marx fremdeles er relevant, men har kjenner heller ikke til resultatene fra mesteparten av nyere Marx-forskning og er helt utafor når det gjelder å forklare deles av Marx økonomiske oppdagelser. Jeg har også skrevet et notat om dette verket som du finner her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Liedman%20om%20Marx.htm

Mye mer kunne vært skrevet, men det var det jeg rakk dagen før 200årsjubileet.

Terje Valen, 4. mai 2018.

Forberedes opinionen på atomkrig?

(Bergens Tidende hadde ikke plass til dette innlegget)

Noe av det første Donald Trump gjorde som president var å endre USAs atomvåpendoktrine. Den forrige doktrinen bygget på at atomangrep bare kunne settes i gang dersom USA eller allierte ble angrepet med atomvåpen eller der kjemiske eller biologiske våpen ble brukt med store dødstall som følge. I den nye doktrinen kan også cyberangrep, dvs. hacking av USAs militære eller sivile datasystem eller infrastruktur, utløse atomangrep. Trump satte også i gang tiltak for å kunne teste atomvåpen på mye kortere varsel enn før og han ga ordre om å utvikle taktiske atomvåpen som kan brukes i forbindelse med vanlig strid og ikke som masseutryddingsvåpen. Det senker terskelen for bruk av disse våpnene med påfølgende fare for opptrapping. Dette er grundig behandlet i artikkelen The new Nuclear Poker av W.J. Hennigan i tidsskriftet Times 12.2.2018.

I Bergens Tidende for 18.4.2018 finner vi en større artikkel med tittel «Hevder Russland har hacket kritisk infrastruktur». Her får vi høre at USA og Storbritannia anklager Russland for å ha hacket seg inn i millioner av datamaskiner og annet nettverksutstyr for å kunne ta kontroll over dem i en mulig fremtidig konflikt.

Hvor mye vi skal stole på det som kommer fra USA og Storbritannia sine kilder, er et eget spørsmål etter løgnene rundt angrepet på Irak og de ubeviste påstandene om gassangrep og en Trump som blir beskrevet som en notorisk løgner. At han også har med seg nære rådgivere som mange kaller krigsgale, må tas med i beregningen.

Det viktige her er imidlertid at påstander om massive cyberangrep nå kan utløse atomangrep fra USA. Og slike påstander kan jo egentlig komme når som helst. Med rakettangrepet mot Syria nylig kan vi også frykte at slike angrep blir satt i gang før noe bevis er fremlagt eller finnes. Med amerikanske soldater og våpen på norsk jord kan vi da bli atomvåpenmål. Det er på tide å sette i gang en stor antikrigsallianse.

Terje Valen, 18.4.2018

Begrepet angrep og forberedelser til kjernefysisk krig?

Du har kanskje merket deg at forsøket på å forgifte to personer i England blir omtalt som et giftangrep. Vår statsminister, Erna Solberg, tok til og med vekk ordet gift i et intervju på NRK1 og sa kun angrep. Dette ordet er også brukt om hacking og annen datakriminalitet, f.eks. i forbindelse med valget i USA. Jeg skal vise at dette ikke er tilfeldig, men at det henger sammen med endringen i USAs atomvåpendoktrine, og at det derfor er sannsynlig at det er del av en mediakampanje for forberede opinionen på hendelser som gir påskudd for at USA angriper f.eks. Russland med atomvåpen.

Det er viktig å være helt klar over at USA i dag er verdens farligste stat med verdens farligste statsledelse og statsleder. Trump oppfører seg som om konflikter mellom stater er kriger mellom mafiabander og hans slagord ser ut til å være det gamle «det enkleste er pistol». Vi ser det i form av våpenlover, skoleskytinger og et tungt væpnet politi som skyter tre personer hver dag i gjennomsnitt og de fleste av dem er farget. Men dessuten er pistolen erstattet med taktiske atomvåpen til bruk også mot andre typer angrep enn fra kjernevåpen. Hans nye utenriksminister har samme holdning.

Den nye kjernefysiske poker

Mitt utgangspunkt for disse påstandene er artikkelen The new Nuclear Poker av W.J. Hennigan i tidsskriftet Times 12.2.2018. Her leser vi at USA utførte sin siste kjernevåpentest i 1992 i Nevadaørkenen. Siden da har anlegget blitt bygget ned, og inntil nylig hadde Nevadas nasjonale testområde bare en liten stab som passet på det sovende anlegget. Nå blir det vekket til live igjen. Etter 1993 måtte energidepartementet være klar til å kunne sette i gang en kjernefysisk testeksplosjon innen to til tre år, dersom presidenten ga ordre om det. Men i 2017 ga president Trump ordre om at dette tidsrommet skulle kortes ned til 6 måneder. Det vil gjøre det mulig å utføre en slik eksplosjon av politiske grunner, for å vise de landene som USA har pekt ut som sine fiender, hva USA er i stand til å gjøre. Det gjelder både Kim Jong Un, Putin, Khameini og andre. Det konservative tidsskriftet Time skriver at «bare tanken på en slik kraftdemonstrasjon – av nasjonen som gjorde atombomben kjent ved å slippe to slike over to japanske byer i august 1946 – markerer en provoserende endring fra den edruelige, nesten sorgfulle avholdenhet som har karakterisert USA sin stilling i flere tiår når det gjelder dette våpenet.i Strategien både til demokratiske og republikanske øverstkommanderende har vært å redusere atomarsenalene og skape nye avtaler for å kontrollere våpenkontroll.

Kjernefysisk opprustning

Men Trump-administrasjonen derimot, er overbevist om at den beste måten å avgrense spredningen av kjernevåpenfaren, er å øke dens evne til å tilintetgjøre sine fiender og å bekjentgjøre det. I tillegg til å klargjøre anlegget i Nevada for raskere bruk har den også lagt opp til en plan som koster 1,2 billioner dollar for å fikse opp hele kjernevåpenkomplekset. Trump har dessuten bestilt nye typer kjernefysiske våpen, de første på 34 år. Han bevilger penger til å utvikle en mobil mellomdistanserakett. Men det viktigste er kanskje at USA har endret sin kjernefysiske strategi ved å utvide presidentens tillatelse til å sette i gang kjernevåpenangrep. Tidligere kunne presidenten bare gjøre det dersom USA ble utsatt for samme type angrep. Nå har han tillatelse til å sette igang kjernevåpenangrep også ved alvorlige angrep uten bruk av kjernevåpen medregnet store cyberangrep.

Trump har også snakket om kjernevåpen på en ny måte, ved åpent å true med å bruke dem. Og han vil ha flere og ikke færre slike våpen. Tidligere forsvarsminister i USA, Willian Perry, sier at dette fører til en nye opprustning av kjernekraftvåpen og at faren for kjernefysisk konflikt er større i dag enn under den kalde krigen.

Nuclear Posture Review

Det mest faretruende er utviklingen av taktiske atomvåpen. I USA forbereder de nå et nytt strategidokument, Nuclear Posture Review, om utviklingen av kjernevåpen. Huffington Post offentliggjorde et utkast på 64 sider til dette dokumentet i januar. Her legges det opp til to nye sjøbårne våpen der det ene er forsynt med en liten atomladning for bruk på slagmarken. Dette blir kalt et taktisk kjernevåpen som skal leveres fra undervannsbåter mot en fremrykkende fiende. Det er ikke et avskrekkingsvåpen som er laget for å ødelegge byer osv. En sier at USA må forberede seg på å gå inn i en avgrenset kjernevåpenkrig ved en voksende konflikt med Russland eller Kina. Luftvåpengeneral Paul Selva sier at presidenten trenger valgfrihet. Han vil ikke komme i en situasjon der han må stå overfor valget mellom å drepe millioner av mennesker eller å gi opp.

Presidentens rett til bruk av atomvåpen utvides

Presidentens nye plan utvider også hans rett til «førstebruk» av kjernevåpen under omstendigheter som omfatter «angrep uten bruk av kjernevåpen» mot USA eller dets allierte, dvs. NATO og andre. Eksperter på våpenkontroll har konkludert med at dette kan bety cyberangrep på kjernevåpenanlegg og kontrollsystemer eller sivil infrastruktur som elektrisitetsforsyningen eller flykontroll-systemer. Tidligere var det kun angrep med kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen angrep fra annen stat, med fare for store tap av menneskeliv, som kunne utløse kjernevåpenangrep fra USA. Stephen Schwartz, som er ekspert på kjernevåpen sier at den største bekymringen er at kjernevåpenparaplyen nå «inneholder disse nye og ikke ekstreme mulighetene, og senker grensen for bruk av kjernevåpen på dramatisk vis».ii

Motsigelser i NATO

Den 8. november, nesten tre uker før Trump undertegnet tillatelse til forsking på den nye raketten samlet den amerikanske forsvarsminister, James Mattis, forsvarsministrene i NATO til en konferanse som var klassifisert som «Cosmic Top Secret». Her fortalte han at USA hadde oppdaget at Russland hadde utviklet og utplassert en rakett som kunne nå land i Europa på 10 minutter og dermed gjorde varsling svært vanskelig. Dette sa han, var og et brudd på en 30års gammel avtale, signert av Gorbatsjov og Reagan i i 1987, om at en skulle ødelegge våpen av denne typen (Avtalen om mellomdistanse kjernevåpen)iii og ikke produsere nye slike.

De europeiske forsvarsministrene var urolige på grunn av dette, for de fryktet at Trump-administrasjonens svar ville sette avtalen i fare. Kingston Reif, som er leder for nedrustning og farereduksjon ved Foreningen for våpenkontroll (Arms Control Association), sier at det siste europeerne ønsker er at USA og Russland setter i gang en ny runde med opprustning i Europa. Han uttaler at «Det finnes ikke noe tegn på at NATO støtter en ny (rakett) og å forsøke å presse den på alliansen vil være svært splittende». «Slik sett er det et våpen for ingensteds.» Og tre dager etter at Trump undertegnet loven om opprustning publiserte NATO en uttalelse der de understreket at avtalen om mellomdistanse kjernevåpen er «avgjørende for euro-atlantisk sikkerhet» og understreket at «full etterlevelse» var vesentlig. Russland ble og oppfordret til å ta opp denne bekymringen på en virksom og gjennomsiktig måte.

En ledende Russlands-ekspert fra Pentagon, Laura Cooper, sier at USA måtte ta dette bastante standpunktet for å få Russland tilbake til forhandlingsbordet. Men hun tilføyer at USA ikke vil kaste vrak på overenskomster som har tjent USA godt i tidligere tiår. Folk i administrasjonen har sagt til forfatteren av artikkelen i Times at Trump ikke vil inngå noen avtaler om våpenkontroll med Russland dersom de ikke klarer å få den nåværende avtalen til å fungere.

Allmenn kjernefysisk opprusting

Videre i artikkelen regner en opp de andre landene som også har atomvåpen, og at det foregår en oppgradering av våpnene også her. Med utviklingen av den nye doktrinen og de nye våpnene i USA synker dessuten responstiden på angrep, og faren for feilaktig igangsetting av større angrep med atomvåpen stiger dermed også.

Hvilken makt er den aggressive?

Hele artikkelen i Times bygger selvfølgelig på den forutsetningen at det kun er land som Russland, Kina og Iran som er aggressive og at USA bare ruster opp for å forsvare seg selv og sine allierte. Men hvis vi ser på den virkelige situasjonen i verden, så er det klart for de fleste at det er USA som har vært den aggressive supermakten utenfor eget territorium i tiår etter tiår og fremdeles er det. Mens landets økonomiske makt i forhold til andre stater har minket for hvert år siden 1950-tallet, så har behovet vokst for å bruke militære midler for beholde den kontrollen over verden som ble etablert under og etter 2. verdenskrig. USA selv er grunnleggende sett i elendig økonomisk forfatning og trenger en skikkelig opptur i likhet med den som foregikk i forbindelse med den forrige verdenskrigen. Store ødeleggelser på det eurasiske kontinent uten at det skjer i USA selv er en forutsetning for at dette kan skje. Her er et innlegg til som omhandler det samme: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/USA i Syria og verden.htm

Begrepet angrep

Et vendepunkt i bruken av begrepet angrep kom etter terroren mot tvillingtårnene i USA. Da definerte USA dette som et militært angrep og at det derfor skulle føres krig mot de som man mente sto bak angrepet. Å definere det som et slik angrep ble påskudd for USAs eget angrep på stater som Afghanistan og flere andre krigsoperasjoner i verden. Denne typen terror faller i virkeligheten inn under kriminalitet og kan best bekjempes som det. I praksis har det og vist seg at disse krigene fra USA ikke har tatt knekken på terrorismen, men heller skapt flere terrorister og mer terror. Det har også medført at Norge reelt sett har vært i krig siden vi sendte soldater til Afghanistan.

Den massive reaksjonen mot Russland i forbindelse med forgiftingen av en tidligere russisk spion og hans datter bør få oss til å tenke. Det blir særlig påtrengende nå når vi vet at forgiftingen ikke førte til ofrenes død, men at de kommer seg på forbausende vis. Før bevis var lagt frem om hvem som hadde begått forbrytelsen, ble den kalt et angrep fra Russland på England og egentlig på hele Vesten. Det vil si at en uoppklart kriminell handling førte til at massiv utvisning av diplomater ble satt i gang fra en rekke stater i «vesten». Vi kan tenke oss hva som nå kan skje dersom noen bruker gift av lignende type mot et større antall mennesker i ett eller annet NATOland. Det kan faktisk ganske lett utløse lignende beskyldninger på like løst grunnlag, og mulighetene for at det da kan brukes som påskudd for motangrep er tilstede i ganske høy grad. Det samme gjelder hacking av mål som er nevnt ovenfor. Den nye atomdoktrinen til USA åpner da for bruk av atomvåpen i slike tilfeller.

Noen andre signaler

Vi skal likevel ta med at Trump under valgkampen understreket at USA burde trekke styrkene sine ut av flere områder utenfor eget territorium og komme til en forståelse med Russland. Han har nå og bebudet at USA kommer til å trekke seg ut av Syria relativt snart. Det foregår i tillegg et diplomati der Nord-Korea og Sør-Korea, Kina og USA er med og der det åpnes for nedskalering av spenningen i området. Så det er motstridende signaler fra USA, noe som kan tyde på motsigelser mellom maktgrupper i landet. Så får vi se hva som skjer i praksis.

Men i alle tilfeller er det viktig å avsløre den unisone mediedekningen som har etablert en uoppklart kriminell handling som et angrep fra en stat på en annen. Dette er noe som virkelig kan gi grunnlag for å hisse folk opp til å godta at vi blir en slagmark for bruk av blant annet atomvåpen. Og aktivt fredsarbeid får en ekstra vekt.

Terje Valen, 6.4.2018.

i Se artikkel i Time, 12. februar 2018, sidene16-21 med tittel «The new nuclear poker» av W.J.Hennigan.

ii Time, 12. februar 2018, side 19-20.

iii Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty (INF).

Fattigdommen øker i EU og Tyskland slår rekordene

Lederne i EU skryter av de økonomiske konjunkturene. For dem er det slutt på krisen som brøt ut i 2008. Det er vekst igjen og økonomien blomstrer. Men disse gledestonene høres falske ut i ørene på noen titalls millioner husholdninger på det gamle kontinentet. De siste tallene fra det offisielle byrået, Eurostat, er ikke så mye kommentert i mediene som er positive til integrasjonen i Europa.

Dette er opplysninger om fattige arbeidere (det vil si de som har arbeid, men med så lav lønn at den ikke er nok til at de kan leve anstendig) og personer som «står i fare for å synke ned i fattigdom» (det vil si slike som kan synke raskt ned mot bunn av samfunnsstigen). Disse to kategoriene har økt mye de siste årene på grunn av sparepolitikken, og ikke noe tyder på at tendensen skal snu.

Eurostat viser at 17,2 % av de ansatte tjente mindre enn to tredjedeler av medianinntekten i landet sitt. Det er ikke overraskende at vi finner dette i landene i Øst, som i Polen, de baltiske statene og Romania. Men det «rike» Tyskland blir heller ikke spart. I 2016 var mer enn 2,2 millioner personer tvunget til å ha to jobber for å klare seg, nesten to ganger så mange som for 10 år siden. Det dreier seg her om virkningene av strukturreformene til kansler Gerhard Schröder fra begynnelsen av 2000: fattigdom og vansker med å få tilgang til trygd og sosialhjelp. Denne situasjonen ble pekt på av det internasjonale pengefondet i juni 2017.

Tyskland topper også statistikken når det gjelder proporsjonen arbeidsløse som står i fare for å bli fattige. I 2016 var prosenten oppe i 70,8 %. Etter det kom landene i Øst (Litauen med 60,5 %; Bulgaria med 54,9 %; Romania med 51,4 % osv.). I 2005, da Angela Merkel ble kansler, var det 500 steder der det ble delt ut gratis mat i Tyskland. I dag er det mer enn 1000 og en million personer er registrert der.

I hele eurosonen er den delen av de arbeidsløse som står i fare for å bli fattige gått opp fra 39,2 % i 2006 til 48,9 % i 2016. Andelen fattige arbeidere har på samme tid gått fra 7,3 til 9,5 %. Innen denne samme sonen og i samme periode har arbeidsløse som risikerer å bli fattige gått opp fra 41,5 % til 48,7 %. For de som har en eller flere jobber er tallene ikke så høye, men når likevel nesten 10 % (9,6 %).

Kort sagt så beskytter euroen oss. Oppgaven som ble stilt med fynd og klem av EU for 8 år siden under det poetiske navnet «Strategi 2020» gjorde fremfor alt kampen mot utstøting og fattigdom til sitt fremste mål. Nå har denne strategien blitt kronet med en bemerkelsesverdig suksess … for CAC 40 sine forkjempere: deres profitt, som nettopp er offentligjort, har nådd nye rekorder. (CAC 40 er den viktigste børsindeksen i Frankrike og består av verdien til de største bedriftene fra forskjellige deler av økonomien.)

Når det gjelder «Det sosiale Europa» var det emnet for et spesielt møte mellom regjeringssjefene i de 27 landene i november 2017 i Göteborg. Det er på ny på dagsorden til møtet i Europarådet som skal finne sted 22. og 23. mars. Vi er beroliget.

(Oversatt av Terje Valen fra månedsavisen RUPTURES datert 28. februar 2018.)

Bergens Tidende fortsetter demoniseringen av Putin og Assad

Vi serveres nå fra England og allierte ubeviste påstander om at Putin og Russland står bak forsøket på giftmord i England. Henrik Kaufholz og Kristian Madsen i BT/Politiken følger opp dette i BT 17.3.2018 i en artikkel med overskrift «Nå er Vesten ordenlig lei av Putin». Anders Jerichow skriver om hvor grusomt det er når Assad nedkjemper fremmedkrigerne i Syria under tittelen «Marerittet er langt fra over».

Alle som følger litt med utenfor mainstream media vet nå at de som undersøkte giften ikke har kunnet finne bevis for at den kommer fra Russland. (Se https://steigan.no/2018/03/skripal-saka-fortsatt-ingen-beviser-for-at-russland-hadde-noe-med-det-a-gjore/ og https://steigan.no/2018/03/av-en-type-utviklet-av-lognere/

Alle vet og at flere andre land har mulighet og kapasitet til å lage slik gift, inkludert Israel, USA og England sjøl. Dessuten vet vi at de lagrene av slike våpen som Sovjet hadde var lagret også i stater som etter 1991 ikke var under Russlands styre. Og vi vet at også USA var med da disse våpnene skulle destrueres og eller fjernes.

Dessuten vet vi at det har lekket ut fra kilder som står regjeringen nær at de som undersøkte giften, etter hardt press for å få dem til å beskylde Russland for å ha produsert giften, ikke gikk med på dette, men godtok formuleringen om at denne giften var utviklet i Russland. Merk at det ikke betyr at den giften en hadde analysert var fra Russland, bare at det var «gift av en type ut utviklet i Russland». Den engelske statsministeren bruker denne formuleringen i sine uttalelser.

Henrik Kaufholz som skriver for Bergens Tidende/Politiken omformulerer dette til «det sovjetisk fremstilte giftstoffet Novitsjok». Dermed har han servert en klar løgn ved å bruke en annen formulering enn det de som undersøkte stoffet gjorde. Det viser at han her er ute i annen hensikt enn å få frem sannheten. Han serverer en løgn for å hisse oss opp mot Russland. Dette er spesielt alvorlig fordi han skal være en internasjonal foregangsmann for undersøkende journalistikk og journalistisk upartiskhet: https://stiften.dk/foedselsdage/Foedselsdag-Henrik-Kaufholz-70-aar/artikel/361290

Men faktum er at det ikke er lagt frem noe holdbart bevis for at Russland eller Putin direkte har noe med mordforsøket å gjøre. Den lynhurtige reaksjonen fra May og oppfølgingen fra andre statsledere pluss NATO-sekretær Stoltenberg tyder heller på at det som har skjedd brukes i en hetskampanje mot Russland og Putin og skal hisse opp stemningen mot disse. Dette henger godt sammen med at USA/Trump har utpekt Kina, Iran og Russland som USAs hovedfiender og startet en febrilsk opprustning og omforming av atomvåpendoktrinen som omdanner disse våpnene fra avskrekkingsvåpen til våpen som kan brukes taktisk i strid. Det passer og med at USA i realiteten har opprettet en amerikansk base på norsk jord og at våre dyreste våpen, jetjagerne er skreddersydde for operasjoner utenfor norsk territorium slik vi så at slike våpensystemet ble brukt i Libya.

De mest aggressive statene i verden nå er USA og deres nærmeste allierte. Deres støtte til kuppet i Ukraina og oppbygging av en regjering der som har sterke innslag av de gamle nazigruppene som støttet Hitler i sin tid og den reelle støtten, gjennom allierte som Saudi-Arabia og Tyrkia, til fremmedkrigere i Syria, som skulle styrte Assad, har brakt verden til randen av en storkrig på det eurasiske kontinent. Dette er det sterke krefter i USA som ønsker for å hindre at Kina og deres venner overtar det økonomiske og dermed politiske hegemoniet i verden. Nå skal vi hisses opp til å støtte denne opptrappingen til angrep på Russland. Et angrep der Norge nå med stadig større sannsynlighet vil komme midt i ildlinjen.

Vi må besinne oss og huske at Russlands militærbudsjett er kun vel 10 % av USA sitt. Landet har hverken militær kapasitet eller økonomisk grunnlag for å gå til angrep på andre land i Europa. Det viktigste for Putin er å få bygget opp landet igjen etter det nyliberale katastrofen på 1990 og 2000-tallet da rådgivere og kapital fra «Vesten» styrte «ballet. Det er ikke falske nyheter at USA/NATO har omringet Russland og Kina med baser og sjøstridskrefter langt utenfor USA eget territorium.

Men det er falske vurderinger når USA med allierte, pluss mikrofonstativet Bergens Tidende, påstår det er aggressivt når Russland innenfor sitt eget territorium, som svar på USAs/NATOs krigsforberedelser, bygger opp sitt forsvar og utvikler våpensystemer som mest typisk har forsvar av landet som hovedformål.

Den farligste staten i verden i dag er USA, med sin ustabile president omgitt av krigshissende skrivebordsgeneraler og sivilpersoner. https://steigan.no/2018/03/neocons-vil-ha-krig-med-et-hvilket-som-helst-paskudd/  Den engelske regjeringen er også kjent for sin hang til krigseventyr for å piske opp gamle imperieholdninger i befolkningen, slik vi så under Falklandskrigen. Det er og kjent at den hemmelige tjenesten MI6 har bidratt til å få sendt fremmedkrigere til Syria.

Vi trenger nå å organisere en fredsbevegelse mot denne galskapen.

Bergens Tidende er nå tilbake på sporet fra Vietnamkrigen, da den uforbeholdne og militante støtte til USAs krigsforbrytelser var obligatorisk, og da til og med annonser fra folk som mente noe annet ble nektet inntatt i avisen.

Men nå er det mye farligere for oss, for nå dreier det som om å hisse til krig i vårt nærmiljø.

Og dessuten tar BT feil fordi  «Verden begynner nå å bli virkelig lei USA og dets allierte». Og det som er kalt den kolumbiske tidsepoke, epoken etterat Kolumbus reiste til «Amerika» i 1492 og de «hvite» stormaktene erobret verden, er på hell, og det økonomiske og maktpolitiske tyngdepunkt skyves østover, mot Kina med allierte. Bare en storkrig på det eurasiske kontinent kan hindre dette – og mektige krefter i USA satser nettopp på det. Her ligger hunden begravd.

Tenerife og slutten på den kolombiske epoken

Eg skal no kople saman eit par epokegjerande hendingar som ved første augnekast ikkje ser ut til å henge så mykje saman. Lat oss begynne med den første av dei. I avisa La Opinion de Tenerife skriv dei den 12. februar om den auka handelen mellom øyane her og Kina. Dei kanariske øyane importerer no for 230 millionar euro frå Kina og landet er oppe på ein sjetteplass etter Tyskland, Sør-Korea, Italia, Portugal og Frankrike.

Den unge Alexander Doble Rivera blir intervjua. Han er agronom med mastergrad i bioteknologi og har no statsstipend for å studere mandarin ved eit universitet i Kina under ein avtale (Fundatio ICO) som blei oppretta mellom Spania og Kina i 2003. Avtalen har som mål å betre tilhøvet mellom landa og opne for meir samkvem også økonomisk. Om grunnen til at han gjer dette seier han at det no er mykje klårt at det som vil definere det 21. hundreåret på det geopolitiske planet er den økonomiske utviklinga i dei nye framveksande maktene, og blant desse er Kina i ei særstilling. Og han ser store moglegheiter for auka turisme frå Kina og auka handel mellom dei kanariske øyene og Kina pluss investeringar derifrå. Han viser til Catalonia som har vore svært flinke til dette.

I 1904 sat Halford J. Mackinder i England og skreiv ein artikkel for Geographical Journal. Vi finn han i bind 23, nr. 4, side 421-437 og tittelen er The Geographical Pivot of History. Lat oss omsette det med Historias geografiske vendepunkt. Han skriv om geopolitikk. Om kven som herskar over verda. Han ser årstalet 1492 som eit slikt epokegjerande vendepunkt og han definerte tida etter 1492 som den kolombiske epoken.

Desse enkle oppslaga er teikn på ei ny verdshistorisk, epokegjerande endring og det vil eg sei litt om no. I 1492 reiste Cristoforo Colombo (latinisert som Christofer Columbus/Kolumbus) frå dei Kanariske øyane vestover mot det som seinare blei kalla Amerika. Slik begynte den kolombiske epoken. Det var innleiinga på dei vestlige stormaktene si erobring og tileigning av resten av verda.

I 1992 vart Kolumbus og hans epoke feira. Epoken han opna hadde då vart i 500 år og den gongen, for berre 26 år sidan, kunne sjå ut som han skulle fortsette. Epoken var prega av den største utviklinga av produktivkrefter og velstand i verda, samstundes som det har vore den mest grueleg og drepande epoken i menneskehistoria. Epoken starta altså då Columbus sette ut frå Tenerife i 1492. Då hadde spaniarane frå 1402 drive på med å erobre dei Kanariske øyane og utrydde det opphavlege folket, guanchane. Det tok dei mest 100 år og i 1496 måtte den siste av øyane, Tenerife, gi opp for overmakta og folkemordet vart fullbyrda. Dette var innleiinga til den kolombianske epoken og det som skjedde på desse øyane har blitt tatt opp att gjennom heile denne.

Først var Spania og Portugal ute og på eit tidspunkt delte paven verda mellom desse to maktene. Eit resultat av dette er at dei snakkar portugisisk i Brasil, mens det går på spansk i resten av det som blir kalla Latin-Amerika. På øya dei kalla Santo Domingo blei den opphavlege folkesetnaden utrydda på relativt kort tid og erobringa og utplyndringa av «Latin-Amerika» var i gang. Portugisarane reiste rundt Afrika og tok seg av mykje av utplyndringa av landområda på den sida av verda, som Indonesia.

Etter desse maktene kom Holland og Frankrike og så kom England som klarte å kaste ut mange av dei «kvite» maktene som hadde komme før dei. Resultatet blei det engelske imperiet, eit av dei grueligaste i verda. Her kan det vere nok å nemne den store opiumshandelen då engelskmenn, med støtte frå styresmaktene i England, skipa opium frå India til Kina for å betale for varene dei kjøpte derifrå. Dette førte til et svært nasjonalt opprør, Taipingopprøret, som varte nokre tiår og som engelskmennene gjekk spissen for å slå ned. Ein meiner at omlag 30 millionar blei drepne før England kunne fortsette med opiumshandelen sin. Seinare kom Nazi-Tyskland sitt forsøk på å gjere «slavarane» i Polen og austover gjennom Sovjet til sine arbeidsslavar. Det førte til drap på omlag 75 millionar menneske og omlag 25 millionar av dei var sovjetarar.

Mykje meir kunne bli sagt om det. Men etter England kom USA. Og det har vore den fremste eksponenten for den kolombiske epoken frå andre verdskrigen og fram til i dag. Det har og vist gruelege sider. Vi veit alle at dei slepte to atombombar over Japan som drap nokre hundre tusen menneske og at dei har vore i alle verdsdelar og drepe mange folk med våpna sin. Særleg kan vi nemne at dei tok over «Latin-Amerika» etter dei første erobrarane. Her sette dei inn den eine blodtørstige diktatoren etter den andre. Dette veit vi.

Men vi tenkjer kanskje mindre på dei andre brota deira. Først kan vi ta opp folkemordet på den opphavlege folkesetnaden i USA sjølv (det kan ha vore rund 20 millionar av dei), og så kan vi ta slaveriet og slutte med dei nye straffelovane som blei skreddarsydde slik at den farga og fattige delen av folket har hamna i fengsel, der no slaveriet har oppstått i ny form. Og vi kan nemne den oligarkiske styreforma der som sikrar rikommen sine folk også dei politisk leiande postane. Men kanskje aller mest skal vi nemne den økonomiske krigføringa med Irak som fremste eksempel. Den økonomiske boikotten som USA sette i verk mot landet førte til at omlag 500 000 born døydde på få år. Dette var fleire enn dei (både barn og vaksne) som gjekk med under atombombene over Japan. Og dette er svært kort tid sidan. Men likevel er det mange som ser på USA som ein forsvarar av menneskerettar og demokrati, mens dei demoniserar ein Putin og ein Assad.

Nokre gjennomgåande saker har prega den kolombiske epoken. Undertrykking, rov og utbytting av alle land og folk som kom inn under veldet til dei vestlege stormaktene veit vi godt om. Litt mindre tenkjer vi på at dette har gjort det mogleg for herskarklassane og gruppene å avleie kampen til dei lågare klassene i dei vestlege statane sjølv. Til dels har dei herskande klassane klart å hisse opp sine «eigne» lågare klassar til å vere med på erobringa, tjuveriet, undertrykkinga og drepinga «ute» (Thatcher sitt angrep på Argentina på 1980-talet er eit eksempel) og dels har byttet gjort det mogleg å mute underklassane heime. Og så har vi alle dei som har blitt sendt vekk eller har reist vekk frå moderlandet for å etablere settlar-statar som Sør-Afrika, USA og Australia eller til dømes Israel der dei har drepe eller drive vekk den opprinnlege folkesetnaden. Marcus Thrane er eit eksempel frå Noreg. Det svekka sjølvsagt underklassane sin kamp i landet dei flytta frå.

Men etter 500årsjubileet for starten på den kolombiske epoken begynte sakene å endre seg svært raskt. Med den verkeleg uvanleg raske framveksten av Kina som økonomisk stormakt og Russland si attvinning av nasjonalt sjølvstende etter den nyliberale koloniseringstida på 1990-talet (den mest daudelege tida i området etter andre verdskrigen) og USA-imperiet sitt nederlag i Syria, er vi no inne i eit epokegjerande historisk vendepunkt. Den kolombiske epoken tar slutt. Dei vestleg stormaktene kan ikkje lenger halde heile verda under seg og bruke ho til sitt eige beste. Det geopolitiske tyngdepunktet flyttar seg austetter. Berre ein større øydeleggings-krig frå USA med allierte mot Russland og Kina kan hindre dette.

Det er i Syria vendepunktet er blitt tydeleg. Etter at USA og dei allierte gjennom ein helvetes draps-galskap har slakta ned folk i Afghanistan, Irak, Libya og tatt frå dei den nasjonale sjølvråderetten, for å halde på verds-herreveldet sitt, har dei ikkje klart å gjere det same i Syria. No er USA sine hovudfiendar blitt dei store maktene som USA og dei vestlige allierte ikkje klarer å kontrollere. Det gjeld Kina, Russland og Iran, samt sjølvsagt Venezuela. Og Syria er framleis på lista.

Men det ser altså ut som den kolombiske epoken er på hell og ein heilt ny verdsorden gror fram. Det er noko å tenke på også for styresmaktene i dei landa som har vore meir eller mindre framherskande under kolombismen, mellom dei Noreg som dei siste åra har knytt seg stadig tettare til hovudkrafta i dagens fallande kolombisme, nemleg USA og tent som drapsmaskin for han til dømes i Libya.

Det er velmeinande venstreradikale som trur at dei indre motseiingane i Syria er viktigare for folket der enn motseiinga mellom dei kolombiske maktene med USA i spissen og den syriske nasjonalstaten. Dei har falle for USA-imperialismen sin propaganda om at kolombiarane kjempar for menneskerettar, demokrati, kvinnefrigjering og andre bra saker, mens det dei i røynda gjer er å legge landa inn under sitt eige herredømme, under dei økonomiske, politiske og kulturelle interessene til eigne herskarklassar, dvs. til å halde oppe den drepande kolombiske epoken.

Terje Valen, Tenerife 12.2.2017.