Forandrer Kina verden?

Oversetterens innledende kommentar

Vi er utsatt for en enorm feilinformasjon om Kina. Og vi får nesten ikke vite noe om Kinas reelle politikk og stilling i verden i våre «mainstream» medier. NRK TV og de store avisene gir oss stort sett ikke annen informasjon enn den USA mener at vi bør ha. Klassekampen er også svak på dette området. Denne artikkelen bøter noe på det og er enkel folkeopplysning om politikken til de kinesiske lederne. Artikkelen står i Monthly Review for juli-august 2021.

Forfatterne er TONY ANDREANI, RÉMY HERRERA og ZHIMING LONG

Tony Andreani er professor emeritus i statsvitenskap ved University of Paris VIII . Rémy Herrera er økonom og forsker ved Centre d’Économie de la Sorbonne. Zhiming Long er professor i økonomi ved School of Marxism ved Tsinghua University i Beijing, Kina.

Innledning

I de første årene av det tjueførste århundre ble Kina sett på av mange vestlige kapitalister som et «nytt El Dorado.» Siden det ble mer åpent for internasjonal handel (spesielt på begynnelsen av 2000-tallet) og ble gitt adgang til Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001, skulle Kina bli et stort marked tilgjengelig for investorer fra industrielle land, der deres multinasjonale bedrifter kunne selge en god del av sin kroniske overproduksjon. I tillegg, med sin enorme mengde arbeidskraft, både høyt utdannede og relativt rimelig, skulle Kina se sin rolle begrenset til et «verdens verksted», som gjorde at det kunne levere lavkostvarer i massiv skala til landene i Nord, mer enn noen annen økonomi i Sør.

I de fleste vanlige vestlige medier presenteres Kina nå som en trussel, et erobrende «imperium», en «imperialistisk» makt – selv om begrepet imperialisme er tabubelagt når det handler om oppførselen til globale bankinstitusjoner, foretak eller vestlige institusjoner. Og denne trusselen virker desto mer alvorlig, ettersom Beijing-regimet glatt beskrives som «diktatorisk» eller mer diplomatisk uttrykt, «autoritært». USA som fortsatt er den globale hegemonen, er bekymret for at Kinas styrke øker. Og deres påfølgende administrasjoner bygger et angstskapende bilde av et Kina som er ivrig etter å erstatte det og stjele dets ledelse av det kapitalistiske verdenssystemet.

Dessuten er dette også til en viss grad, om enn i mindre skala, tilfelle med EUs styrende organer, som innser at de har blitt fanget i frihandelsdogmet sitt. Faktisk har Kina, når det gjelder kommersielle saker, faktisk lyktes i å knuse sine viktigste kapitalistiske konkurrenter på deres egne premisser – frihandel. I Nord har vi ikke lenger tall på overskriftene, lederartiklene og artiklene i de sentrale, store avisene, og heller ikke kommentarene, debattene og radio- eller fjernsynssendingene til de store etablerte kanalene som er innrettet på å dekke den «kinesiske faren», ofte med referanse til at Kina kjøper forskjellige aktiva. Det dreier seg om dyrkingsjord, egenkapitalinvesteringer i selskaper, gjeld og så videre og dessuten den sterke tilstedeværelsen av kinesiske produkter eller utstyr til datamaskiner og telekommunikasjon. I kjølvannet av Berlin er Brussel skremt av kinesiske investeringer i økonomiene i Sentral- og Øst-Europa, hvor man overalt ser Beijing-hånden og dens manøvrer som har splittelse av EU som mål. Hva kan være mer rørende enn å se Washington – etter at amerikanske regjeringer har utsatt en god del av de arabiske landene for ild og blod i løpet av de siste tiårene, med underdanig medvirkning fra europeerne – bekymre seg så spontant om muslimens skjebne og befolkningen i Kina med uigurene i Xinjiang i spissen? Bak det hele ligger lite seriøs analyse, mye ideologisk blindhet, ond tro, fantasier og en stor desinformasjonsoperasjon.

Kina er ikke forkjemper for «lykkelig globalisering»

Fra taler av president Xi Jinping, inkludert den han holdt i verden Economic Forum i Davos i 2017, ønsket journalister bare å beholde hans støtte til globalisering – det vil si ros av frihandel uten hindringer – og fordømmelse av proteksjonisme. Det er klart at den kinesiske presidenten sa at «økonomisk globalisering har vært en mektig drivkraft for verdens vekst, ved å lette bevegelse av kapital og varer, og ved å fremme av vitenskap, teknologi og menneskelig sivilisasjon, samt utveksling mellom folk.” [i] For en søt sang i nyliberalernes ører! Likevel bør vi ikke skjule tilbakeslagene og problemene, som han også understreket i denne talen: “Globaliseringen er et tveegget sverd …. Motsetningen mellom kapital og arbeidskraft forsterkes …. Gapene mellom de rike og de fattige, mellom nord og sør, blir stadig større …. De rikeste [elementer] representerer 1 prosent av verdens befolkning, men har mer velstand enn de resterende 99 prosent.”[ii]

Med sin markerte forutinntatthet og selektive lesning har vanlige kommentatorer og journalister fremfor alt avslørt en fullstendig uvitenhet om retorikken som brukes av de fleste kinesiske ledere: Faktisk begynner de aller fleste av sistnevntes taler generelt med å vise de positive aspektene ved en prosess eller en økonomisk politikk, deretter streber de etter å utvikle de negative eller utilstrekkelige resultatene, og til slutt søke den dialektiske løsningen på det aktuelle temaet. Imidlertid må vi her forstå kinesernes synspunkt: reformene deres for å åpne opp økonomien har vært ekstremt fordelaktige for dem, og de har derfor en tendens til å vurdere at alle land har en interesse av internasjonal handel for å sikre sin utvikling, men bare under den forutsetning – la oss insistere på dette punktet – at de har den rette kontrollen over en slik åpning og dens konsekvenser for den innenlandske økonomien, slik kineserne selv alltid har gjort og fortsetter å gjøre i dag.[iii] Det bør tilføyes at deres handelspolitikk er på ingen måte merkantilistisk: Kina importerer nesten like mye som det eksporterer, totalt sett. Mye av det amerikanske bilaterale handelsunderskuddet er i utgangspunktet et resultat av sin egen outsourcing-strategi, som slo tilbake på dem selv. Dette kan observeres i mange produksjonsindustrier, fra grunnleggende legemidler og farmasøytiske preparater til elektroniske komponenter.[iv]

De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert

Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens»: (1) respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet; (2) gjensidig ikke-aggresjon; (3) ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender; (4) likestilling og gjensidig nytte; og (5) fredelig sameksistens som sådan. Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.

De kinesiske lederne insisterer i første omgang på likhet mellom suverene stater: «Den sentrale ideen med dette prinsippet, har president Xi Jinping erklært, er at et lands suverenitet og verdighet, uansett størrelse, makt eller formue, må respekteres, at ingen innblanding i dets interne anliggender tolereres, og at land har rett til fritt å velge sitt sosiale system og sin utviklingsvei.” Dette er ikke bare en ren prinsipperklæring.

Kineserne har alltid ønsket å plassere sine handlinger innenfor rammen av FNs og deres internasjonale institusjoner, som de i økende grad har støttet. Noen ganger blir man overrasket over deres passivitet eller svært svake engasjement i de blodige konfliktene som har preget de siste tiårene, men dette er bevisst. De blir anklaget for å være diskré og ikke gjøre noe verken mot diktatoriske eller teokratiske regimer, som det fremdeles finnes mange av i dagens verden, og for å gjøre lønnsomme forretninger med dem. Burde ikke Vesten begynne med å bære ut sitt eget søppel, sin egen støtte for de fleste av disse regimene? Uansett kineserne inntar denne holdningen fordi de er resolutt imot enhver imperialisme forkledd som en falsk demokratisk fasade eller under påskudd av antatte humanitære inngrep.

Det er bare opp til menneskene å frigjøre seg selv og utarbeide sin egen utviklingsstrategi, og, hvis forholdene tillater det, å gjennomføre sin egen revolusjon. Slik er kineserne heller ikke tilbøyelige til å eksportere, med makt eller lumsk vis, sitt eget politiske og sosiale system, og sier klart: «Vi er villige til å dele vår erfaring med utvikling med verdens land, men det er ikke vår hensikt å eksportere vårt sosiale system og vår utviklingsmodell, eller å pålegge dem vår vilje.” De foretrekker heller å snakke om noen «kinesiske løsninger», som andre land kan «lære av».

Når det gjelder deres erklæringer for fred og fredelig løsning av konflikter, må man nærme seg ting i ond tro for ikke å erkjenne at de blir respektert. Vi må huske her at Kina, i det minste når det gjelder moderne historie, har aldri praktisert kolonial eller ekspansjonistisk politikk på bekostning av andre folk eller land. Hvor mange «vestlige» eller «nordlige» land – inkludert Australia og Japan – kunne late som det samme? I dag ønsker Kina på ingen måte å gjenopplive et konfrontasjonsklima, som ville være i strid med selve oppfatningen av fred mellom nasjoner. Videre nekter de bestemt enhver form for militær allianse. De har aldri deltatt direkte i en militær koalisjon – ikke engang mot Daesh. Og de har ikke opprettet den minste militære basen i utlandet, med det siste unntaket av en base i Djibouti, på et spesielt sensitivt sted for maritim trafikk, som den presenterer som et «enkelt logistikkanlegg.»

Kontrasten til handlingene til mange vestlige makter er derfor påfallende, spesielt sammenlignet med USA, som har oppmuntret til utallige militære eller politiske statskupp, som har iverksatt brutale angrep og intervensjoner i utlandet gjennom sin historie, i den grad at man kan telle årene de har ikke vært i krig på en hånd.[v] Dette er spesielt sant, når vi vet at USA i mange år nå, i god tid før handelskrigen ble satt i gang under presidentskapet til Donald Trump, har holdt Kina under sterkt press og økt spenningsområdene (Taiwan, Tibet, Xinjiang, Hong Kong, og så videre) i det som mer og mer tydelig ser ut som en ny kald krig. Intensiteten i konflikten har ikke avtatt med Joe Bidens demokratiske mandat.

En politikk som tjener felles utvikling

Kinas politiske vektlegging av felles utvikling er primært rettet mot land som beskrives som «minst utviklet» eller «fremvoksende.» Det er ikke klassisk stat-til-stat-bistand – fordi offisiell utviklingshjelp, levert av vestlige land,nesten alltid er «bundet», veldig ofte selektiv, og noen ganger til og med en kilde til korrupsjon. Det er snarere en lansering av svært store finansierings og investeringsprogrammer: nullrentelån for bygging av offentlig infrastruktur, gitt av dens spesialiserte banker (spesielt utviklingsbanken og import-eksportbanken); «Konsesjonelle» lån (det vil si til lavere markedsrenter) til andre store prosjekter, gitt fra andre nasjonale offentlige banker; kreditter som kan tilbakebetales i ressurser (for eksempel i råvarer); direkte investeringer (for eksempel etablering av kinesiske selskaper, enten statlige eller private); samt en rekke subsidier som er ment å støtte mindre prosjekter med det formål å komme de berørte landene til gode. Noen ser det som et bevis på en hegemonisk ambisjon, iverksatt ved bruk av «økonomiske våpen». Men da ignorerer eller neglisjerer man prinsippene som denne utviklingspolitikken er basert på, nemlig: samarbeid, felles fordel (eller det såkalte vinn-vinn-prinsippet), og prioritert støtte for utvikling.

De siste årene har utenlandske direkte investeringer fra Kina blitt rettet mot de mest industrialiserte landene (gjennom oppkjøp, egenkapitalinvesteringer, servicekontrakter og så videre) for å fremskynde utviklingen av den kinesiske økonomien, gi den ressurser og teknologier som den mangler, og dytter den opp i markedet. Samtidig har investeringer i land som trenger det mest ikke gått ned. I tillegg er det mange andre former for bistand som deles ut, spesielt innen opptrening. Kina tilbyr faktisk mange stipend til studenter og ulike opplæringskurs til mer enn fem hundre tusen fagpersoner som først og fremst kommer fra utviklingsland.

Det er dermed her det enorme prosjektet, som allerede delvis er iverksatt, på Silkeveien griper inn: i virkeligheten landruter (beltet) og sjøruter (veien). Men hvorfor angår dette samarbeidet først og fremst asiatiske land? Det er ikke fordi Kina ønsker å konsolidere makten sin ved å opprette forpliktelser for det asiatiske kontinentet, og heller ikke på denne måten å søke hevn på Vesten – et motiv som vi ikke må forveksle med en viss gjenvunnet stolthet. Snarere er det ganske enkelt fordi disse er dens naboer, både de nærmeste og litt mer fjerne, som i Midtøsten, og fordi Silkeveien først må passere gjennom deres territorier, som har ekstremt mangel på investeringer som trengs for utvikling – inkludert India, det eneste landet som fortsatt er relativt motvillig. I tillegg til denne «nabopolitikken» ser Kina selvfølgelig også en spesiell fordel ved å fremme utviklingen av sine vestlige provinser, som henger bak østkystene.

Hva med Afrika, spør vi? Hvorfor er det integrert i et slikt prosjekt? En av grunnene som Kina gir er, at i tillegg til de mangeårige båndene med den tredje verden, som ble knyttet under og etter Bandung – konferansen, var det de afrikanske landene som ble mest berørt av vanskelighetene med det, som i Vesten eller i nord, kalles, «underutvikling.» Kina er for tiden anklaget for nykolonialisme: i sine utvekslinger med denne tredje verden importerer det bare råvarer og kjøper land og gruver der. Dette betyr at en glemmer at det til gjengjeld gir avgjørende infrastruktur, inkludert sykehus, veier, jernbaner, havner, flyplasser, kulturelle anlegg eller idrettsanlegg – noe Vesten sjelden har gjort. Ikke rart at afrikanske statsoverhoder skynder seg til Beijing, spesielt siden den kinesiske regjeringen ikke pålegger noen ødeleggende politiske betingelser.

La oss si det rett ut: dette samarbeidet er langt fra perfekt. Til tross for dette er belønningene der, og de er betydelige. Land- og sjørutene på Silkeveien må forlenges så langt som til Europa, og det er nettopp det som irriterer noen kapitalister, fordi de ser på Kina som en «strategisk konkurrent.” Siden europeiske land i utgangspunktet har ressurser til å utvikle seg selv, ville de egentlig ikke trenge kinesiske investeringer. Det bør for øvrig observeres at utenlandske direkte investeringer tvert imot er velkomne når de kommer fra USA eller Japan. Likevel er det verdt å spørre hvorfor noen land som Hellas og Portugal har overlatt utnyttelsen av offentlige flaggskip til kinesiske selskaper. Årsaken er ganske klar: Som ofre for innstrammingspolitikken til EU og stadige påbud om å redusere underskudd og gjeld, og derfor som ofre for tvungen privatisering kunngjort i autoritære diplomatiske noter, har disse landene solgt til de høyeste budgiverne. Kinesiske investeringer anses under disse forholdene av disse landene som et utviklingsmiddel.

Det er også en annen dynamikk i spill. Mange andre stater har signert protokoller for tiltredelse til Silkeveiene. Dette er fordi de gjennomgår økonomisk stagnasjon (som Italia) eller en betydelig forsinkelse i utviklingen (i øst og sør) sammenlignet med de mest avanserte landene i EU, samt en avhengighet som gjør dem til økonomier som spesialiserer seg på svært begrensede rekke aktivitetssektorer, med mange underleverandører. Det er åpenbart at slike investeringer noen ganger hovedsakelig er spekulative (for eksempel i eiendom og hoteller), men de frarådes offentlig av Beijing. Det sier seg selv at det store flertallet av direkte eller indirekte produktive investeringer som gjøres, særlig investeringer i havneinfrastruktur, også er av definitiv interesse for kinesisk utenrikshandel, men i tråd med en «vinn-vinn» -logikk. Det er klart at Kina har investert utenfor EU, spesielt på Balkan, som også henger etter på dette kontinentet. Det burde ikke være noen overraskelse, da sytten øst- og sør-europeiske land, inkludert elleve medlemmer av EU, så langt har sluttet seg til Silkevei-initiativet.

Silkeveien stopper ikke ved det euro-asiatiske kontinentet og Afrika. Samarbeidet er også svært avansert med landene i Latin -Amerika og Karibia, og spesielt de fattigste. Kina har allerede blitt den viktigste handelspartneren for denne delen av den «amerikanske halvkule.» Kineserne later ikke til å være sjenerøse givere, noe som bare ville være en nødløsning for dem, men erkjenner at de har en interesse av dette samarbeidet, spesielt som et middel for å spre sin overskuddsproduksjon. Så hvorfor ikke, hvis de kinesiske produktene viser noen kostnadsfordeler for mottakerlandene i Latin-Amerika og Karibia?

Utviklingsstøtte her er hovedsakelig gitt i lån til meget gunstige renter fra Silk Road Fund (et statlig fond) og Kinas offentlige banker. Kina vil imidlertid ikke være den eneste finanskilden. De og ønsker å trekke med alle land som har midler til å delta i disse målrettede låneprogrammene for å fremme infrastruktur (for eksempel høyhastighetstog, energiinvesteringer, rørledninger og vannbehandling), ut fra at slik infrastruktur er et solid grunnlag for rask utvikling. Men det gjelder kun land som ikke pålegger politisk-økonomiske betingelser (i motsetning til Det internasjonale nasjonale valutafondet og Verdensbanken).

Dette var det grunnleggende utgangspunktet for å etableringen av den asiatiske banken for infrastruktur og investeringer som i dag har rundt hundre medlemmer. Blant sistnevnte er land som Frankrike, Tyskland og Storbritannia, men selvfølgelig ikke USA, som på ingen måte kan kontrollere denne institusjonen, slik de har blitt anklaget for å gjøre med Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Tvert imot, Kina, den største aksjonæren i Asian Infrastructure Investment Bank, har et absolutt forbud mot vetorett for sin del.

Kinesiske lån har blitt kritisert for å ha presset land til å ta på seg overdreven gjeld, og dermed plassere seg selv i en situasjon med avhengighet, eller til og med avstå fra forvaltningen av viktige offentlige eiendeler for å kompensere for eventuell refusjon av mislighold (dette er eksempelvis Sri Lanka når det gjelder den største havnen der). Det er sant at disse lånene noen ganger representerer en enorm andel av disse landenes bruttonasjonalprodukt. Når de erkjenner dette, har kineserne oftest blitt enige om å revidere og reforhandle disse programmene, og har til og med uttrykt vilje til å kansellere og avskrive noe gjeld.

Det må erkjennes at disse kredittene også i stor grad tjener interessene til Kinas økonomi, spesielt når de blant annet lar Kina øke og sikre sine forsyninger av olje eller gass, men alltid ut fra prinsippet om gjensidig fordel. Gjennom sitt Silk Road Initiative er Kina også anklaget for å eksportere sin myke kraft, særlig rettssystem et og utdanningsmodellen (betraktet som den mest effektive i verden, ifølge rangeringen fra den siste undersøkelsen til Programme for International Student Assessment (Program for internasjonal studentvurdering) utført av Organisasjonen for Økonomisk samarbeid og utvikling). Dette er en beskyldning som vi ikke bør ta vel imot når vi vet hvordan USA bruker sine transnasjonale selskaper til å spre sine verdier, livsstil og ideologi, og når vi ser hvordan de bruker sine egne nasjonale lover på områder utenfor eget territorium for å sanksjonere utenlandske banker eller konkurrerende selskaper.

Kulturelt hevder Kina at de respektere alle andre sivilisasjoner og ønsker å berike seg selv gjennom kontakt med dem. På det juridiske nivået lover de å bekjempe korrupsjon i gjennomføringen av programmene (og ikke å bruke det siste som påskudd for å sette rivaler i vanskeligheter). Nylig har Beijing til og med bidratt til å opprette flere internasjonale domstoler, som er så upartiske som mulig, for å opprettholde gode relasjoner og som er ansvarlige for å løse tvister knyttet til lån og investeringer.

Som en konsekvens av dette, har silkeveien på få år, blomstret: 124 land har allerede signert assosiasjonsavtaler, sammen med 24 internasjonale organisasjoner, som totalt representerer mer enn to tredjedeler av verdens befolkning. Vi vil her insistere på at dette programmet er ment å holde alle politiske hensyn utenfor. Som «åpent for alle land» har det grunnleggende sett, ingen andre mål, enn felles utvikling.

La oss også nevne partnerskapene som Kina har inngått med forskjellige land, med søkelys på økonomisk  samarbeid og bygging av frihandelssoner i fokus, fra et mangesidig perspektiv. Fordi den utgjør den største handelsavtalen i verden til nå, er Regional Comprehensive Economic Partnership mest spektakulær av alle. Det er en frihandelsavtale som ble undertegnet 15. oktober 2020, med de ti medlemslandene i Association of Southeast Asian Nations, pluss Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, som representerer rundt tre milliarder innbyggere og nesten 30 prosent av globalt bruttonasjonalprodukt.[vi]

Dette er selvsagt en suksess, spesielt etter at president Trump avskaffet en konkurrerende traktat, ved at den utfordrer USAs hegemoni, spesielt siden handel og investeringer ikke lenger vil være i dollar, men i de nasjonale valutaer til partnerne. Det forventes at Washington vil reagere, blant annet gjennom å styrke militære allianser med India, Japan og Australia, og ytterligere demonstrasjoner av marinestyrker, hvis klare mål er å prøve å omringe Kina ved å okkupere og hindre dets maritime ruter. På denne bakgrunn er det svært sannsynlig at den nye amerikanske administrasjonen ledet av president Biden vil forsterke «våpenkappløpet» som en gang tjente til å få Sovjetunionen i kne. Men denne farlige opptrappingen er ikke lenger nok til å imponere et Kina med god økonomisk helse og med tilstrekkelig avskrekkende våpen.

I tillegg har Kina utviklet sitt diplomatiske nettverk kraftig (nå det største i verden, foran det i USA) og dens diplomater er stadig mer til stede og aktive på den internasjonale scenen. Dette er ikke bare for å støtte den geopolitiske strategien, ettersom det også har måttet møte stadig mer aggressive svertekampanjer.

Hvordan «avglobaliserer» Kina på sin egen måte?

Globalisering har, som vi vet, vært en velsignelse for kapitalistene. Ved å tilby dem muligheten til å bryte ned verdikjeder og produsere stadig flere segmenter i lavlønnsland, har det gjort dem både i stand til å heve profittrater som har en tendens til å falle og å opprettholde (ganske dårlig) levestandarden til de fattige klassene, med hjelp fra kredittsystemet.

Finansialisering har økt sosiale ulikheter, som har nådd nivåer uten sidestykke i historien, og undergravd suvereniteten til stater og nasjoner. Helsekrisen forårsaket av COVID-19-pandemien har vist kostnadene ved å bli avhengige i sektorer som er helt avgjørende for mennesker. Endelig er miljøkostnadene ved globalisering nå så høye at de kommer i konflikt med bevaringen av en beboelig planet på kort sikt – for ikke å snakke om i den aller nærmeste fremtid, gjennom risiko for spredning av epidemier. Utfordret av helsekrisen, og rystet av folkelige opprør over hele verden (fra India til Libanon til Colombia), når det kapitalistiske systemet for øyeblikket sine grenser.

Kina har riktignok hatt en enorm fordel av denne kapitalistiske globaliseringen, men det er like sant at de gjorde det ved å fastsette vilkårene, og dette startet med kontrollen av utenlandske direkte investeringer og kapitalbevegelser. Kinesiske myndigheter er fullstendig klar over at fordelene ved denne globaliseringen krymper og, med dem, økonomisk vekst. De vender seg derfor mer og mer til hjemmemarkedet, selv langt innenfor det nasjonale territoriet.[vii]

La oss fremfor alt håpe at de vil sikre at det nye regionale, omfattende økonomiske partnerskapet ikke fører til de samme negative konsekvensene som globaliseringen. Respekten for den felles utviklingspolitikken bør gå i retning av tett kontroll med slike virkninger, det vil si at et land som utvikler seg kan bli mer autonomt og importere mindre. Dette er paradokset, men også det som står på spill når det gjelder Silkeveien: dette programmet tar sikte på å øke produktsirkulasjonen og internasjonal sjø- og landhandel, men ved å fremme bygging av andre infrastrukturer enn transport, det bør og kan fremme flytting ved å legge grunnlaget for reindustrialisering og utvikling av energiproduksjon.

Etter vårt syn er dette uten tvil et aspekt som ikke er tydelig nok formulert i fremføringen av Kinas offisielle oppfatning av globalisering. Mens vitenskapelig og kulturell utveksling er gunstig, fører kommersiell og fremfor alt finansiell globalisering oss inn i blindveier. På samme måte ville en delvis endring av det produktive paradigmet til fordel for «lavteknologi», som er mindre kapitalintensivt og mer tilgjengelig for lokale brukere, i stor grad lette relokalisering, så vel som miljøvern.

Til syvende og sist ser vi at det er kapitalismen i seg selv som blir umulig å opprettholde. Dømt til uopphørlig akkumulering, passer ikke kapitalismen på en planet med begrensede ressurser. Ved sitt eget vesen skaper den stadig større og mer sjokkerende ulikheter. Den ødelegger alle former for sosial samhørighet og til og med mange av individene selv. Kina har tatt sjansen på å bruke dynamikken i det kapitalistiske systemet for å bryte ut av sin logikk og for å utvikle seg raskt, ved å kontrollere dens motsetninger og avgrense dets ødeleggende virkninger.

Markedssosialisme i «kinesisk stil» vil gradvis og stadig sterkere måtte bevege seg bort fra kapitalismen hvis den skal legemliggjøre en virkelig alternativ vei for hele menneskeheten.[viii] Og dette er nettopp Kinas ambisjon: ifølge høytstående kinesiske embetsmenn, og enda mer eksplisitt i dag var lånet fra kapitalismen bare en måte å «krysse elven», og vil bare være en veldig lang «omkjøring», mer eller mindre som den nye økonomiske politikken (NEP) burde ha vært for V.I. Lenin, på veien mot kommunisme.[ix]

Oversatt av Terje Valen, fredag 22. oktober 2021.


[i] Se samlingen av taler: Xi Jinping, Construisons une communauté de destin pour ‘Humanité, [La oss bygge et skjebnefellesskap for menneskeheten] (Beijing: Central Compilation & Translation Press, 2019, side 439. De andre sitatene fra president Xi Jiaoping i denne artikkelen er også fra den samme samlingen.

[ii] Xi, samme bok.

[iii] Se Tony Andréani, Le «Modèle chinois (Paris: L’Harmattan, 2018.

[iv] Zhiming Long, Zhiuan Feng, Banxi Li og Rémy Herrera, «U.S.-China Trade War: Has the Real «Thief» Finally Been Unmasked?», Monthly Review 72, no. 5 (October 2020), side 32-43.

[v] See, on the main U.S. interventions in Latin America and the Caribbean, the appendices to Rémy Herrera, Les Avancées révolutionnaires en Amérique latina – Des Transitions socialistes au XXIe siècle? [Den revolusjonære framgangen i Latin-Amerika – de sosialistiske endringene i det 21. århundre], (Lyon: Paragon, 2010).

[vi] Brunei, Cambodia, Indonesia, Laos, Malaysia, Myanmar, Philippines, Singapore, Thailand, and Vietnam.

[vii] Rémy Herrera and Zhiming Long, «The Enigma of China’s Economic Growth,» Monthly Review 70, no 7 (December 2018), sidene 52-62. Se also Rémy Herrera and Zhiming Long, la Chine est-elle capitaliste? (Paris: Éditions Critiques, 2019.)

[viii] Tony Andréani, and Zhiming Long, «On the Nature of the Chinese Economic System,» Monthly Review 70, no 5 (October 2018), sidene 32-43.

[ix] See Tony Andréani, Le socialisme est (a) venir, 2 vols. (Paris: Syllepse, 2001-2004; Tony Andréani, Dix Essais sur le socialisme du XXIie siécle (Paris: Le Temps des Cerises, 2011, 2011).

USAs dødelige økonomiske krig

Monthly Review

September 2021 (Volume 73, Number 4)

by The Editors

(Sep 01, 2021)

I juli 2021 brøt populære protester ut på Cuba for første gang på en generasjon, med en hendelse som hadde preg av Washington over det hele (Helen Yaffe, «Hva skjer egentlig på Cuba?» Novara Media, 20. juli 2021). Den umiddelbare bakgrunnen for disse protestene var USAs innstramming av den sekstiår lange embargoen midt i COVID-19-krisen, ved hjelp av Donald Trump-administrasjonens innføring av 243 ekstra økonomiske sanksjoner mot Cuba, deretter videreført av Joe Bidens administrasjon.

Den siste innstrammingen av den økonomiske blokaden på Cuba, pluss de lignende økonomiske sanksjonene rettet mot Venezuela, som resulterer i titusenvis av dødsfall der, kan bare forstås i sammenheng med den nye epoken med økonomisk krigføring, som USA har sluppet løs på målrettede land. For litt over et og et halvt tiår siden, i 2004, lanserte Washington en helt ny strategi for finanskrig, med opprettelsen innen det amerikanske finansdepartementet av Office of Terrorism and Financial Intelligence, sammen med Office of Intelligence and Analysis – the første etterretningskontor i verden som var tildelt en finansavdeling.

Disse nye organisasjonene i det amerikanske finansdepartementet skulle være hovedkvarter for en storslått strategi som utnyttet Washingtons økonomiske innflytelse, basert på den amerikanske dollarens rolle som den hegemoniske valutavalutaen, for å kutte den økonomiske sirkulasjonen til målrettede stater. Mer enn 60 prosent av alle globale valutareserver er denominert i amerikanske dollar, som også spiller en overveiende rolle i internasjonale valutatransaksjoner. Som en del av sin «regelbaserte internasjonale orden» har dette har gjort det mulig for USA å lskape et tvangsmessig globalt rammeverk som utvider amerikansk finansjurisdiksjon til alle land, økonomiske enheter og personer, på et hvilket som helst punkt, som er engasjert i amerikanske dollar-transaksjoner hvor som helst i verden.

Nærmere bestemt har Washington pålagt strenge regler for overholdelse av amerikanske standarder til alle verdens banker. De har gitt seg selv retten til å utpeke ethvert land, enhver økonomisk enhet eller person i verden som en «terrorist»-organisasjon eller individ, eller som medskyldig i terrorisme. Seksjon 311 i U.S. Patriot Act, vedtatt av den amerikanske kongressen, gir finansdepartementet i USA myndighet til å utpeke enhver bank over hele verden som en «dårlig bank», underlagt amerikanske økonomiske og juridiske sanksjoner.

Siden 2016 har Global Magnitsky Act autorisert Washington til å sanksjonere alle individer i ethvert land i verden som den fastslår bryter med menneskerettighetene, og til å fryse deres aktiva. Det amerikanske finansdepartementet har fått full tilgang til SWIFT-systemet (Society for Worldwide Interbank Financial Transactions) som muliggjør internasjonale transaksjoner i amerikanske dollar, og dermed gjort mulig amerikansk overvåking av de fleste internasjonale dollarbørser. Ledelsen har utstedt nær hundre ordrer (executive orders) for å gjøre forskjellige land til mål for økonomiske sanksjoner. Som et resultat av dette har USA satt i verk flere økonomiske sanksjoner ved flere anledninger enn alle andre land i verden til sammen (Jesse Van Genugten, «Conscribing the Global Banking Sector», Berkeley Business Law Journal, 2019, 156).

Som en del av sin imperiestrategi har det amerikanske finansdepartementet for tiden utpekt rundt førti land/regioner der de viktigste nasjonalstatlige mål for angrep befinner seg. Disse er inkludert i finansdepartementets sanksjonsprogrammer og dets liste over land som på forskjellige måter har motstått seg eller unnlatt å overholde amerikansk makt. Det amerikanske finansdepartementets liste over spesielt utpekte statsborgere og blokkerte personer, som er mer enn 1500 sider lang, inkluderer alle de økonomiske enhetene og personene knyttet til målrettede land som Washington har uthevet for behandling med røde bokstaver.

Denne listen inneholder nå omtrent 6300 offisielle mål, der listen fra 2018 har fått tillegg som er åtte ganger så mange som listen fra 2002 («Oppdatering ved årsslutt for sanksjoner i 2019», Gibson Dunn, 23. januar 2020; Lauren Smith, «USAs pålagte økonomiske sanksjoner, ”MR Essays, 10. mars 2020). I henhold til dette systemet er alle finansinstitusjoner i verden nå tvunget til å følge restriksjonene som finansdepartementet i Washington har innført eller bli klassifisert som medskyldige til hvitvasking av penger og terrorhandlinger, og kraftig bøtelagt (eller utpekt som mål) av USA.

I praksis betyr dette at verdens største finansinstitusjoner, som banker og forsikringsselskaper, nå er tvunget til å overvåke sine egne transaksjoner og verdens finansielle system daglig for å beskytte sine aktiva mot amerikanske sanksjoner. Derfor har nesten alle de store bankene blitt tvunget til å støtte Washingtons finanskrig mot de land som er pekt ut som mål. På denne måten har Cubas turistindustri, tilgang til valuta og muligheten til å kjøpe sprøyter under en pandemi, nå i stor grad blitt stengt.

Venezuela er i mellomtiden avskåret fra rederiene som er nødvendige for å flytte oljen, på grunn av de amerikanske økonomiske sanksjonene som ble pålagt både rederiene selv og forsikringsselskapene som forsikrer lasten. Det er umulig for dem å motta nødvendig teknologi, tjenester og varer for å opprettholde oljeproduksjonen, samtidig som de blir fratatt den viktigste maten og medisinsk importen til befolkningen.

Lignende begrensninger i økonomisk sirkulasjon opplever alle de andre landene USA utpeker som mål. Det er mange eksempler på amerikansk omdanning av finans til våpen i denne nye formen for beleiringskrigføring rettet mot forskjellige nasjoner i det globale sør. Rundt 2006 møtte USAs finanssekretær for Office of Terrorism and Financial Intelligence, Stuart Levey, hundrevis av ganger med banktjenestemenn over hele verden for å få hele det globale banksystemet til å isolere Iran og andre land som er erklært lovløse av USA.

Som Juan C. Zarate, tidligere viseminister i finansdepartementets kontor for terrorisme og finansiell etterretning, og en av hovedarkitektene for det nye systemet for finansiell krigføring, forklarer i sin bok Treasury’s War: The Unleashing of a New Era of Financial Warfare i 2013. «En serie betegnelser ble skapt for å bygges opp som et finansielt crescendo, og skape et internasjonalt finansielt miljø som for sin egen skyld ville avvise risikoen ved å gjøre forretninger med Iran [eller en annen» useriøs stat «]. Amerikanske ordrer ville identifisere og ut peke finansiering som støttet terror som mål … som ville bli matchet av betegnelser i FN. Deretter ble Irans banker blottstilt og målrettet – én om gangen” (303).

7. september 2006, kuttet den amerikanske statskassen den iranske banken Saderat fra det internasjonale finanssystemet. Dagen etter ble banken offisielt utpekt som en terrorfinansieringsinstitusjon under presidentens kjennelse nummer 13224. I 2019 toppet den amerikanske finanskrigen mot Iran seg med det amerikanske finansdepartementets betegnelse av Irans sentralbank, Bank Markazi, som en terrorfinansieringsorganisasjon («Amerikanske sanksjoner Irans sentralbank,» Iran Primer, United States Institute of Peace, 20. september 2019; Zarate, Treasury’s War, 303, 332).

Allerede i 2005 hadde finansdepartementet utpekt Banco Delta Asia, en liten bank i Macau (Kina), som en «dårlig bank» i sitt forsøk på å isolere Nord-Korea økonomisk og kommersielt, og sette i gang et elektrisk støt i banksamfunnet internasjonalt og spesielt true kinesiske banker. Umiddelbart ble Banco Delta Asia omgjort til en finansiell paria. Nord-koreanske kontoer ble stengt over hele Asia. Alle andre banker over hele verden begynte å omstrukturere økonomien for å sikre overholdelse av amerikanske direktiver.

CIA-direktør Michael Hayden kalte handlingen «en presisjonsstyrt ammunisjon fra det tjueførste århundre», og spredte frykt gjennom det globale finanssystemet (Zarate, Treasury’s War, 244). I de senere årene har finansdepartementet, justisdepartementet og andre amerikanske reguleringsbyråer bøtelagt slike sentrale vestlige finansfirmaer som BNP Paribus, HSBC, Credit Suisse, Barclays, Standard Chartered og andre med 11 milliarder dollar i avsluttende klage- eller forliksavtaler for ikke fullt ut overholder amerikanske regler med hensyn til amerikanske utpekte mål (Elizabeth Rosenberg et al., «The New Tools of Economic Warfare», Center for New American Security, 2016, 11).

I 2017 påla Washington den kinesiske telekomprodusenten ZTE en straff på 1,19 milliarder dollar for å unngå amerikanske sanksjoner mot Iran og Nord-Korea, noe som fikk aksjene til å stupe (Alex Capri, «Why US Sanctions Are So Lethal», Diplomat, 23. februar 2018).

Direkte og gjennom sine allierte har USA fortsatt å konfiskere og fryse milliarder – i noen tilfeller titalls milliarder – dollar i aktiva fra målrettede land, inkludert Iran, Libya og Venezuela. Dette inkluderer USAs beslag av det venezuelanske oljedistribusjonsselskapet CITGO i USA og (med støtte fra Storbritannia) de venezuelanske gullreservene i London.

I april 2019 sanksjonerte det amerikanske finansdepartementet Sentralbanken i Venezuela, Banco Central de Venezuela, og plasserte den på listen over spesialdesignede statsborgere og blokkerte personer, og begrunnet dette på grunnlag av Banco Central de Venezuelas støtte til Venezuelas valgte regjering under Nicolás Maduro, som Washington har uttalt å være «illegitim» («Treasury Sanctions Central Bank of Venezuela and Director of the Central Bank of Venezuela,» US Department of Treasury, 17. april 2021).

Ifølge Ashi Moshiri, Chevrons tidligere toppsjef i Venezuela, «sier denne sanksjonen: «Du tar kontakt med den venezuelanske sentralbanken, vi [USAs finansdepartement] kommer etter deg'» («New U.S. Sanctions on Venezuela til Choke Off (strupe) Government Finances,” New York Times, 17. april 2019).

Zarate advarer på de avsluttende sidene av Treasury’s War om at etter hvert som amerikansk økonomisk dominans forsvinner, vil dollarhegemoniet synke. På et tidspunkt i fremtiden kan andre makter, særlig Kina, bli tvunget til å svare på samme måte og skape en finansiell verdenskrig. Likevel er det klart at det nåværende todelte økonomiske krigsregimet i Washington er fast bestemt på å fortsette å bruke dette våpenet fullt ut i et desperat forsøk på å opprettholde det amerikanske imperiet. I prosessen blir verdens befolkning holdt som gisler, med hundrevis av millioner som daglig lider under den amerikanske finansmaktens arroganse.

Oversatt av Terje Valen, onsdag 20. oktober 2021.

Bill Gates på Sikkerhetskonferansen i München i 2017

Sikkerhetskonferansen i München[i]

Bill Gates München, Tyskland 17. februar 2017

SOM FORBEREDT

«Takk, David [Miliband].[ii]

Det er flott å være her i dag. Da jeg for 20 år siden bestemte meg for å gjøre global helse til fokus for mitt filantropiske arbeid, forestilte jeg meg ikke at jeg ville snakke på en konferanse om internasjonal sikkerhetspolitikk. Men jeg er her i dag fordi jeg tror at våre verdener er tettere knyttet sammen enn de fleste skjønner.

Her er ett eksempel. Jeg bruker mye av tiden min på arbeidet med å utrydde polio. Vi har gjort utrolige fremskritt. Av de 125 landene der polio var endemisk, har 122 land eliminert sykdommen. Bare Afghanistan, Pakistan og Nigeria har aldri vært poliofrie. Og det er ikke tilfeldig. Krigssoner, og i andre sammenhenger der det finnes ustabile stater,  er de vanskeligste stedene å eliminere epidemier. De er også noen av de mest sannsynlige stedene de kan oppstå – som vi har sett med ebola i Sierra Leone og Liberia, og med kolera i Kongo-bassenget og Afrikas horn. Så for å bekjempe globale pandemier må vi også bekjempe fattigdom.

Det er også sant at den neste epidemien kan stamme fra dataskjermen til en terrorist som har til hensikt å bruke genteknologi for å lage en syntetisk versjon av koppeviruset. . . eller en super smittsom og dødelig influensastamme. Poenget er at når vi ignorerer koblingen mellom helsesikkerhet og internasjonal sikkerhet setter vi oss selv i fare.

Enten det skjer på grunn av en naturtilfeldighet eller av en terrorist, sier epidemiologer at et luftbårent patogen i rask bevegelse kan drepe mer enn 30 millioner mennesker på mindre enn et år. Og de sier at det er en rimelig sannsynlighet for at verden vil oppleve et slikt utbrudd i løpet av de neste 10-15 årene.

Det er vanskelig å tenke på en katastrofe av den størrelsesorden, men det skjedde for ikke så lenge siden. I 1918 drepte en spesielt virulent og dødelig influensastamme mellom 50 millioner og 100 millioner mennesker. Du lurer kanskje på hvor sannsynlige disse dommedagsscenarioene egentlig er. Det faktum at en dødelig global pandemi ikke har skjedd i nyere historie, bør ikke forveksles med bevis på at en dødelig pandemi ikke vil oppstå i fremtiden.

Og selv om den neste pandemien ikke er på omfanget av influensaen i 1918, ville det være klokt å vurdere den sosiale og økonomiske uroen som kan oppstå hvis noe som Ebola ville trenge seg inn i mange store bysentre. Vi var heldige at det siste Ebola -utbruddet ble stanset før det gjorde det.

Den gode nyheten er at med fremskritt innen bioteknologi kan nye vaksiner og legemidler bidra til å forhindre at epidemier sprer seg ut av kontroll. Og de fleste tingene vi må gjøre for å beskytte mot en naturlig forekommende pandemi, er de samme tingene vi må forberede oss på i forbindelse med et forsettlig biologisk angrep.

Først og viktigst må vi bygge et arsenal av nye våpen – vaksiner, medisiner og diagnostikk. Vaksiner kan være spesielt viktige for å begrense epidemier. Men i dag tar det vanligvis opptil 10 år å utvikle og lisensiere en ny vaksine. For å dempe dødsfall fra et hurtiggående luftbårent patogen betydelig, må vi redusere det betydelig – til 90 dager eller mindre.

Vi tok et viktig skritt i forrige måned med lanseringen av et nytt offentlig-privat partnerskap kalt Coalition for Epidemic Preparedness Innovations. Håpet er at CEPI vil gjøre verden i stand til å produsere sikre, effektive vaksiner så snart nye trusler dukker opp.

Det virkelig store gjennombruddspotensialet ligger i fremvoksende teknologiplattformer som utnytter de siste fremskrittene innen genomikk for å redusere tiden det tar å utvikle vaksiner dramatisk. Dette er viktig fordi vi ikke kan forutsi om den neste dødelige sykdommen vil være en vi allerede kjenner, eller noe vi aldri har sett før.

Uten å bli for teknisk, skaper disse nye plattformteknologiene i hovedsak et transportmiddel for syntetisk genetisk materiale som instruerer cellene dine til å lage en vaksine inne i din egen kropp. Og det flotte er at når du har bygget en vaksineplattform for ett patogen, kan du bruke den igjen for andre patogener. Du trenger bare å erstatte noen få gener.

Denne fleksibiliteten og gjenbrukbarheten ville kutte vaksineutviklingen og godkjenningstiden betydelig. Og vi kan bruke denne nye vaksineteknologien på andre sykdommer som er vanskelig å behandle, som HIV, malaria og tuberkulose.

550 millioner dollar som lanserte CEPI er bare en forskuddsbetaling. Vi vil trenge betydelig mer støtte fra regjeringer for å finansiere forskning og utvikling som er nødvendig for å realisere det som denne nye teknologien kan gi.

Selvfølgelig vil ikke den forebyggende kapasiteten til en vaksine hjelpe hvis et patogen allerede har spredd seg ut av kontroll. Fordi epidemier raskt kan slå rot på de stedene som er minst utstyrt for å bekjempe dem, må vi også forbedre overvåkinga.

Det starter med å styrke grunnleggende folkehelsesystemer i de mest sårbare landene. Dette har en dobbel fordel. Det forbedrer vår evne til å forhindre, oppdage og svare på epidemier. Og det gjør det mulig for oss å bryte syklusen av fattigdom og sykdom som er roten til så mye ustabilitet i verden. Vi må også sørge for at hvert land gjennomfører rutinemessig overvåking for å samle og verifisere opplysninger om sykdomsutbrudd.

Og vi må sørge for at land deler informasjon i tide, og at det er tilstrekkelige laboratorieressurser for å identifisere og overvåke mistenkte patogener. Vi kan bygge videre på laboratorienettverket som er på plass nå for polio, i tillegg til et nytt nettverk av feltområder og laboratorier som vil hjelpe oss å bedre forstå årsakene til barnedødelighet i fattige land.

Den tredje tingen vi må gjøre er å forberede oss på epidemier slik militæret forbereder seg på krig. Dette inkluderer smittespill[iii] og andre beredskapsøvelser, slik at vi bedre kan forstå hvordan sykdommer vil spre seg, hvordan folk vil reagere i panikk og hvordan vi skal håndtere ting som overbelastede motorveier og kommunikasjonssystemer.

Vi trenger også utdannet medisinsk personell som er klar til raskt å avgrense en epidemi, og bedre koordinering med militæret for å hjelpe til med logistikk og for å sikre områder. Ebola -epidemien kunne ha vært mye verre hvis amerikanske og britiske myndigheter ikke hadde brukt militære ressurser til å bygge helsesentre, administrere logistikk og fly folk inn og ut av berørte land.

Det er oppmuntrende at globale allianser som G7 og G20 begynner å fokusere på pandemisk beredskap, og at ledere som forbundskansler Merkel og statsminister Solberg kjemper for helsesikkerheten. Ved utgangen av dette året forventes det at 67 land har fullført uavhengige vurderinger av deres epidemiske beredskap.

Men det er ikke nok penger til å hjelpe de fattigste landene med epidemiforberedelse. Ironien er at kostnaden for å sikre tilstrekkelig pandemisk beredskap over hele verden anslås til 3,4 milliarder dollar i året – men det forventede årlige tapet fra en pandemi kan løpe så høyt som 570 milliarder dollar.

Pandemier er alles problem – og som ledere kan vi ikke ignorere det. Tenk hvis jeg fortalte deg at et eller annet sted i denne verden er det et våpen som eksisterer – eller som kan dukke opp – som er i stand til å drepe titusenvis, eller millioner av mennesker, bringe økonomier til stillstand og kaste nasjoner i kaos. Du vil si at vi må gjøre alt for å samle opplysninger og utvikle effektive motforanstaltninger for å redusere trusselen.

Det er situasjonen vi står overfor i dag med biologiske trusler. Vi vet kanskje ikke om våpenet er menneskeskapt eller et naturprodukt. Men en ting kan vi være nesten sikre på. En sterkt dødelig global pandemi vil oppstå i våre liv.

Da jeg var liten, var det egentlig bare en eksistensiell trussel verden sto overfor. Trusselen om en atomkrig. På slutten av 1990-tallet hadde menneskene med best forståelse godtatt at klimaendringene representerte en annen stor trussel for menneskeheten.

Jeg ser at trusselen om dødelige pandemier er oppe på nivå med atomkrig og klimaendringer. Å gjøre seg klar for en global pandemi er like viktig som kjernefysisk avskrekking og å unngå en klimakatastrofe. Innovasjon, samarbeid og nøye planlegging kan dempe risikoen dramatisk ved hver av disse truslene.

Det faktum at færre mennesker dør i konflikter nå enn noen gang i menneskets historie, er det direkte resultatet av valg som er tatt av det internasjonale samfunnet – blant annet gjennom innsats som Münchens sikkerhetskonferanse. Det globale gode vilje som fremgår av det historiske klimamøtet i Paris for et år siden gir oss en sjanse til å forhindre de verste effektene av klimaendringer.

Muligheten nå er å utvide samarbeidet til pandemisk beredskap. Vi har fått en god start på innovasjon med lanseringen av CEPI. Når vi reflekterer over lærdommene med Ebola, er det en felles enighet om tingene vi må investere i. Jeg er optimistisk om at vi et tiår fra nå kan være mye bedre forberedt på en dødelig epidemi – hvis vi er villige til å legge en brøkdel av det vi bruker på forsvarsbudsjetter og nye våpensystemer i epidemien.

Når den neste pandemien rammer, kan det være en annen katastrofe i menneskehetens annaler. Eller det kan være noe helt annet. En ekstraordinær triumf for menneskelig vilje. Et øyeblikk da vi nok en gang beviser at vi sammen er i stand til å ta verdens største utfordringer for å skape en tryggere, sunnere og mer stabil verden. Til syvende og sist er valget vårt.

Takk skal dere ha.»

Vi kan merke oss at Gates taler på en sikkerhetskonferanse og omtaler virus/pandemi som våpen og som angrep på linje med atomkrig og at tiltakene mot virus er forberedelse på å møte et virusangrep og derfor må være på linje med midler som blir satt i verk ved atomangrep, enten ved at «vi» blir angrepet med virus, eller at vi går til angrep med virus når hele vår befolkning er vaksinert, mens «fienden» ikke er det. Dette kan forklare det enorme presset for å få alle vaksinert, så langt ned i aldersgruppene som en klarer å få folk med på.

Det sier også sitt at Stoltenberg snakket på konferansen og at der var noen interessante innlegg i etterkant, blant annet av den russiske representanten på konferansen.[iv] The Guardian hadde også rapport om innlegget til Gates og det kan være verd å legge merke til de siste avsnittet i deres artikkel.[v] «The Bill and Melinda Gates Foundation published an Ipsos Mori poll saying that 71% of Britons aged between 16 and 75 are more concerned about the spread of infectious diseases such as Ebola or Zika than war with other nations. Just over two-thirds said they were concerned about war, while 83% said violent terrorist attacks were their main concern.» (Bill og Melinda Gates Foundation publiserte en spørreundersøkelse fra Ipsos Mori som sier at 71 % av briter mellom 16 og 75 er mer bekymret for spredning av smittsomme sykdommer slik som Ebola eller Zika enn krig med andre nasjoner. Litt over to tredjedeler sa at de var bekymret for krig, mens 83 % sa at voldelige angrep fra terrorister var det som bekymret dem mest.») Dette viser at det ville være en god taktikk å spille på denne frykten.

Samlet ser det virkelig ut som tiltakene mot corona-pandemien har vært et krigsspill – en har gått fra germgame til et virkelig spill med verdens befolkning som prøvekaniner. Det kan forklare hvorfor corona-tiltakene ble satt i gang på udemokratisk vis og utviklet videre på samme måte, mens et samstemmig globalt kor av toneangivende medier har kjørte en sammenhengende skrekk-kampanje siden mars 2019 og kritikk har vært systematisk sensurert og angrepet på det groveste. Det kan også forklare at det noen steder har blitt brukt militære styrker og at nedstenging av samfunnet har vært så viktig, pluss at en har forsøkt å få aksept for å bruke portforbud, et typisk virkemiddel i krig og ved store opptøyer og opprør.

Og siste, men ikke minst. Gates egentlige ærend er å få åpnet de offentlige kasser til hans store sugerør.

Bill Gates sitt innlegg og kommentarene til dette, pluss noter er funnet og oversatt av

Terje Valen, mandag 18. oktober 2021.


[i] Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Eit eksempel på kva medlemmene der driv med er Mareike Ohlberg som har tilknytting til denne sikkerheitskonferansen og var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States[xi] då ho var med og skreiv boka Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen. Daidalos 2020. https://www.tvalen.no/2021/02/22/den-skjulte-handa-korleis-kina-kjempar-mot-dei-columbiske-statane-sin-verdsdominans/

Et annet eksempel: Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[xii]  Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Men det var altså på en slik konferanse Bill Gates framførte sitt innlegg i 2017.

[ii] https://en.wikipedia.org/wiki/David_Miliband . Det går fram av biografien at Miliband har gått gradene i engelske Labour party, støttet krigen i Syria og ivret for tropper på bakken der, og at han er medlem av Trilateral Commission. Fra 2013 har han ledet International Rescue Committee og har vært kritisert for arbeidet sitt der – se https://www.theguardian.com/global-development/2021/jun/19/david-miliband-charity-international-rescue-committee-white-supremacy-allegations

[iii] https://www.technologyreview.com/2018/05/30/2746/its-fiction-but-america-just-got-wiped-out-by-a-man-made-terror-germ/

[iv] https://www.nato.int/cps/en/natohq/opinions_141632.htm . Ellers finner du en oversikt over alle som hadde innlegg på konferansen i 2017, og innleggene deres, med kommentarer. https://securityconference.org/en/msc-2017/speeches/

[v] https://www.theguardian.com/technology/2017/feb/18/bill-gates-warns-tens-of-millions-could-be-killed-by-bio-terrorism

Om menneskeretter – uighurenes og andres

USA skal  nå opprette et «tribunal» som skal vise at uighurene blir herset med og det muligens foregår folkemord på dem fra den kinesiske staten. Men jeg mener at det burde bli opprettet et tribunal som undersøker den fryktelige diskrimineringen av etterkommerne av slavene i USA.

Kehinde Andrews skriver i boka The New Age of Empire – How Racism and Colonialism Still Rule the World (2021). «Ved å gjøre krisen på grunn av narkotiske stoffer på 1980-tallet i til et rasespørsmål, gikk regjeringen løs på svarte samfunn, oversvømte naboskap med politi og fengslet et uhørt stort antall hovedsakelig afrikansk-amerikanere for ikke-voldelige narkotikaforbrytelser. Dette var et felles konservativ-liberalt prosjekt …». «I løpet av de siste førti årene har fengselsbefolkningen i USA svulmet opp med 500 prosent, nesten bare ved å fengsle hovedsakelig afrikansk-amerikanere for ikkevoldelige narkotikaforbrytelser». «… med massefengslingen og den utrolige grad av statlig vold mot svarte menn … er det antatt at det, på grunn av dette, finnes 1,5 million færre svarte menn i USA enn der skulle ha vært.» Det var under Clinton-administrasjonen (1994) at den beryktete kriminal-loven som akselererte denne utviklingen, ble vedtatt.[i]

Den siste grundige oversikten over folk som ble drept i Stalin-epoken finnes nå i J. Arch Getty og Oleg. V. Naumov The Road to Terror – Stalin and the Self-Destruction of the Bolsheviks, 1932-1939, 1999.[ii] Når de regner inn alle registrerte døde kommer de til 2 millioner. Dette er ille og det er naturlig at det kritiseres og for så vidt fordømmes. Men vi har altså et system i USA som sannsynligvis har drept 1,5 millioner svarte i løpet av en generasjon. Dette systemet er fremdeles i funksjon og dreper rundt 50 000 svarte menn hvert år.

Det skulle ha vært nedsatt en internasjonal gruppe som undersøkte det folkemordaktige amerikanske systemet som ser ut til å ha tatt livet av 1,5 millioner fargete menn. Denne gruppen skulle også ha undersøkt de drapene som USA (med allierte) sin økonomiske krigføring (sanksjonene osv.) påfører folkene i verden som er utsatt for disse. En kunne ha begynt med drapet på de 500 000 irakiske barna og fulgt opp med en undersøkelse av overdødelighet på grunn av sanksjoner, i alle land som hadde blitt utsatt for det og er utsatt for det nå. Så kunne de tatt for seg hvordan det USA-ledete økonomiske systemet i verden tar livet av 9 millioner mennesker årlig og det dør et barn ca. hvert 10. sekund på grunn av mangel på mat og vann.

Men det fantastiske er at det settes i gang debattserier og skrives talløse avisartikler og bøker om det som skjedde for mer enn 80 år siden i Sovjet-Unionen, og at myndighetene i USA organiserer en gruppe som skal undersøke menneskerettighetsbrudd i Kina, mens det som har skjedd i løpet den siste generasjonen i USA, og som fortsatt pågår, nesten ikke får noen oppmerksomhet og i hvert fall ikke blir allment fordømt.

Terje Valen, fredag 15. oktober 2021.


[i] Nevnte bok, side xv.

[ii] Side 591-592.

Columbisme, nazisme og Syria

Utvikling av omgrep og rett forståing av verda

Vi lagar omgrep for å forstå og fortelje om tinga og prosessane i verda. Vi kan lage omgrepa meir eller mindre systematisk, men i alle tilfelle går det føre seg slik at vi sansar mest mogleg om ein ting eller ein prosess slik dei går føre seg inne i ein heilskap av andre ting og prosessar. Berre med omfattande kunnskap om alle sider ved tinga og prosessane og deira utviklingshistorie i samband med resten av  verda (universet) er det mogeleg å gå vidare i prosessen med å skape omgrepa våre om dei. Fordi vårt eige utgangspunkt i verda er avgrensa må vi og ta reie på mest mogleg av det som det kollektivet vi lever i, menneskeslekta, erfarer og har erfart, slik dette er nedteikna og brakt vidare i form av samtalar, fortellingar og representasjonar i bøker og andre lagringsmedia.

Når vi har samla alt vi kan av informasjon er neste trinn å trekke frå dei trekka ved tinga og prosessane som skjuler den vesentlege grunnen til å tinga og prosessane er/utviklar seg slik dei gjer. Det kallar vi ein abstraksjonsprosess. Gjennom den kjem vi fram til det vesentlege ved tinga og prosessane som forklarar kvifor dei er som dei er, kvifor dei har utvikla seg til dette og innan kva for rammer dei endrar seg og vil måtte utvikle seg vidare dersom omgjevnadene ikkje gjer det umogleg.[i] Men både dei indre menneskeskapte vilkåra og dei ytre vilkåra kan endre seg så mykje at denne utviklinga ikkje kan finne stad. For menneska kan det skje ved ein kjernefysisk krig eller ved at ein enorm asteroide treff jorda.

Så er det slik at viss du ikkje har nok kunnskap om noko, eller om du ser bort frå viktig kunnskap, så gjer du falske abstraksjonar, og framstiller saken feil. Men viss du har denne kunnskapen og skjuler han medvite når du framstiller saka, så lurer du folk. Eg meiner at dei abstraksjonane som vi nå stort sett får presentert når det gjeld menneskehistoria gjennom dei siste fem hundre åra, gjennom alle slags media, stort sett er falske abstraksjonar og skjuler det vesentlege og gjer det umogleg å forstå kva som eigentleg går føre seg. Dei er grunnleggande eurosentriske og tener til å sameine finanskapital og arbeidarklasse i dei columbiske sentralmaktene i kampen mot alle som vil bryte ut av dette systemet. Det gjer det umogeleg å utvikle ein korrekt politikk for frigjering av undertrykte nasjonar og menneske i verda. Meininga med omgrepet den columbiske epoken eller columbismen, er å komme nærare meir korrekte abstraksjonar og framstillingar av historia. Det gjer at vi blir betre til å ta rette standpunkt i politiske spørsmål slik at vi kan påverke historia i mest mogleg menneskeleg retning.

Omgrepet columbisme

Eg meiner at den verdskjende geografen, Halford Mackinder, var på rett spor, i høve utviklinga av verdshistoria, då han i 1904 kalla tida etter 1492, då Columbus kom til Amerikas, for den columbiske epoken i verdshistoria. Han hadde først og fremst i tankane at heile verda var «oppdaga» og faktisk tala delt mellom nokre «kvite» stormakter. Derfor tenkte han også at den columbiske epoken då var slutt. Men han nemnte ikkje ein annan  kunnskap som vi har om denne epoken, nemleg dei metodane dei «kvite» stormaktene brukte for å legge resten av verda under seg og bruke han til eigen fordel.[ii]  

Desse metodane begynte med Columbus andre reise, då han og broren sette i gang eit arbeid for røve så mykje rikdom ut av det området (Hispaniola) dei hadde «oppdaga», som dei kunne. Alt i alt førte det til at dei rundt 8 millionar opphavlege innbyggarar som var blitt «oppdaga» ikkje fans eit par generasjonar seinare. Denne folkemords-, røveri-, undertrykkings- og utbyttingspolitikken, eller holocaust-politikken, har sidan prega heile den columbiske epoken. Dei verste utslaga av denne politikken var i Amerikas og Australia, men det finnast tallause eksempel på dei også i Afrika og i Asia. Godt kjend er Belgisk Kongo til dømes. Eit av dei siste eksempla er USA sine sanksjonar mot Irak som drap 500 000 barn. Og same columbiske politikken fører til at det døyr eit barn av svolt og sjukdom kvart 5 sekund i verda og at rundt ein milliard menneske eksisterer under eller på kanten av det dei treng for å leve. USA og deira allierte sine økonomiske krig mot statar som dei ikkje har kontroll med slik at dei kan utbytte dei, i form av sanksjonar, er eit viktig bidrag til at dette skjer.

Nazisme og columbisme

Stephen Gowans, som har gjeve ut kanskje den beste boka om krigen i Syria,[iii] har skrive ei samanlikning mellom dei «kvite» maktene rundt Nord-Atlanteren si handsaming av dei områda dei etter kvart erobra, med Nazi-Tyskland si jødeutrydding – eller holocaust, og med det som skjer i Syria.

I Tyskland jobba Hitler og nazistane med å overtyde fleirtalstyskarane om at den marxistiske ideologien, som millionar av tyske arbeidarar støtta, var ein trojansk hest som jødane brukte for å kunne opprette politisk herredømme over den tyske majoriteten. Hitler hata marxistane fordi dei fremja solidaritet mellom arbeidarar over nasjonale grenser. Når marxistane hevda at arbeidarklassen ikkje har noko land og at arbeidarar i all land måtte sameine seg og at det fans ei grunnleggande antagonistisk motseiing mellom arbeidarklasse og borgarskap, så oppfatta Hitler det som ein styggedom mot den tanken han hadde kjær: at tyskarane var ein einskapleg, stor og mektig rase som naturen hadde bestemd skulle herske over mindre mektige nasjonar. «Berre med tysk einskap kunne den store draumen om tysk leiarskap, forrang og det å vere uunnverleg – for å låne ord som Washington bruker for å omtale sine eigne aspirasjonar for globalt hegemoni – bli oppnådd.»[iv]

Gowans gjennomgår så utviklinga av Hitler sitt syn på jødane ut frå det han skreiv i Mein Kampf. Frå å meine at dei berre var menneske med ein annan religion gjekk han etter kvart over til å tru at dei var ein annan rase. Det var først og fremst den sionistiske retninga som hevda at jødane var ein nasjon som overtydde han om at det var slik og dei var ein nasjon som var skild frå den tyske. Og i tillegg påstod han at den framande jødiske nasjon hadde begynt å underminere den tyske rasen innanfrå ved å spreie den internasjonalistiske og splittande marxistbasillen.[v] Jødar og jødedom blei så slått saman med marxismen, sosialdemokratiet og internasjonalismen. Samstundes påstod han at den internasjonale finansen også var jødane sitt verk, med sine aksjemarknader og sitt demokrati. Det var ikkje berre han som tenkte dette på denne tida. Det var fleire blant eliten i Europa som meinte at jødane stod bak kvar einaste revolusjon, medrekna den franske i 1789.

Ein typisk representant for denne eliten var fascistvenen, Winston Churchill. Han var ein varm forsvarar av den herskande klassen sine privilegia og det britiske imperiet si diktatoriske undertrykking av koloniane. Han roste Mussolini og gjorde det klart at sympatiane hans gjekk mykje sterkare til fascismens forsvar av klasse-, rase- og kjønnsdiskriminering, som passa han og hans klasse, enn til det bolsjevikiske prosjektet som gjekk inn for å fjerne diskrimineringa.

Etter ein visitt til Roma 1927 talte Churchill varmt om Mussolini si fascistiske rørsle. «For ein mann!» uttalte han med entusiasme. «Eg har tapt hjartet mitt … fascismen har gjort heile verda ei teneste.» Så la han til at viss eg hadde vore italienar «Er eg sikker på at eg hadde vore med (fascistane) heilt frå byrjinga av deira sigerrike kamp mot dei nederdrektige appetittane og lidenskapane til leninismen».[vi] Og han understreka også seinare, fire år etter at Hitler hadde komme til makta, kor lojaliteten hans låg, då han i det engelske Underhuset sa at «Eg vil ikkje late som eg ville ha vald kommunismen viss eg måtte velje mellom kommunisme og nazisme».[vii]

Nett som Hitler var Churchill ein rasist som trudde på at den kvite rasen var overlegen og hata medlemmer av «rasar» og nasjonar som den europeiske eliten såg på som mindreverdige. Han beskreiv indianarar som «eit ufyseleg folk med ein ufyseleg religion». Palestinarar var «ufyselege hordar som ikkje åt mykje anna enn kamelskit.»[viii] Han sa at «han trudde verkeleg ikkje at svarte folk var så dyktige og effektive som kvite» og at han hata «folk med skrå auge og sideflette.»[ix] Laurence James skreiv at då han var midt i tjueåra «Hadde Churchill absorbert det vanlege rasedogmet som peika ut den anglo-saksiske rasen som på eineståande vis er kvalifisert til å herske,»[x] noko som berre var forskjellig frå Hitler si tru når de gjeld nokre detaljar. Øydelegginga av ikkje-europearar i koloniane var akseptabelt, for ikkje å sei rett ut ønskjeleg, slik Churchill såg det, eit argument som Hitler og mange europearar, medrekna til og med nokre sosialdemokratiske gigantar, mellom dei, «reformsosialisten» Edvard Bernstein, ville applaudere. Churchill kremta om at det ikkje var gjort mykje gale mot «dei raude indianarane i Amerika eller dei svarte folka i Australia». Det var berre slik at «ein sterkare rase, ein rase av ein høgare grad, ein meir verdsvis rase» hadde « komme inn og tatt deira plass.»[xi] Dette var Hitler sin ideologi, men like mykje ideologien til den europeisk kolonialismen og dei mange forkjemparane for han. Fleire av dei er sett opp til og forsvart til denne dag, mens Hitler ikkje er det. Lawrence James, som altså har skrive ei bok om Churchill, håper at lesarane ikkje vil dømme han for hardt. Det er sjølvsagt utenkjeleg at vi skulle seie det same om Hitler.

I motsetnad til den vidt omtykte Churchill er Hitler rakka ned på fordi han gav den europeiske koloni-ideologien ein utilgjeveleg vri. Han vendte den mot Europa sjølv då han prøvde å bygge eit stort imperium i Europa i ein skala som dei imperia Amerika bygga gjennom kontinental ekspansjon og England bygga i det Fjerne Austen. Viss vi ser bort frå geografien der denne ideologien blei anvendt, så var ideane til Hitler dei same som dei ideane som hadde spora den europeiske delinga av verda i koloniar og interessesfærar. Karl Korsch, ein tysk emigrant og kommunist, skreiv i 1942 at «nazistane har heilt enkelt utvida dei metodane som hittil har vore reservert for innfødde eller ville som lever utanfor sivilisasjonen, til dei siviliserte europeiske folka.»[xii] Marxisten Aimé Césaire frå Martinique peika også på at nazismen heilt enkelt var eit uttrykk for den europeiske kolonialismen som blei vendt innetter.

« Folk er overraska, dei er indignerte. Dei seier:’ Kor rart! Men ikkje ta det så tungt – det er nazisme, det vil ta slutt»’ Og så ventar dei og håpar; og dei gøymer sanninga for seg sjølv, at det er barbarisme, den ytste barbarisme, krona på all barbarisme som summerer opp alle dei daglege barbarismane; at det er nazisme, ja, men at før dei var offera for han, så var dei medlauparane hans; at dei tolererte nazismen før han blei påført dei sjølve, at dei unnskylda han, lukka auga for han, legitimerte han, fordi han inntil då hadde blitt anvendt berre på ikkje-europeiske folk; at dei har kultivert den nazismen, at dei er ansvarlege for han, og at, før han overfløymde heile den vestlege sivilisasjonsbyggnaden i det blodraude vatnet sitt, fløymer ut, renn og dryp for kvar sprekk.»[xiii] Og Césaire legg til at det Vesten «ikkje kan tilgjeve Hitler for, er ikkje brotsverket sjølv, brotet mot menneskeheita, det er ikkje nedverdiga av mennesket i seg sjølve, men fordi det er eit brot mot den kvite mannen, at den den kvite mannen er blitt nedverdiga, og at Hitler anvendte ei europeiske prosedyrane som til då hadde vore reservert for arabarane, i Algerie, ‘cooliane’ i India og «niggarane» i Afrika.

For Churchill var indiarane i Fjerne Austen askyelege folk; for Hitler var slavarane i Europa like avskyelige. Churchill rettferdiggjorde utryddinga av dei opphavlege bebuarane i Amerika og Australia fordi dei blei erstatta av ein overlegen rase. Mens Hitler rettferdiggjorde sine planar for å slavebinde slavarane og utrydde jødane fordi dei var undermenneske som måtte gi rom for ein overlegen rase. Sven Lindquist forklarte samanhengen mellom nazi-metodane og den europeiske kolonialismen med ei litterær allusjon. «Det som vart gjort i hjarte av det svarte, blei tatt opp att i hjarte av Europa,»[xiv]

Eit viktig trekk ved columbismen i Tyskland og i Syria

For å angripe marxismen, som mange tyske arbeidarar støtta, slo Der Führer saman arbeidarklassen sin ideologi med judaismen, ei tru som dei fleste tyske arbeidarane ikkje kunne identifisere seg med fordi dei for det meste var romersk-katolske, lutheranar eller ateistar. Tanken var å diskreditere marxismen ved å framstille han som ein ideologi som var skapt av ein religiøs minoritet for å lure fleirtalet og vinne over det. Gowens går så vidare og forklarar korleis denne metoden også blir brukt krigen mot den syriske regjeringa.

Hovudtanken her er å lage ein myte om at ein minoritet prøver å dominere ein majoritet ved å fremje ein likskapsideologi som nektar for viktigheita av det skiljet som skil ut minoriteten. Derfor såg Hitler det slik at jødane prøvde å dominere ikkje-jødane ved å skape og fremje en marxistisk tankemåte som såg på språklege, etniske, religiøse og nasjonale forskjellar mellom arbeidarar som ei avsporing frå deira felles økonomiske interesser.

Når det gjeld situasjonen i Syria var USA mot Baath-folka sin panarabisme  av same grunn som Hitler gjekk mot den marxistiske internasjonalismen: fordi målet for både panarabismen og marxismen var å bygge ein einskapsfront av undertrykte folk mot den felles fienden deira.

Hitler skreiv i Mein Kampf at han i åra 1913 og 1914 uttrykte den meininga … at problemet med å sikre framtida til den tyske nasjonen er problemet med korleis marxismen kan bli utrydda. Han sa at marxismen var det viktigaste problemet i Tyskland. Og han sa at sjølve grunnlaget for at nazipartiet eksisterte under hans leiing var å stanse den vellukka frammarsjen til marxistane. Hitler si oppgåve var å overtyde fleirtalet av tyskarane, der mange støtta marxismen for å slutte seg til det synet at Tyskland var ein overlegen nasjon som var tvinga til å utvide livsrommet sitt til ulempe for underlegne nasjonar – eller bli utrydda sjølve. Derfor aksepterte han det sionistiske synet at jødane var ein nasjon heller enn berre ein religiøs fellesskap. Deretter framstilte han det som i røynda var eit politisk skilje mellom to klasse-ideologiar, marxismen og ideologien til den tyske adelen og borgarskapet, som eit raseskilje der den jødiske «rasen» stod for arbeidarklassen sin ideologi og den tyske «rasen» stod for ideologien til junkerane (dei store jordeigarane) og dei tyske industrileiarane og finansfolka. Marxismen blei merka som ein «jødisk doktrine». Leiarane av sosialdemokratiet var jødar. Det blei hevda at jødane kontrollerte den sosialdemokratiske pressa. Den marxistiske internasjonalismen var skapt av Karl Marx. Den marxismen som blei praktisert i Russland blei kalla jøde-bolsjevisme. Marxismen var lik judaismen og judaismen til marxisme. Slik Hitler såg det kunne dei to bli sett på som to sider av same pengestykke.

Målet til Hitler med å sette marxismen lik judaismen av å få marxismen til å sjå ut for den tyske arbeidaren som noko framand, noko skapt av ein minoritet som ikkje passa medlemmer av  noko anna – og heilt ut overlegent – nasjonen. Men der var også noko farleg ved dette som var skapt at dei jødiske hovuda, det var ikkje berre produktet av ein framand rase: marxismen var ein ny måte for lure tyske arbeidarar til underkasting under den jødiske «rasen». Hitler skreiv at marxismen prøver systematisk å levere verda inn i hendene til jødane.[xv]

Gowans, som her eigentleg har krigen i Syria som hovudsak, skriv at den same metoden blir brukt i og om Syria. Han meiner at det, i tillegg til USA, er fire ideologiske retningar som har spela dei største rollene under Wall Street sin krig mot dei syriske regjeringane både til Bashar al-Assad og faren hans, Hafez. To av desse oppstod då den arabiske verda møtte den europeiske kolonialismen. Det er den sekulære arabiske nasjonalismen og sunnipolitisk Islam til den Islamske brorskapen. Den første av disse ville sameine heile den arabiske nasjonen som var tilfeldig delt opp av dei europeiske kolonistane, og skape ein sjølvstendig sekulær arabisk stat. Denne retninga tok makta i Syria i 1963 etter at offiserar frå Baaths arabiske sosialistparti tok makta der. Dei ville ha ein stat som ikkje låg under dei columbiske okkupantane. Frå då av har denne staten og leiarane der vore sett på som ein fiende av dei columbiske statane. For USA sin aukande dominans var dei særleg farlege fordi dei ville sameine 400 millionar arabarar til ei sjølvstendig stat utanfor USA og dei andre columbiarane si rekkevidd. Dermed ville dei kontrollere verdas viktigaste oljefelt. Saman med andre, mellom anna søsterpartiet i Irak, kunne dei då utfordre heile hegemoniet til USA i Vest-Asia og Nord-Afrika og innføre programma til Baath-rørsla som var einskap, fridom og sosialisme. Den sosialismen det var snakk om var innretta på å fri arabarane frå utbyttinga til imperialistane og ha statleg styring av økonomien og velferd for folket.

USA sin aggresjon i området begynte tidleg. I slutten av april  1951 blei Mohammad Mossadegh vald til statsminister i Iran. Den 1. mai nasjonaliserte han det store Anglo-Iranian Oil Company. Då blei iransk olje straks boikotta av Vesten og leiinga i USA stansa Mossadeghs forsøk på å inngå avtalar med uavhengige oljeselskap. Iran miste mest alle inntekter frå oljen sin. Regjeringa i USA slo først ikkje heilt handa av det iranske styret, og gav dei litt hjelp for å dekke eit valutaunderskott. Men då Eisenhower blei president i USA i 1952 og John Foster Dulles blei utanriksminister og broren Allen Dulles sjef for CIA tok det berre 7 månader før Mossadegh blei styrta av eit kupp leia frå USA.[xvi] Dette har sidan kjenneteikna USA sin politikk i området. Alle som prøvde å komme ut or den columbiske interesse- og utbyttingssfæren har blitt møtt med aggressive mottiltak. Og Israel har vore brukt som eit amerikansk landliggande hangarskip i området for å sikre den columbiske dominansen. Då Baath-partiet kom til makta i Irak starta også USA ein tiårs lang kampanje med invasjonar og økonomisk krig for å stanse Iraks eksperiment med arabisk nasjonalisme, prosessen fekk namnet av-baathifisering. Og det er det same som har skjedd med Syria.

Den andre viktige ideologiske og politiske krafta i Syria, og fleire stader i dei arabiske landa, var det politiske Islam til den Muslimske brorskapen. Det utvikla seg også i motsetnad til den europeiske kolonialismen. Men dei ville redde arabarane frå vestleg (columbisk) dominans ved å bygge ein stat som bygga på einskap ut frå religion og ikkje frå språk. Dei ville ha ei vending attende til  rein islam som var ei retning frå de første generasjonane etter Muhammed, kalla salaf. Av det kjem omgrepet salafistar. Dei såg på Baathpartiet sin sekulære stat, som ikkjereligiøs, og dermed såg dei på denne staten også som ein fiende og ikkje berre dei utanlandske imperialistane. Det har gjort at dei også innimellom har alliert seg med og vorte brukt av columbiarane mot den sekulære arabiske nasjonalismen, slik det nett skjedde i stort monn i Syria over fleire tiår. Brorskapen gjekk til væpna opprør mot den syriske staten fleire gonger, mellom anna i 1982 og det var også det som skjedde i 2011. Columbiarane i England og USA har heile tida pleia kontakt med dei. Brorskapen sine leiarar blei invitert til London i 2006 som del av ein «Nasjonal redningsfront» som organiserte ein konferanse som oppmoda til regimeendring i Syria. Og i 2007 var USA, som det heiter, fast om bord.[xvii] Då uroa begynte i 2011 i Syria hadde Brorskapen for lenge sidan fått pengar og våpen frå desse. Heilt frå først stund spela dei ei aktiv og væpna rolle i det som eigentleg var relativt avgrensa demonstrasjonar mot Assad-styret, utan større oppslutnad blant fleirtalet av det syriske folket. Alt dette er godt dokumentert av Gowans, mellom anna gjennom frigjorte dokument frå kongressen i USA.

I Syria er det to dominerande religiøse grupper, den største er sunniane og den minste er alawittane som er ei uortodoks shiagruppering. I Baathpartiet var det mange alawittar, men partiet sitt program var å skape ein sekulær syrisk stat der alle religiøse grupper samarbeider og Assadane sørga for at mange sunniar fekk leiande poster i deira stat, mellom anna i regjeringa og i militæret. Partiet sin politikk er nasjonalt sjølvstende for Syria og alle arabarar og statleg kontroll med økonomien og arbeid for mindre forskjellar og velferd for innbyggarane, noko som er til hinder for imperialistisk utbytting. Derfor må columbiarane kjempe for regimeendring der.

Hitler ønska at tyskarane skulle oppfatte marxistane som jødar, ikkje som leiarar av ei arbeidarklasserørsle mot herskarane i Tyskland. På same måte ønskjer Washington at sekulære arabiske nasjonalistar (Assad) skal bli oppfatta av sunnifleirtalet som alawittar og av Irak sin shiamajoritet som sunniar og ikkje som leiarar av ei panarabisk rørsle mot Vestens dominans. Og på denne måten teiknar både nazipropagandaen og den vestlege propagandaen frigjeringsideologiar som ideologiar for rase, religiøs og sekterisk dominans.

Den intelligente columbiske og amerikanske påverknadsagenten, Cecilie Hellestveit[xviii], gir sjølvsagt eit heilt anna bilete av saka i boka si Syria – En stor krig i en liten verden, Pax forlag, 2017. Her er hennar syn representert ved eit sitat frå Michael Ignatiev som står over første kapittel: «Both Irak and Syria are a fissile mixture of etnicities and religions thrown together after Versailles by departing French and British imperialists and only kept together by Baathist tyranny and violence.» (Både Irak og Syria er ei lettsplitteleg blanding av etniske grupper og religionar som berre blir halde saman av baathpartia sitt tyranni og vald.» Hellestveit bygger opp heile boka si på denne lettgjennomskodelege løgna for dei som kjenner historia. Difor er boka eit eurosentrisk columbisk makkverk og ein gedigen falsk abstraksjon.

Mitt poeng med denne artikkelen er å vise at vi treng omgrepet columbisme for forstå heile verdshistoria i dei siste vel 500 åra. Det er ein periode der kvite vestlege makter har herska over verda med dei mest gruelege middel, myrderiar, folkemord, røveriar, slavearbeid, den mest groteske utbytting osb. Nazismen er eit uttrykk for den columbiske metoden, men brukt innanfor den kvite fellesskapen. Det kan ikkje tilgjevast, men det gjer det mogleg for oss å forstå litt av det som har ramma resten av verda i denne perioden.

Dessutan set det mange ting rett perspektiv. Vi forstår då kvifor alle land, område, personar osb. som har kjempa og som kjempar for å halde seg utanfor eller komme ut av den øydeleggande columbiske sfæren, blir svartmala og kalla alle dei stygge orda vi kan finne på. Og vi skjøner at dei columbiske sanksjonane som USA går i spissen for og vasallane følgjer opp er typiske for heile perioden og at oppheving av desse og avvikling av columbismen er naudsynte vilkår for at verda skal kunne utvikle seg til ei leveleg stad. Og vi skjøner kvifor vi som høyrer til innanfor denne sfæren blir opplært til å hate og angripe alle som dei mordariske columbiske leiarane i USA ønskjer å kunne halde under hælen sin og å stø dei som er med på USA si side. Dette har også stort sett prega utdelinga av Nobels fredspris ganske lenge.

Terje Valen, torsdag 7. oktober 2021.


[i] Dette er forklart omfattande og nøye av til dømes Bertil Ollman i Dance of the Dialectic – Steps in Marx’s Method, (232 sider), 2003, særleg i kapittel 5 og av Lucien Sève i hans monumentale bok Penser avec Marx aujourd’hui (bind III) – «La philosophie»? (705 sider), 2014. For ein kortversjon av denne, sjå https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Utviklingen%20av%20Marx%20dialektiske%20logikk%20ved%20arbeidet%20med%20Kapitalen.htm.

[ii] https://www.tvalen.no/2021/09/23/eit-anticolumbisk-blikk-pa-historia/

[iii] Stephen Gowans Washington’s Long War on Syria (278 sider), 2016. Boka er ei gullgruve for alle som vil forstå regimeendringar osb., ikkje berre i Syria, men allment sett. I innleiinga og oppsummeringa finn vi konsentrert myke av innhaldet som er handsama i detalj inne i boka. Det første kapittelet tar føre seg korleis dei arabiske frigjeringsrørslene, kalla arabisme, oppstod i motstand og kamp mot vestlege imperialistiske inntrengar, som England, Frankrike og USA. Det andre kapitlet tar opp heile den vestlege imperialismen sitt arbeid for regimeendring der det oppsto statar utenfor deira kontroll. Og korleis imperialistane, med USA i spissen, har støtta seg på dei mest reaksjonære religiøse rørslene, som dei islamittiske wabitane i Saudi-Arabia og sionistane i Israel, for å kjempe ned fridomsrørslene blant arabarane. Dette starta på 1950-talet og har fortsett sidan mot alle som ikkje har bukka for USA med allierte. Det tredje kapitlet tar opp kva som prega opprøret i 2011 og dokumenterer at dette var særs godt førebudd av USA og England gjennom støtte til det islamske brorskapet som ville nedkjempe dei sekulære statane om området for å opprette rettruande islamsk-salafitiske stater og som derfor allierte seg med imperialistane for å nå dette målet. Kapittel fire avkreftar at det fans moderate opprørarar i Syria. Dei fredelege demonstrasjonane var svært små og hadde mest ikkje støtte blant fleirtalet i landet og opprøret blei frå første stund væpna og leia av den muslimske brorskapen. Og stønad frå USA med allierte i regionen begynte straks. Pengar og våpen fløyma inn. Det femte kapitlet omhandlar alliansane dei sekulære opprørsleiarane mot imperialismen hadde og dei imperialistiske statane og deira allierte sin kamp mot desse. Både Syria og Iran har til dømes grunnlover som understreker at dei er sjølvstendige statar som kjempar mot utanlandsk dominans. Medan wahabitane i Saudi-Arabia aldri har hatt denne haldninga, men tvert imot allierte seg med imperalistane for å fremje måla til dei despotiske herskarane sine. Dette siste blir omhandla i kapittal seks. Det sjuande kapitlet handlar om korleis imperialistane splittar for kunne herske i området. I den samanhengen som eg er mest oppteken av her er kapittel åtte svært viktig og interessant. Her går Gowan nemleg inn på det som eg kallar dei columbiske metodane og den columbiske ideologien. Han viser at desse, som blei brukt av dei kvite på dei farga over heile verda er lik dei som Hitler og nazistane brukte på dei kvite i Europa under 2. verdskrigen og samanliknar Hitler sitt syn på jødar og slavarar, med Churchill sitt syn på indianarer, afrikanarar og «folk med skeive auger». Dette er bjelken i auget på heile den reaksjonære retninga som set likskapsteikn mellom nazismen og alle dei som gjennom historia har kjempa for å halde seg utanfor columbisk dominans, medrekna Russland/Sovjet med Stalin og andre som dei eurosentriske columbiarane hatar. Så kjem kapittel ni der det blir dokumentert over all tvil at USA er eit plutokrati eller om du vil eit oligarki, og at det såkalla amerikanske demokratiet er eit skodespel. Så denne boka treng alle som vil forstå kva som skjer i verda og vite meir om kva columbisme i dag er.

[iv] Same bok, side 197-198.

[v] Etter mi meining legg Gowans litt for lite vekt på Hitler sitt raseri fordi marxistane gjennom si oppfatning av at nasjonen var splitta i samfunnsklassar med grunnleggande antagonistiske motsetningar seg imellom, hindra det einskaplege, jernharde folkelegemet som nazistane ville skape. Det er rett at Hitler også såg på den proletariske internasjonalismen som skadeleg, men den indre klassekampen var nok ein enno større fare for realiseringa av prosjektet hans som på overflata var at den ariske rase skulle herske i verda, men som i grunnen var at det tyske finansoligarkiet skulle gjere det. Når Gowans bruker omgrepet eliten, så er det i så måte ikkje heilt presist fordi det skjuler den reelle klassekarakteren til både nazismen og heile den columbismen som også nazismen er eit uttrykk for.

[vi] Same bok, side 199, der Gowans viser til Michael Dickenson, «Winston Churchill: The Imperial Master», Counterpunch, 28. januar, 2015.

[vii] Same bok, side 199, der Gowans viser til «The Churchill you didn’t know,» The Guardian, 28. november, 2002.

[viii] Same bok, side 199, der Gowans viser til Gariakai Chengdu, «Winston Churchill: Britain’s ‘Greatest Briton’ let etter seg ein arv med global konflikt og brot mot menneska,» Global Reasearch, 23. januar, 2016.

[ix] Same bok, side 199, der Gowans viser til Richard Toye. Churchill’s Empire: The World that Made Him and the World he Made. St. Martins Griffen, 2011.

[x] Same bok, side 199, der Gowans viser til Lawrence James, Churchill and Empire: A Portrait of an Imperialist (Pegasus Books, 2015).

[xi] Same bok, side 200, der Gowans viser til Gariakai Chengdu, «Winston Churchill: Britain’s ‘Greatest Briton’ let etter seg ein arv med global konflikt og brot mot menneska,» Global Reasearch, 23. januar, 2016.

[xii] Same bok, side 200, der Gowans viser til David Olusoga og Caspar W. Erichsen, The Kaiser’s Holocaust: Germany’s Forgotten Genocide and the Colonial Roots of Nazism, Faber and Faber, 2010, side 329.

[xiii] Same bok, side 200-2001, der Gowans viser til Aimé Césaire, Discourse on Colonialism (Monhly Review Press, 2000), 36.

[xiv] Same bok, side 200-2001, der Gowans viser til Svend Lindquist, The Dead Do Not Die: Exterminate All Tje Brutes and Terra Nullius, The New Press, 2014, side 178.

[xv] Hitler sitt syn er stort sett teke frå Mein Kampf.

[xvi] Sjå David Horowitz, USA og den tredje verden – Søkelys på amerikansk utenrikspolitikk II, Pax forlag 1966, særlig side 71-74. Horowitz avsverga seinare det han hadde skrive i Free World Colossus som var tittelen på boka i USA, men boka står trygt på kjeldene sine som seinare er bekrefta i fleire andre verk.

[xvii] Sjå Christopher Davidson, Shadow Wars – The Secret Struggle for the Middle East, 2016, sidene 310-347. Ei interessant bok om tilhøva i heile området, sjølv om ho manglar ein del viktig dokumentasjon som Gowers har.

[xviii] Cecilie Hellestveit var då også tilsett i den kjende amerikanskNATOistisk tenketanken, Atlantic Council, då ho skreiv boka, og er ein høgt verdsett person av det norske «forsvaret» som stadig meir ligg direkte under amerikansk dominans og nokon vil påstå, kommando.

Då Sovjet blei oppløyst og tatt inn den columbiske sfæren

Det går ein debatt i avisa Klassekampen no om «Totalitære regimer, massemord og moralsk medansvar». Her eit innlegg i debatten, som eg tenkjer elles ikkje kjem fram. Eg har tidlegare prøvd å få inn ein kronikk i avisa om kva det columbiske systemet er og kva det har påførd folk i verd, men det var ikkje avisa interessert i.

I 2000 gav dåverande professor i russiske studie og historie ved New York University, Stephen F. Cohen,[i] ut boka Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia. Her gjennomgår han Russland si historie etter Sovjet-Unionens oppløysing i 1991. Boka kom i oppdatert utgåve i 2001. I forordet skriv han: …, denne boka startar i dei tidlege 1990-åra med at dei leiande politikarane i USA og deira støttespelarar set i gang eit dårleg gjennomtenkt og i siste instans øydeleggande korstog for å omforme det etterkommunistiske Russland til ‘det slags Russland som vi ønskjer oss’, og ho sluttar no midt i 2001 med at dei same misjonærane forsett den same omsynslause jakta etter ‘det framtidas Russland som Amerika drøymer om’.[ii]

Så siterer han påstandar, alle i tida  1997-2001, frå ei rekkje journalistar; ein økonom og ein vitskapsmann innan politikk, pluss USA sin visepresident Al Gore frå 1998 som gir uttrykk for same haldning som alle dei andre.

 «Optimisme råder blant alle dei som har god kjennskap til det som går føre seg i Russland».

Al Gore og alle dei andre visste sjølvsagt kva som gjekk føre seg i Russland, og deira meining var at det gav grunn til optimisme for USA sine leiarar. Og kvifor det? Etter mi meining fordi dei trudde at det gjekk rette vegen med å få Russland (og dei andre delane av det tidlegare Sovjet) inn att i den USA-leia columbismen, etter at heile dette området klarte å bryte ut av den columbiske sfæren i 1917 og bygge ein moderne, industrialisert stat med vel utbygd utdanning, helsevesen og kultur.

Men folket i Russland hadde ikkje nokon grunn til optimisme ut frå det som skjedde i på 1990-talet, og grunnen finn vi i utsegnene under her.

«Vi vil minne verda på at overgang kan drepe.»

Leiar for Raude Krossen i det tidlegare sovjetiske Georgia, 1996.

«Russland er ein sone med økonomisk katastrofe.»

Dei russiske økonomane N. Petrakov og V Perlamutrov.

«Det er openbart at Russland i dag er i den djupaste krisen i heile si historie.»

Aleksei Podberedskin, russisk nasjonalistleiar, 1999.

«Ein menneskeleg krise av monumentale proporsjonar oppstår i det tidlegare Sovjet-Unionen, 1999.»

FN sitt Utviklingsprogram, 1999.

«Som eit resultat av Jeltsin-perioden har alle dei grunnleggande sektorane av staten vår, økonomien, kulturen og det moralske livet har blitt øydelagd eller røva. … Vi  høyrde at store reformar fann stad i landet vårt. Dei var falske reformar fordi dei førte til at meir en halvparten av innbyggarane i landet vårt blei fattige. … Kva tyder det å fortsette desse reformene? Skal vi fortsette med å røve og øydelegge Russland til ikkje noko er tilbake? … Måtte Gud forby  at desse reformene får fortsette.»[iii]

Aleksander Solsjenitsyn, 2000.

Cohen skriv så at den politiske strategien (grand policy) til USA «ikkje var noko anna enn misjonerande  – eit verkeleg krosstog for å omdanne det etterkommunistiske Russland (saman med fleire andre tidlegare sovjetrepublikkar) til ein slags faksimile[iv] av det amerikanske demokratiske og kapitalistiske system. Dessutan var det ikkje berre eit offisielt prosjekt; det opptok investorar, journalistar og vitskapsfolk også».  I røynda skulle USA lære det eks-kommunistiske Russland korleis det skulle blei eit kapitalistisk og demokratisk land og å kontrollere omdanningsprosessen som ein «overgang».

Lærdommane var enkle, men harde. Økonomisk reform tydde «sjokk-terapi» og hardhendt monetarisme, særleg kraftige sparebudsjett, slutt på forbruks- og velferd-subsidiane frå sovjettida, privatisering av dei russiske statsføretaka og andre aktiva, omgåande utsetting av landets uførebudde produsentar for høgt utvikla utanlandsk konkurranse på heimemarknaden, minimal rolle for regjeringa.

Politisk støtte kom ikkje til å tyde anna enn kraftig støtte til Boris Jeltsin fordi «Jeltsin står for den retninga i Russland som vi ønskjer». I tillegg til gratis instruksjonar som tydde «diktering av den nasjonale økonomiske politikken» lova (den amerikanske) administrasjonen hjelp til å finansiere overgangen, hovudsakleg gjennom lån frå Det internasjonale pengefondet (IMF», om Russland mislukkast med å møte våre vilkår.»[v]

I denne ånda spreidde legionar av amerikanske politiske misjonærar og forkynnarar seg over heile Russland midt på 1990-talet. Finansiert av den amerikanske regjeringa, ideologiske organisasjonar, utdanningsinstitusjonar, slo dei seg ned alle stader der dei kunne få tilhengarar til det «Russland vi ønskjer oss», frå politiske rørsler, fagorganisasjonar, media og skulane. Mellom andre misjonsoppdrag gav USA stønad til den russiske regjeringa sjølv borgarar i USA gav pengar til dei russiske politikarane som dei lika, instruerte ministrar, skreiv lover og presidenten sine dekret, laga undervisningsbøker og tente ved Jeltsins hovudkvarter då Jeltsin skulle attveljast i 1996.[vi]

Som det blei sagt i eit anonymt programmatisk brev som sirkulerte i Washington i 1993 «Nøkkelen til [Russlands] overgang til demokrati er ikkje lenger i deira hender. Han er i våre.»[vii] Blant dei som ville bidra var filantropisten og milliardæren, George Soros, som personleg lovde »å gi midla for å løyse dei presserande problema i russisk økonomi.»[viii]

Cohen har så ei lengre utgreiing, med dokumentasjon, om korleis amerikanske media sine reportasjar frå den russiske revolusjonen i 1917 og utviklinga etter, mest ikkje gav nokon korrekte opplysningar om det som verkeleg skjedde, og han viser, godt dokumentert, korleis det skjedde om att over 80 år seinare. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, berre kommentere at det same har skjedd i alle dei sist krigane USA ha starta også, ikkje minst krigen i Syria. Han viser også til korleis journalistar og redaktørar i samla flokk følgde Clinton-administrasjonen ved høglydt å støtte Jeltsin si grunnlovsstridige stenging av Russlands parlament og så å juble til det væpna angrepet hans på den valde forsamlinga.

Cohen gjennomgår så alle dei nyliberale tiltaka som blei sett i verk utover på 1990-talet og som øydela det russiske samfunnet. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her. Eg vil konsentrere meg om resultata av desse tiltaka.

I The Nation for 7.-14. september 1998 skreiv Cohen følgande (som er sitert i boka hans):

Dei som tiltaka til Jeltsin og hans amerikanske rådgjevarar sette i verk til då hadde ført til var «ein altomfattande økonomisk katastrofe som aldri hadde skjedd før – ein økonomi som i fredstid har vore inne i ein prosess med nådelaus øydelegging i sju år. Brutto nasjonalprodukt har falle med minst 50 % og ifølgje ein rapport, med så mykje som 83 %, investering i kapitalvarer med 80 %, og talet på dyr som gir mjølk og kjøt med 75 %. Med unnatak for energi produserer landet no svært lite; mesteparten av forbruksprodukt, særleg i dei store byane, blir importert.

Så stor er den økonomiske og sosiale katastrofen i Russland at vi no må snakke om ei anna utvikling som ikkje er sett før: bokstaveleg talt ein avmodernisering av eit land i det tjuande hundreåret. Når infrastrukturane i produksjon, teknologi, vitskap, transport, oppvarming, og avlaup går i oppløysing; når titals millionar ikkje får utbetalt opptent løn og rundt 75 % i samfunnet lever under eller knapt over grensa av det dei treng og millionar av dei rett og slett svelt: når mennene si forventa levealder fell ned til femtisju år (som han var på slutten av 1800-talet), underernæring har vorte normalen for skuleungane, og sjukdommar som var utrydda blir epidemiske att og grunnleggande velferdstiltak forsvinn; når sjølv høgt utdanna profesjonelle må dyrke sin eigen mat for å overleve, og godt over halve nasjonen sine økonomiske transaksjonar er bytehandel – alt dette og meir til, er utan tvil prov på ein tragisk attendegong til ei førmoderne tid.»[ix]

Over dette folket, og som eit resultat av den columbiske politikken, vaks det fram ei lita gruppe svært rike oligarkar som røva til seg samfunnet sine rikdomar og som Jeltsin støtta seg på slik at dei kunne tileigne seg stor politisk makt.

Cohen fortel om ei canadisk journalist som blei sendt ut i år 2000 for undersøke korleis det gjekk med hans eige land sin amerikanske måte å hjelpe med til å omforme Russland sine store kollektive gardar til små privateigde gardsbruk. Han fann dette:

«Folka frå Canada var vekk for lenge sidan. Det var også dyra, kornåkrane, traktorane og sjølv veggene og taka av driftsbygnadene. Husa var tømt og røva. … Mesteparten av jordene var fulle av ugras og buskar. Dei hadde ikkje kunne hauste noko på to år.»[x]

Ei 17 år gamal jente i ei anna provinsby som blei spurd om håpa hennar for det nye tusenåret uttalte seg for titals millionar russarar: «Det tjueførste hundreåret? Det er vanskeleg å snakke om det tjueførste hundreåret når du sit her og les under eit stearinlys. Det tjueførste hundreåret har ikkje nokon meining. Her er vi i det nittande.»[xi]

Dette var ei kort samanfatting av resultata av dei om lag 10 åra då Russland var inne i den columbiske sfæren att. Det var eit tiår som var mykje meir drepande og øydeleggande for folket i Russland enn noko dei hadde opplevd før. For hugs at dei enorme øydeleggingane under 2. verdskrigen «berre» varte i rundt 3 år og berre ramma den vesle delen av Russland som stort sett låg vest for ei line mellom det dåverande Leningrad, Moskva, Stalingrad og Odessa. I heile resten av Russland blei det ikkje øydelagd noko. Og columbifiseringa etter oppløysinga av Sovjetunionen varte i vel 10 år og gald heile det russiske territoriet. Og det var ei medviten påført utvikling av dei columbiske leiarane i USA og deira støttespelarar utanfor og inne i Russland. Det er heilt klart at ikkje ein gong 2. verdskrigen kunne måle seg med dette og under Stalin sine utreinskingar var landet samstundes inne i ei rivande økonomisk, sosial og kulturell utvikling for det store fleirtalet av folket.

No var det berre columbisk sundriving av eit velfungerande moderne samfunn som ut frå eigne krefter kunne ha utvikla seg positivt, og ein tilbakegong til ein situasjon for folk flest som minna om slik det hadde vore under tsarveldet på 1900-talet.

Det skjedde ikkje noka endring før etter at Putin kom til makta i år 2000 og vingestekka oligarkane og sette i gong eit atterreising av Russland som fungerande samfunn. Det var eit storverk som blei utført for og av det russiske folket att under hans leiing og ei sikring av grunnleggande menneskerettar som retten til mat og arbeid for folket i landet. Rettar som dei USA-leia reformane hadde tatt frå dei. Og føresetnaden var sjølvsagt at dei amerikanske (og at dei andre) columbiarane vart jaga ut av landet, og at dei russiske oligarkane, som samarbeidde med columbiarane frå USA for å fremje det columbiske systemet inne i Russland, miste den politiske makta si.

Dette har sjølvsagt gjort Putin til ein versting i columbiarane sine auge. Jeltsin, derimot som, med amerikanske «rådgjevarar» på skuldra, sto i spissen for den enorme øydelegginga av det russiske samfunnet, var grunnen til den amerikanske presidentens optimisme med omsyn på utviklinga i Russland. Desse syna blir spreidd av dei leiande columbiarane i USA og deira vasallar over heile verda og til og med fornuftige radikale menneske går på så det susar. Mens det ikkje er mange som snakkar om det enorme brotsverket mot det russiske folket som det columbiske regimeskiftet førte til i Russland.

Eg må gjere fleire grunnleggande omvurderingar av tidlegare oppfatningar ut frå denne analysen. Ein av dei viktigaste er at det var naudsynt og progressivt for dei kinesiske styresmaktene å slå ned den såkalla demokratirørsla som samla seg Tienanmen-plassen den 3. til 4. juni 1989. Viss den hadde fått vind i segla kunne utviklinga i Kina vore meir lik den vi har sett i Russland. Landet hadde då ikkje kunne heve seg ut or fattigdomen før dei hadde kasta ut dei «demokratiske» columbiarane att som under ei regimeendring Kina nok hadde funne moglegheiter til å ta leiinga over «utviklinga» der, slik dei gjorde i Russland. Heile verda skal vere glad for at det ikkje skjedde, og at vi no har ein enormt stor og sterk stat som hevdar Westfalen-prinsippa om nasjonane sin rett til sjølvbestemming opp mot USA-columbismen si regelstyrte ordning som tillèt dei å blande seg inn i alle statar som ikkje dansar etter deira pipe med alle dei middel dei finn for godt der undergraving, sanksjonar, regimeendring og krig er nokre.

Dette for å halde oppe eit system som tillèt at det døyr eitt barn kvart femte sekund av unødvendig svelt og sjukdom og som held ein femtedel av verdas folk i under eller på grensa av naud og svelt i tiår etter tiår samt sørgjer for at skilnadene mellom rike og fattig veks seg stadig større.

Dei diskuterer no nazismen og kommunismen, men det verkeleg totaliserande og svært drepande columbisk-kapitalistisk-imperialistiske systemet som har drepe kvar dag sidan Columbus gjekk i land i Amerika og som drep kvar dag i notida, det slepp lett unna i denne diskusjonen.

Terje Valen, måndag 27. september 2021.


[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Stephen_F._Cohen

[ii] Stephen F. Cohen Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia, 2001, side xiv-xv.

[iii] Cohen 2001, side 3-5.

[iv] Faksimile er ein nøyaktig kopi av et dokument eller noko anna.

[v] Robert E, Rubin i NYT, 21. september 1999. Sjå også Michel Camdessus i Moscow News,15-21 desember, 1999. Når det gjeld «diktere», sjå David E. Sangers rapport om IMF i NYT 10. november, 1999. Sjølv før Clinton-administrasjonen hadde amerikanske misjonærer tildelt IMF en leiande organisatorisk rolle i krosstoget som dei «einaste i verda som har ei relativt klar oppfatning om korleis Russland kan reformere økonomien sin på det mest effektive vis». Jeffrey Sachs i New Republic, 21. desember 1992, side 29.

[vi] Cohen 2001, side 8-9.

[vii] Zbigniew Brzezisinski i Foreign Affairs, hausten 1992, side 33. Eg (Cohenb) siterer her frå ein versjon av eit brev som blei publisert i Moskva i New Times nr. 23, 1993, side 26.

[viii] Scott Horton i Harriman Review, desember 1998, side 30: Soros i Open Society, juni 1992, side 3.

[ix] Cohen 2001, side 169.

[x] Cohen 2001, side 47.

[xi] Same stad.

Eit anticolumbisk blikk på historia

Eg sendte for ei tid tilbake ein kronikk til Klassekampen der eg tok opp det ovan nemnde temaet. Debattredaktøren der var ikkje interessert i det. Så eg publiserte det i den viktigaste antiimperialistiske og radikale avisa i Norden, Ny Dag med Steigan.no. Men eg tenkjer at vi må følgje opp dette fordi det er svært viktig. Særleg fordi avisa Klassekampen no har ein diskusjon om totalitære regime, med lange, reaksjonære innlegg. Derfor ein litt lengre tekst om emnet.

Den verdskjende og svært reaksjonære geografen Halford Mackinder[i] skapte i 1904 omgrepet den columbiske epoken om tida frå Columbus kom til America og fram til Mackinders eigen tid. Han meinte at denne tida då tok slutt. Der tok han feil. Riktig nok var då om lag heile verda «oppdaga», men trua på at Columbus sitt vis for å omgåast den verda han «oppdaga» var slutt, var feil, den fortsette under nye omstende heilt fram til og forbi 500-års»jubileet» for landnåmet i Karibia. Columbus innleia ein periode på over 500 år då dei kvite overklassane i landa rundt det nordlege Atlanterhavet fortsette hans verk. Det som har karakterisert dette verket var folkemord, slaveri og rov og tjuveri av heile den verda som etter kvart blei «oppdaga» i den grad columbiarane klarte å  legge land og folk under sitt herredømme.

Columbus si andre reise

Columbus sin andre reise innleia for alvor den columbiske epoken. I første omgang gjekk det ut over folket på Hispaniola. Det var tre oppgåver Columbus ville løyse. Han ville skaffe slavar og gull og omvende innbyggarane til katolisismen. Han måtte fort gi opp å skaffe slavar fordi indianarane døydde så fort. Så blei gull det viktigaste. Ei system der alle innbyggarane skulle skaffe ei viss mengd gull innan visse korte periodar blei innført. For å få til dette underkua dei folket fullstendig. Metoden kan karakteriserast av eit par episodar der spaniarane hadde fanga ei gruppe indianarar. Indianarane sat ein kano utanfor skotrekkevidde til eit av skipa, men mannskapet klarte å lure seg innpå dei og dei tok fram boge og pilar og prøvde å forsvare seg. Men dei blei fanga og tatt om bord i Santa Maria, Columbus sitt skip. Ein av dei, som hadde fått snitta opp buken av ein spansk soldat, klarte å rive seg laus og symje mot land medan han held tarmane sine med eine handa. Han blei fanga att og så bant dei både hende og føter på han og kasta han over bord. Men han klarte å komme seg laus av taua og tok til å symje mot land att. Då blei han skoten mange hol i av spaniarane og sank i ned i vatnet. Kvinner som hadde klart å rømme blei fanga att for å vere sexslavar for mannskapet.[ii]

For å skaffe gull skapte Columbus eit system der alle over 13 år i ei provins på Hispaniola der dei trudde det var mykje gull, skulle skaffe ein falkemage fylt med gull kvar tredje månad. Stammeleiarar skulle skaffe ti gongar så mykje. Som prov på at dei hadde skaffe dette fekk dei ein koparbit stempla med månaden festa rundt halsen. De som blei teken utan metallbit fekk hendene kutta av. Der var ikkje mykje gull i dette området, så oppgåva var umogleg. I dei andre provinsane skulle alle levere 25 pund vevd bomull i staden for gull. Dei som prøvde å flykte opp i fjella fordi ei ikkje klarte å nå målet blei jakta ned med hundar og drepne for fote, dei vart hengde og brente. Øya var fullstendig pasifisert og massesjølvmord blant arawakane begynte. I løpet av dei to åra brørne Columbus administrerte Hispaniola (ein del av Haiti ligg no her) blei halvparten av arawakane drepne eller drap seg sjølve. Talet på daude der anslått til ein stad mellom 125 000 og ein halv million. Drepinga fortsette og i 1515 var det berre 10 000 arawakar att. Og 25 år seinare var heile nasjonen utrydda.[iii] Seinare skjedde det same på resten av Haiti. Og etter kvart på alle delar av det amerikanske kontinent. David E. Stannard har kalla dette for den amerikanske holocaust og seier at dei kvite sin statar der, medrekna USA bør ha pyramidar av hovudskallar som sin symbol.

Eit viktig kjenneteikn på epoken er også handsaminga av kvinnene. Dei spanske okkupantane drap både menn, barn og kvinner, men ofte drap dei mennene og ungane, mens dei tok kvinnene til sex-slavar. Store delar av den blanda folkesetnaden i Latin-Amerika er resultat av valdtekter på kvinner frå dei opphavlege folka. Denne måten å handsame kvinner og dette kvinnesynet finn vi sjølvsagt også andre stader, men det er i alle fall sikkert at han gjennomsyrer columbismen. Difor er det litt av ei kunststykke at det columbiske leiarlandet, USA, våger å stå fram som forsvarar av kvinnene si likestilling.

Måten columbiarane handsamar dei ikkje-columbiske folka var og opphav til den moderne rasismen der alle utanom dei kvite europearane ikkje vert sett på som likeverdige menneske, men i beste fall som mindreverdige og ofte ikkje som menneske i det heile, men som utøy. Dette sit djupt i den columbiske kulturen.

Ein annan karaktereigenskap som kjenneteiknar columbismen er å gå til angrep på og drepe og undertrykke slike som ikkje har vilkår til å forsvare seg. Denne forråande måten å oppføre seg på og dei haldningane som spring ut av dette gjennomsyrer også columbismen. Spark dei svake og dyrk dei sterke bøllane.

Alt dette kjenneteiknar også den enorme valdskulturen i dei columbiske landa, mykje fremja av Hollywood og slike.

Folkemord er eit av dei fremste kjenneteikna på columbismen. Eg skal ikkje gå gjennom heile denne verdas verste folkemord i detalj her, men viser til ein tidlegare artikkel[iv] der det også går fram at desse metodane framleis blir brukt eller forsøkt brukt. Men det kan vere verd å nemne at nyare overslag over talet på drepne på Hispaniola sannsynlegvis var 8 000 000. Og det skjedde i løpet av om lag ein generasjon. Dette er arven etter Columbus og noko som har kjenneteikna det columbiske systemet i dei neste vel 500 åra.

Innan den columbiske flokken var det også store krigar, med enorme drapstal, for å bestemme kven som skulle ha kontrollen. Og kontrollen gjekk i det store og heile frå Spania og Portugal, til Holland, Frankrike, England og USA, men fleire, som ikkje blei dominerande, var med på «leiken», som Tyskland og Belgia og fleire mindre aktørar som til dømes Danmark då Norge i røynda var styrt av den danske staten. I tillegg melde ei Stillehavs-makt, Japan, seg på i denne striden. Eg har omsett innleiinga av ei bok om columbismen som Noam Chomsky har skrive og som gir mange opplysningar Sjå note 4.).

Columbisme og kapitalisme

I Kapitalen, bind 1, kapittel 24 tar Marx opp utviklinga som gjekk føre seg før den industrielle kapitalismen oppstod. Eg skal ikkje gå inn på alle detaljane her, men i kapittel 24.6 summerer Marx opp forholdet mellom columbisme og framveksten av kapitalisme under overskrifta Industrikapitalismens tilblivelse. «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobringen og utplyndringen av Øst-India, forvandlingen av Afrika til et jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke.»[v] «En mann som har gjort kristendommen til sin spesialitet, W. Howitt, sier om det kristne kolonialsystemet: ‘Det barbariet og de opprørende grusomhetene som de såkalte kristne rasene gjør seg skyldige i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet».[vi] Marx går så inn på eksempel frå Holland og Englands Øst-Indiske kompani og sier at resultatet ble at «Store formuer grodde fort vekk som paddehatter, den opprinnelige akkumulasjonen foregikk uten at en skilling ble forskuttert»,[vii] dvs. som reint røveri. Han konkluderer med at «Kolonisystemet gjorde at handel og skipsfart utviklet seg som i et drivhus. ‘Selskapene Monopolia’ (Luther) var mektige hevarmer for kapitalkonsentrasjonen. De framvoksende manufakturene fikk sikret seg et avsetningsmarked i koloniene, og markedsmonopolet forsterket akkumulasjonen. Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital».[viii]

Men denne typen overføring av verdiar frå land utanfor Europa» tok ikkje slutt med den opphavlege akkumuleringa. Han har fortsett fram til no gjennom forskjellige fasar og metodar. Nyare forsking har vist korleis det har skjedd og skjer. Her vil eg særleg nemne indarane Utsa Patnaik[ix] og Prabhat Patnaik si banebrytande studie Capital and Imperialism – Theory, History, and the Present (Kapital og imperialisme – teori, historie og no) frå 2121 som viser at akkumulasjon av kapital alltid har trengt at ein tar jord, råmateriala, og kroppar frå ikkje-kapitalistiske produksjonsmåtar. Viktig er også indonesaren Intan Suwandi[x] si  Value Chains – The New Economic Imperialism (Verdikjedar – Den nye økonomiske imperialismen) frå 2019. Det er elles interessant å notere seg at desse tre bøkene har kvinnelege forfattarar. Til slutt her vil eg nemnde John Smith si Imperialism in the Twenty-first century – Gobalization, Super-Exploitation, and Capitalism’s Final Crisis (Imperialismen i det tjueførste hundreåret – globalisering, super-utbytting og den endelege krisa for kapitalismen) frå 2016. For dei som leitar er det ei sann mengd om bøker om emnet.

England

Frå 1700-talet var England den leiande columbisk-imperialistiske makta. Då skapte den engelske overklassen også settlarstatane USA, Australia og New Zealand gjennom folkemord og røving av land og ressursar frå den opphavlege folkesetnaden. Dei skapte og settlarstatar i Afrika, som i Kenya og Sør-Afrika, men her vart dei aldri så dominerande som i dei ovan nemnde og etter kvart blei fleirtalet av settlarane jaga ut. Og dei tok kontroll over ei mengd andre område og land i verda som dei tyna og utbytta på det mest gruelege.

I perioden frå den 2. verdskrigen og fram til no (2021) har USA vore den leiande columbisk-imperialistiske makta. Men alle landa rundt det nordlege Atlanterhavet, som Tyskland, Belgia og andre med meir eller mindre «kvite» overklassar var med. Russland hadde skilde seg ut, først ved at dei hadde utvida sitt eige territorium, slik alle statar var blitt danna, utan å bli ein kolonistat i rett tyding, samt at folka i dei nyerobra områda ikkje blei utrydda, men utnytta og utbytta og etter kvart integrert i staten Russland. Så braut dei altså ut av heile de columbiske systemet. I heile tida let USA som om dei ikkje var så imperialistiske som England og andre columbiske statar. Dei var til dømes ikkje direkte med i krigar for ta kontroll over Kina, men opererte i bakgrunnen for å oppnå same imperialistiske føremoner som England, Frankrike, Tyskland og andre som stod fram som meir krigerske og undertrykkande.

USA

Blant dei mest gruelege settlarstatane var USA, etter at settlarane hadde utrydda indianarane gjennom ei rekkje krigar og massakrar osb., mens dei trengde seg vestover på det nye kontinentet, slo dei ut Spania og Frankrike og England og oppretta sin eigen stat der det blei utvikla eit moderne slaveri knytt til utviklinga av bomullsindustrien i England og dermed til den første bølgja av industrikapitalisme. Dei erobra meir enn ein tredel av Mexico som vart den sørvestlege delen av USA. Dei tok så Hawaii og forsette rundt 1900 med ein krig mot Spania der dei sikra seg restane av det spanske herreveldet, til dømes Cuba og Filippinane. På Filippinane allierte dei seg først med ei lokal frigjeringsrørsle mot Spania. Det førte til at frigjeringsrørsla vann og oppretta sin eigen frie stat. Då gjekk USA til kamp mot sine tidlegare partnarar og klarte, gjennom ein veritabel folkemordskrig, å knuse den nye staten. Eg har skrive ein lenger artikkel om det.[xi] Deira løgn om at dei ville hjelpe til med å frigjere dei spanske områda vart då grundig avslørt, men sjølv i dag er det mange som ikkje kjenner til denne historia.

Tore Linné Eriksen gav i 2007, etter oppfordring frå Bernt Hagtvedt,[xii] ut ei god bok med tittelen Det første folkemordet i det tjuende århundret – Namibia 1903-1908 med ein omfattande kjeldeoversikt og drøftingar av omgrepet folkemord og samanlikningar med andre folkemord. På slutten av boka skriv han at «I komparativt perspektiv er det nærliggende å lete etter felles kolonitrekk i form av jordokkupasjon, tvangsarbeid og rasisme, samtidig som det er en minst like viktig utfordring å forklare hvorfor Namibia, etter mange forskeres oppfatning, skilte seg ut ved at den tyske okkupasjonsmakten gjorde seg skyldig i det som etter gjengse definisjoner omtales som folkemord. Det er riktignok grunn til å tro at dette begrepet vil bli brukt om fleire andre kolonikriger etter hvert som koblingen mellom kolonihistorie og folkemordsforskning fører til grundigere studier, slik John Lawrence Tone nylig har gitt et spennende eksempel på med War and Genocide in Cuba, 1895-1898.»[xiii] 

Ut frå dei opplysningane som finnast om Filippinane har han fått rett i dette. Men det har ikkje vore like lett å få dette fram fordi USA var den staten som utførte det som kan kallast folkemord på Filippinane. For dei som stør den columbiske imperialismen i verda er det kanskje ikkje lett å svelge at USA er den verste folkemordar og ekstremiststat i verdshistoria. Det same skjedde då Suharto i Indonesia, med tydleg støtte frå USA, sørga for å drepe store delar av den kinesiske minoriteten og så å seie alle kommunistar der i 1965-66.[xiv] Resultatet blei mellom 500 000 og ein million drepne.

USA sitt tilhøve til det som blir kalla Latin-Amerika er betre kjend. Her let dei og som om dei ville hjelpe statane der gjennom den såkalla Monroe-doktrinen som stengde dei andre columbiske landa ute frå Latin-Amerika. Men under denne doktrinen la dei i røynda dette området inn under sin interessesfære. Noko som har ført til enorme problem for folka der og har hindra utviklinga av gode samfunn der fram til i dag.

Etter 2. verdskrigen og særleg etter Suez-krisen og den 2. arabisk-israelske krig i 1956 då Israel, England og Frankrike gjekk mot Egypt de Nasser hadde nasjonalisert Suez-kanalen, har USA vore den heilt dominerande columbiske makta som har gått i spissen for mest alle krigar, regimeskifte, boikottar og økonomiske straffetiltak mot alle land og område som har kjempa for å komme seg ut av det columbiske kvelegrepet. Og dei har tatt kontroll over resten av dei columbiske statane gjennom økonomiske middel som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet og militære middel som NATO og ei rekkje andre pressmiddel.

Kampar for å komme ut or columbismen sitt famntak

Heilt frå starten har dei ikkje-columbiske folka kjempa mot columbismen og for å sleppe ut av den columbiske sfæren. Ei interessant bok om dette er indaren Priyamvada Gopal[xv] si bok Insurgent Empire – Anticolonial Resistance and British Dissent  (Opprørsk Imperium – motstand mot kolonisering og britisk usemje) frå 2017. Dei første som braut ut av det columbiske systemet var slavane på Haiti. Dei kasta ut franskmennene og oppretta den første frie ikkje-columbiske staten. Seinare sendte Napoleon franske (og polske) troppar for å ta øya tilbake og dei såg ut til å klare det gjennom ein nådelaus drapspolitikk, men dei tidlegare slavane klarte til slutt å slå også desse. Men så slutta USA å stø opprøret og innførte i staden sanksjonar og ein kvit elite klarte etter kvart å ta tilbake makta, slik redda dei Haiti for columbismen[xvi] med fryktelege følgjer for folket der.

Alle slike forsøk på å komme ut av famntaket til columbiarane har blitt møtt slik, med dei smartaste, mest brutale og mordariske middel frå columbiarane.

Oktober-revolusjonen

Frå 1. verdskrig begynte verdas folk for alvor å lukkast med kampen for å kjempe seg ut. Det første stor vellukka forsøket kom i Russland i 1917, med Oktoberrevolusjonen og sigeren mot 14 columbiske statar (medrekna Japan) som invaderte landet og hjelpte den gamle jordeigarklassen og delar av borgarskapet i Russland i forsøket på å styrte det revolusjonære styret. Men dei tapte og Sovjet Unionen blei oppretta. Kvifor klarte ikkje alle dei reaksjonære klassane i Russland saman med alle dei columbiske landa pluss nokre til (Japan til dømes) å slå ned denne revolusjonen? Den franske filosofen og kommunisten Lucien Sève har gitt eit greitt svar. Her har du det:

«Men lat oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han. Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og orden:

  • sivilt giftarmål blei lovleg,
  • vedtak av at kvinner skulle ha same rettar som menn,
  • vedtak av ein forenkla skrivemåte for å gjere det lettare for alle å lære å lese og skrive,
  • oppheving av adel og kastar,
  • oppheving av dei gamle privilegia frå tsarsystemet,
  • oppretting av sjuketrygd og arbeidsløysetrygd,
  • etablering av arbeidarkontroll i føretak,
  • oppretting av eit nasjonalt økonomisk råd,
  • nasjonalisering av privatbankane,
  • proklamasjon om rettane til dei forskjellige folka og nasjonane i Russland inkludert retten til å styre seg sjølv og skilje seg ut som eigen nasjon om dei ville, slik det skjedde i Finland, Polen og Ukraina,
  • oppheving av alle nasjonale og religiøse privilegia og retten til fri utvikling for minoritetar og etniske grupper og
  • oppheving av alle regler som diskriminerte jødar.

Dette var Lenin si linje for utviklinga av kommunismens første fase i Russland og eit grunnlag for den praktiske innføringa av han. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle dei 133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne gruppa, og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane. Grunnen til at arbeidarane og dei store bondemassane i Russland og landa rundt ikkje tapte, var dei visste kva som sto på spel om godseigarhærane og deira utanlandske medspelarar vann. Då ville dei miste jorda si att og dessutan ville alle dei nye rettane bli tatt frå dei og dei ville bli straffa på verste vis.[xvii]

Det vesentlege ved utviklinga i Sovjet-Unionen utanfor columbismen sin sfære

Sigeren i Russland gjorde det mogleg å bygge opp ein moderne industristat der i rekordfart på grunnlag av indre akkumulasjon og ikkje det columbiske middelet med enorm utbytting av koloniar og interessesfærar. Det førte til ein rask utvikling i leve- og livsstandard for det store fleirtalet i landet og brutal undertrykking av dei som motsette seg den utviklingspolitikken som kommunistpartiet var pådrivar for, med Stalin i spissen. Dette var grunnlaget for den store populariteten til Stalin før 2. verdskrigen og for kritikken mot han seinare. Då han leia Sovjet-Unionen sin store kamp mot Nazi-Tyskland og som avgjorde sigeren mot denne steig populariteten til enno større høgder.

Etter revolusjonen var de store problemet for Sovjet sjølvsagt den fortsette rasande motstanden frå dei columbiske staten pluss at produksjonsmidla var svært tilbakeliggande i forhold til behova for produkt og at dei derfor måtte bygge opp industrien på grunnlag av eigne ressursar der jordbruket var avgjerande. Dei løyste det gjennom ein tvungen kollektivisering av jordbruket, og forsert industrialisering, noko som skapte store motseiingar til dei mest aktive sjølvstendige bøndene, kulakkane og til dei tradisjonelle produsentane som blei erstatta av industrien. Dette var dei gruppene som blei offer i denne prosessen. Desse gruppene blei pressa ut av jorda si og dei private produksjonsmidla sine og etterpå levde dei eit fattigsleg liv, ofte i utkantane av byane der dei livnærte seg på tilfeldig arbeid og småkriminalitet.

Det var først og fremst denne gruppa, saman med politiske motstandarar av sovjetstyret som hamna i arbeidsleirane kalla Gulag og som vart offer for den store utreinskinga i 1938. Ein annan gruppe var lokale leiarar som feilinformerte den sentrale leiinga om produksjon og anna for å sleppe unna kritikk og skape føremoner for seg sjølv. Sovjetkritiske forskarar har rekna ut at rundt 5 til 6 millionar menneske blei direkte tatt livet av i Sovjet-Unionen under Stalin sitt styre. Andre har forstørra opp dette talet enormt ved å trekke inn uår og svelteperiodar osb. ut frå columbisk-politiske formål.

Interessante bøker for å vurdere Sovjet-historia er The Stalin Years – A Reader, redigert av Christopher Read, Palgrave MacMillan 2003. Her samanfattar Read (som er professor i historie ved University of Warwick) ein del av taldiskusjonen slik: ”For tida antydar dei mest nøyaktige teljingane vi har tal som er avskrekkande nok, men atskillege lågare enn dei tala Conquest har. (20 millionar drepne.) Når det gjeld åra med terror (1936-41) blei mest ein million avretta, og omlag to millionar fangar døyde i leire og i eksil. (Side 16.)

Interessant er også J. Arch Getty og Oleg W. Naumov  The Road to Terror. Stalin and the Self-Destruction of the Bolsjeviks. 1999 Yale University. Getty er ein av de meir kjende forskarane på Sovjet i USA og Naumov var visedirektør for Moskva-arkivet RGASPI. Eg har skrive eit samandrag av boka tidlegare.

Også Stalinism New Directions frå 2000 der Sheila Fitzpatrick var redaktør er interessant og kanskje særleg Domenico Losurdo si bok Stalin – ein svart legende som først kom ut på italiensk i 2008 og seinare på andre språk, til dømes på tysk i eit tredje nysjekka opplag i 2017. Eg har tidlegare skrive ein artikkel der eg samanfattar opplysningane i desse bøkene (minus Losurdo si).[xviii]

Men mi oppgåve her er ikkje å gå inn på sovjethistoria i detalj. Ut frå eit anti-columbisk perspektiv var hovudsaka ved Sovjet-Unionen at det var den første store staten som klarte å dra seg ut av den columbiske sfæren for lengre tid, og at dette var eit avgjerande vilkår for at landet kunne bygge opp ein uavhengig moderne industristat. Noko som på si side var eit vilkår for at staten klarte å halde seg så lenge utanfor den columbiske sfæren.

Først blei angrepet frå dei 14 columbiske statane slått tilbake litt ut på 1920-talet. Og Sovjet-Unionen hadde klart å motstå alle økonomiske angrep og all undergravingsverksemd frå columbiarane i mellomkrigstida, gjekk den columbiske nazi-staten, Tyskland, til åtak på Sovjet-Unionen den 22. juni i 1941. Etter berre litt over to månader, den 1. september, sto tyske styrkar framme ved ei line frå tidlegare Leningrad over Smolensk like vest for Moskva og vidare til Timosjenko til Kiev og aust til Dnepropetrovsk og til Odessa ved Svartehavet. Hitler vurderte det slik at dei hadde vunne krigen allereie.

Dei andre columbiske statane sat i starten på gjerdet, men då Tyskland sin allierte, Japan, vel to veker før jul i 1941 gjekk til åtak på USA sin base på Hawaii, som USA tidlegare hadde lagt inn under sitt herredømme, gjekk også USA inn i krigen. Men i røynda var det først då dei columbiske leiarane i vest såg at Sovjet-Unionen kunne vinne krigen og ta heile Tyskland, at det kom fart i deira planer for å gå inn i Europa, og så fekk vi D-dagen 7. juni 1944. Strategisk sett var då Tyskland i taparposisjon før det. Første teiknet var forsvaret av Moskva og det dåverande Leningrad og det reelle omslaget ved Stalingrad frå 1942 av og dei russiske offensivane etter dette fram til den store sigeren i panserslaget ved Kursk i juli-august 1943.[xix] For alle som kjente krigens lovar var det då klart at det berre var eit spørsmål om tid før Tyskland måtte kapitulere.

Sett i det columbiske perspektivet var første verdskrigen først og fremst ein kamp mellom columbiske statar om omfordeling av heile den ikkje-columbiske verda som alle var samde om skulle utbytast til det ytste. Den andre krigen var også ein slik omfordelingskamp, men han var også ein kamp for å ta Sovjet-Unionen inn i den columbiske sfæren att. Dette var i røynda den nazistiske leiren og leiren til England og USA samde om. Men den siste leiren var tvungen til å gå i ein midlertidig allianse med Sovjet-Unionen for å hindre at enno større delar av verda klarte å komme seg ut av den columbiske gruppa.

Den kalde krigen og det

Etter at Tyskland med sine allierte var slått sørga USA for å få kontroll over resten av Europa. Straks etter krigen utforma dei planar for å angripe Sovjet-Unionen. I oktober 1945 gav president Truman eit oppdrag til general Eisenhower som han kalla «Operation Totality» (JIC/1). Det var ein hypotetisk plan for ein omfattande krig mot Sovjetunionen. Med eit slag skulle dei bruke atombomber for å utradere 20 sovjetiske byar, Moskva, Gorkij, Kujbysjev, Sverdlovsk, Novosibirsk, Omsk, Saratov, Leningrad, Baku, Tasjkent,  Sjeljabinsk, Nisji Tagil, Magnitogorsk, Perm, Tiflis, Novokusnetsk, Grosnyj, Irkutsk og Jaroslavl. I løpet av kort tid lanserte også Churchill plan om ei samein Europa, eit EU og det var i tråd med amerikanarane sine planar om å styre heile verda.[xx]

Marshall-«hjelpa» var ein viktig lekk i desse planane. Dei og deira columbiske allierte følgde då opp Hitler sin varme krig for å columbisere Sovjet-Unionen og dominere Europa ved å starte ein såkalla «kald krig». Denne varte svært lenge, men då Sovjetstaten braut saman i 1991 lukkast columbiarane å få Russland og fleire andre tidlegare Sovjet-republikkar inn i det columbiske systemet. For Russland varte dette i om lag ti år og det førte til ein enorm økonomisk og sosial katastrofe både i Russland og andre tidlegare sovjetiske område. Nokon har vurderte det slik at tilbakeslaget var større enn 2. verdskrigen. Og så begynte ein ny runde med kampar, der USA gjekk i spissen, for å få Russland og alle dei tidlegare sovjet-republikkane til å halde seg inne i den columbiske sfæren. Dei lukkast fleire stader med det. Og mange andre land, som hadde klarte å halde på eit visst mon av sjølvstende ved å støtte seg på Sovjet, blei også columbisert.

Men så kom Putin og stengde døra att for columbiarane og vingestekka dei nye russiske oligarkane. Attreisinga av Russland tok til att. Putin måtte demoniserast.

Det andre anti-columbiske jordskjelvet – Kina

Men under 2. verdskrigen hadde det skjedd noko anna svært viktig som skulle vise seg å vere innleiinga på slutten av heile den columbiske æra. Under leiing av det kinesiske kommunistpartiet (KKP), med Mao Zedong i spissen, kasta folket i Kina ut den fryktelege japanske okkupanten.  Og deretter slo dei hæren til Chiang Kai-sjek som amerikanarane ville bruke for å halde Kina innan den columbiske sfæren sin. Men amerikanarane hjelpte han så mykja at han klarte å sette seg fast på den kinesiske øya Taiwan. England klarte å halde på kolonien sin i Hong Kong, som dei hadde røva til seg om lag 100 år tidlegare. Dei har også seinare kjempa med nebb å klør for å halde på dette området, sjølv om dei måtte gi tapt i 1997.[xxi] I den seinare tida har columbiarane jobba for å bruke Hong Kong som ei brekkstong for å svekke Kina og støtta ein columbisk opposisjon der som vil at staden ikkje skal bli ein fullverdig del av Kina. Den vanlege reklamen er at dei kjempar for demokrati og menneskerettar.

Den enorme framgangen for folket i Kina i Mao-epoken

Under Mao si tid som leiar for KKP blei det lagd eit solid grunnlag for vidare utvikling etter han. I 1949 overtok Mao og hans folk eit krigsherja land der store åkerareal låg brakk. Arbeidsløyse og hungersnaud herja på landsbygda. Under Mao ble dyrkingsarealet auka med 30 % og produksjonen av korn med 250 %. Fordi folkesetnaden blei nesten fordobla på same tid, klarte dei likevel ikkje å løfte heile folket ut av fattigdommen då. I den kinesiske industrien der tilstanden var enno dårlegare enn i jordbruket, var veksten større. Mellom 1949 og 1975 ble produksjonen 20 gonger større og kom opp i halvdelen av nasjonalproduktet, mot berre ein tiandedel då Folkerepublikken blei grunnlagd. Viss vi tar 1957 som basisår kan takten i utviklinga bli illustrert ved følgande indekstal: 1949:20, 1952:48, 1957:100, 1960:181, 1962:111, 1965,:199, 1970:316 og 1975:502.

Dei columbiske propagandistane har fokusert på kriseåra rundt 1962 og dermed forfalska den heilskaplege utviklinga som var svært god. Under heile denne prosessen vaks ikkje folkesetnaden i byane så mykje fordi ein god del industri blei bygd opp lokalt i landdistrikta saman med skular og helsevesen som blei bygd ut svært mykje. Også innan lokalt transport og offentlege syslar var veksten stor. Nokre produksjonstal er nyttig å vite. Frå 1952 til 1976 blei kolproduksjonen 7 gongar så stor, tilverknaden av stål blei 20 gongar så stor, produksjonen av elektrisk kraft blei 30 gongar så stor, råoljeutvinninga blei 200 gongar så stor. Forbruksindustrien auka mykje mindre. Folk fekk ikkje mykje meir bomullstøy og sukker per individ, men symaskinar, radioapparat og syklar begynte å bli kvardagsartiklar. Alle desse opplysningane er tatt frå den svenske historikaren, Åke Holmberg, si bok Vår världs historia – Från urtid til nutid (1982, 87), side 568. Holmberg var professor i moderne historie ved universitetet i Göteborg frå 1964 til 1982.

Eg siterer så mykje her fordi mange har hevda at Mao-tida var noko av ein katastrofe for Kina. Det er sjølvsagt det reine tullet. Talet på innbyggarar gjekk i veret og gjennomsnittleg levealder gjekk mykje opp. Folk fekk det ulike mykje betre enn dei hadde hatt det før 1949, og grunnlaget blei lagt for at Kina  kunne utvikle seg til ein sterk industrinasjon. Grunnen til svartmalinga av Mao er sjølvsagt at han klarte å halde Kina utanfor den columbiske sfæren og leie ei kraftig materiell utvikling i landet.

Kina «opnar opp» – den største og raskaste industrialiseringa i historia

Under leiing av Deng gjekk Kina frå Mao sin daud i 1976 inn i ein periode der dei opna for utanlandske investeringar og forsert utviklinga av industri og produksjon i landet. Denne politikken varte til Xi Jinping blei reell leiar for Kinas Kommunistparti i 2012. Det førte til ei enorm utvikling av produktivkreftene i Kina. I siste nummer av forretningsmagasinet Fortune (august/september 2021) har dei ei oversikt over utviklinga av dei 500 største føretaka i verda sidan 1990 til 2021. I 1990 hadde Kina eit føretak på denne lista, mens USA hadde 167. I 2021 har USA 122 føretak på lista, mens Kina har 143. Japan har gått tilbake frå 111 til 53, Tyskland frå 32 til 27, Frankrike frå 29 til 26, England frå 43 til 22, mens Sør-Korea har gått fram frå 11 til 15. Dessutan skal vi hugse på at Kina har om lag ein milliard fleire innbyggarar enn USA og at dei har bygd opp eit svært sterkt militært sjølvforsvar slik at eventuelle angrep frå USA raskt kan føre til at alle basane deira rundt landet, saman med hangarskipa i nærleiken vil bli øydelagd relativ raskt.

Dette er ei slik enorm endring i dei økonomiske, politiske og militære styrkeforholda i verda at knapt nokon har fatta det, og enno mindre kva politiske konsekvensar det får for det columbiske verdssystemet. Det er interessant å merke seg at det er USA, Japan og England som går mest tilbake. Det tyder at denne alliansen er svært mykje svekka internasjonalt, og ikkje noko å satse på i framtida. Det gjer at den norske utanrikspolitikken alt no er avleggs. Det er viktig å komme seg ut av det columbiske systemet, med dei økonomiske systema (IMF og Verdsbanken til dømes) og dei alliansane som finnast der, (NATO, EU osb.) fortast mogleg.

Den store krisen i den columbiske kapitalismen, som i røynda tok til frå rundt 1965, då profittraten i systemet i industrien tok til å falle faretrugande i OECD-landa frå rundt 30 % til godt under 10 % litt etter 1980. Behovet for å halde oppe profitten til dei store finansmonopola inspirerte dei til å flagge ut industrien til lågkostland som til dømes Mexico og andre, men viktigast blei Kina. Finanseliten, særleg i USA, men også i andre columbiske statar, meinte dei hadde funne ei viktig løysing, ikkje berre på profittkrisa, men også ein metode for å få Kina inn att i den columbiske sfæren.

Denne trua held dei oppe heilt til Xi blei leiar i Kina i 2012 og lanserte sin plan om å bygge eit rikt og godt sosialistisk land innan hundreårsdagen for danninga av Folkerepublikken. Då begynte dei ein frenetisk kamp for å hindre den vidare utviklinga i Kina, men dei var for seint ute.

Vi skal hugse at USA som nasjon er det vi før kalla ein reivunge som stat, samanlikna med Kina. Kina har vore ein stat som har utvikla seg i meir enn 4000 år, medan USA, som er en settlarstat bygga på folkemord av den opphavlege folkesetnaden, berre har rundt 350 år på baken. Dei som leier Kina har ei statserfaring som strekker seg meir enn 10 gonger lengre baketter enn USA. Det gir Kina eit syn på langsiktig utvikling og langsiktige planar og samkvem med andre nasjonar som er mykje meir utvikla enn det du finn i USA. Og Kina har alltid utvida og trekt saman grensene sine på eit samanhengande territorium. Dessutan har Kina vore okkupert to gonger i historia si, av dei mongolske folka i nord. Begge gongane har dei integrert okkupantane i systemet sitt og med dei opphavlege innbyggarane. Dei har aldri gått utover det samanhengande territoriet for å utrydde og utbytte folka der. Og dei siste førti åra har ikkje dei kinesiske militære styrkane fyrt av eitt skott mot andre statar, mens USA har vore så å seie i samanhengande krigar for å halde på leiarrolla innan columbismen og verda elles. Den siste store bragda til den kinesiske leiinga er at dei har klart å få rundt 800 millionar av innbyggarane sine ut or fattigdom i løpet av mindre enn ein generasjon. Det tyder at dei er leiande i verda i å sikre folket sitt ein avgjerande menneskerett – å ete seg mett og ikkje svelte.

Kina og folkeretten – USA og «regelbasert orden»

I dag står Kina for folkeretten etter freden i Westfalen[xxii] etter 30-årskrigen i Europa i 1648, der det blei slått fast at kvar stat her rett til å styre seg sjølv utan innblanding frå andre statar. Ingen stat har rett til å gå inn i ein annan stat korkje ut frå sine eigne interesser eller ved å hevde ein høgare oppfatning av sjølvråderett anten det no er religion, ideologi eller andre overnasjonale verdiar. USA og deira columbiske allierte står for det dei kallar ei regelbasert ordning som tillèt dei å gå inn i alle land der dei ikkje er nøgd med styret og opprette eit styre som dei kontrollerer. Dette er også eit sentralt moment i heile columbismen. Det er eit system som er dømd til å tape no når USA sin tilbakegang fortsett og Kina stadig styrkar seg meir økonomisk, saman med dei statane som er med i det nye silkevegsystemet som Kina bygger.

Ved å vike av frå dei westfalske prinsippa og innføre USA sine eigne reglar for samkvem mellom statar har USA følgande på «samvitet» sidan 2. verdskrigen:

I  boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, er USA sine «vestlege verdiar» (eller columbiske verdiar) i praksis greitt summert opp.

«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA

  • prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde
  • på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land
  • prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar
  • slept bombar på folk i meir enn 30 land
  • prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.»

Berre sidan 1981 har USA i Midt-Austen sett dei vestlege verdiane ut i livet på mange måtar. Dei har

  • skote ned to libyske fly i 1981
  • bomba Libanon i 1983 og 1984
  • bomba Libya i 1986
  • bomba og senka eit iransk skip i 1987
  • skote ned eit iransk passasjerfly i 1988
  • skote ned to libyske fly til i 1989
  • drive massiv bombing av folket i Irak i 1991
  • fortsett bombinga og harde sanksjonar mot Irak frå 1991 til 2003
  • bomba Afghanistan og Sudan i 1998
  • fortsett å støtte Israel til tross for den israelske regjeringa si stadige øydelegging og tortur mot det palestinske folket
  • stadig fordømd palestinarane sin motstand mot dette
  • bortført «folk som er mistenkt for å vere terroristar» frå muslimske land som Malaysia, Pakistan, Libanon og Albania og transportert dei til stader som Egypt og Saudi-Arabia der dei blei torturert
  • vore til stade med store militære mannskap og høgteknologisk utstyr det helligaste islamske landet, Saud-Arabia og andre stader i Golf-regionen
  • støtta talrike udemokratiske, autoritære regjeringar frå Shahen av Iran til Mubarak i Egypt og den saudiske kongefamilien
  • invadert, bomba, og okkupert Afghanistan frå 2001 til i dag, og Irak til i dag
  • bomba, sendt rakettar for å likvidere individ i Somalia, Jemen, Pakistan og Libya i perioden 2006 til 2011
  • bomba, velta regjeringa til Gaddafi i Libya i 2011 ved hjelp av jihadistar.

Så kan vi føye til Syria og legge til annan amerikansk aggresjon sidan 2014 då Blum avslutta boka si, kanskje særleg dei daudeleg sanksjonane mot land dei ikkje kontrollerer over heile verda og den USA-støtta regimeendringa i Ukraina. Alle veit at sanksjonane mot Irak tidlegare kosta rundt ein halv milliard ungar livet. Og det er rapportert at fleire titals tusen døyr i Venezuela mellom anna fordi dei ikkje får tak i dei medisinane dei treng. Dette gjeld sjølvsak også Syria og andre som er utsett for slike sanksjonar. Men vi kan også føye til det enorme presset på vasallstatane sine i Europa for å få dei med på auka opprusting på sanksjonar mot Russland og andre land. Noko som har ført til store økonomiske tap for alle partar. Dette er uttrykk for columbismen i vår tid.

Columbismen og svolten og sveltedauden i verda

Til slutt her vil eg seie nokre ord om svolt og sveltedaud. Då vil eg vise til Jean Ziegler,[xxiii] ein sveitsar som var spesialrapportør for FN om retten til fødemiddel i åra 2000 til 2008 (han vart attvald to gonger) og så blei han i 2009 visepresident i den rådgjevande gruppa for komiteen for menneskerettar i FN (også her har han vorte attvald to gonger). Han er i røynde ein gigant innan desse områda, men etter det eg skjønner, omtrent ukjend for dei fleste i Norge.  Etter søk i dei største bokhandlarane har eg ikkje funne ei einast omsett bok av han og berre ei bok på engelsk til tross for at han ifølgje fransk wikipedia har skrive 30 bøker og dei opplyser at fleire av dei har vore bestseljarar og omsette til fleire språk.[xxiv]

Ziegler seier i fleire av bøkene sine at årsaka til svolten i verda kjem fordi «Kapitalismen no dominerer planeten. Dei transkontinentale private selskapa … gjer det som passar dei for å gjere profitten sin så stor som mogleg. … Resultatet: under den globaliserte kapitalismens imperium ser meir enn ein milliard menneske livet sitt plaga av fattigdom, mens ulikskapane veks som aldri før, planeten blir utarma, folk blir overmanna av depresjon, tilbaketrekkinga til identitetar som svar blir meir alvorleg under marknadens diktatur.[xxv] «Kvart femte sekund døyr eit barn på under ti år av svolt; hundrevis av millionar lid med sine foreldre av permanent underernæring. Men verdas jordbruk kunne fø nær det doble av menneskeheita.» Jean Ziegler «gir oss eit dokumentert og vibrerande tidsbilete frå kunnskap som er henta på staden der det skjer og identifiserer fiendane mot retten til næringsmiddel. Denne massive øydelegginga kjem ikkje av skjebnen! Kvart born som døyr av svolt er eit myrda born.»[xxvi] «Vi opplever i dag ein formidabel rørsle frå dei store transnasjonale føretaka for å reføydalisere verda for å årelate den sørlege halvkula. To masseøydeleggingsvåpen er sett i sving: gjeld og svolt. Ved å sette seg i gjeld gir statane opp suvereniteten sin; av svolten som kjem av det blør dei ut, folka lid og gir frå seg fridommen.»[xxvii]

I eit intervju med Denis Lafay[xxviii] seier Ziegler som svar på det først spørsmålet:

«Vi lever under ein absurd, til og med kannibalsk, verdsorden. Karl Marx døydde, utmatta, den 14. mars 1883 i den spartanske bustaden sin i London. Heilt til siste andedrag trudde han at det «forbanna paret», meister og slave ville leie menneska i fleire hundreår frametter. Men der tok han feil. Den formidable utviklinga av dei industrielle revolusjonane i teknologi og vitskap som har følgd kvarandre i ein uhøyrd rytme har auka produktiviteten meir enn nokon gong tidlegare og derfor har den objektive mangelen forsvunne for første gong i historia – og det har funne stad i starten på det 21. hundreåret, – den objektive mangelen har forsvunne. Og likevel fortsett det forferdelege. Det vitnar den mest uuthaldelege og uakseptable i samtida: den daglege massakren forårsaka av svolten. I følgje Rapporten om den usikre matvaresituasjonen i verda frå FAO døyr eit barn under ti år kvart femte sekund av svolt eller dei direkte følgjene av svolt. Nomaen,[xxix] denne fælslege sjukdommen som øydelegg andletet til ungar som er offer for underernæring, spreiar seg stadig i Afrika.

Sveltedauden er ein av dei mest smertefulle, slik eg har sett han utarme og drepe ungar frå Guatemala til Bangladesh. Bortimot ein milliard menneske er varig underernært og derfor kan dei ikkje ha ein aktivitet, eit yrke, eit familieansvar. Og denne katastrofen, dette mordet som går føre seg heilt ope, skjer samstundes som jordbruket i verda kan fø heile verda på rikeleg vis. FAO lærer oss at det moderne jordbruket utan problem kunne ha fødd 12 milliardar menneske, altså mest dobbelt som mykje som dagens folketal. Problemet i dag er ikkje meir at det ikkje er nok produksjon av næringsmiddel, men at mange manglar tilgang på det. Nokre strukturelle reformar ville ha vore tilstrekkeleg til å få slutt på denne massakren. Forbod mot børsspekulasjon når det gjeld grunnleggande matvarer, slutt på den europeiske dumpinga av jordbruksprodukt på dei afrikanske marknadane, total ettergjeving av gjelda til dei fattigaste landa for at skal kunne investere i jordbruk, og slik bortetter.»[xxx]

Dette seier noko av det vesentlege ved det columbiske systemet no.

Dette systemet gir også ei eurosentrisk oppfatning av folk og leiarar som motsett seg columbismen. Dei blir systematisk svartmala og får dei tiltaka dei tar for å kjempe mot og komme seg ut av columbismen sitt grep eller halde seg ute av det blir angripe på alle vis, med løgnar, fordreiingar, overdrivingar av veikskapar og feil osb. Vi ser det tydlegast i dag i høve Russland, Kina, Syria, Venezuela, Cuba, Nord-Korea og leiarane der og nokre andre land og rørsler. Til og med velfødde columbiske radikale menneske går på dette eurosentriske biletet og blir mobilisert i kampen for fortsett columbisk, drepande herrevelde over jorda.

Det seier også noko om den enorme merksemda på coronaen – og det enormt profitable vaksineringsprosjektet mot denne, samstundes som dei som tener mest på dette, sit ei ein posisjon til å bruke litt av rikdommen sin til å få slutt på den fattigdomen som drep og som har auka svært myke nett under coronapolitikken. Grunnen er at dei berre satsar på det som passar innanfor det kapitalistiske profittsystemet. Det er ikkje særleg profitt å hente på å utrydde fattigdomen og den ufattelege drepinga av ungar og andre som går før seg år etter år, med fleire drepne kvart år enn under heile coronapandemien. Og dette systemiske drapsopplegget får mest ingen merksemd frå media, og til og dei radikale folka i vesten lar det fortsette og fortsette utan å organisere store kampar mot systemet bak det. Nett som dei ikkje organiserer motstand mot USA sin columbiske imperialisme og deira gruelege væpna og økonomiske krigar mot dei som opponerer mot dei. Det er knefall for columbismen-eurosentrismen sitt imperialistiske system.

USA utfører dei verste brota mot menneskerettane i dag

I tillegg til at staten USA blei bygd på eit grueleg folkemord og slaveri som framleis heng i som rasisme og diskriminering i svær målestokk, er det også viktig å slå fast at USA i løpet av dei siste 70 åra og i dag er den staten som gjer seg skuldig i dei fleste og verste brotsverka mot menneskerettane i verda. Vi ser dette på den eine sida gjennom dei folkerettsstridige krigane dei har sett verk eller støtta ut frå løgnaktige påstandar, i Latin-Amerika, Korea, Vietnam, Irak, på Balkan, i Libya og Syria for å nemne nokon. Følgjene har vore drap på millionvis menneske, ufattelege øydeleggingar, enorme flyktningstraumar, stor elende, fattigdom og svelt for mange fleire og miljøavtrykk som dei største dinosaurane.

For det andre ser vi det ut frå dei daudelege sanksjonane USA set inn mot land om ikkje gjer som dei ønskjer. Vi har alle høyrt om dei 500 000 barna som blei drepne av sanksjonane mot Irak og i desse tider døyr titals tusen menneske berre på Cuba og i Venezuela på grunn av USA-sanksjonar. Finansdepartementet i USA har no ei liste på meir enn 1500 sider som inneheld alle dei einingar og personar som er knytt til land som USA har peikt ut på raudlista si – lista inneheld 6 300 offisielle mål i førti land og regionar som på forskjellige måtar har motsett seg eller ikkje gjennomført krav frå USA[xxxi] og dette skaper store lidingar og hindrar land frå å utvikle det politiske sjølvstendet og økonomien sin og dermed legge nasjonale og materielle grunnlag for stadig meir demokrati. No er det jo slik at USA og deira columbiske medspelarar utnyttar alle protestrørsler inne i statar, som kan gå i denne leia, for å skape regimeendring som underkastar seg USAs diktat. Då blir statsleiarane i desse statane så å seie tvinga til å slå protestane ned for halde på det statlege sjølvstendet sitt utanfor det gruelege columbiske systemet.

Nokre omvurderingar av historia

Dette fører med seg at dei verkelege heltane i moderne historie er dei som har kjempa mot det columbiske systemet, og viktigast blir vel dei som har klart å leie folket i landet sitt til å komme heilt ut av dette systemet, som Sovjet-Unionen, Kina, Cuba, Nord-Korea, Venezuela, Syria, for å nemne nokre viktige.

 Men innan det columbiske systemet er vi så hjernevaska av dei herskande columbiske klassane si svartmaling av desse, at vi gong på gong går i fella og rettar bakar for smed som det heiter. Det vil seie at vi ser opp til store columbiske forbrytarar frå Columbus til Obama og til og med Biden, mens vi til forskjellige tider fordømer store frigjerarar frå det columbiske system, som Mau-Mau leiarane i Kenya og folk som Gadaffi og Assad.

Denne oppfatninga av historia gjer at vi må omvurdere ein del standpunkt til fleire hendingar i den nyare historia. Hovudmotseiinga i verda frå Columbus til i dag har gått mellom dei undertrykte nasjonane og folka og dei columbiske statane. I nokre korte periodar har hovudmotseiinga kanskje gått mellom grupper av columbiske statar som kjempa om kven som skulle ha kontroll over kva område verda eller kven som skulle dominere dei andre. Men heile tida har dei vore samde om at dei  ikkje-columbiske statane, folka og nasjonane skulle haldast under deira kontroll slik at dei kunne rane og utbytte dei slik det passa dei. Den grunnleggande antagonistiske motseiinga mellom arbeid og kapital i dei columbiske statane har blitt skjult og utsett på grunn av det columbiske utbyttingssystemet over resten av verda. Difor er det det så vanskeleg sjølv for arbeidarar og radikale menneske å støtte den samla rørsla som no er på gong mot columbismen, med Kina i spissen.

Den dominerande columbiske makta har alltid vore den største fienden til resten av verdas folk. I dag er dette USA. Den grunnleggande føresetnaden for at folka i verda skal kunne få det betre og arbeidarklassen skal kunne ta makta frå kapitalklassen er også at USA blir fråtatt imperiemakta si og kjempa ut av alle land der dei har basar og driv med krig, regimeendring, sanksjonar, undertrykking og truslar, og at dominansen deira over dei viktigaste overnasjonale organisasjonar blir fjerna. Dette er også grunnen til at store delar av overklassane i mange land i verda stør USA og spreier USA sin propaganda i sitt eige land.

Når situasjonen er slik blir ein føresetnad for at Norge skal komme ut av ein kapitalisme i reelt sett djup krise, slik at landet kan utviklast ut frå det arbeidande folket sine behov, at landet må ut or NATO.

Men dei andre mindre columbiske statane og deira organisasjonar, som EU og EØS-systemet for undertrykking av andre nasjonar og sin eigen arbeidande klasse må også avviklast. For Norge tyder det at vi må ut av desse systema.

Og som viktig nasjonal oppgåve blir det å få slutt på all norsk militær aktivitet utanfor eige territorium.

Historisk tyder dette at dei progressive klassane, folka, nasjonane, statane, organisasjonane og enkeltpersonane i dag er dei som kjempar mot all columbisme, med USA-columbismen i spissen.

Då får du heltar som alle dei frigjeringskjemparane som har stått opp mot columbismen gjennom historia, frå dei som slost mot portugisarane sine eldvåpen med pil og boge til dei blei massakrerte til dei andre indianarane i Latin-Amerika og Nord-Amerika, folka i Afrika, Australia, på New Zealand til dei som har rive seg ut av det columbiske systemet til alle som blir undertrykt og utbytta i dag og fortsett denne kampen. Dei to kampane, kampen for nasjonal sjølvstende mot den columbiske annan utanlandsk dominans og arbeidarklassen sin kamp for å frigjere heile menneskeheita frå utbytting og undertrykking heng nøye saman. Ein nasjon som undertrykker og utbytter ein annan kan aldri bli kvitt si eiga utbytting og undertrykking av det arbeidande folket.

Då må vi i dag definere som progressive alle som kjempar for å kaste ut eller halde ute dei columbiske statane frå sine territoria. Vi får ei lang liste av statar og namn som vi alle har blitt hjernevaska til å sjå ned på og definere som fiendar av demokrati, menneskerettar, kvinnefridom, lesbiske og homofile og heile LTGB gruppa osb. Mens dei som samarbeider med USA, NATO osb. under dekke av å fremje dei nemnde omgrepa må vi definere som reaksjonære. Demokrati, menneskerettar, kvinnefridom og fridom for alle menneske utan omsyn til seksuelle, ideologiske, religiøse eller andre preferansar er heilt umogeleg så lenge det columbiske systemet med USA i spissen blir halde oppe.

Det avgjerande skiljet her er om dei respekterer andre statar sin rett til nasjonalt sjølvstende og rett til å styre landet sitt som dei vil, utan innblanding frå andre statar, dvs. respekt for statsretten slik han blei nedskriven etter 30årskrigen i 1648 i Westfalen. Kina står fjellstøtt på dette prinsippet, mens USA vil erstatt dette med eit nytt prinsipp som dei kallar den regelbaserte orden – ein orden som gir USA rett til å gripe inn i kva stat dei ønskjer berre det passar dei. Alle skjøner at dette siste prinsippet er grunnlaget for den columbiske orden.

Dette,  meiner eg, gjer også at vi må sjå på den analysen av Sovjet som nokre hadde på 1970 og 1980-talet om at Sovjet-Unionen var ein (sosial)-imperialistisk stat som, på linje med USA, kjempa om verdsherredømme. Vi må sjå at dei i hovudsak var ei viktig internasjonal kraft mot den USA-leia columbismen og at dei strevde for å fortsette med å halde både seg sjølve og andre land utanfor det columbiske system, som med USA i spissen, pressa det på alle frontar. Deira hjelp til Cuba er eit eksempel på dette. Den verkeleg frykteleg ulukka for folka i dei tidlegare sovjetiske republikkane, medrekna Russland, då dei blei lagt inn under columbiarane på 1990-talet, er ei dyrekjøpt erfaring på kva som skjer i slike tilfelle.[xxxii]

Vi må også sjå nærare på Sovjet og USA si rolle i Afghanistan. Var innmarsjen i Afghanistan på invitasjon eller i samforstand med det sittande styret i landet, slik Russland blei invitert inn i av leiinga i Syria for kjempe mot USA sin stråmannskrig der, eller var det eit brot på folkeretten? USA si væpning og støtte til krigsherrane, som ville styrte regimet, var i alle høve eit brot på desse prinsippa. Og dette støtta til dømes AKP i Norge. Det var sannsynlegvis ein feil ut frå det columbiske blikket på historia.

Dei anticolumbiske heltane i relativt moderne historie blir slike som Lenin, Stalin, Mao, Castro, Saddam når han ikkje gjekk i allianse med USA, Gadaffi, Kim il Sung, Ortega, Allende, ei rekkje personar frå Latin-Amerika, Afrika, India, Indonesia, Vietnam osb., og Gadaffi, Assad, …

Den viktige ideologiske kampen mot columbismen-imperialismen-kapitalismen

For å kunne komme ut or dette systemet må vi reise kamp mot columbismen som ein sentral del av kapitalistisk ideologi. Vi har blitt systematisk feilinformert av makthavarane i over 500 år, om columbismens sanne natur.

Ein av dei viktigaste politiske sigrane til columbiarane i nyare tid, er at dei har fått folk til å tru på at dei kjempar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering. Med dette som grunnlag har sjølv radikale menneske gått inn for dei mest gruelege saker, nett som Columbus som skulle tene Gud.

Dei har godtatt at massiv bombing av menneske og anlegg og hus i andre statar er humanitært.

At drepande sanksjonar og økonomisk krig mot andre land og føretak og personar der er humanitær innsats.

Så har dei fått folk til å tru på at det er rett å erstatte folkeretten med USA sin regelbaserte orden som gir denne staten rett til å gripe inn i alle andre statar som dei ikkje er nøgde med fordi dei ikkje følgjer det amerikanske økonomiske systemet som er underlagt amerikansk makt.

At alle som ikkje gjer som USA vil er vonde og må straffast.

At systematisk og usann svartmaling og skuldingar mot desse er sanne berre USA-leiinga og deira næraste vasallar seier det.

Det er ein viktig ideologisk kamp å avsløre dette lureriet, slik at USAs og deira vasallar sin columbisme kan få tre fram i sitt sanne ljos.

Som vi har sett er det også slik at columbismen heng nøye saman med framveksten av den moderne industrikapitalismen. Den som har analysert og forklart dette systemet best, og gir oss det beste grunnlaget for kamp mot kapital og columbisme er Karl Marx. Eit av dei viktigaste scoopa til columbiarane er at dei klarer å halde folk vekke frå å studere skriftene hans. Forstår du ikkje grunnlaget for heile det kapitalistisk-columbiske systemet, så kan du ikkje lukkast i kampen for å oppheve det og sette eit betre system som byggjer på alt det beste i det andre systemet og fjernar det skadelege.

Terje Valen, onsdag 22. september 2021.


[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Halford_Mackinder

[ii] Sjå Hans Koning, Columbus: His Enterprise Exploding the Myth, 1976, 1991.

[iii] Same verk.

[iv] https://www.tvalen.no/2021/06/25/columbismens-forste-fase-og-litt-om-fortsettelsen-2/

[v] Karl Marx Kapitalen, bind 1, bok 4, side 223 i Oktober-utgaven i 4 bøker fra 1983.

[vi] Samme bok, side 224.

[vii] Samme bok, side 225.

[viii] Samme bok, side 226.

[ix] https://en.wikipedia.org/wiki/Utsa_Patnaik

[x] https://soa.illinoisstate.edu/faculty_staff/profile.php?ulid=ifsuwan . Ho dukkar ikkje opp på wikipedia.

[xi] https://www.tvalen.no/2019/07/04/usa-sitt-folkemord-pa-filippinane-rundt-1900/

[xii] https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Hagtvet

[xiii]Tore Linné Eriksen,  Det første folkemordet i det tjuende århundret – Namibia 1903-1908, 2007, side 186.

[xiv] https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2015/haper-pa-innrommelse-av-folkemord-i-indonesia-/  Bistandsaktuelt nevner ikkje USA si rolle i dette folkemordet, men du finn litteratur om det mange andre stader. Sjå til dømes https://steigan.no/2017/10/usa-visste-om-massemord-i-indonesia/

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Priyamvada_Gopal

[xvi] En virkelig kortversjon i den norske wikipedia https://nn.wikipedia.org/wiki/Den_haitiske_revolusjonen og en ganske grundig versjon i den franske wikipedia https://fr.wikipedia.org/wiki/R%C3%A9volution_ha%C3%AFtienne

[xvii] Sjå Lucien Sève Octobre 1917  Une lecture trés critique de l’histoiriographie dominante – suivi d’un Choix de textes de Lénin, 2017.

[xviii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/stalinny.htm

[xix] https://da.wikipedia.org/wiki/Panserslaget_ved_Kursk

[xx] Sjå Wolfgang Effenberger Schwertzbuch EU & NATO – Warum die Welt keinen Frieden Findet, 2020, sidene 99 og frametter. Boka hans Geo Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016 er også svært interessant fordi han avslører dei grunnleggande trekka i USA sin verdsøydeleggande utanrikspolitikk og nokre av dei teoretisk utgangspunkta for denne politikken.

[xxi] https://www.tvalen.no/2019/11/22/lavmal-i-klassekampen-kina-sammenlignes-med-nazi-tyskland/ ,    https://en.wikipedia.org/wiki/Hong_kong

[xxii] https://www.oxfordreference.com/view/10.1093/oi/authority.20110803121924198

[xxiii] https://en.wikipedia.org/wiki/Jean_Ziegler  

[xxiv] http://classiques.uqac.ca/contemporains/ziegler_jean/ziegler_jean.html

[xxv] Jean Ziegler Le capitalisme explique à ma petit-fille (en espérant qu’elle en verra la fin), 2018 (Kapitalismen forklart for barnebarnet mitt (med håp om at ho vil sjå slutten på han).

[xxvi] Jean Ziegler Destruction Massive – Géopolitique de la faim, 2011 (Massiv øydelegging – svoltens geopolitikk).

[xxvii] Jean Ziegler L’empire de la honte, 2005 (Skammens imperium).

[xxviii] http://editionsdelaube.fr/auteurs/denis-lafay/

[xxix] https://sv.wikipedia.org/wiki/Noma

[xxx] Jean Ziegler Les murs les plus puissants tombent par leur fissures – Dialoque avec Denis Lafaye, 2019 (Dei sterkaste murane fell på grunn av sprikkane i dei – Dialog med Denis Lafaye.)

[xxxi] Monthly Review, september 2012, side 65.

Intervju med Noam Chomsky 20 år ( og 48 år) etter

U.S. Army soldiers patrol

C.J. Polychroniou,

Truthout

Published

September 8, 2021

Oversatt av Terje Valen.

Noam Chomsky: Den USA-ledede «Krig mot terror» har ødelagt store deler av verden

For tjue år siden denne uken kapret terrororganisasjonen al-Qaida, hvis opprinnelse stammer fra 1979 da sovjetiske tropper invaderte Afghanistan, fire fly og utførte selvmordsangrep mot tvillingtårnene og Pentagon i USA. Kort tid etter begynte George W. Bushs administrasjon en «global krig mot terror»: Den invaderte Afghanistan, og et år senere, etter å ha styrtet Taliban -regjeringen, skapte den spøkelset «ondskapens akse» som omfattet Irak, Iran og Nord -Korea, og forberedte dermed scenen for flere invasjoner. Interessant nok var Saudi-Arabia, hvis kongefamilie ifølge visse etterretningsrapporter hadde finansiert al-Qaida, ikke inkludert på listen. I stedet var det Irak som USA invaderte i 2003 og styrtet en brutal diktator (Saddam Hussein) som hadde begått de fleste av sine forbrytelser som en amerikansk alliert og var en svoren fiende av al-Qaida og andre islamske fundamentalistiske terrororganisasjoner på grunn av trusselen de utgjorde for hans sekulære regime. Resultatet av den 20-årige krigen mot terror, som endte med Talibans tilbakevending til makten, har vært katastrofal på flere fronter, slik Noam Chomsky tydelig har utdypet i et fantastisk intervju, som også avslører det massive hykleriet som tynger handlingene til det globale imperiet.

C.J. Polychroniou: Nesten 20 år har gått siden terrorangrepene 11. september i 2001. Med nesten 3000 døde, var dette det dødeligste angrepet på amerikansk jord i historien og ga dramatiske konsekvenser for globale saker, så vel som oppsiktsvekkende konsekvenser for det innenlandske samfunnet. Jeg vil begynne med å be deg reflektere over den påståtte fornyelsen av amerikansk utenrikspolitikk under George W. Bush som en del av hans administrasjons reaksjon på fremveksten av Osama bin Laden og det jihadistiske fenomenet. For det første, var det noe nytt i Bush -doktrinen, eller var det bare en kodifisering av det vi allerede hadde sett på 90 -tallet i Irak, Panama, Bosnia og Kosovo? For det andre, var USA-NATO-ledet invasjon av Afghanistan lovlig under folkeretten? Og for det tredje, var USA noen gang forpliktet til nasjonsbygging i Afghanistan?

Noam Chomsky: Washingtons umiddelbare reaksjon på 9/11/2001 var å invadere Afghanistan. Tilbaketrekningen av amerikanske bakkestyrker var tidsbestemt til (praktisk talt) å falle sammen med 20 -årsjubileet for invasjonen. Det har vært en flom av kommentarer til 9/11 jubileet og avslutningen av krigen på marken. Det er svært opplysende og konsekvent. De avslører hvordan hendelsesforløpet oppfattes av den politiske klassen, og gir nyttig bakgrunn for å vurdere de vesentlige spørsmålene om Bush-doktrinen. Det gir også en indikasjon på hva som sannsynligvis vil følge. Av største betydning i dette historiske øyeblikket var refleksjonene til «avgjøreren», som han kalte seg selv. Og der var faktisk et intervju med George W. Bush i Washington Post da tilbaketrekningen gikk inn i sin siste fase.

Artikkelen og intervjuet introduserer oss for en kjærlig, leken bestefar, som nyter å tulle med barna sine, beundrer portrettene han hadde malt av store menn som han hadde kjent i sine dager i solen. Der var en tilfeldig kommentar om hans bedrifter i Afghanistan og oppfølgingsepisoden i Irak: Bush kan ha startet Irak-krigen ut fra falske påstander, men i det minste hadde han ikke inspirert til et opprør som gjorde USAs hovedstad til en kampsone. I det minste hadde han gjort anstrengelser for å ta avstand fra rasistene og fremmedfrykten i partiet hans i stedet for å dyrke deres støtte. I det minste hadde han ikke gått så langt som å kalle sine hjemlige motstandere «onde». «Han ligner presidentens Babe Ruth når du sammenligner ham med Trump,» sa tidligere majoritetsleder i senatet og engang Bush-nemesis Harry M. Reid (D-Nevada) i et intervju. «Nå ser jeg tilbake på Bush med en viss nostalgi, med en viss kjærlighet, som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre.» Langt ned på listen, som bare fortjener tilfeldige hentydninger, er slakting av hundretusener; mange millioner flyktninger; enorm ødeleggelse; et regime med fryktelig tortur; oppfordring til etniske konflikter som har revet hele regionen fra hverandre; og som en direkte arv, to av de mest elendige landene på jorden. Første ting først. Han snakket ikke ned på andre amerikanere.

Det eneste intervjuet med Bush fanger godt det vesentlige i flommen av kommentarer. Det som betyr noe er oss. Det er mange beklagelser om kostnaden for disse satsningene: det vil si at kostnaden for oss, «har oversteg $ 8 billioner, ifølge nye anslag fra Costs of War -prosjektet ved Brown University», sammen med tapte amerikanske liv og forstyrrelse av vårt skjøre samfunn. Neste gang bør vi vurdere kostnadene det har hatt for oss mer nøye, og gjøre det bedre. Det er også velbegrunnede klagesanger om kvinners skjebne under Taliban-styret.

Noen ganger er klagene uten tvil oppriktige, selv om det oppstår et naturlig spørsmål: Hvorfor ble de ikke uttrykt for 30 år siden da amerikanske favoritter, bevæpnet og entusiastisk støttet av Washington, terroriserte unge kvinner i Kabul som hadde på seg «feil» klær, som kastet syre i ansiktet på dem og begikk andre overgrep? Spesielt ondskapsfulle var styrkene til erketerroristen, Gulbuddin Hekmatyar, som nylig har vært på det amerikanske forhandlingsteamet. Forbedringene i kvinners rettigheter i russisk-kontrollerte byer på slutten av 80-tallet, og truslene de sto overfor fra de CIA-mobiliserte radikale islamistiske styrkene, ble den gang rapportert av en svært troverdig kilde, Rasil Basu, en fremtredende internasjonal feministisk aktivist som var FNs representant i Afghanistan i disse årene, og var spesielt bekymret for kvinners rettigheter.

Basu rapporterer: Under den

[russiske]

okkupasjonen gjorde kvinner faktisk enorme fremskritt: analfabetismen gikk ned fra 98% til 75%, og de ble gitt like rettigheter som menn i sivilrett og i grunnloven. Dette vil ikke si at det var fullstendig likestilling. Urettferdige patriarkalske forhold hersket fortsatt på arbeidsplassene og i familiene overfor kvinner som jobber på lavere nivåer. Men fremskrittene de tok innen utdanning og sysselsetting var svært imponerende. Basu sendte artikler om disse spørsmålene til de store amerikanske tidsskriftene, og det feministiske tidsskriftet Ms. Magazine. Ingen ville ha artiklene, de ga feil historie. Hun klarte imidlertid å publisere rapporten sin i publikasjonen Asia: Asian Age, 3. desember 2001.

Vi kan lære mer om hvordan afghanere i Kabul oppfatter de siste årene av den russiske okkupasjonen, og hva som fulgte, fra en annen ekspertkilde, Rodric Braithwaite, britisk ambassadør i Moskva fra 1988 til 1992, og deretter formann i Joint Intelligence Committee, også forfatter av det store vitenskapelige arbeidet om Sovjet i Afghanistan. Braithwaite besøkte Kabul i 2008, og rapporterte funnene sine i London Financial Times: I Afghanistan bygges det i dag opp nye myter. De lover dårlig for dagens vestlige politikk. Under et besøk nylig snakket jeg med afghanske journalister, tidligere mujahedin, fagfolk, folk som jobber for ‘koalisjonen’ – naturlige støttespillere for påstandene til denne om å bringe fred og gjenoppbygging. De hadde forakt for [USAs kandidat] president Hamid Karzai, som de sammenlignet med Shah Shujah, den britiske marionetten som ble installert under den første afghanske krigen. Mest foretrukket var Mohammad Najibullah, den siste kommunistiske presidenten, som forsøkte å forene nasjonen innen en islamsk stat, og som ble slaktet av Taliban i 1996: DVD-er med talen hans selges på gata. De sa at ting var bedre under Sovjet. Kabul var trygg, kvinner ble ansatt, Sovjet bygde fabrikker, veier, skoler og sykehus, russiske barn lekte trygt i gatene. De russiske soldatene kjempet tappert på bakken som ekte krigere, i stedet for å drepe kvinner og barn fra luften. Selv Taliban var ikke så ille: de var gode muslimer, holdt orden og respekterte kvinner på sin egen måte. Disse mytene gjenspeiler kanskje ikke den historiske virkeligheten, men de måler en dyp skuffelse over ‘koalisjonen’ og dens politikk.

Politikken til «koalisjonen» ble brakt ut til offentligheten i New York Times-korrespondent Tim Weiners historie om CIA. Målet var å «drepe sovjetiske soldater», erklærte CIAs stasjonssjef i Islamabad og gjorde det klart at «oppdraget ikke var å frigjøre Afghanistan.» Hans forståelse av politikken han ble beordret til å utføre under president Ronald Reagan, er helt i samsvar med skrytet til president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, om deres beslutning å støtte radikale islamistiske jihadister i 1979 for å trekke russerne inn i Afghanistan, og hans glede over resultatet etter at hundretusener av afghanere ble drept og store deler av landet ble ødelagt: “Hva er viktigere i verdenshistorien? Taliban eller sammenbruddet av det sovjetiske imperiet? Noen opphissede muslimer eller frigjøringen av Sentral -Europa og slutten på den kalde krigen? ” Det ble tidlig erkjent av informerte observatører at de russiske inntrengerne var ivrige etter å trekke seg ut så snart som mulig. Historiker David Gibbs studium av russiske arkiver av fjerner enhver tvil om saken. Men det var mye mer nyttig for Washington å utstede proklamasjoner for å utløse en følelse av Russlands skremmende ekspansjonistiske mål, og tvinge USA, for å forsvare seg, til å utvide sitt eget herredømme over regionen sterkt, med vold når det trengtes (Carter Doctrine, en forløper for Bush-doktrinen). Den russiske tilbaketrekningen etterlot en relativt populær regjering på plass under Najibullah, med en fungerende hær som var i stand til å holde kontroll i flere år, til de radikale islamistene, som ble støttet av USA, overtok og innførte en terrorperiode så ekstrem at Taliban ble ønsket velkommen da de invaderte og innførte sitt eget harde regime. De opprettholdt ganske gode forhold til Washington til 11. september. Når vi går tilbake til nåtiden, burde vi virkelig være bekymret for kvinnenes og andres skjebne når Taliban kommer tilbake til makten. For de som er oppriktig opptatt av å utforme politikk som kan komme dem til gode, skader ikke et lite historisk minne. Det samme gjelder også andre forhold.

Taliban har lovet å ikke huse terrorister, men hvordan kan vi tro dem, advarer kommentatorer når dette løftet kombineres med den vanvittige påstanden fra deres talsmann Zabihullah Mujahid om at det ikke er «bevis» for at Osama bin Laden var ansvarlig for 9/ 11 angrepet?

Det er ett problem med den generelle latterliggjøring av denne sjokkerende uttalelsen. Det Mujahid faktisk sa var både nøyaktig og veldig verdt å høre. Med hans ord, «Da Osama bin Laden ble et problem for amerikanerne, var han i Afghanistan. Selv om det ikke var noe bevis for at han var involvert” i 9/11. La oss sjekke. I juni 2002, åtte måneder etter 9/11, holdt FBI -direktør Robert Mueller sin mest omfattende presentasjon for den nasjonale pressen om resultatene av det som trolig var den mest intensive etterforskningen i historien. I hans ord, «etterforskere tror ideen om angrepene 11. september på World Trade Center og Pentagon kom fra al Qaida-ledere i Afghanistan,» selv om planleggingen og finansieringen tilsynelatende kan spores til Tyskland og De forente arabiske emirater. «Vi tror at hjernen bak det var i Afghanistan, høyt i al -Qaida-ledelsen.» Det som først bare ble antatt i juni 2002, kunne ikke ha vært kjent åtte måneder tidligere, da USA invaderte. Mujahids opprørende kommentar var korrekt. Latterliggjøring er et annet eksempel på praktisk hukommelsestap. Med Mujahids nøyaktige uttalelse i minne, sammen med Muellers bekreftelse på den, kan vi nærme oss en forståelse av Bush -læren.

Mens vi gjør det, kan vi lytte til afghanske stemmer. En av de mest respekterte var Abdul Haq, den ledende skikkelsen i den afghanske motstanden mot Taliban, og en tidligere leder for den USA-støttede mujahedin-motstanden mot den russiske invasjonen. Noen uker etter den amerikanske invasjonen hadde han et intervju med Asia-eksperten Anatol Lieven. Haq fordømte bittert USAs invasjon, som han erkjente ville drepe mange afghanere og undergrave innsatsen for å styrte Taliban innenfra. Han sa at «USA prøver å vise muskler, score en seier og skremme alle i verden. De bryr seg ikke om afghanernes lidelse eller hvor mange mennesker vi vil miste.” Haq var ikke alene om dette synet. Et møte med 1000 stamme-eldste i oktober 2001 krevde enstemmig en slutt på bombingen, som de erklærte var rettet mot «uskyldige mennesker.» De oppfordret til at andre midler enn slakting og ødeleggelse brukes til å styrte det hatede Taliban-regimet. Den ledende afghanske organisasjonen for kvinners rettigheter, Revolutionary Association of the Women of Afghanistan (RAWA), utstedte en erklæring 11. oktober 2001, hvor han sterkt motsatte seg USAs «enorme aggresjon mot landet vårt», som vil koste blodet til uskyldige sivile. Erklæringen oppfordret til «utryddelse av Taliban- og al-Qaida-pesten» ved «et opprør i den afghanske nasjonen», ikke ved et morderisk angrep fra utenlandske aggressorer.

Alt som var offentlig kjent på den tiden, alt ble ignorert som irrelevante, alt ble glemt. Afghanernes meninger bryr vi oss ikke om når vi invaderer og okkuperer landet deres. Oppfatningen av den afghanske motstanden mot Taliban var ikke langt fra holdningen til president Bush og hans forsvarssekretær Donald Rumsfeld. Begge avviste Taliban-initiativer for å sende bin Laden til en rettssak i utlandet, til tross for at Washington nektet å levere bevis (som den ikke hadde). Til slutt avviste de Talibans tilbud om å overgi seg. Som presidenten sa det: «Da jeg sa ingen forhandlinger, mente jeg ingen forhandlinger.» Rumsfeld la til: «Vi forhandler ikke om overgivelser.» Det vil si at vi skal vise muskler og skremme alle i verden. Den keiserlige uttalelsen den gangen var at de som har terrorister, er like skyldige som terroristene selv. Den sjokkerende frekkheten i denne proklamasjonen gikk nesten ubemerket forbi. Den ble ikke fulgt av en oppfordring om å bombe Washington, slik den åpenbart antydet. Selv om de unntar terrorister i verdensklasse på høye steder, har og kjenner USA terrorister om kan kjøpet på salg og som holder på med slike handlinger som å sprenge cubanske kommersielle fly, drepe mange mennesker, en del av den lange amerikanske terrorkrigen mot Cuba.

Helt bortsett fra den skandalen, er det verdt å si det usigelige: USA hadde ingen anklager mot Taliban. Ingen anklage, før 9/11 eller noen gang. Før 9/11 var Washington på ganske god fot med Taliban. Etter 9/11 krevde den utlevering (uten å ha påstått å levere nødvendig bevis), og da Taliban ble enig, nektet Washington tilbudene: «Vi forhandler ikke om overgivelser.» Invasjonen var ikke bare et brudd på folkeretten, som en marginal bekymring i Washington som den afghanske motstanden mot Taliban, men hadde heller ingen troverdig påskudd av noen grunn. Ren kriminalitet. Videre er det nå mange bevis som viser at Afghanistan og al-Qaida ikke var av særlig interesse for Bush-Cheney-Rumsfeld-triumviratet. De hadde øynene på mye større vilt enn Afghanistan. Irak ville være det første trinnet, deretter hele regionen. Jeg kommer ikke til å gjennomgå beretningen her. Det er godt dokumentert i Scott Hortons bok, Fool’s Errand. Det er Bush-doktrinen. Herske over regionen, herske over verden, vis musklene våre slik at verden vet at «Det vi sier gjelder,» som Bush I [George H.W. Bush] sa det. Det er neppe en ny amerikansk doktrine. Det er også lett å finne forløpere i imperienes historie. Bare se på vår forgjenger i kontroll av verden, Storbritannia, en stormester i krigsforbrytelser, hvis rikdom og makt stammer fra sjørøveri, slaveri og verdens største opplegg for narkotikahandel. Og til syvende og sist, «Uansett hva som skjer, har vi, den største revolveren, og det har de ikke.» Hilaire Bellocs versjon av den vestlige sivilisasjonen. Og ganske mye Abdul Haqs innsikt i imperiets tankegang.

Ingenting avslører de fremherskende verdier tydeligere enn måten de trakk seg ut på. Den afghanske befolkningen var neppe en vurdering verd. Imperiets «avgjørere» bryr seg ikke om å spørre hva folk kan ønske seg på landsbygda i dette som stort sett er et jordbrukssamfunn, der Taliban bor og finner sin støtte, kanskje motvillig støtte som det beste av dårlige alternativer. Mens de tidligere var en Pashtun-bevegelse, har de «nye talibanerne» tydeligvis en mye bredere base. Det ble dramatisk avslørt av det raske sammenbruddet til deres tidligere fiender, den onde krigsherren Abdul Rashid Dostum, sammen med Ismail Khan, og brakte andre etniske grupper inn i Taliban -nettverket. Der er også afghanske fredsstyrker som ikke bør avvises summarisk.

Hva ville den afghanske befolkningen ønske om de hadde et valg? Kanskje de kunne ha kommet til lokale tilpasninger hvis de hadde fått tid før en brå tilbaketrekning? Uansett hva mulighetene kan ha vært, ser det ikke ut til at de har vært vurdert. Dybden av forakt for afghanere ble forutsigbart nådd av Donald Trump. I sin ensidige tilbaketrekningsavtale med Taliban i februar 2020, gadd han ikke engang å rådføre seg med den offisielle afghanske regjeringen. Enda verre, rapporterer Bushadministrasjonens utenrikspolitiske spesialist, Kori Schake, er det at Trump tvang den afghanske regjeringen til å slippe løs 5000 Talibankrigere og lempe på økonomiske sanksjoner. Han var enig i at Taliban kunne fortsette å utøve vold mot regjeringen som vi var der for å støtte, mot uskyldige mennesker og mot dem som hadde hjulpet til i vår innsats for å holde amerikanerne trygge. Alt Taliban måtte gjøre var å si at de ville slutte å ha amerikanske eller koalisjonsstyrker som angrepsmål, ikke tillate al-Qaida og andre terrororganisasjoner å bruke afghansk territorium for å true USAs sikkerhet og deretter føre forhandlinger med den afghanske regjeringen. Som vanlig er det oss som er viktig, denne gangen forsterket av Trumps grusomhet. Afghanernes skjebne bryr ingen seg om.

Trump fastsatte tilbaketrekningen til begynnelsen av sommerens kampsesong, noe som reduserte håpet om en slags forberedelse. President Joe Biden forbedret vilkårene for tilbaketrekking litt, men ikke nok til å forhindre det forventede kaoset. Så kom den forutsigbare reaksjonen fra det stadig mer skamløse republikanske lederskapet. De klarte knapt å fjerne sine overstrømmende hyllester til Trumps «historiske fredsavtale» fra nettsiden sin før de fordømte Biden og ba om at han ble anklaget for å følge opp med en forbedret versjon av Trumps skamløse forræderi. I mellomtiden blir afghanerne igjen hengt ut til tørk. Tilbake til det opprinnelige spørsmålet,så  kan Bush -doktrinen ha blitt formulert mer grovt enn vanlig praksis, men den er neppe ny. Invasjonen brøt folkeretten (og artikkel VI i den amerikanske grunnloven), men Bushs juridiske team hadde bestemt at slik sentimentalitet var «eiendommelig» og «foreldet», og brøt igjen lite ny grunn bortsett fra frekk trass. Når det gjelder «nasjonsbygging», er en måte å måle forpliktelsen til dette målet å spørre hvilken andel av de forbrukte billionene dollar som begikk til den afghanske befolkningen, og hvilken andel som gikk til det amerikanske militærsystemet og dets leiesoldater («entreprenører») sammen med myren av korrupsjon i Kabul og blant krigsherrene USA satte til å styre.

I begynnelsen refererte jeg til 9/11/2001, ikke bare 9/11. Det er en god grunn til det. Det vi kaller 9/11 er den andre 9/11. Den første 11. september var langt mer ødeleggende og brutal på et rimelig vis: 9/11/73. For å se hvorfor, bør du vurdere ekvivalenter per innbygger, det riktige målet. Anta at den 9/11/2001 hadde 30 000 mennesker blitt drept, 500 000 ondskapsfullt torturert, regjeringen styrtet og et brutalt diktatur installert. Det ville vært verre enn det vi kaller 9/11. Det skjedde. Det ble ikke beklaget av den amerikanske regjeringen, eller av privat kapital, eller av de internasjonale finansinstitusjonene som USA stort sett kontrollerer, eller av ledende personer i «libertarianism.» Det ble heller hyllet og gitt enorm støtte. Gjerningsmennene, i likhet med Henry Kissinger, er høyt beæret. Jeg antar at bin Laden blir hyllet blant jihadister. Alle bør innse at jeg sikter til Chile, 9/11/1973.

Et annet tema som kan inspirere til refleksjon, er forestillingen om «evig krig», som til slutt ble lagt til ro med tilbaketrekningen fra Afghanistan. Fra ofrenes perspektiv, når begynte de evige krigene? For USA begynte de i 1783. Da det britiske åket ble fjernet, sto den nye nasjonen fritt til å invadere «indisk land», for å angripe urfolk med kampanjer for slakting, terror, etnisk rensing, brudd på traktater – alt i en massiv skala, i mellomtiden plukket de opp halvparten av Mexico, deretter store deler av verden. I et lengre perspektiv kan vi spore våre evige kriger tilbake til 1492, som historiker Walter Hixson hevder. Bushs juridiske team bestemte at FNs pakt, som eksplisitt hindrer forebyggende/forebyggende kriger, faktisk autoriserer dem – formaliserer det som lenge hadde vært operativ lære. Fra ofrenes synspunkt ser historien annerledes ut enn holdningen til de med maximpistolen og deres etterkommere.

I mars 2003 innledet USA en krig mot Irak som en del av den neokonservative visjonen om å omdanne Midtøsten og fjerne ledere som utgjorde en trussel mot USAs interesser og «integritet». Enda han visste at regimet til Saddam Hussein ikke hadde noe å gjøre med terrorangrepene 11. september, ikke hadde masseødeleggelsesvåpen og deretter ikke utgjorde noen trussel mot USA, hvorfor invaderte Bush Irak, noe som etterlot hundretusenvis av irakere døde og kan ha kostet mer enn $ 3 billioner?

 9/11 ga anledning til invasjonen av Irak, som, i motsetning til Afghanistan, er en reell premie: en stor oljestat midt i hjertet av verdens fremste oljeproduserende region. Da tvillingtårnene fortsatt ulmet, fortalte Rumsfeld sine ansatte at det er på tide å «gå bredt ut – feie hele greien opp, enten tingen er relatert eller ikke,» inkludert Irak. Målene ble raskt utvidet langt mer. Bush og medarbeidere gjorde det helt klart at bin Laden var små poteter, av liten interesse (se Horton for mange detaljer). Bushs juridiske team bestemte at FNs pakt, som eksplisitt hindrer forkant/forebyggende kriger, faktisk autoriserer dem – formaliserer det som lenge hadde vært operativ lære. Den offisielle grunnen til krig var det «eneste spørsmålet»: Husseins masseødeleggelsesvåpen. Da spørsmålet fikk feil svar, gikk årsaken til aggresjon øyeblikkelig over til «å fremme demokrati», et gjennomsiktig eventyr som svelges entusiastisk av de utdannede klassene – selv om noen av murret, inkludert 99 prosent av irakerne, ifølge meningsmålinger. Noen får nå skryt for å ha motarbeidet krigen fra starten av, særlig Barack Obama, som kritiserte den som en strategisk tabbe. Kanskje er hukommelsen min feil, men jeg husker ikke ros til nazistiske generaler som så på Hitlers operasjon Barbarossa som en strategisk tabbe: De burde ha slått ut Storbritannia først. En annen dom ble avsagt av Nürnberg-domstolen. Men USA begår ikke forbrytelser, per definisjon; bare tabber.

Agendaen for regimeendring som hadde definert amerikansk utenrikspolitikk under Bush-administrasjonen lå tilsynelatende bak NATOs beslutning om å fjerne Muammar Gaddafi fra makten i Libya i kjølvannet av “Arab Spring”-revolusjonene i slutten av 2010 og begynnelsen av 2011. Men som i saken i Irak, hva var de virkelige årsakene til å håndtere lederen for en påstått «useriøs stat» som lenge hadde sluttet å være en?

Libyaintervensjonen ble initiert av Frankrike, delvis som reaksjon på humanitær holdning av noen franske intellektuelle, delvis antar jeg (vi har ikke mye bevis) som en del av Frankrikes forsøk på å opprettholde sin imperialistiske rolle i fransktalende Afrika. Storbritannia sluttet seg til. Så sluttet Obama-Clinton seg til, «og ledet fra bakre ledd», slik noen tjenestemenn i Det hvite hus skal ha sagt. Da Gaddafis styrker gikk mot Benghazi, kom det høye rop om forestående folkemord, noe som førte til en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd som innførte en flyforbudssone og ba om forhandlinger. Det var rimelig etter min mening; det var legitime bekymringer. Den afrikanske union foreslo våpenhvile med forhandlinger med Benghaziopprøreren om reformer. Gaddafi godtok det; opprørerne nektet.

På dette tidspunktet, bestemte Frankrike-Storbritannia-U.S.A. koalisjonen seg for å bryte Sikkerhetsrådets resolusjon de hadde gått inn for og i virkeligheten bli opprørernes flyvåpen. Det gjorde at opprørsstyrkene kunne gå videre på bakken, og til slutt fanget de og myrdet Gaddafi på sadistisk vis. Hillary Clinton syntes det var ganske morsomt, og spøkte med pressen at «Vi kom, vi så, han døde.» Landet kollapset deretter i totalt kaos, med kraftig eskalering i drap og andre grusomheter. Det førte også til en strøm av Jihad-er og våpen til andre deler av Afrika, noe som førte til store katastrofer der. Intervensjonen spredde seg til Russland og Tyrkia, og de arabiske diktaturene, som støtter krigførende grupper. Hele episoden har vært en katastrofe for Libya og store deler av Vest-Afrika. Så vidt jeg vet er det ikke registrert at Clinton også synes dette er morsomt. Libya var en stor oljeprodusent. Det er vanskelig å tvile på at det var en faktor i de forskjellige inngrepene, men mangel på interne dokumenter gjør at lite kan sies med sikkerhet.

Sammenbruddet i Afghanistan har uten tvil vist at USAs strategi mislyktes i krigen mot terror og operasjonene for regimeendring. Imidlertid er det noe som er mer urovekkende enn disse faktaene Det er at USA etter hver intervensjon etterlater seg «sorte hull» og til og med forråder dem som kjempet på sin side mot terrorisme. To spørsmål knyttet til hverandre: For det første, tror du at den mislykkede krigen mot terror vil gi noen nye lærdommer for fremtidige amerikanere som bestemmer utenrikspolitikken? Og for det andre, avslører denne fiaskoen noe om USAs overherredømme i globale affærer?

Svikt er det som springer i øynene til den som betrakter dette. La oss først huske at Bush II ikke erklærte den globale krigen mot terror. Han erklærte den på nytt. Det var Reagan og hans utenriksminister George Shultz som kom på kontoret og erklærte den globale krigen mot terror, en kampanje for å ødelegge «terrorens onde svøpe», særlig statsstøttet internasjonal terrorisme, en «pest spredt av fordervede sivilisasjonsmotstandere [i en] tilbakegang til barbarisme i moderne tid. «

Den globale krigen mot terror ble raskt en enorm terrorkrig ledet eller støttet av Washington, og konsentrerte seg om Mellom -Amerika, men ble utvidet til Midtøsten, Afrika og Asia. Den globale krigen mot terror førte til og med til en dom fra Den internasjonale domstolen i Haag som fordømte Reaganadministrasjonen for «ulovlig bruk av makt» – også kjent som internasjonal terrorisme – og påla USA å betale betydelige erstatninger for sine forbrytelser. USA avviste selvfølgelig alt dette og forsterket den «ulovlige maktbruken.»

Det var helt passende, forklarte redaktørene i The New York Times. Den internasjonale domstolen var et «fiendtlig forum», noe som ble bevist av det faktum at det fordømte det uskyldige USA. Noen få år tidligere hadde det vært en modell for sannhet da det stod på USAs side i en sak mot Iran. USA la deretter ned veto mot en resolusjon fra Sikkerhetsrådet som oppfordret alle stater til å overholde folkeretten og nevnte ingen, selv om det var klart hva som var meningen. Jeg er ikke sikker på om det ble rapportert en gang. Men vi erklærer høytidelig at stater der terrorister oppholder seg, er like skyldige som terroristene selv.

Så invasjonen av Afghanistan var «riktig» og «rettferdig», selv om den var dårlig gjennomtenkt og for kostbar. For oss. Bush II erklærte ikke den globale krigen mot terror. Han erklærte det på nytt. Var det en fiasko? For amerikanske keiserlige mål? I noen tilfeller, ja. Reagan var den siste tilhenger av apartheidregimet i Sør -Afrika, men klarte ikke å opprettholde det. Generelt utvidet det imidlertid Washingtons imperialistiske rekkevidde. Bushs fornyelse av den globale krigen mot terror har ikke hatt lignende suksess. Da USA invaderte Afghanistan, var basen for radikal islamsk fundamentalistisk terrorisme stort sett begrenset til et hjørne av Afghanistan. Nå er det over hele verden. Ødeleggelsene i store deler av Sentral -Asia og Midtøsten har ikke styrket USAs makt.

Jeg tviler på at det har stor innvirkning på USAs globale overherredømme, som fortsatt er overveldende. I den militære dimensjonen står USA alene. Dets militære utgifter overgår dets rivaler – i 2020, 778 milliarder dollar i forhold til Kinas 252 milliarder dollar og Russlands 62 milliarder dollar. Det amerikanske militæret er også langt mer avansert teknologisk. USAs sikkerhet er uten sidestykke. De påståtte truslene er på grensene til fiender, som er omgitt av atomvåpenvåpen i noen av de 800 amerikanske militærbaser rundt om i verden (Kina har en: Djibouti).

Makt har også økonomiske dimensjoner. På toppen av USAs makt etter andre verdenskrig hadde USA kanskje 40 prosent av den globale formuen, en overvekt som uunngåelig gikk ned. Men som den politiske økonomen Sean Starrs har observert, er nasjonalregnskapet ikke det eneste målet på økonomisk makt i den nyliberale globaliseringens verden. Forskningen hans viser at USA-baserte multinasjonale selskaper kontrollerer svimlende 50 prosent av verdens rikdom og er først (noen ganger på andreplass) i omtrent alle sektorer.

En annen dimensjon er «myk kraft». Her har Amerika blitt alvorlig svekket, i god tid før Trumps harde slag mot landets rykte. Selv under Clinton erkjente ledende statsvitere at det meste av verden så på Amerika som verdens «fremste røver stat» og «den største ytre trusselen mot deres samfunn» (for å sitere henholdsvis Samuel Huntington og Robert Jervis). I Obama-årene gikk det frem av internasjonale meningsmålinger at USA ble ansett som den største trusselen mot verdensfreden, og at det ikke var en eneste utfordrer i nærheten. Amerikanske ledere kan fortsette å undergrave landet hvis de velger det, men dets enorme makt og enestående fordeler gjør det til en vanskelig oppgave, selv for Trumps ødeleggende ball.

Et tilbakeblikk på angrepene 11. september avslører også at krigen mot terror hadde mange konsekvenser for det innenlandske samfunnet i USA. Kan du kommentere krigens innvirkning på terror på amerikansk demokrati og menneskerettigheter?

I denne forbindelse har temaet blitt godt nok dekket slik at det ikke er nødvendig med mye kommentar. En annen illustrasjon dukket nettopp opp i The New York Times Review of the Week, et veltalende vitnesbyrd fra en modig FBI -agent som var så skuffet over sin oppgave å «ødelegge mennesker» (muslimer) i krigen mot terror at han bestemte seg for å lekke dokumenter som avslørte forbrytelser og å gå i fengsel. Den skjebnen er forbeholdt dem som avslører statlige forbrytelser, ikke gjerningsmennene, som blir respektert, slik som den fjollete bestefaren, George W. Bush. Det har selvfølgelig vært et alvorlig angrep på sivile friheter og menneskerettigheter, i noen tilfeller helt usigelig, som Guantánamo, der torturerte fanger fortsatt forsvinner etter mange år uten anklager eller fordi torturen var så grusom at dommerne nekter å la dem bli brakt til rettssak. Det er nå innrømmet at «de verste av de verste» (som de ble kalt) for det meste var uskyldige tilskuere. Hjemme er rammen for en overvåkingsstat med fullstendig illegitim makt etablert. Ofrene er som vanlig de mest sårbare, men andre vil kanskje reflektere over pastor Niemöllers berømte bønn under nazistyret.

Copyright © Truthout. Kan ikke skrives ut uten tillatelse.

C.J. Polychroniou C.J. Polychroniou er statsviter/statsøkonom, forfatter og journalist som har undervist og jobbet på en rekke universiteter og forskningssentre i Europa og USA. For øyeblikket er hans viktigste forskningsinteresser amerikansk politikk og politisk økonomi i USA, europeisk økonomisk integrasjon, globalisering, klimaendringer og miljøøkonomi, og dekonstruksjonen av nyliberalismens politisk-økonomiske prosjekt. Han er en fast bidragsyter til Truthout, så vel som medlem av Truthouts Public Intellectual Project. Han har publisert mange bøker og over 1000 artikler som har dukket opp i en rekke tidsskrifter, blader, aviser og populære nyhetsnettsteder. Mange av publikasjonene hans er oversatt til en rekke forskjellige språk, inkludert arabisk, kinesisk, kroatisk, nederlandsk, fransk, tysk, gresk, italiensk, japansk, portugisisk, russisk, spansk og tyrkisk. Hans siste bøker er Optimism Over Despair: Noam Chomsky On Capitalism, Empire, and Social Change (2017); Climate Crisis and the Global Green New Deal: The Political Economy of Saving the Planet (med Noam Chomsky og Robert Pollin som hovedforfattere, 2020); The Precipice: Neoliberalism, the Pandemic, and the Urgent Need for Radical Change (en antologi av intervjuer med Noam Chomsky, 2021); and Economics and the Left: Intervjuer med progressive økonomer (2021).

Stem Rødt – For demokratisk samfunnsmessig kontroll over produksjon og fordeling

Vi lever under et imperialistisk-kapitalistisk system som er dominert av supermakten USA.

Men den vestlige kapitalismen og imperialismen, med USA i spissen, er i dag reelt sett i dyp krise.

Den gjennomsnittlige profittraten i industriproduksjonen er lav. Profitten holdes oppe med imperialistisk røveri fra store deler av verdens folk og av økende utbytting av arbeidsfolk, sugerør i statskassene, økende gjeld og spekulasjon. Den ledende imperialistiske staten, USA, har blitt kraftig svekket og står nå mye frem som et dysfunksjonelt samfunn under en enorm militærmaskin, med rundt 1000 baser i de fleste land i verden, som krever stadig nye kriger for å fungere og som er verdens viktigste miljøødelegger.

Klasseforskjellen øker drastisk. I mesteparten av verden øker fattigdommen og ufattelige rikdommer blir monopolisert av et svært lite mindretall. Finansbaronene blir stadig mer pågående i sin kamp for markeder og profitt. Det arbeidende folket og den naturen vi alle er en del av kommer under stadig mer ødeleggende press.

Det hele tyder på at USA-imperialismen og kapitalismen ikke kan gagne arbeidsfolk lenger, men er til stor skade for verdens folk. Et begynnende opprør mot hele systemet er på gang flere steder. Selv i et rikt oljeland som Norge, med sterke sosialdemokratiske reformtradisjoner, merker vi det. Finansbaronene og de imperialistiske statsapparatene går til stadige kriger og økonomiske sanksjoner som skaper enorme tap og flyktningestrømmer, og de tar grep for å svekke og avvikle det borgerlige demokratiet og styre mer direkte.

Under høykonjunkturene etter 2. verdenskrig gikk de fleste politiske partiene i Norge til kraftige angrep på opposisjonelle arbeidsfolk, samtidig som de sikret sin oppslutning i arbeiderklassen ved å satse på noen breie reformsøyler. Vi kan nevne:

– arbeid til alle
– en lønn å leve av
– rimelig og bra bolig for de mange
– sosial trygghet under sykdom, alderdom og ellers
– folkebarnehage for alle og kunnskap til alle i enhetsskolen
– levelige kår for bønder og andre i distrikts-Norge
– fred og trygghet

I dag har de syv reformsøylene (og andre slike) lenge vært under angrep og er stadig blitt mer deformert og ødelagt. Også i et av de rikeste land i verden, Norge, har dette skjedd og skjer enten regjeringene har vært ledet av DNA eller Høyre.

Det er nå valg i Norge. Da bør du satse på det partiet som er klarest på å fremme kampen mot imperialisme og kapitalisme for å gjenreise de søylene som blir revet ned og som vil erstatte det kapitalistiske systemet som utvikler seg ut fra profittbehov, med et system som kan gjøre mulig demokratisk, samfunnsmessig kontroll med produksjon og fordeling, ut fra det arbeidende folkets behov, innenfor de rammene som naturen setter.

Terje Valen, 6.9.2021.

Marx, miljø og virkelig miljøvern

Det har i løpet av de siste vel 20 årene kommet ut mange ganske grundig studier av Marx’ forhold til det vi gjerne kaller økologi. Jeg skal ikke gå inn på disse, men vise til noen få tekster som viser Marx økologiske forståelse og hva det kan bety for et virkelig miljøvern.

Noen momenter om Marx oppfatning av forholdet menneske resten av naturen

  • Vi kan begynne med noen av de første skriftene til Marx, som De økonomisk-politiske skriftene (Paris-manuskriptene). For det første ser vi her at Marx er av den oppfatning at menneskene har to kropper – et innenfor huden (det organiske legemet) og et utenfor huden (det uorganiske legemet). Han kommer forresten tilbake til disse begrepene på slutten av tredje bind av Kapitalen. Hva kroppen innenfor huden er, sier seg selv. Kroppen utenfor huden er alt menneskene lever av og i, altså naturen utenfor menneskehuden. Ut fra dette synet sier det seg selv at begge kroppene må tas like godt vare på. Det vil si at vi både må ta vare på den delen av naturen som er innenfor skinnet vårt og den delen av naturen som er utenfor dette, for at de begge skal utvikle seg slik vi kan kalle optimalt – så godt som mulig innen de reelle materielle og andre vilkår som finnes.
  • Så kaller Marx utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt, i form av produksjon av ting som menneskene kan bruke, for menneskenes tingliggjøring. Denne tingliggjøringen kan foregå på måter som ikke skaper antagonistiske forhold mellom menneskenes to legemer og på måter som skaper slike antagonistiske forhold. Det kaller Marx for fremmedgjort tingliggjøring.
  • Marx skriver i De økonomisk-filosofiske manuskriptene at menneskene under historiens gang blir fratatt makten både over det som de produserer i utvekslingen sin med naturen rundt og dermed blir de også fratatt makten over hele utvekslingsvirksomheten eller alt som har med arbeidsprosessen å gjøre og med det som arbeidsprosessen virker på, nemlig naturen rundt menneskene. Dette kaller han fremmedgjøring, og det er ikke en åndelig fremmedgjøring (som religion), men en materiell fremmedgjøring skapt av menneskelig virksomhet. Fordi det er et annet menneske som tilegner seg makten over denne utvekslingsprosessen, midlene som brukes i den (produksjonsmidlene) og resultatet (varen) blir mennesket også fremmedgjort for mennesket og privateiendommen til produksjonsmidlene blir skapt. Dette er Marx’ første beskrivelse av logikken i utviklingen av fremmedgjøringen til dens høyeste stadium, kapitalismen. Han kaller altså dette for fremmedgjort tingliggjøring. Dette skjer gjennom utviklingen av bytte- og vareøkonomien.
  • Samtidig mener Marx at denne fremmedgjorte utvekslingen med naturen rundt, den fremmedgjorte menneskelige tingliggjøring, skaper vilkår for å oppheve fremmedgjøringen, ved at hele menneske-fellesskapet tar kontroll med sin egen utveksling med naturen rundt og midlene som brukes i denne utvekslingen pluss utvekslingen av de produktene som blir skapt gjennom å dele i stedet for å bytte. Marx går mer detaljert inn på hvordan dette kan skje i praksis i Kritikk av Gotha-programmet og i de siste kapitlene i tredje bind av Kapitalen.
  • I begynnelsen på første bind av Kapitalen behandler Marx logikken i utviklingen av den materielle fremmedgjøringen mer i detalj ettersom vareøkonomien utvikler seg fra det enkle byttet, til byttet som hovedform for utveksling av produkter som mennesket har skapt i utvekslingen med naturen rundt, til hvordan penger oppstår og fungerer, til hvordan kapitalen og kapitalismen utvikler seg på dette grunnlaget. Dette henger sammen med utviklingen av menneskets skaperkraft i utvekslingen med naturen, arbeidskraften, også blir omdannet til en vare som eieren, arbeider kan og må selge til den som eier produksjonsmidlene. Bare gjennom denne prosessen kan arbeideren få tilgang til produksjonsmidlene og produsere, og bare gjennom denne prosessen kan han og hun få tak i en del av verdien av sitt eget produkt (i form av arbeidslønn), mens kapitalisten tilegner seg den verdien som arbeideren skaper utover verdien av det hun og han bruker for å eksistere videre som enkeltindivid, familie og samfunnsklasse, noe som Marx ganske forståelig nok kaller merverdi.
  • I første bind av Kapitalen presiserer Marx at det han ser på som økonomi er utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt – altså utvekslingen mellom menneskenes to legemer, og utvekslingen menneskene imellom på grunnlag av den førstnevnte utvekslingen.
  • Flere steder ellers i sine skrifter og notater er Marx opptatt av utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt, og det bruddet som den fremmedgjorte versjonen av denne utvekslingen fører til. Jeg går ikke inn på det i detalj her, men viser til en helt grunnleggende formulering på slutten av tredje bind, kapittel 47. Her skriver Marx at storindustrien og industrielt drevet storjordbruk samvirker. Opprinnelig skilte de seg fra hverandre ved at storindustrien i begynnelsen ødela og ruinerte arbeidskraften og dermed menneskets naturkraft, mens det industrielle storjordbruket ødela jordens naturkraft, men at de under den videre utviklingen forente seg ved at det industrielle systemet på landsbygden også svekker arbeiderne og industri og handel på sin side skaffer jordbruket middel til å utsuge jorden. Dette kan sette oss på sporet etter en virksom miljøpolitikk på dette området.
  • I kapittel 48 i tredje bind av Kapitalen har også Marx noen viktige formuleringer som kan sette oss på sporet etter en politikk som gjør det mulig for menneskene å leve videre på denne kloden. Dette kapitlet sammenfatter mye av hele kapitalprosjektet til Marx, men jeg skal bare ta frem noe fra kapittel 48, III. (MEW, bind 25, side 828, svensk utgave av Kapitalen, bind 3, side 726, engelsk utgave, side 959 – så får vi sette på sidehenvisning til den norske utgaven av bind 3 når den er ferdig i løpet av ikke så lang tid.) «Selv naturfolkene må kjempe mot naturen for å tilgodese behovene sine, for å bevare livet sitt og reprodusere det. Det må også det siviliserte menneske gjøre, og det gjelder alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. Dette naturnødvendighetens rike utvider seg under sin utvikling, mens behovene blir utvidet. Men samtidig utvides de produksjonskrefter som tilfredsstiller disse behovene. Innenfor dette området kan friheten bare bestå i at det samfunnsmessige mennesket, de forente produsentene, regulerer denne stoffomsetningen sin med naturen på fornuftig vis, bringer den under sin felles kontroll i stedet for å bli behersket av den som en blind makt – fullfører den med minst mulig bruk av energi[i] og under betingelser som er mest mulig verdi og passende for den menneskelige natur. Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Bortenfor dette begynner den menneskelige kraftutviklingen som er sitt eget mål, frihetens sanne rike, som imidlertid bare kan blomstre med dette nødvendighetens rike som sitt grunnlag. Å forkorte arbeidsdagen er en grunnleggende betingelse.» (TVs oversettelse.)
  • For det første må vi her merke oss at frihetens rike bare kan utvikle seg på grunnlag av nødvendighetens rike. Det er ikke her snakk om overflodens rike, men et rike som er bestemt av forholdet mellom de menneskelige behov og naturens begrensninger. Det er snakk om det som er nødvendig for at menneskene skal kunne leve gode materielle liv og bygge et frihetens rike oppå dette som ikke kan gå utover det som naturen kan tåle. Gjør det det blir det ikke mulig å opprettholde et forsvarlig og levelig nødvendighetens rike eller frihetens rike. For miljøkampen betyr det den mest nøye økonomisering/sparing på alle naturresurser.

Om virkelig miljøvern

En politikk som vil skape en levedyktig balanse mellom mennesket og resten av naturen må gjøre det mulig for mennesket å kunne tingliggjøre seg uten fremmedgjøring. Betingelsen for dette er at de forenede produsenter tilegner seg resultatene av sine egne produktive krefter og bestemmer over bruken av disse til felles beste uten å bli drevet av tvungen merverdiskaping og tvungent profittjag. Dette viser retning mot det grunnleggende vilkåret for virkelig miljøvern både av mennesket og naturen rundt.

Men vi kan også gå mer detaljert inn på enkelt områder. Et viktig utgangspunkt er grunnleggende økonomisering med alle ressurser ut fra de virkelig ikke-fremmedgjorte behovene til mennesker og miljø.

Avvikling skadelig produksjon og bruk – spesielt våpenproduksjon og bruk

Det betyr sjølsagt avvikling av all direkte skadelig produksjon og skadelig bruk. Avvikling av kriger og militær produksjon og drift av og bruk av våpenmakten er helt nødvendig for at vi skal kunne redde mennesker og miljø. Derfor må miljøkampen begynne med et enormt press for nedrustning, og det må gå mot USA fordi USA nå har den største krigsindustrien i verden og størstedelen av ressursene som brukes til å drive krigsmaskineriet. Pluss at bruken av dette maskineriet igjen skaper enorm forurensing og krever enorme mengder ressurser til gjenoppbygging av det som blir ødelagt. Ut fra et naturvernsyn er dette ganske enkelt kriminelt. Og da snakker vi ikke om de enorme lidelsene og den fattigdommen og elendigheten krigsmaskineriet i funksjon skaper. Så kan vi gjennomgå all annen produksjon og skille ut det som er skadelige – og stanse det.

Stanse all unødvendig produksjon, bruk av energi, ressurser osv.

For det andre må produksjon som er unødvendig for å leve rimelig gode liv stanses, samtidig som produksjon som er nødvendig for å leve rimelig gode liv økes og distribusjon til alle sikres. Dette er et svært område som må studeres nøye og der store diskusjoner blant verdens folk legger grunnlag for det  blir bestemt. Noen eksempler til diskusjon legger jeg frem her.

Hele luksusproduksjonen til den rikeste 10 prosent av befolkningen i verden må selvfølgelig avskaffes. Men det gjelder produksjon på en mengde felter. Hele reklameindustrien må legges ned og erstattes av saklig opplysning om produkter osv. Turismen må legges fullstendig om så den blir svært mye mindre energi- og ressurskrevende. Privatbilismen må avvikles ved at det utvikles felles samfunnsmessige systemer for transport som ivaretar folks transportbehov med mye mindre bruk av energi- og ressurser. Antall slike biler må reduseres svært mye, vi kan tenke oss med 80 %. Hele internettet må gjennomgås for å kunne sette inn tiltak for å minimere energi og materialbruk. Dette kan også gjøres med mange maskiner som vi bare bruker sjelden. Alle husholdninger behøver ikke å ha kappsager og mye annet verktøy, gressklippe- og støvugingsroboter osv. Store deler av den kapitalistiske underholdningsindustrien må omformes ut fra bruk av energi og andre ressurser. Reiser som kun er nødvendige ut fra profittbehov må avskaffes. Produksjon og transport må legges om og samkjøres slik at fremføring til bruker fra de forskjellige produksjonspunktene, samlet gjennom en hel produksjonssyklus, blir kortest mulig. Det betyr at båttransport også må begrenses svært mye. Fullstendig stans i produksjon av elektriske transportmidler som kun skal erstatte gange innen et visst område, bortsett fra for de som har virkelige behov – for eksempel de nye el-skoterne (el-løperhjul som de feilaktig er døpt). Stoffer som er skadelige fjernes. Ingen stoffer av noen art skal tas i allmenn bruk uten flere års prøvebruk på begrenset antall mennesker. Dette gjelder både industristoffer og stoffer som vaksiner osv. Grundige undersøkelser av stråling osv. fra forskjellige bruksområder må gjennomføres og kildene må avvikles dersom det finnes en faregrad som kan plage mennesker og naturen ellers.

Medisinsk produksjon for  virkelig å gjøre folk friske.

All forskning på helse og sykdom innrettes på å holde folk friske gjennom å fjerne skadelige påvirkninger fra menneskelige virksomheter, fremme helsebringende virksomheter og ved å forske frem medisiner som gjør folk friske og ikke forske ut fra et perspektiv om å sikre et stabilt og størst mulig marked for medisiner og medisinsk utstyr for den finanskapitalen som investerer i helse. Her er enormt mye å spare innen hele helsesektoren.

Avvikling av industrijordbruket

Industrijordbruket må avvikles og store mengder mennesker må tilbake til å dyrke jorden i stedet for å produsere skadelige og unødige produkter. Sjølforsyningsgraden for jordbruksprodukter må økes drastisk. Jordbrukerne må ha status som våre viktigste produsenter av de mest grunnleggende produkter innen nødvendighetens rike.

Bruk av menneskelig kraft

Der det passer må vi ha overgang fra maskineri som krever elektrisk (direkte eller via batterier) eller fossil kraft til mekaniske innretninger, som ur (særlig slike som blir drevet av armbevegelser) og klokker som kan trekkes opp. Dette gjelder også vanlige sykler og løperhjul som drives av menneskekraft. Her kan mange områder undersøkes.

Noen andre viktige saker

Der det er mulig skal alt som kan, gjenbrukes og gjenvinnes slik at det blir minst mulig søppel.

Menneskelige ekskrementer skal ikke føres ut av husene med vann og gå gjennom enorme renseanlegg før restene slippes i sjøen – det må utvikles metoder og anretninger som gjør at ekskrementene igjen kan brukes til gjødsel på landets jorder. Spiselig matavfall som kan brukes slik, må gå til dyrefor.

Dette er bare noen tanker til videre diskusjon. Mye annet kan også føyes til – lykke til med det og med en miljøkamp som nytter.

Som vi vil se er det fokuset som finanskapitalen og det store statene (sammen med store deler av «miljøbevegelsen») vil at vi skal holde på når det gjelder miljøet, stort sett på siden av det som må til for at vi skal få tiltak som monner.

Terje Valen, mandag 12. juli 2021.


[i] Her bruker Marx begrepet Kraftaufwand. Det oversettes med kraftanstrengelse i den svenske utgaven og med energy i den engelske. Kraft kan henspille både på menneskelig kraft og på naturkraft – også slike naturkrefter som menneskene har skapt i utvekslingen sin med denne naturen, som vannkraft, elektrisk kraft, kraft fra andre kilder, kull, olje, gass osv. Jeg tenker at Marx har hatt begge betydninger i tankene og om han ikke hadde det passer det med resten av tenkningen hans om ikke å gjøre noe som kunne ødelegge det ene eller det andre av menneskets legeme.