CIA i Ukraina

Det er vel kjend at USA har hatt i gong undergravingsarbeid i Ukraina i lang tid, faktisk heilt frå før 2. verdskrig. Her er ei beretning om tida etter denne krigen og fram mot 2018. Det er den kjende CIA-forskaren, Douglas Valentine, som er intervjua. Valentine kom seg, som vi veit, heilt på innsida av CIA gjennom Colby, den tidlegare leiaren av organisasjonen. Han intervjua over hundre tilsette der og kom over mange dokument. Desse ligg i Kongressens bibliotek. Han samanfatta dette i nokre bøker. I 2017 kom boka The CIA AS ORGANIZED CRIME – HOW ILLEGAL OPERATIONS CORRUPT AMERICA AND THE WORLD. Boka vart utgjeven av Clarity Press. Under her kjem ei omsetting av intervjuet som er kapittel 9 i ei av bøkene hans om CIA.

Men først skal eg skissere hovudinnhaldet i boka. Kapittel 1 med overskrift «Korleis William Colby Gave Me the Keys to the CIA Kingdom» handlar om korleis Douglas Valentine fekk full tilgang til alle han ville snakke med gjennom ein avtale og klarering med William Colby som hadde vore Direktør i CIA. Valentine var ute etter å avdekke det såkalla Føniks-programmet, ein hemmeleg operasjon i Vietnam under krigen der.

Store delar av boka er intervju som blir gjort med Valentine. I eit av dei første intervjua fortel ha om ei skjelsetjande oppleving han hadde då han var ganske ung. Faren hans arbeidde i postvesenet der han hadde budd heile livet. Ein dag i 1968, då Vietnam-krigen var i gong kom han heim på ferie og hadde ein sommarjobb. Han og faren kom ikkje godt ut av det med kvarandre. Når faren og kameratane hans møtte kvarande for ein kopp kaffi, snakka dei om kor mykje dei hata Muhammed Ali, om dei som nekta å ta teneste i Vietnam og slikt og Douglas hadde langt hår og var mot krigen. Han var saman med frigjorde unge kvinner som brukte pilla og representerte noko anna en faren.

Men ein dag bad faren sonen om å møte han utanfor banken neste dag og gjekk mot den restauranten dei pleidde å bruke. Bilen som leverte brød stod parkert utanfor restauranten. Faren gjekk bort til bilen opna ei dør og sa til sonene: «Sjå godt etter her. Dette er det sanne forholdet mellom kriminalitet og lova. Inne i bilen sat sjåføren og mafia-medlemen som henta pengane og tilskottet til mafiaen frå den lokale bookmakeren. Han arbeidde i restauranten og sat ved sidan av sjåføren. Bak i bilen sat tre landsbypolitiar som Douglas hadde kjend frå han var liten. Han gjekk på skule med ungane deira og kjente namna deira. Dei var teken på fersk gjerning og haka datt ned. Då ei begynte å banne lukka far min døra brått. Han gjekk sin veg til sine vanlege syslar.

Neste dag gjekk ha på restauranten att og ingen sa eit ord. Det var som om han var innvia i eit hemmeleg selskap. Dei fleste i landsbyen visste ikkje noko om kva som gjekk føre seg. Dei såg på politiet som dei som gav farts- og parkeringsbøter. Dei såg ikkje at politifolka arbeidde saman med profesjonelle kriminelle og tente pengar på det. Når nokon hadde fått ein uniform og representerte lova trudde dei at desse folka – som var bøllar på skulen og ikkje klarte å utdanne seg til røyrleggar eller komme inn på vidaregåande skule – var blitt dydige. Men desse typane som skulle representere lova hadde meir samkvem med dei skurkane som dei var saman med dagleg enn dei borgarane som ein trudde at dei var sett til å beskytte og tene. Dei var korrupte. Så samanfattar han erfaringa si frå heile undersøkinga av CIA med å seie at det er slike folk du finn i CIA.

Så seier han at denne historia er allegorisk. Han er eit mikrounivers av korleis verda fungerer, om korleis propaganda og reklameindustrien på Madison Avenue overtyder folk at det finst gode krefter som kjemper mot vonde krefter. Men viss folk gjennomskoda propagandaen ville dei ha ei anna innstilling og landet vårt ville ha vore strukturert annleis. Men den lovgivande greina av regjeringa vår er i hendene på profesjonelle kriminelle. Alt dei gjer tener dei kriminelle måla deira, å halde nede og stele frå dei fattige og gi til dei rike. Det var et eg forstod alt då eg var ung, takk vere min far.

Føniksprogrammet

I starten på boka gir han, i ein tekst som byggar på eit intervju frå 2015, ei kort samanfatting av det alle undersøkingane førte fram til om Føniks-programmet. Det var eit program som CIA-offiseren Nelson Brickham skapte i 1967 for å «nøytralisere» dei sivile medlemmene av den underjordiske revolusjonære regjeringa i Sør-Vietnam. Brickham forklarte prosessen for Colby slik: «Mitt motto var å rekruttere dei; viss du ikkje kan rekruttere dei så svartmal dei; viss du ikkje kan svartmale dei, fang dei; viss du ikkje kan fange dei, så drep dei. Det var innstillinga mi til dei høgt oppe i VCI.» VCI var eit akronym for Viet Cong Infrastrukture – namnet som CIA gav medlemmene av dei revolusjonære si undergrunns-regjering og det geriljasystemet som støtta dei.

Som ein del av Kongressen sitt mandat har CIA jobben med å slå med revolusjonære rørsler utanfor USA. Når USA driv slik verksemd i ein nasjon som Irak eller Afghanistan tar CIA seg av den politiske sida av kampen, mens USA sine væpna styrker tar seg av den reint militære sida. Men i praksis har CIA si verksemd vore ein paramilitær politifunksjon. I Sør-Vietnam støtta USA sine militære styrker CIA sitt Føniks-program med troppar og utstyr.

I 1969 let CIA tydelegvis over Føniks-programmet til USAs militære for då begynte soldatane å føre ein politisk styrt kamp og å utføre systematiske anti-opprørs-operasjonar mot utanlandske sivile. Opprettinga av Føniks var eit vatn-skilje. Før denne operasjonen hadde det militære berre lov til å angripe sivile dersom dei var hemmelege agentar eller angrep militære basar eller personell. Men i sin fanatiske kamp for siger i Vietnam utydeleggjorde det militære grensa mellom sivile opprørarar og uskuldige sivile og drap kven som helst som kom i vegen for dei, medrekna ungar, slik dei gjorde i My Lai og tusen andre stader.

Etter det skammeleg nederlaget i Vietnam blei USA driven av den reaksjonære impulsen sin til å bekrefte den globale dominansen. Dei unnskyldningane som blei brukt for å rettferdiggjere Føniks blei institusjonalisert som politisk linje. Sidan då har USAs CIA og dei militære styrkane utført felles Føniks-like operasjonar over alt i verda utan nokre skruplar, tydelegast i Afghanistan og Irak.

Etter ei to innleiande kapitla kjem vi til del I som har overskrifta CIA sitt Føniks-program i Vietnam: eit mønster for dominering som system. Her skriv han om korleis Føniks-programmet var ein byråkratisk modell for kontroll av eit lands folk og om den systematiske innhentinga av informasjon for å klare dette. Så skriv han om korleis modellen og det dei lærte av Vietnam har vore brukt i Afghanistan og andre stader. Heilt sentralt i programmet står Brickham si forklaring for CIA-sjefen Colby. Det gjeld å uskadeleggjere alle leiarar for opprør mot USA-dominans i verda. I kapittel ni tar han opp dette arbeidet i Ukraina. Det kjem eg tilbake til. Eit kapittel handlar om korleis krigsbrot blir gjort til gjeldande politikk.

I del to gå han inn på korleis CIA overtok og leia kampen mot narkotika for å fremme USA sine interesser i Latin-Amerika og andre stader. Det er ei fantastisk historie om samarbeid med kriminelle og fleire andre skjulte operasjonar. I et kapittel med overskrift Project Gunrunner tar han opp korleis dette prosjektet blei starta av Bush og fortsett av Obama. Det gjekk ut på at administrasjonen i USA tillèt og oppmuntra folk med kriminell bakgrunn og kjende band til mexicanske kartell å kjøpe våpen i Arizona og sende dei til Mexico. Eit resultat av dette var Los Zetas-kartellet. Dei som dreiv dette var trena av USA sine spesialstyrkar for drepe kartell-leiarar. Men dei enda opp med å danne sitt eige kartell og drive det. I 2006 braut det også ut krig mellom nokre av det dusinet med kartell som hadde arbeidd ved sidan av kvarande i ro og fred til då. Det var fryktelege greier og rundt 50 000 menneske blei drepne, både kartell-medlemmer og sivile.

I boka er det også eit langt kapittel om Bob Simmons, eit kongressmedlem som hadde jobba for Føniks-programmet i Vietnam. Han blei seinare heidra og var visiting lecturer ved Yale-universitetet der han forelas om «Congress and the US Intelligence Community og blei vald inn i statsforsamlinga i Connecticut der ha sat i 8 år. Valentine gjennomgår i meir detalj det vi veit om arbeidet hans for CIA i Vietnam og andre stader. Ut frå vanlege rettslege og menneskelege prinsipp er det dyster lesing og Valentina seier om han, i eit avsnitt kalla «Lyge, lure, stele, at «Noko endrar seg aldri, medrekna Simmons’  sjåvinisme og sjølvros. Men var han verkeleg æra/akta for å delteke i folkemordet på 2 millionar menneske som aldri truga USA?»

Boka har fleire slike meir detaljerte historier om enkeltpersonar og hendingar som underbygger hovudslutningane til Valentine. I eit kapittel fortel ein tidlegare CIA-agent korleis han blei rekruttert, korleis fortida hans blei omskapt og korleis han på det grunnlaget vart plassert der CIA ville ha han. Der jobba han seg inn i samfunnet i mange år og blei til slutt vald inn ei lokal forsamling. Så fekk han eit samanbrot og blei trekt ut, mens alt som kunne tyde på samband med CIA blei sletta. Han fekk så ein god jobb der han hadde ein CIA-offiser som overvaka han. Dette er eit mønster som vi finn over heile verda. Det er eit heilt undergrunnssamfunn som finst på sida av samfunnet elles, med folk som har spesielle eigenskapar og som kan aktiverast når det trengs.

Eit av dei siste kapitla handlar om «Forkledning av Obamas skitne krigar». Det begynner med at Obama heldt ein tale til kadettane på West Point tidleg i desember 2009. Der sa han «Vi er i Afghanistan for å hindre at ein kreftsjukdom frå spreie seg att i det samfunnet. Men den same sjukdommen har også brote ut i grenseområda til Pakistan. Derfor treng vi ein strategi som verkar på begge sidene av grensa.» Dette var like før Obama sendte mykje fleire amerikanske troppar til området.

Valentine seier at han gjennom heile boka har understreka at USA sin politiske og psykologiske krig avheng av informasjons-leiing. I denne samanhengen var det sentralt i alle dokument osb. å skjule det faktum at USA undercover aksjonar og ikkje-offentlege politikkar, medrekna det å støtte krigsherrar som eksporterte narkotiske stoff, var ansvarleg for denne såkalla «kreftsjukdommen» heilt frå starten.

Ein månad før Obama annonserte troppeauken fortalde den regionale kommandanten general David Petraeus «Obama å tenkje på elementa i Karzai-regjeringa så ‘eit kriminelt syndikat». Ambassadør Eikenberry antyda i røynda at Amerika ikkje skulle gå til sengs med mobben.» Heile denne retorikken var heilt uhaldbar fordi USA hadde sette inn Karzai og forbrytarsyndikatet sjølv.

Valentine går så litt inn på heile historie. Det kan vere verd å siter litt av det her. USA sitt skammelege tap i Vietnam i 1975 gjorde ikkje slutt på landets militante og anti-kommunistiske jihad som president Carter ganske enkelt pakka om og selde som ein politikk som fremma «menneskerettar». Mens Carter preika «menneskerettar» var den nasjonale sikkerheitsrådgjevaren hans, Zbigniew Brzezinski i løynd i gang med å undergrave pro-Sovjet-regimet som hadde tatt makta i Afghanistan. Dei løynde aksjonane tok til med ein gong med at CIA-offiserar rekrutterte, finansierte, væpna og organiserte krigsherrar frå folkegrupper i Afghanistan som ikkje var pashtunarar i den berykta Nordre Alliansen. Gjennom alliere islamittiske nasjonar som Saud Arabia rekrutterte også CIA leigesoldatar som Osama bin Laden og sette dei inn mot ikkje-religiøse kommunistar.

Brzezinski sin stor tanke var å provosere ein sovjetisk militær innmarsj og dra russarane inn i ein øydeleggande Vietnam-lik krig gjennom nøye støtte opprør. «Kreftsjukdommen» som Amerika utrydda her var kommunismen, saman med mål om likeløn og frigjering av dei Afghanske kvinnene som blei oppmuntra til å ta universitetsutdanning og få jobbar.

Nett som Monsanto selde ugrasmiddel med dioxin til lukkelege amerikanske forstadsbuarar for løyse plenproblema deira, lanserte CIA ein informasjonskampanje for å overtyde muslimane at kommunismen var ein fiende av islam sine grunnleggande tesar, slik som å tru på Gud. For å reinske ut det kommunistiske «ugraset» skapte USA Muhjahedins og opna vegen for al Kaida. Dei skapte ein borgarkrig som øydela det framveksande moderne samfunnet i Afghanistan.

Obama tok opp arven etter Carter då han i 2016 vitja Vietnam og kjefta på Hanoi-regjeringa for å bryte «menneskerettane». Han gjorde et utan å nemne den fryktelege kreftsjukdommen som USA skapte i Vietnam ved systematisk å spreie 20  millionar gallons  med Agent Orange over 12 % av Vietnam. Noko som gjekk ut over 3 millionar uskuldige menneske. Og dette er ikkje historie, det er framleis eit stort problem. Så fortel han den fæle historia om kva gifta Agent Orange førte og fører til. Elles viser han til Tom Ahern si bok Vietnam Declassified der det blir fortald at CIA gjekk inn for å sende inn spesialgrupper for å forgifte rislager, legge bombefeller i vietnamesiske våpenlager, drepe eller fange Viet Cong kadre i bakhald eller i raid inn i kommunist-kontrollerte landsbyar, og samle inn opplysningar. CIA-folka visste også godt at det dei spreidde var giftig for menneske.

Brzezinski sjølv fekk spørsmål om han angra på å ha skapt terroristar. Då svarte han «Kva er det viktigaste i verdshistoria; Taliban eller å få Sovjet-imperiet til å falle saman? Nokre oppkava muslimar eller frigjeringa av Sentra-Europa og slutt på den kalde krigen? Det var på linje med Madeleine Albright sin uttale om at «Vi meiner at prisen verd det» då ho fekk spørsmål om kva ho tenkte om at USA sine sanksjonar mot Irak hadde ført til drag på 500 000 ungar der. Min kommentar er at dei har same haldninga til folket i Ukraina. At ein million soldatar og fleire tusen sivile blir drepen der er verd det, dersom dei klarer å destabilisere Russland og overta makta der.

Det er også eit avsnitt om «Korleis skjule ein skiten krig». Her skriv Valentine at CIA sett opp parallelle regjeringar i framande nasjonar saman med militæret og Utanriksdepartementet. I Afghanistan gøymde dei seg i konsulat og i hemmelege leirer eller militære basar, slik dei gjer i mesteparten av dei hundrevis av militære baser USA har spreitt utover verda.

Etter at dei har etablert seg sjølv på militære basar, utvidar CIA operasjonane sine under dekke av Utanriksdepartementets Agency for International Development (AID) sine sivile aksjons-misjonar. Psywar gjer at dette mogleg: då har dei samarbeidarar som Thomas og Barry (som er omhandla tidlegare i boka) som er viljuge til å fortelje folk i Amerika den godkjende versjonen av historia – gode gutar som gjer gode gjerningar og av og til nokre feil.

CIA følgjer tradisjonen frå dei kristne «misjonane» som bringa bibelskular til underutvikla land rundt om i verda. I prosessen blei dei velsigna innfødde modna for militær erobring, byråkratisk kolonisering og økonomisk utbytting same kor velmeinande misjonærane var. Ja, det var faktisk slik at jo meir effektivt misjonærane sine bodskap var, desto lettare blei dei innfødde å manipulere. AID-misjonen (og NGOane sin misjon – kan vi føye til) gjer det same i dag.

Opp mot alt som verkeleg skjer i Vietnam og Afghanistan (og elles der USA er innblanda) er hovudstraumsmedia alltid med på å karakterisere USAs regjering sine hensikter som heroiske, generøse, kreftkurerande (der ein kvar motstandar representerer ein kreftsjukdom).

Han gir så nokre parallellar frå tidlegare tider. Han skriv at etter det blodige slaget ved Hastings i 1066, gravla William Erobraren sine eigne falne, men let fienden sine falne bli liggande å rotne i det fri. Det brutale angrepet på England blei fort ein brutal okkupasjon. Pasifiseringa var, slik USA gjer i dag, å eliminere fienden sitt leiarskap og terrorisere den sivile folkesetnaden til underkasting. Kolonisering er ei mordarisk verksemd. Dei anglo-saksiske lordane fekk auga plukka ut og hender og føter kutta av og blei overlatne i lenkjer utanfor borgene sine så bøndene kunne sjå dei. Andre blei kastrerte og kasta i vollgravene i ei av dei hundre borgene som William bygga rundt om i landet for å forsvare normanniske interesser. Pasifiseringa tok 20 år. I denne tida vart 300 000 innfødde myrda og svelta til daude (ein femtedel av folkesetnaden) og like mange normanniske for franske entreprenørar og byråkratar blei planta i England i dei ledige posisjonane. Heile den anglo-saksiske adelen vart utrydda og eigedommen gav William til den normanniske overklassen. Då han døydde i 1087 var England heilt omdanna.

Dette er naturen til koloniserande krigar. Sigerherren påfører alle slags fornedringar og lidingar på dei overvunne, og stel alt dei eig.

Mest tusen år seinare gjer USA det same i Irak og Afghanistan. Einaste forskjellen er at mens William skrytte av brutaliteten og tjuveriet sitt, så skjuler den amerikanske overklassen sitt barbari og si plyndring under eit slør av gode intensjonar og sjølvforsvar. Denne historia er det media som har til oppdrag å forsyne folk med.

Den store borgarlege historikaren, Arnold Toynbee, tok allereie den 7. mai 1970 bladet frå munnen og uttalte i New York Times: «I heile verda har no CIA blitt det skremselet som kommunismen har vore for Amerika. Kor som helst der er trøbbel, vald, liding, tragedie er no resten av oss snar til å mistenke at CIA hadde ein hand i det.» Toynbee sa dette som eit svar på Kissingers barbariske invasjon i Kambodia. «I røynda», sa Toynbee «har rollene til Amerika og Russland blitt snudd om i verdas auger. I dag har Amerika blitt verdas mareritt. (Mange av dei som kallar seg radikale i dag har ikkje forstått at dette gjeld også i dag.

Boka sluttar med eit par kapittel som viser korleis USA sin propaganda-maskin lurte folk i byrjinga av krigen i Syria og omhandlar «Krigen mot terror som den største undercover-operasjonen nokonsinne». Denne «krigen» opna for CIA og andre USA-institusjonar si grenselause opptrapping av si skjulte verksemd over alt i verda. Så til kapittelet om Ukraina.

CIA i Ukraina

Her følger ei oversetting av kapittel 9 i boka med overskrifta The CIA in Ukraine. Det har form av eit intervju.

Ryan Dawson: Dette er Ryan Dawson frå ANC rapport. I dag her eg Doug Valentine med meg. I kveld skal eg spørje han om CIAs rolle i Ukraina og om deira infiltrasjon i media. Valentine, det er ei glede å ha deg tilbake i programmet.

Valentine: Takk, det er ei glede for meg og.

Dawson: Eg vil spørje deg om denne organisasjonen sitt arbeid med NGOar i Ukraina. Han heiter United Action Centre. Eg lese noko kort frå sida deira og vil høyre dine tankar om det. Der heiter det; «NGO-senteret UA har eit sterkt menneskeleg potensial. Gruppa har erfaring med å drive prosjekt i området for europeisk og euro-atlantisk integrasjon. I tillegg har UA-senteret ekspertar og aktivistar som har erfaring med journalisme, offentlege tenester, PR, offentleg aktivitet osb. UE-senteret har også ein stor database med kontaktar til internasjonale ekspertar, politikarar og journalistar. Nett no er UE-senteret koordinator for New Citizen’s Public Campaign som samlar rundt 40 NGOar[i]

Ut frå Carl Bernstein-rapporten om media veit vi kor mykje CIA har infiltrert media. Kan du gi oss dine tankar om UA-senteret og kva dei gjer der med 40 NGOar, som det er antatt skal arbeide for å fremje demokrati og som får aktivistar og journalistar til å samarbeide?

Valentine: UA-senteret er ein organisasjon som Pierre Omidyar var med å starte for to år sidan. Det er ein paraplyorganisasjon som er knytt til forskjellige aktivist-prosjekt og NGOar, der ein av dei er Citizen-kampanjen som ifølgje Financial Times «spelte ei stor rolle med å få protestane opp og i aksjon»[ii].

Ifølgje Kyivpost mottok «UA-senteret meir enn 500 000 dollar i 2012 … der 54 % kom frå Pact Inc., eit prosjekt som er finansiert av USA sitt Agency for International Development. Nær 36 % kom from  Omidyar Nettwork, ein stiftelse danna av eBay-grunnleggar Pierre Omidyar og kona. Andre gjevarar  var International Renaissance Foundation, der den viktigaste grunnleggaren var milliardæren George Soros, og National Endowment for Democracy, der mesteparten av finansieringa kjem frå Kongressen i USA.[iii] Kvifor var Omidyar villig til å gå saman med slike velkjende regime-endrings-sponsorar som USAID og NED, for ikkje å snakke om Soros? Kor elles (sam)arbeidar han? Vi må aldri gløyme at dette er dei han held seg i selskap med. Kvifor?

Då Omidyar blei fødd i Paris og foreldra flytta til Maryland i USA då han var ung. Men det viser seg at han er av iransk slekt. Mora var ein farsi-lingvist og i 2016 var ho president for Roshan Cultural Heritage Centre[1] som driv kulturarbeid for Iran i USA og Iran sjølv. Så merkeleg som det kan sjå ut er det lite offentleg informasjon tilgjengeleg om faren hans, medrekna namnet. Det ser ut som han var urolog eller kirurg på John Hopkins, og då skulle namnet hans vere tilgjengeleg der. Det løyndomsfulle antydar ein form for etterretnings-tilknyting, kanskje av den typen overklasse-emigrantar som CIA kultiverer i USA. Det er eit faktum at CIA sitt kontor i Iran var ein av organisasjonens viktigaste basar for operasjonar mot Sovjet. CIA og MOSSAD skapte SAVAK, sjahens notoriske interne sikkerheits-teneste, og at sjahen i motyting gav CIA frie hender til å drive operasjonar mot Sovjet.

Kanskje Pierre Omydiar er tilgjengeleg for USA sine utanrikspolitiske organisasjonar ut frå nokre tidlegare familiekontakter. Kanskje det forklarer for kvifor han spanderte nokre få hundre tusen dollar (ein liten sum for ein milliardær) for å få UA-senteret på plass i Ukraina, slik at CIA kunne drive operasjonar mot russarane, slik dei gjorde det frå Iran. Eg har aldri høyrt nokon forklaring frå den pågåande utspørjaren, Glenn Greenwald. Når det kjem til lureriet (monkey business) til den som betalar han (sugar daddy) er Greenwalds politikk rett og slett «ikkje sjå noko, ikkje høyre noko, ikkje sei noko som er vondt».» Kvifor? Er det gjengjeldinga for dei pengane han får?

Vi veit at milliardærar som Omidyar og George Soros og Rockefellarane – for ikkje å seie noko om USAIS og NED – ikkje finansierer politiske verksemd ut frå sitt gode hjarte. Dei gjer det for å fremje sine eigne interesser. Det er grunnen til at organisasjonar som UA-senteret blir skapt: for å tene interessene til dei finansfolka som støttar dei. For meg ser det ut som ein CIA-oppretta mekanisme for å skape ein krise i Ukraina og utnytte den. Dei 40 NGOane sine koordinatar er perfekt plassert for å skape skjulestad for hemmeleg CIA-aksjon.

Det UA-senteret gjer er i røynda å koordinere politikarar og journalistar med ekspertar på internasjonal politikk og reklamefolk. Det står på heimesida deira. Alle desse folka driv med å produsere informasjon: kanskje er dei lenka til ein privat servar slik som den Hillary Clinton brukte då ho var utanriksminister. Det kan jo ha gått opp for CIA sine politiske og psy-war ekspertar sin svære hær at dei lett kunne samle offentleg støtte for fargerevolusjonane deira ved å skape internett-sider som sameinar og rettleier folk; at dei kunne manipulere potensielle opprørar på same måte, med dei same metodane som Frank Cotton var ein pionar for i Vietnam, men no oppdatert.

UA-senteret sine PR-ekspertar vegleier nok pro-amerikanske kandidatar i Kiev på same måte som amerikanske PR-folk manipulerte Boris Jeltsin i Moskva. Det er vel kjend at Jeltsin gav vekk butikken etter at han var blitt president i den Russiske føderasjonen. På same måte som CIA promoterte Jeltsin sikrar nok journalistar frå UA-senteret at pro-amerikanske politikarar får god presse. Dei spinn fakta på ein slik måte at Omidyar, som har gjort operasjonen mogleg, blir glad.

UA-senteret sin uttalte hensikt var å få Ukraina ut av den russiske bana og levere landet til dei vestlege korporasjonane. Og det var det som hendte, saman med dei obligatoriske politiske fordelane. Og sanneleg, nokre få korte år etter at UA-senteret var etablert, gjekk visepresident Joe Biden sin son inn i direksjonen for Ukrainas største gassprodusent, Burisma Holdings. Hunter Biden leier Burismas juridiske avdeling og deira kontakt med internasjonale organisasjonar.

Boka Flashpoint in Ukraina[iv]gir meir enn nok prov for at Obama-regimet og deira privatiseringslyste forretningspartnarar kasta den prorussiske ukrainske regjeringa og sette inn ei regjering full av nynazistar og amerikanske elitar. Dei gjorde dette for å gjere seg sjølv rikare, og likevel blei det inga sak i media. Det er business som vanleg. Den gjennomsnittlege ukrainar tener ikkje noko på det: det gjer berre den «super-rovdyraktige amerikanske eliten som organiserte kuppet. Det er forunderleg å sjå.

Biden sin slå- og ta-operasjon fann stad i 2014. I 2015 tok eit anna superrovdyr, Natalie Jaresko, kontroll over Datagroup, eit kompani som kontrollerer Ukrainas telecom-marknad. Jaresko hadde ein gong jobb i USAs utanriksdepartement og koordinerte handel og handelsselskap som hadde med det tidlegare Sovjet-Unionen å gjere, medrekna Overseas Private Investment Corporation. Sjekk henne ut på Wikipedia. Ho er ein del av den globale eliten: Det internasjonale pengefondet/Verdsbanken/Den europeiske bank for rekonstruksjon og utvikling. I Clinton-administrasjonen tente ho som leiar for den Økonomisk seksjon ved USAs ambassade i Ukraina og hjelp til med å legge grunnlag for statskuppet som fann stad er 20 år seinare. Mange fleire er planlagd.

Jaresko fekk ukrainsk statsborgarskap same dag som ho blei utpeikt til finansminister i Ukraina i 2014. Deretter pressa ho konkurrenten sin, eigaren av Datagroup, ut i konkurs ved å bruke den typen svindel med lån i utanlandsk valuta som mafialeiarar og økonomiske leigemordarar føretrekk. Det er slik ein heilt fri kapitalisme verkar. Dei overlesser dei nasjonane og forretningsfolka, som dei har peikt ut som mål, med gjeld og så reinskar dei desse ut. Og igjen får vi ikkje eit ord i protest frå media. Der er «frihandel» i aksjon.

CIA speler ei sentral rolle i desse spela, ved å gjere dei illegale sakene som dei kan nekte for på truverdige måtar, noko som krev høgteknologisk spionasje og undergrunnsfinansiering – ved å rekke inn i politi-filar eller bruke private etterforskarar for å finne skit på folk og så sette dei opp og drive utpressing mot dei. Denne typen undergravings-operasjonar kan ikkje bli gjord offentleg av folk som Biden og Jaresko og deira PR-folk. Operasjonar i utlandet må dei gjere i løynd ved hjelp av den kriminelle underverda.

Andre gongar spelar media ei sentral rolle. I USA, til dømes, vinn folk val gjennom negative kampanjar. Det demokratiske partiet hyrar etterforskarar for å få fram skit om republikanske kandidatar. Republikanarane gjer det same. Sannheita speler ikkje noka rolle fordi hendingane skjer i augneblinken. Så blir tomme påstandar til sanning før nokon kan svare. Det har blitt påstått at Senator Elizabeth Warren har hevda at ho delvis høyrde til den opphavlege folkesetnaden (indianar) då ho søkte seg inn på Harvard, og då ho begynte å drive kampanje for Hillary Clinton kalla Trump ho for «Pocahontas» kvar gong han fekk ein sjanse. Det finst alle slags måtar, innan den evig spektakulære dominansen, som brukast for å verke inn på hendingar gjennom oppdikta skandalar og feilframstillingar utan at det er ulovleg eller hemmeleg. Dei einaste som trengs er status som berømt, ein Twitter-konto og merksemd frå nettverka for informasjonskontroll.

Guy Debord sa det lenge før Internettet i boka Comments on The Society of the Spectacle. «Eit aspekt ved at all historisk kunnskap forsvinn kan vi sjå på måten individuelle omdøme kan endrast medvete av dei som kontrollerer all informasjon: informasjon som blir samla og også – noko som er ei heilt anna sak, informasjon som blir kringkasta. Moglegheita deira til å framstille saker feil er ikkje avgrensa av noko.

Alle kan bli tilgrisa, og ved sida av dei få ukjende og verna i CIA og Det nasjonale sikkerheits-etablissementet, finst det ikkje noko forsvar. I utlandet samlar CIA heile tida informasjon om motstandarar, som til dømes Vladimir Putin, og gir det vidare til dei vestlege media som er overlukkelege for å kunne spinne vidare på det på millionar av forskjellege måtar.

Det som er mindre kjend er at CIA også er engasjert i å endre balansen i heimlege så vel som utanlandske strider. Det er grunnen til at det er løynd og kvifor alle piratar med papir frå det offentlege hegnar om det. Dei deler den same forretningsideologien. CIA-offiserar, PR-folk, journalistar, politikarar og akademikarar som blir betalt for å gi «ekspert» kunnskap på Fox eller MSNBC manipulerer med vilje sosiale og politiske rørsler her i USA akkurat som dei gjer det for den ukrainske opposisjonen eller den venezuelanske opposisjonen.

CIA setter opp Twitter-kontoar og facebook-sider og sosiale nett-sider for å skyve folk inn i masseorganisasjonar for å nå dei sosiale måla sine. I mai 2016 kutta twitter «av USAs etterretnings-organisasjonar frå ei teneste som går gjennom alle twitter sine sosiale media-poster».[v] Den som var skuldig var CIAs Open Source Enterprise, som hadde kontrakt med ein privat kontraktor, Datminr, gjennom CIAs tydelege risikovennlege kapitalfond, In-Q.Tel, for å spionere på amerikanske borgarar. Slike super-hemmelege «etterretningstiltak» blir ofte brukt som dekke for svært illegale «offensive etterretnings» operasjonar.

Dawson: Vi så National Endowment for Democracy, som er heilt og fullt CIA, langt framme i Ukraina. Men kvifor treng CIA så mange mellommenn? Kva er føremålet med å ha 40 forskjellige ikkje-regjeringsstyrte organisasjonar?

Valentine: Eg vil gi deg eit eksempel. Då CIA gjekk inn i Vietnam som hadde ein kultur som USA ikkje var kjend med, var det først dei gjorde å kjøpe mykje eigedom. Dette var under Den første Indokina-krigen, og dei gjorde det i løynd, gjennom oppkjøparar, slik at dei kunne ha sikre hus som dei kunne bruke for å sette opp organisasjonar seinare. Det er alltid best for dei å kjøpe eigedommar i krisetider når prisane er låge. Som Trump alltid seier: «Kjøp lågt» Og når er prisane lågast? Som Baron Rotschild så vidgjete sa: «Når det er blod i gatene.»

CIA kjøpte store eigedomsområde i Saigon mellom 1952 og 1955, under Den første Indokina-krigen, då der var blod i gatene. Dei kjøpte førsteklasses eigedommar til 10 % av verdien. Det er det første steget – få ein fot å dørsprekken. Desse bygnadane var stader der CIA-offiserar kunne møte agentane sine og planlegge skitne handlingar. Dei let NGOar og sivile organisasjonar få nokre til sine operasjonar.

William Colby presenterte meg for ein av medarbeidarane sine, Clyde Bauer, den CIA-offiseren som dreiv Air America i Vietnam for lenge sida. Bauer fortalte meg at han sette opp South Vietnam’s Foreign Relations Council, Chamber of Commerce og Lions Club «for å skape ein sterk sivil base». Dette er det CIA gjer i Ukraina gjennom UA-senteret. Dei skaper ein pro-amerikansk sivil base som det kan komme politiske kandidatar frå.

CIA verkar inn på politikken i andre land på mange måtar. CIA-offiserar slusar heile tida pengar til alle politiske parti, høgre og venstre, og opprettar agentar som har stor rekkevidd for å oversjå og manipulere den politiske utviklinga. Dette er standard operasjons-prosedyre.

Det neste CIA gjer er å ta kontroll med nasjonens hemmelege tenester. Dei gjorde det i Vietnam og i Ukraina. Slik eg har forklart andre stader gir dei tilbod om trening og høgteknologisk utstyr til folka i dei hemmelege tenestene. Dei korrumperer dei og bruker dei for sine eigne formål, slik dei  brukte SAVAK i Iran. Det er i høgste grad illegalt å underlegge seg representantar for andre makter. Vi liker ikkje når nokon gjer det mot oss og det er ikkje noko ein person med stor påverknads-kraft er trena til å gjere (sjølv om den private sikkerheits-styrken hans sannsynlegvis består av tidlegare CIA-offiserar som veit korleis det skal gjerast).

CIA infiltrerer alle dei politiske partia og så snart ein politikar som dei eig er på plass, høgre eller venstre, kan dei løfte han/ho til forsvarsminister eller innanriksminister. Desse ministrane blir betalt av CIA og utpeiker representantar til det militære, sikkerheitstenestene, politileiarar som gjer det som CIA befaler. CIA prøver å plassere sine folk overalt i den nasjonen dei har fanga innan regjering og sivilsamfunn. I Sør-Amerika rekrutterer dei yngre offiserar gjennom School of Americas (som no har endra namn) og, når den rette tida er inne, får dei dei til å sette i gang kupp med støtte frå alle dei andre folka dei har kultivert i årevis, av og til i fleire tiår.[vi]

Dei store føretaka i USA (corporations) treng CIA for å få desse parallelle regjeringane på plass. CIA treng inn i militæret og i sikkerheitstenestene, og samstundes skapar dei ein sivil base gjennom organisasjonar som dei kan fornekte, slik UA-senteret. Dette er måten samfunn blir styrt på når der ikkje finst ein overveldande folkeleg støtte. Dei gjer deg gjennom å tileigne seg eigedom og ved å ha dei passande folka i regjeringar og i dei sivile institusjonane.

CIA rekrutterer folk på staden som Lech Walesa i Polen. Folk som leier fagorganisasjonar er ofte betalt av CIA, det same med folk som driv utdanningssystemet. CIA kan rekruttere desse folka fordi dei har så mykje pengar. Russarane kan ikkje konkurrere når milliardærar som George Soros overrislar ein million her og fem millionar der – pengar som går til å bygge sivile institusjonar som er ideologisk samstemd. Om folk gjer det for pengar eller tru på ei betre framtid, så manipulerer CIA dei samfunnsmessige og politiske prosessane. Offiserar frå CIA rekrutterer folk og set dei på plass, får dei til å signere kontraktar som klårt seier «Som ei motteneste for å fremme våre interesser her i Kiev vil du få 100 000 dollar på ein bankkonto i ein sveitsisk bank og livet ditt vil bli rosenraudt.»

Det er illegalt. Det er svikefullt. Du kan ikkje ta pengar frå ei utanlandsk spionorganisasjon og arbeide mot ditt eige land, men det er det CIA gjer i Ukraina nett no og rundt om i verda i ein massiv skala.

Dawson: Eg ville spørje deg om Human Intelligence. Kva er Intelligence Community Dirctive 304?

Valentine: Det kom ut i 2009. Viss nokon vil lese det er det berre fire-fem sider langt.[vii] Det fortel med brei pensel og enkle ord kva FBI, CIA og Forsvarsdepartementet gjer for National Director of Intelligence, når det gjeld HUMINT.

Stillinga Director of National Intelligence fanst ikkje før Bush blei president i 2001. Fram til då var det direktøren for CIA som leia alle etterretningsorganisasjonane. Men etter 9/11 leia ikkje CIA-direktøren alle dei andre organisasjonane. Den rolla gjekk til den nye Director of National Intelligence, som sidan 2001 har vore James Clapper. Bush skapte DNI-jobben for å gjere det mogleg å få betre kontroll med dei heimlege etterretningsoperasjonane.

I 2009 utforma Director of National Intelligence direktiv 304 for å definere jobbane til militæret, CIA og FBI. Den siste kopien som vi finn på nettet er redigert. Dei kutta ut delar om kva CIA gjer. Det er standard å klassifisere (som hemmeleg) namna til CIA-offiserane i Ukraina, kva dekkposisjonar dei har, kven dei har muta og fått under seg. Viss presidenten av Rotay-klubben er CIA-agent blir dei tinga klassifisert fordi dei er illegale. Men takk vere direktiv 304 får du ikkje ein gong vite kva som ikkje er hemmeleg når det gjeld CIA sine operasjonar. Så gale har det blitt.

Igjen dreier det seg om kontroll over informasjon. Dei vil ikkje at du skal vite noko. Det er slik dei utøvar makt over deg. Herskarane dine er forgjord av kontroll med informasjon og å ikkje la deg få vite kva som går føre seg. Nett som Greenwald skjuler skattkammeret sitt med NSA-dokument som han har fått av Snowden, og berre let ut nokre dropar som han vil at du skal sjå. Fordi makta til ein person eller ein institusjon er direkte lik moglegheita dei har til å kontrollere den informasjonen som makta kvilar på.

Dawson: Og for å profittere på det.

Valentine: Det er heile poenget. Demokratiet er øydelagd når regjeringa di hindrar deg frå å vite kva CIA gjer. Den typen demokrati er motsatsen til demokrati. Viss offentlegheita ikkje veit kva som går føre seg da her ho ikkje kontroll med sin eigen lagnad. Amerikanarane har gjeve opp så mykje kontroll, så mykje fridom.

Dawson: Kvar gong dei avklassifiserer noko finn vi ut at det ikkje hadde noko og gjere med sensitive løyndomar. Det berre skjuler illegal aktivitet, det er alt!

Valentine: CIA utfører ikkje hemmelege, illegale aksjonar rundt om i verda for å skape harmoni mellom klassar, kjøn eller raser i Amerika, eller for å oppmuntre palestinarar og jødar til å ta kvarandre i hendene og synge Pepsi sine reklamesongar saman. CIA gjer det på oppdrag frå Clintonane og Bushane. Dei gjer det for Omidyar og Bill Gates og George Soros og folka som styrer over oss.

Dawson: Dei er den hemmelege militære armen til plutokratane.

Valentine: Ja. Phil Agee kalla CIA for «kapitalismens usynlege hær». CIA utfører ikkje hemmelege saker for å få minimumslønna opp, eller for å få bankierane til å bli meir forsiktige med å låne ut pengar til folk som ikkje har råd til det. Dei jobbar med bankierane. Dei vil at ukrainarane skal sette pengane sine i eit firma som sel aksjar for Morgan Stanley i Kiev. Dei vi suge livet av ukrainarane. Derfor er CIA der og dei er svært nøye på og forsiktige med kven dei rekrutterer for å nå målet sitt.

Dawson: Dei ønskjer ting som har ein verdi i seg som eigedom og jordbruk.

Valentine: Ja, det første dei vil ha er eigedom, og den beste måten å få prisen ned på er ved å få gong krig. Folk flyktar frå krigssoner i Irak, Libya og Syria. Så snart det skjer går prisane ned og føretaksrøvarar som Omidyar, Biden og Jarsko stupar inn.

Dawson: IMF held på med rovdyraktige utlån for å gjere folk til gjeldsslavar slik at dei må selje det dei har for å betale utlånaren. Når Ukraina begynte å gjere avtalar med Russland så kjem det plutseleg eit statskupp! Eg må berre le når NGOane som er samordna av UA-senteret snakkar om at dei spreier demokrati når det noverande regimet i Vest-Ukraina blei utpeikt.

Valentina: Javisst. Historia om CIA sine etterretnings-operasjonar i Ukraina er lærerik. OSS-offiserar i 2. verdskrig slapp Stephan Bandera ut av fengsel i 1944. Bandera var ein nazi-kollaboratør med ein væpna styrke som slakta polakkar, jødar og kommunistiske arbeidarar på austfronten. USA rekrutterte Bandera slik at han kunne kjempe mot den framrykkande Sovjetunionen. Ikkje noko har endra seg. For nett ti år sidan sette CIA i gang «oransjerevolusjonen» med same mål – å kjempe mot Russland. Det var ein av dei første fargerevolusjonane og dei same personane var med her som blei brukt i kuppet i 2014.

Dawson: En giftskandale som den med dioxin.

Valentine: Kona til den regjerande presidenten i Ukraina (i 2014) er ein amerikanar og ho er ein del av den ukrainske eksilfraksjonen. CIA har ein stall full av folk i eksil frå alle kantar. Ngo Dinh Diem budde i Amerika då Ed Lansdale sette han inn som president i Sør-Vietnam. Han vaska golv for eit Marykoll seminar i Lakewood, New Jersey. Dei har eit lager av folk i eksil og aktivere dei og agentnettverka deira når det trengs. Eit nyleg eksempel er Fethulla Gülen, ein amerikanskbasert, tyrkisk forretningsmagnat som prøvde å kaste statsminister Erdogan i juli i 2016.[viii] Ettersom Joshua Cook rapporterte i 2014 kom Gülen til USA i 1999 på grunn av det som ble oppgitt som helseproblem og fortsette å bu i USA etter å ha fått visumet sitt med hjelp frå tidlegare CIA-folk. Før det sette FBI seg mot at han fekk varig opphald. Ifølgje lekka meldingar trur delar av regjeringa i USA at «Gülen er ‘ein radikal islamist’ med ein moderat bodskap som dekkjer over ein mørkare og meir radikal dagsorden.»

Cook rapporterte at «Gülen-inspirerte skular er det største privatskule-nettverket i USA og tar imot om lag 150 millionar dollar kvar år av skattebetalarane sine pengar. Det finst om lag 130 av desse privatskulane i 26 statar og mesteparten av lærarane er frå Tyrkia (og) mange av kontraktane for bygging og drift har gått til tyrkiske føretak. Dette heiste raudt flagg for regjeringa i USA.»

Folk som Diem og Gülen kjem ut frå under steinane sine og fyllar regjerings- og sivil-institusjonar som CIA skaper i nasjonar der dei får til regimeendringar. Dette er noko anna som går føre seg over alt i verda.

Dawson: Vi så det i Cuba til dømes der CIA faktisk hyra inn Meyer Lansky og mafiaen til å gjere det skitne arbeidet sitt. Og vi ser at den ukrainske regjeringa hyrer inn ein gjeng med nynazistar.

Valentine: Som vanleg har eg tatt lang tid for å komme til poenget mitt, men ja, CIA har operert med ukrainske folk i eksil sidan slutten av 2. verdskrig då dei hyrte Reinhard Gehlen. Gehlen hadde vore leiaren den tyske hæren si spionering mot Sovjet. USAs regjering si etterretningsavdeling hyra Gehlen i 1945, men så snart som CIA var organisert, snappa dei han og gav han ansvar for Aust-Europa. CIA brukte denne tidlegare nazisten for å aktivere att dei spionnettverka han hadde i Ukraina, Polen, Latvia og alle landa i Aust-Europa, og desse gamle nazi-spionane begynte å arbeide for CIA.

Dawson: Dei gjorde det same i Japan. Dei fekk Jakuza og tidlegare japanske spionar til å spionere på kinesarane. Dei trengte etterretningar, og dei hadde ikkje nok folk som snakka kinesisk eller folk som kunne infiltrere. Så dei held på dei same folka frå det japanske imperiet som hadde vore der sidan 2. verdskrig.

Valentine: Alt dette er illegalt, men det er dette CIA gjer rundt om i heile verda. Dei har gjort det i Ukraina i generasjonar. Dei har barnebarna til nazistar på løningslista og ein utruleg infrastruktur av nynazistiske hemmelege agentar som har kjempa mot Russland i sytti år.

Russarane kjenner namna deira, kor dei bur og kor CIA har sine sikre hus. Men amerikanarane har ikkje peil. Dei trur at krisa starta i dag fordi media presenterer det slik. Journalistane, redaktørane deira, industrieigarane, utgjevarane – som no inkludere Omidyar – vil ikkje vite om alle dei illegale aktivitetane som CIA er med på, på vegne av dei. Så dei som eig New York Times og Washington Post tilsett redaktørar som dirigerer journalistane slik at dei aldri rapporterer om kva CIA gjer.

Dawson: Nokre av dei er CIA.

Valentine: Journalismen i USA er eit tradisjonelt dekke for CIA-offiserar. Og når media-eigarane ikkje dekker for CIA sel dei avertissement-tid til dei multi-nasjonale korporasjonane som i sin tur sel deg varer som er laga i arbeidsplassar med dårleg løn og dårlege arbeidstilhøve i land der CIA har sørga for regimeendringar. Du kan mest seie at det ikkje finst noko slikt som rapportering av fakta. Dei er så verdifulle som mesteparten av dei overprisa varene som folk kjøper for å heve statusen sin. Alt er vridd og servert i ni sekundars lydperiodar, slik at du vil kjøpe noko, ikkje vite noko og gløyme noko.

Dawson: Viss nokon er forvirra, berre sjå på rapportane frå Ukraina, eller rapportane i dei ni åra då dei førebudde Irak-krigen. Legg merke til kor lik alle dei tre-bokstav media var. Rapportane blei avslørt undervegs. Likevel fekk du ein komplett einsidig historie på TV. Den er for krig, for statskupp.

Valentine: Eg meiner at problemet ikkje er at CIA infiltrerte journalismen, men heller at CIA fremmer journalismen som business – noko som verkeleg er kapitalismen sin reklamebransje. Dei jobbar saman. Dei journalistane som «kan stolast på» som skriv om CIA slik Seymour Hersh gjer det – seier aldri det som eg seier her. CIA og media er delar av den same kriminelle konspirasjonen. Du vil aldri lære noko viktig ved å lese det som mainstream journalistar diskar ut om CIA. Du kan ikkje ta eit kurs for journalistar i CIAs kriminelle konspirasjonar 101.

Dawson: Det er grunnen til at eg laga dokumentarfilmen kalla «Tiår med bedrag» som tok for seg ein bunke med hemmelege operasjonar – som har blitt heilt avslørt – som CIA var innblanda i er i kontrollerte heilt.[ix]

Men å få det ut i ljoset er ei dråpe i havet samanlikna med kva massemedia spreier og kor mykje feil vi blir servert på skulen og på TV.

Valentine: Dei siste 240 åra har det amerikanske samfunnet hatt som målet sitt å gjere ei lita gruppe med eigedomseigarar og deira påfølgande generasjonar rikare som tok over verda etter at dei hadde erobra kontinentet. Dei sivile institusjonane og regjeringsinstitusjonane i USA har i over 240 år blitt organisert for å fremme dette målet. Det faktum at CIA kom for 70 år sidan og har skyve prosessen frametter ved å gjere illegale saker på industrielt grunnlag har ikkje endra drivet til det amerikanske imperiet og deira leiande menn.

Dei folka som kontrollerer UA-senteret og styrer operasjonane i Ukraina gjer det same her. Det er dei same herskarane. Det er dei same journalistane, dei same politikarane, og dei gjer dei same sakene. Berre spor kva dei har skrive.

Dawson: Og dei kan forvri massive hendingar. Eg meiner at å få ei avis eller ein TV-reportar til å nemne at Palestina er under okkupasjon – det vil aldri skje. Aldri.

Valentine: Og likevel tenkjer folk at dei har fridom her. Eg gissar at alt er relativt, men viss du tar til å vite lite grann, skjønar du at du ikkje kjenner til mykje «sanning» i det heile.

Dawson: Internettet lagar ein liten bulk i det, men ikkje nok. Ikkje enno, men eg har eit håp for det likevel.

Eg er sekstiseks: då eg tok til med å skrive tilbake i dei tidlege 80-åra kunne det ta ein månad å få kontakt med nokon for å få kunnskap om ein sak. Det går fortare no. Men CIA er også hurtigare no. Dei skapte eit nytt Digitalt Direktorat for å kontrollerer internett-informasjonen på ein meir perfekt måte. Kontrollen av vitskapleg og teknologisk informasjon er like viktig som kontrollen av ord – den intellektuelle informasjonen som er skriven ned eller kringkasta. Kontroll med vitskapleg informasjon er eit middel til å kontrollere ideane våre og korleis vi vurderer saker. På same måte som CIA er i front når det gjeld propaganda på Internett er den vitskaplege og teknologiske avdelinga deira i front med å skape dei industriane som driver verda.

CIA er i front i drone-  og våpenteknologi – alle slags teknologiske framsteg som berre tener den herskande klassen og gjer han rikare. CIA er i front i den forskinga og utviklinga som har med Internettet å gjere også.

Tilbake midt på 1990-talet fekk eg undervisning i hypertekstspråk. Og til mi overrasking fekk vi vite at all informasjon var ruta gjennom superprosessorar i Langley. Putin sa nyleg at Internettet var eit av CIA sine spesialprosjekt, og han hadde rett. Eg hugsar då forsvarets framskridne forskingsprosjekt kom ut med ARPANET, som gjorde det mogleg for oss å til tilkomst til informasjon i college-bibliotek tidleg på 1990-talet. Alt blei gjort under Forsvarsdepartementet, som fronta for CIA.

Så dei moglegheitene Internettet gjer er ein ny fridom, men samstundes nyter vi den fridommen på løyve frå CIA. Viss dei ville kunne dei stenge det heile ned på ein augneblink. Dei kontrollerer det og overvakar alle sidene ved det. Viss vi verkeleg gjorde noko som truga dei så ville dei vite om det i eit nanosekund og aktivitetane våre ville bli stoppa. Men vi er berre mygg.

Dawson: FFC har allereie teke steg for å øydelegge nøytraliteten på nettet i USA. Eg ser at Internett-fridom er ein slags svart svane. Vi har alle desse kommersielle føremåla, heilt klart: folk som Omidyar som tener pengar ved å selje ting online, men eg er ikkje sikker på at dei var engstelege for at der ville vere folk som blei sjølvlærde journalistar og begynte å rapportere om alle dei fæle tinga dei gjer.

Valentina: Folk er avhengige av Internettet no og viss Bill Gates eller Omidyar ville, så kunne dei begynt å ta ein dollar dagen for å bruke det. Det er som eit narkotikum. Det første skotet er gratis. No er tida inne for dei å begynne å ta betalt. Ikkje noko som skjer på Internettet no fortel oss korleis det vil bli om fem år. Heile denne Internett-fantasien kan bli eit mareritt ganske snart.

Dawson: Vel det var ganske dystert, men du kan ha rett. I alle fall tar dei betalt og tenester og ei liker det ikkje. Men du kan kontrollere informasjon totalt viss du veit kven som er hurtig og kven som er sakte: det er alt som trengs.

Valentine: Viss du var ein Internett-entreprenør, kor mange måtar trur du at du kunne finne på for tene pengar på det? Folk er avhengige av iPhones og teksting. Dei som driv tenestene heng rundt skuleplassen og dei gir deg fri Skype. CIA også. Viss engelskmennene kunne sleppe unna at dei pusha opium i Kina i 1848, kva får deg til å tru at CIA ikkje vil gjere det her og no?

Dawson: Selje opium? Ha.

Valentine: Vel, lat oss komme tilbake om fem år og sjå om eg får rett.

Dawson: Nyt dei gode tidene, for desse små fridomsbitane som vi har no kan vere dei siste. «Du treng ikkje ein vêrmann for å vite kva veg vinden bles.» Det er som med direktiv 304, som du kunne finne online, men som no er klassifisert som hemmeleg. Borgarlege rettar blir stadig færre, dei blir ikkje fleire. Høgsterett sa nett at ingen kan utfordre Obama sin rett til å internere.

Dawson: Han drep utan rettargang og.

Valentine: Dei kan gjere kva som helst og det kjem ikkje til å bli betre ettersom resursane blir færre og inntektsforskjellane blir større, desse utviklingstrekka kjem berre til å forverrast.

Dawson: Ja, dei hadde den største overføringa av pengar til storføretaka nokon sinne, men så forsvann det. Og det var etter seksten milliardar dollar i redningspengar til desse finansinstitusjonane, pluss Federal Reserve som hoppa etter dei med enno meir pengar.

Valentine: Dette er eit perfekt eksempel på at vi ikkje lever i eit demokrati. På den tida gjorde dei nokre spørjeundersøkingar, og nitti prosent av det amerikanske folket ville ikkje at regjeringa skulle dekke bankane sin gjeld. Det som skjedde var bestemmingar tatt av dei løynde herskarane våre. Alle store bestemmingar i demokratiet vårt blir tatt av dei.

Dawson: Og massemedia er samd med dei: «For stor til å gå konkurs!»

Valentine: Ja, det er eit fengande slagord. Og der er færre herskarar heile tida og fleire av oss som slit oss fram på utsida, og som betalar rekningane deira.

Dawson: Vel, få fram høygaflane folkens!


[1] Denne organisasjonen er ein del av Omidyar sitt enorme nettverk av NGOar. Det ser ut som Omidyar støttar fleire motstridande politiske retningar og at motivasjonen derfor ser uklar ut. Ein interessant artikkel frå i fjor i ein propagandakanal for USA, Middle East Forum, seier noko om dette og fortel ein del meir om Omidyar og hans organisasjonar. Dei framstiller det som om han støttar styret i Iran. Men det som kjem klart fram er at han bygger og leier ei stor mengd NGOar over heile verda der han slepp til og at han har mange organisasjonar i Iran, slik han har hatt i Ukraina. I USA tar Omidyar opp arbeidarrettar og arbeidsforhold og ser sosialdemokratisk ut. Mykje av den andre politikken hans ser og ut til å gå i denne retninga no. Men han driv og arbeid mot såkalla desinformasjon og står i den heilskaplege politikken sin for USA sine interesser etter det eg kan sjå. Vi kan sjå overskrifta på det overordna programmet hans og dei organisasjonane som samarbeider med nettverket hans her. Det samsvarer nok mykje med Schwab sine tankar om å forme om kapitalismen gjennom ein «reset» og «stakeholdercapitalism».


[i] Tatt den 10. februar, 2016 frå http://centreua.org/en/team/445/, slik det er sitert i Chris dePloeg, Ukraina in the Crossfire, Clarity Press, Inc., 2017

[ii] R. Olearchyk, (14 desember, 2013). Ukraina: Inside the pro-EU protest camp. Tatt frå http://blogs.ft.com/beyond-brics/2013/12/14/ukraina-inside-the-pro-eu-protest-camp/?Authorised=false sitert i dePloeg, Ukraina in the Crossfire.

[iii] Sitert i dePloeg, Ukraina in the Crossfire.

[iv] Stephen Lendman ed., Flashpoint in Ukraine: How the US Drive for Hegemony Risks World War III, Atlanta, Clarity Press, 2014.

[v] Eamon Javers, «Kvifor Twitter valde å gå til kamp mot CIA», CNBC, 13. mai, 2016.

[vi] Se kapittel 4: Den systematiske innsamlinga av opplysningar (intelligence).

[vii] <http://fas.org/irp/dni/icd-304-2008.pdf>

[viii] Joshua Cook, «Exclusive: FBI Whistleblower and Teacher Expose Islamic Gülen Movement Infiltrating U.S. Through Charter Schools», Truth in Media, 28. juli 2014.

[ix] http://www.ancreport.com/documentary/decades-of-deception/

Sjå også:

Boyd-Barrett, O. (2016). Western Mainstream Media and the Ukraine Crisis: A Study in Conflict Propaganda. Routledge.

Chris Kaspar de Ploeg. Ukraine in the Crossfire. Clarity Press.

(Boka er samanfatt og kommentert av Terje Valen som og har oversett kapittel 9.)

Terje Valen, laurdag 29. oktober 2022

I ekkoet fra den kalde krigen avskriver Obama-strategien Putin

Av Peter Baker, NY Times, April 19, 2014

Mens krisen i Ukraina ikke gjør det mulig å finne enkel løsning, ser president Obama og hans nasjonale sikkerhetsteam utover den umiddelbare konflikten for å smi en ny langsiktig tilnærming til Russland som bruker en oppdatert versjon av den kalde krigens strategi for inneslutning (containment).

Akkurat som USA i kjølvannet av andre verdenskrig besluttet å motvirke Sovjetunionen og dets globale ambisjoner, er Obama fokusert på å isolere president Vladimir V. Putins Russland ved å kutte dets økonomiske og politiske bånd til omverdenen, begrense dets ekspansjonistiske ambisjoner i sitt eget nabolag og effektivt gjøre det til en pariastat.

Obama har konkludert med at selv om det skulle bli en løsning på den pågående konflikten om Krim og Øst-Ukraina, vil han aldri ha et konstruktivt forhold til Putin, sier medhjelpere. Som et resultat vil Obama tilbringe sine siste to og et halvt år i embetet for å prøve å minimere forstyrrelsen Mr. Putin kan forårsake, bevare det marginale samarbeidet som kan reddes og ellers ignorere Kremls herre til fordel for andre utenrikspolitiske områder der fremgang fortsatt er mulig.

«Det er den strategien vi burde følge,» sa Ivo H. Daalder, tidligere Obamas ambassadør til NATO og nå president for Chicago Council on Global Affairs. – Hvis du bare står der, er trygg og øker kostnadene gradvis og mer for Russland, løser det ikke Krim-problemet ditt, og det løser sannsynligvis ikke problemet ditt i Øst-Ukraina. Men det kan løse ditt Russland-problem.»

(Første del av en lengre artikkel av Peter Baker i New York Times, 19. april, 2014 – oversatt av Terje Valen. Her får vi høre om den avgjørende strategiske skjerpingen av USAs politikk, som Obama lanserte, for å gjøre Russland til en paria-stat i forbindelse med det amerikanske kuppet i Ukraina i 2014. Dette er en del av det naturlige bakteppet for det som har skjedd seinere i Ukraina, og som skjer nå. Obama og seinere presidenter har ikke lykkes med å gjøre Russland til en pariastat. Men de klarte til slutt å gjøre det nødvendig for Putin å intervenere i Ukraina for å sette en endelig stopper for denne paria-skaper politikken der en viktig ingrediens var å ruste opp Ukraina hinsides alle nasjonale behov for å gjøre det til USAs rambukk mot Russland. Hvilken stat vil ikke kjempe mot andre stater som vil gjøre det til en paria – dvs. som noe som kan sammenlignes internasjonalt med situasjonen til et medlem av den laveste kaste i India, paria-kasten, altså som et utskudd i verden.)

Norsk energipolitikk som del av USAs utenrikspolitikk for å stresse Russland

(Dette er en direkt oversettelse av konklusjonen på innledningen til Rand Corporation sin rapport med råd til USAs militære og politiske ledere fra 2019. Den viser at energipolitikken i Europa er en del av USAs politikk for å stresse Russland – en politikk som er underlagt den langsiktige strategien om destabilisering og regimeendring i Russland – og i alle fall svekking av landet. Det gjelder alle former for energi, både vannkraft, olje og gass og de såkalt fornybare kildene som vindkraft for eksempel. Her har vi sammenfall mellom kommersialisering av vannkraften og det veldige presset for å få bygget ut mer energi i Norge. Det har ikke noe med norske behov å gjøre og for såvidt heller ikke europeisk. Det er en del av USAs strategi for å svekke Russland. Dette har ikke kommet frem i den norske energidebatten til nå. I denne oppsummeringen er også med de andre viktigste metodene USA blir anbefalt å bruke for å stresse og svekke Russland. Jeg har uthevet teksten der dette er behandlet. Kommentar av oversetter Terje Valen.)

Konklusjoner

Russlands  største  sårbarhet  i enhver  konkurranse  med  USA er landets  økonomi, som  er relativt  liten  og svært  avhengig av   energieksport. Det russiske lederskapets  største engstelse stammer  fra   regimets  stabilitet og holdbarhet.

 Russlands  største styrker er militær- og informasjonskrigføring.  Russland  har utplassert  avanserte luftforsvars-, artilleri- og missilsystemer  som  i stor grad  overgår  USAs og NATOs luftforsvar  og  artilleri-motvektskapasitet, som potensielt  krever at USAs   bakkestyrker må kjempe uten luftoverlegenhet og med dårligere  ildstøtte.  Russland  har også  tilpasset ny teknologi til gamle teknikker for feilinformasjon, undergraving og destabilisering.

De mest lovende  tiltakene  for å stresse Russland  er  de  som  direkte  adresserer  disse  sårbarhetene, bekymringene og styrkene, utnytter  svakhetsområder, mens de undergraver Russlands nåværende fordeler.

Fortsette å utvide USAs energiproduksjon i alle former, inkludert  fornybar energi, og oppmuntre andre land til å gjøre det samme vil  maksimere  presset  på  Russlands  eksportinntekter og dermed på landets nasjonale og  forsvarsbudsjetter.  Alene blant  de  mange  tiltakene  som er sett  på i denne  rapporten, kommer denne med minst kostnad  eller risiko.

Sanksjoner  kan også  begrense Russlands  økonomiske  potensial. For å være effektive må disse  imidlertid  være multilaterale, og involvere (i det minste) EU, som er Russlands  største  kunde og største teknologi- og kapitalkilde, større i alle disse  henseender enn USA.

Russlands kombinasjon av internettforbedret politisk spionasje  og informasjonsoperasjoner, kombinert med sin lange erfaring innen undergraving og propaganda, har skapt  både  et viktig  supplement til skjult og åpenlyst militære operasjoner og en uavhengig  evne til å diskreditere  og destabilisere  demokratiske  politiske  systemer. 

Men det russiske lederskapet nærer også frykt (sannsynligvis overdrevet) for USAs kapasitet  til å undermine det russiske systemet.  Å være troverdig truende kan være den  mest effektive  måten å  overtale  russiske ledere til å trappe  ned sin  egen  innsats  på dette  området. 

Å stille spørsmål ved legitimiteten til det russiske regimet, redusere  dets anseelse i inn-  og utland, og åpent støtte demokratisk endring vil sannsynligvis ikke skake i grunnlaget av den russiske staten, men kan være tilstrekkelig  til å sikre en form for gjensidig avspenning  på dette området  for  informasjonskrigføring.

Europeiske regjeringer  har vist  økende bekymring  over russisk cyber-undergraving.  Faktisk kan dette  problemet fremme europeisk støtte til ytterligere  sanksjoner mot Moskva, kanskje  enda  mer enn  bekymring  over russisk oppførsel  i Ukraina  eller Syria.

Det vilvære  vanskelig å øke kostnadene for Moskva av sine eksterne militære forpliktelser fordi de fleste av disse er i små områder ved siden av Russland og befolket med relativt pro-russiske befolkninger. Her gir geografi Russland eskalerings-dominans, noe som betyr at ethvert forsøk på  å fremme større lokal motstand kan møte en alvorlig avvisning, som vil være kostbar for USA prestisje og for sine lokale allierte i liv og områder. 

Syria kunne ha vært t mer lovende  grunnlag for å fremme lokal motstand mot  den  russiske tilstedeværelsen i 2015, men syriske opposisjonsstyrker har siden blitt slått ned av  regimet og videre infiltrert av al-Qaida-tilknyttede  ekstremister, noe som gjør dette til et lite attraktivt  forslag. Det er også alvorlige kostnader for regional og til og med europeisk stabilitet  i forlengelsen  av den syriske borgerkrigen. 

Flere amerikanske våpen og råd til det ukrainske militæret er det mest levedyktige av de  geopolitiske alternativene som vurderes, men enhver slik innsats må kalibreres nøye for å unngå  å utvide konflikten.  Russland søker ikke paritet med USA over hele det  militære spekteret, og videre  USA-fremskritt  på områder av  eksisterende overlegenhe  kan  føre til  lite russisk respons. Russland kommer for eksempel  ikke  til å utfordre USAs  dominan  av verdenshavene.  Målrettede  tiltak  fokusert på å true den  begrensed maritime tilgangen  Russland har til Arktis, Østersjøen og Svartehavet, kan imidlertid føre til  at Russland  investerer  i kostbare  og stort sett ineffektive    mottiltak.  Mulige USA  tiltak omfatter hyppigere patruljering  med  atomubåter nær de arktiske basene og utplassering av landbaserte og/eller luftbårne kryssermissiler nær  Svartehavskysten.    

Russland vil trolig føle seg  tvunget  til å matche enhver  økning  i USAs strategiske  kjernefysiske  evner.  Å  gå inn i et  slikt  våpenkappløp ville være det mest risikable av tiltakene  som er undersøkt  her. I tillegg utvidet USA  ballistisk  missilforsvar trolig trolig koste USA en god  del mer enn den  sannsynlige russiske responsen, som ville  være å  øke antall missiler og stridshoder. Det andre  området der Russland har opprettholdt paritet  og til og med oppnådd  overlegenhet, er i luftforsvar  og langdistanseangrep.

Her vil større USA investering i lengre rekkevidde antiluftforsvar,  mer avansert  elektronisk  krigføring, nye og lengre rekkevidde sjø-og luft-lansert cruise missiler, og mer eksotiske systemer med avanserte evner, trolig  føre til et dyrt russisk svar.  Basering av store ekstra AMERIKANSKE  bakkestyrker i Europa kan være nødvendige for avskrekking og vil trolig føre til  en russisk  styrkeposisjonsrespons,  spesielt hvis disse styrkene ble plassert nær Russland. Kostnadene for USA  vil trolig være høyere enn for Russland, mens  økende utplasseringer nær russiske grenser vil øke  spenningen, skape kontrovers  blant  NATO-medlemmene, og muligens provosere russiske reaksjoner andre steder.

Bortfallet av INF-traktaten vil være til begrenset nytte for NATO, gitt den store  fordelen USA har i sjølanserte kryssermissiler med tilsvarende rekkevidde,  som ikke er rammet av traktaten. Russiske brudd på denne traktaten kan føre til at USA trekker seg ut, og dette kan være en fordel vis-àvis Kina, men  å utplassere en ny  generasjon INF  missiler i Europa vil være dyre, politisk utfordrende og – avhengig av  missiltypen  – potensielt destabiliserende. De fleste  av trinnene som dekkes i denne  rapporten er  på en eller annen måte opptrappende, og de fleste vil trolig føre til en viss russisk moteskalering.

I tillegg til de spesifikke risikoene forbundet med hvert tiltak, er det en fremtredende ytterligere risiko knyttet til en generelt intensivert konkurranse med en atomvåpenmotstander som vi må vurdere.  Derfor må hvert tiltak  planlegges bevisst og kalibreres nøye for å oppnå ønsket effekt. 

Til slutt, selv om Russland ville bære  kostnadene ved denne økt  konkurransen mindre lett enn    USA, ville begge sider måtte avlede nasjonale ressurser fra andre  formål.   Å stresse  Russland for sin  egen skyld er i de fleste tilfeller ikke et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere trinnene som er skissert  her.  Snarere må disse vurderes i den bredere konteksten av  nasjonal politikk basert på forsvar, avskrekking, og – der amerikanske og russiske interesser stemmer overens –  samarbeid.

Oversettelse og kommentar ved Terje Valen, fredag 21. oktober 2022.                                

Putin svarer på spørsmål

(Etter besøket i Kasakhstan svarte Putin på spørsmål fra pressen den 14. Oktober 2022. Det var mange spørsmål. Her er ett av spørsmålene og svaret hans, som et apropos til nedstengingen av russisk kultur i Vesten. Du finner det hvis du søker President of Russia. Oversatt av Terje Valen.)

Hversågod

Alexander Yunashev: God ettermiddag, herr president.

Alexander Yunashev, fra Life.

For flere dager siden ble en mann  bøtelagt i Moskva for  å ha lyttet til ukrainsk musikk. Dette virker som et klart tilfelle av overkill, for snart kan filmen «Only «Old Men» Are Going  Into Battle» forbys, fordi det er ukrainske motiver der, og Gogol. 

Tross alt, bare fordi nazister  hører på folkesanger, betyr  ikke det at sangene i seg selv blir nazistiske, hva tror du? Og hva skal  holdningen til ukrainsk kultur være nå?

Vladimir Putin: Jeg tror vi hele tiden er  indignert over forsøk på å stenge ned russisk kultur, å kansellere den, og det er helt   absurd. Som en av våre musikere sa: «Slike idioter.»  Men vi må ikke oppføre oss på  samme måte.  Det er det første.

For det andre  er ukrainsk et av de offisielle språkene på Krim. I en av de konstituerende enhetene  i Russland, Krim, er ukrainsk et offisielt språk, sammen med   krimtatarisk og russisk. Så det ville være illegitimt i seg selv.

For det tredje tror jeg  det er  omtrent tre millioner statsborgere i Russland, som er  permanent bosatt her, som er ukrainere. Hvordan kan vi forby deres språk og kultur? Det er utenkelig for oss.

Og så forstår jeg hva dette henger sammen med  : alt har å gjøre med øyeblikkets  følelser.  Men jeg tror at mange av våre familier kjenner, lytter til og  elsker ukrainske sanger og ukrainsk kultur. Tilbake i  Sovjetunionen var hits sunget på ukrainsk veldig populære. Og  jeg tror at vi ikke  skal være som de som,  som jeg sa i  begynnelsen i svaret på spørsmålet ditt, avbryter enhver kultur.   Kultur har ingenting med det å gjøre.

Hvis den nåværende ledelsen i  Kiev anser det mulig å støtte  nynazister og støtte fakkeltog i  sentrum av sine store byer,  samt folk som går rundt med nazistiske symboler, har dette  ingenting med  ukrainsk kultur å gjøre.

Klassekampen, Borgersrud, putinismen og Ukraina

Den 28. september skreiv eg ein artikkel til Klassekampen på 3000 tegn (med mellomrom) som siteres under her, med ei utfordring til avisi. Artikkelen er ikkje tatt inn. Den sammanfattar fleire av dei vesentlege momenta som manglar i Klassekampens, SVs, Rødts, hele NATO-alliansens og alle andre Zelenski-tilhengarars «analyser» av det som skjer i Ukraina.

I det siste har også folk som kaller seg radikale slutta seg til ei retning som er døpt «putinismen». Historikeren Lars Borgersrud har nett halde eit omfattende foredrag i Bergen der han beskriv denne retninga ukritisk og sluttar seg til ho. Innholdet i foredraget hans er uvesentlig fordi det manglar dei vesentlege studia som trengs for å forstå situasjonen i Ukraina og som min artikkel peiker på i forhold til Klassekampen.

Grunnlaget for omgrepet «putinisme», slik det har vore brukt sida, blei skapt av ein amerikansk tenketank i 2008. Etter «russiagate» og den enorme demoniseringa av Russland og Putin som dette førte til i USA og blant vasallene kom det ein flom med bøker om «putinisme». Det var det viktigaste momentet i Det demokratiske partiet i USA sin kamp mot Trump. Han hadde nemlig både i valkampen i begynnelsen av presidentperioden sin som program å bygge eit fredelig forhold til Russland.

Innhaldet i omgrepet blei også analysert av framtredande medievitarar i 2019 og karakterisert som «ein antikommunistisk, borgerlig ideologi». Dette er svært lett å sjå for dei som virkelig leser Putins og untenriksminister Lavrovs talar der dei forklarar Russlands politikk. Ikkje så mange leser desse fordi det imperialistiske USA-NATO-EU-systemet i utgangspunktet har definert Russland som FIENDEN og gjer alt dei kan for å hindre at folk søker fakta på dette området. «Putinismen» er ein viktig del av USAs propagandakrig mot Russland.

Til Klassekampen skreiv eg:

Hei!.
Her er en utfordring til Klassekampen og avisas journalistikk i forhold til det som skjer i Ukraina og virkningene av det ellers i verden. Jeg tester med dette blant annet avisens holdning til trykkefriheten. Jeg var med å arbeide fram avisen som et organ for radikal politikk i Norge, hadde i sin tid 100 aksjer der, skrev min første artikkel der om Thrane-bevegelsen allerede i 1979 og har gjennom noen tiår skrevet flere dusin artikler for avisen. Jeg mener at avisens utenriksdekning i anledning Ukraina har vært en katastrofe som vil slå kraftig tilbake etter hvert som USA sin krigspropaganda blir mer og mer avslørt. Her er beskrevet noen av de manglene jeg mener deres journalistikk har hatt på dette feltet.

Vennlig hilsen,

Terje Valen.

Her er artikkelen:

Klassekampen og Ukraina

Klassekampens reaksjon har vald side i Ukraina-konflikten. Eg meiner valet byggjer på journalistiske veikskapar i utanriksdekninga. Her er innspel om veikskapane.

Avisa tar ikkje opp:

  1. At USA sin offentlege strategi sidan 1991 har vore å bli eineherskar på jorda. Det skal dei nå gjennom kontroll over det eurasiske kontinent. Noko som krev regimeendring i Russland. Ukraina er ein nøkkelen for å klare det. Difor utviding av NATO/EU mot grensa til Russland og nokre hundre militære basar nær Russland. Difor regimeendring i Ukraina i 2014, åtte års krig i aust og oppbygging av ein hær på NATO-mal som auka frå 6000 mann i 2014 til 1,5 millionar i 2022.
  2. At planen om NATO-medlemskap i Ukraina og erobring av Krim og ein NATO-base der blei oppfatta som eit avgjerande skritt i USA sin erobrings-strategi mot Russland.
  3. At Russland har ønska samarbeid med resten av Europa og eit nøytralt Ukraina som ikkje er ein reiskap for USA sine mål.
  4. Utviklinga i Ukraina, særleg etter det USA-vennlege kuppet alt i 2004, med nyliberalisme og den nye oppbygginga av nazi-organisasjonar frå 2007.
  5. Den svære maktendringa i verda der Søraust-Asia, med Kina i sentrum, har blitt leiande økonomisk. Russland vender seg mot Kina og dette kraftsenteret.
  6. At Russland aukar det økonomiske og politiske samkvemmet med alle land utanfor USA si næraste interessesfære. Vi får viktige økonomisk konferansar i St. Petersburg, Vladivostok og Samarkand. Straks møter Russland heile Den afrikanske union (som Gadaffi oppretta) der alle dei afrikanske landa er medlemmer.
  7. At USA sine sanksjonar, som tyner heile verda og svekker industrien i Europa, isolerer og svekker USA økonomisk.
  8. At den alliansefrie rørsla, som USA og Vesten kvelte på 1960-70- og 80-talet, styrkar seg att. Møtet i Havanna i 2006 var eit vendepunkt og møtet av 105 land i Beograd i fjor haust, der Russland og Kina var positive observatørar, var ein maktdemonstrasjon. Dei vedtok motstand mot USA si unipolare verd og for ei multipolar verd og attreising av FN-pakta der FN er statane sin organisasjon i staden for å bli drive av diktat frå USA og vestlege finansoligarkar. Putin og Xi følgde det opp under vinterolympiaden og Lavrov sin siste tale til hovudforsamlinga i FN har same innhald. Rundt 150 land støtter denne politikken og vil ikkje sanksjonere Russland.

Eg meiner difor at avisa ikkje utviklar eigne oppfatningar av krisen i Ukraina, men sluttar seg til den løgnaktige krigspropagandaen frå angloamerikanske og «kvite» media styrt av dei største finansoligarkane i verda og regjeringar som representerer dei og som formar folkeopinionen ut frå eigne profittbehov og geo-imperialistiske behov. Det er slik den herskande imperieklassen sine idear blir dei herskande ideane. Klassekampen blir ein reiskap for USA sin krigspolitikk som aukar faren for storkrig og verdskrig i staden for å fremme ein fredspolitikk i Ukraina og andre stader.

Denne merknaden gjelder også for Lars Borgersruds foredrag. Det er fullt (overfyllt) av kunnskap og saker som stort sett er mindre vesentlige for å forstå det som skjer i Ukraina og det vitner om kunnskapsløshet på områder som er vesentlig for å forstå dette. Kunnskapen er erstattet med amerikansk krigspropaganda.

Terje Valen, 28.09.22.

Eg har noke artiklar som har med dei momenta som er sett opp ovanfor.

Terje Valen, 17.10.22.


Rand Coporation – stresse Russland fra fordelaktig grunn

(Dette er en direkte oversettelse av første del av kapittel fire i Rand Corporation sin anbefaling til det amerikanske militærapparatet og politikere utgitt i 2019. Innholdsfortegnelsen er interessant i seg selv. I tillegg til anbefalingene gir kapittelet også viktige opplysninger om deler av USA utenrikspolitikk andre steder  verden. Jeg har oversatt extend med stresse. Grunnbetydningen av extend er, ifølge Oxford Shorter Dictionary å strekke, men med en underbetydning å få til å anstrenge seg til det ytterste. Tall for noter står ved begynnelse av avsnitt, mens notene i seg selv er satt opp etter det som var de opprinnelige sidene i dokumentet. Merknad og oversettelse ved Terje Valen, lørdag 15. oktober 2022.)

KAPITTEL FIRE
Geopolitiske tiltak
Kanskje den mest bokstavelige måten å stresse Russland på ville være å øke kostnadene ved deres utenlandske forpliktelser. Så tidlig som på 1940-tallet foreslo George Kennan – oppdemningens far – at Sovjetunionen allerede var overbelastet, og at de militære, økonomiske og politiske kostnadene ved å opprettholde deres imperium til slutt ville være en av faktorene som førte til reform eller sammenbrudd av det kommunistiske systemet. Russland i dag er langt mindre stresset enn det gamle Sovjetunionen. Dens hjemlige befolkning er mye mer homogen, med etniske russere som utgjør mer enn 77 prosent av befolkningen.


1 Dens eksterne forpliktelser er langt mer begrensede, og omfatter bare små biter av Ukraina, Georgia og Moldova og en større del av Syria. USA har gitt begrenset støtte til Russlands motstand i begge land og kan komme til å gjøre mer, og dermed drive opp russiske kostnader. Proxy-konkurranse av denne typen er ikke ny. Faktisk karakteriserte dette det «store spillet» i mellomstatlige relasjoner i flere århundrer, da aspirerende globale krefter kolliderte over motstridende innflytelsessfærer. Fornyelsen av slik manøvrering markerer en tilbakevending til en form for geopolitisk konkurranse som noen analytikere hevder tok en kort pause etter slutten av den kalde krigen, da USA sto tilbake som den eneste supermakten og ideologien til det liberale demokratiet så ut til å herske på topp.

1CIA, «Russland», The World Factbook, 6. november 2017.
2 Se for eksempel Walter Russell Mead, «The Return of Geopolitics: The Revenge of theRevisionist Powers», Foreign Affairs, mai–juni 2014.

Dette kapitlet beskriver seks mulige amerikanske trekk i den nåværende geopolitiske konkurransen: å gi dødelige våpen til Ukraina, gjenoppta støtte til de syriske opprørerne, fremme regimeskifte i Hviterussland, utnytte armenske og azerbadjanske spenninger, intensivere oppmerksomheten mot Sentral-Asia og isolere Transnistria (en russisk-okkupert enklave i Moldova). Det er flere andre mulige geopolitiske trekk som diskuteres i annen RAND-forskning, men som ikke er direkte evaluert her – inkludert å styrke NATOs forhold til Sverige og Finland, legge press på Russlands krav i Arktis, og kontrollere Russlands forsøk på å øke sin innflytelse i Asia.

3Å intensivere utfordringen med russisk militært nærvær og operasjoner i utlandet kan få flere konsekvenser. Det kan føre til at Russland trekker seg fra noen av disse forpliktelsene, noe som kan være en viktig seier for USA, men vil gjøre det motsatte av å stresse Russland – noe som snarere får landet til å trekke seg sammen, kanskje til et mer forsvarlig perimeter. Krim, Øst-Ukraina og Syria trekkes ut av det russiske forsvarsbudsjettet. Alternativt, og mer sannsynlig, kan Russland invadere, muligens ta mer av Ukraina, støtte ytterligere fremskritt fra Damaskus-regimet, eller faktisk okkupere et vaklende Hviterussland. Slike tiltak vil trolig påføre ytterligere alvorlige belastninger på russisk forsvar og økonomisk kapasitet, men vil også representere et alvorlig tilbakeslag for USAs politikk. Gitt dette spekteret av mulige svar, vil eventuelle amerikanske trekk av den typen som er beskrevet i dette kapitlet måtte kalibreres nøye og anspores innenfor noen større politiske rammer.

Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina
Den 21. november 2013 brøt det ut protester på Maidan-plassen etter at president Janukovitsj – under press fra Moskva – avviste en
(Noter)
3 Se Stephanie Pezard, Abbie Tingstad, Kristin Van Abel og Scott Stephenson, Maintaining Arctic Cooperation with Russia: Planning for Regional Change in the Far North, SantaMonica, California: RAND Corporation, RR-1731-RC, 2017; Christopher S. Chivvis, Raphael S.Cohen, Bryan Frederick, Daniel S. Hamilton, F. Stephen Larrabee og Bonny Lin, NATOsNortheastern Flanke: Emerging Opportunities for Engagement, Santa Monica, California: RAND Cor-poration, RR-1467-AF, 2017.
(Noter slutt.)

assosieringsavtale med EU.  

4 Mer enn 100 demonstranter ble drept i løpet av de neste månedene, og Janukovitsj-regimet falt sammen i februar 2014.

  5 I løpet av få dager inntok russiske tropper Krims flyplass og andre strategiske steder i en stort sett ublodig invasjon, og 96 prosent av Krim-velgerne – hvorav mange er etnisk russiske – stemte i en folkeavstemning, skjemmet av beskyldninger om svindel, for å løsrive seg fra Ukraina og slutte seg til Russland, den 16. mars 2014.

6 I Donbass-regionen i Øst-Ukraina startet en russisk-inspirert intervensjon på samme måte, men gikk ikke like knirkefritt. Væpnede separatister beslagla viktige bygninger i regionen i april 2014 og holdt senere folkeavstemninger, der befolkninger av Donetsk og Luhansk stemte overveldende (henholdsvis 89 prosent og 96 prosent av de som stemte) for uavhengighet.

7 Denne gangen kjempet imidlertid Ukraina tilbake. Den nyvalgte ukrainske president Petro Porosjenko beordret en «antiterroroperasjon» rettet mot separatistene den sommeren. 8 Innen begynnelsen av 2017 sto anslagsvis 60.000 Ukrainare overfor anslagsvis 40.000 russiskstøttede separatiststyrker – inkludert anslagsvis 5.000 russiske soldater – i en konflikt som hittil har kostet rundt 10.000 mennesker livet.
9
USA og dets europeiske allierte påla Russland økonomiske sanksjoner og ga Ukraina økonomisk og ikke-dødelig militær hjelp. I 2014 autoriserte Kongressen militær og økonomisk bistand i henhold til Ukraina Freedom Support Act.

(Noter.)
104
Vincent L. Morelli, Ukraina: Aktuelle spørsmål og amerikansk politikk, Washington, DC: Congres-sional Research Service, RL33460, 3. januar 2017, s. 2.
5 Morelli, 2017, s. 2.
6 Morrelli, 2017, s. 3.
7 Morelli, 2017, s. 21–22.
8 Morrelli, 2017, s. 22.
9 «Sett i stykker: Ukrainas ledere kan gi opp å gjenforene landet», Economist, 11. februar 2017. For en detaljert analyse av Russlands operasjoner på både Krim og Donbass, se Michael Kofman, Katya Migacheva, Brian Nichiporuk, Andrew Radin, OlesyaTkacheva og Jenny Oberholtzer, Lessons from Russia’s Operations in Crimea and Eastern Ukraina, Santa Monica, California: RAND Corporation, RR-1498-A, 2017.

10 Offentlig lov 113-272, Ukraina Freedom Support Act, 18. desember 2014; Morelli, 2017,s. i–ii.

(Noter slutt.)

Fra da og gjennom regnskapsåret (FY) 2016 ga USA 600 millioner dollar i sikkerhetsassistanse.

11 Disse midlene har blitt brukt til å trene ukrainske militære styrker og gitt ikke-dødelig militært utstyr, inkludert kontraartilleri og kontramortarradarer, sikre kommunikasjoner, logistikksystemer, taktisk ubemannet rekognoseringsfly og medisinsk utstyr.

12 Under toppmøtet i Wales i 2014 ble NATO også enige om å hjelpe Ukraina med kommando, kontroll, kommunikasjon og datamaskiner, logistikk, cyberforsvar, militært personell og medisinske støttespørsmål.
13
USA kan øke sin militære assistanse til Ukraina – både når det gjelder kvantitet og kvalitet på våpnene. I et åpent brev til president Trump den 2. februar 2017 oppfordret senator JohnMcCain ham til å «gi defensiv dødelig bistand til Ukraina for å forsvare deres territorium mot ytterligere brudd fra Russland og dets separat-ist stedfortredere» som svar på økningen i vold i Øst-Ukraina.
14
McCains uttalelse var et ekko av et brev fra minoritetslederen i Demokratene i februar 2015, senator Dick Durbin, og senator Rob Portman fra Ohio Republi-can, som også oppfordret USA til å levere antitankmissiler til Ukraina.

15 I desember 2017 godkjente USA salg av «defensive» dødelige våpen til Ukraina, selv om de ikke spesifiserte hvilke våpen som falt i kategorien.

16
USA kan også bli mer tydelig i sin støtte til NATO-medlemskap for Ukraina. Noen amerikanske politikere – inkludert den republikanske senator og 2016 presidentkandidat, Marco Rubio –

(Noter.)
11 Morelli, 2017, s. 38.
12 Morelli, 2017, s. 38.
13 Morelli, 2017, s. 36.
14 John McCain, «SASC-formann John McCain oppfordrer president Trump til å gi forsvarsstyrkende dødelig bistand til Ukraina», 2. februar 2017.
15 Richard Durbin, «Durbin, Portman Lead Bipartisan Senators Calling for Increased Military Assistance to Ukraina», 3. februar 2015. Utenforstående analytikere har presset på for at USA også skal gi slik hjelp. Se for eksempel Jeffrey Mankoff og Andrew Kuchins, «Russia, Ukraina, and US Policy Options: A Briefing Memo», Center for Strategic and International Studies, januar 2015, s. 8.
16 «USA sier de vil gi Ukraina «defensiv» hjelp», Reuters, 22. desember 2017.

(Noter slutt.)

støttet denne tilnærmingen tidligere, og Ukrainas president Poroshenko lovet nylig å holde en folkeavstemning om saken i nær fremtid.

17 Mens NATOs krav om enstemmighet gjør det lite sannsynlig at Ukraina kan få medlemskap i overskuelig fremtid, kan det å bruke denne muligheten øke den ukrainske besluttsomheten samtidig som Russland fordobler sin innsats for å forhindre en slik utvikling.

Fordeler
Å øke USAs bistand til Ukraina, inkludert dødelig militærhjelp, vil trolig øke kostnadene for Russland, både i blod og skatt, for å holde Donbass-regionen. Mer russisk hjelp til disse utbryterne og en ytterligere russisk troppetilstedeværelse vil trolig bli krevd, noe som vil føre til større utgifter, tap av utstyr og russiske tap. Det siste kan bli ganske kontroversielt hjemme, som det gjorde da Sovjet invaderte Afghanistan.To andre noe mer spekulative fordeler kan springe ut fra en økt amerikansk forpliktelse. Land andre steder som ser til USA for sin sikkerhet, kan bli oppmuntret. Noen av disse statene kan finne nye grunner til å unngå å utvikle sine egne atomvåpen. I Budapest-memorandumet fra desember 1994 ga USA, Storbritannia og Russland det nylig suverene Ukraina sikkerhets-«forsikringer» i bytte mot at Ukraina ga opp deres kjernefysiske arsenal på 4.000 stridshoder.

18 Tiltak fra USA for å gjøre godt igjen disse forsikringene kan styrke troverdigheten til formelle og uformelle sikkerhetsgarantier som USA har gittandre partnere rundt om i verden, og kan redusere det behovet de mener de har egne kjernefysiske avskrekkingsmidler. Disse fordelene ville imidlertid bare påløpe hvis den ekstra amerikanske bistanden faktisk gjorde det mulig for Ukraina å seire i konflikten med Russland. Videre tviler noen forskere på

17 Marco Rubio, «Min visjon for Europa,» Politico, 17. februar 2015; «Ukrainas Porosjenko plansegger folkeavstemning om NATO-medlemskap: Tyske medier», Reuters, 1. februar 2017.
18 Den russiske føderasjon, USA og Storbritannia, «Budapest Memo-randums on Security Assurances», Budapest, 1994; David S. Yost, «Budapest-memoet og Russlands intervensjon i Ukraina», International Affairs, bind 91, nr. 3, 2015, s. 514.

om dobling av støtten til Ukraina vil ha mye å si om global kjernefysisk ikke-spredning basert på argumentet om at landenes beslutninger om å utvikle atomvåpen ofte er svært lokaliserte og kontekstspesifikke.
19
Risikoer
En økning i amerikansk sikkerhetsassistanse til Ukraina vil trolig føre til en tilsvarende økning i både russisk bistand til separatistene og russiske militære styrker i Ukraina, og dermed opprettholde konflikt på et noe høyere intensitetsnivå.  

20 Generalløytnant Ben Hodges, den tidligere kommanderende generalen for U.S. Army Europe, argumenterte mot å gi Javelin anti-tank missiler til Ukraina av presist denne grunn.  
21
Alternativt kan Russland motvirke, begå flere grusomheter og presse dem dypere inn i Ukraina. Russland kan til og med komme USAs handling i forkjøpet, og eskalere før ytterligere amerikansk hjelp kommer. Slik eskaleringer kan stresse Russland; Øst-Ukraina er allerede en kostnad. Å ta mer av Ukraina kan bare øke byrden, om enn på bekostning av det ukrainske folket. Et slikt trekk kan imidlertid også bli en betydelig kostnad for Ukraina og for USAs prestisje og troverdighet. Dette kan føre til uforholdsmessig store ukrainske tap, territorielle tap og flyktningstrømmer. Det kan til og med føre Ukraina inn i en ufordelaktig fred. Noen analytikere hevder at Russland mangler ressurser til å ta konflikten. Ivan Medynskyi fra det Kiev-baserte Institute for World Policy hevdet: «Krig er dyrt. Fallende oljepriser, økonomisk nedgang, sanksjoner og en kampanje i Syria (som med all sannsynlighet vil fortsette i 2016) gir lite rom for en ny storstilt militær manøver fra Russland.»

22 Ifølge dette synet har Russland ganske enkelt ikke råd til

(Noter.)

19 Se for eksempel Robert Einhorn, «Ukraina, Security Assurances, and Nonproliferation», Washington Quarterly, våren 2015, s. 47–72.

20 Yost, 2015, s. 528.
21 Ivan Medynskyi, USAs dødelige våpen for Ukraina: Mekanismer og konsekvenser, Kiev, Ukraina: Institutt for verdenspolitikk, januar 2016, s. 6.

22 Medynskyi, 2016, s. 7–8.

(Noter slutt.)

Geopolitiske tiltak 101
å opprettholde en stedfortrederkrig i Ukraina, selv om dette, gitt Russlands størrelse og presset det legger på Ukraina, kan være en altfor optimistisk antakelse. Det er også en viss risiko for at våpen levert til ukrainerne havner i feil hender. En RAND-studie utført for Ukrainas president fant grunner til bekymring for muligheten for vestlig militærhjelp. Mens Ukraina har blitt nedsmurt av russiske propagandapåstander om at de feilhåndterte vestlig militærhjelp, fant RAND-teamet også at «Ukrainas papirsystemer for sporing av utstyr er utdaterte og sårbare for korrupsjon».

23 Videre uttrykte RAND-teamet også bekymring for at vestlig militært utstyr, uten reformer i Ukrainas forsvarsindustri, kunne bli brukt på en annen måte og komme inn på det internasjonale markedet i konkurranse med amerikanske leverandører.  

24 Til slutt konkluderte teamet: «Oppfatningen av feilbruk eller korrupsjon, uansett virkelighet, er tilstrekkelig til å avskrekke givere som ellers kan gi gratis utstyr eller forsyninger, og å gjøre USA eller andre tjenestemenn som er bekymret for at Ukraina ikke kan stoles på med høyteknologiske systemer.»

25 RAND-teamet konkluderte imidlertid også med at disse problemene kan løses og ga anbefalinger til Ukraina om hvordan de skulle overvinnes. På den annen side er Ukraina absolutt en mer kapabel og pålitelig partner enn andre som USA har gitt dødelig utstyr til – for eksempel den anti-russiske afghanske mujahidin på 1980-tallet. Man kan forestille seg en skjult amerikansk innsats for å forsyne Ukraina med våpen av ikke-amerikansk opprinnelse, men slike anstrengelser vil sannsynligvis ikke forbli hemmelige lenge; videre kan Ukraina trolig skaffe seg slike våpen selv på det åpne markedet.
(Noter.
23 Olga Oliker, Lynn E. Davis, Keith Crane, Andrew Radin, Celeste Gventer, SusanneSondergaard, James T. Quinlivan, Stephan B. Seabrook, Jacopo Bellasio, Bryan Frederick, Andriy Bega og Jakub Hlavka, Security Sector Reform in Ukraina, Santa Monica, California: RAND Corporation, RR-1475-1-UIA, 2016, s. 91.
24 Oliker et al., 2016, s. 86.
25 Oliker et al., 2016, s. 91.

(Noter slutt.)

Til slutt, hvis USA skulle øke bistanden til Ukraina mot rådene fra deres viktigste europeiske allierte, kan det true europeisk støtte til det russiske sanksjonsregimet, som er mer avhengig av europeisk tilslutning enn av amerikansk tilslutning. Mens NATO-medlemmene som er lokalisert nær Russland, slik som Polen, generelt har en mer agressiv tilnærming til Ukraina, er de fleste vesteuropeiske regjeringer fortsatt forsiktige. Ifølge en Pew-undersøkelse fra 2015 var 59 prosent av franskmennene, 65 prosent av italienerne, 66 prosent av spanjolene og 77 prosent av tyskerne imot at NATO sendte våpen til Ukraina.

26 Faktisk, ifølge rapportering fra den tyske avisen Der Spiegel, så tidligere NATO Supreme allied commander, general Philip Breedlove, på den tyske regjeringen som en av de største hindringene for å øke hjelpen til Ukraina.  

27
Merkelig nok viste den samme undersøkelsen fra 2015 noe høyere nivåer av europeisk støtte til at Ukraina skulle bli med i NATO. Dette forslaget hadde flertallsstøtte i Storbritannia, Europa, Polen, Frankrike og Spania.

28 57 prosent av tyskerne var imidlertid imot dette, og NATO opererer ved konsensus, noe som betyr at ethvert forslag om å ta Ukraina inn i Alliansen må få ufravikelig støtte.  

29
Mer høylytt amerikansk støtte til NATO-medlemskap for Ukraina vil trolig styrke både ukrainsk moral og russisk avskrekkingsvirksomhet for å hindre en slik utvikling, og dermed kanskje ytterligere stresse Russlands forpliktelse og kostnader. Et slikt trekk vil også skape begeistring innen NATO, og svekke det som ellers har vært en felles front i opposisjon til russisk aggresjon.

(Noter.)
26 Katie Simmons, Bruce Stokes og Jacob Poushter, «NATO Public Opinion: Wary ofRussia, Leery of Action on Ukraina», Pew Research Center, 10. juni 2015.
27 Christoph Schult og Klaus Wiegrefe, «Network Close to NATO Military Leader Fueled Ukraina Conflict», Der Spiegel, den 28. juli 2016.
28 Simmons, Stokes og Poushter, 2015.
29 Simmons, Stokes og Poushter, 2015.

(Noter slutt.)

Geopolitiske tiltak 103

Sannsynlighet for suksess

Øst-Ukraina er allerede en betydelig belastning på russiske ressurser, forverret av de medfølgende vestlige sanksjonene. Økende amerikansk militærhjelp vil sikkert drive opp de russiske kostnadene, men å gjøre det vil også øke tapet av ukrainske liv og territorium eller resultere i en ufordelaktig fredsløsning. Dette vil generelt bli sett på som et tilsvarende tilbakeslag for amerikansk politikk.

Konklusjon
Muligheten for å øke USAs militære bistand til Ukraina må evalueres hovedsakelig på om det kan bidra til å avslutte konflikten på akseptable vilkår  for USA i stedet for bare på kostnader det påfører Moskva. Å øke amerikansk bistand som en del av en bredere diplomatisk strategi for å få en løsning kan være fornuftig, men å kalibrere nivået på bistanden for å gi den ønskede effekten samtidig som man unngår en skadelig opptrapping på den andre siden vil være utfordrende.

Tiltak 2: Øk støtten til de syriske opprørerne

Syria er en annen slagmark der russiske kostnader kan bli drevet opp av mer amerikansk støtte til lokale – i dette tilfellet anti-regime-styrker. Den syriske borgerkrigen begynte i mars 2011 som en utvekst av den arabiske våren. Den satte først og fremst sunnimuslimske opprørere – støttet av USA og Gulfstatene – opp mot den iranske og russisk-støttede allawittregjeringen til al-Assad, hvis familie har styrt Syria siden 1970. Russland har gitt Assad-regimet økonomisk og militær støtte gjennom årene og trappet opp støtten etter borgerkrigen i 2011.

I september 2015 begynte Russland direkte militæraksjon i Syria – rettet mot opprørsgrupper, noen støttet av USA, med luftangrep – under dekke av å bekjempe terrorisme.  

(Dette avsnittet er lengre, men avsluttes her. T.V.)

Oversettelse og kommentarer av Terje Valen, lørdag 15. oktober 2022.

Svar til noen som er uenige med meg om det som skjer i Ukraina

Noen facebookvenner er uenige med meg om hva som skjer i Ukraina og hvorfor. De mener at jeg ikke bryr med om det som skjer med folk i Ukraina og at jeg er hisser til krig og ikke er for fred der. Her er et svar til dem.

Etter min mening tar dere feil. Jeg synes selvfølgelig at det som skjer med soldater og sivile i Ukraina er fælt. Jeg er også for en fred i Ukraina så snart som mulig og mener at det som har skjedd og skjer aldri burde ha gjort det. Men jeg ser bak overflaten og ser på de geostrategiske drivkreftene bak det som skjer og da blir det klart at den aggressive parten er USA (som vanlig helt siden 2. verdenskrig).

USA/England har hindret alle forsøk som Russland har gjort for å få løst konflikten fredelig ved at de ikke har tatt hensyn til Russland sine røde linjer for sin nasjonale sikkerhet mot angrep fra USA og vasallene. Ved at de nektet å diskutere Russlands forslag til et sikkerhetssystem i Europa som skulle hindre krig. Ved at de sabotert de fredsavtalene som lå på bordet alt fra like etter USA-kuppet i landet i 2014 (Minsk-avtalene) og ved å sabotere en fredsavtale som var på trappene i april i år (Boris Johson sitt besøk i Kiev).

De har sørget for at Zelinski har holdt gående en kraftig undertrykking av den russisktalende minoriteten i hele landet, men som er i majoritet øst i landet og de har sørget for at han har holdt gående den 8 år lange borgerkrigen mot områder i Donbas som motsatte seg undertrykkingen med 14 000 drepte som resultat. De har pøst inn våpen for å holde krigen gående så lenge som mulig etterat Russland startet sin militære spesialoperasjon for redde de russisktalende ukrainerne i øst fra Zelingskis undertrykking, for å avnazifisere Ukraina, for å hindre at NATO kom så nært at det ble en dødelig fare for den russiske statens eksistens, og for å tvinge Zelinski til forhandlingsbordet.

USA bruker Zelenski og de nazibandene som USA har vært med å bygge opp i Ukraina i en stedfortrederkrig for å stresse og destabilisere Russland i sin vanvittige kamp for verdensherrevelde som de alt har tapt om de ikke klarer å utløse en virkelig storkrig på det eurasiske kontinent som ikke rammer dem selv.

Dette står å lese direkte i USA sine egne dokumenter – for eksempel – «gi dødelig hjelp til Ukraina». Til tross for overveldende dokumentasjon vil dere ikke innrømme at ledelsen og militæret i Ukraina er dypt nazi-infisert. Det siste illustrert ved armbåndet til hærsjefen med hakekors.

Nå har Zelenski fått en ny sjanse til å åpne for forhandlinger, men har i stedet gått til angrep på russisk infrastruktur. Hvis han fortsetter å motsette seg forhandlinger, og fortsetter angrep på det som Russland anser som sitt land vil vi få en helt ny situasjon når 370 000 soldater til fra Russland kommer til slagmarken. (De 300 000 fra reservestyrken pluss 70 000 frivillige, for meste fra Tsjetsjenia). Da vil styrken som nå holder de ukrainske styrkene stangen med bare rundt 100 000 mann bli nesten fire ganger større og vil ha kapasitet til å erobre stadig større deler av Ukraina. I tillegg har vi selvforsvarsstyrkene fra disse russisktalende områdene.

Eksperter utenfor det USA-dominerte området regner med at nye operasjoner fra russisk side vil bli satt i gang i november, men det får vi se. I alle tilfeller vil sannsynligvis den mer begrensete militære spesialoperasjonen bli avsluttet og erstattet med et annet konsept. Det er å håpe at det ikke blir full krig mot Ukraina, men det blir noe de i Russland vil kalle krig mot terrorisme. Men hvis Zelenski holder fast på sin krigslinje, og nekter å forhandle vil sannsynligvis krigen fortsette og bli mer og mer brutal, mens Ukraina vil bli mindre og mindre.

I USA vil det militær-industrielle kompleks glede seg over jobbetid og gode inntekter, og USA vil selge gassen sin dyrt til Europa som gjør seg til fattigmann. De amerikanske strategene vil klappe i hendene fordi «vi overstrekker Russland» og galskapen vil fortsette.

Hvis de vestlige sanksjonene mot Russland fortsetter vil den økonomiske nedgangen og dyrtiden for folkene i Europa og faktisk i nesten alle land i verden, sørge for at de synker ned i mer fattigdom og elendighet, mens avindustrialiseringen av Europas industribase, Tyskland, vil gå sin gang. Europa skal betale hardt for å delta i USA sin kamp for verdensherredømme og for våre egne lederes svik mot egen befolkning for å utføre sin vasallplikt for USA.

Tiden er virkelig moden for forhandlinger og stans i denne krigen. Hvis dere ønsker at USA vinner stråmannskrigen sin, så er det siste skrittet på veien mot verdenskrig. Det blir kanskje de siste skrittet vi tar. Russland vil aldri tillate at det de ser på som russisk territorium blir erobret av USA. De som støtter USA sin stråmannskrig i Ukraina støtter også en slik utvikling av situasjonen.

Og hva har egentlig USA å gjøre her, midt inne i Europa og hvorfor plasserte de noen hundre baser rundt Russland, deriblant nettopp fire nye i Norge? Hvorfor utplasserte de ganske langtrekkene rakettsystemer relativt nær Russland? Og alt sammen i en situasjon der Russland ikke ville noe annet enn å samarbeide med Europa. Hvorfor bygget de opp den ukrainske hæren fra 6000 mann i 2014 til en og halv million som var integrert i NATO-systemet og sto klar til å angripe den russisktalende majoriteten av ukrainere øst i landet?

Dette var selvfølgelig fordi da kunne Europa som brohode for angrep mot Russland bli utvidet. Den store amerikanske frykten for at Tyskland og Russland skulle inngå samarbeid ville bli virkelighet. Det kunne bli samarbeid og fred Europa, noe som kunne ført til at området begynte å bevege seg ut av amerikansk kontroll, et virkelig dystert fremtidsscenario for strategene i USA.

Om dere ikke vil se på disse forholdene og USAs overordnet geostrategi for verdensherrevelde der regimeendring i Russland står helt sentralt, så kan dere være sikker på at Putin har vært klar over alt dette, sammen med nesten alle statsledere som historisk har vært utsatt for den anglo-amerikanske aggresjon i verden.

Dessverre har Ukraina fått en USA-marionett som statsminister som ble valgt med en majoritet på over 70 prosent nettopp fordi han hadde som program å få til en fredelig løsning angående de østlige delene av landet. Et valgløfte som han brøt øyeblikkelig. Under her har jeg vist til noen artikler som blant annet gir mitt overordnete perspektiv på det som nå skjer i verden og Ukraina.

Og dessverre får USA støtte fra det som en av USAs største strateger, Brzezinski, kaller USAs vasaller i et Europa, et område som han ser på som et brohode i USAs planer om å ta kontroll med hele det eurasiske kontinent. Les hans bok The Grand Chessboard.

En av dere skriver at en israelsk militær eller noe sånt har fått skrevet i russiske medier at Russland burde ha behandlet ukrainerne slik som Israel har behandlet palestinerne. Jeg mener at dette er helt på siden av det som skjer i Ukraina. Russland har befridd de delene av den ukrainske befolkningen som ble trakassert og kriget mot i 8 år av nazister og høyrenasjonalister og vil nå ha fred. Det er det helt motsatte av det sionistene i Israel har gjort mot palestinerne.

Dere som er uenige med meg vil ikke se disse sammenhengene fordi dere er blindet av krigens grusomheter og USAs krigspropaganda. Vi kan med rette bli opprørte over dette fordi ingen bør bruke krig for å løse motsigelser og fordi krig alltid er grusomt. Men det må ikke hindre oss i å undersøke og studere den historiske bakgrunnen og den geostrategiske sammenhengen som til syvende og sist skaper denne og andre kriger i vår tid og bestemmer hva som kan få slutt på dem. Dette er også min bakgrunn for å ha vært med å bygge Antikrigs Intiativet (AKI).

Jeg mener at dere opptrer objektivt sett som USA-imperialismens tilhengere i denne saken, dvs. tilhengere av den makten som historisk og geopolitisk sett har skapt situasjonen i Ukraina og vil at krigen skal fortsette for å stresse Russland for å øke sjansene til å få til regimeendring der.

Det er ikke nok med vestlig hyklerisk-moralsk reaksjon. Vi trenger kunnskap og analyse for å bidra til fred her og andre steder i verden. I dag er en hovedforutsetning for fred i denne verden at USAs enpolare verden bli avløst en en flerpolet verden og at USA trekker alle sine styrker og våpen ut av Europa. Men først må dessverre Zelinski bli tvunget til fredsbordet. Og det kan koste Ukraina dyrt om han fortsetter å nekte og vi fortsetter å støtte ham. Det er støtte til fortsatt krig og nedslaktning av en generasjon ukrainske menn pluss mange russere.

Nyttårsønske for 2022.

Ønskjer du fred eller krig i verda

Kva den radikale venstresida i USA meiner kan vi sjå her.

En helhetlig analyse av USA-imperialismens aggressive utenrikspolitikk.

Her er kreftene som står mot USA og deres stråmannskrig i Ukraina og deres aggresjon over alt i verden.

Terje Valen, fredag 14. oktober 2022.

Putinismen er ein antikommunistisk, konservativ ideologi

Dette er ein konklusjon om denne retninga som Alan MacLeod trekk i boka Propaganda in the Information Age som kom ut i 2019 på det velrenommerte forlaget Routledge i serien Media Studies/Journalism. Boka er ein kritisk gjennomgang av Edward Herman og Noam Chomsky si banebrytande bok Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media frå 1988. Denne boka var ein svært omfattande studie av kva filter nyhende må gjennom før dei kjem ut i media. Dei seier sjølv at det var den beste dokumenterte sosiologiske studien nokon gong.

Dei fem filtera dei kom fram til, som alle nyhende måtte gjennom før dei blir produsert i dei leiande media, var:

  1. storleiken, konsentrasjonen og eliten sitt eigarskap og profittmotivet i media
  2. at dei stoler på avertering som den viktigaste inntektskjelda
  3. at dei stolar på informasjon frå regjeringa, big business og andre offisielle «ekspertar» som er finansiert av dei mektige
  4. flak som disiplinerings-mekanisme
  5. ein nasjonal antikommunistisk religion som verker som eit instrument for å disiplinere og få kontroll

Boka, der MacLeod er redaktør, har fleire bidragsytarar som skriv kvart sitt kapittel. Det første kapitelet er eit intervju som redaktøren har med Chomsky. Dei ymse bidragsytarane undersøker i kva grad dei fem filtera framleis gjeld. Dei gjer undersøkingar av media i USA, England og allment Vesten, til dømes i høve til rapporteringa om krigen i Syria. Vidare ser dei på andre område der dei fem filtera viser seg å gjelde som i Hollywood- og Bollywood-filmar og undersøker den enorme innflytinga til dei amerikanske militære og CIA på desse områda og media elles. Dei gjer og spesialstudiar på media i India og Kenya.

Dei kjem til at dei fire første filtera i er full sving og har blitt sterkare, mens det femte filteret, som er bestemd ut frå ei kortare historisk periode enn dei andre, har endra seg. Dette er omhandla i  kapittel 4 der MacLeod tar opp Herman og Chomsky sitt femte filter i eit kapittel med overskrifta Falske nyhende, russiske nettrobotar og Putins marionettar. Overskrifta til min artikkel her er henta frå dette kapitelet.

MacLeod opnar med at dei vestlege media sidan 1917 har vore mot Russland og handsama dei som Vestens svarte får. Til dømes spådde New York Times, i sin innbitne motstand til den nye bolsjevik-regjeringa, 91 gonger at regimet straks ville falle. Journalistane hadde ukritisk stolt på uttalar frå uidentifiserte offisielle kjelder.

Dei vellukka revolusjonane i Russland og seinare i Kina og på Cuba skapte store traume for dei vestlege elitane som frykta om å miste klasseposisjonen sin, og antikommunisme blei noko bortimot en nasjonal religion i USA. Her viser han til MacCarthyismen og skriv litt om den. Han seier at denne antikommunistiske paranoia blei brukt for å rettferdiggjere militær ekspansjonisme utanlands (der ein kvar stat som ikkje underkasta seg nok kunne bli kalla «kommunistisk» og bli angripe og underkasta) og heksejakt på «kommunistiske» opprørarar. Dette tydde at ein kvar venstrepolitikar, sosialdemokrat og uavhengig liberalar, som hadde posisjonar i utdanning, underhaldning og politikk, blei angripe. Utreinskinga hadde den verknaden at han drog politikken og kulturen til høgre og var en svært verksam kontrollmekanisme fordi dei som ikkje var tilstrekkeleg lojal ovafor staten og føretaksmakta kunne bli sverta som kommunistar, noko som kunne gjere slutt på karrieren deira. Denne mekanismen var så sterkt at Herman og Chomsky inkluderte han som det femte filteret som nyhende må gjennom før dei blir publisert i media.

Så går forfattaren inn det store Russia-gate presse-showet etter valet av Trump som president i USA. Han viser at fram til rundt 2012 var ikkje Russland sett på som nokon stor fiende i USA, sjølv om nokre motsetnadar hadde begynt å vekse då Russland hadde protestert mot utvidinga av NATO til dei baltiske landa i 2004. Så viser han korleis det Demokratiske partiet i USA sette i gang denne prosessen, korleis dei systematisk produserte skuldingar som aldri har vorte prova, men som likevel vart tatt opp att og opp att over alt i media. Denne kampanjen verka slik at det blei piska opp ei antirussisk stemning i USA. Vi veit at dette skjedde også i resten av Vesten, til dømes i Norge. Han skriv:

Men det var skuldingane frå Det demokratiske partiet, og seinare staten USA, om at Kreml hadde blanda seg inn i presidentvalet i 2016 og sørga for at Trump vann (og Clinton tapte) som skauv tilhøvet mellom USA og Russland fram som kanskje den største media-fortellinga i moderne tid. Ein følgje av dette er at det sovande anti-kommunistiske filteret blei vekka opp at som eit anti-russisk filter, som gjer at dei som stiller spørsmål ved kor innblanda Russland var i val og kor stor verknad det hadde, men også dei som stiller spørsmål ved den offisielle lina i utanriks- eller innanrikspolitikken, kan bli sverta som Putin sine marionettar. Denne negative tilbakemeldinga har fort blitt eit svært mektig filter som formar media, men kunne ikkje ha vorte så verknadsfullt utan dei djupe nivået av frykt, mistru og motvilje mot Moskva som blei bygga opp i det førre hundreåret.

Han skriv og at praktisk tala alle politiske rørsler i USA som utfordra den nyliberale semja blei sverta som Putin sine marionettar. Taktikken blei også spreidd til andre land. Atlantic Council laga ein rapport der Syriza og Gyllent daggry i Hellas blei omtala som «Kremlins trojanske hestar». Det var dei to partia som då utfordra nyliberalismen i landet. I røynda har dei lenka alle europeiske parti som utfordrar nyliberalismen til Russland. Det var denne organisasjonen Facebook gjekk i kompaniskap med for å koste ut såkalla fake news på deira side. Ein organisasjon grunnlagd av NATO der vi blant direktørane finn notoriske personar med høge stillingar i staten som Henry Kisssinger, Colin Powell, Condolezza Rice og James Baker og generalane David Petraeus og Wesley Clark, samt ein bukett av tidlegare CIA-direktørar og senior teknologitilsette. I september 2018 hadde Facebook begynt å samarbeide med National Demokratic Institute, leia av Madeleine Albright, og International Republican Institute, som hadde vore leia av John McCain.

Reuters rapporterte at denne enorme media-organisasjonen var ivrig etter å kunne sette grenser på kva folk i andre land såg på feedane deira. Facebook fjerna straks fleire iranske mediekanalar og det latinamerikanske TeleSUR English som begge fremma synspunkt som var alternativ til dei Washington hadde. Facebook samarbeidde også tett med regjeringa i Israel for å fjerne palestinske stemmer frå plattforma si.

Då den russiske dobbelagenten og britiske spionen Sergei Skripal blei forgifta i Salisbury i England blei det med ein gong hevda at Putin var ansvarleg. Jeremy Corbin, leiar av det engelske Arbeidarpartiet, og tydeleg pasifist, skreiv då at «Dei russiske autoritetane må ble halde ansvarlege på grunnlag av prova og svaret vårt må vere både avgjerande og proporsjonalt.» Men statsminister Theresa May var meir ekstrem og sette i gong sanksjonar mot Russland utan noko prov for kven som hadde forgifta Skripal. Kva skjedde då. På førstesida i the Sun, den mest selde avisa i England sto det «PUTINS MARONETT: Corbyn nektar å slå til mot (blast) Russland for angrep på spion». Den nest mest selde avisa ,Daily Mail hadde på forsida «CORBYN ER KREMLS NYTTIGE IDIOT».

Så konkluderer MacLeod med at verknadene av denne tilbakekomsten av det femte filteret:

Hjelp til med å mobilisere folket mot ein fiende, og fordi omgrepet er uklårt kan det bli brukt mot alle som står for politikk som truger eigedomsinteresser eller støttar tilpassing til kommuniststatar og radikalisme. Difor tener det til å splitte venstresida og arbeidarrørsla og tener som ein politisk kontrollmekanisme. Dersom kommunismens siger er det verst tenkelege resultat, er støtte til fascismen utanlands rettferdiggjort som eit mindre vonde. Motstand  mot sosialdemokratar som er for blaut mot kommunismen og «spelar opp i hendene på dei» blir rasjonalisert på liknande måtar.

MacLeod fortsett så med å sei at Putin og Russland har dukka opp att som en passande fiende for sameine og mobilisere folk mot rørsler og institusjonar som utfordrar det nyliberale status quo frå både høgre og venstre. Det ein sterk disiplineringsmekanisme for individ og organisasjonar som fjernar seg for mykje frå nyliberal ortodoksi. Moglegheita til å sverte politiske figurar ved å kalle dei Putins marionettar er eit mektig våpen for avgrense debatt og auke splitting på venstresida og tillèt etablissementet til å insinuere at ei kvar rørsle som utfordrar det frå høgre eller venstre går Putins ærande.

Vi kan altså seie at den anti-russiske innstillinga no har erstatta antikommunismen og MacCarthy-ismen som media sitt femte filter der alt som ikkje passer med USA-imperialismen sitt strev for verdshegemoni blir filtrert ut og alle som ikkje passer med dette blir sverta, sensurert og snakka ned. Ettersom «Putinismen» er den overgripande ideologien til denne anti-russiske innstillinga så kan vi seie at «Putinismen» er notida sin McCarthyisme.

Dette nye filteret blei skapt under russia-gate i USA og spreidd til heile verda. Det er ei historisk oppdatering av Herman og Chomskys femte filter og vinn fram mykje fordi det rettar seg mot Vesten sin same «fiende» frå 1988, der Russland var den sentrale delen av Sovjetunionen. Etter Russlands innmarsj i Ukraina har det gått i høggir. Det er eit filter som stopper det som ikkje passar med imperiet sine interesser frå å komme i media.

Anti-russismen i form av «Putinisme» er i dag ei hovudhindring for å få opplysningar om kva som skjer i Ukraina og alle andre stader der det amerikanske imperiet er innblanda og det er hovudhindringa for å få fram i media dei historiske røtene til det som skjer. Noko av det mest sentrale som blir filtrert vekk er at rolla som Russland og Ukraina har i USA sin geoimperialistiske strategi. Det er smerteleg å sjå kor djupt folk, som vil vere på venstresida, har falle når dei sluttar seg til denne retninga, sjølve filteret som hindrar at sanninga kjem fram, og trur på imperiet sine mediefortellingar.

Men det er ikkje nok med det. Dei har og internalisert filteret slik at dei sjølv fungerer nett som dei store media som er eigd av finanseliten. Når dei møter informasjon utanfor desse media sine fem filter, så filtrerer dei sjølv ut denne informasjonen og bruker dei store media sine metodar med usynleggjering, sverting, mistenkeleggjering og andre hersketeknikkar mot dei som spreier slik informasjon. Nett slik mange gjorde under McCarthy-tida då «kommunismen» var det femte filteret som gjorde at folk trakk ned gardina for kva dei ville sjå.

Her finn du meir om «putinismen» .

Terje Valen, fredag 14. oktober 2022.

«Putinismen» – en amerikansk konspirasjonsteori uten grunnlag

Innledning

«Putinisme» er et begrep som nå omfavnes av deler av den radikale bevegelsen i Norge. Det er viktig å kjenne denne «ismen» dens opprinnelse og forhold til virkeligheten. I denne artikkelen vil jeg gjøre det mulig for deg. I artikkelen vil du, med mine løpende kommentarer, finne beskrivelsen av «putinismen» med ordene til dens far og noen seinere følgessvenner. Jeg vil så plassere disse geopolitisk. Så vil jeg vise deg hva et par av de viktigste «skyldige», Putin og Dugin, virkelig sier og mener med deres egne ord.

Å gå på møter for tilhengere av «putinismen» for å få bli vervet for denne konspirasjonsteorien er ikke nødvendig – her finner du de grunnleggende tekstene som definerer den. Og du finner de «anklagedes» egne ord og meninger.

Det reiser nå folk, som betrakter seg som politisk radikale, rundt i Norge og holder foredrag om «putinismen». Det er viktig å vite at denne konspirasjonsteorien ble lansert av American Enterprise Institute sin senior fellow Leon Aron i 2008, og nå er tatt opp igjen av en del folk som er knyttet opp mot amerikanske tenketanker og NATO, eller har markert seg som motstandere av Russland i lang tid og tilhengere av USA-marionetten, Zelenski, i den senere tid. Noe som vil fremgå av denne teksten.

Begrepet slik det fungerer nå ble konstruert i en tid da det hadde blitt helt klart for det amerikanske establishment at Russland hadde kommet seg ut av USA-imperiets kontroll og ble bygget opp som en selvstendig nasjonalstat etter det fryktelige nyliberale angrepet under amerikansk ledelse fra 1991 og fremover i vel ti år.  Denne siste utviklingen var et voldsomt tilbakeslag for de amerikanske strategene som jobbet febrilsk for å underkaste seg hele Eurasia. For dem  var Russland et helt sentralt bytte slik området har vært for det anglo-amerikanske establishment helt siden Halford Mackinder holdt sitt berømte innlegg i det geografiske selskapet i London i 1904.

Der lanserte han begrepet «heartland» om Russland – dvs. det området som et imperium måtte ha makt over for å kunne styre hele verden. Å ha kontroll over havene var ikke lenger nok for å kunne klare det. En av Mackinders viktigste teser var at uten lederskap over Russland var det ikke mulig å herske over verden.

Begrepet hadde blitt brukt før dette i forskjellige betydninger, men den artikkelen jeg diskuterer under her konstruerte den betydningen av begrepet som har levd videre og stadig har blitt spunnet videre på. I dag er derfor denne artikkelen utgangspunktet for å forstå hele denne historien.

American Enterprise Institute har, som alle de store amerikanske tenketanker, som mål er å fremme amerikansk styrke og globalt lederskap. Rapporten i seg selv er et propagandaarbeid for å nå dette målet likesåvel som begrepet «putinisme» er det. Vi finner beskrivelsen av organisasjonens mål på hjemmesiden deres sammen med annen amerikansk propaganda.

«American Enterprise Institute er en offentlig politisk tenketank dedikert til å forsvare menneskelig verdighet, utvide menneskelig potensial og bygge en friere og tryggere verden. Arbeidet til våre lærde og ansatte fremmer ideer forankret i vår tro på demokrati, frie bedrifter, amerikansk styrke og globalt lederskap, solidaritet med de i periferien av vårt samfunn, og en pluralistisk, entreprenørkultur.»

Som sagt er det helt unødvendig å gå på møter med folk som sprer denne amerikanske propagandaen for å få vite hva det er for noe. Derfor legger jeg først ved Leon Aron sin rapport og så en sammenfatning av noen nyere spredere av tankene bak denne rapporten og deres oppgradering av den med nye villedende påstander.

Etter ha gitt noen kommentarer til dette underveis gir jeg deg mulighet til å studere Putins og Dugins nokså nye taler og innlegg slik at du selv kan kontrollere innholdet i det som fremstiller under begrepet «putinisme» og det som de sier og mener.

Som sammenligningsgrunnlag kan det allerede her være nyttig å studere Putins siste tale i forbindelse med innlemmelsen av noen ukrainske fylker i Russland.

Leon Aron (senior fellow) sin «rapport».

«Amerikansk Enterprise Institute – AEI

Rapport

Putinisme

Av Leon Aron

«American Enterprise Institute

8. mai 2008

Russisk tankegang

Klikk her for å vise denne i Outlook som en Adobe Acrobe PDF.

Våren 2008

Gjennom Russlands historie  har svakheten i  institusjoner og lover sørget for at  etterfølgerregimene sjelden, om noen gang, viser seg  som tiltenkt av  den   forrige herskeren.  I stedet  for kontinuitet produserer den nasjonale tradisjonen  med  svært personlig regjering ofte  en helt annen politisk organisme tilsynelatende fra det samme institusjonelle rammeverket.  Men med tidligere president Vladimir Putins opphold  som en slags  regent-statsminister for arve-presidenten Dmitri Medvedev, i hvert fall de neste årene,  vil ideologien, prioriteringene og politikken til Putins Kreml – det som kan kalles putinisme – nesten sikkert informere og veilede  Medvedev-administrasjonen. Del I av dette  perspektivet er å diskuterer komponentene i den nye russiske autoritarismen, og del II og III undersøker elementene  i «Russland, Inc.» – den korporative staten som Putin har bygget – og  faktorene som kan påvirke Russlands økonomiske resultater, stabilitet og utenrikspolitikk i fremtiden.

Del I: Den nye russiske autoritarismen

Leon Aron forfatter av rapportenAutomatisk generert beskrivelse

Leon Aron, forfatter av rapporten

I et av  de mest minneverdige eksemplene på konseptuell eleganse  og parsimoni i   samfunnsvitenskapene,  definerte Samuel Huntington de mange og ofte svært  forskjellige autoritære regimene rett og slett ved at de mangler den felles «institusjonelle kjernen» i demokratiske systemer.[ 1] Sistnevnte er i sin tur  definert som stater der regjeringens  «hovedkontorer»  velges  gjennom konkurransedyktige valg der hoveddelen av befolkningen kan  delta.[ 2]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne at de rike overklassene i stor grad har kjøpt opp det parlamentariske systemet. De fleste iakttakere er i dag klar over at USA for eksempel er styrt av et finansoligarki nært knyttet sammen med militærmakten og mediemakten osv. De kan likevel ha den type valg som Huntington beskriver. Derfor er hele definisjonen hans både av de demokratiske systemer og autoritære regimer villedende i sitt grunnlag. Det er en forskjønnende beskrivelse av systemer som reelt sett er styrt av finansoligarkiet og dermed også en feil beskrivelse av det han definerer som autoritære systemer. Det grunnleggende med et lands styringssystem er om det arbeider for sitt eget folks beste og ikke driver skadeverk på andre land og folk. Måten folkets behov kommuniseres til lederne kan være svært forskjellige, lakmustesten er om det lederne gjør er til folkets og verdens beste eller ikke. Kommentar slutt.

I en mer detaljert skildring  karakteriserer Huntington  demokratier som å tillate valg av de «mektigste» nasjonale beslutningstakerne i «rettferdige, ærlige og periodiske valg, der kandidater fritt konkurrerer  for stemmer.» [3] Omvendt, i «udemokratiske systemer»,  har opposisjon ikke lov til å delta i valg, eller den blir «dempet og trakassert», avisene er «sensurert eller lagt ned», og   stemmer  er «manipulert eller feiltellet». [4]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne at alle store medier i det han kaller demokratier i dag er eid og i praksis drevet av den samme rike klassen som har kjøpt opp det parlamentariske systemet. Han sier heller ikke at de bruker det som Noam Chomsky og andre har kalt ‘management of consent’, et industrielt opplegg basert på Bernays teorier, for å manipulere den offentlige opinionen til å godta den rike klassen i det vestlige land sitt syn på verden. Kommentar slutt.

Etter  flere  år  med    statens    systematiske  gjenoppretting  av  eierskap, eller i det minste  fast  kontroll, av  landets politikk   og   nøkkelsektorer  i  økonomien,   parlamentsvalget av desember  2007 (som en russisk observatør foreslo at «stemmegivning» ville  være den  riktige beskrivelsen, ikke «valg»)[5] og   presidentvalget i  mars  2008   (som  «stemmegivning» ville  være like passende  en karakterisering) har bekreftet  utover  en skygge  av  tvil  det  nåværende russiske regimets  nære  korrespondanse  med Huntingtons  kortere  og lengre definisjoner  av  autoritært styre. Dmitrij Trenin, visedirektør  for  Carnegie Moskva-senteret og en av de mest objektive  og innsiktsfulle  observatørene  av  russisk innenriks –  og utenrikspolitikk, skrev  sist år  at  « Kreml  har påtatt seg    rollen som skaperen  av  alt offentlig  liv. Den har bygget  partier, administrert  valg, plantet  frø  av  «sunt» sivilsamfunn, organisert  ungdom og utviklet  ideologiske  konstruksjoner.» [6] I en mer omfattende  redegjørelse  karakteriserte  en annen russisk kommentator systemet som et system der presidenten er det  eneste uavhengige  politiske  subjektet, mens provinsguvernører kan fjernes  uten  så mye  som en forklaring; alle regionale parlamenter  ( Dumas) er  i stor grad  fullpakket  med  varamedlemmer  fra   «partiet til  makt», forente Russland, og dermed ta beslutninger  «etter  en   telefonsamtale  fra presidentadministrasjonen» eller guvernøren  utnevnt  av   Kreml. 7] De  i den  juridiske  grenen  «vil ikke  engang  våge å  tenke» på  å trosse  den  utøvende;   opposisjonen  har blitt  presset  ikke bare til   periferien  av  den  politiske  prosessen,   men  utenfor    den, og den  mest populære  av    mediene, fjernsyn, er underlagt  den    konstante granskningen   av  Kremls    «kuratorer».

Kommentar: Han unngår behendig å nevne elefanten i rommet, nemlig at USA har mistet sin imperiekontroll over den russiske stat. En kontroll som var i ferd med å ruinere hele landet og føre enorme rikdommer ut av det til beste for USA-imperiet. Dermed var det helt nødvendig for ledelsen i Russland å ta et jerngrep på utviklingen for å kunne snu hele utviklingen og begynne å bygge opp landet igjen økonomisk, politisk, militært, kulturelt osv.. Han burde vel også si at dette Carnegie senteret i Russland er en avlegger av organisasjoner som den amerikanske stålmagnaten, Carnegie, opprettet i sin tid. Kommentar slutt.

Toleranse og undertrykkelse.

Dermed  har Russland i dag de fleste  egenskapene  til klassisk autoritarisme.  Mens de effektive politiske utfordringene til  regimet er eliminert, søker staten (i motsetning til totalitære regimer, inkludert  Sovjetunionen)  ikke  å kontrollere alle aspekt av det sivile samfunn og individuelt liv. Den nøyer seg  med å sikre manglende innblanding i sine anliggender i  stedet for å   kreve total og uopphørlig bekreftet troskap.  På samme måte er  det ingen forseggjort, kodifisert og strengt håndhevet «offisiell» ideologi eller et parti styrt av den.  Apolitiske sysler og frivillige foreninger av profesjonell, kulturell eller religiøs karakter er tillatt å eksistere utenfor   statens ansvarsområde;   kunst berører ikke  nasjonal politikk, sensur er sjelden, som det er i bokutgivelser og  massemedier. Utenlandsreiser,  utenlandsopphold  og retur, og utenlandsopphold er uhindret. Viktigst,  i motsetning til totalitære regimer, søker ikke dette autoritære regimet  fysisk tilintetgjørelse (eller  i det minste fengsling) av alle motstandere. Som   referansene i dette perspektivet vitner om, mens de fleste av regimets ledende kritikere er permanent ekskludert fra tv- og massesirkulasjonsaviser,  har de til nå har fått lov til å publisere i utlandet eller i så relativt obskure medier som  internettsidene som for det meste besøkes av  den  opposisjonelle intelligentsiaen.

Kommentar: I dag vet vi at mengder av de som er i opposisjon til den anglo-amerikanske imperialismen blir sensurert, mister jobben, blir demonisert og erklært som konspirasjonsteoretikere. Assange er det ekstreme eksempelet på dette. Kommentar slutt.

Russland i dag har de fleste  egenskapene  til klassisk autoritarisme.

Men for mange av dem som fortsetter  å prøve å påvirke nasjonal politikk,  er undertrykkelse, selv om den er utvalgt, reell, systematisk og ubarmhjertig. Under putinismen blir motstanderne  fremstilt som foraktelige forrædere som ønsker landet  sitt vondt. Som Putin uttalte på et valgmøte i november i fjor:

De som motsetter seg oss . . . har helt forskjellige oppgaver og forskjellige visjoner om Russland.  De trenger en svak, syk tilstand.  De trenger et uorganisert og desorientert samfunn – for å gjøre sine avtaler bak ryggen vår, for å motta fine utbetalinger på vår bekostning. Og dessverre  er det fortsatt de som ser etter smuler [Putin brukte  verbet shakalit, eller «ser etter  matsjakallignende»] i nærheten av utenlandske ambassader,  utenlandske  diplomatiske stasjoner, [og  som] stoler på støtte  fra utenlandske stiftelser og regjeringer, ikke  støtte fra sitt eget folk.[ 8]

Ikke-godkjente demonstrasjoner – og praktisk talt alle demonstrasjoner fra opposisjonen  er rutinemessig forbudt – blir ofte undertrykt med sjokkerende brutalitet. 9] Flere opposisjonsaktivister har  blitt  fysisk angrepet og noen slått bevisstløse.   De og medlemmer av deres familier blir trakassert hjemme og på  gata og tatt opp på falske kriminelle anklager.  Våpen og narkotika er plantet på dem, og de er anklaget for  å  «angripe» og «skade»  politibetjenter, spionasje og «ekstremisme». [10] I strid med den progressive   straffeprosessloven  fra 2001  blir kausjon rutinemessig nektet, og varetektsfengsling – som russiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner   gjentatte ganger sammenligner med  tortur-kan vare i måneder eller  år. Bruken av   straffepsykiatri  er fornyet, og flere medlemmer av opposisjonen har det siste året blitt  tvangsinnlagt i psykiatriske avdelinger.  . [11] Menneskerettighetsaktivister anslår  at det er dusinvis av politiske fanger i Russland i  dag.[ 12]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne at USA offentlige politikk er ta tilbake kontrollen over Russland og at den politiske opposisjonen i landet åpner for dette. Russland var, og er, i en prekær situasjon på grunn av denne geostrategiske imperialismen til USA. Et av de viktigste momenter i «putinismen» er at dette siste faktum ikke nevnes. Kommentar slutt.

Straffe den gjenstridige. 

Når  regimet forsøker å statuere et eksempel  på de gjenstridige, kan det  være grusomt, til og med sadistisk.  Slik er  tilfellet med  Harvard Law School-kandidat Vasily Aleksanyan, som ble arrestert i april 2006, fem dager etter at han ble  konserndirektør for den nesten desimerte Yukos,  som tidligere var Russlands største og mest transparente private firma.  Aleksanyan ble siktet for  underslag og hvitvasking av 433 millioner dollar. Noen måneder  senere  ble han diagnostisert med AIDS, men han fortsatte å bli holdt på et fengselssykehus som ikke  hadde noen behandling.  Selv om han  ikke er dømt  for  noen forbrytelse,  har han sittet i varetekt i  over to år.

Kommentar: Han unngår å nevne at dette var en av oligarkene som på illegalt vis hadde tilegnet seg store fellesressurser under den store nyliberale bølgen som USA hadde sluppet løs over landet på 1990-tallet. Og han unngår å nevne det amerikanske fengselet på deres base på Cuba med sin grusomme behandling av de som USA ser på som motstandere. Kommentar slutt.

Myndighetene søkte angivelig  bevis fra Aleksanyan som ville hjelpe dem med å  starte nye rettssaker og domfellelser av Yukos tidligere  hovedaksjonærer, Mikhail Khodorkovsky og Platon Lebedev (som for tiden tjener åtte års  fengsel), for å forlenge fengslingen med mellom ti og tjue år. Som Aleksanyan senere fortalte    Høyesterett  i Russland,  ble han i desember 2006  tilbudt frihet og medisinsk behandling i bytte mot å gi  anklagerne » typer  uttalelser deres overordnede vil like. [13] De «prøvde å overbevise meg på  hvilken som helst måte  jeg må gjøre dette,»  sa Aleksanyan, «men jeg kan ikke bære falskt vitnesbyrd; Jeg kan ikke feilaktig implisere uskyldige mennesker. Jeg nektet.» [14]

Når det  gjelder fengselsmyndighetenes uttalelse om at Aleksanyan hadde «nektet» medisinsk behandling,  fortalte han  retten: «Den som  sier det – jeg vil at  han skal [leve i] kroppen min i ti minutter, så han kan oppleve den helvetes torturen jeg går gjennom.» [15] Lederen for Putins eget menneskerettighetsråd kalte Aleksanyans situasjon «rett og slett uhyrlig». [16] Den europeiske  menneskerettighetsdomstolen appellerte til  russiske myndigheter fire ganger for å overføre Aleksanyan «umiddelbart» til en AIDS-klinikk.

To uker etter at Aleksanyan endelig ble overført, under bevoktning, til et vanlig sykehus   i februar (etter en sultestreik av Mikhail Khodorkovskij),  tillot myndighetene et besøk av Nikolai. Svanidze og Genry Reznik – to medlemmer av  Kremls høyeste rådgivende organ,  Det offentlige kammeret – og Russlands menneskerettighetsombud, Vladimir Lukin.  De fant Aleksanyan nesten blind og syk med lymfom. Han var innesperret i  et lite rom med en bevæpnet vakt som satt ved  siden av sengen sin dag og natt. Vaktene ble skiftet annenhver  time, hilste på hverandre, trampet støvlene  og rapporterte høyt,  og tillot dermed aldri  Aleksanyan uavbrutt  søvn. Han fortalte de besøkende at inntil de kom for å se ham,  var han til  enhver tid lenket til sengen sin av en lenke festet til håndleddet. I løpet av de to foregående ukene hadde han blitt tatt med til en dusj i korridoren, i håndjern, tre ganger.[ 17]

Kommentar: I dag vet vi at Assange blir utsatt for lignende behandling i det spesielle fengselet i England for det verste kriminelle for å ha avslørt USA krigsforbrytelser i Irak, blant annet. USA har forlangt å få han utlevert så de kan dømme ham og det er snakke om over hundre års fengsel. Kommentar slutt.

Autoritarisme-Plus

Sammen med egenskapene  til tradisjonell  autoritarisme har putinismen vist en rekke  forskjellige trekk. Hvorvidt de smelter sammen til en  slags protofascisme, som det nylig har  blitt foreslått,[18] gjenstår å se, men deres likhet med velkjente komponenter i en fascistisk politikk er  fascinerende, og  tendensen  bærer ser veldig  nøye.

«Nasjonal leder».

Putinismen har utviklet seg til et åpenbart og  intenst personlig styresett   med makt som i økende grad stammer fra personlig autoritet i stedet for  embetet.  Putins popularitet har stått sentralt for  regimets legitimitet. I fjor  ble han proklamert som en «nasjonal leder» av ledende politikere  og     massemediene, og hans «plan Putina) ble erklært å være «Russlands plan» (plan Rossii), selv om innholdet  ble aldri avslørt. I fjor ble et middagsmøte på Luzhniki Stadium, Moskvas største stadion,  offisielt kalt «Forum for supporterne  til Russlands president.» [19]

Putins offisielle image har vært gjennomsyret  av  fysisk handlekraft, ungdommelighet og sprade. I fjor høst  viste bredt sirkulerte fotografier Russlands president halvnaken, med en muskuløs, glinsende overkropp, som holdt en periskoprifle med en  jaktkniv på beltet. De hyppige vulgaritetene som Putin ser ut til å glede seg over   å bruke under pressekonferanser  og taler, spesielt til utenlandske journalister, ser ut til å understreke hans machoisme og forakt.  for liberale «softies».

Putins «avgang» fra  presidentskapet og bli statsminister har  ikke endret noe i hans forrang i russisk politikk. Hans aksept av formannskapet  i Forent Russland i april i fjor uten noen gang   å ha vært partimedlem  , var designet for å signalisere dette overherredømmet.  Mens noen analytikere så i Putins nye posisjon paralleller med det sovjetiske systemet der  presidenten (leder av det øverste sovjet) og statsministeren  i  stor grad var seremonielle.  stillinger, og  makten lå i det ekstrakonstitusjonelle kontoret    til partiets general (eller første) sekretær, ledende  Kreml-propagandist Sergei Markov var ærlig i å merke seg at  ledelsen  av Forent Russland «styrker Putins politiske tyngde som nasjonal leder». [20] Selv om Medvedev var «leder av  staten og  Den   russiske  føderasjonen,» la Markov til, «den politiske lederen av landet  forblir Putin.» [21] Allerede før Putins    partiformannskap hadde et sterkt flertall av russere  kommet til  samme konklusjon: seks  av ti respondenter i en nasjonal undersøkelse var enige  at «til tross for valget av  Medvedev,  vil makten forbli i  hendene på Putin og hans følge», sammenlignet med to av ti som mente noe annet .[ 22]

Fyrer opp under følelsen av tap og imperial nostalgi. I talen om Russlands tilstand i  2005  kalte Putin  Sovjetunionens fall  «den  største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre». [23] Etter denne     entydige vurderingen har den demokratiske revolusjonen fra  1987-1991 og  forsøkene på å bygge institusjonene for demokrati og liberal kapitalisme på  1990-tallet vært jevnt stemplet av ledende politikere og  massemedier som tider med  «nasjonal ydmykelse», «en mislykket stat» og, mest av alt, «kaos». [24]

Kommentar: Uten at det ser ut til at forfatteren skjønner det avsløres her for en hel verden utenfor det området der USA-propagandaen rår, hva USA sine demokratiske revolusjoner og forsøk på bygge demokrati og liberal kapitalisme betyr. Det er mange land som har merket dette etterat USA her kommet seg inn og ledet utviklingen der slik de gjorde i Russland etter 1991. Forfatteren sier at Putin kalte Sovjetunionens fall for den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre. Når Putin sier dette så tenker han både på oppløsningen av Sovjetunionen og de følgene det fikk for Russland sjøl, de andre tidligere sovjetrepublikkene og hele verdens undertrykte land og folk. Det betydde at USA-imperialismen i en tidsperiode fikk mye friere armslag til å legge inn under seg store deler av verden og bruke dem til egen fordel. Russland og andre av republikkene ble underlagt en nyliberal sjokkterapi av hittil ukjent dimensjon.

La oss ta Russland som eksempel. Mens USA og Vesten priste demokratiseringen av Russland i høye toner skjedde det enorme forverringer der. Økonomien ble ødelagt av innenlandske og utenlandske rikmenn som stjal utrolige store verdier som var bygget opp av det russiske folket. Jordbruksproduksjonen brøt sammen. Samtidig ble folket kastet ut en en arbeidsløshet og elendighet som det vel aldri hadde sett før, selv ikke under 2. verdenskrig og tsarstyret. Den samfunnsmessige infrastrukturen brøt sammen – kloakk/vannsystemet, energisystemet osv. Helsevesenet brøt sammen, hele systemet med sosiale ordninger brøt sammen, skolesystemet brøt sammen, kultursystemet osv. Det er svært viktig å kjenne mer til detaljene i denne historien for vi har ikke fått mye kunnskap om det i Vesten. Jeg har derfor samlet noen fakta ut fra en godt dokumentert bok av Stephen Cohen, professor i russisk-studier og Russlands historie ved New York University, Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia fra år 2000. Du bør ta deg tid til å lese dette for å forstå litt mer om den såkalte «putinismen» også. Det sentrale er stor glede i Vesten over at demokratiet og den moderne økonomien hadde kommet til Russland samtidig som det russiske folket blir kastet ned i den ytterste elendighet. Hele verdens undertrykte folk og land har sett dette eksempelet på hva USA «demokrati» egentlig betyr. Det var Putins fortjeneste at dette tok slutt. Derfor hans enorme popularitet. Kommentar slutt.

Derimot  har den sovjetiske fortiden i økende grad blitt fremstilt som en  tid med suksess som burde gjøre sanne patrioter stolte av den globale militære supermakten og multinasjonale imperiet, som  verden behandlet med respekt og beven. Terror som drepte millioner, knusende fattigdom, sult, aggresjon og kriger nevnes  sjelden,  om  i det hele tatt. De positive påkallelsene fra  den sovjetiske fortiden er allestedsnærværende:  musikken  til   nasjonalsangen, endeløse  serier  på det statskontrollerte fjernsynet som forherliger  chekistene (hemmelig politi), og en snikende rehabilitering av Stalin og stalinismen i lærebøkene i historie. I denne pastorale versjonen[25] fra  fortiden  var alt bedre, og det var mer av det, i sovjetiske dager – stridsvogner og hockeylag, missiler og filmer, kryssere og brød. .

Den sovjetiske fortiden har  i økende grad blitt fremstilt som en tid med  suksess som burde gjøre sanne patrioter stolte av den globale militære supermakten og multinasjonale imperiet, som  verden behandlet med respekt  og beven.

Kommentar: Forfatteren ser behendig bort fra at den helhetlige økonomiske, kulturelle og velstandsmessige utviklingen fra 1917 og fremover i sovjettiden var enorm. Landet ble hevet ut av middelalderen og inn i en moderne tid. Han ser også behendig bort fra at der var Sovjetunionen som slo Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen der 25 til 30 millioner russere ble drept og av dem bortimot halvparten sivile, mens USA tapte under 500 000 mann og bare soldater. Og han underslår at Russland under USAs svøpe langt på vei ble kastet tilbake et hundreår i tiden. Gjennomsnittlig dødstidspunkt for menn i Russland gikk i denne tiden ned til 56 år, dvs. det samme som på slutten av 1800-tallet. Kommentar slutt.

Selv telekommunikasjon var overlegen.  Første   visestatsminister Sergei Ivanov irettesatte  departementet for  informasjonsteknologi  og kommunikasjon for sine feil og formante det russiske næringslivet til å skape en «folkets  telefon», og avverget første   visestatsminister Sergei Ivanov   i 2007 at Sovjet-Russland  hadde vært «nummer to i  verden innen informasjonsteknologi» og at «vi kan og må gjenvinne den posisjonen vi mistet». [26] Ifølge en artikkel i Pravda fra  1987  hadde bare en sovjetisk familie av fem en telefon, og folk ventet i flere tiår, ofte uten suksess,  for å få en telefon installert hjemme.[ 27] Man lurer på hvilket land, i Ivanovs estimat, var sovjetisk telekommunikasjon «andre».

Kommentar. Det er typisk at han setter private telefoner lik utviklingen i telekommunikasjone. Det finnes mange andre parametere som dette kan måles på. Kommentar slutt.

En beleiret festning.

Et Russland plaget av eksterne fiender som er fast bestemt på å undergrave landets «territoriale integritet» og «suverenitet», og  som forsøker å kreve  landets  naturrikdommer, har vært  regimets artikkel om tro og et sentralt propagandatema. Kremls    hovedideolog  og nestleder for  presidentadministrasjonen, Vladislav Surkov, har anklaget de «som anser Sovjetunionens ikke-voldelige sammenbrudd [for å være]  deres  suksess» med å  prøve å «ødelegge Russland og fylle dets enorme rom med mange svake kvasi-stater». [28] Malfeasants  hovedmål,  hevdet Surkov, var å «utslette Russlands statskap» ved hjelp av allierte fra innsiden. I det han kalte et «de facto beleiret land»  har  Surkov også funnet «en femtekolonne», dens rekker fylt med «venstre- og høyreradikale» som  har «felles utenlandske sponsorer» og som er forent av «hatet mot det de hevder er Putins Russland,  men faktisk mot Russland selv». [29]

Da han talte i mai 2007 i    militærparaden for å feire  sekstiårsdagen for seieren i andre verdenskrig, sammenlignet  Putin  gjerningsmennene med «nye trusler» mot Russland med  Det  tredje riket på grunn av  «det samme ønske om å pålegge diktat på  verden.» [30] (Alle i Moskva den  dagen forsto  at den ikke navngitte ugjerningsmannen var   USA.[ 31]) I november i fjor, på den andre viktigste nasjonale  helligdagen,   forsoningsdagen, snakket Putin igjen om «de som selv ønsker å herske over hele menneskeheten» og som » insistere på nødvendigheten  av å splitte [Russland]» fordi landet har «for mange naturressurser». [32]

Kommentar. Han underslår hele den amerikanske geostrategien som nettopp går ut på å ta kontroll med Russland som jo er det «hjertelandet» som en må ha makt over for å ta makt over hele eurasia og dermed kunne styre verden, slik den store engelske geo-imperialisten Halford Mackinder sa det i 1904 og som den amerikanske store strategen Brzezinski sluttet seg til i sin viktige bok The Grand Chessboard som kom ut i 1997 velsignet av USA-oligarkenes viktigste tenketank, The Council on Foreign Relations. Alle de følgende kommentarene til forfatteren skjuler USAs geostrategi og later om om Putin finner opp trusler som ikke eksisterer. Dette gjelder også alle som faller for denne grove amerikanske propagandaen som faktisk ikke har noe grunnlag i virkelighetens verden, men er skapt av USAs geoimperialister nettopp for å destabilisere og overta makten over Russland. Vil du du fakta om USAs strategi finner du noen gode kilder i Brzezinskis hovedverk The Grand Chessboard og i Pentagon sin tenketank, Rand Corporation, sin rapport Extending Russia fra 2019. Jeg har sammenfattet helheten i USAs strategi for verdensdominans i en lengre tekst med tittel Dei lange linjene i USA sin geopolitikk der du finner godt dokumenterte fakta som du kjenner noen av, men kanskje har valgt å se bort fra når det gjelder Ukraina, USA siste store fremstøt for å destabilisere Russland med den hensikt å overta makten der for å få et bedre utgangspunkt for også å destabilisere Kina og legge det under sitt herredømme. Kommentar slutt.

Også   islamske terrorister er  bare et redskap i  hendene på Russlands gamle fiender. Som Putin sa i  september 2004-talen  til  nasjonen i   kjølvannet av gisseltakingen av   Beslan-skolen og dødsfallet  til  334 sivile – hvorav 186   var barn – » noen ønsker å rive et saftig stykke ut» av Russland, og andre, som ser Russland som «en trussel» som «må elimineres»,  hjelper dem. 33] «Terrorisme,»  fortsatte han, «er bare et middel  til å nå disse målene.» [34] Ifølge Surkov ble «detonasjonen av våre sørlige grenser som et middel til   å svekke Russland»  brukt mange ganger i det nittende og tjuende århundre.[ 35]

Kreml ser nesten  alt som skjer rundt Russland i dag som et komplott mot det. Selv russiske fiskere er ikke trygge for utenlandske rovdyr. Med  ordene til daværende første visestatsminister Medvedev: «Vi må gjenopplive marinen  . . . for å beskytte våre fiskere.» [36]

I dette verdensbildet  har   den  fremtidige utplasseringen av ti missilavskjæringsfly i Polen  og en radarinstallasjon  i Tsjekkia skapt alvorlig bekymring for Russlands sikkerhet, til tross for USA.   invitasjon til Moskva om å  utplassere observatører på bakken og  løftet om ikke å «aktivere»  nettstedet før Washington og Moskva bekrefter at Iran faktisk besitter den truende  missiler. Med sin uprøvde teknologi er  dette skranglete antrekket – som en fremtredende russisk våpenkontrollspesialist nylig har  vurdert til å være «ute av stand til å  true noen, kanskje inkludert Iran»[37] –  Kreml mener  er i stand  til å  hindre  Russlands atomvåpenarsenal med sine 2.480   atomstridshoder på 704 langtrekkende ballistiske missiler. 38]

Rigget av Russlands fiender har trojanske hester formert seg til flokker. De antiautoritære revolusjonene i Georgia i 2004 og Ukraina i 2005 er farer – og det er, som i   sovjettiden,  Vestens menneskerettighetsorganisasjoner   og  valgobservatører. På sin siste pressekonferanse som russisk president  i  februar foreslo Putin at i stedet for å  «lære oss demokrati», de i  Vesten som er opptatt  av menneskerettigheter  og  friheter i Russland «bør lære sine koner  å lage shchi», eller russisk  kålsuppe.[ 39] Det er lærerikt å sammenligne denne uttalelsen  med daværende sovjetiske  utenriksminister Eduard Sjevardnadses intervju med en sovjetisk avis i mai 1989:

Det gir ikke mening  å kalle å følge  sunn fornuft en «innrømmelse til  Vesten.» . . . Er det i      Vestens interesse  at det sovjetiske folket har  i sin besittelse hele spekteret av friheter, som utgjør menneskerettigheter? Det er du og jeg som trenger dem først og fremst, det er våre barn.  Uten utviklede og  garanterte menneskerettigheter  er  det ingen og kan ikke være demokrati, det er ingen og kan ikke være en lovlig stat. 40]

Uimotsagt i nasjonal politikk  og  massemedia ser  propagandaen om den «beleirede festningen» ut til å slå rot, akkurat som den gjorde i sovjettiden. Hvis bare en tredjedel av de undersøkte russerne  i 1998  mente at  landet  deres var under en «militær trussel fra andre land», mente over halvparten i år at det var det, mens   andelene   av de som  ikke så  faren gikk fra 59 til 38 prosent.[ 41]

Kommentar: Han underslår at USA, der strategene ser på EU og NATO i Europa som sitt brohode for å ta hele kontinentet, allerede hadde gjennomført første del av sin plan, nemlig å åpne for å utvide brohodet så langt østover mot Russlands grense som de kunne klare. Og han underslår at det hele tiden var klart at Ukraina var en avgjørende bonde  det store spillet om verdensherredømme som de her drev. Dette har bare fortsatt etter det USA-vennlige kuppet i 2004 og USA har blitt stadig mer aggressive, samtidig som landet har blitt stadig mer økonomisk, kulturelt og internasjonalt svekket. Kommentar slutt.

En utenrikspolitikk for gjenoppblomstring og gjengjeldelse.  Å gjenvinne i det minste noen av   eiendelene  som gikk tapt i  «katastrofen» av Sovjetunionens  død  og kreve en gjengjeldelse for påståtte tidligere ydmykelser ser ut til å ha blitt  nøkkelen.  mål for  russisk utenrikspolitikk.  Glød for å gjenopprette territoriell suverenitet, sett på som truet, førte  til at Russland i fjor sommer droppet en titankopi  av sitt nasjonalflagg på bunnen  av Polhavet ved   Nordpolen. Iveren   etter å demonstrere gjenopprettet militær makt har ført til  utsendelse av Tu-95 («Bear») propelldrevne, strategiske bombefly med 1950-talls design og teknologi for å «patruljere»  luftrommet på grensen  til    NATOs  medlemsland, så vel som til  «summende» (det vil si overflyging uvanlig nær) av et USA.   hangarskip av to «Bjørner» i  februar i år.[ 42]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne de hundrevis av USA-baser som de har skjøvet stadig nærmere grensen til Russland og plassering av rakettbatterier og atomvåpen i Italia for eksempel. Når hverken USAs overordnete strategi og heller ikke dette nevnes så kan jo ingen skjønne at det helt naturlig at Russland føler seg truet. Dette er en av hovedhensiktene med hele begrepet «putinisme» – skjule USAs virkelige aggressive planer og handlinger og forvrenge og forstørre alt galt de kan finne i Russland. Kommentar slutt

Den tidligere mangfoldige bilaterale amerikansk-russiske agendaen – energisikkerhet,  kjernefysisk ikke-spredning, den globale krigen mot terrorisme,  oppdemmingen av et gjenoppblomstrende autoritært Kina, Russlands integrering i  verdens  økonomien – har  bevisst og systematisk blitt  redusert  av Moskva til  hva den var i sovjettiden  og hva Kreml nå ønsker at den skal være: rustningskontroll.[ 43] Russlands mest autoritative uavhengige    militæranalytiker, Alexandr Gol’tz, har bemerket at landets   utenrikspolitikk er «i økende grad konsentrert om  militære problemer og basert på [politikken] av] inneslutning.» [44]

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne USA sitt brudd på avtalen om at NATO ikke skulle utvides østover. Noe som var et vilkår for at Gorbatsjov i sin tid gikk med på Tyslands samling. Kommentar slutt.

Russisk utenrikspolitikk har jevnt over vært aggressiv, og i mange tilfeller spisset anti-vestlig, som i tilfellene  Iran og Kosovo. I  prosessen har Kreml begynt å tukle med noen nøkkelstrukturer  for europeisk sikkerhet etter Den kalde krigen: avtalen om mellomliggende missilstyrker, undertegnet av Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1987;   1990-traktaten  om konvensjonelle styrker i Europa mellom   Warszawapakten og NATO; og  START-avtalen  fra  1991. Moskva har truet med å «forlate» den første, har «suspendert» sin deltakelse i den andre, og har antydet å reforhandle den tredje når den utløper i 2009.

Kommentar: Nå vet vi jo i ettertid at det er USA som har sagt opp de fleste viktige våpenbegrensende avtalene mellom Russland og Vesten. Og mens Warshava-pakten ble oppløst da Sovjetunionen ble oppløst, så fortsatte NATO sin eksistens og ble etter hvert utvidet til redskap for USAs aggresjon over hele verden gjennom»out of area»-klausulen. Etter det har vi sett en utrolig aggressivitet fra USAs side gjennom en rekke kriger. Dette skjules under «putinismen». Kommentar slutt.

Mest bekymringsfullt i det lange løp kan være Russlands utvikling mot det, som i  teorien om internasjonale relasjoner, er kjent som en revisjonistisk makt, som det har blitt bemerket på disse sidene.[ 45] Inntil for et år siden kunne det  sies at Russland, mens de raste når det gjaldt  poengsummen,  ikke forsøkte å endre spillereglene. Dette er ikke lenger sikkert. Som Putin fortalte en internasjonal konferanse i februar 2007: «Vi har nærmet oss det vannskilleøyeblikket, da vi må tenke seriøst på  hele arkitekturen for global sikkerhet.» [46] Ti måneder senere la utenriksminister Sergei Lavrov skylden på  NATO,  Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, og traktaten om konvensjonelle styrker i Europa – hjørnesteinene i europeisk stabilitet og russlands  busemenn, alt – for de uspesifiserte «store problemer.» [47] »  Sannhetens øyeblikk» er kommet,  erklærte Lavrov: Moskva har til hensikt «å rydde ut» – det vil si å demontere – de fornærmende institusjonene, eller som en russisk nyhet byrået sa det, for å «bryte opp det gamle systemet for internasjonal sikkerhet». [48]

Kommentar: For å forstå både «putinismen» og det som skjer i verden og Ukraina er det nødvendig å lese den russiske utenriksminister Lawrovs tale til FN i september i år. Her får vi lansert Russlands syn på det som skjer og deres syn på USA og FN i det hele. Det viser at hele «putinismen» er en enorm konspirasjon som skal tjene til at USA kan vinne sin kamp for å styre hele verden til sitt eget beste. Et viktig poeng med «putinismen» er å fremstille Russlands politikk som en konspirasjon mot Vesten, mens USAs helt åpne angrep på alle land som ikke underlegger seg eller motarbeider det amerikanske imperiet blir angrepet på forskjellige måter ikke skal nevnes. Men talen viser også at denne tiden virkelig allerede er forbi. Kommentar slutt.

Spymania.

Under Putin  er  budsjettet for sikkerhetstjenestene  nesten tidoblet, fra 4 til 39 milliarder dollar. 49] Innviet av de oppblåste anklagene og skamløst riggede spionrettssakene mot  Igor Sutyagin,    våpenkontrollforskeren  ved  USA og Canada-instituttet i Moskva, og Valentin Danilov, professor ved  Krasnojarsk statstekniske universitet og ekspert på  satellitteknologi,[50] spionmani i  dag har angivelig fanget opptil femten forskere som har blitt siktet  eller dømt av spionasje.[ 51]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne USAs bevilgninger til sine «sikkerhetstjenester» og forsåvidt sitt militærapparart. Det gjør det ikke mulig for folk som leser det han skriver, å få med seg de virkelige proporsjoner også på disse feltene. Kommentar slutt.

Ideologisk «undergraving» som et nasjonalt sikkerhetsanliggende. Kampen  mot påstått ideologisk undergraving har blitt lagt til sikkerhetstjenestenes oppgaver. I fjor anklaget ledende russiske politikere  British Council, en kultur-  og utdanningsorganisasjon  finansiert av den britiske regjeringen,  for  å være en front for spioner. I en tale til offiserer fra  den føderale sikkerhetstjenesten (FSB)  i januar i fjor oppfordret Putin  sikkerhetsbyrået  til å «øke sitt arbeid for å samle informasjon om forsøk på å forstyrre  våre interne saker» i forbindelse med den kommende   presidentvalgkampen.[ 52] To måneder senere  anklaget FSB-direktør  Nikolay Patrushev ikke navngitte russiske ikke-statlige organisasjoner (NGOer)  for å hjelpe terrorister. I sin tur ble både  frivillige organisasjoner og  terrorister  hjulpet av «utenlandske ikke-statlige organisasjoner». [53] Som svar foreslo en fremtredende russisk menneskerettighetsaktivist, Irina Yasina, at «folket som er med Patrushev – de   skal tro at vi  er omgitt av fiender, omgitt av spioner.» [54]

Kommentar: Det er nå allment kjent at de aller fleste NGOer er redskaper for USA og de vestlige statene sin utenrikspolitikk. Det er godt kjent av Avaaz spilte en avgjørende rolle for å få til bombing av Syria og regimeendring der, med total ødeleggelse av et svært velfungerende samfunn. Her tilgang til dokumentasjon av dette. Kommentar slutt.

Å være anti-vestlig som nyrussisk patriotisme. Ved   avslutningen  av møtet med  Tysklands forbundskansler Angela Merkel  i  mars i år, hevdet Putin  at  Vesten  ikke burde forvente en «enklere» tid i håndteringen av  Medvedev enn den har gjort. hadde med seg fordi presidenten, i likhet med Putin, var en «russisk nasjonalist»,[55] noe som antyder at en russisk patriot per definisjon er  utsatt for uenigheter eller  til og med  konflikt med  Vesten.

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne at USA går i spissen en enorm anti-russisk kampanje og at konspirasjonsteoren kalt «putinisme» i seg sjøl er en del av denne kampanjen. Kommentar slutt.

Rigget av Russlands fiender har trojanske hester formert seg til flokker.

Forestillingen om  det «felles europeiske hjem» – med sin  rettsstat og de moralske imperativene  frihet og rettferdighet som var så populære i Russland på  slutten av  1980-tallet og gjennom hele verden. Og på 1990-tallet – er forkastet.  Kriminelle som er dømt i Vesten eller ettersøkt som mistenkte i vestlige land, blir feiret.  Vitaliy Kaloev, som stakk i hjel en sveitsisk  flygeleder  som han holdt ansvarlig for en krasj som drepte hans kone og barn, fikk en helts velkomst og er nå    viseminister i  regjeringen i den autonome republikken  Nord-Ossetia. I desember i fjor var Andrei Lugovoy, som er søkt av Scotland Yard som  hovedmistenkt i  drapet på   FSB-avhopperen som ble   dissident Alexandr Litvinenko, » valgt» en Duma stedfortreder.

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne de amerikanske dronedrapene på folk mange stedet i verden uten rettssak eller dom, en metode som president Obama, med sin norske nobels fredspris i lommen, utviklet til overmål. Kommentar slutt.

Etnisitet som identitet. 

Mens Boris Jeltsin alltid brukte  ordet rossiyanin, eller «statsborger av Russland», for å beskrive sin egen  nasjonalitet og nasjonaliteten til sine landsmenn (i motsetning til Russkij, som beskriver etnisk russiskhet),  ser den nåværende administrasjonen ut til  å skifte til å representere landet ettertrykkelig og dominerende som  staten etniske russere. I  tilfellet beskrevet ovenfor brukte Putin Russkiy til å beskrive Medvedev (og seg selv) som «russiske nasjonalister». (Den  ordet «nasjonalist» ble redigert ut på alle russiske tv-kanaler  og endret til «patriot» på  presidentens nettside. 56])

Kommentar: Det går klart frem at Putins taler at han er nasjonalist i den betydning at han forsvarer Russlands som stat mot fremmede makter som forsøker å destabilisere og ødelegge Russland igjen. At det ligger noen rasisme i dette er å dra det langt utenfor det rimelig. Men for USA er nasjonalisme et av de fremste skjellsord, det betyr jo at statene vil rive seg ut av USA-imperialismens grep. Det er jo for å holde alle jordens land og folk under sitt herredømme de hater denne politiske retningen akkurat som EU-kommisjonen gjør det. Kommentar slutt.

Det ser ut til at den russisk-ortodokse kirken  gradvis blir  opphøyet til statsreligion  , som  grunnloven eksplisitt forbyr. Kirken har  fått  et åndelig monopol i de væpnede styrkene, og klasser i ortodoks kristendom har blitt gjort obligatoriske i mange regioner  av  landet. I august 2007  utstedte Russlands muftiråd  en uttalelse som motsatte seg innføringen av et   slikt kurs i alle statlige skoler.

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne «God bless America», at religionen der ble brukt som dødelig våpen mot den opprinnelige befolkningen, at denne holdningen har blitt utvidet til å gjelde hele verden, og den religiøse støtten til USA-imperialismen i eget land. Kommentar slutt.

Økende etnisk vold.

Diskriminering  av og fysiske angrep på asiater, afrikanere og kaukasiere (det vil si folk fra  Kaukasus-regionen) er et flerårig trekk i russiske byer og tettsteder.  Etter en kraftig forverring av forholdet  til  Georgia etter  Roserevolusjonen i 2004  og som svar på georgiske myndigheters arrestasjon  av fire russiske militære offiserer  anklaget for   spionasje i september 2006 utviste Russland  over to tusen etniske georgiere fra Moskva og andre store byer. En fremtredende russisk journalist og medlem av    det offentlige kammeret har nylig klandret mordene  på sentralasiater, som han hevder skjer i  Moskva  en eller  to ganger daglig,  på    «situasjon av intoleranse og aggresjon.» [57] Han oppfordret til «et helt annet» miljø: en «toleranse  overfor mennesker med forskjellig utseende, forskjellig etnisitet og religion.» [58] Han ble gjentatt av  redaktøren av Russlands eneste gjenværende  opposisjonsavis, Novaya gazeta, som hevdet at i de tre  første  månedene av 2008, «en  massefascistisk terror» over hele Russland drepte 38 mennesker og skadet 113 og lurte på hvorfor  FSB  gjorde en  så dårlig jobb med å forhindre disse forbrytelsene. 59]

Kommentar: Han unnlater behendig å sette disse hendelser inn i sin historiske sammenheng og han sier ikke et ord om at USA har den største fangebefolkningen i verden der de «svarte» dominerer fullstendig, og ellers hele den svarte rasisthistorien til USA og de andre folkemorderstatene Australia, New Zealand og Canada som ble opprette av engelske utvandrere og som støtter hverandre i tykt og tynt, så lenge det varer. Kommentar slutt.

Statsfinansierte «patriotiske»  ungdomsorganisasjoner.

I desember 2007 uttrykte den tredje allrussiske konvensjonen  til forsvar for menneskerettighetene «en alvorlig bekymring» for  landets «utvikling mot fascisme». [  60] Menneskerettighetsaktivister  var spesielt bekymret for etableringen, med  Kremls støtte, av  ungdomsorganisasjoner som er «målrettet indoktrinert i en  lederkult, [i]   avvisning av moderne demokratiske prinsipper, og [i] tøylesløs hat mot   Vesten og [innenrikspolitisk] opposisjon.» [61]

Slike organisasjoner,  hevdet aktivistene, ble brukt «stadig mer omfattende» for politiske politiformål, og deres handlinger skreddersydde «uhemmet fremmedfrykt, vold og politisk hooliganisme». Opprettelsen av   barneorganisasjoner  til  støtte for  statsoverhodet,  konkluderte konvensjonen, var et «åpenbart brudd»  på   grunnloven. 62]

Kommentar: Han unnlater behendig å nevne at i tiåret før der Vesten var begeistret over utviklingen i Russland førte til den store samfunns-katastrofen der. Og han nevner heller ikke de militært organiserte ungdomsleirene i USA og at hele samfunnet der stadig blir pepret med anti-russisk propaganda. Kommentar slutt.

Del II: Sultanistisk korporatisme

For litt over to år siden bemerket Andrei Illarionov, som nettopp  hadde trukket seg som Putins personlige økonomiske rådgiver, at Russland  konstruerte den «korporatistiske»  statsmodellen, med  kabinettmedlemmer  eller viktige  presidentassistenter «leder  selskapsstyrer eller sitter i disse styrene.» [63] Som brukt av Illarionov, avviker «korporatisme» (eller «korporativ tilstand»)  fra den klassiske betydningen av «samarbeid» på jakt etter  «klassefred», når staten (som i Benito  Mussolinis Italia) formidler mellom de viktigste institusjonelle økonomiske aktørene, spesielt de viktigste industriherrene og fagforeningene.

Kommentar: Putin tok store foretak ut av hendene på oligarker som hadde overtatt kommandoen da USA regjerte i Russland med sin drepende nyliberalistiske privatisering og drev dem for å berike seg selv og ikke til beste for gjenoppbyggingen av Russland etter denne perioden. Kommentar slutt.

Likevel  korresponderer putinismen  med   en bredere definisjon av korporatisme som «den  institusjonaliserte tendensen til   å anerkjenne vitale [økonomiske] grupper og bringe dem inn i et privilegert stabilt forhold av  «samarbeid» på et bestemt politikkområde.» [64] I  det russiske tilfellet  betyr dette en aktiviststat  som, mens den avstår fra  renasjonalisering over hele linjen, har gjenvunnet majoritetseierskap   eller fullstendig kontroll (gjennom  so- kalt   statlige selskaper eller goskorporatsii) over de fleste teknologisk avanserte eller lønnsomme sektorer av økonomien: hva de kinesiske funksjonærene, hvis rekord for autoritarisme og modernisering   Kreml ser ut til å beundre, utpeke «søyle»- eller «livsnerve»-næringer.

Resultatet er det forskeren Nicolas Gvosdev har kalt «Russia, Inc». [65] «Sammenslåingen» av næringsliv og byråkrati,  «etat-ization» av stor privat kapital, og dens «fusjon» med den byråkratiske eliten  sies å være «den  norm [for] alle   maktnivåer,»  ifølge uavhengige russiske observatører. 66] Med Trenins ord, de «som styrer Russland i dag, eier Russland.» [67]

Kommentar: Han unngår behendig å vise til at det i USA er omvendt. Det er finansoligarkene som har kjøpt opp det politiske systemet og bruker det til egen berikelse og kamp mot alle i verden som motsetter seg dette. Kommentar slutt.

Sultanisme.

Max Weber kalte autoritære regimer  preget av patronage, nepotisme og cronyism «sultanistisk». [68] Denne etiketten fanger  tendensen  til  Putins  personlige venner, tidligere kolleger eller medhjelpere til å kontrollere de fleste av de  «statlige selskapene» og tilsynelatende private selskaper majoritetseide  av staten.  Ifølge en russisk næringslivsavis ledet presidentens «politiske og personlige allierte» i  begynnelsen av dette året styrene i selskaper som til sammen sto for 40 prosent av Russlands økonomi.[ 69]

President Medvedev  , tidligere Putins stabssjef  og første  visestatsminister, er styreleder i Gazprom. Igor Sechin, nestleder  for presidentadministrasjonen, leder Rosneft,  det  største statseide  oljeselskapet.    Visestatsminister Sergej Narysjkin, som deltok på KGBs  treningssenter  for utenlandsk etterretning sammen med Putin på  1980-tallet,[70] er  formann for Channel One, Russlands største TV-nettverk, og  også sjefen  for  United Shipbuilding Company, som omfatter alle  Russlands sivile og  marinedokker.[ 71] (Naryshkin er også siktet for  bred  regjeringsovervåking av Russlands utenrikshandel.[ 72])

Putins andre mangeårige medarbeidere Vladimir Yakunin og Sergey Chemezov er henholdsvis styreleder for  Russian Railways og generaldirektør for   våpeneksportmonopolet Rosoboronexport, som i fjor tjente   anslagsvis  7 milliarder dollar.  Putins gamle venn fra Leningrad-St. Petersburg-dager, milliardær leonid Reiman, er  minister for  informasjonsteknologi  og  kommunikasjon  og antas å være  majoritetseier  i det ledende  mobiltelefonselskapet  Megafon.[ 73] En annen av Putins kamerater, Gennady Timchenko, er  sjefen for  det sveitsiskbaserte oljehandelsselskapet  Gunvor.  For   noen  år siden kontrollerer selskapet eksporten  av en tredjedel av Russlands olje, som er verdsatt til rundt 40 milliarder dollar i året. 74]

Kommentar: Han unngår behendig å nevne at dette nettopp var del av den store kampanje for å kaste USA-vennlige oligarker ut av systemet og underlegge det nasjonal statlig kontroll, slik DNA gjorde med en del viktige bedrifte etter 2. verdenskrig. Han er selvfølgelig rasende fordi USA har mistet sin makt over store deler av russisk næringsliv. Kommentar slutt.

Janitsjarkasten.

I den russiske versjonen  er sultanismen preget av sin nesten kastelignende karakter: nesten alle   toppoffiserene  (og anerkjente eiere) av «Russland, Inc.»   begynte sine karrierer, som Putin, på  midten av 1970-tallet til begynnelsen av  1980-tallet i  KGBs innenlandske eller utenlandske  etterretningsavdelinger, og i mange tilfeller fortsatte  i sine etterfølgere,   FSB og SRV ( Sluzhba vneshney razvedki, eller den eksterne etterretningstjenesten). I tråd med Webers lignelse om  sultanismen, kan denne gruppen, hvis makt og rikdom vokste kontinuerlig under Putins presidentskap,  kalles  et janitsjarselskap  etter   elitekorpset  til det osmanske rikets hær og  sultanens vakter, som  sultanen personlig ledet i kamp og som  han sjenerøst delte  bytte.

På det offisielt «forbannede» 1990-tallet var inngangen til det beryktede «oligarkiet»  åpen for alle med nok penger.   Oligarkene konkurrerte åpent under  øynene av frie og aggressive medier, og i politikken  støttet de forskjellige kandidater og blokker og gjorde  Dumavalget i 1999  til «den mest konkurransedyktige konkurransen» i russisk historie.» [75] Derimot  er  inngangen til den putinistiske eliten praktisk talt begrenset til de med en fortid i   sikkerhets- og etterretningstjenestene, og de nye «oligarkene» ble sagt  av en fremtredende russisk observatør å være «bundet» i hemmelighold, «den totale tildekkingen» er en sine qua non for alle de som er «tatt opp i  regjeringstjeneste». [76]

Kommentar. Han unngår behendig å nevne at disse oligarkene hadde stjålet de ressursene som folket i Sovjetunionen hadde bygget opp gjennom tiår og at det som skjedde under Putin var en avvikling av det amerikanske systemet der finansoligarkene bestemmer politikken ut fra eget beste. På denne måten hindret Putin at USA skulle finne seg mange medspillere i Russland som ville arbeide for å få tilbake tilstanden på 1990-tallet. Kommentar slutt.

Fra  og med de fire mektigste mennene i Russland foruten Putin og Medvedev – de  to  Kreml-nestlederne  i staben, Sechin og Viktor Ivanov; Første  visestatsminister Ivanov; og FSB-direktør  Patrushev – antall  KGB-alumner  i  topp- og  mellomrekkene i den russiske regjeringen er anslått til seks tusen.[ 77] Blant dem er slike toppbyråkrater og    bedriftsdirektører som  de nevnte Yakunin og Chemezov,  samt  lederen av Statens komité for  kontroll og sirkulasjon  av narkotika (omtrent  tilsvarende   Drug Enforcement Agency), Viktor Cherkesov, som ledet    St. Petersburg-direktoratet for FSB på  1990-tallet og fungerte som  FSBs første visedirektør  under Putin fra 1998 til 1999. (Chemezov tjenestegjorde sammen med Putin i Dresden, Øst-Tyskland, det samme gjorde  sjefen for  den føderale tollvesenet, Andrej Beljaninov.[ 78])

Fra og med de fire mektigste mennene i Russland i  tillegg til Putin og Medvedev,  er  antall  KGB-alumner  i  topp- og  mellomrekkene i den russiske regjeringen anslått til seks tusen. .

«Velvet Re-Privatization»:

Fra  «Ubrukelig» til  «Nyttig».

Eierne av Russlands største firmaer og foretak ser ut til å ha blitt delt inn i de «nyttige» (nuzhnye) – det vil si de som  anses politisk lojale og villige til å «dele» «–og de «ubrukelige» (nenuzhnye), de som blir sett på med mistenksomhet.[ 79] Førstnevnte  får lov til å blomstre og utvide, mens mange av de sistnevnte lever under ulike grader av press for å selge minst  noen av   eiendelene sine til staten eller de «nyttige» tycoons. I fjor høst avslørte en innsider plausibelt   detaljene i  det han kalte  «re-privatiseringen av fløyel», der eiendelene  «overføres» fra det «ubrukelige» til  den «nyttige». [80]

Kommentar: Dette er jo et skrekkscenario for de vestlige finansoligarkene for da kan de jo bli fratatt sine aktiva som tjener deres egne mål og få dem overført til andre som tjener byggingen av landet. Mens Putin har bygget landet har jo det amerikanske etablissement latt sitt land forfalle, mens de har drevet utallige aggresjoner og kriger over hele verden nettopp på grunn av det systemet de kritisere ble nedlagt i Russland. Kommentar slutt.

Den påtagelig uredelige  rettssaken  mot Yukos og dets  hovedaksjonærer, Khodorkovskij og Lebedev, og  selskapets påfølgende konkurs og  salget av dets mest lønnsomme divisjoner til      statseide Rosneft (som inntil Sechin overtok som styreleder, var blant de minste og minst lønnsomme selskapene og til og  med var  planlagt solgt)  skulle lære russiske gründere en lekse. «Privat eiendom, selv om den har vokst og utviklet seg betydelig, forblir provisorisk,» bemerket en fremtredende russisk ekspert, «gjenstand for omfordeling dersom en eier opplever konflikt med staten  eller med folk nær makter som er.» [81]

Den siste av slike konflikter involverte Russlands tredje største oljeselskap, det russisk-britiske TNK-BP. I fjor sommer   tilbakekalte  myndighetene firmaets lisens til å utvikle det gigantiske  naturgassfeltet  Kovykta sørøst i  Sibir og presset det til å  selge  rettighetene til Gazprom. TNK-BP  gikk motvillig med på salget, men ikke til den tilbudte prisen.   19. mars 2008  ble firmaets Moskva-kontorer  låst, og  politiet søkte etter dokumenter knyttet til en «pågående» etterforskning av skatteunndragelse i  mengden av   6 milliarder rubler (254 millioner dollar). Dagen etter  arresterte FSB  en TNK-BP-ansatt, som ble siktet  for  forsøk på å «skaffe klassifisert informasjon til utenlandske energiselskaper». [82] Samtidig   ble visumene   til  firmaets over to hundre utenlandske ansatte funnet å være ugyldige, og de ble tvunget til å forlate Russland. I tillegg er TNK-BPs største oljefelt, Samotlor, i Vest-Sibir, under etterforskning av  naturressursdepartementet.  Det er liten tvil om at disse «operasjonene» var skudd over  baugen i et forsøk på  å gjøre  firmaet mer imøtekommende på Kovykta-avtalen, som  samt å tvinge  firmaets fire russiske hovedeiere  til å selge sine eierandeler til Gazprom eller Rosneft og til å senke BPs andel, for tiden på 50 prosent.

Størrelsen og den britiske forbindelsen kjøpte i  det minste TNK-BP litt  forhandlingstid og  handlingsrom.  Men russiske eiere som angivelig avslår tilbud som ikke må avslås,  er generelt ikke like heldige. I fjor måtte  eieren av   oljeselskapet Russneft, Mikhail Gutseriyev, flykte fra landet for å unngå arrestasjon  på  (nå) standard siktelse for  skatteunndragelse. Eieren  av den ledende kosmetikkkjeden  Arbat Prestige, Vladimir Nekrasov, sitter i fengsel i  påvente av  rettssak for påstått  manglende betaling av 2 millioner dollar i skatt. En russisk kommentator  i Nekrasov-saken  har pekt på et «stort antall  mennesker» som ønsker å «gripe inn»  i den fengslede entreprenørens lønnsomme virksomhet, og har spådd at   eieren av Arbat Prestige ville trolig bli sluppet fri «i bytte» for sin virksomhet.  En annen  Moskva-observatør kalte  affæren «en racket», et forsøk på «å ta bort virksomheten hans». [83]

I Gutserijevs tilfelle var den vedvarende «frieren»  en av  Kremls favorittoligarker og  Russlands  nest rikeste mann,  aluminiumsmagnaten   Oleg Deripaska, som i juli  2007 erklærte at han var klar – nei, villig – til å gi sin estimerte formue på  23 milliarder dollar  til  regjeringen når som helst. «Hvis  staten sier at vi må gi opp våre selskaper,»  sa Deripaska, «vil vi gi dem opp. Jeg skiller meg ikke  fra  staten.» [84]

De «nyttige» magnatene. Derimot  kjøpte St. Petersburg-baserte Rossiya Bank  i 2005, hvis medeier Yuri Koval’chuk er en nær venn og angivelig presidentens «personlige bankmann»,   et gigantisk medieimperium, som pleide å tilhører Gazprombank. Holdingen  inkluderte fire av de ledende nasjonale tv-kanalene;   landets største opplagsavis, Komsomol’skaya pravda; samt  dusinvis av lokale tv- og radiostasjoner  og aviser. I desember i fjor   var det  forventet at Koval’chuk ville legge til, for 150 millioner dollar,  den  nasjonale dagsavisen Izvestia til sitt imperium. (Koval’chuks sønn, Boris, tidligere rådgiver for daværende visestatsminister Medvedev,  leder i dag avdelingen  for  «prioriterte nasjonale prosjekter» og  har dermed ansvaret for  de billioner av rubler som er budsjettert   for å utvikle utvalgte områder innen vitenskap og teknologi.)

På samme  måte  har det «nyttige» Deripaskas RUSAL (som står for «Russian Aluminum») selskap bud på en eierandel på 25 prosent i en annen metallgigant, Norilsk Nikel –  verdens største produsent av nikkel og palladium- holdt av den tilsynelatende «ikke så nyttige» oligarken Mikhail Prokhorov.  Naturligvis har «tilbudet» blitt «akseptert», og  avtalen ble avsluttet den siste uken  i  april.   Deripaskas eierandel i Norilsk Nikel vil sannsynligvis fortsette å vokse, kanskje til han eier  majoriteten av  selskapet.

Kommentar: Det fryktelige for forfatteren av rapporten er nettopp at oligarkene som, under USA-imperialismens nyliberalisme, tilegnet seg det rikdommer skapt av det russiske folk, ble brakt under politisk kontroll. Gud bedre om det også hadde skjedd i USA! Kommentar slutt.

Del III: Sprekker og fallgruver: Legitimitet, stabilitet, lang levetid

Institusjonell svakhet.

Kremls manipulasjon og undergraving har systematisk erodert eller ødelagt legitimiteten til  alle de viktigste politiske og sosiale institusjonene:  parlamentet, de  lokale regjeringene,   domstolene, og  media.  Tidlig i år så  flertallet av respondentene i nasjonale meningsmålinger  disse enhetene som ute av stand til  enten å  «forsvare folks sosiale og økonomiske rettigheter og friheter» eller håndheve «  alle  borgeres likhet  for loven». [85] Tre uker før  dumavalget 2. desember 2007   var 60 prosent av de spurte «ikke sikre» på om valgene i landet deres ble gjennomført «ærlig». [86] De fleste russere føler at de ikke  er i stand  til å kontrollere  landets regjering.[ 87]

Kommentar: Det var nettopp det systemet som forfatteren her beskriver som hadde tillatt den forferdelige økonomisk og sosiale katastrofen på 1990-tallet. Det systemet var totalt diskreditert og måtte endres dersom Russland skulle komme på fote igjen. Med USA ved roret ville Russland ha havnet som et stort Haiti. Kommentar slutt.

Den eneste politiske institusjonen som ble oppfattet som rettmessig og til dels effektiv, var  Putins presidentskap. 88] Dette vil sannsynligvis endre seg med Medvedevs inntreden på kontoret, siden nesten halvparten av  respondentene i en nasjonal undersøkelse i januar i fjor  trodde at det var Putin (47 prosent),  snarere enn  velgerne (19 prosent) eller  kandidatene selv (8 prosent), som skulle avgjøre   valgresultatet.[ 89] Umiddelbart etter  presidentvalget sa 80 prosent av respondentene  at Medvedev hadde blitt «brakt til makten» av «folket som er ved makten i  dag» og ikke av «vanlige  velgere» (13 prosent).[ 90] I tillegg er det allment antatt, både av  eksperter og  offentligheten for   øvrig, at  valgresultatet er  vesentlig endret for å sikre   70 prosent flertall for Medvedev. (Den  eneste usikkerhet er det nøyaktige omfanget og geografien av svindelen.[ 91]) Som et resultat, i den første uken i april 2008, ble Putin  klarert av 48 prosent av de spurte og Medvedev av 12 prosent.[ 92]

«Ytelse Legitimitet.»

Midt i den utbredte mistilliten  til institusjonene og fremmedgjøringen fra makten,  er regimets viktigste grunnlag for  legitimitet og  de viktigste pilarene for politisk stabilitet økonomisk ekspansjon og en jevn forbedring i    levestandarden, som oppfyller forventningene til en befolkning som  er vant til jevn vekst. En av de ivrigste vestlige observatørene av Russlands økonomi og politikk, Anders Åslund, seniorforsker  ved  Peterson-instituttet, har til og med hevdet at «hans system har ingen annen legitimitet.  enn økonomisk vekst.» [93] Huntington kalte dette «ytelse legitimitet.» [94]

Ganske imponerende opprettholdt til nå – økonomien har vokst med et gjennomsnitt på   nesten 7 prosent de siste ti årene, BNP har vokst seks ganger i nominelle dollar, og gjennomsnittlig  månedslønn er  åtte ganger hva de var i 2000 – «ytelse legitimitet» gjør  regimet sårbart for destabilisering i  tilfelle  en plutselig økonomisk nedgang. Det er nesten sikkert at man ikke er i stand til å takle en krise så vellykket som Russland gjorde i 1998, da, i kjølvannet  av en finanskrise  og  devaluering av rubelen, landets president, fritt valgt i en hard konkurranse mot den kommunistiske kandidaten, overlot  statsministerposten og  regjeringen til  sentrum-venstre-opposisjonen, som dominerte.  det fritt valgte parlamentet.[ 95]

I  mellomtiden vil behovet for  at Medvedev-presidentskapet  raskt vil øke popularitet og legitimitet sannsynligvis føre til  videreføring av fjorårets  sjenerøse budsjettutgifter  for «nasjonale»  prosjekter» og lønns- og pensjonsøkninger. I  fravær av like betydelig vekst i    arbeidsproduktiviteten (som ifølge Putins øverste økonomiske rådgiver Arkady Dvorkovich er 12-15 prosent som for «utviklet land»[96]),  er  offentlige utgifter bundet til å øke den allerede betydelige inflasjonen ytterligere.

Kommentar: Her blir jo på en måte «katten sluppet ut av sekken». Det viktigste Putin har gjort var å få den ødelagte økonomien på fote igjen så folk kunne begynne å leve noenlunde normalt igjen etter USAs ødeleggende sjokkterapi. Men dette var ifølge forfatteren av rapporten selvfølgelig gjort bare for å øke populariteten til den nye «sultanen». Ikke for å heve land og folk ut av fattigdom og elendighet igjen. Og at folket var vant til jevn økonomisk vekst er også en innrømmelse av hvordan det hadde vært før den amerikanske sjokkterapien, men det underslår det amerikanske ansvaret for det brutale bruddet med denne jevne økonomiske veksten. Kommentar slutt.

Konfrontasjonens innenlandske imperativer

I løpet av  de siste  årene  har russisk utenrikspolitikk  i  økende grad blitt tildelt den kritiske oppgaven med å styrke regimets legitimitet ved å validere propagandatemaet «beleiret festning»  for å fremme   konsolideringen rundt  Kreml.  Noen av Russlands mest respekterte uavhengige analytikere har bemerket  trenden og  risikoen forbundet med den. For eksempel var «all  Putins retorikk [da han deltok på  NATO-toppmøtet   i april]  ment for innenlands forbruk,»  bemerket en av dem, mens « trusler mot russisk sikkerhet er forankret i den foreldede  mentaliteten til  landets militære, ikke i NATO.» [97] For disse ekspertene  så Russlands    utenrikspolitikk   de siste årene «mer hyperaktiv enn vellykket» og grenset til «en feil» (na grani fola)- det vil si  om brudd   på spillereglene.[ 98]

En  russisk toppekspert advarte: «Bruk av USA som et skremsel for   innenrikspolitiske formål kan  føre til langsiktig fremmedgjøring mellom de  to landene.» [99] Men mens sporadiske «avspenninger» er sannsynlig – og etter sovjetisk  tradisjon, bør en olivengren, eller i det minste en kvist,  tilbys  av  Kreml når  den nåværende  maktomleggingen er avgjort – ingen permanent forbedring i russisk utenrikspolitikk er sannsynlig før  regimet føler seg trygt nok til å erstatte krangler og konfrontasjoner med andre  kilder til  legitimitet, først og fremst en bredere politisk deltakelse.

Kommentar: Ut fra de som har skjedd og den godt dokumenterte amerikanske geostrategien er dette selvfølgelig reint latterlige påstander. Grunnen til at folk tror på dem er nettopp at det aldri skal snakkes om dem så folk kjenner faktisk ikke til USAs globale geopolitiske prosjekt. Men at folk har trodd på dem, og at noen fremdeles fremmer denne «putinismen» som en forklaring på Russlands politikk er skadelig og svært farlig. Kommentar slutt.

Korrupsjon.

«Det finnes ingen annen effektiv måte  å bekjempe korrupsjon på enn utviklingen   av det sivile samfunn og  friheten til   massemediene,»  bemerket Putin korrekt tidlig i   2007. 100] Omvendt har  den tilsynelatende pandemien og den voksende korrupsjonen vært blant  de mest skadelige effektene av den kvelede politiske konkurransen, de selvsensurerende massemediene og undergravd  og svekkede politiske og sivile institusjoner og domstoler.

I en nasjonal undersøkelse fra september 2007 mente 64 prosent av  de spurte  at det var like mye eller mer «tyveri og korrupsjon» i Russland som det var da Putin ble valgt til president i 2000, sammenlignet med  til 26 prosent som mente at det hadde vært en reduksjon av plyndring.[ 101] En studie fant å stjele og bestikke den høyeste blant  rettshåndhevelsesbyråene  (politi, domstoler, anklagere);   utdanning var nummer to, med bestikkelser rutinemessig krevd og betalt for å få opptak til college, etterfulgt av helsehjelp.[ 102] (Det russiske   vitenskapsakademiet anslo nylig at 35 prosent av alle   helseutgifter i Russland går tapt på grunn  av korrupsjon.[ 103])

I Transparency Internationals rangering av landenes korrupsjonsnivå, mellom 2000 og 2007,  sank Russland fra å binde seg til åtti andreplass til å rangere 143  av 179, bak Zambia, Ukraina, Egypt og Georgia og neste  til Gambia, Indonesia og Angola.[ 104] Etter  noen russiske politiske eksperters  mening  har korrupsjon «nådd  nivået av nasjonal katastrofe.» [105]

 Likevel  gjør regimets  natur selv minkende bestikkelser og tyveri (ikke glem å «utrydde» dem) til en fjern mulighet. Som   generalsekretæren i Den russiske journalistunionen  , Igor Jakovenko, forklarte i  februar i fjor, ville det  kreve et uavhengig parlament, et  uavhengig  rettssystem og et  uavhengige massemedier. «Vi har verken den første, den  andre eller den tredje i Russland,»  konkluderte han. «Derfor  ser   kampen mot korrupsjon ut som [ikke mer enn] en rituell dans.» [106]

Fra 2000 til 2007  vokste det statlige byråkratiet med anslagsvis 600 000 ansatte, nesten en dobling til 1,45 millioner.[ 107] Blomstrende «på den byråkratiske laissez-faire», sies korrupsjon   av  regimets kritikere å ha nådd  det punktet da «frykten for gjengjeldelse ikke bare blir en  uunngåelig, men det dominerende motivet» for statlige funksjonærers oppførsel. 108] I likhet med Kina, med  ordene til den avdøde kommunistiske lederen Chen Yun,  kan Russland befinne seg i en situasjon der «ikke bekjempelse  av korrupsjon vil ødelegge landet, mens kampen mot det vil  ødelegge  regimet.» [109]

Kommentar: Han nevner selvfølgelig ikke at bortimot hele det politiske systemet i USA  er oppkjøpt av finanseliten. Det blir ikke rangert under betegnelsen korrupsjon. Det er en del av det amerikanske «demokratiet» som de vil dumpe på verden. Kommentar slutt.

Hindret økonomisk modernisering? 

Ferdige («verdiskapende») produkter utgjør mindre enn 10 prosent av russisk eksport, med varer (for det meste olje, gass og metaller) som står for  resten.[110] Men i motsetning til små «petrostater»  kan ikke vareeksporten opprettholde landet, langt mindre bli grunnlaget for russisk økonomisk  modernisering: den voksende økonomien, dens befolkning og dens størrelse er for stor, krever stort (og, etter de utviklede  landenes standarder, sløsing) innenlands energiforbruk.  Men den  type økonomi Russland ønsker og må ha – kunnskapsintensiv og basert på høyteknologi – vil nesten helt sikkert bli  hindret av  regimets uimotsagte politiske og  økonomiske strategier.

Ved å vurdere regjeringens  ambisiøse økonomiske planer  konkluderte eksperter fra det russiske      vitenskapsakademiet nylig at «den eneste  rasjonelle veien for å endre det økonomiske kurset er   tilstedeværelsen av et opposisjonsparti  . . .  med nye prinsipper for  økonomisk politikk,» mens  etableringen av «statlige selskaper» bare fører  «til  omfordeling av ressurser». [111] Andre mener at på dette stadiet av  landets  utvikling kan et varig moderniseringsgjennombrudd  i Russland  ikke være mulig å oppnå uten en «ny sosial kontrakt», i  som  regimet   ikke  er opptatt av  konstruksjonen av den beryktede «   maktvertikalen», men av  å fremme konsensus og koalisjoner, åpenhet i politikk og økonomi ,   rettssikkerhet, gründerfrihet og lokalt selvstyre.[ 112]

Potensielt  kan den  mest skadelige konsekvensen av sultanistisk korporatisme ha vært dens innvirkning på små og mellomstore bedrifter, som i utviklede land ofte står i spissen for innovasjon og vekst ( og sysselsetter de fleste), men i Russland henger langt etter.    Gjennom russisk historie  blir statens handlinger ikke bare kopiert,  men også anvendt med ekstra iver og råhet i  provinsene.   Frigjort fra politisk konkurranse og velgernes tilsyn ved  eliminering av guvernørvalg  og ansvarlig utelukkende overfor  Kreml, som utnevner og avskjediger dem,  provinsiguvernører (og uten tvil ledere av   distriktsadministrasjoner under dem)  vil sannsynligvis bruke Yukos-presedensen for å presse de mest lønnsomme eller  lovende  bedriftene   til » samarbeide» og «dele» eller tvinge dem til å selge til de «foretrukne» virksomhetene.

Innsnevret investering, inflasjon og gjeld.

De nesten rituelle   formaningene om  temaene «høyteknologi» og «kunnskapsbaserte» økonomier til tross,  synes regjeringen  å være  mest opptatt av å tjene penger på det høye  råvarepriser. De facto eksproprieringen av   profitten  fra eksporten  av olje til over $ 27 per fat (hvorav regjeringen  beholder 90 prosent)  hemmer i alvorlig grad privat finansiering av «grønne»  felt» leting av private firmaer, mens investeringsregistrene (og lønnsomheten) til  statseide Gazprom og Rosneft har vært nådeløst dystre. Som et resultat, etter dramatisk vekst mellom 2000 og 2004,    har  økningen i oljeproduksjonen stadig gått ned, og ifølge  energiministeren  har denne for tiden i april nådde et «platå» og «stagnasjon». [113] Reduksjonen  av produksjon og eksport i  absolutte tall er nesten sikkert  nå.

Ved å  motstå  rubelstyrkingen på grunn   av  tilstrømningen av petrodollar,  har regjeringen holdt den nasjonale valutaen  kunstig lav for å holde  kostnadene ved olje- og gassproduksjon  nede og  øke fortjenesten. Dette (i tillegg til økte  offentlige utgifter i  andre halvdel av 2007 og verdensomspennende vekst i  prisene på  matvarer) har ført til inflasjon, som nådde 11,9 prosent i fjor.  samlet sett, alt fra  15 prosent økning i  prisen på  vegetabilsk olje til  dobling av  prisene på slike stifter som brød og melkepulver. I en nasjonal undersøkelse i oktober i fjor   rapporterte mellom halvparten og tre fjerdedeler av respondentene  «store økninger» i  prisene på  brød, mel, melkeprodukter og kjøtt. . [114] Til tross for  regjeringens «avtale» med de store     matprodusentene, eksportørene og butikkjedene om å fryse prisene i hvert fall gjennom denne våren, i   de tre første  månedene   i år har  prisene på brød og melkeprodukter vokst mellom 5 og 8 prosent.[ 115] Inflasjonen   for 2008 anslås nå til 14 prosent – den høyeste raten siden 2002.[ 116]

I mellomtiden – tilsynelatende trygg på at staten holder sin del av den sultanistiske korporatisme-avtalen  og redder dem på grunn av politisk lojalitet og personlige bånd til toppbyråkrater og   beslutningstakere – har landets banker og industribedrifter  (først og fremst de statseide eller statskontrollerte) gått  på lånetur, og øker den samlede private sektoren gjeld fra 31 milliarder dollar i 2003 til 167 milliarder dollar ved  utgangen av 2006 – over 500 prosent.[ 117] Med  Kremls kjære, Rosneft og Gazprom, som leder  an – skylder de 85 milliarder dollar, opp fra 37 milliarder dollar  for to år siden,  hvorav 36 milliarder dollar er i kortsiktige lån på grunn av dette i år [118] – Russiske selskaper må betale totalt  110 milliarder dollar[119] – eller rundt 9 prosent av fjorårets  BNP.  Mens den  private gjelden i Russland ennå ikke har  nådd Kinas nivå på   $ 1 billion i «dårlige» lån,  kan tendensen  ennå resultere i et lignende resultat.

Kommentar: I dag, fjorten år etter denne rapporten kan vi bedre vurdere utviklingen av Russlands økonomi etterat Vesten har satt inn omtrent det de har av sanksjoner mot landet. Mens USA blir stadig med isolert og marginalisert utenfor Vesten, så har Russland vært med å bygge opp alternative handels- og samarbeidsorganisasjoner utenfor USAs rekkevidde og styrket sin egen økonomi og stilling verden, mens USA faller stadig fortere  bakleksen. Den siste avtalen i OPEC om nedskalering av oljeproduksjonen er tvert imot det Biden fremmet for Saudi-Arabia da han var det for kort tid siden. Og det styrker Russlands økonomi ganske mye. I tillegg bebuder det stadig mer bruk av valuta utenfor USA-dollar-systemet og dermed slutten på dollaren som verdens reservevaluta og da kan det enorme gjeldsberge over landet gjøre det til en blek kopi av en forsums verdensmakt. Kommentar slutt.

Ledetråder til Russlands ytelse og oppførsel

Putins evne til å smi et politisk system som er stabilt nok til å bli testamentert til en etterfølger, fortjener å  feste hans navn til det som et tydelig autoritært regime.  Mens den viser mange kjente trekk, som inkluderer utvalgt,  men resolutt undertrykkelse,  viser putinismen en rekke  trekk som skiller den fra klassisk autoritarisme.   Noen – som   vektleggingen av  tapt ære og imperialistisk nostalgi, utsiktene til den «beleirede festningen», spionmani og en  utenrikspolitikk formet av gjengjeldelse og gjenoppblomstring  og tjener som hovedgrunnlaget for  regimets legitimitet og  nøkkelfaktoren for politisk  stabilitet – gjør han ganske utsatt for fascistiske politikker.  Andre, som korporatisme og sultanisme, minner om  tradisjonell autoritær økonomisk politikk.

En analyse av disse og andre trekk ved  putinismen gir viktige ledetråder om  regimets prestasjoner og levetid og Russlands oppførsel i  verden. På  kort sikt  synes statens kontroll over  politikk og  økonomi å bli styrket  av mangelen på konkurrerende politiske institusjoner, det «sultanistiske» grepet om   økonomien, truculence i utenrikssaker, og den ekstra legitimiteten som stammer fra det uimotsagte synet på  et land med fiender i inn- og utland. På  lengre sikt   kan den samme politikken også pålitelig vise seg  å føre til økonomisk stagnasjon, politisk destabilisering og en farlig forverring av landets eksterne relasjoner. .

Kommentar: Det har nå gått 14 år og ikke noe av dette har «slått til», så det var nok, som mye av kommentarene om svakhetene ved det politiske systemet i Russland, hovedsakelig ønsketenking og å føre både seg selv og andre bak lystet. Kommentar slutt.

Som student av marxistisk «dialektisk materialisme» – et obligatorisk kurs ved Leningrad Statsuniversitet, som det var ved alle andre høyskoler og universiteter i   Sovjetunionen – må Putin være klar over en  slik utvikling. Som en vellykket autoritær hersker  vil han uten tvil ignorere denne kunnskapen.

Kommentar: Det ser ikke slik ut, og det ser heller ikke ut som Russland står i fare for økonomisk tilbakegang med den massive vendingen mot det økonomiske østlige vekstsenterer i verden og utviklingen av BRICS og andre handelsorganisasjoner, samt den nye silkeveien som Kina bygger og organiserer. Kommentar slutt.

Leon Aron (laron@aei.org) er en bosatt forsker og  direktør for  russiske studier ved AEI. Deler av dette  perspektivet ble brukt i  hovedforelesningen på konferansen «Russia at the Crossroads»  ved  University of Illinois i Urbana-Champaign  den 27. mars 2008. 

Forfatteren er takknemlig til AEI forskningsassistent  Kara Flook og assisterende redaktør Laura Drinkwine for deres hjelp til å redigere og produsere dette essayet.

Notater

1. Samuel P. Huntington, Den tredje bølgen: Demokratisering i slutten av det tjuende århundre (Norman, OK: University of  Oklahoma Press, 1991), 109.

2. Ibid.

3. Ibid., 7.

4. Ibid., 7-8.

5. Georgij Bovt, «Medvedevs amorfe politiske agenda», Moscow Times,  31. januar 2008.

6. Dmitri Trenin, «Arven etter  Vladimir Putin,» Nåværende historie (oktober 2007): 346.

7. Yuri Korgunyuk, «S lopatami dogovorilis'» [Det er en avtale med spader], Gazeta,  15 april 2008, tilgjengelig på www.gazeta.ru/comments/2008/04/15_a_2695602.shtml (åpnet 15 april 2008).

8. Vladimir Putin, «Vystyplenie na forume storonnikov Prezidenta Rossii» [Tale på  Forum for  tilhengere av presidenten  i Russland] (tale, Moskva,  21 november 2007), tilgjengelig  på http://kremlin.ru/text/appears/2007/11/15363.shtml (besøkt  11. desember 2007).

9. Ifølge den ikke-statlige organisasjonen Legal Team ble nesten alle  opposisjonsdemonstrasjoner i 2007  enten forbudt eller spredt. I hele   fjor ga  moskvamyndighetene ikke   tillatelse til en eneste opposisjonsorganisert marsj, og autoriserte bare samlinger på avsidesliggende steder. (Robert  Coalson, «I Russland, demonstrasjoner, men ingen protester,» RFE-RL Newsline,  15. oktober 2007, tilgjengelig på http://rferl.org/newsline/2007/10/5-not/not-151007.asp [besøkt 23  . april 2008].)

10. All-Union Public Movement «For Menneskerettigheter», «Russland: Et rike av lovløshet og en mulighet for det sivile samfunn.»  Kopier på fil med forfatter. All-Union Public Movement «For Human Rights», «’Sikkerhetsstyrkenes» alternative og sivile samfunn».  Kopier på fil med forfatter.

11. For spesifikke tilfeller av  psykiatriske overgrep, se for eksempel Paul Goble, «Punitive Psychiatry Against Dissidents Returns Under Putin,» Window on Eurasia,  19. desember 2007, tilgjengelig på www.mari.ee/eng/articles/polit/2007/12/01.html ( besøkt  17 april 2008); og Nora Boustany, «Rettighetsaktivist  forteller om  internering i russiske psykiatriske  institusjoner», Washington Post,  22. oktober 2007.

12. All-Union Public Movement «For Menneskerettigheter», «Russland: Et rike av lovløshet og en mulighet for det sivile samfunn.»

13.Vasily Aleksanyan, uttalelse til   Høyesterett   i Russland,  22. januar 2008, transkripsjon tilgjengelig på www.khodorkovsky.ru/objective/7880.html (åpnet 24  . april 2008).

14. Ibid.

15. Ibid.

16. Jonas Bernstein, «Aleksanyans situasjon: Et tilfelle av «juridisk nihilisme» Medvedev ønsket å bekjempe?» Eurasia Daily Monitor,  4 januar 2008.

17. Nikolai Svanidze, intervju  av Aleksei Vorob’ev, Osoboe  mnenie  [A Separate Opinion], Ekho  Moskvy  Radio,   22 februar 2008, tilgjengelig  på http://echo.msk.ru/programs/personalno/496586-econ/ (besøkt    25 februar 2008).  Myndighetene  forsøkte  også    å gjøre et eksempel  på trettifem år gamle Svetlana Bakhmina – en mor   til   tre og syv år gamle gutter og en intern rådgiver  til Yukos, kort tid  før  det var  drevet inn i  konkurs  og kjøpt opp  av   statseide  Rosneft. I desember  2004   ble Bakhmina  avhørt  som vitne  i   statens  «sak» mot  Yukos.  Da  hun  nektet  å avgi    vitneforklaringene  aktoratet  ønsket, ble hennes status   endret  fra vitne  til tiltalt.    Hun  ble  satt  i arrest og avhørt i  seks  timer  til  hun  besvimte. Samme dag  ble  hun  siktet for  å ha underslått  «over» 8 milliarder rubler (340 millioner dollar med       dagens  konverteringsfrekvens ) verdt  aksjer  fra et tidligere Yukos-tilknyttet selskap  i 1998.  Bakhmina  var  for  junior i 1998 til å begå  en så massiv svindel, og det  påståtte  offeret for      underslaget, Tomskneft, benektet offentlig    at    tyveriet  hadde  tatt   plass, og gjentatte ganger  uttalte  at  den  ikke hadde  noen  krav  på  tiltalte.  Likevel, etter  to  års  varetektsfengsling, med  hennes kausjonsforespørsler    rutinemessig  nektet,   ble Bakhmina  i desember  2006   dømt til   syv  år  i fengsel. Hennes       advokaters appell for den  unge  kvinnens  løslatelse  på grunnlag av loven fra   2001   som  ga  amnesti  til kvinner  med  mindreårige  barn  hvis  deres  dom  var  mindre enn  ti  år  ble  nektet. Anken    om å       utsette soningen    til  Bakhminas  yngste  sønn er fjorten  år, ble  også  avvist av   byretten  i   Moskva, som  fant  at  barna  ble  tatt godt nok  vare på  av faren.    og bestemødre. I april    i fjor ble en  av  Bakhminas  advokater, Alexandr  Gofshtein,   angrepet  av menn i skimasker som  slo ham med      balltre   og brakk  begge beina hans.  Etter  en lang  sykehusinnleggelse   fortsetter han  å representere  sin klient. Se Grigory  Pasko, «Political  Prisoners in Today’s  Russia–Svetlana Bakhmina», Robert Amsterdam: Perspectives  on  Russia, Europe, and International Affairs, tilgjengelig  på www.robertamsterdam.com/2007/01/grigory_pasko_political_prison_3.htm (åpnet  mars   20, 2008); Marina Lepina  og Vladimir Trifonov, «Svetlane  Bakhminoy  razreshili  vyrastit» detey» [Svetlana Bakhmina  fikk  lov  til å oppdra    barna], Kommersant, 25. august 2006; og «Svetlana Bakhmina: rasprava» [Svetlana Bakhmina: Represalier], Pravda cheloveka  v Rossii  [Menneskerettigheter i Russland], tilgjengelig  på www.hro.org/editions/control/hodorkovski/2006/04/19-1.php (besøkt    20. mars 2008).    

18. Se Alexander J. Motyl, «Er Putins Russland fascistisk?» National Interest Online,  3. desember 2007, tilgjengelig på www.nationalinterest.org/Article.aspx?id=16258 (besøkt 17  . april 2008).

19. Vladimir Putin, «Vystyplenie na forume storonnikov Prezidenta Rossii.»

20. Tony Halpin, «Vladimir Putin styrker budet om å komme tilbake til makten,» Financial Times,  15 april 2008.

21. Ibid.

22. Levada-Center, «Presidentskiy srok Medvedeva» [The Presidential form av Medvedev],  5 mars 2008, tilgjengelig på www.levada.ru/press/2008030501.html (besøkt 23  april 2008).

23. Vladimir Putin,  «Årlig adresse til  den russiske føderasjonens   føderale forsamling» (tale, Moskva,  25. april 2005), tilgjengelig på www.kremlin.ru/eng/speeches/2005/04/252031_type70029type82912_87086.shtml (besøkt 14. januar 2008).

24. For detaljer, se Leon Aron, «Var liberty virkelig dårlig for Russland? Part I» Russian Outlook (sommeren 2007), tilgjengelig på www.aei.org/publication26600/.

25. Richard Tempest, «Putin en

Kommentar: Dessverre sluttet listen med henvisninger her i den eneste versjonen jeg fikk tak i på nettet. Jeg har heller ikke hatt tid til å sjekke henvisningene. Kommentar slutt.

Nyere tilhengere av begrepet «putinisme»

Kommentar: Jeg skal nå vise til noen nyere tilhenger av «putinisme»begrepet. Kommentar slutt.

Cairn’s Dossier – Volum 6, utgave 9, oktober 2022

Røttene til putinismen

I debatter om de underliggende årsakene til Vladimir Putins invasjon av Ukraina, er det lett å fortape seg i formodninger. De tre tekstene som presenteres i denne dokumentasjonen gir  oss et klarere bilde av hva som ligger bak denne aggresjonen. Den første, skrevet av  historikeren Françoise Thom i  kjølvannet  av krigen i Georgia i  2008,  beskriver  opprinnelsen og utviklingen av en solid konstruert ideologi som Vesten ikke tok på alvor. Sovjetunionens sammenbrudd genererte en tørst etter hevn blant  KGB og innflytelsesrike intellektuelle, basert på behovet for  å gjenopprette den russiske nasjonen og imperiet. Thom presenterer oss for direkte sitater fra de lite kjente skriftene  til ideologene som har konsolidert Putins måte  å tenke på.

Kommentar: Som vi kan se er dette omtrent samtidig som Leon Thom ga ut sin «analyse» av Putins politikk.

Bilde av Putin.

Den russiske presidenten har tatt på seg å skape «det femte imperiet». Ambisjonen  til det nye store Russland som projiseres i denne visjonen er å kontrollere amerikansk hegemoni og å etablere – inkludert i Vest-Europa – en motmakt som effektivt  kan  motsette seg det  antatte tullet til den globaliserende liberalismen som spres av  Vesten. Ved å dra nytte  av et «haltende og livløst» NATO,  vil Russland, ifølge denne visjonen, være i stand til å gjenvinne de russiske territoriene som har vært tatt bort fra det. Et  splittet Europa ledet av svake og korrupte politikere vil bli avhengig av  russisk gass og vil ikke ha  midler  til å svare.

Merknad: De som har fulgt med å lest Putins siste taler og uttalelser gjennom årene vil se at han overhodet ikke knytter seg til det tankegodset som blir presentert her. De vil se at Putin snakker om forsvare Russland som selvstendig stat utenfor USA-imperialismens fangarmer, at han snakker om frigjøring av verdens folk fra den gamle «hvite» dominans, undertrykking og utbytting som er 500 år gammel. At han vil få slutt på den 8 år lange undertrykkingen og krigen som det USA-støttede regiment i Kiev har drevet mot sine russisktalende landsmenn i øst og sør. Etter et langt arbeid for å få  løst dette på fredelig vis ble han totalt avvist og så ingen annen løsning enn å bruke militære midler. Du kan lese en transkripsjon av Putins siste store tale ved innlemming av de fire tidligere Ukrainske fylkene i Russland og danne din egen mening.

Han knytter seg med andre ord til den trenden i verden som nå er blitt dominerende, og som den alliansefrie bevegelsen står for, nemlig frigjøring fra «hvit makt» og den unipolare verden med ett senter som bestemmer alt og ikke har flere spillere rundt sjakkbrettet enn seg selv – på begge sider. Utenfor den «hvite» i verden forstår folk dette. Derfor har USA bare fått med seg sine «hvite» vasallar pluss Japan på kampen mot Russland i Ukraina. Utenfor USA utgjør det kun 10 prosent av verdens befolkning. Kommentar slutt.

 Videre fra dossieret: I den andre artikkelen setter to statsvitere  søkelyset på ideologen  Aleksandr Dugin, som har stått Putin  nær siden han  kom til  makten  i 2000.  Dugin er sterkt påvirket av de slavofile  ideene  til  den russisk-ortodokse kirken, ifølge hvilken Moskva er  det «tredje Roma», og han leder  den «internasjonale eurasiske bevegelsen», som han opprettet i 2003. Han er offisiell  rådgiver for  Dumaen og leder   for Senter for konservative studier ved Lomonosov Moscow State University.

Bilde av Dugin

Merknad: Dersom du virkelig hører på Alexandr Dugin så vil du se at disse beskrivelsene er villedende. Dugin fremtrer som en geo-politiker på linje med USAs Brzezinski og han sier at Putin også er en geo-politiker. Som geo-politiker går han inn for å få avviklet den unipolare verden der USA skal herske over alle og å få oppretten en multipolar verden med mange poler. Han viser til de historisk berømte geo-tenkerne og ser på hele den geo-politiske utviklingen i verden fra Halford Mackinder opp til i dag. Her finner du ikke noe av de historiene som USA-imperialismen og «putinisme»forsvarerne tillegger ham. Du kan sjekke dette sjøl i en ganske ny tale av ham. Putins egne ord er en viktig kilde til  informasjon, noe som illustreres av de to utdragene fra taler han holdt i 2004 og 2007  som er inkludert i Françoise Thoms artikkel. Kommentar slutt.

Den tredje teksten i dette dossieret ser på en tale Putin holdt i 2014, i  kjølvannet av folkeavstemningen på Krim etter den russiske invasjonen. Når man leser dette, er det klart at den russiske presidenten er fullt forpliktet til   ideologien  til de  intellektuelle og lederne  som er diskutert i de to foregående artiklene, som demonstrert av hans påstander om at  «Den russiske nasjonen ble en av de største, om ikke den største etniske gruppen i  verden som ble delt av grenser,» og at «Kiev er  mor til russiske  byer. Det gamle Rus er vår felles kilde, og vi kan ikke leve uten hverandre.

Merknad: Dette er også villedende. Jeg viser til transkripsjonen av de ovennevnte talene igjen. Merknad slutt.

Ellers står det i teksten:

«Pave Frans i Polen,  31. juli 2016 © Mazur/catholicnews.org.uk

Vladimir Putin, februar 2020 / CC4.0, Kremlin.ru»

I denne dokumentasjonen  kan du lese et utvalg av 3 tidsskriftartikler, oversatt til engelsk fra original fransk og gjort tilgjengelig på Cairn International Edition gratis.

Her er forfatterne:

Françoise Thom er emeritusforeleser  ved  Sorbonne.

Merknad: Hun har i lang tid vært utpekt som som en av Frankrikes største svartmalere av Russland. Se tekst seinere her.

Stéphane François er professor   i statsvitenskap ved   Universitetet i  Mons og assosiert medlem av Groupe sociétés, religions, laïcités (Societies, Religions, and Secularisms Research Group) (CNRS-EPHE).

Merknad: Han jobber for Carnegie Council for Ethics in International Affairs (New York), en annen amerikansk tenketank som blant annet publiserer saker fra rådgivere for Ukrainas Zelenski. Du kan selv se det på hjemmesiden deres som er vist til ovenfor.

Olivier Schmitt  er forskningsdirektør ved  Institut des Hautes Etudes de Défense Nationale (fransk institutt for avanserte studier i nasjonalt forsvar) og professor  i  statsvitenskap ved  University of Southern  Danmark.

Merknad: Han er NATO-systemets direkte representant.

Videre fra dossieret: Vladimir Putin er Russlands president.

Den siste teksten viser til hele saksmappen til dossieret

Merknad: Litt om Stephane François og hennes bok:

La nouvelle droite et ses dissidences: identité, écologie et paganisme

(Det nye høyre og dets uenigheter: Identitet, økologi og hedenskap)

Stephane François

Le Bord de l’eau (Vannkanten), 2021 – 232 sider

Vaskeseddelen antyder: » Research and Study Group  for  European Civilization (GRECE), som inntil da hadde vært ganske diskret, ble plassert i  den   offentlige menings søkelys i 1979, etter en spesielt voldsom mediekampanje, som fødte uttrykket «Nye høyre». Det ble skapt for å beskrive GRECE og dets  ideologiske posisjoner. Det nye høyre ble omgjort til en fabrikk for resirkulering av nazistiske ideer, en klubb av supermenn, en høyreorientert trotskisme  som søker å infiltrere media og  politiske myndigheter eller intellektuell.  Alt dette er delvis falskt …  og derfor også delvis  ekte. 

Denne boken tar sikte på å vise det  ideologiske  grunnlaget for  GRECE, dets  intellektuelle forbindelser og dets bidrag til utseendet av den identitetsideologi som i dag går utover det  begrensede rammeverket for det ekstreme, radikale høyre.  Stéphane François analyserer ulike punkter i ideologien fremmet av Det nye høyre og dets  hovedteoretikere, særlig Guillaume Faye og Alain de Benoist. Han  vender  også tilbake   til  sine forbindelser med russeren Alexander Dugin og de  amerikanske rasismeteoretikerne, inkludert  «alt-right»-strømmen, kjent siden Donald Trumps tiltredelse til presidentskapet i   Forente stater.»

Kommentar: Fra Voltaire har jeg kopiert følgende (oversatt fra fransk) som i en parentes sier noe om hvordan man ser på Francoise Thom i franske medier:

«Denne uka har to historiske spøkelser kommet tilbake til skjermene: i Frankrike, oppløsningen ; i Russland, en intern kollaps etter et nederlag eller en militær fastlåst situasjon i Ukraina.

Det var kunngjøringen for en uke siden om mobiliseringen av 300.000 russere og de tilsynelatende massive flukten til de berørte mennene som ga substans til denne hypotesen. I Le Figaro fremkaller Laure Mandeville umiddelbart parallellene til de russiske nederlagene i 1904 mot Japan og 1917 som førte til regimets interne sammenbrudd. For henne er «spørsmålet om regimets styrke nå på alles lepper». I Atlantico er det den berømte sovjetologen (og veldig anti-Putin) Françoise Thom som trekker parallellen til 1917: «Likhetene i dagens situasjon med den fra 1916-7 er slående: samme promotering av middelmådige politisk konformister til militærkommandoen, samme under tilsyn av hæren, samme pretensjon av Putin til personlig å lede operasjoner, samme manglende evne til byråkratiet til å organisere innsatsen til  krig.  Ifølge henne er «hvis den russiske hæren blir beseiret, er Putin-regimet dømt». Men utfallet av konflikten, og dermed putinismen, er ikke forseglet for henne på dette stadiet: alt vil avhenge av utviklingen.

Hypotesen om et sammenbrudd av den russiske hæren og Putin har imidlertid i en uke vært en del av de mulige scenariene. Det er sikkert vanskelig å skille propaganda fra fremveksten av temaet kollaps, men det kan ikke reduseres til en fantasi.»

Sluttkommentar

For vurdering av innholdet i «putinismen» har jeg altså lagt ved transkripsjon av Putins siste store tale og et opptak en ganske ny tale av Alexandr Dugin. Så har jeg vist til Zbigniev Brzezinski sin bok The Grand Chessboard og Extending Russia fra Pentagon sin tenketank Rand Corporation. Les og se disse og tenk sjøl. Min påstand er at «putinismen» er basert på villende påstander ut fra enkelt hendelser og uttalelser trukket ut av sin sammenheng som gir et fullstendig feil bilde av både Putin og Dugin og hele den russiske ledelsens geopolitiske strategi. Det er kort og godt en konspirasjonshistorie skapt av USA-imperialistene som ikke viser til en virkelig konspirasjon, men bare er et propaganda-våpen i USA sin kamp mot Russland for verdensherredømme og unipolar verden der USA er den eneste polen. Det kan alle se ved å sammenligne transkripsjonen og opptaket referert til ovenfor.

Dugin er motsvaret til vestens geo-strateg Brzezinski i Russland. Legg merke til at Dugin viser til en samtale med denne der Brzezinski sier at på det store strategiske sjakkbrett i verden er det bare en spiller. Etter å ha trukket for hvit snur denne spilleren brettet og trekker for svart. Putin har nå stått frem som en spiller nr. 2 på dette sjakkbrettet og vil spille for svart og det har dukket opp flere spillere som Kina, Iran og flere områder som vil spille sjakk med den anglo-amerikanske blokk. Dette er helt utålelig for spiller nr. 1 som vil styre alt selv.

Dugin og Putin er forsvarere av en multipolar verden der USA særstilling som verdenshersker er slutt og du har flere likeverdige spillere på verdens sjakkbrett. Og dette har enorm oppslutning fra alle undertrykte og utbyttete folk og land i verden. Det er dette USA hater og vil stanse med alle midler, slik de gjorde forrige gang de alliansefrie landene forsøkte å frigjøre seg fra den vestlige imperialismen i tiden etter Bandung-konferansen midt på 1950-tallet. Et typisk amerikansk middel var å hjelpe sin marionett, Suharto, til å myrde mellom 1 og 3 millioner kommunister og nasjonalister i Indonesia. Og så ha vi fått en rekke kriger med samme mål. Koreakrigen, Vietnamkrigen, Irakkrigen 1 og 2, Libyakrigen, Syriakrigen og Ukrainakrigen som begynte for mer enn 8 år siden for å undertrykke den russisktalende befolkning øst og sør i det som var Ukraina inntil det siste.

Krigshandlingene som nå foregår i Ukraina kan nå bli et viktig moment for å få satt en slutt på denne grusomme, undertrykkende og utbyttende unipolare, regelbestemte verden som danser etter USAs pipe. Kampen der dreier seg om dette. Å støtte den konstruerte «putinismen» er å ta standpunkt for at USA fortsatt skal være den eneste verdenshersker. Det er en støtte til fortsatt «hvit» dominans i verden, slik at har vært siden Columbus landet i Amerika i 1492.

Dette kan vi si selv om vi beklager Russland innmarsj i Ukraina slik et flertall av verdens land (som riktignok bare representerer rundt 44 prosent av verdens befolkning) sa i den første resolusjonen fra FNs hovedforsamling etter innmarsjen. Innmarsjen skulle har vært helt unødvendig om ikke USA hadde bestemt seg for å bruke Ukraina til destabilisere Russland og få til en USA-vennlig regimeendring der.

Terje Valen, mandag 9. oktober 2022.

Stresse Russland

Konkurrere fra fordelaktig grunn

James Dobbins, Raphael S. Cohen, Nathan Chandler,

Bryan Frederick, Edward Geist, Paul DeLuca, Forrest E. Morgan,

Howard J. Shatz og Brent Williams

Library of Congress Cataloging-in-Publication Data er tilgjengelig for denne publikasjonen.

ISBN: 978-1-9774-0021-5

For mer informasjon om denne publikasjonen, besøk www.rand.org/t/RR3063

Publisert av  RAND Corporation, Santa Monica, California.

© Opphavsrett 2019 RAND Corporation

R® er et registrert varemerke

(Dette er en rapport fra Pentagon sin tenketank Rand Corporation fra 2019 der man legger grunnlag for USA geopolitikk fremover. Innholdsfortegnelsen er her oversatt av Terje Valen. Den i seg selv sier mye om den militære tenkningen i USA – i dag er særlig kapitlet om å «gi dødelig hjelp til Ukraina» og kapitler om rørledninger aktuelt. Men det anbefales å følge lenken ovenfor og sjøl å se hvilke planer som bli klekket ut i disse miljøene. Oversetter gir ingen kommentarer – dette er ledende militære krefter i USA som taler. Du kan trekke egne konklusjoner. Oversetters merknad.)

Innhold

Forord  Iii

Figurer og tabeller Ix

Sammendrag  Xi

Takksigelser  Xxiii

Forkortelser Xxv

KAPITTEL EN

Innledning 1

Metodikk 3

  Oversikt og  rapportens sentrale argument   5

KAPITTEL TO

Russlands bekymringer og sårbarheter 7

Russland siden 1991  10

Moderne russiske militære  14

Moderne russisk økonomi  21

Moderne russisk politikk  29

Moderne russisk utenrikspolitikk 37

Russiske bekymringer 43

KAPITTEL TRE

Økonomiske tiltak 47

Nylig russiske økonomiske resultater  48

Tiltak 1: Hindre petroleumseksporten 54

Tiltak 2: Redusere eksporten av naturgass  og hindre

Press mot rørledninger 59

vi Stresse Russland: Konkurrerer fra fordelaktig grunn

Tiltak 3: Ilegge sanksjoner 69

Tiltak 4: Øke russisk brain drain  85

Anbefalinger 90

KAPITTEL FIRE

Geopolitiske tiltak  95

Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina 96

Tiltak 2: Øke støtten til de syriske opprørerne 103

Tiltak 3: Fremme regimeskifte  i Hviterussland 109

Tiltak 4: Utnytte spenningene i Sør-Kaukasus 115

Tiltak 5: Redusere russisk innflytelse i Sentral-Asia . 121

Tiltak 6: Utfordre russisk tilstedeværelse i Moldova . 130

Anbefalinger  135

KAPITTEL FEM

Ideologiske og informative tiltak 137

Veier for påvirkningsoperasjoner  138

Nåværende status  for det russiske regimets legitimitet  140

Russisk hjemmemiljø 144

Politiske tiltak  for å redusere innenlandsk og utenlandsk støtte til

Det russiske regimet 158

Anbefalinger  170

KAPITTEL SEKS

Luft- og romtiltak  173

Tiltak 1: Endre luft- og romforsvarets holdning og operasjoner 175

Tiltak 2: Øke romfartsforskning og -utvikling 182

Tiltak 3: Øk luft- og missilkomponentene  i atomtriaden   189

Anbefalinger 192

KAPITTEL SYV

Maritime tiltak 195

Tiltak 1: Øk USAs og allierte  marinestyrkes holdning og tilstedeværelse  197

Tiltak 2: Øke sjømilitær forsknings- og utviklingsinnsats  203

Tiltak 3: Skift kjernefysisk holdning mot SSBNs 206

Tiltak 4: Sjekk Svartehavsoppbyggingen   207

Anbefalinger 211

Innhold vii

KAPITTEL ÅTTE

Land og Multidomain Tiltak  213

Tiltak 1: Øke USAs og NATOs landstyrker i Europa 214

Tiltak 2: Øke NATO-øvelsene  i Europa 228

Tiltak 3: Trekke seg fra INF-traktaten  238

Tiltak 4: Invester i nye evner for å manipulere russisk risiko

Oppfatninger  254

Anbefalinger  267

KAPITTEL NI

Konklusjoner 271

Implikasjoner og anbefalinger for  Hæren  276

Referanser 279