Norsk energipolitikk som del av USAs utenrikspolitikk for å stresse Russland

(Dette er en direkt oversettelse av konklusjonen på innledningen til Rand Corporation sin rapport med råd til USAs militære og politiske ledere fra 2019. Den viser at energipolitikken i Europa er en del av USAs politikk for å stresse Russland – en politikk som er underlagt den langsiktige strategien om destabilisering og regimeendring i Russland – og i alle fall svekking av landet. Det gjelder alle former for energi, både vannkraft, olje og gass og de såkalt fornybare kildene som vindkraft for eksempel. Her har vi sammenfall mellom kommersialisering av vannkraften og det veldige presset for å få bygget ut mer energi i Norge. Det har ikke noe med norske behov å gjøre og for såvidt heller ikke europeisk. Det er en del av USAs strategi for å svekke Russland. Dette har ikke kommet frem i den norske energidebatten til nå. I denne oppsummeringen er også med de andre viktigste metodene USA blir anbefalt å bruke for å stresse og svekke Russland. Jeg har uthevet teksten der dette er behandlet. Kommentar av oversetter Terje Valen.)

Konklusjoner

Russlands  største  sårbarhet  i enhver  konkurranse  med  USA er landets  økonomi, som  er relativt  liten  og svært  avhengig av   energieksport. Det russiske lederskapets  største engstelse stammer  fra   regimets  stabilitet og holdbarhet.

 Russlands  største styrker er militær- og informasjonskrigføring.  Russland  har utplassert  avanserte luftforsvars-, artilleri- og missilsystemer  som  i stor grad  overgår  USAs og NATOs luftforsvar  og  artilleri-motvektskapasitet, som potensielt  krever at USAs   bakkestyrker må kjempe uten luftoverlegenhet og med dårligere  ildstøtte.  Russland  har også  tilpasset ny teknologi til gamle teknikker for feilinformasjon, undergraving og destabilisering.

De mest lovende  tiltakene  for å stresse Russland  er  de  som  direkte  adresserer  disse  sårbarhetene, bekymringene og styrkene, utnytter  svakhetsområder, mens de undergraver Russlands nåværende fordeler.

Fortsette å utvide USAs energiproduksjon i alle former, inkludert  fornybar energi, og oppmuntre andre land til å gjøre det samme vil  maksimere  presset  på  Russlands  eksportinntekter og dermed på landets nasjonale og  forsvarsbudsjetter.  Alene blant  de  mange  tiltakene  som er sett  på i denne  rapporten, kommer denne med minst kostnad  eller risiko.

Sanksjoner  kan også  begrense Russlands  økonomiske  potensial. For å være effektive må disse  imidlertid  være multilaterale, og involvere (i det minste) EU, som er Russlands  største  kunde og største teknologi- og kapitalkilde, større i alle disse  henseender enn USA.

Russlands kombinasjon av internettforbedret politisk spionasje  og informasjonsoperasjoner, kombinert med sin lange erfaring innen undergraving og propaganda, har skapt  både  et viktig  supplement til skjult og åpenlyst militære operasjoner og en uavhengig  evne til å diskreditere  og destabilisere  demokratiske  politiske  systemer. 

Men det russiske lederskapet nærer også frykt (sannsynligvis overdrevet) for USAs kapasitet  til å undermine det russiske systemet.  Å være troverdig truende kan være den  mest effektive  måten å  overtale  russiske ledere til å trappe  ned sin  egen  innsats  på dette  området. 

Å stille spørsmål ved legitimiteten til det russiske regimet, redusere  dets anseelse i inn-  og utland, og åpent støtte demokratisk endring vil sannsynligvis ikke skake i grunnlaget av den russiske staten, men kan være tilstrekkelig  til å sikre en form for gjensidig avspenning  på dette området  for  informasjonskrigføring.

Europeiske regjeringer  har vist  økende bekymring  over russisk cyber-undergraving.  Faktisk kan dette  problemet fremme europeisk støtte til ytterligere  sanksjoner mot Moskva, kanskje  enda  mer enn  bekymring  over russisk oppførsel  i Ukraina  eller Syria.

Det vilvære  vanskelig å øke kostnadene for Moskva av sine eksterne militære forpliktelser fordi de fleste av disse er i små områder ved siden av Russland og befolket med relativt pro-russiske befolkninger. Her gir geografi Russland eskalerings-dominans, noe som betyr at ethvert forsøk på  å fremme større lokal motstand kan møte en alvorlig avvisning, som vil være kostbar for USA prestisje og for sine lokale allierte i liv og områder. 

Syria kunne ha vært t mer lovende  grunnlag for å fremme lokal motstand mot  den  russiske tilstedeværelsen i 2015, men syriske opposisjonsstyrker har siden blitt slått ned av  regimet og videre infiltrert av al-Qaida-tilknyttede  ekstremister, noe som gjør dette til et lite attraktivt  forslag. Det er også alvorlige kostnader for regional og til og med europeisk stabilitet  i forlengelsen  av den syriske borgerkrigen. 

Flere amerikanske våpen og råd til det ukrainske militæret er det mest levedyktige av de  geopolitiske alternativene som vurderes, men enhver slik innsats må kalibreres nøye for å unngå  å utvide konflikten.  Russland søker ikke paritet med USA over hele det  militære spekteret, og videre  USA-fremskritt  på områder av  eksisterende overlegenhe  kan  føre til  lite russisk respons. Russland kommer for eksempel  ikke  til å utfordre USAs  dominan  av verdenshavene.  Målrettede  tiltak  fokusert på å true den  begrensed maritime tilgangen  Russland har til Arktis, Østersjøen og Svartehavet, kan imidlertid føre til  at Russland  investerer  i kostbare  og stort sett ineffektive    mottiltak.  Mulige USA  tiltak omfatter hyppigere patruljering  med  atomubåter nær de arktiske basene og utplassering av landbaserte og/eller luftbårne kryssermissiler nær  Svartehavskysten.    

Russland vil trolig føle seg  tvunget  til å matche enhver  økning  i USAs strategiske  kjernefysiske  evner.  Å  gå inn i et  slikt  våpenkappløp ville være det mest risikable av tiltakene  som er undersøkt  her. I tillegg utvidet USA  ballistisk  missilforsvar trolig trolig koste USA en god  del mer enn den  sannsynlige russiske responsen, som ville  være å  øke antall missiler og stridshoder. Det andre  området der Russland har opprettholdt paritet  og til og med oppnådd  overlegenhet, er i luftforsvar  og langdistanseangrep.

Her vil større USA investering i lengre rekkevidde antiluftforsvar,  mer avansert  elektronisk  krigføring, nye og lengre rekkevidde sjø-og luft-lansert cruise missiler, og mer eksotiske systemer med avanserte evner, trolig  føre til et dyrt russisk svar.  Basering av store ekstra AMERIKANSKE  bakkestyrker i Europa kan være nødvendige for avskrekking og vil trolig føre til  en russisk  styrkeposisjonsrespons,  spesielt hvis disse styrkene ble plassert nær Russland. Kostnadene for USA  vil trolig være høyere enn for Russland, mens  økende utplasseringer nær russiske grenser vil øke  spenningen, skape kontrovers  blant  NATO-medlemmene, og muligens provosere russiske reaksjoner andre steder.

Bortfallet av INF-traktaten vil være til begrenset nytte for NATO, gitt den store  fordelen USA har i sjølanserte kryssermissiler med tilsvarende rekkevidde,  som ikke er rammet av traktaten. Russiske brudd på denne traktaten kan føre til at USA trekker seg ut, og dette kan være en fordel vis-àvis Kina, men  å utplassere en ny  generasjon INF  missiler i Europa vil være dyre, politisk utfordrende og – avhengig av  missiltypen  – potensielt destabiliserende. De fleste  av trinnene som dekkes i denne  rapporten er  på en eller annen måte opptrappende, og de fleste vil trolig føre til en viss russisk moteskalering.

I tillegg til de spesifikke risikoene forbundet med hvert tiltak, er det en fremtredende ytterligere risiko knyttet til en generelt intensivert konkurranse med en atomvåpenmotstander som vi må vurdere.  Derfor må hvert tiltak  planlegges bevisst og kalibreres nøye for å oppnå ønsket effekt. 

Til slutt, selv om Russland ville bære  kostnadene ved denne økt  konkurransen mindre lett enn    USA, ville begge sider måtte avlede nasjonale ressurser fra andre  formål.   Å stresse  Russland for sin  egen skyld er i de fleste tilfeller ikke et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere trinnene som er skissert  her.  Snarere må disse vurderes i den bredere konteksten av  nasjonal politikk basert på forsvar, avskrekking, og – der amerikanske og russiske interesser stemmer overens –  samarbeid.

Oversettelse og kommentar ved Terje Valen, fredag 21. oktober 2022.                                

Energikrise – Eide skylder på Russland

I et krigstypeoppslag på førstesiden i  Klassekampen 24.1.2022 får klimaminister Espen Barth Eide spre loddrette løgner om at det er Russland som ha skapt energikrisen i Europa. For det første vet alle at nedleggingen av kull-kraftverk og atomkraftverk samt sammenfall av vindturbinpolitikken i Tyskland er viktige årsaker til energikrisen der. For det andre vet alle det det er USA som gjennom sine sanksjoner og trusler om sanksjoner har jobbet for å stanse den nye gassledningen Nord Stream 2 fra Russland til Tyskland som ville ha sikret energitilførsel. Dette er de to viktigste årsakene til energikrisen i Europa.

Samtidig har Russland holdt seg til sine kontrakter om levering av gass til tross for sanksjoner og fiendtlige holdninger fra USA og deres medspillere i Europa. Og så venter altså Eide at Russland skal redde et Europa, som nå mobiliserer for noe som kan bli en krig med dette landet fordi USA ønsker å ha Ukraina innenfor sin interessesfære. Og når Russland holder seg til inngåtte kontrakter, har han mage til å dem skylden for energikrisen. Snakk om å rette baker for smed, som det heter. Men slike løgner er det jo som driver frem fiendskap mellom nasjoner. Og Klassekampen målbærer dem uten en protest.

Terje Valen, mandag 24. januar 2022.