Spillereglene endres i Ukraina

Flere viktige saker skjer nå i verden med stor fart. På den ene siden har Russland vært svært aktive med å forene seg med og styrke den delen av verden som ikke er under USAs herrevelde. Dette har vi fått illustrert gjennom de store økonomisk konferansene i St. Petersburg, I Vladivostok og i Samarkand. I Vesten har vi blitt foret med feilaktige historier om det som skjedde der. Ut fra videooverføring av en del av forhandlingene, rapporter fra dem og sluttkommunikeene skjer det en rask og svært brei utvikling der en mengde land slår seg tettere sammen med Russland og Kina økonomisk og der stadig større mengder av transaksjonene mellom dem forlater dollaren som middel.

Internasjonalt betyr dette en stadig økende isolasjon av USA i verden og en styrking av Russland og Kina. Faren for at dollar ikke lenger kan være verdens reservevaluta øker for hver måned som går. Det betyr også at Russland foreløpig har oppgitt Europa som viktigste forretningspartner og slutter seg til det enorme vekstområdet i Sørøst Asia. Til dette formålet oppretter de nye transportkorridorer inne på kontinentet og gjennom Nordvest passasjen. Korridorer som vil minske transporttiden innen området og mellom Østen og Europa svært mye. Det vil skape et økonomisk samarbeids område fra Stillehavet til den russiske grensen i vest. Et område som EU-landene nå hindres fra delta i på grunn av USAs ambisjoner om herrevelde over dette området.

Samtidig viser referater fra møtene at Putin har brei forståelse for Russlands militære disposisjoner i Ukraina for å forsvare Russlands suverenitet. Alle landene, som nå samarbeider med Russland og Kina økonomisk, er enige med hele den alliansefrie bevegelsen om at USAs unipolar (enpolete) verden må oppheves og erstattes av en multipolar (flerpolet) verden der FNpaktens innhold blir fulgt i praksis. De vet like godt som oss at bare land som representerer et sted mellom 10 og 15 prosent av verdens befolkning er enige i USAs sanksjoner mot Russland. Den vestlige pressen vil fortsatt ha oss til å tro at denne stort sett «hvite» 10-15 prosenten utgjør «verdenssamfunnet» og at Russland er isolert i verden.

Samtidig faller USAs vasaller i Europa inn i en enorm økonomisk og sosial krise på grunn av de sanksjonene mot Russland som USA har presset dem til å gå med på. Sanksjoner som bare har ulemper for Europa, mens USA tjener på det. Dessuten er USA nå også reelt sett inne i en nedgangskonjunktur som ser ut til å forverres.

På den andre siden endres nå den militære situasjonen i Ukraina grunnleggende. Russland vil nå innlemme områdene der de tidligere undertrykte russisktalende ukrainerne bor. Dermed endrer den militære situasjonen seg drastisk. Den svært avgrensete militære spesialoperasjonen, som russiske styrker hittil har ført, vil opphøre. Dermed vil ukrainske angrep på det som etter folkeavstemmingene med all sannsynlighet kommer til å bli en del av den Russiske føderasjon, til å bli tolket som et angrep på Russland.

Dermed vil det åpne for avslutning av den militære spesialoperasjonen og åpning av en virkelig krig mot Ukraina. Slik jeg ser det har Russland hittil brukt en svært liten del av sitt militære potensial i den militære spesialoperasjonen og de har gått forsiktig frem for å skade sivile personer og infrastruktur minst mulig. Zelenskis og USA/NATOS fortellinger om hva som har skjedd har forsøkte å gi et annet bilde, men for de som har undersøkt de forskjellige påstandene om russiske grusomheter mot sivile, så er det ikke reelt grunnlag for deres historier.

Nå blir det i første omgang satt inn litt mer personell fra russisk side, men fremdeles ikke mange prosent av det russiske potensialet som er på 25 millioner mann. Men den nye situasjonen betyr at Zelenski må ta standpunkt til om han ønsker at mye større deler av rest-Ukraina skal trekkes inn i krigen og at større deler av landet blir overtatt av Russland, eller om han vil forhandle om avslutning av den væpnete kampen nå.

Han nektet å forhandle ved forrige korsvei og det har ført til at store deler av Ukrainas hær har blitt likvidert og Russland altså har tatt store, svært viktige deler av landet. Spesielt er det viktig å huske på at de områdene som Russland nå ser ut til å tilegne seg var Ukrainas industrielle tyngdepunkt. Nå risikerer Zelenski  kanskje å miste resten av landet.

I USA, som nå i praksis styrer det hele, må strategene bestemme seg for om de vil starte en storkrig i Europa. De kan beordre NATO til å fortsette med å støtte Zelenski dersom han angriper Russland, eller de kan oppfordre Zelenski til å gi seg før enda større deler av den unge mannlige generasjonen i landet blir drept og større deler av landet blir tapt.

Her vil også stemmen til vasallene bety noe. Vil Tyskland og de andre NATO/EU-landene virkelig ha en storkrig i Europa, for ikke å snakke om en verdenskrig som kan være sannsynlig om USA følger opp sin hittil aggressive politikk i Ukraina. Og vil USA ha en verdenskrig som denne gangen vil ramme landet selv direkte når det kjenner til rakett-kapasiteten til Russland.

Før den russiske militære spesialoperasjonen begynte, var jeg overbevist om at det ikke ville skje. Jeg tok dessverre feil. Det kom av at jeg ikke visste nok om hvor langt USA/NATO/EU var kommet med å bygge opp og modernisere Ukrainas militære styrker til NATO-standard. Hæren var økt fra 6000 (seks tusen) mann til 1,5 millioner fra det USA-dirigerte kuppet i 2014 til 2022. Det vil si til en størrelse og med en kvalitet som gjorde at den kunne beseire de nye republikkene Lugansk og Donets og dermed åpne for angrep på Krim der en av Russlands viktigste militærbaser da kunne bli erstattet med en stor amerikansk militærbase. En stor ukrainsk styrke var blitt konsentrert mot utbryter-republikkene i øst.

Jeg undervurderte også betydningen av at Zelenski uttalte at innmelding i NATO var like rundt hjørnet. Sett ut fra hele den eurasiske strategien til USA, der destabilisering og regimeendring i Russland står høyest på prioriteringslisten, er det i etterkant lettere å forstå Russlands handlinger.

Selv om jeg håper det vil jeg jeg derfor ikke denne gangen være like sikker på at det nå kan gå mot våpenhvile og fredsforhandlinger. I motsetning til USAs fortelling er det ikke Russland og Putin som er desperat nå, det er USA som ser at dets enpolete verdensherreveldet med dets regelbestemte orden, rakner. De frykter at dollaren faller som verdens reservevaluta og at gjeldsbomben, som USAs økonomi hviler på, eksploderer. Da vet de at det amerikanske sammenfallet vil bli svært alvorlig. Og de ser at jo lengre krigshandlingene i Ukraina og sanksjonene mot Russland varer, desto mer svekkes deres egen situasjon i verden.

Samme desperasjonen preger selvfølgelig Zelenski og hans regjering, om enn av andre grunner. Han vet jo at det vi har blitt servert derfra om ukrainsk fremgang og Russlands grusomheter er desinformasjon, og det som her skjedd på bakken har vært selvmordsaksjoner for å gi et bilde av fremgang og mulig seier.

Men virkeligheten er noe helt annet. Den ukrainske hæren har lidd enorme tap i dette spillet for å fore Zelenskis reklamebyråer i Vesten med stoff for deres løgnhistorier. Derfor kan det hende at Zelenski og Biden gjør ting som ingen normale strateger ville ha gjort, som for eksempel erobringen nord i landet der de tapte store styrker, mens Russland hadde nesten ingen tap og bare tapte et strategisk uviktig område. Vil Zelenski fortsette sine angrep inn i det området som fra 30.09. sannsynligvis vil være en del av Russland, når han har fått klare advarsler om hva Russland da vil svare med og vet at Putin ikke farer med løse trusler.

Om fem dager vil vi antakelig få svar på dette.

Terje Valen, søndag 25. september 2022.

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland som søker østover

Ved Wang Wen

Publisert: 12. september 2022

Illustrasjon: Chen Xia/GT

Jeg tilbrakte en halvtime med å gå fra første etasje til femte etasje i Galeria Shopping Mall, det største kjøpesenteret i hjertet av St. Petersburg, og undersøkte hvor mange europeiske og amerikanske merker som hadde forlatt det russiske markedet. De aller fleste merker er fortsatt der. Apple-butikkmedarbeideren fortalte meg at de har vært åpne siden Russland-Ukraina-konflikten begynte med bare en token-dag for nedleggelse.

Det som er mer interessant er at mens McDonald’s i femte etasje er stengt, er KFC åpen, og virksomheten går godt med lange køer hele dagen. Kjøpesenteret var fullt av folk. Den nærliggende Neva gaten var full av turister fra hele verden, og mange attraksjoner var også overfylt.

Det er åpenbart at russernes daglige liv ikke har blitt vesentlig påvirket av vestlige sanksjoner. Sanksjonene har selvsagt hatt en viss innvirkning på middel- og høyinntektsgrupper. Det er vanskelig for dem å reise til Europa, og det blir vanskeligere å kjøpe noen europeiske og amerikanske merker, høyteknologiske produkter og reservedeler. 

Visa Inc. og Mastercard Inc. har suspendert sine russiske operasjoner. Men Russland fant raskt alternativer. For eksempel har BELA, et leketøysmerke fra Kina, raskt erstattet det opprinnelige LEGO som nå sjelden blir sett i det russiske markedet.

Mer imponerende er det at jeg, på Eastern Economic Forum holdt i Vladivostok i begynnelsen av september, så livlige scener i Russland. Gjester fra 68 land deltok i Eastern Economic Forum. Jeg så ingen representanter fra USA, men det var noen få forskere og representanter fra Japan, Norge og så videre.

President Vladimir Putin holdt en viktig tale på forumet. Det vesentlige budskapet var at USAs dominans i verdenspolitikken avtar, og det er umulig for noe land å isolere Russland. Putins tale fikk flere runder med applaus fra publikum. Kanskje det alle prøvde å formidle var at resten av verden ville fortsette uten USA!

Borte er dagene da Washington dikterte verden til å gjøre som den ville. Spesielt når det gjelder integrasjon i Det fjerne østen kan en verden uten USA ta form. Verdens største industrielle produksjonsbelte dannes i Det fjerne østen. Et internasjonalt mønster for grenseoverskridende arbeidsdeling mellom Kina, Japan, Sør-Korea og ASEAN er bygget, og den totale eksporten av regionen har allerede overskredet de i EU og Nord-Amerika til sammen. 

De neste to tiårene vil se den største overføringen av rikdom i historien, fra begge sider av Atlanterhavet til Det fjerne østen, der tusenvis av formuesforvaltnings- og aksjeselskaper etableres.  Det fjerne østen er i ferd med å bli innovasjonssenteret for den smarte revolusjonen. Beijing, Shanghai, Shenzhen, Seoul, Singapore og Tokyo er blant verdens høyteknologiske byer, og teknologier som førerløs transport, urban IoT-distribusjon, sensornettverk, kontantløse betalinger, energibesparende teknologier, energilagringsbatterier, urban overvåking og telemedisin innoverer og sprer seg langt raskere i fjerne østlige land enn i Europa, USA og andre land. 

Den tiltrekningen som den teknologisk innovasjonen utøver har ført til at et økende antall talentfulle mennesker har blitt tiltrukket av Det fjerne østen. Siden finanskrisen i 2008 har antallet amerikanere som bor i utlandet for å arbeid eller søke permanent opphold, økt dramatisk, fra 4 millioner i 1999 til 10 millioner i 2019. Det fjerne østen er det mest favoriserte reisemålet av amerikanere på vei til utlandet.

Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore har alle nasjonale talentprogrammer for å tiltrekke seg gründere, forskere og innovatører til Det fjerne østen for stabil, langsiktig bosetning. Russland er nettopp det mest typiske landet som leder seg stadig mer mot Det fjerne østen. Fra dette synspunktet vil vestlige sanksjoner ikke ødelegge Russland, men vil skape et nytt Russland, som gir opp sine illusjoner om Vesten og gradvis integrerer seg dypere i øst, og finner nyskaping ved å nyte utbyttet av østens fremvekst. 

Forfatteren er professor og lederdekan ved Chongyang Institute for Financial Studies ved Renmin University of China. opinion@globaltimes.com.cn


Noen harde tanker om post Ukraina

19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.

18. juni 2022

(Korrigert maskinoversetting av Terje Valen.)

Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:

  1. Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig.  Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
  2. En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter.  Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.

Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting gå?

I motsetning til Washingtons triumfalistiske uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen.  Enhver langvarig skade på Russland er åpen for debatt.

Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket,  og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.

Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.

I motsetning til optimistiske erklæringer kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.

Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.

Europa oppfatter allerede USA som en fallerende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.

Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.

Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.

Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO  europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge vil dette fortsette?

Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av dollaren som et våpen.

En av de mest urovekkende trekkene ved denne usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i karakteriseringen av Ukraina-krigen.  Vesten har aldri før vært vitne til en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.

Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.

Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.

Dessverre for Washington viser det seg at nesten hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.

Energi: utløser av lavkonjunktur?

Fra Michael Roberts blogg 13. juli 2022. Maskinoversetting korrigert av Terje Valen

Det er forvirring blant vanlige økonomer og beslutningstakere om de store økonomiene er på vei mot en lavkonjunktur, eller allerede er i en lavkonjunktur; eller vil unngå den helt.  Flertallets syn, i hvert fall i USA, er sistnevnte.  De med dette optimistiske synet argumenterer for at selv om inflasjonsrentene er høye, vil de begynne å falle det neste året, slik at den amerikanske sentralbanken unngår å øke styringsrentene for mye, opp til det punktet hvor den kan begrense investeringer og utgifter til forbruk.  Samtidig er den amerikanske arbeidsledigheten svært lav og «arbeidsmarkedet» fortsatt sterkt.  Et slikt scenario antyder neppe en resesjon.  Hvem har hørt om en nedgang der det er full sysselsetting?, ifølge argumentet.

På den annen side er det pessimistiske synet at de store økonomiene allerede er i en lavkonjunktur som til slutt vil bli erkjent.  Ser vi på modellene som måler ulike aspekter ved den økonomiske aktiviteten, ser det ut til at de store G7-økonomiene har nedgang i andre kvartal i år. Atlanta Fed Now-modellen setter nedgangen i USAs BNP til en årlig rate på 1,2%.

Og euroområdets ukentlige tracker antyder også sammentrekning av omtrent årlig rate på 1% der.

Er det mulig å ha en lavkonjunktur og et stramt arbeidsmarked samtidig? Amerikansk BNP falt reelt sett med -1,5 % årlig rente i første kvartal og ser ut til å gjenta det i andre kvartal.  Det er en «teknisk resesjon», som det kalles.  Men arbeidsledigheten er 3,6 %, nær rekordlave nivåer, og det har blitt skapt i gjennomsnitt 380.000 arbeidsplasser hver måned de siste fire månedene.

De ekstremt godt betalte økonomene i investeringsbanken, Goldman Sachs, prøver å forene disse avvikende indikatorene.  Det er sant, hevder de, at noen BNP-sporingsanslag nå anslår negativ BNP-vekst i andre kvartal, noe som vil utløse tommelfingerregelen om at to fjerdedeler av negativ vekst utgjør en resesjon. Men de påpeker at indikatorene på sysselsetting, reell personlig inntekt mindre overføringer og bruttonasjonalinntekt alle har fortsatt å øke.  Og de finner det «historisk uvanlig at arbeidsmarkedet er så sterkt som det er i dag, selv helt i begynnelsen av en lavkonjunktur. Spesielt har lønningene i utenom jordbruk vokst omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.  Lønningene i jordbruk har, ut fra årsberegning, vokst med 3,0 % de siste tre månedene og 3,7 % de siste seks, omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.

Men Jan Hatzius, sjeføkonom i USA hos Goldman Sachs, sa at det er «ingen tvil om at en nedgang i arbeidsmarkedet er i gang», og la til at «ledige stillinger avtar og oppsigelser øker, arbeidsløshetstrygd stiger, ISM-sysselsettingsindeksene i industri og tjenester har falt til lavkonjunktur-nivåer, og mange børsnoterte selskaper har kunngjort ansettelsesfrys eller avmatninger».  Det tyder på at arbeidsledigheten er en etterslepende indikator når en nedgang kommer. Faktisk ville det være i tråd med en marxistisk analyse av nedturer. For først avtar lønnsomheten, særlig i produktivsektoren og deretter overskuddet totalt sett. Dette fører til fall i investeringene i selskapene og deretter permittering av arbeidskraft og redusert lønn.

G7-økonomene innrømmer at batteriet av økonomiske indikatorer, som de ser på, nå antyder en negativ utvikling de siste månedene.

G7 konkluderer med at det er 30 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon i løpet at et år, men 48 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon neste år – det er med andre ord mer eller mindre sannsynlig innen 2023, men ikke ennå.  For dem «har vi ingen resesjon i vår basislinjeprognose, men vi venter fortsatt godt under konsensusveksten og ser økt resesjonsrisiko.»

Som jeg har referert til i flere tidligere poster, hvis statsobligasjonens «avkastningskurve» inverterer, er det en relativt pålitelig indikator på en fremtidig lavkonjunktur.  «Rentekurven» måler forskjellen mellom renten opptjent på en statsobligasjon med for eksempel ti års levetid eller løpetid og renten på en obligasjon på bare tre måneder eller ett år.  Normalt forventer noen som investerer i en langsiktig obligasjon en høyere rente fordi pengene deres ikke vil bli betalt tilbake på lengre tid.  Så rentekurven er vanligvis positiv, det vil si at renten på den langsiktige obligasjonen er høyere enn på den kortsiktige obligasjonen.  Men noen ganger går det omvendt fordi obligasjonsinvestorer forventer en resesjon og dermed setter pengene sine inn i langsiktige statsobligasjoner som den sikreste måten å beskytte pengene sine på.  Så avkastningskurven «inverterer». 

Når det skjer og kurven blir omsnudd, ser lavkonjunkturen ut til å følge innen et år eller så.  Den amerikanske statsobligasjonskurven for 10 år-2 år er nå invertert.  Forrige gang det skjedde var i 2019 da de store økonomiene så ut til å være på vei mot en nedgang uansett, like før COVID-pandemien.

Den skremmende tanken for amerikansk økonomi er at hvis inflasjonen holder seg høy og arbeidsledigheten holder seg lav, kan det ta to nedgangskonjunkturer å drepe inflasjonen og knuse arbeidsplasser, det endelige målet for Fed og myndighetene.  Det var det som skjedde mellom 1980-82 – en dobbel-dip nedgang.

Dette gjelder den amerikanske økonomien, der oppgangen fra COVID-nedgangen har vært størst blant de store økonomiene – selv om det ikke sier for mye.  Situasjonen er mye verre i stillestående Japan (se min siste post) og i Europa der Russland-Ukraina-krisen fører til en stor energikrise.  Faktisk ser krigen og sanksjonene mot Russland ut til å utløse en nedgang av store proporsjoner i eurosonen .

Russisk gasseksport er allerede ned med en tredjedel fra et år siden, og bare 40% av rørledningskapasiteten i Nord Stream1 brukes.  Når vinteren nærmer seg, vil etterspørselen etter gass i Europa dobles, noe som fører til en alvorlig mangel for industriell produksjon og oppvarming av boliger. Det alene kan trekke eurosonens økonomi ned med 1,5-2,8 % av BNP, ifølge noen anslag.  Og en kraftig oppgang i prisen på naturgass olje vil kunne drive inflasjonen helt opp i tosifrede tall innen midten av vinteren.

Hovedrørledningen for russisk gass til EU gjennom Ukraina er for tiden nede for ti dagers vedlikehold. Men hvis Russland bestemmer seg for at Nord Stream1-rørledningen ikke skal bringes tilbake på nettet – helt eller delvis – kan ting bli mye verre.

Russland selger nå mer olje enn før de invaderte Ukraina.  Så Russlands overskudd på driftsbalansen vil trolig være over 160 milliarder dollar (mer enn 3,5 ganger året før), med mer olje solgt til Kina og India for å kompensere for fallet til Europa.

Men det som kan utløse en enda dypere resesjon i Europa og globalt, ville være om G7/NATO-landene går videre med sin plan om å innføre pristak på russisk olje.  Den eneste måten G7 ser hvordan man kan få ned oljeprisen og frata Russland oljeinntektene for å finansiere krigen, er å prise russisk olje.  Grensen vil antagelig bli satt mellom kostnadene ved å produsere Urals (si $ 40 / fat) og den nåværende rabatterte salgsprisen på $ 80 / fat.

Denne planen kommer imidlertid ikke til å fungere.  Land som India, Kina, Indonesia og en rekke andre kommer ikke til å bli med i et kartell som straffer seg selv enten de liker Russland eller ikke.  Gitt at tilbuds- og etterspørselsbalansen i de globale oljemarkedene er svært stram, vil det å slå ut hele eller deler av russisk produksjon medføre at de globale prisene øker kraftig.  Og Russland kan godt gjengjelde ved å stanse all oljeeksport til enten EU eller alle aktørene i cap-ordningen.  Videre vil ordningen med å bruke fraktforsikring for å håndheve grensen på russiske laster bety at både Russland og noen konsumerende stater vil sette opp sine egne statssponsede forsikringsordninger (som Kina gjorde med Iran og som det russiske nasjonale gjenforsikringsselskapet gjør for russisk sjøfrakt nå).

Langt fra å tvinge Russland til å underkaste seg NATO-krav, er det mer sannsynlig at oljepristaket vil drive oljeprisen til nær 200 dollar per fat.  Det ville utløse en global nedtur.  Den tyske sentralbanken, Bundesbank, regner med at det reelle BNP i Tyskland kan stupe så mye som 4-5% pts fra sin tidligere vekstrate.

Ikke rart euroen har falt til nær paritet med amerikanske dollar i valutamarkedene, det laveste nivået siden 2002.

Rekordhøye energipriser, raskt stigende renter og fallende fortjenestemarginer blant de fleste selskaper (ned 6 % det siste året) gir nedgangstider. Se innlegget mitt: https://thenextrecession.wordpress.com/2022/06/10/the-scissors-of-slump/

Sentralbankene planlegger for tiden å heve sine «styringsrenter» med om lag 2-4 prosentpoeng det neste året.  Det er ikke mye sammenlignet med det som ble gjort for å kontrollere inflasjonen tilbake i 1979-81.  Men inflasjonen var mye høyere da.  Det vil trolig fortsatt være nok til å stoppe opplån til produktive investeringer og husholdningsutgifter.  Boliglånsrentene vil stige for å presse boligmarkedet.

Det viktigste er at stigende globale renter trolig vil provosere frem enda flere gjeldskriser i det globale sør.  Samlet gjeld i disse fattige landene er allerede på rekordhøyt nivå med gjennomsnittlig 207 % av BNP. Statsgjelden, på 64% av BNP, er på sitt høyeste nivå på tre tiår, og om lag halvparten av den er denominert i utenlandsk valuta, og mer enn to femtedeler holdes av utenlandske investorer som kan trekke seg ut. Om lag 60% av de fattigste landene er allerede i, eller med høy risiko for, gjeldsproblemer. Dette har allerede ført til sammenbruddet av den srilankiske økonomien og fjerningen av den korrupte regjeringen der.

Og som jeg har skissert i mange tidligere poster, er bedriftsgjelden i de store avanserte landene også på et rekordhøyt nivå, der så mye som 20% av selskapene har en inntekt som ligger under kostnadene ved å betjene gjelden sin – de såkalte «zombie» -selskapene.   Dette er fortsatt en tikkende tidsbombe for en nedsmelting av foretaksgjeld.  Og nedtellingen tikker nærmere null.

USA-imperialismens enorme tilbakeslag

Dei som enno ikkje har lese «Fellesuttalelsen fra Russland og Folkerepublikken Kina av 4. februar 2022» må ta seg tid til det. Det er ikkje mogleg å forstå kva som no skjer verda utan å lese den uttalen. Her skal eg sjå på ein periode og komme med nokre kommentarar til den.

«Russland og Kina står imot forsøk fra eksterne styrker på å undergrave sikkerhet og stabilitet i sine felles tilstøtende regioner, har til hensikt å motvirke innblanding fra ytre styrker i suverene lands indre anliggender under ethvert påskudd, motsette seg fargerevolusjoner og vil øke samarbeidet i de nevnte områdene.»

Denne uttalen saman med nokre andre fakta viser at USA no har lide sitt største nederlag nokon sinne i arbeidet sitt for å vere eineherskar i verda. Under her ser du ei oversikt over USA sine kommandoområde i verda. Etter 2. Verdskrigen var USA sin politikk på det eurasiske kontinent å hindre at Sovjet-Unionen si innflyting vaks (containment) og å hindre at nokon makt på dette kontinentet fekk vekse seg så sterk at det kunne truge overherredømmet til USA. Ein viktig del av denne strategien var å få innflyting bland landa sør for Sovjet-Unionen. Difor oppretta USA ein ny geografisk kommando, CENTCOM, i 1983, for å drive undergravingsarbeid der ved å mobilisere muslimane for å svekke fienden sin. Dei to tidlegare geografiske kommando-områda var EUCOM og PACOM (begge oppretta i 1947). Då Sovjet-Unionen hadde gått i oppløysing steig ambisjonane og målet blei å ta kontroll over dei tidlegare Sovjet-republikkane, som i hovudsak låg langs den gamle Silkevegen, og innanfor CENTCOM-området. USA kom utover på 1990-talet og seinare ganske langt med å sette denne planen ut i livet. Det som no har skjedd, og som sitatet ovanfor viser, er at USA no er stengd ute frå dette området.

Men der er ikkje alt. Dei er og stengd ute frå Iran. I røynda er det no berre Den arabiske halvøya, Israel, Jordan, Libanon og Pakistan som er under noko innflyting frå USA. USA har mist eit hovedområde i den strategien som blei utarbeidda å 1990-talet og følgt opp seinare.

Men dette er ikkje alt. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing gjekk også USA over frå containment-politikken til rollback-politikken for å få alle landa vest for Russland under sitt herredømme. Den utpeikte sona som USA måtte spesielt måtte ha kontroll med i Europa for å sikre den vestlege delen av Eurasia for seg, var Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina.

Når no Russland endeleg set foten ned for framrykkinga til USA austover og nektar Ukraina medlemskap i NATO, så er det et kraftig slag mot USA sine planer om å ha full kontroll her, slik dei tenkte at det skulle gå etter det kuppet dei organiserte der saman med dei viktigaste nazi-organisasjonane i landet i 2014.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Ovanfor ser du ei skisse frå Brzezinski si bok The Grand Chessboard – American Primacy and its Geo-strategic imperatives frå 1997. Her har Brzezinski teikna inn dei nykkelområda som USA må ha kontroll med, for å sikre hegemoniet sitt over euro-sida av Eurasia.

Men det er heller ikkje nok med det. Gjennom den siste tida har både Frankrike og Tyskland lagt seg på ein annan linje enn USA i Ukraina-konflikten. Macron inngår ein stor økonomisk samarbeidsavtale med Kina som stør Russland fullt ut i Ukraina-saka, og legg vekt på å finne ei løysing som også Russland kan godta. Frå Tyskland blir det gitt klart signal om at medlemskap i NATO ikkje kjem på tale no, og kanskje aldri. USA har blitt så svakt at det er mogleg for vasallane å ikkje følgje «keisaren» slavisk.

Heile spelet til Biden når det gjeld Ukraina er berre for å dekke over at USA ikkje kan gjere noko for å motstå realiteten i kravet om at Ukraina ikkje skal inn i NATO. Leiinga i Ukraina er full av illusjonar om kva dei kan få til og kva verkeleg hjelp dei kan få, sjølv om NATO-sekretær Stoltenberg som vanleg har funger som «his master’s voice» og sagt at NATO ikkje kjem til å gripe inn militært om Russland skulle annektere heile landet. Men det har ikkje Putin nokon plan om. Han har sagt kva planen er – ein skikkeleg sikkerhetsavtale i Europa som også tar omsyn til Russland sine sikkerheitsbehov like ved sine eigne grenser og ikkje berre dei til USA, som ligg nokre tusen mil unna.

Alt i alt er foten no sett ned for USA sine planar om verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent. Dette kjem berre av at USA no har blitt så veikt på alle frontar, også dei militære, at dei ikkje lenger kan krige og true seg til alt dei ønskjer. Og det er bra for verda. Også norske politikarar må etter kvart innrette seg etter denne nye verdsordenen.

Terje Valen, måndag 21. februar 2022.

Vinden har snudd

Det skjer no store og raske endringar i verda. Eit teikn på dette er at Russland har sett foten ned for vidare utviding av det som amerikanske strategar har kalla USA sitt strategiske, europeiske bruhovud for å kunne erobre heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Det er ikkje tilfeldig at dette kjem no. I dei siste åra har vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att, med nytt høgdepunkt under konferansen for å feire 60-årsdagen for opprettinga i Beograd, der rørsla blei starta i si tid. I ei utsegn etter møtet av dei 105 statane som deltok blir det vist til at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og det er særleg Kina si rolle i rørsla som har ført til dette. På møtet blei det understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og for at innhaldet i FNpakta må følgjast av alle. Og kritikken mot dei som tar seg til rette i andre statar var klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. Denne utsegna blir no studert av leiarane i alle statar og politiske og sosiale rørsler i heile verda. Alle bør lese ho. Kva går fram av denne utsegna? Ho varslar ei ny tid når det gjeld berekraftig utvikling i verda. Dei to statsleiarane gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent er eit lukka kapittel og at USA sin verdsdominans også er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane av det ved å gi opp dette som målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Og dei slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Med det understrekar dei den nye realiteten i verda. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet. Når forsvaret si etterretningsteneste og «Nasjonal sikkrehetsmyndighet» i Klassekampen i dag snakkar om «trusler i øst» så er det sjølvsagt truslar mot USA sitt verdsherrevelde dei snakkar om. Dei har enno ikkje forstått at tida no er inne også for vasallstatane under USA til å gjere opprør mot keisaren dersom vi skal kunne skape fred i Europa og verda.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle har  sett at USA-dominans med hjelp frå organ som dei har tatt kontroll over, FN, Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken, NGOane har ført til stort elende for dei landa som har blitt utsett for det. Dessutan ser alle at det såkalla demokratiet som USA seier dei kjempar for, i landet sjølv er eit reint oligarki der politikarane er kjøpt og betalt av storfinansen. Dessutan ser dei at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Mot dette set Putin og Xi Jinping opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens  og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Denne bombinga føregjekk mot eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det var derfor utanfor sjølve målet med NATO som ein forsvarsallianse og innleie epoken det NATO blei ein aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart utforma og nedskriven i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og nedfelt i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Ein politikk som Obama dessverre prøvde å følgje opp – med fryktelege resultat for dei som vart angripen. Då Trump ville nærme seg Russland vart han angripen med alle krefter av leiarane i det demokratiske partiet, og måtte gje opp det. Han var samstundes så dum at han gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden prøver å følgje opp begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Derfor snur vinden no. Viss vi kan følgje opp det Putin og Xi Jinping varslar i utsegna si, så opnar det seg faktisk eit stort rom for fredeleg utvikling  verda. USA, verdas folks fiende nummer ein for tida, USA, må vende tilbake til seg sjølv og satse på å skape gode tilhøve for sitt eige folk i staden for å bruke sine enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Også for det norske folket og den norske regjeringa er det viktig å skunde på denne utviklinga. Og først bod no er å hindre at USA klarer å provosere fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Klassekampen går i «baret»

Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.

Ettersom mitt innlegg i Klassekampen om dette har fått et tilsvar som forsvarer kritikken mot Kina, har jeg laget en utvidet versjon av forrige innlegg på denne bloggen for å vise til flere kilder som har undersøkt denne kritikken nøye.

Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik  LA Times forklarte in 2016.

Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.

Det såkalte tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central Intelligence Agency (CIA) i USA.

En artikkel publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall. Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina. Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av USA.

WUC, med hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut av Uyghur American Association (UAA) og NED.  UHRP ble grunnlagt av UAA i 2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019,  ifølge Grayzone.

Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.

En annen stor undersøkelse av en av de mest sentrale rapportene er gjort av The Transnational Foundation for Peace & Future Research 6. august 2021.

Enkeltpersoner har også gått beskyldningene mot Kina etter i sømmene.

Fra land i den alliansefrie bevegelsen finner vi også meninger om saken.

Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende. Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.

For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.

Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.

Terje Valen, torsdag 10. februar 2022.


USAs og NATOs avleggse geo-politikk

De grunnleggende trekkene ved USA og NATO sin geo-politikk har en lang historie og siste versjon ble utformet mot slutten av 1990-tallet på grunnlag av en analyse av hvordan styrkeforholdet mellom viktige stater ville utvikle seg i løpet av mer enn en generasjon. Analysen er nedfelt i Brzezinskis bok The Grand Chessboard fra 1997.

Brzezinski hevdet at det langsiktige målet med USA sin geo-politikk var å hindre kaos på eurasiske kontinent ved å få til et samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USAs ledelse. For å klare dette måtte en hindre at det vokste frem stater i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. En regnet i 1997 med at dette kunne gå ganske greit. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløst og USA hadde hatt stor fremgang med å komme seg inn i de tidligere sovjetrepublikkene i sør. Samtidig så det da ut til at Russland ville ta lang tid på å reise seg som en stormakt igjen, om de noensinne kom til å klare det. I tillegg mente en at Russland under Jeltsin ville være åpen for det nyliberale systemet som USA og andre vestlige land jobbet med å innføre der. Dessuten var den økonomiske utviklingen i Kina kommet ganske kort, og landet hadde åpnet opp for utenlandske investeringer.

I USA regnet en da med at også Kina ville nærme seg det amerikanske økonomiske systemet. Dermed ville det være mulig å opprette forbindelser både med Russland og Kina som ville sikre USA-dominans på det eurasiske kontinent. Avtaler med Iran ville og være mulig å få til. Lederne i USA regnet det også som usannsynlig at Russland og Kina ville kunne finne sammen, eller at Iran og India også kunne slutte seg til et slikt samarbeid. Dermed mente de at USA ville kunne beholde grepet om området vest for Kina og sør for Russland. Finansieringen av Taliban i Afghanistan og den seinere amerikanske okkupasjonen var en del av denne strategien.

En viktig del av USAs strategi var å utvide østover det som de kaller USAs brohode i Eurasia, nemlig de europeiske landene som er med i NATO og EU. Brzezinski er helt klar på at disse landene er USAs brohode og vasaller. Og det har han selvfølgelig rett i. Denne utvidingen ville ikke være så vanskelig fordi Russland var svakt og ledelsen der ganske USA-vennlig. Vi kan si at opp til nylig har dette gått etter planen.

I disse dager kan det være verd å minne om at Brzezinski i nevnte bok også legger frem et lengre løp for USA sin geopolitikk i Europa. Den ene delen er stadig utvidelse av NATO og EU østover mot Russland og den andre er at han særlig peker ut fire nøkkelstater der USA må beholde og skaffe seg hegemoni. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Arbeidet med USA undergravingsarbeid og  kupp i Ukraina med regimeskifte der ble trappet opp fra denne tiden.

Seinere ble det fulgt opp av, for eksempel, de svært dødelige sanksjonene mot folket i Irak som førte til at mer enn 550 000 barn døde. Da Madeleine Albright seinere sa at det var verd det, fikk vi et uhyggelig, feminint glimt av aggressoren USA. Antallet barn som døde var en tiendedel av antall jøder som ble drept under nazistene, og i Irak var de drepte bare barn. Det minner om ånden fra folkemordet på indianerne – som også var verd det.

Et typisk tegn i tiden var en uttalelse fra Thomas Friedman, spesialrådgiver for utenriksminister Madeleine Albright under Clinton-administrasjonen. Han uttalte: «For at globaliseringen skal fungere, må ikke USA være redd for å handle som den supermakten den virkelig er […] Markedets usynlige hånd fungerer aldri uten en synlig knyttneve. McDonalds kan aldri vokse uten McDonnel Douglas, produsenten av F-15 flyene. Den hånd som sikrer den internasjonale sikkerheten for Silicon Valleys teknologi heter hæren, flyvåpenet, marinen og USAs marinejegere».[i] Dette var under opptrappingen til aggresjonen mot Jugoslavia som har blitt fulgt opp med mange lignende.

Tidligere FNs spesialutsending for retten til ernæring, og visepresident i Den rådgivende komité til FN om menneskeretter, Jean Ziegler, sier det slik: «Med sammenfallet av det sovjetiske imperiet i august 1991, forsvant situasjonen der det var to poler på planeten for statene. På ruinene av den gamle verden ble det skapt et nytt tyranni: det som oligarkene i den globale finanskapitalen utøver.»[ii] Og som han påpeker andre steder, så hører de fleste av dem hjemme i USA.

Vurderingene til disse oligarkene og deres talspersoner, med Brzezinzki som fremste talsmann, inneholdt vesentlige feilvurderinger. Et viktig grunn til at feilvurderinene fortsatte og fikk slike store konsekvenser var at Brzezinski fikk svært stor påvirkning på Barak Obamas utenrikspolitikk. Under starten av Obamas valgkamp i 2008 ga Brzezinski ut sin siste svært innflytelserike bok, Second Chance, der han kritiserer presidentene Bush sr, Clinton og Bush jr for at de ikke hadde klart å sette hans geo-strategi ut i livet og klart å skape et system med varig amerikansk overherrdømme i Eurasia. Nå var det opp til Obama å klare dette ved å opparbeide gode forhold til Europa og Kina, og så isolere og om mulig destabilisere Russland. De mislykkete planene for USAs herredømme på et eurasiske kontinent skulle nå sikres gjennom utvidelse av NATO mot øst. NATO-medlemskap for Ukraina ble sett på som helt nødvendig for at USA skulle oppå sitt mål, og alle forsøk fra Russland på å beholde sin innflytelse i Ukraina skulle brennemerkes som imperialisme. Så for de som er tilhengere av USAs og NATOs avleggse geopolitikk er kampen om Ukraina avgjørende for at USA skal kunne nå sitt mål om å beherske Eurasia. De store feilvurderingene som denne strategien bygger på gjør nå at denne strategien allerede har spilt fallitt. Derfor kan Russland endelig sette foten ned for videre USA/NATO-ekspansjon østover. President Donald Trump hadde forstått dette, men det demokratiske partiet sin frenetiske kamp mot hans forsøk på å komme Russland i møte, stanset forsøket. Så kom demokratenes Biden og fortsatte ut fra Obamas avleggse strategi.

I etterordet til 2016 utgaven av The Grand Chessboard ser vi at Brzezinski fremdeles har flere feile vurderinger av tiden etterat førsteutgaven kom ut. Men en ting har han rett i når han til slutt i etterordet skriver «I dag trenger ikke lenger verden et Amerika som er tilfreds med å gå inn i ensidige kriger, men en global supermakt som innser den forgjengelige naturen til dens enestående førsteplass og derfor søker å utvikle en mer multipolar verdensorden. Mens landskapet har endret seg har USA fremdeles en strategisk misjon.»

Så skal vi se på de alvorlige feilvurderingene som USA nå «lider» under.

Feilvurdering 1 – Kinas vekst

En av de viktigste var vurderingen av den økonomiske utviklingen i Kina. Her tenkte en at det ville ta mer enn en generasjon, og sannsynligvis en god del mer, før landet hadde klart å komme opp på et nivå som kunne gjøre det til en utfordrer for USA. Brzezinski skrev dette i boken sin og uttalte det samme i et intervju med en tysk avis så seint som i 2001. Denne feilvurderingen var forståelig ut fra lederne i USA sitt syn på kinesernes evner til å klare det samme som hadde gjort USA til en stormakt fra siste del av  1900-tallet og fremover til 1. verdenskrig, og en supermakt i løpet av 2. verdenskrig, nemlig en svært rask industrialisering. Brzezinski legger vekt på dette momentet når det gjelder fremveksten av USA som en verdensmakt.

Men fra omtrent 2004 skjedde det ting ganske raskt som endret dette bildet. I 1990 hadde Kina 1 bedrift på Fortunes liste over verdens 500 største. Det hadde økt relativt sakte frem til 2003 da vi fant rundt 10 bedrifter på listen. Men fra da av tar produksjon og økonomisk utvikling i Kina av i et tempo og et omfang som ikke har vært sett før i historien, langt raskere enn det som skjedde i USA tidligere. I 2021 hadde landet 143 på listen over verdens 500 største foretak – rundt 130 på fastlandet og litt over 10 på Taiwan. Flere av foretakene på Taiwan har også anlegg i fastlands-Kina. Gjennom handel med de fleste land i verden og en mengde avtaler, med det nye silkevei-beltet i sentrum, hadde Kina da kommet lenger på 20 år enn strategene i USA hadde trodd de ville klare på over en generasjon, om det i det hele tatt kunne være mulig. Det ironiske er at flytting av bedrifter fra USA og Europa til Kina hadde gjort dette mulig.  

Da Kina under Xi Jinping, fra 2013, også gjorde det klinkende klart at landet ikke ville slippe den politiske kontrollen over den kapitalistiske sektoren, men satse på å bygge et velstående sosialistisk samfunn innen 2049, hadde hele den amerikanske strategiske tenkningen sprukket.

Hvis det stemmer at Kina nå vil utvikle seg videre i en sosialistisk retning, så er det svært viktig for å forstå forholdet mellom Kina og USA nå. Fordi USA er i kapitalismens imperialistiske fase[iii] og samtidig i tilbakegang i forhold til Kina, så vil Lenin sin analyse om at den oppstigende makten vanligvis starter krig for å vinne territorier fra den synkende makten, ikke være relevant. Når Kina nå, sammen med hele den alliansefrie bevegelsen, satser på å erstatte USAs regelbestemte orden med virkeliggjøring av FN-pakten, så er det et godt tegn på at Kina vil fortsette å holde seg unna den type aggresjon som vi hele tiden ser at USA står for. Vi skal også merke oss at Russland er med på den alliansefrie siden.

Feilvurdering 2 – Russlands gjenkomst

Den andre store feilvurderingen var oppfatningen av utviklingen i Russland. I 1997 og fremdeles i 2001 var Russland fremdeles fullstendig nede for telling etter de forferdelige 1990-årene der landet ble røvet og økonomien ødelagt av Jeltsins oligarker og deres nyliberale hjelpere fra Vesten. Men etter at Putin kom til makten rundt 2000 begynte dette å endre seg, og fra 2004 var det blitt ganske klart. Putin tvang oligarkene ut av politikken og begynte det vanskelige arbeidet med å få i gang økonomien i Russland igjen. Tross enorme vansker gjorde Russland da store fremskritt og kunne hevde seg som stormakt igjen på 2010-tallet. Det viktigste tegnet på den nye styrken var den militære hjelpen til Syria i kampen mot USA og de vestlige landenes stedfortrederkrig som ble drevet ved hjelp av jihadister og kompradorer,[iv] europeiske vasaller og allierte i land som Saudi-Arabia og Tyrkia.

Feilvurdering 3 – samarbeid Russland – Kina osv.

Den tredje store feilvurderingen var at Russland og Kina ikke ville finne frem til et samarbeid. Dette har slått helt feil. Og det ironiske er her igjen at det er USAs egne handlinger som har gjort dette samarbeidet nødvendig og har fremskyndet det. I tillegg kommer nå at samarbeidet mellom Kina og Iran stadig utvikler seg og at det er på gang et samarbeid mellom Russland og India som også kan føre dette landet inn på en samarbeidskurs med Kina igjen. Denne utviklingen, sammen med byggingen av den nye silkeveien gjør også at USAs dominans i området sør for Russland står for fall. Det mislykkete kuppforsøket fra USA og Tyrkia i Aserbajdsjan, viser dette. Det er mye som tyder på at flere amerikansk drevne regimeendringer ikke vil finne sted og at de fleste regimer vender seg bort fra USAs regime og inngår samarbeid med Kina og Russland. USA og vasallene sin bruk av NGOer, såkalte ikke-statlige humanitære organisasjoner, er også avslørt av den alliansefrie bevegelsen for lenge siden,[v] selv om folk i Norge blir holdt uvitende om dette. Det gjør at vi hele tiden hører på NGOenes feilinformasjon om tilstanden i verden, og blir hindret i å få et korrekt bilde av utviklingen. Historien om de hvite hjelmene er et skrekkeksempel.

Feilvurdering 4 – vasallene lider

En fjerde feilvurdering er at USA sin politikk for verdensherrevelde også rammer vasallene og noen av dem ganske kraftig. USAs frenetiske kamp mot at Russland skal få legge en gassrørledning som kan redde Tyskland og Europa fra en enorm industridød, er et typisk eksempel. Et annet er presset for å holde opp militære styrker som landene selv ikke har behov for, men som i hovedsak skal tjene USAs behov. Eksempler er norske kjøp av F-35, norske soldater i tjeneste under USAs aggresjonskriger, norske krigsskip tjeneste for USA, og kraftig nedbygging av nasjonalt forsvar. Fremfor alt hindrer det fruktbart samarbeid mellom Russland og Europa, noe som alle involverte vil tjene på. Nå har også det mislykkete forsøket på regimeendring i Hvite-Russland vist at det blir satt en stopper for den videre utvidelsen av EU og NATO østover. Det som skjer i forbindelse med Ukraina etter at USA sørget for et regimeskifte der i 2014, viser det samme. Nå er det foten ned for videre utviding av USAs brohode i Europa.

Feilvurdering 5 – hatet mot Vesten

En femte feilvurdering (og den er svært stor og til dels ganske ukjent i Norge) er mangelen på forståelse for hvor stort hatet mot USA (og Vesten) er i store deler av den alliansefrie bevegelsen i verden, og kanskje spesielt i Latin-Amerika. Dette har gitt seg uttrykk i at den USA-dominerte handelsorganisasjonen, OAS, bare har kontorer i 17 latinamerikanske land til tross for at de på sin internettside oppgir 34 medlemmer, mens Community of Latin American and Caribbean States (CELAC), som ble opprettet i 2011 som en motvekt mot USAs dominans og der USA og Canada ikke er med, har 32 medlemmer. Disse holdt sitt siste toppmøte i Mexico i 2021.

Den alliansefrie bevegelsen har også frisknet til. Den feiret sitt 60årsjubileum i Beograd (der bevegelsen ble grunnlagt) høsten 2021, med 105 stater til stede, pluss FNs generalsekretær. I sitt sluttkommuniké krever de at statene i verden må leve opp til FNs charter og at statene må respektere hverandres suverenitet. De slår også fast at med Russland og Kina med på laget, står de nå svært sterkt i verden med dette kravet.[vi] Utenriksministeren i Nicaragua har understreket det samme i et lengre intervju etter det siste valget der, da Nicaragua meldte seg ut av OAS.[vii]

Strategene i USA har heller ikke forstått hvor hatet de er i Afrika, der det nå er en bølge av opprør for å komme ut av grepet på USA og tidligere kolonistater. Jean Ziegler, sammenfattet det hele i sin bok fra 2008 La haine de de l’occident, (Hatet mot Vesten). Her gjennomgår han den fryktelige kolonihistorien og følger det opp med historien frem til vår tid, med en mengde konkret eksempler. Noen har bedømt hele denne historien som Vestens fascisme i de dominerte landene.[viii] Reelt sett har menneskerettene stanset ved de vestlige landenes grenser og for resten har det vært folkemord, utbytting, sult, elendighet samt opprør og kriger mot overmakten som har blitt slått ned gang på gang. Og det fortsetter frem til nå, med det enorme antallet mennesker som sulter og dør unødig på grunn av at de ikke slipper ut av Vestens klør. I dag er disse klørne i hovedsak USA sine, men også gamle kolonistater gjør sitt. Så langt Ziegler. De alliansefrie statene har grundig gjennomskuet USAs propaganda om at de jobber for menneskeretter og kvinnefrigjøring i verden. De vet at det er et skalkeskjul for rein imperialisme.

Feilvurdering 6 – USAs hybris

Den siste feilvurderingen jeg tar opp er nok den viktigste. Det er det som Mood kaller hybris etter de gamle grekere. Det vil si å overvurdere seg selv ut over alle mål. Noe som også fører til undervurdering av andre. Det betyr at de herskende i USA handler ut fra et feil bilde av realiteten i verden. Og de sprer dette bildet til vasallene sine, som de befaler å svelge det og føre det ut gjennom sine medier. Vi kan gå inn på mange felter, men de tre viktigste er produksjonskapasiteten, handelsforbindelsene og den militære styrken. De siste 20 årene har Kina på mange måter overtatt den industrielle rollen til USA og blitt «verdens verksted». På grunnlag av dette har de utviklet et enormt nett av handelsforbindelser på grunnlag av de fem prinsippene for sameksistens mellom stater. (1) Gjensidig respekt for hverandre sin territoriale integritet og suverenitet, (2) gjensidig ikke-aggresjon, (3) gjensidig ikke-innblanding i hverandre sine indre affærer, (4) likestilling og samarbeid for gjensidig nytte og (5) fredelig sameksistens.

Så har vi den militære siden. De nye rakettvåpnene til Russland og Kina har nå gjort at USA sin store flåte av hangarskip må regne med å bli senket hvis de i en krigssituasjon kommer så nært at de kan forårsake skade. Også midler til å sette militær kommunikasjon ut av drift er ganske høyt utviklet. Og begge disse landene har kapasitet til å gjengjelde fiendtlig aggresjon fra USA og NATO med midler som vil ramme angriperne hardt. Dette gjør at de mest aggressive haukene i USA absolutt bør begynne å besinne seg også på dette området.

Resultatene av feilvurderingene

Ut fra disse feilvurderingene har USA fortsatt den nå avleggse geo-politikken som ble skapt på 1990-tallet. Denne politikken blir holdt oppe av reaksjonære krefter i den industriell-militære-mediale-humanitære kompleks og fører til den ene elendighet etter den andre over hele verden. Den kan føre til en stor krig på det eurasiske kontinent, slik USA nå prøver å få til i forbindelse med Ukraina etter at de i 2014 regisserte et kupp der de fikk kastet den lovlig valgte regjeringssjefen ved hjelp av demonstrasjoner organisert av USA sine NGOer og bevæpnete nazi-organisasjoner. Det var mønsteret fra Iran i 1954 som nok en gang ble gjentatt.[ix] At befolkningen på Krim, som var svært nært knyttet til Russland, i denne situasjonen valgte å forlate Ukraina er ikke vanskelig å forstå. Det er også lett å forstå at Russland ikke kunne risikere å måtte legge ned sin eneste marinebase på sin sørgrense, og risikerte at USA  opprettet en base der i stedet. Det var strategisk sett helt utenkelig. USA burde ha forstått at det som skjedde på Krim betød slutten på utvidingen av deres brohode østover fra Europa.

En hel verden lider nå under at strategene i USA ikke har klart å utforme en politikk som samsvarer med den reelle geo-politiske situasjonen i verden. Nemlig at USA ikke lenger kan holde på sitt verdensherrevelde. De som styrer der må gi opp sin målsetning med å ha overherredømme på det eurasiske kontinent. De må innrette seg etter det, begynne å følge folkeretten og FN-pakten og trekke sine styrker tilbake til bak sine egne grenser. Russland og Kina har en slik politikk for sine militære styrker, med unntak for at Russland, på invitasjon, har rykket inn for å hjelpe regjeringen i Syria, noe som er helt innenfor folkeretten. Det siste eksempelet er Afghanistan der USA har stjålet landets utenlandske reserver og kastet det ut i en stor humanitær katastrofe for å få inn sine NGOer, slik at en reell okkupasjon kan fortsette, slik det skjer på Haiti.[x] USAs sanksjoner mot Venezuela dreper også titalls millioner mennesker hvert år. England, USAs sjefsvasall,  sitter på Venezuelas gullreserve, et reint tjuveri slik Englands erobring av verden også begynte.

Internasjonalt kjører nå hele den alliansefrie bevegelsen, der Kina er blitt et viktig medlem, på at FN-paktens ord må overholdes[xi] og at USAs «regelbestemte orden», som de bruker for å ta seg rett til å blande seg inn i alle land i hele verden, må avsluttes. Det er avgjørende for fred i verden at alle lands suverenitet respekteres, og at statene tillates å ordne opp i sine indre anliggender uten å bli presset til å underkaste seg vestlige verdier og systemer. At de slipper den systematiske krigshissende svartmalingen fra USA, med påfølgende politiske aksjoner, som boikott av OL i Kina og lignende.

Det er jo virkelig et paradoks. Man skal boikotte et idrettsarrangement i et land ut fra ganske motsigelsesfylte opplysninger om deres behandling av en minoritet. Man skal altså boikotte i forhold til et land som har brakt over 800 millioner mennesker ut av fattigdom på en generasjon, og dermed gitt disse en grunnleggende menneskerettighet. Mens USA, som er pådrivere av denne «menneskerettighetskampanjen» mot land de ikke kontrollerer, har satt i gang flere ødeleggende kriger ut fra klare løgner om årsaken til aggresjonen sin, har i gang dødelige sanksjoner mot rundt 40 stater. De holder også store deler av restene av sin opprinnelige befolkning i reservater, rasismen mot fargete er fremdeles er skremmende sterk og fattigdommen øker. Det er et land som har en fengselsbefolkning på rundt 2 millioner, stort sett fattige, mot 1,7 millioner i Kina, et land som har nesten en milliard flere innbyggere.[xii] Et land der det er tillatt for finansoligarkiet, i full åpenhet, reelt sett å kjøpe medlemmer av representantenes hus og senatet og de forskjellige statenes valgte organer. Dette er USAs demokrati.

Terje Valen, onsdag 3. februar 2022.


[i] Thomas Friedman i New York Times Magazine, 28. mars 1999.

[ii] Jean Ziegler Retournez les fusils! Choisir son camp (Snu våpnene! Velg side). Ziegler snakker her om de intellektuelle, deres kunnskaper som våpen i kampen mot tyranniet og deres ansvar for å ta stilling og bruke kunnskapene sine på rett side.

[iii] https://www.tvalen.no/2022/02/03/sammenfatning-av-lenin-om-imperialismen/

[iv] https://da.wikipedia.org/wiki/Kompradorborgerskab

[v] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[vi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/rapport-fra-jubileumsmote-i-den-alliansefrie-bevegelsen-hosten-2021/

[vii] https://www.tvalen.no/2022/02/02/intervju-med-venezuelas-utenriksminister-denis-moncada-etter-at-venezuela-forlot-oas/

[viii] Dette ble uttalt av Maurice Duverger i Le Monde 26. desember 1972 i forbindelse med amerikanernes bombing av Haiphong og Hanoi. Sitert i nevnte bok av Ziegler, side 20.

[ix] https://www.wikiwand.com/no/Kuppet_i_Iran_i_1953

[x] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[xi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/viktig-utdrag-fra-fnpakten/

[xii] https://worldpopulationreview.com/country-rankings/incarceration-rates-by-country

Intervju med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, etter at Venezuela forlot OAS

Oversatt av Terje Valen. Tatt fra en lengre artikkel.[i]

Intervju som Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone gjorde med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, 27. november i 2021.

Nicaraguas utenriksminister: Vi motstår en «pandemi av nykolonialisme»

Ben Norton · 27. november 2021 Grayzones Ben Norton satte seg ned for et intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada for å diskutere landets beslutning om å forlate OAS, (Organisasjonen av amerikanske stater) dets forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot amerikansk unilateralisme, og hvordan en antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.

NORTON: Dette er Ben Norton med The Grayzone. Jeg er i Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp ned for et intervju med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om Nicaraguas historiske beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske stater, og andre regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte hvordan Nicaragua er en del av en bevegelse av land rundt om i verden som prøver å skape en ny politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs unilateralisme og sanksjoner.

God morgen, utenriksminister Denis Moncada, takk for intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua forlater OAS. Kan du forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske avgjørelsen?

DENIS MONCADA: Ja, tusen takk Ben, og hilsener også til dine lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet. Jeg vil si at Nicaragua tok denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega tok beslutningen om å si opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en avgjørelse som angår verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til regjeringen for gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til president Ortega og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets verdighet. Fordi vi, i vår utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig kommunikasjon, bilaterale relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi har vært veldig tydelige, og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk innblanding, og heller ikke intervensjoner, som prøver å blande seg inn i landets interne bekymringer.

Og grunnen til at vi har fordømt OAS er på grunn av politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene som er underlagt den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne politikk og opprettholde en permanent politikk for innblanding og intervensjonisme, manglende respekt for det nicaraguanske folkets verdighet. Og det sier virkelig hvorfor Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske folket, og det har blitt krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene og maktene til staten har foreslått og oppfordret presidenten til republikken til å fordømme OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS, suspendere forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til generalsekretæren for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, og sa at nok er nok.

 BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til generalsekretæren for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et «innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.

DENIS MONCADA: Det er ikke et spørsmål om hva jeg synes; det er et spørsmål om hva som er den konkrete, sanne, objektive virkeligheten.

OAS ble konstruert, opprettet nettopp av USA som en måte å påtvinge sine politiske beslutninger, som er definert av politikken til Monroe-doktrinen.

Og da OAS ble opprettet, tror jeg det var kommandør Fidel Castro som beskrev det som «kolonienes departement.» Og virkelig, det konseptet, som allerede har blitt sagt i flere tiår, er akkurat det som definerer OAS.

Og tenk på det, Ben, OAS, hvor ligger det? Den ligger, en, i Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir tatt til fange der, som en fange i USA.

Men i tillegg til å være i Washington, hvor ligger det egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på den andre siden noen kvartaler fra utenriksdepartementet.

Hvis vi til og med forstår den geografiske plasseringen av OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn et århundre siden, sier det tydelig at dette er et amerikansk politisk og diplomatisk instrument, et som støtter de viktigste strategiske beslutningene til USA i forhold til makten og hegemoniet som den prøver å opprettholde over Latin-Amerika og Karibia.

Jeg tror det er den klareste måten å forklare hvorfor OAS ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et strategisk, politisk, diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å samle representantene, nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle statene i Latin-Amerika og Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt Nicaragua, som er nettopp grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at USA der ganske enkelt kan gjøre sine kommandoer og «avtaler», i skremmesitater, slik at de gjør det det nordamerikanske imperiet bestemmer seg for å gjøre med Latin-Amerika og Karibia.

BEN NORTON: Den siste tiden har det vært mye kritikk av OAS, på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på grunn av OAS» rolle i å publisere falske anklager om antatt valgfusk.

Dessuten har vi sett at Juan Guaidó, som aldri har vunnet en eneste stemme for å bli såkalt «president» i Venezuela, han representerer Venezuela ved OAS, i Washington.

OAS sier i sitt charter at det er mot innblanding, og faktisk står det i sitt charter at innblanding i medlemslandenes indre anliggender er et brudd på OAS-charteret.

Så, mener du at OAS bryter sitt eget charter?

DENIS MONCADA: Definitivt. Og det er et interessant element å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på det i teoretiske og konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om charteret stemmer overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare deres suverenitet, deres territoriale integritet, prinsippet om ikke-innblanding i statenes indre anliggender, dersom OAS ikke hadde flere fullmakter enn de som er klart fastsatt i dens charter.

Hvis du ser på det fra et konseptuelt og teoretisk synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen elementer som kan være gyldige. Men den konkrete sannheten, virkeligheten er nettopp [det motsatte]. Du nevnte tilfellet med Bolivia, for eksempel.

Det vil si at når denne politikken faktisk gjennomføres i landene i Latin-Amerika, av folk som forsvarer sine egne rettigheter, utøver sin suverenitet, av selvbestemmelse, beskytter sine historiske og grunnleggende rettigheter, det er det USA ikke liker.

Og det er nettopp da de, på de mest intense måter, fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte regjeringer, legitime, konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.

Og så opptrer figuren til OAS, på veldig aktive måter, og prøver å oppfylle ordrene fra USA.

Hvis det er en progressiv regjering, hvis det er en revolusjonær regjering, hvis det er en avansert regjering som tar en retning for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare seg fra aggressorland, da handler de.

USA beordrer OAS til å handle. Og OAS, vi så allerede nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og få til å styrte president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig, barbarisk, vill måte.

BEN NORTON: Du nevnte at Cuba, den revolusjonære regjeringen på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel Castro sa at OAS er «departementet for yankee-koloniene.» Og Venezuela forlot også OAS for to år siden.

Men mer og mer, det er ikke bare de revolusjonære regjeringene i regionen, men til og med liberale regjeringer, som den argentinske regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også kritisert OAS for statskuppet i Bolivia.

Og i september var det et møte, et toppmøte for CELAC, Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i Mexico City. Du deltok på toppmøtet i Mexico.

Mer og mer er det debatt i Latin-Amerika om at CELAC er et alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene som et alternativ?

DENIS MONCADA: Faktisk dukket CELAC opp nettopp som et alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia, unntatt USA og Canada, som ikke deltar i CELAC.

Det var nettopp visjonen til stats- og regjeringssjefer, og fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et autonomt, uavhengig forum, som svarer på bekymringene, visjonen og de historiske behovene til folket i Latin-Amerika. og Karibia.

Så CELAC er et reelt alternativ til OAS. Og faktisk har land gjort en innsats nettopp for å opprettholde kontinuiteten til CELAC.

Og hver for seg vet vi at USA og andre land, inkludert også land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å stoppe, for å hindre land i å opprette og opprettholde sine organisasjoner som gjør det mulig for dem å ta en annen vei, med en visjon om å styrke deres rettigheter, deres politikk, deres friheter og deres kamp for uavhengighet til forsvar for suverenitet og selvbestemmelse.

BEN NORTON: Tre dager etter valget 7. november her i Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer Act, og innførte senere flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot myndighetspersoner, men også mot institusjoner som Nicaraguas offentlige påtalemyndighet.

Hva synes du om disse sanksjonene?

DENIS MONCADA: Vi anerkjenner ikke ekstraterritorialiteten til lovene som USA godkjenner, enten det er gjennom kongressen eller ratifisert av den amerikanske presidenten.

Dens lover er lover for landet, for staten, men ikke for andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den ekstraterritorialiteten.

Ikke desto mindre er vi veldig tydelige på at vi snakker om det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en annen fasett av hvordan imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med presidenten som godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i andre land.

Dette inkluderer å pålegge ensidige tvangstiltak (sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige, vilkårlige, absurde, og i tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem ikke, vi avviser dem, vi fordømmer dem.

Det er en form for at imperiet fortsetter å utøve den rollen det mener det har i verden, å være dommer, å være en påtalemyndighet, å spille en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har gitt det.

Ikke desto mindre ser vi hvordan det er en slags konsistens i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved å bruke alle dens forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å vedta en resolusjon og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.

Det er derfor Nicaragua, vår regjering, regjeringen til president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en antiimperialistisk politikk, men avmålt.

Og når vi sier antiimperialistisk, er det fordi vi er klare på at de som utøver makt er en liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og med påvirker det nordamerikanske folket selv.

Imperiet er ikke det nordamerikanske folket. Det nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet. Imperiet består av de store organisasjonene, de store økonomiske maktene, industrielle og militære makter, som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte den, plyndre den, kolonisere den igjen.

Og det gjør dette for å opprettholde en livsstil, som ikke er pålagt av det nordamerikanske folket, men snarere av de mektige interessene, gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen til land, på en utrolig, skamløs måte.

BEN NORTON: For tiden bor en fjerdedel av verdens befolkning i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil si at en fjerdedel av menneskeheten bor i land under sanksjoner.

Så er det et forsøk fra sanksjonerte land, som Nicaragua og Venezuela og andre land, på å bygge et alternativ til dette finansielle systemet dominert av USA?

DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp som har pågått i mange tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og systemer, blant dem det internasjonale finanssystemet og den internasjonale orden.

Og Nicaragua er en del av landene som kjemper for å gjøre disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet av nasjoner, og for å omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle systemet, den internasjonale orden generelt, av politiske relasjoner, diplomatiske relasjoner også, og fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.

Det internasjonale samfunnet ønsker virkelig er fred, stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at våre folk, over hele verden, er i stand til å anstrenge seg for å være lykkelige. Det er det hele menneskeheten ønsker og ønsker.

Ingen kriger, ingen konflikter, ingen spenninger, ingen aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt mellom stater, respekt mellom regjeringer, respekt mellom folk.

Og å fortsette å fremme, kjempe mot fattigdom, styrke programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er det menneskeheten ønsker.

Og utvilsomt må vi styrke alle folkeslags felles kamp for å endre systemet.

BEN NORTON: Nicaragua er et av medlemmene i en ny gruppe i FN som kalles gruppen av venner til forsvar av FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela, Cuba, Kina, Russland, Palestina, Eritrea, forskjellige land.

Hva er denne gruppen, og hva er viktigheten av en allianse av land sanksjonert av USA?

DENIS MONCADA: Det vesentlige er å forsvare FN-pakten. Og gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.

Hvorfor FN-pakten? Hvis vi diskuterer FN-reformer og også transformerer systemet, finner du i FN-pakten nettopp de grunnleggende prinsippene som åpner for fredelig sameksistens, respekt mellom stater, oppnå og styrke fred, stabilitet, internasjonal sikkerhet, samarbeid mellom utviklingsland, for å oppnå en omfattende utvikling, for å gjøre alle målene i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling mulig.

Så den gruppen av land mener at vi virkelig trenger å komme sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene, de grunnleggende erklæringene som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives som uavhengige stater, som suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide for å opprettholde, opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle folks rett til å leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig respekt.

Så det er en vennegruppe til forsvar for FN-pakten, som er veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New York og også i Serbia, og har utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.

Kort sagt, det er å holde den viktige saken i gang, den posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet, for å forsvare liv og menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og fortsette å fremme i positiv forstand, i en følelse av ro for hele menneskeheten.

BEN NORTON: Et annet medlem av gruppen av venner til forsvar av FNs charter er Iran. Og du deltok på innsettelsen av president Raisi, Irans nye president.

Hva er viktigheten av forholdet mellom Nicaragua og Iran, og generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er viktig å styrke forholdet mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og progressive krefter her i Latin-Amerika?

DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og regjeringen til president Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder brede relasjoner med hele verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av brorskap, av brorskap, av samarbeid, av solidaritet.

Og verden bør leve, bør dele sine interesser, sine mål, sine behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som ikke bare er Covid-19, men også økonomiske pandemier, politiske pandemier, aggresjonspandemier, pandemier av nykolonialisme.

På dette området styrker og utvider vi vårt forhold til Iran og med andre land i Asia, og også i Afrika. For det er felles interesser, felles visjoner, delte rettigheter mellom land.

Og ved å kombinere våre styrker, samtale, holde dialog, styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale relasjoner.

Vi forlater nå OAS, men vi kommer til å styrke og fortsette å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår kommunikasjon og relasjoner med ALBA-TCP, våre relasjoner med andre organisasjoner, med den alliansefrie bevegelsen, også med FN .

Kort sagt, forholdet til Iran og andre land er innrammet nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke forholdet til alle verdens land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt opp av kommandør Daniel Ortega.

BEN NORTON: I dag i diskusjonen vår er det et tema som knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det er imperialismen. Du nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en antiimperialistisk utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.

I sandinistbevegelsen, hva er viktigheten av dette, av internasjonalisme og antiimperialisme?

BEN NORTON: For noen år siden inngikk Nicaragua en avtale med et kinesisk selskap om å bygge en inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at dette temaet, dette spørsmålet om den inter-oseaniske kanalen, ble et viktig konfliktpunkt i internasjonal politikk.

Vi har dokumenter som viser at USA finansierte opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den inter-oseaniske kanalen. USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen inter-oseaniske kanal.

Så hva er viktigheten av dette prosjektet for Nicaragua?

DENIS MONCADA: Nicaragua har geografiske forhold som har gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge en rute for inter-oseanisk kommunikasjon, det vil si en form for tilrettelegging for internasjonal kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt som en kommunikasjonsvei gjør mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff, og gjøre transporten av forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.

Og vel, det er Nicaraguas rett. Vi bygger en kanal i vårt territorium, suverent territorium, territoriet til det nicaraguanske folket. Og med en visjon om også å dele den geografien for å skape en kommunikasjonsvei som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk kontroll og ledelse.

Byggingen av kanalen fortsetter å gå fremover, med undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på miljøet. Kort sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte, som sier at en stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en inter-oseanisk kanal.

BEN NORTON: For å konkludere, i USA snakker vi mer og mer om ideen om en ny kald krig, det vil si den andre kalde krigen, men denne gangen ikke bare mot Russland, men også mot Folkerepublikken Kina.

I USA handler alt i dag om Russland og Kina. De sier at Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina skapte coronaviruset. Det er mye propaganda i USA om dette.

Og her i Latin-Amerika har vi sett at denne regionen er en del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier: «Latin-Amerika er vårt, og vi vil ikke at Russland og Kina skal ha forbindelser og gjøre forretninger med landene her.»

Så for Nicaragua, hva kan Nicaraguas rolle være i denne såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om denne konflikten mellom Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den andre?

DENIS MONCADA: USA er et imperium. Det har vært et imperium i lang tid. Imperier prøver å forhindre at de forsvinner eller mister hegemoniet. Og de vil bruke alle instrumenter, alle former, for å opprettholde sitt nivå av makt og kontroll.

Og åpenbart prøver de å stoppe andre land fra å utvikle seg, vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i økonomiske og kommersielle termer, i utviklingen av sine folk, i styrking av sine rettigheter, i å ha en stemme på den internasjonale scenen, i å ha mer ansvarlige relasjoner, som ikke er inntrengende på fiendtlig måte, ikke intervensjonistiske, ikke blander seg inn.

Alt dette endrer mentaliteten og oppfatningen av menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen mellom et hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger nasjoner og land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler seg, som løser sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen måte sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin kommersielle utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en veldig respektfull måte, og sin utvikling.

Og bidra, på en ansvarlig og støttende måte, for å tilrettelegge med andre land så vel for en plan for samarbeid, for investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg, for å fortsette å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte, eller svært mye bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet i alle land.

Og det er nettopp på den måten vi unngår massive irregulære migrasjoner, og alle de problemene som folk er bekymret for.

Så kald krig, nei, det menneskeheten trenger er fred, stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.

Det er på grunn av den typen spenninger som skapes av makter som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå ser at beveger seg til Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som virkelig er dumt.

Så det er en krig ført av én makt, kombinert med maktene i Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll over verden, sitt hegemoni, og for å prøve å hindre andre land i å gå videre, fra å utvikle seg, fra å ha en ansvarlig statspolitikk og dele med menneskeheten sin utvikling, sin fremgang og gå retning av å fremme utviklingen av folkene på en måte som er fredelig, vennlig og samarbeidende, til gjensidig nytte for disse landene som utvikler seg selv og landene som er på vei mot utvikle seg på jakt etter en bedre fremtid.

BEN NORTON: Foreign Minister Denis Moncada, thank you so much for the interview.

DENIS MONCADA: Many thanks to you, Ben, and a cordial greeting as well to all of your friends, comrades, and audience.

BEN NORTON: Thank you.

Litt mer om RENACER-loven

Biden undertegner lov om å øke sanksjonene mot Nicaragua og Ortega-regimet

Joshua Nelson | U. Nevada Las Vegas School of Law, USA 11. november 2021 12:00:02

President Joe Biden undertegnet RENACER-loven onsdag som krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.

RENACER-loven vedtok Kongressen med sterk bipartistøtte 3. november

Lovforslaget ble innført i Senatet 25. mars, men aktiviteten på lovforslaget akselererte i november under oppkjøringen til Nicaraguas presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7. november. Daniel Ortega vant 75 prosent av stemmene i det valget, som EU, USA og flere latinamerikanske journalister kalte et falskt valg. Ortega-regimet skremte, arresterte og diskvalifiserte opposisjonsjournalister og politikere i forkant av valget. President Biden erklærte valget for å være en falsk og en pantomime, og sammenlignet Ortega med Somoza-familien. Somoza-familien drev et autokratisk Nicaragua i førti år, men ble støttet av USA. Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli implementert raskt i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske sanksjonsprogrammet mot Nicaragua administreres av Treasury’s Office of Foreign Assets Control. RENACER-loven pålegger også amerikanske representanter ved internasjonale finansinstitusjoner å gå mot lån og økonomisk eller teknisk bistand til Nicaragua. Loven krever også at utenriksdepartementet rapporterer om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og russisk engasjement i Nicaragua.


[i] https://www.tvalen.no/2021/12/10/verdens-undertrykte-folk-og-nasjoner-reiser-seg/

RCEP gir nye forhåpninger for vekst i regionen

Engelsk wikipedia har en relativt grundig presentasjon av RCEP: https://en.wikipedia.org/wiki/Regional_Comprehensive_Economic_Partnership

Ellers anbefales allment: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

Kilde: China Daily

Redaktør: huaxia

2022-01-05 10:03:52

Et bilde som inneholder båt, utendørs, vann, himmel

Automatisk generert beskrivelse

Containerskip ligger til kai i havnen ved Singapores Pasir Panjang containerterminal 11. [Foto/Xinhua]

Som verdens største någjeldende frihandelsavtale, er analytikere sikre på gevinster

Regionalt omfattende økonomisk partnerskap (Regional Comprehensive Economic Partnership), som trådte i kraft på lørdag (1.1.2022), vil anspore til økonomisk vekst i Asia-Stillehavs-regionen når det åpner opp markeder og motvirker proteksjonisme, sier eksperter.

RCEP består av 15 Asia-Stillehavs-land og danner verdens største frihandelsområde. Det består av de 10 medlemmene av Association of Southeast Asian Nations, pluss Kina, Japan, Republikken Korea, Australia og New Zealand.

Avtalen dekker om lag 30 prosent av verdens befolkning, samt bruttonasjonalprodukt og handelsvolum, og innebærer større økonomisk integrasjon mellom Asia-Stillehavs-land og markerer en seier for multilateralisme og frihandel, sier observatører.

«Det vil spille en rolle i å skape en viss grad av tillit til at handelsintegrasjon – i hvert fall i moderate termer – vil fortsette», sier Manu Bhaskaran, administrerende direktør i Centennial Asia Advisors, en tenketank i Singapore. «I en tid med økende proteksjonisme og innadvendt politikk er dette velkomment.»

Francis Chua, grunnlegger av International Chamber of Commerce på Filippinene, sa at RCEP forventes å konsolidere posisjonen til ASEAN-medlemmer innenfor en større gruppering bygget på «en moderne, omfattende og gjensidig fordelaktig økonomisk partnerskapsavtale med høy kvalitet».

Den regionale blokken består av Indonesia, Thailand, Singapore, Filippinene, Malaysia, Vietnam, Brunei, Kambodsja, Myanmar og Laos; noen av ASEAN-medlemmene er ennå ikke ratifisert pakten.

I en nettrapport sa ASEAN-sekretariatet at ikrafttredelsen av RCEP «er en manifestasjon av regionens beslutning om å holde markedene åpne; styrke regional økonomisk integrasjon; støtte et åpent, fritt, rettferdig, inkluderende og regelbasert multilateralt handelssystem; og til syvende og sist bidra til global utvikling etter pandemien».

«ASEAN-sekretariatet forblir forpliktet til å støtte RCEP-prosessen for å sikre effektiv gjennomføring», heter det i rapporten.

Chua sa at pakten vil sikre åpning av markeder og styrke leverandørkjedene og på denne måten støtte en økonomisk oppgang. Bortsett fra å kreve at handelspartnerne kutter tariffer, sa han, vil RCEP forbedre harmoniseringen av ikke-tarifftiltak som produktstandarder for mattrygghet, emballasje og merkingskrav.

Sanjay Mathur, sjeføkonom for Sørøst-Asia og India i ANZ Bank, viste til Kinas enorme økonomi og hvordan den vil fungere som det «sentrale markedet» for alle RCEP-medlemmer.

Paktens medlemmer «vil nå ha (økt) tilgang til den nest største økonomien i verden, så det er et stort skritt fremover», sier han.

Bhaskaran sa at Kina, som en ledende nasjon i Asia, kan påvirke RCEP-medlemmene til å vedta «bredere og dypere integrasjon «i regionen.

Samtidig har noen analytikere påpekt at RCEPs løfte om uhindret handel og dens mange fordeler vil ta tid ettersom tariffreduksjonene vil skje gradvis i løpet av de neste 20 årene.

Jobbmuligheter

Økonomene i Den asiatiske utviklingsbanken har anslått at handelsavtalen innen 2030 vil øke inntektene til de deltakende økonomiene med 0,6 prosent og skape 2,8 millioner arbeidsplasser. De ser også en økning i intra-RCEP-investeringer. Dette er fordi pakten forbyr ytelseskrav- som en bestemt prosentandel av innenlandsk innhold eller teknologioverføring som plasseres på investorer som betingelser for markedsadgang.

RCEP implementeres nå i Australia, Brunei, Kambodsja, Kina, Japan, Laos, New Zealand, Singapore, Thailand og Vietnam. Den trer i kraft i ROK da den 1. Indonesias parlamentskommisjon som fører tilsyn med handelen har gitt pakten grønt lys, men full ratifisering av lovgiveren er nødvendig.

Josua Pardede, en bransje- og regionalanalytiker i den Jakarta-baserte Permata Bank, sa at RCEP vil akselerere innføringen av mindre indonesiske bedrifter i den globale verdikjeden, men disse virksomhetene står også overfor konkurranse fra import, da de i stor grad er avhengige av innenlandske markeder.

Pardede sa at i prinsippet har alle handelsavtaler, særlig store som RCEP, potensial til å øke handelsverdien og tiltrekke seg investeringer i medlemslandene på grunn av en nedgang i handelsbarrierer.

Danilo Fausto, president i Det filippinske landbruks- og matdepartementet, har noen bekymringer for landbrukssektoren i sitt land, som ennå ikke har ratifisert pakten.

Mens han tror handelspakten vil åpne opp markeder for filippinske produkter, må Filippinene også tillate mer import – et risikabelt forslag for landets jordbrukssektor.

Han påpeker at filippinske bønder, i motsetning til sine kolleger i noen andre land, ikke nyter store statlige subsidier, har store landområder eller omfattende tilgang til kreditt. Dette har lenge vært et problem for de som driver med jordbruk, da sektoren ikke har vært blant prioriteringene for regjeringen, sier Fausto.

Leonardus Jegho i Jakarta og Xinhua bidro til denne historien.