Å styrke grunnlaget for å trå etter ei fredeleg utvikling

Den teksten som eg presenterer her er ein av dei viktigaste i byrjinga av dette hundreåret. Den skisserer Kinas utanrikspolitiske linje fram til 2050 og sannsynlegvis vidare frametter. Notane til teksten forklarar også dei viktigaste trekka i Kina si langsiktige samfunnsplanlegging. Så her presenterer eg hovudpunkt i Xi Jinping sin tale under det tredje gruppe-studie møtet til Kinas kommunistiske partis sentralkomité den 28. januar 2013 som Xi leia kort tid etter at han var blitt vald til leiar av det kinesiske kommunistpartiet (KKP).

Ein av rutinane til sentralkomitéen er slike faste studiesamlingar der emne innan økonomiske, politiske, kulturelle, sosiale, økologiske og andre, blir presentert av inviterte spesialistar både frå Kina og andre land, og diskutert grundig.

Talen er den første i eit utval av talar frå Xi Jinping som er presentert i boka Construisons une communité de destin pour l’humanité (Lat oss skape eit lagnadsfellesskap for menneskeheita) som kom ut i 2019. Dette tyder at leiinga i Kina meiner at talen er særs viktig. Du vil også sjå at han strekar opp nokre grunnleggande moment i Kina sin utanriks- og fredspolitikk. Du finn også talen på engelsk i andre utgåve av boka til Xi Jinping The Governance of China, bind 1 (side 271) som kom ut 2018 (første utgåva kom i 2014).

Denne boka er del i ein serie som no har komme til bind 4 der fleire av Xi sine talar fram til 2022 er samla. Her er overskrifta  Strengthen the Foundation for Pursuing Peaceful Development (Styrk grunnlaget for å følgje opp fredeleg utvikling). Du finn alle bøkene til gratis nedlasting. Her finn du bind 1. Eg har omsett talen frå den franske utgåva. Eg gjer også merksam på ein serie bøker med fleire opplysningar om Kina. Det er Reading China Series. Nokre av titlane her er China in History and Reality, What Kind of Democracy is Chinas Democracy, What Kind of Party is CPC, What is the Chinese Dream, What Era is China in,  What is the Path of Socialism with Chinese Characteristics.

For å skjønne talen trengs nokre viktige opplysningar som er gitt i merknader til den franske utgåva og som eg gir her i forkant av denne oversettinga. (Merknad frå Terje Valen.)

  1. Teorien til Deng Xiaoping er ein viktig del av heile det teorisystemet som sosialisme på kinesisk byggar på og som er leiende for Kinas kommunistiske parti (KKP). For første gong, seier kinesarane, har dei funne eit prinsipp som på ein systematisk måte gir svar på grunnleggande spørsmål når det gjeld korleis ein kan konstruere sosialismen i eit Kina som ligg tilbake på dei økonomisk og kulturelle felta og korleis ein skal konsolidere og utvikle han. Den som er viktigast når det gjeld utviklinga av denne teorien er Deng Xiaoping.
  2. Tanken om den «treeinige representasjonen» og også grunnleggande. Denne teorien understrekar at KKP alltid må inkarnere tre moment. Det gjeld utviklinga av dei framskridne produktivkreftene i Kina, retninga på den kinesiske kulturelle utviklinga, og dei grunnleggande interessene til det enorme fleirtalet av folkesetnaden i Kina. Den viktigaste teoretikaren bak dette prinsippet er Jiang Zemin.
  3. Oppfatning om vitskapleg utvikling er og viktig i teorien om sosialisme på kinesisk og som leietråd for KKP. Denne oppfatninga gir absolutt prioritet til utvikling, plasserer mennesket i sentrum for alt ein er opptatt med, og ifølgje denne tanken søker dei ein komplett utvikling som er koordinert med utgangspunkt i heilskapleg planlegging som tar omsyn til kvar enkelt sektor. Den viktigaste teoretikaren bak dette prinsippet er Hu Jintao.
  4. Dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens er: gjensidig respekt for den territoriale integriteten og suvereniteten til alle, gjensidig ikkje-innblanding i dei indre affærane, likskap og gjensidig fordel og fredeleg sameksistens. Zhou Enlai foreslo desse prinsippa den 31. desember 1953 då han møtte ein delegasjon frå den indiske regjeringa i Beijing. Seinare blei prinsippa skrive inn i føreordet til ein traktat mellom Kina og India angåande handel og transport mellom regionen Tibet og India. Under si vitjing i India og Myanmar i juni 1954 publiserte Zhou Enlai, saman med Jawaharlal Nehru og statsministeren i Myanmar, U Nu, desse prinsippa og foreslo at desse fredsprinsippa skulle være ein grunnleggande regel for internasjonale relasjonar.
  5. For oppbygginga av sosialismen på kinesisk blei målet med dei «to hundreåra»  definert under KKPs 18. kongress i november 2012. Det dreier seg om å få på plass eit samfunn med middels velstand på alle område fram mot hundreårsjubileet for opprettinga av KKP i 2021 og å bygge ein moderne, velståande, mektig, demokratisk, harmonisk og høgt sivilisert sosialistisk stat fram mot hundreårsjubileet for opprettinga av Folkerepublikken Kina i 2149. Under KKPs 19. kongress i oktober 2017 bestemde KKP seg for målet med å vinne ein avgjerande siger i den altomfattande bygginga av eit samfunn med middels velstand og å ta ut på ein ny marsj mot skapinga av ei heilskapleg bygging av eit moderne sosialistisk samfunn ved å utarbeide ein utviklingsplan i to fasar mellom 2020 og 2050: i løpet av den første fasen frå 2020 til 2035 vil Kina støtt seg på dei grunnlaga som blei lagt fram til 2021 og gjennom hardt arbeid i løpet av dei neste 15 åra for å fremme ein god sosialistisk utvikling; i løpet av den andre fasen, frå 2135 til 2150 vil dei støtte seg på den grunnleggande moderniseringa under fasen før for å fortsette strevet i 15 nye år for å bli ein stort vakkert, moderne, velståande, mektig, demokratisk, harmonisk og høgt sivilisert sosialistiske stat.

Med dette i bagasjen blir det lettare å forstå talen til Xi Jinping som kjem her.

«Det er eit grunnleggande strategisk val, som vårt parti har gjort, å trå etter ei fredeleg utvikling i samsvar med tidas trend og Kinas grunnleggande interesser. Under rettleiing av Deng Xiaoping sin teori, den viktige tanken om den «treeinige representasjonen» og det vitskaplege synspunktet på utvikling, bør vi forbetre den strategiske tenkinga og forbetre emna vår til å ta gode strategiske val, ha eit betre overblikk over heile den nasjonale og internasjonale situasjonen og følgje opp utviklinga grunnlagd på opning (av økonomi osb.), samarbeid og vinn-vinn partnarskap. Den utviklinga som vi når fram til ved å kjempe for eit fredeleg internasjonalt miljø vil i sin tur tene til å halde på og utvikle vidare fred i verda. Vi må samstundes sørgje for at landet vårt blir stadig mektigare og at folket vårt kan fortsette med å tene på fruktene av fredeleg utvikling, mens dei heile tida tar seg av dei materielle og samfunnsmessige grunnlaga under vegen med fredeleg utvikling.

Den kinesiske nasjonen er ein fredsnasjon. Under heile den moderne epoken har det varmaste og djupaste ønsket til det kinesiske folket vore å vinne fred. Å engasjere seg i den fredelege vegen er å ta vare på arven frå den utprega kinesiske kulturen og å utvikle den; det er også den logiske slutninga som det kinesiske folket har trekt i den moderne epoken. Deira lidingar på grunn av krigar er for alltid djupt gravert i minnet til det kinesiske folket. Derfor er dei så djupt knytt til fred og har eit sterkt håp om ei fredeleg og stabil fred i verda.

Den fredeleg vegen som vi følgjer har ikkje hatt ein lett fødsel: vi har funne den litt etter litt under den strevsame utforskinga og dei stadig nye erfaringane som partiet vårt har gjort etter opprettinga av Folkerepublikken Kina i 1949 og særleg etter at arbeidet med reformpolitikken og opninga mot utlandet tok til. Partiet vårt har alltid halde fredsfana høgt, utan å vakle. Det er ut frå lang praksis vi har lagt fram og halde oss til dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens, har tatt til oss ein uavhengig og fredeleg utanrikspolitikk, høgtidleg lova ovafor heile verda å aldri søke korkje hegemoni eller ekspansjon og understreka den ubrytelege krafta som Kina alltid vil vere for å forsvare den globale freden. Vi vil fast og til evig tid halde oppe desse prinsippa.

Den 18. kongressen  til partiet har presisert dei klare måla for kampen i dei «to hundreåra». Vi har samstundes egna oss til målet med å verkeleggjere den kinesiske draumen om ei stor nasjonal fornying. Verkeleggjeringa av desse måla gjer det naudsynt med eit fredeleg globalt miljø. Utan fred kan korkje Kina eller resten av verda utvikle seg. Og på same måte kan korkje Kina eller resten av verda nyte ein varig fred utan utvikling. Vi bør gripe moglegheitene til utvikling og konsentrere oss om våre eigne affærar slik at landet vårt kan bli mektigare og rikare og at folket vårt får eit betre liv. Vi må stole på våre eigne krefter for å følgje vegen mot fredeleg utvikling.

Historias straum er ekstremt kraftig: å følgje den er å stige fram: å motsette seg den er å springe mot fortaping. Ved å sjå for oss heile verdshistoria som går forbi kan vi slå fast at aggressive handlingar eller å søke utviding ved makt, alle har gått på nederlag. Det dreier seg her om ei historisk årsaksamanheng. Rikdom og ei stabil verd gir utvegar for Kina, og på same måte gir rikdom og stabilitet for Kina utvegar for verda. Å lukkast med ei fredeleg utvikling avheng av vår kapasitet til å forme om moglegheitene i verda til utvegar for Kina og forme om utvegane for Kina til utvegar for verda. Det er innan ramma for eit edelt samarbeid og eit vinn-vinn partnarskap mellom Kina og verdas landa at vi kan gå frametter. Vi bør, ut frå den kinesiske røynda, følgje opp vår eigen veg utan å vakle. Samstundes bør vi ta til oss eit globalt utsyn som tillét oss å gi betre råd når det gjeld den indre utviklinga og opninga mot utlandet, å knyte den kinesiske utviklinga til den globale, å integrere det kinesiske folkets interesser med interessene til alle folk i verda ved å utvikle samarbeid mellom Kina og andre land i verda som gagnar alle. På denne måten kan vi spele ei meir aktiv rolle i dei internasjonale affærane, gå laus på dei globale utfordringane samen med andre land og bidra betre til den internasjonale utviklinga.

Vi bør følgje vegen med fredeleg utvikling, men utan på nokon måte å gje opp rettane våre og dei legitime grunnleggande interessene våre eller finne oss i noko som skadar suvereniteten vår, tryggleiken vår og våre interesser når det gjeld utvikling. Kina følgjer vegen med fredeleg utvikling, og det bør også andre land gjere. Det er berre slik vi vil kunne utvikle oss saman og sameksistere i fred. Vi bør gjere kjent for alle den samanhengande strategiske tenkinga vår med å følgje ei fredeleg utvikling og sørgje for at den internasjonale fellesskapen får ei verkeleg forståing for den måten Kina utviklar seg på. Kina vil aldri søke å verkeleggjere utviklinga si til skade for interessene til andre land. Vi vil ikkje skade andre for å fremme eigne interesser eller lesse våre eigne problem over på andre. Vi vil alltid vere tilhengarar av ei fredeleg utvikling, å fremme ei felles utvikling og vi vil forsvare eit system med multilateral handel og deltakarar i styringa av den internasjonale økonomien.»

2022: Fødselsår for den multipolare verden

Fra BRICSs offisielle opplysningsside. Forteller om hvordan de fremvoksende økonomiene ser på verdensutviklingen i 2022 og perspektivene for 2023. Noe å merke seg for hjemlige radikale. Oversatt av Terje Valen på grunnlag av maskinoversettelse.

Fredag, desember 30, 2022

Lucas Leiroz, forsker i samfunnsvitenskap ved Rural Federal University of Rio de Janeiro; geopolitisk konsulent.

«2022 «var fullt av geopolitisk viktige hendelser. Til tross for å være et år preget av konflikter, eskalering av spenninger og høy risiko, var det samtidig merket av en ekstremt betydelig multipolar utvikling.

Året begynte midt i økende spenninger mellom Russland og Ukraina, som fortsatte å forverres og utvikle seg til en åpen konflikt. På slutten av 2021, i økende grad ved å følge vestlig anti-russisk paranoia, begynte Kiev en ny kampanje med overdreven militarisering, noe som medførte betydelig risiko for russisk nasjonal sikkerhet. Det ukrainske nynazistregimet promoterte også en eskalering av borgerkrigen, og ifølge flere etterretningsrapporter utgitt av den russiske regjeringen ville det planlegge en «endelig løsning» på borgerkrigen i øst, med den absolutte utryddelsen av Donbass» motstand.

For å stoppe denne volden og nøytralisere risikoen for sin egen sikkerhet, lanserte Moskva den 24. februar en spesiell militæroperasjon for å demilitarisere og avnazisifisere Ukraina. Med det intervenerte Moskva endelig i den åtte år lange konflikten mellom etniske russere og ukrainske nynazistiske styrker, og brakte håp til folket i Donbass.

Til å begynne med nektet NATO å delta aktivt i konflikten, og sendte bare økonomisk og humanitær hjelp. Men situasjonen begynte å endre seg i april, da de første våpenpakkene ble sendt til Kiev. Moskva ignorerte trekket for å unngå eskalering, og deretter begynte Atlanterhavsalliansen en bølge av systematiske våpenforsendelser, og begynte å delta aktivt i konflikten – som nå ikke er noe annet enn en NATO-proxykrig mot Russland.

Russland er åpenbart overlegen militært, med Ukraina som ikke har noen sjanse til seier. Men den vestlige insisteringen på å sende våpen, i stedet for å megle fred, gjør det mulig for ukrainerne å forlenge konflikten, selv uten å gjøre militære fremskritt. Videre anslås det at en tredjedel av soldatene som for tiden er i kamp på ukrainsk side er utenlandske leiesoldater, inkludert pensjonerte NATO-soldater – noe som viser at Vesten faktisk er i krig med Russland.

I denne politikken for antirussisk aggresjon adlyder USAs allierte Washingtons ordre, selv uten å dra nytte av det. Året avsluttes med vinteren som kommer til Europa og genererer en enestående energikrise, da EU bestemte seg for å følge politikken med økonomiske sanksjoner, som har blitt oppmuntret av USA mot Russland siden begynnelsen av operasjonen i Ukraina. USA, Storbritannia og EU fremmer alle slags boikotter mot Moskva, mens den fremvoksende verden på den annen side avviser denne antistrategiske politikken og bygger en orden mer og mer basert på pragmatisme og solidaritet.

Planen om å boikotte den russiske økonomien med tvang gikk helt galt, da sanksjonene tvang frem enda større integrasjon mellom Russland, Kina og India – og følgelig mellom disse landene og alle andre fremvoksende partnere som opprettholder nære bånd med dem. Videre har den nåværende situasjonen akselerert de-dollariseringsprosessen, med Russland som for tiden handler energi og olje i rubler.

Uten sjanse til seier i Ukraina, tyr Vesten til angrep på sine fiender i andre deler av verden. I august besøkte Nancy Pelosi, USAs speaker i Representantenes hus, Taiwan og krenket kinesisk suverenitet over øya, da Beijing formelt hadde forbudt besøket. Saken genererte en uforlignelig sikkerhetskrise, der Kina responderte på amerikansk provokasjon gjennom militære advarselsøvelser i Taiwanstredet. Faktisk er det fare for eskalering i nær fremtid, og USA lover veldig uansvarlig å støtte Taiwan militært dersom Kina intervenerer på øya, noe som setter verden i alvorlig fare.

Samtidig prøver USA for enhver pris å skape sosialt kaos i Kina på andre måter. Det oppfordres for eksempel til protester mot den kinesiske helsepolitikken. Målet er å destabilisere landet på alle mulige måter. Noe lignende skjer i Iran, der et forsøk på fargerevolusjon ble startet i oktober, med voldelige protester som fant sted, selv med bruk av skytevåpen og terrormetoder av «demonstrantene».

Som en dominoeffekt har også andre sikkerhetskriser blitt forverret den siste tiden. For eksempel begynte aserbajdsjanske terrorister veisperringer og genererte en humanitær krise i Artsakh-regionen, samt startet flere provokasjoner mot russiske fredsbevarere. Et annet punkt med konstant friksjon har vært Kosovo, der væpnede grupper har angrepet serbiske styrker og ikke respektert eksisterende fredskonvensjoner.

I alle tilfeller er det vi kan se en enkel prosess med forsøk fra pro-vestlige styrker på å skape kaos i så mange regioner som mulig for å prøve å oppnå seire andre steder enn Ukraina, der russerne opprettholder kontroll over den militære situasjonen. De fleste av disse destabiliserings- og boikottforsøkene har blitt nøytralisert, men risikoen for eskalering og fremveksten av nye konflikter er reell.

Faktisk vil verdenssituasjonen bare stabilisere seg når USA innser at den unipolare verdensordenen ikke lenger kan opprettholdes. 2022 var fødselsåret for multipolaritet, da fremvoksende land kom sammen for å si nei til vestlige sanksjoner og fortsette å handle fritt med Russland og Kina. Det er åpenbart at BRICS er en nøkkelspiller i denne verdensovergangen, som vi kan se med den økende interessen fra nye land for å bli med i gruppen.

I 2023 vil situasjonen sikkert fortsette i samme retning. Geopolitiske endringer har en tendens til å være positive for land til fordel for multipolaritet, men prosessen med å konsolidere disse endringene vil bli gjort med mye kamp og konflikt, da Vesten vil motstå så mye som mulig, med alle sine midler. På et tidspunkt vil imidlertid Vesten måtte innrømme sitt nederlag og forhandle med de fremvoksende landene om en fredelig reformulering av den globale orden.

Du kan følge Lucas på Twitter og Telegram.

Kilde: InfoBrics

En vurdering fra venstresiden i USA av situasjonen i verden og Ukraina

(Maskinoversatt med noen rettinger av Terje Valen.)

Desember 2022 (volum 74, nummer 7)

av Redaksjonen

(1. des 2022)

Emner: Imperialisme Marxisme Krig Steder: Amerika Asia Kina Europa Russland USA

Månedlig gjennomgang Volum 74, nummer 7 (desember 2022)

Kjøp dette nummeret

Månedens gjennomgang i dette nummeret av Monthly Review er Isaac and Tamara Deutscher Memorial Lecture, «The Return of the Dialectics of Nature: The Struggle for Freedom as Necessity», gitt av John Bellamy Foster, opprinnelig publisert høsten 2022 i Historical Materialism og tilpasset for dette magasinet. Deutschers minneforelesning holdes av mottakeren av Deutschers minnepris, tildelt Foster i  2020 for hans bok The Return of Nature: Socialism and Ecology (Monthly Review Press, 2020). Publiseringen av Deutscher-forelesningen i Historisk materialisme ble ledsaget av en episode av Historical Materialism Podcast, med tittelen «Marxisme og klimakrisen», tilgjengelig online via nettstedet Monthly Review Press.

De MR lesere som ønsker å abonnere på historisk materialisme bør sende sine bestillinger via e-post til kundeservice [at] brill.com. Vennligst sørg for å inkludere i forespørselen din: Individuelt abonnement på historisk materialisme for enten volum 30 eller 31, enten du vil ha en trykt utgave eller e-bare, din fulle postadresse og rabattkoden 70997. Priser for 2022 (Volum 30): EUR 79 / USD 96. Priser for 2023 (Volum 31): EUR 83 / USD 101.

Den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien utgitt av Joe Biden-administrasjonen i oktober 2022 er et krigersk dokument som representerer et drastisk skifte fra Interim National Security Strategic Guidance, utstedt av samme administrasjon året før. I sitt forord til 2022-rapporten erklærer Biden: «Æraen etter Den kalde krigen er definitivt over» og har blitt erstattet av en «strategisk konkurranse» mellom de globale stormaktene: en kamp mellom demokrati og autokrati om kontroll over verden. Selv om «autokrati» dukket opp en gang i administrasjonens 2021  Interim National Security Strategic Guidance, forekommer den nå på praktisk talt hver side, noe som gjenspeiler den nye ideologien fra den kalde krigen som implementeres av den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten (National Security Strategy, oktober 2022 og Interim National Security Strategic Guidance, mars 2021, begge tilgjengelige på whitehouse.gov).

I denne siste nasjonale sikkerhetsstrategien for USA er ideologien dermed igjen i forkant, selv om den ikke artikuleres i form av kapitalisme versus kommunisme, som den var i den gamle kalde krigen, men snarere demokrati versus autokrati, som definerer den nye kalde krigen. Lederne av den autokratiske leiren, som utpekt av Washington, er Folkerepublikken Kina og Russland, etterfulgt av «mindre autokratiske makter» som Nord-Korea, Iran, Venezuela, Cuba og Nicaragua (11, 41). Disse nasjonene beskyldes for enten aktivt å føre eller på annen måte støtte krig, imperialisme, «folkemord», menneskerettighetsbrudd og forstyrrelse av frie markeder, med sikte på å velte den «regelbaserte internasjonale orden» som er satt på plass gjennom flere tiår med uovertruffen amerikansk hegemoni over verdensøkonomien (8). Etablerte institusjoner og normer – som USA-dominerte militærallianser over hele verden, det eksisterende oljeprisregimet, dollarhegemoni og «styrkemultiplikatoren» i det globale finanssystemet representert av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken – er alle under angrep (20).

Autokratiene sies å ha som mål å gjøre «verden trygg for aggresjon og undertrykkelse». I mellomtiden er Washington, den skinnende byen på høyden, leder ikke bare for verdens formelle demokratier, men også for alle de «andre» nasjonene som, selv om de ikke på noen måte demokratier, støtter den USA-dominerte, regelbaserte internasjonale orden og dermed får æresdemokratisk status (18).

I sin midlertidige nasjonale sikkerhetsstrategiske veiledning for 2021 ble USAs hovedmotstander på verdensscenen referert til som Kina. Men i sin 2022-rapport – under dekke av fortsatt aksept av Ett Kina-politikken (som anerkjenner Ett Kina, men med to styrende systemer) – karakteriseres den store amerikanske fienden nå gjennom hele rapporten  som Kina, i motsetning til Kina som helhet (inkludert Taiwan). På denne måten er Biden-administrasjonen i stand til å understreke sin militære støtte til Taiwan, samtidig som den sterkt antyder at Taipei representerer den passende styringsstrukturen for hele Kina (et synspunkt som går tilbake til tidligere kaldkrigspolitikk, da «Det røde Kina» var fienden). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien understreker de «dype forskjellene» Washington har «med Det kinesiske kommunistpartiet» og faktisk hele sitt «system», og legger ikke skjul på sitt brennende ønske om regimeskifte i Kina (25).

Med Bidens ord har Kina alene både «intensjonen og i økende grad evnen til å omforme den internasjonale orden» på måter som strider mot den USA-dominerte, regelbaserte orden (3). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien anklager åpent (og falskt) Kina for «folkemord» og for å være en internasjonal aggressor (24). Kina, i kraft av sitt styringssystem under Det kinesiske kommunistpartiet, er utpekt som en «ikke-markedsaktør» i alle sine transaksjoner, og fremmer «undertrykkelse hjemme og tvang i utlandet», bryter aksepterte økonomiske regler og «eksporterer en illiberal modell for internasjonal orden» (3, 8, 14, 34). For Biden-administrasjonen er det viktigste amerikanske strategiske målet å «utkonkurrere» Kina. Men den nye nasjonale sikkerhetsstrategien gjør det klart at dette først og fremst skal være med militære midler, og tvinger Kina til å avlede sine ressurser i den retningen og presse den ved hjelp av de mer enn 400 amerikanske militærbasene som nesten fullstendig omgir den, sammen med utvidelsen av Quad- og AUKUS-alliansene støttet av Global NATO. Bidens nasjonale sikkerhetsstrategi krever derfor en ytterligere militarisering av Det Indiske hav-Stillehavet, og de landene som befinner seg på «frontlinjene» av «Kinas tvang» (23–24; John Pilger, «Atombombing på 75,» Consortium News, August 3, 2020).

USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022  er enda mer voldsom når det gjelder Russland. Ifølge den amerikanske regjeringens forskningskontor har Washington gjennomført 251 militære intervensjoner (ikke inkludert mange operasjoner mot opprør) på fem kontinenter siden Sovjetunionens fall i 1991 (Ben Norton, «USA lanserte 251 militære intervensjoner siden 1991, og 469 siden 1798», Multipolarista, 13. september 2022). Ikke desto mindre antyder den nye nasjonale sikkerhetsstrategien at det er Russland som står i spissen for «imperialistisk utenrikspolitikk» i verden i dag. Denne anklagen er basert på (1) Russlands militære operasjon, motsatt av USAs, i Syria; og (2) om Russlands intervensjon i Ukraina på sin egen vestlige grense, i opposisjon til den amerikanske stedfortrederkrigen der (25). For å styrke sin sak utelukker Bidens nasjonale sikkerhetsråd fra rapporten enhver referanse overhodet til det USA-styrte Euromaidan-kuppet i Ukraina i 2014, eller til borgerkrigen som umiddelbart fulgte mellom Kiev (støttet av USA/NATO) og den russisktalende befolkningen i øst og sør i landet (støttet av Russland). I stedet blir leserne presentert for fiksjonen om at krigen startet med «Russlands invasjon av Ukraina i 2014». Rapporten stempler deretter 2022-krigen som å stamme fra «Russlands videre invasjon av Ukraina» (25, 36, 39, 44). Ikke en eneste setning er inkludert om direkte amerikansk / NATO-involvering i krigen eller om dens rolle i å provosere den, selv til det punktet å utelukke enhver eksplisitt omtale av de massive amerikanske / NATO-våpenforsendelsene til Ukraina. Det er heller ingen henvisning til NATO-utvidelse siden 1997. Med denne nesten fullstendige slettingen av historien antar anklagen om at den russiske intervensjonen i 2022 var «uprovosert» og «imperialistisk» en fantastisk form som burde sette selv de mest stridige amerikanske krigshaukene i forlegenhet.

I 2022-rapporten fra Bidens nasjonale sikkerhetsråd heter det eksplisitt at «vi søker ikke en ny kald krig» (9). Likevel søker selve dokumentet å rettferdiggjøre nettopp det, samtidig som det gir støtet til et nytt atomvåpenkappløp (9). Det eksplisitte målet med den nye amerikanske imperialistiske storstrategien er å beseire både Kina og Russland ved å utøve kontroll over det «ytre miljøet» til begge, presse dem utenfra ved hjelp av økonomiske/finansielle sanksjoner og økende militært press (9). Kina blir sett på som den største trusselen totalt sett, mens Russland må knuses først.

Når det gjelder USA selv, argumenterer den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022  for en eliminering av barrierene mellom amerikansk utenriks-/militærpolitikk og innenrikspolitikk, som må «integreres», effektivt militarisere/verdipapirisere hele samfunnet, og spesielt teknologi- og kommunikasjonssektoren (11). Målet er å utnytte hele landet til den nye kalde krigens kamp. Det nasjonale sikkerhetsrådet understreker faktisk behovet for å skape et nytt «forsvarsøkosystem», som ser ut til å være en altomfattende Pentagon-kapitalisme  oppfattet som en organisk enhet med et eget liv (20).

Hva alt dette indikerer er at Washington for tiden er engasjert i å føre en ny kald krig i det tjueførste århundre, berettiget som et demokratis kamp mot autokrati – en kamp som truer med å være langt farligere enn motparten i det tjuende århundre (se John Bellamy Foster, John Ross og Deborah Veneziale, USA fører en ny kald krig [Trikontinental,  13. september 2022; også kommende fra Monthly Review Press som Washingtons nye kalde krig]).

Det er derfor ikke overraskende at Biden i samme øyeblikk som Den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022  skulle offentliggjøres, for en gruppe velstående politiske givere reiste spøkelset om nukleært «Armageddon», som følge av den ytterligere eskaleringen av proxy-krigen mellom USA og NATO i Ukraina (David North, «Biden advarer: Forbered deg på kjernefysisk armageddon », World Socialist Website, 7. oktober 2022). Som den marxistiske filosofen Herbert Marcuse en gang spurte: «Tjener ikke trusselen om en atomkatastrofe som kan utslette menneskeheten til å beskytte nettopp de kreftene som opprettholder denne faren?» (Marcuse,  Onedimentional man [Boston: Beacon, 1964), ix).

Det som er desperat behov i denne situasjonen er en massiv gjenoppliving av den globale fredsbevegelsen som tar sikte på å styre verden bort fra utryddelse og rettet mot etableringen av et nytt samfunn basert på materiell likhet og økologisk bærekraft av hensyn til hele kjeden av menneskelige generasjoner. Det er ikke tid til å vente.

Den unipolare verdensorden er borte; USA, Russland tilbake til den kalde krigen – ekspert

6 desember, 14:19

«En ny bipolaritet er et faktum, med USA og andre NATO-land ved den ene polen, og Russland og Kina ved den andre,» sa Alexander Dynkin.

President for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner Alexander Dynkin Artyom Kolotyev / TASS

President for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner Alexander Dynkin

© Artyom Korotayev / TASS

MOSKVA, 6. /TASS/. Den unipolare verdensorden og dens nøkkelattributt – Vestens dominans – hører fortiden til. Den nordlige halvkule har sett en retur til den kalde krigen og konfrontasjonen mellom de to polene – USA og NATO på den ene siden, og Russland og Kina, på den andre, sa presidenten for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner (IMEMO), Alexander Dynkin, ved åpningen av Primakov Readings internasjonale ekspertforum tirsdag.

En unipolar verden med sin måte å styre globalt på, som trosser mangfoldet i den moderne verden og fremveksten av andre ikke-vestlige stater, hører fortiden til. Det er for tidlig å bedømme hva strukturen i en fremtidig verdensorden vil være. Det er imidlertid åpenbart at den kalde krigen er tilbake på den nordlige halvkule. En ny bipolaritet er et faktum, med USA og andre NATO-land ved den ene polen, og Russland og Kina ved den andre,» sa han.

Ekspansjon og motstand

Dynkin understreket at «NATOs endeløse utvidelse østover har støtt på Russlands motstand».

«I sine forsøk på å beholde sin dominerende posisjon i verden og opprettholde sitt nåværende nivå av innenlandsk forbruk, har USA på bare to tiår av det 21. århundre ødelagt 16 store avtaler og institusjoner for global styring – de som gjelder våpenkontroll, klima, global økonomi og Arktis,» fortsatte han. «De likviderte internasjonale traktatene og organisasjonene hadde ett fellestrekk – enten fraværet av amerikansk dominans, eller prioritets- eller konsensusprinsippet for aktivitet.»

Dynkin sa at denne «triste sannheten» indikerer at politiske realiteter som ikke passer inn i de vestlige ideologiske fortellingene blir neglisjert, mens «den mest profesjonelle ekspertisen ofte forblir uutnyttet på grunn av ublu geostrategiske fordeler».

«Årsaken til disse feilene kan blant annet sees i besettelsen med den utelukkende vestlig-sentriske modellen for strategisk planlegging og forsøk på å bygge scenariene for verdensutvikling helt på europeisk eller transatlantisk historisk erfaring. Irak, Syria, Libya og den afghanske katastrofen var de dramatiske milepælene i en slik ideologisk stahet og fortsatt trossing av virkeligheten. Nå er det Øst-Europas og Ukrainas tur, sier forskeren.

Intra-vestlige feil

Dynkin pekte på det han beskrev som «dramatiske endringer» på gang i innenrikspolitikken i vestlige samfunn.

– Ulikheten har vokst de siste 40 årene. Opprinnelig begrenset til den humanitære sfæren, har ulikhet nå også fått miljømessige, epidemiologiske og digitale dimensjoner. I hele perioden som gjennomgås har den globale indeksen for menneskelig utvikling vært på vei ned to år på rad. I 2020 og 2021 var det nede i mer enn 90% av landene rundt om i verden, «påpekte Dynkin. Dette er også et klart tegn på at den sosiale kontrakten som har vært i kraft i århundrer i den utviklede delen av verden, nå er utløpt. I samsvar med denne kontrakten var hver neste generasjon mer velstående enn den forrige. I gjennomsnitt var barn mer vellykkede enn foreldrene sine. I disse dager fungerer denne sosiale kontraktsformelen langt bedre i Eurasia enn i det euro-atlantiske området, noe som er veldig godt sett i Vietnam, Usbekistan, India, Malaysia og så videre.

Et ondskapsfullt dyr

Da imperialistene gikk til angrep på Kina for å destabilisere og fragmentere landet midt på 1800-tallet for å utbytte det grundigere (slik Vesten gjorde med Russland i 1990-årene og er på jakt for å klare igjen), klaget de vestlige lederne på Kina og sa at «Kina er et ondskapsfullt dyr, når man sparker det så biter det».

Slik har det «hvite» imperialistiske Vesten alltid beskrevet de som har satt seg opp mot deres herrevelde. Nå har USA foreløpig klart å forene det «hvite» Vesten med sine 46 land (riktignok med USA-vasallen Japan på laget) for å gjøre det med Russland som de har gjort eller forsøkt å gjøre med alle land som ikke vil underlegge seg deres diktat (Her nevner jeg bare Korea, Vietnam, Iran, Irak, Serbia, Libya og Syria fra en mye lengre liste).

Men oppimot 150 land med 85 % av verdens befolkning vil ikke være med på dette. De slutter seg stadig mer sammen på økonomiske og andre måter, mot USA-diktaturet. I dag er dette, for første gang i verdenshistorien, en større makt enn den «hvite» makt som har regjert i 500 år frem til nå. Derfor vil ikke den «hvite» makt lykkes denne gangen, selv om mange «hvite» er lurt til å tenke og tro noe helt annet.

Alle virkelig radikale mennesker har i dag en plikt til å slutte seg til verdens kamp mot USA-imperialismen mot deres regelbaserte orden og unipolare verden for en multipolar verden basert på FN og FN-pakten sitt virkelige innhold og ikke et FN kontrollert av USA.

Og så bør alle merke seg ordene til en stor kjenner på området, Niccolo Machiavelli (1469-1527), som i kampene mellom bystatene og stormennene i det senere Italia, mange ganger hadde observert at det er ikke den som slår det første slag som alltid er ansvarlig for krigen.

Terje Valen, tirsdag 4. oktober 2022.

Spillereglene endres i Ukraina

Flere viktige saker skjer nå i verden med stor fart. På den ene siden har Russland vært svært aktive med å forene seg med og styrke den delen av verden som ikke er under USAs herrevelde. Dette har vi fått illustrert gjennom de store økonomisk konferansene i St. Petersburg, I Vladivostok og i Samarkand. I Vesten har vi blitt foret med feilaktige historier om det som skjedde der. Ut fra videooverføring av en del av forhandlingene, rapporter fra dem og sluttkommunikeene skjer det en rask og svært brei utvikling der en mengde land slår seg tettere sammen med Russland og Kina økonomisk og der stadig større mengder av transaksjonene mellom dem forlater dollaren som middel.

Internasjonalt betyr dette en stadig økende isolasjon av USA i verden og en styrking av Russland og Kina. Faren for at dollar ikke lenger kan være verdens reservevaluta øker for hver måned som går. Det betyr også at Russland foreløpig har oppgitt Europa som viktigste forretningspartner og slutter seg til det enorme vekstområdet i Sørøst Asia. Til dette formålet oppretter de nye transportkorridorer inne på kontinentet og gjennom Nordvest passasjen. Korridorer som vil minske transporttiden innen området og mellom Østen og Europa svært mye. Det vil skape et økonomisk samarbeids område fra Stillehavet til den russiske grensen i vest. Et område som EU-landene nå hindres fra delta i på grunn av USAs ambisjoner om herrevelde over dette området.

Samtidig viser referater fra møtene at Putin har brei forståelse for Russlands militære disposisjoner i Ukraina for å forsvare Russlands suverenitet. Alle landene, som nå samarbeider med Russland og Kina økonomisk, er enige med hele den alliansefrie bevegelsen om at USAs unipolar (enpolete) verden må oppheves og erstattes av en multipolar (flerpolet) verden der FNpaktens innhold blir fulgt i praksis. De vet like godt som oss at bare land som representerer et sted mellom 10 og 15 prosent av verdens befolkning er enige i USAs sanksjoner mot Russland. Den vestlige pressen vil fortsatt ha oss til å tro at denne stort sett «hvite» 10-15 prosenten utgjør «verdenssamfunnet» og at Russland er isolert i verden.

Samtidig faller USAs vasaller i Europa inn i en enorm økonomisk og sosial krise på grunn av de sanksjonene mot Russland som USA har presset dem til å gå med på. Sanksjoner som bare har ulemper for Europa, mens USA tjener på det. Dessuten er USA nå også reelt sett inne i en nedgangskonjunktur som ser ut til å forverres.

På den andre siden endres nå den militære situasjonen i Ukraina grunnleggende. Russland vil nå innlemme områdene der de tidligere undertrykte russisktalende ukrainerne bor. Dermed endrer den militære situasjonen seg drastisk. Den svært avgrensete militære spesialoperasjonen, som russiske styrker hittil har ført, vil opphøre. Dermed vil ukrainske angrep på det som etter folkeavstemmingene med all sannsynlighet kommer til å bli en del av den Russiske føderasjon, til å bli tolket som et angrep på Russland.

Dermed vil det åpne for avslutning av den militære spesialoperasjonen og åpning av en virkelig krig mot Ukraina. Slik jeg ser det har Russland hittil brukt en svært liten del av sitt militære potensial i den militære spesialoperasjonen og de har gått forsiktig frem for å skade sivile personer og infrastruktur minst mulig. Zelenskis og USA/NATOS fortellinger om hva som har skjedd har forsøkte å gi et annet bilde, men for de som har undersøkt de forskjellige påstandene om russiske grusomheter mot sivile, så er det ikke reelt grunnlag for deres historier.

Nå blir det i første omgang satt inn litt mer personell fra russisk side, men fremdeles ikke mange prosent av det russiske potensialet som er på 25 millioner mann. Men den nye situasjonen betyr at Zelenski må ta standpunkt til om han ønsker at mye større deler av rest-Ukraina skal trekkes inn i krigen og at større deler av landet blir overtatt av Russland, eller om han vil forhandle om avslutning av den væpnete kampen nå.

Han nektet å forhandle ved forrige korsvei og det har ført til at store deler av Ukrainas hær har blitt likvidert og Russland altså har tatt store, svært viktige deler av landet. Spesielt er det viktig å huske på at de områdene som Russland nå ser ut til å tilegne seg var Ukrainas industrielle tyngdepunkt. Nå risikerer Zelenski  kanskje å miste resten av landet.

I USA, som nå i praksis styrer det hele, må strategene bestemme seg for om de vil starte en storkrig i Europa. De kan beordre NATO til å fortsette med å støtte Zelenski dersom han angriper Russland, eller de kan oppfordre Zelenski til å gi seg før enda større deler av den unge mannlige generasjonen i landet blir drept og større deler av landet blir tapt.

Her vil også stemmen til vasallene bety noe. Vil Tyskland og de andre NATO/EU-landene virkelig ha en storkrig i Europa, for ikke å snakke om en verdenskrig som kan være sannsynlig om USA følger opp sin hittil aggressive politikk i Ukraina. Og vil USA ha en verdenskrig som denne gangen vil ramme landet selv direkte når det kjenner til rakett-kapasiteten til Russland.

Før den russiske militære spesialoperasjonen begynte, var jeg overbevist om at det ikke ville skje. Jeg tok dessverre feil. Det kom av at jeg ikke visste nok om hvor langt USA/NATO/EU var kommet med å bygge opp og modernisere Ukrainas militære styrker til NATO-standard. Hæren var økt fra 6000 (seks tusen) mann til 1,5 millioner fra det USA-dirigerte kuppet i 2014 til 2022. Det vil si til en størrelse og med en kvalitet som gjorde at den kunne beseire de nye republikkene Lugansk og Donets og dermed åpne for angrep på Krim der en av Russlands viktigste militærbaser da kunne bli erstattet med en stor amerikansk militærbase. En stor ukrainsk styrke var blitt konsentrert mot utbryter-republikkene i øst.

Jeg undervurderte også betydningen av at Zelenski uttalte at innmelding i NATO var like rundt hjørnet. Sett ut fra hele den eurasiske strategien til USA, der destabilisering og regimeendring i Russland står høyest på prioriteringslisten, er det i etterkant lettere å forstå Russlands handlinger.

Selv om jeg håper det vil jeg jeg derfor ikke denne gangen være like sikker på at det nå kan gå mot våpenhvile og fredsforhandlinger. I motsetning til USAs fortelling er det ikke Russland og Putin som er desperat nå, det er USA som ser at dets enpolete verdensherreveldet med dets regelbestemte orden, rakner. De frykter at dollaren faller som verdens reservevaluta og at gjeldsbomben, som USAs økonomi hviler på, eksploderer. Da vet de at det amerikanske sammenfallet vil bli svært alvorlig. Og de ser at jo lengre krigshandlingene i Ukraina og sanksjonene mot Russland varer, desto mer svekkes deres egen situasjon i verden.

Samme desperasjonen preger selvfølgelig Zelenski og hans regjering, om enn av andre grunner. Han vet jo at det vi har blitt servert derfra om ukrainsk fremgang og Russlands grusomheter er desinformasjon, og det som her skjedd på bakken har vært selvmordsaksjoner for å gi et bilde av fremgang og mulig seier.

Men virkeligheten er noe helt annet. Den ukrainske hæren har lidd enorme tap i dette spillet for å fore Zelenskis reklamebyråer i Vesten med stoff for deres løgnhistorier. Derfor kan det hende at Zelenski og Biden gjør ting som ingen normale strateger ville ha gjort, som for eksempel erobringen nord i landet der de tapte store styrker, mens Russland hadde nesten ingen tap og bare tapte et strategisk uviktig område. Vil Zelenski fortsette sine angrep inn i det området som fra 30.09. sannsynligvis vil være en del av Russland, når han har fått klare advarsler om hva Russland da vil svare med og vet at Putin ikke farer med løse trusler.

Om fem dager vil vi antakelig få svar på dette.

Terje Valen, søndag 25. september 2022.

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland som søker østover

Ved Wang Wen

Publisert: 12. september 2022

Illustrasjon: Chen Xia/GT

Jeg tilbrakte en halvtime med å gå fra første etasje til femte etasje i Galeria Shopping Mall, det største kjøpesenteret i hjertet av St. Petersburg, og undersøkte hvor mange europeiske og amerikanske merker som hadde forlatt det russiske markedet. De aller fleste merker er fortsatt der. Apple-butikkmedarbeideren fortalte meg at de har vært åpne siden Russland-Ukraina-konflikten begynte med bare en token-dag for nedleggelse.

Det som er mer interessant er at mens McDonald’s i femte etasje er stengt, er KFC åpen, og virksomheten går godt med lange køer hele dagen. Kjøpesenteret var fullt av folk. Den nærliggende Neva gaten var full av turister fra hele verden, og mange attraksjoner var også overfylt.

Det er åpenbart at russernes daglige liv ikke har blitt vesentlig påvirket av vestlige sanksjoner. Sanksjonene har selvsagt hatt en viss innvirkning på middel- og høyinntektsgrupper. Det er vanskelig for dem å reise til Europa, og det blir vanskeligere å kjøpe noen europeiske og amerikanske merker, høyteknologiske produkter og reservedeler. 

Visa Inc. og Mastercard Inc. har suspendert sine russiske operasjoner. Men Russland fant raskt alternativer. For eksempel har BELA, et leketøysmerke fra Kina, raskt erstattet det opprinnelige LEGO som nå sjelden blir sett i det russiske markedet.

Mer imponerende er det at jeg, på Eastern Economic Forum holdt i Vladivostok i begynnelsen av september, så livlige scener i Russland. Gjester fra 68 land deltok i Eastern Economic Forum. Jeg så ingen representanter fra USA, men det var noen få forskere og representanter fra Japan, Norge og så videre.

President Vladimir Putin holdt en viktig tale på forumet. Det vesentlige budskapet var at USAs dominans i verdenspolitikken avtar, og det er umulig for noe land å isolere Russland. Putins tale fikk flere runder med applaus fra publikum. Kanskje det alle prøvde å formidle var at resten av verden ville fortsette uten USA!

Borte er dagene da Washington dikterte verden til å gjøre som den ville. Spesielt når det gjelder integrasjon i Det fjerne østen kan en verden uten USA ta form. Verdens største industrielle produksjonsbelte dannes i Det fjerne østen. Et internasjonalt mønster for grenseoverskridende arbeidsdeling mellom Kina, Japan, Sør-Korea og ASEAN er bygget, og den totale eksporten av regionen har allerede overskredet de i EU og Nord-Amerika til sammen. 

De neste to tiårene vil se den største overføringen av rikdom i historien, fra begge sider av Atlanterhavet til Det fjerne østen, der tusenvis av formuesforvaltnings- og aksjeselskaper etableres.  Det fjerne østen er i ferd med å bli innovasjonssenteret for den smarte revolusjonen. Beijing, Shanghai, Shenzhen, Seoul, Singapore og Tokyo er blant verdens høyteknologiske byer, og teknologier som førerløs transport, urban IoT-distribusjon, sensornettverk, kontantløse betalinger, energibesparende teknologier, energilagringsbatterier, urban overvåking og telemedisin innoverer og sprer seg langt raskere i fjerne østlige land enn i Europa, USA og andre land. 

Den tiltrekningen som den teknologisk innovasjonen utøver har ført til at et økende antall talentfulle mennesker har blitt tiltrukket av Det fjerne østen. Siden finanskrisen i 2008 har antallet amerikanere som bor i utlandet for å arbeid eller søke permanent opphold, økt dramatisk, fra 4 millioner i 1999 til 10 millioner i 2019. Det fjerne østen er det mest favoriserte reisemålet av amerikanere på vei til utlandet.

Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore har alle nasjonale talentprogrammer for å tiltrekke seg gründere, forskere og innovatører til Det fjerne østen for stabil, langsiktig bosetning. Russland er nettopp det mest typiske landet som leder seg stadig mer mot Det fjerne østen. Fra dette synspunktet vil vestlige sanksjoner ikke ødelegge Russland, men vil skape et nytt Russland, som gir opp sine illusjoner om Vesten og gradvis integrerer seg dypere i øst, og finner nyskaping ved å nyte utbyttet av østens fremvekst. 

Forfatteren er professor og lederdekan ved Chongyang Institute for Financial Studies ved Renmin University of China. opinion@globaltimes.com.cn


Noen harde tanker om post Ukraina

19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.

18. juni 2022

(Korrigert maskinoversetting av Terje Valen.)

Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:

  1. Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig.  Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
  2. En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter.  Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.

Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting gå?

I motsetning til Washingtons triumfalistiske uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen.  Enhver langvarig skade på Russland er åpen for debatt.

Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket,  og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.

Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.

I motsetning til optimistiske erklæringer kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.

Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.

Europa oppfatter allerede USA som en fallerende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.

Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.

Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.

Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO  europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge vil dette fortsette?

Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av dollaren som et våpen.

En av de mest urovekkende trekkene ved denne usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i karakteriseringen av Ukraina-krigen.  Vesten har aldri før vært vitne til en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.

Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.

Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.

Dessverre for Washington viser det seg at nesten hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.

Energi: utløser av lavkonjunktur?

Fra Michael Roberts blogg 13. juli 2022. Maskinoversetting korrigert av Terje Valen

Det er forvirring blant vanlige økonomer og beslutningstakere om de store økonomiene er på vei mot en lavkonjunktur, eller allerede er i en lavkonjunktur; eller vil unngå den helt.  Flertallets syn, i hvert fall i USA, er sistnevnte.  De med dette optimistiske synet argumenterer for at selv om inflasjonsrentene er høye, vil de begynne å falle det neste året, slik at den amerikanske sentralbanken unngår å øke styringsrentene for mye, opp til det punktet hvor den kan begrense investeringer og utgifter til forbruk.  Samtidig er den amerikanske arbeidsledigheten svært lav og «arbeidsmarkedet» fortsatt sterkt.  Et slikt scenario antyder neppe en resesjon.  Hvem har hørt om en nedgang der det er full sysselsetting?, ifølge argumentet.

På den annen side er det pessimistiske synet at de store økonomiene allerede er i en lavkonjunktur som til slutt vil bli erkjent.  Ser vi på modellene som måler ulike aspekter ved den økonomiske aktiviteten, ser det ut til at de store G7-økonomiene har nedgang i andre kvartal i år. Atlanta Fed Now-modellen setter nedgangen i USAs BNP til en årlig rate på 1,2%.

Og euroområdets ukentlige tracker antyder også sammentrekning av omtrent årlig rate på 1% der.

Er det mulig å ha en lavkonjunktur og et stramt arbeidsmarked samtidig? Amerikansk BNP falt reelt sett med -1,5 % årlig rente i første kvartal og ser ut til å gjenta det i andre kvartal.  Det er en «teknisk resesjon», som det kalles.  Men arbeidsledigheten er 3,6 %, nær rekordlave nivåer, og det har blitt skapt i gjennomsnitt 380.000 arbeidsplasser hver måned de siste fire månedene.

De ekstremt godt betalte økonomene i investeringsbanken, Goldman Sachs, prøver å forene disse avvikende indikatorene.  Det er sant, hevder de, at noen BNP-sporingsanslag nå anslår negativ BNP-vekst i andre kvartal, noe som vil utløse tommelfingerregelen om at to fjerdedeler av negativ vekst utgjør en resesjon. Men de påpeker at indikatorene på sysselsetting, reell personlig inntekt mindre overføringer og bruttonasjonalinntekt alle har fortsatt å øke.  Og de finner det «historisk uvanlig at arbeidsmarkedet er så sterkt som det er i dag, selv helt i begynnelsen av en lavkonjunktur. Spesielt har lønningene i utenom jordbruk vokst omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.  Lønningene i jordbruk har, ut fra årsberegning, vokst med 3,0 % de siste tre månedene og 3,7 % de siste seks, omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.

Men Jan Hatzius, sjeføkonom i USA hos Goldman Sachs, sa at det er «ingen tvil om at en nedgang i arbeidsmarkedet er i gang», og la til at «ledige stillinger avtar og oppsigelser øker, arbeidsløshetstrygd stiger, ISM-sysselsettingsindeksene i industri og tjenester har falt til lavkonjunktur-nivåer, og mange børsnoterte selskaper har kunngjort ansettelsesfrys eller avmatninger».  Det tyder på at arbeidsledigheten er en etterslepende indikator når en nedgang kommer. Faktisk ville det være i tråd med en marxistisk analyse av nedturer. For først avtar lønnsomheten, særlig i produktivsektoren og deretter overskuddet totalt sett. Dette fører til fall i investeringene i selskapene og deretter permittering av arbeidskraft og redusert lønn.

G7-økonomene innrømmer at batteriet av økonomiske indikatorer, som de ser på, nå antyder en negativ utvikling de siste månedene.

G7 konkluderer med at det er 30 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon i løpet at et år, men 48 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon neste år – det er med andre ord mer eller mindre sannsynlig innen 2023, men ikke ennå.  For dem «har vi ingen resesjon i vår basislinjeprognose, men vi venter fortsatt godt under konsensusveksten og ser økt resesjonsrisiko.»

Som jeg har referert til i flere tidligere poster, hvis statsobligasjonens «avkastningskurve» inverterer, er det en relativt pålitelig indikator på en fremtidig lavkonjunktur.  «Rentekurven» måler forskjellen mellom renten opptjent på en statsobligasjon med for eksempel ti års levetid eller løpetid og renten på en obligasjon på bare tre måneder eller ett år.  Normalt forventer noen som investerer i en langsiktig obligasjon en høyere rente fordi pengene deres ikke vil bli betalt tilbake på lengre tid.  Så rentekurven er vanligvis positiv, det vil si at renten på den langsiktige obligasjonen er høyere enn på den kortsiktige obligasjonen.  Men noen ganger går det omvendt fordi obligasjonsinvestorer forventer en resesjon og dermed setter pengene sine inn i langsiktige statsobligasjoner som den sikreste måten å beskytte pengene sine på.  Så avkastningskurven «inverterer». 

Når det skjer og kurven blir omsnudd, ser lavkonjunkturen ut til å følge innen et år eller så.  Den amerikanske statsobligasjonskurven for 10 år-2 år er nå invertert.  Forrige gang det skjedde var i 2019 da de store økonomiene så ut til å være på vei mot en nedgang uansett, like før COVID-pandemien.

Den skremmende tanken for amerikansk økonomi er at hvis inflasjonen holder seg høy og arbeidsledigheten holder seg lav, kan det ta to nedgangskonjunkturer å drepe inflasjonen og knuse arbeidsplasser, det endelige målet for Fed og myndighetene.  Det var det som skjedde mellom 1980-82 – en dobbel-dip nedgang.

Dette gjelder den amerikanske økonomien, der oppgangen fra COVID-nedgangen har vært størst blant de store økonomiene – selv om det ikke sier for mye.  Situasjonen er mye verre i stillestående Japan (se min siste post) og i Europa der Russland-Ukraina-krisen fører til en stor energikrise.  Faktisk ser krigen og sanksjonene mot Russland ut til å utløse en nedgang av store proporsjoner i eurosonen .

Russisk gasseksport er allerede ned med en tredjedel fra et år siden, og bare 40% av rørledningskapasiteten i Nord Stream1 brukes.  Når vinteren nærmer seg, vil etterspørselen etter gass i Europa dobles, noe som fører til en alvorlig mangel for industriell produksjon og oppvarming av boliger. Det alene kan trekke eurosonens økonomi ned med 1,5-2,8 % av BNP, ifølge noen anslag.  Og en kraftig oppgang i prisen på naturgass olje vil kunne drive inflasjonen helt opp i tosifrede tall innen midten av vinteren.

Hovedrørledningen for russisk gass til EU gjennom Ukraina er for tiden nede for ti dagers vedlikehold. Men hvis Russland bestemmer seg for at Nord Stream1-rørledningen ikke skal bringes tilbake på nettet – helt eller delvis – kan ting bli mye verre.

Russland selger nå mer olje enn før de invaderte Ukraina.  Så Russlands overskudd på driftsbalansen vil trolig være over 160 milliarder dollar (mer enn 3,5 ganger året før), med mer olje solgt til Kina og India for å kompensere for fallet til Europa.

Men det som kan utløse en enda dypere resesjon i Europa og globalt, ville være om G7/NATO-landene går videre med sin plan om å innføre pristak på russisk olje.  Den eneste måten G7 ser hvordan man kan få ned oljeprisen og frata Russland oljeinntektene for å finansiere krigen, er å prise russisk olje.  Grensen vil antagelig bli satt mellom kostnadene ved å produsere Urals (si $ 40 / fat) og den nåværende rabatterte salgsprisen på $ 80 / fat.

Denne planen kommer imidlertid ikke til å fungere.  Land som India, Kina, Indonesia og en rekke andre kommer ikke til å bli med i et kartell som straffer seg selv enten de liker Russland eller ikke.  Gitt at tilbuds- og etterspørselsbalansen i de globale oljemarkedene er svært stram, vil det å slå ut hele eller deler av russisk produksjon medføre at de globale prisene øker kraftig.  Og Russland kan godt gjengjelde ved å stanse all oljeeksport til enten EU eller alle aktørene i cap-ordningen.  Videre vil ordningen med å bruke fraktforsikring for å håndheve grensen på russiske laster bety at både Russland og noen konsumerende stater vil sette opp sine egne statssponsede forsikringsordninger (som Kina gjorde med Iran og som det russiske nasjonale gjenforsikringsselskapet gjør for russisk sjøfrakt nå).

Langt fra å tvinge Russland til å underkaste seg NATO-krav, er det mer sannsynlig at oljepristaket vil drive oljeprisen til nær 200 dollar per fat.  Det ville utløse en global nedtur.  Den tyske sentralbanken, Bundesbank, regner med at det reelle BNP i Tyskland kan stupe så mye som 4-5% pts fra sin tidligere vekstrate.

Ikke rart euroen har falt til nær paritet med amerikanske dollar i valutamarkedene, det laveste nivået siden 2002.

Rekordhøye energipriser, raskt stigende renter og fallende fortjenestemarginer blant de fleste selskaper (ned 6 % det siste året) gir nedgangstider. Se innlegget mitt: https://thenextrecession.wordpress.com/2022/06/10/the-scissors-of-slump/

Sentralbankene planlegger for tiden å heve sine «styringsrenter» med om lag 2-4 prosentpoeng det neste året.  Det er ikke mye sammenlignet med det som ble gjort for å kontrollere inflasjonen tilbake i 1979-81.  Men inflasjonen var mye høyere da.  Det vil trolig fortsatt være nok til å stoppe opplån til produktive investeringer og husholdningsutgifter.  Boliglånsrentene vil stige for å presse boligmarkedet.

Det viktigste er at stigende globale renter trolig vil provosere frem enda flere gjeldskriser i det globale sør.  Samlet gjeld i disse fattige landene er allerede på rekordhøyt nivå med gjennomsnittlig 207 % av BNP. Statsgjelden, på 64% av BNP, er på sitt høyeste nivå på tre tiår, og om lag halvparten av den er denominert i utenlandsk valuta, og mer enn to femtedeler holdes av utenlandske investorer som kan trekke seg ut. Om lag 60% av de fattigste landene er allerede i, eller med høy risiko for, gjeldsproblemer. Dette har allerede ført til sammenbruddet av den srilankiske økonomien og fjerningen av den korrupte regjeringen der.

Og som jeg har skissert i mange tidligere poster, er bedriftsgjelden i de store avanserte landene også på et rekordhøyt nivå, der så mye som 20% av selskapene har en inntekt som ligger under kostnadene ved å betjene gjelden sin – de såkalte «zombie» -selskapene.   Dette er fortsatt en tikkende tidsbombe for en nedsmelting av foretaksgjeld.  Og nedtellingen tikker nærmere null.

USA-imperialismens enorme tilbakeslag

Dei som enno ikkje har lese «Fellesuttalelsen fra Russland og Folkerepublikken Kina av 4. februar 2022» må ta seg tid til det. Det er ikkje mogleg å forstå kva som no skjer verda utan å lese den uttalen. Her skal eg sjå på ein periode og komme med nokre kommentarar til den.

«Russland og Kina står imot forsøk fra eksterne styrker på å undergrave sikkerhet og stabilitet i sine felles tilstøtende regioner, har til hensikt å motvirke innblanding fra ytre styrker i suverene lands indre anliggender under ethvert påskudd, motsette seg fargerevolusjoner og vil øke samarbeidet i de nevnte områdene.»

Denne uttalen saman med nokre andre fakta viser at USA no har lide sitt største nederlag nokon sinne i arbeidet sitt for å vere eineherskar i verda. Under her ser du ei oversikt over USA sine kommandoområde i verda. Etter 2. Verdskrigen var USA sin politikk på det eurasiske kontinent å hindre at Sovjet-Unionen si innflyting vaks (containment) og å hindre at nokon makt på dette kontinentet fekk vekse seg så sterk at det kunne truge overherredømmet til USA. Ein viktig del av denne strategien var å få innflyting bland landa sør for Sovjet-Unionen. Difor oppretta USA ein ny geografisk kommando, CENTCOM, i 1983, for å drive undergravingsarbeid der ved å mobilisere muslimane for å svekke fienden sin. Dei to tidlegare geografiske kommando-områda var EUCOM og PACOM (begge oppretta i 1947). Då Sovjet-Unionen hadde gått i oppløysing steig ambisjonane og målet blei å ta kontroll over dei tidlegare Sovjet-republikkane, som i hovudsak låg langs den gamle Silkevegen, og innanfor CENTCOM-området. USA kom utover på 1990-talet og seinare ganske langt med å sette denne planen ut i livet. Det som no har skjedd, og som sitatet ovanfor viser, er at USA no er stengd ute frå dette området.

Men der er ikkje alt. Dei er og stengd ute frå Iran. I røynda er det no berre Den arabiske halvøya, Israel, Jordan, Libanon og Pakistan som er under noko innflyting frå USA. USA har mist eit hovedområde i den strategien som blei utarbeidda å 1990-talet og følgt opp seinare.

Men dette er ikkje alt. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing gjekk også USA over frå containment-politikken til rollback-politikken for å få alle landa vest for Russland under sitt herredømme. Den utpeikte sona som USA måtte spesielt måtte ha kontroll med i Europa for å sikre den vestlege delen av Eurasia for seg, var Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina.

Når no Russland endeleg set foten ned for framrykkinga til USA austover og nektar Ukraina medlemskap i NATO, så er det et kraftig slag mot USA sine planer om å ha full kontroll her, slik dei tenkte at det skulle gå etter det kuppet dei organiserte der saman med dei viktigaste nazi-organisasjonane i landet i 2014.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Ovanfor ser du ei skisse frå Brzezinski si bok The Grand Chessboard – American Primacy and its Geo-strategic imperatives frå 1997. Her har Brzezinski teikna inn dei nykkelområda som USA må ha kontroll med, for å sikre hegemoniet sitt over euro-sida av Eurasia.

Men det er heller ikkje nok med det. Gjennom den siste tida har både Frankrike og Tyskland lagt seg på ein annan linje enn USA i Ukraina-konflikten. Macron inngår ein stor økonomisk samarbeidsavtale med Kina som stør Russland fullt ut i Ukraina-saka, og legg vekt på å finne ei løysing som også Russland kan godta. Frå Tyskland blir det gitt klart signal om at medlemskap i NATO ikkje kjem på tale no, og kanskje aldri. USA har blitt så svakt at det er mogleg for vasallane å ikkje følgje «keisaren» slavisk.

Heile spelet til Biden når det gjeld Ukraina er berre for å dekke over at USA ikkje kan gjere noko for å motstå realiteten i kravet om at Ukraina ikkje skal inn i NATO. Leiinga i Ukraina er full av illusjonar om kva dei kan få til og kva verkeleg hjelp dei kan få, sjølv om NATO-sekretær Stoltenberg som vanleg har funger som «his master’s voice» og sagt at NATO ikkje kjem til å gripe inn militært om Russland skulle annektere heile landet. Men det har ikkje Putin nokon plan om. Han har sagt kva planen er – ein skikkeleg sikkerhetsavtale i Europa som også tar omsyn til Russland sine sikkerheitsbehov like ved sine eigne grenser og ikkje berre dei til USA, som ligg nokre tusen mil unna.

Alt i alt er foten no sett ned for USA sine planar om verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent. Dette kjem berre av at USA no har blitt så veikt på alle frontar, også dei militære, at dei ikkje lenger kan krige og true seg til alt dei ønskjer. Og det er bra for verda. Også norske politikarar må etter kvart innrette seg etter denne nye verdsordenen.

Terje Valen, måndag 21. februar 2022.