«Russland og
Kina står imot forsøk fra eksterne styrker på å undergrave sikkerhet og
stabilitet i sine felles tilstøtende regioner, har til hensikt å motvirke
innblanding fra ytre styrker i suverene lands indre anliggender under ethvert
påskudd, motsette seg fargerevolusjoner og vil øke samarbeidet i de nevnte
områdene.»
Denne uttalen saman med nokre andre fakta viser at USA no har lide sitt største nederlag nokon sinne i arbeidet sitt for å vere eineherskar i verda. Under her ser du ei oversikt over USA sine kommandoområde i verda. Etter 2. Verdskrigen var USA sin politikk på det eurasiske kontinent å hindre at Sovjet-Unionen si innflyting vaks (containment) og å hindre at nokon makt på dette kontinentet fekk vekse seg så sterk at det kunne truge overherredømmet til USA. Ein viktig del av denne strategien var å få innflyting bland landa sør for Sovjet-Unionen. Difor oppretta USA ein ny geografisk kommando, CENTCOM, i 1983, for å drive undergravingsarbeid der ved å mobilisere muslimane for å svekke fienden sin. Dei to tidlegare geografiske kommando-områda var EUCOM og PACOM (begge oppretta i 1947). Då Sovjet-Unionen hadde gått i oppløysing steig ambisjonane og målet blei å ta kontroll over dei tidlegare Sovjet-republikkane, som i hovudsak låg langs den gamle Silkevegen, og innanfor CENTCOM-området. USA kom utover på 1990-talet og seinare ganske langt med å sette denne planen ut i livet. Det som no har skjedd, og som sitatet ovanfor viser, er at USA no er stengd ute frå dette området.
Men der er
ikkje alt. Dei er og stengd ute frå Iran. I røynda er det no berre Den arabiske
halvøya, Israel, Jordan, Libanon og Pakistan som er under noko innflyting frå
USA. USA har mist eit hovedområde i den strategien som blei utarbeidda å
1990-talet og følgt opp seinare.
Men dette er ikkje alt. Då Sovjet-Unionen var gått i
oppløysing gjekk også USA over frå containment-politikken til rollback-politikken
for å få alle landa vest for Russland under sitt herredømme. Den utpeikte sona
som USA måtte spesielt måtte ha kontroll med i Europa for å sikre den vestlege
delen av Eurasia for seg, var Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina.
Når no Russland endeleg set foten ned for framrykkinga til
USA austover og nektar Ukraina medlemskap i NATO, så er det et kraftig slag mot
USA sine planer om å ha full kontroll her, slik dei tenkte at det skulle gå
etter det kuppet dei organiserte der saman med dei viktigaste
nazi-organisasjonane i landet i 2014.
Ovanfor
ser du ei skisse frå Brzezinski si bok The Grand Chessboard – American Primacy
and its Geo-strategic imperatives frå 1997. Her har Brzezinski teikna inn
dei nykkelområda som USA må ha kontroll med, for å sikre hegemoniet sitt over euro-sida
av Eurasia.
Men det er
heller ikkje nok med det. Gjennom den siste tida har både Frankrike og Tyskland
lagt seg på ein annan linje enn USA i Ukraina-konflikten. Macron inngår ein
stor økonomisk samarbeidsavtale med Kina som stør Russland fullt ut i
Ukraina-saka, og legg vekt på å finne ei løysing som også Russland kan godta. Frå
Tyskland blir det gitt klart signal om at medlemskap i NATO ikkje kjem på tale
no, og kanskje aldri. USA har blitt så svakt at det er mogleg for vasallane å
ikkje følgje «keisaren» slavisk.
Heile
spelet til Biden når det gjeld Ukraina er berre for å dekke over at USA ikkje
kan gjere noko for å motstå realiteten i kravet om at Ukraina ikkje skal inn i
NATO. Leiinga i Ukraina er full av illusjonar om kva dei kan få til og kva verkeleg
hjelp dei kan få, sjølv om NATO-sekretær Stoltenberg som vanleg har funger som «his
master’s voice» og sagt at NATO ikkje kjem til å gripe inn militært om Russland
skulle annektere heile landet. Men det har ikkje Putin nokon plan om. Han har sagt
kva planen er – ein skikkeleg sikkerhetsavtale i Europa som også tar omsyn til
Russland sine sikkerheitsbehov like ved sine eigne grenser og ikkje berre dei
til USA, som ligg nokre tusen mil unna.
Alt i alt
er foten no sett ned for USA sine planar om verdsdominans ved å dominere det
eurasiske kontinent. Dette kjem berre av at USA no har blitt så veikt på alle
frontar, også dei militære, at dei ikkje lenger kan krige og true seg til alt
dei ønskjer. Og det er bra for verda. Også norske politikarar må etter kvart
innrette seg etter denne nye verdsordenen.
Det skjer no store og raske endringar i verda. Eit teikn på dette er at Russland har sett foten ned for vidare utviding av det som amerikanske strategar har kalla USA sitt strategiske, europeiske bruhovud for å kunne erobre heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.
Det er
ikkje tilfeldig at dette kjem no. I dei siste åra har vi sett ei enorm styrkeendring
vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den
alliansefrie rørsla att, med nytt høgdepunkt under konferansen for å feire
60-årsdagen for opprettinga i Beograd, der rørsla blei starta i si tid. I ei
utsegn etter møtet av dei 105 statane som deltok blir det vist til at den
alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og det er særleg Kina si
rolle i rørsla som har ført til dette. På møtet blei det understreka at dei
kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og for
at innhaldet i FNpakta må følgjast av alle. Og kritikken mot dei som tar seg
til rette i andre statar var klar.
Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. Denne utsegna blir no studert av leiarane i alle statar og politiske og sosiale rørsler i heile verda. Alle bør lese ho. Kva går fram av denne utsegna? Ho varslar ei ny tid når det gjeld berekraftig utvikling i verda. Dei to statsleiarane gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent er eit lukka kapittel og at USA sin verdsdominans også er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane av det ved å gi opp dette som målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Og dei slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.
Med det
understrekar dei den nye realiteten i verda. Dei slår fast at alliansen mellom
England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane
i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er
marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å
forstå.
Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet. Når forsvaret si etterretningsteneste og «Nasjonal sikkrehetsmyndighet» i Klassekampen i dag snakkar om «trusler i øst» så er det sjølvsagt truslar mot USA sitt verdsherrevelde dei snakkar om. Dei har enno ikkje forstått at tida no er inne også for vasallstatane under USA til å gjere opprør mot keisaren dersom vi skal kunne skape fred i Europa og verda.
Alle veit
også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar
etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke
sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er
fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir
skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.
Samstundes
skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av
verda. Alle har sett at USA-dominans med
hjelp frå organ som dei har tatt kontroll over, FN, Det internasjonale
pengefondet og Verdsbanken, NGOane har ført til stort elende for dei landa som
har blitt utsett for det. Dessutan ser alle at det såkalla demokratiet som USA seier
dei kjempar for, i landet sjølv er eit reint oligarki der politikarane er kjøpt
og betalt av storfinansen. Dessutan ser dei at USA fell saman med aukande
fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA
er ikkje lenger noko å trakte etter.
Mot dette
set Putin og Xi Jinping opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane
rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba»
Jugoslavia i 1999. Denne bombinga føregjekk mot eit land som ikkje hadde angripe
noko NATO-land. Det var derfor utanfor sjølve målet med NATO som ein
forsvarsallianse og innleie epoken det NATO blei ein aggressiv makt mot statar
utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar,
tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket
der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til
og med grunnloven i fleire NATO-land.
Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart utforma og nedskriven i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og nedfelt i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Ein politikk som Obama dessverre prøvde å følgje opp – med fryktelege resultat for dei som vart angripen. Då Trump ville nærme seg Russland vart han angripen med alle krefter av leiarane i det demokratiske partiet, og måtte gje opp det. Han var samstundes så dum at han gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden prøver å følgje opp begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.
No er
vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få
den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med
dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for
alvor. Derfor snur vinden no. Viss vi kan følgje opp det Putin og Xi Jinping
varslar i utsegna si, så opnar det seg faktisk eit stort rom for fredeleg utvikling verda. USA, verdas folks fiende nummer ein
for tida, USA, må vende tilbake til seg sjølv og satse på å skape gode tilhøve
for sitt eige folk i staden for å bruke sine enorme ressursar på å vinne
hegemoni over andre statar. Også for det norske folket og den norske regjeringa
er det viktig å skunde på denne utviklinga. Og først bod no er å hindre at USA
klarer å provosere fram ein krig i høve Ukraina.
Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.
Ettersom mitt innlegg i Klassekampen om dette har fått et tilsvar som forsvarer kritikken mot Kina, har jeg laget en utvidet versjon av forrige innlegg på denne bloggen for å vise til flere kilder som har undersøkt denne kritikken nøye.
Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til
wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av
dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk
terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En
voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av
wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik LA Times forklarte in 2016.
Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.
Det såkalte
tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig
organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble
opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur
Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk
advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National
Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central
Intelligence Agency (CIA) i USA.
En artikkel
publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et
USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall.
Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC
har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot
Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina.
Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av
en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av
USA.
WUC, med
hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter
tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For
eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut
av Uyghur American Association (UAA) og NED. UHRP ble grunnlagt av UAA i
2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019, ifølge Grayzone.
Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.
Fra land i den alliansefrie bevegelsen finner vi også meninger om saken.
Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende. Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.
For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.
Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.
De grunnleggende trekkene ved USA og NATO sin geo-politikk har en lang historie og siste versjon ble utformet mot slutten av 1990-tallet på grunnlag av en analyse av hvordan styrkeforholdet mellom viktige stater ville utvikle seg i løpet av mer enn en generasjon. Analysen er nedfelt i Brzezinskis bok The Grand Chessboard fra 1997.
Brzezinski hevdet at det langsiktige målet med USA sin geo-politikk var å hindre kaos på eurasiske kontinent ved å få til et samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USAs ledelse. For å klare dette måtte en hindre at det vokste frem stater i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. En regnet i 1997 med at dette kunne gå ganske greit. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløst og USA hadde hatt stor fremgang med å komme seg inn i de tidligere sovjetrepublikkene i sør. Samtidig så det da ut til at Russland ville ta lang tid på å reise seg som en stormakt igjen, om de noensinne kom til å klare det. I tillegg mente en at Russland under Jeltsin ville være åpen for det nyliberale systemet som USA og andre vestlige land jobbet med å innføre der. Dessuten var den økonomiske utviklingen i Kina kommet ganske kort, og landet hadde åpnet opp for utenlandske investeringer.
I USA regnet en da med at også Kina ville nærme seg det
amerikanske økonomiske systemet. Dermed ville det være mulig å opprette
forbindelser både med Russland og Kina som ville sikre USA-dominans på det
eurasiske kontinent. Avtaler med Iran ville og være mulig å få til. Lederne i
USA regnet det også som usannsynlig at Russland og Kina ville kunne finne
sammen, eller at Iran og India også kunne slutte seg til et slikt samarbeid.
Dermed mente de at USA ville kunne beholde grepet om området vest for Kina og sør
for Russland. Finansieringen av Taliban i Afghanistan og den seinere
amerikanske okkupasjonen var en del av denne strategien.
En viktig del av USAs strategi var å utvide østover det som de kaller USAs brohode i Eurasia, nemlig de europeiske landene som er med i NATO og EU. Brzezinski er helt klar på at disse landene er USAs brohode og vasaller. Og det har han selvfølgelig rett i. Denne utvidingen ville ikke være så vanskelig fordi Russland var svakt og ledelsen der ganske USA-vennlig. Vi kan si at opp til nylig har dette gått etter planen.
I disse dager kan det være verd å minne om at Brzezinski i
nevnte bok også legger frem et lengre løp for USA sin geopolitikk i Europa. Den
ene delen er stadig utvidelse av NATO og EU østover mot Russland og den andre
er at han særlig peker ut fire nøkkelstater der USA må beholde og skaffe seg
hegemoni. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Arbeidet med USA
undergravingsarbeid og kupp i Ukraina
med regimeskifte der ble trappet opp fra denne tiden.
Seinere ble det fulgt opp av, for eksempel, de svært dødelige sanksjonene mot folket i Irak som førte til at mer enn 550 000 barn døde. Da Madeleine Albright seinere sa at det var verd det, fikk vi et uhyggelig, feminint glimt av aggressoren USA. Antallet barn som døde var en tiendedel av antall jøder som ble drept under nazistene, og i Irak var de drepte bare barn. Det minner om ånden fra folkemordet på indianerne – som også var verd det.
Et typisk tegn i tiden var en uttalelse fra Thomas Friedman,
spesialrådgiver for utenriksminister Madeleine Albright under
Clinton-administrasjonen. Han uttalte: «For at globaliseringen skal fungere, må
ikke USA være redd for å handle som den supermakten den virkelig er […]
Markedets usynlige hånd fungerer aldri uten en synlig knyttneve. McDonalds kan
aldri vokse uten McDonnel Douglas, produsenten av F-15 flyene. Den hånd som
sikrer den internasjonale sikkerheten for Silicon Valleys teknologi heter
hæren, flyvåpenet, marinen og USAs marinejegere».[i]
Dette var under opptrappingen til aggresjonen mot Jugoslavia som har blitt
fulgt opp med mange lignende.
Tidligere FNs spesialutsending for retten til ernæring, og
visepresident i Den rådgivende komité til FN om menneskeretter, Jean Ziegler,
sier det slik: «Med sammenfallet av det sovjetiske imperiet i august 1991,
forsvant situasjonen der det var to poler på planeten for statene. På ruinene
av den gamle verden ble det skapt et nytt tyranni: det som oligarkene i den
globale finanskapitalen utøver.»[ii]
Og som han påpeker andre steder, så hører de fleste av dem hjemme i USA.
Vurderingene til disse oligarkene og deres talspersoner, med Brzezinzki som fremste talsmann, inneholdt vesentlige feilvurderinger. Et viktig grunn til at feilvurderinene fortsatte og fikk slike store konsekvenser var at Brzezinski fikk svært stor påvirkning på Barak Obamas utenrikspolitikk. Under starten av Obamas valgkamp i 2008 ga Brzezinski ut sin siste svært innflytelserike bok, Second Chance, der han kritiserer presidentene Bush sr, Clinton og Bush jr for at de ikke hadde klart å sette hans geo-strategi ut i livet og klart å skape et system med varig amerikansk overherrdømme i Eurasia. Nå var det opp til Obama å klare dette ved å opparbeide gode forhold til Europa og Kina, og så isolere og om mulig destabilisere Russland. De mislykkete planene for USAs herredømme på et eurasiske kontinent skulle nå sikres gjennom utvidelse av NATO mot øst. NATO-medlemskap for Ukraina ble sett på som helt nødvendig for at USA skulle oppå sitt mål, og alle forsøk fra Russland på å beholde sin innflytelse i Ukraina skulle brennemerkes som imperialisme. Så for de som er tilhengere av USAs og NATOs avleggse geopolitikk er kampen om Ukraina avgjørende for at USA skal kunne nå sitt mål om å beherske Eurasia. De store feilvurderingene som denne strategien bygger på gjør nå at denne strategien allerede har spilt fallitt. Derfor kan Russland endelig sette foten ned for videre USA/NATO-ekspansjon østover. President Donald Trump hadde forstått dette, men det demokratiske partiet sin frenetiske kamp mot hans forsøk på å komme Russland i møte, stanset forsøket. Så kom demokratenes Biden og fortsatte ut fra Obamas avleggse strategi.
I etterordet til 2016 utgaven av The Grand Chessboard ser vi at Brzezinski fremdeles har flere feile vurderinger av tiden etterat førsteutgaven kom ut. Men en ting har han rett i når han til slutt i etterordet skriver «I dag trenger ikke lenger verden et Amerika som er tilfreds med å gå inn i ensidige kriger, men en global supermakt som innser den forgjengelige naturen til dens enestående førsteplass og derfor søker å utvikle en mer multipolar verdensorden. Mens landskapet har endret seg har USA fremdeles en strategisk misjon.»
Så skal vi se på de alvorlige feilvurderingene som USA nå «lider» under.
Feilvurdering 1 – Kinas vekst
En av de viktigste var vurderingen av den økonomiske
utviklingen i Kina. Her tenkte en at det ville ta mer enn en generasjon, og
sannsynligvis en god del mer, før landet hadde klart å komme opp på et nivå som
kunne gjøre det til en utfordrer for USA. Brzezinski skrev dette i boken sin og
uttalte det samme i et intervju med en tysk avis så seint som i 2001. Denne
feilvurderingen var forståelig ut fra lederne i USA sitt syn på kinesernes
evner til å klare det samme som hadde gjort USA til en stormakt fra siste del
av 1900-tallet og fremover til 1.
verdenskrig, og en supermakt i løpet av 2. verdenskrig, nemlig en svært rask
industrialisering. Brzezinski legger vekt på dette momentet når det gjelder
fremveksten av USA som en verdensmakt.
Men fra omtrent 2004 skjedde det ting ganske raskt som
endret dette bildet. I 1990 hadde Kina 1 bedrift på Fortunes liste over verdens
500 største. Det hadde økt relativt sakte frem til 2003 da vi fant rundt 10
bedrifter på listen. Men fra da av tar produksjon og økonomisk utvikling i Kina
av i et tempo og et omfang som ikke har vært sett før i historien, langt
raskere enn det som skjedde i USA tidligere. I 2021 hadde landet 143 på listen
over verdens 500 største foretak – rundt 130 på fastlandet og litt over 10 på
Taiwan. Flere av foretakene på Taiwan har også anlegg i fastlands-Kina. Gjennom
handel med de fleste land i verden og en mengde avtaler, med det nye
silkevei-beltet i sentrum, hadde Kina da kommet lenger på 20 år enn strategene
i USA hadde trodd de ville klare på over en generasjon, om det i det hele tatt
kunne være mulig. Det ironiske er at flytting av bedrifter fra USA og Europa
til Kina hadde gjort dette mulig.
Da Kina under Xi Jinping, fra 2013, også gjorde det
klinkende klart at landet ikke ville slippe den politiske kontrollen over den
kapitalistiske sektoren, men satse på å bygge et velstående sosialistisk
samfunn innen 2049, hadde hele den amerikanske strategiske tenkningen sprukket.
Hvis det stemmer at Kina nå vil utvikle seg videre i en sosialistisk retning, så er det svært viktig for å forstå forholdet mellom Kina og USA nå. Fordi USA er i kapitalismens imperialistiske fase[iii] og samtidig i tilbakegang i forhold til Kina, så vil Lenin sin analyse om at den oppstigende makten vanligvis starter krig for å vinne territorier fra den synkende makten, ikke være relevant. Når Kina nå, sammen med hele den alliansefrie bevegelsen, satser på å erstatte USAs regelbestemte orden med virkeliggjøring av FN-pakten, så er det et godt tegn på at Kina vil fortsette å holde seg unna den type aggresjon som vi hele tiden ser at USA står for. Vi skal også merke oss at Russland er med på den alliansefrie siden.
Feilvurdering 2 – Russlands gjenkomst
Den andre store feilvurderingen var oppfatningen av
utviklingen i Russland. I 1997 og fremdeles i 2001 var Russland fremdeles
fullstendig nede for telling etter de forferdelige 1990-årene der landet ble
røvet og økonomien ødelagt av Jeltsins oligarker og deres nyliberale hjelpere
fra Vesten. Men etter at Putin kom til makten rundt 2000 begynte dette å endre
seg, og fra 2004 var det blitt ganske klart. Putin tvang oligarkene ut av
politikken og begynte det vanskelige arbeidet med å få i gang økonomien i
Russland igjen. Tross enorme vansker gjorde Russland da store fremskritt og
kunne hevde seg som stormakt igjen på 2010-tallet. Det viktigste tegnet på den
nye styrken var den militære hjelpen til Syria i kampen mot USA og de vestlige
landenes stedfortrederkrig som ble drevet ved hjelp av jihadister og
kompradorer,[iv] europeiske
vasaller og allierte i land som Saudi-Arabia og Tyrkia.
Feilvurdering 3 – samarbeid Russland – Kina osv.
Den tredje store feilvurderingen var at Russland og Kina
ikke ville finne frem til et samarbeid. Dette har slått helt feil. Og det
ironiske er her igjen at det er USAs egne handlinger som har gjort dette
samarbeidet nødvendig og har fremskyndet det. I tillegg kommer nå at
samarbeidet mellom Kina og Iran stadig utvikler seg og at det er på gang et
samarbeid mellom Russland og India som også kan føre dette landet inn på en
samarbeidskurs med Kina igjen. Denne utviklingen, sammen med byggingen av den
nye silkeveien gjør også at USAs dominans i området sør for Russland står for
fall. Det mislykkete kuppforsøket fra USA og Tyrkia i Aserbajdsjan, viser
dette. Det er mye som tyder på at flere amerikansk drevne regimeendringer ikke
vil finne sted og at de fleste regimer vender seg bort fra USAs regime og
inngår samarbeid med Kina og Russland. USA og vasallene sin bruk av NGOer,
såkalte ikke-statlige humanitære organisasjoner, er også avslørt av den
alliansefrie bevegelsen for lenge siden,[v]
selv om folk i Norge blir holdt uvitende om dette. Det gjør at vi hele tiden
hører på NGOenes feilinformasjon om tilstanden i verden, og blir hindret i å få
et korrekt bilde av utviklingen. Historien om de hvite hjelmene er et
skrekkeksempel.
Feilvurdering 4 – vasallene lider
En fjerde feilvurdering er at USA sin politikk for
verdensherrevelde også rammer vasallene og noen av dem ganske kraftig. USAs
frenetiske kamp mot at Russland skal få legge en gassrørledning som kan redde
Tyskland og Europa fra en enorm industridød, er et typisk eksempel. Et annet er
presset for å holde opp militære styrker som landene selv ikke har behov for,
men som i hovedsak skal tjene USAs behov. Eksempler er norske kjøp av F-35,
norske soldater i tjeneste under USAs aggresjonskriger, norske krigsskip
tjeneste for USA, og kraftig nedbygging av nasjonalt forsvar. Fremfor alt
hindrer det fruktbart samarbeid mellom Russland og Europa, noe som alle
involverte vil tjene på. Nå har også det mislykkete forsøket på regimeendring i
Hvite-Russland vist at det blir satt en stopper for den videre utvidelsen av EU
og NATO østover. Det som skjer i forbindelse med Ukraina etter at USA sørget
for et regimeskifte der i 2014, viser det samme. Nå er det foten ned for videre
utviding av USAs brohode i Europa.
Feilvurdering 5 – hatet mot Vesten
En femte feilvurdering (og den er svært stor og til dels
ganske ukjent i Norge) er mangelen på forståelse for hvor stort hatet mot USA (og
Vesten) er i store deler av den alliansefrie bevegelsen i verden, og kanskje
spesielt i Latin-Amerika. Dette har gitt seg uttrykk i at den USA-dominerte
handelsorganisasjonen, OAS, bare har kontorer i 17 latinamerikanske land til
tross for at de på sin internettside oppgir 34 medlemmer, mens Community of
Latin American and Caribbean States (CELAC), som ble opprettet i 2011 som en
motvekt mot USAs dominans og der USA og Canada ikke er med, har 32 medlemmer.
Disse holdt sitt siste toppmøte i Mexico i 2021.
Den alliansefrie bevegelsen har også frisknet til. Den
feiret sitt 60årsjubileum i Beograd (der bevegelsen ble grunnlagt) høsten 2021,
med 105 stater til stede, pluss FNs generalsekretær. I sitt sluttkommuniké
krever de at statene i verden må leve opp til FNs charter og at statene må
respektere hverandres suverenitet. De slår også fast at med Russland og Kina
med på laget, står de nå svært sterkt i verden med dette kravet.[vi]
Utenriksministeren i Nicaragua har understreket det samme i et lengre intervju
etter det siste valget der, da Nicaragua meldte seg ut av OAS.[vii]
Strategene i USA har heller ikke forstått hvor hatet de er i
Afrika, der det nå er en bølge av opprør for å komme ut av grepet på USA og
tidligere kolonistater. Jean Ziegler, sammenfattet det hele i sin bok fra 2008 La
haine de de l’occident, (Hatet mot Vesten). Her gjennomgår han den
fryktelige kolonihistorien og følger det opp med historien frem til vår tid,
med en mengde konkret eksempler. Noen har bedømt hele denne historien som Vestens
fascisme i de dominerte landene.[viii]
Reelt sett har menneskerettene stanset ved de vestlige landenes grenser og for
resten har det vært folkemord, utbytting, sult, elendighet samt opprør og
kriger mot overmakten som har blitt slått ned gang på gang. Og det fortsetter
frem til nå, med det enorme antallet mennesker som sulter og dør unødig på
grunn av at de ikke slipper ut av Vestens klør. I dag er disse klørne i
hovedsak USA sine, men også gamle kolonistater gjør sitt. Så langt Ziegler. De
alliansefrie statene har grundig gjennomskuet USAs propaganda om at de jobber
for menneskeretter og kvinnefrigjøring i verden. De vet at det er et
skalkeskjul for rein imperialisme.
Feilvurdering 6 – USAs hybris
Den siste feilvurderingen jeg tar opp er nok den viktigste.
Det er det som Mood kaller hybris etter de gamle grekere. Det vil si å
overvurdere seg selv ut over alle mål. Noe som også fører til undervurdering av
andre. Det betyr at de herskende i USA handler ut fra et feil bilde av
realiteten i verden. Og de sprer dette bildet til vasallene sine, som de
befaler å svelge det og føre det ut gjennom sine medier. Vi kan gå inn på mange
felter, men de tre viktigste er produksjonskapasiteten, handelsforbindelsene og
den militære styrken. De siste 20 årene har Kina på mange måter overtatt den
industrielle rollen til USA og blitt «verdens verksted». På grunnlag av dette
har de utviklet et enormt nett av handelsforbindelser på grunnlag av de fem prinsippene
for sameksistens mellom stater. (1) Gjensidig respekt for hverandre sin
territoriale integritet og suverenitet, (2) gjensidig ikke-aggresjon, (3)
gjensidig ikke-innblanding i hverandre sine indre affærer, (4) likestilling og
samarbeid for gjensidig nytte og (5) fredelig sameksistens.
Så har vi den militære siden. De nye rakettvåpnene til
Russland og Kina har nå gjort at USA sin store flåte av hangarskip må regne med
å bli senket hvis de i en krigssituasjon kommer så nært at de kan forårsake
skade. Også midler til å sette militær kommunikasjon ut av drift er ganske høyt
utviklet. Og begge disse landene har kapasitet til å gjengjelde fiendtlig
aggresjon fra USA og NATO med midler som vil ramme angriperne hardt. Dette gjør
at de mest aggressive haukene i USA absolutt bør begynne å besinne seg også på
dette området.
Resultatene av feilvurderingene
Ut fra disse feilvurderingene har USA fortsatt den nå avleggse geo-politikken som ble skapt på 1990-tallet. Denne politikken blir holdt oppe av reaksjonære krefter i den industriell-militære-mediale-humanitære kompleks og fører til den ene elendighet etter den andre over hele verden. Den kan føre til en stor krig på det eurasiske kontinent, slik USA nå prøver å få til i forbindelse med Ukraina etter at de i 2014 regisserte et kupp der de fikk kastet den lovlig valgte regjeringssjefen ved hjelp av demonstrasjoner organisert av USA sine NGOer og bevæpnete nazi-organisasjoner. Det var mønsteret fra Iran i 1954 som nok en gang ble gjentatt.[ix] At befolkningen på Krim, som var svært nært knyttet til Russland, i denne situasjonen valgte å forlate Ukraina er ikke vanskelig å forstå. Det er også lett å forstå at Russland ikke kunne risikere å måtte legge ned sin eneste marinebase på sin sørgrense, og risikerte at USA opprettet en base der i stedet. Det var strategisk sett helt utenkelig. USA burde ha forstått at det som skjedde på Krim betød slutten på utvidingen av deres brohode østover fra Europa.
En hel verden lider nå under at strategene i USA ikke har klart å utforme en politikk som samsvarer med den reelle geo-politiske situasjonen i verden. Nemlig at USA ikke lenger kan holde på sitt verdensherrevelde. De som styrer der må gi opp sin målsetning med å ha overherredømme på det eurasiske kontinent. De må innrette seg etter det, begynne å følge folkeretten og FN-pakten og trekke sine styrker tilbake til bak sine egne grenser. Russland og Kina har en slik politikk for sine militære styrker, med unntak for at Russland, på invitasjon, har rykket inn for å hjelpe regjeringen i Syria, noe som er helt innenfor folkeretten. Det siste eksempelet er Afghanistan der USA har stjålet landets utenlandske reserver og kastet det ut i en stor humanitær katastrofe for å få inn sine NGOer, slik at en reell okkupasjon kan fortsette, slik det skjer på Haiti.[x] USAs sanksjoner mot Venezuela dreper også titalls millioner mennesker hvert år. England, USAs sjefsvasall, sitter på Venezuelas gullreserve, et reint tjuveri slik Englands erobring av verden også begynte.
Internasjonalt kjører nå hele den alliansefrie bevegelsen,
der Kina er blitt et viktig medlem, på at FN-paktens ord må overholdes[xi]
og at USAs «regelbestemte orden», som de bruker for å ta seg rett til å blande
seg inn i alle land i hele verden, må avsluttes. Det er avgjørende for fred i
verden at alle lands suverenitet respekteres, og at statene tillates å ordne
opp i sine indre anliggender uten å bli presset til å underkaste seg vestlige
verdier og systemer. At de slipper den systematiske krigshissende svartmalingen
fra USA, med påfølgende politiske aksjoner, som boikott av OL i Kina og
lignende.
Det er jo virkelig et paradoks. Man skal boikotte et idrettsarrangement i et land ut fra ganske motsigelsesfylte opplysninger om deres behandling av en minoritet. Man skal altså boikotte i forhold til et land som har brakt over 800 millioner mennesker ut av fattigdom på en generasjon, og dermed gitt disse en grunnleggende menneskerettighet. Mens USA, som er pådrivere av denne «menneskerettighetskampanjen» mot land de ikke kontrollerer, har satt i gang flere ødeleggende kriger ut fra klare løgner om årsaken til aggresjonen sin, har i gang dødelige sanksjoner mot rundt 40 stater. De holder også store deler av restene av sin opprinnelige befolkning i reservater, rasismen mot fargete er fremdeles er skremmende sterk og fattigdommen øker. Det er et land som har en fengselsbefolkning på rundt 2 millioner, stort sett fattige, mot 1,7 millioner i Kina, et land som har nesten en milliard flere innbyggere.[xii] Et land der det er tillatt for finansoligarkiet, i full åpenhet, reelt sett å kjøpe medlemmer av representantenes hus og senatet og de forskjellige statenes valgte organer. Dette er USAs demokrati.
Terje Valen, onsdag 3. februar 2022.
[i]
Thomas Friedman i New York Times Magazine, 28. mars 1999.
[ii]
Jean Ziegler Retournez les fusils! Choisir son camp (Snu våpnene!
Velg side). Ziegler snakker her om de intellektuelle, deres kunnskaper som
våpen i kampen mot tyranniet og deres ansvar for å ta stilling og bruke
kunnskapene sine på rett side.
[viii]
Dette ble uttalt av Maurice Duverger i Le Monde 26. desember 1972 i forbindelse
med amerikanernes bombing av Haiphong og Hanoi. Sitert i nevnte bok av Ziegler,
side 20.
Oversatt av Terje Valen. Tatt fra en lengre artikkel.[i]
Intervju som Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone
gjorde med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, 27. november i 2021.
Nicaraguas utenriksminister: Vi motstår en «pandemi av
nykolonialisme»
Ben Norton · 27. november 2021 Grayzones Ben Norton satte
seg ned for et intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada for å
diskutere landets beslutning om å forlate OAS, (Organisasjonen av amerikanske
stater) dets forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot amerikansk
unilateralisme, og hvordan en antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.
NORTON: Dette er Ben Norton med The Grayzone. Jeg er i
Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp ned for et intervju
med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om Nicaraguas historiske
beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske stater, og andre
regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte hvordan Nicaragua er
en del av en bevegelse av land rundt om i verden som prøver å skape en ny
politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs unilateralisme og sanksjoner.
God morgen, utenriksminister Denis Moncada, takk for
intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua forlater OAS. Kan du
forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske avgjørelsen?
DENIS MONCADA: Ja, tusen takk Ben, og hilsener også til dine
lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet. Jeg vil si at Nicaragua tok
denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega tok beslutningen om å si
opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en avgjørelse som angår
verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til regjeringen for
gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til president Ortega
og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets verdighet. Fordi vi, i vår
utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig kommunikasjon, bilaterale
relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi har vært veldig tydelige,
og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk innblanding, og heller ikke
intervensjoner, som prøver å blande seg inn i landets interne bekymringer.
Og grunnen til at vi har fordømt OAS er på grunn av
politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene som er underlagt
den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne politikk og opprettholde
en permanent politikk for innblanding og intervensjonisme, manglende respekt
for det nicaraguanske folkets verdighet. Og det sier virkelig hvorfor
Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske folket, og det har blitt
krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene og maktene til staten har
foreslått og oppfordret presidenten til republikken til å fordømme
OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS, suspendere
forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til generalsekretæren
for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør Daniel Ortega
Saavedra, og sa at nok er nok.
BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til generalsekretæren
for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et
«innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne
regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben
Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia
der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som
regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han
over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av
latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.
DENIS MONCADA: Det er ikke et spørsmål om hva jeg synes; det
er et spørsmål om hva som er den konkrete, sanne, objektive virkeligheten.
OAS ble konstruert, opprettet nettopp av USA som en måte å
påtvinge sine politiske beslutninger, som er definert av politikken til
Monroe-doktrinen.
Og da OAS ble opprettet, tror jeg det var kommandør Fidel
Castro som beskrev det som «kolonienes departement.» Og virkelig, det
konseptet, som allerede har blitt sagt i flere tiår, er akkurat det som
definerer OAS.
Og tenk på det, Ben, OAS, hvor ligger det? Den ligger, en, i
Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir tatt til fange der, som en
fange i USA.
Men i tillegg til å være i Washington, hvor ligger det
egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på den andre siden noen
kvartaler fra utenriksdepartementet.
Hvis vi til og med forstår den geografiske plasseringen av
OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn et århundre siden, sier det
tydelig at dette er et amerikansk politisk og diplomatisk instrument, et som
støtter de viktigste strategiske beslutningene til USA i forhold til makten og
hegemoniet som den prøver å opprettholde over Latin-Amerika og Karibia.
Jeg tror det er den klareste måten å forklare hvorfor OAS
ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et strategisk, politisk,
diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å samle representantene,
nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle statene i Latin-Amerika og
Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt Nicaragua, som er nettopp
grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at USA der ganske enkelt kan
gjøre sine kommandoer og «avtaler», i skremmesitater, slik at de gjør det det
nordamerikanske imperiet bestemmer seg for å gjøre med Latin-Amerika og
Karibia.
BEN NORTON: Den siste tiden har det vært mye kritikk av OAS,
på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på grunn av OAS» rolle i å
publisere falske anklager om antatt valgfusk.
Dessuten har vi sett at Juan Guaidó, som aldri har vunnet en
eneste stemme for å bli såkalt «president» i Venezuela, han representerer
Venezuela ved OAS, i Washington.
OAS sier i sitt charter at det er mot innblanding, og
faktisk står det i sitt charter at innblanding i medlemslandenes indre
anliggender er et brudd på OAS-charteret.
Så, mener du at OAS bryter sitt eget charter?
DENIS MONCADA: Definitivt. Og det er et interessant element
å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på det i teoretiske og
konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om charteret stemmer
overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare deres suverenitet,
deres territoriale integritet, prinsippet om ikke-innblanding i statenes indre
anliggender, dersom OAS ikke hadde flere fullmakter enn de som er klart
fastsatt i dens charter.
Hvis du ser på det fra et konseptuelt og teoretisk
synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen elementer som kan være gyldige.
Men den konkrete sannheten, virkeligheten er nettopp [det motsatte]. Du nevnte
tilfellet med Bolivia, for eksempel.
Det vil si at når denne politikken faktisk gjennomføres i
landene i Latin-Amerika, av folk som forsvarer sine egne rettigheter, utøver
sin suverenitet, av selvbestemmelse, beskytter sine historiske og grunnleggende
rettigheter, det er det USA ikke liker.
Og det er nettopp da de, på de mest intense måter,
fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte regjeringer, legitime,
konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.
Og så opptrer figuren til OAS, på veldig aktive måter, og
prøver å oppfylle ordrene fra USA.
Hvis det er en progressiv regjering, hvis det er en
revolusjonær regjering, hvis det er en avansert regjering som tar en retning
for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare seg fra aggressorland,
da handler de.
USA beordrer OAS til å handle. Og OAS, vi så allerede
nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og få til å styrte
president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig, barbarisk, vill måte.
BEN NORTON: Du nevnte at Cuba, den revolusjonære regjeringen
på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel Castro sa at OAS er
«departementet for yankee-koloniene.» Og Venezuela forlot også OAS for to år
siden.
Men mer og mer, det er ikke bare de revolusjonære regjeringene
i regionen, men til og med liberale regjeringer, som den argentinske
regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også kritisert OAS for
statskuppet i Bolivia.
Og i september var det et møte, et toppmøte for CELAC,
Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i Mexico City. Du deltok
på toppmøtet i Mexico.
Mer og mer er det debatt i Latin-Amerika om at CELAC er et
alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene som et alternativ?
DENIS MONCADA: Faktisk dukket CELAC opp nettopp som et
alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia, unntatt USA og Canada, som
ikke deltar i CELAC.
Det var nettopp visjonen til stats- og regjeringssjefer, og
fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et autonomt, uavhengig forum, som
svarer på bekymringene, visjonen og de historiske behovene til folket i
Latin-Amerika. og Karibia.
Så CELAC er et reelt alternativ til OAS. Og faktisk har land
gjort en innsats nettopp for å opprettholde kontinuiteten til CELAC.
Og hver for seg vet vi at USA og andre land, inkludert også
land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å stoppe, for å hindre land i å
opprette og opprettholde sine organisasjoner som gjør det mulig for dem å ta en
annen vei, med en visjon om å styrke deres rettigheter, deres politikk, deres
friheter og deres kamp for uavhengighet til forsvar for suverenitet og
selvbestemmelse.
BEN NORTON: Tre dager etter valget 7. november her i
Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer Act, og innførte senere
flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot myndighetspersoner, men også
mot institusjoner som Nicaraguas offentlige påtalemyndighet.
Hva synes du om disse sanksjonene?
DENIS MONCADA: Vi anerkjenner ikke ekstraterritorialiteten
til lovene som USA godkjenner, enten det er gjennom kongressen eller ratifisert
av den amerikanske presidenten.
Dens lover er lover for landet, for staten, men ikke for
andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den ekstraterritorialiteten.
Ikke desto mindre er vi veldig tydelige på at vi snakker om
det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en annen fasett av hvordan
imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med presidenten som
godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i andre land.
Dette inkluderer å pålegge ensidige tvangstiltak
(sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige, vilkårlige, absurde, og i
tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem ikke, vi avviser dem, vi
fordømmer dem.
Det er en form for at imperiet fortsetter å utøve den rollen
det mener det har i verden, å være dommer, å være en påtalemyndighet, å spille
en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har gitt det.
Ikke desto mindre ser vi hvordan det er en slags konsistens
i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved å bruke alle dens
forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å vedta en resolusjon
og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.
Det er derfor Nicaragua, vår regjering, regjeringen til
president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en antiimperialistisk
politikk, men avmålt.
Og når vi sier antiimperialistisk, er det fordi vi er klare
på at de som utøver makt er en liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og
med påvirker det nordamerikanske folket selv.
Imperiet er ikke det nordamerikanske folket. Det
nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet. Imperiet består av de store
organisasjonene, de store økonomiske maktene, industrielle og militære makter,
som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte den, plyndre den, kolonisere den
igjen.
Og det gjør dette for å opprettholde en livsstil, som ikke
er pålagt av det nordamerikanske folket, men snarere av de mektige interessene,
gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen til land, på en utrolig, skamløs
måte.
BEN NORTON: For tiden bor en fjerdedel av verdens befolkning
i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil si at en fjerdedel av
menneskeheten bor i land under sanksjoner.
Så er det et forsøk fra sanksjonerte land, som Nicaragua og
Venezuela og andre land, på å bygge et alternativ til dette finansielle
systemet dominert av USA?
DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp som har pågått i mange
tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og systemer, blant dem det
internasjonale finanssystemet og den internasjonale orden.
Og Nicaragua er en del av landene som kjemper for å gjøre
disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet av nasjoner, og for å
omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle systemet, den internasjonale
orden generelt, av politiske relasjoner, diplomatiske relasjoner også, og
fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.
Det internasjonale samfunnet ønsker virkelig er fred,
stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at våre folk, over hele verden,
er i stand til å anstrenge seg for å være lykkelige. Det er det hele
menneskeheten ønsker og ønsker.
Ingen kriger, ingen konflikter, ingen spenninger, ingen
aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt mellom stater, respekt mellom
regjeringer, respekt mellom folk.
Og å fortsette å fremme, kjempe mot fattigdom, styrke
programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er det menneskeheten
ønsker.
Og utvilsomt må vi styrke alle folkeslags felles kamp for å
endre systemet.
BEN NORTON: Nicaragua er et av medlemmene i en ny gruppe i
FN som kalles gruppen av venner til forsvar av FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela,
Cuba, Kina, Russland, Palestina, Eritrea, forskjellige land.
Hva er denne gruppen, og hva er viktigheten av en allianse
av land sanksjonert av USA?
DENIS MONCADA: Det vesentlige er å forsvare FN-pakten. Og
gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.
Hvorfor FN-pakten? Hvis vi diskuterer FN-reformer og også
transformerer systemet, finner du i FN-pakten nettopp de grunnleggende
prinsippene som åpner for fredelig sameksistens, respekt mellom stater, oppnå
og styrke fred, stabilitet, internasjonal sikkerhet, samarbeid mellom
utviklingsland, for å oppnå en omfattende utvikling, for å gjøre alle målene i
2030-agendaen for bærekraftig utvikling mulig.
Så den gruppen av land mener at vi virkelig trenger å komme
sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene, de grunnleggende erklæringene
som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives som uavhengige stater, som
suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide for å opprettholde,
opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle folks rett til å
leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig respekt.
Så det er en vennegruppe til forsvar for FN-pakten, som er
veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New York og også i Serbia, og har
utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.
Kort sagt, det er å holde den viktige saken i gang, den
posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet, for å forsvare liv og
menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og fortsette å fremme i positiv
forstand, i en følelse av ro for hele menneskeheten.
BEN NORTON: Et annet medlem av gruppen av venner til forsvar
av FNs charter er Iran. Og du deltok på innsettelsen av president Raisi, Irans
nye president.
Hva er viktigheten av forholdet mellom Nicaragua og Iran, og
generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er viktig å styrke forholdet
mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og progressive krefter her i
Latin-Amerika?
DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og regjeringen til president
Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder brede relasjoner med hele
verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av brorskap, av brorskap, av
samarbeid, av solidaritet.
Og verden bør leve, bør dele sine interesser, sine mål, sine
behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som ikke bare er Covid-19, men
også økonomiske pandemier, politiske pandemier, aggresjonspandemier, pandemier
av nykolonialisme.
På dette området styrker og utvider vi vårt forhold til Iran
og med andre land i Asia, og også i Afrika. For det er felles interesser,
felles visjoner, delte rettigheter mellom land.
Og ved å kombinere våre styrker, samtale, holde dialog,
styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale relasjoner.
Vi forlater nå OAS, men vi kommer til å styrke og fortsette
å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår kommunikasjon og relasjoner med
ALBA-TCP, våre relasjoner med andre organisasjoner, med den alliansefrie
bevegelsen, også med FN .
Kort sagt, forholdet til Iran og andre land er innrammet
nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke forholdet til alle verdens
land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt opp av kommandør Daniel
Ortega.
BEN NORTON: I dag i diskusjonen vår er det et tema som
knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det er imperialismen. Du
nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en antiimperialistisk
utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.
I sandinistbevegelsen, hva er viktigheten av dette, av
internasjonalisme og antiimperialisme?
BEN NORTON: For noen år siden inngikk Nicaragua en avtale
med et kinesisk selskap om å bygge en inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at
dette temaet, dette spørsmålet om den inter-oseaniske kanalen, ble et viktig
konfliktpunkt i internasjonal politikk.
Vi har dokumenter som viser at USA finansierte
opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den inter-oseaniske kanalen.
USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen inter-oseaniske kanal.
Så hva er viktigheten av dette prosjektet for Nicaragua?
DENIS MONCADA: Nicaragua har geografiske forhold som har
gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge en rute for inter-oseanisk
kommunikasjon, det vil si en form for tilrettelegging for internasjonal
kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt som en kommunikasjonsvei gjør
mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff, og gjøre transporten av
forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.
Og vel, det er Nicaraguas rett. Vi bygger en kanal i vårt
territorium, suverent territorium, territoriet til det nicaraguanske folket. Og
med en visjon om også å dele den geografien for å skape en kommunikasjonsvei
som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk kontroll og ledelse.
Byggingen av kanalen fortsetter å gå fremover, med
undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på miljøet. Kort
sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte, som sier at en
stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en inter-oseanisk kanal.
BEN NORTON: For å konkludere, i USA snakker vi mer og mer om
ideen om en ny kald krig, det vil si den andre kalde krigen, men denne gangen
ikke bare mot Russland, men også mot Folkerepublikken Kina.
I USA handler alt i dag om Russland og Kina. De sier at
Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina skapte coronaviruset. Det er mye
propaganda i USA om dette.
Og her i Latin-Amerika har vi sett at denne regionen er en
del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier: «Latin-Amerika er vårt, og vi
vil ikke at Russland og Kina skal ha forbindelser og gjøre forretninger med
landene her.»
Så for Nicaragua, hva kan Nicaraguas rolle være i denne
såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om denne konflikten mellom
Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den andre?
DENIS MONCADA: USA er et imperium. Det har vært et imperium
i lang tid. Imperier prøver å forhindre at de forsvinner eller mister hegemoniet.
Og de vil bruke alle instrumenter, alle former, for å opprettholde sitt nivå av
makt og kontroll.
Og åpenbart prøver de å stoppe andre land fra å utvikle seg,
vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i økonomiske og kommersielle termer,
i utviklingen av sine folk, i styrking av sine rettigheter, i å ha en stemme på
den internasjonale scenen, i å ha mer ansvarlige relasjoner, som ikke er
inntrengende på fiendtlig måte, ikke intervensjonistiske, ikke blander seg inn.
Alt dette endrer mentaliteten og oppfatningen av
menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen mellom et
hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger nasjoner og
land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler seg, som løser
sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen måte
sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin kommersielle
utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en veldig
respektfull måte, og sin utvikling.
Og bidra, på en ansvarlig og støttende måte, for å
tilrettelegge med andre land så vel for en plan for samarbeid, for
investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg, for å fortsette
å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte, eller svært mye
bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet i alle land.
Og det er nettopp på den måten vi unngår massive irregulære
migrasjoner, og alle de problemene som folk er bekymret for.
Så kald krig, nei, det menneskeheten trenger er fred,
stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.
Det er på grunn av den typen spenninger som skapes av makter
som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå ser at beveger seg til
Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som virkelig er dumt.
Så det er en krig ført av én makt, kombinert med maktene i
Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll over verden, sitt hegemoni, og
for å prøve å hindre andre land i å gå videre, fra å utvikle seg, fra å ha en
ansvarlig statspolitikk og dele med menneskeheten sin utvikling, sin fremgang
og gå retning av å fremme utviklingen av folkene på en måte som er fredelig,
vennlig og samarbeidende, til gjensidig nytte for disse landene som utvikler
seg selv og landene som er på vei mot utvikle seg på jakt etter en bedre
fremtid.
BEN NORTON: Foreign Minister Denis Moncada, thank you
so much for the interview.
DENIS MONCADA: Many thanks to you, Ben, and a cordial
greeting as well to all of your friends, comrades, and audience.
BEN NORTON: Thank you.
Litt mer om RENACER-loven
Biden undertegner lov om å øke sanksjonene mot Nicaragua og
Ortega-regimet
Joshua Nelson | U. Nevada Las Vegas School of Law, USA 11.
november 2021 12:00:02
President Joe Biden undertegnet RENACER-loven onsdag som
krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.
RENACER-loven vedtok Kongressen med sterk bipartistøtte 3.
november
Lovforslaget ble innført i Senatet 25. mars, men aktiviteten
på lovforslaget akselererte i november under oppkjøringen til Nicaraguas
presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7. november. Daniel Ortega vant 75
prosent av stemmene i det valget, som EU, USA og flere latinamerikanske journalister
kalte et falskt valg. Ortega-regimet skremte, arresterte og diskvalifiserte
opposisjonsjournalister og politikere i forkant av valget. President Biden
erklærte valget for å være en falsk og en pantomime, og sammenlignet Ortega med
Somoza-familien. Somoza-familien drev et autokratisk Nicaragua i førti år, men
ble støttet av USA. Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli
implementert raskt i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske
sanksjonsprogrammet mot Nicaragua administreres av Treasury’s Office of Foreign
Assets Control. RENACER-loven pålegger også amerikanske representanter ved
internasjonale finansinstitusjoner å gå mot lån og økonomisk eller teknisk
bistand til Nicaragua. Loven krever også at utenriksdepartementet rapporterer
om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og russisk engasjement i
Nicaragua.
Containerskip ligger til kai i havnen ved Singapores
Pasir Panjang containerterminal 11. [Foto/Xinhua]
Som verdens største
någjeldende frihandelsavtale, er analytikere sikre på gevinster
Regionalt omfattende økonomisk partnerskap (Regional Comprehensive Economic Partnership), som trådte i kraft på lørdag (1.1.2022), vil anspore til økonomisk vekst i Asia-Stillehavs-regionen når det åpner opp markeder og motvirker proteksjonisme, sier eksperter.
RCEP består av 15 Asia-Stillehavs-land og danner verdens største
frihandelsområde. Det består av de 10 medlemmene av Association of Southeast
Asian Nations, pluss Kina, Japan, Republikken Korea, Australia og New Zealand.
Avtalen dekker om lag 30 prosent av verdens befolkning, samt
bruttonasjonalprodukt og handelsvolum, og innebærer større økonomisk
integrasjon mellom Asia-Stillehavs-land og markerer en seier for
multilateralisme og frihandel, sier observatører.
«Det vil spille en rolle i å skape en viss grad av tillit til at
handelsintegrasjon – i hvert fall i moderate termer – vil fortsette», sier Manu
Bhaskaran, administrerende direktør i Centennial Asia Advisors, en tenketank i
Singapore. «I en tid med økende proteksjonisme og innadvendt politikk er
dette velkomment.»
Francis Chua, grunnlegger av International Chamber of Commerce på
Filippinene, sa at RCEP forventes å konsolidere posisjonen til ASEAN-medlemmer
innenfor en større gruppering bygget på «en moderne, omfattende og
gjensidig fordelaktig økonomisk partnerskapsavtale med høy kvalitet».
Den regionale blokken består av Indonesia, Thailand, Singapore,
Filippinene, Malaysia, Vietnam, Brunei, Kambodsja, Myanmar og Laos; noen av
ASEAN-medlemmene er ennå ikke ratifisert pakten.
I en nettrapport sa ASEAN-sekretariatet at ikrafttredelsen av RCEP «er
en manifestasjon av regionens beslutning om å holde markedene åpne; styrke
regional økonomisk integrasjon; støtte et åpent, fritt, rettferdig,
inkluderende og regelbasert multilateralt handelssystem; og til syvende og sist
bidra til global utvikling etter pandemien».
«ASEAN-sekretariatet forblir forpliktet til å støtte RCEP-prosessen for
å sikre effektiv gjennomføring», heter det i rapporten.
Chua sa at pakten vil sikre åpning av markeder og styrke
leverandørkjedene og på denne måten støtte en økonomisk oppgang. Bortsett fra å
kreve at handelspartnerne kutter tariffer, sa han, vil RCEP forbedre
harmoniseringen av ikke-tarifftiltak som produktstandarder for mattrygghet,
emballasje og merkingskrav.
Sanjay Mathur, sjeføkonom for Sørøst-Asia og India i ANZ Bank, viste til
Kinas enorme økonomi og hvordan den vil fungere som det «sentrale markedet» for
alle RCEP-medlemmer.
Paktens medlemmer «vil nå ha (økt) tilgang til den nest største
økonomien i verden, så det er et stort skritt fremover», sier han.
Bhaskaran sa at Kina, som en ledende nasjon i Asia, kan påvirke
RCEP-medlemmene til å vedta «bredere og dypere integrasjon «i regionen.
Samtidig har noen analytikere påpekt at RCEPs løfte om uhindret handel
og dens mange fordeler vil ta tid ettersom tariffreduksjonene vil skje gradvis
i løpet av de neste 20 årene.
Jobbmuligheter
Økonomene i Den asiatiske utviklingsbanken har anslått at handelsavtalen
innen 2030 vil øke inntektene til de deltakende økonomiene med 0,6 prosent og
skape 2,8 millioner arbeidsplasser. De ser også en økning i
intra-RCEP-investeringer. Dette er fordi pakten forbyr ytelseskrav- som en
bestemt prosentandel av innenlandsk innhold eller teknologioverføring som
plasseres på investorer som betingelser for markedsadgang.
RCEP implementeres nå i Australia, Brunei, Kambodsja, Kina, Japan, Laos,
New Zealand, Singapore, Thailand og Vietnam. Den trer i kraft i ROK da den 1.
Indonesias parlamentskommisjon som fører tilsyn med handelen har gitt pakten
grønt lys, men full ratifisering av lovgiveren er nødvendig.
Josua Pardede, en bransje- og regionalanalytiker i den Jakarta-baserte
Permata Bank, sa at RCEP vil akselerere innføringen av mindre indonesiske
bedrifter i den globale verdikjeden, men disse virksomhetene står også overfor
konkurranse fra import, da de i stor grad er avhengige av innenlandske
markeder.
Pardede sa at i prinsippet har alle handelsavtaler, særlig store som
RCEP, potensial til å øke handelsverdien og tiltrekke seg investeringer i
medlemslandene på grunn av en nedgang i handelsbarrierer.
Danilo Fausto, president i Det filippinske landbruks- og matdepartementet, har noen bekymringer for landbrukssektoren i sitt land, som ennå ikke har ratifisert pakten.
Mens han tror handelspakten vil åpne opp markeder for filippinske
produkter, må Filippinene også tillate mer import – et risikabelt forslag for
landets jordbrukssektor.
Han påpeker at filippinske bønder, i motsetning til sine kolleger i noen
andre land, ikke nyter store statlige subsidier, har store landområder eller
omfattende tilgang til kreditt. Dette har lenge vært et problem for de som
driver med jordbruk, da sektoren ikke har vært blant prioriteringene for
regjeringen, sier Fausto.
Leonardus Jegho i Jakarta og
Xinhua bidro til denne historien.
Denne artikkel er en utvidet versjon av et foredrag jeg
holdt på medlemsmøte i Antikrigsinitiativet i Bergen den 8.11.2021.
Det handler om to store tendenser i verden med full vekt på
det alternativet som kan redde verden fra mer aggresjon og flere kriger, ser
noen planlegger en virkelig stor krig på de eurasiske kontinent som kan utvikle
seg til en dødelig verdensbrann der hele menneskeheten i verste fall kan gå
med. Og faren for dette kan være større enn vi tror.
Jeg tar utgangspunkt i FN-pakten og sluttkommunikeet fra
Bandung-konferansen og denne versjonen legger jeg på flere lenker som utdyper
innholdet her.
Om FN-pakten
Hva handler FN-pakten, sluttkommunikeet fra
Bandung-konferansen i 1955 og uttalelsene fra den alliansefrie bevegelsen om?
Jo, i det vesentlige handler de om det samme. De handler om å skape et system
for forhold mellom suverene stater som kan hindre krig og sikre at statene får
utvikle seg best mulig innen sine egne rammer og i samarbeid med andre stater
uten andre lands innblanding indre saker – egentlig et prinsipp som går tilbake
til freden i Westfalen[i]
etter den grusomme 30-årskrigen i Europa som varte fra 1618 til 1648. Det ble
nedfelt i det Westfalske system som stadfestet de folkerettslige prinsippene om
suverenitet og territorialhøyet (her skulle vel stått: overhøyhet over eget
territorium) i moderne tid.[ii]
FN-pakten ble skapt i en liknende situasjon som prinsippene
etter 30-årskrigen (1618-1648 med en fredsslutning som lanserte de
folkerettslige prinsippene om ikke-angrep på andre land og landenes suverenitet),
i forbindelse med en grusom krig som hadde ført til stor tap av mennesker og
materiell og enorme lidelser. Sluttkommunikeet fra Bandung[iii]
ble skapt i en situasjon der mange stater hadde brutt ut av det gamle
koloniveldet og vunnet politisk sjølstendighet. Vi skal se på det konkrete
innholdet etter hvert.
Hvilket system var det disse uttalelsene ville få slutt på?
De ville ha slutt på det systemet som de «hvite» statene rundt Nord-Atlanteren
hadde begynt å opprette fra 1492, da Columbus satte sin fot på de Karibiske
øyer.
Den store reaksjonære geografen, som engelskmennene mener
«oppfant» geopolitikken, Halford Mackinder[v]
satte et begrep på denne epoken da han i 1904 holdt det foredrag for det
geografiske selskap i London om det han kalte «hjerteland-teorien». Denne
teorien gikk ut på at kontrollene over verden ville gå over fra å være basert
på kontroll over havene, slik den amerikanske admiral, Alfred Mahan[vi]
hevdet, og ville forskyve seg til kontroll over de store landmassene. Det
området som det var viktigst å ha kontroll var det han kalte «hjertelandet».
Det skulle befinne seg omtrent fra Hviterussland i vest til Afghanisten i øst
og dekket Russland og sørover til den nordlige delen i Iran.
Mackinder hevdet også
at med en allianse østover med Kina ville man i tillegg også kunne bli en
sjømakt, og med en allianse med Tyskland ville dette området være uovervinnelige
i kampen om verdensherreveldet. Disse herrene var altså geo-imperialister. Og
deres tanker har faktisk preget mye av den imperialistiske politikken siden. De
har fått ekstra aktualitet etter at Kina lanserte sin belte og vei politikk (de
nye silkeveiene). Jeg nevner dette fordi det også betyr noe for helheten i
denne historien.
I Mackinder sin artikkel skriver han at hvis folk lengre
frem tid ser på verdens historie så vi de kalle epoken fra Columbus landet på
Hispaniola i 1492 for den columbiske epoke (Se note 4.). Han laget altså
et begrep på tiden fra Columbus og tiden fremover. Jeg har også kalt denne
epoken og det som kjennetegner den for columbismen.
Kjennetegn ved columbismen
Jeg overtatt begrepet og delvis gitt det nytt innhold. Hva
kjennetegner så denne epoken i verdenshistorien? Jo, det er første gang at
forholdsvis små kyststater oppretter sitt herrevelde på andre kontinenter ved
hjelp av sjøtransport. Og det innleder en periode i verdenshistorien der
overklassene i noen få «hvite» stater la under seg resten av verden og utnyttet
denne maksimalt til egen fordel. De ledende statene i denne epoken har vært, i
kronologisk rekkefølge, Spania, Portugal, Holland, Frankrike, England og i vår
tid USA, men både Tyskland, Belgia og andre stater, som Danmark-Norge har vært
med.
Dette herreveldet var en avgjørende forutsetning for den
oppsamlingen av pengekapital som gjorde den industrielle revolusjon mulig,
først i England og så videre i andre land. Den andre nødvendige forutsetningen
var at bønder ble drevet fra jorden og ble billig arbeidskraft i industrien. I
første omgang besto dette nye industriproletariatet i hovedsak av kvinner og
barn.
Men også siden har dette også vært de to store kildene til
de columbiske overklassenes fortjenester og fortsatte dominans i verden. Og
disse to kildene har store felles interesser av å kvitte seg med dette
systemet.
Det andre kjennetegnet på den columbiske epoken, eller
columbismen som jeg også kaller det, er metodene som ble brukt for å tilegne
seg rikdommen i dominerte områdene og landene. (Her inn historien om indianerne
som ble tatt til fange av mannskapet på Columbus’ skip, Santa Maria og den
første måten Columbus og broren brukte for å samle seg rikdom – falkemage med
gull hver tredje måned, kopper med stempel, avhogde armer – andre steder vevet
tøy – folkemordet – 8 millioner utryddet på litt over en generasjon.)
Disse metodene har endret seg historisk. I den første lange
fasen var oppretting av kolonier og dominerte interessesfærer sentralt. Det har
fått betegnelsen kolonitiden som også hadde sin indre utvikling. En ny fase
oppstod etter 2. verdenskrig, da mange land oppnådde å bli kvitt sin
kolonistatus og det ble opprettet stater som på overflaten var politisk
selvstendige. Disse samlet seg til Bandungkonferansen i Indonesia i 1955. Det
kommer jeg tilbake til. Denne fasen gikk straks over i nykolonialismen der
disse statene ble lagt inn under de herskende klassene i de columbiske
kjernestatene på nye måter. Denne perioden er vi fremdeles inne i, men fra
2000-tallet er en ny utvikling på gang som gjør at vi kan se slutten på den
grusomme columbismen. Bandung-erklæringen og FNs charter peker fremover mot en
slik utvikling.
Særtrekk ved columbismens metoder
Her en oversikt over særtrekk ved de columbiske
kjernelandene sine handlinger overfor de dominerte land og områder (noen har
vart i hele epoken, andre har hørt til spesielle tidsrom innen epoken):
Inntrenging i andre stater, på andre folks
leveområde og noen steder fullstendig overtaking av disse områdene med militær og
annen makt
Slakt og folkemord
Rov og utarming
Utbytting og skapning av elendighet
Undertrykking og umenneskeliggjøring
Omvending til egen religion ved å ødelegge de
lokale
Rasende kamp mot alle som vil ut av denne
situasjonen
Bruk av alle midler for å få tilbake i den
columbiske sfære de som har klart å bryte ut
Økonomisk krig mot alle land som setter seg opp
mot columbismen
Undergraving av regimer som setter seg opp mot
columbismen og kamp for regimeendring
Okkupasjon gjennom hjelpeorganisasjoner
Enorme kampanjer for å skjule denne
virkeligheten for det arbeidende folket i de columbiske statene gjennom sensur
og ved å skape løgnaktige svarte bilder av alle som kjemper mot det columbiske
system pluss skjønnmale sitt eget
Et annet sentralt trekk ved columbismen er kamp mellom de
columbiske statenes overklasser for å dominere over mest mulig av verden. Etter
at det columbiske systemet gikk over til en moderne imperialisme rundt 1900 har
dette har ført til to verdenskriger.
Alt dette til sammen har ført til at perioden har blitt kalt
400 års holocaust fordi Nazi-Tyskland var så frekke at de brukte disse metodene
mot andre columbiske kjerneland og sin egen og andre lands jødiske befolkning.
Men et stort resultat av columbismens metoder er evig
krigstilstand.
Motstand mot columbismen og utbrudd
Et annet trekk er at verdens folk aldri har sluttet å kjempe
mot det columbiske system. Det har vært stadige motstandskriger og noen har
klart å bryte ut for en stund for så å bli hanket inn igjen. Det første enormt
inspirerende eksempelet er Haiti[vii]
der slavene gjorde opprør like etter den franske revolusjon og kastet ut sine
daværende okkupanter som nettopp var de franske. De opprettet en fri
antislaveri-stat i 1804 og kjempet en innbitt kamp de Napoleon sendte en hær
for å erobre landet tilbake. Det klarte han ikke militært, men etter hvert ble
Haiti hanket inn igjen og særlig fra invasjonen i 1915 er det USA som har hatt
den reelle makten der. Men det har stadig vært ny motstand. Under ledelse av
Aristides klarte landet en kort stund å fri seg fra lenkene, og det ble på kort
tid satt i gang mange velferdstiltak for befolkningen, men USA intervenerte
igjen og nå er landet i virkelighet drevet av 2000 USA-oppkjøpte NGOer (såkalt
ikke statlige hjelpeorganisasjoner) slik at landets egenutvikling har stoppet
helt opp. Se note vii.) Det er slik det var i Afghanistan der alle inntektene i
statsbudsjettet et år var såkalt hjelp utenfra.
Neste store utbrudd av det columbiske system kom med den
russiske oktober-revolusjonen i 1917[viii]
og opprettingen av Sovjet-Unionen. Her ble retten til nasjonenes selvstendighet
og retten til å melde seg ut av større sammenslutninger slått fast i den første
rekken av vedtak etter revolusjonen, helt i linje med Lenins politikk på
feltet. Det var selvfølgelig en fryktelig provokasjon mot columbierne. Helt fra
først stund ble det møtt med intervensjonskrig av 14 columbiske makter
(medregnet Japan som mange mener har sluttet seg til columbismen) og
sanksjoner, undergraving, løgnkampanjer og enorme opprustning fra USA som tvang
Sovjet til å følge med for ikke å få en ny situasjon slik det skjedde da
Nazi-tyskland angrep. Det var kommunistpartiet sammen folket i Russland som klarte
denne bragden. Uten dette kan vi regne med at Europa ville har vært under et
columbisk nazi-styre etter krigen.
Hvorfor kom Sovjetunionen inn i det columbiske system igjen
USAs opprustning var en viktig grunn til at Sovjet med
Russland og republikkene der havnet tilbake i det columbiske systemet igjen
rundt 1990. Russland gjorde den tabben at de prøvde å følge opp med en
opprustning som skulle matche USA i lignende materiell og den russiske
økonomien var ikke stor nok til at de kunne klare dette. Da Russland falt inn
igjen i den columbiske sfære til en enorm krise i Russland og i hele verden.
Cuba er et typisk eksempel. Med USA som fremste «verdenspoliti» ble flere
stater igjen innlemmet i den columbiske sfære. Det gjaldt for eksempel de
fleste tidligere sovjetiske republikkene. Men USA-imperialismen skjøt frem
posisjonene sine flere andre steder også.
Den iranske revolusjonen i 1989 var også en stor fremgang
for kampen mot den columbismen i sin imperialistiske epoke med USA som Keiser i
imperiet og de andre columbiske landene som vasaller og lydriker. Og da Putin
kom til makten rundt år 2000 klarte han også å ta landet ut av det columbiske
system igjen. Det var svært viktig for hele verden.
Etter denne parentesen kom det tredje store utbruddet med
seieren i folkekrigen i Kina, ført mot Japanerne og siden mot den USA-støttete Chiang
Kai-shek som de klarte å redde over til daværende Formosa (Taiwan).
Seinere har vi fått Cuba og flere andre land. Det kommer
flere detaljer straks.
Etter denne skissen av viktige tendenser i historien etter
1492 kommer vi til FN og Bandung og så videre.
FN-pakten som ble forberedt under krigen trådte i kraft24.
oktober 1945. Da hadde FN 52 medlemsstater. Denne pakten er prege av den krigen
verden nettopp har vært gjennom og sier at hovedformålet er «å redde kommende
slektledd fra kriges svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg
over menneskeheten. Så går den inn på mange områder det skal jobbes på for å
sikre freden. Ut fra dette ble FN dannet.
Første kapittel handler om formål og prinsipper – og alle
de andre skal sikre at disse blir fulgt.
Artikkel 1
De Forente Nasjoners formål er:
1. å opprettholde
internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive,
kollektive tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke
angrepshandlinger eller andre fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale
tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt
ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper;
2. å utvikle vennskapelige
forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like
rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke
verdensfreden,
3. å få i stand internasjonalt
samarbeid om løsningen av internasjonale problemer av økonomisk, sosial,
kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for
menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase,
kjønn, språk eller religion og
4. å være et sentrum for
samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål.
Med dette er formålet klart
fastslått. Først og fremst går det ut på å hindre krig og sikre fred. Så er
formålet å styrke verdensfreden ved å utvikle vennskapelige forhold mellom
nasjoner, grunnlagt på prinsippet om folkenes like rett og
selvbestemmelsesrett. Så skal en få i gang internasjonalt samarbeid om
løsningen av internasjonale problemer innen forskjellige områder, og fremme
respekt for menneskeretter og grunnleggende frihet for alle typer.
Artikkel 2
For å nå de mål som er nevnt i
artikkel 1 skal organisasjonen og dens medlemmer handle i samsvar med følgende
prinsipper:
1. Organisasjonen er grunnlagt
på prinsippet om alle medlemmers suverene likhet.
2. For å sikre alle medlemmene
de rettigheter og fordeler som følger av medlemskapet, skal de alle ærlig og
oppriktig oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg i samsvar med denne Pakt.
3. Alle medlemmer skal bilegge
sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at
internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.
4. Alle medlemmer skal i sine
internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot
noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen
annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.
5. Alle medlemmer skal yte de Forente
Nasjoner enhver bistand i alle tiltak den treffer i samsvar med denne Pakt, og
skal avholde seg fra å; yte bistand til noen stat som de Forente Nasjoner
anvender forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot.
6. Organisasjonen skal sørge
for at stater som ikke er medlemmer av de Forente Nasjoner opptrer i samsvar
med disse prinsipper i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde
internasjonal fred og sikkerhet.
7. Intet i denne Pakt
berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin
natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe
medlem må; underkaste slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette
prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av tvangstiltak etter kapittel VII.
Opp mot denne pakten har USA utviklet en egen
utenrikspolitikk som de kaller den regelbaserte orden. Reglene i USAs
utenrikspolitikk er basert på at USA kan gi inn i alle land og områder når de
synes de sjøl har fordel av det.
I 1955 fulgte Den asiatiske
konferansen i Bandung i Indonesia. Sluttkommunikeet ble undertegnet 24. april
1955.
Bandung-konferansen
Sluttkommuniké fra den asiatisk-afrikanske konferansen
Den asiatisk-afrikanske
konferansen, sammenkalt etter invitasjon fra statsministrene i Burma, Ceylon,
India, Indonesia og Pakistan, møttes i Bandung fra 18. til 24. april 1955.
I tillegg til sponsorlandene
deltok følgende 24 land på konferansen: 1. Afghanistan13. Liberia 2.
Kambodsja14. Libya 3. Folkerepublikken Kina 15. Nepal 4. Egypt16. Filippinene
5. Etiopia17. Saudi-Arabia 6. Gullkysten18. Sudan 7. Iran19. Syria 8. Irak20.
Thailand 9. Japan21. Tyrkia 10. Jordan22. Den demokratiske republikken Vietnam
11. Laos23. Delstaten Vietnam 12. Libanon24. Jemen
Den asiatisk-afrikanske konferansen
vurderte problemer av felles interesse og bekymring for land i Asia og Afrika
og diskuterte måter og midler som deres folk kunne oppnå et mer omfattende
økonomisk, kulturelt og politisk samarbeid på.
Kommunikeet har syv hovedpunkter
som handler om økonomisk samarbeid, kultursamarbeid, menneskerettigheter og
selvbestemmelse, problemer med avhengige folk, fremme av verdensfred og
samarbeid og erklæring om fremme av verdensfred og samarbeid. Her skal jeg bare
sitere disse prinsippene.
Faktisk bør alle nasjoner ha
rett til fritt å velge sine egne politiske og økonomiske systemer og sin egen
livsstil, i samsvar med formålene og prinsippene i FNs pakt. Fri for mistillit
og frykt, og med tillit og velvilje overfor hverandre, bør nasjoner praktisere
toleranse og leve sammen i fred med hverandre som gode naboer og utvikle
vennskapelig samarbeid på grunnlag av følgende prinsipper:
1. Respekt for grunnleggende
mennesker rettigheter og for formålene og prinsippene i De forente nasjoners
pakt.
2. Respekt for alle nasjoners
suverenitet og territorielle integritet.
3. Anerkjennelse av likhet for
alle raser og av likhet for alle nasjoner, store og små.
4. Avstå fra intervensjon
eller innblanding i et annet lands indre anliggender.
5. Respekt for hver nasjons
rett til å forsvare seg alene eller kollektivt, i samsvar med De forente
nasjoners pakt.
6. (a) Avstå fra bruken av
arrangementer for kollektivt forsvar for å tjene de spesielle interessene til
noen av stormaktene.
(b) Ethvert land avstår fra å
utøve press på andre land.
7. Avstå fra handlinger eller
trusler om aggresjon eller bruk av makt mot et lands territorielle integritet
eller politiske uavhengighet.
8. Avgjørelse av alle
internasjonale tvister ved fredelige midler, slik som forhandlinger,
forliksbehandling, voldgift eller rettslig løsning, samt andre fredelige midler
etter partenes eget valg, i samsvar med De forente nasjoners pakt.
9. Fremme av felles interesser
og samarbeid.
10. Respekt for rettferdighet
og internasjonale forpliktelser. Den asiatiske og afrikanske konferansen
erklærer sin overbevisning om at vennlig samarbeid i samsvar med disse
prinsippene effektivt vil bidra til opprettholdelse og fremme av internasjonal
fred og sikkerhet, mens samarbeid på det økonomiske, sosiale og kulturelle
området vil bidra til å skape felles velstand og velvære for alle.
Som vi alle vet har altså USA lagt til siden FN traktaten og
bryr seg ikke om Bandung-erklæringen.
Dette er stadig med klart for verdens folk. Jeg skal ikke gå
inn på detaljer, bare nevner de aller verste sakene som Vietnamkrigen, Krigen
på Balkan, Irak-krigen, Libyakrigen, Syriakrigen, kuppet og regimeskiftet i
Ukraina. Dessuten hele den lange listen som Leon Blum har opparbeidet i sine
bøker.
Ståle Eskeland[x]
om de mest alvorlige forbrytelser
Det er også slik at Norge, som en stadig med underdanig
klientstat under USA (og for så vidt EU-kommisjonen) har blitt med på flere av
disse krigene som alle er i strid med FNs charter og også straffbare ifølge
vanlig internasjonal rett slik professor i rettsvitenskap, med
spesialkompetanse på nasjonal og internasjonal strafferett, Ståle Eskeland har
vist i sin utmerkete bok De mest alvorlige forbrytelser, 2011. Der
behandler han syv arter forbrytelser under slekten det mest alvorlige
forbrytelser. Det er først aggresjonsforbrytelsen som er den mest alvorlige
arten av denne familien med forbrytelser. Grunnen til at
aggresjonsforbrytelsen, som består i å starte en krig, fordi denne forbrytelsen
legger grunnlaget for at andre andre alvorlige forbrytelser kan bli begått på
begge sider. Nürnbergdomstolen karakteriserte aggresjonsforbrytelsen Crimes
against Peace slik: Å begynne en aggresjonskrig … er ikke bare en
internasjonal forbrytelse; det er den ytterste internasjonale forbrytelse ved
at den skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at en inneholder i seg den
oppsamlede ondskap av det hele.
Så tar han i tur og orden for seg folkemord, forbrytelser
mot menneskeheten, krigsforbrytelser, tortur, terror og bruk av masseødeleggelsesvåpen.
Før 1. verdenskrig fantes det ikke noen traktat som forbød
angrepskrig. Det kom først etter krigen med Folkeforbundet der en i
forbundstraktaten av 28. april 1919 erklærte at statene ville respektere
hverandres uavhengighet og territoriale integritet, men traktaten inneholdt
ikke noe direkte forbud mot angrepskrig. USA undertegnet ikke denne traktaten,
men det gjorde de derimot 27. august 1928, med Briand-Kellogg-pakten som ble
undertegnet at 64 stater. Den gjelder fremdeles. Men statene fortsatte likevel
med angrepskriger, den største og mest kjente var Tyskland sin angrepskrig som
startet 2. verdenskrig. Denne krigen, med sine enorme tap og lidelser (en
regnet med at 80 % av tapene var sivile, under kriger i dag regner en med 90 %)
var bakgrunnen da FN-pakten ble undertegnet. Men det var altså først i Nürnberg-charteret
artikkel 6 a at dette ble erklært som en forbrytelse. I 1960 vedtok FNs
generalforsamling en resolusjon (resolusjon 39 (V)) der angrepskrig ble
karakterisert som en forbrytelse, [Aggresjon] er den alvorligste av alle
forbrytelser mot fred og sikkerhet over hele verden. Dette ble gjentatt
tillegget til resolusjon 3314 (XXIX) artikkel 5, nr. 2 fra 1974. I
Romavedtektenes artikkel 5.1.d er aggresjonsforbrytelsen én av fire
internasjonale forbrytelser som omfattes av Den internasjonale domstolens
kompetanse. Og Eskeland skriver derfor at all tvil dermed er ryddet av veien:
Angrepskrig er ikke bare bare uønsket eller forbudt, men også straffbart etter
folkeretten.
Eskeland følger dette videre opp. Jeg har merket meg at han
ikke spesielt nevner økonomisk sanksjoner, men den nevnte resolusjon 3314
(XXIX) har et tillegg til resolusjonen der det heter i artikkel 3c at Blokade
av havner er kyster ved bruk av et annet lands væpnede styrker også regnes
inn blant aggresjonsforbrytelser. Men økonomiske sanksjoner er ikke spesifikt
nevnt.
Slike sanksjoner blir sett på som legale mot stater bryter
folkeretten. På wikipedia heter det:
En sanksjon (i folkerett
som regel brukt i flertallsformen sanksjoner) er tvangstiltak truffet av
en eller flere stater
mot en annen stat. Sanksjoner brukes som regel i forsøk på å tvinge en stat til
å overholde sine folkerettslige forpliktelser eller underkaste seg dom.[1][2]
Typen sanksjoner som oftest
blir brukt er av økonomisk og politisk grad. Slike tiltak kan være alt fra våpenembargoer,
handelsboikott, brudd på kommunikasjoner til sjøs og til lands, og diplomatisk
isolasjon. Allikevel viser det seg at slike sanksjoner ikke er noen garanti for
at det blir endringer i landets politikk. For at sanksjoner skal fungere er det
viktig at alle retter seg til sanksjonene, og at de blir godkjent av FNs sikkerhetsråd. Sanksjoner blir
derfor ofte brukt før man iverksetter strengere tiltak, som for eksempel bruk
av militær makt.[3][4][5][6]
I utgangspunktet er alle stater i verden suverene. Folkeretten er mer som et
frivillig lovsystem, der alle stater er med på å utforme dem, og lover å følge
dem. Alle land i verden (utenom Vatikanet)
har signert FN-pakten, og på den måten har de overlatt en del av sin
suverenitet til FNs sikkerhetsråd. Gjennom tidene har det blant annet blitt
brukt sanksjoner mot Irak, Iran, Libya, Syria, Somalia,
det tidligere Jugoslavia og Sør-Afrika.
En epokegjørende hending
En epokegjørende hending. Stater utsatt for USAs sanksjoner
og aggresjon organiserer seg for å kjempe for at alle stater skal følge
FN-pakten.
I dag er omtrent 40 stater utsatt for sanksjoner fra USA og
vasallene. Dette har ført til at flere stater som blant annet er utsatt for
disse sanksjonene i mars 2011 opprettet Vennegruppen til forsvar av FN
traktaten. Newsweek hadde et innslag om dette 21.12.21 med overskriften China,
Russia, Iran, North Corea and more Join Forces «In Defence» of UN der de
viser til at dette kom i stand etter at Guaido hadde begynt sine meritter i
Venezuela. Da jeg søkte på denne artikkelen fikk jeg først opp hele artikkelen,
men da jeg ville lagre den var det umulig. Neste gang jeg søkte på artikkelen
fikk jeg opp siste del og til slutt fikk jeg bare opp førte del. Men Group of
Friends in Defence of the Charter of the United Nations kan søkes på wikipedia.
Der finnes det flere innslag. Jeg har plukket ut 4 tekster. I kronologisk
rekkefølge er den første fra 9. juli 21. Den vil jeg sitere i sin helhet.
Lansering: «Gruppe av venner til forsvar av FNs charter[xi]
av Joselyn Ariza,
MFA Venezuela.
9. juli 2021
Organisere!
Vi, representanter for
Algerie, Angola, Hviterussland, Bolivia, Kambodsja, Kina, Cuba, Den
demokratiske folkerepublikken Korea, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Iran, Laos
demokratiske republikk, Nicaragua, staten Palestina, Russland, Saint Vincent og
Grenadinene, Syria og Venezuela til FN, er glade for å kunngjøre den offisielle
lanseringen og etableringen av «Group of Friends in Defense of the Charter
of the United Nations».
Vi benytter denne muligheten
til å bekrefte at FNs pakt og dets formål og prinsipper forblir tidløse,
universelle, og at de alle er uunnværlige for å bevare og fremme internasjonal
fred og sikkerhet, rettsstaten, økonomisk utvikling og sosial fremgang, som
samt alle menneskerettigheter for alle. På samme måte er å opprettholde FNs
charter grunnleggende for å sikre både realiseringen av organisasjonens tre
pilarer og oppfyllelsen av våre folks lengsler, noe som til slutt vil være til
fordel for vår felles innsats for å møte de komplekse og nye utfordringene og
truslene som står overfor menneskeheten og å etablere en fredelig og velstående
verden og en rettferdig og rettferdig verdensorden.
Vi fornyer vår forpliktelse
til å forsvare De forente nasjoners charter, som ikke bare utgjør en milepæl og
en sann troshandling som fortsatt i dag fyller oss med håp om det beste av
menneskeheten, og bringer oss sammen for å sikre dagens felles ve og vel til
fremtidige generasjoner, men også med den etiske retningslinjen som har styrt
internasjonale forhold mellom stater de siste 75 årene, på grunnlag av blant
annet prinsipper som suverene likhet mellom stater – store og små –, retten til
selvbestemmelse, – ikke-innblanding i statenes indre anliggender, og respekten
for alle nasjoners territorielle integritet og politiske uavhengighet.
Vi bekrefter på nytt vår
besluttsomhet om å oppfylle løftet vårt med «Vi, FNs folk», så vel
som vårt løfte om å ikke etterlate noen, samtidig som vi understreker behovet
for å sikre at lovlighet går foran makt. I denne forbindelse lover vi ikke å
spare noen krefter på å bevare, fremme og forsvare ved alle relevante fora at
FNs pakt er fremherskende og gyldig, noe som i det nåværende internasjonale
tidspunktet har en fornyet og enda viktigere verdi og relevans. Vi understreker
også behovet for å unngå selektive tilnærminger og ber om full overholdelse og
streng overholdelse av både bokstaven og ånden i prinsippene i FNs pakt, som er
kjernen i multilateralisme og tjener som grunnlag for moderne folkerett. Vi
understreker videre at det å følge bestemmelsene i FN-pakten på en effektiv
måte fremmer fredelige og vennlige forhold og samarbeid mellom stater og til
slutt sikrer internasjonal fred og sikkerhet.
Vi inviterer de medlemmene av
det internasjonale samfunnet som er engasjert i en effektiv og inkluderende
multilateralisme, med formålene og prinsippene nedfelt i De forente nasjoners
charter, og med verdiene dialog, toleranse og solidaritet, til å vurdere å bli
med i vennegruppen så tidlig som mulig, mens vi fortsetter å jobbe sammen for å
fremme vår felles agenda.
Venneforeningen skal ha møter
hver tredje måned og erklæringer fra det første ministermøte i gruppen er
datert 23.09. 21. Møtet ble holde som et sidemøte ved FNs hovedmøte og foregikk
på kontoret til Venezuelas delegasjon til FN. En ny erklæring kom 10.12 samme
år.
Interessant er også Den
bolivariske republikken Venezuela som hadde et innlegg i FNs
menneskerettighetsråd under dagsordens punkt 69.
Uttalelse fra gruppen av venner
til forsvar av FNs charter under behandlingen av agendapunkt 69, med tittelen
«Rapport fra Menneskerettighetsrådet»
1. Det er en ære for den
bolivariske republikken Venezuela å ta ordet på vegne av medlemslandene i
«Group of Friends in Defense of the Charter of the United Nations», som består
av Algerie, Angola, Hviterussland, Bolivia, Kambodsja, Kina, Cuba, Den
demokratiske folkerepublikken Korea, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Iran, Den
demokratiske folkerepublikken Laos, Nicaragua, staten Palestina, Den russiske
føderasjonen, Saint Vincent og Grenadinene, Syria, Zimbabwe og mitt eget land,
Venezuela. Jeg siterer tre punkt og kommenterer at initiativet ble vel mottatt
i Menneskerettighetsrådet.
2. Innledningsvis gratulerer
vi ambassadør Nazhat Shameem for hennes ledelse i spissen for
Menneskerettighetsrådet i løpet av dets femtende syklus, tilsvarende 2021, og
uttrykker takknemlighet for presentasjonen av rapporten fra dette organet for
generalforsamlingen, i samsvar med med sin resolusjon 60/251, som vi har tatt
til etterretning.
8. I denne forbindelse avviser
vi alle slags dobbeltstandarder som undergraver menneskerettighetene og hindrer
et harmonisk miljø og fremgang på dette feltet, og vi er bekymret for
spredningen av ensidige mekanismer som later til å gjennomføre en upartisk vurdering
av menneskerettighetssituasjonen. i spesifikke stater, spesielt når de ikke
teller med deres tilbørlige samtykke og deltakelse. Fortsettelsen av denne
praksisen krenker ånden som må lede de høyere idealene til fordel for genuin
fremme og beskyttelse av menneskerettighetene, samtidig som det representerer
et klart brudd på prinsippene og hensiktene i De forente nasjoners charter, som
har forpliktet oss å fremme og oppmuntre til respekt for menneskerettigheter og
grunnleggende friheter for alle, uten forskjell av noe slag. Vi husker i denne
forbindelse at den universelle periodiske gjennomgangen (UPU) av
Menneskerettighetsrådet er den rette mekanismen for å diskutere på en
konstruktiv måte menneskerettighetssituasjonen.
Før jeg viser til et fantastisk
intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada av 27. november i år
skal jeg sitere litt fra Irans grunnlov og Kinas fem prinsipper for fredelig
sameksistens mellom stater, som er nedfelt også i dette landets grunnlov.
De fem prinsipper for fredelig sameksistens
De «fem prinsipper for
fredelig sameksistens» er godt respektert[xii]
Bare for å minne oss på det, er
ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens»
(eller Panchsheel):
1) gjensidig respekt for
selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;
(2) gjensidig ikke-aggresjon;
(3) gjensidig ikke-innblanding i
utenlandske indre anliggender;
(4) likestilling og gjensidig
nytte; og
(5) fredelig sameksistens som
sådan.
Siden 1957 har disse prinsippene,
som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt
stadfestet på nytt.
Disse prinsippene ble først
fremmet av Zhou Enlai under samtaler med Indiske myndigheter om handels
forbindelser mellom Kina og India i 1954 og var med i kommunikeet etter møtet.
I juni samme år bekreftet Zhou Enlai og Nehru disse prinsippene i en tale i
forbindelse med de asiatiske utenriksministrenes møte i Colombo på Sri Lanka
like etter undertegningen av den sino-indiske handelsavtalen i Beijing. Nehru
sa da at «Hvis disse prinsippene ble anerkjent for de gjensidige forholdene
mellom alle land, da ville det virkelig knapt være noen konflikter og helt
sikkert ingen kriger».
Det har også blitt antydet at de fem
prinsippene delvis oppsto i den nasjonale frigjøringsbevegelsen i Indonesia der
Sukarno hadde lagt frem slike prinsipper i 1945 fire år før Indonesia ble
uavhengig i 1949. Prinsippene ble også vedtatt i modifiser form på
Bandung-konferansen i 1955 og en resolusjon fremmet av India, Jugoslavia og
Sverige ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling i 1957.
Disse prinsippene, slik de var
blitt vedtatt i Colombo og andre steder dannet også grunnlaget for alliansefrie
bevegelsen som ble etablert i Beograd i Jugoslavia i 1961. I juni 2014 ble den
indiske visepresidenten, Hamid Ansari invitert til Den store folkets hall i
Beijing for å feire 60årsdagen for undertegningen av Panchsheel-avtalen og i
2017 sa Xi Jinping at «Kina er klar til å arbeide med India for å søke
veiledning fra de fem Panchsheel-prinsippene.
De kinesiske lederne insisterer i
første omgang på likhet mellom suverene stater: «Den sentrale ideen med dette
prinsippet, har president Xi Jinping erklært, er at et lands suverenitet og
verdighet, uansett størrelse, makt eller formue, må respekteres, at ingen
innblanding i dets interne anliggender tolereres, og at land har rett til fritt
å velge sitt sosiale system og sin utviklingsvei.” Dette er ikke bare en ren
prinsipperklæring, men viser seg stadig i praktisk politikk.
Kineserne har alltid ønsket å
plassere sine handlinger innenfor rammen av FNs og deres internasjonale
institusjoner, som de i økende grad har støttet. Noen ganger blir man
overrasket over deres passivitet eller svært svake engasjement i de blodige
konfliktene som har preget de siste tiårene, men dette er bevisst. De blir
anklaget for å være diskré og ikke gjøre noe verken mot diktatoriske eller
teokratiske regimer, som det fremdeles finnes mange av i dagens verden, og for
å gjøre lønnsomme forretninger med dem. Burde ikke Vesten begynne med å bære ut
sitt eget søppel, sin egen støtte for de fleste av disse regimene? Uansett
kineserne inntar denne holdningen fordi de er resolutt imot enhver imperialisme
forkledd som en falsk demokratisk fasade eller under påskudd av antatte
humanitære inngrep. (Se note i.)
Så vil jeg også nevne Irans grunnlov som ble vedtatt i 1979
med flere tillegg frem til 1989 som gir uttrykk for at det muslimske opprøret
der som kastet ut Shahen og USA var en antiimperialistisk revolusjon. Særlig
vil jeg trekke frem kapittel 1, artikkel 3. Her heter det at Den islamske
republikken Iran har plikt til å rette alle sine ressurser mot å nå følgende
mål:
Artikkel 3. gratis utdanning og fysisk trening for alle på
alle nivåer og forbedring og utviding av høyere utdanning;
Artikkel 5. fullstendig
eliminering av imperialisme og hindring av utenlands innflytelse;
Artikkel 6. fjerning av alle
former for despoti og autokrati og alle forsøk på å monopolisere makten;
Artikkel 7. sikring av
politisk og sosial frihet innen lovens grenser;
Artikkel 8. hele folkets
deltaking i å bestemme sin politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle
skjebne;
Artikkel 11. omfattende
styrking av grunnlagene for nasjonalt forsvar i ytterste grad ved allmenn
verneplikt for å sikre uavhengigheten, den territoriale integritet og den islamske
orden i landet;
Venezuela ut av OAS – så kom USAs sanksjoner
Intervju med Venezuelas
utenriksminister, Denis Moncada,[xiv]
etter at Venezuela forlot OAS
Så vil jeg legge ved det
intervjuet Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone gjorde med Venezuelas
utenriksminister, Denis Moncada 27. november i år.
Nicaraguas utenriksminister: Vi
motstår en «pandemi av nykolonialisme»
Ben Norton · 27. november 2021
Grayzones Ben Norton satte seg ned for et intervju med Nicaraguas
utenriksminister Denis Moncada for å diskutere landets beslutning om å forlate
OAS, (Organisasjonen av amerikanske stater) dets forsøk på å bygge en
internasjonal allianse mot amerikansk unilateralisme, og hvordan en
antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.
NORTON: Dette er Ben Norton med
The Grayzone. Jeg er i Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp
ned for et intervju med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om
Nicaraguas historiske beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske
stater, og andre regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte
hvordan Nicaragua er en del av en bevegelse av land rundt om i verden som
prøver å skape en ny politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs
unilateralisme og sanksjoner.
God morgen, utenriksminister
Denis Moncada, takk for intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua
forlater OAS. Kan du forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske
avgjørelsen?
DENIS MONCADA: Ja, tusen takk
Ben, og hilsener også til dine lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet.
Jeg vil si at Nicaragua tok denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega
tok beslutningen om å si opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en
avgjørelse som angår verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til
regjeringen for gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til
president Ortega og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets
verdighet. Fordi vi, i vår utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig
kommunikasjon, bilaterale relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi
har vært veldig tydelige, og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk
innblanding, og heller ikke intervensjoner, som prøver å blande seg inn i
landets interne bekymringer.
Og grunnen til at vi har fordømt
OAS er på grunn av politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene
som er underlagt den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne
politikk og opprettholde en permanent politikk for innblanding og
intervensjonisme, manglende respekt for det nicaraguanske folkets verdighet. Og
det sier virkelig hvorfor Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske
folket, og det har blitt krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene
og maktene til staten har foreslått og oppfordret presidenten til republikken
til å fordømme OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS,
suspendere forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til
generalsekretæren for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør
Daniel Ortega Saavedra, og sa at nok er nok.
BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til
generalsekretæren for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et
«innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne
regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben
Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia
der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som
regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han
over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av
latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.
DENIS MONCADA: Det er ikke et
spørsmål om hva jeg synes; det er et spørsmål om hva som er den konkrete,
sanne, objektive virkeligheten.
OAS ble konstruert, opprettet
nettopp av USA som en måte å påtvinge sine politiske beslutninger, som er
definert av politikken til Monroe-doktrinen.
Og da OAS ble opprettet, tror jeg
det var kommandør Fidel Castro som beskrev det som «kolonienes
departement.» Og virkelig, det konseptet, som allerede har blitt sagt i
flere tiår, er akkurat det som definerer OAS.
Og tenk på det, Ben, OAS, hvor
ligger det? Den ligger, en, i Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir
tatt til fange der, som en fange i USA.
Men i tillegg til å være i
Washington, hvor ligger det egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på
den andre siden noen kvartaler fra utenriksdepartementet.
Hvis vi til og med forstår den
geografiske plasseringen av OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn
et århundre siden, sier det tydelig at dette er et amerikansk politisk og
diplomatisk instrument, et som støtter de viktigste strategiske beslutningene
til USA i forhold til makten og hegemoniet som den prøver å opprettholde over
Latin-Amerika og Karibia.
Jeg tror det er den klareste
måten å forklare hvorfor OAS ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et
strategisk, politisk, diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å
samle representantene, nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle
statene i Latin-Amerika og Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt
Nicaragua, som er nettopp grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at
USA der ganske enkelt kan gjøre sine kommandoer og «avtaler», i
skremmesitater, slik at de gjør det det nordamerikanske imperiet bestemmer seg
for å gjøre med Latin-Amerika og Karibia.
BEN NORTON: Den siste tiden har
det vært mye kritikk av OAS, på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på
grunn av OAS» rolle i å publisere falske anklager om antatt valgfusk.
Dessuten har vi sett at Juan
Guaidó, som aldri har vunnet en eneste stemme for å bli såkalt
«president» i Venezuela, han representerer Venezuela ved OAS, i
Washington.
OAS sier i sitt charter at det er
mot innblanding, og faktisk står det i sitt charter at innblanding i
medlemslandenes indre anliggender er et brudd på OAS-charteret.
Så, mener du at OAS bryter sitt
eget charter?
DENIS MONCADA: Definitivt. Og det
er et interessant element å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på
det i teoretiske og konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om
charteret stemmer overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare
deres suverenitet, deres territoriale integritet, prinsippet om
ikke-innblanding i statenes indre anliggender, dersom OAS ikke hadde flere
fullmakter enn de som er klart fastsatt i dens charter.
Hvis du ser på det fra et
konseptuelt og teoretisk synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen
elementer som kan være gyldige. Men den konkrete sannheten, virkeligheten er
nettopp [det motsatte]. Du nevnte tilfellet med Bolivia, for eksempel.
Det vil si at når denne
politikken faktisk gjennomføres i landene i Latin-Amerika, av folk som
forsvarer sine egne rettigheter, utøver sin suverenitet, av selvbestemmelse,
beskytter sine historiske og grunnleggende rettigheter, det er det USA ikke
liker.
Og det er nettopp da de, på de
mest intense måter, fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte
regjeringer, legitime, konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.
Og så opptrer figuren til OAS, på
veldig aktive måter, og prøver å oppfylle ordrene fra USA.
Hvis det er en progressiv
regjering, hvis det er en revolusjonær regjering, hvis det er en avansert
regjering som tar en retning for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare
seg fra aggressorland, da handler de.
USA beordrer OAS til å handle. Og
OAS, vi så allerede nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og
få til å styrte president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig,
barbarisk, vill måte.
BEN NORTON: Du nevnte at Cuba,
den revolusjonære regjeringen på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel
Castro sa at OAS er «departementet for yankee-koloniene.» Og
Venezuela forlot også OAS for to år siden.
Men mer og mer, det er ikke bare
de revolusjonære regjeringene i regionen, men til og med liberale regjeringer,
som den argentinske regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også
kritisert OAS for statskuppet i Bolivia.
Og i september var det et møte,
et toppmøte for CELAC, Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i
Mexico City. Du deltok på toppmøtet i Mexico.
Mer og mer er det debatt i
Latin-Amerika om at CELAC er et alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene
som et alternativ?
DENIS MONCADA: Faktisk dukket
CELAC opp nettopp som et alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia,
unntatt USA og Canada, som ikke deltar i CELAC.
Det var nettopp visjonen til
stats- og regjeringssjefer, og fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et
autonomt, uavhengig forum, som svarer på bekymringene, visjonen og de
historiske behovene til folket i Latin-Amerika. og Karibia.
Så CELAC er et reelt alternativ
til OAS. Og faktisk har land gjort en innsats nettopp for å opprettholde
kontinuiteten til CELAC.
Og hver for seg vet vi at USA og
andre land, inkludert også land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å
stoppe, for å hindre land i å opprette og opprettholde sine organisasjoner som
gjør det mulig for dem å ta en annen vei, med en visjon om å styrke deres
rettigheter, deres politikk, deres friheter og deres kamp for uavhengighet til
forsvar for suverenitet og selvbestemmelse.
BEN NORTON: Tre dager etter
valget 7. november her i Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer
Act, og innførte senere flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot
myndighetspersoner, men også mot institusjoner som Nicaraguas offentlige
påtalemyndighet.
Hva synes du om disse
sanksjonene?
DENIS MONCADA: Vi anerkjenner
ikke ekstraterritorialiteten til lovene som USA godkjenner, enten det er
gjennom kongressen eller ratifisert av den amerikanske presidenten.
Dens lover er lover for landet,
for staten, men ikke for andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den
ekstraterritorialiteten.
Ikke desto mindre er vi veldig
tydelige på at vi snakker om det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en
annen fasett av hvordan imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med
presidenten som godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i
andre land.
Dette inkluderer å pålegge
ensidige tvangstiltak (sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige,
vilkårlige, absurde, og i tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem
ikke, vi avviser dem, vi fordømmer dem.
Det er en form for at imperiet
fortsetter å utøve den rollen det mener det har i verden, å være dommer, å være
en påtalemyndighet, å spille en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har
gitt det.
Ikke desto mindre ser vi hvordan
det er en slags konsistens i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved
å bruke alle dens forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å
vedta en resolusjon og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.
Det er derfor Nicaragua, vår
regjering, regjeringen til president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en
antiimperialistisk politikk, men avmålt.
Og når vi sier
antiimperialistisk, er det fordi vi er klare på at de som utøver makt er en
liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og med påvirker det
nordamerikanske folket selv.
Imperiet er ikke det
nordamerikanske folket. Det nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet.
Imperiet består av de store organisasjonene, de store økonomiske maktene,
industrielle og militære makter, som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte
den, plyndre den, kolonisere den igjen.
Og det gjør dette for å
opprettholde en livsstil, som ikke er pålagt av det nordamerikanske folket, men
snarere av de mektige interessene, gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen
til land, på en utrolig, skamløs måte.
BEN NORTON: For tiden bor en
fjerdedel av verdens befolkning i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil
si at en fjerdedel av menneskeheten bor i land under sanksjoner.
Så er det et forsøk fra
sanksjonerte land, som Nicaragua og Venezuela og andre land, på å bygge et
alternativ til dette finansielle systemet dominert av USA?
DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp
som har pågått i mange tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og
systemer, blant dem det internasjonale finanssystemet og den internasjonale
orden.
Og Nicaragua er en del av landene
som kjemper for å gjøre disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet
av nasjoner, og for å omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle
systemet, den internasjonale orden generelt, av politiske relasjoner,
diplomatiske relasjoner også, og fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.
Det internasjonale samfunnet
ønsker virkelig er fred, stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at
våre folk, over hele verden, er i stand til å anstrenge seg for å være
lykkelige. Det er det hele menneskeheten ønsker og ønsker.
Ingen kriger, ingen konflikter,
ingen spenninger, ingen aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt
mellom stater, respekt mellom regjeringer, respekt mellom folk.
Og å fortsette å fremme, kjempe
mot fattigdom, styrke programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er
det menneskeheten ønsker.
Og utvilsomt må vi styrke alle
folkeslags felles kamp for å endre systemet.
BEN NORTON: Nicaragua er et av
medlemmene i en ny gruppe i FN som kalles gruppen av venner til forsvar av
FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela, Cuba, Kina, Russland, Palestina,
Eritrea, forskjellige land.
Hva er denne gruppen, og hva er
viktigheten av en allianse av land sanksjonert av USA?
DENIS MONCADA: Det vesentlige er
å forsvare FN-pakten. Og gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.
Hvorfor FN-pakten? Hvis vi
diskuterer FN-reformer og også transformerer systemet, finner du i FN-pakten
nettopp de grunnleggende prinsippene som åpner for fredelig sameksistens,
respekt mellom stater, oppnå og styrke fred, stabilitet, internasjonal
sikkerhet, samarbeid mellom utviklingsland, for å oppnå en omfattende
utvikling, for å gjøre alle målene i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling
mulig.
Så den gruppen av land mener at
vi virkelig trenger å komme sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene,
de grunnleggende erklæringene som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives
som uavhengige stater, som suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide
for å opprettholde, opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle
folks rett til å leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig
respekt.
Så det er en vennegruppe til
forsvar for FN-pakten, som er veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New
York og også i Serbia, og har utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.
Kort sagt, det er å holde den
viktige saken i gang, den posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet,
for å forsvare liv og menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og
fortsette å fremme i positiv forstand, i en følelse av ro for hele
menneskeheten.
BEN NORTON: Et annet medlem av
gruppen av venner til forsvar av FNs charter er Iran. Og du deltok på
innsettelsen av president Raisi, Irans nye president.
Hva er viktigheten av forholdet
mellom Nicaragua og Iran, og generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er
viktig å styrke forholdet mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og
progressive krefter her i Latin-Amerika?
DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og
regjeringen til president Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder
brede relasjoner med hele verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av
brorskap, av brorskap, av samarbeid, av solidaritet.
Og verden bør leve, bør dele sine
interesser, sine mål, sine behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som
ikke bare er Covid-19, men også økonomiske pandemier, politiske pandemier,
aggresjonspandemier, pandemier av nykolonialisme.
På dette området styrker og
utvider vi vårt forhold til Iran og med andre land i Asia, og også i Afrika.
For det er felles interesser, felles visjoner, delte rettigheter mellom land.
Og ved å kombinere våre styrker,
samtale, holde dialog, styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale
relasjoner.
Vi forlater nå OAS, men vi kommer
til å styrke og fortsette å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår
kommunikasjon og relasjoner med ALBA-TCP, våre relasjoner med andre
organisasjoner, med den alliansefrie bevegelsen, også med FN .
Kort sagt, forholdet til Iran og
andre land er innrammet nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke
forholdet til alle verdens land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt
opp av kommandør Daniel Ortega.
BEN NORTON: I dag i diskusjonen
vår er det et tema som knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det
er imperialismen. Du nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en
antiimperialistisk utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.
I sandinistbevegelsen, hva er
viktigheten av dette, av internasjonalisme og antiimperialisme?
BEN NORTON: For noen år siden
inngikk Nicaragua en avtale med et kinesisk selskap om å bygge en
inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at dette temaet, dette spørsmålet om den
inter-oseaniske kanalen, ble et viktig konfliktpunkt i internasjonal politikk.
Vi har dokumenter som viser at
USA finansierte opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den
inter-oseaniske kanalen. USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen
inter-oseaniske kanal.
Så hva er viktigheten av dette
prosjektet for Nicaragua?
DENIS MONCADA: Nicaragua har
geografiske forhold som har gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge
en rute for inter-oseanisk kommunikasjon, det vil si en form for
tilrettelegging for internasjonal kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt
som en kommunikasjonsvei gjør mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff,
og gjøre transporten av forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.
Og vel, det er Nicaraguas rett.
Vi bygger en kanal i vårt territorium, suverent territorium, territoriet til
det nicaraguanske folket. Og med en visjon om også å dele den geografien for å
skape en kommunikasjonsvei som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk
kontroll og ledelse.
Byggingen av kanalen fortsetter å
gå fremover, med undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på
miljøet. Kort sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte,
som sier at en stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en
inter-oseanisk kanal.
BEN NORTON: For å konkludere, i
USA snakker vi mer og mer om ideen om en ny kald krig, det vil si den andre
kalde krigen, men denne gangen ikke bare mot Russland, men også mot
Folkerepublikken Kina.
I USA handler alt i dag om
Russland og Kina. De sier at Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina
skapte coronaviruset. Det er mye propaganda i USA om dette.
Og her i Latin-Amerika har vi
sett at denne regionen er en del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier:
«Latin-Amerika er vårt, og vi vil ikke at Russland og Kina skal ha
forbindelser og gjøre forretninger med landene her.»
Så for Nicaragua, hva kan
Nicaraguas rolle være i denne såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om
denne konflikten mellom Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den
andre?
DENIS MONCADA: USA er et
imperium. Det har vært et imperium i lang tid. Imperier prøver å forhindre at
de forsvinner eller mister hegemoniet. Og de vil bruke alle instrumenter, alle
former, for å opprettholde sitt nivå av makt og kontroll.
Og åpenbart prøver de å stoppe
andre land fra å utvikle seg, vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i
økonomiske og kommersielle termer, i utviklingen av sine folk, i styrking av sine
rettigheter, i å ha en stemme på den internasjonale scenen, i å ha mer
ansvarlige relasjoner, som ikke er inntrengende på fiendtlig måte, ikke
intervensjonistiske, ikke blander seg inn.
Alt dette endrer mentaliteten og
oppfatningen av menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen
mellom et hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger
nasjoner og land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler
seg, som løser sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen
måte sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin
kommersielle utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en
veldig respektfull måte, og sin utvikling.
Og bidra, på en ansvarlig og
støttende måte, for å tilrettelegge med andre land så vel for en plan for
samarbeid, for investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg,
for å fortsette å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte,
eller svært mye bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet
i alle land.
Og det er nettopp på den måten vi
unngår massive irregulære migrasjoner, og alle de problemene som folk er
bekymret for.
Så kald krig, nei, det
menneskeheten trenger er fred, stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.
Det er på grunn av den typen
spenninger som skapes av makter som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå
ser at beveger seg til Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som
virkelig er dumt.
Så det er en krig ført av én
makt, kombinert med maktene i Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll
over verden, sitt hegemoni, og for å prøve å hindre andre land i å gå videre,
fra å utvikle seg, fra å ha en ansvarlig statspolitikk og dele med
menneskeheten sin utvikling, sin fremgang og gå retning av å fremme utviklingen
av folkene på en måte som er fredelig, vennlig og samarbeidende, til gjensidig
nytte for disse landene som utvikler seg selv og landene som er på vei mot
utvikle seg på jakt etter en bedre fremtid.
BEN NORTON: Foreign
Minister Denis Moncada, thank you so much for the interview.
DENIS MONCADA: Many thanks
to you, Ben, and a cordial greeting as well to all of your friends, comrades,
and audience.
BEN NORTON: Thank you.
Litt mer om RENACER-loven
Biden undertegner lov om å øke
sanksjonene mot Nicaragua og Ortega-regimet
Joshua Nelson | U. Nevada Las
Vegas School of Law, USA 11. november 2021 12:00:02
President Joe Biden undertegnet
RENACER-loven onsdag[xv],
som krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.
RENACER-loven vedtok Kongressen
med sterk bipartistøtte 3. november
Lovforslaget ble innført i
Senatet 25. mars, men aktiviteten på lovforslaget akselererte i november under
oppkjøringen til Nicaraguas presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7.
november. Daniel Ortega vant 75 prosent av stemmene i det valget, som EU, USA
og flere latinamerikanske journalister kalte et falskt valg. Ortega-regimet
skremte, arresterte og diskvalifiserte opposisjonsjournalister og politikere i
forkant av valget. President Biden erklærte valget for å være en falsk og en
pantomime, og sammenlignet Ortega med Somoza-familien. Somoza-familien drev et
autokratisk Nicaragua i førti år, men ble støttet av USA.
Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli implementert raskt
i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske sanksjonsprogrammet mot Nicaragua
administreres av Treasury’s Office of Foreign Assets Control. RENACER-loven
pålegger også amerikanske representanter ved internasjonale finansinstitusjoner
å gå mot lån og økonomisk eller teknisk bistand til Nicaragua. Loven krever
også at utenriksdepartementet rapporterer om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd
og russisk engasjement i Nicaragua.
Den alliansefrie bevegelsen har fornyet seg, vokser og styrker seg
Hvis du googler «organisasjonen av alliansefrie nasjoner»
får du opp litt om den første delen av historie til denne bevegelsen og så avslutter
de slik: «Organisasjonen har hatt problemer med å finne en relevant rolle etter
den kalde krigens avslutning. Jugoslavias etterfølgerstater har vist liten
interesse for NAM, og i 2004 forlot Malta og Kypros organisasjonen og ble
EU-medlemmer».
Men har du fulgt litt med utenfor hovedstrøms-mediene så vet
du at det som norske wikipedia fremlegger er det synet den
columbisk-imperialistiske eliten vil at vi skal godt. I virkeligheten viser det
seg å være en komplett feilinformasjon – eller direkte sagt, løgn. Her er et
dokument som viser dette.[xvi]
Den 11. oktober 2021 møttes
delegasjoner som representerte regjeringene til mer enn 105 nasjoner, nesten
hele det globale Sør, i Beograd, Serbia for å minnes grunnleggelsen av den
alliansefrie bevegelsen for seksti år siden i hovedstaden i det tidligere
Jugoslavia.
Publisert på forfatterens egen
Stubstack-spalte, 22. oktober 2021
____________________________________________
«Menneskeheten har en
enorm tørst etter sosial rettferdighet» – Fidel
Den 11. oktober 2021 møttes
delegasjoner som representerte regjeringene til mer enn 105 nasjoner, nesten
hele det globale Sør, i Beograd, Serbia for å minnes grunnleggelsen av
den alliansefrie bevegelsen for seksti år siden i hovedstaden i det tidligere
Jugoslavia. Jubileumstoppmøtet ble talt av president Ilham Aliyev fra
Aserbajdsjan, den nåværende presidenten for den alliansefrie bevegelsen;
Aleksandar Vucic, Serbias president, som var +vertskap for arrangementet;
Indonesias utenriksminister Retno Marsudi, hvis nasjon spilte en viktig rolle i
grunnleggelsen av bevegelsen; FNs generalsekretær Antonio Guterres; blant
andre. Flere foredragsholdere kritiserte akkumuleringen av covid-19-vaksiner
fra rike vestlige land, og ba om mer solidaritet og en mer rettferdig
fordeling.
Den klassiske perioden,
1961 til 1983
The alliansefrie bevegelsen
ble grunnlagt i 1961, under epoken med avkolonisering av mange afrikanske og
asiatiske land. Grunnleggelsen ble ledet av den jugoslaviske presidenten Josip
Tito, president Abdel Nasser i Egypt, statsminister Jawharlal Nehru fra India
og president Ahmed Sukarno fra Indonesia. Kwame Nkrumah, statsminister i Ghana,
og Osvaldo Dorticós, Cubas president, var også til stede. Grunnleggende toppmøtet
ba om demokratisering av FN, og det ba atommaktene (USA, Sovjetunionen,
Storbritannia og Frankrike) om å eliminere sine atomarsenaler. Dessuten
erklærte den støtte til de væpnede kampene til nasjonale frigjøringsbevegelser
i Algerie og de portugisiske koloniene i Afrika.
Grunnleggende toppmøte for
ikke-alliert bevegelse, Beograd, Jugoslavia, 1961
Den alliansefrie bevegelsen
utgjorde det organisatoriske uttrykket for «Bandung-ånden», som ble
stimulert av møtet i 1955 i Bandung, Indonesia, innkalt av Sukarno. Dette
første møtet ble deltatt av representanter for tjueni nylig uavhengige
asiatiske og afrikanske nasjoner. Zhou En-lai fra Kina var blant deltakerne,
som også inkluderte Nehru og Nasser. Bandung-konferansen erklærte viktigheten
av enhet i den tredje verden i opposisjon til europeisk kolonialisme og vestlig
imperialisme. Den tok til orde for økonomisk samarbeid snarere enn utnyttelse
som grunnlaget for internasjonale relasjoner. I et forsøk på å avslutte den
tildelte rollen til deres økonomier som eksportører av råvarer og importører av
produserte varer, ba Bandung-konferansen om diversifisering av deres økonomier
og utvikling av deres nasjonale industrier. Den støttet reguleringen av
internasjonale kapitalstrømmer. Den tok til orde for internasjonal kontroll av
våpen, reduksjon av militære styrker og forbud mot atomvåpen. Den fordømte
kulturell imperialisme og undertrykkelsen av nasjonale kulturer.
I 1973, på sitt tredje
toppmøte i Alger, erklærte den ikke-allierte bevegelsen at den internasjonale
orden fortsetter å fremme underutviklingen av tredje verdens nasjoner.
Toppmøtet støttet opprettelsen av offentlige karteller for å overføre makt til
råvareeksportører; den ba om en kobling av prisene på eksport av råvarer til
prisene på importerte produserte varer; og den bekreftet prinsippet om
nasjoners suverenitet over deres naturressurser, inkludert deres rett til å
nasjonalisere eiendom innenfor deres territorier. Toppmøtet støttet et dokument
om den nye internasjonale økonomiske orden, som hadde vært under utarbeidelse
av tredje verdens regjeringer i et tiår.
I 1974 vedtok FNs
generalforsamling dokumentet om en ny internasjonal økonomisk orden, som ble
støttet av den ikke-allierte bevegelsen, G-77 og de sosialistiske nasjonene.
Dokumentet bekreftet prinsippet om nasjoners suverenitet over deres
naturressurser. Den tok til orde for: opprettelsen av foreninger for
råvareprodusenter for å gi råvareeksporterende stater kontroll over prisene; en
ny internasjonal pengepolitikk som ikke straffet de svakere statene; økt
industrialisering av den tredje verden; overføring av teknologi fra de
avanserte industristatene til den tredje verden; regulering og kontroll av
aktivitetene til transnasjonale selskaper; fremme samarbeid mellom nasjonene i
den tredje verden; og bistand til utviklingen i den tredje verden.
I 1979, på det sjette
toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i Havana, bekreftet nittitre land i
den tredje verden sin forpliktelse til nasjonal suverenitet, økonomisk
integritet, kulturelt mangfold og atomnedrustning. De erklærte: «Stats- og
regjeringssjefene bekrefter sin dype overbevisning om at en varig løsning på
problemene i utviklingsland bare kan oppnås ved hjelp av en konstant og
grunnleggende omstrukturering av internasjonale økonomiske forbindelser gjennom
etableringen av en ny internasjonal økonomisk orden.»
Cuba, som representerte den
allierte bevegelsen som dens president fra 1979 til 1982, ba FN om å svare på
den desperate økonomiske og sosiale situasjonen i den tredje verden. Den
foreslo: en ekstra strøm av ressurser til den tredje verden gjennom donasjoner
og langsiktig lavrentekreditt; en slutt på ulikt bytteforhold; å slutte med
irrasjonelle våpenutgifter og styre disse midlene til å finansiere utvikling;
en transformasjon av det internasjonale pengesystemet; og sletting av gjelden
til mindre utviklede land i en ugunstig situasjon.
Avsporingen av den
alliansefrie bevegelsen
På slutten av 1970-tallet
hadde den ikke-allierte bevegelsen mistet sin innflytelse i verden.
Regjeringene var fanget i det Nkrumah kalte et «økonomisk kvelertak», og som et
resultat hadde bevegelsene til den tredje verdens nasjonal og sosial frigjøring
ikke vært i stand til å innfri løftene til folkene sine. Sukarno hadde blitt
fjernet fra makten, det samme hadde Nkrumah. Nasser hadde mistet innflytelse
som et resultat av Egypts nederlag i krigen i 1967. Den alliansefrie bevegelsens
forslag om en ny internasjonal økonomisk orden ble ignorert av de globale
maktene. I møte med de første tegnene på den vedvarende strukturelle krisen i
verdenssystemet, forberedte de globale maktene seg på et avgjørende trekk i en
retning motsatt den som ble foreslått av den ikke-allierte bevegelsen, mot en
reduksjon av statens rolle i økonomien, som betydde en nedgang i kapasiteten
til tredje verdens regjeringer til å forsvare sin suverenitet, sine
naturressurser og menneskerettighetene til sine folk. I denne pessimistiske
globale konteksten ble den tredje verden-prosjektet avsporet innenfra, en
prosess som ble ledet av de «asiatiske tigrene».
Fra begynnelsen av fremveksten
av tredje verdens antikoloniale bevegelser, var det en sektor av den tredje
verdens nasjonale borgerskap som hadde en økonomisk interesse og en ideologisk
orientering for å utvikle nasjonal uavhengighet i en form som bevarte de
økonomiske strukturene som ble etablert under kolonitiden. Denne sektoren
inkluderte for eksempel de medlemmene av det nasjonale borgerskapet som eide
foretak dedikert til eksport av råvarer eller import av produksjonsvarer. I
tillegg hadde et betydelig antall av det nasjonale borgerskapet blitt utdannet
i vestlige institusjoner, noe som gjorde det lettere å formidle ideer som
rettferdiggjorde det etablerte verdenssystemet.
Når vi reflekterer over den
tredje verden-prosjektet, må vi derfor konsekvent opprettholde et skille mellom
tilpasning og revolusjonære ledere/intellektuelle i den tredje verden. Under
overgangen til uavhengighet og den påfølgende utviklingen av det nykoloniale
verdenssystemet, ga de globale maktene kontinuerlig støtte til tilpasningene og
forsøkte å undergrave eller myrde de revolusjonære lederne. Mange nylig
uavhengige tredjeverdens-regjeringer prøvde å opprettholde en balanse, og ga
innrømmelser til revolusjonære ambisjoner og folkekrav, men forsøkte å
opprettholde vennlige forhold til de globale maktene. Noen politiske ledere
vedtok balansegangen av ekte omtanke for folket og nasjonen, men andre ble
dyktige til å kynisk presentere seg selv som forsvarere av folket da de
beskyttet det nasjonale borgerskapets spesielle interesser. I kontrast, i de
nasjonene som utviklet et klart revolusjonerende prosjekt, dukket det opp
eksepsjonelle ledere med kapasitet til å forklare de nødvendige
transformasjonene til folket, til å delegitimere tilpasningene som
representanter for koloniale og nykoloniale interesser, og til å lede nasjonen
i utviklingen av et radikalt nasjonalt frigjøringsprosjekt. Slike ledere
inkluderte Fidel, Ho, Nasser, Sukarno, Nkrumah og Nyerere, som i folkets øyne
ble heroiske skikkelser i formuleringen og forsvaret av Den tredje
verdens-prosjektet.
Den ideologiske vendingen av
den globale makteliten fra 1979-1980 ga muligheten for tilpasningsledere i den
tredje verden til å dra fordel av den svekkede internasjonale posisjonen til de
revolusjonære lederne og avspore det radikale tredjeverdensprosjektet. På
toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i New Delhi i 1983, fikk moderate tilpasningspolitikere
overtaket, ledet av Sinnathamby Rajaratnam, Singapores utenriksminister.
Rajaratnam hevdet at verden hadde gått inn i en «systemkrise» på
1970-tallet, og som et resultat måtte hver tredjeverdensnasjon først og fremst
motiveres av nasjonal interesse. Den beste politikken, hevdet han, er
eliminering av statsstyrt utvikling og reduksjon av statens rolle til å
beskytte mennesker mot ekstreme ulikheter ved å omfordele inntekt, men «uten å
svekke konkurranseånden».
Rajaratnam talte på vegne av
et tredje verdens nasjonalt industriborgerskap som var blitt skapt etter
kolonialismen og de antikoloniale bevegelsene. Medlemmene av denne klassen
hadde dratt nytte av den nasjonale frigjøringsstatens beskyttende tiltak, men
de opplevde nå strukturene som hadde gjort dem i stand til å trives som lenker.
De dannet en selvsikker klasse som ble oppmuntret til å forsvare sine spesielle
interesser i stedet for interessene til folket som helhet. De så for seg
utviklingen av ny informasjonsteknologi i den tredje verden, gjennom sin
ekspertise og entreprenørskap, og utnyttet dermed mulighetene som den
teknologiske utviklingen av verdensøkonomien gir. De avviste det radikale Third
World-prosjektet og inntok en anti-sovjetisk, pro-USA holdning. Mange av tilpasningene
til nyliberalismen hadde blitt sosialisert i internasjonale organisasjoner, som
IMF og Verdensbanken, eller i transnasjonale selskaper. Og de var spesielt godt
representert av de nasjonale borgerskapene fra de bedrestilte
tredjeverdensnasjonene, slik som de «asiatiske tigrene».
Fidel talte til toppmøtet i
New Delhi i 1983 i egenskap av avtroppende president. I strid med overnatting
forsvarte Fidel det historiske prosjektet til den alliansefrie bevegelsen. Hans
tale, «Den økonomiske og sosiale verdenskrisen», ble entusiastisk og følelsesmessig
mottatt av delegatene, hvorav mange følte seg knyttet til den historiske tredje
verdens agenda, selv om verdens politiske og økonomiske situasjon og de
politiske forholdene i deres egne land tvunget til dem til å tilpasse seg. En
utvidet versjon av Fidels historiske tale ble publisert på engelsk av den
cubanske regjeringen som The Economic and Social Crisis of the World: Dens
konsekvenser for de underutviklede landene, dens dystre utsikter og behovet for
å kjempe hvis vi skal overleve. Det er på en gang en avansert vitenskapelig
analyse og en profetisk moralsk oppfordring.
Bandung-ånden lever
Den rådende oppfatningen blant
intellektuelle og journalister er at Third World-prosjektet og Alliansefri
bevegelse ikke lenger har betydning. De ser på den imponerende innsatsen fra
1961 til 1979 som en historisk periode med politisk kreativitet og håp for den
tredje verden, som tok slutt med innføringen av nyliberalisme av
kjerneregjeringer og internasjonale organer.
Det rådende synet tar ikke
hensyn til det som har skjedd på toppmøtene til den alliansefrie bevegelsen de
siste femten årene. Den har heller ikke tatt hensyn til fortsettelsen av
strukturelle globale ulikheter i makt og rikdom, basert i kolonitiden. Den
nyliberale kapitalistiske verdensordenens manglende evne til å omforme disse
objektive forholdene gjør den ikke-allierte bevegelsen nødvendig, som det
organisatoriske uttrykket for tredje verdens interesser og håp. Den fortsatte
eksistensen av disse objektive forholdene har gitt opphav, ikke bare til
utholdenheten og veksten til den ikke-allierte bevegelsen, men også til en
tilbakevending fra bevegelsen til sine historiske grunnleggende prinsipper.
Third World-prosjektet begynte
å oppleve fornyelse på slutten av 1990-tallet. Fornyelsen var forankret i
avvisningen av det nyliberale prosjektet fra folket, som opplevde de negative
konsekvensene av nyliberal politikk, slik som: devalueringen av deres valutaer;
økninger i kostnadene for vann, elektrisitet, naturgass og busser; reduksjon i
offentlige programmer og tjenester; undergraving av lokal landbruksproduksjon;
og høyere nivåer av arbeidsledighet, kriminalitet og vold. Ved å trekke på tiår
med antikoloniale og antiimperialistiske bevegelser, dukket det opp ledere som
var i stand til å omformulere de spesifikke klagene og konkrete kravene fra
folket til en bredere politisk og sosial kritikk av nyliberalisme,
imperialistisk politikk og det nykoloniale verdenssystemet. Dermed dukket det
opp en populær bevegelse over hele Latin-Amerika, Movement for an Alternative
World, som proklamerte at «A Better World is Possible.»
Alternative World Movement
skapte nye politiske partier som forsøkte å ta makten bort fra de tradisjonelle
politiske partiene som hadde samarbeidet med de globale maktene og
transnasjonale selskapene i innføringen av det nyliberale prosjektet. De nye
populære partiene var i stand til å vinne president- og/eller parlamentsvalg i
en rekke latinamerikanske land, inkludert Venezuela, Bolivia, Ecuador, Brasil,
Argentina, Uruguay, Nicaragua, El Salvador og Paraguay. I tillegg spilte
venstreorienterte og progressive regjeringer en ledende rolle i å utvikle
regionale organisasjoner for økonomisk, politisk og kulturelt samarbeid,
utfordret USAs imperialistiske politikk og forsøkte å utvikle alternativer til
strukturene i det nykoloniale verdenssystemet. Lederne for fire av disse
nasjonene (Venezuela, Bolivia, Ecuador og Nicaragua) proklamerte at de forsøkte
å bygge «sosialisme for det tjueførste århundre», og ledere fra hele
regionen bekreftet sin beundring for Cuba som en «modell av
Latinamerikansk verdighet.»
Den nye latinamerikanske
politiske virkeligheten påvirket den ikke-allierte bevegelsen, noe som var
tydelig i 2006, da Cuba overtok presidentskapet for bevegelsen for andre gang.
Den ikke-allierte bevegelsens Havana-erklæring fra 2006, enstemmig godkjent av
de 118 medlemsnasjonene, som talte i navnet til tre/fjerdedeler av
menneskeheten, ba om en «mer rettferdig og likeverdig verdensorden.»
og den beklaget «de rike og mektige nasjoners overdrevne innflytelse i
bestemmelsen av arten og retningen for internasjonale relasjoner». Den avviste
det nyliberale prosjektet som fremmer global ulikhet og «øker marginaliseringen
av land i utvikling». Den bekreftet prinsippene i FN-pakten, inkludert
nasjoners likhet og suverenitet, ikke-intervensjon i andre staters anliggender,
og «folkenes frie besluttsomhet i deres kamp mot utenlandsk intervensjon». Den
proklamerte at «hvert land har suveren rett til å bestemme sine egne
prioriteringer og strategier for utvikling.» Den ba om styrking og
demokratisk reform av FN, og den foreslo sør-sør-samarbeid som et supplement
til nord-sør-samarbeidet. Den avviste politiseringen av spørsmålet om
menneskerettigheter, og dobbeltmoralen brukt av de globale maktene, som et
påskudd for å gripe inn i sakene til en nasjon i den alliansefrie bevegelsen.
Den proklamerte sin støtte til folkene i Palestina, Cuba, Venezuela, Bolivia og
Iran i deres konflikter med de globale maktene.
Siden 2006 har den
alliansefrie bevegelsen opprettholdt sin avvisning av den etablerte
verdensordenen, i samsvar med dens grunnleggende prinsipper formulert i Bandung
i 1955 og Beograd i 1961. Det siste toppmøtet ble arrangert av Aserbajdsjan i
2019 i hovedstaden. I påvente av Baku-møtet møttes utenriksministrene for
bevegelsen i Caracas, Venezuela, hvor de godkjente et 241-siders dokument 21.
juli 2019, som «bekreftet bevegelsens ugjenkallelige politiske og moralske
engasjement, og vilje til og full respekt for Bandung-prinsippene og de som ble
vedtatt på Havana-toppmøtet i erklæringen om formålene og prinsippene og rollen
til NAM i det nåværende internasjonale møtet, Balis minneerklæring på
femtiårsdagen for opprettelsen av den alliansefrie bevegelsen, og FN-pakten.»
Dokumentet utgitt av
ministermøtet hevdet at oppnåelsen av en fredelig, velstående, rettferdig
verdensorden møter hindringer, som mangelen på ressurser i utviklingslandene,
ulike handelsbetingelser, mangel på samarbeid fra de utviklede landene, tvangs-
og ensidige tiltak pålagt av noen av dem, og maktbruk eller trussel om
maktbruk. De bemerket at «de rike og mektige landene fortsetter å utøve en
overdreven innflytelse når det gjelder å bestemme arten og retningen til
internasjonale relasjoner, inkludert økonomiske og handelsforbindelser, så vel
som reglene som styrer disse relasjonene, under påskudd av «demokrati»,
«menneskelig rettigheter» og «antiterrorisme.’»
Ministerdokumentet bekreftet
prinsippet om at nasjoner har rett til å kontrollere sine nasjonale ressurser.
«Ministrene understreket behovet for økt politisk rom for utviklingsland
slik at de kan gjennomføre sine egne utviklingsstrategier og politikk, i
samsvar med prinsippet om nasjonalt eierskap og ledelse av
utviklingsprosessen.»
Den uttrykte behovet for en ny
global menneskelig orden. «Ministrene bekreftet behovet for en ny global
menneskelig orden som tar sikte på å reversere økende forskjeller mellom rike
og fattige, både blant og innenfor land, inkludert gjennom å fremme
fattigdomsbekjempelse, full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid, og
sosial integrering.»
Utenriksministermøtet i Venezuela
erklærte:
Ministrene bemerket med bekymring at
overlegenhet og vilkårlighet er utbredt mens rettferdighet og sannhet nådeløst
blir tråkket under føttene; kjerneprinsippene suveren likhet, territoriell
integritet og ikke-innblanding i interne anliggender i internasjonale
relasjoner blir åpenlyst tilsidesatt på den internasjonale arena; suvereniteten
og rettighetene til eksistens og utvikling til NAM-medlemsstatene er alvorlig
krenket; og politiske omveltninger, væpnede konflikter, eskalering av tvister
og humanitære katastrofer som flyktningstrøm skjer på en uforminsket måte på
grunn av aggresjon, intervensjon, sanksjoner og press fra de imperialistiske
styrkene.
Dokumentet bekreftet på nytt
prinsippene som ble uttrykt på det fjortende toppmøtet for den alliansefrie
bevegelsen i Havana i 2006:
bevegelsen vil fortsette å opprettholde
prinsippene om suverenitet og suveren likhet for stater, territoriell
integritet og ikke-innblanding i interne anliggender til enhver stat eller
nasjon; treffe effektive tiltak for å undertrykke aggresjonshandlinger eller
andre fredsbrudd for å forsvare, fremme og oppmuntre til løsning av
internasjonale tvister med fredelige midler; . . . utvikle vennlige forhold
basert på respekt for prinsippet om like rettigheter og selvbestemmelse for
folk i deres kamp mot utenlandsk okkupasjon; oppnå internasjonalt samarbeid
basert på solidaritet mellom folk og regjeringer for å løse internasjonale
problemer av politisk, økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær karakter;
og fremme og oppmuntre til respekt for menneskerettigheter og grunnleggende
friheter for alle uten forskjell på rase, kjønn, språk eller religion.
Dokumentet beklaget den
«økende tendensen og utdypingen fra visse stater til å ty til
unilateralisme, vilkårlighet og pålegg om ensidige tvangstiltak, til bruk og
trussel om bruk av makt.» Den uttrykte sin motstand mot
«unilateralisme og ensidig pålagte tiltak fra visse stater som kan føre
til erosjon og brudd på FN-pakten.» Den erklærte at «enhver stat har,
og skal fritt utøve, full permanent suverenitet over all sin rikdom,
naturressurser og økonomiske aktivitet.»
Dokumentet viet betydelig
plass til spørsmålet om den demokratiske reformen av FN. Den siterer artikkel
24 (3) i FN-pakten for å forsvare sin tolkning om at Generalforsamlingen har
myndighet som «det viktigste rådgivende, politiske og representative organet
til De forente nasjoner». Følgelig opptrer Sikkerhetsrådet på vegne av
medlemslandene som er representert i Generalforsamlingen; slik at
Sikkerhetsrådet bør sende rettidige forklarende, omfattende og analytiske
rapporter til Generalforsamlingen, som forklarer dens resolusjoner og
uttalelser. En slik balanse mellom hovedorganene i FN krever en revitalisering
av arbeidet til Generalforsamlingen. Medlemmene i den alliansefrie bevegelsen
bør fortsette sin pågående innsats for å styrke den sentrale rollen og
autoriteten til Generalforsamlingen, som burde være organet som fastsetter FNs
prioriteringer.
Sikkerhetsrådet selv, erklærer
dokumentet, burde gjøres mer demokratisk gjennom større representasjon av
verdens nasjoner, spesielt Afrika. Og dokumentet kritiserer sanksjoner som er
pålagt av Sikkerhetsrådet, og hevder at rådet tar opp spørsmål som ikke
nødvendigvis utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, «med
sikte på å oppnå de politiske målene til en eller noen få stater for å slå ut
rettighetene til suverenitet, eksistens og utvikling til bevegelsens
medlemsland.» Gjennom slike handlinger tjener ikke Sikkerhetsrådet det
internasjonale samfunnets generelle interesse.
Ministerdokumentet som ble
godkjent i Caracas i 2019, avviste politiseringen av spørsmålet om
menneskerettigheter. Den understreker at FNs menneskerettighetsråd «ikke bør
tillate konfronterende tilnærminger, utnyttelse av menneskerettighetene til
politiske formål, selektiv målretting av enkeltland av uvedkommende hensyn og
dobbeltmoral i gjennomføringen av sitt arbeid, som bør være i samsvar med
FN-pakten, internasjonalt. lov og relevante FN-resolusjoner.» Den
bekreftet «behovet for å forsvare prinsippene om ikke-selektivitet,
ikke-politisering, objektivitet og upartiskhet i vurderingen av
menneskerettighetssituasjoner, samt å sikre at menneskerettighetene ikke brukes
til politiske formål og vedtakelse av politisk motiverte beslutninger.»
Dokumentet forsvarte den
islamske republikken Irans rett til å utvikle atomenergi for fredelige formål.
«Ministrene bekreftet utviklingslandenes umistelige rett til å utvikle
forskning, produksjon og bruk av atomenergi til fredelige formål uten
diskriminering. De fortsatte å merke seg med bekymring at unødige restriksjoner
på eksport til utviklingsland av materiell, utstyr og teknologi for fredelige
formål vedvarer.»
Dokumentet godkjent av
utenriksministrene i Caracas fordømte terrorisme i alle dens manifestasjoner.
«Ministrene fordømte alle former for oppfordringer til terrorisme, uansett
dekke av rettferdiggjørelse, som resulterer i tap av menneskeliv og ødeleggelse
av privat og offentlig eiendom. Ministrene understreket behovet for å bekjempe
den voldelige ekstremistiske ideologien som oppfordrer til terrorisme,
uavhengig av opprinnelsen.» Den fordømte eksplisitt Taliban,
Haqqani-nettverket, Al-Qaida, ISIL/Da’esh og dets tilknyttede organisasjoner og
andre ekstremistiske og ulovlige væpnede grupper som terrorister.
Avsluttende refleksjoner
De fleste mediene ignorerte
minnetoppmøtet for ikke-alliert bevegelse i Beograd. De som rapporterte på toppmøtet,
presenterte den ikke-allierte bevegelsen har et historisk fenomen som mistet
makt og innflytelse med grunnleggernes død. Dette er hva makthaverne vil at
folket skal tro.
I virkeligheten er den
ikke-allierte bevegelsen mektigere enn noen gang. Dens erklæringer er basert på
en dypere analyse og større forståelse av verdenssystemets motsetninger og
uholdbarhet. I tillegg, gjennom dannelsen av regionale foreninger og med
samarbeid fra Kina for å gi gunstige investeringer og handel, går den tredje
verden-prosjektet i dag mer enn det var i sin klassiske periode i den praktiske
gjennomføringen av sine mål.
Videre, med oppsamling av
erfaring, går nasjonene som bygger sosialismen frem mot en sosialistisk modell
som inkluderer plass for et marked og for privat virksomhet, under ledelse og
kontroll av staten. Denne sosialistiske tredje måten demonstrerer sin kapasitet
til å fremme menneskelig produktivitet og distribuere dens frukter mot de
grunnleggende menneskelige behovene til folket; og den finner politisk plass i
den alliansefrie bevegelsen.
De etablerte maktene vil ikke
at folket skal vite at den tredje verden og Kina i praksis bygger et mer
rettferdig og bærekraftig verdenssystem som tolererer en flersidighet som
inkluderer kinesisk sosialisme, latinamerikansk sosialisme, sjia-islam og en
fornyet Afrikansk sosialisme, som alle har respektfulle og gjensidige forhold
til hverandre. Bevissthet om de humanistiske prestasjonene og økende
produktiviteten til disse alternative polene er den viktigste armen i idékampen
mot den nye kalde krigen.
Charles McKelvey har skrevet en
rekke artikler som er svært interessante i vår sammenheng her.[xvii]
Sluttkommentar fra foredragsholderen
De to store motsatte tendensene i verden
Verden er i dag preget store farer for menneskeheten
og av store muligheter for å avverge disse farene. Det finnes to store
tendenser. Den ene viser seg gjennom utallige aggresjonskriger og kan fort gå
mot krig og mulig utsletting av menneskeheten, mens den andre viser vei mot en
fredelig utvikling i verden der likeverdige stater kan samarbeide for felles
beste.
Det er derfor viktig at vi tar stilling til disse to
alternativene. De som arbeider for at den første tendensen skal være
fremherskende har i dag kontroll over mye makt, økonomisk, militært,
kommunikasjonsmessig og kulturelt. De gjør alt de kan for å hindre at vi får
vite om den andre tendensen, synspunktene innen denne og de kampene som
tilhengere av denne tendensen fører over hele verden mot den andre tendensen.
Verdens herskende klasser styrer utviklingen av den første tendensen, mens jeg
har prøvd å vise hvordan den andre tendensen utvikler seg.
Jeg har her fremstilt en rekke fakta og vurderinger som
viser at de undertrykte nasjonene er i ferd med å reise seg på nytt mot det
columbisk-imperialistiske verdenssystem, og denne gangen med dypere erfaringer
og en enormt større kraft enn noen gang tidligere. Dette gir grunn til stor
optimisme for fremtiden.
Det er en grunnleggende betingelse som må til for at de
store og positive endringene kan skje og det er at USA ikke klarer å provosere
frem en stor krig på det eurasiske kontinent som vil utvikle seg til en
verdensbrann uten sidestykke og muligens sette hele menneskehetens eksistens
fare. Derfor er den viktigste oppgaven til det arbeidende folket i de
columbisk-imperialistiske statene og i de undertrykte nasjonene og for folkene
i verden å hindre dette.
I det jeg har skrevet er det påvist at de undertrykte
nasjonene har utarbeidet en handlingsplan for dette, der et sentralt moment er
å kjempe for at alle statene i verden skal etterleve FNpakten. Denne linjen kan
hindre at USA setter i gang en enorm krig for fortsatt å være verdens keiser
over sine vasaller for å utbytte og røve resten av verden til glede for
overklassen i de columbisk-imperialistiske kjerneland.
Våre egne ledere og hele den den gamle
columbisk-imperialistiske ledelsen med USA i spisse, og med sin enorme
mediekraft til å lure sine egne innbyggere, følger opp den livsfarlige
politikken som er skissert i det førstnevnte alternativet. Akkurat i disse
dager diskuterer de om USA skal få ha baser på norsk jord, og de driver på med systematisk
svartmaling av alle land og nasjoner som vil ut av det
columbisk-imperialistiske grep. Det er en krigshissende og livsfarlig politikk
som må motarbeides på det kraftigste.
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_westfalske_systemet De som setter spørsmål ved dette systemet er
i dag tilhengene av den amerikanske «regelstyrte orden» som gir USA rett til å
angripe hvilken stat de vil. Wikipedia er sterkt preget av denne siden.
Se også det nesten 1000 siders kjempeverket til Peter H
Wilson The Thirty Years War – Europe’s Tragedy, 2009.
[iv]http://www.tvalen.no/2021/09/23/eit-anticolumbisk-blikk-pa-historia/
Mange opplysninger finnes også i det
monumentale 1600-siders verket til Wolfgang Reinhard Die Unterwerfung der
Welt – Globalgsschichte de europischen Expansion 1415 – 2015, 2016 selv om
han også står for noen av columbismens synspunkter.
Jeg trekker frem denne artikkelen i Le Monde for å vise at Klassekampen igjen har en utenriksartikkel der hovedinnholdet som blir sammenfattet i en overskrift, Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill,[i] gir et helt feil bilde av situasjonen. Analyseartikkelen nevner ikke den geopolitiske bakgrunnen i det hele tatt. Hadde journalisten gjort det ville hun ha måttet ta frem at det sentrale er at det USA var på full fart inn i Sudan igjen etter å ha vært stengt ute i over 30 år. Det er jo USA sin mann i overgangsregjeringen i landet, Abdallah Hamdok, som har blitt satt på sidelinjen. Det blir gjort etter at han har inngått avtaler med USA ved Det internasjonale pengefondet (IMF) om lån på fondets betingelser, noe som har betydd nedskjæring av statlige ytelser og arbeid for privatisering. Som Wahab selv skriver i sin artikkel, så førte dette til at prisene steg og arbeidsledigheten økte. De protestene som hun sier, uteble har nå manifestert seg i at han blitt kastet. En annen sak er at han også sa opp en gunstig avtale med Kina før han sendte inn USA og deres IMF, et av organene som USA bruker for å dominere verden.
Så til oversettelsen:
Oversettelse
Maktovertakelsen av hæren forankrer Egypts innflytelse hos
generalene og kommer til å avvise USA, som er svært engasjert i at den
demokratiske overgangen skal fortsette.
Av Jean-Philippe Rémy, Le Monde
Lagt ut 27. oktober 2021 kl. 11.08 – Oppdatert 29. oktober 2021 kl. 17.29.
Une photo
publiée par la page Facebook officielle de la présidence égyptienne le 6 mars
2021 montre le président égyptien Abdel Fattah Al-Sissi (à gauche) et le chef
du Conseil souverain du Soudan, le général le général Abdel
Fattah Al-Bourhane, lors d’une conférence de presse à Khartoum. – / AFP
Sjelden har et statskupp, som plasserte general Abdel Fattah
Al-Bourhane i spissen for landet vært, så varslet og forventet som det som ble
utført av militæret i Sudan mandag 25. oktober. Og de som håpet å motsette seg
det, med USA i spissen, klarte ikke å gjøre det. Selvfølgelig er den
sudanesiske situasjonen kompleks. Teknisk sett styrte general Al-Bourhane
landet allerede før kuppet, men i en situasjon med tvungen maktdeling, og
innenfor rammen av institusjoner knyttet til en overgangstidsplan, noe som
betydde at han potensielt skulle ha sluttet, – fra 17. november, – til fordel
for en sivil leder.
Verken hæren, eller dens allierte inne i landet, eller noen
av dens eksterne allierte, med Egypt i spissen, hadde bestemt seg for denne
overdragelsen halvveis i overgangsperioden (som skal avsluttes i 2023 med
valg), fordi det ville bety å tape evt. sjansen til å forbli ved makten. De går
derfor for å utfordre USA, som er for overgangen, og for å stille spørsmål ved
maktbalansen og alliansene på Afrikas Horn der ytre påvirkninger en mange.
Siden en ikke-voldelig folkelig bevegelse
i 2019 hadde lyktes med å knekke den tidligere diktatoren Omar Al-Bashir etter
tretti år med islamsk-militært styre, har landet blitt styrt av
overgangsmyndigheter. Et utøvende organ, Suverenitetsrådet, hvor både sivile og
soldater satt til mandag morgen, hadde som oppgave å lede nasjonen frem til
valget, samtidig som den lot den administreres, dag for dag, av en regjering
som sies å være av teknokrater.
Det var med denne styringsformen at Sudan
nettopp hadde gjenvunnet sin plass på den internasjonale scenen, etter tiår med
isolasjon. I denne sammenhengen hadde han signert, i januar 2021, de såkalte
«Abraham»-avtalene for en tilnærming til Israel og fått løftet om økonomisk
bistand fra USA, noen uker etter at Khartoum ble trukket fra den amerikanske
listen av stater som blir anklaget for finansiere terrorisme. Det var allerede
general Al-Bourhane som hadde tatt det første offisielle skrittet, da han
kunngjorde i februar 2020 i Kampala, Uganda, «normaliseringen» av forholdet til
den Israel. Planen var altså geopolitisk, og favoriserte planene til Washington,
en alliert av Israel.
Når han nå har kommandoen over landet
alene, gjentok generalen tirsdag sin støtte til denne normaliseringen, og ser
ut til å sende en indirekte melding til USA. Men ved å arrestere nesten alle
regjeringsmedlemmene på mandag – med statsminister Abdallah
Hamdok som den første – og dermed kutte av den demokratiske overgangen,
endrer det hele retningen. Tirsdag kveld ble Mr. Hamdok hentet hjem, i en falsk
løslatelse da han fortsatt ikke var fri til å bevege seg.
Triumf for den egyptiske viljen
Med makten nå konsentrert i hendene på én,
general Al-Bourhane, er det ikke en innvielse, men en trussel om implosjon som
dukker opp. Med ordene til en regional observatør, er mandagens putsch
«bare semifinalen. Det vi må vente på nå er finalen.» Dette betyr en
forutsigbar konfrontasjon mellom ambisjonene til generalene som står bak Abdel
Fattah Al-Bourhane og Mohammed Hamdan Daglo, kjent som «Hemetti»,
sjef for Rapid Support Forces, spesielt mot en bakgrunn av divergerende
tilnærminger til spørsmålet om Etiopia.
Dette statskuppet ser først ut til å være en
triumf for egyptiske interesser. Dro ikke general Abdel Fattah Al-Bourhane til
Kairo for å rapportere der om planene hans til president Abdel Fattah Al-Sisi –
eller tok ordrene hans der – rett før overgangsmyndighetene ble styrtet, slik
som samstemte regionale og internasjonale kilder bekrefter? I flere måneder,
ifølge mange observatører i regionen, ønsket Egypt, støttet av Gulf-landene, å
se at det sivile eventyret under overgangen ble avsluttet med en overtakelse av
hæren. Med fare for å konfrontere USA og, i mindre grad, europeerne.
For alle som kjenner litt til den internasjonale situasjonen
og historien til Sudan og den politiske situasjonen der gjennom den siste tiden,
er det klart at kuppet er en del av et pågående opprør mot USA sin innflytelse
i regionen. Under den forrige diktatoren, Omar al-Bashir, som styrte i 30 år
hadde USA liten innflytelse. USA brukte sanksjoner istedenfor støtte til landet
da. Dette endret seg fra 2017 og det som har skjedd etterpå har tatt preg av
det. USA har rykket frem sine posisjoner i landet. Det viser seg blant annet
ved at den sivile leder i overgangsperioden, Abdalla Hamdok, har fått inn Det
internasjonale pengefondet som har krevd sin «reformer» for å gi lån. Disse
reformene går alltid ut på statlige innsparinger og mest mulig privatisering.
En nøkkelformulering for å forstå at USA var i ferd med å
befeste sin posisjon i landet var «Bare Sudan hadde blitt sett på som et
stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i
nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på
internasjonale radarer.» Dette er en del av USA-imperialismens reklame for sin
inngripen i andre land og for deres humanitære invasjoner, som på Haiti. Klassekampens
journalist har gått på limpinnen og kaller dette for at «Sudanerne klarte å
skape et sivilt samfunnsalternativ …». Nei, det var USA som var ferd med feste
sitt grep om landet, med de fryktelige konsekvenser det alltid får.
Det som skjer i Sudan, er et utslag av det samme som skjer i store deler av dette området nå. Egypt hevder sin uavhengighet av USA, i Etiopia kan det se ut som Tigray-styrkene kan kaste fredsprisvinner Abyi[iii]. Han har vært USAs mann. Det var derfor USA sin vasallstat Norge ga ham Nobels fredspris. Men USA har her satset på to hester og har åpnet forbindelser til Tigraystyrkene også. Abyi kan ha blitt for plagsom da han meldte Etiopia på Kinas silkebelte opplegg og åpnet for at landet har større handel med Kina enn med USA. I Jemen går det heller ikke USAs vei. Vi ser altså konturene av den geopolitiske kontinentalforskyvning som nå skjer ved at den ledende columbiske staten USA, får stadig større problemer med å holde oppe makten sin. Dette er en følge av Kinas enorme vekst og økende anseelse i alle de såkalte «utviklingsland», og mange andre, blant annet fordi de hevder prinsippet om ikke å blande seg i andre staters styre og stell som et hovedprinsipp for sin utenrikspolitikk og handel. Og det er gledelig og peker frem mot en fredeligere og bedre verden.
Oversettelse, understreking og kommentarer av Terje Valen, mandag 8. november 2021.
Fra Roberts blogg https://thenextrecession.wordpress.com/2021/11/04/poverty-in-the-pandemic/
Den økonomiske nedgangen under COVID19-pandemien har økt fattigdommen over hele verden. JP Morgans økonomer har forsøkt å måle økningen i fattigdom ved hjelp av husholdningsinntekter og forbruksundersøkelsesdata fra Verdensbankens PovcalNet-database. JPM definerer de fattige (eller de i dyp fattigdom) de som å leve for mindre enn $2 per dag (som er det latterlig lave nivået i Verdensbanken); «de som er sårbare for å skli inn i fattigdom» som å leve på $2-$10 per dag (som egentlig er et bedre mål på fattigdom); «middelinntekt» er de som lever på $10-50 per dag (litt spillerom for livet); og deretter «høyinntekt» som lever på mer enn $50 per dag eller rundt $18 000 i året. Før COVID kunne omtrent halvparten av de 6,5 milliarder menneskene som bor i de såkalte «fremvoksende markedene» betraktes som «middelinntekt». Det betyr at minst 3 milliarder er i fryktelig fattigdom («økonomisk sårbare» eller verre).
Ved å bruke disse definisjonene finner JPM
at det var en kraftig økning i global fattigdom i nedgangsperioden under COVID.
Ut fra Verdensbankens data økte antallet i fattigdom (definert som å leve for
mindre enn 1,90 USD per dag) med 97 millioner i 2020 – den første nettoøkningen
i global fattigdom siden finanskrisen i Asia (Figur 3). En egen Pew Research
Center-studie finner at pandemien presset 131 millioner mennesker inn i
fattigdom. Og disse fattige er ikke bønder i landdistrikter, men urbane og ofte
utdannede.
Økningen av fattige og det tilsvarende fallet i «middelinntekt»-befolkningen varierte fra land til land. Økonomier med de dypeste sammentrekningene i 2020 (som Peru og Argentina) opplevde de største nedgangene i «middelinntektsgruppen». Totalt sett var det de ‘sårbare’ som vokste mest (1,9 % poeng) som andel av befolkningen mens andelen av de som hadde middelinntekt ble redusert mest (-1,8 % poeng).
Noen land unngikk det verste. Kinas
«først-inn-først-ut» COVID-19-erfaring ikke skjermet landet helt fra
en miskning av over- og middelklassen, men det var bare en liten utvidelse av
den fattigste befolkningen, ifølge Pew-estimater.
Før pandemien beregnet Pew at nesten 100 millioner mennesker utgjorde Indias middelinntektsbefolkning i 2020, med ytterligere 22 millioner i de øvre rekker av disse . Men pandemien rammet India hardt med et reelt BNP som gikk ned med 7 % i 2020, så mellom- og øvre middelbefolkningen led dramatisk (til sammen en nedgang på 39 millioner mennesker – figur 5). I mellomtiden ble svimlende 75 millioner mennesker beregnet til å ha falt ned i fattigdom – noe som utgjør nesten 60 % av den nye kloden.
I Kina hadde det vært et betydelig tillegg på 247 millioner mennesker til mellominntektsklassen fra 2011 til 2019. Og befolkningen i øvre middelinntekt hadde nesten firedoblet seg, fra 60 millioner til 234 millioner. På begge fronter hadde Kina alene stått for størstedelen av økningen i disse nivåene globalt. De fleste i India var i det globale lavinntektsnivået før pandemien. – rundt 1,2 milliarder mennesker som utgjør 30 % av verdens lavinntektsbefolkning.
I Kina er det nå flere mennesker i de globale mellom- og øvre middelinntektsnivåene enn i fattigdom og lavinntektsnivået. Selv om rundt 10 millioner mennesker i Kina anslås å ha falt ut av middelklassen i pandemiens nedtur, er dette en liten andel av de 504 millioner som var i middelklassen i forkant av pandemien. På samme måte er utvidelsen av lavinntektsnivået i Kina fra 611 millioner til 641 millioner eller antallet fattige fra 3 millioner til 4 millioner under pandemien relativt beskjedent i antall.
Når folk faller inn i dyp fattigdom, har de ingen midler til å støtte utdanningen sin og holde seg friske. Og det betyr, bortsett fra å lide under andre åpenbare konsekvenser, at deres produktivitet faller, noe som skader økonomien som helhet. I figur 6 finner vi at Kinas investering i utdanning og helse per person (PISA-score) er høy med over 2 standardavvik fra det globale gjennomsnittet og bedre enn noe annet «fremvoksende» land (selv de med høyere inntekt per innbygger som Singapore eller Korea).
Pandemien har vært en katastrofe for
Indias folk, og har drevet millioner inn i dyp fattigdom, mens kineserne stort
sett har unngått et fall ned i fattigdom. Faktisk har den kinesiske økonomien
ekspandert mest blant de store økonomiene i de to årene siden slutten av 2019
og starten av pandemien – mer enn fire ganger utvidelsen i USA og seks ganger
så stor som i India. De fleste større økonomier gikk faktisk tilbake.
Vi er utsatt for en enorm feilinformasjon om Kina. Og vi får nesten ikke vite noe om Kinas reelle politikk og stilling i verden i våre «mainstream» medier. NRK TV og de store avisene gir oss stort sett ikke annen informasjon enn den USA mener at vi bør ha. Klassekampen er også svak på dette området. Denne artikkelen bøter noe på det og er enkel folkeopplysning om politikken til de kinesiske lederne. Artikkelen står i Monthly Review for juli-august 2021.
Forfatterne er TONY ANDREANI, RÉMY HERRERA og ZHIMING LONG
Tony Andreani er professor emeritus i statsvitenskap ved University of Paris VIII . Rémy Herrera er økonom og forsker ved Centre d’Économie de la Sorbonne. Zhiming Long er professor i økonomi ved School of Marxism ved Tsinghua University i Beijing, Kina.
Innledning
I
de første årene av det tjueførste århundre ble Kina sett på av mange vestlige
kapitalister som et «nytt El Dorado.» Siden det ble mer åpent for
internasjonal handel (spesielt på begynnelsen av 2000-tallet) og ble gitt
adgang til Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001, skulle Kina bli
et stort marked tilgjengelig for investorer fra industrielle land, der deres
multinasjonale bedrifter kunne selge en god del av sin kroniske overproduksjon.
I tillegg, med sin enorme mengde arbeidskraft, både høyt utdannede og relativt
rimelig, skulle Kina se sin rolle begrenset til et «verdens
verksted», som gjorde at det kunne levere lavkostvarer i massiv skala til
landene i Nord, mer enn noen annen økonomi i Sør.
I de fleste vanlige vestlige medier presenteres Kina nå som en trussel, et erobrende «imperium», en «imperialistisk» makt – selv om begrepet imperialisme er tabubelagt når det handler om oppførselen til globale bankinstitusjoner, foretak eller vestlige institusjoner. Og denne trusselen virker desto mer alvorlig, ettersom Beijing-regimet glatt beskrives som «diktatorisk» eller mer diplomatisk uttrykt, «autoritært». USA som fortsatt er den globale hegemonen, er bekymret for at Kinas styrke øker. Og deres påfølgende administrasjoner bygger et angstskapende bilde av et Kina som er ivrig etter å erstatte det og stjele dets ledelse av det kapitalistiske verdenssystemet.
Dessuten
er dette også til en viss grad, om enn i mindre skala, tilfelle med EUs
styrende organer, som innser at de har blitt fanget i frihandelsdogmet sitt.
Faktisk har Kina, når det gjelder kommersielle saker, faktisk lyktes i å knuse
sine viktigste kapitalistiske konkurrenter på deres egne premisser – frihandel.
I Nord har vi ikke lenger tall på overskriftene, lederartiklene og artiklene i
de sentrale, store avisene, og heller ikke kommentarene, debattene og radio-
eller fjernsynssendingene til de store etablerte kanalene som er innrettet på å
dekke den «kinesiske faren», ofte med referanse til at Kina kjøper
forskjellige aktiva. Det dreier seg om dyrkingsjord, egenkapitalinvesteringer i
selskaper, gjeld og så videre og dessuten den sterke tilstedeværelsen av
kinesiske produkter eller utstyr til datamaskiner og telekommunikasjon. I
kjølvannet av Berlin er Brussel skremt av kinesiske investeringer i økonomiene
i Sentral- og Øst-Europa, hvor man overalt ser Beijing-hånden og dens manøvrer
som har splittelse av EU som mål. Hva kan være mer rørende enn å se Washington
– etter at amerikanske regjeringer har utsatt en god del av de arabiske landene
for ild og blod i løpet av de siste tiårene, med underdanig medvirkning fra
europeerne – bekymre seg så spontant om muslimens skjebne og befolkningen i
Kina med uigurene i Xinjiang i spissen? Bak det hele ligger lite seriøs
analyse, mye ideologisk blindhet, ond tro, fantasier og en stor
desinformasjonsoperasjon.
Kina er ikke forkjemper for «lykkelig globalisering»
Fra taler av president Xi Jinping,
inkludert den han holdt i verden Economic Forum i Davos i 2017, ønsket
journalister bare å beholde hans støtte til globalisering – det vil si ros av
frihandel uten hindringer – og fordømmelse av proteksjonisme. Det er klart at
den kinesiske presidenten sa at «økonomisk globalisering har vært en
mektig drivkraft for verdens vekst, ved å lette bevegelse av kapital og varer,
og ved å fremme av vitenskap, teknologi og menneskelig sivilisasjon, samt
utveksling mellom folk.” [i]
For en søt sang i nyliberalernes ører! Likevel bør vi ikke skjule
tilbakeslagene og problemene, som han også understreket i denne talen: “Globaliseringen er et tveegget sverd …. Motsetningen mellom kapital
og arbeidskraft forsterkes …. Gapene mellom de rike og de fattige, mellom
nord og sør, blir stadig større …. De rikeste [elementer] representerer 1
prosent av verdens befolkning, men har mer velstand enn de resterende 99
prosent.”[ii]
Med sin markerte forutinntatthet og selektive
lesning har vanlige kommentatorer og journalister fremfor alt avslørt en
fullstendig uvitenhet om retorikken som brukes av de fleste kinesiske ledere:
Faktisk begynner de aller fleste av sistnevntes taler generelt med å vise de
positive aspektene ved en prosess eller en økonomisk politikk, deretter streber
de etter å utvikle de negative eller utilstrekkelige resultatene, og til slutt
søke den dialektiske løsningen på det aktuelle temaet. Imidlertid må vi her
forstå kinesernes synspunkt: reformene deres for å åpne opp økonomien har vært
ekstremt fordelaktige for dem, og de har derfor en tendens til å vurdere at
alle land har en interesse av internasjonal handel for å sikre sin utvikling,
men bare under den forutsetning – la oss insistere på dette punktet – at de har
den rette kontrollen over en slik åpning og dens konsekvenser for den innenlandske
økonomien, slik kineserne selv alltid har gjort og fortsetter å gjøre i dag.[iii]
Det bør tilføyes at deres handelspolitikk er på ingen måte merkantilistisk:
Kina importerer nesten like mye som det eksporterer, totalt sett. Mye av det
amerikanske bilaterale handelsunderskuddet er i utgangspunktet et resultat av
sin egen outsourcing-strategi, som slo tilbake på dem selv. Dette kan
observeres i mange produksjonsindustrier, fra grunnleggende legemidler og
farmasøytiske preparater til elektroniske komponenter.[iv]
De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert
Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens»: (1) respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet; (2) gjensidig ikke-aggresjon; (3) ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender; (4) likestilling og gjensidig nytte; og (5) fredelig sameksistens som sådan. Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.
De kinesiske lederne insisterer i første omgang på likhet mellom suverene stater: «Den sentrale ideen med dette prinsippet, har president Xi Jinping erklært, er at et lands suverenitet og verdighet, uansett størrelse, makt eller formue, må respekteres, at ingen innblanding i dets interne anliggender tolereres, og at land har rett til fritt å velge sitt sosiale system og sin utviklingsvei.” Dette er ikke bare en ren prinsipperklæring.
Kineserne
har alltid ønsket å plassere sine handlinger innenfor rammen av FNs og deres
internasjonale institusjoner, som de i økende grad har støttet. Noen ganger
blir man overrasket over deres passivitet eller svært svake engasjement i de
blodige konfliktene som har preget de siste tiårene, men dette er bevisst. De
blir anklaget for å være diskré og ikke gjøre noe verken mot diktatoriske eller
teokratiske regimer, som det fremdeles finnes mange av i dagens verden, og for
å gjøre lønnsomme forretninger med dem. Burde ikke Vesten begynne med å bære ut
sitt eget søppel, sin egen støtte for de fleste av disse regimene? Uansett kineserne
inntar denne holdningen fordi de er resolutt imot enhver imperialisme forkledd
som en falsk demokratisk fasade eller under påskudd av antatte humanitære
inngrep.
Det er
bare opp til menneskene å frigjøre seg selv og utarbeide sin egen
utviklingsstrategi, og, hvis forholdene tillater det, å gjennomføre sin egen
revolusjon. Slik er kineserne heller ikke tilbøyelige til å eksportere, med
makt eller lumsk vis, sitt eget politiske og sosiale system, og sier klart: «Vi
er villige til å dele vår erfaring med utvikling med verdens land, men det er
ikke vår hensikt å eksportere vårt sosiale system og vår utviklingsmodell,
eller å pålegge dem vår vilje.” De foretrekker heller å snakke om noen
«kinesiske løsninger», som andre land kan «lære av».
Når det
gjelder deres erklæringer for fred og fredelig løsning
av konflikter, må man nærme seg ting i ond tro for ikke å erkjenne at de blir
respektert. Vi må huske her at Kina, i det minste når det gjelder moderne
historie, har aldri praktisert kolonial eller ekspansjonistisk politikk på
bekostning av andre folk eller land. Hvor mange «vestlige» eller
«nordlige» land – inkludert Australia og Japan – kunne late som det
samme? I dag ønsker Kina på ingen måte å gjenopplive et konfrontasjonsklima,
som ville være i strid med selve oppfatningen av fred mellom nasjoner. Videre
nekter de bestemt enhver form for militær allianse. De har aldri deltatt
direkte i en militær koalisjon – ikke engang mot Daesh. Og de har ikke
opprettet den minste militære basen i utlandet, med det siste unntaket av en
base i Djibouti, på et spesielt sensitivt sted for maritim trafikk, som den
presenterer som et «enkelt logistikkanlegg.»
Kontrasten til handlingene til mange vestlige
makter er derfor påfallende, spesielt sammenlignet med USA, som har oppmuntret til
utallige militære eller politiske statskupp, som har iverksatt brutale angrep
og intervensjoner i utlandet gjennom sin historie, i den grad at man kan telle
årene de har ikke vært i krig på en hånd.[v] Dette er spesielt sant, når vi vet at USA i
mange år nå, i god tid før handelskrigen ble satt i gang under presidentskapet
til Donald Trump, har holdt Kina under sterkt press og økt spenningsområdene
(Taiwan, Tibet, Xinjiang, Hong Kong, og så videre) i det som mer og mer tydelig
ser ut som en ny kald krig. Intensiteten i konflikten har ikke avtatt med Joe
Bidens demokratiske mandat.
En politikk som tjener felles
utvikling
Kinas politiske vektlegging av felles
utvikling er primært rettet mot land som beskrives som «minst
utviklet» eller «fremvoksende.» Det er ikke klassisk
stat-til-stat-bistand – fordi offisiell utviklingshjelp, levert av vestlige
land,nesten alltid er «bundet», veldig ofte selektiv, og noen ganger
til og med en kilde til korrupsjon. Det er snarere en lansering av svært store
finansierings og investeringsprogrammer: nullrentelån for bygging av offentlig
infrastruktur, gitt av dens spesialiserte banker (spesielt utviklingsbanken og
import-eksportbanken); «Konsesjonelle» lån (det vil si til lavere
markedsrenter) til andre store prosjekter, gitt fra andre nasjonale offentlige
banker; kreditter som kan tilbakebetales i ressurser (for eksempel i råvarer);
direkte investeringer (for eksempel etablering av kinesiske selskaper, enten
statlige eller private); samt en rekke subsidier som er ment å støtte mindre
prosjekter med det formål å komme de berørte landene til gode. Noen ser det som
et bevis på en hegemonisk ambisjon, iverksatt ved bruk av «økonomiske
våpen». Men da ignorerer eller neglisjerer man prinsippene som denne
utviklingspolitikken er basert på, nemlig: samarbeid, felles fordel (eller det
såkalte vinn-vinn-prinsippet), og prioritert støtte for utvikling.
De siste årene har utenlandske direkte
investeringer fra Kina blitt rettet mot de mest industrialiserte landene
(gjennom oppkjøp, egenkapitalinvesteringer, servicekontrakter og så videre) for
å fremskynde utviklingen av den kinesiske økonomien, gi den ressurser og
teknologier som den mangler, og dytter den opp i markedet. Samtidig har
investeringer i land som trenger det mest ikke gått ned. I tillegg er det mange
andre former for bistand som deles ut, spesielt innen opptrening. Kina tilbyr
faktisk mange stipend til studenter og ulike opplæringskurs til mer enn fem
hundre tusen fagpersoner som først og fremst kommer fra utviklingsland.
Det er dermed her det enorme prosjektet, som
allerede delvis er iverksatt, på Silkeveien griper inn: i virkeligheten
landruter (beltet) og sjøruter (veien). Men hvorfor angår dette samarbeidet
først og fremst asiatiske land? Det er ikke fordi Kina ønsker å konsolidere
makten sin ved å opprette forpliktelser for det asiatiske kontinentet, og
heller ikke på denne måten å søke hevn på Vesten –
et motiv som vi ikke må forveksle med en viss gjenvunnet stolthet. Snarere er
det ganske enkelt fordi disse er dens naboer, både de nærmeste og litt mer
fjerne, som i Midtøsten, og fordi Silkeveien først må passere gjennom deres
territorier, som har ekstremt mangel på investeringer som trengs for utvikling
– inkludert India, det eneste landet som fortsatt er relativt motvillig. I
tillegg til denne «nabopolitikken» ser Kina selvfølgelig også en
spesiell fordel ved å fremme utviklingen av sine vestlige provinser, som henger
bak østkystene.
Hva med
Afrika, spør vi? Hvorfor er det integrert i et slikt prosjekt? En av grunnene
som Kina gir er, at i tillegg til de mangeårige båndene med den tredje verden,
som ble knyttet under og etter Bandung – konferansen, var det de afrikanske
landene som ble mest berørt av vanskelighetene med det, som i Vesten eller i
nord, kalles, «underutvikling.» Kina er for tiden anklaget for
nykolonialisme: i sine utvekslinger med denne tredje verden importerer det bare
råvarer og kjøper land og gruver der. Dette betyr at en glemmer at det til
gjengjeld gir avgjørende infrastruktur, inkludert sykehus, veier, jernbaner,
havner, flyplasser, kulturelle anlegg eller idrettsanlegg – noe Vesten sjelden
har gjort. Ikke rart at afrikanske statsoverhoder skynder seg til Beijing,
spesielt siden den kinesiske regjeringen ikke pålegger noen ødeleggende
politiske betingelser.
La oss si
det rett ut: dette samarbeidet er langt fra perfekt. Til tross for dette er
belønningene der, og de er betydelige. Land- og sjørutene på Silkeveien må
forlenges så langt som til Europa, og det er nettopp det som irriterer noen
kapitalister, fordi de ser på Kina som en «strategisk konkurrent.” Siden
europeiske land i utgangspunktet har ressurser til å utvikle seg selv, ville de
egentlig ikke trenge kinesiske investeringer. Det bør for øvrig observeres at
utenlandske direkte investeringer tvert imot er velkomne når de kommer fra USA
eller Japan. Likevel er det verdt å spørre hvorfor noen land som Hellas og
Portugal har overlatt utnyttelsen av offentlige flaggskip til kinesiske
selskaper. Årsaken er ganske klar: Som ofre for innstrammingspolitikken til EU
og stadige påbud om å redusere underskudd og gjeld, og derfor som ofre for
tvungen privatisering kunngjort i autoritære diplomatiske noter, har disse
landene solgt til de høyeste budgiverne. Kinesiske investeringer anses under
disse forholdene av disse landene som et utviklingsmiddel.
Det er
også en annen dynamikk i spill. Mange andre stater har signert protokoller for
tiltredelse til Silkeveiene. Dette er fordi de gjennomgår økonomisk stagnasjon
(som Italia) eller en betydelig forsinkelse i utviklingen (i øst og sør)
sammenlignet med de mest avanserte landene i EU, samt en avhengighet som gjør
dem til økonomier som spesialiserer seg på svært begrensede rekke
aktivitetssektorer, med mange underleverandører. Det er åpenbart at slike
investeringer noen ganger hovedsakelig er spekulative (for eksempel i eiendom
og hoteller), men de frarådes offentlig av Beijing. Det sier seg selv at det
store flertallet av direkte eller indirekte produktive investeringer som
gjøres, særlig investeringer i havneinfrastruktur, også er av definitiv
interesse for kinesisk utenrikshandel, men i tråd med en «vinn-vinn»
-logikk. Det er klart at Kina har investert utenfor EU, spesielt på Balkan, som
også henger etter på dette kontinentet. Det burde ikke være noen overraskelse,
da sytten øst- og sør-europeiske land, inkludert elleve medlemmer av EU, så
langt har sluttet seg til Silkevei-initiativet.
Silkeveien
stopper ikke ved det euro-asiatiske kontinentet og Afrika. Samarbeidet er også
svært avansert med landene i Latin -Amerika og Karibia, og spesielt de
fattigste. Kina har allerede blitt den viktigste handelspartneren for denne
delen av den «amerikanske halvkule.» Kineserne later ikke til å være
sjenerøse givere, noe som bare ville være en nødløsning for dem, men erkjenner
at de har en interesse av dette samarbeidet, spesielt som et middel for å spre
sin overskuddsproduksjon. Så hvorfor ikke, hvis de kinesiske produktene viser
noen kostnadsfordeler for mottakerlandene i Latin-Amerika og Karibia?
Utviklingsstøtte
her er hovedsakelig gitt i lån til meget gunstige renter fra Silk Road Fund (et
statlig fond) og Kinas offentlige banker. Kina vil imidlertid ikke være den
eneste finanskilden. De og ønsker å trekke med alle land som har midler til å
delta i disse målrettede låneprogrammene for å fremme infrastruktur (for
eksempel høyhastighetstog, energiinvesteringer, rørledninger og
vannbehandling), ut fra at slik infrastruktur er et solid grunnlag for rask
utvikling. Men det gjelder kun land som ikke pålegger politisk-økonomiske
betingelser (i motsetning til Det internasjonale nasjonale valutafondet og
Verdensbanken).
Dette var
det grunnleggende utgangspunktet for å etableringen av den asiatiske banken for
infrastruktur og investeringer som i dag har rundt hundre medlemmer. Blant
sistnevnte er land som Frankrike, Tyskland og Storbritannia, men selvfølgelig
ikke USA, som på ingen måte kan kontrollere denne institusjonen, slik de har
blitt anklaget for å gjøre med Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken.
Tvert imot, Kina, den største aksjonæren i Asian Infrastructure Investment
Bank, har et absolutt forbud mot vetorett for sin del.
Kinesiske
lån har blitt kritisert for å ha presset land til å ta på seg overdreven gjeld,
og dermed plassere seg selv i en situasjon med avhengighet, eller til og med
avstå fra forvaltningen av viktige offentlige eiendeler for å kompensere for
eventuell refusjon av mislighold (dette er eksempelvis Sri Lanka når det
gjelder den største havnen der). Det er sant at disse lånene noen ganger
representerer en enorm andel av disse landenes bruttonasjonalprodukt. Når de
erkjenner dette, har kineserne oftest blitt enige om å revidere og reforhandle
disse programmene, og har til og med uttrykt vilje til å kansellere og avskrive
noe gjeld.
Det må
erkjennes at disse kredittene også i stor grad tjener interessene til Kinas
økonomi, spesielt når de blant annet lar Kina øke og sikre sine forsyninger av
olje eller gass, men alltid ut fra prinsippet om gjensidig fordel. Gjennom sitt
Silk Road Initiative er Kina også anklaget for å eksportere sin myke kraft,
særlig rettssystem et og utdanningsmodellen (betraktet som den mest effektive i
verden, ifølge rangeringen fra den siste undersøkelsen til Programme for
International Student Assessment (Program for internasjonal studentvurdering)
utført av Organisasjonen for Økonomisk samarbeid og utvikling). Dette er en
beskyldning som vi ikke bør ta vel imot når vi vet hvordan USA bruker sine
transnasjonale selskaper til å spre sine verdier, livsstil og ideologi, og når
vi ser hvordan de bruker sine egne nasjonale lover på områder utenfor eget
territorium for å sanksjonere utenlandske banker eller konkurrerende selskaper.
Kulturelt
hevder Kina at de respektere alle andre sivilisasjoner og ønsker å berike seg
selv gjennom kontakt med dem. På det juridiske nivået lover de å bekjempe
korrupsjon i gjennomføringen av programmene (og ikke å bruke det siste som
påskudd for å sette rivaler i vanskeligheter). Nylig har Beijing til og med
bidratt til å opprette flere internasjonale domstoler, som er så upartiske som
mulig, for å opprettholde gode relasjoner og som er ansvarlige for å løse
tvister knyttet til lån og investeringer.
Som en
konsekvens av dette, har silkeveien på få år, blomstret: 124 land har allerede
signert assosiasjonsavtaler, sammen med 24 internasjonale organisasjoner, som
totalt representerer mer enn to tredjedeler av verdens befolkning. Vi vil her
insistere på at dette programmet er ment å holde alle politiske hensyn utenfor.
Som «åpent for alle land» har det grunnleggende sett, ingen andre
mål, enn felles utvikling.
La oss
også nevne partnerskapene som Kina har inngått med forskjellige land, med
søkelys på økonomisk samarbeid og
bygging av frihandelssoner i fokus, fra et mangesidig perspektiv. Fordi den
utgjør den største handelsavtalen i verden til nå, er Regional Comprehensive
Economic Partnership mest spektakulær av alle. Det er en frihandelsavtale som
ble undertegnet 15. oktober 2020, med de ti medlemslandene i Association of
Southeast Asian Nations, pluss Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, som
representerer rundt tre milliarder innbyggere og nesten 30 prosent av globalt
bruttonasjonalprodukt.[vi]
Dette er
selvsagt en suksess, spesielt etter at president Trump avskaffet en
konkurrerende traktat, ved at den utfordrer USAs hegemoni, spesielt siden
handel og investeringer ikke lenger vil være i dollar, men i de nasjonale
valutaer til partnerne. Det forventes at Washington vil reagere, blant annet
gjennom å styrke militære allianser med India, Japan og Australia, og
ytterligere demonstrasjoner av marinestyrker, hvis klare mål er å prøve å
omringe Kina ved å okkupere og hindre dets maritime ruter. På denne bakgrunn er
det svært sannsynlig at den nye amerikanske administrasjonen ledet av president
Biden vil forsterke «våpenkappløpet» som en gang tjente til å få
Sovjetunionen i kne. Men denne farlige opptrappingen er ikke lenger nok til å
imponere et Kina med god økonomisk helse og med tilstrekkelig avskrekkende
våpen.
I tillegg
har Kina utviklet sitt diplomatiske nettverk kraftig (nå det største i verden,
foran det i USA) og dens diplomater er stadig mer til stede og aktive på den
internasjonale scenen. Dette er ikke bare for å støtte den geopolitiske
strategien, ettersom det også har måttet møte stadig mer aggressive
svertekampanjer.
Hvordan «avglobaliserer» Kina på sin egen måte?
Globalisering
har, som vi vet, vært en velsignelse for kapitalistene. Ved å tilby dem
muligheten til å bryte ned verdikjeder og produsere stadig flere segmenter i
lavlønnsland, har det gjort dem både i stand til å heve profittrater som har en
tendens til å falle og å opprettholde (ganske dårlig) levestandarden til de
fattige klassene, med hjelp fra kredittsystemet.
Finansialisering
har økt sosiale ulikheter, som har nådd nivåer uten sidestykke i historien, og
undergravd suvereniteten til stater og nasjoner. Helsekrisen forårsaket av
COVID-19-pandemien har vist kostnadene ved å bli avhengige i sektorer som er
helt avgjørende for mennesker. Endelig er miljøkostnadene ved globalisering nå
så høye at de kommer i konflikt med bevaringen av en beboelig planet på kort
sikt – for ikke å snakke om i den aller nærmeste fremtid, gjennom risiko for
spredning av epidemier. Utfordret av helsekrisen, og rystet av folkelige opprør
over hele verden (fra India til Libanon til Colombia), når det kapitalistiske
systemet for øyeblikket sine grenser.
Kina har
riktignok hatt en enorm fordel av denne kapitalistiske globaliseringen, men det
er like sant at de gjorde det ved å fastsette vilkårene, og dette startet med
kontrollen av utenlandske direkte investeringer og kapitalbevegelser. Kinesiske
myndigheter er fullstendig klar over at fordelene ved denne globaliseringen
krymper og, med dem, økonomisk vekst. De vender seg derfor mer og mer til
hjemmemarkedet, selv langt innenfor det nasjonale territoriet.[vii]
La oss
fremfor alt håpe at de vil sikre at det nye regionale, omfattende økonomiske
partnerskapet ikke fører til de samme negative konsekvensene som
globaliseringen. Respekten for den felles utviklingspolitikken bør gå i retning
av tett kontroll med slike virkninger, det vil si at et land som utvikler seg
kan bli mer autonomt og importere mindre. Dette er paradokset, men også det som
står på spill når det gjelder Silkeveien: dette programmet tar sikte på å øke
produktsirkulasjonen og internasjonal sjø- og landhandel, men ved å fremme
bygging av andre infrastrukturer enn transport, det bør og kan fremme flytting
ved å legge grunnlaget for reindustrialisering og utvikling av
energiproduksjon.
Etter vårt
syn er dette uten tvil et aspekt som ikke er tydelig nok formulert i
fremføringen av Kinas offisielle oppfatning av globalisering. Mens
vitenskapelig og kulturell utveksling er gunstig, fører kommersiell og fremfor
alt finansiell globalisering oss inn i blindveier. På samme måte ville en
delvis endring av det produktive paradigmet til fordel for «lavteknologi»,
som er mindre kapitalintensivt og mer tilgjengelig for lokale brukere, i stor
grad lette relokalisering, så vel som miljøvern.
Til
syvende og sist ser vi at det er kapitalismen i seg selv som blir umulig å
opprettholde. Dømt til uopphørlig akkumulering, passer ikke kapitalismen på en
planet med begrensede ressurser. Ved sitt eget vesen skaper den stadig større
og mer sjokkerende ulikheter. Den ødelegger alle former for sosial samhørighet
og til og med mange av individene selv. Kina har tatt sjansen på å bruke
dynamikken i det kapitalistiske systemet for å bryte ut av sin logikk og for å
utvikle seg raskt, ved å kontrollere dens motsetninger og avgrense dets
ødeleggende virkninger.
Markedssosialisme
i «kinesisk stil» vil gradvis og stadig sterkere måtte bevege seg bort
fra kapitalismen hvis den skal legemliggjøre en virkelig alternativ vei for
hele menneskeheten.[viii]
Og dette er nettopp Kinas ambisjon: ifølge høytstående kinesiske embetsmenn, og
enda mer eksplisitt i dag var lånet fra kapitalismen bare en måte å
«krysse elven», og vil bare være en veldig lang
«omkjøring», mer eller mindre som den nye økonomiske politikken (NEP)
burde ha vært for V.I. Lenin, på veien mot kommunisme.[ix]
Oversatt
av Terje Valen, fredag 22. oktober 2021.
[i] Se
samlingen av taler: Xi Jinping, Construisons une communauté de destin pour ‘Humanité,
[La oss bygge et skjebnefellesskap for menneskeheten] (Beijing: Central Compilation
& Translation Press, 2019, side 439. De andre sitatene fra president Xi
Jiaoping i denne artikkelen er også fra den samme samlingen.
[iii]
Se Tony Andréani, Le «Modèle chinois (Paris: L’Harmattan, 2018.
[iv]
Zhiming Long, Zhiuan Feng, Banxi Li og Rémy Herrera, «U.S.-China Trade War: Has
the Real «Thief» Finally Been Unmasked?», Monthly Review 72, no. 5 (October
2020), side 32-43.
[v]
See, on the main U.S. interventions in Latin America and the Caribbean, the
appendices to Rémy Herrera, Les Avancées révolutionnaires en Amérique latina
– Des Transitions socialistes au XXIe siècle? [Den revolusjonære framgangen
i Latin-Amerika – de sosialistiske endringene i det 21. århundre], (Lyon:
Paragon, 2010).
[vi] Brunei,
Cambodia, Indonesia, Laos, Malaysia, Myanmar, Philippines, Singapore, Thailand,
and Vietnam.
[vii]
Rémy Herrera and Zhiming Long, «The Enigma of China’s Economic Growth,» Monthly
Review 70, no 7 (December 2018), sidene 52-62. Se also Rémy Herrera and
Zhiming Long, la Chine est-elle capitaliste? (Paris: Éditions Critiques,
2019.)
[viii]
Tony Andréani, and Zhiming Long, «On the Nature of the Chinese Economic System,»
Monthly Review 70, no 5 (October 2018), sidene 32-43.
[ix]
See Tony Andréani, Le socialisme est (a) venir, 2 vols. (Paris:
Syllepse, 2001-2004; Tony Andréani, Dix Essais sur le socialisme du XXIie
siécle (Paris: Le Temps des Cerises, 2011, 2011).