Columbismens svanesang og Kinas kamp for frihet

Columbismen kaller jeg perioden fra 1482, da Columbus startet de vestlige stormaktene sitt folkemord, sin utplyndring og undertrykking av de ikke-columbiske land og områder og som har vart til i dag. Jeg har skrevet mer utførlige om det tidligere. [i]

A-magasinet snakker om frihetskampen i Kina

A-magasinet av 31. mai 2019 har overskriften 4. juni 1989 med ingressen «Den kinesiske frihetskampen tok ikke slutt med massakren i Beijing for 30 år siden. Den har bare endret form.» Så følger 12 sider med tekst og bilder om hvordan demonstrasjonene på Den himmelske freds plass ble slått ned og hvordan noen av de som var med på demonstrasjonene har hatt det etterpå. Magasinet er mer edruelig enn en reportasje på NRK TV2 når det gjelder omfanget av drepte under denne aksjonen. TV2 ville ha det til så mange som ti tusen, mens magasinet snakker om at hundrevis kanskje tusenvis ble drept. Det har de og gjort NRK TV. Som i alle propagandafremstøt som skal skape negative følelser for land som er utenfor columbisk kontroll er hendelsen i disse mediene tatt ut av sin historiske og politiske sammenheng. Det vil jeg si litt om her.

Columbismen i fare

Det ingen av dem nevner er den virkelige historien om Kinas frihetskamp mot de columbiske maktene. I dag er USA den ledende av disse og derfra setter en nå mye inn på å knekke Kinas økonomi i kjent columbisk stil helt fra 1492 av. Mellom 1965 og 1982 falt profittraten i de columbiske statene til et faretruende lavt nivå. Med fortsatt fall var det fare for at en kunne havne på en profittrate lik 0 litt inn i det nye årtusen. Derfor ble det satt i gang en rekke tiltak for å bøte på dette. Vi har ofte kalte det globalisme eller nyliberalisme.[ii] Innholdet har alltid vært å holde opp de columbiske statenes hegemoni i verden og å sikre at ikke profittraten sank videre mot 0 og negativ rate. Et av tiltakene var å åpne alle områder som hadde lagt utenfor den columbiske dominansen for investeringer, salg og råvarer. Et stort undergravingsarbeid i stater som Sovjetunionen og Kina begynte. I Sovjet lyktes columbierne i først omgang og de mente at folket der hadde fått sin frihet fra et undertrykkende system. I virkeligheten var tiåret etter Sovjetunionens fall en enorm katastrofe for folkene i de tidligere delene av unionen. Mange har sammenlignet den med det som skjedde under 2. verdenskrig. Russland selv ble på det nærmeste rasert som moderne industristat med et godt helsevesen og et godt utdanningssystem pluss gode sosiale ordninger. Enorme verdier ble ført ut av landet pluss at enkeltpersoner tilranet seg verdier som det russiske folket hadde bygget opp over tiår. Først da Putin satte ned foten og russiske myndigheter igjen tok kontroll med eget land fra columbierne, var det mulig å begynne på en snuoperasjon som tjente folket i Russland igjen.

Den himmelske freds plass i sin historiske sammenheng

Ledelsen i Kina begynte å forstå tegningen da Jeltsin steg opp mot makten i Sovjet. Jeltsin var tilhenger av nyliberalismen og samarbeidet villig med columbierne. Det førte Russland og de andre sovjetrepublikkene ut i kriser som rammet folkene der svært hardt og hindret egenutvikling i disse. Lederne i Kina fryktet det samme og ville på ingen måte tillate at dette skulle skje.

Jeltsin begynte å stå frem som en lederfigur for de såkalte reformvennlige kreftene i samfunnet etter at han 27. oktober 1987 holdt en tale under plenumsmøtet til det sovjetiske kommunistpartiet og kritiserte Gorbatsjov og partiet for at de ikke gikk fort nok frem med reformer for å få slutt på det gamle systemet og deretter trakk han seg fra Politbyrået. Etter dette brukte han sin stilling som leder for kommunistpartiet i Moskva til nye angrep på Gorbatsjov. Så jobbet han intenst for å ta lederskap i det som har blitt betegnet som et opprør for demokrati i Sovjet, der det viktigste innholdet var åpning for columbiske stater og frihandel. Etter hvert steg han frem på en protestbølge. Så fikk han sin sjanse da Gorbatsjov opprettet en nye type nasjonalforsamling, Kongressen for folkevalgte av Sovjetunionen.

Jeltsin på vei mot makten

26. mars 1989 ble Jeltsin valgt til delegat til denne Kongressen fra Moskva med 92 % av stemmene. 29. mai valgte kongressen ham inn som medlem av Sovjetunionens øverste råd. Han startet straks et arbeid for å vinne frem med politikken sin og 19. juli klarte han opprette en fraksjon blant delegatene til kongressen for å få mer fart på prosessen i retning det som ble kalt demokrati, men der det sentrale var overgang til nyliberalistisk politikk. Han ble kort etter valg til en av fem ledere i denne fraksjonen. I september 1989 reiste han så til USA og lærte seg mer om nyliberalismens velsignelser pluss knyttet «verdifulle» kontakter.

Vurderinger i Kina

Denne utviklingen fulgte kineserne nøye med på. Den opposisjonen som fant sted i Kina var inspirert av det som skjedde i Russland. Lederne i Kina skjønte at dette ville kunne bety at columbiske stater igjen ville kunne ta kontroll over Kina og at det ville kunne føre til store tilbakeslag for deres moderniseringsprosjekt og dermed for hele det kinesiske folket. Derfor slo de til for å kvele det hele i den 4. juni før det kunne true deres prosjekt. Ingen skal være i tvil om at det skjedde på brutalt vis. Men de ville ikke på noen måte tillate en utvikling som de fryktet var i gang i Sovjet og Russland. Vi kan også tenke oss at dersom noe lignende hadde skjedd i Kina som det vi så i Russland på 1990-tallet, så ville det ikke ha vært noen sjanse for at Kina, i løpet av de følgende 35-40 årene, kunne ha fått 800 millioner ut av fattigdommen og selv blitt en moderne økonomisk stormakt. Dette var grunnen til at opposisjonen som samlet seg på Den himmelske freds plass ble slått ned. Og dette er grunnen til at columbierne, som Aftenposten støtter, er oppbrakt over det som skjedde på Den himmelske freds plass, ikke at det ble drept noen hundre eller tusen mennesker der. For slikt driver columbierne selv med hele tiden, uten at de får særlig kritikk for dette i sine egne medier. I dag skjer for eksempel kraftige angrep på folket i Frankrike hver eneste uke, med drap og store skader på folk, uten at columbiernes presse er særlig opptatt av det. Da er det viktigere å piske opp stemning mot et land som har klart å få til en utrolig økonomisk utvikling og forbedring for sitt eget folk utenfor det columbiske systemet på grunnlag av noe som nå er historie og som er så vellykket at det faktisk truer hele det grusomme columbiske prosjektet.

Kampanje for svartmaling

Aftenpostens artikkel er en del av den svartmalingskampanjen som den ledende columbiske makten, USA, nå har satt i gang mot Kina, slik de har gjort det mot alle land som de ikke får kontroll med. I det siste har Syria, Russland, Iran vært utsatt for dette. Og nå altså Kina. Det er en rutine som columbierne, de vestlige stormaktene med følgesvenner, har utviklet gjennom 500 år i sin hensynsløse fremferd mot resten av verden, for å sikre sin egen velstand og makt.

Ellers er det slik at USA selv slo ned det opprøret mot deres system som f.eks. Black Panthers sto for på 60 og 70tallet. Og det ble brukt harde midler. Mange ble myrdet av myndighetene. Og vi ser ikke mange store oppslag rundt USA sine redselsfulle sanksjoner mot Irak i sin tid (og mye nærmere i tid enn 1989) som drepte rundt 500 000 barn og som utenriksministeren i USA sa var verd det. Så der har en ikke noen grunn til å være moralsk forarget når hærsjefen i Kina sier det samme om deres handlinger for å slå ned opposisjonen i 1989.

Den virkelige frihetskampen i Kina

Det som Aftenposten betegner som «Den kinesiske frihetskampen» er i virkeligheten kampen til den opposisjonen i Kina som vil underlegge landet under columbiernes system og hegemoni. Men det kinesiske folkets frihetskamp er noe helt annet. Den har hele tiden vært rettet nettopp mot columbisk dominans. Vi skal se på noen viktige hendelser.

Taiping-opprøret

Den begynt for alvor i 1850 med det såkalte Taiping-opprøret som foregikk frem til 1864. En viktig grunn til opprøret var det sittende Qing dynastiet, som tillot den enorme opiumsmuglingen fra India som England drev og som var medvirkende til store lidelser for folk i Kina. Opprøret ble til slutt slått ned og den engelske generalmajoren Charles George Gordon og amerikaneren Frederick Townsend Ward spilte her en sentral rolle. Sammen med et korps av offiserer hovedsakelig fra England organiserte de sentrale deler av kampen mot Taiping-opprørerne. Antall drepte har vært umulig å fastslå nøyaktig, men tallene variere fra ca. 20 til 100 millioner. Denne frihetskampen mot den den engelske imperialismen og dens hjemlige hjelpere lyktes altså ikke.

Boxer-opprøret

Frihetskampen fortsatte så med det såkalte Boxer-opprøret fra 1899 til 2001. Årsaken var at utenlandske makter fikk skylden for sult og elendighet etter å ha utvidet innflytelsessfærene sine og da det inntraff en tørkeperiode. I juni 1900 var opprørerne i ferd med å omringe Beijing og slagordet deres var at de skulle utrydde utlendingene. Åtte nasjoner slo seg da sammen for å holde på posisjonene sine. Det var USA, Østerrike-Ungarn, England, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan og Russland. De fikk så organisert en invasjonsstyrke på 20 000 soldater og klarte etter en stund å slå ned opprøret, sammen med kinesere som støttet dem. Grusomme represalier mot opprørerne fulgte.

Kampen mot japansk invasjon

Etter dette måtte kineserne slåss mot Japan som invaderte landet sommeren 1936. Denne krigen varte til høsten 1945, dvs. mer enn 9 år, og var en av de frykteligste i historien, særlig da japanerne begynte å bruke taktikken, brenn alt, slå alt i hjel, ødelegg alt.

Sun Yat-sen

I tiden mellom 1900 og 1911 var det flere opprør mot Qing-dynastiet som ble stadig mer svekket. Sun Yat-sen var en av de som inspirerte til, finansierte og deltok i noen av disse opprørene. Frem til 1911 ble de alle slått ned, men dette året lyktes endelig et opprør og det gjorde slutt på det siste kinesiske dynastiet. Året etter gikk den siste keiseren av. Men det ble ikke noen fred med dette. Forskjellige grupper med baser i forskjellige deler av landet slåss om makten helt frem til 1923. I 1913 måtte han flykte til Japan etter å tapt en væpnet kamp med en rival til makten. Stadige kamper fulgte i Kina og i 1917 vendte han tilbake for å begynne å samle landet. Allerede i 1915 hadde kan tatt kontakt med Den 2. internasjonalen for å få hjelp til å gjennomføre planene sine. I 1921 opprettet han et militært styre i Guangzhou-provinsen. Etter hvert begynte han å samarbeide med det kinesiske kommunistpartiet. Han hadde utviklet en filosofi med slagordene nasjonalisme, demokrati og velferd for folket som bygget på tanker han hadde fått med seg fra opphold i USA og Europa. Helt sentralt sto anti-imperialisme, dvs. kamp for en selvstendig stat mot columbiske dominans. Han fikk også hjelp fra Komintern fordi han tok kinesiske kommunister inn partiet sitt, Kuomintang.

Den 10. november 1924 holdt han en viktig tale der han foreslo å organisere en «nasjonal konferanse» for Kinas folk. Her krevde han slutt på krigsherrenes makt og at alle ulikeverdige avtaler med de vestlig makter skulle sies opp. Da var han allerede alvorlig syk, og han døde i mars 1925.

Før dette hadde han opprettet Whampoa Militærakademi der Chiang Kai-shek ble innsatt som kommandant av den Nasjonale revolusjonære hær og fra 1926 ble han leder av Kuomintang-partiet etter Sun.

Kampen mot USA-marionetten Chiang Kai-shek

Chiang Kai-shek gikk så til angrep på sine kommunistiske medarbeidere. Spesielt godt kjent er Shanghai-massakren der flere tusen fagforeningsaktivister og kommunister ble drept. Etter dette fikk han støtte fra mye av den Nasjonale revolusjonære hæren, klassen av kinesiske handelsfolk og utenlandske foretak, noe som styrket hans økonomiske og militære stilling. Mer enn 10 000 kommunister I Canton, Xiamen, Fuzhou, Ningbo, Nanjing, Hangzhou og Changsha ble arrestert og henrettet i løpet av 20 dager, og i årene etter april 1927 ble 300,000 personer drept over hele Kina i en treårig krig mot kommunistene. Chiang nedkjempet så de andre krigsherrene og tok makten i Kina, med unntak av de områdene som var styret av kommunistene og noen andre områder der krigsherrer sto sterkt. Han prøvde i de nestet i årene å få til en del positive reformer f.eks. når det gjaldt utdanning og industrialisering og han fikk laget avtaler med utenlandske makter som avgrenset deres myndighet en del. Men de hadde fortsatt stor innflytelse i landet.

I 1937 invaderte så Japan Kina og Chiang mistet oppslutning fordi folk sa at han var mer opptatt av å slåss mot kommunistene enn mot den japanske hæren. Etter hvert tvang kommunistene ham til et samarbeid om kamp mot den japanske invasjonsstyrken. Da USA kom med i 2. verdenskrig etter det japanske angrepet på Pearl Harbour før jul 1941, ble det inngått samarbeid mellom Chiang og USA. Dette samarbeidet fortsatte etter 2. verdenskrig.

Den siste delen av frigjøringskampen mot de columbisk dominans foregikk fra 1946 til 1949. Her stod en hær ledet av Kinas kommunistparti mot en hær ledet av Chiang Kai-shek. USA støttet sistnevnte med store mengder våpen og forsyninger, mens den andre hæren fikk en del støtte fra Sovjetunionen som samtidig benyttet sjansen til å demontere fabrikker i Manchuria som Japan hadde okkupert, og føre dem hjem til seg. Samtidig tillot det den kommunistledete hæren å rykke inn i områder som japanerne hadde forlatt og overta de våpnene de hadde etterlatt. Chiang sine styrker gikk på det ene store nederlaget etter det andre, gikk delvis i oppløsning og evakuerte etter hvert til Formosa/Taiwan sammen med to millioner andre flykninger og har beholdt sin amerikanske støtte frem til i dag. Kina ble for første gang siden tidlig 1800-tall et land helt utenfor columbisk innflytelse og dominans. Det kunne begynne å utvikle seg ut fra egne behov. Dette er noen vesentlige momenter i den virkelige kampen for frihet som folket i Kina har ført.

Kampen mot sanksjoner og undergraving

I tiden etter 1949 møtte så Kina hele den columbiske verdens motstand og tiltak for regimeskifte. De klarte tross dette å rive Kina ut av den umulige situasjon som hadde hersket tidligere og de la grunnlaget for en stadig sterkere økonomi. I dag står Kina i spissen for kampen mot den drepende columbismen og det ser ut som denne epoken kan gå mot sin slutt. Dette forklarer noe av den enorme forbitrelse som USA og deres følgesvenner nå viser i kampen for å beholde det columbiske system og dermed sitt hegemoni til å utnytte hele verden til sitt eget beste.

Kina ingen søndagsskole

Men sammenlignet med slavehandelen og folkemordet på «indianerne» pluss røveri av ressurser fra store deler av verden da USA utviklet økonomien sin, krever faktisk utviklingen i Kina mye mindre vold og undertrykking.

[i] http://www.tvalen.no/2018/02/14/tenerife-og-slutten-pa-den-kolombianske-epoken/

[ii] http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/finans3.htm

Jonas Bals om arbeiderklassen og fremmedgjøring

 

I Klassekampen 1.6.19 skriver Bals en artikkel med overskriften «Arbeiderklassen er ikke fremmedgjort, men kanskje du er det?» Her hevder han at arbeiderklassen har eierskap til produksjonsprosessene, om ikke til produksjonsmidlene. Og at marxistene som bygget opp teorier om «arbeiderklassens fremmedgjøring» (Bals anførselstegn) ofte skyldtes deres egen fremmedgjøring, som han definerer som «deres avstand til den fysiske verden, som arbeideren ofte føler seg hjemme i».

Hvis vi bruker borgerskapets definisjon av fremmedgjøring har Bals et poeng. Det er sant at de intellektuelle ofte har et fjernt forhold til den materielle verden. Men det har jo ikke noe med den vitenskapelige påvisningen av og definisjonen av fremmedgjøring som Marx foretok og som siden har vært retningsgivende for arbeiderklassens kamp for frigjøring fra lønnsarbeidets utbytting. Det Marx snakker om er nemlig nettopp en materiell fremmedgjøring. Denne fremmedgjøringen og kampen mot den er først og fremst behandlet i alt det materialet som Marx skrev da han forberedte og skrev verket som heter Kapitalen – kritikk av den politiske økonomi.

Hovedpoenget her er at individene i arbeiderklassen selger arbeidskraften sin til kapitalens representant, kapitalisten (som enkeltperson eller som en gruppe). Den blir da til en spesiell type kapital (Marx kalle det variabel kapital) som skaper mer verdi enn den selv er verd. Denne merverdien tilegner kapitalistene seg fordi de eier de produksjonsmidlene som arbeiderne bruker når de anvender arbeidskraften sin. Merverdien blir profitt som kapitalklassen bruker i den kapitalistiske prosessen for å samle opp mer kapital gjennom sine investeringer, når de har trukket fra det de anvender til eget forbruk.

Det er altså arbeiderklassen som skaper den kapitalen som den ikke eier eller kontrollerer. Det gjør den ved å anvende arbeidskraften sin. I denne prosessen skaper altså arbeiderne verdier som blir tatt fra dem. Det er grunnlaget for fremmedgjøringen. Når det de skaper blir tatt fra dem, så blir også selve skapningsvirksomheten tatt fra dem. De skaper ikke for seg selv, men for kapitalen og dens representanter. Arbeidskraften blir brukt i prosesser som kapitaleierne eier og kontrollerer. Derfor eier arbeiderklassen heller ikke arbeidsprosessen eller produksjonsprosessen som Bals kaller det.

Arbeiderklassen eier heller ikke råstoffene som blir tatt ut av naturen brukes i produksjonen. Etter hvert som hele naturen blir brukt i den fremmedgjørende virksomheten blir arbeiderne dermed fremmedgjort fra naturen rundt seg. Dessuten blir arbeiderne fratatt friheten til å utvikle både produksjonen og sine egne skapende krefter ut fra egne behov, fordi de er avgrenset av kapitalens behov.

Dette gjelder for produksjonen av varer og tjenester når arbeiderne anvender sin arbeidskraft. Det er da fremmedgjøringen skjer. Når de ikke anvender sin arbeidskraft, befinner de seg innenfor det fremmedgjorte kapitalistiske systemet, slik vi alle gjør, men da står de ikke i noen direkte fremmedgjort virksomhet. De kan derfor betrakte sin egen fremmedgjøring som arbeidskraft fra en posisjon utenfor den direkte fremmedgjøringen.

I produksjonen lager arbeiderne produkter som har både bruksverdi og bytteverdi. Hovedpoenget i den kapitalistiske prosessen er bytteverdiproduksjonen, for produktene produseres som varer som skal selges på markedet. Det er bare slik at verdien deres kan realiseres for kapitalen og bare slik de kan nå sine forbrukere. Arbeiderne har derved et tosidig forhold til varene de produserer. På den ene side lager de nyttige ting, bruksverdier, og det å gjøre dette skikkelig er viktig og gir den stoltheten innen fremmedgjøringen som Bals også snakker om – yrkesstolthet kan vi kalle det.

Fordi yrkesstoltheten er knyttet til bruksverdien er det en stolthet som peker utover det kapitalistiske samfunnet og over til en samfunnsform der bruksverdiene ikke må gå omveien om bytteverdier for å bli fordelt i til forbrukerne i samfunnet. Her har Bals et poeng. Dette samfunnet peker frem mot den samfunnsformen som Marx kaller kommunisme. Yrkesstolthet peker derfor fremover mot dette samfunnet, men har likevel relativt dårlige vilkår under kapitalismen. For det er en stolthet som bare fungerer innen rammene av kapitalismen som grunnleggende sett er en fremmedgjort samfunnsform med motsigelser som gjør at den tenderer mot sin egen oppheving. Denne opphevingen kan skje dersom arbeiderklassen klarer å ta eiendomsretten over produksjonsmidlene fra kapitalistene. Da får arbeiderklassen makten over sin egen produksjonsprosess og yrkesstoltheten/arbeidsgleden kan få utvikle seg på en helt annen måte enn nå.

Når Bals hevder at arbeiderklassen ikke er fremmedgjort, så er det en forskjønnelse av kapitalismen og arbeiderklassens virkelige stilling under dette systemet. Egentlig viser Bals her helt klart hvorfor de sosialdemokratiske partiene mister oppslutning når profittraten i systemet faller og det går inn i kriser. Da velger sosialdemokratene å opprettholde det kapitalistiske systemet. Og dette systemet kan da bare opprettholdes ved å utsette arbeiderklassen for sterkere utbytting, eller ved å rane til seg større verdier fra avhengige land eller interessesfærer som gjør det mulig å bestikke den egne arbeiderklassen til en viss grad.

De gamle sosialdemokratiske reformer hvilte på den høye profittraten etter 2. verdenskrig. Nå har denne raten tendert nedover i mange år, og slike reformer har blitt stadig vanskeligere. I stedet har vi fått det jeg vil kalle deformer. Dette betyr at sosialdemokratiet kan stå opp mot nyliberalismen, ikke ved å skape bedre forhold for arbeiderklassen, men ved å skape litt mindre dårlige forhold enn det andre politiske retningen går inn for – altså reformer som skaper dårligere forhold for arbeiderklassen, men ikke fullt så dårlige som de verste politiske alternativene går inn for.

I denne sammenheng passer det godt å erstatte Marx sin presise definisjon av fremmedgjøring med noe som skal fortelle arbeiderklassen at de ikke står i den spesielle underordnete stillingen i samfunnet som de virkelig gjør. For det er nok denne fremmedgjøringen som gjør at arbeiderne på Nasjonalmuseet, som skal vedlikeholde hele bygget, bare får et lokale som er 1,65 meter under taket, og som gjør at elektromontøren som Bals nevner, må sykemelde seg osv. De arbeiderne som har bygget Nasjonalmuseet har ikke fått gjøre dette på arbeiderklassens premisser. Premissene er lagt av kapitalens representanter. Det var derfor det ikke falt direktørene og deres hjelpere inn at det å bygge et rom for arbeiderne som bare var 1,65 under taket, var noe problem. Men her var det nok verre enn som så, for det går jo ut over deres egen profitt når arbeiderne får altfor dårlige forhold.

Bals konstruerer også et for stort skille mellom forskjellige typer arbeidere, de som sitter på kontorstoler og de som må bevege seg mer og har tyngre oppgaver. Men det er nå en gang slik de som sitter i stoler hele dagen også får sin slitasje av det, som riktignok er annerledes enn den som rammer de med arbeid som er tyngre og krever mer fysisk bevegelse. Jeg vet godt at det er forskjeller her. Jeg var med min far, som var forskalingssnekker, på byggeplasser på 50-tallet og så slitet, og har slekt som jobber som håndverkere i dag. Men likevel er det å så en splittelse mellom disse to typene arbeidere ikke bra. Det er faktisk også en gammel sosialdemokratisk fordom som ikke tjener til å samle klassen slik at den kollektivt kan stå opp mot kapitalklassen eller borgerskapet om du vil. Fremmedgjøringen rammer forskjellige deler av arbeiderklassen på forskjellig vis, men alle lever innenfor den og rammes av den. Det er dette som er grunnlaget for at hele arbeiderklassen kan samle seg om det felles målet å skape et samfunn uten fremmedgjøring for alle. Denne politikken kan ikke Bals og sosialdemokratiet utvikle ut fra sin ideologiske forståelse av fremmedgjøringen og arbeiderklassens reelle stilling i samfunnet.

Dette er sosialdemokratiet sin akilleshæl som gjør at oppslutningen om det faller sammen når den gjennomsnittlige profittraten blir så lav at kapitalen må frata arbeiderklassen tidligere oppnådd velferd for å hindre at profitten deres faller enda mer. Da tvinges arbeiderklassen til å trappe opp klassekampen, slik det nå skjer med de «gule vestene» i Frankrike. Og sosialdemokratiet avslører seg som en politisk retning som i det vesentlige tjener kapitalen. I sin artikkel gir Bals et klart uttrykk for den ideologi som preger sosialdemokratiet i dag og som er selve grunnlaget for denne politiske retningens problemer.

Terje Valen, 2. juni 2019.

 

Kravene fra de gule vestene

Franske parlamentarikere, vi sender dere folkets direktiver, slik at dere kan gjøre dem til lover.

Parlamentarikere, få vår stemme hørt i nasjonalforsamlingen!

Adlyd folkets vilje! Gjennomfør disse direktivene:

  • Null hjemløshet: HASTESAK.
  • Mer progressiv inntektsskatt, det vil si flere nivåer.
  • Minimumslønn på 1300 euro netto.
  • Fremming av småbutikker i landsbyer og bykjerner. Stopp bygging av store kjøpesentre rundt store byer som kveler småbutikker, og mer gratis parkering i bysentrene.
  • Et stort program for etterisolering av leiligheter, for å fremme miljøet og hjelpe husholdninger å spare.
  • Skattepolitikk: De STORE (McDonalds, Google, Amazon, supermarkeder …) skal betale MYE og de små (håndverkere, små og mellomstore bedrifter) betale LITE.
  • Et enhetlig system av sosial sikkerhet for alle (inkludert håndverkere og små selvstendig næringsdrivende). Slutt på egen sosialforsikring for selvstendig næringsdrivende (RSI).
  • Pensjonssystemet må forbli solidarisk og derfor bli offentlig. Ingen pensjonspoeng.
  • Stopp økningen i drivstoffskatt.
  • Ingen pensjon under 1200 euro.
  • Alle folkevalgte har rett til median-lønn. Hans/hennes reiseutgifter overvåkes og, hvis berettiget, refunderes. Rett til kostgodtgjørelse og feriepenger.
  • Lønningene, pensjonene og de sosiale utbetaltingene til alle franskmenn skal indekseres etter inflasjonen.
  • Beskyttelse av fransk industri: Forbud mot utflytting. Beskyttelse av vår industri betyr å beskytte vår kunnskap og våre jobber.
  • Slutt med at arbeidstagere kan hentes inn fra utlandet med utenlandske arbeidsbetingelser. Det er ikke normalt at noen som jobber på fransk territorium ikke skal ha samme lønn og rettigheter. Enhver person som har lov til å arbeide på fransk territorium må behandles som en fransk statsborger, og arbeidsgiveren må betale dem på samme måte som en fransk arbeidstager.
  • Beskyttelse av sysselsetting: Begrensning av midlertidige ansettelseskontrakter i store selskaper. Vi ønsker flere permanente kontrakter.
  • Avskaffelse av «skattekreditt for fremming av konkurranse og sysselsetting», (CICE). Bruk av disse pengene til å fremme en fransk bilindustri basert på brenselceller (virkelig økologisk, i motsetning til elektriske biler).
  • Slutt på innstrammingspolitikken.
  • Slutt på renteavdrag på illegitim gjeld og begynnelsen av en gjelds-tilgivelse – uten å bruke fattige og mindre fattiges midler, men ved å finne de 80 milliarder euroene i skatteunndragelser.
  • Få slutt på årsakene til ufrivillig migrasjon.
  • Korrekt behandling av asylsøkere. De har rett til bolig, sikkerhet, ernæring og utdanning for mindreårige. Samarbeid med FN om å etablere mottakssenter i mange land rundt om i verden, i avventing av utfallet av asylsøknader.
  • Repatriering av avviste asylsøkere til opprinnelseslandet.
  • Gjennomføring av en reell integrasjons-politikk. Å leve i Frankrike betyr å bli franskmann – franskkurs, kurs i fransk historie og samfunns-utdanning, med diplom på slutten av kursene.
  • Lovbestemt minimumslønn på 15.000 euro (i året).
  • Skaping av arbeidsplasser for de arbeidsledige.
  • Økning i sosiale ytelser for funksjonshemmede.
  • Kontroll av leiepriser. Flere leiligheter med moderat leie – spesielt for studenter og arbeidstakere i usikre jobber.
  • Forbud mot salg av land og eiendeler eid av staten – vannkraftverk, flyplasser og så videre.
  • Konsekvent tilførsel av midler til rettsvesenet, politi, gendarmeri og hæren.
  • Lønn eller avspasering for politifolks overtid.
  • Bruk av alle bompengeinntekter til vedlikehold av motorveier og riksveier i Frankrike og for trafikksikkerhet.
  • Fordi gass- og elektrisitetsprisene har steget siden privatiseringen, vil vi ha begge tilbake i offentlige hender, og prisene senkes tilsvarende.
  • Umiddelbart slutte å legge ned små jernbanestrekninger, stengning av postkontor , skoler og barselavdelinger.
  • Velvære for eldre. Forbud mot profitt på bekostning av eldre mennesker. I stedet for «grått gull», «grå velvære».
  • Maksimalt 25 elever per klasse fra barnehagen til videregående.
  • Nødvendige midler skal brukes til psykiatri.
  • Folkeavstemninger skal inngå i grunnloven. Opprettelse av et forståelig og effektivt nettsted, overvåket av et uavhengig tilsynsorgan, der folk kan foreslå lover. Hvis et slikt forslag mottar 700.000 signaturer, må det debatteres og, når det er hensiktsmessig, suppleres av nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen er forpliktet til å sende det hele til en folkeavstemning – ett år etter datoen da de 700.000 signaturene var innsamlet.
  • Gå tilbake til et 7-års mandat for republikkens president.
  • Valg av parlamentsmedlemmer to år etter valget av president vil sende et positivt eller negativt signal til republikkens president om hans/hennes politikk. Dette vil bidra til å få folkets stemme hørt.
  • Pensjon ved fylte 60 år. Rett til pensjon i en alder av 55 år for alle personer som jobber hardt fysisk – for eksempel murere eller slakteriarbeidere.
  • Forlengelse av systemet for tilskudd for barnepass (Pajemploi) fra barnets 6. år opp til barnets 10. fødselsdag.
  • Fremming av godstransport på jernbane.
  • Ingen kildeskatt.
  • Slutt på livslang lønn til tidligere presidenter.
  • Forbud mot at selgere kan kreve gebyr for betaling med kredittkort.
  • Beskatning av bruk av diesel og parafin i skipsfarten.

 

Når kommer den nye økonomiske krisen

Vi vet alle at den kapitalistiske økonomien pendler mellom høykonkunkturer og lavkonjunkturer. De siste lavkonjukturene har kommet omtrent i følgende år: 1973-74, 1981-82, 1991-92, 2001-2001 og 2008-09. Som vi ser kommer de omtrent hvert 9.-10. år. Mellom de forrige lavkonjunkturene var det bare 8-9 år. Nå er det10-11 års siden forrige lavkonjunktur.

Den forrige lavkonjunkturen var ganske dyp så mye konstant kapital ble satt ut av funksjon. Det betyr at profittratens fallende tendens ble ganske mye motvirket. Samtidig har vi hatt stor utvikling av en frisk og ganske kontrollert kapitalisme i Kina som har virket positivt inn på systemet på kort sikt. Men også her slår tendensen til fallende profittrate inn etter hvert.

Dette betyr at sjansene for en ny nedgang stadig øker. Det er etterhvert bare et spørsmål når den kommer. Roberts følger med på konjunkturbevegelsene. Han har noen teorier om når de slår inn og jeg tror ikke at alle disse er like holdbare. Ifølge noen av disse teoriene skulle vi ha vært inne i en nedgang allerede. Men det han nå skriver skulle vi alle merke oss. Det er reelle tegn på at en nedgangskonjunktur kan stå for døren.
https://thenextrecession.wordpress.com/2019/05/26/global-slump-the-trade-and-technology-trigger/?fbclid=IwAR13oEinS3l9qiDkr1u3od5t83nMF3lpL2VLfd-hMIcMySSwePkDxGABErs

Kamp mot bompenger er i tråd med Marx’ kommunisme

Da Marx skrev i Det kommunistiske manifest om hva arbeidsfolk ville innføre i første fase av kommunismen, (som noen kaller sosialisme) når de hadde gjort revolusjon, var første punkt slik: «1. Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenten til statsoppgaver.»

I dag ville det selvfølgelig ha betydd at oljeinntektene ville ha blitt brukt til statsoppgaver, dvs. til å bygge landet, blant annet dets infrastruktur, jernbaner, bybaner, veier osv. i tillegg til industrier og tjenester vi trenger.

Det sjette punktet var slik: «6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.»

I dag ville det selvfølgelig ha betydd at alle lokale avgifter ville ha blitt fjernet og utgifter til å få ned forurensing i byene ville ha blitt lagt inn i statsbudsjettet. Dessuten kunne vi fått en kraftig utbygging av de minst forurensende transportmåtene på planlagt og systematisk vis.

Så lurer noen på hvor man skulle få inntektene fra og da svarte Marx i punkt 2: «2. Sterkt progressive skatter.»

Begrepet kommunisme er blitt trakket ned i sølen gjennom misbruk og kriminelle tiltak for å ødelegge alle forsøk på å sette ideen ut i livet. Det var Marx som definerte begrepet og ga det sitt vesentlige innhold. Bare ved å gå tilbake til det han skrev kan vi forstå hva kommunisme er. I dag er altså kampen mot bompenger i tråd med Marx sin kommunisme.

Derfor er også Rødt det partiet du kan stole på i kampen mot den type flate, usosiale avgifter som bompengene nå er. Bompengene er en måte å løse forurensningsproblemer innen kapitalismens rammer. Det rammer omtrent alltid arbeidsfolk flest, mens kapitalen lever godt videre. Kampen mot bompenger er derfor progressiv, den peker fremover mot et samfunn der arbeidsfolk bestemmer, ikke kapitalen. I et samfunn der arbeidsfolk bestemmer hadde problemer kunne blitt løst på måter som folk flest hadde syntes var OK.

Siden 1980-årene har de ledende politikerne i Norge i stadig større grad innført ordninger som arbeidsfolk ikke er fornøyd med. Dette har skjedd i mange land, også i Norge. Det er dette som gjør at bompengeopprøret er så kraftig. Det er blitt en katalysator for protest mot et tilsynelatende demokrati som fungerer dårligere og dårligere for folk flest.

I Frankrike, der dette såkalte demokratiet har gått mye lengre på denne folkfiendtlige veien, har det kommet til direkte opprørske tilstander mot det Marx kaller «det borgerlige demokratiet», dvs. et demokrati som i hovedsak tjener kapitalen. Dette opprøret ble også utløst av avgifter på trafikk. Det har utviklet et helt program for hva arbeidsfolk vil ha gjennomført i landet og blir slått ned på med svært brutale midler.

Ifølge Marx vil arbeidsfolk erstatte dette borgerlige demokratiet med et demokrati der arbeiderklassens behov står i sentrum for samfunnsutviklingen. Det liker ikke kapitalens representanter og de motsetter seg det med de midler de har for hånden. Det er dette som skaper de vesentligste problemene i verden.

I Norge har ikke bompengemotstanderne utviklet politikken sin like langt som i Frankrike. Det er en svakhet. En helhetlig politikk for bompengemotstand finner du bare i Rødt.

Terje Valen, Rødt Nord, Bergen.

Hvem skaper ufred og krig?

USA er nå spydspissen for å opprettholde den columbiske era i verden som begynte i 1492 med Columbus sin ferd over Atlanterhavet og det følgende enorme folkemordet og røveriet på de «amerikanske» kontinenter. Det fortsatte med slaveriet i USA og folkemordet på «indianerne» der.
Ledende stater i den blodige columbiske epoken har vært Spania, Portugal, Nederland, Belgia, England, Frankrike og USA. Med England som dominerende på 1800-tallet og USA fra 1900-tallet og frem til i dag. Tyskland klarte aldri å bli ledende innen columbismen selv om de under Hitlers nazi-styre prøvde å legge «slaverne» i øst under seg som et slavefolk.
 
Et typisk trekk ved columbismen er at de columbiske statene, både de ledende og de andre «hvite» vestlige statene kunne dempe konflikter og utbytting i egne stater gjennom sin utbytting og sine røverier i koloniene og nykoloniene.
 
Under 2. verdenskrig f.eks. klarte Tyskland å holde levestandard og leveforhold for sin egen befolkning godt oppe ved sitt røveri fra okkuperte land. Dette var etter det mønster som de store columbiske statene hadde praktisert i de statene der de var dominerende. Hvis columbismen bryter sammen og de dominerte statene klarer å rive seg løs fra det columbiske system, så vil mulighetene til å bestikke egen befolkning falle drastisk og det kapitalistiske systemets virkelige natur vil fremtre klarere også i de gamle «hvite» vestlige kapitalistiske stater.
 
Dette er den vesentlige grunnen til at USA nå er så desperat. Og at hele mediebransjen, som er eid av de største kapitalene, i det vesentlige slutter opp om det USA nå driver på med. Så får vi se om de også vil følge med hvis/når USA finner/lager et påskudd for å sette i gang en større krig der bruk av atomvåpen vil være naturlig ut fra USA/NATOs gjeldende kjernevåpenstrategi.
 
Vi skal merke oss den offisielle strategien som Kina stiller opp mot den columbiske. Kina har aldri i sin histore, som er mange tusen år gammel, forsøkt å dominere verden militært. Der var store kriger for å samle riket i de første tusen år og der vært store folkelige opprør, som Taipingopprøret, for å kaste keisere som åpnet landet for Englands opiumsmugling. Da var England ivrig med på slå ned opprøret og rundt 20 millioner menneskelig gikk med. Ellers er Kinas erfaring at landet er blitt erobret av andre, av mongolene, i to epoker. Men erobrerne ble slukt av de erobrete og landet fortsatte med omtrent samme kultur som før.
 
Det er selvfølgelig rett at områder som grenser opp til det kinesiske kjerneområdet har blitt innlemmet i Kina, men alle stater i verden har blitt til på denne måten. Det er bare å gå til de store borgerkrigene i England, til utryddingen av katarene i syd-Frankrike, til 30årskrigen der bortimot halvparten av befolkningen i det som seinere har blitt Tyskland ble drept eller omkom.
 
I dag er faktum at flere ikke-columbiske stater, som for eksempel Irak, Libya, Syria, Iran, Russland, Cuba, Nord-Korea, Venezuela og Kina prøvde/prøver å bygge opp landene sine uten å blir utbyttet og røvet av de columbiske maktene. Disse ikke-columbiske statene trenger fred og ro og hjelp til å klare dette. De hverken vil krig eller trenger krig. Det er bare blant columbierne at økonomisk og militær krig er et behov, og fremfor alt er det et behov for at den herskende klassen i USA skal holde på sitt utbyttende verdensherredømme.

Fredskonferanse i Kina

Fredskonferanse i Kina

Den 15. og 16. mai i år ble det avholdt en av de viktigste konferanser i verden i Beijing, Konferanse for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner. Her holdt leder for Global Research, Michel Chossudovsky en tale ved avslutningen.

Den engelske originalen finner du her:

https://www.globalresearch.ca/towards-a-culture-of-world-peace/5675866

Towards a Culture of World Peace

Verden står ved et viktig veiskille. En kultur som er innrettet på krig og militære erobringer blir fremmet. Krig blir fremstilt for den offentlige opinion som en fredsbestrebelse fra USA-NATO som til slutt vil føre til spredning av vestlig demokrati.

Militære intervensjoner, for ikke å nevne «økonomisk krigføring» (medregnet sanksjoner) blir rutinemessig fremstilt som humanitære kampanjer. Krig har fått et humanitært mandat under NATOs «Ansvar for å beskytte».

Kultur, som er temaet under Konferansen for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner (Beijing, 15.-16. mai 2019) er ytterst viktig for å løse konflikter innen og mellom nasjoner. Kultur definerer  oppfatninger og forståelse sammen med dialog og diplomati.

Ut fra dette skaper «Mot en kultur for fred i verden» en vilje til å fremme menneskenes levekår. Det er et initiativ som består å i stå opp mot de måter å snakke på som støtter krig og militær inngripen som kommer fra NATO og Pentagon. Det krever at vi gjenoppliver en verdensomspennende anti-krigsbevegelse, nasjonalt og internasjonalt og at vi får regjeringer i selvstendige stater til å bestemme seg for å tilbakevise den verdensomgripende militariseringsprosessen.

USA-NATO sin nåværende «krigskultur» (som har sine røtter i europeisk kolonihistorie) utgjør en klar hindring og motstand mot dialog mellom sivilisasjoner og Kinas Belte- og vei initiativ (BRI-Belt and Road Initiative) som ble lansert av President Xi Jinpin i 2013.

Fredskulturen er universell. Folk og nasjoner over hele verden deler den. Dagens «krigskultur» er et prosjekt for USAs hegemoni som bygger på å skape konflikter og skiller innen og mellom land. Det er dette (ensidige) prosjektet for global krig som er innrettet på å ødelegge sivilisasjonen.

«Fredskulturen» som ble tatt opp av president Xi Jinping under åpningstalen hans under Konferansen for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner er et viktig redskap som virker inn på breie geopolitiske, økonomiske og strategiske forhold. Fremgangsmåten består til syvende og sist i å konfrontere og avvikle «krigskulturen» som har en vid innvirkning på menneskenes tenkemåter.

Bestrebelsen vil ikke lykkes gjennom en retorisk «ordkrig».

Det som trengs er:

  • Å utvikle «fredskulturen» til konkrete aksjoner på geopolitisk og diplomatisk nivå
  • Å konfrontere desinformasjon i media og krigspropaganda
  • En tilslutning fra regjeringer i selvstendige nasjoner og medlemsstater i FN til en avgjørende forkasting av «krigskulturen» til USA-NATO, som bryter klart med FNs Charter, gjennom en fellesuttalelse fra regjeringene
  • Avvikling av militære allianser, medregnet NATO, som støtter global krig
  • Utmelding av NATO fra medlemsstater og NATOs partnerstater
  • Vedtak av et sammenhengende og verdensomspennende nedrustningsprogram som er koblet sammen store nedskjæringer i budsjett til militær virksomhet
  • Nedstenging av alle militærbaser inkludert de rundt 800 basene USA har i 80 land rundt om i verden
  • Stans i internasjonal våpenhandel
  • Omstrukturering av nasjonale økonomier for å nedgradere og til slutt stenge av krigsøkonomien
  • Omfordele finansielle ressurser og skatteinntekter mot den sivile økonomi inkludert sosiale tjenester.

Såkalt «humanitær krigføring»

Ofrene for kriger som USA leder blir rutinemessig fremstilt av vestlige media som de som går til krig.

Virkeligheten blir snudd på hodet. «Krig er fred» sa Georg Orwell. De vestlige mediene fremstiller i samlet flokk krig som en humanitær bestrebelse. «Krig gjør oss trygger og rikere» skriver Washington Post.

Konstruksjonen av en djevelsk fellesforståelse skjer gjennom militariseringen av «kulturindustrien». Den sistnevnte blir støttet av USAs forsvarsdepartement som prioriterer en stor del av budsjettet sitt for å fremme «krigskulturen».

«Den militære ideologi gjennomsyrer samfunnet, forskjønner den amerikanske statens voldsbruk og ikke diplomati for oppnå sikkerhet i en verden som er delt mellom det rettferdige USA «oss» og et ondt og truende «dem» som representerer krig som den første og beste løsningen på problem som plager Amerika og reduserer patriotisme til det å støtte ethvert inngrep uten å stille et eneste spørsmål.» (Tanner Mirles, The DoD’s Cultural Poicy: Militarizing the Cultural Industries. University of Ontario Institute of Technology, oktober 2017.)

På sin side har Hollywood I samarbeid med Pentagon, sluttet seg til en krigs- og voldskultur.

«Forbindelsen Hollywood-Pentagon utgjør en nøkkeldimensjon i det militær-underholdnings-industrielle komplekset der film blir brukt både som et verktøy til å rekruttere til og reklamere for militæret, samt innbringe kommersiell profitt.»

Ifølge Tom Secker og Mathew Alford «Utøves en lignende inflytelse over militærstøttet TV».

Samtidig overser glatt en oversikter over død og ødeleggelse i Irak, Afghanistan og Syria. Sivile i de landene som er ødelagt av krig er «selv ansvarlige for sin død». Denne fortellingen gjennomsyrer vestlige media: 233 000 antatt døde i Jemen siden 2105, ifølge en nylig FN-rapport. 140 000 barn drept. Media tier: hvem er forbryterne?

Global krig

I september, få måneder før Georg W. Bush ble president i USA offentliggjorde Prosjekt for et nytt amerikansk århundre (PNAC) kopi av en plan for global dominans med tittelen: «Gjenoppbygging av amerikas forsvarsverk». Dette dokumentet, som har direkte betydning for USAs utenrikspolitikk viser til Amerikas «Lange Krig» for å

  • forsvare Amerika selv;
  • kjempe og skaffe avgjørende seire i mange samtidige kriger flere forskjellige steder;
  • utføre «politi» tjeneste i samband med å skape sikre omgivelser i kritiske regioner:
  • omforme USA’s styrker slik at den utnytte «revolusjonen innen det» militære området».

Revolusjonen innen det militære området» består i å utvikle avanserte våpensystemer sammen med nye generasjoner av kjernevåpen.

Krigskultur og kjernevåpen

Krigskulturen er kjennetegnet av en radikal endring i USA sin atomvåpendoktrine. Fra 2001 er kjernevåpen forkynt som «uskadelige for sivil befolkning i nærheten». En ny generasjon «mer brukervennlige», «lavintensive» taktiske kjernevåpen (mini-nukes) ble annonsert. De blir betegnet som fredsskapende bomber.

Doktrinen kalt «gjensidig sikret ødeleggelse» (MAD mutually assured destruction), som var fremherskende under den Kalde krigen er kastet på skraphaugen. Under Bush sin Nuclear Posture Review (NPF) (som ble undertegnet av Senatet i USA i 2003) skal kjernevåpen nyttes på  «forebyggende basis» som «førsteslag», som et middel til «selvforsvar» mot både stater som her kjernevåpen og de som ikke har slike.

Dette er en absurd og djevelsk påstand som bare kan opprettholdes ved at man villeder den offentlige opinion, dvs. ved å skjule den dødelige virkningen av kjernevåpen. Dessuten er det slik at spørsmålet om «selvforsvar» har vært feilaktig i hele det tidsrommet USA har ført talløse kriger, i det som falsk kalles etterkrigstiden (1945+): USAs nasjonale sikkerhet har aldri vært truet.

Mens USA og dets NATO-allierte har lansert et militært foretakende som er underbygget av «krigskultur», er folk flest stort sett ikke oppmerksom på at bruken av disse «mer anvendelige» kjernevåpnene (med en sprengkraft mellom en tredjedel til 12 ganger Hiroshima-bomben) truer menneskehetens fremtid.

Det finnes mektige økonomiske interesser bak krigskulturen: olje-industrien, det militær-industrielle kompleks, Wall Street. De veksler, sammen med andre, som mektige lobbygrupper som har innflytelse på USA sin utenrikspolitikk. Dialog og debatt trengs. Det er viktig at disse økonomiske aktørene, medregnet våpenprodusentene blir gjort oppmerksom på de farene som følger med global krig.

Finansieringen av krigskulturen

Trumps 1,5 billioners program for kjernevåpen er den finansiell opptur for forsvarskontraktørene. Reportasjer i media i USA fremmer tanken om at kjernevåpenprogrammet «gjør verden sikrere».

«Krigskulturen» bygger opp under en ensidig oppbygging av våpen-industrien som er finansiert av skattebetalerne i USA. Krigskulturen har utløst økende militære utgifter til skade for siviløkonomien. Verdens totale bruk av penger på det militære var rundt 1,8 billioner dollar i 2018. USA sine militære utgifter var rundt 649 milliarder, noe som representerer 36 % av hele verdens militærutgifter (alle land) (SIPRI).

Trump-administrasjonen har støttet en betydelig økning på forsvar, krig og tilknyttet bruk på «nasjonal sikkerhet». Forsvarsbudsjettet som ble lagt frem for kongressen i USA av presidenten for 2020 var i størrelsesorden 750 milliarder dollar, og av disse vil 718 gå til Pentagon.

Men dette tallet på 740 milliarder er i en viss utstrekning villedende. Hvis vi regner inn det store etterretningsbudsjettet, Homeland Security, og tilliggende utgifter, er budsjettet for nasjonal sikkerhet (krig) for 2020 beregnet til å være på over 1,2 billioner dollar.

«Det finnes minst 10 forskjellige pengesekker som er tilegnet det å utkjempe kriger, til å forberede enda mer krig og til å ta seg av virkningene av kriger som alt er utkjempet». (Se William D. Hartug, Mandy Smithberger, Bondongle, Inc: Making Sense of the $1.25 Trillion National Security State Budget, 10. mai 2019).

Sammenlign tallene: Hele personskatteinngangen for 2020 er i størrelsesorden $1,82 billioner. Totalen av forsvar, nasjonal sikkerhet, etterretning, «for å gjøre verden sikrere», osv. er rundt $ 1,25 billioner (68,7 % av personskatten betalt av innbyggerne i USA).

Mens våpenindustrien har gode tider er siviløkonomien i krise, sivil infrastruktur og sosiale tjenester medregnet medicare faller sammen. Til slutt vil det kreves politiske mekanismer som faser ut krigsøkonomien og apparatet for nasjonal sikkerhet, mens det kanaliserer resurser til å bygge opp igjen den sivile økonomien. Ikke noen lett oppgave.

Den kulturelle dimensjonen er avgjørende. De ledende politikerne i USA tror på sin egen propaganda. «Krigskulturen» som ofte er kombinert med forvridde ideologiske og/eller religiøse undertoner utøver innflytelse på regjeringsansatte som er involvert i krigsvirksomhet.

I 1945 tilkjennega president Truman, like etter bombingen av Hiroshima at Gud står på samme side som «oss amerikanere» når det gjelder bruk av atomvåpen. «Vi ber at han (Gud) vil veilede oss til å bruke dem [kjernevåpen] på sin måte til for hans mål» (9. august 1945).

Hiroshima var betegnet som en «militær base» i Trumans historiske tale 9. august 1945. Målet som Truman fremhevet var å «redde livet til uskyldige sivile».

I dagens situasjon er diplomatiske kontakter og dialog så ubetydelige som de aldri før har vært. Aldri siden 1962 under Kuba krisen har verden vært nærmere det utenkelige: en global militær konflikt som medfører bruk av kjernevåpen.

Når vi vurdere dette må vi erkjenne at ansatte i USA regjering med stor makt, som bestemmer over utplassering og bruk av kjernevåpen, ikke har skikkelig forståelse for konsekvensene av sine handlinger.

Den historiske arven

Dagens «krigskultur» i USA har sine røtter i europeisk kolonihistorie. Fra 1500-tallet av var europeernes kolonisering alltid støtte opp av militær erobring, vold og politisk undertrykking. En koloniøkonomi ble opprettet. «Vestlige kulturelle verdier» og bruken av kolonistenes språk ble påtvunget, sivilisasjoner undergravd og ødelagt. Kolonisystemet ledet til slutt til hegemoniske forhold og førte frem til konsolideringen av det engelske imperiet i det 18. og 19. århundret, fulgt av den nykolonialistiske ekspansjonen av USA sent på 18-tallet og etter 1. verdenskrig.

Det viktige er at denne koloniale voldskulturen som ble arvet fra det britiske imperiet har innvirkning på den nåværende utenrikspolitikken til USA. Den er for en stor del innrettet på global våpenbruk. USA har for tiden mer enn 800 baser i 80 fremmede land.

Mange asiatisk land, som har vært offer for amerikansk-ledete kriger, ikke bare har militære samarbeidsavtalen med USA, men er også vertskap for amerikanske militærbaser på sitt territorium.

I syd og Sydøst-Asia var den europeiske koloniseringen fulgt opp av at de avviklet de forbindelse som eksisterte langs den silkeveien som da eksisterte.

Historisk sett var Kinas handelsforforbindelser preget av dialog og kulturutveksling da silkeveiene eksisterte til lands- og på sjøen. Kinas handelsforbindelser i antikken og middelalderen strakte seg inn i sør- og Sørøst-Asia, Midtøsten, Sentral-Asia, Øst-Afrika og Vest-Europa. Silkeveiene ble etablert under Han-dynastiet (207 f. Kr – 220 e. Kr.) og spilte en nøkkelrolle ikke bare når det gjaldt økonomisk utveksling mellom sivilisasjoner, men også nå det gjaldt spredning av sosiale og kulturelle verdier.

I kontrast til den europeiske kolonialismen respekterte en under disse forholdene i stor grad selvstyret, uavhengigheten og identiteten til landene som Kina handlet med. Diplomatspråket var kjennetegnet av fordelene av bilateral utveksling.

Asiatisk kultur og Kinas belte og vei

Oppfatningene i de asiatiske samfunnene som historisk sett har vært ofre for kolonialisme og kriger ledet av USA er klar kontrast til den dominerende «krigskulturen».

Historiens arv er fremherskende. Men «krigskulturen» karakteriserer Amerikas hegemoniske ambisjoner etter modellen fra det britiske imperiet, er Kinas nåværende Belt and Road Initiative, (BRI), som består i å utvikle handelsforbindelser der et stort antall nasjonalstater er partnere, er forpliktet til en «fredskultur».

De fleste landene i Asia har vært ofre for vestlig kolonialisme, som begynt i det 15. århundret og som førte til at tidligere handelsruter over vann og land ble ødelagt, samtidig som det ble slutt på kulturutvekslingen.

Og mange land i Asia og Midtøsten fra Middelhavet til Korea-halvøyen har vært ofre for kriger ledet av USA i løpet av det som feilaktig blir kalt «etterkrigstiden». I dag er de fleste av disse landene partnere i Belte og Vei initiativet som ble lansert av President XI Jinping i 2013.

Mens vi snakker truer USA med å angripe Iran. Washington har annonsert at de vil overføre 120 000 soldater til Den persiske gulf. Utenriksminister Mike Pompeo (som forstår lite av geografi og historie) har rettferdiggjort denne overføringen og tilfeldig vist til «kollisjon mellom sivilisasjoner».

Kriger ledet av USA er innrettet på å ødelegge sivilisasjoner og dialog mellom suverene nasjonalstater.

Når vi avslutter denne siste sesjonen av Konferansen om dialog mellom asiatiske sivilisasjoner i Bejing, la oss underskrive «Fredskultur» som et middel for å få slutt på alle kriger.

Michel Chossudovsky is an award-winning author, Professor of Economics (emeritus) at the University of Ottawa, Founder and Director of the Centre for Research on Globalization (CRG), Montreal, Editor of Global Research.  He has taught as visiting professor in Western Europe, Southeast Asia, the Pacific and Latin America. He has served as economic adviser to governments of developing countries and has acted as a consultant for several international organizations. He is the author of eleven books including The Globalization of Poverty and The New World Order (2003), America’s “War on Terrorism” (2005), The Global Economic Crisis, The Great Depression of the Twenty-first Century (2009) (Editor), Towards a World War III Scenario: The Dangers of Nuclear War (2011), The Globalization of War, America’s Long War against Humanity (2015). He is a contributor to the Encyclopaedia Britannica.  His writings have been published in more than twenty languages. In 2014, he was awarded the Gold Medal for Merit of the Republic of Serbia for his writings on NATO’s war of aggression against Yugoslavia. He can be reached at crgeditor@yahoo.com

Forsvar av landet – ikke ytre aggresjon

Har i dag skrevet følgende innlegg på forsvaret.no

Dessverre er det norske forsvaret blitt stadig mer direkte underlagt USAs behov for å beholde sitt verdensherredømme i en tid da dette ikke lenger har det nødvendig økonomiske grunnlag. De forsøker nå å kompensere dette ved militær overmakt som suger ressurser fra folket i USA og underminerer hele samfunnsstrukturen der. Derfor vil de at andre skal ta mer av byrden (øke forsvarsbudjettene) for at de sjøl kan opprettholde en posisjon som reelt sett er umulig om den økonomiske utviklingen i verden får utvikle seg på rent økonomisk grunnlag. Fristelsen til å stoppe rivalene militært blir derfor stadig større. Dette er den viktigste politiske drivkraft for opprustning og krig i verden i dag.

Det gjør at Norge kommer i en stadig farligere situasjon samtidig som sentrale deler av egenforsvaret forvitrer, mens enorme summer overføres til amerikanske våpenprodusenter. Disse brukes i for stor grad på våpen til ytre aggresjon mer enn til egenforsvaret.

Derfor trengs en omlegging der egenforsvaret på bakken, heimevernet og kystforsvaret prioriteres på en helt annen måte. Det norske forsvaret må ha forsvar av Norge som hovedprioritet, ikke ytre aggresjon med bombing og kriger i andre land der USA ønsker det.

Kamp mot krig er nå en av de viktigste felter i klassekampen

Jeg tenker at vi er inne i et hundreår der kapitalismen når sine ytterste grenser. Grunnen til det er den fallende profittraten. Kapitalismen kan bare reddes ved å få opp igjen profittraten og det kan til syvende og sist bare skje gjennom enorme ødeleggelser av produktivkrefter, særlig det Marx kaller konstant kapital, dvs. alt annet enn arbeiderne som brukes i produksjonen. Det kan skje gjennom svære økonomiske kriser, men kanskje «best» gjennom store ødeleggende kriger. Jeg tenker at dette er en viktig grunn til at de store finanskapitalenes representanter nå er så veldig hypp på opprustning og skaping av fiendebilder. Den gamle kapitalen trenger ødeleggelse og atter ødeleggelse for å få opp igjen profittraten som er selve drivkraften i systemet. Dette er en vesentlig grunn til at kamp mot krig nå er en av de viktigste områdene i klassekampen og for arbeidsfolks  mulighet til å skape en bedre verden.

Terje Valen, 30.4.2019.

Mainstream media og den herskende ideologi

Redaktøren i BBC sier at uttrykket «mainstream media» er blitt en fare for pressefriheten. La oss se på det.
Marx sier at overgang til et samfunn der fellesskapen av mennesker bestemmer over utvekslingen med naturen og fordelingen av det som produseres på grunnlag av fellesskapens egne behov (også kalt kommunisme), er av hengig av at mye av befolkningen er samlet i store byer, og at det finnes høyt utviklete produsjonsmidler og kommunikasjonsmidler. Jeg tror dette har mye for seg.
 
Det har også vist seg at de store sprangene i utvikling av kommunikasjonsmidler, som har gjort det mulig for stadig flere å tilegne seg kunnskap om fakta og sammenhenger i verden, har vært forutsetninger for at stadig flere har kunnet avsløre de herskendes ideologi og de usannheter og ensidigheter som trengs for å opprettholde de herskendes makt over tankene.
 
Boktrykkerkunsten var svært viktig i denne sammenheng. Det samme var all teknologi for å overføre informasjon hurtig over lange distanser, der telegraf og telefon var sentrale. Avisene var og er viktig. Den herskende klassen har nesten alltid dominert også avisene med sine synspunkter, men det har også der vært åpninger for underklassenes publikasjoner. Arbeiderbladene var slike åpninger, men ettersom de såkalte arbeiderpartiene ble inkorporert i det borgerlige demokratiet (som er en fremtredelsesform for kapitalens/borgerskapets klassediktatur), ble den åpningen lukket i det store og hele. I Norge var Klassekampen et enestående eksempel på at underklassene klarte å lage et hull i den borgerlige medieflommen. Derfor ble den også hatet og rakket ned på. I dag strever denne avisen med å holde oppe sine revolusjonære tradisjoner i kampen for å overleve i mediasirkuset.
 
Sett i et videre perspektiv er vi nå midt inne i en ny slik periode med en enorm utviding av kommunikasjonsmidler, som den herskende klassen prøver å monopolisere og bruke til sine formål, men som også har store åpninger som underklassene skan bruke. Det er viktig å bruke disse åpningene.
Sett i et videre perspektiv er vi nå midt inne i en ny slik periode med en enorm utviding av kommunikasjonsmidler, som den herskende klassen prøver å monopolisere og bruke til sine formål, men som også har store åpninger som underklassene kan bruke. Det er viktig å bruke disse åpningene. BBCs sjef jobber, sammen med andre sensurinstanser, ofte såkalte faktasjekkere, for stenge åpningene. De slår ned på mindre feil og desinformasjon og lar de store elefantene gå rolig rundt i rommene.
Terje Valen, 26.3.2019.