Energikrise – Eide skylder på Russland

I et krigstypeoppslag på førstesiden i  Klassekampen 24.1.2022 får klimaminister Espen Barth Eide spre loddrette løgner om at det er Russland som ha skapt energikrisen i Europa. For det første vet alle at nedleggingen av kull-kraftverk og atomkraftverk samt sammenfall av vindturbinpolitikken i Tyskland er viktige årsaker til energikrisen der. For det andre vet alle det det er USA som gjennom sine sanksjoner og trusler om sanksjoner har jobbet for å stanse den nye gassledningen Nord Stream 2 fra Russland til Tyskland som ville ha sikret energitilførsel. Dette er de to viktigste årsakene til energikrisen i Europa.

Samtidig har Russland holdt seg til sine kontrakter om levering av gass til tross for sanksjoner og fiendtlige holdninger fra USA og deres medspillere i Europa. Og så venter altså Eide at Russland skal redde et Europa, som nå mobiliserer for noe som kan bli en krig med dette landet fordi USA ønsker å ha Ukraina innenfor sin interessesfære. Og når Russland holder seg til inngåtte kontrakter, har han mage til å dem skylden for energikrisen. Snakk om å rette baker for smed, som det heter. Men slike løgner er det jo som driver frem fiendskap mellom nasjoner. Og Klassekampen målbærer dem uten en protest.

Terje Valen, mandag 24. januar 2022.

Mood sine kloke vurderingar pluss litt til

(Ta og ein titt på heimesida mi.)

Den overordna oppgåva i verda no, i byrjinga av 2022, er å hindre at det bryt ut krig mellom USA/NATO og Russland eller at vi blir dradd med i ein slik krig. På litt lengre sikt er det meir. Vi må finne ein veg mot varig fred. Robert Mood, pensjonert generalløytnant og tidlegare Generalinspektør for hæren, har i denne situasjonen fremma ein analyse og nokre forslag som kan vise ein veg ut av uføret. Eg deler nokre av vurderingane hans, mens eg er usamd med fleire av dei. Men eg meiner at dei konkrete forslaga hans er kloke. Det tyder på at sjølv om det er usemje om analyser, så kan vi få einskap om tiltak. Og forståinga hans av Russland si historiske frykt for angrep frå vest, er vesentleg. Men han tar ikkje med at USA var med å  kjempe mot Sovjet frå første stund etter revolusjonen i 1917, og har hatt det som ein gjennomgåande strategi å få kontroll med dette området som geostrategen Mackinder kalla «hjartelandet» fordi han meinte at dei som hadde kontroll her, ville kontrollere verda. Men Mood har rett i at det særleg var etter at  Sovjetunionen gjekk i oppløysing at USA storma fram i området, frå krigen på Balkan og inntrenginga i Kasakhstan og andre tidlegare Sovjet-republikkar. Han kallar det hybris, etter dei gamle grekarane sitt omgrep for nokon som ville oppnå meir enn gudane tillét.

I ein kronikk i Klassekampen 10.01.2022 skreiv han: «Er det mulig å se for seg et mer defensivt Nato som åpner for alle, inkludert Russland, hvor medlemmene avstår fra baser og atomvåpen utenfor egen stats territorium? Ett er sikkert – uten nytenkning styrer vi med stor sannsynlighet mot konflikt og krig både på kort og lang sikt.» Eg meiner at det vesentlege i dette forslaget er svært bra, at medlemene ikkje skal ha basar og atomvåpen utanfor eigen stat sitt territorium, sjølv om eg og meiner at det ikkje er så lurt å tenkje seg Russland med i NATO.

Dagen etter uttaler han i eit intervju i same avis at forhandlarane i Genève bør sjå til prinsippa bak norsk basepolitikk for å finne ei veg ut av den fastlåste situasjonen. Han viser til at Stortinget i Norge, som ville ha eit forhold til Sovjet, i si tid sa at vi ikkje skal ha NATO-basar på norsk jord og vi ikkje skal  ha atomvåpen i fredstid og at vi heller ikkje drive militære øvingar med NATO aust i landet vårt.

I same oppslaget seier Tormod Heier, oberstløytnant i Hæren og professor ved Forsvarets høgskole at det er viktig at ikkje forholdet vårt til USA «slår inn over» det norsk-russiske grenseforholdet i nord.» Det er også eit viktig standpunkt.

Den 14.01. har så Mood eit svært balansert svar til Kataryna G. Pedersen sitt innlegg dagen før der ho oppfordrar alle til å ikkje å sjå situasjonen med Putin sine auge, men med andre nasjonar sitt blikk. Kva  nasjonar sitt blikk nemner ho ikkje. Men som eg skal vise finns  det mange forskjellige blikk frå forskjellige nasjonar. Mood tar opp visse grunnleggande forhold i russisk historie og understrekar at vi må sjå saka frå fleire sider viss vi skal unngå krig. Etter mi meining avslører han ein krigshissar, sjølv om han ikkje seier det rett ut.

Mood sine synspunkt må føre til at det blir sett stopp for amerikanske militære installasjonar på norsk jord. Det er noko det norske Stortinget kan vedta på eigen hand, ut frå prinsippet om at kvart land skal bestemme over sitt eige territorium. Men no gjeld det ikkje berre på norsk jord. Det gjeld også i nokre norske hamnar der amerikanske ubåtar, som til vanleg har atomvåpen om bord, får legge til utan av i veit om dei har slike våpen med seg då.

Eigne kommentarar

For eigen del vil eg seie at dei som har innsikt i dei geopolitiske tilhøva i dag veit at det i 2014 vart utført eit kupp i Ukraina som var arrangert av USA med nokre hjelparar, der Norge ved Børge Brende var svært aktiv. Dette kuppet, som vann fram fordi USA fekk med seg nazistiske organisasjonar som sto for den væpna valden i landet, gav som resultat at USA fekk stor innverknad på politikken i landet. For Russland var det då klart at ein av dei få store marinebasane deira, på Krim-halvøya, kunne bli stengt og erstatta med ein USA-base. Det var sjølvsagt heilt umogleg å godta. Det var ikkje så rart at dei innlemma Krim i Russland att, særleg fordi over 90 prosent av dei som budde der var russarar og ville høyre til Russland. Ved ei folkeavstemming vart dei samde om å bryte ut or Ukraina og gå inn att i Russland. Dette gjekk ikkje føre seg ved eit kupp som då USA fekk sett inn sin mann som leiar i Ukraina.

Samstundes begynte dei nazistiske organisasjonane å trakassere det russiske fleirtalet aust i landet. Det ville de ikkje finne seg i og starta militær kamp for å hindre det. Dei fekk støtte frå Russland. Frå vesten pressa USA på for å få meir kontroll over landet og for å komme enno nærare den russiske grensa med si militærmakt.

Hovudpoenget mitt er at dette ikkje er noko teikn på at Russland er allment aggressive i høve til nabolanda sine, eller andre land i Europa. Det viser ikkje at det finst nokon fare for russisk angrep på andre europeiske land. At ein provokasjon frå Ukraina likevel kan utløyse lokal strid der, er ikkje umogleg. Viss USA då ikkje engasjerer seg, så vil dette bli noko lokalt. Men viss USA vil «forsvare» Ukraina, så kan dette vekse til å bli ein meir all-europeisk samanstøyt der Norge blir dradd med, og med dei militære midla Russland no rår over, kan krigen også komme inn i USA.

Alt i alt er det slik at USA har forstrekt seg i alle kantar for å halde på eit verdsherrevelde, mens landet sjølv er i tilbakegong både absolutt og relativt, då særleg i forhold til Kina. Den måten USA kan redde seg ut av denne situasjonen, utan å bli straffa svært hardt er, å gi opp forsøket på å dominere andre kontinent og land og konsentrere seg om sitt eige land.

Vi ser jo i praksis at det angelsaksiske columbisk-imperialistiske systemet blir slått tilbake på alle kontinent no. Dei lukkast ikkje med å ta kontroll over Syria. Dei mislukkast med «fargerevolusjonen» i Kasakhstan nett no, dei får meir uavhengige politikarer i Argentina og Venezuela, dei får og meir uavhengige leiarar i Etiopia og Sudan, og i Algerie er liknande saker på gong. Kina sitt silkeveg-prosjekt utviklar seg stadig. Vi har nett fått etn nytt svært frihandelsområde i gang i «austen», der mellom anna New Zealand og Australia er med, utanfor amerikansk kontroll. Samarbeidet mellom Russland og India utviklar seg jamt.

Samstundes er den alliansefrie rørsla, som først blei skapt i 1961, i full sving att med mykje meir enn 100 land i samarbeid om ein framstøyt for å få alle land i FN til følgje FN-pakta sitt innhald om. Og stadig fleir samlar seg om dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens som Zhou Enlai først formulerte og som er tatt inn i FN-resolusjonar og fleire andre avtalar:

(1) Gjensidig respekt for kvarandre sin territoriale integritet og suverenitet,
(2) gjensidig ikkje-aggresjon,
(3) gjensidig ikkje-innblanding i kvarandre sine indre affærar,
(4) likestilling og samarbeid for gjensidig nytte og
(5) fredeleg sameksistens.

Det er også organisert ei Gruppe av vener for å forsvare FN-pakta som er ein organisasjon innan FN som blei danna i mars 2021.

Desse landa er medlemer:

 Algeria,  Angola,  Belarus,  Bolivia,  CambodiaChina,  Cuba,  Equatorial Guinea,  Eritrea,  Iran,  Laos,  Nicaragua,  North Korea,  Palestine,  Russia,  Saint Vincent and the Grenadines,  Syria,  Venezuela,  Zimbabwe

Innhaldet i pakta dei skal forsvare er (på bokmål):

Artikkel 1
De Forente Nasjoners formål er:
1. å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive, kollektive
tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre
fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd,
blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens
prinsipper;
2. å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om
folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke
verdensfreden,
3. å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer av økonomisk,
sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for
menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller
religion og
4. å være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål.
Med dette er formålet klart fastslått. Først og fremst går det ut på å hindre krig og sikre fred. Så
er formålet å styrke verdensfreden ved å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner,
grunnlagt på prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett. Så skal en få i gang

7
internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer innen forskjellige områder,
og fremme respekt for menneskeretter og grunnleggende frihet for alle typer.
Artikkel 2
For å nå de mål som er nevnt i artikkel 1 skal organisasjonen og dens medlemmer handle i
samsvar med følgende prinsipper:
1. Organisasjonen er grunnlagt på prinsippet om alle medlemmers suverene likhet.
2. For å sikre alle medlemmene de rettigheter og fordeler som følger av medlemskapet, skal de
alle ærlig og oppriktig oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg i samsvar med denne Pakt.
3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at
internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.
4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av
væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen
annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.
5. Alle medlemmer skal yte de Forente Nasjoner enhver bistand i alle tiltak den treffer i samsvar
med denne Pakt, og skal avholde seg fra å; yte bistand til noen stat som de Forente Nasjoner
anvender forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot.
6. Organisasjonen skal sørge for at stater som ikke er medlemmer av de Forente Nasjoner
opptrer i samsvar med disse prinsipper i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde
internasjonal fred og sikkerhet.
7. Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin
natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må underkaste
slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av
tvangstiltak etter kapittel VII.

Opp mot FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens har USA utvikla sitt eige prinsipp som dei kallar regelbasert orden. Her er det i praksis USA som skal gi reglane og sørge for at dei blir følgde. Og reglane er alltid i samsvar med USA sine grunnleggande økonomiske og politiske interesser. Det skaper mykje ufred og krig i verda.

Derfor er det også viktig at det blir reist krav om den norske regjeringa skal støtte Gruppa av vener for å forsvare FN-pakta i FN og dei fem prinsippa om fredeleg sameksistens. Det er særleg aktuelt no når vi har ein representant i Sikkerheitsrådet.

Med Mood sitt forslag og desse andre initiativa kan vi sikre fred i verda.

Terje Valen, fredag 14. januar 2022.

Sjå også https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.pdf

Då Sovjet blei oppløyst og tatt inn den columbiske sfæren

Det går ein debatt i avisa Klassekampen no om «Totalitære regimer, massemord og moralsk medansvar». Her eit innlegg i debatten, som eg tenkjer elles ikkje kjem fram. Eg har tidlegare prøvd å få inn ein kronikk i avisa om kva det columbiske systemet er og kva det har påførd folk i verd, men det var ikkje avisa interessert i.

I 2000 gav dåverande professor i russiske studie og historie ved New York University, Stephen F. Cohen,[i] ut boka Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia. Her gjennomgår han Russland si historie etter Sovjet-Unionens oppløysing i 1991. Boka kom i oppdatert utgåve i 2001. I forordet skriv han: …, denne boka startar i dei tidlege 1990-åra med at dei leiande politikarane i USA og deira støttespelarar set i gang eit dårleg gjennomtenkt og i siste instans øydeleggande korstog for å omforme det etterkommunistiske Russland til ‘det slags Russland som vi ønskjer oss’, og ho sluttar no midt i 2001 med at dei same misjonærane forsett den same omsynslause jakta etter ‘det framtidas Russland som Amerika drøymer om’.[ii]

Så siterer han påstandar, alle i tida  1997-2001, frå ei rekkje journalistar; ein økonom og ein vitskapsmann innan politikk, pluss USA sin visepresident Al Gore frå 1998 som gir uttrykk for same haldning som alle dei andre.

 «Optimisme råder blant alle dei som har god kjennskap til det som går føre seg i Russland».

Al Gore og alle dei andre visste sjølvsagt kva som gjekk føre seg i Russland, og deira meining var at det gav grunn til optimisme for USA sine leiarar. Og kvifor det? Etter mi meining fordi dei trudde at det gjekk rette vegen med å få Russland (og dei andre delane av det tidlegare Sovjet) inn att i den USA-leia columbismen, etter at heile dette området klarte å bryte ut av den columbiske sfæren i 1917 og bygge ein moderne, industrialisert stat med vel utbygd utdanning, helsevesen og kultur.

Men folket i Russland hadde ikkje nokon grunn til optimisme ut frå det som skjedde i på 1990-talet, og grunnen finn vi i utsegnene under her.

«Vi vil minne verda på at overgang kan drepe.»

Leiar for Raude Krossen i det tidlegare sovjetiske Georgia, 1996.

«Russland er ein sone med økonomisk katastrofe.»

Dei russiske økonomane N. Petrakov og V Perlamutrov.

«Det er openbart at Russland i dag er i den djupaste krisen i heile si historie.»

Aleksei Podberedskin, russisk nasjonalistleiar, 1999.

«Ein menneskeleg krise av monumentale proporsjonar oppstår i det tidlegare Sovjet-Unionen, 1999.»

FN sitt Utviklingsprogram, 1999.

«Som eit resultat av Jeltsin-perioden har alle dei grunnleggande sektorane av staten vår, økonomien, kulturen og det moralske livet har blitt øydelagd eller røva. … Vi  høyrde at store reformar fann stad i landet vårt. Dei var falske reformar fordi dei førte til at meir en halvparten av innbyggarane i landet vårt blei fattige. … Kva tyder det å fortsette desse reformene? Skal vi fortsette med å røve og øydelegge Russland til ikkje noko er tilbake? … Måtte Gud forby  at desse reformene får fortsette.»[iii]

Aleksander Solsjenitsyn, 2000.

Cohen skriv så at den politiske strategien (grand policy) til USA «ikkje var noko anna enn misjonerande  – eit verkeleg krosstog for å omdanne det etterkommunistiske Russland (saman med fleire andre tidlegare sovjetrepublikkar) til ein slags faksimile[iv] av det amerikanske demokratiske og kapitalistiske system. Dessutan var det ikkje berre eit offisielt prosjekt; det opptok investorar, journalistar og vitskapsfolk også».  I røynda skulle USA lære det eks-kommunistiske Russland korleis det skulle blei eit kapitalistisk og demokratisk land og å kontrollere omdanningsprosessen som ein «overgang».

Lærdommane var enkle, men harde. Økonomisk reform tydde «sjokk-terapi» og hardhendt monetarisme, særleg kraftige sparebudsjett, slutt på forbruks- og velferd-subsidiane frå sovjettida, privatisering av dei russiske statsføretaka og andre aktiva, omgåande utsetting av landets uførebudde produsentar for høgt utvikla utanlandsk konkurranse på heimemarknaden, minimal rolle for regjeringa.

Politisk støtte kom ikkje til å tyde anna enn kraftig støtte til Boris Jeltsin fordi «Jeltsin står for den retninga i Russland som vi ønskjer». I tillegg til gratis instruksjonar som tydde «diktering av den nasjonale økonomiske politikken» lova (den amerikanske) administrasjonen hjelp til å finansiere overgangen, hovudsakleg gjennom lån frå Det internasjonale pengefondet (IMF», om Russland mislukkast med å møte våre vilkår.»[v]

I denne ånda spreidde legionar av amerikanske politiske misjonærar og forkynnarar seg over heile Russland midt på 1990-talet. Finansiert av den amerikanske regjeringa, ideologiske organisasjonar, utdanningsinstitusjonar, slo dei seg ned alle stader der dei kunne få tilhengarar til det «Russland vi ønskjer oss», frå politiske rørsler, fagorganisasjonar, media og skulane. Mellom andre misjonsoppdrag gav USA stønad til den russiske regjeringa sjølv borgarar i USA gav pengar til dei russiske politikarane som dei lika, instruerte ministrar, skreiv lover og presidenten sine dekret, laga undervisningsbøker og tente ved Jeltsins hovudkvarter då Jeltsin skulle attveljast i 1996.[vi]

Som det blei sagt i eit anonymt programmatisk brev som sirkulerte i Washington i 1993 «Nøkkelen til [Russlands] overgang til demokrati er ikkje lenger i deira hender. Han er i våre.»[vii] Blant dei som ville bidra var filantropisten og milliardæren, George Soros, som personleg lovde »å gi midla for å løyse dei presserande problema i russisk økonomi.»[viii]

Cohen har så ei lengre utgreiing, med dokumentasjon, om korleis amerikanske media sine reportasjar frå den russiske revolusjonen i 1917 og utviklinga etter, mest ikkje gav nokon korrekte opplysningar om det som verkeleg skjedde, og han viser, godt dokumentert, korleis det skjedde om att over 80 år seinare. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, berre kommentere at det same har skjedd i alle dei sist krigane USA ha starta også, ikkje minst krigen i Syria. Han viser også til korleis journalistar og redaktørar i samla flokk følgde Clinton-administrasjonen ved høglydt å støtte Jeltsin si grunnlovsstridige stenging av Russlands parlament og så å juble til det væpna angrepet hans på den valde forsamlinga.

Cohen gjennomgår så alle dei nyliberale tiltaka som blei sett i verk utover på 1990-talet og som øydela det russiske samfunnet. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her. Eg vil konsentrere meg om resultata av desse tiltaka.

I The Nation for 7.-14. september 1998 skreiv Cohen følgande (som er sitert i boka hans):

Dei som tiltaka til Jeltsin og hans amerikanske rådgjevarar sette i verk til då hadde ført til var «ein altomfattande økonomisk katastrofe som aldri hadde skjedd før – ein økonomi som i fredstid har vore inne i ein prosess med nådelaus øydelegging i sju år. Brutto nasjonalprodukt har falle med minst 50 % og ifølgje ein rapport, med så mykje som 83 %, investering i kapitalvarer med 80 %, og talet på dyr som gir mjølk og kjøt med 75 %. Med unnatak for energi produserer landet no svært lite; mesteparten av forbruksprodukt, særleg i dei store byane, blir importert.

Så stor er den økonomiske og sosiale katastrofen i Russland at vi no må snakke om ei anna utvikling som ikkje er sett før: bokstaveleg talt ein avmodernisering av eit land i det tjuande hundreåret. Når infrastrukturane i produksjon, teknologi, vitskap, transport, oppvarming, og avlaup går i oppløysing; når titals millionar ikkje får utbetalt opptent løn og rundt 75 % i samfunnet lever under eller knapt over grensa av det dei treng og millionar av dei rett og slett svelt: når mennene si forventa levealder fell ned til femtisju år (som han var på slutten av 1800-talet), underernæring har vorte normalen for skuleungane, og sjukdommar som var utrydda blir epidemiske att og grunnleggande velferdstiltak forsvinn; når sjølv høgt utdanna profesjonelle må dyrke sin eigen mat for å overleve, og godt over halve nasjonen sine økonomiske transaksjonar er bytehandel – alt dette og meir til, er utan tvil prov på ein tragisk attendegong til ei førmoderne tid.»[ix]

Over dette folket, og som eit resultat av den columbiske politikken, vaks det fram ei lita gruppe svært rike oligarkar som røva til seg samfunnet sine rikdomar og som Jeltsin støtta seg på slik at dei kunne tileigne seg stor politisk makt.

Cohen fortel om ei canadisk journalist som blei sendt ut i år 2000 for undersøke korleis det gjekk med hans eige land sin amerikanske måte å hjelpe med til å omforme Russland sine store kollektive gardar til små privateigde gardsbruk. Han fann dette:

«Folka frå Canada var vekk for lenge sidan. Det var også dyra, kornåkrane, traktorane og sjølv veggene og taka av driftsbygnadene. Husa var tømt og røva. … Mesteparten av jordene var fulle av ugras og buskar. Dei hadde ikkje kunne hauste noko på to år.»[x]

Ei 17 år gamal jente i ei anna provinsby som blei spurd om håpa hennar for det nye tusenåret uttalte seg for titals millionar russarar: «Det tjueførste hundreåret? Det er vanskeleg å snakke om det tjueførste hundreåret når du sit her og les under eit stearinlys. Det tjueførste hundreåret har ikkje nokon meining. Her er vi i det nittande.»[xi]

Dette var ei kort samanfatting av resultata av dei om lag 10 åra då Russland var inne i den columbiske sfæren att. Det var eit tiår som var mykje meir drepande og øydeleggande for folket i Russland enn noko dei hadde opplevd før. For hugs at dei enorme øydeleggingane under 2. verdskrigen «berre» varte i rundt 3 år og berre ramma den vesle delen av Russland som stort sett låg vest for ei line mellom det dåverande Leningrad, Moskva, Stalingrad og Odessa. I heile resten av Russland blei det ikkje øydelagd noko. Og columbifiseringa etter oppløysinga av Sovjetunionen varte i vel 10 år og gald heile det russiske territoriet. Og det var ei medviten påført utvikling av dei columbiske leiarane i USA og deira støttespelarar utanfor og inne i Russland. Det er heilt klart at ikkje ein gong 2. verdskrigen kunne måle seg med dette og under Stalin sine utreinskingar var landet samstundes inne i ei rivande økonomisk, sosial og kulturell utvikling for det store fleirtalet av folket.

No var det berre columbisk sundriving av eit velfungerande moderne samfunn som ut frå eigne krefter kunne ha utvikla seg positivt, og ein tilbakegong til ein situasjon for folk flest som minna om slik det hadde vore under tsarveldet på 1900-talet.

Det skjedde ikkje noka endring før etter at Putin kom til makta i år 2000 og vingestekka oligarkane og sette i gong eit atterreising av Russland som fungerande samfunn. Det var eit storverk som blei utført for og av det russiske folket att under hans leiing og ei sikring av grunnleggande menneskerettar som retten til mat og arbeid for folket i landet. Rettar som dei USA-leia reformane hadde tatt frå dei. Og føresetnaden var sjølvsagt at dei amerikanske (og at dei andre) columbiarane vart jaga ut av landet, og at dei russiske oligarkane, som samarbeidde med columbiarane frå USA for å fremje det columbiske systemet inne i Russland, miste den politiske makta si.

Dette har sjølvsagt gjort Putin til ein versting i columbiarane sine auge. Jeltsin, derimot som, med amerikanske «rådgjevarar» på skuldra, sto i spissen for den enorme øydelegginga av det russiske samfunnet, var grunnen til den amerikanske presidentens optimisme med omsyn på utviklinga i Russland. Desse syna blir spreidd av dei leiande columbiarane i USA og deira vasallar over heile verda og til og med fornuftige radikale menneske går på så det susar. Mens det ikkje er mange som snakkar om det enorme brotsverket mot det russiske folket som det columbiske regimeskiftet førte til i Russland.

Eg må gjere fleire grunnleggande omvurderingar av tidlegare oppfatningar ut frå denne analysen. Ein av dei viktigaste er at det var naudsynt og progressivt for dei kinesiske styresmaktene å slå ned den såkalla demokratirørsla som samla seg Tienanmen-plassen den 3. til 4. juni 1989. Viss den hadde fått vind i segla kunne utviklinga i Kina vore meir lik den vi har sett i Russland. Landet hadde då ikkje kunne heve seg ut or fattigdomen før dei hadde kasta ut dei «demokratiske» columbiarane att som under ei regimeendring Kina nok hadde funne moglegheiter til å ta leiinga over «utviklinga» der, slik dei gjorde i Russland. Heile verda skal vere glad for at det ikkje skjedde, og at vi no har ein enormt stor og sterk stat som hevdar Westfalen-prinsippa om nasjonane sin rett til sjølvbestemming opp mot USA-columbismen si regelstyrte ordning som tillèt dei å blande seg inn i alle statar som ikkje dansar etter deira pipe med alle dei middel dei finn for godt der undergraving, sanksjonar, regimeendring og krig er nokre.

Dette for å halde oppe eit system som tillèt at det døyr eitt barn kvart femte sekund av unødvendig svelt og sjukdom og som held ein femtedel av verdas folk i under eller på grensa av naud og svelt i tiår etter tiår samt sørgjer for at skilnadene mellom rike og fattig veks seg stadig større.

Dei diskuterer no nazismen og kommunismen, men det verkeleg totaliserande og svært drepande columbisk-kapitalistisk-imperialistiske systemet som har drepe kvar dag sidan Columbus gjekk i land i Amerika og som drep kvar dag i notida, det slepp lett unna i denne diskusjonen.

Terje Valen, måndag 27. september 2021.


[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Stephen_F._Cohen

[ii] Stephen F. Cohen Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia, 2001, side xiv-xv.

[iii] Cohen 2001, side 3-5.

[iv] Faksimile er ein nøyaktig kopi av et dokument eller noko anna.

[v] Robert E, Rubin i NYT, 21. september 1999. Sjå også Michel Camdessus i Moscow News,15-21 desember, 1999. Når det gjeld «diktere», sjå David E. Sangers rapport om IMF i NYT 10. november, 1999. Sjølv før Clinton-administrasjonen hadde amerikanske misjonærer tildelt IMF en leiande organisatorisk rolle i krosstoget som dei «einaste i verda som har ei relativt klar oppfatning om korleis Russland kan reformere økonomien sin på det mest effektive vis». Jeffrey Sachs i New Republic, 21. desember 1992, side 29.

[vi] Cohen 2001, side 8-9.

[vii] Zbigniew Brzezisinski i Foreign Affairs, hausten 1992, side 33. Eg (Cohenb) siterer her frå ein versjon av eit brev som blei publisert i Moskva i New Times nr. 23, 1993, side 26.

[viii] Scott Horton i Harriman Review, desember 1998, side 30: Soros i Open Society, juni 1992, side 3.

[ix] Cohen 2001, side 169.

[x] Cohen 2001, side 47.

[xi] Same stad.