2022: Fødselsår for den multipolare verden

Fra BRICSs offisielle opplysningsside. Forteller om hvordan de fremvoksende økonomiene ser på verdensutviklingen i 2022 og perspektivene for 2023. Noe å merke seg for hjemlige radikale. Oversatt av Terje Valen på grunnlag av maskinoversettelse.

Fredag, desember 30, 2022

Lucas Leiroz, forsker i samfunnsvitenskap ved Rural Federal University of Rio de Janeiro; geopolitisk konsulent.

«2022 «var fullt av geopolitisk viktige hendelser. Til tross for å være et år preget av konflikter, eskalering av spenninger og høy risiko, var det samtidig merket av en ekstremt betydelig multipolar utvikling.

Året begynte midt i økende spenninger mellom Russland og Ukraina, som fortsatte å forverres og utvikle seg til en åpen konflikt. På slutten av 2021, i økende grad ved å følge vestlig anti-russisk paranoia, begynte Kiev en ny kampanje med overdreven militarisering, noe som medførte betydelig risiko for russisk nasjonal sikkerhet. Det ukrainske nynazistregimet promoterte også en eskalering av borgerkrigen, og ifølge flere etterretningsrapporter utgitt av den russiske regjeringen ville det planlegge en «endelig løsning» på borgerkrigen i øst, med den absolutte utryddelsen av Donbass» motstand.

For å stoppe denne volden og nøytralisere risikoen for sin egen sikkerhet, lanserte Moskva den 24. februar en spesiell militæroperasjon for å demilitarisere og avnazisifisere Ukraina. Med det intervenerte Moskva endelig i den åtte år lange konflikten mellom etniske russere og ukrainske nynazistiske styrker, og brakte håp til folket i Donbass.

Til å begynne med nektet NATO å delta aktivt i konflikten, og sendte bare økonomisk og humanitær hjelp. Men situasjonen begynte å endre seg i april, da de første våpenpakkene ble sendt til Kiev. Moskva ignorerte trekket for å unngå eskalering, og deretter begynte Atlanterhavsalliansen en bølge av systematiske våpenforsendelser, og begynte å delta aktivt i konflikten – som nå ikke er noe annet enn en NATO-proxykrig mot Russland.

Russland er åpenbart overlegen militært, med Ukraina som ikke har noen sjanse til seier. Men den vestlige insisteringen på å sende våpen, i stedet for å megle fred, gjør det mulig for ukrainerne å forlenge konflikten, selv uten å gjøre militære fremskritt. Videre anslås det at en tredjedel av soldatene som for tiden er i kamp på ukrainsk side er utenlandske leiesoldater, inkludert pensjonerte NATO-soldater – noe som viser at Vesten faktisk er i krig med Russland.

I denne politikken for antirussisk aggresjon adlyder USAs allierte Washingtons ordre, selv uten å dra nytte av det. Året avsluttes med vinteren som kommer til Europa og genererer en enestående energikrise, da EU bestemte seg for å følge politikken med økonomiske sanksjoner, som har blitt oppmuntret av USA mot Russland siden begynnelsen av operasjonen i Ukraina. USA, Storbritannia og EU fremmer alle slags boikotter mot Moskva, mens den fremvoksende verden på den annen side avviser denne antistrategiske politikken og bygger en orden mer og mer basert på pragmatisme og solidaritet.

Planen om å boikotte den russiske økonomien med tvang gikk helt galt, da sanksjonene tvang frem enda større integrasjon mellom Russland, Kina og India – og følgelig mellom disse landene og alle andre fremvoksende partnere som opprettholder nære bånd med dem. Videre har den nåværende situasjonen akselerert de-dollariseringsprosessen, med Russland som for tiden handler energi og olje i rubler.

Uten sjanse til seier i Ukraina, tyr Vesten til angrep på sine fiender i andre deler av verden. I august besøkte Nancy Pelosi, USAs speaker i Representantenes hus, Taiwan og krenket kinesisk suverenitet over øya, da Beijing formelt hadde forbudt besøket. Saken genererte en uforlignelig sikkerhetskrise, der Kina responderte på amerikansk provokasjon gjennom militære advarselsøvelser i Taiwanstredet. Faktisk er det fare for eskalering i nær fremtid, og USA lover veldig uansvarlig å støtte Taiwan militært dersom Kina intervenerer på øya, noe som setter verden i alvorlig fare.

Samtidig prøver USA for enhver pris å skape sosialt kaos i Kina på andre måter. Det oppfordres for eksempel til protester mot den kinesiske helsepolitikken. Målet er å destabilisere landet på alle mulige måter. Noe lignende skjer i Iran, der et forsøk på fargerevolusjon ble startet i oktober, med voldelige protester som fant sted, selv med bruk av skytevåpen og terrormetoder av «demonstrantene».

Som en dominoeffekt har også andre sikkerhetskriser blitt forverret den siste tiden. For eksempel begynte aserbajdsjanske terrorister veisperringer og genererte en humanitær krise i Artsakh-regionen, samt startet flere provokasjoner mot russiske fredsbevarere. Et annet punkt med konstant friksjon har vært Kosovo, der væpnede grupper har angrepet serbiske styrker og ikke respektert eksisterende fredskonvensjoner.

I alle tilfeller er det vi kan se en enkel prosess med forsøk fra pro-vestlige styrker på å skape kaos i så mange regioner som mulig for å prøve å oppnå seire andre steder enn Ukraina, der russerne opprettholder kontroll over den militære situasjonen. De fleste av disse destabiliserings- og boikottforsøkene har blitt nøytralisert, men risikoen for eskalering og fremveksten av nye konflikter er reell.

Faktisk vil verdenssituasjonen bare stabilisere seg når USA innser at den unipolare verdensordenen ikke lenger kan opprettholdes. 2022 var fødselsåret for multipolaritet, da fremvoksende land kom sammen for å si nei til vestlige sanksjoner og fortsette å handle fritt med Russland og Kina. Det er åpenbart at BRICS er en nøkkelspiller i denne verdensovergangen, som vi kan se med den økende interessen fra nye land for å bli med i gruppen.

I 2023 vil situasjonen sikkert fortsette i samme retning. Geopolitiske endringer har en tendens til å være positive for land til fordel for multipolaritet, men prosessen med å konsolidere disse endringene vil bli gjort med mye kamp og konflikt, da Vesten vil motstå så mye som mulig, med alle sine midler. På et tidspunkt vil imidlertid Vesten måtte innrømme sitt nederlag og forhandle med de fremvoksende landene om en fredelig reformulering av den globale orden.

Du kan følge Lucas på Twitter og Telegram.

Kilde: InfoBrics

En vurdering fra venstresiden i USA av situasjonen i verden og Ukraina

(Maskinoversatt med noen rettinger av Terje Valen.)

Desember 2022 (volum 74, nummer 7)

av Redaksjonen

(1. des 2022)

Emner: Imperialisme Marxisme Krig Steder: Amerika Asia Kina Europa Russland USA

Månedlig gjennomgang Volum 74, nummer 7 (desember 2022)

Kjøp dette nummeret

Månedens gjennomgang i dette nummeret av Monthly Review er Isaac and Tamara Deutscher Memorial Lecture, «The Return of the Dialectics of Nature: The Struggle for Freedom as Necessity», gitt av John Bellamy Foster, opprinnelig publisert høsten 2022 i Historical Materialism og tilpasset for dette magasinet. Deutschers minneforelesning holdes av mottakeren av Deutschers minnepris, tildelt Foster i  2020 for hans bok The Return of Nature: Socialism and Ecology (Monthly Review Press, 2020). Publiseringen av Deutscher-forelesningen i Historisk materialisme ble ledsaget av en episode av Historical Materialism Podcast, med tittelen «Marxisme og klimakrisen», tilgjengelig online via nettstedet Monthly Review Press.

De MR lesere som ønsker å abonnere på historisk materialisme bør sende sine bestillinger via e-post til kundeservice [at] brill.com. Vennligst sørg for å inkludere i forespørselen din: Individuelt abonnement på historisk materialisme for enten volum 30 eller 31, enten du vil ha en trykt utgave eller e-bare, din fulle postadresse og rabattkoden 70997. Priser for 2022 (Volum 30): EUR 79 / USD 96. Priser for 2023 (Volum 31): EUR 83 / USD 101.

Den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien utgitt av Joe Biden-administrasjonen i oktober 2022 er et krigersk dokument som representerer et drastisk skifte fra Interim National Security Strategic Guidance, utstedt av samme administrasjon året før. I sitt forord til 2022-rapporten erklærer Biden: «Æraen etter Den kalde krigen er definitivt over» og har blitt erstattet av en «strategisk konkurranse» mellom de globale stormaktene: en kamp mellom demokrati og autokrati om kontroll over verden. Selv om «autokrati» dukket opp en gang i administrasjonens 2021  Interim National Security Strategic Guidance, forekommer den nå på praktisk talt hver side, noe som gjenspeiler den nye ideologien fra den kalde krigen som implementeres av den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten (National Security Strategy, oktober 2022 og Interim National Security Strategic Guidance, mars 2021, begge tilgjengelige på whitehouse.gov).

I denne siste nasjonale sikkerhetsstrategien for USA er ideologien dermed igjen i forkant, selv om den ikke artikuleres i form av kapitalisme versus kommunisme, som den var i den gamle kalde krigen, men snarere demokrati versus autokrati, som definerer den nye kalde krigen. Lederne av den autokratiske leiren, som utpekt av Washington, er Folkerepublikken Kina og Russland, etterfulgt av «mindre autokratiske makter» som Nord-Korea, Iran, Venezuela, Cuba og Nicaragua (11, 41). Disse nasjonene beskyldes for enten aktivt å føre eller på annen måte støtte krig, imperialisme, «folkemord», menneskerettighetsbrudd og forstyrrelse av frie markeder, med sikte på å velte den «regelbaserte internasjonale orden» som er satt på plass gjennom flere tiår med uovertruffen amerikansk hegemoni over verdensøkonomien (8). Etablerte institusjoner og normer – som USA-dominerte militærallianser over hele verden, det eksisterende oljeprisregimet, dollarhegemoni og «styrkemultiplikatoren» i det globale finanssystemet representert av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken – er alle under angrep (20).

Autokratiene sies å ha som mål å gjøre «verden trygg for aggresjon og undertrykkelse». I mellomtiden er Washington, den skinnende byen på høyden, leder ikke bare for verdens formelle demokratier, men også for alle de «andre» nasjonene som, selv om de ikke på noen måte demokratier, støtter den USA-dominerte, regelbaserte internasjonale orden og dermed får æresdemokratisk status (18).

I sin midlertidige nasjonale sikkerhetsstrategiske veiledning for 2021 ble USAs hovedmotstander på verdensscenen referert til som Kina. Men i sin 2022-rapport – under dekke av fortsatt aksept av Ett Kina-politikken (som anerkjenner Ett Kina, men med to styrende systemer) – karakteriseres den store amerikanske fienden nå gjennom hele rapporten  som Kina, i motsetning til Kina som helhet (inkludert Taiwan). På denne måten er Biden-administrasjonen i stand til å understreke sin militære støtte til Taiwan, samtidig som den sterkt antyder at Taipei representerer den passende styringsstrukturen for hele Kina (et synspunkt som går tilbake til tidligere kaldkrigspolitikk, da «Det røde Kina» var fienden). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien understreker de «dype forskjellene» Washington har «med Det kinesiske kommunistpartiet» og faktisk hele sitt «system», og legger ikke skjul på sitt brennende ønske om regimeskifte i Kina (25).

Med Bidens ord har Kina alene både «intensjonen og i økende grad evnen til å omforme den internasjonale orden» på måter som strider mot den USA-dominerte, regelbaserte orden (3). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien anklager åpent (og falskt) Kina for «folkemord» og for å være en internasjonal aggressor (24). Kina, i kraft av sitt styringssystem under Det kinesiske kommunistpartiet, er utpekt som en «ikke-markedsaktør» i alle sine transaksjoner, og fremmer «undertrykkelse hjemme og tvang i utlandet», bryter aksepterte økonomiske regler og «eksporterer en illiberal modell for internasjonal orden» (3, 8, 14, 34). For Biden-administrasjonen er det viktigste amerikanske strategiske målet å «utkonkurrere» Kina. Men den nye nasjonale sikkerhetsstrategien gjør det klart at dette først og fremst skal være med militære midler, og tvinger Kina til å avlede sine ressurser i den retningen og presse den ved hjelp av de mer enn 400 amerikanske militærbasene som nesten fullstendig omgir den, sammen med utvidelsen av Quad- og AUKUS-alliansene støttet av Global NATO. Bidens nasjonale sikkerhetsstrategi krever derfor en ytterligere militarisering av Det Indiske hav-Stillehavet, og de landene som befinner seg på «frontlinjene» av «Kinas tvang» (23–24; John Pilger, «Atombombing på 75,» Consortium News, August 3, 2020).

USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022  er enda mer voldsom når det gjelder Russland. Ifølge den amerikanske regjeringens forskningskontor har Washington gjennomført 251 militære intervensjoner (ikke inkludert mange operasjoner mot opprør) på fem kontinenter siden Sovjetunionens fall i 1991 (Ben Norton, «USA lanserte 251 militære intervensjoner siden 1991, og 469 siden 1798», Multipolarista, 13. september 2022). Ikke desto mindre antyder den nye nasjonale sikkerhetsstrategien at det er Russland som står i spissen for «imperialistisk utenrikspolitikk» i verden i dag. Denne anklagen er basert på (1) Russlands militære operasjon, motsatt av USAs, i Syria; og (2) om Russlands intervensjon i Ukraina på sin egen vestlige grense, i opposisjon til den amerikanske stedfortrederkrigen der (25). For å styrke sin sak utelukker Bidens nasjonale sikkerhetsråd fra rapporten enhver referanse overhodet til det USA-styrte Euromaidan-kuppet i Ukraina i 2014, eller til borgerkrigen som umiddelbart fulgte mellom Kiev (støttet av USA/NATO) og den russisktalende befolkningen i øst og sør i landet (støttet av Russland). I stedet blir leserne presentert for fiksjonen om at krigen startet med «Russlands invasjon av Ukraina i 2014». Rapporten stempler deretter 2022-krigen som å stamme fra «Russlands videre invasjon av Ukraina» (25, 36, 39, 44). Ikke en eneste setning er inkludert om direkte amerikansk / NATO-involvering i krigen eller om dens rolle i å provosere den, selv til det punktet å utelukke enhver eksplisitt omtale av de massive amerikanske / NATO-våpenforsendelsene til Ukraina. Det er heller ingen henvisning til NATO-utvidelse siden 1997. Med denne nesten fullstendige slettingen av historien antar anklagen om at den russiske intervensjonen i 2022 var «uprovosert» og «imperialistisk» en fantastisk form som burde sette selv de mest stridige amerikanske krigshaukene i forlegenhet.

I 2022-rapporten fra Bidens nasjonale sikkerhetsråd heter det eksplisitt at «vi søker ikke en ny kald krig» (9). Likevel søker selve dokumentet å rettferdiggjøre nettopp det, samtidig som det gir støtet til et nytt atomvåpenkappløp (9). Det eksplisitte målet med den nye amerikanske imperialistiske storstrategien er å beseire både Kina og Russland ved å utøve kontroll over det «ytre miljøet» til begge, presse dem utenfra ved hjelp av økonomiske/finansielle sanksjoner og økende militært press (9). Kina blir sett på som den største trusselen totalt sett, mens Russland må knuses først.

Når det gjelder USA selv, argumenterer den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022  for en eliminering av barrierene mellom amerikansk utenriks-/militærpolitikk og innenrikspolitikk, som må «integreres», effektivt militarisere/verdipapirisere hele samfunnet, og spesielt teknologi- og kommunikasjonssektoren (11). Målet er å utnytte hele landet til den nye kalde krigens kamp. Det nasjonale sikkerhetsrådet understreker faktisk behovet for å skape et nytt «forsvarsøkosystem», som ser ut til å være en altomfattende Pentagon-kapitalisme  oppfattet som en organisk enhet med et eget liv (20).

Hva alt dette indikerer er at Washington for tiden er engasjert i å føre en ny kald krig i det tjueførste århundre, berettiget som et demokratis kamp mot autokrati – en kamp som truer med å være langt farligere enn motparten i det tjuende århundre (se John Bellamy Foster, John Ross og Deborah Veneziale, USA fører en ny kald krig [Trikontinental,  13. september 2022; også kommende fra Monthly Review Press som Washingtons nye kalde krig]).

Det er derfor ikke overraskende at Biden i samme øyeblikk som Den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022  skulle offentliggjøres, for en gruppe velstående politiske givere reiste spøkelset om nukleært «Armageddon», som følge av den ytterligere eskaleringen av proxy-krigen mellom USA og NATO i Ukraina (David North, «Biden advarer: Forbered deg på kjernefysisk armageddon », World Socialist Website, 7. oktober 2022). Som den marxistiske filosofen Herbert Marcuse en gang spurte: «Tjener ikke trusselen om en atomkatastrofe som kan utslette menneskeheten til å beskytte nettopp de kreftene som opprettholder denne faren?» (Marcuse,  Onedimentional man [Boston: Beacon, 1964), ix).

Det som er desperat behov i denne situasjonen er en massiv gjenoppliving av den globale fredsbevegelsen som tar sikte på å styre verden bort fra utryddelse og rettet mot etableringen av et nytt samfunn basert på materiell likhet og økologisk bærekraft av hensyn til hele kjeden av menneskelige generasjoner. Det er ikke tid til å vente.

En artikkel av Tysklands kansler, Olaf Scholz og en tale av Vladimir Putin – til sammenligning

(Scholz artikkel og Putins tale oversatt av Terje Valen på grunnlag av maskinoversettelse. Dette er historisk sett viktige tekster og hvilke beskrivelse av fakta og politiske synspunkter som vinner frem vil bestemme verdens skjebne i dette hundreåret.)

Scholz sin artikkel

Foreign Affairs, januar-februar 2023

Et bilde som inneholder person, mann, dress

Automatisk generert beskrivelse

Tysklands forbundskansler Olaf Scholz under et TV-intervju på Bali, Indonesia, november 2022. Kay Nietfeld / Getty Bilder.

Verden står overfor et Zeitenwende (tidsskifte), et epokegjørende tektonisk skifte. Russlands angrepskrig mot Ukraina har satt en stopper for en æra. Nye makter har oppstått eller gjenoppstått, inkludert et økonomisk sterkt og politisk selvhevdende Kina. I denne nye multipolare verden konkurrerer forskjellige land og regjeringsmodeller om makt og innflytelse. 

Auf Deutsch lessen (Les på tysk)

For sin del gjør Tyskland alt de kan for å forsvare og fremme en internasjonal orden basert på prinsippene i FN-pakten. Dens demokrati, sikkerhet og velstand er avhengig av bindende makt til felles regler. Det er derfor tyskerne er fast bestemt på å bli garantisten for europeisk sikkerhet som våre allierte forventer at vi skal være, en brobygger innen EU og en talsmann for multilaterale løsninger på globale problemer. Dette er den eneste måten for Tyskland å lykkes med å navigere i vår tids geopolitiske splittelser.

Zeitenwende går utover krigen i Ukraina og utover spørsmålet om europeisk sikkerhet. Det sentrale spørsmålet er dette: Hvordan kan vi, som europeere og som EU, forbli uavhengige aktører i en stadig mer multipolar verden? 

Tyskland og Europa kan bidra til å forsvare den regelbaserte internasjonale orden uten å gi etter for den fatalistiske oppfatningen om at verden igjen er dømt til å skilles i konkurrerende blokker. Mitt lands historie gir det et spesielt ansvar for å bekjempe fascismens, autoritarismens og imperialismens krefter. Samtidig gir vår opplevelse av å være delt i to under en ideologisk og geopolitisk konkurranse oss en særlig forståelse av risikoen for en ny kald krig.

SLUTTEN PÅ EN ÆRA

For mesteparten av verden har de tre tiårene siden jernteppet falt vært en periode med relativ fred og velstand. Teknologiske fremskritt har skapt et enestående nivå av sammenkobling og samarbeid. Økende internasjonal handel, verdensomspennende verdi- og produksjonskjeder og uovertruffen utveksling av mennesker og kunnskap over landegrensene har brakt over en milliard mennesker ut av fattigdom. Viktigst er at modige borgere over hele verden har feid bort diktaturer og ettpartistyre. Deres lengsel etter frihet, verdighet og demokrati endret historiens gang. To ødeleggende verdenskriger og mye lidelse – mye av det forårsaket av mitt land – ble etterfulgt av mer enn fire tiår med spenning og konfrontasjon i skyggen av mulig kjernefysisk utslettelse. Men på 1990-tallet så det ut til at en mer motstandsdyktig verdensorden endelig hadde fått fotfeste.

Spesielt tyskere kunne telle sine velsignelser. I november 1989 ble Berlinmuren revet ned av de modige innbyggerne i Øst-Tyskland. Bare 11 måneder senere ble landet gjenforent, takket være fremsynte politikere og støtte fra partnere i både vest og øst. Til slutt kan «det som hører sammen», vokse sammen», som den tidligere tyske forbundskansleren Willy Brandt formulerte det kort tid etter at muren falt.

Disse ordene gjaldt ikke bare Tyskland, men også Europa som helhet. Tidligere medlemmer av Warszawapakten valgte å bli allierte i Den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO) og medlemmer av EU. «Europa helt og fritt», i formuleringen av George H. W. Bush, den amerikanske presidenten på den tiden, virket ikke lenger som et ubegrunnet håp. I denne nye tiden virket det mulig at Russland ville bli en partner for Vesten i stedet for motstanderen som Sovjetunionen hadde vært. Som et resultat krympet de fleste europeiske land sine hærer og kuttet sine forsvarsbudsjetter. For Tyskland var begrunnelsen enkel: Hvorfor opprettholde en stor forsvarsstyrke på rundt 500.000 soldater når alle våre naboer så ut til å være venner eller partnere? 

Verden er ikke dømt til nok en gang å skilles i konkurrerende blokker.

Fokuset i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk skiftet raskt mot andre presserende trusler. Balkan-krigene og etterdønningene av 9/11-angrepene i  2001, inkludert krigene i Afghanistan og Irak, økte betydningen av regional og global krisehåndtering. Solidariteten innen NATO forble imidlertid intakt: 9/11-angrepene førte til den første beslutningen om å utløse Artikkel 5, klausulen om gjensidig forsvar i Den nordatlantiske traktat, og i to tiår kjempet NATO-styrker mot terrorisme skulder ved skulder i Afghanistan.

Tysklands næringsliv trakk sine egne konklusjoner av det nye historieforløpet. Jernteppets fall og en stadig mer integrert global økonomi åpnet nye muligheter og markeder, særlig i landene i den tidligere østblokken, men også i andre land med fremvoksende økonomier, særlig Kina. Russland, med sine enorme ressurser av energi og andre råvarer, hadde vist seg å være en pålitelig leverandør under den kalde krigen, og det virket fornuftig, i det minste i begynnelsen, å utvide det lovende partnerskapet i fredstid.

Det russiske lederskapet opplevde imidlertid oppløsningen av det tidligere Sovjetunionen og Warszawapakten og trakk konklusjoner som skilte seg skarpt fra lederne i Berlin og andre europeiske hovedsteder. I stedet for å se den fredelige omveltningen av kommunistisk styre som en mulighet for mer frihet og demokrati, har Russlands president Vladimir Putin kalt det «den største geopolitiske katastrofen i det tjuende århundre». Den økonomiske og politiske uroen i deler av det post-sovjetiske rommet på 1990-tallet forverret bare følelsen av tap og angst som mange russiske borgere til denne dagen forbinder med Sovjetunionens slutt.

Det var i dette miljøet at autoritarisme og imperialistiske ambisjoner begynte å gjenoppstå. I 2007 holdt Putin en aggressiv tale på sikkerhetskonferansen i München, der han latterliggjorde den regelbaserte internasjonale orden som bare et redskap for amerikansk dominans. Året etter startet Russland en krig mot Georgia. I 2014 okkuperte og annekterte Russland Krim og  sendte sine styrker inn i deler av Donbas-regionen i Øst-Ukraina, i direkte strid med folkeretten og Moskvas egne traktatforpliktelser. Årene som fulgte så Kreml undergrave våpenkontrollavtaler og utvide sine militære kapasiteter, forgifte og myrde russiske dissidenter, slå ned på sivilsamfunnet og gjennomføre en brutal militær intervensjon til støtte for Assad-regimet i Syria. Steg for steg valgte Putins Russland en vei som tok landet lenger fra Europa og videre fra en samarbeidende, fredelig orden. 

IMPERIET SLÅR TILBAKE

I løpet av de åtte årene som fulgte den ulovlige annekteringen av Krim og utbruddet av konflikt i Øst-Ukraina, fokuserte Tyskland og dets europeiske og internasjonale partnere i G-7 på å sikre Ukrainas suverenitet og politiske uavhengighet, forhindre ytterligere eskalering fra Russland og gjenopprette og bevare fred i Europa. Tilnærmingen som ble valgt var en kombinasjon av politisk og økonomisk press som koblet restriktive tiltak mot Russland med dialog. Sammen med Frankrike engasjerte Tyskland seg  i det såkalte Normandie-formatet som førte til Minsk-avtalene og den tilsvarende Minsk-prosessen, som krevde at Russland og Ukraina skulle forplikte seg til en våpenhvile og ta en rekke andre skritt. Til tross for tilbakeslag og mangel på tillit mellom Moskva og Kyiv, holdt Tyskland og Frankrike prosessen i gang. Men et revisjonistisk Russland gjorde det umulig for diplomatiet å lykkes.

Russlands brutale angrep på Ukraina i februar 2022 innledet deretter en fundamentalt ny virkelighet: imperialismen hadde vendt tilbake til Europa. Russland bruker noen av de mest grusomme militære metodene i det tjuende århundre og forårsaker ubeskrivelig lidelse i Ukraina. Titusener av ukrainske soldater og sivile har allerede mistet livet; mange flere har blitt såret eller traumatisert. Millioner av ukrainske borgere har måttet flykte fra sine hjem, og søker tilflukt i Polen og andre europeiske land; en million av dem har kommet til Tyskland. Russisk artilleri, missiler og bomber har redusert ukrainske hjem, skoler og sykehus til ruiner. Mariupol, Irpin, Kherson, Izyum: disse stedene vil for alltid tjene til å minne verden om Russlands forbrytelser – og gjerningsmennene må stilles for retten.

Men virkningen av Russlands krig går utover Ukraina. Da Putin ga ordre om å angripe, knuste han en europeisk og internasjonal fredsarkitektur som det hadde tatt flere tiår å bygge. Under Putins ledelse har Russland trosset selv de mest grunnleggende prinsippene i folkeretten som er nedfelt i FN-pakten: avkall på bruk av makt som et middel til internasjonal politikk og løftet om å respektere uavhengigheten, suvereniteten og den territoriale integriteten til alle land. Russland fungerer som en imperialistisk makt, og søker nå å tegne om grenser med makt og å dele verden, nok en gang, i blokker og innflytelsessfærer. 

ET STERKERE EUROPA

Verden må ikke la Putin få viljen sin; Russlands revansjeimperialisme må stoppes. Den avgjørende rollen for Tyskland for øyeblikket er å trappe opp som en av de viktigste leverandørene av sikkerhet i Europa ved å investere i vårt militære, styrke den europeiske forsvarsindustrien, styrke vår militære tilstedeværelse på NATOs østlige flanke, og trene og utstyre Ukrainas væpnede styrker.

Tysklands nye rolle vil kreve en ny strategisk kultur, og den nasjonale sikkerhetsstrategien som min regjering vil vedta om noen måneder, vil gjenspeile dette faktum. I de siste tre tiårene har beslutninger om Tysklands sikkerhet og utstyret til landets væpnede styrker blitt tatt på bakgrunn av et Europa i fred. Nå vil det styrende spørsmålet være hvilke trusler vi og våre allierte må møte i Europa, mest umiddelbart fra Russland. Disse inkluderer potensielle angrep på alliert territorium, cyberkrigføring, og til og med den fjerne sjansen for et atomangrep, som Putin ikke så subtilt har truet med.

Det transatlantiske partnerskapet er og er fortsatt avgjørende for å møte disse utfordringene. USAs president Joe Biden og  hans administrasjon fortjener ros for å bygge og investere i sterke partnerskap og allianser over hele verden. Et balansert, transatlantisk partnerskap krever imidlertid også at Tyskland og Europa spiller aktive roller. En av de første beslutningene som min regjering tok i kjølvannet av Russlands angrep på Ukraina, var å utpeke et spesialfond på omtrent 100 milliarder dollar for å bedre utstyre våre væpnede styrker, Bundeswehr. Vi endret til og med grunnloven vår for å opprette dette fondet. Denne beslutningen markerer den sterkeste endringen i tysk sikkerhetspolitikk siden etableringen av Bundeswehr i 1955. Våre soldater vil få den politiske støtten, materiellet og evnene de trenger for å forsvare vårt land og våre allierte. Målet er et Bundeswehr som vi og våre allierte kan stole på. For å oppnå det, vil Tyskland investere to prosent av vårt bruttonasjonalprodukt i vårt forsvar.

Tyske medlemmer av NATOs reaksjonsstyrke i Baumholder, Tyskland, november 2022

Tyske medlemmer av NATOs reaksjonsstyrke i Baumholder, Tyskland, november 2022

Wolfgang Rattay / Reuters

Disse endringene gjenspeiler et nytt tankesett i det tyske samfunnet. I dag er et stort flertall av tyskerne enige om at landet deres trenger en hær som er i stand til og klar til å avskrekke sine motstandere og forsvare seg selv og sine allierte. Tyskerne står sammen med ukrainerne når de forsvarer landet sitt mot russisk aggresjon. Fra 2014 til 2020 var Tyskland Ukrainas største kilde til private investeringer og statsstøtte kombinert. Og siden Russlands invasjon begynte, har Tyskland økt sin økonomiske og humanitære støtte til Ukraina og har bidratt til å koordinere den internasjonale responsen mens han holdt presidentskapet i G-7.

Zeitenwende fikk også min regjering til å revurdere et tiår gammelt, veletablert prinsipp for tysk politikk for våpeneksport. I dag, for første gang i Tysklands nyere historie, leverer vi våpen inn i en krig utkjempet mellom to land. I mine utvekslinger med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har jeg gjort en ting veldig klart: Tyskland vil opprettholde sin innsats for å støtte Ukraina så lenge det er nødvendig. Det Ukraina trenger mest i dag er artilleri- og luftforsvarssystemer, og det er nettopp det Tyskland leverer, i tett koordinering med våre allierte og partnere. Tysk støtte til Ukraina inkluderer også antitankvåpen, pansrede troppebærere, luftvernkanoner og missiler, og motbatteriradarsystemer. Et nytt EU-oppdrag vil tilby trening for opptil 15.000 ukrainske tropper, inkludert opptil 5.000 – en hel brigade – i Tyskland. I mellomtiden har Tsjekkia, Hellas, Slovakia og Slovenia levert eller har lovet å levere rundt 100 sovjetiske stridsvogner til Ukraina; Tyskland vil på sin side gi disse landene oppussede tyske stridsvogner. På denne måten mottar Ukraina stridsvogner som ukrainske styrker kjenner godt og har erfaring med å bruke, og som lett kan integreres i Ukrainas eksisterende logistikk- og vedlikeholdsordninger. 

NATOs handlinger må ikke føre til en direkte konfrontasjon med Russland, men alliansen må på en troverdig måte avskrekke ytterligere russisk aggresjon. For dette formål har Tyskland betydelig økt sin tilstedeværelse på NATOs østlige flanke, forsterket den tysk-ledede NATO-kampgruppen i Litauen og utpekt en brigade for å sikre landets sikkerhet. Tyskland bidrar også med tropper til NATOs kampgruppe i Slovakia, og det tyske luftforsvaret hjelper til med å overvåke og sikre luftrommet i Estland og Polen. I mellomtiden har den tyske marinen deltatt i NATOs avskrekkings- og forsvarsaktiviteter i Østersjøen. Tyskland vil også bidra med en pansret divisjon, så vel som betydelige luft- og marineressurser (alle i stater med høy beredskap) til NATOs nye styrkemodell, som er utformet for å bedre alliansens evne til å reagere raskt på enhver situasjon. Tyskland vil fortsette å opprettholde sin forpliktelse til NATOs kjernefysiske delingsordninger, blant annet ved å kjøpe F-35-jagerfly med dobbel kapasitet. 

Vårt budskap til Moskva er veldig klart: Vi er fast bestemt på å forsvare hver eneste tomme av NATOs territorium mot enhver mulig aggresjon. Vi vil respektere NATOs høytidelige løfte om at et angrep på en alliert vil bli betraktet som et angrep på hele alliansen. Vi har også gjort det klart for Russland at deres nylige retorikk om atomvåpen er hensynsløs og uansvarlig. Da jeg besøkte Beijing i november, var Kinas president Xi Jinping og jeg enige om at det var uakseptabelt å true med bruk av atomvåpen, og at bruken av slike forferdelige våpen ville krysse en rød linje som menneskeheten med rette har trukket. Putin bør markere disse ordene.

Vårt budskap til Moskva er veldig klart: Vi er fast bestemt på å forsvare hver eneste tomme av NATOs territorium.

Blant de mange feilberegningene Putin har gjort, er hans veddemål om at invasjonen av Ukraina vil belaste forholdet mellom hans motstandere. Faktisk har det motsatte skjedd: EU og den transatlantiske alliansen er sterkere enn noen gang før. Ingen steder er dette tydeligere enn i de enestående økonomiske sanksjonene som Russland står overfor. Det var klart fra begynnelsen av krigen at disse sanksjonene måtte være på plass i lang tid, ettersom effektiviteten øker for hver uke som går. Putin må forstå at ikke en eneste sanksjon vil bli opphevet dersom Russland prøver å diktere vilkårene i en fredsavtale. 

Alle lederne i G-7-landene har berømmet Zelenskyjs beredskap for en rettferdig fred som respekterer Ukrainas territorielle integritet og suverenitet og sikrer Ukrainas evne til å forsvare seg i fremtiden. I samordning med våre partnere står Tyskland klar til å nå ordninger for å opprettholde Ukrainas sikkerhet som en del av en potensiell fredsløsning etter krigen. Vi vil imidlertid ikke akseptere ulovlig annektering av ukrainsk territorium, dårlig forkledd av falske folkeavstemninger. For å få slutt på denne krigen må Russland trekke tilbake sine tropper.

BRA FOR KLIMAET, DÅRLIG FOR RUSSLAND

Russlands krig har ikke bare forent EU, NATO og G-7 i opposisjon til hans aggresjon; det har også katalysert endringer i økonomisk og energipolitikk som vil skade Russland i det lange løp – og gi et løft til den viktige overgangen til ren energi som allerede var i gang. Rett etter at jeg tiltrådte som tysk kansler i desember 2021, spurte jeg rådgiverne mine om vi hadde en plan på plass dersom Russland skulle bestemme seg for å stoppe sine gassleveranser til Europa. Svaret var nei, selv om vi var blitt farlig avhengige av russiske gassleveranser.

Vi begynte umiddelbart å forberede oss på det verste scenarioet. I dagene før Russlands fullskala invasjon av Ukraina suspenderte Tyskland sertifiseringen av Nord Stream 2-rørledningen, som var satt til å øke russiske gassforsyninger til Europa betydelig. I februar 2022 var planene allerede på bordet for å importere flytende naturgass fra det globale markedet utenfor Europa – og i løpet av de kommende månedene vil de første flytende LNG-terminalene tas i bruk på den tyske kysten.

Det verste scenarioet materialiserte seg snart, da Putin bestemte seg for å bruke energi til våpen ved å kutte forsyninger til Tyskland og resten av Europa. Men Tyskland har nå fullstendig faset ut importen av russisk kull, og EUs import av russisk olje vil snart ta slutt. Vi har lært vår lekse: Europas sikkerhet er avhengig av å diversifisere sine energileverandører og ruter og på å investere i energiuavhengighet. I september kjørte sabotasjen av Nord Stream-rørledningene hjem den meldingen.

For å bygge bro over potensiell energimangel i Tyskland og Europa som helhet, bringer min regjering kullkraftverk midlertidig tilbake på nettet og lar tyske atomkraftverk operere lenger enn opprinnelig planlagt. Vi har også pålagt at privateide gasslagringsanlegg oppfyller gradvis høyere minimumsfyllingsnivåer. I dag er anleggene våre helt fulle, mens nivåene på denne tiden i fjor var uvanlig lave. Dette er et godt grunnlag for Tyskland og Europa for å komme seg gjennom vinteren uten gassmangel.

Russlands krig viste oss at å nå disse ambisiøse målene også er nødvendig for å forsvare vår sikkerhet og uavhengighet, samt Europas sikkerhet og uavhengighet. Å bevege seg bort fra fossile energikilder vil øke etterspørselen etter elektrisitet og grønt hydrogen, og Tyskland forbereder seg på det utfallet ved massivt å øke skiftet til fornybare energikilder som vind- og solenergi. Våre mål er klare: innen 2030 skal minst 80 prosent av elektrisiteten tyskerne bruker være generert av fornybar energi, og innen 2045 skal Tyskland oppnå netto null klimagassutslipp, eller «klimanøytralitet».

PUTINS VERSTE MARERITT

Putin ønsket å dele Europa inn i innflytelsessoner og å dele verden inn i blokker av stormakter og vasallstater. I stedet har hans krig bare tjent til å fremme EU. I Det europeiske råd i juni 2022 ga EU Ukraina og Moldova status som «kandidatland» og bekreftet på nytt at Georgias fremtid ligger hos Europa. Vi ble også enige om at EUs tiltredelse av alle de seks landene på Vest-Balkan endelig må bli en realitet, et mål som jeg er personlig forpliktet til. Det er derfor jeg har gjenopplivet den såkalte Berlin-prosessen for det vestlige Balkan, som har til hensikt å utdype samarbeidet i regionen, bringe landene og deres borgere tettere sammen og forberede dem på EU-integrasjon.

Det er viktig å erkjenne at det vil være vanskelig å utvide EU og integrere nye medlemmer; Ingenting ville være verre enn å gi millioner av mennesker falskt håp. Men veien er åpen, og målet er klart: et EU som vil bestå av over 500 millioner frie borgere, som representerer det største indre markedet i verden, som vil sette globale standarder for handel, vekst, klimaendringer og miljøvern, og som vil være vert for ledende forskningsinstitutter og innovative bedrifter – en familie av stabile demokratier som nyter enestående sosial velferd og offentlig infrastruktur.

Når EU beveger seg mot dette målet, vil motstanderne fortsette å prøve å drive kiler mellom medlemmene. Putin har aldri akseptert EU som politisk aktør. Tross alt er EU – en union av frie, suverene, demokratiske stater basert på rettsstaten – antitesen til hans imperialistiske og autokratiske kleptokrati. 

Putin og andre vil forsøke å vende våre egne åpne, demokratiske systemer mot oss, gjennom desinformasjonskampanjer og påvirkningshandel. Europeiske borgere har et bredt spekter av synspunkter, og europeiske politiske ledere diskuterer og krangler noen ganger om den rette veien fremover, spesielt under geopolitiske og økonomiske utfordringer. Men disse egenskapene til våre åpne samfunn er funksjoner, ikke feil; de er essensen av demokratisk beslutningstaking. Vårt mål i dag er imidlertid å slutte rekkene på viktige områder der uenighet vil gjøre Europa mer sårbart for utenlandsk innblanding. Avgjørende for dette oppdraget er et stadig tettere samarbeid mellom Tyskland og Frankrike, som deler den samme visjonen om et sterkt og suverent EU.

Nicolás Ortega

Mer generelt må EU overvinne gamle konflikter og finne nye løsninger. Europeisk migrasjons- og finanspolitikk er eksempler på dette. Folk vil fortsette å komme til Europa, og Europa trenger innvandrere, så EU må utarbeide en innvandringsstrategi som er pragmatisk og i tråd med verdiene. Dette betyr å redusere irregulær migrasjon og samtidig styrke juridiske veier til Europa, spesielt for fagarbeiderne som våre arbeidsmarkeder trenger. Når det gjelder finanspolitikken, har unionen etablert et gjenopprettings- og motstandsfond som også vil bidra til å løse dagens utfordringer som følge av høye energipriser. Unionen må også fjerne egoistiske blokkeringstaktikker i sine beslutningsprosesser ved å eliminere de enkelte landenes mulighet til å nedlegge veto mot visse tiltak. Etter hvert som EU ekspanderer og blir en geopolitisk aktør, vil raske beslutninger være nøkkelen til suksess. Av den grunn har Tyskland foreslått gradvis å utvide praksisen med å ta beslutninger ved flertallsavstemning til områder som i dag faller inn under enstemmighetsregelen, som EUs utenrikspolitikk og skatt.

Europa må også fortsette å ta større ansvar for egen sikkerhet og trenger en koordinert og integrert tilnærming for å bygge opp sin forsvarsevne. For eksempel opererer de militære i EUs medlemsland for mange forskjellige våpensystemer, noe som skaper praktisk og økonomisk ineffektivitet. For å løse disse problemene må EU endre sine interne byråkratiske prosedyrer, noe som vil kreve modige politiske beslutninger; EUs medlemsland, inkludert Tyskland, må endre sin nasjonale politikk og forskrifter for eksport av fellesproduserte militære systemer. 

Et felt der Europa raskt trenger å gjøre fremskritt, er forsvar i luft- og romdomenene. Det er derfor Tyskland vil styrke sitt luftforsvar i de kommende årene, som en del av NATO-rammen, ved å anskaffe ytterligere evner. Jeg åpnet dette initiativet for våre europeiske naboer, og resultatet er European Sky Shield Initiative, som 14 andre europeiske stater sluttet seg til i oktober i fjor. Felles luftvern i Europa vil være mer effektivt og kostnadseffektivt enn om vi alle gjør det alene, og det er et fremragende eksempel på hva det vil si å styrke den europeiske pilaren i NATO.

NATO er den ultimate garantisten for euro-atlantisk sikkerhet, og dens styrke vil bare vokse med tillegg av to velstående demokratier, Finland og Sverige, som medlemmer. Men NATO blir også sterkere når dens europeiske medlemmer uavhengig tar skritt mot større kompatibilitet mellom sine forsvarsstrukturer, innenfor rammen av EU.

KINA-UTFORDRINGEN – OG VIDERE

Russlands angrepskrig kunne ha utløst Zeitenwende, men de tektoniske skiftene stikker mye dypere. Historien endte ikke, som noen spådde, med den kalde krigen. Men historien gjentar seg heller ikke. Mange antar at vi er på randen av en epoke med bipolaritet i den internasjonale orden. De ser begynnelsen på en ny kald krig nærme seg, en som vil sette USA opp mot Kina. 

Jeg abonnerer ikke på dette synet. I stedet tror jeg at det vi er vitne til er slutten på en eksepsjonell fase av globaliseringen, et historisk skifte akselerert av, men ikke helt resultat av, eksterne sjokk som Covid-19-pandemien og Russlands krig i Ukraina. I løpet av den eksepsjonelle fasen opplevde Nord-Amerika og Europa 30 år med stabil vekst, høy sysselsetting og lav inflasjon, og USA ble verdens avgjørende makt – en rolle landet vil beholde i det tjueførste århundre.

Men under globaliseringens fase etter den kalde krigen ble Kina også en global aktør, slik landet hadde vært i tidligere lange perioder av verdenshistorien. Kinas fremvekst garanterer ikke å isolere Beijing eller dempe samarbeidet. Men heller ikke Kinas voksende makt rettferdiggjør påstander om hegemoni i Asia og utover. Ingen land er bakgården til noe annet – og det gjelder Europa like mye som det gjør for Asia og alle andre regioner. Under mitt nylige besøk i Beijing uttrykte jeg fast støtte til den regelbaserte internasjonale orden, som nedfelt i FN-pakten, så vel som for åpen og rettferdig handel. I samarbeid med sine europeiske partnere vil Tyskland fortsette å kreve like konkurransevilkår for europeiske og kinesiske selskaper. Kina gjør for lite i denne forbindelse og har tatt en merkbar dreining mot isolasjon og bort fra åpenhet.

I Beijing reiste jeg også bekymringer over den økende usikkerheten i Sør-Kinahavet og Taiwanstredet og stilte spørsmål ved Kinas tilnærming til menneskerettigheter og individuelle friheter. Respekt for grunnleggende rettigheter og friheter kan aldri være et «internt anliggende» for enkeltstater fordi hvert medlemsland i FN lover å opprettholde dem.

Vindturbiner foran et kullkraftverk nær Jackerath, Tyskland, mars 2022

Vindturbiner foran et kullkraftverk nær Jackerath, Tyskland, mars 2022

Wolfgang Rattay / Reuters

I mellomtiden, mens Kina og  landene i Nord-Amerika og Europa tilpasser seg de skiftende realitetene i globaliseringens nye fase, blir mange land i Afrika, Asia, Karibia og Latin-Amerika som muliggjorde eksepsjonell vekst tidligere ved å produsere varer og råvarer til lave kostnader, nå gradvis mer velstående og har sin egen etterspørsel etter ressurser,  varer og tjenester. Disse regionene har all rett til å gripe mulighetene som globaliseringen tilbyr og å kreve en sterkere rolle i globale saker i tråd med deres økende økonomiske og demografiske vekt. Det utgjør ingen trussel mot borgere i Europa eller Nord-Amerika. Tvert imot bør vi oppmuntre disse regionenes større deltakelse i og integrering i den internasjonale orden. Dette er den beste måten å holde multilateralismen i live i en multipolar verden.

Derfor investerer Tyskland og EU i nye partnerskap og utvider eksisterende med mange land i Afrika, Asia, Karibia og Latin-Amerika. Mange av dem deler en grunnleggende egenskap med oss: De er også demokratier. Dette fellesskapet spiller en avgjørende rolle – ikke fordi vi tar sikte på å sette demokratier opp mot autoritære stater, noe som bare vil bidra til en ny global dikotomi, men fordi deling av demokratiske verdier og systemer vil hjelpe oss med å definere felles prioriteringer og oppnå felles mål i den nye multipolare virkeligheten i det tjueførste århundre. Vi kunne alle ha blitt kapitalister (med mulig unntak av Nord-Korea og en liten håndfull andre land), for å omskrive et argument økonomen Branko Milanovic kom med for noen år siden. Men det gjør en stor forskjell om kapitalismen er organisert på en liberal, demokratisk måte eller langs autoritære linjer.

Ta den globale responsen på COVID-19. Tidlig i pandemien hevdet noen at autoritære stater ville vise seg å være flinkere til krisehåndtering, siden de kan planlegge bedre på lang sikt og kan ta tøffe beslutninger raskere. Men autoritære lands pandemi-meritter støtter neppe det synet. I mellomtiden ble de mest effektive COVID-19-vaksinene og farmasøytiske behandlingene alle utviklet i frie demokratier. Dessuten, i motsetning til autoritære stater, har demokratier muligheten til å korrigere seg selv når borgere uttrykker sine synspunkter fritt og velger sine politiske ledere. Den konstante debatten og spørsmålsstillingen i våre samfunn, parlamenter og frie medier kan noen ganger føles utmattende. Men det er det som gjør systemene våre mer motstandsdyktige i det lange løp.

Kinas fremvekst garanterer ikke å isolere Beijing eller dempe samarbeidet.

Frihet, likhet, rettssikkerhet og ethvert menneskes verdighet er verdier som ikke er eksklusive for det som tradisjonelt har blitt forstått som Vesten. Snarere deles de av borgere og regjeringer over hele verden, og FN-pakten bekrefter dem som grunnleggende menneskerettigheter i sin innledning. Men autokratiske og autoritære regimer utfordrer eller fornekter ofte disse rettighetene og prinsippene. For å forsvare dem må landene i EU, inkludert Tyskland, samarbeide tettere med demokratier utenfor Vesten, slik det tradisjonelt er definert. Tidligere har vi påstått å behandle landene i Asia, Afrika, Karibia og Latin-Amerika som likeverdige. Men altfor ofte har våre ord ikke blitt støttet av gjerninger. Dette må endres. Under Tysklands presidentskap i G-7 har gruppen koordinert sin agenda tett med Indonesia, som har G-20-presidentskapet. Vi har også involvert i våre overveielser Senegal, som har presidentskapet i Den afrikanske union; Argentina, som har presidentskapet i Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater; vår G-20 partner Sør-Afrika; og India, som vil holde G-20 presidentskapet neste år.

Til slutt, i en multipolar verden, må dialog og samarbeid strekke seg utover den demokratiske komfortsonen. USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi anerkjenner med rette behovet for å engasjere seg med «land som ikke omfavner demokratiske institusjoner, men som likevel er avhengige av og støtter et regelbasert internasjonalt system». Verdens demokratier må samarbeide med disse landene for å forsvare og opprettholde en global orden som binder makt til regler og som konfronterer revisjonistiske handlinger som Russlands aggresjonskrig. Dette arbeidet vil kreve pragmatisme og en grad av ydmykhet.

Reisen mot den demokratiske friheten vi nyter i dag har vært full av tilbakeslag og feil. Likevel ble visse rettigheter og prinsipper etablert og akseptert for århundrer siden. Habeas corpus, beskyttelsen mot vilkårlig frihetsberøvelse, er en slik grunnleggende rettighet – og ble først anerkjent, ikke av en demokratisk regjering, men av det eneveldige monarkiet til kong Karl II av England. Like viktig er det grunnleggende prinsippet om at ingen land kan ta med makt det som tilhører naboen. Respekt for disse grunnleggende rettighetene og prinsippene bør kreves av alle stater, uavhengig av deres interne politiske systemer.

Perioder med relativ fred og velstand i menneskets historie, som den som det meste av verden opplevde i den tidlige tiden etter den kalde krigen, trenger ikke være sjeldne mellomspill eller bare avvik fra en historisk norm der brute force dikterer reglene. Og selv om vi ikke kan skru klokken tilbake, kan vi likevel skru tilbake bølgen av aggresjon og imperialisme. Dagens komplekse, multipolare verden gjør denne oppgaven mer utfordrende. For å gjennomføre det, må Tyskland og dets partnere i EU, USA, G-7 og NATO beskytte våre åpne samfunn, stå opp for våre demokratiske verdier og styrke våre allianser og partnerskap. Men vi må også unngå fristelsen til igjen å dele verden inn i blokker. Dette betyr å gjøre sitt ytterste for å bygge nye partnerskap, pragmatisk og uten ideologiske skylapper. I dagens tett sammenkoblede verden krever målet om å fremme fred, velstand og menneskelig frihet et annet tankesett og forskjellige verktøy. Å utvikle den tankegangen og disse verktøyene er til syvende og sist hva Zeitenwende handler om.

  • OLAF SCHOLZ er Tysklands kansler.

Putins tale

Eastern-Europe Awakening

Fulltekst av Vladimir Putins tale

30. september, 2022 Algora Blog 3 Kommentarer

Nedenfor er hele teksten til Vladimir Putins tale, publisert av Kremls offisielle nettside:

Borgere av Russland, borgere av Donetsk og Lugansk folks republikker, innbyggere i Zaporozhye og Kherson-regionene, varamedlemmer i statsderemaen, senatorer i Russland,

Som dere vet, har folkeavstemninger blitt holdt i Donetsk og Lugansk folkerepublikker og Zaporozhye og Kherson-regionene. Stemmesedlene er talt opp og resultatene er offentliggjort. Folket har tatt sitt utvetydige valg.

I dag vil vi signere traktater om tiltredelsen av Folkerepublikken Donetsk, Lugansk, Zaporozhye-regionen og Kherson-regionen til Russland. Jeg er ikke i tvil om at Forbundsforsamlingen vil støtte de konstitusjonelle lovene om tiltredelse til Russland og etableringen av fire nye regioner, våre nye konstituerende enheter i Russland, fordi dette er viljen til millioner av mennesker.

Det er utvilsomt deres rett, en iboende rettighet forseglet i artikkel 1 i FN-pakten, som direkte angir prinsippet om like rettigheter og folkenes selvbestemmelse.

Jeg gjentar, det er en iboende rettighet for folket. Det er basert på vår historiske tilhørighet, og det er den retten som førte generasjoner av våre forgjengere, de som bygde og forsvarte Russland i århundrer siden perioden med det gamle Rus, til seier.

Her i Novorossiya kjempet [Pyotr] Rumyantsev, [Alexander] Suvorov og [Fjodor] Ushakov sine kamper, og Catherine the Great og [Grigory] Potemkin grunnla nye byer. Våre bestefedre og oldefedre kjempet her til den bitre enden under den store patriotiske krigen.

Vi vil alltid huske heltene fra den russiske våren, de som nektet å akseptere det nynazistiske statskuppet i Ukraina i 2014, alle de som døde for retten til å snakke morsmålet sitt, for å bevare sin kultur, tradisjoner og religion, og for selve retten til å leve. Vi husker soldatene i Donbass, martyrene til «Odessa Khatyn», ofrene for umenneskelige terrorangrep utført av Kiev-regimet. Vi minnes frivillige og militsmenn, sivile, barn, kvinner, pensjonister, russere, ukrainere, folk av ulike nasjonaliteter; populær leder av Donetsk, Alexander Zakharchenko; militære kommandanter Arsen Pavlov og Vladimir Zhoga, Olga Kochura og Alexei Mozgovoy; aktor i Lugansk-republikken Sergei Gorenko; fallskjermjeger Nurmagomed Gadzhimagomedov og alle våre soldater og offiserer som døde en helts død under den spesielle militære operasjonen. De er helter. Helter av store Russland. Vennligst bli med meg i et minutts stillhet for å hedre deres minne.

Bak valget til millioner av innbyggere i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, i Zaporozhye og Kherson-regionene, er vår felles skjebne og tusenårige historie. Folk har gitt denne åndelige forbindelsen videre til sine barn og barnebarn. Til tross for alle prøvelsene de utholdt, bar de kjærligheten til Russland gjennom årene. Dette er noe ingen kan ødelegge. Det er derfor både eldre generasjoner og unge mennesker – de som ble født etter Sovjetunionens tragiske sammenbrudd – har stemt for vår enhet, for vår felles fremtid.

I 1991 i Belovezhskaya Pushcha tok representanter for partieliten på den tiden en beslutning om å avslutte Sovjetunionen uten å spørre vanlige borgere hva de ville, og folk fant seg plutselig avskåret fra hjemlandet. Dette rev i stykker og lemlestet vårt nasjonale fellesskap og utløste en nasjonal katastrofe. Akkurat som regjeringen stille avgrenset grensene til sovjetrepublikker, som handlet bak kulissene etter 1917-revolusjonen, ødela Sovjetunionens siste ledere, i motsetning til det direkte uttrykket for flertallet av folks vilje i folkeavstemningen i 1991, vårt store land, og fikk ganske enkelt folket i de tidligere republikkene til å møte dette som et oppnådd faktum.

Jeg kan innrømme at de ikke engang visste hva de gjorde og hvilke konsekvenser deres handlinger ville få til slutt. Men det spiller ingen rolle nå. Det er ikke noe Sovjetunionen lenger; vi kan ikke vende tilbake til fortiden. Egentlig trenger ikke Russland det lenger i dag; Dette er ikke vår ambisjon. Men det er ikke noe sterkere enn besluttsomheten til millioner av mennesker som ved sin kultur, religion, tradisjoner og språk anser seg som en del av Russland, hvis forfedre bodde i et enkelt land i århundrer. Det er ikke noe sterkere enn deres vilje til å vende tilbake til sitt sanne historiske hjemland.

I åtte lange år ble folk i Donbass utsatt for folkemord, beskytning og blokader; i Kherson og Zaporozhye ble det ført en kriminell politikk for å dyrke hat mot Russland, for alt russisk. Også under folkeavstemningene truet Kiev-regimet skolelærere, kvinner som jobbet i valgkommisjoner med represalier og død. Kiev truet millioner av mennesker som kom for å uttrykke sin vilje med undertrykkelse. Men folket i Donbass, Zaporozhye og Kherson var ikke ødelagte, og de hadde sitt å si.

Jeg vil at myndighetene i Kiev og deres sanne ledere i Vesten skal høre meg nå, og jeg vil at alle skal huske dette: Menneskene som bor i Lugansk og Donetsk, i Kherson og Zaporozhye har blitt våre borgere, for alltid.

Vi oppfordrer Kiev-regimet til umiddelbart å inngå våpenhvile og avslutte alle fiendtligheter; for å avslutte krigen den slapp løs tilbake i 2014 og å gå tilbake til forhandlingsbordet. Vi er klare for dette, som vi har sagt mer enn en gang. Men valget til folket i Donetsk, Lugansk, Zaporozhye og Kherson vil ikke bli diskutert. Beslutningen er tatt, og Russland vil ikke forråde den. Kievs nåværende myndigheter bør respektere dette frie uttrykket for folkets vilje; det er ingen annen måte. Dette er den eneste veien til fred.

Vi vil forsvare landet vårt med alle krefter og ressurser vi har, og vi vil gjøre alt vi kan for å sikre sikkerheten til vårt folk. Dette er vår nasjons store frigjørende oppdrag.

Vi vil definitivt gjenoppbygge de ødelagte byene og tettstedene, boligbyggene, skolene, sykehusene, teatrene og museene. Vi vil gjenopprette og utvikle industrielle bedrifter, fabrikker, infrastruktur, samt trygd, pensjon, helsevesen og utdanningssystemer.

Vi vil helt sikkert jobbe for å forbedre sikkerhetsnivået. Sammen vil vi sørge for at innbyggerne i de nye regionene kan føle støtte fra hele Russlands folk, fra hele nasjonen, alle republikkene, territoriene og regionene i vårt enorme moderland.

Venner, kolleger.

I dag vil jeg gjerne henvende meg til våre soldater og offiserer som deltar i den spesielle militære operasjonen, krigerne i Donbass og Novorossiya, de som dro til militære rekrutteringskontorer etter å ha mottatt et innkallingspapir under den utøvende ordren om delvis mobilisering, og de som gjorde dette frivillig, og svarte på hjertets kall. Jeg vil gjerne henvende meg til deres foreldre, koner og barn, for å fortelle dem hva vårt folk kjemper for, hva slags fiende vi står overfor, og hvem som presser verden inn i nye kriger og kriser og får blodflekkede fordeler av denne tragedien.

Våre landsmenn, våre brødre og søstre i Ukraina, som er en del av vårt forente folk, har med egne øyne sett hva den herskende klassen i det såkalte Vesten har forberedt for menneskeheten som helhet. De har droppet maskene og vist hva de egentlig er laget av.

Da Sovjetunionen kollapset, bestemte Vesten seg for at verden og vi alle skulle tiltre dens diktater permanent. I 1991 trodde Vesten at Russland aldri ville reise seg etter slike sjokk og ville falle i stykker på egen hånd. Dette skjedde nesten. Vi husker det forferdelige 1990-tallet, sultne, kalde og håpløse. Men Russland ble stående, våknet til liv, vokste seg sterkere og inntok sin rettmessige plass i verden.

I mellomtiden fortsatte og fortsetter Vesten å lete etter en ny sjanse til å slå et slag mot oss, for å svekke og bryte opp Russland, som de alltid har drømt om, for å splitte vår stat og sette våre folk mot hverandre, og å dømme dem til fattigdom og utryddelse. De kan ikke sove rolig når de vet at det er et så stort land med dette enorme territoriet i verden, med sin naturrikdom, ressurser og folk som ikke kan og ikke vil lyde andre.

Vesten er klar til å krysse hver linje for å bevare det nykoloniale systemet som gjør det mulig å leve av verden, å plyndre det takket være dominansen av dollar og teknologi, for å samle en faktisk trubutt fra menneskeheten, for å trekke ut sin primære kilde til ufortjent velstand, leien betalt til hegemonen. Bevaring av denne livrenten er deres viktigste, virkelige og absolutt selviske motivasjon. Dette er grunnen til at total avskaffing av suverenitet er i deres interesse. Dette forklarer deres aggresjon mot uavhengige stater, tradisjonelle verdier og autentiske kulturer, deres forsøk på å undergrave internasjonale og integrasjonsprosesser, nye globale valutaer og teknologiske utviklingssentre de ikke kan kontrollere. Det er kritisk viktig for dem å tvinge alle land til å overgi sin suverenitet til USA.

I enkelte land er de herskende elitene enige om å gjøre dette frivillig, frivillig er de enige om å bli vasaller; andre blir bestukket eller skremt. Og hvis dette ikke fungerer, ødelegger de hele stater, etterlater seg humanitære katastrofer, ødeleggelser, ruinerer, millioner av ødelagte og ødelagte menneskeliv, terroristenklaver, sosiale katastrofesoner, protektorater, kolonier og halvkolonier. De bryr seg ikke. Alt de bryr seg om er sin egen fordel.

Jeg vil igjen understreke at deres umettelighet og besluttsomhet om å bevare sin uhemmede dominans er de virkelige årsakene til hybridkrigen som det kollektive Vesten fører mot Russland. De vil ikke at vi skal være frie; de vil at vi skal være en koloni. De ønsker ikke likeverdig samarbeid; de vil plyndre. De ønsker ikke å se oss et fritt samfunn, men en masse sjelløse slaver.

De ser vår tanke og vår filosofi som en direkte trussel. Det er derfor de målretter våre filosofer for mord. Vår kultur og kunst utgjør en fare for dem, så de prøver å forby dem. Vår utvikling og velstand er også en trussel mot dem fordi konkurransen vokser. De verken ønsker eller trenger Russland, men det gjør vi.

Jeg vil gjerne minne dere på at tidligere har ambisjoner om verdensherredømme gjentatte ganger blitt knust av mot motet og motstandskraften til vårt folk. Russland vil alltid være Russland. Vi vil fortsette å forsvare våre verdier og vårt moderland.

Vesten regner med straffrihet, på å kunne slippe unna med hva som helst. Faktisk var dette virkelig tilfelle inntil nylig. Strategiske sikkerhetsavtaler har blitt kastet; Avtaler oppnådd på høyeste politiske nivå har blitt brutt; faste løfter om ikke å utvide NATO østover banet vei for skittent bedrag så snart våre tidligere ledere kjøpte seg inn i dem; Missilforsvar, traktater om mellomdistanse og missiler med kortere rekkevidde har blitt ensidig demontert under usannsynlige påskudd.

Og alt vi hører er at Vesten insisterer på en regelbasert orden. Hvor kom det fra da? Hvem har noen gang sett disse reglene? Hvem var enig eller godkjente dem? Hør, dette er bare mye tull, fullstendig svik, dobbeltmoral eller til og med trippelstandarder! De må tro at vi er mindre begavet.

Russland er en stor tusen år gammel makt, en hel sivilisasjon, og den kommer ikke til å leve etter slike provisoriske, falske regler.

Det var det såkalte Vesten som trampet på prinsippet om ukrenkelighet av grenser, og nå bestemmer den etter eget skjønn hvem som har rett til selvbestemmelse og hvem som ikke gjør det, hvem som er uverdig for det. Det er uklart hva deres beslutninger er basert på eller hvem som ga dem rett til å bestemme i utgangspunktet. De bare antok det.

Det er derfor valget av folket på Krim, Sevastopol, Donetsk, Lugansk, Zaporozhye og Kherson gjør dem så rasende sinte. Vesten har ingen moralsk rett til å legge vekt på, eller til og med uttale et ord om demokratifrihet. Det har den ikke, og det har den aldri hatt.

Vestlige eliter nekter ikke bare nasjonal suverenitet og folkerett. Deres hegemoni har uttalte trekk av totalitarisme, despoti og apartheid. De deler skamløst verden inn i sine vasaller – de såkalte siviliserte landene – og alle de andre, som ifølge dagens vestlige rasister bør føyes til listen over barbarer og villmenn. Falske merkelapper som «røverland» eller «autoritært regime» er allerede tilgjengelig, og brukes til å stigmatisere hele nasjoner og stater, noe som ikke er noe nytt. Det er ikke noe nytt i dette: Innerst inne har de vestlige elitene forblitt de samme kolonisatorene. De diskriminerer og deler folk inn i toppsjiktet og resten.

Vi har aldri gått med på og vil aldri gå med på slik politisk nasjonalisme og rasisme. Hva annet, om ikke rasisme, blir russofobien spredt over hele verden? Hva, om ikke rasisme, er Vestens dogmatiske overbevisning om at dens sivilisasjon og nyliberale kultur er en udiskutabel modell for hele verden å følge? «Dere er enten med oss eller mot oss.» Det høres til og med rart ut.

Vestlige eliter legger til og med skylden for sine egne historiske forbrytelser på alle andre, og krever at innbyggerne i andre land og andre folk bekjenner ting de ikke har noe å gjøre med i det hele tatt, for eksempel perioden med koloniale erobringer.

Det er verdt å minne Vesten om at den begynte sin koloniale politikk tilbake i middelalderen, etterfulgt av den verdensomspennende slavehandelen, folkemordet på indianske stammer i Amerika, plyndringen av India og Afrika, Englands og Frankrikes kriger mot Kina, med det resultat at det ble tvunget til å åpne sine havner for opiumshandelen. Det de gjorde var å få hele nasjoner hekta på narkotika og målrettet utryddet hele etniske grupper for å ta land og ressurser, jakte på mennesker som dyr. Dette er i strid med menneskets natur, sannhet, frihet og rettferdighet.

Mens vi – vi er stolte over at i det 20. århundre ledet vårt land den anti-koloniale bevegelsen, som åpnet opp muligheter for mange folk rundt om i verden til å gjøre fremskritt, redusere fattigdom og ulikhet, og bekjempe sult og sykdom.

For å understreke, en av grunnene til den århundre gamle russofobien, de vestlige elitenes utilslørte fiendskap mot Russland, er nettopp det faktum at vi ikke tillot dem å rane oss i perioden med koloniale erobringer og tvang europeerne til å handle med oss på gjensidig fordelaktige vilkår. Dette ble oppnådd ved å skape en sterk sentralisert stat i Russland, som vokste og ble sterkere basert på de store moralske verdiene til ortodoks kristendom, islam, jødedom og buddhisme, samt russisk kultur og det russiske ordet som var åpent for alle.

Det var mange planer om å invadere Russland. Slike forsøk ble gjort i tiden for problemer på 1800-tallet og i perioden med prøvelser etter 1917-revolusjonen. Alle mislyktes. Vesten klarte å ta tak i Russlands rikdom først på slutten av det 20. århundre, da staten hadde blitt ødelagt. De kalte oss venner og partnere, men de behandlet oss som en koloni, ved hjelp av ulike ordninger for å pumpe billioner av dollar ut av landet. Vi husker. Vi har ikke glemt noe.

For noen dager siden erklærte folk i Donetsk og Lugansk, Kherson og Zaporozhye sin støtte til å gjenopprette vår historiske enhet. Takk!

Vestlige land har sagt i århundrer at de bringer frihet og demokrati til andre nasjoner. Ingenting kunne være lenger fra sannheten. I stedet for å bringe demokrati undertrykte og utnyttet de folk, og i stedet for å gi frihet gjorde de folk slaver og undertrykte. Den unipolare verden er iboende antidemokratisk og ufri; den er falsk og hyklersk tvers igjennom.

USA er det eneste landet i verden som har brukt atomvåpen to ganger, og ødelagt byene Hiroshima og Nagasaki i Japan. Og de skapte presedens.

Husk at under andre verdenskrig reduserte USA og Storbritannia Dresden, Hamburg, Köln og mange andre tyske byer til ruiner, uten den minste militære nødvendighet. Det ble gjort prangende og, for å gjenta, uten noen militær nødvendighet. De hadde bare ett mål, som med atombombingen av japanske byer: å skremme landet vårt og resten av verden.

USA etterlot seg et dypt arr fra minnet om folket i Korea og Vietnam med sine teppebombinger og bruk av napalm og kjemiske våpen.

Det fortsetter faktisk å okkupere Tyskland, Japan, Republikken Korea og andre land, som de kynisk refererer til som likeverdige og allierte. Se nå, hva slags allianse er det? Hele verden vet at de øverste tjenestemennene i disse landene blir spionert på, og at deres kontorer og hjem er avlyttet. Det er en skam, en skam for de som gjør dette og for de som, i likhet med slaver, stille og saktmodig svelger denne arrogante oppførselen.

De kaller ordrene og truslene de kommer med mot sine vasaller euro-atlantisk solidaritet, og etableringen av biologiske våpen og bruk av menneskelige testpersoner, inkludert i Ukraina, edel medisinsk forskning.

Det er deres destruktive politikk, kriger og plyndring som har sluppet løs dagens massive bølge av migranter. Millioner av mennesker utholder vanskeligheter og ydmykelser eller dør av de tusener som prøver å nå Europa.

De eksporterer korn fra Ukraina nå. Hvor tar de det under dekke av å sikre matsikkerheten til de fattigste landene? Hvor går den? De tar det til de samme europeiske landene. Bare fem prosent er levert til de fattigste landene. Mer juks og nakent bedrag igjen.

I virkeligheten bruker den amerikanske eliten disse menneskenes tragedie til å svekke sine rivaler, til å ødelegge nasjonalstatene. Dette gjelder for Europa og for identitetene til Frankrike, Italia, Spania og andre land med århundrer lange historier.

Washington krever flere og flere sanksjoner mot Russland, og flertallet av europeiske politikere går lydig med på det. De forstår tydelig at ved å presse EU til å gi fullstendig opp russisk energi og andre ressurser, presser USA praktisk talt Europa mot avindustrialisering i et forsøk på å få tak i hele det europeiske markedet. Disse europeiske elitene forstår alt – de gjør det, men de foretrekker å tjene andres interesser. Dette er ikke lenger servilitet, men direkte svik mot deres egne folk. Gud velsigne, det er opp til dem.

Men angelsakserne mener sanksjoner ikke lenger er nok, og nå har de vendt seg til undergraving. Det virker utrolig, men det er et faktum – ved å forårsake eksplosjoner på Nord Streams internasjonale gassrørledninger som passerer langs bunnen av Østersjøen, har de faktisk begynt å ødelegge hele Europas energiinfrastruktur. Det er klart for alle hvem som er ansvarlige. De som tjener på det, er selvfølgelig ansvarlige.

USAs diktater støttes av rå makt, med knyttneveloven. Noen ganger er det vakkert innpakket, noen ganger er det ingen innpakning i det hele tatt, men kjernen er den samme – knyttneveloven. Derfor utplassering og vedlikehold av hundrevis av militærbaser i alle verdenshjørner, NATO-utvidelse, og forsøk på å snekre sammen nye militære allianser, slik som AUKUS og lignende. Mye blir gjort for å skape en militærpolitisk kjede i Washington-Seoul-Tokyo. Alle stater som har eller streber etter ekte strategisk suverenitet og er i stand til å utfordre vestlig hegemoni, blir automatisk erklært fiender.

Dette er prinsippene som ligger til grunn for USAs og NATOs militære doktriner som krever total dominans. Vestlige eliter presenterer sine nykolonialistiske planer med samme hykleri, hevder fredelige intensjoner, snakker om en slags avskrekking. Dette unnvikende ordet migrerer fra en strategi til en annen, men betyr egentlig bare en ting – å undergrave alle suverene maktsentre.

Vi har allerede hørt om avskrekkingen av Russland, Kina og Iran. Jeg tror neste i rekken er andre land i Asia, Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten, samt nåværende amerikanske partnere og allierte. Tross alt vet vi at når de er misfornøyde, innfører de sanksjoner mot sine allierte også – mot denne eller den banken eller selskapet. Dette er deres praksis, og de vil utvide den. De har alt i sikte, inkludert våre nærmeste naboer – CIS-landene.

Samtidig har Vesten tydeligvis vært engasjert i ønsketenkning i lang tid. Ved å lansere sanksjonenes blitzkrieg mot Russland, for eksempel, trodde de at de igjen kunne stille opp hele verden på deres kommando. Som det viser seg, begeistrer imidlertid ikke et slikt lyst prospekt alle – annet enn komplette politiske masochister og beundrere av andre ukonvensjonelle former for internasjonale relasjoner. De fleste stater nekter å «snappe en hilsen» og velger i stedet den fornuftige veien for samarbeid med Russland.

Vesten forventet tydeligvis ikke en slik ulydighet. De var rett og slett vant til å handle i henhold til en mal, for å ta tak i hva de vil, ved utpressing, bestikkelser, trusler og overbeviste seg selv om at disse metodene ville fungere for alltid, som om de hadde fossilisert tidligere.

Slik selvtillit er et direkte produkt ikke bare av det beryktede begrepet eksepsjonalisme – selv om det aldri slutter å forbløffe – men også av den virkelige «informasjonssulten» i Vesten. Sannheten har druknet i et hav av myter, illusjoner og forfalskninger, ved hjelp av ekstremt aggressiv propaganda, som ligner på Goebbels. Jo mer utrolig løgnen er, jo raskere vil folk tro det – det er slik de opererer, i henhold til dette prinsippet.

Men folk kan ikke mates med trykte dollar og euro. Dere kan ikke mate dem med disse papirbitene, og den virtuelle, oppblåste kapitaliseringen av vestlige sosiale medieselskaper kan ikke varme opp hjemmene deres. Alt jeg sier er viktig. Og det jeg nettopp sa er ikke mindre: dere kan ikke mate noen med papir – dere trenger mat; Og dere kan ikke varme opp noens hjem med disse oppblåste kapitaliseringene – dere trenger energi.

Derfor må politikerne i Europa overbevise sine medborgere om å spise mindre, ta en dusj sjeldnere og kle seg varmere hjemme. Og de som begynner å stille rettferdige spørsmål som «Hvorfor er det faktisk det?» blir umiddelbart erklært fiender, ekstremister og radikale. De peker tilbake på Russland og sier: det er kilden til alle dine problemer. Flere løgner.

Jeg vil spesielt merke meg det faktum at det er all grunn til å tro at de vestlige elitene ikke kommer til å lete etter konstruktive veier ut av den globale mat- og energikrisen som de og de alene har skylden for, som et resultat av deres langsiktige politikk, som går tilbake lenge før vår spesielle militære operasjon i Ukraina,  i Donbass. De har ingen intensjon om å løse problemene med urettferdighet og ulikhet. Jeg er redd de heller vil bruke andre formler de er mer komfortable med.

Og her er det viktig å huske at Vesten reddet seg ut av sine utfordringer i begynnelsen av det 20. århundre med første verdenskrig. Og krisen på 1980-tallet – ting toppet seg på 1980-tallet igjen –Vesten kom uskadd ut av den i stor grad ved å tilegne seg arven og ressursene til det kollapsede og nedlagte Sovjetunionen. Det er et faktum.

Nå, for å frigjøre seg fra det nyeste nettet av utfordringer, må de demontere Russland så vel som andre stater som velger en selvstendig utviklingsvei, for enhver pris, for å kunne plyndre andre nasjoners rikdom ytterligere og bruke den til å lappe sine egne hull. Hvis dette ikke skjer, kan jeg ikke utelukke at de vil prøve å utløse et sammenbrudd av hele systemet, og skylde alt på det, eller, Gud forby, bestemme seg for å bruke den gamle formelen for økonomisk vekst gjennom krig.

Russland er klar over sitt ansvar overfor det internasjonale samfunnet og vil gjøre sitt ytterste for å sikre at kjøligere hoder råder.

Den nåværende nykoloniale modellen er til syvende og sist dømt; så mye er åpenbart. Men jeg gjentar at dens virkelige mestere vil klamre seg til den til slutten. De har rett og slett ingenting å tilby verden, bortsett fra å opprettholde det samme systemet med plyndring og pengeutpressing.

De gir faen i den naturlige retten til milliarder av mennesker, flertallet av menneskeheten, til frihet og rettferdighet, retten til å bestemme sin egen fremtid. De har allerede gått videre til den radikale fornektelsen av moralske, religiøse og familieverdier.

La oss svare på noen veldig enkle spørsmål for oss selv. Nå vil jeg gjerne komme tilbake til det jeg sa og ønsker å henvende meg til også alle borgere i landet – ikke bare kollegene som er i salen – men alle borgere i Russland: vil vi ha her, i vårt land, i Russland, «foreldre nummer én, foreldre nummer to og foreldre nummer tre» (de har helt mistet det!) i stedet for mor og far? Vil vi at skolene våre skal pålegge barna våre, fra deres tidligste dager på skolen, perversjoner som fører til nedbrytning og utryddelse? Ønsker vi å tromme inn i hodene deres ideene om at visse andre kjønn eksisterer sammen med kvinner og menn, og å tilby dem kjønnsoverføringskirurgi? Er det det vi ønsker for vårt land og våre barn? Alt dette er uakseptabelt for oss. Vi har en egen fremtid.

La meg gjenta at de vestlige elitenes diktatur retter seg mot alle samfunn, inkludert innbyggerne i vestlige land selv. Dette er en utfordring for alle. Denne fullstendige forsakelsen av hva det vil si å være menneske, omveltningen av tro og tradisjonelle verdier, og undertrykkelsen av frihet kommer til å ligne en «religion i revers» – ren satanisme. Jesus Kristus avslørte falske messiaser og sa i Bergprekenen: «På deres frukter skal dere kjenne dem.» Disse giftige fruktene er allerede åpenbare for folk, og ikke bare i vårt land, men også i alle land, inkludert mange mennesker i Vesten selv.

Verden har gått inn i en periode med en grunnleggende, revolusjonær transformasjon. Nye maktsentra vokser frem. De representerer flertallet – flertallet! – av det internasjonale samfunnet. De er klare til ikke bare å erklære sine interesser, men også å beskytte dem. De ser i multipolaritet en mulighet til å styrke sin suverenitet, noe som betyr å få ekte frihet, historiske utsikter og retten til sine egne uavhengige, kreative og særegne former for utvikling, til en harmonisk prosess.

Som jeg allerede har sagt, har vi mange likesinnede mennesker i Europa og USA, og vi føler og ser deres støtte. En i hovedsak frigjørende, antikolonial bevegelse mot unipolart hegemoni tar form i de mest mangfoldige land og samfunn. Dens kraft vil bare vokse med tiden. Det er denne kraften som vil bestemme vår fremtidige geopolitiske virkelighet.

Venner

I dag kjemper vi for en rettferdig og fri vei, først og fremst for oss selv, for Russland, for å etterlate diktat og despoti i fortiden. Jeg er overbevist om at land og folk forstår at en politikk basert på eksepsjonalismen til hvem det måtte være og undertrykkelse av andre kulturer og folk er iboende kriminell, og at vi må lukke dette skammelige kapittelet. Det pågående sammenbruddet av vestlig hegemoni er irreversibelt. Og jeg gjentar: ting vil aldri bli det samme.

Slagmarken som skjebnen og historien har kalt oss til, er en slagmark for vårt folk, for det store historiske Russland. For det store historiske Russland, for fremtidige generasjoner, våre barn, barnebarn og oldebarn. Vi må beskytte dem mot slaveri og monstrøse eksperimenter som er utformet for å lamme deres sinn og sjel.

I dag kjemper vi for at det aldri skal skje for noen at Russland, vårt folk, vårt språk eller vår kultur kan slettes fra historien. I dag trenger vi et konsolidert samfunn, og denne konsolideringen kan bare baseres på suverenitet, frihet, skapelse og rettferdighet. Våre verdier er medmenneskelighet, barmhjertighet og medfølelse.

Og jeg vil avslutte med ordene til en sann patriot Ivan Ilyin: «Hvis jeg anser Russland som mitt moderland, betyr det at jeg elsker som russer, tenker og tenker, synger og snakker som en russer; at jeg tror på det russiske folks åndelige styrke. Dens ånd er min ånd; dens skjebne er min skjebne; dens lidelse er min sorg; og dens velstand er min glede.»

Bak disse ordene står et strålende åndelig valg, som i mer enn tusen år med russisk statskap ble fulgt av mange generasjoner av våre forfedre. I dag tar vi dette valget; innbyggerne i Donetsk og Lugansk folkerepublikker og innbyggerne i Zaporozhye og Kherson-regionene har gjort dette valget. De tok valget om å være sammen med sitt folk, å være sammen med sitt moderland, å ta del i dets skjebne og å seire sammen med det.

Sannheten er med oss, og bak oss er Russland!

Den unipolare verdensorden er borte; USA, Russland tilbake til den kalde krigen – ekspert

6 desember, 14:19

«En ny bipolaritet er et faktum, med USA og andre NATO-land ved den ene polen, og Russland og Kina ved den andre,» sa Alexander Dynkin.

President for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner Alexander Dynkin Artyom Kolotyev / TASS

President for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner Alexander Dynkin

© Artyom Korotayev / TASS

MOSKVA, 6. /TASS/. Den unipolare verdensorden og dens nøkkelattributt – Vestens dominans – hører fortiden til. Den nordlige halvkule har sett en retur til den kalde krigen og konfrontasjonen mellom de to polene – USA og NATO på den ene siden, og Russland og Kina, på den andre, sa presidenten for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner (IMEMO), Alexander Dynkin, ved åpningen av Primakov Readings internasjonale ekspertforum tirsdag.

En unipolar verden med sin måte å styre globalt på, som trosser mangfoldet i den moderne verden og fremveksten av andre ikke-vestlige stater, hører fortiden til. Det er for tidlig å bedømme hva strukturen i en fremtidig verdensorden vil være. Det er imidlertid åpenbart at den kalde krigen er tilbake på den nordlige halvkule. En ny bipolaritet er et faktum, med USA og andre NATO-land ved den ene polen, og Russland og Kina ved den andre,» sa han.

Ekspansjon og motstand

Dynkin understreket at «NATOs endeløse utvidelse østover har støtt på Russlands motstand».

«I sine forsøk på å beholde sin dominerende posisjon i verden og opprettholde sitt nåværende nivå av innenlandsk forbruk, har USA på bare to tiår av det 21. århundre ødelagt 16 store avtaler og institusjoner for global styring – de som gjelder våpenkontroll, klima, global økonomi og Arktis,» fortsatte han. «De likviderte internasjonale traktatene og organisasjonene hadde ett fellestrekk – enten fraværet av amerikansk dominans, eller prioritets- eller konsensusprinsippet for aktivitet.»

Dynkin sa at denne «triste sannheten» indikerer at politiske realiteter som ikke passer inn i de vestlige ideologiske fortellingene blir neglisjert, mens «den mest profesjonelle ekspertisen ofte forblir uutnyttet på grunn av ublu geostrategiske fordeler».

«Årsaken til disse feilene kan blant annet sees i besettelsen med den utelukkende vestlig-sentriske modellen for strategisk planlegging og forsøk på å bygge scenariene for verdensutvikling helt på europeisk eller transatlantisk historisk erfaring. Irak, Syria, Libya og den afghanske katastrofen var de dramatiske milepælene i en slik ideologisk stahet og fortsatt trossing av virkeligheten. Nå er det Øst-Europas og Ukrainas tur, sier forskeren.

Intra-vestlige feil

Dynkin pekte på det han beskrev som «dramatiske endringer» på gang i innenrikspolitikken i vestlige samfunn.

– Ulikheten har vokst de siste 40 årene. Opprinnelig begrenset til den humanitære sfæren, har ulikhet nå også fått miljømessige, epidemiologiske og digitale dimensjoner. I hele perioden som gjennomgås har den globale indeksen for menneskelig utvikling vært på vei ned to år på rad. I 2020 og 2021 var det nede i mer enn 90% av landene rundt om i verden, «påpekte Dynkin. Dette er også et klart tegn på at den sosiale kontrakten som har vært i kraft i århundrer i den utviklede delen av verden, nå er utløpt. I samsvar med denne kontrakten var hver neste generasjon mer velstående enn den forrige. I gjennomsnitt var barn mer vellykkede enn foreldrene sine. I disse dager fungerer denne sosiale kontraktsformelen langt bedre i Eurasia enn i det euro-atlantiske området, noe som er veldig godt sett i Vietnam, Usbekistan, India, Malaysia og så videre.

Kommandør Daniel til USA: «Respekter Nicaragua som en suveren nasjon»

Fra La Verdad (Sannheten), Nicaragua, 28. September 2022. Tale holdt av Daniel Ortega 7. september. Under finner du også rapport fra besøket til en russisk delegasjon til Nicaragua. Ortega og sandinistene var i sin tid blant de mest beundrete latin-amerikanske antiimperialister i verden som også den norske venstresiden trykket til sitt hjerte. Ortega har fremdeles beholdt sin grunnleggende oppfatning av USA-imperialismen og de kreftene som står mot den. Det har ikke lenger de norske partienes om kaller seg venstre. Oversatt og kommentert av Terje Valen.

Et bilde som inneholder person, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, krevde at USA «respekterer Nicaragua hvis de ønsker å bidra til fred», under hans tale til det nicaraguanske folket etter å ha fullført en massiv marsj for å kreve rettferdighet, fred og liv, for alle ofrene for kuppterrorisme.

Under denne andre marsjen som ble avsluttet på vellykket vis i september, mintes president Daniel den heroiske gjerningen i slaget ved San Jacinto «som er i sentrum, i hjertet av vårt liv, vår historie, vår danning.»

«Fra barndommen lærer vi at Nicaraguas uavhengighet, Nicaraguas suverenitet, ble forsvart for første gang i San Jacinto, og der ble seieren oppnådd for første gang,» sa han.

Presidenten hevdet at slaget ved San Jacinto utgjør den første store seieren mot ekspansjonismen til det nordlige imperiet, til Yankee-imperiet.

«Vi oppsøkte ikke dem, det gjorde ikke nicaraguanerne, Andrés Castro gikk ikke mot Yankees, det var Yankees som kom for å angripe og ta over Nicaragua. Det er virkeligheten i vår historie, og de som brakte Yankees, forræderne fra i går som er de samme forræderne i dag, det er de samme som brakte dem, «sa han.

Kommandanten fremførte en sammenfatning av Nicaraguas historie, med slaget ved San Jacinto som ramme.

«Se hvor lenge siden, se. Og det var striden her mellom de som Sandino kalte forrædere, feiginger. De kjempet seg imellom, se hvilket eksempel for fremtidige generasjoner siden da, liberale og konservative i krig, noe som førte til drap på arbeiderne, bøndene, som de kalte tjenerne på sine eiendommer, som var deres soldater. Disse partiene ble da kalt legitime og demokratiske. Og et av dem var forskanset i León, det kalte de hovedstaden, der var regjeringen sa de. Og det andre var forskanset i Granada, og der sa de at hovedstaden i Nicaragua var, og i mellomtiden sendte de tjenerne, arbeiderne, ut for å drepe bøndene. Og lederne for de to partiene som ba yankeene om å komme for å hjelpe dem, og det gjorde William Walker, en yankee med en helt reaksjonær, konservativ slavementalitet, som drømte om å ta kontroll over Nicaragua, etter å ha tatt kontroll over Mellom-Amerika, etter at Mexico var overtatt av USA og de hadde innført de mest konservative og mest reaksjonære doktrinene for øyeblikket», forklarte han.

«Se hvem som oppsøkte oss, brakt hit av forræderne. Og hva var det første Walker gjorde? Det første han gjorde var å gå mot de som trodde at Walker skulle tjene dem, yankeene sa nei, dere skal tjene meg og han ble president i Nicaragua, se, en Yankee, William Walker ble president i Nicaragua», la han til.

Til tross for skammen som dette betydde for landet, hevdet president Daniel at det nicaraguanske folket forsvarte sin verdighet, «og det gjorde også de samme politiske kreftene som innså at yankeene også begynte å forfølge dem, de som hadde brakt ham. Da hadde de ikke noe annet valg enn å bli med i kampen. Og de sentralamerikanske landene ville også bli med med Nicaragua fordi de innså at hvis Nicaragua falt under yankeenes dominans, ville hele Mellom-Amerika også falle.

Kommandanten understreket også at det var i seiersmåneden, september at Mellom-Amerikas fikk sin uavhengighetserklæringen fra den spanske kronen.

Vi feirer «enda et jubileum for Spanias uavhengighet, for hele Mellom-Amerika. Og enda et jubileum for 14. september, slaget ved San Jacinto og 15. september, enda et jubileum for Mellom-Amerikas uavhengighet. 15. september 1821 for uavhengigheten til Mellom-Amerika og for det strålende slaget ved San Jacinto den 14. september 1856, og der Andrés kaster steinen mot inntrengeren og slår ham ned.»

«Det har vært vår historie, å kjempe når vi ønsker fred. Det er ingen mennesker som ønsker å leve i kriger, det er ingen mennesker som ønsker å leve i usikkerhet. Familiene, folk, ønsker å leve i fred, men den imperialistiske, ekspansjonistiske politikken i USA har ikke tillatt det nicaraguanske folket å leve i fred og ikke bare det nicaraguanske folket, men også mange brorfolk som har vært ofre for intervensjonene av USAs aggresjoner, av invasjonene fra USA,» reflekterte han.

Kommandanten understreket at Nicaragua alltid har kjempet for fred, og etter så mye offer siden avstemmingen i valget i 2007 gikk Sandinistfronten tilbake i regjering.

«Fra og med 10. januar 2007 kom vi tilbake til regjeringen på en fredelig måte, gjennom avstemningene, ikke på en voldelig måte, men vi ankom fredelig gjennom stemmene, og fra da begynte vi alle å bygge fred, det viktigste for sikkerheten til alle nicaraguanske familier, for stabilitetet til alle nicaraguanske familier.  Vi begynte å bygge fred.»

Han sa at «Nicaragua endret seg til et eksempel på et land med en liten økonomi, liten befolkning, lite territorium, som begynte å gå fremover i kampen mot fattigdom, i å skape jobber, i bygging av veier, motorveier, gater for folket, i programmer for kvinner i jordbruket landet. Ingen sult-programmet brakt til kvinner, ingen utnytting-programmet for kvinner og arbeidende familier som driver små bedrifter, Plan Techo-programmet, en pakk med mat for familier som lever under veldig vanskelige forhold. Bonusen for produktivitet.

«Alt dette ble oppnådd ved å gå sammen med det store flertallet av nicaraguanere, flertallet fordi det alltid er unntaket, og unntaket var de som sto for et blodig Nicaragua under Somoza-diktaturet og fortsatte det blodige Nicaragua etter revolusjonens triumf i 79 og brakte krigen tilbake til Nicaragua og oppfordret yankeene til å gripe inn i Nicaragua.»  sa han.

Han reiste imidlertid spørsmålet om at forræderne ikke tilga folket, at folket hadde stemt på Sandinistfronten for å få dem i regjering i 2007.

«De fortsatte med sine konspirasjoner og fortsatte med sine turer til USA for å lete etter hvordan de kunne ødelegge Nicaragua, fordi planen deres var å ødelegge regjeringen, men for å ødelegge regjeringen, sa de, du må bare ødelegge Nicaragua, ødelegge økonomien, ødelegge sykehus, ødelegge helsesentre, ødelegge Nicaragua.»

«Og det var der de startet med sine uhyggelige planer. Vi hadde 11 år med sosialt, økonomisk, produktivt samhold, forsoning, men til slutt kom aggresjonen, kom intervensjonen, den væpnede intervensjonen som har forårsaket smerte i nicaraguanske familier og har forårsaket nicaraguanske brødres død, sårete nicaraguanske brødre, sårete nicaraguanske familier, og det har også fått noen nicaraguanske brødre til å dra til Costa Rica», sa han.

President Daniel refererte også til nicaraguanere som har reist til Costa Rica de siste månedene på grunn av volden.

«Jeg fortalte dem forrige gang at det var snakk om 26.000 nicaraguanere, men de samme costaricanske myndighetene har hatt ansvaret for å klargjøre at det er mange nicaraguanere der som har vært lenge, som ber om å bli ønsket velkommen i Costa Rica på lovlig vis. Og at av de rundt tjue tusen utgjør 80 % nicaraguanere som allerede var der. At de som forlot Nicaragua som følge av denne voldssituasjonen, sa de tidligere i går, og sier de nå, utgjør et antall 5.000 nicaraguanere, 6.000 nicaraguanere, 10.000 nicaraguanere eller noe slikt. Og de er fortsatt med å undersøke hvilke nicaraguanere som allerede var i Costa Rica, på jakt etter hvordan de skal legalisere dem, og de undersøker hvor mange det er som kom på grunn av denne vanskelige situasjonen i Nicaragua», forklarte han.

Kommandanten ba alle de nicaraguanske brødrene om å vende tilbake til landet.

Og vi har allerede oppfordret dem til å komme tilbake. Det vil si at den som ikke drepte, den som ikke torturerte, den som ikke myrdet, den som ikke brant, kan komme tilbake uten frykt, han vil bli ønsket velkommen i nabolaget, han vil bli ønsket velkommen inn i samfunnet, han vil bli ønsket velkommen i byen, fordi vi må møtes igjen og forsone alle nicaraguanske familier», forsikret han.

Han refererte også til samtalen med folket som ble fremmet av sandinistregjeringen. Han sa at denne dialogen mellom familier må fortsette å bli utdypet for å konsolidere freden.

Fordi «konsolidering av fred sikrer også stabiliteten og roen til alle nicaraguanske familier, uansett politisk tanke, uansett ideologi, uansett religion, som respekteres og må tåles, uansett hvilken mening de har, for det viktige er at vi kan leve i Nicaragua alle vi som tilhører dette hjemlandet til Darío og Sandino».

«Vi er skjermet av Gud, av Kristus, alle, alle, de aller fleste nicaraguanere er skjermet av Gud, av Kristus, og vi må teste alle våre evner, alle våre disposisjoner, all vår generøsitet slik at vi blir gjenoppdaget, vi alle forstår hverandre og vi kommer tilbake for å styrke veien til fremgang, velvære, kampen mot fattigdom slik at Nicaragua blir et lykkelig samfunn»,  sa Daniel.

Kommandør Daniel sendte en melding til regjeringen i USA, og krevde respekt for Nicaragua og dets folk som fortjener å leve i fred.

«Hva sier vi til USA?, Vi forteller deg at hvis du vil hjelpe det nicaraguanske folket, at hvis du vil bidra til fred, er det beste du kan gjøre og bør gjøre ikke å rote med Nicaragua, respektere Nicaragua, for dessverre kjenner vi USAs historie, om dens intervensjonistiske politikk, hva de har forårsaket av smerte, av lidelse i nicaraguanske familier, så vi sier til de amerikanske herskerne, vi sier til de amerikanske kongressmedlemmene, vi forteller dem at hvis de ønsker å bidra til fred i Nicaragua, at de respekterer Nicaragua som en suveren nasjon, som en verdig nasjon, som en nasjon, enn som enhver nasjon i verden, den fortjener respekt, og den skylder respekt», sa Daniel.

Han fremhevet innsatsen til de fredselskende menneskene som igjen gikk fra Jean Paul Genie-rundkjøringen til Hugo Chávez-rundkjøringen, på en dag full av kjærlighet og glede.

«I dag har de marsjert igjen, og jeg ser ansiktene deres når de kommer marsjerende, og jeg ser ansiktene deres når vi samles her, og til tross for smerten og den rettferdige indignasjonen ser jeg ikke i deres øyne hat eller dårlige følelser, tvert imot, jeg ser i deres øyne, i deres bevegelser, i deres ord, ønsker om fred som bare kan komme ut når de kommer fra personens hjerte. Fra kvinne, fra mann, er det kjærlighet. Når det er kjærlighet, så er det ønsker om fred», sa han.

Han takket Gud for at det ikke skjedde noen beklagelige hendelser under disse marsjene, og det er det de nicaraguanerne som ikke omfavner den kristne og sosialistiske modellen må respektere.

«La dem marsjere, det er greit, men gjør det fredelig, ikke gjør det for å skade, ikke gjør det ved å brenne politibiler, vi må eliminere vold og slik at de kan marsjere så mange ganger de vil uten vold, i fred, fredelig, fordi disse marsjene har vært og er. Og de vil være fredelige, fra disse marsjene har ikke en eneste ødeleggelsende handling kommet ut, ingen her har gått inn for å sette fyr på eller brenne noe, det har vært fredelige marsjer og det fortsetter å være fredelige marsjer, fordi disse marsjene gir er et klart signal om at vi vet at vi kjemper et stort slag og at hver marsj som utføres fredelig er en seier i denne kampen, og at kampen som vi kjemper ikke er å ødelegge, men det er å bygge, kampen vi fører er slik at i Nicaragua kan vi leve i fred mellom alle nicaraguanere», uttalte han.

Han indikerte at marsjene vil fortsette å fremme fred over hele landet og forkaste vold.

«Bedre å kjempe kampen med marsjer enn å bekjempe dem med kuler. Vi vil ikke ha dødsfall, vi vil ikke ha smerte, vi vil ha glede, og vi vil fortsette å kjempe denne kampen med disse fredelige marsjene dedikert til fred for Nicaragua, fred for hjemlandet, fred for familier», avsluttet han.

Russisk delegasjon besøker byen Granada

Granada, Nicaragua

Av: Ulises Bustos Chavez

21. desember, 2022

En delegasjon fra søsterrepublikken Russland, ledet av kamerat Oleg Khramov, visesekretær for Russlands sikkerhetsråd, besøkte byen Granada. Diplomaten og hans russiske følgesvenner ble mottatt av den nåværende varaordføreren og valgt ordfører, Pedro Vargas Mena, som viste ham en del av de naturskjønne og historiske stedene i byen. Mottakelsen ble holdt på Municipal Palace of Granada, hvor maestro Vargas benyttet anledningen til å snakke om byens 498 års historie og fremhevet dens koloniale historie, den vakre naturen og den menneskelige varmen til innbyggerne. Senere kjørte de gjennom noen av hovedgatene i byen i de tradisjonelle Granada-bilene, de lærte også om kulturen, tradisjonene og opplevelsene gjennom de forskjellige rommene i San Francisco Convent Museum Cultural Center. Deretter lærte de om utarbeidelsen av ulike produkter basert på sjokolade, og besøkte vannet i Lake Cocibolca, der de satte pris på de naturlige underverkene som denne ferskvannsgiganten har, og kjente litt av opplevelsene til innbyggerne på øyene Granada.


Russlands nye plan

Forfatterens navn Lyuba Lulko

11.11.2022 18:06

(Fra avisen «Sannhet»: Et russisk synspunkt på utviklingen i Ukraina fremover som samsvarer med uavhengige observatører både i USA og i andre land. Oversettelse og kommentar av Terje Valen.)

Ukraina vil ikke klare seg gjennom vinteren, landet vil være utslitt

Kyiv er i ferd med å gå tom for ressurser og penger. Hjelpen fra Vesten kommer ikke til å vare evig. Manøveren til Russlands væpnede styrker for å dra nytte av stillinger langs Dnepr forandrer formålet med spesialoperasjonen til å være Ukrainas utmattelse.

Russlands nye plan: Ukraina vil ikke klare seg gjennom vinteren, den vil være utslitt

Ukrainas økonomiminister Julia Sviridenko dro til Washington for forhandlinger. Hun sa onsdag at stadige strømbrudd på grunn av Russlands angrep kan føre til en større nedgang i BNP i 2022 enn tidligere spådd, melder Reuters .

Ifølge Sviridenko forventes en nedgang på 39 prosent i stedet for 35 prosent.

– Problemet er at bedriftene ikke holdes i gang. Hvis strømbruddene fortsetter de neste ukene, kan BNP falle enda mer, sier hun.

Ifølge Ukrainas økonomidepartement falt produksjonsvolumet i oktober med 39 prosent etter at det hadde krympet med 35 prosent fra august til september, melder Reuters .

Sviridenko forsikret at den ukrainske regjeringen kuttet utgifter ved å redusere statsansatte og privatisere små statseide foretak. Kyiv vil fortsatt trenge utenlandsk hjelp, la hun til.

Sviridenko prøvde også å forhandle i USA for å få forsyninger av elektrisk utstyr, for eksempel transformatorer, kraftgeneratorer og til og med LED-lyspærer som kunne spare strøm. Amerikanske tjenestemenn oppfordret den ukrainske regjeringen til å gjennomføre reformer for å etablere gjennomsiktige økonomiske regler.

Ifølge Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj trenger Kyiv 38 milliarder dollar for å dekke et forventet budsjettunderskudd neste år og ytterligere 17 milliarder dollar for å starte akutte infrastrukturreparasjoner.

Vesten blir lei av å finansiere Ukraina non-stop

Det ser ut til at Vesten er motvillig til å finansiere Ukraina. EU lovet å gi 9 milliarder dollar i lån i 2022, men tre milliarder vil aldri bli sendt. Den europeiske sentralbanken vil stoppe seddelpressen til våren.

Ungarn nektet å finansiere hjelpepakken verdt 18 milliarder kroner for 2023. Det vil kun være lån fra EU-budsjettet. IMF lover en injeksjon på 10 milliarder dollar de neste to årene. Dette er lån også.

USA støtter først og fremst Ukraina med våpenforsyninger. I september stemte nesten alle republikanerne i Representantenes hus mot et lovforslag om å bevilge 12 milliarder dollar til det ukrainske budsjettet. Kevin McCarthy, minoritetsleder i Representantenes hus, advarte om at republikanerne ville nekte å utstede carte blanche til Ukraina dersom de skulle ta kontroll over Representantenes hus.

Kyiv vil ikke ha penger til krig

Underfinansieringen av den ukrainske økonomien vil utløse hyperinflasjon i Ukraina. Ukrainas nasjonalbank utstedte ytterligere 15 milliarder hryvnia i begynnelsen av september ved å kjøpe statsobligasjoner, etter å ha undergravd verdien av den nasjonale valutaen. Siden begynnelsen av spesialoperasjonen har banken utstedt 300 milliarder kroner, noe som førte til at valutakursen gikk opp til nesten 50 hryvnia per dollar.

I september steg inflasjonsraten i Ukraina til nesten 25 prosent. Gitt de høye kostnadene, vil det bli enda vanskeligere for Kyiv å holde seg flytende, for ikke å nevne å drive vellykkede militære operasjoner.

Russland bestemte seg for å trekke tilbake sine tropper fra Kherson. Ukraina må nå opprettholde byen, noe som automatisk øker landets budsjettutgifter.

Det er verdt å merke seg at Ukrainas offentlige gjeld i dag utgjør UAH 6.406 milliarder (hvorav 78,7 prosent står for utenlandsgjeld), mens Ukrainas offentlige gjeld i forhold til BNP utgjør 100,1 prosent. Gjeldsbetjening blir også dyrere på grunn av dn dyrere dollaren.

Kyiv har ingen sjanse til å skaffe seg de frosne russiske eiendelene, fordi Russland frøs en nesten tilsvarende mengde vestlige eiendeler.

I tillegg har støtten til ukrainske flyktninger gått ned i hele EU. Det er ikke utelukket at mange etter hvert vil bestemme seg for å reise hjem. Dette vil skape ytterligere press på arbeidsmarkedet, arbeidsledigheten vil stige.

Den nye fasen av spesialoperasjonen: Ukrainas utmattelse

De russiske væpnede styrkers manøver for å ta fordelaktige posisjoner langs Dnepr tar konfrontasjonen med Ukraina til en ny fase. Russland vil utmatte Ukraina.

Vinteren er nær. Russland har mer enn nok ressurser til å komme seg jevnt gjennom vinteren.

Ukraina har ingen ressurser. Ukraina har bare bistand fra Vesten, men dette kommer heller ikke til å vare evig.

Redaktør: Dmitry Sudakov

Ukraina i brann

En dokumentar du sannsynligvis aldri vil se

(Fra Consortium News, oversatt av Terje Valen. En film fra 2017 som anbefales for alle som har falt for hovestrømsmediene sine fortellinger om det som har skjedd og som skjer i Ukraina. Kommentar ved Terje Valen.)

13. februar, 2017

Eksklusivt: Ukraine on Fire, en ny dokumentar om Ukraina-krisen, kan endre hvordan folk i Vesten oppfatter konflikten, men den vil neppe få mye distribusjon siden den bestrider den rådende fortellingen, skriver James DiEugenio.

Av James DiEugenio

Det er ikke så ofte at en dokumentarfilm kan sette et nytt paradigme om en nylig hendelse, enn si om en som fortsatt pågår. Men den nye filmen Ukraine on Fire har potensial til å gjøre det – forutsatt at mange får se den.

Vanligvis pakker til og med gode dokumentarer om kjent informasjon i en annen estetisk form. Hvis det skjemaet er dyktig gjort, kan informasjonen bevege oss på en annen måte enn bare å lese om det.

Et godt eksempel på dette er Peter Davis» sterke dokumentar om USAs engasjement i Vietnam, Hearts and Minds. I 1974 forsto de fleste amerikanere hvor ille Vietnamkrigen var, men gjennom kombinasjonen av lyder og bilder, som bare kunne ha blitt gjort gjennom film, skapte den dokumentaren en sensasjon som fjernet de siste hindringene for at Amerika forlot Indokina.

Ukraine on Fire har det samme potensialet og kan gi et bidrag som til og med går utover det Davis-filmen gjorde fordi det var veldig lite ny informasjon i Hearts and Minds.  Spesielt for amerikansk og vesteuropeisk publikum  kan Ukraina on Fire være avslørende ved at det gir en historisk forklaring på de dype splittelsene i Ukraina og presenterer informasjon om den nåværende krisen som utfordrer hovedstrømsmedienes paradigme, som nesten utelukkende skylder konflikten på Russland.

Nøkkelpersoner i filmens produksjon er regissør Igor Lopatonok, redaktør Alex Chavez og forfatter Vanessa Dean, hvis manus inneholder en stor mengde historisk så vel som aktuelt materiale som utforsker hvordan Ukraina ble en slik gryte av vold og hat. Oliver Stone fungerte som utøvende produsent og gjennomførte noen høyprofilerte intervjuer med Russlands president Vladimir Putin og den avsatte Ukrainas president Viktor Janukovitsj.

Filmen begynner med gripende bilder av volden som raste gjennom hovedstaden Kiev under både Oransjerevolusjonen i 2004 og fjerningen av Janukovitsj i 2014. Den reiser deretter tilbake i tid for å gi et perspektiv som har manglet i vanlige versjoner av disse hendelsene, og til og med i mange alternative mediegjengivelser.

En mangeårig bonde på sjakkbrettet

Historisk sett har Ukraina blitt behandlet som en brikke siden slutten av det syttende århundre. I 1918 ble Ukraina gjort til et tysk protektorat ved traktaten i Brest Litovsk. Ukraina var også en del av Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939 som ble undertegnet mellom Tyskland og Russland, men brutt av Adolf Hitler da nazistene invaderte Sovjetunionen sommeren 1941.

Et bilde som inneholder mann, person, dress, har på seg

Automatisk generert beskrivelse

Den tyske diktatoren Adolf Hitler

Reaksjonen fra mange i Ukraina på Hitlers aggresjon var ikke den samme som den var i resten av Sovjetunionen. Noen ukrainere ønsket nazistene velkommen. Den mest betydningsfulle ukrainske nasjonalistgruppen, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), ble etablert i 1929. Mange av medlemmene samarbeidet med nazistene, noen vervet seg til Waffen-SS, og ukrainske nasjonalister deltok i massakren på mer enn 33 000 jøder i Babi Yar-ravinen i Kiev i september 1941. Ifølge forskeren Pers Anders Rudling var antallet ukrainske nasjonalister involvert i nedslaktingen flere enn tyskerne med en faktor på 4 til 1.

Men det var ikke bare jødene de ukrainske nasjonalistene slaktet. De deltok også i massakrer av polakker i den vestukrainske regionen Galicia fra mars 1943 til slutten av 1944. Igjen var de viktigste gjerningsmennene ikke tyskere, men ukrainere.

Ifølge forfatteren Ryazard Szawlowksi lullet de ukrainske nasjonalistene først polakkene inn i troen på at de var deres venner, og vendte seg deretter mot dem med et barbari og voldsomhet som ikke engang nazistene kunne matche, og torturerte ofrene sine med sager og økser. Dokumentaren plasserer antall døde på 36.750, men Szawlowski anslår at det kan være to eller tre ganger høyere.

OUN-medlemmer deltok i disse nedslaktingene med det formål å etnisk rense Ukraina, og ønsket at Ukraina skulle bevares for det OUN betraktet som innfødte ukrainere. De forventet også at Ukraina skulle være uavhengig ved krigens slutt, fri fra både tysk og russisk dominans. De to hovedlederne i OUN som deltok i nazisamarbeidet var Stepan Bandera og Mykola Lebed. Bandera var en giftig antisemitt, og Lebed var rabiat mot polakkene og deltok i nedslaktingen.

Etter krigen ble både Bandera og Lebed beskyttet av amerikansk etterretning, som sparte dem fra Nürnburg-tribunalene. CIAs umiddelbare forløper, Central Intelligence Group, ønsket å bruke begge mennene til informasjonsinnsamling og operasjoner mot Sovjetunionen. Englands MI6 brukte Bandera enda mer enn CIA gjorde, men KGB jaktet til slutt på Bandera og myrdet ham i München i 1959. Lebed ble brakt til Amerika og henvendte seg til antikommunistiske ukrainske organisasjoner i USA og Canada. CIA beskyttet ham mot immigrasjonsmyndigheter som ellers kunne ha deportert ham som krigsforbryter.

Historien om den kalde krigen var aldri for langt i bakgrunnen av ukrainsk politikk, inkludert innen diasporaen som flyktet til Vesten etter at Den røde armé beseiret nazistene og mange av deres ukrainske kollaboratører emigrerte til USA og Canada. I Vesten dannet de en voldsom antikommunistisk lobby som fikk større innflytelse etter at Ronald Reagan ble valgt i 1980.

Viktig historie

Denne historien er en viktig del av Deans prolog til hoveddelen av Ukraina i brann og er viktig for alle som prøver å forstå hva som har skjedd der siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. For eksempel bestemte den USA-støttede presidentkandidaten i Ukraina i 2004 – Viktor Jusjtsjenko – at både Bandera og hans militære assistent Roman Shukhevych, som også var involvert i grusommheter, begge ble kåret til nasjonale helter.

Et bilde som inneholder mann, person, dress, har på seg

Automatisk generert beskrivelse

Stepan Bandera, en ukrainsk ultranasjonalist og nazikollaboratør.

Spesielt Bandera har blitt et ikon for ukrainske nasjonalister etter andre verdenskrig. En av hans tilhengere var Dmytro Dontsov, som oppfordret til fødselen av en «ny mann» som nådeløst ville ødelegge Ukrainas etniske fiender.

Banderas bevegelse ble også holdt i live av Jaroslav Stetsko, Banderas statsminister i eksil. Stetsko støttet fullt ut Banderas antisemittisme og også nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder. Stetsko ble også brukt av CIA under den kalde krigen og ble hedret av Jusjtsjenko, som plasserte en plakett til hans ære i hjemmet der han døde i München i 1986. Stetskos kone, Slava, kom tilbake til Ukraina i 1991 og stilte til valg til parlamentet i 2002 på plattformen til Jusjtsjenkos parti, Vårt Ukraina.

Stetskos bok, med tittelen To revolusjoner, har  blitt den ideologiske hjørnesteinen for det moderne ukrainske politiske partiet Svoboda, grunnlagt av Oleh Tyahnybok, som er avbildet i filmen som kaller jøder «kikes» i offentligheten, noe som er en grunn til at Simon Wiesenthal-senteret har rangert ham som en av de farligste antisemittene i verden.

En annen tilhenger av Bandera er Dymytro Yarosh, som angivelig leder den paramilitære armen til en enda mektigere politisk organisasjon i Ukraina kalt Right Sektor. Yarosh sa en gang at han kontrollerer en paramilitær styrke på rundt 7000 menn som angivelig ble brukt i både styrtingen av Janukovitsj i Kiev i februar 2014 og undertrykkelsen av opprøret i Odessa noen måneder senere, som begge er fullt avbildet i filmen.

Dette historiske forspillet, og dets sammenheng med den nåværende borgerkrigen, er en tankevekkende bakgrunn som i stor grad har vært skjult av mainstream vestlige medier, som har bagatellisert eller ignorert de problematiske koblingene mellom disse rasistiske ukrainske nasjonalistene og de USA-støttede politiske kreftene som kjempet om makten etter at Ukraina ble uavhengig i 1991.

Fremveksten av en voldelig høyreside

Samme år dannet Tyahnybok organisasjonen Svoboda. Tre år senere grunnla Yarosh Trident, en avlegger av Svoboda som til slutt utviklet seg til Right Sektor. Med andre ord begynte tilhengerne av Bandera og Lebed å organisere seg umiddelbart etter sovjetkollapsen.

Et bilde som inneholder fargerik

Automatisk generert beskrivelse

Det nynazistiske Wolfsangel-symbolet på et banner i Ukraina.

I denne perioden hadde Ukraina to russisk-orienterte ledere som ble valgt i 1991 og 1994, Leonid Kravchuk og Leonid Kutsjma. Men den forhastede overgangen til en «fritt marked»-økonomi gikk ikke bra for de fleste ukrainere eller russere, da veltilknyttede oligarker beslagla mye av rikdommen og kom til å dominere den politiske prosessen gjennom massiv korrupsjon og kjøp av nyhetsmedier. Men for gjennomsnittlige borgere gikk levestandarden drastisk ned, og åpnet døra for ytrehøyrepartiene og for utenlandsk innblanding.

I 2004 vant Viktor Janukovitsj, hvis politiske base var sterkest blant etniske russere i øst og sør, presidentvalget med tre prosentpoeng over den USA-favoriserte Viktor Jusjtsjenko, hvis base hovedsakelig var i landets vest der de ukrainske nasjonalistene er sterkest.

Umiddelbart hevdet Jusjtsjenkos støttespillere svindel med henvisning til valgdagsmålinger som hadde blitt organisert av en gruppe på åtte vestlige nasjoner og fire ikke-statlige organisasjoner eller frivillige organisasjoner, inkludert Renaissance Foundation grunnlagt av milliardær-finansspekulanten George Soros. Dick Morris, tidligere president Bill Clintons politiske rådgiver, møtte i hemmelighet Jusjtsjenkos team og informerte dem om at valgdagsmålingene ikke bare ville hjelpe til med beskyldninger om svindel, men ville bringe demonstranter ut i gatene. (Cambridge Review of International Affairs, bind 19, nummer 1, s. 26)

Freedom House, en annen fremtredende NGO som mottar betydelig finansiering fra den amerikansk-statsfinansierte National Endowment for Democracy (NED), ga opplæring til unge aktivister som deretter samlet demonstranter i det som ble kjent som Oransjerevolusjonen, en av de såkalte «fargerevolusjonene» som Vestens mainstream media ble forelsket i. Det tvang fram en reprise av valget som Jusjtsjenko vant.

Men Jusjtsjenkos presidentskap klarte ikke å gjøre mye for å forbedre det ukrainske folkets lodd, og han ble stadig mer upopulær. I 2010 klarte ikke Jusjtsjenko å komme seg ut av den første valgrunden, og hans rival Janukovitsj ble valgt til president i avstemninger som utenforstående observatører dømte som frie og rettferdige.

Stormaktsspill

Hvis alt dette hadde skjedd på grunn av det som angikk Ukrainas eget folket, kunne det ha blitt glattet over som en ung nasjon som går gjennom noen smertefulle voksesmerter. Men som filmen påpeker, var dette ikke tilfelle. Ukraina fortsatte å være en brikke i stormaktsspill med mange vestlige tjenestemenn som håpet å trekke landet bort fra russisk innflytelse og inn i NATOs og EUs bane.

Et bilde som inneholder tekst, person, mann, dress

Automatisk generert beskrivelse

Avsatte Ukrainas president Viktor Janukovitsj.

I et av intervjuene i Ukraine on Fire forklarer journalist og forfatter Robert Parry hvordan National Endowment for Democracy og mange subsidierte politiske frivillige organisasjoner dukket opp på 1980-tallet for å erstatte eller supplere det CIA tradisjonelt hadde gjort når det gjelder å påvirke retningen til land som er pekt ut som mål.

Under Church-komiteens undersøkelser på 1970-tallet ble CIAs «politiske handlings»-apparat for fjerning av utenlandske ledere avslørt. Så, for å skjule disse operasjonene, opprettet CIA-direktør William Casey, Reagans Hvite hus og allierte i Kongressen NED for å finansiere en rekke frivillige politiske- og media-organisasjoner.

Som Parry bemerket i dokumentaren, gjør mange tradisjonelle frivillige organisasjoner verdifullt arbeid for å hjelpe fattige og utviklingsland, men denne aktivist/propagandaarten av frivillige organisasjoner fremmet amerikanske geopolitiske mål i utlandet – og NED finansierte mange slike prosjekter i  Ukraina i forkant av 2014-krisen.

Ukraina i brann går i høygir når det forteller hendelsene som skjedde i 2014, noe som resulterte i den voldelige styrtingen av president Janukovitsj og utløste borgerkrigen som fortsatt raser. I 2010-valget, da Jusjtsjenko ikke engang kunne telle en tosifret oppslutning, stilte Janukovitsj og beseiret Yulia Tymoshenko, en velstående oligark som hadde tjent som Jusjtsjenkos statsminister.

Etter valget opphevet Janukovitsj Banderas tittel som nasjonalhelt. Men på grunn av varige økonomiske problemer begynte den nye presidenten å søke etter en økonomisk partner som kunne gi et stort lån. Han forhandlet først med EU, men disse forhandlingene stoppet ned på grunn av de vanlige drakoniske kravene fra Det internasjonale pengefondet.

Så i november 2013 begynte Janukovitsj å forhandle med Russlands president Putin som tilbød mer sjenerøse vilkår. Men Janukovitsjs beslutning om å utsette assosieringsavtalen med EU fremprovoserte gateprotester i Kiev, spesielt fra folket i Vest-Ukraina.

Som Ukraina on Fire påpeker, skjedde også andre uvanlige hendelser, inkludert fremveksten av tre nye TV-kanaler – Spilno TV, Espreso TV og Hromadske TV – som gikk på lufta mellom 21. og 24. november, med delvis finansiering fra den amerikanske ambassaden og George Soros.

Et bilde som inneholder klær, hårpynt, hjelm

Automatisk generert beskrivelse

Nazisymboler på hjelmer brukt av medlemmer av Ukrainas Azov-bataljon. (Som filmet av et norsk filmteam og vist på tysk TV)

Pro-EU-protester på Maidan-plassen i sentrum av Kiev ble også mer voldelige da ultranasjonalistiske gatekrigere fra Lviv og andre vestlige områder begynte å strømme inn og engasjere seg i provokasjoner, hvorav mange var sponset av Yarosh» Høyre Sektor. Angrepene eskalerte fra fakkelmarsjer som lignet nazi-dagene til å kaste molotovcocktails mot politiet til å kjøre store traktorer inn i politiets blokader – alt visuelt avbildet i filmen. Som Janukovitsj forteller Stone, da denne eskaleringen skjedde, gjorde det det umulig for ham å forhandle med Maidan-demonstrantene.

Et av filmens mest interessante intervjuer er med Vitaliy Zakharchenko, som på den tiden var innenriksminister med ansvar for rettshåndhevelse og politiets oppførsel. Han sporer eskaleringen av angrepene fra 24. til 30. november, som kulminerte med et sammenstøt mellom politi og demonstranter over transporten av et gigantisk juletre inn i Maidan. Zakharchenko sa at han nå tror denne konfrontasjonen i hemmelighet ble godkjent av Serhiy Lyovochkin, en nær venn av USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, som et påskudd for å eskalere volden.

På dette punktet tar filmen for seg direkte involvering av amerikanske politikere og diplomater. Gjennom krisen besøkte amerikanske politikere Maidan, som både republikanere og demokrater, som senatorene John McCain, R-Arizona, og Chris Murphy, D-Connecticut og hisset opp folkemengdene. Janukovitsj sa også at han var i telefonkontakt med visepresident Joe Biden, som han hevder veiledet ham om hvordan han skulle håndtere krisen.

Filmen påpeker at det virkelige senteret for amerikansk innflytelse i Kiev-demonstrasjonene var med ambassadør Pyatt og assisterende utenriksminister for europeiske anliggender Victoria Nuland. Som Parry påpeker, selv om Nuland tjenestegjorde under president Obama, var hennes troskap egentlig med den neokonservative bevegelsen, mest assosiert med det republikanske partiet.

Hennes mann er Robert Kagan som jobbet som utenriksdepartementets propagandist under de sentralamerikanske krigene på 1980-tallet og var medstifter av Project for the New American Century på 1990-tallet, gruppen som organiserte politisk og mediepress for den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Kagan var også McCains utenrikspolitiske rådgiver i presidentvalget i 2008 (selv om han kastet sin støtte bak Hillary Clinton i 2016-løpet).

Flinke manipulatorer

Som Parry forklarte, har de neokonservative blitt ganske flinke til å skjule sine sanne mål og har mektige allierte i hovedstrømspressen. Denne kombinasjonen har gjort det mulig for dem å presse den utenrikspolitiske debatten til slike ekstremer at når noen protesterer, kan de bli stemplet som en Putin- eller Janukovitsj-«apologet».

Et bilde som inneholder person

Automatisk generert beskrivelse

Assisterende statssekretær for europeiske og eurasiske saker Victoria Nuland under en pressekonferanse på den amerikanske ambassaden i Kiev, Ukraina, 7. februar 2014. (Bilde fra det amerikanske utenriksdepartementet)

Dermed ble Pyatts hyppige møter med demonstrantene i ambassaden og Nulands utdeling av informasjonskapsler (cookies – som noen har oversatt med kaker) til demonstranter på Maidan ikke kritisert som amerikansk innblanding i en suveren stat, men ble rost for å «fremme demokrati» i utlandet. Men da Maidan-krisen eskalerte, flyttet ukrainske ultranasjonalister seg til fronten og intensiverte sine angrep på politiet. Mange av disse ekstremistene var disipler av Bandera og Lebed. I februar 2014 var de bevæpnet med hagler og hurtigskytende håndvåpen.

Den 20. februar 2014 skjøt en mystisk snikskytter, tilsynelatende fra en bygning kontrollert av Høyre Sektor, både på politi og demonstranter, og satte i gang en dag med vold som etterlot rundt 14 politifolk og rundt 70 demonstranter døde.

Da Kiev gled ut av kontroll, ble Janukovitsj tvunget til å forhandle med representanter fra Frankrike, Polen og Tyskland. 21. februar gikk han med på å planlegge tidlige valg og å akseptere reduserte fullmakter. På oppfordring fra visepresident Biden trakk Janukovitsj også politiet tilbake.

Men avtalen – selv om den var garantert av de europeiske nasjonene – ble raskt opphevet av fornyede angrep fra Høyre Sektor og dens gatekrigere som beslagla regjeringsbygninger. Russiske etterretningstjenester fikk beskjed om at et attentat var på trappene mot Janukovitsj, og han flyktet for livet.

Den 24. februar ba Janukovitsj om tillatelse til å komme inn i sikkerhet i Russland, og det ukrainske parlamentet (eller Rada), kom effektivt under kontroll av de væpnede ekstremistene, og stemte for å fjerne Janukovitsj fra embetet på en grunnlovsstridig måte fordi domstolene ikke var involvert og avstemningen om å stille ham for riksrett ikke nådde den obligatoriske terskelen for flertall. Til tross for disse uregelmessighetene anerkjente USA og dets europeiske allierte raskt den nye regjeringen som «legitim».

Kaller et kupp et kupp

Men avsettelsen av Janukovitsj hadde alle øremerkene til et kupp. En avlyttet telefonsamtale, tilsynelatende i begynnelsen av februar, mellom Nuland og Pyatt avslørte at de var direkte involvert i å fortrenge Janukovitsj og velge hans etterfølger. Paret gjennomgikk feltet av kandidater med  Nuland som favoriserte Arseniy Yatsenyuk, erklærte «Yats er fyren» og diskuterte med Pyatt hvordan man «fikser denne tingen.» Pyatt lurte på hvordan man skulle «være jordmor til denne tingen.» De hørtes ut som Gilded Age-millionærer i New York som bestemte hvem som skulle bli USAs neste president. 27. februar ble Yatsenyuk statsminister i Ukraina.

Et bilde som inneholder gulv, innendørs

Automatisk generert beskrivelse

Ukrainas president Petro Porosjenko håndhilser på USAs ambassadør til Ukraina Geoffrey Pyatt mens USAs utenriksminister John Kerry håndhilser på Ukrainas utenriksminister Pavlo Klimkin i Kyiv, Ukraina, 7. juli 2016. [Utenriksdepartementet Foto)

Men ikke alle i Ukraina var enige med det nye regimet. Krim, som hadde stemt tungt for Janukovitsj, bestemte seg for å holde en folkeavstemning om å splitte seg fra Ukraina og bli en del av Russland. Resultatet av folkeavstemningen var overveldende. 96 prosent av innbyggerne stemte for å forene seg med Russland. Russiske tropper – tidligere stasjonert på Krim under marinebaseavtalen i Sevastopol – sørget for sikkerhet mot Right Sektor og andre ukrainske styrker som beveget seg mot Krim-løsrivelsen, men det var ingen bevis for at russiske tropper skremte velgere eller kontrollerte valget. Den russiske regjeringen aksepterte deretter gjenforeningen med Krim, som historisk hadde vært en del av Russland som dateres tilbake hundrevis av år.

To østlige provinser, Donetsk og Lugansk, ønsket også å skille seg fra Ukraina og gjennomførte også en folkeavstemning til støtte for dette trekket. Men Putin ville ikke gå med på forespørselen fra de to provinsene, som i stedet erklærte sin egen uavhengighet, et trekk som den nye regjeringen i Kiev fordømte som ulovlig. Kiev-regimet anså også opprørerne som «terrorister» og lanserte en «antiterroroperasjon» for å knuse motstanden. Ultranasjonalistiske og til-og-med nynazistiske militser, som Azov-bataljonen, tok ledelsen i de blodige kampene.

Antikuppdemonstrasjoner brøt også ut i byen Odessa i sør. Den ukrainske nasjonalistlederen Andrei Parubiy dro til Odessa, og to dager senere, den 2. mai 2014, angrep hans gatekrigere demonstrantene og drev dem inn i fagforeningsbygningen, som da ble satt i brann. Førtito mennesker ble drept, hvorav noen hoppet i døden.

«Den andre siden av historien»

Hvis filmen bare kom over denne «andre siden av historien», ville den gi et verdifullt bidrag siden det meste av denne informasjonen har blitt ignorert eller forvrengt av Vestens hovedstrømsmedier, som ganske enkelt skylder Ukraina-krisen på Vladimir Putin. Men i tillegg til det fine arbeidet til scenarist Vanessa Dean, er regien av Igor Lopatonok og redigeringen av Alexis Chavez usedvanlig dyktig og smidig.

Et bilde som inneholder brann,, lever, uklar

Automatisk generert beskrivelse

Skjermbilde av dødsbrannen i Odessa, Ukraina, 2. mai 2014. (Fra RT video)

Den 15 minutter lange prologen, der informasjonen om det nazistiske samarbeidet mellom Bandera og Lebed introduseres, er et eksepsjonelt stykke filmskaping. Den beveger seg i et raskt tempo, ved hjelp av rask kutting og også delte skjermer for å skildre fotografier og statistikk samtidig. Lopatonok bruker også interaktiv grafikk gjennomgående for å overføre informasjon på en visuell og demonstrativ måte.

Stones intervjuer med Putin og Janukovitsj har også ganske stor nyhetsverdi, og presenterer en side av disse demoniserte utenlandske lederne som har vært fraværende i de propagandistiske vestlige mediene.

Selv om det er omtrent to timer langt, går det i et hodestups tempo. Hvis en skulle påpeke noe, måtte det det være å bremse ned på noen punkter siden en så stor mengde informasjon blir kommunisert. På den annen side er det en glede å se en dokumentar som er så intelligent skrevet, og dertil så bemerkelsesverdig godt laget.

Når filmen slutter, er det varige budskapet likt de som utgjøres av de amerikanske intervensjonene i Vietnam og Irak. Hvordan kunne utenriksdepartementet vite så lite om hva det var i ferd med å slippe løs, gitt Ukrainas dype historiske splittelser og risikoen for en eskalerende konflikt med atomvåpenbestykkede Russland?

I Vietnam visste amerikanerne lite om landets tiår lange kamp for bøndene for å bli fri fra fransk og japansk kolonialisme. På en eller annen måte skulle Amerika vinne deres hjerter og sinn og skape et vestlig «demokrati» da mange vietnamesere ganske enkelt så utvidelsen av utenlandsk imperialisme.

I Irak skulle president George W. Bush og hans hoff av neocons kaste Saddam Hussein og skape et vestlig demokrati i Midtøsten, bortsett fra at Bush ikke visste forskjellen mellom sunni- og sjiamuslimske muslimer og hvordan Irak sannsynligvis ville splitte seg over sekteriske rivaliseringer og ødelegge forventningene hans.

På samme måte er budskapet til Ukraina i brann at kortsiktige, ambisiøse og ideologiske tjenestemenn – ukontrollert av sine overordnede – skapte noe enda verre enn det som eksisterte. Mens korrupsjon på høyt nivå vedvarer i Ukraina i dag og kan være enda verre enn før, har forholdene til gjennomsnittlige ukrainere forverret seg.

Og Ukraina-konflikten har gjenopplivet den kalde krigen ved å flytte vestlige geopolitiske krefter til Russlands mest følsomme grense noe som, slik forskeren Joshua Shifrinson har bemerket, bryter med et løfte fra utenriksminister James Baker i februar 1990 da Sovjetunionen fredelig aksepterte sammenbruddet av sin militære innflytelse i Øst-Tyskland og Øst-Europa. (Los Angeles Times, 30.05.2016)

Denne filmen minner oss også om at det som skjedde i Ukraina var en tverrpolitisk innsats. Den ble påbegynt under George W. Bush og fullført under Barack Obama. Som Oliver Stone bemerket i diskusjonen som fulgte filmens premiere i Los Angeles, trenger USA smertefullt noe nytt lederskap som minner om Franklin Roosevelt og John Kennedy, folk som forstår hvordan USAs geopolitiske ambisjoner må tempereres av realiteter på bakken og menneskehetens bredere behov for å bli frigjort fra farene ved fullskala krig.

James DiEugenio er forsker og forfatter om drapet på president John F. Kennedy og andre mysterier fra den tiden. Hans siste bok er Reclaiming Parkland.

Falske forestillinger

I den nåværende politiske situasjonen der store deler av «venstresiden» har gått på hovedstrøms-media sine forestillinger om krigshandlingene i Ukraina, må vi nødvendigvis spørre oss hvordan dette kunne skje. Fenomenet har dype røtter i manglende filosofisk og historisk kunnskap om utviklingen av samfunnet, og særlig utviklingen av kampen mot imperialismen og hvit makt i verden etter 2. verdenskrig. Vi kan begynne med manglende kunnskap om hvordan hovedstrøms-medias forestillinger blir skapt ut fra hvem sine forestillinger det er som blir spredd og målet med å spre dem. For det andre er det manglende kunnskap om virkeligheten bak de forestillingene som blir spredd.

Guy Debord – Feuerbach og Marx

Vi kan nærme oss en forståelse av disse fenomenene gjennom Guy Debords omdiskuterte verk La société du spectacle, fra 1967. Nedenfor skal jeg sitere punkt 6 og 7 i dette verket. Les sakte og nøye for å forstå det som skrives, slik du må gjøre for å tilegne deg overlevert skriftlig kunnskap.

Jeg er uenig i mange av Debords tanker og påstander, men noe har stor interesse. Hans konklusjon om at det er arbeiderrådene som er den formen som er utgangspunktet for all virkelig radikal aktivitet er vel like stengende for videre utvikling av de revolusjonære kampene i verden som den «teorien» som han ellers går til angrep på. Han er også helt blind for motsigelsen mellom imperialistiske stater og undertrykte land og folk. Dermed er hans tanker dypt eurosentriske og helt på siden av hoveddrivkraften i den radikale kampen i verden i dag. Men hans tanker om spectacle er interessante.

Men først noen forklaringer. Spectacle er et fransk ord som ligger nær det engelske spectacle, noe som ikke er så rart ettersom de kom til England da landet ble erobret av normannerne i 1066 og hele den engelske adelen ble utryddet og erstattet med den nye franske herskeradelen. Men det ble ikke registrert i skriftlig bruk før på 1600-tallet.

I USA har det også blitt oversatt med simulacrum som har samme rot som det norske simulere slik det brukes i dagligtalen – for eksempel simulere en sykdom for å slippe å gjøre noe. Den tyske wikipedia-definisjonen sier noe om dette. Ellers har dette greske røtter i simul som både kan bety bilde og falsk bilde.

De franske filosofene Zygmund Bauman og Pierre Baudrillard har også laget sine definisjoner av dette ordet. Bauman mener at det er et falsk bilde som skjuler en virkelighet, mens Baudrillard tar det et skritt videre og sier at det er et falsk bilde som skjuler et annet falsk bilde, som bilde av en alv, eller et bilde av Gud. Muhammedanerne har løst dette ved å ha forbud mot bilder av sin Gud.

For vår bruk kan vi si at både spectacle og simulacrum er et bilde eller en forestilling om virkeligheten som beskriver virkeligheten på en falsk måte. Vi har også det «norske» ordet spektakulært som forteller oss at det vi snakker om er noe som virker sterkt inn på oss. Det er oppsiktsvekkende. Dette sier noe om arten av forestillinger som dekkes av spectacle. Det er falske bilder som virker sterkt inn på oss, som setter sterke følelser i sving, slik at vi blir hindret frå å betrakte spectacelet med kritisk sans. Så til noen sitater fra Debord.

Le spectacle 6

De falske forestillingen (le spectacle), forstått i sin helhet, er både resultatet av og prosjektet til den eksisterende produksjonsmåten. Det er ikke et tillegg til den virkelige verden, en dekorasjon som er lagt til. Det er hjertet av det ikke-reelle i det reelle samfunnet. I alle sine spesielle former, informasjon eller  propaganda, reklame eller direkte  forbruk av underholdning, utgjør den falske forestillingen den nåværende modellen for sosialt dominerende liv. Det er den allestedsnærværende bekreftelsen på valget som  allerede er gjort i produksjonen, og dets påfølgende forbruk. Forestillingens form og innhold er begge på lik måte i den totale rettferdiggjøringen av forholdene i og målene til det eksisterende systemet. Forestillingen er også den permanente tilstedeværelsen av denne rettferdiggjøringen, som en beskjeftigelse i hoveddelen av tiden levd utenfor moderne produksjon.

Le spectacle 7

Adskillelsen er i seg selv en del av verdens enhet, av den globale sosiale praksisen som har splittet  seg i virkelighet og falsk bilde/forestilling. Den sosiale praksisen, før den selvstendige forestillingen oppstår, er også den virkelige totaliteten som inneholder forestillingen. Men splittelsen i denne helheten lemlester den til det punktet at den falske forestillingen  fremstår som dets mål. Den falske forestillingens språk består av den herskende produksjonens tegn, som samtidig er det endelige målet for denne produksjonen.

Utgangspunktet for Debord var den tyske filosofen Ludwig Feuerbach som Marx lærte svært mye av på sin kritiske måte. Douglans Valentine siterer i boka CIA as Organised Crime – How Illegal Operations Corrupt America and the World det Debord har tatt fra Feuerbach: «Men det er klart at i vår tid, som foretrekker tegnet fremfor det som det er tegn for, kopien fremfor originalen, fremstillingen fremfor virkeligheten, den ytre fremtreden fremfor det vesentlige … der er bare illusjonen hellig, sannheten profan. Nei, graden av hellighet vokser i samme proporsjon som sannheten minker, slik at den høyeste grad av illusjon blir den høyeste grad av hellighet.»

Karl Marx hadde en kjent spissformulering: «De herskende tanker er de herskendes tanker». Han påpekte også at dette er slik fordi de herskende har de overlegne ressursene til å spre sine tanker. I dag er de store massemediene de viktigste formidlerne av tankene eller forestillingene til de herskende – med de amerikanske, eid av amerikanske oligarker, i spissen. Men alle de store mediene i det vi gjerne kaller Vesten, er med i denne formidlingen av falske forestillinger.

Marx har beskrevet noe som ligner på Debord sine tanker i sin beskrivelse av den religiøse fremmedgjøring.

Men de andre forfatterne jeg nevner her sier at dette ikke er nok. De sier at de bildene som den herskende klassen sprer av sin virksomhet (som har sitt grunnlag i den materielle fremmedgjøringen, den kapitalistisk produksjonen og varefetisjismen) blir mer hellig for folk desto lenger de er fra virkeligheten. Det er dette som rammer de som tror på hovedstrømsmediene. De svært feilaktige bildene/forestillingene blir så hellige for folk at de ikke kommer seg forbi dem.

Se bak de falske bildene

Dette betyr at det er først når du bryter gjennom de bildene som den herskende klassen gir deg gjennom sine media, at du kan finne frem til sannheten bak deres bilder. Dette krever en stor anstrengelse og er ganske plagsomt fordi du må stå opp mot den hellige overbevisningen som er knyttet til de herskendes tanker. Om du sjøl tilhører denne klassen så representerer disse bildene virkeligheten slik de herskende vil at alle skal oppfatte den. Som herskerklasseindivider internaliserer mange av dem disse de falske bildene de skaper som om de representerer korrekte forestillinger om virkelighet. Det gjør også alle de som tror på og holder disse bildene hellig.

I sitt virkelige liv i den samfunnsmessige produksjonen, og særlig der arbeiderklasse står mot borgerskap, er det lettere for underklassen å avsløre bildene, men det går heller ikke av seg sjøl. Hvis disse bildene er alt du er blitt oppflasket med siden du var liten, er du ganske fanget. Og jo lenger du står fra virksomhet i den samfunnsmessige produksjonen desto vanskeligere er det å avsløre den herskende klassens bilder. For det såkalte intellektuelle skikt i samfunnet er dette tilfelle. Men du kan klare det gjennom iherdig og grundig arbeid for å utvikle dine kunnskaper om virkeligheten.

For å komme ut av dette bildefengselet er Marx sine tanker spesielt nyttig å ta utgangspunkt i. Det krever en ganske god porsjon filosofisk forståelse, spesielt for den materielle dialektikken, dvs. for det vesentlige ved hver av de store endringsprosessene i verden, og spesielt utviklingen av menneskenes livsgrunnlag, deres utveksling med naturen rundt seg gjennom produksjonen og fordelingen av dette. Dernest alle samfunnsmessige prosesser som skjer på dette materielle grunnlaget og virker tilbake på det.

Den grundigste undersøkelsen av Marx sin dialektiske logikk er gjort av den franske marxisten og filosofen Lucien Sève. Jeg har oversatt en sentral tekst av ham som viser dette. Alle tekstene som utgjør arbeidet til Marx med Kapitalen avdekker den logiske utviklingen i det enormt kompliserte kapitalistiske systemet, en logikk som gjennom en rekke tilfeldigheter og omslag bestemmer det kapitalistiske systemets utvikling. Men når det gjelder andre fenomener, så har de hver sine andre logiske utviklinger og sine særegne historier som ikke kan avdekkes av studier av kapitalens historie, men kapitalstudiene kan hjelpe oss til å forstå studiemetoden ved side av å forstå kapitalismen sjøl.

Falske bilder av Ukraina – hvordan avsløre dem

I dag har den herskende klassens noen hellige bilder/forestillinger av virkeligheten i prosessene som bestemmer det som skjer i Ukraina. Det første hellige bildet/forestillingen er at Ukraina er en demokratisk stat som kjemper for sin uavhengighet. Zelenski er den store helten og alle som ikke holder med og støtter ham, er de store skurkene. Det andre hellige bildet/forestillingen er at USA/NATO/EU hjelper denne demokratiske staten i denne kampen. Det tredje bildet (forestillingen) er at Putin og Russland er den store skurken som herjer og dreper, og at de som støtter Russland, eller ikke støtter USA/NATO/EU uforbeholdent, er konspirasjons-teoretikere og nærmest småskurker som må bringes til taushet.

Med en gang du forlater de store massemediene sine fortellinger, kan du gå gjennom bildene deres og finne ikke bare de tegnene eller forestillingene som blir fremstilt, men det som tegnene/forestillingene representerer. Du ser da at alle de ovennevnte bildene i det vesentlige ikke holder vann. Men fordi massemediene sine bilder er blitt hellige for deg, vil du ikke gå gjennom og bak tegnene som finanskapitalistene sprer fra sine medier for å sikre sitt system og sine rikdommer, men holder deg til deres tegn. Slik Debord oppfatter det er du fanget i «spectaclet» – den falske forestillingen.

Massemediene sine bilder/forestillinger kan bare opprettholdes på grunnlag av fjerning av kunnskap om USAs geopolitikk eller geo-imperialisme, særlig etter 2. verdenskrig og spesielt etter Sovjet-Unionens oppløsning i 1991. En annen kunnskap som må fjernes er USAs relle rolle inne i Ukraina i mange tiår og spesielt CIAs rolle før, under og etter kuppet i 2014. Og s¨å må de fjerne kunnskap om Putins reelle utenrikspolitikk etter år 2000. Et annet stort blankt felt der kunnskapen må fjernes er den alliansefrie bevelsens utvikling og politikk, både etter 2. verdenskrig og i tiden etter 2006 som vi kan se på som en ny oppvåkning av denne bevegelsen.

Til slutt kan jeg nevne fjerning av kunnskap om den interne utviklingen i Ukraina fra 2. verdenskrig og fremover. Om de to amerikansk-støttete kuppene der i 2004 og 20010, om utviklingen og rollen til nazismen. Og kunnskap om den åtte-år lange undertrykkingen av og krigen mot deler av den russiskspråklige delen av det ukrainske samfunnet. Denne krigen ga ikke våre oligarkers presse bilder av eller ga oss forestillinger om, forestillinger og bilder som hadde gjort oss like opprørte som dem de har spredd fra Russlands invasjon. Og som kunne ha fått oss til å forstå bedre det som har skjedd etterpå.

Det er også skapt et bilde av eller en forestilling om at verden vil gå under dersom de russiskspråklige i Ukraina får slutte seg til Russland, og at det er verd å sulte ut verden og ødelegge industristaten Tyskland, for at de relativt små delene av tidligere Ukraina, som ble undertrykt og drevet krig mot i 8 år, skal tilbake under Zelenskis undertrykking.

Virkeligheten bak denne falske forestillingen er at det er USAs verdenshegemoni som står i fare og at opphevingen av dette verdenshegemoniet og kampen for det vil føre til at selvstendige stater kan få mye bedre vilkår for å utvikle seg ut fra egne interesser og ikke ut fra herskerne i USA sine interesser.

I mangel av kunnskap om og forståelse av denne virkelige verdens utvikling under den herskende klassens forestillings-bombardement har mange blitt fanget av de opprørende bildene som de ledende oligarker i Vesten sprer om det som skjer i Ukraina og de har helliggjort dem til den grad at de avgrenser seg fra kunnskap under bildene og forestillingene, men klamrer seg til dem. Spesielt for partier og mennesker som oppfatter seg som «venstre» er dette skadelig. Men reklamens makt er større enn vi tror når vi nekter å undersøke varen nærmere. Og allerede Platon påpekte at de som har har levd i en grotte og sett falske bilder i hele sitt liv gjerne vil drepe en som har har kommet seg ut av grotten når vekommende kommer tilbake for å fortelle grotteboerne om de sanne bildene.

Min innstilling er ikke slik. Jeg mener at de aller fleste ærlige og hederlige mennesker kan se sannheten nå de får den presentert, men at det kan være en lang vei å gå før de får opp øynene. Og deg gjelder særlig når de som er avhengig av å spre falske forestillinger for å opprettholde et verdensherrevelde dominerer spredningen av forestillinger på en så voldsom måte som de gjøre nå. Da er noe av det viktigste vi kan gjøre å holde åpne de hullene i muren av sensur som finnes og ikke gi seg med å presentere fakta.

Terje Valen, søndag 30. oktober 2022

CIA i Ukraina

Det er vel kjend at USA har hatt i gong undergravingsarbeid i Ukraina i lang tid, faktisk heilt frå før 2. verdskrig. Her er ei beretning om tida etter denne krigen og fram mot 2018. Det er den kjende CIA-forskaren, Douglas Valentine, som er intervjua. Valentine kom seg, som vi veit, heilt på innsida av CIA gjennom Colby, den tidlegare leiaren av organisasjonen. Han intervjua over hundre tilsette der og kom over mange dokument. Desse ligg i Kongressens bibliotek. Han samanfatta dette i nokre bøker. I 2017 kom boka The CIA AS ORGANIZED CRIME – HOW ILLEGAL OPERATIONS CORRUPT AMERICA AND THE WORLD. Boka vart utgjeven av Clarity Press. Under her kjem ei omsetting av intervjuet om Ukraina som er kapittel 9 i nemnde bok.

Men først skal eg skissere hovudinnhaldet i boka. Kapittel 1 med overskrift «Korleis William Colby Gave Me the Keys to the CIA Kingdom» handlar om korleis Douglas Valentine fekk full tilgang til alle han ville snakke med gjennom ein avtale og klarering med William Colby som hadde vore Direktør i CIA. Valentine var ute etter å avdekke det såkalla Føniks-programmet, ein hemmeleg operasjon i Vietnam under krigen der.

Store delar av boka er intervju som blir gjort med Valentine. I eit av dei første intervjua fortel ha om ei skjelsetjande oppleving han hadde då han var ganske ung. Faren hans arbeidde i postvesenet der han hadde budd heile livet. Ein dag i 1968, då Vietnam-krigen var i gong kom han heim på ferie og hadde ein sommarjobb. Han og faren kom ikkje godt ut av det med kvarandre. Når faren og kameratane hans møtte kvarande for ein kopp kaffi, snakka dei om kor mykje dei hata Muhammed Ali, om dei som nekta å ta teneste i Vietnam og slikt og Douglas hadde langt hår og var mot krigen. Han var saman med frigjorde unge kvinner som brukte pilla og representerte noko anna en faren.

Men ein dag bad faren sonen om å møte han utanfor banken neste dag og gjekk mot den restauranten dei pleidde å bruke. Bilen som leverte brød stod parkert utanfor restauranten. Faren gjekk bort til bilen opna ei dør og sa til sonene: «Sjå godt etter her. Dette er det sanne forholdet mellom kriminalitet og lova. Inne i bilen sat sjåføren og mafia-medlemen som henta pengane og tilskottet til mafiaen frå den lokale bookmakeren. Han arbeidde i restauranten og sat ved sidan av sjåføren. Bak i bilen sat tre landsbypolitiar som Douglas hadde kjend frå han var liten. Han gjekk på skule med ungane deira og kjente namna deira. Dei var teken på fersk gjerning og haka datt ned. Då ei begynte å banne lukka far min døra brått. Han gjekk sin veg til sine vanlege syslar.

Neste dag gjekk ha på restauranten att og ingen sa eit ord. Det var som om han var innvia i eit hemmeleg selskap. Dei fleste i landsbyen visste ikkje noko om kva som gjekk føre seg. Dei såg på politiet som dei som gav farts- og parkeringsbøter. Dei såg ikkje at politifolka arbeidde saman med profesjonelle kriminelle og tente pengar på det. Når nokon hadde fått ein uniform og representerte lova trudde dei at desse folka – som var bøllar på skulen og ikkje klarte å utdanne seg til røyrleggar eller komme inn på vidaregåande skule – var blitt dydige. Men desse typane som skulle representere lova hadde meir samkvem med dei skurkane som dei var saman med dagleg enn dei borgarane som ein trudde at dei var sett til å beskytte og tene. Dei var korrupte. Så samanfattar han erfaringa si frå heile undersøkinga av CIA med å seie at det er slike folk du finn i CIA.

Så seier han at denne historia er allegorisk. Han er eit mikrounivers av korleis verda fungerer, om korleis propaganda og reklameindustrien på Madison Avenue overtyder folk at det finst gode krefter som kjemper mot vonde krefter. Men viss folk gjennomskoda propagandaen ville dei ha ei anna innstilling og landet vårt ville ha vore strukturert annleis. Men den lovgivande greina av regjeringa vår er i hendene på profesjonelle kriminelle. Alt dei gjer tener dei kriminelle måla deira, å halde nede og stele frå dei fattige og gi til dei rike. Det var et eg forstod alt då eg var ung, takk vere min far.

Føniksprogrammet

I starten på boka gir han, i ein tekst som byggar på eit intervju frå 2015, ei kort samanfatting av det alle undersøkingane førte fram til om Føniks-programmet. Det var eit program som CIA-offiseren Nelson Brickham skapte i 1967 for å «nøytralisere» dei sivile medlemmene av den underjordiske revolusjonære regjeringa i Sør-Vietnam. Brickham forklarte prosessen for Colby slik: «Mitt motto var å rekruttere dei; viss du ikkje kan rekruttere dei så svartmal dei; viss du ikkje kan svartmale dei, fang dei; viss du ikkje kan fange dei, så drep dei. Det var innstillinga mi til dei høgt oppe i VCI.» VCI var eit akronym for Viet Cong Infrastrukture – namnet som CIA gav medlemmene av dei revolusjonære si undergrunns-regjering og det geriljasystemet som støtta dei.

Som ein del av Kongressen sitt mandat har CIA jobben med å slå med revolusjonære rørsler utanfor USA. Når USA driv slik verksemd i ein nasjon som Irak eller Afghanistan tar CIA seg av den politiske sida av kampen, mens USA sine væpna styrker tar seg av den reint militære sida. Men i praksis har CIA si verksemd vore ein paramilitær politifunksjon. I Sør-Vietnam støtta USA sine militære styrker CIA sitt Føniks-program med troppar og utstyr.

I 1969 let CIA tydelegvis over Føniks-programmet til USAs militære for då begynte soldatane å føre ein politisk styrt kamp og å utføre systematiske anti-opprørs-operasjonar mot utanlandske sivile. Opprettinga av Føniks var eit vatn-skilje. Før denne operasjonen hadde det militære berre lov til å angripe sivile dersom dei var hemmelege agentar eller angrep militære basar eller personell. Men i sin fanatiske kamp for siger i Vietnam utydeleggjorde det militære grensa mellom sivile opprørarar og uskuldige sivile og drap kven som helst som kom i vegen for dei, medrekna ungar, slik dei gjorde i My Lai og tusen andre stader.

Etter det skammeleg nederlaget i Vietnam blei USA driven av den reaksjonære impulsen sin til å bekrefte den globale dominansen. Dei unnskyldningane som blei brukt for å rettferdiggjere Føniks blei institusjonalisert som politisk linje. Sidan då har USAs CIA og dei militære styrkane utført felles Føniks-like operasjonar over alt i verda utan nokre skruplar, tydelegast i Afghanistan og Irak.

Etter ei to innleiande kapitla kjem vi til del I som har overskrifta CIA sitt Føniks-program i Vietnam: eit mønster for dominering som system. Her skriv han om korleis Føniks-programmet var ein byråkratisk modell for kontroll av eit lands folk og om den systematiske innhentinga av informasjon for å klare dette. Så skriv han om korleis modellen og det dei lærte av Vietnam har vore brukt i Afghanistan og andre stader. Heilt sentralt i programmet står Brickham si forklaring for CIA-sjefen Colby. Det gjeld å uskadeleggjere alle leiarar for opprør mot USA-dominans i verda. I kapittel ni tar han opp dette arbeidet i Ukraina. Det kjem eg tilbake til. Eit kapittel handlar om korleis krigsbrot blir gjort til gjeldande politikk.

I del to gå han inn på korleis CIA overtok og leia kampen mot narkotika for å fremme USA sine interesser i Latin-Amerika og andre stader. Det er ei fantastisk historie om samarbeid med kriminelle og fleire andre skjulte operasjonar. I et kapittel med overskrift Project Gunrunner tar han opp korleis dette prosjektet blei starta av Bush og fortsett av Obama. Det gjekk ut på at administrasjonen i USA tillèt og oppmuntra folk med kriminell bakgrunn og kjende band til mexicanske kartell å kjøpe våpen i Arizona og sende dei til Mexico. Eit resultat av dette var Los Zetas-kartellet. Dei som dreiv dette var trena av USA sine spesialstyrkar for drepe kartell-leiarar. Men dei enda opp med å danne sitt eige kartell og drive det. I 2006 braut det også ut krig mellom nokre av det dusinet med kartell som hadde arbeidd ved sidan av kvarande i ro og fred til då. Det var fryktelege greier og rundt 50 000 menneske blei drepne, både kartell-medlemmer og sivile.

I boka er det også eit langt kapittel om Bob Simmons, eit kongressmedlem som hadde jobba for Føniks-programmet i Vietnam. Han blei seinare heidra og var visiting lecturer ved Yale-universitetet der han forelas om «Congress and the US Intelligence Community og blei vald inn i statsforsamlinga i Connecticut der ha sat i 8 år. Valentine gjennomgår i meir detalj det vi veit om arbeidet hans for CIA i Vietnam og andre stader. Ut frå vanlege rettslege og menneskelege prinsipp er det dyster lesing og Valentina seier om han, i eit avsnitt kalla «Lyge, lure, stele, at «Noko endrar seg aldri, medrekna Simmons’  sjåvinisme og sjølvros. Men var han verkeleg æra/akta for å delteke i folkemordet på 2 millionar menneske som aldri truga USA?»

Boka har fleire slike meir detaljerte historier om enkeltpersonar og hendingar som underbygger hovudslutningane til Valentine. I eit kapittel fortel ein tidlegare CIA-agent korleis han blei rekruttert, korleis fortida hans blei omskapt og korleis han på det grunnlaget vart plassert der CIA ville ha han. Der jobba han seg inn i samfunnet i mange år og blei til slutt vald inn ei lokal forsamling. Så fekk han eit samanbrot og blei trekt ut, mens alt som kunne tyde på samband med CIA blei sletta. Han fekk så ein god jobb der han hadde ein CIA-offiser som overvaka han. Dette er eit mønster som vi finn over heile verda. Det er eit heilt undergrunnssamfunn som finst på sida av samfunnet elles, med folk som har spesielle eigenskapar og som kan aktiverast når det trengs.

Eit av dei siste kapitla handlar om «Forkledning av Obamas skitne krigar». Det begynner med at Obama heldt ein tale til kadettane på West Point tidleg i desember 2009. Der sa han «Vi er i Afghanistan for å hindre at ein kreftsjukdom frå spreie seg att i det samfunnet. Men den same sjukdommen har også brote ut i grenseområda til Pakistan. Derfor treng vi ein strategi som verkar på begge sidene av grensa.» Dette var like før Obama sendte mykje fleire amerikanske troppar til området.

Valentine seier at han gjennom heile boka har understreka at USA sin politiske og psykologiske krig avheng av informasjons-leiing. I denne samanhengen var det sentralt i alle dokument osb. å skjule det faktum at USA undercover aksjonar og ikkje-offentlege politikkar, medrekna det å støtte krigsherrar som eksporterte narkotiske stoff, var ansvarleg for denne såkalla «kreftsjukdommen» heilt frå starten.

Ein månad før Obama annonserte troppeauken fortalde den regionale kommandanten general David Petraeus «Obama å tenkje på elementa i Karzai-regjeringa så ‘eit kriminelt syndikat». Ambassadør Eikenberry antyda i røynda at Amerika ikkje skulle gå til sengs med mobben.» Heile denne retorikken var heilt uhaldbar fordi USA hadde sette inn Karzai og forbrytarsyndikatet sjølv.

Valentine går så litt inn på heile historie. Det kan vere verd å siter litt av det her. USA sitt skammelege tap i Vietnam i 1975 gjorde ikkje slutt på landets militante og anti-kommunistiske jihad som president Carter ganske enkelt pakka om og selde som ein politikk som fremma «menneskerettar». Mens Carter preika «menneskerettar» var den nasjonale sikkerheitsrådgjevaren hans, Zbigniew Brzezinski i løynd i gang med å undergrave pro-Sovjet-regimet som hadde tatt makta i Afghanistan. Dei løynde aksjonane tok til med ein gong med at CIA-offiserar rekrutterte, finansierte, væpna og organiserte krigsherrar frå folkegrupper i Afghanistan som ikkje var pashtunarar i den berykta Nordre Alliansen. Gjennom alliere islamittiske nasjonar som Saud Arabia rekrutterte også CIA leigesoldatar som Osama bin Laden og sette dei inn mot ikkje-religiøse kommunistar.

Brzezinski sin stor tanke var å provosere ein sovjetisk militær innmarsj og dra russarane inn i ein øydeleggande Vietnam-lik krig gjennom nøye støtte opprør. «Kreftsjukdommen» som Amerika utrydda her var kommunismen, saman med mål om likeløn og frigjering av dei Afghanske kvinnene som blei oppmuntra til å ta universitetsutdanning og få jobbar.

Nett som Monsanto selde ugrasmiddel med dioxin til lukkelege amerikanske forstadsbuarar for løyse plenproblema deira, lanserte CIA ein informasjonskampanje for å overtyde muslimane at kommunismen var ein fiende av islam sine grunnleggande tesar, slik som å tru på Gud. For å reinske ut det kommunistiske «ugraset» skapte USA Muhjahedins og opna vegen for al Kaida. Dei skapte ein borgarkrig som øydela det framveksande moderne samfunnet i Afghanistan.

Obama tok opp arven etter Carter då han i 2016 vitja Vietnam og kjefta på Hanoi-regjeringa for å bryte «menneskerettane». Han gjorde et utan å nemne den fryktelege kreftsjukdommen som USA skapte i Vietnam ved systematisk å spreie 20  millionar gallons  med Agent Orange over 12 % av Vietnam. Noko som gjekk ut over 3 millionar uskuldige menneske. Og dette er ikkje historie, det er framleis eit stort problem. Så fortel han den fæle historia om kva gifta Agent Orange førte og fører til. Elles viser han til Tom Ahern si bok Vietnam Declassified der det blir fortald at CIA gjekk inn for å sende inn spesialgrupper for å forgifte rislager, legge bombefeller i vietnamesiske våpenlager, drepe eller fange Viet Cong kadre i bakhald eller i raid inn i kommunist-kontrollerte landsbyar, og samle inn opplysningar. CIA-folka visste også godt at det dei spreidde var giftig for menneske.

Brzezinski sjølv fekk spørsmål om han angra på å ha skapt terroristar. Då svarte han «Kva er det viktigaste i verdshistoria; Taliban eller å få Sovjet-imperiet til å falle saman? Nokre oppkava muslimar eller frigjeringa av Sentra-Europa og slutt på den kalde krigen? Det var på linje med Madeleine Albright sin uttale om at «Vi meiner at prisen verd det» då ho fekk spørsmål om kva ho tenkte om at USA sine sanksjonar mot Irak hadde ført til drag på 500 000 ungar der. Min kommentar er at dei har same haldninga til folket i Ukraina. At ein million soldatar og fleire tusen sivile blir drepen der er verd det, dersom dei klarer å destabilisere Russland og overta makta der.

Det er også eit avsnitt om «Korleis skjule ein skiten krig». Her skriv Valentine at CIA sett opp parallelle regjeringar i framande nasjonar saman med militæret og Utanriksdepartementet. I Afghanistan gøymde dei seg i konsulat og i hemmelege leirer eller militære basar, slik dei gjer i mesteparten av dei hundrevis av militære baser USA har spreitt utover verda.

Etter at dei har etablert seg sjølv på militære basar, utvidar CIA operasjonane sine under dekke av Utanriksdepartementets Agency for International Development (AID) sine sivile aksjons-misjonar. Psywar gjer at dette mogleg: då har dei samarbeidarar som Thomas og Barry (som er omhandla tidlegare i boka) som er viljuge til å fortelje folk i Amerika den godkjende versjonen av historia – gode gutar som gjer gode gjerningar og av og til nokre feil.

CIA følgjer tradisjonen frå dei kristne «misjonane» som bringa bibelskular til underutvikla land rundt om i verda. I prosessen blei dei velsigna innfødde modna for militær erobring, byråkratisk kolonisering og økonomisk utbytting same kor velmeinande misjonærane var. Ja, det var faktisk slik at jo meir effektivt misjonærane sine bodskap var, desto lettare blei dei innfødde å manipulere. AID-misjonen (og NGOane sin misjon – kan vi føye til) gjer det same i dag.

Opp mot alt som verkeleg skjer i Vietnam og Afghanistan (og elles der USA er innblanda) er hovudstraumsmedia alltid med på å karakterisere USAs regjering sine hensikter som heroiske, generøse, kreftkurerande (der ein kvar motstandar representerer ein kreftsjukdom).

Han gir så nokre parallellar frå tidlegare tider. Han skriv at etter det blodige slaget ved Hastings i 1066, gravla William Erobraren sine eigne falne, men let fienden sine falne bli liggande å rotne i det fri. Det brutale angrepet på England blei fort ein brutal okkupasjon. Pasifiseringa var, slik USA gjer i dag, å eliminere fienden sitt leiarskap og terrorisere den sivile folkesetnaden til underkasting. Kolonisering er ei mordarisk verksemd. Dei anglo-saksiske lordane fekk auga plukka ut og hender og føter kutta av og blei overlatne i lenkjer utanfor borgene sine så bøndene kunne sjå dei. Andre blei kastrerte og kasta i vollgravene i ei av dei hundre borgene som William bygga rundt om i landet for å forsvare normanniske interesser. Pasifiseringa tok 20 år. I denne tida vart 300 000 innfødde myrda og svelta til daude (ein femtedel av folkesetnaden) og like mange normanniske for franske entreprenørar og byråkratar blei planta i England i dei ledige posisjonane. Heile den anglo-saksiske adelen vart utrydda og eigedommen gav William til den normanniske overklassen. Då han døydde i 1087 var England heilt omdanna.

Dette er naturen til koloniserande krigar. Sigerherren påfører alle slags fornedringar og lidingar på dei overvunne, og stel alt dei eig.

Mest tusen år seinare gjer USA det same i Irak og Afghanistan. Einaste forskjellen er at mens William skrytte av brutaliteten og tjuveriet sitt, så skjuler den amerikanske overklassen sitt barbari og si plyndring under eit slør av gode intensjonar og sjølvforsvar. Denne historia er det media som har til oppdrag å forsyne folk med.

Den store borgarlege historikaren, Arnold Toynbee, tok allereie den 7. mai 1970 bladet frå munnen og uttalte i New York Times: «I heile verda har no CIA blitt det skremselet som kommunismen har vore for Amerika. Kor som helst der er trøbbel, vald, liding, tragedie er no resten av oss snar til å mistenke at CIA hadde ein hand i det.» Toynbee sa dette som eit svar på Kissingers barbariske invasjon i Kambodia. «I røynda», sa Toynbee «har rollene til Amerika og Russland blitt snudd om i verdas auger. I dag har Amerika blitt verdas mareritt. (Mange av dei som kallar seg radikale i dag har ikkje forstått at dette gjeld også i dag.

Boka sluttar med eit par kapittel som viser korleis USA sin propaganda-maskin lurte folk i byrjinga av krigen i Syria og omhandlar «Krigen mot terror som den største undercover-operasjonen nokonsinne». Denne «krigen» opna for CIA og andre USA-institusjonar si grenselause opptrapping av si skjulte verksemd over alt i verda. Så til kapittelet om Ukraina.

CIA i Ukraina

Her følger ei oversetting av kapittel 9 i boka med overskrifta The CIA in Ukraine. Det har form av eit intervju.

Ryan Dawson: Dette er Ryan Dawson frå ANC rapport. I dag her eg Doug Valentine med meg. I kveld skal eg spørje han om CIAs rolle i Ukraina og om deira infiltrasjon i media. Valentine, det er ei glede å ha deg tilbake i programmet.

Valentine: Takk, det er ei glede for meg og.

Dawson: Eg vil spørje deg om denne organisasjonen sitt arbeid med NGOar i Ukraina. Han heiter United Action Centre. Eg lese noko kort frå sida deira og vil høyre dine tankar om det. Der heiter det; «NGO-senteret UA har eit sterkt menneskeleg potensial. Gruppa har erfaring med å drive prosjekt i området for europeisk og euro-atlantisk integrasjon. I tillegg har UA-senteret ekspertar og aktivistar som har erfaring med journalisme, offentlege tenester, PR, offentleg aktivitet osb. UE-senteret har også ein stor database med kontaktar til internasjonale ekspertar, politikarar og journalistar. Nett no er UE-senteret koordinator for New Citizen’s Public Campaign som samlar rundt 40 NGOar[i]

Ut frå Carl Bernstein-rapporten om media veit vi kor mykje CIA har infiltrert media. Kan du gi oss dine tankar om UA-senteret og kva dei gjer der med 40 NGOar, som det er antatt skal arbeide for å fremje demokrati og som får aktivistar og journalistar til å samarbeide?

Valentine: UA-senteret er ein organisasjon som Pierre Omidyar var med å starte for to år sidan. Det er ein paraplyorganisasjon som er knytt til forskjellige aktivist-prosjekt og NGOar, der ein av dei er Citizen-kampanjen som ifølgje Financial Times «spelte ei stor rolle med å få protestane opp og i aksjon»[ii].

Ifølgje Kyivpost mottok «UA-senteret meir enn 500 000 dollar i 2012 … der 54 % kom frå Pact Inc., eit prosjekt som er finansiert av USA sitt Agency for International Development. Nær 36 % kom from  Omidyar Nettwork, ein stiftelse danna av eBay-grunnleggar Pierre Omidyar og kona. Andre gjevarar  var International Renaissance Foundation, der den viktigaste grunnleggaren var milliardæren George Soros, og National Endowment for Democracy, der mesteparten av finansieringa kjem frå Kongressen i USA.[iii] Kvifor var Omidyar villig til å gå saman med slike velkjende regime-endrings-sponsorar som USAID og NED, for ikkje å snakke om Soros? Kor elles (sam)arbeidar han? Vi må aldri gløyme at dette er dei han held seg i selskap med. Kvifor?

Då Omidyar blei fødd i Paris og foreldra flytta til Maryland i USA då han var ung. Men det viser seg at han er av iransk slekt. Mora var ein farsi-lingvist og i 2016 var ho president for Roshan Cultural Heritage Centre[1] som driv kulturarbeid for Iran i USA og Iran sjølv. Så merkeleg som det kan sjå ut er det lite offentleg informasjon tilgjengeleg om faren hans, medrekna namnet. Det ser ut som han var urolog eller kirurg på John Hopkins, og då skulle namnet hans vere tilgjengeleg der. Det løyndomsfulle antydar ein form for etterretnings-tilknyting, kanskje av den typen overklasse-emigrantar som CIA kultiverer i USA. Det er eit faktum at CIA sitt kontor i Iran var ein av organisasjonens viktigaste basar for operasjonar mot Sovjet. CIA og MOSSAD skapte SAVAK, sjahens notoriske interne sikkerheits-teneste, og at sjahen i motyting gav CIA frie hender til å drive operasjonar mot Sovjet.

Kanskje Pierre Omydiar er tilgjengeleg for USA sine utanrikspolitiske organisasjonar ut frå nokre tidlegare familiekontakter. Kanskje det forklarer for kvifor han spanderte nokre få hundre tusen dollar (ein liten sum for ein milliardær) for å få UA-senteret på plass i Ukraina, slik at CIA kunne drive operasjonar mot russarane, slik dei gjorde det frå Iran. Eg har aldri høyrt nokon forklaring frå den pågåande utspørjaren, Glenn Greenwald. Når det kjem til lureriet (monkey business) til den som betalar han (sugar daddy) er Greenwalds politikk rett og slett «ikkje sjå noko, ikkje høyre noko, ikkje sei noko som er vondt».» Kvifor? Er det gjengjeldinga for dei pengane han får?

Vi veit at milliardærar som Omidyar og George Soros og Rockefellarane – for ikkje å seie noko om USAIS og NED – ikkje finansierer politiske verksemd ut frå sitt gode hjarte. Dei gjer det for å fremje sine eigne interesser. Det er grunnen til at organisasjonar som UA-senteret blir skapt: for å tene interessene til dei finansfolka som støttar dei. For meg ser det ut som ein CIA-oppretta mekanisme for å skape ein krise i Ukraina og utnytte den. Dei 40 NGOane sine koordinatar er perfekt plassert for å skape skjulestad for hemmeleg CIA-aksjon.

Det UA-senteret gjer er i røynda å koordinere politikarar og journalistar med ekspertar på internasjonal politikk og reklamefolk. Det står på heimesida deira. Alle desse folka driv med å produsere informasjon: kanskje er dei lenka til ein privat servar slik som den Hillary Clinton brukte då ho var utanriksminister. Det kan jo ha gått opp for CIA sine politiske og psy-war ekspertar sin svære hær at dei lett kunne samle offentleg støtte for fargerevolusjonane deira ved å skape internett-sider som sameinar og rettleier folk; at dei kunne manipulere potensielle opprørar på same måte, med dei same metodane som Frank Cotton var ein pionar for i Vietnam, men no oppdatert.

UA-senteret sine PR-ekspertar vegleier nok pro-amerikanske kandidatar i Kiev på same måte som amerikanske PR-folk manipulerte Boris Jeltsin i Moskva. Det er vel kjend at Jeltsin gav vekk butikken etter at han var blitt president i den Russiske føderasjonen. På same måte som CIA promoterte Jeltsin sikrar nok journalistar frå UA-senteret at pro-amerikanske politikarar får god presse. Dei spinn fakta på ein slik måte at Omidyar, som har gjort operasjonen mogleg, blir glad.

UA-senteret sin uttalte hensikt var å få Ukraina ut av den russiske bana og levere landet til dei vestlege korporasjonane. Og det var det som hendte, saman med dei obligatoriske politiske fordelane. Og sanneleg, nokre få korte år etter at UA-senteret var etablert, gjekk visepresident Joe Biden sin son inn i direksjonen for Ukrainas største gassprodusent, Burisma Holdings. Hunter Biden leier Burismas juridiske avdeling og deira kontakt med internasjonale organisasjonar.

Boka Flashpoint in Ukraina[iv]gir meir enn nok prov for at Obama-regimet og deira privatiseringslyste forretningspartnarar kasta den prorussiske ukrainske regjeringa og sette inn ei regjering full av nynazistar og amerikanske elitar. Dei gjorde dette for å gjere seg sjølv rikare, og likevel blei det inga sak i media. Det er business som vanleg. Den gjennomsnittlege ukrainar tener ikkje noko på det: det gjer berre den «super-rovdyraktige amerikanske eliten som organiserte kuppet. Det er forunderleg å sjå.

Biden sin slå- og ta-operasjon fann stad i 2014. I 2015 tok eit anna superrovdyr, Natalie Jaresko, kontroll over Datagroup, eit kompani som kontrollerer Ukrainas telecom-marknad. Jaresko hadde ein gong jobb i USAs utanriksdepartement og koordinerte handel og handelsselskap som hadde med det tidlegare Sovjet-Unionen å gjere, medrekna Overseas Private Investment Corporation. Sjekk henne ut på Wikipedia. Ho er ein del av den globale eliten: Det internasjonale pengefondet/Verdsbanken/Den europeiske bank for rekonstruksjon og utvikling. I Clinton-administrasjonen tente ho som leiar for den Økonomisk seksjon ved USAs ambassade i Ukraina og hjelp til med å legge grunnlag for statskuppet som fann stad er 20 år seinare. Mange fleire er planlagd.

Jaresko fekk ukrainsk statsborgarskap same dag som ho blei utpeikt til finansminister i Ukraina i 2014. Deretter pressa ho konkurrenten sin, eigaren av Datagroup, ut i konkurs ved å bruke den typen svindel med lån i utanlandsk valuta som mafialeiarar og økonomiske leigemordarar føretrekk. Det er slik ein heilt fri kapitalisme verkar. Dei overlesser dei nasjonane og forretningsfolka, som dei har peikt ut som mål, med gjeld og så reinskar dei desse ut. Og igjen får vi ikkje eit ord i protest frå media. Der er «frihandel» i aksjon.

CIA speler ei sentral rolle i desse spela, ved å gjere dei illegale sakene som dei kan nekte for på truverdige måtar, noko som krev høgteknologisk spionasje og undergrunnsfinansiering – ved å rekke inn i politi-filar eller bruke private etterforskarar for å finne skit på folk og så sette dei opp og drive utpressing mot dei. Denne typen undergravings-operasjonar kan ikkje bli gjord offentleg av folk som Biden og Jaresko og deira PR-folk. Operasjonar i utlandet må dei gjere i løynd ved hjelp av den kriminelle underverda.

Andre gongar spelar media ei sentral rolle. I USA, til dømes, vinn folk val gjennom negative kampanjar. Det demokratiske partiet hyrar etterforskarar for å få fram skit om republikanske kandidatar. Republikanarane gjer det same. Sannheita speler ikkje noka rolle fordi hendingane skjer i augneblinken. Så blir tomme påstandar til sanning før nokon kan svare. Det har blitt påstått at Senator Elizabeth Warren har hevda at ho delvis høyrde til den opphavlege folkesetnaden (indianar) då ho søkte seg inn på Harvard, og då ho begynte å drive kampanje for Hillary Clinton kalla Trump ho for «Pocahontas» kvar gong han fekk ein sjanse. Det finst alle slags måtar, innan den evig spektakulære dominansen, som brukast for å verke inn på hendingar gjennom oppdikta skandalar og feilframstillingar utan at det er ulovleg eller hemmeleg. Dei einaste som trengs er status som berømt, ein Twitter-konto og merksemd frå nettverka for informasjonskontroll.

Guy Debord sa det lenge før Internettet i boka Comments on The Society of the Spectacle. «Eit aspekt ved at all historisk kunnskap forsvinn kan vi sjå på måten individuelle omdøme kan endrast medvete av dei som kontrollerer all informasjon: informasjon som blir samla og også – noko som er ei heilt anna sak, informasjon som blir kringkasta. Moglegheita deira til å framstille saker feil er ikkje avgrensa av noko.

Alle kan bli tilgrisa, og ved sida av dei få ukjende og verna i CIA og Det nasjonale sikkerheits-etablissementet, finst det ikkje noko forsvar. I utlandet samlar CIA heile tida informasjon om motstandarar, som til dømes Vladimir Putin, og gir det vidare til dei vestlege media som er overlukkelege for å kunne spinne vidare på det på millionar av forskjellege måtar.

Det som er mindre kjend er at CIA også er engasjert i å endre balansen i heimlege så vel som utanlandske strider. Det er grunnen til at det er løynd og kvifor alle piratar med papir frå det offentlege hegnar om det. Dei deler den same forretningsideologien. CIA-offiserar, PR-folk, journalistar, politikarar og akademikarar som blir betalt for å gi «ekspert» kunnskap på Fox eller MSNBC manipulerer med vilje sosiale og politiske rørsler her i USA akkurat som dei gjer det for den ukrainske opposisjonen eller den venezuelanske opposisjonen.

CIA setter opp Twitter-kontoar og facebook-sider og sosiale nett-sider for å skyve folk inn i masseorganisasjonar for å nå dei sosiale måla sine. I mai 2016 kutta twitter «av USAs etterretnings-organisasjonar frå ei teneste som går gjennom alle twitter sine sosiale media-poster».[v] Den som var skuldig var CIAs Open Source Enterprise, som hadde kontrakt med ein privat kontraktor, Datminr, gjennom CIAs tydelege risikovennlege kapitalfond, In-Q.Tel, for å spionere på amerikanske borgarar. Slike super-hemmelege «etterretningstiltak» blir ofte brukt som dekke for svært illegale «offensive etterretnings» operasjonar.

Dawson: Vi så National Endowment for Democracy, som er heilt og fullt CIA, langt framme i Ukraina. Men kvifor treng CIA så mange mellommenn? Kva er føremålet med å ha 40 forskjellige ikkje-regjeringsstyrte organisasjonar?

Valentine: Eg vil gi deg eit eksempel. Då CIA gjekk inn i Vietnam som hadde ein kultur som USA ikkje var kjend med, var det først dei gjorde å kjøpe mykje eigedom. Dette var under Den første Indokina-krigen, og dei gjorde det i løynd, gjennom oppkjøparar, slik at dei kunne ha sikre hus som dei kunne bruke for å sette opp organisasjonar seinare. Det er alltid best for dei å kjøpe eigedommar i krisetider når prisane er låge. Som Trump alltid seier: «Kjøp lågt» Og når er prisane lågast? Som Baron Rotschild så vidgjete sa: «Når det er blod i gatene.»

CIA kjøpte store eigedomsområde i Saigon mellom 1952 og 1955, under Den første Indokina-krigen, då der var blod i gatene. Dei kjøpte førsteklasses eigedommar til 10 % av verdien. Det er det første steget – få ein fot å dørsprekken. Desse bygnadane var stader der CIA-offiserar kunne møte agentane sine og planlegge skitne handlingar. Dei let NGOar og sivile organisasjonar få nokre til sine operasjonar.

William Colby presenterte meg for ein av medarbeidarane sine, Clyde Bauer, den CIA-offiseren som dreiv Air America i Vietnam for lenge sida. Bauer fortalte meg at han sette opp South Vietnam’s Foreign Relations Council, Chamber of Commerce og Lions Club «for å skape ein sterk sivil base». Dette er det CIA gjer i Ukraina gjennom UA-senteret. Dei skaper ein pro-amerikansk sivil base som det kan komme politiske kandidatar frå.

CIA verkar inn på politikken i andre land på mange måtar. CIA-offiserar slusar heile tida pengar til alle politiske parti, høgre og venstre, og opprettar agentar som har stor rekkevidd for å oversjå og manipulere den politiske utviklinga. Dette er standard operasjons-prosedyre.

Det neste CIA gjer er å ta kontroll med nasjonens hemmelege tenester. Dei gjorde det i Vietnam og i Ukraina. Slik eg har forklart andre stader gir dei tilbod om trening og høgteknologisk utstyr til folka i dei hemmelege tenestene. Dei korrumperer dei og bruker dei for sine eigne formål, slik dei  brukte SAVAK i Iran. Det er i høgste grad illegalt å underlegge seg representantar for andre makter. Vi liker ikkje når nokon gjer det mot oss og det er ikkje noko ein person med stor påverknads-kraft er trena til å gjere (sjølv om den private sikkerheits-styrken hans sannsynlegvis består av tidlegare CIA-offiserar som veit korleis det skal gjerast).

CIA infiltrerer alle dei politiske partia og så snart ein politikar som dei eig er på plass, høgre eller venstre, kan dei løfte han/ho til forsvarsminister eller innanriksminister. Desse ministrane blir betalt av CIA og utpeiker representantar til det militære, sikkerheitstenestene, politileiarar som gjer det som CIA befaler. CIA prøver å plassere sine folk overalt i den nasjonen dei har fanga innan regjering og sivilsamfunn. I Sør-Amerika rekrutterer dei yngre offiserar gjennom School of Americas (som no har endra namn) og, når den rette tida er inne, får dei dei til å sette i gang kupp med støtte frå alle dei andre folka dei har kultivert i årevis, av og til i fleire tiår.[vi]

Dei store føretaka i USA (corporations) treng CIA for å få desse parallelle regjeringane på plass. CIA treng inn i militæret og i sikkerheitstenestene, og samstundes skapar dei ein sivil base gjennom organisasjonar som dei kan fornekte, slik UA-senteret. Dette er måten samfunn blir styrt på når der ikkje finst ein overveldande folkeleg støtte. Dei gjer deg gjennom å tileigne seg eigedom og ved å ha dei passande folka i regjeringar og i dei sivile institusjonane.

CIA rekrutterer folk på staden som Lech Walesa i Polen. Folk som leier fagorganisasjonar er ofte betalt av CIA, det same med folk som driv utdanningssystemet. CIA kan rekruttere desse folka fordi dei har så mykje pengar. Russarane kan ikkje konkurrere når milliardærar som George Soros overrislar ein million her og fem millionar der – pengar som går til å bygge sivile institusjonar som er ideologisk samstemd. Om folk gjer det for pengar eller tru på ei betre framtid, så manipulerer CIA dei samfunnsmessige og politiske prosessane. Offiserar frå CIA rekrutterer folk og set dei på plass, får dei til å signere kontraktar som klårt seier «Som ei motteneste for å fremme våre interesser her i Kiev vil du få 100 000 dollar på ein bankkonto i ein sveitsisk bank og livet ditt vil bli rosenraudt.»

Det er illegalt. Det er svikefullt. Du kan ikkje ta pengar frå ei utanlandsk spionorganisasjon og arbeide mot ditt eige land, men det er det CIA gjer i Ukraina nett no og rundt om i verda i ein massiv skala.

Dawson: Eg ville spørje deg om Human Intelligence. Kva er Intelligence Community Dirctive 304?

Valentine: Det kom ut i 2009. Viss nokon vil lese det er det berre fire-fem sider langt.[vii] Det fortel med brei pensel og enkle ord kva FBI, CIA og Forsvarsdepartementet gjer for National Director of Intelligence, når det gjeld HUMINT.

Stillinga Director of National Intelligence fanst ikkje før Bush blei president i 2001. Fram til då var det direktøren for CIA som leia alle etterretningsorganisasjonane. Men etter 9/11 leia ikkje CIA-direktøren alle dei andre organisasjonane. Den rolla gjekk til den nye Director of National Intelligence, som sidan 2001 har vore James Clapper. Bush skapte DNI-jobben for å gjere det mogleg å få betre kontroll med dei heimlege etterretningsoperasjonane.

I 2009 utforma Director of National Intelligence direktiv 304 for å definere jobbane til militæret, CIA og FBI. Den siste kopien som vi finn på nettet er redigert. Dei kutta ut delar om kva CIA gjer. Det er standard å klassifisere (som hemmeleg) namna til CIA-offiserane i Ukraina, kva dekkposisjonar dei har, kven dei har muta og fått under seg. Viss presidenten av Rotay-klubben er CIA-agent blir dei tinga klassifisert fordi dei er illegale. Men takk vere direktiv 304 får du ikkje ein gong vite kva som ikkje er hemmeleg når det gjeld CIA sine operasjonar. Så gale har det blitt.

Igjen dreier det seg om kontroll over informasjon. Dei vil ikkje at du skal vite noko. Det er slik dei utøvar makt over deg. Herskarane dine er forgjord av kontroll med informasjon og å ikkje la deg få vite kva som går føre seg. Nett som Greenwald skjuler skattkammeret sitt med NSA-dokument som han har fått av Snowden, og berre let ut nokre dropar som han vil at du skal sjå. Fordi makta til ein person eller ein institusjon er direkte lik moglegheita dei har til å kontrollere den informasjonen som makta kvilar på.

Dawson: Og for å profittere på det.

Valentine: Det er heile poenget. Demokratiet er øydelagd når regjeringa di hindrar deg frå å vite kva CIA gjer. Den typen demokrati er motsatsen til demokrati. Viss offentlegheita ikkje veit kva som går føre seg da her ho ikkje kontroll med sin eigen lagnad. Amerikanarane har gjeve opp så mykje kontroll, så mykje fridom.

Dawson: Kvar gong dei avklassifiserer noko finn vi ut at det ikkje hadde noko og gjere med sensitive løyndomar. Det berre skjuler illegal aktivitet, det er alt!

Valentine: CIA utfører ikkje hemmelege, illegale aksjonar rundt om i verda for å skape harmoni mellom klassar, kjøn eller raser i Amerika, eller for å oppmuntre palestinarar og jødar til å ta kvarandre i hendene og synge Pepsi sine reklamesongar saman. CIA gjer det på oppdrag frå Clintonane og Bushane. Dei gjer det for Omidyar og Bill Gates og George Soros og folka som styrer over oss.

Dawson: Dei er den hemmelege militære armen til plutokratane.

Valentine: Ja. Phil Agee kalla CIA for «kapitalismens usynlege hær». CIA utfører ikkje hemmelege saker for å få minimumslønna opp, eller for å få bankierane til å bli meir forsiktige med å låne ut pengar til folk som ikkje har råd til det. Dei jobbar med bankierane. Dei vil at ukrainarane skal sette pengane sine i eit firma som sel aksjar for Morgan Stanley i Kiev. Dei vi suge livet av ukrainarane. Derfor er CIA der og dei er svært nøye på og forsiktige med kven dei rekrutterer for å nå målet sitt.

Dawson: Dei ønskjer ting som har ein verdi i seg som eigedom og jordbruk.

Valentine: Ja, det første dei vil ha er eigedom, og den beste måten å få prisen ned på er ved å få gong krig. Folk flyktar frå krigssoner i Irak, Libya og Syria. Så snart det skjer går prisane ned og føretaksrøvarar som Omidyar, Biden og Jarsko stupar inn.

Dawson: IMF held på med rovdyraktige utlån for å gjere folk til gjeldsslavar slik at dei må selje det dei har for å betale utlånaren. Når Ukraina begynte å gjere avtalar med Russland så kjem det plutseleg eit statskupp! Eg må berre le når NGOane som er samordna av UA-senteret snakkar om at dei spreier demokrati når det noverande regimet i Vest-Ukraina blei utpeikt.

Valentina: Javisst. Historia om CIA sine etterretnings-operasjonar i Ukraina er lærerik. OSS-offiserar i 2. verdskrig slapp Stephan Bandera ut av fengsel i 1944. Bandera var ein nazi-kollaboratør med ein væpna styrke som slakta polakkar, jødar og kommunistiske arbeidarar på austfronten. USA rekrutterte Bandera slik at han kunne kjempe mot den framrykkande Sovjetunionen. Ikkje noko har endra seg. For nett ti år sidan sette CIA i gang «oransjerevolusjonen» med same mål – å kjempe mot Russland. Det var ein av dei første fargerevolusjonane og dei same personane var med her som blei brukt i kuppet i 2014.

Dawson: En giftskandale som den med dioxin.

Valentine: Kona til den regjerande presidenten i Ukraina (i 2014) er ein amerikanar og ho er ein del av den ukrainske eksilfraksjonen. CIA har ein stall full av folk i eksil frå alle kantar. Ngo Dinh Diem budde i Amerika då Ed Lansdale sette han inn som president i Sør-Vietnam. Han vaska golv for eit Marykoll seminar i Lakewood, New Jersey. Dei har eit lager av folk i eksil og aktivere dei og agentnettverka deira når det trengs. Eit nyleg eksempel er Fethulla Gülen, ein amerikanskbasert, tyrkisk forretningsmagnat som prøvde å kaste statsminister Erdogan i juli i 2016.[viii] Ettersom Joshua Cook rapporterte i 2014 kom Gülen til USA i 1999 på grunn av det som ble oppgitt som helseproblem og fortsette å bu i USA etter å ha fått visumet sitt med hjelp frå tidlegare CIA-folk. Før det sette FBI seg mot at han fekk varig opphald. Ifølgje lekka meldingar trur delar av regjeringa i USA at «Gülen er ‘ein radikal islamist’ med ein moderat bodskap som dekkjer over ein mørkare og meir radikal dagsorden.»

Cook rapporterte at «Gülen-inspirerte skular er det største privatskule-nettverket i USA og tar imot om lag 150 millionar dollar kvar år av skattebetalarane sine pengar. Det finst om lag 130 av desse privatskulane i 26 statar og mesteparten av lærarane er frå Tyrkia (og) mange av kontraktane for bygging og drift har gått til tyrkiske føretak. Dette heiste raudt flagg for regjeringa i USA.»

Folk som Diem og Gülen kjem ut frå under steinane sine og fyllar regjerings- og sivil-institusjonar som CIA skaper i nasjonar der dei får til regimeendringar. Dette er noko anna som går føre seg over alt i verda.

Dawson: Vi så det i Cuba til dømes der CIA faktisk hyra inn Meyer Lansky og mafiaen til å gjere det skitne arbeidet sitt. Og vi ser at den ukrainske regjeringa hyrer inn ein gjeng med nynazistar.

Valentine: Som vanleg har eg tatt lang tid for å komme til poenget mitt, men ja, CIA har operert med ukrainske folk i eksil sidan slutten av 2. verdskrig då dei hyrte Reinhard Gehlen. Gehlen hadde vore leiaren den tyske hæren si spionering mot Sovjet. USAs regjering si etterretningsavdeling hyra Gehlen i 1945, men så snart som CIA var organisert, snappa dei han og gav han ansvar for Aust-Europa. CIA brukte denne tidlegare nazisten for å aktivere att dei spionnettverka han hadde i Ukraina, Polen, Latvia og alle landa i Aust-Europa, og desse gamle nazi-spionane begynte å arbeide for CIA.

Dawson: Dei gjorde det same i Japan. Dei fekk Jakuza og tidlegare japanske spionar til å spionere på kinesarane. Dei trengte etterretningar, og dei hadde ikkje nok folk som snakka kinesisk eller folk som kunne infiltrere. Så dei held på dei same folka frå det japanske imperiet som hadde vore der sidan 2. verdskrig.

Valentine: Alt dette er illegalt, men det er dette CIA gjer rundt om i heile verda. Dei har gjort det i Ukraina i generasjonar. Dei har barnebarna til nazistar på løningslista og ein utruleg infrastruktur av nynazistiske hemmelege agentar som har kjempa mot Russland i sytti år.

Russarane kjenner namna deira, kor dei bur og kor CIA har sine sikre hus. Men amerikanarane har ikkje peil. Dei trur at krisa starta i dag fordi media presenterer det slik. Journalistane, redaktørane deira, industrieigarane, utgjevarane – som no inkludere Omidyar – vil ikkje vite om alle dei illegale aktivitetane som CIA er med på, på vegne av dei. Så dei som eig New York Times og Washington Post tilsett redaktørar som dirigerer journalistane slik at dei aldri rapporterer om kva CIA gjer.

Dawson: Nokre av dei er CIA.

Valentine: Journalismen i USA er eit tradisjonelt dekke for CIA-offiserar. Og når media-eigarane ikkje dekker for CIA sel dei avertissement-tid til dei multi-nasjonale korporasjonane som i sin tur sel deg varer som er laga i arbeidsplassar med dårleg løn og dårlege arbeidstilhøve i land der CIA har sørga for regimeendringar. Du kan mest seie at det ikkje finst noko slikt som rapportering av fakta. Dei er så verdifulle som mesteparten av dei overprisa varene som folk kjøper for å heve statusen sin. Alt er vridd og servert i ni sekundars lydperiodar, slik at du vil kjøpe noko, ikkje vite noko og gløyme noko.

Dawson: Viss nokon er forvirra, berre sjå på rapportane frå Ukraina, eller rapportane i dei ni åra då dei førebudde Irak-krigen. Legg merke til kor lik alle dei tre-bokstav media var. Rapportane blei avslørt undervegs. Likevel fekk du ein komplett einsidig historie på TV. Den er for krig, for statskupp.

Valentine: Eg meiner at problemet ikkje er at CIA infiltrerte journalismen, men heller at CIA fremmer journalismen som business – noko som verkeleg er kapitalismen sin reklamebransje. Dei jobbar saman. Dei journalistane som «kan stolast på» som skriv om CIA slik Seymour Hersh gjer det – seier aldri det som eg seier her. CIA og media er delar av den same kriminelle konspirasjonen. Du vil aldri lære noko viktig ved å lese det som mainstream journalistar diskar ut om CIA. Du kan ikkje ta eit kurs for journalistar i CIAs kriminelle konspirasjonar 101.

Dawson: Det er grunnen til at eg laga dokumentarfilmen kalla «Tiår med bedrag» som tok for seg ein bunke med hemmelege operasjonar – som har blitt heilt avslørt – som CIA var innblanda i er i kontrollerte heilt.[ix]

Men å få det ut i ljoset er ei dråpe i havet samanlikna med kva massemedia spreier og kor mykje feil vi blir servert på skulen og på TV.

Valentine: Dei siste 240 åra har det amerikanske samfunnet hatt som målet sitt å gjere ei lita gruppe med eigedomseigarar og deira påfølgande generasjonar rikare som tok over verda etter at dei hadde erobra kontinentet. Dei sivile institusjonane og regjeringsinstitusjonane i USA har i over 240 år blitt organisert for å fremme dette målet. Det faktum at CIA kom for 70 år sidan og har skyve prosessen frametter ved å gjere illegale saker på industrielt grunnlag har ikkje endra drivet til det amerikanske imperiet og deira leiande menn.

Dei folka som kontrollerer UA-senteret og styrer operasjonane i Ukraina gjer det same her. Det er dei same herskarane. Det er dei same journalistane, dei same politikarane, og dei gjer dei same sakene. Berre spor kva dei har skrive.

Dawson: Og dei kan forvri massive hendingar. Eg meiner at å få ei avis eller ein TV-reportar til å nemne at Palestina er under okkupasjon – det vil aldri skje. Aldri.

Valentine: Og likevel tenkjer folk at dei har fridom her. Eg gissar at alt er relativt, men viss du tar til å vite lite grann, skjønar du at du ikkje kjenner til mykje «sanning» i det heile.

Dawson: Internettet lagar ein liten bulk i det, men ikkje nok. Ikkje enno, men eg har eit håp for det likevel.

Eg er sekstiseks: då eg tok til med å skrive tilbake i dei tidlege 80-åra kunne det ta ein månad å få kontakt med nokon for å få kunnskap om ein sak. Det går fortare no. Men CIA er også hurtigare no. Dei skapte eit nytt Digitalt Direktorat for å kontrollerer internett-informasjonen på ein meir perfekt måte. Kontrollen av vitskapleg og teknologisk informasjon er like viktig som kontrollen av ord – den intellektuelle informasjonen som er skriven ned eller kringkasta. Kontroll med vitskapleg informasjon er eit middel til å kontrollere ideane våre og korleis vi vurderer saker. På same måte som CIA er i front når det gjeld propaganda på Internett er den vitskaplege og teknologiske avdelinga deira i front med å skape dei industriane som driver verda.

CIA er i front i drone-  og våpenteknologi – alle slags teknologiske framsteg som berre tener den herskande klassen og gjer han rikare. CIA er i front i den forskinga og utviklinga som har med Internettet å gjere også.

Tilbake midt på 1990-talet fekk eg undervisning i hypertekstspråk. Og til mi overrasking fekk vi vite at all informasjon var ruta gjennom superprosessorar i Langley. Putin sa nyleg at Internettet var eit av CIA sine spesialprosjekt, og han hadde rett. Eg hugsar då forsvarets framskridne forskingsprosjekt kom ut med ARPANET, som gjorde det mogleg for oss å til tilkomst til informasjon i college-bibliotek tidleg på 1990-talet. Alt blei gjort under Forsvarsdepartementet, som fronta for CIA.

Så dei moglegheitene Internettet gjer er ein ny fridom, men samstundes nyter vi den fridommen på løyve frå CIA. Viss dei ville kunne dei stenge det heile ned på ein augneblink. Dei kontrollerer det og overvakar alle sidene ved det. Viss vi verkeleg gjorde noko som truga dei så ville dei vite om det i eit nanosekund og aktivitetane våre ville bli stoppa. Men vi er berre mygg.

Dawson: FFC har allereie teke steg for å øydelegge nøytraliteten på nettet i USA. Eg ser at Internett-fridom er ein slags svart svane. Vi har alle desse kommersielle føremåla, heilt klart: folk som Omidyar som tener pengar ved å selje ting online, men eg er ikkje sikker på at dei var engstelege for at der ville vere folk som blei sjølvlærde journalistar og begynte å rapportere om alle dei fæle tinga dei gjer.

Valentina: Folk er avhengige av Internettet no og viss Bill Gates eller Omidyar ville, så kunne dei begynt å ta ein dollar dagen for å bruke det. Det er som eit narkotikum. Det første skotet er gratis. No er tida inne for dei å begynne å ta betalt. Ikkje noko som skjer på Internettet no fortel oss korleis det vil bli om fem år. Heile denne Internett-fantasien kan bli eit mareritt ganske snart.

Dawson: Vel det var ganske dystert, men du kan ha rett. I alle fall tar dei betalt og tenester og ei liker det ikkje. Men du kan kontrollere informasjon totalt viss du veit kven som er hurtig og kven som er sakte: det er alt som trengs.

Valentine: Viss du var ein Internett-entreprenør, kor mange måtar trur du at du kunne finne på for tene pengar på det? Folk er avhengige av iPhones og teksting. Dei som driv tenestene heng rundt skuleplassen og dei gir deg fri Skype. CIA også. Viss engelskmennene kunne sleppe unna at dei pusha opium i Kina i 1848, kva får deg til å tru at CIA ikkje vil gjere det her og no?

Dawson: Selje opium? Ha.

Valentine: Vel, lat oss komme tilbake om fem år og sjå om eg får rett.

Dawson: Nyt dei gode tidene, for desse små fridomsbitane som vi har no kan vere dei siste. «Du treng ikkje ein vêrmann for å vite kva veg vinden bles.» Det er som med direktiv 304, som du kunne finne online, men som no er klassifisert som hemmeleg. Borgarlege rettar blir stadig færre, dei blir ikkje fleire. Høgsterett sa nett at ingen kan utfordre Obama sin rett til å internere.

Dawson: Han drep utan rettargang og.

Valentine: Dei kan gjere kva som helst og det kjem ikkje til å bli betre ettersom resursane blir færre og inntektsforskjellane blir større, desse utviklingstrekka kjem berre til å forverrast.

Dawson: Ja, dei hadde den største overføringa av pengar til storføretaka nokon sinne, men så forsvann det. Og det var etter seksten milliardar dollar i redningspengar til desse finansinstitusjonane, pluss Federal Reserve som hoppa etter dei med enno meir pengar.

Valentine: Dette er eit perfekt eksempel på at vi ikkje lever i eit demokrati. På den tida gjorde dei nokre spørjeundersøkingar, og nitti prosent av det amerikanske folket ville ikkje at regjeringa skulle dekke bankane sin gjeld. Det som skjedde var bestemmingar tatt av dei løynde herskarane våre. Alle store bestemmingar i demokratiet vårt blir tatt av dei.

Dawson: Og massemedia er samd med dei: «For stor til å gå konkurs!»

Valentine: Ja, det er eit fengande slagord. Og der er færre herskarar heile tida og fleire av oss som slit oss fram på utsida, og som betalar rekningane deira.

Dawson: Vel, få fram høygaflane folkens!


[1] Denne organisasjonen er ein del av Omidyar sitt enorme nettverk av NGOar. Det ser ut som Omidyar støttar fleire motstridande politiske retningar og at motivasjonen derfor ser uklar ut. Ein interessant artikkel frå i fjor i ein propagandakanal for USA, Middle East Forum, seier noko om dette og fortel ein del meir om Omidyar og hans organisasjonar. Dei framstiller det som om han støttar styret i Iran. Men det som kjem klart fram er at han bygger og leier ei stor mengd NGOar over heile verda der han slepp til og at han har mange organisasjonar i Iran, slik han har hatt i Ukraina. I USA tar Omidyar opp arbeidarrettar og arbeidsforhold og ser sosialdemokratisk ut. Mykje av den andre politikken hans ser og ut til å gå i denne retninga no. Men han driv og arbeid mot såkalla desinformasjon og står i den heilskaplege politikken sin for USA sine interesser etter det eg kan sjå. Vi kan sjå overskrifta på det overordna programmet hans og dei organisasjonane som samarbeider med nettverket hans her. Det samsvarer nok mykje med Schwab sine tankar om å forme om kapitalismen gjennom ein «reset» og «stakeholdercapitalism».


[i] Tatt den 10. februar, 2016 frå http://centreua.org/en/team/445/, slik det er sitert i Chris dePloeg, Ukraina in the Crossfire, Clarity Press, Inc., 2017

[ii] R. Olearchyk, (14 desember, 2013). Ukraina: Inside the pro-EU protest camp. Tatt frå http://blogs.ft.com/beyond-brics/2013/12/14/ukraina-inside-the-pro-eu-protest-camp/?Authorised=false sitert i dePloeg, Ukraina in the Crossfire.

[iii] Sitert i dePloeg, Ukraina in the Crossfire.

[iv] Stephen Lendman ed., Flashpoint in Ukraine: How the US Drive for Hegemony Risks World War III, Atlanta, Clarity Press, 2014.

[v] Eamon Javers, «Kvifor Twitter valde å gå til kamp mot CIA», CNBC, 13. mai, 2016.

[vi] Se kapittel 4: Den systematiske innsamlinga av opplysningar (intelligence).

[vii] <http://fas.org/irp/dni/icd-304-2008.pdf>

[viii] Joshua Cook, «Exclusive: FBI Whistleblower and Teacher Expose Islamic Gülen Movement Infiltrating U.S. Through Charter Schools», Truth in Media, 28. juli 2014.

[ix] http://www.ancreport.com/documentary/decades-of-deception/

Sjå også:

Boyd-Barrett, O. (2016). Western Mainstream Media and the Ukraine Crisis: A Study in Conflict Propaganda. Routledge.

Chris Kaspar de Ploeg. Ukraine in the Crossfire. Clarity Press.

(Boka er samanfatt og kommentert av Terje Valen som og har omsett kapittel 9.)

Terje Valen, laurdag 29. oktober 2022

I ekkoet fra den kalde krigen avskriver Obama-strategien Putin

Av Peter Baker, NY Times, April 19, 2014

Mens krisen i Ukraina ikke gjør det mulig å finne enkel løsning, ser president Obama og hans nasjonale sikkerhetsteam utover den umiddelbare konflikten for å smi en ny langsiktig tilnærming til Russland som bruker en oppdatert versjon av den kalde krigens strategi for inneslutning (containment).

Akkurat som USA i kjølvannet av andre verdenskrig besluttet å motvirke Sovjetunionen og dets globale ambisjoner, er Obama fokusert på å isolere president Vladimir V. Putins Russland ved å kutte dets økonomiske og politiske bånd til omverdenen, begrense dets ekspansjonistiske ambisjoner i sitt eget nabolag og effektivt gjøre det til en pariastat.

Obama har konkludert med at selv om det skulle bli en løsning på den pågående konflikten om Krim og Øst-Ukraina, vil han aldri ha et konstruktivt forhold til Putin, sier medhjelpere. Som et resultat vil Obama tilbringe sine siste to og et halvt år i embetet for å prøve å minimere forstyrrelsen Mr. Putin kan forårsake, bevare det marginale samarbeidet som kan reddes og ellers ignorere Kremls herre til fordel for andre utenrikspolitiske områder der fremgang fortsatt er mulig.

«Det er den strategien vi burde følge,» sa Ivo H. Daalder, tidligere Obamas ambassadør til NATO og nå president for Chicago Council on Global Affairs. – Hvis du bare står der, er trygg og øker kostnadene gradvis og mer for Russland, løser det ikke Krim-problemet ditt, og det løser sannsynligvis ikke problemet ditt i Øst-Ukraina. Men det kan løse ditt Russland-problem.»

(Første del av en lengre artikkel av Peter Baker i New York Times, 19. april, 2014 – oversatt av Terje Valen. Her får vi høre om den avgjørende strategiske skjerpingen av USAs politikk, som Obama lanserte, for å gjøre Russland til en paria-stat i forbindelse med det amerikanske kuppet i Ukraina i 2014. Dette er en del av det naturlige bakteppet for det som har skjedd seinere i Ukraina, og som skjer nå. Obama og seinere presidenter har ikke lykkes med å gjøre Russland til en pariastat. Men de klarte til slutt å gjøre det nødvendig for Putin å intervenere i Ukraina for å sette en endelig stopper for denne paria-skaper politikken der en viktig ingrediens var å ruste opp Ukraina hinsides alle nasjonale behov for å gjøre det til USAs rambukk mot Russland. Hvilken stat vil ikke kjempe mot andre stater som vil gjøre det til en paria – dvs. som noe som kan sammenlignes internasjonalt med situasjonen til et medlem av den laveste kaste i India, paria-kasten, altså som et utskudd i verden.)