Russlands forhold til Afrika

(Teksten, som er noen måneder gammel, er oversatt av Terje Valen. Det er noen grunner til at den blir oversatt nå. En grunn er at denne viktige saken får lite oppmerksomhet i Vesten. Kanskje fordi det viser at Russland på ingen måte er isolert i verden. En annen grunn er at den gir oss en god del fakta om de alliansefrie «fargete» land som de vestlige «hvite» kolonimaktene har holdt nede i århundrer og som Russland og Kina nå hjelper for å komme på fote. Dessuten gjør teksten oss oppmerksom på møtet mellom som skal holdes mellom Den afrikanske union og Russland om ikke så lenge og som det er viktig å følge med på.)

Russland forbereder seg på det andre Afrika-toppmøtet for å bygge tettere bånd, mens landet vender seg bort fra Vesten

Russland forbereder seg på det andre Afrika-toppmøtet for å bygge tettere bånd mens landet svinger bort fra Vesten

Med de vestlige markedene stengt for Russland forbereder Kreml seg på det andre toppmøtet mellom Russland og Afrika, der de søker å utdype båndene og finne nye markeder. Handelen blomstret allerede før krigen startet, og mange afrikanske land er villige russiske partnere. / Wiki

Av Ben Aris i Berlin 12. juni, 2022

Russland forbereder seg på det andre toppmøtet mellom Russland og Afrika, planlagt til oktober-november 2022 i Addis Abeba, Etiopia, der landet trapper opp sin kampanje for å bevege seg nærmere de afrikanske landene og dreie seg bort fra Vesten på grunn av sistnevntes ekstreme sanksjoner pålagt etter starten av krigen i Ukraina.

Russland var allerede tungt inne i Afrika som en del av president Vladimir Putins politikk for å fremme bånd med de alliansefrie nasjonene i utviklingsland helt siden forholdet til Vesten surnet etter Russlands annektering av Krim i 2014.

Men behovet for å utvikle dype handels- og investeringsbånd i Afrika har fått større hast siden Vesten har brutt nesten alle forretningsforbindelser med Russland i år.

Bedre forhold til Afrika er kommersielt viktig når Russland begynner å søke etter nye kunder for å kjøpe sin energi, korn og andre varer. Men det er også en viktig politisk dimensjon fordi Putin også søker å undergrave USAs hegemoni og å få internasjonal anerkjennelse for sitt regime. Med et overflødighetshorn av råvarer og teknologi i enkelte sektorer som kjernekraft på tilbud, er mange afrikanske land villige partnere.

Detaljene fra toppmøtet vil bli avgjort i samtaler mellom Den afrikanske union, sa den russiske føderasjonens rådspresident Valentina Matviyenko på et møte med speakeren i Mosambiks forsamling (parlamentet), Esperanca Bias, under et offisielt besøk til Maputo fra 30. mai til 1. juni.

– Vi forbereder allerede neste toppmøte. Datoene vil bli bestemt i fellesskap med Den afrikanske union,» sa Matviyenko, og rapporterte Tass, og la til at Russland så Mosambik som en «pålitelig og langtidstestet» partner i Afrika.

– Russland har alltid gitt hjelp til Mosambik, og det fortsetter de å gjøre. Vi er glade for å se deres suksess når det gjelder økonomisk og sosial utvikling. Vi noterer med tilfredshet den ubrutte utviklingen av den politiske dialogen,» la Matviyenko til.

Russland har dype forretningsforbindelser med Mosambik, men som bne IntelliNews har rapportert, går ikke forretningsforbindelsene alltid uten avbrudd.  Russlands VTB-bank var en sentral deltaker som samlet inn 2 milliarder dollar til et prosjekt som skulle ha forvandlet Mosambiks økonomi, men prosjektet kollapset og ble gjenstand for en juridisk kamp som har svertet landets omdømme.

Toppmøtet mellom Russland og Afrika har vært en viktig plattform for å fremme russiske interesser på kontinentet, og ledere fra 48 av Afrikas 54 land deltok på det første toppmøtet som ble holdt i den russiske feriebyen Sotsji i oktober 2019. Det ble ledet av presidentene i Russland og Egypt, Vladimir Putin og Abdul Fattah al-Sisi. Egypt er en viktig russisk partner i Nord-Afrika, som importerer 80% av kornet fra Russland og Ukraina.

Arrangementet skulle egentlig holdes årlig, men ble forsinket etter utbruddet av koronaviruspandemien (COVID-19) i 2020. Den er nå i gang igjen til høsten.

Årets toppmøte vil bli enda viktigere når Russland ser etter nye markeder og utvider eksisterende etter at Vesten innførte ekstreme sanksjoner mot Russland etter invasjonen av Ukraina i slutten av februar.

Afrika er på sin side opptatt av å holde forholdet vennlig, ettersom mange land på kontinentet er avhengige av russisk kornimport. Au-lederen, Senegals president Macky Sall, møtte Putin i Sotsji den 3. juni i et forsøk på å kompensere for en forestående matkrise på grunn av krigen i Ukraina og sikre kornimport for sine medlemmer.

Sall har også fremhevet at beslutningen om å utvise russiske banker fra SWIFT finansielle meldingssystem kan skade matforsyninger til kontinentet, rapporterte RFI.

Afrikanske land har vært blant Russlands mest lojale støttespillere siden konflikten i Ukraina startet. I en FN-avstemning for å fordømme Russlands invasjon valgte omtrent halvparten av de afrikanske landene å avstå fra å fordømme Russland, da de forsøkte å opprettholde gode relasjoner med Vesten, men signaliserte til Moskva at de fortsatt ser Russland som en viktig partner. Som bne IntelliNews rapporterte, tegner stemmemønstrene i FNs avstemninger om krigen i Ukraina et veldig klart bilde av hvilke afrikanske land som støtter Russland.

(Resolusjonen som ble vedtatt fordømte heller ikke Russlands invasjon, men beklaget den dypt – selv om forslagsteksten til resolusjon som Ukraina og USA støttet gikk inn for å fordømme invasjonen. Oversetters merknad.)

Matviyenkos tur til Mosambik var med på å berede grunnen for årets toppmøte. Bias sa at Matviyenkos besøk viste at «Russland er alltid med Mosambik og Mosambik er alltid med Russland. Vårt forhold går tilbake til perioden da Mosambik kjempet for uavhengighet. Selv etter at vi fikk uavhengighet, har Russland alltid vært ved vår side. Disse relasjonene er åpenbare på ulike områder, understreker Bias.

Et koordineringsråd er etablert i regi av sekretariatet for Russia-Africa Partnership Forum (RAPF). Ifølge Sergei Lavrov, Russlands utenriksminister, «Konkrete forslag for å konsolidere russisk-afrikansk samarbeid blir utarbeidet av tre råd (koordinerende, offentlige og vitenskapelige) som rapporterer til Partnerskapsforumets sekretariat. De representerer departementer, byråer, næringsliv og offentlige organisasjoner som er engasjert i utviklingen av relasjoner med det afrikanske kontinentet.

Moskva er klar til å bygge relasjoner for strategisk partnerskap med panafrikanske organisasjoner og regionale integrasjonsforeninger, la Lavrov til.

Lavrov sa at de to viktigste målene for toppmøtet vil være å undertegne en «intensjonsavtale mellom regjeringen i Russland og Den afrikanske union om grunnleggende prinsipper for relasjoner og samarbeid» og en «intensjonsavtale mellom Den eurasiske økonomiske kommisjon og Den afrikanske union om økonomisk samarbeid».

Eurasian Economic Commission er utøvende organ for Eurasia Economic Union (EEU), Russlands svar på EU. Det er en handelsklubb som forener fem tidligere sovjetstater, med flere i regionen gitt observatørstatus.

Russland håper å utvide EEUs rekkevidde ned i Afrika ved å koordinere med AU tettere. På det kommende toppmøtet vil et veikart for dette samarbeidet bli ferdigstilt i samarbeid med Southern African Development Community (SADS), sa Lavrov.

Fremgangen med å bygge opp et nord-sør frihandelsområde mellom EEU og AU har allerede tatt sitt første konkrete skritt fremover etter at den afrikanske kontinentale frihandelsavtalen (AfCFTA) trådte i kraft 1. januar i år.

AfCFTA reduserer til null 95% av alle tidligere intra-Afrika tariffer som ble pålagt grenseoverskridende handel. Bare Eritrea har ennå ikke signert avtalen. Med den tidligere tariffkostnaden eliminert, kan innkjøp for afrikanske produkter nå skje på kontinental basis, og dermed utvide potensialet for afrikansk forsyningskjedeutvikling eksponentielt.

Frihandelsregimet i Afrika vil også tillate spesielle økonomiske soner (SEZ) å importere maskiner og deler for å lage afrikanske produkter som maskiner. Disse selges enten på det regionale markedet (når importavgifter på delene forfaller) eller reeksporteres til markeder som Russland (tollfritt).

Med nesten all høyteknologisk maskineksport til Russland nå forbudt, kan bruk av Afrika som produksjonsbase, der det nå er gratis å importere maskiner fra Europa, bli en måte for Russland å unngå sanksjoner og kjøpe sårt tiltrengt utstyr det ikke lenger kan hente fra Europa. For eksempel har den russiske bilsektoren nesten helt kollapset i de første månedene av krigen, da den fortsatt er sterkt avhengig av import av deler som den ikke kan lage selv. Russland har allerede begynt å utvikle slike SEZ-er i Afrika, særlig i Egypts Port Said, men også i Mosambik og Namibia.

Betydningen av det kommende toppmøtet har blitt styrket av den blomstrende handelen mellom Russland og Afrika, som har skutt i været i år.

Afreximbank-president Benedict Oramah sa i et nylig intervju med Tass at handelen mellom afrikanske land og Russland har sett betydelig fremgang.

For bare seks år siden var det eksport på rundt 8 milliarder dollar fra Russland og import til Russland fra Afrika på 2 milliarder dollar eller mindre. I dag har vi russisk eksport til Afrika verdt 14 milliarder dollar i året og import av afrikanske produkter på rundt 5 milliarder dollar. Det betyr at bilateral handel er på rundt 20 milliarder dollar. Dette representerer en dobling i russisk-afrikansk handel siden 2015, eller en gjennomsnittlig årlig vekstrate på 15%.»

Nord-Afrika dominerer for tiden russisk handel, ledet av Egypt (4,53 milliarder dollar), Algerie (3 milliarder dollar) og Marokko (1,2 milliarder dollar), med Sør-Afrika på fjerdeplass med 1 milliard dollar, rapporterer Tass. Videre øker russisk handel og investeringer i nesten alle afrikanske land.

Russland er i ferd med å etablere en $ 5bn e-handelsportal med afrikanske land, har vært rettet mot Nigeria som et vekstmarked og har en marinebase i Port Sudan.

EEU vil signere en landbrukshandelsavtale med AU, og Egypt forventes å signere en EEU-frihandelsavtale på toppmøtet.

Russland er tungt involvert i den afrikanske olje- og gassindustrien, men har også investert i infrastruktur, med Russland som leverer jernbaneutstyr til Egypt og utvikler produksjonsanlegg på kontinental basis.

Denne historien er en del av virksomheten new Africa (bna IntelliNews) dekning som ble lansert i september. Hvis du vil ta en prøveperiode til tjenesten, kan du kontakte sales@intellinews.com

Spillereglene endres i Ukraina

Flere viktige saker skjer nå i verden med stor fart. På den ene siden har Russland vært svært aktive med å forene seg med og styrke den delen av verden som ikke er under USAs herrevelde. Dette har vi fått illustrert gjennom de store økonomisk konferansene i St. Petersburg, I Vladivostok og i Samarkand. I Vesten har vi blitt foret med feilaktige historier om det som skjedde der. Ut fra videooverføring av en del av forhandlingene, rapporter fra dem og sluttkommunikeene skjer det en rask og svært brei utvikling der en mengde land slår seg tettere sammen med Russland og Kina økonomisk og der stadig større mengder av transaksjonene mellom dem forlater dollaren som middel.

Internasjonalt betyr dette en stadig økende isolasjon av USA i verden og en styrking av Russland og Kina. Faren for at dollar ikke lenger kan være verdens reservevaluta øker for hver måned som går. Det betyr også at Russland foreløpig har oppgitt Europa som viktigste forretningspartner og slutter seg til det enorme vekstområdet i Sørøst Asia. Til dette formålet oppretter de nye transportkorridorer inne på kontinentet og gjennom Nordvest passasjen. Korridorer som vil minske transporttiden innen området og mellom Østen og Europa svært mye. Det vil skape et økonomisk samarbeids område fra Stillehavet til den russiske grensen i vest. Et område som EU-landene nå hindres fra delta i på grunn av USAs ambisjoner om herrevelde over dette området.

Samtidig viser referater fra møtene at Putin har brei forståelse for Russlands militære disposisjoner i Ukraina for å forsvare Russlands suverenitet. Alle landene, som nå samarbeider med Russland og Kina økonomisk, er enige med hele den alliansefrie bevegelsen om at USAs unipolar (enpolete) verden må oppheves og erstattes av en multipolar (flerpolet) verden der FNpaktens innhold blir fulgt i praksis. De vet like godt som oss at bare land som representerer et sted mellom 10 og 15 prosent av verdens befolkning er enige i USAs sanksjoner mot Russland. Den vestlige pressen vil fortsatt ha oss til å tro at denne stort sett «hvite» 10-15 prosenten utgjør «verdenssamfunnet» og at Russland er isolert i verden.

Samtidig faller USAs vasaller i Europa inn i en enorm økonomisk og sosial krise på grunn av de sanksjonene mot Russland som USA har presset dem til å gå med på. Sanksjoner som bare har ulemper for Europa, mens USA tjener på det. Dessuten er USA nå også reelt sett inne i en nedgangskonjunktur som ser ut til å forverres.

På den andre siden endres nå den militære situasjonen i Ukraina grunnleggende. Russland vil nå innlemme områdene der de tidligere undertrykte russisktalende ukrainerne bor. Dermed endrer den militære situasjonen seg drastisk. Den svært avgrensete militære spesialoperasjonen, som russiske styrker hittil har ført, vil opphøre. Dermed vil ukrainske angrep på det som etter folkeavstemmingene med all sannsynlighet kommer til å bli en del av den Russiske føderasjon, til å bli tolket som et angrep på Russland.

Dermed vil det åpne for avslutning av den militære spesialoperasjonen og åpning av en virkelig krig mot Ukraina. Slik jeg ser det har Russland hittil brukt en svært liten del av sitt militære potensial i den militære spesialoperasjonen og de har gått forsiktig frem for å skade sivile personer og infrastruktur minst mulig. Zelenskis og USA/NATOS fortellinger om hva som har skjedd har forsøkte å gi et annet bilde, men for de som har undersøkt de forskjellige påstandene om russiske grusomheter mot sivile, så er det ikke reelt grunnlag for deres historier.

Nå blir det i første omgang satt inn litt mer personell fra russisk side, men fremdeles ikke mange prosent av det russiske potensialet som er på 25 millioner mann. Men den nye situasjonen betyr at Zelenski må ta standpunkt til om han ønsker at mye større deler av rest-Ukraina skal trekkes inn i krigen og at større deler av landet blir overtatt av Russland, eller om han vil forhandle om avslutning av den væpnete kampen nå.

Han nektet å forhandle ved forrige korsvei og det har ført til at store deler av Ukrainas hær har blitt likvidert og Russland altså har tatt store, svært viktige deler av landet. Spesielt er det viktig å huske på at de områdene som Russland nå ser ut til å tilegne seg var Ukrainas industrielle tyngdepunkt. Nå risikerer Zelenski  kanskje å miste resten av landet.

I USA, som nå i praksis styrer det hele, må strategene bestemme seg for om de vil starte en storkrig i Europa. De kan beordre NATO til å fortsette med å støtte Zelenski dersom han angriper Russland, eller de kan oppfordre Zelenski til å gi seg før enda større deler av den unge mannlige generasjonen i landet blir drept og større deler av landet blir tapt.

Her vil også stemmen til vasallene bety noe. Vil Tyskland og de andre NATO/EU-landene virkelig ha en storkrig i Europa, for ikke å snakke om en verdenskrig som kan være sannsynlig om USA følger opp sin hittil aggressive politikk i Ukraina. Og vil USA ha en verdenskrig som denne gangen vil ramme landet selv direkte når det kjenner til rakett-kapasiteten til Russland.

Før den russiske militære spesialoperasjonen begynte, var jeg overbevist om at det ikke ville skje. Jeg tok dessverre feil. Det kom av at jeg ikke visste nok om hvor langt USA/NATO/EU var kommet med å bygge opp og modernisere Ukrainas militære styrker til NATO-standard. Hæren var økt fra 6000 (seks tusen) mann til 1,5 millioner fra det USA-dirigerte kuppet i 2014 til 2022. Det vil si til en størrelse og med en kvalitet som gjorde at den kunne beseire de nye republikkene Lugansk og Donets og dermed åpne for angrep på Krim der en av Russlands viktigste militærbaser da kunne bli erstattet med en stor amerikansk militærbase. En stor ukrainsk styrke var blitt konsentrert mot utbryter-republikkene i øst.

Jeg undervurderte også betydningen av at Zelenski uttalte at innmelding i NATO var like rundt hjørnet. Sett ut fra hele den eurasiske strategien til USA, der destabilisering og regimeendring i Russland står høyest på prioriteringslisten, er det i etterkant lettere å forstå Russlands handlinger.

Selv om jeg håper det vil jeg jeg derfor ikke denne gangen være like sikker på at det nå kan gå mot våpenhvile og fredsforhandlinger. I motsetning til USAs fortelling er det ikke Russland og Putin som er desperat nå, det er USA som ser at dets enpolete verdensherreveldet med dets regelbestemte orden, rakner. De frykter at dollaren faller som verdens reservevaluta og at gjeldsbomben, som USAs økonomi hviler på, eksploderer. Da vet de at det amerikanske sammenfallet vil bli svært alvorlig. Og de ser at jo lengre krigshandlingene i Ukraina og sanksjonene mot Russland varer, desto mer svekkes deres egen situasjon i verden.

Samme desperasjonen preger selvfølgelig Zelenski og hans regjering, om enn av andre grunner. Han vet jo at det vi har blitt servert derfra om ukrainsk fremgang og Russlands grusomheter er desinformasjon, og det som her skjedd på bakken har vært selvmordsaksjoner for å gi et bilde av fremgang og mulig seier.

Men virkeligheten er noe helt annet. Den ukrainske hæren har lidd enorme tap i dette spillet for å fore Zelenskis reklamebyråer i Vesten med stoff for deres løgnhistorier. Derfor kan det hende at Zelenski og Biden gjør ting som ingen normale strateger ville ha gjort, som for eksempel erobringen nord i landet der de tapte store styrker, mens Russland hadde nesten ingen tap og bare tapte et strategisk uviktig område. Vil Zelenski fortsette sine angrep inn i det området som fra 30.09. sannsynligvis vil være en del av Russland, når han har fått klare advarsler om hva Russland da vil svare med og vet at Putin ikke farer med løse trusler.

Om fem dager vil vi antakelig få svar på dette.

Terje Valen, søndag 25. september 2022.

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland som søker østover

Ved Wang Wen

Publisert: 12. september 2022

Illustrasjon: Chen Xia/GT

Jeg tilbrakte en halvtime med å gå fra første etasje til femte etasje i Galeria Shopping Mall, det største kjøpesenteret i hjertet av St. Petersburg, og undersøkte hvor mange europeiske og amerikanske merker som hadde forlatt det russiske markedet. De aller fleste merker er fortsatt der. Apple-butikkmedarbeideren fortalte meg at de har vært åpne siden Russland-Ukraina-konflikten begynte med bare en token-dag for nedleggelse.

Det som er mer interessant er at mens McDonald’s i femte etasje er stengt, er KFC åpen, og virksomheten går godt med lange køer hele dagen. Kjøpesenteret var fullt av folk. Den nærliggende Neva gaten var full av turister fra hele verden, og mange attraksjoner var også overfylt.

Det er åpenbart at russernes daglige liv ikke har blitt vesentlig påvirket av vestlige sanksjoner. Sanksjonene har selvsagt hatt en viss innvirkning på middel- og høyinntektsgrupper. Det er vanskelig for dem å reise til Europa, og det blir vanskeligere å kjøpe noen europeiske og amerikanske merker, høyteknologiske produkter og reservedeler. 

Visa Inc. og Mastercard Inc. har suspendert sine russiske operasjoner. Men Russland fant raskt alternativer. For eksempel har BELA, et leketøysmerke fra Kina, raskt erstattet det opprinnelige LEGO som nå sjelden blir sett i det russiske markedet.

Mer imponerende er det at jeg, på Eastern Economic Forum holdt i Vladivostok i begynnelsen av september, så livlige scener i Russland. Gjester fra 68 land deltok i Eastern Economic Forum. Jeg så ingen representanter fra USA, men det var noen få forskere og representanter fra Japan, Norge og så videre.

President Vladimir Putin holdt en viktig tale på forumet. Det vesentlige budskapet var at USAs dominans i verdenspolitikken avtar, og det er umulig for noe land å isolere Russland. Putins tale fikk flere runder med applaus fra publikum. Kanskje det alle prøvde å formidle var at resten av verden ville fortsette uten USA!

Borte er dagene da Washington dikterte verden til å gjøre som den ville. Spesielt når det gjelder integrasjon i Det fjerne østen kan en verden uten USA ta form. Verdens største industrielle produksjonsbelte dannes i Det fjerne østen. Et internasjonalt mønster for grenseoverskridende arbeidsdeling mellom Kina, Japan, Sør-Korea og ASEAN er bygget, og den totale eksporten av regionen har allerede overskredet de i EU og Nord-Amerika til sammen. 

De neste to tiårene vil se den største overføringen av rikdom i historien, fra begge sider av Atlanterhavet til Det fjerne østen, der tusenvis av formuesforvaltnings- og aksjeselskaper etableres.  Det fjerne østen er i ferd med å bli innovasjonssenteret for den smarte revolusjonen. Beijing, Shanghai, Shenzhen, Seoul, Singapore og Tokyo er blant verdens høyteknologiske byer, og teknologier som førerløs transport, urban IoT-distribusjon, sensornettverk, kontantløse betalinger, energibesparende teknologier, energilagringsbatterier, urban overvåking og telemedisin innoverer og sprer seg langt raskere i fjerne østlige land enn i Europa, USA og andre land. 

Den tiltrekningen som den teknologisk innovasjonen utøver har ført til at et økende antall talentfulle mennesker har blitt tiltrukket av Det fjerne østen. Siden finanskrisen i 2008 har antallet amerikanere som bor i utlandet for å arbeid eller søke permanent opphold, økt dramatisk, fra 4 millioner i 1999 til 10 millioner i 2019. Det fjerne østen er det mest favoriserte reisemålet av amerikanere på vei til utlandet.

Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore har alle nasjonale talentprogrammer for å tiltrekke seg gründere, forskere og innovatører til Det fjerne østen for stabil, langsiktig bosetning. Russland er nettopp det mest typiske landet som leder seg stadig mer mot Det fjerne østen. Fra dette synspunktet vil vestlige sanksjoner ikke ødelegge Russland, men vil skape et nytt Russland, som gir opp sine illusjoner om Vesten og gradvis integrerer seg dypere i øst, og finner nyskaping ved å nyte utbyttet av østens fremvekst. 

Forfatteren er professor og lederdekan ved Chongyang Institute for Financial Studies ved Renmin University of China. opinion@globaltimes.com.cn


Putin vil ikke slå til mot Kiev.

Det er viktig å kjenne Russlands propaganda. Her er et eksempel – her er en artikkel i Pravda oversatt av Terje Valen.

Forfatterens navn Lyuba Lulko

Pravda, 23.08.2022 18:06

Putin vil ikke slå til mot Kiev. Han vil kvele Ukraina sakte i stedet.

Ukraina gjør sitt beste for å presse Russland til å slå til mot beslutningssentre i Kiev. Putin vil imidlertid ikke svelge agnet.

Drapet på den russiske journalisten Darya Dugina, forsøk på å angripe Krim, beskytning av Zaporizhzhia kjernekraftverk, grenseutposter og regionale sentre i Russland – alle disse angrepene var terrorangrep, hvis formål var å få Putin til å vise en tøff respons mot Ukraina.

Det er «hotheads» i Russland som lurer på hvorfor Russland er for motvillig til endelig å «starte» kampen i Ukraina. De oppfordrer også den russiske presidenten til å treffe beslutningssentrene. Putin vil ikke gå med på dette, for ikke å gjenta Napoleons vei til og fra Moskva. Napoleon kom til Moskva med en seier som ikke varte lenge, og han forlot den russiske hovedstaden med et nederlag som endte Napoleon Bonaparte selv.

Putin kan erklære Ukrainas hele ledere for terrorister og beordre å bombe sentrum av Kiev med Kinzhal-raketter. Men hva blir det neste?

Hva om Russland slår til mot beslutningstakere i Kiev?

For det første vil Zelensky og teamet hans overleve i bomberom.

For det andre vil bombingen av Kiev være et påskudd til NATOs for å ta en beslutning om å komme inn i krigen mot Russland. Britene har allerede sagt at de ville være klare til å gå til krig.

For det tredje vil mange ukrainere stå sammen mot Russland for å fortsette sin nytteløse motstand.

Økonomien bestemmer tempoet i den spesielle operasjonen

Putin vil ikke forhaste seg og ta en slik beslutning.

Moskva trenger tid til å «fordøye» de områdene som allerede er frigjort. For å gjøre dette må man bringe livet i orden der. Folk trenger nye jobber, nye hjem, barna deres må gå på skoler og barnehager og så videre og så videre. Det bør være reelle grunner for ukrainerne til å gå til meningsmålingene og bestemme om de skal bli med i Russland eller ikke. Ellers vil folk ignorere det.

Man bør også løse et kompleks av økonomiske problemer i Russland. Den russiske økonomien er langt fra slik man ønsker når den går gjennom prosessen med store overganger. Det føderale budsjettunderskuddet for juli 2022 utgjorde rekordhøye 892 milliarder rubler (sammenlignet med et overskudd på 261 milliarder for et år siden). I verste fall kan det utgjøre seks billioner rubler på et år.

Økonomer påpeker at Russlands inntekter har gått ned siden juni, mens utgiftene har økt med 25-27 prosent år for år. Også inflasjonen er høy – om lag 16 prosent. Russland må tilpasse seg sanksjoner, utvikle vitenskap og teknologi samtidig som alle tidligere sosiale gevinster opprettholdes.

Putin valgte taktikken for langsom kvelning av Ukraina

Putin valgte en annen taktikk – han vil kvele Kiev-regimet sakte. Militært sett vil Russland male Ukrainas væpnede styrker på østfronten og frigjøre DPR.

Moskva vil fortsette å presse det ukrainske regimet mot økonomisk kollaps. Ifølge offisielle data utgjør Ukrainas budsjettunderskudd om lag 4-5 milliarder dollar i måneden. Trykkpressen går, inflasjonen utvikler seg.

Ifølge vestlige ratingbyråer vil Ukraina miste 40 prosent av BNP innen utgangen av året. Ukraina opplever allerede et uavklart mislighold mens statsgjelden vokser – den vil snart nå 100 prosent av BNP.

Ukraina har allerede mistet sine viktigste havner, energiressurser, kornkammer, avsetninger. Det er unødvendig å si at Kiev trenger å opprettholde sin million-sterke hær også. Dette kan bare være mulig ved hjelp av vestlige lån, men det vil være vanskelig for Kiev-regimet å skaffe dem. Det er ingen offensiv for den ukrainske hæren ved fronten, noe som betyr at det ikke er utsikter til å bevare Kiev-regimet. Derfor kan Ukraina ikke tilbakebetale noen lån i det hele tatt.

Vesten vil ikke tåle presset

Den russiske presidenten vet at en lang konflikt i Ukraina vil koste Vesten mye. Vestlige land kan til slutt slutte å støtte Ukraina, og det vil være over med Zelensky.

Vesten vil ikke se en revolusjon i Russland. De vil mislykkes i å bringe en annen liberal til makten, som ville få Russland til å kollapse. Globalister vil ikke vinne her.

Redaktør: Dmitry Sudakov


Se mer på https://english.pravda.ru/world/153721-putin_kyiv/

En viktig tale

Hva man ellers mener om Putin og annet i verden får vi her hans syn på forholdene i verden og hans plan for Russlands utenrikspolitikk fremover. Og vi skal vite at alle lederne i hele den alliansefrie bevegelsen leser dette med stor forståelse. Du kan skjønne mer av det dersom du leser referatet fra den alliansefrie bevegelsens møte i Beograd i fjor høst. Men befolkningen i Vesten får ikke vite slikt og blir fortalt de vanlige nykoloniale usannhetene. Derfor forstår vi heller ikke at bare rundt 40 land med under 15 % av verdens befolkning støtter «verdenssamfunnets» sanksjoner mot Russland. Og så tror mange inne i USAs vasallstater, de 14 % av verdens folk, at de som ikke hører på Putin med forståelse sitter på sannheten i disse sakene. Da overser de at de som hører på Putin er i takt med verdens land og folk som har vært og/eller er undertrykt og utbyttet av det «hvite» Vesten og dens «sannheter» i over 500 år.

Fra TASS, 16. August 2022, 14:02

Putin langer ut mot Vests «forsvinnende» hegemoni og skisserer Russlands mål

Som den russiske lederen understreket, vil Russland «ta andre skritt for å bygge en mer demokratisk verden»

Et bilde som inneholder tekst, vegg, person, innendørs

Automatisk generert beskrivelse

© Mikhail Klimentyev/Russisk presidentpresse og informasjonskontor/TASS

PATRIOT PARK /Moskva Region/, 16. /TASS/. Vestlige land klamrer seg desperat til deres «forsvinnende hegemoni», men den unipolare verdensordenen er i ferd med å bli en saga blott, sa Russlands president Vladimir Putin i sin tale til publikum på den tiende Moskva-konferansen om internasjonal sikkerhet tirsdag.

Statsoverhodet bemerket at Vesten trenger konflikter for å holde seg ved makten, noe som gjør at USA og dets allierte aktivt blander seg inn i andre lands saker, og pisker opp alle slags provokasjoner og borgerkriger. Vestens hegemoni fremmer stagnasjon for hele verden. Det er imidlertid mulig å redusere spenningen og overvinne vanlige trusler ved å styrke et system for en moderne multipolar verden. Russland vil fortsette å ta skritt for å bygge en mer demokratisk verden og forbedre de eksisterende mekanismene for internasjonal sikkerhet.

TASS satte sammen Putins viktigste uttalelser.

Om en multipolar verdensorden

Konturene av en multipolar verdensorden blir aktivt formet. «Stadig flere land og folk velger veien til fri, suveren utvikling basert på deres særtrekk, tradisjoner og verdier.»

De objektive prosessene for å forme en multipolar verden blir «motarbeidet av vestlige globalistiske eliter som har skapt kaos ved å tenne gamle og nye konflikter og sett i verk den såkalte innestengingspolitikken, som i hovedsak undergraver alle alternative utviklingsveier som bygger på nasjonal suverenitet.»

De globalistiske elitene «forsøker for enhver pris å klamre seg til et hegemoni som glir gjennom fingrene på dem, og søker å holde land og folk i grepet til den neokoloniale orden.» «Deres hegemoni fører til stagnasjon for hele verden og for hele sivilisasjonen, og det inkluderer trangsyn, utelukkings-kultur og nyliberal totalitarisme.»

Den unipolar verdensordens  æra forsvinner inn i fortiden. «Bare ved å styrke systemet til en moderne multipolar verden betydelig, er det mulig å redusere spenninger over hele verden, overvinne trusler og risiko i den militære og politiske sfæren, øke tillitsnivået mellom land og sikre deres stabile utvikling.»

På Ukraina

Vesten trenger konflikter «for å holde fast på sitt hegemoni.» «Dette er nettopp grunnen til at de planla å bruke Ukrainas folk som kanonfôr, satte i verk «anti-Russland» -prosjektet, vendte et blindt øye til spredningen av nynazistisk ideologi, til masseslaktingen av Donbass-innbyggerne, og har oversvømmet og fortsetter å oversvømme Kiev-regimet med våpen, inkludert de tunge våpnene.

Under disse forholdene bestemte Russland seg for å gjennomføre en spesiell militær operasjon i Ukraina i full overensstemmelse med FNs charter. «Målene med denne operasjonen er klart definert – det er å sikre sikkerheten til Russland og våre borgere, og å forsvare Donbass-innbyggerne fra folkemord.»

– Situasjonen i Ukraina vitner om amerikanske forsøk på å forlenge denne konflikten. Og det fungerer nøyaktig på samme måte ved å tenne et konfliktpotensial i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Om Wests handlinger

«USA og dets vasaller forstyrrer de suverene statene grovt. De organiserer provokasjoner, statskupp og borgerkriger. Ved hjelp av trusler, utpressing og press forsøker de å tvinge uavhengige stater til å bøye seg for sin vilje og leve i henhold til regler som er fremmede for dem. «

Vestens mål er å «holde fast på sin dominans, ved hjelp av denne modellen som gjør det mulig for dem å forsyne seg fra hele verden slik de har gjort i århundrer, og en slik modell kan bare opprettholdes med makt.»

Vesten børstet til side Russlands forslag til gjensidige sikkerhetstiltak. I mellomtiden ekspanderer NATO østover og styrker sin militære infrastruktur. «Verbalt forklares det hyklersk av nødvendigheten av å styrke sikkerheten i Europa, mens akkurat det motsatte skjer i virkeligheten.»

Aggressive militære politiske sammenslutninger, som AUKUS (Australia, Storbritannia og USA) dannes av Vesten for å «spre sitt blokksystem analogt med NATO i Europa til Asia-Stillehavsregionen».

USAs House Speaker Nancy Pelosis besøk i Taiwan var en nøye planlagt provokasjon. « Nok en gang forsøkte USA bevisst å helle olje på ilden for å destabilisere situasjonen i Asia-Stillehavsregionen. Den amerikanske ordningen med hensyn til Taiwan er ikke bare en reise av en uansvarlig politiker, men en del av en bevisst amerikansk strategi for å destabilisere og så kaos ut fra situasjonen i regionen og over hele verden, [dette viser] en motbydelig respektløshet mot andre lands suverenitet og sine egne internasjonale forpliktelser.»

Ved å handle på denne måten forsøker vestlige stater å distrahere sine borgere fra kritiske sosioøkonomiske problemer ved å flytte skylden til Russland og Kina for sine egne feil. «Det såkalte kollektive Vesten ødelegger bevisst systemet for europeisk sikkerhet.»

Om Russlands planer

Moskva og dets allierte vil fortsette å «foredle de eksisterende mekanismene for internasjonal sikkerhet sammen med sine allierte, partnere og medarbeidere og skape nye, konsekvent styrke nasjonale væpnede styrker og andre sikkerhetsstrukturer, og øke deres nivå av utstyr med moderne våpen og militært utstyr.»

Russland vil også fortsette å sikre sine nasjonale interesser så vel som beskyttelsen av sine allierte, og «ta andre skritt for å bygge en mer demokratisk verden».

Det er nødvendig å «gjenopprette folkerettens respekt og dens grunnleggende normer og prinsipper». Det er viktig å styrke FNs og andre internasjonale dialogarenaers posisjoner.

«FNs sikkerhetsråd og generalforsamlingen, slik det først ble unnfanget, skulle fungere som effektive virkemidler for å redusere internasjonal spenning og forhindre konflikter, samtidig som de arbeidet for å garantere pålitelig sikkerhet og trivsel for land og folk.»

Noen harde tanker om post Ukraina

19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.

18. juni 2022

(Korrigert maskinoversetting av Terje Valen.)

Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:

  1. Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig.  Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
  2. En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter.  Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.

Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting gå?

I motsetning til Washingtons triumfalistiske uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen.  Enhver langvarig skade på Russland er åpen for debatt.

Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket,  og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.

Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.

I motsetning til optimistiske erklæringer kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.

Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.

Europa oppfatter allerede USA som en fallerende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.

Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.

Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.

Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO  europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge vil dette fortsette?

Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av dollaren som et våpen.

En av de mest urovekkende trekkene ved denne usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i karakteriseringen av Ukraina-krigen.  Vesten har aldri før vært vitne til en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.

Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.

Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.

Dessverre for Washington viser det seg at nesten hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.

Energi: utløser av lavkonjunktur?

Fra Michael Roberts blogg 13. juli 2022. Maskinoversetting korrigert av Terje Valen

Det er forvirring blant vanlige økonomer og beslutningstakere om de store økonomiene er på vei mot en lavkonjunktur, eller allerede er i en lavkonjunktur; eller vil unngå den helt.  Flertallets syn, i hvert fall i USA, er sistnevnte.  De med dette optimistiske synet argumenterer for at selv om inflasjonsrentene er høye, vil de begynne å falle det neste året, slik at den amerikanske sentralbanken unngår å øke styringsrentene for mye, opp til det punktet hvor den kan begrense investeringer og utgifter til forbruk.  Samtidig er den amerikanske arbeidsledigheten svært lav og «arbeidsmarkedet» fortsatt sterkt.  Et slikt scenario antyder neppe en resesjon.  Hvem har hørt om en nedgang der det er full sysselsetting?, ifølge argumentet.

På den annen side er det pessimistiske synet at de store økonomiene allerede er i en lavkonjunktur som til slutt vil bli erkjent.  Ser vi på modellene som måler ulike aspekter ved den økonomiske aktiviteten, ser det ut til at de store G7-økonomiene har nedgang i andre kvartal i år. Atlanta Fed Now-modellen setter nedgangen i USAs BNP til en årlig rate på 1,2%.

Og euroområdets ukentlige tracker antyder også sammentrekning av omtrent årlig rate på 1% der.

Er det mulig å ha en lavkonjunktur og et stramt arbeidsmarked samtidig? Amerikansk BNP falt reelt sett med -1,5 % årlig rente i første kvartal og ser ut til å gjenta det i andre kvartal.  Det er en «teknisk resesjon», som det kalles.  Men arbeidsledigheten er 3,6 %, nær rekordlave nivåer, og det har blitt skapt i gjennomsnitt 380.000 arbeidsplasser hver måned de siste fire månedene.

De ekstremt godt betalte økonomene i investeringsbanken, Goldman Sachs, prøver å forene disse avvikende indikatorene.  Det er sant, hevder de, at noen BNP-sporingsanslag nå anslår negativ BNP-vekst i andre kvartal, noe som vil utløse tommelfingerregelen om at to fjerdedeler av negativ vekst utgjør en resesjon. Men de påpeker at indikatorene på sysselsetting, reell personlig inntekt mindre overføringer og bruttonasjonalinntekt alle har fortsatt å øke.  Og de finner det «historisk uvanlig at arbeidsmarkedet er så sterkt som det er i dag, selv helt i begynnelsen av en lavkonjunktur. Spesielt har lønningene i utenom jordbruk vokst omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.  Lønningene i jordbruk har, ut fra årsberegning, vokst med 3,0 % de siste tre månedene og 3,7 % de siste seks, omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.

Men Jan Hatzius, sjeføkonom i USA hos Goldman Sachs, sa at det er «ingen tvil om at en nedgang i arbeidsmarkedet er i gang», og la til at «ledige stillinger avtar og oppsigelser øker, arbeidsløshetstrygd stiger, ISM-sysselsettingsindeksene i industri og tjenester har falt til lavkonjunktur-nivåer, og mange børsnoterte selskaper har kunngjort ansettelsesfrys eller avmatninger».  Det tyder på at arbeidsledigheten er en etterslepende indikator når en nedgang kommer. Faktisk ville det være i tråd med en marxistisk analyse av nedturer. For først avtar lønnsomheten, særlig i produktivsektoren og deretter overskuddet totalt sett. Dette fører til fall i investeringene i selskapene og deretter permittering av arbeidskraft og redusert lønn.

G7-økonomene innrømmer at batteriet av økonomiske indikatorer, som de ser på, nå antyder en negativ utvikling de siste månedene.

G7 konkluderer med at det er 30 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon i løpet at et år, men 48 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon neste år – det er med andre ord mer eller mindre sannsynlig innen 2023, men ikke ennå.  For dem «har vi ingen resesjon i vår basislinjeprognose, men vi venter fortsatt godt under konsensusveksten og ser økt resesjonsrisiko.»

Som jeg har referert til i flere tidligere poster, hvis statsobligasjonens «avkastningskurve» inverterer, er det en relativt pålitelig indikator på en fremtidig lavkonjunktur.  «Rentekurven» måler forskjellen mellom renten opptjent på en statsobligasjon med for eksempel ti års levetid eller løpetid og renten på en obligasjon på bare tre måneder eller ett år.  Normalt forventer noen som investerer i en langsiktig obligasjon en høyere rente fordi pengene deres ikke vil bli betalt tilbake på lengre tid.  Så rentekurven er vanligvis positiv, det vil si at renten på den langsiktige obligasjonen er høyere enn på den kortsiktige obligasjonen.  Men noen ganger går det omvendt fordi obligasjonsinvestorer forventer en resesjon og dermed setter pengene sine inn i langsiktige statsobligasjoner som den sikreste måten å beskytte pengene sine på.  Så avkastningskurven «inverterer». 

Når det skjer og kurven blir omsnudd, ser lavkonjunkturen ut til å følge innen et år eller så.  Den amerikanske statsobligasjonskurven for 10 år-2 år er nå invertert.  Forrige gang det skjedde var i 2019 da de store økonomiene så ut til å være på vei mot en nedgang uansett, like før COVID-pandemien.

Den skremmende tanken for amerikansk økonomi er at hvis inflasjonen holder seg høy og arbeidsledigheten holder seg lav, kan det ta to nedgangskonjunkturer å drepe inflasjonen og knuse arbeidsplasser, det endelige målet for Fed og myndighetene.  Det var det som skjedde mellom 1980-82 – en dobbel-dip nedgang.

Dette gjelder den amerikanske økonomien, der oppgangen fra COVID-nedgangen har vært størst blant de store økonomiene – selv om det ikke sier for mye.  Situasjonen er mye verre i stillestående Japan (se min siste post) og i Europa der Russland-Ukraina-krisen fører til en stor energikrise.  Faktisk ser krigen og sanksjonene mot Russland ut til å utløse en nedgang av store proporsjoner i eurosonen .

Russisk gasseksport er allerede ned med en tredjedel fra et år siden, og bare 40% av rørledningskapasiteten i Nord Stream1 brukes.  Når vinteren nærmer seg, vil etterspørselen etter gass i Europa dobles, noe som fører til en alvorlig mangel for industriell produksjon og oppvarming av boliger. Det alene kan trekke eurosonens økonomi ned med 1,5-2,8 % av BNP, ifølge noen anslag.  Og en kraftig oppgang i prisen på naturgass olje vil kunne drive inflasjonen helt opp i tosifrede tall innen midten av vinteren.

Hovedrørledningen for russisk gass til EU gjennom Ukraina er for tiden nede for ti dagers vedlikehold. Men hvis Russland bestemmer seg for at Nord Stream1-rørledningen ikke skal bringes tilbake på nettet – helt eller delvis – kan ting bli mye verre.

Russland selger nå mer olje enn før de invaderte Ukraina.  Så Russlands overskudd på driftsbalansen vil trolig være over 160 milliarder dollar (mer enn 3,5 ganger året før), med mer olje solgt til Kina og India for å kompensere for fallet til Europa.

Men det som kan utløse en enda dypere resesjon i Europa og globalt, ville være om G7/NATO-landene går videre med sin plan om å innføre pristak på russisk olje.  Den eneste måten G7 ser hvordan man kan få ned oljeprisen og frata Russland oljeinntektene for å finansiere krigen, er å prise russisk olje.  Grensen vil antagelig bli satt mellom kostnadene ved å produsere Urals (si $ 40 / fat) og den nåværende rabatterte salgsprisen på $ 80 / fat.

Denne planen kommer imidlertid ikke til å fungere.  Land som India, Kina, Indonesia og en rekke andre kommer ikke til å bli med i et kartell som straffer seg selv enten de liker Russland eller ikke.  Gitt at tilbuds- og etterspørselsbalansen i de globale oljemarkedene er svært stram, vil det å slå ut hele eller deler av russisk produksjon medføre at de globale prisene øker kraftig.  Og Russland kan godt gjengjelde ved å stanse all oljeeksport til enten EU eller alle aktørene i cap-ordningen.  Videre vil ordningen med å bruke fraktforsikring for å håndheve grensen på russiske laster bety at både Russland og noen konsumerende stater vil sette opp sine egne statssponsede forsikringsordninger (som Kina gjorde med Iran og som det russiske nasjonale gjenforsikringsselskapet gjør for russisk sjøfrakt nå).

Langt fra å tvinge Russland til å underkaste seg NATO-krav, er det mer sannsynlig at oljepristaket vil drive oljeprisen til nær 200 dollar per fat.  Det ville utløse en global nedtur.  Den tyske sentralbanken, Bundesbank, regner med at det reelle BNP i Tyskland kan stupe så mye som 4-5% pts fra sin tidligere vekstrate.

Ikke rart euroen har falt til nær paritet med amerikanske dollar i valutamarkedene, det laveste nivået siden 2002.

Rekordhøye energipriser, raskt stigende renter og fallende fortjenestemarginer blant de fleste selskaper (ned 6 % det siste året) gir nedgangstider. Se innlegget mitt: https://thenextrecession.wordpress.com/2022/06/10/the-scissors-of-slump/

Sentralbankene planlegger for tiden å heve sine «styringsrenter» med om lag 2-4 prosentpoeng det neste året.  Det er ikke mye sammenlignet med det som ble gjort for å kontrollere inflasjonen tilbake i 1979-81.  Men inflasjonen var mye høyere da.  Det vil trolig fortsatt være nok til å stoppe opplån til produktive investeringer og husholdningsutgifter.  Boliglånsrentene vil stige for å presse boligmarkedet.

Det viktigste er at stigende globale renter trolig vil provosere frem enda flere gjeldskriser i det globale sør.  Samlet gjeld i disse fattige landene er allerede på rekordhøyt nivå med gjennomsnittlig 207 % av BNP. Statsgjelden, på 64% av BNP, er på sitt høyeste nivå på tre tiår, og om lag halvparten av den er denominert i utenlandsk valuta, og mer enn to femtedeler holdes av utenlandske investorer som kan trekke seg ut. Om lag 60% av de fattigste landene er allerede i, eller med høy risiko for, gjeldsproblemer. Dette har allerede ført til sammenbruddet av den srilankiske økonomien og fjerningen av den korrupte regjeringen der.

Og som jeg har skissert i mange tidligere poster, er bedriftsgjelden i de store avanserte landene også på et rekordhøyt nivå, der så mye som 20% av selskapene har en inntekt som ligger under kostnadene ved å betjene gjelden sin – de såkalte «zombie» -selskapene.   Dette er fortsatt en tikkende tidsbombe for en nedsmelting av foretaksgjeld.  Og nedtellingen tikker nærmere null.

Zelenskyjs lederskap i nytt lys

Zelenskyjs lederskap i nytt lys: Hva det ikke snakkes om bak Putins invasjon

Et bilde som inneholder mann, person, tre, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Skrevet av Ola Tunander

8. June 2022

(Artikkel fra Ny Tids sommerutgave 2022.)

UKRAINA: Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon. Ukraina er et offer for dette brutale spillet. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav.

I 1990-93 ble Moskva gitt løfter om at NATO aldri ville bli utvidet mot øst. Likevel ble NATO utvidet med 14 land, og det på tross av innstendige russiske protester. Jeg lyttet selv til utenriksminister Jevgenij Primakovs kritikk av vestlig løftebrudd under et foredrag i Oslo i 1997. Fra og med 2008 sa Vladimir Putin at et NATO-medlemskap for Ukraina ville bli forhindret med alle midler, ikke fordi landet ville bli med i en «vestlig klubb», men fordi et NATO-medlemskap ville bli en plattform for fremskutte amerikanske våpen, også mulige atomvåpen, noen mil fra Moskva.

Putin sier at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962.

Men i vest ble Russland neglisjert. Putin sier nå at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962. I en vanlig tolkning av folkeretten gir ikke dette rett til en krig, like lite som de sovjetiske rakettene i 1962 kunne legitimere en amerikansk blokade eller krig. Men ifølge en amerikansk tolkning er et slikt preemptivt angrep legitimt. Den rettslige tolkningen er omstridt. The Guardian skrev nylig at det var helt forutsigelig at en NATO-utvidelse til syvende og sist ville ende opp i en krig. Da NATOs Jens Stoltenbergs 8. januar sa at det var opp til Ukraina selv å velge, var dette i praksis en krigserklæring. 20. januar skrev jeg i Klassekampen at vi går som «søvngjengere» mot en ny krig.

Vladimir Putin sa i sin tale 24. februar, på dagen for Russlands invasjon, at Vesten har vegret seg for å samtale om Russlands sikkerhet, og at Russland er blitt nødt til å handle. Han beskrev fem mål til grunn for invasjonen: 1) forhindre en NATO-utvidelse til Ukraina; 2) forhindre ukrainske atomvåpen; 3) støtte de russiskspråklige republikkene Donetsk og Lugansk (som hadde bedt om russisk hjelp); 4) Ukrainas «demilitarisering» og 5) «avnazifisering».

I mediene blir det ofte sagt at Putins mål har vært et regimeskifte eller en okkupasjon, men dette er ifølge Putins tale ikke eksplisitte russiske mål. Man kan hevde at krigen har sin egen logikk, men Moskvas erfaring fra den kalde krigens Polen og Afghanistan gjør neppe en okkupasjon til et russisk alternativ. Ifølge amerikansk militær teori burde Russland ha gått inn med i det minste fem ganger så store styrker for å kunne okkupere landet, og det vet også de russiske generalene. Da Moskva ville okkupere et land (Tsjekkoslovakia 1968) gikk man inn med mer enn ti ganger så store styrker per innbygger. Militære eksperter vet at de russiske styrkene i Ukraina aldri ville gi Putin mulighet å okkupere landet. En russisk «Quisling-regjering» er heller ikke en mulighet. Den ville ha krevd en okkupasjon. En deling av Ukraina i øst og vest er mulig, men neppe hva Moskva vil ha. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav:

1 NATO

Moskva vil ha garantier fra Washington og Kyiv om at Ukraina aldri vil bli med i NATO. Men USA har stadig støttet opp om et medlemskap, på tross av at alle visste at det ville lede til krig. I 2014 sa Henry Kissinger at Ukraina burde akseptere en «finsk løsning», en pakt som kan gi landet nøytralitet, men med full tilgang til vestlig økonomi (se «vennskaps- og bistandspakten» 1948).

En signatur her hadde løst problemet. Men USA var ikke interessert. 10. november 2021 ble det opprettet et «charter for strategisk partnerskap» mellom USA og Ukraina som ville åpne for Kyiv i NATO. Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas Freeman sa at Ukraina i praksis ble en del av NATO. Putin sa at Moskva var nødt til å gripe inn for å forhindre et fait accompli. Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon.

2 Atomvåpen

Ukrainas ambassadør til Berlin, Andrij Melnyk, sa i april 2021 at Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO. Russisk etterretning hevdet at Ukraina arbeidet med å utvikle atomvåpen, og at «USA visste om det». President Volodymyr Zelenskyj sa i sin tale i München 19. februar i år at Ukraina ville forlate sin atomvåpenfrie status (Budapest-memorandumet). Slikt sier man ikke hvis man ikke er nær ved å ha atomvåpen (Japan, som i praksis har atomvåpen, har ikke sagt at de forlater denne status).

Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO.

I Moskva gikk alarmen. Fem dager senere, på morgenen for invasjonen, sa Putin: «De søker å skaffe atomvåpen, vi vil ikke la dette skje.» Invasjonen ble satt i gang umiddelbart. Det kan forklare hvorfor russiske styrker, til å begynne med, var mindre forberedt enn de ukrainske. En skjult utvikling av atomvåpen skjer ofte i atomkraftverk, og russerne prioriterte tidlig å ta kontroll over et par atomkraftverk. Men spørsmålet er: Hvorfor kom Zelenskyj med denne uttalelsen i en slik spent situasjon? Han burde ha visst at dette ville trigge et russisk angrep. Hadde noen lurt eller instruert ham til å si det?

3 Donetsk og Lugansk

Krigen i det østlige Ukraina har pågått i 8 år med mer enn 13 000 døde, inklusive 3000-4000 sivile, og 1,5 millioner ukrainske flyktninger til Russland. Dette har vært en av Europas mest langvarige kriger. Etter fransk-tysk megling skrev Ukraina, Russland og OSSE i 2105 under Minsk-avtalen som ga relativ autonomi for Donetsk og Lugansk. Men sikkerhetstjenestene i Ukraina har ikke gitt sin støtte til avtalen. Høyreradikale styrker har fortsatt å bombe. De har i praksis hatt veto over presidentens beslutninger.

Fra 16. februar i år startet de, ifølge OSSE, en ny bombeoffensiv mot disse østlige områdene som innledning til en invasjon. 60 000 – 100 000 ukrainske styrker var samlet langs grensen. Russiske myndigheter la frem ukrainske dokumenter fra januar i år som sier at Ukraina fra 28. februar ville invadere Donetsk og Lugansk. 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar for den russiskspråklige befolkningen. Man måtte slå til preemptivt. Denne operasjonen fikk i oppgave å avslutte den åtte år lange krigen. Spørsmålet er: Hvorfor planla Ukraina for en militær operasjon som de visste ville trigge et umiddelbart russisk angrep?

4 Masseødeleggelsesvåpen

CIA har siden 2015 trent tusenvis ukrainske paramilitære styrker for å kunne møte et russisk angrep. Pentagon sa at man hadde forberedt ukrainske styrker på krigen med Russland i åtte år. Fra 2017 bygget USA opp en betydelig militær infrastruktur i Ukraina, som om landet var med i NATO. USA lot Ukraina utvikle atomvåpen,  og Pentagon har støttet mer enn elleve biologiske laboratorier i Ukraina, som hadde til oppgave å blant annet utvikle dødelige bakterier og virus som kunne benyttes militært. Bevis for disse laboratoriene har eksistert i flere år, og de var definitivt rettet mot Russland. Viseutenriksminister Victoria Nuland sa 8. mars, under ed, i en senatshøring: «Vi er nå meget urolige for at russiske tropper […] vil søke å få kontroll [slik at disse biologiske stoffene] kan falle i russiske styrkers hender.» Dette dreide seg ikke om sivil biologisk forskning, men om dokumentert produksjon av dødelige våpen (se artikkel nedenfor). Putin hevdet at Russland ville slå ut ikke bare slike våpensystemer, men alle offensive våpensystemer for å stoppe Ukrainas krig i øst, men kanskje enda viktigere, for å redusere risikoen for et katastrofalt amerikansk angrep på Moskva. Russland påstår nå å ha slått ut flere tusen militære anlegg i Ukraina. Denne delen av operasjonen synes å gå mot sin avslutning.

5 Azovbataljonen

Et siste mål med operasjonen sies å være en «avnazifisering» av Ukraina. Dette målet har ikke blitt tatt på alvor i Vesten. Nazistiske og fascistiske grupper har bare hatt noen få prosent i valgene. De er tilsynelatende marginale, men de har hatt en sterk stilling i sikkerhetstjenestene og i det militære. De har drevet mye av krigen i Donetsk og Lugansk. Azovbataljonen med sine nazisymboler hadde hovedkvarter i Mariupol. Den ble ledet av radikale nazister som Andrij Biletskyj og ble tatt opp i Ukrainas nasjonalgarde. Det betyr at de hadde støtte på det høyeste nivå. Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok grunnla det ukrainske nazistpartiet i 1991. Deres «Joseph Goebbels Political Research Center» byttet senere navn til noe mer opportunt.

Zelenskijs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, som ville dra inn NATO.

Parubij var kommandant for Maidan, sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd i 2014 og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av de tre lederne for Maidan, fikk inn fire ministre i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Dmytro Jarosj ble rådgiver for forsvarsstabssjefen i 2015. Nazistene har ikke hatt høye stemmetall, men de har mobilisert titusentalls aktivister, vært meget voldelige og lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på konflikten i øst. Yehvan Karas, lederen for den nazistiske gruppen C14 (tidligere ungdoms-parti til Tyahnyboks parti), fortalte media at de bare hadde 8–10 % av folket på Maidan, men de sto for 90 % av effektiviteten. De tvang presidenten til å flykte.  «Vi har startet en krig [med Russland]», sier Karas. Vestlige stater gir oss våpen fordi «vi liker å drepe». En fred synes å kreve en marginalisering og avvæpning av disse gruppene.

USA

Et første spørsmål: Hvorfor gjorde USA alt for å få Russland til å intervenere i Ukraina – med forberedelser for en NATO-utvidelse og for et ukrainsk angrep på Donetsk og Lugansk? Det ville med nødvendighet trigge en russisk krig i Ukraina. Poenget er at umiddelbart etter at Russland intervenerte, slo USA til med sanksjoner som var forberedt i måneder før invasjonen. Ifølge Adam Schiff, leder for Kongressens etterretningskomité, ville USA ha en krig mot Russland i Ukraina for å ta knekken på Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken sier at krigen kan fortsette året ut. USAs forsvarssjef sier at krigen vil kunne vare i flere år. USA deltar med etterretning og ledelse og med massiv våpenstøtte. USA vil kort sagt «slåss til siste ukrainer», for å sitere tidligere assisterende forsvarsminister Chas Freeman. USA vil ha en russisk krig som Russland ikke kan overleve, for å tvinge frem et regimeskifte i Russland.

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

SMAIL DOGAN-WE ARE WITH YOU. SE LIBEX.EU

Ukraina

Et annet spørsmål: Hvorfor ville den ukrainske ledelsen ha en krig? Dette er tilsynelatende vanskeligere å skjønne. Hvorfor arbeidet Zelenskyj for at Ukraina skulle bli med i NATO, bli til en atomvåpenmakt og ta Donetsk og Lugansk med makt, når alt dette definitivt ville trigge en russisk invasjon som ville ødelegge Ukraina? Kanskje finner vi forklaringen i den strategiske tenkingen til Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Han argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, for å unngå at Ukraina om et titalls år blir absorbert av Russland. Han sa: «Sannsynligheten er 99,9 prosent for at prisen for å bli med i NATO er en storkrig med Russland», og han beskrev detaljert hvordan denne krigen ville utvikle seg, akkurat som vi har sett den seneste tiden. Han fortsatte: «Selvfølgelig [er det beste] en storkrig med Russland og NATO-medlemskap som en følge av Russlands tap.» Når det gjelder taktikk, anbefaler Arestovytsj taktikken til islamistgruppen ISIL, som benytter seg av grusomhet mot egne sivile. At titusentalls ukrainere vil dø, er ikke Arestovytsjs problem.

For meg setter dette Zelenskyjs lederskap i et nytt lys. Zelenskyj vant en overlegen seier med 73 prosent av stemmene i presidentvalget i 2019 med et program for en fredelig løsning på krisen i Donetsk og Lugansk. Da han tiltrådte som president, gjentok han dette. Men umiddelbart etter sa nazistlederen Dmytro Jarosj at hvis Zelenskyj holder fast ved dette, vil han «henge i et tre i Khresjatyk» (hovedgaten i Kyiv). Zelenskyj ble nødt til å fortsette krigen. Azovbataljonen ble trent av amerikanske styrker. Krigen hadde med all sannsynlighet kunnet forhindres med en implementering av Minsk-avtalen og med en signatur som garanterte «ukrainsk nøytralitet». Men USA ville ikke akseptere disse vilkårene. USA vil ha en krig, og de vil «slåss til siste ukrainer».

Et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap» ville ha svekket USAs rolle i Europa.

Det kanskje viktigste med hele denne strategien var å inkludere Nord Stream II i sanksjonene for å stoppe en gjensidig tysk-russisk avhengighet: et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap». Det ville ha svekket USAs rolle i Europa og latt Europa vokse sammen i et nytt «kull- og stålfellesskap», noe som kunne forhindret en fremtidig krig i Europa. Krigen i Ukraina dreier seg om Europas sikkerhetsarkitektur. Og målet med USAs provokative politikk var ikke først og fremst krigen, men sanksjonene som ville følge krigen. Ukraina er et offer for dette brutale spillet.

Statens eksistens

Russland hadde neppe kalkulert med en så vel forberedt sanksjonsoffensiv som vi har sett de siste månedene. Russland behandles nå som en ulydig guttunge. En venn av meg sa en gang at «om en hund blir trengt inn i et hjørne, biter den».

«Historien viser at økonomiske kriger ofte er blitt til virkelige kriger», har den tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev uttalt. Kremls talsmann Dmitrij Peskov uttalte til CNN at atomvåpen kunne settes inn ved «trussel mot statens eksistens», og USAs oppførsel i Ukraina er blitt beskrevet av president Putin som en trussel «to the very existence of our state and to its sovereignty». Dette kan ende riktig ille.


Artikkelens referanser:

Det lengre intervjuet med Arestovytsj om en krig med Russland finnes på https://www.youtube.com/watch?v=1xNHmHpERH8

Intervjuene om ISIL m.m. finnes på flere steder: https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250

Robert Gates, 1997. From the Shadows – The Ultimate Insider’s Story of Five Presidents and How They Won the Cold War (New York: Touchstone, Simon & Schuster), pp. 143-149.

Brzezinski on intervention in Afghanistan (Translated from Le Nouvel Observateur, 15-21 January 1998).

Conversations with Lieutenant General Vladimir Cheremnikh, PRIO seminar 1994.

Transcript: Vladimir Putin’s Televised Address on Ukraine, Blomberg, 24 February 2022.

U.S.-Ukraine Charter on Strategic Partnership, US Department of State, 10 November 2021. https://www.state.gov/u-s-ukraine-charter-on-strategic-partnership/

Henry A. Kissinger, «How the Ukraine Crisis Ends», The Washington Post, 6 March 2014 https://www.washingtonpost.com/opinions/henry-kissinger-to-settle-the-ukraine-crisis-start-at-the-end/2014/03/05/46dad868-a496-11e3-8466-d34c451760b9_story.html

John Paul Rathbone, et al., «Military briefing: Russia rethinks line of attack», Financial Times, 1 March 2022. https://www.ft.com/content/88c4e349-9179-4bce-85d4-9d772304b13b

BBC News, «Ukraine Crisis: Transcripts of leaked Nuland- Pyatt call», 7 February, 2014.  https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957

Zach Dorfman, “CIA-trained Ukrainian paramilitaries may take a central role if Russia invades”, Yahoo News, 13 January 2022. https://www.yahoo.com/news/cia-trained-ukrainian-paramilitaries-may-take-central-role-if-russia-invades-185258008.html

Rudling, Per Anders, «The Return of the Ukrainian Far Right: The Case of VO Svoboda», in Ruth Wodak & John E. Richardson, Analysing Fascist Discourse (New York: Routledge, 2012), s. 228-255.

UNHCR Operational Update, Ukraine, December 2016 UNHCR Ukraine Operational Update – December 2016.pdf

United Nations, Meetings Coverage and Press Releases, «Concerned about Ongoing Militarization of Crimea, Human Rights Violations in Eastern Ukraine, Speakers Tell General Assembly Minsk Agreements Must Be Fully Implemented», 20 February 2020.

Poroshenko seeks U.N. peacekeeping, The Ukrainian Weekly, 1 March 2019 https://www.ukrweekly.com/uwwp/newsbriefs-182/

OSCE Daily Report 40/2022, 21 February 2022 https://www.osce.org/files/2022-02-20-21%20Daily%20Report_ENG.pdf?itok=82567

Tim Korso, «Russian Intelligence Chief Says Intel Showed Ukraine Was Working on Nukes, US Knew About It», Sputnik News, 3 March 2022.

«Ukrainischer Botschafter droht mit atomarer Aufrüstung», Der Spiegel, 15 April 2021.

«Zelensky’s full speech at Munich Security Conference», The Kyiv Independent, 9 March 2022.

Ministry of Defence of Ukraine, «Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff», 5 April 2015. Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff | Міноборони (mil.gov.ua)

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret. «Det som er igjen er en dampende haug med dollarpålydende gjeld»

Av Mike Whitney

Global Research, 9. juni 2022

Region: USA

Tema: Global økonomi

Et bilde som inneholder skriver

Automatisk generert beskrivelse

– Den voldsomme konfrontasjonen i Ukraina viser at vi snakker om mye mer enn skjebnen til regimet i Kiev. Hele verdensordenens arkitektur står på spill.» Sergei Naryshkin , direktør for Russlands utenriksetterretning.

***

Her er din «reservevaluta»-tanke for dagen: Hver amerikanske dollar er en sjekk skrevet på en konto som er overtrukket med 30 billioner dollar.

Det er sant. Den «fulle på tro og  ære» til det amerikanske finansdepartementet er i stor grad en myte holdt sammen av et institusjonelt rammeverk som hviler på et fundament av ren sand. Faktisk er USD ikke verdt papiret den er trykt på; det er en IOU som flagrer avgårde i et hav av rødt blekk .

Det eneste som hindrer USD fra å forsvinne inn i eteren, er tilliten til godtroende mennesker som fortsetter å akseptere den som lovlig betalingsmiddel.

Men hvorfor forblir folk trygge på dollaren når dens feil er kjent for alle? Tross alt er USAs nasjonale gjeld på 30 billioner dollar neppe noen hemmelighet, og heller ikke de ytterligere 9 billionene dollar som er stablet opp på Feds balanse. Det er en stealth-gjeld som det amerikanske folket er helt uvitende om, men som de er ansvarlige for likevel.

For å svare på det spørsmålet, må vi se på hvordan systemet faktisk fungerer og hvordan dollaren støttes opp av de mange institusjonene som ble opprettet etter andre verdenskrig. Disse institusjonene gir et miljø for å gjennomføre historiens lengste og mest åpenbare svindel, utveksling av høye seddelproduserte varer, råvarer og hardt arbeid mot lapper med grønt papir med døde presidenter på .

Man kan bare undre seg over genialiteten til eliten som laget denne svindelen og deretter påtvangt massene den i stort sett uten et pip av protest. Selvfølgelig er systemet ledsaget av ulike håndhevelsesmekanismer som raskt fjerner alle som prøver å enten bryte seg fri fra dollaren eller, Gud hjelpe oss, lage et alternativt system totalt. (Saddam Hussein og Muammar Qaddafi kommer til tankene.) Men faktum er – bortsett fra det institusjonelle rammeverket og den hensynsløse utryddelsen av dollarmotstandere – er det ingen grunn til at menneskeheten skal forbli koblet til en valuta som er begravd under et fjell av gjeld og hvis reell verdi er praktisk talt ukjent.

Det var ikke alltid slik. Det var en tid da dollaren var den sterkeste valutaen i verden og fortjente sin plass på toppen av haugen. Etter første verdenskrig var USA «eieren av størstedelen av verdens gull», og det var grunnen til at en internasjonal delegasjon «bestemte at verdens valutaer ikke lenger ville være knyttet til gull, men kunne knyttes til den amerikanske dollaren, «fordi dollaren  vi seg selv var knyttet til gull.» Her er mer fra en artikkel hos Investopedia:

«Arrangementet ble kjent som Bretton Woods-avtalen. Den etablerte sentralbankenes autoritet, som ville opprettholde faste valutakurser mellom deres valutaer og dollar. På sin side ville USA løse inn amerikanske dollar for gull på forespørsel .

Den amerikanske dollaren ble offisielt kronet som verdens reservevaluta og ble støttet av verdens største gullreserver takket være Bretton Woods-avtalen. I stedet for gullreserver akkumulerte andre land reserver på amerikanske dollar. Når de trengte et sted å lagre dollarene sine, begynte landene å kjøpe amerikanske statspapirer, som de anså for å være en trygg butikk med penger.

Etterspørselen etter statspapirer, kombinert med underskuddsutgiftene som var nødvendige for å finansiere Vietnamkrigen og Great Societys innenlandske programmer, fikk USA til å oversvømme markedet med papirpenger …

Etterspørselen etter gull var slik at president Richard Nixon ble tvunget til å gripe inn og koble dollaren fra gull, noe som førte til de flytende valutakursene som eksisterer i dag. Selv om det har vært perioder med stagflasjon, som er definert som høy inflasjon og høy arbeidsledighet, har den amerikanske dollaren forblitt verdens reservevaluta.» ( «Hvordan den amerikanske dollaren ble verdens reservevaluta» , Investopedia)

Men nå er gullet borte og det som er igjen er en dampende haug med gjeld. Så, hvordan i all verden har dollaren klart å bevare sin status som verdens fremste valuta?

Tilhengere av dollarsystemet vil fortelle deg at det har noe å gjøre med «størrelsen og styrken til den amerikanske økonomien og dominansen til de amerikanske finansmarkedene.» Men det er tull.

Sannheten er at reservevalutastatus ikke har noe å gjøre med «størrelsen og styrken» til USAs post-industrielle, serviceorienterte, bobledrevne, tredje-verden-hulls-økonomi. Det har heller ikke noe å gjøre med den påståtte sikkerheten til amerikanske statsobligasjoner» som – ved siden av dollaren – er tidenes største Ponzi-flam.

Den virkelige grunnen til at dollaren har forblitt verdens fremste valuta er på grunn av kartelliseringen av sentralbanken.

De vestlige sentralbankene er et de facto-monopol drevet av en liten kabal av personer  som koordinerer og samarbeider om pengepolitikken for å bevare sitt maniske dødsgrep om finansmarkedene og den globale økonomien. Det er en monetær mafia og – som George Carlin berømt sa: «Du og jeg er ikke i den. Du og jeg er ikke i den store klubben.» Bunnlinjen: Det er den nådeløse manipulasjonen av renter, prognoser og kvantitative lettelser (QE) som har holdt dollaren på sin høye, men ufortjente plass.

Den kommende globale økonomiske revolusjonen: Russland følger den amerikanske lekeboken

Men alt dette er i ferd med å endre seg utelukkende på grunn av Bidens hensynsløse utenrikspolitikk som tvinger kritiske aktører i den globale økonomien til å lage sitt eget rivaliserende system. Dette er en ekte tragedie for Vesten som har hatt et århundre med ustanselig rikdomsutvinning fra utviklingsland.

– på grunn av de økonomiske sanksjonene mot Russland – dukker det opp en helt ny ordre der dollaren vil bli erstattet med nasjonale valutaer (behandlet gjennom et uavhengig finansielt oppgjørssystem) i bilaterale handelsavtaler inntil – senere i år – Russland lanserer en utveksling- handlet råvarestøttet valuta som vil bli brukt av handelspartnere i Asia og Afrika.

Washingtons tyveri av Russlands utenlandsreserver i april satte turbo på den nåværende prosessen som ble ytterligere fremskyndet ved å utestenge Russland fra utenlandske markeder. Kort sagt, amerikanske økonomiske sanksjoner og boikotter har utvidet ikke-dollarsonen med mange størrelsesordener og tvunget frem en ny monetær orden.

Hvor dumt er det? I flere tiår har USA drevet en svindel der de bytter inn fiskeinnpaknings-valutaen sin mot ting av ekte verdi. (olje, produserte varer og arbeidskraft) Men nå har Biden-troppen skrotet det systemet helt og delt verden inn i stridende leire.

Men hvorfor?

Å straffe Russland, er det det?

Ja det er det.

Men hvis det er tilfelle, bør vi da ikke prøve å finne ut om sanksjonene faktisk fungerer eller ikke før vi hensynsløst endrer systemet?

For sent til det. Krigen mot Russland har begynt og de tidlige resultatene strømmer allerede inn. Bare se på hvordan vi har ødelagt Russlands valuta, rubelen. Det er sjokkerende! Her er scoopet fra en artikkel på CBS:

«Den russiske rubelen er den valutaen som gir best resultater i verden i år…

To måneder etter at rubelens verdi falt til mindre enn en amerikansk krone midt i de raskeste, tøffeste økonomiske sanksjonene i moderne historie, har Russlands valuta fått en forbløffende snuoperasjon. Rubelen har hoppet 40 % mot dollaren siden januar.

Normalt vil et land som står overfor internasjonale sanksjoner og en stor militær konflikt se investorer på flukt og en jevn strøm av kapital, noe som får valutaen til å falle…

Rubelens motstandskraft betyr at Russland er delvis isolert fra virkningene av de økonomiske straffer som vestlige nasjoner har pålagt etter invasjonen av Ukraina…» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Hva? Du mener angrepet på rubelen ikke fungerte likevel?

Ser sikkert slik ut. Men det betyr ikke at sanksjonene er en fiasko. Å nei. Bare se på effekten de har hatt på russiske råvarer. Eksportkvitteringer er langt nede, ikke sant? Her er mer fra CBS:

«Råvareprisene er for tiden skyhøye, og selv om det er et fall i volumet av russisk eksport på grunn av embargoer og sanksjoner, mer enn kompenserer økningen i råvareprisene for disse fallet,» sa Tatiana Orlova, ledende økonom i fremvoksende markeder ved Oxford økonomi.

Russland trekker inn nesten 20 milliarder dollar i måneden fra energieksport. Siden slutten av mars har mange utenlandske kjøpere etterkommet et krav om å betale for energi i rubler, og presset opp valutaens verdi.» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Du tuller med meg? Du mener rubelen stiger og Putin håver inn mer deig på varer enn noen gang før?

Jepp, og det er samme avtale med Russlands handelsoverskudd. Ta en titt på dette utdraget fra en artikkel i The Economist:

«Russlands eksport … har holdt seg overraskende bra, inkludert den som er rettet mot Vesten. Sanksjoner gjør at salget av olje og gass til det meste av verden kan fortsette uavbrutt. Og en økning i energiprisene har økt inntektene ytterligere.

Som et resultat forventer analytikere at Russlands handelsoverskudd vil nå rekordhøye i de kommende månedene. IMF regner med at i 2022 kan overskuddet på driftsbalansen, som inkluderer handel og noen finansstrømmer, komme inn på 250 milliarder dollar (15 % av fjorårets BNP), mer enn det dobbelte av 120 milliarder dollar registrert i 2021. At sanksjoner har økt Russlands handelsoverskudd, og dermed bidratt til å finansiere krigen, er skuffende, sier Vistesen. Ribakova regner med at virkningen av økonomiske sanksjoner kan ha nådd sine grenser. En beslutning om å stramme inn handelssanksjonene må komme neste gang.

Men det kan ta tid før slike tiltak trer i kraft. Selv om EU vedtar sitt forslag om å forby russisk olje, vil embargoen bli faset inn så sakte at blokkens oljeimport fra Russland vil falle med bare 19 % i år, sier Liam Peach fra Capital Economics, et konsulentselskap. Den fulle virkningen av disse sanksjonene vil merkes først ved starten av 2023 – da vil Putin ha samlet milliarder for å finansiere krigen sin.» Russland er på vei mot et rekordoverskudd på handelsbalansen» , The Economist)

La meg få dette på det rene: Sanksjonene skader faktisk USA og hjelper Russland, så ekspertene mener vi bør innføre flere sanksjoner? Er det det?

Nettopp. Nå som vi har skutt oss selv i foten, mener ekspertene det vil være lurt å skyte den andre også.

Er jeg den eneste som er slått av galskapen i denne politikken? Sjekk ut dette klippet fra en artikkel på RT:

» Russland kan tjene rekordhøye 100 milliarder dollar på gasssalg til europeiske land i 2022 på grunn av den kraftige økningen i energiprisene, rapporterte den franske avisen Les Echos denne uken, som siterer Citibank-analytikere.

Ifølge avisen vil de anslåtte inntektene fra gassalg være nesten dobbelt så mye som i fjor. Analysen tar ikke hensyn til fortjeneste fra salg av andre russiske råvarer, som olje, kull og andre mineraler.

Les Echos rapporterer at til tross for sanksjoner og advarsler om en omfattende embargo mot russisk energi, fortsetter de 27 EU-landene å sende omtrent 200 millioner dollar per dag til Gazprom. ( «Russiske gassinntekter anslås å nå nye høyder» , RT)

Så inntektene fra gass- og oljesalg oversvømmer bokstavelig talt Moskvas kasser som aldri før. I mellomtiden har energiprisene i EU og Amerika skutt i været til 40-års høyder.

Kan du se hvor kontraproduktiv denne politikken er?

EU synker inn i resesjon, forsyningslinjene har blitt alvorlig forstyrret, matmangelen vokser stadig, og gass- og oljeprisene er gjennom taket. Etter enhver objektiv standard har sanksjonene ikke bare sviktet, men slått spektakulært tilbake. Kan ikke Biden-folket se skaden de gjør? Er de fullstendig skilt fra virkeligheten?

Tenk om ukrainerne bruker Bidens nye artilleribatteri (HIMARS) til å beskytte byer i Russland? Hva så?

Så tar Putin av seg hanskene og stenger strømmen av hydrokarboner til Europa umiddelbart. Det er det som kommer til å skje hvis Washington fortsetter å eskalere. Du kan satse på det. Hvis Russlands «spesielle militæroperasjon» plutselig blir en krig, vil lysene over hele Europa bli mørke, hjemmene vil begynne å fryse, fabrikkene vil bli stille, og kontinentet vil gli hodestups inn i en langvarig og smertefull depresjon.

Er det noen i Washington som tenker på disse tingene, eller er de alle så fulle av sine egne presseklipp at de helt har mistet kontakten med virkeligheten?

Her er mer fra en artikkel på RT:

«Selv om det kollektive Vesten fortsetter å insistere – mot all observerbar virkelighet – at konflikten i Ukraina går bra for Kiev, blir store medier stadig mer urolige med situasjonen på den økonomiske fronten. Flere og flere observatører innrømmer at embargoene som er pålagt av USA og dets allierte ikke knuser den russiske økonomien, som opprinnelig ment, men snarere deres egen.

«Russland vinner den økonomiske krigen,» erklærte Guardians økonomiredaktør Larry Elliott torsdag. «Det er nå tre måneder siden vesten startet sin økonomiske krig mot Russland, og det går ikke etter planen. Tvert imot, ting går veldig dårlig, skrev han…

I et essay fra 30. mai sa Guardian-spaltist Simon Jenkins også at embargoen hadde mislyktes …

Som Jenkins påpeker, har sanksjonene faktisk hevet prisen på russisk eksport som olje og korn – og dermed beriket, snarere enn å utarme, Moskva, samtidig som europeere mangler gass og afrikanere går tom for mat. ” ( “Ettersom sanksjonene ikke virker og Russlands fremmarsj fortsetter, endrer vestlige medier sin melodi til Ukraina” , RT)

Fikk du med deg den delen om «Russland som vinner den økonomiske krigen»? Hva tror du det betyr i praksis?

Betyr det at Washingtons mislykkede forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni ved å «svekke» Russland faktisk legger enorme belastninger på den transatlantiske alliansen og NATO som vil utløse en re-kalibrering av forholdet som fører til en trassig avvisning av det «regelbaserte systemet».”

Er det det det betyr? Kommer Europa til å dele seg med Washington og la Amerika synke under sitt hav av rødt blekk på 30 billioner dollar?

Ja, det er akkurat det det betyr.

Uncle Sam’s 30 Year Bender

Tilhengere av Washingtons proxy-krig har ingen anelse om omfanget av feilen deres eller hvor mye skade de påfører sitt eget land. Ukraina-tilbakeslaget er kulminasjonen av 30 år med blodige intervensjoner som har brakt oss til et vippepunkt der nasjonens formuer er i ferd med å ta en dramatisk vending til det verre . Etter hvert som dollarsonen krymper, vil levestandarden synke, arbeidsledigheten vil stige, og økonomien vil gå inn i en nedadgående dødsspiral.

Washington har sterkt undervurdert sin sårbarhet for katastrofale geopolitiske tilbakeslag som er i ferd med å bringe det nye amerikanske århundret til en rask og uutholdelig slutt.

En klok leder ville gjøre alt i sin makt for å trekke oss tilbake fra randen.

*

Merknad til leserne: Vennligst klikk på deleknappene over eller under. Følg oss på Instagram, Twitter og Facebook. Gjenpost og del gjerne Global Research-artikler.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review .

Michael Whitney  er en kjent geopolitisk og sosial analytiker basert i Washington State. Han startet sin karriere som uavhengig borger-journalist i 2002 med en forpliktelse til ærlig journalistikk, sosial rettferdighet og verdensfred.

Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research

Copyright © Mike Whitney , Global Research, 2022

«Breaking the back» på Russland: Amerikanske krigsmål viser seg i Ukraina

«Breaking the back» av Russland: AMERIKANSKE krigsmål viser seg i Ukraina

(Analyse fra Den 4. Internasjonale sin hjemmeside (trotskister i USA) 24. april 2022.)

Andre Damon

@Andre__Damon

24. april 2022

(Oversatt av Terje Valen. Flere radikale miljøer i USA deler stort sett denne analysen av det som skjer i Ukraina, for eksempel også redaksjonen i Monthly Review. Dette er svært ulikt de strømningene som rører seg i deler av Rødt.)

På søndag reiste USAs utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin til Kiev for å møte Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky i det høyest rangerte amerikanske offisielle besøket i Ukrainas hovedstad siden krigen brøt ut.

Deres reise kommer etterat president Joe Biden, i løpet av bare 10 dager, har kunngjort $ 1.6 milliarder i ekstra amerikanske våpen til Ukraina, inkludert fly, droner, artilleri og pansrede kjøretøyer.

Blinken og Austin dro til Kiev for å gi Zelensky sine marsjordre. USA bestemmer skuddene i krigen, med Zelenskys regjering som marionett. Ukrainas oligarker har blitt kjøpt av med milliarder av dollar for å forsyne det ukrainske folket som kanonfôr i en konflikt med Russland.

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

Generalløytnant John Kolasheski, generalmajor i V Corps, holder en operativ oversikt, mens han snakker med reportere, søndag 24. (AP Photo/Alex Brandon, Basseng)

Å kjempe en «varm krig på ukrainsk territorium» har vært et sentralt mål for amerikansk imperialistisk planlegging minst siden det ukrainske kuppet i 2014, og sannsynligvis så langt tilbake som «Oransjerevolusjonen» i 2004. Så viktig var de amerikanske militære forberedelsene til denne konflikten at de førte til det som da bare var den tredje riksretten mot en president i AMERIKANSK historie, over påstander om at daværende president Donald Trump hadde holdt tilbake våpen som skulle til Ukraina.

24. februar førte den mangeårige oppbyggingen av Ukraina som en AMERIKANSK/NATO-festning mot Russland til Washingtons ønskede utfall – Russlands invasjon av landet – i det amerikanske strateger håpet ville bli «Russlands Afghanistan», som ville «blø» landet «hvitt».

Nå, to måneder siden krigens utbrudd, sier amerikanske tjenestemenn offentlig hva de tidligere innrømmet bare i hemmelighet: USA er drivkraften i en krig som tar sikte på å lamme og undergrave Russland og styrte regjeringen, uansett kostnad i ukrainske liv.

I et intervju med CBS erklærte den tidligere amerikanske hærens Europakommandør Ben Hodges: «Du vet, vi er ikke bare observatører som heier på Ukraina her.» Hodges sa at USA burde erklære: «Vi vil vinne.»

Han fortsatte: «Det betyr at alle russiske styrker tilbake til der de var før 24. februar, en langsiktig forpliktelse til full restaurering av ukrainsk suverenitet – det vil si Krim og Donbas – og til slutt bryte ryggen til Russlands evne til å projisere makt utenfor Russland for å true Georgia, true Moldova, true våre baltiske allierte.»

Med andre ord må USAs mål ikke bare være å gjenerobre Krim – territoriet som Russland hevder som sitt eget – men å ødelegge kampkapasiteten til det russiske militæret.

På fredag brukte New York Times uttrykket «bring Russland på kne» i en lederartikkel, der de erklærte: «Sanksjoner alene – i det minste eventuelle sanksjoner som europeiske land vil være villige til å vurdere nå – vil ikke bringe Russland på kne med det første.»

Den bevisste bruken av disse setningene – «bringe Russland på kne» og «brekke ryggen» til Russland – avslører som uredelig den offisielle fortellingen om krigen som presenteres for offentlig forbruk i media: Nemlig at det er et uprovosert angrep fra mektige Russland mot fattige og hjelpeløse Ukraina.

Den klare implikasjonen av disse uttalelsene er utvidelsen av krigen til russisk territorium, potensielt inkludert utplassering av amerikanske styrker enten i Ukraina, på russisk territorium eller begge deler.

I en nylig uttalelse om CBS» «Face the Nation» slo Senatets demokrat Chris Coons, referert til av Politico som Bidens «skyggeminister», effektivt ned på hans krav om en diskusjon om å sende amerikanske tropper til Ukraina.

Coons ble spurt: «I noen offentlige kommentarer denne uken sa du at landet må snakke om når det kan være villig til å sende tropper til Ukraina.» Til dette svarte Coons: «Putin vil bare stoppe når vi stopper ham.»

I et intervju søndag på NBCs «Meet the Press» ble USAs nasjonale visesikkerhetsrådgiver, Jon Finer spurt rett ut: «Er det amerikanske politiske målet akkurat nå at Ukraina skal beseire Russland? Kan du si det definitivt? Finere svarte effektivt ja og sa: «Russland er mer isolert i verden. Økonomien er svakere… Og målet vårt kommer til å være å fortsette den trenden.»

Dette er ikke bare en krig Washington ønsket. Det er en krig som USA provoserte. Milliarder av dollar i våpen sendt til Ukraina under de tre siste presidentene, Bidens erklæring om at han ikke anerkjenner Russlands «røde linjer», nektet å forhandle om Ukrainas potensielle medlemskap i NATO – alle ble beregnet til å provosere frem den nåværende krigen.

Siden krigens utbrudd har USA gjort alt for å forhindre en diplomatisk forlik. Sammen med å presse amerikanske tjenestemenn til å åpent erklære den amerikanske politikken til å være Russlands militære nederlag, ble talkshowene søndag dominert av fordømmelser av FNs innsats for å megle en diplomatisk oppgjør av krigen.

Amerikanske nyhetssendinger hånet FNs generalsekretær António Guterres for å finne en fredelig oppgjør av krigen ved å møte Russlands president Vladimir Putin. Kristen Welker i NBC stilte et ledende spørsmål: «Har FNs generalsekretær tillatelse til å tale på vegne av den ukrainske regjeringen?»

Igor Zhovkva, nestleder for kontoret til den ukrainske presidenten Zelensky, svarte med å fordømme Guterres» innsats. – Dette er ingen god idé å reise til Moskva. Vi forsto ikke hans intensjon om å reise til Moskva og snakke med president Putin.»

For å få offentlig støtte til krigen, gjennomfører amerikanske medier en oppfordringskampanje som anklager Russland for krigsforbrytelser, massakrer og folkemord. Denne propaganda-lyntoktet er rettet mot å skape hat mot russere, med stadig mer rasistiske overtoner.

De liberale og pseudo-venstre-apologene for amerikansk kapitalisme, inkludert desorienterte lag av akademikere, ute av stand til å se noe i historisk sammenheng, har blitt feid opp i det militaristiske hysteriet mot Russland.

En advarsel må gjøres: Målene som forfølges stadig mer åpent av USA i krigen innebærer uunngåelig utvidelse av konflikten. Det er ingenting igjen av fiksjonen om at USA og NATO ikke er i krig med Russland. I jakten på regimeendring, Russlands oppdeling og plyndringen av dets enorme ressurser risikerer amerikansk imperialisme atomkrig.

Les mer

13. april 2022