Stikkord: krig

Forord til «Rustninger og nedrustning i atomalderen»

Undertittel «Dokumentasjon og analyser fra fredsforskningsinstituttet SIPRI om det internasjonale rustningskappløpet.»

Fakkelbok utgitt på Gyldendal forlag i 1977 med forord av Helge Sivertsen, motstandsmann under den tyske okkupasjonen og nestor i arbeiderbevegelsen i Norge. Her er forordet som burde være et mønster for dagens krigshissere og våpensendere i samme parti.

«Dette er et nyttig arbeid. Med utgangspunkt i eit utval av publikasjonane frå Det Internasjonale Fredsforskningsinstituttet i Stockholm (SIPRI), oppsummerer forskar Marek Thee ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) viktige data, analyser og konklusjonar frå SIPRIs arbeid gjennom 10 år. Resultatet er ei handbok som allerede ligg føre på fleire språk, og som vi og treng på norsk. Den gjev nøktern kunnskap om rustning og nedrustningsarbeid i dag og teiknar på den måten eit klart bilde av situasjonen. Det er eit så sant bilde som det er mogleg å få det ut frå dei opplysningar som er åpent tilgjengelege.

Det Internasjonale Fredsforskningsinstituttet i Stockholm er eit av verdens beste. Det er uavhengig, det har gode ressurser, og det er kvalitet i det instituttet gjer. Er det noe område der det er nødvendig at fakta er tilgjengelege for folk flest, så er det her. Situasjonen er farleg. Overforbruket av ressursar til militære formål er så stort at folk sulter i hel i milliontal av den grunn. Det er bygd opp ei drapsevne som er stor nok til å utrydde menneskelivet på kloden.

Det finst inga politisk oppgåve i dag som er viktigare enn å koma i gang med nedrusting gjennom internasjonale avtalar. Derfor er det så om å gjere at folk flest får kunnskap om situasjonen. Det er på den måten opinionen kan bli sterk nok til å gje politikken retning. Det nå det kan vise seg om demokratiet har den styrke situasjonen krev: Eit overveldande fleirtal av tenkjende menneske over heile kloden vil sjå at nedrusting og fred er realpolitikk når fakta om rustningane og dagens militære drapsevne er klare. Så er det spørsmål om den politiske handlekrafta. Vårt land er med på fremme nedrusting, og denne handboka kan vera til nytte både for politikarar, organisasjonar og enkeltmenneske som vil ta del i dette arbeidet.»

Oslo, juni 1977.                                  

Helge Sivertsen

Formann                                   

Utvalget for rustningskontroll og nedrustning.

Vinden har snudd

Kronikkversjon til Klassekampen

Det skjer no store og raske endringar i verda. Russland har sett foten ned for vidare aust-utviding av det amerikanske strategar kallar USA sitt europeiske bruhovud for erobring av heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att. Høgdepunktet var konferansen i Beograd i oktober i fjor for å feire 60-årsdagen for starten på rørsla. Under møtet vedtok dei 105 statane som deltok ei utsegn der dei peikte på at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og særleg Kina si rolle i rørsla har ført til dette. Dei understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og innhaldet i FNpakta må følgjast av alle, og kritiserte dei som tar seg til rette i andre statar klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. I heile verda blir ho studert nøye. Alle bør lese ho. Ho varslar ei ny tid for berekraftig utvikling i verda. Dei gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent har mislukkast og at USA sin verdsdominans er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane. Dei må gi opp dette målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Utsegna slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Dette er ei realitetsorientering. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle ser at demokratiet i USA er eit pengestyrt oligarki og at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Utsegna set mot dette opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens  og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Dei bomba då eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det er utanfor sjølve målet med NATO som forsvarsallianse og innleie epoken då NATO blei ei aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart nedfelt i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Obama følgde opp – med fryktelege resultat for ofra. Trump ville nærme seg Russland, men leiarane i Det demokratiske partiet hindra det. Så var han dum og gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden følgjer begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Vinden snur. Vi kan følgje opp Putin og Xi Jinping si utsegna som opnar for fredeleg utvikling  verda. Den store aggressoren, USA, må vende tilbake til seg sjølv, satse på velferd for sitt eige folk og ikkje bruke enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Alle bør no skunde på denne utviklinga. Vi må hindre at USA si aggressive framferd provoserer fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Energikrise – Eide skylder på Russland

I et krigstypeoppslag på førstesiden i  Klassekampen 24.1.2022 får klimaminister Espen Barth Eide spre loddrette løgner om at det er Russland som ha skapt energikrisen i Europa. For det første vet alle at nedleggingen av kull-kraftverk og atomkraftverk samt sammenfall av vindturbinpolitikken i Tyskland er viktige årsaker til energikrisen der. For det andre vet alle det det er USA som gjennom sine sanksjoner og trusler om sanksjoner har jobbet for å stanse den nye gassledningen Nord Stream 2 fra Russland til Tyskland som ville ha sikret energitilførsel. Dette er de to viktigste årsakene til energikrisen i Europa.

Samtidig har Russland holdt seg til sine kontrakter om levering av gass til tross for sanksjoner og fiendtlige holdninger fra USA og deres medspillere i Europa. Og så venter altså Eide at Russland skal redde et Europa, som nå mobiliserer for noe som kan bli en krig med dette landet fordi USA ønsker å ha Ukraina innenfor sin interessesfære. Og når Russland holder seg til inngåtte kontrakter, har han mage til å dem skylden for energikrisen. Snakk om å rette baker for smed, som det heter. Men slike løgner er det jo som driver frem fiendskap mellom nasjoner. Og Klassekampen målbærer dem uten en protest.

Terje Valen, mandag 24. januar 2022.

Bill Gates på Sikkerhetskonferansen i München i 2017

Sikkerhetskonferansen i München[i]

Bill Gates München, Tyskland 17. februar 2017

SOM FORBEREDT

«Takk, David [Miliband].[ii]

Det er flott å være her i dag. Da jeg for 20 år siden bestemte meg for å gjøre global helse til fokus for mitt filantropiske arbeid, forestilte jeg meg ikke at jeg ville snakke på en konferanse om internasjonal sikkerhetspolitikk. Men jeg er her i dag fordi jeg tror at våre verdener er tettere knyttet sammen enn de fleste skjønner.

Her er ett eksempel. Jeg bruker mye av tiden min på arbeidet med å utrydde polio. Vi har gjort utrolige fremskritt. Av de 125 landene der polio var endemisk, har 122 land eliminert sykdommen. Bare Afghanistan, Pakistan og Nigeria har aldri vært poliofrie. Og det er ikke tilfeldig. Krigssoner, og i andre sammenhenger der det finnes ustabile stater,  er de vanskeligste stedene å eliminere epidemier. De er også noen av de mest sannsynlige stedene de kan oppstå – som vi har sett med ebola i Sierra Leone og Liberia, og med kolera i Kongo-bassenget og Afrikas horn. Så for å bekjempe globale pandemier må vi også bekjempe fattigdom.

Det er også sant at den neste epidemien kan stamme fra dataskjermen til en terrorist som har til hensikt å bruke genteknologi for å lage en syntetisk versjon av koppeviruset. . . eller en super smittsom og dødelig influensastamme. Poenget er at når vi ignorerer koblingen mellom helsesikkerhet og internasjonal sikkerhet setter vi oss selv i fare.

Enten det skjer på grunn av en naturtilfeldighet eller av en terrorist, sier epidemiologer at et luftbårent patogen i rask bevegelse kan drepe mer enn 30 millioner mennesker på mindre enn et år. Og de sier at det er en rimelig sannsynlighet for at verden vil oppleve et slikt utbrudd i løpet av de neste 10-15 årene.

Det er vanskelig å tenke på en katastrofe av den størrelsesorden, men det skjedde for ikke så lenge siden. I 1918 drepte en spesielt virulent og dødelig influensastamme mellom 50 millioner og 100 millioner mennesker. Du lurer kanskje på hvor sannsynlige disse dommedagsscenarioene egentlig er. Det faktum at en dødelig global pandemi ikke har skjedd i nyere historie, bør ikke forveksles med bevis på at en dødelig pandemi ikke vil oppstå i fremtiden.

Og selv om den neste pandemien ikke er på omfanget av influensaen i 1918, ville det være klokt å vurdere den sosiale og økonomiske uroen som kan oppstå hvis noe som Ebola ville trenge seg inn i mange store bysentre. Vi var heldige at det siste Ebola -utbruddet ble stanset før det gjorde det.

Den gode nyheten er at med fremskritt innen bioteknologi kan nye vaksiner og legemidler bidra til å forhindre at epidemier sprer seg ut av kontroll. Og de fleste tingene vi må gjøre for å beskytte mot en naturlig forekommende pandemi, er de samme tingene vi må forberede oss på i forbindelse med et forsettlig biologisk angrep.

Først og viktigst må vi bygge et arsenal av nye våpen – vaksiner, medisiner og diagnostikk. Vaksiner kan være spesielt viktige for å begrense epidemier. Men i dag tar det vanligvis opptil 10 år å utvikle og lisensiere en ny vaksine. For å dempe dødsfall fra et hurtiggående luftbårent patogen betydelig, må vi redusere det betydelig – til 90 dager eller mindre.

Vi tok et viktig skritt i forrige måned med lanseringen av et nytt offentlig-privat partnerskap kalt Coalition for Epidemic Preparedness Innovations. Håpet er at CEPI vil gjøre verden i stand til å produsere sikre, effektive vaksiner så snart nye trusler dukker opp.

Det virkelig store gjennombruddspotensialet ligger i fremvoksende teknologiplattformer som utnytter de siste fremskrittene innen genomikk for å redusere tiden det tar å utvikle vaksiner dramatisk. Dette er viktig fordi vi ikke kan forutsi om den neste dødelige sykdommen vil være en vi allerede kjenner, eller noe vi aldri har sett før.

Uten å bli for teknisk, skaper disse nye plattformteknologiene i hovedsak et transportmiddel for syntetisk genetisk materiale som instruerer cellene dine til å lage en vaksine inne i din egen kropp. Og det flotte er at når du har bygget en vaksineplattform for ett patogen, kan du bruke den igjen for andre patogener. Du trenger bare å erstatte noen få gener.

Denne fleksibiliteten og gjenbrukbarheten ville kutte vaksineutviklingen og godkjenningstiden betydelig. Og vi kan bruke denne nye vaksineteknologien på andre sykdommer som er vanskelig å behandle, som HIV, malaria og tuberkulose.

550 millioner dollar som lanserte CEPI er bare en forskuddsbetaling. Vi vil trenge betydelig mer støtte fra regjeringer for å finansiere forskning og utvikling som er nødvendig for å realisere det som denne nye teknologien kan gi.

Selvfølgelig vil ikke den forebyggende kapasiteten til en vaksine hjelpe hvis et patogen allerede har spredd seg ut av kontroll. Fordi epidemier raskt kan slå rot på de stedene som er minst utstyrt for å bekjempe dem, må vi også forbedre overvåkinga.

Det starter med å styrke grunnleggende folkehelsesystemer i de mest sårbare landene. Dette har en dobbel fordel. Det forbedrer vår evne til å forhindre, oppdage og svare på epidemier. Og det gjør det mulig for oss å bryte syklusen av fattigdom og sykdom som er roten til så mye ustabilitet i verden. Vi må også sørge for at hvert land gjennomfører rutinemessig overvåking for å samle og verifisere opplysninger om sykdomsutbrudd.

Og vi må sørge for at land deler informasjon i tide, og at det er tilstrekkelige laboratorieressurser for å identifisere og overvåke mistenkte patogener. Vi kan bygge videre på laboratorienettverket som er på plass nå for polio, i tillegg til et nytt nettverk av feltområder og laboratorier som vil hjelpe oss å bedre forstå årsakene til barnedødelighet i fattige land.

Den tredje tingen vi må gjøre er å forberede oss på epidemier slik militæret forbereder seg på krig. Dette inkluderer smittespill[iii] og andre beredskapsøvelser, slik at vi bedre kan forstå hvordan sykdommer vil spre seg, hvordan folk vil reagere i panikk og hvordan vi skal håndtere ting som overbelastede motorveier og kommunikasjonssystemer.

Vi trenger også utdannet medisinsk personell som er klar til raskt å avgrense en epidemi, og bedre koordinering med militæret for å hjelpe til med logistikk og for å sikre områder. Ebola -epidemien kunne ha vært mye verre hvis amerikanske og britiske myndigheter ikke hadde brukt militære ressurser til å bygge helsesentre, administrere logistikk og fly folk inn og ut av berørte land.

Det er oppmuntrende at globale allianser som G7 og G20 begynner å fokusere på pandemisk beredskap, og at ledere som forbundskansler Merkel og statsminister Solberg kjemper for helsesikkerheten. Ved utgangen av dette året forventes det at 67 land har fullført uavhengige vurderinger av deres epidemiske beredskap.

Men det er ikke nok penger til å hjelpe de fattigste landene med epidemiforberedelse. Ironien er at kostnaden for å sikre tilstrekkelig pandemisk beredskap over hele verden anslås til 3,4 milliarder dollar i året – men det forventede årlige tapet fra en pandemi kan løpe så høyt som 570 milliarder dollar.

Pandemier er alles problem – og som ledere kan vi ikke ignorere det. Tenk hvis jeg fortalte deg at et eller annet sted i denne verden er det et våpen som eksisterer – eller som kan dukke opp – som er i stand til å drepe titusenvis, eller millioner av mennesker, bringe økonomier til stillstand og kaste nasjoner i kaos. Du vil si at vi må gjøre alt for å samle opplysninger og utvikle effektive motforanstaltninger for å redusere trusselen.

Det er situasjonen vi står overfor i dag med biologiske trusler. Vi vet kanskje ikke om våpenet er menneskeskapt eller et naturprodukt. Men en ting kan vi være nesten sikre på. En sterkt dødelig global pandemi vil oppstå i våre liv.

Da jeg var liten, var det egentlig bare en eksistensiell trussel verden sto overfor. Trusselen om en atomkrig. På slutten av 1990-tallet hadde menneskene med best forståelse godtatt at klimaendringene representerte en annen stor trussel for menneskeheten.

Jeg ser at trusselen om dødelige pandemier er oppe på nivå med atomkrig og klimaendringer. Å gjøre seg klar for en global pandemi er like viktig som kjernefysisk avskrekking og å unngå en klimakatastrofe. Innovasjon, samarbeid og nøye planlegging kan dempe risikoen dramatisk ved hver av disse truslene.

Det faktum at færre mennesker dør i konflikter nå enn noen gang i menneskets historie, er det direkte resultatet av valg som er tatt av det internasjonale samfunnet – blant annet gjennom innsats som Münchens sikkerhetskonferanse. Det globale gode vilje som fremgår av det historiske klimamøtet i Paris for et år siden gir oss en sjanse til å forhindre de verste effektene av klimaendringer.

Muligheten nå er å utvide samarbeidet til pandemisk beredskap. Vi har fått en god start på innovasjon med lanseringen av CEPI. Når vi reflekterer over lærdommene med Ebola, er det en felles enighet om tingene vi må investere i. Jeg er optimistisk om at vi et tiår fra nå kan være mye bedre forberedt på en dødelig epidemi – hvis vi er villige til å legge en brøkdel av det vi bruker på forsvarsbudsjetter og nye våpensystemer i epidemien.

Når den neste pandemien rammer, kan det være en annen katastrofe i menneskehetens annaler. Eller det kan være noe helt annet. En ekstraordinær triumf for menneskelig vilje. Et øyeblikk da vi nok en gang beviser at vi sammen er i stand til å ta verdens største utfordringer for å skape en tryggere, sunnere og mer stabil verden. Til syvende og sist er valget vårt.

Takk skal dere ha.»

Vi kan merke oss at Gates taler på en sikkerhetskonferanse og omtaler virus/pandemi som våpen og som angrep på linje med atomkrig og at tiltakene mot virus er forberedelse på å møte et virusangrep og derfor må være på linje med midler som blir satt i verk ved atomangrep, enten ved at «vi» blir angrepet med virus, eller at vi går til angrep med virus når hele vår befolkning er vaksinert, mens «fienden» ikke er det. Dette kan forklare det enorme presset for å få alle vaksinert, så langt ned i aldersgruppene som en klarer å få folk med på.

Det sier også sitt at Stoltenberg snakket på konferansen og at der var noen interessante innlegg i etterkant, blant annet av den russiske representanten på konferansen.[iv] The Guardian hadde også rapport om innlegget til Gates og det kan være verd å legge merke til de siste avsnittet i deres artikkel.[v] «The Bill and Melinda Gates Foundation published an Ipsos Mori poll saying that 71% of Britons aged between 16 and 75 are more concerned about the spread of infectious diseases such as Ebola or Zika than war with other nations. Just over two-thirds said they were concerned about war, while 83% said violent terrorist attacks were their main concern.» (Bill og Melinda Gates Foundation publiserte en spørreundersøkelse fra Ipsos Mori som sier at 71 % av briter mellom 16 og 75 er mer bekymret for spredning av smittsomme sykdommer slik som Ebola eller Zika enn krig med andre nasjoner. Litt over to tredjedeler sa at de var bekymret for krig, mens 83 % sa at voldelige angrep fra terrorister var det som bekymret dem mest.») Dette viser at det ville være en god taktikk å spille på denne frykten.

Samlet ser det virkelig ut som tiltakene mot corona-pandemien har vært et krigsspill – en har gått fra germgame til et virkelig spill med verdens befolkning som prøvekaniner. Det kan forklare hvorfor corona-tiltakene ble satt i gang på udemokratisk vis og utviklet videre på samme måte, mens et samstemmig globalt kor av toneangivende medier har kjørte en sammenhengende skrekk-kampanje siden mars 2019 og kritikk har vært systematisk sensurert og angrepet på det groveste. Det kan også forklare at det noen steder har blitt brukt militære styrker og at nedstenging av samfunnet har vært så viktig, pluss at en har forsøkt å få aksept for å bruke portforbud, et typisk virkemiddel i krig og ved store opptøyer og opprør.

Og siste, men ikke minst. Gates egentlige ærend er å få åpnet de offentlige kasser til hans store sugerør.

Bill Gates sitt innlegg og kommentarene til dette, pluss noter er funnet og oversatt av

Terje Valen, mandag 18. oktober 2021.

[i] Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Eit eksempel på kva medlemmene der driv med er Mareike Ohlberg som har tilknytting til denne sikkerheitskonferansen og var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States[xi] då ho var med og skreiv boka Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen. Daidalos 2020. https://www.tvalen.no/2021/02/22/den-skjulte-handa-korleis-kina-kjempar-mot-dei-columbiske-statane-sin-verdsdominans/

Et annet eksempel: Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[xii]  Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Men det var altså på en slik konferanse Bill Gates framførte sitt innlegg i 2017.

[ii] https://en.wikipedia.org/wiki/David_Miliband . Det går fram av biografien at Miliband har gått gradene i engelske Labour party, støttet krigen i Syria og ivret for tropper på bakken der, og at han er medlem av Trilateral Commission. Fra 2013 har han ledet International Rescue Committee og har vært kritisert for arbeidet sitt der – se https://www.theguardian.com/global-development/2021/jun/19/david-miliband-charity-international-rescue-committee-white-supremacy-allegations

[iii] https://www.technologyreview.com/2018/05/30/2746/its-fiction-but-america-just-got-wiped-out-by-a-man-made-terror-germ/

[iv] https://www.nato.int/cps/en/natohq/opinions_141632.htm . Ellers finner du en oversikt over alle som hadde innlegg på konferansen i 2017, og innleggene deres, med kommentarer. https://securityconference.org/en/msc-2017/speeches/

[v] https://www.theguardian.com/technology/2017/feb/18/bill-gates-warns-tens-of-millions-could-be-killed-by-bio-terrorism

«En skjør allianse»

Dette er overskrifta på ein artikkel av Tormod Heier i Klassekampen den 6. juli 2021, med utheving av hovudpoenget, «Den største trusselen mot NATO kommer innenfra».

Nokre hovudpunkt i Heiers artikkel

Eg oppfattar at det viktigaste poenget hans er at hovudgrunnen til at NATO samhaldet er blitt skjørare er at der no finnast statar i NATO som ikkje vil kjempe for det NATO står for. Han spør om dei vil stå opp for «borgernes ukrenkelige friheter,  … det liberale demokratiet, … menneskerettighetene … de grunnleggende rettsstatsprinsippene». Han definerer dette som «det vestlige verdigrunnlaget». Dette «vestlige verdigrunnlaget» innan NATO sjølv er i ferd med å forvitre og dermed  blir «det som gir oss en felles identitet» svekka. For å halde NATO saman blir derfor den viktigaste oppgåva til NATO innanrikspolitisk, å styrke limet som kan halde NATO saman ved å slå ring rundt dette vestlege verdigrunnlaget inne i alle NATO-statar.

«Men liberale verdier blir ikke limet i NATO før kontrasten til ‘de andre’ kommer tydelig frem: Kina og Russland» fortsetter Heier. Disse statane «forfekter» nemlig «det motsatte av oss selv» og vil fremme «ufrie samfunnsmodeller» på fleire vis. «Det blir derfor viktigere enn noen gang at NATO unngår en demokratisk forvitring i egne rekker.» Til dømes i Ungarn, Polen eller Tyrkia.

Han går så inn på kva dette kan tyde for Norge. Det tyder for det første at landet blir trekt «stadig sterkere inn i en ny kald krig» mellom dei to nemnde verdisystema der Vesten står på den eine sida og «Russland og Kina på den andre». Den tilliten dei store vestlege landa har til landa i aust er tynnsliten og alt blir tolka i verste meining.

«NATO er heller ikkje lenger ein effektiv militær forsvarsallianse for Norge». Organisasjonen er ein reiskap som USA bruker for å veve statane rundt Russland inn i det han kallar «forpliktende og forutsigbare flernasjonale samarbeidsformer» der USA kan påvirke korleis desse statane sjølv «bør håndtere Russland som tross alt er USAs fremste rival i Europa».

Det tredje punktet er at NATO ikkje er til noko nytte for Norge i dag. Varslingstida ved plutselege konfliktar til dømes på Svalbard eller utanfor Finnmarkskysten er kort og då «nytter det ikke med langdryge forhandlinger i Brussel». Då er det berre ein ting som nyttar, «tilgang på amerikanske ledere» … «som på kort tid kan sende styrker til norske nærområder». Alt no blir NATO sett meir og meir på sidelinja når det gjeld krisehandtering i nord og USA blir viktigast.

Dette meiner Heier er problematisk for Norge. NATO-systemet blir uthola og «kunnskap om beredskaps- og forsterkningsplanverk forvitrer». Denne situasjonen gjer at blir vanskelegare å møte angrep frå Russland.

Han ser for seg at NATO-toppmøtet i sumar kan vise oss eit NATO som «må samles politisk. Men som fragmenteres militært».

Ein kommentar til innhaldet

Når den faste skribenten i Klassekampen er forskningsleiar ved Forsvarets høgskole kan vi sjølvsagt ikkje vente anna enn at han skal framstille NATO og Vesten på noko anna vis enn slik organisasjonen og dei som kallar seg «Vesten» sjølv ønskjer å sjå ut.

Ut frå denne ståstaden vurdere altså Heier det slik at NATO som militærallianse er i ferd med misse misjonen sin. USA har mest bruk for alliansen for å fremme sin politikk i Europa. Og det skal dei gjere ved å kjempe for nokre edle prinsipp som USA skal vere garantisten for opp mot Russland (og Kina) sin angrip desse prinsippa.

Når det gjeld den militære sida må vi satse einsidig på USA i forsvaret av Norge og sikre oss amerikanske leiarar som kan sende styrker til Norge på kort varsel og som kan koordinere forsvaret av Norge ut frå kunnskap om landet, militæret og situasjonen her. Det gjeld å ha ein balanse mellom faste norske prinsipp og pragmatisme og å vise atterhald i måten makta blir utøvd på.

Så vidt eg kan sjå tyder dette at desse amerikanske leiarane må vere fast stasjonert i Norge over lengre tid også i fredstid. I så tilfelle kan det og tyde på amerikanske basar på norsk jord, med alt det inneber dersom USA kjem i konflikt med eit Russland som reelt sett ikkje er i konflikt med Norge sjølv om styringsforma der avvik frå den norske. Då kan vi bli totalt fanga av USA sin krig – kanskje saman med resten av Europa. Dessutan er vel realismen i dette at USA ikkje har nokon sjanse til forsvare Norge og Europa dersom Russland verkeleg vil angripe. Då vil Europa bli øydelagd. Og om det kjem til krig blir Norge også angrepsmål for dei mest avanserte russiske våpen. Derfor vil nok alliansefridom vere eit mykje betre forsvarsval for Norge enn allianse med USA om det skulle komme til det harde.

Kva er dei vestlege verdiane som USA skal forsvare, i praksis

Men lat oss så sjå på USA som berar av dei «vestlege» verdiane. Ut frå reine fakta som ligg i dagen går det an å seie at USA er den mest krigerske og øydeleggande stat i verda når det gjeld andre land si moglegheit til å byggje opp sin eigen økonomi og velferd utan amerikansk overherredømme, innblanding, undertrykking og utbytting.

For det første kan vi slå fast det som alle veit, at staten USA er bygd opp på folkemord, slavearbeid og omsynslaus utnytting av fleire generasjonar med innvandrarar. Dessutan slik at USA med unnatak for 7 eller 9 år har USA kriga mot andre statar i heile si historie frå 1776 til i dag. Og frå før dette begynte dei kvite settlarane å utrydde indianarane. Noko dei hadde lukkast med for om lag 95 % av dei før år 1900.

Så skal vi sjå på nokre bøker om USA si rolle i verda.

Først vil eg nemne den norske omsettinga i 1964, i to bind, av David Horowitz si bok Free World Colossus, på norsk Den kalde krigen og USA og den tredje verden – begge med undertittel Søkelys på amerikansk utenrikspolitikk. Frå her av har vi i Norge hatt ein annan og heilt igjennom dokumentert historie om USA sin utanrikspolitikk enn den Heier tar utgangspunkt i når han skriv om USA og NATO. At Horowitz sjølv avsverga alt det han hadde funne ut gjer ikkje at det meste av det er usant. Det viser ei rekkje seinare godt dokumenterte studiar og bøker.

  • Michael T. Klare, War Without End – American Planning for the next Vietnams frå 1970.
  • William Blum, Killing Hope: US Military and CIA Interventions Since World War II, 1995/1998 og i rask svensk omsetting med tittelen CIA & USA:s Verkliga utrikspolitik, 1998. Dette er beint fram eit meisterverk av politisk skrivearbeid der USA si meir eller mindre valdelege innblanding i rundt 50 andre land blir grundig dokumentert.
  • Så kom Rogue State – A Guide to the World’s Only Superpower, år 2000 og
  • America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about USA Foreign Policy and Everything Else som tek eksempel og analyse fram til 2013, då boka kom ut. Her finn vi og forslag til kva som kan gjerast for å stoppe denne fryktelege krigarstaten og skape fred i verda.
  • Så vil eg nemne Wolfgang Effenberger Schwartzbuch – EU & NATO – Warum die Welt keinen Frieden findet ( EU og NATO – Kvifor verda ikkje kan finne fred) frå september 2020. Her har vi eit meisterstykke som avdekkar samanhengen mellom EU og NATO og korleis dei saman er ein trussel mot freden på jorda. Analysen begynner med eit utsnitt frå ein artikkel av Engels frå 1887 der han snakkar om at det går mot ein nye 30års krig berre at han blir trengd saman på 3 til 4 år og der øydeleggingar, talet på drepne og elende vil bli endå større enn dei var under 30års krigen i Europa mellom 1618 og 1648. Så blir analysen ført fram til korleis verda har møtt covid-krisa.
  • Wofgang Effenberger Geoimperialismus – Die Zerstörung der Welt frå september 2016 er også ein skarp geopolitisk analyse av korleis USA har øydelagt nasjonar og trengt seg stadig nærare inn på livet til Russland.
  • Michael Lüders Die Scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, frå 2021 er ein heilt oppdatert framstilling av den geopolitiske situasjonen i verden som altså tilseier at Tyskland (og andre land) må komme seg ut av det underdanige tilhøvet til USA. Samandrag av innhaldet på tysk finnast og.[i] I denne boka tar også Lüders opp nett spørsmålet om «Westen und seine Werte» og viser mellom anna korleis USA systematisk har støtta alle despotar berre dei har eit godt tilhøve til USA, dvs. tillèt USA å utbytte landet, mens også demokrati blir kverrsett når regjeringa der ikkje vil la seg dominere av USA.[ii]

«Vestlege verdiar» omsett i praksis

I  boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, er USA sine «vestlege verdiar» i praksis greitt summert opp.

«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA

  • prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde
  • på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land
  • prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar
  • slept bombar på folk i meir enn 30 land
  • prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.»[iii]

Berre sidan 1981 har USA i Midt-Austen sett dei vestlege verdiane ut i livet på mange måtar. Dei har

  • skote ned to libyske fly i 1981
  • bomba Libanon i 1983 og 1984
  • bomba Libya i 1986
  • bomba og senka eit iransk skip i 1987
  • skote ned eit iransk passasjerfly i 1988
  • skote ned to libyske fly til i 1989
  • drive massiv bombing av folket i Irak i 1991
  • fortsett bombinga og harde sanksjonar mot Irak frå 1991 til 2003
  • bomba Afghanistan og Sudan i 1998
  • fortsett å støtte Israel til tross for den israelske regjeringa si stadige øydelegging og tortur mot det palestinske folket
  • stadig fordømd palestinarane sin motstand mot dette
  • bortført «folk som er mistenkt for å vere terroristar» frå muslimske land som Malaysia, Pakistan, Libanon og Albania og transportert dei til stader som Egypt og Saudi-Arabia der dei blei torturert
  • vore til stade med store militære mannskap og høgteknologisk utstyr det helligaste islamske landet, Saud-Arabia og andre stader i Golf-regionen
  • støtta talrike udemokratiske, autoritære regjeringar frå Shahen av Iran til Mubarak i Egypt og den saudiske kongefamilien
  • invadert, bomba, og okkupert Afghanistan frå 2001 til i dag, og Irak til i dag
  • bomba sendt rakettar for å likvidere individ i Somalia, Jemen, Pakistan og Libya i perioden 2006 til 2011
  • velta regjeringa til Gaddafi i Libya i 2011.[iv]

Så kan vi føye til Syria og legge til annan amerikansk aggresjon sidan 2014 då Blum avslutta boka si, kanskje særleg dei daudeleg sanksjonane mot land dei ikkje kontrollerer over heile verda og den USA-støtta regimeendringa i Ukraina. Men også det enorme presset på vasallstatane sine i Europa for å få dei med på auka opprusting og på sanksjonar mot Russland og andre land. Noko som har ført til store økonomiske tap for alle partar.

Her har vi ikkje ein gong nemnd USA si historie i Latin-Amerika, som høyrer til det beste eksempla på USA sitt «forsvar for dei vestlege verdiane».

Tormod Heier, som er ein opplyst og intelligent mann, veit sjølvsagt alt dette. Når han framleis meiner at USA kjemper for demokrati, menneskerettar og lovstyrte samfunn, så set han altså dei columbiske statane med leiaren USA  sin reelle politikk som synonym med desse verdiane. Og då må vel kanskje nokon kvar seie – Gud   hjelpe oss for å bli underlagt USA og Vesten sine tankar om demokrati, menneskerettar og lovstyrte samfunn og dei handlingane som skal verkeleggjere desse, og stakkars statar med militære og andre leiarar som står for det same. For når vi omset dei «vestlege verdiane» til de dei verkeleg tyder, så er dei columbiske statane sin rett til å herske over resten av verda og utnytte alt som finnast der til eige beste. Derfor kan dei som står for desse verdiane umogleg skape fred i verda fordi det å halde oppe USA sitt verdsherrevelde med kva middel som helst trumfar all fornuft og alle forsøk på å skape fredelege og velståande samfunn over alt i verda.

Rolls Royce som lokalt eksempel på skadeleg verknad av at vi er underlagt USA

I Bergen risikerer vi no at den siste store industriarbeidsplassen blir lagt ned fordi eigarane ikkje får lov til å selje føretaket til en seriøs internasjonal aktør med gode planer for Rolls Roys-fabrikken, berre fordi han er økonomisk basert i Russland, og at verkstaden kanskje heller ikkje får lov til å ta viktige oppdrag frå Russland som kan redde han eller i alle høve hindre permisjonar og kanskje det som verre er. Dette er sjølvsagt økonomisk galskap for Norge som industrinasjon, særleg fordi eventuell sikkerheitsrisiko i røynda var minimal og fordelane store.

Solberg-regjeringa hadde handsama denne saka heilt greit og ingen protesterte på salet fram til Biden blei president i USA og lanserte sin nye framstøyt mot Russland og Kina. Dei villaste protestane kom sjølvsagt frå Arbeidarpartiet sin forsvarspolitiske representant – ikkje rart når eit partimedlem er sjølvaste administrative sjefen i USA sin NATO-allianse som altså skal fremme USA sine politiske interesser i Europa. Men SV og dei andre kasta seg på, sjølv Rødt klarte ikkje å ta eit konsekvent nasjonalt standpunkt i saka.

Konklusjonen med nokre fleire merknader

Konklusjonen er at USA derfor utan samanlikning har vore den mest aggressive og skadelege staten i verda i løpet av dei siste 245 åra når vi ser dei under eitt. Forræderiet mot frigjeringsrørsla på Filippinane i 1898-1902 og folkemordet der[v] var ei slags innleiing til 1900-talet. Dette kjenner ikkje folk særleg mykje til, akkurat som svært mykje av dei columbiske statane sine brotsverk i andre land framleis er skjult. Men både før og etter 1941-1945, då USA var tvunge til å delta i ein rettferdig krig, har dette vore eit grunnleggande trekk ved USA sin utanrikspolitikk. Men vi veit også at England og USA planla eit samla alliert angrep på Sovjet like etter 2. verdskrigen med bruk blant anna av tyske soldatar. Stalin hindra dette ved å sørge for at desse soldatane vart avvæpna.

USA, den 2. verdskrigen og Korea

Og så er det slik at USA brukte utfallet av krigen til å ta makta over heile verda med nokre unnatak som til dømes Sovjet og deira økonomiske område, Kina, Cuba og Nord-Vietnam. Eit særskild, lite kjend eksempel er frå Korea. Her har også USA ei lang historie med innblanding. I 1905 laga dei ein ein hemmeleg avtale med Japan kalla Taft-Katsura memorandumet der USA lovde å anerkjenne Japan sitt hegemoni over Korea mot at Japan ikkje blanda seg inn i USA sine koloni-interesser på Hawaii og Filippinane. Under fredskonferansen i Paris i 1919 og Washington-konferansen i 1921-1922, som tok opp tilhøva i Asia, motarbeidde USA at Korea skulle få delta. Etter at Japan hadde kapitulert og 2. verdskrigen var slutt kravde USA einsidig at dei sovjetiske troppane skulle stanse ved den 38 breiddegrad. Då kunne dei amerikanske troppane, som ikkje kunne komme fram før nokre veker seinare, ta imot Japans kapitulasjon ved denne breiddegraden. Dette var ikkje eit bidrag til å sikre avvæpninga av japanarane, men for å sikra USA si innflyting på Koreahalvøya og fremje USA sine økonomiske og strategiske interesser i nord-aust Asia. Etter 40 år med japansk okkupasjon var koreanarane ivrige etter å få att sjølvstendet sitt og motstandsrørsla mot okkupasjonen fekk organisert en kongress i Seoul den 6. september 1945 der dei danna ei regjering for heile Korea, både nord og sør, Den koreanske folkerepublikken som held orden i landet og sikra igangsetting av produksjon gjennom folkestyrte komitear og tilslutta masseorganisasjoner. Då amerikanarane kom to dagar seinare sette dei denne regjeringa til sides og sette inn sitt eige militærstyre med blant anna fleire representantar som hadde samarbeidd med japanarane. Dette var starten på heile ulukka med Sør- og Nord-Korea.[vi] Ein folkerettsstridig okkupasjon av eit fritt land. Mønsteret frå Filippinane var teke opp att, berre at folkemordet i Korea kom litt seinare under Koreakrigen, slik det blitt gjort gong etter gong seinare.

Under 2. verdskrigen deltok USA materielt med mykje utstyr og bygga opp produksjonskapasiteten sin svært mykje, særleg kapasiteten for våpenproduksjon, men dei deltok berre med relativt små hærstyrkar og hadde berre eit tap på 300 000 soldatar mot Sovjet-Unionen sine 30 millionar soldatar og sivile, og Kina sine endå fleir falne. Vi veit også at det ikkje var våpen som stort sett vart sendt frå USA til Sovjet under krigen, men køyretøy. Og det var jo verkeleg Sovjet og Kina som slo Tyskland og Japan, ikkje USA med allierte, sjølv om USA var engasjerte i Stillehavet som dei erobra heilt for seg og sjølv om dei massemyrda nokre hundre tusen sivilistar på nokre sekund då dei slapp sine to atombomber over to byar i Japan, og sjølv om dei allierte måtte gå inn i krigen mot Tyskland frå vest, då det såg ut som Sovjet ville erobre heile landet frå aust.

Denne mykje medieomtala kampen med D-dagen osb., mot eit Tyskland der Sovjet hadde knust den tyske hæren, var berre eit «piss i havet» i høve til innsatsen frå Sovjet. Og ikkje før var krigen slutt, så samla USA med allierte seg til ville angrep på «kommuniststaten» Sovjet, noko som har fortsett mot Russland, sjølv om det ikkje lenger er snakk om kamp mot kommunisme som var propagandagrunnlaget for Den kalde krigen. Den columbiske eliten gjorde dette for ikkje å miste makta si i verda med mogelegheitene til å overføre rikdommar til seg sjølve. Men samstundes måtte dei andre columbiske maktene legge seg inn under USA sin dominans og utvikla seg etter kvart stort sett til reine klient- og vasallstatar. I dag er Norge i praksis ein slik type stat, nett som Heier indirekte peiker på i sin artikkel i Klassekampen.

Det er jo slik at USA-NATO og deira talspersonar, i praksisen sin, er dei viktigaste hindringane mot statane i verda sitt strev for å utvikle «borgernes ukrenkelige friheter,  … menneskerettighetene … de grunnleggende rettsstatsprinsippene» og arbeidet for nedrusting, fred, velstand og vennlege tilhøve i verda. Det liberale demokratiet som tillet desse å fortsette angrepa sine på verdas folk, er meir problematisk. Her trengs det kanskje ei omdanning slik at regjeringane representerer folket og ikkje pengemakta.

Terje Valen (historikar), 09.07.2021.

[i] https://michael-lueders.de/die-scheinheilige-supermacht/

[ii] Michael Lüders Die Scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, sidene 44-47.

[iii] Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, side 1.

[iv] Same bok, side 315-316.

[v] https://www.tvalen.no/2019/07/04/usa-sitt-folkemord-pa-filippinane-rundt-1900/

[vi] Sjå Martin Hart-Landsberg Korea – oppdeling, samling & USA sin utanrikspolitikk, 1998, sidene 11-12 og David Horowitz Den kalde krigen – søkelys på amerikansk utenrikspolitikk, 1964, sidene 54-55 ff.

Nyttårsønske – Fred i verda

Mitt nyttårsønske er fred i verda. Men ønsket er meir presist enn som så. Det er at Norge skal bli eit land som har venlege forhold til alle andre land og særleg til alle nabolanda sine, og at Norge ikkje deltek i andre lands krigar langt utanfor eige territorium og ikkje krigar utan at det sjølv er angripe. Difor ønsker eg meg eit alliansefritt Norge. Eg skal no gi mine grunnar for å meine at eit alliansefritt Norge vil vere det beste alternativet dersom nyttårsønsket skal bli oppfylt.

Verda endrar seg raskt – columbismen er på hell

Vi lever i ei tid der den columbiske epoken tar slutt og der dei columbiske elitane, med USA i spissen, berre kan hindre dette ved ein stor krig på det eurasiske kontinent. Norge må arbeide aktivt for å hindre dette. Den beste måten er å kople seg laus frå krigerske alliansar og å arbeide for å hindre krigar og for å skape gode internasjonale samarbeidsforhold i verda. Vi bør ikkje delta i dei columbiske elitane sin aggressive kamp for å behalde eit verdsherrevelde som er i ferd med å forsvinne.

Det skjer no store geostrategiske endringar i verda. Frå 1492, då Columbus kom til Amerika, erobra overklassane i dei vestlege maktene rundt Nord-Atlanteren verda for seg på særs brutalt vis, og dei har sidan brukt herredømmet til sin fordel. Dei leiande maktene i dette spelet har vore Spania og Portugal, Holland, Frankrike, England i kronologisk rekkefølge, og i dag er USA den leiande makta. Men også USA er med på å halde oppe dei vestlege maktene sin felles dominans i verda. Eg låner eit omgrep frå den verdskjende og svært reaksjonære geografen, Halford Mackinder, og kallar tida etter 1492 for den columbiske epoken. Mackinder er elles kjend for sin såkalla «heartland»-teori som har vore utgangspunkt både for nazistane og mykje av USA sine strategiplanar for utviklinga i verda.

Mellom 1917 og 1991 blei det columbiske herredømmet halde litt i tømme av Sovjet-Unionen. Men då denne staten vart oppløyst utvida den leiande columbiske staten makta si til store nye område og på overflata såg det ut som vi gjekk inn i en nye stor periode for columbismen. Men i det vesentlege vart USA svekka også i tida etter 1991 og det har vist seg med stor kraft dei siste ti åra.

Det columbiske herredømmet blir no utfordra av ei svært hurtig endring i det økonomiske styrkeforholdet i verda. I løpet av berre 30 år har Kina vokse fram som et nytt økonomisk kraftsenter og det veks fortsett mykje fortare enn USA og dei andre columbiske statane. Andre statar i same området har også utvikla økonomien sin mykje. Den columbiske epoken ser ut til å gå mot slutten.

Den columbiske overklassen kjempar desperat for sitt verdsherrevelde

Dette er ei katastrofe for heile den columbiske flokken. Det columbiske utbyttingssystemet, der dei columbiske kjernelanda fører store verdiar ut av dei områda som dei dominerer, står i fare. Derfor er alle vesentlege konfliktar i verda i dag prega av dette. Dei er prega av den gamle columbiske eliten sin desperate kamp for å stanse avviklinga av det lønsame internasjonale systemet deira. Det er dette som ligg bak når dei styrande i USA blinkar ut sine fiendar, anten det no er Libya, Venezuela, Cuba, Iran, Syria, Nord-Korea, Russland eller Kina. Det er derfor alle dei såkalla demokratirørslene inne i dei landa som USA og de andre columbiske statane ikkje har kontroll med blir oppmuntra, finansiert og støtta på alle vis av columbiarane. I røynda har ikkje dette noko med demokrati å gjere, for dei despotisk styrte statane som USA og dei andre columbiarane har kontroll med, får fortsette med sine styresett, sjølv om dei får litt mild kritikk inniblant. Når leiarane i USA seier demokrati og menneskerettar så tyder det USA sin rett til å bryte folkeretten og til å få med seg sine allierte til å gjere kva dei vil i kva land dei ønsker.

Øydelegginga av Libya

Øydelegginga av den veldrivne staten Libya, er eit godt eksempel på denne politikken. Gadaffi styrte den mest velordna staten i Afrika med hard hand for at det ikkje skulle falle saman i kampar mellom regionar og klanar. Han var ei drivkraft for afrikansk einskap og uavhengigheit frå USA og dei andre columbiarane. Han ville mellom anna at dei afrikanske landa skulle slutte å bruke dollaren som reservevaluta. Dette var ein svært alvorleg trussel mot det columbiske systemet, for i dag kvilar det på den amerikanske dollaren. Om dollaren fell som verdas reservevaluta, blir det eit frykteleg slag mot den amerikanske økonomien og heile det columbiske systemet. Det norske flyvåpenet gjorde grovarbeidet for dei columbiske herskarane som brukte dei og jihadistane for å øydelegge Libya, noko som og var avgjerande for opninga av den daudelege flyktningstraumen over Middelhavet som kom etterpå.

Forsøket på regimeendring i Syria

Den andre store flyktningstraumen blei utløyst av USA og dei andre columbiarane sin politikk i Syria. USA og dei andre columbiske statane si destabilisering av Syria og stråmannskrigen mot Assad sitt styre der, er eit anna eksempel på dei columbiske statane sin kamp for å halde opp sitt verdsherrevelde. Og mest alle dei norske «hjelpe»organisasjonane hjelper USA og dei andre columbiske statane sine jihadistiske stråmenn-krigarar og stråkvinne-krigarar med å fortsette krigen mot det lovleg valde styret i Syria, medan dei fortsett dei daudeleg sanksjonane som hindrar Syria å bygga opp at helsevesen og velferdstenester og byar og føretak landet. Vi bør ut av dette aggressive og skadelege systemet.

Regimeendring i Ukraina og Kvite-Russland

Det kuppet som USA regisserte i Ukraina, med god hjelp av norske tenestemenn, er eit anna eksempel. Dette er eit kroneksempel på brot på folkeretten. Og der fekk vi for første gong etter krigen sjå at erklærte nazistar som var ei viktig kraft i kuppet, fekk postar i og like rundt statsstyret. Alle veit også at dersom Krim-halvøya hadde blitt ein del av Ukraina, så ville Russland ha måtte legge ned ein av sine viktigaste marinebasar og USA ville ha komme inn i staden. Derfor tvinga USA, gjennom å sikre sitt kupp i Ukraina, Russland til å sikre seg dette området. Det kan samanliknast med eit opprør i Alaska for å lausrive det frå  USA og slutte seg nærare til Russland, og opne for ein russisk marinebase der. Å klage Russland for å bryte folkeretten og vise seg som aggressiv i høve til dette er å rette bakar for smed, som vi seier.

Det som skjer i Kvite-Russland i dag noko av den same bakgrunnen. Viss Lukasjenko hadde vore ein venn av «Vesten» og ein reiskap for dei columbiske elitane, og det kom eit opprør der som ville kaste han og opprette gode relasjonar med Russland, så ville USA og dei andre columbiarane ikkje ha støtta opprøret, men heller hjelpt han for å slå det ned.

Økonomisk krig og daudelege sanksjonar

Det same gjeld dei svært skadelege sanksjonane som USA driv mot alle land og personar og føretak osb. som dei ikkje har kontroll med. Dei er til dels drepande, som då dei drap ein halv million born i Irak før dei gjekk inn militært på falsk og løgnaktig grunnlag og øydela landet bortimot fullstendig, samt skapte den hæren av jihadistar som har plaga verda sidan. Men sanksjonane fungerer på same vis ovafor Venezuela, Syria, Iran, Russland, Nord-Korea, Cuba og ovafor andre land og personar eller føretak som ikkje gir opp sine nasjonale og lokale interesser for å følgje USA sitt diktat.

USA sine allierte får i oppdrag å kjempe USA sine krigar

For å sikre USA sitt herrevelde og dermed det columbiske system må dei landa som støttar USA i dette, stadig meir gå mot sine eigne interesser som sjølvstendige statar. Dei må utkjempe USA sin krigar langt frå eigne territoria mot land og folk som ikkje er deira fiendar, ja som dei eigentleg hadde vunne mykje på å ha venskapeleg samkvem med. Og dei må delta i det daudelege sanksjonssystemet som skadar økonomi og fredeleg samkvem mellom nasjonar og land.

Mange fordelar ved alliansefridom

For Norge hadde det vore svært gunstig å ha halde USA sin fiendskap mot Russland vekke frå forholdet mellom desse to nabolanda. Russland vil ikkje angripe land i Europa, dei vil ha samhandel og samarbeid, slik Putin gir uttrykk for i sitt nyttårsbrev til Angela Merkel. Når det gjeld utviklinga av norske næringar hadde det og vore svært bra om ikkje USA sitt fiendskap mot Kina fekk øydelegge det økonomiske, vitskaplege, kulturelle og sportslege osv. samarbeidet mellom Norge og dette landet.

I Norge er vi ikkje tent med at det bli lagt press på idrettsprofilar for å velje telefon ut frå USA sine preferansar. Elles er det allment kjent at USA overvaker alt som blir sagt og gjort gjennom telefonar som dei godkjenner, til og med Angela Merkel om det passar seg. Huawei skal ha lagt inn ein sperre som hindrar slikt. Elles er påskotta for å ikkje å bruke Huawei sine produkt på det vanlege planet med rykte og påstandar som ikkje er prova. Aksjonen mot Huawei er ein kamp frå dei columbiske elitane for å hindre at deira verdsherrevelde blir utfordra.

Noko prov for at Huawei-telefonane i Norge har lagt inn overvaking av uigurane eller andre, er ikkje til å ta alvorleg. Kva Kina gjer på sitt eige territorium er opp til den kinesiske regjeringa å bestemme, ikkje USA og andre. Dette er eit sentralt punkt i folkeretten. Viss eit land skal ha rett til å angripe eit anna land fordi dei ikkje likar styresettet der, så er opna vidt opp for aggresjonskrigar som etter folkeretten er forbode. Leiarane i USA følgjer denne krigsskapande politikken. Eg trur ikkje USA vil endre dette før dei blir tvinga til det, men Norge kan trekke seg ut av aggresjonsspiralen ved å bli alliansefritt, slik dei aller fleste land i verda faktisk er. Kina på si side følgjer folkeretten sine reglar endå om dei bruker dei midla dei har til å knytte kontaktar og utvide handel og samkvem med flest mogleg land og der det finnast forhold å kritisere på sakleg vis. Men samanliknar vi dei kritikkverdige forholda her med USA sine daudelege sanksjoner og sine uhemma aggresjonskrigar, så kjem Kina svært godt ut.

Når det gjeld tilhøvet USA-Kina, så har USA peikt ut Kina som sin fiende nummer ein i verda og ruster opp og førebur ein krig mot dette landet, dersom det ser ut som det går forbi USA i økonomiske makt i verda. Kina på si side legg vekt på fredeleg samarbeid, samkvem og samhandel mellom uavhengige statar basert på forhandlingar der begge partar søkjer å komme godt ut av det. Både internt og internasjonalt fremmer Kina ein politikk med fredeleg sameksistens mellom forskjellige kulturar og nasjonar, med respekt for det nasjonale sjølvstendet og ut frå prinsippet om ikkje å blande seg inn i andre statar sin indre saker.

Når visse kretsar i Norge gir ein person som i Kina blir sett på som ein kriminell oppviglar, fredsprisen, så har det ikkje noko med ytringsfridom og demokrati å gjere. Det er rett og slett ei massiv støtte ein person som arbeider for regimeendring i Kina og dermed ei klar innblanding i Kina sine indre forhold. Det ville ha vore som om Norge i si tid hadde gitt fredsprisen til Black Panter leiaren Malcolm X. Elles så vi jo og at straks president Trump hadde stansa pengestraumen til dei amerikanske organisasjonane som støtta dei såkalla demokratirørslene i den kinesiske byen Hong Kong, så blei det slutt på demonstrasjonane der.

Urimeleg svartmaling av land som USA og dei columbiske maktene ikkje kontrollerer

Saka er at dei landa og leiarane som USA ikkje har kontroll med blir svartmala på heilt urimelege måtar, og i dag skjer det ut frå ei USA-columbisk mediemakt gjennom eigarskap og oppkjøp av journalistar frå dei rikaste personane i verda. Alle dei store media er i dag politisk drivne for å halde oppe det columbiske regimet i verda. Og ettersom alle i dei vestlege, nord-atlantiske landa har vakse fram som ein del av den mottakande enden av columbiarane si utbytting av resten av verda, ser vi og kor vanskeleg det er for folka her å ta rett stilling i dei konfliktane og krigane som går føre seg.

Til og med radikale menneske skjønner ikkje at det dreier seg om kamp for å halde opp verdsherreveldet til USA i spissen for heile den columbiske eliten og ikkje om kamp for demokrati og menneskerettar mot despotar og andre i dei landa USA angriper direkte eller ved betalte oppviglarar og leigetroppar.

Når USA og dei andre columbiarane har tynt livskiten av folket i land og området gjennom økonomisk krigføring og folka der lid og vil ha det betre, så set USA inn propagandakverna om diktatoriske leiarar som har skulda, mens dei på den andre sida finansierer grupper om startar opprør for å få til regimeendringar og om naudsynt, rykker inn med eigne styrker, eller får allierte og betalte leigetroppar til å gjere jobben, og gjerne jihadistar om dei kan brukast.

Mitt nyttårsønske er at Norge hoppar av denne aggresjonsspiralen blir eit alliansefritt land med gode forhold til alle sine naboar og alle land som det er mogeleg å ha samkvem med.

Terje Valen, 31. desember 2020.