Kapitalismen, de to venstresidene og kommunismen

Noen hovedtrekk ved de to venstresidene

I følge min analyse, som jeg mener følger Marx tenkning, har det lenge eksistert to venstresider i politikken. Den ene er kapitalens eller borgerskapets venstreside og den andre er arbeiderklassens venstreside. Denne påstanden bygger på en forståelse av kapitalens og samfunnsklassenes vesen som Marx avdekket i sine skrifter om kapitalen. I følge denne forståelsen fører kapitalens utviklingstendens den i retning universell ødeleggelse dersom den ikke blir opphevet. Den vesentlige skillelinjen går altså mellom de som vil oppheve kapitalismen og de som vil beholde den.
Ut fra en slik analyse hører kapitalens venstreside i det vesentlige til i den leiren som vil beholde kapitalismen og fortsette utbyttingen av arbeidskraften med alle de motsigelser og ulykker som det etter hvert fører med seg. Det er viktig for borgerskapet å lokke flest mulig individer fra arbeiderklassen over til kapitalens venstre. Denne venstresiden er i dag ganske stor.
Arbeiderklassens venstreside hører i det vesentlige til den leiren som vil oppheve kapitalen og skape et samfunn uten utbytting og nød der det er opprettet et fellesskap som gjør det mulig for individene å utvikle sine skapende krefter fullt ut til beste for seg selv og hverandre, dvs. det om Marx kalte kommunisme. Denne venstresiden er i dag ganske liten. Den opprettet en gang avisen Klassekampen som sitt talerør, men har nå ingen aviser lenger.

Kapitalens venstreside – reformer innenfor kapitalismen
Kapitalens vesen er ikke godt kjent og det vi ser til daglig er kapitalens fremtredelsesformer. En viktig uvesentlig side ved kapitalismen er at motsigelsen kapital og arbeid kan eksistere sammen relativt lenge uten at den grunnleggende antagonismen i motsigelsen blir fremherskende.
I slike perioder ser vi likevel mange feil og mangler ved systemet og kritiserer disse og vil ha forbedringer for folk flest. Så legger vi frem forslag til slike forbedringer på de enkelte områder. Vi kan også organisere oss og utvikle kampformer for å få gjennomført forslagene. I visse perioder fremtrer altså kapitalen slik at det er et ytre sammenfall mellom kapitalens venstre og arbeiderklassens venstre når det gjelder slik kritikk og av og til når det gjelder aksjoner. Alle forslagene som lanseres beveger seg innenfor kapitalsystemets horisont, men de kan likevel sees fra forskjellige synsvinkler. Den ene synsvinkelen er at kapitalismen kan og vil fortsette og vi må støtte den prosessen, den andre er at kapitalismen er en prosess som går mot sin oppheving og at vi må lette den prosessen.
I alle tilfeller er kamp for forbedringer av og for arbeidsfolk og andre som rammes på negativ måte av kapitalens motsigelser, noe positivt.
Det viktigste for kapitalens venstre er å sørge for at kritikken eller kampen ikke går så langt at den kan få folk til å tenke at systemet i seg selv må oppheves og at de begynner handle ut fra det, den skal bare fjerne svakheter i systemet og ellers bevare dets vesentlige egenskaper.
I perioder med gode vilkår for kapitalakkumulasjonen kan da arbeiderklassen oppnå reelle forbedringer i sine leveforhold både ut fra linjen til kapitalens venstre og fra arbeiderklassens venstre.
I perioder med dårlige vilkår for kapitalakkumulasjonen kan kapitalens venstre og arbeiderklassens høyre og venstre finne fellesskap i arbeid for å bremse forverringene. Dette kan vare svært lenge, spesielt hvis kapitalens talspersoner kan gripe fatt i de delene av kapitalens fremtredelsesformer som kan skjerpe motsigelser i klassen selv, på grunnlag av borgerlige nasjonalisme (sjåvisme), rasisme, sexisme, religion, kultur og andre forhold løsrevet fra den grunnleggende antagonistiske motsigelsen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Klarer en å blåse opp disse motsigelsene på en slik måte at arbeiderklassen begynner å slåss mot seg selv, så er en kommet langt i arbeidet med å kunne tildekke de vesentlige trekkene ved det systemet som ligger under og blir skjult av alle de andre motsigelsene.

Om parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid
Ellers er det viktig for både kapitalens høyre og venstre at folk ikke organiserer seg til utenomparlamentariske aksjoner som gjør at kapitalen mister kontroll, eller at tanker oppstår om at systemet grunnleggende sett er skadelig og blir stadig mer skadelig. Men at folk organiserer seg på måter som svekker kampen mot kapitalen, og retter oppmerksomheten mot andre overflatiske motsigelser, er også viktig. Derfor er rasisme og religionsmotsigelser osv. så viktig å opprettholde for kapitalen. Og derfor er det viktig å opprettholde kamper mellom grupper som ikke kan trigge klassemotsigelsene.
Det parlamentariske systemet er systematisk bygget opp for å tjene kapitalen i perioder der systemet er i midlertidig likevekt og det ikke er opprørske tilstander, derfor er det et foretrukket system. I perioder der systemet er i krise og de vesentlige kvalitetene i det er lettere å avsløre og det oppstår tendenser til større opprør mot de verste utslagene av det, vil kapitalens ty til sitt ytterste høyre, nemlig despoti i en eller annen form.

Borgerlig demokrati eller despoti
Aller helst vil en ha massestøtte for despotiet sitt, og det kan en skaffe seg ved å gripe fatt i underordnete motsigelser og skape enhet i et flertall ved å hisse det opp mot et mindretall, slik nazistene gjorde i Tyskland da de fikk folk til å tro at fienden var jødene som representerte kommunismen innenlands og utenlands (spesielt Sovjetsamveldet) og utenlandsk finanskapital. Dette ble koblet til en oppfatning av at menneskene har en natur som i hovedsak er styrt av biologiske forhold (for eksempel rase) og var dermed noe som ikke kunne endres samfunnsmessig. Derfor ble fysisk utrydding eneste logiske konsekvens. Dette var også den store forskjellen på de nazistiske utryddingsleirene og de sovjetiske arbeidsleirene. Målet med de førstnevnte var utrydding, målet med de sistnevnte var en blanding av isolering, straff og omskolering gjennom arbeid.

Litt historie
Under den 2. verdenskrig så vi også en allianse mellom politiske retninger som siktet på å oppheve kapitalismen (representert ved for eksempel Stalin og Mao) og høyreretninger som ville behold den (representert ved for eksempel Churchill, Roosevelt og De Gaulle). Store deler av kapitalens representanter inngikk en allianse med de som ville oppheve kapitalen for å slå kapitalens ytterste, despotiske høyre i Tyskland og andre steder. Det var fordi dette ytterste høyre grunnleggende sett ville underlegge seg både de statene som ville gå i retning kommunisme og de som ville beholde det kapitalistiske systemet. I stater med borgerlig demokrati ville de avvikle dette og underlegge staten under en tysk imperialisme. De ville altså avvikle det borgerlige demokratiet i stater der det fungerte best for kapitalen og oppheve nasjonens selvstendighet der. Kapitalen der ville ikke ha noe av det.

Om hetsens funksjon i dag
I dag fungerer hetsen mot muslimene til dels på samme måten som hetsen mot jødene den gang, men en del av disse er jo ikke så medgjørlige og fredselskende som jødene en gang var, og muhammedanismen blir mindre knyttet til teorier om overlegne, underlegne og skadelige raser selv om noen snakker om arabere i denne sammenheng. Og selv om noen karikaturtegninger har slike trekk.
I parentes bemerket er det viktig å merke seg at de som er så opptatt av ytringsfrihet i denne anledning, ikke er like opptatt av å karikere de løgnaktige lederne av verdens store stater når de forbereder drepende angrep på andre land og dronedreper uskyldige osv. Og når aviser som støtter ytringsfrihet uten blygsel sprer videre løgnaktig propaganda om andre land fra de samme statslederne og deres medieavdelinger.

Kapitalens høyreside og partiene
Kapitalen pendler mellom sin høyreside og sin venstreside ut fra hva som tjener kapitaloppsamlingen best.
På kapitalens ytterste høyreside finner vi politiske partier som reelt sett tenderer mot å opprette despotiske styreformer, dvs. partier av samme kvalitet som nazipartier og fascistpartier. Men til høyre finner vi også de partier som åpent vil slippe kapitalen helt fri fra all politisk påvirkning som kan hindre best mulig vilkår for kapitalakkumulasjon og de partier som i all hovedsak vil dette.
I kapitalens sentrum finnes partier som vil bevare flere ordninger som setter grenser på kapitalen, men som i hovedsak likevel vil at den skal fortsette med å akkumulere ut fra sine grunnleggende utviklingstendenser.
Ute på den kapitalistiske venstresiden finner vi partier og individer som tror at kapitalen i all fremtid kan styres politisk slik at arbeidsfolks behov blir ivaretatt. Ytterst til venstre her finner vi de som tror at kapitalen kan avskaffes gjennom ikke vesentlige institusjoner, som parlamentarisk organer. Disse vil avskaffe kapitalismen, men går i en blindvei. Derfor blir det med reformene og en kommer ikke lenger. Når vilkårene for kapitalistisk akkumulasjon blir dårlige endrer reformene karakter, de fungerer ikke lenger positivt, men negativt for arbeidsfolk. De blir til deformer. Da mister også de nevnte partier og personer sin progressive rolle fordi de i praksis arbeider for en evig retrett fra arbeidsfolks side.
Disse partiene og deres medier spiller en viktig rolle for å opprettholde illusjoner om hva som er mulig innenfor kapitalens parlamentariske system. Sosialistisk Venstreparti har spilt en slik rolle, men forlot den oppfatningen, sammen med sin prinsipielle antiimperialisme, da de var knyttet til AP gjennom regjeringssamarbeid. I denne alliansen spaserte de i praksis over til kapitalens deformistiske og imperialistiske fløy. Deler av Rødt hører til innen den delen av arbeiderklassens høyre som mener at overgangen til kommunismen (eller sosialismen som de gjerne vil kalle det) kan skje gjennom parlamentarisk organer, eller som legger hovedvekten på arbeidet i forhold disse organene og valgene til dem. Men partiets formelle politiske linje er oppheving av kapitalismen gjennom revolusjon med målet en kommunisme slik Marx definerte den. Det er mange i partiet som representerer på denne linjen.
Lenger til høyre på den kapitalistiske venstresiden finner vi de som ikke har sosialisme som verken reelt eller formelt mål, men som vil ha en reformert og forbedret kapitalisme. Høyresiden i SV og venstresiden i AP hører til her, sammen med Piketty, Stieglitz og andre nykeynesianere eller Marshall-tilhengere. I opposisjon har AP lagt sin demagogi i denne retningen, men partiets vesentlige linje er fri flyt av kapital (tilhenger av EU) og full støtte til USA-imperialismen (NATO osv.)

Å studere Marx er farlig, du kan få tanker om at kapitalen er forgjengelig
For alle som sogner til kapitalens venstre er det svært viktig å holde folk unna Marx sine analyser og Marx sin måte å tenke og analysere på. Alle slags andre analyser som kritiserer ”dårlige sider” ved kapitalismen kan legges frem, men analyser som sier at den er et historisk forgjengelig system, og at hovedtendensen er at den blir stadig mer skadelig, må ikke slippe frem.

”Klassekampen” og kapitalens venstre
Avisen Klassekampen har en redaksjonell linje som passer inn her. Avisen har overtatt deler av det gamle SFs og SVs antiimperialisme, som motstand mot USA-imperialismen og mot EØS-avtalen. Den har også overtatt SVs reformisme og antikommunisme. Antirasismen, feminismen og miljøkampen er viktige trekk ved avisen. Alt i alt hører Klassekampen vesentlig sett til i kapitalens venstre. Den er for eksempel nesten fri for marxistiske analyser av økonomi og politikk, og den er helt fraværende når det gjelder de viktige nye studiene av Marx som foregår internasjonalt. Den har heller ingen artikler som sier noe om kapitalismens historiske forgjengelighet, hvor kapitalismen befinner seg i sitt ”livsløp” og hva det betyr for leveforhold og politikk. Den er mye mer opptatt av den parlamentariske arena enn den utenomparlamentariske. Men ingen andre dagsaviser plasserer seg så langt til venstre innen kapitalens rammer. De andre store avisene sogner tydelig til kapitalens imperialistiske høyrefløy.
Klassekampen skiller ikke redaksjonelt mellom kapitalens venstre og arbeiderklassen med sine venstre og høyresider. Den betegner derfor både AP, SV og Rødt og som venstre, uten å kvalifisere dette. Det stadige arbeidet denne avisen gjør for å få slått sammen Rødt og SV er et arbeid for å få slått sammen et parti som representerer kapitalens ytterste venstre med et som programmatisk representerer arbeiderklassens venstre, men som også har medlemmer som sogner til kapitalens venstre. For å styrke arbeidet mot kapitalen er det viktig å avvise en slik sammenslåing og isteden utvikle de revolusjonære sidene ved Rødt.
Motsigelsen mellom arbeiderklasse og kapital
Arbeiderklassen er i en grunnleggende sett antagonistisk motsetning til kapitalen når vi ser på kapitalens vesen, dvs. de viktigste kvalitetene i kapitalens utviklingsprosess. Men denne grunnleggende antagonismen kan, i perioder der kapitalen ikke er i krise og/eller stanger mot sine ytterste grenser, bli skjult av en tilfeldig og midlertidig ikke-antagonisme, dvs. en motsigelse der kampen mellom sidene tar en form som tillater systemet å fortsette på et lavere kampnivå, gjennom lønnsoppgjør, streiker og politiske aksjoner med kompromisser innenfor systemet. Historisk sett vil dette vare i korte perioder, men i målt i menneskenes livslengde kan det bli noen generasjoner. Dette sammen med den ideologiske av avskrivningen av Marx og demoniseringen av kommunisme gjør at arbeidsfolk flest i Norge fremdeles tror at kapitalen kan fortsette og at de stort sett kan fortsette sine liv videre som før under kapitalens herrevelde. De hører til arbeiderklassens høyre. Et høyre som er misfornøyd med mange sider ved kapitalen, men som i virkeligheten støtter politiske retninger som styrker kapitalen istedenfor å styrke kampen mot den. Fremskrittspartiet har lokket en god del av arbeiderklassen inn på denne veien med sine lettvinte løsninger på problemer som partiets egen økonomiske politikk i virkeligheten skaper og sin fremheving av motsigelser mellom grupper i arbeiderklassen, som innvandrere og de som har bodd lenge i landet. Men arbeiderpartiet har lenge vært viktigst når det gjelder å lokke arbeidsfolk over på kapitalens standpunkt.

Arbeiderklassen flere steder prøver nå om kapitalens venstre duger
Noen i Norge og mange folk andre steder har en mye mer problematisk hverdag under kapitalismen. I dag har kapitalen skapt store vansker og kriser for mange folk og nasjoner også utenfor de delene av verden som har vært kolonisert og plyndret. De som er verst rammet har begynt å stille spørsmål ved kapitalismen og søker etter løsninger på de problemer som har oppstått. Under trykket av den enorme negative borgerlige propagandaen mot løsninger som antyder at kapitalen må oppheves, søker nå folk til venstre politisk, og i første omgang prøver man det kapitalistiske venstre med reformer innenfor systemet og gjennom de parlamentariske organer, men ved hjelp av ganske store utenomparlamentariske aksjoner som har vært relativt løst organisert. Både Attac, de store bevegelsene i forbindelse med krisen i 2008 og Podemos, Syriza og Corbyn osv. representerer denne retningen.

Hva som kan skje videre frem
Når kapitalen aktiviserer sine ytterste grenser og dens indre, lovmessige motsigelser trer mer og mer åpent frem, vil menneskene i stadig høyre grad måtte leve i et system som ødelegger deres livsvilkår og systemet selv, eller de vil måtte satse på å ta med seg det beste fra det kapitalistiske systemet, oppheve dette og gå videre til neste nivå i utviklingen av menneskesamfunnet, det kommunistiske nivået.
Store folkelige opprør mot et system som ødelegger menneskenes livsgrunnlag kan gjøre en slik utvikling mulig. Antagonismen i motsigelsen kan bli fremherskende, og bare hvis den blir det kan systemet oppheves. Men før disse opprørene stiller lønnsarbeidere flest og mange andre overfor oppgaven med å oppheve kapitalen, vil de ikke kunne lykkes. Og før kapitalismen blir helt utålelig og folk flest skjønner at det er systemet selv som er grunnen til dette, og at det faktisk er mulig å oppheve det for å skape en mulighet for å utvikle noe bedre, og mister frykten for det som kan skje i et slikt opprør, vil menneskene heller ikke ta slike avgjørende skritt som å gjøre revolusjon.

Betydningen til Marx tenkning
Men til syvende og sist sier de vesentlige prosesser i kapitalens utvikling at den ender opp enten ved å bli opphevet, eller ved å ødelegge menneskenes livsgrunnlag på jorden. Dette er vårt egentlige valg. Det er Marx som har gjort mest for å avdekke disse prosessene og deres resultat. Hans konklusjon er positiv, nemlig at menneskene vil klare å redde sitt livsgrunnlag og opprette et samfunnssystem som kan sikre dette. Han sier at det er arbeiderklassen som kan klare dette, i allianse med andre som vil være med på et slikt prosjekt. Men det er ikke gitt at hans optimistiske konklusjon blir virkelighet. Det er avhengig av aktiv virksomhet fra alle som kan tjene på å oppheve kapitalen. Og det må være en virksomhet av mennesker som kjenner virkeligheten så godt at de kan lykkes med sine opphevende aktiviteter. Marx gir åpningen til slike innsikter. Derfor er det så viktig å lese, studere og diskutere hans skrifter.
Marx sitt oppgjør med filosofien og hans utvikling av den filosofiske tenkning er grunnleggende for å forstå alt han skriver. Hans analyser av historiens gang og økonomiens utvikling er avgjørende for å se helheten, sammenhengen og utviklingstendensene i alle de fenomenene som vi møter i hverdagen og for å forstå hvordan og hvorfor kapitalen er selve problemet. Derfor er kritiske studier og videreutvikling av disse analysene så viktig.
Hvordan menneskenes avgjørende skritt ut av kapitalismen kan skje er også vanskelig å forstå uten grep på den marxistiske klasseanalysen og statsanalysen og videreutvikling av disse. Alt dette er viktig for at overgangen fra kapitalisme til kommunisme skal kunne skje med minst mulig plage og offer.
Men Marx sine tanker er svært lite kjent i dag. Derfor er det en hovedoppgave å ta jobben med å gjennomføre slike kritiske og videreutviklende studier på hans skrifter. Det vil gi oss et nødvendig grunnlag for å analysere vår egen virkelighet, et arbeid som også må gjøres, og for å utvikle politikk, organisasjon, opplysningsvirksomhet og annen virksomhet som tjener arbeiderklassen både på kort og lang sikt. Dette krever også at flere av Marx sine arbeider blir nøyaktig oversatt til et godt norsk. Jeg har gjort en liten innsats med en oversettelse av ”Den tyske ideologien” som du kan finne her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/tyskid.pdf

Terje Valen, 19. oktober 2015.

Fattigdomen i verda er uhyrlig

Av og til kjem det fine oppslag i media om at fattigdomen i verda er i ferd med å gå mykje ned. Men ser vi nøye på målemetodane, så ser vi at mest heile nedgangen kjem av utviklinga i Kina.
Det fins andre opplysningar.
Viss vi set fattigdomsgrensa til 10 dollar per dag, eller omlag 85 kroner, noe som er meir realistisk enn 1 eller 2 dollar, så lever no rundt 5,2 milliardar menneske under denne grensa. Kvart år døyr rundt 17 millionar menneske av grunnar som vi kan knyte til fattigdom. Dei aller fleste av desse er born. Det skjer år etter år. Systemet som sørgjer for dette er den moderne kapitalismen. Noen hissar seg i dag svært opp over mange millionar menneske døydde av svolt i Kina under det store spranget. Men det var i nokre få unnataksår, mens kapitalismen krev 170 millionar unaudsynte liv kvart tiår, og tiår etter tiår.

Dette er ein av dei viktige sakene som gjør det påkravd for meg å leite etter ein vadestad over elva, ut av kapitalens fengsel.

Du lese fleire detaljar om dette på engelsk her: http://www.thepeoplesvoice.org/TPV3/Voices.php/2015/10/10/globalgoals-the-truth-about-poverty-and-#more40136

Epokegjørende forandring er mer og mer nødvendig

Flyktningstrømmen til Europa er et symptom på en verden der det eksisterende økonomisk-samfunnsmessige systemet aktiviserer sine ytterste grenser. Dermed blir det stadig vanskeligere å skyve problemene som skapes av systemets grunnleggende dynamikk ut av de rikeste landene i systemet.
Strømmen av flyktninger er rett og slett en svært synlig ytringsform for at de problemene som er skapt av den lille styrtrike overklassen i verden, i deres kamp for å utbytte hele verden, nå flommer tilbake til ”moderlandene”. Her er det ”moderlandenes” egne utbyttete som skal betale prisen.
Hvis vi bare ser yttersiden av disse prosessene, ser det ut som det er flyktningene som skaper problemene. Men det er aldri slik at de måtene et system viser seg på overflaten, direkte avslører de vesentlige indre drivkreftene og motsigelsene i systemet.
I virkeligheten er det verdens arbeidende folks felles fiende, representantene for den styrtrike finanskapitalen, som skaper problemene. Disse blir drevet av et vanvittig indre press fra systemet selv, kapitalismen, til en vanvittig kamp for mest mulig profitt, og en vanvittig kamp for å beholde et system som grunnleggende sett er utdatert, og blir mer ødeleggende for hvert år som går. Det er ikke tilfeldig at ordet vanvittig har vært så mye brukt i de siste årene. Verden er i virkeligheten i ferd med å bli nettopp det.
Det er bare dersom vi vender oppmerksomheten og kampen mot systemet selv og dets fremste representanter og stater at vi kan komme ut av den vanvittige spiralen som vi nå sveiver rundt i og som kan ende i at vilkårene for menneskenes liv på jorden blir ødelagt.
Dette er nå den nødvendige oppgaven for verdens arbeidende folk og alle som vil redde våre livsvilkår.
Vi står ved en elv som vi må over, vi må finne det beste vadestedet og den beste måten for krysse den elven. Så må vi starte arbeidet med å bygge et levelig samfunnssystem der vi kan ta med oss alt det beste fra de gamle systemene, og legge bak oss det verste. Denne bloggen handler om det.
Terje Valen, 10.10.2015 12:45.

Vadla og nye horisontar

Oldemor mi kom frå ein gard som vart registrert med namnet Vadla i 1536. Vadla, eller i moderne språk Valen, tyder vadestad eller slagplass. Det symboliserer ein avgjørande overgang som kan vere vanskelig å finne og som ein ofte må kjempe seg over mot krefter som vil halde deg på den sida du er, slik at du ikkje kan nå dei nye horisontane som opnar seg. Terje Valen, 10.10, 2015.