Norsk admiral på ville og farlige veier

Det var en admiral på dagsnytt TV1 i dag (29.09.22) som snakket om faren for russiske angrep på norske olje-gass installasjoner etter sabotasjen mot gassledninger i Barentshavet som gjør Tyskland helt avhengige av amerikansk LNG-gass som er mye dyrere enn den russiske og vil kvele den tyske industrien, noe som allerede er i full gang. Uansett hvem som sto bak sprengningen av de russiske gassledningene så er virkningen klar. Presset på statsledelsene i Europa for å gjenoppta gassleveranser fra Russland for i det hele tatt å overleve, er det satt en stopper for. Admiralen sa at sabotasje av norske olje- og gassanlegg kunne være sannsynlig fordi Putin var desperat ettersom han var så isolert i verden og fordi han holdt på å tape i Ukraina. Tåpelighetene begynner å bli fullstendig latterlige, og derfor fryktelig farlige dersom vi tror på tullet.

Her er tall for USAs støtte i verden. 46 land med til sammen 1,188 millioner mennesker går inn for USAs sanksjoner mot Russland. USA utgjør rundt en tredjedel av dette. Verdens befolkning er på 7,900 milliarder. Altså er det stater som representerer 15 % av verdens befolkning som går inn for sanksjonene. Ettersom USAs befolkning utgjør 5 av disse prosentene så er det bare stater med 10 % av verdens befolkning utenfor USA som støtter sanksjonene.

Alle land i Afrika er med i Den afrikanske union som Gaddafi organiserte før amerikanerne fikk ham drept. I neste måned skal denne unionen ha et toppmøte med Russland for å diskutere økonomisk samarbeid. Derfor har USA vedtatt en lov som sier at USA vil skape store problemer for landene i Den afrikanske union dersom de har samkvem med Russland. Ingen land i Afrika støtter USAs sanksjoner. Her har de virkelig erfart kolonistatenes handlinger og husker godt slavehandelen til USA og USAs mange dødelige innblandinger i frihetskampen til flere land i verdensdelen.

I Asia er det ved siden av Japan og den amerikanske nykolonien Sør-Korea nesten ikke noen støtte til sanksjonene. Amerikanernes folkemord på Filippinene og deres støtte til Suhartos slakt av en million kommunister i Indonesia, Vietnamkrig og den grusomme behandlingene av flere land fra hvite kolonister i århundrer, er ikke glemt. Dette viser at det er de anglo-amerikanske imperialistene som er isolert i verden og ikke Russland. Heller ikke er det noe støtte til sanksjonene fra Latin-Amerika. Landene der har blitt utsatt for et anseelige antall angrep fra og regimeendringer dirigert av USA som har hindret dem fra en utvikling som tjener deres egne folk.

Når det gjelder Russlands stilling på slagmarken så har de foreløpig kun mobilisert ca. 1 % av sine tilgjengelige menneskelige ressurser og har dessuten en enorm teknologisk overlegenhet overfor Ukraina som allerede har full mobilisering og har tapt en stor del av sine elitesoldater.

Når de sørlige og østlige delene av Ukraina blir innlemmet i Russland, vil angrep på disse være angrep på Russland. De russiske lederne har sagt at de da vil går hardere til verks. Om noen dager vet vi mer om dette. Men admiralens såkalte vurdering av sikkerhetssituasjonen ut fra at Putin er desperat har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Vurderingen hans er faktisk talt helt utrolig feil. Slik som de fleste melding fra USA/NATO/EU har vært i denne konflikten.

Og det er slike vurderinger som skal bestemme den norske sikkerhetssituasjonen og tiltak som skal tas. Det er en skremmende mangel på virkelighetsorientering. Men USA og deres vasaller lever fremdeles i den tro at de er verden og verdenssamfunnet, mens deres verden i virkeligheten blir stadig mindre og mer uvesentlig i forhold til resten. Det er utålig for de store, gamle imperiemaktene og deres følgere og de nekter å se virkeligheten i øynene.

Deres enorme militære potensial er helt ute av synk med deres reelle innflytelse i verden og deres reelle økonomiske situasjon. Det er her desperasjonen ligger og det kan skape verdenskrig dersom de ikke besinner seg i Ukraina og ved Taiwan og andre steder. Verdens undertrykte folk og nasjoner lengter etter å kaste av seg åket av de gamle imperiemaktene med England og USA i spissen. Disse er forhatt over alt på grunn av sine grusomme handlinger og sin undertrykking og utbytting over alt i verden.

Terje Valen, torsdag 29. september 2022.

Putin: Lærdommer fra barndommen

(Fra Antiwar.com, som flere bør følge – maskinoversetting korrigert av Terje Valen.)

av Ted Snider Postet  September 22., 2022

Som barn som vokste opp i Leningrad, bodde Vladimir Putin i en nedslitt fem-etasjers bygning. Han og foreldrene delte leilighet med to andre familier. Tunet var fylt med søppel, og søppelet var fylt med rotter.

Putin og vennene hans pleide å jage dem med kjepper, helt til en dag en stor rotte, som han hadde trengt i et hjørne, snudde seg og angrep ham og ga ham sitt livs skrekk. Minnet ble hos ham, og mange år senere trakk han lærdommen: «Ingen skal tvinges inn i et hjørne. Ingen skal settes i en situasjon der de ikke har noen utvei.»

Historien er gjenfortalt i Philip Shorts biografi, Putin. Flere lærdommer fra barndommen finnes i biografien som ser ut til å ha vært formative for Putin. Tre av dem skiller seg ut.

Ingen bør være cornered

Til tross for gjentatte løfter fra USA, Tyskland, Storbritannia og NATO om at NATO ikke ville bevege seg lenger øst, fortsatte NATO å bevege seg østover. NATO fortsatte å trenge inn, og beveget seg nærmere og nærmere et Russland som eksplisitt hadde blitt utelatt fra EU og nå så den USA-ledede militæralliansen sluke territorium, mens de beveget seg helt opp til Russland sine grenser. Russland ble trengt opp i et hjørne.

Så tidlig som i 2008, da NATO først kunngjorde på toppmøtet i Bucuresti at Ukraina og Georgia vil bli medlemmer av NATO, gjorde den russiske ledelsen det klart at de så denne beslutningen som en eksistensiell trussel. Putin advarte om at NATO-medlemskap for Georgia og Ukraina var «en direkte trussel» mot russisk sikkerhet. John Mearsheimer siterer en russisk journalist som rapporterte at Putin «fløy opp i raseri» og advarte at «hvis Ukraina blir med i NATO, vil landet gjøre det uten Krim og de østlige regionene. Det vil ganske enkelt falle fra hverandre.»

Over et tiår senere utstedte Putin den samme bønnen til USA. 2. desember 2021 ba Putin USA om umiddelbare forhandlinger og sendte et forslag om gjensidige sikkerhetsgarantier.  Han ba USA om «pålitelige og langsiktige sikkerhetsgarantier» som «ville utelukke ytterligere NATO-forflytninger østover og utplasseringen av våpensystemer som truer oss i nærheten av russisk territorium».

USA takket nei og lukket døren. Russland hadde ingen vei ut.

Med NATO som trengte seg sammen ved Russlands grenser, Ukraina som ble oversvømmet med dødelige NATO-våpen og titusenvis av ukrainske elitetropper som samlet seg langs den østlige grensa til Donbass, som den rotta i Putins hage, ble Russland trengt inn i et hjørne. Da deres advarsler og bønner om umiddelbare forhandlinger ble ignorert, så Russland ingen vei ut.

Det rettferdiggjør ikke invasjonen av Ukraina. Men det neste trekket hadde Putin lært i barndommen.

Bløff aldri

Det var mange regler han lærte av KGB som Putin allerede hadde lært som barn ved å «krangle med de andre barna». En av dem var «Ikke strekk deg etter et våpen med mindre du er forberedt på å bruke det . . . Det var det samme på gaten. [Der] ble forholdet avklart med knyttnever. Du ble ikke involvert med mindre du var forberedt på å gjennomføre det.

Da Putin i 2008 sa at «hvis Ukraina blir med i NATO, vil de gjøre det uten Krim og de østlige regionene», ignorerte Vesten ham og trodde det var en bløff. Men Putin lærte som barn å ikke bløffe. Du truer ikke med handling med mindre du er «forberedt på å gjennomføre det».

Da USA ble stadig mer direkte involvert i krigen, ikke bare ved å besørge våpen, trening og målrettet etterretning, men til og med gikk så langt som krigsspill med og rådgivning til det ukrainske militæret, satte Russland en ny rød linje.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har bedt USA om å gå utover HIMARS-rakettsystemene med deres rekkevidde på 50 kilometer, og besørge «et missilsystem med en rekkevidde på 190 miles, som kan nå langt inn på russisk territorium».

Maria Zakharova, talskvinne for det russiske utenriksdepartementet, erklærte den 15. september  at dersom USA går med på å levere disse langtrekkende missilene til den ukrainske hæren «da vil de krysse den røde linjen og bli en faktisk part i konflikten». Den russiske talskvinnen la deretter til at «I et slikt scenario må vi komme med et tilstrekkelig svar.» Hun minnet Vesten om at Russland «forbeholder seg retten til å forsvare sitt territorium med alle tilgjengelige midler».

En uke senere, den 21. september, gjentok Putin denne advarselen selv. På toppen av trusselen om missiler med lengre rekkevidde, sa Putin at noen ledende NATO-land hadde snakket om muligheten for å bruke atomvåpen mot Russland og sa: «Jeg vil gjerne minne de som kommer med slike uttalelser om Russland om at landet vårt også har forskjellige typer våpen, og noen av dem er mer moderne enn våpnene NATO-landene har. I tilfelle en trussel mot vårt lands territoriale integritet og for å forsvare Russland og vårt folk, vil vi helt sikkert benytte oss av alle våpensystemer som er tilgjengelige for oss. Putin sa da: «Dette er ikke en bløff.»

Som barn lærte Putin at du «ikke strekker deg etter et våpen med mindre du er forberedt på å bruke det».

Biden erkjenner at det å gi Ukraina styrte missiler med lengre rekkevidde som kan treffe russisk territorium «sannsynligvis ville bli sett av Moskva som en stor provokasjon», at denne provokasjonen kunne føre til tredje verdenskrig og at fordelene «i den neste fasen av krigen» «ville være minimale», og synes å motsette seg Zelenskijs siste forespørsel.

Gir seg aldri

Putin er ikke spontan eller. Hans ekskone, Lyudmila, sa at «Alt han gjorde var alltid gjennomtenkt.» En svensk diplomat som kjente ham, sa at «han vurderer motstanderne kaldt og nøkternt, og forutser sine egne og andres handlinger i god tid før han gjør det første sjakktrekket».

Når du gjør det trekket, forplikter du deg til sekvensen av trekk den setter i gang. «Hvis noe skjer,» sa Putin en gang, «bør du gå videre fra det faktum at det ikke er noen retrett. Det er nødvendig å gjennomføre det helt ut.» KGB lærte den regelen, men Putin sier at han allerede visste det fordi han «lærte det mye tidligere, og kranglet med barn».

Putin ville gjenta formuleringen «carry it through to the end». «Hvis du vil vinne en kamp,» sa han, «må du holde ut til slutten, som om det var den mest avgjørende kampen i livet ditt.»

Selv om USA og dets NATO-allierte gjentatte ganger forplikter seg til å bevæpne og hjelpe Ukraina så lenge det varer, har Putin ikke vist noen tegn til retrett eller trekke seg tilbake. Etter tilsynelatende nå å ha konkludert med at Russland utkjemper, ikke en regional krig mot Ukraina, men en langvarig global krig mot «hele den vestlige militærmaskinen», beordret Putin den 21. september en delvis mobilisering av opptil 300 000 reserver. Mobiliseringen vil bare omfatte militære reservister «som tjenestegjorde i de væpnede styrkene og har spesifikke militære yrkesspesialiteter og tilsvarende erfaring», som representerer om lag 1% av Russlands fulle potensial.

Russland ser på NATO-inngrep og NATO-tilstedeværelse i Ukraina som en eksistensiell trussel. Putin lærte som barn at «det er ingen retrett» og at «du holde ut til slutten, som om det var den mest avgjørende kampen i livet ditt».

Ted Snider har en høyere grad i filosofi og skriver om å analysere mønstre i amerikansk utenrikspolitikk og historie.

Lavrovs tale til FN 22. september 2022

Lavrovs tale til FN 22. september 2022

FM Lavrov: Formell Transkripsjon: 77nde UNGA

26. september 2022 kl.

mandag, 26 september 2022 — sakeris

Utenriksminister Sergej Lavrovs bemerkninger under generaldebatten i FNs generalforsamlings 77. sesjon, New York, 24. september 2022

(Denne bør alle politikere og politisk interesserte mennesker Vesten lese. Korrigert maskinoversettelse og merknad av Terje Valen.)

Madame President,

Kolleger

Mine damer og herrer

Vi møtes i et både utfordrende og dramatisk øyeblikk. Krisesituasjonen vokser, og den internasjonale sikkerhetssituasjonen forverres raskt.

I stedet for å engasjere oss i ærlig dialog og søke etter kompromisser, må vi håndtere feilinformasjon, samt grovt iscenesatte hendelser og provokasjoner. Den politiske linjen vedtatt av Vesten undergraver tilliten til internasjonale institusjoner, som har til oppgave å koordinere ulike interesser og folkeretten som en garanti for rettferdighet for å beskytte de svake mot vilkårlig styre. Vi er vitne til disse negative trendene i sin typiske form her i FN, som reiste seg fra ruinene av tysk fascisme og japansk militarisme og ble etablert for å fremme vennlige relasjoner mellom medlemmene og for å forhindre konflikt mellom dem.

Den fremtidige verdensorden blir bestemt i dag, som enhver objektiv observatør tydelig kan se. Spørsmålet er om denne verdensordenen vil ha en enkelt hegemon som tvinger alle andre til å leve etter sine beryktede regler, som bare gagner denne hegemonen og ingen andre. Eller om dette vil være en demokratisk og rettferdig verden fri for utpressing og trusler mot det uønskede, samt fri fra nynazisme og nykolonialisme. Russland velger bestemt det andre alternativet. Sammen med våre allierte, partnere og likesinnede land, oppfordrer vi til innsats for å gjøre dette til en realitet.

Den unipolare globale utviklingsmodellen, som tjente den gyldne milliarden som i århundrer hadde drevet sitt overdrevne forbruk ved å stole på asiatiske, afrikanske og latinamerikanske ressurser, går tilbake til fortiden. I dag, med fremveksten av suverene stater som er klare til å stå opp for sine nasjonale interesser, tar en likeverdig, sosialt tenkende og bærekraftig multipolar arkitektur form. Washington og styringselitene i vestlige land som fullt ut har underkastet seg denne regelen har imidlertid sett disse objektive geopolitiske prosessene som en trussel mot deres dominans.

USA og dets allierte ønsker å stoppe historiens svinghjul. Etter å ha erklært seg som seierherre i den kalde krigen på et tidspunkt i fortiden, opphøyet Washington seg nesten til rangen av Herren Guds sendebud på jorden, utstyrt uten forpliktelser, men bare hellige rettigheter til å handle ustraffet hvor de vil. Enhver stat kan bli det neste målet for slike handlinger, spesielt hvis denne tilstanden mislikes av verdens selvutnevnte mestere på en eller annen måte. Alle husker hvordan aggresjonskriger ble sluppet løs under usannsynlige påskudd mot Jugoslavia, Irak, Libya, der hundretusener av dødsfall ble påvist blant sivile. Sto Vestens legitime interesser på spill i noen av disse landene? Har de forbudt engelsk eller språk fra andre NATO-land, eller vestlige medier eller kultur? Har de stemplet angelsaksere som undermennesker eller brukt tunge våpen mot dem? Hva var resultatene av USAs hensynsløse virksomhet i Midtøsten? Har de bidratt til å bedre menneskerettighetssituasjonen eller fremme rettsstaten? Har de bidratt til å stabilisere den sosioøkonomiske situasjonen eller forbedre folks levebrød? Nevn et land der livet har endret seg til det bedre etter Washingtons kraftfulle intervensjon.

I sine forsøk på å gjenopplive den unipolare modellen under merkelappen regelbasert orden, har Vesten innført skillelinjer overalt, etter logikken om blokkbasert konfrontasjon der dere enten med oss eller mot oss. Det er ikke noe tredje alternativ tilgjengelig eller kompromisser. USA fortsatte med sin irrasjonelle politikk for å utvide NATO østover og bringe sin militære infrastruktur nærmere Russlands grenser. Nå ønsker USA å underlegge seg Asia. På NATO-toppmøtet i Madrid i juni kunngjorde denne selvutnevnte forsvarsalliansen udeleligheten av sikkerhet for Euro-Atlanteren og Indo-Stillehavsregionen. Lukkede rammer blir opprettet som en del av strategiene i Det indiske hav-Stillehavet, som undergraver ASEANs åpne og inkluderende regionale arkitektur som har tatt form over flere tiår. Basert på all denne utviklingen bestemte de seg for å leke med ild angående Taiwan, og til og med love det militær støtte.

Det er tydelig at den beryktede Monroe-doktrinen er i ferd med å bli global i omfang. Washington prøver å gjøre hele kloden til sin egen bakgård, mens de bruker ulovlige ensidige sanksjoner som et verktøy for å tvinge de som er uenige. I mange år har disse ensidige sanksjonene blitt innført i strid med FN-pakten og brukt som et verktøy for politisk utpressing. Kynismen i denne praksisen er åpenbar. Restriksjonene er en påkjenning på vanlige mennesker, og hindrer dem i å få tilgang til grunnleggende varer, inkludert medisiner, vaksiner og mat. Blokaden USA har pålagt Cuba i mer enn 60 år nå, er et slikt skjerpende eksempel. I lang tid nå har FNs generalforsamling med overveldende flertall krevd med stor besluttsomhet at denne blokaden umiddelbart oppheves. Generalsekretæren, hvis oppgaver inkluderer å legge til rette for gjennomføringen av Generalforsamlingens resolusjoner, må være spesielt oppmerksom på dette problemet. Han har også en spesiell rolle å spille når det gjelder å mobilisere innsatsen for å overvinne mat- og energikrisene som har oppstått som følge av ukontrollert pengetrykking i USA og EU under pandemien, samt EUs uansvarlige og uprofesjonelle handlinger på hydrokarbonmarkeder. Washington og Brüssel trosset den mest grunnleggende sunne fornuft og forverret situasjonen ved å erklære en økonomisk krig mot Russland. Dette resulterte i høyere globale priser på mat, gjødsel, olje og gass. Vi ønsker velkommen innsats fra generalsekretæren, som bidro til å megle Istanbul-avtalene den 22. juli 2022. Disse avtalene må imidlertid gjennomføres. Så langt har de fleste skipene som frakter ukrainsk korn ikke blitt rettet mot de fattigste landene, mens USA og EU ennå ikke fullt ut har fjernet de økonomiske og logistiske hindringene som hindrer Russland i å eksportere korn og gjødsel. Vi har sagt i flere uker at 300.000 tonn gjødsel har blitt oppholdt i europeiske havner og har foreslått å sende dem gratis til de afrikanske landene som trenger dem, men EU har ikke svart.

Offisiell russofobi har antatt enestående og groteske dimensjoner i Vesten. De har ikke lenger skrupler med å erklære sin intensjon om ikke bare å beseire landet vårt militært, men også å ødelegge og splitte Russland. Med andre ord ønsker de at en geopolitisk enhet som er for uavhengig skal å forsvinne fra verdens politiske kart.

Hvordan har Russlands handlinger de siste tiårene faktisk krenket interessene til sine motstandere? Kan det være at de ikke kan tilgi oss fordi det er vårt lands posisjon som gjorde den militære og strategiske avspenningen mulig på 1980- og 1990-tallet? Eller at vi frivillig oppløste Warszawatraktatorganisasjonen, og fratok NATO dens raison d’etre? Eller at vi støttet Tysklands gjenforening uten betingelser og i strid med posisjonene til London og Paris? At vi trakk våre væpnede styrker ut av Europa, Asia og Latin-Amerika, og anerkjente uavhengigheten til de tidligere sovjetrepublikkene? At vi trodde på løftene fra de vestlige lederne om at de ikke ville utvide NATO østover med en eneste tomme, og da denne prosessen startet, ble vi enige om å i utgangspunktet legitimere den ved å underskrive Grunnakten mellom Russland og NATO? Kan det være at vi krenket Vestens interesser da vi advarte om at å bringe landets militære infrastruktur nærmere vår grense ville være uakseptabelt for oss?

Med slutten på den kalde krigen har vestlig arroganse og amerikansk eksepsjonalisme fått en spesielt ødeleggende natur. Tilbake i 1991 erkjente USAs forsvarsminister Paul Wolfowitz åpenhjertig under en samtale med NATOs øverstkommanderende for de allierte stridskrefter i Europa Wesley Clark at etter slutten på Den kalde krigen kunne de bruke sitt militære som de ville… og at de har fem eller kanskje ti år på seg til å rydde ut surrogatregimer som Irak og Syria før en ny supermakt dukker opp for å utfordre dem. Jeg er sikker på at vi en dag vil lære av noens memoarer hvordan USA bygde sin Ukraina-politikk. Washingtons planer er imidlertid allerede åpenbare.

Kan det være at de ikke kan tilgi oss for å støtte, på forespørsel fra USA og EU, avtalen som ble oppnådd mellom daværende president i Ukraina Viktor Janukovitsj og opposisjonen for å løse krisen i februar 2014? Tyskland, Frankrike og Polen garanterte disse avtalene, men neste morgen tråkket lederne av regjeringskuppet på dem og ydmyket de europeiske meglerne. Vesten trakk bare på skuldrene og så på i stillhet da kuppmakerne begynte å bombe Øst-Ukraina der folk nektet å godta regjeringskuppet. De så på når de som sto bak kuppet opphøyde nazistiske medskyldige involvert i grusomme etniske rensinger mot russere, polakker og jøder under andre verdenskrig til rangen av nasjonale helter. Måtte vi sitte passivt i møte med Kievs politikk for å innføre et totalforbud mot russisk språk, utdanning, russiske medier og kultur, deres insistering på at russere skulle utvises fra Krim, og da landet erklærte krig mot Donbass? Myndighetene i Kiev den gang, så vel som den nåværende ledelsen, har utpekt disse menneskene som skapninger, ikke mennesker – dette er hva vi hører fra landets mest høytstående tjenestemann. Hvordan kunne vi tolerere dette?

Eller kanskje Russland blandet seg inn i vestlige interesser da de spilte en nøkkelrolle i å stoppe fiendtlighetene sluppet løs av kievnazister i Øst-Ukraina, og deretter insisterte på at Minsk-tiltakspakken skulle implementeres, som godkjent enstemmig av FNs sikkerhetsråd i februar 2015, men deretter begravet av Kiev med direkte involvering av USA og EU?

I mange år har vi gjentatte ganger tilbudt å bli enige om reglene for sameksistens i Europa basert på prinsippene om lik og udelelig sikkerhet som er beskrevet på høyeste nivå i OSSE-dokumentene. Under dette prinsippet kan ingen søke å styrke ens sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet. Forrige gang vi kom med et forslag om å utarbeide juridisk bindende avtaler om dette var i desember 2021, men alt vi fikk som svar var et arrogant avslag.

Tatt i betraktning de vestlige landenes manglende evne til å engasjere seg i samtaler, og det faktum at Kiev-regimet fortsatte krigen mot sitt eget folk, hadde vi ikke noe annet valg enn å anerkjenne uavhengigheten til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk og sette i gang en spesiell militær operasjon for å beskytte russere og andre mennesker i Donbass,  samtidig som vi fjerner trusler mot vår egen sikkerhet, som NATO konsekvent har skapt på ukrainsk territorium, og som de facto ligger rett ved vår grense. Denne operasjonen utføres i gjennomføringen av traktatene om vennskap, samarbeid og gjensidig hjelp som er oppnådd mellom Russland og disse republikkene i henhold til artikkel 51 i FN-pakten. Jeg er sikker på at i denne situasjonen vil enhver suveren stat med respekt for seg selv, som innser ansvaret den har overfor sitt eget folk, gjøre det samme.

Vesten er nå i et raserianfall over folkeavstemningene i Ukrainas Lugansk, Donetsk, Kherson og Zaporozhye-regioner. Men folk der reagerer ganske enkelt på rådene fra lederen av Kiev-regimet, Vladimir Zelenskyj. I et av intervjuene i august 2021 rådet han alle som anser seg som russere til å reise til Russland til fordel for sine barn og barnebarn. Dette er hva folk som bor i regionene jeg har nevnt gjør, de tar landet der deres forfedre hadde bodd i århundrer med seg.

Det er åpenbart for enhver upartisk observatør at Ukraina, for angelsakserne som har fullstendig underkastet seg Europa, bare er et forbrukbart materiale i deres kamp mot Russland. NATO erklærte at vårt land utgjør en umiddelbar trussel mot USA i sin søken etter total dominans, samtidig som folkerepublikken Kina utpekes som en langsiktig strategisk utfordring. Samtidig sender det kollektive Vesten, ledet av Washington, skremmende signaler til alle andre land uten unntak: Alle som ikke adlyder, kan være den neste i rekken.

En av konsekvensene av Vestens korstog mot uønskede regimer er at multilaterale institusjoner synker i et stadig økende tempo. USA og dets allierte bruker disse institusjonene som verktøy for å oppnå sine egoistiske interesser. Dette er tilnærmingen de har holdt seg til i FN, dets menneskerettighetsråd, UNESCO og andre multilaterale foreninger. OPCW har de facto blitt privatisert. Det er voldsomme forsøk på å undergrave innsatsen for å sette opp en mekanisme som en del av Konvensjonen om biologiske våpen for å sikre åpenheten til hundrevis av militære biologiske programmer Pentagon har rundt om i verden, inkludert langs russiske grenser og over Eurasia. Ugjendrivelige bevis oppdaget på ukrainsk territorium viser at disse programmene er langt fra uskyldige.

Vi er vitne til et selvsikkert press for å privatisere FN-sekretariatet og gjennomsyre dets arbeid med en nyliberal diskurs, som ignorerer det kulturelle og sivilisatoriske mangfoldet i dagens verden. I denne forbindelse vil vi være oppmerksomme på å sikre en rettferdig geografisk representasjon, slik FN-pakten krever, av medlemslandene i sekretariatet, slik at ingen enkelt gruppe land dominerer den.

Det er en utålelig situasjon med Washingtons manglende evne til å oppfylle sine forpliktelser i henhold til avtalen mellom FN-sekretariatet og den amerikanske regjeringen angående FNs hovedkvarter når det gjelder å sikre normale forhold som gjør det mulig for alle medlemsland å delta i FNs arbeid. Generalsekretæren har egne forpliktelser etter denne avtalen. Inaktivitet er uakseptabelt her.

Enkelte lands forsøk på å undergrave Sikkerhetsrådets privilegier er selvsagt bekymringsfullt. Det er klart at Rådet, og FN generelt, må tilpasse seg dagens virkelighet. Vi ser muligheter for å sprøyte inn mer demokrati i Sikkerhetsrådets arbeid, men bare – jeg vil legge særlig vekt på dette – gjennom bredere representasjon av afrikanske, asiatiske og latinamerikanske land. Dette gjelder særlig India og Brasil som sentrale internasjonale aktører og verdige kandidater til å bli faste rådsmedlemmer, samtidig som Afrikas anseelse styrkes.

I dag er det avgjørende som aldri før at alle medlemsland bekrefter sin klart uttalte forpliktelse til formålene og prinsippene i FN-pakten uten forbehold. Dette ville være det første og nødvendige skrittet for å gjenopprette deres kollektive ansvar for de menneskelige skjebnene.

Dette var nettopp hensikten med å etablere vennegruppen til forsvar for FN-pakten. Medstiftet av Russland, inneholder den allerede omtrent to dusin land. Gruppen arbeider for å sikre streng overholdelse av folkerettens universelle normer som en motvekt til skadelige ensidige tilnærminger. Vi oppfordrer alle som deler denne posisjonen til å bli med. I denne sammenheng mener vi at den alliansefrie bevegelsen, BRICS, SCO og ASEAN har et betydelig positivt potensial.

Ved aggressivt å påtvinge alle land sin visjon om demokrati som samfunnsmodell, nekter våre vestlige kolleger kategorisk å følge demokratiets normer i internasjonale spørsmål. Situasjonen med Ukraina er det siste eksempelet. Russland har strukket seg langt for å rettferdiggjøre sin posisjon og har gjort dette i flere år nå. Men Vesten kunngjorde at de var uenige. Man skulle tro at det ville være opp til de andre medlemmene av det internasjonale samfunnet å bestemme seg for sin posisjon: å støtte den ene eller den andre siden, eller forbli nøytral. Er det ikke slik dette gjøres i demokratier når politikere som konkurrerer mot hverandre gjør sin sak og prøver å vinne folkelig støtte? Men USA og dets allierte nekter andre valgfrihet. De truer og vrir armene til alle som tør å tenke selvstendig. De bruker trusler for å tvinge andre til å bli med på å sanksjonere Russland. De har ikke vært veldig gode på det, men det er åpenbart at handlinger av denne typen fra USA og dets satellitter er langt fra demokrati. Faktisk utgjør det diktatur, rent og enkelt, eller i det minste et forsøk på å påtvinge det.

Man får et klart inntrykk av at Washington, så vel som Europa, som er underlagt Washingtons styre, bare bruker forbudte metoder for å beholde sitt forsvinnende hegemoni. Gang på gang har de brukt ulovlige sanksjoner i stedet for diplomatiske metoder mot sterke konkurrenter, det være seg innen økonomi, sport, informasjonsrom, kulturutveksling eller generelt i folk-til-folk-kontakter. Ta for eksempel visumproblemet for delegater til internasjonale arrangementer i New York, Genève, Wien og Paris. Dette er også forsøk på å fjerne konkurrenter og isolere multilaterale diskusjoner fra alternative synspunkter.

Jeg tror sterkt på behovet for å forsvare FN og å kvitte seg med alt konfronterende eller overfladisk, slik at det gjenoppstår som en plattform for ærlige diskusjoner for å balansere interessene til alle medlemslandene. Det er denne tilnærmingen som veileder oss i vår innsats for å fremme våre nasjonale initiativer i FN.

Det er et prinsipp at vi oppnår et universelt forbud mot utplassering av våpen i det ytre rom, som er formålet med utkastet til internasjonal traktat utarbeidet av Russland og Kina. FNs nedrustningskonferanse gjennomgår den.

Forsvar av cyberspace fortjener spesiell oppmerksomhet, inkludert innsats for å bli enige om måter å sikre internasjonal informasjonssikkerhet i Generalforsamlingen Open-Ended Working Group, samt utarbeide en universell konvensjon om å motvirke bruk av IKT til kriminelle formål innen Spesialkomiteen.

Vi vil fortsette å støtte Kontoret for tiltak mot terrorisme og andre antiterrorenheter i FN.

Vi er også forpliktet til å fremme tettere bånd mellom FN og CSTO, CIS og EAEU for å koordinere og forene vår innsats over hele Stor-Eurasia.

Russland krever en opptrapping av innsatsen for å løse regionale konflikter. Vi tror at prioriterte mål inkluderer å overvinne et blindspor i å etablere en uavhengig palestinsk stat, gjenopprette statsdannelse i Irak og Libya etter at de ble ødelagt av NATOs aggresjon, nøytralisere trusler mot Syrias suverenitet, sette nasjonal forsoning på et stabilt grunnlag i Jemen, og overvinne NATOs ødeleggende arv i Afghanistan. Vi arbeider for å gjenopplive den felles omfattende handlingsplanen for det iranske atomprogrammet i sin opprinnelige form, og for å få til en rettferdig og omfattende løsning på problemene den koreanske halvøya står overfor. De mange konfliktene i Afrika krever at vi motstår fristelsen til å spille et nullsumspill der og i stedet konsolidere eksterne aktører for å støtte Den afrikanske unions initiativer. Situasjonen i Kosovo og Bosnia og Hercegovina skaper bekymring, der USA og EU hardnakket forsøker å bryte fra hverandre det folkerettslige rammeverket slik det er nedfelt i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244 og fredsavtalen fra Dayton.

Madame President,

I tider med forandring har folk en tendens til å stole på og finne trøst i visdommen til sine forgjengere som gikk gjennom vanskeligheter som var like utfordrende. FNs tidligere generalsekretær Dag Hammarskjold, som husket grusomhetene fra andre verdenskrig, bemerket treffende: «FN ble ikke opprettet for å bringe oss til himmelen, men for å redde oss fra helvete.» Disse ordene har aldri vært mer relevante. Dette betyr at vi alle må erkjenne vårt individuelle og kollektive ansvar for å skape forhold som vil legge til rette for utvikling for fremtidige generasjoner i sikkerhet og harmoni. For dette må alle vise politisk vilje.

Vi er klare til å arbeide i god tro og har stor tro på at den eneste måten å sikre verdensordenens stabilitet på er å gå tilbake til røttene til FN-diplomatiet, som er basert på respekten for suveren likhet mellom stater som det viktigste lovfestede prinsippet for et ekte demokrati.

77nde UNGA Adresse, Lavrov

Russlands forhold til Afrika

(Teksten, som er noen måneder gammel, er oversatt av Terje Valen. Det er noen grunner til at den blir oversatt nå. En grunn er at denne viktige saken får lite oppmerksomhet i Vesten. Kanskje fordi det viser at Russland på ingen måte er isolert i verden. En annen grunn er at den gir oss en god del fakta om de alliansefrie «fargete» land som de vestlige «hvite» kolonimaktene har holdt nede i århundrer og som Russland og Kina nå hjelper for å komme på fote. Dessuten gjør teksten oss oppmerksom på møtet mellom som skal holdes mellom Den afrikanske union og Russland om ikke så lenge og som det er viktig å følge med på.)

Russland forbereder seg på det andre Afrika-toppmøtet for å bygge tettere bånd, mens landet vender seg bort fra Vesten

Russland forbereder seg på det andre Afrika-toppmøtet for å bygge tettere bånd mens landet svinger bort fra Vesten

Med de vestlige markedene stengt for Russland forbereder Kreml seg på det andre toppmøtet mellom Russland og Afrika, der de søker å utdype båndene og finne nye markeder. Handelen blomstret allerede før krigen startet, og mange afrikanske land er villige russiske partnere. / Wiki

Av Ben Aris i Berlin 12. juni, 2022

Russland forbereder seg på det andre toppmøtet mellom Russland og Afrika, planlagt til oktober-november 2022 i Addis Abeba, Etiopia, der landet trapper opp sin kampanje for å bevege seg nærmere de afrikanske landene og dreie seg bort fra Vesten på grunn av sistnevntes ekstreme sanksjoner pålagt etter starten av krigen i Ukraina.

Russland var allerede tungt inne i Afrika som en del av president Vladimir Putins politikk for å fremme bånd med de alliansefrie nasjonene i utviklingsland helt siden forholdet til Vesten surnet etter Russlands annektering av Krim i 2014.

Men behovet for å utvikle dype handels- og investeringsbånd i Afrika har fått større hast siden Vesten har brutt nesten alle forretningsforbindelser med Russland i år.

Bedre forhold til Afrika er kommersielt viktig når Russland begynner å søke etter nye kunder for å kjøpe sin energi, korn og andre varer. Men det er også en viktig politisk dimensjon fordi Putin også søker å undergrave USAs hegemoni og å få internasjonal anerkjennelse for sitt regime. Med et overflødighetshorn av råvarer og teknologi i enkelte sektorer som kjernekraft på tilbud, er mange afrikanske land villige partnere.

Detaljene fra toppmøtet vil bli avgjort i samtaler mellom Den afrikanske union, sa den russiske føderasjonens rådspresident Valentina Matviyenko på et møte med speakeren i Mosambiks forsamling (parlamentet), Esperanca Bias, under et offisielt besøk til Maputo fra 30. mai til 1. juni.

– Vi forbereder allerede neste toppmøte. Datoene vil bli bestemt i fellesskap med Den afrikanske union,» sa Matviyenko, og rapporterte Tass, og la til at Russland så Mosambik som en «pålitelig og langtidstestet» partner i Afrika.

– Russland har alltid gitt hjelp til Mosambik, og det fortsetter de å gjøre. Vi er glade for å se deres suksess når det gjelder økonomisk og sosial utvikling. Vi noterer med tilfredshet den ubrutte utviklingen av den politiske dialogen,» la Matviyenko til.

Russland har dype forretningsforbindelser med Mosambik, men som bne IntelliNews har rapportert, går ikke forretningsforbindelsene alltid uten avbrudd.  Russlands VTB-bank var en sentral deltaker som samlet inn 2 milliarder dollar til et prosjekt som skulle ha forvandlet Mosambiks økonomi, men prosjektet kollapset og ble gjenstand for en juridisk kamp som har svertet landets omdømme.

Toppmøtet mellom Russland og Afrika har vært en viktig plattform for å fremme russiske interesser på kontinentet, og ledere fra 48 av Afrikas 54 land deltok på det første toppmøtet som ble holdt i den russiske feriebyen Sotsji i oktober 2019. Det ble ledet av presidentene i Russland og Egypt, Vladimir Putin og Abdul Fattah al-Sisi. Egypt er en viktig russisk partner i Nord-Afrika, som importerer 80% av kornet fra Russland og Ukraina.

Arrangementet skulle egentlig holdes årlig, men ble forsinket etter utbruddet av koronaviruspandemien (COVID-19) i 2020. Den er nå i gang igjen til høsten.

Årets toppmøte vil bli enda viktigere når Russland ser etter nye markeder og utvider eksisterende etter at Vesten innførte ekstreme sanksjoner mot Russland etter invasjonen av Ukraina i slutten av februar.

Afrika er på sin side opptatt av å holde forholdet vennlig, ettersom mange land på kontinentet er avhengige av russisk kornimport. Au-lederen, Senegals president Macky Sall, møtte Putin i Sotsji den 3. juni i et forsøk på å kompensere for en forestående matkrise på grunn av krigen i Ukraina og sikre kornimport for sine medlemmer.

Sall har også fremhevet at beslutningen om å utvise russiske banker fra SWIFT finansielle meldingssystem kan skade matforsyninger til kontinentet, rapporterte RFI.

Afrikanske land har vært blant Russlands mest lojale støttespillere siden konflikten i Ukraina startet. I en FN-avstemning for å fordømme Russlands invasjon valgte omtrent halvparten av de afrikanske landene å avstå fra å fordømme Russland, da de forsøkte å opprettholde gode relasjoner med Vesten, men signaliserte til Moskva at de fortsatt ser Russland som en viktig partner. Som bne IntelliNews rapporterte, tegner stemmemønstrene i FNs avstemninger om krigen i Ukraina et veldig klart bilde av hvilke afrikanske land som støtter Russland.

(Resolusjonen som ble vedtatt fordømte heller ikke Russlands invasjon, men beklaget den dypt – selv om forslagsteksten til resolusjon som Ukraina og USA støttet gikk inn for å fordømme invasjonen. Oversetters merknad.)

Matviyenkos tur til Mosambik var med på å berede grunnen for årets toppmøte. Bias sa at Matviyenkos besøk viste at «Russland er alltid med Mosambik og Mosambik er alltid med Russland. Vårt forhold går tilbake til perioden da Mosambik kjempet for uavhengighet. Selv etter at vi fikk uavhengighet, har Russland alltid vært ved vår side. Disse relasjonene er åpenbare på ulike områder, understreker Bias.

Et koordineringsråd er etablert i regi av sekretariatet for Russia-Africa Partnership Forum (RAPF). Ifølge Sergei Lavrov, Russlands utenriksminister, «Konkrete forslag for å konsolidere russisk-afrikansk samarbeid blir utarbeidet av tre råd (koordinerende, offentlige og vitenskapelige) som rapporterer til Partnerskapsforumets sekretariat. De representerer departementer, byråer, næringsliv og offentlige organisasjoner som er engasjert i utviklingen av relasjoner med det afrikanske kontinentet.

Moskva er klar til å bygge relasjoner for strategisk partnerskap med panafrikanske organisasjoner og regionale integrasjonsforeninger, la Lavrov til.

Lavrov sa at de to viktigste målene for toppmøtet vil være å undertegne en «intensjonsavtale mellom regjeringen i Russland og Den afrikanske union om grunnleggende prinsipper for relasjoner og samarbeid» og en «intensjonsavtale mellom Den eurasiske økonomiske kommisjon og Den afrikanske union om økonomisk samarbeid».

Eurasian Economic Commission er utøvende organ for Eurasia Economic Union (EEU), Russlands svar på EU. Det er en handelsklubb som forener fem tidligere sovjetstater, med flere i regionen gitt observatørstatus.

Russland håper å utvide EEUs rekkevidde ned i Afrika ved å koordinere med AU tettere. På det kommende toppmøtet vil et veikart for dette samarbeidet bli ferdigstilt i samarbeid med Southern African Development Community (SADS), sa Lavrov.

Fremgangen med å bygge opp et nord-sør frihandelsområde mellom EEU og AU har allerede tatt sitt første konkrete skritt fremover etter at den afrikanske kontinentale frihandelsavtalen (AfCFTA) trådte i kraft 1. januar i år.

AfCFTA reduserer til null 95% av alle tidligere intra-Afrika tariffer som ble pålagt grenseoverskridende handel. Bare Eritrea har ennå ikke signert avtalen. Med den tidligere tariffkostnaden eliminert, kan innkjøp for afrikanske produkter nå skje på kontinental basis, og dermed utvide potensialet for afrikansk forsyningskjedeutvikling eksponentielt.

Frihandelsregimet i Afrika vil også tillate spesielle økonomiske soner (SEZ) å importere maskiner og deler for å lage afrikanske produkter som maskiner. Disse selges enten på det regionale markedet (når importavgifter på delene forfaller) eller reeksporteres til markeder som Russland (tollfritt).

Med nesten all høyteknologisk maskineksport til Russland nå forbudt, kan bruk av Afrika som produksjonsbase, der det nå er gratis å importere maskiner fra Europa, bli en måte for Russland å unngå sanksjoner og kjøpe sårt tiltrengt utstyr det ikke lenger kan hente fra Europa. For eksempel har den russiske bilsektoren nesten helt kollapset i de første månedene av krigen, da den fortsatt er sterkt avhengig av import av deler som den ikke kan lage selv. Russland har allerede begynt å utvikle slike SEZ-er i Afrika, særlig i Egypts Port Said, men også i Mosambik og Namibia.

Betydningen av det kommende toppmøtet har blitt styrket av den blomstrende handelen mellom Russland og Afrika, som har skutt i været i år.

Afreximbank-president Benedict Oramah sa i et nylig intervju med Tass at handelen mellom afrikanske land og Russland har sett betydelig fremgang.

For bare seks år siden var det eksport på rundt 8 milliarder dollar fra Russland og import til Russland fra Afrika på 2 milliarder dollar eller mindre. I dag har vi russisk eksport til Afrika verdt 14 milliarder dollar i året og import av afrikanske produkter på rundt 5 milliarder dollar. Det betyr at bilateral handel er på rundt 20 milliarder dollar. Dette representerer en dobling i russisk-afrikansk handel siden 2015, eller en gjennomsnittlig årlig vekstrate på 15%.»

Nord-Afrika dominerer for tiden russisk handel, ledet av Egypt (4,53 milliarder dollar), Algerie (3 milliarder dollar) og Marokko (1,2 milliarder dollar), med Sør-Afrika på fjerdeplass med 1 milliard dollar, rapporterer Tass. Videre øker russisk handel og investeringer i nesten alle afrikanske land.

Russland er i ferd med å etablere en $ 5bn e-handelsportal med afrikanske land, har vært rettet mot Nigeria som et vekstmarked og har en marinebase i Port Sudan.

EEU vil signere en landbrukshandelsavtale med AU, og Egypt forventes å signere en EEU-frihandelsavtale på toppmøtet.

Russland er tungt involvert i den afrikanske olje- og gassindustrien, men har også investert i infrastruktur, med Russland som leverer jernbaneutstyr til Egypt og utvikler produksjonsanlegg på kontinental basis.

Denne historien er en del av virksomheten new Africa (bna IntelliNews) dekning som ble lansert i september. Hvis du vil ta en prøveperiode til tjenesten, kan du kontakte sales@intellinews.com

Spillereglene endres i Ukraina

Flere viktige saker skjer nå i verden med stor fart. På den ene siden har Russland vært svært aktive med å forene seg med og styrke den delen av verden som ikke er under USAs herrevelde. Dette har vi fått illustrert gjennom de store økonomisk konferansene i St. Petersburg, I Vladivostok og i Samarkand. I Vesten har vi blitt foret med feilaktige historier om det som skjedde der. Ut fra videooverføring av en del av forhandlingene, rapporter fra dem og sluttkommunikeene skjer det en rask og svært brei utvikling der en mengde land slår seg tettere sammen med Russland og Kina økonomisk og der stadig større mengder av transaksjonene mellom dem forlater dollaren som middel.

Internasjonalt betyr dette en stadig økende isolasjon av USA i verden og en styrking av Russland og Kina. Faren for at dollar ikke lenger kan være verdens reservevaluta øker for hver måned som går. Det betyr også at Russland foreløpig har oppgitt Europa som viktigste forretningspartner og slutter seg til det enorme vekstområdet i Sørøst Asia. Til dette formålet oppretter de nye transportkorridorer inne på kontinentet og gjennom Nordvest passasjen. Korridorer som vil minske transporttiden innen området og mellom Østen og Europa svært mye. Det vil skape et økonomisk samarbeids område fra Stillehavet til den russiske grensen i vest. Et område som EU-landene nå hindres fra delta i på grunn av USAs ambisjoner om herrevelde over dette området.

Samtidig viser referater fra møtene at Putin har brei forståelse for Russlands militære disposisjoner i Ukraina for å forsvare Russlands suverenitet. Alle landene, som nå samarbeider med Russland og Kina økonomisk, er enige med hele den alliansefrie bevegelsen om at USAs unipolar (enpolete) verden må oppheves og erstattes av en multipolar (flerpolet) verden der FNpaktens innhold blir fulgt i praksis. De vet like godt som oss at bare land som representerer et sted mellom 10 og 15 prosent av verdens befolkning er enige i USAs sanksjoner mot Russland. Den vestlige pressen vil fortsatt ha oss til å tro at denne stort sett «hvite» 10-15 prosenten utgjør «verdenssamfunnet» og at Russland er isolert i verden.

Samtidig faller USAs vasaller i Europa inn i en enorm økonomisk og sosial krise på grunn av de sanksjonene mot Russland som USA har presset dem til å gå med på. Sanksjoner som bare har ulemper for Europa, mens USA tjener på det. Dessuten er USA nå også reelt sett inne i en nedgangskonjunktur som ser ut til å forverres.

På den andre siden endres nå den militære situasjonen i Ukraina grunnleggende. Russland vil nå innlemme områdene der de tidligere undertrykte russisktalende ukrainerne bor. Dermed endrer den militære situasjonen seg drastisk. Den svært avgrensete militære spesialoperasjonen, som russiske styrker hittil har ført, vil opphøre. Dermed vil ukrainske angrep på det som etter folkeavstemmingene med all sannsynlighet kommer til å bli en del av den Russiske føderasjon, til å bli tolket som et angrep på Russland.

Dermed vil det åpne for avslutning av den militære spesialoperasjonen og åpning av en virkelig krig mot Ukraina. Slik jeg ser det har Russland hittil brukt en svært liten del av sitt militære potensial i den militære spesialoperasjonen og de har gått forsiktig frem for å skade sivile personer og infrastruktur minst mulig. Zelenskis og USA/NATOS fortellinger om hva som har skjedd har forsøkte å gi et annet bilde, men for de som har undersøkt de forskjellige påstandene om russiske grusomheter mot sivile, så er det ikke reelt grunnlag for deres historier.

Nå blir det i første omgang satt inn litt mer personell fra russisk side, men fremdeles ikke mange prosent av det russiske potensialet som er på 25 millioner mann. Men den nye situasjonen betyr at Zelenski må ta standpunkt til om han ønsker at mye større deler av rest-Ukraina skal trekkes inn i krigen og at større deler av landet blir overtatt av Russland, eller om han vil forhandle om avslutning av den væpnete kampen nå.

Han nektet å forhandle ved forrige korsvei og det har ført til at store deler av Ukrainas hær har blitt likvidert og Russland altså har tatt store, svært viktige deler av landet. Spesielt er det viktig å huske på at de områdene som Russland nå ser ut til å tilegne seg var Ukrainas industrielle tyngdepunkt. Nå risikerer Zelenski  kanskje å miste resten av landet.

I USA, som nå i praksis styrer det hele, må strategene bestemme seg for om de vil starte en storkrig i Europa. De kan beordre NATO til å fortsette med å støtte Zelenski dersom han angriper Russland, eller de kan oppfordre Zelenski til å gi seg før enda større deler av den unge mannlige generasjonen i landet blir drept og større deler av landet blir tapt.

Her vil også stemmen til vasallene bety noe. Vil Tyskland og de andre NATO/EU-landene virkelig ha en storkrig i Europa, for ikke å snakke om en verdenskrig som kan være sannsynlig om USA følger opp sin hittil aggressive politikk i Ukraina. Og vil USA ha en verdenskrig som denne gangen vil ramme landet selv direkte når det kjenner til rakett-kapasiteten til Russland.

Før den russiske militære spesialoperasjonen begynte, var jeg overbevist om at det ikke ville skje. Jeg tok dessverre feil. Det kom av at jeg ikke visste nok om hvor langt USA/NATO/EU var kommet med å bygge opp og modernisere Ukrainas militære styrker til NATO-standard. Hæren var økt fra 6000 (seks tusen) mann til 1,5 millioner fra det USA-dirigerte kuppet i 2014 til 2022. Det vil si til en størrelse og med en kvalitet som gjorde at den kunne beseire de nye republikkene Lugansk og Donets og dermed åpne for angrep på Krim der en av Russlands viktigste militærbaser da kunne bli erstattet med en stor amerikansk militærbase. En stor ukrainsk styrke var blitt konsentrert mot utbryter-republikkene i øst.

Jeg undervurderte også betydningen av at Zelenski uttalte at innmelding i NATO var like rundt hjørnet. Sett ut fra hele den eurasiske strategien til USA, der destabilisering og regimeendring i Russland står høyest på prioriteringslisten, er det i etterkant lettere å forstå Russlands handlinger.

Selv om jeg håper det vil jeg jeg derfor ikke denne gangen være like sikker på at det nå kan gå mot våpenhvile og fredsforhandlinger. I motsetning til USAs fortelling er det ikke Russland og Putin som er desperat nå, det er USA som ser at dets enpolete verdensherreveldet med dets regelbestemte orden, rakner. De frykter at dollaren faller som verdens reservevaluta og at gjeldsbomben, som USAs økonomi hviler på, eksploderer. Da vet de at det amerikanske sammenfallet vil bli svært alvorlig. Og de ser at jo lengre krigshandlingene i Ukraina og sanksjonene mot Russland varer, desto mer svekkes deres egen situasjon i verden.

Samme desperasjonen preger selvfølgelig Zelenski og hans regjering, om enn av andre grunner. Han vet jo at det vi har blitt servert derfra om ukrainsk fremgang og Russlands grusomheter er desinformasjon, og det som her skjedd på bakken har vært selvmordsaksjoner for å gi et bilde av fremgang og mulig seier.

Men virkeligheten er noe helt annet. Den ukrainske hæren har lidd enorme tap i dette spillet for å fore Zelenskis reklamebyråer i Vesten med stoff for deres løgnhistorier. Derfor kan det hende at Zelenski og Biden gjør ting som ingen normale strateger ville ha gjort, som for eksempel erobringen nord i landet der de tapte store styrker, mens Russland hadde nesten ingen tap og bare tapte et strategisk uviktig område. Vil Zelenski fortsette sine angrep inn i det området som fra 30.09. sannsynligvis vil være en del av Russland, når han har fått klare advarsler om hva Russland da vil svare med og vet at Putin ikke farer med løse trusler.

Om fem dager vil vi antakelig få svar på dette.

Terje Valen, søndag 25. september 2022.

Putins tale og intervju med ham på Eastern Economic Forum i Vladivostok

Presidentens lederkontor 2022

Talen og intervjuet er oversatt av Terje Valen.

Plenumssesjon for Eastern Economic Forum

(Her er en video fra konferansen med engelsk oversettelse av det som blir sagt. Merknad fra oversetter.)

Presidenten deltok i en plenumssesjon på Eastern Economic Forum. Temaet i år er On the Path to a Multipolar World. (På vei til av av en flerpolet verden. Oversetters merknad.)

7. september 2022 kl. 12:40

Russky-øya, Primorye-territoriet

På arrangementet deltok også formann i Statsadministrasjonsrådet, statsminister for den midlertidige regjeringen og øverstkommanderende for De væpnede styrker i Myanmar, Min Aung Hlaing, statsminister i Armenia Nikol Pashinyan, statsminister i Mongolia Oyun-Erdene Luvsannamsrain, og leder av den stående komiteen for Den nasjonale folkekongressen i Kina Li Zhanshu.

Indias statsminister Narendra Modi, Malaysias statsminister Ismail Sabri Yaakob og den vietnamesiske minister Pham Minh Chinh henvendte seg til publikum via videolinkup.

* * *

Utdrag fra transkripsjon av EEF plenumssesjon

Moderator for EEF plenumsøkt og administrerende direktør for RBC TV-kanal, Ilya Doronov: God ettermiddag, alle sammen,

Vi er glade for å ha dere her. Tyfonen plaget oss ikke i det hele tatt, selv om himmelen ikke er helt klar, men det er flott at vi alle er her.

Da jeg gjorde meg klar til å moderere denne plenumsøkten, gikk jeg gjennom de forrige plenumsøktene og skjønte en fantastisk ting: Det var færre plenumsdeltakere i 2019 før pandemien enn nå. Vi har fem personer her på scenen, og tre til vil levere videoinnlegg. For deres informasjon representerer også personene som er på scenen og personene som sendte videoinnleggene sine interessene til over 3 milliarder mennesker.

Vi er imidlertid alle helt klar over det faktum at verden har endret seg, og verden i 2022 er forskjellig fra verden i 2021. Den gang snakket vi om pandemien og koronaviruset, mens vi nå snakker om fiendtlighetene i Ukraina og den truende globale økonomiske krisen. Mange land ser tosifret inflasjon, som de aldri har sett før, og det har skjedd regjeringsskifter i andre land. Noen land kjemper med en energikrise, mens andre gjør seg klare til å håndtere en økonomisk krise.

Russland har sett verden splitte seg inn i vennlige og uvennlige nasjoner. Det skjer da er at det er mange mer vennlige land i øst, og Russlands fjerne øst har nå en viktigere rolle å spille. Vi bør nok revidere dets betydning. Det fjerne øst er nå en port til Russland for alle østlige land. I dag skal vi se på om regionen vår er klar for de raske endringene som er på vei – i tråd med tittelen på forumet vårt – på vei til en multipolar verden.

Nok en gang hilser jeg til alle i publikum og alle på scenen: sain baina uu, mingalaba, barev dzes, nihao og hallo.

Med det, herr president, gir vi ordet til deg.

Russlands president Vladimir Putin: Venner, Mr Min Aung Hlaing, Mr Pashinyan, Mr Oyun-Erdene, Mr Li Zhanshu, mine damer og herrer,

Jeg er glad for å hilse på alle deltakere og gjester på Eastern Economic Forum. Russland og Vladivostok er igjen vertskap for et forum av bedriftsledere, eksperter, politikere, offentlige personer og regjeringsmedlemmer fra dusinvis av land over hele verden.

Videoinnlegg er sendt til oss av Indias statsminister Narendra Modi, statsminister i Malaysia Ismail Sabri Yaakob og statsminister i Vietnam Pham Minh Chinh. Jeg er glad for at de har tatt seg tid til å delta i denne plenumssesjonen.

Tar for seg plenumssesjonen i Eastern Economic Forum.

5 av 26

Fra plenumssesjonen i Eastern Economic Forum. Foto: Bobylev Sergei, Host Photo Agency TASS

I henhold til tradisjonen inkluderer programmet til Eastern Economic Forum diskusjoner om prosjektene og initiativene som er ekstremt viktige for utviklingen av regionene i Russlands fjerne øst og for å styrke Russlands samarbeids- og produksjonsbånd med Asia-Stillehavs-landene, både våre gamle, tradisjonelle partnere og land som bare utvikler dialog med Russland på et bredt spekter av områder og forretningsprosjekter.

Selvfølgelig er dette møtet i Vladivostok en god mulighet til igjen å gjennomgå situasjonen i verdensøkonomien og utveksle synspunkter på hovedtrender og risikoer.

I fjor ble Eastern Economic Forum holdt etter en lang pause forårsaket av koronaviruspandemien. På den tiden var flertallet av ekspertene enige om at den globale forretningsaktiviteten begynte å komme seg, og at den ville normalisere seg kort tid etter hevingen av koronavirusrestriksjonene, Men pandemien har blitt erstattet av nye globale utfordringer som truer verden som helhet. Jeg refererer til de vestlige sanksjonenes vanvidd og de åpne og aggressive forsøkene på å tvinge den vestlige atferdsmåten på andre land, for å fjerne deres suverenitet og bøye dem etter sin vilje. Faktisk er det ikke noe uvanlig i det: denne politikken har blitt fulgt av det «kollektive Vesten» i flere tiår.

USAs avtagende dominans i den globale økonomien og politikken, så vel som den sta uvillighet, eller til og med manglende evne fra de vestlige elitene til å se, for ikke å si anerkjenne, objektive fakta, fungerte som en katalysator for disse prosessene.

Jeg har allerede nevnt at hele systemet med internasjonale relasjoner nylig har gjennomgått irreversible, eller skal jeg si, tektoniske, skift. Fremvoksende stater og regioner rundt om i verden, først og fremst i Asia-Stillehavs-regionen, spiller nå en betydelig større rolle. Asia-Stillehavs-landene har stått frem som nye sentre for økonomisk og teknologisk vekst, og har tiltrukket seg menneskelige ressurser, kapital og industri.

Til tross for alt dette søker de vestlige landene å bevare gårsdagens verdensorden som gagner dem og  søker åtvinger alle til å leve i henhold til de beryktede «reglene», som de har kokt sammen selv. Det er også de som regelmessig bryter disse reglene, og endrer dem slik at de passer deres agenda, avhengig av hvordan ting går til enhver tid. Samtidig har ikke andre land vært imøtekommende når det gjelder å utsette seg selv for denne dikterte og vilkårlige regelen, og har tvunget de vestlige elitene, for å si det rett ut, til å miste grepet og ta kortsiktige, irrasjonelle beslutninger om global sikkerhet, politikk og økonomi. Alle disse beslutningene går imot interessene til landene og deres folk, inkludert forresten folket i de vestlige landene. Gapet som skiller de vestlige elitene fra sine egne borgere, øker.

Europa er i ferd med å kaste inn i sanksjonsovnen sine prestasjoner med å bygge opp sin produksjonsevne, livskvaliteten til sitt folk og sosioøkonomisk stabilitet, og regissert av Washington, tømmer Europa sitt potensial av hensyn til den beryktede euroatlantiske enheten. Faktisk utgjør dette ofre for å bevare USAs dominans i globale saker.

I vår skyndte mange utenlandske selskaper seg med å kunngjøre sin tilbaketrekning fra Russland, og trodde at vårt land vil lide mer enn andre. I dag ser vi det ene produksjonsanlegget etter det andre som er stengt ned i Europa selv. En av de viktigste grunnene ligger selvfølgelig i de avskårne forretningsforbindelsene med Russland.

Konkurranseevnen til europeiske selskaper er i tilbakegang, for EU-tjenestemennene selv kutter dem i hovedsak fra rimelige råvarer og energi, samt handelsmarkeder. Det vil ikke komme som noen overraskelse om nisjene som for tiden er okkupert av europeiske virksomheter, både på kontinentet og på det globale markedet generelt, vil bli overtatt av deres amerikanske beskyttere som ikke kjenner noen grenser eller nøler når det gjelder å forfølge sine egne interesser og nå sine mål.

Mer enn det, i et forsøk på å hindre historiens gang, har vestlige land undergravd pilarene i det globale økonomiske systemet, bygget gjennom århundrer. Det er foran øynene våre at dollar, euro og pund sterling har mistet tilliten som valutaer som er egnet for å utføre transaksjoner, lagre reserver og vise verden på eiendeler. Vi tar skritt for å kaste av oss denne avhengigheten av upålitelige og kompromitterte utenlandske valutaer. Forresten, selv allierte i USA reduserer gradvis sine dollareiendeler, som statistikken viser oss. Trinn for trinn reduseres volumet av transaksjoner og oppsparing i dollar.

Jeg vil her bemerke at Gazprom og dets kinesiske partnere i går bestemte seg for å bytte til 50/50 transaksjoner i rubler og yuan med hensyn til gassbetalinger.

Jeg vil legge til at med sine kortsiktige handlinger har vestlige tjenestemenn utløst en global inflasjon. I mange utviklede økonomier har inflasjonen nådd et rekordhøyt nivå som ikke hadde vært sett på mange år.

Alle er klar over dette, men jeg vil gjenta: Fra slutten av juli nådde inflasjonen i USA 8,5 prosent. Russland har litt over 14 prosent (jeg vil snakke om dette videre), men det avtar, i motsetning til i vestlige økonomier. Inflasjonen der er på vei opp, og i vårt land avtar den. Jeg tror at vi ved utgangen av året vil ha rundt 12 prosent, og som mange av våre eksperter tror, i første kvartal eller innen andre kvartal 2023, vil vi mest sannsynlig nå en tålig inflasjonsrate. Noen sier den blir 5–6 prosent. Andre sier den vil gå ned til 4 prosent. Vi får se. I alle fall er trenden positiv. I mellomtiden, hva skjer med naboene våre? Inflasjonen i Tyskland har nådd 7,9 prosent, i Belgia 9,9 prosent, i Nederland 12 prosent, Latvia 20,8 prosent, Litauen 21,1 prosent og Estland 25,2 prosent. Og den er fortsatt på vei opp.

Stigende priser i de globale markedene kan være en reell tragedie for de fleste av de fattigste landene, som står overfor mangel på mat, energi og andre viktige varer. Jeg vil sitere noen få tall som understreker faren: Mens det i 2019, ifølge FN, var 135 millioner mennesker i verden som sto overfor akutt matusikkerhet, deres antall har steget med 2,5 ganger til 345 millioner nå – dette er bare forferdelig. Dessuten har de fattigste statene helt mistet tilgangen til de viktigste matvarene ettersom utviklede land kjøper opp hele tilbudet, noe som forårsaker en kraftig prisøkning.

La meg gi deg et eksempel. De fleste av skipene – dere vet alle veldig godt hvor høyt lidenskapen har gått, hvor mye som har blitt sagt om behovet for å lette eksporten av ukrainsk korn for enhver pris, for å støtte de fattigste landene. Og vi hadde absolutt ikke noe annet valg enn å svare, til tross for alle kompliserte utviklinger som foregår rundt Ukraina. Vi gjorde alt for å sikre at ukrainsk korn ble eksportert, og vi antok absolutt at det ville skje – jeg møtte lederne av Den afrikanske union, med lederne av afrikanske stater, og jeg lovet dem at vi ville gjøre vårt ytterste for å opprettholde deres interesser og ville lette eksporten av ukrainsk korn.

Russland gjorde det sammen med Tyrkia. Vi klarte det. Og jeg vil rapportere resultatet til dere, kolleger: Hvis vi ekskluderer Tyrkia som mellommann, gikk alt kornet som ble eksportert fra Ukraina, nesten i sin helhet til EU, ikke til de utviklende og fattigste landene. Bare to skip leverte korn under FNs verdens matvareprogram – selve programmet som skal hjelpe land som trenger hjelp mest – bare to skip av 87 – jeg legger vekt på antallet – fraktet 60.000 tonn av de 2 millioner tonn mat. Det er bare 3 prosent, og det gikk til utviklingslandene.

Det jeg sier er at mange europeiske land i dag fortsetter å fungere som kolonisatorer, akkurat som de har gjort i tidligere tiår og århundrer. Utviklingsland har rett og slett blitt lurt nok en gang og fortsetter å bli lurt.

Det er åpenbart at med denne tilnærmingen vil omfanget av matproblemer i verden bare øke. Dessverre kan dette, til vår store beklagelse, føre til en enestående humanitær katastrofe, og kanskje må eksportører tenke på å begrense eksporten av korn og annen mat til dette reisemålet. Jeg vil sikkert konsultere med president i Tyrkia, Mr Erdogan, fordi vi sammen med ham var de som utviklet en mekanisme for eksport av ukrainsk korn, først og fremst, gjentar jeg, for å hjelpe de fattigste landene. Men hva skjedde i praksis?

Jeg vil nok en gang understreke at denne situasjonen har vært forårsaket av de hensynsløse skrittene tatt av USA, Storbritannia og EU, som er besatt av illusoriske politiske ideer. Når det gjelder deres egne borgeres velvære, enn si folk utenfor den såkalte gyldne milliarden, har de presset den ut av fokus. Dette vil uunngåelig føre vestlige land inn i en vranglås, en økonomisk og sosial krise, og vil få uforutsigbare konsekvenser for hele verden.

Kolleger,

Russland klarer seg godt med Vestens økonomiske, finansielle og teknologiske aggresjon. Jeg snakker om en ekte aggresjon; Det er ikke noe annet ord for det. Russlands valuta- og finansmarked har stabilisert seg, inflasjonen går ned, som jeg allerede har nevnt, og arbeidsledigheten er på et historisk lavt nivå på under 4 prosent. Vurderingene og prognosene for våre økonomiske resultater, også av forretningsfolk, er mer optimistiske nå enn tidlig på våren.

Jeg vil gjerne si at vår økonomiske situasjon har stabilisert seg generelt, men vi ser også en rekke problemer i enkelte sektorer, regioner og enkeltbedrifter, spesielt de som stolte på forsyninger fra Europa eller leverte sine produkter der.

Det er viktig å fortsette å jobbe med bedrifter for å ta raske beslutninger og lansere effektive målrettede støttemekanismer. Jeg vil be regjeringskommisjonen om å øke bærekraften i den russiske økonomien under sanksjonene for å holde styr på situasjonen. Det er sant at vi gjør dette nesten på daglig basis. Likevel, til tross for bevisene for stabilisering jeg har nevnt, er vi også klar over risikoen, og derfor må vi følge med på det.

Russland er en suveren stat. Vi vil alltid beskytte våre nasjonale interesser, mens vi fører en uavhengig politikk, og vi setter også pris på denne kvaliteten blant våre partnere, som har vist sin pålitelighet og ansvarlige holdning i løpet av vår handel, investeringer og andre typer samarbeid over mange år. Jeg henviser, som du vet, til våre kolleger fra Asia-Stillehavs-landene.

Et absolutt flertall av Asia-Stillehavs-landene avviser den ødeleggende logikken i sanksjoner. Deres forretningsforbindelser er fokusert på gjensidig fordel, samarbeid og felles bruk av våre økonomiske evner til fordel for våre lands borgere. Dette gir et stort konkurransefortrinn for de regionale landene og en garanti for deres dynamiske langsiktige utvikling, som har vokst raskere enn verdens gjennomsnitt i lang tid.

Dere er klar over dette, men jeg vil minne alle om at landene  Asia sitt BNP de siste 10 årene har økt med omtrent 5 prosent hvert år, mens tallet er 3 prosent i verden, 2 prosent i USA og 1,2 prosent i EU. Men det er enda viktigere at denne trenden vedvarer. Hva vil dette til slutt føre til? Som et resultat vil andelen asiatiske økonomier i globalt BNP vokse fra 37,1 prosent i 2015 til 45 prosent i 2027, og jeg er sikker på at denne trenden vil vedvare.

Det er viktig for Russland at økonomien i det russiske fjerne øst vokser sammen med Asia-Stillehavs-økonomiene, at denne regionen gir moderne levekår, øker folks inntekter og trivsel, og at den skaper jobber av høy kvalitet og kostnadseffektive produksjonsanlegg.

Vi har allerede testet unike nasjonale skatte-, administrasjons- og tollprivilegier i det fjerne øst. De bidrar til å implementere landemerkeprosjekter, selv etter globale standarder, på områder som konvertering av naturgass og skipsbyggingssektoren, bioingeniørteknologier og ren energi.

De siste syv årene har industriproduksjonsvolumene i det fjerne øst økt med om lag 25 prosent. Dette overstiger internasjonale nivåer med en tredjedel. Jeg vil understreke dette: Vekstratene for industriproduksjon i det fjerne øst overstiger i stor grad tilsvarende lands vekstrater.

Vi vil fortsette å fremme den prioriterte utviklingen av det fjerne øst-regionene ved å bruke nye avanserte statlige støttetiltak og ved å skape det beste og svært konkurransedyktige forretningsmiljøet. For eksempel har vi til hensikt å fortsette å justere mekanismen for prioriterte utviklingsområder for moderne og felles prosjekter med andre land, for å skape et best mulig forretningsklima for å tiltrekke de mest avanserte teknologiene til Russland og for produksjon av varer med høy verdiskapning i det fjerne øst.

Årets hendelser bekrefter den spesielle betydningen av en slik faktor som tilgjengelige og rimelige råvarer uten hvilke det er umulig å organisere noen produksjonsprosess eller å sette opp co-produksjonskjeder. Russland er omtrent det eneste landet som er helt selvforsynt med tanke på naturressurser, og det fjerne øst spiller en betydelig rolle her. Denne regionen er en svært viktig leverandør av råolje og naturgass, kull, metaller, tømmer og marine biologiske ressurser til hjemmemarkedet og våre utenlandske partnere.

Vi satser på en forsvarlig og rasjonell utvikling av Russlands naturlige rikdommer under de strengeste miljøstandardene. Først av alt vil vi foredle alle råvarer som er utvunnet innenlands så mye som mulig. Vi vil også bruke disse råvarene til å styrke landets suverenitet, for å sikre industriell sikkerhet, for å øke inntektene og utvikle regionene.

Vi har allerede beskyttet ressursutvinningsindustrien mot uvennlige handlinger. Fra nå av har bare selskaper med russisk jurisdiksjon rett til å utvikle naturressurser i Russland.

Naturressurs- og miljødepartementet har sammen med Nærings- og handelsdepartementet og ledende næringsforeninger bestemt nasjonaløkonomiens etterspørsel etter strategiske råvarer. Denne informasjonen vil bli grunnlaget for den reviderte strategien for utviklingen av Russlands mineralressursbase med en utvidet planleggingshorisont frem til 2050.

Samtidig bør det fokuseres spesielt på geologisk utforskning og prosessering av sjeldne råvarer (som titan, mangan, litium og niob), som brukes i metallurgi, medisinsk og kjemisk industri, mikroelektronikk, flyproduksjon og andre næringer, samt i ny energilagrings- og overføringsteknologi.

Jeg vil be hver regjeringen for seg å se på innhøstingssfæren for bioressurser der vi har en mekanisme for investeringskvoter. Her er det viktig å oppnå balansert vekst og full utnyttelse av produksjonskapasiteten, samt å sikre den harmoniske utviklingen av regionens infrastruktur.

Jeg vil understreke at midlene staten får ved utnyttelse av vannbioressurser fremfor alt må fordeles for å utvikle infrastrukturen i distriktene, arbeidsstøtte og økende inntekter fra lokalbefolkningen. Jeg ber regjeringen ta konkrete grep om dette. Vi har diskutert dette mange ganger.

Deretter har Russland de siste årene gjennomført store planer for utvikling av transportinfrastruktur, jernbaner og veier, havner og rørledninger. Disse betimelige beslutningene har gjort det mulig for bedrifter å raskt gjenoppbygge logistikk under dagens forhold, og omdirigere strømmer av last til de landene som er klare og villige til å handle med Russland og foretrekker siviliserte og forutsigbare forretningsforbindelser.

Det er bemerkelsesverdig at til tross for forsøkene på eksternt trykk, har den totale lastevekten i russiske havner bare gått litt ned i løpet av de syv månedene i år; Den har holdt seg på samme nivå som et år tidligere, som er om lag 482 millioner tonn last. I fjor var det 483 millioner, så tallet er praktisk talt det samme.

Samtidig opplever havner i det fjerne øst en reell logistikkboom. Volumet av skipslaster og containerhåndtering er slik at spesialister jobber 24/7 for å håndtere arbeidsmengden. I et ord, uansett hvor mye noen kan like å isolere Russland, er det umulig å gjøre det, slik vi alltid har sagt. Det er nok bare å se på kartet.

Vi vil bruke naturlige konkurransefortrinn for å bygge opp våre videre transportmuligheter, utvide vei- og jernbanenettet, bygge nye adkomstveier til sjøterminaler og utvide kapasiteten.

Jeg nevnte tidligere at vårt fokus er å bygge infrastrukturen østover og utvikle den nord-sør internasjonale korridoren og havnene i Azov-Svartehavsbassenget som vi vil fortsette å jobbe med. De vil åpne opp flere muligheter for russiske selskaper til å komme inn på markedene i Iran, India, Midtøsten og Afrika og selvfølgelig for gjensidige leveranser fra disse landene.

Det totale volumet av gods- og godstransport langs disse rutene og arteriene vil kunne vokse med om lag 60 prosent innen 2030. Vi er helt realistiske i våre spådommer, og det er slik det vil være. For å oppnå disse tallene har regjeringen utarbeidet spesifikke «veikart» på de tre områdene jeg skisserte tidligere, noe som vil gjøre oss i stand til å gjøre dette arbeidet konsistent, samt konsolidere og koordinere vår innsats når det gjelder tidsfrister og kapasitet for å bryte opp flaskehalsene og oppgradere grensekontrollpunkter og relatert infrastruktur.

I tillegg til våre planer om å utvide transportkorridorer, er det viktig å få på plass nytt rullende materiell og nye lokomotiver, og å gi russiske verft ordre om moderne tankskip av høy kvalitet, tørrlastskip og containerskip, inkludert isklassifiserte skip, for videre utvidelse av ruten nord for Russland som en potent transportkorridor av nasjonal og global betydning med,  jeg vil understreke, helårsnavigasjon. De toppmoderne isbryterne som vi designer og bygger, gjør det mulig for oss å gjøre dette allerede nå.

I år gjorde et containerskip sitt første løp mellom Murmansk og Kamchatka langs Nordsjøruten for å bekrefte påliteligheten og sikkerheten til skipsfarten i den arktiske sonen.

Poenget handler ikke bare om å godkjenne passering av skip i Arktis eller bare koble sammen to destinasjoner. Det vi må gjøre er å sørge for at skip blir riktig vedlikeholdt og at lasten håndteres riktig ved hver havn langs ruten, og at trafikkplanen er bærekraftig, forutsigbar og pålitelig. Deretter vil alle veipunkter og regioner i ruten nord for Russland dra nytte av logistikkkorridoren. Det er det vi burde streve etter.

Regjeringen har godkjent en utbyggingsplan for ruten nord for Russland frem til 2035 med planer om å bevilge 1,8 billioner rubler fra ulike kilder for å gjennomføre den. Som anslått vil lastetrafikken langs denne korridoren gå fra dagens 35 millioner tonn per år til de målrettede 220 millioner tonn per år.

Tilgjengeligheten av godsvogner er absolutt en nøkkelfaktor i transport av varer til og fra det russiske fjerne øst. Dette betyr at vi må tilby økonomisk berettigede og konkurransedyktige fraktpriser. Jeg ber regjeringen studere alle disse sakene nøye.

Luftfart er et spesielt problem for det fjerne øst. Her er tilgjengeligheten av flyreiser fra den europeiske delen av Russland til det fjerne øst ikke det eneste problemet, men forbindelsen mellom de fjerne østlige regionene selv betyr også noe – flytjenester bør dekke så mange destinasjoner, byer og regioner i det fjerne øst som mulig.

Derfor har vi etablert et enkelt far eastern flyselskap. Det tilbyr nesten 390 destinasjoner, noen av dem subsidiert av staten. I løpet av de neste tre årene bør dette flyselskapets trafikk øke, og antall destinasjoner vil overstige 530. Og som vi kunne se etter at disse flyvningene ble åpnet, er disse destinasjonene i stor etterspørsel.

For å implementere disse planene må vi utvide selskapets flåte, for å sikre at den har moderne fly, inkludert småfly. Det er fattet vedtak i denne forbindelse, og jeg ber regjeringen om å gjennomføre det strengt.

Jeg vil gjerne merke at russiske flyselskaper generelt snart vil bli grundig re-utstyrt. Våre flyselskaper, inkludert Aeroflot, har plassert den største ordrepakken i moderne historie, for rundt 500 russiskproduserte hovedfly. Forresten, så vidt jeg vet, har United Aircraft Corporation og Aeroflot signert en respektive avtale på sidelinjen av dette Østlige økonomiske forumet, og tallene der inne er ganske imponerende – over en billion, tror jeg.

Denne høye etterspørselen bør bli et kraftig insentiv for flyfabrikker og designbyråer, for mange relaterte bransjer, inkludert elektronikk og flykomponenter, og selvfølgelig for skolene som trener profesjonelt personell, inkludert ingeniører og dyktige arbeidere med blå krage i luftfartsindustrien.

Jeg vil legge til at det er tatt en beslutning om en annen sensitiv sak for det fjerne øst. Jeg viser til utviklingen av luftmedisinske tjenester og øker tilgjengeligheten av medisinsk behandling for personer som bor i avsidesliggende områder. Fra og med neste år vil vi mer enn doble føderal finansiering for disse formålene, noe som betyr at antall flyreiser også vil øke, og det vil være raskere og bedre levering av helsetjenester i regionen.

Venner, kolleger,

Alle våre beslutninger som involverer økonomien og den sosiale sfæren, alle mekanismene vi implementerer i det fjerne øst har samme viktige formål – å gjøre denne regionen til et virkelig attraktivt sted for å leve, studere, jobbe, for å starte familier, for å sikre at flere barn blir født.

Flere viktige tiltak i denne sammenhengen er tatt med i tiltakspakken som regjeringen nå vurderer. En av dem er å skape et oppdatert miljø for å leve, for å forbedre de lokale byene og byene.

La meg minne deg om at vi på det siste forumet satte en oppgave for å utvikle hovedplaner for utviklingen av de største fjerne østlige byene. Disse inkluderer alle administrative sentre i regionene, og byer med en befolkning på over 50,000 innbyggere, samt Tynda og Severobaikalsk, nøkkelstasjonene på Baikal-Amur Mainline jernbanen.

Vi hadde i tankene en integrert tilnærming til utvikling av lokalsamfunn, hvor planer for modernisering av infrastruktur, sosiale fasiliteter og etablering av offentlige rom og så videre ville bli kombinert kompetent og bekvemt, og økonomiske og industrielle prosjekter ville stole på grundig beregnede forretningsmodeller.

I alle byer var den første oppgaven å lage strategiske utviklingsplaner. Masterplaner utvikles allerede aktivt på grunnlag av de strategiske planene i 17 byer og storbyområder. En av dem har å gjøre med utviklingen av Petropavlovsk-Kamchatsky urbane området, og dagen før i går diskuterte vi dette problemet med våre kolleger på stedet. Nok en gang ber jeg regjeringen gi maksimal bistand til å gjennomføre denne og andre hovedplaner for å få dem ubetinget implementert.

Her er det blant annet viktig å bruke verktøy som det fjerne øst konsesjon, statens infrastrukturlån og infrastrukturobligasjoner. Det er nødvendig å fastsette målgrenser for det fjerne øst i disse programmene. Midlene bør brukes til byutvikling og forbedring, og selvfølgelig til infrastruktur, herunder oppgradering av eksisterende nettverk og forbindelser til verktøy.

Jeg vil legge til at jeg på det nylige St Petersburg Economic Forum instruerte regjeringen om å tildele ytterligere 10 milliarder rubler årlig for forbedringsprosjekter i russiske byer. Jeg tror det ville være riktig å kanalisere halvparten av denne finansieringen, det vil si 5 milliarder i året, mot å oppgradere byer og tettsteder i Det fjerne øst med befolkning under 250.000.

Det bør også bevilges egne ressurser under alle våre viktigste infrastrukturutviklingsprogrammer når det gjelder prosjekter for å modernisere byer i det fjerne øst. Jeg har allerede gitt en slik instruksjon, og jeg ber dere om å sikre implementeringen så raskt som mulig. Målgrenser bør fastsettes i det føderale budsjettet for de neste tre årene.

Noe annet jeg vil understreke – vi må øke volumet av boligbygging i det fjerne øst, samtidig som vi bruker de mest avanserte «grønne» og energieffektive konstruksjonsteknologiene.

I år ble Far Eastern Quarters-programmet lansert. I dette programmet vil utbyggere kunne dra nytte av prioriterte utbyggingsområder, inkludert skatte- og infrastrukturfordeler, noe som vil redusere kostnadene for leiligheter og prisen på ferdige boliger. Dette vil øke tilgjengeligheten av boliger for folk. Planen er å bygge om lag 2,5 millioner kvadratmeter boliger innen 2030 ved hjelp av denne kostnadsreduserende mekanismen. Jeg ber regionale myndigheter og departementet for utvikling av det russiske fjerne øst om å legge ut de første anbudene innen utgangen av året, velge utbyggere og begynne å designe og utvikle boligbyggene.

Deretter har innbyggerne i det fjerne øst rett til spesielle, foretrukne boliglånsvilkår. Så mange som 48.000 familier har allerede kjøpt nye boliger med boliglån med en rente på 2 prosent. I år har vi utvidet boliglånsprogrammet i det fjerne øst slik at leger og lærere, uansett alder, kan søke om det sammen med unge folk østfra.

La meg minne om at programmet er planlagt til 2024. Men gitt etterspørselen og effekten – og dette programmet fungerer effektivt – foreslår jeg å utvide det til minst 2030. Jeg håper at innbyggerne i det fjerne øst også vil sette pris på dette.

(Applaus.)

En egen beslutning gjelder støtte fra unge fagfolk som kommer til det fjerne øst eller uteksamineres fra lokale utdanningsinstitusjoner, som får jobb og vurderer lokal innkvartering. Så mange som 10.000 utleieleiligheter vil bli bygget for dem. Leieprisen vil være betydelig under markedsnivået på grunn av subsidier fra de regionale og føderale budsjettene. Regjeringen har allerede sett for seg et slikt tiltak. Jeg ber dere om å utarbeide alle detaljene for å begynne å bygge utleieboliger for unge fagfolk uten forsinkelse. Og jeg vil spesielt påpeke at plasseringen av disse boligene bør inkluderes i utbyggingsarealplanene for østlige byer, noe som betyr at all nødvendig infrastruktur skal være tilgjengelig – kort sagt, slik innkvartering bør være praktisk og dekke etterspørselen.

Jeg vil gjerne merke at de fjerne østlige regionene, som mange andre regioner i Russland, opplever mangel på arbeidere i dag. Vi vil også ta flere viktige skritt for å intensivere personellopplæringen i nøkkelkompetanse. Over 900 moderne workshops vil bli åpnet i Far Eastern høyskoler innen 2030, og i nær fremtid, til slutten av 2025, vil vi lansere 29 produksjons- og utdanningsklynger. I tillegg vil bedrifter få erstatning for å ansette unge arbeidstakere.

Et annet viktig område er å forbedre kvaliteten på høyere utdanning i det russiske fjerne øst. Målet er å tiltrekke seg kvalifiserte instruktører, oppgradere fasiliteter og utstyr i høyere utdanningsinstitusjoner, og gi tilskudd til å stimulere til akademisk forskning og prospektiv utvikling på de viktigste områdene av den teknologiske agendaen.

Det er nettverksprogrammer for universiteter i det fjerne øst som forbinder utdanningsinstitusjoner i regionen med landets ledende universiteter som St Petersburg State Marine Technical University, Moscow Aviation Institute og andre. Vi vil utvilsomt støtte dette samarbeidsområdet.

Til slutt åpner grener av Det russiske institutt for teaterkunst (GITIS), National State Gerasimov Institute of Cinematography (VGIK) og Boris Shchukin Theatre Institute i 2025 i det russiske fjerne øst for å trene kulturelle og kunstarbeidere. Jeg vil be regjeringen om å yte all nødvendig bistand.

Jeg vil merke meg at de fjerne østlige regionene tilbyr sine egne faglige utviklingsinitiativer. Byrået for strategiske initiativer i Sakhalin-regionen støtter for eksempel et pilotprosjekt kalt tjene penger sammen. Deltakerne i prosjektet vil kunne gjennomgå gratis tilleggsopplæring, få karriereveiledning og få hjelp til å starte en bedrift. Basert på utfallet av disse pilotprosjektene vil vi tenke på oppskalering.

Jeg vil også nevne et opplæringsprogram for en ny generasjon ledere i Det fjerne øst. Studiet fokuserer på å dyrke et lokalt utvalg av talenter, og på å integrere studieprogram og praksisplasser i offentlige kontorer og utviklingsinstitusjoner. Dette programmet kjører allerede, og jeg foreslår at lederne for alle regioner i det fjerne østlige føderale distriktet blir involvert.

Kolleger, jeg vil avslutte mine bemerkninger ved å understreke nok en gang at den moderne globale økonomien og hele systemet med internasjonale relasjoner går gjennom utfordringer. Jeg tror imidlertid at samarbeidslogikken, som samordner potensialene og de gjensidige fordelene som våre land og våre venner i regionen overholder, vil seire uansett hva. Ved å dra rimelig nytte av konkurransedyktige sider og styrker i Asia-Stillehavslandene, vil vi ved å skape konstruktive partnerskap åpne nye kolossale muligheter for våre folk. Vi er klare til å jobbe sammen av hensyn til en vellykket fremtid. Og vi er takknemlige overfor våre partnere for å delta i dette arbeidet.

Takk.

Ilya Doronov: Herr president, tusen takk.

Er det meg eller har du virkelig ikke nevnt Ukraina en eneste gang i talen din?

Vladimir Putin: Er dette landet en del av Asia-Stillehavsregionen? Jeg tror ikke det. Og her på denne konferansen diskuterer vi regionale spørsmål, etter å ha reist til Russlands fjerne øst. Men hvis du er interessert i noen kommentarer angående den regionen, er jeg klar til å svare på spørsmålene dine.

Ilya Doronov: Men selvfølgelig reiser situasjonen bekymringer, for selv om vi er her – slik jeg nå har beregnet det – omtrent 7000 kilometer fra kampsonen, er virkningen av det som skjer der også følt her, inkludert i Russlands fjerne øst.

Vladimir Putin: Jeg skjønner.

Ilya Doronov: Man kan sannsynligvis merke seg to typer innvirkning. Økonomisk har vi sett at vår vanlige livsstil er i endring, da vi hadde banksystemer, bilprodusenter, andre produsenter, og så forlot de plutselig Russland. Og det er det moralske aspektet, hvor familier blir delt over dette, når slektninger på forskjellige sider av grensen slutter å snakke, ting som det.

Jeg har et spørsmål: for vårt land – hva tror du vi har fått og hva vi har mistet, som stat, siden 24.

Vladimir Putin: Jeg tror – jeg er sikker – på at vi ikke har mistet noe, og vi vil heller ikke miste noe. Når det gjelder våre gevinster, kan jeg si at vi først og fremst har styrket vår suverenitet, som er det uunngåelige resultatet av det som skjer nå.

Det skjer faktisk en viss polarisering – både i verden og i Russland. Jeg tror dette vil gagne oss, om noe, fordi vi vil kaste alt unødvendig eller skadelig, og alt som hindrer vår fremgang i tiden som kommer. Vi vil få fart, akselerere utviklingstakten, fordi moderne utvikling bare kan stole på suverenitet. Alle våre skritt i denne retningen er rettet mot å styrke vår suverenitet. Det er det første poenget.

For det andre, og viktigst av alt – Jeg vil understreke dette igjen, selv om det allerede er nevnt, ser jeg det, og jeg vil understreke at dette er et helt riktig poeng – vi startet ikke noe når det gjelder fiendtligheter; Vi prøver bare å få slutt på det.

Fiendtlighetene begynte faktisk i 2014, etter kuppet i Ukraina, startet av folk som ikke ønsket normal fredelig utvikling og som forsøkte å undertrykke sitt eget folk ved å starte den ene militære operasjonen etter den andre og utsette folket som bor i Donbass for folkemord i åtte år.

Russland tok denne beslutningen etter gjentatte forsøk på å løse problemet fredelig – for å speile våre potensielle motstanderes handlinger – ved hjelp av militærmakt. Vi gjorde dette bevisst, og alle våre handlinger har vært rettet mot å hjelpe menneskene som bor i Donbass. Dette er vår plikt, og vi vil oppfylle den til slutten. Til syvende og sist vil dette gjøre landet vårt sterkere – både innenfra og når det gjelder utenrikspolitikken.

<… >

Ilya Doronov: Herr president, akkurat nå snakket statsministeren i Myanmar i sin tale om å finne både land- og maritime ruter. Myanmar er veldig interessert i å importere gjødselene våre. Men jeg vil spørre deg om kornavtalen som ble inngått i sommer.

Det ser ut til at vi har kommet til enighet, med visse innrømmelser, og nå viser det seg at vi først ikke har lov til å eksportere korn selv, og for det andre har bare to skip med korn faktisk kommet seg til Afrika. Vår faste representant til FN sa i dag at Russland til og med kan vurdere å trekke seg fra avtalen. Avtalen skal avsluttes i november.

Vladimir Putin: Hva mener du med avtalen?

Ilya Doronov: Kornavtalen, avtalen med Ukraina som ble inngått i Tyrkia om korneksport.

Vladimir Putin: Offisielt er sanksjonene mot gjødsel og mat opphevet, men i virkeligheten gjenstår visse restriksjoner. Dette er en komplisert og lumsk situasjon. Det ser ut til at det ikke er noen direkte sanksjoner som påvirker våre produkter, og likevel er det restriksjoner på logistikk, charterskip, pengeoverføringer og forsikring. Mange av disse restriksjonene vedvarer, selv om det bør gis kreditt til FNs generalsekretærs og FNs innsats generelt: Når det gjelder charterskip, oppheves mange restriksjoner til tross for sanksjonene pålagt havnene vi sender last fra. Likevel frigjøres denne sektoren fra restriksjonene, og fartøyene kan allerede anløpe våre havner. Så situasjonen er i bedring.

Det er fortsatt visse restriksjoner som hindrer oss i å sikre at interessene til alle forbrukere i globale matmarkeder blir servert. Som et resultat går prisene på de globale markedene opp. Men vi håper at de resterende restriksjonene vil bli opphevet. Dette er det første punktet.

Dessuten. Du husker kanskje møtene mine med vennene våre i Afrika og med afrikanske organisasjoner. Som jeg sa i talen min, lovet vi å gjøre alt vi kunne for å tjene utviklingslandenes interesser – spesielt ved å sikre forsyninger til deres markeder, inkludert forsyninger av ukrainsk korn. Da vi diskuterte dette, var det forståelsen.

Det vi ser er mer dristig bedrag. Og de lurteikke oss: de lurte det internasjonale samfunnet, deres partnere i Afrika og andre land som desperat trengte mat. Det er en svindlerjobb, frekkhet og skammelig oppførsel overfor partnerne som skulle dra nytte av avtalen. Det var en bløff.

<… >

Ilya Doronov: Herr president, du har et spørsmål etter Mr Pashinyans tale. Han sa at alle ønsket fred, men alle har sin egen ide om verden og sin egen ide om multipolaritet. Dette er selve temaet i forumet vårt. Hva er Russlands ide om verden og multipolaritet?

Vladimir Putin: Vi har sagt dette mange ganger, og jeg kan bekrefte det. Vår ide om multipolaritet og verden er at verden skal være mye mer rettferdig, verden bør ikke være basert på diktatene til et land som forestiller seg å være Guds representant på jorden, og kanskje enda høyere, og baserer all sin politikk på sin påståtte eksepsjonalisme.

Vi må respektere andre lands interesser og behandle dem som likeverdige uavhengig av størrelsen på deres territorium, deres BNP eller om deres hær har avanserte våpen. Stiftelsen må være folkerettens prinsipper og ikke noen regler som noen kommer opp med.

Slik får du rettferdighet, det er slik du får en stabil verdensorden. Dette har alltid vært vårt fundament, og vil fortsette å være, og vi vil kjempe for vår suverenitet. La ingen tvile på at vi er klare til å samarbeide med enhver stat som ønsker å under disse forholdene, og det vil vi gjøre. Jeg tror alt vil ordne seg på den måten til slutt, og alt vil gå tilbake til det normale.

Ilya Doronov: Hvis jeg kunne gjøre en avklaring akkurat nå. Du sier at alle står fritt til å velge alt, at folkeretten er verdifull. Hvorfor klarer vi da ikke å løse noen problemer fredelig?

Vladimir Putin: Fordi folkeretten alltid er brutt.

I dag sier mange at Russland bryter folkeretten. Jeg tror at dette ikke samsvarer med virkeligheten på noen måte.

Hvem startet krigen i Irak uten tillatelse fra FN? Hvem ødela Jugoslavia under spekulative påskudd? Hvem gjorde det? Hvem utløste en krig i sentrum av Europa ved å bombe Beograd? Ingen husket folkerettens prinsipper den gangen.

Jeg vil dele en enkel resonnement, relatert til folkeretten, for å bevise gyldigheten av våre handlinger.

FNs charter har en bestemmelse om nasjonens rett til selvbestemmelse. Under Kosovo-krisen besluttet den internasjonale domstolen at hvis en del av et territorium, en del av et land velger å erklære uavhengighet, trenger den ikke å be den sentrale regjeringen i det landet om tillatelse. Dette var tilfellet med Kosovo.

Er situasjonen med Donetsk-republikken og Lugansk-republikken ikke den samme? Det er det samme. Siden de har denne rettigheten – og de har den i samsvar med FNs charter og retten til selvbestemmelse – utøvde de den og erklærte uavhengighet. Har de denne retten i henhold til folkeretten og FN-charteret? Det gjør de, og denne retten gjentas av den tilsvarende FN-domstolens kjennelse i forhold til Kosovo. Det er en presedens.

Hvis de har denne rettigheten, som de utøvde, har vi eller noe annet land rett til å godkjenne dem? Det gjør vi. Så vi godkjente dem. Hvis vi anerkjente dem, kan vi inngå en internasjonal avtale om vennskap, samarbeid og gjensidig hjelp med dem? Selvfølgelig kan vi det. Og det gjorde vi. Denne avtalen ble ratifisert av parlamentet i Russland og deres respektive parlamenter, og Russland har visse forpliktelser under den, for eksempel å komme til deres hjelp, inkludert i tilfelle aggresjon.

I dette tilfellet kom aggresjonen fra Kiev-regimet, som faktisk er uekte, fordi det er bygget på toppen av et kupp, som er den ultimate kilden til makt i Ukraina i dag.

Det er dette vi gjør. Er dette i samsvar med FNs charter? Det er det. Det er artikkel 51 i FNs charter som dekker forsvar og selvforsvar. Som part i denne avtalen og i samsvar med denne klausulen og denne artikkelen i FNs charter, har vi en forpliktelse til å yte bistand til våre allierte. Det er dette vi gjør.

Her er et enkelt resonnement som fullt ut samsvarer med folkeretten. Det er detg hele om dette. Var situasjonen den samme, for eksempel i Irak? De bombet landet og knuste det. Det samme skjedde i Libya som også ble knust. Hvor er folkeretten? Den er ingen steder å se.

Alle som gjør dette er fullt klar over at det som skjedde der ikke er i samsvar med folkeretten. Det er derfor de fortsetter å snakke om noen vidtrekkende regler. Hvilke regler? Hva har de funnet på? Hvor har de plukket dem ut fra, disse reglene? La dem leve etter disse reglene selv.

Ilya Doronov: Tusen takk.

President, siden vi diskuterer gassrelaterte spørsmål, handler siste nytt om restriksjonene på gass- og oljeprisen som skal vedtas av G7 eller EU. Hva synes du om dette, og hva vil vi gjøre i denne forbindelse?

Også, hvis den vestlige retningen er stengt, vil Østen kunne møte alle våre behov og vil vi kunne omdirigere all vår ressurseksport østover?

Vladimir Putin: Først og fremst bør energiressursene våre brukes til fremskritt i landet vårt. Dette inkluderer alle primære energikilder og alle mineralressurser. Men vi er godt forsynt med disse og kan møte den økende etterspørselen fra alle som er villige til å jobbe med oss. Dette er et godt og lukrativt samarbeid for våre partnere og svært gunstig og, også for de europeiske landene, fordi vår rørledningsgass etter størrelsesorden er mer konkurransedyktig enn flytende naturgass hentet inn fra andre siden av havet. Dette er helt klart at slik er det.

Ved hjelp av naturgass fra Russland hadde de ledende europeiske økonomiene i flere tiår tydelig fordeler av en global dimensjon. Hvis de tror at de ikke har bruk for disse fordelene, er det greit for oss og plager oss ikke på noen måte, fordi etterspørselen etter energi rundt om i verden forblir høy. Det handler ikke bare om våre venner fra Folkerepublikken Kina, hvis økonomi vokser raskt, men som jeg sa og alle i verden er godt klar over, etterspørselen etter energi vokser i verden. Vi er klare til å samarbeide med alle land. Det er mange slike land rundt om i verden.

Selvfølgelig har det europeiske markedet alltid vært ansett som et premiummarked, men den internasjonale situasjonen er i rask endring, og det mistet nylig sin premiumstatus ved utbruddet av Ukraina-krisen. Selv europeernes amerikanske partnere har omdirigert sine LNG-tankskip til asiatiske land.

Ilya Doronov: Fordi det kan selges med fordel der.

Vladimir Putin: Inkludert til Kina. Bare fordi de kan selge det for mer penger der, så enkelt som det. Amerikanere er veldig pragmatiske mennesker.

De førte en kamp mot et av våre LNG-prosjekter i Arktis, og jeg vil ikke peke på lederne av dette foretaket, men det første tankskipet som fraktet LNG fra dette feltet og fra dette foretaket seilte til USA, fordi det var en lønnsom avtale.

Da Mr Mikhelson delte denne historien med meg, var min første reaksjon vantro. Jeg sa, kom igjen, dette kan ikke være sant. Han sa det var sant. Jeg spurte ham hvorfor og svaret var fordi det var en god avtale, og de kjøpte det med en gang. De er pragmatiske mennesker, og vi kan lære av dem i denne forbindelse.

Når det gjelder ressursene våre, vet du at etterspørselen etter dem er så høy i verdensmarkeder at vi ikke har noe problem med å selge dem, spesielt når vi arbeider med en så stor økonomi. I praksis er det i dag den største økonomien i verden når det gjelder kjøpekraftsparitet. Den kinesiske økonomien er større enn den amerikanske. Deres behov øker, vi har stabile avtaler og våre relasjoner har nådd enestående høyder, selskapet Kraften i Sibir (Sila Sibiri) er i full sving. Vi studerer også andre ruter. Forresten, det er en potensiell rute via Primorye Territory, via Mongolia. Slike beslutninger tas ikke over natten fordi noen ikke vil ha noe – alle vil ha det, men mye avhenger av de økonomiske og geologiske forholdene. Så vidt jeg forstår, har de økonomiske operatørene kommet til enighet. Alle tror at en av rutene kan passere gjennom mongolsk territorium.

Mongolia er et vennlig land. Det er politisk stabilt, og vi ser ingen problemer her. Så vidt jeg vet, selv om vi kan spørre Mr Miller senere, har de generelt godkjent alle parametere i denne avtalen. De var til og med enige med våre kinesiske venner om prisparametere, noe som aldri er så enkelt. Våre kinesiske venner er tøffe røverkjøpere. Naturligvis fortsetter de ut fra sine nasjonale interesser i enhver avtale, som er den eneste veien å gå. Men de er stabile og pålitelige partnere, og markedet er enormt.

Men det er mer når det gjelder dette. Vi vil også engasjere oss i å flytende gass og selge LNG over hele verden. Som du ser, har jeg allerede sitert et eksempel på det første arktiske LNG-1-tankskipet (fra en forekomst i Arktis, selvfølgelig). Alle kjøper den. De vil kjøpe det, det vil være lønnsomt for dem. Så vi har ingen problemer i det hele tatt. Hvis europeiske land ønsker å gi opp det, og miste sine konkurransefortrinn, er dette opp til dem. La dem gjøre det.

Ilya Doronov: Vil pristak på gass være et kraftig slag mot oss?

Vladimir Putin: Vel, dette er enda mer dumhet, en annen ikke-markedsbeslutning uten utsikter. Alle administrative restriksjoner i global handel fører bare til uforholdsmessige og prisøkninger. Det som skjer nå i europeiske markeder er resultatet av arbeidet som gjøres av europeiske spesialister og EU-kommisjonen. Vi insisterte alltid på at prisene skulle dannes basert på langsiktige kontrakter og være knyttet til samme markedskategori som priser på olje og oljeprodukter, til samme kurv. Prisene på olje og oljeprodukter dannes av markedet og prisen på gass i langsiktige kontrakter er knyttet til denne prisen. Hvorfor? Fordi denne produksjonen krever store investeringer, og de som investerer i produksjon må være sikre på at produktet vil bli solgt. Dette er grunnen til at Gazprom generelt er interessert i langsiktige kontrakter.

De fortsatte å fortelle oss: «Nei, dette er ikke markedsbasert. Du bør bruke priser i spotmarkedet som referanseindeks. Vi prøvde å få dem til å endre mening – jeg personlig gjorde dette i Brussel. Jeg sa: «Ikke gjør dette fordi naturgasshandel er et spesielt segment av verdensmarkedet. De som produserer og selger det, og de som kjøper det, må være trygge på at vilkårene deres er pålitelig. «Nei,» sa de, og trodde prisen på den tiden var for høy. Hundre dollar per 1000 kubikkmeter så ut til å være en ekstremt høy pris på den tiden, og senere sa de det samme om prisen på US $ 300. Det var slik prisene var den gangen. I dag, la oss se, har prisen overskredet 3000 euro. Vi fortsatte å si: «Ikke gjør dette.» Likevel tvang de praktisk talt selskapene sine til å velge å knytte seg til spot

[priser]

og påla oss det samme – påla! Nå bestemmes en stor del av gassprisen av spot [transaksjoner].

Vi ba ikke om dette – europeerne påla oss dette. Først påla de oss disse virkelig idiotiske beslutningene om gasshandel, og etter å ha sett hva som skjer nå, begynte de å tenke på hvordan de skulle komme seg ut av det. Hvordan da? De ønsker å begrense prisen, og ty til administrative tiltak. Mer absurditet og tull som vil sende prisene skyrocketing i verdensmarkeder, inkludert det europeiske markedet. Ingenting kan oppnås i økonomien og i den globale handelen ved hjelp av administrative tiltak.

Ilya Doronov: Bygde vi Nord Stream 2-rørledningen uten grunn?

Vladimir Putin: Nei, vi bygger ikke noe uten grunn. Vi fikk den nødvendige teknologien, og vi gjorde vårt arbeid ordentlig. Om nødvendig setter vi Nord Stream 2 i drift. Hvis denne saken er av interesse for deg, kan jeg snakke om det mer detaljert, men jeg foretrekker ikke å kaste bort tid på det.

Ilya Doronov: Nei, du sa mye om emnet, du sa vi var klare og rørledningen var bygget.

Vladimir Putin: Nord Stream 1 er praktisk talt stengt, og alle sier: «Russland bruker sitt energivåpen.» Mer tull og søppel. Hvilket våpen bruker vi? Vi leverer så mye gass som partnerne våre trenger, like mye som de bestiller. Vi pumper ikke gass i luften, men leverer den bestilte mengden. Vi fyller ordrene vi mottar.

Hva har skjedd? Driften av en av de to gassrørledningene som løp over Ukraina ble suspendert av Ukraina av en oppdiktet grunn, og hevdet at det ikke var noen kontroll over den. De lukket den selv. Det var ikke vi som stengte den, Ukraina gjorde det. Dette er mitt første poeng.

En annen rørledning, Yamal–Europe, går over Hele Polen. Polen innførte sanksjoner mot denne gassrørledningen og suspenderte sin funksjon. Var det vi som gjorde dette? Nei, polakkene klarte det. Ukrainerne gjorde det og polakkene.

Når det gjelder Nord Stream 1, har våre tyske partnere blitt enige om at alle tekniske aspekter ved Nord Stream 1, inkludert vedlikehold av gasspumpende turbinenheter, er underlagt britisk lov fordi – jeg selv ikke var klar over dette og lærte om dette fra Mr Miller – Gazprom måtte signere en kontrakt for vedlikehold av disse enhetene laget av Siemens, ikke med Siemens hovedkontor, men med datterselskapet basert i Storbritannia,  som slo sanksjoner mot Gazprom, og ble enige om å reparere turbinene ved et Siemens-anlegg i Canada.

Hva har vi med alt det å gjøre? Canada tok det til slutt, men ga etter for en rekke forespørsler fra Tyskland og ga det til Tyskland, mens turbinene skulle sendes direkte til St Petersburg under en avtale med et Siemens-datterselskap i Storbritannia. Logistikkordningene er endret og kontrakten må revideres. Det britisk-baserte Siemens-datterselskapet vil ikke engang svare på Gazproms henvendelser.

Du kan ta så mange bilder med turbinen som du vil, men gi oss dokumentene, for å snakke med høy stemme. Dette er vår eiendom. Vi må forstå den juridiske statusen til denne eiendommen og dens tekniske tilstand. De gir oss bare småprat.

Den siste turbinen er nå ute av drift, så Siemens-representanter kom for å se på den. Det er en oljelekkasje, som er en eksplosjons- og brannfare. Turbinen kan ikke på noen måte forbli i drift gitt sin nåværende tilstand. Gi oss turbinene, så slår vi på Nord Stream 1 over natten. De gir oss ingenting. De sier vi bruker det som et våpen. Hva snakker de om? De rotet det selv stort til og er nå ikke sikre på hva de skal gjøre med det. De kjørte seg selv inn i en sanksjonsblindvei.

Det er bare én vei ut. I Tyskland samles folk for å slå på Nord Stream 2. Vi støtter kravene fra tyske forbrukere, og vi er klare til å slå den på allerede i morgen. Alt vi trenger å gjøre er å trykke på knappen, men det er ikke vi som innførte sanksjoner mot Nord Stream 2. Det ble gjort under press fra USA. Hvorfor utøver de press? Fordi den vil selge gassen sin for en pen sum. Vi er også klar over posisjonen til den tidligere amerikanske administrasjonen. De sa: «Ja, vi selger til en høyere pris, men la dem kjøpe vår fordi vi tilbyr dem beskyttelse.» La dem kjøpe så hvis de velger det. Vi vil selge produktet vårt.

Ilya Doronov: Siden vi snakker om Storbritannia, har jeg et oppfølgingsspørsmål til deg. Liz Truss er den nye statsministeren som etterfølger Boris Johnson. Hva er dine forventninger til den nye statsministeren? Har jeg rett til å tro at det ikke er noe håp om å se våre relasjoner bli bedre etter alt hun hadde å si?

Vladimir Putin: Hør her, den britiske prosessen for å velge statsoverhode er langt borte fra demokratiets prinsipper. Det er begrenset til partiet som vant forrige stortingsvalg. Folket i Storbritannia har ikke noe å si i regjeringsskiftet. Styringseliten holder seg til sine regler. Vi vet hvor toryene står på disse spørsmålene, også med hensyn til Russland. Det er opp til dem å bestemme hvordan de skal bygge relasjoner med Russland. Vår jobb er å beskytte våre interesser. Vi vil gjøre det konsekvent, la det ikke være tvil om det.

Ilya Doronov: Tusen takk.

<… >

Ilya Doronov: Tusen takk.

Herr president, vi har nettopp hørt at vi åpner grenseoverganger og bestiller en jernbanebro, men vi har en flaskehals, bokstavelig talt. I september i fjor innrømmet du at landet hadde mistet en fordel ved ikke å modernisere i tide BAM og Transsib. Ti måneder har gått, og Trutnev sier at nasjonaløkonomien vil miste 1,5 billioner rubler i år på grunn av flaskehalser på det østlige driftsdomenet. Har vi råd til slike utgifter nå? Når vil situasjonen endre seg?

Vladimir Putin: Dette er ikke noe vi mistet. Dette er hva vi ikke klarte å få til på grunn av disse flaskehalsene. Selvfølgelig burde dette vært gjort tidligere. Og de relaterte beslutningene ble tatt, delvis, under min tur til Kuzbass. Jeg husker dette veldig godt. Men så hersket en annen tilnærming, som sa at det var lite håp om store volumøkninger i lasten, først og fremst av kull, i øst. Nå ser vi at denne oppfatningen var feil. Men det er ikke noe katastrofalt med dette; trafikkvolumene øker. De vokser i østgående retning og vil fortsette å vokse. Vi gjennomfører allerede og vil fortsette å gjennomføre våre planer for å utvide kapasiteten til det østlige driftsdomenet (BAM og Transsib), og ikke bare ved å forbedre utsendingssystemet, men også ved å utvide gjennomstrømningskapasiteten. Vårt mål for de neste årene er å øke kapasiteten med om lag 40 millioner tonn. Jeg er sikker på at dette vil bli oppnådd.

<… >

Ilya Doronov: Nå vil jeg be assistenten min om å vise resultatene av en meningsmåling på skjermen. Vi gjorde denne målingen selv – RBC – blant våre lesere og blant RSPP-medlemmer (Russian Union of Industrialists and Entrepreneurs). RSSP er til venstre og leserne våre er til høyre.

Vi stilte dem tre spørsmål. – Vil økonomien komme seg etter hvert? RSPP: 42 prosent sa «Ja, det vil komme seg»; «Økonomien vil falle.» RSSP: 30 prosent; «Det er vanskelig å si»: 28 prosent. Leserne våre malte et helt annet bilde – 62 prosent av grunnplanleserne våre sier at økonomien vil avta på kort sikt.

Jeg spurte også personlig bekjente som bor i forskjellige områder av Det fjerne øst, og alle sa: «Prisøkninger er vårt største problem.»

Mr President, tror du vi har nådd bunnen, eller kan vi gå dypere, eller tvert imot, er vi på returen? Hvor kritisk er inflasjonen for oss, for landet?

Vladimir Putin: Prisøkninger utgjør alltid en viss trussel. Inflasjonen har selvsagt en negativ effekt på våre borgere, deres praktiske inntekter og levestandard. Det har også en negativ innvirkning på økonomien ved å skape problemer for makroøkonomisk stabilitet.

Jeg vil imidlertid understreke at jeg prøvde å snakke om det i talen min: Vi tenker – både regjeringen og presidentens eksekutivkontor, og også våre eksperter – at vi har sett toppen av den mest kompliserte situasjonen, og at den normaliserer seg, noe som fremgår av de makroøkonomiske indikatorene. Jeg nevnte noen av dem.

For det første faller inflasjonen. Den vil nå en årlig rate på 12 prosent med en nedadgående trend på rundt 5 eller 6 poeng, kanskje til og med det planlagte måltallet på 4 prosent innen utgangen av første kvartal. Jeg håper vi får se dette innen andre kvartal. Vi har rekordlav arbeidsledighet på 3,9 prosent, en stor indikator på landets økonomiske tilstand. Det er mye høyere i de utviklede økonomiene.

Statsfinansene våre har stabilisert seg. Jeg vil understreke at årets budsjett vil bli utarbeidet med et overskudd på nesten en halv billion rubler, ca 485 milliarder.

Ilya Doronov: Det er i strid med alle de dystre prognosene, ikke sant?

Vladimir Putin: Til tross for de dystre prognosene.

Det kunne ha vært planlagt eller ikke, men det var spådommer om at vi ville ha et kraftig tilbakeslag i økonomien og i BNP. Det vil være en nedgang, men det vil være ubetydelig, ca 2 eller litt over 2 prosent. Så jeg tror regjeringen har klart å hindre denne negative utviklingen gjennom effektive, energiske og nøye målte skritt. De konsoliderte budsjettene til de bestanddelene i Russland vil også bli utarbeidet veldig positivt, tror jeg med et overskudd på 1,5 billioner rubler.

Vi implementerer alle våre programmer, alle utviklingsprogrammer. Videre vil de føderale budsjettutgiftene i år overstige fjorårets med 20 prosent. Dette viser at vi støtter alle de områdene vi har satt som prioriteringer tidligere. Det påvirker absolutt den generelle russiske økonomien.

Så jeg forventer virkelig at disse trendene og indikatorene, inkludert priser, vil fortsette når det gjelder disse grunnleggende problemene. I alle fall vil vi gjøre alt vi kan for å få dem inn igjen, og vi vil kontrollere inflasjonen.

Ilya Doronov: En særegenhet i det fjerne østlige føderale distriktet kom frem. Tilsynelatende er det nesten ingen nasjonale detaljhandelskjeder. For eksempel, hvis innbyggere i det fjerne øst ønsker å handle på Magnit, Perekrestok eller Lenta, må de gå til et annet føderalt distrikt. Like før forumet sa X5 at de ville ankomme i løpet av det neste året, rundt 100 butikker. De andre er fortsatt fraværende.

Hvorfor tror du de ikke er der? I mellomtiden ba guvernør Limarenko i dagens intervju: «Kom til oss i Sakhalin, vi gleder oss til å se deg.»

Vladimir Putin: Alt er dyrere her, åpenbart. I tillegg er befolkningstettheten ikke høy. Vi har litt over 12 millioner mennesker som bor øst for Uralfjellene, og 12 millioner bare i Moskva. Så dette er basert på praktiske økonomiske hensyn. Men først nevnte du nettopp at noen av disse kjedene kom.

For det andre har de sine egne detaljhandelskjeder, som vokser. Jeg håper veldig mye at deres fremgang vil påvirke dette området av økonomisk aktivitet gunstig, og vi vil hjelpe dem på alle måter vi kan.

Ilya Doronov: Er det til og med mulig å operere utelukkende på begreper som «lønnsom» eller «ulønnsom» når vi diskuterer det fjerne øst?

Vladimir Putin: Du vet, fra statens perspektiv og dens underliggende logikk av handlinger, må vi først og fremst styres av de strategiske målene for å utvikle territoriet, forhindre avfolking og skape gunstige levekår. Derfor, våre støttetiltak. Jeg kan gå gjennom dem senere hvis det er spørsmål.

Hva reagerer bedrifter på? Bedrifter reagerer på den økonomiske utviklingen. Du spurte meg om gass og vårt forhold til europeiske forbrukere. Polen gikk foran og innførte sanksjoner mot Yamal-Europa, og satte dermed en stopper for driften. Ble det gjort av politiske grunner? Ja, men ikke bare det.

Det viser seg at polakkene kjøpte gass fra oss til høyere priser enn tyskerne. De stengte gassrørledningen Yamal-Europe og begynte å kjøpe gassen vår i revers fra Tyskland til litt lavere priser enn de betalte til Gazprom. Tyskerne fikk den billigste gassen, men solgte den til polakkene til en liten premie. Det er alt som er å si om det, og det er det denne beslutningen handler om.

Sannheten er at de aktuelle selskapene har skadet sine egne forbrukere da de forfulgte sine pragmatiske interesser. Hvorfor? Fordi gassforsyningene våre til Europa gikk ned og prisene skjøt umiddelbart opp, og alt gikk tapt igjen. Skjønner du? Og det er det som skjer overalt hvor du ser. Men det er ingen vei rundt det i økonomien. Du kan ikke bryte objektive økonomiske lover og slippe unna med det. Det vil bli en boomerang mot deg.

Du spurte om noen som tok noen beslutninger for å begrense prisene på olje og gass, noe som er en helt dum ting å gjøre. Skulle noen prøve å forsette med det, vil det ikke gjøre noe bra for beslutningstakerne.

Det er kontraktsforpliktelser og kontrakter for levering. Vil det være noen politiske beslutninger som går imot kontraktsklausuler? Vi vil ignorere dem og suspendere leveranser hvis disse beslutningene er uforenlige med våre interesser, våre økonomiske interesser i dette tilfellet. Vi vil da slutte å levere gass, olje, kull eller fyringsolje, suspendere alle våre leveranser og fullt ut overholde våre kontraktsforpliktelser. Spesielt er de menneskene som prøver å pålegge oss ting, ikke i stand til å diktere sin vilje til oss. La dem komme til fornuft. Slik fungerer økonomien, inkludert den innenlandske økonomien.

Etter å ha fulgt opp de vi snakket om tidligere, vil vi ikke levere noe utenfor kontrakter. Vi vil ikke gjøre noe de prøver å pålegge oss. Det vi vil gjøre i stedet er bare å sitte der og fortsette å si en berømt linje fra et russisk eventyr, «Frys, frys, ulvens hale.»

Forresten, de har mer enn ett alternativ. Vi ser hva som skjer der. De kan enten subsidiere høye priser som vil være dårlige for dem, fordi dette ikke vil endre forbrukeratferden, og husholdningene vil fortsette å konsumere så mye som de gjorde før, og prisene vil stige for dei manglene blir voldsomme, eller de vil kutte forbruket som er det rette å gjøre når det gjelder økonomien, men et farlig forslag fra det sosiale synspunktet,  siden det kan føre til et brudd. Å holde kontraktsforpliktelser, følge reglene og opprettholde siviliserte relasjoner er den beste veien fremover.

Vi må handle sivilisert i vårt land og skape insentiver. Vi må fortsette med forsiktighet, være stødige og gradvise i våre handlinger, og bevege oss mot våre mål jevnt og trutt, uten sprang. Dette er hva vi gjør, og vi planlegger å fortsette å gjøre nettopp det.

Ilya Doronov: Jeg vil også stille et spørsmål om forholdet mellom virksomheten og staten.

I tidligere fora har du sagt at statens rolle alltid vokser i betydning i krisetider, og jeg vil gi noen eksempler.

I 2008 husker du kanskje at du lovte å sende en lege til administrerende direktør i Mechel. Du ble intervjuet i 2020, og da du ble spurt om din oppfatning av forretningsmenn som skurker per definisjon, sa du: «Det er visse grunner til det.»

I fjor, før St Petersburg-forumet, snakket jeg med visestatsminister Andrei Belousov. Han sa: «Metallselskapene lurte oss.»

Basert på disse eksemplene, hvordan bygger staten relasjoner med big business, med forretningsfolk?

Vladimir Putin: Du bør ikke trekke enkeltuttalelser ut av konteksten av problemene vi diskuterer. Jeg kommer ikke til å kommentere mine ord. Hvis jeg sa noe om bestemte personer i næringslivet, mente jeg individuelle representanter, ikke hele næringslivet.

Det russiske næringslivet som helhet viser den høyeste graden av ansvar for sitt land, sitt hjemland og innbyggerne i Russland. Jeg vil notere dette, og jeg vil takke dem for det. Dette er det første.

Forresten, du vet hva jeg fortalte mange mennesker den gangen: «Du vil slite deg ut for å forsvare dine interesser.» Enkelte eiendeler ble beslaglagt i utlandet – regnskap, båter og så videre. Jeg hadde advart dem mot det. Det ville ha vært bedre for dem å holde disse båtene her, og investere pengene sine ikke i utenlandske eiendeler, men i å utvikle russisk infrastruktur. Ingenting ville ha gått tapt, alt ville ha vært her, i moderlandet, og vi ville ha tjent penger på pengene som ble investert. Ok, dette er allerede en leksjon for alle.

Ilya Doronov: Men hvem ville trodd at de ville gjøre det?

Vladimir Putin: Men jeg snakket om dette og advarte om det. Ikke fordi jeg er smartere, men fordi jeg har mer informasjon. Jeg advarte dem og snakket om det. Og mange mennesker, forresten, inkludert noen som satt i denne hallen, forsto dette og plasserte ikke noe spesielt «i utlandet», de plasserte alt her, «hjemme». Og de viste seg å ha rett, faktisk.

Når det gjelder gründere, snakket jeg om det.

Når det gjelder hva Mr Belousov sa om noen som lurte noen. Ja, alt kan sies i øyeblikkets hete! Men dette, nok en gang, forteller ganske enkelt om nøyaktigheten av poengene jeg nettopp gjorde. Det er visse objektive regler i økonomi, du kan ikke bare ignorere dem.

Hvorfor holdt stål- og metallprodusentene prisene høye? På grunn av den nåværende situasjonen i verdensmarkedene. Hva kan du gjøre med det? De gjorde dette naturlig, var ansvarlige for de ansatte i sine bedrifter, deres næringer, og for å opprettholde lønnsomheten.

Det var bare det at staten måtte reagere raskt, anvende passende markedsmekanismer og instrumenter for å begrense eksporten eller returnere superfortjeneste på ulike måter. De er markedsbaserte, og de er alle velkjente: enten gjennom toll eller når du får disse superfortjenestene tilbake på en annen måte.

Men forretningsfolk som jobbet på dette området, måtte selvfølgelig vite på forhånd hva staten hadde til hensikt å gjøre og kunne gjøre i dette tilfellet. Dette er et så delikat område, et tynt «stoff» av interaksjon i økonomien. Det er ingenting å være redd for her, alt er rolig regulert, og vi vil være forsiktige med det i fremtiden.

Ilya Doronov: Apropos disse forholdene. Vi forklarte at de kunne bli her og forlate sine offshore soner. Nå vet jeg at de registrerer seg på Russky Island, men spørsmålet er: er det fordi de er redd for at de vil miste dem igjen, eller har vi skapt normale, bedre forhold?

Vladimir Putin: Det er problemer, du har helt rett. Vi må skape de rette forholdene, og fremfor alt er dette selvfølgelig knyttet til sikkerhet og beskyttelse av eiendomsrettigheter. Du har rett, og mye av ansvaret for dette ligger hos staten.

Ilya Doronov: Nå, om turisme. I går møttes presidiet i statsrådet for turismeutvikling her i Vladivostok. Jeg vil be deg forklare tydeligere vår posisjon på visum.

Vi har mange avtaler om visumfri reise med latinamerikanske land, men nesten ingen med Europa. I mellomtiden tror jeg europeiske turister kan komme hit. Kanskje vi ikke burde lukke dørene for dem med et slags turistgardin, men tvert imot slippe dem inn?

Vladimir Putin: Ja, jeg deler ditt syn. Akkurat som vi ikke vil tillate noen å presse noen beslutning om oss i for eksempel kraftbransjen – deres armer er ikke lange nok for dette – bør vi ikke gjøre noe som motsier våre interesser på dette området også. Mr Lavrov vil sikkert bli sint på meg fordi…

Ilya Doronov: Ja, han lytter oppmerksomt i denne hallen.

Vladimir Putin: Fordi UD alltid svarer med vennlighet: de spyttet på oss slik at vi må spytte på dem; de kansellerte visum for oss, og derfor må vi kansellere visum for dem alle. Men vi bør ikke gjøre noe som ikke oppfyller våre egne interesser.

Er vi interessert i at unge mennesker kommer for å studere i vårt land? Ja. Så hvorfor hindre dem i å komme? Vi er interessert i gründere som kommer og jobber her til tross for begrensningene. Så mange gründere elsker Russland, stoler på det og vil jobbe her. Velkommen, la dem komme og jobbe. Hva er vitsen med å begrense dem?

Eller, si, veiledere kommer og underviser våre barn. La dem komme og jobbe. Hva er ille med dette? Eller ta idrettsutøvere, for en eller artister. Hvorfor begrense dem? Vi vil ikke kutte av disse kontaktene selv. Alle som gjør dette isolerer seg selv, ikke oss.

Ilya Doronov: I går hørte jeg, det var en liten tvist når det gjaldt Rostourisme (Federal Agency for Tourism). Zarina Doguzova ba om å utvide Rostourismes autoritet, men visestatsminister Dmitry Chernyshenko var ikke enig i dette. Hvordan vil dette fungere i fremtiden? Hvilken beslutning ble tatt?

Vladimir Putin: Alt er veldig enkelt der og veldig pragmatisk på samme tid. For det første er innenlands turisme ekstremt viktig, veldig viktig. Innkommende turisme er også viktig. Vi har et stort land. Våre venner og kolleger snakker om dette. Vår venn fra Folkerepublikken Kina og andre – fra Mongolia og Myanmar. Jeg snakker ikke engang om de nærmeste landene – de tidligere sovjetrepublikkene, inkludert Armenia.

Alle kjenner Russlands turistpotensial. Det er stort. Men selvfølgelig må vi gjøre mye for å utvikle infrastrukturen for innenlands turisme. Jeg vil ikke liste opp alt her. Det er mange instrumenter, og vi vil utvikle dem.

Gårsdagens diskusjon var grei: hvem skal bruke 10 milliarder rubler tildelt for å implementere en rekke programmer om turisme? Byggedepartementet eller Rostourismes departement? Det er virkelig det samme for meg fordi det er logikk når det gjelder begge deler. Men Byggedepartementet har fortsatt en profesjonell holdning til spørsmålene om å utvikle infrastrukturen, til bygging, men…

Men bare hundre mennesker jobber i Rostourisme, ikke sant?

Vladimir Putin: Når det gjelder Rostourisme, er det ikke viktig at de bare har hundre ansatte. Det som betyr noe er at de forstår hva de trenger å utvikle, og dette er viktig. Byggedepartementet bygger ganske enkelt anlegg, mens Rostourisme fortsatt planlegger retningen for reiselivsutviklingen. Så det ville være logisk å kanalisere disse midlene gjennom Rostourisme. Men til slutt må regjeringen ta stilling til dette. Jeg tror de vil ta en beslutning snart. Det er ikke noe komplisert med det.

<… >

Ilya Doronov: La oss gå videre til internasjonal agenda, energisikkerhet og generelt en ny sikkerhetsstruktur.

Dagen før publiserte IAEA en rapport om hva som skjer ved Zaporozhye kjernekraftverk. Rapporten spesifiserer ikke hvem som beskyter anlegget; den beskriver skaden som ekspertene har lagt merke til.

Hvordan vil du kommentere dette? Stoler du på denne rapporten?

Vladimir Putin: Ja, selvfølgelig stoler jeg på denne rapporten. IAEA er en ansvarlig internasjonal organisasjon og lederen er en ekte profesjonell. Det er klart at de er under press fra landene der de jobber, inkludert USA og europeiske land, og kan ikke si direkte at anlegget blir beskutt fra Ukrainas territorium, men det er en åpenbar ting. Vi utøver kontroll over anlegget, og vi har vårt militære personell der. Er det mulig at vi skyter på oss selv? Det er dritt, det er ikke noe annet å kalle det. Jeg sier til mine vestlige partnere: «Er det mulig at vi skyter på oss selv?» [De svarer]: «Vel, ja, det ser ut til å trosse sunn fornuft.» Dette er mitt første poeng.

For det andre er det mye HIMARS-rusk og fragmenter av andre vestlige våpen rundt. Utgjør de en trussel? Selvfølgelig gjør de det.

Jeg leste i rapporten at IAEA anser det nødvendig å fjerne militært utstyr fra territoriet rundt anlegget. Men det er ikke noe militært utstyr på anleggets territorium. IAEA-eksperter burde ha sett det, og nå kan de fortsatt se det, med to eksperter igjen på stedet. Det er Rosgvardiya [Federal Service of National Guard Troops of the Russian Federation] styrker der som vokter området langs omkretsen av anlegget og det indre av anlegget – det er alt.

Ilya Doronov: Ja, de har registrert et par kjøretøy der.

Vladimir Putin: Dette er Tigrs [pansrede kjøretøyer], som Rosgvardiya bruker til å vokte anlegget og gi sikkerhet i området. Hvis du ønsker det, kan vi ta hvem du vil der i morgen, inkludert en stor gruppe journalister, inkludert europeiske eller amerikanske journalister, la dem ta en titt. Det er lett å se hvor beskytingen kommer fra for å treffe Energodar – rett fra motsatt side av vannlagringsreservoaret. Vi vet hvor de kommer fra, og fortsatt har vi ikke utstyr, inkludert militært utstyr for kontrabatteribrann, på anlegget. Alt er utplassert langt fra anleggets omkrets.

Den ukrainske siden truer imidlertid atomsikkerheten. Ærlig talt, jeg forstår ikke helt hvorfor de gjør dette. Er det rett og slett fordi de ønsker å rette oppmerksomheten mot situasjonen de er i og skape flere kriser?

For øvrig snakker vi ikke ofte om dette, men vi skjuler heller ikke deres forsøk på å utføre terrorhandlinger i Russland ved å blåse høyspentoverføringslinjer nær våre atomkraftverk. Det er villt at de jobber konsekvent mot dette målet. For å være ærlig er det ikke helt klart for meg hvorfor de gjør ting som utgjør en trussel mot hele Europa. Men det er det de gjør.

I går ba jeg Mr Likhachev, lederen av Rosatom [State Atomic Energy Corporation], om å sende inn ytterligere forslag fra Rosatom for å sikre sikkerhet [på anlegget], fordi den største trusselen ikke kommer fra reaktoren, men av brukt drivstofflagring.

Ilya Doronov: I mellomtiden sa EUs sjefdiplomat Josep Borrell… Hvis jeg får gjøre det, vil jeg sitere det han sa. Dette er oversettelsen jeg fant: «I dag møtes vi innenfor rammen av tiltredelsesforhandlinger med representanter for Ukraina. Vi har ennå ikke en konkret plan for hvordan vi skal beseire det fascistiske Russland og dets fascistiske regime.» Hva er dette?

Vladimir Putin: Har dette noe å gjøre med Zaporozhye kjernekraftverk? Ingenting, ikke sant?

Ilya Doronov: Det har ingenting med atomkraftverket å gjøre. Det var bare slik han beskrev landet vårt.

Vladimir Putin: Han bare driver med løsprat. Han er en stor spesialist på dette.

Vi har hørt om oppfordringene om å beseire Russland på slagmarken fra EUs diplomatisjef. Dette er en merkelig diplomatisk tilnærming. Hvis han var forsvarsminister i et land, ville det være mulig å forstå denne retorikken, men det høres veldig rart ut når det sies av EUs sjefdiplomat. La det gå, la Gud være hans dommer, la ham si hva han vil.

Når det gjelder fascistiske regimer, hva kan jeg si? Du vet om han hadde bodd på 1930-tallet… Han er spanjol, ikke sant?

Ilya Doronov: Ja, en spanjol.

Vladimir Putin: Hvis han hadde bodd i Spania på 1930-tallet og hørt en signalfrase i en værrapport: «En skyfri himmel over hele Spania» – et signal for begynnelsen av et statskupp av general Franco – ville han ha tatt opp våpen. Men hvem sin side ville han være på? Den demokratisk valgte venstreorienterte regjeringen i Spania på den tiden eller putschistene? Etter min mening ville han være på putschistenes side, for i dag støtter han samme type putschister i Ukraina. Hovedkilden til dagens makt er statskuppet i 2014. Han støtter dem, og han ville ha støttet fascistene helt sikkert. Dette er hvem som er på fascistenes side. Dette er mitt første poeng.

Nå mitt andre poeng. I dag støtter han den ukrainske regjeringen kraftig sammen med hele Europa. Jeg har gjentatte ganger diskutert disse problemene med våre europeiske partnere, og vi har alltid påpekt tegnene på nynazisme i Kievs nåværende regjering. Og svaret er alltid: «Kom igjen! Vi har alle slags nynazister. Ja, vi har dem. Men verken Russland eller noe annet sivilisert land fremmer nazister eller radikale nazi-lignende nasjonalister til nasjonalheltstatus. Det er forskjellen. Og Ukraina gjør nettopp det.

Hvis denne mannen, den du nevnte – Gud velsigne hans hjerte – hadde noen anelse om hvem Bandera, Shukhevich og lignende var (nynazister som skjøt russere, jøder og polakker – og de tyske okkupantene for det meste skiftet dette skitne arbeidet til dem, og de utryddet folk), hvis han fortsatte ut fra disse hensynene, ville han forstå hvor ekte nazisme blomstrer og hvor det støttes på regjeringsnivå.

Han skulle få en mulighet til å se virkeligheten i øynene, og så ville vi høre på ham. Hvis han til og med har en dråpe samvittighet, vil han trekke de riktige konklusjonene.

Ilya Doronov: Hendelsene i Ukraina på den tiden, Volyn-massakren, var også de personlige tragediene til mange familier. Nå står vi overfor tragedier også.

I begynnelsen av mars sluttet jeg å kommunisere med min venn som bor i Kiev. Han sluttet å kommunisere med meg. Mr Peskov fortalte oss i et intervju at hans kone også hadde kuttet alle bånd med barndomsvennene sine.

Hvordan kan vi håndtere disse tragediene, hvordan gjenoppbygger vi forhold til vanlige mennesker, vanlige ukrainere?

Vladimir Putin: Du skjønner, i ganske lang tid har makten i Ukraina faktisk vært i hendene på ekstreme nasjonalister og nynazister, og de utfører bare total terror der. Mange mennesker er bare redd for å til og med åpne munnen og si hva de egentlig synes.

Bare se på hva som skjer der. Noen ganger er vi kritiske til noen av våre borgere, som har sitt eget synspunkt på våre handlinger for å beskytte Donbass. Og der skyter de på gaten og dreper uten rettssak de som har en annen mening enn de som har makten. De ødelegger dem bare fysisk. Er det en forskjell? Forstår vi hva som skjer der eller ikke? Vi må forstå.

Derfor forsikrer jeg deg om at det er et stort antall mennesker i Ukraina som hater dette regimet, og selvfølgelig må vi stole på disse menneskene som forstår hva som skjer og er villige til å bekjempe det, de er bare ikke i stand til å gjøre det. De er under undertrykkelsen av det nynazistiske regimet der. Hva kan de gjøre? Men jeg forsikrer deg om at det er mange slike mennesker, og vi må opprettholde forholdet til dem, vi vil gjøre det. Og jeg er sikker på at fremtiden for russisk-ukrainske relasjoner tilhører denne delen av det ukrainske samfunnet.

Da må vi forklare dem hva vi bringer dit, hvilke verdier.

Vladimir Putin: De selv kan forklare det for deg. Gå til Donbass og spør ukrainerne som bor der om verdiene de forsvarer. De forsvarer moderland, sin identitet, sin historie og sitt folk.

Ilya Doronov: Som reporter ville jeg være hardt presset til ikke å stille et bedriftsspørsmål, så å si.

Den 5. september ble Ivan Safronov dømt til 22 års fengsel for høyforræderi. Dette er den lengste fengselsstraffen for dette lovbruddet de siste årene. Så mye er sikkert.

Deretter fikk Novaya Gazeta, drevet av en nobelprisvinner, tilbakekalt lisensen. I alt har rundt 30 medier stengt eller suspendert sitt arbeid i Russland siden begynnelsen av februar, og mange journalister dro til utlandet, som Latvia og jobber nå derfra.

Tror du denne typen opptrappet press på media er berettiget? Er det ikke en manifestasjon av den multipolare eller unipolare verdenen vi snakker om?

Vladimir Putin: Du nevnte Nobels fredsprisvinner. Vi er veldig glade for at en russisk statsborger fikk Nobels fredspris.

Jeg tror imidlertid at Nobelkomiteen i stor grad har devaluert betydningen av Nobelprisene i humaniora.

Som du kanskje husker, tenker jeg høyt om alle kollegene mine til tross for uenigheter, for eksempel med våre amerikanske partnere. Jeg hadde et samarbeid med president Obama. Hvorfor ble han tildelt Nobels fredspris? Jeg har aldri snakket om dette før, men du tvinger meg til å spørre: hva gjorde han for å beskytte freden? Jeg snakker om pågående fiendtligheter i visse deler av verden da han var i embetet. Hva er det som skjer her? De ga den til borgeren vår.

Vi er klar over flere beslutninger som ble tatt utelukkende under påvirkning av pågående politiske hendelser. Dette gir ingen ære til de som står bak disse beslutningene. Likevel er vi glade for våre borgere som mottok denne prisen.

Når det gjelder menneskene som forlot landet vårt og jobber fra andre land. Jeg forsikrer deg om at de er glade for å ha sjansen til å dra. Mens de var i Russland, sluttet de aldri å jobbe mot vårt land. Nå, på premisset om at noe truer dem her, flyttet de gjerne dit for å få utbetalt de samme pengene de mottok da de jobbet her.

Den nåværende situasjonen har tvunget alle i enhver form for posisjon til å bestemme hvor de står. De bestemte seg for å dra til nærmeste fremmedland og få jobb der i noen antirussiske sentre. La dem gjøre jobben sin.

Vårt oppdrag er å gjøre det klart for det overveldende flertallet av russiske borgere stillingen vedtatt i Russland, posisjonen til det russiske lederskapet, og våre handlinger som er rettet mot å beskytte interessene til det russiske folket og det multietniske folket i Russland som helhet. Vi handler utelukkende basert på disse hensynene, og vi ser at det overveldende flertallet av folket er på vår side.

Ilya Doronov: 22 år er en veldig tung dom.

Vladimir Putin: Når det gjelder 22 år, fikk denne reporteren denne dommen, så vidt jeg vet – Jeg er ikke kjent med detaljene – Jeg vet bare at han var mer enn en reporter og også var rådgiver for roskosmossjefen og tjente til livets opphold ikke bare ved å være reporter, men også ved å samle fagmateriale og gjøre dem tilgjengelige for en vestlig etterretningstjeneste. Vår kontraspionasje jobbet med ham i flere år og sporet hans kommunikasjon med menneskene som betalte ham for å dele klassifisert informasjon. De sporet alt. Så, i løpet av etterforskningen, arresterte de ham ikke bare, men gjenopprettet kommunikasjonsmidlene han brukte. Retten vurderte at saken var bevist og dømte deretter.

Når det gjelder straffen han fikk for det han gjorde, vil jeg ikke være dommeren. Riksadvokaten er her, og hvis han mener at denne straffen er overdreven og altfor alvorlig, kan han anke dommen, og advokatene til den tiltalte, den dømte personen, kan sende inn dokumenter til en høyere domstol.

Ilya Doronov: Jeg skal stille det siste spørsmålet, og vi er klare til å avslutte. Jeg vil heller avslutte med det fjerne øst. Du ble spurt om din tenkning på Russlands fjerne øst i fjor også, men situasjonen har endret seg nå. Tenker du noe annet om holdningen din til det fjerne øst og menneskene som bor her? Hva synes du om dem nå?

Vladimir Putin: Nei, ingenting har endret seg i så måte. Tvert imot – og da vår kinesiske venn snakket om dette, sa han at det fjerne øst er av stor interesse for Russland og Russlands naboer i den asiatiske regionen. Vi er veldig glade for at våre posisjoner overlapper. Vår kollega fra Myanmar, Mr Pashinyan og vår kollega fra Mongolia snakket også om dette.

Men det viktigste for oss er at det fjerne øst og Arktis er regionene der Russlands fremtid ligger. Ikke bare er det ressurser her, det er tilgang til en region i verden som utvikler seg aktivt og i et veldig godt tempo. Vi begynte ikke å øke virksomheten i det fjerne øst fordi vi forberedte en spesiell militæroperasjon i Donbass. Dette var lenge før det. Det var et strategisk valg basert på trender i utviklingen av den globale økonomien og dermed fremveksten av nye maktsentre i verden, basert på det faktum at vi generelt har veldig gode, snille og vennlige relasjoner og et høyt nivå av relasjoner med Kina og med våre naboer her, i regionen. Alt her er på vei opp. Så hvorfor skal vi stå ved siden av? Tvert imot. Vi må være en del av trenden. Vi må promotere alt her som bidrar til å fremme våre kontakter med denne regionen av verden.

Vi tok det valget for mange år siden, og vi er veldig glade for at vi gjorde det, og vi er fornøyd med resultatene. De er kanskje beskjedne så langt, men de er der. Tross alt er den viktigste oppgaven her, som jeg sa tidligere, å forhindre fraflytting; tvert imot, for å gjøre denne regionen til et attraktivt sted for borgere.

Og for første gang i nyere historie ser vi en migrasjonsinngang i det fjerne øst. Dette er første gang dette har skjedd i 2021. Det er likevel en naturlig nedgang i befolkningen, men den er mindre enn landsgjennomsnittet. Dette er det viktigste som forener det som gjøres, og i prinsippet ser det ut til å bevege ting i riktig retning.

Vi har fortsatt mye å gjøre, vi har ikke gjort mye ennå, men vi kommer definitivt til å holde oss til denne veien.

Ilya Doronov: Tusen takk. Jeg vil takke alle gjestene våre.

Herr president, som vert, kan du vennligst si sluttkommentarene.

Vladimir Putin: Jeg forberedte ingen avsluttende bemerkninger. Jeg vil bare takke det oppmerksomme publikum og våre venner som fant tid til å besøke Russland til tross for at de hadde forretninger å ta seg av i sine egne land.

Åpenbart er jeg ikke i tvil om at det er flere bilaterale møter som kommer, jeg har allerede møtt noen kolleger, og jeg kommer til å møte mer nå. Vi vil oppsummere de siste resultatene av bilaterale relasjoner og utkast til trinn for fremtiden.

Det vil definitivt komme våre bilaterale relasjoner og samarbeid til gode her, i Russlands fjerne øst, en strategisk viktig region for Russland.

Tusen takk!

Norman-strategien – et notat til bruk for alle

Artikkel fra min hjemmeside, skrevet i 2004. Den handler om et av de viktigste, og minst kjente, strategiske dokumenter for seinere utvikling av politikk i Norge. Alle de seinere regjeringer har fulgt opp vesentlige deler av de forslagene som Normans grunnleggene dokument fremmer. De konkrete eksemplene på virkningene av den politikken det ble lagt opp til er her bare ført frem til 2004, men alle kan bruke sine egne erfaringer fra de siste årene for å sammenligne dem med de forslagene som her ble lagt frem. Akkurat nå kan både jordbrukspolitikken og energipolitikken være eksempler å se på. Men ellers gjelder det skolepolitikk, helsepolitikk, offentlig politikk og de fleste andre politikkområder. (TV, 13.09.2022.)

Victor Norman har nå gått av som arbeids- og administrasjonsminister. I den forbindelse har hans virke vært omtalt. Det er interessant at Normans grunnleggende politiske strategidokument, som i realiteten har preget sentrale deler av norsk politikk i mer enn ti år, ikke har vært nevnt. La oss derfor se på det.

I 1989, under regjeringen Syse, ble det oppnevnt en styringsgruppe for å analysere effektiviseringsmulighetene knyttet til offentlig virksomhet. Denne gruppen leverte studier av forskjellige sektorer sommeren og høsten 1990. Styringsgruppen ønsket at det skulle utarbeides et sammendrag av det de hadde gjort og den 15.8.1990 spurte arbeids- og administrasjonsdepartementet en gruppe om de kunne ”beregne effektiviseringsmulighetene i offentlig virksomhet”. Gruppen som ble spurt var professor Victor D. Norman (leder) fra Norges Handelshøyskole, professor Finn Førsund fra Universitetet i Oslo, forsker Erling Holmøy fra Statistisk Sentralbyrå, førsteamanuensis Ole-Jørgen Mørkved fra Nor-Trøndelag Distriktshøyskole og professor Rune Sørensen fra Handelshøyskolen BI.

Arbeidet ble gjennomført som et prosjekt ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF) ved Norges Handelshøyskole. Resultatet ble utgitt som rapport derfra og som skrift i serien Norges Offentlige Utredninger (NOU 1991: 28) den 7. april 1991. Da het den ”Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor”.

Gruppen gjennomgikk områdene utdanning, helsetjenester, offentlig administrasjon, elforsyning og marked for elektrisk kraft, samferdsel, fiskerinæringen, landbruket, trygdesystemet, utviklingshjelp. Dessuten så de mer kortfattet på områdene forsvar, omsorg og forskning.

Et veldig viktig trekk ved gruppen sin utredning var at den signaliserte at høyremannen Norman hadde gått inn på DNA sin plan for å omdanne offentlig sektor. Han hadde fjernet seg fra den gamle høyretanken som sa at det først og fremst dreide seg om privatisering rett frem og gått over til å omdanne offentlig sektor slik at den forble et offentlig ansvar, men at den ble omlagt slik at den fungerte som om den var privatisert.

Gruppen konkluderte studien sin med at samfunnet, gjennom effektivisering kunne oppnå ”gevinster” på mellom 115 og 130 milliarder kroner per år og at det kunne ”frigjøres” rundt 500 000 årsverk for ”andre oppgaver”. Dessuten at ”effektivisering kan gi budsjettgevinster for det offentlige tilsvarende 25-30 % av alle skatter og avgifter”. Gruppen konkluderte også med at ”tar vi hensyn til at lavere skatter vil gi bedre effektivitet også i privat sektor, kommer en tilleggsgevinst i størrelsesorden 40-50 milliarder”. ”Alt i alt kan det derfor være et effektiviseringspotensiale på rundt 170 milliarder kroner”.

Gruppen kom frem til at en kunne og burde redusere området utdanning med 93 300 årsverk, helse med 21 000 årsverk, offentlig adm. Med 12 400 årsverk, samferdsel med 16 000 årsverk, fiske med 23 000 årsverk, jordbruk med 70 000 årsverk, trygdesektorer med 138 000 årsverk. Slik kunne en få ”frigjort” 373 700 årsverk. Den samlete gevinsten i milliarder 1990-kroner ville da bli 11,1 (utdanning), 3,9 (helse), 4,3 (off.adm.) 4,5 (elforsyning), 5,5 (samferdsel), 3,5 (fiske), 20,1 (jordbruk) 21,4 (trygd), 4,6 (uhjelp). Og summen av ”offentlig finansgevinst”, dvs. innsparinger, ville bli 78,9 milliarder før en hadde regnet inn virkningen av arbeidsløsheten.

Gruppen skisserte tre måter å bruke disse sparte midlene på. En kunne bruke dem til å styrke omsorg og offentlige tjenester ved å tilføre mange stillinger og mye penger til dette området. Som vi vet nå var dette ikke noe særlig realistisk alternativ, men en god reklame for innsparing den gang. En kunne også ta ut alt som en styrking av ”privatøkonomien”, dvs. trekke det fra skattene ved skattelettelser. Dessuten kunne en finne et alternativ et sted mellom disse måtene.

Det viktigste var imidlertid at en for å ”høste effektiviseringspotensialet” i alle tilfeller måtte gjennomføre noen viktige tiltak. Gruppen hevdet at hovedkildene til effektiviseringen var:

For offentlig tjenesteytelse:

  Utdannelse:  

  • Kortere tid fra barnehave til arbeidsliv
  • Økt elevtall pr. lærer i grunnskolen
  • Generell kostnadseffektivisering

  Helsetjenester:

  • Lavere driftsutgifter i helseinstitusjonene

  Offentlig adm:

  • Reduksjon i omfanget av internadministrasjon

For offentlig regulerte virksomheter:

  Elforsyning:

  • Korrekt prissetting på elkraft

  Samferdsel:

  • Overføring av transport mellom transportmidler – fra tog til bil og fly
  • Omregulering av rutetransport – konkurranseutsetting
  • Forsert utbygging av veinettet
  • Omlegging av avgiftssystemet for biler fra skatt på å eie til å bruke

Oveføringssektorer:

  Fiske:

  • Rendyrking av produksjonsmålet – uten hensyn til geografiske særtrekk

  Jordbruk:

  • Rendyrking av produksjonsmålet – uten hensyn til geografiske forhold

  Trygdesystemet:

  • Lavere kompensasjonsgrad
  • Bedre jobbtilbud

  U-hjelpen:

  • Krav til politiske reformer i mottagerlandene – over til fri markedsmodell
  • Omlegging av handelspolitikken – ingen subsidier eller straffetoll

Ett annet sted ble det sagt at omlegging krevde følgende tiltak:

  • ”Reduksjon av skolepliktig alder til 6 år og utvidelse av timetallet i grunnskolen til 30 timer per uke for skoletrinnene 1-4.”
  • ”Avvikling av støtteordningene til jordbruk og fiske og opphevelse av lover og reguleringer som hindrer effektive produksjonsformer i disse næringene.”
  • ”Avvikling av særbehandling av kraftkrevende industri når det gjelder tildeling av, og priser på, elkraft: og avvikling av de begrensninger industrien er pålagt når det gjelder disponering av tildelt kraft.”
  • ”Innføring av en distriktspolitikk med ikke-næringsbundet støtte per arbeidsplass og kontantoverføringer til kommunene som hovedvirkemidler.”
  • ”Omlegging av samferdselspolitikken, herunder avvikling av støtte til Hurtigruten og NSBs fjerntrafikk, åpning for konkurranse på konsesjonsbelagte transportruter innen fly-, buss- og ferjetrafikk, og omlegging av avgiftssystemet for biler fra avgift på kjøp og eie til avgift på bruk av bil.”
  • ”Reduksjon i kompensasjonsgraden og skjerping av tildelingskriteriene for en del trygdeytelser; herunder sykelønnsordningen.”
  • ”Omlegging av bistandspolitikken.”

Dessuten måtte en endre på rammevilkårene for offentlig virksomhet ved å endre styringsmodellen slik:

  • ”fristilling av tjenesteproduserende enheter”
  • ”stykkprisfinansiering, helst etter resultater (for eksempel kan videregående skoler, universiteter og høyskoler betales etter antall uteksaminerte kandidater)”
  • ”oppmykning av sentralt fastsatte standardkrav (for eksempel klassenormene i videregående skole)”
  • ”konkurranse enhetene imellom (for eksempel valgfrihet for elever når det gjelder hvilken videregående skole man skal gå på.)”

Og endelig sier gruppen: ”Effektivisering forutsetter samtidig et lønnssystem som premierer resultater og gjør det attraktivt for dyktige personer å søke seg til offentlig tjenesteytelse.”

Hva skjedde etterpå? Først fikk vi en ny regjering Brundtland høsten 1990. Første januar 1991 ble grensen for fullt pensjonsgivende inntekt redusert fra 8G til 6G (1G var da = 49 100,-). Mellom 6G og 12G ble pensjonen bare regnet ut fra 1/3-del av inntekten. Alle personer med inntekt over 6G eller ca. 280 000, fikk med det redusert alderspensjonen sin. Dessuten ble pensjonsprosenten satt ned fra 45 % til 42 %. Hadde du en inntekt på 5G ga dette i seg sjøl en nedgang i alderspensjonen på rundt 6000 kroner i året.

Så kom den store skattereformen i 1991 med kraftig reduksjon av skattesatser og innføring av toppskatt. Trygdeavgiften for pensjonister ble fordoblet og selskapsskatten ble nedsatt fra 50,8 % til 28 %. Det viktigste ved den nye ordningen var den såkalte delingsmodellen for næringsdrivende og eiere som arbeider i egen bedrift. Disse kunne dele inntekten av bedriften slik at en del var egen personlig inntekt og en del var kapitalinntekt. Den personlige inntekten ble beskattet som vanlig inntekt, dvs. med opp til 52,4 %. Den andre delen ble beskattet med 28 %. Dette medførte at næringsdrivende tok ut veldig lite som personlig inntekt og gjorde størst mulig del av bedriftens overskudd til kapitalinntekt. Dette overskuddet ble så betalt ut som skattefritt utbytte til eierne. Det førte til en eventyrlig økning i utbetalingene av utbytte. Mellom 1993 og 1999 utviklet denne seg fra ca. 12 milliarder til 60 milliarder kroner. Denne inntekten gikk til de som før hadde vært de rikeste i landet og bidro til en galopperende utvikling av ulikhet i Norge. Ellers ble den nye elloven vedtatt samme år. Elverkene kunne nå bli aksjeselskaper. Som vi ser fulgte DNA-regjeringen opp sentrale forslag fra Normangruppen.

 I 1992 og 1993 fulgte Per Kleppe fra DNA opp arbeidet til Norman. I 1992 la han frem den såkalte sysselsettingsmeldingen (”Kleppe I”) som argumenterte for innstramming i arbeidsløshetstrygden og ordninger for folk som blir syke i arbeidslivet. Da kom også innstramming i alderspensjonen og momsen ble hevet fra 20 til 22 %. I dette året nådde også offentlig sektors andel som prosent av brutto nasjonalprodukt toppen med 52 %. 8 år seinere, i 2000, var andelen nede i 43 %. Dette var et direkte resultat av at Norman-strategien hadde blitt fulgt.

I 1993 kom så Overføringsutvalgets innstilling (”Kleppe II”, NOU 1993: 11). Her får vi et helhetlig forslag til innstramminger i velferdsordningene. Det var Normans scenario med omsorg og offentlige tjenester som ble gravlagt. Mange av forslagene ble ikke vedtatt, mye på grunn av høykonjunkturen fra 1994 som gjorde det vanskelig å etablere nok kriseforståelse blant folk.

Forslagene i Kleppe II var ganske drastiske. En gikk inn for å stramme inn sykepengeordningen med karensdager og reduserte satser. Det ble foreslått innstramminger som særlig rammet enslige forsørgere. Den ekstra barnetrygden ble foreslått fjernet og en ville avvikle ordningen med utdanningsstønad for enslige forsørgere. Det ble foreslått store innskrenkinger av barnetrygden på 2 milliarder kroner i 1994. Det kom forslag om fjerning av småbarnstillegget og at førstebarnsatsen skulle gjelde for alle barn. LOs medlemmer foreslo inntektsgradering av barnetrygden. Det ble foreslått innstramminger i fødselspengeordningen ved å redusere kompensasjonsgraden fra 100 % til 70 % og redusere stønadsperioden fra 52 til 40 uker. Det ble også foreslått å fjerne det som var igjen av statlige bostøtteordninger og noen i utvalget ville fjerne forbrukersubsidiene og spare staten for 1 290 millioner kroner. LOs medlemmer i utvalget var villig til å fjerne denne ordningen som skulle sikre at barnefamilier, uansett inntekt, kunne kjøpe nødvendighetsvarer som melk.

Under behandling av skolen hadde Norman i 1990 funnet ut at man kunne spare mye ved å sørge for hurtigere gjennomløpshastighet for elevene. I 1994 fikk vi Reform 94 i videregående skole. Den viktigste virkningen av den var nettopp hurtigere gjennomstrømning av elever. Men dette var bare første trinn i Normans plan. Den andre var å gjøre det mulig for noen elever å ta videregående på to år. Med den reformen som nå (2004) brygges, ut fra forslag i Kvalitetsutvalgets utredning, kan dette bli gjennomført.

Fra 1995 til 1997, da regjeringen Bondevik tiltrådte, var det ingen store nye fremstøt for nedskjæringer i offentlig sektor.

I 1997 kom Rattsøutvalgets innstilling om nytt inntektssystem for kommuner og fylker.

I 1997 kom også reform 97 i grunnskolen. Det viktigste ved denne var at alder for å begynne i skolen ble senket fra 7 til 6 år og det var avvikling av valgfagene. Dette førte til at klassene ble delt mye sjeldnere enn før og ga grunnlag for at elevtallet per lærer kunne øke. Det tok noe år før dette slo ut, men etter 2002 er det blitt klart målbart. Dette er en av de viktigste grunnene til nedgangen i kvalitet i norsk skole. Vedtaket av 2003 om å fjerne klassedelingstallet som grunnlag for tildeling av ressurser til skolen skaper nye sparemuligheter ved å gjøre det mulig å drive undervisning med enda færre lærere i forhold til antall elever. Ny nedgang i kvalitet vil følge. Samtidig gikk lærenes organisasjoner i 2002, i forbindelse med forhandlinger om den såkalte skolepakke 2, med på at lærerne skulle ha en time mer undervisning. Det medførte at det trengtes rundt 2000 færre lærere for å undervise det samme antall elever.

I ”Mot bedre vitende” skriver Normannkomiteen følgende: ”Det er slående at mens elevtallet har gått ned fra 1970 til 1987, har lærerinnsatsen i grunnskolen i samme tid økt betraktelig.” Og at ”Utviklingen i forholdstallene mellom elever og lærere og skoler har sitt motstykke i sterkt stigende kostnader i skolen. Som vist i figur 5.2 er driftsutgiftene (målt i faste priser) pr. klasse og pr. elev bortimot fordoblet siden 1970”. Ifølge gruppen var det ”lærernes reduserte arbeidstid” og ”innføringen av flere valgfag som betinger oppdeling av klassene” som først og fremst var årsakene til denne utviklingen.

Det var selvfølgelig på denne tiden at norsk skole fremdeles var i en viss utvikling og at elevene gjorde det bra i internasjonale undersøkelser og sammenligninger.

I 1997 kom det dessuten betydelige innstramminger i dagpengeordningen. Dagpenger kunne maksimum mottas i tre år.

I 2002, under regjeringen Bondevik, kom første del av Kvalitetsutvalgets utredning som foreslo nasjonale prøver, måling og offentliggjøring av karakterer og flere forhold ved skolene i den såkalte Kvalitetsportalen (nå Skoleporten) og oppheving av klassedelingstallet og klassforstanderskapet. Med dette var grunnlaget for utvikling av en kvalitativt ny type konkurranse- og kontrollskole lagt.

I 2003 kom andre del av Kvalitetsutvalgets innstilling som forslår en fullstendig omlegging av skolen til et billigst mulig system for kompetanseheving av humankapital.

I 2004 kom pensjonskommisjonens innstilling for å omdanne pensjonssystemet slik at det offentlige skal slippe billigere fra pensjonsutgiftene og slik at private aktører skal få kunne ta seg av mer av pensjonssparingen og slik at det blir til ulempe for de midlere og lavere inntektene og til fordel for de rike. Samme år kom også innstillingen fra Arbeidslivslovutvalget der sentrale forhold i tidligere arbeidervern og arbeidsmiljølover blir omdannet til fordel for arbeidsgiver og til ulempe for arbeidstaker.

Terje Valen, 11.03.2004.

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland

Vestlige sanksjoner skaper et nytt Russland som søker østover

Ved Wang Wen

Publisert: 12. september 2022

Illustrasjon: Chen Xia/GT

Jeg tilbrakte en halvtime med å gå fra første etasje til femte etasje i Galeria Shopping Mall, det største kjøpesenteret i hjertet av St. Petersburg, og undersøkte hvor mange europeiske og amerikanske merker som hadde forlatt det russiske markedet. De aller fleste merker er fortsatt der. Apple-butikkmedarbeideren fortalte meg at de har vært åpne siden Russland-Ukraina-konflikten begynte med bare en token-dag for nedleggelse.

Det som er mer interessant er at mens McDonald’s i femte etasje er stengt, er KFC åpen, og virksomheten går godt med lange køer hele dagen. Kjøpesenteret var fullt av folk. Den nærliggende Neva gaten var full av turister fra hele verden, og mange attraksjoner var også overfylt.

Det er åpenbart at russernes daglige liv ikke har blitt vesentlig påvirket av vestlige sanksjoner. Sanksjonene har selvsagt hatt en viss innvirkning på middel- og høyinntektsgrupper. Det er vanskelig for dem å reise til Europa, og det blir vanskeligere å kjøpe noen europeiske og amerikanske merker, høyteknologiske produkter og reservedeler. 

Visa Inc. og Mastercard Inc. har suspendert sine russiske operasjoner. Men Russland fant raskt alternativer. For eksempel har BELA, et leketøysmerke fra Kina, raskt erstattet det opprinnelige LEGO som nå sjelden blir sett i det russiske markedet.

Mer imponerende er det at jeg, på Eastern Economic Forum holdt i Vladivostok i begynnelsen av september, så livlige scener i Russland. Gjester fra 68 land deltok i Eastern Economic Forum. Jeg så ingen representanter fra USA, men det var noen få forskere og representanter fra Japan, Norge og så videre.

President Vladimir Putin holdt en viktig tale på forumet. Det vesentlige budskapet var at USAs dominans i verdenspolitikken avtar, og det er umulig for noe land å isolere Russland. Putins tale fikk flere runder med applaus fra publikum. Kanskje det alle prøvde å formidle var at resten av verden ville fortsette uten USA!

Borte er dagene da Washington dikterte verden til å gjøre som den ville. Spesielt når det gjelder integrasjon i Det fjerne østen kan en verden uten USA ta form. Verdens største industrielle produksjonsbelte dannes i Det fjerne østen. Et internasjonalt mønster for grenseoverskridende arbeidsdeling mellom Kina, Japan, Sør-Korea og ASEAN er bygget, og den totale eksporten av regionen har allerede overskredet de i EU og Nord-Amerika til sammen. 

De neste to tiårene vil se den største overføringen av rikdom i historien, fra begge sider av Atlanterhavet til Det fjerne østen, der tusenvis av formuesforvaltnings- og aksjeselskaper etableres.  Det fjerne østen er i ferd med å bli innovasjonssenteret for den smarte revolusjonen. Beijing, Shanghai, Shenzhen, Seoul, Singapore og Tokyo er blant verdens høyteknologiske byer, og teknologier som førerløs transport, urban IoT-distribusjon, sensornettverk, kontantløse betalinger, energibesparende teknologier, energilagringsbatterier, urban overvåking og telemedisin innoverer og sprer seg langt raskere i fjerne østlige land enn i Europa, USA og andre land. 

Den tiltrekningen som den teknologisk innovasjonen utøver har ført til at et økende antall talentfulle mennesker har blitt tiltrukket av Det fjerne østen. Siden finanskrisen i 2008 har antallet amerikanere som bor i utlandet for å arbeid eller søke permanent opphold, økt dramatisk, fra 4 millioner i 1999 til 10 millioner i 2019. Det fjerne østen er det mest favoriserte reisemålet av amerikanere på vei til utlandet.

Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore har alle nasjonale talentprogrammer for å tiltrekke seg gründere, forskere og innovatører til Det fjerne østen for stabil, langsiktig bosetning. Russland er nettopp det mest typiske landet som leder seg stadig mer mot Det fjerne østen. Fra dette synspunktet vil vestlige sanksjoner ikke ødelegge Russland, men vil skape et nytt Russland, som gir opp sine illusjoner om Vesten og gradvis integrerer seg dypere i øst, og finner nyskaping ved å nyte utbyttet av østens fremvekst. 

Forfatteren er professor og lederdekan ved Chongyang Institute for Financial Studies ved Renmin University of China. opinion@globaltimes.com.cn


Putin vil ikke slå til mot Kiev.

Det er viktig å kjenne Russlands propaganda. Her er et eksempel – her er en artikkel i Pravda oversatt av Terje Valen.

Forfatterens navn Lyuba Lulko

Pravda, 23.08.2022 18:06

Putin vil ikke slå til mot Kiev. Han vil kvele Ukraina sakte i stedet.

Ukraina gjør sitt beste for å presse Russland til å slå til mot beslutningssentre i Kiev. Putin vil imidlertid ikke svelge agnet.

Drapet på den russiske journalisten Darya Dugina, forsøk på å angripe Krim, beskytning av Zaporizhzhia kjernekraftverk, grenseutposter og regionale sentre i Russland – alle disse angrepene var terrorangrep, hvis formål var å få Putin til å vise en tøff respons mot Ukraina.

Det er «hotheads» i Russland som lurer på hvorfor Russland er for motvillig til endelig å «starte» kampen i Ukraina. De oppfordrer også den russiske presidenten til å treffe beslutningssentrene. Putin vil ikke gå med på dette, for ikke å gjenta Napoleons vei til og fra Moskva. Napoleon kom til Moskva med en seier som ikke varte lenge, og han forlot den russiske hovedstaden med et nederlag som endte Napoleon Bonaparte selv.

Putin kan erklære Ukrainas hele ledere for terrorister og beordre å bombe sentrum av Kiev med Kinzhal-raketter. Men hva blir det neste?

Hva om Russland slår til mot beslutningstakere i Kiev?

For det første vil Zelensky og teamet hans overleve i bomberom.

For det andre vil bombingen av Kiev være et påskudd til NATOs for å ta en beslutning om å komme inn i krigen mot Russland. Britene har allerede sagt at de ville være klare til å gå til krig.

For det tredje vil mange ukrainere stå sammen mot Russland for å fortsette sin nytteløse motstand.

Økonomien bestemmer tempoet i den spesielle operasjonen

Putin vil ikke forhaste seg og ta en slik beslutning.

Moskva trenger tid til å «fordøye» de områdene som allerede er frigjort. For å gjøre dette må man bringe livet i orden der. Folk trenger nye jobber, nye hjem, barna deres må gå på skoler og barnehager og så videre og så videre. Det bør være reelle grunner for ukrainerne til å gå til meningsmålingene og bestemme om de skal bli med i Russland eller ikke. Ellers vil folk ignorere det.

Man bør også løse et kompleks av økonomiske problemer i Russland. Den russiske økonomien er langt fra slik man ønsker når den går gjennom prosessen med store overganger. Det føderale budsjettunderskuddet for juli 2022 utgjorde rekordhøye 892 milliarder rubler (sammenlignet med et overskudd på 261 milliarder for et år siden). I verste fall kan det utgjøre seks billioner rubler på et år.

Økonomer påpeker at Russlands inntekter har gått ned siden juni, mens utgiftene har økt med 25-27 prosent år for år. Også inflasjonen er høy – om lag 16 prosent. Russland må tilpasse seg sanksjoner, utvikle vitenskap og teknologi samtidig som alle tidligere sosiale gevinster opprettholdes.

Putin valgte taktikken for langsom kvelning av Ukraina

Putin valgte en annen taktikk – han vil kvele Kiev-regimet sakte. Militært sett vil Russland male Ukrainas væpnede styrker på østfronten og frigjøre DPR.

Moskva vil fortsette å presse det ukrainske regimet mot økonomisk kollaps. Ifølge offisielle data utgjør Ukrainas budsjettunderskudd om lag 4-5 milliarder dollar i måneden. Trykkpressen går, inflasjonen utvikler seg.

Ifølge vestlige ratingbyråer vil Ukraina miste 40 prosent av BNP innen utgangen av året. Ukraina opplever allerede et uavklart mislighold mens statsgjelden vokser – den vil snart nå 100 prosent av BNP.

Ukraina har allerede mistet sine viktigste havner, energiressurser, kornkammer, avsetninger. Det er unødvendig å si at Kiev trenger å opprettholde sin million-sterke hær også. Dette kan bare være mulig ved hjelp av vestlige lån, men det vil være vanskelig for Kiev-regimet å skaffe dem. Det er ingen offensiv for den ukrainske hæren ved fronten, noe som betyr at det ikke er utsikter til å bevare Kiev-regimet. Derfor kan Ukraina ikke tilbakebetale noen lån i det hele tatt.

Vesten vil ikke tåle presset

Den russiske presidenten vet at en lang konflikt i Ukraina vil koste Vesten mye. Vestlige land kan til slutt slutte å støtte Ukraina, og det vil være over med Zelensky.

Vesten vil ikke se en revolusjon i Russland. De vil mislykkes i å bringe en annen liberal til makten, som ville få Russland til å kollapse. Globalister vil ikke vinne her.

Redaktør: Dmitry Sudakov


Se mer på https://english.pravda.ru/world/153721-putin_kyiv/

Jakarta metoden, før og no

Her omsett eg til nynorsk ei bokmelding frå Monthly Review for juni 2022 og føyer til eigne merknader i nokre notar nummerert frå 1 til 6. Eg har laga ei bokmålsomsetting tidligare som og ligg på bloggen, men mine notar her er nye. Notane med romartal er frå originalartikkelen. Eg meiner denne teksten er svært viktig for å forstå korleis den store frigjeringa frå kolonialismen blei slått ned og omdanna til nykolonialisme etter 2. verdskrig og for å forstå det som skjer i verda i dag. Vi er no inne i den andre store frigjeringsepoken for verdas undertrykte land og folk, og denne gongen står dei mykje sterkare, mens den anglo-amerikanske imperialismen står mykje svakare. Det er fint å kunne legge han ut på nynorsk og.

USA sin kamp mot opprør og den tredje verda

Vincent Bevins, The Jakarta Method (New York: Public Affairs, 2020), 429 sider.

Stadig fleire venstreorienterte rundt om i verda vender seg mot Vincent Bevins The Jakarta Method: Washington’s Anticommunist Crusade and the Mass Murder Program That Shaped Our World (Jakara-metoden: Washingtons antikommunistiske korstog og massemordprogrammet som skapte vår verd) for å lære meir om den fryktelege terroren som USA dreiv mot folk som kjempa for retten til sjølvstende i den såkalla postkoloniale æra. Denne boka skildrar særleg korleis den imperialistiske utvidinga øydela revolusjonære kampar i den tredje verda.

Bevin siterer Kwame Nkrumah[1] si direkte skildring av «den nye måten verda drivast på» frå boka hans Neocolonialism: The Last Stage of Imperialism som kom ut i 1965, og understrekar at nykolonialismen har blitt grundig prega av USA sin kamp-mot-opprør (counterinsurgency) i heile verda, frå Indonesia og Brasil til Guatemala og Chile. Jakarta-metoden var ein kombinasjon av imperialistisk økonomisk plyndring og alvorlege overgrep mot menneskerettane, med metodar frå politisk svartmaling, kidnapping og fjerning av opposisjonelle, til snikmord og massakre i landsbyar utført av organiserte styrkar. Det var slik som Nkrumah slo fast: «utanlandsk kapital blir brukt for å utbytte i staden for å utvikle dei mindre utvikla delane av verda, og at imperialistiske makter ikkje lenger måtte vedgå kva dei gjorde – ikkje ein gong ovafor seg sjølv.[i]

Nyliberalismen og den «tredje verda»

Meir enn eit halvt hundreår etter at Jakarta-metoden blei pønska ut, blir ein ny generasjon av aktivistar inspirert og mobilisert av antiimperialistiske rørsler som har spor tilbake til dei revolusjonære anti-koloniale rørslene. Korleis verkar den perioden i den felles historia vår inn på den erfaringa som vi delar når det gjeld den globale nyliberale offensiven som til dels har forma handlingane til progressive og revolusjonære rørsler i dei siste førti åra? Korleis kan delinga av desse røynslene tillate oss å sjå for oss nye måtar å organisere Sør-til-Sør antiimperialistiske solidaritets-rørsler og tilføre noko til det vi ha lært frå tidlegare historiske skjeringspunkt og dei ymse rutene dei tok når det gjeld fortellingar og praksis gjennom åra?

Bevins følgjer den intellektuelle, politiske og romantiske reisa til to indonesiarar, Francisca og Zain, som finnast blant andre viktige personar i den massive slaktinga i Indonesia og Latin-Amerika som blei støtta av USA . Desse to reiste frå landet for å studere i Holland etter at Sukarno hadde erklært landet for sjølvstendig i 1945. Bølgjene av  anti-imperialistiske kampar som forma tankane og handlingane til generasjonar av radikale intellektuelle lik dette paret kunne ikkje skiljast for kampen for nasjonal frigjering og i retning sosialisme.

[Paret) begynte å gå ut saman for alvor seint på 1940-talet [då] kampen for frigjering av nært knytt til venstresidepolitikk. Derfor kom ho, som støtta indonesisk fridom av heile sitt hjarte, naturleg inn i sosialistiske sirklar, fordi dei to kampane lenge hadde vore knytt sterkt saman. På 1930-talet og 1940-talet var det praktiske tala ingen europearar som støtta uavhengigheit for koloniane med unnatak av folk på venstresida. Det Indonesiske kommunistpartiet, Partai Komunis Indonesia, blei grunnlagd i 1914, med hjelp frå hollandske venstrefolk, som Indies Social Democratic Association. Dei arbeidde ved sidan av Sukarno[2] og muslimske grupper som var for sjølvstende på 1920-talet, og så engasjerte dei seg i aktivt anti-fascistisk arbeid under den japanske okkupasjonen.[ii]

Med tilbakegongen for sosialisme på 1980-talet og gjennom 90-talet, og framveksten av den nyliberale globaliseringa, hadde lenka mellom nasjonale frigjeringskampar og sosialisme, som ein gong hadde kjempe mot Euro-USA-imperialisme, blitt tåkelagt av ein ny versjon av konflikten. Den såkalla feilinga av sosialismen vart sett lik slutten på historia under kapitalismen og av framstillingar av ei verd som berre blei splitta ut frå brot mellom forskjellig kulturar og sivilisasjonar. Denne nye samanstillinga skulle likesom gjere slutt på dei «tre verda» og deira historie som begynte i etterkrigstida etter at USA demonstrerte den overlegne militærmakta si og «den apokalyptiske øydelegginga denne makta kunne sleppe laus frå lufta då ho slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki».[iii] Denne påminninga spreier lys over det noverande tidspunktet i alle sine mønster, opphav, ubrotne samanhengar, like så vel som brota frå fortida og dei moglegheitene ho skapar for framtida.

I den først verda fann vi «dei rike landa i Nord-Amerika, Vest-Europa, Australia og Japan som alle hadde blitt rike gjennom kolonipolitikken».[3] Den andre verda var dei sosialistiske statane på sovjetisk og aust-europeisk territorium som sto saman med den Raude hæren. I kontrast til den første verda hadde USSR «offentleg tatt stilling for den globale anti-koloniale kampen og hadde ikkje engasjert seg i oversjøisk imperialisme.[iv]

Omgrepet blei laga tidleg på 1950-talet, og i starten var alle oppfatningane av det positive. Når leiarane i desse nye nasjonal-statane begynte å bruke omgrepet brukte dei det med byrgskap. Det inneheld ein draum om ei betre framtid der verdas undertrykte og slavebundne massar ville ta kontroll med sin eigen lagnad. Omgrepet blei brukt i tydinga ‘tredjestanden’ under den Franske revolusjon. Dei revolusjonære vanlege folka som skulle kaste av seg første-standen og andre-standen, kongedømet og presteskapet. ‘Tredje’ tydde ikkje tredjeklasses, men noko meir likt den tredje og siste handlinga. Den første gruppa med rike kvite land hadde hatt sitt forsøk på å skape verda, slik som den andre, og dette var ei ny rørsle, full av energi og moglegheiter som berre venta på å bli slept laus. For mykje av verda var det ikkje berre ein kategori, det var ei rørsle.[v]

Når vi definerer den tredje verda på denne måten inneheld det eit spøkjelse av folkelege og revolusjonære kampar i halvkoloniane, noko som hjelper til med å forklare dei gruelege metodane til USA sin kamp mot opprør (counterinsurgency), sjølv i ei id med såkalla frie marknader og val. Jakarta-metoden gir ei omfattande utgreiing av den perioden der kampar for nasjonalt sjølvstende blei brutalt slått ned. Den stadige oppstiginga av den USA-leia kapitalismen i etterkrigstida med den Kalde krigen med dei sosialistiske rivalane tyda også ei djupare integrering og konsolidering av tredje verda land inn i det globale kapitalistiske systemet gjennom skjulte og opne metodar der ufatteleg brutalitet vart nytta.

Denne historia fortsett å virke inn på notida. Ein av den nyliberale verda sine verste tyrannar, den filippinske presidenten, Rodrigo Roa Duerte, tar i bruk desse velprøvde og testa metodane for å undertrykke politisk usemje gjennom kamp mot opprør (counterinsurgency). Mens han følgde opp Suharto sin svarte arv gav Duerte dei væpna styrkane i Filippinane[4] ordre om å gjenta Suharto sin kampanje mot kommunistane i Indonesia: «Ikkje kjemp mot dei, øydelegg dei … drep dei.» Denne kommandoen kom kort etter at han hadde signert ein presidentordre i desember 2018 om å opprette ein Nasjonal kampstyrke for å få slutt på lokale væpna konfliktar, eit nasjonalt rammeverk for møte lokale opprør. I de siste tre åra tyder det at dei har sendt lokale regjeringstilsette mot raudmerka sivile på landsbygda i Filippinane, oppretta strategisk landsbyar der dei stenger inne urfolk-samfunn, bruk av falske ‘opprørarar som har overgitt seg» og massedrap i bondesamfunn.[vi]

Duertes ordre var uttrykk for den historiske erfaringa frå den kolonikrigen som USA førte mot det filippinske folket, frå den Spansk-Amerikanske krigen til den CIA-finansierte øydelegginga av Hukbalahap-opprøret, slik Bevin på tankevekkande vis noterer gjennom heile boka. Bevins peikar på noko anna og: at vi har eit augneblikk for solidaritet og internasjonalisme. Ikkje nokon andre revolusjonære verda rapporterte om kampanjane under CIA sin kamp mot opprør på Filippinane, til dømes, slik som indonesiarane gjorde. Nett som  Francesca og Zain rapporterte The Peoples Daily, som var driven av radikale indonesiske journalistar, om Washingtons kamp-mot-opprørs-operasjoner i Iran og på Filippinene.

USA sine løynde operasjonar, medrekna metodar for psykologisk krig og tortur, blei først prøvd ut på Filippinane og så tatt i bruk i Indonesia og Vietnam (der dei ikkje lukkast). Bevins kastar lys over denne perioden i filippinsk historie som ofte blir gløymd. Det er ein periode som har blitt revidert og framstilt som USA sin «demokratiserings-prosess» leia av den filippinske presidenten, Ramon Magsaysay, som var blitt USA sin kamp-mot-opprør-agent og USA sin militære rådgjevar, Edward Landsdale.

Denne amerikanske kamp-mot-opprør-operasjonen på Filippinane var retta mot den venstreorienterte Hukbalahap-rørsla sitt opprør under den japanske okkupasjonen. Etter at japanarane var drivne frå Filippinane gjekk Huk mot det Magsaysay-regimet so var sponsa av USA. Magsaysay var handplukka av Landsdale for å sette i gang kamp-mot-opprør-operasjonar som også tok i bruk militært artilleri medrekna napalm og psykologiske krigsoperasjonar som brukte etterretningsrapportar om folketrua på Filippinane. Bevin noterer at CIA-agentar spreia «rykte om at ein aswang, ein blodsugande ånd i filippinske fortellingar, var laus og øydela menneske med vondskap i hjartet. Så tok dei ein Huk-opprørar som dei hadde drepe, stakk to hol i halsen hans, let blodet hans renne ut og la han ut på vegen.»[vii]

På den tida hadde eit kommunistisk opprør vore i gong på Filippinane sidan 1930-talet. Men i motsetnad til i Indonesia hadde folket på Filippinane aldri hatt ein president som støtta tanken om nasjonal frigjering og delte han med andre leiarar i verda, slik som Sukarno gjorde. Ikkje noko regjering som er kritisk til Vesten og ikkje noka folkerørsle kan unngå USA-imperiet sin antikommunistiske glød som har øydelagd tallause liv og økonomiar.

Som Bevin forklarar, om enn på ein fragmentert måte, smeltar USA sin kamp-mot-opprør økonomisk politikk og statens politikk saman på ein saumlaus måte for å styrke ein utanrikspolitikk som er grunnlagd på USA-imperialismens sin plikt ovafor sin såkalla nasjonale tryggleik. Denne kviler på ein

Veksande semje i USA om at militærvesenet bør bli gitt meir makt og innflyting, sjølv om det tyder at demokratiet blir undergrave. På 1950-talet begynte eit akademisk studie kalla moderniserings-teorien å få innflyting i Washington. Den etterlikna den marxistiske formuleringa at samfunnet går trinnvis fram, men gjorde det på ein måte som var svært påverka av det antikommunistiske liberale amerikanske miljøet der han oppstod. Dei samfunnsvitskapsfolka som var pionerar på feltet hevda at «tradisjonelle» primitive samfunn skulle gå fram gjennom eit spesielt sett med trinn og ideelt sett komme fram til ein versjon av «moderne» samfunn som så svært mykje ut som USA.[viii]

Moderniseringsteorien er lik kamp-mot-opprør i området for økonomisk teori som Bevins diskuterer i høve «USA sitt masse-mord program». Det Internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken kallar denne varianten av hard kjærleik for «strukturtilpassing», men det er heilt enkelt ein kode for eit program som effektivt øydelegg dei folkerørslene som har som mål å stole på seg sjølv og som gå inn for sjølvbestemming i den tredje verda.

Kva med Bandung-ånda?

Sjølv ånda frå Bandung-konferansen, «blei fødd i Frankrike i 1951 … så fann han ført fram til full utfolding i 1955 i Indonesia.» Som Sukarno erkjende i opningstalen sin var det den «første interkontinentale konferansen av farga folk i menneska si historie,» som hadde som mål å gå mot den omsynslause kolonialismen. Bandung hjelpte til med å skape vilkår for påfølgande historiske samlingar av folk i den tredje verda, medrekna den første Asiatisk-Afrikanske kvinnekonferanse i Colombo, Kvinnekonferansen i Kairo i 1961 og grunnlegginga av den globale alliansefrie rørsla i Beograd, blant fleire.[ix]

Den kommunistiske horisonten i den anti-koloniale kampen som Bandung representerte slapp ikkje unna merksemda til arkitektane bak dei som ville at USA si makt skulle utvidast. Bevins gjorde merksam på ein viktig forskjell mellom nasjonalismen i (Vest) Europa og den i Bandung:

For leiarar som Sukarno og [Jawaharlal] Nehru var tanken om ‘nasjon’ ikkje grunnlagd på rase eller språk – det kunne det jo heller ikkje vere på landområde med så mange forskjellar som deira – men blei konstruert av den anti-koloniale kampen og trongen til samfunnsmessig rettferd. Sukarno meinte at den Tredje Verda med Bandung kunne bli sameint ut frå sine eigne siktemål som antirasisme og økonomisk sjølvstende. Dei kunne også kome saman og organisere seg saman for betre vilkår innan det globale økonomiske systemet og tvinge dei rike landa til å senke tollen på varer frå Tredje Verda, mens dei landa som nett var blitt uavhengige kunne bruke tollbarrierar til å fremje si eiga utvikling.[x]

Med andre ord tydde kampen for ein nasjon, slik Samir Amin foreslo, at dei reiv seg laus frå (delinking) det imperialistiske verdssystemet. Dette er eit program for verkelege og alvorlege reformpolitikarar der velstand, fred og samfunnsmessig rettferd står på spel, og det er på linje med eit revolusjonært sosialistisk program. Likevel har ein innan imperialistisk tenking halde konsekvent fast på den falske tosidige oppfatninga av reform og revolusjon, som samsvarte med den koloniale og imperialistiske splitte-og-herske metoden.

I The Jacarta Method som er svært kritisk til USAs kamp-mot-opprør og angrep på heile folkesetnader som kommunistar, ser det ut som dei vurderer Sovjet Unionen under Joseph Stalin, Kina under Mao Zedong og Vietnam under Ho Chi Minh som like.[xi] Dette er ein interessant dynamikk[5] når vi veit at det det har vore sentralt for USA sin Kalde Krig strategi hadde som grunnleggande ramme å slå saman alle sosialistiske eksperiment (særleg dei i Den tredje verda).

Bevins Jakarta Method sluttar ikkje med ein venleg tone. I staden avsluttar boka med forfattaren sitt møte i den verkelege verda med ein indonesiar kalla Winarso som slår fast at «Den kalde krigen var ein konflikt mellom sosialisme og kapitalisme og kapitalismen vann.»[xii] «Korleis vann vi?, spurte Bevins. Og Winars svarte: «De drap oss.»

Bevins gir oss ei brei naudsynt forteljing om forholdet mellom folka sine opprør og USA sin kamp-mot-opprør, og konkluderer med at Den tredje verda sin kamp enda med dei avgrensa moglegheitene i den perioden: «Vi kan trygt seie at Den tredje verda sin rørsle var i oppløysing, om ikkje øydelagd».[xiii] Han har eit poeng.

Likevel slutta ikkje revolusjonære rørsler mot imperialismen på 1960-talet. Den kommunistiske opprørsrørsla som har vart lengst i Asia og verda er den som har blitt leia av Kommunistpartiet på Filippinane som blei oppretta att i 1968.[xiv] Jose Maria Sison, grunnleggaren og leiaren, snakkar ope om sin tørn i Indonesia som utdanna i vitskapen om indonesiske språk og den radikale masserørsla der.[xv] Dette er den kommunistiske rørsla som president Duerte har sverja at han skal slakte og fjerne på Suharto-måten. Ingen USA-støtta president på Filippinane etter Ferdinand Marcos (Filippinane sin Suharo) har tatt avstand frå kamp-mot-opprør programma som USA gått inn for.

Arven frå Marcos diktatur kom opp att med sonen hans, Ferdinand «Bongbong» Marcos Jr., som leier på meiningsmålingane før det neste presidentvalet.[6] Vi kan ikkje overdrive relevansen til Bevins Jakarta Method i den noverande kampen til det filippinske folket mot historisk revisjonisme, massiv feilinformasjon, plyndring og straffridom. Vi må ikkje gløyme, vi må sei «aldri oppatt» til det som dei gjorde mot det indonesiske folket. Bevins rørande og opprørande samtale med Winarso, som heilt korrekt kallar USA sin kamp-mot-opprør for folkemord, er inspirert av eit intervju som blei gjort av den amerikanske historikaren, David Sturtevant, forfattar av boka Popular Uprisings in the Philippines, 1840-1940 frå 1976.

Sturtevant undersøkte amerikanske rapportar få utspørjing av det som dei meinte var Sakdalistas frå Sakdal (bonde) opprøret på Filippinane i 1935. Dei mistenkte sine namn var lista opp i ein spalte og svara på spørsmåla i ein annan. «Var du med på opprøret?» «Nei.» Slik så lista ut i fleire sider til Sturtevant såg namnet på ei kvinne, Salud Algabre – og hennar bekreftande svar då hu blei spurd om ho var med i opprøret. Sturtevant reiste til Filippinane og møtte Algabre som då var 72 år alt. Han spurte henne om kvifor opprøret hadde mislukkast og Algabre svarte. «Ingen opprør mislukkast, kvart einaste er eit steg i rett retning.»[xvi]


[1] Nkrumah var ein gigant i den antikoloniale rørsla som alle radikale og fredselskande menneske bør kjenne.

[2] Sukarno er og ein gigant innan den antikoloniale rørsla som alle radikale og fredselskande menneske bør kjenne godt til.

[3] I følgje ei kjelde som siterer Mao direkte under ein samtale med President Kenneth Kaunda av Zambia, er dette ikkje heilt rett. Det er to forskjellige definisjonar av dei tre verda. Mao gir her den kinesiske versjonen som forskjellig frå Vincent Bevins sin: «I hold that the U.S. and the Soviet Union belong to the First World. The middle elements, such as Japan, Europe, Australia and Canada, belong to the Second World. We are the Third World.» https://www.revolutionarydemocracy.org/rdv10n1/mao.htm . I ingressen til denne samtalen går dei også inn på Mao sin tanke om å forene USA i den første verda, med Kina og den tredje verda og statane i den 2 verda for å gå mot det sosialimperialistiske Sovjet-Unionen.  Dette var etter Nixon si vitjing i Kina i 1972 som opna for nærare kontakt mellom USA og Kina. Etter mi meining var dette ein vesentleg feil strategisk vurdering av Mao. Det kom av at han ikkje tok utgangspunkt i motseiinga mellom columbismen og alle verdas folk, som alt då var grunnleggande. Difor hindra han eit samarbeid mellom Kina og Sovjet som hadde kunne sett seg opp mot den columbiske leiarstaten og heile det columbiske systemet på same måte som dette samarbeidet i dag gje det mogeleg å få oppheva heile det columbisk-koloniale-nykoloniale systemet i verda. Den norske rørsla i og rundt AKP (m-l) tok til seg denne feilen. Mange i denne rørsla har framleis denne oppfatninga, som eg altså meiner var feil. Ein feil som liknar på dei som støttar USA og Zelinski i konflikten i Ukraina. Den same typen feil gjorde at den radikale rørsla i Norge og mange andre stader støtta USA sin proxykrig (ved å bygge opp Taliban) mot Sovjet-Unionen i Afghanistan frå 1980 og frametter. Wikipedia tar også opp omgrepet i ein lengre artikkel og framhevar at den vestlege definisjonen av dei tre verda er forskjellig frå Mao sin. Same feilen gjer at også folk som kallar seg til venstre i politikken har støtta og støttar USA sin proxykrig mot Syria (ved hjelp en terroristisk del av islam-truande) og støttar ein kurdisk hær som samarbeider med USA i det USA-okkuperte austlege Syria. Dei velmeinande folka som elles kan stå til venstre i politikken gjer desse feila fordi ei ikkje har ei rett oppfatning av motseiingane i verda. Dei ser ikkje kva som er den grunnleggande motseiinga i heile det kapitalistisk systemet (motseiinga mellom arbeid og kapital), kva som har vore og er hovudmotseiinga i tida med dei kvite europearane sin erobring av oversjøiske imperia (motseiinga mellom imperiebyggarane og verdas undertrykte land og folk), og kva som er underordna motseiingar som og kan vere viktige. Innan den eurosentriske, columbiske historieoppfatninga har denne hovudmotseiinga vore halde skjult for det meste. Det gjer at vi har hatt og til dels har ei feil oppfatning om tilstanden i verda og i dei prosessane som fører til endringar i dei geopolitiske tilhøva no, og ei feil oppfatning av kven som er fiendar og vener i dei reelle konfliktane og krigane som går føre seg. Det fører vidare til at vi ikkje forstår den enorme kampen som no finn stad i verda frå statar som riv seg laus frå det anglo-amerikansk leia columbiske nykoloniale systemet og korleis det columbiske systemet går i oppløysing for første gong på meir enn 500 år. Men forkjemparane for systemet fortsett sin blodige politikk så lenge dei kan.

[4] Jakarta-metoden har lengre historiske røter enn den som kjem fram i den boka som blir omtala her. Røtene går heilt tilbake til Columbus landa på Hispaniola og Jakarta-metoden er berre ei nyare versjon av den columbiske folkemord- utbyttings- og undertrykkingspolitikken som har prega verda sidan 1492. Eg har skrive ein del om dette mellom anna i ein artikkel om tidlegare folkemord på Filippinane.

[5] Dynamikk er læra om korleis ting rører seg.

[6] Han vann valet og et no president på Filippinane.


[i] Vincent Bevins, The Jakarta Method (New York: Public Affairs, 2020) side 227.

[ii] Bevins, side 53.

[iii] Bevins, side 24.

[iv] Bevins, side 24.

[v] Bevins, side 25.

[vi] Sjå Dahlia Simangan og Jess Melvin, Desroy and Kill ‘the Left’: Duerte on Communist Insurgency in the Pilippines with a Reflection on the Case of Suharto’s Indonesia,» Journal of Genocide Research 21, nr. 2 (2019), side 214-226. Under Republikken Filippinane sin lov 11188, også kalla «Ein lov som sørger for spesielt vern for born i situasjonar med væpna konflikt og som sørger for straff for brot mot dette» «viser» strategiske landsbyar «til ein væpna konflikt brukt av ein part … som isolerer eit viktig samfunn frå kjernesoner og kan bli brukt til å kontrollere aktivitetane av folk i desse områda.» «Republikkens lov nr. 11188, «LawPhil prosjektet, sett i verk 20. april, 2022. I praksis er innesperring i strategiske landsbyar berre praktisert av statens styrker, og tyder ein klareringsstrategi ved hjelp av militær bombing. Under Vietnamkrigen blei denne strategien brukt av den USA-støtta Sør-Vietnamesiske hæren for å kjempe mot kommunistisk infiltrasjon. Se Spencer Tucker, The Encyclopedia of the Vietnam War: A Political, Social, and Military History (Oxford: ABC-CLIO, 2011) side 1070.

[vii] Bevins, side 61.

[viii] Bevins, side 111.

[ix] Bevins, side 85.

[x] Bevins, side 81.

[xi] Bevins, side 23 og 31-34.

[xii] Bevins, side 309.

[xiii] Bevins, side 227.

[xiv] Den 26. desember 1968 grunnla Jose Maria Sison det maoistiske Kommunistpartiet på Filippinane som braut seg vekk frå det gamle kommunistpartiet som var leia av Josa Lava. Det nye kommunistpartiet kritiserte det gamle partiet for deira subjektivistiske og opportunistiske feil som var eit resultat av den moderne revisjonismen. Sjå Armando Liwanag, Stand for Socialism Against Modern Revisionism (Utrecht: Foreign Languages Press, 2017.).

[xv] Se Ramon Guillermo, «Blood-Brothers: The Communist Party of the Philippines and the Partai Komunis Indonesia,» South-East Asian Studies 7, nr. 1 (2018): sidene 13-38.

[xvi] Sjå Malou Camagay, «Salud Algabre. The Forgotten Member of the Philippine Sakdal» i Women in Southeast Asian Nationalist Movement, editor S. Blackburn og H. Ting (Singapore: NUS Press, 2013), sidene 125-145. For Sturtevants intervju med Algabre som er sitert av Camagay, se David Sturtevant, Popular Uprisings (Ithaka: Cornell University Press, 1976, side 298. Forfattaren gir kreditt til Judy Taguiwalo, Francis Gealogo og E. San Juan for deira uunnværlige innsikt i Salud Algarbe og alle arbeid om livet hennar.