Då Sovjet blei oppløyst og tatt inn den columbiske sfæren

Det går ein debatt i avisa Klassekampen no om «Totalitære regimer, massemord og moralsk medansvar». Her eit innlegg i debatten, som eg tenkjer elles ikkje kjem fram. Eg har tidlegare prøvd å få inn ein kronikk i avisa om kva det columbiske systemet er og kva det har påførd folk i verd, men det var ikkje avisa interessert i.

I 2000 gav dåverande professor i russiske studie og historie ved New York University, Stephen F. Cohen,[i] ut boka Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia. Her gjennomgår han Russland si historie etter Sovjet-Unionens oppløysing i 1991. Boka kom i oppdatert utgåve i 2001. I forordet skriv han: …, denne boka startar i dei tidlege 1990-åra med at dei leiande politikarane i USA og deira støttespelarar set i gang eit dårleg gjennomtenkt og i siste instans øydeleggande korstog for å omforme det etterkommunistiske Russland til ‘det slags Russland som vi ønskjer oss’, og ho sluttar no midt i 2001 med at dei same misjonærane forsett den same omsynslause jakta etter ‘det framtidas Russland som Amerika drøymer om’.[ii]

Så siterer han påstandar, alle i tida  1997-2001, frå ei rekkje journalistar; ein økonom og ein vitskapsmann innan politikk, pluss USA sin visepresident Al Gore frå 1998 som gir uttrykk for same haldning som alle dei andre.

 «Optimisme råder blant alle dei som har god kjennskap til det som går føre seg i Russland».

Al Gore og alle dei andre visste sjølvsagt kva som gjekk føre seg i Russland, og deira meining var at det gav grunn til optimisme for USA sine leiarar. Og kvifor det? Etter mi meining fordi dei trudde at det gjekk rette vegen med å få Russland (og dei andre delane av det tidlegare Sovjet) inn att i den USA-leia columbismen, etter at heile dette området klarte å bryte ut av den columbiske sfæren i 1917 og bygge ein moderne, industrialisert stat med vel utbygd utdanning, helsevesen og kultur.

Men folket i Russland hadde ikkje nokon grunn til optimisme ut frå det som skjedde i på 1990-talet, og grunnen finn vi i utsegnene under her.

«Vi vil minne verda på at overgang kan drepe.»

Leiar for Raude Krossen i det tidlegare sovjetiske Georgia, 1996.

«Russland er ein sone med økonomisk katastrofe.»

Dei russiske økonomane N. Petrakov og V Perlamutrov.

«Det er openbart at Russland i dag er i den djupaste krisen i heile si historie.»

Aleksei Podberedskin, russisk nasjonalistleiar, 1999.

«Ein menneskeleg krise av monumentale proporsjonar oppstår i det tidlegare Sovjet-Unionen, 1999.»

FN sitt Utviklingsprogram, 1999.

«Som eit resultat av Jeltsin-perioden har alle dei grunnleggande sektorane av staten vår, økonomien, kulturen og det moralske livet har blitt øydelagd eller røva. … Vi  høyrde at store reformar fann stad i landet vårt. Dei var falske reformar fordi dei førte til at meir en halvparten av innbyggarane i landet vårt blei fattige. … Kva tyder det å fortsette desse reformene? Skal vi fortsette med å røve og øydelegge Russland til ikkje noko er tilbake? … Måtte Gud forby  at desse reformene får fortsette.»[iii]

Aleksander Solsjenitsyn, 2000.

Cohen skriv så at den politiske strategien (grand policy) til USA «ikkje var noko anna enn misjonerande  – eit verkeleg krosstog for å omdanne det etterkommunistiske Russland (saman med fleire andre tidlegare sovjetrepublikkar) til ein slags faksimile[iv] av det amerikanske demokratiske og kapitalistiske system. Dessutan var det ikkje berre eit offisielt prosjekt; det opptok investorar, journalistar og vitskapsfolk også».  I røynda skulle USA lære det eks-kommunistiske Russland korleis det skulle blei eit kapitalistisk og demokratisk land og å kontrollere omdanningsprosessen som ein «overgang».

Lærdommane var enkle, men harde. Økonomisk reform tydde «sjokk-terapi» og hardhendt monetarisme, særleg kraftige sparebudsjett, slutt på forbruks- og velferd-subsidiane frå sovjettida, privatisering av dei russiske statsføretaka og andre aktiva, omgåande utsetting av landets uførebudde produsentar for høgt utvikla utanlandsk konkurranse på heimemarknaden, minimal rolle for regjeringa.

Politisk støtte kom ikkje til å tyde anna enn kraftig støtte til Boris Jeltsin fordi «Jeltsin står for den retninga i Russland som vi ønskjer». I tillegg til gratis instruksjonar som tydde «diktering av den nasjonale økonomiske politikken» lova (den amerikanske) administrasjonen hjelp til å finansiere overgangen, hovudsakleg gjennom lån frå Det internasjonale pengefondet (IMF», om Russland mislukkast med å møte våre vilkår.»[v]

I denne ånda spreidde legionar av amerikanske politiske misjonærar og forkynnarar seg over heile Russland midt på 1990-talet. Finansiert av den amerikanske regjeringa, ideologiske organisasjonar, utdanningsinstitusjonar, slo dei seg ned alle stader der dei kunne få tilhengarar til det «Russland vi ønskjer oss», frå politiske rørsler, fagorganisasjonar, media og skulane. Mellom andre misjonsoppdrag gav USA stønad til den russiske regjeringa sjølv borgarar i USA gav pengar til dei russiske politikarane som dei lika, instruerte ministrar, skreiv lover og presidenten sine dekret, laga undervisningsbøker og tente ved Jeltsins hovudkvarter då Jeltsin skulle attveljast i 1996.[vi]

Som det blei sagt i eit anonymt programmatisk brev som sirkulerte i Washington i 1993 «Nøkkelen til [Russlands] overgang til demokrati er ikkje lenger i deira hender. Han er i våre.»[vii] Blant dei som ville bidra var filantropisten og milliardæren, George Soros, som personleg lovde »å gi midla for å løyse dei presserande problema i russisk økonomi.»[viii]

Cohen har så ei lengre utgreiing, med dokumentasjon, om korleis amerikanske media sine reportasjar frå den russiske revolusjonen i 1917 og utviklinga etter, mest ikkje gav nokon korrekte opplysningar om det som verkeleg skjedde, og han viser, godt dokumentert, korleis det skjedde om att over 80 år seinare. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, berre kommentere at det same har skjedd i alle dei sist krigane USA ha starta også, ikkje minst krigen i Syria. Han viser også til korleis journalistar og redaktørar i samla flokk følgde Clinton-administrasjonen ved høglydt å støtte Jeltsin si grunnlovsstridige stenging av Russlands parlament og så å juble til det væpna angrepet hans på den valde forsamlinga.

Cohen gjennomgår så alle dei nyliberale tiltaka som blei sett i verk utover på 1990-talet og som øydela det russiske samfunnet. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her. Eg vil konsentrere meg om resultata av desse tiltaka.

I The Nation for 7.-14. september 1998 skreiv Cohen følgande (som er sitert i boka hans):

Dei som tiltaka til Jeltsin og hans amerikanske rådgjevarar sette i verk til då hadde ført til var «ein altomfattande økonomisk katastrofe som aldri hadde skjedd før – ein økonomi som i fredstid har vore inne i ein prosess med nådelaus øydelegging i sju år. Brutto nasjonalprodukt har falle med minst 50 % og ifølgje ein rapport, med så mykje som 83 %, investering i kapitalvarer med 80 %, og talet på dyr som gir mjølk og kjøt med 75 %. Med unnatak for energi produserer landet no svært lite; mesteparten av forbruksprodukt, særleg i dei store byane, blir importert.

Så stor er den økonomiske og sosiale katastrofen i Russland at vi no må snakke om ei anna utvikling som ikkje er sett før: bokstaveleg talt ein avmodernisering av eit land i det tjuande hundreåret. Når infrastrukturane i produksjon, teknologi, vitskap, transport, oppvarming, og avlaup går i oppløysing; når titals millionar ikkje får utbetalt opptent løn og rundt 75 % i samfunnet lever under eller knapt over grensa av det dei treng og millionar av dei rett og slett svelt: når mennene si forventa levealder fell ned til femtisju år (som han var på slutten av 1800-talet), underernæring har vorte normalen for skuleungane, og sjukdommar som var utrydda blir epidemiske att og grunnleggande velferdstiltak forsvinn; når sjølv høgt utdanna profesjonelle må dyrke sin eigen mat for å overleve, og godt over halve nasjonen sine økonomiske transaksjonar er bytehandel – alt dette og meir til, er utan tvil prov på ein tragisk attendegong til ei førmoderne tid.»[ix]

Over dette folket, og som eit resultat av den columbiske politikken, vaks det fram ei lita gruppe svært rike oligarkar som røva til seg samfunnet sine rikdomar og som Jeltsin støtta seg på slik at dei kunne tileigne seg stor politisk makt.

Cohen fortel om ei canadisk journalist som blei sendt ut i år 2000 for undersøke korleis det gjekk med hans eige land sin amerikanske måte å hjelpe med til å omforme Russland sine store kollektive gardar til små privateigde gardsbruk. Han fann dette:

«Folka frå Canada var vekk for lenge sidan. Det var også dyra, kornåkrane, traktorane og sjølv veggene og taka av driftsbygnadene. Husa var tømt og røva. … Mesteparten av jordene var fulle av ugras og buskar. Dei hadde ikkje kunne hauste noko på to år.»[x]

Ei 17 år gamal jente i ei anna provinsby som blei spurd om håpa hennar for det nye tusenåret uttalte seg for titals millionar russarar: «Det tjueførste hundreåret? Det er vanskeleg å snakke om det tjueførste hundreåret når du sit her og les under eit stearinlys. Det tjueførste hundreåret har ikkje nokon meining. Her er vi i det nittande.»[xi]

Dette var ei kort samanfatting av resultata av dei om lag 10 åra då Russland var inne i den columbiske sfæren att. Det var eit tiår som var mykje meir drepande og øydeleggande for folket i Russland enn noko dei hadde opplevd før. For hugs at dei enorme øydeleggingane under 2. verdskrigen «berre» varte i rundt 3 år og berre ramma den vesle delen av Russland som stort sett låg vest for ei line mellom det dåverande Leningrad, Moskva, Stalingrad og Odessa. I heile resten av Russland blei det ikkje øydelagd noko. Og columbifiseringa etter oppløysinga av Sovjetunionen varte i vel 10 år og gald heile det russiske territoriet. Og det var ei medviten påført utvikling av dei columbiske leiarane i USA og deira støttespelarar utanfor og inne i Russland. Det er heilt klart at ikkje ein gong 2. verdskrigen kunne måle seg med dette og under Stalin sine utreinskingar var landet samstundes inne i ei rivande økonomisk, sosial og kulturell utvikling for det store fleirtalet av folket.

No var det berre columbisk sundriving av eit velfungerande moderne samfunn som ut frå eigne krefter kunne ha utvikla seg positivt, og ein tilbakegong til ein situasjon for folk flest som minna om slik det hadde vore under tsarveldet på 1900-talet.

Det skjedde ikkje noka endring før etter at Putin kom til makta i år 2000 og vingestekka oligarkane og sette i gong eit atterreising av Russland som fungerande samfunn. Det var eit storverk som blei utført for og av det russiske folket att under hans leiing og ei sikring av grunnleggande menneskerettar som retten til mat og arbeid for folket i landet. Rettar som dei USA-leia reformane hadde tatt frå dei. Og føresetnaden var sjølvsagt at dei amerikanske (og at dei andre) columbiarane vart jaga ut av landet, og at dei russiske oligarkane, som samarbeidde med columbiarane frå USA for å fremje det columbiske systemet inne i Russland, miste den politiske makta si.

Dette har sjølvsagt gjort Putin til ein versting i columbiarane sine auge. Jeltsin, derimot som, med amerikanske «rådgjevarar» på skuldra, sto i spissen for den enorme øydelegginga av det russiske samfunnet, var grunnen til den amerikanske presidentens optimisme med omsyn på utviklinga i Russland. Desse syna blir spreidd av dei leiande columbiarane i USA og deira vasallar over heile verda og til og med fornuftige radikale menneske går på så det susar. Mens det ikkje er mange som snakkar om det enorme brotsverket mot det russiske folket som det columbiske regimeskiftet førte til i Russland.

Eg må gjere fleire grunnleggande omvurderingar av tidlegare oppfatningar ut frå denne analysen. Ein av dei viktigaste er at det var naudsynt og progressivt for dei kinesiske styresmaktene å slå ned den såkalla demokratirørsla som samla seg Tienanmen-plassen den 3. til 4. juni 1989. Viss den hadde fått vind i segla kunne utviklinga i Kina vore meir lik den vi har sett i Russland. Landet hadde då ikkje kunne heve seg ut or fattigdomen før dei hadde kasta ut dei «demokratiske» columbiarane att som under ei regimeendring Kina nok hadde funne moglegheiter til å ta leiinga over «utviklinga» der, slik dei gjorde i Russland. Heile verda skal vere glad for at det ikkje skjedde, og at vi no har ein enormt stor og sterk stat som hevdar Westfalen-prinsippa om nasjonane sin rett til sjølvbestemming opp mot USA-columbismen si regelstyrte ordning som tillèt dei å blande seg inn i alle statar som ikkje dansar etter deira pipe med alle dei middel dei finn for godt der undergraving, sanksjonar, regimeendring og krig er nokre.

Dette for å halde oppe eit system som tillèt at det døyr eitt barn kvart femte sekund av unødvendig svelt og sjukdom og som held ein femtedel av verdas folk i under eller på grensa av naud og svelt i tiår etter tiår samt sørgjer for at skilnadene mellom rike og fattig veks seg stadig større.

Dei diskuterer no nazismen og kommunismen, men det verkeleg totaliserande og svært drepande columbisk-kapitalistisk-imperialistiske systemet som har drepe kvar dag sidan Columbus gjekk i land i Amerika og som drep kvar dag i notida, det slepp lett unna i denne diskusjonen.

Terje Valen, måndag 27. september 2021.


[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Stephen_F._Cohen

[ii] Stephen F. Cohen Failed Crusade – America and the Tragedy of Post-Communist Russia, 2001, side xiv-xv.

[iii] Cohen 2001, side 3-5.

[iv] Faksimile er ein nøyaktig kopi av et dokument eller noko anna.

[v] Robert E, Rubin i NYT, 21. september 1999. Sjå også Michel Camdessus i Moscow News,15-21 desember, 1999. Når det gjeld «diktere», sjå David E. Sangers rapport om IMF i NYT 10. november, 1999. Sjølv før Clinton-administrasjonen hadde amerikanske misjonærer tildelt IMF en leiande organisatorisk rolle i krosstoget som dei «einaste i verda som har ei relativt klar oppfatning om korleis Russland kan reformere økonomien sin på det mest effektive vis». Jeffrey Sachs i New Republic, 21. desember 1992, side 29.

[vi] Cohen 2001, side 8-9.

[vii] Zbigniew Brzezisinski i Foreign Affairs, hausten 1992, side 33. Eg (Cohenb) siterer her frå ein versjon av eit brev som blei publisert i Moskva i New Times nr. 23, 1993, side 26.

[viii] Scott Horton i Harriman Review, desember 1998, side 30: Soros i Open Society, juni 1992, side 3.

[ix] Cohen 2001, side 169.

[x] Cohen 2001, side 47.

[xi] Same stad.

Eit anticolumbisk blikk på historia

Eg sendte for ei tid tilbake ein kronikk til Klassekampen der eg tok opp det ovan nemnde temaet. Debattredaktøren der var ikkje interessert i det. Så eg publiserte det i den viktigaste antiimperialistiske og radikale avisa i Norden, Ny Dag med Steigan.no. Men eg tenkjer at vi må følgje opp dette fordi det er svært viktig. Særleg fordi avisa Klassekampen no har ein diskusjon om totalitære regime, med lange, reaksjonære innlegg. Derfor ein litt lengre tekst om emnet.

Den verdskjende og svært reaksjonære geografen Halford Mackinder[i] skapte i 1904 omgrepet den columbiske epoken om tida frå Columbus kom til America og fram til Mackinders eigen tid. Han meinte at denne tida då tok slutt. Der tok han feil. Riktig nok var då om lag heile verda «oppdaga», men trua på at Columbus sitt vis for å omgåast den verda han «oppdaga» var slutt, var feil, den fortsette under nye omstende heilt fram til og forbi 500-års»jubileet» for landnåmet i Karibia. Columbus innleia ein periode på over 500 år då dei kvite overklassane i landa rundt det nordlege Atlanterhavet fortsette hans verk. Det som har karakterisert dette verket var folkemord, slaveri og rov og tjuveri av heile den verda som etter kvart blei «oppdaga» i den grad columbiarane klarte å  legge land og folk under sitt herredømme.

Columbus si andre reise

Columbus sin andre reise innleia for alvor den columbiske epoken. I første omgang gjekk det ut over folket på Hispaniola. Det var tre oppgåver Columbus ville løyse. Han ville skaffe slavar og gull og omvende innbyggarane til katolisismen. Han måtte fort gi opp å skaffe slavar fordi indianarane døydde så fort. Så blei gull det viktigaste. Ei system der alle innbyggarane skulle skaffe ei viss mengd gull innan visse korte periodar blei innført. For å få til dette underkua dei folket fullstendig. Metoden kan karakteriserast av eit par episodar der spaniarane hadde fanga ei gruppe indianarar. Indianarane sat ein kano utanfor skotrekkevidde til eit av skipa, men mannskapet klarte å lure seg innpå dei og dei tok fram boge og pilar og prøvde å forsvare seg. Men dei blei fanga og tatt om bord i Santa Maria, Columbus sitt skip. Ein av dei, som hadde fått snitta opp buken av ein spansk soldat, klarte å rive seg laus og symje mot land medan han held tarmane sine med eine handa. Han blei fanga att og så bant dei både hende og føter på han og kasta han over bord. Men han klarte å komme seg laus av taua og tok til å symje mot land att. Då blei han skoten mange hol i av spaniarane og sank i ned i vatnet. Kvinner som hadde klart å rømme blei fanga att for å vere sexslavar for mannskapet.[ii]

For å skaffe gull skapte Columbus eit system der alle over 13 år i ei provins på Hispaniola der dei trudde det var mykje gull, skulle skaffe ein falkemage fylt med gull kvar tredje månad. Stammeleiarar skulle skaffe ti gongar så mykje. Som prov på at dei hadde skaffe dette fekk dei ein koparbit stempla med månaden festa rundt halsen. De som blei teken utan metallbit fekk hendene kutta av. Der var ikkje mykje gull i dette området, så oppgåva var umogleg. I dei andre provinsane skulle alle levere 25 pund vevd bomull i staden for gull. Dei som prøvde å flykte opp i fjella fordi ei ikkje klarte å nå målet blei jakta ned med hundar og drepne for fote, dei vart hengde og brente. Øya var fullstendig pasifisert og massesjølvmord blant arawakane begynte. I løpet av dei to åra brørne Columbus administrerte Hispaniola (ein del av Haiti ligg no her) blei halvparten av arawakane drepne eller drap seg sjølve. Talet på daude der anslått til ein stad mellom 125 000 og ein halv million. Drepinga fortsette og i 1515 var det berre 10 000 arawakar att. Og 25 år seinare var heile nasjonen utrydda.[iii] Seinare skjedde det same på resten av Haiti. Og etter kvart på alle delar av det amerikanske kontinent. David E. Stannard har kalla dette for den amerikanske holocaust og seier at dei kvite sin statar der, medrekna USA bør ha pyramidar av hovudskallar som sin symbol.

Eit viktig kjenneteikn på epoken er også handsaminga av kvinnene. Dei spanske okkupantane drap både menn, barn og kvinner, men ofte drap dei mennene og ungane, mens dei tok kvinnene til sex-slavar. Store delar av den blanda folkesetnaden i Latin-Amerika er resultat av valdtekter på kvinner frå dei opphavlege folka. Denne måten å handsame kvinner og dette kvinnesynet finn vi sjølvsagt også andre stader, men det er i alle fall sikkert at han gjennomsyrer columbismen. Difor er det litt av ei kunststykke at det columbiske leiarlandet, USA, våger å stå fram som forsvarar av kvinnene si likestilling.

Måten columbiarane handsamar dei ikkje-columbiske folka var og opphav til den moderne rasismen der alle utanom dei kvite europearane ikkje vert sett på som likeverdige menneske, men i beste fall som mindreverdige og ofte ikkje som menneske i det heile, men som utøy. Dette sit djupt i den columbiske kulturen.

Ein annan karaktereigenskap som kjenneteiknar columbismen er å gå til angrep på og drepe og undertrykke slike som ikkje har vilkår til å forsvare seg. Denne forråande måten å oppføre seg på og dei haldningane som spring ut av dette gjennomsyrer også columbismen. Spark dei svake og dyrk dei sterke bøllane.

Alt dette kjenneteiknar også den enorme valdskulturen i dei columbiske landa, mykje fremja av Hollywood og slike.

Folkemord er eit av dei fremste kjenneteikna på columbismen. Eg skal ikkje gå gjennom heile denne verdas verste folkemord i detalj her, men viser til ein tidlegare artikkel[iv] der det også går fram at desse metodane framleis blir brukt eller forsøkt brukt. Men det kan vere verd å nemne at nyare overslag over talet på drepne på Hispaniola sannsynlegvis var 8 000 000. Og det skjedde i løpet av om lag ein generasjon. Dette er arven etter Columbus og noko som har kjenneteikna det columbiske systemet i dei neste vel 500 åra.

Innan den columbiske flokken var det også store krigar, med enorme drapstal, for å bestemme kven som skulle ha kontrollen. Og kontrollen gjekk i det store og heile frå Spania og Portugal, til Holland, Frankrike, England og USA, men fleire, som ikkje blei dominerande, var med på «leiken», som Tyskland og Belgia og fleire mindre aktørar som til dømes Danmark då Norge i røynda var styrt av den danske staten. I tillegg melde ei Stillehavs-makt, Japan, seg på i denne striden. Eg har omsett innleiinga av ei bok om columbismen som Noam Chomsky har skrive og som gir mange opplysningar Sjå note 4.).

Columbisme og kapitalisme

I Kapitalen, bind 1, kapittel 24 tar Marx opp utviklinga som gjekk føre seg før den industrielle kapitalismen oppstod. Eg skal ikkje gå inn på alle detaljane her, men i kapittel 24.6 summerer Marx opp forholdet mellom columbisme og framveksten av kapitalisme under overskrifta Industrikapitalismens tilblivelse. «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobringen og utplyndringen av Øst-India, forvandlingen av Afrika til et jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke.»[v] «En mann som har gjort kristendommen til sin spesialitet, W. Howitt, sier om det kristne kolonialsystemet: ‘Det barbariet og de opprørende grusomhetene som de såkalte kristne rasene gjør seg skyldige i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet».[vi] Marx går så inn på eksempel frå Holland og Englands Øst-Indiske kompani og sier at resultatet ble at «Store formuer grodde fort vekk som paddehatter, den opprinnelige akkumulasjonen foregikk uten at en skilling ble forskuttert»,[vii] dvs. som reint røveri. Han konkluderer med at «Kolonisystemet gjorde at handel og skipsfart utviklet seg som i et drivhus. ‘Selskapene Monopolia’ (Luther) var mektige hevarmer for kapitalkonsentrasjonen. De framvoksende manufakturene fikk sikret seg et avsetningsmarked i koloniene, og markedsmonopolet forsterket akkumulasjonen. Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital».[viii]

Men denne typen overføring av verdiar frå land utanfor Europa» tok ikkje slutt med den opphavlege akkumuleringa. Han har fortsett fram til no gjennom forskjellige fasar og metodar. Nyare forsking har vist korleis det har skjedd og skjer. Her vil eg særleg nemne indarane Utsa Patnaik[ix] og Prabhat Patnaik si banebrytande studie Capital and Imperialism – Theory, History, and the Present (Kapital og imperialisme – teori, historie og no) frå 2121 som viser at akkumulasjon av kapital alltid har trengt at ein tar jord, råmateriala, og kroppar frå ikkje-kapitalistiske produksjonsmåtar. Viktig er også indonesaren Intan Suwandi[x] si  Value Chains – The New Economic Imperialism (Verdikjedar – Den nye økonomiske imperialismen) frå 2019. Det er elles interessant å notere seg at desse tre bøkene har kvinnelege forfattarar. Til slutt her vil eg nemnde John Smith si Imperialism in the Twenty-first century – Gobalization, Super-Exploitation, and Capitalism’s Final Crisis (Imperialismen i det tjueførste hundreåret – globalisering, super-utbytting og den endelege krisa for kapitalismen) frå 2016. For dei som leitar er det ei sann mengd om bøker om emnet.

England

Frå 1700-talet var England den leiande columbisk-imperialistiske makta. Då skapte den engelske overklassen også settlarstatane USA, Australia og New Zealand gjennom folkemord og røving av land og ressursar frå den opphavlege folkesetnaden. Dei skapte og settlarstatar i Afrika, som i Kenya og Sør-Afrika, men her vart dei aldri så dominerande som i dei ovan nemnde og etter kvart blei fleirtalet av settlarane jaga ut. Og dei tok kontroll over ei mengd andre område og land i verda som dei tyna og utbytta på det mest gruelege.

I perioden frå den 2. verdskrigen og fram til no (2021) har USA vore den leiande columbisk-imperialistiske makta. Men alle landa rundt det nordlege Atlanterhavet, som Tyskland, Belgia og andre med meir eller mindre «kvite» overklassar var med. Russland hadde skilde seg ut, først ved at dei hadde utvida sitt eige territorium, slik alle statar var blitt danna, utan å bli ein kolonistat i rett tyding, samt at folka i dei nyerobra områda ikkje blei utrydda, men utnytta og utbytta og etter kvart integrert i staten Russland. Så braut dei altså ut av heile de columbiske systemet. I heile tida let USA som om dei ikkje var så imperialistiske som England og andre columbiske statar. Dei var til dømes ikkje direkte med i krigar for ta kontroll over Kina, men opererte i bakgrunnen for å oppnå same imperialistiske føremoner som England, Frankrike, Tyskland og andre som stod fram som meir krigerske og undertrykkande.

USA

Blant dei mest gruelege settlarstatane var USA, etter at settlarane hadde utrydda indianarane gjennom ei rekkje krigar og massakrar osb., mens dei trengde seg vestover på det nye kontinentet, slo dei ut Spania og Frankrike og England og oppretta sin eigen stat der det blei utvikla eit moderne slaveri knytt til utviklinga av bomullsindustrien i England og dermed til den første bølgja av industrikapitalisme. Dei erobra meir enn ein tredel av Mexico som vart den sørvestlege delen av USA. Dei tok så Hawaii og forsette rundt 1900 med ein krig mot Spania der dei sikra seg restane av det spanske herreveldet, til dømes Cuba og Filippinane. På Filippinane allierte dei seg først med ei lokal frigjeringsrørsle mot Spania. Det førte til at frigjeringsrørsla vann og oppretta sin eigen frie stat. Då gjekk USA til kamp mot sine tidlegare partnarar og klarte, gjennom ein veritabel folkemordskrig, å knuse den nye staten. Eg har skrive ein lenger artikkel om det.[xi] Deira løgn om at dei ville hjelpe til med å frigjere dei spanske områda vart då grundig avslørt, men sjølv i dag er det mange som ikkje kjenner til denne historia.

Tore Linné Eriksen gav i 2007, etter oppfordring frå Bernt Hagtvedt,[xii] ut ei god bok med tittelen Det første folkemordet i det tjuende århundret – Namibia 1903-1908 med ein omfattande kjeldeoversikt og drøftingar av omgrepet folkemord og samanlikningar med andre folkemord. På slutten av boka skriv han at «I komparativt perspektiv er det nærliggende å lete etter felles kolonitrekk i form av jordokkupasjon, tvangsarbeid og rasisme, samtidig som det er en minst like viktig utfordring å forklare hvorfor Namibia, etter mange forskeres oppfatning, skilte seg ut ved at den tyske okkupasjonsmakten gjorde seg skyldig i det som etter gjengse definisjoner omtales som folkemord. Det er riktignok grunn til å tro at dette begrepet vil bli brukt om fleire andre kolonikriger etter hvert som koblingen mellom kolonihistorie og folkemordsforskning fører til grundigere studier, slik John Lawrence Tone nylig har gitt et spennende eksempel på med War and Genocide in Cuba, 1895-1898.»[xiii] 

Ut frå dei opplysningane som finnast om Filippinane har han fått rett i dette. Men det har ikkje vore like lett å få dette fram fordi USA var den staten som utførte det som kan kallast folkemord på Filippinane. For dei som stør den columbiske imperialismen i verda er det kanskje ikkje lett å svelge at USA er den verste folkemordar og ekstremiststat i verdshistoria. Det same skjedde då Suharto i Indonesia, med tydleg støtte frå USA, sørga for å drepe store delar av den kinesiske minoriteten og så å seie alle kommunistar der i 1965-66.[xiv] Resultatet blei mellom 500 000 og ein million drepne.

USA sitt tilhøve til det som blir kalla Latin-Amerika er betre kjend. Her let dei og som om dei ville hjelpe statane der gjennom den såkalla Monroe-doktrinen som stengde dei andre columbiske landa ute frå Latin-Amerika. Men under denne doktrinen la dei i røynda dette området inn under sin interessesfære. Noko som har ført til enorme problem for folka der og har hindra utviklinga av gode samfunn der fram til i dag.

Etter 2. verdskrigen og særleg etter Suez-krisen og den 2. arabisk-israelske krig i 1956 då Israel, England og Frankrike gjekk mot Egypt de Nasser hadde nasjonalisert Suez-kanalen, har USA vore den heilt dominerande columbiske makta som har gått i spissen for mest alle krigar, regimeskifte, boikottar og økonomiske straffetiltak mot alle land og område som har kjempa for å komme seg ut av det columbiske kvelegrepet. Og dei har tatt kontroll over resten av dei columbiske statane gjennom økonomiske middel som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet og militære middel som NATO og ei rekkje andre pressmiddel.

Kampar for å komme ut or columbismen sitt famntak

Heilt frå starten har dei ikkje-columbiske folka kjempa mot columbismen og for å sleppe ut av den columbiske sfæren. Ei interessant bok om dette er indaren Priyamvada Gopal[xv] si bok Insurgent Empire – Anticolonial Resistance and British Dissent  (Opprørsk Imperium – motstand mot kolonisering og britisk usemje) frå 2017. Dei første som braut ut av det columbiske systemet var slavane på Haiti. Dei kasta ut franskmennene og oppretta den første frie ikkje-columbiske staten. Seinare sendte Napoleon franske (og polske) troppar for å ta øya tilbake og dei såg ut til å klare det gjennom ein nådelaus drapspolitikk, men dei tidlegare slavane klarte til slutt å slå også desse. Men så slutta USA å stø opprøret og innførte i staden sanksjonar og ein kvit elite klarte etter kvart å ta tilbake makta, slik redda dei Haiti for columbismen[xvi] med fryktelege følgjer for folket der.

Alle slike forsøk på å komme ut av famntaket til columbiarane har blitt møtt slik, med dei smartaste, mest brutale og mordariske middel frå columbiarane.

Oktober-revolusjonen

Frå 1. verdskrig begynte verdas folk for alvor å lukkast med kampen for å kjempe seg ut. Det første stor vellukka forsøket kom i Russland i 1917, med Oktoberrevolusjonen og sigeren mot 14 columbiske statar (medrekna Japan) som invaderte landet og hjelpte den gamle jordeigarklassen og delar av borgarskapet i Russland i forsøket på å styrte det revolusjonære styret. Men dei tapte og Sovjet Unionen blei oppretta. Kvifor klarte ikkje alle dei reaksjonære klassane i Russland saman med alle dei columbiske landa pluss nokre til (Japan til dømes) å slå ned denne revolusjonen? Den franske filosofen og kommunisten Lucien Sève har gitt eit greitt svar. Her har du det:

«Men lat oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han. Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og orden:

  • sivilt giftarmål blei lovleg,
  • vedtak av at kvinner skulle ha same rettar som menn,
  • vedtak av ein forenkla skrivemåte for å gjere det lettare for alle å lære å lese og skrive,
  • oppheving av adel og kastar,
  • oppheving av dei gamle privilegia frå tsarsystemet,
  • oppretting av sjuketrygd og arbeidsløysetrygd,
  • etablering av arbeidarkontroll i føretak,
  • oppretting av eit nasjonalt økonomisk råd,
  • nasjonalisering av privatbankane,
  • proklamasjon om rettane til dei forskjellige folka og nasjonane i Russland inkludert retten til å styre seg sjølv og skilje seg ut som eigen nasjon om dei ville, slik det skjedde i Finland, Polen og Ukraina,
  • oppheving av alle nasjonale og religiøse privilegia og retten til fri utvikling for minoritetar og etniske grupper og
  • oppheving av alle regler som diskriminerte jødar.

Dette var Lenin si linje for utviklinga av kommunismens første fase i Russland og eit grunnlag for den praktiske innføringa av han. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle dei 133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne gruppa, og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane. Grunnen til at arbeidarane og dei store bondemassane i Russland og landa rundt ikkje tapte, var dei visste kva som sto på spel om godseigarhærane og deira utanlandske medspelarar vann. Då ville dei miste jorda si att og dessutan ville alle dei nye rettane bli tatt frå dei og dei ville bli straffa på verste vis.[xvii]

Det vesentlege ved utviklinga i Sovjet-Unionen utanfor columbismen sin sfære

Sigeren i Russland gjorde det mogleg å bygge opp ein moderne industristat der i rekordfart på grunnlag av indre akkumulasjon og ikkje det columbiske middelet med enorm utbytting av koloniar og interessesfærar. Det førte til ein rask utvikling i leve- og livsstandard for det store fleirtalet i landet og brutal undertrykking av dei som motsette seg den utviklingspolitikken som kommunistpartiet var pådrivar for, med Stalin i spissen. Dette var grunnlaget for den store populariteten til Stalin før 2. verdskrigen og for kritikken mot han seinare. Då han leia Sovjet-Unionen sin store kamp mot Nazi-Tyskland og som avgjorde sigeren mot denne steig populariteten til enno større høgder.

Etter revolusjonen var de store problemet for Sovjet sjølvsagt den fortsette rasande motstanden frå dei columbiske staten pluss at produksjonsmidla var svært tilbakeliggande i forhold til behova for produkt og at dei derfor måtte bygge opp industrien på grunnlag av eigne ressursar der jordbruket var avgjerande. Dei løyste det gjennom ein tvungen kollektivisering av jordbruket, og forsert industrialisering, noko som skapte store motseiingar til dei mest aktive sjølvstendige bøndene, kulakkane og til dei tradisjonelle produsentane som blei erstatta av industrien. Dette var dei gruppene som blei offer i denne prosessen. Desse gruppene blei pressa ut av jorda si og dei private produksjonsmidla sine og etterpå levde dei eit fattigsleg liv, ofte i utkantane av byane der dei livnærte seg på tilfeldig arbeid og småkriminalitet.

Det var først og fremst denne gruppa, saman med politiske motstandarar av sovjetstyret som hamna i arbeidsleirane kalla Gulag og som vart offer for den store utreinskinga i 1938. Ein annan gruppe var lokale leiarar som feilinformerte den sentrale leiinga om produksjon og anna for å sleppe unna kritikk og skape føremoner for seg sjølv. Sovjetkritiske forskarar har rekna ut at rundt 5 til 6 millionar menneske blei direkte tatt livet av i Sovjet-Unionen under Stalin sitt styre. Andre har forstørra opp dette talet enormt ved å trekke inn uår og svelteperiodar osb. ut frå columbisk-politiske formål.

Interessante bøker for å vurdere Sovjet-historia er The Stalin Years – A Reader, redigert av Christopher Read, Palgrave MacMillan 2003. Her samanfattar Read (som er professor i historie ved University of Warwick) ein del av taldiskusjonen slik: ”For tida antydar dei mest nøyaktige teljingane vi har tal som er avskrekkande nok, men atskillege lågare enn dei tala Conquest har. (20 millionar drepne.) Når det gjeld åra med terror (1936-41) blei mest ein million avretta, og omlag to millionar fangar døyde i leire og i eksil. (Side 16.)

Interessant er også J. Arch Getty og Oleg W. Naumov  The Road to Terror. Stalin and the Self-Destruction of the Bolsjeviks. 1999 Yale University. Getty er ein av de meir kjende forskarane på Sovjet i USA og Naumov var visedirektør for Moskva-arkivet RGASPI. Eg har skrive eit samandrag av boka tidlegare.

Også Stalinism New Directions frå 2000 der Sheila Fitzpatrick var redaktør er interessant og kanskje særleg Domenico Losurdo si bok Stalin – ein svart legende som først kom ut på italiensk i 2008 og seinare på andre språk, til dømes på tysk i eit tredje nysjekka opplag i 2017. Eg har tidlegare skrive ein artikkel der eg samanfattar opplysningane i desse bøkene (minus Losurdo si).[xviii]

Men mi oppgåve her er ikkje å gå inn på sovjethistoria i detalj. Ut frå eit anti-columbisk perspektiv var hovudsaka ved Sovjet-Unionen at det var den første store staten som klarte å dra seg ut av den columbiske sfæren for lengre tid, og at dette var eit avgjerande vilkår for at landet kunne bygge opp ein uavhengig moderne industristat. Noko som på si side var eit vilkår for at staten klarte å halde seg så lenge utanfor den columbiske sfæren.

Først blei angrepet frå dei 14 columbiske statane slått tilbake litt ut på 1920-talet. Og Sovjet-Unionen hadde klart å motstå alle økonomiske angrep og all undergravingsverksemd frå columbiarane i mellomkrigstida, gjekk den columbiske nazi-staten, Tyskland, til åtak på Sovjet-Unionen den 22. juni i 1941. Etter berre litt over to månader, den 1. september, sto tyske styrkar framme ved ei line frå tidlegare Leningrad over Smolensk like vest for Moskva og vidare til Timosjenko til Kiev og aust til Dnepropetrovsk og til Odessa ved Svartehavet. Hitler vurderte det slik at dei hadde vunne krigen allereie.

Dei andre columbiske statane sat i starten på gjerdet, men då Tyskland sin allierte, Japan, vel to veker før jul i 1941 gjekk til åtak på USA sin base på Hawaii, som USA tidlegare hadde lagt inn under sitt herredømme, gjekk også USA inn i krigen. Men i røynda var det først då dei columbiske leiarane i vest såg at Sovjet-Unionen kunne vinne krigen og ta heile Tyskland, at det kom fart i deira planer for å gå inn i Europa, og så fekk vi D-dagen 7. juni 1944. Strategisk sett var då Tyskland i taparposisjon før det. Første teiknet var forsvaret av Moskva og det dåverande Leningrad og det reelle omslaget ved Stalingrad frå 1942 av og dei russiske offensivane etter dette fram til den store sigeren i panserslaget ved Kursk i juli-august 1943.[xix] For alle som kjente krigens lovar var det då klart at det berre var eit spørsmål om tid før Tyskland måtte kapitulere.

Sett i det columbiske perspektivet var første verdskrigen først og fremst ein kamp mellom columbiske statar om omfordeling av heile den ikkje-columbiske verda som alle var samde om skulle utbytast til det ytste. Den andre krigen var også ein slik omfordelingskamp, men han var også ein kamp for å ta Sovjet-Unionen inn i den columbiske sfæren att. Dette var i røynda den nazistiske leiren og leiren til England og USA samde om. Men den siste leiren var tvungen til å gå i ein midlertidig allianse med Sovjet-Unionen for å hindre at enno større delar av verda klarte å komme seg ut av den columbiske gruppa.

Den kalde krigen og det

Etter at Tyskland med sine allierte var slått sørga USA for å få kontroll over resten av Europa. Straks etter krigen utforma dei planar for å angripe Sovjet-Unionen. I oktober 1945 gav president Truman eit oppdrag til general Eisenhower som han kalla «Operation Totality» (JIC/1). Det var ein hypotetisk plan for ein omfattande krig mot Sovjetunionen. Med eit slag skulle dei bruke atombomber for å utradere 20 sovjetiske byar, Moskva, Gorkij, Kujbysjev, Sverdlovsk, Novosibirsk, Omsk, Saratov, Leningrad, Baku, Tasjkent,  Sjeljabinsk, Nisji Tagil, Magnitogorsk, Perm, Tiflis, Novokusnetsk, Grosnyj, Irkutsk og Jaroslavl. I løpet av kort tid lanserte også Churchill plan om ei samein Europa, eit EU og det var i tråd med amerikanarane sine planar om å styre heile verda.[xx]

Marshall-«hjelpa» var ein viktig lekk i desse planane. Dei og deira columbiske allierte følgde då opp Hitler sin varme krig for å columbisere Sovjet-Unionen og dominere Europa ved å starte ein såkalla «kald krig». Denne varte svært lenge, men då Sovjetstaten braut saman i 1991 lukkast columbiarane å få Russland og fleire andre tidlegare Sovjet-republikkar inn i det columbiske systemet. For Russland varte dette i om lag ti år og det førte til ein enorm økonomisk og sosial katastrofe både i Russland og andre tidlegare sovjetiske område. Nokon har vurderte det slik at tilbakeslaget var større enn 2. verdskrigen. Og så begynte ein ny runde med kampar, der USA gjekk i spissen, for å få Russland og alle dei tidlegare sovjet-republikkane til å halde seg inne i den columbiske sfæren. Dei lukkast fleire stader med det. Og mange andre land, som hadde klarte å halde på eit visst mon av sjølvstende ved å støtte seg på Sovjet, blei også columbisert.

Men så kom Putin og stengde døra att for columbiarane og vingestekka dei nye russiske oligarkane. Attreisinga av Russland tok til att. Putin måtte demoniserast.

Det andre anti-columbiske jordskjelvet – Kina

Men under 2. verdskrigen hadde det skjedd noko anna svært viktig som skulle vise seg å vere innleiinga på slutten av heile den columbiske æra. Under leiing av det kinesiske kommunistpartiet (KKP), med Mao Zedong i spissen, kasta folket i Kina ut den fryktelege japanske okkupanten.  Og deretter slo dei hæren til Chiang Kai-sjek som amerikanarane ville bruke for å halde Kina innan den columbiske sfæren sin. Men amerikanarane hjelpte han så mykja at han klarte å sette seg fast på den kinesiske øya Taiwan. England klarte å halde på kolonien sin i Hong Kong, som dei hadde røva til seg om lag 100 år tidlegare. Dei har også seinare kjempa med nebb å klør for å halde på dette området, sjølv om dei måtte gi tapt i 1997.[xxi] I den seinare tida har columbiarane jobba for å bruke Hong Kong som ei brekkstong for å svekke Kina og støtta ein columbisk opposisjon der som vil at staden ikkje skal bli ein fullverdig del av Kina. Den vanlege reklamen er at dei kjempar for demokrati og menneskerettar.

Den enorme framgangen for folket i Kina i Mao-epoken

Under Mao si tid som leiar for KKP blei det lagd eit solid grunnlag for vidare utvikling etter han. I 1949 overtok Mao og hans folk eit krigsherja land der store åkerareal låg brakk. Arbeidsløyse og hungersnaud herja på landsbygda. Under Mao ble dyrkingsarealet auka med 30 % og produksjonen av korn med 250 %. Fordi folkesetnaden blei nesten fordobla på same tid, klarte dei likevel ikkje å løfte heile folket ut av fattigdommen då. I den kinesiske industrien der tilstanden var enno dårlegare enn i jordbruket, var veksten større. Mellom 1949 og 1975 ble produksjonen 20 gonger større og kom opp i halvdelen av nasjonalproduktet, mot berre ein tiandedel då Folkerepublikken blei grunnlagd. Viss vi tar 1957 som basisår kan takten i utviklinga bli illustrert ved følgande indekstal: 1949:20, 1952:48, 1957:100, 1960:181, 1962:111, 1965,:199, 1970:316 og 1975:502.

Dei columbiske propagandistane har fokusert på kriseåra rundt 1962 og dermed forfalska den heilskaplege utviklinga som var svært god. Under heile denne prosessen vaks ikkje folkesetnaden i byane så mykje fordi ein god del industri blei bygd opp lokalt i landdistrikta saman med skular og helsevesen som blei bygd ut svært mykje. Også innan lokalt transport og offentlege syslar var veksten stor. Nokre produksjonstal er nyttig å vite. Frå 1952 til 1976 blei kolproduksjonen 7 gongar så stor, tilverknaden av stål blei 20 gongar så stor, produksjonen av elektrisk kraft blei 30 gongar så stor, råoljeutvinninga blei 200 gongar så stor. Forbruksindustrien auka mykje mindre. Folk fekk ikkje mykje meir bomullstøy og sukker per individ, men symaskinar, radioapparat og syklar begynte å bli kvardagsartiklar. Alle desse opplysningane er tatt frå den svenske historikaren, Åke Holmberg, si bok Vår världs historia – Från urtid til nutid (1982, 87), side 568. Holmberg var professor i moderne historie ved universitetet i Göteborg frå 1964 til 1982.

Eg siterer så mykje her fordi mange har hevda at Mao-tida var noko av ein katastrofe for Kina. Det er sjølvsagt det reine tullet. Talet på innbyggarar gjekk i veret og gjennomsnittleg levealder gjekk mykje opp. Folk fekk det ulike mykje betre enn dei hadde hatt det før 1949, og grunnlaget blei lagt for at Kina  kunne utvikle seg til ein sterk industrinasjon. Grunnen til svartmalinga av Mao er sjølvsagt at han klarte å halde Kina utanfor den columbiske sfæren og leie ei kraftig materiell utvikling i landet.

Kina «opnar opp» – den største og raskaste industrialiseringa i historia

Under leiing av Deng gjekk Kina frå Mao sin daud i 1976 inn i ein periode der dei opna for utanlandske investeringar og forsert utviklinga av industri og produksjon i landet. Denne politikken varte til Xi Jinping blei reell leiar for Kinas Kommunistparti i 2012. Det førte til ei enorm utvikling av produktivkreftene i Kina. I siste nummer av forretningsmagasinet Fortune (august/september 2021) har dei ei oversikt over utviklinga av dei 500 største føretaka i verda sidan 1990 til 2021. I 1990 hadde Kina eit føretak på denne lista, mens USA hadde 167. I 2021 har USA 122 føretak på lista, mens Kina har 143. Japan har gått tilbake frå 111 til 53, Tyskland frå 32 til 27, Frankrike frå 29 til 26, England frå 43 til 22, mens Sør-Korea har gått fram frå 11 til 15. Dessutan skal vi hugse på at Kina har om lag ein milliard fleire innbyggarar enn USA og at dei har bygd opp eit svært sterkt militært sjølvforsvar slik at eventuelle angrep frå USA raskt kan føre til at alle basane deira rundt landet, saman med hangarskipa i nærleiken vil bli øydelagd relativ raskt.

Dette er ei slik enorm endring i dei økonomiske, politiske og militære styrkeforholda i verda at knapt nokon har fatta det, og enno mindre kva politiske konsekvensar det får for det columbiske verdssystemet. Det er interessant å merke seg at det er USA, Japan og England som går mest tilbake. Det tyder at denne alliansen er svært mykje svekka internasjonalt, og ikkje noko å satse på i framtida. Det gjer at den norske utanrikspolitikken alt no er avleggs. Det er viktig å komme seg ut av det columbiske systemet, med dei økonomiske systema (IMF og Verdsbanken til dømes) og dei alliansane som finnast der, (NATO, EU osb.) fortast mogleg.

Den store krisen i den columbiske kapitalismen, som i røynda tok til frå rundt 1965, då profittraten i systemet i industrien tok til å falle faretrugande i OECD-landa frå rundt 30 % til godt under 10 % litt etter 1980. Behovet for å halde oppe profitten til dei store finansmonopola inspirerte dei til å flagge ut industrien til lågkostland som til dømes Mexico og andre, men viktigast blei Kina. Finanseliten, særleg i USA, men også i andre columbiske statar, meinte dei hadde funne ei viktig løysing, ikkje berre på profittkrisa, men også ein metode for å få Kina inn att i den columbiske sfæren.

Denne trua held dei oppe heilt til Xi blei leiar i Kina i 2012 og lanserte sin plan om å bygge eit rikt og godt sosialistisk land innan hundreårsdagen for danninga av Folkerepublikken. Då begynte dei ein frenetisk kamp for å hindre den vidare utviklinga i Kina, men dei var for seint ute.

Vi skal hugse at USA som nasjon er det vi før kalla ein reivunge som stat, samanlikna med Kina. Kina har vore ein stat som har utvikla seg i meir enn 4000 år, medan USA, som er en settlarstat bygga på folkemord av den opphavlege folkesetnaden, berre har rundt 350 år på baken. Dei som leier Kina har ei statserfaring som strekker seg meir enn 10 gonger lengre baketter enn USA. Det gir Kina eit syn på langsiktig utvikling og langsiktige planar og samkvem med andre nasjonar som er mykje meir utvikla enn det du finn i USA. Og Kina har alltid utvida og trekt saman grensene sine på eit samanhengande territorium. Dessutan har Kina vore okkupert to gonger i historia si, av dei mongolske folka i nord. Begge gongane har dei integrert okkupantane i systemet sitt og med dei opphavlege innbyggarane. Dei har aldri gått utover det samanhengande territoriet for å utrydde og utbytte folka der. Og dei siste førti åra har ikkje dei kinesiske militære styrkane fyrt av eitt skott mot andre statar, mens USA har vore så å seie i samanhengande krigar for å halde på leiarrolla innan columbismen og verda elles. Den siste store bragda til den kinesiske leiinga er at dei har klart å få rundt 800 millionar av innbyggarane sine ut or fattigdom i løpet av mindre enn ein generasjon. Det tyder at dei er leiande i verda i å sikre folket sitt ein avgjerande menneskerett – å ete seg mett og ikkje svelte.

Kina og folkeretten – USA og «regelbasert orden»

I dag står Kina for folkeretten etter freden i Westfalen[xxii] etter 30-årskrigen i Europa i 1648, der det blei slått fast at kvar stat her rett til å styre seg sjølv utan innblanding frå andre statar. Ingen stat har rett til å gå inn i ein annan stat korkje ut frå sine eigne interesser eller ved å hevde ein høgare oppfatning av sjølvråderett anten det no er religion, ideologi eller andre overnasjonale verdiar. USA og deira columbiske allierte står for det dei kallar ei regelbasert ordning som tillèt dei å gå inn i alle land der dei ikkje er nøgd med styret og opprette eit styre som dei kontrollerer. Dette er også eit sentralt moment i heile columbismen. Det er eit system som er dømd til å tape no når USA sin tilbakegang fortsett og Kina stadig styrkar seg meir økonomisk, saman med dei statane som er med i det nye silkevegsystemet som Kina bygger.

Ved å vike av frå dei westfalske prinsippa og innføre USA sine eigne reglar for samkvem mellom statar har USA følgande på «samvitet» sidan 2. verdskrigen:

I  boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, er USA sine «vestlege verdiar» (eller columbiske verdiar) i praksis greitt summert opp.

«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA

  • prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde
  • på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land
  • prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar
  • slept bombar på folk i meir enn 30 land
  • prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.»

Berre sidan 1981 har USA i Midt-Austen sett dei vestlege verdiane ut i livet på mange måtar. Dei har

  • skote ned to libyske fly i 1981
  • bomba Libanon i 1983 og 1984
  • bomba Libya i 1986
  • bomba og senka eit iransk skip i 1987
  • skote ned eit iransk passasjerfly i 1988
  • skote ned to libyske fly til i 1989
  • drive massiv bombing av folket i Irak i 1991
  • fortsett bombinga og harde sanksjonar mot Irak frå 1991 til 2003
  • bomba Afghanistan og Sudan i 1998
  • fortsett å støtte Israel til tross for den israelske regjeringa si stadige øydelegging og tortur mot det palestinske folket
  • stadig fordømd palestinarane sin motstand mot dette
  • bortført «folk som er mistenkt for å vere terroristar» frå muslimske land som Malaysia, Pakistan, Libanon og Albania og transportert dei til stader som Egypt og Saudi-Arabia der dei blei torturert
  • vore til stade med store militære mannskap og høgteknologisk utstyr det helligaste islamske landet, Saud-Arabia og andre stader i Golf-regionen
  • støtta talrike udemokratiske, autoritære regjeringar frå Shahen av Iran til Mubarak i Egypt og den saudiske kongefamilien
  • invadert, bomba, og okkupert Afghanistan frå 2001 til i dag, og Irak til i dag
  • bomba, sendt rakettar for å likvidere individ i Somalia, Jemen, Pakistan og Libya i perioden 2006 til 2011
  • bomba, velta regjeringa til Gaddafi i Libya i 2011 ved hjelp av jihadistar.

Så kan vi føye til Syria og legge til annan amerikansk aggresjon sidan 2014 då Blum avslutta boka si, kanskje særleg dei daudeleg sanksjonane mot land dei ikkje kontrollerer over heile verda og den USA-støtta regimeendringa i Ukraina. Alle veit at sanksjonane mot Irak tidlegare kosta rundt ein halv milliard ungar livet. Og det er rapportert at fleire titals tusen døyr i Venezuela mellom anna fordi dei ikkje får tak i dei medisinane dei treng. Dette gjeld sjølvsak også Syria og andre som er utsett for slike sanksjonar. Men vi kan også føye til det enorme presset på vasallstatane sine i Europa for å få dei med på auka opprusting på sanksjonar mot Russland og andre land. Noko som har ført til store økonomiske tap for alle partar. Dette er uttrykk for columbismen i vår tid.

Columbismen og svolten og sveltedauden i verda

Til slutt her vil eg seie nokre ord om svolt og sveltedaud. Då vil eg vise til Jean Ziegler,[xxiii] ein sveitsar som var spesialrapportør for FN om retten til fødemiddel i åra 2000 til 2008 (han vart attvald to gonger) og så blei han i 2009 visepresident i den rådgjevande gruppa for komiteen for menneskerettar i FN (også her har han vorte attvald to gonger). Han er i røynde ein gigant innan desse områda, men etter det eg skjønner, omtrent ukjend for dei fleste i Norge.  Etter søk i dei største bokhandlarane har eg ikkje funne ei einast omsett bok av han og berre ei bok på engelsk til tross for at han ifølgje fransk wikipedia har skrive 30 bøker og dei opplyser at fleire av dei har vore bestseljarar og omsette til fleire språk.[xxiv]

Ziegler seier i fleire av bøkene sine at årsaka til svolten i verda kjem fordi «Kapitalismen no dominerer planeten. Dei transkontinentale private selskapa … gjer det som passar dei for å gjere profitten sin så stor som mogleg. … Resultatet: under den globaliserte kapitalismens imperium ser meir enn ein milliard menneske livet sitt plaga av fattigdom, mens ulikskapane veks som aldri før, planeten blir utarma, folk blir overmanna av depresjon, tilbaketrekkinga til identitetar som svar blir meir alvorleg under marknadens diktatur.[xxv] «Kvart femte sekund døyr eit barn på under ti år av svolt; hundrevis av millionar lid med sine foreldre av permanent underernæring. Men verdas jordbruk kunne fø nær det doble av menneskeheita.» Jean Ziegler «gir oss eit dokumentert og vibrerande tidsbilete frå kunnskap som er henta på staden der det skjer og identifiserer fiendane mot retten til næringsmiddel. Denne massive øydelegginga kjem ikkje av skjebnen! Kvart born som døyr av svolt er eit myrda born.»[xxvi] «Vi opplever i dag ein formidabel rørsle frå dei store transnasjonale føretaka for å reføydalisere verda for å årelate den sørlege halvkula. To masseøydeleggingsvåpen er sett i sving: gjeld og svolt. Ved å sette seg i gjeld gir statane opp suvereniteten sin; av svolten som kjem av det blør dei ut, folka lid og gir frå seg fridommen.»[xxvii]

I eit intervju med Denis Lafay[xxviii] seier Ziegler som svar på det først spørsmålet:

«Vi lever under ein absurd, til og med kannibalsk, verdsorden. Karl Marx døydde, utmatta, den 14. mars 1883 i den spartanske bustaden sin i London. Heilt til siste andedrag trudde han at det «forbanna paret», meister og slave ville leie menneska i fleire hundreår frametter. Men der tok han feil. Den formidable utviklinga av dei industrielle revolusjonane i teknologi og vitskap som har følgd kvarandre i ein uhøyrd rytme har auka produktiviteten meir enn nokon gong tidlegare og derfor har den objektive mangelen forsvunne for første gong i historia – og det har funne stad i starten på det 21. hundreåret, – den objektive mangelen har forsvunne. Og likevel fortsett det forferdelege. Det vitnar den mest uuthaldelege og uakseptable i samtida: den daglege massakren forårsaka av svolten. I følgje Rapporten om den usikre matvaresituasjonen i verda frå FAO døyr eit barn under ti år kvart femte sekund av svolt eller dei direkte følgjene av svolt. Nomaen,[xxix] denne fælslege sjukdommen som øydelegg andletet til ungar som er offer for underernæring, spreiar seg stadig i Afrika.

Sveltedauden er ein av dei mest smertefulle, slik eg har sett han utarme og drepe ungar frå Guatemala til Bangladesh. Bortimot ein milliard menneske er varig underernært og derfor kan dei ikkje ha ein aktivitet, eit yrke, eit familieansvar. Og denne katastrofen, dette mordet som går føre seg heilt ope, skjer samstundes som jordbruket i verda kan fø heile verda på rikeleg vis. FAO lærer oss at det moderne jordbruket utan problem kunne ha fødd 12 milliardar menneske, altså mest dobbelt som mykje som dagens folketal. Problemet i dag er ikkje meir at det ikkje er nok produksjon av næringsmiddel, men at mange manglar tilgang på det. Nokre strukturelle reformar ville ha vore tilstrekkeleg til å få slutt på denne massakren. Forbod mot børsspekulasjon når det gjeld grunnleggande matvarer, slutt på den europeiske dumpinga av jordbruksprodukt på dei afrikanske marknadane, total ettergjeving av gjelda til dei fattigaste landa for at skal kunne investere i jordbruk, og slik bortetter.»[xxx]

Dette seier noko av det vesentlege ved det columbiske systemet no.

Dette systemet gir også ei eurosentrisk oppfatning av folk og leiarar som motsett seg columbismen. Dei blir systematisk svartmala og får dei tiltaka dei tar for å kjempe mot og komme seg ut av columbismen sitt grep eller halde seg ute av det blir angripe på alle vis, med løgnar, fordreiingar, overdrivingar av veikskapar og feil osb. Vi ser det tydlegast i dag i høve Russland, Kina, Syria, Venezuela, Cuba, Nord-Korea og leiarane der og nokre andre land og rørsler. Til og med velfødde columbiske radikale menneske går på dette eurosentriske biletet og blir mobilisert i kampen for fortsett columbisk, drepande herrevelde over jorda.

Det seier også noko om den enorme merksemda på coronaen – og det enormt profitable vaksineringsprosjektet mot denne, samstundes som dei som tener mest på dette, sit ei ein posisjon til å bruke litt av rikdommen sin til å få slutt på den fattigdomen som drep og som har auka svært myke nett under coronapolitikken. Grunnen er at dei berre satsar på det som passar innanfor det kapitalistiske profittsystemet. Det er ikkje særleg profitt å hente på å utrydde fattigdomen og den ufattelege drepinga av ungar og andre som går før seg år etter år, med fleire drepne kvart år enn under heile coronapandemien. Og dette systemiske drapsopplegget får mest ingen merksemd frå media, og til og dei radikale folka i vesten lar det fortsette og fortsette utan å organisere store kampar mot systemet bak det. Nett som dei ikkje organiserer motstand mot USA sin columbiske imperialisme og deira gruelege væpna og økonomiske krigar mot dei som opponerer mot dei. Det er knefall for columbismen-eurosentrismen sitt imperialistiske system.

USA utfører dei verste brota mot menneskerettane i dag

I tillegg til at staten USA blei bygd på eit grueleg folkemord og slaveri som framleis heng i som rasisme og diskriminering i svær målestokk, er det også viktig å slå fast at USA i løpet av dei siste 70 åra og i dag er den staten som gjer seg skuldig i dei fleste og verste brotsverka mot menneskerettane i verda. Vi ser dette på den eine sida gjennom dei folkerettsstridige krigane dei har sett verk eller støtta ut frå løgnaktige påstandar, i Latin-Amerika, Korea, Vietnam, Irak, på Balkan, i Libya og Syria for å nemne nokon. Følgjene har vore drap på millionvis menneske, ufattelege øydeleggingar, enorme flyktningstraumar, stor elende, fattigdom og svelt for mange fleire og miljøavtrykk som dei største dinosaurane.

For det andre ser vi det ut frå dei daudelege sanksjonane USA set inn mot land om ikkje gjer som dei ønskjer. Vi har alle høyrt om dei 500 000 barna som blei drepne av sanksjonane mot Irak og i desse tider døyr titals tusen menneske berre på Cuba og i Venezuela på grunn av USA-sanksjonar. Finansdepartementet i USA har no ei liste på meir enn 1500 sider som inneheld alle dei einingar og personar som er knytt til land som USA har peikt ut på raudlista si – lista inneheld 6 300 offisielle mål i førti land og regionar som på forskjellige måtar har motsett seg eller ikkje gjennomført krav frå USA[xxxi] og dette skaper store lidingar og hindrar land frå å utvikle det politiske sjølvstendet og økonomien sin og dermed legge nasjonale og materielle grunnlag for stadig meir demokrati. No er det jo slik at USA og deira columbiske medspelarar utnyttar alle protestrørsler inne i statar, som kan gå i denne leia, for å skape regimeendring som underkastar seg USAs diktat. Då blir statsleiarane i desse statane så å seie tvinga til å slå protestane ned for halde på det statlege sjølvstendet sitt utanfor det gruelege columbiske systemet.

Nokre omvurderingar av historia

Dette fører med seg at dei verkelege heltane i moderne historie er dei som har kjempa mot det columbiske systemet, og viktigast blir vel dei som har klart å leie folket i landet sitt til å komme heilt ut av dette systemet, som Sovjet-Unionen, Kina, Cuba, Nord-Korea, Venezuela, Syria, for å nemne nokre viktige.

 Men innan det columbiske systemet er vi så hjernevaska av dei herskande columbiske klassane si svartmaling av desse, at vi gong på gong går i fella og rettar bakar for smed som det heiter. Det vil seie at vi ser opp til store columbiske forbrytarar frå Columbus til Obama og til og med Biden, mens vi til forskjellige tider fordømer store frigjerarar frå det columbiske system, som Mau-Mau leiarane i Kenya og folk som Gadaffi og Assad.

Denne oppfatninga av historia gjer at vi må omvurdere ein del standpunkt til fleire hendingar i den nyare historia. Hovudmotseiinga i verda frå Columbus til i dag har gått mellom dei undertrykte nasjonane og folka og dei columbiske statane. I nokre korte periodar har hovudmotseiinga kanskje gått mellom grupper av columbiske statar som kjempa om kven som skulle ha kontroll over kva område verda eller kven som skulle dominere dei andre. Men heile tida har dei vore samde om at dei  ikkje-columbiske statane, folka og nasjonane skulle haldast under deira kontroll slik at dei kunne rane og utbytte dei slik det passa dei. Den grunnleggande antagonistiske motseiinga mellom arbeid og kapital i dei columbiske statane har blitt skjult og utsett på grunn av det columbiske utbyttingssystemet over resten av verda. Difor er det det så vanskeleg sjølv for arbeidarar og radikale menneske å støtte den samla rørsla som no er på gong mot columbismen, med Kina i spissen.

Den dominerande columbiske makta har alltid vore den største fienden til resten av verdas folk. I dag er dette USA. Den grunnleggande føresetnaden for at folka i verda skal kunne få det betre og arbeidarklassen skal kunne ta makta frå kapitalklassen er også at USA blir fråtatt imperiemakta si og kjempa ut av alle land der dei har basar og driv med krig, regimeendring, sanksjonar, undertrykking og truslar, og at dominansen deira over dei viktigaste overnasjonale organisasjonar blir fjerna. Dette er også grunnen til at store delar av overklassane i mange land i verda stør USA og spreier USA sin propaganda i sitt eige land.

Når situasjonen er slik blir ein føresetnad for at Norge skal komme ut av ein kapitalisme i reelt sett djup krise, slik at landet kan utviklast ut frå det arbeidande folket sine behov, at landet må ut or NATO.

Men dei andre mindre columbiske statane og deira organisasjonar, som EU og EØS-systemet for undertrykking av andre nasjonar og sin eigen arbeidande klasse må også avviklast. For Norge tyder det at vi må ut av desse systema.

Og som viktig nasjonal oppgåve blir det å få slutt på all norsk militær aktivitet utanfor eige territorium.

Historisk tyder dette at dei progressive klassane, folka, nasjonane, statane, organisasjonane og enkeltpersonane i dag er dei som kjempar mot all columbisme, med USA-columbismen i spissen.

Då får du heltar som alle dei frigjeringskjemparane som har stått opp mot columbismen gjennom historia, frå dei som slost mot portugisarane sine eldvåpen med pil og boge til dei blei massakrerte til dei andre indianarane i Latin-Amerika og Nord-Amerika, folka i Afrika, Australia, på New Zealand til dei som har rive seg ut av det columbiske systemet til alle som blir undertrykt og utbytta i dag og fortsett denne kampen. Dei to kampane, kampen for nasjonal sjølvstende mot den columbiske annan utanlandsk dominans og arbeidarklassen sin kamp for å frigjere heile menneskeheita frå utbytting og undertrykking heng nøye saman. Ein nasjon som undertrykker og utbytter ein annan kan aldri bli kvitt si eiga utbytting og undertrykking av det arbeidande folket.

Då må vi i dag definere som progressive alle som kjempar for å kaste ut eller halde ute dei columbiske statane frå sine territoria. Vi får ei lang liste av statar og namn som vi alle har blitt hjernevaska til å sjå ned på og definere som fiendar av demokrati, menneskerettar, kvinnefridom, lesbiske og homofile og heile LTGB gruppa osb. Mens dei som samarbeider med USA, NATO osb. under dekke av å fremje dei nemnde omgrepa må vi definere som reaksjonære. Demokrati, menneskerettar, kvinnefridom og fridom for alle menneske utan omsyn til seksuelle, ideologiske, religiøse eller andre preferansar er heilt umogeleg så lenge det columbiske systemet med USA i spissen blir halde oppe.

Det avgjerande skiljet her er om dei respekterer andre statar sin rett til nasjonalt sjølvstende og rett til å styre landet sitt som dei vil, utan innblanding frå andre statar, dvs. respekt for statsretten slik han blei nedskriven etter 30årskrigen i 1648 i Westfalen. Kina står fjellstøtt på dette prinsippet, mens USA vil erstatt dette med eit nytt prinsipp som dei kallar den regelbaserte orden – ein orden som gir USA rett til å gripe inn i kva stat dei ønskjer berre det passar dei. Alle skjøner at dette siste prinsippet er grunnlaget for den columbiske orden.

Dette,  meiner eg, gjer også at vi må sjå på den analysen av Sovjet som nokre hadde på 1970 og 1980-talet om at Sovjet-Unionen var ein (sosial)-imperialistisk stat som, på linje med USA, kjempa om verdsherredømme. Vi må sjå at dei i hovudsak var ei viktig internasjonal kraft mot den USA-leia columbismen og at dei strevde for å fortsette med å halde både seg sjølve og andre land utanfor det columbiske system, som med USA i spissen, pressa det på alle frontar. Deira hjelp til Cuba er eit eksempel på dette. Den verkeleg frykteleg ulukka for folka i dei tidlegare sovjetiske republikkane, medrekna Russland, då dei blei lagt inn under columbiarane på 1990-talet, er ei dyrekjøpt erfaring på kva som skjer i slike tilfelle.[xxxii]

Vi må også sjå nærare på Sovjet og USA si rolle i Afghanistan. Var innmarsjen i Afghanistan på invitasjon eller i samforstand med det sittande styret i landet, slik Russland blei invitert inn i av leiinga i Syria for kjempe mot USA sin stråmannskrig der, eller var det eit brot på folkeretten? USA si væpning og støtte til krigsherrane, som ville styrte regimet, var i alle høve eit brot på desse prinsippa. Og dette støtta til dømes AKP i Norge. Det var sannsynlegvis ein feil ut frå det columbiske blikket på historia.

Dei anticolumbiske heltane i relativt moderne historie blir slike som Lenin, Stalin, Mao, Castro, Saddam når han ikkje gjekk i allianse med USA, Gadaffi, Kim il Sung, Ortega, Allende, ei rekkje personar frå Latin-Amerika, Afrika, India, Indonesia, Vietnam osb., og Gadaffi, Assad, …

Den viktige ideologiske kampen mot columbismen-imperialismen-kapitalismen

For å kunne komme ut or dette systemet må vi reise kamp mot columbismen som ein sentral del av kapitalistisk ideologi. Vi har blitt systematisk feilinformert av makthavarane i over 500 år, om columbismens sanne natur.

Ein av dei viktigaste politiske sigrane til columbiarane i nyare tid, er at dei har fått folk til å tru på at dei kjempar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering. Med dette som grunnlag har sjølv radikale menneske gått inn for dei mest gruelege saker, nett som Columbus som skulle tene Gud.

Dei har godtatt at massiv bombing av menneske og anlegg og hus i andre statar er humanitært.

At drepande sanksjonar og økonomisk krig mot andre land og føretak og personar der er humanitær innsats.

Så har dei fått folk til å tru på at det er rett å erstatte folkeretten med USA sin regelbaserte orden som gir denne staten rett til å gripe inn i alle andre statar som dei ikkje er nøgde med fordi dei ikkje følgjer det amerikanske økonomiske systemet som er underlagt amerikansk makt.

At alle som ikkje gjer som USA vil er vonde og må straffast.

At systematisk og usann svartmaling og skuldingar mot desse er sanne berre USA-leiinga og deira næraste vasallar seier det.

Det er ein viktig ideologisk kamp å avsløre dette lureriet, slik at USAs og deira vasallar sin columbisme kan få tre fram i sitt sanne ljos.

Som vi har sett er det også slik at columbismen heng nøye saman med framveksten av den moderne industrikapitalismen. Den som har analysert og forklart dette systemet best, og gir oss det beste grunnlaget for kamp mot kapital og columbisme er Karl Marx. Eit av dei viktigaste scoopa til columbiarane er at dei klarer å halde folk vekke frå å studere skriftene hans. Forstår du ikkje grunnlaget for heile det kapitalistisk-columbiske systemet, så kan du ikkje lukkast i kampen for å oppheve det og sette eit betre system som byggjer på alt det beste i det andre systemet og fjernar det skadelege.

Terje Valen, onsdag 22. september 2021.


[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Halford_Mackinder

[ii] Sjå Hans Koning, Columbus: His Enterprise Exploding the Myth, 1976, 1991.

[iii] Same verk.

[iv] https://www.tvalen.no/2021/06/25/columbismens-forste-fase-og-litt-om-fortsettelsen-2/

[v] Karl Marx Kapitalen, bind 1, bok 4, side 223 i Oktober-utgaven i 4 bøker fra 1983.

[vi] Samme bok, side 224.

[vii] Samme bok, side 225.

[viii] Samme bok, side 226.

[ix] https://en.wikipedia.org/wiki/Utsa_Patnaik

[x] https://soa.illinoisstate.edu/faculty_staff/profile.php?ulid=ifsuwan . Ho dukkar ikkje opp på wikipedia.

[xi] https://www.tvalen.no/2019/07/04/usa-sitt-folkemord-pa-filippinane-rundt-1900/

[xii] https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Hagtvet

[xiii]Tore Linné Eriksen,  Det første folkemordet i det tjuende århundret – Namibia 1903-1908, 2007, side 186.

[xiv] https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2015/haper-pa-innrommelse-av-folkemord-i-indonesia-/  Bistandsaktuelt nevner ikkje USA si rolle i dette folkemordet, men du finn litteratur om det mange andre stader. Sjå til dømes https://steigan.no/2017/10/usa-visste-om-massemord-i-indonesia/

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Priyamvada_Gopal

[xvi] En virkelig kortversjon i den norske wikipedia https://nn.wikipedia.org/wiki/Den_haitiske_revolusjonen og en ganske grundig versjon i den franske wikipedia https://fr.wikipedia.org/wiki/R%C3%A9volution_ha%C3%AFtienne

[xvii] Sjå Lucien Sève Octobre 1917  Une lecture trés critique de l’histoiriographie dominante – suivi d’un Choix de textes de Lénin, 2017.

[xviii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/stalinny.htm

[xix] https://da.wikipedia.org/wiki/Panserslaget_ved_Kursk

[xx] Sjå Wolfgang Effenberger Schwertzbuch EU & NATO – Warum die Welt keinen Frieden Findet, 2020, sidene 99 og frametter. Boka hans Geo Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016 er også svært interessant fordi han avslører dei grunnleggande trekka i USA sin verdsøydeleggande utanrikspolitikk og nokre av dei teoretisk utgangspunkta for denne politikken.

[xxi] https://www.tvalen.no/2019/11/22/lavmal-i-klassekampen-kina-sammenlignes-med-nazi-tyskland/ ,    https://en.wikipedia.org/wiki/Hong_kong

[xxii] https://www.oxfordreference.com/view/10.1093/oi/authority.20110803121924198

[xxiii] https://en.wikipedia.org/wiki/Jean_Ziegler  

[xxiv] http://classiques.uqac.ca/contemporains/ziegler_jean/ziegler_jean.html

[xxv] Jean Ziegler Le capitalisme explique à ma petit-fille (en espérant qu’elle en verra la fin), 2018 (Kapitalismen forklart for barnebarnet mitt (med håp om at ho vil sjå slutten på han).

[xxvi] Jean Ziegler Destruction Massive – Géopolitique de la faim, 2011 (Massiv øydelegging – svoltens geopolitikk).

[xxvii] Jean Ziegler L’empire de la honte, 2005 (Skammens imperium).

[xxviii] http://editionsdelaube.fr/auteurs/denis-lafay/

[xxix] https://sv.wikipedia.org/wiki/Noma

[xxx] Jean Ziegler Les murs les plus puissants tombent par leur fissures – Dialoque avec Denis Lafaye, 2019 (Dei sterkaste murane fell på grunn av sprikkane i dei – Dialog med Denis Lafaye.)

[xxxi] Monthly Review, september 2012, side 65.

Columbismens første fase – og litt om fortsettelsen

For noen år siden lanserte jeg begrepet den columbiske epoken i et reisebrev fra Tenerife. Etter dette har jeg skrevet flere artikler på bloggen min som utdyper begrepet. Her skal jeg ta for meg en grunnleggende bok som avdekker hvordan columbismen begynte. Det var en fryktelig begynnelse, men det har fortsatt helt til i dag, mot alle land og folk som ikke vil underlegge seg columbisk herredømme. I dag vil det si herredømmet til USA.

Noam Chomsky om columbismen

Noam Chomsky brukte også et lignende begrep i boken Year 501: The Conquest Continues fra 1993. Denne boken er oversatt til svensk og gitt ut i 1995 på Epsilon Press sammen med Deterring Democracy i et dobbeltbind med tittelen Man kan inte mörda historien. Det kan være verd å sitere litt fra innledningen til boken Year 501:

«Den 11 oktober 1992 innebar slutet för den gamla världsordningens femhundrade år, iblant kallad Columbus eller Vasco da Gama-perioden i världshistorien, beroande på de plundringsinnriktade ävetyrare som kom dit först. Eller ‘ett 500-års Reich’ för att låna titeln på en minnesutgåva[i] som jamför nazisternas metoder och ideologi med de europeiska inkräktarna som lade större delen av världen under sig.»

Det er prologen til denne boken jeg skal oversette under her. Den er et grunnleggende verk for å forstå columbismens begynnelse og vesentlige karakter.

Chomsky fortsetter slik: «Den gamla världsordningens hovudtema var en konfrontasjon mellan erövrarna og de erövrade i ett globalt perspektiv. Den har tagit sig olika uttryck och har givits olika namn: imperialism, nykolonialism, Nord-Syd-konflikten, kärnan mot periferin, G-7 (de sju ledande statskapitalistiska industriländerna och deras lydstater) mot resten. Eller enklare yttryckt, Europas erövring av världen.»[ii]

Chomsky fortsetter med å si at han med begrepet Europa her regner settlerstatene som Europa koloniserte. Også Japan, som ifølge sydafrikanske konvensjoner blir erkjent som «hedershvit», faller inn under begrepet. Han sier også at USA har blitt den ledende «europeiske» staten. Også i Europa har vi hatt stater som har stilt blant «de andre» fordi de har vært undertrykt og utbyttet. Irland er et typisk eksempel. Jeg vil også trekke frem Norge her. Vi har en stolt fortid under det Chomsky kaller «resten» under dansk, svensk og seinere tysk herredømme. Nå har vi degenerert til et lydrike under den verste av de columbiske statene, USA.

I tillegg viser Chomsky til den store økonomen Adam Smith som var utgangspunktet for Marx kritikk av den politiske økonomi i Kapitalen eller den kapitalistiske ideologi. Smith skriver: «Upptäckten av Amerika og passagen til Ostindien via Godahoppsudden, är de två viktigaste og störste händelserna som nedtecknats i mänsklighetens historia».[iii] Smith lurer så på hvilke fordeler og ulemper som ville følge av dette.

Så avslutter Chomsky innledningen til boken med å påpeke at erobringen av Den nye verden førte til to omfattende demografiske katastrofer uten motstykke i historien – den faktiske utryddingen av den vestlige halvkulens urbefolkning samt ødeleggelsen av Afrika gjennom slavehandelen. Dessuten led også store deler av Asia forferdelig. Men mens forholdene har forandret seg beholder erobringens grunnleggende tema sin vitalitet og spenst og kommer til  å fortsette og gjøre det det til virkeligheten og den «fryktelige urettferdighetens» årsaker blir tatt opp på en ærlig måte.[iv] Denne teksten min er et av forsøkene på å gjøre det.

Hvem er columbierne?

Når det gjelder definisjonen av columbierne så tenker jeg at det nå er eliten av de (stort sett) hvite menneskene som hersker i statene rundt den nordlige delen av Atlanterhavet med USA i ledelsen pluss eliten i deres settlerstater (USA, Canada, Australia, New Zealand, Sør-Afrika) sammen med den USA-vennlige eliten i deres vasaller og lydriker over alt i verden, deriblant Norge.) Underklassen i disse statene blir manipulert til å støtte denne eliten i kampen mot de som prøver å bryte ut av columbiernes forferdelig og urettferdige plyndring og undertrykking.

Hvem er progressive og reaksjonære i dag?

De progressive statene som kjemper mot den fryktelige columbiske dominansen er alle stater som USA anklager for menneskerettighetsbrudd, mangel på demokrati og undertrykking av minoriteter – vi kan nevne Cuba, Venezuela, Russland, Syria, Iran, Kina, Nord-Korea og tidligere hadde vi Libya, Jugoslavia og Sovjet-Unionen pluss en rekke stater som har forsøkt og forsøker på å slippe ut av columbiernes kvelergrep.

Grensen mellom reelt sett progressive partier og individer og reaksjonære sådanne går i det hele tatt mellom de som på den ene siden støtter USA sin verdensdominans og som tror på de historiene eliten i denne staten sprer over hele verden og vil ha oss til å tro på, og de som å den andre siden støtter alle som kjemper for å holde seg utenfor dominansen til den grusomme columbiske overklassen og nekter å tro på dens falske historier.

Så kommer oversettelsen av prologen til Stannard, David E. American Holocaust: Columbus and the Conquest of the New World. Oxford University Press, 1993.

Atombomben i columbisk tjeneste

«PROLOG

I MØRKET en tidlig juli morgen i 1945, på et øde sted i New Mexico-ørkenen, oppkalt etter en sonette av John Donne, som priste Den hellige treenighet (Trinity), ble den første atombomben eksplodert. J. Robert Oppenheimer husket senere at det enorme lysglimtet, etterfulgt av det tordnende brølet, fikk noen observatører til å le og andre til å gråte. Men de fleste, sa han, var stille. Oppenheimer selv husket i det øyeblikket en linje fra Baghavad-Gita: Jeg er blitt døden, verdens ødelegger.

Det er ingen grunn til å tro at noen om bord i båtene Niña, Pinta eller Santa María, på en like mørk tidlig morgen fire og et halvt århundre tidligere, tenkte på de illevarslende linjene fra det gamle sanskritdiktet da mannskapene på det spanske skipet oppdaget et flimmer av lys på vindsiden av øya som de kom til å oppkalle etter den hellige frelser. Men om de hadde hatt denne tanken, ville den vært like passende den gang som den var da den første kjernefysiske sprengningen rystet ørkensanden i New Mexico. I begge tilfeller – på Trinity-teststedet i 1945 og i San Salvador i 1492 – kronet disse øyeblikkene, da de nådde sine mål, år med intens personlig kamp og eventyr for hovedpersonene og var toppunktet på geniale teknologiske prestasjoner for sine land. Men i begge tilfeller var de også opptakten til orgier av menneskelig destruktivitet, som hver på sin måte førte til en grad av ødeleggelse som ingen tidligere hadde vært vitne til i hele verdenshistorien.

Bare tjueen dager etter den første atomprøven i ørkenen, ble den japanske industribyen Hiroshima jevnet med jorden av atomvåpen. Aldri før hadde så mange mennesker – minst 130 000, sannsynligvis mange flere – blitt drept i en eneste eksplosjon.[v] (1)

Columbiske ødeleggelser sammenlignet med atombomben

Bare tjueen år etter Columbus’ første landing i Karibia, var den enormt folkerike øya, som oppdagelsesreisende hadde omdøpt Hispaniola, faktisk øde; nesten 8.000.000 mennesker – de som Columbus valgte å kalle indianere – hadde blitt drept av vold, sykdom og fortvilelse.[vi] (2) Det som skjedde på Hispaniola tok litt lengre tid, det skjedde omtrent i løpet av en enkelt menneskelig generasjon, men det tilsvarte mer enn femti Hiroshimas. Og Hispaniola var bare begynnelsen. I løpet av bare en håndfull generasjoner etter deres første møte med europeerne, hadde det store flertallet av den vestlige halvkulens innfødte folk blitt utryddet. Tempoet og omfanget av utslettelsen varierte fra sted til sted og fra tid til annen, men i mange år har historiske demografer avdekket post-colombiansk befolkningsnedgang på mellom 90 og 98 prosent, i region etter region, med en slik regelmessighet at en samlet nedgang på 95 prosent har blitt en fungerende tommelfingerregel. Dette betyr er at det i gjennomsnitt for hver tjuende innfødt som var i live den gang landene i Amerika myldret av mange titalls millioner mennesker og da de kom i kontakt med europeerne – bare sto en eneste igjen i de tjues sted da blodbadet var over.

For å sette dette i en moderne sammenheng, var forholdet mellom den opprinnelige befolkningen i Amerika og de overlevende blant dem, etter at de fikk kontakt med europeerne, være mindre enn halvparten av forholdet mellom levende og døde mennesker i USA i dag hvis hver eneste hvite person og hver eneste svarte person døde. Utryddingen av indianerne i Amerika var uten sammenligning det mest massive folkemordet i verdenshistorien. Dette er derfor, som en historiker treffende har sagt, langt fra den heroiske og romantiske symbolikken som vanligvis brukes for å symbolisere den europeiske bosetningen i Amerika. Det minnesmerket som samsvarer best med virkeligheten ville være en hodeskallepyramide.[vii] (3)

Vitenskapelige overslag over størrelsen av den post-colombianske holocaust har økt kraftig de siste tiårene. Altfor ofte har imidlertid akademiske diskusjoner om denne uhyggelige hendelsen redusert de utryddete urfolkene og deres kulturer til statistiske beregninger i lite tilgjengelige demografiske analyser. Det er lett for at dette kan skje. Helt fra begynnelsen av syntes det å være en umulig oppgave bare å ta hensyn til en så enorm katastrofe. En spansk eventyrer – som ankom den nye verden bare to tiår etter Columbus’ første landing, og som selv åpent gledet seg over strømmen av innfødt blod – skrev at det var verken “papir eller tid nok til å fortelle alt som [conquistadorene] gjorde for å likvidere indianerne og plyndre dem og ødelegge landet.”[viii] (4) Som et resultat har selve forsøket på å beskrive katastrofens overveldende omfang hatt en tendens til å utslette både forfatterens og leserens følelse av dens virkelig forferdelige menneskelig element.

Til minne om en maya-kvinne som ble fortært av hunder

I et tilsynelatende forsøk på å motvirke denne tendensen, begynner en forfatter, Tzvetan Todorov, sin studie av hendelsene i 1492 og det som skjedde umiddelbart deretter, med en innskrift fra Diego de Landas Relatión de las cosas de Yucatán: Kapteinen Alonso López de Avila, svoger til adelantado Montejo, fanget en ung indisk kvinne med nydelig og grasiøst utseende under krigen i Bacalán. I tilfelle de ikke skulle drepe ham i krigen hadde hun lovet mannen sin at hun ikke skulle å ha forhold til noen annen mann enn ham. Derfor var det umulig for noen å overtale henne fra å ta sitt eget liv for å unngå å bli besmittet av en annen mann; og på grunn av dette fikk de kastet henne til hundene. Todorov tilegner deretter boken “til minnet om en mayakvinne fortært av hunder.”[ix] (5)

For å huske verdien av et enkelt liv og for å unngå å bli følelsesmessig bedøvet av den store kraften i en slik overveldende menneskelig ondskap og ødeleggelse er det viktig å forsøke å se for seg et bilde av denne kvinnen, og hennes brødre og søstre og de utallige andre som led lignende skjebner, når en leser Todorovs bok, eller denne boken, eller et hvilket som helst annet arbeid om dette emnet – akkurat som det er viktig, når man leser om den jødiske holocaust eller grusomhetene under den afrikanske slavehandelen.

Drapet på den lille gutten

Vi har for eksempel tilfellet med en liten indisk gutt hvis navn ingen kjenner i dag, og hvis umerkede skjelettrester er håpløst blandet sammen med hundrevis av anonyme andre i en massegrav på de amerikanske slettene, men en gutt som en gang lekte ved bredden av en stille bekk i det østlige Colorado – til en morgen i 1864, da de amerikanske soldatene kom. Som en av kavaleristene senere fortalte det, oppdaget han gutten som prøvde å flykte, mens kavaleristens landsmenn slaktet og lemlestet kroppene til alle kvinnene og alle barna de kunne fange. Det var et lite barn, sannsynligvis tre år gammelt, akkurat stor nok til å gå gjennom sanden. Indianerne hadde gått foran, og dette lille barnet fulgte etter dem. Den lille fyren var helt naken og gikk på sanden. Jeg så en mann gå av hesten sin, i en avstand på omtrent sytti meter, og trekke opp riflen og skyte – han bommet på barnet. En annen mann kom fram og sa: «La meg prøve meg på den horesønnen. Jeg kan treffe ham. ” Han gikk ned av hesten, knelte  og skjøt på det lille barnet, men han bommet på ham. En tredje mann kom bort og kom med en lignende bemerkning og skjøt, og den lille fyren falt.[x] (6)

Vi må gjøre det vi kan for å gjenerobre og prøve å forstå, menneskelig, hva det var som ble knust, hva det var som ble slaktet. Det er ikke nok bare å erkjenne at mye gikk tapt. Brenningen av og blodbadet på menneskene i det etter-columbiske Amerika var så nær det totale, at det var få individuelle liv av de titalls millioner som ble drept som etterlot tilstrekkelige spor for påfølgende biografisk fremstilling.

Hva førte til folkemordet?

I de to første kapitlene som følger, er derfor oppmerksomheten nødvendigvis begrenset til de sosiale og kulturelle verdenene som eksisterte i Nord- og Sør-Amerika før Columbus skjebnesvangre reise i 1492. Vi må stole på vår fantasi for å fylle inn ansiktene og livene. Den ekstraordinære mengden av vitenskapelige studier som har analysert den dødelige innvirkningen av den gamle verden på den nye, har brukt en mengde nye forskningstekniker for å identifisere sykdommen, som kom med erobrerne, som den viktigste årsaken til indianernes store befolkningsnedgang. Som en av pionerene i denne forskningen uttrykte det for tjue år siden, var de innfødtes «mest avskyelige» fiender ikke de europeiske inntrengerne selv, «men de usynlige morderne som disse mennene brakte i blod og pust.»[xi] (7) Det er sant, hvis vi bare tar hensyn til en rent kvantitativ opptelling av kropper, at den strømmen av sykdom, som europeerne slapp løs på såkalt «jomfruelig jord» -befolkningene i Amerika, forårsaket flere dødsfall enn noen annen enkelt ødeleggelse. Men ved å fokusere nesten utelukkende på sykdom, ved å flytte ansvaret for massedrap på en hær av invaderende mikrober, har samtidsforfattere i økende grad skapt inntrykk av at utryddelsen av disse titalls millioner mennesker var utilsiktet – en trist, men både uunngåelig og “Utilsiktet konsekvens” av menneskelig migrasjon og fremgang.[xii] (8) Dette er en moderne versjon av det Alexander Saxton nylig har beskrevet som den “myke siden av anti-indiansk rasisme” som dukket opp i Amerika i det nittende århundre og som inkorporerte “uttrykk for anger over indianernes skjebne i fortellinger som sporet deres uunngåelige utryddelse». «Ideologisk, «tilføyer Saxton,» var effekten å frita enkeltpersoner, partier, nasjoner for enhver moralsk skyld for det som historien hadde bestemt. «[xiii] (9)

Men i virkeligheten var den nesten totale utrydding av den vestlige halvkulens innfødte verken utilsiktet eller uunngåelig. Nesten fra det første øyeblikket av den menneskelige kontakten mellom Europa og Amerika begynte ildstormer med smittsom pest og målrettet folkemord å legge ned de amerikanske innfødte. Selv om sykdommer og folkemord til tider fungerte uavhengig, var sykdom og folkemord i de fleste av de lange århundrene med utrydding som fulgte etter 1492, gjensidig avhengige krefter som opptrådte dynamisk – ofrene ble kastet mellom pest og vold. De to forsterket hverandre, og sammen drev de utallige antall gamle samfunn til randen – og ofte over randen – av total utryddelse.

Det store amerikanske holocaust

På sidene som ligger foran oss vil vi undersøke årsakene og konsekvensene av begge disse grusomme fenomenene. Men siden den delen som handler om folkemord så ofte har blitt neglisjert i nylige vitenskapelige analyser av den store amerikanske indianske holocaust, er det det sentrale formålet med denne boken å kartlegge noen av de mer grusomme eksemplene på denne bevisste rasistiske rensingen, fra det femtende århundres Hispaniola til det nittendes California. Og deretter er formålet å finne og undersøke trossystemene og de kulturelle holdningene som ligger til grunn for en slik uhyrlig oppførsel. · · · Historie for sin egen skyld er ikke en uviktig oppgave, men studier av den typen som gjøres her utføres ikke bare for å opprettholde kollektivt minne. I forordet til en historiebok bok med muntlige beretninger som skildrer livet i Tyskland under den jødiske holocaust, sier Elie Wiesel noe som også passer i denne sammenheng:” Faren ligger i å glemme. Å glemme vil imidlertid ikke bare påvirke de døde. Hvis glemselen skulle seire, vil asken fra i går dekke vårt håp for morgendagen.”[xiv] (10) Så for å begynne, må vi prøve å huske.

Kan det stoppes?

For i en tid da femhundreårsfester er i full blomst for å hedre den berømte Admiral of the Ocean Sea – når hete tvister raser på grunn av søken etter turistdollar, om han først faktisk landet på Grand Turk Island, Samana Cay eller Watlings Island — blir asken fra i går, og dens implikasjoner for hele verdens håp for morgendagen, altfor ofte ignorert i det upassende brølet av selvgratulering.[xv] (11) Dessuten er det viktige spørsmålet for fremtiden i dette tilfellet ikke” kan det skje en gang til?» Snarere er det «kan det stoppes?» For folkemordet i Amerika og andre steder der verdens urfolk overlever, har egentlig aldri opphørt.

Det fortsetter i dag

Så sent som i 1986 observerte Menneskerettighetskommisjonen for organisasjonen av amerikanske stater at 40 000 mennesker rett og slett hadde “forsvunnet” i Guatemala i løpet av de foregående femten årene. Ytterligere 100.000 hadde blitt åpent myrdet. I forhold til folketallet i USA tilsvarer det mer enn 4.000.000 mennesker som er slaktet eller fjernet under offisielt regjeringsdekret – et tall som er nesten seks ganger antall amerikanske dødsfall i kamp under borgerkrigen, 1. verdenskrig, 2. verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen til sammen.[xvi] (12) Nesten alle som var døde og forsvunnet var indianere, direkte etterkommere – som kvinnen som ble fortært av hunder – av mayaene, skaperne av en av de mest fantastiske sivilisasjoner som denne jorden noen gang har sett . I dag, som for fem århundrer siden, blir disse menneskene torturert og slaktet, deres hjem og landsbyer bombet og jevnet med jorden, mens mer enn to tredjedeler av deres hjem i regnskogen nå med vilje er blitt brent og rasert til ruin.[xvii] (13) Drapet og ødeleggelsen fortsetter, med hjelp og støtte fra USA, selv når disse ordene skrives og leses.

Og mange av de detaljerte beretningene fra samtidige observatører lyder omtrent som de som ble registrert av conquistadorenes fortellere nesten 500 år tidligere. «Barn, to år, fire år, de tok bare tak i dem og rev dem i to,» rapporterer et vitne til en militærmassakre på indianere i Guatemala i 1982. Minner om et annet offer for et enda nyere angrep på en indiansk leir: de drepte barna, på to år, på ni måneder, på seks måneder. De drepte og brente dem alle. . . . Det de gjorde [mot faren min] var å sette en machete her inne (pekende på brystet), og de kuttet opp hjertet hans, og de lot ham brenne opp. Dette er smerten vi aldri skal glemme. . . . Bedre å dø her for en kule og ikke dø på den måten som faren min gjorde.[xviii] (14)

Fra en liste over eksempler, som ser ut til å være endeløs, legger enda et offer til: Klokka 13.00 begynte soldatene å skyte på kvinnene inne den lille kirken. Flertallet døde ikke der, men ble skilt fra barna sine, ført til sine hjem i grupper og drept, de fleste sannsynligvis med macheter. . . . Så kom de tilbake for å drepe barna, som de hadde etterlatt alene gråtende og skrikende, uten sine mødre.

Informantene våre, som var innelåst i tinghuset, kunne se dette gjennom et hull i vinduet og gjennom dørene som uforsiktig var stilt åpne av en vakt. Soldatene kuttet opp magen til barna med kniver, eller de tok tak i barnas små ben og knuste hodet med tunge stokker. . . . Så fortsatte de med mennene. De tok dem ut, bundet på hendene, kastet dem på bakken og skjøt dem. Myndighetene i området ble drept inne i tinghuset. . . . Det var da de overlevende var i stand til å unnslippe, beskyttet av røyken fra brannen etter at bygningen var blitt antent. Syv menn, hvorav tre overlevde, klarte å flykte. Klokka var 17:30.[xix] (15) I alt ble 352 indianere drept i denne massakren, på en tid da 440 byer ble fullstendig ødelagt av regjeringstropper, da nesten 10.000 ubevæpnede mennesker ble drept eller fått til å «forsvinne» årlig, og da mer enn 1 000 000 av Guatemalas om lag 4 000 000 innfødte ble fordrevet av bevisst brenning og ødeleggelse av forfedres jord.

Under slike episoder med masseslakteri, unnslipper noen barn; bare foreldrene og besteforeldrene deres blir drept. Det ble derfor rapportert i Guatemala i 1985 at “116 000 foreldreløse barn hadde blitt registrert under folketellingen i hele landet, de aller fleste i de indianske bydelene i det vestlige og sentrale høylandet.”[xx] (16)

Utrydding av de innfødde på Hispaniola som preludium

Hvis vi bryr oss om å se finner vi påminnelser over alt rundt oss, om at utryddingen av de innfødte på Hispaniola fra det femtende og det sekstende århundre, forårsaket av europeisk militærangrep og import av eksotiske sykdommer, delvis bare var et enormt preludium til menneskelige katastrofer som fulgte på andre drapsmarker og som også fortsetter å forekomme i dag – fra skogene i Brasil og Paraguay og andre steder i Sør- og Mellom-Amerika, hvor direkte vold fra regjeringer fortsatt slakter tusenvis av indianske mennesker år inn og år ut, til reservater og urbane slumområder i Nord-Amerika, hvor mer sofistikert indirekte regjerings-vold har nøyaktig samme effekt. Mens folk fra Vesten engasjerer seg i jubel over 500-årsjubileet for europeernes oppdagelse av Amerika, tiden og stedet der alt drapet begynte.

Kampen mot columbismen fortsetter

Men det finnes også andre påminnelser rundt oss om at det hos urbefolkningen i dag fortsatt finnes ekko fra motstanden mot utslettelse fra urfolket fra det femtende og det sekstende århundre, da de innfødte kjempet imot med en intensitet conquistadorene hadde  vanskelig for å begripe til tross for de europeiske inntrengernes ubarmhjertige dreping og blodbadet som fulgte med de eksplosive sykdomsepidemier. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det,» skrev Bernal Díaz del Castillo om motstandsviljen som spanjolene møtte i Mexico, til tross for at den innfødte befolkningen ble desimert med blodbad og tortur og sykdom, «for verken kanoner eller musketter eller armbrøst nyttet, eller nærkamp. Heller ikke hjalp det å drepe tretti eller førti av dem hver gang vi angrep, for de kjempet fremdeles i likeså tette rekker og med mer energi enn i begynnelsen. ”[xxi] (17)

Fem århundrer senere finnes den motstanden fortsatt, i forskjellige former, i hele Nord- og Sør- og Mellom-Amerika, slik den gjør i andre land blant urfolk som har lidd under den rasende vreden fra Vestens folk. Sammenlignet med det de en gang var, er det bare rester av de innfødte på de fleste av deres steder nå. Men også på hvert av disse stedene, og mange flere, fortsetter den ustoppelige kampen for fysisk og kulturell overlevelse og for gjenoppretting av en stolthet og autonomi som de fortjener.

Men all den pågående volden mot verdens urfolk, i hvilken som helst form – så vel som urfolks forskjellige motstandsformer mot den volden – vil fortsette utover vår fulle forståelse, og utover vår evne til å engasjere oss og menneskelig ta tak i den, inntil vi er i stand til å forstå omfanget og årsakene til den menneskelige ødeleggelsen som nesten fortærte folket i Amerika og andre mennesker i andre senere koloniserte deler av kloden, og som begynte med at Columbus mannskap så land tidlig om morgenen den 12. oktober 1492. Det var starten på det hele. Denne boka tilbys som et bidrag til vår nødvendige forståelse.

He‘eia, O‘ahu, januar 1992.»

Stannard, David E. Amerikansk Holocaust: Columbus og erobringen av den nye verden. Oxford University Press.

Oversatt av Terje Valen, torsdag 24. juni 2021.

Notene fra prologen har sitt opprinnelige nummer i parentes etter hver note som er markert med romertall. Jeg har ikke oversatt disse notene.



[i] Stannard, David E., Amerikansk Holocaust: Columbus and the Conquest of the New World. Oxford University Press.

[ii] Noam Chomsky, Man kan inte mörda historien, side 433.

[iii] Adam Smith, Wealth of Nations, bok 4, kapittel 7, side 141.

[iv] Chomsky, side 435.

[v] The official American estimate for the number of people killed by the Hiroshima blast is less than 80,000, but the Japanese have long disputed this figure and the best current estimate ranges from at least 130,000 immediately following the bombing to about 200,000 total dead from the blast and its aftereffects within five years. See Committee for the Compilation of Materials on Damage Caused by the Atomic Bombs in Hiroshima and Nagasaki, Hiroshima and Nagasaki: The Physical, Medical, and Social Effects of the Atomic Bombings, translated by Eisei Ishikawa and David L. Swain (New York: Basic Books, 1981), pp. 363–69. (1)

[vi] See Sherburne F. Cook and Woodrow Borah, “The Aboriginal Population of Hispaniola” in Cook and Borah, Essays in Population History, Volume One: Mexico and the Caribbean (Berkeley: University of California Press, 1971), pp. 376–410. (2)

[vii] Richard Slotkin, Regeneration Through Violence: The Mythology of the American Frontier, 1600–1860 (Middletown, Conn.: Wesleyan University Press, 1973), p. 565. On the matter of comparative survivorship ratios, according to recent adjustments in the 1990 U.S. census the national ethnic breakdown is as follows: whites—74.2 percent; blacks—12.5 percent; Hispanics—9.5 percent; Asians and others—3.8 percent. Thus, since whites and blacks combined total 86.7 percent of the population, if all whites and blacks were killed, the survivorship ratio for Americans would be significantly better than 1:10 (actually, about 1:7.5), compared with the estimated overall 1:20 survivorship ratio for the native peoples of the Americas. (3)

[viii] The cited observer is Gonzalo Fernández de Oviedo y Valdés, from his Historia Natural y General de las Indias, quoted in Carl Ortwin Sauer, The Early Spanish Main (Berkeley: University of California Press, 1966), pp. 252–53. (4)

[ix] Tzvetan Todorov, The Conquest of America: The Question of the Other (New York: Harper & Row, 1984). (5)

[x] From the testimony of Major Scott J. Anthony, First Colorado Cavalry, before United States Congress, House of Representatives: “Massacre of Cheyenne Indians,” in Report on the Conduct of the War (38th Congress, Second Session, 1865), p. 27. (6)

[xi] Alfred W. Crosby, Jr., The Columbian Exchange: Biological and Cultural Consequences of 1492 (Westport, Conn.: Greenwood Press, 1972), p. 31. (7)

[xii] For a recent example, in brief, of the common assertion that the Native American population collapse was an “unintended consequence” of native contact with Europeans who, in this version of the fiction, actually wanted to “preserve and increase”—as well as exploit—the native people, see Marvin Harris, “Depopulation and Cultural Evolution: A Cultural Materialist Perspective,” in David Hurst Thomas, ed., Columbian Consequences, Volume Three: The Spanish Borderlands in Pan-American Perspective (Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press, 1991), p. 584. Harris here is objecting specifically to my use of the word “holocaust” to describe the native population decline in the Americas in “The Consequences of Contact: Toward an Interdisciplinary Theory of Native Responses to Biological and Cultural Invasion,” ibid., pp. 519–39. See also the recent assertion that “the first European colonists . . . did not want the Amerindians to die,” but unfortunately the Indians simply “did not wear well,” in Alfred W. Crosby, “Infectious Disease and the Demography of the Atlantic Peoples,” Journal of World History, 2 (1991), 122, 124. (8)

[xiii] Alexander Saxton, The Rise and Fall of the White Republic: Class Politics and Mass Culture in Nineteenth-Century America (London: Verso Books, 1991), p. 153. (9)

[xiv] In Sylvia Rothchild, ed., Voices from the Holocaust (New York: New American Library, 1981), p. 4. (10)

[xv] The dispute over the site of Columbus’s first landing is discussed in John Noble Wilford, The Mysterious History of Columbus: An Exploration of the Man, the Myth, the Legacy (New York: Alfred A. Knopf, 1991), pp. 129–46. (11)

[xvi] On the number of deaths and disappearances in Guatemala between 1970 and 1985, see Robert M. Carmack, ed., Harvest of Violence: The Maya Indians and the Guatemalan Crisis (Norman: University of Oklahoma Press, 1988), p. 295. According to the U.S. Defense Department the number of battle deaths in those wars mentioned in the text was as follows: Civil War—274,235; World War One—53,402; World War Two—291,557; Korean War—33,629; Vietnam War—47,382. (12)

[xvii] For the percentage of rain forest destroyed, see Cultural Survival Quarterly, 14 (1990), 86. On the politics and ecology of rain forest destruction, focused on the Amazon but relevant to tropical forests throughout the Americas, see Susanna Hecht and Alexander Cockburn, The Fate of the Forest: Developers, Destroyers, and Defenders of the Amazon (New York: Verso Books, 1989). (13)

[xviii] This quotation and the one preceding it are from Vanderbilt University anthropologist Duncan M. Earle’s report, “Mayas Aiding Mayas: Guatemalan Refugees in Chiapas, Mexico,” in Carmack, ed., Harvest of Violence, pp. 263, 269. The rest of this volume of contemporary anthropological accounts from Guatemala makes overwhelmingly clear how devastating is the Guatemalan government’s ongoing slaughter of its native Maya peoples— with the United States government’s consent and financial support. For more detailed discussion of U.S. involvement in and support for such activities, see Susanne Jonas, The Battle for Guatemala: Rebels, Death Squads, and U.S. Power (Boulder: Westview Press, 1991). (14)

[xix] Quoted in Jonas, Battle for Guatemala, p. 145. (15)

[xx] Ibid., pp. 148-49; Carmack, ed., Harvest of Violence, p. 11. (16)

[xxi] Bernal Díaz del Castillo, The Discovery and Conquest of Mexico, 1517–1521, translated by A.P. Maudslay (London: George Routledge & Sons, 1928), p. 409. (17)