Fra Abelow, Benjamins bok How the West Brought War to Ukraine: Understanding How U.S. and NATO Policies Led to Crisis, War, and the Risk of Nuclear Disaster (pp. 9-10). Siland Press. Kindle edition.
I nesten 200 år, som begynte med utformingen av Monroe-doktrinen i 1823, har USA hevdet sikkerhetskrav over nesten hele den vestlige halvkule. Enhver utenlandsk makt som plasserer militære styrker i nærheten av amerikansk territorium vet at den krysser en rød linje. USAs politikk legemliggjør dermed en overbevisning om at hvor en potensiell motstander plasserer sine styrker er avgjørende viktig. Faktisk er denne oppfatningen hjørnesteinen i USAs utenriks- og militærpolitikk, og dens brudd anses som grunnlag for krig.
Likevel, når det gjelder Russland, har USA og dets NATO-allierte handlet i flere tiår uten hensyn til det samme prinsippet. De har gradvis fremmet utplasseringen av sine militære styrker mot Russland, til og med til landets grenser. De har gjort det med utilstrekkelig oppmerksomhet for, og noen ganger mangel på respekt for, hvordan russiske ledere kan oppfatte denne fremgangen. Hadde Russland tatt lignende tiltak med hensyn til USAs territorium – for eksempel ved å plassere sine militære styrker i Canada eller Mexico – ville Washington ha gått til krig og rettferdiggjort den krigen som et defensivt svar på en fremmed makts militære intervensjon.
Sett gjennom denne linsen blir Russlands invasjon av Ukraina ikke bedømt som den hemningsløse ekspansjonismen til en ondskapsfull russisk leder, men som en voldelig og ødeleggende reaksjon på en misforstått vestlig politikk: et forsøk på å gjenopprette en sone rundt Russlands vestlige grense som er fri for offensive trusler fra USA og dets allierte. Etter å ha misforstått hvorfor Russland invaderte Ukraina, baserer Vesten nå eksistensielle beslutninger på falske premisser.
Ved å gjøre det, utdyper den krisen og kan gå i søvne mot atomkrig. Dette argumentet, som jeg nå presenterer i detalj, er basert på analyser av en rekke forskere, myndighetspersoner og militære observatører, som jeg alle introduserer og siterer fra under presentasjonen. Disse inkluderer John Mearsheimer, Stephen F. Cohen, Richard Sakwa, Gilbert Doctorow, George F. Kennan, Chas Freeman, Douglas Macgregor og Brennan Deveraux.