Colombia vil styrke sikkerheten med Brasil, Ecuador, Panama, Peru og Venezuela

Fra El National i Venezuela, 28. november. Oversatt av Terje Valen

Colombias innenriksminister Alfonso Prada avslørte at det hver tredje måned vil være kontakt mellom forsvarsministre og militære sjefer fra Colombia og nabolandene for å ta opp sikkerhetsspørsmål.

Ved EFE

28. desember, 2022

AME8986. CÚCUTA (COLOMBIA), 21.09.2022.- En venezuelansk soldat blir i dag sett patruljere sin side av Simón Bolívar International Bridge, fra Cúcuta, Norte de Santander (Colombia). Simón Bolívar og Francisco de Paula Santander internasjonale broer vil bli aktivert for transport av last fra 26. september, dagen da grensen til Colombia med Venezuela vil bli gjenåpnet for passering av kjøretøy, rapporterte offisielle kilder onsdag. EFE / Mario Caicedo

Den colombianske regjeringen kunngjorde på mandag at den vil styrke sikkerheten i grenseregionene ved hjelp av sine naboer – Brasil, Ecuador, Panama, Peru og Venezuela – som den vil ha drøftinger med hver tredje måned.

« Vi har etablert kontakt med landene som grenser til oss fordi vi la merke til en aktivitet som vi skal kjempe mot med våre styrker, men også i forbindelse med det internasjonale samarbeidet mellom Ecuador, Brasil, Peru, Venezuela og Panama,» sa innenriksminister Alfonso Prada.

Talsmannen for regjeringen til president Gustavo Petro avslørte i en uttalelse i Bogota etter et møte i sikkerhetsrådet at det vil være kontakt mellom forsvarsministre og militære sjefer fra Colombia og nabolandene for å løse sikkerhetsproblemer.

«Vi vil foreta en gjennomgang med balanse, analyse, prospektiv, planlegging av operasjoner hver tredje måned med myndighetene i nabolandene. Dette er internasjonale juridiske prosesser, derav viktigheten av at ikke bare Colombia (…) har mulighet til å oppnå tilfredsstillende resultater, men at internasjonalt samarbeid innenfor denne aktiviteten er uunnværlig, «la han til.

Krise i Putumayo

Departementet Putumayo, som grenser til Peru og Ecuador, opplever en krise etter en konfrontasjon mellom FARC-dissidenter som etterlot 18 døde og skapte angst i regionen.

Forsvarsminister Iván Velásquez bekreftet mandag i forrige uke at konfrontasjonen – mellom en gruppe kjent som «Border Commandos» mot en annen som kaller seg «Carolina Ramírez Front» – etterlot 18 døde og den skjedde i bygdene Las Delicias og Los Pinos, i Puerto Guzmán kommune.

I tråd med dette kunngjorde minister Prada overføring av seks troppeavdelionger fra hæren, bestående av 400 soldater og offiserer, som vil være «ansvarlige for operasjoner og full kontroll over territoriet, og øke måten vi vil avskjære både til lands og vanns alle ulovlige aksjoner».

Han avslørte også at siden 7. august, da Petro overtok presidentskapet, har 130 personer blitt arrestert i Putumayo for kriminelle aktiviteter.

« Rundt 720 laboratorier har blitt demontert, noe som har rammet strukturen og infrastrukturen til de som smugler narkotika og sår terror i området,» la han til.

Ifølge InSight Crime er Border Commandos, eller La Mafia som de tidligere var kjent som, en gruppe sammensatt av FARC-dissidenter og demobiliserte paramilitære United Self-Defense Forces of Colombia (AUC) som søker å opprettholde kontroll over narkotikasmugling i nedre Putumayo og grensa til Ecuador.

Carolina Ramirez-fronten, også kalt Frente Uno, består av dissidenter fra samme geriljagruppe som ikke godtok fredsavtalen som ble inngått i 2016.

Uavhengig journalistikk trenger støtte fra leserne for å fortsette og sikre at de ubehagelige nyhetene de ikke vil at du skal lese, forblir innen rekkevidde. I dag, med din støtte, vil vi fortsette å jobbe hardt for sensurfri journalistikk!

Kommandør Daniel til USA: «Respekter Nicaragua som en suveren nasjon»

Fra La Verdad (Sannheten), Nicaragua, 28. September 2022. Tale holdt av Daniel Ortega 7. september. Under finner du også rapport fra besøket til en russisk delegasjon til Nicaragua. Ortega og sandinistene var i sin tid blant de mest beundrete latin-amerikanske antiimperialister i verden som også den norske venstresiden trykket til sitt hjerte. Ortega har fremdeles beholdt sin grunnleggende oppfatning av USA-imperialismen og de kreftene som står mot den. Det har ikke lenger de norske partienes om kaller seg venstre. Oversatt og kommentert av Terje Valen.

Et bilde som inneholder person, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, krevde at USA «respekterer Nicaragua hvis de ønsker å bidra til fred», under hans tale til det nicaraguanske folket etter å ha fullført en massiv marsj for å kreve rettferdighet, fred og liv, for alle ofrene for kuppterrorisme.

Under denne andre marsjen som ble avsluttet på vellykket vis i september, mintes president Daniel den heroiske gjerningen i slaget ved San Jacinto «som er i sentrum, i hjertet av vårt liv, vår historie, vår danning.»

«Fra barndommen lærer vi at Nicaraguas uavhengighet, Nicaraguas suverenitet, ble forsvart for første gang i San Jacinto, og der ble seieren oppnådd for første gang,» sa han.

Presidenten hevdet at slaget ved San Jacinto utgjør den første store seieren mot ekspansjonismen til det nordlige imperiet, til Yankee-imperiet.

«Vi oppsøkte ikke dem, det gjorde ikke nicaraguanerne, Andrés Castro gikk ikke mot Yankees, det var Yankees som kom for å angripe og ta over Nicaragua. Det er virkeligheten i vår historie, og de som brakte Yankees, forræderne fra i går som er de samme forræderne i dag, det er de samme som brakte dem, «sa han.

Kommandanten fremførte en sammenfatning av Nicaraguas historie, med slaget ved San Jacinto som ramme.

«Se hvor lenge siden, se. Og det var striden her mellom de som Sandino kalte forrædere, feiginger. De kjempet seg imellom, se hvilket eksempel for fremtidige generasjoner siden da, liberale og konservative i krig, noe som førte til drap på arbeiderne, bøndene, som de kalte tjenerne på sine eiendommer, som var deres soldater. Disse partiene ble da kalt legitime og demokratiske. Og et av dem var forskanset i León, det kalte de hovedstaden, der var regjeringen sa de. Og det andre var forskanset i Granada, og der sa de at hovedstaden i Nicaragua var, og i mellomtiden sendte de tjenerne, arbeiderne, ut for å drepe bøndene. Og lederne for de to partiene som ba yankeene om å komme for å hjelpe dem, og det gjorde William Walker, en yankee med en helt reaksjonær, konservativ slavementalitet, som drømte om å ta kontroll over Nicaragua, etter å ha tatt kontroll over Mellom-Amerika, etter at Mexico var overtatt av USA og de hadde innført de mest konservative og mest reaksjonære doktrinene for øyeblikket», forklarte han.

«Se hvem som oppsøkte oss, brakt hit av forræderne. Og hva var det første Walker gjorde? Det første han gjorde var å gå mot de som trodde at Walker skulle tjene dem, yankeene sa nei, dere skal tjene meg og han ble president i Nicaragua, se, en Yankee, William Walker ble president i Nicaragua», la han til.

Til tross for skammen som dette betydde for landet, hevdet president Daniel at det nicaraguanske folket forsvarte sin verdighet, «og det gjorde også de samme politiske kreftene som innså at yankeene også begynte å forfølge dem, de som hadde brakt ham. Da hadde de ikke noe annet valg enn å bli med i kampen. Og de sentralamerikanske landene ville også bli med med Nicaragua fordi de innså at hvis Nicaragua falt under yankeenes dominans, ville hele Mellom-Amerika også falle.

Kommandanten understreket også at det var i seiersmåneden, september at Mellom-Amerikas fikk sin uavhengighetserklæringen fra den spanske kronen.

Vi feirer «enda et jubileum for Spanias uavhengighet, for hele Mellom-Amerika. Og enda et jubileum for 14. september, slaget ved San Jacinto og 15. september, enda et jubileum for Mellom-Amerikas uavhengighet. 15. september 1821 for uavhengigheten til Mellom-Amerika og for det strålende slaget ved San Jacinto den 14. september 1856, og der Andrés kaster steinen mot inntrengeren og slår ham ned.»

«Det har vært vår historie, å kjempe når vi ønsker fred. Det er ingen mennesker som ønsker å leve i kriger, det er ingen mennesker som ønsker å leve i usikkerhet. Familiene, folk, ønsker å leve i fred, men den imperialistiske, ekspansjonistiske politikken i USA har ikke tillatt det nicaraguanske folket å leve i fred og ikke bare det nicaraguanske folket, men også mange brorfolk som har vært ofre for intervensjonene av USAs aggresjoner, av invasjonene fra USA,» reflekterte han.

Kommandanten understreket at Nicaragua alltid har kjempet for fred, og etter så mye offer siden avstemmingen i valget i 2007 gikk Sandinistfronten tilbake i regjering.

«Fra og med 10. januar 2007 kom vi tilbake til regjeringen på en fredelig måte, gjennom avstemningene, ikke på en voldelig måte, men vi ankom fredelig gjennom stemmene, og fra da begynte vi alle å bygge fred, det viktigste for sikkerheten til alle nicaraguanske familier, for stabilitetet til alle nicaraguanske familier.  Vi begynte å bygge fred.»

Han sa at «Nicaragua endret seg til et eksempel på et land med en liten økonomi, liten befolkning, lite territorium, som begynte å gå fremover i kampen mot fattigdom, i å skape jobber, i bygging av veier, motorveier, gater for folket, i programmer for kvinner i jordbruket landet. Ingen sult-programmet brakt til kvinner, ingen utnytting-programmet for kvinner og arbeidende familier som driver små bedrifter, Plan Techo-programmet, en pakk med mat for familier som lever under veldig vanskelige forhold. Bonusen for produktivitet.

«Alt dette ble oppnådd ved å gå sammen med det store flertallet av nicaraguanere, flertallet fordi det alltid er unntaket, og unntaket var de som sto for et blodig Nicaragua under Somoza-diktaturet og fortsatte det blodige Nicaragua etter revolusjonens triumf i 79 og brakte krigen tilbake til Nicaragua og oppfordret yankeene til å gripe inn i Nicaragua.»  sa han.

Han reiste imidlertid spørsmålet om at forræderne ikke tilga folket, at folket hadde stemt på Sandinistfronten for å få dem i regjering i 2007.

«De fortsatte med sine konspirasjoner og fortsatte med sine turer til USA for å lete etter hvordan de kunne ødelegge Nicaragua, fordi planen deres var å ødelegge regjeringen, men for å ødelegge regjeringen, sa de, du må bare ødelegge Nicaragua, ødelegge økonomien, ødelegge sykehus, ødelegge helsesentre, ødelegge Nicaragua.»

«Og det var der de startet med sine uhyggelige planer. Vi hadde 11 år med sosialt, økonomisk, produktivt samhold, forsoning, men til slutt kom aggresjonen, kom intervensjonen, den væpnede intervensjonen som har forårsaket smerte i nicaraguanske familier og har forårsaket nicaraguanske brødres død, sårete nicaraguanske brødre, sårete nicaraguanske familier, og det har også fått noen nicaraguanske brødre til å dra til Costa Rica», sa han.

President Daniel refererte også til nicaraguanere som har reist til Costa Rica de siste månedene på grunn av volden.

«Jeg fortalte dem forrige gang at det var snakk om 26.000 nicaraguanere, men de samme costaricanske myndighetene har hatt ansvaret for å klargjøre at det er mange nicaraguanere der som har vært lenge, som ber om å bli ønsket velkommen i Costa Rica på lovlig vis. Og at av de rundt tjue tusen utgjør 80 % nicaraguanere som allerede var der. At de som forlot Nicaragua som følge av denne voldssituasjonen, sa de tidligere i går, og sier de nå, utgjør et antall 5.000 nicaraguanere, 6.000 nicaraguanere, 10.000 nicaraguanere eller noe slikt. Og de er fortsatt med å undersøke hvilke nicaraguanere som allerede var i Costa Rica, på jakt etter hvordan de skal legalisere dem, og de undersøker hvor mange det er som kom på grunn av denne vanskelige situasjonen i Nicaragua», forklarte han.

Kommandanten ba alle de nicaraguanske brødrene om å vende tilbake til landet.

Og vi har allerede oppfordret dem til å komme tilbake. Det vil si at den som ikke drepte, den som ikke torturerte, den som ikke myrdet, den som ikke brant, kan komme tilbake uten frykt, han vil bli ønsket velkommen i nabolaget, han vil bli ønsket velkommen inn i samfunnet, han vil bli ønsket velkommen i byen, fordi vi må møtes igjen og forsone alle nicaraguanske familier», forsikret han.

Han refererte også til samtalen med folket som ble fremmet av sandinistregjeringen. Han sa at denne dialogen mellom familier må fortsette å bli utdypet for å konsolidere freden.

Fordi «konsolidering av fred sikrer også stabiliteten og roen til alle nicaraguanske familier, uansett politisk tanke, uansett ideologi, uansett religion, som respekteres og må tåles, uansett hvilken mening de har, for det viktige er at vi kan leve i Nicaragua alle vi som tilhører dette hjemlandet til Darío og Sandino».

«Vi er skjermet av Gud, av Kristus, alle, alle, de aller fleste nicaraguanere er skjermet av Gud, av Kristus, og vi må teste alle våre evner, alle våre disposisjoner, all vår generøsitet slik at vi blir gjenoppdaget, vi alle forstår hverandre og vi kommer tilbake for å styrke veien til fremgang, velvære, kampen mot fattigdom slik at Nicaragua blir et lykkelig samfunn»,  sa Daniel.

Kommandør Daniel sendte en melding til regjeringen i USA, og krevde respekt for Nicaragua og dets folk som fortjener å leve i fred.

«Hva sier vi til USA?, Vi forteller deg at hvis du vil hjelpe det nicaraguanske folket, at hvis du vil bidra til fred, er det beste du kan gjøre og bør gjøre ikke å rote med Nicaragua, respektere Nicaragua, for dessverre kjenner vi USAs historie, om dens intervensjonistiske politikk, hva de har forårsaket av smerte, av lidelse i nicaraguanske familier, så vi sier til de amerikanske herskerne, vi sier til de amerikanske kongressmedlemmene, vi forteller dem at hvis de ønsker å bidra til fred i Nicaragua, at de respekterer Nicaragua som en suveren nasjon, som en verdig nasjon, som en nasjon, enn som enhver nasjon i verden, den fortjener respekt, og den skylder respekt», sa Daniel.

Han fremhevet innsatsen til de fredselskende menneskene som igjen gikk fra Jean Paul Genie-rundkjøringen til Hugo Chávez-rundkjøringen, på en dag full av kjærlighet og glede.

«I dag har de marsjert igjen, og jeg ser ansiktene deres når de kommer marsjerende, og jeg ser ansiktene deres når vi samles her, og til tross for smerten og den rettferdige indignasjonen ser jeg ikke i deres øyne hat eller dårlige følelser, tvert imot, jeg ser i deres øyne, i deres bevegelser, i deres ord, ønsker om fred som bare kan komme ut når de kommer fra personens hjerte. Fra kvinne, fra mann, er det kjærlighet. Når det er kjærlighet, så er det ønsker om fred», sa han.

Han takket Gud for at det ikke skjedde noen beklagelige hendelser under disse marsjene, og det er det de nicaraguanerne som ikke omfavner den kristne og sosialistiske modellen må respektere.

«La dem marsjere, det er greit, men gjør det fredelig, ikke gjør det for å skade, ikke gjør det ved å brenne politibiler, vi må eliminere vold og slik at de kan marsjere så mange ganger de vil uten vold, i fred, fredelig, fordi disse marsjene har vært og er. Og de vil være fredelige, fra disse marsjene har ikke en eneste ødeleggelsende handling kommet ut, ingen her har gått inn for å sette fyr på eller brenne noe, det har vært fredelige marsjer og det fortsetter å være fredelige marsjer, fordi disse marsjene gir er et klart signal om at vi vet at vi kjemper et stort slag og at hver marsj som utføres fredelig er en seier i denne kampen, og at kampen som vi kjemper ikke er å ødelegge, men det er å bygge, kampen vi fører er slik at i Nicaragua kan vi leve i fred mellom alle nicaraguanere», uttalte han.

Han indikerte at marsjene vil fortsette å fremme fred over hele landet og forkaste vold.

«Bedre å kjempe kampen med marsjer enn å bekjempe dem med kuler. Vi vil ikke ha dødsfall, vi vil ikke ha smerte, vi vil ha glede, og vi vil fortsette å kjempe denne kampen med disse fredelige marsjene dedikert til fred for Nicaragua, fred for hjemlandet, fred for familier», avsluttet han.

Russisk delegasjon besøker byen Granada

Granada, Nicaragua

Av: Ulises Bustos Chavez

21. desember, 2022

En delegasjon fra søsterrepublikken Russland, ledet av kamerat Oleg Khramov, visesekretær for Russlands sikkerhetsråd, besøkte byen Granada. Diplomaten og hans russiske følgesvenner ble mottatt av den nåværende varaordføreren og valgt ordfører, Pedro Vargas Mena, som viste ham en del av de naturskjønne og historiske stedene i byen. Mottakelsen ble holdt på Municipal Palace of Granada, hvor maestro Vargas benyttet anledningen til å snakke om byens 498 års historie og fremhevet dens koloniale historie, den vakre naturen og den menneskelige varmen til innbyggerne. Senere kjørte de gjennom noen av hovedgatene i byen i de tradisjonelle Granada-bilene, de lærte også om kulturen, tradisjonene og opplevelsene gjennom de forskjellige rommene i San Francisco Convent Museum Cultural Center. Deretter lærte de om utarbeidelsen av ulike produkter basert på sjokolade, og besøkte vannet i Lake Cocibolca, der de satte pris på de naturlige underverkene som denne ferskvannsgiganten har, og kjente litt av opplevelsene til innbyggerne på øyene Granada.


Russlands nye plan

Forfatterens navn Lyuba Lulko

11.11.2022 18:06

(Fra avisen «Sannhet»: Et russisk synspunkt på utviklingen i Ukraina fremover som samsvarer med uavhengige observatører både i USA og i andre land. Oversettelse og kommentar av Terje Valen.)

Ukraina vil ikke klare seg gjennom vinteren, landet vil være utslitt

Kyiv er i ferd med å gå tom for ressurser og penger. Hjelpen fra Vesten kommer ikke til å vare evig. Manøveren til Russlands væpnede styrker for å dra nytte av stillinger langs Dnepr forandrer formålet med spesialoperasjonen til å være Ukrainas utmattelse.

Russlands nye plan: Ukraina vil ikke klare seg gjennom vinteren, den vil være utslitt

Ukrainas økonomiminister Julia Sviridenko dro til Washington for forhandlinger. Hun sa onsdag at stadige strømbrudd på grunn av Russlands angrep kan føre til en større nedgang i BNP i 2022 enn tidligere spådd, melder Reuters .

Ifølge Sviridenko forventes en nedgang på 39 prosent i stedet for 35 prosent.

– Problemet er at bedriftene ikke holdes i gang. Hvis strømbruddene fortsetter de neste ukene, kan BNP falle enda mer, sier hun.

Ifølge Ukrainas økonomidepartement falt produksjonsvolumet i oktober med 39 prosent etter at det hadde krympet med 35 prosent fra august til september, melder Reuters .

Sviridenko forsikret at den ukrainske regjeringen kuttet utgifter ved å redusere statsansatte og privatisere små statseide foretak. Kyiv vil fortsatt trenge utenlandsk hjelp, la hun til.

Sviridenko prøvde også å forhandle i USA for å få forsyninger av elektrisk utstyr, for eksempel transformatorer, kraftgeneratorer og til og med LED-lyspærer som kunne spare strøm. Amerikanske tjenestemenn oppfordret den ukrainske regjeringen til å gjennomføre reformer for å etablere gjennomsiktige økonomiske regler.

Ifølge Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj trenger Kyiv 38 milliarder dollar for å dekke et forventet budsjettunderskudd neste år og ytterligere 17 milliarder dollar for å starte akutte infrastrukturreparasjoner.

Vesten blir lei av å finansiere Ukraina non-stop

Det ser ut til at Vesten er motvillig til å finansiere Ukraina. EU lovet å gi 9 milliarder dollar i lån i 2022, men tre milliarder vil aldri bli sendt. Den europeiske sentralbanken vil stoppe seddelpressen til våren.

Ungarn nektet å finansiere hjelpepakken verdt 18 milliarder kroner for 2023. Det vil kun være lån fra EU-budsjettet. IMF lover en injeksjon på 10 milliarder dollar de neste to årene. Dette er lån også.

USA støtter først og fremst Ukraina med våpenforsyninger. I september stemte nesten alle republikanerne i Representantenes hus mot et lovforslag om å bevilge 12 milliarder dollar til det ukrainske budsjettet. Kevin McCarthy, minoritetsleder i Representantenes hus, advarte om at republikanerne ville nekte å utstede carte blanche til Ukraina dersom de skulle ta kontroll over Representantenes hus.

Kyiv vil ikke ha penger til krig

Underfinansieringen av den ukrainske økonomien vil utløse hyperinflasjon i Ukraina. Ukrainas nasjonalbank utstedte ytterligere 15 milliarder hryvnia i begynnelsen av september ved å kjøpe statsobligasjoner, etter å ha undergravd verdien av den nasjonale valutaen. Siden begynnelsen av spesialoperasjonen har banken utstedt 300 milliarder kroner, noe som førte til at valutakursen gikk opp til nesten 50 hryvnia per dollar.

I september steg inflasjonsraten i Ukraina til nesten 25 prosent. Gitt de høye kostnadene, vil det bli enda vanskeligere for Kyiv å holde seg flytende, for ikke å nevne å drive vellykkede militære operasjoner.

Russland bestemte seg for å trekke tilbake sine tropper fra Kherson. Ukraina må nå opprettholde byen, noe som automatisk øker landets budsjettutgifter.

Det er verdt å merke seg at Ukrainas offentlige gjeld i dag utgjør UAH 6.406 milliarder (hvorav 78,7 prosent står for utenlandsgjeld), mens Ukrainas offentlige gjeld i forhold til BNP utgjør 100,1 prosent. Gjeldsbetjening blir også dyrere på grunn av dn dyrere dollaren.

Kyiv har ingen sjanse til å skaffe seg de frosne russiske eiendelene, fordi Russland frøs en nesten tilsvarende mengde vestlige eiendeler.

I tillegg har støtten til ukrainske flyktninger gått ned i hele EU. Det er ikke utelukket at mange etter hvert vil bestemme seg for å reise hjem. Dette vil skape ytterligere press på arbeidsmarkedet, arbeidsledigheten vil stige.

Den nye fasen av spesialoperasjonen: Ukrainas utmattelse

De russiske væpnede styrkers manøver for å ta fordelaktige posisjoner langs Dnepr tar konfrontasjonen med Ukraina til en ny fase. Russland vil utmatte Ukraina.

Vinteren er nær. Russland har mer enn nok ressurser til å komme seg jevnt gjennom vinteren.

Ukraina har ingen ressurser. Ukraina har bare bistand fra Vesten, men dette kommer heller ikke til å vare evig.

Redaktør: Dmitry Sudakov

Ukraina i brann

En dokumentar du sannsynligvis aldri vil se

(Fra Consortium News, oversatt av Terje Valen. En film fra 2017 som anbefales for alle som har falt for hovestrømsmediene sine fortellinger om det som har skjedd og som skjer i Ukraina. Kommentar ved Terje Valen.)

13. februar, 2017

Eksklusivt: Ukraine on Fire, en ny dokumentar om Ukraina-krisen, kan endre hvordan folk i Vesten oppfatter konflikten, men den vil neppe få mye distribusjon siden den bestrider den rådende fortellingen, skriver James DiEugenio.

Av James DiEugenio

Det er ikke så ofte at en dokumentarfilm kan sette et nytt paradigme om en nylig hendelse, enn si om en som fortsatt pågår. Men den nye filmen Ukraine on Fire har potensial til å gjøre det – forutsatt at mange får se den.

https://watchdocumentaries.com/ukraine-on-fire/

Vanligvis pakker til og med gode dokumentarer om kjent informasjon i en annen estetisk form. Hvis det skjemaet er dyktig gjort, kan informasjonen bevege oss på en annen måte enn bare å lese om det.

Et godt eksempel på dette er Peter Davis» sterke dokumentar om USAs engasjement i Vietnam, Hearts and Minds. I 1974 forsto de fleste amerikanere hvor ille Vietnamkrigen var, men gjennom kombinasjonen av lyder og bilder, som bare kunne ha blitt gjort gjennom film, skapte den dokumentaren en sensasjon som fjernet de siste hindringene for at Amerika forlot Indokina.

Ukraine on Fire har det samme potensialet og kan gi et bidrag som til og med går utover det Davis-filmen gjorde fordi det var veldig lite ny informasjon i Hearts and Minds.  Spesielt for amerikansk og vesteuropeisk publikum  kan Ukraina on Fire være avslørende ved at det gir en historisk forklaring på de dype splittelsene i Ukraina og presenterer informasjon om den nåværende krisen som utfordrer hovedstrømsmedienes paradigme, som nesten utelukkende skylder konflikten på Russland.

Nøkkelpersoner i filmens produksjon er regissør Igor Lopatonok, redaktør Alex Chavez og forfatter Vanessa Dean, hvis manus inneholder en stor mengde historisk så vel som aktuelt materiale som utforsker hvordan Ukraina ble en slik gryte av vold og hat. Oliver Stone fungerte som utøvende produsent og gjennomførte noen høyprofilerte intervjuer med Russlands president Vladimir Putin og den avsatte Ukrainas president Viktor Janukovitsj.

Filmen begynner med gripende bilder av volden som raste gjennom hovedstaden Kiev under både Oransjerevolusjonen i 2004 og fjerningen av Janukovitsj i 2014. Den reiser deretter tilbake i tid for å gi et perspektiv som har manglet i vanlige versjoner av disse hendelsene, og til og med i mange alternative mediegjengivelser.

En mangeårig bonde på sjakkbrettet

Historisk sett har Ukraina blitt behandlet som en brikke siden slutten av det syttende århundre. I 1918 ble Ukraina gjort til et tysk protektorat ved traktaten i Brest Litovsk. Ukraina var også en del av Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939 som ble undertegnet mellom Tyskland og Russland, men brutt av Adolf Hitler da nazistene invaderte Sovjetunionen sommeren 1941.

Et bilde som inneholder mann, person, dress, har på seg

Automatisk generert beskrivelse

Den tyske diktatoren Adolf Hitler

Reaksjonen fra mange i Ukraina på Hitlers aggresjon var ikke den samme som den var i resten av Sovjetunionen. Noen ukrainere ønsket nazistene velkommen. Den mest betydningsfulle ukrainske nasjonalistgruppen, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), ble etablert i 1929. Mange av medlemmene samarbeidet med nazistene, noen vervet seg til Waffen-SS, og ukrainske nasjonalister deltok i massakren på mer enn 33 000 jøder i Babi Yar-ravinen i Kiev i september 1941. Ifølge forskeren Pers Anders Rudling var antallet ukrainske nasjonalister involvert i nedslaktingen flere enn tyskerne med en faktor på 4 til 1.

Men det var ikke bare jødene de ukrainske nasjonalistene slaktet. De deltok også i massakrer av polakker i den vestukrainske regionen Galicia fra mars 1943 til slutten av 1944. Igjen var de viktigste gjerningsmennene ikke tyskere, men ukrainere.

Ifølge forfatteren Ryazard Szawlowksi lullet de ukrainske nasjonalistene først polakkene inn i troen på at de var deres venner, og vendte seg deretter mot dem med et barbari og voldsomhet som ikke engang nazistene kunne matche, og torturerte ofrene sine med sager og økser. Dokumentaren plasserer antall døde på 36.750, men Szawlowski anslår at det kan være to eller tre ganger høyere.

OUN-medlemmer deltok i disse nedslaktingene med det formål å etnisk rense Ukraina, og ønsket at Ukraina skulle bevares for det OUN betraktet som innfødte ukrainere. De forventet også at Ukraina skulle være uavhengig ved krigens slutt, fri fra både tysk og russisk dominans. De to hovedlederne i OUN som deltok i nazisamarbeidet var Stepan Bandera og Mykola Lebed. Bandera var en giftig antisemitt, og Lebed var rabiat mot polakkene og deltok i nedslaktingen.

Etter krigen ble både Bandera og Lebed beskyttet av amerikansk etterretning, som sparte dem fra Nürnburg-tribunalene. CIAs umiddelbare forløper, Central Intelligence Group, ønsket å bruke begge mennene til informasjonsinnsamling og operasjoner mot Sovjetunionen. Englands MI6 brukte Bandera enda mer enn CIA gjorde, men KGB jaktet til slutt på Bandera og myrdet ham i München i 1959. Lebed ble brakt til Amerika og henvendte seg til antikommunistiske ukrainske organisasjoner i USA og Canada. CIA beskyttet ham mot immigrasjonsmyndigheter som ellers kunne ha deportert ham som krigsforbryter.

Historien om den kalde krigen var aldri for langt i bakgrunnen av ukrainsk politikk, inkludert innen diasporaen som flyktet til Vesten etter at Den røde armé beseiret nazistene og mange av deres ukrainske kollaboratører emigrerte til USA og Canada. I Vesten dannet de en voldsom antikommunistisk lobby som fikk større innflytelse etter at Ronald Reagan ble valgt i 1980.

Viktig historie

Denne historien er en viktig del av Deans prolog til hoveddelen av Ukraina i brann og er viktig for alle som prøver å forstå hva som har skjedd der siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. For eksempel bestemte den USA-støttede presidentkandidaten i Ukraina i 2004 – Viktor Jusjtsjenko – at både Bandera og hans militære assistent Roman Shukhevych, som også var involvert i grusommheter, begge ble kåret til nasjonale helter.

Et bilde som inneholder mann, person, dress, har på seg

Automatisk generert beskrivelse

Stepan Bandera, en ukrainsk ultranasjonalist og nazikollaboratør.

Spesielt Bandera har blitt et ikon for ukrainske nasjonalister etter andre verdenskrig. En av hans tilhengere var Dmytro Dontsov, som oppfordret til fødselen av en «ny mann» som nådeløst ville ødelegge Ukrainas etniske fiender.

Banderas bevegelse ble også holdt i live av Jaroslav Stetsko, Banderas statsminister i eksil. Stetsko støttet fullt ut Banderas antisemittisme og også nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder. Stetsko ble også brukt av CIA under den kalde krigen og ble hedret av Jusjtsjenko, som plasserte en plakett til hans ære i hjemmet der han døde i München i 1986. Stetskos kone, Slava, kom tilbake til Ukraina i 1991 og stilte til valg til parlamentet i 2002 på plattformen til Jusjtsjenkos parti, Vårt Ukraina.

Stetskos bok, med tittelen To revolusjoner, har  blitt den ideologiske hjørnesteinen for det moderne ukrainske politiske partiet Svoboda, grunnlagt av Oleh Tyahnybok, som er avbildet i filmen som kaller jøder «kikes» i offentligheten, noe som er en grunn til at Simon Wiesenthal-senteret har rangert ham som en av de farligste antisemittene i verden.

En annen tilhenger av Bandera er Dymytro Yarosh, som angivelig leder den paramilitære armen til en enda mektigere politisk organisasjon i Ukraina kalt Right Sektor. Yarosh sa en gang at han kontrollerer en paramilitær styrke på rundt 7000 menn som angivelig ble brukt i både styrtingen av Janukovitsj i Kiev i februar 2014 og undertrykkelsen av opprøret i Odessa noen måneder senere, som begge er fullt avbildet i filmen.

Dette historiske forspillet, og dets sammenheng med den nåværende borgerkrigen, er en tankevekkende bakgrunn som i stor grad har vært skjult av mainstream vestlige medier, som har bagatellisert eller ignorert de problematiske koblingene mellom disse rasistiske ukrainske nasjonalistene og de USA-støttede politiske kreftene som kjempet om makten etter at Ukraina ble uavhengig i 1991.

Fremveksten av en voldelig høyreside

Samme år dannet Tyahnybok organisasjonen Svoboda. Tre år senere grunnla Yarosh Trident, en avlegger av Svoboda som til slutt utviklet seg til Right Sektor. Med andre ord begynte tilhengerne av Bandera og Lebed å organisere seg umiddelbart etter sovjetkollapsen.

Et bilde som inneholder fargerik

Automatisk generert beskrivelse

Det nynazistiske Wolfsangel-symbolet på et banner i Ukraina.

I denne perioden hadde Ukraina to russisk-orienterte ledere som ble valgt i 1991 og 1994, Leonid Kravchuk og Leonid Kutsjma. Men den forhastede overgangen til en «fritt marked»-økonomi gikk ikke bra for de fleste ukrainere eller russere, da veltilknyttede oligarker beslagla mye av rikdommen og kom til å dominere den politiske prosessen gjennom massiv korrupsjon og kjøp av nyhetsmedier. Men for gjennomsnittlige borgere gikk levestandarden drastisk ned, og åpnet døra for ytrehøyrepartiene og for utenlandsk innblanding.

I 2004 vant Viktor Janukovitsj, hvis politiske base var sterkest blant etniske russere i øst og sør, presidentvalget med tre prosentpoeng over den USA-favoriserte Viktor Jusjtsjenko, hvis base hovedsakelig var i landets vest der de ukrainske nasjonalistene er sterkest.

Umiddelbart hevdet Jusjtsjenkos støttespillere svindel med henvisning til valgdagsmålinger som hadde blitt organisert av en gruppe på åtte vestlige nasjoner og fire ikke-statlige organisasjoner eller frivillige organisasjoner, inkludert Renaissance Foundation grunnlagt av milliardær-finansspekulanten George Soros. Dick Morris, tidligere president Bill Clintons politiske rådgiver, møtte i hemmelighet Jusjtsjenkos team og informerte dem om at valgdagsmålingene ikke bare ville hjelpe til med beskyldninger om svindel, men ville bringe demonstranter ut i gatene. (Cambridge Review of International Affairs, bind 19, nummer 1, s. 26)

Freedom House, en annen fremtredende NGO som mottar betydelig finansiering fra den amerikansk-statsfinansierte National Endowment for Democracy (NED), ga opplæring til unge aktivister som deretter samlet demonstranter i det som ble kjent som Oransjerevolusjonen, en av de såkalte «fargerevolusjonene» som Vestens mainstream media ble forelsket i. Det tvang fram en reprise av valget som Jusjtsjenko vant.

Men Jusjtsjenkos presidentskap klarte ikke å gjøre mye for å forbedre det ukrainske folkets lodd, og han ble stadig mer upopulær. I 2010 klarte ikke Jusjtsjenko å komme seg ut av den første valgrunden, og hans rival Janukovitsj ble valgt til president i avstemninger som utenforstående observatører dømte som frie og rettferdige.

Stormaktsspill

Hvis alt dette hadde skjedd på grunn av det som angikk Ukrainas eget folket, kunne det ha blitt glattet over som en ung nasjon som går gjennom noen smertefulle voksesmerter. Men som filmen påpeker, var dette ikke tilfelle. Ukraina fortsatte å være en brikke i stormaktsspill med mange vestlige tjenestemenn som håpet å trekke landet bort fra russisk innflytelse og inn i NATOs og EUs bane.

Et bilde som inneholder tekst, person, mann, dress

Automatisk generert beskrivelse

Avsatte Ukrainas president Viktor Janukovitsj.

I et av intervjuene i Ukraine on Fire forklarer journalist og forfatter Robert Parry hvordan National Endowment for Democracy og mange subsidierte politiske frivillige organisasjoner dukket opp på 1980-tallet for å erstatte eller supplere det CIA tradisjonelt hadde gjort når det gjelder å påvirke retningen til land som er pekt ut som mål.

Under Church-komiteens undersøkelser på 1970-tallet ble CIAs «politiske handlings»-apparat for fjerning av utenlandske ledere avslørt. Så, for å skjule disse operasjonene, opprettet CIA-direktør William Casey, Reagans Hvite hus og allierte i Kongressen NED for å finansiere en rekke frivillige politiske- og media-organisasjoner.

Som Parry bemerket i dokumentaren, gjør mange tradisjonelle frivillige organisasjoner verdifullt arbeid for å hjelpe fattige og utviklingsland, men denne aktivist/propagandaarten av frivillige organisasjoner fremmet amerikanske geopolitiske mål i utlandet – og NED finansierte mange slike prosjekter i  Ukraina i forkant av 2014-krisen.

Ukraina i brann går i høygir når det forteller hendelsene som skjedde i 2014, noe som resulterte i den voldelige styrtingen av president Janukovitsj og utløste borgerkrigen som fortsatt raser. I 2010-valget, da Jusjtsjenko ikke engang kunne telle en tosifret oppslutning, stilte Janukovitsj og beseiret Yulia Tymoshenko, en velstående oligark som hadde tjent som Jusjtsjenkos statsminister.

Etter valget opphevet Janukovitsj Banderas tittel som nasjonalhelt. Men på grunn av varige økonomiske problemer begynte den nye presidenten å søke etter en økonomisk partner som kunne gi et stort lån. Han forhandlet først med EU, men disse forhandlingene stoppet ned på grunn av de vanlige drakoniske kravene fra Det internasjonale pengefondet.

Så i november 2013 begynte Janukovitsj å forhandle med Russlands president Putin som tilbød mer sjenerøse vilkår. Men Janukovitsjs beslutning om å utsette assosieringsavtalen med EU fremprovoserte gateprotester i Kiev, spesielt fra folket i Vest-Ukraina.

Som Ukraina on Fire påpeker, skjedde også andre uvanlige hendelser, inkludert fremveksten av tre nye TV-kanaler – Spilno TV, Espreso TV og Hromadske TV – som gikk på lufta mellom 21. og 24. november, med delvis finansiering fra den amerikanske ambassaden og George Soros.

Et bilde som inneholder klær, hårpynt, hjelm

Automatisk generert beskrivelse

Nazisymboler på hjelmer brukt av medlemmer av Ukrainas Azov-bataljon. (Som filmet av et norsk filmteam og vist på tysk TV)

Pro-EU-protester på Maidan-plassen i sentrum av Kiev ble også mer voldelige da ultranasjonalistiske gatekrigere fra Lviv og andre vestlige områder begynte å strømme inn og engasjere seg i provokasjoner, hvorav mange var sponset av Yarosh» Høyre Sektor. Angrepene eskalerte fra fakkelmarsjer som lignet nazi-dagene til å kaste molotovcocktails mot politiet til å kjøre store traktorer inn i politiets blokader – alt visuelt avbildet i filmen. Som Janukovitsj forteller Stone, da denne eskaleringen skjedde, gjorde det det umulig for ham å forhandle med Maidan-demonstrantene.

Et av filmens mest interessante intervjuer er med Vitaliy Zakharchenko, som på den tiden var innenriksminister med ansvar for rettshåndhevelse og politiets oppførsel. Han sporer eskaleringen av angrepene fra 24. til 30. november, som kulminerte med et sammenstøt mellom politi og demonstranter over transporten av et gigantisk juletre inn i Maidan. Zakharchenko sa at han nå tror denne konfrontasjonen i hemmelighet ble godkjent av Serhiy Lyovochkin, en nær venn av USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, som et påskudd for å eskalere volden.

På dette punktet tar filmen for seg direkte involvering av amerikanske politikere og diplomater. Gjennom krisen besøkte amerikanske politikere Maidan, som både republikanere og demokrater, som senatorene John McCain, R-Arizona, og Chris Murphy, D-Connecticut og hisset opp folkemengdene. Janukovitsj sa også at han var i telefonkontakt med visepresident Joe Biden, som han hevder veiledet ham om hvordan han skulle håndtere krisen.

Filmen påpeker at det virkelige senteret for amerikansk innflytelse i Kiev-demonstrasjonene var med ambassadør Pyatt og assisterende utenriksminister for europeiske anliggender Victoria Nuland. Som Parry påpeker, selv om Nuland tjenestegjorde under president Obama, var hennes troskap egentlig med den neokonservative bevegelsen, mest assosiert med det republikanske partiet.

Hennes mann er Robert Kagan som jobbet som utenriksdepartementets propagandist under de sentralamerikanske krigene på 1980-tallet og var medstifter av Project for the New American Century på 1990-tallet, gruppen som organiserte politisk og mediepress for den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Kagan var også McCains utenrikspolitiske rådgiver i presidentvalget i 2008 (selv om han kastet sin støtte bak Hillary Clinton i 2016-løpet).

Flinke manipulatorer

Som Parry forklarte, har de neokonservative blitt ganske flinke til å skjule sine sanne mål og har mektige allierte i hovedstrømspressen. Denne kombinasjonen har gjort det mulig for dem å presse den utenrikspolitiske debatten til slike ekstremer at når noen protesterer, kan de bli stemplet som en Putin- eller Janukovitsj-«apologet».

Et bilde som inneholder person

Automatisk generert beskrivelse

Assisterende statssekretær for europeiske og eurasiske saker Victoria Nuland under en pressekonferanse på den amerikanske ambassaden i Kiev, Ukraina, 7. februar 2014. (Bilde fra det amerikanske utenriksdepartementet)

Dermed ble Pyatts hyppige møter med demonstrantene i ambassaden og Nulands utdeling av informasjonskapsler (cookies – som noen har oversatt med kaker) til demonstranter på Maidan ikke kritisert som amerikansk innblanding i en suveren stat, men ble rost for å «fremme demokrati» i utlandet. Men da Maidan-krisen eskalerte, flyttet ukrainske ultranasjonalister seg til fronten og intensiverte sine angrep på politiet. Mange av disse ekstremistene var disipler av Bandera og Lebed. I februar 2014 var de bevæpnet med hagler og hurtigskytende håndvåpen.

Den 20. februar 2014 skjøt en mystisk snikskytter, tilsynelatende fra en bygning kontrollert av Høyre Sektor, både på politi og demonstranter, og satte i gang en dag med vold som etterlot rundt 14 politifolk og rundt 70 demonstranter døde.

Da Kiev gled ut av kontroll, ble Janukovitsj tvunget til å forhandle med representanter fra Frankrike, Polen og Tyskland. 21. februar gikk han med på å planlegge tidlige valg og å akseptere reduserte fullmakter. På oppfordring fra visepresident Biden trakk Janukovitsj også politiet tilbake.

Men avtalen – selv om den var garantert av de europeiske nasjonene – ble raskt opphevet av fornyede angrep fra Høyre Sektor og dens gatekrigere som beslagla regjeringsbygninger. Russiske etterretningstjenester fikk beskjed om at et attentat var på trappene mot Janukovitsj, og han flyktet for livet.

Den 24. februar ba Janukovitsj om tillatelse til å komme inn i sikkerhet i Russland, og det ukrainske parlamentet (eller Rada), kom effektivt under kontroll av de væpnede ekstremistene, og stemte for å fjerne Janukovitsj fra embetet på en grunnlovsstridig måte fordi domstolene ikke var involvert og avstemningen om å stille ham for riksrett ikke nådde den obligatoriske terskelen for flertall. Til tross for disse uregelmessighetene anerkjente USA og dets europeiske allierte raskt den nye regjeringen som «legitim».

Kaller et kupp et kupp

Men avsettelsen av Janukovitsj hadde alle øremerkene til et kupp. En avlyttet telefonsamtale, tilsynelatende i begynnelsen av februar, mellom Nuland og Pyatt avslørte at de var direkte involvert i å fortrenge Janukovitsj og velge hans etterfølger. Paret gjennomgikk feltet av kandidater med  Nuland som favoriserte Arseniy Yatsenyuk, erklærte «Yats er fyren» og diskuterte med Pyatt hvordan man «fikser denne tingen.» Pyatt lurte på hvordan man skulle «være jordmor til denne tingen.» De hørtes ut som Gilded Age-millionærer i New York som bestemte hvem som skulle bli USAs neste president. 27. februar ble Yatsenyuk statsminister i Ukraina.

Et bilde som inneholder gulv, innendørs

Automatisk generert beskrivelse

Ukrainas president Petro Porosjenko håndhilser på USAs ambassadør til Ukraina Geoffrey Pyatt mens USAs utenriksminister John Kerry håndhilser på Ukrainas utenriksminister Pavlo Klimkin i Kyiv, Ukraina, 7. juli 2016. [Utenriksdepartementet Foto)

Men ikke alle i Ukraina var enige med det nye regimet. Krim, som hadde stemt tungt for Janukovitsj, bestemte seg for å holde en folkeavstemning om å splitte seg fra Ukraina og bli en del av Russland. Resultatet av folkeavstemningen var overveldende. 96 prosent av innbyggerne stemte for å forene seg med Russland. Russiske tropper – tidligere stasjonert på Krim under marinebaseavtalen i Sevastopol – sørget for sikkerhet mot Right Sektor og andre ukrainske styrker som beveget seg mot Krim-løsrivelsen, men det var ingen bevis for at russiske tropper skremte velgere eller kontrollerte valget. Den russiske regjeringen aksepterte deretter gjenforeningen med Krim, som historisk hadde vært en del av Russland som dateres tilbake hundrevis av år.

To østlige provinser, Donetsk og Lugansk, ønsket også å skille seg fra Ukraina og gjennomførte også en folkeavstemning til støtte for dette trekket. Men Putin ville ikke gå med på forespørselen fra de to provinsene, som i stedet erklærte sin egen uavhengighet, et trekk som den nye regjeringen i Kiev fordømte som ulovlig. Kiev-regimet anså også opprørerne som «terrorister» og lanserte en «antiterroroperasjon» for å knuse motstanden. Ultranasjonalistiske og til-og-med nynazistiske militser, som Azov-bataljonen, tok ledelsen i de blodige kampene.

Antikuppdemonstrasjoner brøt også ut i byen Odessa i sør. Den ukrainske nasjonalistlederen Andrei Parubiy dro til Odessa, og to dager senere, den 2. mai 2014, angrep hans gatekrigere demonstrantene og drev dem inn i fagforeningsbygningen, som da ble satt i brann. Førtito mennesker ble drept, hvorav noen hoppet i døden.

«Den andre siden av historien»

Hvis filmen bare kom over denne «andre siden av historien», ville den gi et verdifullt bidrag siden det meste av denne informasjonen har blitt ignorert eller forvrengt av Vestens hovedstrømsmedier, som ganske enkelt skylder Ukraina-krisen på Vladimir Putin. Men i tillegg til det fine arbeidet til scenarist Vanessa Dean, er regien av Igor Lopatonok og redigeringen av Alexis Chavez usedvanlig dyktig og smidig.

Et bilde som inneholder brann,, lever, uklar

Automatisk generert beskrivelse

Skjermbilde av dødsbrannen i Odessa, Ukraina, 2. mai 2014. (Fra RT video)

Den 15 minutter lange prologen, der informasjonen om det nazistiske samarbeidet mellom Bandera og Lebed introduseres, er et eksepsjonelt stykke filmskaping. Den beveger seg i et raskt tempo, ved hjelp av rask kutting og også delte skjermer for å skildre fotografier og statistikk samtidig. Lopatonok bruker også interaktiv grafikk gjennomgående for å overføre informasjon på en visuell og demonstrativ måte.

Stones intervjuer med Putin og Janukovitsj har også ganske stor nyhetsverdi, og presenterer en side av disse demoniserte utenlandske lederne som har vært fraværende i de propagandistiske vestlige mediene.

Selv om det er omtrent to timer langt, går det i et hodestups tempo. Hvis en skulle påpeke noe, måtte det det være å bremse ned på noen punkter siden en så stor mengde informasjon blir kommunisert. På den annen side er det en glede å se en dokumentar som er så intelligent skrevet, og dertil så bemerkelsesverdig godt laget.

Når filmen slutter, er det varige budskapet likt de som utgjøres av de amerikanske intervensjonene i Vietnam og Irak. Hvordan kunne utenriksdepartementet vite så lite om hva det var i ferd med å slippe løs, gitt Ukrainas dype historiske splittelser og risikoen for en eskalerende konflikt med atomvåpenbestykkede Russland?

I Vietnam visste amerikanerne lite om landets tiår lange kamp for bøndene for å bli fri fra fransk og japansk kolonialisme. På en eller annen måte skulle Amerika vinne deres hjerter og sinn og skape et vestlig «demokrati» da mange vietnamesere ganske enkelt så utvidelsen av utenlandsk imperialisme.

I Irak skulle president George W. Bush og hans hoff av neocons kaste Saddam Hussein og skape et vestlig demokrati i Midtøsten, bortsett fra at Bush ikke visste forskjellen mellom sunni- og sjiamuslimske muslimer og hvordan Irak sannsynligvis ville splitte seg over sekteriske rivaliseringer og ødelegge forventningene hans.

På samme måte er budskapet til Ukraina i brann at kortsiktige, ambisiøse og ideologiske tjenestemenn – ukontrollert av sine overordnede – skapte noe enda verre enn det som eksisterte. Mens korrupsjon på høyt nivå vedvarer i Ukraina i dag og kan være enda verre enn før, har forholdene til gjennomsnittlige ukrainere forverret seg.

Og Ukraina-konflikten har gjenopplivet den kalde krigen ved å flytte vestlige geopolitiske krefter til Russlands mest følsomme grense noe som, slik forskeren Joshua Shifrinson har bemerket, bryter med et løfte fra utenriksminister James Baker i februar 1990 da Sovjetunionen fredelig aksepterte sammenbruddet av sin militære innflytelse i Øst-Tyskland og Øst-Europa. (Los Angeles Times, 30.05.2016)

Denne filmen minner oss også om at det som skjedde i Ukraina var en tverrpolitisk innsats. Den ble påbegynt under George W. Bush og fullført under Barack Obama. Som Oliver Stone bemerket i diskusjonen som fulgte filmens premiere i Los Angeles, trenger USA smertefullt noe nytt lederskap som minner om Franklin Roosevelt og John Kennedy, folk som forstår hvordan USAs geopolitiske ambisjoner må tempereres av realiteter på bakken og menneskehetens bredere behov for å bli frigjort fra farene ved fullskala krig.

James DiEugenio er forsker og forfatter om drapet på president John F. Kennedy og andre mysterier fra den tiden. Hans siste bok er Reclaiming Parkland.

Falske forestillinger

I den nåværende politiske situasjonen der store deler av «venstresiden» har gått på hovedstrøms-media sine forestillinger om krigshandlingene i Ukraina, må vi nødvendigvis spørre oss hvordan dette kunne skje. Fenomenet har dype røtter i manglende filosofisk og historisk kunnskap om utviklingen av samfunnet, og særlig utviklingen av kampen mot imperialismen og hvit makt i verden etter 2. verdenskrig. Vi kan begynne med manglende kunnskap om hvordan hovedstrøms-medias forestillinger blir skapt ut fra hvem sine forestillinger det er som blir spredd og målet med å spre dem. For det andre er det manglende kunnskap om virkeligheten bak de forestillingene som blir spredd.

Guy Debord – Feuerbach og Marx

Vi kan nærme oss en forståelse av disse fenomenene gjennom Guy Debords omdiskuterte verk La société du spectacle, fra 1967. Nedenfor skal jeg sitere punkt 6 og 7 i dette verket. Les sakte og nøye for å forstå det som skrives, slik du må gjøre for å tilegne deg overlevert skriftlig kunnskap.

Jeg er uenig i mange av Debords tanker og påstander, men noe har stor interesse. Hans konklusjon om at det er arbeiderrådene som er den formen som er utgangspunktet for all virkelig radikal aktivitet er vel like stengende for videre utvikling av de revolusjonære kampene i verden som den «teorien» som han ellers går til angrep på. Han er også helt blind for motsigelsen mellom imperialistiske stater og undertrykte land og folk. Dermed er hans tanker dypt eurosentriske og helt på siden av hoveddrivkraften i den radikale kampen i verden i dag. Men hans tanker om spectacle er interessante.

Men først noen forklaringer. Spectacle er et fransk ord som ligger nær det engelske spectacle, noe som ikke er så rart ettersom de kom til England da landet ble erobret av normannerne i 1066 og hele den engelske adelen ble utryddet og erstattet med den nye franske herskeradelen. Men det ble ikke registrert i skriftlig bruk før på 1600-tallet.

I USA har det også blitt oversatt med simulacrum som har samme rot som det norske simulere slik det brukes i dagligtalen – for eksempel simulere en sykdom for å slippe å gjøre noe. Den tyske wikipedia-definisjonen sier noe om dette. Ellers har dette greske røtter i simul som både kan bety bilde og falsk bilde.

De franske filosofene Zygmund Bauman og Pierre Baudrillard har også laget sine definisjoner av dette ordet. Bauman mener at det er et falsk bilde som skjuler en virkelighet, mens Baudrillard tar det et skritt videre og sier at det er et falsk bilde som skjuler et annet falsk bilde, som bilde av en alv, eller et bilde av Gud. Muhammedanerne har løst dette ved å ha forbud mot bilder av sin Gud.

For vår bruk kan vi si at både spectacle og simulacrum er et bilde eller en forestilling om virkeligheten som beskriver virkeligheten på en falsk måte. Vi har også det «norske» ordet spektakulært som forteller oss at det vi snakker om er noe som virker sterkt inn på oss. Det er oppsiktsvekkende. Dette sier noe om arten av forestillinger som dekkes av spectacle. Det er falske bilder som virker sterkt inn på oss, som setter sterke følelser i sving, slik at vi blir hindret frå å betrakte spectacelet med kritisk sans. Så til noen sitater fra Debord.

Le spectacle 6

De falske forestillingen (le spectacle), forstått i sin helhet, er både resultatet av og prosjektet til den eksisterende produksjonsmåten. Det er ikke et tillegg til den virkelige verden, en dekorasjon som er lagt til. Det er hjertet av det ikke-reelle i det reelle samfunnet. I alle sine spesielle former, informasjon eller  propaganda, reklame eller direkte  forbruk av underholdning, utgjør den falske forestillingen den nåværende modellen for sosialt dominerende liv. Det er den allestedsnærværende bekreftelsen på valget som  allerede er gjort i produksjonen, og dets påfølgende forbruk. Forestillingens form og innhold er begge på lik måte i den totale rettferdiggjøringen av forholdene i og målene til det eksisterende systemet. Forestillingen er også den permanente tilstedeværelsen av denne rettferdiggjøringen, som en beskjeftigelse i hoveddelen av tiden levd utenfor moderne produksjon.

Le spectacle 7

Adskillelsen er i seg selv en del av verdens enhet, av den globale sosiale praksisen som har splittet  seg i virkelighet og falsk bilde/forestilling. Den sosiale praksisen, før den selvstendige forestillingen oppstår, er også den virkelige totaliteten som inneholder forestillingen. Men splittelsen i denne helheten lemlester den til det punktet at den falske forestillingen  fremstår som dets mål. Den falske forestillingens språk består av den herskende produksjonens tegn, som samtidig er det endelige målet for denne produksjonen.

Utgangspunktet for Debord var den tyske filosofen Ludwig Feuerbach som Marx lærte svært mye av på sin kritiske måte. Douglans Valentine siterer i boka CIA as Organised Crime – How Illegal Operations Corrupt America and the World det Debord har tatt fra Feuerbach: «Men det er klart at i vår tid, som foretrekker tegnet fremfor det som det er tegn for, kopien fremfor originalen, fremstillingen fremfor virkeligheten, den ytre fremtreden fremfor det vesentlige … der er bare illusjonen hellig, sannheten profan. Nei, graden av hellighet vokser i samme proporsjon som sannheten minker, slik at den høyeste grad av illusjon blir den høyeste grad av hellighet.»

Karl Marx hadde en kjent spissformulering: «De herskende tanker er de herskendes tanker». Han påpekte også at dette er slik fordi de herskende har de overlegne ressursene til å spre sine tanker. I dag er de store massemediene de viktigste formidlerne av tankene eller forestillingene til de herskende – med de amerikanske, eid av amerikanske oligarker, i spissen. Men alle de store mediene i det vi gjerne kaller Vesten, er med i denne formidlingen av falske forestillinger.

Marx har beskrevet noe som ligner på Debord sine tanker i sin beskrivelse av den religiøse fremmedgjøring.

Men de andre forfatterne jeg nevner her sier at dette ikke er nok. De sier at de bildene som den herskende klassen sprer av sin virksomhet (som har sitt grunnlag i den materielle fremmedgjøringen, den kapitalistisk produksjonen og varefetisjismen) blir mer hellig for folk desto lenger de er fra virkeligheten. Det er dette som rammer de som tror på hovedstrømsmediene. De svært feilaktige bildene/forestillingene blir så hellige for folk at de ikke kommer seg forbi dem.

Se bak de falske bildene

Dette betyr at det er først når du bryter gjennom de bildene som den herskende klassen gir deg gjennom sine media, at du kan finne frem til sannheten bak deres bilder. Dette krever en stor anstrengelse og er ganske plagsomt fordi du må stå opp mot den hellige overbevisningen som er knyttet til de herskendes tanker. Om du sjøl tilhører denne klassen så representerer disse bildene virkeligheten slik de herskende vil at alle skal oppfatte den. Som herskerklasseindivider internaliserer mange av dem disse de falske bildene de skaper som om de representerer korrekte forestillinger om virkelighet. Det gjør også alle de som tror på og holder disse bildene hellig.

I sitt virkelige liv i den samfunnsmessige produksjonen, og særlig der arbeiderklasse står mot borgerskap, er det lettere for underklassen å avsløre bildene, men det går heller ikke av seg sjøl. Hvis disse bildene er alt du er blitt oppflasket med siden du var liten, er du ganske fanget. Og jo lenger du står fra virksomhet i den samfunnsmessige produksjonen desto vanskeligere er det å avsløre den herskende klassens bilder. For det såkalte intellektuelle skikt i samfunnet er dette tilfelle. Men du kan klare det gjennom iherdig og grundig arbeid for å utvikle dine kunnskaper om virkeligheten.

For å komme ut av dette bildefengselet er Marx sine tanker spesielt nyttig å ta utgangspunkt i. Det krever en ganske god porsjon filosofisk forståelse, spesielt for den materielle dialektikken, dvs. for det vesentlige ved hver av de store endringsprosessene i verden, og spesielt utviklingen av menneskenes livsgrunnlag, deres utveksling med naturen rundt seg gjennom produksjonen og fordelingen av dette. Dernest alle samfunnsmessige prosesser som skjer på dette materielle grunnlaget og virker tilbake på det.

Den grundigste undersøkelsen av Marx sin dialektiske logikk er gjort av den franske marxisten og filosofen Lucien Sève. Jeg har oversatt en sentral tekst av ham som viser dette. Alle tekstene som utgjør arbeidet til Marx med Kapitalen avdekker den logiske utviklingen i det enormt kompliserte kapitalistiske systemet, en logikk som gjennom en rekke tilfeldigheter og omslag bestemmer det kapitalistiske systemets utvikling. Men når det gjelder andre fenomener, så har de hver sine andre logiske utviklinger og sine særegne historier som ikke kan avdekkes av studier av kapitalens historie, men kapitalstudiene kan hjelpe oss til å forstå studiemetoden ved side av å forstå kapitalismen sjøl.

Falske bilder av Ukraina – hvordan avsløre dem

I dag har den herskende klassens noen hellige bilder/forestillinger av virkeligheten i prosessene som bestemmer det som skjer i Ukraina. Det første hellige bildet/forestillingen er at Ukraina er en demokratisk stat som kjemper for sin uavhengighet. Zelenski er den store helten og alle som ikke holder med og støtter ham, er de store skurkene. Det andre hellige bildet/forestillingen er at USA/NATO/EU hjelper denne demokratiske staten i denne kampen. Det tredje bildet (forestillingen) er at Putin og Russland er den store skurken som herjer og dreper, og at de som støtter Russland, eller ikke støtter USA/NATO/EU uforbeholdent, er konspirasjons-teoretikere og nærmest småskurker som må bringes til taushet.

Med en gang du forlater de store massemediene sine fortellinger, kan du gå gjennom bildene deres og finne ikke bare de tegnene eller forestillingene som blir fremstilt, men det som tegnene/forestillingene representerer. Du ser da at alle de ovennevnte bildene i det vesentlige ikke holder vann. Men fordi massemediene sine bilder er blitt hellige for deg, vil du ikke gå gjennom og bak tegnene som finanskapitalistene sprer fra sine medier for å sikre sitt system og sine rikdommer, men holder deg til deres tegn. Slik Debord oppfatter det er du fanget i «spectaclet» – den falske forestillingen.

Massemediene sine bilder/forestillinger kan bare opprettholdes på grunnlag av fjerning av kunnskap om USAs geopolitikk eller geo-imperialisme, særlig etter 2. verdenskrig og spesielt etter Sovjet-Unionens oppløsning i 1991. En annen kunnskap som må fjernes er USAs relle rolle inne i Ukraina i mange tiår og spesielt CIAs rolle før, under og etter kuppet i 2014. Og s¨å må de fjerne kunnskap om Putins reelle utenrikspolitikk etter år 2000. Et annet stort blankt felt der kunnskapen må fjernes er den alliansefrie bevelsens utvikling og politikk, både etter 2. verdenskrig og i tiden etter 2006 som vi kan se på som en ny oppvåkning av denne bevegelsen.

Til slutt kan jeg nevne fjerning av kunnskap om den interne utviklingen i Ukraina fra 2. verdenskrig og fremover. Om de to amerikansk-støttete kuppene der i 2004 og 2010, om utviklingen og rollen til nazismen. Og kunnskap om den åtte-år lange undertrykkingen av og krigen mot deler av den russiskspråklige delen av det ukrainske samfunnet. Denne krigen ga ikke våre oligarkers presse bilder av eller ga oss forestillinger om, forestillinger og bilder som hadde gjort oss like opprørte som dem de har spredd fra Russlands invasjon. Og som kunne ha fått oss til å forstå bedre det som har skjedd etterpå.

Det er også skapt et bilde av eller en forestilling om at verden vil gå under dersom de russiskspråklige i Ukraina får slutte seg til Russland, og at det er verd å sulte ut verden og ødelegge industristaten Tyskland, for at de relativt små delene av tidligere Ukraina, som ble undertrykt og drevet krig mot i 8 år, skal tilbake under Zelenskis undertrykking.

Virkeligheten bak denne falske forestillingen er at det er USAs verdenshegemoni som står i fare og at opphevingen av dette verdenshegemoniet og kampen for det vil føre til at selvstendige stater kan få mye bedre vilkår for å utvikle seg ut fra egne interesser og ikke ut fra herskerne i USA sine interesser.

I mangel av kunnskap om og forståelse av denne virkelige verdens utvikling under den herskende klassens forestillings-bombardement har mange blitt fanget av de opprørende bildene som de ledende oligarker i Vesten sprer om det som skjer i Ukraina og de har helliggjort dem til den grad at de avgrenser seg fra kunnskap under bildene og forestillingene, men klamrer seg til dem. Spesielt for partier og mennesker som oppfatter seg som «venstre» er dette skadelig. Men reklamens makt er større enn vi tror når vi nekter å undersøke varen nærmere. Og allerede Platon påpekte at de som har har levd i en grotte og sett falske bilder i hele sitt liv gjerne vil drepe en som har har kommet seg ut av grotten når vekommende kommer tilbake for å fortelle grotteboerne om de sanne bildene.

Min innstilling er ikke slik. Jeg mener at de aller fleste ærlige og hederlige mennesker kan se sannheten nå de får den presentert, men at det kan være en lang vei å gå før de får opp øynene. Og det gjelder særlig når de som er avhengig av å spre falske forestillinger for å opprettholde et verdensherrevelde dominerer spredningen av forestillinger på en så voldsom måte som de gjør nå. Da er noe av det viktigste vi kan gjøre å holde åpne de hullene i muren av sensur som finnes og ikke gi oss med å presentere fakta.

Terje Valen, søndag 30. oktober 2022