En ny studie på logikken i Karl Marx’ Kapitalen

Selv om mange har skrevet om Marx sin dialektikk så er det likevel slik at ingen tidligere har laget noen omfattende studie av hvordan Marx utviklet materialismen og dialektikken ut fra innholdet i hans hovedverk, dvs. hele «Kapitalen» og de kladdene og notatene som hører til dette verket. De siste årene er dette arbeidet imidlertid blitt påbegynt av den franske filosofen Lucien Sève. Det er sammenfattet i boken Karl Marx – Écrits philosophiques som inneholder en hundre siders innledning og en samling med 100 nøye utvalgte tekster fra Marx skrifter som alle belyser utviklingen av den dialektiske logikken i Kapitalen og underbygger påstandene i innledningen.[i] Gjennom dette arbeidet avdekker Sève hvordan Marx opphevet hele den gamle filosofiske logikken med sine idealistisk lineært, stillestående logiske kategorier og erstatter dem med endringspregete, dialektiske og materialistiske logiske kategorier. Dette er en videreføring av Hegel sin revolusjonering av Aristoteles sin logikk som tar utgangspunkt i stillestående begreper og lager regler for hvordan en ut fra dem kan komme frem til sanne slutninger. Hegel analyserte utviklingen av tankene eller ideene. Han fant da ut at stillestående kategorier ikke kunne brukes på store systemer i stadig endring og i stadige sprang. Dette var den revolusjonær siden ved Hegel. Det at han samtidig tok utgangspunkt i en opprinnelig idé som hele den virkelige historien arbeidet seg frem mot gjennom den menneskelige tenkningen var den reaksjonære siden ved hans logikk. Marx kritiserte Hegel sin reaksjonære side og brukte den revolusjonære siden ved hans logikk som utgangspunkt når han studerte utviklingen av menneskenes utveksling med naturen rundt, med andre ord økonomien. For det var (og er) også et stort system i stadig endring og med sprang som vi ikke kan forstå ut fra den gamle logikken til Aristoteles og hele den moderne filosofiske tradisjonen som holder fast ved den.

Sève spør først av alt om vi i det hele tatt kan snakke om en Marx sin filosofi og hans filosofiske skrifter. Han svarer at når det gjelder den spekulative og betraktende filosofien, så tok Marx tidlig avstand fra den. Men gjennom det videre arbeidet sitt videreutviklet og omformet han hele filosofien fra før hans tid, og spesielt tok han både vare på Hegel sine kategorier og omformet dem og ga dem en helt ny betydning. En betydning som tilpasset dem en tenkning og virksomhet som både var preget av dialektikk og materialisme. Ved å føre materialismen og dialektikken sammen på en konkret måte gjennom et svært inngående og detaljert studium av kapitalen utviklet Marx i virkeligheten helt nye logiske kategorier som var tilpasset dette formålet og som brøt med den gamle lineære logikken, som faktisk er fremherskende også i dagens filosofi.

Så tar han opp den påstanden at vi kan snakke om en filosofisk, humanistisk og dialektisk «ung» Marx, og en slags mer økonomisk, systemtenkende «eldre» Marx. Dette har han behandlet svært nøye i første bind av firebindsverket Penser avec Marx aujourd’hui, bind 1, Marx et nous [Tenke med Marx i dag, Marx og oss]. Der tilbakeviser han denne påstanden gjennom en omfattende og svært grundig lesning av hele Marx sin grunnleggende produksjon av tekster. Han følger opp denne tanken i innledningen til Filosofiske skrifter.

De viktigste konklusjonene er at Marx bare gjorde en første overskridelse av Hegel sin dialektikk i de tidligere skriftene sine, og at hans største nyvinninger på dette feltet kom i forarbeidene og arbeidet med å skrive Kapitalen. Gjennom dette arbeidet opphevet han Hegels dialektikk, gjennom å ta vare på grunnleggende dialektiske kategorier samtidig som han førte dem over fra den spekulative, idealistiske logikken til en materialistisk dialektikk som både betraktet verden/materien/naturen som noe som eksisterer uavhengig av den menneskelige bevisst om den og som samtidig tok hensyn til menneskene som virksomme individer med en bevissthet som også er materiell i filosofisk forstand.

Sève skriver at Marx i prosessen med å gå over fra et idealistisk system med en spekulativ logikk til en kategorisering frigjort i dybden fra alt spekulativt og idealistisk og systembundet, blir tvunget til et arbeid for å utvikle nye begrep på en radikal måte der vi kan gruppere de vesentlige operasjonene under tre overskrifter: utviskingen av systemformen, omdanningen av forholdet objektiv-subjektiv og utbruddet av det som virkelig skjer i rom og tid, i logikken.

Så går han inn mer detaljert hva dette betyr. Han tar først opp utviskingen av systemformen. Utgangspunktet er Hegel som sier at ethvert forsøk på å oppnå noe i filosofien kan ikke på noen måte være vitenskapelig hvis det er uten system. For sannheten ligger ikke i en isolert påstand, men i hele tenkningen og dette hele når ikke selv frem til vitenskapelig sannhet uten at serien av momenter presenterer seg ut fra en indre nødvendighet som forbinder dem med hverandre. På denne måten uttrykker systemformen begrepets egenutvikling: det er fra seg selv at det som er antas å gå fra ingen ting, og dets forhold til å bli til. Fjern systemformen og du ødelegger logikken.

Sève sier at vi her er borti selve grunnprinsippet i den spekulative idealismen: den antatte egenutviklingen av begrepet, det vil si den ukritiske omformingen av subjektets [personens] abstraksjoner. I denne sammenheng kan det være verd å vise til den såkalte hegelske triaden med at to motsatte sider går opp i en syntese. Hvis en presser alle naturfenomener inn i denne formen, uten å kjenne til de konkrete utviklingsprosessene i disse fenomenene, så kan en lage det mest utrolige, men logiske, forklaringer på hvordan ting utvikler seg. Noe også Hegel gjorde på flere felter. Dette er faktisk en viktig årsak til at dialektikken står så lavt i kurs hos naturvitenskapsfolk. Vi kan vel si at det dreier seg om at man ved ren tenkning kan komme frem til sannheten om hvordan verden utvikler seg, bare man kan få det inn i et logisk system, få det på systemform. Det er nettopp denne formen for filosofi Marx forkastet en gang for alle. Den teologiske illusjonen i et frikoplet logisk system må bli erstattet av en oppmerksomhet rettet mot den jordiske tilblivelsen av våre tankekategorier.

Systemformen har enda en skadelig side. Det er en lukket form der listen av kategorier er fremmed for tidsdimensjonen når det gjelder utvikling av kunnskapene og praksis. De filosofiske kategoriene er nok mer varige enn kategoriene i de spesielle vitenskapene og endres ikke i samme rytme som dem. Men selv om de varer lenge, så har de også en utvikling og bør derfor ha en åpen historie, og Marx hører, som vi skal se, til dem som særlig har utvidet den.

Systemformen skjuler også skadelige virkninger. Hvis vi tar utgangspunkt i Hegels triade [tese-antitese-syntese] som er til stede over alt i hans verk, så gir den grunn til å mistenke en tilfeldighet som springer ut av en ytre formalisme. Det fungerer slik at Hegel behandler kategoriene på en forenklende måte, slik at en kategori bare har et motsatt moment og slik blir opphevet i en eneste tredje moment. Det er en forenkling som springer rett ut av systemformen. I den lineære serie av momenter som kategoriene trer frem har hver kategori sin faste plass som gir den et liv som er logisk sett redusert på tilfeldig vis som ikke er begrunnet. Slik kan vi se at kategorien form bare er behandlet ett sted, i logikkens vesen, selv om det finnes tre motsetninger i den: vesen, materie, og så innhold. Som alle filosofiske kategorier er form intenst mangetydig. Den burde ha sin plass også i værens logikk [form og materie] og i begrepets logikk [form og innhold] og i vesenslogikken [form og vesen]. I stedet for dette så tvinger systemets tvang kategorien form inn på bare en av disse plassene. Formsystemet er ikke bare lukket, det er alvorlig reduserende. Den materialistiske opphevingen av det begynner med å fjerne det.

Men det er ikke noen enkel sak. For vi må ikke falle tilbake i empirismen der en samler opp tankebestemmelser på en tilfeldig måte. Marx foretar ikke noen detaljert gjennomgang av kategoriene sine, men han er en altfor teoretisk ånd til at vi ikke kan være oppmerksom på den overgripende sammenhengen i hans kategorisering. Ettersom kategoriene hans på en viss måte er universelle, påvirker hver kategori alle de andre. Når vesen endrer betydning hos ham, så endrer alle kategorier vesen, eller bør gjøre det. Fordi abstraksjon er å tenke om igjen på en forskjellig måte, så er alle kategorier abstraksjoner av forskjellig art, eller bør være det, også så videre. Det lukkete, ubevegelige, lineære systemet er kastet på skraphaugen, men kategoriene danner en vev på en måte som er åpen, i utvikling, sammenvevet. Ingen kategori har noen forutbestemt plass på grunn av det ikke eksisterer et plasseringssystem. Hver kategori kan utvikles fritt i alle de retninger som ligger i den. Slik dannes en rekke ikke-hegelske betydninger, som fremmedgjøring, grunnlag eller tingliggjøring. Triaden blir et unntak. De fleste kategoriene fungerer ikke lengre i par med en eneste motpart, men i en gruppe med flere kategorier som både står som avledet og i motsetning. Objektiv finnes sammen med ikke bare subjektiv, men med tinglig og med fetisjisert. Hvis vi tar utgangspunkt i uttrykket fornuftig kjerne som Marx brukte, kan vi snakke om kategorikjerner. Om vi bare ser dette fra at formelt synspunkt så åpner den marxistiske filosofiske tenkemåte en ny æra i de logiske kategoriers historie.

Forholdet mellom objektiv og subjektiv

Så skal vi se på forholdet mellom objektiv og subjektiv. Den dialektiske frem- og tilbakegang mellom disse to momenter er et sentralt tema i den hegelske logikk. I sin formelle bevegelse går den fra den objektive logikk – væren og så vesen – til den subjektive logikk – begrepet. Det kan derfor se ut som det subjektive er resultatet av en dialektisk utvikling som springer ut av det objektive. Men i virkeligheten er det motsatt: de første bestemmelsene i den objektive logikken, som er de fattigste, kommer enda fra den «forstående subjektiviteten»[ii][xiii], mens den indre bevegelsen i den subjektive logikken tvert imot hele tiden går mot objektivitet, det vil si det fullførte «begrepet som er både i og for seg». Hegels Encyclopedie begynner med logikken og det betyr at vi tar som utgangspunkt «presentasjonen av Gud slik som han er i sitt evige vesen, før skapelsen av naturen og som fullført ånd». At ånden derfra kommer frem til det objektive vil si at den går «fra begrepet Gud til sin eksistens». Vi er altså i en objektiv idealisme. Feuerbach gjør den første omkastingen av dette ved å si at det virkelig objektive ikke er Gud, men naturen. Bare det er objektivt som eksisterer utenfor hodet. Det virkelige subjekt er ikke substansen, men mennesket, vi kan konkretisere det ved å si at det er mennesket som tenker, ikke tanken. Feuerbach kommer slik frem til en subjektiv materialisme.

Marx fører dette enda et avgjørende skritt videre gjennom den første feuerbachtesen sin. «Hovedmangelen ved all materialisme hittil [medregnet Feuerbachs] er at det som møter oss, virkeligheten, det som kan erfares med sansene, bare oppfattes som objekt og anskuelse; ikke som konkret menneskelig virksomhet, praksis; ikke subjektivt.» Her fremtrer en helt ny dialektisk forbindelse mellom objektiv og subjektiv. Det objektive er helt klart definert som «det som eksisterer utenfor hodet», men dette som er utenfor oss fremtrer alltid innenfor vårt forhold til det, og dette forholdet er praktisk, slik at kunnskapen som vi får om det objektive ved objektet bare kommer av at vi er aktivt subjektive. Slik kommer det frem en filosofisk posisjon som ingen hadde tatt tidligere: en virksomhetsmaterialisme [Tätigkeit] der alle de logiske kategoriene bærer det intime merket av denne subjektive objektiviteten, for å samsvare med selve kategorien kategori, som betyr et vesentlig forhold objekt-subjekt.

Ut fra dette blir den materialistiske kompleksiteten i begrepet objektivitet mangedoblet. Det er nok en kunnskap om objektet, men det er også en mental projeksjon fra et subjekt og til og med materiell produksjon, en virksomhet som er konkretisert i en ting, en fundamental dimensjon ved all produktiv virksomhet hos menneskene, som man absolutt må skille fra den objektiviteten som er beskrevet over her, ved å snakke om virksomhetens tinglighet og tingliggjøring av virksomheten.

Også på den subjektive siden skaper den marxistiske omkastningen mye nytt. Når den rike objektiviteten i Hegels begrep ikke blir satt opp mot en fattig subjektivitet, men opp mot hele den historisk-samfunnsmessige verden med sine produktive krefter, klasseforholdene, forhold i overbygningen, former for samfunnsmessig bevissthet, «mennesket er hele menneskets verden» så etterfølges den hegelske idealismen av subjektivitetens objektive materialisme. Dermed er vi kommet forbi det uoverstigelige gamle dilemma mellom en kritisk holdning og en ontologisk bekreftelse, mellom kritikk og virkelighet – mellom kantianisme og hegelianisme. I stedet for det alt for summariske paret objektiv-subjektiv kommer den komplekse dialektikken til en aktiv subjektivitet i forhold til det objektive og en samfunnsmessig objektivitet i forhold til det subjektive. Fra det tidspunktet da denne omkastingen skjedde kan ikke lenger veven av kategorier bli delt mellom en «objektiv logikk» og en «subjektiv logikk». Alle kategoriene er epistemologiske og ontologiske på en gang, selv om to poler er markert: epistemologiske kategorier med ontologisk rekkevidde – som abstraksjon – og ontologiske kategorier med epistemologisk rekkevidde – for eksempel – basis, etter som hvilket slags forhold som dominerer, og hvor vi også finner en allestedsnærværende aktiv dimensjon som blir dominerende i det som vi kan spesifisere som praksiskategorier – som frihet. Her kan vi hilse tilkomsten av en filosofering som er virkelig ny, bortenfor all idealisme og bortenfor all «materialisme frem til nå» [bisheriges Materialismus].

Rom-tid-virkeligheten

Så går Sève over til å se på den tredje dimensjonen som kaster om på det hegelske systemet: det dreier seg om rom-tid-virkeligheten som bryter seg inn i logikken. Hvis vi skal ta den materialistiske påstanden alvorlig må vi erkjenne at de filosofiske kategoriene ikke bare viser til «rene vesentligheter», som Hegel sier, men samtidig til det materielle urene som forblir der selv ut i den mest ekstreme abstraksjon. Men den som snakker om det materielle snakker om noe som eksisterer i tid og rom. Det kan se ut som tid og rom har en stor plass i Hegels filosofi, men den forbindelse mellom det indre og det ytre, den fremmedgjøring, det å sette noe utenfor seg selv, som han snakker om, eller forbindelsen mellom fortid og fremtid, som begrepet forutsetning, er hos Hegel bare en bevegelse i tanken, i ideen. Og Hegel sier sjøl klart fra i Logikkens vitenskap at en eksistens som kan sanses ikke hører hjemme i hans opplegg. Hegel anerkjenner dessuten bare at det er ideen som har historie, naturen har ikke det, ifølge ham. Den materialistiske nyutviklingen får frem en rik problematikk som ikke kan finnes innen idealismen. Slik er fremmedgjøring, i Marx språkbruk, fremmedgjøring av lønnsarbeidet, og den hviler på det radikalet skillet i tid og rom mellom de direkte produsentene og produksjonsmidlene som er grunnlaget for kapitalismen. Kategorien forutsetninger viser, samtidig som det er en logisk kategori, til samfunnsmessige forutsetninger som spiller en avgjørende rolle i den historiske logikken. Den marxianske materialismen står i direkte forhold til den verden der vi lever våre liv.

Det er mye mer vi kunne studere når det gjelder virkningen av dette utbruddet av steds-tidsdimensjonen innen logikkens høye abstraksjonsnivå. Generelt sett endrer den materialistiske omdanningen de trekkene i den hegelske dialektikken som gir den sin identitet. Den hegelske dialektikken gir alltid det ene som det flerfoldiges sannhet, det indre som det ytres sannhet. Det er en dialektikk som i grunnlaget er teologisk og teleologisk hvor en med nødvendighet deler seg i to for å vende tilbake til en, noe som fester hans forsvar for friheten til en konservativ avslutning. Den materialistiske omkastingen fjerner ikke meningen i en dialektikk som med nødvendighet fører til noe, slik vi kan se i læren om fostre, men føyer til noe helt motsatt også: fruktbarheten til det flerfoldige, produktiviteten til det ytre som fører tilfeldigheten inn i forholdene og prosessene, en dialektikk der to går sammen til en og gjerne kan dele seg på ny i fremtiden, som i læren om hvordan partikler blir til. At dialektikken åpner seg for steds- tidsdimensjonen åpner uante felter for filosofisk forskning. Hvis vi ser på de motsatte sidene i den dialektiske motsigelsen og går bort fra den gamle «rene» logikkens gammeldagse tenkning, og erstatter den med en kategorisering her og nå, så oppdager vi at denne posisjonen kan frigjøre seg i tid og rom fra symmetrisk og usymmetrisk, noe som gir helt forskjellige logiske egenskaper. Marx var klar over dette spørsmålet med foretok ikke noen teoretisk generalisering av det. Som mange andre sider ved den dialektiske tenkemåten, som i dag er så idiotisk oversett, utgjør dens forhold til dagens vitenskapelige problemer, fra symmetri til spontant brudd i symmetri, en av de tallrike felter for forskning på kategorier som er åpne for nysgjerrige ånder. Dette gjør at Marx verk står i motsetning til en doktrinær tenkning og ideer om «Den store historien». Marxiansk tenkning utgjør en av de store, moderne fremskritt når det gjelder den kritiske tenkning.

Logikken i Kapitalen

Så kommer vi til logikken i Kapitalen. Her finner vi først en gjennomgang av epistemologiske kategorier med ontologisk dimensjon. Forståelse/oppfatninger som viser til virkelige saker/ting, tenkningen i sine forhold til tingene.

Kategorikjernen vesen

Den første kategorikjernen her er vesen som henger sammen med og kan stå i motsetning til fremtredelse og med skinn som noe som dekker over noe annet eller blender for det vesentlige. I tredje bind av Kapitalen skriver Marx at: «All vitenskap ville ha vært overflødig hvis det hadde vært direkte samsvar mellom tingenes vesen og deres fremtredelsesform». Noen tror at Marx her i stor grad sluttet seg til Hegels betydning av vesen, men i virkeligheten er det nettopp i omkastningen av dette begrepet at overgangen fra idealisme til materialisme er mest synlig. Allerede i den sjette feuerbachtesen ser vi dette. Her heter det at «Det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I virkeligheten er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold». Hegel hadde gjort stor fremgang i å forstå begrepet vesen ved å gjøre det til knuten i alle forhold, men han hadde lukket inne denne knuten i et idealistisk dyp som ble utgjort av «værens sannhet». Marx fjerner dette idealistiske dypet og erstatter det med den mest materialistiske oppfatning av forhold: vesen viser fra da av til menneskenes universelt produktive forhold til tingene, som altså kan forklares ut fra sine egenskaper gjennom produksjonens individuelle historie. Her er ikke lenger noen spekulativ abstraksjon eller noe som ut fra sin «natur» er ubevegelig. Det er den utviklende, konkrete, men sjelden synlige og ikke en gang gjenkjennelige matrisen av fenomenet slik det selv fremtrer. Dermed frigjør Marx oss fra dilemmaet mellom den metafysiske nødvendighetstenkningen og den empiriske tenkingen som er knyttet til enkeltfenomenene. Denne historiske vendingen i tenkningen om vesen er ennå ikke blitt klart oppfattet av filosofene, medregnet størsteparten av marxistene, selv om dagens utvikling av den vitenskapelige tenkningen gjør det lett å vise hvor verdifull den er. Det som vi har vist ovenfor her kan underskrives av alle som har lest Marx: han konstaterer at alt virkelig som han behandler er definert av de forholdene som skaper det, og ikke av en eller annen enhet eller natur. Kapitalisme definerer seg ved skillet mellom produksjonsmidlene og de direkte produsentene; kommunisme definerer seg ved tilegnelsen til de sammensluttete arbeidere; historien er klassekamp, bevissthet, praktisk-teoretisk forhold til verden, friheten er mestring av det nødvendige og så videre.

Det reelle konkrete og det tankekonkrete

Denne revolusjonerende nye oppfattingen av vesen virker inn på alle kategoriene: alle er begreper om skapende forhold. I de franske studiene er begrepet vesen nesten ikke til stede, mens studiene av begrepet abstraksjon, som står i sammenheng med vesen, finnes i overflod, selv om det ikke betyr at alt er sagt om det heller. Marx tenker abstrakt og konkret ut fra en dobbelt arv. En arv er fra Hegel. Fra den klassiske identifiseringen av det konkrete med det særegne som kan sanses og fra identifiseringen av det abstrakte med det generelle som forståelsen trekker ut av det, setter Hegel i stedet idéprosessen som hever seg fra den fattige ensidigheten i den opprinnelige abstraksjonen til rikdommen av bestemmelser som kommer av å sammenfatte det konkrete. Mot dette hevdet Feuerbach at dette konkrete her er selve den spekulative abstraksjonen der de virkelige forhold fremmedgjør seg: det er ikke noe annet konkret enn naturen og mennesket. Etter å ha fordøyet disse to oppfatningene tilfører Marx dem to store korreksjoner og berikinger. For det første tilfører han det opplysende skillet mellom det reelle konkrete – det tingligkonkrete med hele mengden av dens implisitte bestemmelser – og det tankekonkrete der menneskene gjennom sin tankevirksomhet setter sammen igjen i et logisk hele disse bestemmende kvaliteter som har måttet blitt klarlagt gjennom et analytisk arbeid. Vi forstår nå hva den idealistiske illusjonen består i, nemlig å legge i dannelsen av det tingligkonkrete den logikken som vi legger i produksjonen av det tankekonkrete ut fra det abstrakte, mens det er helt annerledes.

To former for abstraksjon

Vi må også skille to former for abstraksjon. Det finnes informerende abstraksjon – for eksempel «befolkning» som er brukelig innen trange grenser, mens den bortenfor disse grensene gir næring til en hul generalisering, og enda verre, en falsk abstraksjon der det tenkes i enheter – for eksempel «mennesket» - det som skaper denne formen er «filosofien»: ut fra dette er Marx den skarpeste kritiker av abstraksjonen. I motsetning til dette har vi vitenskapelig fornuftig abstraksjon som i begrepene griper det dialektiske vesenet i objektet sitt: det skapende forholdet, og derved garanterer at det er ekte teori – i denne betydningen er Marx en sentral abstraksjonstenker samtidig som all tenkt abstraksjon er noe konkret historisk som springer ut av at begrepet har et dobbelt forhold, både til sin objektive referent og til sine samfunnsmessige bestemmelser. Enda mer originalt er at Marx avdekker et naturlig samsvar mellom idéprosessen og den virkelige abstraksjonsprosessen, selv om de har sterke særegne trekk, og uten dette kan vi vanskelig tenke oss at det er mulig å oppfatte verden. Naturen og historien er full av spontane prosesser i relativ isolering, delvis tingliggjøring, eller omvendt av tendens til allmenngjøring som underbygger noe som Marx ikke nøler med å kalle virkelig abstraksjon [reale Abstraktion]. Slik skaper de nye bytteforholdenes oppheving av de gamle personlige avhengighetsbåndene det borgerlige samfunnets ”abstrakte individ”. Slik gjør den likegyldighet overfor arbeidets spesifikke karakter som kapitalismen bærer med seg til en ”praktisk sannhet” av ”generelt arbeid”. Den materialistiske vendingen får oss til å se det som venter i det usynlige.

Allmennhet, universalitet

En annen av de viktigste kategorikjernene som er lite studert er allmennhet, universalitet. Dette er en av de sjeldne kategoriene hos Marx som har triadeform det allmenne, det særegne, det enkelte som ser ut som den kommer direkte fra Hegel. Men denne triaden kommer egentlig opprinnelig fra Kant som rettferdiggjør å etablere forskjell mellom det allmenn og det enkelte. Og så er det sånn at måten Marx tenker det allmenne på er i klart brudd med Hegel. For Hegel er det allmenne fremmed for tilblivelse/endring og fremstår som en ”uforanderlig egenbevarelse” (Fra Vitenskapen om logikken.). For Marx derimot tilhører det allmenne med full rett tingens liv og historien. Det er nok noe statisk i det allmenne, men det er også en utviklingsprosess i det allmenne, for eksempel den strukturelle tendensen i kapitalen til å utvikle verdensmarkedet. Denne forskjellen er knyttet til en annen som er enda mer vesentlig. Hegel så det særegne i det allmenne altså at det særegne er en allmenn kategori. Men det som Marx fikk frem i lyset er av en helt annen betydning. I den historisk-sosiale prosessen av virkelig allmenngjøring: eksempel: generaliseringen av handelsbyttene -, et allment element – verdien – vil komme frem i form av en særegen virkelighet – pengene som allmenn form for den samfunnsmessige rikdom. På samme måte er ”kapitalen i allmennhet” som bankene disponerer den mest følbare av konkrete virkeligheter. Hvis det altså på den ene siden er slik at det allmenne bare kommer fra tanken, ”er det samtidig en reell, særegen form av det særegne ved siden av det særegne”. Her griper man rekkevidden av den materialistiske omkastningen på beste måte. For Hegel er ”det allmenne noe som man ikke hører og ikke ser, det finnes bare for ånden”. Marx derimot avslører for oss hvordan det allmenne er en konkret del av vårt daglige univers. Og det at disse allmenne-særegne fenomenene, som penger, dukker opp, er av enorm historisk betydning. Den økende farten i finansoppsamlingen gir oss en idé om hva den praktiske kraften i slike logiske enheter kan bli. I samme ånd analyserer Marx det enkelte som en virkelig prosess i retning enkelthet. En opplysning av kategorier som er av stor betydning for antropologien.

Helheten i de fire grunnleggende elementene i den marxianske kategoriskapingen når det gjelder epistemologi

Vi har tidligere i denne teksten behandlet tinglighet og subjektivitet. Når vi ser på helheten i de fire grunnleggende elementene i den marxianske kategoriskapingen når det gjelder epistemologi (læren om tenkningen) – vesen, abstraksjon, allmennhet, tinglighet – så blir vi slått av konstatere den uhørte sammenhengen: alt blir forstått som utviklingsforhold, idéprosesser som vever sammen en teoretisering av en ny slags dialektikk, men også som virkelige prosesser som produserer tinglige logikker – vesen som er skapende, virkelige abstraksjoner, særegne allmennheter, tingliggjorte tingligheter. ”Kapitalens logikk” gjør at vi for første gang kan se fruktbarheten i en filosofisk kategorisering som er virkelig materialistisk når det gjelder arbeid med å utvikle kunnskap. Og det er enda mer. I Marx sine økonomiske arbeider, for å begynne med analysen av pengene, konstruerer han en helt ny forståelse av forestilling/fremstilling/presentasjon [Vorstellung] forstått som både objektiv og subjektiv produksjon: på samme tid den særegne måten som et subjekt fremstiller på til den måten en historisk virkelighet presenterer seg på, med de objektive illusjoner som den er bærer av og som de ideologiske fortolkninger systematiserer. Marx åpner her veien mot en dobbelt oppheving: både av ”kunnskapsteorien” i kantiansk betydning og av ”åndens fenomenologi” i hegelsk betydning, i retning en materialistisk-kritisk og historisk-samfunnsmessig epistemologi (læren om menneskenes oppfatning av det som eksisterer= som omdanner selve uttrykkene for problemet med å skaffe seg kunnskap.

De kategoriene der det epistemologiske aspektet er dominerende blir bekreftet av samsvaret med andre der de ontologiske aspektene er dominerende, som uttaler virkelige forhold der bevisstheten som vi danner oss av dem er direkte innblandet. Vi deler dem her, på den ene siden, inn i de som kan grupperes rundt temaet tinglighet og på den andre siden, de som kan grupperes under temaet dialektiskhet.

Katergorikjernen materie

Kategorikjernen materie har hos Marx en kompleksitet som er svært undervurdert. De ordene som han bruker om materialitet går fra den filosofiske kategorien [materie] til det dagligdagse eller vitenskapelige begrepet stoff som vi av og til kan oversette med materie, men som vanligvis er knyttet til den enkle virkeligheten virkelige ting, noe som vi kan ta og føle på, så til det særegne begrepet gjenstand eller ting [Gegenstand], til tinglig og tingliggjort. Til slutt har vi sak (Sach) og ting (Ding) i den rene tinglighetens register. Den vanen å oversette dette vokabularet med de tre ordene materie-materiell-materialisert gir en helt feil fremstilling av Marx materialisme, i så stor grad at han blir tillagt de rene absurditeter. Det er sant at vi her må føye til en bemerkning som har generell viktighet: tvert imot en doktrinær, så systematiserer ikke Marx helt sitt vokabular. Han kan altså skrive at ”arbeidet kroppsliggjør seg [verkörpert], materialiserer seg [sich materialisiert], realiserer seg [sich realisiert] i produktet sitt. Det er klart at ”materialiserer seg” her ikke er en veldefinert kategoriterm, men et enkelt synonym for de andre verbene. Det er viktig å være svært oppmerksom innenfor begge betydningene på dette konstante aspektet i den marxianske teksten. Vi må ikke oversystematisere terminologien, men heller ikke overse de viktigste kategoribestemmelsene. I virkeligheten er den måten som Marx tenker om materie helt motsatt av ”res extensa” (substans med utstrekning) til Descartes og dens ubevegelighet. Marx tenkning om materien er inspirert av den store materialistiske tradisjon til Epikur og Diderot og også av den dynamiske tenkningen til Spinoza og Leibnitz og den inkluderer i Materie den skapende dialektikken så vel som den massive kroppslighet og til og med den tenkende væren: teorien blir også en materiell kraft når den griper massene” (Marx). Ut fra dette kommer til syne at den ontoepistemologiske kategorien materie i virkeligheten er dobbel. Som Lenin så: på den epistemologiske siden setter den materien i motsetning til bevisstheten som vi har av den eller ikke, eller sagt på en annen måte som det objektive opp mot det subjektive; på den ontologiske siden visker den derimot ut denne motsetningen og setter materialiteten av alt de som eksisterer, altså den materielle objektivitet til selve det subjektive og samtidig den objektive materialiteten sin evne til subjektalisering.

Kategorikjernen form

Direkte knyttet til det foregående er kategorikjernen form som er av en slik rikdom og nyvinning hos Marx at manglene på studier av den er forbløffende. Den plassen som paret materie-form har hos ham gjør det forståelig at tanken hans, som overgår Hegel, henter mye fra Aristoteles som han beundrer stort. Men vi kan ikke tenke dette paret helt til ende ute dialektikk. Aristoteles gjør formen til noe annet enn materie – om den nå er marmor eller bronse, sfæren forblir sfæren. Form er altså ikkemateriell, men hvordan kan den kobles sammen med materien? Vi må tenke annerledes. Formen er materien sett som kun dens forhold til sin rom-tidslige bestemmelse – en materiens måte å forholde seg på som gjør den til en filosofisk kategori. Den store plassen som tanken om form tar hos Marx – mye mer enn hos Hegel – kan oppfattes bare ut fra alle ordene som brukes i denne sammenhengen: form, gestalt, figur, struktur, organisasjon, inndeling som går fra ytre trekk til indre inndeling. En og samme ting tillater en rik mengde former: fra den naturlige formen som ligger i materien sjøl til den tilfeldige formen som er der på grunn av omstendigheter, gjennom den vesentlige formen som er knyttet til dens innhold, tar form-innhold dialektikken en sentral plass hos Marx. En vesentlig form – som vareformen til de samfunnsmessige produktene – kan ikke tenkes uten sin formdanning, den organiske samlingen av former som den er det medlem av – vi kan her se hvilken falsk abstraksjon ”form” tatt for seg selv, kan være.

Den vesentlige formen påtvinger logikken sin inntil den velger, for ikke å si, produserer sin materie – slik som pengeformen foretrekker å inkarnere seg i de edle metaller; i denne betydningen er det en materialistisk sannhet i den idealistiske uttalelse ”den skapte formen”. Den vesentlige formen er ikke bare en skikkelse i rommet, men fremfor alt tidslogikk, formen er heller ikke fremtredelsesform, men sin bevegelse og utvikling, (bevegelsesform, utviklingsform) – noe viktig nytt i forhold til det stivnete i formkategorien til en Aristoteles eller en Kant. Det fins et formenes liv. Hvordan formen preger sitt innhold har sine grader: i det ytre er den bare formell; ved at den blir til noe indre blir den virkelig. Mellom formen og dens innhold kan noe tosidig presentere seg: formen forfalsker det vesentlige, bærer en fetisjistisk illusjon, fremmedgjør seg, går inn i krise, åpner seg altså for en periode med omforming. Jo mer man studerer saken, desto mer blir man overbevist om at Marx er den store moderne formtenker. Den utrolige mangel på forståelse for hva han har tilført på dette området er i prinsippet de vanskene som teorien om formene og strukturalismen har med å tenke helheten struktur og historie. Før vi går nærmere inn på dette trengs en bemerkning om helheten. Det dialektiske temaet, som ble utviklet til et punkt uten sammenligning av Hegel etter århundrer i miskreditt, står i fokus for hele tilnærmingsmåten. I sin tur gjør det også det for Marx, i høyeste grad. Men de viktigste bedømmingene av dette emnet, fra midten av forrige århundre, er stort sett nedlatende, for å sitere to viktige eksempler kan vi nevne For Marx av Louis Althusser (1965) og Den negative dialektikk av Adorno (1966). Den ubegrunnete optimismen i den hegelske dialektikk der motsigelsene forsones setter ikke bare preg på den hegelske tenkning med sin fryktete teleologi, den skal også på en vesentlig måte ha forurenset den marxianske dialektikk på en slik måte at den ikke kan repareres. Virkningen av slike dommer, som er blitt til dominerende sannhet har vært radikal: siden 70-årene i forrige århundre tørket forskningen på emnet ut og dialektikken falt i dyp glemsel. Det er derfor de sjeldne tekstene som omhandler dens ynkverdige trekk ikke hever seg over latterlige selvfølgeligheter.

Ny tilegning av den marxianske tenkning

Men kapitalens nåværende historiske krise har for mange forskere satt på dagsordenen nødvendigheten av å tilegne seg den marxianske tenkning med fornyet kraft. En slik nytilegning er umulig hvis en lar spørsmålet om dialektikken forbli i sin nåværende triste tilstand. Altså må vi på ny undersøke de dommene som ble felt over den for et halvt århundre siden. Og selv etter den minste undersøkelse ser man i hvilken grad standpunktene er preget av sted, kunnskap om tekstene og politiske konjunkturer som har endret seg historisk. I den historiske epoken da en Adorno eller en Althusser vurderte dialektikken, var den stalinistiske scientismen dens dominerende fremtredelsesform. Hvem kan bebreide dem for å ha tatt kraftig avstand fra den? Det var en avstandtagen som var så legitim, ser det ut til, at en ikke behøvde være så nøye med lesningen av tekstene. Althusser konstruerte kritikken sin på en tekstbasis som manglet størstedelen av Kapitalen, fra Grunnriss til bok IV [Teorier om merverdien]. Adorno sine refleksjoner finner sted enda fjernere fra Marx sine tekster. Det syntes smålig å trekke frem disse fakta fordi den politisk-historiske sammenhengen – Stalins forbrytelser, Auschwitz, krisen i kommunismen etter 1956 – syntes å avkrefte den påståtte «fornuftige kjerne» i det som man ganske enkelt kalte «den hegelsk-marxistiske dialektikk»: den var skyldig i en upåvirkelig sjølsikkerhet. Det som var styrken i disse dommene er det som er vekk et halvt århundre seinere. Ta fra noen troen på de dialektiske «lovene»? Det er lenge siden minnet om dem forsvant. Å føre saken sin uten å studere nøye de viktigste bevisene? I dag ser man alvorlig på denne fremgangsmåten. Anklage den dialektiske fornuft for å ha bidratt vesentlig til tidens grusomheter? I dette 21. århundre der finansens ødeleggelser globaliseres er det ikke dialektikken, men mangel på dialektikk som dreper. Derfor er den gamle læresetningen som avkrefter den marxianske dialektikken selv avkreftet. Den er ikke lenger intellektuelt treffende, kvaliteten i argumentasjon er ikke lenger tilfredsstillende i det hele tatt, dens historiske sammenheng omdannes til sin motsetning. Dialektikkens saksmappe må åpnes igjen på en grunnleggende måte. Her tar vi ansvar for det.

Kategorien forhold

Sammen med de tankebestemmelsene der ontologien er dominerende, det som karakteriserer de tinglige kategoriene, vever de bestemmelsene der logikken er dominerende, seg inn i de bestemmelsene der logikken er dominerende, det vil si der det er spørsmål om det som er fornuftsmessig nødvendig i alt som er. Her finner vi, fra en annen vinkel, registeret til vesen, og altså forhold. Kategorien forhold er like sentral og like utviklet hos Marx som kategorien form. I sin sterke kategoribetydning er forhold en logisk enhet av det mangfoldige – slik som den symmetriske enheten av kjøp og salg i varebyttet og den usymmetriske enheten av kapitalist og lønnsarbeider i den kapitalistiske produksjonen. Generelt sett sikter Marx analyse mot å avdekke de strukturbestemmende og skapende forhold under fenomenformene og fremtredelsesformene. Forhold er mer vesentlig enn tingen, det er en grunnleggende dialektisk overbevisning som er sjølsagt for alle som har forstått hva Marx mener med vesen. Selv om den selv fremmet for tingligheten, kan ikke forhold bli «individualisert på andre måter enn ved en abstraksjon». Alle tanker om forhold er av det mest abstrakte. Men på samme måte som det allmenne kan konkretisere seg i det enkelte kan et forhold bake seg inn i en ting – som verdiforholdet i pengene -, en ting av en paradoksal art, «sansbar og oversanselig», som signaliserer et underliggende forhold ved å maskere det. Slik er forholdenes univers både virkelige og ideelle. En dyp misforståelse når det gjelder den marxianske tenkningen om forhold er sammenblandingen av Verhältnis og Beziehung – forhold og forbindelse. Forbindelse angår fenomen som kan sanses, det mellommenneskelige, det subjektive – de «menneskelige forbindelser». Forhold angår det vesentlige, det samfunnsmessige, det objektive de «samfunnsmessige forhold», forhold som er «nødvendige, uavhengige av [vår] vilje…». En dårlig oversettelse som man ofte kan oppleve er å lese den 6. feuerbachtesen som om den satte «det menneskelige vesen» lik med individets samfunnsmessige forbindelser i stedet for å sette det lik med de objektive forhold i den eksisterende samfunnsmessige verden.

Fordi de understøtter alt som eksisterer danner forholdene en hel kategoriverden som vi her viser i kursivert form. 1) Forhold av romlig orden [metaforisk eller fremfor alt virkelig]: dialektikk mellom det indre og det ytre, noe som er til stede over alt i prosessen med tingliggjørende produksjon og subjektiverende tilegning. Det er i hjertet av ideen om fremmedgjøring [Entfremdung], som vi kommer tilbake til, der Ent- betegner avytring av eiendom som den motsatte ideen tilegning [Aneignung]. 2) Forhold av tidsmessig orden (her også metaforisk eller fremfor alt virkelig): dialektikk mellom fortid og fremtid. Her har vi med prosess å gjøre, en term som Marx ikke har så liten ære av å gjeninnføre i fransk i forbindelse med oversettelsen av Kapitalen. Prosessen er eksistensmodus til de fleste forholdene for disse er både produkt og produsent og ut fra det vesentlig under utvikling på en måte som er fremmed for all teleologisme. Om det fremtidige ikke kan bli til og ikke kan bli forestilt på annen måte enn ut fra sine forutsetninger [Voraussetzungen], som allerede er der, slik at det eksisterer en virkelig logikk i prosessen, betyr det ikke i det hele tatt at det som har vært nødvendigvis fører til det som kommer, for i begge disse forekommer en rekke tilfeldigheter og det som er mulig blir virkelig på uforutsigbare måter. Menneskets anatomi er en nøkkel for å forstå apens, men det betyr ikke at utviklingen av fremtidens menneske allerede var innskrevet i apen. Marx tenker helt motsatt av den hegelske «Filosofiens historie». Han svekker ikke det som gjelder nødvendigheten av det nødvendige – kapitalismen er helt klart forgjengelig – men måten som det nødvendigvis forgår på er alt annet enn skjebnebestemt. 3) Forhold av ordenen kompleksitet [sammensatt av flere ting/momenter/prosesser]. Her har vi dialektikk mellom det underordnete og det overordnete der ideene om trinn eksisterer, kvalitative sprang og at du ikke kan redusere det komplekses logikk til det enkles. Dette er et av de svært sjeldne punkter der kategoriseringen til Marx ikke følger av en omsnuing av Hegels kategorier. Men hvis vi ser nærmere på de sistnevnte, så ser vi at de er et av de sjeldne momenter i hans Logikk der en ihuga materialist ikke finner noe å utsette. Helheten av forhold må fremdeles bli vurdert i sin strukturerte enhet, en kategori som Althusser helt korrekt viste var grunnleggende forskjellig fra den hegelske totalitet, og som viser mot en rent materialistisk visjon av det organisk hele [organisches Ganze].

Kategorikjernen dialektisk motsigelse

Med kategorien forhold, enhet av det mangfoldige, er vi allerede i den dialektiske motsigelse, den kategorikjernen som er mest sentral i hele den marxianske filosofi og som det er ganske umulig å behandle på en omfattende måte her. Vi skal holde oss til noen antydninger om dens strategiske karakter. Hegel sin utarbeiding av den dialektiske motsigelse er så dyp at mer enn en av hans bestemmelse – som ideen om motsetning [Gegensatz] av motparter [Gegenteile] som motsigelse [Wiederspruch], et grunnleggende synspunkt som med glans går ut over hele grensen til den klassiske logikk – bevarer betydningen sin selv under sin materialistiske omsnuing. Ut fra dette kommer den hardnakkete oppfatningen at Marx «ikke frigjorde seg helt fra Hegel». Men i virkeligheten hadde Marx begynt kritikken og omkastningen av Hegel på dette området allerede fra 1843. Tvert imot den motsetningen som ifølge Hegel blir opphevet i staten, setter Marx den uforsonlige motsigelse [unversöhnlicher Wiederspruch] som ikke kan ta slutt før staten selv er opphevet. Denne marxianske omveltningen gjør det nødvendig å vurdere på nytt en stor samling med bestemmelser som er knyttet til den. Hvis motsigelsen er uforsonlig så må vi tenke om igjen fra grunnen eller legge på hyllen kategoriene motsetningenes enhet, formidling, konservativ oppheving, oppheving av opphevingen… Fordi han hadde utviklet den ikke-hegelianske kategorien uforsonlig motsetning hadde Marx behov for et særegent uttrykk for å navngi den og på 1850-tallet ser vi at han begynner å bruke ordet antagonisme i denne betydningen. Av og til er dette ordet satt lik motsigelse eller motsetning som i klassemotsetning som vanligvis oversettes med antagonistisk forhold mellom klasser. Det at ordet antagonisme stadig kommer igjen i hans modne verk viser at det alltid har vært en grunnleggende motsetning mellom en «villedende dialektikk» som «forstørrer tilstanden til de tingene som finnes» og den andre typen dialektikk som «i den positive forståelsen av de eksisterende tingene» inkluderer en forståelse «av deres oppheving, deres nødvendige forsvinning» som er dialektisk og «som i sitt vesen er kritisk og revolusjonær».

Men tingene blir enda mer kompliserte med overgangen til kritikk av den politiske økonomien, for man kan ikke tenke seg opphevingen av kapitalismen uten å klargjøre hva som er dens struktur og funksjon. Men straks man går i gang med en slik studie har man med forhold og prosesser å gjøre som varebytte, pengesirkulasjon, omslag av kapital, der det synes som om en dialektikk av Hegels type hersker. Over alt finner vi, ved første møte, formidlet identitet av motsetninger, gjenforening av motsatte sider, syklisk oppheving av opphevingen. Samtidig konfronterer Engels befatning med naturens dialektikk han med at han over alt finner, ved siden av «enten – eller» et «både – og». Kort sagt, mens antagonismen, tvert imot Hegels oppfatning, synes å omfatte hele sannheten om dialektikken, ser vi at de er nødt til å ta inn over oss at spørsmålet er mer komplisert. Den dialektikken som ligger i antagonismen må knyttes til en dialektikk som ligger i ikke-antagonistiske motsetninger, endringsdialektikken må knyttes til den stillestående dialektikken. Dette er et avgjørende øyeblikk. Både Marx og Engels setter i gang en utforskning av dette nye kontinentet og kommer til å ha mye fremgang, men uten å identifisere det klart og til og med uten å navngi det. Marx kommer til å utarbeide de spesielle etterhegelianske betydningene av begrepet formidling, det å passere noe på en måte som er mer revolusjonær enn konserverende, av begrepet oppheving av opphevingen [Negation der Negation], logikken i spiralprosesser som er befridd fra all teleologisme, nyvinninger som ikke er plassert inn i noen helhetlig oversikt over logikken. Denne ufullstendige utarbeidingen, som er kilde til mange gåter, kommer uten tvil av at Marx aldri skrev «de to eller tre trykkarkene» om dialektikk, og av den stadige undervurderingen av det som ble båret frem av teori av høyeste viktighet. Fra begynnelse til slutt i Kapitalen er ikke desto mindre de dialektiske motsetningenes logikker i arbeid. Det er en rikdom av kategoriseringer som kan tillate en vesentlig ettermarxistisk utvikling av den materialistiske dialektikken om den blir tatt mer på alvor enn det vi har sett til nå.

Kategorien historie

Disse utviklingene av dialektikken leder mot en kategori av ytterste dialektisitet, nemlig historie. Det er et kontinent som er så stort hos Marx at det motsetter seg en sammenfatning. Her skal vi avgrense oss til å peke på noen bestemmelser som pakker inn/går ut over? teorien om samfunnsformasjoner. Vi har sjølve bestemmelsen bestemmelse [Bestimmung], for ikke å snakke om å akseptere forholdet betingelse [Bedingung], og der den dialektiske sannheten i Spinozas formulering «omnis determinatio negatio» [all bestemmelse er oppheving] viser seg/manifesterer seg. Vi kan ta lovmessighet [Gesetzmässigkeit egentlig = i samsvar med lover] og særlig tendensiell lov som inneholder tilfeldighet i nødvendigheten, motsetninger i det fornuftige. Vi har gruppen nødvendighet-mulighet-virkelighet og for denne kan vi vise til en bok av Michel Vade som er viet Marx, det muliges tenker. En av de viktigste tilføyelser som Marx har gjort til dette emnet er en dypere forståelse av formell mulighet (som klassisk sett er definert av ikke-motsetning i formallogikkens betydning av motsetning) og virkelig mulighet et begrep som springer ut at den dialektiske logikken: for å kunne gå i dybden på det mulige setter Marx lys på at den virkelige motsetningen befinner seg under den formelle ikke-motsetningen, noe som viser de alternativene som virkeliggjøringen av det mulige må passere gjennom. Når det gjelder dette emnet har man ofte trukket fram at Marx mange ganger bruker ordet δυνάµει [dynamei] (noe potensielt, [som f.eks. at blomsten eksisterer potensielt i frøet, oversetters anm.]), noe som er et tegn på hvor nært han står Aristoteles i sin tenkning. Men det er nødvendig å merke seg at selv om Marx mer enn en gang tar utgangspunkt i Aristoteles idé at noe mulig som kan bli til, ligger i noe som virkelig eksisterer, så knytter han seg oftere til tanken om ytre forutsetninger som nødvendige betingelser for at en formell mulighet kan bli virkelighet, det særegne med det som bare er formelt mulig, er at det ikke i seg selv inneholder de betingelsene som er nødvendige for sin virkeliggjøring – enda en ny virkning av omveltningen til en oppmerksom materialisme. Grensen er ikke alltid helt klar mellom de mest nyskapende filosofiske kategorier og vitenskapelige begreper. Om forhold er en filosofisk kategori, slutter derfor samfunnsmessige forhold å eksistere? I alle tilfelle bør vi innrømme at det forekommer skapende termer i Marx sin teoretisering over historisk-samfunnsmessige formasjoner der filosofiske dimensjoner langt fra er fraværende. Vi nevner her grunn/grunnlag, bevissthet og fremmedgjøring.

Ideen om grunnlag

Ideen om grunnlag [Grundlage, Basis] som er av sentral viktighet hos Marx, inneholder i det minste en filosofisk dimensjon ved at den er slik at vi ut fra den kan gjøre forståelig de samfunnsmessige virkeligheter og historiske hendelser – det ideelle må åpne seg for det tids- og stedsbestemte i det materielt eksisterende. Sett som et forhold i rommet er grunnlag [Grundlage] det som alt bygger på, men det må ikke blandes sammen med støtte/noe som støtter opp [Träger] – en nasjon har en geografi som støtte, men grunnlaget som forklarer nasjonen må søkes i de grunnleggende logikkene som finnes i dens historiske utvikling, og disse påvirker igjen den geografiske støtten. Det som først var grunnlag i sterk mening er seinere ofte ikke annet enn støtte, en nøkkelomkastning i mang en utvikling. Sett ut fra tidsperspektivet fremtrer grunnlaget først som forutsetning, for ikke å si som noe som bare empirisk sett kommer først, men i den grad den også blir en varig forutsetning, er den vesen, det skapende forholdet – det er den sterke materialistiske betydningen av Grundlage. Når den marxianske tenkning er blitt omgjort til doktrine i folks tenkning, så ble det potensielt mekanistiske paret basis – overbygning forankret i folks oppfatning. Men ordet overbygning [Überbau] finnes uten tvil bare et titalls ganger i hele Marx enorme verk og da med svært varierte betydninger, mens grunnlag/basis/base forekommer konstant (men infrastruktur finnes ikke i det hele tatt). Det ser ut som Marx ikke er opptatt med å utvikle et skjema som passer over alt på samfunnsformasjonen, men med å antyde de allmenne spørsmål som melder seg i møte hver enkeltsak, og det er noe helt annet. Og nøkkelspørsmålet er akkurat det som angår grunnlaget for et samfunnsmessig hele, de vesentlige forhold som skaper strukturene og logikkene i dette hele. Det er en viktig fordom at det ikke er noe å finne har Marx når det gjelder ideer som er av noen viktighet når det gjelder bevissthet [Bewusstsein], for han er jo sett på som den som bare tenker om objektive samfunnsmessige forhold. Men nettopp fordi han nærmer seg spørsmålet om bevisstheten ut fra et historisk-materialistisk perspektiv, legger han frem svært innsiktsfulle syn på dette emnet mye oftere enn man tror.

Bevissthet

Vi kan begynne med et avgjørende utsagn fra Den tyske ideologi: «Bevisstheten [das Bewusstsein] kan aldri være noe annet enn den bevisste væren [das bewusste Sein]» og «menneskenes væren er deres virkelige livsprosess». Her fornektes den eldgamle idealistiske tradisjon: bevisstheten er ikke en person, det er personene som er bevisste. Fra her av teller intet studium av «bevisstheten» som abstraherer fra prosesser i det virkelige liv. Man forstår for eksempel ikke hvordan bevisstheten kan innbille seg at «den virkelig representerer noe uten å representere noe virkelig” hvis man ikke tar med i betraktningen den samfunnsmessige delingen mellom intellektuelt og manuelt arbeid. I den historisk utviklete menneskeheten er virkelig bevisstheten et samfunnsmessig produkt, slik som språket selv. Langt fra å gjøre det mindre viktig gjør denne materialistiske oppfatningen av bevisstheten, bevisstgjøring som forutsetning for all vilje til å handle, den til et avgjørende moment for endring av verden. I Grunnriss kan vi for eksempel lese at det representerer en enorm bevissthet ”ein enormes Bewusstsein” for lønnsarbeiderne å ”erkjenne at produktene de produserer er deres egne produkter” er noe som gjøre det uakseptabelt at de er uten makt over sin egen produksjon og som gjør at ”klokkene ringer” for kapitalen på samme måte som var det et dødelig slag mot slaveriet da slaven ble seg bevisst at han var en person som ikke kunne tilhøre en tredjeperson. Hele Marx sin politiske oppfatning, som ofte er lite forstått selv innen den kommunistiske bevegelse er avhengig av den avgjørende betydning av å få bevissthet om, å bli (seg) bevisst: et parti som er for en samfunnsmessig omforming skal ikke erstatte de som gjennomfører endringen – «frigjøring av arbeiderne skal være arbeidernes eget verk» -, men partiet skal hjelpe de som kjemper til å få full bevissthet om det som det kjemper for, og trekke konklusjonene av det. På denne bakgrunn ser vi betydningen av den stadige kritikken av den dominerende ideologien og dens villedende påstander som virker lammende. Det er nok slik at ordet ideologi ikke blir brukt av Marx etter Den tyske ideologi. Men likevel er det slik som Isabell Garo har vist at selv om ordet blir sjeldnere brukt, så betyr det ikke at begrepet oppgis, men at det utdypes slik at det smelter sammen med selve kritikken av den politiske økonomien selv i så stor grad at hele bok IV [Teorier om merverdien] av Kapitalen kunne vært kalt Den engelske ideologien. Vi kan her måle det revolusjonære trykket i ordet kritikk som vi finner i mange av Marx sine verker.

Fremmedgjøring

Fremmedgjøring er igjen blitt et begrep som alle må kommentere i forbindelse med Marx, etter at det lenge hadde vært glemt. Men det som vanligvis blir sagt, med en utrolig evne til å stenge ute kritikk, er ikke stort mer enn en gjentakelse den påstanden som ble fremsatt av Althusser i 1965: begrepet fremmedgjøring hører til Marx humanistisk-feuerbachianske periode som nådde sitt høydepunkt i de Økonomisk-filosofiske manuskripter av 1844 og deretter forsvant «fullstendig» slik at det å ta opp igjen dette begrepet ville være en karakterisk tilbakeskritt. Men at begrepet fremmedgjøring [Entaüsserung eller oftere Entfremdung] er fraværende i Kapitalen står i så stor motstrid til sannheten at man forundrer seg over at denne tanken i det hele tatt er blitt tatt alvorlig. Men selv om man kan konstatere det dette begrepet er til stede i Kapitalen i rikt monn, så gir det ikke svar på det stilte spørsmålet. For det er også et faktum at i den berømte teksten om «det fremmedgjorte arbeid» i Manuskriptene fra 1844 er begrepet fremmedgjøring i stor grad utarbeidet fra den feuerbachianske humanismen, her er Althusser sin analyse rett. De 15 sidene i dette manuskriptet gir oss en gripende fremstilling av det fremmedgjorte arbeidets fenomenologi som viser til et subjekts erfaring: arbeideren som fremmedgjør seg slik den troende fremmedgjør seg i Gud. Det bestemmende punktet her er at fremmedgjøringen blir tenkt som «arbeiderens virksomhet», [«Tat der Entaüsserung»] gjennom hvilket arbeidet «blir en selvstendig kraft»: det er «mennesket» som fremmedgjør seg [Selbstentfremdung]. Dette humanistiske perspektivet trekker Marx så langt at han antar at privateiendommen, som er det medgitte utgangspunkt for hele prosessen i virkeligheten «fremkommer gjennom analysen» av begrepet «det fremmedgjorte menneske» - fremdeles er vi da i en verden som står på hodet. Ut fra dette springer det spørsmålet som ikke er løst i teksten, «å forstå hvordan denne fremmedgjøringen er grunnet i den menneskelige utviklings vesen». Da han ikke hadde en klar oppfatning av forholdene i den kapitalistiske produksjon snakker han om «pengesystemet», Marx er enda ikke i stand til å besvare dette avgjørende spørsmålet på en velbegrunnet måte.

Når vi altså finner bruken av ord for fremmedgjøring, og det er et uomgjengelig faktum, i hjertet av selve Kapitalen, så er det i en betydning som ikke lenger er den vi finner i manuskriptene fra 1844. Nå er det ikke lenger «mennesket» som fremmedgjør seg – et spekulativt synspunkt som er åpent for mange feilslutninger – men en definert produksjonsmåte som tvinger individene til å leve under fremmedgjorte vilkår.

(Jeg mener selv at Sève tar feil og at det er større samsvar mellom Marx fremmedgjøringsbegrep fra 1844 og begrepet slik det utvikles i de seinere arbeidene, enn Sève mener. Sève har her gitt sin venn Althusser større kreditt enn han fortjener. Men jeg mener også at det er sant at den store, detaljerte videreutviklingen av begrepet fant sted under analysen av varen og pengene, merverdien og kapitalen med dens opprinnelige akkumulering i først bind av Kapitalen. Dette kan jeg heller ikke se at Sève har registrert. I Økonomisk-filosofiske manuskripter heter det «Vi tar vårt utgangspunkt i et økonomisk faktum fra vår tid. Arbeideren blir stadig fattigere jo mer rikdom han produserer og jo mer hans produksjon øker i makt og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo flere varer han produserer. I samme grad som tingenes verden stiger i verdi, vil menneskenes verden synke i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare, og det i samme forhold som det overhodet produserer varer. Det ligger ikke noe annet i dette faktum enn at den gjenstanden arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten. Arbeidsproduktet er det arbeidet som er fiksert i gjenstanden, som er gjort til en ting, det tingliggjøring av arbeidet. Virkeliggjøringen av arbeidet er dets tingliggjøring. Denne tingliggjøringen av arbeidet trer i den nasjonaløkonomiske tilstand fram som fjerning av arbeideren fra virkeligheten, tingliggjøringen fremtrer som tap av gjenstanden og slaveri under den, mens tilegnelsen framtrer som fremmedgjøring, som avståelse.»[iii] Vi ser at Marx i disse manuskriptene er helt tydelig på at dette handler om tilstanden for arbeideren under kapitalismen. Og det handler om arbeideren, ikke mennesket rent abstrakt. Som Marx skriver: «Vi har hittil sett på dette forholdet bare fra arbeiderens side; senere skal vi også se det fra ikke-arbeiderens side.»[iv] Marx sier også at fremmedgjøringen finner sted under det han her kaller den nasjonaløkonomiske tilstanden, som bare er et tidlig begrep for kapitalismen. Så her har han allerede definert det som Sève kaller «en definert produksjonsmåte som tvinger individene til å leve under fremmedgjorte vilkår. Det er arbeideren som skaper det produktet som blir tatt fra vedkommende, og dermed er det arbeideren som også skaper eiendommen og kapitalen. Séve mener at dette ikke er rett og det gjør selvfølgelig at han må gjøre en del feil i resten av analysen av kapitalen. Jeg mener at det er en feil som åpner for reformisme i politikken. Dette får vi se dersom han fikk ferdig andre del av det fjerde bindet i firebindsverket hans som heter Le Communisme? Deuxième partie før han døde av corona i mars 2020. Oversetters anmerkning.)

I den fullt utviklete marxianske tenkningen er fremmedgjøringen helheten av de historisk-samfunnsmessige prosessene gjennom hvilke – på grunnlag av klassedelingen – de materielle og mentale kreftene til menneskene river seg løs fra dem for å konstituere seg som herskende makter [beherrschende Mächte] som undertrykker og knuser dem – private tilganger, statlig fornuft, falske bevis, forestilt tinglig kraft som faller tilbake på folkene gjennom kriser og kriger og alskens absurditeter… Det dreier seg her om en virkelig oppheving av oppfatningen fra 1844, en oppheving i dobbelt betydning at betegnelsen Aufhebung: noe er fjernet av den, noe er bevart på et annet grunnlag. Det fremmedgjorte arbeidets fenomenologi er visselig ikke vekk, når han vender tilbake til analysen av det produktive arbeidet avdekker Marx aspekter som hadde vært undervurdert, men disse kan vi bare forstå uten å ta feil, på grunnlag av de objektive historiske forhold som ligger under dem. Under fremmedgjøringen som drama for det menneskelige subjekt finnes fremmedgjøringen som antagonisme i en samfunnsmessig verden. Og fra det tidspunkt da den fremmedgjorte verdens matrise er identifisert kan vi bedre fatte den enorme mangesidigheten i dens aspekter: i kapitalens verden er det ikke bare arbeidet som er fremmedgjort, det er også politikken og vitenskapen, kjærligheten eller forholdet til naturen. Her kommer det frem i hele sin fylde i hvilken grad frem til nå har vært «forhistorie». Med ett slag blir fremmedgjøring, slik som Kapitalen lærer oss å forstå den, en avgjørende kategori for å definere begrepet kommunisme ut sitt historiske og antropologiske siktemål: en tilegningsbevegelse [Aneignung] gjennom hvilke den virkelige opphevingen av alle de store historiske fremmedgjøringene av menneskene blir gjennomført.

(Her mener oversetter at Séve ikke har skjønt sammenhengen mellom analysen av fremmedgjøringen i Økonomisk-filosofiske manuskripter og den konkrete beskrivelsen av utviklingen av fremmedgjøringen i de første kapitlene i Kapitalen. Det er varebyttet som er utgangspunkt for fremmedgjøringen og når varebyttet kommer til kjøp og salg av arbeidskraft er vi over i den kapitalistiske fremmedgjøring. Og det er arbeiderne som skaper varene og dermed eiendommen inkludert kapitalen. Så snur kapitalen seg mot dem som en fremmed makt fordi et annet menneske tilegner seg eiendommen de produserer. Dette er også grunnlaget for at arbeiderne som klasse kan ta tilbake makten over sin egen produksjon og den eiendommen de produserer og slik fjerne fremmedgjøringen. Hvis de ikke hadde produsert den kapitalistiske eiendommen, så kunne de heller ikke ta den tilbake.)

Praksiskategorien -virksomhet

1. Og for å avslutte hele feltet fører dette oss frem til å se på det som man kaller praksiskategoriene der det subjektive som ligger inne i definisjonen av det objektive handler konkret. Jeg tar her opp kategorikjernene virksomhet (Tätigkeit), frihet [Freiheit], mål [Zweck, Ziel]. Når det gjelder den førstnevnte så blir man sikkert overrasket over at jeg ikke nevner den betegnelsen som kanskje er mest kjent av alle Marx sine kategorier og i så høy grad at den ofte blir sett på som noe som omfatter marxismen i sin helhet, nemlig praksis [Praxis]. Det er gode grunner for dette. Det tyske ordet Praxis sto frem på en spektakulær måte i Feuerbachtesene i 1845 der de markerte den revolusjonære overgangen til en materialisme som betraktet alt i lys av praksis. Vi forstår lett at dette initiativet har virket slående på mange og da en av de store marxistiske tenkerne, Antonio Gramsci, la seg til vanen med å kalle Marx tenkning for praxisfilosofi i sine fengselsskrifter, både ut fra gode grunner og press fra politiet, så gjorde denne formuleringen lykke og ga grunnlag for en enorm litteratur. Denne hedersposisjonen til praxis tildekker et betydelig faktum: kort tid etter Tesene sluttet Marx helt å bruke denne kategorien. Etter 1846 bruker Marx bare sjelden dette ordet og da i den enkle betydningen å utføre. Motivet for dette synes å være at Marx fant at ordet ikke dekket klart nok hans avgjørende poeng: det som egentlig karakteriserer det menneskelige er ikke hvilken praksis som helst, det er den samfunnsmessig produktive aktiviteten, den som på en oppsamlende måte, gjennom årtusenene, skaper og fortsetter å skape en objektivt menneskelig verden – produktivkrefter, samfunnsmessige forhold, kunnskap, institusjoner, verdier. Alt det som gjør at hver enkelt lille homo sapiens blir et historisk utviklet menneske, gjennom å tilegne seg dette på sin enestående måte. Også ifølge den gamle greske filosofisk tradisjon dekker ordet ikke så godt denne viktige produktive dimensjonen fordi det greske ordet som uttales praxis viser til aktivitet uten noe særskilt mål, mens poesis betyr aktivitet rettet mot et mål, og grekerne mente at den aktiviteten som var rettet mot noe konkret resultat var av mindre verdi: slik forstått sier praxis faktisk til og med det motsatte av det som Marx er ute etter. Dette gjør at det er et annet ord, som finnes over alt, også i Feuerbachtesene, som Marx har fortsatt å bruke gjennom alle sine verk, som passer bedre. Det er Tätigkeit, et nøkkelbegrep innen den tyske idealismen som er omdannet til en materialistisk kategori som betegner aktivitet som produserer noe og som samtidig produserer sin egen produsent – Tätigkeit (virksomhet] er også Betätigung [å sette i virksomhet], en Selbsbetätigung [sette seg selv i virksomhet], en egenvirksomhet der en danner sine egenskaper [Fähigkeiten] og utvikler personligheten sin [Persönlichkeit]. Mot hele tradisjonen vil vi si at den marxianske tenkning ikke er en praksisfilosofi, men en virksomhetsmaterialisme.

Kategorien frihet

Frihet er en av de kategoriene som den vulgære fantasi om den marxianske tenkning vil få oss til å tro ikke har noe viktig å si. Det er igjen en stor feil. I en fotnote i Den tyske ideologien kan vi lese at «frem til nå har filosofene definert friheten på to måter: på den ene siden har den vært definert av alle materialister som makt, som individets behersking av omstendighetene og situasjonene som en befinner seg i; på den andre siden har den vært definert av idealistene, og spesielt de tyske, som selvbestemmelse, atskilling fra den virkelige verden, som rein tenkt åndsfrihet». Marx skriver seg bestemt inn i den første tankeretningen, den til Epikur og Spinoza. Frihet er selvfølgelig selvstendighet [Selbständigkeit], men en praktisk selvstendighet som vokser frem i individene som i folkene når de blir bevisst det nødvendige samtidig som de noenlunde korrekt ser hvilke muligheter som finnes, det er frihetens egentlige kategoridimensjon. Da er dens vesen også historisk-samfunnsmessig. Og ut fra det setter studiet vårt av den oss i nærheten av en enestående dialektikk. På den ene siden er fremveksten av handelsforbindelsene, som når sitt høydepunkt med kapitalismen, intenst frigjørende ved at de bryter de gamle personlige avhengighetsbåndene [Abhängigkeit] som kjennetegner slavesamfunnene og de føydale samfunn. Men, som Marx viser i gripende analyser, er i sannhet ikke denne individuelle borgerlige friheten annet enn evnen til å «nyte tilfeldigheten» [Zufälligkeit] innenfor en trellbinding under gigantiske, fremmedgjorte samfunnsmessige krefter som er skapt av den kapitalistiske produksjonsmåten. Altså gjenstår det å frigjøre seg fra de trange grensene til denne helt abstrakte friheten. Marx er like opptatt av frigjøring [Emanzipation] i Kapitalen som i Jødespørsmålet og i Kapitalen får det en helt annen sammenhengende karakter. For det dreier seg om å få til en frigjøring som går like til roten av den moderne avhengigheten, det vil si den økonomiske fremmedgjøringen. Og så oppdager man her at den produksjonsfanatiske og arbeidsapologetiske personen som man har villet gjøre Marx til, i virkeligheten er en betingelsesløs tilhenger av utviding av fritid, som er en nødvendig betingelse for all høyere menneskelig utfolding, for all konkret frihet.

Virksomhet – mål og middel

Om vi kan tillate oss å se i Marx en stor moderne virksomhetsfilosof, er det fordi han til den dype filosofien hele tiden har knyttet en intens erfaring som kampene er ansvarlig for. Og fordi kampene hans hadde det høyeste menneskelig mål for øye – den frigjørende endringen av verden – ble alle den målrettete [zweckmässige] virksomhetens bestemmelser satt på prøve, og vi kan begynne med å nevne forholdene som beveger seg mellom mål og middel [Zweck und Mittel]. Gjennom en pågående dialektikk fikk middel-betegnelsen – typeeksempelet, penger, en bestemmende makt som gjorde det til mål, et karakterisk omslag under kapitalismen sammen med forholdet mellom person og ting. Marx, som hadde så mye erfaring at han ikke var henfallen til naivitet, mente at moral i politikken var svært viktig, en avgjørende betingelse for at vi aldri skal miste retningen mot frigjøring, og fremfor alt det endelige målet med den: den frie utviklingen av menneskeheten og hvert enkelt menneske.

Den passende politiske linjen

Men det vanskelige spørsmålet er ikke å identifisere det etiske målet, men å finne den passende politiske linjen. Her finner vi Marx sin viktigste og mest underkjente innsats. Den vanlige fremgangsmåten når det gjelder dette er den som går fra moralsk fordømming av den eksisterende virkeligheten til dens oppheving i fantasien gjennom et ideal som man vil at virkeligheten skal rette seg etter, en idealistisk fremgangsmåte som knytter en subjektiv vilje til aksjon til en idealistisk usammenhengende tenkning. Marx søker en helt annen fremgangsmåte. Den springer ut av den mest avklarende undersøkelse av den virkelige situasjonen – i denne betydning løper utopien, som er sympatisk som tro på det mulige, en stor risiko for å motarbeide seg sjøl – og ut fra denne undersøkelsen finner en de virkelige forutsetninger [Voraussetzungen] for å oppheve den eksisterende situasjonen som alltid inneholder sine motsetninger, og på den måten å identifisere en realistisk fremtid – på en måte allerede-tilstede – som det dreide seg om å få til å komme gjennom vår nåværende forhistorie. En materialistisk oppfatning av virksomheten. Man leser i Grunnriss: «Hvis vi i samfunnet, slik som det er, ikke finner under masken av de materielle produksjonsvilkårene for et samfunn uten klasser og bytteforhold som samsvarer med dette, vil alle forsøk på å få det vekk ikke være annet enn kamp mot vindmøller. Ut fra dette kan vi tenke på de mislykkete sosialistiske revolusjonene i lite utviklete land så vel som på de nye muligheter for en virkelig kommunistisk oppheving av kapitalismen.

Oppsummering

Denne raske gjennomgang av de marxianske dialektiske kategoriene er helt klart for avgrenset til å avklare mange sider av dem og forebygge mulige misforståelser og til å imøtegå mulige spørsmål – alt dette krever undersøkelser som ikke en enkel introduksjon til lesingen av tekstene der en kan studere disse kategoriene. Vi kan heller ikke her legge frem de viktigste trekkene i utviklingen av Marx tenkning som henger sammen med utviklingen av de dialektisk-logiske kategoriene. [Sève har behandlet dette grundigere i: Penser avec Marx. ”La philosophie”. Oversetters anmerkning.] Og det påhviler oss å følge opp dette i hans ånd langt ut over hans arbeid. Vi må gå fra en analyse av de logiske kategoriene til en metodologisk utarbeiding av en fremgangsmåte som fungerer dialektisk og materialistisk. Her kommer vårt utgangspunkt til syne: det som Marx gir oss er ikke på noen måte en filosofi, men en ny måte å praktisere det uunnværlige filosofiske arbeidet på alle saker.

Marx var ikke den første og eneste på hans tid som anså at filosofiens sekulære historie var avsluttet. Og det desto mer ettersom hans kritikk, som var konfidensiell på hans tid var en annen og tilsynelatende nærliggende, men i grunnlaget helt annerledes, enn den som litt etter litt dominerte sin epoke og ennå preger vår tid. Humes skeptisisme, Kants kritisisme, Comtes positivisme, bortenfor sine grunnleggende forskjeller, har løpt sammen om å gi kreditt til en filosofisk agnostisisme der de generelle trekkene kan tegnes med noen streker: oppgivelse av å noen gang kunne kjenne den dype grunnen, tingen i seg, det virkelige vesenet; avgrensing av legitim viten til å konstatere faktum; og gjennom selve denne avgrensingen, fritt frem for valg av verdier, tro, ja flukt ut i mystikken. Den paradoksale virkningen av å erklære den sekulære filosofi lukket på denne måten er å gi nytt liv til ubegrenset spekulasjon i en tankeverden der scientismen gjør det bra sammen med den formelle logikk og den konservative ufornuft. Opp mot dette trer Marx frem som den første tenker av en autentisk og frigjørende slutt på ”filosofien”.

Og det kan han være fordi han er den første som tenker denne slutten som en Aufhebung [oppheving]: å opprettholde ”filosofien” som en samtale der det er en dårlig abstraksjon av verden og ”mennesket” fortjener ikke annet enn sarkasme i hans øyne; men å oppgi det kategoriarsenalet som er vunnet gjennom to tusen år med logisk-filosofisk tenkning av den nevnte dialektikk kaller ikke på annet enn medynk. Marx er den ennå lite anerkjente pioner for det mest grunnleggende alternativet til den uproduktive sammenkoblingen mellom den filosofiske selvtilfredshet og den positivistiske resignasjon: bortenfor den logiske formalismen, arbeidet med kategoriene kritisk og oppdagende både med kunnskap og praksis. Ved å lese tekstene som følger kan man, i den logisk-filosofiske symbiose og den konkrete oppgaven som de overalt gir eksempler på, se hvordan dette som griper over alle disipliner blir skissert og som – for sjeldent – preger filosofer som jobber i vitenskapelige forskergrupper, eller driver med utvikling av samfunnsmessige og politiske strategier. Her utspilles det som på beste vis burde være en autentisk begrepsrevolusjon for det nye århundret: å jobbe filosofisk når det gjelder alle saker bortenfor ”filosofiens” plagsomme forfall, en anledning som vi ikke skal ha overdrevne forventninger til, men som er vanskelig å erstatte for den skolerte tenkning og den ansvarlige beslutning. Dette er en revolusjon som i hvert fall utgjør en direkte forutsetning for den marxianske kommunisme. Det har kostet marxistene fryktelig dyrt å ha oversett den på forskjellige måter. Å gripe fatt i og oppdatere det filosofiske hos Marx er en nødvendig innledning/forutsetning for at hans mål å forandre verden skal bli troverdig. Det er stort behov for det.

Januar 2011.

Innledning med forklaringer

Målet med denne boken er å lette tilgangen til Marx tanker i deres rikeste filosofiske dimensjon, noe som møter to vansker. Første er det slik at det som utgjør ”den rikeste filosofiske dimensjon” er ganske dårlig definert. Den franske utgaven av Marx verker, som ble mest utbredd midt i det 20 århundre, Costes-utgaven hadde tittelen ”Filosofiske arbeider” og besto av ni bind som utelukkende var viet hans ungdomsskrifter og det gav som resultat at hans seinere arbeider var filosofien fremmed. En påstand som ble gjentatt i en utgave som fremdeles brukes i M. Rubels utgaven av Marx verker på Gallimard-forlaget. Det tredje bindet i Verkene ble kalt filosofi og innehold bare tekster fra før 1848, med ett unntak. Og det bindet i Folio-utvalget som er kalt filosofi har bare Introduksjonen (til Grunnriss) fra 1857 og et forord og etterord til Kapitalen i tillegg til 400 sider med ungdomsskrifter. Mye er altså gjort for å overbevise leseren at det filosofiske hos Marx finnes i de første skriftene hans, og i hvert fall ikke i Kapitalen. Vi har ovenfor egnet oss til å vise at dette er et villspor. Uten å nedvurdere noen av ungdomsverkene til Marx kan vi slå fast at det grunnleggende filosofiske bidraget hans finnes i hans modne produksjon, og fremfor alt i Kapitalen. Dette er grunnen til at to tredjedeler av det utvalget som følger med overlegg er tatt fra skrifter etter 1848.

Men denne nye måten å gjøre det på er vanskelig å få til. Når vi ser bort fra Den tyske ideologi utfører Marx arbeidet sitt med kategoriene innen rammene for sin kritikk av økonomien, og ofte kortfattet og direkte knyttet til det emnet han tar opp. Derfor er det slik at hvis man vil få grep om dette filosofiske arbeidet og dens resultater kan man bare klare det ved å besøke det umåtelige tekstberget i Kapitalen og dens kladder, og så må man føye til hele den imponerende mengden av artikler og korrespondanse – noe som vil si at det ikke er mulig for den vanlige leser. Å gi tilgang til ”den rikeste filosofisk dimensjon” i Marx tenkning er derfor bare mulig på en måte som her er forsøkt for første gang: nemlig ved å velge tekster fra alle verk og hovedsakelig fra verkene fra Marx modne alder.

Men denne nye måten å gjøre det på er besværlig. For bortenfor Den tyske ideologi gjør Marx arbeidet sitt med å utvikle kategoriene, innenfor rammen av sin kritikk av økonomien, som oftest ved kort å fremstille allmenne grunnsetninger. Hvis vi vil få fatt på det filosofiske arbeidet og dens resultater kan vi bare gjøre dette ved å besøke det umåtelige Kapital-massivet og kladdene og dertil legge til den imponerende mengden av artikler og korrespondanse – det vil se at oppgaven er ugjørlig for den vanlige leser. Derfor er det å lette tilgangen til ”den rikeste filosofiske dimensjon” i den marxianske tenkning bare mulig på en eneste måte, som er prøvd her for første gang, nemlig ved å velge tekster fra alle verkene og først og fremst fra Marx modne alder. Det er et vanskelig valg: i flere tilfeller kan man sitere mange sider med klart filosofisk innhold; i andre tilfeller må man søke en markert analyse ved å gå omveien om en utvikling som ikke setter den i relieff og av og til må man søke en verdifull antydning i en del av en tekst der den ikke er mer enn en flyktig antydning. Når hun har kommet over den første overraskelsen vil leseren oppdage at denne marxianske måten å uttrykke teori på er del av en ny og fruktbar oppfatning av filosofisk arbeid som er frigjort fra konvensjonene til «filosofien» og som ikke på noen måte gir etter for det intetsigende i en tekning som ikke har krav om kategorier.

De hundre tekstene som er samlet her er ordnet under fire hovedområder som skal vise utviklingsretningen i en tankerekke. Under overskriften Marx på vei mot Marx [Marx en chemin vers Marx] presenteres først femten tekster fra årene 1841-1845 – altså fra Marx tidlige ungdom der den kraftige kritikken mer og mer retter seg mot selve filosofien som spekulasjon (ren tenkning). Så følger femten tekster til under tittelen Forlate filosofien [Sortir de la philosophie] fra årene 1845-1848 som inneholder et bedre underbygget farvel til «filosofien» og noen seinere tekster som understreker at det vanskelige arbeidet med å nå dette målet må fortsette. Den tredje delen som er den absolutt lengste Det filosofiske i arbeid tar for seg førtifem tekster som for det aller meste er tatt fra seksjon 2 i MEGA, det vil si Kapitalen vidt tolket, noen hører til Den tyske ideologi andre til korrespondansen. Det er kjernen i boken. Disse tekstene er ordnet ut fra de kategoriene som blir bearbeidet og ved å følge stort sett den ordningen de har i Innledningen [L’introduction]. Den fjerde og siste delen En utarbeidet filosofisk tenkning [Une pensée philosophiquement instruite] søker, ved hjelp av tjuefem tekster fra den samme andre epoken, å vise hvordan denne filosofiske refleksjonen gir næring til Marx sine standpunkter på en stor mengde moralske, samfunnsmessige, antropologiske, estetiske, vitenskapelige og politiske spørsmål.

Vi har funnet plass til kjente og forventete tekster - fra Feuerbachtesene til Kapitalens etterord via lange utdrag fra Innledning fra 1857 [Innledningen til Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien]. Men i tillegg er det mange tekster som vil være nye for en leser som ikke er spesialist, ja selv for forskeren, og mange tekster i de sist to delene er oversatt til fransk for første gang.

***

Alle tekstene er oversatt eller oversatt på ny av meg. Det er ikke det at det ikke finnes kvalitetsoversettelser av flere verk. Men med sjeldne unntak kommer de fra 80-årene og tidligere. Og så er det slik at alle oversettelser eldes, ikke bare fordi språket endrer seg, men fremfor alt fordi lesingen av verkene forfaller. Vi kunne for eksempel ha vist hvordan en spesiell versjon av en tekst av Marx har synlige spor av det som i 1960-70-årene var Althussers lesning og som i dag ikke er akseptable. I dag er det i gang en lesing av Marx som på mange måter er ny. Og til ny lesing trengs ny oversettelse: samsvar mellom de to forplikter.

Utover de generelle kravene som dette arbeidet stiller arbeidet jeg etter to andre viktige retningslinjer. Jeg ville være så tro mot begrepene når det gjelder det filosofiske innholdet i tekstene som forståelsen av disse gjør det mulig. Dette er et avgjørende viktig krav som i seg selv krever et anselig antall nyvinninger i forhold til eksisterende oversettelser, og for at leseren kan kontrollere resultatet av disse anstrengelser så angir jeg ofte det ordet om er oversatt i en note. Den andre retningslinjen som er underordnet den første, men likevel svært viktig, så levende litterær kvalitet som en er i stand til å oppnå, for Marx er, selv om det han skriver av og til avslører at han arbeider om natten, alltid en forfatter med høy kultur, en strålende analytiker og polemiker, en ånd med levende følsomhet – å forbigå dette i taushet er å forråde ham.

Utover i tekstene er det gitt løpende forklaringer på de oversettervalgene som er gjort. Men det er noen spørsmål som er så kontroversielle, eller så lite kjent at vi bør gå prinsipielt inn på de her.

1.    Det franske ordet aliénation [fremmedgjøring] dekker et helt marxistisk vokabular som også har en betydning som utvikler seg. Vi har ordene ausser [som preposisjon betyr ausser utenfor: Entaüsserung, Veraüsserung med verb og samsvarende partisipper]; ordene med fremd [som adjektiv betyr fremd fremmed], nemlig det sentrale Entfremdung, der også med korresponderende verb og partisipper, entfremdet, men også Fremdheit, dette ”fremmedhetens” vokabular som ofte går sammen med uttrykk som fremde Arbeit [fremmed arbeid]. Hjertet i oversetterproblemet er dannet av paret Entaüsserung-Entfremdung. Som Franck Fischbach viser i sin presentasjon av Manuskriptene fra 1844, så betegner Entaüsserung ikke lenger en positiv prosess som en objektiverende avytring av seg selv, som hos Hegel, men tvert imot et tap, en betydning som er lik med ”å bli fremmed” som heter Entfremdung – en term som i dag blir oversatt på fransk med aliénation [på norsk fremmedgjøring]. Det er et valg som synes vel begrunnet og jeg bruker hele tiden dette ordet. Mens det gjelder Entaüsserung kan man [ved å lese tekstene112, 24, 62, 63 og 88 i den franske utgaven av boken], der disse ordene opptrer i denne boken, kan man konstatere at de blir brukt av Marx for å erstatte Entfremdung, eller det blir satt likt med Veraüsserung som betyr avytring i handelsmessig sammenheng [å avytre noe, er å gi det fra seg]. Vanligvis heter fremmedgjøring i sterk betydning i Kapitalen og dens kladder Entfremdung [fremmedgjøring] og hvis Entaüsserung ved flere anledninger er dets synonym, så er det ut fra en mer ”teknisk” forståelse som dessaisir (ta fra, fjerne fra). Dette er den oversettelsen som jeg finner mest passende og som man vanligvis vil finne her.

2.    Aufhebung, aufheben er et klassisk problem for oversetteren. I vanlig språkbruk har verbet ”å oppheve” en negativ klang som avslutte, avskaffe, fjerne, avvikle, men det betyr også å ta vare på ved å heve opp. I sin Logikk støttet Hegel seg på denne tosidige, motsatte betydningen og gjorde ordet Aufhebung til et nøkkelbegrep i sin dialektikk: det betyr der både avvikling og bevaring ved oppheving på et nytt plan. (Her forklarer Sève at han velger å oversette ordene med forskjellige franske ord ettersom det ikke finnes noe enkelt synonym på fransk. På norsk er det enklere fordi ordet ”oppheve” har samme dobbelte betydning som det tyske aufheben. Vi kan merke oss at engelsk har samme vanske som fransk i denne forbindelse. Derfor er det mange villedende oversettelser og forståelser innen disse språkområdene når det gjelder forståelsen av disse dialektiske begreper.)

3.    I innledningen har jeg bemerket det rike ordtilfanget når det gjelder det materielle, som oversetterne reduserer til tre begreper materie, materiell og materialisert og dermed visker de ut forskjellen mellom en summarisk materialisme til en Vogt og Marx sin komplekse kategorisering. I den oversettelsen som følger vil jeg følge en nøyaktig oversettelse av betegnelsene på disse kategoriene. (Så går Sève inn på hvordan han på fransk oversetter Marx sine begreper Materie [norsk:materie], materiell [materiell], stoff [stoff], stofflich [stofflig], Gegenstand [gjenstand/ting], gegenständlich [gjenstandslig/tinglig], vergengenständlich [gjenstandsliggjort/tingliggjort], Vergegenstänslichung [gjenstandsligjøring/tingliggjøring], sachlich [saklig/tinglig] og dinglich [tinglig]. Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på her fordi norsk ligger tettere opp til tysk i betydningene av disse begrepene.)

(Så går Sève inn på den franske oversettelsen av Mehrwert [merverdi]. Det behøver vi heller ikke ta opp her.)

(Før han presenterer de 100 utvalgte tekstene redegjør han så for hvordan han har redigert dem og hvilke opplysninger han gir om dem og han forteller også hvor han har hentet tekstene og at han har oversatt på ny en god det av dem selv fordi han mener at mange gamle oversettelser er svært dårlige og misvisende. Etter dette kommer tekstene og til slutt i boken er det en indeks over personer og en svært nyttig indeks over det han kaller logisk-filosofiske termer/faguttrykk som gir både Marx originale ord og Sève sine franske versjoner. Det kan gi utgangspunkt for en oversettelse der en også legger inn norske ord for faguttrykkene. Jeg har ikke lagt inn de tekstene som Séve viser til her.)

Oversatt av Terje Valen, 2. mars 2013 med kommentarer fra mandag 18. januar 2021.

---

[i] Seinere har Lucien Sève foretatt en mye grundigere behandling av dette i bind 3 av det store firebindsverket med fellestittel Penser avec Marx aujourd’hui (Tenke med Marx i dag.) Tittelen på dette bindet, som er på 700 sider, er «La philosophie ?».

[iii] Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag 1991, sidene 193-194.

[iv] Samme verk, side 204.