Columbismen kaller jeg perioden fra 1492, da Columbus startet de vestlige stormaktene sitt folkemord, sin utplyndring og undertrykking av de ikke-columbiske land og områder og som har vart til i dag. Jeg har skrevet mer utførlige om det tidligere. [i]
A-magasinet snakker om frihetskampen i Kina
A-magasinet av 31. mai 2019 har overskriften 4. juni 1989 med ingressen «Den kinesiske frihetskampen tok ikke slutt med massakren i Beijing for 30 år siden. Den har bare endret form.» Så følger 12 sider med tekst og bilder om hvordan demonstrasjonene på Den himmelske freds plass ble slått ned og hvordan noen av de som var med på demonstrasjonene har hatt det etterpå. Magasinet er mer edruelig enn en reportasje på NRK TV2 når det gjelder omfanget av drepte under denne aksjonen. TV2 ville ha det til så mange som ti tusen, mens magasinet snakker om at hundrevis kanskje tusenvis ble drept. Det har de og gjort NRK TV. Som i alle propagandafremstøt som skal skape negative følelser for land som er utenfor columbisk kontroll er hendelsen i disse mediene tatt ut av sin historiske og politiske sammenheng. Det vil jeg si litt om her.
Columbismen i fare
Det ingen av dem nevner er den virkelige historien om Kinas frihetskamp mot de columbiske maktene. I dag er USA den ledende av disse og derfra setter en nå mye inn på å knekke Kinas økonomi i kjent columbisk stil helt fra 1492 av. Mellom 1965 og 1982 falt profittraten i de columbiske statene til et faretruende lavt nivå. Med fortsatt fall var det fare for at en kunne havne på en profittrate lik 0 litt inn i det nye årtusen. Derfor ble det satt i gang en rekke tiltak for å bøte på dette. Vi har ofte kalte det globalisme eller nyliberalisme.[ii] Innholdet har alltid vært å holde opp de columbiske statenes hegemoni i verden og å sikre at ikke profittraten sank videre mot 0 og negativ rate. Et av tiltakene var å åpne alle områder som hadde lagt utenfor den columbiske dominansen for investeringer, salg og råvarer. Et stort undergravingsarbeid i stater som Sovjetunionen og Kina begynte. I Sovjet lyktes columbierne i først omgang og de mente at folket der hadde fått sin frihet fra et undertrykkende system. I virkeligheten var tiåret etter Sovjetunionens fall en enorm katastrofe for folkene i de tidligere delene av unionen. Mange har sammenlignet den med det som skjedde under 2. verdenskrig. Russland selv ble på det nærmeste rasert som moderne industristat med et godt helsevesen og et godt utdanningssystem pluss gode sosiale ordninger. Enorme verdier ble ført ut av landet pluss at enkeltpersoner tilranet seg verdier som det russiske folket hadde bygget opp over tiår. Først da Putin satte ned foten og russiske myndigheter igjen tok kontroll med eget land fra columbierne, var det mulig å begynne på en snuoperasjon som tjente folket i Russland igjen.
Den himmelske freds plass i sin historiske sammenheng
Ledelsen i Kina begynte å forstå tegningen da Jeltsin steg opp mot makten i Sovjet. Jeltsin var tilhenger av nyliberalismen og samarbeidet villig med columbierne. Det førte Russland og de andre sovjetrepublikkene ut i kriser som rammet folkene der svært hardt og hindret egenutvikling i disse. Lederne i Kina fryktet det samme og ville på ingen måte tillate at dette skulle skje.
Jeltsin begynte å stå frem som en lederfigur for de såkalte reformvennlige kreftene i samfunnet etter at han 27. oktober 1987 holdt en tale under plenumsmøtet til det sovjetiske kommunistpartiet og kritiserte Gorbatsjov og partiet for at de ikke gikk fort nok frem med reformer for å få slutt på det gamle systemet og deretter trakk han seg fra Politbyrået. Etter dette brukte han sin stilling som leder for kommunistpartiet i Moskva til nye angrep på Gorbatsjov. Så jobbet han intenst for å ta lederskap i det som har blitt betegnet som et opprør for demokrati i Sovjet, der det viktigste innholdet var åpning for columbiske stater og frihandel. Etter hvert steg han frem på en protestbølge. Så fikk han sin sjanse da Gorbatsjov opprettet en nye type nasjonalforsamling, Kongressen for folkevalgte av Sovjetunionen.
Jeltsin på vei mot makten
26. mars 1989 ble Jeltsin valgt til delegat til denne Kongressen fra Moskva med 92 % av stemmene. 29. mai valgte kongressen ham inn som medlem av Sovjetunionens øverste råd. Han startet straks et arbeid for å vinne frem med politikken sin og 19. juli klarte han opprette en fraksjon blant delegatene til kongressen for å få mer fart på prosessen i retning det som ble kalt demokrati, men der det sentrale var overgang til nyliberalistisk politikk. Han ble kort etter valg til en av fem ledere i denne fraksjonen. I september 1989 reiste han så til USA og lærte seg mer om nyliberalismens velsignelser pluss knyttet «verdifulle» kontakter.
Vurderinger i Kina
Denne utviklingen fulgte kineserne nøye med på. Den opposisjonen som fant sted i Kina var inspirert av det som skjedde i Russland. Lederne i Kina skjønte at dette ville kunne bety at columbiske stater igjen ville kunne ta kontroll over Kina og at det ville kunne føre til store tilbakeslag for deres moderniseringsprosjekt og dermed for hele det kinesiske folket. Derfor slo de til for å kvele det hele i den 4. juni før det kunne true deres prosjekt. Ingen skal være i tvil om at det skjedde på brutalt vis. Men de ville ikke på noen måte tillate en utvikling som de fryktet var i gang i Sovjet og Russland. Vi kan også tenke oss at dersom noe lignende hadde skjedd i Kina som det vi så i Russland på 1990-tallet, så ville det ikke ha vært noen sjanse for at Kina, i løpet av de følgende 35-40 årene, kunne ha fått 800 millioner ut av fattigdommen og selv blitt en moderne økonomisk stormakt. Dette var grunnen til at opposisjonen som samlet seg på Den himmelske freds plass ble slått ned. Og dette er grunnen til at columbierne, som Aftenposten støtter, er oppbrakt over det som skjedde på Den himmelske freds plass, ikke at det ble drept noen hundre eller tusen mennesker der. For slikt driver columbierne selv med hele tiden, uten at de får særlig kritikk for dette i sine egne medier. I dag skjer for eksempel kraftige angrep på folket i Frankrike hver eneste uke, med drap og store skader på folk, uten at columbiernes presse er særlig opptatt av det. Da er det viktigere å piske opp stemning mot et land som har klart å få til en utrolig økonomisk utvikling og forbedring for sitt eget folk utenfor det columbiske systemet på grunnlag av noe som nå er historie og som er så vellykket at det faktisk truer hele det grusomme columbiske prosjektet.
Kampanje for svartmaling
Aftenpostens artikkel er en del av den svartmalingskampanjen som den ledende columbiske makten, USA, nå har satt i gang mot Kina, slik de har gjort det mot alle land som de ikke får kontroll med. I det siste har Syria, Russland, Iran vært utsatt for dette. Og nå altså Kina. Det er en rutine som columbierne, de vestlige stormaktene med følgesvenner, har utviklet gjennom 500 år i sin hensynsløse fremferd mot resten av verden, for å sikre sin egen velstand og makt.
Ellers er det slik at USA selv slo ned det opprøret mot deres system som f.eks. Black Panthers sto for på 60 og 70tallet. Og det ble brukt harde midler. Mange ble myrdet av myndighetene. Og vi ser ikke mange store oppslag rundt USA sine redselsfulle sanksjoner mot Irak i sin tid (og mye nærmere i tid enn 1989) som drepte rundt 500 000 barn og som utenriksministeren i USA sa var verd det. Så der har en ikke noen grunn til å være moralsk forarget når hærsjefen i Kina sier det samme om deres handlinger for å slå ned opposisjonen i 1989.
Den virkelige frihetskampen i Kina
Det som Aftenposten betegner som «Den kinesiske frihetskampen» er i virkeligheten kampen til den opposisjonen i Kina som vil underlegge landet under columbiernes system og hegemoni. Men det kinesiske folkets frihetskamp er noe helt annet. Den har hele tiden vært rettet nettopp mot columbisk dominans. Vi skal se på noen viktige hendelser.
Taiping-opprøret
Den begynt for alvor i 1850 med det såkalte Taiping-opprøret som foregikk frem til 1864. En viktig grunn til opprøret var det sittende Qing dynastiet, som tillot den enorme opiumsmuglingen fra India som England drev og som var medvirkende til store lidelser for folk i Kina. Opprøret ble til slutt slått ned og den engelske generalmajoren Charles George Gordon og amerikaneren Frederick Townsend Ward spilte her en sentral rolle. Sammen med et korps av offiserer hovedsakelig fra England organiserte de sentrale deler av kampen mot Taiping-opprørerne. Antall drepte har vært umulig å fastslå nøyaktig, men tallene variere fra ca. 20 til 100 millioner. Denne frihetskampen mot den den engelske imperialismen og dens hjemlige hjelpere lyktes altså ikke.
Boxer-opprøret
Frihetskampen fortsatte så med det såkalte Boxer-opprøret fra 1899 til 2001. Årsaken var at utenlandske makter fikk skylden for sult og elendighet etter å ha utvidet innflytelsessfærene sine og da det inntraff en tørkeperiode. I juni 1900 var opprørerne i ferd med å omringe Beijing og slagordet deres var at de skulle utrydde utlendingene. Åtte nasjoner slo seg da sammen for å holde på posisjonene sine. Det var USA, Østerrike-Ungarn, England, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan og Russland. De fikk så organisert en invasjonsstyrke på 20 000 soldater og klarte etter en stund å slå ned opprøret, sammen med kinesere som støttet dem. Grusomme represalier mot opprørerne fulgte.
Kampen mot japansk invasjon
Etter dette måtte kineserne slåss mot Japan som invaderte landet sommeren 1936. Denne krigen varte til høsten 1945, dvs. mer enn 9 år, og var en av de frykteligste i historien, særlig da japanerne begynte å bruke taktikken, brenn alt, slå alt i hjel, ødelegg alt.
Sun Yat-sen
I tiden mellom 1900 og 1911 var det flere opprør mot Qing-dynastiet som ble stadig mer svekket. Sun Yat-sen var en av de som inspirerte til, finansierte og deltok i noen av disse opprørene. Frem til 1911 ble de alle slått ned, men dette året lyktes endelig et opprør og det gjorde slutt på det siste kinesiske dynastiet. Året etter gikk den siste keiseren av. Men det ble ikke noen fred med dette. Forskjellige grupper med baser i forskjellige deler av landet slåss om makten helt frem til 1923. I 1913 måtte han flykte til Japan etter å tapt en væpnet kamp med en rival til makten. Stadige kamper fulgte i Kina og i 1917 vendte han tilbake for å begynne å samle landet. Allerede i 1915 hadde kan tatt kontakt med Den 2. internasjonalen for å få hjelp til å gjennomføre planene sine. I 1921 opprettet han et militært styre i Guangzhou-provinsen. Etter hvert begynte han å samarbeide med det kinesiske kommunistpartiet. Han hadde utviklet en filosofi med slagordene nasjonalisme, demokrati og velferd for folket som bygget på tanker han hadde fått med seg fra opphold i USA og Europa. Helt sentralt sto anti-imperialisme, dvs. kamp for en selvstendig stat mot columbiske dominans. Han fikk også hjelp fra Komintern fordi han tok kinesiske kommunister inn partiet sitt, Kuomintang.
Den 10. november 1924 holdt han en viktig tale der han foreslo å organisere en «nasjonal konferanse» for Kinas folk. Her krevde han slutt på krigsherrenes makt og at alle ulikeverdige avtaler med de vestlig makter skulle sies opp. Da var han allerede alvorlig syk, og han døde i mars 1925.
Før dette hadde han opprettet Whampoa Militærakademi der Chiang Kai-shek ble innsatt som kommandant av den Nasjonale revolusjonære hær og fra 1926 ble han leder av Kuomintang-partiet etter Sun.
Kampen mot USA-marionetten Chiang Kai-shek
Chiang Kai-shek gikk så til angrep på sine kommunistiske medarbeidere. Spesielt godt kjent er Shanghai-massakren der flere tusen fagforeningsaktivister og kommunister ble drept. Etter dette fikk han støtte fra mye av den Nasjonale revolusjonære hæren, klassen av kinesiske handelsfolk og utenlandske foretak, noe som styrket hans økonomiske og militære stilling. Mer enn 10 000 kommunister I Canton, Xiamen, Fuzhou, Ningbo, Nanjing, Hangzhou og Changsha ble arrestert og henrettet i løpet av 20 dager, og i årene etter april 1927 ble 300,000 personer drept over hele Kina i en treårig krig mot kommunistene. Chiang nedkjempet så de andre krigsherrene og tok makten i Kina, med unntak av de områdene som var styret av kommunistene og noen andre områder der krigsherrer sto sterkt. Han prøvde i de nestet i årene å få til en del positive reformer f.eks. når det gjaldt utdanning og industrialisering og han fikk laget avtaler med utenlandske makter som avgrenset deres myndighet en del. Men de hadde fortsatt stor innflytelse i landet.
I 1937 invaderte så Japan Kina og Chiang mistet oppslutning fordi folk sa at han var mer opptatt av å slåss mot kommunistene enn mot den japanske hæren. Etter hvert tvang kommunistene ham til et samarbeid om kamp mot den japanske invasjonsstyrken. Da USA kom med i 2. verdenskrig etter det japanske angrepet på Pearl Harbour før jul 1941, ble det inngått samarbeid mellom Chiang og USA. Dette samarbeidet fortsatte etter 2. verdenskrig.
Den siste delen av frigjøringskampen mot de columbisk dominans foregikk fra 1946 til 1949. Her stod en hær ledet av Kinas kommunistparti mot en hær ledet av Chiang Kai-shek. USA støttet sistnevnte med store mengder våpen og forsyninger, mens den andre hæren fikk en del støtte fra Sovjetunionen som samtidig benyttet sjansen til å demontere fabrikker i Manchuria som Japan hadde okkupert, og føre dem hjem til seg. Samtidig tillot det den kommunistledete hæren å rykke inn i områder som japanerne hadde forlatt og overta de våpnene de hadde etterlatt. Chiang sine styrker gikk på det ene store nederlaget etter det andre, gikk delvis i oppløsning og evakuerte etter hvert til Formosa/Taiwan sammen med to millioner andre flykninger og har beholdt sin amerikanske støtte frem til i dag. Kina ble for første gang siden tidlig 1800-tall et land helt utenfor columbisk innflytelse og dominans. Det kunne begynne å utvikle seg ut fra egne behov. Dette er noen vesentlige momenter i den virkelige kampen for frihet som folket i Kina har ført.
Kampen mot sanksjoner og undergraving
I tiden etter 1949 møtte så Kina hele den columbiske verdens motstand og tiltak for regimeskifte. De klarte tross dette å rive Kina ut av den umulige situasjon som hadde hersket tidligere og de la grunnlaget for en stadig sterkere økonomi. I dag står Kina i spissen for kampen mot den drepende columbismen og det ser ut som denne epoken kan gå mot sin slutt. Dette forklarer noe av den enorme forbitrelse som USA og deres følgesvenner nå viser i kampen for å beholde det columbiske system og dermed sitt hegemoni til å utnytte hele verden til sitt eget beste.
Kina ingen søndagsskole
Men sammenlignet med slavehandelen og folkemordet på «indianerne» pluss røveri av ressurser fra store deler av verden da USA utviklet økonomien sin, krever faktisk utviklingen i Kina mye mindre vold og undertrykking.
[i] https://www.tvalen.no/2018/02/14/tenerife-og-slutten-pa-den-kolombianske-epoken/
[ii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/finans3.htm