Jonas Bals om arbeiderklassen og fremmedgjøring

 

I Klassekampen 1.6.19 skriver Bals en artikkel med overskriften «Arbeiderklassen er ikke fremmedgjort, men kanskje du er det?» Her hevder han at arbeiderklassen har eierskap til produksjonsprosessene, om ikke til produksjonsmidlene. Og at marxistene som bygget opp teorier om «arbeiderklassens fremmedgjøring» (Bals anførselstegn) ofte skyldtes deres egen fremmedgjøring, som han definerer som «deres avstand til den fysiske verden, som arbeideren ofte føler seg hjemme i».

Hvis vi bruker borgerskapets definisjon av fremmedgjøring har Bals et poeng. Det er sant at de intellektuelle ofte har et fjernt forhold til den materielle verden. Men det har jo ikke noe med den vitenskapelige påvisningen av og definisjonen av fremmedgjøring som Marx foretok og som siden har vært retningsgivende for arbeiderklassens kamp for frigjøring fra lønnsarbeidets utbytting. Det Marx snakker om er nemlig nettopp en materiell fremmedgjøring. Denne fremmedgjøringen og kampen mot den er først og fremst behandlet i alt det materialet som Marx skrev da han forberedte og skrev verket som heter Kapitalen – kritikk av den politiske økonomi.

Hovedpoenget her er at individene i arbeiderklassen selger arbeidskraften sin til kapitalens representant, kapitalisten (som enkeltperson eller som en gruppe). Den blir da til en spesiell type kapital (Marx kalle det variabel kapital) som skaper mer verdi enn den selv er verd. Denne merverdien tilegner kapitalistene seg fordi de eier de produksjonsmidlene som arbeiderne bruker når de anvender arbeidskraften sin. Merverdien blir profitt som kapitalklassen bruker i den kapitalistiske prosessen for å samle opp mer kapital gjennom sine investeringer, når de har trukket fra det de anvender til eget forbruk.

Det er altså arbeiderklassen som skaper den kapitalen som den ikke eier eller kontrollerer. Det gjør den ved å anvende arbeidskraften sin. I denne prosessen skaper altså arbeiderne verdier som blir tatt fra dem. Det er grunnlaget for fremmedgjøringen. Når det de skaper blir tatt fra dem, så blir også selve skapningsvirksomheten tatt fra dem. De skaper ikke for seg selv, men for kapitalen og dens representanter. Arbeidskraften blir brukt i prosesser som kapitaleierne eier og kontrollerer. Derfor eier arbeiderklassen heller ikke arbeidsprosessen eller produksjonsprosessen som Bals kaller det.

Arbeiderklassen eier heller ikke råstoffene som blir tatt ut av naturen brukes i produksjonen. Etter hvert som hele naturen blir brukt i den fremmedgjørende virksomheten blir arbeiderne dermed fremmedgjort fra naturen rundt seg. Dessuten blir arbeiderne fratatt friheten til å utvikle både produksjonen og sine egne skapende krefter ut fra egne behov, fordi de er avgrenset av kapitalens behov.

Dette gjelder for produksjonen av varer og tjenester når arbeiderne anvender sin arbeidskraft. Det er da fremmedgjøringen skjer. Når de ikke anvender sin arbeidskraft, befinner de seg innenfor det fremmedgjorte kapitalistiske systemet, slik vi alle gjør, men da står de ikke i noen direkte fremmedgjort virksomhet. De kan derfor betrakte sin egen fremmedgjøring som arbeidskraft fra en posisjon utenfor den direkte fremmedgjøringen.

I produksjonen lager arbeiderne produkter som har både bruksverdi og bytteverdi. Hovedpoenget i den kapitalistiske prosessen er bytteverdiproduksjonen, for produktene produseres som varer som skal selges på markedet. Det er bare slik at verdien deres kan realiseres for kapitalen og bare slik de kan nå sine forbrukere. Arbeiderne har derved et tosidig forhold til varene de produserer. På den ene side lager de nyttige ting, bruksverdier, og det å gjøre dette skikkelig er viktig og gir den stoltheten innen fremmedgjøringen som Bals også snakker om – yrkesstolthet kan vi kalle det.

Fordi yrkesstoltheten er knyttet til bruksverdien er det en stolthet som peker utover det kapitalistiske samfunnet og over til en samfunnsform der bruksverdiene ikke må gå omveien om bytteverdier for å bli fordelt i til forbrukerne i samfunnet. Her har Bals et poeng. Dette samfunnet peker frem mot den samfunnsformen som Marx kaller kommunisme. Yrkesstolthet peker derfor fremover mot dette samfunnet, men har likevel relativt dårlige vilkår under kapitalismen. For det er en stolthet som bare fungerer innen rammene av kapitalismen som grunnleggende sett er en fremmedgjort samfunnsform med motsigelser som gjør at den tenderer mot sin egen oppheving. Denne opphevingen kan skje dersom arbeiderklassen klarer å ta eiendomsretten over produksjonsmidlene fra kapitalistene. Da får arbeiderklassen makten over sin egen produksjonsprosess og yrkesstoltheten/arbeidsgleden kan få utvikle seg på en helt annen måte enn nå.

Når Bals hevder at arbeiderklassen ikke er fremmedgjort, så er det en forskjønnelse av kapitalismen og arbeiderklassens virkelige stilling under dette systemet. Egentlig viser Bals her helt klart hvorfor de sosialdemokratiske partiene mister oppslutning når profittraten i systemet faller og det går inn i kriser. Da velger sosialdemokratene å opprettholde det kapitalistiske systemet. Og dette systemet kan da bare opprettholdes ved å utsette arbeiderklassen for sterkere utbytting, eller ved å rane til seg større verdier fra avhengige land eller interessesfærer som gjør det mulig å bestikke den egne arbeiderklassen til en viss grad.

De gamle sosialdemokratiske reformer hvilte på den høye profittraten etter 2. verdenskrig. Nå har denne raten tendert nedover i mange år, og slike reformer har blitt stadig vanskeligere. I stedet har vi fått det jeg vil kalle deformer. Dette betyr at sosialdemokratiet kan stå opp mot nyliberalismen, ikke ved å skape bedre forhold for arbeiderklassen, men ved å skape litt mindre dårlige forhold enn det andre politiske retningen går inn for – altså reformer som skaper dårligere forhold for arbeiderklassen, men ikke fullt så dårlige som de verste politiske alternativene går inn for.

I denne sammenheng passer det godt å erstatte Marx sin presise definisjon av fremmedgjøring med noe som skal fortelle arbeiderklassen at de ikke står i den spesielle underordnete stillingen i samfunnet som de virkelig gjør. For det er nok denne fremmedgjøringen som gjør at arbeiderne på Nasjonalmuseet, som skal vedlikeholde hele bygget, bare får et lokale som er 1,65 meter under taket, og som gjør at elektromontøren som Bals nevner, må sykemelde seg osv. De arbeiderne som har bygget Nasjonalmuseet har ikke fått gjøre dette på arbeiderklassens premisser. Premissene er lagt av kapitalens representanter. Det var derfor det ikke falt direktørene og deres hjelpere inn at det å bygge et rom for arbeiderne som bare var 1,65 under taket, var noe problem. Men her var det nok verre enn som så, for det går jo ut over deres egen profitt når arbeiderne får altfor dårlige forhold.

Bals konstruerer også et for stort skille mellom forskjellige typer arbeidere, de som sitter på kontorstoler og de som må bevege seg mer og har tyngre oppgaver. Men det er nå en gang slik de som sitter i stoler hele dagen også får sin slitasje av det, som riktignok er annerledes enn den som rammer de med arbeid som er tyngre og krever mer fysisk bevegelse. Jeg vet godt at det er forskjeller her. Jeg var med min far, som var forskalingssnekker, på byggeplasser på 50-tallet og så slitet, og har slekt som jobber som håndverkere i dag. Men likevel er det å så en splittelse mellom disse to typene arbeidere ikke bra. Det er faktisk også en gammel sosialdemokratisk fordom som ikke tjener til å samle klassen slik at den kollektivt kan stå opp mot kapitalklassen eller borgerskapet om du vil. Fremmedgjøringen rammer forskjellige deler av arbeiderklassen på forskjellig vis, men alle lever innenfor den og rammes av den. Det er dette som er grunnlaget for at hele arbeiderklassen kan samle seg om det felles målet å skape et samfunn uten fremmedgjøring for alle. Denne politikken kan ikke Bals og sosialdemokratiet utvikle ut fra sin ideologiske forståelse av fremmedgjøringen og arbeiderklassens reelle stilling i samfunnet.

Dette er sosialdemokratiet sin akilleshæl som gjør at oppslutningen om det faller sammen når den gjennomsnittlige profittraten blir så lav at kapitalen må frata arbeiderklassen tidligere oppnådd velferd for å hindre at profitten deres faller enda mer. Da tvinges arbeiderklassen til å trappe opp klassekampen, slik det nå skjer med de «gule vestene» i Frankrike. Og sosialdemokratiet avslører seg som en politisk retning som i det vesentlige tjener kapitalen. I sin artikkel gir Bals et klart uttrykk for den ideologi som preger sosialdemokratiet i dag og som er selve grunnlaget for denne politiske retningens problemer.

Terje Valen, 2. juni 2019.

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane dine vert handsama.