CIA i Ukraina

Det er vel kjend at USA har hatt i gong undergravingsarbeid i Ukraina i lang tid, faktisk heilt frå før 2. verdskrig. Her er ei beretning om tida etter denne krigen og fram mot 2018. Det er den kjende CIA-forskaren, Douglas Valentine, som er intervjua. Valentine kom seg, som vi veit, heilt på innsida av CIA gjennom Colby, den tidlegare leiaren av organisasjonen. Han intervjua over hundre tilsette der og kom over mange dokument. Desse ligg i Kongressens bibliotek. Han samanfatta dette i nokre bøker. I 2017 kom boka The CIA AS ORGANIZED CRIME – HOW ILLEGAL OPERATIONS CORRUPT AMERICA AND THE WORLD. Boka vart utgjeven av Clarity Press. Under her kjem ei omsetting av intervjuet om Ukraina som er kapittel 9 i nemnde bok.

Men først skal eg skissere hovudinnhaldet i boka. Kapittel 1 med overskrift «Korleis William Colby Gave Me the Keys to the CIA Kingdom» handlar om korleis Douglas Valentine fekk full tilgang til alle han ville snakke med gjennom ein avtale og klarering med William Colby som hadde vore Direktør i CIA. Valentine var ute etter å avdekke det såkalla Føniks-programmet, ein hemmeleg operasjon i Vietnam under krigen der.

Store delar av boka er intervju som blir gjort med Valentine. I eit av dei første intervjua fortel ha om ei skjelsetjande oppleving han hadde då han var ganske ung. Faren hans arbeidde i postvesenet der han hadde budd heile livet. Ein dag i 1968, då Vietnam-krigen var i gong kom han heim på ferie og hadde ein sommarjobb. Han og faren kom ikkje godt ut av det med kvarandre. Når faren og kameratane hans møtte kvarande for ein kopp kaffi, snakka dei om kor mykje dei hata Muhammed Ali, om dei som nekta å ta teneste i Vietnam og slikt og Douglas hadde langt hår og var mot krigen. Han var saman med frigjorde unge kvinner som brukte pilla og representerte noko anna en faren.

Men ein dag bad faren sonen om å møte han utanfor banken neste dag og gjekk mot den restauranten dei pleidde å bruke. Bilen som leverte brød stod parkert utanfor restauranten. Faren gjekk bort til bilen opna ei dør og sa til sonene: «Sjå godt etter her. Dette er det sanne forholdet mellom kriminalitet og lova. Inne i bilen sat sjåføren og mafia-medlemen som henta pengane og tilskottet til mafiaen frå den lokale bookmakeren. Han arbeidde i restauranten og sat ved sidan av sjåføren. Bak i bilen sat tre landsbypolitiar som Douglas hadde kjend frå han var liten. Han gjekk på skule med ungane deira og kjente namna deira. Dei var teken på fersk gjerning og haka datt ned. Då ei begynte å banne lukka far min døra brått. Han gjekk sin veg til sine vanlege syslar.

Neste dag gjekk ha på restauranten att og ingen sa eit ord. Det var som om han var innvia i eit hemmeleg selskap. Dei fleste i landsbyen visste ikkje noko om kva som gjekk føre seg. Dei såg på politiet som dei som gav farts- og parkeringsbøter. Dei såg ikkje at politifolka arbeidde saman med profesjonelle kriminelle og tente pengar på det. Når nokon hadde fått ein uniform og representerte lova trudde dei at desse folka – som var bøllar på skulen og ikkje klarte å utdanne seg til røyrleggar eller komme inn på vidaregåande skule – var blitt dydige. Men desse typane som skulle representere lova hadde meir samkvem med dei skurkane som dei var saman med dagleg enn dei borgarane som ein trudde at dei var sett til å beskytte og tene. Dei var korrupte. Så samanfattar han erfaringa si frå heile undersøkinga av CIA med å seie at det er slike folk du finn i CIA.

Så seier han at denne historia er allegorisk. Han er eit mikrounivers av korleis verda fungerer, om korleis propaganda og reklameindustrien på Madison Avenue overtyder folk at det finst gode krefter som kjemper mot vonde krefter. Men viss folk gjennomskoda propagandaen ville dei ha ei anna innstilling og landet vårt ville ha vore strukturert annleis. Men den lovgivande greina av regjeringa vår er i hendene på profesjonelle kriminelle. Alt dei gjer tener dei kriminelle måla deira, å halde nede og stele frå dei fattige og gi til dei rike. Det var et eg forstod alt då eg var ung, takk vere min far.

Føniksprogrammet

I starten på boka gir han, i ein tekst som byggar på eit intervju frå 2015, ei kort samanfatting av det alle undersøkingane førte fram til om Føniks-programmet. Det var eit program som CIA-offiseren Nelson Brickham skapte i 1967 for å «nøytralisere» dei sivile medlemmene av den underjordiske revolusjonære regjeringa i Sør-Vietnam. Brickham forklarte prosessen for Colby slik: «Mitt motto var å rekruttere dei; viss du ikkje kan rekruttere dei så svartmal dei; viss du ikkje kan svartmale dei, fang dei; viss du ikkje kan fange dei, så drep dei. Det var innstillinga mi til dei høgt oppe i VCI.» VCI var eit akronym for Viet Cong Infrastrukture – namnet som CIA gav medlemmene av dei revolusjonære si undergrunns-regjering og det geriljasystemet som støtta dei.

Som ein del av Kongressen sitt mandat har CIA jobben med å slå med revolusjonære rørsler utanfor USA. Når USA driv slik verksemd i ein nasjon som Irak eller Afghanistan tar CIA seg av den politiske sida av kampen, mens USA sine væpna styrker tar seg av den reint militære sida. Men i praksis har CIA si verksemd vore ein paramilitær politifunksjon. I Sør-Vietnam støtta USA sine militære styrker CIA sitt Føniks-program med troppar og utstyr.

I 1969 let CIA tydelegvis over Føniks-programmet til USAs militære for då begynte soldatane å føre ein politisk styrt kamp og å utføre systematiske anti-opprørs-operasjonar mot utanlandske sivile. Opprettinga av Føniks var eit vatn-skilje. Før denne operasjonen hadde det militære berre lov til å angripe sivile dersom dei var hemmelege agentar eller angrep militære basar eller personell. Men i sin fanatiske kamp for siger i Vietnam utydeleggjorde det militære grensa mellom sivile opprørarar og uskuldige sivile og drap kven som helst som kom i vegen for dei, medrekna ungar, slik dei gjorde i My Lai og tusen andre stader.

Etter det skammeleg nederlaget i Vietnam blei USA driven av den reaksjonære impulsen sin til å bekrefte den globale dominansen. Dei unnskyldningane som blei brukt for å rettferdiggjere Føniks blei institusjonalisert som politisk linje. Sidan då har USAs CIA og dei militære styrkane utført felles Føniks-like operasjonar over alt i verda utan nokre skruplar, tydelegast i Afghanistan og Irak.

Etter ei to innleiande kapitla kjem vi til del I som har overskrifta CIA sitt Føniks-program i Vietnam: eit mønster for dominering som system. Her skriv han om korleis Føniks-programmet var ein byråkratisk modell for kontroll av eit lands folk og om den systematiske innhentinga av informasjon for å klare dette. Så skriv han om korleis modellen og det dei lærte av Vietnam har vore brukt i Afghanistan og andre stader. Heilt sentralt i programmet står Brickham si forklaring for CIA-sjefen Colby. Det gjeld å uskadeleggjere alle leiarar for opprør mot USA-dominans i verda. I kapittel ni tar han opp dette arbeidet i Ukraina. Det kjem eg tilbake til. Eit kapittel handlar om korleis krigsbrot blir gjort til gjeldande politikk.

I del to gå han inn på korleis CIA overtok og leia kampen mot narkotika for å fremme USA sine interesser i Latin-Amerika og andre stader. Det er ei fantastisk historie om samarbeid med kriminelle og fleire andre skjulte operasjonar. I et kapittel med overskrift Project Gunrunner tar han opp korleis dette prosjektet blei starta av Bush og fortsett av Obama. Det gjekk ut på at administrasjonen i USA tillèt og oppmuntra folk med kriminell bakgrunn og kjende band til mexicanske kartell å kjøpe våpen i Arizona og sende dei til Mexico. Eit resultat av dette var Los Zetas-kartellet. Dei som dreiv dette var trena av USA sine spesialstyrkar for drepe kartell-leiarar. Men dei enda opp med å danne sitt eige kartell og drive det. I 2006 braut det også ut krig mellom nokre av det dusinet med kartell som hadde arbeidd ved sidan av kvarande i ro og fred til då. Det var fryktelege greier og rundt 50 000 menneske blei drepne, både kartell-medlemmer og sivile.

I boka er det også eit langt kapittel om Bob Simmons, eit kongressmedlem som hadde jobba for Føniks-programmet i Vietnam. Han blei seinare heidra og var visiting lecturer ved Yale-universitetet der han forelas om «Congress and the US Intelligence Community og blei vald inn i statsforsamlinga i Connecticut der ha sat i 8 år. Valentine gjennomgår i meir detalj det vi veit om arbeidet hans for CIA i Vietnam og andre stader. Ut frå vanlege rettslege og menneskelege prinsipp er det dyster lesing og Valentina seier om han, i eit avsnitt kalla «Lyge, lure, stele, at «Noko endrar seg aldri, medrekna Simmons’ sjåvinisme og sjølvros. Men var han verkeleg æra/akta for å delteke i folkemordet på 2 millionar menneske som aldri truga USA?»

Boka har fleire slike meir detaljerte historier om enkeltpersonar og hendingar som underbygger hovudslutningane til Valentine. I eit kapittel fortel ein tidlegare CIA-agent korleis han blei rekruttert, korleis fortida hans blei omskapt og korleis han på det grunnlaget vart plassert der CIA ville ha han. Der jobba han seg inn i samfunnet i mange år og blei til slutt vald inn ei lokal forsamling. Så fekk han eit samanbrot og blei trekt ut, mens alt som kunne tyde på samband med CIA blei sletta. Han fekk så ein god jobb der han hadde ein CIA-offiser som overvaka han. Dette er eit mønster som vi finn over heile verda. Det er eit heilt undergrunnssamfunn som finst på sida av samfunnet elles, med folk som har spesielle eigenskapar og som kan aktiverast når det trengs.

Eit av dei siste kapitla handlar om «Forkledning av Obamas skitne krigar». Det begynner med at Obama heldt ein tale til kadettane på West Point tidleg i desember 2009. Der sa han «Vi er i Afghanistan for å hindre at ein kreftsjukdom frå spreie seg att i det samfunnet. Men den same sjukdommen har også brote ut i grenseområda til Pakistan. Derfor treng vi ein strategi som verkar på begge sidene av grensa.» Dette var like før Obama sendte mykje fleire amerikanske troppar til området.

Valentine seier at han gjennom heile boka har understreka at USA sin politiske og psykologiske krig avheng av informasjons-leiing. I denne samanhengen var det sentralt i alle dokument osb. å skjule det faktum at USA undercover aksjonar og ikkje-offentlege politikkar, medrekna det å støtte krigsherrar som eksporterte narkotiske stoff, var ansvarleg for denne såkalla «kreftsjukdommen» heilt frå starten.

Ein månad før Obama annonserte troppeauken fortalde den regionale kommandanten general David Petraeus «Obama å tenkje på elementa i Karzai-regjeringa så ‘eit kriminelt syndikat». Ambassadør Eikenberry antyda i røynda at Amerika ikkje skulle gå til sengs med mobben.» Heile denne retorikken var heilt uhaldbar fordi USA hadde sette inn Karzai og forbrytarsyndikatet sjølv.

Valentine går så litt inn på heile historie. Det kan vere verd å siter litt av det her. USA sitt skammelege tap i Vietnam i 1975 gjorde ikkje slutt på landets militante og anti-kommunistiske jihad som president Carter ganske enkelt pakka om og selde som ein politikk som fremma «menneskerettar». Mens Carter preika «menneskerettar» var den nasjonale sikkerheitsrådgjevaren hans, Zbigniew Brzezinski i løynd i gang med å undergrave pro-Sovjet-regimet som hadde tatt makta i Afghanistan. Dei løynde aksjonane tok til med ein gong med at CIA-offiserar rekrutterte, finansierte, væpna og organiserte krigsherrar frå folkegrupper i Afghanistan som ikkje var pashtunarar i den berykta Nordre Alliansen. Gjennom alliere islamittiske nasjonar som Saud Arabia rekrutterte også CIA leigesoldatar som Osama bin Laden og sette dei inn mot ikkje-religiøse kommunistar.

Brzezinski sin stor tanke var å provosere ein sovjetisk militær innmarsj og dra russarane inn i ein øydeleggande Vietnam-lik krig gjennom nøye støtte opprør. «Kreftsjukdommen» som Amerika utrydda her var kommunismen, saman med mål om likeløn og frigjering av dei Afghanske kvinnene som blei oppmuntra til å ta universitetsutdanning og få jobbar.

Nett som Monsanto selde ugrasmiddel med dioxin til lukkelege amerikanske forstadsbuarar for løyse plenproblema deira, lanserte CIA ein informasjonskampanje for å overtyde muslimane at kommunismen var ein fiende av islam sine grunnleggande tesar, slik som å tru på Gud. For å reinske ut det kommunistiske «ugraset» skapte USA Muhjahedins og opna vegen for al Kaida. Dei skapte ein borgarkrig som øydela det framveksande moderne samfunnet i Afghanistan.

Obama tok opp arven etter Carter då han i 2016 vitja Vietnam og kjefta på Hanoi-regjeringa for å bryte «menneskerettane». Han gjorde et utan å nemne den fryktelege kreftsjukdommen som USA skapte i Vietnam ved systematisk å spreie 20 millionar gallons med Agent Orange over 12 % av Vietnam. Noko som gjekk ut over 3 millionar uskuldige menneske. Og dette er ikkje historie, det er framleis eit stort problem. Så fortel han den fæle historia om kva gifta Agent Orange førte og fører til. Elles viser han til Tom Ahern si bok Vietnam Declassified der det blir fortald at CIA gjekk inn for å sende inn spesialgrupper for å forgifte rislager, legge bombefeller i vietnamesiske våpenlager, drepe eller fange Viet Cong kadre i bakhald eller i raid inn i kommunist-kontrollerte landsbyar, og samle inn opplysningar. CIA-folka visste også godt at det dei spreidde var giftig for menneske.

Brzezinski sjølv fekk spørsmål om han angra på å ha skapt terroristar. Då svarte han «Kva er det viktigaste i verdshistoria; Taliban eller å få Sovjet-imperiet til å falle saman? Nokre oppkava muslimar eller frigjeringa av Sentra-Europa og slutt på den kalde krigen? Det var på linje med Madeleine Albright sin uttale om at «Vi meiner at prisen verd det» då ho fekk spørsmål om kva ho tenkte om at USA sine sanksjonar mot Irak hadde ført til drag på 500 000 ungar der. Min kommentar er at dei har same haldninga til folket i Ukraina. At ein million soldatar og fleire tusen sivile blir drepen der er verd det, dersom dei klarer å destabilisere Russland og overta makta der.

Det er også eit avsnitt om «Korleis skjule ein skiten krig». Her skriv Valentine at CIA sett opp parallelle regjeringar i framande nasjonar saman med militæret og Utanriksdepartementet. I Afghanistan gøymde dei seg i konsulat og i hemmelege leirer eller militære basar, slik dei gjer i mesteparten av dei hundrevis av militære baser USA har spreitt utover verda.

Etter at dei har etablert seg sjølv på militære basar, utvidar CIA operasjonane sine under dekke av Utanriksdepartementets Agency for International Development (AID) sine sivile aksjons-misjonar. Psywar gjer at dette mogleg: då har dei samarbeidarar som Thomas og Barry (som er omhandla tidlegare i boka) som er viljuge til å fortelje folk i Amerika den godkjende versjonen av historia – gode gutar som gjer gode gjerningar og av og til nokre feil.

CIA følgjer tradisjonen frå dei kristne «misjonane» som bringa bibelskular til underutvikla land rundt om i verda. I prosessen blei dei velsigna innfødde modna for militær erobring, byråkratisk kolonisering og økonomisk utbytting same kor velmeinande misjonærane var. Ja, det var faktisk slik at jo meir effektivt misjonærane sine bodskap var, desto lettare blei dei innfødde å manipulere. AID-misjonen (og NGOane sin misjon – kan vi føye til) gjer det same i dag.

Opp mot alt som verkeleg skjer i Vietnam og Afghanistan (og elles der USA er innblanda) er hovudstraumsmedia alltid med på å karakterisere USAs regjering sine hensikter som heroiske, generøse, kreftkurerande (der ein kvar motstandar representerer ein kreftsjukdom).

Han gir så nokre parallellar frå tidlegare tider. Han skriv at etter det blodige slaget ved Hastings i 1066, gravla William Erobraren sine eigne falne, men let fienden sine falne bli liggande å rotne i det fri. Det brutale angrepet på England blei fort ein brutal okkupasjon. Pasifiseringa var, slik USA gjer i dag, å eliminere fienden sitt leiarskap og terrorisere den sivile folkesetnaden til underkasting. Kolonisering er ei mordarisk verksemd. Dei anglo-saksiske lordane fekk auga plukka ut og hender og føter kutta av og blei overlatne i lenkjer utanfor borgene sine så bøndene kunne sjå dei. Andre blei kastrerte og kasta i vollgravene i ei av dei hundre borgene som William bygga rundt om i landet for å forsvare normanniske interesser. Pasifiseringa tok 20 år. I denne tida vart 300 000 innfødde myrda og svelta til daude (ein femtedel av folkesetnaden) og like mange normanniske for franske entreprenørar og byråkratar blei planta i England i dei ledige posisjonane. Heile den anglo-saksiske adelen vart utrydda og eigedommen gav William til den normanniske overklassen. Då han døydde i 1087 var England heilt omdanna.

Dette er naturen til koloniserande krigar. Sigerherren påfører alle slags fornedringar og lidingar på dei overvunne, og stel alt dei eig.

Mest tusen år seinare gjer USA det same i Irak og Afghanistan. Einaste forskjellen er at mens William skrytte av brutaliteten og tjuveriet sitt, så skjuler den amerikanske overklassen sitt barbari og si plyndring under eit slør av gode intensjonar og sjølvforsvar. Denne historia er det media som har til oppdrag å forsyne folk med.

Den store borgarlege historikaren, Arnold Toynbee, tok allereie den 7. mai 1970 bladet frå munnen og uttalte i New York Times: «I heile verda har no CIA blitt det skremselet som kommunismen har vore for Amerika. Kor som helst der er trøbbel, vald, liding, tragedie er no resten av oss snar til å mistenke at CIA hadde ein hand i det.» Toynbee sa dette som eit svar på Kissingers barbariske invasjon i Kambodia. «I røynda», sa Toynbee «har rollene til Amerika og Russland blitt snudd om i verdas auger. I dag har Amerika blitt verdas mareritt. (Mange av dei som kallar seg radikale i dag har ikkje forstått at dette gjeld også i dag.

Boka sluttar med eit par kapittel som viser korleis USA sin propaganda-maskin lurte folk i byrjinga av krigen i Syria og omhandlar «Krigen mot terror som den største undercover-operasjonen nokonsinne». Denne «krigen» opna for CIA og andre USA-institusjonar si grenselause opptrapping av si skjulte verksemd over alt i verda. Så til kapittelet om Ukraina.

CIA i Ukraina

Her følger ei oversetting av kapittel 9 i boka med overskrifta The CIA in Ukraine. Det har form av eit intervju.

Ryan Dawson: Dette er Ryan Dawson frå ANC rapport. I dag her eg Doug Valentine med meg. I kveld skal eg spørje han om CIAs rolle i Ukraina og om deira infiltrasjon i media. Valentine, det er ei glede å ha deg tilbake i programmet.

Valentine: Takk, det er ei glede for meg og.

Dawson: Eg vil spørje deg om denne organisasjonen sitt arbeid med NGOar i Ukraina. Han heiter United Action Centre. Eg lese noko kort frå sida deira og vil høyre dine tankar om det. Der heiter det; «NGO-senteret UA har eit sterkt menneskeleg potensial. Gruppa har erfaring med å drive prosjekt i området for europeisk og euro-atlantisk integrasjon. I tillegg har UA-senteret ekspertar og aktivistar som har erfaring med journalisme, offentlege tenester, PR, offentleg aktivitet osb. UE-senteret har også ein stor database med kontaktar til internasjonale ekspertar, politikarar og journalistar. Nett no er UE-senteret koordinator for New Citizen’s Public Campaign som samlar rundt 40 NGOar[i].»

Ut frå Carl Bernstein-rapporten om media veit vi kor mykje CIA har infiltrert media. Kan du gi oss dine tankar om UA-senteret og kva dei gjer der med 40 NGOar, som det er antatt skal arbeide for å fremje demokrati og som får aktivistar og journalistar til å samarbeide?

Valentine: UA-senteret er ein organisasjon som Pierre Omidyar var med å starte for to år sidan. Det er ein paraplyorganisasjon som er knytt til forskjellige aktivist-prosjekt og NGOar, der ein av dei er Citizen-kampanjen som ifølgje Financial Times «spelte ei stor rolle med å få protestane opp og i aksjon»[ii].

Ifølgje Kyivpost mottok «UA-senteret meir enn 500 000 dollar i 2012 … der 54 % kom frå Pact Inc., eit prosjekt som er finansiert av USA sitt Agency for International Development. Nær 36 % kom from Omidyar Nettwork, ein stiftelse danna av eBay-grunnleggar Pierre Omidyar og kona. Andre gjevarar var International Renaissance Foundation, der den viktigaste grunnleggaren var milliardæren George Soros, og National Endowment for Democracy, der mesteparten av finansieringa kjem frå Kongressen i USA.[iii] Kvifor var Omidyar villig til å gå saman med slike velkjende regime-endrings-sponsorar som USAID og NED, for ikkje å snakke om Soros? Kor elles (sam)arbeidar han? Vi må aldri gløyme at dette er dei han held seg i selskap med. Kvifor?

Då Omidyar blei fødd i Paris og foreldra flytta til Maryland i USA då han var ung. Men det viser seg at han er av iransk slekt. Mora var ein farsi-lingvist og i 2016 var ho president for Roshan Cultural Heritage Centre[1] som driv kulturarbeid for Iran i USA og Iran sjølv. Så merkeleg som det kan sjå ut er det lite offentleg informasjon tilgjengeleg om faren hans, medrekna namnet. Det ser ut som han var urolog eller kirurg på John Hopkins, og då skulle namnet hans vere tilgjengeleg der. Det løyndomsfulle antydar ein form for etterretnings-tilknyting, kanskje av den typen overklasse-emigrantar som CIA kultiverer i USA. Det er eit faktum at CIA sitt kontor i Iran var ein av organisasjonens viktigaste basar for operasjonar mot Sovjet. CIA og MOSSAD skapte SAVAK, sjahens notoriske interne sikkerheits-teneste, og at sjahen i motyting gav CIA frie hender til å drive operasjonar mot Sovjet.

Kanskje Pierre Omydiar er tilgjengeleg for USA sine utanrikspolitiske organisasjonar ut frå nokre tidlegare familiekontakter. Kanskje det forklarer for kvifor han spanderte nokre få hundre tusen dollar (ein liten sum for ein milliardær) for å få UA-senteret på plass i Ukraina, slik at CIA kunne drive operasjonar mot russarane, slik dei gjorde det frå Iran. Eg har aldri høyrt nokon forklaring frå den pågåande utspørjaren, Glenn Greenwald. Når det kjem til lureriet (monkey business) til den som betalar han (sugar daddy) er Greenwalds politikk rett og slett «ikkje sjå noko, ikkje høyre noko, ikkje sei noko som er vondt».» Kvifor? Er det gjengjeldinga for dei pengane han får?

Vi veit at milliardærar som Omidyar og George Soros og Rockefellarane – for ikkje å seie noko om USAIS og NED – ikkje finansierer politiske verksemd ut frå sitt gode hjarte. Dei gjer det for å fremje sine eigne interesser. Det er grunnen til at organisasjonar som UA-senteret blir skapt: for å tene interessene til dei finansfolka som støttar dei. For meg ser det ut som ein CIA-oppretta mekanisme for å skape ein krise i Ukraina og utnytte den. Dei 40 NGOane sine koordinatar er perfekt plassert for å skape skjulestad for hemmeleg CIA-aksjon.

Det UA-senteret gjer er i røynda å koordinere politikarar og journalistar med ekspertar på internasjonal politikk og reklamefolk. Det står på heimesida deira. Alle desse folka driv med å produsere informasjon: kanskje er dei lenka til ein privat servar slik som den Hillary Clinton brukte då ho var utanriksminister. Det kan jo ha gått opp for CIA sine politiske og psy-war ekspertar sin svære hær at dei lett kunne samle offentleg støtte for fargerevolusjonane deira ved å skape internett-sider som sameinar og rettleier folk; at dei kunne manipulere potensielle opprørar på same måte, med dei same metodane som Frank Cotton var ein pionar for i Vietnam, men no oppdatert.

UA-senteret sine PR-ekspertar vegleier nok pro-amerikanske kandidatar i Kiev på same måte som amerikanske PR-folk manipulerte Boris Jeltsin i Moskva. Det er vel kjend at Jeltsin gav vekk butikken etter at han var blitt president i den Russiske føderasjonen. På same måte som CIA promoterte Jeltsin sikrar nok journalistar frå UA-senteret at pro-amerikanske politikarar får god presse. Dei spinn fakta på ein slik måte at Omidyar, som har gjort operasjonen mogleg, blir glad.

UA-senteret sin uttalte hensikt var å få Ukraina ut av den russiske bana og levere landet til dei vestlege korporasjonane. Og det var det som hendte, saman med dei obligatoriske politiske fordelane. Og sanneleg, nokre få korte år etter at UA-senteret var etablert, gjekk visepresident Joe Biden sin son inn i direksjonen for Ukrainas største gassprodusent, Burisma Holdings. Hunter Biden leier Burismas juridiske avdeling og deira kontakt med internasjonale organisasjonar.

Boka Flashpoint in Ukraina[iv]gir meir enn nok prov for at Obama-regimet og deira privatiseringslyste forretningspartnarar kasta den prorussiske ukrainske regjeringa og sette inn ei regjering full av nynazistar og amerikanske elitar. Dei gjorde dette for å gjere seg sjølv rikare, og likevel blei det inga sak i media. Det er business som vanleg. Den gjennomsnittlege ukrainar tener ikkje noko på det: det gjer berre den «super-rovdyraktige amerikanske eliten som organiserte kuppet. Det er forunderleg å sjå.

Biden sin slå- og ta-operasjon fann stad i 2014. I 2015 tok eit anna superrovdyr, Natalie Jaresko, kontroll over Datagroup, eit kompani som kontrollerer Ukrainas telecom-marknad. Jaresko hadde ein gong jobb i USAs utanriksdepartement og koordinerte handel og handelsselskap som hadde med det tidlegare Sovjet-Unionen å gjere, medrekna Overseas Private Investment Corporation. Sjekk henne ut på Wikipedia. Ho er ein del av den globale eliten: Det internasjonale pengefondet/Verdsbanken/Den europeiske bank for rekonstruksjon og utvikling. I Clinton-administrasjonen tente ho som leiar for den Økonomisk seksjon ved USAs ambassade i Ukraina og hjelp til med å legge grunnlag for statskuppet som fann stad er 20 år seinare. Mange fleire er planlagd.

Jaresko fekk ukrainsk statsborgarskap same dag som ho blei utpeikt til finansminister i Ukraina i 2014. Deretter pressa ho konkurrenten sin, eigaren av Datagroup, ut i konkurs ved å bruke den typen svindel med lån i utanlandsk valuta som mafialeiarar og økonomiske leigemordarar føretrekk. Det er slik ein heilt fri kapitalisme verkar. Dei overlesser dei nasjonane og forretningsfolka, som dei har peikt ut som mål, med gjeld og så reinskar dei desse ut. Og igjen får vi ikkje eit ord i protest frå media. Der er «frihandel» i aksjon.

CIA speler ei sentral rolle i desse spela, ved å gjere dei illegale sakene som dei kan nekte for på truverdige måtar, noko som krev høgteknologisk spionasje og undergrunnsfinansiering – ved å rekke inn i politi-filar eller bruke private etterforskarar for å finne skit på folk og så sette dei opp og drive utpressing mot dei. Denne typen undergravings-operasjonar kan ikkje bli gjord offentleg av folk som Biden og Jaresko og deira PR-folk. Operasjonar i utlandet må dei gjere i løynd ved hjelp av den kriminelle underverda.

Andre gongar spelar media ei sentral rolle. I USA, til dømes, vinn folk val gjennom negative kampanjar. Det demokratiske partiet hyrar etterforskarar for å få fram skit om republikanske kandidatar. Republikanarane gjer det same. Sannheita speler ikkje noka rolle fordi hendingane skjer i augneblinken. Så blir tomme påstandar til sanning før nokon kan svare. Det har blitt påstått at Senator Elizabeth Warren har hevda at ho delvis høyrde til den opphavlege folkesetnaden (indianar) då ho søkte seg inn på Harvard, og då ho begynte å drive kampanje for Hillary Clinton kalla Trump ho for «Pocahontas» kvar gong han fekk ein sjanse. Det finst alle slags måtar, innan den evig spektakulære dominansen, som brukast for å verke inn på hendingar gjennom oppdikta skandalar og feilframstillingar utan at det er ulovleg eller hemmeleg. Dei einaste som trengs er status som berømt, ein Twitter-konto og merksemd frå nettverka for informasjonskontroll.

Guy Debord sa det lenge før Internettet i boka Comments on The Society of the Spectacle. «Eit aspekt ved at all historisk kunnskap forsvinn kan vi sjå på måten individuelle omdøme kan endrast medvete av dei som kontrollerer all informasjon: informasjon som blir samla og også – noko som er ei heilt anna sak, informasjon som blir kringkasta. Moglegheita deira til å framstille saker feil er ikkje avgrensa av noko.

Alle kan bli tilgrisa, og ved sida av dei få ukjende og verna i CIA og Det nasjonale sikkerheits-etablissementet, finst det ikkje noko forsvar. I utlandet samlar CIA heile tida informasjon om motstandarar, som til dømes Vladimir Putin, og gir det vidare til dei vestlege media som er overlukkelege for å kunne spinne vidare på det på millionar av forskjellege måtar.

Det som er mindre kjend er at CIA også er engasjert i å endre balansen i heimlege så vel som utanlandske strider. Det er grunnen til at det er løynd og kvifor alle piratar med papir frå det offentlege hegnar om det. Dei deler den same forretningsideologien. CIA-offiserar, PR-folk, journalistar, politikarar og akademikarar som blir betalt for å gi «ekspert» kunnskap på Fox eller MSNBC manipulerer med vilje sosiale og politiske rørsler her i USA akkurat som dei gjer det for den ukrainske opposisjonen eller den venezuelanske opposisjonen.

CIA setter opp Twitter-kontoar og facebook-sider og sosiale nett-sider for å skyve folk inn i masseorganisasjonar for å nå dei sosiale måla sine. I mai 2016 kutta twitter «av USAs etterretnings-organisasjonar frå ei teneste som går gjennom alle twitter sine sosiale media-poster».[v] Den som var skuldig var CIAs Open Source Enterprise, som hadde kontrakt med ein privat kontraktor, Datminr, gjennom CIAs tydelege risikovennlege kapitalfond, In-Q.Tel, for å spionere på amerikanske borgarar. Slike super-hemmelege «etterretningstiltak» blir ofte brukt som dekke for svært illegale «offensive etterretnings» operasjonar.

Dawson: Vi så National Endowment for Democracy, som er heilt og fullt CIA, langt framme i Ukraina. Men kvifor treng CIA så mange mellommenn? Kva er føremålet med å ha 40 forskjellige ikkje-regjeringsstyrte organisasjonar?

Valentine: Eg vil gi deg eit eksempel. Då CIA gjekk inn i Vietnam som hadde ein kultur som USA ikkje var kjend med, var det først dei gjorde å kjøpe mykje eigedom. Dette var under Den første Indokina-krigen, og dei gjorde det i løynd, gjennom oppkjøparar, slik at dei kunne ha sikre hus som dei kunne bruke for å sette opp organisasjonar seinare. Det er alltid best for dei å kjøpe eigedommar i krisetider når prisane er låge. Som Trump alltid seier: «Kjøp lågt» Og når er prisane lågast? Som Baron Rotschild så vidgjete sa: «Når det er blod i gatene.»

CIA kjøpte store eigedomsområde i Saigon mellom 1952 og 1955, under Den første Indokina-krigen, då der var blod i gatene. Dei kjøpte førsteklasses eigedommar til 10 % av verdien. Det er det første steget – få ein fot å dørsprekken. Desse bygnadane var stader der CIA-offiserar kunne møte agentane sine og planlegge skitne handlingar. Dei let NGOar og sivile organisasjonar få nokre til sine operasjonar.

William Colby presenterte meg for ein av medarbeidarane sine, Clyde Bauer, den CIA-offiseren som dreiv Air America i Vietnam for lenge sida. Bauer fortalte meg at han sette opp South Vietnam’s Foreign Relations Council, Chamber of Commerce og Lions Club «for å skape ein sterk sivil base». Dette er det CIA gjer i Ukraina gjennom UA-senteret. Dei skaper ein pro-amerikansk sivil base som det kan komme politiske kandidatar frå.

CIA verkar inn på politikken i andre land på mange måtar. CIA-offiserar slusar heile tida pengar til alle politiske parti, høgre og venstre, og opprettar agentar som har stor rekkevidd for å oversjå og manipulere den politiske utviklinga. Dette er standard operasjons-prosedyre.

Det neste CIA gjer er å ta kontroll med nasjonens hemmelege tenester. Dei gjorde det i Vietnam og i Ukraina. Slik eg har forklart andre stader gir dei tilbod om trening og høgteknologisk utstyr til folka i dei hemmelege tenestene. Dei korrumperer dei og bruker dei for sine eigne formål, slik dei brukte SAVAK i Iran. Det er i høgste grad illegalt å underlegge seg representantar for andre makter. Vi liker ikkje når nokon gjer det mot oss og det er ikkje noko ein person med stor påverknads-kraft er trena til å gjere (sjølv om den private sikkerheits-styrken hans sannsynlegvis består av tidlegare CIA-offiserar som veit korleis det skal gjerast).

CIA infiltrerer alle dei politiske partia og så snart ein politikar som dei eig er på plass, høgre eller venstre, kan dei løfte han/ho til forsvarsminister eller innanriksminister. Desse ministrane blir betalt av CIA og utpeiker representantar til det militære, sikkerheitstenestene, politileiarar som gjer det som CIA befaler. CIA prøver å plassere sine folk overalt i den nasjonen dei har fanga innan regjering og sivilsamfunn. I Sør-Amerika rekrutterer dei yngre offiserar gjennom School of Americas (som no har endra namn) og, når den rette tida er inne, får dei dei til å sette i gang kupp med støtte frå alle dei andre folka dei har kultivert i årevis, av og til i fleire tiår.[vi]

Dei store føretaka i USA (corporations) treng CIA for å få desse parallelle regjeringane på plass. CIA treng inn i militæret og i sikkerheitstenestene, og samstundes skapar dei ein sivil base gjennom organisasjonar som dei kan fornekte, slik UA-senteret. Dette er måten samfunn blir styrt på når der ikkje finst ein overveldande folkeleg støtte. Dei gjer deg gjennom å tileigne seg eigedom og ved å ha dei passande folka i regjeringar og i dei sivile institusjonane.

CIA rekrutterer folk på staden som Lech Walesa i Polen. Folk som leier fagorganisasjonar er ofte betalt av CIA, det same med folk som driv utdanningssystemet. CIA kan rekruttere desse folka fordi dei har så mykje pengar. Russarane kan ikkje konkurrere når milliardærar som George Soros overrislar ein million her og fem millionar der – pengar som går til å bygge sivile institusjonar som er ideologisk samstemd. Om folk gjer det for pengar eller tru på ei betre framtid, så manipulerer CIA dei samfunnsmessige og politiske prosessane. Offiserar frå CIA rekrutterer folk og set dei på plass, får dei til å signere kontraktar som klårt seier «Som ei motteneste for å fremme våre interesser her i Kiev vil du få 100 000 dollar på ein bankkonto i ein sveitsisk bank og livet ditt vil bli rosenraudt.»

Det er illegalt. Det er svikefullt. Du kan ikkje ta pengar frå ei utanlandsk spionorganisasjon og arbeide mot ditt eige land, men det er det CIA gjer i Ukraina nett no og rundt om i verda i ein massiv skala.

Dawson: Eg ville spørje deg om Human Intelligence. Kva er Intelligence Community Dirctive 304?

Valentine: Det kom ut i 2009. Viss nokon vil lese det er det berre fire-fem sider langt.[vii] Det fortel med brei pensel og enkle ord kva FBI, CIA og Forsvarsdepartementet gjer for National Director of Intelligence, når det gjeld HUMINT.

Stillinga Director of National Intelligence fanst ikkje før Bush blei president i 2001. Fram til då var det direktøren for CIA som leia alle etterretningsorganisasjonane. Men etter 9/11 leia ikkje CIA-direktøren alle dei andre organisasjonane. Den rolla gjekk til den nye Director of National Intelligence, som sidan 2001 har vore James Clapper. Bush skapte DNI-jobben for å gjere det mogleg å få betre kontroll med dei heimlege etterretningsoperasjonane.

I 2009 utforma Director of National Intelligence direktiv 304 for å definere jobbane til militæret, CIA og FBI. Den siste kopien som vi finn på nettet er redigert. Dei kutta ut delar om kva CIA gjer. Det er standard å klassifisere (som hemmeleg) namna til CIA-offiserane i Ukraina, kva dekkposisjonar dei har, kven dei har muta og fått under seg. Viss presidenten av Rotay-klubben er CIA-agent blir dei tinga klassifisert fordi dei er illegale. Men takk vere direktiv 304 får du ikkje ein gong vite kva som ikkje er hemmeleg når det gjeld CIA sine operasjonar. Så gale har det blitt.

Igjen dreier det seg om kontroll over informasjon. Dei vil ikkje at du skal vite noko. Det er slik dei utøvar makt over deg. Herskarane dine er forgjord av kontroll med informasjon og å ikkje la deg få vite kva som går føre seg. Nett som Greenwald skjuler skattkammeret sitt med NSA-dokument som han har fått av Snowden, og berre let ut nokre dropar som han vil at du skal sjå. Fordi makta til ein person eller ein institusjon er direkte lik moglegheita dei har til å kontrollere den informasjonen som makta kvilar på.

Dawson: Og for å profittere på det.

Valentine: Det er heile poenget. Demokratiet er øydelagd når regjeringa di hindrar deg frå å vite kva CIA gjer. Den typen demokrati er motsatsen til demokrati. Viss offentlegheita ikkje veit kva som går føre seg da her ho ikkje kontroll med sin eigen lagnad. Amerikanarane har gjeve opp så mykje kontroll, så mykje fridom.

Dawson: Kvar gong dei avklassifiserer noko finn vi ut at det ikkje hadde noko og gjere med sensitive løyndomar. Det berre skjuler illegal aktivitet, det er alt!

Valentine: CIA utfører ikkje hemmelege, illegale aksjonar rundt om i verda for å skape harmoni mellom klassar, kjøn eller raser i Amerika, eller for å oppmuntre palestinarar og jødar til å ta kvarandre i hendene og synge Pepsi sine reklamesongar saman. CIA gjer det på oppdrag frå Clintonane og Bushane. Dei gjer det for Omidyar og Bill Gates og George Soros og folka som styrer over oss.

Dawson: Dei er den hemmelege militære armen til plutokratane.

Valentine: Ja. Phil Agee kalla CIA for «kapitalismens usynlege hær». CIA utfører ikkje hemmelege saker for å få minimumslønna opp, eller for å få bankierane til å bli meir forsiktige med å låne ut pengar til folk som ikkje har råd til det. Dei jobbar med bankierane. Dei vil at ukrainarane skal sette pengane sine i eit firma som sel aksjar for Morgan Stanley i Kiev. Dei vi suge livet av ukrainarane. Derfor er CIA der og dei er svært nøye på og forsiktige med kven dei rekrutterer for å nå målet sitt.

Dawson: Dei ønskjer ting som har ein verdi i seg som eigedom og jordbruk.

Valentine: Ja, det første dei vil ha er eigedom, og den beste måten å få prisen ned på er ved å få gong krig. Folk flyktar frå krigssoner i Irak, Libya og Syria. Så snart det skjer går prisane ned og føretaksrøvarar som Omidyar, Biden og Jarsko stupar inn.

Dawson: IMF held på med rovdyraktige utlån for å gjere folk til gjeldsslavar slik at dei må selje det dei har for å betale utlånaren. Når Ukraina begynte å gjere avtalar med Russland så kjem det plutseleg eit statskupp! Eg må berre le når NGOane som er samordna av UA-senteret snakkar om at dei spreier demokrati når det noverande regimet i Vest-Ukraina blei utpeikt.

Valentina: Javisst. Historia om CIA sine etterretnings-operasjonar i Ukraina er lærerik. OSS-offiserar i 2. verdskrig slapp Stephan Bandera ut av fengsel i 1944. Bandera var ein nazi-kollaboratør med ein væpna styrke som slakta polakkar, jødar og kommunistiske arbeidarar på austfronten. USA rekrutterte Bandera slik at han kunne kjempe mot den framrykkande Sovjetunionen. Ikkje noko har endra seg. For nett ti år sidan sette CIA i gang «oransjerevolusjonen» med same mål – å kjempe mot Russland. Det var ein av dei første fargerevolusjonane og dei same personane var med her som blei brukt i kuppet i 2014.

Dawson: En giftskandale som den med dioxin.

Valentine: Kona til den regjerande presidenten i Ukraina (i 2014) er ein amerikanar og ho er ein del av den ukrainske eksilfraksjonen. CIA har ein stall full av folk i eksil frå alle kantar. Ngo Dinh Diem budde i Amerika då Ed Lansdale sette han inn som president i Sør-Vietnam. Han vaska golv for eit Marykoll seminar i Lakewood, New Jersey. Dei har eit lager av folk i eksil og aktivere dei og agentnettverka deira når det trengs. Eit nyleg eksempel er Fethulla Gülen, ein amerikanskbasert, tyrkisk forretningsmagnat som prøvde å kaste statsminister Erdogan i juli i 2016.[viii] Ettersom Joshua Cook rapporterte i 2014 kom Gülen til USA i 1999 på grunn av det som ble oppgitt som helseproblem og fortsette å bu i USA etter å ha fått visumet sitt med hjelp frå tidlegare CIA-folk. Før det sette FBI seg mot at han fekk varig opphald. Ifølgje lekka meldingar trur delar av regjeringa i USA at «Gülen er ‘ein radikal islamist’ med ein moderat bodskap som dekkjer over ein mørkare og meir radikal dagsorden.»

Cook rapporterte at «Gülen-inspirerte skular er det største privatskule-nettverket i USA og tar imot om lag 150 millionar dollar kvar år av skattebetalarane sine pengar. Det finst om lag 130 av desse privatskulane i 26 statar og mesteparten av lærarane er frå Tyrkia (og) mange av kontraktane for bygging og drift har gått til tyrkiske føretak. Dette heiste raudt flagg for regjeringa i USA.»

Folk som Diem og Gülen kjem ut frå under steinane sine og fyllar regjerings- og sivil-institusjonar som CIA skaper i nasjonar der dei får til regimeendringar. Dette er noko anna som går føre seg over alt i verda.

Dawson: Vi så det i Cuba til dømes der CIA faktisk hyra inn Meyer Lansky og mafiaen til å gjere det skitne arbeidet sitt. Og vi ser at den ukrainske regjeringa hyrer inn ein gjeng med nynazistar.

Valentine: Som vanleg har eg tatt lang tid for å komme til poenget mitt, men ja, CIA har operert med ukrainske folk i eksil sidan slutten av 2. verdskrig då dei hyrte Reinhard Gehlen. Gehlen hadde vore leiaren den tyske hæren si spionering mot Sovjet. USAs regjering si etterretningsavdeling hyra Gehlen i 1945, men så snart som CIA var organisert, snappa dei han og gav han ansvar for Aust-Europa. CIA brukte denne tidlegare nazisten for å aktivere att dei spionnettverka han hadde i Ukraina, Polen, Latvia og alle landa i Aust-Europa, og desse gamle nazi-spionane begynte å arbeide for CIA.

Dawson: Dei gjorde det same i Japan. Dei fekk Jakuza og tidlegare japanske spionar til å spionere på kinesarane. Dei trengte etterretningar, og dei hadde ikkje nok folk som snakka kinesisk eller folk som kunne infiltrere. Så dei held på dei same folka frå det japanske imperiet som hadde vore der sidan 2. verdskrig.

Valentine: Alt dette er illegalt, men det er dette CIA gjer rundt om i heile verda. Dei har gjort det i Ukraina i generasjonar. Dei har barnebarna til nazistar på løningslista og ein utruleg infrastruktur av nynazistiske hemmelege agentar som har kjempa mot Russland i sytti år.

Russarane kjenner namna deira, kor dei bur og kor CIA har sine sikre hus. Men amerikanarane har ikkje peil. Dei trur at krisa starta i dag fordi media presenterer det slik. Journalistane, redaktørane deira, industrieigarane, utgjevarane – som no inkludere Omidyar – vil ikkje vite om alle dei illegale aktivitetane som CIA er med på, på vegne av dei. Så dei som eig New York Times og Washington Post tilsett redaktørar som dirigerer journalistane slik at dei aldri rapporterer om kva CIA gjer.

Dawson: Nokre av dei er CIA.

Valentine: Journalismen i USA er eit tradisjonelt dekke for CIA-offiserar. Og når media-eigarane ikkje dekker for CIA sel dei avertissement-tid til dei multi-nasjonale korporasjonane som i sin tur sel deg varer som er laga i arbeidsplassar med dårleg løn og dårlege arbeidstilhøve i land der CIA har sørga for regimeendringar. Du kan mest seie at det ikkje finst noko slikt som rapportering av fakta. Dei er så verdifulle som mesteparten av dei overprisa varene som folk kjøper for å heve statusen sin. Alt er vridd og servert i ni sekundars lydperiodar, slik at du vil kjøpe noko, ikkje vite noko og gløyme noko.

Dawson: Viss nokon er forvirra, berre sjå på rapportane frå Ukraina, eller rapportane i dei ni åra då dei førebudde Irak-krigen. Legg merke til kor lik alle dei tre-bokstav media var. Rapportane blei avslørt undervegs. Likevel fekk du ein komplett einsidig historie på TV. Den er for krig, for statskupp.

Valentine: Eg meiner at problemet ikkje er at CIA infiltrerte journalismen, men heller at CIA fremmer journalismen som business – noko som verkeleg er kapitalismen sin reklamebransje. Dei jobbar saman. Dei journalistane som «kan stolast på» som skriv om CIA slik Seymour Hersh gjer det – seier aldri det som eg seier her. CIA og media er delar av den same kriminelle konspirasjonen. Du vil aldri lære noko viktig ved å lese det som mainstream journalistar diskar ut om CIA. Du kan ikkje ta eit kurs for journalistar i CIAs kriminelle konspirasjonar 101.

Dawson: Det er grunnen til at eg laga dokumentarfilmen kalla «Tiår med bedrag» som tok for seg ein bunke med hemmelege operasjonar – som har blitt heilt avslørt – som CIA var innblanda i er i kontrollerte heilt.[ix]

Men å få det ut i ljoset er ei dråpe i havet samanlikna med kva massemedia spreier og kor mykje feil vi blir servert på skulen og på TV.

Valentine: Dei siste 240 åra har det amerikanske samfunnet hatt som målet sitt å gjere ei lita gruppe med eigedomseigarar og deira påfølgande generasjonar rikare som tok over verda etter at dei hadde erobra kontinentet. Dei sivile institusjonane og regjeringsinstitusjonane i USA har i over 240 år blitt organisert for å fremme dette målet. Det faktum at CIA kom for 70 år sidan og har skyve prosessen frametter ved å gjere illegale saker på industrielt grunnlag har ikkje endra drivet til det amerikanske imperiet og deira leiande menn.

Dei folka som kontrollerer UA-senteret og styrer operasjonane i Ukraina gjer det same her. Det er dei same herskarane. Det er dei same journalistane, dei same politikarane, og dei gjer dei same sakene. Berre spor kva dei har skrive.

Dawson: Og dei kan forvri massive hendingar. Eg meiner at å få ei avis eller ein TV-reportar til å nemne at Palestina er under okkupasjon – det vil aldri skje. Aldri.

Valentine: Og likevel tenkjer folk at dei har fridom her. Eg gissar at alt er relativt, men viss du tar til å vite lite grann, skjønar du at du ikkje kjenner til mykje «sanning» i det heile.

Dawson: Internettet lagar ein liten bulk i det, men ikkje nok. Ikkje enno, men eg har eit håp for det likevel.

Eg er sekstiseks: då eg tok til med å skrive tilbake i dei tidlege 80-åra kunne det ta ein månad å få kontakt med nokon for å få kunnskap om ein sak. Det går fortare no. Men CIA er også hurtigare no. Dei skapte eit nytt Digitalt Direktorat for å kontrollerer internett-informasjonen på ein meir perfekt måte. Kontrollen av vitskapleg og teknologisk informasjon er like viktig som kontrollen av ord – den intellektuelle informasjonen som er skriven ned eller kringkasta. Kontroll med vitskapleg informasjon er eit middel til å kontrollere ideane våre og korleis vi vurderer saker. På same måte som CIA er i front når det gjeld propaganda på Internett er den vitskaplege og teknologiske avdelinga deira i front med å skape dei industriane som driver verda.

CIA er i front i drone- og våpenteknologi – alle slags teknologiske framsteg som berre tener den herskande klassen og gjer han rikare. CIA er i front i den forskinga og utviklinga som har med Internettet å gjere også.

Tilbake midt på 1990-talet fekk eg undervisning i hypertekstspråk. Og til mi overrasking fekk vi vite at all informasjon var ruta gjennom superprosessorar i Langley. Putin sa nyleg at Internettet var eit av CIA sine spesialprosjekt, og han hadde rett. Eg hugsar då forsvarets framskridne forskingsprosjekt kom ut med ARPANET, som gjorde det mogleg for oss å til tilkomst til informasjon i college-bibliotek tidleg på 1990-talet. Alt blei gjort under Forsvarsdepartementet, som fronta for CIA.

Så dei moglegheitene Internettet gjer er ein ny fridom, men samstundes nyter vi den fridommen på løyve frå CIA. Viss dei ville kunne dei stenge det heile ned på ein augneblink. Dei kontrollerer det og overvakar alle sidene ved det. Viss vi verkeleg gjorde noko som truga dei så ville dei vite om det i eit nanosekund og aktivitetane våre ville bli stoppa. Men vi er berre mygg.

Dawson: FFC har allereie teke steg for å øydelegge nøytraliteten på nettet i USA. Eg ser at Internett-fridom er ein slags svart svane. Vi har alle desse kommersielle føremåla, heilt klart: folk som Omidyar som tener pengar ved å selje ting online, men eg er ikkje sikker på at dei var engstelege for at der ville vere folk som blei sjølvlærde journalistar og begynte å rapportere om alle dei fæle tinga dei gjer.

Valentina: Folk er avhengige av Internettet no og viss Bill Gates eller Omidyar ville, så kunne dei begynt å ta ein dollar dagen for å bruke det. Det er som eit narkotikum. Det første skotet er gratis. No er tida inne for dei å begynne å ta betalt. Ikkje noko som skjer på Internettet no fortel oss korleis det vil bli om fem år. Heile denne Internett-fantasien kan bli eit mareritt ganske snart.

Dawson: Vel det var ganske dystert, men du kan ha rett. I alle fall tar dei betalt og tenester og ei liker det ikkje. Men du kan kontrollere informasjon totalt viss du veit kven som er hurtig og kven som er sakte: det er alt som trengs.

Valentine: Viss du var ein Internett-entreprenør, kor mange måtar trur du at du kunne finne på for tene pengar på det? Folk er avhengige av iPhones og teksting. Dei som driv tenestene heng rundt skuleplassen og dei gir deg fri Skype. CIA også. Viss engelskmennene kunne sleppe unna at dei pusha opium i Kina i 1848, kva får deg til å tru at CIA ikkje vil gjere det her og no?

Dawson: Selje opium? Ha.

Valentine: Vel, lat oss komme tilbake om fem år og sjå om eg får rett.

Dawson: Nyt dei gode tidene, for desse små fridomsbitane som vi har no kan vere dei siste. «Du treng ikkje ein vêrmann for å vite kva veg vinden bles.» Det er som med direktiv 304, som du kunne finne online, men som no er klassifisert som hemmeleg. Borgarlege rettar blir stadig færre, dei blir ikkje fleire. Høgsterett sa nett at ingen kan utfordre Obama sin rett til å internere.

Dawson: Han drep utan rettargang og.

Valentine: Dei kan gjere kva som helst og det kjem ikkje til å bli betre ettersom resursane blir færre og inntektsforskjellane blir større, desse utviklingstrekka kjem berre til å forverrast.

Dawson: Ja, dei hadde den største overføringa av pengar til storføretaka nokon sinne, men så forsvann det. Og det var etter seksten milliardar dollar i redningspengar til desse finansinstitusjonane, pluss Federal Reserve som hoppa etter dei med enno meir pengar.

Valentine: Dette er eit perfekt eksempel på at vi ikkje lever i eit demokrati. På den tida gjorde dei nokre spørjeundersøkingar, og nitti prosent av det amerikanske folket ville ikkje at regjeringa skulle dekke bankane sin gjeld. Det som skjedde var bestemmingar tatt av dei løynde herskarane våre. Alle store bestemmingar i demokratiet vårt blir tatt av dei.

Dawson: Og massemedia er samd med dei: «For stor til å gå konkurs!»

Valentine: Ja, det er eit fengande slagord. Og der er færre herskarar heile tida og fleire av oss som slit oss fram på utsida, og som betalar rekningane deira.

Dawson: Vel, få fram høygaflane folkens!

[1] Denne organisasjonen er ein del av Omidyar sitt enorme nettverk av NGOar. Det ser ut som Omidyar støttar fleire motstridande politiske retningar og at motivasjonen derfor ser uklar ut. Ein interessant artikkel frå i fjor i ein propagandakanal for USA, Middle East Forum, seier noko om dette og fortel ein del meir om Omidyar og hans organisasjonar. Dei framstiller det som om han støttar styret i Iran. Men det som kjem klart fram er at han bygger og leier ei stor mengd NGOar over heile verda der han slepp til og at han har mange organisasjonar i Iran, slik han har hatt i Ukraina. I USA tar Omidyar opp arbeidarrettar og arbeidsforhold og ser sosialdemokratisk ut. Mykje av den andre politikken hans ser og ut til å gå i denne retninga no. Men han driv og arbeid mot såkalla desinformasjon og står i den heilskaplege politikken sin for USA sine interesser etter det eg kan sjå. Vi kan sjå overskrifta på det overordna programmet hans og dei organisasjonane som samarbeider med nettverket hans her. Det samsvarer nok mykje med Schwab sine tankar om å forme om kapitalismen gjennom ein «reset» og «stakeholdercapitalism».

[i] Tatt den 10. februar, 2016 frå http://centreua.org/en/team/445/, slik det er sitert i Chris dePloeg, Ukraina in the Crossfire, Clarity Press, Inc., 2017

[ii] R. Olearchyk, (14 desember, 2013). Ukraina: Inside the pro-EU protest camp. Tatt frå http://blogs.ft.com/beyond-brics/2013/12/14/ukraina-inside-the-pro-eu-protest-camp/?Authorised=false sitert i dePloeg, Ukraina in the Crossfire.

[iii] Sitert i dePloeg, Ukraina in the Crossfire.

[iv] Stephen Lendman ed., Flashpoint in Ukraine: How the US Drive for Hegemony Risks World War III, Atlanta, Clarity Press, 2014.

[v] Eamon Javers, «Kvifor Twitter valde å gå til kamp mot CIA», CNBC, 13. mai, 2016.

[vi] Se kapittel 4: Den systematiske innsamlinga av opplysningar (intelligence).

[vii] <http://fas.org/irp/dni/icd-304-2008.pdf>

[viii] Joshua Cook, «Exclusive: FBI Whistleblower and Teacher Expose Islamic Gülen Movement Infiltrating U.S. Through Charter Schools», Truth in Media, 28. juli 2014.

[ix] http://www.ancreport.com/documentary/decades-of-deception/

Sjå også:

Boyd-Barrett, O. (2016). Western Mainstream Media and the Ukraine Crisis: A Study in Conflict Propaganda. Routledge.

Chris Kaspar de Ploeg. Ukraine in the Crossfire. Clarity Press.

(Boka er samanfatt og kommentert av Terje Valen som og har omsett kapittel 9.)

Terje Valen, laurdag 29. oktober 2022

Nøkkelferdige regimeendringer

(Oversatt av Terje Valen. Handler også om regimeendring i Ukraina.)

Le monde diplomatique

Desember 2019, side 1, 17 og 18

Hvordan eksportere liberalt demokrati

Siden slutten av den kalde krigen har fast etablerte krefter møtt en ny metode for destabilisering: motstand basert på aktiv ikkevold. Fra Beograd til Kairo, fra Caracas til Kiev, eller senest til Bolivia, er historien til en liten gruppe serbiske studenter en påminnelse om hvilken rolle en bestemt fortropp kan spille. Men i navnet på hvilke ideer, og med hvilken støtte?

av Ana Otašević

Martin-byrået. – «Overlevende i tvetydighet», 2007 www.martinbureau.com – høflighet Galerie 3, Quebec

Sagaen begynner en høstdag i 1998, på en kafé i sentrum av Beograd. De fleste ungdommene som var til stede hadde øvd seg i studentdemonstrasjonene i 1992 og deretter 1996-1997. Ved å grunnlegge Otpor-bevegelsen! («Motstand!»), ønsker de nå å felle den jugoslavisk president Slobodan Milošević, som har styrt siden 1986 og nettopp har overtatt universitetene. For å imponere en jente av bevegelsen, skisserer en av studentene, Mr. Nenad Petrović Duda, på et stykke papir en hevet svart knyttneve. Så, en morgen i november, dukker sjablonger av symbolet på Otpor! opp på veggene i sentrum, ledsaget av slagord mot regimet. Fire unge aktivister ble arrestert og dømt til femten dagers fengsel. Den hevede knyttneven gjentas på forsiden av den daglige Dnevni Telegraf, hvis sjefredaktør, Slavko Ćuruvija, blir innkalt til retten.

«Otpor! dukket opp som en ny kraft. Med denne rettssaken ble vi raskt berømte, sier Srđa Popović, som da var marinbiologstudent og musiker som drømte om å bli rockestjerne – før han gikk inn i politikken. Denne «kraften» hadde i utgangspunktet omtrent tretti studenter. Et år senere oppdaget tusenvis av mennesker symbolet på Otpor! over hele landet. – Vi satte raskt opp en infrastruktur i universitetssentrene. Opposisjonspartiene ble avviklet. Unge mennesker kom til oss, forklarer medstifteren av bevegelsen.

Den lille størrelsen på organisasjonen og dens horisontale funksjon, uten offisielle ledere, viser seg å være viktige egenskaper for å svekke og diskreditere regimet gjennom satire. Bevegelsen søker fremfor alt å mobilisere befolkningen, og spesielt ungdommene, som viser sin manglende interesse for politikk. Otpor! samler monarkister eller sosialdemokrater så vel som liberale.

Et påstått fravær av ryggrad: «Vi gjorde ikke noe for politisk, fordi det er kjedelig; vi ønsket at våre intervensjoner skulle være underholdende og fremfor alt få folk til å le, sier Popović, som tilber Monty Python (1). Når for eksempel en gruppe Otpor! paraderer et esel med falske militære dekorasjoner i Kruševac, sentrale Serbia, politiet arresterer unge mennesker, men vet ikke hva de skal gjøre med eselet: «I en utrolig scene prøvde politibetjenter å skyve dyret inn i en varebil med batonger,» sier Srđan Milivojević, en tidligere aktivist. Publikum ropte: «Ikke rør nasjonalhelten!» Humoristiske utbrudd etterfulgt av arrestasjoner skapte overskrifter, mens politiets undertrykkelse bidro til å ødelegge maktens legitimitet ved å forårsake splittelser blant Miloševićs støttespillere.

Otpor-generasjonen! vokste opp i en tid preget av krigene mellom «brødre» i det tidligere Jugoslavia og av internasjonal isolasjon. Som et politisk prosjekt drømmer hun om et «normalt liv». «Vi så på satellittkanaler hvordan folk i vår generasjon bodde i Paris eller London, da hyllene i butikkene hjemme forble tomme. Vi kjempet for vår overlevelse,» sier Predrag Lečić, et annet medlem av Otpor! First Circle. «Vi kjempet ikke for noe, men mot noen,» sa Ivan Marović, Otpors tidligere uoffisielle talsmann.

I 1999 markerte krigen i Kosovo og Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) sin bombing av Forbundsrepublikken Jugoslavia et vendepunkt. Den 24. mars 1999 våknet jeg opp for å oppdage at Frankrike ikke lenger var i Serbias hjerte, men på himmelen, hvorfra det kastet hundrevis av bomber for å straffe regimet, minnes Milivojević. – Du driver ikke med opposisjonsarbeid når landet ditt blir angrepet, legger Popović til, hvis mor så vidt unnslipper bombing av riksdekkende TV, der hun jobber som journalist. Han gjemmer seg, mens Ćuruvija blir myrdet av regimets håndlangere.

Etter denne perioden med forbløffelse, er Otpor! den første politiske kraften som tar grep. De avstår fra begrepet «student» for å utvide sin base og kanalisere misnøye, og til tross for økt undertrykkelse kunngjorde de opprettelsen av en samlet front mot regjeringen, med politiske partier, foreninger, uavhengige medier og fagforeninger. Så, i midten av 2000, forvandles Otpor! til en bevegelse med mange tilhengere som er i stand til å spille en avgjørende rolle i opposisjonen.

En «pedagogisk» organisasjon

Under internt og eksternt press kunngjorde Milošević et tidlig valg i september 2000. Otpor! bidro til valgdeltakelsen og presidentens fall. Mr. Popović gikk inn i parlamentet som representant for Det demokratiske partiet. Han ble rådgiver for statsminister Zoran Đinđić, som da var medlem av regjeringen til økologiministeren og rådgiver for bærekraftig utvikling for visestatsministeren. De episke årene har gått. Bevegelsen forsøkte å forvandle seg til et parti, men parlamentsvalget i 2003 ble til en fiasko: den vant 1,6% av stemmene.

Dette er imidlertid ikke slutten på eventyret for den som alltid presenterer seg som en «vanlig revolusjonær». I 2003 opprettet Mr. Popović Center for Applied Nonviolent Actions and Strategies (Canvas) med Mr. Slobodan Đinović, en annen grunnlegger av Otpor!. I årene som fulgte spredte Canvas-instruktører sin kunnskap i omtrent femti land, inkludert Georgia, Ukraina, Hviterussland, Albania, Russland, Kirgisistan, Usbekistan, Libanon og Egypt.

I de trange lokalene til Canvas, som ligger i et lite attraktivt kjøpesenter i Novi Beograd (New Beograd), er det ingenting i dag som tyder på et slikt nettverk. – Opplæring og utdanning av aktivister har blitt vårt yrke, sier Popović. Den første leksjonen tar sikte på å skape enhet gjennom en sterk visjon om fremtiden. Jeg forklarer dem hvordan de kan samle mennesker fra forskjellige ideologiske bakgrunner rundt et felles mål om å få mer enn 50% av stemmene. »

Når han ikke er der for å drive sin virksomhet, Orion Telekom, holder Mr. Đinović kurs om ikkevoldelig kamp et sted i verden. Listen inkluderer Vietnam, Zimbabwe, Swaziland, Syria, Somalia, Aserbajdsjan, Papua Ny-Guinea, Venezuela og Iran. Av sikkerhetsgrunner er disse opplæringene ofte organisert på store hoteller i nabolandene. Canvas utsendinger lærer strategien om maktendring gjennom ikke-voldelige metoder. De er overbevist om at det ikke finnes noe slikt som en vellykket spontan revolusjon. Ifølge dem ville alt bli spilt ut i planleggingen og taktikken som ble brukt: hvordan skape enhet, oppfordre til sivil ulydighet, organisere boikotter; hvilke slagord du skal velge, hvordan du bruker musikk. Deres metode har fire faser: analysen av situasjonen, utformingen av operasjonen (hva du skal gjøre), utførelsen (hvordan man vinner, hvem vil gjøre hva, når, hvordan og hvorfor), og til slutt de tekniske aspektene (logistikk, koordinering og kommunikasjon). De identifiserer de lokale særegenhetene ved maktens søyler – politi, militære, institusjoner, media – og lærer taktikk for å overtale de som jobber der til å være ulydige, alltid basert på eksempler. Fremmer Canvas et verdensbilde? – Vi er ikke en ideologisk organisasjon, men en undervisningsorganisasjon, svarer Popović. Aktivistenes politiske farge spiller ingen rolle. Vi sjekker bare at de ikke er ekstremister, fordi ekstreme ideologier ikke har kapasitet til vekst i en ikke-voldelig kamp. »

Canvas-teamet er lite. «Fem personer, fem lønninger, lokaler og gratis internett, gratis telefoner», sier Popović. Tolv personer fra fire land gir opplæring. Og de gjør ikke bare det: Georgiere underviser også; en filippiner er også aktiv i en NGO [ikke-statlig organisasjon]; her i Beograd jobber en fyr innen IT; en annen driver et regnskapsfirma … »

De første kundene kom fra Øst-Europa. Det europeiske utdanningsfondet – en polsk stiftelse – kontaktet Canvas i september 2002 for å trene aktivister fra Zubr-bevegelsen («Bison»), som ønsket å få kastet regimet til Alexander Lukashenko i Hviterussland. Men myndighetene i det landet erklærte sine utsendinger persona non grata seks måneder senere. Før de deltok i «Roserevolusjonen» og avgangen til Édouard Shevardnadze, i november 2003,hadde de georgiske militante i Kmara! («Nok!») fått opplæring i Serbia i juni 2003.

Men det var spesielt i Ukraina, høsten 2003 og vinteren 2004, at serbiske metoder ble brukt i stor skala (se «En prototype for den «oransje revolusjonen» i Ukraina«). I sin tur begynte ukrainere å trene aktivister fra andre land: Aserbajdsjan, Litauen, Russland, Iran, etc.

Martin-byrået. – «Pakten», 2002

www.martinbureau.com – høflighet Galerie 3, Quebec

Regimeendring i Sentral- eller Øst-Europa tiltrekker seg interesse for den arabisk-muslimske verden, Sør-Amerika eller Afrika sør for Sahara. Den svarte knyttneven dukket opp i Libanon i 2005, like før Cedar-revolusjonen, deretter på Maldivene tre år senere. I 2009 kom rundt femten egyptiske aktivister fra bevegelsen 6. april og Kefaya («Nok er nok») til Beograd for å studere strategier som kunne hjelpe dem med å styrte den presidenten Hosni Mubarak som det ikke var mulig å få fjernet fra makten. Verksteder ble holdt ved bredden av innsjøen Palić, nær den ungarske grensen. – Dette er en unik sak der modellen er tatt opp i sin helhet. De organiserte femti workshops i femten egyptiske byer, sier Popović. «Opplæringen vi fulgte, på sivil ulydighet, ikke-voldelig kamp og måter å rive ned søylene i systemet på, påvirket måten bevegelsen vår handlet på», sier Tarek El-Khouly, et tidligere medlem av «6. april»-partiet som var ansvarlig for å organisere protestene.

Inspirert av i hendelsene i Tunisia, deres spontane natur og den plutselige omveltningen av president Zine El-Abidine Ben Ali, lanserte de unge aktivistene et angrep på Tahrir-plassen i Kairo i januar 2011. De bar bannere med knyttneve og slagordet «Knyttneve rister Kairo!» Et hefte sirkulerta på Internett, med detaljer om de nøyaktig stedene å ta (den egyptiske radioen og fjernsynet, politistasjonene, presidentpalasset) og måtene å omgå politiet på. Demonstranter ble oppfordret til å bruke roser, rope positive slagord, kysse soldater og overtale politiet til å bytte side. Fotavtrykket til Canvas er der. Etter Mubaraks fall vil noen aktivister til slutt slutte seg til feltmarskalk Abdel Fattah Al-Sisi, mens andre vil havne i fengsel.

Støtte til venezuelansk opposisjon

Popović mener at feilen skyldes mangelen på et prosjekt: «De ønsket bare å felle Mubarak, men de hadde ikke tenkt på ettervirkningene. I Ukraina og Serbia var det enkelt: vi ønsket å leve som i Europa. Men for arabiske land er det ingen positiv modell. Det Muslimske Brorskapet og hæren ankom, og militantene havnet i fengsel. Det er trist å dø. »

Mens han benekter å ha direkte trent den selvutnevnte «presidenten» i Venezuela, Mr. Juan Guaidó, erkjenner Mr. Popović at motstanderen av Mr. Nicolás Maduros regime er en venn: «Åpenbart vil jeg gjøre alt i min makt for å hjelpe ham med å kjempe mot et regime som selv hæren ikke lenger kan beskytte mot sine egne borgere.» Siden Hugo Chávez» ubestridelige gjenvalg i desember 2006, med 62 % av stemmene, har Canvas gitt råd til den venezuelanske ungdomsbevegelsen Generación i 2007 og jobbet med venezuelanske aktivister, spesielt i Mexico og Serbia. Flere medlemmer av Guaidós team gjennomgikk opplæring i Beograd i 2007: Geraldine Álvarez, kommunikasjonsdirektør; Elisa Totaro, som jobbet med kommunikasjonen av studentbevegelsen inspirert av metodene og den visuelle identiteten til Otpor!, eller Mr Rodrigo Diamanti, med ansvar for humanitær hjelp fra Europa.

I en tekst fra juni 2017 la Canvas-tjenestemenn ut hva som ville være en effektiv strategi i deres øyne: «Opposisjonen i Venezuela må snakke med politiet, bruke musikk, klemmer og blomster, og ikke kaste Molotov-cocktailer, steiner eller fekale bomber på dem (2). Allerede i september 2010 hadde Canvas identifisert landets viktigste strukturelle svakhet, strømforsyningen: «Opposisjonsgrupper kunne dra nytte av situasjonen (3). Misfornøyde sektorer i hæren kunne bestemme seg for å gripe inn, men bare i en situasjon med massiv protest, ifølge dokumentet: «Dette var matrisen over de tre siste kuppforsøkene. Der Forsvaret mente det hadde tilstrekkelig støtte, reagerte ikke opinionen positivt (eller det reagerte negativt), og kuppet mislyktes. Etter Chávez» død i mars 2013 og forverringen av økonomien intensiverte forsøkene på destabilisering.

I mars 2019 brøt Simón-Bolívar vannkraftverk sammen. Caracas og det meste av Venezuela stupte ut i mørket. Forverringen av infrastrukturen, identifisert allerede i 2010, var slik at en mulig ekstern intervensjon, for eksempel IT, ikke kunne identifiseres. USAs utenriksminister Michael Pompeo reagerte raskt på Twitter: «Ingen mat, ingen medisin, og nå, ingen strøm. Resten er… ingen Maduro. – Lyset vil komme tilbake når [Maduros] usurpasjon er over, sa Guaidó og appellerte til de væpnede styrkene. To måneder tidligere oppfordret William Brownfield, tidligere amerikansk ambassadør til Caracas, ham til å gjøre det: «For første gang har du en opposisjonsleder som sender et klart budskap til de væpnede styrkene og lovgiverne. Han vil ha dem på siden av engler og gode gutter (4). »

Denne saken viser hvordan Canvass mål er perfekt kompatible med de fra den amerikanske regjeringen, fremmet gjennom U.S. Agency for International Development (Usaid) og dets Office of Transition Initiatives (OTI). I et notat fra november 2006, avslørt av WikiLeaks, beskrev Brownfield USAs strategi i Venezuela: «Styrking av demokratiske institusjoner; trenge inn i regimets politiske base; dele Chavismo; beskytte vitale amerikanske interesser; isolere Chávez internasjonalt. Før avslutningen: «Disse strategiske målene representerer den viktigste delen av Usaid-OLIIs arbeid i Venezuela» (5). Hvis vi finner sporet av Canvas i Bolivia de siste månedene (les «I Bolivia, et kupp for lett«), har han aldri grepet inn med flere av USAs viktige allierte, som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater eller Pakistan.

For å forstå innflytelsen fra det lille Beograd-teamet i så mange land, må du gå tilbake til slutten av 1990-tallet. 14. april 1999 legger vi oss på sporet: «USAs regjering bør øke sin støtte til demokrati i Forbundsrepublikken Jugoslavia betydelig fra sitt nåværende nivå på rundt $ 18 millioner til $ 53 millioner i dette regnskapsåret (…). Disse midlene kan finansiere internasjonale reiser for studentledere og støtte studieprogrammer og praksisplasser i Europa og USA (6). Rapporten er illustrert med en hevet svart knyttneve, symbolet på Otpor!.

«Mange internasjonale aktører hadde interesse av å felle «Sloba» [Slobodan Milošević], sa Popović. Vi hadde forhold til seriøse mennesker i Clinton-administrasjonen. Folk og organisasjoner som vi kunne snakke om politikk og få penger av, som National Foundation for Democracy [NED], International Republican Institute [IRI] og National Democratic Institute [NDI], som samarbeidet med politiske partier, og Freedom House, som jobbet med media. Selv om de offisielt er «ikke-statlige», er disse fire institusjonene direkte avledet fra de to store amerikanske politiske partiene eller finansiert av USAs kongress og regjering.

Den tidligere amerikanske ambassadøren til Bulgaria, Kroatia og Serbia, William Dale Montgomery, fortalte hvordan den daværende utenriksministeren Madeleine Albright gjorde omveltningen av Milošević til en prioritet, spesielt ved å støtte Otpor! (7). » Opposisjonen dukket opp med Madeleine Albright. [Motstanderen] Vuk Drašković sendte henne et luftkyss; bildet av åstedet ble brukt av myndighetene. Denne typen møter for å ta bilder har ikke vår støtte. Derfor tok vi aldri bilder med dem, sier Popović.

«Vi visste ikke hvordan vi skulle styrte Milošević. Så oppfordret han til tidlige valg, og vi fikk plutselig muligheten til å starte en målrettet kampanje mot ham , sier James C. O’Brien, daværende president William Clintons spesialutsending til Balkan (8). Denne tidligere direktøren for politisk planlegging i utenriksdepartementet har siden blitt visepresident for Albright Stonebridge Group (ASG), et av mange amerikanske selskaper grunnlagt av tidligere tjenestemenn, militære representanter og diplomater som kom tilbake etter krigen for å kjøpe statseide foretak i Kosovo (9).

Ifølge Mr. Paul B. McCarthy, på den tiden regionsjef i NED, hadde Otpor! mottatt mesteparten av de $ 3 millioner brukt av den amerikanske organisasjonen i Serbia fra september 1998. Disse midlene ble brukt til å organisere demonstrasjoner og lage propagandamaterialer – T-skjorter, plakater og klistremerker som reproduserer knyttneve – samt å trene og koordinere aktivister. – Vi tok ut to millioner «It’s over»-brosjyrer, som vi distribuerte over hele Serbia. Vi hadde komiteer på 168 steder. Det var det største nettverket av aktivister; ingen part i Serbia hadde så mange. Noen betalte for det, så vel som for kontorer, mobiltelefoner osv., sier Lečić.

Opplæringen av serbiske aktivister inkluderte kurs om strategier for ikkevoldelig kamp i henhold til læren til Gene Sharp, en statsviter ved Harvard University som døde i 2018 hvis bøker refererer til dette feltet (se «En amerikansk inspirasjon«). I innledningen til den tredje utgaven av boken From Dictatorship to Democracy skriver Sharp: «Da vi besøkte Serbia etter Milošević-regimets fall, ble vi fortalt at boken hadde hatt stor innflytelse på opposisjonen (10). På seminaret som ble holdt i Budapest sommeren 2000, ble Mr. Popović og andre Otpor!-ledere invitert av IRI og møtte Mr. Robert Helvey, en nær medarbeider av Sharp og Vietnam-veteran, tidligere militærattaché i Yangon (største byen i Myanmar) og pensjonert oberst, amerikansk militær etterretningsekspert Han trente serbiske studenter langs Sharps linje: «Strategi er like viktig i ikkevoldelig handling som den er i militær handling.»

Popovićs versjon er forskjellig: «De lærte oss ingenting,» insisterer han. Vi så Helvey i Budapest i fire dager, noe som ga denne historien at de onde amerikanerne hadde kommet til huset vårt. Men vi hadde ideen tidligere. Popović har siden smidd bånd til oberst Helvey, som ble hans «venn og lærer», hans «personlige Yoda (11) «. Obersten kalte til og med katten sin «Serdga», Mr. Popovićs fornavn. – Han uttaler det dårlig, ler sistnevnte, som forteller om besøket han gjorde til USA og deres diskusjon om våpnene han besitter. «I dette er han en ekte amerikaner. Vi spøkte hele tiden om det. Nølte han med å samarbeide med en oberst i den amerikanske hæren? «Jeg anser ham ikke som oberst i hæren. Og likevel, Otpors ideologi! var tydeligvis ikke-voldelig. Samtidig definerer han strategien de begge underviser som krig på andre måter, «en asymmetrisk krig. Vi var ikke en gruppe naive barn, men seriøse politiske aktivister».

Ifølge Washington Post kostet operasjonen mot Milošević USA 41 millioner dollar: «Det var begynnelsen på en eksepsjonell innsats for å detronisere en utenlandsk statsoverhode, ikke gjennom en skjult operasjon, som de som CIA [Central Intelligence Agency] gjennomførte i Iran eller Guatemala, men ved hjelp av teknikkene til en moderne valgkamp (12). Et helt internasjonalt nettverk av samarbeidspartnere var involvert i dette arbeidet, som inkluderte organisasjoner som Freedom House – et organ finansiert av den amerikanske regjeringen og EU som har som mål å forsvare «menneskerettigheter» og fremme «demokrati» – og private stiftelser som Ford, Carnegie, Rockefeller, Open Society Institute of Mr. George Soros eller Mott Foundation. Nettverket omfattet også ambassadører og ambassadeansatte knyttet til opposisjonspartier og representanter for «sivilsamfunnet».

Midler og ekstern støtte er ikke et problem for Mr. Popović, da de er «organisasjoner som jobber med åpenhet». På den annen side provoserer emnet en irritert reaksjon i Mr. Marović: «Men du jobber for hvem, for Putin? Denne hjelpen kom i de siste månedene av vår kamp mot Milošević. Hvorfor presentere det som avgjørende? Det er Kremls propagandamaskin som har fortalt denne historien siden revolusjonen i Ukraina i 2004. De prøver å diskreditere den ikke-voldelige kampen ved å presentere den som pålagt utenfra, sier den tidligere aktivisten.

Popović er mye mindre tydelig når han blir spurt om hvor Canvas finansiering kommer fra: «De faste kostnadene (lønn og lokaler) er finansiert av våre egne midler, slik at vi kan leve selvstendig, ikke jage etter penger.» Når det gjelder prosjektene, legger han til: «Vi har jobbet med mer enn tretti organisasjoner» – uten ytterligere utarbeidelse, bortsett fra å anerkjenne rollen som Freedom House i Egypt. På Canvas-nettstedet er bare «venner» oppført, men vi kan ikke kryssjekke hjelpen fra utlandet i Serbia. Andre kilder viser imidlertid at den amerikanske grenen av King Baudouin Foundation i Belgia donerte 2,5 millioner dollar til Canvas mellom 2006 og 2015, for prosjekter i Syria og Egypt.

Det internasjonale senteret for ikkevoldelig konflikt (ICNC) vises ikke lenger i Canvas» partnere. Men Mr. Marović og Mr. Popović har samarbeidet siden 2003 med denne organisasjonen grunnlagt i 2002 i Washington av Mr. Jack DuVall og Mr. Peter Ackerman. Sistnevnte er en tidligere Sharp-student som tjente sin formue i finans- og høyrisikoobligasjoner. Da forretningspartneren ble dømt til fengsel for bedrageri, vendte han seg til å fremme demokratiet. I 2005 ble han styreleder i Freedom House. Han etterfølger James Woolsey, tidligere CIA-direktør og USAs ambassadør til traktatforhandlingene om konvensjonelle styrker i Europa. Men Mr. Ackerman har ikke gitt opp virksomheten og driver fortsatt to investeringsselskaper: Crown Capital Group og RockPort Capital.

Mr. Popović møtte Mr. DuVall og Mr. Ackerman under innspillingen av dokumentaren om Otpor!, Bringing Down a Dictator (2002).M. Marović deltok i utformingen av to videospill produsert av ICNC: A Force More Powerful (2006) og People Power (2010). Konseptet er skissert: verden er hjem til onde diktatorer og gode demokrater, og det blir bedre når du blir kvitt skurkene. Marović produserte også en håndbok for ICNC: The Path of Most Resistance . I 2016 grunnla han Rhize, en NGO som spesialiserer seg på råd og opplæring av sosiale bevegelser.

Tidligere aktivister har blitt rekruttert av etablerte institusjoner som Freedom House eller private stiftelser, som Soros». Andre har sluttet seg til den politiske eliten, selv regjeringen i sitt land. Mr. Popović og Mr. Đinović underviser i kurs ved amerikanske universiteter, inkludert et online kurs ved Harvard University. Popović ble valgt til rektor ved University of St Andrews i Skottland i 2017. Han holder også ett foredrag i året på United States Air Force Academy i Colorado Springs. «Min teori forblir den samme: 4% av suksessene til regimeendring oppnås med voldelige midler, og 96% på ikke-voldelige midler. En dag må disse elevene si: «Kom igjen, vi bomber» eller «Vi bomber ikke.» Hvis du kan påvirke en slik beslutning, redder du mange liv, sier Popović, som ble nominert til Nobels fredspris i 2012, sammen med Sharp. World Economic Forum i Davos utpekte ham i 2014 som en av sine «Young Global Leaders», og han var til og med blant de «hundre største tenkerne på planeten» i 2011, ifølge det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy.

Ana Otašević

(1) Jf. Srđa Popović, Hvordan få ned en diktator når du er alene, veldig liten og ubevæpnet, Payot, Paris, 2015.

(2) Srđa Popović og Slobodan Đinović, » Plantegningen for å redde Venezuela«, RealClear World, 2. juni 2017.

(3) «Analyse av situasjonen i Venezuela», Canvas Analytic Department, Beograd, september 2010.

(4) Sitert av Ana Vanessa Herrero og Nick Cumming-Bruce, » Venezuelas opposisjonsleder krever flere protester «hvis de tør å kidnappe meg», The New York Times, 25. januar 2019.

(5) » Usaid/OTI programmatisk støtte for landet Team 5 Point Strategy,» note fra USAs ambassadør til Venezuela, WikiLeaks, november 9, 2006.

(6) » «Jugoslavia»: Bygge demokratiske institusjoner» (PDF), United States Institute of Peace, Washington, DC, 14. april 1999.

(7) Roger Cohen, » Hvem tok virkelig ned Milosevic? «, The New York Times, 26. november 2000.

(8) Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik, Beseire ledere i postkommunistiske land, Cambridge University Press, 2011.

(9) Matthew Brunwasser, » Den forelskelsen ved Kosovos forretningsdør? Tilbakekomsten av amerikanske helter,» The New York Times, 11. desember 2012.

(10) Gene Sharp, Fra diktatur til demokrati. Un cadre conceptual pour la libération, L’Harmattan, Paris, 2009 (1. utg.: 1994).

(11) Han bruker denne henvisningen til jedimesteren i Star Wars i sin selvbiografi.

(12) Michael Dobbs, » USAs råd styrte Milosevic-opposisjonen», The Washington Post, 11. desember 2000.

Journalist og regissør, Beograd

Se også

En amerikansk inspirasjon

Ana Otašević

En prototype for «Orange Revolution» i Ukraina

A. O.

Klassekampen går i «baret»

Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.

Ettersom mitt innlegg i Klassekampen om dette har fått et tilsvar som forsvarer kritikken mot Kina, har jeg laget en utvidet versjon av forrige innlegg på denne bloggen for å vise til flere kilder som har undersøkt denne kritikken nøye.

Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik LA Times forklarte in 2016.

Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.

Det såkalte tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central Intelligence Agency (CIA) i USA.

En artikkel publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall. Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina. Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av USA.

WUC, med hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut av Uyghur American Association (UAA) og NED. UHRP ble grunnlagt av UAA i 2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019, ifølge Grayzone.

Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.

En annen stor undersøkelse av en av de mest sentrale rapportene er gjort av The Transnational Foundation for Peace & Future Research 6. august 2021.

Enkeltpersoner har også gått beskyldningene mot Kina etter i sømmene.

Fra land i den alliansefrie bevegelsen finner vi også meninger om saken.

Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende. Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.

For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.

Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.

Terje Valen, torsdag 10. februar 2022.