Brev 32 – Åttende (litt lange) brev om varens fetisjkarakter

Etter å ha sett på forholdet vareproduksjon – religion tar Marx opp diskusjonen om den politiske økonomien. Som undertittelen på Kapitalen sier så er jo dette verket en Kritikk av den politiske økonomien.

Marx sier at den politiske økonomien har analysert verdi og verdi-størrelse og oppdaget det innholdet som er skjult i disse formene. Men analysen har vært ufullstendig og i denne økonomien er ikke en gang spørsmålet stilt om hvorfor det innholdet som er skjult i verdi og verdistørrelse tar den formen det har, altså hvorfor arbeidet fremstiller seg i verdien og hvorfor arbeidets tidsmengde fremstiller seg i verdistørrelsen av produktet.

I noen lange noter til denne teksten går Marx nærmere inn på ufullstendigheten i og en av de viktigste grunnleggende manglene ved den klassiske økonomien. Han sier at disse spørsmålene blir nærmere behandlet i 3. og 4. bok av Kapitalen, altså i Teorier om merverdien som er en del av et enormt manuskript som han skrev i 1861-1863.

Her setter jeg inn en parentes om dette verkets historie. Engels ville selv gi ut Teorier om merverdien etter at han var ferdig med 3. bind av kapitalen i 1895, men døde før han fikk gjort det. Manuskriptet ble derfor først offentliggjort av Karl Kautsky mellom 1905 og 1910. Men det var, kort sagt, en ganske dårlig utgave som stokket om på teksten og vilkårlig utelot deler av manuskriptet osv. Et utvalg av denne utgaven ble gitt ut på engelsk i 1951. En ny, mer vitenskapelig utgave, kom mellom 1954 og 1961 på russisk og på tysk i 1968 og på engelsk mellom 1963 og 1971. Mellom 1976 og 1982 ble hele teksten så utgitt på ny i den nye tekstkritiske Marx-Engels Gesamtausgabe (MEGA) som så var utgangspunkt for den engelske utgivelsen av 1988 til 1994 (Karl Marx Frederick Engels, Collected Works, volume 30-34.) En strengt vitenskapelig gjennomgang av manuskriptene er gjort av Enrique Dussel i boken Hacia un Marx descondido (Mot en ukjent Marx), 1988. Denne gjennomgangen, som var på spansk, ble oversatt til engelsk i 2001 med tittelen Towards an Unknown Marx – A commentary on the Manuscripts of 1861-1863 i serien Routledge Studies in the History of Economics. Vi ser altså at det tok svært lang tid før innholdet i disse manuskriptene ble utgitt på skikkelig vis og før vi kunne få et godt studium av dem. Dussel sin studie er, etter det jeg vet, den første i sitt slag. Den hører til første fase av en ny marxistisk renessanse. Og den ble heller ikke tilgjengelig utenfor den spansktalende verden før i 2001. Han har to studier til, en av Grunnriss og en av Marx siste utkast til Kapitalen, men de er ikke oversatt til engelsk ennå. Den om Grunnriss ble oversatt til fransk i 2009.

I note 31 sier Marx at den klassiske politiske økonomien ingen steder skiller uttrykkelige og med klar bevissthet mellom arbeidet, slik det fremtrer i verdien av produktet og det samme arbeidet for så vidt det fremtrer i bruksverdien. I praksis blir skillet trukket, men det faller ikke de klassiske økonomene inn at en reint kvantitativ forskjell mellom arbeidene forutsetter deres kvalitative enhet eller likhet, altså deres reduksjon til abstrakt menneskelig arbeid. Dette gjelder også den klassisk politiske økonomiens fremste representanter som Adam Smith og David Ricardo.

I note 32 sier han at en av de grunnleggende manglene ved den klassiske økonomien er at den aldri, ut fra analysen av varen og vareverdien, klarer å finne frem til den formen som gjør verdien til bytteverdi. Det gjelder også Smith og Ricardo. Grunnen er at arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen i den borgerlige produksjonsmåten. Det er gjennom verdiformen denne produksjonsmåten blir karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og dermed gir det produksjonsmåten dens særegne historiske karakter. Hvis en anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en med nødvendighet også det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre historiske utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv. Derfor kan en, hos økonomer som er helt enige om at verdistørrelsen blir målt gjennom arbeidstiden, finne de mest motsigelsesfylte forestillinger om pengene, dvs. den ferdige skikkelsen til den allmenne ekvivalenten. Dette viser seg f. eks. ved behandlingen av bankvesenet, der de vanlige banale definisjonene av penger ikke strekker til.

Marx definerer også hva han mener med klassisk borgerlig økonomi. Han mener at det er den økonomien, som siden økonomen W. Petty, utforsker den indre sammenhengen i de borgerlige produksjonsforholdene. Denne økonomien står i motsetning til det Marx kaller vulgærøkonomien, som han sier bare driver omkring innenfor de tilsynelatende sammenhengene og som fortsetter å tygge drøv på det materialet som den vitenskapelige økonomien for lengst har skaffet dem. På denne måten gjør vulgærøkonomene de mest enkle og grove fenomenene forståelig og anvendelig for borgerskapets daglige behov eller begrenser de seg til å systematisere, pedantisere og proklamere som evige sannheter de banale og sjøltilfredse forestillingene som borgerne har om sin egen verden, den beste av alle. Selv kommenterer jeg at dette er noe vi kjenner godt til fra vår tid og. Men heller ikke de skikkelige forskerne innen denne politiske økonomiske tradisjon, klarer å løse gåten som hefter ved varens fetisjkarakter. Det gjør heller ikke de borgerlige økonomene som kritiserer Marx.

I note 33 sier Marx at økonomene går frem på en merkelig måte. For dem finnes bare to slags institusjoner, kunstige og naturlige. Mens føydalismens institusjoner er kunstige, så er borgerskapets naturlige. Dette sammenligner han med teologene som skiller mellom to slags religioner. De ser på alle andre religioner enn sin egen som en oppfinnelse av menneskene, mens deres egen er en åpenbaring fra Gud. Det har derfor vært en historie, men den finnes ikke lenger.

Så har han kommentarer som kritiserer økonomer som mener at grekerne og romerne bare levde av rov. For det må jo finnes en produksjon som er grunnlaget for det en kan røve. De må jo ha en produksjonsprosess, altså en økonomi.

Han tar også opp en kritikk som var blitt rettet mot Marx sitt eget syn, at en bestemt produksjonsmåte og de produksjonsforholdene som til enhver tid svarer til den gjelder allment. Kritikerne hadde tatt utgangspunkt i at Marx hadde skrevet at ”samfunnets økonomiske struktur er den virkelige basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på og som bestemte bevissthetsformer svarer til” og at ” det materielle livets produksjonsmåte betinger (skaper betingelsene for) den sosiale, politiske og åndelige livsprosessen overhodet”. Kritikerne hadde sagt at dette nok stemte for våre dagers verden som blir behersket av de materielle interessene, men verken for middelalderen, da katolisismen hersket, eller for Athen og Rom, der politikken hersket. Marx kommenterer tørt at det må i hvert fall være klart at de i middelalderen ikke kunne leve av katolisismen og at den antikke verden ikke kunne leve av politikken. Tvert imot er det måten de opprettholdt livet på som forklarer hvorfor i det ene tilfellet politikken, og i det andre katolisismen, spilte hovedrollen. Og han føyer til at det ikke trengs mye kunnskap om historien til den romerske republikken for å innse at grunneiendommens historie utgjør dens hemmelige historie. Så avslutter han med å si at Don Quixote måtte lide for den feilaktige antakelsen at det vandrende riddervesenet var like forenlig med alle økonomiske samfunnsformer.

Marx skriver så i den videre teksten at den mest allmenne og minst utviklete formen i den borgerlige produksjonen er vareformen. Det er viktig å merke seg dette, for det betyr at Marx ikke setter vareproduksjonssamfunnet som likt med kapitalismen, selv om kapitalismen er et vareproduserende system. Vareproduksjon fantes altså før kapitalismen oppsto og det var gjennom en videre utvikling av vareproduksjonen at kapitalismen ble født. Hvordan det skjedde vil vise seg i fortsettelsen.

Marx sier at tidlig i vareproduksjonens historie er det ikke så vanskelig å gjennomskue varens fetisjkarakter, men dette blir vanskeligere etter hvert. Han nevner et system som han kaller monetarsystemet. Under dette skjønte en ikke at gullet og sølvet som penger representerte et samfunnsmessig produksjonsforhold, men en trodde at det var naturting med særegne samfunnsmessige egenskaper (de hadde verdi). De moderne økonomene, sier så Marx flirer overlegent av monetarsystemet, men de ligger sjøl under for fetisjisme når de behandler kapitalen.

Til slutt kommer Marx med et eksempel der han ber oss forutsette at varene kan snakke. Da ville de kanskje si at kanskje vår bruksverdi interesserer menneskene, men den tilkommer ikke oss som ting. Vårt samkvem som vareting beviser det. Vi forholder oss til hverandre bare som bytteverdier.

Så lager han en samtale der disse varene snakker språket til økonomene: ”Verdi” (bytteverdi) ”er noe som tingene har, rikdom” (bruksverdi) ”er noe som menneskene har”. Verdi i denne betydningen innbefatter nødvendigvis bytte, rikdom derimot ikke.”Rikdom” (bruksverdi) ”er en attributt ved menneskene, verdi er en attributt ved varene. Et menneske eller et fellesvesen er rikt; en perle eller en diamant er verdifull … En perle eller en diamant har verdi som perle eller diamant.” Marx gir i to noter sitatene i original og viser hvor de forekommer.

Så avslutter Marx syrlig at ingen kjemiker har oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter. Men økonomene mener jo å ha funnet bytteverdien i disse tingene. De mener nemlig at bruksverdien tilkommer tingene uavhengig av deres tinglige egenskaper, mens verdien derimot tilkommer dem som ting. Dette blir bekreftet av den besynderlige omstendighet at tingenes bruksverdi realiserer seg for menneskene uten å bli byttet, altså i det umiddelbare forholdet mellom ting og menneske, mens verdien derimot bare blir realisert i byttet, dvs. i en samfunnsmessig prosess.

Og til slutt samanliknar Marx denne forståingen med en uttalelse fra Shakespeare sin karakter Dogberry i ”Much ado about nothing”, akt 3, scene 3 (note . Dogberry er en konstabel som skal sette en annen kar til et oppdrag som vakt. Han har spurt kameraten sin hvem han bør velge ut og kameraten nevner et par karer ved namn fordi de kan lese og skrive. Når han skal fortelle denne karen om de evnene han har sier han: ”Kom her nabo Seacoal. Gud har velsignet deg med et godt navn. Å være en mann med godt uteende (a well-favoured man) er en gave fra skjebnen (omstendighetene), men å lese og skrive kommer fra naturen.”

Jeg har spurt meg om hvorfor Marx kom på akkurat dette stedet av alle i Shakespeare sine verk. Jeg tror det kommer både av innholdet her, men og av det som blir sagt i slutten av scenen. Her har Seacoal og en annan vakt tatt med seg et par karer, Borachio og Conrad, som de har hørt har gjort en kriminell handling og mottatt ei bestikkelse for det. Da seier Boratio: ”Vi kommer nok til å vise oss å være en god vare, når vi nå blir ført av gårde på disse mennene sine hellebarder. Og Conrad svarer: En etterspurt vare, lover jeg deg.” Dermed er sitatet ovenfor også assosiert med vare hos Shakespeare. Det var en digresjon fra en Shakespeare-fan.

Dette var siste brev om varens fetisjkarakter og dens hemmelighet. Neste brev skal handle om andre kapittel i Kapitalen, nemlig bytteprosessen. Det vil gjøre det litt lettere å forstå det vi har gjennomgått til nå.

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *