The Dirty War on Syria – Washington, Regime Change and Resistance, Global Research 2016.
Den skitne krigen mot Syria – Washington, regimeskifte og motstandsbevegelse
Forfatter Tim Anderson
Om forfatteren. Dr Tim Anderson er Senior Lecturer i Politisk Økonomi ved Universitetet i Sydney. Han forsker på og skriver om utvikling, rettigheter og selvbestemmelse i Latin Amerika, den asiatiske Stillehavsregionen og i Midt-Østen. Han har gitt ut flere dusin kapitler og artikler i en rekke akademiske bøker og tidsskrifter. Hans siste bok var ”Jord og levekår i Papua Nyguinea” (2015).
Her er en kort oversikt over kapitlene i boken.
Kapittel 1. ”Syria og Washingtons ”New Middle East” setter Syria i sammenheng med USA sine planer for et ”Nytt Midt-Østen”, det siste kapitlet i den lengre historie om USAs planer for å dominere regionen.
Kapittel 2. ”Tønnebomber, Partiske kilder og krigspropaganda” tar for seg problemene med å rapportere fra og lese den syriske krisen. Mediekanalene har stolt ubetinget på partiske kilder som er med i krigen og som snakker ned den syriske hæren. Dette er den viktigste hindringen for å forstå uenighetene når det gjelder kjemiske våpen, massakre på sivile og grader av støtte til eller motstand mot president Assad.
Kapittel 3. ”Daraa 2011: Et islamistisk opprør til” rekonstruerer, ut fra en rekke kilder, det saudistøttete islamistiske opprøret i Daraa i mars 2011. De væpnete angrepene var helt forskjellige fra de politiske reformdemonstrasjonene som islamistene raskt drev vekk fra gatene.
Kapittel 4. ”Bashar al Assad og politiske reformer” forklarer den politiske reformabevegelsen fra tiden da Bashar ble president i år 2000 opp til starten på krisen i 2011. Av dette kan vi se at de fleste opposisjonsgruppene var innstilt på reformer i en syrisk sammenheng og der nesten alle var mot angrep på den syriske staten. Kapitlet gjennomgår så Bashars rolle som reformator og bevis på hans popularitet.
Kapittel 5. ”Imperiets jihadister” ser på samarbeidet mellom salafistisk politisk islam og de imperialistiske maktene i Midt-Østen. Til forskjell fra antiimperialistiske islamske strømninger i Iran og Sør-Libanon, har salafistisk politisk islam blitt en sekterisk styrke som konkurrerer med arabisk nasjonalisme i Egypt, Palestina og Syria, og som støtter seg på langvarige samarbeidsforhold med stormaktene. Denne historien gir viktig bakgrunn for karakteren av Syrias islamistiske ”revolusjon” og dens forskjellige slagord.
Kapittel 6. ”Media og vaktbikkjer som er medløpere” peker på propagandeteknikkene til mediakanalene og nettverket av ”menneskerettsorganisasjoner” (Human Rights Watch, Avaaz osv.) som fungerer som høyttalere og ”moderatorer” for Washingtons dagsorden. Mange har blitt ivrige tilhengere av ”humanitær krig”. En rekke nyere vestlige NGOer (Non Governmental Organizations) (for eksempel The Syrian Campaign, The White Helmets) er blitt spesielt skapt av Wall Street sine kontorer for den skitne krigen i Syria. Flere av deres fabrikerte historier blir dokumentert i dette kapitlet.
Kapittel 7. ”Vi ser på Houla massakren igjen” undersøker i detalj bevisene fra den første store massakren som skulle påvirke FN (etter den vellykkete bruken av denne teknikken når deg gjaldt Libya) når den skulle bestemme seg for militær inngripen. Mens den første undersøkelsesgruppen fra FN som virkelig var i Syria fant motstridende bevis for massakren, så forsøkte den andre gruppen, som befant seg utenfor Syria og var ledet av en amerikansk diplomat, å skylde på den syriske regjering. Det var likevel flere dusin vitner som anklaget Farouq FSA islamister, som drepte landsbyboere som var for regjeringen og tok over området og holdt det i flere måneder. Flere andre ”false flag” massakre (dvs. massakre arrangert for å legge skylden på andre) ble oppdaget.
Kapittel 8. ”Kjemiske påfunn: hendelsen i East Ghouta” gir detaljer om den andre ”false flag” hendelsen med internasjonale virkninger. Denne hendelsen i august 2013, som nesten førte til en stor opptrapping som ville ha medført amerikanske rakettangrep, ble brukt for å anklage den syriske regjeringen for å ha drept hundervis av sivile, deriblant barn, med kjemiske våpen. I løpet av ganske kort tid var det mange kilder (medregnet nordamerikanske) som uavhengig av hverandre motbeviste disse anklagene. Ikke desto mindre har Syrias motstandere gjentatt de falske anklagene like frem til i dag, som om de var fakta.
Kapittel 9. ”Ansvar for å beskytte og dobbeltspill” tar opp en ny politisk læresetning, en underavdeling av ”humanitær intervensjon” som er popularisert for å styrke den imperialistiske verktøykassen.
Kapittel 10. ”Helse og sanksjoner” dokumenterer de NATO-støttete islamistiske angrepene på Syrias helsesystem, og er knyttet til virkningen av vestlige økonomiske sanksjoner. Disse to tiltakene har vært til alvorlig skade for folkehelsen i Syria. Slike angrep kan ikke ha som noe rimelig motiv å skape oppslutning fra folket, så vi må tolke dem som del av er overordnet strategi for å svekke den syriske staten og gjøre den mer sårbar for inngripen utenfra.
Kapittel 11. ”Washington, terrorisme og ISIS: bevisene” dokumenterer forbindelsene mellom stormaktene og den siste toppen av terroristgrupper som de hevder å kjempe mot. Bare bevis kan hjelpe til med å utvikle en opplyst opinion om denne omstridde saken, men bevisene er overveldende. Det er liten ideologisk forskjell på de forskjellige salafiislamistiske gruppene og Washington og dets allierte har finansiert og væpnet hver eneste en av dem.
Kapittel 12. ”Vestlig intervensjon og den koloniale tenkemåten” diskuterer den vestlige kulturelle tenkemåten som ligger under de stadige angrepene på andre folks retter.
Kapittel 13. ”Mot et uavhengig Midt-Østen», ser på sluttfasen av den syriske krisen og dens virkninger for Midt-Østen som region. Med enorme ofre har Den syriske arabiske republikk, dens hær og folk, på vellykket vis motstått aggresjon fra flere mektige fiender. Syrias overleving henger sammen med landets motstandskraft og indre enhet som er støttet av noen sterke allierte. Inntredenen av russisk luftstøtte seint i september var viktig. Det var også de koordinerte bakkestyrkene fra Iran, Irak og Libanon, som støtter et uavhengig Syria. Når angrepene på Syria stilner vil den politiske situasjonen i Midt-Østen være endret med større politisk vilje og sterkere militær beredsskap fra den utvidete aksen for motstand. Det vil gi et signal om at det nærmer seg slutten på Washingtons 15 års blodige kalas og ”regimeskifte” i hele regionen.