Kommentar i uke 14 – Skatteparadiser

I diskusjonen om de såkalte skatteparadiser tenker jeg at det er viktig å ta det vesentlige og helheten med i betraktningen. Det er, etter, min mening ikke mulig å forstå det som skjer uten å ta i bruk Marx sine begreper og hans tekning om dette. Hvis du leser dette og det er noe  du ikke forstår med en gang anbefaler jeg økonomiskolen Kapitalen som også ligger i denne bloggen. Første brev finner du her: https://www.tvalen.no/2016/01/19/varer-og-penger-del-1-varen-som-bruksverdi/

Du finner hele teksten her etter hvert: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalen i brev.pdf

Det vesentlige og helheten er kapitalismen i sin nåværende monopolistiske og finansielle epoke. Det er nå slik at det har vært produsert for mye konstant eller «død» kapital, som Marx kaller det, siden 1950-tallet. Dette slo ut som krise på 1970-tallet og denne krisen, med forsøkene på å komme seg ut av den, har siden preget hele systemet. Det gjelder både åpningen av nye geografiske områder for kapitalen, for overtaking av tidligere mer direkte statsstyrte områder gjennom konkurranseutsetting og privatiseringer på forskjellige måter, for gjeldsfinansiering og andre metoder.

Det store problemet er at det innen hele systemet er hopet opp for mye av det Marx kaller konstant kapital, det vil si alt som brukes i produksjonen av varer når en holder arbeidskraften utenfor, det er f.eks. alle produksjonsinstrumenter og –anlegg, alle råvarer og alle hjelpestoffer pluss det som bruker for å få varene frem til de som skal forbruke dem.

I denne situasjonen setter loven om profittratens fallende tendens seg gjennom. Avkastningen på hele verdenskapitalen tenderer nedover og det blir ikke mulig for hele kapitalen og kunne forrente seg på en slik måte at den fortsatt kan eksistere som kapital.

Da skjer det viktige saker. Det blir mer kamp om den profitten som kan skapes. Monopolene og storfinansen tilegner seg profitt fra andre kapitaler og disse nedlegges eller kjøpes opp bortsett fra noen få som finner nisjer der det fremdeles er mulig å utvikle seg.

Kampen om markedene blir skjerpet. Alle tiltak for å få ned utgiftene til konstant kapital blir ekstra viktige, som kamp for billigere råvarer, mindre lager, billigere transport. Og ikke minst, så blir det viktig å utbytte arbeidskraften hardere for å skape mer merverdi som jo er grunnlaget for profitten.

En annen svært viktig mekanisme blir og så mer fremherskende. Det er nemlig slik at foretakene ikke tilegner seg profitt ut fra sin egen merverdikvote og den produksjonsprisen varene deres har fått, blant annet ut fra utgiftene til arbeidskraft og konstant kapital. Profitten bestemmes gjennom salget av varen som produseres. Og dette salget foregår i et marked der det danner seg en markedspris.

I dette systemet blir det viktigste å få ned produksjonsprisen. Det kan skje på flere måter slik det fremgår av foregående avsnitt. I et litt langsiktig perspektiv er det først og fremst utvikling av teknologi og produktivitet som er viktigst for å få ned produksjonsprisen. Og de foretakene som er flinkest til å sørge for dette tilegner seg i virkeligheten profitt fra de som ikke er like flinke.

Men utvikling av teknologi og produktivitet har som regel også en annen virkning. Det gjør altså at enkeltkapitaler kan få bedre fortjenestemarginer, men på den andre siden virker det motsatt på hele kapitalen. I dette systemet blir alle tvunget til å skape høyere produktivitet. Det medfører nettopp at det er en uimotståelig tendens til at den konstante kapitalen øker på bekostning av den variable, som utgjøres av samlete lønner for å produseres varene. Og når den samlete konstante kapitalen øker, så betyr det at sjansen for profittratens tendens til å minke slår inn og blir virkeliggjort.

Kapitalismen er altså et system der det samme som får det enkelte foretak til å fungere bedre ved at det øker sin avkastning samtidig fører til at profittraten i hele systemet får en tilskyndelse til å minke. Det er ikke vanskelig å se at et slikt system ikke kan vare uendelig.

Når profittratens tendens til å minke virkelig aktiviseres, på tvers av alle motvirkende årsaker, så blir det stadig viktigere for det enkelte foretak, det enkelte monopol å bruke alle midler for å stå seg i konkurransen. For de som faller bak i racet om profitten, de går konkurs. Når det kapitalistiske systemet er inne i en slik situasjon blir alle midler som kan brukes for å øke profitten tatt i bruk i racet for å bli de beste i kampen om profitten, for det er bare de som kan overleve.

Dette er samme prinsipp som i den profesjonelle idretten, der resultatene bestemmer om du kan overleve som profesjonell utøver på inntekten fra det du driver med. I idretten er det også slik at alle apparatene rundt stjerneutøverne lever av og på de inntektene som disse genererer, først og fremst gjennom TV-avtaler. Dette gjør presset for å ta i bruke alle midler for å bli beste, nærmest uimotståelig. Det var derfor Lance Armstrong kunne holde på å dope seg så lenge, og det er derfor doping nå er blitt et fast innslag i den profesjonelle toppidretten. Det utvikles hele tiden nye stoffer og metoder som først seinere blir oppdaget og kommer inn på forbudslisten. Presset for forfalskning av prøver osv. øker også med hvor viktig det er holde seg på toppen.

Når det blir krevet at mennesket som biologisk vesen skal prestere utover det om dette biologiske vesenet er laget for, da må det brukes stimulanser som på kort sikt gjør prestasjonene mulig.

Det er noe lignende med den kapitalistiske økonomien. Når de indre motsigelsene i et systemet som i virkeligheten har ubegrenset vekst som sitt indre mål, ikke tillater annet enn stadig lavere vekst, da må det tas i bruk midler som på kort sikt skal motvirke dette. Å skjule kapital og unndra seg fra å betale skatt er noen av disse metodene.

Derfor er det nødvendig for kapitalen å ha steder som gjør dette mulig. Derfor er det ikke tilfeldig at det er området som England kontrollerer og USA sjøl som har de viktigste områdene der denne sporten finner sted. Og særlig for USA så gjelder det at denne virksomheten har økt kraftig de siste årene gjennom opprettelsen av skatteparadiser i statene Utah, Delaware og Nevada.

Ellers stinker det selvsagt USA av lekkasjene av de såkalte Panama Papers. Det er en grupp som kaller seg ved det fine navnet International Consortium of Investigative Journalistist (Internasjonal gruppe av undersøkende journalister) som har formidlet lekkasjen og det skal ikke så mye undersøkelse til for å oppdage at dette er en propagandasentral for de høyreorienterte gruppen i USA som finansierer gruppen. Det bestemmer nok også hvilke aviser i verden som har fått tilgang til materialet og hvordan det spres gjennom disse mediene.

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane dine vert handsama.