Etter måneder med fornektelse innrømmer USA å drive biolabs i Ukraina

Juni 14, 2022 9: 52 AM CDT av Steve Sweeney

Etter måneder med fornektelse innrømmer USA å drive Ukraina biolabs

En kvinne viser det ukrainske flagget på toppen av en ødelagt russisk tank i Kiev, Ukraina, fredag 10. juni, 2022.

Washington har blitt oppfordret til å komme med sannheten om sitt biolabprogram i Ukraina etter at Forsvarsdepartementet innrømmet det eksisterer.

Pentagon sa torsdag at de har operert 46 biolabs i Ukraina som håndterer farlige patogener, etter tidligere å ha avvist anklagene som russisk propaganda.

Kina har sluttet seg til oppfordringer til USA om å forklare laboratorienes rolle og kapasitet etter Pentagons fantastiske snuoperasjon etter måneder med fornektelse.

I mars lekke de ut papirer som antydet at operasjonene i Ukraina var følsomme saker, mens Kiev angivelig ble blokkert fra å offentliggjørnoe om programmet.

Ifølge et dokument signert av de to nasjonene, er Ukraina forpliktet til å overføre de farlige patogenene til det amerikanske forsvarsdepartementet for biologisk forskning.

De som hadde reist bekymringer over biolabenes tilstedeværelse, har blitt avvist som konspirasjonsteoretikere og anklaget for å gulpe opp russisk desinformasjon.

Men kommentarer fra USAs viseutenriksminister Victoria Nuland i mars førte til ytterligere mistanker da hun så ut til å bekrefte det biologiske programmet, og sa at hun fryktet at laboratoriene ville «falle i russiske hender».

Kinas utenriksdepartements talsmann Zhao Lijian sa fredag at USA må forklare sin virksomhet og oppfordret den til å stoppe med «å være alene om å motsette seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for den biologiske våpenkonvensjonen (BWC)».

– Som jeg har understreket gang på gang, utfører USA flere biomilitære aktiviteter enn noe annet land i verden.

– Dessuten er USA det eneste landet som motsetter seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for BWC.

– Det internasjonale samfunnet har lenge vært bekymret for dette. I det siste har Russland videre avslørt USAs biomilitære aktiviteter i Ukraina og vist klart at USA har brutt BWC.

«Ifølge bestemmelsene i BWC er USA forpliktet til å avklare Russlands påstand for å gjenopprette det internasjonale samfunnets tillit til USAs overholdelse av BWC,» sa han.

Washington benekter russiske påstander om at de har eksperimentert på mennesker etter at det ble påstått at testing av patogener ble utført på psykiatriske pasienter fra Kharkiv.

USA har tidligere blitt anklaget for å ha deltatt i biologisk krigføring.

Den avdøde cubanske lederen Fidel Castro hevdet at USAs agenter hadde innført svinepest og denguefeber i landet, med en tidligere ukjent stamme av sistnevnte opprettet i et laboratorium.

Målet var å skape «flest mulig ofre», sier han.

Tidligere Daily Worker-korrespondent Alan Winnington og den australske journalisten Wilfred Burchett ble anklaget for forræderi og fikk passene sine kansellert etter å ha avslørt den amerikanske biologiske krigen i Korea på 1950-tallet.

Til tross for benektelsene konkluderte en internasjonal vitenskapelig kommisjon ledet av Cambridge Universitys professor Joseph Needham med at Kina og Nord-Korea hadde blitt utsatt for bakteriologiske våpen.

Korrigert fra maskinoversettelse av Terje Valen, 22.06.2022.

Jakarta-metoden, da og nå: USAs kamp mot opprør og den tredje verden

Her kan du lese artikkelen som er vist til i overskriften. Den handler om hvordan CIA arbeidet sammen med Suharto på Filippinene for å likvidere mellom 500 000 og 3 millioner kommunister og sympatisører i løpet av noen måneder i 1965 – og viser at dette ble et mønster som USA har brukt seinere i all sin aggressive politikk for å hindre at stater utvikler seg på selvstendig vis. Dette er en oppfølging av USA sitt folkemord der etter 1898 da rundt 1,5 millioner filippinere ble drept, og USAs blodige innsats i kampen for å slå ned Hukbala-opprøret der som varte fra 1946 til 1954. Til sammenligning ble ca. 800 000 likvidert i Sovjet-Unionen under den store utrenskingen i 1938. Dette her vi fått høre mye om i Vesten.

Dette opprøret og USA-imperialismens grusomme undertrykking av det, er stort sett helt ukjent her i Vesten. Wikipedia-artikkelen gir en bra gjennomgang av det.
Hukbala-bevegelsen utmerket seg også ved sin relativt progressive stilling til kvinnene.

Terje Valen, 14.06.2022.

Zelenskyjs lederskap i nytt lys

Zelenskyjs lederskap i nytt lys: Hva det ikke snakkes om bak Putins invasjon

Et bilde som inneholder mann, person, tre, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Skrevet av Ola Tunander

8. June 2022

(Artikkel fra Ny Tids sommerutgave 2022.)

UKRAINA: Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon. Ukraina er et offer for dette brutale spillet. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav.

I 1990-93 ble Moskva gitt løfter om at NATO aldri ville bli utvidet mot øst. Likevel ble NATO utvidet med 14 land, og det på tross av innstendige russiske protester. Jeg lyttet selv til utenriksminister Jevgenij Primakovs kritikk av vestlig løftebrudd under et foredrag i Oslo i 1997. Fra og med 2008 sa Vladimir Putin at et NATO-medlemskap for Ukraina ville bli forhindret med alle midler, ikke fordi landet ville bli med i en «vestlig klubb», men fordi et NATO-medlemskap ville bli en plattform for fremskutte amerikanske våpen, også mulige atomvåpen, noen mil fra Moskva.

Putin sier at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962.

Men i vest ble Russland neglisjert. Putin sier nå at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962. I en vanlig tolkning av folkeretten gir ikke dette rett til en krig, like lite som de sovjetiske rakettene i 1962 kunne legitimere en amerikansk blokade eller krig. Men ifølge en amerikansk tolkning er et slikt preemptivt angrep legitimt. Den rettslige tolkningen er omstridt. The Guardian skrev nylig at det var helt forutsigelig at en NATO-utvidelse til syvende og sist ville ende opp i en krig. Da NATOs Jens Stoltenbergs 8. januar sa at det var opp til Ukraina selv å velge, var dette i praksis en krigserklæring. 20. januar skrev jeg i Klassekampen at vi går som «søvngjengere» mot en ny krig.

Vladimir Putin sa i sin tale 24. februar, på dagen for Russlands invasjon, at Vesten har vegret seg for å samtale om Russlands sikkerhet, og at Russland er blitt nødt til å handle. Han beskrev fem mål til grunn for invasjonen: 1) forhindre en NATO-utvidelse til Ukraina; 2) forhindre ukrainske atomvåpen; 3) støtte de russiskspråklige republikkene Donetsk og Lugansk (som hadde bedt om russisk hjelp); 4) Ukrainas «demilitarisering» og 5) «avnazifisering».

I mediene blir det ofte sagt at Putins mål har vært et regimeskifte eller en okkupasjon, men dette er ifølge Putins tale ikke eksplisitte russiske mål. Man kan hevde at krigen har sin egen logikk, men Moskvas erfaring fra den kalde krigens Polen og Afghanistan gjør neppe en okkupasjon til et russisk alternativ. Ifølge amerikansk militær teori burde Russland ha gått inn med i det minste fem ganger så store styrker for å kunne okkupere landet, og det vet også de russiske generalene. Da Moskva ville okkupere et land (Tsjekkoslovakia 1968) gikk man inn med mer enn ti ganger så store styrker per innbygger. Militære eksperter vet at de russiske styrkene i Ukraina aldri ville gi Putin mulighet å okkupere landet. En russisk «Quisling-regjering» er heller ikke en mulighet. Den ville ha krevd en okkupasjon. En deling av Ukraina i øst og vest er mulig, men neppe hva Moskva vil ha. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav:

1 NATO

Moskva vil ha garantier fra Washington og Kyiv om at Ukraina aldri vil bli med i NATO. Men USA har stadig støttet opp om et medlemskap, på tross av at alle visste at det ville lede til krig. I 2014 sa Henry Kissinger at Ukraina burde akseptere en «finsk løsning», en pakt som kan gi landet nøytralitet, men med full tilgang til vestlig økonomi (se «vennskaps- og bistandspakten» 1948).

En signatur her hadde løst problemet. Men USA var ikke interessert. 10. november 2021 ble det opprettet et «charter for strategisk partnerskap» mellom USA og Ukraina som ville åpne for Kyiv i NATO. Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas Freeman sa at Ukraina i praksis ble en del av NATO. Putin sa at Moskva var nødt til å gripe inn for å forhindre et fait accompli. Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon.

2 Atomvåpen

Ukrainas ambassadør til Berlin, Andrij Melnyk, sa i april 2021 at Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO. Russisk etterretning hevdet at Ukraina arbeidet med å utvikle atomvåpen, og at «USA visste om det». President Volodymyr Zelenskyj sa i sin tale i München 19. februar i år at Ukraina ville forlate sin atomvåpenfrie status (Budapest-memorandumet). Slikt sier man ikke hvis man ikke er nær ved å ha atomvåpen (Japan, som i praksis har atomvåpen, har ikke sagt at de forlater denne status).

Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO.

I Moskva gikk alarmen. Fem dager senere, på morgenen for invasjonen, sa Putin: «De søker å skaffe atomvåpen, vi vil ikke la dette skje.» Invasjonen ble satt i gang umiddelbart. Det kan forklare hvorfor russiske styrker, til å begynne med, var mindre forberedt enn de ukrainske. En skjult utvikling av atomvåpen skjer ofte i atomkraftverk, og russerne prioriterte tidlig å ta kontroll over et par atomkraftverk. Men spørsmålet er: Hvorfor kom Zelenskyj med denne uttalelsen i en slik spent situasjon? Han burde ha visst at dette ville trigge et russisk angrep. Hadde noen lurt eller instruert ham til å si det?

3 Donetsk og Lugansk

Krigen i det østlige Ukraina har pågått i 8 år med mer enn 13 000 døde, inklusive 3000-4000 sivile, og 1,5 millioner ukrainske flyktninger til Russland. Dette har vært en av Europas mest langvarige kriger. Etter fransk-tysk megling skrev Ukraina, Russland og OSSE i 2105 under Minsk-avtalen som ga relativ autonomi for Donetsk og Lugansk. Men sikkerhetstjenestene i Ukraina har ikke gitt sin støtte til avtalen. Høyreradikale styrker har fortsatt å bombe. De har i praksis hatt veto over presidentens beslutninger.

Fra 16. februar i år startet de, ifølge OSSE, en ny bombeoffensiv mot disse østlige områdene som innledning til en invasjon. 60 000 – 100 000 ukrainske styrker var samlet langs grensen. Russiske myndigheter la frem ukrainske dokumenter fra januar i år som sier at Ukraina fra 28. februar ville invadere Donetsk og Lugansk. 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar for den russiskspråklige befolkningen. Man måtte slå til preemptivt. Denne operasjonen fikk i oppgave å avslutte den åtte år lange krigen. Spørsmålet er: Hvorfor planla Ukraina for en militær operasjon som de visste ville trigge et umiddelbart russisk angrep?

4 Masseødeleggelsesvåpen

CIA har siden 2015 trent tusenvis ukrainske paramilitære styrker for å kunne møte et russisk angrep. Pentagon sa at man hadde forberedt ukrainske styrker på krigen med Russland i åtte år. Fra 2017 bygget USA opp en betydelig militær infrastruktur i Ukraina, som om landet var med i NATO. USA lot Ukraina utvikle atomvåpen,  og Pentagon har støttet mer enn elleve biologiske laboratorier i Ukraina, som hadde til oppgave å blant annet utvikle dødelige bakterier og virus som kunne benyttes militært. Bevis for disse laboratoriene har eksistert i flere år, og de var definitivt rettet mot Russland. Viseutenriksminister Victoria Nuland sa 8. mars, under ed, i en senatshøring: «Vi er nå meget urolige for at russiske tropper […] vil søke å få kontroll [slik at disse biologiske stoffene] kan falle i russiske styrkers hender.» Dette dreide seg ikke om sivil biologisk forskning, men om dokumentert produksjon av dødelige våpen (se artikkel nedenfor). Putin hevdet at Russland ville slå ut ikke bare slike våpensystemer, men alle offensive våpensystemer for å stoppe Ukrainas krig i øst, men kanskje enda viktigere, for å redusere risikoen for et katastrofalt amerikansk angrep på Moskva. Russland påstår nå å ha slått ut flere tusen militære anlegg i Ukraina. Denne delen av operasjonen synes å gå mot sin avslutning.

5 Azovbataljonen

Et siste mål med operasjonen sies å være en «avnazifisering» av Ukraina. Dette målet har ikke blitt tatt på alvor i Vesten. Nazistiske og fascistiske grupper har bare hatt noen få prosent i valgene. De er tilsynelatende marginale, men de har hatt en sterk stilling i sikkerhetstjenestene og i det militære. De har drevet mye av krigen i Donetsk og Lugansk. Azovbataljonen med sine nazisymboler hadde hovedkvarter i Mariupol. Den ble ledet av radikale nazister som Andrij Biletskyj og ble tatt opp i Ukrainas nasjonalgarde. Det betyr at de hadde støtte på det høyeste nivå. Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok grunnla det ukrainske nazistpartiet i 1991. Deres «Joseph Goebbels Political Research Center» byttet senere navn til noe mer opportunt.

Zelenskijs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, som ville dra inn NATO.

Parubij var kommandant for Maidan, sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd i 2014 og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av de tre lederne for Maidan, fikk inn fire ministre i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Dmytro Jarosj ble rådgiver for forsvarsstabssjefen i 2015. Nazistene har ikke hatt høye stemmetall, men de har mobilisert titusentalls aktivister, vært meget voldelige og lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på konflikten i øst. Yehvan Karas, lederen for den nazistiske gruppen C14 (tidligere ungdoms-parti til Tyahnyboks parti), fortalte media at de bare hadde 8–10 % av folket på Maidan, men de sto for 90 % av effektiviteten. De tvang presidenten til å flykte.  «Vi har startet en krig [med Russland]», sier Karas. Vestlige stater gir oss våpen fordi «vi liker å drepe». En fred synes å kreve en marginalisering og avvæpning av disse gruppene.

USA

Et første spørsmål: Hvorfor gjorde USA alt for å få Russland til å intervenere i Ukraina – med forberedelser for en NATO-utvidelse og for et ukrainsk angrep på Donetsk og Lugansk? Det ville med nødvendighet trigge en russisk krig i Ukraina. Poenget er at umiddelbart etter at Russland intervenerte, slo USA til med sanksjoner som var forberedt i måneder før invasjonen. Ifølge Adam Schiff, leder for Kongressens etterretningskomité, ville USA ha en krig mot Russland i Ukraina for å ta knekken på Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken sier at krigen kan fortsette året ut. USAs forsvarssjef sier at krigen vil kunne vare i flere år. USA deltar med etterretning og ledelse og med massiv våpenstøtte. USA vil kort sagt «slåss til siste ukrainer», for å sitere tidligere assisterende forsvarsminister Chas Freeman. USA vil ha en russisk krig som Russland ikke kan overleve, for å tvinge frem et regimeskifte i Russland.

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

SMAIL DOGAN-WE ARE WITH YOU. SE LIBEX.EU

Ukraina

Et annet spørsmål: Hvorfor ville den ukrainske ledelsen ha en krig? Dette er tilsynelatende vanskeligere å skjønne. Hvorfor arbeidet Zelenskyj for at Ukraina skulle bli med i NATO, bli til en atomvåpenmakt og ta Donetsk og Lugansk med makt, når alt dette definitivt ville trigge en russisk invasjon som ville ødelegge Ukraina? Kanskje finner vi forklaringen i den strategiske tenkingen til Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Han argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, for å unngå at Ukraina om et titalls år blir absorbert av Russland. Han sa: «Sannsynligheten er 99,9 prosent for at prisen for å bli med i NATO er en storkrig med Russland», og han beskrev detaljert hvordan denne krigen ville utvikle seg, akkurat som vi har sett den seneste tiden. Han fortsatte: «Selvfølgelig [er det beste] en storkrig med Russland og NATO-medlemskap som en følge av Russlands tap.» Når det gjelder taktikk, anbefaler Arestovytsj taktikken til islamistgruppen ISIL, som benytter seg av grusomhet mot egne sivile. At titusentalls ukrainere vil dø, er ikke Arestovytsjs problem.

For meg setter dette Zelenskyjs lederskap i et nytt lys. Zelenskyj vant en overlegen seier med 73 prosent av stemmene i presidentvalget i 2019 med et program for en fredelig løsning på krisen i Donetsk og Lugansk. Da han tiltrådte som president, gjentok han dette. Men umiddelbart etter sa nazistlederen Dmytro Jarosj at hvis Zelenskyj holder fast ved dette, vil han «henge i et tre i Khresjatyk» (hovedgaten i Kyiv). Zelenskyj ble nødt til å fortsette krigen. Azovbataljonen ble trent av amerikanske styrker. Krigen hadde med all sannsynlighet kunnet forhindres med en implementering av Minsk-avtalen og med en signatur som garanterte «ukrainsk nøytralitet». Men USA ville ikke akseptere disse vilkårene. USA vil ha en krig, og de vil «slåss til siste ukrainer».

Et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap» ville ha svekket USAs rolle i Europa.

Det kanskje viktigste med hele denne strategien var å inkludere Nord Stream II i sanksjonene for å stoppe en gjensidig tysk-russisk avhengighet: et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap». Det ville ha svekket USAs rolle i Europa og latt Europa vokse sammen i et nytt «kull- og stålfellesskap», noe som kunne forhindret en fremtidig krig i Europa. Krigen i Ukraina dreier seg om Europas sikkerhetsarkitektur. Og målet med USAs provokative politikk var ikke først og fremst krigen, men sanksjonene som ville følge krigen. Ukraina er et offer for dette brutale spillet.

Statens eksistens

Russland hadde neppe kalkulert med en så vel forberedt sanksjonsoffensiv som vi har sett de siste månedene. Russland behandles nå som en ulydig guttunge. En venn av meg sa en gang at «om en hund blir trengt inn i et hjørne, biter den».

«Historien viser at økonomiske kriger ofte er blitt til virkelige kriger», har den tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev uttalt. Kremls talsmann Dmitrij Peskov uttalte til CNN at atomvåpen kunne settes inn ved «trussel mot statens eksistens», og USAs oppførsel i Ukraina er blitt beskrevet av president Putin som en trussel «to the very existence of our state and to its sovereignty». Dette kan ende riktig ille.


Artikkelens referanser:

Det lengre intervjuet med Arestovytsj om en krig med Russland finnes på https://www.youtube.com/watch?v=1xNHmHpERH8

Intervjuene om ISIL m.m. finnes på flere steder: https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250

Robert Gates, 1997. From the Shadows – The Ultimate Insider’s Story of Five Presidents and How They Won the Cold War (New York: Touchstone, Simon & Schuster), pp. 143-149.

Brzezinski on intervention in Afghanistan (Translated from Le Nouvel Observateur, 15-21 January 1998).

Conversations with Lieutenant General Vladimir Cheremnikh, PRIO seminar 1994.

Transcript: Vladimir Putin’s Televised Address on Ukraine, Blomberg, 24 February 2022.

U.S.-Ukraine Charter on Strategic Partnership, US Department of State, 10 November 2021. https://www.state.gov/u-s-ukraine-charter-on-strategic-partnership/

Henry A. Kissinger, «How the Ukraine Crisis Ends», The Washington Post, 6 March 2014 https://www.washingtonpost.com/opinions/henry-kissinger-to-settle-the-ukraine-crisis-start-at-the-end/2014/03/05/46dad868-a496-11e3-8466-d34c451760b9_story.html

John Paul Rathbone, et al., «Military briefing: Russia rethinks line of attack», Financial Times, 1 March 2022. https://www.ft.com/content/88c4e349-9179-4bce-85d4-9d772304b13b

BBC News, «Ukraine Crisis: Transcripts of leaked Nuland- Pyatt call», 7 February, 2014.  https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957

Zach Dorfman, “CIA-trained Ukrainian paramilitaries may take a central role if Russia invades”, Yahoo News, 13 January 2022. https://www.yahoo.com/news/cia-trained-ukrainian-paramilitaries-may-take-central-role-if-russia-invades-185258008.html

Rudling, Per Anders, «The Return of the Ukrainian Far Right: The Case of VO Svoboda», in Ruth Wodak & John E. Richardson, Analysing Fascist Discourse (New York: Routledge, 2012), s. 228-255.

UNHCR Operational Update, Ukraine, December 2016 UNHCR Ukraine Operational Update – December 2016.pdf

United Nations, Meetings Coverage and Press Releases, «Concerned about Ongoing Militarization of Crimea, Human Rights Violations in Eastern Ukraine, Speakers Tell General Assembly Minsk Agreements Must Be Fully Implemented», 20 February 2020.

Poroshenko seeks U.N. peacekeeping, The Ukrainian Weekly, 1 March 2019 https://www.ukrweekly.com/uwwp/newsbriefs-182/

OSCE Daily Report 40/2022, 21 February 2022 https://www.osce.org/files/2022-02-20-21%20Daily%20Report_ENG.pdf?itok=82567

Tim Korso, «Russian Intelligence Chief Says Intel Showed Ukraine Was Working on Nukes, US Knew About It», Sputnik News, 3 March 2022.

«Ukrainischer Botschafter droht mit atomarer Aufrüstung», Der Spiegel, 15 April 2021.

«Zelensky’s full speech at Munich Security Conference», The Kyiv Independent, 9 March 2022.

Ministry of Defence of Ukraine, «Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff», 5 April 2015. Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff | Міноборони (mil.gov.ua)

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret. «Det som er igjen er en dampende haug med dollarpålydende gjeld»

Av Mike Whitney

Global Research, 9. juni 2022

Region: USA

Tema: Global økonomi

Et bilde som inneholder skriver

Automatisk generert beskrivelse

– Den voldsomme konfrontasjonen i Ukraina viser at vi snakker om mye mer enn skjebnen til regimet i Kiev. Hele verdensordenens arkitektur står på spill.» Sergei Naryshkin , direktør for Russlands utenriksetterretning.

***

Her er din «reservevaluta»-tanke for dagen: Hver amerikanske dollar er en sjekk skrevet på en konto som er overtrukket med 30 billioner dollar.

Det er sant. Den «fulle på tro og  ære» til det amerikanske finansdepartementet er i stor grad en myte holdt sammen av et institusjonelt rammeverk som hviler på et fundament av ren sand. Faktisk er USD ikke verdt papiret den er trykt på; det er en IOU som flagrer avgårde i et hav av rødt blekk .

Det eneste som hindrer USD fra å forsvinne inn i eteren, er tilliten til godtroende mennesker som fortsetter å akseptere den som lovlig betalingsmiddel.

Men hvorfor forblir folk trygge på dollaren når dens feil er kjent for alle? Tross alt er USAs nasjonale gjeld på 30 billioner dollar neppe noen hemmelighet, og heller ikke de ytterligere 9 billionene dollar som er stablet opp på Feds balanse. Det er en stealth-gjeld som det amerikanske folket er helt uvitende om, men som de er ansvarlige for likevel.

For å svare på det spørsmålet, må vi se på hvordan systemet faktisk fungerer og hvordan dollaren støttes opp av de mange institusjonene som ble opprettet etter andre verdenskrig. Disse institusjonene gir et miljø for å gjennomføre historiens lengste og mest åpenbare svindel, utveksling av høye seddelproduserte varer, råvarer og hardt arbeid mot lapper med grønt papir med døde presidenter på .

Man kan bare undre seg over genialiteten til eliten som laget denne svindelen og deretter påtvangt massene den i stort sett uten et pip av protest. Selvfølgelig er systemet ledsaget av ulike håndhevelsesmekanismer som raskt fjerner alle som prøver å enten bryte seg fri fra dollaren eller, Gud hjelpe oss, lage et alternativt system totalt. (Saddam Hussein og Muammar Qaddafi kommer til tankene.) Men faktum er – bortsett fra det institusjonelle rammeverket og den hensynsløse utryddelsen av dollarmotstandere – er det ingen grunn til at menneskeheten skal forbli koblet til en valuta som er begravd under et fjell av gjeld og hvis reell verdi er praktisk talt ukjent.

Det var ikke alltid slik. Det var en tid da dollaren var den sterkeste valutaen i verden og fortjente sin plass på toppen av haugen. Etter første verdenskrig var USA «eieren av størstedelen av verdens gull», og det var grunnen til at en internasjonal delegasjon «bestemte at verdens valutaer ikke lenger ville være knyttet til gull, men kunne knyttes til den amerikanske dollaren, «fordi dollaren  vi seg selv var knyttet til gull.» Her er mer fra en artikkel hos Investopedia:

«Arrangementet ble kjent som Bretton Woods-avtalen. Den etablerte sentralbankenes autoritet, som ville opprettholde faste valutakurser mellom deres valutaer og dollar. På sin side ville USA løse inn amerikanske dollar for gull på forespørsel .

Den amerikanske dollaren ble offisielt kronet som verdens reservevaluta og ble støttet av verdens største gullreserver takket være Bretton Woods-avtalen. I stedet for gullreserver akkumulerte andre land reserver på amerikanske dollar. Når de trengte et sted å lagre dollarene sine, begynte landene å kjøpe amerikanske statspapirer, som de anså for å være en trygg butikk med penger.

Etterspørselen etter statspapirer, kombinert med underskuddsutgiftene som var nødvendige for å finansiere Vietnamkrigen og Great Societys innenlandske programmer, fikk USA til å oversvømme markedet med papirpenger …

Etterspørselen etter gull var slik at president Richard Nixon ble tvunget til å gripe inn og koble dollaren fra gull, noe som førte til de flytende valutakursene som eksisterer i dag. Selv om det har vært perioder med stagflasjon, som er definert som høy inflasjon og høy arbeidsledighet, har den amerikanske dollaren forblitt verdens reservevaluta.» ( «Hvordan den amerikanske dollaren ble verdens reservevaluta» , Investopedia)

Men nå er gullet borte og det som er igjen er en dampende haug med gjeld. Så, hvordan i all verden har dollaren klart å bevare sin status som verdens fremste valuta?

Tilhengere av dollarsystemet vil fortelle deg at det har noe å gjøre med «størrelsen og styrken til den amerikanske økonomien og dominansen til de amerikanske finansmarkedene.» Men det er tull.

Sannheten er at reservevalutastatus ikke har noe å gjøre med «størrelsen og styrken» til USAs post-industrielle, serviceorienterte, bobledrevne, tredje-verden-hulls-økonomi. Det har heller ikke noe å gjøre med den påståtte sikkerheten til amerikanske statsobligasjoner» som – ved siden av dollaren – er tidenes største Ponzi-flam.

Den virkelige grunnen til at dollaren har forblitt verdens fremste valuta er på grunn av kartelliseringen av sentralbanken.

De vestlige sentralbankene er et de facto-monopol drevet av en liten kabal av personer  som koordinerer og samarbeider om pengepolitikken for å bevare sitt maniske dødsgrep om finansmarkedene og den globale økonomien. Det er en monetær mafia og – som George Carlin berømt sa: «Du og jeg er ikke i den. Du og jeg er ikke i den store klubben.» Bunnlinjen: Det er den nådeløse manipulasjonen av renter, prognoser og kvantitative lettelser (QE) som har holdt dollaren på sin høye, men ufortjente plass.

Den kommende globale økonomiske revolusjonen: Russland følger den amerikanske lekeboken

Men alt dette er i ferd med å endre seg utelukkende på grunn av Bidens hensynsløse utenrikspolitikk som tvinger kritiske aktører i den globale økonomien til å lage sitt eget rivaliserende system. Dette er en ekte tragedie for Vesten som har hatt et århundre med ustanselig rikdomsutvinning fra utviklingsland.

– på grunn av de økonomiske sanksjonene mot Russland – dukker det opp en helt ny ordre der dollaren vil bli erstattet med nasjonale valutaer (behandlet gjennom et uavhengig finansielt oppgjørssystem) i bilaterale handelsavtaler inntil – senere i år – Russland lanserer en utveksling- handlet råvarestøttet valuta som vil bli brukt av handelspartnere i Asia og Afrika.

Washingtons tyveri av Russlands utenlandsreserver i april satte turbo på den nåværende prosessen som ble ytterligere fremskyndet ved å utestenge Russland fra utenlandske markeder. Kort sagt, amerikanske økonomiske sanksjoner og boikotter har utvidet ikke-dollarsonen med mange størrelsesordener og tvunget frem en ny monetær orden.

Hvor dumt er det? I flere tiår har USA drevet en svindel der de bytter inn fiskeinnpaknings-valutaen sin mot ting av ekte verdi. (olje, produserte varer og arbeidskraft) Men nå har Biden-troppen skrotet det systemet helt og delt verden inn i stridende leire.

Men hvorfor?

Å straffe Russland, er det det?

Ja det er det.

Men hvis det er tilfelle, bør vi da ikke prøve å finne ut om sanksjonene faktisk fungerer eller ikke før vi hensynsløst endrer systemet?

For sent til det. Krigen mot Russland har begynt og de tidlige resultatene strømmer allerede inn. Bare se på hvordan vi har ødelagt Russlands valuta, rubelen. Det er sjokkerende! Her er scoopet fra en artikkel på CBS:

«Den russiske rubelen er den valutaen som gir best resultater i verden i år…

To måneder etter at rubelens verdi falt til mindre enn en amerikansk krone midt i de raskeste, tøffeste økonomiske sanksjonene i moderne historie, har Russlands valuta fått en forbløffende snuoperasjon. Rubelen har hoppet 40 % mot dollaren siden januar.

Normalt vil et land som står overfor internasjonale sanksjoner og en stor militær konflikt se investorer på flukt og en jevn strøm av kapital, noe som får valutaen til å falle…

Rubelens motstandskraft betyr at Russland er delvis isolert fra virkningene av de økonomiske straffer som vestlige nasjoner har pålagt etter invasjonen av Ukraina…» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Hva? Du mener angrepet på rubelen ikke fungerte likevel?

Ser sikkert slik ut. Men det betyr ikke at sanksjonene er en fiasko. Å nei. Bare se på effekten de har hatt på russiske råvarer. Eksportkvitteringer er langt nede, ikke sant? Her er mer fra CBS:

«Råvareprisene er for tiden skyhøye, og selv om det er et fall i volumet av russisk eksport på grunn av embargoer og sanksjoner, mer enn kompenserer økningen i råvareprisene for disse fallet,» sa Tatiana Orlova, ledende økonom i fremvoksende markeder ved Oxford økonomi.

Russland trekker inn nesten 20 milliarder dollar i måneden fra energieksport. Siden slutten av mars har mange utenlandske kjøpere etterkommet et krav om å betale for energi i rubler, og presset opp valutaens verdi.» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Du tuller med meg? Du mener rubelen stiger og Putin håver inn mer deig på varer enn noen gang før?

Jepp, og det er samme avtale med Russlands handelsoverskudd. Ta en titt på dette utdraget fra en artikkel i The Economist:

«Russlands eksport … har holdt seg overraskende bra, inkludert den som er rettet mot Vesten. Sanksjoner gjør at salget av olje og gass til det meste av verden kan fortsette uavbrutt. Og en økning i energiprisene har økt inntektene ytterligere.

Som et resultat forventer analytikere at Russlands handelsoverskudd vil nå rekordhøye i de kommende månedene. IMF regner med at i 2022 kan overskuddet på driftsbalansen, som inkluderer handel og noen finansstrømmer, komme inn på 250 milliarder dollar (15 % av fjorårets BNP), mer enn det dobbelte av 120 milliarder dollar registrert i 2021. At sanksjoner har økt Russlands handelsoverskudd, og dermed bidratt til å finansiere krigen, er skuffende, sier Vistesen. Ribakova regner med at virkningen av økonomiske sanksjoner kan ha nådd sine grenser. En beslutning om å stramme inn handelssanksjonene må komme neste gang.

Men det kan ta tid før slike tiltak trer i kraft. Selv om EU vedtar sitt forslag om å forby russisk olje, vil embargoen bli faset inn så sakte at blokkens oljeimport fra Russland vil falle med bare 19 % i år, sier Liam Peach fra Capital Economics, et konsulentselskap. Den fulle virkningen av disse sanksjonene vil merkes først ved starten av 2023 – da vil Putin ha samlet milliarder for å finansiere krigen sin.» Russland er på vei mot et rekordoverskudd på handelsbalansen» , The Economist)

La meg få dette på det rene: Sanksjonene skader faktisk USA og hjelper Russland, så ekspertene mener vi bør innføre flere sanksjoner? Er det det?

Nettopp. Nå som vi har skutt oss selv i foten, mener ekspertene det vil være lurt å skyte den andre også.

Er jeg den eneste som er slått av galskapen i denne politikken? Sjekk ut dette klippet fra en artikkel på RT:

» Russland kan tjene rekordhøye 100 milliarder dollar på gasssalg til europeiske land i 2022 på grunn av den kraftige økningen i energiprisene, rapporterte den franske avisen Les Echos denne uken, som siterer Citibank-analytikere.

Ifølge avisen vil de anslåtte inntektene fra gassalg være nesten dobbelt så mye som i fjor. Analysen tar ikke hensyn til fortjeneste fra salg av andre russiske råvarer, som olje, kull og andre mineraler.

Les Echos rapporterer at til tross for sanksjoner og advarsler om en omfattende embargo mot russisk energi, fortsetter de 27 EU-landene å sende omtrent 200 millioner dollar per dag til Gazprom. ( «Russiske gassinntekter anslås å nå nye høyder» , RT)

Så inntektene fra gass- og oljesalg oversvømmer bokstavelig talt Moskvas kasser som aldri før. I mellomtiden har energiprisene i EU og Amerika skutt i været til 40-års høyder.

Kan du se hvor kontraproduktiv denne politikken er?

EU synker inn i resesjon, forsyningslinjene har blitt alvorlig forstyrret, matmangelen vokser stadig, og gass- og oljeprisene er gjennom taket. Etter enhver objektiv standard har sanksjonene ikke bare sviktet, men slått spektakulært tilbake. Kan ikke Biden-folket se skaden de gjør? Er de fullstendig skilt fra virkeligheten?

Tenk om ukrainerne bruker Bidens nye artilleribatteri (HIMARS) til å beskytte byer i Russland? Hva så?

Så tar Putin av seg hanskene og stenger strømmen av hydrokarboner til Europa umiddelbart. Det er det som kommer til å skje hvis Washington fortsetter å eskalere. Du kan satse på det. Hvis Russlands «spesielle militæroperasjon» plutselig blir en krig, vil lysene over hele Europa bli mørke, hjemmene vil begynne å fryse, fabrikkene vil bli stille, og kontinentet vil gli hodestups inn i en langvarig og smertefull depresjon.

Er det noen i Washington som tenker på disse tingene, eller er de alle så fulle av sine egne presseklipp at de helt har mistet kontakten med virkeligheten?

Her er mer fra en artikkel på RT:

«Selv om det kollektive Vesten fortsetter å insistere – mot all observerbar virkelighet – at konflikten i Ukraina går bra for Kiev, blir store medier stadig mer urolige med situasjonen på den økonomiske fronten. Flere og flere observatører innrømmer at embargoene som er pålagt av USA og dets allierte ikke knuser den russiske økonomien, som opprinnelig ment, men snarere deres egen.

«Russland vinner den økonomiske krigen,» erklærte Guardians økonomiredaktør Larry Elliott torsdag. «Det er nå tre måneder siden vesten startet sin økonomiske krig mot Russland, og det går ikke etter planen. Tvert imot, ting går veldig dårlig, skrev han…

I et essay fra 30. mai sa Guardian-spaltist Simon Jenkins også at embargoen hadde mislyktes …

Som Jenkins påpeker, har sanksjonene faktisk hevet prisen på russisk eksport som olje og korn – og dermed beriket, snarere enn å utarme, Moskva, samtidig som europeere mangler gass og afrikanere går tom for mat. ” ( “Ettersom sanksjonene ikke virker og Russlands fremmarsj fortsetter, endrer vestlige medier sin melodi til Ukraina” , RT)

Fikk du med deg den delen om «Russland som vinner den økonomiske krigen»? Hva tror du det betyr i praksis?

Betyr det at Washingtons mislykkede forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni ved å «svekke» Russland faktisk legger enorme belastninger på den transatlantiske alliansen og NATO som vil utløse en re-kalibrering av forholdet som fører til en trassig avvisning av det «regelbaserte systemet».”

Er det det det betyr? Kommer Europa til å dele seg med Washington og la Amerika synke under sitt hav av rødt blekk på 30 billioner dollar?

Ja, det er akkurat det det betyr.

Uncle Sam’s 30 Year Bender

Tilhengere av Washingtons proxy-krig har ingen anelse om omfanget av feilen deres eller hvor mye skade de påfører sitt eget land. Ukraina-tilbakeslaget er kulminasjonen av 30 år med blodige intervensjoner som har brakt oss til et vippepunkt der nasjonens formuer er i ferd med å ta en dramatisk vending til det verre . Etter hvert som dollarsonen krymper, vil levestandarden synke, arbeidsledigheten vil stige, og økonomien vil gå inn i en nedadgående dødsspiral.

Washington har sterkt undervurdert sin sårbarhet for katastrofale geopolitiske tilbakeslag som er i ferd med å bringe det nye amerikanske århundret til en rask og uutholdelig slutt.

En klok leder ville gjøre alt i sin makt for å trekke oss tilbake fra randen.

*

Merknad til leserne: Vennligst klikk på deleknappene over eller under. Følg oss på Instagram, Twitter og Facebook. Gjenpost og del gjerne Global Research-artikler.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review .

Michael Whitney  er en kjent geopolitisk og sosial analytiker basert i Washington State. Han startet sin karriere som uavhengig borger-journalist i 2002 med en forpliktelse til ærlig journalistikk, sosial rettferdighet og verdensfred.

Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research

Copyright © Mike Whitney , Global Research, 2022

Dei lange linjene i USAs geopolitikk¨

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 1

Innleiing

For å forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina sin utanrikspolitikk og rolla til den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda. Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om  Eit anticolumbisk blikk på historia og Verdens undertrykte folk og land reiser seg. Men her skal eg ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk i noko meir detalj. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 2

Tidleg historie

Før 1776 var USA ein del av England. Det vil seie at det var engelske undersåttar som gjennomførte den første delen av folkemordet mot indianarane og Parlamentet i England var ansvarleg. Det same gald elles både Australia, New Zealand, Canada og Sør-Afrika. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 3

Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan

Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ein annan viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 4

Eksempelet Iran

Eg skal no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på bokmål.

Under 2. verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah og sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt. Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang reformer som møtte 7 motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 5

Brzezinski bygger på Mahan, Mackinder og Spykman

Så går vi tilbake til hovudforteljinga. Frå den russiske revolusjonen og frametter til tida etter 2. verdskrig låg ein stor del av det eurasiske kontinentet i Sovjet-Unionen. Etter 1949 låg ein annan stor del av kontinentet under Kina. Begge desse områda var då utanfor USA sin kontroll og berre ein viktig del av det vestlege Eurasia kunne bli dominert av USA, samt Sør-Korea og sjølvsagt det okkuperte Japan som blei omdanna til ein lydig vasall. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 6

USA sin bruk av muslimske jihadistar

Reagan var ein kompromisslaus antikommunist. Med dei nye Pershing II og Cruise Missiles håpte han å avgrense ein atomkrig til Europa og å kunne utføre eit effektivt avgjerande slag. Ved sidan av atomvåpen var det andre våpenet hans valdelege islamistar. Gjennom kontakt med Mohammed Zia ul-Haq og Hamid Gul i Pakistan klarte dei å få 100 000 islamistar gjennom Koran-skuler der dei blei opplært til jihad i Afghanistan. Den 27. mars underteikna han National Security Directive Number 16 (NSDD 166.)[i] Det gav ordre til forsterka støtte til Muhjahedin og avdekka det nye målet med den hemmeleg krigen i Afghanistan. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 7

Management of consent

Det er viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence, ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å oppnå eit endemål).Eg tenkjer derfor at ei grei norsk omsetting er Manipulasjon av samtykke. Her er det passande å sjå litt på den historiske utviklinga av USA sitt propaganda-apparat. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 8

Meir frå «det store sjakkbrettet»

Det USA gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si) tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland etter 1991. Så har USA stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne «analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen, den folkelege underhaldninga, massekulturen og påverknaden av Amerikas framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste. Lese vidare.

Dei lange linje i USAs geopolitikk 9

Brzezinskis konklusjon

I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Derfor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»[i] Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 10

Ukraina som eksempel

«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»

(Nicolo Machiavelli.)

De Babylon system is the vampire, falling empire, Babylonsystemet er vampyren, fallande imperiet,

Suckin’ the blood of the sufferer, Syg blod av offeret,

Building church and university, Byggar skule og universitet,

Deceiving the people continually. Narrar folket ustanseleg.

(Bob Marley, Babylon System.)

Innleiing

Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar av landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Eg skal i det følgjande samanfatte forskinga om forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020. Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 11

Krim og starten på Ukraina-krigen

Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som til dels bestod av russarhatande høgrenasjonalistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok ei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning. Les vidare.

Ei sentral oppfølging av denne teksten som tar opp korleis verdas undertrykte folk og land no reiser seg att er også viktig å lese.

Dei lange linjene i USA sin geopolitikk 3

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan

Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ei anna viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag.

Den amerikanske admiralen, Alfred Thayer Mahan, var ein av dei fremste forkjemparane for det som vart kalla den  «sterke  utanrikspolitikken» i USA ut på 1800-talet.

Han arbeidde ut frå herskarklassen i USA sine behov og skreiv at økonomien i USA ikkje ville  være i stand til å absorbere dei enorme mengdene industrivarer og kommersielle varer som blei produsert innanlands, og han argumenterte for at USA burde søke nye marknader i utlandet.  Då måtte USA garantere tilgang til desse nye internasjonale marknadene. Han studerte korleis England hadde bygd sitt oversjøiske imperium og brukte erfaringane på forholda i USA.

I 1890 gav han ut boka The Influence of Sea Power upon History 1660-1783. Her samanfatta han dei prinsippa som blei grunnsteinen i USA sin moderne sjøforsvars-doktrine om overlegenheit på havet. I Naval Act frå 1890 blei det forlangt at USA skulle kunne møte ein mogeleg fiende på alle hav. Mahan definerte sjøkrigsmakt som ein krigsflåte pluss strategiske posisjonar i andre land og område, slik England hadde klart å få til. 

Det ville krevje tre ting: ein handelsflåte, som kunne bere amerikanske produkt til nye marknader over den «store motorvegen» på hava ; ein amerikansk slagskipsflåte for å skremme eller øydelegge rivaliserande flåtar; og eit nettverk av  marinebasar mellom USA og oversjøiske land  og på kysten av desse landa, som var i stand til å gi drivstoff og forsyningar til den større marinen, og halde oppe kommunikasjonslinjer mellom  USA og dei nye marknadene. I første omgang meinte han at USA måtte skaffe seg posisjonar i det Karibiske hav og i Stillehavet.

Han meinte også at nasjonar som ikkje fortsette den ekspansive misjonen sin ville gå mot undergangen. Dette er både ei fortsetting av metodane brukt under columbismen og ei oppsummering av trongen til den framveksande monopolkapitalen i USA fram mot 1900. Kapitalismen i verda gjekk då over i sin monopolistiske og imperialistiske fase – så og i USA.

På den tida då Mahan gav ut bøkene sine hadde USA allereie sikra seg einerett på aggresjon i Latin-Amerika ut frå den såkalla Monroe-doktrinen frå 1823 som sa at ingen andre nasjonar skulle ha dominans der. Det skulle USA ha aleine. Då indianarane var drepne og drive vekk frå heile USA, og vestkysten var reinska rundt 1850, med unnatak for nokre lommer inne i landet, var det eit sterkt driv for å fortsette ekspansjonen vestetter Stillehavet og Aust-Asia. Den amerikanske krigsflåten gjorde landgang i Japan i 1853. Så blei Midway-øyane, midt ute i Stillehavet, tatt i 1867 og Samoa i 1878. I det fredelege Hawaii blei endeleg tatt i 1898. Guam blei  og tatt i 1898, under krigen mot Spania.

Eksemplet Hawaii

Hawaii er eit typisk eksempel på den amerikanske aggresjonen som vi har sett over alt i verda etterpå. Ukraina er no, i 2022) eit nytt eksempel på ein slik metode. Kamehameha I, som herska over den eine øya Hawaii, erobra alle øyene for første gong, og etablerte kongeriket Hawaii i 1795. Kongedømmet var velståande og viktig ut frå landbruket sitt og den strategiske plasseringa i Stillehavet. Amerikanaren sette opp plantasjar for å dyrke sukker. Metodane deira for plantasjedrift kravde mykje arbeidskraft. Bølgjer av innvandraren, som slo seg ned, kom frå Japan, Kina og Filippinane for å jobbe på plantasjane. Regjeringa i Japan organiserte og ga spesiell beskyttelse til sitt folk, som utgjorde omtrent 25 prosent av folka på Hawaii i 1896. Det hawaiiske monarkiet oppmuntra dette multietniske samfunnet, og etablerte først eit konstitusjonelt monarki i 1840 som lova lik stemmerett uavhengig av rase, kjøn eller rikdom.

Amerikanaren i kongedømmet si regjering fekk skrive om grunnloven, og avgrensa makta til kong «David» Kalākaua. Dei tok og frå dei fleste innfødde hawaiarar og asiatiske borgarar retten til å stemme ved å sett høge krav til eigedom og inntekt. Dette ga ein stor fordel for plantasjeeigarane. Dronning Liliʻuokalani forsøkte å ta tilbake den makta kongen hadde hatt i 1893. Men då gjorde forretningsmenn med hjelp frå det amerikanske militæret eit kupp. Dronninga blei sett i husarrest. Mot dronninga sin vilje blei  Republikken Hawaii danna. Etter kort tid bestemde så den nye regjeringa at Hawaii skulle slutte seg til USA i 1898 som territoriet Hawaii. I 1959 ble øyene til staten Hawaii. Den amerikanske aggresjonen var fullbyrda.

Det store spranget ut i verda

Det store spranget ut verda kom med krigen mot Spania frå april til desember i 1898, der USA under påskott av å fri folka i dei spanske koloniane, la desse under seg. Vi har alt nemnd Guam. Mest kjend er underlegginga av Cuba, men verst var folkemordet på Filippinane då USA erobra den nyleg frie staten etter å ha fått hjelp av fridomskjemparane der til å jage ut spaniarane. Så kom den store underlegginga av landa rundt Det karibiske hav frå 1901 til 1934. I tida mellom 1901 og 1934 la også USA under seg dei karibiske landa oftast med bruk av militær makt. Det er skrive ei detaljert avhandling om denne tida som mange i Norge ikkje kjenner så mykje til. Av dei mange eksempla på korleis USA opererer for å nå dei ekspansjonistiske måla sine kan eg nemne det hemmelege samarbeidet med ei gruppe som arbeida for å få provinsen Panama rive laus frå Columbia. Då desse, med amerikansk hjelp hadde klart dette, tok amerikanarane over den reelle makta for å få kontroll over området slik at dei kunne bygge ein kanal mellom hava vest og aust for det amerikanske kontinentet. Dette var viktig både for handel og for å kunne flytte flåtestyrkar raskt mellom Stillehavs-sida og Atlanterhavs-sida. Kuppmakarane blei grundig lurt. Denne taktikken med å få andre til å gjere jobben for seg og sidan lure dei, er eit av dei viktige trekka ved den amerikanske aggresjonen.

I det store og heile har USA kjempa for å halde overherredømme over heile Latin-Amerika frå før denne tida og fram til i dag. Kvar gong nokon har klart å rive seg laus og begynt å bygge opp landet ut frå folka der sine behov, har USA kjempa som besett for å kaste dei. Mest kjend er vel det USA-støtte kuppet i Chile i 1973. I dag er det dei daudelege sanksjonane og forsøka på regimeendring i Venezuela som kanskje best viser USA sin aggresjon.  Men vi så det og i Bolivia for nokre år sidan og i Nicaragua for kort tid sidan. Då landet melde seg ut or den amerikanskdominerte OAS (Organization of American States) hevda USA straks at valet ikkje var gyldig og sette inn sine sanksjonar.

Den groteske okkupasjonen av Haiti ved hjelp av USA sin humanitære organisasjonar som øydelegg landet, er og eit eksempel frå i dag. Vi finn og fleire opplysningar okkupasjonen og om kampen frå folket på Haiti for å komme seg ut av denne situasjonen. Eg vil og nemne den dramatiske Operation Urgent Fury. Den 25. oktober overfell USA saman med seks små karibiske statar, som dei kontrollerer, den vesle øya Grenada. Dei brukte ei veke på få øya under kontroll. Den 2. november 1983 fordømde FN si Generalforsamling aksjonen som «eit klart brot på internasjonal lov med 108 mot 9 stemmer. Det kan vere verd å sjå på FN-vedtaket.

Men ut frå trongen til finansoligarkane i USA, slik Mahan samanfatte den, var det også viktig å ha basar på kysten av land på andre sida av dei store hava. Filippinane var den første av desse. Denne trongen har prega USA sin geopolitikk heilt fram til no. Eg skal ikkje dokumentere alt som viser dette. Men det er særs godt dokumentert i fleire bøker.[i] Mahan si geo-imperialistiske tenking er framleis ein sentral del av USA sitt utanrikspolitiske arsenal. Mackinder er ein annan sentral del.

Halford Mackinder og erobring av verdsøya

Halford John Mackinder, som lanserte den geo-politisk teorien sin i eit innlegg han heldt i Royal Geografical Society i London i 1904, samanfatta forskinga og syna sine i boka Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction i 1919. Det ser ut til at boka ikkje fekk så stor merksemd før Mackinder gav ho ut att i 1942 då interessa for studia hans hadde dukka opp att fordi geo-strategane i USA diskuterte korleis dei skulle utvide området for si innflyting i verda etter 2. verdskrig. Nye utgåver kom i 1962 og 1981. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing vaks interessa for tankane hans svært mykje og i 1996 gav det amerikanske Institute for National Strategic Studies ut boka att. I forordet seier dei at boka blei merka av at Hitler brukte tankane derifrå for å førebu utvidinga av det tyske territoriet. Men dei tok ho altså fram att i 1942, og dei allierte planleggarane brukte ho i sluttkampen mot Hitler og i 1996 då dei, som en eineståande supermakta, planla sitt endelege herredømme over heile Eurasia. Og så skriv presidenten i National Defense University, Ervin J. Rokke, i føreordet til 42-utgåva at «Sidan slutten på Den kalde krigen, mens regional strategisk hovudbry hadde erstatta problema frå tida med global bipolar konfrontasjon mellom to supermakter, blei relevansen til Mackinders studie tydeleg att.» [ii]

Mens Mahan var oppteken av korleis sjøstatar skulle sikre interessene sine i verda og meinte at kontroll med hava var nøkkelen til kontroll med verda, var Mackinder av ei anna meining. Han sa at tida for at hava var viktigast for herredømme i verda var ute, og at kontroll med landområda var avgjerande for overherredømme i verda. Han meinte at det fans eit «nav»-område (pivot area) i verda og dei som hadde herredømme her, ville kunne kontrollere heile verda. Han laga ei skisse som illustrerte teorien. Seinare kalla han pivot area for «hjertelandet». Utanfor hjertelandet låg eit område han kalla den indre marginale halvmånen og utanfor der kom den ytre øyrike halvmånen.

Map of the "Heartland Theory", as published by Mackinder in 1904.

Vi ser at nav-området eller hjertelandet var mesteparten av det tidlegare Sovjet-Unionen og området ned i Iran.

Ut frå dette samanfatta han teorien sin i nokre enkle setningar:

Who rules East Europe commands the Heartland;

Den som herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet

who rules the Heartland commands the World-Island;

den som herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);

who rules the World-Island commands the world.

den som herskar over Verdsøya, styrer verda.

Dette skreiv han i 1919 då han var travelt opptatt med den engelske intervensjonen i Russland for å slå ned revolusjonen der saman med hærane til dei lokale godseigarhærane og dei 13 andre landa som invaderte landet. Dette har sidan vore ein fast strategi for England heilt fram til i dag.

Nicolas J. Spykman

Nicolas J. Spykman videreutvikla tankane til Mahan og Mackinder. Spykman er kjend som den åndelege far til den såkalla «Containment doktrinen» som USA følgde i høve Sovjet-Unionen etter 2. verdskrig. Han skreiv ei bok medan han levde, America’s Strategy in World Politics, 1942 og ei lita svært interessant bok som blei gitt ut etter at Spykman døydde av kreft i 1943, The Geography of Peace. Han tok utgangspunkt både i Mahan og Mackinder sine teoriar og utforma ein ny doktrine for USA sin sikkerheit som stat. Han seier at Mackinder ikkje heilt hadde forstått England sin geopolitikk då dei dominerte verda. Denne politikken gjekk nemleg ikkje ut på å erobre hjertelandet, slik Mackinder skildra det, men på å hindre at nokon stat dominerte Eurasia. Derfor hadde England alltid støtta statar i Europa som kjempa mot dei statane som til ei kvar tid såg ut til å kunne vinne hegemoni aleine. Dessutan hadde dei også halde Russland i age ved å hindre dei å komme seg sørover slik at dei fekk tilgang til havet. Så Spykman sa at dei hadde brukt makta si på havet for å ta område i det som Mackinder kalla «den indre halvmånen» (som Spykman kalla «rimland») sør for dette området.

Wikipedia har tatt ut nokre sitat som dei meiner er typiske for Spykman si tenking. Her er eit av dei som kan vere verd å studere:

«Det er ikke mange tilfeller i historien som viser store og mektige stater som skaper allianser og organisasjoner for å begrense sin egen styrke. Stater er alltid engasjert i å dempe kraften i en annen stat. Sannheten i saken er at stater bare er interessert i en balanse som er i deres favør. Ikke en likevekt, men en sjenerøs margin er deres mål. Det er ingen reell sikkerhet i å være like sterk som en potensiell fiende; det er sikkerhet bare i å være litt sterkere. Det er ingen mulighet for handling hvis ens styrke er fullstendig kontrollert; Det er bare en sjanse for en positiv utenrikspolitikk hvis det er en maktmargin som fritt kan brukes. Uansett teori og rasjonalisering er det praktiske målet den konstante forbedringen av statens egen relative maktposisjon. Balansen som ønskes er den som nøytraliserer andre stater, slik at hjemstaten står fritt til å være den avgjørende kraften og den avgjørende stemmen.»

– frå America’s Strategy in World Politics

Ut frå den ovannemnde analysane erstatta han Mackinder sin formel:

Den som herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet

den som herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);

den som herskar over Verdsøya, styrer verda.

med

Den som kontrollerer Rimland styrer over Eurasia;

Den som styrer Eurasia kontrollerer verdas lagnader.

Det dreidde seg då om å opprette ei motmakt i India, Afghanistan, Iran, Tyrkia, Mellom-Austen og kyststatane i Europa, mot landet som kontrollerte hjertelandet, med andre ord å gjerde inn makta i hjertelandet, eller på engelsk «contain» og ut frå det blei denne politikken kalla «containment». I denne inngjerdinga hadde også Norge ei viktig rolle som ein stat med lang kystlinje og grense mot Sovjet-Unionen. Den staten som hadde makta over hava (Mahan) kunne klare det. Spykman trekte og inn flyvåpnet si rolle i slikt arbeid. For at det skulle vere operativt i denne samanhengen, måtte dei å flybasar nær rimland. Denne politikken var det Spykman meinte USA burde følgje når dei hadde vunne krigen, slik han meinte at dei ville. Viss vi ser på situasjonen i dag (2022) så er ikkje Spykman sin strategi mogleg lenger fordi dei ikkje har kontroll med dei landa som gjerder inn «hjertelandet». Difor er dei tilbake til Mackinder sin formel og er ute etter å erobre heile Aust-Europa for så å ta over Russland og etter kvart Kina, eller komme til ein avtale med Kina som gir USA den reelle makta. Dette er den geostrategiske bakgrunnen for det som skjer i Ukraina.

Situasjonen etter 2. verdskrig

Først må vi slå fast at 2. verdskrig blei vunne av Sovjet-Unionen, leia av kommunistpartiet og Stalin (mot Nazi-Tyskland), og Kina, leia av kommunistpartiet og Mao (mot Japan), med tap av 25 millionar menneske i det førstnemnde landet (utanfor parentesane) og 27 millionar i det sistnemnde, og dei fleste var sivile. Opp mot dette må vi sjå på dei som har blitt presentert som sigerherrane i den vestlege verda, det vil seie noko vi kan kalle anglo-amerikanismen. USA tapte rundt 300 000 menneske, og berre soldatar. D-dagen er ei drope i havet samanlikna med Kursk-slaget og dei andre slaga på austfronten i Europa, og den amerikanske krigen Stillehavet er det same i høve til innsatsen frå det kinesiske folket. Det er rett at USA bidrog med utstyr til dei allierte, også til Sovjet-Unionen. Men det var ikkje mykje våpen dei gav til dette landet, det var mest militære køyretøy. I Kina gjekk hjelpa til Chiang Kai-tsjek som lenge kjempa like mykje mot frigjeringshæren som var leia av det kinesiske kommunistpartiet, som mot dei japanske okkupantane. Til slutt måtte Mao ta han til fange for å tvinge han til berre å slås mot japanarane.

USA, som ikkje fekk øydelagt noko, men som tvert imot bygga opp ein enorm industri, dominert av krigsindustrien, opplevde krigen som ein gullalder. Dette har prega folk og leiarar i USA, dei har ikkje nokon erfaring med fiendtleg inntrenging på eige territorium. Heilt avgjerande for verdshistoria var det at krigen gav dei moglegheit til å bli den mektigast supermakta i verda. Og at våpenindustrien har ei dominerande rolle i heile industrien. Dette har prega USA sterkt heilt fram til i dag, og kanskje enno meir no når resten av produksjonsøkonomien i USA har blitt sett ut til Mexico og Kina osb. og minka mykje i USA sjølv.

USA hadde altså bygga opp ein enorm industri som var prega av krigsproduksjon, men der og mykje kunne bli brukt eller omstilla til bruk for fredelege formål. Den store frykta var at samanfallet av den store marknaden som var skapt under krigen, skulle forsvinne, og skape ein stor økonomisk krise i USA. Dei måtte sikre seg mange og store marknader i resten av verda, og Europa var viktigast. Dette arbeidet tok til allereie under krigen.

Det første målet etter krigen blei derfor å hindre at Sovjet-Unionen fekk tilgang til store delar av den vest-europeiske marknaden. Då det var klart at Sovjet kom til å vinne krigen var det viktig å opprette ein front i vest for å hindre at Sovjet kom til rykke heilt fram til Tyskland si vestgrense og dermed få i stand eit samarbeid etter krigen der Tyskland var ein del. Etter krigen var Sovjet-Unionen og kommunismen blitt svært populære fordi folk hadde sett kven det var som gjorde det meste av jobben både i den direkte kampen mot Nazi-Tyskland og i motstandskampane i dei forskjellige landa. Difor måtte både Sovjet-Unionen og kommunistane i Europa bli redusert slik at dei miste innflytinga si. Her var England, med Churchill i leiinga, ei viktig alliert for USA slik landet har vore heilt fram til no.

Det andre målet var å skape eit økonomisk-politisk system i Europa som gagna USA og gjorde dei til den dominerande makta der. Det hadde vore skrekken for geo-imperialistane i England i lang tid at det skulle oppstå eit maktsenter på fastlandet i Europa som kunne truge England si stilling i området. Dei hadde ført og støtta mange krigar for at dette ikkje skulle skje. Det var godt summert opp av Mackinder. Ut frå desse røynslene blei det i USA (og England) fort laga planar for ein stor ideologisk-politisk offensiv mot «kommunismen» og det blei oppretta organ som skulle sikre USA si militære leiing og si innflyting for å utnytte marknaden i Europa. Vi fekk Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken, NATO og Kol og stålunionen. Sistnemnde var utgangspunkt for den vidare utviklinga mot det som no er EU og som framleis er ein vasall under USA. Opninga av marknaden for USA blei kamuflert som hjelp gjennom Marshall-planen. Då Sovjet-Unionen ikkje ville legge seg inn under reglane frå USA, fekk ikkje dei noka hjelp og måtte bygge opp det svært øydelagde landet med eigne krefter. Noko dei klarte på forbausande kort tid, men med nye store offer.

Bruken av Spykman under Den kalde krigen

Nokre grunnleggande moment i politikken Spykman la fram, blei leiande for USA sin politikk under heile tida med Den kalde krigen, fram til Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing i 1991. Men då verdskrigen var slutt og herskarane i USA vurderte den nye situasjonen blei Spykman sine tankar omforma. For det første så ville John Foster Dulles ikkje ha noko containment. Han ville at USA skulle ta tilbake dei områda som Sovjet-Unionen hadde besett under krigen, roll back strategien. Vi skal sjå at denne politikken vann fram at då Sovjet-Unionen var oppløyst i 1991 og har blitt utvida slik at han no styrer USA sine affærar i Ukraina.

Men Dulles vann ikkje fram. Ein som protestere mot Dulles si linje var Brzezinski som vi skal sjå meir på etter kvart. Det var containment-linja til Spykman og George Frost Kennan som vann fram. Men Kennan utvida området for containment til å gjelde heile verda, ikkje bere rimlandet til Spykman. USA måtte ta kontroll med alle nye  stader der det dukka opp statar eller rørsler som kunne svekke USA sin dominans, mens Spykman, som skreiv den siste boka si i 1943, var oppteken av å få oppretta ein fredeleg situasjon der USA  og England kunne samarbeide med sine allierte, Kina og Russland, for å sørgje for at ingen statar på det eurasisk kontinentet fekk ei dominerande stilling der. Men når det gald Kina blei det etter kvart utvikla ein linje for å samarbeide med dei for å halde Sovjet-Unionen i sjakk. Mao sin artikkel frå 1964 som definerer Sovjet-Unionen som sosial-imperialistisk var til god hjelp for den overordna amerikanske geopolitikken i strevet etter å få kontroll med Mackinder sitt «hjerteland». Etter mi meining var det ein av Mao sin feile vurderingar, saman med «det store spranget» og «kulturrevolusjonen».

Men heller ikkje Kennan si endring av Spykman varte. Kennan sin teori gjekk i hovudsak ut på at inngjerdinga skulle skje utan våpenmakt, med hjelp økonomiske middel (Marshall-planen), ideologisk kamp mot «kommunismen» og diplomati. Men Paul Nitze, som kom etter Kennan, meinte at det måtte våpenmakt til. President Truman gjekk for dette, og så starta våpenkappløpet med dei daudelege prøvesprengingane av atomvåpen og alle andre følgjer. Her passar det at vi tar for oss Iran.


[i] David Horowitz Free World Colossus, 1964 – omsett til norsk i to bøker Den kalde krigen, 1964 og USA og den tredje verden, 1965. Horowitz har seinare blitt ein forsvarar for USA, men boka hans står seg ut frå kjeldene han har hatt. Michael Clare, War Without End – American Planning for the Next Vietnams, 1970. Fleire bøker av Leon Blum der den grundigaste er Killing Hope: U.S. Military and CIA Interventions Since World War II, 1995 som er omsett til svensk med tittel CIA & USA:a verkliga utrikspolitik, 1998. Her trekk Blum fram 54 aggresjonar frå USA i heile verda sidan 1945. Ei nyare bok er Vijay Prashad Washington Bullets – A History of the CIA, Coups, And Assassinations, 2020.

[ii] Halford Mackinder Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction, 1996, side xv.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 11

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Krim og starten på Ukraina-krigen

Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader samstundes med statskuppet. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som til dels bestod av russarhatande høgrenasjonalistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok dei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning.

Same kor oppkava vi er over det Russland har gjort kan vi ikkje ærleg tvile på at folkeavstemminga representerte viljen til det overveldigande fleirtalet av dei som budde der. Dermed har vi ikkje nokon anneksjon, for det føreset at det går føre seg ei valdeleg tileigning mot folkets vilje. Vi har snarare et åtskiljing. Det er ikkje tvil om at folkeavstemminga var forbode etter ukrainsk grunnlov,[i] men var ikkje grunnloven gjennom eit fascistisk kupp og grunnlovsstridig avsetting av den rettmessige presidenten allereie for lenge sidan vorte sett ut or kraft?

Forhistoria her er slikt at Krustsjov i 1954 gav Krim til Sovjetrepublikken Ukraina som eit eksempel på det gode tilhøvet mellom Unionen og republikken. Sidan alt var innan Sovjet-Unionen spelte det liten rolle då. Men då Sovjet-Unionen gjekk mot oppløysing erklærte Krim seg, kort tid før oppløysinga, som ein autonom republikk innan den ukrainske sovjet-republikk. Kort etter blei Sovjet-Unionen oppløyst og Krim vart innlemma i Ukraina. I 1994 erklærte Russland i si Budapest-uttale at Ukrainas grenser skulle vere ukrenkelege i motyting mot at Ukraina gav det gamle Sovjet-Unionen sine atomvåpen i Ukraina frå seg. Men for Russland er Krim med hamna i Sevastopol eit geostrategisk nøkkelområde. Det er berre frå her at Russland kan operere marineoperasjonar i Middelhavet. I 1997 kom landa til ei forståing om å dele flåten mellom landa og at Russlands marine skulle få bli på Krim til 2017. I 2010 forlenga president Janukovski dette til 2042 mot å få billigare gass frå Russland.

Samarbeidet mellom den nye ukrainske regjeringa som USA hadde sett inn og USA sin militæransvarlege gjekk svært godt. I september 2013 hadde USA-marinen sin infrastrukturstab i sikte ei ombygging av ein stor skulebygnad i Sevastopol, like ved den russiske marinebasen. Eit dokument på om lag hundre sider inneheldt alle detaljar, frå tekniske til økonomiske og ned til den minste detalj. Prisen var mellom 250 000 og 500 000 dollar og den som tok oppdraget skulle utføre arbeidet på 330 dagar. Kva var dette for noko? Ville USA bygge opp starten på ein base der og starte ein strid med Russland om dette? Etter folkeavstemminga forsvann denne moglegheita. Ikkje rart at Vesten bestemte seg for å ikkje å definere det som skjedde som ei åtskiljing, men som ein anneksjon og dermed kunne dei aktivisere eit varsel om krig, nemleg sanksjonar. Som Friedman hadde sagt: Vi vil ikkje øydelegge den russiske føderasjonen, men berre såre han ved til dømes å tilføre han skade.»[ii]

I mellomtida hadde det skjedd noko anna viktig på den geopolitiske fronten. Etter oppløysinga av Sovjet-Unionen i 1991 gjekk USA inn i ei rekkje av dei tidlegare sovjetiske republikkane og oppretta nokre militærbasar der. Men i 2014 var dei ute av alle desse. Forsøket på regimeendring i Kasakhstan var eit mislukka forsøk på å snu denne utviklinga, saman med forsøket på det same i Kvite-Russland. No var Ukraina den einaste staten att som USA kunne bruke for å destabilisere Russland. Det viste og kor svak USA si politiske og diplomatiske stilling hadde blitt i regionen. Men dei gav seg sjølvsagt ikkje.

I juli 2014 vart John F. Tefft Amerikas representant i Moskva. Han hadde tidlegare fått seg eit namn i Ukraina, Georgia og Latvia som uroskapar og regime-endrar-ekspert. No skulle han vel gjere same jobben i Russland og vigle folk opp mot president Putin. Den 4. desember 2014 vedtok Kongressen i USA med overveldande fleirtal resolusjon 758: På slutten av eit langt synderegister til den Russiske føderasjonen som bestod av halvsannheiter og frekke løgner følgde 22 krav som tvinga Kongressen og presidenten til fiendtlege handlingar. Alt neste dag kalla Ron Paul, frå grunnfjellet i Kongressen og to gonger presidentkandidat for Demokratane, at resolusjonen var ei uaktsam krigserklæring mot Russland. Dokumenter var «16 sider krigspropaganda, som hadde fått sjølv neokons til å raudne av skam, viss dei var i stand til det».[iii] Presidenten fekk i oppdrag å sjekke innsatsberedskapen til dei eigne stridskreftene og til dei andre NATO-statane og ta forpliktinga til kollektiv forsvar som ligg i bistandsklausulen alvorleg. I januar 2015 vedtok Europaunionen ein liknande resolusjon. Med det var EU med i USA sitt krigsteam, noko som ikkje var noko tema for hovudstraumsmedia. Denne uvanlege vasall-truskapen viser kor sterkt den transatlantiske lenka til USA ligg om Europa.

Den såkalla «Krim-aggresjonen» var nå eit velkomme påskott som dei kunne henge sanksjonar på; sjølv i 2020 tente denne som grunn for ein eksempellaus NATO-oppmarsj på Russlands grense mot avtalane frå 1990. Vi kan heller ikkje sjå bort frå at regimeendringa i Kiev også hadde som mål at ein skulle komme i konfrontasjon med Russland. Under eit besøk i Russland den 10. mai 2015 for å minnast sigeren over Nazi-Tyskland snakka ikkje Angela Merkel om det, men om den «kriminelle og folkerettsstridige aggresjonen»[iv] – ikkje til Nazi-Tyskland, men til Russland.

Men den verkelege terroren var det Ukraina som stod for då den nyvalde presidenten Porosjenko i mai 2014 sett inn hæren mot borgarane i områda rundt Donets og Slavjansk under mottoet «Krig mot terror». Dei hadde som svar på Maidan-kuppet oppretta ein såkalla folkerepublikk i aust-Ukraina. IMF trykte på: Utan at regjeringa hadde herredømme over det økonomisk sterkare utvikla aust-Ukraina ville dei ikkje få utbetalt pengar.

Då starta Ukraina-krigen, som no har vart i 8 år og i det siste har blitt utvida ved at Russland har gripe inn. 14 000 hadde blitt drepne før dette siste skjedde. Samstundes som denne krigen tok til i 2014 opptrappa dei vestlege statane, leia av regjeringar, dei hemmelege tenestene, mediekonserna, ein kamp om den offentlege meininga med målet om å skape ei massiv negativ stemning mot Russland. Dette begynte før og har nærast eksplodert under den vestleg krigspropagandaen etter at Russland greip inn. Det er ikkje tvil om at Moskva også følgde sin interessepolitikk i Ukraina. Men var det Kreml som stod for kuppet i 2014? Kva for rolle spelte USA/NATO sine geopolitiske ambisjonar?

Den tidlegare CIA-offiseren, Raymond McGovern var i tretti år, fram til 1990, ansvarleg for dei daglege briefingane i Det kvite hus. Men på grunn av regjeringa sitt misbruk og manipulasjon av informasjon for å rettferdiggjere ein aggresjonskrig mot Irak avslutta han engasjementet sitt i 2002. Og så slutta han og fleire tidlegare CIA-medarbeidarar seg i 2003 saman i Organisation Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS) for å levere alternative analyser av dei geopolitiske konfliktane. Den gongen, som no fanst det folk i regjeringa og i media, han nemner særleg New York Times, som nørte opp til krig.[v]

McGovern meiner at Russland ikkje hadde planar om å ta inn att Krim i Russland før det vestleg sponsa statskuppet mot ei regjeringa i Kiev som var vald slik forfatninga bestemmer. Han hadde og forståing for at Russland, med sine 25 millionar daude i 2. verdskrigen, meinte at sikkerheitsinteressene deira var rørt gjennom det som skjedde i Ukraina. Dessutan vekte det svært dårlege minner frå då den ukrainske nasjonalistleiaren Stephan Bandera samarbeidde med nazistane under 2. verdskrig. I dag driv høgrenasjonalistiske kreftene sitt uvesen i Ukraina, mens dei svingar NS-faner. McGovern nemner folk rundt Svoboda og Asov-regimentet, ein tungt væpna høgrenasjonalistisk militærorganisasjon. Sjølv om FN reknar desse gruppene som høgreekstreme, får vi i Vesten ikkje vite så mykje om dette, for det passar ikkje inn i det svart-kvitt biletet som blir skapt av det gode Ukraina og det vonde Russland.

Då det før NATO-toppmøtet i Wales i begynninga av september 2014 dukka opp satellitt-bilete frå USA som skulle vise russiske tropperørsler aust i Ukraina, skreiv McGovern eit ope brev til Angela Merkel der han advarte henne mot falske prov mot Russland. Sjølv om krigen fortsette forsvann dette mest heilt frå dei vestlege media og offentlegheita. Den 5. september 2014 var det oppnådd ein våpenstillstand formidla av OSSE kalla Minsk I. Men den vart broten. Så klarte regjeringssjefane i Tyskland, Russland og Frankrike med deltaking av dei stridande partane å komme fram til Minsk II avtalen den12. februar 2015. Men USA var ikkje med på dette.

I skuggen av krisen kunne USA, EU og NATO sørge for at regjeringa i Kiev høyrte på Washington og Brüssel. Det var tospannet Porosjenko/Jazenjuk som styrte. Stort sett nemnde ikkje media at Porosjenko mellom anna eigde eit rustningskonsern, ein fjernsynssendar, eit sjokoladekonsern og at Jazenjuk opphavleg var bankier med fleire opphald i USA. Mot denne bakgrunnen var det ikkje rart at den amerikanske investmentbankieren og tidlegare tilsett i USA sitt utanriksdepartement, Natalja Jaresko, blei ny fiansminister den 2. desember 2014, at georgiaren Alexander Kvitasjfili, med  erfaring frå privatiseringa av helsesektoren i Georgia, blei helseminister og at investmentbankieren Aivaras Abromavicius, frå Litauen, blei finansminister.

I 2015 kom den ettersøkte, tidlegare georgiske politikaren, Micheil Saakashjvili, til Ukraina der han blei tilsett som guvernør i det russiskspråkelege Odessa og å hjelpe til med å beleire Transnistria og blokkere dei frå Svartehavet. Han blei seinare dømd in absentia i Georgia til seks års fengsel.

Oppfølging av kuppet

Den permanente påverknaden på Ukraina frå Vesten etter at Sovjet-Unionen blei oppløyst, som toppa seg med støtta til Maidan-kuppet, speler ikkje nokon rolle i vestlege media, korkje når det gjeld utviklinga i tid og årsaksforbindinga med hendingane eller sjølvbestemmingsretten til Krim-innbyggarane. Tvert imot blir det i Vesten stadig gjenteke einsidige argument, mens motargument blir tidd i hjel gjennom ein meiningsmanipulasjon og hjernevask som er typisk for særleg USAs og Englands psykologisk operasjonar (PSYOP). Dei nye NATO-medlemmene Estland, Lettland, Litauen og Polen spelte ei drivande rolle i NATO si opptrapping. Elitane der går ut frå at dei er trua av Russland og blir lett eit nytt verktøy som NATO bruker for å få basar og troppar tettare opp til russarane si grense. Noko som får den sida må virke svært trugande når dei kjenner USA sin overordna strategi om erobring av «hjertelandet» og oppretting av fullstendig verdsdominans.

Høsten 2015 gjennomførte USA for først gong sidan Irak-krigen i 2003 ein stor militærmanøver, Trident Juncture, som varte i tre veker med 36 000 soldatar frå alle medlemsstatar i NATO. I sentrum stod Innsatsgruppe NATO Response Force (NRF) i et multinasjonalt, strategisk, operativt og taktisk rom som skulle prove styrken til militæralliansen. Offisielt sto ikkje øvinga i nokon samanheng med spenninga mellom Vesten og Russland. Øvinga skulle vise NATO sine evner til å føre ein rask krig til lands, i vatnet og lufta. Og den tyske generalen Richard Rossmanith sa at bodskapen var at «Alle bør tenke godt etter korleis dei omgåast med oss.» Dei tyske forfattarane av Svarteboka meiner at USA/NATO med denne øvinga openbart hadde begynt å sette verda i ein varig verdsomspennande krigstilstand, og at tyskarane sto i giv akt.

Opptrappinga frå USA/NATO-sida fortsette umerkeleg. I januar 2015 fortalte NATOs forsvarsminister om kjernevåpenstrategien og berre 14 dagar seinare, for første gong sidan Den kalde krigen, heldt så NATOs kjernevåpen plangruppe eit møte som fastla kjernefysiske målpunkt. USA skaffa pengar og den 22. september fortalte Frontal 21 at nye amerikanske atombomber var plassert på det tyske forsvarets flyplass Fliegerhorst Büchel i Rheinland Pfalz.

Nå skulle dei ikkje lenger unngå NATO-øvingar langt aust i Europa, nær Russland. Frå 7. til 17. juni 2016 gjekk det for seg ei stor øving nord i Polen, med er skremmelege namnet «Anakonda». Under den amerikanske borgarkrigen hadde nordstatsgeneral Sherman ført sin krig i sørstatane under dette slagordet. No samla «Anakonda» seg nord i Polen med over 31 000 soldatar frå Polen, Estland, Storbritannia, Canada, Litauen, Tsjekkia, Nederland, Ungarn og USA samt panserstyrkar frå Tyskland. Det blei øvd på forsvar mot angrep på eit land i Norden.

I 2016 hadde NATO begynt å forsterke seg nær den russiske grensa. Etter Krim blei det forlagd ein bataljon i Polen, i Litauen, Lettland og Estland. I Litauen overtok det tyske forsvaret leiinga i «forsterkinga av austflanken». For at det ikkje skal sjå ut som faste basar, skifter dei folk kva sjette månad. For Polen var det ikkje nok og dei bad om Trump å få ein panserdivisjon frå USA på den nybygga basen «Fort Trump». Polen ville betale to milliardar dollar for det. I Washington har dei ikkje gløymt kor entusiastisk Polen i januar 2017 hadde helsa velkommen bodskapen om at ein av dei amerikanske panserbrigadane på rundt 3500 amerikanske soldatar samt tilsvarande utrusting  kom frå Colorado til slesisk Zagan i nord-Tyskland, berre ti mil frå grensa til Polen. Personalet der blir skifta ut kvar 9 månad. Som regjeringa i USA og organisasjonar som EU og NATO deler Polen si haldning til Russland, derfor fekk dei den bilaterale militær-handelen i hamn.

Her er ein illustrasjon av USA sin aggressive plassering av militære styrker stadig nærare grensa til Russland fram til og med 2017. Men det har fortsett etter det.

I 2018 øvde NATO i Polen og Baltikum på forsvar mot russiske stridskrefter i den årlege NATO-manøveren med det fredelege namnet  Saber Strike (Sabelhogg). Der deltok rundt 18 000 soldatar frå 19 NATO-statar. Denne øvinga høyrer til ei rekke regelmessige øvingar i regionen. I tillegg har vi øvingane Noble Jump, Flaming Thunder, Iron Wolf. Midtpunktet for desse øvingane er regionen ved Kaliningrad. Denne russiske enklaven som grensar til Litauen er base for russiske rakettar av typen Iskander og knytt saman med Russlands allierte, Kvite-Russland, med ein korridor som berre er 10 mil brei, Suvalki-Korridoren. Etter det dei seier kan NATO berre halde Baltikum om denne korridoren er open, ifølge ein studie frå den amerikanske militære tenketanken RAND.[vi]

Men den svære NATO-øvinga Defender i 2020 ville NATO-strategane stille alt anna i skuggen. Det skulle vere den største øvinga på 25 år i Tyskland, Polen, Litauen, Lettland, Estland og Georgia for å øve på den hurtige overføringa av 37 000 soldatar frå Polen og inn i Baltikum. I sentrum for dette sto Tyskland på grunn av den geografiske plasseringa. Forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer sa då at dei skulle vise «det spekteret av evner som vi har kan stille til disposisjon».[vii]

No blei denne øvinga avlyst på grunn av covid-19, men i 2021 blei ho tatt opp att og fortsett i 2022. Dette kan alle lese om ved å søke på nettet. Forsvaret i USA sitt faktaark for øvinga i 2021 er instruktivt.[viii] Ein reklamevideo viser kva dei øver på.[ix] Europe Reloaded fortel oss om øvinga i 2022 og her viser dei til at Polen seriøst vurderer å invadere den vestlege delen av Ukraina for å ta att territorium dei har mist tidlegare.[x] Så Polen har sine eigne ekspansive interesser som dei fremmar innanfor NATO. I Litauen finnast det også dei som ser på det gamle Stor-Litauen som noko å streve etter. På slutten av 1300-talet hadde nemleg Litauen utvida territoriet sitt slik at det etter erobringa av Kvite-Russland og Ukraina gjekk frå Austersjøen til Svartehavet.

I mellomtida har USA, etter at Biden blei president, lagt opp til ei ny rekke med USA-basar langs grensa til Russland. Dei fire basane som Regjeringa i Norge skal ta stilling til inngår i denne aggressive manøveren. Det same gjer den store opprustinga og nye medlemskap i NATO, pluss at USA sin president, Biden, pressar på for å få Proxy-krigen sin i Ukraina til å vare så lenge som mogleg og spanderer ufattelege summar på dette, mens infrastrukturen i hans eige land forfell og ein stadig større del av folket fell ned i fattigdom og svelt og vasallane i Europa tar byrdene for å støtte USA sitt verdsherrevelde mot sine eigen nasjonale interesser.

Her er ei synleggjering frå ein kar i Donets (frå 2017) av Russland sine militærbasar rundt USA dersom dei hadde skapt den same situasjonen for USA som USA har sett Russland i. Korleis hadde USA då reagert ut frå sine sikkerheitsinteresser? Teksten er på fransk, men han viser altså til tenkte russiske militære installasjonar nær USA.

Etter dette er det klart at USA har strevd etter å legge Ukraina inn under sitt verdsherredømme i lang tid for å svekke Russland og førebu eit regimeskifte også der. Før den siste utvidinga av Ukraina-krigen såg vi også arbeid for og forsøk på regimeskifte både i Russland sjølv (Navalny) i Kvite-Russland og i Kasakhstan. Alle desse stadene var det mislukka. Då Zelenski så gjekk inn for ei rask innmelding i NATO og erklærte at han skulle ta att Krim og dertil samla store troppestyrkar aust i landet gjekk den store alarmen i Kreml. Då dei ukrainske styrkane så intensiverte den pågåande krigen med dei russisktalande i Donbass-området, var alle raude linjer for Russlands sikkerheit trakka over.

Samstundes ville dei russisktalande ukrainarane i aust, i Donets og Luhansk ha slutt på den 8 år lange undertrykkinga og krigen mot dei frå regjeringa i Kiev. Dei erklærte seg som sjølvstendige statar og folkeforsamlinga i Russland godkjende dette.

Så lanserte Russland med Putins eigne ord, ein avgrensa militær operasjon inne i dei nyoppretta Donbass-republikkane for hjelpe dei med å få slutt på den år lange krigen mot dei og for å, som han erklærte, demilitarisere og denazifisere Ukraina. Han var svært tydeleg på at det ikkje var snakk om nokon okkupasjon eller overtaking av styringa i Ukraina slik USA i røynda hadde gjort. For Russland er eit nøytralt Ukraina ope både mot aust og vest det beste. Men for USA, med sin politikk for verdsdominans, er ikkje dette aktuelt.

Krigshandlingane har vore ført med stor forsiktigheit frå Russland for å råke sivilfolket minst mogleg. Og det er eit svært avgrensa området som er direkte ramma. Viss vi ser på heile Ukraina med sine store landområde med over 450 byar, er det ikkje store prosenten som har vore i nokon krigssone. Sjølv i Kiev var krigssona stort sett nordvest i forstadane der Russland på førehand hadde erklært at det var eit område med væpna nazistar. Byen Mariupol, som ligg Donets, var eit hovudkvarter for den nazistiske og høgreekstreme Azov-brigaden. Og noko liknande galdt dei ukrainske troppane som beleira dei nye republikkane i aust. I desse troppane var og prosenten av nazistar og ultrahøgre stor. Dette har vore dei område der det meste av krigshandlingane har gått føre seg. Og dei russisktalande i desse områda ser på det som ei frigjering frå angrepa til dei ukrainske troppane.

Men i dei vestlege media. som skal forme den offentlege opinionen der etter USA sine geostrategisk mål, er det sjølvsagt at det måtte skapast ein annan historie for det som skjedde. Ein krig er alltid grueleg og medfører lidinga og daud, det er ein måte å løyse konfliktar på som menneska må få slutt på. Men krigar skjer og då blir det skapt forskjellige historier om krigane. I

kkje alle er med på USA/NATO si forteljing. Det er 40 land i verda som er med på USA sine sanksjonar mot Russland, dei fleste er med i NATO. Dei har berre om lag 13 prosent av folka på kloden. Der er historia om utviklinga i verda og krigane der fortald ut frå behova til dei rikaste menneska i verda og dei mest imperialistiske statane som også eig alle dei store media. Difor var det ikkje noko særleg oppstuss då USA drap 500 000 ungar gjennom sanksjonane sine mot Irak før krigen der og når dei dreiv sin stadfortredar-krig i Syria, med kanskje ein million drepne og rundt ti millionar flyktningar. Og det har ikkje vore noko oppstuss om ein halv million drepne i Saudi-Arabia sin USA-støtta krig i Jemen, svært mange av dei born. Dette skulle ikkje sette kjenslene våre i sving, for det passa ikkje USA. Så mykje oppstuss rundt Israel sine brutale åtak på Gaza har vi heller ikkje sett. Det tyder at reaksjonen vår på krigshandlingane i Ukraina som til no har tatt mindre enn 4000 sivile liv, er heilt ute av proporsjon. Det er sjølvsagt ille at både soldatar og sivile blir drepne i krigar, same kor det er, og at vi vil ha slutt på slikt. Men elles er det kort sagt slik at dei som får ros og støtte i «våre» massemedia er dei som gagnar USA sin kamp for verdsherrevelde, mens media går til angrep på dei som yter motstand mot dette og vil utvikle sjølvstendige statar som kan ha fordelaktige kontaktar både aust og vest, nord og sør.

Det vi får høyre og sjå i våre media om Ukraina viser nokre av dei lidingane som folk blir utsett for no, men det viste ikkje kva folk i Donets og Luhansk var utsett for i de 8 år lange krigen som gjekk før dette og drap 14 000 menneske. Og ikkje noko om bakgrunn og årsaker til det som no skjer. Vi reagerer alle på desse lidingane. Men opp i medynken og raseriet mot den som har bestemt Russland sin innmarsj i Ukraina, må vi og bruke fornufta og finne bakgrunn og historiske samanhengar og proporsjonar. Då må vi verkeleg ha i minne Machiavelli si erfaring: «Ikkje den som først grip til våpen er opphav til ulukka, men den som gjer det naudsynt». Og vi må skjønne erfaringa til Bob Marley som gjorde at han laga Babylon system.

Eg har vore initiativtakar til Antikrigs Initiativet i Norge. Utgangspunktet for det er at vi må finne andre løysingar enn krig på konfliktar i verda. Desse løysingane ligg i FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar. Dei ligg ikkje i USA sin regelbestemte orden. Det er ein orden der USA herskar over verda og bestemmer kva reglar som skal følgjast. Dette gjennomsyrer alle dei historiene som vi får servert frå kjelder som er eigd av dei superrike oligarkane i USA og USA sine såkalla «allierte» i NATO og EU som deira eigne fremste strategar ser på som «vasallar» (Brzezinski). Men sanninga er det ikkje. Det som har utløyst denne krigen og som held liv i han no er USA som bruker alle dei kan i kampen for sitt verdsherrevelde. Som FN si generalforsamling gjorde, er det på sin plass å beklage djupt den russiske aggresjonen, og vi må arbeide for å få slutt på han så snart som mogeleg, men vi må og forstå han og kvifor han skjedde, og vi må ikkje slutte oss til USA sine geostrategiske mål med å ofre Ukraina for svekke og få til regimeendring i Russland.

For få heile biletet må du også vite korleis resten av verda organiserer seg mot USA sitt negative verdsherredømme. Det finn du noko om her og her.

Terje Valen, måndag 23. mai 2022.


[i] Sjå www.infosperber.ch/FreiheitRecht/Russland-hat-die-Krim-nicht-annektiert

[ii] Sjå Wolfgang Effenberger og Willy Wimmer Wiederkehr der Hasardeure, 2014, side 450. I tilvisninga frå boka Schwarzbuch EU & NATO står det at boka kom ut i 2016. Då var det ei anna bok av Effenberger som kom ut, nemleg Geo-Imperialismus, men den er på berre 368 sider, så eg går ut frå at årstalet i tilvisninga er feil.

[iii] Sjå Sandra Tjong: Republikanaren Ron Paul klagar på at: «Kongressen i USA erklærer Russland krig». Focus av 9. desember 2014.

[iv] Sjå www.youtube.com/watch?v=CY7b23L_NME frå tida 10.50.

[v] Sjå https://de.wikipedia.org/wiki/Ray_McGovern. Uttalt 2. september 2020.

[vi] Sjå Der Spiegel frå 3. juni 2018.

[vii] Sitert etter Deutschlandfunk av 24. mars 2020,

[viii] https://www.europeafrica.army.mil/Portals/19/documents/Fact%20Sheets/DE21%20Factsheet20210408.pdf?ver=MSNGt2ZEXgeLOxMkAtPSqQ%3d%3d

[ix] https://d34w7g4gy10iej.cloudfront.net/video/2106/DOD_108412966/DOD_108412966-1024×576-1769k.mp4

[x] https://www.europereloaded.com/tag/defender-europe-2022-de22/

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 10

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Ukraina som eksempel

Med grunnlag i dei ni foregåande kapitla kan vi no sjå nærare på, og forstå betre, det som skjer i Ukraina i 2022.

«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»

(Nicolo Machiavelli.)

De Babylon system is the vampire, falling empire; Babylonsystemet er vampyren, fallande imperiet,

Suckin’ the blood of the sufferer; Syg blod av offeret,

Building church and university; Byggar skule og universitet,

Deceiving the people continually; Narrar folket ustanseleg.

(Bob Marley, Babylon System.)

Innleiing

Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar i landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Den litt lengre forhistoria ligg i dei ni første kapitla i denne teksten. Men no skal eg samanfatte forskinga om den litt nærare forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020.

Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Sidan 1994 er han tilsett ved Institutt für Kultur- und Sozialanthripologie og etter 2001 som professor. I 2012 blei han president for det Antropologiske selskap i Wien og i 2016 blei han president for PaN (Partner aller Nationen), ein paraplyorganisasjon som jobba for mellomfolkeleg forståing og omfatta alle østerriks-utanlandske selskap med 127 bilaterale vennskapsforeiningar. Det vitskaplege arbeidet hans omfattar talrike bøker og langt over 300 artiklar.

Effenberger er født i 1944. Då han var 18 tok han til med offisersutdanning i Bundeswehr. Så studerte han til byggingeniør og som kaptein i ingeniørgreina i forsvaret fekk han djupare innsikt i det «kjernefysiske slagfeltet» i Europa som USA førebudde. Etter 12 år i tenesta studerte han politikkvitenskap og høgare utdanning i bygg og matematikk i München og underviste til år 2000 i fagskulen for byggteknikk. Sidan då har han publisert bøker og artiklar om yngre tysk historie og USA sin geopolitikk. På zeitgeist forlagt her han gjeve ut Deutsche und Juden vor 1939, Wiederkehr der Hasardeure og trilogien Europas Verhängnis 14/18 (Europas lagnad 14/18). At hsn har skreve svarteboka er (eg hadde nærast sagt) sjølvsagt ikkje nemnde i wikipedia.

Men her er altså ei samanfatning, med merknader frå underteikna, av deira forsking om innleiinga til Ukrainakrigen og då meinte dei ikkje den noverande, men den som tok til i 2014 mot Donbas og Luhansk.

Som vi veit er det ikkje alltid at den som går til vald, har skulda for dette. Vi som har undervist i skulen i rundt 40 år kjenner godt til det. Nokre elevar slår seg saman og plagar ein av dei andre. Til slutt sprekk det for vedkommande og han eller ho forsvarar seg med vald. Dei smartaste plageåndene kan også halde seg meir i bakgrunnen og få andre til å gjere «grovarbeidet» slik at desse får svi når læraren kjem. Dette gjeld ikkje berre på det personlege planet. Ein som godt kjende maktstriden mellom bystatane i det seinare Italia og seinare har tent som læremeister for mange «fyrstar» skreiv til dømes «Ikkje den som først grip til våpen er opphav til ulukka, men den som gjer det naudsynt». Det var Machiavelli.

I sjakkboka si skreiv Brzezinski at «Ukraina er ei ny og viktig rute på det eurasiske sjakkbrettet, det er eit geopolitisk omdreiings- og midtpunkt fordi den blotte eksistensen til dette landet bidreg til Russlands omskaping. Utan Ukraina er Russland ikkje eit eurasisk rike meir.» Konklusjonen er sjølvsagt at Ukraina ikkje må vere ein uavhengig stat som kan samarbeide med Russland. Dette er sjølve det grunnleggande punktet i USA sin langvarige politikk for å ta frå Ukraina landet sitt reelle sjølvstende.

Ein start på historia

Alt i Storbritannia sin geopolitikk før 1. verdskrig, nett som for amerikanarane etter 2. verdskrig og særleg etter oppløysinga av Sovjet-Unionen, har Ukraina spelt ein nøkkelrolle. Det er det nest største landet i Europa etter Russland og det grenser mot svært mange land: Polen, Ungarn, Slovakia, Kvite-Russland og Russland. I sør grenser det til Svartehavet. Den lange austlege grensa mot Russland spelar ei avgjerande rolle i krig om aust-Ukraina.

Landet er på mange måtar delt mellom vest og aust. I vest har det vore påverka av habsburgarane, jordbruk og katolisisme og dei snakkar ukrainsk. I aust har det vore påverka av tsar-styret, ortodoks kyrkje, tungindustri og dei snakkar russisk. I tillegg er Odessa eit område der dei russisktalande er i fleirtal. Desse historiske forskjellane og nærleiken dei russisktalande har til Russland og familieband mellom landa, har gjort det vanskeleg for strategane i Det kvite hus å føre Ukraina inn under deira leiing.

Målet til USA har heile tida vore å gjere Ukraina til ein vasall  på linje med dei andre statane dei kontrollerer i Vest-Europa, medrekna Norge (slik Brzezinski heilt korrekt slår fast i sjakkboka si). Men Ukraina har dei bygga opp til ein heilt spesiell type vasall, ein som kan vere i fronten i arbeidet for å svekke Russland og førebu regimeendring der. Så er spørsmålet – kva er det overordna motivet? Heilt frå 1871 var hovudfaren for England at det oppstod eit sameina og oppetterstrevande Tyskland og dei brukte alle middel for å hindre dette. Midla kjenner vi godt. Det var økonomiske krigar og handelskrigar, intrigar og målretta destabiliserings-tiltak. Bismarck sjølv uttrykte det klart «Englands interesse er at Det tyske riket har eit dårleg tilhøve til Russland, vår interesse er at vi står oss så godt med dei, som omstenda gjer mogleg».

Meir enn hundre år seinare blei dette følgd opp av  George Friedman, leiar av den amerikanske tenketanken Stratfor då ha gjorde det tydeleg at USA ikkje hadde noko forhold til Europa, dei har forhold til enkeltstatar. Så kom han til det viktige punktet: «Altså, den urgamle, urglobale interessa til USA, som vi har ført krigar for å fleire hundreår – den 1. og 2. verdskrigen og en kalde krigen – var tilhøvet mellom Tyskland og Russland. Viss dei finn saman er dei den einaste makta som kan truge oss, og difor var det i vår interesse å sørge for at det ikkje skjedde.»[ii] Ut frå dette må USA hindre at Tyskland og Russland finn saman, difor må dei få konfrontasjonen med Russland til å fortsette. Friedman  samanlikna USA med Romerriket som ikkje sendte eigne soldatar utanfor grenseområda mot fiendane sine, men sette inn sine hjelparar der som tok dei krigane som måtte til. Dei imperia som sendte sine eigne soldatar ut i krigar i desse områda gjekk til grunne, til dømes Hitlers Tredje Rike. Difor måtte man gå fram med list. Og det gjorde USA. Gjennom fargerevolusjonar opna dei slusene for krigen. Heilt etter dreieboka slik ho var samanfatta i det offisielle amerikanske forsvarsdokumentet Tradoc 525-5 frå 1994. TRADOC United States Army si «Training and Doctrine Command» er ei av dei viktigaste retningslinjene for den amerikanske hærleiinga.

Her er tanken at ein i tida mellom 1990 og 2010 gjennom ein periode der USA sørga for uro og opprør, med krise, konflikt og krig skulle komme seg over til eit hundreår med delt forståing mellom verdas statar, gjennom informasjonsteknologi – og få ein ny periode med relativ fred, alt sjølvsagt under leiing av USA. Dette er nett slik også Brzezinski legg det fram, men ifølge boka meiner han at dei har ein sjanse til å gjere dette utan at det kjem til krig. Då skal vi hugse på at boka, som også er meint for allmenta, skjuler den mørke sida under USA si demokratiske og frie overflate som kjem fram i dei verkelege militære planane som er hemmelegstempla når dei kjem ut.

Når vi kjenner regelen uro, opprør, krise, konflikt og krig forstår vi meir av USA sin politikk etter den Kalde krigen. I Ukraina er det særleg tydeleg: Opprør (Maidan), krise (Sloviansk), konflikt (Krim) og endeleg krig, som først var avgrensa til Øst-Ukraina.

Dette er understreka av den såkalla Wolfowitz-doktrinen alt året etter at Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing:

For å verne Washingtons unike status som einaste supermakt etter Sovjetunionens samanbrot, skreiv Paul Wolfowitz, i 1992, det som er kjent som Wolfowitz-doktrinen. Denne doktrinen er grunnlaget for Washingtons utanrikspolitikk.  Læra seier:

«Vårt første mål er å forhindre at ein en ny rival kjem att, anten på territoriet til det tidlegare Sovjetunionen eller andre stader, som utgjer en trussel av storleiken på det som Sovjetunionen tidlegare sto for. Dette er ei dominerande vurdering som ligg til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien, og krev at vi forsøker å forhindre at ein kvar fiendtleg makt dominerer ein region som har nok ressursar under konsolidert kontroll som er tilstrekkeleg til å generere global makt.»

Dette blir følgd opp av nyare dokument.

Først kan vi sjå på «TRADOC 525-3-1: Win in a Complex World 2020-2040 frå 2014. Dette dokumentet har blitt kalla blåbok for den tredje verdskrig frå USAs hær. Den viktigaste trusselen mot USA sin sikkerheit blei i dette dokumentet karakterisert som Russland og Kina, så kom Nord-Korea og Iran og først på tredjeplass kom faren for terror. Ein skulle ikkje legge opp til direkte erobring av desse landa, men føre ein dobbeltstrategi med destabilisering og bygging av innflyting gjennom NGOar (Ikkje statlege humanitære organisasjonar). Vi ser er her opplegg som kan forklare uroa i Hong Kong, forsøka på destabilisering av Russland (Navalny), Kasakhstan og Kvite-Russland (Svetlana Tikhanovskaja) og Xinjiang. Her er ei biletsamling frå dokumentet slik det er gjeve at av Effenberger.[iii] Vi kan legge merke til biletet nedst til venstre der krigsområda er teikna opp.

Et bilde som inneholder tekst, avis, skjermbilde

Automatisk generert beskrivelse

Vi kan her sjå at det meste av dei svarte felta, som USA ville kontrollere, no er utanfor deira kontroll. Det er eit stort tilbakeslag for deira mål om verdsherrevelde.

Så kan vi nemne Pentagons eigen tenketank RAND Corporation sitt strategi-dokument frå 2019 Extending Russia – Competing from Advantageous Ground. Her er oversikt over Kap. 4 i dokumentet:

Som vi ser er det det her lagt opp til å gi daudeleg hjelp til Ukraina. USA si rolle i Syria blir og avslørt og arbeidet for regimeendring i Kvite-Russland.

Men USA si interesse for Ukraina går, etter at dei tok til seg teorien til Mackinder om «hjertelandet»,  mykje lengre tilbake enn dette. Frigjevne CIA-dokument viser til dømes at dei har jobba med ukrainske nasjonalistar heilt sidan 1946. MI6, Storbritannia si utanlands-etterretning, har det same. Noko av dette blir også tatt opp og dokumentert i Oliver Stones film om Ukraina, som du gjerne kan sjå. 

USA sin økonomiske stønad til Ukraina

Her kan vi også sjå på USA sin økonomiske stønad til Ukraina. Dei har brukte enorme pengesummar i Ukraina, og spesielt med løyvingar til og opprusting av det ukrainske militæret. I tida 1991-2014 brukte USA ifølge U.S. Congressional Research Service ca. 4-5 milliardar dollar på militær-assistanse til Ukraina.

Sidan 2014 har USA brukt enda meir pengar i Ukraina – i perioden 2014-2021 brukte de 2,5 milliarder dollar, og med siste årets løyvingar på omlag 1 milliard dollar samt amerikansk UDs vedtak i februar 2022 om ytterlegare 350 millionær dollar blir totalsummen sidan 2014 omlag 3,8 milliardar dollar. Oppå dette har Ukraina fått meir enn 1 milliard dollar frå NATO Trust Fund der mellom anna Italia er med. Dei store summane frå USA, NATO og fleire til Ukraina førte til at Ukrainas militær-budsjett gjekk frå 3 % av GDP i 2014 til 6 % i 2022, tilsvarande meir enn 11 milliardar dollar.

Til samanlikning har Russland eit budsjett på vel 60 milliardar dollar og USA på rundt 520 milliardar, og det skal opp til 800 milliardar i 2023. Kina sitt forsvarsbudsjett er på 145 milliardar.

Victoria Nuland, den gang viseutanriksminister, erkjente opent ved fleire høve dei store pengesummane til Ukraina, mellom anna dei 5 milliardane dollar, med grunngjevinga «…for å fremme demokrati». Her er ein 8 minuttars pressebriefing der ho, med mange fyndord, fortel om USAs innsats for å «…bygge demokratiske ferdigheiter og institusjonar i Ukraina». 

Oransjerevolusjonen og følgjene

Så skal vi sjå nærare på Oransjerevolusjonen. Det som utløyste den såkalla «oransjerevolusjonen» var presidentvalet i Ukraina i 2004. På den eine sida hadde vi den Russlands-vennlege Victor Janukovski, på den andre sida Victor A. Justsjenko som var Vesten sitt val. Han hadde lovd at han skulle rive i stykkar ein plan for eit euro-asiatisk økonomisk rom det Russland var sentral. Trass vestleg støtte vann ikkje Justsjenko fram. I andre valomgang vann Janukovski. Både tilhengarane av Justsjenko og OSSE hevda at det hadde skjedd valfusk og meir enn 100 000 personar strøymde til Maidan-plassen og protesterte. Protesten spreidde seg raskt til byane i vest. Etter at Janukovski sin valsiger var offisiell organiserte Justsjenko-fraksjonen generalstreik og sittande blokadar for å hindre regjeringa å komme i arbeid.

Avisa The Guardian sin korrespondent, Ian Traynors, som hadde jobba mange år i Russland, skreiv i 2014 at det blei utvikla ein metode i Jugoslavia for å styrte Slobodan Milosevic som og blei brukt i «Roserevolusjonen» i Georgia.[iv] I Ukraina var studentrørsla Pora engasjert – lik den serbiske regimeendringsrørsla Optor som fekk den provestlege Vojislav Kostunia til makta. Den samsvarande rørsla i Georgia kalla seg Kmara, i Kvite-Russland Subr. I alle tilfelle vart desse rørslene opplært, finansiert og leia av profesjonelle «rådgjevarar» som det stod vestlege regjeringar, agentur og organisasjonar bak. Vi kan nemne Konrad Adenauers stifting, Utanriksdepartementet i USA og USAID i samarbeid med National Democratic Institute, International Republican Institute, organisasjonen Freedom House og George Soros’ Open Society Institute.

I Le Monde diplomatique har også Ana Otašević skrive om dette i to artiklar. Den eine har overskrifta Nøkkelferdige regimeendringar og den andre En prototype for oransjerevolusjon i Ukraina. Her viser ho korleis USA finansierer grupper som jobbar profesjonelt med regimeendringar, og slikt skjer berre der USA treng det. Dei to artiklane er særleg relevante i høve den 8 år lange krigen i Ukraina der Russland no har gripe direkte inn etter at USA har jobbe målmedvete i fleire år for å væpne regimet der til kamp mot aust.

Dei samordna aksjonane var i første omgang vellukka. Ved det neste valet i desember 2004 fekk dei Justsjeko innsett og i april 2005 skreiv han og NATOs sekretær Jaap de Hoop Scheffer under på ein avtale om førebuing til å ta opp Ukraina i NATO. Det var ikkje lenger snakk om å halde fast på fyndordet om «landet som var nøytralt». Ein av dei som hadde jobba for Oransjerevolusjonen, Oleksander Schnirkov, som var medarbeidar i institutt for internasjonale saker i Kiev uttalte då at «Denne samlinga hadde revolusjonær karakter … For først gong har ein anerkjend (at) Ukraina vil og kan vere atlantisk».

Ein annan følgje av oransjerevolusjonen var at nazismen blei framelska att i Ukraina. Ein artikkel frå Le Monde diplomatique frå 2007 fortel om at den ukrainske nazismen og høgrenasjonalismen ble slept laus så tidleg som i 2007, etter den fargerevolusjonen i 2004 som var organisert av profesjonelle oppviglarar finansiert av USA og andre vestlege land. Etter dette har disse politiske retningane som har blitt oppmuntra av de ukrainske leiarane, stadig vokse i omfang og innflyting. Det har gjort Ukraina til det mest nazifiserte land i verden sidan Tyskland og Østerrike før 2. Verdskrig. Akkurat som den gong har inspirasjonen komme frå USA. USA var det stor føregangslandet i raseforsking. Ein bibliografi over emnet som blei utarbeidd før 1900 kunne vise til over 2000 titlar. Den store amerikanske rasist-ideologen Madison Grant, som fekk innført den rasistiske, amerikanske immigrasjonsloven som fungerte mellom 1924 og 1965, skreiv i 1916 boka The great race. Den blei omsett til tysk i 1925 og blei ein viktig inspirasjon for Hitler som skreiv til Grant og sa at han hylla boka som «min bibel». Kort etter gav han ut sitt eige hovudverk Mein Kampf. Dette er nøye omhandla i 6. kapittel i Gods of the Upper Air som kom ut i 2019 og er omsett til svensk med tittelen Den Övre Luftens Gudar i 2022.

I Ukraina var det den amerikanskfinansiert regimeendringa i 2004 som opna slusene for den nye framveksten av nazismen i Ukraina som ble slept laus i 2007, nettopp den 9. mai, på denne frigjeringsdagen frå nazismen. Ei retning som var forbode då Ukraina var ein del av Sovjetunionen.

Men det var ikkje sikkert at det ukrainske folket ville dette. Tyngdepunktet for denne haldninga låg i den vestlege delen. Regjeringa batt seg til WTO (Verdas handelsorganisasjon) og dermed opna dei dørene for vestleg kapital som kunne tene pengar der – utan overgangsfrist eller særtiltak. Kredittar frå Det internasjonale pengefondet bringa alt i 2014 Ukraina i avhengigheit av vestleg kapital. Kredittvilkåra inneheld privatisering av bustadar, stigning i skatt på folket og fjerning av alle sosiale stønadstiltak: den vanlege liberaløkonomiske sjokkterapi. Det vestlege draumeparet, Jusjtsjenko, og ministerpresidenten, Timotsjenko, dreiv ein Russlands-fiendtleg kurs og reviderte dei russiske fordelane ved gaskjøp. Frå januar 2009 var nye gassleveransar kopla til verdsmarknadsprisen. No måtte EU halde den nasjonalistiske og nyliberale regjeringa under armane.

Den nyliberale politikken var ei total ulukke og det prega valkampen som tok til i 2010. Victor Janukovski stilte til val på eit program om eit blokkfritt Ukraina og signaliserte dermed at han ville gå tilbake til politikken under Kutsjma, som saman med gunstige kredittvilkår i 1990-åra, hadde ført til den lengste fasen med økonomisk oppsving i Ukraina. I 2010 fekk Ukraina den kreditten som Justsjenko og Timosjenko hadde forhandla fram. Eit sentralt vilkår var «reform» i trygdesystemet. Ein slik politikk ville har ført til massiv senking i trygder gjennom privatisering og inntrenging av utanlandsk kapital. Dessutan dikterte Det internasjonale pengefondet at løner og pensjonar skulle frysast og at dei skulle senke støtta til drivstoff og varme. Den nye regjeringa under Mykola Asarow innstilte derfor på våren 2011 samarbeidet med pengefondet og ei tredje utbetaling av dei 15 milliard dollar med  kreditt blei ikkje betalt ut. Den einsidige bindinga til Vesten blei stadig meir lukka att då Vesten fekk vist det sanne andletet sitt. Ukraina begynte å stå fram som ein sjølvstendig stat.

I september 2010 fekk Ukraina ein 4-millionar dollars kreditt frå Folkerepublikken Kina for å bygge infrastruktur. I juli følgde ein kreditt på samla over 4,5 milliardar dollar til utvikling av Ukrainas jordbruk. Dessutan kunne dei få til ei massiv utviding av eksporten av jordbruksprodukt til Kina. I 2013 omfatta det eit eksportvolum på over 4,5 millionar tonn korn. I tillegg til dei økonomiske komponentane kom også nokre militære. Alt i 1999 hadde Kina kjøpt eit hangarskip frå Ukraina. Det hadde, etter overhaling, den første prøveturen sin i 2011. Dessutan var det kjøp av kampjetfly. Og gassturbinar til Kina sine mest moderne destroyarar blei importert frå Ukraina alt frå 1990.

På denne tida opna Ukraina seg også mot dei alliansefrie landa, frå Sør-Amerika til Kina. Chavez i Venezuela og Janukovski (i sitt første år i stillinga) avtalte at dei venezuelanske oljefelta skulle opnast for ukrainske investeringar. Dei blei og samde om at dei skulle sørge for at Kvite-Russland fekk olje i transitt via Ukraina og dei skulle få kunne kjøpt Antonov fly gjennom Venezuela. Ved statsvitjinga i India i desember 2012 bygde Ukraina ut dei økonomiske forholda sine med ei rekke avtalar. I fokus for interessa sto, slik som når det gald Kina, samarbeidet med rustningsforetaka øst i Ukraina.

I innlandspolitikken og i den økonomiske politikken satsa regjeringa under Janukovski på å styrke middelklassen og forbetre tilhøva for arbeidarane. Det var heilt motsett den nyliberale politikken til den førre regjeringa og deira einsidige tilknyting til EU og NATO. For Janukovski førte heller ikkje ein einsidig politikk i tilhøvet til aust og vest. I november 2013 underteikna han til dømes ein avtale med det amerikanske energi-konsernet Chevron om kjøp av skifergass. Fracking-metoden skulle utnyttast for at Ukraina skulle bli uavhengig av gass frå Russland innan 2020. Som vi ser er det her ikkje snakk om å legge seg inn under Russland, men å gjere det som tente folket i Ukraina best.

Tospannet Janukovski/Asarow favoriserte ei tilnærming til den Eurasiske Union der statane Armenia, Kvite-Russland, Kasakhstan og Russland var med i 2013. Frå EU kom det ein brysk beskjed om at dei ikkje ville kunne komme inn i EU om dei følgde dette sporet. Det var ikkje mange som forstod  at denne kompromisslause haldninga kunne føre Ukraina i armane på Russland.

Så avslutta Janukovski 21. november alle prosessar som hadde med medlemsskap i EU å gjere. Hovudgrunnen var at EU hadde kopla politikken sin til Det internasjonale pengefondet og i samband med det kravde dei ein massiv devaluering av pengevesenet i Ukraina saman med frysing av løner, pensjonar og sosialutgifter. Vidare såg EU for seg at Ukraina einsidig skulle knyte seg til EU-marknaden. Med den førebels stansen bad Janukovski om finansiell hjelp frå EU og IMF for å redde den svekka staten i Ukraina. Han fekk avslag og vende seg til Russland. Med ei erklæring at han ikkje ville gjere ein avtale med EU senka Russland prisen på råolje med ein tredel og sa at dei ville kjøpe 15 milliardar i ukrainske statspapir. Tre milliardar hadde komme til Ukraina før Janukovski blei styrta gjennom eit statskupp. Alle desse hendingane var heilt imot USA sine geopolitiske interesser. Eit alliansefritt Ukraina som fekk utvikle seg på eigne vilkår kunne dei sjølvsagt ikkje tole, nett på same måte som andre land i verda som har prøvd dette utan at dei har hatt kraft til motstå aggresjonen frå USA.

Statskuppet i 2014

Etter at Janukovski hadde stansa arbeidet med medlemskap i EU vart det demonstrasjonar på Maidanplassen i Kiev frå forskjellige opposisjonsgrupper. Der blei dei møtte med en brutal politiinnsats og fleire fekk sympati med dei. Frå vest i Ukraina reiste mange til Kiev for å delta i demonstrasjonane.

Like etter 21. november reiste Janukovski til Kina for å bringa vidare dei ukrainsk-kinesiske forretningane. Den 5. desember blei langsiktige kontraktar underteikna angåande økonomi og politikk. Bygging av ei djuphavn nær byen Jevpatorija på Krim skulle finansierast med mange milliardar dollar. I tillegg kom investeringar og oppdrag for rundt 8 milliardar. Kreditten frå Folkerepublikken Kina til Ukraina frå 2009 til 2013 var til saman på rundt 16,5 milliardar US-dollar.

Det som hadde skjedd var at Ukraina var i ferd med å vike av frå USA/EU sine planar om å få landet inn under sitt herredømme. Regjeringa i Ukraina sikta seg inn på ei meir uavhengig stilling der dei hadde opna kanalar til både Vesten og Austen. Dette hadde vore den ideelle løysinga for å ta vare på freden i  Europa.

Men demonstrasjonane på Maidan fortsette, vestlege politikarar sverma til Ukraina for å støtte og fremme uroa, nett etter oppskrifta frå Tradoc 525-5. Den tyske utanriksministeren fekk løyve av regjeringa i Kiev til å opptre på plassen. Det var som om den tyske regjeringa hadde gjeve den russiske utanriksministeren, Lavrov, løyve til å komme til Berlin og tale der for å styrte ho. Den amerikanske «hauken» John MacCain talte og strålte på Euro-Maidan.

Et bilde som inneholder tekst, gammel

Automatisk generert beskrivelse

Den norske utanriksministeren, Børge Brende, var fleire gongar i Ukraina. Victoria Nuland frå det amerikanske utanriksdepartementet delte ut kakar til demonstrantane.

Men det fortsette ikkje med kakar. Maidan-rørsla vart i stadig større grad væpna og her spelte høgreorienterte og nazistiske grupper og Høgre Sektor ei stor rolle. I dei vestlege media vart dette bagatellisert eller avvist som russisk propaganda. Men den leiande EU-byråkraten Günther Verheugen[v] fann tydelege ord: «Heimesida til Svoboda er ein sann funnstad for «folkeleg» ideologi slik han tidlegare hadde vist seg i Nazi-Tyskland.[vi] Ho er gjennomsyra av jøde-hat og Polen-hat. Det er den reine nasjonalisme, svært overdriven nasjonalisme. Dei roper på atomvåpen for Ukraina.»[vii] Det kan vere verd å lese heile intervjuet med han som du finn i ovannemnde note.

Nuland gjekk ikkje inn i historia fordi ho røpte at USA hadde gitt 5 milliardar i regimeendringsstønad, men på grunn av at ho uttalte «fuck EU» i ein samtale med USAs utsending Geoffrey Pyatt, som blei avlytta av dei russiske hemmeleg tenestene, der ho også sa at «Jaz is our man» Jazenjuk er vår mann. Angela Merkel hadde nemleg eit anna forslag, boksaren Vitali Klitschko som ministerpresident i Ukraina. Det blei Arsenij Jazenjuk. Han stifta i 2007 Open Ukraine Fundation som var finansiert av amerikanske, engelske og andre partnarar, mellom anna USAs Ukraine Fundation (USUF), utanriksdepartementet i USA, NATO, Chatham House, Swedbank, Black Sea Trust for Regional Cooperation, gjennom eit prosjekt av det tyske Marshall-fondet og National Endowment for Democracy (NED), saman med den ukrainske Victor-Pinchuk-stiftinga.[viii] Nulands verksemd i vekene før kuppet viste klart korleis USA leia førebuingane til regimeendringa i Ukraina.

Den 20. februar blei det opptrapping på Maidan med samanstøytar mellom væpne opprørarar, særleg frå Høgre Sektor og politiet. I ein dokumentasjon i ARD-magasinet Monitor frå 10. april vart det vist at det blei skote i ryggen på demonstrantar frå hotell Ukraina som var okkupert av opposisjonen. Kva som eigentleg skjedde der blei aldri oppklart. I stillinga som statsadvokat sette dei inn ein av leiarane i Svoboda.

Den 21./22. februar blei parlamentet okkupert under leiing av Høgre sektoren. Presidenten flykta for livet i retning Russland. Det vart gjennomført eit val for å avsette han, men det fekk ikkje det naudsynte tre fjerdedels fleirtal som grunnlova krev. Men grunnlova vart sett ut or spel og dei sette inn ein ny president, som planlagd. President Obama erklærte tilfreds at «Vi, USA, har formidla ein avtale til maktovergang». [ix] Maktovergang er sjølvsagt det vi kallar regimeskifte. Då er ikkje grunnlov og demokratiske spelereglar noko å snakke om.


[i] Sjå den ufullstendige engelske wikipedia-artikkelen https://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_M%C3%BCckler og den tyske https://de.wikipedia.org/wiki/Hermann_M%C3%BCckler

[ii] www.youtube.com/watch?v=gcj8xN»UDc, spelt klokka 0.30-1.50 den 12. februar 2020.

[iii] Wolfgang Effenberger Schwartzbuch EU & NATO, side 360.

[iv] Sjå The Guardian frå 26. november 2004.

[v] https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%BCnter_Verheugen

[vi] Völkisch etter Stor tysk-norsk ordbok, 2. utgave, 2011. Sjå også wikipedia som er relativt presis her https://en.wikipedia.org/wiki/V%C3%B6lkisch_movement

[vii] www.deutschlandfunk.de/verhaeltnis-eu-russland-gefhar-einer-spiralr-nach-unten.694.de.html?dram:article_id=280378

[viii] https://www.yahoo.com/news/victor-pinchuk-mueller-investigating-ukrainian-082809214.html?guccounter=1&guce_referrer=aHR0cHM6Ly9kdWNrZHVja2dvLmNvbS8&guce_referrer_sig=AQAAAFvGr7xJVLbj3-kHXn_ie_NFl0vCAB77rDYrEOIvFw-DQXw0_M0dyXi-cB6kD8uAyFAE1WaFyRfOBAbclEJNxoKm2jyysncSJZ-LYTiSLjc4c-9AxfKvPlywwvZHngOc0z-UYz0ml-qo7ICCyiBQEHbwXJYAQUcsN5s96hDCG3NW

[ix] Sitat http://cnnpressroom.blogs.cnn.com/2015/02/01/pres-obama-on-fareed-zakaria-gps-cnn-exclusive/ frå 9. november 2019. Eit langt og interessant intervju som Zakaria gjorde med Obama i India.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 9

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Brzezinskis konklusjon

I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Difor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»[i]

Vi skal merke oss ordet «arena». Det tyder kampplass. Så her er det ikkje eigentleg snakk om sjakkspel, men ein geo-strategisk kamp der dei forskjellige aktørane blir sett på som sjakkbrikker i eit spel. Og det er om å gjere å vinne spelet, med minst mogleg bruk av ressursar, men med alle dei ressursane som til sjuande og sist må til om det ikkje går utan det.

Så tar han opp den eineståande historiske karakteren som pregar den amerikanske forrangen eller leiarstillinga (primacy) i verda. Dette gjer mellom anna at «ikkje noko større eurasisk problem kan bli løyst utan at Amerika deltar eller om det er mot USA sine interesser».[ii] «Korleis USA både manipulerer og tar omsyn til dei viktigaste spelarane på det eurasiske sjakkbrettet og korleis USA styrer Eurasia sine nøkkel-omdreiings-punkt vil være kritisk for kor lenge og stabil USA si leiande rolle vil vare.» Så repeterer han kort dei punkt han har utarbeida tidlegare i boka og går over til ein tidsanalyse.

For det første det usannsynleg at USA si rolle som verdas fremste supermakt vil bli utfordra av nokon enkelt utfordrar innan ein generasjon – 1997 til 2027. Ingen stat vil kunne utfordre USA sin kraft på dei militære, økonomiske, teknologiske eller kulturelle felta. Og dei einaste alternativet til Amerikas globale leiarskap innan den framtida vi kan sjå for oss vil vere internasjonalt anarki. Difor har USA blitt verdas «uunnverlege nasjon» som president Clinton formulerte det.

Min kommentar er at dette sjølvsagt er den forblinda trua på USA som noko eksepsjonelt i verda. Det er eit columbisk og eigentleg rasistisk haldning som sjølvsagt er øydeleggande på sikt. For det tillèt ikkje at nokon annan nasjon enn ein sjefsnasjon, kan løyse verda sine problem. Det tillèt ikkje på nokon måte likeverdig samarbeid til felles beste. Samarbeidet må alltid vere basert på at USA har makta. Difor er også USA djupt hata av dei undertrykte og utbytta folka og landa i heile verda.

Det første problemet som USA må løyse, skriv han, er å få assimilert Russland inn i ein større einskap av europeisk samarbeid som også vil gi sjølvgåande uavhengigheit til dei naboane som nett har danna suverene statar. Men korleis Ukraina og Usbekistan vil klare seg (og Kazakhstan) er usikkert viss ikkje USA kan halde merksemda si på dei.

Det skulle og vere mogleg å få ei stor rimeleg ordning med Kina, men den kan bli øydelagt av ein krise i høve Taiwan. Då kunne Kina bli ei aggressiv makt som øydela maktbalansen i området og ein fare for USA.

Ettersom USAs overmakt vil minke med tida må dei prioritere å leie veksten i dei andre regionale maktene på ein slik måte at dei ikkje truer Amerikas globale forrang. Først må USA sørge for at ikkje ein enkelt stat eller statar som slår seg saman kan true forrangen. Så må USA prøve å få til meir samarbeid mellom statane under USA si leiing og skape eit samarbeidande transeurasisk tryggingssystem. Til slutt, på svært lang sikt bør dette samarbeidet leie til eit globalt samarbeid etter same mønster, med USA i leiinga.

I aust må USA i første omgang utøve eit velvillig amerikansk hegemoni som gjer at dei andre ikkje er mota på å utfordre for mykje. Det skal dei gjere ved å sørgje for at kostnadene ved noko slikt blir for høge, men også ved å ikkje true dei livsviktige interessene til potensielle regionale aspirantar. Her er det snakk om partnarskap med Kina og dei europeiske statane og eit Russland som han håpar vil vende seg mot Europa.

Eit vidare Europa og større NATO vil tene både USAs kortsiktige og langsiktige interesser. Det er om å gjere å samle all statane vest for Russland for også å få dei inn i folden etter kvart. Eit nytt Europa tar form og viss dette nye Europa skal bli ein geopolitisk del av det «euro-atlantiske» rom er utvidinga av NATO vesentleg.

Får ikkje USA til dette kan det freiste Russland til å verkeleggjere visse geopolitiske håp i Sentral-Europa. Så går han inn på fleire måtar dei kan bruke for å få Russland inn under varig leiing av USA. På denne tida var det jo den USA-frelste Jeltsin som styrte i landet, så Brzezinski såg store moglegheiter her. Han strekar under at for det enormt store Russland vil eit desentralisert politisk system, basert på den frie marknaden, vere det som best kan sleppe laus det store kreative potensial som ligger både i det russiske folket og landets enorme ressursar.

Men den USA-leia nyliberale øydelegginga av den russiske økonomien på denne tida, og kva det tydde for russarane sitt syn på USA har han ikkje noko merksemd på. Men vi kan jo vite kva den frie marknaden i Russland verkeleg førte til mellom 1991 og 2003. Økonomen Stephen Shenfield (som er ganske kritisk til Russland) blei sitert i Business Week International, 5. oktober 1998. Han skreiv då bok om Russland si framtid. På grunnlag av studiar av russiske statstikkar kom han fram til at brutto nasjonalprodukt hadde falle med 45 % frå 1989 til 1997. Investering i realkapital fall med 92 % i same periode og netto produktiv investering var blitt negativ. Produksjonen av olje hadde minka med 50 %. All infrastruktur i landet, frå elektrisitetsverk over jernbanar til kloakksystem fortsette å forfalle. De skjedde samstundes som to tredelar av budsjettet måtte brukast for å betale ned gjeld. Reallønna fall med 78 % frå 1989 ti 1997 og to tredelar av dei som formelt sett var i jobb ikkje fekk full betaling, eller betalinga var mange månader forseinka. Ut frå fleire undersøkingar konkluderte han med at 40 % av folkesetnaden var i alvorleg naud og leid av kronisk underernæring. 40 % av ungane var kronisk sjuke og 60 % leid av vitaminmangel. Talet på offisielt registrert tuberkuløse  var nær 100 000 og omtrent 2 millionar var smitta. Taler på registrerte syfilistilfelle hadde eksploderte frå 8000 i 1990 til 450 000 i 1997. Forventa levealder for vaksne menn hadde falle til under det som han var for 100 år sidan (57 år) og talet på barn født kvart år hadde falle med 50 % frå midt på 80-talet.

Min kommentar er at dette var det russiske folket sitt møte med den kapitalistiske frikonkurransen og dei amerikanske rådgjevarane til USA-venen Jeltsin som let alt dette skje. Og det er ikkje meir enn 20 år sidan russarane opplevde dette og så opplevde at landet klarte å reise seg att då Putin tok makta i år 2000, sette dei griske oligarkane på plass og fekk i gang ein imponerande snuoperasjon.

Shenfield såg denne tida som ein økonomisk katastrofe for Russland som berre kunne samanliknast med 2. verdskrigen. Han samanliknar også perioden med det folk i USA gjekk gjennom under det store depresjonen etter børskrakket i 1929. Viss vi vurderer dette no, så var det verre enn 2. verdskrigen, for då vart det også bygga opp mykje nytt bortanfor Uralfjella og folket sigra i den store fedrelandskrigen. Dei hadde ein stat som sto klar til å bygge landet opp att osb. No var dei mest sett tilbake til tsartida mange stader. Og dei tala vi ser ovanfor overgår reell statikk frå den store depresjonen, der det trass alt blei sett i verk New Deal og andre tiltak.

Brzezinski vil også at USA ikkje opptrer for trugande ovafor Russland, og ikkje militariserer nye NATO-land. For å hjelpe Russland vidare på denne vegen vil det vere viktig at USA også hjelper dei tidlegare sovjet-republikkane til å komme inn i det amerikanske systemet.

Så understrekar han at konsolideringa av eit uavhengig Ukraina som definerer seg om til ein sentral-europeisk stat og går i gang med ein tettare integrering med Sentral-Europa, er ein kritisk viktig komponent i Russlands-politikken. Det er det også å bringe fram nærare forhold til slike strategisk viktige omdreiingsstatar som Aserbajdsjan og Usbekistan i tillegg til å opne opp Sentral-Asia (til tross for russiske hinder) mot den globale økonomien. Tyrkia må dei  halde seg inne med og dei må prøve å få til ei forståing med Iran. I denne delen snakkar han om oljeressursar og oljeleidningar. India må dei og prøve å komme på betre fot med for å halde Kina meir under kontroll.

Så seier han noko viktig, nemleg at geopolitisk pluralisme (under amerikansk leiing) ikkje vil vere mogleg utan ei djupare strategisk forståing mellom USA og Kina. Derfor må dei jobbe myke med det og ikkje la Taiwan-saka hindre dette. Det han er redd for, er som tidlegare nemnd, ein slags allianse mellom Kina, Russland og Iran, men han har ikkje nokon tru på at det kan skje.

Han meiner at det vil ta svært lang tid for Kina å bli ei global makt og ser for seg at Kina vil bli integrert i USA sitt verdssystem. Vurderinga er at Kina ikkje vil vere i stand til å trekke til seg massive utanlandske investeringar som var heilt naudsynt for veksten der slik at det kunne få ei leiande regional rolle. Utan strategisk forståing mellom USA og Kina som dei austre ankeret i USA innblanding i Eurasia, ville ikkje USA ha ein geo-strategi inne på sjølve Asia. Min kommentar er at denne strategiske vurderinga var ein hovudgrunn til at amerikanske føretak kunne gå så massivt inn med investeringar i Kina og skape grunnlaget for den utrulege veksten der. Ein av grunnane til å halde seg inne med Kina var sjølvsagt at USA ikkje hadde noko bruhovud i aust, slik dei hadde (og har) med Europa i vest.

Han ser også for seg at USA i eit lengre perspektiv ikkje vil kunne vere den einaste supermakta og landet då kanskje må finne seg i ei multipolar verd på lang sikt. Men innan eit rimeleg tidsspenn må USA gjere alt dei kan for bli leiande. Så seier han noko svært viktig. «Demokratisering er skadeleg for mobilisering for eit imperium.» Eg meinar et dette har blitt særleg tydeleg i USA sin bruk av jihadistar i fleire land, og til og med nazistar i Ukraina. Og vi ser det i den store svekkinga av demokratiet i landa i Europa som kom med bygginga av EU og alt som har skjedd vidare fram til no. Samstundes blir det stadig klårare at helsespørsmål og miljøpolitikk opnar for svekking av demokratiet i verdas statar og oppretting av meir fascistiske styringsmetodar utanfor demokratisk kontroll.

Brzezinsksi klagar også på at mange i USA er isolasjonistar og vil ha fred og at det vil bli vanskeleg å mobilisere dei til fordel for ein politikk for å skape eit verdsimperium. Mens berre 13 prosent av amerikanarane ønskte at USA  skulle vere den einaste supermakta og leie verda i å løyse problema, ville 74 prosent at USA tok sin rettferdige del i forsøka på å løyse internasjonale problem saman med andre land. Det einaste som kunne endre dette var at dei fekk eit verkeleg massivt ytre trugsmål som blei oppfatta slik av svært mange. Dette har då USA jobba med å skape sidan då.

Brzezinskis sluttord

Det er passande å avslutte den første delen av dette essayet med ei omsetting av den siste sida i boka hans.

«Kort sagt, USAs politikk må, utan unnskyldning, vere tosidig: å fortsette Amerikas eigen dominerande stilling i minst ein generasjon og helst lenger; og å skape eit geopolitisk rammeverk som kan motstå dei uunngåelege sjokka og slitasjen frå sosialpolitisk endring når vi utviklar oss til den geopolitiske kjernen av delt ansvar for fredeleg global leiing. Ein forlenga fase med gradvis utvida samarbeid med dei viktige eurasiske partnarane, som både er stimulert og mekla av Amerika kan også hjelpe fram føresetnader for ein eventuell oppgradering av den eksisterande og stadig meir avleggse FN-strukturen. Ei ny fordeling av ansvar og privilegia kan då bygge på dei endra realitetane i utviklinga av den globale makta, som er så drastisk forskjellig frå 1945.

Dette strevet vil ha den historiske tilleggsfordelen at den kan nyte godt av  eit nytt nett av globale lenker som veks eksponentielt utanfor det meir tradisjonelle nasjonalstat systemet. Det nettet – som er vevd av multinasjonale føretak, NGOar (ikkje statlege organisasjonar der mange har transnasjonal karakter) og vitskapelege samfunn og som er forsterka av internett – skapar alt eit uformelt globalt system og er indre positiv til meir institusjonalisert og inkluderande globalt samarbeid.

I løpet av dei neste tiåra kan derfor ein fungerande struktur av globalt samarbeid, grunnlagt på geopolitiske realitetar stige fram og gradvis ta på seg kappen til verdas dåverande «regent» som for tida har tatt på seg byrden av ansvar for verdens stabilitet og fred. Geostrategisk suksess med å oppnå dette kunne representere ein passande arv frå Amerikas rolle som den første og einaste verkeleg globale supermakt.»

Her har det leiande finansoligarkiet i USA, som driv ei oppkjøpt regjering der, lansert sine viktigaste planar for framtida. Dei skal styrke USA si rolle som herre over heile verda for etter kvart å skape eit overstatleg globalt organ som er bygga på samarbeid mellom «multinasjonale føretak, NGOar (ikkje statlege organisasjonar der mange har transnasjonal karakter) og vitskapelege samfunn og som er forsterka av internett» og «oppgradering av den eksisterande og stadig meir avleggse FN-strukturen» som skal kunne overta for «det meir tradisjonelle nasjonalstat systemet».

Det vi har sett i perioden frå 1997 til i dag er at USA ikkje har fått til det overherredømmet over Eurasia som dei har jobba for på meir fredeleg vis. Dei har derfor måtte forsøke det med undergraving av statar der dei ikkje har kontroll, regimeendringar, kupp og krigar der dei også har vore flinke til å få andre til å slås for seg, og det ser vi det siste utslaget av i Ukraina no (våren 2022.)

Men samstundes har dei arbeidd intenst også på den andre fronten, nemleg å skape globale organ, som er dominert av finanseliten, og som set nasjonalstatane på sidelinja. Det første store eksempelet har vi fått med WHO, som nett er dominert av desse kreftene, og den verdsomspennande covid-politikken som overstyrte dei nasjonale planane for å handsame pandemiar. Demokratiske prosessar blei sett på sidelinja og det blei gjort grove inngrep i folk sine liv, som også ser ut til å bli ført vidare med såkalla vaksinepass og førebyggande masketvang (etter forslag i Tyskland) fra oktober til mars. WHO er no svært nært knytt til medisinmonopola og dei store finansorganisasjonane i verda og dette har blitt skjerpa etter at Bill Gates har kjøpt seg solid inn i organisasjonen.

Det andre store eksempelet er den forserte oppbygginga av NGOar under leiing av USA og deira finansoligarkar. Mest kjend er vel Soros sitt store framstøyt for å skape slike organisasjonar nokre år etter at Brzezinski gav ut boka si. Desse var særleg aktive i USA sitt undergravingsarbeid i Ukraina. Viss ikkje Putin hadde vist slike organisasjonar ut av Russland, så hadde vi kanskje hatt same utviklinga der. Og så har vi Avaaz[iii] si store rolle for å få til angrepet på Libya. Det er ikkje rart at dei vil kalle dei som avslører desse heilt opne planane til finanseliten i USA og deira følgjarar, som konspirasjonsteoretikarar. Desse sistnemnde driv faktisk ikkje avsløring av konspirasjonar i det heile, dei avslører klart offentleg formulert planar som blir forsøkt sett ut i livet, mens innbyggarane i den columbiske verda får instruksjon om ikkje sjå, ikkje høyre, ikkje vite, ikkje protestere, berre gå inn i den nye verdsordninga styrt av finanseliten over hovudet på nasjonane. Derfor – inn i EU og inn i NATO og gud nåde den som seier noko sant om covid-politikken.

Vesten si «mjuke makt»

Alt frå 2012 vart det gjennomførd grundige undersøkingar som viste at dei fleste såkalla humanitære organisasjonane i dag er reiskap for «Vesten» si mjuke makt. Det vil først og fremst seie reiskap for USA og oligarkane der. Eg skal her vise til tre slike undersøkingar. Dei to første er utførd av den uavhengige undersøkande journalisten Cory Morningstar og den siste av Patrick Henningsen.

Cory Morningstar utførde to undersøkingar, ei i 2012-13 og ei i 2017.[iv] Patrick Henningsen si undersøking vart publisert 15. mars 2016.[v] For heile verda, med dei alliansefrie statane i spissen, er det kjende saker. I Haiti er det ein grueleg realitet, slik det også er i Idlib i Syria. Det er berre i land som held seg til det USA-leia mediebiletet dette er ukjend. Det gjer sjølvsagt at vi heile tida får presentert USA sin propaganda gjennom desse humanitære organisasjonane som ikkje lenger er ikkje-statlege.

I dag veit vi at Human Right Watch, saman med Avaaz, Amnesty International, Otpor og hundrevis av andre slike organisasjonar har vorte finansiert av USA gjennom USAID[vi], CIA sin underavdelingar, Carnegie, Soros, Bill Gates og USA sine vasallstatar i Europa, og at dei blir brukt systematisk i USA sitt arbeid for å halde på verdsherreveldet sitt. Ein artikkel av Ana Otasevic i Le monde diplomatique si desemberutgåve 2019 viser og mange detaljar om korleis regimeendringar blir leia.[vii]

Eit tidleg eksempel – Haiti

USA-imperialismen si gruelege framferd i Latin-Amerika er det mange som kjenner litt til. Ein meir ukjend del er den første erobringa av landa rundt Det karibisk hav[viii]. Eg skal først sjå på ei utvikling i Haiti som eg har skrive meir om andre stader[ix], og som er typisk. Aristides var ein religiøs nasjonal politikar som prøvde å få Haiti ut av USA sitt grep. Han fekk svi for det. Vi begynner med då Aristides i 1994 kom tilbake til Haiti etter eit besøk i Washington.

Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansierer – i sin tur – NGOar.

Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å forme om jordbruket på Haiti til ei eksportretta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne  å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigne fjørfeproduksjon.

Her ser vi noko av systemet når folk og land kjem inn under USA sitt verdsherrevelde.

Morningstar si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

Morningstar samanfattar hovudresultatet av den første undersøkinga av NGOane slik:

«Denne undersøkande rapporten granskar dei viktigaste grunnleggarane av Avaaz, så vel som andre viktige søsterorganisasjonar tilknytt  Avaaz som, hand i hand med Rockefellers, George Soros, Bill Gates og andre mektige elitar, formar det globale samfunnet omhyggeleg ved å utnytte og bygge videre på strategisk psykologisk marknadsføring, mjuk makt, teknologi og sosiale media – og formar offentleg konsensus, og dermed aksept, for  illusorisk «grøn økonomi» og den nye utgåva av kolonialismen frå 2000-tallet. Ettersom vi  nå lever i ei verd som er bortanfor det som er farleg,  må samfunnet vere klar over, vere i stand til kritisk å analysere og til slutt avvise det nye angrepet av nøye orkestrert avpolitisering, temjing av befolkning, av propaganda og feilinformasjon som blir skapt og ført vidare av føretakseliten og dei noverande maktstrukturane som støttar agendaen deira. Det humanitær-industrielle komplekset må vi forstå som ei drivkraft og eit maktinstrument, sjølve støtta og grunnlaget for imperiet sin dominans.»

Hennings si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

I starten av Hennings si undersøking kan vi lese hans konklusjon:

Tross alt så 1900-tallet ei rekke tiltak frå ulike regjeringar for å dempe og stoppe nokre av dei mest forferdelege framvisingane av folkemord og brotsverk mot menneskeheita. Døra har blitt opna for at mange hjelpeorganisasjonar og menneskerettsorganisasjonar kan spele ei større rolle i å moderere internasjonale saker.  Men ved nøyare ettersyn finn vi ein av de mest uheldige realitetane i  geopolitikken frå 2000-tallet.  Sjølv om mange hjelpeorganisasjonar som arbeider for    menneskerettar fortsett å marknadsføre seg sjølv som «nøytrale» og «ikkje-partiske»,  er røynda noko heilt anna. Med offentleg skepsis på eit all-time high er faren klar: Viss interessekonfliktar ikkje blir adressert på  ein seriøs måte truar dei med å undergrave truverdet til heile den  ikkje-statlege organisasjonssektoren (NGO) internasjonalt.

Eit vanskeleg aspekt ved å analysere denne kampen for «oppfatnings-styring» er at dei fleste menneskeretts-  og hjelpeorganisasjonar er bemanna og drive av gode, hardtarbeidande og ekstremt velutdanna individ, mange av dei utfører rollene sine med eit altruistisk hjarte og med dei beste  intensjonar. For det meste er mange uvitande eller uinteresserte i kven som faktisk finansierer organisasjonane deira og kva desse økonomiske strengane betyr når det gjeld kva ein gitt organisasjon si haldning vil vere til et eit kvart spekter av geopolitiske spørsmål eller militære konfliktar. Det er absolutt sant at oppriktige og dedikerte kampanjar frå organisasjonar opp gjennom åra har bidradd til å frigjere personar som er urettmessig fengsl, og det er oppnådd på grunn av ein prosess for å skaffe rettferd for dei det gjeld. Det er også sant at mange av dei same organisasjonane har bidratt til å auke medvitet om mange viktige sosiale og miljømessige spørsmål.

På grunn av auka finansiering frå føretaksinteresser  og direkte koplingar til statlege og politiske  tenketankar dei siste åra,  har desse organisasjonane blitt stadig meir politisert, og tettare knytt til  vestlege «innflytings-agentar». Som et resultat kan vi argumentere for at desse  «menneskerettsorganisasjonane» på mange nivå kan bidra til sjølve problemet dei hevder å jobbe med løyse – at dei er årsak til meir liding, daud og ustabilitet over hele verda gjennom deira  marknadsføring av dei utanrikspolitiske måla til Washington, London, Paris og Brussel.

Problemet er både systemisk og institusjonelt. Som eit resultat  har mange av den vestlege verdas leiande menneskerettsorganisasjonar med base i Nord-Amerika og Europa blitt spegelbiletet av ein vestleg utanrikspolitisk agenda og blitt verkelege mellommenn[x] for propagandaen for intervensjonar.»

Som Morningstar påviser er nett Human Rights Watch ein av dei første av dei humanitære organisasjonane som var med i dette spelet. Systemet var oppe og gjekk tidlegare, men det var med data-alderen og under Barak Obama at det verkeleg eksploderte. Det ville jo eg vere naivt å tru at verdas einast supermakt ikkje ville bruke dei nye dataverktøya i arbeidet for å halde på og sikre verdsherreveldet sitt.

Morningstar viser også korleis nettsamfunnet Avaaz var svært viktig for å få sett i gang USA og andre (medrekna Norge) sitt angrep på Libya, samstundes som ho nøstar opp kven som driv denne og mange andre slike organisasjonar.[xi]

Taber si innleiing til Morningstar sine undersøkingar

Innleiing til Cory Morningstar sin undersøking av NGOane av Jay Taber i Intercontinental Cry:

I den nyskapande studien sin, Science of Coercion (Vitskapen om tvang) observerte Christopher Simpson[vi] at vi kan forstå kommunikasjon både som ein kanal for og sjølve stoffet i menneskeleg kultur og medvit. Som Simpson merka seg,  er psykologisk krigføring bruken  av massekommunikasjon i moderne sosiale konfliktar.

I USA sitt  Army War College manual om psykologisk krigføring, er det uttalte målet å øydelegge  fienden sin vilje og si emne til å kjempe ved å ta frå dei støtte frå allierte og nøytrale. Nokre av  metodane som blir brukt i handboka er å så usemje, mistillit, frykt og håpløyse.

I tiåra sidan desse publikasjonane først blei publisert, har ei ny form for psywar dukka opp i form av falskt håp. Med uavgrensa finansiering og organisatorisk støtte frå stiftelsar som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USA no, for regjeringspropagandaen sin, ein enorm ny hær av ideelle organisasjonar som, saman med føretaksmedia og den akademiske verda, fungerer både som ein tredje fløy av masse-medvit og ein femtekolonne for destabiliserings-kampanjar over heile verda. (Vi kan no føye til okkupasjonar. (Merknad frå T.V.)

Når Cory Morningstar fangar Simulacrum[vii] i sin fleirdelte serie om det humanitær-industrielle komplekset, er temjinga av befolkninga gjort, og det einaste spørsmålet som står att er kva som vil skje viss og når denne kapitalistiske aktivismen blir sett som det han er. Ved å følgje pengane frå aristokratiske avleggarar til dei blir brukt for å skape falsk håp gjennom NGOane Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glaset for å avsløre korleis frivillige organisasjonar har blitt  eit viktig verktøy for  global dominans ved å bruke sosiale media som eit middel for sosial manipulasjon.

Når røyken  som er skapt av falske progressive blir rydda, er alt som er att ei industriell øydemark av falsk håp og reelle truslar.  Når  forræderia til dei frivillige organisasjonane som Amnesty International og Human Rights Watch er kjend,  kan vi endeleg begynne å utøve ansvaret vårt. Fram til då fortsett program som Democracy Now å vere lite meir enn vaksne versjonar av Sesame Street leikar for[viii] Che brigadar.[ix]


[i] Same verk, side 194.

[ii] Same stad.

[iii] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/

[iv] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/

[v] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[vi] https://www.usaid.gov/

[vii] https://www.tvalen.no/2022/05/05/nokkelferdige-regimeendringer/

[viii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/USA-imperialismen%20i%20Latin-Amerika%20fra%201901%20til%201934.pdf

[ix] https://www.tvalen.no/2021/10/26/kampar-for-a-komme-ut-or-columbismen-sitt-famntak-haiti-som-eksempel/

[x] I den engelske teksten står det clearinghouses. Derfor kan den verkelege definisjonen av dette omgrepet vere verd å sjå på: https://www.investopedia.com/terms/c/clearinghouse.asp

[xi] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/24/imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war-part-ii-section-i/

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 8

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Meir frå «det store sjakkbrettet»

Det USA gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si) tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland med dei tidlegare russiske republikkane, etter 1991. Så skriv han at USA har stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne «analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen, den folkelege underhaldninga, massekulturen og dessutan påverknaden frå Amerikas framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste.

Konklusjonen var at Amerika sin dominans kvilte på eit velutvikla system med alliansar og koalisjonar som IMF, Verdsbanken, NATO og samarbeide med Japan (som han også karakteriserer som eit amerikansk protektorat) samt den nye Asia- Pacific Economic Cooperation Forum (APEC), og dessutan USA si deltaking i Europa sine saker. I tillegg er det prosedyrar i verda som tar seg av konsensus når det gjeld styringa, men som er dominert av USA.

Han samanfattar det heile med at USA i motsetnad til tidlegare imperia er eit stort og samansett  system og ikkje ein hierarkisk pyramide. Makta blir utøvd gjennom forhandling, dialog, spreiing av idear og arbeid for formell semje, sjølv om makta til sjuande og sist spring ut av ei kjelde, nemleg USA. USA sitt overherredømme har skapt ein ny internasjonal orden, med sine eigne reglar, som ikkje berre kopierer, men institusjonaliserer utanlands mange av trekka til det amerikanske systemet inne i landet.

Geopolitisk er Brzezinsksis grunnleggande standpunkt at USA må dominere det eurasiske kontinent for å sikre seg sjølv. Det er der maktspelet må spelast og det i samsvar med USA sine eigne reglar.

Det eurasiske sjakkbrettet

I andre kapittel av boka si legg Brzezinski difor ut det han kallar det eurasiske sjakkbrettet. Kapitelet startar slik: «For Amerika er Eurasia den viktigaste geopolitiske vinninga.» «…Amerikas globale førsteplass avheng direkte av kor lenge og kor effektivt denne forrangen på det eurasiske kontinent kan haldast oppe.» Legg merke til at han bruker omgrepet Amerika om USA, sjølv om Amerika omfattar eit todelt kontinent der USA berre utgjer ein del.

Dette er også litt typisk for USA. På grunn av den allmenne bruken av dette omgrepet for USA, så fell eg og for det innimellom.

Om USA si eigenforståing av rolla si i verda sluttar Brzezinski seg til uttalen frå den politiske vitskapsmannen, Samuel P. Huntington, frå Harvard universitetet i 1993. «Ei verd utan leiinga frå USA vil vere ei verd med meir vald og uorden og mindre demokrati og økonomisk vekst enn ei verd der USA har meir innflyting enn noko anna land for å innverke på dei globale affærane. Ei varig internasjonal forrang for USA er sentralt for velferda og sikkerheita til amerikanarane og til framtida for fridom, demokrati og opne økonomiar og internasjonal orden i verda.»[i]

I denne samanhengen er det kritisk korleis Amerika «styrer» Eurasia, skriv Brzezinski. For Eurasia er verdas største kontinent og verdas geopolitiske akse. Ei makt som kontrollerer Eurasia ville kontrollere to av verdas tre mest framskridne og økonomisk produktive regionar. Vi treng berre sjå på kartet for å finne at kontroll over Eurasia mest automatisk vil føre med seg Afrika si underordning og gjere den vestlege halvkula og Oseania til geopolitiske utkantar i høve verdas sentrale kontinent.

Legg merke til at Brzezinski aldri rører seg utanfor den geoimperialistiske tenkeboksen. Han kan i det heile ikkje tenkje at de finnast statar og økonomiske system der globalt samkvem og global handel kan skje utan at nokon påtvingar dei andre sin regelbaserte verdsordning. Det vil seie at han projiserer USA sin eigen imperialisme over på dei landa som ikkje vil ha han og som sjølv ikkje er imperialistiske i det heile.

Han viser så til at Eurasia har om lag 75 % av folka i verda, at mesteparten av den fysiske rikdommen i verda er der og både i føretaka og under jorda. Eurasia står for 60 % av verdas BNP og om lag 3 fjerdedelar av verda sine kjende energiressursar. Etter USA finn vi dei seks nest største økonomiane og dei seks nest største våpenmaktene i Eurasia. Konklusjonen er at alle dei potensielt politiske og/eller utfordrarane til USA si forrang, er eurasiske. Samla sett er Eurasia si makt svært mykje overlegen den amerikanske, men heldigvis er Eurasia for stort til å bli ein politiske einskap.

Difor er Eurasia det sjakkbrettet der kampen om global forrang fortsett å spele seg ut. Så delar han «sjakkbrettet» i fire område.

Slik er området for spelet om Eurasia, skriv Brzezinski. Så seier han at vilkåra for amerikansk kontroll med heile spelet er fleire. Eit vilkår er at Middle space, det vil stort sett seie Russland, kan bli dradd inn i innflytings-området til det veksande/ekspanderande West der Amerika har ei leiande stilling.

Dette er det grunnleggande trekket i USA sin europa-politikk og politikken med å overta styringa i Ukraina. Det er ein del i den store planen for å få Russland inn under USA sitt verdsherrevelde. Det er fordi dei i Russland kjenner denne politikken at dei kjende seg tvungen til å stanse USA/NATO/EU si opprustning og nazifisering av Ukraina.

Dei andre vilkåra som Brzezinski legg vekt på er at South ikkje blir dominert av ein enkelt spelar og at East ikkje blir sameint på ein måte som bidrar til at USA blir kasta ut frå basane sine utanfor kysten. Så lenge situasjonen er slik vil USA vinne fram i spelet. Men, seier han, dersom Middle space støyter frå seg West og blir eit einskapleg område, og anten får kontroll med South eller oppnår ein allianse med ein større austleg aktør, så blir Amerikas leiarstilling i Eurasia dramatisk innskrenka. Til metodane seier han at manøvrering, diplomati, koalisjonsbygging, få statar til å slutte seg til USA-sida og svært overlagd bruk av dei politiske aktiva ein har, har blitt dei viktigaste ingrediensane for å lukkast med å utøve geostrategisk makt på det eurasiske sjakkbrettet.

Så viser han til Harold Mackinders slagord om at dei som herskar over Aust-Europa bestemmer over sentraleuropeiske hjertelandet og dei som herskar over hjertelandet bestemmer over Verdsøya, dvs. seie Eurasia, og den som herskar over Eurasia bestemmer over verda.

For å sikre USA-dominans over verda må altså USA herske over desse delane av Eurasia. Først må dei sikre seg heile vest. Så må dei sikre seg Middle space eller Russland. Dette har vore utgangspunktet for USA sin politikk i dette området i lange tider, og blei særleg aktuell etter at Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing. Brzezinski peiker ut to skritt for å hindre at ein rival til Amerika kan vekse fram i dette området.

Først må dei identifisere dei geostrategisk dynamiske eurasiske statane som har makt til så skape ei potensiell endring i den internasjonale maktdistribusjonen og dessutan sette fingeren på dei geopolitisk kritiske eurasiske statane som er plassert slik og har ein slik eksistens at dei har omdannande innverknad på dei meir aktive geostrategiske spelarane eller på regionale forhold.

Så må ein utforme spesifikke politikkar for USA slik at dei kan hindre, få med seg, og/eller kontrollere dei statane som er aktuelle etter det som er sagt ovanfor, for å halde oppe og fremje livsviktige amerikanske interesser og sjå for seg ein meir omfattande geostrategi som dannar eit samspel med dei meir spesifikke politikkane til USA i global skala.

Han samanfattar det heile i det han kallar ein meir brutal terminologi som går tilbake til den meir brutale tida med gamle imperia: «dei tre store krava i imperiet sin geostrategi er å hindre samarbeid og halde oppe sikkerheits-avhengigheit blant vasallane, å halde dei som betalar tributt medgjerlege og sørgje for at barbarane ikkje slår seg saman. Vi kan vel seie at det første og andre har dei førebels klart, men det tredje og viktigaste har dei ikkje lukkast med.

Så identifiserer han fem geostrategiske spelarar og fem geopolitiske omdreiingspunkt (der dei to siste kanskje også kvalifiserer som spelarar) på det eurasiske kartet. Spelarane er Frankrike, Tyskland, Russland, Kina og India, mens Storbritannia, Japan og Indonesia som er viktige land, ikkje kvalifiserer. Dei som spelar ei rolle som viktige geopolitiske omdreiingspunkt er Ukraina, Aserbajdsjan, Sør Korea, Tyrkia og Iran der dei sist også er geopolitisk aktive. Av desse er spesielt viktig at USA får kontroll over Ukraina, og Sør Korea er viktig å halde på for USA i aust.

Så vurderer han desse landa kvar for seg. Frankrike og Tyskland er gode spelarar for USA som vil utvide NATO og EU austetter. Russland, som på denne tida framleis eigentleg var innan USA sin interessesfære, var svak og ville kanskje bli det i lang tid, men spørsmålet var om landet ville vere USA sin ven eller fiende.

Kina ser han og som ein av dei største spelarane og landet vil etter kvart, med aukande økonomisk utvikling, få større geopolitisk innverknad. India er den mektigaste av dei sørasiatiske statane og ser seg om ein rival til Kina. Men India er ikkje så mykje å bekymre seg om som Kina og Russland.

Ut frå dette stiller han fleire spørsmål som kva slags Europa vil USA ha, kva slags Russland er i Amerikas interesse og kva kan USA gjere med det, kva er prospektet for at det oppstår ei nytt «Balkan» i Sentral-Asia og kva kan USA gjere for å minske risken for det, kva rolle skal USA oppmuntre Kina til å ha og kva vil det medføre for USA og Japan og til slutt kva slags nye eurasiske koalisjonar er mogleg som er farlegast for USA sine interesser og kva må gjerast for å hindre dei.

Svara er at USA vil ha eit Europa som reelt sette er styrt av USA, men finn seg vel til rette med det. USA bør prøve å utvikle forholdet sitt til Russland vidare frå slik det var under Jeltsin, med demokratisering som tillét USA-kapitalen og det amerikanske politiske systemet der. Skal USA hjelpe Russland med å bli sterkt att, eller vil det då også fjerne seg frå USA. Når det gjeld Ukraina og Aserbajdsjan så må Russland få komme seg på beina att for å utvikle eit demokrati av USA-typen, men dersom det fører til at Russland bli for sterkt i seg sjølv (Brzezinski kallar det at dei vinn att det potensialet sitt til å bli eit imperium) er det ikkje bra for USA sin dominans. Han lurer så på om dei kan få Russland inn i NATO. Då vil USA sikre mykje av dominansen sin på heile kontinentet. Så seier han litt om korleis ein skal hindre Sentral-Eurasia i å bli eit nytt Balkan. Når det gjeld Kina vil det mest gunstige å få landet med i eit demokratisk fritt marknads-system. Men det kan jo hende at dette ikkje skjer og Kina veks seg mektig utan det. Då er det om å gjere å passe på at Kina berre får ei rolle som regional stormakt og ikkje i verdsmakt. Det farlegaste scenario for USA er at Kina, Russland og kanskje Iran finn saman i ein «antihegemonisk» koalisjon. Det vil seie en koalisjon som ikkje er dominert av USA. Det vil krevje mykje dyktig diplomati frå USA for å hindre at dette skjer. Det vil også vere farleg om Russland og Tyskland finn fram til eit samarbeid.

No, i etterkant, (våren 2022) veit vi at Kina, Russland og Iran faktisk har inngått samarbeid. Det er svært øydeleggande for USA sin plan om verdsherredømme. Dermed blir Ukraina ekstra viktig.

Europa si rolle – bruhovud for og vasall under USA

I kapittel 3 skriv Brzezinski om USA sitt demokratisk bruhovud på det eurasiske kontinent. Forfattaren er nøye med bruken av ord og omgrep. Bruhovud tyder ifølge Oxford Shorter Dictonary omsett til norsk av underteikna: ei første posisjon som er oppretta bortanfor eit naturleg skilje, som ei elv eller eit hav til dømes. Meininga er at bruhovudet skal brukast for å samle styrke til å utvide seg og i ta makt over heile området. Europa kan vi då sjå på (slik som Brzezinski sjølv vurderer det) som USA sitt bruhovud på det eurasiske kontinent. Brzezinski skriv at Europa er USA sin naturlege allierte av mange grunnar og det tener også som utgangspunkt for det Brzezinski kallar den stadige utvidinga av demokrati djupare inn i Eurasia. Ei slik utviding av systemet i Frankrike og Tyskland til landa austover vil ha ei magnetisk tiltrekking på land som Ukraina, Kvite-Russland og Russland. Etter kvart kunne ei slik utvikling føre til at Europa blei ein av dei livsviktige pilarane i ein USA-sponsa større europeisk struktur av sikkerheit og samarbeid.

Den brutale sanninga, skriv han, er at Vest-Europa og i veksande grad Sentral-Europa i det store og heile er eit amerikansk protektorat, der dei allierte statane minner om dei gamle vasallane og dei tributt-pliktige. Dette er ikkje sunt korkje for Amerika eller dei europeiske nasjonane. Derfor ønskjer Brzezinski at desse vasallane skal verte meir samarbeidande statar, men framleis under leiing av USA. Vi skjøner jo, med den svarte, skjulte sida av USA sin geo-imperialisme at dette eigentleg ikkje er mogeleg. Difor er situasjonen framleis slik Brzezinski teikna han opp i 1997.

Så tar Brzezinski opp viktigheita av at NATO utvidar seg austover. Først var det litt vanskeleg å få Frankrike entusiastisk for dette, mens Tyskland var på linje. Etter krigen kunne dei, under paraplyen til USA, ta eit meir open leiarstilling i Sentral-Europa utan å truge naboane sine samstundes. Dette gjorde at Frankrike også etter kvart ville komme på linje. Sambandet med USA var både eit slags sertifikat på god oppførsel og det forsikra naboane i Europa elles at eit nærare samarbeid med Tyskland var eit nærare samarbeid med USA. Det gjorde at Tyskland no kunne fremme assimileringa av Sentral-Europa, som før var innan Sovjet-sfæren, inn i dei europeisk (amerikanske) strukturane. Dette ville ikkje vere det gamle Mellom-Europa til den tyske imperialismen, men eit meir velmeinande samkvem for økonomisk fornying stimulert av tyske investeringar og handel. Samstundes kunne Tyskland fungere som sponsor for den eventuelle formelle innlemminga av det nye Midt-Europa i EU og NATO. Tyskland blei i røynde ein klar apostel for austleg utviding. Dei foreslo at EU skulle bli utvida innan år 2000 og at femtiårsdagen for danninga av NATO var passande for å utvide NATO austetter.

Den sentrale saka for USA er å konstruere eit Europa basert på den fransk-tyske kontakten. Eit Europa som kan fungere men blir lenka til USA og det gjer det mogeleg å utvide området for det samarbeidande, demokratiske internasjonale systemet som den effektive utføringa av USA sin fyrsterang er så avhengig av.

Så skriv han om kor avhengige Europa er av USA for ikkje å bli fangar av dei sosiale sidene ved politikken sin. Det at Europa har komme seg på fote att økonomisk har skjult dei meir langsiktige kostnadane med den tilsynelatande suksessen. Desse kostnadane er øydeleggande både økonomisk og politisk. Kva er så problemet? Brzezinski ordlegg seg slik: «Den politiske legitimitetskrisen og krisen når det gjelder økonomisk vitalitet som Vest-Europa står overfor i stadig sterkare grad, men ikkje klarer å løyse, ligge djupt rotfesta i den omfattande stats-støtta sosiale strukturen.» Dette er det sentrale bodskapet hans. Så seier han at dette «fremmar paternalisme, proteksjonisme og sneversyn. Og at «resultatet er ein kulturell tilstand som kombinerer vellystigheit med åndeleg tomheit – ein tilstand som kan bli utnytta av nasjonalistiske ekstremistar eller dogmatiske ideologar»[ii]. Denne tilstanden kan, viss den vinn fram vise seg å vere daudeleg for demokratiet og ideen om Europa.» Konklusjonen er at problemet berre kan bli løyst på kontinentalt grunnlag. Det er utgangspunktet for USA si støtte til Europa Unionen (EU) der nedbygging av velferd og avvikling av det nasjonale demokratiet, som har gjort dette mogleg, er målet.

Det som må til, og som Brzezinski var ein varm tilhengar av, er det nyliberale systemet for arbeidsliv og sosiale ordningar som vi finn i USA og som landa i Europa stadig meir har hengd seg på. Europaunionen (EU) er eit mektig verktøy for denne utviklinga og, som vi no har sett, for USA sin geo-imperialisme for å dominere heile det eurasiske kontinentet.

Eg tenkjer at dette er eit viktig moment som den norske EU-motstanden ikkje har tatt inn over seg. EU er ein reiskap for USA sine planer om å få overherredømme over heile Eurasia. Det tyder at EU er ein krigsunion og ikkje noko fredsprosjekt. Noko som først viste seg på Balkan.

Men dette tyder også noko meir. Det tyder at USA gir beskjed til EU at dei europeiske sosialstatane som blei bygd opp etter 2. verdskrigen på nasjonalt grunnlag, må demonterast, og at velfungerande statar berre kan utvikle seg i eit eurasisk rom som USA herskar over. Ut frå dette tar han også opp faren for at Tyskland skal begynne å føre sin eigne nasjonale politikk (som mellom anna kan leie til meir samarbeid med Russland), eller at heile EU skal begynne å utvikle seg slik at USA ikkje har herredømmet der, men i staden blir ein rival.

Han konkluderer heile diskusjonen (med seg sjølv) med at det vesentlege punktet når det gjeld NATO-utvidinga er at prosessen er tett knytt saman med utvidinga av Europa sjølv. Viss EU skal bli eit geografisk større samfunn, med ein meir samstemt fransk-tysk kjerne og mindre integrerte ytre lag – og om eit slik Europa vil basere tryggleiken sin på ein fortsett allianse med Amerika, så følgjer det at det mest utsette geopolitiske området, Sentral-Europa, ikkje kan bli demonstrativt utelukka frå å delta i den kjensla av tryggleik som resten av Europa nyter gjennom NATO. Difor må Amerika arbeide særleg nært med Tyskland for å få til ein utviding austetter i Europa. Amerikansk-tysk samarbeid og leiarskap saman er vesentleg når det gjeld dette.[iii]

Så seier han at denne utvidinga kan finne stad dersom USA og Tyskland saman oppmuntrar dei andre NATO-statane til å ble samde om dette og anten forhandle fram ei semje med Russland eller handle kraftfullt med den korrekte overtydinga at konstruksjonen av Europa ikkje kan bli underordna russiske protestar. Til sjuande og sist er det som står på spel i dette strevet Amerikas langsiktige leiande rolle i Europa. Eit nytt Europa tar form, og viss dette nye Europa skal fortsette å vere ein del av eit «Nord-Atlantisk» rom, er utvidinga av NATO vesentleg. Sant å seie er ein omfattande politikk for heile Eurasia ikkje mogleg viss strevet etter å utvide NATO, som har blitt lansert av USA, stansar opp eller bli svekka.[iv]

Botnlinja som vegleier den stadige utvidinga av Europa må vere det bodet at ikkje nokon stat utanfor det transatlantiske system har rett til å legge ned veto mot deltakinga av ein kvar kvalifisert stat i det europeiske systemet – og dermed det transatlantiske tryggleiksystemet og at ingen europeisk stat kan bli utelukka frå EU eller NATO.

Så set Brzezinski opp ein tidstabell for utvidinga. Innan 1999 vil dei første nye medlemmene ha blitt innlemma i NATO, sjølv om medlemskap i EU vil kome noko seinare.

EU vil i mellomtida ta initiativ ovafor dei baltiske statane og NATO vil samstundes arbeide for å få desse med der pluss Romania. Andre Balkan-statar kan også bli med.

Så kjem turen til Sverige og Finland.

Ein stad mellom 2005 og 2010 bør Ukraina bli klar for alvorlege forhandlingar med både EU og NATO ut frå at Ukraina er ei av dei sentrale statane som USA må ha kontroll over fordi det er den austlege delen av den «kritiske demokratiske kjernen for europeisk tryggleik» slik denne illustrasjonen frå boka om det eurasiske sjakkbrettet viser.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Brzezinski skriv at dette har med den europeiske tryggleiken å gjere. Men det er sjølvsagt ein påstand som ikkje heldt vatn. Dersom ikkje USA hadde vore fast bestemd på dei skulle ha makta over Eurasia, så hadde europearane løyst tryggleiksspørsmålet sjølv, nett med meir samarbeid med mellom anna Russland. Noko som Russland har streva med å få til.

Det er USA sin geo-imperialistiske politikk som har skapt fiendskapen og tryggleikssituasjonen i Europa. Det er deira kamp for verdsherredømme som krev konfliktar, undergraving, kupp og regimeendringar og krigar på «vårt» eurasiske kontinentet. Det er faktisk ikkje USA sitt kontinent. Dei har sitt eige, men har ein utanrikspolitikk som krev at deira tryggleiksinteresser ikkje går mot Mexico og Canada, men mot land tusenvis av mil vekke, som altså Ukraina og Russland. Og så manipulerer dei den offentlege meininga til at tru at dette er noko naudsynt. Men det er berre naudsynt ut frå USA sine geo-politiske mål, verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent.

Alle som har følgt med i utviklinga av historia ser at denne politikken, som dei leiande i USA (og Europa) tok til seg, har blitt sett ut i livet med stor konsekvens. Då Ukraina ikkje hadde kome inn i USA-sfæren under den såkalla kastanje-revolusjonen i 2004, som var sterkt inspirert av amerikansk-leia NGO-ar, fortsette sjølvsagt undergravingsarbeidet i mange år.

I 2014 følte USA at dei hadde bygd opp nok støtte i landet til å lansere eit kupp der dei fjerna den lovleg valde presidenten og sette inn sin marionett. Då kunne arbeidet med å sette USA sin langsiktige plan for å legge Ukraina inn i EU og NATO verkeleg begynne. Eit problem med dette statskuppet var at USA hadde alliert seg med krefter som såg på russarar, eller rettare, slavarar, som undermenneske. Dermed vart det straks etter kuppet sett i verk kraftig diskriminering av desse. Det førte til at dei begynte å forsvare seg militært. Då dei forsøkte å forsvare den stort sett russisktalande byen Maruipol sør i Donets-fylket blei dei nedkjempa av den klart nazistiske Azov-bataljonen[v] saman med sterkt høgrenasjonale styrker. Dei har sidan hatt den viktigaste basen sin her. Det er hovudgrunnen til dei harde kampane nett her etter at Russland rykka inn i Donets i 2022.

Da Zelenski vart vald til president med 73 % av stemmene, på eit program om fredeleg løysing av tilhøvet til dei austlege fylka og Russland, var han i utgangspunktet eit problem for USA. Viss han fekk til dette ville målet til USA med å ta makta over heile Eurasia kunne gleppe. Men dei fekk han snart inn på linja si fordi dei allereie var så tungt inne i heile det ukrainske styringssystemet.

Då han så begynte å agere som ein verkeleg marionett for USA med forslag om å melde Ukraina inn i NATO, for at USA skulle få oppfylt sin plan, blei situasjonen for Russland, som visste at dei var neste brikke etter Ukraina som skulle falle i USA sitt eurasiske sjakkspel, ekstremt prekær. Dette kunne dei lese direkte ut av amerikanske militære planar.

Alle som vil kan det, men i dag har den offentlege meininga i Vesten blitt så fanga i media sitt femte filter, skapinga av det «vonde» Russland og den «vonde» Putin og den «gode» USA-marionetten, Zelenski, at til å med å ta utgangspunkt i USA sine eigne, skrivne planar, eller å refererer russiske kjelder som hevdar dette, i utgangspunktet blir dømd som russisk «propaganda». Det «vonde» skal knusast, det er berre det som driv usann propaganda, same kva som blir sagt derifrå. Dette har blitt nivået på det intellektuelle livet i Norge og innan resten av USA-systemet.

Det går sjølvsagt ikkje an å ta opp heile innhaldet i heile Brzezinski si bok her. Men eg vi også sjå på det området han kallar det eurasiske Balkan.

Det var for dette området, innanfor den grå streken, USA vedtok sin lov om Silkevegen i 1999 for å følgje opp Brzezinskis strategi. USA gir altså ekstra-territoriale lovar som skal gjelde utanfor USA sjølv. Det kan være verd å lese han. Derfor viser eg til ein kopi.[vi] Han blei «oppfriska» med ein ny lov i 2006. Loven gir eit opplegg for korleis USA skal få kontroll over denne delen av verda. Det folkerettsstridige angrepet på Serbia og bombinga der i 1999 kom like etter at denne loven var vedtatt, og innleia den epoken i USA sin geo-imperialisme som framleis er rådande. Men med samarbeidet mellom Russland, Kina og Iran og utbygginga av Kinas nye silkeveg-prosjekt er moglegheitene til å få alle statane i silkevegbeltet inn i USA sin fold no ikkje mogleg utan at USA først får kontroll over Russland. Det er dette proxy-krigen i Ukraina, no i mai 2022, dreier seg om.

Men lat oss sjå på korleis USA sin viktigaste strateg i siste del av 2000-talet og byrjinga av 2100-talet ser på dette området. Først skal vi merke oss kva han seier om ressursane i området.  Han tar utgangspunkt i at verdas behov for olje vil vekse kraftig fram mot 2015 og mesteparten av auken vil komme i Det fjerne aust. Og området har reservar av naturgass og olje som langt overgår dei i Kuwait, Mexico-golfen og Nordsjøen.

Etter ein lang diskusjon om historia, den etniske samansetninga og den geopolitisk rolla til dei forskjellige statane kjem Brzezinski fram til at «dei statane som fortener USA sin sterkaste geopolitiske støtte er Aserbajdsjan, Usbekistan, og (utanfor denne regionen) Ukraina fordi alle er definert som strategiske omdreiingspunkt. Det er særleg slik at Kievs rolle styrkar argumentet at Ukraina er den mest kritiske staten, i den grad det dreiar seg om Russlands framtidige utvikling. Samstundes fortener også Kazakhstan, ut frå storleiken, det økonomiske potensial og geografisk viktige plassering, også velovervegd internasjonal støtte og spesielt langvarig økonomisk assistanse. Med tida kan økonomisk vekst i Kazakhstan hjelpe til med å slå bru over den etniske splittinga som gjer dette sentral-asiatiske «skjoldet» så sårbar for russisk press. Når det gjeld Aserbajdsjan er det sårbart og det har vidare regionale komplikasjonar fordi dette landet også er eit geopolitisk omdreiingspunkt. Vi kan beskrive det som den livsviktig naudsynte «korken» som kontrollerer tilgang til den «flaska» som inneheld rikdommane i området i og rundt Det kaspiske hav og Sentral-Asia. USA si rolle i området, skriv Brzezinski, er å oppnå og konsolidere ein regional balanse mellom russiske, tyrkiske, iranske og kinesiske interesser. Sjølvsagt under leiing av USA.

Viss vi ser på dei siste åras utvikling har USA ikkje klart noko av dette. Derimot ser det ut som om det er Kina som klarer det, saman med Russland og Iran. Men då ikkje med mål å kreve at desse statane legg seg inn under dei, eller blir tvinga til deira orden og styringsmåte. Dette er eit grueleg tilbakeslag for USA sine overordna geo-strategiske mål som er dominans på det eurasisk kontinent. USA er stort sett spelt ut økonomisk, og har ikkje anna att en regimeendringar som dei har prøvd både i Russland, i Kazakhstan, og (utanfor området Kvite-Russland), eller å få til krigar som gjer Russland veikare slik at dei kan få til regimeendring der.

I kapittel 6 tar han for seg «Ankeret i fjern-austen». Her skal eg berre nemne nokre av dei viktige konklusjonane hans. «Oppgåva for amerikansk politikk er å sikre at Japan (som han kallar USA sitt protektorat) får meir mektig internasjonal og global innflyting, lik det Canada har. Ein stat som er respektert for den konstruktive bruken av rikdommen og makta si, men ein som er korkje frykta eller avskydd. Samstundes som vi må sørge for at Japan går i denne retninga må vi og sikre at Kina blir ein regionalt leiande makt, utan å skiple ein stabil triangulær balanse av aust-asiatiske makter. Dei store oppgåvene for USA er å kanalisere Japan sin energi i internasjonal retning og styre kinesisk makt slik at han held seg på eit regionalt nivå.[vii] Elles er det viktig å halde på Sør-Korea som er einaste bruhovudet USA har på den austlege delen av det eurasiske kontinent og USA skal krevje at Kina ikkje kan få tilbake Taiwan før dei har innført USA sin type demokrati. Vi må vel no (2022) kunne seie at USA har mislukkast monumentalt med dei store oppgåvene. Det kjem av ei stor undervurdering av Kina som vi skal sjå litt på. Først skal vi sjå ein illustrasjon av den økonomiske utviklinga i dette landet ut frå forretningsbladet Fortunes årlege oversikt over dei største føretaka i verda.

Et bilde som inneholder kart

Automatisk generert beskrivelse

Her ser vi ein oversikt frå forretningsbladet Fortune i 2021 over dei 500 største føretaka i verda. I 1990 hadde Kina eit føretak blant desse. Då Brzezinski skreiv sjakk-boka si i 1997 hadde dei fått nokre få føretak på lista. Men på berre litt over 20 år seinare hadde dei altså 143 (vel eit dusin av desse var lokalisert i Taiwan, men med mange av anlegga sine i fastlands-Kina). USA hadde 167 på lista i 1990, men berre 122 i 2021. Elles ser vi at «taparane» var Japan og Storbritannia.

Når det gjeld nominelt brutto nasjonalprodukt er det framleis større i USA (litt under 23 mrd i 2021) enn i Kina (litt under 17 mrd i 2021), men rekna et kjøpekraftsparitet som det heiter gjekk Kina (ca. 27 mrd i 2021) forbi USA (ca. 23 mrd i 2021) i 2010. India ligg her på tredjeplass med vel 10 mrd. På grunn av dei mange folka i Kina er BNP per innbyggar litt over 10 000 dollar i året, mens talet i USA er vel 64 000. Norge ligg litt over USA, mens Monaco ligg på topp med vel 163 000 dollar per hovud. Det tyder at Kina framleis faktisk er eit utviklingsland. Det er også gjort undersøkingar som viser at det flyt større verdiar ut frå Kina til USA og andre rikare land, enn det kjem inn til Kina frå desse.

Vel så viktig som å samanlikne BNP er det nok å samanlikne produksjonskapasiteten i Kina og USA. Dette er litt gamle tall, men representative.

Infographic: China Is the World's Manufacturing Superpower | Statista

Så konklusjonen er at Kina har vakse frå ein økonomisk dverg til ein kjempe på under ein generasjon. Ikkje rart at Brzezinski tok feil her. Tre bøker som fortel meir i detalj om utviklinga  verda er Peter Frankopan New Silk Roads – The Present and Future of the World, 2018, Prag Khanna The Furure is Asian – Global Order in the Twenty-First Century, 2019 og Kishore Mahburani[viii] Le jour où la Chine va gagner – La fin de la suprématie américaine, 2020. Sistnemnde var mellom anna President i United Nations Security Council frå januar 2001 til mai 2002. Dei to første forfattarane representer opplyste vestlege synsmåtar, den siste opplyste austlege og vestvennlege synsmåtar. Dette må sjølvsagt prøvast opp mot kinesiske og nyare kjelder.[ix] Mykje har skjedd også etter 2020. Eg går ikkje så mykje inn på dette her ettersom hovudformålet er å avdekke USA sine utanrikspolitiske mål.


[i] Samuel P. Hutington. «Why International Primacy Matters,» International Security (våren 1993), side 83.

[ii] Brzezinski The Grand Chessboard, 1997, side 73.

[iii] Same verk, side 79.

[iv] Same verk side 80.

[v] Sjølv om Wikipedia også er skjemma av den amerikanske media-systemet finn vi likevel her ein del saklege opplysningar om Azov og rørsla som ho spring ut av. Talet på medlemmer må vi nok ta med ein stor klype salt i ei tid der USA er svært opptatt av å få dette fenomenet til å sjå så uvesentleg ut som mogleg. At Azov forsvarte Mariupol etter det USA-leia kuppet i 2014 er vel også strengt tatt ei forskjønning av rolla deira her https://en.wikipedia.org/wiki/Azov_Battalion

[vi] https://www.eso.org/gen-fac/pubs/astclim/espas/maidanak/silkroad.html

[vii] Brzezinski, 1997, side 185.

[viii] https://en.wikipedia.org/wiki/Kishore_Mahbubani

[ix] Viss du vil sette deg inn i noko av dette er bokserien Reading China Series som kom i 2121 med titlene China in History and Reality, What Kind of Party is the CCP, What Era is China in, What Kind of Democracy is China’s Democray, What is the Chinese Dream, What is the Path of Socialism with Chinese Characteristics. Dessutan har vi tre bind med Xi Jinping sine talar frå 2012 til 2020. Dessutan er avisa Global Times sentral.