Krigstrusselen stiger etter hvert som økonomien avtar

Denne artikkelen ble skrevet av en amerikansk ekspert i mai 2015, like etter Maidan og det USA-ledete kuppet i Ukraina. De gir en god forståelse for det som foregår i Ukraina dag. Oversetters anmerkning.

(Oversatt av Terje Valen.)

Av Paul Craig Roberts | mai 2015 | USA, utsiktspunkter |  4 |

Krigstrusselen stiger etter hvert som økonomien avtar

Paul Wolfowitz, daværende nyutnevnt viseforsvarsminister. 1. mars 2001. (US Department of Defense)

Wolfowitz-doktrinen om amerikansk utenrikspolitikk utgjør en alvorlig trussel mot menneskeheten.

Paul Craig Roberts, hovedtale til den årlige konferansen til Financial West Group, New Orleans, 7. mai 2015.

De definerende hendelsene i vår tid er Sovjetunionens sammenbrudd, 9/11, eksport av jobber og økonomisk deregulering. I disse hendelsene finner vi grunnlaget for våre utenrikspolitiske problemer og våre økonomiske problemer.

USA har alltid hatt en god mening om seg selv, men med det sovjetiske sammenbruddet nådde selvtilfredsheten nye høyder.  Vi ble det eksepsjonelle folket, det uunnværlige folket, landet valgt av historien for å utøve hegemoni over hele verden.  Denne nykonservative doktrinen frigjør den amerikanske regjeringen fra folkerettens begrensninger og tillater Washington å bruke tvang mot suverene stater for å gjenskape verden i sitt eget bilde.

For å beskytte Washingtons unike status som eneste supermakt etter Sovjetunionens sammenbrudd, skrev Paul Wolfowitz, i 1992, det som er kjent som Wolfowitz-doktrinen. Denne doktrinen er grunnlaget for Washingtons utenrikspolitikk.  Læren sier:

«Vårt første mål er å forhindre gjenkomsten av en ny rival, enten på territoriet til det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som utgjør en trussel av størrelsesorden på det som Sovjetunionen tidligere sto for. Dette er en dominerende vurdering som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien, og krever at vi forsøker å forhindre at enhver fiendtlig makt dominerer en region hvis ressurser under konsolidert kontroll vil være tilstrekkelig til å generere global makt.»

I mars i år utvidet Rådet for utenriksrelasjoner denne doktrinen til Kina.

Washington er nå forpliktet til å blokkere fremveksten av to store atomvåpenbevæpnede land. Denne forpliktelsen er årsaken til krisen som Washington har skapt i Ukraina og for bruk som antirussisk propaganda.  Kina blir nå konfrontert med Pivot to Asia og byggingen av nye amerikanske marine- og flybaser for å sikre Washingtons kontroll over Sør-Kinahavet, nå definert som et område av amerikanske nasjonale interesser.

9/11 tjente til å starte de neokonservatives krig for hegemoni i Midtøsten. 9/11 tjente også til å starte den innenlandske politistaten. Mens sivile friheter har krympet hjemme, har USA vært i krig i nesten hele det 21 århundret, noe som, ifølge Joseph Stiglitz and Linda Bilmes har kostet oss minst $6 billioner dollars.  Disse krigene har gått veldig dårlig.  De har destabilisert regjeringer i et viktig energiproduserende område.  Og krigene har i stor grad multiplisert «terroristene», hvor kampen mot disse var den offisielle årsaken til krigene.

Akkurat som sovjetunionens sammenbrudd utløste amerikansk hegemoni, ga det opphav til eksport av jobber.  Det sovjetiske sammenbruddet overbeviste Kina og India om å åpne sine massive underutnyttede arbeidsmarkeder for amerikansk kapital.  Amerikanske selskaper, sammen med alle de motvillige, som ble presset av store forhandlere og Wall Streets trussel om å finansiere overtakelser, flyttet produksjon og de industrielle og profesjonelle servicejobber som kunne flyttes, for eksempel programvareutvikling, til utlandet.

Dette fjernet deler av den amerikanske middelklassen og fjernet karrierestiger. Amerikansk BNP og skattegrunnlag flyttet med jobbene til Kina og India. Amerikanske reelle median familieinntekter opphørte å vokse og begynte å synke.  Uten inntektsvekst for å drive økonomien, tydde Alan Greenspan til en utvidelse av forbruksgjelden, som har gått sin gang.  For tiden er det ingenting som driver økonomien.

Når varer og tjenester produsert av offshorejobber bringes til USA for å bli solgt, går de inn som import, og forverrer dermed handelsbalansen. Utlendinger bruker sine handelsoverskudd til å erverve amerikanske obligasjoner, aksjer, selskaper og eiendom.  Følgelig blir interesser, utbytte, kapitalgevinster og husleier omdirigert fra amerikanere til utlendinger.  Dette forverrer underskuddet på driftsbalansen.

For å beskytte dollarens valutaverdi i møte med store underskudd på driftsbalansen og pengeskapingen til støtte for balansen i «banker som er for store til å mislykkes», har Washington fått de japanske og europeiske sentralbankene til å skrive ut penger i vilden sky. Utskrift av yen og euro kompenserer utskriften av dollar og beskytter dermed dollarens vekslingsverdi.

Glass-Steagall-loven som skilte kommersielle banker og investeringsbanker hadde blitt noe erodert før den totale opphevelsen i andre periode av Clinton-regimet. [Redaktørens avklaring: Glass-Steagall-loven ble delvis opphevet; det som var igjen var Federal Deposit Insurance Corporation, som i hovedsak eksisterer som et middel til å kausjonere ut store banker på skattebetalernes bekostning. ] Denne opphevelsen, sammen med manglende regulering over motderivater, fjerning av posisjonsgrenser på spekulanter, og den enorme økonomiske konsentrasjonen som følge av den sovende statusen til anti-trust-lover, produserte ikke fri en markedsutopi, men en alvorlig og pågående finanskrise.  Likviditeten som er utstedt på vegne av denne krisen har ført til bobler i aksjemarkedet og obligasjonsmarkedet.

Implikasjoner, konsekvenser, løsninger

Da Russland blokkerte Obama-regimets planlagte invasjon av Syria og tiltenkt bombing av Iran, innså nykonservative at, mens de hadde vært opptatt av sine kriger i Midtøsten og Afrika i et tiår, hadde Putin gjenopprettet den russiske økonomien og militæret.

Wolfowitz-doktrinens første mål – å forhindre gjenkomsten av en ny rival – hadde blitt brutt.  Her fortalte Russland USA «Nei».  Det britiske parlamentet sluttet seg til å legge ned veto mot Storbritannias deltakelse i en amerikansk invasjon av Syria.  Statusen som eneste supermakt ble rystet.

Dette omdirigerte oppmerksomheten til neokonservative fra Midtøsten til Russland.  I løpet av det forrige tiåret investerte Washington 5 milliarder dollar i finansiering av fremstående politikere i Ukraina og ikke-statlige organisasjoner som kunne sendes ut i gatene i protester.

Da Ukrainas president gjorde en nytte-kostnadsanalyse av ukrainas foreslåtte tilknytning til EU, så han at de ikke betalte og avviste det. På det tidspunktet kalte Washington frivillige organisasjoner ut i gatene. Nynazistene la til volden, og regjeringen, som var uforberedt på vold ,kollapset.

Victoria Nuland og Geoffrey Pyatt valgte den nye ukrainske regjeringen og etablerte et vasallregime i Ukraina.

Washington håpet å bruke kuppet til å kaste ut Russland fra sin marinebase i Svartehavet, Russlands eneste varmtvannshavn.  Men Krim, i århundrer en del av Russland, valgte å vende tilbake til Russland.  Washington var frustrert, men kom seg etter skuffelse og beskrev Krim selvbestemmelse som russisk invasjon og annektering.  Washington brukte denne propagandaen til å bryte opp Europas økonomiske og politiske forhold til Russland ved å presse Europa inn i sanksjoner mot Russland.

Sanksjonene har hatt uheldige konsekvenser for Europa.  I tillegg er europeerne opptatt av Washingtons voksende krigføring.  Europa har ingenting å tjene på konflikt med Russland og frykt for å bli presset inn i krig. Det er indikasjoner på at noen europeiske regjeringer vurderer en utenrikspolitikk uavhengig av Washingtons.

Den virulente antirussiske propagandaen og demoniseringen av Putin har ødelagt russisk tillit til Vesten.  Med NATO-kommandanten Breedlove som krever mer penger, flere tropper, flere baser på Russlands grenser, er situasjonen farlig. I en direkte militær utfordring til Moskva søker Washington å innlemme både Ukraina og Georgia, to tidligere russiske provinser, i NATO.

På den økonomiske scenen er dollaren som reservevaluta et problem for hele verden. Sanksjoner og andre former for amerikansk finansimperialisme får land, inkludert svært store, til å forlate dollarbetalingssystemet. Ettersom utenrikshandelen i økende grad gjennomføres uten bruk av amerikanske dollar, faller etterspørselen etter dollar, men tilbudet har blitt kraftig utvidet som følge av kvantitative lettelser.  På grunn av offshore produksjon og amerikansk avhengighet av import, vil et fall i dollarens kursverdi føre til innenlandsk inflasjon, ytterligere senke amerikanske levestandarder og true de riggede, aksjer, obligasjoner og edle metallmarkeder.

Den reelle grunnen til kvantitative lettelser er å støtte bankenes balanser.  Den offisielle grunnen er imidlertid å stimulere økonomien og opprettholde den økonomiske oppgangen.  Det eneste tegn på utvinning er reelt BNP som bare vises som positivt fordi deflatoren er undervurdert.

Bevisene er tydelige på at det ikke har vært noen økonomisk oppgang.  Med BNP negativt i første kvartal og andre kvartal som trolig også vil være negativt, kan andre etappe av den lange nedgangen begynne i sommer.

Dessuten er dagens høye arbeidsledighet (23 prosent) forskjellig fra tidligere arbeidsledighet. På etterkrigstidens 1900-tall håndterte Den amerikanske sentralbanken inflasjonen ved å kjøle ned økonomien.  Salget ville avta, varelager ville bygge seg opp, og permitteringer ville skje.  Etter hvert som arbeidsledigheten økte, ville Fed snu kursen og arbeidere ville bli kalt tilbake til jobbene sine.  I dag er ikke jobbene der lenger.  De er flyttet over havet.  Fabrikkene er borte. Det er ingen jobber å ringe arbeidere tilbake til.

For å gjenopprette økonomien kreves det at eksport av jobber reverseres og jobbene bringes tilbake til USA. Dette kan gjøres ved å endre måten selskaper beskattes på. Skattesatsen på bedriftens fortjeneste kan bestemmes av den geografiske plasseringen der selskaper tilfører verdi til produktene de markedsfører i USA.  Hvis varene og tjenestene produseres offshore, vil skattesatsen være høy.  Hvis varene og tjenestene produseres innenlands, kan skattesatsen være lav.  Skattesatsene kan settes til å kompensere for de lavere kostnadene ved å produsere i utlandet.

Tatt i betraktning lobbymakten til transnasjonale selskaper og Wall Street, er dette en usannsynlig reform.  Min konklusjon er at amerikansk økonomi vil fortsette nedgangen.

På utenrikspolitisk front betyr hubris og arroganse av Amerikas selvbilde som det «eksepsjonelle, uunnværlige» landet med hegemoniske rettigheter over andre land at verden er klar for krig.  Verken Russland eller Kina vil akseptere den vassallstatusen som er akseptert av Storbritannia, Tyskland, Frankrike og resten av Europa, Canada, Japan og Australia.  Wolfowitz-doktrinen gjør det klart at prisen på verdensfred er verdens aksept av Washingtons hegemoni.

Derfor, med mindre dollaren og med den amerikanske makten kollapser eller Europa finner mot til å bryte med Washington og forfølge en uavhengig utenrikspolitikk, og sier farvel til NATO, er atomkrig vår sannsynlige fremtid.

Washingtons aggresjon og åpenlyse propaganda har overbevist Russland og Kina om at Washington har til hensikt å starte krig, og denne erkjennelsen har trukket de to landene inn i en strategisk allianse. Russlands 9. mai-seiersdagsfeiring av Hitlers nederlag er et historisk vendepunkt. Vestlige regjeringer boikottet feiringen, og kineserne var der i deres sted.  For første gang marsjerte kinesiske soldater i paraden med russiske soldater, og Kinas president satt ved siden av Russlands president.

Sakers rapport om Moskva-feiringen er interessant. Legg spesielt merke til diagrammet over tap fra andre verdenskrig. Russiske tap sammenlignet med de samlede tapene i USA, Storbritannia og Frankrike gjør det helt klart at det var Russland som beseiret Hitler.  I det orwellske vesten går den siste omskrivingen av historien ut av historien den røde hærens ødeleggelse av Wehrmacht. I tråd med den omskrevne historien nevnte Obamas bemerkninger på 70-årsjubileet for Tysklands overgivelse bare amerikanske styrker.  Til sammenligning uttrykte Putin takknemlighet til «folket i Storbritannia, Frankrike og USA for deres bidrag til seieren».

Russlands president har i mange år offentliggjort at Vesten ikke lytter til Russland.  Washington og dets vasallstater i Europa, Canada, Australia og Japan hører ikke når Russland sier «ikke press oss så hardt, vi er ikke din fiende. Vi ønsker å være dine partnere.»

Etter hvert som årene har gått uten Washington-høring, har Russland og Kina endelig innsett at deres valg er vassalage eller krig.  Hadde det vært noen intelligente, kvalifiserte personer i Det nasjonale sikkerhetsrådet, utenriksdepartementet eller Pentagon, ville Washington blitt advart bort fra neocon-politikken med å så mistillit.  Men med bare neocon hubris til stede i regjeringen, gjorde Washington feilen som kunne være skjebnesvanger for menneskeheten.

Tags: Kina, Neocons, Russland, AMERIKANSK økonomi, AMERIKANSK utenrikspolitikk, Vladimir Putin

Om forfatterenPaul Craig Roberts

Dr. Paul Craig Roberts gikk på fire av de fineste universitetene, studerte under to Nobelprisvinnere i økonomi, forfattet 20 fagfellevurderte artikler i tidsskrifter for stipend, og publiserte fire akademiske pressefellevurderte bøker, inkludert Harvard og Oxford Universities, og syv kommersielt publiserte bøker. Hans siste bok er The Neoconservative Threat to World Order: Washington’s Perilous War for Hegemony.

Flagg 17. mai

Det er nå tatt initiativ til barn skal gå med ukrainsk flagg i 17. mai prosesjonene for å vise solidaritet med barn som lider under krig. Dette er et politisk og rasistisk utspill fordi det utelater barn i «ikke-hvite» stater som USA/NATO har gått direkte til angrep på eller i andre stater der de har finansiert og organisert stråmannskriger og drevet/driver økonomisk sanksjonskrig. Jeg tenker på kriger og sanksjoner som pågår eller har pågått, men fremdeles virker ødeleggende på barns kår.

Krigen i Jemen, drevet av Saudi-Arabia og støttet av USA, har pågått i mange år og har et helt annet fryktelig preg enn det som skjer i Ukraina. I 2021 anslo FN at rundt 377.000 mennesker var døde på grunn av den 7 år lange krigen i Jemen. Omkring 150.000 drept i kamper, resten på grunn av vannmangel, sult og sykdom. I 2021 døde det ett jemenittisk barn under fem år hvert niende minutt på grunn av krigen, ifølge FN. Over 3,6 millioner er på flukt. Ta med Jemens flagg 17. mai.

FN melder også om resultatene av krigen Libya. Libya har blitt et sentralt utfartssted for flyktninger og andre migranter som forsøker å reise til Europa over Middelhavet. Dette har ført til en oppblomstring av menneskehandel og andre former for utnyttelse av sårbare mennesker på flukt. Oljeproduksjonen, som tidligere utgjorde 96 prosent av landets inntekter, har havarert på grunn av rivalisering om kontrollen over oljeressursene.

Libya sank fra 53. plass i 2010 til 94. plass i 2015 på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Indeksen måler forventet levealder, utdanning og inntekt. I 2020 beregnet FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) at 900 000 mennesker i Libya har behov for humanitær assistanse. Svært mange av disse er selvfølgelig barn. Ta med Libyas flagg 17. mai.

Verden har sviktet barna i Syria, skriver Redd Barna i 2018. Hele barndommen er bombet sønder og sammen, og tre millioner syriske barn har ikke opplevd annet enn krig. Til tross for løfter om trygge soner og ny våpenhvile, har det bare blitt verre for barna som bombes i hjemmene sine, på skolen og på sykehusene, sier Tove R. Wang, generalsekretær i Redd Barna i en pressemelding fra 2018. Min kommentar er at barna der fremdeles lider under virkningene av krigen som har ødelagt landet i en helt annen grad enn det som skjer i Ukraina.

Vi har 13 millioner syrere som har behov for nødhjelp, mer enn seks millioner internt fordrevne, i tillegg til 5,5 millioner flyktninger i nabolandene, meldte Panos Moumtzis, fra FN alvorstynget. Mange millioner av disse er selvfølgelig barn. Ta med Syrias flagg 17. mai.

Resultatene av USAs okkupasjon av Afghanistan. Lenge før hendelsene i august i år (2021) var den humanitære situasjonen i Afghanistan en av de verste i verden. Koronapandemi og alvorlig tørke i store deler av landet påfører befolkningen ytterligere lidelser. Verdens matvareprogram opplyser at en tredel av Afghanistans befolkning- nærmere 14 millioner mennesker- allerede er utsatt for sult. Mer enn halvparten av alle barn under fem år trues av akutt underernæring. FNs generalsekretær António Guterres uttalte i september at millioner risikerer å dø: «Det er vår plikt å utvise vår solidaritet med folk som lider og der millioner risikerer å dø av sult», sa FN-sjefen. Sannsynligvis er de fleste av disse barn. Ta med Afghanistans flagg 17. mai.

Ukraina-flagg kan være greit nok, men å glemme barna på resten av kloden som lider under forskjellige typer krig eller økonomiske sanksjoner fra våre egne allierte utenfor den «hvite» verden er selvfølgelig arrogant vestlig rasisme og politisk stillingtagen for den «hvite» verdens fortreffelighet.

Det trengs å flagges i solidaritet med barn i mange land over hele verden som lider under krig, fattigdom og sult påtvunget av et flere hundre år gammelt økonomisk system etablert av den transatlantiske overklassen, nå med USA i spissen. Det trengs flagg fra mange land 17. mai i solidaritet med barn som lider over hele den «ikke-hvite» verden, og for barn som lider mer og har lidd lenger enn barna i Ukraina.

Terje Valen, onsdag 11. mai 2022

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

Le Monde diplomatique

August 2007, side 4 og 5

Var det nødvendig å samarbeide med Det tredje riket?

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

(Artikkelen fra Le Monde diplomatique fra 2007 forteller om at den ukrainske nazismen og høyrenasjonalismen ble sluppet løs så tidlig som i 2007, etter den fargerevolusjonen i 2004 som var organisert av profesjonelle oppviglere finansiert av USA og andre vestlige land. Etter dette har disse politiske retningene som har blitt oppmuntret av de ukrainske lederne, stadig vokst i omfang og innflytelse. Det har gjort Ukraina til det mest nazifiserte land i verden siden Tyskland og Østerrike før 2. Verdenskrig. Akkurat som den gang har inspirasjonen kommet fra USA. Den store amerikanske rasist-ideologen Madison Grant, som fikk innført den rasistiske amerikanske immigrasjonsloven som fungerte mellom 1924 og 1965, skrev i 1916 boken The great race. Den ble oversatt til tysk i 1925 og ble en viktig inspirasjon for Hitler som skrev til Grant og sa at han hyllet boken som «min bibel». Kort etter ga han ut sitt eget hovedverk Mein Kampf. Dette er nøye behandlet i 6. kapittel i Gods of the Upper Air som kom ut i 2019 og er oversatt til svensk med tittelen Den Övre Luftens Gudar i 2022. I Ukraina var det den amerikanskfinansiert regimeendringen i 2004 som åpnet slusene for den nye fremveksten av nazismen i Ukraina som ble sluppet løs i 2007, nettopp den 9. mai, på denne frigjøringsdag fra nazismen. En retning som var forbudt da Ukraina var en del av Sovjetunionen. Kommentar av oversetter Terje Valen.)

I postkommunistiske land representerer historie – og spesielt andre verdenskrig – en stor del av idékampen. For de nasjonalistiske styrkene, som utgjør en av pilarene i de nye regimene, prøver å rettferdiggjøre sitt samarbeid med nazi-okkupanten og hans folkemorderiske foretak i Sovjetunionens navn. Så også i Ukraina.

Jean-Marie Chauvier rapporterer

Le Monde diplomatique

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

Maidan, uavhengighetsplassen i Kiev, hvordan kan vi glemme det? På slutten av 2004 hadde «Orange Revolution» innkalt TV-stasjoner fra hele verden. Det tilbyr nå igjen et show, men av en annen farge: det er i rødt det draperer seg selv, stemplet med sigden og hammeren. 9. mai 2007 er «seieren over fascismen» 62 år gammel (1). Og Ukraina husker det. På Kreschiatik Boulevard ved siden av plassen kommer veteraner fra Den røde armé og partisaner, fulle av medaljer. Fra en høyttaler hørtes den berømte salmen til opprøret i 1941: «Stående, enorme mennesker, som står overfor fascismens mørke, går de, folkets krig, den hellige krigen.»

I dette svært sovjetiske ritualet er det unge ukrainske demokratiet likevel godt representert: den «oransje» bevegelsen (nå en minoritet), dens leder, statsoverhode og vårt Ukraina-parti, Mr. Viktor Justjenko, «musen» Julia Tymosjenko som leder blokken med hennes navn, det gule og blå nasjonalflagget, den vanlige hæren … Er det slik at denne hyllesten er til Sovjetunionens bragd? Ikke i det hele tatt: det er ganske enkelt en forankret tradisjon. På kaken venter det et bittert kirsebær på presidenten: En folkelig demonstrasjon dukker opp bak den offisielle paraden, full av kommunistiske røde flagg, sosialistiske roser, blå og hvit av den stigende styrken til partiet av regionpartiet til i Mr. Viktor Janukovitsj, statsministeren. Dette er bølgen av flertallskoalisjonen i Rada, parlamentet, ledet av sosialisten Alexandre Moroz, og som statsoverhodet oppløste 2. april

Sistnevnte forsvinner raskt med sitt følge. Demonstrantene klatrer deretter opp åsene mot Parken for evige herligheter, og deretter dekker de heltenes graver med blomster, og til slutt, enda høyere, klatrer de opp på høydene til det pompøse minnesmerket for «Den store patriotiske krigen (2)», der det venter dem tradisjonelle småretter, taler og musikk. Tusenvis av dem krysser gatene og parkene, og gir seg hen til festen, mens de koser seg med de gamle kjente melodier: Veier av støv og tåke, Katyusha, Mørk natt, det brente Khata (3), Planeten brenner og blir gal og andre sanger og valser som fremkaller tider med krig, angst og befrielse.

Den uinnvidde fra Vesten ville ikke forstå så mye. Det er lite er kjent for ham hva nazi-okkupasjonen representerte i øst. Hvem informerte ham om massedrapene i 1941-1943, de brente landsbyene med sine innbyggere, de tre millioner utryddede sovjetiske fangene? Hva vet han om partisankrigen, om den røde hærens rolle, skjult for Vesten? Fremmed for ham er denne slaviske lyrikken, en blanding av oppriktige følelser og store ord. Denne store sorgomfavnende og sammenblandet arvet fra Sovjetunionen er nødvendigvis uforståelige for ham.

I disse dager ble det kringkastet russiske og ukrainske TV-filmer, dokumentarer og debatter om de strålende kampene, seierens gleder, men også de transgenerasjonelle traumene, de «forsvunnende» som vi fortsatt leter etter, de voksne som vokste opp i barnehjem eller med foreldre som selv er foreldreløse. Det er ingen mangel på tabubelagte emner fra Sovjetunionens tid: skjebnen til fanger reddet fra Tyskland og sendt som «mistenkte» til gulag, væpnet samarbeid, deportasjoner av folk «straffet» for forræderi av et mindretall av sine egne. 17. mai ble det holdt en offisiell «requiem-kveld» i Kiev til minne om tatarene som ble utvist fra Krim i 1944 (4). Det var også i Ukraina at Jiddishland ble utslettet: i Lviv, Babi Yar (se «I gropene til Babi Yar«), Berditchev, etc., hvor jødeutryddingen skjedde med kuler, den første delen av «Endlösung».

9. mai 2007 planla president Justsjenko også et «bittert kirsebær» på seierskaken. Han grep muligheten til å gjenopplive, i møte med sovjetiske veteraner, rehabiliteringen av de som kjempet mot dem: Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den ukrainske opprørshæren (UPA), ble offisielt anerkjent – så vel som den gresk-katolske kirken (Uniate), som var nær den – fra 2002, til tross for noen diskrete russiske, polske og jødiske protester. Det er et spørsmål om å fremskynde «nasjonal forsoning» for å overvinne fortidens splittelser.

Blant «motstandsheltene» han siterer er ikke lederen av de røde partisanene, Sidor Kovpak, men kommandanten for UPA, Roman Sjukhevitsj, hvis hundreårsjubileum ble feiret med stor fanfare 17. juli. Han glemte at han i 1941-1942 var en av lederne for Nattergal-bataljonen i Wehrmacht og medlem av det nazistiske hjelpepolitiet. En annen personlighet som ble hedre var Simon Petliura, den anti-bolsjevikiske nasjonalistlederen, som knuste arbeidernes opprør mot Kiev-arsenalet i februar 1918. Han ble kjent for å være pogromist, og falt i mai 1926 under slagene til en «jødisk terrorist» (5). Den første steinen i hans fremtidige statue ble lagt 25. mai i Poltava, der han ble født.

Kan vi trekke et tegn på likestilling mellom stalinistisk undertrykkelse og jødeutryddingen?

I Galicia, nasjonalismes vugge og bastion, slår man hardere til: her blir Galicia Division (Halitchina) hyllet, en styrke som vi vet tilhørte SS av Heinrich Himmler, men som det er lettere å kalle «Første divisjon av den ukrainske nasjonalhæren», ifølge det endelige navnet i 1944. Veteranene får, i denne regionen, de samme pensjonene som den røde hæren og UPA. En parade av SS og deres sympatisører, planlagt i Kiev 28. april. Kiev, ja, det er sant, ikke i Riga…

Omskriving av historien plager ikke regimet. OUN-UPA til den legendariske Stepan Bandera presenteres nå som en «motstand på tre fronter»: mot nazistene, Sovjet og polakkene. En forsvarer av bevegelsen innrømmer at den i utgangspunktet allierte seg med det tredje riket: han håpet bare på en uavhengig stat. Han siterte eksemplene på Kroatia, Slovakia og Vichy France. Det ville vært bedre å være et tysk protektorat enn et okkupert territorium. » I dagens Frankrike er dommen over marskalk Pétain, tidligere enstemmig ansett som en forræder for det franske folket, revidert. Det ble forstått at han forsøkte å sikre selv en dråpe uavhengighet for befolkningen som ikke kunne kjempe: kvinner, barn, eldre (6). »

Det er imidlertid ikke lett å videreføre temaet «nasjonal forsoning» mellom gårsdagens fiender. Den siste levende kommandanten for UPA, Mr. Vasily, holdt imidlertid en forsonende tale. 9. mai? Han gjør dagen til sin egen. » Dette er dagen for seier over fascismen. Hitlerisme var en skrekk. Hele Europa kjempet mot ham, ikke bare Den røde armé.»Han legger imidlertid til disse forvirrende setningene: «UPA har aldri kjempet mot folket i Ukraina eller Den røde armé (…).  Hans kommandanter og våre lot som om de ikke så hverandre. Vi kjempet mot NKVD-troppene (7) (…)  og fascistiske inntrengere.» Historikere vil bli overlatt til å løse denne sammenblandingen. Etter å ha vært anti-sovjetisk partisan frem til 1954, fange frem til 1960, arbeidet deretter kommandør Kouk, under tilsyn av KGB, ved Institutt for historie ved det ukrainske vitenskapsakademiet, hvorfra han ble utvist i 1972. Som pensjonert og respektert, skriver han sine memoarer…

Hvis herr Justsjenko hevder å balansere fordømmelser av nazisme og kommunisme, har han mye strevsomt arbeid å utføre. I 2006 beskrev en lov vedtatt av Rada hungersnøden i 1932-1933 som et «folkemord på det ukrainske folket» (Holodomor), mot stemmene til flertallet av parlamentsmedlemmer fra den østlige delen av landet. Kontroversen mellom historikere fortsetter, men presentantene har bestemt seg (8). De som protesterer blir sett på som «holocaustfornektere». I slutten av april 2007 fordømte statsoverhodet igjen det «totalitære kommunistiske regimet» i anledning en markering av Vistula-operasjonen, da Polen i 1947 utviste rundt hundre og femti tusen ukrainere. Men i Warszawa ble UPA anklaget for å utrydde polakker i 1943.

Titusenvis av ofre for sovjetiske henrettelser er begravet i Bykivnya-skogen, ikke langt fra Kiev. Den 20. mai 2007 fant en hyllest til «ofrene for kommunistisk terror» i 1937-1938 sted der, på initiativ fra Kiev Memorial Association, som grunnla et institutt for nasjonalt minne og et museum for sovjetisk okkupasjon. Svært kontroversielt og betraktet som «fornærmende og provoserende» av Moskva, blir museet, fra juni, beskyttet av ungdommen fra partiet til president. I 2006 sa Justsjenko: «Bykivnya-tragedien bør huskes slik Auschwitz, Buchenwald og Dachau blir husket.»  For å bruke dette til å likestille de stalinistiske undertrykkelsene og utryddelsen av jødene… Mens Vesten på flaut vis knapt har reagert på denne sammenslåingen, har Israel protestert mot to dimensjoner av denne feile oppfatningen: parallellen mellom Holodomor og Holocaust, men også den antisemittiske aktivismen som omgir denne kampanjen – noen påpeker at hovedansvarlig for kollektivisering og derfor hungersnød i Ukraina, Lazare Kaganovitch, var jødisk …

(Den seriøse akademiske historieforskningen regner ikke hungersnøden i Sovjet, inkludert Ukraina, for en villet og planlagt handling. Derimot regner en med at de drepte kulakene under kollektiviseringen var det. Merknad fra T.V.)

La oss vende tilbake til Maidan, hvor boder har tilbudt «ukrainsk litteratur» (siden 1986, forsikrer selgerne) med veltalende titler som: Protokoller til Sion eldste, verk av nazi-teoretikeren Alfred Rosenberg og historikeren Matvei Chapoval om Jødene i Ukraina, brosjyrer som fordømmer det «jødiske diktaturet»  i går i Sovjetunionen og i dag her. Noen brosjyrer bærer hakekorset. Disse uttrykkene for nazismen i sin rå tilstand ligger nært opptil – tilfeldig? – propagandaen til OUN-UPA. Sjokkinnføringen av antisemittisme har også sitt hovedkvarter i Kiev: på Academy of Personnel Management (MAUP) ledet av Mr. Georgii Shchekin, med et nettverk av universiteter og private skoler med femti-syv tusen studenter i trettito regioner. MAUP som utgir judeofobiske brosjyrer, har offisiell lisens for sin «undervisning».

Fra Estland og Polen og Ungarn kom kampanjen mot monumenter til sovjetiske soldater som frigjorde landet for nazismen. Den vant frem i Lviv i begynnelsen av mai (9). Flere organisasjoner krevde fjerning av minnesmerket til soldatene, for det meste ukrainske, som falt under frigjøringen av hovedstaden Galicia: dette var organisasjoner som for eksempel Svoboda («Frihet», tidligere Det sosial-nasjonale partiet), hvis leder Oleg Tiagnibog er kjent for sine krav om væpnet kamp«mot Moskali [moskovitter] og jødepakk « ; det nye ukrainske nasjonale arbeiderpartiet, hvis emblem, bokstaven N (nasjon) som blir krysset av en hammer, og ligner på hakekorset; Kongressen for ukrainske nasjonalister (KUN), som fordømmet opptøyene i slutten av april i Tallinn mot flyttingen av monumentet til Den røde armé som en «barbarisk pogrom av etniske russere». Natt til 12.-13. mai ble et monument og soldatgraver skadet i Lviv. Samme vår i 2007 ble flere jødiske kirkegårder og en synagoge vandalisert (10).

Og «revisjonistene» vant sin sak: Flere kommunestyrer, inkludert Lviv, kunngjorde demontering av sovjetiske monumenter. «Hele Ukraina må renses,» krevde de mest radikale. Det må sies at Kongressen av ukrainske nasjonalister (KUN) for eksempel beklaget det faktum at velgerne i det franske presidentvalget bare hadde valget mellom «sionisten Sarkozy og den sosialististen Royal», på grunn av mangel på «representant for den innfødte nasjonen (11)». Valeri Bobrovitsj, lederen av UNA-UNSO (12). ), den mest kjente radikale (og militariserte) organisasjonen, sier at den er bekymret for muligheten for at russiske stridsvogner tar hele regionen øst for Dnieper på to dager, og enda verre, risikoen for borgerkrig i Ukraina. Organisasjonen hans hevder at den er klar: Den har kjempet, våpen i hånd, i Georgia, Tsjetsjenia og Transnistria (13).

Minoritets-, splittede, radikale bevegelser er ikke isolert. Deres læresetninger gir i stor grad næring til det nasjonaldemokratiske, liberale og økologiske høyre, som støtter rehabilitering av OUN-UPA. Den sosial-nasjonale Tiagnibog var en del av generalstaben til «Oransjerevolusjonen». UNA-UNSO-aktivisten Andryi Skhil er medlem av Julia Tymosjenko-blokken, av «Orange»-opposisjonen, og det samme er patriarken for dissidentbevegelsen under Leonid Brezhnev, Mr. Levko Lukianenko, forfatter av antisemittiske appeller under valget til nasjonalforsamlingen i 2006 (14). Riktignok virker det som verdiene av orden og tradisjon, som er kjær for det ekstreme høyre, ligger langt borte fra vestlig liberalisme, men vi har sett andre steder at sammenfall er mulige.

Fortsatt på Maidan, her har vi kommunistpartiet i Ukraina til Pyotr Simonenko, fra en satt parlamentarisk gruppe. Dag etter dag holder kommunistpartiet, Sosialistpartiet, Partiet av regioner et møte «for konstitusjonelle rettigheter» som deres øyne har blitt krenket av presidenten. Lidenskapen til talerne står i kontrast til lytternes ro. I denne våren når termometeret klatrer til 30 ° C, har de føttene i fontener. Under brosteinene, på stranden: vannes de naive positive, røde bildene som det blir kjelt for på muntert vis.

I skyggen av kastanjetrærne på Kreschiatik Boulevard spaserer en sommerpublikum sakte til sin oppgave. I samtaler vekker den politiske krisen mer tretthet enn interessen. Det må sies at den brøt ut mot et bakteppe av økonomisk oppgang: – Elitene i begge leire kjemper for deling av næringer og markeder, sier mannen på gaten. For ikke å snakke om det amerikanske presset om å forankre Ukraina til Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) (15): I valgkampen i 2007 var det forsvarsminister Anatole Hrytsenko, kandidat i Ukraina, som bar atlantismens flagg. Den russiske marinebasen i Sevastopol ville bli truet. Fra denne Krim-halvøyen har USA til hensikt å hevde sin kontroll over Svartehavet, noe som er viktig for hele «Det større Midt-Østen». Estland og Canada ville til og med være klare til å finansiere den språklige ukrainiseringen av Krim …

Som vi vet (16), overlapper politiske konfrontasjoner her med regionalt og kulturelt mangfold. Alle drømmer om liberalisering og Europa. Men for noen som er russisktalende og «blandet», står ikke tilhørighet til den russiske verden i motstrid til ukrainsk patriotisme. De andre tar til orde for en etnisk identitet og sterkere bånd til Polen og USA. Og fremfor det antifascistiske minnet, også assosiert med Russland, foretrekker de koblingene som er smidd med OUN etter 1945, for behovene til den kalde krigen, spesielt innen World Anti-Communist League (WACL) (17) og Den anti-bolsjevikiske blokken av nasjoner som ble opprettet i 1943 i det tysk-okkuperte Ukraina. En rekke organisasjoner som har «resirkulert» mange tidligere nazister.

Ved å formidle det etno-nasjonale budskapet spilte den ukrainske diasporaen over Atlanterhavet en ledende rolle. Fra Galicia, noen ganger på flukt fra de «røde» fra 1943-1944, nådde disse utvandrerne Canada, USA og Australia. Medlemmer av OUN og deres barn holdt på håpet om Sovjetunionens fall som en mulighet til å vende tilbake for å forkynne det gode ordet i hjemlandet. Disse ukrainerne i utlandet sluttet seg til den «frie verdens» sak, men uten å benekte tradisjonen med «integrert nasjonalisme». De var innflytelsesrik i går i det radiofrie Europa – Radio Liberty-komplekset (18), i dag har arvingene i media og på nettsteder som er støttet av amerikanske og kanadiske stiftelser, erobret den ideologiske sfæren forlatt av de tidligere sovjetiske kadrene som har gått over til forretningsvirksomhet.

Historien, ifølge CIA, kan oppsummeres i en setning, megetsigende: «I andre verdenskrig forårsaket de tyske og sovjetiske hærene mer enn syv til åtte millioner dødsfall (19).«  Ingenting skiller nazistisk aggresjon og folkemord på den ene siden fra sovjeternes (inkludert flertallet av ukraineres) motstandskamp mot nazismen på den andre siden… en motstandskamp hånd i hånd med USA, Storbritannia, Gaullist France, Europas folkelige motstand.

En ukrainsk demokratisk journalist beklaget denne nye tendensen til å kalle de som befridde landets «okkupanter» og til å knytte årsaken til seieren bare til amerikanerne og britene.  «Hukommelsen om dette vil vike for nye klisjeer om konfrontasjon mellom to totalitære systemer», frykter Irina Chubatenko. Men forbrytelsene til det ene regimet [rettferdiggjør ikke] det andre. Spesielt siden han drepte, drepte, drepte, for å utvide sitt Lebensraum [livsrom]. Bestefaren min gikk i krig. Han var fange i tyske og sovjetiske leirer. Han opplevde de to regimene og deres forskjeller. For ham oppsto ikke spørsmålet om hvem fienden var (20). »

Jean-Marie Chauvier

Journalist, Brussel.

(1) På grunn av tidsforskjellen skjedde kapitulasjonen til Nazi-Tyskland 8. mai 1945 i Tyskland og 9. mai i Sovjetunionen.

(2) Innviet navn på Sovjetunionens krig mot nazistene i 1941-1945.

(3) Khata er det tradisjonelle ukrainske huset.

(4) Tatarer, som andre minoriteter, ble deportert til Sentral-Asia. Rehabilitert i 1956, kom de tilbake i årene 1980-1990. Jødene på Krim ble nesten utryddet av nazistene og deres lokale hjelpeorganisasjoner. Les Alexandre Billette, «Difficile retour des Tatars en Crimée«, Le Monde diplomatique, desember 2006.

(5) Simon Petlioura er anklaget for pogromer begått av sin hær. Hans personlige ansvar er ikke avklart, forsikrer hans forsvarere.

(6) Ruslan Chastyi,  Stepan Bandera, Folio, Kharkiv, 2006.

(7) Folkekommissariatet (Departement) for innenrikssaker, senere MVD.

(8) 233 stemmer i favør, 1 mot. Partiet for regioner og kommunister utfordret lovforslaget og foretrakk begrepet «tragedie», og deltok ikke i avstemningen.

(9) Navnet Lviv er nytt, denne byen ble kalt Lwov i løpet av de første polske århundrene, deretter Lemberg i mer enn hundre år i den østerrikske epoken, deretter igjen Lwov fra 1921 til 1939 i den restaurerte polske republikken, endelig Lvov i sovjetiske tider.

(10) Graver i Chernovtsy, minnesmerker over folkemord i Khmelnitsky og Ivano-Frankivsk (Vest), en synagoge i Dnepropetrovsk (Øst).

(11)  Natsiia i Derjava (KUN), Kiev, 8. mai 2007.

(12) UNA: Ukrainas nasjonalforsamling. UNSO: Ukrainsk nasjonalt selvforsvar (militær organisasjon).

(13) I midten av mai ble det avholdt en «antiimperialistisk kongress» med nasjonalistiske delegater fra de baltiske landene, Nord-Kaukasus og spesielt Tsjetsjenia.

(14) Som medlem av Helsingforskomiteen under Brezhnev, en «samvittighetsfange» sponset av Amnesty International, ledet han Det republikanske partiet (helt til høyre).

(15) Ifølge meningsmålinger nekter 70 % av ukrainerne NATO-medlemskap.

(16)  Jf. «Les multiples pièces de l’échiquier ukrainsk«, Le Monde diplomatique, januar 2005.

(17)  http://rightweb.irc-online.org

(18) Disse radiostasjonene opprettet av Central Intelligence Agency (CIA), som kringkastes på språkene til landene i Østen, som fortsatt opererer i den tidligere Sovjetunionen, forblir finansiert av Den amerikanske kongressen.

(19)  www.cia.gov/cia/publications/factbook

(20)  Gazeta po-Kievsky, 10. Mai 2007.

Se også leserbrevet i vår oktober 2007-utgave.

En prototype for «Orange Revolution» i Ukraina

Le monde diplomatique, desember 2019

av Ana Otašević

 Vi begynte å snakke om opprettelsen av Pora!  [«Det er på tide!»]  med våre serbiske kolleger på et seminar i Vinnitsa [en by i Vest-Ukraina] i desember 2003,» sa Andriy Kohout, en av grunnleggerne og regionale koordinatorene for den ukrainske bevegelsen.  – Vi ønsket å etablere en organisasjon som ligner på Otpor! i Serbia, i Zubr [«bison»] i Hviterussland eller i Kmara!  [«Nok!»]  i Georgia, legger han til.  Vi så på hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Hviterussland er nærmere Serbia i størrelse; Ukraina er mye større, og vi visste ikke om det var aktuelt i et større land. Størrelsen på landet er svært viktig. »

Bevegelsen ble organisert like før presidentvalget høsten 2004, der Viktor Janukovitsj, presidentkandidat som ville fortsette politikken til Leonid Kutsjmas, som har hatt makten siden 1992, sto mot opposisjonskandidaten Viktor Justsjenko. – Vi bestemte oss for å møte dem som spilte hovedrollene i Otpor!, selv om bevegelsen insisterte på at der ikke var noen ledere. Det var Srdja [Popović], Slobodan [Đinović] og de andre,» sier Yaryna Jasynevitsj, et medlem av Pora!  – Vi lærte å koordinere over hele landet, hvordan man organiserer seg, hvordan man skal håndtere PR, hvordan man samler inn penger, legger hun til.  Pengene til opplæring, reise og utstyr kom i begynnelsen av Westminster Foundation for Democracy. De betalte lønnen til koordinatorene. Jeg fikk 300 dollar, men jeg tok ikke pengene. Jeg ga pengene til bevegelsen, fordi jeg hadde en jobb i virksomheten på den tiden. »

De første handlingene ble satt opp i mars 2004 i seksten regioner. Ukrainske aktivister jobbet i skyggene. «Ingen visste hvem Poras ledere var!» fortsetter den tidligere aktivisten. Hovedkampanjen var presidentvalget i november 2004. Pora! ble med i «Znayu!» -kampanjen. («Jeg vet!») lansert av Mr. Dmytro Potekhin, en markedsførings- og politisk kampanjespesialist som jobbet for Soros Foundation. Han hadde også drevet for US-Ukraina Foundation kampanjensom var finansiert av United States Agency for International Development (Usaid) for å oppmuntre unge mennesker til å delta i valg. Sammen organiserte de et nettverk av koordinatorer over hele landet med midler fra denne stiftelsen (omtrent $ 1 million) og Freedom House (omtrent $ 50,000). De trykket også, ved hjelp av Albert Einstein Institution, tolv tusen eksemplarer av Gene Sharps pamflett Fra diktatur til demokrati, som aktivister fra Pora! oversatt til ukrainsk.

Opposisjonen i Ukraina fikk betydelig økonomisk støtte (rundt 150 millioner dollar) fra oligarkene som brøt med Kutsjma (1). Ifølge Michael McFaul, USAs ambassadør til Russland fra 2012 til 2014 og arkitekt for Barack Obamas politikk i regionen, brukte den amerikanske regjeringen mer enn $ 18 millioner på å «fremme demokrati» i de to årene før valget. Han anser «den oransje revolusjonen» som et «spektakulært eksempel på demokratisk brudd, ja, som tiårets viktigste demokratiske gjennombrudd» (2).

« For en god kampanje er det nødvendig å ha en god grunn til å si at makt er illegitim,» sa Potekhin. Det var imidlertid et stort problem. – Tidlig i 2004, da vi begynte å planlegge kampanjen, visste vi ikke hvem regjeringskandidaten skulle være. Vi laget så begrepet «Kutsjmisme» for å referere til systemetsom var satt opp av avtroppende president Leonid Kuchma. Og vi startet kampanjen med slagordet: «Hva er kutsjisme? Frykt, elendighet, kriminalitet,» sa Kohout.

Mr Potekhin møter Mr Aleksandar Marić og Mr Siniša Šikman, to veteraner fra Otpor! som kom til Ukraina gjennom Freedom House. Han appellerte til serbiske aktivister for sin kampanje. » Jeg hoppet på sjansen til å jobbe med dem. De var kilden til inspirasjon, fordi de klarte [å styrte Slobodan Milošević].. Sammenhengen er forskjellig i hvert land, men prinsippene er de samme, sierPotekhin. Han leder nå cybersecurity-oppstartene FakesRadar og FakesKiller, som er basert i Tallinn og støttes av det estiske forsvarsdepartementet og Stanford University’s Center on Democracy, Development and the Rule of Law, som spesialiserer seg på å identifisere falske nyheter. M. Potekhin er også trener for Rhize, en amerikansk NGO basert i New York og Nairobi,  grunnlagt i 2016 av Mr. Ivan Marović, en avlegger av Otpor!.

Marić forklarte senere hovedideen i denne kampanjen: «Vi må bevare bildet av vakre, dyktige og ambisiøse unge mennesker som kjemper for landets fremtid. All kommunikasjon stammer fra disse egenskapene. Hva om motstanderen fortsatt ender opp med å vinne?  – Det vil bare bety at befolkningen ikke er klar for demokratiske endringer (…).  I så fall ville vi fortsette arbeidet vårt.  (3)

Den 21. november 2004 bestridte opposisjonen resultatet av den andre runden av presidentvalget, som favoriserte Mr. Janukovitsj. Demonstranter invaderer Uavhengighetsplassen i Kiev («Maidan» på ukrainsk). Høyesterett annullerte avstemningen, og et nytt valg ga seieren til opposisjonskandidaten, Mr Yushchenko. «Før den oransje revolusjonen var vi forberedt på å organisere et nettverk som kunne organisere store demonstrasjoner på Maidan. Det var omtrent to tusen aktivister i Kiev; en betydelig styrke. Men vi hadde verken ambisjoner eller styrke til å lede en reell politisk prosess. Vi var unge, og vi hadde ikke nok erfaring til å spille en reell rolle, sier Jasinevitsj, som da var 23 år gammel.  Situasjonen i Ukraina var ikke farlig under den «oransje revolusjonen», ikke som under den serbiske revolusjonen eller EuroMaidan ti år senere, fortsetter hun.

– I 2014 forsto jeg at måten otpor håndterte sikkerheten mot politiet på! var nyttig for korte ikke-voldelige kampanjer, mot regimene til Kuchma eller Milošević, men ikke mot [Vladimir] Putin, heller ikke mot Janukovitsj hjulpet av Putin – ikke mot folk med KGB-erfaring, som er mer dyktige, farligere,» sa Yasynevych, som gikk inn i politikken etter maktskiftet og som,  som mange aktivister i Pora!, okkuperte viktige stillinger. Hun var stabssjef for den ukrainske utdanningsministeren og har siden jobbet som konsulent for regjeringen.

Pora! fulgte Otpor-modellen! til slutt – bevegelsen ble til et politisk parti og stilte i parlamentsvalget i Ukraina i mars 2006, hvor den bare vant 1,4% av stemmene.

Ana Otašević

Journalist og regissør, Beograd

(1) Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik,  Beseire ledere i postkommunistiske land, Cambridge University Press, New York, 2011.

(2) Michael McFaul, «Ukraina importerer demokrati: Ekstern innflytelse på den oransje revolusjonen»,  Internasjonal sikkerhet, Vol. 32, Nr. 2, MIT Press, Cambridge, Massachusetts, 2007.

(3) «Skaperne av revolusjoner», intervju utført av Miloš Krivokapić,  Politique internationale, n° 106, Paris, vinter 2005. Alle Mr. Marićs sitater er hentet fra det.

Se også

Nøkkelferdige regimeendringer

Ana Otašević

Siden slutten av den kalde krigen har fast etablerte krefter møtt en ny metode for destabilisering: motstand basert på aktiv ikkevold. Fra Beograd til Kairo, fra Caracas til Kiev, eller senest til Bolivia, er banen til en liten gruppe serbiske studenter en påminnelse om hvilken rolle en bestemt fortropp kan spille. Men i navnet på hvilke ideer, og med hvilken støtte? →

En amerikansk inspirasjon

A. O.

«Breaking the back» på Russland: Amerikanske krigsmål viser seg i Ukraina

«Breaking the back» av Russland: AMERIKANSKE krigsmål viser seg i Ukraina

(Analyse fra Den 4. Internasjonale sin hjemmeside (trotskister i USA) 24. april 2022.)

Andre Damon

@Andre__Damon

24. april 2022

(Oversatt av Terje Valen. Flere radikale miljøer i USA deler stort sett denne analysen av det som skjer i Ukraina, for eksempel også redaksjonen i Monthly Review. Dette er svært ulikt de strømningene som rører seg i deler av Rødt.)

På søndag reiste USAs utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin til Kiev for å møte Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky i det høyest rangerte amerikanske offisielle besøket i Ukrainas hovedstad siden krigen brøt ut.

Deres reise kommer etterat president Joe Biden, i løpet av bare 10 dager, har kunngjort $ 1.6 milliarder i ekstra amerikanske våpen til Ukraina, inkludert fly, droner, artilleri og pansrede kjøretøyer.

Blinken og Austin dro til Kiev for å gi Zelensky sine marsjordre. USA bestemmer skuddene i krigen, med Zelenskys regjering som marionett. Ukrainas oligarker har blitt kjøpt av med milliarder av dollar for å forsyne det ukrainske folket som kanonfôr i en konflikt med Russland.

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

Generalløytnant John Kolasheski, generalmajor i V Corps, holder en operativ oversikt, mens han snakker med reportere, søndag 24. (AP Photo/Alex Brandon, Basseng)

Å kjempe en «varm krig på ukrainsk territorium» har vært et sentralt mål for amerikansk imperialistisk planlegging minst siden det ukrainske kuppet i 2014, og sannsynligvis så langt tilbake som «Oransjerevolusjonen» i 2004. Så viktig var de amerikanske militære forberedelsene til denne konflikten at de førte til det som da bare var den tredje riksretten mot en president i AMERIKANSK historie, over påstander om at daværende president Donald Trump hadde holdt tilbake våpen som skulle til Ukraina.

24. februar førte den mangeårige oppbyggingen av Ukraina som en AMERIKANSK/NATO-festning mot Russland til Washingtons ønskede utfall – Russlands invasjon av landet – i det amerikanske strateger håpet ville bli «Russlands Afghanistan», som ville «blø» landet «hvitt».

Nå, to måneder siden krigens utbrudd, sier amerikanske tjenestemenn offentlig hva de tidligere innrømmet bare i hemmelighet: USA er drivkraften i en krig som tar sikte på å lamme og undergrave Russland og styrte regjeringen, uansett kostnad i ukrainske liv.

I et intervju med CBS erklærte den tidligere amerikanske hærens Europakommandør Ben Hodges: «Du vet, vi er ikke bare observatører som heier på Ukraina her.» Hodges sa at USA burde erklære: «Vi vil vinne.»

Han fortsatte: «Det betyr at alle russiske styrker tilbake til der de var før 24. februar, en langsiktig forpliktelse til full restaurering av ukrainsk suverenitet – det vil si Krim og Donbas – og til slutt bryte ryggen til Russlands evne til å projisere makt utenfor Russland for å true Georgia, true Moldova, true våre baltiske allierte.»

Med andre ord må USAs mål ikke bare være å gjenerobre Krim – territoriet som Russland hevder som sitt eget – men å ødelegge kampkapasiteten til det russiske militæret.

På fredag brukte New York Times uttrykket «bring Russland på kne» i en lederartikkel, der de erklærte: «Sanksjoner alene – i det minste eventuelle sanksjoner som europeiske land vil være villige til å vurdere nå – vil ikke bringe Russland på kne med det første.»

Den bevisste bruken av disse setningene – «bringe Russland på kne» og «brekke ryggen» til Russland – avslører som uredelig den offisielle fortellingen om krigen som presenteres for offentlig forbruk i media: Nemlig at det er et uprovosert angrep fra mektige Russland mot fattige og hjelpeløse Ukraina.

Den klare implikasjonen av disse uttalelsene er utvidelsen av krigen til russisk territorium, potensielt inkludert utplassering av amerikanske styrker enten i Ukraina, på russisk territorium eller begge deler.

I en nylig uttalelse om CBS» «Face the Nation» slo Senatets demokrat Chris Coons, referert til av Politico som Bidens «skyggeminister», effektivt ned på hans krav om en diskusjon om å sende amerikanske tropper til Ukraina.

Coons ble spurt: «I noen offentlige kommentarer denne uken sa du at landet må snakke om når det kan være villig til å sende tropper til Ukraina.» Til dette svarte Coons: «Putin vil bare stoppe når vi stopper ham.»

I et intervju søndag på NBCs «Meet the Press» ble USAs nasjonale visesikkerhetsrådgiver, Jon Finer spurt rett ut: «Er det amerikanske politiske målet akkurat nå at Ukraina skal beseire Russland? Kan du si det definitivt? Finere svarte effektivt ja og sa: «Russland er mer isolert i verden. Økonomien er svakere… Og målet vårt kommer til å være å fortsette den trenden.»

Dette er ikke bare en krig Washington ønsket. Det er en krig som USA provoserte. Milliarder av dollar i våpen sendt til Ukraina under de tre siste presidentene, Bidens erklæring om at han ikke anerkjenner Russlands «røde linjer», nektet å forhandle om Ukrainas potensielle medlemskap i NATO – alle ble beregnet til å provosere frem den nåværende krigen.

Siden krigens utbrudd har USA gjort alt for å forhindre en diplomatisk forlik. Sammen med å presse amerikanske tjenestemenn til å åpent erklære den amerikanske politikken til å være Russlands militære nederlag, ble talkshowene søndag dominert av fordømmelser av FNs innsats for å megle en diplomatisk oppgjør av krigen.

Amerikanske nyhetssendinger hånet FNs generalsekretær António Guterres for å finne en fredelig oppgjør av krigen ved å møte Russlands president Vladimir Putin. Kristen Welker i NBC stilte et ledende spørsmål: «Har FNs generalsekretær tillatelse til å tale på vegne av den ukrainske regjeringen?»

Igor Zhovkva, nestleder for kontoret til den ukrainske presidenten Zelensky, svarte med å fordømme Guterres» innsats. – Dette er ingen god idé å reise til Moskva. Vi forsto ikke hans intensjon om å reise til Moskva og snakke med president Putin.»

For å få offentlig støtte til krigen, gjennomfører amerikanske medier en oppfordringskampanje som anklager Russland for krigsforbrytelser, massakrer og folkemord. Denne propaganda-lyntoktet er rettet mot å skape hat mot russere, med stadig mer rasistiske overtoner.

De liberale og pseudo-venstre-apologene for amerikansk kapitalisme, inkludert desorienterte lag av akademikere, ute av stand til å se noe i historisk sammenheng, har blitt feid opp i det militaristiske hysteriet mot Russland.

En advarsel må gjøres: Målene som forfølges stadig mer åpent av USA i krigen innebærer uunngåelig utvidelse av konflikten. Det er ingenting igjen av fiksjonen om at USA og NATO ikke er i krig med Russland. I jakten på regimeendring, Russlands oppdeling og plyndringen av dets enorme ressurser risikerer amerikansk imperialisme atomkrig.

Les mer

13. april 2022

Nøkkelferdige regimeendringer

(Oversatt av Terje Valen. Handler også om regimeendring i Ukraina.)

Le monde diplomatique

Desember 2019, side 1, 17 og 18

Hvordan eksportere liberalt demokrati

Siden slutten av den kalde krigen har fast etablerte krefter møtt en ny metode for destabilisering: motstand basert på aktiv ikkevold. Fra Beograd til Kairo, fra Caracas til Kiev, eller senest til Bolivia, er historien til en liten gruppe serbiske studenter en påminnelse om hvilken rolle en bestemt fortropp kan spille. Men i navnet på hvilke ideer, og med hvilken støtte?

av Ana Otašević

Martin-byrået. – «Overlevende i tvetydighet», 2007 www.martinbureau.com – høflighet Galerie 3, Quebec

Sagaen begynner en høstdag i 1998, på en kafé i sentrum av Beograd. De fleste ungdommene som var til stede hadde øvd seg i studentdemonstrasjonene i 1992 og deretter 1996-1997. Ved å grunnlegge Otpor-bevegelsen! («Motstand!»), ønsker de nå å felle den jugoslavisk president Slobodan Milošević, som har styrt siden 1986 og nettopp har overtatt universitetene. For å imponere en jente av bevegelsen, skisserer en av studentene, Mr. Nenad Petrović Duda, på et stykke papir en hevet svart knyttneve. Så, en morgen i november, dukker sjablonger av symbolet på Otpor! opp på veggene i sentrum, ledsaget av slagord mot regimet. Fire unge aktivister ble arrestert og dømt til femten dagers fengsel. Den hevede knyttneven gjentas på forsiden av den daglige Dnevni Telegraf, hvis sjefredaktør, Slavko Ćuruvija, blir innkalt til retten.

«Otpor! dukket opp som en ny kraft. Med denne rettssaken ble vi raskt berømte, sier Srđa Popović, som da var marinbiologstudent og musiker som drømte om å bli rockestjerne – før han gikk inn i politikken. Denne «kraften» hadde i utgangspunktet omtrent tretti studenter. Et år senere oppdaget tusenvis av mennesker symbolet på Otpor! over hele landet. – Vi satte raskt opp en infrastruktur i universitetssentrene. Opposisjonspartiene ble avviklet. Unge mennesker kom til oss, forklarer medstifteren av bevegelsen.

Den lille størrelsen på organisasjonen og dens horisontale funksjon, uten offisielle ledere, viser seg å være viktige egenskaper for å svekke og diskreditere regimet gjennom satire. Bevegelsen søker fremfor alt å mobilisere befolkningen, og spesielt ungdommene, som viser sin manglende interesse for politikk. Otpor! samler monarkister eller sosialdemokrater så vel som liberale.

Et påstått fravær av ryggrad: «Vi gjorde ikke noe for politisk, fordi det er kjedelig; vi ønsket at våre intervensjoner skulle være underholdende og fremfor alt få folk til å le, sier Popović, som tilber Monty Python (1). Når for eksempel en gruppe Otpor! paraderer et esel med falske militære dekorasjoner i Kruševac, sentrale Serbia, politiet arresterer unge mennesker, men vet ikke hva de skal gjøre med eselet: «I en utrolig scene prøvde politibetjenter å skyve dyret inn i en varebil med batonger,» sier Srđan Milivojević, en tidligere aktivist.  Publikum ropte: «Ikke rør nasjonalhelten!»  Humoristiske utbrudd etterfulgt av arrestasjoner skapte overskrifter, mens politiets undertrykkelse bidro til å ødelegge maktens legitimitet ved å forårsake splittelser blant Miloševićs støttespillere.

Otpor-generasjonen! vokste opp i en tid preget av krigene mellom «brødre» i det tidligere Jugoslavia og av internasjonal isolasjon. Som et politisk prosjekt drømmer hun om et «normalt liv». «Vi så på satellittkanaler hvordan folk i vår generasjon bodde i Paris eller London, da hyllene i butikkene hjemme forble tomme. Vi kjempet for vår overlevelse,» sier Predrag Lečić, et annet medlem av Otpor! First Circle.  «Vi kjempet ikke for noe, men mot noen,» sa Ivan Marović, Otpors tidligere uoffisielle talsmann.

I 1999 markerte krigen i Kosovo og Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) sin bombing av Forbundsrepublikken Jugoslavia et vendepunkt. Den 24. mars 1999 våknet jeg opp for å oppdage at Frankrike ikke lenger var i Serbias hjerte, men på himmelen, hvorfra det kastet hundrevis av bomber for å straffe regimet, minnes Milivojević.  – Du driver ikke med opposisjonsarbeid når landet ditt blir angrepet, legger Popović til, hvis mor så vidt unnslipper bombing av riksdekkende TV, der hun jobber som journalist. Han gjemmer seg, mens Ćuruvija blir myrdet av regimets håndlangere.

Etter denne perioden med forbløffelse, er Otpor! den første politiske kraften som tar grep. De avstår fra begrepet «student» for å utvide sin base og kanalisere misnøye, og til tross for økt undertrykkelse kunngjorde de opprettelsen av en samlet front mot regjeringen, med politiske partier, foreninger, uavhengige medier og fagforeninger. Så, i midten av 2000, forvandles Otpor! til en bevegelse med mange tilhengere som er i stand til å spille en avgjørende rolle i opposisjonen.

En «pedagogisk» organisasjon

Under internt og eksternt press kunngjorde Milošević et tidlig valg i september 2000. Otpor! bidro til valgdeltakelsen og presidentens fall. Mr. Popović gikk inn i parlamentet som representant for Det demokratiske partiet. Han ble rådgiver for statsminister Zoran Đinđić, som da var medlem av regjeringen til økologiministeren og rådgiver for bærekraftig utvikling for visestatsministeren. De episke årene har gått. Bevegelsen forsøkte å forvandle seg til et parti, men parlamentsvalget i 2003 ble til en fiasko: den vant 1,6% av stemmene.

Dette er imidlertid ikke slutten på eventyret for den som alltid presenterer seg som en «vanlig revolusjonær».  I 2003 opprettet Mr. Popović Center for Applied Nonviolent Actions and Strategies (Canvas) med Mr. Slobodan Đinović, en annen grunnlegger av Otpor!. I årene som fulgte spredte Canvas-instruktører sin kunnskap i omtrent femti land, inkludert Georgia, Ukraina, Hviterussland, Albania, Russland, Kirgisistan, Usbekistan, Libanon og Egypt.

I de trange lokalene til Canvas, som ligger i et lite attraktivt kjøpesenter i Novi Beograd (New Beograd), er det ingenting i dag som tyder på et slikt nettverk. – Opplæring og utdanning av aktivister har blitt vårt yrke, sier Popović.  Den første leksjonen tar sikte på å skape enhet gjennom en sterk visjon om fremtiden. Jeg forklarer dem hvordan de kan samle mennesker fra forskjellige ideologiske bakgrunner rundt et felles mål om å få mer enn 50% av stemmene. »

Når han ikke er der for å drive sin virksomhet, Orion Telekom, holder Mr. Đinović kurs om ikkevoldelig kamp et sted i verden. Listen inkluderer Vietnam, Zimbabwe, Swaziland, Syria, Somalia, Aserbajdsjan, Papua Ny-Guinea, Venezuela og Iran. Av sikkerhetsgrunner er disse opplæringene ofte organisert på store hoteller i nabolandene. Canvas utsendinger lærer strategien om maktendring gjennom ikke-voldelige metoder. De er overbevist om at det ikke finnes noe slikt som en vellykket spontan revolusjon. Ifølge dem ville alt bli spilt ut i planleggingen og taktikken som ble brukt: hvordan skape enhet, oppfordre til sivil ulydighet, organisere boikotter; hvilke slagord du skal velge, hvordan du bruker musikk. Deres metode har fire faser: analysen av situasjonen, utformingen av operasjonen (hva du skal gjøre), utførelsen (hvordan man vinner, hvem vil gjøre hva, når, hvordan og hvorfor), og til slutt de tekniske aspektene (logistikk, koordinering og kommunikasjon). De identifiserer de lokale særegenhetene ved maktens søyler – politi, militære, institusjoner, media – og lærer taktikk for å overtale de som jobber der til å være ulydige, alltid basert på eksempler. Fremmer Canvas et verdensbilde?  – Vi er ikke en ideologisk organisasjon, men en undervisningsorganisasjon, svarer Popović.  Aktivistenes politiske farge spiller ingen rolle. Vi sjekker bare at de ikke er ekstremister, fordi ekstreme ideologier ikke har kapasitet til vekst i en ikke-voldelig kamp. »

Canvas-teamet er lite. «Fem personer, fem lønninger, lokaler og gratis internett, gratis telefoner», sier Popović.  Tolv personer fra fire land gir opplæring. Og de gjør ikke bare det: Georgiere underviser også; en filippiner er også aktiv i en NGO [ikke-statlig organisasjon];  her i Beograd jobber en fyr innen IT; en annen driver et regnskapsfirma … »

De første kundene kom fra Øst-Europa. Det europeiske utdanningsfondet – en polsk stiftelse – kontaktet Canvas i september 2002 for å trene aktivister fra Zubr-bevegelsen («Bison»), som ønsket å få kastet regimet til Alexander Lukashenko i Hviterussland. Men myndighetene i det landet erklærte sine utsendinger persona non grata seks måneder senere. Før de deltok i «Roserevolusjonen» og avgangen til Édouard Shevardnadze, i november 2003,hadde  de georgiske militante i Kmara! («Nok!») fått opplæring i Serbia i juni 2003.

Men det var spesielt i Ukraina, høsten 2003 og vinteren 2004, at serbiske metoder ble brukt i stor skala (se «En prototype for den «oransje revolusjonen» i Ukraina«).  I sin tur begynte ukrainere å trene aktivister fra andre land: Aserbajdsjan, Litauen, Russland, Iran, etc.

JPEG - 215 kB

Martin-byrået. – «Pakten», 2002

www.martinbureau.com – høflighet Galerie 3, Quebec

Regimeendring i Sentral- eller Øst-Europa tiltrekker seg interesse for den arabisk-muslimske verden, Sør-Amerika eller Afrika sør for Sahara. Den svarte knyttneven dukket opp i Libanon i 2005, like før Cedar-revolusjonen, deretter på Maldivene tre år senere. I 2009 kom rundt femten egyptiske aktivister fra bevegelsen 6. april og Kefaya («Nok er nok») til Beograd for å studere strategier som kunne hjelpe dem med å styrte den presidenten Hosni Mubarak som det ikke var mulig å få fjernet fra makten. Verksteder ble holdt ved bredden av innsjøen Palić, nær den ungarske grensen. – Dette er en unik sak der modellen er tatt opp i sin helhet. De organiserte femti workshops i femten egyptiske byer, sier Popović.  «Opplæringen vi fulgte, på sivil ulydighet, ikke-voldelig kamp og måter å rive ned søylene i systemet på, påvirket måten bevegelsen vår handlet på», sier Tarek El-Khouly, et tidligere medlem av «6. april»-partiet som var ansvarlig for å organisere protestene.

Inspirert av i hendelsene i Tunisia, deres spontane natur og den plutselige omveltningen av president Zine El-Abidine Ben Ali, lanserte de unge aktivistene et angrep på Tahrir-plassen i Kairo i januar 2011. De bar bannere med knyttneve og slagordet «Knyttneve rister Kairo!» Et hefte sirkulerta på Internett, med detaljer om de nøyaktig stedene å ta (den egyptiske radioen og fjernsynet, politistasjonene, presidentpalasset) og måtene å omgå politiet på. Demonstranter ble oppfordret til å bruke roser, rope positive slagord, kysse soldater og overtale politiet til å bytte side. Fotavtrykket til Canvas er der. Etter Mubaraks fall vil noen aktivister til slutt slutte seg til feltmarskalk Abdel Fattah Al-Sisi, mens andre vil havne i fengsel.

Støtte til venezuelansk opposisjon

Popović mener at feilen skyldes mangelen på et prosjekt: «De ønsket bare å felle Mubarak, men de hadde ikke tenkt på ettervirkningene. I Ukraina og Serbia var det enkelt: vi ønsket å leve som i Europa. Men for arabiske land er det ingen positiv modell. Det Muslimske Brorskapet og hæren ankom, og militantene havnet i fengsel. Det er trist å dø. »

Mens han benekter å ha direkte trent den selvutnevnte «presidenten» i Venezuela, Mr. Juan Guaidó, erkjenner Mr. Popović at motstanderen av Mr. Nicolás Maduros regime er en venn: «Åpenbart vil jeg gjøre alt i min makt for å hjelpe ham med å kjempe mot et regime som selv hæren ikke lenger kan beskytte mot sine egne borgere.»  Siden Hugo Chávez» ubestridelige gjenvalg i desember 2006, med 62 % av stemmene, har Canvas gitt råd til den venezuelanske ungdomsbevegelsen Generación i 2007 og jobbet med venezuelanske aktivister, spesielt i Mexico og Serbia. Flere medlemmer av Guaidós team gjennomgikk opplæring i Beograd i 2007: Geraldine Álvarez, kommunikasjonsdirektør; Elisa Totaro, som jobbet med kommunikasjonen av studentbevegelsen inspirert av metodene og den visuelle identiteten til Otpor!, eller Mr Rodrigo Diamanti, med ansvar for humanitær hjelp fra Europa.

I en tekst fra juni 2017 la Canvas-tjenestemenn ut hva som ville være en effektiv strategi i deres øyne: «Opposisjonen i Venezuela må snakke med politiet, bruke musikk, klemmer og blomster, og ikke kaste Molotov-cocktailer, steiner eller fekale bomber på dem (2).   Allerede i september 2010 hadde Canvas identifisert landets viktigste strukturelle svakhet, strømforsyningen: «Opposisjonsgrupper kunne dra nytte av situasjonen (3).    Misfornøyde sektorer i hæren kunne bestemme seg for å gripe inn, men bare i en situasjon med massiv protest, ifølge dokumentet: «Dette var matrisen over de tre siste kuppforsøkene. Der Forsvaret mente det hadde tilstrekkelig støtte, reagerte ikke opinionen positivt (eller det reagerte negativt), og kuppet mislyktes. Etter Chávez» død i mars 2013 og forverringen av økonomien intensiverte forsøkene på destabilisering.

I mars 2019 brøt Simón-Bolívar vannkraftverk sammen. Caracas og det meste av Venezuela stupte ut i mørket. Forverringen av infrastrukturen, identifisert allerede i 2010, var slik at en mulig ekstern intervensjon, for eksempel IT, ikke kunne identifiseres. USAs utenriksminister Michael Pompeo reagerte raskt på Twitter: «Ingen mat, ingen medisin, og nå, ingen strøm. Resten er… ingen Maduro. – Lyset vil komme tilbake når [Maduros] usurpasjon er over, sa Guaidó og appellerte til de væpnede styrkene. To måneder tidligere oppfordret William Brownfield, tidligere amerikansk ambassadør til Caracas, ham til å gjøre det: «For første gang har du en opposisjonsleder som sender et klart budskap til de væpnede styrkene og lovgiverne. Han vil ha dem på siden av engler og gode gutter (4).   »

Denne saken viser hvordan Canvass mål er perfekt kompatible med de fra den amerikanske regjeringen, fremmet gjennom U.S. Agency for International Development (Usaid) og dets Office of Transition Initiatives (OTI). I et notat fra november 2006, avslørt av WikiLeaks, beskrev Brownfield USAs strategi i Venezuela: «Styrking av demokratiske institusjoner; trenge inn i regimets politiske base; dele Chavismo; beskytte vitale amerikanske interesser; isolere Chávez internasjonalt.  Før avslutningen: «Disse strategiske målene representerer den viktigste delen av Usaid-OLIIs arbeid i Venezuela» (5). Hvis vi finner sporet av Canvas i Bolivia de siste månedene (les «I Bolivia, et kupp for lett«), har han aldri grepet inn med flere av USAs viktige allierte, som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater eller Pakistan.

For å forstå innflytelsen fra det lille Beograd-teamet i så mange land, må du gå tilbake til slutten av 1990-tallet. 14. april 1999 legger vi oss på sporet: «USAs regjering bør øke sin støtte til demokrati i Forbundsrepublikken Jugoslavia betydelig fra sitt nåværende nivå på rundt $ 18 millioner til $ 53 millioner i dette regnskapsåret (…).  Disse midlene kan finansiere internasjonale reiser for studentledere og støtte studieprogrammer og praksisplasser i Europa og USA (6).   Rapporten er illustrert med en hevet svart knyttneve, symbolet på Otpor!.

«Mange internasjonale aktører hadde interesse av å felle «Sloba» [Slobodan Milošević], sa Popović.  Vi hadde forhold til seriøse mennesker i Clinton-administrasjonen. Folk og organisasjoner som vi kunne snakke om politikk og få penger av, som National Foundation for Democracy [NED], International Republican Institute [IRI] og National Democratic Institute [NDI], som samarbeidet med politiske partier, og Freedom House, som jobbet med media.  Selv om de offisielt er «ikke-statlige», er disse fire institusjonene direkte avledet fra de to store amerikanske politiske partiene eller finansiert av USAs kongress og regjering.

Den tidligere amerikanske ambassadøren til Bulgaria, Kroatia og Serbia, William Dale Montgomery, fortalte hvordan den daværende utenriksministeren Madeleine Albright gjorde omveltningen av Milošević til en prioritet, spesielt ved å støtte Otpor! (7).  » Opposisjonen dukket opp med Madeleine Albright. [Motstanderen] Vuk Drašković sendte henne et luftkyss; bildet av åstedet ble brukt av myndighetene. Denne typen møter for å ta bilder har ikke vår støtte. Derfor tok vi aldri bilder med dem, sier Popović.

«Vi visste ikke hvordan vi skulle styrte Milošević. Så oppfordret han til tidlige valg, og vi fikk plutselig muligheten til å starte en målrettet kampanje mot ham , sier James C. O’Brien, daværende president William Clintons spesialutsending til Balkan (8). Denne tidligere direktøren for politisk planlegging i utenriksdepartementet har siden blitt visepresident for Albright Stonebridge Group (ASG), et av mange amerikanske selskaper grunnlagt av tidligere tjenestemenn, militære representanter og diplomater som kom tilbake etter krigen for å kjøpe statseide foretak i Kosovo (9).

Ifølge Mr. Paul B. McCarthy, på den tiden regionsjef i NED, hadde Otpor! mottatt mesteparten av de $ 3 millioner brukt av den amerikanske organisasjonen i Serbia fra september 1998. Disse midlene ble brukt til å organisere demonstrasjoner og lage propagandamaterialer – T-skjorter, plakater og klistremerker som reproduserer knyttneve – samt å trene og koordinere aktivister. – Vi tok ut to millioner «It’s over»-brosjyrer, som vi distribuerte over hele Serbia. Vi hadde komiteer på 168 steder. Det var det største nettverket av aktivister; ingen part i Serbia hadde så mange. Noen betalte for det, så vel som for kontorer, mobiltelefoner osv., sier Lečić.

Opplæringen av serbiske aktivister inkluderte kurs om strategier for ikkevoldelig kamp i henhold til læren til Gene Sharp, en statsviter ved Harvard University som døde i 2018 hvis bøker refererer til dette feltet (se «En amerikansk inspirasjon«).  I innledningen til den tredje utgaven av boken From Dictatorship to Democracy skriver Sharp: «Da vi besøkte Serbia etter Milošević-regimets fall, ble vi fortalt at boken hadde hatt stor innflytelse på opposisjonen (10).    På seminaret som ble holdt i Budapest sommeren 2000, ble Mr. Popović og andre Otpor!-ledere invitert av IRI og møtte Mr. Robert Helvey, en nær medarbeider av Sharp og  Vietnam-veteran, tidligere militærattaché i Yangon (største byen i Myanmar) og pensjonert oberst, amerikansk militær etterretningsekspert Han trente serbiske studenter langs Sharps linje: «Strategi er like viktig i ikkevoldelig handling som den er i militær handling.»

Popovićs versjon er forskjellig: «De lærte oss ingenting,» insisterer han.  Vi så Helvey i Budapest i fire dager, noe som ga denne historien at de onde amerikanerne hadde kommet til huset vårt. Men vi hadde ideen tidligere.  Popović har siden smidd bånd til oberst Helvey, som ble hans «venn og lærer», hans «personlige Yoda (11)  «.  Obersten kalte til og med katten sin «Serdga», Mr. Popovićs fornavn.  – Han uttaler det dårlig, ler sistnevnte, som forteller om besøket han gjorde til USA og deres diskusjon om våpnene han besitter.  «I dette er han en ekte amerikaner. Vi spøkte hele tiden om det.  Nølte han med å samarbeide med en oberst i den amerikanske hæren?  «Jeg anser ham ikke som oberst i hæren. Og likevel, Otpors ideologi! var tydeligvis ikke-voldelig.  Samtidig definerer han strategien de begge underviser som krig på andre måter, «en asymmetrisk krig. Vi var ikke en gruppe naive barn, men seriøse politiske aktivister».

Ifølge Washington Post kostet operasjonen mot Milošević USA 41 millioner dollar: «Det var begynnelsen på en eksepsjonell innsats for å detronisere en utenlandsk statsoverhode, ikke gjennom en skjult operasjon, som de som CIA [Central Intelligence Agency] gjennomførte i Iran eller Guatemala, men ved hjelp av teknikkene til en moderne valgkamp (12).   Et helt internasjonalt nettverk av samarbeidspartnere var involvert i dette arbeidet, som inkluderte organisasjoner som Freedom House – et organ finansiert av den amerikanske regjeringen og EU som har som mål å forsvare «menneskerettigheter» og fremme «demokrati» –  og private stiftelser som Ford, Carnegie, Rockefeller, Open Society Institute of Mr. George Soros eller Mott Foundation. Nettverket omfattet også ambassadører og ambassadeansatte knyttet til opposisjonspartier og representanter for «sivilsamfunnet».

Midler og ekstern støtte er ikke et problem for Mr. Popović, da de er «organisasjoner som jobber med åpenhet».  På den annen side provoserer emnet en irritert reaksjon i Mr. Marović: «Men du jobber for hvem, for Putin? Denne hjelpen kom i de siste månedene av vår kamp mot Milošević. Hvorfor presentere det som avgjørende? Det er Kremls propagandamaskin som har fortalt denne historien siden revolusjonen i Ukraina i 2004. De prøver å diskreditere den ikke-voldelige kampen ved å presentere den som pålagt utenfra, sier den tidligere aktivisten.

Popović er mye mindre tydelig når han blir spurt om hvor Canvas finansiering kommer fra: «De faste kostnadene (lønn og lokaler) er finansiert av våre egne midler, slik at vi kan leve selvstendig, ikke jage etter penger.»  Når det gjelder prosjektene, legger han til: «Vi har jobbet med mer enn tretti organisasjoner» – uten ytterligere utarbeidelse, bortsett fra å anerkjenne rollen som Freedom House i Egypt. På Canvas-nettstedet er bare «venner» oppført, men vi kan ikke kryssjekke hjelpen fra utlandet i Serbia. Andre kilder viser imidlertid at den amerikanske grenen av King Baudouin Foundation i Belgia donerte 2,5 millioner dollar til Canvas mellom 2006 og 2015, for prosjekter i Syria og Egypt.

Det internasjonale senteret for ikkevoldelig konflikt (ICNC) vises ikke lenger i Canvas» partnere. Men Mr. Marović og Mr. Popović har samarbeidet siden 2003 med denne organisasjonen grunnlagt i 2002 i Washington av Mr. Jack DuVall og Mr. Peter Ackerman. Sistnevnte er en tidligere Sharp-student som tjente sin formue i finans- og høyrisikoobligasjoner. Da forretningspartneren ble dømt til fengsel for bedrageri, vendte han seg til å fremme demokratiet. I 2005 ble han styreleder i Freedom House. Han etterfølger James Woolsey, tidligere CIA-direktør og USAs ambassadør til traktatforhandlingene om konvensjonelle styrker i Europa. Men Mr. Ackerman har ikke gitt opp virksomheten og driver fortsatt to investeringsselskaper: Crown Capital Group og RockPort Capital.

Mr. Popović møtte Mr. DuVall og Mr. Ackerman under innspillingen av dokumentaren om Otpor!, Bringing Down a Dictator (2002).M. Marović deltok i utformingen av to videospill produsert av ICNC: A Force More Powerful (2006) og People Power (2010). Konseptet er skissert: verden er hjem til onde diktatorer og gode demokrater, og det blir bedre når du blir kvitt skurkene. Marović produserte også en håndbok for ICNC: The Path of Most Resistance . I 2016 grunnla han Rhize, en NGO som spesialiserer seg på råd og opplæring av sosiale bevegelser.

Tidligere aktivister har blitt rekruttert av etablerte institusjoner som Freedom House eller private stiftelser, som Soros». Andre har sluttet seg til den politiske eliten, selv regjeringen i sitt land. Mr. Popović og Mr. Đinović underviser i kurs ved amerikanske universiteter, inkludert et online kurs ved Harvard University. Popović ble valgt til rektor ved University of St Andrews i Skottland i 2017. Han holder også ett foredrag i året på United States Air Force Academy i Colorado Springs. «Min teori forblir den samme: 4% av suksessene til regimeendring oppnås med voldelige midler, og 96% på ikke-voldelige midler. En dag må disse elevene si: «Kom igjen, vi bomber» eller «Vi bomber ikke.» Hvis du kan påvirke en slik beslutning, redder du mange liv, sier Popović, som ble nominert til Nobels fredspris i 2012, sammen med Sharp. World Economic Forum i Davos utpekte ham i 2014 som en av sine «Young Global Leaders», og han var til og med blant de «hundre største tenkerne på planeten» i 2011, ifølge det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy.

Ana Otašević

(1)  Jf. Srđa Popović, Hvordan få ned en diktator når du er alene, veldig liten og ubevæpnet, Payot, Paris, 2015.

(2) Srđa Popović og Slobodan Đinović, »  Plantegningen for å redde Venezuela«, RealClear World, 2. juni 2017.

(3) «Analyse av situasjonen i Venezuela», Canvas Analytic Department, Beograd, september 2010.

(4) Sitert av Ana Vanessa Herrero og Nick Cumming-Bruce, »  Venezuelas opposisjonsleder krever flere protester «hvis de tør å kidnappe meg», The New York Times, 25. januar 2019.

(5) »  Usaid/OTI programmatisk støtte for landet Team 5 Point Strategy,» note fra USAs ambassadør til Venezuela, WikiLeaks, november 9, 2006.

(6) »  «Jugoslavia»: Bygge demokratiske institusjoner» (PDF), United States Institute of Peace, Washington, DC, 14. april 1999.

(7) Roger Cohen, »  Hvem tok virkelig ned Milosevic?  «, The New York Times, 26. november 2000.

(8) Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik,  Beseire ledere i postkommunistiske land, Cambridge University Press, 2011.

(9) Matthew Brunwasser, »  Den forelskelsen ved Kosovos forretningsdør? Tilbakekomsten av amerikanske helterThe New York Times, 11. desember 2012.

(10) Gene Sharp,  Fra diktatur til demokrati. Un cadre conceptual pour la libération, L’Harmattan, Paris, 2009 (1. utg.: 1994).

(11) Han bruker denne henvisningen til jedimesteren i  Star Wars i sin selvbiografi.

(12) Michael Dobbs, »  USAs råd styrte Milosevic-opposisjonen», The Washington Post, 11. desember 2000.

Journalist og regissør, Beograd

Se også

En amerikansk inspirasjon

Ana Otašević

En prototype for «Orange Revolution» i Ukraina

A. O.

Oppdatering av analysen av imperialismen

Her er et framlegg til diskusjon for alle fredselskende mennesker som vil kjempe for alle folks og nasjoners rett til frigjøring fra imperialismen og for selvbestemmelse. Det har skjedd og skjer store endringer i verden. Det som skjer i Ukraina og forståelsen av dette er et resultat av det. Derfor er det nødvendig å oppdatere vår teori om imperialismen. Da må vi både gå tilbake til før Lenin og frem til etter ham. Her er henvisning til flere artikler som utdyper denne analysen. Særlig ettersom noen medlemmer i Rødt arbeider for å endre Rødt sin politikk på dette feltet i en retning som gjør at den antiimperialistiske politikken for nasjonenes rett til selvbestemmelse skal nedprioriteres.

Karl Marx om betydningen av kolonialisme og imperiebygging som vilkår for fremveksten av kapitalismen etter at Columbus landet i Amerika

Karl Marx var den første som laget en skisse som vi kan kalle en forløper for Lenin sin seinere imperialisme-teori og den teorien om columbismen som jeg jobber med. Den la han fram i første bind av hovedverket sitt Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien, 1867. I kapittel 24 om Den såkalte opprinnelige akkumulasjonen underavsnitt nr. 6 Industrikapitalismens tilblivelse skrev han om dette. Her tar han opp utviklingen av og innholdet i kolonisystemet. Jeg skal ikke gå inn på det i detalj, bare oppfordre alle til å lese dette lettleste kapitlet i Kapitalen. Det jeg er interessert i her er kolonisystemets metoder.

Så kan vi trekke frem et sitat fra Marx sjøl «I takt med utviklingen av den kapitalistiske produksjonen under manufakturperioden hadde den offentlige mening i Europa mistet sin siste rest av skamfølelse og samvittighet. Nasjonene skrøt kynisk av hvert infamt trekk som kunne være et middel til kapitalakkumulasjon.» Vi skal her spesielt merke oss begrepet den offentlige mening. Det er særlig aktuelt i dag når manipuleringen av denne har nådd uante høyder.

Marx trekker fram betydningen av «de store oppdagelsene på slutten av det 15. århundre». «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobring og utplyndring av Øst-India, forvandlingen av Afrika til jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke. Disse idylliske prosessene er hovedelementer i den opprinnelige akkumulasjonen. Like etterpå fulgte handelskrigen mellom de europeiske nasjonene, med jordkloden som krigsskueplass. Den tar til med at Nederland river seg løs fra Spania, for et voldsomt omfang med Englands antijakobinerkrig, fortsetter med opiumskrigen mot Kina osv. De forskjellige momentene i den opprinnelige akkumulasjonen fordeler seg nå, i mer eller mindre utpreget kronologisk rekkefølge, på Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England. I England var disse momentene mot slutten av 17. århundre systematisk sammenfattet i kolonisystemet, statsgjeldsystemet, det moderne skattesystemet og proteksjonssystemet. Til dels er disse metodene basert på brutal vold, f.eks. kolonisystemet. Alle benytter seg imidlertid av statsmakten, samfunnets konsentrerte og organiserte maktapparat, for å presse fram forvandlingsprosessen fra føydal til kapitalistisk produksjonsmåte i drivhustempo, slik at overgangen blir kortest mulig.»

Mer om metodene finner vi her «Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital».

«Kolonisystem, statsgjeld, skattetrykk, proteksjon, handelskriger osv., dette avkom av den egentlige manufakturperioden, eser voldsomt ut i storindustriens barndomsperiode.»

Så kan vi se på et sitat som Marx trekk trekker frem fra boken til den religiøse William Howitt A Colonization and Christianity. A Popular History of the Treatment of the Natives in all their Colonies, 1838.

«Det barbariet og de opprørende grusomhetene de såkalte kristne gjør seg skyldig i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet.» Han går inn på den hollandske kolonidriften (som mange i dag kjenner lite til -TV) og skriver at Holland det 17. århundrets kapitalistiske mønsternasjon – «avslører et uovertruffent bilde av svik, bestikkelse, snikmord og nederdrektighet». Han går så inn på slavehandel under gruoppvekkende forhold og drap av øvrighetspersoner som de først bestakk for å få store fordeler og så snikmyrdet for å slippe å betale det de hadde lovet.»

Mot slutten av kapitlet trekker han frem eksempelet Liverpool (ikke akkurat til glede for alle Liverpooltilhengere). «Liverpool vokste seg stor på grunnlag av slavehandelen. For denne byen var dette måten å gjennomføre den opprinnelige akkumulasjonen på. Opp til våre dager har Liverpools «ærbarhet» vært slavehandelens Pindar. Ifølge dr. Aitkins siterte skrift fra 1795 økte denne slavehandelen «den kommersielle foretaksomhet til en lidenskap, den skaper fremragende sjøfolk og innbringer enorme pengesummer». I 1730 hadde Liverpool 15 skip som gikk i slavehandel, i 1751 var det 53, i 1760 74, i 1770 96 og i 1792 132 skip. Han avslutter så kapitlet slik: «Hvis det er slik at pengene, ifølge Augier, «kommer til verden med naturlige blodflekker på det en kinnet», da blir kapitalen født dryppende av blod og skitt, fra topp til tå, fra alle porene.

Det jeg ikke går inn på her, men som Marx sjølsagt behandler i større detalj, er skapelsen av arbeiderklassen, av en gruppe mennesker som ikke sjøl eier produksjonsmidler eller livsmidler, men må selge sin arbeidskraft for å oppå livsmidlene sine.

Det vi her har fått er faktisk ikke bare en historie om den opprinnelige akkumulasjonen frem til oppretting av fullt utviklet kapitalisme. Det er historien om kapitalismen frem til og med i dag, for noen av oss på jorden. For selve kolonisystemet varte til etter 2. verdenskrig og da de formelle koloniene ble avviklet oppsto systemet i en ny form, nykolonialisme som fremdeles fungerer.

Med dette har Marx definert den kapitalistiske epoke som en epoke som starter samtidig med Columbus landstigning i Amerika. Og jeg sier at denne epoken varer fremdeles, men ser ut til å ta slutt dersom ikke den ledende makten i de colombiske kjerneland, USA, klarer å få til en verdenskrig.

De to store kildene til kapitalistisk profitt er arbeiderklassen i de kapitalistiske moderlandene og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner. Utviklingen av begge disse kildene skjedde i tiden etter at Columbus kom til Amerika, og derfor er dette en sammenhengende epoke med grunnleggende sett de samme geopolitiske trekk som jeg  har kalt columbismen.

Som Marx skriver, var det fra tidlig kriger mellom de mest utviklete kapitalistiske statene om hvem som skulle kunne skaffe seg de fleste og beste koloniene. Vi kan kalle den perioden den først verdenskrig. Seinere da  hele verden var oppdelt mellom de kapitalistiske stormaktene, med England i spissen, begynte den ulike utviklingen i kapitalistiske land å forskyve maktforholdet mellom dem. Fremvoksende makter var Tyskland og USA og også faktisk Japan.

Kort om Lenins analyse av den moderne imperialismen

Lenin analyserte denne perioden innen den columbiske epoken og la vekt på konkurransen og kivingen og kriger mellom stormaktene om nyoppdeling av koloniene. Han registrerte at kapitalismen for godt hadde forlatt sitt første stadium der fri konkurranse hadde dominert og at det hadde oppstått store monopoler og en finanskapital med finansfyrster som dominerte verdens økonomi og som brukte sine statsapparater i kampen seg imellom. Dette ble utgangspunktet for to verdenskriger, der Tyskland prøvde å vinne hegemoni i Europa og østover i Russland og muligens sørover i Midt-Østen. De nye kapitalistiske statene som vokste fortere i økonomisk makt enn de gamle krevde sin del av verden og den kunne de bare få ved å ta fra de andre.

Nye historiske fenomener krever oppdatering av Lenins analyse

Frem til og med 2. verdenskrig kunne Lenin sin analyse av verdenssituasjonen til dels brukes for å forstå hva som skjedde. Her var det om sagt motsigelsen mellom de kapitalistiske stormaktene som sto i sentrum. Men det var en annen motsigelse i verden, som Lenin også var meget klar over, som begynte å manifestere seg med stadig større kraft, det var motsigelsen mellom hele det columbisk-kapitalistiske system og verdens undertrykte folk og nasjoner.

Etter at Lenin skrev Imperialismen som kapitalismens siste stadium oppsto det sterke anticolumbiske og antikapitalistiske stater, først Sovjet-Unionen i 1917 og så Kina i 1949. Disse klarte å bygge seg opp slik at de ble sterke konkurrenter til det columbisk-kapitalistiske system, mens nesten alle andre land som var underlagt dette systemet på nykolonialistisk vis, ble holdt tilbake i sin utvikling.

Samtidig vokste en nye leder frem for den  columbisk-kapitalistiske verden. Det var sjølsagt USA. England hadde vært lederen i denne flokken siden 1815, etter Napoleons-krigene. Sammen med som avlegger, USA, klarte de å slå tilbake to angrep på stillingen sin fra Tyskland. Men England ble aldri å sterkt at det kunne få verdenshegemoni over andre columbiske stater.

USA som overlegen columbisk hegemon

Da USA etter 2. verdenskrig trådde frem som den suverent sterkeste columbiske makt noensinne, klarte de å få hegemoni over hele den columbiske flokken. Dette var noe nytt i verdenshistorien. Grunnlaget var selvfølgelig den enormt overlegne produksjonskapasiteten og produktiviteten i USA og de store naturrikdommene der. Dette er godt beskrevet av den store amerikanske geoimperialisten Brzezinski i flere bøker, særlig The Grand Chessboard fra 1997. Da utformet finansaristokratiet i USA, som tok ledelsen i verdensøkonomien, planer om å herske over hele verden. Og for å klare de måtte de få hegemoni også på det eurasiske kontinent. De hadde også en teori om at for å klare dette måtte de erobre det som den store geoimperialisten Halford Mackinder hadde beskrevet som «hjertelandet» i verden, et land som gjorde at de som behersket det ville kunne beherske hele Eurasia og etter hvert hele verden. Den viktigste delen av dette landet lå i dagens Russland.

Hitler var også en tilhenger av den engelske geo-imperialisten sine teorier, og det sporet til angrepet på Sovjet. Det hører med til Mackinder sin historie at han var en ivrig bidragsyter for å styrke de 14 columbiske statenes invasjon i Russland for å knuse revolusjonen der. Etter at Sovjet hadde slått Nazi-Tyskland og var i allianse med USA og England, var det også en stor diskusjon blant finansoligarkene og de politiske lederne i USA og England om de straks skulle angripe Russland eller bare satse på å holde det så isolert så mulig. Churchill i England var en av haukene i denne sammenheng. Den siste retningen vant fram under begrepet containment, eller innestenging.

Første organisering av alliansefrie land og dens svekking

På 1960-tallet ble det formelle kolonisystemet i verden i all hovedsak oppløst, og mange stater fikk formell uavhengighet. Dette var også noe nytt i verdenshistorien. Det førte til at motsigelsen mellom den columbiske verden og den ikke-columbiske verden kom tydeligere frem. De ikke-columbiske landene begynte å slå seg sammen. Den alliansefrie bevegelsen og andre sammenslutninger oppsto. Disse utfordret columbiernes hegemoni i store deler av verden. Bandung-konferansen ble et viktig uttrykk for dette. Men columbierne satte i gang et kraftig fremstøt for å hindre det, samtidig med den store nyliberale offensiven over alt i verden. De klarte å kjøpe opp en del ledere i den alliansefrie gruppen og den ble sterkt svekket utover på 1980 og 1990-tallet. Nyliberalismen seiret over store deler av verden. Og de som ikke ville innordne seg under det columbiske hegemoniet fikk svi. Sanksjoner, undergraving, statskupp, invasjoner og kriger fra den columbiske gruppen, med USA i ledelsen, fulgte.

Sovjet-Unionen går i oppløsning – en ny geopolitisk situasjon oppstår

I USA var det hele tiden en klar oppfatning om at Sovjet-Unionen måtte vekk for at USA skulle kunne komme videre med sine planer om verdensherredømme. Det tok sin tid, men i 1991 ble denne statsdannelsen endelig oppløst og USA sine økonomiske og politiske rådgivere rykket inn i Russland og flere tidligere sovjetrepublikker. I Russland samarbeidet de med Jeltsin og de nye oligarkene om å demontere den tidligere sovjetiske statsbyggingen og sørget for en enorm ødeleggelse av produktivkrefter, velferd osv.. Hele den columbiske veden klappet og syntes at dette var frigjøring, demokrati og gode greier.

Da oppsto en enda ny situasjon i verden. Den eneste makten som kunne hindre USA i å bli verdenshersker var fjernet og USA var den eneste supermakten. Kina hadde hatt en viss fremgang, men var fremdeles en dverg innen geo-politikkens verden. Det var nettopp da Brzezinski sammenfattet de amerikanske finansoligarkenes plan om at de faktisk kunne få erobret verdenshegemoni en gang for alle hvis de var smarte og tøffe nok, og det for ganske lang tid fremover.

Vi hadde altså fått en situasjon der en kapitalistisk stat hadde vunnet en slik avgjørende forrang i hele den columbiske verden, at snakk om rivalisering mellom kapitalistiske makter om å kontrollere deler av den ikke-columbiske verden, ikke var mulig. Til tross for store motsigelser inne i den columbiske verden, særlig mellom stater i Europa og USA, klarte USA å holde alle inne i folden, og det har de klart frem til i dag. USAs drøm om verdensherredømme så på 1990-tallet og en stund utover 2000-tallet ut til å være innen rekkevidde uten for mye krig.

USAs drøm om verdensherrevelde uten verdenskrig blir urealistisk

Første moment

Russland rev seg ut av den columbiske sfæren litt ut på 2000-tallet og kunne begynne å bygge opp landet sitt igjen under ledelse av Putin, samt at landet ikke falt for det gamle Sovjet-Unionens politikk for opprustning for å kunne matche USA. I stedet satset de på å bruke det aller meste av ressursene til å bygge landet. Ellers utviklet de svært avanserte forsvarsvåpen, særlig raketter.

Andre moment

Kina utviklet sin produksjonskapasitet med en fart som ingen kunne ha drømt om og gikk forbi USA i brutto nasjonalprodukt målt ut fra kjøpekraft i alt i 2010. Landet ligger nå også langt fremfor USA i produksjon. Kina har brukt sin egen tusenårige politiske erfaring for å klare dette, pluss at de har tatt i bruk erfaringer lært av oppgangsfasen i det columbiske systemet. Kina har to ganger i historien blitt invadert av mongolske stammer som tilranet seg den politiske makten. Men det viste seg begge gangene at de ble slukt av det kinesiske styringssystemet og på sikt styrket de dette. Dette gjorde Kina nå ved at det åpnet opp for investeringer fra den columbiske verden. De trengte dette for å bygge opp landet sitt mye raskere enn de kunne ha klart bare ved å satse på egne ressurser. Men de beholdt politisk kontroll med det som skjedde. De sier at dette er en egen form for sosialisme der kapitalismen får fungere innen visse stramme rammer. Men målet med det hele, slik Xi Jinping og partiet har uttalt det, er ikke å åpne for frislepp av kapitalismen, men for å føre Kina fram til å bli et velstående sosialistisk land innen 2049, som er hundreårsdagen for opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Dette er deres offisielle standpunkt både innenriks og utenriks. Kineserne mener at utviklingen av sosialismen har mange flere sider og elementer enn vi er «opplært» til å tro. I det hele tatt hadde alle radikale i verden hatt nytte av å studere nærmere de svært rike erfaringene til kineserne på dette feltet.

Før USA hadde skjønt det hadde Kina, ved hjelp av blant annet amerikansk, profittlysten kapital og teknologi, bygget sin egen både lavteknologiske og høyteknologiske produksjonsbase og i tillegg bygget opp et stort handelsnettverk over hele verden pluss et system for investeringer i andre som bygget på de fem prinsippene for fredelig sameksistens[i] og bygget et sterkt forsvar. Samtidig hadde USA vært inne i en avindustrialisering, slik det hadde skjedd i nesten i alle de columbiske statene.

Kina har også utviklet sin egen form for demokrati i motsetning til den vestlige arrogansen som gjør at man tror at demokrati bare finnes i den vestlig-parlamentariske form, med flere partier som representerer forskjellige fraksjoner i befolkningen som slåss mot hverandre. I motsetning til dette, sier Kina, har vi opprettet et godt fungerende rådslagningsdemokrati det ett parti er ledende, men styrer ved å utforme forslag som så bli utsatt for utstrakt bruk av mange metoder for diskusjoner før vedtak blir gjort og satt ut i livet. Dette dreier seg om konferanser og diskusjoner på alle geografiske nivåer i landet, ned til naboskapskomiteer og opp til store nasjonale konferanser. Det finnes også et halvt dusin andre partier i Kina som er med i diskusjonen og fremmer sine meninger og behov der. Dessuten setter man i gang forsøk i mindre skala for å studere disse før det blir gjort vedtak om man skal bruke de metodene som har vært studert. Dette mener kineserne er en type demokrati som har vokst frem av Kinas historie og tradisjoner. Det gjør at enormt mange blir trukket direkte inn i den demokratiske prosessen, at man veldig ofte klarer å finne omforente løsninger og at en derfor kan sette tiltak ut i livet mye raskere enn i det vestlige konkurranse-demokratiet. Dessuten mener de at det også kan finnes andre typer demokrati som kan fungere enn både den vestlige typen og deres type. I dag er dette en stor inspirasjon for alle verdens folk som ikke er bedøvet av columbisk propaganda.

Det hadde i tillegg oppstått allianser mellom Kina og Russland og Iran, og India hadde beholdt sine forbindelser med Russland. Det betydde at alle vilkårene som Brzezinski hadde satt opp for at USA kunne oppnå verdensdominans i hovedsak ved fredelige midler, var vekke i 2021. Det sto noen få muligheter igjen og den viktigste var videre utviding av USAs europeiske brohode, ved å utvide NATO også til Ukraina for å skape bedre grunnlag for å erobre Russland. Dette skapte grunnlaget for Russlands aggresjon der.

Tredje moment

Den tredje saken som skjedde, var at den alliansefrie bevegelsen tok seg opp igjen. Det viste seg ved et stort møte i Havanna i 2006 der det var godt over 100 stater representert. På det siste møtet i Beograd høsten 2021 var ikke bare Kina, men også Russland til stede som observatører, vi hadde fått en klar allianse mellom Kina og Russland og hele den alliansefrie bevegelsen for nasjonale kamper for frigjøring fra imperialismen med USA-imperialismen som viktigste motstander. FNs generalsekretær var det og. De sluttet seg til et omfangsrikt dokument fra møtet i den alliansefrie bevegelsen i Havanna i 2006 og en kraftig uttalelse fra et utenriksministermøte i Venezuela i 2019 om at de sluttet seg til FN-paktens prinsipper og de fem prinsippene for fredelig sameksistens mellom land og folk, i motsetning til USAs regelbaserte orden, der USA, som leder i columbiske flokken, lager reglene. Både Kina og Russland, som var observatører på konferansen, sluttet seg til dette. Dermed hadde bortimot hele den ikke-columbiske siden i hovedmotsigelsen i verden konstituert seg og organisert seg på et visst nivå i nasjonenes kamp for selvstendighet. Derfor er alle teorier som motarbeider dette i dag reaksjonære.

Hovedmotsigelsen i verden

Med dette var hovedmotsigelsen i verden tydelig demonstrert, den går mellom de som vil ha USAs regelbaserte orden, mot resten av verden som ønsker å følge FN-paktens ord og de fem reglene for fredelig sameksistens mellom selvstendige nasjoner. På overflaten ser det ut til at den går mellom den columbiske verden og den ikke-columbiske verden, men i virkeligheten er alle de andre columbiske statene kun vasaller under USA. De har derfor også store objektive interesser av å bli kvitt denne dominansen for å kunne utvikle seg ut fra egne nasjonale behov og ikke behovene som springer ut av USA sitt strev for å bli verdenshersker i en periode der dette bare kan skje ved at de legger under seg andre folk og nasjoner med stadig mer vold og krig og til syvende og sist verdenskrig.

USA har midlertidig foreløpig klart å forene sine columbiske vasaller ut fra sitt behov for å bruke dem og Ukraina som springbrett for å erobre Russland. Den mest sentrale av disse vasallene i disse dager er marionetten Zelenski som ikke kjemper for sitt folk, men ofrer deler av det for USAs geo-imperialistiske mål. Og med sitt enorme system for å manipulere den offentlige mening har de fått den columbiske ryggmargsrefleksen i alle de gamle columbiske landene og deres følgere til å slå inn.

Men alliansen mellom USA og flere av deres vasaller er ikke så sterk fordi vasallenes grunnleggende behov for å kunne utvikle økonomien og kulturen i vasall-landene står i motstrid til de tiltakene USA setter i verk på grunn av sine geo-imperialistiske mål. Og så er det slik at den ledende gruppen av columbiske stater nærmest USA er England og de andre avleggerne fra England, nemlig Canada, Australia og New Zealand (Five Eyes) som alle er settlerstater som sammen med sitt moderland har virkelige folkemord på samvittigheten.

Det ledende amerikanske finansoligarkiet i den columbiske verden er nærmest desperat for miste sin forrang i verden fordi det kan svekke deres profittmuligheter. Dette skaper en virkelig farlig situasjon, for de er troende til å kunne gjøre hva som helst for å holde på den. Men en bremse er det likevel at de ikke må ødelegge sine egne profittmuligheter. Både en svekking av deres investeringer i Kina og en verdenskrig kan føre til dette. Derfor prøver de å bruke hele kobbelet av mindre drastiske metoder, som mindre kriger og særlig stedfortrederkriger som i Syria og Ukraina, undergraving av stater som ikke støtter dem, kupp og regimeskifter. Hovedmålet nå er å få til regimeskifte i Russland. Klarer de det vil de også ha mulighet for å ta Kina. Men både kapitalistene utenfor USA og de lavere klassene i alle land lider nå mye på grunn av USAs økonomiske krigføring mot verden. Tyskland og Ukraina blir virkelig ofret på geo-imperialismens alter nå. Det er ikke mange andre land enn USA som i hovedsak tjener på dette på grunn av økte olje- og gasspriser og økt produksjon av våpen. Ikke rart at overklassen her heier på USA og marionetten Zelenski. Det har de for øvrig gjort på alle USAs marionetter, slik de gjorde med Syngman Rhee i Sør-Korea og Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam og en mengde andre despoter i verden.

Den beklagelige russiske aggresjonen i Ukraina

Vi skal virkelig merke oss at USA ikke fikk flertallet i FNs generalforsamling til å vedta fordømmelse av Russlands aggresjon i Ukraina, bare en dyp beklagelse. Beklagelse er noe helt annet enn fordømming som USA og deres columbiske vasaller driver med. Når vi beklager at noe skjer betyr det at vi forstår hvorfor det må skje, men vi liker det det ikke og vi skulle ha ønsket at det ikke var nødvendig. Og vi skal merke oss at store land som representerer mer enn 50 prosent av befolkningen i verden ikke en gang ville være med å vedta dette.

Alle folk og land i verden som har opplevd den columbiske imperiepolitikken vet hva den columbiske gruppen stater, med USA i spissen, står for, og for de fleste land i verden rammer nå USAs økonomiske krigføring så hardt at det overskygger situasjonen i Ukraina. Derfor befinner Russland seg, på tross av den beklagelige aggresjonen i Ukraina, på rett side av hovedmotsigelsen i verden ut fra den analysen som er lagt frem her. Det er USA som må bli tvunget til å oppgi sitt mål om verdensdominans for at verden skal kunne gå videre på et helt annet fredelig grunnlag enn det som finnes nå. Vi skal derfor ikke være forbauset over at de som ikke står på USA og deres vasaller sin side i hovedmotsigelsen i verden kan anse at Russlands aggresjon i Ukraina nettopp har som mål å bidra til at dette skjer.

Terje Valen, søndag 24. april 2022.


[i] De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert[xii]

Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel):

1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;

(2) gjensidig ikke-aggresjon;

(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;

(4) likestilling og gjensidig nytte; og

(5) fredelig sameksistens som sådan.

Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.

Hvordan skape fred i verden

I tidsskriftet Sosialistiske fremtid nr. 4, 2021 skriver Odd Arild Viste under tittelen «Hva skjedde med militarismen?» om viktigheten av nedrustning i verden. Han viser da til det som vi ofte kaller «det brukne geværs politikk» som Arbeiderpartiet gikk inn for i sitt program fra 1933, der målet var avvikling av forsvaret og oppretting av et vaktvern som bare hadde politimessige oppgaver. Klassesolidariteten på tvers av landegrensene ble sett på som et alternativ til militær opprustning. Dette kaster han frem som et alternativ til Rødt og SV sin politikk på dette feltet.

Så viser han til at antimilitarismen fortsatt lever på den politiske venstresiden utenfor Norge, spesifikt i det danske partiet, Enhetslisten og det tyske Die Linke.

Begrunnelsen for den politikken han fremmer er følgende: «I de store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er det vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet – mellom klasser og nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i utgangspunktet et nøytralt redskap? Og hvor kommer de virkelige truslene fra? Mitt standpunkt er at  de viktigste skillelinjene i samfunnet går mellom klasser. På de fleste politikkområdet ser det ut som både SV og Rødt også legger en slik forståelse til grunn, men altså ikke i forsvarspolitikken, hvor de nasjonale fellesskapet trumfer klassefellesskapet.»

På denne bakgrunn går han også mot en eventuell nordisk forsvarsallianse. Og mener at SV og Rødt bør orientere seg i retning de tyske og danske søsterpartiene og at nedrustning er den eneste ansvarlige veien å gå. Han har videre flere argumenter for dette.

Hva er den grunnleggende skillelinjen og hva der den viktigste skillelinjen nå?

Det grunnleggende spørsmålet her er altså om hvor de viktigste skillelinjene i samfunnet går – om de går mellom klasser og nasjoner.

Her er jeg og Rødt grunnleggende uenig med Viste. Jeg mener at den grunnleggende skillelinjen ikke er det samme som den viktigste skillelinjen. Vi er enige om at grunnleggende motsigelsen i verden går mellom arbeid og kapital, men vi er uenige om hva om ser den viktigste motsigelsen nå, eller om du vil hovedmotsigelsen.

Jeg mener at viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen, i dag går mellom imperialismen med USA og dets vasaller på den ene siden og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner på den andre siden. Med USA og dets vasaller, mener jeg da ikke det arbeidende folket, eller arbeiderklassen i de landene det er snakke om, men om finanskapitalens representanter og deres statsapparat, mediemakt osv. i alle disse landene.

På toppen står imperiet USA sine største finanskapitalister og deres statsapparat. I hvert annet av vasallstatene har vi deres allierte, de unasjonale finanskapitalistene der og deres statsapparater, som realiteten er helt underlagt USA-imperialismen politisk, selv om det etter hvert har blitt et større og større problem for disse statene fordi underkastingen under USA får stadig større økonomiske og andre skadevirkningen.

Denne føydallignende pyramide av finanskapitalens statsapparater utbytter i dag en hel verden. De har sin hjemlige utbytting av arbeiderklassen, og de har sin internasjonale utbytting ved å holde resten av verdens nasjoner og folk, som ikke har klart å komme seg ut av deres grep, i et kvelergrep ved hjelp av militær og økonomisk krig, undergraving og arbeid for regimeendring i land der statene tar folkets parti mot den imperialistiske utbyttingen. Derfor går den viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen i verden i dag, mellom finansoligarkiet med sitt statsapparat i USA og dets vasallstater på den ene siden og de undertrykte nasjoner og folk på den andre siden. Arbeiderklassens internasjonale solidaritet må derfor ta uttrykk i at denne  klassen innen USA-imperiet med vasaller og hjelpende overklasser i alle land, på den ene siden, må kjempe mot sin egen stats utbyttende innenrikspolitikk og dens imperialistiske utenrikspolitikk, og på den andre siden må støtte alle verdens folk og nasjoner som kjemper mot USA-imperialismen, samme hva slags politiske, religiøse eller andre ideologier denne kampen drives under.

Det finnes også et teoretisk grunnlag for denne påstanden i Lenins bok «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium».

I denne sammenhengen er Odd Arild sin politikk en gedigen sabotering av den kampen som over hele verden føres mot alle verdens folks verste fiende, USA-imperialismen, og alle som lider under den.

Noen historiske erfaringer

La oss så ta et blikk på norsk forsvarspolitikk før 2. verdenskrig og hva denne politikken førte til. Det som preget hele feltet var en blanding av brukne geværs politikk fra arbeiderpartiet, sammen med den andre borgerlige leirens militærpolitiske konsentrasjon om å stå mobilisert mot et angrep fra Sovjet pluss å forlite seg på at vår den gang reelt sett allierte, England, ville forsvare oss. Det samlete resultatet av dette var at Tyskland så lett kunne erobre landet vårt og underlegge oss en 5 års  ganske brutal naziokkupasjon.

Før andre verdenskrigen var Sovjetunionen den eneste store staten som hadde klart å bryte ut av det jeg kaller den columbisk-imperialistiske sfære. Landet var da stadig under enorme militære, diplomatiske, økonomisk og andre typer angrep fra alle de gamle kolonistatene som hadde erobret verden siden Columbus steg i land på Hispaniola og innledet det 500årige holocaust som fulgte i land utenfor den columbiske sfære. Det viste seg også gjennom 2. verdenskrig da Sovjetunionen under ledelse av kommunistpartiet der, (sammen med Kina under ledelse av kommunistpartiet der) var den kraften som i det vesentlige nedkjempet Tyskland og Japans angrep på land og folk rundt seg.

Så skal vi se på en enorm erfaring som arbeiderklassen har gjort under imperialismen. Det har ikke vært i nærheten noen bevegelse der, som har gjort det mulig for arbeiderklassen der å slippe ut av denne imperialistiske fasen av kapitalismen. Grunnene er at de gamle kolonistatene kunne flytte ganske store deler av de arbeidende klasser ut av sine egne land for å okkupere områder som de sikret seg gjennom folkemord, som USA, Australia, New Zealand, Sør-Afrika (mindre vellykket), Canada og Sør-Amerika. Så har man, ved hjelp av de enorme profittene som var å hente i de koloniale og nykoloniale land, kunnet bestikke deler av arbeiderklassen i egne land og holde klassen innenfor kapitalens rammer.

Til slutt har finanskapitalens virkeliggjøring av parolen om åpne grenser ført til store arbeidsvandringer som på avgjørende vis har svekket arbeiderklassen både i utvandrings- og innvandringslandene. I tillegg har store desinformasjonskampanjer svartmalt alle land og ledere som har brutt ut av det imperialistiske systemet. Og nå har de også tatt i bruk det store ikke-statlige frivillige hjelpeorganisasjonene (NGOene) som sine viktigste våpen i invasjonen av andre land. Angrip landet og gjør det avhengig av utenlandsk hjelp som produseres i imperialistlandene, slik at muligheten til utvikling av egen uavhengig økonomi ødelegges. Jamfør Afghanistan der 75% og mer av statsbudsjettene besto av utenlands «hjelp» og Haiti der «hjelpe»organisasjonene i samarbeid med FN administrerer en reell okkupasjon fra USA. Og Ukraina etter 2014 der industriproduksjon, jordbruksproduksjon og velferd har gått ned.

Jeg mener, i likhet med Viste, at avskaffing av krig og nedrusting er vårt langsiktige mål. Men dette målet er umulig å oppnå uten at USA-imperialisme blir slått tilbake internasjonalt av de undertrykte folkene og nasjonene. Å ta fra disse folkene og nasjonene redskapene for å forsvare seg mot USA-imperialismen, er å fordømme dem til evig undertrykking, for det forblir umulig for arbeiderklassen i USA og vasallstatene å erobre den politiske makten i sine stater uten at USAs og vasallmaktenes enorme rikdomskilder i de undertrykte folkene og nasjonene har blitt snurpet til.

Om teoretiske grunnlag

Hvis vi ser på hva den marxismen sier om dette er det først naturlig å vende seg til Marx sjøl. I Det kommunistiske manifest viser Marx at det under begrepet klassekamp er flere viktige arter. Marx skriver her at det er slike viktige arter klassekamp. Den første som er nevnt er kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet.  Den andre kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige familien sammen med kvinneundertrykkingen. Den tredje kampen er arbeiderklassens kamp for å erobre det politiske herredømmet, å heve seg opp til den nasjonale klassen og konstituere seg sjøl som nasjon og da er det ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning. Den fjerde kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige ideologien.

Dette betyr at alle disse kampene er store klassekamper. For å gjenta – kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet – kampen for å oppheve den borgerlige familien og kvinneundertrykkingen – kampen for å heve arbeiderklassen opp til den nasjonale klassen gjennom å erobre det politiske herredømmet i staten – kampen mot den borgerlige ideologien. Dette var Marx sitt syn på klassekampen. Den inneholder i seg alle disse underavdelingene.

Da kapitalismen utviklet seg videre til den imperialistiske kapitalismen ble punkt tre, spørsmålet om å erobre den politiske makten og oppheve seg til den nasjonale klassen utviklet videre av Lenin. Han viste da til at dette siste ble spesielt vanskelig under de vilkårene som da oppsto. Imperialismen ga nye muligheter til å splitte og holde arbeiderklassen nede og til å skyve klassekampene over til de avhengige landene. Dermed ble det enda mer avgjørende at disse landene kunne frigjøre seg fra imperialismens grep for at arbeiderklassen i de imperialistiske statene kunne gjøre samme jobben hjemme. Den samme situasjonen rår i dag, bare oppgradert i en høyere potens.

Det var bare i en situasjon der imperialistiske stater kjempet om sin kake av den undertrykte og utbyttede verden at Lenin sa at arbeiderklassen ikke skulle støtte noen av partene. Det gjaldt selvfølgelig ikke stater som ville kjempe mot eller frigjøre seg fra imperialismens grep. Da var det arbeiderklassens oppgave i de undertrykte landene å støtte denne nasjonale frigjøringskampen, og det skulle også arbeiderklassen i sin egen imperialistiske stat gjøre.

Betydning for den antiimperialistiske kampen i dag

I dag er full støtte til alle stater som klarer å frigjøre seg fra grepet til de overklassene som styrer staten i USA og vasallstatene og de undertrykte utbyttede folkene og landene, og at disse, sammen med allerede frigjorte land utenfor USA-imperialismens klør, klarer å tvinge imperialismen i kne, helt avgjørende for at arbeiderklassen i de imperialistiske landene skal kunne klare å gjøre jobben sin der. Og i tillegg kan det faktisk også skje på den måten arbeiderklassen alltid har ønsket og jobbet for, på en fredelig måte, men det er ikke skrevet i stein.

I dag er det derfor om å gjøre å støtte fullt ut alle de statene som vil forsvare det formelle innholdet i FN-pakten og prinsippene fra Bandung-konferansen og til den alliansefrie bevegelsen, og å fremme antikrigsarbeid inne i de imperialistiske statene. De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert. [i]  Dette er veien mot en fredelig verden i dag.

Dette er de samme prinsippene som nå er satt i Kinas grunnlov. Disse «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel) er:

1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;

(2) gjensidig ikke-aggresjon;

(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;

(4) likestilling og gjensidig nytte; og

(5) fredelig sameksistens som sådan.

Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, og av den nye oppfølgingen fra Bandung-konferansen og de alliansefrie statene, blitt stadfestet på nytt.

Dette står opp mot USAs selvbestaltete prinsipp som de kaller «den regelbaserte orden» der reglene lages av USA og åpner for at USA kan utøve aggresjon mot ethvert land som motsetter seg dets ønsker.

Nå organiserer de undertrykte og utbyttete statene seg, sammen med de som har brutt av imperialismens sfære, for å omdanne FN slik at organisasjonen ikke følger USAs regelbasert orden, men FNs eget charter. Den anti-imperialistiske bevegelsen etter Bandung-konferansen er blåst liv i igjen, sammen med den alliansefrie bevegelsen som hadde det vi kan kalle et nytt oppstartsmøte i Havanna i 2006 og et stort oppfølgingsmøte Beograd i Serbia i oktober 2021 med 105 stater til stede samt FNs generalsekretær. Der var i Beograd den alliansefrie bevegelsen ble startet i 1961. I tillegg er det stadig flere land i Latin-Amerika som bryter ut av det USA-dominerte OAS og slutter seg til sin egen økonomiske union og det samme har skjedd i Asia der Kina har tatt initiativ til et slikt økonomisk samarbeidsområde som ble operativt 1.1,2022.

Spesielt viktig er solidaritet med alle som blir utsatt for væpnet og/eller økonomisk krig fra USA med vasaller, som Cuba, Venezuela, Syria, Nord-Korea, Russland, for å nevne noen av de 40 landene som er utsatt for USAs sanksjoner.

Dette er en diametralt motsatt analyse av den Viste legger frem. Jeg mener at hans analyse er spesielt skadelig for arbeiderklassen i alle land og spesielt de undertrykte og utbyttede folkene og landene i vår nåværende historiske situasjon der alle menneskers hovedoppgave er å hindre den storkrigen på det eurasiske kontinent som USA vil sette i gang som eneste middel til fortsatt å opprettholde sin dødelige regelbaserte orden.

Utdyping av dette innlegget finner du på en artikkel laget på grunnlag av et foredrag holdt på medlemsmøte i Antikrigsinitiativet i Bergen 8. desember 2021. [ii]


[i] http://www.tvalen.no/2021/10/22/forandrer-kina-verden/

[ii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.pdf

Den amerikanske manipuleringa av offentleg meining og delar av partiet Rødt

Partiet Rødt er no i store problem. Det har falle for den amerikanske meiningsmanipuleringa som heile den offentleg meininga no blir manipulert til å tru på. Det er slik radikale parti ofte havarerer. Men mange menneske kjenner ikkje den godt dokumenterte historia om korleis USA og deira rike vener over alt i verda jobbar for å få deg til å godta deira verdsbilete og deira historier om det som skjer i verda. Særleg i høve krigar blir dette svært aktuelt. Eg skal derfor fortelje historia om korleis systemet som har lurt Rødt til å gå til angrep på dei beste antiimperialistane og dei som best talar det amerikanske propagandasystemet midt imot. For USA er det viktig slokke alle slike kjelder. Påstanden om at dei som kritiserer det amerikanske verdsbiletet driver med konspirasjonsteoriar blir lansert kvar gong nokon kjem på sporet av noko viktig og sant. Dersom du verkeleg klarar å finne viktige sakar ligg Assange-saka der som eit godt prov på kor langt dei går for få kritikarar til halde kjeft.

Management of consent

Det er viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence, ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å oppnå eit endemål).  Eg tenkjer derfor at ei grei norsk omsetting er Manipulasjon av samtykke eller semje. Her er det passande å sjå litt på den historiske utviklinga av USA sitt apparat for å manipulere den offentleg meininga.

Det er godt dokumentert korleis dei leiande avisene i USA fremma krigen mot Spania før 1900 med overdrivingar av kor gruelege fienden var, svartmalande historier tatt ut or samanhengen osb.  Men her skal eg sjå nøyare på utviklinga av den meir profesjonelle amerikanske propagandaen som no dominerer heile den «kvite», columbiske verda. I resten av verda, med dei alliansefrie landa som viktig referanse, har dei ikkje latt seg lure så mykje av det amerikanske spelet. Det kan her passe å starte med 1. verdskrig då USA gjekk med i krigen på England og Frankrike si side. Presidenten Woodrow Wilson hadde då eit problem. Størsteparten av amerikanarane var pasifistisk og nøytral innstilt. I tillegg hadde ein millionar av innvandra tyskarar som sympatiserte med Tyskland og deira allierte. Dessutan var det mange fagorganiserte som såg på krigen om ein kamp mellom dei rike og ikkje ville bli trekt inn i han.

Då oppretta Wilson ein Committee on Public Information (CPI). Dei opna ei heilt ny dør for nye propagandadimensjonar. Berre på nokre månader hadde dei klart virke slik inn på heile folket at dei var blitt begeistra for denne «krigen som skal få slutt på alle krigar», for å «gjere verda sikker for demokrati» i Wilsons berømte ord. Media blei mobilisert for å påverke den offentleg meininga på måtar ein aldri hadde sett før og knapt tenkt var mogleg. Avisene trykte pamflettar som blei spreidd over heile landet. Den nye filmindustrien blei ein kraftig makt i propagandaarbeidet. Radioen spelte enno ikkje så stor rolle, det endra seg først i 20-åra. Over heile landet blei avisene sensurert og fekk propagandamateriell frå CPI. CPI laga kvar veke sine eigen brosjyrar i opplag i hundretusentalet som kom ut i den minste avkrok. I grove tonar malte dei ut kva som trua Amerika om tyskarane skulle erobre landet. Eit av dei store tiltaka var ein pamflett som blei trykt i fem millionar med tittel «How the War Came to America». Noko som eigentleg var bortanfor all fornuft og moglegheit.

Plakatar og posterar hadde gjennomgåande som motiv skumle menn med pikkel-hjelm, væpna med bajonettar og grove eller blodige hender som angrep andre land eller uskyldige, redde kvinner og barn med eit øydelagd landskap som bakgrunn. Hollywood produserte kortfilmar med kjende skodespelarar, mellom dei Charlie Chaplin. Dei spreidde fiendebiletet skapt i England med hordar av «hunarar» som førestelde tyske soldatar. Svært verksam var dei såkalla «fire-minutt menn», lokale kjendisar som stod opp på kino- og teaterførestillingar og held korte appellar stort sett skriven av CIP. Veke etter veke vart det til saman organisert 175 000 slike førestillingar. CPI utvikla seg til eit veritabelt propagandaministerium til det blei lagd ned i 1919.

Dei som hadde organisert dette hadde ikkje føresett kor enorm verknad det hadde. Det gav uana moglegheiter til å endre folk si oppfatning om verda. Frå folk rundt CIP oppstod i 1921 Council on Foreign Relations (CFR) grunnlagd av bankierar, forretningsfolk og juristar med stor innflyting. Dette «rådet» har blitt til ein av dei «tenketankane» med mest innflyting i verda. USA sin vekst til verdsmakt blei følgd og tenkt ut i forkant, også ved hjelp av fagtidsskriftet deira, Foreign Relations.

Ein av grunnleggarane av CPI og CFR var Walter Lippman (1889-1874). Han var ein av dei amerikanske journalisten med mest innflyting i førre hundreår mellom 1930 til ut på 1960-talet. Då publiserte meir enn 200 USA-aviser hans innlegg samstundes og han hadde på toppen av karrieren meir enn ti millionar lesarar. Den personleg innflytinga hans var legendarisk. Han fekk opne dører omtrent over alt. Fleire gongar endra han kva som var viktig å skrive og snakke om i USA. Presidentar, politikarar og den politisk interessert offentlegheita høyrde på han. Han hadde innflyting på Wilsons 14 punkts plan i 1918 som var ei skisse av korleis etterkrigsordninga i Europa skulle vere og ein artikkel som kom etter at Tyskland gjekk til uinnskrenka ubåtkrig i februar 1917 lanserte han tanken om ein atlantisk fellesskap som seinare førte til NATO. Han kom frå ein storborgarleg familie, studerte ved Harvard og ferdast i dei høgste kretsane i samfunnet. Han såg opp til Sigmund Freud som han kjende personleg og drog denne sine teoriar om det undermedvetne inn i politikken.

Public Opinion

Den boka hans som fekk størst innflyting kom i 1922 og hadde tittelen Public Opinion. Hans oppfatning var at den verda vi lever i var blitt så kompleks at dei fleste menneske, ut frå sine livserfaringar, ikkje kan forstå han. Men menneska dannar seg, på grunnlag sine erfaringar, eit bilete av verda. Den verkelege omverda er for stor og for kompleks og for flyktig til at folk kan fatte han direkte. Menneska orienterer seg difor til ei halvverd av bilete som dei skapar seg sjølv. Ut frå dette blir det skapt ei offentleg meining. Så går han inn på korleis dei som styrer kan virke inn på denne offentleg meininga. Ut frå det han skriv argumenterer han for ei elitestyring der ideelt sett folk med moralsk integritet, kalla ekspertar, skal skape ei biletverd som den breie massen følgjer velvillig og utan motstand. Og media trengs for dette formålet.

Lippman meinte at makt og herredøme ikkje kan finne stad utan manipulasjon av «biletverda» ut frå synet til eliten. Samstundes erkjende han faren for at stat og samfunn, dersom dei gav seg ut på dette, kunne leie til ein demagogisk forføring. Han var også ein stor tilhengar av den frie marknaden. I august 1938 vart det halde eit såkalla Walter-Lippman-kollokvium i Paris organisert av leiande intellektuelle i Europa. Bland desse var Friedrich August von Hayek, den store frimarknads-profeten. Han uttrykte at Lippmann sine tankar og ei biletverd skapt av Lippmann sin «informasjonselite» var eit ideelt verktøy for innflyting og manipulasjon av den offentlege meining også når det gald økonomi, og det kunne medverke til ei langsiktig utvikling mot ei usynleg regjering og sann herskarmakt. Dette har også blitt brukt for å fremme ideologien bak de såkalla nyliberalismen der privatisering blei framstilt som noko naudsynt for å få ned kostnader og skape arbeidsplassar, sjølv om det førte til sosialt elende, meir usikre arbeidstilhøve med løner som ein ikkje kunne leve av osb. Alt for å auke konkurransekrafta. Walter-Lippmann-kollokviet var den første samlinga av tilhengarar av frimarknads-teorien som vann fram på 1970-talet og sigra i verdsøkonomien på 1980-talet.

Etter 2. verdskrig grunnla Hayek i 1947 Mont Pèlerin Society (MPS)[i] i Sveits, ei samanslutning av akademikarar, forretningsfolk og journalistar med det målet å overtyde kommande generasjonar om fordelane ved den «frie marknadsøkonomien». Ettersom tendensen til fallande profittrate etter 2. verdskrigen begynte å svi skikkeleg for kapitalen vart det behov for å kvitte seg med den sosialdemokratiske, keynesianske økonomiske politikken og då vann Hayek sine åndeleg-politiske frimarknadsidear fram som erstattar. Propagandistisk vart dette gjort etter Lippmann si oppskrift. Medlemmer av denne gruppa har klart å få tak i åtte nobelprisar i økonomi, eit slåande prov på deira verksame networking.

Manipulasjonen for å få «massane» til å godta og gå inn for nyliberalismen som fører til meir oppvarming av jorda og klimaproblem, børskrasj med følgjene av det, som fører til veksande sosiale forskjellar med nokre svært rike og auke av fattige, geopolitiske endringar, krigar og vald med migrasjonar og flyktningkrisar, blei framstilt på slike måtar at folk rett og slett blei lokka til å gå mot sine eigne grunnleggande interesser.

Som Michael Lüders seier i Dei scheinheilige Supermacht, som eg har brukt mykje som referanse her, er ikkje pressa, eller media i det heile, noko upartisk del av samfunnet. Media er framfor alt ein kampplass der talrike aktørar prøver å få innflyting på den offentlege meininga. Media er under innflyting av sterke pressgrupper og speglar dei eksisterande makttilhøva i verda. Jo færre svært rike personar som eig og kontrollerer media, desto klarare har dei også kontroll på å påverke den offentlege meininga. Dei mektigaste si innflyting skjer med subtilt verkande propaganda. Den store teoretikaren (og tidlege praktikaren) i denne verksemda var Edward Bernays.

Edward Bernays og management of consent         

Walter Lippman og boka hans Public Opinion som kom ut i 1922 fekk svært stor innflyting. Men den som utvikla dette arbeidet mest var Edward Bernays. Han har summert opp hovudtankane sine slik: «Den medvetne og intelligente manipulasjon av dei organiserte vanar og meiningar til massane er eit viktig element i det demokratiske samfunnet. Den som manipulerer denne usynlege samfunnsmekanismen dannar ei skjult regjering som er den sanne herskarmakta i landet vårt.»[ii]

Bernays mor var ei syster til Sigmund Freud og Bernays hadde og tatt til seg Freud si «oppdaging» av det undermedvitne. Han hadde Lippmann som eit førebilete, og var også tilhengar av hans økonomiske syn, men Bernays perspektiv var i utgangspunktet utvikling av reklame for å få folk til å kjøpe spesielle varer. Hans nye grep, som vi kjenner svært godt i dag, var å knytte varene til ein livsstil. Men det tok ikkje så lang tid før han gav seg inn på det politiske feltet. Der Lippmann snakka forsiktig om at elitedemokrati snakka Bernays i klartekst. «Ein presidentkandidat kan bli utvald på grunn av at han allment sett er godt likt. Men til sjuande og sist kan eit halvt dusin menn på eit hotellrom bestemme kva som skjer med ham.» «Små grupper er i stand til å treffe avgjerd om korleis resten av oss tenkjer, nett etter som det fell dei inn.» «Når man lukkast med å få innflyting på leiarar, kan man, med eller utan deira medvetne samarbeid, automatisk kontrollere gruppene som dei leier… For mennesket er eit samfunnsvesen, det kjenner seg vel i flokken …». «Det vi treng er ei leiing som er demokratisk leia av eit mindretal og som veit korleis dei skal bringe og føre massen på linje.»

For Bernays er forskjellen på demokrati og diktatur at berre nokre manipulerte sanningar er tillate i diktaturet, men at folk i demokratiet har høve til å velje mellom fleire manipulerte sanningar.

Bernays leia tidleg den største propagandakampanjen i fredstid mellom 1919 og 1934 då han hjelpte leiarane i Amerikas National Electric  Light Association sin kampanje for privatisering. Det lukkast dei med og det nye firmaet vart kalla General Electric (GE) som i dag er eit av dei største private konsern i verda.

Når vi ser på desse to viktigast idégivarane innan propaganda og offentlegheitsarbeid i førre hundreår var dei naturleg knytt saman med Big Business, marknadsfundamentalisme og meinings-manipulering.

Eit viktig triks var å knytte varer til livsstilar som folk sette pris på. Dette blei brukt Bernays store kampanje for firmaet Beech-Nut Packing Company, som selde kjøtvarer. Salet gjekk ikkje så godt. Då kom Bernays opp med tanken om at endre frukostvanane til amerikanarane frå toast, appelsinsaft og kaffi, til skinke og kjøt. Han satsa på å vekke nye behov som mediebrukarane villig følgde. I denne som i dei andre verveaksjonane satsa han framfor alt på to yrkesgrupper, legar og skodespelarar som offentlegheita var vande med eller såg som førebilete.

Han lønna ei rekkje legar svært godt og dei sto fram i vekerevyane på kino og radioprogram og snakke om kor sundt der var med kjøt og skinke til frukost. Godt løna skodespelarar laga sketsjar der dei hadde frukost i ei venleg familiesetting og la vekt på kor mykje energi dei fekk av ein frukost med kjøt og skinke. Og slik gjekk det til, som Bernays biograf Barry Lye skreiv, at kjøt og skinke blei «for alle tider … eit fast innslag på det amerikanske frukostbordet.» For oppdragsgjevarane , som no heiter Beech-Nut Corporation, var det ei sann gullgruve.

Korleis få folk til å elske sigaretten Lucky Strike

Men den mest kjende av Bernays kampanjar var den han førte for American Tobacco Company for flaggskipet deira, Lucky Strike. Det tok til i 1928 og med fantastisk suksess. I tiår blei merket verdsleiande. Her brukte han igjen legar som forklarte for offentlegheita kor sundt det tross alt var å røyke, og skodespelarar fekk i oppdrag å formidle den nye Lucky Strike livsstilen til dei breie massane gjennom å opptre som førebilete. Røyking hindra overvekt og var eit teikn på frigjorte kvinner og ein laid-back livsstil. Kvinneleg skodespelarar blei brukt for dette. Samstundes sørga Bernays for at restaurantar førte sigarettar på dessertmenyen. Sigarettane blei kalla «fridomsfaklar». Kvinnene i familien blei oppfordra til å alltid ha eit forråd av Lucky Strike i huset, slik som dei også hadde andre livs- og vaskemiddel. Omsetninga eksploderte. Resten av denne historia er velkjend. Heile tida då dette pågjekk visste dei kor skadeleg røyking er.

Korleis få folk til å elske invasjonen av Guatemala

Han førebudde også USA sin militære intervensjon i 1954 i Guatemala. Metodisk gjer det ingen forskjell om ein seljer sigarettar som «fridomsfaklar» eller om ein seljer eit militærkupp som fridomskamp mot kommunismen. Og særleg ikkje når interessene til big business fell saman med hegemonikrava frå Washington. I dette tilfellet blir meiningsskapinga ved hjelp av media til ein vare som blir så populær at ho seljer seg sjølv. Tilfellet Guatemala har ei lang historie som det ikkje er mogleg å fortelje her. Men i korte trekk går det ut på at amerikanarane sidan 1980-talet hadde importert store mengder bananar frå Sentral-Amerika. Den største importøren var det amerikanske United Fruit Company (UFC) som med hjelp av ein aggressiv strategi i løpet av nokre få år tileigna seg store landområde frå Sør-Mexico til Columbia og i Karibia. Etter kvart forvandla dei sentralamerikanske statane seg til «bananrepublikkar» der grovt underbetalte lokalarar jobba på store plantasjar. Då dei gjorde opprør i Columbia i 1928 blei militæret sett inn og 2000 arbeidarar blei skotne og dei slaveliknande tilhøva for arbeidarane endra seg ikkje. Det brutale regimet til UFC i Columbia er godt avslørt av Gabriel Garciá Márquez i romanen Hundre års ensomhet. Etter dette oppretta dei amerikanskstøtta leiaren i fleire land dødsskvadronar som løpet av fleire titals år drap over 100 000 bondeleiarar, fagforeningsleiarar, fridomsprestar, og andre som var brysame for dei, United Fruit Company og USA.

På slutten av 1940-talet var UFC eit av dei største føretaka i USA. For å vekse vidare engasjerte dei Bernays som med sine vanlege ovannemnde metodar overtyda folk i USA om at bananar var sunt og at ikkje nokon hushalding burde vera utan. Så sendte han utvalde journalistar på reportasjeferd til Sentral-Amerika for å vise kor bra arbeidarane der hadde det. Han oppretta eit nært samarbeid med New York Times der Bernays kone var kusina til utgjevaren av avisa, Arthur Hays Sulzberger.

Avisa offentleggjorde ein rekke artiklar om Guatemala, der UFC sin måte å sjå sakene på, blei framlagt. Guatemala var, som naboane sine, halde godt i grepet til UFC som hadde bygga opp mest heile infrastrukturen i landet ut frå sin behov. Mest alle landarbeidarane arbeidde under elendige tilhøve på bananplantasjane. UFC eigde eller kontrollerte om lag 70 prosent av jorda i landet. Men i 1944 blei ein av generalane som samarbeida med UFC ikkje attvald som president. Den nye regjeringa begynte, under leiing av presidenten Jacobo Arbenz Guzman, å gå inn for sosiale reformer til beste for landarbeidarane og andre i landet. Etter nytt val i 1951 som Arbenz vann med 85 prosent av stemmene blei dette arbeidet forsterka. Han innførte ein moderat inntektsskatt og en sosialforsikrings-ordning. Arbeidarane fekk rett til å organisere seg og streike. Det blei bygga mange fleire skular og sjukehus. Vegar og hamner vart modernisert. Så konfiskerte regjeringa Arbenz fleire hundre kvadratkilometer med brakk plantasjeland og kompenserte eigarane, overklassen i landet, med statsmiddel. Jorda blei delt ut til eigedomslause daglønarar. Men då Arbenz i 1953 eksproprierte brakkjord som UFC eigde hadde han gått over ei raud linje. Sosiale ordningar som kosta noko for amerikanske storføretak, i USA sin bakgard – kva om dette blei et førebilete for andre.

Bernays, som fortsett jobba for UFC, var svært verksam. Han hadde i mars 1951 advart kompaniet for følgjene av ei eventuell statleg overtaking av oljeindustrien i Iran under Mossadeqh. Dei måtte hindre at dette fekk negative verknader for UFC i Latin-Amerika. Han rådde til at det blei tatt tiltak for å beskytte US-amerikanske forretningsinteresser i Latin-Amerika. Konkret rådde han til at ein høgtståande latin-amerikansk politikar skulle fordømme statleg overtaking i Iran. Så skulle ein kjend jurist gi juridiske grunnlag for at statleg overtaking av privat eigedom var illegal. Dernest skulle eit amerikansk eliteuniversitet organisere ein konferanse og der skulle dei diskutere korleis dei best kunne møte slike fiendtlege handlingar. Og til slutt kunne presidenten i USA og utanriksministeren gjere det klart at slike statlege overtakingar sør for Rio Grande var i motstrid med Monroe-doktrinen frå 1823, der Latin-Amerika var gjort til USA si økonomiske innflytings-sfære.

Leia av Bernays medie-kontaktar og drive av hendingane i Iran, offentleggjorde avisene i USA, særleg New York Times, stadig meir alarmerande artiklar om Guatemala, der «sovjetkommunismen» truga Amerika og den amerikanske way of live (levemåten). På kinoane viste vekenyheitene korleis United Fruit Company, saman med dei patriotiske kreftene i Guatemala, jobba i tenesta til menneska sin fridom, demokrati og velstand. Mens kommunistane i Arbenz-regjeringa var gissel og agerte meir og meir som ein femtekolonne for Moskva. Slike oppslag prega i fleire månader det biletet som blei gitt av Guatemala i media og dermed i den USA-amerikanske offentlegheita.

Bernays hadde sett saman ei gruppe på rundt 100 «linjetru» journalistar som reiste mange gonger til Guatemala og Sentral- Amerika, for det meste finansiert av United Fruit Company, og dei forfatta bidrag i storføretakets ånd. Bernays’ biograf Larry Tye undra seg «Det er overraskande at eit så stor tal med anerkjende reporterar anten ikkje visste eller ikkje ville vite, at Bernays handla på oppdrag frå eit firma, som det stod store økonomiske interesse på spel for.»

Dette har gjentatt seg seinare kvar gong USA er part i nokon krig eller vil oppnå noko for sine storkapitalistar.

Som venta fenga også framstøyt frå UFC i utanriksministeriet. Det var heller ikkje så vanskeleg fordi utanriksminister, John Foster Dulles, lenge hadde vore advokat tilsett hos United Fruit Company. Broren hans, CIA-sjef, Allen Dulles, visste også kva han måtte gjere, for forretningsinteressene til UFC og dei geopolitiske interessene til USA utfylte og kryssa kvarandre. I juni 1954 rykka ein spesialtropp på 500 mann, leiar av CIA, under nominell kommando av ein eksilguatemalar, Castillo Armas, inn i hovudstaden. Samstundes gjekk kamp-jetfly utan landskjenneteikn til åtak på strategisk viktige mål i Guatemala, mens USA sin tidlegare utsending i Guatemala City forlangte ovafor det lokale militæret at dei skulle felle Arbenz.

Dermed vart den demokratisk valde Arbenz tvinga til å gå i eksil i Mexico. Det første den nytilsette presidenten, Armas, gjorde var å gi det konfiskerte landområdet tilbake til UFC og å avslutte dei sosiale programma. Så følgde 40 år med borgarkrig med meir enn 200 000 daude. Dette likna på mønsteret frå kuppet i Teheran i 1953. Desse kuppa er mønster for heile den seinare utanrikspolitikken til USA etter 2. verdskrigen. Det same er dei propagandametodane som blir følgt for å manipulere folk til å bli samd med måla til nokre få mektige menn (og etter kvart  nokre kvinner) og særleg til dei overordna måla i den amerikanske geo-imperialismen.

Livslaupet og virket til Walter Lippman og Eward Bernays, som begge var tidlege representantar for meinings-manipulering i den vestlege (elite)demokratia har vist noko viktig. Den offentlege meininga kan, med hjelp av massemedia og godt plasserte nettverk, utan vidare bli manipulert, anten det gjeld varekjøp eller politisk innstilling. Når det «onde» er klart vist til, syns sjølv krigar eller militære intervensjonar som legitimt forsvar for fridom og demokrati. Om fienden er «hunaren» eller «sovjetkommunismen» eller «mullahane» eller «Russland» er berre eit spørsmål om finjustering. Og om «fienden» er statar som prøver å bygge seg opp demokratisk, utanfor amerikansk kontroll, så er dei diktatorar. Om «vennen» er ein brutal despot som drep og fengslar dei som er i opposisjon så er det ein bra leiar som må støttast.

Men i dag drivs ikkje dette av enkeltpersonar som Bernays. No drivs meinings-manipulasjonane av «tenketankar», lobbygrupper, reklamebyrå og juridiske samanslutningar bak kulissane. Det er sant å seie ein svær industri.

Manufacturing Consent

Den store og grundige avsløringa og beskrivinga av den moderne meiningsmanipuleringa finn vi i boka Manufacturing Consent av Edward Herman og Noam Chomsky. Dei skriv altså om produksjon av semje. Bernays sitt system er blitt utvikla og utbreidd på ein slik måte at det no er ei heil industri som produserer semje om dei amerikanske herskarane sine mål, med manipulatoriske metodar. Dette er følgd opp i fleire studiar. Eg nemner her Antonio Demaggio si bok When Media Goes to War frå 2009 som i detalj tar for seg USA-leiinga sin enorme manipulering av fakta før og under Irak-krigen og politikken ovafor Iran for å få dei til å passe inn i sine geo-politiske mål og for å få oppslutnad om dette i USA og dei delane av verda som høyrer mest på USA sine leiarar. Så nemner et Stephen Gowans Washingtons Long War on Syria frå 2017. Her finn du eksempel på eksempel på USA si meiningsmanipulering under Syria-krigen. Med dette som bakteppe tar dei opp sjølve det amerikanske systemet for meiningsmanipulering. Den anerkjende amerikanske medie-analytikaren, Robert W. McChesney[iii] har følgd opp dette. Det som har ført til ei ekstremt stor einsretting av media i USA i dei siste tiåra er den store monopoliseringa av mediekonserna og avisene under eigarskapet til nokre få svært rike mediemogular som også er svært involvert i utviklinga av USA si makt i verda. Dette mønsteret går att i heile verda.

Filter som blir brukt for å produsere semje

Men la oss sjå på dei viktigaste filtera som Herman og Chomsky fann blir nytta i manipulering i «Vesten» for å skapet semje om dei rikaste og mektigaste personane og statane sitt verdsbilete og syn på saker som er viktige for dei.

Det første filteret er kostnaden for å opprette nye store mediekanalar. Det er så dyrt at berre dei med store økonomiske ressursar kan gjere det. Dermed er det slik at alle dei store media-monopola er eigd av den øvste overklassen i verda, dei superrike. Eit par eksempel er at Amazon-grunnleggaren Jeff Bezos som kjøpte Washingon Post i 2013, ei avis som ved sidan av New York Times er eit fyrtårn for det nyliberale verdsbiletet. Børs-guruen Warren Buffet eig holdingselskapet Berkshire Hathaway med 21 aviser. Det vidgjetne Koch-imperiet, grunnlagd av brørne Charles og David Koch, og som aktivt støtta Tea-Parti rørsla har kjøpt seg inn i Times. Det er rimeleg å tenke at det er for med tida å overta Time-Magazine. Men i staden kom software-milliardæren Marx Benidoff på banen og kjøpte Time Magazine i september 2018. Benidoff var det det som, på det økonomiske forumet i Davos  hevda at det ikkje var regjeringane, men føretaksleiarane i verda, som han, som heltane i kampen mot Coronaen. For føretaka kunne reagere raskt, ikkje for å skape seg meir profitt, men for å redde verda. Denne uttalen blei lett forstått slik at små mannskap av superrike i mellomtida følgde sin eigen transnasjonale agenda, uavhengig av statsleiingane.

Denne oppkjøpinga av media må og sjåast i samanheng med den finansielle støtta frå dei rike til tenketankar og filantropiske organisasjonar som har ein klar bodskap og direkte til aviser og andre media og tenketankar. Den mest aggressive fløyen, der vi finn brørne Koch, samla inn 1,5 milliardar dollar for å endre den amerikanske politikken ut frå den nyliberale ideologien til von Hayek.

Denne utviklinga finn vi og i England, Tyskland og andre land. Noko som Lüders går nøye inn på.[iv]

Det andre filteret er annonsemakta. Her er det dei rikaste føretaka som har dei største reklame-ressursane og desse kan dei gi til eller ta frå media ettersom dei er nøgd med deira redaksjonelle linje eller ikkje.

Det tredje filteret er kor media får nyheitene sin frå. På grunn av kostnader, men og fordi dei ofte delar verdsbilete oppstår det ein slags symbiose med mektige informasjonshaldarar. For USA nemner Chomsky særleg  pressekonferansar i det Kvite hus, Pentagon, Utanriksdepartementet. Desse produserer ei mengd med informasjon som er samle inn av etterretningsorganisasjonane deira, og dei opplysningane som passar med politikken deira, slepp dei vidare til media. Berre Pentagon har ein informasjonsteneste med fleire tusen tilsette med budsjett på fleire hundre millionar dollar i året. Opplysningar herifrå får media gratis. Sjølv inne i USA er det kritikk mot dette. I 2009 uttalte sjefen for telegrambyrået AP i USA at Pentagon hadde bygga seg ut til ei «propagandamaskin som agerte i heile verda». Han fekk under Irak-krigen beskjed frå militære leiarar at dei ville «øydelegge han og AP om han og byrået vidare heldt fast på journalistiske prinsipp».[v]

Det fjerde filteret kalla Herman og Chomsky for flak, dvs. vern mot flyåtak. Media vil produsere det som er mest mogleg nyttig for massane. Når dei gjer det så passar dei på å ikkje ta opp tema som kan føre til at dei kjem i søkelyset til samfunnsgrupper eller nokon del av makteliten som ikkje er samde med temavalet eller måten dei fortel det på. Viss media gjer det kan dei bli utsett for «sperreeld» til dømes skriv til Kongressen eller klagar på sjikane. Her er det viktig for media å samarbeide med makthavarane og regjeringsorgana for å halde reide på kor den raude linja går. Det blir då ei kjøpslåing. Politikken steller seg bak media og vernar dei mot «kverulantar». Media betalar tilbake ved at dei ikkje så fort kjem på ideen å uttale seg mot ein Iran-krig, for eksempel. I Tyskland har dei ordna dette meir institusjonelt ved å opprette eit råd som handsamar klager. Elles har vi seinare sett at media sjølv opprettar såkalla «fakta-sjekk» organ for å tvinge alle til å halde seg innan dei rammene som dei store media har frå makthavarar og politiske leiingar.

Det femte feltet er reint propagandistisk. Det er oppdelinga av verda i «gode» og «vonde». Det «gode» er alltid det som dei vestlege overklassane vil ha og det «vonde» er det som gjer motstand mot dette. Det er som å underkaste seg den «dominerande religionen». Dei som vågar i skrive noko som kan tolkast til skade for dei «gode» eller til nytte for dei «vonde» blir hengd ut, kalla for konspirasjonsteoretikarar og alt ille som dei som er innanfor den rådande offentleg «religionen» kan finne på. Og fordi dei er så innprenta med grunnlinjene i si tru blir dei ofte svært oppauste over at nokon kan hevde noko anna enn den offentlege medie-meininga. Med andre ord er det senka ned eit jarnteppe mot fienden som du ikkje skal få gløtte forbi.

Rødt på ville vegar

Rødt har falle for dei tre siste av desse filtera. Dei har blitt hissa av den offentlege meininga, skapt av USA og USA sine støttespelarar, til å starte ein kampanje mot ein av partiet sin mest kjende antiimperialistar og med ei enorm oppslutning på 34 % i valkretsen der partilaget hans jobbar. Det er ikkje rart at det no går eit ras av diskusjonar over alt i Rødt om tida no er inne til å melde seg ut. Ikkje minst i eit av partia sine kjernefylke. Mitt råd er at vi i alle fall ventar til landstyret har handsama den saka som er reist av personar som fleire meiner opptrer som USA-NATOs forlenga arm inn i partiet.

Men i alle fall har den måten denne saka blitt handsama på verka svært nedslåande særleg på nye medlemmer som trudde dei hadde med eit betre parti enn dette å gjere. Det er eit verkeleg tilbakeslag i ei tid der vi treng eit sterkare antiimperialistisk parti som ikkje fell til fote for USA sin produksjon av semje om NATO sin politikk i Ukraina og deira og vennene deira og dei store media si framstilling kva som verkeleg skjer det under dei pågåande krigshandlingane. Trur nokon at VG og Dagbladet vil Rødt vel? Men eitt stormkast derifrå var nok til å blåse delar av partileiinga i bakken og fått ho til følgje den politikken avisene hadde fått servert frå USA sin propagandasentral: å angripe dei mest USA-kritiske media over alt i verda. Så vidt eg kan sjå er det no berre nokre få nettstader som faktisk tør halde oppe ei USA-kritisk haldning «mot rådande vind» som den gamle radikalaren Solheim kalla ei sjølvbiografisk bok.

Rødt er på farlege vegar. Dei driv med rådande vind. Partileiinga kan no vere i ferd med å opne døra for eit partidiktatur over medlemmene sine ved å nekte dei å lese og følgje med på kva dei vil av media. Dei har funne ein «fiende» som ikkje følgjer den manipulerte offentlege meininga, men tar arbeidet med å produsere tekstar som går mot denne. Når dei store representantane for den offentleg manipulerte meininga som USA, norske sikkerheitsfolk og dei borgarlege avisene VG og Dagbladet, gjer jobben sin for det herskande systemet dei er ein del av, så klarer ikkje partileiinga i Rødt å stå imot. I staden for å mobilisere medlemmene sine til motstand mot aksjonen til desse borgarlege media og deira kampanje for å splitte partiet, så går dei sanneleg på det og blir desse borgarlege USA-vennlege avisene sine agentar i eige parti.

Dei signala som blir gitt er sjølvsagt eit klart brot med Grunnloven, men den ser det ikkje ut som dei bryr seg om, og dei som ikkje gjer det blir fort despotspirar som får ros av borgarlege aviser og politikarar og Biden sjølv.

Eva Joly skriv i Dag og Tid 22. april: «Korkje russarar eller amerikanarar skal bestemme kva vi får skrive. (Og eg føyer naturleg til – eller lese.) Derfor meiner eg at Assange ikkje kan utleverast. Det som skjer med han er ganske enkelt brot på en europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 6, 7, 8, 9 og 10 om retten til rettferdig rettergang, til ikkje å bli straffa uten lov og dom og til respekt for privat- og familieliv, tanke- og samvitsfridom og ytringsfridom

Rødt skal heller ikkje bestemme kva medlemmene vil lese og skrive, og kva media dei veljer å bruke og sitere frå, om det ikkje bryt klårt med prinsipprogrammet eller arbeidsprogrammet og dei retningslinjene som blir vedtatt lokalt for arbeidet i kommunestyra. Og sjølv då skal det vere takhøgd og ikkje slik at du treff taket med hovudet berre du reiser deg. Kven vil ha eit slikt parti? Eit parti som driv heksejakt skyt seg sjølv i foten om det vil fortsette å vere demokratisk radikalt, revolusjonært og antiimperialistisk.

Terje Valen, fredag 22. april 2022


[i] Ei kort og presis samanfatning av utviklinga av propagandaen for nyliberalismen finn du i Keith Dixon Les évangelistes du marche (Marknads-predikantane), 1998.

[ii] Edward Bernays Propanda, New York 2005, side 37. Sjå og Walter Ötsch og Silja Graupe Der vergessene Lippmann – Politik, Propaganda und Macht, der innleiinga er ei god innføring i Lippmanns liv og virke.

[iii] Sjå https://robertmcchesney.org/about/

[iv] Michael Lüders Die Scheiheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten muss (Den skinnheilage supermakta – Kvifor vi må tre ut or skuggane til USA), 2021, sidene 81-82. Delar av framstillinga her bygger mellom anna på denne boka.

[v] Same bok. Sjå note 14 på side 280. Vgs. heise online, 8. februar 2009:

Ap-Chef beklagt den Druck des Militärs auf unabhängige Berichterstatter; https://www.heise.de/newsticker/meldung/USA-AP-Chef-beklagt-den-Druck-des-Militärs-auf-unabhägige-Berichterstatter-206637.html .

Fakta og kommentarer til avstemming i FNs hovedforsamling om uttalelsen, «Aggression against Ukraine»

Her er først en oversikt over hvordan de forskjellige stater stemte til FNs uttalelse «Aggression against Ukraine».

Dette biletet har tom alt-eigenskap. Filnamnet er bilde.png

Vi ser at stater for uttalelsen er 141, mot 5 og avholdende er 35. Dette høres ut som et veldig flertall. Men hvis vi ser hvor mange mennesker som bor i de statene som er imot og avholdende så faller dette sammen. Derfor skal vi først se på en summering av innbyggere i landene som stemte mot og avholdende til avstemmingen om FNs uttalelse Aggression against Ukraine.

Til venstre er listen med land. Til høyre er innbyggertall i millioner.
Algerie 45,0
Angola 230,0
Armenia 2,9
Bangladesh 167,0
Hvite-Russland (mot) 9,4
Bolivia 12,0
Burundi 12,0
Sentralafrikanske Republikk 5,0
Kina 1447,0
Kongo 92,0
Cuba 11,1
Demokratiske Republikk Nord-Korea (mot) 25,0
El Salvador 6,5
Ekvatorial Guinea 1,5
Eritrea (mot) 3,6
India 1400,0
Iran 85,0
Irak 41,0
Kasakhstan 19,0
Kirgisistan 6,6
Laos 7,5
Madagaskar 29,0
Mali 21,0
Mongolia 3,3
Moambique 32,0
Namibia 2,6
Nicaragua 6,7
Pakistan 228,0
Russland (mot) 154,0
Senegal 17,5
Sør-Afrika 65,0
Sør-Sudan 11,5
Sri Lanka 32,0
Sudan 45,0
Syria (mot) 17,5
Tajikistan 9,9
Uganda 48,0
Tanzania 62,0
Vietnam 98,0
Zimbabwe 15,0
4527,1
Verdens befolkning 7900,0
Det viser seg at prosenten av verdens befolkning i stater som stemte mot og avholdende til uttalelsen «Aggresjon mot Ukraina» = 57,6 %

Dette betyr at det er stater med et klart flertall av befolkningen i verden som ikke støttet resolusjonen. Det er et stort nederlag for USA. Vi vet også at flere av statene som stemte for vedtaket beint frem er okkupert av USA, som Haiti og Grenada. Vi skjønner også metodene som blir brukt for å få stater til å stemme slik USA ønsker når USA nå vurderer sanksjoner mot India fordi de stemte «feil».

Flere land i Afrika, med bitre erfaringer fra en lang tid med europeisk og etter hvert amerikansk dominans, som begynte allerede for vel 500 år siden, stemte avholdende til vedtaket. En uttalelse fra hærsjefen i Uganda, som er gjengitt under her, oppsummerer mye av det mange i Afrika og den ikke anglo-amerikanske verden tenker.

Avisen Mayotte Wire skriver den 5. mars 2022 blant annet om vedtaket:

«Vedtatt av 141 av  FNs 193 medlemsland, var dette første gang på 40 år at generalforsamlingen har møtt og vedtatt en resolusjon om å irettesette et medlem for dets aggresjon.

Kenya, Ghana, Gabon, Rwanda, Djibouti, Kongo, Somalia og Den  demokratiske republikken Kongo stemte ja.

Rundt 35 land avsto fra  avstemningen, inkludert Russland og Kina, og afrikanske stater – Burundi, Senegal, Sør-Sudan, Sør-Afrika, Uganda, Mali og Mosambik.

Etiopia deltok ikke  i  avstemningen, men Eritrea, Nord-Korea og Syria stemte mot resolusjonen.

Adonia Ayebare, Ugandas faste representant for  FN, hevdet at nøytralitet sto bak landets avslag på å stemme.

‘Som innkommende leder av  den alliansefrie bevegelsen (NAM) er nøytralitet nøkkelen. Uganda vil fortsette å spille en konstruktiv rolle i opprettholdelsen  av fred og sikkerhet både regionalt og globalt’, sier han.

Selv om Uganda ikke formelt har  uttalt sin holdning  til Russland-Ukraina-krigen, påstod Muhoozi Kainerugaba,  presidentens sønn og sjef for bakkestyrkene, at Russland hadde gyldige «sikkerhetsmessige» grunner til å  invadere Ukraina.

– Flertallet av menneskeheten (som er ikke-hvite) støtter Russlands standpunkt i Ukraina. Putin har helt rett!  Da  Sovjetunionen monterte atomvåpenbevæpnede raketter på Cuba i 1962 var Vesten  klar til å  sprenge  verden på grunn av det. Når NATO nå gjør det  samme, kan de da forvente at Russland gjør noe annet?  tvitret han den 28. februar.»

Nå er vi forferdet over det som skjer i Ukraina. Men hvor forferdet var vi da Norge var med på å bombe i stykker deler av Libya og med det sørget for at den mest velfungerende staten i Afrika gikk i oppløsning med uendelige lidelser for folket der og åpning for en enorm flyktingestrøm fra Afrika som ennå ikke er slutt. Det kan illustreres ved vår statsminister, Støre, som har uttalt at det var rett og at han står for det fremdeles.

Det er ikke rart at afrikanere ser på dette som et utslag av rasisme. Nå er det hvite mennesker som er offer for krig og drives på flukt og da blir det voldsom reaksjon, men når lignende ting skjer i land der folk har andre hudfarger neglisjeres det, eller vi er rett og slett med på å utføre dem.

Alle som kjenner historien vet at USA, sammen med Selensky, bærer hovedansvaret for den situasjonen som har utviklet seg i Ukraina. Det unnskylder ikke innmarsjen der, men det betyr at de også kunne ha stanset alt dersom de hadde godkjent Minsk-avtalene. Og det kan de fortsatt gjøre. USA og NATO kunne også tatt Putins fornuftige forslag til fred og sikkerhet i Europa alvorlig i stedet for en arrogant avvisning.

Det er dette som gjør at stater som representerer flertallet av menneskeheten ikke har villet godta den ensidige fordømmingen av Russland og Putin som USA og deres allierte har lagt frem.

Denne fordømmingen er heller ikke egnet til å nedskalere spenningen i området, selv om FN-vedtaket også inneholder momenter som kan gjøre det om de settes ut i livet. Et slikt moment er at sending av våpen og sanksjoner går mot den delen av uttalelsen som krever nedskalering av situasjonen. Det fører bare til oppskalering. Den norske regjering har ikke villet følge denne delen av FN-vedtaket. Og det vil føre til ytterligere lidelser både for folket i Ukraina og i Russland. Og når noen går helt av hengslene og vil stenge russiske barn ute fra Norway Cup på grunn av det som skjer, da er medmenneskeligheten lagt ned. Kravet bør jo være at fiendtligheten tar slutt så raskt som mulig for at både ukrainske og russiske barn kan delta. Nå er oppgaven ikke å hisse opp til mer aggresjon, men å sørge for nedskalering og raskest mulig opphør av krigshandlingene.

Terje Valen, 5.2.2022.