Karl Marx 1818 – 2018

Den 5. mai er det 200 år siden Karl Marx ble født. Hvorfor er det verd å markere denne 200årsdagen? For å svare på det må vi avklare hans mest vesentlige bidrag til menneskeheten.

Det mest vesentlige bidrag var at han under sin analyse av kapitalismen oppdaget at den, ut fra sin indre logikk, var et historisk forgjengelig system for utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt og for utvekslingen menneskene imellom. Dette systemet hadde innbygde motsigelser som ville føre til at det viklet seg inn i stadig dypere kriser slik at menneskene måtte oppheve det og skape et nytt system for disse utvekslingene eller gå til grunne.

Revolusjonering av logikken

For å forstå den indre logikken i kapitalismen måtte Marx utvikle en ny logikk som kunne brukes til å forstå et stort, komplisert system i stadig endring. Den fremherskende logikken frem til hans tid var basert på Aristoteles sitt syllogismesystem og det igjen tok utgangspunkt i enheter som ikke endret seg. Gjennom å utvikle en tankelogikk som kunne gjøre det mulig å forstå kapitalismens egen dynamiske endringslogikk revolusjonerte Marx hele logikken som vitenskap. Og dermed revolusjonerte han grunnlaget for hele den menneskelige måten å tenke på. Særlig har dette vært tydelig innenfor den økonomiske vitenskapen, historievitenskapen og økologien, men og innen alle andre vitenskaper der logisk tenking er viktig.

Seinere har flere forsøkt å videreutvikle Aristoteles logikk og særlig Frege er kjent for dette. Men heller ikke hans logikk bryter med det stillestående grunnlaget som vi og finner hos Aristoteles.

Dette er helt ny kunnskap om Marx som først i de siste årene er blitt avdekket gjennom nye studier av logikken i alle Marx bøker og manuskripter som omhandler kapitalismen. Helt banebrytende her er den franske filosofen Lucien Sève sitt tredje bind i serien Penser avec Marx aujourd’hui (Å tenke med Marx i dag) med tittelen «La philosophie»? fra 2014. En foreløpig og mye kortere versjon kom i 2011 med tittelen Karl Marx Écrits philosophiques (Filosofiske skrifter). Du kan lese mer om det her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm

Det er innbitt motstand mot denne logikken, som er blitt kalt dialektisk, fra den herskende klassens side, fordi den gamle logikken gjør det umulig å analysere kapitalismen som system og dermed finne ut dens indre logikk og kunne kjempe for dens oppheving på en fremgangsrik måte. Det ligger og i denne logikken at kapitalismen er et forgjengelig system og kapitalklassen vil gjerne at den skal vare evig.

De aller fleste som skriver om Marx i disse dager unngår å nevne at kapitalismen er et historisk forgjengelig system og mange er svært opptatt av å prøve å avkrefte hvorfor. Det skal jeg komme tilbake til.

Revolusjonering av antropologien – spesielt teorien om menneskenes vesen og personlighetens utvikling

Lucien Sève har tatt utgangspunkt i annet sentral sitat fra Marx, den sjette Feuerbach-tesen, og skrevet et verk på bortimot 600 sider som belyser disse sakene svært inngående. Her er sitatet:

«Feuerbach oppløser det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I sin virkelighet er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold.»

Dette betyr altså at Marx har avdekket at menneskenes vesen bestemmes, ikke av indre forhold i det enkelt menneske, men av alle de forhold som det befinner seg i, i samfunnet der det virker. Dette står i sterk motstrid til alle teorier som sier at menneskenes vesen bestemmes av hvert individs åndelige utvikling, eller av biologiske årsaker. Det er endringene i menneskets forhold i samfunnet som endrer dets vesen. Derfor er de stor forskjell på vesenet til det mennesket som representerer kapitalen og det som representerer arbeiderklassen, for eksempel. Og det er stor forskjell på menneskenes vesen i de forskjellige historiske epoker. Når mennesket endrer sine sosiale forhold, så endrer det også sitt vesen. Og den vesentlige forskjellen på mennesket og andre levende vesener er at mennesket selv, gjennom produksjonen, stadig endrer disse forholdene og sitt vesen.

Samtidig synes jeg at Sève blir for kategorisk når han sier at Marx tok feil da han i Økonomisk-filosofiske manuskripter skrev at menneskenes vesen er at det er universelt skapende. For nettopp denne egenskapen gjør at det gjennom sin virksomhet i produksjonen, eller utvekslingen med naturen rundt seg om du vil, endrer sine samfunnsmessige forhold og dermed sitt vesen. Men samtidig er det klart at mennesket er blitt universelt skapende gjennom en virksomhet som har ført til utvikling av dets evner til å omdanne naturen rundt seg.

Revolusjonering av abstraksjonsmetoden

Bertell Ollman har skrevet interessant om den metoden som Marx sier må anvendes for å undersøke kapitalismen som system i utvikling i boken Dance of the Dialectics – Steps in Marx’s Method (Dialektikkens dans – skritt i Marx’ metode) . Han stiller spørsmålet om hva som er grunnleggende i Marx sin tenkemåte og sier at et viktig moment her er Marx sin utvikling av abstraksjonsmetoden. Å abstrahere betyr egentlig å trekke fra. Det en gjør er at en først samler et svært materiale med fakta om det en vil studere. Så trekker en fra en etter en av de uvesentlige sakene og prosessene for til slutt å komme frem til det som i det vesentlige karakterisere den prosessen en studerer. Marx har et allsidig syn på dette som det ikke er mulig å gå inn på her. Men jeg har oversatt kapittel fem av Ollmans bok der han tar opp dette til breiere vurdering. Det finner du her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Dialektikkens%20dans.htm

Revolusjonering av kunnskapsteorien

Den franske Marx-forskeren, Isabelle Garo, har tatt utgangspunkt i et sentralt sitat fra Den tyske ideologien av Marx og så gjennomgått hele produksjonen hans for å vise hvordan begrepet forestilling/fremstilling avdekker at Marx utviklet en ny kunnskapsteori som skilte seg fra de filosofiske ideene om dette, før hans tid. Jeg gir først en viktig del av sitatet og så kommenterer jeg ut fra det. Du finner sitatet på side 11 og 12 i min oversettelse av originalmanuskriptet til verket: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Den%20tyske%20ideologien%20v2.pdf

«Førestillingane som desse individa gjer seg et førestillingar anten om tilhøvet sitt til naturen eller tilhøvet til kvarandre eller om korleis dei sjølv er laga. Det er innlysande at førestillingane deira i alle desse tilfella er dei – verkelege eller illusoriske – medvitne uttrykka for dei verkelege forholda og verksemda deira, produksjonen deira, samkvemmet deira, deira samfunnsmessige og politiske åtferd. Den motsette oppfatninga er berre mogleg når vi  bortanfor ånda til dei verkelege, materielt vilkårsbestemte individa føreset endå ei ånd utanfor dei. Om dei medvitne uttrykka for deira verkelege forhold er/ [5a] illusoriske, stiller dei verkelegheita på hovudet i førestillingane sine, og då er dette ein følgje av den avgrensa verksemdsmåten deira og dei avgrensa samfunnsmessige forholda.>

12

Produksjonen av ideane, av førestillingane, av medvitet, er frå først av direkte fletta saman med den materielle verksemda og det materielle samkvemmet til menneska, det verkelege livet sitt språk. Her trer førestilling, tenking – menneska sitt åndelege samkvem, fram som noko som flyt like ut av den materielle åtferda deira. Det same gjeld for den åndelege produksjonen, slik som et folk viser seg fram i politikken, loven, moralen, religionen, og metafysikken osb. sitt språk. Menneska er produsentane av sine eigne førestillingar, idear osb., det vil seie verkelege, verksame menneske, slik som dei er vilkårsbestemt av ei bestemt utvikling av produktivkreftene sine og det samkvemmet som svarer til det, opp til dei mest utvikla formene. Medvitet (das Bewusstsein) kan aldri vere noko anna enn medviten eksistens (das bewusste Sein), og menneska sin eksistens er den verkelege livsprosessen deira.»

Med dette utgangspunktet viser Garo at Marx sin kunnskapsteori ikke var noen enkel gjenspeilingsteori, men at menneskene selv produserer sine forestillinger om den virkelige verden utenfor seg og deres egen virksomhet i denne verdenen. Du kan lese en grundigere fremstilling av dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Isabelle%20Garo,%20en%20kritikk%20av%20filosofien%202000.htm

Revolusjonering av oppfatningen av kunst

Som utøvende kunstner (poet) har Isabelle Garo også forsket på Marx sitt syn på kunst og kunstens forhold til utviklingen av produktivkreftene og kunstens rolle og muligheter i kapitalens epoke. Dette har hun sammenfattet i boken L’Or des images – Art – Monnaie-Capital. (2013) (Bildenes gull – kunst – penger – kapital. finner at Marx, gjennom hele sin produksjon er opptatt av kunstens rolle i samfunnet og hvordan kunsten strever i motsigelsen mellom fremmedgjøringen og å unnslippe fremmedgjøringen. Konklusjonen hennes er at Marx sin tilnærmingsmåte til kunsten, til tross for at ikke er sammenhengende og at den ikke er komplett viser seg å være både den mest fruktbare og den minst utforskete, idet den knytter sammen analysen av en særegen sosial sjanger med en helhetlig og konkret kritikk av utbyttingen og fremmedgjøringen.

Ut fra dette gjennomgår hun Marx verker og trekker ut det hun finner om forholdet og i slutten på boken sin lanserer hun noen tanker for en ny engasjert kunst. Du kan lese mer om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Isabelle%20Garo%20Bildenes%20gull.htm

Revolusjonering av økonomien som vitenskap

For å studere kapitalismen som system gikk Marx helt til grunnlaget for alt menneskelig liv på kloden, nemlig utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt. Denne utvekslingen skjer både ved at menneskene tilegner seg produkter fra naturen direkte (f.eks. ved å spise dem) eller ved å lage produksjonsmidler som gjør at utvekslingen med naturen rundt kan utvides og forandres og som gjøre det mulig å skape nye forbruksartikler (eller bruksverdier som Marx kaller det) og ved å skape flere slike på kortere tid.

Grunnlaget er altså naturen rundt oss og den menneskelige virksomhet som formidler utvekslingen mellom denne naturen og mennesket som natur. Det er denne virksomheten, også kalt arbeid, som gjør det mulig for menneskene å tilegne seg og bruke naturen rundt seg ut fra egne behov. Det er også denne virksomheten som omskaper noe av naturen rundt til produksjonsmidler som gjør at menneskene kan virke inn på naturen på nye måter, omforme naturen og dermed vilkårene for sitt eget liv i naturen og tilegne seg naturen på nye måter. Dette er det egentlige grunnlaget for Marx sin arbeidsverditeori. Nemlig at det er menneskene som gjennom sitt arbeid skaper produktene og dermed også deres verdi.

Gjennom studier av det kapitalistiske systemet oppdaget Marx hvordan merverdien ble skapt i utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt (produksjonen) og hvordan den ble fordelt gjennom utvekslingen menneskene seg imellom.

Han oppdaget så at merverdien stadig ville ha en tendens til å minke i forhold til hele kapitalen som gikk med til å skape denne merverdien. Dette er grunnlaget for loven om profittratens tendens til å minke. Overskuddet på hele kapitalen vil i lengden måtte minke i forhold til hele den kapitalen som er bruk for å skape dette overskuddet.

Det har vært lagt ned et veldig arbeid for å motbevise disse oppdagelsene til Marx. Spesielt har profittratens tendens til å minke vært utsatt for dette. Den siste utviklingen i denne diskusjonen er at det nå er klart bevist at Marx sin oppfatning på dette punktet er indre konsistent og at teorien holder vann strengt vitenskapelig sett. Dette viser igjen at Marx er uhyre aktuell, det er faktisk bare hans teori som kan gi en plausibel forklaring på de reelle økonomiske fenomenene vi ser rundt oss nå også. Du kan lese mer om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm

Revolusjonering av begrepet klassekamp

Marx sa sjøl at han ikke oppdaget klassene og klassekampen, men at hans bidrag var at kapitalismen var forgjengelig og ville bli erstattet med kommunismen og at det ville være en overgangsperiode der arbeiderklassen måtte gripe den politiske makten fra kapitalklassen/borgerskapet.

Men Marx sin forståelse av klassekampen var ikke slik at den var preget av en såkalt binær logikk, dvs. at det bare var klassekamp når borgerskap og arbeiderklasse kjempet mot hverandre. Marx avdekket at klassekampen har mange fremtredelsesformer, og ved siden av den direkte kampen mellom arbeiderklasse og borgerskap er de viktigste fremtredelsesformene kampen mot imperialisme for nasjonal sjølstendighet, kampen mot rasisme og kampen for kvinnefrigjøring. Dette synspunktet har Domenico Losurdo argumentert godt for i boken Der Klassenkampf – oder die Verkehr des Verdrängten – Eine politische und philosophische Geschichte (Klassekampen – eller tilbakekomsten til de fortrengte – En politisk og filosofisk historie. (2013 på italiensk, 2016 på tysk.) Vi finner at Marx forfektet dette synspunktet allerede i Det kommunistiske partis Manifest, når han skriver at ettersom storindustrien skaper utvikler kommunikasjonsmidlene setter det arbeiderne på de forskjellige stedene i forbindelse med hverandre og når denne forbindelsen er etablert så blir de forskjellige kampene sentralisert «til en nasjonal kamp». Og når han skriver at «proletariatets kamp mot borgerskapet første hånd (er) en nasjonal kamp» og at «proletariatet i hvert land først må bli ferdig med sitt eget borgerskap, så ser vi at han regner den nasjonale kampen som en form som klassekampen tar under kapitalismen.

Men ut fra mange andre av Marx skrifter er dette ikke alt. Også de undertrykte nasjonenes kamp er en form som klassekampen tar under kapitalismen. Det samme gjelder kampen for kvinnefrigjøring. Losurdo har skrevet grundig om dette over 400 sider.

Revolusjonering av revolusjonsteorien

Marx hevdet at arbeiderklassen, for ikke å gå til grunne, må ta den politiske makten fra borgerskapet, eller kapitalens representanter. Denne opphevelsen ville måtte foregå på den måten at den lønnsarbeidende klassen tar den politiske makten fra den kapitaleiende klassen og skaper et samfunn der den enkeltes frihet er en forutsetning for et fritt samfunn. Det var da snakk om frihet fra nød, utbytting og undertrykking og for hvert individ til å utvikle sine individuelle evner til beste for seg selv og felleskapet.

Han ser ikke for seg at det er sannsynlig at dette kan foregå på fredelig vis. Den gamle klassen må styrtes med makt. Det borgerlige diktaturet (om enn kamuflert i en demokratisk form) må erstattet med en ny klasses diktatur, et diktatur som vil kunne utvikle seg til å bli mye mer demokratisk enn det borgerlige. Marx setter nemlig ikke opp demokrati og klassediktatur som motpoler. Ut fra de definisjonene av disse begrepene som de gamle grekere laget så kan klassediktaturet ha to former: en despotisk eller tyrannisk form og en demokratisk form. Slik sett kan altså klassediktaturet til borgerskap være demokratisk eller for eksempel nazistisk, eller det vi kaller militærdiktatur,  oligarkisk diktatur osv. Disse sistnevnte formene er da uttrykk for den despotisk/tyranniske formen for klassediktaturer. Arbeiderklassen diktatur kan ha de samme formene. Men erfaring har vist at dersom den despotiske formen får utvikle seg, så vil sannsynligheten for at arbeiderklassen mister den politiske makten igjen, øke. Derfor er det livsnødvendig for arbeiderklassen å utvikle den demokratiske formen for klassediktaturet. Derfor sier også Marx  Manifestet at arbeiderklassen må erobre demokratiet. Den amerikanske Marx-forskeren Hal Draper har skrevet utførlig om Marx sin revolusjonsteori.

Revolusjonering av synet på arbeiderne og morallæren

Enrique Dussel har skrevet et trebindsverk der han gjennomgår alle Marx sine kapital-manuskripter i detalj for å finne ut hva som egentlig står det og hvordan han utvikler kategoriene sine for å forstå kapitalen. Dette er ett av de grunnleggende verkene for enhver Marx-forsker.

Jeg vil her bare trekke frem to momenter i Dussel sitt store verk. Det er hans avdekking av arbeidernes stilling innen kapitalen og Marx moralbegrep. Her er sitat fra enn fremstilling av dette som jeg har laget.

Arbeiderne er ikke selv kapital

Det første poenget til Dussel er at Marx seier at arbeidarane ikkje sjølv er kapital, men noko ytre i høve til kapitalen, som blir innlemma i kapitalen for eit avgrensa tidsrom på ein spesiell måte (ved at dei sel arbeidskrafta si), men at dei ikkje blir fullstendig underlagt kapitalen. Dette gjer det også mogleg for arbeidarane å sjå på kapitalen og kapitalismen utanfrå og det gjer det mogleg for arbeidarane å avsløre det som kapitalismen verkeleg er, nemleg tjuveri av framand arbeidskraft. Det tyder at dei som meiner at arbeidarklassen er heilt integrert i kapitalismen og ikkje kan sleppe ut av grepet hans fordi det ikkje er mogleg å avsløre dette forholdet tar feil. Dette gald til dømes den retninga som ble kalla frankfurtarane. Ut frå ei oppfatning om at arbeidarklassen var heilt integrert i kapitalen blei dei svært pessimistiske i høve til om det var mogleg for denne klassen å avsløre og gjere opprør mot denne samfunnsforma. Denne ikkje-marxistiske haldninga har hatt stor innflyting på korleis mange marxistar i den vestlege verda har oppfatta marxismen.

Med Dussel sin studie er arbeiderklassen som aktivt handlende subjekt, slik Marx så det, rehabilitert.

Kapitalismen som forbrytelse

Det andre poenget til Dussel er at kapitalismen, med si skaping av meirverdi, er basert på tjuveri. Kapitalismen er altså basert på eit pågåande brotsverk mot alle som jobbar og strevar for å skape det vi alle lever av, og som ei følgje av det er systemet djupt umoralsk, dvs. brottsleg eller kriminelt.

Det tyder også at Dussel meiner at Marx ser på heile den politiske og juridiske og moralske overbygnaden som støttar opp om kapitalismen som kriminell i utgangspunktet, sjølv om han formelt sett trer fram som rettferdig – eit sal av arbeidskraft  er formelt sett eit rettferdig bytte der den som sel får ein verdi (løn) som gjer at livet kan haldast oppe, og den som kjøper får vara arbeidskraft som han kan bruke til å skape verdi og meirverdi.

Dette betyr selvfølgelig at systemets vesen er umoralsk og at det å kontrollere det gjennom moralske virkemidler slik som Adam Smith ville, ikke kan lykkes. Det finnes altså ikke moralsk kapitalisme. Vårt samfunnssystem er grunnleggende umoralsk. Det kan ikke være moralsk når det bygger på at en klasse i befolkningen tilegner seg resultatet av merarbeidet fra en annen klasse. Det gir forklaring på mange ting.

Det er dette forbryterske systemet som stadig skaper raseri og aksjon som til slutt kan bevirke at det oppheves. Men raseri og aksjon er ikke nok. Det går lett i gale retninger dersom det ikke er noen forståelse for grunnene til at raseriet oppstår og hva som må til for at den grunnleggende umoralen skal ta slutt. Når en ikke ser dette, kan de forskjellige delene av arbeiderklassen og de forskjellige formene for klassekamp komme i strid med hverandre istedenfor mot det som er grunnlaget for hele raseriet.

Revolusjonering av begrepet fremmedgjøring

Fra analyse av den religiøse fremmedgjøringen gikk Marx videre til å analysere den materielle fremmedgjøringen. På kapitalistisk grunnlag består den i at de som skaper verdiene blir fratatt disse. Det fører til at selve arbeidsaktiviteten som går med til å skape verdiene blir fratatt dem og. Og hele naturen rundt blir et middel til å skape mer verdi som også blir fratatt de som skaper dem. En klasse som står mot arbeiderne tilegner seg verdiene, eiendommen oppstår. Du finner en tekst om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Religion%20Marx%20KKdebatt.htm

Og en tekst her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20sin%20framandgjeringsteori.htm

Ellers er det, så vidt jeg kan se, ingen som har gått nærmere inn på Marx sitt begrep: fremmedgjorte fellesskap. Dette begrepet gjør det mulig å forstå mange trekk ved det kapitalistiske samfunnet som ikke er så lett å gjennomskue. Jeg har laget en analyse av kvinneundertrykkingen ut fra dette begrepet til Marx. Du finner den her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/kvinndi1.htm

Oppsummering

Den viktigste grunnen til å feire 200årsjubileet for Marx er at kapitalismen fremdeles beveger seg innenfor den den logikken som Marx oppdaget. Kapitalismen og produktivkreftene har blitt utviklet enorm etter hans tid, akkurat som han forutså da han i Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien skrev at kapitalismen har en tendens til å utvikle det automatiske system i produksjonen. Ettersom et sentralt punkt i Marx sine oppdagelser var at kapitalens oppheving blir stadig mer nødvendig og mulig ettersom produktivkreftene utvikler seg, så er det faktisk slik at de vesentlige av Marx sine tanker er mer relevante i dag enn da han selv levde.  Derfor er Marx så brennende aktuell. Samtidig er det slik at selv om logikken hersker så er kapitalismens utvikling og avvikling avhengig av mange variabler som påvirker hvor fort logikken slår gjennom i det virkelige historiske forløpet. Dette avhenger blant annet av vår virksomhet i samfunnet, for eksempel den politiske virksomhet. Og den virksomheten har Marx sine tanker og metoder som et nødvendig grunnlag. Behersker vi og bruker dette grunnlaget på fornuftige måter kan opphevingen av kapitalismen foregå med minst mulig ødeleggelser og elendighet for alle. Hvis vi prøver oss uten, vil vi gjøre en uendelighet av skjebnesvangre feil og skape mye større ulykker enn det som er nødvendig.

Notat om nyere Marx-biografier

Jeg har funnet tre store Marx-biografier som har kommet ut de siste årene.

Den først jeg vil nevne er Jonathan Sperber, A nineteenth-century Life – Karl Marx. 2013. Den er en intellektuell katastrofe og jeg har skrevet en lengre vurdering av den her http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Sperber%20om%20Marx.htm

Så har vi Gareth Stedman Jones, Greatness and Illusion, 2016. Den er også svært dårlig på vesentlige punkter. Jeg har skrevet et notat om den her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Notat%20Jones%20Marx-biografi.htm

Til slutt har vi Sven-Eric Liedman, Karl Marx – En biografi, 2015. I motsetning til de andre biografene, mener han at Marx fremdeles er relevant, men har kjenner heller ikke til resultatene fra mesteparten av nyere Marx-forskning og er helt utafor når det gjelder å forklare deles av Marx økonomiske oppdagelser. Jeg har også skrevet et notat om dette verket som du finner her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Liedman%20om%20Marx.htm

Mye mer kunne vært skrevet, men det var det jeg rakk dagen før 200årsjubileet.

Terje Valen, 4. mai 2018.

Forberedes opinionen på atomkrig?

(Bergens Tidende hadde ikke plass til dette innlegget)

Noe av det første Donald Trump gjorde som president var å endre USAs atomvåpendoktrine. Den forrige doktrinen bygget på at atomangrep bare kunne settes i gang dersom USA eller allierte ble angrepet med atomvåpen eller der kjemiske eller biologiske våpen ble brukt med store dødstall som følge. I den nye doktrinen kan også cyberangrep, dvs. hacking av USAs militære eller sivile datasystem eller infrastruktur, utløse atomangrep. Trump satte også i gang tiltak for å kunne teste atomvåpen på mye kortere varsel enn før og han ga ordre om å utvikle taktiske atomvåpen som kan brukes i forbindelse med vanlig strid og ikke som masseutryddingsvåpen. Det senker terskelen for bruk av disse våpnene med påfølgende fare for opptrapping. Dette er grundig behandlet i artikkelen The new Nuclear Poker av W.J. Hennigan i tidsskriftet Times 12.2.2018.

I Bergens Tidende for 18.4.2018 finner vi en større artikkel med tittel «Hevder Russland har hacket kritisk infrastruktur». Her får vi høre at USA og Storbritannia anklager Russland for å ha hacket seg inn i millioner av datamaskiner og annet nettverksutstyr for å kunne ta kontroll over dem i en mulig fremtidig konflikt.

Hvor mye vi skal stole på det som kommer fra USA og Storbritannia sine kilder, er et eget spørsmål etter løgnene rundt angrepet på Irak og de ubeviste påstandene om gassangrep og en Trump som blir beskrevet som en notorisk løgner. At han også har med seg nære rådgivere som mange kaller krigsgale, må tas med i beregningen.

Det viktige her er imidlertid at påstander om massive cyberangrep nå kan utløse atomangrep fra USA. Og slike påstander kan jo egentlig komme når som helst. Med rakettangrepet mot Syria nylig kan vi også frykte at slike angrep blir satt i gang før noe bevis er fremlagt eller finnes. Med amerikanske soldater og våpen på norsk jord kan vi da bli atomvåpenmål. Det er på tide å sette i gang en stor antikrigsallianse.

Terje Valen, 18.4.2018

Begrepet angrep og forberedelser til kjernefysisk krig?

Du har kanskje merket deg at forsøket på å forgifte to personer i England blir omtalt som et giftangrep. Vår statsminister, Erna Solberg, tok til og med vekk ordet gift i et intervju på NRK1 og sa kun angrep. Dette ordet er også brukt om hacking og annen datakriminalitet, f.eks. i forbindelse med valget i USA. Jeg skal vise at dette ikke er tilfeldig, men at det henger sammen med endringen i USAs atomvåpendoktrine, og at det derfor er sannsynlig at det er del av en mediakampanje for forberede opinionen på hendelser som gir påskudd for at USA angriper f.eks. Russland med atomvåpen.

Det er viktig å være helt klar over at USA i dag er verdens farligste stat med verdens farligste statsledelse og statsleder. Trump oppfører seg som om konflikter mellom stater er kriger mellom mafiabander og hans slagord ser ut til å være det gamle «det enkleste er pistol». Vi ser det i form av våpenlover, skoleskytinger og et tungt væpnet politi som skyter tre personer hver dag i gjennomsnitt og de fleste av dem er farget. Men dessuten er pistolen erstattet med taktiske atomvåpen til bruk også mot andre typer angrep enn fra kjernevåpen. Hans nye utenriksminister har samme holdning.

Den nye kjernefysiske poker

Mitt utgangspunkt for disse påstandene er artikkelen The new Nuclear Poker av W.J. Hennigan i tidsskriftet Times 12.2.2018. Her leser vi at USA utførte sin siste kjernevåpentest i 1992 i Nevadaørkenen. Siden da har anlegget blitt bygget ned, og inntil nylig hadde Nevadas nasjonale testområde bare en liten stab som passet på det sovende anlegget. Nå blir det vekket til live igjen. Etter 1993 måtte energidepartementet være klar til å kunne sette i gang en kjernefysisk testeksplosjon innen to til tre år, dersom presidenten ga ordre om det. Men i 2017 ga president Trump ordre om at dette tidsrommet skulle kortes ned til 6 måneder. Det vil gjøre det mulig å utføre en slik eksplosjon av politiske grunner, for å vise de landene som USA har pekt ut som sine fiender, hva USA er i stand til å gjøre. Det gjelder både Kim Jong Un, Putin, Khameini og andre. Det konservative tidsskriftet Time skriver at «bare tanken på en slik kraftdemonstrasjon – av nasjonen som gjorde atombomben kjent ved å slippe to slike over to japanske byer i august 1946 – markerer en provoserende endring fra den edruelige, nesten sorgfulle avholdenhet som har karakterisert USA sin stilling i flere tiår når det gjelder dette våpenet.i Strategien både til demokratiske og republikanske øverstkommanderende har vært å redusere atomarsenalene og skape nye avtaler for å kontrollere våpenkontroll.

Kjernefysisk opprustning

Men Trump-administrasjonen derimot, er overbevist om at den beste måten å avgrense spredningen av kjernevåpenfaren, er å øke dens evne til å tilintetgjøre sine fiender og å bekjentgjøre det. I tillegg til å klargjøre anlegget i Nevada for raskere bruk har den også lagt opp til en plan som koster 1,2 billioner dollar for å fikse opp hele kjernevåpenkomplekset. Trump har dessuten bestilt nye typer kjernefysiske våpen, de første på 34 år. Han bevilger penger til å utvikle en mobil mellomdistanserakett. Men det viktigste er kanskje at USA har endret sin kjernefysiske strategi ved å utvide presidentens tillatelse til å sette i gang kjernevåpenangrep. Tidligere kunne presidenten bare gjøre det dersom USA ble utsatt for samme type angrep. Nå har han tillatelse til å sette igang kjernevåpenangrep også ved alvorlige angrep uten bruk av kjernevåpen medregnet store cyberangrep.

Trump har også snakket om kjernevåpen på en ny måte, ved åpent å true med å bruke dem. Og han vil ha flere og ikke færre slike våpen. Tidligere forsvarsminister i USA, Willian Perry, sier at dette fører til en nye opprustning av kjernekraftvåpen og at faren for kjernefysisk konflikt er større i dag enn under den kalde krigen.

Nuclear Posture Review

Det mest faretruende er utviklingen av taktiske atomvåpen. I USA forbereder de nå et nytt strategidokument, Nuclear Posture Review, om utviklingen av kjernevåpen. Huffington Post offentliggjorde et utkast på 64 sider til dette dokumentet i januar. Her legges det opp til to nye sjøbårne våpen der det ene er forsynt med en liten atomladning for bruk på slagmarken. Dette blir kalt et taktisk kjernevåpen som skal leveres fra undervannsbåter mot en fremrykkende fiende. Det er ikke et avskrekkingsvåpen som er laget for å ødelegge byer osv. En sier at USA må forberede seg på å gå inn i en avgrenset kjernevåpenkrig ved en voksende konflikt med Russland eller Kina. Luftvåpengeneral Paul Selva sier at presidenten trenger valgfrihet. Han vil ikke komme i en situasjon der han må stå overfor valget mellom å drepe millioner av mennesker eller å gi opp.

Presidentens rett til bruk av atomvåpen utvides

Presidentens nye plan utvider også hans rett til «førstebruk» av kjernevåpen under omstendigheter som omfatter «angrep uten bruk av kjernevåpen» mot USA eller dets allierte, dvs. NATO og andre. Eksperter på våpenkontroll har konkludert med at dette kan bety cyberangrep på kjernevåpenanlegg og kontrollsystemer eller sivil infrastruktur som elektrisitetsforsyningen eller flykontroll-systemer. Tidligere var det kun angrep med kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen angrep fra annen stat, med fare for store tap av menneskeliv, som kunne utløse kjernevåpenangrep fra USA. Stephen Schwartz, som er ekspert på kjernevåpen sier at den største bekymringen er at kjernevåpenparaplyen nå «inneholder disse nye og ikke ekstreme mulighetene, og senker grensen for bruk av kjernevåpen på dramatisk vis».ii

Motsigelser i NATO

Den 8. november, nesten tre uker før Trump undertegnet tillatelse til forsking på den nye raketten samlet den amerikanske forsvarsminister, James Mattis, forsvarsministrene i NATO til en konferanse som var klassifisert som «Cosmic Top Secret». Her fortalte han at USA hadde oppdaget at Russland hadde utviklet og utplassert en rakett som kunne nå land i Europa på 10 minutter og dermed gjorde varsling svært vanskelig. Dette sa han, var og et brudd på en 30års gammel avtale, signert av Gorbatsjov og Reagan i i 1987, om at en skulle ødelegge våpen av denne typen (Avtalen om mellomdistanse kjernevåpen)iii og ikke produsere nye slike.

De europeiske forsvarsministrene var urolige på grunn av dette, for de fryktet at Trump-administrasjonens svar ville sette avtalen i fare. Kingston Reif, som er leder for nedrustning og farereduksjon ved Foreningen for våpenkontroll (Arms Control Association), sier at det siste europeerne ønsker er at USA og Russland setter i gang en ny runde med opprustning i Europa. Han uttaler at «Det finnes ikke noe tegn på at NATO støtter en ny (rakett) og å forsøke å presse den på alliansen vil være svært splittende». «Slik sett er det et våpen for ingensteds.» Og tre dager etter at Trump undertegnet loven om opprustning publiserte NATO en uttalelse der de understreket at avtalen om mellomdistanse kjernevåpen er «avgjørende for euro-atlantisk sikkerhet» og understreket at «full etterlevelse» var vesentlig. Russland ble og oppfordret til å ta opp denne bekymringen på en virksom og gjennomsiktig måte.

En ledende Russlands-ekspert fra Pentagon, Laura Cooper, sier at USA måtte ta dette bastante standpunktet for å få Russland tilbake til forhandlingsbordet. Men hun tilføyer at USA ikke vil kaste vrak på overenskomster som har tjent USA godt i tidligere tiår. Folk i administrasjonen har sagt til forfatteren av artikkelen i Times at Trump ikke vil inngå noen avtaler om våpenkontroll med Russland dersom de ikke klarer å få den nåværende avtalen til å fungere.

Allmenn kjernefysisk opprusting

Videre i artikkelen regner en opp de andre landene som også har atomvåpen, og at det foregår en oppgradering av våpnene også her. Med utviklingen av den nye doktrinen og de nye våpnene i USA synker dessuten responstiden på angrep, og faren for feilaktig igangsetting av større angrep med atomvåpen stiger dermed også.

Hvilken makt er den aggressive?

Hele artikkelen i Times bygger selvfølgelig på den forutsetningen at det kun er land som Russland, Kina og Iran som er aggressive og at USA bare ruster opp for å forsvare seg selv og sine allierte. Men hvis vi ser på den virkelige situasjonen i verden, så er det klart for de fleste at det er USA som har vært den aggressive supermakten utenfor eget territorium i tiår etter tiår og fremdeles er det. Mens landets økonomiske makt i forhold til andre stater har minket for hvert år siden 1950-tallet, så har behovet vokst for å bruke militære midler for beholde den kontrollen over verden som ble etablert under og etter 2. verdenskrig. USA selv er grunnleggende sett i elendig økonomisk forfatning og trenger en skikkelig opptur i likhet med den som foregikk i forbindelse med den forrige verdenskrigen. Store ødeleggelser på det eurasiske kontinent uten at det skjer i USA selv er en forutsetning for at dette kan skje. Her er et innlegg til som omhandler det samme: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/USA i Syria og verden.htm

Begrepet angrep

Et vendepunkt i bruken av begrepet angrep kom etter terroren mot tvillingtårnene i USA. Da definerte USA dette som et militært angrep og at det derfor skulle føres krig mot de som man mente sto bak angrepet. Å definere det som et slik angrep ble påskudd for USAs eget angrep på stater som Afghanistan og flere andre krigsoperasjoner i verden. Denne typen terror faller i virkeligheten inn under kriminalitet og kan best bekjempes som det. I praksis har det og vist seg at disse krigene fra USA ikke har tatt knekken på terrorismen, men heller skapt flere terrorister og mer terror. Det har også medført at Norge reelt sett har vært i krig siden vi sendte soldater til Afghanistan.

Den massive reaksjonen mot Russland i forbindelse med forgiftingen av en tidligere russisk spion og hans datter bør få oss til å tenke. Det blir særlig påtrengende nå når vi vet at forgiftingen ikke førte til ofrenes død, men at de kommer seg på forbausende vis. Før bevis var lagt frem om hvem som hadde begått forbrytelsen, ble den kalt et angrep fra Russland på England og egentlig på hele Vesten. Det vil si at en uoppklart kriminell handling førte til at massiv utvisning av diplomater ble satt i gang fra en rekke stater i «vesten». Vi kan tenke oss hva som nå kan skje dersom noen bruker gift av lignende type mot et større antall mennesker i ett eller annet NATOland. Det kan faktisk ganske lett utløse lignende beskyldninger på like løst grunnlag, og mulighetene for at det da kan brukes som påskudd for motangrep er tilstede i ganske høy grad. Det samme gjelder hacking av mål som er nevnt ovenfor. Den nye atomdoktrinen til USA åpner da for bruk av atomvåpen i slike tilfeller.

Noen andre signaler

Vi skal likevel ta med at Trump under valgkampen understreket at USA burde trekke styrkene sine ut av flere områder utenfor eget territorium og komme til en forståelse med Russland. Han har nå og bebudet at USA kommer til å trekke seg ut av Syria relativt snart. Det foregår i tillegg et diplomati der Nord-Korea og Sør-Korea, Kina og USA er med og der det åpnes for nedskalering av spenningen i området. Så det er motstridende signaler fra USA, noe som kan tyde på motsigelser mellom maktgrupper i landet. Så får vi se hva som skjer i praksis.

Men i alle tilfeller er det viktig å avsløre den unisone mediedekningen som har etablert en uoppklart kriminell handling som et angrep fra en stat på en annen. Dette er noe som virkelig kan gi grunnlag for å hisse folk opp til å godta at vi blir en slagmark for bruk av blant annet atomvåpen. Og aktivt fredsarbeid får en ekstra vekt.

Terje Valen, 6.4.2018.

i Se artikkel i Time, 12. februar 2018, sidene16-21 med tittel «The new nuclear poker» av W.J.Hennigan.

ii Time, 12. februar 2018, side 19-20.

iii Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty (INF).

Fattigdommen øker i EU og Tyskland slår rekordene

Lederne i EU skryter av de økonomiske konjunkturene. For dem er det slutt på krisen som brøt ut i 2008. Det er vekst igjen og økonomien blomstrer. Men disse gledestonene høres falske ut i ørene på noen titalls millioner husholdninger på det gamle kontinentet. De siste tallene fra det offisielle byrået, Eurostat, er ikke så mye kommentert i mediene som er positive til integrasjonen i Europa.

Dette er opplysninger om fattige arbeidere (det vil si de som har arbeid, men med så lav lønn at den ikke er nok til at de kan leve anstendig) og personer som «står i fare for å synke ned i fattigdom» (det vil si slike som kan synke raskt ned mot bunn av samfunnsstigen). Disse to kategoriene har økt mye de siste årene på grunn av sparepolitikken, og ikke noe tyder på at tendensen skal snu.

Eurostat viser at 17,2 % av de ansatte tjente mindre enn to tredjedeler av medianinntekten i landet sitt. Det er ikke overraskende at vi finner dette i landene i Øst, som i Polen, de baltiske statene og Romania. Men det «rike» Tyskland blir heller ikke spart. I 2016 var mer enn 2,2 millioner personer tvunget til å ha to jobber for å klare seg, nesten to ganger så mange som for 10 år siden. Det dreier seg her om virkningene av strukturreformene til kansler Gerhard Schröder fra begynnelsen av 2000: fattigdom og vansker med å få tilgang til trygd og sosialhjelp. Denne situasjonen ble pekt på av det internasjonale pengefondet i juni 2017.

Tyskland topper også statistikken når det gjelder proporsjonen arbeidsløse som står i fare for å bli fattige. I 2016 var prosenten oppe i 70,8 %. Etter det kom landene i Øst (Litauen med 60,5 %; Bulgaria med 54,9 %; Romania med 51,4 % osv.). I 2005, da Angela Merkel ble kansler, var det 500 steder der det ble delt ut gratis mat i Tyskland. I dag er det mer enn 1000 og en million personer er registrert der.

I hele eurosonen er den delen av de arbeidsløse som står i fare for å bli fattige gått opp fra 39,2 % i 2006 til 48,9 % i 2016. Andelen fattige arbeidere har på samme tid gått fra 7,3 til 9,5 %. Innen denne samme sonen og i samme periode har arbeidsløse som risikerer å bli fattige gått opp fra 41,5 % til 48,7 %. For de som har en eller flere jobber er tallene ikke så høye, men når likevel nesten 10 % (9,6 %).

Kort sagt så beskytter euroen oss. Oppgaven som ble stilt med fynd og klem av EU for 8 år siden under det poetiske navnet «Strategi 2020» gjorde fremfor alt kampen mot utstøting og fattigdom til sitt fremste mål. Nå har denne strategien blitt kronet med en bemerkelsesverdig suksess … for CAC 40 sine forkjempere: deres profitt, som nettopp er offentligjort, har nådd nye rekorder. (CAC 40 er den viktigste børsindeksen i Frankrike og består av verdien til de største bedriftene fra forskjellige deler av økonomien.)

Når det gjelder «Det sosiale Europa» var det emnet for et spesielt møte mellom regjeringssjefene i de 27 landene i november 2017 i Göteborg. Det er på ny på dagsorden til møtet i Europarådet som skal finne sted 22. og 23. mars. Vi er beroliget.

(Oversatt av Terje Valen fra månedsavisen RUPTURES datert 28. februar 2018.)

Bergens Tidende fortsetter demoniseringen av Putin og Assad

Vi serveres nå fra England og allierte ubeviste påstander om at Putin og Russland står bak forsøket på giftmord i England. Henrik Kaufholz og Kristian Madsen i BT/Politiken følger opp dette i BT 17.3.2018 i en artikkel med overskrift «Nå er Vesten ordenlig lei av Putin». Anders Jerichow skriver om hvor grusomt det er når Assad nedkjemper fremmedkrigerne i Syria under tittelen «Marerittet er langt fra over».

Alle som følger litt med utenfor mainstream media vet nå at de som undersøkte giften ikke har kunnet finne bevis for at den kommer fra Russland. (Se https://steigan.no/2018/03/skripal-saka-fortsatt-ingen-beviser-for-at-russland-hadde-noe-med-det-a-gjore/ og https://steigan.no/2018/03/av-en-type-utviklet-av-lognere/

Alle vet og at flere andre land har mulighet og kapasitet til å lage slik gift, inkludert Israel, USA og England sjøl. Dessuten vet vi at de lagrene av slike våpen som Sovjet hadde var lagret også i stater som etter 1991 ikke var under Russlands styre. Og vi vet at også USA var med da disse våpnene skulle destrueres og eller fjernes.

Dessuten vet vi at det har lekket ut fra kilder som står regjeringen nær at de som undersøkte giften, etter hardt press for å få dem til å beskylde Russland for å ha produsert giften, ikke gikk med på dette, men godtok formuleringen om at denne giften var utviklet i Russland. Merk at det ikke betyr at den giften en hadde analysert var fra Russland, bare at det var «gift av en type ut utviklet i Russland». Den engelske statsministeren bruker denne formuleringen i sine uttalelser.

Henrik Kaufholz som skriver for Bergens Tidende/Politiken omformulerer dette til «det sovjetisk fremstilte giftstoffet Novitsjok». Dermed har han servert en klar løgn ved å bruke en annen formulering enn det de som undersøkte stoffet gjorde. Det viser at han her er ute i annen hensikt enn å få frem sannheten. Han serverer en løgn for å hisse oss opp mot Russland. Dette er spesielt alvorlig fordi han skal være en internasjonal foregangsmann for undersøkende journalistikk og journalistisk upartiskhet: https://stiften.dk/foedselsdage/Foedselsdag-Henrik-Kaufholz-70-aar/artikel/361290

Men faktum er at det ikke er lagt frem noe holdbart bevis for at Russland eller Putin direkte har noe med mordforsøket å gjøre. Den lynhurtige reaksjonen fra May og oppfølgingen fra andre statsledere pluss NATO-sekretær Stoltenberg tyder heller på at det som har skjedd brukes i en hetskampanje mot Russland og Putin og skal hisse opp stemningen mot disse. Dette henger godt sammen med at USA/Trump har utpekt Kina, Iran og Russland som USAs hovedfiender og startet en febrilsk opprustning og omforming av atomvåpendoktrinen som omdanner disse våpnene fra avskrekkingsvåpen til våpen som kan brukes taktisk i strid. Det passer og med at USA i realiteten har opprettet en amerikansk base på norsk jord og at våre dyreste våpen, jetjagerne er skreddersydde for operasjoner utenfor norsk territorium slik vi så at slike våpensystemet ble brukt i Libya.

De mest aggressive statene i verden nå er USA og deres nærmeste allierte. Deres støtte til kuppet i Ukraina og oppbygging av en regjering der som har sterke innslag av de gamle nazigruppene som støttet Hitler i sin tid og den reelle støtten, gjennom allierte som Saudi-Arabia og Tyrkia, til fremmedkrigere i Syria, som skulle styrte Assad, har brakt verden til randen av en storkrig på det eurasiske kontinent. Dette er det sterke krefter i USA som ønsker for å hindre at Kina og deres venner overtar det økonomiske og dermed politiske hegemoniet i verden. Nå skal vi hisses opp til å støtte denne opptrappingen til angrep på Russland. Et angrep der Norge nå med stadig større sannsynlighet vil komme midt i ildlinjen.

Vi må besinne oss og huske at Russlands militærbudsjett er kun vel 10 % av USA sitt. Landet har hverken militær kapasitet eller økonomisk grunnlag for å gå til angrep på andre land i Europa. Det viktigste for Putin er å få bygget opp landet igjen etter det nyliberale katastrofen på 1990 og 2000-tallet da rådgivere og kapital fra «Vesten» styrte «ballet. Det er ikke falske nyheter at USA/NATO har omringet Russland og Kina med baser og sjøstridskrefter langt utenfor USA eget territorium.

Men det er falske vurderinger når USA med allierte, pluss mikrofonstativet Bergens Tidende, påstår det er aggressivt når Russland innenfor sitt eget territorium, som svar på USAs/NATOs krigsforberedelser, bygger opp sitt forsvar og utvikler våpensystemer som mest typisk har forsvar av landet som hovedformål.

Den farligste staten i verden i dag er USA, med sin ustabile president omgitt av krigshissende skrivebordsgeneraler og sivilpersoner. https://steigan.no/2018/03/neocons-vil-ha-krig-med-et-hvilket-som-helst-paskudd/  Den engelske regjeringen er også kjent for sin hang til krigseventyr for å piske opp gamle imperieholdninger i befolkningen, slik vi så under Falklandskrigen. Det er og kjent at den hemmelige tjenesten MI6 har bidratt til å få sendt fremmedkrigere til Syria.

Vi trenger nå å organisere en fredsbevegelse mot denne galskapen.

Bergens Tidende er nå tilbake på sporet fra Vietnamkrigen, da den uforbeholdne og militante støtte til USAs krigsforbrytelser var obligatorisk, og da til og med annonser fra folk som mente noe annet ble nektet inntatt i avisen.

Men nå er det mye farligere for oss, for nå dreier det som om å hisse til krig i vårt nærmiljø.

Og dessuten tar BT feil fordi  «Verden begynner nå å bli virkelig lei USA og dets allierte». Og det som er kalt den kolumbiske tidsepoke, epoken etterat Kolumbus reiste til «Amerika» i 1492 og de «hvite» stormaktene erobret verden, er på hell, og det økonomiske og maktpolitiske tyngdepunkt skyves østover, mot Kina med allierte. Bare en storkrig på det eurasiske kontinent kan hindre dette – og mektige krefter i USA satser nettopp på det. Her ligger hunden begravd.

Tenerife og slutten på den kolombianske epoken

Eg skal no kople saman eit par epokegjerande hendingar som ved første augnekast ikkje ser ut til å henge så mykje saman. Lat oss begynne med den første av dei. I avisa La Opinion de Tenerife skriv dei den 12. februar om den auka handelen mellom øyane her og Kina. Dei kanariske øyane importerer no for 230 millionar euro frå Kina og landet er oppe på ein sjetteplass etter Tyskland, Sør-Korea, Italia, Portugal og Frankrike.

Den unge Alexander Doble Rivera blir intervjua. Han er agronom med mastergrad i bioteknologi og har no statsstipend for å studere mandarin ved eit universitet i Kina under ein avtale (Fundatio ICO) som blei oppretta mellom Spania og Kina i 2003. Avtalen har som mål å betre tilhøvet mellom landa og opne for meir samkvem også økonomisk. Om grunnen til at han gjer dette seier han at det no er mykje klårt at det som vil definere det 21. hundreåret på det geopolitiske planet er den økonomiske utviklinga i dei nye framveksande maktene, og blant desse er Kina i ei særstilling. Og han ser store moglegheiter for auka turisme frå Kina og auka handel mellom dei kanariske øyene og Kina pluss investeringar derifrå. Han viser til Catalonia som har vore svært flinke til dette.

I 1904 sat Halford J. Mackinder i England og skreiv ein artikkel for Geographical Journal. Vi finn han i bind 23, nr. 4, side 421-437 og tittelen er The Geographical Pivot of History. Lat oss omsette det med Historias geografiske vendepunkt. Han skriv om geopolitikk. Om kven som herskar over verda. Han ser årstalet 1492 som eit slikt epokegjerande vendepunkt og han definerte tida etter 1492 som den kolombianske epoken.

Desse enkle oppslaga er teikn på ei ny verdshistorisk, epokegjerande endring og det vil eg sei litt om no. I 1492 reiste Cristoforo Colombo (latinisert som Christofer Columbus/Kolombus) frå dei Kanariske øyane vestover mot det som seinare blei kalla Amerika. Slik begynte den kolombianske epoken. Det var innleiinga på dei vestlige stormaktene si erobring og tileigning av resten av verda.

I 1992 vart Kolumbus og hans epoke feira. Epoken han opna hadde då vart i 500 år og den gongen, for berre 26 år sidan, kunne sjå ut som han skulle fortsette. Epoken var prega av den største utviklinga av produktivkrefter og velstand i verda, samstundes som det har vore den mest grueleg og drepande epoken i menneskehistoria. Epoken starta altså då Columbus sette ut frå Tenerife i 1492. Då hadde spaniarane frå 1402 drive på med å erobre dei Kanariske øyane og utrydde det opphavlege folket, guanchane. Det tok dei mest 100 år og i 1496 måtte den siste av øyane, Tenerife, gi opp for overmakta og folkemordet vart fullbyrda. Dette var innleiinga til den kolombianske epoken og det som skjedde på desse øyane har blitt tatt opp att gjennom heile denne.

Først var Spania og Portugal ute og på eit tidspunkt delte paven verda mellom desse to maktene. Eit resultat av dette er at dei snakkar portugisisk i Brasil, mens det går på spansk i resten av det som blir kalla Latin-Amerika. På øya dei kalla Santo Domingo blei den opphavlege folkesetnaden utrydda på relativt kort tid og erobringa og utplyndringa av «Latin-Amerika» var i gang. Portugisarane reiste rundt Afrika og tok seg av mykje av utplyndringa av landområda på den sida av verda, som Indonesia.

Etter desse maktene kom Holland og Frankrike og så kom England som klarte å kaste ut mange av dei «kvite» maktene som hadde komme før dei. Resultatet blei det engelske imperiet, eit av dei grueligaste i verda. Her kan det vere nok å nemne den store opiumshandelen då engelskmenn, med støtte frå styresmaktene i England, skipa opium frå India til Kina for å betale for varene dei kjøpte derifrå. Dette førte til et svært nasjonalt opprør, Taipingopprøret, som varte nokre tiår og som engelskmennene gjekk spissen for å slå ned. Ein meiner at omlag 30 millionar blei drepne før England kunne fortsette med opiumshandelen sin. Seinare kom Nazi-Tyskland sitt forsøk på å gjere «slavarane» i Polen og austover gjennom Sovjet til sine arbeidsslavar. Det førte til drap på omlag 75 millionar menneske og omlag 25 millionar av dei var sovjetarar.

Mykje meir kunne bli sagt om det. Men etter England kom USA. Og det har vore den fremste eksponenten for den kolombianske epoken frå andre verdskrigen og fram til i dag. Det har og vist gruelege sider. Vi veit alle at dei slepte to atombombar over Japan som drap nokre hundre tusen menneske og at dei har vore i alle verdsdelar og drepe mange folk med våpna sin. Særleg kan vi nemne at dei tok over «Latin-Amerika» etter dei første erobrarane. Her sette dei inn den eine blodtørstige diktatoren etter den andre. Dette veit vi.

Men vi tenkjer kanskje mindre på dei andre brota deira. Først kan vi ta opp folkemordet på den opphavlege folkesetnaden i USA sjølv (det kan ha vore rund 20 millionar av dei), og så kan vi ta slaveriet og slutte med dei nye straffelovane som blei skreddarsydde slik at den farga og fattige delen av folket har hamna i fengsel, der no slaveriet har oppstått i ny form. Og vi kan nemne den oligarkiske styreforma der som sikrar rikommen sine folk også dei politisk leiande postane. Men kanskje aller mest skal vi nemne den økonomiske krigføringa med Irak som fremste eksempel. Den økonomiske boikotten som USA sette i verk mot landet førte til at omlag 500 000 born døydde på få år. Dette var fleire enn dei (både barn og vaksne) som gjekk med under atombombene over Japan. Og dette er svært kort tid sidan. Men likevel er det mange som ser på USA som ein forsvarar av menneskerettar og demokrati, mens dei demoniserar ein Putin og ein Assad.

Nokre gjennomgåande saker har prega den kolombianske epoken. Undertrykking, rov og utbytting av alle land og folk som kom inn under veldet til dei vestlege stormaktene veit vi godt om. Litt mindre tenkjer vi på at dette har gjort det mogleg for herskarklassane og gruppene å avleie kampen til dei lågare klassene i dei vestlege statane sjølv. Til dels har dei herskande klassane klart å hisse opp sine «eigne» lågare klassar til å vere med på erobringa, tjuveriet, undertrykkinga og drepinga «ute» (Thatcher sitt angrep på Argentina på 1980-talet er eit eksempel) og dels har byttet gjort det mogleg å mute underklassane heime. Og så har vi alle dei som har blitt sendt vekk eller har reist vekk frå moderlandet for å etablere settlar-statar som Sør-Afrika, USA og Australia eller til dømes Israel der dei har drepe eller drive vekk den opprinnlege folkesetnaden. Marcus Thrane er eit eksempel frå Noreg. Det svekka sjølvsagt underklassane sin kamp i landet dei flytta frå.

Men etter 500årsjubileet for starten på den kolombianske epoken begynte sakene å endre seg svært raskt. Med den verkeleg uvanleg raske framveksten av Kina som økonomisk stormakt og Russland si attvinning av nasjonalt sjølvstende etter den nyliberale koloniseringstida på 1990-talet (den mest daudelege tida i området etter andre verdskrigen) og USA-imperiet sitt nederlag i Syria, er vi no inne i eit epokegjerande historisk vendepunkt. Den kolombianske epoken tar slutt. Dei vestleg stormaktene kan ikkje lenger halde heile verda under seg og bruke ho til sitt eige beste. Det geopolitiske tyngdepunktet flyttar seg austetter. Berre ein større øydeleggings-krig frå USA med allierte mot Russland og Kina kan hindre dette.

Det er i Syria vendepunktet er blitt tydeleg. Etter at USA og dei allierte gjennom ein helvetes draps-galskap har slakta ned folk i Afghanistan, Irak, Libya og tatt frå dei den nasjonale sjølvråderetten, for å halde på verds-herreveldet sitt, har dei ikkje klart å gjere det same i Syria. No er USA sine hovudfiendar blitt dei store maktene som USA og dei vestlige allierte ikkje klarer å kontrollere. Det gjeld Kina, Russland og Iran, samt sjølvsagt Venezuela. Og Syria er framleis på lista.

Men det ser altså ut som den kolombianske epoken er på hell og ein heilt ny verdsorden gror fram. Det er noko å tenke på også for styresmaktene i dei landa som har vore meir eller mindre framherskande under kolombianismen, mellom dei Noreg som dei siste åra har knytt seg stadig tettare til hovudkrafta i dagens fallande kolombianisme, nemleg USA og tent som drapsmaskin for han til dømes i Libya.

Det er velmeinande venstreradikale som trur at dei indre motseiingane i Syria er viktigare for folket der enn motseiinga mellom dei kolombianske maktene med USA i spissen og den syriske nasjonalstaten. Dei har falle for USA-imperialismen sin propaganda om at kolombianarane kjempar for menneskerettar, demokrati, kvinnefrigjering og andre bra saker, mens det dei i røynda gjer er å legge landa inn under sitt eige herredømme, under dei økonomiske, politiske og kulturelle interessene til eigne herskarklassar, dvs. til å halde oppe den drepande kolombianske epoken.

Terje Valen, Tenerife 12.2.2017.

Brev fra Tenerife

Er på Tenerife for å gå i fjellet og trene til Bergen City maratoni. Leser lokale aviser for å friske opp spansken. I dag, 1.2.2018, er det «La Opinión de Tenerife». Avisen er preget av det store karnevalet som går hvert år på denne tiden. De første fem sidene er viet dette. Dessuten har det vært ganske kaldt og regnfullt noen dager. På vulkantoppen Teide har det vært nede i minus 15 grader og det har snødd ned til 1800 meter. Turister har kjørt og gått seg fast og så blitt reddet. Det fyller og et par sider. Ellers er det mye sport og mange lokale saker. Men det som fanger min interesse er en side med artikler om militærvesenet her.

Overskriften er «Kanariske tropper beskytter Tyrkia mot mulige rakettangrep fra Syria.» Av ingressen ser vi at deler av det 94. antiluftskytsregiment deltar i et oppdrag for NATO. Rundt 400 soldater fra øyene skal forlegges til Mali og Irak i 2019.

Men hovedoppslaget gjelder det som annonseres i hovedoverskriften. Deler av det nevnte regiment skal i løpet av dette året sendes til Tyrkia for delta i NATO-oppdraget «Aktivt Gjerde». Dette oppdraget begynte i 2012 da NATO, etter forespørsel fra den tyrkiske regjering, plasserte seks antirakettbatterier av typen Patriot, fra Nederland, Tyskland og USA, for å forsterke Tyrkias forsvarskapasitet før trusselen som hadde sitt utspring i den syriske konflikten, både fra regimet til Assad og jiadistgruppen Daesh (Isis). Dette ifølge forsvarsdepartementet som understreket at dette oppdraget var «rent defensivt».

Den første spanske kontingenten ble overført til Tyrkia den 29. desember 2014. Fra da av befant den seg følgelig i baseområdet Incirlik, i Adana-området, innen rammen av NATOs operasjon «Støtte til Tyrkia». Tre soldater har deltatt i de rotasjonene som har vært til nå og antallet skal i år økes og de skal være der i seks måneder fra juli av.

Sjefen for avdelingen, oberst Carlos Castrillo, presiserer at tolv til femten soldater reiser til det sydlige Tyrkia for å betjene batterier med Patriot raketter. Målet er å sikre luftrommet over Tyrkia og NATO-sonens luftrom. I det området som skal sikres ligger byen Adana som er den femte største byen i landet og som ligger 10 mil fra grensen til Syria. Byen skal sikres mot trusler fra ballistiske raketter.

Ellers blir det opplyst at avdeling 94 er høyt kvalifisert og disponerer Nasam-raketter med 25 kilometers rekkevidde, Mistral-raketter som er lavtflygende og Oerlikon 35/90 millimeter antiluftskyts, et system der komponentene utfyller hverandre godt.

Det går også frem av artikkelen at mellom 300 og 320 mannskaper skal forlegges til Irak i mai til november 2019 for å utdanne den irakiske marinen slik at den skal kunne styrke sin evne til å utføre sine oppgaver, særlig for å stabilisere landet og i kampen mot den islamske stat. Et hundretalls mannskaper skal også sendes til Mali på samme tid, for å øve opp styrker der.

Når det gjelder planene for 2018 sier sjefen for forsvaret på Tenerife, Pedro Galán, at den 16. kanariske brigade nå «forbereder» seg til å bli en innsatsstyrke som kan settes inn på kort varsel. Den skal trene sammen med andre spanske styrker for å kunne settes raskt inn i uforutsette oppdrag som blir gitt til Spania under dets avtaler med EU og FN. Og så blir det skrytt av at militæret på øyen har deltatt i en del sivile oppdrag som under en krise på Teide og en skogbrann pluss skogplanting.

Sjefen for Kanaria-kommandoen siden 2014 heter Pedro Augustin Galán Garcíaii. Han skal nå gå av med pensjon fordi han blir 63 år den 15. februar. Da, sier han til avisen, skal han ta seg av «den viktige oppgaven å skjemme bort sine to barnebarn». Karrieren hans er ganske interessant. Først får han skryt for at han har utført sitt oppdrag på de fire årene han har vært her. Styrkene på Kanariøyene er nå fullt operative slik at de kan ta alle slags oppdrag som de måtte få.

Så gjennomgår de den tidligere karrieren hans. Den er interessant. Han ble født i 1955 i Zaragoza. Etter allmennutdanning studerte han i Santoña, en by i Cantabria, og utdannet seg videre ved militærakademiet i Zaragoza. I 1969 trådde han inn i hæren og var postert i flere artilleriregimenter, i hærens generalstab og i USAs kommando for trening og doktriner. Han ble så sekretær i hærens generalstab og rådgiver for generalen som var personalinspektør.

I tre år var han forlagt til USA. Han har også deltatt i flere oppdrag, som i El Salvador for FNiii, noe som han beskriver som «en meget berikende erfaring», og også i Bosnia og Kosovoiv for NATO.

Generalen får mye ros og selv roser han sine soldater i den 16. brigade for deres profesjonalitet. De er eksemplariske og offervillige. De elsker arbeidet sitt og er svært stolt av det og beviset på det er at ingen reiser fra øyen og de har en dekning på 90 % i staben, den høyeste i hele hæren.

Jeg synes at dette er et sjeldent godt og informativt innlegg om viktige saker som er lite omtalt i norsk presse.

Terje Valen, 1.2.2018.

TV2 med grovt misvisende og antikommunistisk program om den russiske revolusjon

Et program på TV2 i går (29.11.17) om Stalin, ga et fullstendig uhistorisk og fordreid bilde av den russiske revolusjonen og den krigen som fulgte. Den historiske sammenhengen som ting skjedde i var ikke tilstede slik at en kunne forstå noe. Mest oppsiktsvekkende var kanskje at det overhodet ikke var nevnt at 14 kapitalistiske land deltok aktivt i kampen mot det nye styret i i St. Petersburg. Så var der en utrolig påstand om at den freden som Lenin undertegnet med Russlands motstandere i 1. verdenskrig var en katastrofe for landet, mens det i virkeligheten var en velsignelse som tillot bondehæren å vende tilbake til sin hjemsteder slik at de kunne begynne å produserer mat igjen.
Dessuten manglet følgende viktige resultater av revolusjonen som forklarer hvorfor revolusjonsstyrkene kunne vinne krigen mellom 1918 og 1922.
De to første månedene etter revolusjonen ble følgende tiltak vedtatt og satt i gang. Først at de store jordeiendommene ble fratatt godseierne og overlatt til de som dyrket dem. En enorm frigjøring av bøndene. Så fredsslutningen. Begge disse tiltakene la til rette for at den tredje store saken, nemlig brød, eller at matproduksjonen kunne komme i gang igjen. Så følgende:
1. Oppheving av Tsarens rettssystem som systematisk var rettet mot de fattige.
2. Skille mellom stat og kirke.
3.Tillatelse til borgerlig vielse.
4. Kvinner fikk samme rettigheter som menn på alle områder.
5. Utvikling av et forenklet skriftlig språksystem for å lette alfabetiseringen av de mange millioner som ikke kunne lese eller skrive.
6. Avskaffing av alle kaster som adel, handelsfolk og bønder, og alle titler og privilegier og dermed skaping av grunnlag for likebehandling.
7. Oppretting av syketrygd og arbeidsløshetstrygd.
8. Oppretting av arbeiderkontroll i bedriftene.
9. Skaping av et økonomiråd for hele landet.
10. Najonalisering av alle private banker.
11. Proklamasjon om like retter og rett til sjølstyre for alle Russlands folkeslag medregnet rett til løsrivelse – noe som Finland, Polen og Ukraina fikk nytte av.
12. Avskaffing av alle nasjonale og religiøse privilegier.
13. Rett for minoriteter og etniske grupper til si frie utvikling.
14. Avskaffing av diskriminering av jøder.
 
Alt dette ga selvfølgelig bakgrunnen for den utrolige seierviljen som folket viste mot de gamle godseierne og offiserene i den gamle tsar-hæren og utenlandske imperialister som samlet seg og startet en brutal krig for å knuste revolusjonen og få tilbake sine nedarvete eiendommer og sitt gamle fryktelige tsar-system.
Å lage en film om revolusjonen som ikke engang nevner dette, er ikke seriøst, men rein antikommunistisk propaganda.
Terje Valen, 30.11.2017.