Russlands nye plan

Forfatterens navn Lyuba Lulko

11.11.2022 18:06

(Fra avisen «Sannhet»: Et russisk synspunkt på utviklingen i Ukraina fremover som samsvarer med uavhengige observatører både i USA og i andre land. Oversettelse og kommentar av Terje Valen.)

Ukraina vil ikke klare seg gjennom vinteren, landet vil være utslitt

Kyiv er i ferd med å gå tom for ressurser og penger. Hjelpen fra Vesten kommer ikke til å vare evig. Manøveren til Russlands væpnede styrker for å dra nytte av stillinger langs Dnepr forandrer formålet med spesialoperasjonen til å være Ukrainas utmattelse.

Russlands nye plan: Ukraina vil ikke klare seg gjennom vinteren, den vil være utslitt

Ukrainas økonomiminister Julia Sviridenko dro til Washington for forhandlinger. Hun sa onsdag at stadige strømbrudd på grunn av Russlands angrep kan føre til en større nedgang i BNP i 2022 enn tidligere spådd, melder Reuters .

Ifølge Sviridenko forventes en nedgang på 39 prosent i stedet for 35 prosent.

– Problemet er at bedriftene ikke holdes i gang. Hvis strømbruddene fortsetter de neste ukene, kan BNP falle enda mer, sier hun.

Ifølge Ukrainas økonomidepartement falt produksjonsvolumet i oktober med 39 prosent etter at det hadde krympet med 35 prosent fra august til september, melder Reuters .

Sviridenko forsikret at den ukrainske regjeringen kuttet utgifter ved å redusere statsansatte og privatisere små statseide foretak. Kyiv vil fortsatt trenge utenlandsk hjelp, la hun til.

Sviridenko prøvde også å forhandle i USA for å få forsyninger av elektrisk utstyr, for eksempel transformatorer, kraftgeneratorer og til og med LED-lyspærer som kunne spare strøm. Amerikanske tjenestemenn oppfordret den ukrainske regjeringen til å gjennomføre reformer for å etablere gjennomsiktige økonomiske regler.

Ifølge Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj trenger Kyiv 38 milliarder dollar for å dekke et forventet budsjettunderskudd neste år og ytterligere 17 milliarder dollar for å starte akutte infrastrukturreparasjoner.

Vesten blir lei av å finansiere Ukraina non-stop

Det ser ut til at Vesten er motvillig til å finansiere Ukraina. EU lovet å gi 9 milliarder dollar i lån i 2022, men tre milliarder vil aldri bli sendt. Den europeiske sentralbanken vil stoppe seddelpressen til våren.

Ungarn nektet å finansiere hjelpepakken verdt 18 milliarder kroner for 2023. Det vil kun være lån fra EU-budsjettet. IMF lover en injeksjon på 10 milliarder dollar de neste to årene. Dette er lån også.

USA støtter først og fremst Ukraina med våpenforsyninger. I september stemte nesten alle republikanerne i Representantenes hus mot et lovforslag om å bevilge 12 milliarder dollar til det ukrainske budsjettet. Kevin McCarthy, minoritetsleder i Representantenes hus, advarte om at republikanerne ville nekte å utstede carte blanche til Ukraina dersom de skulle ta kontroll over Representantenes hus.

Kyiv vil ikke ha penger til krig

Underfinansieringen av den ukrainske økonomien vil utløse hyperinflasjon i Ukraina. Ukrainas nasjonalbank utstedte ytterligere 15 milliarder hryvnia i begynnelsen av september ved å kjøpe statsobligasjoner, etter å ha undergravd verdien av den nasjonale valutaen. Siden begynnelsen av spesialoperasjonen har banken utstedt 300 milliarder kroner, noe som førte til at valutakursen gikk opp til nesten 50 hryvnia per dollar.

I september steg inflasjonsraten i Ukraina til nesten 25 prosent. Gitt de høye kostnadene, vil det bli enda vanskeligere for Kyiv å holde seg flytende, for ikke å nevne å drive vellykkede militære operasjoner.

Russland bestemte seg for å trekke tilbake sine tropper fra Kherson. Ukraina må nå opprettholde byen, noe som automatisk øker landets budsjettutgifter.

Det er verdt å merke seg at Ukrainas offentlige gjeld i dag utgjør UAH 6.406 milliarder (hvorav 78,7 prosent står for utenlandsgjeld), mens Ukrainas offentlige gjeld i forhold til BNP utgjør 100,1 prosent. Gjeldsbetjening blir også dyrere på grunn av dn dyrere dollaren.

Kyiv har ingen sjanse til å skaffe seg de frosne russiske eiendelene, fordi Russland frøs en nesten tilsvarende mengde vestlige eiendeler.

I tillegg har støtten til ukrainske flyktninger gått ned i hele EU. Det er ikke utelukket at mange etter hvert vil bestemme seg for å reise hjem. Dette vil skape ytterligere press på arbeidsmarkedet, arbeidsledigheten vil stige.

Den nye fasen av spesialoperasjonen: Ukrainas utmattelse

De russiske væpnede styrkers manøver for å ta fordelaktige posisjoner langs Dnepr tar konfrontasjonen med Ukraina til en ny fase. Russland vil utmatte Ukraina.

Vinteren er nær. Russland har mer enn nok ressurser til å komme seg jevnt gjennom vinteren.

Ukraina har ingen ressurser. Ukraina har bare bistand fra Vesten, men dette kommer heller ikke til å vare evig.

Redaktør: Dmitry Sudakov

Ukraina i brann

En dokumentar du sannsynligvis aldri vil se

(Fra Consortium News, oversatt av Terje Valen. En film fra 2017 som anbefales for alle som har falt for hovestrømsmediene sine fortellinger om det som har skjedd og som skjer i Ukraina. Kommentar ved Terje Valen.)

13. februar, 2017

Eksklusivt: Ukraine on Fire, en ny dokumentar om Ukraina-krisen, kan endre hvordan folk i Vesten oppfatter konflikten, men den vil neppe få mye distribusjon siden den bestrider den rådende fortellingen, skriver James DiEugenio.

Av James DiEugenio

Det er ikke så ofte at en dokumentarfilm kan sette et nytt paradigme om en nylig hendelse, enn si om en som fortsatt pågår. Men den nye filmen Ukraine on Fire har potensial til å gjøre det – forutsatt at mange får se den.

Vanligvis pakker til og med gode dokumentarer om kjent informasjon i en annen estetisk form. Hvis det skjemaet er dyktig gjort, kan informasjonen bevege oss på en annen måte enn bare å lese om det.

Et godt eksempel på dette er Peter Davis» sterke dokumentar om USAs engasjement i Vietnam, Hearts and Minds. I 1974 forsto de fleste amerikanere hvor ille Vietnamkrigen var, men gjennom kombinasjonen av lyder og bilder, som bare kunne ha blitt gjort gjennom film, skapte den dokumentaren en sensasjon som fjernet de siste hindringene for at Amerika forlot Indokina.

Ukraine on Fire har det samme potensialet og kan gi et bidrag som til og med går utover det Davis-filmen gjorde fordi det var veldig lite ny informasjon i Hearts and Minds.  Spesielt for amerikansk og vesteuropeisk publikum  kan Ukraina on Fire være avslørende ved at det gir en historisk forklaring på de dype splittelsene i Ukraina og presenterer informasjon om den nåværende krisen som utfordrer hovedstrømsmedienes paradigme, som nesten utelukkende skylder konflikten på Russland.

Nøkkelpersoner i filmens produksjon er regissør Igor Lopatonok, redaktør Alex Chavez og forfatter Vanessa Dean, hvis manus inneholder en stor mengde historisk så vel som aktuelt materiale som utforsker hvordan Ukraina ble en slik gryte av vold og hat. Oliver Stone fungerte som utøvende produsent og gjennomførte noen høyprofilerte intervjuer med Russlands president Vladimir Putin og den avsatte Ukrainas president Viktor Janukovitsj.

Filmen begynner med gripende bilder av volden som raste gjennom hovedstaden Kiev under både Oransjerevolusjonen i 2004 og fjerningen av Janukovitsj i 2014. Den reiser deretter tilbake i tid for å gi et perspektiv som har manglet i vanlige versjoner av disse hendelsene, og til og med i mange alternative mediegjengivelser.

En mangeårig bonde på sjakkbrettet

Historisk sett har Ukraina blitt behandlet som en brikke siden slutten av det syttende århundre. I 1918 ble Ukraina gjort til et tysk protektorat ved traktaten i Brest Litovsk. Ukraina var også en del av Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939 som ble undertegnet mellom Tyskland og Russland, men brutt av Adolf Hitler da nazistene invaderte Sovjetunionen sommeren 1941.

Et bilde som inneholder mann, person, dress, har på seg

Automatisk generert beskrivelse

Den tyske diktatoren Adolf Hitler

Reaksjonen fra mange i Ukraina på Hitlers aggresjon var ikke den samme som den var i resten av Sovjetunionen. Noen ukrainere ønsket nazistene velkommen. Den mest betydningsfulle ukrainske nasjonalistgruppen, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), ble etablert i 1929. Mange av medlemmene samarbeidet med nazistene, noen vervet seg til Waffen-SS, og ukrainske nasjonalister deltok i massakren på mer enn 33 000 jøder i Babi Yar-ravinen i Kiev i september 1941. Ifølge forskeren Pers Anders Rudling var antallet ukrainske nasjonalister involvert i nedslaktingen flere enn tyskerne med en faktor på 4 til 1.

Men det var ikke bare jødene de ukrainske nasjonalistene slaktet. De deltok også i massakrer av polakker i den vestukrainske regionen Galicia fra mars 1943 til slutten av 1944. Igjen var de viktigste gjerningsmennene ikke tyskere, men ukrainere.

Ifølge forfatteren Ryazard Szawlowksi lullet de ukrainske nasjonalistene først polakkene inn i troen på at de var deres venner, og vendte seg deretter mot dem med et barbari og voldsomhet som ikke engang nazistene kunne matche, og torturerte ofrene sine med sager og økser. Dokumentaren plasserer antall døde på 36.750, men Szawlowski anslår at det kan være to eller tre ganger høyere.

OUN-medlemmer deltok i disse nedslaktingene med det formål å etnisk rense Ukraina, og ønsket at Ukraina skulle bevares for det OUN betraktet som innfødte ukrainere. De forventet også at Ukraina skulle være uavhengig ved krigens slutt, fri fra både tysk og russisk dominans. De to hovedlederne i OUN som deltok i nazisamarbeidet var Stepan Bandera og Mykola Lebed. Bandera var en giftig antisemitt, og Lebed var rabiat mot polakkene og deltok i nedslaktingen.

Etter krigen ble både Bandera og Lebed beskyttet av amerikansk etterretning, som sparte dem fra Nürnburg-tribunalene. CIAs umiddelbare forløper, Central Intelligence Group, ønsket å bruke begge mennene til informasjonsinnsamling og operasjoner mot Sovjetunionen. Englands MI6 brukte Bandera enda mer enn CIA gjorde, men KGB jaktet til slutt på Bandera og myrdet ham i München i 1959. Lebed ble brakt til Amerika og henvendte seg til antikommunistiske ukrainske organisasjoner i USA og Canada. CIA beskyttet ham mot immigrasjonsmyndigheter som ellers kunne ha deportert ham som krigsforbryter.

Historien om den kalde krigen var aldri for langt i bakgrunnen av ukrainsk politikk, inkludert innen diasporaen som flyktet til Vesten etter at Den røde armé beseiret nazistene og mange av deres ukrainske kollaboratører emigrerte til USA og Canada. I Vesten dannet de en voldsom antikommunistisk lobby som fikk større innflytelse etter at Ronald Reagan ble valgt i 1980.

Viktig historie

Denne historien er en viktig del av Deans prolog til hoveddelen av Ukraina i brann og er viktig for alle som prøver å forstå hva som har skjedd der siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. For eksempel bestemte den USA-støttede presidentkandidaten i Ukraina i 2004 – Viktor Jusjtsjenko – at både Bandera og hans militære assistent Roman Shukhevych, som også var involvert i grusommheter, begge ble kåret til nasjonale helter.

Et bilde som inneholder mann, person, dress, har på seg

Automatisk generert beskrivelse

Stepan Bandera, en ukrainsk ultranasjonalist og nazikollaboratør.

Spesielt Bandera har blitt et ikon for ukrainske nasjonalister etter andre verdenskrig. En av hans tilhengere var Dmytro Dontsov, som oppfordret til fødselen av en «ny mann» som nådeløst ville ødelegge Ukrainas etniske fiender.

Banderas bevegelse ble også holdt i live av Jaroslav Stetsko, Banderas statsminister i eksil. Stetsko støttet fullt ut Banderas antisemittisme og også nazistenes forsøk på å utrydde Europas jøder. Stetsko ble også brukt av CIA under den kalde krigen og ble hedret av Jusjtsjenko, som plasserte en plakett til hans ære i hjemmet der han døde i München i 1986. Stetskos kone, Slava, kom tilbake til Ukraina i 1991 og stilte til valg til parlamentet i 2002 på plattformen til Jusjtsjenkos parti, Vårt Ukraina.

Stetskos bok, med tittelen To revolusjoner, har  blitt den ideologiske hjørnesteinen for det moderne ukrainske politiske partiet Svoboda, grunnlagt av Oleh Tyahnybok, som er avbildet i filmen som kaller jøder «kikes» i offentligheten, noe som er en grunn til at Simon Wiesenthal-senteret har rangert ham som en av de farligste antisemittene i verden.

En annen tilhenger av Bandera er Dymytro Yarosh, som angivelig leder den paramilitære armen til en enda mektigere politisk organisasjon i Ukraina kalt Right Sektor. Yarosh sa en gang at han kontrollerer en paramilitær styrke på rundt 7000 menn som angivelig ble brukt i både styrtingen av Janukovitsj i Kiev i februar 2014 og undertrykkelsen av opprøret i Odessa noen måneder senere, som begge er fullt avbildet i filmen.

Dette historiske forspillet, og dets sammenheng med den nåværende borgerkrigen, er en tankevekkende bakgrunn som i stor grad har vært skjult av mainstream vestlige medier, som har bagatellisert eller ignorert de problematiske koblingene mellom disse rasistiske ukrainske nasjonalistene og de USA-støttede politiske kreftene som kjempet om makten etter at Ukraina ble uavhengig i 1991.

Fremveksten av en voldelig høyreside

Samme år dannet Tyahnybok organisasjonen Svoboda. Tre år senere grunnla Yarosh Trident, en avlegger av Svoboda som til slutt utviklet seg til Right Sektor. Med andre ord begynte tilhengerne av Bandera og Lebed å organisere seg umiddelbart etter sovjetkollapsen.

Et bilde som inneholder fargerik

Automatisk generert beskrivelse

Det nynazistiske Wolfsangel-symbolet på et banner i Ukraina.

I denne perioden hadde Ukraina to russisk-orienterte ledere som ble valgt i 1991 og 1994, Leonid Kravchuk og Leonid Kutsjma. Men den forhastede overgangen til en «fritt marked»-økonomi gikk ikke bra for de fleste ukrainere eller russere, da veltilknyttede oligarker beslagla mye av rikdommen og kom til å dominere den politiske prosessen gjennom massiv korrupsjon og kjøp av nyhetsmedier. Men for gjennomsnittlige borgere gikk levestandarden drastisk ned, og åpnet døra for ytrehøyrepartiene og for utenlandsk innblanding.

I 2004 vant Viktor Janukovitsj, hvis politiske base var sterkest blant etniske russere i øst og sør, presidentvalget med tre prosentpoeng over den USA-favoriserte Viktor Jusjtsjenko, hvis base hovedsakelig var i landets vest der de ukrainske nasjonalistene er sterkest.

Umiddelbart hevdet Jusjtsjenkos støttespillere svindel med henvisning til valgdagsmålinger som hadde blitt organisert av en gruppe på åtte vestlige nasjoner og fire ikke-statlige organisasjoner eller frivillige organisasjoner, inkludert Renaissance Foundation grunnlagt av milliardær-finansspekulanten George Soros. Dick Morris, tidligere president Bill Clintons politiske rådgiver, møtte i hemmelighet Jusjtsjenkos team og informerte dem om at valgdagsmålingene ikke bare ville hjelpe til med beskyldninger om svindel, men ville bringe demonstranter ut i gatene. (Cambridge Review of International Affairs, bind 19, nummer 1, s. 26)

Freedom House, en annen fremtredende NGO som mottar betydelig finansiering fra den amerikansk-statsfinansierte National Endowment for Democracy (NED), ga opplæring til unge aktivister som deretter samlet demonstranter i det som ble kjent som Oransjerevolusjonen, en av de såkalte «fargerevolusjonene» som Vestens mainstream media ble forelsket i. Det tvang fram en reprise av valget som Jusjtsjenko vant.

Men Jusjtsjenkos presidentskap klarte ikke å gjøre mye for å forbedre det ukrainske folkets lodd, og han ble stadig mer upopulær. I 2010 klarte ikke Jusjtsjenko å komme seg ut av den første valgrunden, og hans rival Janukovitsj ble valgt til president i avstemninger som utenforstående observatører dømte som frie og rettferdige.

Stormaktsspill

Hvis alt dette hadde skjedd på grunn av det som angikk Ukrainas eget folket, kunne det ha blitt glattet over som en ung nasjon som går gjennom noen smertefulle voksesmerter. Men som filmen påpeker, var dette ikke tilfelle. Ukraina fortsatte å være en brikke i stormaktsspill med mange vestlige tjenestemenn som håpet å trekke landet bort fra russisk innflytelse og inn i NATOs og EUs bane.

Et bilde som inneholder tekst, person, mann, dress

Automatisk generert beskrivelse

Avsatte Ukrainas president Viktor Janukovitsj.

I et av intervjuene i Ukraine on Fire forklarer journalist og forfatter Robert Parry hvordan National Endowment for Democracy og mange subsidierte politiske frivillige organisasjoner dukket opp på 1980-tallet for å erstatte eller supplere det CIA tradisjonelt hadde gjort når det gjelder å påvirke retningen til land som er pekt ut som mål.

Under Church-komiteens undersøkelser på 1970-tallet ble CIAs «politiske handlings»-apparat for fjerning av utenlandske ledere avslørt. Så, for å skjule disse operasjonene, opprettet CIA-direktør William Casey, Reagans Hvite hus og allierte i Kongressen NED for å finansiere en rekke frivillige politiske- og media-organisasjoner.

Som Parry bemerket i dokumentaren, gjør mange tradisjonelle frivillige organisasjoner verdifullt arbeid for å hjelpe fattige og utviklingsland, men denne aktivist/propagandaarten av frivillige organisasjoner fremmet amerikanske geopolitiske mål i utlandet – og NED finansierte mange slike prosjekter i  Ukraina i forkant av 2014-krisen.

Ukraina i brann går i høygir når det forteller hendelsene som skjedde i 2014, noe som resulterte i den voldelige styrtingen av president Janukovitsj og utløste borgerkrigen som fortsatt raser. I 2010-valget, da Jusjtsjenko ikke engang kunne telle en tosifret oppslutning, stilte Janukovitsj og beseiret Yulia Tymoshenko, en velstående oligark som hadde tjent som Jusjtsjenkos statsminister.

Etter valget opphevet Janukovitsj Banderas tittel som nasjonalhelt. Men på grunn av varige økonomiske problemer begynte den nye presidenten å søke etter en økonomisk partner som kunne gi et stort lån. Han forhandlet først med EU, men disse forhandlingene stoppet ned på grunn av de vanlige drakoniske kravene fra Det internasjonale pengefondet.

Så i november 2013 begynte Janukovitsj å forhandle med Russlands president Putin som tilbød mer sjenerøse vilkår. Men Janukovitsjs beslutning om å utsette assosieringsavtalen med EU fremprovoserte gateprotester i Kiev, spesielt fra folket i Vest-Ukraina.

Som Ukraina on Fire påpeker, skjedde også andre uvanlige hendelser, inkludert fremveksten av tre nye TV-kanaler – Spilno TV, Espreso TV og Hromadske TV – som gikk på lufta mellom 21. og 24. november, med delvis finansiering fra den amerikanske ambassaden og George Soros.

Et bilde som inneholder klær, hårpynt, hjelm

Automatisk generert beskrivelse

Nazisymboler på hjelmer brukt av medlemmer av Ukrainas Azov-bataljon. (Som filmet av et norsk filmteam og vist på tysk TV)

Pro-EU-protester på Maidan-plassen i sentrum av Kiev ble også mer voldelige da ultranasjonalistiske gatekrigere fra Lviv og andre vestlige områder begynte å strømme inn og engasjere seg i provokasjoner, hvorav mange var sponset av Yarosh» Høyre Sektor. Angrepene eskalerte fra fakkelmarsjer som lignet nazi-dagene til å kaste molotovcocktails mot politiet til å kjøre store traktorer inn i politiets blokader – alt visuelt avbildet i filmen. Som Janukovitsj forteller Stone, da denne eskaleringen skjedde, gjorde det det umulig for ham å forhandle med Maidan-demonstrantene.

Et av filmens mest interessante intervjuer er med Vitaliy Zakharchenko, som på den tiden var innenriksminister med ansvar for rettshåndhevelse og politiets oppførsel. Han sporer eskaleringen av angrepene fra 24. til 30. november, som kulminerte med et sammenstøt mellom politi og demonstranter over transporten av et gigantisk juletre inn i Maidan. Zakharchenko sa at han nå tror denne konfrontasjonen i hemmelighet ble godkjent av Serhiy Lyovochkin, en nær venn av USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, som et påskudd for å eskalere volden.

På dette punktet tar filmen for seg direkte involvering av amerikanske politikere og diplomater. Gjennom krisen besøkte amerikanske politikere Maidan, som både republikanere og demokrater, som senatorene John McCain, R-Arizona, og Chris Murphy, D-Connecticut og hisset opp folkemengdene. Janukovitsj sa også at han var i telefonkontakt med visepresident Joe Biden, som han hevder veiledet ham om hvordan han skulle håndtere krisen.

Filmen påpeker at det virkelige senteret for amerikansk innflytelse i Kiev-demonstrasjonene var med ambassadør Pyatt og assisterende utenriksminister for europeiske anliggender Victoria Nuland. Som Parry påpeker, selv om Nuland tjenestegjorde under president Obama, var hennes troskap egentlig med den neokonservative bevegelsen, mest assosiert med det republikanske partiet.

Hennes mann er Robert Kagan som jobbet som utenriksdepartementets propagandist under de sentralamerikanske krigene på 1980-tallet og var medstifter av Project for the New American Century på 1990-tallet, gruppen som organiserte politisk og mediepress for den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Kagan var også McCains utenrikspolitiske rådgiver i presidentvalget i 2008 (selv om han kastet sin støtte bak Hillary Clinton i 2016-løpet).

Flinke manipulatorer

Som Parry forklarte, har de neokonservative blitt ganske flinke til å skjule sine sanne mål og har mektige allierte i hovedstrømspressen. Denne kombinasjonen har gjort det mulig for dem å presse den utenrikspolitiske debatten til slike ekstremer at når noen protesterer, kan de bli stemplet som en Putin- eller Janukovitsj-«apologet».

Et bilde som inneholder person

Automatisk generert beskrivelse

Assisterende statssekretær for europeiske og eurasiske saker Victoria Nuland under en pressekonferanse på den amerikanske ambassaden i Kiev, Ukraina, 7. februar 2014. (Bilde fra det amerikanske utenriksdepartementet)

Dermed ble Pyatts hyppige møter med demonstrantene i ambassaden og Nulands utdeling av informasjonskapsler (cookies – som noen har oversatt med kaker) til demonstranter på Maidan ikke kritisert som amerikansk innblanding i en suveren stat, men ble rost for å «fremme demokrati» i utlandet. Men da Maidan-krisen eskalerte, flyttet ukrainske ultranasjonalister seg til fronten og intensiverte sine angrep på politiet. Mange av disse ekstremistene var disipler av Bandera og Lebed. I februar 2014 var de bevæpnet med hagler og hurtigskytende håndvåpen.

Den 20. februar 2014 skjøt en mystisk snikskytter, tilsynelatende fra en bygning kontrollert av Høyre Sektor, både på politi og demonstranter, og satte i gang en dag med vold som etterlot rundt 14 politifolk og rundt 70 demonstranter døde.

Da Kiev gled ut av kontroll, ble Janukovitsj tvunget til å forhandle med representanter fra Frankrike, Polen og Tyskland. 21. februar gikk han med på å planlegge tidlige valg og å akseptere reduserte fullmakter. På oppfordring fra visepresident Biden trakk Janukovitsj også politiet tilbake.

Men avtalen – selv om den var garantert av de europeiske nasjonene – ble raskt opphevet av fornyede angrep fra Høyre Sektor og dens gatekrigere som beslagla regjeringsbygninger. Russiske etterretningstjenester fikk beskjed om at et attentat var på trappene mot Janukovitsj, og han flyktet for livet.

Den 24. februar ba Janukovitsj om tillatelse til å komme inn i sikkerhet i Russland, og det ukrainske parlamentet (eller Rada), kom effektivt under kontroll av de væpnede ekstremistene, og stemte for å fjerne Janukovitsj fra embetet på en grunnlovsstridig måte fordi domstolene ikke var involvert og avstemningen om å stille ham for riksrett ikke nådde den obligatoriske terskelen for flertall. Til tross for disse uregelmessighetene anerkjente USA og dets europeiske allierte raskt den nye regjeringen som «legitim».

Kaller et kupp et kupp

Men avsettelsen av Janukovitsj hadde alle øremerkene til et kupp. En avlyttet telefonsamtale, tilsynelatende i begynnelsen av februar, mellom Nuland og Pyatt avslørte at de var direkte involvert i å fortrenge Janukovitsj og velge hans etterfølger. Paret gjennomgikk feltet av kandidater med  Nuland som favoriserte Arseniy Yatsenyuk, erklærte «Yats er fyren» og diskuterte med Pyatt hvordan man «fikser denne tingen.» Pyatt lurte på hvordan man skulle «være jordmor til denne tingen.» De hørtes ut som Gilded Age-millionærer i New York som bestemte hvem som skulle bli USAs neste president. 27. februar ble Yatsenyuk statsminister i Ukraina.

Et bilde som inneholder gulv, innendørs

Automatisk generert beskrivelse

Ukrainas president Petro Porosjenko håndhilser på USAs ambassadør til Ukraina Geoffrey Pyatt mens USAs utenriksminister John Kerry håndhilser på Ukrainas utenriksminister Pavlo Klimkin i Kyiv, Ukraina, 7. juli 2016. [Utenriksdepartementet Foto)

Men ikke alle i Ukraina var enige med det nye regimet. Krim, som hadde stemt tungt for Janukovitsj, bestemte seg for å holde en folkeavstemning om å splitte seg fra Ukraina og bli en del av Russland. Resultatet av folkeavstemningen var overveldende. 96 prosent av innbyggerne stemte for å forene seg med Russland. Russiske tropper – tidligere stasjonert på Krim under marinebaseavtalen i Sevastopol – sørget for sikkerhet mot Right Sektor og andre ukrainske styrker som beveget seg mot Krim-løsrivelsen, men det var ingen bevis for at russiske tropper skremte velgere eller kontrollerte valget. Den russiske regjeringen aksepterte deretter gjenforeningen med Krim, som historisk hadde vært en del av Russland som dateres tilbake hundrevis av år.

To østlige provinser, Donetsk og Lugansk, ønsket også å skille seg fra Ukraina og gjennomførte også en folkeavstemning til støtte for dette trekket. Men Putin ville ikke gå med på forespørselen fra de to provinsene, som i stedet erklærte sin egen uavhengighet, et trekk som den nye regjeringen i Kiev fordømte som ulovlig. Kiev-regimet anså også opprørerne som «terrorister» og lanserte en «antiterroroperasjon» for å knuse motstanden. Ultranasjonalistiske og til-og-med nynazistiske militser, som Azov-bataljonen, tok ledelsen i de blodige kampene.

Antikuppdemonstrasjoner brøt også ut i byen Odessa i sør. Den ukrainske nasjonalistlederen Andrei Parubiy dro til Odessa, og to dager senere, den 2. mai 2014, angrep hans gatekrigere demonstrantene og drev dem inn i fagforeningsbygningen, som da ble satt i brann. Førtito mennesker ble drept, hvorav noen hoppet i døden.

«Den andre siden av historien»

Hvis filmen bare kom over denne «andre siden av historien», ville den gi et verdifullt bidrag siden det meste av denne informasjonen har blitt ignorert eller forvrengt av Vestens hovedstrømsmedier, som ganske enkelt skylder Ukraina-krisen på Vladimir Putin. Men i tillegg til det fine arbeidet til scenarist Vanessa Dean, er regien av Igor Lopatonok og redigeringen av Alexis Chavez usedvanlig dyktig og smidig.

Et bilde som inneholder brann,, lever, uklar

Automatisk generert beskrivelse

Skjermbilde av dødsbrannen i Odessa, Ukraina, 2. mai 2014. (Fra RT video)

Den 15 minutter lange prologen, der informasjonen om det nazistiske samarbeidet mellom Bandera og Lebed introduseres, er et eksepsjonelt stykke filmskaping. Den beveger seg i et raskt tempo, ved hjelp av rask kutting og også delte skjermer for å skildre fotografier og statistikk samtidig. Lopatonok bruker også interaktiv grafikk gjennomgående for å overføre informasjon på en visuell og demonstrativ måte.

Stones intervjuer med Putin og Janukovitsj har også ganske stor nyhetsverdi, og presenterer en side av disse demoniserte utenlandske lederne som har vært fraværende i de propagandistiske vestlige mediene.

Selv om det er omtrent to timer langt, går det i et hodestups tempo. Hvis en skulle påpeke noe, måtte det det være å bremse ned på noen punkter siden en så stor mengde informasjon blir kommunisert. På den annen side er det en glede å se en dokumentar som er så intelligent skrevet, og dertil så bemerkelsesverdig godt laget.

Når filmen slutter, er det varige budskapet likt de som utgjøres av de amerikanske intervensjonene i Vietnam og Irak. Hvordan kunne utenriksdepartementet vite så lite om hva det var i ferd med å slippe løs, gitt Ukrainas dype historiske splittelser og risikoen for en eskalerende konflikt med atomvåpenbestykkede Russland?

I Vietnam visste amerikanerne lite om landets tiår lange kamp for bøndene for å bli fri fra fransk og japansk kolonialisme. På en eller annen måte skulle Amerika vinne deres hjerter og sinn og skape et vestlig «demokrati» da mange vietnamesere ganske enkelt så utvidelsen av utenlandsk imperialisme.

I Irak skulle president George W. Bush og hans hoff av neocons kaste Saddam Hussein og skape et vestlig demokrati i Midtøsten, bortsett fra at Bush ikke visste forskjellen mellom sunni- og sjiamuslimske muslimer og hvordan Irak sannsynligvis ville splitte seg over sekteriske rivaliseringer og ødelegge forventningene hans.

På samme måte er budskapet til Ukraina i brann at kortsiktige, ambisiøse og ideologiske tjenestemenn – ukontrollert av sine overordnede – skapte noe enda verre enn det som eksisterte. Mens korrupsjon på høyt nivå vedvarer i Ukraina i dag og kan være enda verre enn før, har forholdene til gjennomsnittlige ukrainere forverret seg.

Og Ukraina-konflikten har gjenopplivet den kalde krigen ved å flytte vestlige geopolitiske krefter til Russlands mest følsomme grense noe som, slik forskeren Joshua Shifrinson har bemerket, bryter med et løfte fra utenriksminister James Baker i februar 1990 da Sovjetunionen fredelig aksepterte sammenbruddet av sin militære innflytelse i Øst-Tyskland og Øst-Europa. (Los Angeles Times, 30.05.2016)

Denne filmen minner oss også om at det som skjedde i Ukraina var en tverrpolitisk innsats. Den ble påbegynt under George W. Bush og fullført under Barack Obama. Som Oliver Stone bemerket i diskusjonen som fulgte filmens premiere i Los Angeles, trenger USA smertefullt noe nytt lederskap som minner om Franklin Roosevelt og John Kennedy, folk som forstår hvordan USAs geopolitiske ambisjoner må tempereres av realiteter på bakken og menneskehetens bredere behov for å bli frigjort fra farene ved fullskala krig.

James DiEugenio er forsker og forfatter om drapet på president John F. Kennedy og andre mysterier fra den tiden. Hans siste bok er Reclaiming Parkland.

Falske forestillinger

I den nåværende politiske situasjonen der store deler av «venstresiden» har gått på hovedstrøms-media sine forestillinger om krigshandlingene i Ukraina, må vi nødvendigvis spørre oss hvordan dette kunne skje. Fenomenet har dype røtter i manglende filosofisk og historisk kunnskap om utviklingen av samfunnet, og særlig utviklingen av kampen mot imperialismen og hvit makt i verden etter 2. verdenskrig. Vi kan begynne med manglende kunnskap om hvordan hovedstrøms-medias forestillinger blir skapt ut fra hvem sine forestillinger det er som blir spredd og målet med å spre dem. For det andre er det manglende kunnskap om virkeligheten bak de forestillingene som blir spredd.

Guy Debord – Feuerbach og Marx

Vi kan nærme oss en forståelse av disse fenomenene gjennom Guy Debords omdiskuterte verk La société du spectacle, fra 1967. Nedenfor skal jeg sitere punkt 6 og 7 i dette verket. Les sakte og nøye for å forstå det som skrives, slik du må gjøre for å tilegne deg overlevert skriftlig kunnskap.

Jeg er uenig i mange av Debords tanker og påstander, men noe har stor interesse. Hans konklusjon om at det er arbeiderrådene som er den formen som er utgangspunktet for all virkelig radikal aktivitet er vel like stengende for videre utvikling av de revolusjonære kampene i verden som den «teorien» som han ellers går til angrep på. Han er også helt blind for motsigelsen mellom imperialistiske stater og undertrykte land og folk. Dermed er hans tanker dypt eurosentriske og helt på siden av hoveddrivkraften i den radikale kampen i verden i dag. Men hans tanker om spectacle er interessante.

Men først noen forklaringer. Spectacle er et fransk ord som ligger nær det engelske spectacle, noe som ikke er så rart ettersom de kom til England da landet ble erobret av normannerne i 1066 og hele den engelske adelen ble utryddet og erstattet med den nye franske herskeradelen. Men det ble ikke registrert i skriftlig bruk før på 1600-tallet.

I USA har det også blitt oversatt med simulacrum som har samme rot som det norske simulere slik det brukes i dagligtalen – for eksempel simulere en sykdom for å slippe å gjøre noe. Den tyske wikipedia-definisjonen sier noe om dette. Ellers har dette greske røtter i simul som både kan bety bilde og falsk bilde.

De franske filosofene Zygmund Bauman og Pierre Baudrillard har også laget sine definisjoner av dette ordet. Bauman mener at det er et falsk bilde som skjuler en virkelighet, mens Baudrillard tar det et skritt videre og sier at det er et falsk bilde som skjuler et annet falsk bilde, som bilde av en alv, eller et bilde av Gud. Muhammedanerne har løst dette ved å ha forbud mot bilder av sin Gud.

For vår bruk kan vi si at både spectacle og simulacrum er et bilde eller en forestilling om virkeligheten som beskriver virkeligheten på en falsk måte. Vi har også det «norske» ordet spektakulært som forteller oss at det vi snakker om er noe som virker sterkt inn på oss. Det er oppsiktsvekkende. Dette sier noe om arten av forestillinger som dekkes av spectacle. Det er falske bilder som virker sterkt inn på oss, som setter sterke følelser i sving, slik at vi blir hindret frå å betrakte spectacelet med kritisk sans. Så til noen sitater fra Debord.

Le spectacle 6

De falske forestillingen (le spectacle), forstått i sin helhet, er både resultatet av og prosjektet til den eksisterende produksjonsmåten. Det er ikke et tillegg til den virkelige verden, en dekorasjon som er lagt til. Det er hjertet av det ikke-reelle i det reelle samfunnet. I alle sine spesielle former, informasjon eller  propaganda, reklame eller direkte  forbruk av underholdning, utgjør den falske forestillingen den nåværende modellen for sosialt dominerende liv. Det er den allestedsnærværende bekreftelsen på valget som  allerede er gjort i produksjonen, og dets påfølgende forbruk. Forestillingens form og innhold er begge på lik måte i den totale rettferdiggjøringen av forholdene i og målene til det eksisterende systemet. Forestillingen er også den permanente tilstedeværelsen av denne rettferdiggjøringen, som en beskjeftigelse i hoveddelen av tiden levd utenfor moderne produksjon.

Le spectacle 7

Adskillelsen er i seg selv en del av verdens enhet, av den globale sosiale praksisen som har splittet  seg i virkelighet og falsk bilde/forestilling. Den sosiale praksisen, før den selvstendige forestillingen oppstår, er også den virkelige totaliteten som inneholder forestillingen. Men splittelsen i denne helheten lemlester den til det punktet at den falske forestillingen  fremstår som dets mål. Den falske forestillingens språk består av den herskende produksjonens tegn, som samtidig er det endelige målet for denne produksjonen.

Utgangspunktet for Debord var den tyske filosofen Ludwig Feuerbach som Marx lærte svært mye av på sin kritiske måte. Douglans Valentine siterer i boka CIA as Organised Crime – How Illegal Operations Corrupt America and the World det Debord har tatt fra Feuerbach: «Men det er klart at i vår tid, som foretrekker tegnet fremfor det som det er tegn for, kopien fremfor originalen, fremstillingen fremfor virkeligheten, den ytre fremtreden fremfor det vesentlige … der er bare illusjonen hellig, sannheten profan. Nei, graden av hellighet vokser i samme proporsjon som sannheten minker, slik at den høyeste grad av illusjon blir den høyeste grad av hellighet.»

Karl Marx hadde en kjent spissformulering: «De herskende tanker er de herskendes tanker». Han påpekte også at dette er slik fordi de herskende har de overlegne ressursene til å spre sine tanker. I dag er de store massemediene de viktigste formidlerne av tankene eller forestillingene til de herskende – med de amerikanske, eid av amerikanske oligarker, i spissen. Men alle de store mediene i det vi gjerne kaller Vesten, er med i denne formidlingen av falske forestillinger.

Marx har beskrevet noe som ligner på Debord sine tanker i sin beskrivelse av den religiøse fremmedgjøring.

Men de andre forfatterne jeg nevner her sier at dette ikke er nok. De sier at de bildene som den herskende klassen sprer av sin virksomhet (som har sitt grunnlag i den materielle fremmedgjøringen, den kapitalistisk produksjonen og varefetisjismen) blir mer hellig for folk desto lenger de er fra virkeligheten. Det er dette som rammer de som tror på hovedstrømsmediene. De svært feilaktige bildene/forestillingene blir så hellige for folk at de ikke kommer seg forbi dem.

Se bak de falske bildene

Dette betyr at det er først når du bryter gjennom de bildene som den herskende klassen gir deg gjennom sine media, at du kan finne frem til sannheten bak deres bilder. Dette krever en stor anstrengelse og er ganske plagsomt fordi du må stå opp mot den hellige overbevisningen som er knyttet til de herskendes tanker. Om du sjøl tilhører denne klassen så representerer disse bildene virkeligheten slik de herskende vil at alle skal oppfatte den. Som herskerklasseindivider internaliserer mange av dem disse de falske bildene de skaper som om de representerer korrekte forestillinger om virkelighet. Det gjør også alle de som tror på og holder disse bildene hellig.

I sitt virkelige liv i den samfunnsmessige produksjonen, og særlig der arbeiderklasse står mot borgerskap, er det lettere for underklassen å avsløre bildene, men det går heller ikke av seg sjøl. Hvis disse bildene er alt du er blitt oppflasket med siden du var liten, er du ganske fanget. Og jo lenger du står fra virksomhet i den samfunnsmessige produksjonen desto vanskeligere er det å avsløre den herskende klassens bilder. For det såkalte intellektuelle skikt i samfunnet er dette tilfelle. Men du kan klare det gjennom iherdig og grundig arbeid for å utvikle dine kunnskaper om virkeligheten.

For å komme ut av dette bildefengselet er Marx sine tanker spesielt nyttig å ta utgangspunkt i. Det krever en ganske god porsjon filosofisk forståelse, spesielt for den materielle dialektikken, dvs. for det vesentlige ved hver av de store endringsprosessene i verden, og spesielt utviklingen av menneskenes livsgrunnlag, deres utveksling med naturen rundt seg gjennom produksjonen og fordelingen av dette. Dernest alle samfunnsmessige prosesser som skjer på dette materielle grunnlaget og virker tilbake på det.

Den grundigste undersøkelsen av Marx sin dialektiske logikk er gjort av den franske marxisten og filosofen Lucien Sève. Jeg har oversatt en sentral tekst av ham som viser dette. Alle tekstene som utgjør arbeidet til Marx med Kapitalen avdekker den logiske utviklingen i det enormt kompliserte kapitalistiske systemet, en logikk som gjennom en rekke tilfeldigheter og omslag bestemmer det kapitalistiske systemets utvikling. Men når det gjelder andre fenomener, så har de hver sine andre logiske utviklinger og sine særegne historier som ikke kan avdekkes av studier av kapitalens historie, men kapitalstudiene kan hjelpe oss til å forstå studiemetoden ved side av å forstå kapitalismen sjøl.

Falske bilder av Ukraina – hvordan avsløre dem

I dag har den herskende klassens noen hellige bilder/forestillinger av virkeligheten i prosessene som bestemmer det som skjer i Ukraina. Det første hellige bildet/forestillingen er at Ukraina er en demokratisk stat som kjemper for sin uavhengighet. Zelenski er den store helten og alle som ikke holder med og støtter ham, er de store skurkene. Det andre hellige bildet/forestillingen er at USA/NATO/EU hjelper denne demokratiske staten i denne kampen. Det tredje bildet (forestillingen) er at Putin og Russland er den store skurken som herjer og dreper, og at de som støtter Russland, eller ikke støtter USA/NATO/EU uforbeholdent, er konspirasjons-teoretikere og nærmest småskurker som må bringes til taushet.

Med en gang du forlater de store massemediene sine fortellinger, kan du gå gjennom bildene deres og finne ikke bare de tegnene eller forestillingene som blir fremstilt, men det som tegnene/forestillingene representerer. Du ser da at alle de ovennevnte bildene i det vesentlige ikke holder vann. Men fordi massemediene sine bilder er blitt hellige for deg, vil du ikke gå gjennom og bak tegnene som finanskapitalistene sprer fra sine medier for å sikre sitt system og sine rikdommer, men holder deg til deres tegn. Slik Debord oppfatter det er du fanget i «spectaclet» – den falske forestillingen.

Massemediene sine bilder/forestillinger kan bare opprettholdes på grunnlag av fjerning av kunnskap om USAs geopolitikk eller geo-imperialisme, særlig etter 2. verdenskrig og spesielt etter Sovjet-Unionens oppløsning i 1991. En annen kunnskap som må fjernes er USAs relle rolle inne i Ukraina i mange tiår og spesielt CIAs rolle før, under og etter kuppet i 2014. Og s¨å må de fjerne kunnskap om Putins reelle utenrikspolitikk etter år 2000. Et annet stort blankt felt der kunnskapen må fjernes er den alliansefrie bevelsens utvikling og politikk, både etter 2. verdenskrig og i tiden etter 2006 som vi kan se på som en ny oppvåkning av denne bevegelsen.

Til slutt kan jeg nevne fjerning av kunnskap om den interne utviklingen i Ukraina fra 2. verdenskrig og fremover. Om de to amerikansk-støttete kuppene der i 2004 og 20010, om utviklingen og rollen til nazismen. Og kunnskap om den åtte-år lange undertrykkingen av og krigen mot deler av den russiskspråklige delen av det ukrainske samfunnet. Denne krigen ga ikke våre oligarkers presse bilder av eller ga oss forestillinger om, forestillinger og bilder som hadde gjort oss like opprørte som dem de har spredd fra Russlands invasjon. Og som kunne ha fått oss til å forstå bedre det som har skjedd etterpå.

Det er også skapt et bilde av eller en forestilling om at verden vil gå under dersom de russiskspråklige i Ukraina får slutte seg til Russland, og at det er verd å sulte ut verden og ødelegge industristaten Tyskland, for at de relativt små delene av tidligere Ukraina, som ble undertrykt og drevet krig mot i 8 år, skal tilbake under Zelenskis undertrykking.

Virkeligheten bak denne falske forestillingen er at det er USAs verdenshegemoni som står i fare og at opphevingen av dette verdenshegemoniet og kampen for det vil føre til at selvstendige stater kan få mye bedre vilkår for å utvikle seg ut fra egne interesser og ikke ut fra herskerne i USA sine interesser.

I mangel av kunnskap om og forståelse av denne virkelige verdens utvikling under den herskende klassens forestillings-bombardement har mange blitt fanget av de opprørende bildene som de ledende oligarker i Vesten sprer om det som skjer i Ukraina og de har helliggjort dem til den grad at de avgrenser seg fra kunnskap under bildene og forestillingene, men klamrer seg til dem. Spesielt for partier og mennesker som oppfatter seg som «venstre» er dette skadelig. Men reklamens makt er større enn vi tror når vi nekter å undersøke varen nærmere. Og allerede Platon påpekte at de som har har levd i en grotte og sett falske bilder i hele sitt liv gjerne vil drepe en som har har kommet seg ut av grotten når vekommende kommer tilbake for å fortelle grotteboerne om de sanne bildene.

Min innstilling er ikke slik. Jeg mener at de aller fleste ærlige og hederlige mennesker kan se sannheten nå de får den presentert, men at det kan være en lang vei å gå før de får opp øynene. Og deg gjelder særlig når de som er avhengig av å spre falske forestillinger for å opprettholde et verdensherrevelde dominerer spredningen av forestillinger på en så voldsom måte som de gjøre nå. Da er noe av det viktigste vi kan gjøre å holde åpne de hullene i muren av sensur som finnes og ikke gi seg med å presentere fakta.

Terje Valen, søndag 30. oktober 2022

CIA i Ukraina

Det er vel kjend at USA har hatt i gong undergravingsarbeid i Ukraina i lang tid, faktisk heilt frå før 2. verdskrig. Her er ei beretning om tida etter denne krigen og fram mot 2018. Det er den kjende CIA-forskaren, Douglas Valentine, som er intervjua. Valentine kom seg, som vi veit, heilt på innsida av CIA gjennom Colby, den tidlegare leiaren av organisasjonen. Han intervjua over hundre tilsette der og kom over mange dokument. Desse ligg i Kongressens bibliotek. Han samanfatta dette i nokre bøker. I 2017 kom boka The CIA AS ORGANIZED CRIME – HOW ILLEGAL OPERATIONS CORRUPT AMERICA AND THE WORLD. Boka vart utgjeven av Clarity Press. Under her kjem ei omsetting av intervjuet som er kapittel 9 i ei av bøkene hans om CIA.

Men først skal eg skissere hovudinnhaldet i boka. Kapittel 1 med overskrift «Korleis William Colby Gave Me the Keys to the CIA Kingdom» handlar om korleis Douglas Valentine fekk full tilgang til alle han ville snakke med gjennom ein avtale og klarering med William Colby som hadde vore Direktør i CIA. Valentine var ute etter å avdekke det såkalla Føniks-programmet, ein hemmeleg operasjon i Vietnam under krigen der.

Store delar av boka er intervju som blir gjort med Valentine. I eit av dei første intervjua fortel ha om ei skjelsetjande oppleving han hadde då han var ganske ung. Faren hans arbeidde i postvesenet der han hadde budd heile livet. Ein dag i 1968, då Vietnam-krigen var i gong kom han heim på ferie og hadde ein sommarjobb. Han og faren kom ikkje godt ut av det med kvarandre. Når faren og kameratane hans møtte kvarande for ein kopp kaffi, snakka dei om kor mykje dei hata Muhammed Ali, om dei som nekta å ta teneste i Vietnam og slikt og Douglas hadde langt hår og var mot krigen. Han var saman med frigjorde unge kvinner som brukte pilla og representerte noko anna en faren.

Men ein dag bad faren sonen om å møte han utanfor banken neste dag og gjekk mot den restauranten dei pleidde å bruke. Bilen som leverte brød stod parkert utanfor restauranten. Faren gjekk bort til bilen opna ei dør og sa til sonene: «Sjå godt etter her. Dette er det sanne forholdet mellom kriminalitet og lova. Inne i bilen sat sjåføren og mafia-medlemen som henta pengane og tilskottet til mafiaen frå den lokale bookmakeren. Han arbeidde i restauranten og sat ved sidan av sjåføren. Bak i bilen sat tre landsbypolitiar som Douglas hadde kjend frå han var liten. Han gjekk på skule med ungane deira og kjente namna deira. Dei var teken på fersk gjerning og haka datt ned. Då ei begynte å banne lukka far min døra brått. Han gjekk sin veg til sine vanlege syslar.

Neste dag gjekk ha på restauranten att og ingen sa eit ord. Det var som om han var innvia i eit hemmeleg selskap. Dei fleste i landsbyen visste ikkje noko om kva som gjekk føre seg. Dei såg på politiet som dei som gav farts- og parkeringsbøter. Dei såg ikkje at politifolka arbeidde saman med profesjonelle kriminelle og tente pengar på det. Når nokon hadde fått ein uniform og representerte lova trudde dei at desse folka – som var bøllar på skulen og ikkje klarte å utdanne seg til røyrleggar eller komme inn på vidaregåande skule – var blitt dydige. Men desse typane som skulle representere lova hadde meir samkvem med dei skurkane som dei var saman med dagleg enn dei borgarane som ein trudde at dei var sett til å beskytte og tene. Dei var korrupte. Så samanfattar han erfaringa si frå heile undersøkinga av CIA med å seie at det er slike folk du finn i CIA.

Så seier han at denne historia er allegorisk. Han er eit mikrounivers av korleis verda fungerer, om korleis propaganda og reklameindustrien på Madison Avenue overtyder folk at det finst gode krefter som kjemper mot vonde krefter. Men viss folk gjennomskoda propagandaen ville dei ha ei anna innstilling og landet vårt ville ha vore strukturert annleis. Men den lovgivande greina av regjeringa vår er i hendene på profesjonelle kriminelle. Alt dei gjer tener dei kriminelle måla deira, å halde nede og stele frå dei fattige og gi til dei rike. Det var et eg forstod alt då eg var ung, takk vere min far.

Føniksprogrammet

I starten på boka gir han, i ein tekst som byggar på eit intervju frå 2015, ei kort samanfatting av det alle undersøkingane førte fram til om Føniks-programmet. Det var eit program som CIA-offiseren Nelson Brickham skapte i 1967 for å «nøytralisere» dei sivile medlemmene av den underjordiske revolusjonære regjeringa i Sør-Vietnam. Brickham forklarte prosessen for Colby slik: «Mitt motto var å rekruttere dei; viss du ikkje kan rekruttere dei så svartmal dei; viss du ikkje kan svartmale dei, fang dei; viss du ikkje kan fange dei, så drep dei. Det var innstillinga mi til dei høgt oppe i VCI.» VCI var eit akronym for Viet Cong Infrastrukture – namnet som CIA gav medlemmene av dei revolusjonære si undergrunns-regjering og det geriljasystemet som støtta dei.

Som ein del av Kongressen sitt mandat har CIA jobben med å slå med revolusjonære rørsler utanfor USA. Når USA driv slik verksemd i ein nasjon som Irak eller Afghanistan tar CIA seg av den politiske sida av kampen, mens USA sine væpna styrker tar seg av den reint militære sida. Men i praksis har CIA si verksemd vore ein paramilitær politifunksjon. I Sør-Vietnam støtta USA sine militære styrker CIA sitt Føniks-program med troppar og utstyr.

I 1969 let CIA tydelegvis over Føniks-programmet til USAs militære for då begynte soldatane å føre ein politisk styrt kamp og å utføre systematiske anti-opprørs-operasjonar mot utanlandske sivile. Opprettinga av Føniks var eit vatn-skilje. Før denne operasjonen hadde det militære berre lov til å angripe sivile dersom dei var hemmelege agentar eller angrep militære basar eller personell. Men i sin fanatiske kamp for siger i Vietnam utydeleggjorde det militære grensa mellom sivile opprørarar og uskuldige sivile og drap kven som helst som kom i vegen for dei, medrekna ungar, slik dei gjorde i My Lai og tusen andre stader.

Etter det skammeleg nederlaget i Vietnam blei USA driven av den reaksjonære impulsen sin til å bekrefte den globale dominansen. Dei unnskyldningane som blei brukt for å rettferdiggjere Føniks blei institusjonalisert som politisk linje. Sidan då har USAs CIA og dei militære styrkane utført felles Føniks-like operasjonar over alt i verda utan nokre skruplar, tydelegast i Afghanistan og Irak.

Etter ei to innleiande kapitla kjem vi til del I som har overskrifta CIA sitt Føniks-program i Vietnam: eit mønster for dominering som system. Her skriv han om korleis Føniks-programmet var ein byråkratisk modell for kontroll av eit lands folk og om den systematiske innhentinga av informasjon for å klare dette. Så skriv han om korleis modellen og det dei lærte av Vietnam har vore brukt i Afghanistan og andre stader. Heilt sentralt i programmet står Brickham si forklaring for CIA-sjefen Colby. Det gjeld å uskadeleggjere alle leiarar for opprør mot USA-dominans i verda. I kapittel ni tar han opp dette arbeidet i Ukraina. Det kjem eg tilbake til. Eit kapittel handlar om korleis krigsbrot blir gjort til gjeldande politikk.

I del to gå han inn på korleis CIA overtok og leia kampen mot narkotika for å fremme USA sine interesser i Latin-Amerika og andre stader. Det er ei fantastisk historie om samarbeid med kriminelle og fleire andre skjulte operasjonar. I et kapittel med overskrift Project Gunrunner tar han opp korleis dette prosjektet blei starta av Bush og fortsett av Obama. Det gjekk ut på at administrasjonen i USA tillèt og oppmuntra folk med kriminell bakgrunn og kjende band til mexicanske kartell å kjøpe våpen i Arizona og sende dei til Mexico. Eit resultat av dette var Los Zetas-kartellet. Dei som dreiv dette var trena av USA sine spesialstyrkar for drepe kartell-leiarar. Men dei enda opp med å danne sitt eige kartell og drive det. I 2006 braut det også ut krig mellom nokre av det dusinet med kartell som hadde arbeidd ved sidan av kvarande i ro og fred til då. Det var fryktelege greier og rundt 50 000 menneske blei drepne, både kartell-medlemmer og sivile.

I boka er det også eit langt kapittel om Bob Simmons, eit kongressmedlem som hadde jobba for Føniks-programmet i Vietnam. Han blei seinare heidra og var visiting lecturer ved Yale-universitetet der han forelas om «Congress and the US Intelligence Community og blei vald inn i statsforsamlinga i Connecticut der ha sat i 8 år. Valentine gjennomgår i meir detalj det vi veit om arbeidet hans for CIA i Vietnam og andre stader. Ut frå vanlege rettslege og menneskelege prinsipp er det dyster lesing og Valentina seier om han, i eit avsnitt kalla «Lyge, lure, stele, at «Noko endrar seg aldri, medrekna Simmons’  sjåvinisme og sjølvros. Men var han verkeleg æra/akta for å delteke i folkemordet på 2 millionar menneske som aldri truga USA?»

Boka har fleire slike meir detaljerte historier om enkeltpersonar og hendingar som underbygger hovudslutningane til Valentine. I eit kapittel fortel ein tidlegare CIA-agent korleis han blei rekruttert, korleis fortida hans blei omskapt og korleis han på det grunnlaget vart plassert der CIA ville ha han. Der jobba han seg inn i samfunnet i mange år og blei til slutt vald inn ei lokal forsamling. Så fekk han eit samanbrot og blei trekt ut, mens alt som kunne tyde på samband med CIA blei sletta. Han fekk så ein god jobb der han hadde ein CIA-offiser som overvaka han. Dette er eit mønster som vi finn over heile verda. Det er eit heilt undergrunnssamfunn som finst på sida av samfunnet elles, med folk som har spesielle eigenskapar og som kan aktiverast når det trengs.

Eit av dei siste kapitla handlar om «Forkledning av Obamas skitne krigar». Det begynner med at Obama heldt ein tale til kadettane på West Point tidleg i desember 2009. Der sa han «Vi er i Afghanistan for å hindre at ein kreftsjukdom frå spreie seg att i det samfunnet. Men den same sjukdommen har også brote ut i grenseområda til Pakistan. Derfor treng vi ein strategi som verkar på begge sidene av grensa.» Dette var like før Obama sendte mykje fleire amerikanske troppar til området.

Valentine seier at han gjennom heile boka har understreka at USA sin politiske og psykologiske krig avheng av informasjons-leiing. I denne samanhengen var det sentralt i alle dokument osb. å skjule det faktum at USA undercover aksjonar og ikkje-offentlege politikkar, medrekna det å støtte krigsherrar som eksporterte narkotiske stoff, var ansvarleg for denne såkalla «kreftsjukdommen» heilt frå starten.

Ein månad før Obama annonserte troppeauken fortalde den regionale kommandanten general David Petraeus «Obama å tenkje på elementa i Karzai-regjeringa så ‘eit kriminelt syndikat». Ambassadør Eikenberry antyda i røynda at Amerika ikkje skulle gå til sengs med mobben.» Heile denne retorikken var heilt uhaldbar fordi USA hadde sette inn Karzai og forbrytarsyndikatet sjølv.

Valentine går så litt inn på heile historie. Det kan vere verd å siter litt av det her. USA sitt skammelege tap i Vietnam i 1975 gjorde ikkje slutt på landets militante og anti-kommunistiske jihad som president Carter ganske enkelt pakka om og selde som ein politikk som fremma «menneskerettar». Mens Carter preika «menneskerettar» var den nasjonale sikkerheitsrådgjevaren hans, Zbigniew Brzezinski i løynd i gang med å undergrave pro-Sovjet-regimet som hadde tatt makta i Afghanistan. Dei løynde aksjonane tok til med ein gong med at CIA-offiserar rekrutterte, finansierte, væpna og organiserte krigsherrar frå folkegrupper i Afghanistan som ikkje var pashtunarar i den berykta Nordre Alliansen. Gjennom alliere islamittiske nasjonar som Saud Arabia rekrutterte også CIA leigesoldatar som Osama bin Laden og sette dei inn mot ikkje-religiøse kommunistar.

Brzezinski sin stor tanke var å provosere ein sovjetisk militær innmarsj og dra russarane inn i ein øydeleggande Vietnam-lik krig gjennom nøye støtte opprør. «Kreftsjukdommen» som Amerika utrydda her var kommunismen, saman med mål om likeløn og frigjering av dei Afghanske kvinnene som blei oppmuntra til å ta universitetsutdanning og få jobbar.

Nett som Monsanto selde ugrasmiddel med dioxin til lukkelege amerikanske forstadsbuarar for løyse plenproblema deira, lanserte CIA ein informasjonskampanje for å overtyde muslimane at kommunismen var ein fiende av islam sine grunnleggande tesar, slik som å tru på Gud. For å reinske ut det kommunistiske «ugraset» skapte USA Muhjahedins og opna vegen for al Kaida. Dei skapte ein borgarkrig som øydela det framveksande moderne samfunnet i Afghanistan.

Obama tok opp arven etter Carter då han i 2016 vitja Vietnam og kjefta på Hanoi-regjeringa for å bryte «menneskerettane». Han gjorde et utan å nemne den fryktelege kreftsjukdommen som USA skapte i Vietnam ved systematisk å spreie 20  millionar gallons  med Agent Orange over 12 % av Vietnam. Noko som gjekk ut over 3 millionar uskuldige menneske. Og dette er ikkje historie, det er framleis eit stort problem. Så fortel han den fæle historia om kva gifta Agent Orange førte og fører til. Elles viser han til Tom Ahern si bok Vietnam Declassified der det blir fortald at CIA gjekk inn for å sende inn spesialgrupper for å forgifte rislager, legge bombefeller i vietnamesiske våpenlager, drepe eller fange Viet Cong kadre i bakhald eller i raid inn i kommunist-kontrollerte landsbyar, og samle inn opplysningar. CIA-folka visste også godt at det dei spreidde var giftig for menneske.

Brzezinski sjølv fekk spørsmål om han angra på å ha skapt terroristar. Då svarte han «Kva er det viktigaste i verdshistoria; Taliban eller å få Sovjet-imperiet til å falle saman? Nokre oppkava muslimar eller frigjeringa av Sentra-Europa og slutt på den kalde krigen? Det var på linje med Madeleine Albright sin uttale om at «Vi meiner at prisen verd det» då ho fekk spørsmål om kva ho tenkte om at USA sine sanksjonar mot Irak hadde ført til drag på 500 000 ungar der. Min kommentar er at dei har same haldninga til folket i Ukraina. At ein million soldatar og fleire tusen sivile blir drepen der er verd det, dersom dei klarer å destabilisere Russland og overta makta der.

Det er også eit avsnitt om «Korleis skjule ein skiten krig». Her skriv Valentine at CIA sett opp parallelle regjeringar i framande nasjonar saman med militæret og Utanriksdepartementet. I Afghanistan gøymde dei seg i konsulat og i hemmelege leirer eller militære basar, slik dei gjer i mesteparten av dei hundrevis av militære baser USA har spreitt utover verda.

Etter at dei har etablert seg sjølv på militære basar, utvidar CIA operasjonane sine under dekke av Utanriksdepartementets Agency for International Development (AID) sine sivile aksjons-misjonar. Psywar gjer at dette mogleg: då har dei samarbeidarar som Thomas og Barry (som er omhandla tidlegare i boka) som er viljuge til å fortelje folk i Amerika den godkjende versjonen av historia – gode gutar som gjer gode gjerningar og av og til nokre feil.

CIA følgjer tradisjonen frå dei kristne «misjonane» som bringa bibelskular til underutvikla land rundt om i verda. I prosessen blei dei velsigna innfødde modna for militær erobring, byråkratisk kolonisering og økonomisk utbytting same kor velmeinande misjonærane var. Ja, det var faktisk slik at jo meir effektivt misjonærane sine bodskap var, desto lettare blei dei innfødde å manipulere. AID-misjonen (og NGOane sin misjon – kan vi føye til) gjer det same i dag.

Opp mot alt som verkeleg skjer i Vietnam og Afghanistan (og elles der USA er innblanda) er hovudstraumsmedia alltid med på å karakterisere USAs regjering sine hensikter som heroiske, generøse, kreftkurerande (der ein kvar motstandar representerer ein kreftsjukdom).

Han gir så nokre parallellar frå tidlegare tider. Han skriv at etter det blodige slaget ved Hastings i 1066, gravla William Erobraren sine eigne falne, men let fienden sine falne bli liggande å rotne i det fri. Det brutale angrepet på England blei fort ein brutal okkupasjon. Pasifiseringa var, slik USA gjer i dag, å eliminere fienden sitt leiarskap og terrorisere den sivile folkesetnaden til underkasting. Kolonisering er ei mordarisk verksemd. Dei anglo-saksiske lordane fekk auga plukka ut og hender og føter kutta av og blei overlatne i lenkjer utanfor borgene sine så bøndene kunne sjå dei. Andre blei kastrerte og kasta i vollgravene i ei av dei hundre borgene som William bygga rundt om i landet for å forsvare normanniske interesser. Pasifiseringa tok 20 år. I denne tida vart 300 000 innfødde myrda og svelta til daude (ein femtedel av folkesetnaden) og like mange normanniske for franske entreprenørar og byråkratar blei planta i England i dei ledige posisjonane. Heile den anglo-saksiske adelen vart utrydda og eigedommen gav William til den normanniske overklassen. Då han døydde i 1087 var England heilt omdanna.

Dette er naturen til koloniserande krigar. Sigerherren påfører alle slags fornedringar og lidingar på dei overvunne, og stel alt dei eig.

Mest tusen år seinare gjer USA det same i Irak og Afghanistan. Einaste forskjellen er at mens William skrytte av brutaliteten og tjuveriet sitt, så skjuler den amerikanske overklassen sitt barbari og si plyndring under eit slør av gode intensjonar og sjølvforsvar. Denne historia er det media som har til oppdrag å forsyne folk med.

Den store borgarlege historikaren, Arnold Toynbee, tok allereie den 7. mai 1970 bladet frå munnen og uttalte i New York Times: «I heile verda har no CIA blitt det skremselet som kommunismen har vore for Amerika. Kor som helst der er trøbbel, vald, liding, tragedie er no resten av oss snar til å mistenke at CIA hadde ein hand i det.» Toynbee sa dette som eit svar på Kissingers barbariske invasjon i Kambodia. «I røynda», sa Toynbee «har rollene til Amerika og Russland blitt snudd om i verdas auger. I dag har Amerika blitt verdas mareritt. (Mange av dei som kallar seg radikale i dag har ikkje forstått at dette gjeld også i dag.

Boka sluttar med eit par kapittel som viser korleis USA sin propaganda-maskin lurte folk i byrjinga av krigen i Syria og omhandlar «Krigen mot terror som den største undercover-operasjonen nokonsinne». Denne «krigen» opna for CIA og andre USA-institusjonar si grenselause opptrapping av si skjulte verksemd over alt i verda. Så til kapittelet om Ukraina.

CIA i Ukraina

Her følger ei oversetting av kapittel 9 i boka med overskrifta The CIA in Ukraine. Det har form av eit intervju.

Ryan Dawson: Dette er Ryan Dawson frå ANC rapport. I dag her eg Doug Valentine med meg. I kveld skal eg spørje han om CIAs rolle i Ukraina og om deira infiltrasjon i media. Valentine, det er ei glede å ha deg tilbake i programmet.

Valentine: Takk, det er ei glede for meg og.

Dawson: Eg vil spørje deg om denne organisasjonen sitt arbeid med NGOar i Ukraina. Han heiter United Action Centre. Eg lese noko kort frå sida deira og vil høyre dine tankar om det. Der heiter det; «NGO-senteret UA har eit sterkt menneskeleg potensial. Gruppa har erfaring med å drive prosjekt i området for europeisk og euro-atlantisk integrasjon. I tillegg har UA-senteret ekspertar og aktivistar som har erfaring med journalisme, offentlege tenester, PR, offentleg aktivitet osb. UE-senteret har også ein stor database med kontaktar til internasjonale ekspertar, politikarar og journalistar. Nett no er UE-senteret koordinator for New Citizen’s Public Campaign som samlar rundt 40 NGOar[i]

Ut frå Carl Bernstein-rapporten om media veit vi kor mykje CIA har infiltrert media. Kan du gi oss dine tankar om UA-senteret og kva dei gjer der med 40 NGOar, som det er antatt skal arbeide for å fremje demokrati og som får aktivistar og journalistar til å samarbeide?

Valentine: UA-senteret er ein organisasjon som Pierre Omidyar var med å starte for to år sidan. Det er ein paraplyorganisasjon som er knytt til forskjellige aktivist-prosjekt og NGOar, der ein av dei er Citizen-kampanjen som ifølgje Financial Times «spelte ei stor rolle med å få protestane opp og i aksjon»[ii].

Ifølgje Kyivpost mottok «UA-senteret meir enn 500 000 dollar i 2012 … der 54 % kom frå Pact Inc., eit prosjekt som er finansiert av USA sitt Agency for International Development. Nær 36 % kom from  Omidyar Nettwork, ein stiftelse danna av eBay-grunnleggar Pierre Omidyar og kona. Andre gjevarar  var International Renaissance Foundation, der den viktigaste grunnleggaren var milliardæren George Soros, og National Endowment for Democracy, der mesteparten av finansieringa kjem frå Kongressen i USA.[iii] Kvifor var Omidyar villig til å gå saman med slike velkjende regime-endrings-sponsorar som USAID og NED, for ikkje å snakke om Soros? Kor elles (sam)arbeidar han? Vi må aldri gløyme at dette er dei han held seg i selskap med. Kvifor?

Då Omidyar blei fødd i Paris og foreldra flytta til Maryland i USA då han var ung. Men det viser seg at han er av iransk slekt. Mora var ein farsi-lingvist og i 2016 var ho president for Roshan Cultural Heritage Centre[1] som driv kulturarbeid for Iran i USA og Iran sjølv. Så merkeleg som det kan sjå ut er det lite offentleg informasjon tilgjengeleg om faren hans, medrekna namnet. Det ser ut som han var urolog eller kirurg på John Hopkins, og då skulle namnet hans vere tilgjengeleg der. Det løyndomsfulle antydar ein form for etterretnings-tilknyting, kanskje av den typen overklasse-emigrantar som CIA kultiverer i USA. Det er eit faktum at CIA sitt kontor i Iran var ein av organisasjonens viktigaste basar for operasjonar mot Sovjet. CIA og MOSSAD skapte SAVAK, sjahens notoriske interne sikkerheits-teneste, og at sjahen i motyting gav CIA frie hender til å drive operasjonar mot Sovjet.

Kanskje Pierre Omydiar er tilgjengeleg for USA sine utanrikspolitiske organisasjonar ut frå nokre tidlegare familiekontakter. Kanskje det forklarer for kvifor han spanderte nokre få hundre tusen dollar (ein liten sum for ein milliardær) for å få UA-senteret på plass i Ukraina, slik at CIA kunne drive operasjonar mot russarane, slik dei gjorde det frå Iran. Eg har aldri høyrt nokon forklaring frå den pågåande utspørjaren, Glenn Greenwald. Når det kjem til lureriet (monkey business) til den som betalar han (sugar daddy) er Greenwalds politikk rett og slett «ikkje sjå noko, ikkje høyre noko, ikkje sei noko som er vondt».» Kvifor? Er det gjengjeldinga for dei pengane han får?

Vi veit at milliardærar som Omidyar og George Soros og Rockefellarane – for ikkje å seie noko om USAIS og NED – ikkje finansierer politiske verksemd ut frå sitt gode hjarte. Dei gjer det for å fremje sine eigne interesser. Det er grunnen til at organisasjonar som UA-senteret blir skapt: for å tene interessene til dei finansfolka som støttar dei. For meg ser det ut som ein CIA-oppretta mekanisme for å skape ein krise i Ukraina og utnytte den. Dei 40 NGOane sine koordinatar er perfekt plassert for å skape skjulestad for hemmeleg CIA-aksjon.

Det UA-senteret gjer er i røynda å koordinere politikarar og journalistar med ekspertar på internasjonal politikk og reklamefolk. Det står på heimesida deira. Alle desse folka driv med å produsere informasjon: kanskje er dei lenka til ein privat servar slik som den Hillary Clinton brukte då ho var utanriksminister. Det kan jo ha gått opp for CIA sine politiske og psy-war ekspertar sin svære hær at dei lett kunne samle offentleg støtte for fargerevolusjonane deira ved å skape internett-sider som sameinar og rettleier folk; at dei kunne manipulere potensielle opprørar på same måte, med dei same metodane som Frank Cotton var ein pionar for i Vietnam, men no oppdatert.

UA-senteret sine PR-ekspertar vegleier nok pro-amerikanske kandidatar i Kiev på same måte som amerikanske PR-folk manipulerte Boris Jeltsin i Moskva. Det er vel kjend at Jeltsin gav vekk butikken etter at han var blitt president i den Russiske føderasjonen. På same måte som CIA promoterte Jeltsin sikrar nok journalistar frå UA-senteret at pro-amerikanske politikarar får god presse. Dei spinn fakta på ein slik måte at Omidyar, som har gjort operasjonen mogleg, blir glad.

UA-senteret sin uttalte hensikt var å få Ukraina ut av den russiske bana og levere landet til dei vestlege korporasjonane. Og det var det som hendte, saman med dei obligatoriske politiske fordelane. Og sanneleg, nokre få korte år etter at UA-senteret var etablert, gjekk visepresident Joe Biden sin son inn i direksjonen for Ukrainas største gassprodusent, Burisma Holdings. Hunter Biden leier Burismas juridiske avdeling og deira kontakt med internasjonale organisasjonar.

Boka Flashpoint in Ukraina[iv]gir meir enn nok prov for at Obama-regimet og deira privatiseringslyste forretningspartnarar kasta den prorussiske ukrainske regjeringa og sette inn ei regjering full av nynazistar og amerikanske elitar. Dei gjorde dette for å gjere seg sjølv rikare, og likevel blei det inga sak i media. Det er business som vanleg. Den gjennomsnittlege ukrainar tener ikkje noko på det: det gjer berre den «super-rovdyraktige amerikanske eliten som organiserte kuppet. Det er forunderleg å sjå.

Biden sin slå- og ta-operasjon fann stad i 2014. I 2015 tok eit anna superrovdyr, Natalie Jaresko, kontroll over Datagroup, eit kompani som kontrollerer Ukrainas telecom-marknad. Jaresko hadde ein gong jobb i USAs utanriksdepartement og koordinerte handel og handelsselskap som hadde med det tidlegare Sovjet-Unionen å gjere, medrekna Overseas Private Investment Corporation. Sjekk henne ut på Wikipedia. Ho er ein del av den globale eliten: Det internasjonale pengefondet/Verdsbanken/Den europeiske bank for rekonstruksjon og utvikling. I Clinton-administrasjonen tente ho som leiar for den Økonomisk seksjon ved USAs ambassade i Ukraina og hjelp til med å legge grunnlag for statskuppet som fann stad er 20 år seinare. Mange fleire er planlagd.

Jaresko fekk ukrainsk statsborgarskap same dag som ho blei utpeikt til finansminister i Ukraina i 2014. Deretter pressa ho konkurrenten sin, eigaren av Datagroup, ut i konkurs ved å bruke den typen svindel med lån i utanlandsk valuta som mafialeiarar og økonomiske leigemordarar føretrekk. Det er slik ein heilt fri kapitalisme verkar. Dei overlesser dei nasjonane og forretningsfolka, som dei har peikt ut som mål, med gjeld og så reinskar dei desse ut. Og igjen får vi ikkje eit ord i protest frå media. Der er «frihandel» i aksjon.

CIA speler ei sentral rolle i desse spela, ved å gjere dei illegale sakene som dei kan nekte for på truverdige måtar, noko som krev høgteknologisk spionasje og undergrunnsfinansiering – ved å rekke inn i politi-filar eller bruke private etterforskarar for å finne skit på folk og så sette dei opp og drive utpressing mot dei. Denne typen undergravings-operasjonar kan ikkje bli gjord offentleg av folk som Biden og Jaresko og deira PR-folk. Operasjonar i utlandet må dei gjere i løynd ved hjelp av den kriminelle underverda.

Andre gongar spelar media ei sentral rolle. I USA, til dømes, vinn folk val gjennom negative kampanjar. Det demokratiske partiet hyrar etterforskarar for å få fram skit om republikanske kandidatar. Republikanarane gjer det same. Sannheita speler ikkje noka rolle fordi hendingane skjer i augneblinken. Så blir tomme påstandar til sanning før nokon kan svare. Det har blitt påstått at Senator Elizabeth Warren har hevda at ho delvis høyrde til den opphavlege folkesetnaden (indianar) då ho søkte seg inn på Harvard, og då ho begynte å drive kampanje for Hillary Clinton kalla Trump ho for «Pocahontas» kvar gong han fekk ein sjanse. Det finst alle slags måtar, innan den evig spektakulære dominansen, som brukast for å verke inn på hendingar gjennom oppdikta skandalar og feilframstillingar utan at det er ulovleg eller hemmeleg. Dei einaste som trengs er status som berømt, ein Twitter-konto og merksemd frå nettverka for informasjonskontroll.

Guy Debord sa det lenge før Internettet i boka Comments on The Society of the Spectacle. «Eit aspekt ved at all historisk kunnskap forsvinn kan vi sjå på måten individuelle omdøme kan endrast medvete av dei som kontrollerer all informasjon: informasjon som blir samla og også – noko som er ei heilt anna sak, informasjon som blir kringkasta. Moglegheita deira til å framstille saker feil er ikkje avgrensa av noko.

Alle kan bli tilgrisa, og ved sida av dei få ukjende og verna i CIA og Det nasjonale sikkerheits-etablissementet, finst det ikkje noko forsvar. I utlandet samlar CIA heile tida informasjon om motstandarar, som til dømes Vladimir Putin, og gir det vidare til dei vestlege media som er overlukkelege for å kunne spinne vidare på det på millionar av forskjellege måtar.

Det som er mindre kjend er at CIA også er engasjert i å endre balansen i heimlege så vel som utanlandske strider. Det er grunnen til at det er løynd og kvifor alle piratar med papir frå det offentlege hegnar om det. Dei deler den same forretningsideologien. CIA-offiserar, PR-folk, journalistar, politikarar og akademikarar som blir betalt for å gi «ekspert» kunnskap på Fox eller MSNBC manipulerer med vilje sosiale og politiske rørsler her i USA akkurat som dei gjer det for den ukrainske opposisjonen eller den venezuelanske opposisjonen.

CIA setter opp Twitter-kontoar og facebook-sider og sosiale nett-sider for å skyve folk inn i masseorganisasjonar for å nå dei sosiale måla sine. I mai 2016 kutta twitter «av USAs etterretnings-organisasjonar frå ei teneste som går gjennom alle twitter sine sosiale media-poster».[v] Den som var skuldig var CIAs Open Source Enterprise, som hadde kontrakt med ein privat kontraktor, Datminr, gjennom CIAs tydelege risikovennlege kapitalfond, In-Q.Tel, for å spionere på amerikanske borgarar. Slike super-hemmelege «etterretningstiltak» blir ofte brukt som dekke for svært illegale «offensive etterretnings» operasjonar.

Dawson: Vi så National Endowment for Democracy, som er heilt og fullt CIA, langt framme i Ukraina. Men kvifor treng CIA så mange mellommenn? Kva er føremålet med å ha 40 forskjellige ikkje-regjeringsstyrte organisasjonar?

Valentine: Eg vil gi deg eit eksempel. Då CIA gjekk inn i Vietnam som hadde ein kultur som USA ikkje var kjend med, var det først dei gjorde å kjøpe mykje eigedom. Dette var under Den første Indokina-krigen, og dei gjorde det i løynd, gjennom oppkjøparar, slik at dei kunne ha sikre hus som dei kunne bruke for å sette opp organisasjonar seinare. Det er alltid best for dei å kjøpe eigedommar i krisetider når prisane er låge. Som Trump alltid seier: «Kjøp lågt» Og når er prisane lågast? Som Baron Rotschild så vidgjete sa: «Når det er blod i gatene.»

CIA kjøpte store eigedomsområde i Saigon mellom 1952 og 1955, under Den første Indokina-krigen, då der var blod i gatene. Dei kjøpte førsteklasses eigedommar til 10 % av verdien. Det er det første steget – få ein fot å dørsprekken. Desse bygnadane var stader der CIA-offiserar kunne møte agentane sine og planlegge skitne handlingar. Dei let NGOar og sivile organisasjonar få nokre til sine operasjonar.

William Colby presenterte meg for ein av medarbeidarane sine, Clyde Bauer, den CIA-offiseren som dreiv Air America i Vietnam for lenge sida. Bauer fortalte meg at han sette opp South Vietnam’s Foreign Relations Council, Chamber of Commerce og Lions Club «for å skape ein sterk sivil base». Dette er det CIA gjer i Ukraina gjennom UA-senteret. Dei skaper ein pro-amerikansk sivil base som det kan komme politiske kandidatar frå.

CIA verkar inn på politikken i andre land på mange måtar. CIA-offiserar slusar heile tida pengar til alle politiske parti, høgre og venstre, og opprettar agentar som har stor rekkevidd for å oversjå og manipulere den politiske utviklinga. Dette er standard operasjons-prosedyre.

Det neste CIA gjer er å ta kontroll med nasjonens hemmelege tenester. Dei gjorde det i Vietnam og i Ukraina. Slik eg har forklart andre stader gir dei tilbod om trening og høgteknologisk utstyr til folka i dei hemmelege tenestene. Dei korrumperer dei og bruker dei for sine eigne formål, slik dei  brukte SAVAK i Iran. Det er i høgste grad illegalt å underlegge seg representantar for andre makter. Vi liker ikkje når nokon gjer det mot oss og det er ikkje noko ein person med stor påverknads-kraft er trena til å gjere (sjølv om den private sikkerheits-styrken hans sannsynlegvis består av tidlegare CIA-offiserar som veit korleis det skal gjerast).

CIA infiltrerer alle dei politiske partia og så snart ein politikar som dei eig er på plass, høgre eller venstre, kan dei løfte han/ho til forsvarsminister eller innanriksminister. Desse ministrane blir betalt av CIA og utpeiker representantar til det militære, sikkerheitstenestene, politileiarar som gjer det som CIA befaler. CIA prøver å plassere sine folk overalt i den nasjonen dei har fanga innan regjering og sivilsamfunn. I Sør-Amerika rekrutterer dei yngre offiserar gjennom School of Americas (som no har endra namn) og, når den rette tida er inne, får dei dei til å sette i gang kupp med støtte frå alle dei andre folka dei har kultivert i årevis, av og til i fleire tiår.[vi]

Dei store føretaka i USA (corporations) treng CIA for å få desse parallelle regjeringane på plass. CIA treng inn i militæret og i sikkerheitstenestene, og samstundes skapar dei ein sivil base gjennom organisasjonar som dei kan fornekte, slik UA-senteret. Dette er måten samfunn blir styrt på når der ikkje finst ein overveldande folkeleg støtte. Dei gjer deg gjennom å tileigne seg eigedom og ved å ha dei passande folka i regjeringar og i dei sivile institusjonane.

CIA rekrutterer folk på staden som Lech Walesa i Polen. Folk som leier fagorganisasjonar er ofte betalt av CIA, det same med folk som driv utdanningssystemet. CIA kan rekruttere desse folka fordi dei har så mykje pengar. Russarane kan ikkje konkurrere når milliardærar som George Soros overrislar ein million her og fem millionar der – pengar som går til å bygge sivile institusjonar som er ideologisk samstemd. Om folk gjer det for pengar eller tru på ei betre framtid, så manipulerer CIA dei samfunnsmessige og politiske prosessane. Offiserar frå CIA rekrutterer folk og set dei på plass, får dei til å signere kontraktar som klårt seier «Som ei motteneste for å fremme våre interesser her i Kiev vil du få 100 000 dollar på ein bankkonto i ein sveitsisk bank og livet ditt vil bli rosenraudt.»

Det er illegalt. Det er svikefullt. Du kan ikkje ta pengar frå ei utanlandsk spionorganisasjon og arbeide mot ditt eige land, men det er det CIA gjer i Ukraina nett no og rundt om i verda i ein massiv skala.

Dawson: Eg ville spørje deg om Human Intelligence. Kva er Intelligence Community Dirctive 304?

Valentine: Det kom ut i 2009. Viss nokon vil lese det er det berre fire-fem sider langt.[vii] Det fortel med brei pensel og enkle ord kva FBI, CIA og Forsvarsdepartementet gjer for National Director of Intelligence, når det gjeld HUMINT.

Stillinga Director of National Intelligence fanst ikkje før Bush blei president i 2001. Fram til då var det direktøren for CIA som leia alle etterretningsorganisasjonane. Men etter 9/11 leia ikkje CIA-direktøren alle dei andre organisasjonane. Den rolla gjekk til den nye Director of National Intelligence, som sidan 2001 har vore James Clapper. Bush skapte DNI-jobben for å gjere det mogleg å få betre kontroll med dei heimlege etterretningsoperasjonane.

I 2009 utforma Director of National Intelligence direktiv 304 for å definere jobbane til militæret, CIA og FBI. Den siste kopien som vi finn på nettet er redigert. Dei kutta ut delar om kva CIA gjer. Det er standard å klassifisere (som hemmeleg) namna til CIA-offiserane i Ukraina, kva dekkposisjonar dei har, kven dei har muta og fått under seg. Viss presidenten av Rotay-klubben er CIA-agent blir dei tinga klassifisert fordi dei er illegale. Men takk vere direktiv 304 får du ikkje ein gong vite kva som ikkje er hemmeleg når det gjeld CIA sine operasjonar. Så gale har det blitt.

Igjen dreier det seg om kontroll over informasjon. Dei vil ikkje at du skal vite noko. Det er slik dei utøvar makt over deg. Herskarane dine er forgjord av kontroll med informasjon og å ikkje la deg få vite kva som går føre seg. Nett som Greenwald skjuler skattkammeret sitt med NSA-dokument som han har fått av Snowden, og berre let ut nokre dropar som han vil at du skal sjå. Fordi makta til ein person eller ein institusjon er direkte lik moglegheita dei har til å kontrollere den informasjonen som makta kvilar på.

Dawson: Og for å profittere på det.

Valentine: Det er heile poenget. Demokratiet er øydelagd når regjeringa di hindrar deg frå å vite kva CIA gjer. Den typen demokrati er motsatsen til demokrati. Viss offentlegheita ikkje veit kva som går føre seg da her ho ikkje kontroll med sin eigen lagnad. Amerikanarane har gjeve opp så mykje kontroll, så mykje fridom.

Dawson: Kvar gong dei avklassifiserer noko finn vi ut at det ikkje hadde noko og gjere med sensitive løyndomar. Det berre skjuler illegal aktivitet, det er alt!

Valentine: CIA utfører ikkje hemmelege, illegale aksjonar rundt om i verda for å skape harmoni mellom klassar, kjøn eller raser i Amerika, eller for å oppmuntre palestinarar og jødar til å ta kvarandre i hendene og synge Pepsi sine reklamesongar saman. CIA gjer det på oppdrag frå Clintonane og Bushane. Dei gjer det for Omidyar og Bill Gates og George Soros og folka som styrer over oss.

Dawson: Dei er den hemmelege militære armen til plutokratane.

Valentine: Ja. Phil Agee kalla CIA for «kapitalismens usynlege hær». CIA utfører ikkje hemmelege saker for å få minimumslønna opp, eller for å få bankierane til å bli meir forsiktige med å låne ut pengar til folk som ikkje har råd til det. Dei jobbar med bankierane. Dei vil at ukrainarane skal sette pengane sine i eit firma som sel aksjar for Morgan Stanley i Kiev. Dei vi suge livet av ukrainarane. Derfor er CIA der og dei er svært nøye på og forsiktige med kven dei rekrutterer for å nå målet sitt.

Dawson: Dei ønskjer ting som har ein verdi i seg som eigedom og jordbruk.

Valentine: Ja, det første dei vil ha er eigedom, og den beste måten å få prisen ned på er ved å få gong krig. Folk flyktar frå krigssoner i Irak, Libya og Syria. Så snart det skjer går prisane ned og føretaksrøvarar som Omidyar, Biden og Jarsko stupar inn.

Dawson: IMF held på med rovdyraktige utlån for å gjere folk til gjeldsslavar slik at dei må selje det dei har for å betale utlånaren. Når Ukraina begynte å gjere avtalar med Russland så kjem det plutseleg eit statskupp! Eg må berre le når NGOane som er samordna av UA-senteret snakkar om at dei spreier demokrati når det noverande regimet i Vest-Ukraina blei utpeikt.

Valentina: Javisst. Historia om CIA sine etterretnings-operasjonar i Ukraina er lærerik. OSS-offiserar i 2. verdskrig slapp Stephan Bandera ut av fengsel i 1944. Bandera var ein nazi-kollaboratør med ein væpna styrke som slakta polakkar, jødar og kommunistiske arbeidarar på austfronten. USA rekrutterte Bandera slik at han kunne kjempe mot den framrykkande Sovjetunionen. Ikkje noko har endra seg. For nett ti år sidan sette CIA i gang «oransjerevolusjonen» med same mål – å kjempe mot Russland. Det var ein av dei første fargerevolusjonane og dei same personane var med her som blei brukt i kuppet i 2014.

Dawson: En giftskandale som den med dioxin.

Valentine: Kona til den regjerande presidenten i Ukraina (i 2014) er ein amerikanar og ho er ein del av den ukrainske eksilfraksjonen. CIA har ein stall full av folk i eksil frå alle kantar. Ngo Dinh Diem budde i Amerika då Ed Lansdale sette han inn som president i Sør-Vietnam. Han vaska golv for eit Marykoll seminar i Lakewood, New Jersey. Dei har eit lager av folk i eksil og aktivere dei og agentnettverka deira når det trengs. Eit nyleg eksempel er Fethulla Gülen, ein amerikanskbasert, tyrkisk forretningsmagnat som prøvde å kaste statsminister Erdogan i juli i 2016.[viii] Ettersom Joshua Cook rapporterte i 2014 kom Gülen til USA i 1999 på grunn av det som ble oppgitt som helseproblem og fortsette å bu i USA etter å ha fått visumet sitt med hjelp frå tidlegare CIA-folk. Før det sette FBI seg mot at han fekk varig opphald. Ifølgje lekka meldingar trur delar av regjeringa i USA at «Gülen er ‘ein radikal islamist’ med ein moderat bodskap som dekkjer over ein mørkare og meir radikal dagsorden.»

Cook rapporterte at «Gülen-inspirerte skular er det største privatskule-nettverket i USA og tar imot om lag 150 millionar dollar kvar år av skattebetalarane sine pengar. Det finst om lag 130 av desse privatskulane i 26 statar og mesteparten av lærarane er frå Tyrkia (og) mange av kontraktane for bygging og drift har gått til tyrkiske føretak. Dette heiste raudt flagg for regjeringa i USA.»

Folk som Diem og Gülen kjem ut frå under steinane sine og fyllar regjerings- og sivil-institusjonar som CIA skaper i nasjonar der dei får til regimeendringar. Dette er noko anna som går føre seg over alt i verda.

Dawson: Vi så det i Cuba til dømes der CIA faktisk hyra inn Meyer Lansky og mafiaen til å gjere det skitne arbeidet sitt. Og vi ser at den ukrainske regjeringa hyrer inn ein gjeng med nynazistar.

Valentine: Som vanleg har eg tatt lang tid for å komme til poenget mitt, men ja, CIA har operert med ukrainske folk i eksil sidan slutten av 2. verdskrig då dei hyrte Reinhard Gehlen. Gehlen hadde vore leiaren den tyske hæren si spionering mot Sovjet. USAs regjering si etterretningsavdeling hyra Gehlen i 1945, men så snart som CIA var organisert, snappa dei han og gav han ansvar for Aust-Europa. CIA brukte denne tidlegare nazisten for å aktivere att dei spionnettverka han hadde i Ukraina, Polen, Latvia og alle landa i Aust-Europa, og desse gamle nazi-spionane begynte å arbeide for CIA.

Dawson: Dei gjorde det same i Japan. Dei fekk Jakuza og tidlegare japanske spionar til å spionere på kinesarane. Dei trengte etterretningar, og dei hadde ikkje nok folk som snakka kinesisk eller folk som kunne infiltrere. Så dei held på dei same folka frå det japanske imperiet som hadde vore der sidan 2. verdskrig.

Valentine: Alt dette er illegalt, men det er dette CIA gjer rundt om i heile verda. Dei har gjort det i Ukraina i generasjonar. Dei har barnebarna til nazistar på løningslista og ein utruleg infrastruktur av nynazistiske hemmelege agentar som har kjempa mot Russland i sytti år.

Russarane kjenner namna deira, kor dei bur og kor CIA har sine sikre hus. Men amerikanarane har ikkje peil. Dei trur at krisa starta i dag fordi media presenterer det slik. Journalistane, redaktørane deira, industrieigarane, utgjevarane – som no inkludere Omidyar – vil ikkje vite om alle dei illegale aktivitetane som CIA er med på, på vegne av dei. Så dei som eig New York Times og Washington Post tilsett redaktørar som dirigerer journalistane slik at dei aldri rapporterer om kva CIA gjer.

Dawson: Nokre av dei er CIA.

Valentine: Journalismen i USA er eit tradisjonelt dekke for CIA-offiserar. Og når media-eigarane ikkje dekker for CIA sel dei avertissement-tid til dei multi-nasjonale korporasjonane som i sin tur sel deg varer som er laga i arbeidsplassar med dårleg løn og dårlege arbeidstilhøve i land der CIA har sørga for regimeendringar. Du kan mest seie at det ikkje finst noko slikt som rapportering av fakta. Dei er så verdifulle som mesteparten av dei overprisa varene som folk kjøper for å heve statusen sin. Alt er vridd og servert i ni sekundars lydperiodar, slik at du vil kjøpe noko, ikkje vite noko og gløyme noko.

Dawson: Viss nokon er forvirra, berre sjå på rapportane frå Ukraina, eller rapportane i dei ni åra då dei førebudde Irak-krigen. Legg merke til kor lik alle dei tre-bokstav media var. Rapportane blei avslørt undervegs. Likevel fekk du ein komplett einsidig historie på TV. Den er for krig, for statskupp.

Valentine: Eg meiner at problemet ikkje er at CIA infiltrerte journalismen, men heller at CIA fremmer journalismen som business – noko som verkeleg er kapitalismen sin reklamebransje. Dei jobbar saman. Dei journalistane som «kan stolast på» som skriv om CIA slik Seymour Hersh gjer det – seier aldri det som eg seier her. CIA og media er delar av den same kriminelle konspirasjonen. Du vil aldri lære noko viktig ved å lese det som mainstream journalistar diskar ut om CIA. Du kan ikkje ta eit kurs for journalistar i CIAs kriminelle konspirasjonar 101.

Dawson: Det er grunnen til at eg laga dokumentarfilmen kalla «Tiår med bedrag» som tok for seg ein bunke med hemmelege operasjonar – som har blitt heilt avslørt – som CIA var innblanda i er i kontrollerte heilt.[ix]

Men å få det ut i ljoset er ei dråpe i havet samanlikna med kva massemedia spreier og kor mykje feil vi blir servert på skulen og på TV.

Valentine: Dei siste 240 åra har det amerikanske samfunnet hatt som målet sitt å gjere ei lita gruppe med eigedomseigarar og deira påfølgande generasjonar rikare som tok over verda etter at dei hadde erobra kontinentet. Dei sivile institusjonane og regjeringsinstitusjonane i USA har i over 240 år blitt organisert for å fremme dette målet. Det faktum at CIA kom for 70 år sidan og har skyve prosessen frametter ved å gjere illegale saker på industrielt grunnlag har ikkje endra drivet til det amerikanske imperiet og deira leiande menn.

Dei folka som kontrollerer UA-senteret og styrer operasjonane i Ukraina gjer det same her. Det er dei same herskarane. Det er dei same journalistane, dei same politikarane, og dei gjer dei same sakene. Berre spor kva dei har skrive.

Dawson: Og dei kan forvri massive hendingar. Eg meiner at å få ei avis eller ein TV-reportar til å nemne at Palestina er under okkupasjon – det vil aldri skje. Aldri.

Valentine: Og likevel tenkjer folk at dei har fridom her. Eg gissar at alt er relativt, men viss du tar til å vite lite grann, skjønar du at du ikkje kjenner til mykje «sanning» i det heile.

Dawson: Internettet lagar ein liten bulk i det, men ikkje nok. Ikkje enno, men eg har eit håp for det likevel.

Eg er sekstiseks: då eg tok til med å skrive tilbake i dei tidlege 80-åra kunne det ta ein månad å få kontakt med nokon for å få kunnskap om ein sak. Det går fortare no. Men CIA er også hurtigare no. Dei skapte eit nytt Digitalt Direktorat for å kontrollerer internett-informasjonen på ein meir perfekt måte. Kontrollen av vitskapleg og teknologisk informasjon er like viktig som kontrollen av ord – den intellektuelle informasjonen som er skriven ned eller kringkasta. Kontroll med vitskapleg informasjon er eit middel til å kontrollere ideane våre og korleis vi vurderer saker. På same måte som CIA er i front når det gjeld propaganda på Internett er den vitskaplege og teknologiske avdelinga deira i front med å skape dei industriane som driver verda.

CIA er i front i drone-  og våpenteknologi – alle slags teknologiske framsteg som berre tener den herskande klassen og gjer han rikare. CIA er i front i den forskinga og utviklinga som har med Internettet å gjere også.

Tilbake midt på 1990-talet fekk eg undervisning i hypertekstspråk. Og til mi overrasking fekk vi vite at all informasjon var ruta gjennom superprosessorar i Langley. Putin sa nyleg at Internettet var eit av CIA sine spesialprosjekt, og han hadde rett. Eg hugsar då forsvarets framskridne forskingsprosjekt kom ut med ARPANET, som gjorde det mogleg for oss å til tilkomst til informasjon i college-bibliotek tidleg på 1990-talet. Alt blei gjort under Forsvarsdepartementet, som fronta for CIA.

Så dei moglegheitene Internettet gjer er ein ny fridom, men samstundes nyter vi den fridommen på løyve frå CIA. Viss dei ville kunne dei stenge det heile ned på ein augneblink. Dei kontrollerer det og overvakar alle sidene ved det. Viss vi verkeleg gjorde noko som truga dei så ville dei vite om det i eit nanosekund og aktivitetane våre ville bli stoppa. Men vi er berre mygg.

Dawson: FFC har allereie teke steg for å øydelegge nøytraliteten på nettet i USA. Eg ser at Internett-fridom er ein slags svart svane. Vi har alle desse kommersielle føremåla, heilt klart: folk som Omidyar som tener pengar ved å selje ting online, men eg er ikkje sikker på at dei var engstelege for at der ville vere folk som blei sjølvlærde journalistar og begynte å rapportere om alle dei fæle tinga dei gjer.

Valentina: Folk er avhengige av Internettet no og viss Bill Gates eller Omidyar ville, så kunne dei begynt å ta ein dollar dagen for å bruke det. Det er som eit narkotikum. Det første skotet er gratis. No er tida inne for dei å begynne å ta betalt. Ikkje noko som skjer på Internettet no fortel oss korleis det vil bli om fem år. Heile denne Internett-fantasien kan bli eit mareritt ganske snart.

Dawson: Vel det var ganske dystert, men du kan ha rett. I alle fall tar dei betalt og tenester og ei liker det ikkje. Men du kan kontrollere informasjon totalt viss du veit kven som er hurtig og kven som er sakte: det er alt som trengs.

Valentine: Viss du var ein Internett-entreprenør, kor mange måtar trur du at du kunne finne på for tene pengar på det? Folk er avhengige av iPhones og teksting. Dei som driv tenestene heng rundt skuleplassen og dei gir deg fri Skype. CIA også. Viss engelskmennene kunne sleppe unna at dei pusha opium i Kina i 1848, kva får deg til å tru at CIA ikkje vil gjere det her og no?

Dawson: Selje opium? Ha.

Valentine: Vel, lat oss komme tilbake om fem år og sjå om eg får rett.

Dawson: Nyt dei gode tidene, for desse små fridomsbitane som vi har no kan vere dei siste. «Du treng ikkje ein vêrmann for å vite kva veg vinden bles.» Det er som med direktiv 304, som du kunne finne online, men som no er klassifisert som hemmeleg. Borgarlege rettar blir stadig færre, dei blir ikkje fleire. Høgsterett sa nett at ingen kan utfordre Obama sin rett til å internere.

Dawson: Han drep utan rettargang og.

Valentine: Dei kan gjere kva som helst og det kjem ikkje til å bli betre ettersom resursane blir færre og inntektsforskjellane blir større, desse utviklingstrekka kjem berre til å forverrast.

Dawson: Ja, dei hadde den største overføringa av pengar til storføretaka nokon sinne, men så forsvann det. Og det var etter seksten milliardar dollar i redningspengar til desse finansinstitusjonane, pluss Federal Reserve som hoppa etter dei med enno meir pengar.

Valentine: Dette er eit perfekt eksempel på at vi ikkje lever i eit demokrati. På den tida gjorde dei nokre spørjeundersøkingar, og nitti prosent av det amerikanske folket ville ikkje at regjeringa skulle dekke bankane sin gjeld. Det som skjedde var bestemmingar tatt av dei løynde herskarane våre. Alle store bestemmingar i demokratiet vårt blir tatt av dei.

Dawson: Og massemedia er samd med dei: «For stor til å gå konkurs!»

Valentine: Ja, det er eit fengande slagord. Og der er færre herskarar heile tida og fleire av oss som slit oss fram på utsida, og som betalar rekningane deira.

Dawson: Vel, få fram høygaflane folkens!


[1] Denne organisasjonen er ein del av Omidyar sitt enorme nettverk av NGOar. Det ser ut som Omidyar støttar fleire motstridande politiske retningar og at motivasjonen derfor ser uklar ut. Ein interessant artikkel frå i fjor i ein propagandakanal for USA, Middle East Forum, seier noko om dette og fortel ein del meir om Omidyar og hans organisasjonar. Dei framstiller det som om han støttar styret i Iran. Men det som kjem klart fram er at han bygger og leier ei stor mengd NGOar over heile verda der han slepp til og at han har mange organisasjonar i Iran, slik han har hatt i Ukraina. I USA tar Omidyar opp arbeidarrettar og arbeidsforhold og ser sosialdemokratisk ut. Mykje av den andre politikken hans ser og ut til å gå i denne retninga no. Men han driv og arbeid mot såkalla desinformasjon og står i den heilskaplege politikken sin for USA sine interesser etter det eg kan sjå. Vi kan sjå overskrifta på det overordna programmet hans og dei organisasjonane som samarbeider med nettverket hans her. Det samsvarer nok mykje med Schwab sine tankar om å forme om kapitalismen gjennom ein «reset» og «stakeholdercapitalism».


[i] Tatt den 10. februar, 2016 frå http://centreua.org/en/team/445/, slik det er sitert i Chris dePloeg, Ukraina in the Crossfire, Clarity Press, Inc., 2017

[ii] R. Olearchyk, (14 desember, 2013). Ukraina: Inside the pro-EU protest camp. Tatt frå http://blogs.ft.com/beyond-brics/2013/12/14/ukraina-inside-the-pro-eu-protest-camp/?Authorised=false sitert i dePloeg, Ukraina in the Crossfire.

[iii] Sitert i dePloeg, Ukraina in the Crossfire.

[iv] Stephen Lendman ed., Flashpoint in Ukraine: How the US Drive for Hegemony Risks World War III, Atlanta, Clarity Press, 2014.

[v] Eamon Javers, «Kvifor Twitter valde å gå til kamp mot CIA», CNBC, 13. mai, 2016.

[vi] Se kapittel 4: Den systematiske innsamlinga av opplysningar (intelligence).

[vii] <http://fas.org/irp/dni/icd-304-2008.pdf>

[viii] Joshua Cook, «Exclusive: FBI Whistleblower and Teacher Expose Islamic Gülen Movement Infiltrating U.S. Through Charter Schools», Truth in Media, 28. juli 2014.

[ix] http://www.ancreport.com/documentary/decades-of-deception/

Sjå også:

Boyd-Barrett, O. (2016). Western Mainstream Media and the Ukraine Crisis: A Study in Conflict Propaganda. Routledge.

Chris Kaspar de Ploeg. Ukraine in the Crossfire. Clarity Press.

(Boka er samanfatt og kommentert av Terje Valen som og har oversett kapittel 9.)

Terje Valen, laurdag 29. oktober 2022

I ekkoet fra den kalde krigen avskriver Obama-strategien Putin

Av Peter Baker, NY Times, April 19, 2014

Mens krisen i Ukraina ikke gjør det mulig å finne enkel løsning, ser president Obama og hans nasjonale sikkerhetsteam utover den umiddelbare konflikten for å smi en ny langsiktig tilnærming til Russland som bruker en oppdatert versjon av den kalde krigens strategi for inneslutning (containment).

Akkurat som USA i kjølvannet av andre verdenskrig besluttet å motvirke Sovjetunionen og dets globale ambisjoner, er Obama fokusert på å isolere president Vladimir V. Putins Russland ved å kutte dets økonomiske og politiske bånd til omverdenen, begrense dets ekspansjonistiske ambisjoner i sitt eget nabolag og effektivt gjøre det til en pariastat.

Obama har konkludert med at selv om det skulle bli en løsning på den pågående konflikten om Krim og Øst-Ukraina, vil han aldri ha et konstruktivt forhold til Putin, sier medhjelpere. Som et resultat vil Obama tilbringe sine siste to og et halvt år i embetet for å prøve å minimere forstyrrelsen Mr. Putin kan forårsake, bevare det marginale samarbeidet som kan reddes og ellers ignorere Kremls herre til fordel for andre utenrikspolitiske områder der fremgang fortsatt er mulig.

«Det er den strategien vi burde følge,» sa Ivo H. Daalder, tidligere Obamas ambassadør til NATO og nå president for Chicago Council on Global Affairs. – Hvis du bare står der, er trygg og øker kostnadene gradvis og mer for Russland, løser det ikke Krim-problemet ditt, og det løser sannsynligvis ikke problemet ditt i Øst-Ukraina. Men det kan løse ditt Russland-problem.»

(Første del av en lengre artikkel av Peter Baker i New York Times, 19. april, 2014 – oversatt av Terje Valen. Her får vi høre om den avgjørende strategiske skjerpingen av USAs politikk, som Obama lanserte, for å gjøre Russland til en paria-stat i forbindelse med det amerikanske kuppet i Ukraina i 2014. Dette er en del av det naturlige bakteppet for det som har skjedd seinere i Ukraina, og som skjer nå. Obama og seinere presidenter har ikke lykkes med å gjøre Russland til en pariastat. Men de klarte til slutt å gjøre det nødvendig for Putin å intervenere i Ukraina for å sette en endelig stopper for denne paria-skaper politikken der en viktig ingrediens var å ruste opp Ukraina hinsides alle nasjonale behov for å gjøre det til USAs rambukk mot Russland. Hvilken stat vil ikke kjempe mot andre stater som vil gjøre det til en paria – dvs. som noe som kan sammenlignes internasjonalt med situasjonen til et medlem av den laveste kaste i India, paria-kasten, altså som et utskudd i verden.)

Norsk energipolitikk som del av USAs utenrikspolitikk for å stresse Russland

(Dette er en direkt oversettelse av konklusjonen på innledningen til Rand Corporation sin rapport med råd til USAs militære og politiske ledere fra 2019. Den viser at energipolitikken i Europa er en del av USAs politikk for å stresse Russland – en politikk som er underlagt den langsiktige strategien om destabilisering og regimeendring i Russland – og i alle fall svekking av landet. Det gjelder alle former for energi, både vannkraft, olje og gass og de såkalt fornybare kildene som vindkraft for eksempel. Her har vi sammenfall mellom kommersialisering av vannkraften og det veldige presset for å få bygget ut mer energi i Norge. Det har ikke noe med norske behov å gjøre og for såvidt heller ikke europeisk. Det er en del av USAs strategi for å svekke Russland. Dette har ikke kommet frem i den norske energidebatten til nå. I denne oppsummeringen er også med de andre viktigste metodene USA blir anbefalt å bruke for å stresse og svekke Russland. Jeg har uthevet teksten der dette er behandlet. Kommentar av oversetter Terje Valen.)

Konklusjoner

Russlands  største  sårbarhet  i enhver  konkurranse  med  USA er landets  økonomi, som  er relativt  liten  og svært  avhengig av   energieksport. Det russiske lederskapets  største engstelse stammer  fra   regimets  stabilitet og holdbarhet.

 Russlands  største styrker er militær- og informasjonskrigføring.  Russland  har utplassert  avanserte luftforsvars-, artilleri- og missilsystemer  som  i stor grad  overgår  USAs og NATOs luftforsvar  og  artilleri-motvektskapasitet, som potensielt  krever at USAs   bakkestyrker må kjempe uten luftoverlegenhet og med dårligere  ildstøtte.  Russland  har også  tilpasset ny teknologi til gamle teknikker for feilinformasjon, undergraving og destabilisering.

De mest lovende  tiltakene  for å stresse Russland  er  de  som  direkte  adresserer  disse  sårbarhetene, bekymringene og styrkene, utnytter  svakhetsområder, mens de undergraver Russlands nåværende fordeler.

Fortsette å utvide USAs energiproduksjon i alle former, inkludert  fornybar energi, og oppmuntre andre land til å gjøre det samme vil  maksimere  presset  på  Russlands  eksportinntekter og dermed på landets nasjonale og  forsvarsbudsjetter.  Alene blant  de  mange  tiltakene  som er sett  på i denne  rapporten, kommer denne med minst kostnad  eller risiko.

Sanksjoner  kan også  begrense Russlands  økonomiske  potensial. For å være effektive må disse  imidlertid  være multilaterale, og involvere (i det minste) EU, som er Russlands  største  kunde og største teknologi- og kapitalkilde, større i alle disse  henseender enn USA.

Russlands kombinasjon av internettforbedret politisk spionasje  og informasjonsoperasjoner, kombinert med sin lange erfaring innen undergraving og propaganda, har skapt  både  et viktig  supplement til skjult og åpenlyst militære operasjoner og en uavhengig  evne til å diskreditere  og destabilisere  demokratiske  politiske  systemer. 

Men det russiske lederskapet nærer også frykt (sannsynligvis overdrevet) for USAs kapasitet  til å undermine det russiske systemet.  Å være troverdig truende kan være den  mest effektive  måten å  overtale  russiske ledere til å trappe  ned sin  egen  innsats  på dette  området. 

Å stille spørsmål ved legitimiteten til det russiske regimet, redusere  dets anseelse i inn-  og utland, og åpent støtte demokratisk endring vil sannsynligvis ikke skake i grunnlaget av den russiske staten, men kan være tilstrekkelig  til å sikre en form for gjensidig avspenning  på dette området  for  informasjonskrigføring.

Europeiske regjeringer  har vist  økende bekymring  over russisk cyber-undergraving.  Faktisk kan dette  problemet fremme europeisk støtte til ytterligere  sanksjoner mot Moskva, kanskje  enda  mer enn  bekymring  over russisk oppførsel  i Ukraina  eller Syria.

Det vilvære  vanskelig å øke kostnadene for Moskva av sine eksterne militære forpliktelser fordi de fleste av disse er i små områder ved siden av Russland og befolket med relativt pro-russiske befolkninger. Her gir geografi Russland eskalerings-dominans, noe som betyr at ethvert forsøk på  å fremme større lokal motstand kan møte en alvorlig avvisning, som vil være kostbar for USA prestisje og for sine lokale allierte i liv og områder. 

Syria kunne ha vært t mer lovende  grunnlag for å fremme lokal motstand mot  den  russiske tilstedeværelsen i 2015, men syriske opposisjonsstyrker har siden blitt slått ned av  regimet og videre infiltrert av al-Qaida-tilknyttede  ekstremister, noe som gjør dette til et lite attraktivt  forslag. Det er også alvorlige kostnader for regional og til og med europeisk stabilitet  i forlengelsen  av den syriske borgerkrigen. 

Flere amerikanske våpen og råd til det ukrainske militæret er det mest levedyktige av de  geopolitiske alternativene som vurderes, men enhver slik innsats må kalibreres nøye for å unngå  å utvide konflikten.  Russland søker ikke paritet med USA over hele det  militære spekteret, og videre  USA-fremskritt  på områder av  eksisterende overlegenhe  kan  føre til  lite russisk respons. Russland kommer for eksempel  ikke  til å utfordre USAs  dominan  av verdenshavene.  Målrettede  tiltak  fokusert på å true den  begrensed maritime tilgangen  Russland har til Arktis, Østersjøen og Svartehavet, kan imidlertid føre til  at Russland  investerer  i kostbare  og stort sett ineffektive    mottiltak.  Mulige USA  tiltak omfatter hyppigere patruljering  med  atomubåter nær de arktiske basene og utplassering av landbaserte og/eller luftbårne kryssermissiler nær  Svartehavskysten.    

Russland vil trolig føle seg  tvunget  til å matche enhver  økning  i USAs strategiske  kjernefysiske  evner.  Å  gå inn i et  slikt  våpenkappløp ville være det mest risikable av tiltakene  som er undersøkt  her. I tillegg utvidet USA  ballistisk  missilforsvar trolig trolig koste USA en god  del mer enn den  sannsynlige russiske responsen, som ville  være å  øke antall missiler og stridshoder. Det andre  området der Russland har opprettholdt paritet  og til og med oppnådd  overlegenhet, er i luftforsvar  og langdistanseangrep.

Her vil større USA investering i lengre rekkevidde antiluftforsvar,  mer avansert  elektronisk  krigføring, nye og lengre rekkevidde sjø-og luft-lansert cruise missiler, og mer eksotiske systemer med avanserte evner, trolig  føre til et dyrt russisk svar.  Basering av store ekstra AMERIKANSKE  bakkestyrker i Europa kan være nødvendige for avskrekking og vil trolig føre til  en russisk  styrkeposisjonsrespons,  spesielt hvis disse styrkene ble plassert nær Russland. Kostnadene for USA  vil trolig være høyere enn for Russland, mens  økende utplasseringer nær russiske grenser vil øke  spenningen, skape kontrovers  blant  NATO-medlemmene, og muligens provosere russiske reaksjoner andre steder.

Bortfallet av INF-traktaten vil være til begrenset nytte for NATO, gitt den store  fordelen USA har i sjølanserte kryssermissiler med tilsvarende rekkevidde,  som ikke er rammet av traktaten. Russiske brudd på denne traktaten kan føre til at USA trekker seg ut, og dette kan være en fordel vis-àvis Kina, men  å utplassere en ny  generasjon INF  missiler i Europa vil være dyre, politisk utfordrende og – avhengig av  missiltypen  – potensielt destabiliserende. De fleste  av trinnene som dekkes i denne  rapporten er  på en eller annen måte opptrappende, og de fleste vil trolig føre til en viss russisk moteskalering.

I tillegg til de spesifikke risikoene forbundet med hvert tiltak, er det en fremtredende ytterligere risiko knyttet til en generelt intensivert konkurranse med en atomvåpenmotstander som vi må vurdere.  Derfor må hvert tiltak  planlegges bevisst og kalibreres nøye for å oppnå ønsket effekt. 

Til slutt, selv om Russland ville bære  kostnadene ved denne økt  konkurransen mindre lett enn    USA, ville begge sider måtte avlede nasjonale ressurser fra andre  formål.   Å stresse  Russland for sin  egen skyld er i de fleste tilfeller ikke et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere trinnene som er skissert  her.  Snarere må disse vurderes i den bredere konteksten av  nasjonal politikk basert på forsvar, avskrekking, og – der amerikanske og russiske interesser stemmer overens –  samarbeid.

Oversettelse og kommentar ved Terje Valen, fredag 21. oktober 2022.                                

Putin svarer på spørsmål

(Etter besøket i Kasakhstan svarte Putin på spørsmål fra pressen den 14. Oktober 2022. Det var mange spørsmål. Her er ett av spørsmålene og svaret hans, som et apropos til nedstengingen av russisk kultur i Vesten. Du finner det hvis du søker President of Russia. Oversatt av Terje Valen.)

Hversågod

Alexander Yunashev: God ettermiddag, herr president.

Alexander Yunashev, fra Life.

For flere dager siden ble en mann  bøtelagt i Moskva for  å ha lyttet til ukrainsk musikk. Dette virker som et klart tilfelle av overkill, for snart kan filmen «Only «Old Men» Are Going  Into Battle» forbys, fordi det er ukrainske motiver der, og Gogol. 

Tross alt, bare fordi nazister  hører på folkesanger, betyr  ikke det at sangene i seg selv blir nazistiske, hva tror du? Og hva skal  holdningen til ukrainsk kultur være nå?

Vladimir Putin: Jeg tror vi hele tiden er  indignert over forsøk på å stenge ned russisk kultur, å kansellere den, og det er helt   absurd. Som en av våre musikere sa: «Slike idioter.»  Men vi må ikke oppføre oss på  samme måte.  Det er det første.

For det andre  er ukrainsk et av de offisielle språkene på Krim. I en av de konstituerende enhetene  i Russland, Krim, er ukrainsk et offisielt språk, sammen med   krimtatarisk og russisk. Så det ville være illegitimt i seg selv.

For det tredje tror jeg  det er  omtrent tre millioner statsborgere i Russland, som er  permanent bosatt her, som er ukrainere. Hvordan kan vi forby deres språk og kultur? Det er utenkelig for oss.

Og så forstår jeg hva dette henger sammen med  : alt har å gjøre med øyeblikkets  følelser.  Men jeg tror at mange av våre familier kjenner, lytter til og  elsker ukrainske sanger og ukrainsk kultur. Tilbake i  Sovjetunionen var hits sunget på ukrainsk veldig populære. Og  jeg tror at vi ikke  skal være som de som,  som jeg sa i  begynnelsen i svaret på spørsmålet ditt, avbryter enhver kultur.   Kultur har ingenting med det å gjøre.

Hvis den nåværende ledelsen i  Kiev anser det mulig å støtte  nynazister og støtte fakkeltog i  sentrum av sine store byer,  samt folk som går rundt med nazistiske symboler, har dette  ingenting med  ukrainsk kultur å gjøre.

Klassekampen, Borgersrud, putinismen og Ukraina

Den 28. september skreiv eg ein artikkel til Klassekampen på 3000 tegn (med mellomrom) som siteres under her, med ei utfordring til avisi. Artikkelen er ikkje tatt inn. Den sammanfattar fleire av dei vesentlege momenta som manglar i Klassekampens, SVs, Rødts, hele NATO-alliansens og alle andre Zelenski-tilhengarars «analyser» av det som skjer i Ukraina.

I det siste har også folk som kaller seg radikale slutta seg til ei retning som er døpt «putinismen». Historikeren Lars Borgersrud har nett halde eit omfattende foredrag i Bergen der han beskriv denne retninga ukritisk og sluttar seg til ho. Innholdet i foredraget hans er uvesentlig fordi det manglar dei vesentlege studia som trengs for å forstå situasjonen i Ukraina og som min artikkel peiker på i forhold til Klassekampen.

Grunnlaget for omgrepet «putinisme», slik det har vore brukt sida, blei skapt av ein amerikansk tenketank i 2008. Etter «russiagate» og den enorme demoniseringa av Russland og Putin som dette førte til i USA og blant vasallene kom det ein flom med bøker om «putinisme». Det var det viktigaste momentet i Det demokratiske partiet i USA sin kamp mot Trump. Han hadde nemlig både i valkampen i begynnelsen av presidentperioden sin som program å bygge eit fredelig forhold til Russland.

Innhaldet i omgrepet blei også analysert av framtredande medievitarar i 2019 og karakterisert som «ein antikommunistisk, borgerlig ideologi». Dette er svært lett å sjå for dei som virkelig leser Putins og untenriksminister Lavrovs talar der dei forklarar Russlands politikk. Ikkje så mange leser desse fordi det imperialistiske USA-NATO-EU-systemet i utgangspunktet har definert Russland som FIENDEN og gjer alt dei kan for å hindre at folk søker fakta på dette området. «Putinismen» er ein viktig del av USAs propagandakrig mot Russland.

Til Klassekampen skreiv eg:

Hei!.
Her er en utfordring til Klassekampen og avisas journalistikk i forhold til det som skjer i Ukraina og virkningene av det ellers i verden. Jeg tester med dette blant annet avisens holdning til trykkefriheten. Jeg var med å arbeide fram avisen som et organ for radikal politikk i Norge, hadde i sin tid 100 aksjer der, skrev min første artikkel der om Thrane-bevegelsen allerede i 1979 og har gjennom noen tiår skrevet flere dusin artikler for avisen. Jeg mener at avisens utenriksdekning i anledning Ukraina har vært en katastrofe som vil slå kraftig tilbake etter hvert som USA sin krigspropaganda blir mer og mer avslørt. Her er beskrevet noen av de manglene jeg mener deres journalistikk har hatt på dette feltet.

Vennlig hilsen,

Terje Valen.

Her er artikkelen:

Klassekampen og Ukraina

Klassekampens reaksjon har vald side i Ukraina-konflikten. Eg meiner valet byggjer på journalistiske veikskapar i utanriksdekninga. Her er innspel om veikskapane.

Avisa tar ikkje opp:

  1. At USA sin offentlege strategi sidan 1991 har vore å bli eineherskar på jorda. Det skal dei nå gjennom kontroll over det eurasiske kontinent. Noko som krev regimeendring i Russland. Ukraina er ein nøkkelen for å klare det. Difor utviding av NATO/EU mot grensa til Russland og nokre hundre militære basar nær Russland. Difor regimeendring i Ukraina i 2014, åtte års krig i aust og oppbygging av ein hær på NATO-mal som auka frå 6000 mann i 2014 til 1,5 millionar i 2022.
  2. At planen om NATO-medlemskap i Ukraina og erobring av Krim og ein NATO-base der blei oppfatta som eit avgjerande skritt i USA sin erobrings-strategi mot Russland.
  3. At Russland har ønska samarbeid med resten av Europa og eit nøytralt Ukraina som ikkje er ein reiskap for USA sine mål.
  4. Utviklinga i Ukraina, særleg etter det USA-vennlege kuppet alt i 2004, med nyliberalisme og den nye oppbygginga av nazi-organisasjonar frå 2007.
  5. Den svære maktendringa i verda der Søraust-Asia, med Kina i sentrum, har blitt leiande økonomisk. Russland vender seg mot Kina og dette kraftsenteret.
  6. At Russland aukar det økonomiske og politiske samkvemmet med alle land utanfor USA si næraste interessesfære. Vi får viktige økonomisk konferansar i St. Petersburg, Vladivostok og Samarkand. Straks møter Russland heile Den afrikanske union (som Gadaffi oppretta) der alle dei afrikanske landa er medlemmer.
  7. At USA sine sanksjonar, som tyner heile verda og svekker industrien i Europa, isolerer og svekker USA økonomisk.
  8. At den alliansefrie rørsla, som USA og Vesten kvelte på 1960-70- og 80-talet, styrkar seg att. Møtet i Havanna i 2006 var eit vendepunkt og møtet av 105 land i Beograd i fjor haust, der Russland og Kina var positive observatørar, var ein maktdemonstrasjon. Dei vedtok motstand mot USA si unipolare verd og for ei multipolar verd og attreising av FN-pakta der FN er statane sin organisasjon i staden for å bli drive av diktat frå USA og vestlege finansoligarkar. Putin og Xi følgde det opp under vinterolympiaden og Lavrov sin siste tale til hovudforsamlinga i FN har same innhald. Rundt 150 land støtter denne politikken og vil ikkje sanksjonere Russland.

Eg meiner difor at avisa ikkje utviklar eigne oppfatningar av krisen i Ukraina, men sluttar seg til den løgnaktige krigspropagandaen frå angloamerikanske og «kvite» media styrt av dei største finansoligarkane i verda og regjeringar som representerer dei og som formar folkeopinionen ut frå eigne profittbehov og geo-imperialistiske behov. Det er slik den herskande imperieklassen sine idear blir dei herskande ideane. Klassekampen blir ein reiskap for USA sin krigspolitikk som aukar faren for storkrig og verdskrig i staden for å fremme ein fredspolitikk i Ukraina og andre stader.

Denne merknaden gjelder også for Lars Borgersruds foredrag. Det er fullt (overfyllt) av kunnskap og saker som stort sett er mindre vesentlige for å forstå det som skjer i Ukraina og det vitner om kunnskapsløshet på områder som er vesentlig for å forstå dette. Kunnskapen er erstattet med amerikansk krigspropaganda.

Terje Valen, 28.09.22.

Eg har noke artiklar som har med dei momenta som er sett opp ovanfor.

Terje Valen, 17.10.22.


Rand Coporation – stresse Russland fra fordelaktig grunn

(Dette er en direkte oversettelse av første del av kapittel fire i Rand Corporation sin anbefaling til det amerikanske militærapparatet og politikere utgitt i 2019. Innholdsfortegnelsen er interessant i seg selv. I tillegg til anbefalingene gir kapittelet også viktige opplysninger om deler av USA utenrikspolitikk andre steder  verden. Jeg har oversatt extend med stresse. Grunnbetydningen av extend er, ifølge Oxford Shorter Dictionary å strekke, men med en underbetydning å få til å anstrenge seg til det ytterste. Tall for noter står ved begynnelse av avsnitt, mens notene i seg selv er satt opp etter det som var de opprinnelige sidene i dokumentet. Merknad og oversettelse ved Terje Valen, lørdag 15. oktober 2022.)

KAPITTEL FIRE
Geopolitiske tiltak
Kanskje den mest bokstavelige måten å stresse Russland på ville være å øke kostnadene ved deres utenlandske forpliktelser. Så tidlig som på 1940-tallet foreslo George Kennan – oppdemningens far – at Sovjetunionen allerede var overbelastet, og at de militære, økonomiske og politiske kostnadene ved å opprettholde deres imperium til slutt ville være en av faktorene som førte til reform eller sammenbrudd av det kommunistiske systemet. Russland i dag er langt mindre stresset enn det gamle Sovjetunionen. Dens hjemlige befolkning er mye mer homogen, med etniske russere som utgjør mer enn 77 prosent av befolkningen.


1 Dens eksterne forpliktelser er langt mer begrensede, og omfatter bare små biter av Ukraina, Georgia og Moldova og en større del av Syria. USA har gitt begrenset støtte til Russlands motstand i begge land og kan komme til å gjøre mer, og dermed drive opp russiske kostnader. Proxy-konkurranse av denne typen er ikke ny. Faktisk karakteriserte dette det «store spillet» i mellomstatlige relasjoner i flere århundrer, da aspirerende globale krefter kolliderte over motstridende innflytelsessfærer. Fornyelsen av slik manøvrering markerer en tilbakevending til en form for geopolitisk konkurranse som noen analytikere hevder tok en kort pause etter slutten av den kalde krigen, da USA sto tilbake som den eneste supermakten og ideologien til det liberale demokratiet så ut til å herske på topp.

1CIA, «Russland», The World Factbook, 6. november 2017.
2 Se for eksempel Walter Russell Mead, «The Return of Geopolitics: The Revenge of theRevisionist Powers», Foreign Affairs, mai–juni 2014.

Dette kapitlet beskriver seks mulige amerikanske trekk i den nåværende geopolitiske konkurransen: å gi dødelige våpen til Ukraina, gjenoppta støtte til de syriske opprørerne, fremme regimeskifte i Hviterussland, utnytte armenske og azerbadjanske spenninger, intensivere oppmerksomheten mot Sentral-Asia og isolere Transnistria (en russisk-okkupert enklave i Moldova). Det er flere andre mulige geopolitiske trekk som diskuteres i annen RAND-forskning, men som ikke er direkte evaluert her – inkludert å styrke NATOs forhold til Sverige og Finland, legge press på Russlands krav i Arktis, og kontrollere Russlands forsøk på å øke sin innflytelse i Asia.

3Å intensivere utfordringen med russisk militært nærvær og operasjoner i utlandet kan få flere konsekvenser. Det kan føre til at Russland trekker seg fra noen av disse forpliktelsene, noe som kan være en viktig seier for USA, men vil gjøre det motsatte av å stresse Russland – noe som snarere får landet til å trekke seg sammen, kanskje til et mer forsvarlig perimeter. Krim, Øst-Ukraina og Syria trekkes ut av det russiske forsvarsbudsjettet. Alternativt, og mer sannsynlig, kan Russland invadere, muligens ta mer av Ukraina, støtte ytterligere fremskritt fra Damaskus-regimet, eller faktisk okkupere et vaklende Hviterussland. Slike tiltak vil trolig påføre ytterligere alvorlige belastninger på russisk forsvar og økonomisk kapasitet, men vil også representere et alvorlig tilbakeslag for USAs politikk. Gitt dette spekteret av mulige svar, vil eventuelle amerikanske trekk av den typen som er beskrevet i dette kapitlet måtte kalibreres nøye og anspores innenfor noen større politiske rammer.

Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina
Den 21. november 2013 brøt det ut protester på Maidan-plassen etter at president Janukovitsj – under press fra Moskva – avviste en
(Noter)
3 Se Stephanie Pezard, Abbie Tingstad, Kristin Van Abel og Scott Stephenson, Maintaining Arctic Cooperation with Russia: Planning for Regional Change in the Far North, SantaMonica, California: RAND Corporation, RR-1731-RC, 2017; Christopher S. Chivvis, Raphael S.Cohen, Bryan Frederick, Daniel S. Hamilton, F. Stephen Larrabee og Bonny Lin, NATOsNortheastern Flanke: Emerging Opportunities for Engagement, Santa Monica, California: RAND Cor-poration, RR-1467-AF, 2017.
(Noter slutt.)

assosieringsavtale med EU.  

4 Mer enn 100 demonstranter ble drept i løpet av de neste månedene, og Janukovitsj-regimet falt sammen i februar 2014.

  5 I løpet av få dager inntok russiske tropper Krims flyplass og andre strategiske steder i en stort sett ublodig invasjon, og 96 prosent av Krim-velgerne – hvorav mange er etnisk russiske – stemte i en folkeavstemning, skjemmet av beskyldninger om svindel, for å løsrive seg fra Ukraina og slutte seg til Russland, den 16. mars 2014.

6 I Donbass-regionen i Øst-Ukraina startet en russisk-inspirert intervensjon på samme måte, men gikk ikke like knirkefritt. Væpnede separatister beslagla viktige bygninger i regionen i april 2014 og holdt senere folkeavstemninger, der befolkninger av Donetsk og Luhansk stemte overveldende (henholdsvis 89 prosent og 96 prosent av de som stemte) for uavhengighet.

7 Denne gangen kjempet imidlertid Ukraina tilbake. Den nyvalgte ukrainske president Petro Porosjenko beordret en «antiterroroperasjon» rettet mot separatistene den sommeren. 8 Innen begynnelsen av 2017 sto anslagsvis 60.000 Ukrainare overfor anslagsvis 40.000 russiskstøttede separatiststyrker – inkludert anslagsvis 5.000 russiske soldater – i en konflikt som hittil har kostet rundt 10.000 mennesker livet.
9
USA og dets europeiske allierte påla Russland økonomiske sanksjoner og ga Ukraina økonomisk og ikke-dødelig militær hjelp. I 2014 autoriserte Kongressen militær og økonomisk bistand i henhold til Ukraina Freedom Support Act.

(Noter.)
104
Vincent L. Morelli, Ukraina: Aktuelle spørsmål og amerikansk politikk, Washington, DC: Congres-sional Research Service, RL33460, 3. januar 2017, s. 2.
5 Morelli, 2017, s. 2.
6 Morrelli, 2017, s. 3.
7 Morelli, 2017, s. 21–22.
8 Morrelli, 2017, s. 22.
9 «Sett i stykker: Ukrainas ledere kan gi opp å gjenforene landet», Economist, 11. februar 2017. For en detaljert analyse av Russlands operasjoner på både Krim og Donbass, se Michael Kofman, Katya Migacheva, Brian Nichiporuk, Andrew Radin, OlesyaTkacheva og Jenny Oberholtzer, Lessons from Russia’s Operations in Crimea and Eastern Ukraina, Santa Monica, California: RAND Corporation, RR-1498-A, 2017.

10 Offentlig lov 113-272, Ukraina Freedom Support Act, 18. desember 2014; Morelli, 2017,s. i–ii.

(Noter slutt.)

Fra da og gjennom regnskapsåret (FY) 2016 ga USA 600 millioner dollar i sikkerhetsassistanse.

11 Disse midlene har blitt brukt til å trene ukrainske militære styrker og gitt ikke-dødelig militært utstyr, inkludert kontraartilleri og kontramortarradarer, sikre kommunikasjoner, logistikksystemer, taktisk ubemannet rekognoseringsfly og medisinsk utstyr.

12 Under toppmøtet i Wales i 2014 ble NATO også enige om å hjelpe Ukraina med kommando, kontroll, kommunikasjon og datamaskiner, logistikk, cyberforsvar, militært personell og medisinske støttespørsmål.
13
USA kan øke sin militære assistanse til Ukraina – både når det gjelder kvantitet og kvalitet på våpnene. I et åpent brev til president Trump den 2. februar 2017 oppfordret senator JohnMcCain ham til å «gi defensiv dødelig bistand til Ukraina for å forsvare deres territorium mot ytterligere brudd fra Russland og dets separat-ist stedfortredere» som svar på økningen i vold i Øst-Ukraina.
14
McCains uttalelse var et ekko av et brev fra minoritetslederen i Demokratene i februar 2015, senator Dick Durbin, og senator Rob Portman fra Ohio Republi-can, som også oppfordret USA til å levere antitankmissiler til Ukraina.

15 I desember 2017 godkjente USA salg av «defensive» dødelige våpen til Ukraina, selv om de ikke spesifiserte hvilke våpen som falt i kategorien.

16
USA kan også bli mer tydelig i sin støtte til NATO-medlemskap for Ukraina. Noen amerikanske politikere – inkludert den republikanske senator og 2016 presidentkandidat, Marco Rubio –

(Noter.)
11 Morelli, 2017, s. 38.
12 Morelli, 2017, s. 38.
13 Morelli, 2017, s. 36.
14 John McCain, «SASC-formann John McCain oppfordrer president Trump til å gi forsvarsstyrkende dødelig bistand til Ukraina», 2. februar 2017.
15 Richard Durbin, «Durbin, Portman Lead Bipartisan Senators Calling for Increased Military Assistance to Ukraina», 3. februar 2015. Utenforstående analytikere har presset på for at USA også skal gi slik hjelp. Se for eksempel Jeffrey Mankoff og Andrew Kuchins, «Russia, Ukraina, and US Policy Options: A Briefing Memo», Center for Strategic and International Studies, januar 2015, s. 8.
16 «USA sier de vil gi Ukraina «defensiv» hjelp», Reuters, 22. desember 2017.

(Noter slutt.)

støttet denne tilnærmingen tidligere, og Ukrainas president Poroshenko lovet nylig å holde en folkeavstemning om saken i nær fremtid.

17 Mens NATOs krav om enstemmighet gjør det lite sannsynlig at Ukraina kan få medlemskap i overskuelig fremtid, kan det å bruke denne muligheten øke den ukrainske besluttsomheten samtidig som Russland fordobler sin innsats for å forhindre en slik utvikling.

Fordeler
Å øke USAs bistand til Ukraina, inkludert dødelig militærhjelp, vil trolig øke kostnadene for Russland, både i blod og skatt, for å holde Donbass-regionen. Mer russisk hjelp til disse utbryterne og en ytterligere russisk troppetilstedeværelse vil trolig bli krevd, noe som vil føre til større utgifter, tap av utstyr og russiske tap. Det siste kan bli ganske kontroversielt hjemme, som det gjorde da Sovjet invaderte Afghanistan.To andre noe mer spekulative fordeler kan springe ut fra en økt amerikansk forpliktelse. Land andre steder som ser til USA for sin sikkerhet, kan bli oppmuntret. Noen av disse statene kan finne nye grunner til å unngå å utvikle sine egne atomvåpen. I Budapest-memorandumet fra desember 1994 ga USA, Storbritannia og Russland det nylig suverene Ukraina sikkerhets-«forsikringer» i bytte mot at Ukraina ga opp deres kjernefysiske arsenal på 4.000 stridshoder.

18 Tiltak fra USA for å gjøre godt igjen disse forsikringene kan styrke troverdigheten til formelle og uformelle sikkerhetsgarantier som USA har gittandre partnere rundt om i verden, og kan redusere det behovet de mener de har egne kjernefysiske avskrekkingsmidler. Disse fordelene ville imidlertid bare påløpe hvis den ekstra amerikanske bistanden faktisk gjorde det mulig for Ukraina å seire i konflikten med Russland. Videre tviler noen forskere på

17 Marco Rubio, «Min visjon for Europa,» Politico, 17. februar 2015; «Ukrainas Porosjenko plansegger folkeavstemning om NATO-medlemskap: Tyske medier», Reuters, 1. februar 2017.
18 Den russiske føderasjon, USA og Storbritannia, «Budapest Memo-randums on Security Assurances», Budapest, 1994; David S. Yost, «Budapest-memoet og Russlands intervensjon i Ukraina», International Affairs, bind 91, nr. 3, 2015, s. 514.

om dobling av støtten til Ukraina vil ha mye å si om global kjernefysisk ikke-spredning basert på argumentet om at landenes beslutninger om å utvikle atomvåpen ofte er svært lokaliserte og kontekstspesifikke.
19
Risikoer
En økning i amerikansk sikkerhetsassistanse til Ukraina vil trolig føre til en tilsvarende økning i både russisk bistand til separatistene og russiske militære styrker i Ukraina, og dermed opprettholde konflikt på et noe høyere intensitetsnivå.  

20 Generalløytnant Ben Hodges, den tidligere kommanderende generalen for U.S. Army Europe, argumenterte mot å gi Javelin anti-tank missiler til Ukraina av presist denne grunn.  
21
Alternativt kan Russland motvirke, begå flere grusomheter og presse dem dypere inn i Ukraina. Russland kan til og med komme USAs handling i forkjøpet, og eskalere før ytterligere amerikansk hjelp kommer. Slik eskaleringer kan stresse Russland; Øst-Ukraina er allerede en kostnad. Å ta mer av Ukraina kan bare øke byrden, om enn på bekostning av det ukrainske folket. Et slikt trekk kan imidlertid også bli en betydelig kostnad for Ukraina og for USAs prestisje og troverdighet. Dette kan føre til uforholdsmessig store ukrainske tap, territorielle tap og flyktningstrømmer. Det kan til og med føre Ukraina inn i en ufordelaktig fred. Noen analytikere hevder at Russland mangler ressurser til å ta konflikten. Ivan Medynskyi fra det Kiev-baserte Institute for World Policy hevdet: «Krig er dyrt. Fallende oljepriser, økonomisk nedgang, sanksjoner og en kampanje i Syria (som med all sannsynlighet vil fortsette i 2016) gir lite rom for en ny storstilt militær manøver fra Russland.»

22 Ifølge dette synet har Russland ganske enkelt ikke råd til

(Noter.)

19 Se for eksempel Robert Einhorn, «Ukraina, Security Assurances, and Nonproliferation», Washington Quarterly, våren 2015, s. 47–72.

20 Yost, 2015, s. 528.
21 Ivan Medynskyi, USAs dødelige våpen for Ukraina: Mekanismer og konsekvenser, Kiev, Ukraina: Institutt for verdenspolitikk, januar 2016, s. 6.

22 Medynskyi, 2016, s. 7–8.

(Noter slutt.)

Geopolitiske tiltak 101
å opprettholde en stedfortrederkrig i Ukraina, selv om dette, gitt Russlands størrelse og presset det legger på Ukraina, kan være en altfor optimistisk antakelse. Det er også en viss risiko for at våpen levert til ukrainerne havner i feil hender. En RAND-studie utført for Ukrainas president fant grunner til bekymring for muligheten for vestlig militærhjelp. Mens Ukraina har blitt nedsmurt av russiske propagandapåstander om at de feilhåndterte vestlig militærhjelp, fant RAND-teamet også at «Ukrainas papirsystemer for sporing av utstyr er utdaterte og sårbare for korrupsjon».

23 Videre uttrykte RAND-teamet også bekymring for at vestlig militært utstyr, uten reformer i Ukrainas forsvarsindustri, kunne bli brukt på en annen måte og komme inn på det internasjonale markedet i konkurranse med amerikanske leverandører.  

24 Til slutt konkluderte teamet: «Oppfatningen av feilbruk eller korrupsjon, uansett virkelighet, er tilstrekkelig til å avskrekke givere som ellers kan gi gratis utstyr eller forsyninger, og å gjøre USA eller andre tjenestemenn som er bekymret for at Ukraina ikke kan stoles på med høyteknologiske systemer.»

25 RAND-teamet konkluderte imidlertid også med at disse problemene kan løses og ga anbefalinger til Ukraina om hvordan de skulle overvinnes. På den annen side er Ukraina absolutt en mer kapabel og pålitelig partner enn andre som USA har gitt dødelig utstyr til – for eksempel den anti-russiske afghanske mujahidin på 1980-tallet. Man kan forestille seg en skjult amerikansk innsats for å forsyne Ukraina med våpen av ikke-amerikansk opprinnelse, men slike anstrengelser vil sannsynligvis ikke forbli hemmelige lenge; videre kan Ukraina trolig skaffe seg slike våpen selv på det åpne markedet.
(Noter.
23 Olga Oliker, Lynn E. Davis, Keith Crane, Andrew Radin, Celeste Gventer, SusanneSondergaard, James T. Quinlivan, Stephan B. Seabrook, Jacopo Bellasio, Bryan Frederick, Andriy Bega og Jakub Hlavka, Security Sector Reform in Ukraina, Santa Monica, California: RAND Corporation, RR-1475-1-UIA, 2016, s. 91.
24 Oliker et al., 2016, s. 86.
25 Oliker et al., 2016, s. 91.

(Noter slutt.)

Til slutt, hvis USA skulle øke bistanden til Ukraina mot rådene fra deres viktigste europeiske allierte, kan det true europeisk støtte til det russiske sanksjonsregimet, som er mer avhengig av europeisk tilslutning enn av amerikansk tilslutning. Mens NATO-medlemmene som er lokalisert nær Russland, slik som Polen, generelt har en mer agressiv tilnærming til Ukraina, er de fleste vesteuropeiske regjeringer fortsatt forsiktige. Ifølge en Pew-undersøkelse fra 2015 var 59 prosent av franskmennene, 65 prosent av italienerne, 66 prosent av spanjolene og 77 prosent av tyskerne imot at NATO sendte våpen til Ukraina.

26 Faktisk, ifølge rapportering fra den tyske avisen Der Spiegel, så tidligere NATO Supreme allied commander, general Philip Breedlove, på den tyske regjeringen som en av de største hindringene for å øke hjelpen til Ukraina.  

27
Merkelig nok viste den samme undersøkelsen fra 2015 noe høyere nivåer av europeisk støtte til at Ukraina skulle bli med i NATO. Dette forslaget hadde flertallsstøtte i Storbritannia, Europa, Polen, Frankrike og Spania.

28 57 prosent av tyskerne var imidlertid imot dette, og NATO opererer ved konsensus, noe som betyr at ethvert forslag om å ta Ukraina inn i Alliansen må få ufravikelig støtte.  

29
Mer høylytt amerikansk støtte til NATO-medlemskap for Ukraina vil trolig styrke både ukrainsk moral og russisk avskrekkingsvirksomhet for å hindre en slik utvikling, og dermed kanskje ytterligere stresse Russlands forpliktelse og kostnader. Et slikt trekk vil også skape begeistring innen NATO, og svekke det som ellers har vært en felles front i opposisjon til russisk aggresjon.

(Noter.)
26 Katie Simmons, Bruce Stokes og Jacob Poushter, «NATO Public Opinion: Wary ofRussia, Leery of Action on Ukraina», Pew Research Center, 10. juni 2015.
27 Christoph Schult og Klaus Wiegrefe, «Network Close to NATO Military Leader Fueled Ukraina Conflict», Der Spiegel, den 28. juli 2016.
28 Simmons, Stokes og Poushter, 2015.
29 Simmons, Stokes og Poushter, 2015.

(Noter slutt.)

Geopolitiske tiltak 103

Sannsynlighet for suksess

Øst-Ukraina er allerede en betydelig belastning på russiske ressurser, forverret av de medfølgende vestlige sanksjonene. Økende amerikansk militærhjelp vil sikkert drive opp de russiske kostnadene, men å gjøre det vil også øke tapet av ukrainske liv og territorium eller resultere i en ufordelaktig fredsløsning. Dette vil generelt bli sett på som et tilsvarende tilbakeslag for amerikansk politikk.

Konklusjon
Muligheten for å øke USAs militære bistand til Ukraina må evalueres hovedsakelig på om det kan bidra til å avslutte konflikten på akseptable vilkår  for USA i stedet for bare på kostnader det påfører Moskva. Å øke amerikansk bistand som en del av en bredere diplomatisk strategi for å få en løsning kan være fornuftig, men å kalibrere nivået på bistanden for å gi den ønskede effekten samtidig som man unngår en skadelig opptrapping på den andre siden vil være utfordrende.

Tiltak 2: Øk støtten til de syriske opprørerne

Syria er en annen slagmark der russiske kostnader kan bli drevet opp av mer amerikansk støtte til lokale – i dette tilfellet anti-regime-styrker. Den syriske borgerkrigen begynte i mars 2011 som en utvekst av den arabiske våren. Den satte først og fremst sunnimuslimske opprørere – støttet av USA og Gulfstatene – opp mot den iranske og russisk-støttede allawittregjeringen til al-Assad, hvis familie har styrt Syria siden 1970. Russland har gitt Assad-regimet økonomisk og militær støtte gjennom årene og trappet opp støtten etter borgerkrigen i 2011.

I september 2015 begynte Russland direkte militæraksjon i Syria – rettet mot opprørsgrupper, noen støttet av USA, med luftangrep – under dekke av å bekjempe terrorisme.  

(Dette avsnittet er lengre, men avsluttes her. T.V.)

Oversettelse og kommentarer av Terje Valen, lørdag 15. oktober 2022.

Svar til noen som er uenige med meg om det som skjer i Ukraina

Noen facebookvenner er uenige med meg om hva som skjer i Ukraina og hvorfor. De mener at jeg ikke bryr med om det som skjer med folk i Ukraina og at jeg er hisser til krig og ikke er for fred der. Her er et svar til dem.

Etter min mening tar dere feil. Jeg synes selvfølgelig at det som skjer med soldater og sivile i Ukraina er fælt. Jeg er også for en fred i Ukraina så snart som mulig og mener at det som har skjedd og skjer aldri burde ha gjort det. Men jeg ser bak overflaten og ser på de geostrategiske drivkreftene bak det som skjer og da blir det klart at den aggressive parten er USA (som vanlig helt siden 2. verdenskrig).

USA/England har hindret alle forsøk som Russland har gjort for å få løst konflikten fredelig ved at de ikke har tatt hensyn til Russland sine røde linjer for sin nasjonale sikkerhet mot angrep fra USA og vasallene. Ved at de nektet å diskutere Russlands forslag til et sikkerhetssystem i Europa som skulle hindre krig. Ved at de sabotert de fredsavtalene som lå på bordet alt fra like etter USA-kuppet i landet i 2014 (Minsk-avtalene) og ved å sabotere en fredsavtale som var på trappene i april i år (Boris Johson sitt besøk i Kiev).

De har sørget for at Zelinski har holdt gående en kraftig undertrykking av den russisktalende minoriteten i hele landet, men som er i majoritet øst i landet og de har sørget for at han har holdt gående den 8 år lange borgerkrigen mot områder i Donbas som motsatte seg undertrykkingen med 14 000 drepte som resultat. De har pøst inn våpen for å holde krigen gående så lenge som mulig etterat Russland startet sin militære spesialoperasjon for redde de russisktalende ukrainerne i øst fra Zelingskis undertrykking, for å avnazifisere Ukraina, for å hindre at NATO kom så nært at det ble en dødelig fare for den russiske statens eksistens, og for å tvinge Zelinski til forhandlingsbordet.

USA bruker Zelenski og de nazibandene som USA har vært med å bygge opp i Ukraina i en stedfortrederkrig for å stresse og destabilisere Russland i sin vanvittige kamp for verdensherrevelde som de alt har tapt om de ikke klarer å utløse en virkelig storkrig på det eurasiske kontinent som ikke rammer dem selv.

Dette står å lese direkte i USA sine egne dokumenter – for eksempel – «gi dødelig hjelp til Ukraina». Til tross for overveldende dokumentasjon vil dere ikke innrømme at ledelsen og militæret i Ukraina er dypt nazi-infisert. Det siste illustrert ved armbåndet til hærsjefen med hakekors.

Nå har Zelenski fått en ny sjanse til å åpne for forhandlinger, men har i stedet gått til angrep på russisk infrastruktur. Hvis han fortsetter å motsette seg forhandlinger, og fortsetter angrep på det som Russland anser som sitt land vil vi få en helt ny situasjon når 370 000 soldater til fra Russland kommer til slagmarken. (De 300 000 fra reservestyrken pluss 70 000 frivillige, for meste fra Tsjetsjenia). Da vil styrken som nå holder de ukrainske styrkene stangen med bare rundt 100 000 mann bli nesten fire ganger større og vil ha kapasitet til å erobre stadig større deler av Ukraina. I tillegg har vi selvforsvarsstyrkene fra disse russisktalende områdene.

Eksperter utenfor det USA-dominerte området regner med at nye operasjoner fra russisk side vil bli satt i gang i november, men det får vi se. I alle tilfeller vil sannsynligvis den mer begrensete militære spesialoperasjonen bli avsluttet og erstattet med et annet konsept. Det er å håpe at det ikke blir full krig mot Ukraina, men det blir noe de i Russland vil kalle krig mot terrorisme. Men hvis Zelenski holder fast på sin krigslinje, og nekter å forhandle vil sannsynligvis krigen fortsette og bli mer og mer brutal, mens Ukraina vil bli mindre og mindre.

I USA vil det militær-industrielle kompleks glede seg over jobbetid og gode inntekter, og USA vil selge gassen sin dyrt til Europa som gjør seg til fattigmann. De amerikanske strategene vil klappe i hendene fordi «vi overstrekker Russland» og galskapen vil fortsette.

Hvis de vestlige sanksjonene mot Russland fortsetter vil den økonomiske nedgangen og dyrtiden for folkene i Europa og faktisk i nesten alle land i verden, sørge for at de synker ned i mer fattigdom og elendighet, mens avindustrialiseringen av Europas industribase, Tyskland, vil gå sin gang. Europa skal betale hardt for å delta i USA sin kamp for verdensherredømme og for våre egne lederes svik mot egen befolkning for å utføre sin vasallplikt for USA.

Tiden er virkelig moden for forhandlinger og stans i denne krigen. Hvis dere ønsker at USA vinner stråmannskrigen sin, så er det siste skrittet på veien mot verdenskrig. Det blir kanskje de siste skrittet vi tar. Russland vil aldri tillate at det de ser på som russisk territorium blir erobret av USA. De som støtter USA sin stråmannskrig i Ukraina støtter også en slik utvikling av situasjonen.

Og hva har egentlig USA å gjøre her, midt inne i Europa og hvorfor plasserte de noen hundre baser rundt Russland, deriblant nettopp fire nye i Norge? Hvorfor utplasserte de ganske langtrekkene rakettsystemer relativt nær Russland? Og alt sammen i en situasjon der Russland ikke ville noe annet enn å samarbeide med Europa. Hvorfor bygget de opp den ukrainske hæren fra 6000 mann i 2014 til en og halv million som var integrert i NATO-systemet og sto klar til å angripe den russisktalende majoriteten av ukrainere øst i landet?

Dette var selvfølgelig fordi da kunne Europa som brohode for angrep mot Russland bli utvidet. Den store amerikanske frykten for at Tyskland og Russland skulle inngå samarbeid ville bli virkelighet. Det kunne bli samarbeid og fred Europa, noe som kunne ført til at området begynte å bevege seg ut av amerikansk kontroll, et virkelig dystert fremtidsscenario for strategene i USA.

Om dere ikke vil se på disse forholdene og USAs overordnet geostrategi for verdensherrevelde der regimeendring i Russland står helt sentralt, så kan dere være sikker på at Putin har vært klar over alt dette, sammen med nesten alle statsledere som historisk har vært utsatt for den anglo-amerikanske aggresjon i verden.

Dessverre har Ukraina fått en USA-marionett som statsminister som ble valgt med en majoritet på over 70 prosent nettopp fordi han hadde som program å få til en fredelig løsning angående de østlige delene av landet. Et valgløfte som han brøt øyeblikkelig. Under her har jeg vist til noen artikler som blant annet gir mitt overordnete perspektiv på det som nå skjer i verden og Ukraina.

Og dessverre får USA støtte fra det som en av USAs største strateger, Brzezinski, kaller USAs vasaller i et Europa, et område som han ser på som et brohode i USAs planer om å ta kontroll med hele det eurasiske kontinent. Les hans bok The Grand Chessboard.

En av dere skriver at en israelsk militær eller noe sånt har fått skrevet i russiske medier at Russland burde ha behandlet ukrainerne slik som Israel har behandlet palestinerne. Jeg mener at dette er helt på siden av det som skjer i Ukraina. Russland har befridd de delene av den ukrainske befolkningen som ble trakassert og kriget mot i 8 år av nazister og høyrenasjonalister og vil nå ha fred. Det er det helt motsatte av det sionistene i Israel har gjort mot palestinerne.

Dere som er uenige med meg vil ikke se disse sammenhengene fordi dere er blindet av krigens grusomheter og USAs krigspropaganda. Vi kan med rette bli opprørte over dette fordi ingen bør bruke krig for å løse motsigelser og fordi krig alltid er grusomt. Men det må ikke hindre oss i å undersøke og studere den historiske bakgrunnen og den geostrategiske sammenhengen som til syvende og sist skaper denne og andre kriger i vår tid og bestemmer hva som kan få slutt på dem. Dette er også min bakgrunn for å ha vært med å bygge Antikrigs Intiativet (AKI).

Jeg mener at dere opptrer objektivt sett som USA-imperialismens tilhengere i denne saken, dvs. tilhengere av den makten som historisk og geopolitisk sett har skapt situasjonen i Ukraina og vil at krigen skal fortsette for å stresse Russland for å øke sjansene til å få til regimeendring der.

Det er ikke nok med vestlig hyklerisk-moralsk reaksjon. Vi trenger kunnskap og analyse for å bidra til fred her og andre steder i verden. I dag er en hovedforutsetning for fred i denne verden at USAs enpolare verden bli avløst en en flerpolet verden og at USA trekker alle sine styrker og våpen ut av Europa. Men først må dessverre Zelinski bli tvunget til fredsbordet. Og det kan koste Ukraina dyrt om han fortsetter å nekte og vi fortsetter å støtte ham. Det er støtte til fortsatt krig og nedslaktning av en generasjon ukrainske menn pluss mange russere.

Nyttårsønske for 2022.

Ønskjer du fred eller krig i verda

Kva den radikale venstresida i USA meiner kan vi sjå her.

En helhetlig analyse av USA-imperialismens aggressive utenrikspolitikk.

Her er kreftene som står mot USA og deres stråmannskrig i Ukraina og deres aggresjon over alt i verden.

Terje Valen, fredag 14. oktober 2022.