Begrepet angrep og forberedelser til kjernefysisk krig?

Du har kanskje merket deg at forsøket på å forgifte to personer i England blir omtalt som et giftangrep. Vår statsminister, Erna Solberg, tok til og med vekk ordet gift i et intervju på NRK1 og sa kun angrep. Dette ordet er også brukt om hacking og annen datakriminalitet, f.eks. i forbindelse med valget i USA. Jeg skal vise at dette ikke er tilfeldig, men at det henger sammen med endringen i USAs atomvåpendoktrine, og at det derfor er sannsynlig at det er del av en mediakampanje for forberede opinionen på hendelser som gir påskudd for at USA angriper f.eks. Russland med atomvåpen.

Det er viktig å være helt klar over at USA i dag er verdens farligste stat med verdens farligste statsledelse og statsleder. Trump oppfører seg som om konflikter mellom stater er kriger mellom mafiabander og hans slagord ser ut til å være det gamle «det enkleste er pistol». Vi ser det i form av våpenlover, skoleskytinger og et tungt væpnet politi som skyter tre personer hver dag i gjennomsnitt og de fleste av dem er farget. Men dessuten er pistolen erstattet med taktiske atomvåpen til bruk også mot andre typer angrep enn fra kjernevåpen. Hans nye utenriksminister har samme holdning.

Den nye kjernefysiske poker

Mitt utgangspunkt for disse påstandene er artikkelen The new Nuclear Poker av W.J. Hennigan i tidsskriftet Times 12.2.2018. Her leser vi at USA utførte sin siste kjernevåpentest i 1992 i Nevadaørkenen. Siden da har anlegget blitt bygget ned, og inntil nylig hadde Nevadas nasjonale testområde bare en liten stab som passet på det sovende anlegget. Nå blir det vekket til live igjen. Etter 1993 måtte energidepartementet være klar til å kunne sette i gang en kjernefysisk testeksplosjon innen to til tre år, dersom presidenten ga ordre om det. Men i 2017 ga president Trump ordre om at dette tidsrommet skulle kortes ned til 6 måneder. Det vil gjøre det mulig å utføre en slik eksplosjon av politiske grunner, for å vise de landene som USA har pekt ut som sine fiender, hva USA er i stand til å gjøre. Det gjelder både Kim Jong Un, Putin, Khameini og andre. Det konservative tidsskriftet Time skriver at «bare tanken på en slik kraftdemonstrasjon – av nasjonen som gjorde atombomben kjent ved å slippe to slike over to japanske byer i august 1946 – markerer en provoserende endring fra den edruelige, nesten sorgfulle avholdenhet som har karakterisert USA sin stilling i flere tiår når det gjelder dette våpenet.i Strategien både til demokratiske og republikanske øverstkommanderende har vært å redusere atomarsenalene og skape nye avtaler for å kontrollere våpenkontroll.

Kjernefysisk opprustning

Men Trump-administrasjonen derimot, er overbevist om at den beste måten å avgrense spredningen av kjernevåpenfaren, er å øke dens evne til å tilintetgjøre sine fiender og å bekjentgjøre det. I tillegg til å klargjøre anlegget i Nevada for raskere bruk har den også lagt opp til en plan som koster 1,2 billioner dollar for å fikse opp hele kjernevåpenkomplekset. Trump har dessuten bestilt nye typer kjernefysiske våpen, de første på 34 år. Han bevilger penger til å utvikle en mobil mellomdistanserakett. Men det viktigste er kanskje at USA har endret sin kjernefysiske strategi ved å utvide presidentens tillatelse til å sette i gang kjernevåpenangrep. Tidligere kunne presidenten bare gjøre det dersom USA ble utsatt for samme type angrep. Nå har han tillatelse til å sette igang kjernevåpenangrep også ved alvorlige angrep uten bruk av kjernevåpen medregnet store cyberangrep.

Trump har også snakket om kjernevåpen på en ny måte, ved åpent å true med å bruke dem. Og han vil ha flere og ikke færre slike våpen. Tidligere forsvarsminister i USA, Willian Perry, sier at dette fører til en nye opprustning av kjernekraftvåpen og at faren for kjernefysisk konflikt er større i dag enn under den kalde krigen.

Nuclear Posture Review

Det mest faretruende er utviklingen av taktiske atomvåpen. I USA forbereder de nå et nytt strategidokument, Nuclear Posture Review, om utviklingen av kjernevåpen. Huffington Post offentliggjorde et utkast på 64 sider til dette dokumentet i januar. Her legges det opp til to nye sjøbårne våpen der det ene er forsynt med en liten atomladning for bruk på slagmarken. Dette blir kalt et taktisk kjernevåpen som skal leveres fra undervannsbåter mot en fremrykkende fiende. Det er ikke et avskrekkingsvåpen som er laget for å ødelegge byer osv. En sier at USA må forberede seg på å gå inn i en avgrenset kjernevåpenkrig ved en voksende konflikt med Russland eller Kina. Luftvåpengeneral Paul Selva sier at presidenten trenger valgfrihet. Han vil ikke komme i en situasjon der han må stå overfor valget mellom å drepe millioner av mennesker eller å gi opp.

Presidentens rett til bruk av atomvåpen utvides

Presidentens nye plan utvider også hans rett til «førstebruk» av kjernevåpen under omstendigheter som omfatter «angrep uten bruk av kjernevåpen» mot USA eller dets allierte, dvs. NATO og andre. Eksperter på våpenkontroll har konkludert med at dette kan bety cyberangrep på kjernevåpenanlegg og kontrollsystemer eller sivil infrastruktur som elektrisitetsforsyningen eller flykontroll-systemer. Tidligere var det kun angrep med kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen angrep fra annen stat, med fare for store tap av menneskeliv, som kunne utløse kjernevåpenangrep fra USA. Stephen Schwartz, som er ekspert på kjernevåpen sier at den største bekymringen er at kjernevåpenparaplyen nå «inneholder disse nye og ikke ekstreme mulighetene, og senker grensen for bruk av kjernevåpen på dramatisk vis».ii

Motsigelser i NATO

Den 8. november, nesten tre uker før Trump undertegnet tillatelse til forsking på den nye raketten samlet den amerikanske forsvarsminister, James Mattis, forsvarsministrene i NATO til en konferanse som var klassifisert som «Cosmic Top Secret». Her fortalte han at USA hadde oppdaget at Russland hadde utviklet og utplassert en rakett som kunne nå land i Europa på 10 minutter og dermed gjorde varsling svært vanskelig. Dette sa han, var og et brudd på en 30års gammel avtale, signert av Gorbatsjov og Reagan i i 1987, om at en skulle ødelegge våpen av denne typen (Avtalen om mellomdistanse kjernevåpen)iii og ikke produsere nye slike.

De europeiske forsvarsministrene var urolige på grunn av dette, for de fryktet at Trump-administrasjonens svar ville sette avtalen i fare. Kingston Reif, som er leder for nedrustning og farereduksjon ved Foreningen for våpenkontroll (Arms Control Association), sier at det siste europeerne ønsker er at USA og Russland setter i gang en ny runde med opprustning i Europa. Han uttaler at «Det finnes ikke noe tegn på at NATO støtter en ny (rakett) og å forsøke å presse den på alliansen vil være svært splittende». «Slik sett er det et våpen for ingensteds.» Og tre dager etter at Trump undertegnet loven om opprustning publiserte NATO en uttalelse der de understreket at avtalen om mellomdistanse kjernevåpen er «avgjørende for euro-atlantisk sikkerhet» og understreket at «full etterlevelse» var vesentlig. Russland ble og oppfordret til å ta opp denne bekymringen på en virksom og gjennomsiktig måte.

En ledende Russlands-ekspert fra Pentagon, Laura Cooper, sier at USA måtte ta dette bastante standpunktet for å få Russland tilbake til forhandlingsbordet. Men hun tilføyer at USA ikke vil kaste vrak på overenskomster som har tjent USA godt i tidligere tiår. Folk i administrasjonen har sagt til forfatteren av artikkelen i Times at Trump ikke vil inngå noen avtaler om våpenkontroll med Russland dersom de ikke klarer å få den nåværende avtalen til å fungere.

Allmenn kjernefysisk opprusting

Videre i artikkelen regner en opp de andre landene som også har atomvåpen, og at det foregår en oppgradering av våpnene også her. Med utviklingen av den nye doktrinen og de nye våpnene i USA synker dessuten responstiden på angrep, og faren for feilaktig igangsetting av større angrep med atomvåpen stiger dermed også.

Hvilken makt er den aggressive?

Hele artikkelen i Times bygger selvfølgelig på den forutsetningen at det kun er land som Russland, Kina og Iran som er aggressive og at USA bare ruster opp for å forsvare seg selv og sine allierte. Men hvis vi ser på den virkelige situasjonen i verden, så er det klart for de fleste at det er USA som har vært den aggressive supermakten utenfor eget territorium i tiår etter tiår og fremdeles er det. Mens landets økonomiske makt i forhold til andre stater har minket for hvert år siden 1950-tallet, så har behovet vokst for å bruke militære midler for beholde den kontrollen over verden som ble etablert under og etter 2. verdenskrig. USA selv er grunnleggende sett i elendig økonomisk forfatning og trenger en skikkelig opptur i likhet med den som foregikk i forbindelse med den forrige verdenskrigen. Store ødeleggelser på det eurasiske kontinent uten at det skjer i USA selv er en forutsetning for at dette kan skje. Her er et innlegg til som omhandler det samme: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/USA i Syria og verden.htm

Begrepet angrep

Et vendepunkt i bruken av begrepet angrep kom etter terroren mot tvillingtårnene i USA. Da definerte USA dette som et militært angrep og at det derfor skulle føres krig mot de som man mente sto bak angrepet. Å definere det som et slik angrep ble påskudd for USAs eget angrep på stater som Afghanistan og flere andre krigsoperasjoner i verden. Denne typen terror faller i virkeligheten inn under kriminalitet og kan best bekjempes som det. I praksis har det og vist seg at disse krigene fra USA ikke har tatt knekken på terrorismen, men heller skapt flere terrorister og mer terror. Det har også medført at Norge reelt sett har vært i krig siden vi sendte soldater til Afghanistan.

Den massive reaksjonen mot Russland i forbindelse med forgiftingen av en tidligere russisk spion og hans datter bør få oss til å tenke. Det blir særlig påtrengende nå når vi vet at forgiftingen ikke førte til ofrenes død, men at de kommer seg på forbausende vis. Før bevis var lagt frem om hvem som hadde begått forbrytelsen, ble den kalt et angrep fra Russland på England og egentlig på hele Vesten. Det vil si at en uoppklart kriminell handling førte til at massiv utvisning av diplomater ble satt i gang fra en rekke stater i «vesten». Vi kan tenke oss hva som nå kan skje dersom noen bruker gift av lignende type mot et større antall mennesker i ett eller annet NATOland. Det kan faktisk ganske lett utløse lignende beskyldninger på like løst grunnlag, og mulighetene for at det da kan brukes som påskudd for motangrep er tilstede i ganske høy grad. Det samme gjelder hacking av mål som er nevnt ovenfor. Den nye atomdoktrinen til USA åpner da for bruk av atomvåpen i slike tilfeller.

Noen andre signaler

Vi skal likevel ta med at Trump under valgkampen understreket at USA burde trekke styrkene sine ut av flere områder utenfor eget territorium og komme til en forståelse med Russland. Han har nå og bebudet at USA kommer til å trekke seg ut av Syria relativt snart. Det foregår i tillegg et diplomati der Nord-Korea og Sør-Korea, Kina og USA er med og der det åpnes for nedskalering av spenningen i området. Så det er motstridende signaler fra USA, noe som kan tyde på motsigelser mellom maktgrupper i landet. Så får vi se hva som skjer i praksis.

Men i alle tilfeller er det viktig å avsløre den unisone mediedekningen som har etablert en uoppklart kriminell handling som et angrep fra en stat på en annen. Dette er noe som virkelig kan gi grunnlag for å hisse folk opp til å godta at vi blir en slagmark for bruk av blant annet atomvåpen. Og aktivt fredsarbeid får en ekstra vekt.

Terje Valen, 6.4.2018.

i Se artikkel i Time, 12. februar 2018, sidene16-21 med tittel «The new nuclear poker» av W.J.Hennigan.

ii Time, 12. februar 2018, side 19-20.

iii Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty (INF).

Fattigdommen øker i EU og Tyskland slår rekordene

Lederne i EU skryter av de økonomiske konjunkturene. For dem er det slutt på krisen som brøt ut i 2008. Det er vekst igjen og økonomien blomstrer. Men disse gledestonene høres falske ut i ørene på noen titalls millioner husholdninger på det gamle kontinentet. De siste tallene fra det offisielle byrået, Eurostat, er ikke så mye kommentert i mediene som er positive til integrasjonen i Europa.

Dette er opplysninger om fattige arbeidere (det vil si de som har arbeid, men med så lav lønn at den ikke er nok til at de kan leve anstendig) og personer som «står i fare for å synke ned i fattigdom» (det vil si slike som kan synke raskt ned mot bunn av samfunnsstigen). Disse to kategoriene har økt mye de siste årene på grunn av sparepolitikken, og ikke noe tyder på at tendensen skal snu.

Eurostat viser at 17,2 % av de ansatte tjente mindre enn to tredjedeler av medianinntekten i landet sitt. Det er ikke overraskende at vi finner dette i landene i Øst, som i Polen, de baltiske statene og Romania. Men det «rike» Tyskland blir heller ikke spart. I 2016 var mer enn 2,2 millioner personer tvunget til å ha to jobber for å klare seg, nesten to ganger så mange som for 10 år siden. Det dreier seg her om virkningene av strukturreformene til kansler Gerhard Schröder fra begynnelsen av 2000: fattigdom og vansker med å få tilgang til trygd og sosialhjelp. Denne situasjonen ble pekt på av det internasjonale pengefondet i juni 2017.

Tyskland topper også statistikken når det gjelder proporsjonen arbeidsløse som står i fare for å bli fattige. I 2016 var prosenten oppe i 70,8 %. Etter det kom landene i Øst (Litauen med 60,5 %; Bulgaria med 54,9 %; Romania med 51,4 % osv.). I 2005, da Angela Merkel ble kansler, var det 500 steder der det ble delt ut gratis mat i Tyskland. I dag er det mer enn 1000 og en million personer er registrert der.

I hele eurosonen er den delen av de arbeidsløse som står i fare for å bli fattige gått opp fra 39,2 % i 2006 til 48,9 % i 2016. Andelen fattige arbeidere har på samme tid gått fra 7,3 til 9,5 %. Innen denne samme sonen og i samme periode har arbeidsløse som risikerer å bli fattige gått opp fra 41,5 % til 48,7 %. For de som har en eller flere jobber er tallene ikke så høye, men når likevel nesten 10 % (9,6 %).

Kort sagt så beskytter euroen oss. Oppgaven som ble stilt med fynd og klem av EU for 8 år siden under det poetiske navnet «Strategi 2020» gjorde fremfor alt kampen mot utstøting og fattigdom til sitt fremste mål. Nå har denne strategien blitt kronet med en bemerkelsesverdig suksess … for CAC 40 sine forkjempere: deres profitt, som nettopp er offentligjort, har nådd nye rekorder. (CAC 40 er den viktigste børsindeksen i Frankrike og består av verdien til de største bedriftene fra forskjellige deler av økonomien.)

Når det gjelder «Det sosiale Europa» var det emnet for et spesielt møte mellom regjeringssjefene i de 27 landene i november 2017 i Göteborg. Det er på ny på dagsorden til møtet i Europarådet som skal finne sted 22. og 23. mars. Vi er beroliget.

(Oversatt av Terje Valen fra månedsavisen RUPTURES datert 28. februar 2018.)

Bergens Tidende fortsetter demoniseringen av Putin og Assad

Vi serveres nå fra England og allierte ubeviste påstander om at Putin og Russland står bak forsøket på giftmord i England. Henrik Kaufholz og Kristian Madsen i BT/Politiken følger opp dette i BT 17.3.2018 i en artikkel med overskrift «Nå er Vesten ordenlig lei av Putin». Anders Jerichow skriver om hvor grusomt det er når Assad nedkjemper fremmedkrigerne i Syria under tittelen «Marerittet er langt fra over».

Alle som følger litt med utenfor mainstream media vet nå at de som undersøkte giften ikke har kunnet finne bevis for at den kommer fra Russland. (Se https://steigan.no/2018/03/skripal-saka-fortsatt-ingen-beviser-for-at-russland-hadde-noe-med-det-a-gjore/ og https://steigan.no/2018/03/av-en-type-utviklet-av-lognere/

Alle vet og at flere andre land har mulighet og kapasitet til å lage slik gift, inkludert Israel, USA og England sjøl. Dessuten vet vi at de lagrene av slike våpen som Sovjet hadde var lagret også i stater som etter 1991 ikke var under Russlands styre. Og vi vet at også USA var med da disse våpnene skulle destrueres og eller fjernes.

Dessuten vet vi at det har lekket ut fra kilder som står regjeringen nær at de som undersøkte giften, etter hardt press for å få dem til å beskylde Russland for å ha produsert giften, ikke gikk med på dette, men godtok formuleringen om at denne giften var utviklet i Russland. Merk at det ikke betyr at den giften en hadde analysert var fra Russland, bare at det var «gift av en type ut utviklet i Russland». Den engelske statsministeren bruker denne formuleringen i sine uttalelser.

Henrik Kaufholz som skriver for Bergens Tidende/Politiken omformulerer dette til «det sovjetisk fremstilte giftstoffet Novitsjok». Dermed har han servert en klar løgn ved å bruke en annen formulering enn det de som undersøkte stoffet gjorde. Det viser at han her er ute i annen hensikt enn å få frem sannheten. Han serverer en løgn for å hisse oss opp mot Russland. Dette er spesielt alvorlig fordi han skal være en internasjonal foregangsmann for undersøkende journalistikk og journalistisk upartiskhet: https://stiften.dk/foedselsdage/Foedselsdag-Henrik-Kaufholz-70-aar/artikel/361290

Men faktum er at det ikke er lagt frem noe holdbart bevis for at Russland eller Putin direkte har noe med mordforsøket å gjøre. Den lynhurtige reaksjonen fra May og oppfølgingen fra andre statsledere pluss NATO-sekretær Stoltenberg tyder heller på at det som har skjedd brukes i en hetskampanje mot Russland og Putin og skal hisse opp stemningen mot disse. Dette henger godt sammen med at USA/Trump har utpekt Kina, Iran og Russland som USAs hovedfiender og startet en febrilsk opprustning og omforming av atomvåpendoktrinen som omdanner disse våpnene fra avskrekkingsvåpen til våpen som kan brukes taktisk i strid. Det passer og med at USA i realiteten har opprettet en amerikansk base på norsk jord og at våre dyreste våpen, jetjagerne er skreddersydde for operasjoner utenfor norsk territorium slik vi så at slike våpensystemet ble brukt i Libya.

De mest aggressive statene i verden nå er USA og deres nærmeste allierte. Deres støtte til kuppet i Ukraina og oppbygging av en regjering der som har sterke innslag av de gamle nazigruppene som støttet Hitler i sin tid og den reelle støtten, gjennom allierte som Saudi-Arabia og Tyrkia, til fremmedkrigere i Syria, som skulle styrte Assad, har brakt verden til randen av en storkrig på det eurasiske kontinent. Dette er det sterke krefter i USA som ønsker for å hindre at Kina og deres venner overtar det økonomiske og dermed politiske hegemoniet i verden. Nå skal vi hisses opp til å støtte denne opptrappingen til angrep på Russland. Et angrep der Norge nå med stadig større sannsynlighet vil komme midt i ildlinjen.

Vi må besinne oss og huske at Russlands militærbudsjett er kun vel 10 % av USA sitt. Landet har hverken militær kapasitet eller økonomisk grunnlag for å gå til angrep på andre land i Europa. Det viktigste for Putin er å få bygget opp landet igjen etter det nyliberale katastrofen på 1990 og 2000-tallet da rådgivere og kapital fra «Vesten» styrte «ballet. Det er ikke falske nyheter at USA/NATO har omringet Russland og Kina med baser og sjøstridskrefter langt utenfor USA eget territorium.

Men det er falske vurderinger når USA med allierte, pluss mikrofonstativet Bergens Tidende, påstår det er aggressivt når Russland innenfor sitt eget territorium, som svar på USAs/NATOs krigsforberedelser, bygger opp sitt forsvar og utvikler våpensystemer som mest typisk har forsvar av landet som hovedformål.

Den farligste staten i verden i dag er USA, med sin ustabile president omgitt av krigshissende skrivebordsgeneraler og sivilpersoner. https://steigan.no/2018/03/neocons-vil-ha-krig-med-et-hvilket-som-helst-paskudd/  Den engelske regjeringen er også kjent for sin hang til krigseventyr for å piske opp gamle imperieholdninger i befolkningen, slik vi så under Falklandskrigen. Det er og kjent at den hemmelige tjenesten MI6 har bidratt til å få sendt fremmedkrigere til Syria.

Vi trenger nå å organisere en fredsbevegelse mot denne galskapen.

Bergens Tidende er nå tilbake på sporet fra Vietnamkrigen, da den uforbeholdne og militante støtte til USAs krigsforbrytelser var obligatorisk, og da til og med annonser fra folk som mente noe annet ble nektet inntatt i avisen.

Men nå er det mye farligere for oss, for nå dreier det som om å hisse til krig i vårt nærmiljø.

Og dessuten tar BT feil fordi  «Verden begynner nå å bli virkelig lei USA og dets allierte». Og det som er kalt den kolumbiske tidsepoke, epoken etterat Kolumbus reiste til «Amerika» i 1492 og de «hvite» stormaktene erobret verden, er på hell, og det økonomiske og maktpolitiske tyngdepunkt skyves østover, mot Kina med allierte. Bare en storkrig på det eurasiske kontinent kan hindre dette – og mektige krefter i USA satser nettopp på det. Her ligger hunden begravd.

Tenerife og slutten på den kolombianske epoken

Eg skal no kople saman eit par epokegjerande hendingar som ved første augnekast ikkje ser ut til å henge så mykje saman. Lat oss begynne med den første av dei. I avisa La Opinion de Tenerife skriv dei den 12. februar om den auka handelen mellom øyane her og Kina. Dei kanariske øyane importerer no for 230 millionar euro frå Kina og landet er oppe på ein sjetteplass etter Tyskland, Sør-Korea, Italia, Portugal og Frankrike.

Den unge Alexander Doble Rivera blir intervjua. Han er agronom med mastergrad i bioteknologi og har no statsstipend for å studere mandarin ved eit universitet i Kina under ein avtale (Fundatio ICO) som blei oppretta mellom Spania og Kina i 2003. Avtalen har som mål å betre tilhøvet mellom landa og opne for meir samkvem også økonomisk. Om grunnen til at han gjer dette seier han at det no er mykje klårt at det som vil definere det 21. hundreåret på det geopolitiske planet er den økonomiske utviklinga i dei nye framveksande maktene, og blant desse er Kina i ei særstilling. Og han ser store moglegheiter for auka turisme frå Kina og auka handel mellom dei kanariske øyene og Kina pluss investeringar derifrå. Han viser til Catalonia som har vore svært flinke til dette.

I 1904 sat Halford J. Mackinder i England og skreiv ein artikkel for Geographical Journal. Vi finn han i bind 23, nr. 4, side 421-437 og tittelen er The Geographical Pivot of History. Lat oss omsette det med Historias geografiske vendepunkt. Han skriv om geopolitikk. Om kven som herskar over verda. Han ser årstalet 1492 som eit slikt epokegjerande vendepunkt og han definerte tida etter 1492 som den kolombianske epoken.

Desse enkle oppslaga er teikn på ei ny verdshistorisk, epokegjerande endring og det vil eg sei litt om no. I 1492 reiste Cristoforo Colombo (latinisert som Christofer Columbus/Kolombus) frå dei Kanariske øyane vestover mot det som seinare blei kalla Amerika. Slik begynte den kolombianske epoken. Det var innleiinga på dei vestlige stormaktene si erobring og tileigning av resten av verda.

I 1992 vart Kolumbus og hans epoke feira. Epoken han opna hadde då vart i 500 år og den gongen, for berre 26 år sidan, kunne sjå ut som han skulle fortsette. Epoken var prega av den største utviklinga av produktivkrefter og velstand i verda, samstundes som det har vore den mest grueleg og drepande epoken i menneskehistoria. Epoken starta altså då Columbus sette ut frå Tenerife i 1492. Då hadde spaniarane frå 1402 drive på med å erobre dei Kanariske øyane og utrydde det opphavlege folket, guanchane. Det tok dei mest 100 år og i 1496 måtte den siste av øyane, Tenerife, gi opp for overmakta og folkemordet vart fullbyrda. Dette var innleiinga til den kolombianske epoken og det som skjedde på desse øyane har blitt tatt opp att gjennom heile denne.

Først var Spania og Portugal ute og på eit tidspunkt delte paven verda mellom desse to maktene. Eit resultat av dette er at dei snakkar portugisisk i Brasil, mens det går på spansk i resten av det som blir kalla Latin-Amerika. På øya dei kalla Santo Domingo blei den opphavlege folkesetnaden utrydda på relativt kort tid og erobringa og utplyndringa av «Latin-Amerika» var i gang. Portugisarane reiste rundt Afrika og tok seg av mykje av utplyndringa av landområda på den sida av verda, som Indonesia.

Etter desse maktene kom Holland og Frankrike og så kom England som klarte å kaste ut mange av dei «kvite» maktene som hadde komme før dei. Resultatet blei det engelske imperiet, eit av dei grueligaste i verda. Her kan det vere nok å nemne den store opiumshandelen då engelskmenn, med støtte frå styresmaktene i England, skipa opium frå India til Kina for å betale for varene dei kjøpte derifrå. Dette førte til et svært nasjonalt opprør, Taipingopprøret, som varte nokre tiår og som engelskmennene gjekk spissen for å slå ned. Ein meiner at omlag 30 millionar blei drepne før England kunne fortsette med opiumshandelen sin. Seinare kom Nazi-Tyskland sitt forsøk på å gjere «slavarane» i Polen og austover gjennom Sovjet til sine arbeidsslavar. Det førte til drap på omlag 75 millionar menneske og omlag 25 millionar av dei var sovjetarar.

Mykje meir kunne bli sagt om det. Men etter England kom USA. Og det har vore den fremste eksponenten for den kolombianske epoken frå andre verdskrigen og fram til i dag. Det har og vist gruelege sider. Vi veit alle at dei slepte to atombombar over Japan som drap nokre hundre tusen menneske og at dei har vore i alle verdsdelar og drepe mange folk med våpna sin. Særleg kan vi nemne at dei tok over «Latin-Amerika» etter dei første erobrarane. Her sette dei inn den eine blodtørstige diktatoren etter den andre. Dette veit vi.

Men vi tenkjer kanskje mindre på dei andre brota deira. Først kan vi ta opp folkemordet på den opphavlege folkesetnaden i USA sjølv (det kan ha vore rund 20 millionar av dei), og så kan vi ta slaveriet og slutte med dei nye straffelovane som blei skreddarsydde slik at den farga og fattige delen av folket har hamna i fengsel, der no slaveriet har oppstått i ny form. Og vi kan nemne den oligarkiske styreforma der som sikrar rikommen sine folk også dei politisk leiande postane. Men kanskje aller mest skal vi nemne den økonomiske krigføringa med Irak som fremste eksempel. Den økonomiske boikotten som USA sette i verk mot landet førte til at omlag 500 000 born døydde på få år. Dette var fleire enn dei (både barn og vaksne) som gjekk med under atombombene over Japan. Og dette er svært kort tid sidan. Men likevel er det mange som ser på USA som ein forsvarar av menneskerettar og demokrati, mens dei demoniserar ein Putin og ein Assad.

Nokre gjennomgåande saker har prega den kolombianske epoken. Undertrykking, rov og utbytting av alle land og folk som kom inn under veldet til dei vestlege stormaktene veit vi godt om. Litt mindre tenkjer vi på at dette har gjort det mogleg for herskarklassane og gruppene å avleie kampen til dei lågare klassene i dei vestlege statane sjølv. Til dels har dei herskande klassane klart å hisse opp sine «eigne» lågare klassar til å vere med på erobringa, tjuveriet, undertrykkinga og drepinga «ute» (Thatcher sitt angrep på Argentina på 1980-talet er eit eksempel) og dels har byttet gjort det mogleg å mute underklassane heime. Og så har vi alle dei som har blitt sendt vekk eller har reist vekk frå moderlandet for å etablere settlar-statar som Sør-Afrika, USA og Australia eller til dømes Israel der dei har drepe eller drive vekk den opprinnlege folkesetnaden. Marcus Thrane er eit eksempel frå Noreg. Det svekka sjølvsagt underklassane sin kamp i landet dei flytta frå.

Men etter 500årsjubileet for starten på den kolombianske epoken begynte sakene å endre seg svært raskt. Med den verkeleg uvanleg raske framveksten av Kina som økonomisk stormakt og Russland si attvinning av nasjonalt sjølvstende etter den nyliberale koloniseringstida på 1990-talet (den mest daudelege tida i området etter andre verdskrigen) og USA-imperiet sitt nederlag i Syria, er vi no inne i eit epokegjerande historisk vendepunkt. Den kolombianske epoken tar slutt. Dei vestleg stormaktene kan ikkje lenger halde heile verda under seg og bruke ho til sitt eige beste. Det geopolitiske tyngdepunktet flyttar seg austetter. Berre ein større øydeleggings-krig frå USA med allierte mot Russland og Kina kan hindre dette.

Det er i Syria vendepunktet er blitt tydeleg. Etter at USA og dei allierte gjennom ein helvetes draps-galskap har slakta ned folk i Afghanistan, Irak, Libya og tatt frå dei den nasjonale sjølvråderetten, for å halde på verds-herreveldet sitt, har dei ikkje klart å gjere det same i Syria. No er USA sine hovudfiendar blitt dei store maktene som USA og dei vestlige allierte ikkje klarer å kontrollere. Det gjeld Kina, Russland og Iran, samt sjølvsagt Venezuela. Og Syria er framleis på lista.

Men det ser altså ut som den kolombianske epoken er på hell og ein heilt ny verdsorden gror fram. Det er noko å tenke på også for styresmaktene i dei landa som har vore meir eller mindre framherskande under kolombianismen, mellom dei Noreg som dei siste åra har knytt seg stadig tettare til hovudkrafta i dagens fallande kolombianisme, nemleg USA og tent som drapsmaskin for han til dømes i Libya.

Det er velmeinande venstreradikale som trur at dei indre motseiingane i Syria er viktigare for folket der enn motseiinga mellom dei kolombianske maktene med USA i spissen og den syriske nasjonalstaten. Dei har falle for USA-imperialismen sin propaganda om at kolombianarane kjempar for menneskerettar, demokrati, kvinnefrigjering og andre bra saker, mens det dei i røynda gjer er å legge landa inn under sitt eige herredømme, under dei økonomiske, politiske og kulturelle interessene til eigne herskarklassar, dvs. til å halde oppe den drepande kolombianske epoken.

Terje Valen, Tenerife 12.2.2017.

Brev fra Tenerife

Er på Tenerife for å gå i fjellet og trene til Bergen City maratoni. Leser lokale aviser for å friske opp spansken. I dag, 1.2.2018, er det «La Opinión de Tenerife». Avisen er preget av det store karnevalet som går hvert år på denne tiden. De første fem sidene er viet dette. Dessuten har det vært ganske kaldt og regnfullt noen dager. På vulkantoppen Teide har det vært nede i minus 15 grader og det har snødd ned til 1800 meter. Turister har kjørt og gått seg fast og så blitt reddet. Det fyller og et par sider. Ellers er det mye sport og mange lokale saker. Men det som fanger min interesse er en side med artikler om militærvesenet her.

Overskriften er «Kanariske tropper beskytter Tyrkia mot mulige rakettangrep fra Syria.» Av ingressen ser vi at deler av det 94. antiluftskytsregiment deltar i et oppdrag for NATO. Rundt 400 soldater fra øyene skal forlegges til Mali og Irak i 2019.

Men hovedoppslaget gjelder det som annonseres i hovedoverskriften. Deler av det nevnte regiment skal i løpet av dette året sendes til Tyrkia for delta i NATO-oppdraget «Aktivt Gjerde». Dette oppdraget begynte i 2012 da NATO, etter forespørsel fra den tyrkiske regjering, plasserte seks antirakettbatterier av typen Patriot, fra Nederland, Tyskland og USA, for å forsterke Tyrkias forsvarskapasitet før trusselen som hadde sitt utspring i den syriske konflikten, både fra regimet til Assad og jiadistgruppen Daesh (Isis). Dette ifølge forsvarsdepartementet som understreket at dette oppdraget var «rent defensivt».

Den første spanske kontingenten ble overført til Tyrkia den 29. desember 2014. Fra da av befant den seg følgelig i baseområdet Incirlik, i Adana-området, innen rammen av NATOs operasjon «Støtte til Tyrkia». Tre soldater har deltatt i de rotasjonene som har vært til nå og antallet skal i år økes og de skal være der i seks måneder fra juli av.

Sjefen for avdelingen, oberst Carlos Castrillo, presiserer at tolv til femten soldater reiser til det sydlige Tyrkia for å betjene batterier med Patriot raketter. Målet er å sikre luftrommet over Tyrkia og NATO-sonens luftrom. I det området som skal sikres ligger byen Adana som er den femte største byen i landet og som ligger 10 mil fra grensen til Syria. Byen skal sikres mot trusler fra ballistiske raketter.

Ellers blir det opplyst at avdeling 94 er høyt kvalifisert og disponerer Nasam-raketter med 25 kilometers rekkevidde, Mistral-raketter som er lavtflygende og Oerlikon 35/90 millimeter antiluftskyts, et system der komponentene utfyller hverandre godt.

Det går også frem av artikkelen at mellom 300 og 320 mannskaper skal forlegges til Irak i mai til november 2019 for å utdanne den irakiske marinen slik at den skal kunne styrke sin evne til å utføre sine oppgaver, særlig for å stabilisere landet og i kampen mot den islamske stat. Et hundretalls mannskaper skal også sendes til Mali på samme tid, for å øve opp styrker der.

Når det gjelder planene for 2018 sier sjefen for forsvaret på Tenerife, Pedro Galán, at den 16. kanariske brigade nå «forbereder» seg til å bli en innsatsstyrke som kan settes inn på kort varsel. Den skal trene sammen med andre spanske styrker for å kunne settes raskt inn i uforutsette oppdrag som blir gitt til Spania under dets avtaler med EU og FN. Og så blir det skrytt av at militæret på øyen har deltatt i en del sivile oppdrag som under en krise på Teide og en skogbrann pluss skogplanting.

Sjefen for Kanaria-kommandoen siden 2014 heter Pedro Augustin Galán Garcíaii. Han skal nå gå av med pensjon fordi han blir 63 år den 15. februar. Da, sier han til avisen, skal han ta seg av «den viktige oppgaven å skjemme bort sine to barnebarn». Karrieren hans er ganske interessant. Først får han skryt for at han har utført sitt oppdrag på de fire årene han har vært her. Styrkene på Kanariøyene er nå fullt operative slik at de kan ta alle slags oppdrag som de måtte få.

Så gjennomgår de den tidligere karrieren hans. Den er interessant. Han ble født i 1955 i Zaragoza. Etter allmennutdanning studerte han i Santoña, en by i Cantabria, og utdannet seg videre ved militærakademiet i Zaragoza. I 1969 trådde han inn i hæren og var postert i flere artilleriregimenter, i hærens generalstab og i USAs kommando for trening og doktriner. Han ble så sekretær i hærens generalstab og rådgiver for generalen som var personalinspektør.

I tre år var han forlagt til USA. Han har også deltatt i flere oppdrag, som i El Salvador for FNiii, noe som han beskriver som «en meget berikende erfaring», og også i Bosnia og Kosovoiv for NATO.

Generalen får mye ros og selv roser han sine soldater i den 16. brigade for deres profesjonalitet. De er eksemplariske og offervillige. De elsker arbeidet sitt og er svært stolt av det og beviset på det er at ingen reiser fra øyen og de har en dekning på 90 % i staben, den høyeste i hele hæren.

Jeg synes at dette er et sjeldent godt og informativt innlegg om viktige saker som er lite omtalt i norsk presse.

Terje Valen, 1.2.2018.

TV2 med grovt misvisende og antikommunistisk program om den russiske revolusjon

Et program på TV2 i går (29.11.17) om Stalin, ga et fullstendig uhistorisk og fordreid bilde av den russiske revolusjonen og den krigen som fulgte. Den historiske sammenhengen som ting skjedde i var ikke tilstede slik at en kunne forstå noe. Mest oppsiktsvekkende var kanskje at det overhodet ikke var nevnt at 14 kapitalistiske land deltok aktivt i kampen mot det nye styret i i St. Petersburg. Så var der en utrolig påstand om at den freden som Lenin undertegnet med Russlands motstandere i 1. verdenskrig var en katastrofe for landet, mens det i virkeligheten var en velsignelse som tillot bondehæren å vende tilbake til sin hjemsteder slik at de kunne begynne å produserer mat igjen.
Dessuten manglet følgende viktige resultater av revolusjonen som forklarer hvorfor revolusjonsstyrkene kunne vinne krigen mellom 1918 og 1922.
De to første månedene etter revolusjonen ble følgende tiltak vedtatt og satt i gang. Først at de store jordeiendommene ble fratatt godseierne og overlatt til de som dyrket dem. En enorm frigjøring av bøndene. Så fredsslutningen. Begge disse tiltakene la til rette for at den tredje store saken, nemlig brød, eller at matproduksjonen kunne komme i gang igjen. Så følgende:
1. Oppheving av Tsarens rettssystem som systematisk var rettet mot de fattige.
2. Skille mellom stat og kirke.
3.Tillatelse til borgerlig vielse.
4. Kvinner fikk samme rettigheter som menn på alle områder.
5. Utvikling av et forenklet skriftlig språksystem for å lette alfabetiseringen av de mange millioner som ikke kunne lese eller skrive.
6. Avskaffing av alle kaster som adel, handelsfolk og bønder, og alle titler og privilegier og dermed skaping av grunnlag for likebehandling.
7. Oppretting av syketrygd og arbeidsløshetstrygd.
8. Oppretting av arbeiderkontroll i bedriftene.
9. Skaping av et økonomiråd for hele landet.
10. Najonalisering av alle private banker.
11. Proklamasjon om like retter og rett til sjølstyre for alle Russlands folkeslag medregnet rett til løsrivelse – noe som Finland, Polen og Ukraina fikk nytte av.
12. Avskaffing av alle nasjonale og religiøse privilegier.
13. Rett for minoriteter og etniske grupper til si frie utvikling.
14. Avskaffing av diskriminering av jøder.
 
Alt dette ga selvfølgelig bakgrunnen for den utrolige seierviljen som folket viste mot de gamle godseierne og offiserene i den gamle tsar-hæren og utenlandske imperialister som samlet seg og startet en brutal krig for å knuste revolusjonen og få tilbake sine nedarvete eiendommer og sitt gamle fryktelige tsar-system.
Å lage en film om revolusjonen som ikke engang nevner dette, er ikke seriøst, men rein antikommunistisk propaganda.
Terje Valen, 30.11.2017.

Brev 38 – andre brev om pengene eller varesirkulasjonen

Vi er nå kommet til andre underavsnitt under kapittel 3 i Kapitalen. Det er igjen delt i tre underavsnitt: a) Varenes metamorfose, b) Pengenes omløp og c) Myntene. Verditegnet.

Vi begynner altså med varenes metamorfose. Jeg må først si noen ord om begreper som blir brukt her. Marx var nemlig svært nøye med sine begreper og spesielt derfor er det viktig å vie dem oppmerksomhet.  I dette kapittelet møter vi med en gang begrepet metamorfose. Jeg tenker at Marx velger det fordi det er det som mest presist dekker det han vil forklare. Ordet kommer fra gresk og er sammensatt av meta og morfosis. Morfosis viser til handlingen å forme eller danne.

Meta har mange betydninger. Som adverb kan det bety midt i (en gruppe) og det som følger eller deretter. Som preposisjon kan det bety med, for eksempel i samsvar med. Det er mest kjent fra filosofihistorien fordi Aristoteles bøker om hans filosofiske tenkning kom etter det han skrev om fysiske saker, om naturen om du vil. Derfor ble de kalt metafysiske bøker, altså det som kommer etter klassifisering og forklaringer om det som skjer i naturen. De handlet da også om mer allmenne forhold, mer overordnete forklaringer på virkeligheten. Etter dette har slik tenkning blitt kalt metafysisk eller metafysikk. Det dreier seg om hva som er virkelighetens grunnleggende elementer. (Jonathan Lear, Aristotle – the desire to understand, 1998, side 4.)

Her må jeg føre inn en liten ekstra merknad. På filosofi.no kan du finne en artikkel om metafysikk som har mange greie opplysninger, men under overskriften Materialisme går det helt galt. Her hevder forfatteren nemlig følgende: Teorien om at fysisk materie, det materielle, er det eneste som eksisterer, kalles materialisme. En materialist vil således benekte at det finnes noe mer enn det vi kan sanse, han vil f.eks. benekte at Gud finnes. Men det følger ikke av dette at alle ateister er materialister, materialismen benekter også at mennesket har fri vilje. Ifølge materialistiske teorier er bevisstheten fullstendig determinert av fysiske (eller andre) årsakslover. I filosofihistorien finnes det flere materialister, f.eks. Thomas Hobbes og Karl Marx. Å sette Hobbes og Marx i noe som betyr at man ikke har forstått et fnugg av førstnevnte og blander sammen den mekaniske materialismen med den dialektiske. Hvis man gjør det kan man heller ikke forstå Marx. Hvis du klikker på lenken til Karl Marx ovenfor så vil du se at det som står der er en intellektuell katastrofe, med de villeste udokumenterte påstander. Når det gjelder Marx tror flere som vil fremstå som vitenskapelige, at de kan skrive hva som helst uten å ha noe belegg for det.

Men tilbake til metamorfose. Hvis vi går til etymologisk nettleksikon får vi mer forklaringer som også viser til at begrepet ble brukt fra 1500-tallet og fremover og at det da hadde med trolldom å gjøre, at en ved trolldom kunne få ting til å forandre seg. (https://www.etymonline.com/word/metamorphosis )

Vi ser at begrepet metamorfose både har noe med å forme og danne å gjøre og at det har med noe å gjøre som kommer etterpå. Dermed er vi ved en betydning som noe som kommer etter en forming. Det betyr at en form er blitt formet på ny, dvs. omformet. Da får vi oversettelser som endring eller omdanning av form eller i ett ord form-skifte eller omforming. Vi har da noe der innholdet er det samme, men formen skifter.

Så har vi begrepet pengeskikkelse eller bare skikkelse. I originalen brukes ordet Geldgestalt. Die Gestalt på tysk kan bety utseende, ytre form, framtredelsesform. Vi vet at Hegel opererer med begrepet for eksempel i Åndens fenomenologi. Det er vanlig å oversette dette med skikkelse på norsk. Det er også gjort i den norske oversettelsen av ovennevnte bok. Hegel analyserer hvordan ånden utvikler seg og skiller mellom forskjellige momenter i denne utviklingen. Innen hvert moment er det en eller flere skikkelser (Gestalten). Dag Østerberg skisserer, i sitt forord til den norske oversettelsen fra 1999, seks momenter og 13 skikkelser av åndens utvikling fra sansing til persepsjon og videre frem til den siste som er den åpenbarte religionens erfaring og etter den kommer den absolutte viten som en 14. skikkelse, om den kan defineres slik, for den tar opp i seg alle de tidligere skikkelser. Det er klart at Marx hadde Hegels bruk av begrepet med seg da han brukte det i Kapitalen, og jeg tenker at det da er det viktig å få med seg at det ligger en betydning i det som viser til ytre endring av noe som i det vesentlige forblir det samme.

Når det gjelder ordet skikkelse så betyr det ytre form, skapning. Det kommer fra middel-lavtysk schickenisse som betyr ordning eller styrelse og som er avledet av schicken som kan bety orden, sedvane, sende og fra det har vi ordet skikk som viser til både orden og sedvane, skikkelig kan også bety ordentlig. Ordet skikk betyr da orden og sedvane og kommer fra middel-lavtysk form, riktig tilstand. Skikkelse betyr da ytre form eller skapning, og har noe med hvordan noe er ordnet å gjøre, men det har også en nyanse av endring idet det også kan bety å sende. Fremtredelsesform er og en mulig oversettelse og da er vi ved en betydning som dekker det tyske Gestalt. I stor tysk-norsk ordbok fra Fagbokforlaget, 2006 er Gestalt oversatt med skikkelse, figur, fasong, form, skapning, vekst, apparisjon og i litteratur, på scene som person. Vi ser at her mangler adjektivet ytre foran form. Det gjør det vanskeligere å få tak i Marx sin nyanse.

Så går vi til teksten. I begynnelsen av kapittel 3.2.a) sier Marx at han har vist at varens bytteprosess inneholder forhold som motsier og utelukker hverandre gjensidig. Og han påpeker at utviklingen av varen ikke opphever disse motsigelsene, men skaper den formen som de kan bevege seg innenfor. Og så kommer den filosofisk viktige kommentaren at dette i det hele tatt er den metoden virkelige motsigelser blir løst på. Her har vi altså å gjøre med motsigelser som forblir uten oppheving og de har sin spesielle måte å bevege seg på. De finner en form som gjør at motsigelsen kan fortsette uten å forsvinne. Her er vi inne på den utviklingen av logikken som Marx foretok gjennom arbeidet med Kapitalen. Vil du lese mer om dette kan du se på hva Lucien Sève har skrevet om det her. http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm

Etter dette kommer noe annet svært viktig. Marx skriver at når bytteprosessen overfører en vare fra en eier som de ikke er bruksverdier for (fordi vedkommende ikke sjøl har bruk for de varene som han/hun produserer) til en annen eier som de er bruksverdier for, så er det et samfunnsmessig stoffskifte. Produktet av ett slag nyttig arbeid erstatter produktet av et annet. Her passer det å minne om det han tidligere skrev et par sider ut i kapittel 1.2 nemlig at arbeid som skaper av bruksverdier, som nyttig arbeid, er en eksistensbetingelse for menneskene uavhengig av alle samfunnsformer, en evig naturnødvendighet som formidler stoffskiftet mellom mennesket og naturen, og derfor også det menneskelige livet selv.

Vi ser altså at Marx operere med to stoffskifter. Først stoffskiftet mellom mennesket og naturen rundt gjennom den produserende virksomheten og så, på grunnlag av dette stoffskiftet menneskene imellom når de bytter (eller deler) det som er resultatet av det første stoffskiftet. Dette er utgangspunkt både for Marx økologiske tenkemåte og hans samfunnsmessige tenkemåte.

Marx fortsette så i det kapitlet som vi nå behandler, å si at varen faller ut av byttesfæren når den har nådd frem til den som den skal tjene som bruksverdi for. Da går det inn i forbrukssfæren.

Det som interesserer Marx er bytteprosessen sett fra den formelle siden, det som angår formskiftet, formendringen eller metamorfosen til varene, som formidler det samfunnsmessige stoffskiftet.

Det er en mangelfull forståelse av dette formskiftet fordi en vare blir byttet mot penger i denne prosessen. Som vi har nevnt tidligere bruker Marx hele tiden gull som pengevaren. Og da overser vi gjerne at gull, sett på som rein vare, ikke er penger, og når de andre varene uttrykker sine priser i gull, så er gullet bare deres egen pengeskikkelse.

I bytteprosessen blir varen splittet opp i vare og penger og det er en ytre motsetning som uttrykker den indre motsetningen mellom varens bruksverdi og dens verdi. Her opptrer varen som bruksverdi overfor pengene som bytteverdi.

Men det er også slik at begge sidene i denne motsetningen er varer (både den varen som skal selges og det gullet som blir brukt for å kjøpe den), de er begge enheter av bruksverdi og verdi. Dette er en enhet av forskjeller som uttrykker seg på hver side, eller hver pol, på en omvendt måte og derfor samtidig uttrykker vekselvirkningen mellom dem. Varen er reelt bruksverdi. Som verdi trer den frem i prisen, og prisen setter den i motsetning til og forbindelse med gullet, som er varens reelle verdiform. Men gullet gjelder bare som materialisert verdi, som penger. Det er derfor virkelig bytteverdi. Bruksverdien til gullet trer bare frem ideelt i den rekken av bruksverdier som det kan byttes mot. Det står altså overfor alle varene som omgir det, dvs. gullets reelle bruksformer. Det er disse motsatte formene som varen tar som er de virkelige bevegelsesformene for bytteprosessen deres.

Så forlater Marx dette abstrakte nivået og går over til et konkret eksempel. Han følger lerretsveveren til scenen for bytteprosessen, til varemarkedet. Han har 20 alen lerret som har en pris på 2 pund sterling. Så bytter han lerretet mot de 2 pund og når han har gjort det så foretar han et nytt bytte og kjøper en bibel som koster det samme. Varen lerret som sjøl ikke har bruk for og som bare en er vare, eller en bærer av verdi, for ham blir avhendet mot gull som altså er lerretets verdiform. Fra den formen (gullformen, pengene) blir verdien avhendet mot en ny vare, bibelen som veveren har bruk for fordi den skal tilfredsstille familiens oppbyggelsesbehov.

Det som har skjedd er at varens bytteprosess blir fullført som to motsatte formendringer eller metamorfoser som utfyller hverandre. Først forvandles varen til penger, så forvandles igjen pengene tilbake til vare. For vareeieren har vi hatt et salg og et kjøp, han har solgt for å kjøpe. Det endelige resultatet av prosessen for lerretsveveren er at han nå eier en bibel, som har bruk for, i stedet for lerretet, som han ikke hadde bruk for. Han har fått en ny vare av en annen kvalitet, en annen bruksverdi, enn den første, men med samme verdi. Slik tilegner han seg andre livsmidler og produksjonsmidler. For lerretsveveren formidler hele bytteprosessen bare bytte av hans eget arbeidsprodukt med et fremmed arbeidsprodukt. Og så gir Marx den velkjente kortformen for dette.

Vare – penger – vare eller V – P – V

Hvis vi ser på det stoffet som byttes så er det bare vare som byttes mot vare, altså V – V, et stoffskifte av samfunnsmessig arbeid. Det arbeidet som har gått med til å lage lerretet er byttet mot det arbeidet som har gått med til å lage bibelen. Prosessen med penger som formidler er utvisket.

I neste brev skal vi følge opp med å se nærmere på varens første formendring eller metamorfose, eller salget. Så får vi se om vi også rekker frem til den andre og siste formendringen, dvs. kjøpet.

Det kan og passe å  minne om at hele denne første avdelingen av Kapitalen handler om prosesser som foregår før pengene blir forvandle til kapital, noe som kommer i andre avdeling, kapittel fire.

 

 

 

Evig kapitalisme eller Kapitalen

Det er en bok du skal holde deg unna hvis du vil være med på den viktige jobben for å få kapitalen til å vare evig. Det er «Kapitalen» av Karl Marx. Det er grunnen til at alle som deler det store ønsket til filosofene Kant og Hegel og alle deres etterfølgere, om en universell evigvarende kapital, vil holde deg vekke fra denne boken. Og du kan være ganske sikker på at jo flere de får med seg på det prosjektet, desto større sjanse er det for at de klarer det. Jo flere radikale som ikke har lest og studert boken, desto større sjanse har kapitalens representanter til å lure dem slik at de kan opprettholde systemet sitt.

Nå, mandag 13. november kl. 19 begynner vi en sirkel på Rødts kontor i Bergen der vi skal studere Kapitalen på en slik måte at alle kan skjønne at den er enkel, spennende og interessant. Da må du holde deg unna.

Hilsen Terje V., 7. november 2017.