Fra Réseau International, også om norske spesialstyrker i Syria

Følgende oversatt fra Réseau International 18. oktober kan være interessant, særlig opplysningen om norske spesialstyrker i Syria.

Mens den syriske hæren har rykket inn i byen Kobane, og mens den  har rykket inn vest, øst og syd for byen som ligger 15 mil fra Alep, nær grensen til Tyrkia, har amerikanerne på sin side gått i gang med bombetokt av spesielle mål.

Men det gjelder ikke bare dem. For å si det rett ut så er de vestlige makter i ferd med å ødelegge bevis etter syv år med forbrytelser begått av falske navn som Daesh (Isis), al-Nusra, Ahrar al-Chaam og andre navn som er funnet opp av USAs eller av NATOs og andres hemmelige tjenester.

Russland i dag meldte onsdag om at to amerikanske F-16 fly angrep amerikanernes egen base i Kobane (Ain al-Arab), angrep som skjedde samtidig som de første kontingentene av den syriske hær kom til byen. Like før hadde Pentagon evakuert arsenalet sitt på Tall Arquan-basen i Ras al-Aïn sammen med to andre militære poster i Abuyas og i Ras al-Aïn.

Kurderne, som ble forlatt av USA og av NATO, har blitt tvunget av omstendighetene til å stole på den syriske stat som ikke har nølt et øyeblikk med å ta igjen kontroll med de største byene i nord-øst der den opprinnelige planen til USA var å opprette en uavhengig kurdisk stat. Ifølge Russland i dag hadde USA 19 baser (26 ifølge andre kilder, NDLR) over hele det syriske territoriet, vesentlig nord-øst og nord i landet. Den amerikanske presidenten sier at han vil trekke de 6000 til 7000 USA-militære som befinner seg i Syria tilbake til Irak, Kuwait og Jordan, noe som klart ikke vil la seg gjøre uten å viske ut plagsomme bevis.

Noe lignende gjelder Frankrike som den 16. oktober satte fyr på sementfabrikken Lafarge i Jalabiyeh (ved den tyrkiske grensen, nord for Alep) før den syriske hæren skulle ta over. Det dreier seg om en fabrikk som ifølge dokumenter forsynte 6 millioner tonn sement under hele krigen til terroristene i Daesh og al-Nusra og andre for å lage befestninger og tunneler under jorden.

I denne fabrikken hadde til slutt norske og franske spesialstyrker tilhold og de tente på den før de flyktet.

Slik forsvant viktige spor av en hemmelig operasjon av største betydning. I 2016 offentliggjorde en tyrkisk internett-side , Zaman Al-Wasl, en epost mellom lederne av Lafarge som viste at den multinasjonale fabrikken hadde bånd til Daesh. Skandalen, som hadde avslørt den franske staten sine forbindelser med terroristene, fikk staten til å åpne en undersøkelse. Dette ble gjort på grunn av syriske ansatte som følte seg krenket.

Dagsavisen Le Monde publiserte så sin versjon som skulle skjule følgende: Foretakets bånd til CIA i forskjellige operasjoner, særlig transport av våpen under Irak-krigen, forbindelsen mellom Lafarge og Hillary Clinton (som tidligere satt i ledelsen for firmaet), det multinasjonale firmaet sin forbindelse med DGSE under Syria-krigen og bygging av infrastruktur for terroristene i Syria.

Hvis ødeleggelsen av Lafarge-fabrikken har ødelagt bevisene på Frankrikes skyld i en av de mest ødeleggende krigene i det nye århundre, hva skjer da med de franske terroristene som kurderne har  i fangenskap, men som straks faller i hendene på den syriske hæren.

Mens USA har evakuert sine agenter til Irak og Storbritannia regner med å gjøre det samme, vil ikke Frankrike høre tale om noe slikt. De franske spesialstyrkene har vært omgitt av en aura av usikkerhet om de har som oppgave å likvidere dem på stedet og eliminere de andre plagsomme bevisene?

Kilde : https://parstoday.com/fr/news/middle_east-i82410-syrie_usa_france_effacent_les_preuves!

Oversatt av Terje Valen.

Årsaken til bondedemonstrasjoner i Nederland nå

I Nederland er den nå store bondedemonstrasjoner. Bøndene kjører sine maskiner ut på veiene og skaper kaos. Her brukes både politi og militærmakt for å stanse dem. Det er det borgerlig-demokratiske diktaturer i praksis. Og nå er det miljøet som er påskuddet for å skvise bøndene.

Det er store utfordringer for jordbruket i verden. Allerede Marx oppdaget at jordbruk på kapitalistisk grunnlag ikke var bærekraftig i lengden. Det gjelder for så vidt annen produksjon også. Men for jordbruket er det ekstra alvorlig fordi det produserer våre grunnleggende livsmidler. For jordbruket er det vesentlig å husholde jorden og dyrene ut fra den langsiktige målsetting at jord og dyrestamme skal holde seg og forbedres gradvis. Det er faktisk de eneste produksjonsmidler som kan forbedres gjennom bruk, utenom menneskene da selvfølgelig (ved sin virksomhet i praksis, eksperimenter og studier). Andre produksjonsmidler slites ned av bruk.
Dagens industrijordbruk er basert på bruk av fossile brennstoffer, tunge maskiner som ødelegger jordsmonnet og overbelaster dyene og på andre metoder som tar sikte på å minske arbeidsinnsatsen og utgiftene pr produsert enhet for å realisere profitt.

Slik jeg ser det trengs det en produksjon med bruk av mye mer folk og metoder og redskaper som gjør mulig en mer vennlig behandling av jord og dyr osv. og mål om å dekke befolkningens behov uten at det er underlagt drivet etter profitt. Dette har noen trekk som er forskjellig fra produksjon av industrivarer. Kapitalismen gjør det umulig for bøndene å få drive på denne måten. De forslagene som kommer fra kapitalens politisk representanter beveger seg alle innenfor det kapitalistiske systemet. Dette er det vesentlige grunnlaget for bøndenes nye protester i Nederland akkurat nå.

Opprør på Haiti mot columbisk imperialisme

Det foregår nå et virkelig opprør på Haiti mot presidenten og hans støttespillere der USA er i spissen. Dette skriver selvfølgelig ikke amerikanske aviser om. Og hvordan er det med de norske? Nei for her er det snakk om et sted der USA har makten. Jeg setter inn et sitat fra en artikkel du finne på Truthout og vil du ha bedre innsikt i hva som skjer på Haiti nå, kan du finne og lese hele. Sitaten viser det vesentlige ved den ledende staten i den vestlige columbiske imperialismen. Det er også god bakgrunnsinformasjon for å forstå det som har skjedd i Libya og i Syria.

Haiti also has billions in gold, iridium, copper, and oil advises human rights attorney Èzili Dantò. “And,” she told Truthout, “the Windward Passage and a history the enslaving nations must rewrite.”

She said the U.S. built its largest embassy in the Western Hemisphere in Haiti to control Haiti’s geopolitical position and strip it of its assets and riches.

“They will obliterate Haiti before they allow it to succeed as a nation,” Dantò said. “There is white fear of Haitian success.”

Viktig nederlag for columbisk imperalisme

Det som har skjedd i Syria de siste dagene er et alvorlig nederlag for den vestlige columbiske imperialismen med USA i spissen og deres vasaller, deriblant Norge. Det er en seier for verdens folk i kampen for nasjonal selvstendighet og for muligheten til å bygge opp stater utenfor columbismens kontroll. Tapet i Syria er strategisk mye viktigere enn USA sitt tap i Vietnam. Nå vipper hele den strategiske verdensordningen. Angrepet på kurderne og andre som bor nordøst i Syria er selvfølgelig grusomt og vi må ta skarpt avstand fra det.

Men en situasjon som kunne ha eskalert til en storkrig på det eurasiske kontinent ser nå ut til å være unngått. Tyrkia vil med all sannsynlighet bli stoppet og det kan endelig bli sjanse til fred og gjennoppbygging av Syria som de vestlige columbiske imperialistene ville sikre seg eller redusere til et kaos, slik de klarte i Libya.

Den norske regjering og mange norske som betegner seg som radikale har gått på den columbiske fremstillingen av krigen slik den klart og intellingent trer frem i boken til «Syria» til Cecilie Hellestveit. Da boken ble skrevet, var hun som det heter på bokens vaskeseddel «tilknyttet Rafik Hariri-senteret for Midtøsten ved Atlantiv Council i Washington. Alle vet av dette Council samarbeider nært med USA/NATO og fremmer deres syn. Du får ikke jobbe der hvis du legger frem fakta som i det vesentlige er mot den vestlige columbiske imperialismen sine interesser.

Hvordan drive kampen for vårt livsmiljø

Finanskapitalen sin linje for å redde miljøet er å produsere seg ut av det ved å skape stadig mer energi som ikke er basert på fossile ressurser. Det krever store investeringer i tiltak som ikke på noen måte kan føre til det reklamerte resultat – bare til økt profitt for de store selskapene som satser i dette området. Vindturbiner og solpaneler er eksempler på dette. Dette er en dødslinje for miljøkampen. Det eneste vesentlige tiltaket som kan virke er sparing av energi – og svært kraftig sparing av energi. Og vi må begynne sparingen med å stanse virksomhet som bruker energi på en skadelig måte. Den aller skadeligste og unødvendige måten er våpenproduksjon og bruk i kriger for at den vestlige columbiske verden med USA i spissen skal opprettholde sitt profittable verdenshegemoni. Helt avgjørende er nedrustning av USA og NATO. Da må svartmalingen av andre land som Syria, Iran, Russland og Kina osv. stanses. Ingen av disse ønsker å krige nå. Typisk var den store konferansen i Kina i juni i år som samlet rundt 60 nasjoner for å diskutere fredelig samarbeid mellom forskjellige kulturer. Virkelig verd en Nobels Fredspris.

Så kan vi gå over til å se på en hel annen rekke unødvendige og tildels skadelige virksomheter som kan avvikles og så ser vi på sparing av energi over alt ellers. Det er ingen store bevegelser på dette området foreløpig – og så lenge det varer vil energibruken bare øke og øke. Noe som absolutt ikke kan skje uten at også bruken av fossile ressurser blir bruk i like stor og større grad enn i dag.

Kommentar til forsvarsbudsjett 2019

Slik jeg ser det er NATO med USA i spissen i dag den fremste kraften i verden for å fremme krigsforberedelser og krig. NATO står akkurat nå for invasjon i Syria og angrep på kurderne gjennom sitt medlem, Tyrkia. Resten av nord-øst Syria okkuperes fremdeles av NATO ved USA formodentlig fremdeles med hjelp av de kurderne som nå angripes i nord. Det finnes selvfølgelig ikke noen realistisk trussel mot Europa fra Russland som stadig minsker sitt forsvarsbudsjett og har mer enn nok med å få orden på økonomien og sine sosiale systemer etter det fullstendige sammenbruddet på 1990-tallet da USA-betalte nyliberalister si samarbeid med tidligere partipamper plyndret ut hele landet og kastet det tilbake til ulands-status.

Å bygge et nasjonalt forsvar basert på allmenn verneplikt er det vesentlige skritt Norge nå kan ta for å hindre at vi blir trukket videre med i USA og de andre columbiske maktene sin kamp for å beholde sitt utbytterhegemoni i verden og alle de krigene det vil avføde. Det vil også forebygge at vi selv blir ofret av USA når vi ikke lenger er viktige for dem. Og det vil forebygge at vi eventuelt kan bli mål for bruk av atomvåpen mot de amerikanske basene på norsk jord.

Vi skal huske at det innen den amerikanske langtidsstrategi ligger angrep på Iran, Russland og Kina etter Syria. Det forsvaret som Norge nå bygger opp er mer innrettet på å delta i slike kriger enn i forsvar av eget land.

Menneskets vesen, miljøkrisen, kapitalen og folket

Mennesket skaper og omskaper sitt menneskelige vesen gjennom sin egen virksomhet. Spesielt viktig er menneskets utveksling med naturen rundt seg gjennom produksjonen der mennesket skaper nye materielle vilkår for å utvikle sitt vesen. Dernest er det menneskets virksomhet sammen med andre mennesker, på grunnlag av de nye materielle vilkår som er skapt i produksjonen, som skaper og omskaper det menneskelige vesen.

Førmennesket definerer vi som et dyr, først da det begynte den type utveksling med naturen rundt som vi kaller produksjon begynte dette dyret å utvikle seg til det vi definerer som et menneske. De grunnleggende nedarvete, genetiske egenskapene som menneskene har i dag er ikke så veldig forskjellige fra den gangen vi gikk ut av resten av dyreriket og ble mennesker.

Det som mennesket skaper gjennom forskjellige typer samvirke i produksjonen, dvs. de skapte produktene, er det materielle uttrykket for menneskets vesen. Derfor ligger ikke menneskets vesen i den biologien eller arven vi har fra dyret vi stammer fra. Det ligger ikke inne i mennesket, men i de allsidige forbindelser mennesket har med hele sin omverden. Når omverden forandres gjennom menneskenes egen virksomhet, endres også vilkårene for den videre utvikling av det menneskelige vesen og dermed det menneskelige vesen selv.

Alt dette skjer selvfølgelig på grunnlag av det allmenne fysiske og biologiske grunnlag i menneskekroppen. Men dette er grunnlag som endrer seg mye saktere enn utviklingen av de vi kan kalle den menneskelige kulturen. Det er selvfølgelig helt latterlig å mene at det var endringer i menneskenes nedarvete kroppslige egenskaper som førte til oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, eller utviklingen av kapitalismen, eller menneskenes utvikling av metoder for å spalte atomer, eller utviklingen av USA-imperialismen.

Menneskenes kunnskaper utvikler seg ikke fordi genene endrer seg, men fordi den felles utvekslingen med naturen rundt og utviklingen av de menneskelige materielle vilkår og menneskenes forhold seg imellom endrer seg. Disse kunnskapene er så utgangspunkt for videre utvikling av utvekslingen med naturen rundt og menneskenes virke og samvirke.

Grunnlaget for miljøkrisen og vilkårene for å løse den

I dag er det også slik at vi har et system for utveksling med naturen rundt og for samvirket i denne utvekslingen og for annet samvirke innen dette materielle grunnlaget som ikke er under kontroll av menneskene. Det er laget begreper som gjør det mulig å forstå dette systemet. Det viktigste begrepet er kapitalisme. Så er det, på grunnlag av grundige studier, laget en mengde andre begreper som gjør det mulig å forstå hvordan denne kapitalismen fungerer. De viktigste av disse ble utarbeidet av Karl Marx. Det mest grunnleggende trekket i kapitalismen er ubegrenset vekst av konstant kapital, dvs. av de midlene som brukes i produksjonen utover den menneskelige arbeidskraften. Det gjelder både arbeidsinstrumenter, som maskiner osv. og råvarer. Denne veksten er ikke knyttet direkte til de menneskelige behov, men til kapitalens egne behov for forøkning. Men denne type vekst skaper store ubalanser i hele systemet. Disse løses så gjennom store ødeleggelser av konstant kapital, de økonomiske krisene og krigene. Disse krisene og krigene er altså nødvendige under kapitalismen og de «løser» problemet midlertidig ved å skape enda større problemer i fremtiden.

Når den menneskelige utveksling med naturen rundt foregår på dette grunnlaget, så skjønner vi at balansen i naturen, i økosystemene, heller ikke er noe som menneskene har bevisst kontroll over. Det hele foregår ut fra kapitalens driv til profitt og selvforøkning. Når kapitalen skal være grunnlaget for kampen for et bedre miljø, så er det de profittskapende tiltakene som trumfer.

Når er det slik at kapitalen med all sannsynlighet stanger mot sine endelige grenser så blir den stadig mer til en allment ødeleggende makt overfor verdens folk. Da er faren for kapitalen at folk ser at det kapitalistiske systemet er problemet og går inn for å oppheve det og erstatte det med noe bedre. Dette vil føre til at den den økonomisk herskende klassen vil bli fratatt deres kapital og økonomisk og politiske makt og dermed alle deres andre fantastiske privilegier. Det vil denne herskerklassen gjøre alt de kan for å forebygge og hindre. Derfor må vi se alt som nå skjer av store folkelige og politiske bevegelser i lys av dette. Folkelige bevegelser som oppstår ut fra problemer kapitalen selv skaper må ledes inn i baner som ikke truer kapitalen, men som kan brukes i kapitalens eget profittsystem, altså for å holde oppe profitt og kapitalforøkning mest mulig og ved å føre belastningene av krisen over på det arbeidende folket.

I tillegg står kapitalismen, med all sannsynlighet foran en mer tidsbestemt ganske stor nedgangskonjunktur eller økonomisk krise i løpet av relativt kort tid. Da er det presserende viktig å ha forberedt folk på at de må tåle store ofre og despotiske styringssystemer for at kapitalen skal komme gjennom krisen og helst tjene på den. Her kommer dommedagsstemningen når det gjelder miljøet inn. Ved å skape en størst mulig krisestemning i folket kan kapitalen klare å få gjennom sine drastiske tiltak mot folket selv. Dette leder også oppmerksomheten bort fra problemets grunnlag og de tiltak som må til for virkelig å løse det.

For å konkludere. Det er ikke miljøet som er det farligste problemet for verdens folk nå. Hovedproblemet er kapitalen med dens tendens til grenseløs vekst og pågående kriger og sløseri og med kommende kriser og oppløsningstendenser. Den helt legitime og viktige miljøkampen, som må føres gjennom at menneskene tar bevisst kontroll med sin utveksling med naturen rundt skal føres på avveie og ledes inn i det sporet som de største kapitalene ønsker. Det vil ikke kunne løse de grunnleggende miljøproblemene og de løsninger som kommer vil i stadig større grad føre til at problemene blir større og verre for folk flest.

Terje Valen, 27. september 2019.

Samarbeid Senterpartiet – Høyre

Nestleder i Senterpartiet, Ola Borten Moe går inn for et samarbeid mellom Senterpartiet og Høyre. Han skisserer samarbeid både på kommunalt/fylkeskommunalt nivå og på regjeringsnivå. Denne kommentaren har hovedoppmerksomhet om sistnevnte.

Jeg tenker at Senterpartiet grunnleggende sett er for kapitalismen, men vil ta vekk noen trekk ved denne som virker særlig ugunstig på mange folk. Dette er noenlunde det samme standpunktet Arbeiderpartiet hadde etterat det forlot sosialisme som mål og før det ble reint nyliberalt.

Men en annen viktig skillelinje mellom partiene er dag er holdningen til EU/EØS-systemet. De som går inn for EU/EØS-systemet går også inn for fri flyt av kapital og dermed støtter de de største finansmonopolenes hovedstrategi i deres profittstrev. Her har Senterpartiet i noen saker stilt seg på folkets side mot finanskapitalen. Derfor har deres oppslutning i meningsmålinger økt. Et strategisk samarbeid med både Høyre og Arbeiderpartiet betyr samarbeid med partier som prinsipielt er for nyliberalismen, der førstnevnte flagger det relativt greit, men der sistnevnte har en mer utviklet demagogi som skal skjule dette. Dette er, etter min mening, AP sin akilleshæl. Stadig flere avslører realiteten bak demagogien. Med sin prinsipielle nyliberalisme i bånn, ser det ikke ut som AP da slipper ut av en såkalt catch 22 situasjon, der samme hva de gjør fører til dårlige resultat. Når Senterpartiet samarbeider med Arbeiderpartiet eller Høyre, så samarbeider de i begge tilfeller med partier som grunnleggende sett er nyliberalistiske – for fri flyt av kapital.

Et strategisk samarbeid Senterpartiet – Høyre kan fjerne noen av den skadeligste påvirkningen fra Frp dersom Frp da går ut av regjering eller ut av en koalisjon med Høyre i et kommunestyre. Men samtidig vil det mest sannsynlig bety at Senterpartiet sjøl må fjerne seg mer fra den motstanden de nå flagger mot de mest skadelige utslagene av nyliberalismen. Noe som kan bety mindre oppslutning og resultater som er dårligere enn det de lover for distriktene og folk flest.

Et taktisk samarbeid om enkeltsaker er noe annet, særlig på lavere nivåer, men og på regjeringsnivå. Har Høyre noen enkeltsaker som er mindre skadelig for det arbeidende folket og distriktene enn det Høyre og Frp med venner står for, er et samarbeid om disse sakene positivt. Det samme gjelder for Arbeiderpartiet i forhold til Høyre.

Som prokapitalistiske partier kan Senterpartiet og Arbeiderpartiet og Høyre samarbeide helt greit for å administrere dette systemet, og det gjør de hele tiden sammen med resten av det såkalte kartellpartiet der også Venstre og Krf er med, men de vil alle administrere det på litt forskjellige måter, noen som kan ha stor betydning for mange på kort sikt. Men til syvende og sist vil det bare sementere det systemet som i bunn og grunn skaper alle de store problemer i verden i dag – kapitalismen.

Vil du stemme på partier som virkelig kan fremme saker som står i grunnleggende motsetning til finanskapitalen, er det derfor naturlig å velge et parti som har oppheving av kapitalismen som mål.

Terje Valen, 28.7.2019.

 

USA sitt folkemord på Filippinane – rundt 1900

Columbismen i historia

Den store geografen, Halford MacInder, skreiv i 1904 ein artikkel i The Geographical Journal, 1904, 23, sidene 421–37, med tittelen The geographical pivot of history. Det han ville vise, ut frå geografiske og transportøkonomiske moment, var at verda utvikla seg slik at eit kjerneområde rundt Russland ville bli det dominerande maktområdet i verdshistoria fordi fordelen med den maritime makta ville minke over tid. Og han avsluttar artikkelen sin med å seie at viss dette området også laga ein allianse med Kina, så ville det auke makta til desse geografiske områda svært mykje, fordi dei i tillegg til å vere eit dominerande kontinentalt område også ville få tilgang til det maritime området.

Etter denne viktige digresjonen kjem eg til poenget mitt i denne samanheng. Heilt i starten på artikkelen, skriv MacInder følgjande: “When historians in the remote future come to look back on the group of centuries through which we are now passing, and see them foreshortened, as we to-day see the Egyptian dynasties, it may well be that they will describe the last 400 years as the Columbian epoch, and will say that it ended soon after the year 1900.”

Omsett blir det omlag slik: “Når historikarar i fjern fortid kjem til å sjå tilbake på den gruppa av hundreår som vi nå går gjennom, og ser dei i perspektiv, slik vi i dag ser dei egyptiske dynastia, kan det godt hende at dei vil beskrive dei siste 400 åra som den Columbiske epoken, og vil seie at den tok slutt kort etter år 1900.”

Eg har adoptert omgrepet den columbiske epoken, men definerer han annleis enn MacInder. Han meiner at denne epoken tar slutt rundt 1900 fordi han tar utgangspunkt i at Columbus var ein oppdagar. Og i 1900 var heile verda oppdaga. Dermed var oppdagingsepoken slutt.

Eg ser på Columbus som ein erobrar og folkemordar som innleia den erobringa, det folkemordet og røveriet og den utbyttinga over heile den ikkje-columbiske verda som dei kvite europearane utførte etter Columbus. Ved bruk av desse verksemdene kunne dei føre verdiar frå heile verda inn i sitt eige område og det gjorde at dei etter kvart kunne opprett verdsdominansen sin. Det vart fullbyrda rundt 1800, då England steig fram over Kina som den mektigaste og rikaste makta i verda.

Ut frå mi oppfatninga har dei leiande columbiske statane, i kronologisk rekkefølgje, vore Spania og Portugal, Nederlanda, England, Frankrike, Tyskland, og USA, med dei to første, pluss England og USA som dei viktigaste. Elles har heile det vi ofte kallar den «vestlege» verda vore med på den columbiske sida.

Elles er det og interessant å merke seg at MacInder meinte at når den columbiske epoken var slutt så ville ikkje dei som hadde makt over hava, men dei som hadde makt over det eurasiske kjerneområdet stige fram som maktsenteret i verda på grunn av utviklinga av landverts kommunikasjonar. Dette området meinte han ligg omtrent der du finn Russland i dag. MacInder meinte og, som sagt, at dersom dette området slutta seg saman med Kina så ville det auke makta si svært mykje, fordi det då ville kunne bli ei maritim makt i tillegg til ei kontinental.

Ut frå min definisjon av den columbiske epoken ser vi at han ikkje tok slutt rundt 1900, men at han ser ut til å ta slutt no med framveksten av eit enormt maktsenter i Kina og elles i Asia. Det gjer at dei «kvite» maktene sin verdsdominans står for fall. Det er ei enorm verdshistorisk endring. Viktige nye opplysningar om dette finn du i Peter Frankopan, The New Silk Roads (2018) , og Parag Khanna, The Future is Asian (2019).

Det er viktig å avsløre kor brutal den columbiske epoken har vore og kor umenneskeleg og urettferdig dei «kvite» herskarane har behandla dei ikkje-columbiske folka. Då kan vi også skjønne litt meir av mange ytringar av motstand og kamp mot columbiarane som vi og ser no og vil sjå frametter. Eit slikt eksempel er USA sitt folkemord på Filippinane. Det er lite kjend. Eg vil no gå inn på forhistoria og historia om dette.

Viss du googlar “Americans in the Philippines” og følgjer opp lenkjene der, finn du svært mykje om kor godt tilhøve USA har til dette landet. Wikipedia sine artiklar om emnet står fram som utilslørt proamerikansk propaganda. Under «Philippine-American War» finn du fleire detaljar om det som skjedde, men nyare undersøkingar har avdekka at det USA gjorde på Filippinane i høve denne krigen som varte frå 4. februar 1899 til 2. juli 1902, var mykje verre.  Saka er at dette er eit av dei blodigaste kapitla i USA-imperialismens historie. Og det seier ikkje lite. Samstundes vil vi finne at spor av dei grunnleggande metodane som USA har brukt i regimeendringar heilt fram til no. Men la oss først gå til Cuba som er utgangspunkt for det heile.

Den columbiske makta USA mot Spania på Cuba

Dette var ein del av USA sitt definitive gjennombrot som imperialistisk stormakt som følgde den Amerikansk-spanske krigen i 1898. Her gjekk USA til krig mot Spania sitt herredøme på Cuba for å hjelpe cubanske opprørarar med å fri landet frå utanlandsk dominans. Då hadde det lenge vore motstand mot Spania på Cuba. Mellom 1868 og 1878 var det til dømes ein ti års frigjeringskrig som Spania vann. Frå 1895 leidde også den berømte revolusjonære, José Martí, nokre grupper som reiste inn på Cuba for å starte eit opprør. Det lukkast ikkje, men førte til ein periode med geriljakrig. Etter kvart sette Spania inn harde tiltak for å kvele opprøret. Det blei mellom anna oppretta konsentrasjonsleirar for dei som kunne stø opprørane. Dette førte etter kvart til ei stemning i USA for å hjelpe dei til å kaste ut Spania for å få stabile tilhøve for amerikansk kapital som hadde store interesser på øya.

Den direkte opptakten til krigen mellom USA og Spania og resultatet av krigen er svært likt det som elles har skjedd i liknande tilfelle rundt om i verda. Etter ein eksplosjon om bord eit amerikansk krigsskip, som låg ved hamn i Cuba, skreiv dei store presseorgana eigd av Hearst og Pulitzer, og som kom ut i New York, at Spania hadde skulda. Dei laga emosjonelle og sterkt farga reportasjar om kor fæle spaniarane var. Nokre av desse bygde på fakta, men var vinkla for å piska opp stemninga mot Spania. Andre var oppdikta. Men president McKinley i USA brukte artiklane som eit påskott til å starte krigen. Spania tapte etter ti vekers kamp. Resultatet blei at USA i praksis overtok som dominerande makt i landet.

Etter at Spania hadde tapt krigen blei det i desember 1898 inngått ein fredsavtale i Paris mellom USA og Spania der USA fekk herredøme over Puerto Rico, Guam og Filippinane.

USA mot Filippinane

Så skal vi sjå litt på kva som skjedde på Filippinane. Som på Cuba, var det og fridomsrørsler mot Spania på desse øyane. Nasjonalhelten José Rizal starta ei protestrørsle som gjekk inn for omfattande reformer i landet og etter kvart gjekk det over i det som vart den filippinske revolusjonen. Den enda med eit slags kompromiss der nokre krav blei godtekne og dei revolusjonære leiarane fekk amnesti mot at dei gjekk i eksil.

Amerikanarane var også her og starta krigen mot Spania 1. mai 1898. Her var det mykje rivalisering mellom stormaktene om kven som skulle dominere området. På eit tidspunkt låg det flåtestyrkar frå England, Frankrike, Tyskland og Japan på Manila hamn. Tyskland var svært interessert i å vinne hegemoni. Men amerikanarane trua med meir omfattande konflikt og tyskarane trekte seg ut.

Den amerikanske admiralen, Dewey, fekk så tak i ein filippinsk revolusjonær, Emilio Aguinaldo, og sette han i land på Filippinane. Han samla fleire av opprørsgruppene og fekk kontroll over store delar av øyane. 9. juni 1898 kunne han proklamere Filippinane som uavhengig stat.

Det blei så inngått ein fredsavtale mellom USA og Spania 12. august 1898. Dagen etter erobra den amerikanske styrken Manila. Dei skal ikkje ha visst om fredsslutninga. Gjennom internasjonale forhandlingar blei det, utanfor Filippinane, bestemt at USA skulle halde landet okkupert og dette blei stadfesta i Paris-avtalen 1. desember 1898. Men opprørsrørsla på Filippinane som hadde erklært ein sjølvstendig stat, ville ikkje godta Paris-avtalen.

USA sette då i verk okkupasjonen sin og overtok dei spanske kommandopostane på Filippinane. Den nye Første filippinske republikk motsette seg dette og den Amerikansk-filippinske krigen starta i 1898. Filippinarane såg på denne krigen som ei fortsetting av fridomskampen mot spaniarane, mens USA sjølvsagt sa at det var ein oppreist mot deira lovlege okkupasjon, som var støtta av det som var det «internasjonale samfunnet» på den tida, nemleg dei som skreiv under på Paris-avtalen. Dette minner jo litt om den gangen Norge blei gitt til svenskekongen etter Napoleons-krigane. Og vi kjenner att mykje av dette i det som har skjedd i Afghanistan og Syria.

USA hadde på denne tida annektert eit stort landområde, New Mexico, frå Mexico i 1848 og i 1898 annekterte dei den sjølvstendige staten Hawaii. Texas, som faktisk var ein sjølvstendig stat, tok dei i alt 1845. Dessutan hadde dei jo etter kvar i det store og heile utrydda den opphavlege folkesetnaden innan det territoriet i USA som dei kvite innvandrarane tok eigedomsrett til. Det var jo eit svært grueleg folkemord på mellom 10 og 20 millionar personar. Den vesle resten som var att blei stort sett konsentrert i leirar på dårleg jord. Så må vi vel nemne at dei kvite herskarane bygde mykje av rikdommen og makta si på slavar som mellom anna skapte billeg bomull til spinnerieigarane i England. I tillegg utbytta dei på aller verste vi folk frå andre land, til dømes kinesarar som bygde jernbane over Rocky Mountains. Fordi dei brukte nitroglysering, som gjekk svært lett av, i borehola i staden for dynamitt, for å forsere sprengningane, vart nærare 10 000 kinesiske arbeidarar sprengd ihjel under bygginga. Dei hadde og gjennom Monroe-doktrinen frå 1823 sikra seg tilgang til å dominere Mellom- og Sør-Amerika.

No var det tid for å begynne erobringa av resten av verda. I først omgang tok dei altså over frå det svekka spanske imperiet, og okkupasjonen av Filippinane skulle vise at utryddinga av «indianarane» ikkje var noko unnatak. Nett som atombombane over Hiroshima og Nagasaki heller ikkje var det.

Folkemordet som er skjult

I Encyclopædia Britannica finn vi desse opplysningane om talet på drepne i denne krigen:

“The human cost of the war was significant. An estimated 20,000 Filipino troops were killed, and more than 200,000 civilians perished as a result of combat, hunger, or disease. Of the 4,300 Americans lost, some 1,500 were killed in action, while nearly twice that number succumbed to disease.”

Same talet finn vi i offisielle amerikanske kjelder.

Wikipedia gjer talet 300 000 daude i høve okkupasjonen, men seier at nokon meiner at det var ein million.

Ein artikkel i Brits in the Philippines har fleire opplysningar som viser at dette nok er altfor låge tal. Der viser dei til forskjellige framstillingar av kampane som underbygger dette. I A People’s History of the United States (1980) finn vi at 300 000 filippinarar blei drepne berre i området Batangas (ein del av Luzon). I American Neocolonialism av William Pommeroy (1970) blir det hevda at 600 000 var drepne fram til og med 1902, og brigadegeneral James Franklin Bell, som var med på kampane og fekk medalje for det, uttalt sjølv at «vi antok at vi drap ein sjettedel av folkesetnaden eller om lag 600 000 på Luzon, den største øya.» Bell var elles innrullert i den avdelinga som sto for massakren ved Wounded Knee, men han var på permisjon då det skjedde, så han deltok ikkje personleg.

I artikkelen The Theory and Fallacies of Counterinsurgency i The Nation, 2 august 1971 skreiv E. Ahmed at denne krigen var “den blodigaste kolonikrigen (i høve folkesetnad) som nokon gong var ført av ei kvit makt i Asia; han kosta 3 000 000 filippinarar livet.»

Den filippinske historikaren, Luzviminda Francisco, utførte ei grundig undersøking av det ho kalla folkemordet på filippinarane og kom til 1,4 millionar daude – The End of an Illusion (London, 1973.) Dette dekka berre perioden frå 1899 til 1905 og ikkje dei påfølgande to tiåra då ikkje så mange vart drepne, men drepinga fortsette likevel for å halde ned folket og heller ikkje dei tusenvis av filippinske muslimar som vart brutalt drepne er med i talet.

Det er argumentert med at folketalet i høve folketeljingar ikkje minka i denne tida, men innvendinga er at desse teljingane ikkje var mykje å lite på og kan vere meir eller mindre tilfeldig sett opp. Augevitne fortel også om den enorme brutaliteten dei amerikanske soldatane for fram med.

Brigadegeneral James Franklin Bell skreiv: «Med svært få unnatak var praktisk tala heile folket fiendtleg innstilt mot oss.» Og USA sette ut i livet ein politikk med å brenne  og øydelegge landsbyar eller dei gjorde dei om til konsentrasjonsleger og brente området rundt dei og bygde vakttårn som overvaka soner der ein skulle skyte alle som prøvde å komme ut av landsbyen. I desse landsbyane utvikla det seg mykje sjukdom og opp til 20 % av innbyggarane døydde av dette.

Ein soldat frå New York skreiv at ein by kalla Titatia hadde overgjeve seg og to kompani okkuperte han. Då dei etter nokre dagar fann ein soldat drepen og magen kutta opp fekk dei ordre frå general Wheaton til å brenne ned byen og drepe alle som budde der og det blei utført fullt ut. Om lag 1000 menn, kvinner og barn blei meld drepne. Og soldaten avslutta slik: «Eg er kanskje blitt hardhuda for eg har det heilt storarta når eg får ein mørkhuda i siktet og kan trekke av.»

Ein korporal Sam Gillis skreiv at dei drap 300 innfødde den første natta. Ein engelskmann som var augnevitne til det som skjedde sa at «Dette er ikkje ein krig; det er rett og slett ein massakre og mordarisk nedslakting.»

Og president McKinley som bestemte dette sa at ein dag då han fall ned på kne for å be til Gud, så kom det for han at dei ikkje skulle gi Filippinane tilbake til Spania, og at tyskarane og franskmennene i alle fall ikkje skulle få dei, for det var ikkje bra for amerikansk business. Og fordi han meinte at filippinarane ikkje var i stand til å styre seg sjølv, så skulle amerikanarane ta heile landet og ikkje berre Manila der dei alt var, for å gi folket opplæring og å kristne dei, for å fortsette det arbeid som spaniarane alt hadde begynt.

Terje Valen, torsdag 4. juli 2019.

Ja til bybane, nei til bompengar som flat skatt

Eg var i møte med leiarane i idrettslaga Fana og Gneist i går (25.6.19). Der var også den nye idrettspresidenten og første visepresident. Då snakka vi mellom anna om gode vilkår for den organiserte idretten. Leiarane for begge dei store idrettslaga understreka kor viktig bybanen var for bydelane og for idretten der. Då la dei både vekt på den store byutviklinga som følgde bybanen og på at banen kunne flytte mykje fleire folk svært mykje fortare enn nokon bussteneste kunne klare. Den store byutviklinga førte og til at mange par med ungar flytta til bydelane, mens mindre byutvikling i Åsane er i ferd med å gjere oss til bydelen for dei eldre. Det er ei skeiv utvikling som heller ikkje er heilt bra.

Folket og idretten i Åsane bør merke seg dette. Dei som vil senke eller stoppe utbygging av bane til Åsane vil sørge for at dei sørlege bydelane får ein fordel som Åsane aldri vil kunne ta att. Heile Åsane vil bli eit ingenmannsland for all tid utan bane. Derfor er det å stanse bane til Åsane verkeleg ei svært dårleg sak for oss som bur her. Til både kommunevalet og stortingsvalet om to år er det derfor viktig for folk i Åsane å stemme på parti som både er mot bompengar og som vil ha bane.

Terje Valen, leiar for Idrettsrådet i Bergen og medlem av partiet Rødt.