Lavmål i Klassekampen – Kina sammenlignes med Nazi-Tyskland

I avisen Klassekampen skriver Hans Petter Graver, som titulerer seg som professor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, i dag 22.11.19, en artikkel om situasjonen i Hongkong under overskriften «Domstolene i Hong Kong». Han tar opp spørsmålet «om kinesiske myndigheter skal kunne overkjøre» Hongkongs grunnlov. Han er opptatt av hvilken situasjon da Hongkong kommer i.

Kina sammenlignes med Nazi-Tyskland

Så skriver han følgende: «Konflikten minner skummelt om situasjonen mellom de tyske myndighetene og Høyesterett høsten 1940, da Reichkommissar Terboven nektet norske domstoler å prøve lovligheten av tyske forordninger. Dette åpnet veien for å bruke okkupasjonsmakten til en nazifisering av Norge.» Som fagperson hoppet jeg i stolen.

Noen kommentarer

Noen kommentarer er på sin plass. Alle forhold må sees i sin historiske sammenheng dersom vi skal ha en sjanse for å forstå dem Jeg vil argumentere for at Graver sin historiske parallell er helt på siden. I 1940 hadde tyskerne okkupert den frie, uavhengige staten Norge, og det sto en svær hærstyrke i landet som hadde den reelle makten.

Hongkong som okkupert territorium

Hongkong er en del av den kinesiske staten som ble okkupert av Storbritannia i 1841. Engelskmenn hadde helt fra 1500-tallet drevet en stadig mer omfattende opiumsmugling inn i Kina. Dette ville de kinesiske myndighetene stanse og beslagla i 1839 et stort opiumparti som tilhørte en engelsk kjøpmann. England sendte da en flåtestyrke og i løpet av det som er blitt kalt Opiumkrigen ble kinesiske myndighetene tvunget til å holde landet åpent for opiumhandelen. Ved «freden» i Nanking måtte Kina avstå Hongkong til Storbritannia «til evig tid» samt at fem havner ble åpnet for handel. Dette var begynnelsen på den vestlige columbiske innmarsjen i Kina. Snart fikk USA og Frankrike de samme rettigheter som England og i 1847 undertegnet Norge og Sverige en lignende kontrakt.

Under den videre «utvikling» fikk utlendingene kontroll over hele tollvesenet og gjennom påtvungne traktater i 1858 og 1860 (Pekingtraktaten) utvidet utlendingene stadig sine retter slik at Kina nærmet seg halvkoloni-status. Dette var i forbindelse med at de vestlige maktene skulle hjelpe den kinesiske keiseren med å slå ned Taping-opprøret som hadde på sitt program å erobre jord fra det store jordeierne og fordele den blant brukerne, samt at de sto for likestilling mellom menn og kvinner. Etter en avgjørende innsats fra de columbiske makter ble opprøret slått ned og det skal ha krevd mellom 20 og 30 millioner ofre. Under den siste traktaten fikk også England herredømme over Kowlon, som er den landfaste halvøyen innenfor Hongkong som jo er en øy. Og i 1898 tvang England Kina til å gi dem en leieavtale på 99 for jordbruksområdene innenfor Kowlon. Når det gjaldt Hongkong, varte denne situasjonen i praksis frem til etter den kinesiske revolusjonen i 1949.

Historien etter 1949

Da stengte Kina for alvor ute de columbiske imperialistene. Året etter satte i USA og Storbritannia i verk en handelsboikott og Hongkong ble bygget opp som en fremskutt base for disse columbiske statenes arbeid med å destabilisere Kina og få fjernet det nye regimet der som var ledet av Mao Tse Tung. Dermed ble Hongkong utviklet til et senter for finans, transport og annen kommunikasjon.

Men etter å ha gjenvunnet nasjonal selvstendighet begynt oppbyggingen av Kina og landet ble stadig sterkere og mektigere. På slutten av 1970-tallet gikk Kina inn for å åpne mer for handel med omverdenen og da så Hongkong sin sjanse til å utnytte dette.  Det hører med til historien at nesten hele befolkningen var av kinesisk opprinnelse. Da tiden for at leieavtalen med England gikk ut i 1997 ble det åpnet forhandlinger mellom London og Beijing fra begynnelsen av 1980-tallet. Hongkong var ikke med på disse forhandlingene.

Avtalen av 1984 mellom England og Kina

I 1984 ble det inngått en avtale ga Kina overherredømme over hele området, men det skulle ha «en høy grad av uavhengighet» som en spesiell administrativ enhet. Og i 1991 valgte folk i Hongkong for første gang på 150 år sin egen lovgivende forsamling. Dette betød en stor utvidelse av deres politiske frihet.

Motstand mot avtalen begynner

Etter dette startet England under sin guvernør Chris Patten å innføre ordninger som i realiteten undergravde prinsippene som en var blitt enige om i 1984 og fratok Kina det reelle overherredømmet over området. I 1997 gjenvant Kina kontroll over Hongkong og en ny lov ble vedtatt. Ifølge denne skulle Hongkong beholde sine retter og friheter, sin juridiske uavhengighet og sin karakter som internasjonalt finans- og handelssenter, samt sine tradisjoner når det gjaldt livet ellers i de 50 neste årene. Så i 2047 skal i prinsippet område bli en integrert del av staten Kina.

Hongkongs økonomiske betydning avtar

Et viktig moment her er at Hongkong på slutten av 1990-tallet skal ha stått for rundt 25 % av brutto nasjonalprodukt i Kina. Det var altså en egen økonomisk «stormakt» og var London. Det var regnet som den tredje viktigste økonomien i verden og området var også regnet som verdens tredje viktigste finanssenter etter New York og London. I dag, 20 år seinere er dette helt endret og Hongkong sin økonomi har falt ned til rundt 3 % av hele Kinas. Økonomisk sett er derfor området av mye mindre viktighet for Kina (og verden) nå. Og vekten faller stadig.

Ett land – to systemer – en problematisk situasjon

Dette kinesiske systemet med ett land – to systemer har vært problematisk fra første stund. Det er sterke krefter i Hongkong som vil bevare sin uavhengige stilling med ekstrem økonomisk nyliberalisme og sterke bånd til de columbiske maktene, og som fristed for forbrytere som har begått lovbrudd i andre land, mens Kina er interessert i å beholde området som en del av Kina med avtale særretter. Etter 1997 har der vært flere store bølger med demonstrasjoner når det har blitt foreslått endringer som oppfattes slik at Kina vil innskrenke områdets selvstendige stilling.

Den siste bølgen med demonstrasjoner

Den siste bølgen av demonstrasjoner ble utløst av at en person som hadde begått et mord på Taiwan flyktet til Hongkong. Der var han trygg fordi det ikke fantes noen utleveringsavtale mellom disse landene. Det ble derfor foreslått at Hongkong måtte få en slik utleveringsavtale med andre land. Dette fikk den columbiske fløyen i Hongkong til å lage en propagandakampanje mot lovforslaget. Det som ble blåst opp var faren for at en utleveringsavtale kunne føre til at forbrytere kunne bli utlevert til myndighetene i Kina. De vanlige columbiske kreftene fra utlandet var også aktive for å skape turbulens i området og undergrave sin viktigste fiende (slik Kina nå er definert av USA). Dette er mye av bakgrunnen for at opprøret har eskalert til de rene borgerkrigstilstander. En utvikling som følger columbiernes dreiebok for undergraving av land som er uavhengige av dem. Det finnes mange godt dokumenterte opplysninger om slike forhold.

Noen konklusjoner

Så skal vi gå tilbake til Gravers sammenligning der han hevder at konflikten angående domstolens rolle i Hongkong i forhold til Kina minner «skummelt» om det vi kan kalle konflikten mellom Høyesterett i Norge og Terboven under den nazistiske okkupasjonen av landet vårt.

Min påstand er at sammenligningen er uhistorisk og uten folkerettslig tyngde.

Norge var et uavhengig, suverent land som ble angrepet og okkupert av en fremmed makt.

Hongkong er et område innen den kinesiske stat som ble angrepet og okkupert av den columbiske makten England og der okkupasjonen varte fra 1841 til 1984. Det var og er ikke en selvstendig stat, men en del av Kina som nå har fått fjernet de engelske okkupantene og som har fått særretter på grunn av denne langvarige okkupasjonen.

Avtalen med Kina medførte at innbyggerne i Hongkong fikk demokratiske retter som de aldri hadde hatt under den engelske okkupasjonen. De fikk sin egen lovgivende forsamling og sine første frie valg til denne i 1991. Men disse demokratiske rettene for området Hongkong er avgrenset av styresettet i den staten de er del av, nemlig Kina, regulert av en avtale.

Sammenligningen til Graver mellom det som skjer i forholdet Kina – Hongkong og forholdene Nazi-Tyskland – Norge er historisk og folkerettslig helt uholdbart. Dette skulle være åpenbart for enhver med juridisk og historiefaglig kompetanse.

Hvis vi skulle våge oss på noen sammenligninger så ligger vel forholdet mellom Norge og EU gjennom EØS-avtalen bedre til rette. Her er det en ytre makt som bestemmer over norsk lovgivning innen rammene av en avtale. Men likevel er heller ikke en slik sammenligning passende – for Norge er fremdeles en selvstendig stat folkerettslig sett og ikke en del av en integrert europeisk unionsstat med en særavtale.

For meg fremtrer Gravers innlegg uten enhver faglig tyngde. Det fremtrer derfor som en tradisjonell fordreining av virkeligheten for å følge opp den anti-kinesiske kampanjen som de vestlige columbiske imperialistene med USA i spissen nå har satt i gang for å forberede opinionen på et angrep på det landet som det har utpekt som sin hovedfiende. Og hva er da bedre enn så si at Kina har Nazi-Tysklands og Terbovens rolle i forhold til Hongkong. Nazismen må jo bekjempes med alle midler.  Og Terboven er jo den mest forhatte mann i norgeshistorien. I siste instans fremtrer Gravers innlegg, i vår nåværende historiske epoke, som krigshissing mot Kina.

Gravers innlegg er preget av et forbløffende juridisk tunnelsyn og fremstår som ren politisk og ideologisk propaganda uten rot i virkeligheten. Men det er en farlig og virksom propaganda for de som ikke kjenner historien, slik som det virker som om Graver heller ikke gjør. Hvis han gjør det, er innlegget hans bevisst villedende. Og hvis han ikke gjør det, har han egentlig ingen rett til å uttale seg som fagperson.

En artikkel av denne art er ikke Klassekampen verdig.

Og så lurer jeg på – hva synes kineserne om å bli sammenlignet med nazistene? De som kjempet en særdeles blodig kamp mot Tysklands allierte Japan, som en del av 2. verdenskrig. Hos dem varte krigen fra 1937 til 1946 og den førte til enorme ødeleggelser og et ufattelig tap av menneskeliv. Men det er vel også en relativt ukjent historie for de columbiske historiefortellerne og deres juridiske medspiller.

Terje Valen, cand. philol. med historie som hovedfag.

Dagskamp for kommunisme – kommentar til «land-grabbing»

Dyrkingsjord er blitt en ren handelsvare og hovedmålet for jordbruksforetakene har blitt å skaffe seg mest mulig profitt på sine foretak. Dette er ett av de feltene som må trekkes ut av markedet og reguleres ut fra klare regler der forsyning av rimelig, ren mat til befolkningen i verden (og Norge) må stå helt sentralt sammen med avvikling den fossilbaserte jordbruksindustrien. Dersom det ikke var storkapitalen, men folk flest som hadde den reelle makten i verdens nasjoner (inkludert Norge) og i verden, så ville dette ha vært noe av det første en burde få orden på.

Samfunnsmessig kontroll med viktige ressurser og produkter er grunnleggende sett kommunistiske tiltak som vi kan kjempe for under kapitalismen og vinne visse midlertidige seire, men det kan bare bli fullført og sikret under kommunismens første fase, i likhet med de ti områdene for slik tiltak som Marx peker ut i «Det kommunistiske manifest».

Så all dagskamp for samfunnsmessig kontroll med produksjon og fordeling av varer og tjenester er i virkeligheten kamp for kommunisme. Deltar du i slike kamper er du altså en praktisk kommunist.

Er du kommunist?

Elektrisk strøm er blitt en ren handelsvare og hovedmålet for energiforetakene har blitt å skaffe seg mest mulig profitt på sine foretak. Dette er ett av de feltene som må trekkes ut av markedet og reguleres ut fra klare regler der forsyning av rimelig, ren kraft til befolkningen i Norge må stå helt sentralt sammen med avvikling av turbinindustrien i natur som ikke bør industrialiseres. Dersom det ikke var storkapitalen, men folk flest som hadde den reelle makten i Norge, så ville dette ha vært noe av det første en burde få orden på.

Samfunnsmessig kontroll med viktige ressurser og produkter er grunnleggende sett kommunistiske tiltak som vi kan kjempe for under kapitalismen og vinne visse midlertidige seire, men det kan bare bli fullført og sikret under kommunismens første fase, i likhet med de ti områdene for slik tiltak som Marx peker ut i «Det kommunistiske manifest».

Så all dagskamp for samfunnsmessig kontroll med produksjon og fordeling av varer og tjenester er i virkeligheten kamp for kommunisme. Deltar du i slike kamper er du altså en praktisk kommunist.

Matsvinn

Det har nå gått en serie på TV1 NRK som har tatt opp matsvinn. Her får vi f.eks. vite at vi i Norge kaster 105 millioner brød i året. Hvorfor skjer dette og hva skal vi gjøre? Svaret i programmet er at forbrukerne må forandre sine vaner og bruke brød selv om det ikke er helt ferskt. Men har man da gått til bunns av problemet/sykdommen, eller forsøker man bare å kurere noen symptomer? Jeg tror at svaret er at man ikke har funnet grunnen til alt svinn, og når man ikke har funnet den, så kan man heller ikke finne noen løsninger som virkelig er effektive.

Etter min mening har vi et økonomiske system der forbruk og ødeleggelse er like begreper. For produsentene er det viktigste at varene blir solgt og betalt for. Da kan de få dekket kostnadene ved å produsere dem pluss realisere en viss fortjeneste. Om varene blir forbrukt til å dekke kjøpernes behov, eller om de bare blir kastet, spiller ingen rolle i dette systemet.

Men stopp litt her – jo, det spiller faktisk en rolle, men en litt annerledes rolle enn en kunne ønske. Det er nemlig slik at jo raskere varene blir solgt, desto mer kan bedriftene produsere i løpet av en viss periode, og desto større blir fortjenesten. Dersom ingen varer blir kastet, og dersom de varer lenge, så er det rene tapssituasjonen for bedriftene. Dette kommer av at produktene må ta form av bytteverdi før de kan realisere sin bruksverdi, dvs. tilfredsstille et behov.

Her har vi noen grunnleggende forklaringer på fenomenet kjøpepress og sløsing. For å skaffe god fortjeneste er det viktig å endre produktene litt og overbevise kjøperne om at de må skaffe seg de nyeste versjonene. Moteindustrien er en av de mest sløsaktige. Hurtige såkalte oppgraderinger av teknologiske produkter fungere også slik. Og den verste sløsing er produksjon og salg til ren ødeleggelse. Vi snakker her om våpenindustrien. Her er virkelig forbruk og ødeleggelse helt synonyme begreper. Men alle produserte artikler sendes i dag ut på et marked der det en ikke vet hva som blir solgt eller hva som nok blir solgt, men bare blir kastet istedenfor å bli forbrukt. Sløseriet er et systemegent fenomen.

Grunnleggende sett kommer dette av at alle produkter (og for så vidt tjenester) ikke kan leveres direkte til de som har behov for dem. De må gå omveien om salg der bytteverdien realiseres. Det betyr at de må byttes mot penger som folk i hovedsak har tjent som lønn i jobbene sine eller fått i overføringer fra skatt på de som har arbeidsinntekt. Det betyr at det ikke er noen direkte vei fra produksjon til behov. Dette systemet legger da, i tillegg til flere andre virkninger, til rette for reell overproduksjon i forhold til behov.

Det eneste som kan stanse sløseri er at en tar utgangspunkt i folks rimelige behov og produserer ut fra det – ikke ut fra hva en kan få solgt. Vi må altså over fra et system med produksjon som vesentlig er innrettet på bytteverdi, til produksjons som vesentlig er innrettet direkte på behov. Før vi klarer det vil sløseri fortsette å være et vesentlig trekk i våre samfunn. Det opplegget som er skissert først i dette siste avsnittet er et helt sentralt trekk ved det Marx kalte kommunisme, mens det systemet som skaper sløsingen heter kapitalisme. Så kan du selv sammenligne og velge system.

Terje Valen, 20. november 2019.

Fra Réseau International, også om norske spesialstyrker i Syria

Følgende oversatt fra Réseau International 18. oktober kan være interessant, særlig opplysningen om norske spesialstyrker i Syria.

Mens den syriske hæren har rykket inn i byen Kobane, og mens den  har rykket inn vest, øst og syd for byen som ligger 15 mil fra Alep, nær grensen til Tyrkia, har amerikanerne på sin side gått i gang med bombetokt av spesielle mål.

Men det gjelder ikke bare dem. For å si det rett ut så er de vestlige makter i ferd med å ødelegge bevis etter syv år med forbrytelser begått av falske navn som Daesh (Isis), al-Nusra, Ahrar al-Chaam og andre navn som er funnet opp av USAs eller av NATOs og andres hemmelige tjenester.

Russland i dag meldte onsdag om at to amerikanske F-16 fly angrep amerikanernes egen base i Kobane (Ain al-Arab), angrep som skjedde samtidig som de første kontingentene av den syriske hær kom til byen. Like før hadde Pentagon evakuert arsenalet sitt på Tall Arquan-basen i Ras al-Aïn sammen med to andre militære poster i Abuyas og i Ras al-Aïn.

Kurderne, som ble forlatt av USA og av NATO, har blitt tvunget av omstendighetene til å stole på den syriske stat som ikke har nølt et øyeblikk med å ta igjen kontroll med de største byene i nord-øst der den opprinnelige planen til USA var å opprette en uavhengig kurdisk stat. Ifølge Russland i dag hadde USA 19 baser (26 ifølge andre kilder, NDLR) over hele det syriske territoriet, vesentlig nord-øst og nord i landet. Den amerikanske presidenten sier at han vil trekke de 6000 til 7000 USA-militære som befinner seg i Syria tilbake til Irak, Kuwait og Jordan, noe som klart ikke vil la seg gjøre uten å viske ut plagsomme bevis.

Noe lignende gjelder Frankrike som den 16. oktober satte fyr på sementfabrikken Lafarge i Jalabiyeh (ved den tyrkiske grensen, nord for Alep) før den syriske hæren skulle ta over. Det dreier seg om en fabrikk som ifølge dokumenter forsynte 6 millioner tonn sement under hele krigen til terroristene i Daesh og al-Nusra og andre for å lage befestninger og tunneler under jorden.

I denne fabrikken hadde til slutt norske og franske spesialstyrker tilhold og de tente på den før de flyktet.

Slik forsvant viktige spor av en hemmelig operasjon av største betydning. I 2016 offentliggjorde en tyrkisk internett-side , Zaman Al-Wasl, en epost mellom lederne av Lafarge som viste at den multinasjonale fabrikken hadde bånd til Daesh. Skandalen, som hadde avslørt den franske staten sine forbindelser med terroristene, fikk staten til å åpne en undersøkelse. Dette ble gjort på grunn av syriske ansatte som følte seg krenket.

Dagsavisen Le Monde publiserte så sin versjon som skulle skjule følgende: Foretakets bånd til CIA i forskjellige operasjoner, særlig transport av våpen under Irak-krigen, forbindelsen mellom Lafarge og Hillary Clinton (som tidligere satt i ledelsen for firmaet), det multinasjonale firmaet sin forbindelse med DGSE under Syria-krigen og bygging av infrastruktur for terroristene i Syria.

Hvis ødeleggelsen av Lafarge-fabrikken har ødelagt bevisene på Frankrikes skyld i en av de mest ødeleggende krigene i det nye århundre, hva skjer da med de franske terroristene som kurderne har  i fangenskap, men som straks faller i hendene på den syriske hæren.

Mens USA har evakuert sine agenter til Irak og Storbritannia regner med å gjøre det samme, vil ikke Frankrike høre tale om noe slikt. De franske spesialstyrkene har vært omgitt av en aura av usikkerhet om de har som oppgave å likvidere dem på stedet og eliminere de andre plagsomme bevisene?

Kilde : https://parstoday.com/fr/news/middle_east-i82410-syrie_usa_france_effacent_les_preuves!

Oversatt av Terje Valen.

Årsaken til bondedemonstrasjoner i Nederland nå

I Nederland er den nå store bondedemonstrasjoner. Bøndene kjører sine maskiner ut på veiene og skaper kaos. Her brukes både politi og militærmakt for å stanse dem. Det er det borgerlig-demokratiske diktaturer i praksis. Og nå er det miljøet som er påskuddet for å skvise bøndene.

Det er store utfordringer for jordbruket i verden. Allerede Marx oppdaget at jordbruk på kapitalistisk grunnlag ikke var bærekraftig i lengden. Det gjelder for så vidt annen produksjon også. Men for jordbruket er det ekstra alvorlig fordi det produserer våre grunnleggende livsmidler. For jordbruket er det vesentlig å husholde jorden og dyrene ut fra den langsiktige målsetting at jord og dyrestamme skal holde seg og forbedres gradvis. Det er faktisk de eneste produksjonsmidler som kan forbedres gjennom bruk, utenom menneskene da selvfølgelig (ved sin virksomhet i praksis, eksperimenter og studier). Andre produksjonsmidler slites ned av bruk.
Dagens industrijordbruk er basert på bruk av fossile brennstoffer, tunge maskiner som ødelegger jordsmonnet og overbelaster dyene og på andre metoder som tar sikte på å minske arbeidsinnsatsen og utgiftene pr produsert enhet for å realisere profitt.

Slik jeg ser det trengs det en produksjon med bruk av mye mer folk og metoder og redskaper som gjør mulig en mer vennlig behandling av jord og dyr osv. og mål om å dekke befolkningens behov uten at det er underlagt drivet etter profitt. Dette har noen trekk som er forskjellig fra produksjon av industrivarer. Kapitalismen gjør det umulig for bøndene å få drive på denne måten. De forslagene som kommer fra kapitalens politisk representanter beveger seg alle innenfor det kapitalistiske systemet. Dette er det vesentlige grunnlaget for bøndenes nye protester i Nederland akkurat nå.

Opprør på Haiti mot columbisk imperialisme

Det foregår nå et virkelig opprør på Haiti mot presidenten og hans støttespillere der USA er i spissen. Dette skriver selvfølgelig ikke amerikanske aviser om. Og hvordan er det med de norske? Nei for her er det snakk om et sted der USA har makten. Jeg setter inn et sitat fra en artikkel du finne på Truthout og vil du ha bedre innsikt i hva som skjer på Haiti nå, kan du finne og lese hele. Sitaten viser det vesentlige ved den ledende staten i den vestlige columbiske imperialismen. Det er også god bakgrunnsinformasjon for å forstå det som har skjedd i Libya og i Syria.

Haiti also has billions in gold, iridium, copper, and oil advises human rights attorney Èzili Dantò. “And,” she told Truthout, “the Windward Passage and a history the enslaving nations must rewrite.”

She said the U.S. built its largest embassy in the Western Hemisphere in Haiti to control Haiti’s geopolitical position and strip it of its assets and riches.

“They will obliterate Haiti before they allow it to succeed as a nation,” Dantò said. “There is white fear of Haitian success.”

Viktig nederlag for columbisk imperalisme

Det som har skjedd i Syria de siste dagene er et alvorlig nederlag for den vestlige columbiske imperialismen med USA i spissen og deres vasaller, deriblant Norge. Det er en seier for verdens folk i kampen for nasjonal selvstendighet og for muligheten til å bygge opp stater utenfor columbismens kontroll. Tapet i Syria er strategisk mye viktigere enn USA sitt tap i Vietnam. Nå vipper hele den strategiske verdensordningen. Angrepet på kurderne og andre som bor nordøst i Syria er selvfølgelig grusomt og vi må ta skarpt avstand fra det.

Men en situasjon som kunne ha eskalert til en storkrig på det eurasiske kontinent ser nå ut til å være unngått. Tyrkia vil med all sannsynlighet bli stoppet og det kan endelig bli sjanse til fred og gjennoppbygging av Syria som de vestlige columbiske imperialistene ville sikre seg eller redusere til et kaos, slik de klarte i Libya.

Den norske regjering og mange norske som betegner seg som radikale har gått på den columbiske fremstillingen av krigen slik den klart og intellingent trer frem i boken til «Syria» til Cecilie Hellestveit. Da boken ble skrevet, var hun som det heter på bokens vaskeseddel «tilknyttet Rafik Hariri-senteret for Midtøsten ved Atlantiv Council i Washington. Alle vet av dette Council samarbeider nært med USA/NATO og fremmer deres syn. Du får ikke jobbe der hvis du legger frem fakta som i det vesentlige er mot den vestlige columbiske imperialismen sine interesser.

Hvordan drive kampen for vårt livsmiljø

Finanskapitalen sin linje for å redde miljøet er å produsere seg ut av det ved å skape stadig mer energi som ikke er basert på fossile ressurser. Det krever store investeringer i tiltak som ikke på noen måte kan føre til det reklamerte resultat – bare til økt profitt for de store selskapene som satser i dette området. Vindturbiner og solpaneler er eksempler på dette. Dette er en dødslinje for miljøkampen. Det eneste vesentlige tiltaket som kan virke er sparing av energi – og svært kraftig sparing av energi. Og vi må begynne sparingen med å stanse virksomhet som bruker energi på en skadelig måte. Den aller skadeligste og unødvendige måten er våpenproduksjon og bruk i kriger for at den vestlige columbiske verden med USA i spissen skal opprettholde sitt profittable verdenshegemoni. Helt avgjørende er nedrustning av USA og NATO. Da må svartmalingen av andre land som Syria, Iran, Russland og Kina osv. stanses. Ingen av disse ønsker å krige nå. Typisk var den store konferansen i Kina i juni i år som samlet rundt 60 nasjoner for å diskutere fredelig samarbeid mellom forskjellige kulturer. Virkelig verd en Nobels Fredspris.

Så kan vi gå over til å se på en hel annen rekke unødvendige og tildels skadelige virksomheter som kan avvikles og så ser vi på sparing av energi over alt ellers. Det er ingen store bevegelser på dette området foreløpig – og så lenge det varer vil energibruken bare øke og øke. Noe som absolutt ikke kan skje uten at også bruken av fossile ressurser blir bruk i like stor og større grad enn i dag.

Kommentar til forsvarsbudsjett 2019

Slik jeg ser det er NATO med USA i spissen i dag den fremste kraften i verden for å fremme krigsforberedelser og krig. NATO står akkurat nå for invasjon i Syria og angrep på kurderne gjennom sitt medlem, Tyrkia. Resten av nord-øst Syria okkuperes fremdeles av NATO ved USA formodentlig fremdeles med hjelp av de kurderne som nå angripes i nord. Det finnes selvfølgelig ikke noen realistisk trussel mot Europa fra Russland som stadig minsker sitt forsvarsbudsjett og har mer enn nok med å få orden på økonomien og sine sosiale systemer etter det fullstendige sammenbruddet på 1990-tallet da USA-betalte nyliberalister si samarbeid med tidligere partipamper plyndret ut hele landet og kastet det tilbake til ulands-status.

Å bygge et nasjonalt forsvar basert på allmenn verneplikt er det vesentlige skritt Norge nå kan ta for å hindre at vi blir trukket videre med i USA og de andre columbiske maktene sin kamp for å beholde sitt utbytterhegemoni i verden og alle de krigene det vil avføde. Det vil også forebygge at vi selv blir ofret av USA når vi ikke lenger er viktige for dem. Og det vil forebygge at vi eventuelt kan bli mål for bruk av atomvåpen mot de amerikanske basene på norsk jord.

Vi skal huske at det innen den amerikanske langtidsstrategi ligger angrep på Iran, Russland og Kina etter Syria. Det forsvaret som Norge nå bygger opp er mer innrettet på å delta i slike kriger enn i forsvar av eget land.