Mainstream media og den herskende ideologi

Redaktøren i BBC sier at uttrykket «mainstream media» er blitt en fare for pressefriheten. La oss se på det.
Marx sier at overgang til et samfunn der fellesskapen av mennesker bestemmer over utvekslingen med naturen og fordelingen av det som produseres på grunnlag av fellesskapens egne behov (også kalt kommunisme), er av hengig av at mye av befolkningen er samlet i store byer, og at det finnes høyt utviklete produsjonsmidler og kommunikasjonsmidler. Jeg tror dette har mye for seg.
 
Det har også vist seg at de store sprangene i utvikling av kommunikasjonsmidler, som har gjort det mulig for stadig flere å tilegne seg kunnskap om fakta og sammenhenger i verden, har vært forutsetninger for at stadig flere har kunnet avsløre de herskendes ideologi og de usannheter og ensidigheter som trengs for å opprettholde de herskendes makt over tankene.
 
Boktrykkerkunsten var svært viktig i denne sammenheng. Det samme var all teknologi for å overføre informasjon hurtig over lange distanser, der telegraf og telefon var sentrale. Avisene var og er viktig. Den herskende klassen har nesten alltid dominert også avisene med sine synspunkter, men det har også der vært åpninger for underklassenes publikasjoner. Arbeiderbladene var slike åpninger, men ettersom de såkalte arbeiderpartiene ble inkorporert i det borgerlige demokratiet (som er en fremtredelsesform for kapitalens/borgerskapets klassediktatur), ble den åpningen lukket i det store og hele. I Norge var Klassekampen et enestående eksempel på at underklassene klarte å lage et hull i den borgerlige medieflommen. Derfor ble den også hatet og rakket ned på. I dag strever denne avisen med å holde oppe sine revolusjonære tradisjoner i kampen for å overleve i mediasirkuset.
 
Sett i et videre perspektiv er vi nå midt inne i en ny slik periode med en enorm utviding av kommunikasjonsmidler, som den herskende klassen prøver å monopolisere og bruke til sine formål, men som også har store åpninger som underklassene skan bruke. Det er viktig å bruke disse åpningene.
Sett i et videre perspektiv er vi nå midt inne i en ny slik periode med en enorm utviding av kommunikasjonsmidler, som den herskende klassen prøver å monopolisere og bruke til sine formål, men som også har store åpninger som underklassene kan bruke. Det er viktig å bruke disse åpningene. BBCs sjef jobber, sammen med andre sensurinstanser, ofte såkalte faktasjekkere, for stenge åpningene. De slår ned på mindre feil og desinformasjon og lar de store elefantene gå rolig rundt i rommene.
Terje Valen, 26.3.2019.

De gule vestene og demokrati og demokrati fru Blom

I Frankrike, som i Norge har de det vi kaller demokrati. Men prinsipielt er dette et klassedemokrati – det er demokrati innen de rammene som kapitalen og dens representanter setter. Derfor kaller vi det for et borgerlig demokrati. De gule vestene truer dermed ikke demokratiet i og for seg, men de truer det borgerlige demokratiet. Og når det blir truet avslører det sin karakter som et klassediktatur kamuflert i demokratisk form. En annen type demokrati er demokratiet for og av det arbeidende folket – de kravene som de gule vestene har fremsatt truer det borgerlige demokratiet, men kan virkeliggjøres i et arbeiderdemokrati. Men da må en bryte med kapitalens lovmessigheter og privilegiene og makten til dens representanter. Macrons tiltak svekker i virkeligheten arbeiderklassens og folkets demokratiske rettigheter og skjerper det borgerlige klassediktaturet. Hvis klasseforskjellene blir for store og motstanden vokser kan opphevingen av kapitalismen og det borgerlige demokratiet komme på dagsordenen. Men det krever at mange illusjoner blir avkledd, blant annet støtten til partier og bevegelser som ikke vil oppheve kapitalismen, men bare fisker i opprørt vann for å lure arbeidsfolk til å dele seg opp i grupper som slåss mot hverandre ut fra religion, farge, kjønn, og andre såkalte identitetsmarkører.

Politisk kontroll med kapitalismen – reformisme eller revolusjonær parlamentarisme

Å forby bemanningbransjen, slik Rødt nå går inn for, er et svært viktig krav. Det er viktig å sette politiske grenser for kapitalen og dens utbyttingssystem. Dette kan gå inn i en revolusjonær strategi likesåvel som i en reformistisk strategi. Den reformistiske strategien tar enten utgangspunkt i at kapitalismen skal vare og at gjennomfører reformer innenfor kapitalens rammer for å styrke den. Dette er en klar borgerlig politikk. Eller så har man en tanke om at reformene etter hvert skal bli så omfattende at arbeiderklassen på et tidspunkt har overtatt makten i samfunnet. Dette er en radikal reformisme. Den er viktig når kapitalismen går bra slik det var fra 1945 og frem mot 1970-tallet.
 
Men når kapitalens mektigste representanter føler at profitten deres og makten deres trues på vesentlig vis kommer to viktige tendenser frem – på den ene siden gulroten og på den andre pisken, eller som min gamle veileder, professor Danielsen, fra Universitetet i Bergen kalte det i sitt bind av Høyres historie – silkehansken og den pansrede neve. Det viste seg på 1920-30-tallet. Her ga man etter for viktige krav på den ene siden – 8-timersdagen var ett. Og så rustet man opp politimessig og militært i tilfelle arbeiderklassen og folket ikke var fornøyd, men krevde mer – å ta statsmakten fra dem. Det er viktig å ha disse historiske erfaringene. Og i dag har man EU og NATO også i bakhånd.
 
Et revolusjonært parti må alltid ha med seg at kapitalismen er et system som på grunn av og på tross av sitt enorme driv for å utvikle produktivkreftene, vikler seg inn i stadig dypere kriser fordi denne utviklingen ikke kan fortsette innenfor de eiendomsforhold til produktivkreftene som finnes. Det vil si at en liten klasse kapitalister har monopolisert eiendomsretten til produktivkreftene og jobber for å kapitalakkumulasjon på grunnlag av profitt som den arbeidende befolkningen skaper gjennom arbeidet sitt og den merverdien de tilfører. Systemet har en iboende kvalitet som gjør at profittraten stadig tenderer til å minke – og det kan bare motvirkes grunnleggende ved enorme ødeleggelser av konstant kapital – maskiner, fabrikker, transportmidler osv. – derav den iboende tendensen til store økonomiske kriser, men også de største ødeleggerne – de store krigene – verdenskrigene. Vi lever nå i en tid der en slik stor ødeleggelse blir stadig mer påtrengende for å sette ny fart i kapitalismen igjen. Dette er sannsynligvis en større fare enn miljøødeleggelsene i seg sjøl, men så er jo krigene de aller største miljøtruslene og.
Det økonomiske magasinet Fortune hadde i august 2018 en lang analyse av utviklingstendensene i økonomien fremover. De var helt klar på at det i løpet av  noen få år på ny ville inntreffe en stor ny økonomisk nedgangskonjunktur. Dette vet nå kapitalens representanter i alle partier. Derfor driver de på og forbereder seg på det. Både fjernpolitireformen, som fjerner politiet fra nærmiljøene og opprustningen, har denne dimensjonen i seg – den pansrede neve i tilfelle det blir nødvendig. Dette i tillegg til at kapitalen krever en ny storkrig – og særlig for USA er det viktig at den foregår på det eurasiske kontinent og ikke rammer USA – noe som nå faktisk er en ønsketenkning – selv om noen krigsgale folk ikke vil innse det. Men opptrappingen i Romania i disse dager er en klart krigsforberedende virksomhet og øker faren for storkrig.
Når vi kjemper for gode reformer – så skal vi ikke glemme disse strategiske perspektivene – og vi skal gjøre flest mulig oppmerksomme på dem. Hvis ikke opprettholder vi illusjoner om kapitalismen og det parlamentariske systemet som avvæpner arbeiderklassens motstand og deres evne til å oppheve systemet og skape sitt eget – en kommunisme i Marx ånd.
Terje Valen, 5.3.2019.

Pressa – kapitalismen – kommunismen

Det er mange grunnar til at journalistar blir talerøyr for dei leiande finanskapitalane. Eg vil her skrive litt om det.

Ein viktig grunn er den svært kraftige indoktrineringa i den engelsk-skotske ideologi som vi alle er utsett for – dvs. trua på at kapitalen og kapitalismen er eit evige ikkje-historiske fenomen som vi ikkje kan sleppe ut av. Det var Marx som avdekka og kritiserte denne ideologien – spesielt i Kapitalen. Først hadde han gjort opp med det han kalla den tyske ideologi, som var idealismen til Hegel og dei som førebudde hans filosofi. Dei trudde at ideane aleine kunne endre samfunnet. Så hadde han gjort opp med det vi kan kalle den franske ideologi, trua på at problema under kapitalismen kan løysast på det politiske nivået aleine.

Så tok han laus på sjølve grunnlaget for heile menneskehistoria, nemleg korleis menneska utvekslar seg med resten av naturen. Her avslørte han, heilt i ned i fundamentet, dei illusjonane som borgarskapet hadde og framleis har om dette. Gjennom det fann han dei grunnleggande motseiingane i det kapitalistiske systemet – at det hadde i seg ein trong til uhemma vekst av produktivkrefter på eit eigedomsgrunnlag som ikkje kunne korkje regulere eller bere denne utviklinga i lengda

Løysinga hans var eit nytt eigedomssystem der det arbeidande folket tar over eigedomsretten til produksjonsmidla frå kapitalistane. Det vil seie at dei tar over denne eigedomsretten som står for utvekslinga med naturen, altså dei som i praksis står for produksjonen, saman med dei som transporterer produkta til forbrukarane og formidlar dei og dei som yter naudsynte tenester for at folket skal ha det bra. Når det arbeidande folket har gjort dette kan dei skape eit system for utvekslinga med naturen rundt og for fordeling av produkt og tenester som tar utgangspunkt i det arbeidande folket sine behov og ikkje kapitalen sitt behov for profitt og kapitaloppsamling. Dette systemet kalla Marx kommunisme.

Du kan sjå kor mange innlegg og innslag du får inn i dei store media om dette – og sjølv i «venstresida si avis», Klassekampen, finnast det mest aldri slike innlegg. Det viser den enorme krafta i den borgarlege ideologien.

Og kvifor det er så viktig at mange kan sin Marx – mellom anna ved å lese og studere Kapitalen. Jau, utan å kjenne ideologikritikken hans kan vi ikkje lage ein mot-offensiv mot det systemet av tankar (den ideologien) som Civita og alle borgarskapet sine utanlandske tenkjetankar produserer og som journalistar og mediefolk spreier i alle kanalar. Manglande kunnskap om korleis heile samfunnsystemet fungerer og må endrast kan føre til at arbeidarklassen ikkje klarer å oppheve kapitalismen på ein god måte. Då står vi framfor det andre alternativet som Marx gir oss – at begge klassane går til grunne i kampen.

Terje Valen, tysdag 5. mars 2019

 

Leo Ajkic og miljøet

For å stanse alle de forskjellige miljøkrisene som utvikler seg, og der økende co2 nivå kun er en av mange, må vi endre måten vi utveksler oss med naturen rundt menneskene. Det betyr at vi trenger et system for utveksling med naturen rundt, som respekterer naturens grenser, samtidig som det ivaretar våre viktigste behov. Alle tegn tyder på at vi ikke har et slikt system nå. Det snakkes og snakkes om tiltak for miljøvern, men i det vesentlige forverres situasjonen hele tiden. Og grunnen er at det lønner seg for kapitalen.

Det systemet vi har er slik at det krever ubegrenset økning av kapital og med det følger ubegrenset forbruk. Hvis vi legger begrensninger på veksten i systemet går det inn i krise. På grunn av motsigelser i systemet selv faller det sammen i kriser med visse mellomrom. Da minsker produksjon og forbruk. Men når det tar seg opp igjen øker det igjen og til et enda høyere nivå enn før.

Derfor må dette systemet for utveksling med naturen rundt oppheves og danne grunnlag for et annet system der det ikke er den ukontrollerbare kapitaloppsamlingen som bestemmer utviklingen, men der menneskene kan ta kontroll ut fra menneskelige behov og kunnskap om naturen rundt.

I Ajkic sitt program var nesten alt konsentrert om hva enkeltmennesker kan gjøre for å stanse ødeleggingen av livsmiljøet vårt. Her dreide seg stort sett om å forbruke bedre og/eller mindre. Eller å skape mindre avfall og resirkulere det som vi kan. Det eneste andre som ble nevnt var at vi ikke kan fortsette å pumpe så mye olje opp fra under Nordsjøen. Det krever jo noe annet enn endringer i personlig livsstil. Så var det en konferanse om ungt entreprenørskap der ungdommer fikk i oppdrag å lage en forretningsidé som skulle tjene til å bedre miljøet. Ajkic avsluttet samtalen med dem med en kommentar om at han håpet at de kanskje kunne finne marked for noe slikt. Dermed lukket han det hele inn i kapitalismens markedssystem igjen.

Saken er at miljøproblemene i dag i stor grad brukes til å få vanlige lønnsarbeidere til å betale for og ta ulempene ved å redde miljøet, mens de store aktørene, dvs. til syvende og sist finanskapitalen og dens representanter bare kan foreta endringer som gjør dem konkurransedyktige, og det i seg selv legger rammer som gjør at problemene i det vesentlige ikke kan bli løst innen systemets grenser.

Derfor er vi altså nødt til å oppheve kapitalismen og innføre et system som gjør det mulig å skape en annen og bedre verden. Bare dersom makten blir fratatt kapitalen og dens representanter kan vi redde menneskene fra undergang, enten det nå gjelder miljø, økonomiske kriser, fattigdom og elendighet, krig og andre dødelige konflikter.

Det krever en oppheving av det borgerlige demokratiet som bare kan operere innenfor kapitalens grenser og dermed til syvende og sist tjener kapitalens representanter og ikke oss andre. Vi trenger en ny type svært utvidet demokrati som tjener hele det arbeidende folket som tillater det å sette i verk skikkelig virksomme tiltak når det gjelder måten vi utveksler oss med naturen rundt og fordeler der vi produserer ut fra det arbeidende folkets behov. Når de gule vestene beveger seg i Frankrike er det ikke demokratiet de angriper, de utfordrer det borgerlige demokratiet til også å ta hensyn til dem. De må skape opprørske tilstander for å få kapitalens politiske representanter til å høre og reagere. Men heller ikke dette kan hjelpe. Det er ikke mulig å få kapitalen til å tjene folket når den har utviklet seg utover en viss grense. Når det arbeidende folket av egen erfaring ser at det borgerlige demokratiet ikke tjener dem lenger vil de måtte erobre demokratiet for seg selv. De vil måtte skape et demokrati som tjener dem. Og dette kan eller vil ikke NRK selvfølgelig ikke snakke om.

Terje Valen, torsdag, 10. januar 2019.

Åsane – E39 i lang tunnel

I det forrige innlegget med denne overskriften, som tok utgangspunkt i de sosialt og geografisk diskriminerende bompengene, kom jeg dessverre til å være for vennlig i forhold til innholdet i Nasjonal Transportplan 2018-2029. Mitt sitat var ikke fra denne planen, men fra planen 2014-2023. Det var her vi med glede kunne lese at oppstart av firefelts veg mellom Nyborg og Klauvaneset var prioritert i siste 6årsperiode, dvs. fra 2020 og at prosjektet besto av en toløps tunnel på om lag 6 km og tilpasning av vegsystemet i Åsane i forhold til dette. Det ble og lagt vekt på at det ville forkorte vegen med 4 km.  (NTP 2014-2023, side 285). Jeg kan føye til at det for lokalmiljøet vil innebære en betydelig miljøgevinst.

Det er rett at denne vegen også er kommet med i NTP 2018-2029, men på en måte som utsetter og svekker det som sto i NTP 2014-2023. Den kritikken jeg hadde mot manglende politisk satsing på transport i Åsane blir dermed bare forsterket. Vi fikk gjennomslag for lang tunnel under regjeringen Stoltenberg II, men regjeringen Solberg med Frp torpederte dessverre dette.

I NTP 2018-2029 heter det: «Prosjekt E16 Ringveg øst, strekningen Arna – Vågsbotn i Hordaland omfatter bygging av firefelts veg mellom Arna og Vågsbotn i Bergen kommune. Utredningen av Ringveg øst og E39 nord i Åsane er tydelig på at løsningen E16 Arna- Vågsbotn må samordnes med løsningen for E39 Vågsbotn – Klauvaneset. … Prioriteringen av strekningen Arna – Vågsbotn er betinget av at det blir tilslutning for et opplegg med delvis bompengefinansiert utbygging av prosjektet.» (NTP 2018-2029, side 299).

Av oversikten over bevilgninger ser vi at det kun er satt av 200 millioner kroner i siste del av perioden (2024-2029) til planlegging av veien. Dessuten er ikke lang tunnel nevnt og det åpner for et ødeleggende alternativ i dagen. Dette er rett og slett grotesk.

Derfor skjerpes konklusjonen i mitt forrige innlegg. I virkeligheten har politikerne sentralt og i bystyret neglisjert bydelen bortimot fullstendig når det gjelder transport etter at E-39 til Åsane senter sto ferdig på 1980-tallet. Lokalt føler mange at spesielt Åsane Nord er blitt et ingenmannsland, og kampen for lang tunnel tar seg nå opp igjen.

Det må ellers føyes til at forrige transportplan hadde som utgangspunkt at tunnelen skulle gå fra Forvatnet på Nyborg til Klauvaneset. Da ville det blir 4 km kortere avstand mellom Nordhordland og det sentrale  Åsane og Bergen. Nå har prosjektet blitt koblet sammen med Ringveg øst og derfor er startpunktet for videre E39 blitt Vågsbotn. Det betyr at avstanden mellom Nordhordland og Bergen ikke vil bli forkortet på langt nær så mye som ved det forrige alternativet. Rundt 70 % av trafikken vil gå mellom Nordhordland og Åsane/Bergen. Derfor er det samfunnsøkonomisk sløseri å føre vegen fra Vågsbotn til Klauvaneset. Det forkorter ikke vegen fra nord og inn til Bergen noe særlig i det hele tatt. Vi bør holde fast på at vegen nordover skal ta av ved Forvatnet på Nyborg. Her foreligger også et vedtak som gjør at prosjektet kan settes i gang raskere enn den andre løsningen.

Jeg ser også av Åsane Tidende bringer et innlegg for taler for at veien stort sett skal gå i dagen gjennom naturen i Åsane  Nord. Det er noe beboerne der har kjempet  mot i 30 år. Så var et heller ikke en lokal beboer som uttalte seg. Lokalmiljøet spiller derfor ikke noe rolle for ham. Og hans argumentering var hovedsakelig økonomisk. Han sa at det ble mye billigere med hans alternativ. Og det er jo sant når han skalerer ned vegen fra 4 til to felt. Men med slik nedskalering vil jo også en tunnel bli nesten 50 % billigere enn om den skulle ha 4 løp.

Vi krever derfor at E39 i lang tunnel til Klauvaneset med avkjørsel ved Forvatnet på Nyborg bygges før prosjekt Ringveg Øst og oppfordrer alle politiske partier i Bergen og Hordaland pluss hordalandsbenken på Stortinget, samt alle krefter i Nordhordland til å tak i dette for å fremskynde det. Beboeraksjonene må trappes opp.

Terje Valen, Miljøaksjon Åsane, 25. oktober 2018.

Åsane – E39 i tunnel

Bergens Tidende har en forkortet versjon av innlegg i dag, 9.10.18. Det viktigste som er tatt ut er at det i transportplanen er presisert at det dreier seg om vei i tunnel som vil korte ned avstanden mellom Nordhordland og Bergen med 4 kilometer. Her er hele innlegget slik det sto i Åsane Tidende på onsdag i forrige uke.

I forbindelse med den usosiale utvidelsen av bompenge-ordningen som skyver den største belastningen for å redde miljøet over på de med minst ressurser, og som særlig rammer de som får minst igjen for det i sine bydeler, er det på sin plass å reise kampen på ny for lang tunnel på riksvei E-39 til Nordhordlandsbroen med full kraft.

Miljøaksjon Åsane jobbet i årene 1989-1998 med å få veien til Nordhordlandsbroen i lang tunnel fra det sentrale Åsane inn på det som da het Norsk Vegplan 1998-2007. Vi fortsatte arbeidet frem mot rullering av planen for 2010-2019 og sammen med kommunene i Nordhordland og Bergen pluss Fylkeskommunen lyktes vi da med dette. Det så da ut som vi kunne få oppleve at prosjektet ble utført før 2020. Men intet skjedde. Da nåværende Norsk Transportplan (2018-2027) skulle vedtas var prosjektet nesten falt ut, men heldigvis kan vi nå lese følgende:

«E39 Vågsbotn – Klauvaneset

Prosjektet E39 Vågsbotn – Klauvaneset i Hordaland omfatter bygging av firefelts veg i ny trasé like nord for Bergen. Det meste av strekningen er planlagt i tunnel, noe som vil korte inn dagens veg med om lag 4 km. Endelig løsning er ikke valgt, og tilknytningspunktet mellom E39 og E16 må samordnes med løsningen for E16 Ringveg øst, strekningen Arna – Vågsbotn, som er prioritert gjennomført i siste del av planperioden, jf. korridor 5. Prioriteringen er betinget av at det blir tilslutning til et opplegg for delvis bompengefinansiert utbygging av prosjektet. Prosjektet og tilknytting til andre prosjekter skal gjennomgås på nytt i første periode. Det legges opp til oppstart i andre planperiode.»

De nye bomstasjonene rammer spesielt de 8000 som bor i nordre Åsane. De får ingen bytrikk og ikke noen andre lokale fordeler av det de betaler inn, mens mesteparten av Åsanes 40 000 innbyggere ikke rammes av de nye avgiftene når de skal til sitt bydelssenter. Men i hele området er vi nå truet av forslag om å skrote bybanen, som har vist seg å være helt sentral for byutvikling syd i Bergen. Banens reelle verdi for Fyllingsdalen er svært mye mindre enn den vil være for Åsane.

Det finnes ikke sammenhengende sykkelvei fra Åsane Nord til senterområdet i Åsane. Staten skal ikke finansiere en sykkelvei i området, mens den finansierer sykkelveier for rundt 2 milliarder kroner i Bergen sør og vest.  Busstilbudet er skrantent, og trafikken på «hovedveien» E-39 er svært tung (25 000 biler i døgnet) og farlig (24 registrerte kollisjoner ved påkjørsel fra sideveier i løpet av relativt kort tid).

Når det gjelder bybane- og veiprosjekter for Bergen Syd og Vest har det siden 2005 til 2022 vært bygget for, eller skal bygges for vel 36 milliarder kroner. Åsane har kun fått Eikås-tunnelen til 600 millioner pluss en forlenging av E-39 fra Åsane senter, forbi IKEA, til Vågsbotn og lokale tilpasninger, og en liten kilometer lokal veg til et nytt byggefelt ved BIRs gjenvinningsstasjon på Salhusveien. Her er og den eneste nye sykkelveien.

I virkeligheten har politikerne sentralt og i bystyret neglisjert bydelen bortimot fullstendig når det gjelder transport etter at E-39 til Åsane senter sto ferdig på 1980-tallet. Lokalt føler mange at spesielt Åsane Nord er blitt et ingenmannsland, og kampen for lang tunnel tar seg nå opp igjen. Vi krever at tunnelen bygges som første del av prosjekt Ringveg Øst og at det arbeides for å fremskynde dette.

Terje Valen, Miljøaksjon Åsane, 26. september 2018.

Mer kommunisme i hverdagen

Tekster der Marx skriver om kommunismens første fase og noen kommentarer fra undertegnede.

Vi lever under en kapitalisme som er full av kommunistiske spirer.  For det er nettopp kapitalismen som skaper grunnlaget for kommunismen. Gjennom en meget effektiv og brutal prosess utvikles produktivkreftene raskt under kapitalismen. Når kapitalismen har relativt høy profittrate, og når det arbeidende folket reiser kraftige kamper for sine behov, kan den også innføre kommunistiske momenter i sitt eget system. Sosialliberalismen og sosialdemokratiet klarte dette i Norge og en del andre land. Vi skal ikke glemme at dette også hvilte på utbytting utenfor eget land og at verdier derfra kunne brukes til de kommunistiske ordninger som disse politiske retninger kunne sette ut i livet. Det var ved å innføre kommunistiske momenter i kapitalismen at sosialliberalismen og sosialdemokratiet vant arbeidsfolks tillit og støtte. Vi kan sammenfatte disse momentene under overskriften «Velferdsstaten».

Når profittraten synker får kapitalen stadig større vansker med å opprettholde de kommunistiske momenter innen sitt eget system og arbeidsfolks kamp for å beholde eller utvide disse vil møte stadig større motstand. Utbyttingen øker. Alle politiske partier som vil beholde det kapitalistiske systemet blir dermed tvunget til å være med på avviklingen av velferdsstaten. Til slutt står bare alternativet oppheving av kapitalismen eller katastrofe igjen. Det er bare partier som har oppheving av kapitalismen som mål, og som setter kampen for velferdsstaten i samband med dette som kan bidra til å redde oss fra katastrofen.

Hva er så disse kommunistiske momentene?

Manifestet om kommunistiske momenter

Vi finner noen av dem beskrevet av Marx i Det kommunistiske manifest. Jeg siterer:

  1. «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter.
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»[i]

Kommentarer

La oss se litt på dette ut fra dagens situasjon i Norge.

Det første punktet dreier seg i høy grad om produksjon av olje og kraft i Norge. Det betyr et opplegg for å bruke grunnrenten fra oljeutvinningen til statsoppgaver. Til statsoppgaver hører produksjon som er viktig for å beholde landet som en viktig industrinasjon og til sikre selvforsyningsgraden av matvarer. Det gjelder også utvikling av kommunikasjonssystemet medregnet transport. Kamp mot bompenger og for at staten skal ta disse utgiftene, passer inn her. Du kan sikkert finne mye konkret som passer inn her.

Punkt 2 dreier seg om hvordan en skal skaffe seg penger til å utvikle velferdsstaten. De som tjener mest skal og så bidra mest til fellesskapet. Dette dreier seg om kampen for et skattesystem som fungerer slik.

Punkt 3 dreier seg om at enkeltpersoner ikke skal kunne leve bong på forfedrenes inntekter, og særlig kapitalinntekter. De store formuene skal kunne disponeres til fellesskapets beste nå deres eiere dør. Her tenker jeg at må det gjøres lokale tilpasninger for hvor omfattende denne bestemmelsen skal være, særlig innen jordbruket der vi vil måtte ha en lengre periode med overgang til kommunistiske arbeidsforhold.

Punkt 4 kommer til anvendelse dersom de nåværende kapitaleiere og deres allierte setter igjen ulovlige angrep på kampen for utvikling av velferdsstaten og avvikling av kapitalismen.

Punkt 5 er sentralt i forhold til kampen mot EU-systemet og EØS. Det dreier seg om kampen for nasjonal sjølstendighet og statens mulighet til å utvikle landet i den retning er flertall ønsker slik det fremkommer gjennom valg og de kampformer det arbeidende folket velger å bruke, som demonstrasjoner, streiker osv. Dette er i samsvar med kamp for bevisst kontroll over utvikling av produksjon og andre området og kamp mot den frie flyten av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester.

Punkt 6 er helt sentralt i kampen mot privatisering av transportvesenet og avreguleringer som undergraver rimelige vilkår for nasjonale transportører. Vi finner kampen mot bompenger under dette punktet. Det er en kamp for at staten skal ta kostnadene ved veiutbygging og således en kamp for å føre et kommunistisk element inn i transportpolitikken.

Punkt 7 handler om å utvide statlig engasjement i industri- og jordbruksproduksjon. Det er sentralt i kampen mot privatiseringer av offentlige foretak og kampen for gode jordbruksoppgjør.

Punkt 8 handler om at alle som kan skal arbeide. Du skal ikke kunne leve på kapitalinntekter fra utbytting av andre. Til dette punktet hører også tilrettelegging for at mange flere kan komme i passende arbeid gjennom flere ordninger med offentlig støtte. Så handler det om å legge til rette for at mange flere kan bli jordbrukere slik at jorden blir bearbeidet på best mulig måte og for å sikre best mulig selvforsyning av jordbruksprodukter.

Punkt 9 handler om stadig tettere samordning av jordbruk og industri ellers. Og det handler om en rekke tiltak som minsker forskjellene mellom by og land.

Punkt 10 handler om gratis og godt tilpasset offentlig oppdragelse og utdanning for alle. Her ligger et svært område for endring der det ikke er utdanning til arbeidskraft (humankapital) som står i sentrum, men utviklingen av hele mennesker der yrkesopplæring osv. vil ha sin rettmessige plass.

Randbemerkningenes kommunistiske momenter

Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det. Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette.

«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:

For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.

For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.

For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.

Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.

Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie

Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»

Fordeling av forbruksartikler til individuelle produsenter

«Innenfor det kooperative samfunn, som er basert på felleseie av produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter; like lite fremtrer det arbeid som er nedlagt i produktene som disse produkters verdi, som en materiell egenskap de har, siden her – i motsetning til det kapitalistiske samfunn – de individuelle arbeider ikke lenger eksisterer som bestanddeler av totalarbeidet ad en omvei, men umiddelbart.»

«Det vi her har å gjøre med, er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot slik det nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som i enhver henseende – økonomisk, moralsk, intellektuelt – ennå er beheftet med kjennetegn fra det gamle samfunn det har utgått fra. I samsvar med dette får den enkelte produsent – etter fradragene – tilbake nøyaktig det han gir samfunnet. Den samfunnsmessige arbeidsdag består f.eks. av summen av de individuelle arbeidstimer; den enkelte produsents individuelle arbeidstid er den del han bidrar med til den samfunnsmessig arbeidsdag, hans andel i den. Han får av samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra, og med denne kvittering trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdning av forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.»

Så skriver Marx at dette like bytte er en rest fra varebyttesamfunnet. Det er en lik rett på et ulikt grunnlag fordi de forskjellige individene har forskjellig evne til å bidra med arbeidstid. Derfor rår fremdeles borgerlig rett som vi kan si er formelt rettferdig, en reelt urettferdig. Og derfor er det en ulikhetens rett. Men dette er et uunngåelig misforhold i kommunismens første fase.

«I den høyere fase av det  kommunistiske samfunn, etter at individenes forslavende underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen  mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle  kilder til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige rettshorisont overskrides, og samfunnet kan skrive på sine faner: fra enhver etter hans evner til enhver etter hans behov!»

«Bortsett fra det som hittil er utviklet, var det overhodet feil å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling, og å legge hovedvekten på den. Fordelingen av forbruksmidlene er til enhver tid bare en følge av fordelingen av selve produksjonsvilkårene. Den siste fordeling er imidlertid en egenskap ved selve produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten f.eks. er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens massen bare er eiere av det personlige arbeidsvilkår, arbeidskraften. Er først produksjonselementene fordelt på denne måten, følger den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.[ii]

Kommentarer

De første tre fratrekkene fra hele arbeidsproduktet hører til alle typer produksjonsforhold og jeg behandler dem ikke her.

Så kommer vi til forbruksmidlene som skal fordeles. Her tar Marx først opp forvaltningskostnader som ikke hører til produksjonen. Under kapitalismen er det utviklet en enorm, sløsaktig stat som legger til rette for kapitaloppsamlingen og kapitalens behov og sørger for å holde arbeidsfolk innenfor de rammene som kapitalens behov setter. Det krever sjølsagt mye kontroll og mange kontrollører. Det går med svært mye arbeid til dokumentasjon fordi noen skal kontrollere at sakene blir gjort og mye arbeid for å sjekke dokumentasjonen. Dette har utviklet seg kraftig de siste tiårene og slår ut f.eks. i problemer for lærere, sykepleiere, leger og en mengde andre yrkesutøvere som får stadig mindre tid til å utføre arbeidet sitt fordi det er lagt opp til rigide kontrollsystemer. Kamp for å få ned disse kontrollutgiftene og andre unødige utgifter i statsapparatet er kamp for mer kommunisme i hverdagen.

Siden vi har samfunnssystem som grunnleggende sett er basert på at kapitalens representanter stjeler den merverdien som arbeidsfolk produserer, så er hele samfunnsordningen preget av dette. Urettferdighet og vinningsforbrytelser er noe grunnleggende i systemet. Samtidig øker press og stress med økende utbytting og en utdanning som mer og mer blir innrettet på å produsere passende utbyttingsbar arbeidskraft og ikke samfunnsmennesker der utdanning for arbeidet i de forskjellige yrkene har sin passende plass blant mange andre egenskaper. Dette skaper mye undertrykt fortvilelse og raseri og mer ustabile mennesker som lettere griper til vold i vanskelige situasjoner. Utrygghet og kravet om mer politi er symptomer på dette. Men det kan ikke løse problemet. I USA er væpning og militarisering av politiet kommet svært langt og fengselsbefolkningen er den høyeste i verden etter folketall. Men problemene i landet blir bare større og større. Og slik dreier spiralen med stadig større statlige utgifter. Dette kan hele kampen for mer velferd og flere kommunistiske ordninger løse dersom de fører frem.

Og da er vi over til det andre punktet. Når den delen av det samfunnsmessige produktet som går til å dekke samfunnsmessige behov øker, så føres flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Her finner vi alle krav som har med det arbeidende folkets velferd å gjøre. Bibliotekene med gratis utlån er faktisk et nokså reindyrket kommunistisk moment innen kapitalismen. Når biblioteker legges ned og det spares i sektoren er det kapitalens representanter som tar deler av dette elementet fra oss. Den kampen folk i helsesektoren fører mot mer kapitalistisk drift av sykehus og helseforetak springer ut av dette.

Det tredje punktet er fonds for arbeidsudyktige osv. Hele pensjonssystemet og trygdesystemet hører til her. Kampen for gode pensjoner og sosiale ytelser er en kamp for flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Når ytelsene minsker så fører det til det motsatte. Kapitalen får friere armslag og arbeidsfolk får betale.

For alle disse punktene gjelder at du bare kan lese avisene hver dag og betrakte dine egne erfaringer for å se hvor aktuelle disse punktene fremdeles er for oss alle i dag.

Kommentar om fordelingen til individuelle produsenter

Her skisserer Marx en praktisk gjennomførbar ordning for å fordele produktet blant de individuelle produsentene i perioden like etter opphevingen av kapitalismen. Det er mange som sier at kommunismen er en vakker idé, men at den er umulig å gjennomføre i praksis. Saken er at den mest vellykkete kapitalismen har blitt det på grunnlag av høy profittrate pluss mange kommunistiske elementer. Men etter 1970-tallet et det blitt stadig klarere at denne profittraten har sunket og kapitalens representanter har startet en offensiv for å fjerne de kommunistiske elementer, som jo minsker deres profitter. I dag har situasjonen blitt slik at kampen for disse elementene er blitt stadig vanskeligere. Alle organisasjoner som har kjempet for slike elementer, men vil beholde kapitalismen, mister stadig mer av den tiltroen folk har hatt til dem. Grunnen er at de er mer tro mot kapitalen enn mot arbeidsfolk og deres behov. Det er viktigere for dem å være legitim i øynene til kapitalens representanter enn overfor de arbeidende klassene som de sier at de representerer.

Det er også viktig å legge merke til at Marx tenker seg en lengre tid med endringer og utviklinger frem mot en annen og høyere fase i kommunismen. Den fasen som vi i dag kan si er en god idé, men ikke gjennomførbar slik som vi er laget i dag og slik som samfunnet er nå. Men dersom vi kan få gjennomført praktiske tiltak langs de linjer som Marx beskriver ovenfor, så vil også menneskene kunne endre seg med endringen i hele samfunnssystemet og da kan sjøl det som synes umulig i dag bli mulig i fremtiden.

Siste kommentar om fordeling

Marx sier at det ikke er rett å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling og legge hovedvekten på den, bortsett fra det han har sagt tidligere i de sitatene jeg har gitt. Det er slik fordi fordelingen er en følge av fordelingen av produksjonsvilkårene som er en funksjon av produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens alle andre bare eier sin egen arbeidskraft. Og da følger også den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.

En siste sak om jeg heller ikke tar opp her er kampen for livsmiljøet. Her er det også slik at det i det vesentlige er mot kapitalens grunnleggende interesser å gjøre noe som innskrenker profittmuligheter. Og mange tiltak som skal til for å sikre et godt livsmiljø, samtidig med stor utvikling av produktivkreftene, blir da umulige.

Her er heller ikke tatt opp den stadige klassekampen som ellers foregår på alle arbeidsplasser om lønner og arbeidsvilkår. Her består de kommunistiske elementene i sikre arbeidsplasser, best mulig arbeidsvilkår og gode lønner og andre vilkår pluss god innvirkning på andre forhold i produksjonen. Når profittraten synker og de økonomiske krisene tårner seg opp blir disse kampene svært vanskelig. Vi kan velge å skape et samfunn der det er mulig å sette ut i livet tiltak som sikrer alle de kommunistiske momentene som vi kjemper for i hverdagen. Da må vi og tenke oss muligheten av å oppheve kapitalismen slik at vi kan skape muligheter for en god fremtid og ikke en sikker katastrofe.

Meir om kommunismens første fase

Så skal eg sjå på hovudpunkta i Marx sin Uttale om Borgarkrigen i Frankrike frå Internasjonalen sitt generalråd 12. juni 1871. Den var eit resultat av arbeidet i høve konferansen til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen i London 17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og gjennomføringa.

Her kjem ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til Pariskommunen. Det er vedtak av kommunistiske moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå kapitalisme til det nye samfunnet.

Eg skal ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg inn i dette kan lese Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile var at dei borgarlege styringsorgana vart fjerna med makt, men relativt lite vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette arbeidaren si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin, sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt på? Eg siterer frå Marx  og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire detaljar om dei sakene som bli tatt opp her.)

«Det første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»

«Kommunen blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar for arbeidarklassen.»

«Kommunen skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og lovgjevande på same tid.»

«Politiet, som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og kunne avsettast når som helst.»

Slik var det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege administrasjonen.

«Frå medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»

«Dei offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine handlangarar.»

«Ikkje berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»

«Då den ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«

«Alle utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»

«Tenestemenn innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde, ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)

Etter dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.

”Då kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346. Omsett av TV.)

”Dei store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar, dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347. Omsett av TV.)

”Den endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet, tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn. Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1848 var Paris enno ein god trygg og de utan noko som helst politi.»

”Vi”, sa eit medlem av kommunen, ”vi høyrer nå ikkje meir om mord, ran og vald mot personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative vennene sine til Versailles”.

«Luksushorene hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)

Dette var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.

Det høyrer med til heile historia at den regjeringa som hadde flykta frå Paris, klarte å slå ned kommunen meg hjelp frå den tyske okkupasjonsmakta og etterpå massakrerte 30 000 opprørarar og sende mange fleire ut av landet. Det er og mykje å lære av den historia.

Men her har eg konsentrert meg om dei kommunistiske elementa som Marx fann i Pariskommunen.

Når det gjelder hva Marx sier om vilkårene for en fredelig oppheving av kapitalismen vil jeg vise til følgende tekst: http://www.tvalen.no/2018/05/24/braanen-om-marx-og-demokrati/ .

Vil du lese mer av det Marx skrev om kommunisme er her en interessant tekst: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

[i] Karl Marx/Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150årsjubileet 1998, side 69.

[ii] Alle sitater fra Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program er fra Det beste av Karl Marx – Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad, 1992, sidene 377-381

Kommunisme i kvardagen – eksempel frå den russiske revolusjon

Som eg har sagt før blir det ofte hevda at kommunismen i Marx si ånd er ein fjern visjon som ikkje er mogleg i den verkeleg verda. Eller så blir det sagt at vi kan berre sjå til dømes på Sovjetunionen for å sjå at det var noko skadeleg.

Men lat oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han. Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og orden:

  • sivilt giftarmål blei lovleg,
  • vedtak av at kvinner skulle ha same rettar som menn,
  • vedtak av ein forenkla skrivemåte for å gjere det lettare for alle å lære å lese og skrive,
  • oppheving av adel og kastar,
  • oppheving av dei gamle privilegia frå tsarsystemet,
  • oppretting av sjuketrygd og arbeidsløysetrygd,
  • etablering av arbeidarkontroll med føretak,
  • oppretting av eit nasjonalt økonomisk råd,
  • nasjonalisering av privatbankane,
  • proklamasjon om rettane til dei forskjellige folka og nasjonane i Russland inkludert retten til å styre seg sjølv og skilje seg ut som eigen nasjon om dei ville, slik det skjedde i Finland, Polen og Ukraina,
  • oppheving av alle nasjonale og religiøse privilegia og retten til fri utvikling for minoritetar og etniske grupper og
  • oppheving av alle regler som diskriminerte jødar.

Dette var eit grunnlag for den praktiske innføringa av kommunismen sin første fase i Russland. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle dei      133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne gruppa og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane.

Men her er det framleis mykje å lære og saker som vi kan overføre til Norge og kjempe for. Vi ser også at nokre av desse sakene vart vedtatt i Noreg under den borgarlege revolusjonen her på 1800-talet (nokre saman med den nye grunnlova av 1814) og nokre under den sosialliberale og sosialdemokratiske epoken før og etter 1935, for å hindre opprør frå arbeidarane og etter 2. verdskrig då profittraten var høg.

I dag når profittraten er relativt låg, svekkast og forsvinn etter kvart det økonomiske grunnlaget for å halde oppe desse ordningane innanfor kapitalen sine rammer. Derfor blir mange av dei sosialliberale og sosialdemokratiske ordningane, som har gagna arbeidsfolk, svekka og fjerna litt etter litt gjennom beinhard klassekamp frå kapitalen sine representantar og deira parti. Grunnen til at Arbeidarpartiet misser oppslutnad heng saman med at det blir stadig vanskelegare å ri to hestar og så satsar dei stadig meir på å komme kapitalen sine behov i møte i staden for arbeidarklassen. Dette gjer mange arbeidsfolk svært skuffa og sint.

Vi treng ein brei allianse av arbeidande folk og andre som kjempar mot forverring og for å halde på og utvide dei kommunistiske kvardagsordningane – kort sagt styrke velferda til det arbeidande folket. Den alliansen må og vere klar på at dersom kapitalen stadig fører til dårlegare velferd og levetilhøve for folk, så er det rimeleg å oppheve han for å  sikre at arbeidarklassen sjølv kan ta makta i staten for å snu på dette.

Les og fleire tekstar om dette som ligg tidlegare på bloggen.

Terje Valen, 21. september 2018.

FpU og kommunisme i kvardagen

Litt ut på 1980-talet var eg i ein open debatt med Hagen på kjøpesenteret Oasen i Bergen. Då var sterke, reint liberalistiske krefter i Fremskrittspartiet, der Tor Mikkel Wara sto sentralt, på frammarsj i partiet. Min hovudbodskap i debatten var at liberalismen, med sin frie flyt av kapital, er daudeleg både når det gjeld velferd og kjærleik mellom folk.

 I begynninga var det stor applaus for Hagen, men etter kvart som eg dreiv på vendte det seg meir og meir andre vegen. Til slutt var det berre Hagen sine følgjarar på første benk som klappa for han, mens det store publikum bak var begynt å klappe for meg.

Hagen sansa dette frå mange hald og derfor blei det oppgjer med Wara-fløya i partiet. Med den reine liberalismen tar du bort alle kommunistiske element i eit program, og då vil du ikkje kunne vere populistiske lenger. Du vil ikkje kunne late som du støtter arbeidsfolk, mens du i røynda har ein grunnleggande politikk som er skadeleg for oss.

Fram for kapitalens fridommar – angrep på kommunistiske element

I dag ser vi i media at Fremskrittpartiets Ungdom grip attende til Wara sin resept. Etter å ha sagt at skattar og avgifter er noko som bør vekk og at staten sine oppgåver bør innskrenkast til eit lite minimum, lanserer FpU desse punkta sine for partiet:

Radikale grep for å få en «minimal stat»

For å nå målet om en «minimal stat» vil FpU privatisere en rekke sektorer:

  • Helsevesenet og eldreomsorgen
  • Folketrygden
  • Alt fra Statoil, NSB og Avinor til Statkraft, Statens vegvesen, Vinmonopolet og Lånekassen.
  • Universiteter og høyskoler.
  • Barnehager og skolefritidsordninger.
  • NRK
  • Alle offentlige kulturinstitusjoner: museer, teatre, operaen og kulturskoler.
  • Alle fengsler

I FpU-staten er det ikkje rom for korkje barnetrygd, statleg bistand eller subsidiar til ulike næringar.

Det som skjer er at FpU går til angrep på dei kommunistiske momenta i det norske systemet.

Marx sine forslag for kommunismens første fase

Kva er så dei kommunistiske momenta og svara, ut frå det Marx har skrive om kommunismens første fase i Det kommunistiske manifest?

  1. «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter.
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»[i][i]

Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det. Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette.

«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:

For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.

For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.

For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.

Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.

Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie

Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»

Desse skal så fordelast etter arbeidsinnsats.

Når det gjeld skattar og avgifter er det kommunistiske svaret at dei skal vere sterkt progressive slik at dei som har mest middel til det også skal bidra mest til fellesskapen. I tillegg skal grunnrenta frå olje og kraftproduksjon bli brukt til fellesoppgåver. Og fellesskapen skal disponere dei store formuane som i dag blir arva privat.

Når det gjeld helsevesen og skolar, og i dag kan vi føye til høgare utdanning, så skal det leggast opp eit felles fond til dette som blir trekt frå før arbeidsproduktet går til vidare fordeling.

Når det gjeld trygder så skal det og leggast opp til eit felles fond for dette.

Alt frå Statoil, NSB og Avinor til Statkraft, Statens vegvesen, Vinmonopolet og Lånekassen skal vere under fellesskapen og andre foretak som i dag er privatisert, konkurranseutsett og/eller driven etter kapitalistiske prinsipp, skal inn under fellesskapen att.

For fellesskapen skal den valde nasjonalforsamlinga bestemme etter breie diskusjonar i heile folket etter same mønster som under budsjettdiskusjonar. Marx skreiv mykje om dette d å han oppsummerte lærdommane frå Pariskommunen i 1871. Her er ein tekst som eg skreiv for meir enn 20 år sidan, som seier litt om dette http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/kombuds3.htm

Dette er tiltak som vil tene arbeidarklassen. Parti som vil tene denne klassen bør fremme slike krav.

Terje Valen, 9. september 2018.