FpU og kommunisme i kvardagen

Litt ut på 1980-talet var eg i ein open debatt med Hagen på kjøpesenteret Oasen i Bergen. Då var sterke, reint liberalistiske krefter i Fremskrittspartiet, der Tor Mikkel Wara sto sentralt, på frammarsj i partiet. Min hovudbodskap i debatten var at liberalismen, med sin frie flyt av kapital, er daudeleg både når det gjeld velferd og kjærleik mellom folk.

 I begynninga var det stor applaus for Hagen, men etter kvart som eg dreiv på vendte det seg meir og meir andre vegen. Til slutt var det berre Hagen sine følgjarar på første benk som klappa for han, mens det store publikum bak var begynt å klappe for meg.

Hagen sansa dette frå mange hald og derfor blei det oppgjer med Wara-fløya i partiet. Med den reine liberalismen tar du bort alle kommunistiske element i eit program, og då vil du ikkje kunne vere populistiske lenger. Du vil ikkje kunne late som du støtter arbeidsfolk, mens du i røynda har ein grunnleggande politikk som er skadeleg for oss.

Fram for kapitalens fridommar – angrep på kommunistiske element

I dag ser vi i media at Fremskrittpartiets Ungdom grip attende til Wara sin resept. Etter å ha sagt at skattar og avgifter er noko som bør vekk og at staten sine oppgåver bør innskrenkast til eit lite minimum, lanserer FpU desse punkta sine for partiet:

Radikale grep for å få en «minimal stat»

For å nå målet om en «minimal stat» vil FpU privatisere en rekke sektorer:

  • Helsevesenet og eldreomsorgen
  • Folketrygden
  • Alt fra Statoil, NSB og Avinor til Statkraft, Statens vegvesen, Vinmonopolet og Lånekassen.
  • Universiteter og høyskoler.
  • Barnehager og skolefritidsordninger.
  • NRK
  • Alle offentlige kulturinstitusjoner: museer, teatre, operaen og kulturskoler.
  • Alle fengsler

I FpU-staten er det ikkje rom for korkje barnetrygd, statleg bistand eller subsidiar til ulike næringar.

Det som skjer er at FpU går til angrep på dei kommunistiske momenta i det norske systemet.

Marx sine forslag for kommunismens første fase

Kva er så dei kommunistiske momenta og svara, ut frå det Marx har skrive om kommunismens første fase i Det kommunistiske manifest?

  1. «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter.
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»[i][i]

Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det. Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette.

«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:

For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.

For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.

For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.

Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.

Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie

Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»

Desse skal så fordelast etter arbeidsinnsats.

Når det gjeld skattar og avgifter er det kommunistiske svaret at dei skal vere sterkt progressive slik at dei som har mest middel til det også skal bidra mest til fellesskapen. I tillegg skal grunnrenta frå olje og kraftproduksjon bli brukt til fellesoppgåver. Og fellesskapen skal disponere dei store formuane som i dag blir arva privat.

Når det gjeld helsevesen og skolar, og i dag kan vi føye til høgare utdanning, så skal det leggast opp eit felles fond til dette som blir trekt frå før arbeidsproduktet går til vidare fordeling.

Når det gjeld trygder så skal det og leggast opp til eit felles fond for dette.

Alt frå Statoil, NSB og Avinor til Statkraft, Statens vegvesen, Vinmonopolet og Lånekassen skal vere under fellesskapen og andre foretak som i dag er privatisert, konkurranseutsett og/eller driven etter kapitalistiske prinsipp, skal inn under fellesskapen att.

For fellesskapen skal den valde nasjonalforsamlinga bestemme etter breie diskusjonar i heile folket etter same mønster som under budsjettdiskusjonar. Marx skreiv mykje om dette d å han oppsummerte lærdommane frå Pariskommunen i 1871. Her er ein tekst som eg skreiv for meir enn 20 år sidan, som seier litt om dette http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/kombuds3.htm

Dette er tiltak som vil tene arbeidarklassen. Parti som vil tene denne klassen bør fremme slike krav.

Terje Valen, 9. september 2018.

Kommunisme kvardagen – Kvifor veks vänsterpartiet i Sverige

Mari Eifring skriv ein opplysande artikkel om utviklinga av Vänsterpartiet i Klassekampen 4.9.18. Her viser ho til dei sentrale politiske momenta som dei held fram som forklaring på veksten. Det er jämlikhet (likhet/likestilling), kamp mot kommersialisering av velferdssektoren, rimelege husleiger, løn og pensjonar å leve av og eit velferdssystem som funger for alle.

Viss vi ser tilbake på kva som skaffa Det norske arbeidarpartiet tilslutnad frå arbeidsfolk etter krigen 1940-45 så var det:

– arbeid til alle
– ei lønn å leve av
– rimelig og bra bustad for dei mange
– sosial tryggleik under sjukdom, alderdom og elles
– folkebarnehage for alle og kunnskap til alle i einskapsskulen
– levelige kår for bønder og andre i distriktsnorge
– fred og tryggleik.

Viss vi ser på kva Marx meinte at arbeidarklassen måtte sette ut i  livet like etter opphevinga av kapitalismen var det:

  1. «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter.
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»

Han skriv vidare i Kritikk av Gothaprogrammet om at det i kommunismens første fase må avsettast statlege fond for å dekke behova til dei som ikkje kan arbeide, dvs. alle slags trygder og stønader.

Du finn meir om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Så vi ser at det er kamp for kommunistiske momenter innan kapitalismen som skaper oppslutnad om parti frå arbeidsfolk når det ikkje er hat mot syndebukkar som ikkje har noka skuld i det som skjer – og som er viktig i grunnlaget for Sverigedemokraterna, sjølv om dei og, som alle høgreparti, medrekna Fremskrittspartiet, rører borti hatet mot parti som gjennom fleire år har fjerna tidlegare kommunistisk moment frå programma og politikken sin.

Varig tillit frå arbeidsfolk kan berre dei partia få som ikkje til sjuande og sist viser at dei tener kapitalen og tar vekk kommunistiske moment når det passar kapitalen. Det vil sei parti som ikkje vil stoppe med å kjempe for å innføre kommunistiske moment i kapitalen når kapitalen krev det, men gå inn for å oppheve heile kapitalen når det er naudsynt for å sikre dei kommunistiske momenta.

Terje Valen, 4.9.2018.

Kommunisme i kvardagen – Marx om robotar, automatisering og kommunisme

Denne teksten er frå boka mi «Marxistisk renessanse kommunistisk offensiv» som kom ut i 1992 då mest alle sa at kommunismen var daud. Dette utdraget seier noko om Marx sitt arbeide med Kapitalen og tar så spesielt opp noko heilt dagsaktuelt, nemleg utvikling av automatiseringa og korleis det legg eit solid grunnlag for overgang til kommunisme. Vil du lese meir i boka kan du sjå her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/marxbok.htm



Etter at Marx hadde skrive dei «økonomisk-filosofiske» manuskripta byrja han å sette seg nøye inn i økonomisk teori og praksis.

Særleg i tida frå 1850 til 1869 dreiv han intense studiar. Då den revolusjonære bølgja rundt 1848 hadde trekt seg tilbake, trakk Marx den slutninga at det no var på tide legge eit teoretisk grunnlag for større offensivar i framtida. Etter at arbeidaropprøret i Paris var slått ned i juli 1850 fremja Marx og Engels ideen om at revolusjon var blitt umogeleg i den nære framtida og at Kommunistforbundet måtte endre verksemda si og gi første prioritet til arbeid med skulering, studiar og utvikling av revolusjonær teori. Marx sjølv sa at han ikkje ville ha meir enn tolv personar med i den studiesirkelen han dreiv. Det var viktigare å komme til rota i dei teoretiske sakene enn å vere så mange.

Dei vart utskjelde for å vere kontrarevolusjonære, anti-proletariske og upraktiske bokdyrkarar. Då trekte dei seg tilbake frå Kommunistforbundet, som gjekk i oppløysing omkring 1852, og gjekk inn i meir enn ti år utan politisk aktivitet.

I tida frå 1850 til 1853 skreiv Marx 24 notatbøker med kommentarar til det han hadde lese om varer, pengar, kapital, lønnsarbeid, jordeigedom, internasjonal handel, historia om oppfinningar og tek nologi, kreditt, teori om auke i folkesetnaden, teori om økonomien i statar, historia til skikkar og vanar, litteratur, verdsmarknaden, kolonialisme og andre saker. Det meste av dette stoffet vart ikkje offentleggjort.

I 1851 skreiv han eit svært manuskript om «Pengesystemet som heilskap» og eit anna manuskript med utdrag frå skriftene til den mest populære økonomen på den tida, David Ricardo.

I 1854-55 skreiv han eit manuskript med tittelen «Pengesystem, kredittsystem, krisar».

I 1857-58 gjorde han ferdig det store manuskriptet som er blitt kalla «Grunnriss». «Grunnriss» vart publisert første gong i Moskva i 1939 og i 1941. Boka kom ut på tysk i 1953 og på engelsk i 1973. Her utviklar Marx for seg sjølv mykje av det som han seinare populariserte i «Kapitalen».

Men før det hadde han og skrive dei tre banda om «Teoriar om meirverdien» frå 1862-63 som først vart publisert av Karl Kautsty i åra 1905 til 1910. Denne utgåva var sterk prega av Kautsky sine inngrep i rekkefølgen av kapitla og i tek stane. Mykje var lite nøye og innkorta. Først mellom 1954 og 1961 kom verket ut i ei vitskapeleg utgåve på russisk og i 1965 til 1968 på tysk. Seinare kom utgåver på andre språk. I 1973 kom verket på svensk. «Teoriar om meirverdien» er eigentleg ei kritisk-teoretisk gjennomgang av all tidligare litteratur om økonomi.

Første bok av «Kapitalen» hadde Marx ferdig i 1869. Andre og tredje bok klarte han ikkje å gi ut sjølv. Dei gjorde Engels klår for trykking og dei kom ut i 1885 og i 1894.

På norsk hadde vi lenge berre første bok av «Kapitalen» i omsetting. Det var forlaget Oktober som gav ut denne boka i fire delband i 1983. Bok 2 er no og omsett og finnast på norsk sidan 2017.

Bortsett frå ei økt på første bok av «Kapitalen» har berre nokre få av kommunistane i «m-l-rørsla» studert Marx sine økonomiske skrifter. Slik sett er vi like «grønne» som når det gjeld dei tidlege meir «filosofiske» skriftene hans. Dette gjeld endå om vi har gitt ut mange studiehefter og bøker med samandrag osv. av desse skriftene.

Her er det ikkje meininga å gå inn på dei økonomiske skriftene på samme måte som vi har teke opp dei meir filosofiske. Men eg skal likevel gi eit oversyn over hovudtrekka slik at samanhengen mellom desse delane av Marx sine verk kjem fram.

Eigentleg skulle eg ha gitt ei samanfatning av «Grundrisse» her, men manuskriptet er så mangfaldig at det ikkje lar seg gjere utan å sprenge alle rammer for boka. Det finst eit godt redigert utdrag av boka både på svensk og på dansk som særleg trekk ut dei delande som ikkje er omhandla i «Kapitalen». (Tema Teori 5: Karl Marx – Grunddragen i kritiken av den politiske ekonomin i urval av Sven-Eric Liedman, Zenit . Rabén&Sjøgren 1971.) Heile verket finst på engelsk i ei Pelican-utgåve frå 1973.

Nokre delar av «Grunnriss» som er viktige for framstillinga mi, må eg likevel få trekke fram.

Kapitalismen, fritid, arbeidsløyse, kommunisme

Marx skriv her at utvekslinga mellom levande og tingleggjort arbeid, dvs. fastsettinga av det samfunnsmessige arbeidet i form av motsetninga mellom kapital og lønnsarbeid, er den siste utviklinga av verdiforholdet og den produksjonen som er basert på verdi.

Føresetnaden for slik produksjon er og forblir mengda av umiddelbar arbeidstid, mengda av brukt arbeid som den avgjerande faktoren i produksjonen av rikdommen. Men i den grad vi utviklar storindustrien blir skaping av verkeleg rikdom mindre avhengig av arbeidstida og mengda brukt arbeid enn av makta hos dei kreftene som vi set i rørsle i arbeidstida og som har ein verknad som ikkje står i noko forhold til den umiddelbare arbeidstida som går med til å produsere dei, men som er avhengig av det allmenne utviklingstrinnet i vitskapen og teknologien sitt framsteg, eller med andre ord av tillempninga av denne vitskapen på produksjonen. (Tema 5, s.196. Pelican, s.704.)

Arbeidet framstår no mindre som inneslutta i produksjonsprosessen fordi mennesket snarare held seg til sjølve produksjonsprosessen som vaktar og regulator. (…) Det er ikkje lenger arbeidaren som sett inn det omdanna naturobjektet (verktyet) som mellomlekk mellom objektet (råvaren) og seg sjølv, men arbeidaren omdannar naturprosessen til ein industriell prosess som han setter inn som middel mellom seg og den uorganiske naturen som han tileignar seg. Han står på sida av produksjonsprosessen istadenfor å vere hovudpersonen i han.

I denne omdanninga er det korkje det umiddelbare arbeidet som mennesket sjølv utfører, eller den tida då ho arbeider, men tileigninga av hennar eiga allmenne produktivkraft, kunnskapane hennar om naturen og styringa av naturen gjennom eksistensen sin som samfunnsmedlem – med eit ord utviklinga av det samfunnsmessige individet – som framstår som hjørnesteinen under produksjonen og rikdommen.

Det tjuveriet av framand arbeidstid som den noverande rikdommen er grunnlagd på framstår som ein ussel grunnvoll samanlikna med denne nye grunnvollen som storindustrien har skapt.

Så snart arbeidet i den umiddelbare forma si har slutta å vere hovudkjelde til rikdommen, sluttar utan tvil arbeidstida å vere rikdommen sitt mål og dermed sluttar bytteverdien i vere bruksverdien sitt mål. Dei mange sitt meirarbeid har slutta å vere vilkår for utvikling av den allmenne rikdommen på samme måte som dei få sitt ikkje-arbeid har slutta å vere vilkår for utviklinga av hjarnen sine allmenne krefter.

Dermed bryter den produksjonen som er grunnlagt på bytteverdi saman og den umiddelbare produksjonsprosessen får ei form som ikkje er tilfeldig og full av motsetningar. Dette ber i seg den frie utviklinga av individualitetane og derfor ikkje nedkortinga av den naudsynte arbeidstida for å gi plass til meirarbeid, men i det heile nedkorting av samfunnet sitt naudsynte arbeid til eit minimum som gjer mogeleg individa si kunstnarlege, vitskapelege osv. utdanning i den tida og med dei midla som er skapt for alle.

Kapitalen er sjølv den aukande motsetninga fordi kapitalen hindrar nedkortinga av arbeidstida til eit minimum, medan han på andre sida brukar arbeidstida som det einaste målet på rikdom og den einaste kjelda til rikdom. Kapitalen minskar arbeidstida i form av naudsynt arbeid for auke arbeidstida i form av overflødig arbeid – det skapar i stadig større grad det unødige som vilkår – eit spørsmål om liv og daud – for det nødvendige.

På den eine sida vekker kapitalen altså vitskapen og naturen sine krefter og det samfunnsmessige samvirket og den samfunnsmessige kommunikasjonen sine makter til liv for å gjere skaping av rikdom (relativt) uavhenging av den arbeidstida som svarar til han. På andre sida vil kapitalen måle desse enorme samfunnskreftene som er skapt på denne måten, etter arbeidstida og stenge dei inne innanfor grenser som blir kravd for at vi skal kunne halde oppe som verdi den verdien som allereie er skapt. Produktivkreftene og dei samfunnsmessige forholda, som er ulike sider av det samfunnsmessige individet si utvikling, framstår berre som middel for kapitalen og berre som middel for kapitalen til å produsere på sin eigen avgrensa grunnvoll.

Men i røynda er det dei materielle vilkåra som skal sprenge i stykker denne grunnvollen.

Naturen byggjer ingen maskinar, ingen lokomotiv, jernbanar, telegrafar, automatiske spinnemaskinar osv. Dei er produkt av den menneskelege industrien; dei er naturmateriale som har blitt omdanna til verkty for den menneskelege viljen over naturen eller for å verkeleggjere den menneskelege viljen i naturen. Dei er verkty for den menneskelege hjernen, skapt av den menneskelege handa; vitinga si tingleggjorte (objektiverte) kraft. Utviklinga av den faste kapitalen viser i kva høg grad den allmenne, samfunnsmessige vitinga, kunnskapen, har blitt umiddelbar produktivkraft og i kor høg grad den samfunnsmessige livsprosessen dermed sjølv har komme under den allmenne intelligensen sin kontroll og blitt omforma i overeinstemming med det. Det viser i kor stor utstrekning dei samfunnsmessige produktivkreftene har produsert, ikkje berre i form av viting, men og som umiddelbart verkty for den samfunnsmessige praksis, for den relle livsprosessen. (Tema, s.197-199. Pelican, s.705-706.)

Likesom storleiken av det relative meirarbeidet er avhengig av det nødvendige arbeidet sin produktivitet, er mengden – både levende og tingliggjort – arbeidstid, som er blitt brukt for produksjon av den faste kapitalen, avhengig av produktiviteten hos den arbeidstida som blir brukt for den direkte produksjonen av produkt. Overfolkning er (ut frå denne synsvinkelen) eit vilkår for dette, liksom meirproduksjonen. (Tema, s. 199-200. Pelican, s.707.)

I jo mindre grad den faste kapitalen gir umiddelbar frukt, jo mindre han grip inn i den umiddelbare produksjonsprosessen, desto større må den relative overfolkningen og meirproduksjonen vere: altså jo meir er der for jernbanar, kanaler, vassleidningar, telegrafar osv., desto mindre del av maskineriet er direkte i bruk for den umiddelbare produksjonsprosessen. Av dette (som vi skal komme tilbake til) kjem den moderne industrien sin stadige over- og underproduksjon, dei stadige svingingane og krampane som følgjer av det missforholdet at anten for mykje eller for lite rørleg kapital blir forvandla til fast kapital.

Skaping av mykje disponibel tid utover den arbeidstida som i det heile er nødvendig for samfunnet og for kvar og ein av medlemmene i samfunnet (dvs. rom for individa og dermed også for samfunnet sine fulle produktivkrefter) – denne skaping av ikkje-arbeidstid framstår på kapitalen sitt nivå, som på alle tidlegare utviklingsstadier, som ikkje-arbeidstid, som fritid for eit fåtal. Dessutan auker kapitalen fleirtalet si meirarbeidstid med hjelp av alle teknikken og vitskapen sine middel. Dette gjer han fordi kapitalen sin rikdom direkte er denne tileigning av meirarbeidstid og ved at kapitalen sitt direkte mål er verdien, ikkje bruksverdien. Kapitalen er slik, mot viljen sin, eit instrument som blir brukt til å skape middel til samfunnsmessig disponibel tid, til å redusere arbeidstida for heile samfunnet til eit stadig mindre minimum og til å gi alle tid til sin eigen utvikling.

Men kapitalen sin tendens er alltid på den eine sida å skape disponibel tid og på den andre sida å forvandle denne til meirarbeid. Dersom han klarar det første bra, så får han vanskar med meirproduksjonen og dermed blir det nødvendige arbeidet brote av fordi ikkje noko meirarbeid då kan skape verdi til kapitalen.

Jo meir denne motsetninga utviklar seg, desto meir viser det seg at tilvoksten av produktivkreftene ikkje lengre kan halde fram å vere avhengige av tileigninga av framandt arbeid, utan at arbeidarmassen sjølv må tileigne seg meirarbeidet sitt.

Om arbeidarmassen har gjort det så sluttar den disponible tida å ha motsetningfylt eksistens. På den eine sida kjem då den nødvendige arbeidstida til å ha målestokken sin i dei samfunnsmessige individa sine behov. På den andre sida kjem utviklinga av den samfunnsmessige produktivkrafta til å gå så fort at alle sin disponible tid voks, endå om vi no reknar produksjonen som alle sin rikedom. For den verkelege rikedommen er alle individer sin utvikla produktivkraft. Derfor blir det på ingen måte den lengre arbeidstida, men den disponible tida som er målet på rikdommen. Arbeidstida som rikdommen sin målestokk har som vilkår at sjølve rikdommen er grunna på fattigdommen og at den disponible tida eksisterer i og gjennom motsetninga til meirarbeidstida eller at heile tida til individet blir bestemt som arbeidstid og dermed degraderinga hans til berre arbeidar, underkastinga hans under arbeidet. Det mest utvikla maskineriet tvingar derfor no arbeidaren til å arbeide lengre enn ein vill og lengre enn han sjølv gjorde med dei enklaste og dårlegast verkty.» (Tema, s.200-201, Pelican, s.708.)

I det umiddelbare arbeidet ser det ut som om det oppdelte, umiddelbare arbeidet er verkeleggjort i eit særskild produkt. Arbeidet sin felles, samfunnsmessige karakter – karakteren som objektivering av det allmenne arbeidet og som tilfredsstilling av almenne behov – ser berre ut til å høyre til byttet. På ein heilt annen måte ter storindustrien sin produksjonsprosess seg. Der føresetnaden på den eine sida er naturkrafta si underkasting under den samfunnsmessige forståinga gjennom utviklinga av arbeidsmidla sin produktivkraft til automatiske prosessar og der på den andre sida den enkelte sitt arbeid i den umiddelbare eksistensen sin blir bestemd som oppheva enkelt, dvs. samfunnsmessig arbeid. På denne måten fell den andre basisen for denne produksjonsmåten bort.

Den arbeidstida som blir brukt for produksjon av fast kapital held seg, innan kapitalen sin produksjonsprosess, til den tida som blir brukt til produksjon av rørleg kapital på samme måte som meirarbeidstid til nødvendig arbeidstid. I den utstrekninga produksjonen som gjeld tilfredsstillinga av umiddelbare behov, blir meir produktiv, kan ein stor del av produksjonen bli innretta på å tilfredsstille sjølve produksjonsbehova eller produksjonen av produksjonsmiddel.

Det er i produksjonen av den faste kapitalen at kapitalen bestemmer seg som sit eige mål i ein høgare potens enn i produksjonen av den rørlege kapitalen og verksamt trer fram som kapital. (Tema s. 202, Pelican s.710.)

Den verkelege økonomien – sparinga – er sparing av arbeidstid (minimum av – og minsking til minimum av – produksjonskostnader); men denne sparinga er identisk med utviklinga av produktivkreftene. Ho er altså ikkje på nokon måte forsaking, men utvikling av krafta, av produksjonsevna og dermed både av evna til å nyte livets goder som midla til å gjere det. Evna til å nye livets goder er vilkår for nytinga, altså nytinga sitt første middel og denne evna ber i seg utvikling av eit individuelt anlegg, ei individuell produktivkraft. Sparing av arbeidstid ber i seg meir fritid, dvs. tid for individet si fulle utvikling, og denne sparinga verkar tilbake som den største produktivkrafta på arbeidet si produktivkraft. Dersom vi tenkjer at dette er ein umiddelbar produksjonsprosess kan vi sjå på auke i fritida som produksjon av fast kapital; denne faste kapitalen er då menneska sjølv.

Det er elles sjølvinnlysande at sjølve den umiddelbare arbeidstida ikkje kan halde fast på den abstrakte motsetninga til fritida slik som ho har sett ut frå den borgarlege økonomien sitt synsvinkel. Arbeidet kan ikkje bli ein leik slik som Fourier ville. Det er Fouriers store forteneste at han la vekt på at målet ikkje er å oppheve distribusjonen, men å oppheve sjølve produksjonsmåten og produksjonsmåten sin overgang til ei høgare form. Fritida – som både er tid for kvile og tid til høgare aktivitet – har sjølvsagt forvandla innehavaren sin til eit anna subjekt, og som dette andre subjektet trer då innehavaren også inn i den umiddelbare produksjonsprosessen. Denne er på samme gong displin – når vi ser han som menneske som blir til – og trening, eksperimentell vitskap, materiell skaping og i seg sjølv tingleggjort (objektivert) vitskap – med omsyn på mennesket slik ho er blitt og som har i hjernen sin samfunnet sitt oppsamla vitande. Om arbeidet krev praktisk handlag og – som i jordbruket – rørsle, er produksjonsprosessen samstundes øving av begge.

Slik som vi bit for bit utvikla den borgarlege økonomien har vi også utvikla negasjonen (opphevinga) av han, noko som også er den borgarlege økonomien sitt sluttresultat. Vi har framleis berre å gjere med den umiddelbare produksjonsprosessen. Ser vi det borgarlege samfunnet i det store og heile, framstår sjølve samfunnet, dvs. sjølve mennesket i dei samfunnsmessige forholda sine, som sluttresultat av den samfunnmessige reproduksjonsprosessen. Alt som har fast form, som produkt osv., framstår berre som moment, som forbigåande moment i denne rørsla. Til og med den umiddelbare produksjonsprosessen framstår berre som moment. Til og med prosessen sine vilkår og objektiveringar er sjølv berre likearta moment, og som subjekt framstår berre individa, men individa i forhold til kvarandre, i forhold som dei både reproduserer som nyproduserer. Det er deira eigen stadige rørsleprosess der dei i like høg grad fornyar seg sjølv som den verda av rikdom dei skapar. (Tema, s.204-205, Pelican, s. 711-712.)

Kommunisme i kvardagen – Kommunistiske moment blant Bernie Sanders sosialdemokratar i USA

Klassekampen for 3.9.18 har ein artikkel med tittelen «Omfavner USA-opprører» der Eirik Grasaas-Stavenes har  møtt Alexandria Ocasio-Cortez, omtalt som «Demokratenes nye superstjerne». I intervjuet med henne får vi vite 3 saker som har med politisk program å gjøre. Ocasio-Cortez tar ikkje mot pengar frå økonomiske selskap, ho jobbar for statleg garantert helseforsikring for og alle amerikanarar og gratis høgare utdanning.

Når det gjeld offentleg garantert helseforsikring, så finne vi det som eit punkt i «Kritikk av Gothaprogrammet» der det  heiter at før det samla arbeidsproduktet kjem til fordeling til dei arbeidande individa, så må det settast av eit fond til dei som ikkje er i stand til å arbeidet. Dette gjeld jo alle typar støtte og trygder, men det er klart at den offentleg garanterte helseforsikring kjem under denne overskrifta.

Viss vi ser på dei 10 tiltaka frå Manifestet som Marx  meiner vil bli sett ut i livet under kommunismens første fase, så finn vi der som punkt 10 «offentleg og gratis oppseding av alle barn». Sett i lys av samfunnsutviklinga etter han er det rimeleg å regne alle både barn og unge inn under dette. Og oppseding går også på utdanning.

At Marx meinte at ikkje politikarane sine valkampar skal finansierast av kapitalistiske føretak gir seg sjølv.

Vi ser altså at Bernies folk i USA vil innføre nokre kommunistiske moment i kapitalismen som også vi krevje andre kommunistiske moment som progressive skattar til dømes.

Men no er sjølvsagt professor i økonomi, Paul Krugman, frå Princetonuniversitetet, som skriv fast i New York Times og Dag og Tid, mykje meir presis i omtalen sin av Bernie Sanders si politiske retning enn Grasaas-Stavenes. Krugman omtalar nemleg Bernie og hans følgjarar som sosialdemokratar.

Dette er rett fordi sosialdemokratane sitt politiske grunnlag er å få inn visse kommunistiske element i kapitalismen for å redde han som system. Desse elementa sikrar nemleg oppslutnaden om sosialdemokratiet frå arbeidsfolk. Når sosialdemokratiet fjernar kommunistiske moment, så misser dei oppslutnad,  folk ser i staden på dei som svikarar og blir sinte på dei –  og de med rette. For når dei fjernar dei kommunistiske elementa så viser dei at dei er meir opptatt av å få legitimitet hos storkapitalens representantar, enn hos arbeidsfolk flest. Det vesentlege ved sosialdemokratiet, at dei berre stør kommunistiske moment når kapitalen kan godta det, kjem opp i dagen.

Men samstundes er det i kampen mot storkapitalen og hans representantar og for dei kommunistiske momenta at arbeidarklassen kan sameine seg som klasse att.

Vi skal hugse at Barak Obama vart vald fordi han lovde mange kommunistiske moment til det amerikanske folket, mellom anna meir fred i verda, ei viktig prinsipiell sak som blei formulert av Marx og Engels under Den kommunistiske internasjonalen sin kongress i London i 1871, etter den Tysk-franske krigen og knusinga av Pariskommunen.

For at folk skal få tiltru til eit parti på sikt og i ei tid då kapitalen er i profittkrise i dei gamle imperialistlanda og deira følgjarar, er det viktig å vere klar på at kampen mot å fjerne kommunistiske moment og for om mogleg å innføre fleire slik under kapitalismen, ikkje skjer fordi vi vil redde kapitalismen. Vi går inn i desse kampane med tanken om at utvikling av kommunistiske ordningar er viktigare enn å  halde på kapitalismen, dersom han ikkje tillét dette.  Viss og når dette viser seg så går vi inn for å oppheve han slik at det arbeidande folket sjølv kan bli slept fri til å utvikle alle dei trekka Marx skriv om, som ein del av eit nytt samfunnssystem – kommunismen.

Elles merker vi oss at Grasaas-Stavenes ikkje har nemnd noko om utanrikspolitikk, dvs. ei amerikanske imperialismen. Det er og viktig for oss å vite noko om, no når både Bernie og Ocasio-Cortez har hylla krigshissaren McCain.

Terje Valen, 3.9.2018

Kommunisme i kvardagen – Marx om kommunismens første fase

Eg fortsett med kampanjen min for opplyse kva Marx skreiv om kommunisme og notata mine om kommunisme i  kvardagen. Her trekk eg ut hovudpunkta i Marx sin Uttale om Borgarkrigen i Frankrike frå Internasjonalen sitt generalråd 12. juni 1871. Den var eit resultat av arbeidet i høve konferansen til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen i London 17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og gjennomføringa.

Her kjem ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til kommunen. Det er vedtak av kommunistiske moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå kapitalisme til det nye samfunnet.

Eg skal ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg inn i dette kan lese Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile var at dei borgarlege styringsorgana var fjerna med makt, men relativt lite vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette arbeidaren si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin, sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt på? Eg siterer frå Marx  og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire detaljar om dei sakene som bli tatt opp her.)

«Det første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»

«Kommunen blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar for arbeidarklassen.»

«Kommunen skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og lovgjevande på same tid.»

«Politiet, som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og kunne avsettast når som helst.»

Slik var det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege administrasjonen.

«Frå medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»

«Dei offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine handlangarar.»

«Ikkje berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»

«Då den ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«

«Alle utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»

«Tenestemenn innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde, ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)

Etter dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.

”Då kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346. Omsett av TV.)

”Dei store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar, dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347. Omsett av TV.)

”Den endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet, tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn. Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1848 var Paris enno ein god trygg og de utan noko som helst politi.»

”Vi”, sa eit medlem av kommunen, ”vi høyrer nå ikkje meir om mord, ran og vald mot personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative vennene sine til Versailles”.

Luksushorene hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)

Dette var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.

Eg meiner at her framleis er mykje å lære.

Elles har eg samla meir om emnet kommunisme hos Marx her (manglar mykje, mellom anna frå Kapitalen): http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20om%20kommunisme.htm

Terje Valen, 3.9.2018.

Aleris og kommunisme i kvardagen

Gjennom fleire tiår har overføringar til offentleg velferd vore under press. Dette har svekka desse tenestene. Dermed har kapitalens representantar fått argument for å privatisere desse tenestene. Påskottet har vore at kapitalistisk drivne føretak vil kunne drive betre og billigare enn dei offentlege. Ein viktig del av opplegget er at det offentlege framleis betalar for behandlinga av klientar og pasientar osb. til dei private drivarane. Aleris er eit av resultata av denne politikken. Vi er no nett oppe i ei sak der det ser ut til å vere avdekka at Aleris tar fantasifulle grep for å få mykje pengar ut av det offentlege. Samstundes har vi fått vite at føretaket har hausta overskott på mange millionar gjennom åra og at leiaren har løn på fleire millionar kroner.

Det vesentleg i alle desse sakene er at kapitalistisk drivne føretak har fått sugerøyr ned i fellesskapen sine midlar som er samla inn gjennom skattar, avgifter, toll osb. Når dei har fått sugerøyra på plass, så bruker dei tradisjonelle kapitalistiske virkemedel for å maksimere profitten. Og slike føretak har blitt nokre av dei mest lukrative i heile «næringslivet». Alle parti som har sete i regjering sidan midten på 1970-talet har deltatt i den politikken som har ført til desse tilstandane.

Kva seier Marx om korleis dette ville blitt handsama under kommunismens første fase. Eg siterer:

«Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.»

Når overføringar av felleskassa til velferd blir redusert, så blir altså kommunistiske moment innan kapitalismen svekka og når kapitalistiske føretak får overta samfunnsmessige oppgåver tyder det at kommunistiske ordningar blir tatt vekk.

Kampen mot Aleris er altså ein kamp for meir kommunisme innanfor kapitalismen. Jo meir svekka dei kommunistiske ordningane innan kapitalismen blir, desto klårare trer kapitalismen fram i si vesentlege form, som eit utbyttingssystem med profitt som hovudmål som skapar stadig større vanskar for folk.

Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm

Du kan og se her for grundigere behandling av hva Marx skriver om kommunisme: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Bompenger og kommunisme i hverdagen

Vi ser nå ganske kraftige aksjoner mot bompenger.

Det er nå slik at staten ikke ser på veisystemet som en fellesoppgave som skal være under politisk kontroll av Stortinget. I stedet skal de som kjører på visse veier betale for det og dermed finansiere utbygging.

I Det kommunistiske manifest behandler Marx dette spørsmålet og sier at under kommunismens første fase skal transportvesenet sentraliseres i statens hender.

Penger til bygge veier skal ifølge Marx da komme fra ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenten til samfunnsoppgaver. Hos oss betyr det først og fremst inntekter av oljeutvinning og kraftproduksjon. I tillegg kommer sterkt progressive skatter. Hos oss betyr det avvikling av momsen og som er vår mest usosiale skatt, fjerning av mange andre usosiale avgifter og egenandeler og omlegging til skatt på høye fortjenester og høye inntekter.

Å reise kamp for dette er å kjempe for å føre inn kommunistiske momenter i kapitalismen. Dersom kapitalismen oppheves og erstattes av kommunismens første fase vil dette være en selvfølgelig politikk.

Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm

Du kan og se her for grundigere behandling av hva Marx skriver om kommunisme:

http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Terje Valen, 29.8.2018.

Syria og den drepande columbismen

Då Christofer Columbus reiste til det som seinare er blitt kalla Amerika innleia han den epoken då europeisk-kvite overklasser dominerte verda. Dette gjorde dei gjennom bruk av dei største og sterkaste statane der dei hadde makta. Overklassane i mindre statar har gått i alliansar med dei sterkaste og dermed også blitt columbiarar. Underklassane i statane deira har og i nokon grad fått nyte godt av denne dominansen. Det har gjort at klassemotseiingane i det eg kallar dei columbiske statane er blitt avdempa og flytta ut til dei dominerte og undertrykte folka og nasjonane der det har vore lettare å halde dei i sjakk.

Columbisk historie

Dei viktigaste columbiske statane har vore Spania og Portugal, Nederland, Frankrike, England og USA. Tyskland har to gonger før prøvd å klatre opp i rangordninga til dei columbiske statane og no er dei i gong igjen gjennom EU-systemet. Tyskland gjorde ein særleg god innsats for columbiarane gjennom angrepet på Sovjet-Unionen under 2. verdskrigen. Men fordi dei tapte denne kampen måtte dei andre columbiske statane tre inn i krigen for alvor for ikkje å miste innflytinga si i Europa. Det same skjedde i Asia då det vart klart at Kina og Sovjet-Unionen var i ferd med å vinne over Japan. Det er hovudforklaringa på atombombene som blei slepte over Japan. USA utnytta så den enorme svekkinga som krigen hadde ført til i Europa, Sovjet-Unionen og Kina, saman med sin eigen enorme produksjonsvekst under krigen, til å skyte fram posisjonane sine i over alt i verda.

Likevel var det klart at med revolusjonen i Russland og opprettinga av Sovjet-Unionen og revolusjonen i Kina og opprettinga av Folkerepublikken der, begynte ei alvorleg utfordring for dei columbiske maktene. Fleire statar eller delar av statar kom ut av den columbiske dominansen. Den såkalla kalde krigen var motangrepet frå columbiarane. Han var prega av ei utruleg rekke av væpna og ikkje-væpna aksjonar, særleg frå USA, for å bryte ned motstanden mot den amerikanske overklassen sine behov for å herske over og utbytte heile verda. I desse aksjonane blei dei i all hovudsak støtta av dei andre større og mindre columbiske maktene.

Det er viktig å vite at heile den columbiske epoken er bygd på enorme folkemord og utrolege mengder drepne og daude i kampar mot folk og nasjonar som ville bli kvitt utanlandsk dominans og utbytting. Erobrarane frå Spania og Portugal drap ned millionar på millionar av «amerikanske» urinnbyggarar. Det same gjorde alle dei som innvandra til USA der så og seie heile den opphavlege folkesetnaden blei utrydda. Overklassen i England kom seg opp på røveri, opiumsmugling og menneskehandel, saman med hard utbytting av eigen arbeidarklasse. Men smular av overklassens overskott sildra og ned i underklassen og gjorde det lettare å halde den i sjakk. Det har vore eit mønster i alle columbiske land.

Folkemordet i Amerikas er alt nemnd. I tillegg har vi folkemordet i Australia. Vi kan og nemne den blodige erobringa av Afrika. Så har vi mennesketappinga frå Afrika og det utrulege røveriet av ressursar og utbytting av folket over heile det afrikanske kontinent. Dernest nederlendarane sin framferd aust for Afrika i Indonesia og engelskmennene sin utnytting av India med den blodige nedslaktinga etter sepoyopprøret. Og vi har den engelske opiumhandelen mellom India og Kina med det store Taipingopprøret som England og andre columbiske makter hjelpte til med å slå ned og der drapstalet var minst 20 millionar. I tillegg har vi dei millionane kvart år som har  døydd av svolt og sjukdom i alle land som er utbytta av columbiarane.

Etter dette har vi dreping og elende utført av dei sjikta i dei dominerte landa som gjekk i allianse med dei columbiske maktene. Vi kan nemne Suharto som fekk myrda mellom ein halv og ein heil million kinesarar som hadde slått seg ned der. Han fekk full støtte av USA og det tok lang tid før resten av verda blei klar over kva som hadde skjedd. Så har vi flatbombinga av Nord-Korea der så å seie alle bygnader blei ramma og med eit samla tap på rundt 20 % av folkesetnaden. Vi har krigen i Indokina, Frankrike og USA mot Vietnam, Laos og Kampuchea, med millionar daude, bruk av napalm og livsfarleg gift som blei spreidd over alle skogar frå amerikanske fly.

Mykje av USA si columbiske framferd er samanfatta av Leon Blum i fleire bøker som er godt dokumenterte.

Nyare columbisk historie

Då Sovjet-Unionen, som ikkje var ein columbiske makt, fall saman rundt 1990 sto  USA att som den einaste columbiske supermakta med alle dei andre meir eller mindre tett knytt opp i alliansar. Det førte til at ei mengd nye statar blei lagt inn under colombiarane. Særleg mange av dei statane som blei utskilde frå Sovjet-Unionen og dei som hadde lagt under sovjetisk dominans og utanfor rekkevidde av columbiarane, blei no innlemma i klubben som blei utnytta og utbytta av desse. USA gjorde handelsavtalar og oppretta militærbasar i fleire av desse statane. Det såg ut som ein endeleg siger for colubiarane og Fykuyama samanfatta synet i ei bok der han hevda at historia no var slutt og vi var inne i eit varig columbisk system.

Til slutt var det berre nokre relativt få statar att utanfor den columbiske innflytings-sfæren. Iran hadde kvitta seg med sjahen som var innsett av USA og var utanfor. Vi skal vite a Iran har mot utanlandsk imperialisme skrive inn i grunnlova, i motsetnad til Saudi-Arabia der den despotiske kongefamilien er kompradorar for USA og ein viktig alliert for kclumbiarane, nett som dei populære emirata som får tildelt prestisjetunge arrangement og har norske syklistar i eit sykkelteam. Libya under Gadaffi var også utanfor saman med Cuba, Nord-Korea og Kina. Venezuela og nokre fleire «latinamerikanske» land var og ute eller mest ute. Det var og Syria og Russland. Etter den nyliberale katastrofen i Russland klarte Putin å samle landet att og begynne prosessen med å bygge det opp att utanfor columbisk rekkevidde. Og til slutt har vi Kina som frå 1990 til i dag har vakse fram som ein ny økonomisk supermakt utanfor columbisk dominans.

Og heile denne tida har den relative økonomiske makta til USA i verda minska saman med makta til dei andre columbiske statane. Vi står framfor ei mogleg avslutting på den columbiske epoken. Det vil sjølvsagt dei columbiske maktene gjere alt den kan for å hindre. Det ser ikkje ut som dei kan klare det ved hjelp av økonomisk middel og eigentleg står då berre undergraving og militære middel att. Det er også dette som pregar verdssituasjonen no. Dei columbiske maktene er i gong med indre undergraving og ytre militær oppbygging for å halde på dominansen sin. Dei, og særleg USA, veit at tap på dette feltet vil tyde ei stor nasjonal krise i dei columbiske landa. Berre dei som har knytt seg nok til dei postkolumbiske maktene vil klare seg noko lunde, men ikkje lenger som USA sine alliansepartnarar.

Columbismen og den «arabiske våren»

Dei siste framstøyta til columbiarane har vi sett i samband med det som er blitt kalla den «arabiske våren». Det vil seie protestar mot undertrykking i fleire arabiske land. Columbiarane nytta då sjansen til å kvitte seg med Gadaffi for få Libya inn i den columbiske sfæren. Dei gjorde det riktig nok med hjelp av allierte jihadistar som og har sine eigne agendaer og som skapar problem, nett som dei har gjort i Afghanistan og andre stader. Dei folkeleg rørslene i Egypt blei også raskt sett til sides og etter eit mellomspel med Den Islamske Brorskapen, sørga militæret for at gode allierte for kolumbiarane kom til makta att.

Så sto Syria for tur. Då Assad kom til  makta hadde kolumbiarane store håp om at han ville liberalisere økonomien og komme inn i deira flokk, men dei hadde også alternative opplegg dersom dette skulle skjere seg. Det blei tidleg utvikla planar og organisasjonar for å ta makta frå Assad. Då  kom den nye oppbygginga av Den Muslimske Brorskapen der, med støtte frå England og USA. Det er godt dokumentert av Christopher Davidson i «Shadow Wars». Wall Street Journal meldte 23. desember 2015 at USA allereie i fleire år hadde hatt hemmeleg kommunikasjon med element innan det syriske regimet for ut finne ut måtar for å få Assad til å gi frå seg  makta. Islamistane i landet blei og utpeikt som potensielle allierte.

I 2006 var det kraftige teikn på at Brorskapen blei bygd opp att som ei sikring for den britiske regjeringa, etter at dei hadde blitt slått kraftig ned under eit blodig opprør på starten av 80-talet. I slutten av det året blei gruppe frå Den Muslimske Brorskapen invitert til London som del av Den Nasjonale Syriske Redningsfronten som held ein konferanse som kravde regimeendring i Syria. Brorskapen sin eksilleiar i England uttalte at dei såg seg som framtidige partnarar med andre som ville bygge ein sivil, demokratisk stat og ikkje ein islamsk republikk. Og i 2007 var USA med og Brorskapen begynte å få økonomisk støtte og pengestøtte frå Saudi-Arabia. Det som ser ut til å ha vore ein hemmeleg plan for å skape, viss ein måtte det, ein ny islamsk stat i Syria har i det vesentlege blitt bekrefta av den franske utanriksministeren, Roland Dumas, som uttalte at han  hadde hatt møte med leiande britiske offisielle representantar som hevda at dei førebudde noko i Syria, … England førebudde væpna menn på å invadere Syria. Dette sto i Guardian 30. august 2013.[i]

Desse planane ser ut til å ha blitt forstyrra av utslaga av den arabiske våren i Syria. Også her var det ei viss misnøye med styret og det kom til nokre demonstrasjonar, men først med mykje mindre oppslutnad enn det som var sett i dei andre landa. Men Den Islamske Brorskapen gjekk etter kvart i spissen for mobilisering mot regimet og snart strøymde framandkrigarar, pengar og våpen inn frå Quatar, Saudi-Arabia, Tyrkia og USA med allierte. Dei demokratiske kreftene blei sett til sides og brutale reaksjonære islamistar tok kommandoen. Sjølv om det var demonstrasjonar frå demokratiske krefter som ville kjempe for endringar i Syria med fredelege middel,  så var bruken av vald og opptrapping til krig mot den syriske staten og Assad frå byrjinga av ein urettferdig krig støtta av ei innanlandsk mangehoda makt som ville styrte Assad for få oppretta ein islamsk stat i samarbeid med utanlandske makter som ville styrte Assad for å opne landet for columbisk dominans og fri flyt av kapital. Sjølv om Assad hadde støtte frå den anticolumbiske iranske staten og Hamas, så ville dei som dreiv krigen og dei som finansierte og støtta han ha vunne dersom ikkje Assad hadde bede det anticolumbiske Russland om hjelp og fått det.

Borgarkrig i Syria?

Dei som trur at krigen i Syria er ein borgarkrig mot ein despot for å få meir demokrati tar feil. Det er ein krig mot den lovlege regjeringa i Syria med to partar der begge vil fjerne Assad, den eine for opprette ein stat med sjarialovgjeving og den andre for å opne staten for dei columbiske statane sin kapital osb. Så lenge det var håp om å få styrta Assad var det godt samarbeid  mellom dei to partane, men når no Assad ser ut til å vinne blir det viktigaste for columbiarane på få delt opp Syria mest mogleg slik at dei kan sikre seg mest mogleg av innflytinga og rikdommen i området. Då er den nordaustlege delen der kurdarane og USA står avgjerande for kolumbiarane. Dei reaksjonære islamistane blir meir til bry enn nytte i området og blir skyssa til andre stader der columbiarane kan ha bruk for dei.

Raqqah og Dresden

Det er blitt hevda at det ikkje er rett å samanlikne den amerikanske bombinga av Raqqah med den allierte bombinga av Dresden under 2. verdskrigen fordi Raqqah låg ved fronten i ein krig og det gjorde ikkje Dresden. Vi burde heller samanlikne med Stalingrad heiter det. Men kva seier ein då? Då må ein jo meine at jihadistane kan samanliknast med dei sovjetiske troppane som forsvarte byen sin og amerikanarane med nazistane som gjekk til åtak langt frå sitt eige territorium. Samanlikninga med amerikanarane er kanskje ikkje heilt dum, men å samanlikne jihadistane med dei sovjetiske soldatane i Stalingrad er vel noko spesiell. Og denne samanlikninga kan også tolkast slik at det er relativt naturleg at byar som ligg i kampsona blir øydelagd. Då frikjenner ein langt på veg amerikanarane si bombing – han er jo berre ganske naturleg fordi byen låg i ei frontsone.

Så kan det også vere slik at samanlikninga eigentleg dreia seg om grad av øydelegging. Begge byane, både Raqqah og Dresden vart mest heilt øydelagd. Og då er samanlikninga heile på sin plass. I så måte er og ei samanlikning med Stalingrad heilt legitim. Og så er det vel slik at Raqqah ligg langt inne i Syria og akkurat på den grensa som USA vil bruke for å skilje ut den nordaustlege delen av landet slik at de kan få ha sine militærbasar der og kontrollere dei rike naturressursane og den gode dyrkingsjorda i området og å halde det ope for columbiske investeringar osb. i tillegg til at det ligg sentralt for å legge hindringar i vegen for Kina sin plan om den nye silkevegen som skal sameine heile det eurasiske kontinent pluss det afrikanske. Dette er jo ein daudeleg trussel mot det columbiske prosjektet i det heile og mot USA si dominerande rolle i verda.

Fritt leide til jihadistane

Så er det hevda at vi bør kritisere Assad like mykje for å gi fritt leide til jihadistane til visse omringa område der dei forskjellige gruppene rivaliserer og slåst seg imellom, som vi kritiserer USA med allierte for at dei slepp jihadistane fri til å reise kvar dei vil. Ein meiner at det vil være konsekvent med lik kritikk. Men det er jo to heilt forskjellige saker som skjer her. Assad samlar jihadistane på ein plass der dei er kontrollert, mens USA med allierte slepp dei heilt fri. Det er som å samanlikne at lakseoppdrettarar slepp oppdrettslaksen fri med at dei flyttar han til ein tank på land. Logikken sviktar heilt her.

Kor hamnar jihadistane som USA slepp fri

Til slutt er det hevda at det ikkje er noko samband mellom at jihadistar i Syria blir slept fri til å gå  kor dei vil, med at dei prøver å vende heim at til der dei kom frå. Til dømes Kina. Påskottet er at kjelda ikkje seier nøyaktig kor dei jihadistane som kjem tilbake til Kina kjem frå. Men når vi ser på kor jihadistane har blitt jaga frå i det siste, så er det ikkje usannsynleg at nokre av dei kjem frå Raqqah og. Derfor er ikkje denne noten så irrelevant som det blir hevda. Den seier ikkje at noko er heilt sikkert,  men at det er sannsynleg. Og med Kina som USA sin viktigaste fiende, så er det heller ikkje så heilt usannsynleg at USA syns dette er positivt og kanskje til og med vil hjelpe til med å få folk frakta heim.

Særleg når vi leser godt dokumenterte verk som «The Shadow Wars – The Secret Struggle for the Middle East» av Christopher Davidson som underviser ved Durham University, og «America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else» av William Blum (saman med fleire andre av bøkene hans) og eldre verk som «War Without End – American Planning for the Next Vietnams» av Michael T. Klare, så verkar dei kritiske merknadane som eg har kommentert som noko fjernt frå røynda når det gjeld den moderne imperialismen. Og slik sett fungerer det faktisk som ei forskjønning av USA-imperialismen og ei hindring for all antiimperialistisk kamp i vår tid. Det er atlantisk columbisme som slår inn no når heile den «vestlege» dominansen står for fall.

Meir om Raqqah – Stalingrad

Viss vi altså skal samanlikne den amerikanske øydelegginga av Raqqah med nazistane si øydelegging av Stalingrad, så kan vi altså samanlikne jihadistane som forsvarte seg i Raqqah som like med sovjetarane som forsvarte Stalingrad. Ut frå det skulle vi jo ønske at nazistane tok Stalingrad og let forsvararane reise vekk. Så denne samanlikninga har fleire problematiske sider enn samanlikninga mellom Dresden og Raqqah.

Eit anna perspektiv som vi kan trekke ut frå denne samanlikninga er at vi ikkje skulle ha støtta dei som forsvarte Stalingrad fordi dei var under leiing av despoten Stalin. Då vår statsminister ikkje ville vere med på den russiske feiringa av sigeren over det nazisiske Tyskland var det eit teikn på ein slik tenkemåte. Særleg fordi Norge støttar det USA-inspirerte kuppet i Ukraina der nazistiske valdelege grupper spelte og framleis spelar ei viktig rolle. Det er slik mange ser på kampen i Syria. Vi kan ikkje støtte dei som slåst mot jihadistane og deira utanlandske hjelparar fordi dei er styrt av despoten Assad. No var jo Sovjet-Unionen styrt av despoten Stalin på denne tida, så dersom det alltid er overordna å fjerne despotar når landet deira blir angripe innanfrå (fascistane i Ukraina til dømes), og utanfrå så skulle vi jo støtta all kamp mot han. Mange problem med denne samanlikninga.

No drar eg dette svært langt, men slik går det når ein drar inn forhold som ikkje har noko å gjere med det som samanlikninga handla om, nemleg at øydeleggingane i Raqqah var så store at dei kunne samanliknast med øydeleggingane i Dresden.

Hellestveit – Ignatieff og Syria

Det er og nokre som seier av bør halde oss til framstillinga i boka «Syria – En stor krig i en liten verden» av Cecilie Hellestveit når det gjeld kva som har skjedd og skjer i Syria. No er slik at Hellestveit arbeider for ein viktig amerikansk tenketank; Alantic Council i Washingon og gir i boka ei klar propagandistisk framstilling av sakene. Atlantic Council samarbeider nært med NATO og folk i leiande posisjonar her har gått inn i toppleiinga i USA ved fleire høve.[ii] Dei som får jobb i denne tenketanken er slike som skal fóre dei columbisk-vennlege media med propaganda for USA og dei andre columbiarane.

Berre innleiinga i boka manar fram eit splitta og oppdelt land som ikkje har noko med den relativt einskaplege staten Syria å gjere som er bygd opp over lengre tid. Det blir ikkje sagt noko i boka om dei verkelege og positive reformene i Syria som regjeringa der har gjennomført, boka er ei systematisk svartmaling av regjeringa der ho vert sett på som lik med ein blodtørstig Assad. Det blir påstått at det einaste som har halde Syria saman er det gruelege styret som har halde alle stor frykt.

Vi kan plukke ut fleire saker i Hellestveit si bok som viser kor partisk ho er. La oss ta det viktige, programmatiske sitatet som opnar del 1 av boka. Det er frå Michael Ignatieff og vi finn det alt på side 22: «Both Irak and Syria are a fissile mixture of etnicities and religions thrown together after Versailles by departing French and British imperialistists and only kept together by Baathist tyranny and violence».[iii] (Både Irak og Syris er ei oppsplitta blanding av etniske grupper og religionar som er kasta saman etter Versailles av avreisande franske og britiske imperialistar og blir berre halde saman av tyranni og vald frå Baath-partia.) Som eg har vist er dette også Hellestveit sitt hovudstandpunkt når det gjeld Syria. Ho fortel ikkje kva verk av Ignatieff sitatet er frå, slik at det bli mogleg å kontrollere og sjå i kva samanheng det er skrive. Men vi kan vel anta at det er skrive mens både Irak og Syria var leia av Baathpartiet. Dette var ein periode då Ignatieff var ein av dei fremste tilhengarane av amerikanske intervensjonar for å sikre demokrati og fri kapitalflyt over heile verda og han støtta varmt angrepet på Irak. Han meinte at imperialismen var erstatta av medkjensle og at det var dette som gav bakgrunn for USA sine angrep på andre statar.[iv] Dette rettferdiggjorde  han ved å demonisere dei statane som USA gjekk til åtak på. Seinare har han endra syn på Irak. Men det fortel ikkje Hellestveit.

Nett som Fukuyama er Ignatieff ein viktig kommentator for columbiarane. Han blei i 2005 rangert av Prospect and Foreign Policy magazines som nummer 37 på lista over dei mest innflytingsrike offentlege intellektuelle. Prospect er eit kvartalstidsskrift som drivast ut frå liberalistisk grunnsyn. Men desse folka endrar standpunkt etter at ting har skjedd og er i det heile ikkje til å stole på, sjølv om nokon fell for rosen dei får i dei columbiske media som jo er dominert av den same finanskapitalen som er spissen for heile systemet.

Samanfatting

Det som kjem fram i dei standpunkta eg har kritisert her viser korleis det kan gå når ein ikkje klarer å skilje legitimiteten til den lovlege regjeringa i Syria, leia  av Assad, sin kamp mot utanlandsk og innanlandsk undergraving og krig, med mål som ikkje på nokon måte vil kunne tene folket i Syria, frå det faktum at Assad leier ei regjering som styrer dette folket også med bruk av valdelege middel. Då fell den antiimperialistiske solidariteten til jorda og dei store columbiske imperialiststatane kan, under dekke av slagord som medkjensle, menneskerettar og demokrati, fortsette dominansen sin med dei verste middel utan at vi reagerer mot det. Nokre radikale menneske, som er innbyggarar i det vesle columbiske Norge, som også tener på dette, har falle for propagandaen om Syria frå dei leiande maktene i den atlantiske columbismen når han ser ut til å lide eit avgjerande tap. Og så klamrar dei seg til påstandane i ei bok frå ein leiande tenketank i Washington som samarbeider nært med leiinga i USA og NATO i staden for kritiske journalistar og media. Dei sistemnde blir klaga for dårleg kjeldebruk.

Terje Valen, onsdag, 27. juni 2018.

 

 

[i] Christopher Davidson, Shadow Wars – The Secret Struggle for the Middle East, 2016, side 312-315.

[ii] https://en.wikipedia.org/wiki/Atlantic_Council

[iii] https://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Ignatieff

[iv] Michael Ignatieff, The Warrior’s Honor, 1998, svensk utgave, Krigarens heder, 1998, side 10

Om automatisering og økonomi

I Frankrike har de nå lagt en strategi for utviklingen av økonomien fremover som går ut på å utvikle industrien igjen gjennom mer vitenskapelig drift for å bli mer konkurransekraftig. Samtidig finner vi en artikkel i Strategic Tech Investor som forteller om utviklingen i kunstig intelligens og utvikling av roboter og automatisering. Der argumenterer de mot at denne utviklingen vil føre til tap av jobber. Tvert imot vil vi få en boom i ansettelser. Dette baserer de på noen uttalelser.

  • Last month, the Asian Development Bank said automation had created an extra 34 million jobs in the region. That’s because the tech lowered prices while improving quality for Asian goods.
  • In a 2017 study, Deloitte found that automation in the United Kingdom had destroyed 800,000 jobs in the past 15 years. But over that same period, it had created 3 million jobs – and they paid an average $13,500 more than the old ones.
  • The Centre for European Economic Research predicts that by 2021 industrial employment in its home market of Germany will rise by 1.8%. The study says that’s because the tech is making those factories more competitive.
  • And a June 2017 study sponsored by Salesforce.com Inc. (NYSE: CRM) puts the economic impact of AI at $1.1 trillion by 2021 – and that’s just for cloud-based revenues in the customer relationship management end of the cloud computing sector.

Det vi ser her er at det er blitt flere jobber i Asia fordi utvikling av teknologi har ført til bedre kvalitet på varene og lavere priser. I England har en fått flere jobber enn en har tapt og jobbene er bedre betalt på grunn av automatisering. Og så har en beregnet at det vil bli flere ansatte i tysk industri fremover fordi fabrikkene blir mer konkurransekraftige ved automatisering. Salesforce mener også at dette vil generere store nye inntekter på grunn av databruk når det gjelder bruk av lagring i «skyer» når i driften av forholdet til kunder.

Hva er det som halter i disse opplysningene? Det står ingen ting om hvilke jobber som forsvinner og hvilke som opprettes. Det står ingenting om følgen når alle foretak automatiseres og blir mer konkurransekraftige.

En marxistisk analyse av kunstig intelligens og robotiseringen

Det er bare en marxistisk analyse som kan avdekke dette. Viktig i en slik analyse er at opprinnelsen til all profitt ligger i utvekslingen mellom menneske og natur i produksjonen av varer. Andre kapitalister kan og erverve seg profitt, men det er kun fordi den profitten som blir skapt i den direkte vareproduksjonen blir fordelt ut i hele økonomien. Så er det slik at profitten bare er et annet ord for den merverdien som arbeiderne i vareproduksjonen skaper. Det er altså bare det levende arbeidet, eller bruken av arbeidskraft i materiell vareproduksjon som skaper ny verdi også kalt merverdi eller profitt når det gjelder hele kapitalen. Det er denne merverdien pluss lønnene til arbeiderne som utgjør den samlete nye kjøpekraften i samfunnet. Noe av verdien går med til kapitalistklassens eget forbruk, noe til kjøp av nye produksjonsredskaper og arbeidskraft, og noe til forbruksmidler for arbeiderklassen. Det kan oppstå ubalanser og avgrensete kriser i økonomien ut fra forholdene her, men vi finner ikke grunnen til kapitalens systemkrise her.

Når den materielle produksjonen automatiseres brukes mindre arbeidskraft, det Marx kalte variabel kapital, i forhold til fast kapital og råstoffer og hjelpestoffer, som til sammen utgjør det som Marx kalte konstant kapital for å produsere samme mengde varer på samme tid. I den virkelige utviklingen av kapitalen minsker da størrelsen på verdien av merverdien i forhold til verdien av hele kapitalen, dvs. både den variable pluss den konstante. Det betyr at profitten på hele kapitalen minker. Dette er den kjente loven om profittratens fallende tendens. En tendens som har mange motvirkende årsaker og som ikke er rettlinjet, men bølger opp og ned, likevel slik at en etter hvert ikke slipper unna den synkende tendensen.

Kriser og kriger

Det finnes grunnleggende sett bare en metode for å få til et radikalt brudd med denne synkende profitt-tendensen og det er å ødelegge store mengder konstant kapital, slik at merverdien/profitten i forhold til hele kapitalen igjen blir høyere. Dette er drivkraften bak de økonomiske krisene og de store krigene som ødelegger svært mye konstant kapital, pluss disiplinerer arbeiderklassen til å godta lave lønner. Og under denne lovmessighet kjemper alle kapitalister for at andre kapitaler skal reduseres og/eller ødelegges, men ikke deres egen. Dette er en av grunnene til at kapitalistklassen i USA er for kriger i andre deler av verden, men ikke hos dem selv. Derfor er USA også et svært farlig land å være i allianse med. En kan bli trukket med i et utall kriger som herskerklassen i USA setter i gang ut fra sine særegne behov og ikke behovene til dem som blir kalle til å utkjempe dem på bakken.

Kunstig intelligens og relativ merverdi

Men i i tiden innimellom de store krigene og krisene prøver hver kapital og kapitalen i hver nasjonalstat å redde seg selv gjennom å øke det Marx kaller den relative merverdi, dvs. nettopp ved å utvikle bedre og billigere teknologi enn konkurrentene. Dette fører til forsert automatisering, når en ikke lenger kan satse på økning i den absolutte merverdien, dvs. på senkning utgiftene til arbeidskraft uten å utvikle videre produktiviteten gjennom metoder som gjør at arbeidere kan skape større verdier på kortere tid. De satser altså på automatisering.

Den enkeltes fordel er alles ulempe

Dette er et klassisk eksempel på at når en enkelte kapital, under presset fra den «usynlige hånd», gjør det som gagner den selv best, så forverrer det forholdene for alle, når alle etter hvert gjør det samme. Bedringen av hver enkelt kapitals mulighet til fortjeneste-økning fører i sin tur til at alle etter hvert får lavere fortjeneste (profitt).

Profittraten presses igjen nedover og ødeleggelse av produktivkrefter (konstant kapital) står igjen på dagsordenen. I dag er dette en av de viktigste drivkreftene bak herskeklassens arbeid for krig. Den skaper selvfølgelig ett stort problem. Med de våpen menneskene i dag rår over, kan bruken av disse føre til at mulighetene for å gjenoppta profittsystemet på nytt grunnlag, med høyere profittrate, ikke oppstår igjen i det hele tatt. Det er ikke den samlete kapitalistklasse tjent med.

Så er det også slik at med fallet i profittraten vil monopolene tilegne seg, ikke bare merverdien fra sine egne arbeidere, men også fra alle mindre kapitaler som er avhengig av monopolene; underleverandører osv. Fattigdommen i samfunnet vil øke. Folk vil bli tvunget til opprør av en eller annen type. Kapitalen vil gjerne at disse opprørene retter seg mot andre enn dem selv, som jo er roten til elendigheten, derfor rasisme, sexisme, religionshat, diskriminering osv. Så lenge det skjer sitter de som representerer kapitalen, og særlig den største, ganske trygt ved statsmakten rundt omkring og kan overleve de verste kriser og fortsette som herskerklasser slik at de arbeidende massenes elendighet blir stadig med utbredt og stadig verre.

En rekke kamper som forenes i forståelsen for at hele det kapitalistiske systemet må oppheves, må til for å komme ut av den nedadgående spiralen.

Terje Valen, fredag, 22. juni 2018.

Nevnte artikkel:

It’s Time to Change the Way You Think About AI

Jun 20th, 2018 | By Michael A. Robinson

Citigroup Inc. (NYSE: C) is looking to cut half of its 20,000 tech and operations staff and replace them with artificial intelligence, robotics, and other forms of automation.

Goldman Sachs International is looking to do something similar.

This is according to a series of interviews in the Financial Times.

A Gallup survey of 3,000 Americans released in March shows that 73% felt that AI would kill more jobs than it creates. That tracks with a 2016 survey by the Pew Research Center in which 65% said automation that includes AI would replace “much” of the work done now by humans.

People are scared – and I understand why.

But there’s a much bigger story here – and it’s a positive one for job seekers.

It’s a positive story for technology investors, too – so you know you’ll want to pay attention to this.

The truth is, AI-led automation is not a zero-sum proposition.

So, today let’s drill beneath these alarmist headlines.

Let’s discover how AI-driven automation is actually sparking a jobs boom.

  • Last month, the Asian Development Bank said automation had created an extra 34 million jobs in the region. That’s because the tech lowered prices while improving quality for Asian goods.
  • In a 2017 study, Deloitte found that automation in the United Kingdom had destroyed 800,000 jobs in the past 15 years. But over that same period, it had created 3 million jobs – and they paid an average $13,500 more than the old ones.
  • The Centre for European Economic Research predicts that by 2021 industrial employment in its home market of Germany will rise by 1.8%. The study says that’s because the tech is making those factories more competitive.
  • And a June 2017 study sponsored by Salesforce.com Inc. (NYSE: CRM) puts the economic impact of AI at $1.1 trillion by 2021 – and that’s just for cloud-based revenues in the customer relationship management end of the cloud computing sector.

Artikkelen avsluttes med hvordan du kan investere for å tjene penger også i denne sitasjonen.

 

 

 

 

Braanen om Marx og demokrati

I Klassekampen 8.5.18 skriver redaktør Braanen under overskriften «Det er vanskelig å definere Marx som en totalitær tenker – Strid for demokrati» om Marx sin holdning til demokrati. Det er fortjenstfullt at redaktøren reiser dette spørsmålet. Men så må vi se på om det er hold hans bemerkninger som er gjort på bakgrunn av noen få løsrevne sitater. Først skriver han at tiden rundt Marx’ yngre dager, uten makt og innflytelse for det store flertallet, gjorde at det som gjensto for å endre maktforholdene, var «gatekamper og revolusjon».

Marx og Engels mente at fredelig overgang fra kapitalismen nå er mest sannsynlig

Så skriver Braanen at «Den allmenne stemmeretten, forbedring av arbeiderklassens sosiale stilling og arbeiderbevegelsens fremvekst i flere vesteuropeiske land på slutten av 1800-tallet … endret betingelsene for arbeiderklassens kamp og gjorde det mulig for arbeiderklassen å komme til makten på fredelig vis. Han hevder så at Marx også mente dette og underbygger det med at denne i 1872 skrev at «dette gjorde det mulig å komme fredelig til makten i England, USA og Nederland». Og at Marx «så for seg at arbeiderklassen, som representerte flertallet, kunne få makten i parlamentene og vedta lover som skulle sikre arbeidernes frigjøring» og at det «var først hvis dette ble møtt med voldelige reaksjoner fra den herskende klasse at revolusjonen kunne bli voldelig». Braanen avslutter innlegget sitt slik: Fremveksten av den allmenne stemmeretten og det politiske demokratiet har ‘totalt vendt opp ned på de betingelser som proletariatet må kjempe under’ skriver Friedrich Engels. Sosialisme må, i forlengelsen av dette, forstås som en kamp for demokratiet og for utvidelse av det – til et samfunn der menneskene selv forvalter alle sine samfunnsmessige anliggender: et forbund av frie mennesker.» Her ser det ut som Braanen hevdet at en fredelig utvidelse av det borgerlige demokratiet, det vi i dag vanligvis kaller demokratiet, nå er hovedveien til sosialismen. Klassekampen ser ut til å ha forsvunnet.

La oss, i forhold til dette, se på de stedene der Marx omhandler spørsmålet om voldelig eller ikke voldelig revolusjon og noen av de stedene Engels gjør det samme og gjøre noen egne refleksjoner om samme sak. Vi kan begynne med Det kommunistiske partis manifest fra 1848. Her finner vi at problemet er omhandlet i hvert fall fire steder. Jeg skal gi sitatene.

Sitater Marx 1 – Manifestet

«Alle tidligere bevegelser var mindretallsbevegelser eller i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelsen er det overveldende flertallets bevegelse i det overveldende flertallets interesse. … Skjønt ikke i innhold, er proletariatets kamp mot borgerskapet i formen i første hånd en nasjonal kamp. Proletariatet i ethvert land må naturligvis først bli ferdig med sitt eget borgerskap. Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innafor det bestående samfunn til det punktet hvor den bryter ut i en åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.»[i]

Videre siterer vi «Kommunistenes nærmeste mål er de samme som de øvrige proletariske partiene: Å konstituere proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makta.»[ii]

Videre finner vi «Vi så allerede ovenfor at første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet. Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene …»[iii]

Det siste sitatet fra Manifestet kommer fra siste linje i pamfletten. «Kort sagt støtter kommunistene overalt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene. I alle disse bevegelsene framhever de at eiendomsspørsmålet, hvilken mer eller mindre utviklet form det enn har hatt, er bevegelsens grunnspørsmål.

Endelig arbeider kommunistene over alt for forbindelser og forståelse mellom de demokratiske partiene i alle land.

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt.»[iv]

I sitat nr. 1 forfektes noen grunnleggende meninger når det gjelder makt og demokrati. Det første viktige punktet er at arbeiderklassens bevegelse er en overveldende flertallsbevegelse i et overveldende flertalls interesse. Det andre er at denne bevegelsen fører en kamp mot mindretallet, dvs. borgerskapet, en kamp som i sin form er nasjonal. Det tredje punktet er at denne kampen blir karakterisert som en skjult borgerkrig innenfor det bestående samfunnet. Det fjerde at denne skjulte borgerkrigen utvikler seg til et punkt der den bryter ut i åpen revolusjon. Det femte er at proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.

I det andre punktet utdypes det foregående ved at det kommunistiske partiets rolle er å konstituere arbeiderne til en klasse, styrte borgerskapets herredømme gjennom proletariatets erobring av den politiske makten.

I det tredje sitatet utvikles disse tankene videre. Her fremheves det at arbeiderklassen gjennom sin revolusjon opphever seg til herskende klasse og dette beskrives som at den erobrer demokratiet. Med andre ord skal demokratiet (eventuelt despotiet) under borgerskapets herredømme erstattes med demokratiet under arbeiderklassens herredømme. Dette er selvfølgelig to vesensforskjellige former for demokrati fordi det førstnevnte i det vesentlige er innrettet på å sikre at vilkårene for kapitalens profitt opprettholdes, mens det sistnevnte skal sikre at arbeiderklassens behov blir styrende for demokratiets funksjon.

Så står det kort om hvordan dette kan skje, nemlig ved at arbeiderklassen bruker sitt politiske herredømme til å fravriste borgerskapet deres kapital, sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten og utvikle produktivkreftene raskest mulig. Og staten blir beskrevet som proletariatet organisert som herskende klasse. Til slutt blir det sett på som en selvfølge at denne fravristingen bare kan skje gjennom despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene.

I det siste sitatet fremheves det at proletariatet støtter alle revolusjonære bevegelser mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene og fremhever i disse bevegelsene at eiendomsspørsmålet (dvs. eiendomsretten til produksjonsmidlene) er grunnspørsmålet i bevegelsen.

Et nest siste, viktige punkt er at kommunistene over alt arbeider for forbindelser og forståelse mellom alle demokratiske partier.

Og til sist understrekes at kommunistene sitt mål bare kan nås ved at den nåværende samfunnsorden styrtes med makt.

Så er det slik at en har funnet frem til steder i hele Marx sin produksjon der han omtaler forhold som tilsier at overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan gå fredelig for seg.[v] Det finnes i hvert fall 7 slik steder. Jeg har lest hele de tekstene sitatene kommer fra og skal kommentere dem i kronologisk rekkefølge.

Sitater Marx 2 – Brev til Lafargue

Det første sitatet er fra et familiært brev til datteren Laura og hennes ektemann, Paul Lafargue, skrevet 5. mars 1870. I dette brevet bekymrer han seg først om barnebarna. Så har han en bitende kritikk av rasismen i Gobinau sin bok «Om ulikhetene i de menneskelige raser» der denne fremhever den hvite rasen sin overlegenhet. Etter å ha tatt opp et par andre saker går han inn på viktigheten av at Irland frigjør seg fra England for da vil klassekampen i England skjerpes til. Til slutt har han en lengre og ganske rosende omtale av Flerowskis bok om «Arbeiderklassens stilling i Russland» som han har lest ved hjelp av ordbok. Forfatteren har i løpet av 15 år reist gjennom hele Russland og studert fakta slik at han ikke bare gjengir de vanlige løgnene.

Han påpeker noen feil hos ham og så konkluderer han med at «Etter studiet av verket hans er man fast overbevist om at en ytterst skrekkelig sosial revolusjon er uunngåelig i Russland … og at den er nær forestående. Det er gode nyheter. Russland og England er de to hjørnestolpene i det nåværende europeiske system.»

Og så avslutter han med gladnyheten om at Engels skal flytte fra Manchester til London.[vi]

Noen har tolket sitatet om utviklingen i Russland slik at en slik «skrekkelig revolusjon» i Russland vil være unntaket og at det vanlige vil være at revolusjonen ellers vil gå stort sett fredelig for seg. En mer rimelig tolkning er vel at en eventuell revolusjon i Russland på denne tiden ville ha blitt en bonderevolusjon og at slike revolusjoner er kjent for å være særlig grusomme. Det betyr ikke at andre revolusjoner, som kan være mer preget av proletariatet, vil forløpe uten vold, men at volden ikke vil være så skrekkelig som den ville ha vært i Russland på denne tiden.

Sitater 3 – Intervju for avisen «The World»

Så kommer vi til et svært interessant intervju som Marx ga til en journalist fra avisen «The World» 3. juli 1871 og publisert i Woodhull & Claflin’s Weekly nr. 13/65 12 august i samme år. Har får Marx en rekke pågående spørsmål om kommunistenes mål og arbeidsmetoder. Utgangspunktet til journalisten er at verden synes å være i mørke når det gjelder Internasjonalen som Marx ledet. Marx begynner med å svare at det finnes ikke noe mørke å fjerne i denne saken. Alt kommunistene står for finnes i brosjyrer som kan kjøpes for en billig penge. Etter en stund kommer journalisten inn på spørsmålet om Internasjonalen sender noen hemmelige instruksjoner for hvordan kommunistene i de forskjellige land skal nå målet med å erstatte kapitalismen med kommunisme. Marx svarer at det finnes ikke. Internasjonalens organisasjonsform er slik at hvert land har sitt stedlige initiativ og uavhengighet og det største spillerom. Internasjonalen er en forening og ikke et organ for å gi ordrer.

Så kommer spørsmålet om denne foreningens mål og Marx svarer at det er «Den økonomiske frigjøring av arbeiderklassen gjennom erobringen av den politiske makten» og «Anvendelsen av denne makten for å virkeliggjøre sosiale mål». Han understreket at foreningen ikke dikterer en bestemt form for den politiske bevegelsen, alle steder har sine særegenheter som arbeiderne der må handle ut fra. Så kommer det viktige sitatet: «I England for eksempel står veien åpen for hvordan arbeiderklassen vil utvikle sin politiske makt. Der ville en oppstand være en dumhet, når man kunne nå sitt mål raskere og sikrere gjennom fredelig agitasjon.» Etterpå sier han at dette ikke ville være mulig i Frankrike der en voldelig løsning på de sosiale kampene ville være nødvendig. Og han understreker at det er opp til arbeiderklassen i hvert enkelt land hvilken løsning den velger.

Denne setningen om England blir trukket frem som et bevis på at Marx etter hvert kom frem til at en fredelig overgang til kommunismen vil være hovedmetoden i denne saken. Men i slutten av intervjuet sier journalisten at han synes at revolusjonen kan gjennomføres uten vold i England. At den engelske metode med forsamlinger og agitasjon i pressen til mindretallet blir til flertall, er et håpefullt tegn.

Da svarer Marx: «Jeg er ikke så optimistisk som deg når det gjelder dette. Det engelske borgerskap har alltid vist seg beredt å ta opp meningen til flertallet, så lenge de har monopol ved valgene. Likevel kan du være sikker på at hvis de kommer i mindretall i saker som er livsviktige for dem, så vil vi stå overfor en ny slaveholderkrig.»[vii]

Dette er den avgjørende bedømming som alle revolusjonære arbeiderpartier må gjøre. Hva vil skje dersom vårt parti får så stor oppslutning at borgerskapets makt i staten er truet om vi får flertall i valg og dermed kan opprette en regjering som vil virkeliggjøre partiets program og gjennom det ta fra borgerskapet deres eiendom og deres privilegier? Det Marx faktisk sier når han gir eksempler på at revolusjonen kan gå fredelig for seg i noen land, er at det er ønskelig og at arbeiderklassen vil arbeide for at det skal skje slik, men at vi ikke kan forvente at borgerskapet vil akseptere det uten å gå til ulovlige og voldelige tiltak for å stanse den fredelige omveltingen som arbeiderklassen ønsker.

Sitater Marx 4 – Protokoll fra møte i den Internasjonale arbeiderforening (Internasjonalen)

Det neste sitatet er fra protokollen fra Internasjonalen sin kongress i Haag, 5.-7. september 1872. Det er denne teksten Braanen viser til i sitt innlegg. Kongressen i Haag vedtok å utelukke den hemmelige Alliansen for sosialistisk demokrati, som Bakunin hadde organisert og å utelukke Bakunin fra Internasjonalen fordi Alliansen for sosialistisk demokrati sto for en helt annen politikk enn Internasjonalen og fordi Bakunin hadde drevet utpressing for å få opphevd en avtale han hadde inngått for å få oversatt Kapitalen til russisk.[viii]

Ellers vedtok kongressen en sentralisering av makt til generalrådet og å legge sitt hovedsete til USA.[ix]

I talen til kongressen begynner Marx med å si at konger og potentater i det 18. århundre hadde som vane å komme sammen i Haag for å forhandle om sine interesser og dynastier. Og at det nå passer at Internasjonalen har sin kongress der. Så sier han at kongressen har tatt opp tre viktige saker. Den har uttalt nødvendigheten av at arbeiderklassen bekjemper det gamle samfunnet, som er i ferd med å bryte samme, på det politiske og sosiale område. Så har kongressen avslørt og utelukket en gruppe som ville holde arbeiderne vekke fra politisk virksomhet. I forbindelse med dette uttaler Marx at «En dag må arbeiderne gripe den politiske makt for å bygge opp den nye organiseringen av arbeidet; de må omstyrte den gamle politikk som holder oppe de gamle institusjonene, hvis de ikke, som de kristne, som forsømte og foraktet det, vil de se at himmeriket på jord går tapt. Men vi har ikke antatt at veiene for å komme til dette målet må være de samme over alt. Vi vet at vi må ta hensyn til institusjonene, skikkene og tradisjonene som finnes i landene og vi skjuler ikke at det finnes land, som Amerika, England og hvis jeg kjente bedre til institusjonene deres, kanskje kunne føye til Holland, der arbeiderne kunne komme til målet sitt på fredelig måte. Om det er sant, må vi også erkjenne at redskapet i revolusjonen vår ellers må være makt/vold/tvang (Gewalt). Det er makt/vold/tvang som vi en dag må appellere til for å opprette arbeidernes herredømme.»[x]

Litt seinere i talen snakker han om at kongressen har vedtatt å konsentrere mer makt i generalrådet. I den forbindelse kommer han inn på om makthaverne har noe å frykte ut fra det. Han ironiserer over den frykten og sier at generalrådet hverken har noe byråkrati eller et bevæpnet politi for å holde folk lydig. Og hvis makthaveren hadde samme betingelser, altså var uten hærer, politi, domstoler og bare skulle holde makten sin oppe ved moralsk innflytelse og autoritet, så ville de utgjøre svake hindre mot at revolusjonen skulle vinne frem. Så avslutter han med å understreke viktigheten av solidaritet og at han sjøl hele sitt liv vil fortsette å kjempe for å gi kraft (oversettelse av uttrykket geweiht sein – = gi horn til) til den sosiale ideen som en dag vil føre til proletariatets verdensherredømme.[xi]

Det mange som ikke ser er at Marx her gir noen betingelser for at en revolusjon skal kunne gå fredelig for seg. Det beror på om borgerskapet vil tillate det, eller bruke sine maktmidler, politi, domstoler og militær makt for å hindre det.

Sitater 5 – Marx’ tale til Internasjonalen i London

Så til Nedskriving av en tale som Karl Marx holdt om arbeiderklassens politiske aksjon fra protokollen til Londonkonferansen til den Internasjonale arbeiderforeningen, 21. september 1971. Her sier Marx: «Reaksjonen finnes over hele kontinentet; den er allmenn og varig – til og med i USA og England, bare i en annen form.

Vi må si til regjeringene: vi vet at dere har den væpnete makten som er rettet mot proletariatet; vi vil gå fredelig frem mot dere der dette er mulig, og med våpen om det skulle bli nødvendig.»[xii]

Sitater 6 – Marx sammenfatning og kommentar til riksdagsdebatten om «sosialistloven»

Da har vi de to siste sitatene igjen. Først kommer «Sammenfatning av riksdagsdebatten om sosialistloven» som foregikk 16. og 17. september 1878. Marx hadde fått tilsendt stenografiske referat og laget et sammendrag med noen kommentarer av referat fra første dag av debatten.

Det hele begynt med at Bismarck’s stedfortreder, statsminister Graf zu Stolberg-Wernigerode uttalte følgende: «Vi må komme dithen … at det blir sørget for at denne agitasjonen ikke under noe skinn av lovlighet kan bli drevet i fremtiden.» Det gjaldt selvfølgelig agitasjonen til det tyske kommunistpartiet (Die Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands).

August Bebel fører ordet for kommunistpartiet og tar opp saker som vi også kjenner til fra vår tid. For å innføre og beholde unntakstilstanden viser regjeringen til flere attentater og de har begynt med to attentater mot keiser Wilhelm den 1., det ene utøvet av en blikkenslagersvenn og det andre av en anarkist. Bismarck forsøkte å feste skylden for attentatene på det tyske partiet og benyttet det som påskudd for å få vedtatt de såkalte sosialistlovene. I først omgang vant han ikke frem, for riksdagen stemte, den 24. mai 1878, ned forslaget hans med stor majoritet, men etter neste attentat brukte han det som anledning til å oppløse Riksdagen. Han fastsatte så det nye valget til 30. juli samme år og satte inn en kraftig valgterror mot kommunistpartiet. Men tross dette fikk partiet 437 158 stemmer og 9 representanter i Riksdagen mot 493 447 stemmer og 12 representanter ved det forrige valget i 1877. Da var partiet oppe i 9 % av stemmene og hadde vokst med 40 % etter valget i 1874.

Under debatten tilbakeviser Bebel påstandene og sier at det ikke er fremlagt noe bevis, og det er jo noe vi er blitt vant med også i våre dager, når utvisning av diplomater og rakettangrep skal settes i gang.

Innenriksministeren, Eulenburg svarte på dette at det ikke ville bli fremlagt noe bevis og at det ikke fantes noe slikt. Men det ble så påstått at kommunistpartiets lære var egnet til at visse individer kunne bli påvirket til å utføre attentater. Og så påsto en at kommunistpartiet hadde vist seg positiv til attentater i andre land, som Vera Zassulitschs i Russland. Og så forsøker en å si at anarkistene, som var for attentater og retningen til Marx nok var forskjellige, men at førstnevnte likevel hadde visse berøringspunkter slik at den sistnevnte retningen også kunne knyttes til anarkistiske attentater.

Det er i denne sammenheng spørsmålet om kommunistenes mål kommer opp. Og da kommer vi også til det nest siste sitatet i denne rekken der Marx sin kommentar til referatet siteres:

«Det som Eulenburg i virkeligheten vil si er: Den fredelige utviklingen frem mot målet er bare en etappe, som skal føre til en voldelig utvikling mot målet og altså ligger denne senere forvandling av det ‘fredelige’ til det ‘voldelige’ ifølge Eulenburg i naturen til det målet man streber mot. Målet er i denne anledning frigjøringen av arbeiderklassen og den medfølgende omvelting (endring) av samfunnet. En historisk utvikling kan bare bli fredelig så lenge det ikke trer noen voldelige hindringer fra den bestående samfunnsmessige makthaver i veien for utviklingen. Hvis arbeiderklassen vinner flertall i Parlamentet eller kongress en for eksempel i England eller USA, så kunne de på lovlig vis fjerne det lover og innretninger som står i veien for deres utvikling og bare også så langt som den samfunnsmessige utviklingen krever dette. Men så kunne den ‘fredelige’ bevegelsen slå om til en ‘voldelig’ gjennom opprør fra de som var interessert i den gamle tilstanden: hvis dette da blir slått ned med vold (som i den amerikanske borgerkrigen og den franske revolusjonen), er de altså opprørere mot den ‘lovlige’ makt/vold. Det som Eulenburg forfekter er voldelig reaksjon fra makthaverne mot utviklingen av den ‘fredelige etappen’ som er på gang og altså for seinere å hindre ‘voldelige’ konflikter (fra den voldelige oppadstrebende samfunnsklasse); krigsrop for den voldelige kontrarevolusjon mot den faktisk ‘fredelige’ utvikling; i virkeligheten forsøker regjeringen å slå ned med vold en utvikling som den ikke liker, men som er rettslig sett uangripelig. Dette er den nødvendige innledning til voldelig revolusjon. Det er en gammel historie, men den forblir likevel evig ny.[xiii]

Sitater 7 – Brevet til Hyndman av 8. desember 1880

Marx skriver brevet fordi hans kronisk syke kone har en litt bedre periode og vil besøke Hyndmans kone og på grunn av at flere personer har besøk Marx familie, må hun be om at de utsetter besøket en uke.

Så benytter Marx anledningen til å svare på en påstand fra Hyndman om at han ikke er enig med Marx parti når det gjelder utviklingen i England. Marx svarer at partiet hans ikke mener at en revolusjon i England er nødvendig, men at den er mulig. Når den uomgjengelige utvikling forvandler seg til revolusjon er det ikke bare på grunn av den herskende klassen, men også arbeiderklassen. Enhver fredelig ettergivenhet fra herskerklassen er presset frem at et «ytre trykk». Herskerklassens handlinger går i takt med trykket (fra arbeiderklassen) og når dette siste svekkes mer og mer, så er det bare fordi den engelske arbeiderklassen ikke vet hvordan den skal utøve makten sin og benytte friheten sin, selv om de legalt sett besitter både makt og frihet. Så sitatet som tar opp spørsmålet om fredelig overgang eller bruk av makt.

«I Tyskland var arbeiderklassen fra bevegelsen begynte fullt klar over at man bare kan befri seg fra militærdespotiet gjennom en revolusjon. Dessuten forsto arbeiderne også at en slik revolusjon, selv om den til å begynne med var vellykket, ville vende seg mot seg selv dersom en ikke tidligere hadde organisasjon, tilegning av kunnskap, propaganda og […] Derfor holdt de seg strengt innen lovlige grenser. Det ulovlige var det bare regjeringen som sto for, når den satte dem (arbeiderne) utenfor loven. Forbrytelsen deres (dvs. arbeiderklassens: oversetters anmerkning) var ikke handlinger, men meninger som herskerne ikke likte.»[xiv]

Sitater fra Engels – Avskjedsbrev til avisen «Sozialdemokrat» sine lesere fra 27 september 1890

Det finnes også minst 10 steder der Engels behandler samme tema.[xv] Jeg skal ikke gå inn på alle disse, men begrense meg til et par der han sammenfatter hovedpoenget i hele denne diskusjonen. Det kan sees som en direkte utfyllende kommentar til sitat 7 ovenfor.

Avskjedsbrevet ble skrevet da det tyske kommunistpartiet hadde vunnet kampen mot «sosialistlovene» som hadde bestemt at partiet var ulovlig, men at dets riksdagsrepresentanter var lovlig. Avisen hadde kommet ut illegalt under alle årene da sosialistlovene gjaldt fra 1878 til 1890. Engels gjennomgår noen av avisens viktige funksjoner før han gir en viktig kommentar om fredelig eller voldelig revolusjon.

«Vi må nå fortrinnsvis gjøre forsøk på å vinne frem med lovlige kampmidler. Det gjør ikke bare vi, det gjør alle arbeiderpartier i alle land der arbeiderne har en viss grad av lovlig bevegelsesfrihet, og derfor av den enkle grunn at de vinner mest på det. Men forutsetningen for det er at motparten går frem på like lovlig vis. Hvis man forsøker å stille vårt parti utenfor den felles retten, enten det nå skjer gjennom unntakslover, gjennom rettsstridige dommer og riksrettspraksis, gjennom politivilkår eller ulovlige overgrep fra eksekutivmakten, så driver man det tyske sosialdemokratiet igjen inn på den ulovlige vei som den eneste gjenværende som er åpen. Selv i den mest lovlydige nasjonen, engelskmennene, er den første betingelse for lovlydighet fra folkets side, at den andre maktfaktoren likeledes blir innen grensene for lovene; hvis det ikke skjer, så er opprør den første borgerplikt, etter engelsk rettsanskuelse.»[xvi]

Sitater fra Engels – Til kritikk av det sosialdemokratiske program utkast 1891

I sin kritikk av det sosialdemokratiske programutkastet argumenterer Engels videre langs disse linjer.

Han skriver her at «Man kan tenke seg at det gamle samfunnet kunne vokse fredelig inn i det nye i land der folkeforsamlingen hadde konsentrert all makt hos seg, der man kan gjøre som man vil på forfatningsmessig grunnlag, så snart man har majoriteten av folket bak seg ..

Men i Tyskland, der regjeringen er allmektig og der Riksdagen og alle andre valgte organer er uten virkelig makt, å hevde noe slik i Tyskland, og dertil uten at det er nødvendig, betyr å ta fikenbladet til absolutismen av og dekke seg selv med det. En slik politikk kan bare i lengden føre til at ens eget parti går seg vill. En slik politikk kan i lengden bare føre det egne partiet på villspor.»[xvii]

Litt etterpå, i samme artikkel skriver han at det som kan skje er at «Denne glemsel av de store hovedsiktemålene for dagens øyeblikkelige interesser, denne kampen og traktingen etter øyeblikkelige resultater uten å tenke på de seinere følgene, denne prisgivingen av fremtiden til bevegelsen for å fremme bevegelsens nåtid kan være ‘ærlig’ ment, men det er og blir opportunisme, og den ‘ærlige’ opportunismen er kanskje den farligste av alle.»[xviii]

Vi ser her at Engels ifølge begge disse sitatene sier at «man kan tenke seg» en fredelig utvikling i noen land der det er spesielle vilkår og dersom herskerklassen holder seg innenfor loven, altså respekterer at arbeiderklassen, som vil styrte den, kommer fredelig til makten gjennom å erobre flertallet i nasjonalforsamlingen og får fortsette arbeidet med å ta eiendommen og produksjonsmidlene fra borgerskapet, alt på fredelig vis. Men der det er bygget opp systemer for å hindre dette og der borgerskapet ikke vil gi fra seg makten frivillig, men på forskjellige måter setter arbeiderklassen utenfor loven, står bare makten og volden igjen som en mulighet.

Og så er Engels inne på et viktig punkt. Hva skjer dersom et parti slutter å diskutere og propagandere for sine hovedsiktemål, slik Marx formulerer disse i sitaten som vi har sett ovenfor.  Da forsvinner disse målene ut av sikte og arbeiderklassen vil være helt uforberedt når den aktuelle situasjonen oppstår.

Som vi så ovenfor i intervjuet med Marx svarte han slik på spørsmålet om målet for hans bevegelse: «Den økonomiske frigjøring av arbeiderklassen gjennom erobringen av den politiske makten» og «Anvendelsen av denne makten for å virkeliggjøre sosiale mål».

Engels går videre i teksten sin inn på disse målene. «For det første. Hvis noe står fast, så er det dette, at vårt parti og arbeiderklassen bare kan komme til makten i form av den demokratiske republikk. Dette er faktisk den spesifikke form for proletariatets diktatur, som allerede den franske revolusjon viste.»[xix] Så skriver han at dette vil man ikke kunne ta inn i programmet til partiet nå og kommenterer det slik: «Men det faktum at man ikke en gang kan skape et åpent republikansk program i Tyskland, viser hvor kolossal illusjonen er om at man kan innføre en republikk og ikke bare en republikk, men det kommunistiske samfunn, på gemyttlig-fredelig måte.»[xx] Ettersom det er umulig å få inn republikken i programmet, så anbefaler han at man i alle fall bør få inn at all politisk makt skal konsentreres i nasjonalforsamlingen.

I forbifarten merker vi oss at Engels definerer proletariatets diktatur som likt med den demokratiske republikk. Altså: målet er å erstatte borgerskapets demokrati/diktatur med arbeiderklassens demokrati/diktatur. Vi merker oss at dette er en helt annen måte å definere disse begrepene på enn det borgerskapet har lært oss er rett. Arbeidernes klassediktatur trer frem i form av demokratisk republikk. Derfor er kanskje Marx sin formulering i Manifestet passende her, nemlig at arbeiderklassen må erobre den politiske makten fra borgerskapet, oppkaste seg til herskende klasse og kjempe gjennom demokratiet.

Konklusjon

Hele diskusjonen om en mulig fredelig overgang til kommunismen, for eksempel å tillate at et revolusjonært parti med oppheving av kapitalismen og overgang til kommunismen på programmet får flertall og kan danne regjering og gjennomføre programmet sitt, koker ned til om den herskende klassen vil godta en slik måte, eller  gripe til unntakslover, rettsstridige dommer og riksrettspraksis,  politivilkår eller ulovlige overgrep fra eksekutivmakten osv. for å holde på makten sin og i siste instans sette inn militærvesenet og eller utenlandske militærstyrker for å klare dette.

Hvis slikt skjer blir arbeiderklassen ledet inn på den eneste veien som står igjen; den ulovlige vei, der alle midler, også voldelige, kan og må brukes. Det revolusjonære partiet må være forberedt på begge disse alternativene.

Marx og Engels holdning er at den fredelige veien til sosialismen/kommunismen bare kan bli virkelighet dersom borgerskapet selv holder seg innenfor de borgerlig-parlamentariske og lovlige grenser i sin kamp for å beholde statsmakten i sine hender. I hvert land vil det da måtte gjøres en konkret analyse av hvor sannsynlig dette er. Selv tenker jeg at det bare er under særlig gunstige omstendigheter at det være mulig å få til en fredelig overgang til kommunismen. Sannsynligheten taler for at disse omstendigheter allment sett ikke eksisterer lenger i vår tid der det borgerlige demokratiet er skjørere enn på lenge og der det i alle stater er bygget opp svære forsvarsverker av ideologiske, politiske, kulturelle, politimessige og innenlandske og utenlandske byråkratier og militærapparater inkludert intensiv overvåking, som skal sørge for at kapitalismen varer evig. Og media sjøl er en viktig del av dette apparatet.

Jeg tenker at noen grunnleggende forutsetninger for at revolusjonen kan bli fredelig er at opphevingen av kapitalismen i praksis blir sett på som livsnødvendig av det store flertallet av arbeiderklassen med allierte og dermed befolkningen i et land. Dette kan vise seg i flertall i valg og/eller gjennom store folkelige bevegelser som streiker, demonstrerer osv. Videre forutsetninger er at borgerskapets byråkrati, politi og statlige militære styrker eller leiesoldater ikke griper inn for å hindre opphevingen og at ikke utenlandske styrker blir kalt til borgerskapets hjelp. Et annet vilkår er at det ikke vokser frem sterke fascistiske/nazistiske og eller andre voldelige og reaksjonære bevegelser som vil kunne være borgerskapets frontsoldater mot arbeiderklassen forsøk på å ta den politiske makten på fredelig måte. Et ekstra vilkår er at USA og de «vestlige» stater ikke lykkes i å skape krigshysteri og utløse en storkrig på det eurasiske kontinent slik de nå blant annet legger opp til gjennom den falske påstanden om at Russland er blitt mer aggressiv og farlig for oss.

Hvis disse vilkårene ikke er tilstede og arbeiderklassen med allierte ikke vil gi seg, er sannsynligheten for at en revolusjon blir voldelig bortimot absolutt og forsøket på overgangen vil enten bli stanset eller kjempet frem med vold. I vår tid tenker jeg at det skal mye til for at alle disse (og sikkert flere) vilkår for fredelig overgang er tilstede. I alle tilfeller må det nedlegges et stort langvarig arbeid for å skape dem.

Braanen sin artikkel tenderer til å snu dette på hodet og fremheve at utviklingen etter at den allmenne stemmeretten ble innført har ført til at det er mest sannsynlig at overgangen fra kapitalisme til kommunisme (eller sosialisme om vi kaller det for det) vil være fredelig. Det mente ikke Marx og Engels, og det er heller ikke sannsynlig i dag.

Men Marx og Engels arbeidet for en fredelig overgang, slik alle kommunistiske partier gjør, dersom det er mulig. Det skal også vi gjøre. Likevel må vi være edruelige og vite at dette er en svært vanskelig øvelse. Et avgjørende vilkår, som Marx og Engels også understreker, er at arbeiderklassen selv må gjøre en innsats gjennom sin organisering, sin kunnskap og sin propaganda osv. for å oppnå dette. Og bare hvis målet hele tiden fremheves, nemlig at borgerskapets demokrati/diktatur må erstattes med arbeiderklassens demokrati/diktatur og at kapitalen må oppheves og kommunismen utvikles, kan dette bli til virkelighet. Hvis et arbeiderparti glemmer å drive opplysning om dette hele tiden, også under daglige parlamentariske kamper om saker som tilsynelatende har lite med det store målet å gjøre, vil aldri arbeiderklassen kunne utføre sin historiske misjon. De som drukner i den daglige kampens små seire, men glemmer å snakke opp det store målet vårt, havner i opportunismens felle og vil hele tiden lede arbeiderklassen inn i en uendelig oppholdende strid uten noen endelig seier i sikte.

I vår tid tenker jeg at det er rett, slik Marx påpekte det allerede i Manifestet, at vi da risikerer at begge klassene går under, slik det har skjedd før i historien. Bare at det denne gangen, i vår tid, kan ende med slutten for hele menneskeheten. Det bør derfor være et viktig mål for avisen Klassekampen å minne oss på arbeiderklassens store mål: at arbeiderklassen må erobre den politiske makten fra borgerskapet, oppkaste seg til herskende klasse og kjempe gjennom demokratiet for å skape et samfunn der folkets behov og ikke kapitalens er den rådende politikken. I den sammenheng er det ikke bra at redaktør Braanen, på grunnlag av noen løsrevne sitater, dytter sine egne meninger på Marx og Engels.

Når det er sagt, så må også tilføyes at avisens redaksjonelle linje med å avsløre kapitalens vrangsider og kampen mot EU og mot fremmede tropper på norsk jord osv. er bidrag i en kamp for å skape vilkår for den ønskete fredelige overgang. Det er rosverdig, men ikke tilstrekkelig.

Terje Valen, 24. mai 2018

 

 

 

[i] Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150-årsjubileet 1998, side 59.

[ii] Samme verk, side 61.

[iii] Samme verk, side 68.

[iv] Samme verk, side 84.

[v] Se http://www.marx-forum.de/marx-lexikon/lexikon_f/friedlich.html

[vi] Marx Engels Werke, bind 32, sidene 655-659.

[vii] Marx Engels Werke, bind 17, sidene 639-643.

[viii] Marx Engels Werke, bind 18, side 730, note 181.

[ix] Marx Engels Werke, bind 18, sidene 149-158 fra protokollen fra Haag-kongressen.

[x] Marx Engels Werke, bind 18, side 160.

[xi] Samme sted.

[xii] Marx Engels Werke, bind 17, side 652.

[xiii] Marx Engels Werke, bind 34, sidene 498-499.

[xiv] Marx Engels Werke, bind 34, sidene 482-483.

[xv] Se http://www.marx-forum.de/marx-lexikon/lexikon_f/friedlich.html

[xvi] Marx Engels Werke, bind 22, sidene 78-79.

[xvii] Marx Engels Werke, bind 22, side 234.

[xviii] Marx Engels Werke, bind 22, side 234-235.

[xix] Marx Engels Werke, bind 22, side 235.

[xx] Marx Engels Werke, bind 22, side 235.