Mer kommunisme i hverdagen

Tekster der Marx skriver om kommunismens første fase og noen kommentarer fra undertegnede.

Vi lever under en kapitalisme som er full av kommunistiske spirer.  For det er nettopp kapitalismen som skaper grunnlaget for kommunismen. Gjennom en meget effektiv og brutal prosess utvikles produktivkreftene raskt under kapitalismen. Når kapitalismen har relativt høy profittrate, og når det arbeidende folket reiser kraftige kamper for sine behov, kan den også innføre kommunistiske momenter i sitt eget system. Sosialliberalismen og sosialdemokratiet klarte dette i Norge og en del andre land. Vi skal ikke glemme at dette også hvilte på utbytting utenfor eget land og at verdier derfra kunne brukes til de kommunistiske ordninger som disse politiske retninger kunne sette ut i livet. Det var ved å innføre kommunistiske momenter i kapitalismen at sosialliberalismen og sosialdemokratiet vant arbeidsfolks tillit og støtte. Vi kan sammenfatte disse momentene under overskriften «Velferdsstaten».

Når profittraten synker får kapitalen stadig større vansker med å opprettholde de kommunistiske momenter innen sitt eget system og arbeidsfolks kamp for å beholde eller utvide disse vil møte stadig større motstand. Utbyttingen øker. Alle politiske partier som vil beholde det kapitalistiske systemet blir dermed tvunget til å være med på avviklingen av velferdsstaten. Til slutt står bare alternativet oppheving av kapitalismen eller katastrofe igjen. Det er bare partier som har oppheving av kapitalismen som mål, og som setter kampen for velferdsstaten i samband med dette som kan bidra til å redde oss fra katastrofen.

Hva er så disse kommunistiske momentene?

Manifestet om kommunistiske momenter

Vi finner noen av dem beskrevet av Marx i Det kommunistiske manifest. Jeg siterer:

  1. «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter.
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»[i]

Kommentarer

La oss se litt på dette ut fra dagens situasjon i Norge.

Det første punktet dreier seg i høy grad om produksjon av olje og kraft i Norge. Det betyr et opplegg for å bruke grunnrenten fra oljeutvinningen til statsoppgaver. Til statsoppgaver hører produksjon som er viktig for å beholde landet som en viktig industrinasjon og til sikre selvforsyningsgraden av matvarer. Det gjelder også utvikling av kommunikasjonssystemet medregnet transport. Kamp mot bompenger og for at staten skal ta disse utgiftene, passer inn her. Du kan sikkert finne mye konkret som passer inn her.

Punkt 2 dreier seg om hvordan en skal skaffe seg penger til å utvikle velferdsstaten. De som tjener mest skal og så bidra mest til fellesskapet. Dette dreier seg om kampen for et skattesystem som fungerer slik.

Punkt 3 dreier seg om at enkeltpersoner ikke skal kunne leve bong på forfedrenes inntekter, og særlig kapitalinntekter. De store formuene skal kunne disponeres til fellesskapets beste nå deres eiere dør. Her tenker jeg at må det gjøres lokale tilpasninger for hvor omfattende denne bestemmelsen skal være, særlig innen jordbruket der vi vil måtte ha en lengre periode med overgang til kommunistiske arbeidsforhold.

Punkt 4 kommer til anvendelse dersom de nåværende kapitaleiere og deres allierte setter igjen ulovlige angrep på kampen for utvikling av velferdsstaten og avvikling av kapitalismen.

Punkt 5 er sentralt i forhold til kampen mot EU-systemet og EØS. Det dreier seg om kampen for nasjonal sjølstendighet og statens mulighet til å utvikle landet i den retning er flertall ønsker slik det fremkommer gjennom valg og de kampformer det arbeidende folket velger å bruke, som demonstrasjoner, streiker osv. Dette er i samsvar med kamp for bevisst kontroll over utvikling av produksjon og andre området og kamp mot den frie flyten av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester.

Punkt 6 er helt sentralt i kampen mot privatisering av transportvesenet og avreguleringer som undergraver rimelige vilkår for nasjonale transportører. Vi finner kampen mot bompenger under dette punktet. Det er en kamp for at staten skal ta kostnadene ved veiutbygging og således en kamp for å føre et kommunistisk element inn i transportpolitikken.

Punkt 7 handler om å utvide statlig engasjement i industri- og jordbruksproduksjon. Det er sentralt i kampen mot privatiseringer av offentlige foretak og kampen for gode jordbruksoppgjør.

Punkt 8 handler om at alle som kan skal arbeide. Du skal ikke kunne leve på kapitalinntekter fra utbytting av andre. Til dette punktet hører også tilrettelegging for at mange flere kan komme i passende arbeid gjennom flere ordninger med offentlig støtte. Så handler det om å legge til rette for at mange flere kan bli jordbrukere slik at jorden blir bearbeidet på best mulig måte og for å sikre best mulig selvforsyning av jordbruksprodukter.

Punkt 9 handler om stadig tettere samordning av jordbruk og industri ellers. Og det handler om en rekke tiltak som minsker forskjellene mellom by og land.

Punkt 10 handler om gratis og godt tilpasset offentlig oppdragelse og utdanning for alle. Her ligger et svært område for endring der det ikke er utdanning til arbeidskraft (humankapital) som står i sentrum, men utviklingen av hele mennesker der yrkesopplæring osv. vil ha sin rettmessige plass.

Randbemerkningenes kommunistiske momenter

Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det. Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette.

«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:

For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.

For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.

For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.

Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.

Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie

Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»

Fordeling av forbruksartikler til individuelle produsenter

«Innenfor det kooperative samfunn, som er basert på felleseie av produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter; like lite fremtrer det arbeid som er nedlagt i produktene som disse produkters verdi, som en materiell egenskap de har, siden her – i motsetning til det kapitalistiske samfunn – de individuelle arbeider ikke lenger eksisterer som bestanddeler av totalarbeidet ad en omvei, men umiddelbart.»

«Det vi her har å gjøre med, er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot slik det nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som i enhver henseende – økonomisk, moralsk, intellektuelt – ennå er beheftet med kjennetegn fra det gamle samfunn det har utgått fra. I samsvar med dette får den enkelte produsent – etter fradragene – tilbake nøyaktig det han gir samfunnet. Den samfunnsmessige arbeidsdag består f.eks. av summen av de individuelle arbeidstimer; den enkelte produsents individuelle arbeidstid er den del han bidrar med til den samfunnsmessig arbeidsdag, hans andel i den. Han får av samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra, og med denne kvittering trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdning av forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.»

Så skriver Marx at dette like bytte er en rest fra varebyttesamfunnet. Det er en lik rett på et ulikt grunnlag fordi de forskjellige individene har forskjellig evne til å bidra med arbeidstid. Derfor rår fremdeles borgerlig rett som vi kan si er formelt rettferdig, en reelt urettferdig. Og derfor er det en ulikhetens rett. Men dette er et uunngåelig misforhold i kommunismens første fase.

«I den høyere fase av det  kommunistiske samfunn, etter at individenes forslavende underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen  mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle  kilder til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige rettshorisont overskrides, og samfunnet kan skrive på sine faner: fra enhver etter hans evner til enhver etter hans behov!»

«Bortsett fra det som hittil er utviklet, var det overhodet feil å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling, og å legge hovedvekten på den. Fordelingen av forbruksmidlene er til enhver tid bare en følge av fordelingen av selve produksjonsvilkårene. Den siste fordeling er imidlertid en egenskap ved selve produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten f.eks. er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens massen bare er eiere av det personlige arbeidsvilkår, arbeidskraften. Er først produksjonselementene fordelt på denne måten, følger den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.[ii]

Kommentarer

De første tre fratrekkene fra hele arbeidsproduktet hører til alle typer produksjonsforhold og jeg behandler dem ikke her.

Så kommer vi til forbruksmidlene som skal fordeles. Her tar Marx først opp forvaltningskostnader som ikke hører til produksjonen. Under kapitalismen er det utviklet en enorm, sløsaktig stat som legger til rette for kapitaloppsamlingen og kapitalens behov og sørger for å holde arbeidsfolk innenfor de rammene som kapitalens behov setter. Det krever sjølsagt mye kontroll og mange kontrollører. Det går med svært mye arbeid til dokumentasjon fordi noen skal kontrollere at sakene blir gjort og mye arbeid for å sjekke dokumentasjonen. Dette har utviklet seg kraftig de siste tiårene og slår ut f.eks. i problemer for lærere, sykepleiere, leger og en mengde andre yrkesutøvere som får stadig mindre tid til å utføre arbeidet sitt fordi det er lagt opp til rigide kontrollsystemer. Kamp for å få ned disse kontrollutgiftene og andre unødige utgifter i statsapparatet er kamp for mer kommunisme i hverdagen.

Siden vi har samfunnssystem som grunnleggende sett er basert på at kapitalens representanter stjeler den merverdien som arbeidsfolk produserer, så er hele samfunnsordningen preget av dette. Urettferdighet og vinningsforbrytelser er noe grunnleggende i systemet. Samtidig øker press og stress med økende utbytting og en utdanning som mer og mer blir innrettet på å produsere passende utbyttingsbar arbeidskraft og ikke samfunnsmennesker der utdanning for arbeidet i de forskjellige yrkene har sin passende plass blant mange andre egenskaper. Dette skaper mye undertrykt fortvilelse og raser og mer ustabile mennesker som lettere griper til vold i vanskelige situasjoner. Utrygghet og kravet om mer politi er symptomer på dette. Men det kan ikke løse problemet. I USA er væpning og militarisering av politiet kommet svært langt og fengselsbefolkningen er den høyeste i verden etter folketall. Men problemene i landet blir bare større og større. Og slik dreier spiralen med stadig større statlige utgifter. Dette kan hele kampen for mer velferd og flere kommunistiske ordninger løse dersom de fører frem.

Og da er vi over til det andre punktet. Når den delen av det samfunnsmessige produktet som går til å dekke samfunnsmessige behov øker, så føres flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Her finner vi alle krav som har med det arbeidende folkets velferd å gjøre. Bibliotekene med gratis utlån er faktisk et nokså reindyrket kommunistisk moment innen kapitalismen. Når biblioteker legges ned og det spares i sektoren er det kapitalens representanter som tar deler av dette elementet fra oss. Den kampen folk i helsesektoren fører mot mer kapitalistisk drift av sykehus og helseforetak springer ut av dette.

Det tredje punktet er fonds for arbeidsudyktige osv. Hele pensjonssystemet og trygdesystemet hører til her. Kampen for gode pensjoner og sosiale ytelser er en kamp for flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Når ytelsene minsker så fører det til det motsatte. Kapitalen får friere armslag og arbeidsfolk får betale.

For alle disse punktene gjelder at du bare kan lese avisene hver dag og betrakte dine egne erfaringer for å se hvor aktuelle disse punktene fremdeles er for oss alle i dag.

Kommentar om fordelingen til individuelle produsenter

Her skisserer Marx en praktisk gjennomførbar ordning for å fordele produktet blant de individuelle produsentene i perioden like etter opphevingen av kapitalismen. Det er mange som sier at kommunismen er en vakker idé, men at den er umulig å gjennomføre i praksis. Saken er at den mest vellykkete kapitalismen har blitt det på grunnlag av høy profittrate pluss mange kommunistiske elementer. Men etter 1970-tallet et det blitt stadig klarere at denne profittraten har sunket og kapitalens representanter har startet en offensiv for å fjerne de kommunistiske elementer, som jo minsker deres profitter. I dag har situasjonen blitt slik at kampen for disse elementene er blitt stadig vanskeligere. Alle organisasjoner som har kjempet for slike elementer, men vil beholde kapitalismen, mister stadig mer av den tiltroen folk har hatt til dem. Grunnen er at de er mer tro mot kapitalen enn mot arbeidsfolk og deres behov. Det er viktigere for dem å være legitim i øynene til kapitalens representanter enn overfor de arbeidende klassene som de sier at de representerer.

Det er også viktig å legge merke til at Marx tenker seg en lengre tid med endringer og utviklinger frem mot en annen og høyere fase i kommunismen. Den fasen som vi i dag kan si er en god idé, men ikke gjennomførbar slik som vi er laget i dag og slik som samfunnet er nå. Men dersom vi kan få gjennomført praktiske tiltak langs de linjer som Marx beskriver ovenfor, så vil også menneskene kunne endre seg med endringen i hele samfunnssystemet og da kan sjøl det som synes umulig i dag bli mulig i fremtiden.

Siste kommentar om fordeling

Marx sier at det ikke er rett å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling og legge hovedvekten på den, bortsett fra det han har sagt tidligere i de sitatene jeg har gitt. Det er slik fordi fordelingen er en følge av fordelingen av produksjonsvilkårene som er en funksjon av produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens alle andre bare eier sin egen arbeidskraft. Og da følger også den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.

En siste sak om jeg heller ikke tar opp her er kampen for livsmiljøet. Her er det også slik at det i det vesentlige er mot kapitalens grunnleggende interesser å gjøre noe som innskrenker profittmuligheter. Og mange tiltak som skal til for å sikre et godt livsmiljø, samtidig med stor utvikling av produktivkreftene, blir da umulige.

Her er heller ikke tatt opp den stadige klassekampen som ellers foregår på alle arbeidsplasser om lønner og arbeidsvilkår. Her består de kommunistiske elementene i sikre arbeidsplasser, best mulig arbeidsvilkår og gode lønner og andre vilkår pluss god innvirkning på andre forhold i produksjonen. Når profittraten synker og de økonomiske krisene tårner seg opp blir disse kampene svært vanskelig. Vi kan velge å skape et samfunn der det er mulig å sette ut i livet tiltak som sikrer alle de kommunistiske momentene som vi kjemper for i hverdagen. Da må vi og tenke oss muligheten av å oppheve kapitalismen slik at vi kan skape muligheter for en god fremtid og ikke en sikker katastrofe.

Meir om kommunismens første fase

Så skal eg sjå på hovudpunkta i Marx sin Uttale om Borgarkrigen i Frankrike frå Internasjonalen sitt generalråd 12. juni 1871. Den var eit resultat av arbeidet i høve konferansen til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen i London 17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og gjennomføringa.

Her kjem ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til Pariskommunen. Det er vedtak av kommunistiske moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå kapitalisme til det nye samfunnet.

Eg skal ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg inn i dette kan lese Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile var at dei borgarlege styringsorgana vart fjerna med makt, men relativt lite vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette arbeidaren si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin, sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt på? Eg siterer frå Marx  og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire detaljar om dei sakene som bli tatt opp her.)

«Det første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»

«Kommunen blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar for arbeidarklassen.»

«Kommunen skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og lovgjevande på same tid.»

«Politiet, som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og kunne avsettast når som helst.»

Slik var det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege administrasjonen.

«Frå medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»

«Dei offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine handlangarar.»

«Ikkje berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»

«Då den ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«

«Alle utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»

«Tenestemenn innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde, ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)

Etter dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.

”Då kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346. Omsett av TV.)

”Dei store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar, dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347. Omsett av TV.)

”Den endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet, tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn. Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1848 var Paris enno ein god trygg og de utan noko som helst politi.»

”Vi”, sa eit medlem av kommunen, ”vi høyrer nå ikkje meir om mord, ran og vald mot personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative vennene sine til Versailles”.

«Luksushorene hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)

Dette var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.

Det høyrer med til heile historia at den regjeringa som hadde flykta frå Paris, klarte å slå ned kommunen meg hjelp frå den tyske okkupasjonsmakta og etterpå massakrerte 30 000 opprørarar og sende mange fleire ut av landet. Det er og mykje å lære av den historia.

Men her har eg konsentrert meg om dei kommunistiske elementa som Marx fann i Pariskommunen.

Når det gjelder hva Marx sier om vilkårene for en fredelig oppheving av kapitalismen vil jeg vise til følgende tekst: http://www.tvalen.no/2018/05/24/braanen-om-marx-og-demokrati/ .

Vil du lese mer av det Marx skrev om kommunisme er her en interessant tekst: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

[i] Karl Marx/Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150årsjubileet 1998, side 69.

[ii] Alle sitater fra Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program er fra Det beste av Karl Marx – Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad, 1992, sidene 377-381

Kommunisme i kvardagen – eksempel frå den russiske revolusjon

Som eg har sagt før blir det ofte hevda at kommunismen i Marx si ånd er ein fjern visjon som ikkje er mogleg i den verkeleg verda. Eller så blir det sagt at vi kan berre sjå til dømes på Sovjetunionen for å sjå at det var noko skadeleg.

Men lat oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han. Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og orden:

  • sivilt giftarmål blei lovleg,
  • vedtak av at kvinner skulle ha same rettar som menn,
  • vedtak av ein forenkla skrivemåte for å gjere det lettare for alle å lære å lese og skrive,
  • oppheving av adel og kastar,
  • oppheving av dei gamle privilegia frå tsarsystemet,
  • oppretting av sjuketrygd og arbeidsløysetrygd,
  • etablering av arbeidarkontroll med føretak,
  • oppretting av eit nasjonalt økonomisk råd,
  • nasjonalisering av privatbankane,
  • proklamasjon om rettane til dei forskjellige folka og nasjonane i Russland inkludert retten til å styre seg sjølv og skilje seg ut som eigen nasjon om dei ville, slik det skjedde i Finland, Polen og Ukraina,
  • oppheving av alle nasjonale og religiøse privilegia og retten til fri utvikling for minoritetar og etniske grupper og
  • oppheving av alle regler som diskriminerte jødar.

Dette var eit grunnlag for den praktiske innføringa av kommunismen sin første fase i Russland. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle dei      133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne gruppa og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane.

Men her er det framleis mykje å lære og saker som vi kan overføre til Norge og kjempe for. Vi ser også at nokre av desse sakene vart vedtatt i Noreg under den borgarlege revolusjonen her på 1800-talet (nokre saman med den nye grunnlova av 1814) og nokre under den sosialliberale og sosialdemokratiske epoken før og etter 1935, for å hindre opprør frå arbeidarane og etter 2. verdskrig då profittraten var høg.

I dag når profittraten er relativt låg, svekkast og forsvinn etter kvart det økonomiske grunnlaget for å halde oppe desse ordningane innanfor kapitalen sine rammer. Derfor blir mange av dei sosialliberale og sosialdemokratiske ordningane, som har gagna arbeidsfolk, svekka og fjerna litt etter litt gjennom beinhard klassekamp frå kapitalen sine representantar og deira parti. Grunnen til at Arbeidarpartiet misser oppslutnad heng saman med at det blir stadig vanskelegare å ri to hestar og så satsar dei stadig meir på å komme kapitalen sine behov i møte i staden for arbeidarklassen. Dette gjer mange arbeidsfolk svært skuffa og sint.

Vi treng ein brei allianse av arbeidande folk og andre som kjempar mot forverring og for å halde på og utvide dei kommunistiske kvardagsordningane – kort sagt styrke velferda til det arbeidande folket. Den alliansen må og vere klar på at dersom kapitalen stadig fører til dårlegare velferd og levetilhøve for folk, så er det rimeleg å oppheve han for å  sikre at arbeidarklassen sjølv kan ta makta i staten for å snu på dette.

Les og fleire tekstar om dette som ligg tidlegare på bloggen.

Terje Valen, 21. september 2018.

FpU og kommunisme i kvardagen

Litt ut på 1980-talet var eg i ein open debatt med Hagen på kjøpesenteret Oasen i Bergen. Då var sterke, reint liberalistiske krefter i Fremskrittspartiet, der Tor Mikkel Wara sto sentralt, på frammarsj i partiet. Min hovudbodskap i debatten var at liberalismen, med sin frie flyt av kapital, er daudeleg både når det gjeld velferd og kjærleik mellom folk.

 I begynninga var det stor applaus for Hagen, men etter kvart som eg dreiv på vendte det seg meir og meir andre vegen. Til slutt var det berre Hagen sine følgjarar på første benk som klappa for han, mens det store publikum bak var begynt å klappe for meg.

Hagen sansa dette frå mange hald og derfor blei det oppgjer med Wara-fløya i partiet. Med den reine liberalismen tar du bort alle kommunistiske element i eit program, og då vil du ikkje kunne vere populistiske lenger. Du vil ikkje kunne late som du støtter arbeidsfolk, mens du i røynda har ein grunnleggande politikk som er skadeleg for oss.

Fram for kapitalens fridommar – angrep på kommunistiske element

I dag ser vi i media at Fremskrittpartiets Ungdom grip attende til Wara sin resept. Etter å ha sagt at skattar og avgifter er noko som bør vekk og at staten sine oppgåver bør innskrenkast til eit lite minimum, lanserer FpU desse punkta sine for partiet:

Radikale grep for å få en «minimal stat»

For å nå målet om en «minimal stat» vil FpU privatisere en rekke sektorer:

  • Helsevesenet og eldreomsorgen
  • Folketrygden
  • Alt fra Statoil, NSB og Avinor til Statkraft, Statens vegvesen, Vinmonopolet og Lånekassen.
  • Universiteter og høyskoler.
  • Barnehager og skolefritidsordninger.
  • NRK
  • Alle offentlige kulturinstitusjoner: museer, teatre, operaen og kulturskoler.
  • Alle fengsler

I FpU-staten er det ikkje rom for korkje barnetrygd, statleg bistand eller subsidiar til ulike næringar.

Det som skjer er at FpU går til angrep på dei kommunistiske momenta i det norske systemet.

Marx sine forslag for kommunismens første fase

Kva er så dei kommunistiske momenta og svara, ut frå det Marx har skrive om kommunismens første fase i Det kommunistiske manifest?

  1. «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter.
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»[i][i]

Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det. Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette.

«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:

For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.

For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.

For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.

Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.

Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie

Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»

Desse skal så fordelast etter arbeidsinnsats.

Når det gjeld skattar og avgifter er det kommunistiske svaret at dei skal vere sterkt progressive slik at dei som har mest middel til det også skal bidra mest til fellesskapen. I tillegg skal grunnrenta frå olje og kraftproduksjon bli brukt til fellesoppgåver. Og fellesskapen skal disponere dei store formuane som i dag blir arva privat.

Når det gjeld helsevesen og skolar, og i dag kan vi føye til høgare utdanning, så skal det leggast opp eit felles fond til dette som blir trekt frå før arbeidsproduktet går til vidare fordeling.

Når det gjeld trygder så skal det og leggast opp til eit felles fond for dette.

Alt frå Statoil, NSB og Avinor til Statkraft, Statens vegvesen, Vinmonopolet og Lånekassen skal vere under fellesskapen og andre foretak som i dag er privatisert, konkurranseutsett og/eller driven etter kapitalistiske prinsipp, skal inn under fellesskapen att.

For fellesskapen skal den valde nasjonalforsamlinga bestemme etter breie diskusjonar i heile folket etter same mønster som under budsjettdiskusjonar. Marx skreiv mykje om dette d å han oppsummerte lærdommane frå Pariskommunen i 1871. Her er ein tekst som eg skreiv for meir enn 20 år sidan, som seier litt om dette http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/kombuds3.htm

Dette er tiltak som vil tene arbeidarklassen. Parti som vil tene denne klassen bør fremme slike krav.

Terje Valen, 9. september 2018.

Kommunisme kvardagen – Kvifor veks vänsterpartiet i Sverige

Mari Eifring skriv ein opplysande artikkel om utviklinga av Vänsterpartiet i Klassekampen 4.9.18. Her viser ho til dei sentrale politiske momenta som dei held fram som forklaring på veksten. Det er jämlikhet (likhet/likestilling), kamp mot kommersialisering av velferdssektoren, rimelege husleiger, løn og pensjonar å leve av og eit velferdssystem som funger for alle.

Viss vi ser tilbake på kva som skaffa Det norske arbeidarpartiet tilslutnad frå arbeidsfolk etter krigen 1940-45 så var det:

– arbeid til alle
– ei lønn å leve av
– rimelig og bra bustad for dei mange
– sosial tryggleik under sjukdom, alderdom og elles
– folkebarnehage for alle og kunnskap til alle i einskapsskulen
– levelige kår for bønder og andre i distriktsnorge
– fred og tryggleik.

Viss vi ser på kva Marx meinte at arbeidarklassen måtte sette ut i  livet like etter opphevinga av kapitalismen var det:

  1. «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter.
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»

Han skriv vidare i Kritikk av Gothaprogrammet om at det i kommunismens første fase må avsettast statlege fond for å dekke behova til dei som ikkje kan arbeide, dvs. alle slags trygder og stønader.

Du finn meir om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Så vi ser at det er kamp for kommunistiske momenter innan kapitalismen som skaper oppslutnad om parti frå arbeidsfolk når det ikkje er hat mot syndebukkar som ikkje har noka skuld i det som skjer – og som er viktig i grunnlaget for Sverigedemokraterna, sjølv om dei og, som alle høgreparti, medrekna Fremskrittspartiet, rører borti hatet mot parti som gjennom fleire år har fjerna tidlegare kommunistisk moment frå programma og politikken sin.

Varig tillit frå arbeidsfolk kan berre dei partia få som ikkje til sjuande og sist viser at dei tener kapitalen og tar vekk kommunistiske moment når det passar kapitalen. Det vil sei parti som ikkje vil stoppe med å kjempe for å innføre kommunistiske moment i kapitalen når kapitalen krev det, men gå inn for å oppheve heile kapitalen når det er naudsynt for å sikre dei kommunistiske momenta.

Terje Valen, 4.9.2018.

Kommunisme i kvardagen – Marx om robotar, automatisering og kommunisme

Denne teksten er frå boka mi «Marxistisk renessanse kommunistisk offensiv» som kom ut i 1992 då mest alle sa at kommunismen var daud. Dette utdraget seier noko om Marx sitt arbeide med Kapitalen og tar så spesielt opp noko heilt dagsaktuelt, nemleg utvikling av automatiseringa og korleis det legg eit solid grunnlag for overgang til kommunisme. Vil du lese meir i boka kan du sjå her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/marxbok.htm



Etter at Marx hadde skrive dei «økonomisk-filosofiske» manuskripta byrja han å sette seg nøye inn i økonomisk teori og praksis.

Særleg i tida frå 1850 til 1869 dreiv han intense studiar. Då den revolusjonære bølgja rundt 1848 hadde trekt seg tilbake, trakk Marx den slutninga at det no var på tide legge eit teoretisk grunnlag for større offensivar i framtida. Etter at arbeidaropprøret i Paris var slått ned i juli 1850 fremja Marx og Engels ideen om at revolusjon var blitt umogeleg i den nære framtida og at Kommunistforbundet måtte endre verksemda si og gi første prioritet til arbeid med skulering, studiar og utvikling av revolusjonær teori. Marx sjølv sa at han ikkje ville ha meir enn tolv personar med i den studiesirkelen han dreiv. Det var viktigare å komme til rota i dei teoretiske sakene enn å vere så mange.

Dei vart utskjelde for å vere kontrarevolusjonære, anti-proletariske og upraktiske bokdyrkarar. Då trekte dei seg tilbake frå Kommunistforbundet, som gjekk i oppløysing omkring 1852, og gjekk inn i meir enn ti år utan politisk aktivitet.

I tida frå 1850 til 1853 skreiv Marx 24 notatbøker med kommentarar til det han hadde lese om varer, pengar, kapital, lønnsarbeid, jordeigedom, internasjonal handel, historia om oppfinningar og tek nologi, kreditt, teori om auke i folkesetnaden, teori om økonomien i statar, historia til skikkar og vanar, litteratur, verdsmarknaden, kolonialisme og andre saker. Det meste av dette stoffet vart ikkje offentleggjort.

I 1851 skreiv han eit svært manuskript om «Pengesystemet som heilskap» og eit anna manuskript med utdrag frå skriftene til den mest populære økonomen på den tida, David Ricardo.

I 1854-55 skreiv han eit manuskript med tittelen «Pengesystem, kredittsystem, krisar».

I 1857-58 gjorde han ferdig det store manuskriptet som er blitt kalla «Grunnriss». «Grunnriss» vart publisert første gong i Moskva i 1939 og i 1941. Boka kom ut på tysk i 1953 og på engelsk i 1973. Her utviklar Marx for seg sjølv mykje av det som han seinare populariserte i «Kapitalen».

Men før det hadde han og skrive dei tre banda om «Teoriar om meirverdien» frå 1862-63 som først vart publisert av Karl Kautsty i åra 1905 til 1910. Denne utgåva var sterk prega av Kautsky sine inngrep i rekkefølgen av kapitla og i tek stane. Mykje var lite nøye og innkorta. Først mellom 1954 og 1961 kom verket ut i ei vitskapeleg utgåve på russisk og i 1965 til 1968 på tysk. Seinare kom utgåver på andre språk. I 1973 kom verket på svensk. «Teoriar om meirverdien» er eigentleg ei kritisk-teoretisk gjennomgang av all tidligare litteratur om økonomi.

Første bok av «Kapitalen» hadde Marx ferdig i 1869. Andre og tredje bok klarte han ikkje å gi ut sjølv. Dei gjorde Engels klår for trykking og dei kom ut i 1885 og i 1894.

På norsk hadde vi lenge berre første bok av «Kapitalen» i omsetting. Det var forlaget Oktober som gav ut denne boka i fire delband i 1983. Bok 2 er no og omsett og finnast på norsk sidan 2017.

Bortsett frå ei økt på første bok av «Kapitalen» har berre nokre få av kommunistane i «m-l-rørsla» studert Marx sine økonomiske skrifter. Slik sett er vi like «grønne» som når det gjeld dei tidlege meir «filosofiske» skriftene hans. Dette gjeld endå om vi har gitt ut mange studiehefter og bøker med samandrag osv. av desse skriftene.

Her er det ikkje meininga å gå inn på dei økonomiske skriftene på samme måte som vi har teke opp dei meir filosofiske. Men eg skal likevel gi eit oversyn over hovudtrekka slik at samanhengen mellom desse delane av Marx sine verk kjem fram.

Eigentleg skulle eg ha gitt ei samanfatning av «Grundrisse» her, men manuskriptet er så mangfaldig at det ikkje lar seg gjere utan å sprenge alle rammer for boka. Det finst eit godt redigert utdrag av boka både på svensk og på dansk som særleg trekk ut dei delande som ikkje er omhandla i «Kapitalen». (Tema Teori 5: Karl Marx – Grunddragen i kritiken av den politiske ekonomin i urval av Sven-Eric Liedman, Zenit . Rabén&Sjøgren 1971.) Heile verket finst på engelsk i ei Pelican-utgåve frå 1973.

Nokre delar av «Grunnriss» som er viktige for framstillinga mi, må eg likevel få trekke fram.

Kapitalismen, fritid, arbeidsløyse, kommunisme

Marx skriv her at utvekslinga mellom levande og tingleggjort arbeid, dvs. fastsettinga av det samfunnsmessige arbeidet i form av motsetninga mellom kapital og lønnsarbeid, er den siste utviklinga av verdiforholdet og den produksjonen som er basert på verdi.

Føresetnaden for slik produksjon er og forblir mengda av umiddelbar arbeidstid, mengda av brukt arbeid som den avgjerande faktoren i produksjonen av rikdommen. Men i den grad vi utviklar storindustrien blir skaping av verkeleg rikdom mindre avhengig av arbeidstida og mengda brukt arbeid enn av makta hos dei kreftene som vi set i rørsle i arbeidstida og som har ein verknad som ikkje står i noko forhold til den umiddelbare arbeidstida som går med til å produsere dei, men som er avhengig av det allmenne utviklingstrinnet i vitskapen og teknologien sitt framsteg, eller med andre ord av tillempninga av denne vitskapen på produksjonen. (Tema 5, s.196. Pelican, s.704.)

Arbeidet framstår no mindre som inneslutta i produksjonsprosessen fordi mennesket snarare held seg til sjølve produksjonsprosessen som vaktar og regulator. (…) Det er ikkje lenger arbeidaren som sett inn det omdanna naturobjektet (verktyet) som mellomlekk mellom objektet (råvaren) og seg sjølv, men arbeidaren omdannar naturprosessen til ein industriell prosess som han setter inn som middel mellom seg og den uorganiske naturen som han tileignar seg. Han står på sida av produksjonsprosessen istadenfor å vere hovudpersonen i han.

I denne omdanninga er det korkje det umiddelbare arbeidet som mennesket sjølv utfører, eller den tida då ho arbeider, men tileigninga av hennar eiga allmenne produktivkraft, kunnskapane hennar om naturen og styringa av naturen gjennom eksistensen sin som samfunnsmedlem – med eit ord utviklinga av det samfunnsmessige individet – som framstår som hjørnesteinen under produksjonen og rikdommen.

Det tjuveriet av framand arbeidstid som den noverande rikdommen er grunnlagd på framstår som ein ussel grunnvoll samanlikna med denne nye grunnvollen som storindustrien har skapt.

Så snart arbeidet i den umiddelbare forma si har slutta å vere hovudkjelde til rikdommen, sluttar utan tvil arbeidstida å vere rikdommen sitt mål og dermed sluttar bytteverdien i vere bruksverdien sitt mål. Dei mange sitt meirarbeid har slutta å vere vilkår for utvikling av den allmenne rikdommen på samme måte som dei få sitt ikkje-arbeid har slutta å vere vilkår for utviklinga av hjarnen sine allmenne krefter.

Dermed bryter den produksjonen som er grunnlagt på bytteverdi saman og den umiddelbare produksjonsprosessen får ei form som ikkje er tilfeldig og full av motsetningar. Dette ber i seg den frie utviklinga av individualitetane og derfor ikkje nedkortinga av den naudsynte arbeidstida for å gi plass til meirarbeid, men i det heile nedkorting av samfunnet sitt naudsynte arbeid til eit minimum som gjer mogeleg individa si kunstnarlege, vitskapelege osv. utdanning i den tida og med dei midla som er skapt for alle.

Kapitalen er sjølv den aukande motsetninga fordi kapitalen hindrar nedkortinga av arbeidstida til eit minimum, medan han på andre sida brukar arbeidstida som det einaste målet på rikdom og den einaste kjelda til rikdom. Kapitalen minskar arbeidstida i form av naudsynt arbeid for auke arbeidstida i form av overflødig arbeid – det skapar i stadig større grad det unødige som vilkår – eit spørsmål om liv og daud – for det nødvendige.

På den eine sida vekker kapitalen altså vitskapen og naturen sine krefter og det samfunnsmessige samvirket og den samfunnsmessige kommunikasjonen sine makter til liv for å gjere skaping av rikdom (relativt) uavhenging av den arbeidstida som svarar til han. På andre sida vil kapitalen måle desse enorme samfunnskreftene som er skapt på denne måten, etter arbeidstida og stenge dei inne innanfor grenser som blir kravd for at vi skal kunne halde oppe som verdi den verdien som allereie er skapt. Produktivkreftene og dei samfunnsmessige forholda, som er ulike sider av det samfunnsmessige individet si utvikling, framstår berre som middel for kapitalen og berre som middel for kapitalen til å produsere på sin eigen avgrensa grunnvoll.

Men i røynda er det dei materielle vilkåra som skal sprenge i stykker denne grunnvollen.

Naturen byggjer ingen maskinar, ingen lokomotiv, jernbanar, telegrafar, automatiske spinnemaskinar osv. Dei er produkt av den menneskelege industrien; dei er naturmateriale som har blitt omdanna til verkty for den menneskelege viljen over naturen eller for å verkeleggjere den menneskelege viljen i naturen. Dei er verkty for den menneskelege hjernen, skapt av den menneskelege handa; vitinga si tingleggjorte (objektiverte) kraft. Utviklinga av den faste kapitalen viser i kva høg grad den allmenne, samfunnsmessige vitinga, kunnskapen, har blitt umiddelbar produktivkraft og i kor høg grad den samfunnsmessige livsprosessen dermed sjølv har komme under den allmenne intelligensen sin kontroll og blitt omforma i overeinstemming med det. Det viser i kor stor utstrekning dei samfunnsmessige produktivkreftene har produsert, ikkje berre i form av viting, men og som umiddelbart verkty for den samfunnsmessige praksis, for den relle livsprosessen. (Tema, s.197-199. Pelican, s.705-706.)

Likesom storleiken av det relative meirarbeidet er avhengig av det nødvendige arbeidet sin produktivitet, er mengden – både levende og tingliggjort – arbeidstid, som er blitt brukt for produksjon av den faste kapitalen, avhengig av produktiviteten hos den arbeidstida som blir brukt for den direkte produksjonen av produkt. Overfolkning er (ut frå denne synsvinkelen) eit vilkår for dette, liksom meirproduksjonen. (Tema, s. 199-200. Pelican, s.707.)

I jo mindre grad den faste kapitalen gir umiddelbar frukt, jo mindre han grip inn i den umiddelbare produksjonsprosessen, desto større må den relative overfolkningen og meirproduksjonen vere: altså jo meir er der for jernbanar, kanaler, vassleidningar, telegrafar osv., desto mindre del av maskineriet er direkte i bruk for den umiddelbare produksjonsprosessen. Av dette (som vi skal komme tilbake til) kjem den moderne industrien sin stadige over- og underproduksjon, dei stadige svingingane og krampane som følgjer av det missforholdet at anten for mykje eller for lite rørleg kapital blir forvandla til fast kapital.

Skaping av mykje disponibel tid utover den arbeidstida som i det heile er nødvendig for samfunnet og for kvar og ein av medlemmene i samfunnet (dvs. rom for individa og dermed også for samfunnet sine fulle produktivkrefter) – denne skaping av ikkje-arbeidstid framstår på kapitalen sitt nivå, som på alle tidlegare utviklingsstadier, som ikkje-arbeidstid, som fritid for eit fåtal. Dessutan auker kapitalen fleirtalet si meirarbeidstid med hjelp av alle teknikken og vitskapen sine middel. Dette gjer han fordi kapitalen sin rikdom direkte er denne tileigning av meirarbeidstid og ved at kapitalen sitt direkte mål er verdien, ikkje bruksverdien. Kapitalen er slik, mot viljen sin, eit instrument som blir brukt til å skape middel til samfunnsmessig disponibel tid, til å redusere arbeidstida for heile samfunnet til eit stadig mindre minimum og til å gi alle tid til sin eigen utvikling.

Men kapitalen sin tendens er alltid på den eine sida å skape disponibel tid og på den andre sida å forvandle denne til meirarbeid. Dersom han klarar det første bra, så får han vanskar med meirproduksjonen og dermed blir det nødvendige arbeidet brote av fordi ikkje noko meirarbeid då kan skape verdi til kapitalen.

Jo meir denne motsetninga utviklar seg, desto meir viser det seg at tilvoksten av produktivkreftene ikkje lengre kan halde fram å vere avhengige av tileigninga av framandt arbeid, utan at arbeidarmassen sjølv må tileigne seg meirarbeidet sitt.

Om arbeidarmassen har gjort det så sluttar den disponible tida å ha motsetningfylt eksistens. På den eine sida kjem då den nødvendige arbeidstida til å ha målestokken sin i dei samfunnsmessige individa sine behov. På den andre sida kjem utviklinga av den samfunnsmessige produktivkrafta til å gå så fort at alle sin disponible tid voks, endå om vi no reknar produksjonen som alle sin rikedom. For den verkelege rikedommen er alle individer sin utvikla produktivkraft. Derfor blir det på ingen måte den lengre arbeidstida, men den disponible tida som er målet på rikdommen. Arbeidstida som rikdommen sin målestokk har som vilkår at sjølve rikdommen er grunna på fattigdommen og at den disponible tida eksisterer i og gjennom motsetninga til meirarbeidstida eller at heile tida til individet blir bestemt som arbeidstid og dermed degraderinga hans til berre arbeidar, underkastinga hans under arbeidet. Det mest utvikla maskineriet tvingar derfor no arbeidaren til å arbeide lengre enn ein vill og lengre enn han sjølv gjorde med dei enklaste og dårlegast verkty.» (Tema, s.200-201, Pelican, s.708.)

I det umiddelbare arbeidet ser det ut som om det oppdelte, umiddelbare arbeidet er verkeleggjort i eit særskild produkt. Arbeidet sin felles, samfunnsmessige karakter – karakteren som objektivering av det allmenne arbeidet og som tilfredsstilling av almenne behov – ser berre ut til å høyre til byttet. På ein heilt annen måte ter storindustrien sin produksjonsprosess seg. Der føresetnaden på den eine sida er naturkrafta si underkasting under den samfunnsmessige forståinga gjennom utviklinga av arbeidsmidla sin produktivkraft til automatiske prosessar og der på den andre sida den enkelte sitt arbeid i den umiddelbare eksistensen sin blir bestemd som oppheva enkelt, dvs. samfunnsmessig arbeid. På denne måten fell den andre basisen for denne produksjonsmåten bort.

Den arbeidstida som blir brukt for produksjon av fast kapital held seg, innan kapitalen sin produksjonsprosess, til den tida som blir brukt til produksjon av rørleg kapital på samme måte som meirarbeidstid til nødvendig arbeidstid. I den utstrekninga produksjonen som gjeld tilfredsstillinga av umiddelbare behov, blir meir produktiv, kan ein stor del av produksjonen bli innretta på å tilfredsstille sjølve produksjonsbehova eller produksjonen av produksjonsmiddel.

Det er i produksjonen av den faste kapitalen at kapitalen bestemmer seg som sit eige mål i ein høgare potens enn i produksjonen av den rørlege kapitalen og verksamt trer fram som kapital. (Tema s. 202, Pelican s.710.)

Den verkelege økonomien – sparinga – er sparing av arbeidstid (minimum av – og minsking til minimum av – produksjonskostnader); men denne sparinga er identisk med utviklinga av produktivkreftene. Ho er altså ikkje på nokon måte forsaking, men utvikling av krafta, av produksjonsevna og dermed både av evna til å nyte livets goder som midla til å gjere det. Evna til å nye livets goder er vilkår for nytinga, altså nytinga sitt første middel og denne evna ber i seg utvikling av eit individuelt anlegg, ei individuell produktivkraft. Sparing av arbeidstid ber i seg meir fritid, dvs. tid for individet si fulle utvikling, og denne sparinga verkar tilbake som den største produktivkrafta på arbeidet si produktivkraft. Dersom vi tenkjer at dette er ein umiddelbar produksjonsprosess kan vi sjå på auke i fritida som produksjon av fast kapital; denne faste kapitalen er då menneska sjølv.

Det er elles sjølvinnlysande at sjølve den umiddelbare arbeidstida ikkje kan halde fast på den abstrakte motsetninga til fritida slik som ho har sett ut frå den borgarlege økonomien sitt synsvinkel. Arbeidet kan ikkje bli ein leik slik som Fourier ville. Det er Fouriers store forteneste at han la vekt på at målet ikkje er å oppheve distribusjonen, men å oppheve sjølve produksjonsmåten og produksjonsmåten sin overgang til ei høgare form. Fritida – som både er tid for kvile og tid til høgare aktivitet – har sjølvsagt forvandla innehavaren sin til eit anna subjekt, og som dette andre subjektet trer då innehavaren også inn i den umiddelbare produksjonsprosessen. Denne er på samme gong displin – når vi ser han som menneske som blir til – og trening, eksperimentell vitskap, materiell skaping og i seg sjølv tingleggjort (objektivert) vitskap – med omsyn på mennesket slik ho er blitt og som har i hjernen sin samfunnet sitt oppsamla vitande. Om arbeidet krev praktisk handlag og – som i jordbruket – rørsle, er produksjonsprosessen samstundes øving av begge.

Slik som vi bit for bit utvikla den borgarlege økonomien har vi også utvikla negasjonen (opphevinga) av han, noko som også er den borgarlege økonomien sitt sluttresultat. Vi har framleis berre å gjere med den umiddelbare produksjonsprosessen. Ser vi det borgarlege samfunnet i det store og heile, framstår sjølve samfunnet, dvs. sjølve mennesket i dei samfunnsmessige forholda sine, som sluttresultat av den samfunnmessige reproduksjonsprosessen. Alt som har fast form, som produkt osv., framstår berre som moment, som forbigåande moment i denne rørsla. Til og med den umiddelbare produksjonsprosessen framstår berre som moment. Til og med prosessen sine vilkår og objektiveringar er sjølv berre likearta moment, og som subjekt framstår berre individa, men individa i forhold til kvarandre, i forhold som dei både reproduserer som nyproduserer. Det er deira eigen stadige rørsleprosess der dei i like høg grad fornyar seg sjølv som den verda av rikdom dei skapar. (Tema, s.204-205, Pelican, s. 711-712.)

Kommunisme i kvardagen – Kommunistiske moment blant Bernie Sanders sosialdemokratar i USA

Klassekampen for 3.9.18 har ein artikkel med tittelen «Omfavner USA-opprører» der Eirik Grasaas-Stavenes har  møtt Alexandria Ocasio-Cortez, omtalt som «Demokratenes nye superstjerne». I intervjuet med henne får vi vite 3 saker som har med politisk program å gjøre. Ocasio-Cortez tar ikkje mot pengar frå økonomiske selskap, ho jobbar for statleg garantert helseforsikring for og alle amerikanarar og gratis høgare utdanning.

Når det gjeld offentleg garantert helseforsikring, så finne vi det som eit punkt i «Kritikk av Gothaprogrammet» der det  heiter at før det samla arbeidsproduktet kjem til fordeling til dei arbeidande individa, så må det settast av eit fond til dei som ikkje er i stand til å arbeidet. Dette gjeld jo alle typar støtte og trygder, men det er klart at den offentleg garanterte helseforsikring kjem under denne overskrifta.

Viss vi ser på dei 10 tiltaka frå Manifestet som Marx  meiner vil bli sett ut i livet under kommunismens første fase, så finn vi der som punkt 10 «offentleg og gratis oppseding av alle barn». Sett i lys av samfunnsutviklinga etter han er det rimeleg å regne alle både barn og unge inn under dette. Og oppseding går også på utdanning.

At Marx meinte at ikkje politikarane sine valkampar skal finansierast av kapitalistiske føretak gir seg sjølv.

Vi ser altså at Bernies folk i USA vil innføre nokre kommunistiske moment i kapitalismen som også vi krevje andre kommunistiske moment som progressive skattar til dømes.

Men no er sjølvsagt professor i økonomi, Paul Krugman, frå Princetonuniversitetet, som skriv fast i New York Times og Dag og Tid, mykje meir presis i omtalen sin av Bernie Sanders si politiske retning enn Grasaas-Stavenes. Krugman omtalar nemleg Bernie og hans følgjarar som sosialdemokratar.

Dette er rett fordi sosialdemokratane sitt politiske grunnlag er å få inn visse kommunistiske element i kapitalismen for å redde han som system. Desse elementa sikrar nemleg oppslutnaden om sosialdemokratiet frå arbeidsfolk. Når sosialdemokratiet fjernar kommunistiske moment, så misser dei oppslutnad,  folk ser i staden på dei som svikarar og blir sinte på dei –  og de med rette. For når dei fjernar dei kommunistiske elementa så viser dei at dei er meir opptatt av å få legitimitet hos storkapitalens representantar, enn hos arbeidsfolk flest. Det vesentlege ved sosialdemokratiet, at dei berre stør kommunistiske moment når kapitalen kan godta det, kjem opp i dagen.

Men samstundes er det i kampen mot storkapitalen og hans representantar og for dei kommunistiske momenta at arbeidarklassen kan sameine seg som klasse att.

Vi skal hugse at Barak Obama vart vald fordi han lovde mange kommunistiske moment til det amerikanske folket, mellom anna meir fred i verda, ei viktig prinsipiell sak som blei formulert av Marx og Engels under Den kommunistiske internasjonalen sin kongress i London i 1871, etter den Tysk-franske krigen og knusinga av Pariskommunen.

For at folk skal få tiltru til eit parti på sikt og i ei tid då kapitalen er i profittkrise i dei gamle imperialistlanda og deira følgjarar, er det viktig å vere klar på at kampen mot å fjerne kommunistiske moment og for om mogleg å innføre fleire slik under kapitalismen, ikkje skjer fordi vi vil redde kapitalismen. Vi går inn i desse kampane med tanken om at utvikling av kommunistiske ordningar er viktigare enn å  halde på kapitalismen, dersom han ikkje tillét dette.  Viss og når dette viser seg så går vi inn for å oppheve han slik at det arbeidande folket sjølv kan bli slept fri til å utvikle alle dei trekka Marx skriv om, som ein del av eit nytt samfunnssystem – kommunismen.

Elles merker vi oss at Grasaas-Stavenes ikkje har nemnd noko om utanrikspolitikk, dvs. ei amerikanske imperialismen. Det er og viktig for oss å vite noko om, no når både Bernie og Ocasio-Cortez har hylla krigshissaren McCain.

Terje Valen, 3.9.2018

Kommunisme i kvardagen – Marx om kommunismens første fase

Eg fortsett med kampanjen min for opplyse kva Marx skreiv om kommunisme og notata mine om kommunisme i  kvardagen. Her trekk eg ut hovudpunkta i Marx sin Uttale om Borgarkrigen i Frankrike frå Internasjonalen sitt generalråd 12. juni 1871. Den var eit resultat av arbeidet i høve konferansen til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen i London 17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og gjennomføringa.

Her kjem ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til kommunen. Det er vedtak av kommunistiske moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå kapitalisme til det nye samfunnet.

Eg skal ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg inn i dette kan lese Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile var at dei borgarlege styringsorgana var fjerna med makt, men relativt lite vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette arbeidaren si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin, sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt på? Eg siterer frå Marx  og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire detaljar om dei sakene som bli tatt opp her.)

«Det første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»

«Kommunen blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar for arbeidarklassen.»

«Kommunen skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og lovgjevande på same tid.»

«Politiet, som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og kunne avsettast når som helst.»

Slik var det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege administrasjonen.

«Frå medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»

«Dei offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine handlangarar.»

«Ikkje berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»

«Då den ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«

«Alle utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»

«Tenestemenn innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde, ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)

Etter dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.

”Då kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346. Omsett av TV.)

”Dei store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar, dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347. Omsett av TV.)

”Den endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet, tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn. Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1848 var Paris enno ein god trygg og de utan noko som helst politi.»

”Vi”, sa eit medlem av kommunen, ”vi høyrer nå ikkje meir om mord, ran og vald mot personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative vennene sine til Versailles”.

Luksushorene hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)

Dette var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.

Eg meiner at her framleis er mykje å lære.

Elles har eg samla meir om emnet kommunisme hos Marx her (manglar mykje, mellom anna frå Kapitalen): http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20om%20kommunisme.htm

Terje Valen, 3.9.2018.

Aleris og kommunisme i kvardagen

Gjennom fleire tiår har overføringar til offentleg velferd vore under press. Dette har svekka desse tenestene. Dermed har kapitalens representantar fått argument for å privatisere desse tenestene. Påskottet har vore at kapitalistisk drivne føretak vil kunne drive betre og billigare enn dei offentlege. Ein viktig del av opplegget er at det offentlege framleis betalar for behandlinga av klientar og pasientar osb. til dei private drivarane. Aleris er eit av resultata av denne politikken. Vi er no nett oppe i ei sak der det ser ut til å vere avdekka at Aleris tar fantasifulle grep for å få mykje pengar ut av det offentlege. Samstundes har vi fått vite at føretaket har hausta overskott på mange millionar gjennom åra og at leiaren har løn på fleire millionar kroner.

Det vesentleg i alle desse sakene er at kapitalistisk drivne føretak har fått sugerøyr ned i fellesskapen sine midlar som er samla inn gjennom skattar, avgifter, toll osb. Når dei har fått sugerøyra på plass, så bruker dei tradisjonelle kapitalistiske virkemedel for å maksimere profitten. Og slike føretak har blitt nokre av dei mest lukrative i heile «næringslivet». Alle parti som har sete i regjering sidan midten på 1970-talet har deltatt i den politikken som har ført til desse tilstandane.

Kva seier Marx om korleis dette ville blitt handsama under kommunismens første fase. Eg siterer:

«Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.»

Når overføringar av felleskassa til velferd blir redusert, så blir altså kommunistiske moment innan kapitalismen svekka og når kapitalistiske føretak får overta samfunnsmessige oppgåver tyder det at kommunistiske ordningar blir tatt vekk.

Kampen mot Aleris er altså ein kamp for meir kommunisme innanfor kapitalismen. Jo meir svekka dei kommunistiske ordningane innan kapitalismen blir, desto klårare trer kapitalismen fram i si vesentlege form, som eit utbyttingssystem med profitt som hovudmål som skapar stadig større vanskar for folk.

Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm

Du kan og se her for grundigere behandling av hva Marx skriver om kommunisme: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Bompenger og kommunisme i hverdagen

Vi ser nå ganske kraftige aksjoner mot bompenger.

Det er nå slik at staten ikke ser på veisystemet som en fellesoppgave som skal være under politisk kontroll av Stortinget. I stedet skal de som kjører på visse veier betale for det og dermed finansiere utbygging.

I Det kommunistiske manifest behandler Marx dette spørsmålet og sier at under kommunismens første fase skal transportvesenet sentraliseres i statens hender.

Penger til bygge veier skal ifølge Marx da komme fra ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenten til samfunnsoppgaver. Hos oss betyr det først og fremst inntekter av oljeutvinning og kraftproduksjon. I tillegg kommer sterkt progressive skatter. Hos oss betyr det avvikling av momsen og som er vår mest usosiale skatt, fjerning av mange andre usosiale avgifter og egenandeler og omlegging til skatt på høye fortjenester og høye inntekter.

Å reise kamp for dette er å kjempe for å føre inn kommunistiske momenter i kapitalismen. Dersom kapitalismen oppheves og erstattes av kommunismens første fase vil dette være en selvfølgelig politikk.

Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm

Du kan og se her for grundigere behandling av hva Marx skriver om kommunisme:

http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Terje Valen, 29.8.2018.

Syria og den drepande columbismen

Då Christofer Columbus reiste til det som seinare er blitt kalla Amerika innleia han den epoken då europeisk-kvite overklasser dominerte verda. Dette gjorde dei gjennom bruk av dei største og sterkaste statane der dei hadde makta. Overklassane i mindre statar har gått i alliansar med dei sterkaste og dermed også blitt columbiarar. Underklassane i statane deira har og i nokon grad fått nyte godt av denne dominansen. Det har gjort at klassemotseiingane i det eg kallar dei columbiske statane er blitt avdempa og flytta ut til dei dominerte og undertrykte folka og nasjonane der det har vore lettare å halde dei i sjakk.

Columbisk historie

Dei viktigaste columbiske statane har vore Spania og Portugal, Nederland, Frankrike, England og USA. Tyskland har to gonger før prøvd å klatre opp i rangordninga til dei columbiske statane og no er dei i gong igjen gjennom EU-systemet. Tyskland gjorde ein særleg god innsats for columbiarane gjennom angrepet på Sovjet-Unionen under 2. verdskrigen. Men fordi dei tapte denne kampen måtte dei andre columbiske statane tre inn i krigen for alvor for ikkje å miste innflytinga si i Europa. Det same skjedde i Asia då det vart klart at Kina og Sovjet-Unionen var i ferd med å vinne over Japan. Det er hovudforklaringa på atombombene som blei slepte over Japan. USA utnytta så den enorme svekkinga som krigen hadde ført til i Europa, Sovjet-Unionen og Kina, saman med sin eigen enorme produksjonsvekst under krigen, til å skyte fram posisjonane sine i over alt i verda.

Likevel var det klart at med revolusjonen i Russland og opprettinga av Sovjet-Unionen og revolusjonen i Kina og opprettinga av Folkerepublikken der, begynte ei alvorleg utfordring for dei columbiske maktene. Fleire statar eller delar av statar kom ut av den columbiske dominansen. Den såkalla kalde krigen var motangrepet frå columbiarane. Han var prega av ei utruleg rekke av væpna og ikkje-væpna aksjonar, særleg frå USA, for å bryte ned motstanden mot den amerikanske overklassen sine behov for å herske over og utbytte heile verda. I desse aksjonane blei dei i all hovudsak støtta av dei andre større og mindre columbiske maktene.

Det er viktig å vite at heile den columbiske epoken er bygd på enorme folkemord og utrolege mengder drepne og daude i kampar mot folk og nasjonar som ville bli kvitt utanlandsk dominans og utbytting. Erobrarane frå Spania og Portugal drap ned millionar på millionar av «amerikanske» urinnbyggarar. Det same gjorde alle dei som innvandra til USA der så og seie heile den opphavlege folkesetnaden blei utrydda. Overklassen i England kom seg opp på røveri, opiumsmugling og menneskehandel, saman med hard utbytting av eigen arbeidarklasse. Men smular av overklassens overskott sildra og ned i underklassen og gjorde det lettare å halde den i sjakk. Det har vore eit mønster i alle columbiske land.

Folkemordet i Amerikas er alt nemnd. I tillegg har vi folkemordet i Australia. Vi kan og nemne den blodige erobringa av Afrika. Så har vi mennesketappinga frå Afrika og det utrulege røveriet av ressursar og utbytting av folket over heile det afrikanske kontinent. Dernest nederlendarane sin framferd aust for Afrika i Indonesia og engelskmennene sin utnytting av India med den blodige nedslaktinga etter sepoyopprøret. Og vi har den engelske opiumhandelen mellom India og Kina med det store Taipingopprøret som England og andre columbiske makter hjelpte til med å slå ned og der drapstalet var minst 20 millionar. I tillegg har vi dei millionane kvart år som har  døydd av svolt og sjukdom i alle land som er utbytta av columbiarane.

Etter dette har vi dreping og elende utført av dei sjikta i dei dominerte landa som gjekk i allianse med dei columbiske maktene. Vi kan nemne Suharto som fekk myrda mellom ein halv og ein heil million kinesarar som hadde slått seg ned der. Han fekk full støtte av USA og det tok lang tid før resten av verda blei klar over kva som hadde skjedd. Så har vi flatbombinga av Nord-Korea der så å seie alle bygnader blei ramma og med eit samla tap på rundt 20 % av folkesetnaden. Vi har krigen i Indokina, Frankrike og USA mot Vietnam, Laos og Kampuchea, med millionar daude, bruk av napalm og livsfarleg gift som blei spreidd over alle skogar frå amerikanske fly.

Mykje av USA si columbiske framferd er samanfatta av Leon Blum i fleire bøker som er godt dokumenterte.

Nyare columbisk historie

Då Sovjet-Unionen, som ikkje var ein columbiske makt, fall saman rundt 1990 sto  USA att som den einaste columbiske supermakta med alle dei andre meir eller mindre tett knytt opp i alliansar. Det førte til at ei mengd nye statar blei lagt inn under colombiarane. Særleg mange av dei statane som blei utskilde frå Sovjet-Unionen og dei som hadde lagt under sovjetisk dominans og utanfor rekkevidde av columbiarane, blei no innlemma i klubben som blei utnytta og utbytta av desse. USA gjorde handelsavtalar og oppretta militærbasar i fleire av desse statane. Det såg ut som ein endeleg siger for colubiarane og Fykuyama samanfatta synet i ei bok der han hevda at historia no var slutt og vi var inne i eit varig columbisk system.

Til slutt var det berre nokre relativt få statar att utanfor den columbiske innflytings-sfæren. Iran hadde kvitta seg med sjahen som var innsett av USA og var utanfor. Vi skal vite a Iran har mot utanlandsk imperialisme skrive inn i grunnlova, i motsetnad til Saudi-Arabia der den despotiske kongefamilien er kompradorar for USA og ein viktig alliert for kclumbiarane, nett som dei populære emirata som får tildelt prestisjetunge arrangement og har norske syklistar i eit sykkelteam. Libya under Gadaffi var også utanfor saman med Cuba, Nord-Korea og Kina. Venezuela og nokre fleire «latinamerikanske» land var og ute eller mest ute. Det var og Syria og Russland. Etter den nyliberale katastrofen i Russland klarte Putin å samle landet att og begynne prosessen med å bygge det opp att utanfor columbisk rekkevidde. Og til slutt har vi Kina som frå 1990 til i dag har vakse fram som ein ny økonomisk supermakt utanfor columbisk dominans.

Og heile denne tida har den relative økonomiske makta til USA i verda minska saman med makta til dei andre columbiske statane. Vi står framfor ei mogleg avslutting på den columbiske epoken. Det vil sjølvsagt dei columbiske maktene gjere alt den kan for å hindre. Det ser ikkje ut som dei kan klare det ved hjelp av økonomisk middel og eigentleg står då berre undergraving og militære middel att. Det er også dette som pregar verdssituasjonen no. Dei columbiske maktene er i gong med indre undergraving og ytre militær oppbygging for å halde på dominansen sin. Dei, og særleg USA, veit at tap på dette feltet vil tyde ei stor nasjonal krise i dei columbiske landa. Berre dei som har knytt seg nok til dei postkolumbiske maktene vil klare seg noko lunde, men ikkje lenger som USA sine alliansepartnarar.

Columbismen og den «arabiske våren»

Dei siste framstøyta til columbiarane har vi sett i samband med det som er blitt kalla den «arabiske våren». Det vil seie protestar mot undertrykking i fleire arabiske land. Columbiarane nytta då sjansen til å kvitte seg med Gadaffi for få Libya inn i den columbiske sfæren. Dei gjorde det riktig nok med hjelp av allierte jihadistar som og har sine eigne agendaer og som skapar problem, nett som dei har gjort i Afghanistan og andre stader. Dei folkeleg rørslene i Egypt blei også raskt sett til sides og etter eit mellomspel med Den Islamske Brorskapen, sørga militæret for at gode allierte for kolumbiarane kom til makta att.

Så sto Syria for tur. Då Assad kom til  makta hadde kolumbiarane store håp om at han ville liberalisere økonomien og komme inn i deira flokk, men dei hadde også alternative opplegg dersom dette skulle skjere seg. Det blei tidleg utvikla planar og organisasjonar for å ta makta frå Assad. Då  kom den nye oppbygginga av Den Muslimske Brorskapen der, med støtte frå England og USA. Det er godt dokumentert av Christopher Davidson i «Shadow Wars». Wall Street Journal meldte 23. desember 2015 at USA allereie i fleire år hadde hatt hemmeleg kommunikasjon med element innan det syriske regimet for ut finne ut måtar for å få Assad til å gi frå seg  makta. Islamistane i landet blei og utpeikt som potensielle allierte.

I 2006 var det kraftige teikn på at Brorskapen blei bygd opp att som ei sikring for den britiske regjeringa, etter at dei hadde blitt slått kraftig ned under eit blodig opprør på starten av 80-talet. I slutten av det året blei gruppe frå Den Muslimske Brorskapen invitert til London som del av Den Nasjonale Syriske Redningsfronten som held ein konferanse som kravde regimeendring i Syria. Brorskapen sin eksilleiar i England uttalte at dei såg seg som framtidige partnarar med andre som ville bygge ein sivil, demokratisk stat og ikkje ein islamsk republikk. Og i 2007 var USA med og Brorskapen begynte å få økonomisk støtte og pengestøtte frå Saudi-Arabia. Det som ser ut til å ha vore ein hemmeleg plan for å skape, viss ein måtte det, ein ny islamsk stat i Syria har i det vesentlege blitt bekrefta av den franske utanriksministeren, Roland Dumas, som uttalte at han  hadde hatt møte med leiande britiske offisielle representantar som hevda at dei førebudde noko i Syria, … England førebudde væpna menn på å invadere Syria. Dette sto i Guardian 30. august 2013.[i]

Desse planane ser ut til å ha blitt forstyrra av utslaga av den arabiske våren i Syria. Også her var det ei viss misnøye med styret og det kom til nokre demonstrasjonar, men først med mykje mindre oppslutnad enn det som var sett i dei andre landa. Men Den Islamske Brorskapen gjekk etter kvart i spissen for mobilisering mot regimet og snart strøymde framandkrigarar, pengar og våpen inn frå Quatar, Saudi-Arabia, Tyrkia og USA med allierte. Dei demokratiske kreftene blei sett til sides og brutale reaksjonære islamistar tok kommandoen. Sjølv om det var demonstrasjonar frå demokratiske krefter som ville kjempe for endringar i Syria med fredelege middel,  så var bruken av vald og opptrapping til krig mot den syriske staten og Assad frå byrjinga av ein urettferdig krig støtta av ei innanlandsk mangehoda makt som ville styrte Assad for få oppretta ein islamsk stat i samarbeid med utanlandske makter som ville styrte Assad for å opne landet for columbisk dominans og fri flyt av kapital. Sjølv om Assad hadde støtte frå den anticolumbiske iranske staten og Hamas, så ville dei som dreiv krigen og dei som finansierte og støtta han ha vunne dersom ikkje Assad hadde bede det anticolumbiske Russland om hjelp og fått det.

Borgarkrig i Syria?

Dei som trur at krigen i Syria er ein borgarkrig mot ein despot for å få meir demokrati tar feil. Det er ein krig mot den lovlege regjeringa i Syria med to partar der begge vil fjerne Assad, den eine for opprette ein stat med sjarialovgjeving og den andre for å opne staten for dei columbiske statane sin kapital osb. Så lenge det var håp om å få styrta Assad var det godt samarbeid  mellom dei to partane, men når no Assad ser ut til å vinne blir det viktigaste for columbiarane på få delt opp Syria mest mogleg slik at dei kan sikre seg mest mogleg av innflytinga og rikdommen i området. Då er den nordaustlege delen der kurdarane og USA står avgjerande for kolumbiarane. Dei reaksjonære islamistane blir meir til bry enn nytte i området og blir skyssa til andre stader der columbiarane kan ha bruk for dei.

Raqqah og Dresden

Det er blitt hevda at det ikkje er rett å samanlikne den amerikanske bombinga av Raqqah med den allierte bombinga av Dresden under 2. verdskrigen fordi Raqqah låg ved fronten i ein krig og det gjorde ikkje Dresden. Vi burde heller samanlikne med Stalingrad heiter det. Men kva seier ein då? Då må ein jo meine at jihadistane kan samanliknast med dei sovjetiske troppane som forsvarte byen sin og amerikanarane med nazistane som gjekk til åtak langt frå sitt eige territorium. Samanlikninga med amerikanarane er kanskje ikkje heilt dum, men å samanlikne jihadistane med dei sovjetiske soldatane i Stalingrad er vel noko spesiell. Og denne samanlikninga kan også tolkast slik at det er relativt naturleg at byar som ligg i kampsona blir øydelagd. Då frikjenner ein langt på veg amerikanarane si bombing – han er jo berre ganske naturleg fordi byen låg i ei frontsone.

Så kan det også vere slik at samanlikninga eigentleg dreia seg om grad av øydelegging. Begge byane, både Raqqah og Dresden vart mest heilt øydelagd. Og då er samanlikninga heile på sin plass. I så måte er og ei samanlikning med Stalingrad heilt legitim. Og så er det vel slik at Raqqah ligg langt inne i Syria og akkurat på den grensa som USA vil bruke for å skilje ut den nordaustlege delen av landet slik at de kan få ha sine militærbasar der og kontrollere dei rike naturressursane og den gode dyrkingsjorda i området og å halde det ope for columbiske investeringar osb. i tillegg til at det ligg sentralt for å legge hindringar i vegen for Kina sin plan om den nye silkevegen som skal sameine heile det eurasiske kontinent pluss det afrikanske. Dette er jo ein daudeleg trussel mot det columbiske prosjektet i det heile og mot USA si dominerande rolle i verda.

Fritt leide til jihadistane

Så er det hevda at vi bør kritisere Assad like mykje for å gi fritt leide til jihadistane til visse omringa område der dei forskjellige gruppene rivaliserer og slåst seg imellom, som vi kritiserer USA med allierte for at dei slepp jihadistane fri til å reise kvar dei vil. Ein meiner at det vil være konsekvent med lik kritikk. Men det er jo to heilt forskjellige saker som skjer her. Assad samlar jihadistane på ein plass der dei er kontrollert, mens USA med allierte slepp dei heilt fri. Det er som å samanlikne at lakseoppdrettarar slepp oppdrettslaksen fri med at dei flyttar han til ein tank på land. Logikken sviktar heilt her.

Kor hamnar jihadistane som USA slepp fri

Til slutt er det hevda at det ikkje er noko samband mellom at jihadistar i Syria blir slept fri til å gå  kor dei vil, med at dei prøver å vende heim at til der dei kom frå. Til dømes Kina. Påskottet er at kjelda ikkje seier nøyaktig kor dei jihadistane som kjem tilbake til Kina kjem frå. Men når vi ser på kor jihadistane har blitt jaga frå i det siste, så er det ikkje usannsynleg at nokre av dei kjem frå Raqqah og. Derfor er ikkje denne noten så irrelevant som det blir hevda. Den seier ikkje at noko er heilt sikkert,  men at det er sannsynleg. Og med Kina som USA sin viktigaste fiende, så er det heller ikkje så heilt usannsynleg at USA syns dette er positivt og kanskje til og med vil hjelpe til med å få folk frakta heim.

Særleg når vi leser godt dokumenterte verk som «The Shadow Wars – The Secret Struggle for the Middle East» av Christopher Davidson som underviser ved Durham University, og «America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else» av William Blum (saman med fleire andre av bøkene hans) og eldre verk som «War Without End – American Planning for the Next Vietnams» av Michael T. Klare, så verkar dei kritiske merknadane som eg har kommentert som noko fjernt frå røynda når det gjeld den moderne imperialismen. Og slik sett fungerer det faktisk som ei forskjønning av USA-imperialismen og ei hindring for all antiimperialistisk kamp i vår tid. Det er atlantisk columbisme som slår inn no når heile den «vestlege» dominansen står for fall.

Meir om Raqqah – Stalingrad

Viss vi altså skal samanlikne den amerikanske øydelegginga av Raqqah med nazistane si øydelegging av Stalingrad, så kan vi altså samanlikne jihadistane som forsvarte seg i Raqqah som like med sovjetarane som forsvarte Stalingrad. Ut frå det skulle vi jo ønske at nazistane tok Stalingrad og let forsvararane reise vekk. Så denne samanlikninga har fleire problematiske sider enn samanlikninga mellom Dresden og Raqqah.

Eit anna perspektiv som vi kan trekke ut frå denne samanlikninga er at vi ikkje skulle ha støtta dei som forsvarte Stalingrad fordi dei var under leiing av despoten Stalin. Då vår statsminister ikkje ville vere med på den russiske feiringa av sigeren over det nazisiske Tyskland var det eit teikn på ein slik tenkemåte. Særleg fordi Norge støttar det USA-inspirerte kuppet i Ukraina der nazistiske valdelege grupper spelte og framleis spelar ei viktig rolle. Det er slik mange ser på kampen i Syria. Vi kan ikkje støtte dei som slåst mot jihadistane og deira utanlandske hjelparar fordi dei er styrt av despoten Assad. No var jo Sovjet-Unionen styrt av despoten Stalin på denne tida, så dersom det alltid er overordna å fjerne despotar når landet deira blir angripe innanfrå (fascistane i Ukraina til dømes), og utanfrå så skulle vi jo støtta all kamp mot han. Mange problem med denne samanlikninga.

No drar eg dette svært langt, men slik går det når ein drar inn forhold som ikkje har noko å gjere med det som samanlikninga handla om, nemleg at øydeleggingane i Raqqah var så store at dei kunne samanliknast med øydeleggingane i Dresden.

Hellestveit – Ignatieff og Syria

Det er og nokre som seier av bør halde oss til framstillinga i boka «Syria – En stor krig i en liten verden» av Cecilie Hellestveit når det gjeld kva som har skjedd og skjer i Syria. No er slik at Hellestveit arbeider for ein viktig amerikansk tenketank; Alantic Council i Washingon og gir i boka ei klar propagandistisk framstilling av sakene. Atlantic Council samarbeider nært med NATO og folk i leiande posisjonar her har gått inn i toppleiinga i USA ved fleire høve.[ii] Dei som får jobb i denne tenketanken er slike som skal fóre dei columbisk-vennlege media med propaganda for USA og dei andre columbiarane.

Berre innleiinga i boka manar fram eit splitta og oppdelt land som ikkje har noko med den relativt einskaplege staten Syria å gjere som er bygd opp over lengre tid. Det blir ikkje sagt noko i boka om dei verkelege og positive reformene i Syria som regjeringa der har gjennomført, boka er ei systematisk svartmaling av regjeringa der ho vert sett på som lik med ein blodtørstig Assad. Det blir påstått at det einaste som har halde Syria saman er det gruelege styret som har halde alle stor frykt.

Vi kan plukke ut fleire saker i Hellestveit si bok som viser kor partisk ho er. La oss ta det viktige, programmatiske sitatet som opnar del 1 av boka. Det er frå Michael Ignatieff og vi finn det alt på side 22: «Both Irak and Syria are a fissile mixture of etnicities and religions thrown together after Versailles by departing French and British imperialistists and only kept together by Baathist tyranny and violence».[iii] (Både Irak og Syris er ei oppsplitta blanding av etniske grupper og religionar som er kasta saman etter Versailles av avreisande franske og britiske imperialistar og blir berre halde saman av tyranni og vald frå Baath-partia.) Som eg har vist er dette også Hellestveit sitt hovudstandpunkt når det gjeld Syria. Ho fortel ikkje kva verk av Ignatieff sitatet er frå, slik at det bli mogleg å kontrollere og sjå i kva samanheng det er skrive. Men vi kan vel anta at det er skrive mens både Irak og Syria var leia av Baathpartiet. Dette var ein periode då Ignatieff var ein av dei fremste tilhengarane av amerikanske intervensjonar for å sikre demokrati og fri kapitalflyt over heile verda og han støtta varmt angrepet på Irak. Han meinte at imperialismen var erstatta av medkjensle og at det var dette som gav bakgrunn for USA sine angrep på andre statar.[iv] Dette rettferdiggjorde  han ved å demonisere dei statane som USA gjekk til åtak på. Seinare har han endra syn på Irak. Men det fortel ikkje Hellestveit.

Nett som Fukuyama er Ignatieff ein viktig kommentator for columbiarane. Han blei i 2005 rangert av Prospect and Foreign Policy magazines som nummer 37 på lista over dei mest innflytingsrike offentlege intellektuelle. Prospect er eit kvartalstidsskrift som drivast ut frå liberalistisk grunnsyn. Men desse folka endrar standpunkt etter at ting har skjedd og er i det heile ikkje til å stole på, sjølv om nokon fell for rosen dei får i dei columbiske media som jo er dominert av den same finanskapitalen som er spissen for heile systemet.

Samanfatting

Det som kjem fram i dei standpunkta eg har kritisert her viser korleis det kan gå når ein ikkje klarer å skilje legitimiteten til den lovlege regjeringa i Syria, leia  av Assad, sin kamp mot utanlandsk og innanlandsk undergraving og krig, med mål som ikkje på nokon måte vil kunne tene folket i Syria, frå det faktum at Assad leier ei regjering som styrer dette folket også med bruk av valdelege middel. Då fell den antiimperialistiske solidariteten til jorda og dei store columbiske imperialiststatane kan, under dekke av slagord som medkjensle, menneskerettar og demokrati, fortsette dominansen sin med dei verste middel utan at vi reagerer mot det. Nokre radikale menneske, som er innbyggarar i det vesle columbiske Norge, som også tener på dette, har falle for propagandaen om Syria frå dei leiande maktene i den atlantiske columbismen når han ser ut til å lide eit avgjerande tap. Og så klamrar dei seg til påstandane i ei bok frå ein leiande tenketank i Washington som samarbeider nært med leiinga i USA og NATO i staden for kritiske journalistar og media. Dei sistemnde blir klaga for dårleg kjeldebruk.

Terje Valen, onsdag, 27. juni 2018.

 

 

[i] Christopher Davidson, Shadow Wars – The Secret Struggle for the Middle East, 2016, side 312-315.

[ii] https://en.wikipedia.org/wiki/Atlantic_Council

[iii] https://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Ignatieff

[iv] Michael Ignatieff, The Warrior’s Honor, 1998, svensk utgave, Krigarens heder, 1998, side 10