Kultur for fred i verden

Den 15. og 16. mai i år ble det avholdt en av de viktigste konferanser i verden i Beijing, Konferanse for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner. Her holdt leder for Global Research, Michel Chossudovsky en tale ved avslutningen.

Den engelske originalen finner du her:

https://www.globalresearch.ca/towards-a-culture-of-world-peace/5675866

Towards a Culture of World Peace

Verden står ved et viktig veiskille. En kultur som er innrettet på krig og militære erobringer blir fremmet. Krig blir fremstilt for den offentlige opinion som en fredsbestrebelse fra USA-NATO som til slutt vil føre til spredning av vestlig demokrati.

Militære intervensjoner, for ikke å nevne «økonomisk krigføring» (medregnet sanksjoner) blir rutinemessig fremstilt som humanitære kampanjer. Krig har fått et humanitært mandat under NATOs «Ansvar for å beskytte».

Kultur, som er temaet under Konferansen for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner (Beijing, 15.-16. mai 2019) er ytterst viktig for å løse konflikter innen og mellom nasjoner. Kultur definerer  oppfatninger og forståelse sammen med dialog og diplomati.

Ut fra dette skaper «Mot en kultur for fred i verden» en vilje til å fremme menneskenes levekår. Det er et initiativ som består å i stå opp mot de måter å snakke på som støtter krig og militær inngripen som kommer fra NATO og Pentagon. Det krever at vi gjenoppliver en verdensomspennende anti-krigsbevegelse, nasjonalt og internasjonalt og at vi får regjeringer i selvstendige stater til å bestemme seg for å tilbakevise den verdensomgripende militariseringsprosessen.

USA-NATO sin nåværende «krigskultur» (som har sine røtter i europeisk kolonihistorie) utgjør en klar hindring og motstand mot dialog mellom sivilisasjoner og Kinas Belte- og vei initiativ (BRI-Belt and Road Initiative) som ble lansert av President Xi Jinpin i 2013.

Fredskulturen er universell. Folk og nasjoner over hele verden deler den. Dagens «krigskultur» er et prosjekt for USAs hegemoni som bygger på å skape konflikter og skiller innen og mellom land. Det er dette (ensidige) prosjektet for global krig som er innrettet på å ødelegge sivilisasjonen.

«Fredskulturen» som ble tatt opp av president Xi Jinping under åpningstalen hans under Konferansen for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner er et viktig redskap som virker inn på breie geopolitiske, økonomiske og strategiske forhold. Fremgangsmåten består til syvende og sist i å konfrontere og avvikle «krigskulturen» som har en vid innvirkning på menneskenes tenkemåter.

Bestrebelsen vil ikke lykkes gjennom en retorisk «ordkrig».

Det som trengs er:

  • Å utvikle «fredskulturen» til konkrete aksjoner på geopolitisk og diplomatisk nivå
  • Å konfrontere desinformasjon i media og krigspropaganda
  • En tilslutning fra regjeringer i selvstendige nasjoner og medlemsstater i FN til en avgjørende forkasting av «krigskulturen» til USA-NATO, som bryter klart med FNs Charter, gjennom en fellesuttalelse fra regjeringene
  • Avvikling av militære allianser, medregnet NATO, som støtter global krig
  • Utmelding av NATO fra medlemsstater og NATOs partnerstater
  • Vedtak av et sammenhengende og verdensomspennende nedrustningsprogram som er koblet sammen store nedskjæringer i budsjett til militær virksomhet
  • Nedstenging av alle militærbaser inkludert de rundt 800 basene USA har i 80 land rundt om i verden
  • Stans i internasjonal våpenhandel
  • Omstrukturering av nasjonale økonomier for å nedgradere og til slutt stenge av krigsøkonomien
  • Omfordele finansielle ressurser og skatteinntekter mot den sivile økonomi inkludert sosiale tjenester.

Såkalt «humanitær krigføring»

Ofrene for kriger som USA leder blir rutinemessig fremstilt av vestlige media som de som går til krig.

Virkeligheten blir snudd på hodet. «Krig er fred» sa Georg Orwell. De vestlige mediene fremstiller i samlet flokk krig som en humanitær bestrebelse. «Krig gjør oss trygger og rikere» skriver Washington Post.

 

Konstruksjonen av en djevelsk fellesforståelse skjer gjennom militariseringen av «kulturindustrien». Den sistnevnte blir støttet av USAs forsvarsdepartement som prioriterer en stor del av budsjettet sitt for å fremme «krigskulturen».

 

«Den militære ideologi gjennomsyrer samfunnet, forskjønner den amerikanske statens voldsbruk og ikke diplomati for oppnå sikkerhet i en verden som er delt mellom det rettferdige USA «oss» og et ondt og truende «dem» som representerer krig som den første og beste løsningen på problem som plager Amerika og reduserer patriotisme til det å støtte ethvert inngrep uten å stille et eneste spørsmål.» (Tanner Mirles, The DoD’s Cultural Poicy: Militarizing the Cultural Industries. University of Ontario Institute of Technology, oktober 2017.)

 

På sin side har Hollywood I samarbeid med Pentagon, sluttet seg til en krigs- og voldskultur.

 

«Forbindelsen Hollywood-Pentagon utgjør en nøkkeldimensjon i det militær-underholdnings-industrielle komplekset der film blir brukt både som et verktøy til å rekruttere til og reklamere for militæret, samt innbringe kommersiell profitt.»

 

Ifølge Tom Secker og Mathew Alford «Utøves en lignende inflytelse over militærstøttet TV».

 

Samtidig overser glatt en oversikter over død og ødeleggelse i Irak, Afghanistan og Syria. Sivile i de landene som er ødelagt av krig er «selv ansvarlige for sin død». Denne fortellingen gjennomsyrer vestlige media: 233 000 antatt døde i Jemen siden 2105, ifølge en nylig FN-rapport. 140 000 barn drept. Media tier: hvem er forbryterne?

Global krig

I september, få måneder før Georg W. Bush ble president i USA offentliggjorde Prosjekt for et nytt amerikansk århundre (PNAC) kopi av en plan for global dominans med tittelen: «Gjenoppbygging av amerikas forsvarsverk». Dette dokumentet, som har direkte betydning for USAs utenrikspolitikk viser til Amerikas «Lange Krig» for å

  • forsvare Amerika selv;
  • kjempe og skaffe avgjørende seire i mange samtidige kriger flere forskjellige steder;
  • utføre «politi» tjeneste i samband med å skape sikre omgivelser i kritiske regioner:
  • omforme USA’s styrker slik at den utnytte «revolusjonen innen det» militære området».

Revolusjonen innen det militære området» består i å utvikle avanserte våpensystemer sammen med nye generasjoner av kjernevåpen.

Krigskultur og kjernevåpen

Krigskulturen er kjennetegnet av en radikal endring i USA sin atomvåpendoktrine. Fra 2001 er kjernevåpen forkynt som «uskadelige for sivil befolkning i nærheten». En ny generasjon «mer brukervennlige», «lavintensive» taktiske kjernevåpen (mini-nukes) ble annonsert. De blir betegnet som fredsskapende bomber.

Doktrinen kalt «gjensidig sikret ødeleggelse» (MAD mutually assured destruction), som var fremherskende under den Kalde krigen er kastet på skraphaugen. Under Bush sin Nuclear Posture Review (NPF) (som ble undertegnet av Senatet i USA i 2003) skal kjernevåpen nyttes på  «forebyggende basis» som «førsteslag», som et middel til «selvforsvar» mot både stater som her kjernevåpen og de som ikke har slike.

Dette er en absurd og djevelsk påstand som bare kan opprettholdes ved at man villeder den offentlige opinion, dvs. ved å skjule den dødelige virkningen av kjernevåpen. Dessuten er det slik at spørsmålet om «selvforsvar» har vært feilaktig i hele det tidsrommet USA har ført talløse kriger, i det som falsk kalles etterkrigstiden (1945+): USAs nasjonale sikkerhet har aldri vært truet.

Mens USA og dets NATO-allierte har lansert et militært foretakende som er underbygget av «krigskultur», er folk flest stort sett ikke oppmerksom på at bruken av disse «mer anvendelige» kjernevåpnene (med en sprengkraft mellom en tredjedel til 12 ganger Hiroshima-bomben) truer menneskehetens fremtid.

Det finnes mektige økonomiske interesser bak krigskulturen: olje-industrien, det militær-industrielle kompleks, Wall Street. De veksler, sammen med andre, som mektige lobbygrupper som har innflytelse på USA sin utenrikspolitikk. Dialog og debatt trengs. Det er viktig at disse økonomiske aktørene, medregnet våpenprodusentene blir gjort oppmerksom på de farene som følger med global krig.

Finansieringen av krigskulturen

Trumps 1,5 billioners program for kjernevåpen er den finansiell opptur for forsvarskontraktørene. Reportasjer i media i USA fremmer tanken om at kjernevåpenprogrammet «gjør verden sikrere».

«Krigskulturen» bygger opp under en ensidig oppbygging av våpen-industrien som er finansiert av skattebetalerne i USA. Krigskulturen har utløst økende militære utgifter til skade for siviløkonomien. Verdens totale bruk av penger på det militære var rundt 1,8 billioner dollar i 2018. USA sine militære utgifter var rundt 649 milliarder, noe som representerer 36 % av hele verdens militærutgifter (alle land) (SIPRI).

Trump-administrasjonen har støttet en betydelig økning på forsvar, krig og tilknyttet bruk på «nasjonal sikkerhet». Forsvarsbudsjettet som ble lagt frem for kongressen i USA av presidenten for 2020 var i størrelsesorden 750 milliarder dollar, og av disse vil 718 gå til Pentagon.

Men dette tallet på 740 milliarder er i en viss utstrekning villedende. Hvis vi regner inn det store etterretningsbudsjettet, Homeland Security, og tilliggende utgifter, er budsjettet for nasjonal sikkerhet (krig) for 2020 beregnet til å være på over 1,2 billioner dollar.

«Det finnes minst 10 forskjellige pengesekker som er tilegnet det å utkjempe kriger, til å forberede enda mer krig og til å ta seg av virkningene av kriger som alt er utkjempet». (Se William D. Hartug, Mandy Smithberger, Bondongle, Inc: Making Sense of the $1.25 Trillion National Security State Budget, 10. mai 2019).

Sammenlign tallene: Hele personskatteinngangen for 2020 er i størrelsesorden $1,82 billioner. Totalen av forsvar, nasjonal sikkerhet, etterretning, «for å gjøre verden sikrere», osv. er rundt $ 1,25 billioner (68,7 % av personskatten betalt av innbyggerne i USA).

 

Mens våpenindustrien har gode tider er siviløkonomien i krise, sivil infrastruktur og sosiale tjenester medregnet medicare faller sammen. Til slutt vil det kreves politiske mekanismer som faser ut krigsøkonomien og apparatet for nasjonal sikkerhet, mens det kanaliserer resurser til å bygge opp igjen den sivile økonomien. Ikke noen lett oppgave.

Den kulturelle dimensjonen er avgjørende. De ledende politikerne i USA tror på sin egen propaganda. «Krigskulturen» som ofte er kombinert med forvridde ideologiske og/eller religiøse undertoner utøver innflytelse på regjeringsansatte som er involvert i krigsvirksomhet.

I 1945 tilkjennega president Truman, like etter bombingen av Hiroshima at Gud står på samme side som «oss amerikanere» når det gjelder bruk av atomvåpen. «Vi ber at han (Gud) vil veilede oss til å bruke dem [kjernevåpen] på sin måte til for hans mål» (9. august 1945).

Hiroshima var betegnet som en «militær base» i Trumans historiske tale 9. august 1945. Målet som Truman fremhevet var å «redde livet til uskyldige sivile».

I dagens situasjon er diplomatiske kontakter og dialog så ubetydelige som de aldri før har vært. Aldri siden 1962 under Kuba krisen har verden vært nærmere det utenkelige: en global militær konflikt som medfører bruk av kjernevåpen.

Når vi vurdere dette må vi erkjenne at ansatte i USA regjering med stor makt, som bestemmer over utplassering og bruk av kjernevåpen, ikke har skikkelig forståelse for konsekvensene av sine handlinger.

Den historiske arven

Dagens «krigskultur» i USA har sine røtter i europeisk kolonihistorie. Fra 1500-tallet av var europeernes kolonisering alltid støtte opp av militær erobring, vold og politisk undertrykking. En koloniøkonomi ble opprettet. «Vestlige kulturelle verdier» og bruken av kolonistenes språk ble påtvunget, sivilisasjoner undergravd og ødelagt. Kolonisystemet ledet til slutt til hegemoniske forhold og førte frem til konsolideringen av det engelske imperiet i det 18. og 19. århundret, fulgt av den nykolonialistiske ekspansjonen av USA sent på 18-tallet og etter 1. verdenskrig.

Det viktige er at denne koloniale voldskulturen som ble arvet fra det britiske imperiet har innvirkning på den nåværende utenrikspolitikken til USA. Den er for en stor del innrettet på global våpenbruk. USA har for tiden mer enn 800 baser i 80 fremmede land.

Mange asiatisk land, som har vært offer for amerikansk-ledete kriger, ikke bare har militære samarbeidsavtalen med USA, men er også vertskap for amerikanske militærbaser på sitt territorium.

I syd og Sydøst-Asia var den europeiske koloniseringen fulgt opp av at de avviklet de forbindelse som eksisterte langs den silkeveien som da eksisterte.

Historisk sett var Kinas handelsforforbindelser preget av dialog og kulturutveksling da silkeveiene eksisterte til lands- og på sjøen. Kinas handelsforbindelser i antikken og middelalderen strakte seg inn i sør- og Sørøst-Asia, Midtøsten, Sentral-Asia, Øst-Afrika og Vest-Europa. Silkeveiene ble etablert under Han-dynastiet (207 f. Kr – 220 e. Kr.) og spilte en nøkkelrolle ikke bare når det gjaldt økonomisk utveksling mellom sivilisasjoner, men også nå det gjaldt spredning av sosiale og kulturelle verdier.

I kontrast til den europeiske kolonialismen respekterte en under disse forholdene i stor grad selvstyret, uavhengigheten og identiteten til landene som Kina handlet med. Diplomatspråket var kjennetegnet av fordelene av bilateral utveksling.

Asiatisk kultur og Kinas belte og vei

Oppfatningene i de asiatiske samfunnene som historisk sett har vært ofre for kolonialisme og kriger ledet av USA er klar kontrast til den dominerende «krigskulturen».

Historiens arv er fremherskende. Men «krigskulturen» karakteriserer Amerikas hegemoniske ambisjoner etter modellen fra det britiske imperiet, er Kinas nåværende Belt and Road Initiative, (BRI), som består i å utvikle handelsforbindelser der et stort antall nasjonalstater er partnere, er forpliktet til en «fredskultur».

De fleste landene i Asia har vært ofre for vestlig kolonialisme, som begynt i det 15. århundret og som førte til at tidligere handelsruter over vann og land ble ødelagt, samtidig som det ble slutt på kulturutvekslingen.

Og mange land i Asia og Midtøsten fra Middelhavet til Korea-halvøyen har vært ofre for kriger ledet av USA i løpet av det som feilaktig blir kalt «etterkrigstiden». I dag er de fleste av disse landene partnere i Belte og Vei initiativet som ble lansert av President XI Jinping i 2013.

Mens vi snakker truer USA med å angripe Iran. Washington har annonsert at de vil overføre 120 000 soldater til Den persiske gulf. Utenriksminister Mike Pompeo (som forstår lite av geografi og historie) har rettferdiggjort denne overføringen og tilfeldig vist til «kollisjon mellom sivilisasjoner».

Kriger ledet av USA er innrettet på å ødelegge sivilisasjoner og dialog mellom suverene nasjonalstater.

Når vi avslutter denne siste sesjonen av Konferansen om dialog mellom asiatiske sivilisasjoner i Bejing, la oss underskrive «Fredskultur» som et middel for å få slutt på alle kriger.

Michel Chossudovsky is an award-winning author, Professor of Economics (emeritus) at the University of Ottawa, Founder and Director of the Centre for Research on Globalization (CRG), Montreal, Editor of Global Research.  He has taught as visiting professor in Western Europe, Southeast Asia, the Pacific and Latin America. He has served as economic adviser to governments of developing countries and has acted as a consultant for several international organizations. He is the author of eleven books including The Globalization of Poverty and The New World Order (2003), America’s “War on Terrorism” (2005), The Global Economic Crisis, The Great Depression of the Twenty-first Century (2009) (Editor), Towards a World War III Scenario: The Dangers of Nuclear War (2011), The Globalization of War, America’s Long War against Humanity (2015). He is a contributor to the Encyclopaedia Britannica.  His writings have been published in more than twenty languages. In 2014, he was awarded the Gold Medal for Merit of the Republic of Serbia for his writings on NATO’s war of aggression against Yugoslavia. He can be reached at crgeditor@yahoo.com

 

 

Forsvar av landet – ikke ytre aggresjon

Har i dag skrevet følgende innlegg på forsvaret.no

Dessverre er det norske forsvaret blitt stadig mer direkte underlagt USAs behov for å beholde sitt verdensherredømme i en tid da dette ikke lenger har det nødvendig økonomiske grunnlag. De forsøker nå å kompensere dette ved militær overmakt som suger ressurser fra folket i USA og underminerer hele samfunnsstrukturen der. Derfor vil de at andre skal ta mer av byrden (øke forsvarsbudjettene) for at de sjøl kan opprettholde en posisjon som reelt sett er umulig om den økonomiske utviklingen i verden får utvikle seg på rent økonomisk grunnlag. Fristelsen til å stoppe rivalene militært blir derfor stadig større. Dette er den viktigste politiske drivkraft for opprustning og krig i verden i dag.

Det gjør at Norge kommer i en stadig farligere situasjon samtidig som sentrale deler av egenforsvaret forvitrer, mens enorme summer overføres til amerikanske våpenprodusenter. Disse brukes i for stor grad på våpen til ytre aggresjon mer enn til egenforsvaret.

Derfor trengs en omlegging der egenforsvaret på bakken, heimevernet og kystforsvaret prioriteres på en helt annen måte. Det norske forsvaret må ha forsvar av Norge som hovedprioritet, ikke ytre aggresjon med bombing og kriger i andre land der USA ønsker det.

Kamp mot krig er nå en av de viktigste felter i klassekampen

Jeg tenker at vi er inne i et hundreår der kapitalismen når sine ytterste grenser. Grunnen til det er den fallende profittraten. Kapitalismen kan bare reddes ved å få opp igjen profittraten og det kan til syvende og sist bare skje gjennom enorme ødeleggelser av produktivkrefter, særlig det Marx kaller konstant kapital, dvs. alt annet enn arbeiderne som brukes i produksjonen. Det kan skje gjennom svære økonomiske kriser, men kanskje «best» gjennom store ødeleggende kriger. Jeg tenker at dette er en viktig grunn til at de store finanskapitalenes representanter nå er så veldig hypp på opprustning og skaping av fiendebilder. Den gamle kapitalen trenger ødeleggelse og atter ødeleggelse for å få opp igjen profittraten som er selve drivkraften i systemet. Dette er en vesentlig grunn til at kamp mot krig nå er en av de viktigste områdene i klassekampen og for arbeidsfolks  mulighet til å skape en bedre verden.

Terje Valen, 30.4.2019.

Mainstream media og den herskende ideologi

Redaktøren i BBC sier at uttrykket «mainstream media» er blitt en fare for pressefriheten. La oss se på det.
Marx sier at overgang til et samfunn der fellesskapen av mennesker bestemmer over utvekslingen med naturen og fordelingen av det som produseres på grunnlag av fellesskapens egne behov (også kalt kommunisme), er av hengig av at mye av befolkningen er samlet i store byer, og at det finnes høyt utviklete produsjonsmidler og kommunikasjonsmidler. Jeg tror dette har mye for seg.
 
Det har også vist seg at de store sprangene i utvikling av kommunikasjonsmidler, som har gjort det mulig for stadig flere å tilegne seg kunnskap om fakta og sammenhenger i verden, har vært forutsetninger for at stadig flere har kunnet avsløre de herskendes ideologi og de usannheter og ensidigheter som trengs for å opprettholde de herskendes makt over tankene.
 
Boktrykkerkunsten var svært viktig i denne sammenheng. Det samme var all teknologi for å overføre informasjon hurtig over lange distanser, der telegraf og telefon var sentrale. Avisene var og er viktig. Den herskende klassen har nesten alltid dominert også avisene med sine synspunkter, men det har også der vært åpninger for underklassenes publikasjoner. Arbeiderbladene var slike åpninger, men ettersom de såkalte arbeiderpartiene ble inkorporert i det borgerlige demokratiet (som er en fremtredelsesform for kapitalens/borgerskapets klassediktatur), ble den åpningen lukket i det store og hele. I Norge var Klassekampen et enestående eksempel på at underklassene klarte å lage et hull i den borgerlige medieflommen. Derfor ble den også hatet og rakket ned på. I dag strever denne avisen med å holde oppe sine revolusjonære tradisjoner i kampen for å overleve i mediasirkuset.
 
Sett i et videre perspektiv er vi nå midt inne i en ny slik periode med en enorm utviding av kommunikasjonsmidler, som den herskende klassen prøver å monopolisere og bruke til sine formål, men som også har store åpninger som underklassene skan bruke. Det er viktig å bruke disse åpningene.
Sett i et videre perspektiv er vi nå midt inne i en ny slik periode med en enorm utviding av kommunikasjonsmidler, som den herskende klassen prøver å monopolisere og bruke til sine formål, men som også har store åpninger som underklassene kan bruke. Det er viktig å bruke disse åpningene. BBCs sjef jobber, sammen med andre sensurinstanser, ofte såkalte faktasjekkere, for stenge åpningene. De slår ned på mindre feil og desinformasjon og lar de store elefantene gå rolig rundt i rommene.
Terje Valen, 26.3.2019.

De gule vestene og demokrati og demokrati fru Blom

I Frankrike, som i Norge har de det vi kaller demokrati. Men prinsipielt er dette et klassedemokrati – det er demokrati innen de rammene som kapitalen og dens representanter setter. Derfor kaller vi det for et borgerlig demokrati. De gule vestene truer dermed ikke demokratiet i og for seg, men de truer det borgerlige demokratiet. Og når det blir truet avslører det sin karakter som et klassediktatur kamuflert i demokratisk form. En annen type demokrati er demokratiet for og av det arbeidende folket – de kravene som de gule vestene har fremsatt truer det borgerlige demokratiet, men kan virkeliggjøres i et arbeiderdemokrati. Men da må en bryte med kapitalens lovmessigheter og privilegiene og makten til dens representanter. Macrons tiltak svekker i virkeligheten arbeiderklassens og folkets demokratiske rettigheter og skjerper det borgerlige klassediktaturet. Hvis klasseforskjellene blir for store og motstanden vokser kan opphevingen av kapitalismen og det borgerlige demokratiet komme på dagsordenen. Men det krever at mange illusjoner blir avkledd, blant annet støtten til partier og bevegelser som ikke vil oppheve kapitalismen, men bare fisker i opprørt vann for å lure arbeidsfolk til å dele seg opp i grupper som slåss mot hverandre ut fra religion, farge, kjønn, og andre såkalte identitetsmarkører.

Politisk kontroll med kapitalismen – reformisme eller revolusjonær parlamentarisme

Å forby bemanningbransjen, slik Rødt nå går inn for, er et svært viktig krav. Det er viktig å sette politiske grenser for kapitalen og dens utbyttingssystem. Dette kan gå inn i en revolusjonær strategi likesåvel som i en reformistisk strategi. Den reformistiske strategien tar enten utgangspunkt i at kapitalismen skal vare og at gjennomfører reformer innenfor kapitalens rammer for å styrke den. Dette er en klar borgerlig politikk. Eller så har man en tanke om at reformene etter hvert skal bli så omfattende at arbeiderklassen på et tidspunkt har overtatt makten i samfunnet. Dette er en radikal reformisme. Den er viktig når kapitalismen går bra slik det var fra 1945 og frem mot 1970-tallet.
 
Men når kapitalens mektigste representanter føler at profitten deres og makten deres trues på vesentlig vis kommer to viktige tendenser frem – på den ene siden gulroten og på den andre pisken, eller som min gamle veileder, professor Danielsen, fra Universitetet i Bergen kalte det i sitt bind av Høyres historie – silkehansken og den pansrede neve. Det viste seg på 1920-30-tallet. Her ga man etter for viktige krav på den ene siden – 8-timersdagen var ett. Og så rustet man opp politimessig og militært i tilfelle arbeiderklassen og folket ikke var fornøyd, men krevde mer – å ta statsmakten fra dem. Det er viktig å ha disse historiske erfaringene. Og i dag har man EU og NATO også i bakhånd.
 
Et revolusjonært parti må alltid ha med seg at kapitalismen er et system som på grunn av og på tross av sitt enorme driv for å utvikle produktivkreftene, vikler seg inn i stadig dypere kriser fordi denne utviklingen ikke kan fortsette innenfor de eiendomsforhold til produktivkreftene som finnes. Det vil si at en liten klasse kapitalister har monopolisert eiendomsretten til produktivkreftene og jobber for å kapitalakkumulasjon på grunnlag av profitt som den arbeidende befolkningen skaper gjennom arbeidet sitt og den merverdien de tilfører. Systemet har en iboende kvalitet som gjør at profittraten stadig tenderer til å minke – og det kan bare motvirkes grunnleggende ved enorme ødeleggelser av konstant kapital – maskiner, fabrikker, transportmidler osv. – derav den iboende tendensen til store økonomiske kriser, men også de største ødeleggerne – de store krigene – verdenskrigene. Vi lever nå i en tid der en slik stor ødeleggelse blir stadig mer påtrengende for å sette ny fart i kapitalismen igjen. Dette er sannsynligvis en større fare enn miljøødeleggelsene i seg sjøl, men så er jo krigene de aller største miljøtruslene og.
Det økonomiske magasinet Fortune hadde i august 2018 en lang analyse av utviklingstendensene i økonomien fremover. De var helt klar på at det i løpet av  noen få år på ny ville inntreffe en stor ny økonomisk nedgangskonjunktur. Dette vet nå kapitalens representanter i alle partier. Derfor driver de på og forbereder seg på det. Både fjernpolitireformen, som fjerner politiet fra nærmiljøene og opprustningen, har denne dimensjonen i seg – den pansrede neve i tilfelle det blir nødvendig. Dette i tillegg til at kapitalen krever en ny storkrig – og særlig for USA er det viktig at den foregår på det eurasiske kontinent og ikke rammer USA – noe som nå faktisk er en ønsketenkning – selv om noen krigsgale folk ikke vil innse det. Men opptrappingen i Romania i disse dager er en klart krigsforberedende virksomhet og øker faren for storkrig.
Når vi kjemper for gode reformer – så skal vi ikke glemme disse strategiske perspektivene – og vi skal gjøre flest mulig oppmerksomme på dem. Hvis ikke opprettholder vi illusjoner om kapitalismen og det parlamentariske systemet som avvæpner arbeiderklassens motstand og deres evne til å oppheve systemet og skape sitt eget – en kommunisme i Marx ånd.
Terje Valen, 5.3.2019.

Pressa – kapitalismen – kommunismen

Det er mange grunnar til at journalistar blir talerøyr for dei leiande finanskapitalane. Eg vil her skrive litt om det.

Ein viktig grunn er den svært kraftige indoktrineringa i den engelsk-skotske ideologi som vi alle er utsett for – dvs. trua på at kapitalen og kapitalismen er eit evige ikkje-historiske fenomen som vi ikkje kan sleppe ut av. Det var Marx som avdekka og kritiserte denne ideologien – spesielt i Kapitalen. Først hadde han gjort opp med det han kalla den tyske ideologi, som var idealismen til Hegel og dei som førebudde hans filosofi. Dei trudde at ideane aleine kunne endre samfunnet. Så hadde han gjort opp med det vi kan kalle den franske ideologi, trua på at problema under kapitalismen kan løysast på det politiske nivået aleine.

Så tok han laus på sjølve grunnlaget for heile menneskehistoria, nemleg korleis menneska utvekslar seg med resten av naturen. Her avslørte han, heilt i ned i fundamentet, dei illusjonane som borgarskapet hadde og framleis har om dette. Gjennom det fann han dei grunnleggande motseiingane i det kapitalistiske systemet – at det hadde i seg ein trong til uhemma vekst av produktivkrefter på eit eigedomsgrunnlag som ikkje kunne korkje regulere eller bere denne utviklinga i lengda

Løysinga hans var eit nytt eigedomssystem der det arbeidande folket tar over eigedomsretten til produksjonsmidla frå kapitalistane. Det vil seie at dei tar over denne eigedomsretten som står for utvekslinga med naturen, altså dei som i praksis står for produksjonen, saman med dei som transporterer produkta til forbrukarane og formidlar dei og dei som yter naudsynte tenester for at folket skal ha det bra. Når det arbeidande folket har gjort dette kan dei skape eit system for utvekslinga med naturen rundt og for fordeling av produkt og tenester som tar utgangspunkt i det arbeidande folket sine behov og ikkje kapitalen sitt behov for profitt og kapitaloppsamling. Dette systemet kalla Marx kommunisme.

Du kan sjå kor mange innlegg og innslag du får inn i dei store media om dette – og sjølv i «venstresida si avis», Klassekampen, finnast det mest aldri slike innlegg. Det viser den enorme krafta i den borgarlege ideologien.

Og kvifor det er så viktig at mange kan sin Marx – mellom anna ved å lese og studere Kapitalen. Jau, utan å kjenne ideologikritikken hans kan vi ikkje lage ein mot-offensiv mot det systemet av tankar (den ideologien) som Civita og alle borgarskapet sine utanlandske tenkjetankar produserer og som journalistar og mediefolk spreier i alle kanalar. Manglande kunnskap om korleis heile samfunnsystemet fungerer og må endrast kan føre til at arbeidarklassen ikkje klarer å oppheve kapitalismen på ein god måte. Då står vi framfor det andre alternativet som Marx gir oss – at begge klassane går til grunne i kampen.

Terje Valen, tysdag 5. mars 2019

 

Leo Ajkic og miljøet

For å stanse alle de forskjellige miljøkrisene som utvikler seg, og der økende co2 nivå kun er en av mange, må vi endre måten vi utveksler oss med naturen rundt menneskene. Det betyr at vi trenger et system for utveksling med naturen rundt, som respekterer naturens grenser, samtidig som det ivaretar våre viktigste behov. Alle tegn tyder på at vi ikke har et slikt system nå. Det snakkes og snakkes om tiltak for miljøvern, men i det vesentlige forverres situasjonen hele tiden. Og grunnen er at det lønner seg for kapitalen.

Det systemet vi har er slik at det krever ubegrenset økning av kapital og med det følger ubegrenset forbruk. Hvis vi legger begrensninger på veksten i systemet går det inn i krise. På grunn av motsigelser i systemet selv faller det sammen i kriser med visse mellomrom. Da minsker produksjon og forbruk. Men når det tar seg opp igjen øker det igjen og til et enda høyere nivå enn før.

Derfor må dette systemet for utveksling med naturen rundt oppheves og danne grunnlag for et annet system der det ikke er den ukontrollerbare kapitaloppsamlingen som bestemmer utviklingen, men der menneskene kan ta kontroll ut fra menneskelige behov og kunnskap om naturen rundt.

I Ajkic sitt program var nesten alt konsentrert om hva enkeltmennesker kan gjøre for å stanse ødeleggingen av livsmiljøet vårt. Her dreide seg stort sett om å forbruke bedre og/eller mindre. Eller å skape mindre avfall og resirkulere det som vi kan. Det eneste andre som ble nevnt var at vi ikke kan fortsette å pumpe så mye olje opp fra under Nordsjøen. Det krever jo noe annet enn endringer i personlig livsstil. Så var det en konferanse om ungt entreprenørskap der ungdommer fikk i oppdrag å lage en forretningsidé som skulle tjene til å bedre miljøet. Ajkic avsluttet samtalen med dem med en kommentar om at han håpet at de kanskje kunne finne marked for noe slikt. Dermed lukket han det hele inn i kapitalismens markedssystem igjen.

Saken er at miljøproblemene i dag i stor grad brukes til å få vanlige lønnsarbeidere til å betale for og ta ulempene ved å redde miljøet, mens de store aktørene, dvs. til syvende og sist finanskapitalen og dens representanter bare kan foreta endringer som gjør dem konkurransedyktige, og det i seg selv legger rammer som gjør at problemene i det vesentlige ikke kan bli løst innen systemets grenser.

Derfor er vi altså nødt til å oppheve kapitalismen og innføre et system som gjør det mulig å skape en annen og bedre verden. Bare dersom makten blir fratatt kapitalen og dens representanter kan vi redde menneskene fra undergang, enten det nå gjelder miljø, økonomiske kriser, fattigdom og elendighet, krig og andre dødelige konflikter.

Det krever en oppheving av det borgerlige demokratiet som bare kan operere innenfor kapitalens grenser og dermed til syvende og sist tjener kapitalens representanter og ikke oss andre. Vi trenger en ny type svært utvidet demokrati som tjener hele det arbeidende folket som tillater det å sette i verk skikkelig virksomme tiltak når det gjelder måten vi utveksler oss med naturen rundt og fordeler der vi produserer ut fra det arbeidende folkets behov. Når de gule vestene beveger seg i Frankrike er det ikke demokratiet de angriper, de utfordrer det borgerlige demokratiet til også å ta hensyn til dem. De må skape opprørske tilstander for å få kapitalens politiske representanter til å høre og reagere. Men heller ikke dette kan hjelpe. Det er ikke mulig å få kapitalen til å tjene folket når den har utviklet seg utover en viss grense. Når det arbeidende folket av egen erfaring ser at det borgerlige demokratiet ikke tjener dem lenger vil de måtte erobre demokratiet for seg selv. De vil måtte skape et demokrati som tjener dem. Og dette kan eller vil ikke NRK selvfølgelig ikke snakke om.

Terje Valen, torsdag, 10. januar 2019.

Åsane – E39 i lang tunnel

I det forrige innlegget med denne overskriften, som tok utgangspunkt i de sosialt og geografisk diskriminerende bompengene, kom jeg dessverre til å være for vennlig i forhold til innholdet i Nasjonal Transportplan 2018-2029. Mitt sitat var ikke fra denne planen, men fra planen 2014-2023. Det var her vi med glede kunne lese at oppstart av firefelts veg mellom Nyborg og Klauvaneset var prioritert i siste 6årsperiode, dvs. fra 2020 og at prosjektet besto av en toløps tunnel på om lag 6 km og tilpasning av vegsystemet i Åsane i forhold til dette. Det ble og lagt vekt på at det ville forkorte vegen med 4 km.  (NTP 2014-2023, side 285). Jeg kan føye til at det for lokalmiljøet vil innebære en betydelig miljøgevinst.

Det er rett at denne vegen også er kommet med i NTP 2018-2029, men på en måte som utsetter og svekker det som sto i NTP 2014-2023. Den kritikken jeg hadde mot manglende politisk satsing på transport i Åsane blir dermed bare forsterket. Vi fikk gjennomslag for lang tunnel under regjeringen Stoltenberg II, men regjeringen Solberg med Frp torpederte dessverre dette.

I NTP 2018-2029 heter det: «Prosjekt E16 Ringveg øst, strekningen Arna – Vågsbotn i Hordaland omfatter bygging av firefelts veg mellom Arna og Vågsbotn i Bergen kommune. Utredningen av Ringveg øst og E39 nord i Åsane er tydelig på at løsningen E16 Arna- Vågsbotn må samordnes med løsningen for E39 Vågsbotn – Klauvaneset. … Prioriteringen av strekningen Arna – Vågsbotn er betinget av at det blir tilslutning for et opplegg med delvis bompengefinansiert utbygging av prosjektet.» (NTP 2018-2029, side 299).

Av oversikten over bevilgninger ser vi at det kun er satt av 200 millioner kroner i siste del av perioden (2024-2029) til planlegging av veien. Dessuten er ikke lang tunnel nevnt og det åpner for et ødeleggende alternativ i dagen. Dette er rett og slett grotesk.

Derfor skjerpes konklusjonen i mitt forrige innlegg. I virkeligheten har politikerne sentralt og i bystyret neglisjert bydelen bortimot fullstendig når det gjelder transport etter at E-39 til Åsane senter sto ferdig på 1980-tallet. Lokalt føler mange at spesielt Åsane Nord er blitt et ingenmannsland, og kampen for lang tunnel tar seg nå opp igjen.

Det må ellers føyes til at forrige transportplan hadde som utgangspunkt at tunnelen skulle gå fra Forvatnet på Nyborg til Klauvaneset. Da ville det blir 4 km kortere avstand mellom Nordhordland og det sentrale  Åsane og Bergen. Nå har prosjektet blitt koblet sammen med Ringveg øst og derfor er startpunktet for videre E39 blitt Vågsbotn. Det betyr at avstanden mellom Nordhordland og Bergen ikke vil bli forkortet på langt nær så mye som ved det forrige alternativet. Rundt 70 % av trafikken vil gå mellom Nordhordland og Åsane/Bergen. Derfor er det samfunnsøkonomisk sløseri å føre vegen fra Vågsbotn til Klauvaneset. Det forkorter ikke vegen fra nord og inn til Bergen noe særlig i det hele tatt. Vi bør holde fast på at vegen nordover skal ta av ved Forvatnet på Nyborg. Her foreligger også et vedtak som gjør at prosjektet kan settes i gang raskere enn den andre løsningen.

Jeg ser også av Åsane Tidende bringer et innlegg for taler for at veien stort sett skal gå i dagen gjennom naturen i Åsane  Nord. Det er noe beboerne der har kjempet  mot i 30 år. Så var et heller ikke en lokal beboer som uttalte seg. Lokalmiljøet spiller derfor ikke noe rolle for ham. Og hans argumentering var hovedsakelig økonomisk. Han sa at det ble mye billigere med hans alternativ. Og det er jo sant når han skalerer ned vegen fra 4 til to felt. Men med slik nedskalering vil jo også en tunnel bli nesten 50 % billigere enn om den skulle ha 4 løp.

Vi krever derfor at E39 i lang tunnel til Klauvaneset med avkjørsel ved Forvatnet på Nyborg bygges før prosjekt Ringveg Øst og oppfordrer alle politiske partier i Bergen og Hordaland pluss hordalandsbenken på Stortinget, samt alle krefter i Nordhordland til å tak i dette for å fremskynde det. Beboeraksjonene må trappes opp.

Terje Valen, Miljøaksjon Åsane, 25. oktober 2018.

Åsane – E39 i tunnel

Bergens Tidende har en forkortet versjon av innlegg i dag, 9.10.18. Det viktigste som er tatt ut er at det i transportplanen er presisert at det dreier seg om vei i tunnel som vil korte ned avstanden mellom Nordhordland og Bergen med 4 kilometer. Her er hele innlegget slik det sto i Åsane Tidende på onsdag i forrige uke.

I forbindelse med den usosiale utvidelsen av bompenge-ordningen som skyver den største belastningen for å redde miljøet over på de med minst ressurser, og som særlig rammer de som får minst igjen for det i sine bydeler, er det på sin plass å reise kampen på ny for lang tunnel på riksvei E-39 til Nordhordlandsbroen med full kraft.

Miljøaksjon Åsane jobbet i årene 1989-1998 med å få veien til Nordhordlandsbroen i lang tunnel fra det sentrale Åsane inn på det som da het Norsk Vegplan 1998-2007. Vi fortsatte arbeidet frem mot rullering av planen for 2010-2019 og sammen med kommunene i Nordhordland og Bergen pluss Fylkeskommunen lyktes vi da med dette. Det så da ut som vi kunne få oppleve at prosjektet ble utført før 2020. Men intet skjedde. Da nåværende Norsk Transportplan (2018-2027) skulle vedtas var prosjektet nesten falt ut, men heldigvis kan vi nå lese følgende:

«E39 Vågsbotn – Klauvaneset

Prosjektet E39 Vågsbotn – Klauvaneset i Hordaland omfatter bygging av firefelts veg i ny trasé like nord for Bergen. Det meste av strekningen er planlagt i tunnel, noe som vil korte inn dagens veg med om lag 4 km. Endelig løsning er ikke valgt, og tilknytningspunktet mellom E39 og E16 må samordnes med løsningen for E16 Ringveg øst, strekningen Arna – Vågsbotn, som er prioritert gjennomført i siste del av planperioden, jf. korridor 5. Prioriteringen er betinget av at det blir tilslutning til et opplegg for delvis bompengefinansiert utbygging av prosjektet. Prosjektet og tilknytting til andre prosjekter skal gjennomgås på nytt i første periode. Det legges opp til oppstart i andre planperiode.»

De nye bomstasjonene rammer spesielt de 8000 som bor i nordre Åsane. De får ingen bytrikk og ikke noen andre lokale fordeler av det de betaler inn, mens mesteparten av Åsanes 40 000 innbyggere ikke rammes av de nye avgiftene når de skal til sitt bydelssenter. Men i hele området er vi nå truet av forslag om å skrote bybanen, som har vist seg å være helt sentral for byutvikling syd i Bergen. Banens reelle verdi for Fyllingsdalen er svært mye mindre enn den vil være for Åsane.

Det finnes ikke sammenhengende sykkelvei fra Åsane Nord til senterområdet i Åsane. Staten skal ikke finansiere en sykkelvei i området, mens den finansierer sykkelveier for rundt 2 milliarder kroner i Bergen sør og vest.  Busstilbudet er skrantent, og trafikken på «hovedveien» E-39 er svært tung (25 000 biler i døgnet) og farlig (24 registrerte kollisjoner ved påkjørsel fra sideveier i løpet av relativt kort tid).

Når det gjelder bybane- og veiprosjekter for Bergen Syd og Vest har det siden 2005 til 2022 vært bygget for, eller skal bygges for vel 36 milliarder kroner. Åsane har kun fått Eikås-tunnelen til 600 millioner pluss en forlenging av E-39 fra Åsane senter, forbi IKEA, til Vågsbotn og lokale tilpasninger, og en liten kilometer lokal veg til et nytt byggefelt ved BIRs gjenvinningsstasjon på Salhusveien. Her er og den eneste nye sykkelveien.

I virkeligheten har politikerne sentralt og i bystyret neglisjert bydelen bortimot fullstendig når det gjelder transport etter at E-39 til Åsane senter sto ferdig på 1980-tallet. Lokalt føler mange at spesielt Åsane Nord er blitt et ingenmannsland, og kampen for lang tunnel tar seg nå opp igjen. Vi krever at tunnelen bygges som første del av prosjekt Ringveg Øst og at det arbeides for å fremskynde dette.

Terje Valen, Miljøaksjon Åsane, 26. september 2018.