Noen punkter om coronakrisen

  1. Det utviklete kapitalistiske jordbruket og det økende arealet til byer og tettsteder gjør at de ville dyrene sine områder blir kolonisert og at ville dyr kommer nærmere området med mange mennesker. Dette gjør at virus fra dyrene lettere kan komme over til mennesker og forårsake sykdommer, epidemier og pandemier.
  2. Det kapitalistiske industrijordbruket er nå i ferd med å undergrave grunnlaget for hele vårt liv, nemlig en sunn matproduksjon som kan opprettholdes over tid. Årsaken er at den antagonistiske motsetningen mellom kapitalistisk drift og en utvikling av jordbruket som kan sikre mat til jordens befolkning, manifesterer seg stadig klarere og mer ødeleggende. Vi trenger en kraftig utvikling av jordbruk som drives etter skånsomme og jordforbedrende metoder, med mange flere folk enn det som er tilfelle nå.
  3. Systemet med «just in time» har medført at lagre har blitt bygget ned. Årsaken er at dette systemet øker omslagshastigheten på kapitalen og derved skaper mer profitt. Dette er også grunnen til de fleste miljøødeleggende vei- og bro-prosjektene for raskere og økende varetransport på vei, som er populære i visse kretser nå.
  4. Hvis vi skulle få kriser der transporten av fòr og matvarer mellom land delvis bryter sammen har vi heller ikke tilstrekkelig selvforsyning eller lagre av flere av disse produktene. I denne situasjonen kan det blir sult til og med i Norge. Vi må bygge opp en høyere grad av selvforsyning.
  5. En høyere grad av selvforsyning gjelder og mer innenlandsk produksjon av mange typer forbruksvarer. Noe som helt fra 1970-tallet av har blitt satt bort til såkalte lavkostland.
  6. Etter midten av 1980-tallet har offentlige tjenester, inkludert helsetjenester og sykehustjenester blitt områder for sparing og forretningsmessig drift. Dette har svekket beredskapen mot epidemier og pandemier i stor grad. Hverken kapasitet eller lagre av viktig utsyr har vært på et nivå som kunne ha ført til at pandemien kunne ha vært kontrollert uten den brutale nedstengningen av hele samfunnet med viktige økonomiske funksjoner og store negative konsekvenser. Sparingen er en politikk for å få ned kostnadene til arbeidskraften og det som denne skal betjene gjennom skatter og avgifter. Det har vært en villet politikk for å holde profittnivået for de store finansmonopolene oppe.
  7. Noen finansmonopoler har tjent på nedstengningen i forbindelse med krisen. Det er viktig å se hvilke monopoler dette er. Disse har hatt objektiv interesse av coronakrisen.
  8. Svært mange mellomstore og mindre kapitaler (foretak) har tapt og fått store problemer på grunn av nedstengningen.
  9. Så å si alle lønnsarbeidere har tapt på krisen.
  10. For at ikke krisen skulle velte hele det kapitalistiske systemet måtte den frie flyt av kapital, arbeidskraft, tjenester og finansoverføringer oppheves og underlegges statlig kontroll. Dette viser at det nåværende kapitalistiske systemet er helt avhengig av en stat som kan velte utgiftene ved å opprettholde det, over på det store flertallet av lønnsarbeidere som betaler de skattene som skal dekke tapene som statene dekker for foretakene.
  11. Helt grunnleggende borgerlig-demokratiske retter, som i Norge er nedfelt i Grunnloven, er blitt satt til side under krisen i alle land der en har stengt ned.
  12. Vi kan ikke møte kommende kriser med å stenge ned samfunnet på den måten det har skjedd nå. Virkningene blir for ødeleggende på andre områder.
  13. Så lenge det kapitalistiske profittsystemet, som i realiteten er dyp krise uten cronakrise, er fremherskende er det lite sannsynlig at kommende kriser av samme eller annen art (økonomiske, økologiske og andre kriser) kan løses på annen måte enn gjennom despotiske styreformer. Og selv da vil tiltak innen systemets grenser ikke kunne føre til noen grunnleggende endring til det bedre. Dette fordi profittmålet er overordnet over alle andre mål, til syvende og sist.
  14. En oppheving av profittsystemet kan gjøre det mulig å finne løsninger som fungerer. En kommunisme i Karl Marx ånd (ikke avatarene som har tatt navnet og etter hver forkastet innholdet).

Imperialistisk-columbiske nyheter

Et utvalg av nyheter som ikke har noe journalistfaglig grunnlag. NRK fjernsyn melder nå om demonstrasjoner i Hong Kong i forbindelse med motstand mot en lov for området som Folkekongressen i Kina vil vedta. Demonstrantene mener den vil innskrenke deres rettigheter innen Hong Kong. I den første sendingen ble det nevnt noen hundre demonstranter. Seinere har det vært snakket om noen tusen. En sammenligning kan være på sin plass. I Bergen bor det nå 285 000 mennesker ca. I Hong Kong er tallet ca. 7 300 000. Det betyr at dersom 7300 personer demonstrerer i Hong Kong, så tilsvarer det 285 i Bergen. Alle som kjenner Hong Kongs histore vet at befolkningen der ikke fikk demokratiske retter før Kina overtok territoriet etter den lange engelske okkupasjonen. Og alle vet at England og deres forbundsfeller seinere har arbeidet intenst for å vinne Hong Kong tilbake og bruke det som et brohode for videre destabilisering av Kina. Dette er selvfølgellg grunnen til at de små demonstrasjonene i Hong Kong havner i norske nyheter. Det norske etablissementet er trygt på Englands og USAs side i denne saken. Demokrati i og menneskeretter i Hong Kong brukes som brekkstang for imperialistisk fremstøt i et land som har brutt ut av de columbiske statene sin dominans (de columbiske statene er de som har hatt hegemoni i verden siden Columbus landet i «Amerika»). Det hører med til historien at også Sverige-Norge skaffet seg særrettigheter i Kina da okkupasjonen av Hong Kong begynte, på 1800-tallet.

Vindkraft-bonanza?

Vindmøller til havs som satsingsområde for Rødt

I dag går leder og nestleder i partiet Rødt ut og sier at de vil gjøre Norge til en ledende nasjon for utvikling og produksjon av vindturbiner til havs – og det skal for det meste skje utenfor Norge. De ønsker at Norge kan bli en verdensleder på området. For Rødt kan dette omgjøre turbinvingene til skikkelige bumeranger som kommer tilbake og treffer partiet hardt. Jeg ser for med at det finnes flere økonomiske virksomheter som kan skape miljøvennlige arbeidsplasser i Norge i stedet for denne globale visjonen. Det viktigste området er kanskje jordbruket. Det må omlegges radikalt dersom vi skal kunne utnytte fotosyntesen optimalt innen de rammer som naturen setter i Norge. Dette vil også være en  helt nødvendig omlegging dersom Norge skal kunne bli så pass selvforsynt med jordbruksprodukter at vi kan komme helskinnet gjennom nye kriser som vi kan skimte fremover i tid.

Her er noen opplysninger fra Steigans avis som også må tas med når vi snakker som vindturbinbonanza.

Vindkraftsøppel: 2000 tonn glassfibervinger, ingen gjenvinning

Av

redaktør

24. april 2020

Foto: Bernt Pedersen

2000 tonn kasserte glassfibervinger ligger i en hall utenfor Aalborg og venter på gjenvinning. I prinsippet skulle de kunne inngå i sementproduksjon, hvis eieren skulle få viljen sin. Men det er ingen interesse for avfallet, skriver Teknologiens Mediehus – Ing.

Magasinet skriver:

De sidste fire år har genvindingsvirksomheden Aalborg Recycling samlet vinger fra nedbrydningsfirmaet H. J. Hansen, Vestas, Siemens og andre for at sikre, at vingerne bliver genanvendt i stedet for deponeret, som stadig er udbredt i Danmark, skriver Ingeniøren. For hvert ton vinge, Aalborg Recycling kan få genanvendt, vil de modtage en sum penge, der står indefrosset på en konto indtil da.

Førti prosent av glassfiberen er glass, og skulle da kunne inngå i sement, hvis noen vil ha den. Men sementprodusenten Aalborg Portland sier nei takk!

Ifølge Søren Konstmann Lausen, som er produksjonsdirektør hos sementfirmaet, kommer det ikke til at skje.

»Selvom vi er blevet tilbudt glasfibervinger mange gange, har vi ikke nogle planer om at bruge vinger i vores cementproduktion. Det kræver et separat anlæg, som skal kunne håndtere materialet og dets udfordringer. Vi har langt flere alternative affaldstyper, der er meget mere interessante for os,« fortæller han.

Det er flere problemer med de kasserte glassfibervingene som søppel. For sementprodusentene inneholder de for mye natrium i forhold til de kvalitetskravene de må stille til sementen. Dessuten har vingene en lav brennverdi, slik at de skaper problemer i søppelforbrenninga.

Og dermed blir avfallsvingene bare liggende på lager som vitnesbyrd om en energiproduksjon som verken er naturvennlig, langsiktig eller bærekraftig.

En annen sak er at vindturbinene også krever store mengder såkalte sjeldne jordarter som neodym og dysprosium. En studie fra MIT viser at en vindturbin på 2MW inneholder omtrent 342 kilo sjeldne jordarter. Disse mineralene utvinnes for det meste i Kina, og utvinningsmetodene der skaper «giftige sjøer», skriver Institute for Energy Research.

Så ikke bare er vindkraftanleggene ødeleggende for natur, insekter, dyr og mennesker der de blir plassert. Men de skader naturen før de blir bygd og de fortsetter å produsere miljøproblemer etter at de er demontert.

Et vindkraftanlegg som er gått ut på dato.

Kommentar til Bill Gates rolle i verden

Finanskapitalister som individuelle personer kan gjøre bra ting for det arbeidende folket, med sine formuer. Når de gjør det skal vi støtte det og gjerne rose det. Men finanskapitalen som system er ikke slik – den er kun innrettet på maksimal profitt – som representant for denne kapitalen er Gates det samme. Men som privatperson kan han, dersom hans kapital skaffer ham store overskudd, også gjøre bra ting for arbeidsfolk. Da bryter hans individuelle virksomhet med hans virksomhet som finanskapitalens representant. Men det kan kun skje ut fra overskudd på den profittgivende kapitalen som han representerer. Når overskuddet forsvinner forsvinner også denne muligheten. Dette har også vært sosialdemokratiets akillehæl. Da profittraten i systemet ble stadig lavere frem mot 1980 var det ikke lenger overskudd å hente til å drive sosialdemokratiske politikk i verdensmålestokk. Noen land kunne fortsette til en viss grad – spesielt land med store inntekter av grunnrente, som Norge og oljen. Men i det store og hele måtte profittsystemet fra rundt 1980 av finansieres av gjeld, utviding av kapitalens området til Russland og Kina, kapitalens sugerør i felleskassene og økt utbytting og økt vekt på ødeleggelsesindustrien – våpenkapitalen, kriger og militærvesen og stadig større ødeleggelser av vår felles natur, blant annet med pandemier forårsaken av virus som kommer fra dyr som får sine habitater stadig med innskrenket. Så har vi hatt noen vekstindustrier som har monopolisert overføring av profitt fra flere felt – som dataindustrien og dens familie. Og noen nisjer med høy profittlrate. Her har den sosialdemokratiske måte kunnet leve videre til en viss grad. Men i det store og hele utvikler kapitalismen seg stadig mer dysfunksjonelt – noe coronapandemien er eksempel på. Da er også nødvendig reparasjonsarbeid blitt en viktig kilde til profitt. Nasjonale og offentlige velferds- og helsetjenester er løsningen på de sistnevnte problemer. Men med finanskapitalen i førersetet i verden må det en enorm kamp til å komme dit.

Marx, heimekontor og arbeidarorganisering

I Klassekampen 25.3.20 skriv Yohan Shanmugaratnam eit innlegg der han stiller spørsmålet Kva er venstresidas svar på koronakrisa? Spørsmålet er godt, men så kjem nokre påstandar som me må sjå nærare på. «… vi står overfor et scenario med utraderte arbeidsplasser og enda vanskeligere forhold for fagorganisering. For mer enn 170 år siden beskrev Karl Marx og Friedrich Engels hvordan industrikapitalismens framvekst også skapte en historisk mulighet for å organisere arbeiderne, fordi de ‘presses sammen i større masser’ fabrikkene og arbeiderkvarterene, der de ‘vokser i styrke og fornemmer denne styrken mer og mer’. Vel, Marx og Engels hadde åpenbart ikke hørt om hjemmekontor.»

La oss ta den siste påstanden først. Alle som har litt kunnskap om Marx veit at han i ti år, frå hausten 1852, livnærte seg som journalist for New York Tribune. I heile den tida skreiv han alle dei rundt 320 artiklane sine frå heimekontoret sitt i London. Til saman skreiv han og Engels 487 artiklar som Marx fekk betaling for. Som på så mange felt var Marx også ein pioner på  heimekontor. Hans yrke som journalist viser også at det ikkje er alle som kan arbeide frå heimekontor. Heile den materielle produksjonen og distribueringa av dei materielle produkta krev at arbeidarar må ut av heimen. Det same gjeld store deler av helsevesen og andre offentlege (og private) tenester. Det er ein sport å tillegg Marx handlingar og meiningar han ikkje har. Og mange går på det fordi dei ikkje har kunnskap om saka.

Så til dei første påstandane. Her legg Shanmugaratnam vekt på heilt andre moment enn dei Marx framhevar. La oss ta eit sitat frå Den tyske ideologi som viser det: «Konkurransen isolerer individene, ikke bare borgerne, men i enda høyere grad proletarene fra hver hverandre, til tross for at den bringer dem sammen. Derfor tar det lang tid før disse individene kan forene seg, helt bortsett fra at en slik forening – hvis den ikke skal være rent lokal – forutsetter at de nødvendige midlene, de store industribyene og de billig og hurtige kommunikasjonene først må være skapt av storindustrien; derfor kan enhver organisert makt som står overfor disse individer som lever isolert og under forhold som daglig reproduserer denne isolasjon, først beseiret etter langvarige kamper. Å forlange noe annet ville være det samme som å forlange at konkurransen ikke eksisterte i denne bestemte epoke av historien eller at individene skal la være å ta hensyn til forhold som de i sin isolasjon ikke har kontroll over.» (Karl Marx: Verker i utvalg, bind 2, side 105, Pax 1970.) Han framhevar og at arbeidarane har lettare for å slutte seg saman fordi dei alle står i grunnleggande same forhold – dei arbeider for løn og er underlagt kapitalens diktat når det gjeld verksemda si og at dei lokale samanslutningane blir avløyst av dei nasjonale, og blir til klassekamp.

Marx seier altså at dei vesentlege forholda som skaper vilkår for sameining av arbeidarane er at dei blir samla i store byar og at dei har tilgang til høgt utvikla kommunikasjon. Dette er tilfelle i mykje høgare grad i dag enn då Marx levde. Derfor er også vilkåra for sameine arbeidarklassen mykje betre enn for 170 år sidan. Så ut frå dette meiner eg at Shanmugaratnam si oppfatning er grunnlagt på ei misoppfatning av Marx sitt syn og at har derfor blir for pessimistisk når det gjeld organisering av arbeidarane. Bruk av dei nye kommunikasjonsmidla og lett tilgang til møteplassar ikkje langt frå der ein bur vil vere fordelar.

Eg meiner og at det er andre tiltak under pandemien som er meir vesentleg når det gjeld kor mogleg det er å organisere arbeidarklassen til kamp for alle lønsarbeidarane sine interesser i ein krisesituasjon. Stenging av arbeidsplassar, isolering i heimane, forbod mot forsamlingar, svekking av det borgarlege demokratiet gjennom unnatakslover osb. Vi kan no lettare sjå for oss korleis det borgarlege demokratiet vil kunne slå over i eit borgarleg despoti når det kapitalistiske systemet kjem i djup krise. Dette viser mellom anna kor viktig det var at Stortinget gjekk mot det vidtgåande forslaget til unnatakslov som regjeringa la fram. Men det viser og at regjeringa allereie var over smertegrensa i det borgarlege demokratiet. Og det opnar for at ei regjering, under større kriser, kan foreslå og presse gjennom unntakslover som raskt set dette demokratiet til sides utan at Stortinget klarer å gripe inn. Med stengde arbeidsplassar og  forbod mot at folk samlar seg til protestar i gatene og eventuelt portforbod, og utkommandering av fleire soldatar for å handtere situasjonen, er dette eit scenario vi kan sjå i enden av regjeringa sitt forslag om det oppstår ein annan og enno meir alvorleg situasjon som truger heile det kapitalistiske systemet og finanskapitalens makt.

Så kan vi ta fatt på det viktige spørsmålet som Shanmugaratnam reiser. Eg har forsøkt nokre svar her https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Artiklar%20om%20kommunisme%20i%20kvardagen.htm

Eg meiner altså at vi må organisere oss for å kjempe fram meir kommunisme i kvardagen og førebu ei oppheving av kapitalismen på best mogelege vis. Heilt sentralt står meir samfunnsmessig kontroll. Det gjeld samfunnsmessig kontroll over produksjonsmiddel med utbygging av industriar som dekkjer behov i landet og som produserer meir miljøvenleg enn dei kan gjere der ikkje har så mykje vasskraft. Så treng me samfunnsmessig kontroll over transport av det som blir produsert og fordelinga av dette, tilrettelegging for meir sjølvberging, meir ressursar til jordbruk med omlegging til norske forsyningsressursar i staden for utanlandske og bruk av meir middel på helse og velferd for folket. Når det gjeld miljøet må vi følgje Marx sitt råd om at all naudsynt produksjon må gå føre seg med bruk av så lite energi som mogleg og på måtar som er passande for menneska sitt vesen og at all sløsing må vekk. Omlegging av tungtransporten og gradvis innføring av transportmåtar som minskar privatbilismen. Det meste av dette vil vere eit radikalt brot med all regjeringspolitikk frå 1980-talet av og frametter og i sin heilskap kan det ikkje gjennomførast under kapitalismen. Med stor mobilisering i arbeidarklassen kan noko av det tvingast fram også under dette systemet, men i ein kapitalisme der tendensen til lågare profittrate slår inn vil den kapitalistiske staten heile tida dra i motsett retning av arbeidsfolks behov.

Alt dette krev sjølvsagt også at vi må ut av EU-systemet sin frie flyt av kapital og styrke det politiske sjølvstyret til nasjonalstaten vår. Og det krev at vi må ut av USA-NATO sine desperate og svært skadeleg tiltak for å halde på verdsherreveldet sitt.

Terje Valen, 25. mars 2020.

Eneste måte for løse miljøkrisen

Eneste mulige hovedmetode for å komme vekk fra fossil energi er forsert energisparing. Vi har ingen energikilder som innen rimelig fremtid kan erstatte de fossile. Rundt 80 % av verdens energiforbruk dekkes av disse. Vindturbiner er svært problematiske ut fra andre miljøproblemer pluss at de trenger backupkraft når det står stille osv. En hovedstrategi som er innrettet på å bygge ut alternative energikilder er derfor dømt til å mislykkes. Vi må lytte til Marx som for over 150 år siden sa at vi må drive vår nødvendige utveksling med naturen med bruk av minst mulig energi og på en måte som er bra for menneskene.

Terje Valen, 22.3.2020.

Miljøkampen må innrettes på sparing av energi for å lykkes

Finanskapitalens strategi i miljøkampen er å utvikle stadig nye energikilder og energibærere for å kunne fortsette sin profittdrevne økonomi. Dette er selvfølgelig en umulig strategi og vil føre til enorme økonomiske og sosiale problemer, økodespotisme og videre ødelegging av mennesker og miljø.

I tredje bind av Kapitalen gir Marx oppskriften til dagens miljøkamp. Han snakker her om at den menneskelige virksomhet kan deles i to området. Det ene ligger bortenfor det arbeidet som vi trenger for å leve, det ligger bortenfor den egentlige materielle produksjonen. Han kaller det frihetens rike. Det andre området er der menneskene kjemper med naturen for å holde opp livet sitt og reprodusere livene sine. Dette området finner vi alle samfunnsformer og produksjonsmåter. Så skriver Marx følgende: «Innenfor dette området kan friheten bare være at det samfunnsmessige mennesket, de forente produsentene, på fornuftig vis regulerer denne stoffvekslingen sin med naturen og får den under kontroll i stedet for at den hersker over dem som en blind makt (slik det er under kapitalismen – TVs merknad). Det kan bare være at de fullfører den (stoffvekslingen) med minst mulig bruk av energi og under de vilkårene som er mest verdige og passende for den menneskelige naturen deres. Men det forblir alltid et nødvendighetens rike.»
De siste setningene gir oss retningen for den virkelige miljøkampen i dag. Det viktigste ved den er å finne måter å produsere og kommunisere på som trenger minst mulig energi. Og selvfølgelig å stanse alt sløseri og all unødig og skadelig produksjon og kommunikasjon.

Det som er sitert ovenfor er også en av de sentrale formuleringene av Marx sin kommunisme.

Terje Valen, 21. mars 2020.

Corona og beredskap – en kapitalistisk skandale

Under de siste tiårene med kapitalistisk utvikling har stort sett all beredskap for krise blitt bygget ned. Man har satset på at tilførsel av livsnødvendige produkter utenfra skal kunne opprettholdes under alle forhold. Dette er selvfølgelig en illusjon, men det er skreddersydd etter de store finansmonopolenes profittdrevne strategi. Det norske jordbruket bygges stadig ned fordi det etter kapitalistisk regning ikke er lønnsomt nok. Vi bruker i stadig større grad forressurser fra utlandet som er miljøskadelig der de produseres, i stedet for å bruke de norske beitene og norsk for. Lagre av alle typer varer holdes så lave som mulig fordi det belaster den kapitalistiske bunnlinjen

Lagre av mange viktige varer er blitt innskrenket eller fjernet og produksjon av slike har også blitt satt ut til andre land under påskudd av at det både er billigere og sikkert. Det er også en illusjon.

Sykehusreformene har gjort sykehusene til produksjonsbedrifter drevet etter økonomiske kriterier der noe av det viktigste har vært å få ned liggetid og spare penger. Akutt beredskapen har blitt nedprioritert og svekket. Vi bygger veier etter toppbehov i rushtiden, men vi bygger livsnødvendige sykehusbehandling etter trafikk utenom rushtiden. Dette gjør at drastiske tiltak må tas når det ser ut som krisen slår inn. Sykehus må bygges med god ekstra kapasitet, slik at det til vanlig blir dyrere, for at vi skal slippe å lukke ned hele samfunnet, med uante økonomiske konsekvenser bare det oppstår en ny influensa som man attpåtil ikke vet er veldig alvorlig for de aller fleste.

Fri flyt av arbeidskraft og turister har også vist seg å være svært problematisk når det gjelder smittespredning.

Coronainfluensaen har vist at det kapitalistiske samfunnet ikke kan takle den type kriser fordi det faller sammen og systemet blir delvis satt ut av kraft ved at statene må gripe inn, begynne å innskrende det borgerlige demokratiet og bruke skattepenger som stort sett kommer fra arbeiderklassen for å redde systemet.

For radikale partier må erfaringene fra epidemien åpne for tiltak i retning de 10 punktene som Marx skisserer i Det kommunistiske manifest og de punktene som De gule vestene har lansert i Frankrike. Og så må vi sikte mot å oppløse den dysfunksjonelle kapitalismen og skape et samfunn der hele det arbeidende folkets behov blir satt i sentrum istedenfor profitten til finansmonopolene. Det vil si en kommunisme slik Marx beskrev den. Da vil også kontrollen med virusspredning kunne skje uten at samfunnet lukkes ned og uten at det folkelige demokratiet blir satt ut av spill.

Terje Valen, 20. mars 2020.

Kapitalen støter mot sine ytterste grenser

Kapitalismen har i virkeligheten aldri kommet helt til hektene etter krisen i 2008-09. Spesielt i de gamle kapitalistiske landene er dette tydelig. Veksten har foregått i «Østen» med Kina i spissen. I USA er «veksten» i høye grad gjeldsdrevet. Nå blir kapitalismen utsatt for noen ekstra påkjenninger som den kanskje ikke tåler særlig godt. I sitt monumentale verk «Beyond Capitalism» skrev Istvan Meszaros allerede i 1995 at vi er inne i en periode der kapitalen er i ferd med å støte borti sine ytterste grenser. Den moderne typen kapitalisme, som er finanskapital og imperialisme i ytterste grad, med den typen arbeidsdeling og den frie flyt av alle typer kapital, medregnet arbeidskraft, som er utviklet for å maksimere profitten, kan vise seg å bli svært problematisk å opprettholde. Selvforsyning og positivt samarbeid mellom selvstendige nasjoner ut fra menneskenes behov for bruksverdier, kan redde oss ut av krisen. Men da må selvfølgelig det kapitalistiske systemet oppheves og erstattes av et system som ikke er innrettet på profitt, men nettopp på bruksverdiproduksjon og den ytterste sparsommelighet med energi og materialer. De virkelige radikale partier må være klar over at det som skjer i forbindelse med corona-viruset kan innvarsle en ny økonomisk epoke som kapitalismen ikke har en sjanse til å takle uten enorme kriser.

Vår tids store utfordring – energibruk

Under her er en lang og opplysende artikkel om veksten av energibruken i verden og fordelingen av denne på mange måter. Det som mangler når veksten i Øst–Asia vises i forhold til USA og Europa er den enorme overføringen av produksjonsindustri ut av de sistnevnte områdene og i ganske stor grad over til det Øst-Asiatiske området. Men den enorme økningen i energibruk etter 1950 og spesielt de siste 20 årene sier sitt.

Omlegging til system med naturvennlig energibruk vil kreve en nærmest ufattelig endring i menneskenes levemåte. All skadelig og unødvendig produksjon og kommunikasjon må fjernes. Det aller viktigste å rigge fort ned er kriger og produksjon for krig. Derfor er antikrigsarbeid i dag det viktigste miljøarbeidet. Så må den enorme unødige databruken reduseres kraftig som har oppstått på grunn av personlige datamaskiner og at alle skal ha med seg de datamaskinene vi kaller telefoner og som er i bruk døgnet gjennom og til sammen sluker enorme mengder energi.

Alt vi produserer og bruker må gjøres så kortreist som mulig. Det som lages av ting må ha mye lengre levetid enn det vi finner i dag. Mange flere må delta i utnyttelsen av fotosyntesen gjennom jordbruk, og det meste av energien må skapes på mye mer energisparende måter. Her vil den fantastisk energigjerrige menneskekroppen selv kunne være en inspirasjon. Å løpe en maraton tar ikke mer enn vel 2000 kalorier. Det er blant annet enzymer som gjør dette mulig. Og slik kan vi fortsette.

Men en ting er sikkert. Dersom kapitalismen får fortsette vil vi ikke kunne få dette til uten enorme lidelser for det arbeidende folket og ødeleggelse av demokratiet gjennom en økofascisme. Vi vil heller ikke klare det gjennom den despotiske kommunismen, slik vi har sett det i Sovjet og andre steder.

Bare gjennom en kommunisme som stadig utvikler og utvider demokratiet til det ikke lenger blir et redskap for klassekamp, men et redskap for i finne omforente løsninger på de største problemene våre, kan det blir mulig for menneskeheten å fortsette å eksistere og ha det bra på denne planeten. Dette er den store oppgaven som ligger foran oss.

https://ourworldindata.org/energy