Columbismens første fase – og litt om fortsettelsen

For noen år siden lanserte jeg begrepet den columbiske epoken i et reisebrev fra Tenerife. Etter dette har jeg skrevet flere artikler på bloggen min som utdyper begrepet. Her skal jeg ta for meg en grunnleggende bok som avdekker hvordan columbismen begynte. Det var en fryktelig begynnelse, men det har fortsatt helt til i dag, mot alle land og folk som ikke vil underlegge seg columbisk herredømme. I dag vil det si herredømmet til USA.

Noam Chomsky om columbismen

Noam Chomsky brukte også et lignende begrep i boken Year 501: The Conquest Continues fra 1993. Denne boken er oversatt til svensk og gitt ut i 1995 på Epsilon Press sammen med Deterring Democracy i et dobbeltbind med tittelen Man kan inte mörda historien. Det kan være verd å sitere litt fra innledningen til boken Year 501:

«Den 11 oktober 1992 innebar slutet för den gamla världsordningens femhundrade år, iblant kallad Columbus eller Vasco da Gama-perioden i världshistorien, beroande på de plundringsinnriktade ävetyrare som kom dit först. Eller ‘ett 500-års Reich’ för att låna titeln på en minnesutgåva[i] som jamför nazisternas metoder och ideologi med de europeiska inkräktarna som lade större delen av världen under sig.»

Det er prologen til denne boken jeg skal oversette under her. Den er et grunnleggende verk for å forstå columbismens begynnelse og vesentlige karakter.

Chomsky fortsetter slik: «Den gamla världsordningens hovudtema var en konfrontasjon mellan erövrarna og de erövrade i ett globalt perspektiv. Den har tagit sig olika uttryck och har givits olika namn: imperialism, nykolonialism, Nord-Syd-konflikten, kärnan mot periferin, G-7 (de sju ledande statskapitalistiska industriländerna och deras lydstater) mot resten. Eller enklare yttryckt, Europas erövring av världen.»[ii]

Chomsky fortsetter med å si at han med begrepet Europa her regner settlerstatene som Europa koloniserte. Også Japan, som ifølge sydafrikanske konvensjoner blir erkjent som «hedershvit», faller inn under begrepet. Han sier også at USA har blitt den ledende «europeiske» staten. Også i Europa har vi hatt stater som har stilt blant «de andre» fordi de har vært undertrykt og utbyttet. Irland er et typisk eksempel. Jeg vil også trekke frem Norge her. Vi har en stolt fortid under det Chomsky kaller «resten» under dansk, svensk og seinere tysk herredømme. Nå har vi degenerert til et lydrike under den verste av de columbiske statene, USA.

I tillegg viser Chomsky til den store økonomen Adam Smith som var utgangspunktet for Marx kritikk av den politiske økonomi i Kapitalen eller den kapitalistiske ideologi. Smith skriver: «Upptäckten av Amerika og passagen til Ostindien via Godahoppsudden, är de två viktigaste og störste händelserna som nedtecknats i mänsklighetens historia».[iii] Smith lurer så på hvilke fordeler og ulemper som ville følge av dette.

Så avslutter Chomsky innledningen til boken med å påpeke at erobringen av Den nye verden førte til to omfattende demografiske katastrofer uten motstykke i historien – den faktiske utryddingen av den vestlige halvkulens urbefolkning samt ødeleggelsen av Afrika gjennom slavehandelen. Dessuten led også store deler av Asia forferdelig. Men mens forholdene har forandret seg beholder erobringens grunnleggende tema sin vitalitet og spenst og kommer til  å fortsette og gjøre det det til virkeligheten og den «fryktelige urettferdighetens» årsaker blir tatt opp på en ærlig måte.[iv] Denne teksten min er et av forsøkene på å gjøre det.

Hvem er columbierne?

Når det gjelder definisjonen av columbierne så tenker jeg at det nå er eliten av de (stort sett) hvite menneskene som hersker i statene rundt den nordlige delen av Atlanterhavet med USA i ledelsen pluss eliten i deres settlerstater (USA, Canada, Australia, New Zealand, Sør-Afrika) sammen med den USA-vennlige eliten i deres vasaller og lydriker over alt i verden, deriblant Norge.) Underklassen i disse statene blir manipulert til å støtte denne eliten i kampen mot de som prøver å bryte ut av columbiernes forferdelig og urettferdige plyndring og undertrykking.

Hvem er progressive og reaksjonære i dag?

De progressive statene som kjemper mot den fryktelige columbiske dominansen er alle stater som USA anklager for menneskerettighetsbrudd, mangel på demokrati og undertrykking av minoriteter – vi kan nevne Cuba, Venezuela, Russland, Syria, Iran, Kina, Nord-Korea og tidligere hadde vi Libya, Jugoslavia og Sovjet-Unionen pluss en rekke stater som har forsøkt og forsøker på å slippe ut av columbiernes kvelergrep.

Grensen mellom reelt sett progressive partier og individer og reaksjonære sådanne går i det hele tatt mellom de som på den ene siden støtter USA sin verdensdominans og som tror på de historiene eliten i denne staten sprer over hele verden og vil ha oss til å tro på, og de som å den andre siden støtter alle som kjemper for å holde seg utenfor dominansen til den grusomme columbiske overklassen og nekter å tro på dens falske historier.

Så kommer oversettelsen av prologen til Stannard, David E. American Holocaust: Columbus and the Conquest of the New World. Oxford University Press, 1993.

Atombomben i columbisk tjeneste

«PROLOG

I MØRKET en tidlig juli morgen i 1945, på et øde sted i New Mexico-ørkenen, oppkalt etter en sonette av John Donne, som priste Den hellige treenighet (Trinity), ble den første atombomben eksplodert. J. Robert Oppenheimer husket senere at det enorme lysglimtet, etterfulgt av det tordnende brølet, fikk noen observatører til å le og andre til å gråte. Men de fleste, sa han, var stille. Oppenheimer selv husket i det øyeblikket en linje fra Baghavad-Gita: Jeg er blitt døden, verdens ødelegger.

Det er ingen grunn til å tro at noen om bord i båtene Niña, Pinta eller Santa María, på en like mørk tidlig morgen fire og et halvt århundre tidligere, tenkte på de illevarslende linjene fra det gamle sanskritdiktet da mannskapene på det spanske skipet oppdaget et flimmer av lys på vindsiden av øya som de kom til å oppkalle etter den hellige frelser. Men om de hadde hatt denne tanken, ville den vært like passende den gang som den var da den første kjernefysiske sprengningen rystet ørkensanden i New Mexico. I begge tilfeller – på Trinity-teststedet i 1945 og i San Salvador i 1492 – kronet disse øyeblikkene, da de nådde sine mål, år med intens personlig kamp og eventyr for hovedpersonene og var toppunktet på geniale teknologiske prestasjoner for sine land. Men i begge tilfeller var de også opptakten til orgier av menneskelig destruktivitet, som hver på sin måte førte til en grad av ødeleggelse som ingen tidligere hadde vært vitne til i hele verdenshistorien.

Bare tjueen dager etter den første atomprøven i ørkenen, ble den japanske industribyen Hiroshima jevnet med jorden av atomvåpen. Aldri før hadde så mange mennesker – minst 130 000, sannsynligvis mange flere – blitt drept i en eneste eksplosjon.[v] (1)

Columbiske ødeleggelser sammenlignet med atombomben

Bare tjueen år etter Columbus’ første landing i Karibia, var den enormt folkerike øya, som oppdagelsesreisende hadde omdøpt Hispaniola, faktisk øde; nesten 8.000.000 mennesker – de som Columbus valgte å kalle indianere – hadde blitt drept av vold, sykdom og fortvilelse.[vi] (2) Det som skjedde på Hispaniola tok litt lengre tid, det skjedde omtrent i løpet av en enkelt menneskelig generasjon, men det tilsvarte mer enn femti Hiroshimas. Og Hispaniola var bare begynnelsen. I løpet av bare en håndfull generasjoner etter deres første møte med europeerne, hadde det store flertallet av den vestlige halvkulens innfødte folk blitt utryddet. Tempoet og omfanget av utslettelsen varierte fra sted til sted og fra tid til annen, men i mange år har historiske demografer avdekket post-colombiansk befolkningsnedgang på mellom 90 og 98 prosent, i region etter region, med en slik regelmessighet at en samlet nedgang på 95 prosent har blitt en fungerende tommelfingerregel. Dette betyr er at det i gjennomsnitt for hver tjuende innfødt som var i live den gang landene i Amerika myldret av mange titalls millioner mennesker og da de kom i kontakt med europeerne – bare sto en eneste igjen i de tjues sted da blodbadet var over.

For å sette dette i en moderne sammenheng, var forholdet mellom den opprinnelige befolkningen i Amerika og de overlevende blant dem, etter at de fikk kontakt med europeerne, være mindre enn halvparten av forholdet mellom levende og døde mennesker i USA i dag hvis hver eneste hvite person og hver eneste svarte person døde. Utryddingen av indianerne i Amerika var uten sammenligning det mest massive folkemordet i verdenshistorien. Dette er derfor, som en historiker treffende har sagt, langt fra den heroiske og romantiske symbolikken som vanligvis brukes for å symbolisere den europeiske bosetningen i Amerika. Det minnesmerket som samsvarer best med virkeligheten ville være en hodeskallepyramide.[vii] (3)

Vitenskapelige overslag over størrelsen av den post-colombianske holocaust har økt kraftig de siste tiårene. Altfor ofte har imidlertid akademiske diskusjoner om denne uhyggelige hendelsen redusert de utryddete urfolkene og deres kulturer til statistiske beregninger i lite tilgjengelige demografiske analyser. Det er lett for at dette kan skje. Helt fra begynnelsen av syntes det å være en umulig oppgave bare å ta hensyn til en så enorm katastrofe. En spansk eventyrer – som ankom den nye verden bare to tiår etter Columbus’ første landing, og som selv åpent gledet seg over strømmen av innfødt blod – skrev at det var verken “papir eller tid nok til å fortelle alt som [conquistadorene] gjorde for å likvidere indianerne og plyndre dem og ødelegge landet.”[viii] (4) Som et resultat har selve forsøket på å beskrive katastrofens overveldende omfang hatt en tendens til å utslette både forfatterens og leserens følelse av dens virkelig forferdelige menneskelig element.

Til minne om en maya-kvinne som ble fortært av hunder

I et tilsynelatende forsøk på å motvirke denne tendensen, begynner en forfatter, Tzvetan Todorov, sin studie av hendelsene i 1492 og det som skjedde umiddelbart deretter, med en innskrift fra Diego de Landas Relatión de las cosas de Yucatán: Kapteinen Alonso López de Avila, svoger til adelantado Montejo, fanget en ung indisk kvinne med nydelig og grasiøst utseende under krigen i Bacalán. I tilfelle de ikke skulle drepe ham i krigen hadde hun lovet mannen sin at hun ikke skulle å ha forhold til noen annen mann enn ham. Derfor var det umulig for noen å overtale henne fra å ta sitt eget liv for å unngå å bli besmittet av en annen mann; og på grunn av dette fikk de kastet henne til hundene. Todorov tilegner deretter boken “til minnet om en mayakvinne fortært av hunder.”[ix] (5)

For å huske verdien av et enkelt liv og for å unngå å bli følelsesmessig bedøvet av den store kraften i en slik overveldende menneskelig ondskap og ødeleggelse er det viktig å forsøke å se for seg et bilde av denne kvinnen, og hennes brødre og søstre og de utallige andre som led lignende skjebner, når en leser Todorovs bok, eller denne boken, eller et hvilket som helst annet arbeid om dette emnet – akkurat som det er viktig, når man leser om den jødiske holocaust eller grusomhetene under den afrikanske slavehandelen.

Drapet på den lille gutten

Vi har for eksempel tilfellet med en liten indisk gutt hvis navn ingen kjenner i dag, og hvis umerkede skjelettrester er håpløst blandet sammen med hundrevis av anonyme andre i en massegrav på de amerikanske slettene, men en gutt som en gang lekte ved bredden av en stille bekk i det østlige Colorado – til en morgen i 1864, da de amerikanske soldatene kom. Som en av kavaleristene senere fortalte det, oppdaget han gutten som prøvde å flykte, mens kavaleristens landsmenn slaktet og lemlestet kroppene til alle kvinnene og alle barna de kunne fange. Det var et lite barn, sannsynligvis tre år gammelt, akkurat stor nok til å gå gjennom sanden. Indianerne hadde gått foran, og dette lille barnet fulgte etter dem. Den lille fyren var helt naken og gikk på sanden. Jeg så en mann gå av hesten sin, i en avstand på omtrent sytti meter, og trekke opp riflen og skyte – han bommet på barnet. En annen mann kom fram og sa: «La meg prøve meg på den horesønnen. Jeg kan treffe ham. ” Han gikk ned av hesten, knelte  og skjøt på det lille barnet, men han bommet på ham. En tredje mann kom bort og kom med en lignende bemerkning og skjøt, og den lille fyren falt.[x] (6)

Vi må gjøre det vi kan for å gjenerobre og prøve å forstå, menneskelig, hva det var som ble knust, hva det var som ble slaktet. Det er ikke nok bare å erkjenne at mye gikk tapt. Brenningen av og blodbadet på menneskene i det etter-columbiske Amerika var så nær det totale, at det var få individuelle liv av de titalls millioner som ble drept som etterlot tilstrekkelige spor for påfølgende biografisk fremstilling.

Hva førte til folkemordet?

I de to første kapitlene som følger, er derfor oppmerksomheten nødvendigvis begrenset til de sosiale og kulturelle verdenene som eksisterte i Nord- og Sør-Amerika før Columbus skjebnesvangre reise i 1492. Vi må stole på vår fantasi for å fylle inn ansiktene og livene. Den ekstraordinære mengden av vitenskapelige studier som har analysert den dødelige innvirkningen av den gamle verden på den nye, har brukt en mengde nye forskningstekniker for å identifisere sykdommen, som kom med erobrerne, som den viktigste årsaken til indianernes store befolkningsnedgang. Som en av pionerene i denne forskningen uttrykte det for tjue år siden, var de innfødtes «mest avskyelige» fiender ikke de europeiske inntrengerne selv, «men de usynlige morderne som disse mennene brakte i blod og pust.»[xi] (7) Det er sant, hvis vi bare tar hensyn til en rent kvantitativ opptelling av kropper, at den strømmen av sykdom, som europeerne slapp løs på såkalt «jomfruelig jord» -befolkningene i Amerika, forårsaket flere dødsfall enn noen annen enkelt ødeleggelse. Men ved å fokusere nesten utelukkende på sykdom, ved å flytte ansvaret for massedrap på en hær av invaderende mikrober, har samtidsforfattere i økende grad skapt inntrykk av at utryddelsen av disse titalls millioner mennesker var utilsiktet – en trist, men både uunngåelig og “Utilsiktet konsekvens” av menneskelig migrasjon og fremgang.[xii] (8) Dette er en moderne versjon av det Alexander Saxton nylig har beskrevet som den “myke siden av anti-indiansk rasisme” som dukket opp i Amerika i det nittende århundre og som inkorporerte “uttrykk for anger over indianernes skjebne i fortellinger som sporet deres uunngåelige utryddelse». «Ideologisk, «tilføyer Saxton,» var effekten å frita enkeltpersoner, partier, nasjoner for enhver moralsk skyld for det som historien hadde bestemt. «[xiii] (9)

Men i virkeligheten var den nesten totale utrydding av den vestlige halvkulens innfødte verken utilsiktet eller uunngåelig. Nesten fra det første øyeblikket av den menneskelige kontakten mellom Europa og Amerika begynte ildstormer med smittsom pest og målrettet folkemord å legge ned de amerikanske innfødte. Selv om sykdommer og folkemord til tider fungerte uavhengig, var sykdom og folkemord i de fleste av de lange århundrene med utrydding som fulgte etter 1492, gjensidig avhengige krefter som opptrådte dynamisk – ofrene ble kastet mellom pest og vold. De to forsterket hverandre, og sammen drev de utallige antall gamle samfunn til randen – og ofte over randen – av total utryddelse.

Det store amerikanske holocaust

På sidene som ligger foran oss vil vi undersøke årsakene og konsekvensene av begge disse grusomme fenomenene. Men siden den delen som handler om folkemord så ofte har blitt neglisjert i nylige vitenskapelige analyser av den store amerikanske indianske holocaust, er det det sentrale formålet med denne boken å kartlegge noen av de mer grusomme eksemplene på denne bevisste rasistiske rensingen, fra det femtende århundres Hispaniola til det nittendes California. Og deretter er formålet å finne og undersøke trossystemene og de kulturelle holdningene som ligger til grunn for en slik uhyrlig oppførsel. · · · Historie for sin egen skyld er ikke en uviktig oppgave, men studier av den typen som gjøres her utføres ikke bare for å opprettholde kollektivt minne. I forordet til en historiebok bok med muntlige beretninger som skildrer livet i Tyskland under den jødiske holocaust, sier Elie Wiesel noe som også passer i denne sammenheng:” Faren ligger i å glemme. Å glemme vil imidlertid ikke bare påvirke de døde. Hvis glemselen skulle seire, vil asken fra i går dekke vårt håp for morgendagen.”[xiv] (10) Så for å begynne, må vi prøve å huske.

Kan det stoppes?

For i en tid da femhundreårsfester er i full blomst for å hedre den berømte Admiral of the Ocean Sea – når hete tvister raser på grunn av søken etter turistdollar, om han først faktisk landet på Grand Turk Island, Samana Cay eller Watlings Island — blir asken fra i går, og dens implikasjoner for hele verdens håp for morgendagen, altfor ofte ignorert i det upassende brølet av selvgratulering.[xv] (11) Dessuten er det viktige spørsmålet for fremtiden i dette tilfellet ikke” kan det skje en gang til?» Snarere er det «kan det stoppes?» For folkemordet i Amerika og andre steder der verdens urfolk overlever, har egentlig aldri opphørt.

Det fortsetter i dag

Så sent som i 1986 observerte Menneskerettighetskommisjonen for organisasjonen av amerikanske stater at 40 000 mennesker rett og slett hadde “forsvunnet” i Guatemala i løpet av de foregående femten årene. Ytterligere 100.000 hadde blitt åpent myrdet. I forhold til folketallet i USA tilsvarer det mer enn 4.000.000 mennesker som er slaktet eller fjernet under offisielt regjeringsdekret – et tall som er nesten seks ganger antall amerikanske dødsfall i kamp under borgerkrigen, 1. verdenskrig, 2. verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen til sammen.[xvi] (12) Nesten alle som var døde og forsvunnet var indianere, direkte etterkommere – som kvinnen som ble fortært av hunder – av mayaene, skaperne av en av de mest fantastiske sivilisasjoner som denne jorden noen gang har sett . I dag, som for fem århundrer siden, blir disse menneskene torturert og slaktet, deres hjem og landsbyer bombet og jevnet med jorden, mens mer enn to tredjedeler av deres hjem i regnskogen nå med vilje er blitt brent og rasert til ruin.[xvii] (13) Drapet og ødeleggelsen fortsetter, med hjelp og støtte fra USA, selv når disse ordene skrives og leses.

Og mange av de detaljerte beretningene fra samtidige observatører lyder omtrent som de som ble registrert av conquistadorenes fortellere nesten 500 år tidligere. «Barn, to år, fire år, de tok bare tak i dem og rev dem i to,» rapporterer et vitne til en militærmassakre på indianere i Guatemala i 1982. Minner om et annet offer for et enda nyere angrep på en indiansk leir: de drepte barna, på to år, på ni måneder, på seks måneder. De drepte og brente dem alle. . . . Det de gjorde [mot faren min] var å sette en machete her inne (pekende på brystet), og de kuttet opp hjertet hans, og de lot ham brenne opp. Dette er smerten vi aldri skal glemme. . . . Bedre å dø her for en kule og ikke dø på den måten som faren min gjorde.[xviii] (14)

Fra en liste over eksempler, som ser ut til å være endeløs, legger enda et offer til: Klokka 13.00 begynte soldatene å skyte på kvinnene inne den lille kirken. Flertallet døde ikke der, men ble skilt fra barna sine, ført til sine hjem i grupper og drept, de fleste sannsynligvis med macheter. . . . Så kom de tilbake for å drepe barna, som de hadde etterlatt alene gråtende og skrikende, uten sine mødre.

Informantene våre, som var innelåst i tinghuset, kunne se dette gjennom et hull i vinduet og gjennom dørene som uforsiktig var stilt åpne av en vakt. Soldatene kuttet opp magen til barna med kniver, eller de tok tak i barnas små ben og knuste hodet med tunge stokker. . . . Så fortsatte de med mennene. De tok dem ut, bundet på hendene, kastet dem på bakken og skjøt dem. Myndighetene i området ble drept inne i tinghuset. . . . Det var da de overlevende var i stand til å unnslippe, beskyttet av røyken fra brannen etter at bygningen var blitt antent. Syv menn, hvorav tre overlevde, klarte å flykte. Klokka var 17:30.[xix] (15) I alt ble 352 indianere drept i denne massakren, på en tid da 440 byer ble fullstendig ødelagt av regjeringstropper, da nesten 10.000 ubevæpnede mennesker ble drept eller fått til å «forsvinne» årlig, og da mer enn 1 000 000 av Guatemalas om lag 4 000 000 innfødte ble fordrevet av bevisst brenning og ødeleggelse av forfedres jord.

Under slike episoder med masseslakteri, unnslipper noen barn; bare foreldrene og besteforeldrene deres blir drept. Det ble derfor rapportert i Guatemala i 1985 at “116 000 foreldreløse barn hadde blitt registrert under folketellingen i hele landet, de aller fleste i de indianske bydelene i det vestlige og sentrale høylandet.”[xx] (16)

Utrydding av de innfødde på Hispaniola som preludium

Hvis vi bryr oss om å se finner vi påminnelser over alt rundt oss, om at utryddingen av de innfødte på Hispaniola fra det femtende og det sekstende århundre, forårsaket av europeisk militærangrep og import av eksotiske sykdommer, delvis bare var et enormt preludium til menneskelige katastrofer som fulgte på andre drapsmarker og som også fortsetter å forekomme i dag – fra skogene i Brasil og Paraguay og andre steder i Sør- og Mellom-Amerika, hvor direkte vold fra regjeringer fortsatt slakter tusenvis av indianske mennesker år inn og år ut, til reservater og urbane slumområder i Nord-Amerika, hvor mer sofistikert indirekte regjerings-vold har nøyaktig samme effekt. Mens folk fra Vesten engasjerer seg i jubel over 500-årsjubileet for europeernes oppdagelse av Amerika, tiden og stedet der alt drapet begynte.

Kampen mot columbismen fortsetter

Men det finnes også andre påminnelser rundt oss om at det hos urbefolkningen i dag fortsatt finnes ekko fra motstanden mot utslettelse fra urfolket fra det femtende og det sekstende århundre, da de innfødte kjempet imot med en intensitet conquistadorene hadde  vanskelig for å begripe til tross for de europeiske inntrengernes ubarmhjertige dreping og blodbadet som fulgte med de eksplosive sykdomsepidemier. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det,» skrev Bernal Díaz del Castillo om motstandsviljen som spanjolene møtte i Mexico, til tross for at den innfødte befolkningen ble desimert med blodbad og tortur og sykdom, «for verken kanoner eller musketter eller armbrøst nyttet, eller nærkamp. Heller ikke hjalp det å drepe tretti eller førti av dem hver gang vi angrep, for de kjempet fremdeles i likeså tette rekker og med mer energi enn i begynnelsen. ”[xxi] (17)

Fem århundrer senere finnes den motstanden fortsatt, i forskjellige former, i hele Nord- og Sør- og Mellom-Amerika, slik den gjør i andre land blant urfolk som har lidd under den rasende vreden fra Vestens folk. Sammenlignet med det de en gang var, er det bare rester av de innfødte på de fleste av deres steder nå. Men også på hvert av disse stedene, og mange flere, fortsetter den ustoppelige kampen for fysisk og kulturell overlevelse og for gjenoppretting av en stolthet og autonomi som de fortjener.

Men all den pågående volden mot verdens urfolk, i hvilken som helst form – så vel som urfolks forskjellige motstandsformer mot den volden – vil fortsette utover vår fulle forståelse, og utover vår evne til å engasjere oss og menneskelig ta tak i den, inntil vi er i stand til å forstå omfanget og årsakene til den menneskelige ødeleggelsen som nesten fortærte folket i Amerika og andre mennesker i andre senere koloniserte deler av kloden, og som begynte med at Columbus mannskap så land tidlig om morgenen den 12. oktober 1492. Det var starten på det hele. Denne boka tilbys som et bidrag til vår nødvendige forståelse.

He‘eia, O‘ahu, januar 1992.»

Stannard, David E. Amerikansk Holocaust: Columbus og erobringen av den nye verden. Oxford University Press.

Oversatt av Terje Valen, torsdag 24. juni 2021.

Notene fra prologen har sitt opprinnelige nummer i parentes etter hver note som er markert med romertall. Jeg har ikke oversatt disse notene.



[i] Stannard, David E., Amerikansk Holocaust: Columbus and the Conquest of the New World. Oxford University Press.

[ii] Noam Chomsky, Man kan inte mörda historien, side 433.

[iii] Adam Smith, Wealth of Nations, bok 4, kapittel 7, side 141.

[iv] Chomsky, side 435.

[v] The official American estimate for the number of people killed by the Hiroshima blast is less than 80,000, but the Japanese have long disputed this figure and the best current estimate ranges from at least 130,000 immediately following the bombing to about 200,000 total dead from the blast and its aftereffects within five years. See Committee for the Compilation of Materials on Damage Caused by the Atomic Bombs in Hiroshima and Nagasaki, Hiroshima and Nagasaki: The Physical, Medical, and Social Effects of the Atomic Bombings, translated by Eisei Ishikawa and David L. Swain (New York: Basic Books, 1981), pp. 363–69. (1)

[vi] See Sherburne F. Cook and Woodrow Borah, “The Aboriginal Population of Hispaniola” in Cook and Borah, Essays in Population History, Volume One: Mexico and the Caribbean (Berkeley: University of California Press, 1971), pp. 376–410. (2)

[vii] Richard Slotkin, Regeneration Through Violence: The Mythology of the American Frontier, 1600–1860 (Middletown, Conn.: Wesleyan University Press, 1973), p. 565. On the matter of comparative survivorship ratios, according to recent adjustments in the 1990 U.S. census the national ethnic breakdown is as follows: whites—74.2 percent; blacks—12.5 percent; Hispanics—9.5 percent; Asians and others—3.8 percent. Thus, since whites and blacks combined total 86.7 percent of the population, if all whites and blacks were killed, the survivorship ratio for Americans would be significantly better than 1:10 (actually, about 1:7.5), compared with the estimated overall 1:20 survivorship ratio for the native peoples of the Americas. (3)

[viii] The cited observer is Gonzalo Fernández de Oviedo y Valdés, from his Historia Natural y General de las Indias, quoted in Carl Ortwin Sauer, The Early Spanish Main (Berkeley: University of California Press, 1966), pp. 252–53. (4)

[ix] Tzvetan Todorov, The Conquest of America: The Question of the Other (New York: Harper & Row, 1984). (5)

[x] From the testimony of Major Scott J. Anthony, First Colorado Cavalry, before United States Congress, House of Representatives: “Massacre of Cheyenne Indians,” in Report on the Conduct of the War (38th Congress, Second Session, 1865), p. 27. (6)

[xi] Alfred W. Crosby, Jr., The Columbian Exchange: Biological and Cultural Consequences of 1492 (Westport, Conn.: Greenwood Press, 1972), p. 31. (7)

[xii] For a recent example, in brief, of the common assertion that the Native American population collapse was an “unintended consequence” of native contact with Europeans who, in this version of the fiction, actually wanted to “preserve and increase”—as well as exploit—the native people, see Marvin Harris, “Depopulation and Cultural Evolution: A Cultural Materialist Perspective,” in David Hurst Thomas, ed., Columbian Consequences, Volume Three: The Spanish Borderlands in Pan-American Perspective (Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press, 1991), p. 584. Harris here is objecting specifically to my use of the word “holocaust” to describe the native population decline in the Americas in “The Consequences of Contact: Toward an Interdisciplinary Theory of Native Responses to Biological and Cultural Invasion,” ibid., pp. 519–39. See also the recent assertion that “the first European colonists . . . did not want the Amerindians to die,” but unfortunately the Indians simply “did not wear well,” in Alfred W. Crosby, “Infectious Disease and the Demography of the Atlantic Peoples,” Journal of World History, 2 (1991), 122, 124. (8)

[xiii] Alexander Saxton, The Rise and Fall of the White Republic: Class Politics and Mass Culture in Nineteenth-Century America (London: Verso Books, 1991), p. 153. (9)

[xiv] In Sylvia Rothchild, ed., Voices from the Holocaust (New York: New American Library, 1981), p. 4. (10)

[xv] The dispute over the site of Columbus’s first landing is discussed in John Noble Wilford, The Mysterious History of Columbus: An Exploration of the Man, the Myth, the Legacy (New York: Alfred A. Knopf, 1991), pp. 129–46. (11)

[xvi] On the number of deaths and disappearances in Guatemala between 1970 and 1985, see Robert M. Carmack, ed., Harvest of Violence: The Maya Indians and the Guatemalan Crisis (Norman: University of Oklahoma Press, 1988), p. 295. According to the U.S. Defense Department the number of battle deaths in those wars mentioned in the text was as follows: Civil War—274,235; World War One—53,402; World War Two—291,557; Korean War—33,629; Vietnam War—47,382. (12)

[xvii] For the percentage of rain forest destroyed, see Cultural Survival Quarterly, 14 (1990), 86. On the politics and ecology of rain forest destruction, focused on the Amazon but relevant to tropical forests throughout the Americas, see Susanna Hecht and Alexander Cockburn, The Fate of the Forest: Developers, Destroyers, and Defenders of the Amazon (New York: Verso Books, 1989). (13)

[xviii] This quotation and the one preceding it are from Vanderbilt University anthropologist Duncan M. Earle’s report, “Mayas Aiding Mayas: Guatemalan Refugees in Chiapas, Mexico,” in Carmack, ed., Harvest of Violence, pp. 263, 269. The rest of this volume of contemporary anthropological accounts from Guatemala makes overwhelmingly clear how devastating is the Guatemalan government’s ongoing slaughter of its native Maya peoples— with the United States government’s consent and financial support. For more detailed discussion of U.S. involvement in and support for such activities, see Susanne Jonas, The Battle for Guatemala: Rebels, Death Squads, and U.S. Power (Boulder: Westview Press, 1991). (14)

[xix] Quoted in Jonas, Battle for Guatemala, p. 145. (15)

[xx] Ibid., pp. 148-49; Carmack, ed., Harvest of Violence, p. 11. (16)

[xxi] Bernal Díaz del Castillo, The Discovery and Conquest of Mexico, 1517–1521, translated by A.P. Maudslay (London: George Routledge & Sons, 1928), p. 409. (17)

2 tankar om “Columbismens første fase – og litt om fortsettelsen”

  1. Fantastisk , fantastisk skriftstykke !
    Jeg skal lese dette mange ganger og oversende det til alle de yngste jeg kjenner. Dette for å huske og ikke glemme, når vi skal tenke framover.
    Roger

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane dine vert handsama.