Kommunisme som dagskamp og målsetning

Det er mange oppfatningar av kva kommunisme er. Dei mest positive meiner at det er ein bra tanke, men noko fjernt som ikkje er mogeleg å gjennomføre i den verkelege verda. Dei mest negative meiner at det er eit grueleg despoti som vi må hindre for alt i verda.

Men no er det slik at vi faktisk har heilt klåre retningslinjer for kva kommunisme er. Og det finn vi i Marx sine tekstar om denne samfunnsforma. Når vi les dei vil vi sjå at det konkrete som han skriv om kommunisme er noko svært nært og praktisk, som vi kjemper for kvar dag, men utan å vite at det faktisk er kommunisme.

Denne teksten er sett saman av fleire delar som eg har skrive tidlegare og derfor vekslar språket mellom bokmål og nynorsk.

Lat oss begynne med Marx sin mest kjente og leste tekst: Det kommunistiske manifest.

Manifestet om kommunistiske tiltak for dagskamp og kommunisme

Før vi kjem til dei heilt konkrete punkta til Marx har han nokre prinsipielle tankar om kva som må til for å skape eit kommunistisk samfunn. Han seier at for det første må den borgarlege eigedommen, den private eigedomsretten til produksjonsmidla opphevast saman med lønsarbeidet og utbyttinga av arbeidarane. Så seier han at den borgarlege familieforma, med si undertrykking av kvinnene må opphevast. For det tredje seier han at arbeidarklassen må erobre det politiske herredømmet og heve seg opp til den nasjonale klassen, konstituere seg sjølv som nasjon og slik sett er det enno nasjonalt, men ikkje på nokon måte i borgarskapet si tyding. Arbeidarklassen vil kunne satse på fredeleg samarbeid mellom arbeidsfolk i alle land fordi det i røynda er ein internasjonal klasse. Til slutt seier han at det må skje eit radikalt brot med dei overleverte ideane frå fleire tusen år med klassar og klassekamp.

Arbeidarklassen må gjere seg til den herskande klassen gjennom ein arbeidarrevolusjon der arbeidarklassen erobrar demokratiet frå borgarskapet og etter det gradvis tar frå borgarskapet all kapital og sentraliserer alle produksjonsreiskapar i hendene til staten som då vil vere arbeidarklassen organisert som herskande klasse.

Så skal vi gå til Marx si oppsummering av dei viktigaste tiltaka som han meiner at arbeidarklassen i dei mest framskridne landa ville kunne sette i verk. Og vi skal sjå at desse spring like ut av dei kampane som arbeidarklassen med allierte må fører og fører innanfor kapitalisme – ja også i dag.

Her er dei tiltaka Marx noterte ned i Det kommunistiske manifest. Eg siterer frå Raude Fane si utgjeving:

  1. «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
  2. Sterkt progressive skatter.
  3. Avskaffing av arveretten.
  4. Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
  5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
  6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
  7. Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
  8. Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
  9. Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
  10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»

Karl Marx/Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150årsjubileet 1998, side 69.

Kommentarer

Der er lenge siden Marx skrev dette, men la oss se litt på dette ut fra dagens situasjon i Norge.

Det første punktet dreier seg i høy grad om produksjon av olje og kraft i Norge. Det betyr et opplegg for å bruke grunnrenten fra oljeutvinningen til statsoppgaver. Til statsoppgaver hører produksjon som er viktig for å beholde landet som en viktig industrinasjon samtidig som produksjonen blir omdannet i miljøvennlig retning. Under disse oppgavene hører også å sikre selvforsyningsgraden av matvarer. I tillegg kommer hele velferdsstaten, utdanningen osv. Det gjelder også utvikling av kommunikasjonssystemet medregnet transport. Her ligger et hav av muligheter for å utvikle landet til beste for folk flest. Du kan sikkert finne mye konkret som passer inn her.

Punkt 2 dreier seg om hvordan en skal skaffe seg penger til å utvikle velferdsstaten gjennom skattesystemet. De som tjener mest skal og så bidra mest til fellesskapet. Dette dreier seg om kampen for et skattesystem som fungerer slik. Da må for eksempel det usosiale moms-systemet avvikles og en rettferdig progressiv skatt innføres. Dette er en del av våre dagskamper nå. Borgerskapet har lenge drevet en veldig offensiv for skatteordninger som gagner kapital og profitt. Arbeidsfolk har rygget og rygget. Dette de verd en større politisk dagskamp og i dag for et skikkelig arbeiderparti og for arbeidernes organisasjoner ellers.

Punkt 3 dreier seg om at enkeltpersoner ikke skal kunne leve bong på forfedrenes inntekter, og særlig kapitalinntekter. De store formuene skal kunne disponeres til fellesskapets beste nå deres eiere dør. Her tenker jeg at det må det gjøres lokale tilpasninger for hvor omfattende denne bestemmelsen skal være, særlig innen jordbruket der vi vil måtte ha en lengre periode med overgang til kommunistiske arbeidsforhold.

Punkt 4 kommer til anvendelse dersom de nåværende kapitaleiere og deres allierte setter inn ulovlige angrep på kampen for utvikling av velferdsstaten og avvikling av kapitalismen.

Punkt 5 er sentralt i forhold til kampen mot EU-systemet og EØS. Det dreier seg om kampen for nasjonal sjølstendighet og statens mulighet til å utvikle landet i den retning et flertall ønsker slik det kommer frem gjennom valg og de kampformer det arbeidende folket velger å bruke, som demonstrasjoner, streiker osv. Dette er i samsvar med kamp for bevisst kontroll over utvikling av produksjon og andre områder og kamp mot den frie flyten av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester.

Punkt 6 er helt sentralt i kampen mot privatisering av transportvesenet og avreguleringer som undergraver rimelige vilkår for nasjonale transportører. Vi finner kampen mot bompenger under dette punktet. Det er en kamp for at staten skal ta kostnadene ved veiutbygging og dermed en kamp for å føre et kommunistisk element inn i transportpolitikken.

Punkt 7 handler om å utvide statlig engasjement i industri- og jordbruksproduksjon. Det er sentralt i kampen mot privatiseringer av offentlige foretak og kampen for gode jordbruksoppgjør.

Punkt 8 handler om at alle som kan det skal arbeide. Du skal ikke kunne leve på kapitalinntekter fra utbytting av andre. Til dette punktet hører også tilrettelegging for at mange flere kan komme i passende arbeid gjennom flere ordninger med offentlig støtte. Så handler det om å legge til rette for at mange flere kan bli jordbrukere slik at jorden blir bearbeidet på best mulig måte og for å sikre best mulig selvforsyning av jordbruksprodukter.

Punkt 9 handler om stadig tettere samordning av jordbruk og industri ellers. Og det handler om en rekke tiltak som minsker forskjellene mellom by og land.

Punkt 10 handler om gratis og godt tilpasset offentlig oppdragelse og utdanning for alle. Her ligger et svært område for endring der det ikke er utdanning til arbeidskraft (humankapital) som står i sentrum, men utviklingen av hele mennesker der yrkesopplæring osv. vil ha sin rettmessige plass.

Så skal vi se på neste viktige tekst fra Marx om dette.

Kommunistiske momenter i Randbemerkningene

Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det.

Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette. Forfatteren av programmet, Ferdinand Lasalle, hadde skrevet at i det kommunistiske samfunn må arbeiderne få det «uavkortede» «arbeidsutbytte».

Marx ser praktisk på dette forslaget. Han antar da at ordet «arbeidsutbytte» betyr det samfunnsmessige totalproduktet. Så går han inn på hvordan det må disponeres. Og det viser seg at før «enhver arbeider» kan få sitt må flere andre behov dekkes og trekkes fra hele totalproduktet.

«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:

For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.

For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.

For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.

Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.

Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie

Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»

Fordeling av forbruksartikler til individuelle produsenter

«Innenfor det kooperative samfunn, som er basert på felleseie av produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter; like lite fremtrer det arbeid som er nedlagt i produktene som disse produkters verdi, som en materiell egenskap de har, siden her – i motsetning til det kapitalistiske samfunn – de individuelle arbeider ikke lenger eksisterer som bestanddeler av totalarbeidet ad en omvei, men umiddelbart.»

«Det vi her har å gjøre med, er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot slik det nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som i enhver henseende – økonomisk, moralsk, intellektuelt – ennå er beheftet med kjennetegn fra det gamle samfunn det har utgått fra. I samsvar med dette får den enkelte produsent – etter fradragene – tilbake nøyaktig det han gir samfunnet. Den samfunnsmessige arbeidsdag består f.eks. av summen av de individuelle arbeidstimer; den enkelte produsents individuelle arbeidstid er den del han bidrar med til den samfunnsmessig arbeidsdag, hans andel i den. Han får av samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra, og med denne kvittering trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdning av forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.»

Så skriver Marx at dette like bytte er en rest fra varebyttesamfunnet. Det er en lik rett på et ulikt grunnlag fordi de forskjellige individene har forskjellig evne til å bidra med arbeidstid. Derfor rår fremdeles borgerlig rett som vi kan si er formelt rettferdig, en reelt urettferdig. Og derfor er det en ulikhetens rett. Men dette er et uunngåelig misforhold i kommunismens første fase.

«I den høyere fase av det  kommunistiske samfunn, etter at individenes forslavende underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen  mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle  kilder til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige rettshorisont overskrides, og samfunnet kan skrive på sine faner: fra enhver etter hans evner til enhver etter hans behov!»

«Bortsett fra det som hittil er utviklet, var det overhodet feil å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling, og å legge hovedvekten på den. Fordelingen av forbruksmidlene er til enhver tid bare en følge av fordelingen av selve produksjonsvilkårene. Den siste fordeling er imidlertid en egenskap ved selve produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten f.eks. er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens massen bare er eiere av det personlige arbeidsvilkår, arbeidskraften. Er først produksjonselementene fordelt på denne måten, følger den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.»

 Alle sitater fra Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program er fra Det beste av Karl Marx – Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad, 1992, sidene 377-K381

Kommentarer

De første tre fratrekkene fra hele arbeidsproduktet hører til alle typer produksjonsforhold og jeg behandler dem ikke her.

Så kommer vi til forbruksmidlene som skal fordeles. Her tar Marx først opp forvaltningskostnader som ikke hører til produksjonen. Under kapitalismen er det utviklet en enorm, sløsaktig stat som legger til rette for kapitaloppsamlingen og kapitalens behov og sørger for å holde arbeidsfolk innenfor de rammene som kapitalens behov setter. Det krever sjølsagt mye kontroll og mange kontrollører. Det går med svært mye arbeid til dokumentasjon fordi noen skal kontrollere at sakene blir gjort og mye arbeid for å sjekke dokumentasjonen. Dette har utviklet seg kraftig de siste tiårene og slår ut f.eks. i problemer for lærere, sykepleiere, leger og en mengde andre yrkesutøvere som får stadig mindre tid til å utføre arbeidet sitt fordi det er lagt opp til rigide kontrollsystemer. Kamp for å få ned disse kontrollutgiftene og andre unødige utgifter i statsapparatet er kamp for mer kommunisme i hverdagen og kamp som fører like over i kommunismens første fase, fordi de i virkeligheten ikke kan virkeliggjøres i vesentlig grad innenfor kapitalens grenser.

Siden vi har samfunnssystem som grunnleggende sett er basert på at kapitalens representanter stjeler den merverdien som arbeidsfolk produserer, så er hele samfunnsordningen preget av dette. Urettferdighet og vinningsforbrytelser er noe grunnleggende i systemet. Samtidig øker press og stress med økende utbytting og en utdanning som mer og mer blir innrettet på å produsere passende utbyttingsbar arbeidskraft og ikke samfunnsmennesker der utdanning for arbeidet i de forskjellige yrkene har sin passende plass blant mange andre egenskaper. Dette skaper mye undertrykt fortvilelse og raseri og mer ustabile mennesker som lettere griper til vold i vanskelige situasjoner. Utrygghet og kravet om mer politi er symptomer på dette. Men det kan ikke løse problemet. I USA er væpning og militarisering av politiet kommet svært langt og fengselsbefolkningen er den høyeste i verden etter folketall. Men problemene i landet blir bare større og større. Og slik dreier spiralen med stadig større statlige utgifter. Dette kan hele kampen for mer velferd og flere kommunistiske ordninger løse dersom de fører frem.

Og da er vi over til det andre punktet. Når den delen av det samfunnsmessige produktet som går til å dekke samfunnsmessige behov øker, så føres flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Her finner vi alle krav som har med det arbeidende folkets velferd å gjøre. Bibliotekene med gratis utlån er faktisk et nokså reindyrket kommunistisk moment innen kapitalismen. Når biblioteker legges ned og det spares i sektoren er det kapitalens representanter som tar deler av dette elementet fra oss. Den kampen folk i helsesektoren fører mot mer kapitalistisk drift av sykehus og helseforetak springer ut av dette.

Det tredje punktet er fonds for arbeidsudyktige osv. Hele pensjonssystemet og trygdesystemet hører til her. Kampen for gode pensjoner og sosiale ytelser er en kamp for flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Når ytelsene minsker så fører det til det motsatte. Kapitalen får friere armslag og arbeidsfolk får betale.

For alle disse punktene gjelder at du bare kan lese avisene hver dag og betrakte dine egne erfaringer for å se hvor aktuelle disse punktene fremdeles er for oss alle i dag.

Kommentar om fordelingen til individuelle produsenter

Her skisserer Marx en praktisk gjennomførbar ordning for å fordele produktet blant de individuelle produsentene i perioden like etter opphevingen av kapitalismen. Det er mange som sier at kommunismen er en vakker idé, men at den er umulig å gjennomføre i praksis. Saken er at den mest vellykkete kapitalismen har blitt det på grunnlag av høy profittrate pluss mange kommunistiske elementer. Men etter 1970-tallet et det blitt stadig klarere at denne profittraten har sunket og kapitalens representanter har startet en offensiv for å fjerne de kommunistiske elementer, som jo minsker deres profitter. I dag har situasjonen blitt slik at kampen for disse elementene er blitt stadig vanskeligere. Alle organisasjoner som har kjempet for slike elementer, men vil beholde kapitalismen, mister stadig mer av den tiltroen folk har hatt til dem. Grunnen er at de er mer tro mot kapitalen enn mot arbeidsfolk og deres behov. Det er viktigere for dem å være legitim i øynene til kapitalens representanter enn overfor de arbeidende klassene som de sier at de representerer.

Det er også viktig å legge merke til at Marx tenker seg en lengre tid med endringer og utviklinger frem mot en annen og høyere fase i kommunismen. Det er den fasen som vi i dag kan si er en god idé, men ikke gjennomførbar slik som vi er laget i dag og slik som samfunnet er nå. Men dersom vi kan få gjennomført praktiske tiltak langs de linjer som Marx beskriver ovenfor, så vil også menneskene kunne endre seg med endringen i hele samfunnssystemet og da kan sjøl det som synes umulig i dag bli mulig i fremtiden. Å dele kan bli like vanlig og grunnleggende som å bytte eller altså kjøpe og selge.

Siste kommentar om fordeling

Marx sier at det ikke er rett å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling og legge hovedvekten på den, bortsett fra det han har sagt tidligere i de sitatene jeg har gitt. Det er slik fordi fordelingen er en følge av fordelingen av produksjonsvilkårene som er en funksjon av produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens alle andre bare eier sin egen arbeidskraft. Og da følger også den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.

En siste sak som jeg heller ikke tar opp her er kampen for livsmiljøet. Her er det også slik at det i det vesentlige er mot kapitalens grunnleggende interesser å gjøre noe som innskrenker profittmuligheter. Og mange tiltak som skal til for å sikre et godt livsmiljø, samtidig med stor utvikling av produktivkreftene, blir da umulige. I dag er det en hovedstrategi for finansoligarkene å reklamere for populære tiltak for miljøet som i virkeligheten bare er skjulte virkemidler for å få stadig større sugerør i statskassene, som for en stor del finansieres av skatter og avgifter på vanlige arbeidsfolk.

Her er heller ikke tatt opp den stadige klassekampen som ellers foregår på alle arbeidsplasser om lønner og arbeidsvilkår. Her består de kommunistiske elementene i sikre arbeidsplasser, best mulig arbeidsvilkår og gode lønner og andre vilkår pluss god innvirkning på andre forhold i produksjonen. Når profittraten synker og de økonomiske krisene tårner seg opp blir disse kampene svært vanskelig. Vi kan velge å skape et samfunn der det er mulig å sette ut i livet tiltak som sikrer alle de kommunistiske momentene som vi kjemper for i hverdagen. Da må vi og tenke oss muligheten av å oppheve kapitalismen slik at vi kan skape muligheter for en god fremtid og ikke en sikker katastrofe.

Meir om kommunismens første fase

Så skal eg sjå på hovudpunkta i Marx sin Uttale om Borgarkrigen i Frankrike frå Internasjonalen sitt generalråd 12. juni 1871. Den var eit resultat av arbeidet i høve konferansen til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen i London 17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og gjennomføringa.

Her kjem ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til Pariskommunen. Det er vedtak av kommunistiske moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå kapitalisme til det nye samfunnet.

Eg skal ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg inn i dette kan lese Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile var at dei borgarlege styringsorgana vart fjerna med makt, men relativt lite vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette arbeidarane si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin, sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt på? Eg siterer frå Marx  og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire detaljar om dei sakene som blir tatt opp her.)

«Det første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»

«Kommunen blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar for arbeidarklassen.»

«Kommunen skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og lovgjevande på same tid.»

«Politiet, som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og kunne avsettast når som helst.»

Slik var det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege administrasjonen.

«Frå medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»

«Dei offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine handlangarar.»

«Ikkje berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»

«Då den ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«

«Alle utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»

«Tenestemenn innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde, ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)

Etter dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.

”Då kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346. Omsett av TV.)

”Dei store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar, dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347. Omsett av TV.)

”Den endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet, tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn. Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1871 var Paris enno ein trygg stad og det utan noko som helst politi.»

”Vi”, sa eit medlem av kommunen, ”vi høyrer no ikkje meir om mord, ran og vald mot personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative vennene sine til Versailles”.

«Luksushorene hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)

Dette var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.

Det høyrer med til heile historia at den regjeringa som hadde flykta frå Paris, klarte å slå ned kommunen meg hjelp frå den tyske okkupasjonsmakta og etterpå massakrerte 30 000 opprørarar og sende mange fleire ut av landet. Det er og mykje å lære av den historia.

Men her har eg konsentrert meg om dei kommunistiske elementa som Marx fann i Pariskommunen.

Det eg har skrive om her er starten på den kommunistiske målsettinga som Marx jobba med. Han såg alle dagens kampar i ljos av heile målsettinga og såg på heile kampen for å nå ho frå den situasjonen vi alltid står i og frametter til den fullt utvikla kommunismen. Og han visste at berre med ein slik måte å sjå det på, er det mogeleg å få alle dei daglege kampane til å dra mot eit felles mål og berre då er det mogeleg å få einskap i arbeidarklassen sjølv i alle dei forskjellige kampane han fører. Dette er hovudgrunnen til at omgrepet kommunisme er så viktig for alle radikale arbeidarparti.

Når det gjeld kva Marx seier om vilkåra for en fredeleg oppheving av kapitalismen vil eg vise til følgjande tekst: http://www.tvalen.no/2018/05/24/braanen-om-marx-og-demokrati/ .

Vil du lese meir av det Marx skrev om kommunisme er her ein interessant tekst: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Kommunisme i kvardagen – eksempel frå den russiske revolusjon

Som eg har sagt før blir det ofte hevda at kommunismen i Marx si ånd er ein fjern visjon som ikkje er mogleg i den verkeleg verda. Eller så blir det sagt at vi kan berre sjå til dømes på Sovjetunionen for å sjå at det var noko skadeleg.

Men lat oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han. Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og orden:

  • sivilt giftarmål blei lovleg,
  • vedtak av at kvinner skulle ha same rettar som menn,
  • vedtak av ein forenkla skrivemåte for å gjere det lettare for alle å lære å lese og skrive,
  • oppheving av adel og kastar,
  • oppheving av dei gamle privilegia frå tsarsystemet,
  • oppretting av sjuketrygd og arbeidsløysetrygd,
  • etablering av arbeidarkontroll med føretak,
  • oppretting av eit nasjonalt økonomisk råd,
  • nasjonalisering av privatbankane,
  • proklamasjon om rettane til dei forskjellige folka og nasjonane i Russland inkludert retten til å styre seg sjølv og skilje seg ut som eigen nasjon om dei ville, slik det skjedde i Finland, Polen og Ukraina,
  • oppheving av alle nasjonale og religiøse privilegia og retten til fri utvikling for minoritetar og etniske grupper og
  • oppheving av alle regler som diskriminerte jødar.

Dette var Lenin si linje for utviklinga av kommunismens første fase i Russland og eit grunnlag for den praktiske innføringa av han. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle dei 133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne gruppa og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane. Grunnen til at arbeidarane og dei store bondemassane i Russland og landa rundt ikkje tapte, var dei visste kva som sto på spel om godseigarhærane og deira utanlandske medspelarar vann. Då ville dei miste jorda si att og dessutan ville alle dei nye rettane bli tatt frå dei og dei ville bli straffa på verste vis.

No viste det seg jo at å innføre kommunisme i et bondeland med berre 10 % arbeidarklasse eller mindre, og ei fiendtleg verd rundt, som dreiv med sanksjonar og krigar, ikkje var mogleg. Det utvikla seg då også linjer  metodar i leiinga som i røynda underminerte og øydela moglegheita til å utvikle kommunismen vidare frå den gode starten under Lenin. Leiarane vende seg i røynda vekk frå Marx sin kommunisme og skapte eit heilt anna system etter kvart – med ei merkeleg blanding av både føydale og borgarlege trekk som tok meir og meir over frå dei proletariske og kommunistiske trekka som det begynte med.

Men det er framleis mykje å lære av dei første vedtaka som den nye arbeidarstaten gjorde, og saker som vi kan overføre til Norge ut frå situasjonen her og kjempe for. Vi ser også at nokre av desse sakene vart vedtatt i Noreg under den borgarlege revolusjonen her på 1800-talet (nokre saman med den nye grunnlova av 1814) og nokre under den sosialliberale og sosialdemokratiske epoken før og etter 1935, for å hindre opprør frå arbeidarane, og etter 2. verdskrig då profittraten var høg.

I dag når profittraten er relativt låg, svekkast og forsvinn etter kvart det økonomiske grunnlaget for å halde oppe desse ordningane innanfor kapitalen sine rammer. Derfor blir mange av dei sosialliberale og sosialdemokratiske ordningane, som har gagna arbeidsfolk, svekka og fjerna litt etter litt gjennom beinhard klassekamp frå kapitalen sine representantar og deira parti. Grunnen til at Arbeidarpartiet misser oppslutnad heng saman med at det blir stadig vanskelegare å ri to hestar og så satsar dei stadig meir på å komme kapitalen sine behov i møte i staden for arbeidarklassen. Dette gjer mange arbeidsfolk svært skuffa og sint. Høgre-regjeringa går heilt villt mot arbeidarklassen og fleirtalet av folket sine interesser i stadig fleire saker for å tekkast EU og USA.

Vi treng ein brei allianse av arbeidande folk og andre som kjempar mot forverring og for å halde på og utvide dei kommunistiske kvardagsordningane – kort sagt styrke velferda til det arbeidande folket. Den alliansen må og vere klar på at dersom kapitalen stadig fører til dårlegare velferd og levetilhøve for folk, så er det rimeleg å oppheve han for å  sikre at arbeidarklassen sjølv kan ta makta i staten for å snu på dette. Derfor må vi ha kommunismen som målsetting både for dei daglege kampane og for det strategisk langsiktige arbeidet vårt.

Kravene fra «de gule vestene»

Franske parlamentarikere, vi sender dere folkets direktiver, slik at dere kan gjøre dem til lover.

Parlamentarikere, få vår stemme hørt i nasjonalforsamlingen!

Adlyd folkets vilje! Gjennomfør disse direktivene:

  • Null hjemløshet: HASTESAK.
  • Mer progressiv inntektsskatt, det vil si flere nivåer.
  • Minimumslønn på 1300 euro netto.
  • Fremme småbutikker i landsbyer og bykjerner. Stopp bygging av store kjøpesentre rundt store byer som kveler småbutikker, og mer gratis parkering i bysentrene.
  • Et stort program for etterisolering av leiligheter, for å fremme miljøet og hjelpe husholdninger å spare.
  • Skattepolitikk: De STORE (McDonalds, Google, Amazon, supermarkeder …) skal betale MYE og de små (håndverkere, små og mellomstore bedrifter) betale LITE.
  • Et enhetlig system av sosial sikkerhet for alle (inkludert håndverkere og små selvstendig næringsdrivende). Slutt på egen sosialforsikring for selvstendig næringsdrivende (RSI).
  • Pensjonssystemet må forbli solidarisk og derfor bli offentlig. Ingen pensjonspoeng.
  • Stopp økningen i drivstoffskatt.
  • Ingen pensjon under 1200 euro.
  • Alle folkevalgte har rett til median-lønn. Hans/hennes reiseutgifter overvåkes og, hvis berettiget, refunderes. Rett til kostgodtgjørelse og feriepenger.
  • Lønningene, pensjonene og de sosiale utbetalingene til alle franskmenn skal indekseres etter inflasjonen.
  • Beskyttelse av fransk industri: Forbud mot utflytting. Beskyttelse av vår industri betyr å beskytte vår kunnskap og våre jobber.
  • Slutt med at arbeidstagere kan hentes inn fra utlandet med utenlandske arbeidsbetingelser. Det er ikke normalt at noen som jobber på fransk territorium ikke skal ha samme lønn og rettigheter. Enhver person som har lov til å arbeide på fransk territorium må behandles som en fransk statsborger, og arbeidsgiveren må betale dem på samme måte som en fransk arbeidstager.
  • Beskyttelse av sysselsetting: Begrensning av midlertidige ansettelseskontrakter i store selskaper. Vi ønsker flere permanente kontrakter.
  • Avskaffelse av «skattekreditt for å fremme konkurranse og sysselsetting», (CICE). Bruk av disse pengene til å fremme en fransk bilindustri basert på brenselceller (virkelig økologisk, i motsetning til elektriske biler).
  • Slutt på innstrammingspolitikken.
  • Slutt på renteavdrag på illegitim gjeld og begynnelsen av en gjelds-tilgivelse – uten å bruke fattige og mindre fattiges midler, men ved å finne de 80 milliarder euroene i skatteunndragelser.
  • Få slutt på årsakene til ufrivillig migrasjon.
  • Korrekt behandling av asylsøkere. De har rett til bolig, sikkerhet, ernæring og utdanning for mindreårige. Samarbeid med FN om å etablere mottakssenter i mange land rundt om i verden, i avventing av utfallet av asylsøknader.
  • Repatriering av avviste asylsøkere til opprinnelseslandet.
  • Gjennomføring av en reell integrasjons-politikk. Å leve i Frankrike betyr å bli franskmann – franskkurs, kurs i fransk historie og samfunns-utdanning, med diplom på slutten av kursene.
  • Lovbestemt minimumslønn på 15.000 euro (i året).
  • Skapning av arbeidsplasser for de arbeidsledige.
  • Økning i sosiale ytelser for funksjonshemmede.
  • Kontroll av leiepriser. Flere leiligheter med moderat leie – spesielt for studenter og arbeidstakere i usikre jobber.
  • Forbud mot salg av land og eiendeler eid av staten – vannkraftverk, flyplasser og så videre.
  • Konsekvent tilførsel av midler til rettsvesenet, politi, gendarmeri og hæren.
  • Lønn eller avspasering for politifolks overtid.
  • Bruk av alle bompengeinntekter til vedlikehold av motorveier og riksveier i Frankrike og for trafikksikkerhet.
  • Fordi gass- og elektrisitetsprisene har steget siden privatiseringen, vil vi ha begge tilbake i offentlige hender, og prisene senkes tilsvarende.
  • Umiddelbart slutte å legge ned små jernbanestrekninger, stengning av postkontor, skoler og barselavdelinger.
  • Velvære for eldre. Forbud mot profitt på bekostning av eldre mennesker. I stedet for «grått gull», «grå velvære».
  • Maksimalt 25 elever per klasse fra barnehagen til videregående.
  • Nødvendige midler skal brukes til psykiatri.
  • Folkeavstemninger skal inngå i grunnloven. Opprettelse av et forståelig og effektivt nettsted, overvåket av et uavhengig tilsynsorgan, der folk kan foreslå lover. Hvis et slikt forslag mottar 700.000 signaturer, må det debatteres og, når det er hensiktsmessig, suppleres av nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen er forpliktet til å sende det hele til en folkeavstemning – ett år etter datoen da de 700.000 signaturene var innsamlet.
  • Gå tilbake til et 7-års mandat for republikkens president.
  • Valg av parlamentsmedlemmer to år etter valget av president vil sende et positivt eller negativt signal til republikkens president om hans/hennes politikk. Dette vil bidra til å få folkets stemme hørt.
  • Pensjon ved fylte 60 år. Rett til pensjon i en alder av 55 år for alle personer som jobber hardt fysisk – for eksempel murere eller slakteriarbeidere.
  • Forlengelse av systemet for tilskudd for barnepass fra barnets 6. år opp til barnets 10. fødselsdag.
  • Fremme godstransport på jernbane.
  • Ingen kildeskatt.
  • Slutt på livslang lønn til tidligere presidenter.
  • Forbud mot at selgere kan kreve gebyr for betaling med kredittkort.
  • Beskatning av bruk av diesel og parafin i skipsfarten.

Vi ser fort at mange av disse punktene er en direkte oppfølging av de kommunistiske tiltakene som Marx sier vil kunne bli innført etter at arbeiderklassen har tatt den politiske makten fra borgerskapet og erobret demokratiet for seg, slik at forslag som dette kan bli vedtatt og satt ut i livet.

Det eg ikkje tar opp her er utviklinga av imperialismen og kampen mot han. Manglande forståing for denne er ei anna viktig hindring mot å utvikle god radikal politikk. Men de moderne imperialismen utvikla seg etter Marx og vart samanfatta av Lenin i boka Imperialismen det høyeste stadiet i kapitalismen. Under dette kjem også kampen for fred svært høgt opp på prioriteringslista.

Eg har heller ikkje skrive så mykje om miljøvern i brei meining her. Du kan finne meir om det på heimesida mi og vadla-bloggen.

Du kan lese fleire tekstar om dette og liknande på bloggen min: tvalen.no og på heimesida mi: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside

Elles vil eg rå til å lese dei dokumenta som eg har sitert frå i denne teksten og i tillegg Marx sine korte skrifter  Lønn, pris og profitt og Lønnsarbeid og kapital.

Terje Valen, 12. oktober 2020.

Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm

Du kan også se her for grundigere behandling av flere saker som Marx skriver om kommunisme:

http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Terje Valen, tysdag 13. oktober 2020.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane dine vert handsama.