Brev 33 – Bytteprosessen

Vi er nå kommet til andre kapittel i kapitalens første bok. Her begynner Marx med å skrive det sjølsagte at varene ikke kan gå til markedet og bytte seg med hverandre på egen hånd. Og derfor må vi se etter deres voktere, vareeierne. Varene er ting som ikke kan gjøre motstand mot mennesket og mennesket kan bruke makt og ta dem om de ikke er villige.

Så kommer den viktige observasjonen at varevokterne må forholde seg til hverandre som personer hvis vilje bor i varetingene for å kunne sette tingene i forhold til hverandre. Det er bare med den andres vilje at hver vareeier kan tilegne seg den fremmede varen og avhende sin egen. De må gjensidig anerkjenne hverandre som privateiere. Dette er et rettsforhold som har form av en kontrakt, enten den er satt opp i formelle legale former eller ikke. Det er altså et viljesforhold som gjenspeiler det økonomiske forholdet og innholdet i det er gitt gjennom det økonomiske forholdet.

En ny viktig observasjon er at personene her bare eksisterer for hverandre som representanter for varer og derfor som vareeiere. Og Marx føyer til at vi etter hvert vil oppdage at de økonomiske karaktermaskene som personene opptrer i på den økonomiske scenen bare er personifikasjoner av de økonomiske forholdene, for disse personene står bare overfor hverandre som bærere av disse forholdene. Jeg føyer til at vi seinere skal møte kapitalens personifikasjoner, altså kapitalistene, eller som samfunnsklasse, borgerskapet.

Men det er et skille mellom varen og vareeieren. Varen ser på ethvert annet varelegeme bare som fremtredelsesform for sin egen verdi og den vil bytte seg mot et hvilket som helst annet varelegeme samme hvor stygt og usympatisk det kan være. (Maritorne som nevnes her er en stygg og usympatisk skikkelse fra Don Quixote, en kvinnelige tjener som don Quixote feilaktig tror er denne kvinnens sjef. Marx lager ikke en gang en  note om dette, han tenker øyensynlig at dette er et så kjent verk at det er allmennkunnskap.)

Men vareeieren ser forskjellige på det. Han har en nyttig ting som han ikke har bruk for og vil bytte den bort så han kan få tak i en annen nyttig ting som han har bruk for. Her er det altså slik at den ene vareeieren har en bruksverdi som bare har bruksverdi for andre. Derfor er varens bruksverdi, for den første vareeieren, bare at den er bærer av bytteverdi og dermed et byttemiddel. Og han bytter den mot varer som har en bruksverdi som tilfredsstiller ham. Alle varer er altså ikke-bruksverdier for sine eiere og bruksverdier for ikke-eierne. De må derfor gå fra hånd til hånd og det utgjør deres bytte. Da blir de satt i forhold til hverandre som verdier og blir realisert som verdier. Og så kommer en viktig formulering. Varene må realisere seg som verdier før de kan realisere seg som bruksverdier.

Men på den andre siden må de være virkelige bruksverdier før de kan realisere seg som verdier. Det menneskelige arbeidet som er forbrukt på dem teller nemlig bare i den grad det er forbrukt i en form som er nyttig for andre og om de er nyttig for andre, og om det produktet som er laget kan tilfredsstille andres behov, kan bare bli bevist gjennom byttet.

Marx går videre og sier at enhver vareeier bare vil avhende varen sin mot andre varer hvis de har en bruksverdi som tilfredsstiller hans behov. Byttet er altså, slik sett, bare en individuell prosess. Men han vil også realisere varen sin som verdi, enten den har bruksverdi for eieren av den andre varen eller ikke. Og ut fra dette aspektet (når vi altså ser det slik) er byttet en allmenn samfunnsmessig prosess for ham.

Dette skaper tilsynelatende et stort problem. For alle vareeiere betrakter alle fremmede varer som enkeltstående ekvivalenter for egen vare. Hans egen vare gjelder da som allmenn ekvivalent for alle andre varer. Men fordi alle vareeiere gjør det samme, så er faktisk ingen vare allmenn ekvivalent. Varene har derfor heller ingen allmenn relativ verdiform der de er like som verdier og kan sammenligne seg som verdistørrelser. Derfor står de i det hele tatt ikke overfor hverandre som varer, men bare som produkter eller bruksverdier. Som vi kan se er dette et dilemma og i neste brev begynner vi  med å se på hvordan det løses.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane din vert handsama.