Finanskapitalens strategi i miljøkampen er å utvikle stadig nye energikilder og energibærere for å kunne fortsette sin profittdrevne økonomi. Dette er selvfølgelig en umulig strategi og vil føre til enorme økonomiske og sosiale problemer, økodespotisme og videre ødelegging av mennesker og miljø.
I tredje bind av Kapitalen gir Marx oppskriften til dagens miljøkamp. Han snakker her om at den menneskelige virksomhet kan deles i to området. Det ene ligger bortenfor det arbeidet som vi trenger for å leve, det ligger bortenfor den egentlige materielle produksjonen. Han kaller det frihetens rike. Det andre området er der menneskene kjemper med naturen for å holde opp livet sitt og reprodusere livene sine. Dette området finner vi alle samfunnsformer og produksjonsmåter. Så skriver Marx følgende: «Innenfor dette området kan friheten bare være at det samfunnsmessige mennesket, de forente produsentene, på fornuftig vis regulerer denne stoffvekslingen sin med naturen og får den under kontroll i stedet for at den hersker over dem som en blind makt (slik det er under kapitalismen – TVs merknad). Det kan bare være at de fullfører den (stoffvekslingen) med minst mulig bruk av energi og under de vilkårene som er mest verdige og passende for den menneskelige naturen deres. Men det forblir alltid et nødvendighetens rike.»
De siste setningene gir oss retningen for den virkelige miljøkampen i dag. Det viktigste ved den er å finne måter å produsere og kommunisere på som trenger minst mulig energi. Og selvfølgelig å stanse alt sløseri og all unødig og skadelig produksjon og kommunikasjon.
Det som er sitert ovenfor er også en av de sentrale formuleringene av Marx sin kommunisme.
Terje Valen, 21. mars 2020.