Hva visste hjemmefronten

Ingress:

Marte Michelets bok, Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018, 412 sider) har vært utgangspunkt for den største offentlige debatten om krigshistorien siden jeg skrev boken De tjente på krigen som kom i 1974.

Den 26. oktober 1942 ble alle jødiske menn over 15 år som var i Norge og kunne finnes, pågrepet for så å bli sendt til utrydningsleire i tyskokkupert Europa. En måned senere ble resten av jødene og kvinner og barn tatt og sendt samme veien. Michelet stiller spørsmål om hva hjemmefronten og den norske regjeringen i London visste om dette, og hva den gjorde for å varsle og redde jødene, ut fra de opplysningene om aksjonen som da var kjent. I den offentlige debatten om boken har den sentrale innvendingen mot hennes konklusjoner vært at hun behandler det som skjedde uten å forstå hvordan det var å være i den situasjonen som fantes, da jødene ble tatt. Så har det vært hevdet at hun har tillagt mennesker en jødefiendtlighet som det ikke er belegg for. Dessuten har det vært pirket på Michelets bruk av et par kilder. Under det hele ligger en oppfatning av at hun angriper det positive bildet som tradisjonell okkupasjonshistorie har bygget rundt hjemmefronten, og at det ikke er bra. Tittelen på boken er ikke helt dekkende, for Michelet tar også opp utefrontens forhold i denne saken.

Marte Michelet tar utgangspunkt i en oppfatning som har hersket i den såkalte etablerte historieskriving. Hun sier at den er greit sammenfattet av Bjarte Bruland i det store verket Holocaust i Norge fra 2017. Bruland sier at aksjonen mot jødene i Norge kom plutselig og var over relativt raskt. Ut fra dette mener han at motstanden mot den var betydelig, når man tar hensyn til at den måtte organiseres på kort tid.

Michelets viktigste påstander. En første vurdering av dem

Michelet sine hovedpåstander er at regjeringen i London og de ledende i hjemmefronten i Norge ikke varslet jødene til tross for at de visste hva som skulle skje, og at hjemmefronten heller ikke på noe tidspunkt hjalp jødene til å flykte.

Noe av det hun påstår, er udiskutabelt. Det ble ikke sendt advarsler til jødene gjennom de norske radiosendingene fra England. Opptak av sendingene viser det. Eksilmiljøene i England visste om det som skjedde med jødene i de tyskokkuperte områdene. Deportasjoner fra steder i Vest-Europa var i gang. Disse opplysningene kom gjennom forskjellige kanaler. Hun viser blant annet til flere oppslag i engelske aviser.

Michelet belegger også godt at ledende folk i den norske hjemmefronten fikk vite om faren for at jødene skulle deporteres lenge før det skjedde, og at de også fikk oppdaterte opplysninger like før jødene ble tatt. Det var direkte kontakt fra miljøer i Tyskland som var i opposisjon til Hitler, med folk i Norge som hadde god forbindelse til hjemmefrontens ledende personer. Dessuten viser hun til en professor i teologi som har undersøkt disse forholdene, og som konkluderer at det er grunn til å regne med at Den midlertidige kirkeledelse i Norge var kjent med at tyskerne hadde planer om en storaksjon mot de norske jødene. Det ble ikke gitt advarsler til jødene fra hjemmefronten i Norge. Det finnes ikke gode kilder for at det skjedde.

Andre kilder bekrefter Michelets påstander

Jeg vil her føye til en del opplysninger fra annen forskning som viser når de allierte fikk vite om massedrap på jøder, og når man visste at det dreide seg om fullstendig utrydding. Først en uttalelse fra Yad Vashem, Jerusalem[1]:
«Informasjon angående massemord på jøder begynte å komme frem til den frie verden etter at disse aksjonene begynte i Sovjetunionen sent i juni 1942, og antallet slike rapporter økte med tiden. De første rapportene kom fra tyske politirapporter som ble fanget opp av engelsk spionasje; lokale øyenvitner og jøder som hadde klart å flykte som rapporterte til undergrunnsbevegelser, fra sovjetiske eller nøytrale kilder; og fra ungarske soldater som var hjemme på permisjon. I løpet av 1942 begynte rapporter om nazistenes planer om å utrydde alle jøder, sammen med detaljer om metoder, tall og steder å nå frem til de allierte og nøytrale ledere fra mange kilder – i mai fra det Sosialistiske Bundpartiet, som arbeidet undergrunn i Warszawa-gettoen, og i august gjennom Gerhard Riegners[2] telegram fra Sveits, …».

Det hører med til denne historien at deportasjon av jødene fra Nederland begynte omtrent samtidig. Aftenposten hadde en opplysende artikkel om dette den 1. april 2018.[3]

Mer om hvordan nazistaten ville løse «jødeproblemet»

La oss se litt mer på dette. Etter at nazistene fikk den politiske makten i Tyskland, endret deres løsning på jødeproblemet seg over tid. Utgangspunktet var selvfølgelig hele tiden Hitlers og nazistenes grunnleggende synspunkt. De hevdet at jødene var en biologisk rase og at denne rasen representerte alt som ville ødelegge livsvilkårene på jorden. Viktig var at jødene representerte kommunismen, finanskapitalen som var fiendtlig til nazistene, og alle andre som angrep Hitlers tanke om å samle alle mennesker og samfunnsklasser i Tyskland til ett sammensveiset folkelegeme som skulle sørge for at den “ariske rase” erobret og styrte verden. I tillegg var tanken at alle andre påståtte raser var mindreverdige i forhold til den ariske, for eksempel den «slaviske» befolkningen som bodde øst for Tyskland. Hitler uttalte også i Mein Kampf at når han kjempet mot jødene, så tjente han Guds sak.

Det ligger i denne tankegangen at jødene er så skadelige at de må fratas all makt og fjernes for at menneskeheten skal bli reddet. Så det er en direkte linje fra Hitler sine raseteorier slik han la dem frem i Mein Kampf, og den store jødeutryddelsen han seinere satte i verk. Men frem til et visst tidspunkt var det det å fjerne jødene fra Tyskland som sto sentralt. Så lenge dette var den rådende politikk, ble jøder forsøkt transportert vekk fra Tyskland. Palestina var ett av målene, og det ble utviklet planer for å sende dem til Madagaskar. Nazistene arbeidet også lenge sammen med den sionistiske retningen blant jødene for å sende dem til Palestina.

Mot den «endelige løsningen»

Etter at Tyskland satte i gang 2. verdenskrig var disse mulighetene vekk, og da ble planen om å sende jødene østover til de erobrete områder i Polen og seinere i Sovjet satt ut i livet. I forbindelse med angrepet på Sovjet 22. juni 1941 kom så ordren om å drepe jøder og kommunister; først bare ledende folk innen disse gruppene, men etter hvert alle sammen. De polske jødene var med i dette regnestykket. Det var likevel enda slik at faren for deportasjon av jøder fra andre land enn fra Tyskland ikke hadde utviklet seg i særlig grad. Den «endelige løsningen» var heller ikke vedtatt.

Først sent i 1941 bestemte Hitler seg for sette i gang fysisk utrydding av alle Europas jøder. Himmlers livlege, Felix Kersten, skrev følgende i sin dagbok den 11. november dette år: “Himmler er i dag svært nedtrykt. Han kommer fra møte med Hitler. Etter lengre påtrykk og spørsmål om hva som feiler ham, erklærer han at man planlegger å utrydde jødene”.[4] Fra rundt dette tidspunktet ble politikken med fordriving erstattet med utrydding. Det medførte også at jøder ikke lenger ble ført ut av tysk område eller ut i ytterkantene av området for å bli der, men at de ble ført inn i området og videre til utryddingsleirene. Dette ble videre organisert ut fra konferansen i Wannsee i begynnelsen av januar 1942, og en begynte umiddelbart å komme i gang med utryddelsen.

Når oppsto faren for deportasjon fra Norge?

Etter dette var det at faren for deportasjon over alt i de okkuperte områdene oppsto. Da begynte deportasjonene fra okkuperte land i vest til utryddingsleirene. Beretninger om dette begynte så å tilflyte de som ledet krigen på det vi kaller alliert side. Fra mai 1942 og utover kom det stadig flere opplysninger om deportasjoner og målet med disse. Det betyr at representantene for den norske utefronten, dvs. Regjeringen i London og dens organer, visste godt hva som skjedde da vi kom til høsten 1942. Spesielt deportasjonene fra Nederland, som begynte midt i juni 1942, var vanskeligere å holde skjult enn det som foregikk på østfronten.

Aksjonen mot jødene i Norge varte i en hel måned

Så tilbake til Marte Michelet. Hun viser også at aksjonen mot jødene i Norge ikke var kortvarig. Etter at mennene var tatt og skipet ut til Tyskland var kvinner og barn igjen i Norge i en måned før de også ble tatt. Heller ikke i dette tidsrommet var den organiserte hjemmefronten aktiv for å bringe disse i sikkerhet. Fluktrutene som denne kretsen disponerte, ble stengt for jøder, og privat organisering av flukt mot betaling ble satt i gang. Fluktruter organisert av kommunistene ble også holdt åpne for jøder.

Hun viser også at det ble spredd negative beretninger om jødene. Det ble sagt at de hadde mye penger som de ville ha med seg, og at de sprakk lett under avhør slik at de var en fare for de som hjalp dem. Dette er også godt belagt. En viktig ryktespreder var blant annet en av de som hadde myrdet to jøder og tatt pengene deres, mens de skulle fraktes over grensen til Sverige. Under det hele mener Michelet at det lå en holdning til jødene som at de ikke var av oss. Det viste seg også ved at de ad hoc-redningsaksjonene som ble satt i gang tidligere og like før det norske statspolitiet brakte inn alle mannlige jøder, ble foretatt av privatpersoner som var venn med jøder, eller kjente dem godt.

Alt i alt viser Michelet tydelig at den kretsen som ble ledende på hjemmefronten, ikke prioriterte å redde jødene. Det ble sett på som viktigere å redde de personene som drev motstandsarbeid og som sto i fare for å bli tatt av tyskerne. Flere motstandskjempere har gitt uttrykk for at det å redde jødene ikke var noen prioritert oppgave for hjemmefronten. Den hadde andre og viktigere oppgaver.

Tanker om hvordan dette kunne skje

Michelet går også inn på den allmenne jødefiendtligheten som eksisterte ikke bare i Tyskland, men i store deler av Europa, på denne tiden. Hun mener at den spilte en vesentlig rolle når så mange jøder i Norge ble sendt til Tyskland for å tilintetgjøres. Her trekker hun frem flere personer. Når det gjelder disse, er det i den offentlige debatten kommet frem noen få eksempler på at Michelet her kan ha vurdert feil angående noen enkeltpersoner. Det kan ha noe for seg.

Men hennes sentrale vurdering gjelder personen Arvid Brodersen som var den viktigste kontakten mellom en opposisjonell gruppe i Tyskland og ledelsen for hjemmefronten i Norge. Hennes fremstilling av Brodersen som ledende raseforsker og tilhenger av Hitler og nazismen tidlig på 1930-tallet er godt dokumentert. Hun viser også at han fra 1935 distanserer seg fra de mest rasistiske holdningene fra 1935 og utover, men sier også at hun ikke finner noe som viser at han foretok at grunnleggende brudd med det han hadde stått for tidligere.

Her hadde det vært interessant å få en videre vurdering av antisemittismen og støtten til Hitler i Norge, i norske medier og blant flere av de ledende personene i hjemmefronten og deres mektige bakspillere. Jeg avdekket disse personene under en diskusjon i tidsskriftet Materialisten gjennom 1979 med den tradisjonelle okkupasjonsforskeren, Ole Kristian Grimnes. Sammenfatningen finnes i nr. 2, 1980. Jeg argumenterte for at klassegrunnlaget var en gruppe som representerte de største kapitalene i Oslo og Bergen, og la frem fakta for å underbygge dette. Ut fra dette påsto jeg også at Grimnes tykke bok, Hjemmefrontens ledelse (1977), var systematisk bygget opp for å skjule klassegrunnlaget til det reelle maktsentrumet i hjemmefronten. Det ser ut som Marte Michelet har holdt seg vel mye til Grimnes» bok ved fremstillingen av hjemmefrontens ledelse. Dermed har hun ikke kunnet avdekke eventuelt tyskvennlige og antisemittiske holdninger i de breiere borgerlige miljøene i Norge som var det reelle maktsentrum bak både Kretsen, Koordinasjonskomiteen og Milorg. Her ligger en ny oppgave og venter for historieforskningen.

Michelets bok er del av en breiere diskusjon om krigshistorien og utryddingen av jødene

Marte Michelets bok er del av en større tradisjon når det gjelder forskning på 2. verdenskrig der det offisielle bildet av det som skjedde under krigen, og som tjente politiske mål i den første etterkrigstiden, blir utfordret. I Norge var utgangpunktet for diskusjonen om hjemmefrontens rolle gitt av Helge Krog[5] som i 1944 ga ut pamfletten 6-kolonne, der han hevdet at hjemmefronten hindret kampen mot tyskerne fordi ledelsen der var dominert av ledende kapitalister. Den kom i ny utgave i 1947. Krog ble sterkt angrepet av de som skrev den offisielle historien. Selv fulgte jeg opp Krogs argumenter ved å utgi min hovedoppgave i historie, Økonomi og politikk i Norge 1940–1945, i bokform med tittelen De tjente på krigen i 1974. Den ble angrepet på det groveste av tradisjonalistene. Det var derfor en glede å konstatere at Krogs bok i 2015 ble utpekt til en av de ti viktigste bøkene om 2. verdenskrig i Norge. Flere andre har fulgt med spesialstudier både når det gjelder militærvesenets rolle og rollen til NSB i forbindelse med de sovjetiske, jugoslaviske og polske arbeidernes slavearbeid for bygge jernbane i Norge. Også Norsk Hydro sitt samarbeid med okkupasjonsmakten har fått sin studie.

Men utenfor Norge legges det også frem nye vurderinger som angripes, og her er det relevant å vise til en interessant diskusjon om jødeforfølgelsene innad i Tyskland. Den tyske historikeren Gøtz Aly[6] ga i 2005 ut boken Hitlers Volksstaat, Raub, Rassenkrig und nationaler Sozialismus. Boken kom i svensk oversettelse i 2009 med tittelen Hitlers Folksstat – Rån, Raskrig och Nationell Socialism. Her går han inn på hvordan man under Hitlers despoti innførte fordeler for de “ariske tyskere” som utgjorde 95 % av befolkningen, ved først å ta opp gjeld og så ved å røve fra jødene og de områdene som ble okkupert. På denne måten oppretthold tyskerne en levestandard som var mye bedre enn den de husket fra 1930-tallet. Aly sier at dette var den viktigste grunnen til den store oppslutningen som Hitler og nazistene hadde blant flertallet i Tyskland.

Debatten i Tyskland

Dette førte til en stor, opphetet debatt i Tyskland. Tidsskriftet Sozial. Geschichte[7] ble et forum for debatten, og kritikken ble samlet på noen nettsteder.[8] I tillegg var det mange anmeldelser av boken og kritiske essayer om den. Da boken kom ut i billigutgave kort etter, imøtegikk Aly kritikken fra hver enkelt i et etterskrift. Jeg trekker bare ut debatten med en av de mest sentrale historikerne i Tyskland, Hans-Ulrich Wehler.[9] [10] [11]

Wehler kalte analysen til Aly for trangsynt materialisme og sier at boken til Aly ser bort fra den “radikaliserende antisemittismen”. Aly svarer at boken hans ikke handler om antisemittismen. Den undersøker hva det kan komme av at tyskerne fortsatte å støtte den nazistiske politikken på tross av at det store flertallet ikke var aktive antisemitter. Mange historikere har fastslått at det var slik, deriblant Wehler selv, og det bekreftes av feltbrevsamlingen på Stuttgarts bibliotek for samtidshistorie og Walter Kempowskis brev- og dagboksarkiv.

Men hvis man legger større vekt på den passive antisemittismen enn på den aktive og militante, forandres dette bildet. Aly beskriver dette som en smygende infiltrasjon som resultat av en utbredd likegyldighet når det gjelder jødenes skjebne. Han sier at denne hadde aldri kunnet ha vokst seg så sterk om det ikke hadde vært for den mangehundreårige kløften mellom jøder og kristne.

Personlig jødehat var ikke noen forutsetning for fremveksten av den passive antisemittismen. Hvis ikke nasjonalsosialismens integrerende kraft ligger i den radikaliserte antisemittiske ideologi, så må vi leite andre steder. Og da må man titte nærmere på de politiske faktorer som Wehler unngår å nevne på de tre hundre sidene om NS-tiden i hans Tyske samfunnshistorie. Og så går Aly detaljert inn på betydningen av statens ekstrainntekter fra ariseringen i budsjettåret 1938/39, dvs. tilegningen av midler som jødene ble tvunget til å overlate til staten, og som utgjorde nesten 10 % av de løpende statsinntektene. Dessuten viser han til alle tiltak som nazistaten satte ut i livet for å bedre forholdene for de ariske tyskerne både før krigen og særlig under krigen. Da ble alle okkuperte områder røvet, og en la stor vekt på at den tyske hjemmefronten skulle opprettholde best mulig leveforhold på grunnlag av det røveriet som ble foretatt andre steder.

Wehler ga så i 2009 ut National Socialismen – Från massrörelse til führervälde och utrotningskrig som var basert på bind 4 i hans store fembindsverk om tysk historie fra 1700 til rundt 2004. Dette bindet tar opp tiden 1914 til 1949. Her holder han fast på sin Weber-inspirerte teori om at det var Hitlers karismatiske ledelse og den radikaliserende antisemittismen som var viktigst for støtten til nazisystemet.

For meg ser det ut som den radikaliserende antisemittismen helst var utbredd i den tyske overklassen. Fabrice D’Almeida har behandlet dette i boken La vie mondaine sous le nazisme fra 2006 som kom på norsk samme år med tittelen Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933–45. Han skriver: «Den høyere tyske sosietet satte desto mer pris på ideen om rase og den kulturelle rasismen, som økte deres egen verdi, fordi den oppfattet disse tankene som en anvendelse av sin egen tro på den arvelige overføringen av makt og fornemhet».[12] Dermed kan det se ut som Wehler sin oppfatning samsvarer med den tyske overklassen sin oppfatning og ikke slik vanlige tyskere oppfattet det.

Så ga Aly i 2017 ut Europa gegen die Juden 1880–1945. Den kom i svensk utgave (Europa mot juderna 1880–1945)i 2018. Her skriver hanat Hitler og nazistene nok har ansvaret for jødeutryddelsen, men at et folkemord ikke kan begås bare av dem som tar initiativ til det.

“Den som undersøker hvordan jødeforfølgelsene foregikk i de forskjellige land, blir uvegerlig slått av hvordan tyskerne klarte å utnytte den allerede gitte, nasjonalistiske, nasjonal-sosiale og antisemittiske holdningen for sine egne formål. Uten i det minste passiv støtte, uten de statsansatte, de i politiet, de politikere og tusentals hjemlige mordere som i flere stater hjalp til med og utførte deler av arbeidet, hadde en ikke kunne virkeliggjort det monstrøse prosjektet med en slik svimlende fart. Verken utryddelsens raske forløp eller stans er mulig å begripe om man bare ser på de tyske kommandosentralene.”[13][14]En avsluttende kommentar

Her finner Marte Michelets bok sin plass i den store debatten rundt disse forholdene også i Tyskland og ellers. Hun også understreker at likegyldighet overfor det som skjer med jødene, preger eksilregjeringens og hjemmefrontens handlinger da de norske jødene ble fanget og deportert.

Hva visste hjemmefronten er et betimelig og godt dokumentert verk om denne likegyldigheten og dens resultater. Dessuten viser den at også her i Norge var det ikke bare likegyldighet. Det var mange som aktivt arbeidet for å redde jødene og tross alt klarte over halvparten av de jødene som bodde i Norge da landet ble okkupert, å komme seg unna. Flere flyktet før tyskerne sin aksjon. Men i tillegg til de likegyldige var det også noen aktive medspillere i det som skjedde. Og så var det noen som tok seg godt betalt for hjelpen sin.


[1] https://en.wikipedia.org/wiki/Yad_Vashem

[2] https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1364322/Gerhart-Riegner.html

[3] https://www.aftenposten.no/verden/i/BJq0z0/Dode-som-107-aring-Reddet-600-jodiske-barn–men-slet-med-darlig-samvittighet

[4] Refert fra Heinz Höhne, Der Orden unter dem Totenkopf – Die Geschichte der SS, Fischer Bücherei 1969,bind 2, side 343.

[5] https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Krog

[6] Henvisningen til engelsk wikipedia har ikke med de siste opplysningene som jeg har i min tekst og den tyske wikipedia fremstiller Alys siste bok feil. Ellers er jeg ikke enig med alt Aly skriver i andre av sine bøker, særlig ikke når det gjelder påstanden om at 68-opprørerne, som han selv var en del av, var sterkt preget av sine foreldre som hadde støttet Hitler; https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly og https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly

[7] Aly sitt svar på kritikken ble først utgitt i tidsskriftet Sozial. Geschichte, hefte 1/2006, side 79–103, se også https://de.wikipedia.org/wiki/Sozial.Geschichte_Online og https://sozialgeschichte-online.org/

[8] http://sehepunkte.historicum.net og http://hsozkult.geschichte.huberlin.de

[9] https://www.theguardian.com/education/2014/jul/18/hans-ulrich-wehler

[10] https://en.wikipedia.org/wiki/Hans-Ulrich_Wehler

[11] https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/hansulrich-wehler-19312014/FAC836AA57EE84C9D3C25127889368DC/core-reader

[12] Fabrice D’Almeida, Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45, side 99. Han viser til Klaus Mann som behandlet dette i romanen Mephisto: Roman einer Karriere som kom på tysk i 1965 og på norsk i 1995 med tittelen Mefisto, roman om en karriere. D’Almeida siterer etter den franske utgaven, Méphisto, 1975, side 206.

[13] Gøtz Aly, Europa gegen die Juden, svensk utgave 2018, Europa mot juderna – 1880–1945, side 5.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane dine vert handsama.