Det går no ei stor solidaritetsrørsle over store deler av kloden etter det filma politidrapet på George Floyd i USA. Det er i forma ei rørsle mot rasisme og uprovosert vald frå det organet som skal ha monopol på statleg vald inne i eit land, nemleg politiet. For å forstå det store engasjementet er det viktig å sjå det i heile den historiske samanhengen det står, i tillegg til at vi må ha i tankane den enorme økonomisk og sosiale krisen som følgjer av den måten coronakrisen har blitt handsama.
Den moderne rasismen heng nøye saman med alt som har skjedd sidan Columbus landa i det som seinare har blitt kalla «Amerika». Det varsla nemleg inn ein ny epoke i verdshistoria der nokre nordatlantiske statar, der folket hadde bleikare hud enn det som var vanleg andre stader på kloden, etter kvart tok makta over heile verda og røva, utnytta og utbytta han til eiga vinning.
Kva er columbisme
I 1904 skreiv den store geografen, Halford MacInder, ein artikkel i The Geographical Journal[i] med tittelen The geographical pivot of history.
Heilt i starten på artikkelen, skriv MacInder følgjande: “When historians in the remote future come to look back on the group of centuries through which we are now passing, and see them foreshortened, as we to-day see the Egyptian dynasties, it may well be that they will describe the last 400 years as the Columbian epoch, and will say that it ended soon after the year 1900.”
Omsett blir det omlag slik: “Når historikarar i fjern fortid kjem til å sjå tilbake på den gruppa av hundreår som vi nå går gjennom, og ser dei i perspektiv, slik vi i dag ser dei egyptiske dynastia, kan det godt hende at dei vil beskrive dei siste 400 åra som den columbiske epoken, og vil seie at den tok slutt kort etter år 1900.”
Eg har adoptert omgrepet den columbiske epoken, men definerer han annleis enn MacInder. Han meiner at denne epoken tar slutt rundt 1900 fordi han tar utgangspunkt i at Columbus var ein oppdagar frå den gamle columbiske verda. I 1900 var heile verda oppdaga og Spania var kasta ut av sine kjernekoloniar, Cuba og Filippinane. Dermed var oppdagingsepoken slutt og herredømet til dei som finansierte og tente på Columbus sine oppdagingar var historie.
Eg ser på Columbus som ein erobrar og folkemordar som innleia den erobringa, det folkemordet og røveriet og den utbyttinga over heile den ikkje-columbiske verda som dei kvite europearane utførte etter Columbus. Dermed kunne dei føre verdiar frå heile verda inn i sitt eige område og det gjorde at dei etter kvart kunne opprett verdsdominansen sin. Det vart fullbyrda rundt 1800, då England steig fram over Kina som den mektigaste og rikaste makta i verda. I dag er USA i spissen for columbismen.
Ut frå mi oppfatninga har dei leiande columbiske statane, i kronologisk rekkefølgje, vore Spania og Portugal, Nederlanda, England, Frankrike, Tyskland, og USA, med dei to første, pluss England og USA som dei viktigaste. Fram til 1917 var også Russland ein del av denne klubben. Elles har heile det vi ofte kallar den «vestlege» verda vore med på den columbiske sida. Det gjeld i høgste grad også Norge.
Mot slutten på den columbiske epoken
Ut frå min definisjon av den columbiske epoken ser vi at han ikkje tok slutt rundt 1900, men at han ser ut til å ta slutt no med framveksten av eit enormt maktsenter i Kina og elles i Asia. Det gjer at verdsdominansen til dei «kvite» nordatlantiske maktene står for fall. Det er ei enorm verdshistorisk endring. Viktige nye opplysningar om dette finn du i Peter Frankopan, The New Silk Roads (2018), og Parag Khanna, The Future is Asian (2019). Dette gjer at columbiarane sin rasistiske mobilisering blir skjerpa. Vi har no ei stund blitt mobilisert til rasisme mot arabarane fordi columbiarane har stått i dei harde kampar for å fortsette dominansen sin der. Men vi ser at også rasismen mot kinesarane er veksande ettersom USA trappar opp førebuingar til ein krig mot Kina for å hindre at det columbiske systemet blir oppheva.
Den gruelege columbismen – folkemord, røveri, utbytting og utnytting
Det er viktig å avsløre kor brutal den columbiske epoken har vore og kor umenneskeleg og urettferdig dei «kvite» herskarane har behandla dei ikkje-columbiske folka. Då kan vi også skjønne litt meir av mange ytringar av motstand og kamp mot columbiarane som vi og ser no og vil sjå frametter.
Epoken begynte med at det aller meste av den opphavlege folkesetnaden i «Amerikas» blei utrydda. Det er ein diskusjon om kor mange det var, men eit nokså sikkert tal er at det i 1650 var att om lag 6 millionar av dei. Talet på kor mange dei var i 1492 er ikkje så lett å finne ut av, men anslaga har svinga mellom nokre titals millionar og opp til over 100. Dei siste undersøkingane av Maya-riket tyder på at talet var høgt. Før hadde ein meint at det hadde budd rundt 1 million menneske i deira område, men i følgje dei siste undersøkingane med ny teknologi har vitskapsfolka rekna ut at der har vore om lag ti gongar så mange. Vi kan i alle høve rekne med at rundt 100 millionar menneske vart utrydda som ei følgje av den «kvite» koloniseringa av dei to delane av det «amerikanske» kontinentet. Same utryddinga skjedde i Australia. I desse områda vart det oppretta settlar-statar som blei ein del av det columbiske systemet.
Så har vi heile systemet med trekanthandelen med slavar frå Afrika til «Amerikas». Dette er relativt godt kjent og eg seier ikkje meir om det, sjølv om det spelar ei hovudrolle i rasismen inne i USA og ei stor rolle i den kapitaloppsamlinga i til dømes England som gjorde utviklinga av den moderne industrikapitalismen mogeleg.
Vi må og nemne amerikanarane sitt folkemord på Filippinane og kva som skjedde i Indonesia og elles i Sør-Aust Asia der det gjekk føre seg ei storslagen utplyndring. Eit spesielt kapittel var England si narkotikasmugling til Kina, der misbruket blei så enormt at det trua heile staten sin eksistens. Då folket gjorde opprør mot styresmaktene som tillèt dette sette dei columbiske maktene inn styrkar og hjelpte keisaren med å slå ned opprør, og under Taiping-opprøret reknar vi med at rundt 30 millionar menneske strauk med. Restane av den delvise okkupasjonen av Kina ser vi no i Hong Kong der dei columbiske maktene fyrer opp motseiingar for å sjå om dei kan bruke hendingane for destabilisere heile Kina.
Så har vi kolonikrigane der mange statar reiv seg laus frå kolonistatus, men dei columbiske statane klarte å halde fast på eller å innføre att det økonomiske systemet som likevel førte til at dei kunne fortsette å føre store verdiar ut av dei tidlegare koloniane sine.
Kvar gong statar har prøvd å bryte ut av det columbiske systemet har dei blitt møtt med dei hardaste militære og økonomiske middel. Det galdt tidlegare koloniar og i nyare tid galdt det til dømes Russland og Sovjetunionen og Kina, samt alle andre land som Cuba, Korea, Vietnam, Afghanistan, fleire land i Afrika med Libya som eit nyare eksempel, fleire land i «Latin-Amerika», fleire land i «Midt-Austen» med Syria som eit aktuelt eksempel.
Columbismen – ein føresetnad for kapitalismen og den kapitalistiske imperialismen
Opninga av verda for columbisk utnytting fall saman med og var eit avgjerande vilkår for den opphavlege akkumulasjonen av kapital[ii] som gjorde det mogleg å utvikle først handelskapitalisme og sidan industrikapitalismen i dei columbiske kjernelanda som rundt år 1900 enda opp i ein kapitalistisk imperialisme. Det andre viktige vilkåret var skapinga av ein arbeidarklasse som blei utbytta og utnytta på det grovaste i dei landa der kapitalismen utvikla seg. Det skjedde ved at folk blei drive ut frå jordbruket og over i industri, transport og handel.
Lenin utviklar denne analysen i «Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen». (Se Utvalgte verker i 12 bind, bind 6, Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen og andre artikler. Oktober 1976). Her skriv han at imperialismen har følgjande grunnleggande trekk:
1. Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utvikla seg til et så høyt stadium at det har skapt monopol som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet.
2. Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne «finanskapitalen» blir det skapt et finansoligarki.
3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, blir umåtelig viktig.
4. Internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger tar form og deler verden mellom seg.
5. Oppdelinga av territoriet i hele verden mellom de største kapitalmaktene er fullført.» (s. 130.)
Han presiserer også slik: «Det karakteristiske trekket ved imperialismen er ikke industri-, men finanskapital. Det er ikke tilfeldig at det i Frankrike var nettopp den uvanlig raske utviklinga av finanskapitalen, og svekkinga av industrikapitalen, som fra åttiåra og utover forårsaka ei ytterliggående skjerping i landevinnings-(koloni)-politikken. Det karakteristiske trekket ved imperialismen er nettopp at den ikke bare strever etter å annektere jordbruksområder, men til og med svært industrialiserte områder (tyskerne sikler etter Belgia, franskmennene sikler etter Lorraine). Det er fordi 1) kjensgjerninga at verden er oppdelt, tvinger dem som tenker på ei nyoppdeling til å gripe etter alle slags områder, og 2) et vesentlig trekk ved imperialismen er rivaliseringa mellom flere stormakter for å få hegemoni, dvs. for å erobre territorier, ikke så mye direkte for seg sjøl som for å svekke motstandere og undergrave hegemoniet hans.» (s. 133.)
Videre skriver han: «Finanskapitalen og trustene minsker ikke forskjellene i veksttempoet i de forskjellige delene av verden, de øker dem. Når styrkeforholdene blir endra, hvilke andre løsninger på motsigelsene kan en da finne under kapitalismen enn maktbruk.» (s. 138.)
Og «Kapitalismen vokser raskest i koloniene og de oversjøiske landa. Blant de siste dukker det fram nye imperialistiske makter (for eksempel Japan).» (s. 139.)
I et helt avsnitt behandler han også tendensen til stagnasjon og oppråtning av kapitalismen under imperialismen. Monopol fører med seg både en tendens til enorm vekst på noen områder, men også til stagnasjon på andre områder. «Renteniststaten er en stat med snyltende og oppråtnende kapitalisme, og dette forholdet kan ikke unngå å virke på alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder helt allment, og særskilt på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen.» (s. 143.)
Et viktig moment som han fremhever er at: «Imperialismen betyr høy monopolprofitt for en handfull av de rikeste landa, og gjør det økonomisk mulig å bestikke de øvre laga av proletariatet og gjennom det fostre, forme og styrke opportunismen.» (s. 146.) «Imperialismen har en tendens til å skape privilegerte grupper blant arbeiderne også, og skille dem fra den breie massen av proletariatet. Vi må merke oss at i Storbritannia viste den tendensen seg som imperialismen har til å splitte arbeiderne, styrke opportunismen mellom dem og forårsake midlertidig forfall i arbeiderbevegelsen, mye tidligere enn på slutten av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende.» (s. 148.) Dette hadde Marx og Engels skrevet en god del om. (Se Frederick Engels: The Condition of the Working Class in England, forordet til den engelske utgaven av 1892.)
Det siste utdraget fra «Imperialismen» som jeg skal trekke frem, virker også forbausende aktuelt. «Finanskapital i enorme mengder er samla på noen få hender, og den utgjør et umåtelig vidstrakt og tett nett av forhold og forbindelser. Ikke bare små og mellomstore, men til og med svært små kapitalister og arbeidsherrer er underordna dette nettet. Dette på den ene sida, og den stadig striere kampen mot grupper av finansmenn fra andre nasjonalstater på den andre sida, gjør at de eiendomsbesittende klassene går helt over på imperialismens side. Tegnene i tida er at en finner en «allmenn» entusiasme over fremtidsutsiktene for imperialismen, et rasende forsvar for den, og at den blir malt i de gildeste farger. Den imperialistiske ideologien trenger også inn i arbeiderklassen. Det finnes ingen kinesisk mur som skiller den fra de andre klassene.» (s. 150-151.)
Det columbiske systemet, som har nådd eit høgdepunkt med den kapitalistiske imperialismen har sikra at store verdiar har blitt ført til dei columbiske kjernelanda frå dei dominerte landa. Det har vore det viktigaste middelet til å flytte klassekonfliktar i kjernelanda ut til dei dominerte landa der folka har blitt halde i age og der opprør osb. har blitt slått ned med hard hand. Det er solide grunnlag under det klassesamarbeidet som har vore mogleg i kjernelanda og dei mindre landa som har vore i deira krets, medrekna Norge.
Columbismen avlar rasisme
Den opphavlege akkumulasjonen av kapital og den vidare utnyttinga og utbyttinga av landa utanfor den columbiske kretsen under den kapitalistiske imperialismen har medført at menneska i desse landa har blitt handsama på dei mest fryktelege vis. For å klare det med godt samvit har dei columbiske herrefolka laga seg ideologiar som gjer dei andre til ikkje-menneske eller undermenneske. Her ligg utspringet til og kjernen i den moderne rasismen. Han har vore naudsynt for å få til den opphavlege akkumulasjonen av kapital i kjernelanda og den opphavlege og stadig aktive utnyttinga og utbyttinga av satellittlanda, og for å demonisere land, folk, grupper og statar som prøver å komme ut av grepet til kjernelanda som i dag er leia av USA.
Om vestentlege trekk ved USA sin utanrikspolitikk
Vi må også sjå nærare på utanriks»politikken» til dagens leiande stat i den columbisk-imperialistiske verda, dvs. USA.
I boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum er dette greit oppsummert.
«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA
*prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde
*på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land
*prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar
*slept bombar på folk i meir enn 30 land
*prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.
Rasisme er nok mykje eldre enn 500 år, men den moderne rasismen, som vi finn mellom anna i Norge, heng altså nøye saman med framveksten av og den vidare utviklinga av den moderne kapitalismen og imperialismen. Det er ein fem hundre år lang tradisjon med å lage seg billete der folk med andre fargar enn dei «kvite» europearane blir teikna som ikkjemenneske, umenneske, undermenneske, skumle, mistenkelege og farlege av overklassane i dei imperialistiske landa.
Eg får ikkje ande
Denne rasismen blir brukt for å mobilisere også arbeidsfolk i dei columbisk-imperialistiska landa i kampen mot folka og deira leiarar i dei undertrykte landa. Og han blir bruk for så splitte arbeidsfolk i imperialistlanda sjølve, ved at motsetnader basert på forskjellar i hudfarge, religion osb. blir framheva som viktigare enn motsetnadane mellom finanskapitalen på den eine sida og arbeiderklassen og andre sjikt som finanskapitalen utbyttar på den andre. Kampen mot denne typen rasisme, som gagnar dei store økonomiske utbyttarklassane, er ein føresetnad for at alle i verda kan komme seg ut av det kvelegrepet som dei columbiske kjernelanda med USA i spissen held dei i. Derfor er nok slagordet «eg får ikkje ande» noko som gjeld alle land og folk og klasser og grupper som blir unytta og utbytta av kjernelanda. Men det er og viktig å framheve at så lenge finanskapitalen og den columbisk-imperialistiske overklassen styrer, så er det ikkje mogleg å fjerne rasismen. Det kan berre skje gjennom felles kamp mellom heile arbeidarklassen med allierte og dei herskande delane av kapitalen sine representantar.
I dag lid også USA sine «allierte» vasallar, som Tyskland og Norge under det columbiske systemet som er under avvikling og som USA er den viktigaste garantisten for. Tyskland går på store økonomiske tap fordi dei ikkje får handle med Russland, Iran og Kina osb. som dei vil, og Norge blir vikla inn i USA sin mordariske utanrikspolitikk og utsett for å blir atombombemål under ein krig som USA startar.
Det er på sin plass å demonstrere mot at ikkje-kvite personar blir trakassert og drepne av politiet i USA og andre columbiske statar, men for å få slutt på den grusamme columbismen sin verdsdominans må vi også få columbiarane med USA i spissen ut av dei landa dei no reelt sett har som vasallar og samarbeidspartnarar. Og vi må så slutt på all drepinga som følgjer med dei økonomiske og væpna krigane som USA med allierte fører mot dei som ikkje vil slavebindast over alt i verda.
Lat verda få ande
Kampen som blir ført for politisk sjølvstende av Venezuela, Palestina, Syria, Russland, Iran, Nord-Korea og Kina og alle som vil stå utanfor det columbiske utbyttingssystemet, og som blir utsett for drepande sanksjonar og krig for å få dei inn i systemet, er den same kampen som George Floyd kjempa under kneet til ein representant for det columbiske rasistiske systemet.
Om no maktpersonar stør protestane mot det som skjedde med ord og pengar, så er det ut frå at dei vil halde protestane innan det columbiske verdssystemet slik at utbyttinga og utnyttinga av ei heilt ikkje-columbisk verd fortsett under USA-leiinga sin slavepisk. Det er bra å vise solidaritet med Floyd og det er ein del av kampen mot heile det columbiske systemet som er opphavet til og grunnlaget for all moderne rasisme. Og vi må sjå denne kampen i samanheng med heile utgangspunktet for og grunnlaget for det moderne rasistiske systemet, nemleg den columbiske imperialismen sjølv der USA fungerer som verdas rasistiske politi. Først når det columbisk-imperialistiske systemet er oppheva kan vi ha ein sjanse til å få slutt på rasisme i det heile.
Terje Valen, måndag, 8. juni til 1. september 2020.
[i] The Geographical Journal, 1904, 23, sidene 421–37.
[ii] Marx skreiv godt om dette i Kapitalen, bind 1, kapittel 24, 6. «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobringen og utplyndringen av Øst-India, forvandlingen av Afrika til et jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke.» Sitert frå første bok, del fire, side 223 i Oktobers utgåve av 1984.
Denne delen av Kapitalen, bind 1, bør alle som vil forstå logikken i utviklinga av verda også i dag, lese. Har du ikke boka fins ho i pocketformat til ein rimeleg pris.