Marx skriver at vi til nå bare har lært å kjenne den ene funksjonen til pengene, nemlig det å tjene som fremtredelsesform for vareverdien, dvs. som det materialet som varenes verdistørrelser blir samfunnsmessig uttrykt i. Det er bare et materiale der samtlige eksemplarer har samme likeartede kvalitet som kan tjene som allmenn ekvivalent i form av penger. En slik egenskap har gull og sølv. Så må pengevaren kunne uttrykke kvantitative forskjeller, den må kunne deles i større og mindre deler etter som den skal brukes til kjøpe og salg av varer med forskjellige verdier. Og gull og sølv har fra naturen disse egenskapene.
Med dette har pengevaren fått en dobbelt bruksverdi. På den ene siden kan den brukes til smykker, til å plombere tenner osv., og på den andre siden får den en formell bruksverdi som springer ut at dens spesifikt samfunnsmessige funksjoner.
Alle andre varer forholder seg pengene som særegne varer til den allmenne varen fordi alle andre varer bare er særegne ekvivalenter til pengene, mens pengene er deres allmenne ekvivalent.
Pengeformen er altså bare en gjenspeiling i en vare av forholdene mellom alle andre varer. Det er bare når en begynner analysen med den ferdige pengeformen at dette er en ny oppdagelse. Bytteprosessen gir ikke den varen som forvandler seg til penger dens verdi, men dens verdiform.
Fordi en forvekslet disse formene og trodde at bytteprosessen gir verdi til pengene og ikke bare verdiform mente en at verdien av gull og sølv var imaginær, for en trodde jo at den oppsto i bytteprosessen.
Og fordi pengene i bestemte funksjoner kan erstattes med symboler for penger, oppsto den andre misforståelsen, at penger bare var et symbol. Det lå nok en anelse i dette om den virkeligheten som lå bak, at pengeformen er noe ytre ved tingen og bare en fremtredelsesform for menneskelige forhold som skuler seg bak den. I den forstand er jo enhver vare et symbol fordi den som verdi bare er et tinglig skall om det menneskelige arbeidet som er nedlagt i den.
Men hvis en sier at tingenes samfunnsmessige karakter, eller den tinglige karakteren som samfunnsmessige bestemmelser av arbeidet får på grunnlag av en bestemt produksjonsmåte, bare er symboler, så har en samtidig erklært at de er menneskenes vilkårlige tankeprodukter. Fordi en ikke klarte å tyde det virkelige forholdet så prøvde en fjerne skinnet av det fremmede i dette ved å si at de bare var oppstått gjennom konvensjon, overenskomst.
Fordi pengene er en vare kan de bare uttrykke sin egen verdistørrelse i forhold til andre varer. Derfor er pengenes verdi bestemt av den arbeidstiden det tar for å produsere dem. Og denne verdien blir uttrykt gjennom den mengden av hvilken som helst annen vare, hvis fremstilling krever samme arbeidstid.
En hadde før Marx slått fast at pengene var en vare. Men, sier Marx, det vanskelige er ikke å forstå at penger er en vare, men hvordan, hvorfor og på hvilken måte varer blir til penger. Og dette var Marx den første til å gjøre.
Til slutt i Kapitalens andre kapittel, om bytteprosessen, gjennomgår Marx i igjen hovedpunktene i sin analyse av varen og sier at vi nå har fulgt utviklingen fra det enkleste verdiuttrykket, x vare A = y vare B gjennom utviklingen av ekvivalentformen til pengeformen og at det på overflaten ser ut som om en har en ekvivalentform med en samfunnsmessig naturegenskap, uavhengig av det forholdet den springer ut av. Så sier Marx at vi har fulgt den utviklingen som befestet dette falske inntrykket. Og denne utviklingen har nådd sitt endepunkt når den allmenne ekvivalentformen er vokst sammen med naturalformen til en særegen vareart, dvs. utkrystallisert som pengeform.
Det ser ut som alle andre varer uttrykker sine verdier i pengeformen fordi den er penger, mens det i virkeligheten er slik at en vare blir penger fordi alle andre varer uttrykker sin verdi i den.
Denne prosessen, som Marx kaller en formidlende bevegelse, forsvinner i sitt eget resultat og etterlater ingen spor. Uten at varene trenger å gjøre noe, finner de sin egen verdiskikkelse utenfor og ved siden av dem selv. Disse tingene, gull og sølv, slik de er utvunnet fra naturen, er samtidig den umiddelbare inkarnasjonen av alt menneskelig arbeid. Her ligger grunnen til pengenes magi. I den samfunnsmessige produksjonsprosessen forholder menneskene seg til hverandre som isolerte atomer. Derfor får produksjonsforholdene deres en tinglig skikkelse, uavhengig av deres kontroll og deres bevisste individuelle handlinger. Dette viser seg først og fremst gjennom at arbeidsproduktene deres allment antar vareformen. Pengefetisjens gåte er derfor bare varefetisjens gåte som er blitt synlig og blender øynene.
Slik avslutter Marx kapitlet om bytteprosessen. Neste gang skal vi begynne på tredje kapittel som er langt og handler om pengene eller varesirkulasjonen. Her ligger også mange åpninger for å forstå logikken i utviklingen frem mot kapitalisme og mange forhold innen kapitalismen selv.