Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen skriver den 10. mars 2016 en leder der han tar for seg fremgangen til Bernie Sanders, den demokratiske presidentkandidaten i USA som kaller seg demokratisk sosialist. Braanen sier at dette er en revolusjon i amerikansk politisk liv og sier at den fantastiske reisen som Bernie Sanders og hans grasrotbevegelse har lagt ut på vil forandre det demokratiske partiet og amerikansk politikk grunnleggende.
Spørsmålet er da, hva er grunnleggende. For Braanen er det at politikken blir lagt om i sosialdemokratisk retning. Det er en retning som vil forbedre kapitalismen for å få den til å vare lengre. Dette samsvarer med en politisk retning som jeg vil kalle «kapitalens venstreside». Denne forveksles ofte med den venstresiden som innser at kapitalen selv er roten til alt det onde i verden og derfor må oppheves hvis menneskeheten skal overleve. Dette er den politiske retningen som jeg vil kalle «lønnsarbeiderklassens venstreside».
I vår tid er det kapitalismen som er grunnleggende. Bernie Sanders forener både kapitalens venstre og arbeiderklassens venstre. En slik forening vil aldri kunne oppheve kapitalismen. Det er en fremgang for de som ønsker en slik oppheving, men det er samtidig en felle for å holde dem innenfor den grunnleggende produksjonsmåten, kapitalismen. I den grad Sanders gjennom sin virksomhet styrker tanken og aktiviteten som øker muligheten for å oppheve kapitalismen er det en fremgang for arbeiderklassens venstreside, men i den grad han styrker tanken og øker muligheten for å reformere kapitalismen for å bevare den, styrker han kapitalens venstreside. Og en styrking av kapitalens venstreside er på sikt en svekking av arbeiderklassens venstreside.
Den lønnsarbeidende klassen er på jakt etter måter for å unnslippe kapitalens diktatur og gjør nå sine erfaringer med de forskjellige politiske retninger som fremtrer som løsninger på problemet. Kapitalens ytterste høyreside med nazister og andre tilbyr seg, trumpene tilbyr seg, clintonene tilbyr seg, og Syriza, Sanders, Corbyn og andre tilbyr seg, (her hjemme har vi også en rekke partier på kapitalens høyre og venstreside som tilbyr seg, sammen med et svakt alternativ på arbeiderklassens venstreside) så vil lønnsarbeiderklassen og verdens folk måtte høste de erfaringer vi kan når alle disse prøver å sette sine politiske retninger ut i livet. For at det ikke skal gå helt galt må kapitalens venstre, med sitt prosjekt for å oppheve kapitalen, som er problemets grunn, styrkes. Så kan vi etter hvert snakke om fremgang for en politikk for grunnleggende endring.
I samme nr. av Klassekampen finner vi på side 4 en artikkel med overskriften «Får påfyll fra venstre» og superoverskrift «Nye partier som Podemos er framtida for sosialdemokratiet», sier Daniel Suhonen. Leder for faglig-politisk utvalg i Oslo Arbeiderparti, Jonas Bals, støtter dette utsagnet og sier at disse partiene vokser fordi de er sosialdemokratiske og vil forme realitiske løsninger i en politisk bevegelse.
Dette er nettopp også det nye sosialdemokratiets hovedoppgave – å avbøye det radikale opprøret som ser at kapitalen er problemet og bøye den inn i en politisk retning som i grunnen vil opprettholde det kapitalistiske systemet selv – og dette er nettopp hovedformålet til kapitalens venstre i vår tid. Det gamle sosialdemokratiet i Europa er avslørt som kapitalens redskap, slik Le monde diplomatique skriver i sitt siste nr. , og kapitalen trenger nye krefter som kan holde folk vekke fra den grusomme tanken at systemet både kan og må oppheves.
Likevel er hovedtendensen i kapitalisme nå krise – og derfor blir alle politiske retninger som skal holde på systemet tvunget over fra en reformpolitikk (som gir folk bedre liv) til en deformpolitikk som har samme retning som den såkalte nyliberalismen, men med litt andre midler (kanskje) . Syriza er vel et godt eksempel her.