Under kapitalismen og for kapitalen teller menneskene bare som verdiskapende vare og til syvende og sist bare som merverdiskapende vare. Menneskene er ikke kapital, men de har en egenskap som kan fungere som en type kapital, nemlig sin egen arbeidskraft. Denne kan de selge til kapitalistene. I denne transaksjonen (salg og kjøp) er de egentlig ikke mennesker. De er bare representanter for to forskjellige typer kapital. Kapitalistene representerer den konstante kapitalen som består av alt som går med til å produsere en vare unntatt betalingen av arbeidskraften. Arbeiderne representerer den variable kapitalen som settes lik lønnen. Navnet konstant kapital kommer av at denne ikke skaper ny verdi gjennom produksjonsprosessen, slik sett forblir verdien dens konstant. Den slites riktignok ned litt gjennom produksjonen og denne verdien blir overført til de varene som produserer, men noen nyskapt verdi dreier det seg ikke om. Gjennom å anvende sin arbeidskraft skaper arbeiderne ny verdi, den verdien som går inn i produksjonen er mindre enn den som kommer ut, verdien varierer.
I denne salgs- og kjøpstransaksjonen er arbeiderne og kapitalistene formelt sett like. Dette er den berømte likheten for loven i et borgerlig samfunn. Arbeidskraften sin er den varen arbeiderne selger. Det arbeiderne får i bytte er lønnen. Arbeidskraften kan ikke brukes uten at arbeiderne selv utfører arbeidsvirksomheten. Det vil i praksis si at arbeiderne ved å selge sin arbeidskraft også selger seg selv til bruk for kapitalen for et visst tidsrom. I dette tidsrommet er det kapitalistene som eier arbeidernes virksomhet og dermed arbeiderne selv.
Gjennom en formelt sett likeverdig transaksjon har arbeiderne gitt seg inn under kapitalens diktatur for den tiden avtalen gjelder. Og arbeiderne har ikke noe annet valg enn å selge seg fordi han/hun ikke eier produksjonsmidler (konstant kapital) selv. Arbeiderne er i en tvangssituasjon. Og uten å selge seg vil arbeiderklassen gå til grunne av fattigdom, sult og sykdom. Dette kan også skje om den samlete overføringen til hele arbeiderklassen er for liten. I dag sulter i underkant av en million mennesker daglig. En stor del av dette kommer av at den samlete overføring av verdi til arbeiderklassen i verden er for liten.
Så må vi se på alle lønnsarbeidere som ikke jobber direkte for kapitalistene. De som jobber i stat og kommune og fylkeskommune for eksempel. Marx mener at disse går inn i den helheten av arbeiderklassen som må i aksjon for at det kapitalistiske systemet skal kunne fortsette å eksistere. De to store utleggene som helsesektoren og utdanningssektoren som statene tar seg av, måtte i alle tilfeller kapitalen ha tatt hånd om dersom staten ikke gjorde det. Helsesektoren opprettholder arbeiderklassens helse og reparerer den merverdiskapende varen når det trengs. Utdanningssektoren er en del av reproduksjonen av en arbeiderklasse som er tilpasset kapitalens behov for merverdiskaping. Vi kan også se på den etter hvert enorme underholdningssektoren som ikke skaper varer, men sørger for det sirkus som holder folk opptatt med ting som ikke truer kapitalens fortsatte eksistens.
Mesteparten av det som betales ut av lønner på de områdene der det offentlige engasjerer dem (offentlige sykehus og skoler for eksempel), eller der det offentlige betaler for dette (barnehager, private skoler og flyktningmottak for eksempel) kommer fra skatter som arbeiderklassen selv betaler, og noe kommer fra kapitalen. Summen av lønner og skatter som går til disse områdene og såkalt velferd må egentlig regnes som en del av arbeiderklassens samlete lønn.
Det er en plage for kapitalen at de utgiftene som går til arbeidsfolk som ikke direkte går til merverdiskapende arbeid, må regnes som en del av arbeiderklassens lønn. Derfor kommer ofte angrepene på arbeiderklassen først på disse områdene, gjennom spare- og effektiviseringsprosesser. Her hører endringer/forverringer i pensjonsvilkår. Større vansker for å få trygd når det er påkrevd, høyere gjennomstrømningshastighet på skoler, universiteter og sykehus.
Det er også en kjent metode å skape seg det Marx kaller en reservearme av arbeidere som går på deltid, går ut inn av arbeid, jobber på kontrakter, har usikre jobber, er arbeidsløse kortere tid, lengre tid og for resten av livet. Når reservearmeen er stor er det lettere å presse ned lønnsnivået. Med stor tilstrømming av folk fra utlandet som ikke omfattes av de vanlige nasjonale regler for arbeidsforhold vil dette bli et stadig større problem for arbeiderklassen – og en fordel for kapitalen.
Nå er det også en god del arbeid som gjøres utenfor kapitalprosessen. Alle som kjøper arbeidskraft for sin egen lønn eller profitt for å få laget forbruksvarer direkte for seg (pusse opp hus, fikse hagen, vaske og rydde, underholde på i et selskap) skaper ikke noen merverdi. For disse er den også en fordel fordi de kan få dette til en billigere pris enn hvis den hjemlige arbeidskraften gjorde arbeidet. Hvis de som jobber slik er ansatt hos et firma, så skaper de merverdi for eieren av firmaet og da er disse arbeiderne inne i den merverdiskapende prosessen, selv om de som de utfører arbeidet for, ikke er det.
Men altså – hva er mennesker verd for kapitalen. For kapitalen er menneskene kun bærere av arbeidskraft, de har bare verdi som merverdiskapende vare. Dette er menneskenes bruksverdi for kapitalen. Denne varen må kapitalen bytte til seg for den bytteverdien som menneskene i denne rollen har. Det er lønnen.
Alt i alt betyr dette at vi lever i et samfunn der menneskenes hovedfunksjon i produksjonen av alt vi lever av er å være en merverdiskapende vare. Menneskene må altså hovedsakelig betraktes som vare innen dette systemet. På den annen side har vi kapitalens representanter, kapitalistene, som er kapitalens subjektive talspersoner. De representerer den konstante kapitalen og hele det kapitalistiske systemet med dets lovmessigheter som er helt umulig å kontrollere over lengre tid på bevisst måte utenfor visse ganske trange rammer. I dag kaller mange denne kapitalen for turbokapitalisme, finansialisert kapitalisme, globalisert kapitalisme, nyliberal kapitalisme osv. En må gjerne gjøre det, men det dreier seg egentlig kort og godt om kapitalismen i sin nåværende skikkelse.
Når mennesker hovedsakelig fungerer slik innen produksjonen av det materielle grunnlaget for den menneskelige reproduksjon og utvikling, så må det få ødeleggende moralske og etiske virkninger ved siden av de økonomiske, politiske og kulturelle. I dette systemet har ikke menneskene verdi som mennesker, bare som varer som skal utbyttes mest mulig, dvs. der det viktigste er å maksimere merverdien og profitten.
Moralen i dette systemet blir ekstremt dobbel. På den ene siden en hyklersk privat overflatemoral som skal ta vare på alle, på den andre siden en systemmoral som sier at menneskene er en ting – en vare er jo en ting. Menneskene blir altså tingliggjort i dette systemet, og dermed blir de også behandlet som ting. Dette sprer seg til alle deler av de menneskelige forhold. Vi er grunnleggene sett ting i produksjonsprosessen, i vårt lønnsarbeidsforhold. Det gjør at vi har et voldsomt press for å behandle alle mennesker som ting i alle livets forhold, og til å behandle dem som ting som skal skape profitt eller fordeler for oss selv. Når de ikke gjør det, ligger det et krav i systemet for at vi bør gå inn for å fjerne dem. Dette er et system for utvikling av skadelig egoisme.
Det betyr at det kapitalistiske samfunn skaper systematisk umenneskelighet. Det er ikke en privat eller personlig umenneskelighet. Det er en systemumenneskelighet som blir utøvet av individer som kan ha en god privat moral ellers.
Under kapitalismen er du altså verd din lønn dersom du bidrar i merverdiskapingen direkte eller indirekte. Hvis du ikke gjør det er du systemisk sett ikke verd noe. Dette er en hovedgrunn til den menneskelige umoral og grusomhet i vår tid. Det gjør det så vanskelig å ha gode forhold til seg selv og andre at det blir en evig kamp som bare delvis kan lykkes. Det er viktig å vite dette slik at du kan rette fortvilelsen og raseriet mot den vesentlige grunnen til de urettferdighetene du opplever. Da unngår du i hvert fall å skade uskyldige som kanskje til og med har det verre enn deg selv. Det er aktuelt også i den pågående flyktningdebatten.
Her er et eksempel: http://nouw.com/frukvernes/barndommen-min-21543332