Tanker om coronaen og bekjempingen av denne

Det viruset vi har med å gjøre ser ut til å være et relativt smittsomt virus – litt forskjellig ut fra mutasjoner. Det ser ut til stort sett å føre til alvorlige og dødelige følger for eldre og/eller syke personer. Statistisk sett er de aller fleste som blir alvorlig syke og de som dør godt over 80 år, og de aller fleste med fatalt utfall har andre diagnoser. Barn og unge blir svært sjelden rammet slik. Også opp til ca. 60 år er alvorlige tilfeller sjeldne, men øker med alderen. Det at dette viruset først og fremst angriper syke og gamle, og at barn og unge stort sett får ingen eller svært lette symptomer, samt at unge og middelaldrende voksne sjelden blir alvorlig syke, forklarer mye av den høyere dødsraten som vi kan se av diagrammet under her. Vanligvis er dødeligheten høyere under influensasesongen enn ellers i året, men denne gangen har den vært høyere enn normalt.

Hvis vi tar tall for alle døde fra USA i uke 13 til 52/53 i 2019 og 2010 som et typisk eksempel ser det ut som dødeligheten er større enn ved vanlige influensaepidemier. De siste uketallene for 2010 er ufullstendige på grunn av etterslep i rapportering. Det er ikke noe som tyder på at andre dødsårsaker enn covid-19 har ført til den store forskjellen i dødelighet mellom 2019 og 2010. Men vi skal huske på at dette skjer i et land der helsestellet for de fattige er katastrofalt dårlig og at der er mange fattige. Situasjonen i England minner om det som skjer i USA.

Det finnes på faglig hold to metoder for å bekjempe slike virus. Den som myndighetene i Norge og andre steder har valgt er å stanse spredningen av viruset i hele befolkningen. Dette har ikke vært den vanlige metoden før. Den andre metoden, som har vært brukt, er å sikre de som er utsatt for alvorlige forløp og eventuell død, og å la viruset ellers spre seg i den delen av befolkningen som ikke blir rammet særlig hardt. Dette for å oppnå naturlig immunitet i disse aldersgruppene slik det har vært tidligere ved virus som svært sjelden gir alvorlig og fatal sykdom. Den siste metoden avhenger av at samfunn og helsevesen er organisert og finansiert slik at det virkelig er mulig å beskytte grupper som trenger det. Den systematisk nedbygging av disse tjeneste i løpet av de siste 40 årene har medført at denne metoden er blitt vanskeligere å bruke.

Den typen nedstenging som har funnet sted i de fleste land har svært mange både kjente og lite kjente og utforskete skadevirkninger, selv om noen begynner å vise seg. Spesielt for mennesker med lave og manglende inntekter er skadevirkningene store, mens de aller rikeste har tjent grovt på det som skjer. For verden som helhet er det mye som  tyder på at de samlete virkningene av nedstenging kan bli mer skadelig og dødelig enn det som vinnes på kort sikt. Hvis slike virusangrep kommer relativt ofte vil vi kunne få langvarig nedstenging av samfunn over hele verden, for all nedstenging som varer mer enn noen måneder vil få skadelige virkninger. Norge har vært i en gunstig særstilling internasjonalt fordi en på grunn av de store oljeinntektene og den formuen som er samlet ut fra dette har gjort at nedbyggingen av helsevesenet har gått relativt langsomt her og at vi har kunnet kompensere en god del av tapet av inntekter som følger med nedstenging uten å svekke statsfinansene. Vi har heller ikke mange fattige sammenlignet med land som England og USA.

Så til noen andre perspektiver. Det var tydelig at verden var inne i første del av en økonomisk nedgangskonjunktur da corona-krisen begynte. Corona-krisen har kamuflert denne økonomiske krisen. Arbeidsløsheten oppstår nå ikke på grunn av økonomien, men på grunn av epidemien/pandemien. Samtidig skjer det en stor overføring av midler til de største kapitalene fra hele resten av samfunnet. Nedstengingen fungerer økonomisk også på samme måte som en større økonomisk krise. Mye konstant kapital blir lagt brakk midlertidig eller varig, noe som hever profittraten i systemet i neste omgang. Kapitalismen som helhet hadde bruk for en krise nå. Pandemien løste litt av problemet.

Vi har også sterke krefter innenfor toppfinansen i verden som ligger helt i front når det gjelder å utnytte krisen til egen profitt. Det som kalles the new reset (ny oppstart) er ikke en tankekonstruksjon. Det er en overordnet retning som det blir åpent reklamert for av personer som representerer storfinansen og som har blitt forberedt over flere år. Det er også klart at medisinindustrien, og her særlig den kapitalen som er investert i denne, ser et enorm profittpotensial. Ut fra dette er det ikke rart at det oppstår tanker om at sentrale tiltak under corona-krisen er satt i verk for å tjene denne kapitalens formål. Valget av den type nedstenging vi ser, i stedet for den andre metoden som jeg har nevnt ovenfor, betyr i alle fall at tiltak som kunne ha ført til at de aldersgruppene som har forsvinnende sjanse for å få alvorlige komplikasjoner av covid-19, ikke får anledning til å opparbeide immunitet ved å bli smittet. Ettersom dette er flertallet av befolkningen, kunne en da ha oppnådd flokkimmunitet. Forutsetningen er selvfølgelig at det hadde blitt satt inn massive ressurser for å beskytte de utsatte gruppen, i hovedsak gamle og syke. Motargumentet er at dette ikke er mulig, eller så vanskelig at det ikke kan gjennomføres i praksis. Det er ikke sikkert at dette argumentet er ugjendrivelig. De som har forsøkt dette, som Sverige, har mislykkes, mye på grunn av den dårlige utvikling i helsetilbud til eldre, med privatisering og nedskjæringer i offentlige tjenester. I England har også den gode nasjonale helsetjenesten vært under konstante angrep i 40 år. I USA er helsetjenesten i rein katastrofe for de som ikke har nok midler.

Men det som skjer ved den valgte nedstengingsmetoden er at all virksomhet for å oppnå immunitet blir overført til vaksinekapitalen. Det skaper et enormt marked for denne kapitalen sine produkter, og i tillegg får den betalt stort sett over statsbudsjettene, altså den skatten som folk betaler inn. Som sagt så er Norge i en særstilling på grunn av oljeinntektene, men dette gjelder stort sett ikke for andre land.

Når det gjelder den samlete kapitalen i verden så plages den av lav gjennomsnittlig profittrate. Monopolene klarer seg best fordi de tilegner seg verdier, ikke bare fra egen arbeidskraft, men også fra alle de mindre kapitalene. I tillegg til denne mekanisme er det nå en hovedstrategi fra finanskapitalen å få størst mulig sugerør i statskassene – offentlig-privat samarbeid på engelsk/amerikansk stakeholdereconomy som er overordnet nasjonalstatene og dirigert av internasjonale organisasjoner der politikken er mer direkte underordnet økonomien (som mye tyder på at WHO er blitt) skal utvikles. Her er velferd, helse og miljø gode innfallsporter. Det blir stadig lansert prosjekter innenfor disse områdene som får statsstøtte, men som når en ser på helhetsvirkninger, egentlig ikke bidrar til å løse det problemet som de reklamerer med at de skal klare. Når det gjelder miljø har en over en viss tid opparbeidet en krisementalitet som åpner for kriseløsninger som i lengden viser seg like skadelig, og kanskje mer skadelig for miljøet enn det de skulle erstatte. Nå har en også fått en voldsom krisestemning i forbindelse med den pågående epidemien/pandemien. Dette åpner også for kriseløsninger her som kan være mer skadelig enn selve virusangrepet. Regjeringens forslag om å kunne innføre portforbud viser hvilken retning dette går i. Ellers vet alle at jo mer myndighet som føres ut av den folkevalgte forsamlingen og over til regjeringen desto mer blir det borgerlige demokratiet svekket. Dette har vært et utpreget trekk under viruskrisen.

Så kommer vi til den merkelige foreteelse at det ble spilt et scenario for en pandemi noen måneder før den begynte, der løsningene var slike som ble valgt i virkeligheten seinere. Dette scenariet ble spilt nettopp av de kapitalkreftene som har tjent mest på pandemien og måten myndighetene over hele verden har «løst» den på. Spørsmålet som da oppstår er om disse har hatt innvirkning på den løsningen som stort sett alle land har valgt, og om dette har økonomisk motivasjon. La oss i alle fall slå fast at den metoden som er valgt, nemlig å erstatte all naturlig utvikling av immunitet med vaksine, skaper et stort profitabelt marked. Og når en først gjør dette så svekker en menneskenes egenevne til å utvikle immunitet. Det vil si at den naturlige immunprosessen blir kommersialisert. Det har også kommet frem at myndighetene i flere land ikke har stengt ned etter råd fra sine egne helsemyndigheter. Dette er klart avslørt i Danmark, og det ser ut til å gjelde Norge også. Det er da ikke urimelig å anta at rådet kommer fra WHO. Og WHO har i løpet av det siste tiåret blitt stadig med sammenvevd med medisin og vaksinekapitalen, og bak disse verdens mektigste foretak og personer. Så her har vi profittmotiv, anledning og mulighet til å påvirke hvordan covid-19 skulle håndteres. Når dette kobles sammen med at de samme gruppene har lagt omfattende planer for hvordan de skal omdanne samfunnet til sin fordel i forbindelse med en slik katastrofe, kalt the great reset, så er det ikke rart at det oppstår tanker om at vi her har et samarbeid for å påvirke det som skjer til egen fordel. Det er viktig at slike tanker blir representert i det offentlige ordskiftet. Vi får vel se etter hvert hvor mye det er i dette.

Det som helt sikkert er klart, er at kommersialiseringen av medisinproduksjon og vaksiner fører med seg at profittmotivet blir ledende. Overføring av forskning og produksjon av disse varene til private profittbedrifter fjerner direkte demokratisk kontroll. Særlig under krisesituasjoner da alle skriker på raske resultater blir dette veldig synlig. Da blir det viktig å skaffe seg markeder og avsetning og subsidier for å produsere det som trengs. Covid-19 krisen åpner for alle disse mulighetene. Det ville rett og slett være rart om ikke kapitalen innen disse feltene gjorde det som var mulig for å utnytte disse mulighetene. Det er sjølsagt også klart at det en leverer bør ha en viss bruksverdi, det vil si at de må dekke behovet for å skape immunitet uten for store skadevirkninger. Uten bruksverdi intet salg. Men vi har tidligere sett at bruksverdien av visse hurtig utviklete vaksiner har vært svært dårlig og til dels skadelig. Nå er det også slik at når det gjelder vaksiner, så vet man ikke så mye om denne bruksverdien før i løpet av års tid etter at vaksinen er satt. Derfor er de vanlige testsykluser innrettet etter dette. Disse syklusene er ikke fulgt under utvikling av covid-19 vaksinene. Det gir grunn for kritikk og bekymring.

Det blir fremført påstander i denne debatten som blir karakterisert som konspirasjonsteorier. Da tenker jeg at det er viktig at slike teorier kommer frem. Vi vet fra mange tidligere kamper mot sterke kapitalinteresser at de som går mot deres «vitenskap» blir motarbeidet på det sterkeste. Kampen mot tobakkindustrien er velkjent. Jeg kan også nevne asbest. AKP var tidlig ute på arbeidsplassene med løpesedler til arbeidere om faren ved asbest. Jeg opplevde å bli kastet ut med bemerkningen om det vi for med var noe tull, for produsentene hadde garantert at asbest var ok.

Det har vist seg at noen konspirasjonsteorier er helt sanne og andre ikke. Så derfor må vi ikke hindre konspirasjonsteoriene i å komme fram. Men sjølsagt prøve dem mot alle de fakta vi kan finne. Problemet er ofte at fakta kommer seint frem.

Dette er noen av mine tanker når det gjelder den viruspandemien eller epidemien vi er inne i. Jeg mener at det er viktig at disse tanker og vurderinger er representert i det offentlige ordskiftet. Noe av det som spres er sjølsagt helt feil. Men er det som myndighetene bygger på helt rett, eller var der og er der andre muligheter for å bekjempe virus som ikke har slike enorme skadelige, samfunnsmessige bivirkninger?

Til slutt et hjertesukk om bruk av masker. Det er en enorm inngripen i folks privatliv som vi har diskutert tidligere i forbindelse med visse kleskoder knyttet til andre kulturer. Å skjule mesteparten av ansiktet betyr en stor uniformering fordi det tar vekk det fremste kjennetegnet på menneskets individualitet og personlighet som vi ser direkte ved et møte. Når jeg ser at disse maskene, som vi også vet ikke har noen vitenskapelig bevist virkning på smittespredning, men som myndighetene antar har det, bli brukt av folk som går turer og så å si aldri kommer nærmere andre enn et par meter, så tenker jeg at det er mer skadelig enn bra med denne type bruk. Da blir masken mer et symbol og et tegn på at du er med på «laget». Så bruk i alle fall ikke masken mer enn der myndigheten har anbefalt det.

Og en siste kommentar. Jeg er for vaksiner som er laget på forsvarlig vis og har vist seg virksomme med få bivirkninger. Min første vaksine var de «førti stikk» mot tuberkulose. For meg var det spesielt viktig fordi jeg bodde i et hus med folk som hadde hatt sykdommen. Det var rundt 1950. Dette er fulgt opp av senere vaksiner.

Terje Valen, 1. februar 2021.

Tilstanden i verdsøkonomien før covid-19 – og etter.

Før coronapandemien tok av, i oktober 2019 laga magasinet Monthly Review ein gjennomgang av tilstanden i verdsøkonomien. Her er eit samandrag av dette. Eg omsett og kommenterer.

«Det er ingen tvil om at verdsøkonomien er på randen av ein nedgang etter at han tok seg langsamt opp att etter den store finanskrisen i 2007-2009. I seg sjølv er dette ikkje noka overrasking. Dei sykliske rørslene i som ligg i den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen fører til at oppgangstider blir følgt av nedgang og lågkonjunktur. Men denne gongen lurer det ei større frykt, at det er mogleg at det kjem eit finansielt Armageddon i same storleik som finanskrisen i 2008 – eller verre.»

Den 14. august 2019 vart det registrerte at fortenestekurvene på tiårs obligasjonar fall under den på to års obligasjonar. Dette har vore eit fast teikn som har komme før alle nedgangskonjunkturar i USA sidan midten av 1950-talet. Men denne gonger finnast det enno ein komplikasjon fordi mest 17 billionar (trillionar på amerikansk) dollar i gjeld frå regjeringar og føretak, for det meste i Europa, gir negative forteneste. Mange ser på dette som svært trugande.

I heile økonomien flyt det rundt mykje frie middel. Det vil seie profitt i reide pengar etter skatt og nedskriving som resultat av heile strukturen til monopolfinans kapitalen, pluss ei lang tid då sentralbanken har kjøpt obligasjonar og andre finansprodukt av staten slik at staten kan sleppe meir pengar ut i økonomien for auke den økonomiske aktiviteten, billige pengar og fallande skattar. Sidan 1990 har føretaka sine skatteratar falle med 16 prosent. Roten til dette er mindre investeringar og tilsvarande vekst i finansspekulasjon, klassiske vilkår for det blir akkumulert for mykje kapital.

Så har vi ein febrilsk aktivitet på børsen i Wall Street som har sendt kursane opp på føretak som Tesla, Uber, WeWork og andre føretak som ikkje her tent nokon profitt og ikkje vil gjere det i den framtida vi kan sjå for oss. Amazon, som er ein slags modell for dette, tok inn mindre enn 8 milliardar i profitt mellom 1998 og 2018, medan Apple i same tidsrom registrerte 328 milliardar dollar i profitt.

Dette fenomenet, der anslag for forteneste stort sett er kopla frå profitt har skapt eit korthus. I USA auka talet på firma som ikkje dreiv med finans og som hadde ein aksjekapital på mellom 300 millionar og 2 milliardar dollar og som er utsett for aukande risiko for finansielle vanskar – fordi dei har negativ forteneste før renter, skatt, avskriving og amortisering, eller netto gjeld på tre gonger denne negative fortenesta – frå 32 prosent i juni 2007 til 53 prosent i juni 2019.

Det er ikkje berre eit spørsmål om forteneste på obligasjonar som blir omsnudd, men det er også eit parallelt problem for å snu om på aksjeinvesteringar. Sidan firma som skapar profitt ikkje søkjer nye netto investeringar blir resultatet at overskottet i staden flyt til firma som ikkje har noko rimeleg sjanse til å skape profitt, men som lover spekulative forteneste frå auke i aksjeprisane. Dette leier til bobleøkonomi der boblene sprekk slik dei gjorde i 1987, 1991, 2001 og i 2008.

I mellomtida har handelskrigen til Donald Trump destabilisert verdsøkonomien enno meir. Kina har den lågaste veksten på tre tiår sjølv om veksten er mykje høgare enn i alle dei andre viktigaste økonomiane. Nokre utanlandske føretak flyttar produksjonslinene sine ut av Kina for å sleppe 25 % skatt på varene sine. Men dei flyttar dei ikkje til USA.

Sentralbankane driv ned rentene for å svekke sin eigen valuta slik at dei kan eksportere meir. Det er eit kapplaup mot botnen når det gjeld rentesatsar. Under desse omstende ser verdsøkonomien eit veksande tal på det om blir kalle «zombiefirma», føretak som ville ha gått under om gjeldskostnadane var meir normale.

Det som Monthly Review kallar stagnasjon, pluss at kapasiteten i økonomien på langt nær blir fullt utnytta og aukande arbeidsløyse har leidd til at finanstransaksjonar har blitt ein stadig større del av økonomien som kvilar på bygging av aktiva som kvilar på gjeld for å absorbere overskottet som ikkje finn profitable produktive investeringsmoglegheiter. Men dette  leier til enno alvorlegare finanskrisar som berre tener til å gjere stagnasjonen enno djupare og der dei einaste svaret blir gitt av eit system med vidare overgang til finanstransaksjoner. Min kommentar er at Marx her vel meir presist ville ha sagt at jakta på profitt innan systemet fører til stadig meir spekulasjon i fiktiv kapital.

Når det gjeld produksjonen fortsett veksttakten i dei utvikla økonomiane å falle. I USA ser det ut til at investeringar utanom bustader har falle som ein stein. Ulikskapar veks raskare fordi kapitalen prøver å ta til seg ein større del av ei kake som veks sakte. I dei siste førti åra har inntektene til administrerande direktørar gått opp med 940 % samanlikna med 12 % for vanlege lønsmottakarar. Ifølgje magasinet Forbes eig dei 400 rikaste i USA så mykje rikdom som dei to tredjedelane av folkesetnaden med lågaste inntekter og dei 3 rikast eig like mykje som den halvdelen som eig minst. Arbeidarane sin del av inntekta i USA har falle rundt 13 % sidan 2001. Hushaldningane si gjeld er så høg som aldri før. Stadig fleire slår seg konkurs. Rundt 40 millionar personar i USA slit med svolt. Lønene står relativt stille, mens dei som er i arbeid i høve til heile arbeidsstyrken er relativt låg ut frå at vi er på toppen en ein økonomisk syklus. Gjennomsnittleg  levealder i landet har gått ned i tre år  no.

Ut frå desse omstenda skulle det ikkje ta mykje tankeverksemd eller fantasi for å konkludere at den neste økonomiske nedgangen sannsynlegvis vil få enorme konsekvensar. Vi hugsar også korleis dei rikaste sørga for å eksportere krisen i 2008 til alle oss andre. På dette punktet veit ingen kva som vil skje og det kan opne seg rom for grunnleggande samfunnsmessig endring. Ei slik endring er også naudsynt ut frå andre omsyn en økonomiske også, og ikkje minst fordi kapitalen er i ferd med å øydelegge heile planeten som en plass der menneska kan eksistere.

Så langt Monthly Review i oktober 2019. Det vi ser er at alle med god kunnskap om verdsøkonomien då visste at vi kunne stå føre det som her er kalla eit Armageddon, og at det gå kunne opne seg for rørsler som ville avskaffe kapitalismen. Dette visste sjølvsagt også dei leiande finansoligarkane i verda. Dei var i ei skikkeleg knipe.

I same månad køyrde desse rikaste i verda ei datasimulering av eit stor virusutbrot i verda og laga det scenarioet som blei følgt då coronaviruset blei oppdaga. No sørgjer den nedstenginga som har blitt sett verk til at store delar av mindre og mellomstore føretak blir lagt ned. Ut frå Marx sine omgrep skjer det ei stor øydelegging og brakklegging av konstant kapital. Noko som er naudsynt for å få opp att profittraten. Og det skjer på ein måte som får folk flest til å tru at årsaka er pandemien og ikkje eit økonomisk system i krise. Det avverjer moglege opprør som er retta mot kapitalen. Samstundes fører det til at dei største finanskapitalane kjem på offensiven for sin nye «reset», dvs. deira plan for redde utbyttingssystemet sitt, med påskott om at dei vil redde verda. Og er det noko vi kan stole på, så er det at vi skal få betale, og betale og betale og betale. Og så lenge vi er stengd inne av lock-down politikken er vi hindra frå vår demokratiske rett til lage store folkemøte eller å gå i gatene og demonstrere mot dei tiltaka som kjem og slik bortetter.

Terje Valen, måndag 19. oktober 2020.