Intervju med Noam Chomsky 20 år ( og 48 år) etter

U.S. Army soldiers patrol

C.J. Polychroniou,

Truthout

Published

September 8, 2021

Oversatt av Terje Valen.

Noam Chomsky: Den USA-ledede «Krig mot terror» har ødelagt store deler av verden

For tjue år siden denne uken kapret terrororganisasjonen al-Qaida, hvis opprinnelse stammer fra 1979 da sovjetiske tropper invaderte Afghanistan, fire fly og utførte selvmordsangrep mot tvillingtårnene og Pentagon i USA. Kort tid etter begynte George W. Bushs administrasjon en «global krig mot terror»: Den invaderte Afghanistan, og et år senere, etter å ha styrtet Taliban -regjeringen, skapte den spøkelset «ondskapens akse» som omfattet Irak, Iran og Nord -Korea, og forberedte dermed scenen for flere invasjoner. Interessant nok var Saudi-Arabia, hvis kongefamilie ifølge visse etterretningsrapporter hadde finansiert al-Qaida, ikke inkludert på listen. I stedet var det Irak som USA invaderte i 2003 og styrtet en brutal diktator (Saddam Hussein) som hadde begått de fleste av sine forbrytelser som en amerikansk alliert og var en svoren fiende av al-Qaida og andre islamske fundamentalistiske terrororganisasjoner på grunn av trusselen de utgjorde for hans sekulære regime. Resultatet av den 20-årige krigen mot terror, som endte med Talibans tilbakevending til makten, har vært katastrofal på flere fronter, slik Noam Chomsky tydelig har utdypet i et fantastisk intervju, som også avslører det massive hykleriet som tynger handlingene til det globale imperiet.

C.J. Polychroniou: Nesten 20 år har gått siden terrorangrepene 11. september i 2001. Med nesten 3000 døde, var dette det dødeligste angrepet på amerikansk jord i historien og ga dramatiske konsekvenser for globale saker, så vel som oppsiktsvekkende konsekvenser for det innenlandske samfunnet. Jeg vil begynne med å be deg reflektere over den påståtte fornyelsen av amerikansk utenrikspolitikk under George W. Bush som en del av hans administrasjons reaksjon på fremveksten av Osama bin Laden og det jihadistiske fenomenet. For det første, var det noe nytt i Bush -doktrinen, eller var det bare en kodifisering av det vi allerede hadde sett på 90 -tallet i Irak, Panama, Bosnia og Kosovo? For det andre, var USA-NATO-ledet invasjon av Afghanistan lovlig under folkeretten? Og for det tredje, var USA noen gang forpliktet til nasjonsbygging i Afghanistan?

Noam Chomsky: Washingtons umiddelbare reaksjon på 9/11/2001 var å invadere Afghanistan. Tilbaketrekningen av amerikanske bakkestyrker var tidsbestemt til (praktisk talt) å falle sammen med 20 -årsjubileet for invasjonen. Det har vært en flom av kommentarer til 9/11 jubileet og avslutningen av krigen på marken. Det er svært opplysende og konsekvent. De avslører hvordan hendelsesforløpet oppfattes av den politiske klassen, og gir nyttig bakgrunn for å vurdere de vesentlige spørsmålene om Bush-doktrinen. Det gir også en indikasjon på hva som sannsynligvis vil følge. Av største betydning i dette historiske øyeblikket var refleksjonene til «avgjøreren», som han kalte seg selv. Og der var faktisk et intervju med George W. Bush i Washington Post da tilbaketrekningen gikk inn i sin siste fase.

Artikkelen og intervjuet introduserer oss for en kjærlig, leken bestefar, som nyter å tulle med barna sine, beundrer portrettene han hadde malt av store menn som han hadde kjent i sine dager i solen. Der var en tilfeldig kommentar om hans bedrifter i Afghanistan og oppfølgingsepisoden i Irak: Bush kan ha startet Irak-krigen ut fra falske påstander, men i det minste hadde han ikke inspirert til et opprør som gjorde USAs hovedstad til en kampsone. I det minste hadde han gjort anstrengelser for å ta avstand fra rasistene og fremmedfrykten i partiet hans i stedet for å dyrke deres støtte. I det minste hadde han ikke gått så langt som å kalle sine hjemlige motstandere «onde». «Han ligner presidentens Babe Ruth når du sammenligner ham med Trump,» sa tidligere majoritetsleder i senatet og engang Bush-nemesis Harry M. Reid (D-Nevada) i et intervju. «Nå ser jeg tilbake på Bush med en viss nostalgi, med en viss kjærlighet, som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre.» Langt ned på listen, som bare fortjener tilfeldige hentydninger, er slakting av hundretusener; mange millioner flyktninger; enorm ødeleggelse; et regime med fryktelig tortur; oppfordring til etniske konflikter som har revet hele regionen fra hverandre; og som en direkte arv, to av de mest elendige landene på jorden. Første ting først. Han snakket ikke ned på andre amerikanere.

Det eneste intervjuet med Bush fanger godt det vesentlige i flommen av kommentarer. Det som betyr noe er oss. Det er mange beklagelser om kostnaden for disse satsningene: det vil si at kostnaden for oss, «har oversteg $ 8 billioner, ifølge nye anslag fra Costs of War -prosjektet ved Brown University», sammen med tapte amerikanske liv og forstyrrelse av vårt skjøre samfunn. Neste gang bør vi vurdere kostnadene det har hatt for oss mer nøye, og gjøre det bedre. Det er også velbegrunnede klagesanger om kvinners skjebne under Taliban-styret.

Noen ganger er klagene uten tvil oppriktige, selv om det oppstår et naturlig spørsmål: Hvorfor ble de ikke uttrykt for 30 år siden da amerikanske favoritter, bevæpnet og entusiastisk støttet av Washington, terroriserte unge kvinner i Kabul som hadde på seg «feil» klær, som kastet syre i ansiktet på dem og begikk andre overgrep? Spesielt ondskapsfulle var styrkene til erketerroristen, Gulbuddin Hekmatyar, som nylig har vært på det amerikanske forhandlingsteamet. Forbedringene i kvinners rettigheter i russisk-kontrollerte byer på slutten av 80-tallet, og truslene de sto overfor fra de CIA-mobiliserte radikale islamistiske styrkene, ble den gang rapportert av en svært troverdig kilde, Rasil Basu, en fremtredende internasjonal feministisk aktivist som var FNs representant i Afghanistan i disse årene, og var spesielt bekymret for kvinners rettigheter.

Basu rapporterer: Under den

[russiske]

okkupasjonen gjorde kvinner faktisk enorme fremskritt: analfabetismen gikk ned fra 98% til 75%, og de ble gitt like rettigheter som menn i sivilrett og i grunnloven. Dette vil ikke si at det var fullstendig likestilling. Urettferdige patriarkalske forhold hersket fortsatt på arbeidsplassene og i familiene overfor kvinner som jobber på lavere nivåer. Men fremskrittene de tok innen utdanning og sysselsetting var svært imponerende. Basu sendte artikler om disse spørsmålene til de store amerikanske tidsskriftene, og det feministiske tidsskriftet Ms. Magazine. Ingen ville ha artiklene, de ga feil historie. Hun klarte imidlertid å publisere rapporten sin i publikasjonen Asia: Asian Age, 3. desember 2001.

Vi kan lære mer om hvordan afghanere i Kabul oppfatter de siste årene av den russiske okkupasjonen, og hva som fulgte, fra en annen ekspertkilde, Rodric Braithwaite, britisk ambassadør i Moskva fra 1988 til 1992, og deretter formann i Joint Intelligence Committee, også forfatter av det store vitenskapelige arbeidet om Sovjet i Afghanistan. Braithwaite besøkte Kabul i 2008, og rapporterte funnene sine i London Financial Times: I Afghanistan bygges det i dag opp nye myter. De lover dårlig for dagens vestlige politikk. Under et besøk nylig snakket jeg med afghanske journalister, tidligere mujahedin, fagfolk, folk som jobber for ‘koalisjonen’ – naturlige støttespillere for påstandene til denne om å bringe fred og gjenoppbygging. De hadde forakt for [USAs kandidat] president Hamid Karzai, som de sammenlignet med Shah Shujah, den britiske marionetten som ble installert under den første afghanske krigen. Mest foretrukket var Mohammad Najibullah, den siste kommunistiske presidenten, som forsøkte å forene nasjonen innen en islamsk stat, og som ble slaktet av Taliban i 1996: DVD-er med talen hans selges på gata. De sa at ting var bedre under Sovjet. Kabul var trygg, kvinner ble ansatt, Sovjet bygde fabrikker, veier, skoler og sykehus, russiske barn lekte trygt i gatene. De russiske soldatene kjempet tappert på bakken som ekte krigere, i stedet for å drepe kvinner og barn fra luften. Selv Taliban var ikke så ille: de var gode muslimer, holdt orden og respekterte kvinner på sin egen måte. Disse mytene gjenspeiler kanskje ikke den historiske virkeligheten, men de måler en dyp skuffelse over ‘koalisjonen’ og dens politikk.

Politikken til «koalisjonen» ble brakt ut til offentligheten i New York Times-korrespondent Tim Weiners historie om CIA. Målet var å «drepe sovjetiske soldater», erklærte CIAs stasjonssjef i Islamabad og gjorde det klart at «oppdraget ikke var å frigjøre Afghanistan.» Hans forståelse av politikken han ble beordret til å utføre under president Ronald Reagan, er helt i samsvar med skrytet til president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, om deres beslutning å støtte radikale islamistiske jihadister i 1979 for å trekke russerne inn i Afghanistan, og hans glede over resultatet etter at hundretusener av afghanere ble drept og store deler av landet ble ødelagt: “Hva er viktigere i verdenshistorien? Taliban eller sammenbruddet av det sovjetiske imperiet? Noen opphissede muslimer eller frigjøringen av Sentral -Europa og slutten på den kalde krigen? ” Det ble tidlig erkjent av informerte observatører at de russiske inntrengerne var ivrige etter å trekke seg ut så snart som mulig. Historiker David Gibbs studium av russiske arkiver av fjerner enhver tvil om saken. Men det var mye mer nyttig for Washington å utstede proklamasjoner for å utløse en følelse av Russlands skremmende ekspansjonistiske mål, og tvinge USA, for å forsvare seg, til å utvide sitt eget herredømme over regionen sterkt, med vold når det trengtes (Carter Doctrine, en forløper for Bush-doktrinen). Den russiske tilbaketrekningen etterlot en relativt populær regjering på plass under Najibullah, med en fungerende hær som var i stand til å holde kontroll i flere år, til de radikale islamistene, som ble støttet av USA, overtok og innførte en terrorperiode så ekstrem at Taliban ble ønsket velkommen da de invaderte og innførte sitt eget harde regime. De opprettholdt ganske gode forhold til Washington til 11. september. Når vi går tilbake til nåtiden, burde vi virkelig være bekymret for kvinnenes og andres skjebne når Taliban kommer tilbake til makten. For de som er oppriktig opptatt av å utforme politikk som kan komme dem til gode, skader ikke et lite historisk minne. Det samme gjelder også andre forhold.

Taliban har lovet å ikke huse terrorister, men hvordan kan vi tro dem, advarer kommentatorer når dette løftet kombineres med den vanvittige påstanden fra deres talsmann Zabihullah Mujahid om at det ikke er «bevis» for at Osama bin Laden var ansvarlig for 9/ 11 angrepet?

Det er ett problem med den generelle latterliggjøring av denne sjokkerende uttalelsen. Det Mujahid faktisk sa var både nøyaktig og veldig verdt å høre. Med hans ord, «Da Osama bin Laden ble et problem for amerikanerne, var han i Afghanistan. Selv om det ikke var noe bevis for at han var involvert” i 9/11. La oss sjekke. I juni 2002, åtte måneder etter 9/11, holdt FBI -direktør Robert Mueller sin mest omfattende presentasjon for den nasjonale pressen om resultatene av det som trolig var den mest intensive etterforskningen i historien. I hans ord, «etterforskere tror ideen om angrepene 11. september på World Trade Center og Pentagon kom fra al Qaida-ledere i Afghanistan,» selv om planleggingen og finansieringen tilsynelatende kan spores til Tyskland og De forente arabiske emirater. «Vi tror at hjernen bak det var i Afghanistan, høyt i al -Qaida-ledelsen.» Det som først bare ble antatt i juni 2002, kunne ikke ha vært kjent åtte måneder tidligere, da USA invaderte. Mujahids opprørende kommentar var korrekt. Latterliggjøring er et annet eksempel på praktisk hukommelsestap. Med Mujahids nøyaktige uttalelse i minne, sammen med Muellers bekreftelse på den, kan vi nærme oss en forståelse av Bush -læren.

Mens vi gjør det, kan vi lytte til afghanske stemmer. En av de mest respekterte var Abdul Haq, den ledende skikkelsen i den afghanske motstanden mot Taliban, og en tidligere leder for den USA-støttede mujahedin-motstanden mot den russiske invasjonen. Noen uker etter den amerikanske invasjonen hadde han et intervju med Asia-eksperten Anatol Lieven. Haq fordømte bittert USAs invasjon, som han erkjente ville drepe mange afghanere og undergrave innsatsen for å styrte Taliban innenfra. Han sa at «USA prøver å vise muskler, score en seier og skremme alle i verden. De bryr seg ikke om afghanernes lidelse eller hvor mange mennesker vi vil miste.” Haq var ikke alene om dette synet. Et møte med 1000 stamme-eldste i oktober 2001 krevde enstemmig en slutt på bombingen, som de erklærte var rettet mot «uskyldige mennesker.» De oppfordret til at andre midler enn slakting og ødeleggelse brukes til å styrte det hatede Taliban-regimet. Den ledende afghanske organisasjonen for kvinners rettigheter, Revolutionary Association of the Women of Afghanistan (RAWA), utstedte en erklæring 11. oktober 2001, hvor han sterkt motsatte seg USAs «enorme aggresjon mot landet vårt», som vil koste blodet til uskyldige sivile. Erklæringen oppfordret til «utryddelse av Taliban- og al-Qaida-pesten» ved «et opprør i den afghanske nasjonen», ikke ved et morderisk angrep fra utenlandske aggressorer.

Alt som var offentlig kjent på den tiden, alt ble ignorert som irrelevante, alt ble glemt. Afghanernes meninger bryr vi oss ikke om når vi invaderer og okkuperer landet deres. Oppfatningen av den afghanske motstanden mot Taliban var ikke langt fra holdningen til president Bush og hans forsvarssekretær Donald Rumsfeld. Begge avviste Taliban-initiativer for å sende bin Laden til en rettssak i utlandet, til tross for at Washington nektet å levere bevis (som den ikke hadde). Til slutt avviste de Talibans tilbud om å overgi seg. Som presidenten sa det: «Da jeg sa ingen forhandlinger, mente jeg ingen forhandlinger.» Rumsfeld la til: «Vi forhandler ikke om overgivelser.» Det vil si at vi skal vise muskler og skremme alle i verden. Den keiserlige uttalelsen den gangen var at de som har terrorister, er like skyldige som terroristene selv. Den sjokkerende frekkheten i denne proklamasjonen gikk nesten ubemerket forbi. Den ble ikke fulgt av en oppfordring om å bombe Washington, slik den åpenbart antydet. Selv om de unntar terrorister i verdensklasse på høye steder, har og kjenner USA terrorister om kan kjøpet på salg og som holder på med slike handlinger som å sprenge cubanske kommersielle fly, drepe mange mennesker, en del av den lange amerikanske terrorkrigen mot Cuba.

Helt bortsett fra den skandalen, er det verdt å si det usigelige: USA hadde ingen anklager mot Taliban. Ingen anklage, før 9/11 eller noen gang. Før 9/11 var Washington på ganske god fot med Taliban. Etter 9/11 krevde den utlevering (uten å ha påstått å levere nødvendig bevis), og da Taliban ble enig, nektet Washington tilbudene: «Vi forhandler ikke om overgivelser.» Invasjonen var ikke bare et brudd på folkeretten, som en marginal bekymring i Washington som den afghanske motstanden mot Taliban, men hadde heller ingen troverdig påskudd av noen grunn. Ren kriminalitet. Videre er det nå mange bevis som viser at Afghanistan og al-Qaida ikke var av særlig interesse for Bush-Cheney-Rumsfeld-triumviratet. De hadde øynene på mye større vilt enn Afghanistan. Irak ville være det første trinnet, deretter hele regionen. Jeg kommer ikke til å gjennomgå beretningen her. Det er godt dokumentert i Scott Hortons bok, Fool’s Errand. Det er Bush-doktrinen. Herske over regionen, herske over verden, vis musklene våre slik at verden vet at «Det vi sier gjelder,» som Bush I [George H.W. Bush] sa det. Det er neppe en ny amerikansk doktrine. Det er også lett å finne forløpere i imperienes historie. Bare se på vår forgjenger i kontroll av verden, Storbritannia, en stormester i krigsforbrytelser, hvis rikdom og makt stammer fra sjørøveri, slaveri og verdens største opplegg for narkotikahandel. Og til syvende og sist, «Uansett hva som skjer, har vi, den største revolveren, og det har de ikke.» Hilaire Bellocs versjon av den vestlige sivilisasjonen. Og ganske mye Abdul Haqs innsikt i imperiets tankegang.

Ingenting avslører de fremherskende verdier tydeligere enn måten de trakk seg ut på. Den afghanske befolkningen var neppe en vurdering verd. Imperiets «avgjørere» bryr seg ikke om å spørre hva folk kan ønske seg på landsbygda i dette som stort sett er et jordbrukssamfunn, der Taliban bor og finner sin støtte, kanskje motvillig støtte som det beste av dårlige alternativer. Mens de tidligere var en Pashtun-bevegelse, har de «nye talibanerne» tydeligvis en mye bredere base. Det ble dramatisk avslørt av det raske sammenbruddet til deres tidligere fiender, den onde krigsherren Abdul Rashid Dostum, sammen med Ismail Khan, og brakte andre etniske grupper inn i Taliban -nettverket. Der er også afghanske fredsstyrker som ikke bør avvises summarisk.

Hva ville den afghanske befolkningen ønske om de hadde et valg? Kanskje de kunne ha kommet til lokale tilpasninger hvis de hadde fått tid før en brå tilbaketrekning? Uansett hva mulighetene kan ha vært, ser det ikke ut til at de har vært vurdert. Dybden av forakt for afghanere ble forutsigbart nådd av Donald Trump. I sin ensidige tilbaketrekningsavtale med Taliban i februar 2020, gadd han ikke engang å rådføre seg med den offisielle afghanske regjeringen. Enda verre, rapporterer Bushadministrasjonens utenrikspolitiske spesialist, Kori Schake, er det at Trump tvang den afghanske regjeringen til å slippe løs 5000 Talibankrigere og lempe på økonomiske sanksjoner. Han var enig i at Taliban kunne fortsette å utøve vold mot regjeringen som vi var der for å støtte, mot uskyldige mennesker og mot dem som hadde hjulpet til i vår innsats for å holde amerikanerne trygge. Alt Taliban måtte gjøre var å si at de ville slutte å ha amerikanske eller koalisjonsstyrker som angrepsmål, ikke tillate al-Qaida og andre terrororganisasjoner å bruke afghansk territorium for å true USAs sikkerhet og deretter føre forhandlinger med den afghanske regjeringen. Som vanlig er det oss som er viktig, denne gangen forsterket av Trumps grusomhet. Afghanernes skjebne bryr ingen seg om.

Trump fastsatte tilbaketrekningen til begynnelsen av sommerens kampsesong, noe som reduserte håpet om en slags forberedelse. President Joe Biden forbedret vilkårene for tilbaketrekking litt, men ikke nok til å forhindre det forventede kaoset. Så kom den forutsigbare reaksjonen fra det stadig mer skamløse republikanske lederskapet. De klarte knapt å fjerne sine overstrømmende hyllester til Trumps «historiske fredsavtale» fra nettsiden sin før de fordømte Biden og ba om at han ble anklaget for å følge opp med en forbedret versjon av Trumps skamløse forræderi. I mellomtiden blir afghanerne igjen hengt ut til tørk. Tilbake til det opprinnelige spørsmålet,så  kan Bush -doktrinen ha blitt formulert mer grovt enn vanlig praksis, men den er neppe ny. Invasjonen brøt folkeretten (og artikkel VI i den amerikanske grunnloven), men Bushs juridiske team hadde bestemt at slik sentimentalitet var «eiendommelig» og «foreldet», og brøt igjen lite ny grunn bortsett fra frekk trass. Når det gjelder «nasjonsbygging», er en måte å måle forpliktelsen til dette målet å spørre hvilken andel av de forbrukte billionene dollar som begikk til den afghanske befolkningen, og hvilken andel som gikk til det amerikanske militærsystemet og dets leiesoldater («entreprenører») sammen med myren av korrupsjon i Kabul og blant krigsherrene USA satte til å styre.

I begynnelsen refererte jeg til 9/11/2001, ikke bare 9/11. Det er en god grunn til det. Det vi kaller 9/11 er den andre 9/11. Den første 11. september var langt mer ødeleggende og brutal på et rimelig vis: 9/11/73. For å se hvorfor, bør du vurdere ekvivalenter per innbygger, det riktige målet. Anta at den 9/11/2001 hadde 30 000 mennesker blitt drept, 500 000 ondskapsfullt torturert, regjeringen styrtet og et brutalt diktatur installert. Det ville vært verre enn det vi kaller 9/11. Det skjedde. Det ble ikke beklaget av den amerikanske regjeringen, eller av privat kapital, eller av de internasjonale finansinstitusjonene som USA stort sett kontrollerer, eller av ledende personer i «libertarianism.» Det ble heller hyllet og gitt enorm støtte. Gjerningsmennene, i likhet med Henry Kissinger, er høyt beæret. Jeg antar at bin Laden blir hyllet blant jihadister. Alle bør innse at jeg sikter til Chile, 9/11/1973.

Et annet tema som kan inspirere til refleksjon, er forestillingen om «evig krig», som til slutt ble lagt til ro med tilbaketrekningen fra Afghanistan. Fra ofrenes perspektiv, når begynte de evige krigene? For USA begynte de i 1783. Da det britiske åket ble fjernet, sto den nye nasjonen fritt til å invadere «indisk land», for å angripe urfolk med kampanjer for slakting, terror, etnisk rensing, brudd på traktater – alt i en massiv skala, i mellomtiden plukket de opp halvparten av Mexico, deretter store deler av verden. I et lengre perspektiv kan vi spore våre evige kriger tilbake til 1492, som historiker Walter Hixson hevder. Bushs juridiske team bestemte at FNs pakt, som eksplisitt hindrer forebyggende/forebyggende kriger, faktisk autoriserer dem – formaliserer det som lenge hadde vært operativ lære. Fra ofrenes synspunkt ser historien annerledes ut enn holdningen til de med maximpistolen og deres etterkommere.

I mars 2003 innledet USA en krig mot Irak som en del av den neokonservative visjonen om å omdanne Midtøsten og fjerne ledere som utgjorde en trussel mot USAs interesser og «integritet». Enda han visste at regimet til Saddam Hussein ikke hadde noe å gjøre med terrorangrepene 11. september, ikke hadde masseødeleggelsesvåpen og deretter ikke utgjorde noen trussel mot USA, hvorfor invaderte Bush Irak, noe som etterlot hundretusenvis av irakere døde og kan ha kostet mer enn $ 3 billioner?

 9/11 ga anledning til invasjonen av Irak, som, i motsetning til Afghanistan, er en reell premie: en stor oljestat midt i hjertet av verdens fremste oljeproduserende region. Da tvillingtårnene fortsatt ulmet, fortalte Rumsfeld sine ansatte at det er på tide å «gå bredt ut – feie hele greien opp, enten tingen er relatert eller ikke,» inkludert Irak. Målene ble raskt utvidet langt mer. Bush og medarbeidere gjorde det helt klart at bin Laden var små poteter, av liten interesse (se Horton for mange detaljer). Bushs juridiske team bestemte at FNs pakt, som eksplisitt hindrer forkant/forebyggende kriger, faktisk autoriserer dem – formaliserer det som lenge hadde vært operativ lære. Den offisielle grunnen til krig var det «eneste spørsmålet»: Husseins masseødeleggelsesvåpen. Da spørsmålet fikk feil svar, gikk årsaken til aggresjon øyeblikkelig over til «å fremme demokrati», et gjennomsiktig eventyr som svelges entusiastisk av de utdannede klassene – selv om noen av murret, inkludert 99 prosent av irakerne, ifølge meningsmålinger. Noen får nå skryt for å ha motarbeidet krigen fra starten av, særlig Barack Obama, som kritiserte den som en strategisk tabbe. Kanskje er hukommelsen min feil, men jeg husker ikke ros til nazistiske generaler som så på Hitlers operasjon Barbarossa som en strategisk tabbe: De burde ha slått ut Storbritannia først. En annen dom ble avsagt av Nürnberg-domstolen. Men USA begår ikke forbrytelser, per definisjon; bare tabber.

Agendaen for regimeendring som hadde definert amerikansk utenrikspolitikk under Bush-administrasjonen lå tilsynelatende bak NATOs beslutning om å fjerne Muammar Gaddafi fra makten i Libya i kjølvannet av “Arab Spring”-revolusjonene i slutten av 2010 og begynnelsen av 2011. Men som i saken i Irak, hva var de virkelige årsakene til å håndtere lederen for en påstått «useriøs stat» som lenge hadde sluttet å være en?

Libyaintervensjonen ble initiert av Frankrike, delvis som reaksjon på humanitær holdning av noen franske intellektuelle, delvis antar jeg (vi har ikke mye bevis) som en del av Frankrikes forsøk på å opprettholde sin imperialistiske rolle i fransktalende Afrika. Storbritannia sluttet seg til. Så sluttet Obama-Clinton seg til, «og ledet fra bakre ledd», slik noen tjenestemenn i Det hvite hus skal ha sagt. Da Gaddafis styrker gikk mot Benghazi, kom det høye rop om forestående folkemord, noe som førte til en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd som innførte en flyforbudssone og ba om forhandlinger. Det var rimelig etter min mening; det var legitime bekymringer. Den afrikanske union foreslo våpenhvile med forhandlinger med Benghaziopprøreren om reformer. Gaddafi godtok det; opprørerne nektet.

På dette tidspunktet, bestemte Frankrike-Storbritannia-U.S.A. koalisjonen seg for å bryte Sikkerhetsrådets resolusjon de hadde gått inn for og i virkeligheten bli opprørernes flyvåpen. Det gjorde at opprørsstyrkene kunne gå videre på bakken, og til slutt fanget de og myrdet Gaddafi på sadistisk vis. Hillary Clinton syntes det var ganske morsomt, og spøkte med pressen at «Vi kom, vi så, han døde.» Landet kollapset deretter i totalt kaos, med kraftig eskalering i drap og andre grusomheter. Det førte også til en strøm av Jihad-er og våpen til andre deler av Afrika, noe som førte til store katastrofer der. Intervensjonen spredde seg til Russland og Tyrkia, og de arabiske diktaturene, som støtter krigførende grupper. Hele episoden har vært en katastrofe for Libya og store deler av Vest-Afrika. Så vidt jeg vet er det ikke registrert at Clinton også synes dette er morsomt. Libya var en stor oljeprodusent. Det er vanskelig å tvile på at det var en faktor i de forskjellige inngrepene, men mangel på interne dokumenter gjør at lite kan sies med sikkerhet.

Sammenbruddet i Afghanistan har uten tvil vist at USAs strategi mislyktes i krigen mot terror og operasjonene for regimeendring. Imidlertid er det noe som er mer urovekkende enn disse faktaene Det er at USA etter hver intervensjon etterlater seg «sorte hull» og til og med forråder dem som kjempet på sin side mot terrorisme. To spørsmål knyttet til hverandre: For det første, tror du at den mislykkede krigen mot terror vil gi noen nye lærdommer for fremtidige amerikanere som bestemmer utenrikspolitikken? Og for det andre, avslører denne fiaskoen noe om USAs overherredømme i globale affærer?

Svikt er det som springer i øynene til den som betrakter dette. La oss først huske at Bush II ikke erklærte den globale krigen mot terror. Han erklærte den på nytt. Det var Reagan og hans utenriksminister George Shultz som kom på kontoret og erklærte den globale krigen mot terror, en kampanje for å ødelegge «terrorens onde svøpe», særlig statsstøttet internasjonal terrorisme, en «pest spredt av fordervede sivilisasjonsmotstandere [i en] tilbakegang til barbarisme i moderne tid. «

Den globale krigen mot terror ble raskt en enorm terrorkrig ledet eller støttet av Washington, og konsentrerte seg om Mellom -Amerika, men ble utvidet til Midtøsten, Afrika og Asia. Den globale krigen mot terror førte til og med til en dom fra Den internasjonale domstolen i Haag som fordømte Reaganadministrasjonen for «ulovlig bruk av makt» – også kjent som internasjonal terrorisme – og påla USA å betale betydelige erstatninger for sine forbrytelser. USA avviste selvfølgelig alt dette og forsterket den «ulovlige maktbruken.»

Det var helt passende, forklarte redaktørene i The New York Times. Den internasjonale domstolen var et «fiendtlig forum», noe som ble bevist av det faktum at det fordømte det uskyldige USA. Noen få år tidligere hadde det vært en modell for sannhet da det stod på USAs side i en sak mot Iran. USA la deretter ned veto mot en resolusjon fra Sikkerhetsrådet som oppfordret alle stater til å overholde folkeretten og nevnte ingen, selv om det var klart hva som var meningen. Jeg er ikke sikker på om det ble rapportert en gang. Men vi erklærer høytidelig at stater der terrorister oppholder seg, er like skyldige som terroristene selv.

Så invasjonen av Afghanistan var «riktig» og «rettferdig», selv om den var dårlig gjennomtenkt og for kostbar. For oss. Bush II erklærte ikke den globale krigen mot terror. Han erklærte det på nytt. Var det en fiasko? For amerikanske keiserlige mål? I noen tilfeller, ja. Reagan var den siste tilhenger av apartheidregimet i Sør -Afrika, men klarte ikke å opprettholde det. Generelt utvidet det imidlertid Washingtons imperialistiske rekkevidde. Bushs fornyelse av den globale krigen mot terror har ikke hatt lignende suksess. Da USA invaderte Afghanistan, var basen for radikal islamsk fundamentalistisk terrorisme stort sett begrenset til et hjørne av Afghanistan. Nå er det over hele verden. Ødeleggelsene i store deler av Sentral -Asia og Midtøsten har ikke styrket USAs makt.

Jeg tviler på at det har stor innvirkning på USAs globale overherredømme, som fortsatt er overveldende. I den militære dimensjonen står USA alene. Dets militære utgifter overgår dets rivaler – i 2020, 778 milliarder dollar i forhold til Kinas 252 milliarder dollar og Russlands 62 milliarder dollar. Det amerikanske militæret er også langt mer avansert teknologisk. USAs sikkerhet er uten sidestykke. De påståtte truslene er på grensene til fiender, som er omgitt av atomvåpenvåpen i noen av de 800 amerikanske militærbaser rundt om i verden (Kina har en: Djibouti).

Makt har også økonomiske dimensjoner. På toppen av USAs makt etter andre verdenskrig hadde USA kanskje 40 prosent av den globale formuen, en overvekt som uunngåelig gikk ned. Men som den politiske økonomen Sean Starrs har observert, er nasjonalregnskapet ikke det eneste målet på økonomisk makt i den nyliberale globaliseringens verden. Forskningen hans viser at USA-baserte multinasjonale selskaper kontrollerer svimlende 50 prosent av verdens rikdom og er først (noen ganger på andreplass) i omtrent alle sektorer.

En annen dimensjon er «myk kraft». Her har Amerika blitt alvorlig svekket, i god tid før Trumps harde slag mot landets rykte. Selv under Clinton erkjente ledende statsvitere at det meste av verden så på Amerika som verdens «fremste røver stat» og «den største ytre trusselen mot deres samfunn» (for å sitere henholdsvis Samuel Huntington og Robert Jervis). I Obama-årene gikk det frem av internasjonale meningsmålinger at USA ble ansett som den største trusselen mot verdensfreden, og at det ikke var en eneste utfordrer i nærheten. Amerikanske ledere kan fortsette å undergrave landet hvis de velger det, men dets enorme makt og enestående fordeler gjør det til en vanskelig oppgave, selv for Trumps ødeleggende ball.

Et tilbakeblikk på angrepene 11. september avslører også at krigen mot terror hadde mange konsekvenser for det innenlandske samfunnet i USA. Kan du kommentere krigens innvirkning på terror på amerikansk demokrati og menneskerettigheter?

I denne forbindelse har temaet blitt godt nok dekket slik at det ikke er nødvendig med mye kommentar. En annen illustrasjon dukket nettopp opp i The New York Times Review of the Week, et veltalende vitnesbyrd fra en modig FBI -agent som var så skuffet over sin oppgave å «ødelegge mennesker» (muslimer) i krigen mot terror at han bestemte seg for å lekke dokumenter som avslørte forbrytelser og å gå i fengsel. Den skjebnen er forbeholdt dem som avslører statlige forbrytelser, ikke gjerningsmennene, som blir respektert, slik som den fjollete bestefaren, George W. Bush. Det har selvfølgelig vært et alvorlig angrep på sivile friheter og menneskerettigheter, i noen tilfeller helt usigelig, som Guantánamo, der torturerte fanger fortsatt forsvinner etter mange år uten anklager eller fordi torturen var så grusom at dommerne nekter å la dem bli brakt til rettssak. Det er nå innrømmet at «de verste av de verste» (som de ble kalt) for det meste var uskyldige tilskuere. Hjemme er rammen for en overvåkingsstat med fullstendig illegitim makt etablert. Ofrene er som vanlig de mest sårbare, men andre vil kanskje reflektere over pastor Niemöllers berømte bønn under nazistyret.

Copyright © Truthout. Kan ikke skrives ut uten tillatelse.

C.J. Polychroniou C.J. Polychroniou er statsviter/statsøkonom, forfatter og journalist som har undervist og jobbet på en rekke universiteter og forskningssentre i Europa og USA. For øyeblikket er hans viktigste forskningsinteresser amerikansk politikk og politisk økonomi i USA, europeisk økonomisk integrasjon, globalisering, klimaendringer og miljøøkonomi, og dekonstruksjonen av nyliberalismens politisk-økonomiske prosjekt. Han er en fast bidragsyter til Truthout, så vel som medlem av Truthouts Public Intellectual Project. Han har publisert mange bøker og over 1000 artikler som har dukket opp i en rekke tidsskrifter, blader, aviser og populære nyhetsnettsteder. Mange av publikasjonene hans er oversatt til en rekke forskjellige språk, inkludert arabisk, kinesisk, kroatisk, nederlandsk, fransk, tysk, gresk, italiensk, japansk, portugisisk, russisk, spansk og tyrkisk. Hans siste bøker er Optimism Over Despair: Noam Chomsky On Capitalism, Empire, and Social Change (2017); Climate Crisis and the Global Green New Deal: The Political Economy of Saving the Planet (med Noam Chomsky og Robert Pollin som hovedforfattere, 2020); The Precipice: Neoliberalism, the Pandemic, and the Urgent Need for Radical Change (en antologi av intervjuer med Noam Chomsky, 2021); and Economics and the Left: Intervjuer med progressive økonomer (2021).

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane dine vert handsama.