Lavmål i Klassekampen – Kina sammenlignes med Nazi-Tyskland

I avisen Klassekampen skriver Hans Petter Graver, som titulerer seg som professor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, i dag 22.11.19, en artikkel om situasjonen i Hongkong under overskriften «Domstolene i Hong Kong». Han tar opp spørsmålet «om kinesiske myndigheter skal kunne overkjøre» Hongkongs grunnlov. Han er opptatt av hvilken situasjon da Hongkong kommer i.

Kina sammenlignes med Nazi-Tyskland

Så skriver han følgende: «Konflikten minner skummelt om situasjonen mellom de tyske myndighetene og Høyesterett høsten 1940, da Reichkommissar Terboven nektet norske domstoler å prøve lovligheten av tyske forordninger. Dette åpnet veien for å bruke okkupasjonsmakten til en nazifisering av Norge.» Som fagperson hoppet jeg i stolen.

Noen kommentarer

Noen kommentarer er på sin plass. Alle forhold må sees i sin historiske sammenheng dersom vi skal ha en sjanse for å forstå dem Jeg vil argumentere for at Graver sin historiske parallell er helt på siden. I 1940 hadde tyskerne okkupert den frie, uavhengige staten Norge, og det sto en svær hærstyrke i landet som hadde den reelle makten.

Hongkong som okkupert territorium

Hongkong er en del av den kinesiske staten som ble okkupert av Storbritannia i 1841. Engelskmenn hadde helt fra 1500-tallet drevet en stadig mer omfattende opiumsmugling inn i Kina. Dette ville de kinesiske myndighetene stanse og beslagla i 1839 et stort opiumparti som tilhørte en engelsk kjøpmann. England sendte da en flåtestyrke og i løpet av det som er blitt kalt Opiumkrigen ble kinesiske myndighetene tvunget til å holde landet åpent for opiumhandelen. Ved «freden» i Nanking måtte Kina avstå Hongkong til Storbritannia «til evig tid» samt at fem havner ble åpnet for handel. Dette var begynnelsen på den vestlige columbiske innmarsjen i Kina. Snart fikk USA og Frankrike de samme rettigheter som England og i 1847 undertegnet Norge og Sverige en lignende kontrakt.

Under den videre «utvikling» fikk utlendingene kontroll over hele tollvesenet og gjennom påtvungne traktater i 1858 og 1860 (Pekingtraktaten) utvidet utlendingene stadig sine retter slik at Kina nærmet seg halvkoloni-status. Dette var i forbindelse med at de vestlige maktene skulle hjelpe den kinesiske keiseren med å slå ned Taping-opprøret som hadde på sitt program å erobre jord fra det store jordeierne og fordele den blant brukerne, samt at de sto for likestilling mellom menn og kvinner. Etter en avgjørende innsats fra de columbiske makter ble opprøret slått ned og det skal ha krevd mellom 20 og 30 millioner ofre. Under den siste traktaten fikk også England herredømme over Kowlon, som er den landfaste halvøyen innenfor Hongkong som jo er en øy. Og i 1898 tvang England Kina til å gi dem en leieavtale på 99 for jordbruksområdene innenfor Kowlon. Når det gjaldt Hongkong, varte denne situasjonen i praksis frem til etter den kinesiske revolusjonen i 1949.

Historien etter 1949

Da stengte Kina for alvor ute de columbiske imperialistene. Året etter satte i USA og Storbritannia i verk en handelsboikott og Hongkong ble bygget opp som en fremskutt base for disse columbiske statenes arbeid med å destabilisere Kina og få fjernet det nye regimet der som var ledet av Mao Tse Tung. Dermed ble Hongkong utviklet til et senter for finans, transport og annen kommunikasjon.

Men etter å ha gjenvunnet nasjonal selvstendighet begynt oppbyggingen av Kina og landet ble stadig sterkere og mektigere. På slutten av 1970-tallet gikk Kina inn for å åpne mer for handel med omverdenen og da så Hongkong sin sjanse til å utnytte dette.  Det hører med til historien at nesten hele befolkningen var av kinesisk opprinnelse. Da tiden for at leieavtalen med England gikk ut i 1997 ble det åpnet forhandlinger mellom London og Beijing fra begynnelsen av 1980-tallet. Hongkong var ikke med på disse forhandlingene.

Avtalen av 1984 mellom England og Kina

I 1984 ble det inngått en avtale ga Kina overherredømme over hele området, men det skulle ha «en høy grad av uavhengighet» som en spesiell administrativ enhet. Og i 1991 valgte folk i Hongkong for første gang på 150 år sin egen lovgivende forsamling. Dette betød en stor utvidelse av deres politiske frihet.

Motstand mot avtalen begynner

Etter dette startet England under sin guvernør Chris Patten å innføre ordninger som i realiteten undergravde prinsippene som en var blitt enige om i 1984 og fratok Kina det reelle overherredømmet over området. I 1997 gjenvant Kina kontroll over Hongkong og en ny lov ble vedtatt. Ifølge denne skulle Hongkong beholde sine retter og friheter, sin juridiske uavhengighet og sin karakter som internasjonalt finans- og handelssenter, samt sine tradisjoner når det gjaldt livet ellers i de 50 neste årene. Så i 2047 skal i prinsippet område bli en integrert del av staten Kina.

Hongkongs økonomiske betydning avtar

Et viktig moment her er at Hongkong på slutten av 1990-tallet skal ha stått for rundt 25 % av brutto nasjonalprodukt i Kina. Det var altså en egen økonomisk «stormakt» og var London. Det var regnet som den tredje viktigste økonomien i verden og området var også regnet som verdens tredje viktigste finanssenter etter New York og London. I dag, 20 år seinere er dette helt endret og Hongkong sin økonomi har falt ned til rundt 3 % av hele Kinas. Økonomisk sett er derfor området av mye mindre viktighet for Kina (og verden) nå. Og vekten faller stadig.

Ett land – to systemer – en problematisk situasjon

Dette kinesiske systemet med ett land – to systemer har vært problematisk fra første stund. Det er sterke krefter i Hongkong som vil bevare sin uavhengige stilling med ekstrem økonomisk nyliberalisme og sterke bånd til de columbiske maktene, og som fristed for forbrytere som har begått lovbrudd i andre land, mens Kina er interessert i å beholde området som en del av Kina med avtale særretter. Etter 1997 har der vært flere store bølger med demonstrasjoner når det har blitt foreslått endringer som oppfattes slik at Kina vil innskrenke områdets selvstendige stilling.

Den siste bølgen med demonstrasjoner

Den siste bølgen av demonstrasjoner ble utløst av at en person som hadde begått et mord på Taiwan flyktet til Hongkong. Der var han trygg fordi det ikke fantes noen utleveringsavtale mellom disse landene. Det ble derfor foreslått at Hongkong måtte få en slik utleveringsavtale med andre land. Dette fikk den columbiske fløyen i Hongkong til å lage en propagandakampanje mot lovforslaget. Det som ble blåst opp var faren for at en utleveringsavtale kunne føre til at forbrytere kunne bli utlevert til myndighetene i Kina. De vanlige columbiske kreftene fra utlandet var også aktive for å skape turbulens i området og undergrave sin viktigste fiende (slik Kina nå er definert av USA). Dette er mye av bakgrunnen for at opprøret har eskalert til de rene borgerkrigstilstander. En utvikling som følger columbiernes dreiebok for undergraving av land som er uavhengige av dem. Det finnes mange godt dokumenterte opplysninger om slike forhold.

Noen konklusjoner

Så skal vi gå tilbake til Gravers sammenligning der han hevder at konflikten angående domstolens rolle i Hongkong i forhold til Kina minner «skummelt» om det vi kan kalle konflikten mellom Høyesterett i Norge og Terboven under den nazistiske okkupasjonen av landet vårt.

Min påstand er at sammenligningen er uhistorisk og uten folkerettslig tyngde.

Norge var et uavhengig, suverent land som ble angrepet og okkupert av en fremmed makt.

Hongkong er et område innen den kinesiske stat som ble angrepet og okkupert av den columbiske makten England og der okkupasjonen varte fra 1841 til 1984. Det var og er ikke en selvstendig stat, men en del av Kina som nå har fått fjernet de engelske okkupantene og som har fått særretter på grunn av denne langvarige okkupasjonen.

Avtalen med Kina medførte at innbyggerne i Hongkong fikk demokratiske retter som de aldri hadde hatt under den engelske okkupasjonen. De fikk sin egen lovgivende forsamling og sine første frie valg til denne i 1991. Men disse demokratiske rettene for området Hongkong er avgrenset av styresettet i den staten de er del av, nemlig Kina, regulert av en avtale.

Sammenligningen til Graver mellom det som skjer i forholdet Kina – Hongkong og forholdene Nazi-Tyskland – Norge er historisk og folkerettslig helt uholdbart. Dette skulle være åpenbart for enhver med juridisk og historiefaglig kompetanse.

Hvis vi skulle våge oss på noen sammenligninger så ligger vel forholdet mellom Norge og EU gjennom EØS-avtalen bedre til rette. Her er det en ytre makt som bestemmer over norsk lovgivning innen rammene av en avtale. Men likevel er heller ikke en slik sammenligning passende – for Norge er fremdeles en selvstendig stat folkerettslig sett og ikke en del av en integrert europeisk unionsstat med en særavtale.

For meg fremtrer Gravers innlegg uten enhver faglig tyngde. Det fremtrer derfor som en tradisjonell fordreining av virkeligheten for å følge opp den anti-kinesiske kampanjen som de vestlige columbiske imperialistene med USA i spissen nå har satt i gang for å forberede opinionen på et angrep på det landet som det har utpekt som sin hovedfiende. Og hva er da bedre enn så si at Kina har Nazi-Tysklands og Terbovens rolle i forhold til Hongkong. Nazismen må jo bekjempes med alle midler.  Og Terboven er jo den mest forhatte mann i norgeshistorien. I siste instans fremtrer Gravers innlegg, i vår nåværende historiske epoke, som krigshissing mot Kina.

Gravers innlegg er preget av et forbløffende juridisk tunnelsyn og fremstår som ren politisk og ideologisk propaganda uten rot i virkeligheten. Men det er en farlig og virksom propaganda for de som ikke kjenner historien, slik som det virker som om Graver heller ikke gjør. Hvis han gjør det, er innlegget hans bevisst villedende. Og hvis han ikke gjør det, har han egentlig ingen rett til å uttale seg som fagperson.

En artikkel av denne art er ikke Klassekampen verdig.

Og så lurer jeg på – hva synes kineserne om å bli sammenlignet med nazistene? De som kjempet en særdeles blodig kamp mot Tysklands allierte Japan, som en del av 2. verdenskrig. Hos dem varte krigen fra 1937 til 1946 og den førte til enorme ødeleggelser og et ufattelig tap av menneskeliv. Men det er vel også en relativt ukjent historie for de columbiske historiefortellerne og deres juridiske medspiller.

Terje Valen, cand. philol. med historie som hovedfag.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane dine vert handsama.