Mennesket er en del av naturen og lever i og av naturen rundt seg. Karl Marx uttrykte dette poetisk slik at mennesket har to legemer, ett organisk (kroppen) og ett uorganisk (alt som er utenfor kroppen). På jorden er det gjennom milliarder av år skapt akkurat den balansen av mange stoffer og prosesser som gjør menneskelig liv, slik vi kjenner det, mulig i universet.
Mennesket sin utveksling med naturen rundt seg i form av produksjon av alt vi trenger for å leve er dynamisk. Det vil si at den ikke forblir på samme nivå i svært lang tid, slik som med andre levende organismer. Menneskene utvikler stadig sine produktivkrefter slik at de kan virke sterkere inn på naturen rundt seg og de utvider stadig området for sin utveksling med naturen.
Marx kaller denne utvekslingen med naturen som blir stadig mer intens og omfattende for menneskens tingliggjøring. Gjennom sin skapende virksomhet lager menneskene nyttige ting for seg av naturstoffene. Dette må skje under alle økonomiske systemer og alle samfunnsformer.
Men så er det slik at menneskene skaper økonomiske systemer der produksjonen av nyttige ting tar en omvei. Denne omveien kalles fremmedgjort tingliggjøring eller vareproduksjon. Under kapitalismen tar den fremmedgjorte tingliggjøringen eller vareproduksjonen en ny og altomfattende form. Den bygger på kjøp og salg av arbeidskraft som skaper merverdi. Og det er en tendens til at alt produseres som varer.
I dette systemet, som kalles kapitalisme, produseres det verdi for å skape mer verdi. Og denne merverdien brukes i all hovedsak til investeringer i nye produksjonsfaktorer som skal gjøre det mulig for den enkelte kapitalen å produsere mer varer og å produsere varene billigere enn de andre kapitalene. Klarer den det har den sørget for at den egne kapitalen klarer å karre til seg mer merverdi/profitt enn de andre og vinner i konkurransekampen. Slik kan den investere mer enn de andre i produksjonsfaktorer og øke sin konkurransekraft ytterligere.
Systemet er slik at det hele tiden må øke merverdien og utvide produksjonen for å kunne få avkastning på hele den investerte kapitalen. Dette medfører at vi har et system som driver mot sin egen oppheving. Det er avhengig av utvidelse av marked og produksjon i stadig økende takt. Når de globale grensene for dette er nådd inntrer det en strukturkrise. Krisen inntrer reint økonomisk fordi stadig større investeringer i produksjonsinstrumenter gjør at disse vokser i verdi i forhold til verdien av den arbeidskraften som brukes for å betjene disse instrumentene. Det gjør at profittraten har en tendens til å synke. Når den blir lav nok tørker investeringene inn fordi de ikke er noen vits i å investere når avkastningen blir for lav. Da går systemet inn i krise som krever massiv ødeleggelse av kapital, og særlig av det Marx kaller konstant kapital som er produksjonsinstrumenter, råvarer, hjelpestoffer og annet som brukes i produksjonen bortsett fra arbeidskraften.
Kapitalismen er altså et system som på den ene siden ikke tåler grenser for utvidelse av produksjonen og på den andre siden setter opp slike grenser for seg sjøl. Så lenge det finnes utvidelsesmuligheter på kloden vil ikke strukturkrisen slå ut for fullt, men når disse grensene nærmer seg, så går kapitalen inn i sin lange krisebefengte avvikling. I tillegg til de indre grenser i kapitalen sjøl, støter den nå mot selve naturens grenser på jorden. Kapitalens reproduksjon og utvidelse fører til stadig større belastning på naturen og etter hvert til store miljøødeleggelser.
Først med utviklingen av bruken av atomkraft (bomber og kraftverk) ble det klart for oss at menneskene hadde skapt midler som kunne utslette dem selv. I boken ”Stille vår” viste Rachel Carson allerede på begynnelsen av 1960-tallet at det økende utslippet av menneskeskapte materialer i form at alle typer gifter og stoffer som endrer menneskenes arveegenskaper osv. også kunne utslette oss. Dette skjedde i økende grad på 1940- 50- og 60-tallet. På 1970-tallet begynte det å bli klart at vi, med økende produksjon, ville bruke opp alle ikke fornybare ressurser innen ikke alt for lang tid. Det ble snakket om at de energikildene vi benyttet ville gå tomme. Det begynte også å bli snakket om skadelige effekter av KFK-gasser og vi ble kjent med svekking av Ozon-laget som beskytter oss mot farlig stråling fra rommet. Noen tiltak ble satt i gang og noen virket, men nye problemer oppsto hele tiden.
Så begynte den omfattende forskningen på virkningen av utslipp av de såkalte drivhusgasser som altså fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorden går opp, med alle de følger dette vil ha for levevilkårene våre.
Det er klart at forbrenning av ikke-fornybare energikilder er svært viktig for å påskynde disse oppvarmingsprosessene. Det ser også ut til å være helt sannsynlig at utviklingen ikke vil gå jevnt, men at der er visse knekkpunkt der utviklingstempoet vil endre seg mye. Dette kan henge sammen med havets evne til å svelge unna drivhusgasser og om smelting av tundraen som kan sett fri den meget virksomme drivhusgassen metan.
De politiske miljøene i Norge som har gått hardest inn for sterk nedsettelse av skatter og avgifter og avvikling av offentlig inngrep er de som mest har nektet å erkjenne det som skjer. For disse partiene mener at privatisering og marked stort sett vil kunne løse alle problemer. Dette har i virkeligheten preget alle stortingspartiene i større eller mindre grad de siste 30 årene, mens Frp har vært den ideologiske pådriveren for utviklingen.
Det er også klart at mange politikere det siste tiåret har snakket mer og mer om hvor viktig det er å løse problemene. Men til tross for dette har problemene vokst og vokst, og det er ikke blitt tatt noen tiltak som er virksomme for å løse dem grunnleggende sett. I Norge går regjeringen inn for massiv innsats for å hent opp mer ikkefornybart, fossilt brennstoff i så høyt tempo som det bare går an. Det såkalte klimaforliket, som setter kjøp og salg av klimakvoter som viktigste middel i klimakampen, gir alle regjeringer i alle rike land unnskyldning for ikke å fortsette skadelige utslipp akkurat der. Ansvaret for begrensninger blir overlatt til de fattige landene som foreløpig forurenser mindre enn oss, men som gjennom utviklingen av sin egen kapitalisme, følger i våre fotspor også på dette feltet.
Miljøpartiet i grønne lanserer en del positive tiltak innenfor kapitalens grenser som vil bøte på noen av de problemene som oppstår på grunn av den ukontrollerte veksten som kjennetegner kapitalismen. Men gjennom sin støtte til EØS-avtalen og manglende forståelse av EU og finanskapitalen og arbeiderklassens situasjon setter de seg selv ute av stand til å skape vesentlige endringer i miljøpolitikken fordi de ikke kan gå til roten av problemene.
Rødt ser at det under kapitalismen ikke er mulig å unngå miljøkatastrofer. Men ut fra vårt behov for å overleve som art vil vi delta i miljøbevegelsen og fremme dens viktigste krav på Stortinget. Vi vil ikke la oss binde til miljøskadelige tiltak slik som SV i regjering i virkeligheten gjorde, men være en kraftig pådriver på Tinget for at folk som nå støtter SV og MDG skal få gjennomslag for den politikken flertallet av medlemmene der brenner for.
Med Rødt på Tinget øker sjansene for at den politikken som mange medlemmer i SV, MDG og andre partier brenner for på dette feltet og mange andre felt, blir satt ut i livet.
Vil du ha fremmet en god miljøpolitikk og øke sjansene for at den blir representert på Tinget skal du stemme Rødt.
Terje Valen