Venstresida i Frankrike har sviktet og mye mer

 

Dominerende overskrift på Klassekampens førsteside. Vi må spørre oss hvilken venstreside det er snakk om. Hvis vi først definerer venstre i politikken som en politisk retning for gjennomføring av tiltak som gjør det stadig bedre for stadig flere å leve i et samfunn, så er det ikke mange statsledelser og/eller politiske partier i verden som kan skryte av å tilhøre dette venstre lenger. Vi vet nå virkelig at det uten tvil er slik at de rike er blitt rikere og de fattige fattigere og de midt i mellom er blitt færre i de aller fleste land. Stort sett er det bare Kina som kan vise til en annen utvikling. Til og med skrytestatistikk over påstått nedgang i fattige i resten av verden gir derfor et helt feil bilde av den virkelige situasjonen for virkelige mennesker. Så da er det trygt å si at venstre i politikken har vært ute ganske lenge. De fakta som Christian Brugerolle fra det franske sosialistpartiet legger frem, viser også dette klart når det gjelder Frankrike. Ja, i mange EU-land snakker de om en tapt generasjon. Det var flere ungdommer fra denne generasjonen som utførte terroren i Paris.

Den andre siden av bildet er destabiliseringen og kampen for nyoppdeling av det som blir kalt for Midt-Østen som de rike statene, med USA i spissen, bedriver. Dette har holdt despoter ved makten i noen land og ødelagt sjansene som en indre opposisjon har hatt til å fjerne despoter både her og i andre land. Bevegelser for demokrati er blitt sjanghaiet av ytre makter som bruker dem i sitt spill om innflytelse i området.

Det er lettere å forstå det som skjedde dersom vi sonderer mellom to venstredefinisjoner. Det ene er det arbeidende folkets venstre og det andre er kapitalens venstre. Det vesentlige for lønnsarbeidernes venstre er bedre kår for alle. Det vesentlige for kapitalens venstre er bedre kår for kapitalen og bedre kår for arbeidsfolk når utviklingen av kapitalen gjør det mulig.

Når kapitalismen går godt er det lettere for disse å finne hverandre i positive reformer som gir bedre levekår for det arbeidende folket. Når kapitalismen får funksjonsproblemer og kommer i krise viser det seg at kapitalen dominerer over ”venstre”. Mens kapitalens venstre tidligere kunne yte slike reformer blir den nå utfordret av kapitalens høyre som arbeider innett for å rive i stykker, å dekonstruere, de positive reformer fra den forrige relativt krisefrie epoke. I Norge var Fremskrittspartiet den ideologiske drivkraft bak kapitalens høyre, mens Arbeiderpartiet i mange år var det partiet som satte kapitalens høyre ut i livet, blant annet gjennom massive privatiseringer og en velkjent sykehusreform. Seinere har det vært såkalt borgerlige regjeringer som har gjort det samme og i siste periode også med Fremskrittspartiet i regjeringsposisjon.

Ettersom denne politikken er blitt mer avslørt har Arbeiderpartiet tilsynelatende beveget seg fra kapitalens høyreside over til kapitalens venstreside, dvs. en driver egenreklame for at en vil gå for å stoppe ødeleggingen, dekonstruksjonen, av noen tidligere gunstige reformer igjen og fornye reformpolitikken. Men krisen i kapitalismen kommer de ikke utenom, derfor blir det ikke noe særlig med slike positive reformer, det blir helst til reformer som gjør det litt verre for arbeidsfolk, men ikke fullt så gale som det kapitalistisk høyre står for. Men dette er ikke reformer i positiv betydning, det er reformer i negativ betydning, skritt i en evig retrett fra velferd for alle. Med minimale unntak er det deformer som gjennomføres, mens en argumenterer med at en er tvunget av den økonomiske situasjonen.

Men så har vi altså et lønnsarbeidernes venstre som er tvunget til å kjempe mot forverringer på alle fronter, og som med få unntak er tvunget til å tape på de viktigste frontene. Til og med høytlønte ingeniører i oljen merker at de er lønnsarbeidere i disse tider, at de på vesentlige områder er i samme situasjon som de fleste andre og mer lavtlønt arbeiderne. Det jo et grusomt system som har tjent penger i bøtter og spann på de ansattes arbeid de siste ti årene som så kaster dem ut i store skarer straks fortjenestene går ned i noen år. Og det er det samme systemet som bevirker at det er flere tusen fattige barn i byen Bergen i år etter år, og at boliger og andre bygninger i land i Midt-Østen blir bombet og skutt i stykker slik at det blir umulig å leve der. Som skaper fortvilte, håpløse, rasende ungdommer i Paris som lokkes over i terror mot uskyldige. Som skaper flyktningstrømmer som arbeidsfolk i stadig flere andre land skal ta byrdene ved å motta.

Dette lønnsarbeidernes venstre vil bli tvunget til å følge kapitalens venstre i deformeringsgaloppen dersom det ikke klarer å finne sin egen politikk som tar utgangspunkt i lønnsarbeidernes egne grunnleggende behov for trygghet og velferd og behovet for å få bruke sine skapende krefter til beste for seg selv og andre. Når det over lengre tid blir klart at deformene også fører til forverring så lenge kapitalen, med sine friheter, rår så må dette venstre begynne å stille spørsmål ved selve systemet dersom det skal vinne frem med sin politikk. Det begynte faktisk LO i Oslo å gjøre etter finanskrisen da de til 1. mai 2009 stilte parolen ”Kapitalen har skylda”.

Kapitalens venstre kan ikke grunnleggende sett produsere reformer som tjener arbeidsfolk når kapitalen er i krise, slik den er nå. En situasjon som den ikke kan komme ut av uten en enorm kapitalødeleggelse, dvs. en krise av uante dimensjoner, altså en krise som vil ramme lønnsarbeiderklassen og de fleste andre med ødeleggende kraft. Realistisk sett er det bare store kriger som kan sørge for slik kapitalødeleggelse. Derfor er IS og Hollande og Per Sandberg på linje når de går for å hisse arbeidsfolk opp mot hverandre og gå til angrep på hverandre. Men kapitalødeleggelsen skal helst skje med andre kapitaler enn ens egen. Derfor er det krefter i USA i dag som geiler opp til en storkrig på det eurasiske kontinent, slik at USA kan slippe ødeleggelser slik de har gjort i to verdenskriger allerede og skape seg en ny storhetstid når endre makter har knust hverandre og en eventuell gjenoppbygging skal skje. Vi skal huske at «Verdenskriger» har vært til stor velsignelse for økonomien i og egentlig alle i USA unntatt de relativt få (USA mistet ca. 300 000 i 2. verdenskrig mot Sovjet som mistet mellom 20 og 25 millioner) som mistet sine unge menn i de virkelige kampene.

Hvis ikke den arbeidende klassens venstre vinner frem med en politikk som grunnleggende sett kan gi alle et godt liv, så vil tingene sannsynligvis gå sin dystre gang og dette århundret vil bli preget av rasekriger, terror, anarki, galopperende fattigdom, sosiale og kulturelle sammenbrudd osv.

For å kunne vinne frem med sine viktigste krav må den lønnsarbeidende klassen sette en grense for sin oppholdende strid og sitt tilbaketog innenfor det kapitalistiske systemet og si at nok er nok – det kapitalistiske systemet kan ikke redde oss – vi må oppheve det ved ta med det beste som er utviklet under det, for eksempel høyt utviklete produktivkrefter som kan gi kort arbeidstid og mer frihet til å delta aktivt i samfunnsorganiseringen og frivillige aktiviteter for alle og fjerne det negative, som utbytting, fattigdom, krig om rikdom, despoti osv.

Et slikt ris er bak speilet kan også gi en impuls til kapitalens begge sider slik at de går med på visse positive reformer også så lenge kapitalismen kan vare.

Dette betyr at lønnsarbeiderklassens venstre må inngå samarbeid med kapitalens venstre når det er mulig for å hindre utvikling av politistat og despoti og for å få med seg flest mulig der i kampen mot kapitalens høyre som hele tiden drar i denne retningen. Og denne arbeidende klassen må jobbe for å få flest mulig fra kapitalens venstre med i kampen for at denne arbeidende klassen faktisk kan ta makten fra kapitalens høyre, oppheve kapitalen og innføre et etterkapitalistisk samfunn etter sine egne behov. En slik allianse kan være mulig fordi de store kapitalistiske finansmonopolene trekker verdier ut både av den arbeidende klasse og de mindre næringsdrivende. Det er mulig at også disse får bedre arbeidsvilkår for sin produksjon av ting og tjenester for samfunnet rundt når kapitalen er opphevet.

Ut fra historiske erfaringer ser det ut til at denne maktovertakelsen i første omgang må være politisk. Den arbeidende klassen med allierte må tilegne seg statsmakten, erobre demokratiet for seg, sikre det og straks begynne å utvikle dette på alle mulige måter.

Så kan selvstendige stater, der kapitalen er opphevet, begynne et mer og mer likeverdig samarbeid med hverandre, ut fra en produksjon av bruksverdier og tjenester som en til syvende og sist skal dele og ikke bytte for å tjene penger på det.

Terje Valen, 18.11.2015 22:05.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *