Brev 20 – Den enkle verdiformen som helhet

Vi er nå kommet til kapittel I, 3, A, 4 i Kapitalen med overskriften Den enkle verdiformen som helhet. Her begynner Marx med å gjenta at den enkle verdiformen til en vare er inneholdt i verdiforholdet den har til en forskjelligartet vare eller i et bytteforhold til denne varen. Som vi har sett blir verdien av vare A kvalitativt uttrykt ved at vare B umiddelbart kan bli byttet med vare A. Den blir kvantitativt uttrykt gjennom at en bestemt mengde av vare B kan bli byttet med den gitte mengden av vare A.

Så kommer en viktig presisering: Med andre ord blir verdien av en vare uttrykt sjølstendig gjennom at den blir fremstilt som ”bytteverdi”. Å si at varen er bruksverdi og bytteverdi er strengt tatt feilaktig for varen er jo bruksverdi (bruksgjenstand) og ”verdi”. Den er noe dobbelt, og fremstiller seg som dette så snart dens verdi får en egen fremtredelsesform som er forskjellig fra dens naturalform, formen som bytteverdi. Og denne formen har den bare i verdi- eller bytteforholdet til en annen forskjelligartet vare. Hvis vi vet om dette så kan vi for enkelthets skyld si at varen er bruksverdi og bytteverdi.

Så tar Marx opp noen vrangforestillinger om dette. Det er forestillingene både til de økonomene som blir kalt merkantilistene og de som han kaller det moderne frihandelskremmerne. (Disse siste kan vi sammenligne med våre dagers såkalte nyliberalister, bare at disse i virkeligheten er ikke er liberalister i det hele tatt, men monopolkapitalister som bruker konkurransen og begrepet liberalisme for å bygge stadig større monopoler og tilrøve seg merverdi fra andre mindre kapitaler ut fra sin monopolstilling.)

Marx sier at merkantilistene legger hovedvekten på den kvantitative siden av verdiuttrykket og derfor på ekvivalentformen til varen, som har sin ferdige skikkelse i pengene. Disse var nemlig opptatt av å skaffe seg mest mulig penger. Frihandelskremmerne, som for enhver pris må få solgt varene sine, legger vekten på den kvantitative siden til den relative verdiformen. For dem eksisterer derfor verken verdien eller verdistørrelsen til varen utenom uttrykket for bytteforholdet, og derfor bare i den daglige prislisten. Mange som kritiserer Marx tanker om vareverdien og hvordan den oppstår, tar dette standpunktet. Det er et standpunkt som hindrer en analyse av hvordan produksjonen bidrar til verdiskapingen, og dermed hindrer en analyse av utbyttingen av arbeidskraften.

Så fortsetter Marx med å utpensle det enkle verdiforholdet. Han sier at den undersøkelsen som han har gjort og de konklusjonene han har trukket har vist at innenfor det enkle verdiforholdet gjelder naturalformen til vare B bare som verdiform eller verdiskikkelse. Den indre motsetningen mellom bruksverdi og verdi som er skjult i varen, blir altså fremstilt gjennom en ytre motsetning, dvs. gjennom forholdet mellom to varer, der den ene varen, hvis verdi skal bli uttrykt, umiddelbart bare gjelder som bruksverdi, mens derimot den andre varen, som skal uttrykke verdi, umiddelbart bare gjelder som bytteverdi.
Den enkle verdiformen til en vare er altså den enkle fremtredelsesformen til den motsetningen mellom bruksverdi og verdi som den inneholder.

Marx understreker så at arbeidsproduktet, under alle samfunnstilstander, er bruksgjenstand. Men at det bare i en historisk bestemt utviklingsepoke det blir til en vare. Dette er den epoken da det arbeidet som er forbrukt for å produsere en bruksting blir fremstilt som en ”legemlig” egenskap ved tingen, dvs. som sin verdi. Han sier så at det følger av dette at den enkle verdiformen til varen samtidig er den enkle verdiformen til arbeidsproduktet. Utviklingen av vareformen faller derfor også sammen med utviklingen av verdiformen.

Så sier Marx at det er lett å se at den enkle verdiformen er utilstrekkelig. Det kommer av at vare A bare byttes i en spesiell vare B. (20 alen lerret = 1 frakk.) Vare A blir ikke satt i en slik stilling at bytteforholdet fremstiller dens kvalitative likhet og kvantitative proporsjonalitet med alle varer, bare med en eneste. I det relative verdiuttrykket til lerretet har frakken derfor bare ekvivalentform, dvs. en slik form at det umiddelbart kan bli byttet, med hensyn til den ene varearten lerret.

Men den enkle verdiformen går av seg sjøl over i en fullstendigere form som Marx kaller total eller utviklet verdiform. Neste gang den samme typen vare byttes, byttes den gjerne i vare C, så kan den byttes i vare D osv. osv. Hver gang er det forskjellige ekvivalentformer til den relative verdiformen. Som Marx skriver det: z vare A = u vare B eller = v vare C eller = w vare D eller = x vare E eller = osv. (20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 40 pund kaffe eller = 1 quarter hvete eller = 2 unser gull eller = ½ tonn jern eller = osv.)

Neste gang skal vi gå videre med å se på denne utviklingen – og for hvert skritt nærmer vi oss pengeformen.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane din vert handsama.