Brev 18 – mer om ekvivalentformen

Marx fortsetter avsnittet om ekvivalentformen med å påpeke at den relative verdiformen, for eksempel lerretet, uttrykker verdieksistensen sin som noe som er absolutt forskjellig fra lerretets legemlige egenskaper. Den relative verdiformen, for eksempel lerret, uttrykker seg for eksempel som frakkelikhet ([x alen] lerret = [1] frakk – altså lerret er lik frakk). Frakken er da uttrykket for verdien av lerretet. På denne måten antyder det relative verdiuttrykket sjøl at det skjuler noe ikke-legemlig (for det er jo lik en annen ting som er kvalitativt forskjellig fra det sjøl som ting) Den relative verdiformen antyder at den skjuler et ikke-tinglig forhold for når den venstre siden i ligningen setter seg lik med  det vi finner på den høyre siden av ligningen som er forskjellige som ting, må der være noe annet ved den venstre siden som er likt med den høyre.

Med ekvivalentformen er det omvendt. Ekvivalentformen består nettopp i at et varelegeme, slik som frakken, altså denne tingen som sådan, uttrykker verdi, at den altså har verdiform fra naturens side. Marx presiserer så at dette bare gjelder innenfor verdiforholdet der lerretsvaren forholder seg til frakkevaren som sin ekvivalent. Men fordi en tings egenskaper ikke springer ut av sitt forhold til andre ting, men tvert imot bare blir virksom i et slikt forhold, synes det som om frakken har sin ekvivalentform, den formen at den umiddelbart kan byttes, som naturegenskap på samme måte som den har egenskapen at den er tung eller holder på varme. Verdikarakteren, som ikke kan sanses, er lagt inn i frakken som ting og frakken sjøl fremtrer derfor som verdi.

Dette er grunnen til den gåtefulle karakteren til ekvivalentformen, som først slår den politiske økonomens borgerlig grove blikk når denne formen til slutt framstår for ham som penger. Den borgerlige økonomen prøver å bortforklare den mystiske karakteren til gull og sølv, mens han blander dem samme med alle slags varer som har spilt rollen som vareekvivalent. Det han ikke aner, er at allerede det enkleste verdiuttrykket, som 20 alen lerret = 1 frakk, gir oss løsningen på ekvivalentformens gåte.

Så sammenfatter Marx løsningen sin slik: Legemet til varen som tjener som ekvivalent gjelder alltid som legemliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid og er alltid produktet av et bestemt nyttig, konkret arbeid. Det konkrete arbeidet blir altså til uttrykk for abstrakt menneskelig arbeid. Dersom for eksempel frakken bare gjelder som virkeliggjøring av abstrakt arbeid, så gjelder skredderarbeidet, som faktisk blir virkeliggjort i frakken, bare som en form for virkeliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid.

I verdiuttrykket til lerretet består ikke nytten av skredderarbeidet i at det skaper klær, altså også folk, men i at det skaper et legeme som åpenbart er verdi, altså en ensartet masse av arbeid som ikke på noen måte skiller seg fra det arbeidet som er legemliggjort i lerretet. For å kunne skape et slikt verdispeil, må skredderarbeidet sjøl ikke gjenspeile noe annet enn den abstrakte egenskapen å være menneskelig arbeid.

Her følger jeg Marx nesten ord for ord og legger inn noen tillegg, som  jeg håper er oppklarende. Det er fordi dette er helt avgjørende for forståelsen av resten av teoriene hans om økonomi. Når vi er ferdig med disse første grundige og svært detaljerte gjennomgangene, vil vi kunne gå fortere frem gjennom resten av Kapitalen. Men det betyr at vi i enda noen brev vil gå ganske sakte og detaljert fremover til vi ender opp med pengeformen.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane din vert handsama.