Brev 17 – Ekvivalentformen

Vi skal nå ta for oss kapittel I, 3, A, 3. Der Marx går over til å behandle den mest interessante verdiformen, nemlig ekvivalentformen. Først repeterer han at idet en vare A (lerretet) uttrykker sin verdi i bruksverdien av en vare av forskjellig art, B, så blir varen B påtrykt en egen verdiform, ekvivalentformen. Lerretsvaren lar altså sin egen eksistens som verdi komme frem i dagen ved at den blir satt lik med frakken, uten at frakken antar en verdiform som er forskjellig fra dens legemsform. Det er slik at lerretet faktisk uttrykker sin verdieksistens ved at det umiddelbart er mulig å bytte det mot frakken. Så oppsummerer han at ekvivalentformen følgelig er den formen en vare har når den umiddelbart lar seg bytte mot en annen vare.
Som vi så i forrige brev så betyr ikke det faktum at en vare umiddelbart kan bli byttet i en annen vare, at den proporsjonen som vi kan bytte lerret og frakker i, er gitt. Verdien av frakken er gitt av den arbeidstiden det tar å produsere den enten den nå står i ekvivalentform eller i relativ form. Så verdistørrelsen er bestemt uavhengig av dens verdiform. Men det pussige er at så snart varearten frakk inntar ekvivalentens plass, så blir ikke dens verdistørrelse uttrykt som verdistørrelse. I verdiligningen (20 alen lerret = 1 frakk) opptrer den istedenfor bare som en bestemt mengde av en gjenstand/ting (einer Sache).

Ettersom vi i alle varebytter vil finne at en vare A uttrykker sin verdi i et bestemt antall av en vare B, så kan det se ut som om dette tallforholdet sier at ekvivalenten i verdiligningen alltid bare har form av en viss mengde av en ting, en viss mengde av en bruksverdi. Det ser altså ut som verdiuttrykket bare er et reint kvantitativt forhold, et forhold mellom mengder av vare A og vare B. Men Marx avslørte altså at ekvivalentformen i seg sjøl ikke inneholder en kvantitativ verdibestemmelse.

Så går Marx over til å se nærmere på ekvivalentformen.
Han sier at den første eiendommelighet ved ekvivalentformen er at bruksverdi blir til fremtredelsesformen for sin motsetning, verdien. Naturalformen til en vare blir altså til en verdiform. Men dette merkelige fenomenet gjelder bare for en vare B innenfor verdiforholdet mellom denne vare og en hvilken som helst annen vare A, og bare innenfor dette forholdet.
Vi har før sagt at for å sammenligne høne og hest må vi redusere dem til noe som er likt for dem begge, og at dette er vekten/tyngden deres. Slik er det også med vare A og vare B. Legemsformen til høne og hest er ikke i seg sjøl uttrykk for tyngde/vekt. Men hvis vi på forhånd har bestemt en gjennomsnittsvekt på høner, så kan vi si at hesten er lik så og så mange høner, selv om hønen altså i og for seg ikke er noen uttrykksform for tyngde (vekt). Men innenfor forholdet 1 hest = 200 høner, representerer hønen vekt/tyngde. Den er en fremtredelsesform for vekt/tyngde.

Marx bruker et eksempel med sukkertopp og jernstykker som vi på forhånd har bestemt vekten på. Når vi legger sukkertoppen og jernstykker på hver sin side av en balansevekt og den kommer i jamvekt, så kan vi si at sukkertoppen er lik så og så mange jernstykker. Her representerer da jernstykkene utelukkende vekt, selv om verken jern eller sukkertopp i og for seg representerer vekt. Det er bare innenfor ligningen 1 sukkertopp = så og så mange jernstykker at jern har denne fremtredelsesformen. Marx konkluderer med at slik som jernlegemet som vektmål bare representerer tyngde i forhold til sukkertoppen, slik representerer, i vårt verdiuttrykk, frakkelegemet verdi bare i forhold til lerretet.

Så kommer en viktig presisering. Mens jern i vektuttrykket til sukkertoppen representerer en naturegenskap som er felles for begge legemene, deres tyngde – så representerer frakken i verdiuttrykket en ikke-naturlig egenskap ved begge tingene: deres verdi, noe reint samfunnsmessig.

Det er viktig at vi ikke mister tålmodigheten overfor denne detaljpirkingen av Marx. Den er en nødvendig del av hans verdenshistoriske oppdagelse av hva pengene egentlig er og dermed til forståelse av hva kapital er og slik åpne for en forståelse av hele det samfunnet vi lever i. Bare på grunnlag av en noenlunde korrekt oppfatning av virkeligheten, kan vi ha noe håp om å endre den til noe bedre, slik at vi kommer ut av den epoken i menneskenes historie der vi er ofre for blinde, ustyrlige krefter i vår produksjon og fordeling.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane din vert handsama.