Skandaløs Marx biografi

Tanker ved lesing av Jonathan Sperbers Marx-biografi: Karl Marx – a Nineteen-Century Life (Karl Marx – historien om en mann fra 1800-tallet)[i].  Boken er på 648 sider og kom ut i 2013.

Sperber er professor i historie ved University of Missouri og har skrevet flere bøker om Europas sosiale og politiske historie på 1800-tallet. Han fikk Pulitzer-prisen i 2014 for denne boken innen kategorien biografi og selvbiografi.

Strålende kritikker

Hans Marx-biografi har fått strålende kritikker av Jonathan Freedland i The New York Times Book Review, av Ian Kershaw som har skrevet Hitlers biografi, av Helmuth Smith som har skrevet om mord og antisemittisme i en tysk by, av Christopher Clark som har skrevet Iron Kingdom om Prøyssens vekst og fall 1600-1947, av David Blackbourn som har skrevet om The Conquest of Nature som handler om vann, landskap og hvordan det moderne Tyskland ble til, i Publishers Weekly og Booklist og av Alexander Cammann som har skrevet Die Zeit og i Kirkus Review og Choice, pluss The New Yorker, Harper’s og Nation.

Det hele sammenfattes på baksiden av boken der det heter «I denne mesterlige biografien over Karl Marx, ‘som nok vil bli definitiv i mange år fremover’ (John Gray, New York Review of Books) skaper historikeren Jonathan Sperber et mangesidig bilde både av mannen og tiden han levde i basert på pinlig nøyaktig forskning. Basert på ny tilgang til nylig åpnete arkiver over Marx og Engels fullstendige verk gir Karl Marx: Et liv i det nittende århundre en menneskelig sammenheng for den personlige historien til en av de mest innflytelsesrike og omdiskuterte politiske filosofer i Vestlig historie. Ved å fjerne Marx fra de ideologiske konfliktene i det tjuende århundre som farger hans ettermæle og plasserer ham innenfor ‘samfunnet og de intellektuelle strømninger i det nittende århundre’ (Ian Kershaw), er Sperber i stand til å presentere et fullstendig portrett av Marx der han verken er en sannsigende profet for den moderne verden eller den om har tilskyndet de verste grusomheter. Denne store biografien omkalfatrer grunnleggende vår forståelse av denne store historiske personligheten.»

Etter dette går jeg til boken med ganske store forventninger, men så mye ros i forbindelse med en person som mener at det er nødvendig å oppheve det rådende økonomiske og sosiale systemet vi lever under, gjør at jeg lurer litt på om alt kan stemme. Og ettersom vi vel kan regne med at denne boken blir oversatt til norsk tenker jeg at det kan være verd å vurdere disse rosende ordene opp mot en litt kritisk lesning av noen vesentlige deler av boken.

Sperbers prosjekt eller vinkling

Sperber forklarer sitt prosjekt i forordet til boken. Hans utgangspunkt er følgene: «Det synspunktet at Marx er en samtidig, hvis ideer former den moderne verden, har gått sin gang og det er på tide med en ny forståelse for ham som en person fra en forgangen historisk epoke, en som er stadig fjernere fra vår egen: tiden for den franske revolusjon, Hegels filosofi, den tidlige industrialiseringsepoken i England og den politiske økonomien som hang sammen med den. Det kan til og med være at Marx bedre kan forstås som en tilbakeskuende person som tok forholdene i første halvdelen av 1800-tallet og projiserte dem inn i fremtiden, enn som en sikker og forutseende tolker av historiske trender. Dette er de forutsetningene som ligger under denne biografien». (Side xiii.)

Om Marx økonomiske teorier sier Sperber: «Det er klart at Marx forsto avgjørende trekk ved kapitalismen, men trekk ved den kapitalismen som eksisterte i de tidlige tiår av 1800-tallet, som klart har fjernet seg fra dagens omstendigheter både når det gjelder dens sentrale elementer og debatten blant de politiske økonomene som prøver å forstå den.» (Side xix.)

Dette betyr at Sperber mener at kapitalismen har endret seg så mye siden Marx sin tid at den er blitt vesensforskjellig, dvs. at det vesentlige ved kapitalismen som Marx oppdaget, ikke lenger gjelder for dagens kapitalisme. Dette er den påstanden som han vil underbygge med fakta.

En annen forutsetning som Sperber går ut fra er at tidligere arbeider om Marx har fokusert for mye på hans ideer og filosofiske, historiske og økonomiske teorier. Sperber skriver at han også vil si mye om dette, men han vil beskrive dem i sin egen tids sammenheng, som innlegg i pågående debatter og kritiske kommentarer om tidens tenkere. (Side xv.) Dessuten skriver Sperber at han vil konsentrere seg om Marx som privatperson, familiemann, som offentlig person, journalist og aktivist. Slik jeg ser det har Sperber allerede i utgangspunktet redusert Marx vitenskapelige virksomhet til noe underordnet og jeg tenker at det kan gjøre det lettere for ham å bevise sin påstand.

Han sier også at ut fra det perspektivet han skriver har han funnet tidligere biografier om Marx lite nyttige. I stedet har han brukt en del andre biografer som inspirasjon, som Heiko Obermann om Martin Luther, Ian Kershaw om Hitler, Constantin Goschler om Rudolf Virchow og Friedrich Lenger om Werner Sombart.

Så kritiserer han de som vil sette Marx inn i sin samtid og gjøre ideene hans mer relevante ved å tolke Marx i lys av psykoanalyse, eksistensialisme, poststrukturalisme eller andre intellektuelle bevegelser frem til nå. Og han kritiserer de som vil gå tilbake til Marx for å finne ut hva han virkelig mente, slik at en kan stryke ut seinere revisjoner og tillegg slik at marxismen kan stå frem i sin reine form. Dette kaller han et prosjekt som passer bedre de som er tilhengere av en religion enn de som hevder at de står for et sekulært og rasjonelt rammeverk. (Side xviii.)

Og i det hele understreker han den store forskjellen mellom Marx verden og vår og at hans teorier reelt sett er helt utdatert. Marx er en mann av sin tid, nemlig da han levde, og der bør vi la ham være.

Hvis Sperber kan legge frem overbevisende momenter for sin påstand, så er Marx i realiteten lite vesentlig for oss og plassert stort sett på historiens skraphaug.

Nå er det slik at dette står i skarp kontrast til mange bidrag som nå påviser nettopp Marx sin relevans for vår tid. I Norge er det siste Østerberg sin bok om Marx som har aktualisert debatten om det nevnte spørsmål også i her i landet, og som har avfødt en debatt i flere publikasjoner. Mange av disse hevder også at Marx er mer relevant nå enn da han levde, altså at han var en mann før sin tid. Et par punkter gjør meg i utgangspunktet skeptisk til Sperbers påstand. I sin litteraturliste nevner han ikke sentrale forskere som er uenige med ham og har ingen diskusjon med dem eller vurdering av deres synspunkter. Det er også bemerkelsesverdig at Sperber ikke i det hele tatt har en henvisning til ordet økologi. Jeg vil nå se litt på noen av de seriøse forskningsarbeider som Sperber ikke nevner og dernest gå nærmere inn på en del viktige området i boken hans.

Vurdering av kildebruk

Sperber mangler henvisninger til, bruk og vurderinger av en del sentrale forskningsarbeider fra eldre og nyere tid som underbygger helt andre oppfatninger enn de han selv har.

Her skal jeg nevne noen sentrale verk som er utelatt som jeg kjenner til uten å være noe mer enn en dedikert amatør på feltet.

Han mangler henvisning til Auguste Cornu som i sine bind (4 i den opprinnelige franske utgaven og 3 i den tyske), skrevet på 1940 og -50-tallet om Karl Marx et Friedrich Engels, behandler tiden fra Marx var født til 1848, svært grundig.

Robert Havemann sin bok Dialektikk uten dogmer – Naturvitenskap og filosofi (1965) er også et sentralt verk som ikke er nevnt.

Han mangler henvisning til Witali S. Wygodski som i 1967 ga ut boken Die Geschichte einer grossen Entdeckung som var en kortfattet, men ganske grundig gjennomgang av hvordan Kapitalen hadde blitt til, med en gjennomgang av Marx sin forskning i forbindelse med helheten i Marx sitt arbeid med dette. (Verket kom på svensk i 1974 med tittelen Den stora upptäckten – Hur Marx skrev Kapitalet.)

Roman Rosdolsky er heller ikke nevnt. Han ga ut en større og grundigere gjennomgang av Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien i tysk utgave i 1968 og i en svensk utgave, Kapitalets tilkomsthistoria, bind 1 i 1973 og bind 2 i 1974.

Han mangler henvisning til Hal Draper som har skrevet Karl Marx’s Theory of Revolution, i til sammen 5 omfangsrike bind, de to siste i samarbeid med Ernie Haberkern, som kom ut mellom 1977 og 2005. Draper og Haberkern er spesielt opptatt av å avdekke de historiske omstendighetene som Marx levde og skrev under, og skulle sånn sett hatt stor relevans for Sperber.

Han mangler henvisning til Lucien Sève, med et omfattende forfatterskap der mye sammenfattes i tetralogien Penser avec Marx, og der spesielt hans analyse av hvordan Marx utvikler nye logiske kategorier gjennom hele arbeidet med Kapitalen, står sentralt. Séve er særlig kjent for å ha vært en sentral aktør for å få Marx inn igjen på pensum i filosofi for universitetene i Frankrike, noe som lyktes 2014. Han har sammen med flere andre, relansert naturdialektikken som viktig emne i Sciences et dialectique de la nature (1998), og han har, sammen med flere andre vitenskapsfolk, skrevet om hvordan Marx foregriper den moderne teorien om utviklingen av ikke-linære systemer i Émergence, complexité et dialectique (2005). Du kan lese litt om det Sève skriver om hvordan Marx opphevet Hegels logiske kategorier gjennom utviklingen av studiene som førte frem til Kapitalen hvis du går til overskriften Filosofi i det følgende: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Okonomi,%20filosofi,%20ideologi,%20antropologi%20og%20okologi.htm

Han mangler henvisning til Andrew Kliman som i sin Reclaiming Marx’s Capital fra 2007 har tilbakevist den hårdnakkete påstanden om at Marx sine økonomiske teorier er indre inkonsistente er heller ikke nevnt.

Han mangler henvisning til Enrique Dussel sin bok Hacia un Marx descondido (1988) oversatt til engelsk med tittelen Towards an Unknown Marx (2001), er nevnt i litteraturlisten, men ikke henvist til i indeksen. Denne boken er andre bind av en trilogi der den første har tittelen La produccion de Marx, un commentario a los ‘Grundrisse(1985). Den er oversatt til fransk med tittelen La production théorique de Marx – Un commentaire des Grundrisse (2009). Den siste heter El Ultimo Marx (1863-1882), y la liberacion latinamericana (1990). Disse verkene gir en fullstendig og grundig behandling av alle de fire utkastene til Kapitalen. Den siste av de nevnte bøkene handler også om hvordan Marx sine tanker kan brukes i dag i kampen for frigjøre Latin Amerika fra imperialisme og utbytting. Dussel brukte de nye arkivene over Marx og Engels skrifter med en gang de var tilgjengelige i sin helhet, altså mellom 1985 og 90. Han reiste da til Amsterdam og andre steder der manuskriptene fantes og leste dem direkte fra originalene. Påstanden på baksiden av Sperbers bok om at disse manuskriptene ikke har vært brukt før, er altså heller ikke sann.

Han mangler henvisning til Paul Burkett, Marxism and Ecological Economics, Toward a Red and Green Political Economy, (2005 på nederlandsk og 2009 på engelsk) som er en svært grundig gjennomgang av Marx som økologisk tenkning. Her finnes også noen bøker av John Bellamy Foster og mye stoff i mange utgaver av tidsskriftet Monthly Review som Sperber overser. Dette er en ødeleggende mangel i lys av relevansen til dagens økologiske debatter.

Han mangler også henvisning til Isabelle Garo med flere nyskapende analyser av Marx sin metode, særlig hans utvikling av kategorien forestilling (Vorstellung) i forbindelse med Marx kunnskapssyn opp mot gjenspeiling som ble det forenklete uttrykket til Engels og Lenin om hvordan menneskene danner seg ideer om verden. Svært interessant og viktig er også hennes Foucault, Deleuze, Althusser & Marx fra 2011 – en dyptloddende analyse av disse franske teoretikerne sitt forhold til Marx

Alt i alt viser det seg altså at Sperber systematisk har utelatt helt sentrale skrifter som på overbevisende måte imøtegår hans eget grunnleggende utgangspunkt når han skriver sin bok. På den måten gjør han det lett for seg selv å få leserne med på sine egne påstander og gjør det vanskelig for de som ikke kjenner til disse fakta, å finne motargumentene mot hans eget utgangspunkt. For øvrig vil Sperber sitt syn være et skikkelig konservativt og kapitalapologetisk standpunkt dersom det nå skulle være slik at Marx faktisk har mye å bidra med når det gjelder å forstå og forandre verden til det bedre.

Vi kan ut fra dette skjønne hvorfor vi finner Dussel bare i bibliografien og ikke i indeksen i boken når vi leser konklusjonen i Fred Moseleys introduksjon til Towards an Unknown Marx av Dussel. Han sier at Dussel mener at det er en presserende oppgave for de som studerer Marx og særlig for den latinamerikanske frigjøringsfilosofien å forstå Marx teori bedre og grundigere for å bli bedre i stand til å utvikle denne teorien og anvende den på de utbredte og presserende sosiale behovene og problemene i dagens globaliserte kapitalistiske økonomi. «Marxistisk teori gir den best tilgjengelige forklaringen på den varige og utbredte fattigdommen i hele verden.»

Han sier at vi nå, for første gang, har tilgang til alle Marx skrifter. «Denne nye situasjonen betegner en ny epoke når det gjelder marxistiske studier, som han (Dussel) kaller ‘Marx andre århundre’. Dussel foreslår at vi bør gå tilbake til Marx sine tekster med ‘ungdommens entusiasme’ og fordype vår forståelse for å utvikle Marx teori og ta den i bruk for å frigjøre Latin-Amerika og resten av verden. De viktigste bidragene fra Marx teori, ligger ifølge Dussel, i fremtiden. Marx andre århundre vil bli bedre enn det første.» (Towards an Unknown Marx, side xxix-xxx.)

Det kan også være verd å merke seg vurderingen til det tyske forlaget som nylig ga ut Marx verk i utvalg i seks bind. Lambert Schneider Verlag, som er forlaget til Wissenschaftliche Buchgesellschaft (WBG, den største bokklubben for fagbøker i Europa), gav i 2013 ut ei ny utgåve av Marx sine verk i 6 bind. I presentasjonen av denne utgaven heter det at; ”I høve den aktuelle verdsøkonomiske situasjonen får filosofien og verka til Karl Marx igjen ein særlig relevans. Mange av prognosane hans blir i dag bekrefta: utbyttinga i verda, kapitalakkumulasjonen, tiltakande internasjonal samanfletting og krisearta fenomen. I det siste, etter finans- og økonomikrisa, er kritikken mot utbytting og urettferdigheit igjen blitt kraftigare. Det er nok ein grunn til å lese Marx (oppatt). Denne flott redigerte utgåva av Marx sine viktigaste verk inneheld dei skriftene som er uomgjengelige for å forstå tankane hans. Dei dannar ei bru frå ungdomsverka over dei viktigaste politiske publikasjonar til eit utval av økonomiske tekstar; frå doktoravhandlinga ved universitetet i Jena til ”Feuerbachtesane” og ”Det kommunistiske partis manifest” til den uavkorta teksten i ”Kapitalen”.”

Forordet til utgaven finner du her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Marx%20verk%20i%20utval.pdf

Ettersom Sperber bruker en rekke studier som passer inn i hans vinkling og ikke bruker en rekke kilder som er uenige med ham, får vi heller ikke den typen vitenskapelig verk der forfatteren gjennomgår andre sine meninger og utvikler sine egne standpunkter gjennom en slik diskusjon. Dette har vært en grunnleggende vitenskapelig metode som Aristoteles brukte først, en metode som Marx benyttet seg av og som tidligere var vanlig ved alle doktorgradsarbeider.

I den seinere tid har mengden med stoff blitt så stor at en prøver å behandle alle vesentlige tidligere bidrag. Med dette som grunnlag har en så gått mest mulig direkte til det som skal studeres og vurdert dette opp mot den foregående diskusjon om forskjellige tolkinger av studieobjektet. Ut fra dette ser Sperbers tilnærmingsmåte mer ut som skandalejournalistens. Han har en helt bestemt vinkling på fremstillingen sin og velger inn det som passer med denne, mens han velger ut det som ikke passer. Dette forsøker han å skjule gjennom vitenskapelig formalisme med mange noter osv. Vi skal derfor se litt på vitenskapeligheten i hans behandling noen viktige verk av Marx

Doktoravhandlingen og Bruno Bauer

Marx doktoravhandling om Demokrit og Epikurs naturfilosofi. (Side 66-68.)

Sperber bruker rundt en side på å kommentere doktoravhandlingen, og den eneste henvisningen han har til bakgrunnsstoff, bortsett fra teksten i selve avhandlingen, er til en artikkel av en Peter Fenves «Marx’s Docoral Thesis on Two Greek Atomists and the Post-Kantian Interpretation» i Journal of the History of Ideas 47 (1986), side 433-52. Det vil si at han velger ut en kilde som har en spesiell vinkling og unnlater å nevne de viktigste tidligere studiene på feltet.

I sin artikkel undersøker Fenves utviklingen av Marx sin tenkning gjennom doktoravhandlingen og hans «Kritikk av Hegels ‘Rettsfilosofi». 

Fenves vil underbygge en teori om at doktoravhandlingen var et fordekt oppgjør med spesielt Kant, men også Hegel. Sperber trekker ut et lite konsentrat av Fenves artikkel og konsentrerer seg om å påvise at Marx var fullt og helt hegelianer i sin behandling av doktorgradsemnet, men en hegelianer preget av tankene til Bruno Bauer som mente at det aktive moment i historien ikke var ideen, som Hegel hevdet, men selvbevisstheten. Jeg siterer Sperber. «For å være mer presis så viste Marx seg her som en pliktoppfyllende elev av Hegel slik han var omtolket av Marx lærer og veileder Bruno Bauer, siden det som kom frem at Marx konklusjon ikke var ånd, slik Hegel ville ha foreslått, men menneskelig selvbevissthet, slik Bruno Bauer mente. Det var også Bauer som hadde beskrevet den hellenistiske perioden som et høydepunkt i selvbevissthetens dialektiske utvikling». (Sperber side 68.)

Denne konklusjonen avslører både en feil forståelse av Marx (som også står i motsetning til det Sperber skriver andre steder) og en overflatisk sammenligning mellom Marx og Bauer. Marx var aldri en pliktoppfyllende elev av noen, han gikk sine egne veier. Auguste Cornu viste allerede i 1948 at doktoravhandlingen var en kritikk av både Hegel og Bauer. Det er rett at Bauer satte selvbevisstheten og menneskelig handling i form av kritisk filosofi i stedet for Hegels verdensånd. Mens Hegel mener at verdensånden gjennom sin utvikling (sitt arbeid) opphever motsigelsen mellom mennesket og natur og når frem til et endepunkt, mener Bauer den universelle selvbevisstheten ikke har noe slikt endepunkt, men stadig fortsetter å utvikle seg. Med det har han, på den ene siden definitivt ødelagt Hegel sitt konservative system der det finnes et sluttpunkt.

Men samtidig setter Bauer hele tiden selvbevisstheten i motsetning til virkeligheten og bryter den uoppløselige forbindelsen mellom tanke og virkelighet (eller natur) som det var så viktig for Hegel å få etablert. Dermed faller Bauer tilbake til filosofen Fichte som hevder at selvbevisstheten er et forbigående og stadig endret uttrykk for ånden, og dermed oppstår igjen den fiendtlige motsetningen mellom det som er og det som bør være, eller mellom virkelighet og idé, altså mellom natur og tenking, noe Hegel hadde kjempet bittert mot.

Mens Marx i sin doktoravhandling slutter seg til det første av Bauers momenter her, altså at utviklingen av selvbevisstheten ikke går mot et endepunkt, så vender han seg mot det andre momentet og tar Hegels side når det gjelder å opprettholde forbindelsen mellom tanke og virkelighet. Og han viser i avhandlingen at den gamle filosofien vikler seg inn i uløselige motsigelser når forholdet mellom de to skal løses. Det er dette som gjør at Marx kan gå videre med spørsmålet. Etter hvert finner han også ut at løsningen på dilemmaet ligger i den menneskelige virksomhet (praksis). Bauer på sin side fjerner seg mer og mer fra virkelighet og havner i individualisme og egosentrisme. Derav den skarpe kritikk som Marx utsetter Bauer for seinere.

Her viser det seg tydelig hvor overflatisk Sperber sine analyser er. Grunnen er at han holder seg vekke fra grunnleggende kilder til den vitenskapelige ekspertisen på Marx som finnes. På det grunnlaget gir han oss rett og slett et feil bilde av innholdet i Marx doktoravhandling. Dette er enten dilettantisk eller bevisst villedning, og i begge tilfeller intet mindre enn en intellektuell skandale.

Det hører med til historien at beskrivelsen av Bauer som Marx ”lærer og veileder” også er omstridt. Lucien Sève skriver at Bauer i denne perioden var en av Marx venstrehegelianske ”venner” (Sève: Penser avec Marx – tome III, side 43) og ”hans nærmeste venn” (Samme verk, side 315.). I Franz Mehrings Marxbiografi Karl Marx – hans liv og historia, (svensk utgave 1971) kan vi lese at Bauer var ni år eldre enn Marx, men selv om han var unghegelianernes leder så var han aldri Marx lærer selv om Marx deltok på et par av hans forelesningsrekker og om han i begynnelsen var en veileder, så gikk Marx ganske raskt sine egne veier. Mehrings skriver også at ”Som tänkare arbetade Marx självständigt redan ved universitetet och bemästrade på två terminer ett kunnskapsförråd, som med de akademiska föreläsningernas långsamma stallutfordring skulle ha behövds mer enn tjugu terminer för at tilgodogöra sig.” (Ovennevnte verk, side 42.)

Og Sperber siterer sjøl en vurdering av Marx fra Moses Hess etter at han ble kjent med Marx sommeren 1841. Hess beskriver Marx som ”mitt idol .. han kombinerer det dypeste filosofiske alvor med den skarpeste forstand; se for deg Rousseau, Voltaire, Holbach, Lessing, Heine og Hegel forent i en person … så har du doktor Marx.” (Sperber, side 91.) Dette høres på ingen måte ut som en epigon, altså etterplaprer.

Jeg har sjekket dette ut mot to av de kildene som Sperber har støttet seg på. Den ene Ruedi Waser i boken Autonomie des Selbstbewusstsein – Eine Untersuchung zum Verhältnis von Bruno Bauer und Karl Marx (1835-1843), 1994. På norsk blir det Autonomi og selvbevissthet – En undersøkelse av forholdet mellom Bruno Bauer og Karl Marx (1835-1843). Boken bygger på Ruedis doktorgrad om emnet. Dette er en bok på 230 sider som utelukkende behandler forholdet mellom Bauer og Marx på en meget detaljert måte. Sperber viser ikke til noen spesielle sider i denne boken.

 

Den andre er en oversiktsartikkel i et samleverk i anledning Feuerbachs 200årsjubileum; Junji Kanda, «Die Feuerbach-Rezeption des jungen Marx im Licht der Junghegelianismus, i Ursula Reitemeyer, Takayuik Shibata, og Francesco Tomasoni, red., Ludwig Feuerbach (1804-1872) Identität und Pluralismus in der globalen Gesellschaft, 2006. Her behandles forholdet mellom Bauer og Marx på noen få sider (105-115) som Sperber fremhever. Sperber hevder ut fra blant annet disse kildene at «Samtidige så på Marx som Bauers protesjé, (protesje betyr person som blir beskyttet og vernet, og har nok en litt nedlatende valør) som han også var.» (Side 66.)

Det viser seg at Sperber har støttet seg på den ene av disse kildene, nemlig den oversiktsartikkelen som i hovedsak handler om Feuerbach og bare berører forholdet mellom Bauer og Marx i forbifarten. Denne kilden samsvarer med Sperbers oppfatning.

Den andre kilden, som bygge på en doktorgrad og er en svært nøye gjennomgang nettopp av forholdet mellom Bauer og Marx, kommer til en annen konklusjon, nemlig at det er en myte at Bauer var den ledende i forholdet mellom de to. Det var tvert imot mest sannsynlig at det var Marx som først kom frem til tanker som Bauer siden brukte i sine bøker og pamfletter. Og Waser skriver også at Marx tidlig så at Bauer viklet seg inn i synspunkter som han ikke kunne støtte og at bruddet mellom de to var naturlig ut fra dette.

Waser skriver at i årene 1838-1841, de årene da det kan ha vært mulig at Marx sto under innflytelse av Bauer, finner man lite dekning for at dette skal ha skjedd. Dessuten finnes det tre tekster av Marx som viser Marx sin uavhengige tenkning. Og som en konklusjon på en nøye gjennomgang av disse tekstene konkluderer Waser slik: «Om man i disse tre tilfellene kan etablere en referanse til Bauer så er den innflytelsen som man kan se, marginal og uvesentlig.» (Waser, side 104.) Og han viser til en tidligere analyse av Günter Hillman, Marx und Hegel Von der Spekulation zur Dialektik, 1966, og som nettopp er en grundig undersøkelse av Marx sine forarbeider til doktoravhandlingen.

Dette synspunktet og disse kildene nevner ikke Sperber i det hele tatt. Det er også klart at dette er de mest grundige studiene av disse forholdene. For en seriøs forsker er dette enten en gedigen blunder, eller så er det bevisst utelating. I begge tilfeller forteller det mer om Sperber enn om Marx.

Dypdykk i en kilde

For bedre å kunne vurdere Sperbers konklusjoner om Marx utvikling før og under den unghegelianske periode har jeg gått gjennom den grundigste fremstilling av denne, Günther Hillmanns bok, Marx und Hegel – Von der Spekulation zur Dialektik, 460 sider, 1966, som bygger på hans doktoravhandling om emnet. Hillmann analyserer i detalj Marx gymnasstil om valg av yrke, tendenser i hans romantiske dikt og flere dokumenter som gir eksempler på Marx overgang til Hegel før han går løs på en svært nøye gjennomgang av forarbeidene til han doktoravhandling om Demokrits og Epikurs naturfilosofi pluss en like nøye gjennomgang av selve doktoravhandlingen.

Han viser at Marx sin overgang til Hegel var vanskelige og at han helt fra begynnelsen hadde innvendinger mot Hegels filosofi. Han viser også hvordan Marx på selvstendig vis, gjennom flere år, tok et oppgjør med Hegel og med de forskjellige unghegelianerne som ikke kom seg løs av Hegels systemtenkning, men ble låst av den slik at de inntok filosofiske posisjoner som Marx ikke kunne støtte. Etter hvert som Marx utviklet sin kritiske gjennomgang av Hegel la han et grunnlag for utviklingen av sine egne tanker om filosofi, om forholdet mellom menneske og naturen rundt og om samfunnet.

Marx og Hegel hadde motsatt helhetlig oppfatning av Epikur. Hegel kalte hans erkjennelsesteori, metafysikk og naturfilosofi for «overfladisk», «syltynn» og «den vilkårligste og derfor kjedeligste» (sitert etter Hillmann, side 313.), mens Marx utarbeidet Epikurs filosofiske konsekvenser i forarbeidene til doktoravhandlingen og skrøt av ham som «den største greske opplysningsfilosof. (Samme sted.) Allerede ved å velge Epikur som emne for doktoravhandlingen, og ved å gi ham en viktig plass i gresk filosofi, viste Marx sin selvstendighet overfor Hegel.

Hillmann skriver også at Marx mente at opphevingen av Hegels filosofi måtte gjøres på grunnlag av denne filosofien selv og ikke utenfra denne.

Sperber har ikke forstått denne arbeidsmetoden og fordi Marx hele tiden viser til Hegels tekster og jobber med å kritisere dem ut fra motsigelsene i Hegels eget system, tolker Sperber det slik at Marx i hovedsak forblir hegelianer.

Doktoravhandlingen og positivismen

Sperber er i hele verket sitt opptatt av å fremheve at Marx først var helt og fullt hegelianer, men at han så ble påvirket av positivismen [ii] som ble stadig mer populær i akademiske miljøer på 1900-tallet. Dette kan han gjøre fordi han heller ikke tar opp denne siden ved Marx sin doktoravhandling. Epikur tar nemlig utgangspunkt i moral for å forklare verden (ved atomenes bevegelse). Han vil at menneskene skal ha det bra og for å ha det bra kan man ikke tro at verden utvikler seg med nødvendighet, at historien går på skinner så å si. Tror man det, har menneskene mistet sin mulighet til å påvirke det som skjer, de er totalt ufrie og deres liv er totalt determinert. Derfor kommer han i motsetning til Demokrit. Demokrit mener, som Epikur, at verden består av det tomme (intet) og atomene. Atomene er de minste udelelige legemer. Disse er så små at vi ikke kan se dem. Vi kan bare tenke oss dem. Mens Demokrit sier at atomene beveger seg i rette linjer, så sier Epikur at de har en egen «sjel», en egen «vilje» så å si, som gjør at de kan vike av fra den rette linje på tilfeldig vis. Da er det nemlig slik at tilfeldigheten trumfer nødvendigheten. Da kan hva som helst skje. Derfor sier også Epikur at vi alltid må forholde oss til det vi sanser. Når det gjelder utviklingen av alle ting, kan vi forklare dem på mange måter, men det må være slik at det tar utgangspunkt i og forklarer det vi sanser.

Demokrit, som ville undersøke alle fenomener, mente derimot at vi ikke kunne ta utgangspunkt i sansingen når vi vurderte utviklingen av fenomenene.

Men Epikur får et problem i forbindelse med «meteorene» eller himmellegemene. Disse, som han ser på som synlige atomer, beveger seg nemlig etter faste mønstre som kan forklares ut fra observasjonen av dem. De er virkeliggjøringen av atomene og skal som sådan sammenfalle med Epikurs idé om disse, men de gjør ikke det, fordi de følger faste mønstre som kan beregnes. For himmellegemene trumfer altså ikke tilfeldigheten nødvendigheten. Epikur sin filosofi bryter dermed sammen, men han vil ikke erkjenne dette og sier at også himmellegemenes bevegelser kan forklares på hva måte en vil, bare det ikke bryter med slik vi sanser det.

Jeg har kalt dette for Epikurs dilemma i boken Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, 1974 og 1978. (Side 21-25.) Her formulerte jeg det slik: «For å løyse den uløyselege motseiinga i tenkinga si må Epikur anten fornekte at verda med tilfeldige eksisterer utanfor sjølvmedvitet og fornekte at sansane oppfattar verda rett, eller han må fornekte det omgrepet, den ideen som han har danna i sjølvmedvitet sitt og dermed heile tenkinga si eller filosofien sin.»

Hvis alt er tilfeldig faller virkeligheten sammen i et kaos der vi ikke kan vite noe som helst om hvordan tingene utvikler seg. Men hvis atomene går i rette linjer, så kan vi, ved å ta rede på bevegelsen til alle sammen, i prinsippet beregne all utvikling i all fremtid. Da er all endring nødvendig. Historien går på skinner, menneskets frihet til å bestemme over seg selv eksisterer ikke og derfor må mennesket bli ulykkelig. Det kan ikke Epikur godta.

Marx satte pris på Epikur fordi han innså at han ikke kunne løse problemet med forholdet mellom det nødvendige og det tilfeldige, han bare satte det frem i hele sin motsigelsesfylte velde. Det gjorde at det var formulert som et uløst problem, og ikke låst i en ensidig forklaring. Dermed åpnet det for videre studier av problemet. Samtidig var Marx også opptatt av spørsmålet om menneskene kunne virke inn på historiens gang. I doktoravhandlingen setter han den individuelle selvbevisstheten og den menneskelige frihet til å vike av fra den allmenne utviklingen opp mot den allmenne utvikling i Hegels verdensånd som utvikler seg av seg selv og som enkeltmenneskenes utvikling bare er en fremtredelsesform av og som har et fastsatt mål i en avslutning der den individuelle selvbevisstheten sammenfaller med verdensånden.

I motsetning til Hegels avsluttete og dermed lukkete syn på utviklingen av menneskehistorien fremholder Marx et syn som ikke tillater en slik avslutning, men som alltid er åpent mot nye utviklinger i fremtiden. Dette samsvarer med Hegel sin dialektiske metode, som altså Hegel egentlig bryter med når han setter et endelig punktum for historien i sin egen tid. Dette bruddet skjer allerede i doktoravhandlingen. Derfor er ikke doktoravhandlingen et oppgjør med Kant i form av et forsvar for Hegel. Avhandlingen er også begynnelsen på Marx oppgjør med Hegel, som fortsetter i de økonomisk-filosofiske manuskripter og seinere verk, og til syvende og sist grundigst i selve prosessen med å beskrive kapitalen og kapitalismen, slik Lucien Sève så klart har påvist, først i en kortere bok fra 2012 om Marx utvikling av de dialektisk-logiske kategorier i arbeidet med Kapitalen og seinere i det store verket fra 2015 om La Philosophie?.

Robert Havemann behandlet også deler av dette i forbindelse med utviklingen av kvantefysikken i sin 7. forelesning ved Humbolt-universitetet 29/11, 1963, utgitt i bokform som Dialektikk uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi, tysk utgave 1964, norsk utgave 1965. Jeg har tatt det opp i Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv under overskriften Ein moderne diskusjon om Epikurs dilemma. (Side 25-31.)

Havemann tar her utgangspunkt i materiens to fremtredelsesformer ifølge kvantefysikken. Den fremtrer som bølger og som partikler. Bølgene følger et fast og nødvendig mønster, mens partiklene beveger seg tilfeldig i mønsteret.  Så viser han hvordan Hegel gjennom sin analyse av det nødvendige og det tilfeldige avdekket sammenhengen mellom begrepene og løste Epikurs dilemma. Denne delen av Hegels filosofi tok Marx med seg videre.

Men mens Hegel sin analyse var avgrenset til hvordan ideene utviklet seg, så viste Marx etter hvert hvordan denne måten å tenke på kunne hjelpe oss til å forstå hvordan virkeligheten, uavhengig av menneskenes ideer om den, utviklet seg og hvordan menneskenes ideer om dette ble dannet.

Jeg mener at Marx gjennom doktoravhandlingen sin kritiserte både Hegel, Kant og empirismen som var positivistenes vitenskapssyn. Marx var selvfølgelig tilhenger at nøye studier av virkeligheten, men han mente at virkeligheten hadde flere nivåer, og at en ikke kunne nå disse gjennom direkte erfaring aleine, men at den måtte nøye observere fenomenenes fremtredelsesformer, danne seg forestillinger ut fra dette, tenke gjennom erfaringene, se dem i forhold til den helhet de befant seg i og i forhold til hele deres historiske utvikling og utviklingstendens. Det er et aktivt tankearbeid.

Sperber er selv positivist. Hele boken hans er bygget opp på et empiristisk grunnlag. Den griper fatt i visse utvalgte fremtredelsesformer og gir ikke innsyn i helheten av og den indre sammenhengen og bruddene når det gjelder utviklingen i Marx sine tanker og teorier.

Fordi Sperber ikke har tatt doktoravhandlingen alvorlig, men bare berørt noen sider av den, har han heller ikke oppdaget at Marx begynte sin kritikk av empirismen (positivismen) samtidig som han begynte den samme oppheving av hegelianismen.

Sperber om Marx første innlegg om kommunisme

Så har Sperber behandlet en artikkel fra 16. oktober 1841 i en avis han kaller Rhineland News, men som på tysk heter Rheinische Zeitung. Her tar Marx for første gang opp spørsmålet om kommunisme. En annen avis, Augsburgavisen, hadde anklaget Rheinische Zeitung for å ha flørtet med kommunismen. Sperber gjennomgår Marx sine kommentarer til dette. Når han behandler det tredje og siste argumentet til Marx i saken skriver han følgende: Rheinische Zeitung ville ikke medgi at kommunismen hadde noen ”teoretisk virkelighet” og enda mindre noe forsøk på ”praktisk virkeliggjøring”. Og han påstår at Marx fant teorien mer truende enn praksis. Den ”intellektuelle anvendelsen” av kommunistiske ideer ville være en genuin fare”, for slike ideer kunne ”overvinne vår intelligens, vinne over våre følelser…” For å møte den faren foreslo han et nøye studium av arbeidene til fremtredende kommunister med den hensikt å gå i gang med en ”grunnleggende kritikk” av ideene deres. Derimot ”kan praktiske forsøk (på å innføre kommunismen), selv av mange, bli besvart med kanoner…”

Og så konkluderer han dette slik: ”Mannen som skulle skrive Det kommunistiske manifest bare fem år seinere anbefalte bruk av hæren for å undertrykke et opprør fra kommunistiske arbeidere.”

Men hvis vi ser på sammenhengen her, så er dette en merkelig konklusjon. Det Marx sier er ganske enkelt at det, i denne situasjonen, er mer farlig for de som sitter med makten, at ideen om kommunisme blir spredd enn at noen prøver å gjennomføre den gjennom et opprør. Og grunnen er at opprøret ville bli slått ned med våpen, mens ideen kunne berede grunnen for opprør seinere når vilkårene lå bedre til rette for å lykkes. Det Marx skrev var ikke en anbefaling om å bruke hæren for å slå ned et kommunistisk opprør, men en advarsel om at det var det som ville skje om noen forsøkte seg for tidlig.

 

De økonomisk-filosofiske manuskripter – fremmedgjøringen

I 1844 bodde Marx i Paris, der han skrev det som er blitt kalt «Paris-manuskriptene» eller «Økonomiske og filosofiske skrifter». En viktig del av teksten handler om fremmedgjøring. Sperber skriver at «Marx tolket filosofisk denne sammenflettete prosessen av samfunnets beriking og proletariatets økende fattigdom som en trefoldig fremmedgjøring». Så skriver han at den første formen for fremmedgjøring var at arbeiderne avytret seg inn i arbeidsproduktet, varer og kapital, som ble fremmed for arbeiderne og hadde makt over dem. Så ble også arbeidsprosessen fremmedgjort fra arbeiderne. Det hørte ikke til dem selv, men til noen andre. Og han sier at den tredje versjon av fremmedgjøringen er fremmedgjøringen fra mennesket som art, fremmedgjøringen fra menneskets artsegenskaper.

Dette er en spesiell og mangelfull beskrivelse av fremmedgjøringen slik Marx beskriver den i manuskriptene. Alle som har lest gjennom Marx sitt manuskript vet at han ikke behandler tre aspekter ved fremmedgjøringen, men fire. Det tredje aspektet til Marx kommer mellom det andre og tredje aspektet til Sperber. Dette tredje aspektet er det vesentligste aspektet i hele fremmedgjøringsanalysen. Det er fremmedgjøring fra naturen rundt seg. Og nettopp dette viser til Marx sitt grunnleggende prosjekt, nemlig å oppheve den fiendtlige motsetningen mellom de to deler av naturen, mennesket og det som er utenfor mennesket. 

Med dette utelater også Sperber et moment i fremmedgjøringen som spesielt i vår tid er blitt stadig mer påtrengende. Nemlig fremmedgjøringen fra naturen som mennesket lever i og av. Marx uttrykker dette slik: «Mennesket lever av den uorganiske naturen og jo mer universelt mennesket er i forhold til dyret, desto mer universelt er det feltet av naturen som det lever av.» «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad det er 1) direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen. Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen og 2) fremmed for seg selv, for sin egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket: det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket.»

«Fremfor alt fremtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens. Men det produktive livet er jo artslivet. Arten av livsvirksomhet har i seg en arts hele karakter, dens artskarakter, og den frie, bevisste virksomheten er menneskets artskarakter. Livet selv fremtrer bare som eksistensmiddel».

Og Marx konkluderer slik: «Menneskets artsvesen – både naturen og dets åndelige artsevner – blir til et vesen som er fremmed for det, et middel for dets individuelle eksistens. Det gjør menneskets eget legeme, naturen utenfor det, dets åndelige vesen, dets menneskelige vesen, til noe som er det fremmed». (Karl Marx og Friedrich Engels – Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverkes, Falken Forlag A/S, Oslo og Progress Publishers (Moskva) 1991, bind1 , side 199-200.)

Som vi ser sier Marx at det fremmedgjorte arbeidet, som er det andre elementet i fremmedgjøringen, fører til at mennesket blir fremmed for naturen, fra seg selv, fra sin egen aktive funksjon, artslivet sitt, for sin livsvirksomhet og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket.

Dette mest vesentlige avsnittet i hele denne delen av manuskriptet hopper Sperber elegant over, til tross for at det nettopp er her det vesentlige i Marx sin fremmedgjøringsanalyse ligger og det er her vi finner Marx sin egentlige livsoppgave, nemlig å få til en oppheving av det fiendtlige forholdet mellom mennesket og naturen rundt mennesket gjennom opphevingen av det fremmedgjorte arbeidet.

Hvis det fremmedgjorte arbeidet fremdeles er den formen den menneskelige utvekslingen med naturen rundt foregår i, så er dette fremdeles en vesensbestemmelse av vårt samfunn, og Marx sine tanker er i høyeste grad aktuelle fremdeles. Dette poenget skjuler Sperber ved rett og slett å utelate det fra sin fremstilling. Det er ikke bra hvis vi skal vurdere holdbarheten i hans opprinnelige påstand om at Marx er utdatert. Når han også utelater behandling av nyere forskning på Marx sin økologiske tenkning, så trekker dette i samme retning. Alt som kan gjøre Marx aktuell holdes systematisk borte fra fremstillingen.

Så må vi si at Sperber bryter av analysen av fremmedgjøringen før han kommer til et annet vesentlig punkt, nemlig at dette er Marx sitt første forsøk på å forklare hvordan privateiendommen oppsto. Ja, Sperber snur faktisk det hele på hodet når han skriver at den trefoldige fremmedgjøringen stammet fra privat eiendom. Det er nettopp dette standpunktet Marx kritiserer i manuskriptet. Det Marx skriver er at privat eiendom blir skapt av den fremmedgjorte virksomheten. Marx uttrykker dette slik: «Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv».

 Seinere, når Sperber skal vurdere det Marx skriver om jordbruk så sier han også Marx holder seg til kilder fra fortiden. Her underslår han at Marx var en ivrig leser av Justus Liebig som var den fremste vitenskapsperson på jordbruk utover på 1900-tallet.

Sperber sier også at dette med artslivet er et mystisk moment ved fremmedgjøringen. Med det viser han at han ikke forstår det vesentlige ved denne, eller han vil hindre sine lesere å forstå dette. Marx mener at det som kjennetegner arten menneske er at det er universelt skapende, det har evner til å utveksle seg (formidle seg) med hele resten av naturen. Dette er menneskets artskarakter og artskarakteren er også menneskets vesen. Det er det vesentlige ved mennesket sett opp mot andre levende vesener. Det er ikke noe mystisk ved det.

Sperber tar utgangspunkt i sin mentor Shlomo Avineri, når han reduserer Marx fremstilling av fremmedgjøringen til tre elementer. (Se The Social & Political Thought of Karl Marx, 1968, sidene 105-117. En fremstilling som tross sine svakheter ligger mye nærmere det Marx reelt skrev, enn det Sperber vil at han har skrevet.) Avineri ligger fremfor Sperber i vitenskapelighet fordi førstnevnte tar med menneskets fremmedgjøring fra naturen rundt som et første aspekt ved fremmedgjøringen. Det er riktignok det tredje i Marx sin fremstilling.

Et annet viktig moment i Marx sine tanker om fremmedgjøringen er begrepet fremmedgjorte fellesskap. I den materielle fremmedgjøringens epoke lever menneskene i forskjellige fellesskap, og disse fellesskapene er også fremmedgjorte. Marx nevner familien og staten som slike fremmedgjorte fellesskap. Dette er en side ved Marx tenkning som ikke vært viet noen oppmerksomhet, selv ikke de som har gjort grundige studier av feltet, som Istvan Mészáros. Begrepet fremmedgjorte fellesskap åpner for nye innganger til å forstå mye av Marx’ syn på samfunnet. En samvittighetsfull analyse av fremmedgjøring slik Marx ser på den, burde være naturlig i en så grundig studie som Sperbers skal være og er rost som.

En tendensiøs oversettelse

Så vil jeg trekke frem et eksempel på en tendensiøs oversettelse av et sentralt sted i manuskriptene. Sperber skriver på side 147 at Marx reviderte Feuerbachs oppfatning av menneskenes artsvesen som innbakt i fysisk, reproduktiv kjærlighet, til en oppfatning der artsvesenet besto av produktivt arbeid. siterer han Marx slik: «It is precisely in the manipulation and transformation of the objective world that man proves himself to be genuinely a species being. This production is his working species existence.” Direkte oversatt blir det: “Det er nettopp i manipuleringen og omformingen av den objektive verden at mennesket viser at det er et virkelig artsvesen. Denne produksjonen er hans arbeidende artseksistens

I Karl Marx &Frederick Engels, Collected Works, bind 3 finner vi denne oversettelsen side 277: “It is just in his work upon the objective world, therefore, that man really proves himself to be a species-being. This production is his active species-life.” Direkte oversatt blir det: “Det er nettopp i arbeidet med den objektive verden, derfor, at mennesket virkelige viser at det er et artsvesen. Denne produksjonen er dets virksomme artsliv

I den tyske originalen står det ifølge Marx Engels Werke, bind 40, side 517, følgende: «Eben in der Bearbeitung der gegenständlichen Welt bewährt sich der Mensch daher erst wirklich als en Gattungswesen. Diese Produktion ist sein werktätiges Gattungsleben

Den norske oversettelsen i Karl Marx – Friedrich Engels – Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, side 200, går slik: «Derfor er det først når mennesket bearbeider den tinglige verden at det virkelig bekrefter seg selv som et artsvesen. Denne produksjonen er menneskets aktive artsliv

Min direkte oversettelse vil se slik ut: «Nettopp i bearbeidingen av den tinglige verden viser mennesket seg derfor først virkelig som et artsvesen. Denne produksjonen er dets virksomme/arbeidende/aktive artsliv

På et mer skikkelig norsk vil det kunne bli: «Derfor er det nettopp i bearbeidingen av den tinglige verden at mennesket først viser seg som et artsvesen. Denne produksjonen er dets virksomme/arbeidende/aktive artsliv

Hvis vi sammenligner dette med Sperbers oversetting så ser vi straks at Marx ikke bruker ordet «manipulere». Og vi ser at den siste setningen hos Sperber er bortimot utforståelig.

Vi ser også at Marx bruker ordet «menneske» og ikke «mann». Her er også en viktig nyanseforskjell.

Den samlete virkningen av Sperbers oversettelse er at den sprer en mer negativ oppfatning av Marx som naturmanipulator og mannssjåvinist, enn originalen.

Sperber utelater Marx sin kritiske gjennomgang av Hegels filosofi

Så nevner Sperber bare helt overflatisk en helt sentral del til av de økonomisk-filosofiske manuskriptene, nemlig Marx sin kritiske gjennomgang av Feuerbachs og Hegels filosofi til slutt i disse manuskriptene. Dette bidrar til at det blir umulig å forstå hva Sperber mener når han gjennom hele boken sin viser til at Marx bruker Hegels metode i mange sammenhenger.  For det er ikke Hegels metode Marx bruker. Utgangspunktet er Hegels metode, men Marx sin metode er utviklet etter en kritisk gjennomgang av Hegels metode og en oppheving av denne ved å omdanne den fra en metode for å analysere tanker til en metode for å analysere virkeligheten og tankene om denne. Dette er en virksomhet som begynner med doktoravhandlingen, som fortsetter gjennom tiden etterpå og som han videreutvikler gjennom hele arbeidet med Kapitalen og i andre sammenhenger.

Dette betyr at Sperber i utgangspunktet fratar seg selv og sine lesere det mest vesentlige i Marx liv, nemlig utviklingen av forståelsen av kapitalismen. (Se her f.eks. Lucien Sève, Penser avec Marx -La «philosophie» og Dussels bøker.) Det betyr igjen at Marx sin vitenskapelige særegenhet forsvinner i Sperbers tekst og Marx blir mer en som gjentar og bruker sine forgjengeres teorier på en uformidlet måte. Det samme så vi i Sperbers behandling av forholdet mellom Bauer og Marx. Seinere i biografien, når Marx kritiserer Bauer, så er Sperber i tillegg frekk nok til å si at Marx da kritiserer Bauer istedenfor å kritisere seg selv, som jo tidligere hadde hatt de samme meningene som Bauer, fordi Marx’ ego ikke tillot ham å stå frem med direkte selvkritikk. (Side 172.)

Dette kan vi stille opp mot meningen til en som virkelige har studert Marx manuskripter til Kapitalen i dybden, nemlig Dussel. Han skriver i forbindelse med studiene av disse manuskriptene: «Vi vil gå i møte med en virkelig Marx, historisk, nølende, den geniale oppfinner av kategorier som han hele tiden har korrigert etter som hans fremstilling skrider frem: alltid kritisk til den kapitalistiske økonomien, men fremfor alt kritisk overfor seg selv. Aldri stivnet eller overflatisk, som aldri leverer noe til trykking noe som ikke her helt gjennomtenkt.» (Enrique Dussel, La production théorique de Marx – Un commentaire des Grundrisse, side xvii.)

På mange steder i boken hevder Sperber at Marx var hegelianer som vaklet litt i retning positivismen. Hvis han hadde behandlet siste del av manuskriptene, så kunne han ikke opprettholdt denne vinklingen.

Min konklusjon etter dette er at Sperbers behandling av Økonomisk-filosofiske manuskripter er en intellektuell skam som ikke kan imponere andre enn de som ikke selv har lest dem, og det ser ut til å være mange av dem som har gitt boken hans strålende kritikker.

Manifestet

Sperber behandler Det kommunistiske (partis) manifest på sidene 202-214. Her velger han ut relativt uvesentlige punkter i Manifestet for å vise at Marx’ fokus var snevert innrettet på problemer i hans nåtid, og spesielt i Prøysen og at han brukte erfaringer fra fortiden, særlig den franske revolusjon, for å løse disse problemene.

Men fremstillingen er full av merkelige meninger som ikke samsvarer med realitetene i de dokumentene han behandler. Han sier for eksempel at Marx brukte strukturen og argumentene i et tidligere utkast av Engels og omarbeidet det lys av sin egen livshistorie. Nå var jo poenget nettopp at Engels ikke var tilfreds med strukturen i sitt egen utkast, som var i form av en slags katekisme, og derfor mente at de burde prøve å lage en ny struktur. Og det var nettopp det Marx gjorde når han laget den endelige teksten til Det kommunistiske partis manifest som det opprinnelig het.

At Manifestet i hovedsak bare skulle være innrettet på de lokale forhold i Prøysen er også helt på siden av hele tenkningen til Marx om den historiske utvikling frem mot kommunismen og dens videre utvikling. Manifestet har et mye mer omfattende mål enn endringer i en mindre stat i Europa. Det gir seg selv når han i første kapittel lager en skisse til hele den historiske utviklingen av en ny epoke i verdenshistorien.

Sperber griper fatt i en litt upresis engelsk oversettelse av Manifestet og lager så sin egen som skal ligge nærmere den tyske originalen. Denne oversettelsen skal så vise at det bare handler om forholdene i Prøysen. Sitatet som Sperber trekker frem er: «All that is solid melts into the air, all that is holy is profaned and man is at last compelled to face, with sober senses, his real conditions of life, and his relations with his kind.”

Så gir han inntrykk av å gå til den tyske originalen for å gi en mer presis oversettelse. Denne mer presise oversettelsen sier han, kan lyde omtrent som dette: »Everything which firmly exists and all the elements of the society of orders evaporate, everything sacred is deconsecrated and men are finally compelled to regard their position in life and their mutual relations with sober eyes”.

Selv her klarer han ikke å fote seg rett, for han sier at den tyske originalen begynner med “Das stehende und das ständische verdampft», mens den i virkeligheten begynner med: «Alles Ständische und Stehende verdampft» og fortsetter med: «alles Heilige wird entweiht, und die Menschen sind endlich gezwungen, ihre Lebensstellung, ihre gegenseitige Beziehungen mit nüchternen Augen anzusehen».

Den norske oversettelsen i Røde Fane utgaven går slik: «Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellige blir vanhelliget, og menneskene blir endelig tvunget til å se på sin livsstilling, sine gjensidige forbindelser, med nøkternt blikk».

Sperber oversetter Ständisch med “all the elements of the society of orders”, mens det er helt klart at det gjelder de gamle stenderne som forsvinner. At dette bare skulle gjelde for Prøysen er en høyst original påstand for en som har forsket mye på denne perioden.

Men det viktigste er kanskje det som kommer etterpå for her heter det at: «Borgerskapet opphever mer og mer oppsplittinga av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkninga. Det har konsentrert befolkninga, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følgen av dette var den politiske sentraliseringa. Uavhengige provinser som knapt var forbundet med hverandre, som hadde forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter, ble trengt sammen i en nasjon, med en regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense».

Dette viser at det nettopp ikke var Prøysen Marx hadde i tankene. Han så aldri på Prøysen som en nasjon. Og den tyske nasjonen var enda ikke samlet, men i begynnelsen av en lang prosess som etter hvert førte til en nasjon i 1871.

Når så Sperber unngår å vurdere alle de avsnitt i Manifestets første kapittel som vi enda kan lese og tydelig kjenne igjen utviklingen frem mot vår egen tid, i denne tid, og som vi tydelig kan se bare fortsetter inn i fremtiden, så faller hele denne merkelige påstanden om Prøysen til jorden ut fra sin egen urimelighet.

Som jeg sa tidligere mener Sperber at Marx kopierte Engels struktur for Manifestet. Men han gjennomgår ikke hovedstrukturen i skriftet i det hele tatt.

Derfor unngår han å nevne de fire hovedfelter som Marx i kapittel to skriver må oppheves for at kommunismen kan bli virkelighet: den borgerlige eiendommen og (lønns)arbeidet, den borgerlige familien, den borgerlige staten, og den borgerlige ideologien. Og han nevner ikke at Marx behandler disse fire feltene gjennom en struktur som er lagt oppå dem der han imøtegår syv bebreidelser mot kommunistene.

Han har heller ikke fått med noe av Marx stats-analyse, et helt sentralt punkt i Marx tenkning.  Og dermed skriver han heller ikke noe om måten Marx mener at de politiske revolusjonene må foregå på. Hal Draper har laget en svært grundig studie på dette.

Heller ikke kommer han inn på at Marx skriver om to faser i utviklingen av kommunismen, der den første er kjennetegnet av at arbeiderklassen tar den politiske makten i staten og der den andre er kjennetegnet av at staten og samfunnsklassene oppheves.

Dermed har han utelatt alt det vesentlige i Manifestet og det som gjør at det fremdeles kan oppfattes som relevant for oss også i dag. Igjen har vi altså en grov manipulasjon av en viktig kilde for å fremme Sperber sin vinkling. Jeg har laget noen kommentarer til Manifestet som tar opp mange av de viktige saker som er nevnt der.

Sammenfatning av kapittel 1 i Manifestet: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Manistudkap1.htm

Sammenfatning av kapittel 2 i Manifestet: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Manistudkap2.htm

Manifestet, kvinner barn og familie: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//manif2.htm

 

En forvrengning av Marx mening

Jeg vil trekke frem et særlig eksempel på at Sperber fremstiller feil noe som Marx skriver. På side 207 i boken sin skriver Sperber om noe som han kaller en lite vellykket spådom. Her siterer Sperber følgende «National distinctiveness and conflicts between nations disappear more and more with the development of the bourgeoisie, with free trade, the world market, the uniformity of industrial production and the relations of life corresponding to them.» Oversatt: “Nasjonale forskjeller og konflikter mellom nasjoner forsvinner mer og mer med utviklingen av borgerskapet, med frihandelen, verdensmarkedet, med det ensartete i industriproduksjonen og de leveforholdene som samsvarer med dem.»

Det som står i Manifestet er følgende: «Den nasjonale avsondringen og motsigelsen mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med utviklingen av borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ensartetheten i industriproduksjonen og de livsforholdene som svarer til dem.»

Som vi ser snakker ikke Marx egentlig om nasjonene, han snakker om folkene. Og det han legger vekt på er at leveforholdene blir likere med utbredelsen av det kapitalistiske systemet.

Og så fortsetter Marx med å skrive at «Proletariatets herredømme vil få dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste av de siviliserte land, er den første betingelse for proletariatets frigjøring.» (Røde Fanes utgave av Manifestet, sidene 66-67.)

Tidligere i Manifestet gir han en grundigere behandling av dette. Og dette er et av de avsnittene der vi kanskje aller best kjenner igjen også dagens kapitalisme. Noen sitater: «Behovet for en stadig utvidet omsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. Overalt må det sette seg fast, overalt må det etablere seg, overalt opprette forbindelser. Gjennom sin utbytting av verdensmarkedet har borgerskapet gitt alle lands produksjon og forbruk en kosmopolitisk form. Til de reaksjonæres store sorg har det revet det nasjonale grunnlaget vekk under beina på industrien. De urgamle nasjonale industriene er blitt tilintetgjort og blir ennå, daglig tilintetgjort. De blir fortrengt av nye industrier som det blir et spørsmål om liv og død for alle siviliserte nasjoner å innføre, av industrier som ikke lenger forarbeider hjemlig råstoffer, men råstoffer som hører til i de fjerneste soner, og hvis produkter ikke bare blir forbrukt i, men likeså i alle verdensdeler. I stedet for de gamle behovene som ble tilfredsstilt av hjemmeproduksjonen, trer nye behov som krever produkter fra de fjerneste land og klimaer for å bli tilfredsstilt. I stedet for den gamle lokale og nasjonale selvtilstrekkeligheten og avsondretheten trer et allsidig samkvem, en allsidig avhengighet nasjonene imellom.» (Manifestet side 52.)

Det er altså dette Marx tenker på når han sier at forskjellene blir mindre og konflikter på grunnlag av disse tidligere forskjellene blir mindre også.

Det er også på denne plassen i Manifestet Marx sier at landsbygden blir underlagt byene. At det blir skapt enorme byer, at borgerskapet opphever mer og mer oppsplittingen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen og at det har konsentrert befolkningen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Det er jo en av de slutningene som Marx trakk som virkelig har preget tiden frem til i dag og som ifølge moderne trendforskere vil virke videre fremover i tid.

Sperber kan ikke vise til disse deler av Manifestet fordi vi kjenner så godt igjen mange trekk ved dagens samfunn i dem. Han trekker ut en løsrevet setning og tolker den ut av de forutsetningene for å skrive den som er etablert tidligere i Marx sin tekst. I det hele tatt er Manifestet, i likhet med resten av Marx verk, fullt av tekst som minner om dagens samfunn og som Sperber omsorgsfullt unngår å vise til. Sperber tar ut en setning hist og her og setter det sammen ut fra et forutinntatt standpunkt. Han viser oss ikke helheten og sammenhengen i teksten og de vesentlige punktene der. Sant å si er hans behandling av dette skriftet en sann akademisk skandale.

Marx, Lasalle og Napoleon IIIs krig i Nord-Italia

Sperber behandler på side 339 og 340 motsigelsen mellom Marx og Lasalle i forbindelse med denne krigen. Historien er kort fortalt at Napoleon III sendte franske tropper inn i Nord-Italia i 1858 for å kjempe mot Østerrike under påskudd av å hjelpe til med å samle den italienske nasjon. Keiser Frans Josef av Østerrike ble provosert og erklærte krig mot Frankrike. Napoleon rykket frem mot Østerrike, tok Lombardia og møtte Frans Josef sin hær i det fryktelige slaget ved Solferino. I denne situasjonen gikk også diskusjonen i de tyske statene, blant annet Prøyssen, om hvordan en skulle forhold seg. Her var Marx og Engels helt uenig med Ferdinand Lasalle som var en ledende radikal i Prøyssen og venn med Marx.

Lasalle ga ut en pamflett, Den italienske krig og Prøyssens oppgave. Her argumenterte han for at Østerrike var hovedfienden til de revolusjonære bevegelsene i Europa, skriver Sperber, og at han ikke vil at en skal redde Østerrike i Nord-Italia i den tyske nasjonalismens navn. Isteden ville Lasalle at prøysserne skulle bevise sine nasjonalistiske hensikter ved å imitere Napoleon III. Han anbefalte å sende den prøyssiske hæren nordover for å ta Slesvig og Holstein fra danskene. Det kom til en diskusjon mellom Lasalle på den ene siden og Marx og Engels på den andre.

I forbindelse med denne diskusjonen skriver Sperber at ”Lasalle informerte Marx og Engels om de perverse virkningene av deres krav om en nasjonal krig mot Frankrike.”

Han siterer dette uten motforestillinger og dermed høres det ut som om Marx og Engels virkelig hadde krevd den slik krig. Men dette var kun en av Lasalles feilaktige påstander i pamfletten. Dette er grundig behandlet i femte bind av Hal Drapers og Ernie Haberkerns sin serie om Karl Marx teori om revolusjon som kom ut i 2005.

Her gjennomgår de det som Marx og Engels skrev om disse forholdene og konkluderer slik: ”Generelt sett var Marx og Engels posisjon enkel nok. De var for forening og frigjøring av det tyske og italienske folket gjennom en revolusjon mot alle fyrstene. Men denne abstraksjonen var ikke tilstrekkelig til å bestemme hva slags politikk de tyske sosialistene og demokratene skulle ha i denne spesielle krigen. Hvilken politikk skulle de følge for å oppmuntre et revolusjonært resultat? Når det gjaldt de italienske revolusjonære var veien ganske klar. Alt de hadde å gjøre var å dra fordel av Bonapartes invasjon for å sette i gang en revolusjonær krig mot alle de italienske fyrstene, medregnet de som var franske klientstater, slik som Pavestaten.” …

Men for mange tyskere representerte den franske invasjonen ikke en mulighet, men en fare. Et østerriksk nederlag truet dem, ikke bare Habsburgerne. Gjennom noen lange artikler, som har inngående fagmilitære vurderinger advarer Marx og Engels mot at tyskerne skal ta deler av Nord-Italia og de understreker at den største faren mot Tyskland er at en er uenige og svake og at grunnen til dette er at det tyske folket fortsetter å være underlagt de tyske prinsene. (Draper&Haberkern, bind 5, sidene 99-105.)

Så tar Draper og Halberkern opp innholdet i Lasalles pamflett. De sier at Lasalle i denne hele tiden anklager Marx og Engels for å støtte de proøsterrikske partiene i krigen, selv om de gikk mot dette både i The New York Daily Tribune og i Po und Rhein. Og de skriver at han til og med hevdet at denne posisjonen førte dem til å støtte Prøysens inntreden i krigen på østerriksk side. Hans argumentasjon tok utgangspunkt i tanken om at er du ikke med den ene siden, så er du med den andre siden. Fordi Marx og Engels ikke ville støtte Bonapartes falske frigjøringskrig anklaget Lasalle dem for ”objektivt” å støtte den ”stortyske” politikken til den proøsterrikske leiren. (Samme sted, side 108-109.)

Vi ser altså at Sperber, ved å sitere Lasalles påstander om Marx og Engels posisjon i saken, som om de er sanne, gir et helt feil inntrykk av Marx og Engels i denne sammenheng og tar Lasalles løgner for god fisk.

Samtidig skriver han at Lasalle, ”i motsetning til mesteparten av Marx forbundsfeller, ikke ville bøye seg for Marx intellektuelle autoritet”, og later igjen som om den viktigste drivkraften når Marx tar avstand fra Lasalle ikke er den politiske uenigheten, men at denne ikke vil bøye seg for hans autoritet. I virkeligheten var Marx en av de som ventet lengst med å bryte med Lasalle. I tillegg skriver han mye om at Lasalles private liv var viktig for at han og Marx gled fra hverandre. Det han ikke skriver om Lasalle, men som Lasalle selv var helt klar over fra han var ganske ung, var at han skulle være den ledende person i de sammenhengene han inngikk og at han derfor samlet en god del ukritiske tilhengere rundt seg. Igjen kan vi se at Sperber farer med unøyaktigheter, uvesentligheter og feilaktige opplysninger.

Observatøren

I et kapittel kalt observatøren behandler Sperber i hovedsak Marx’ journalistiske arbeid. Han sier at det som dominerte dette arbeidet var det han skrev om Krimkrigen, og det britiske imperiet i Asia og om den økonomiske krisen 1857.

Jeg vil se litt nærmere på det han skriver om Krimkrigen. Sperber sier at Marx i årene 1848-49 stadig hadde oppfordret til revolusjonær krig mot Russland og at han så på krigen som en gjentakelse av den Franske revolusjonen 1789 osv. som skulle sette Frankrike med opprørere i andre europeiske land mot alle de andre stormaktene, som hadde gått sammen i en kontrarevolusjonær union. (Side 303-4.)

Han skriver om Marx’ russerskrekk (russofobi) og hans samarbeid med eller støtte til de som ville gå til krig mot Russland. Særlig nevner han David Urquhart, som eide noen aviser som trykte noen av Marx’ artikler om Krimkrigen. Han sier at dette samarbeid kom i stand fordi Marx og Urquhart begge var russofobe og mot statsminister Palmerstone. Den viktigste kilden hans er Marx’ artikler om saken i New York Daily Tribune som var eid av Charles Dana.

Men Hal Draper har avdekket at kildeverdien til disse artiklene er svært problematiske. Han har laget en av de aller beste oversiktene over Marx’ arbeider i sitt verk The Marx-Engels Cyclopedia – A day-by-Day Chronology of Marx and Engels’ Life and Activity. Oversikten ble laget med assistanse av Center for Socialist History og ble publisert i 1985. I annet bind av dette verket skriver Draper at artiklene i nevnte avis byr på store problemer når det gjelder både titler og innhold. Dette kom av at Dana «freely used them without attribution, espescially for lead articles (editorials). He also freely altered and rewrote, like any managing editor revising cub reporter’s stuff. The problem of identifying articles is therefore complicated by the fact that published articles ran the gamut between two kinds of cases: articles that essentially retained the text sent in by Marx, with or without some rewriting here and there, to articles that retained only bits and pieces of the original piece and that amounted to an essentially different article, with different views. Toward the latter end of this spectrum there is no operative distinction between an article that is completely apocryphal (never had anything to do with Marx og Engels) and one that was so completely rewritten that it retained only shards of the original». (Side xv og xvi.)

Draper går deretter nærmere inn på flere vansker når det gjelder kildeverdien til artiklene i New York Daily Tribune og de samleverkene med disse artiklene som er gitt ut seinere.

Sperber nevner ikke disse vanskene når det gjelder en hovedkilde til hans konklusjoner om Marx’ syn på Russland og Krimkrigen, og når Haberkern kan vise til et par kilder som det ikke er tvil om, der andre syn kommer frem, så er det i hvert fall klart at Sperbers konklusjoner ligger åpen for sterke motforestillinger.

En liten detalj til kan og så være interessant. Sperber sier at Charles Anderson Dana var blitt sjarmert av Marx og derfor holdt kontakten og ga ham anledning til å skrive i avisen hans fra 1851. Men i forordet til bind 8 av Marx Engels Werke (MEW), blir det hevdet at det var på grunn av sin kone Jenny at Marx fikk denne sjansen. Hun hadde nemlig fortalt ham om den fortvilte økonomiske situasjonen familien og hun var i. Ut fra alle de anstrengelsene Jenny gjorde for å bedre familiens økonomiske situasjon og de kontaktene hun tok for å klare dette, virker dette som den mest sannsynlige forklaringen. Det er heller ikke så sannsynlig at Dana ble sjarmert av Marx, men at han forsto at han var en dyktig fyr som kunne levere bra saker til avisen hans.

Arven etter Marx

Så vil jeg gå litt inn på den delen av boken som Sperber kaller «Legacy» (Arv). Denne er igjen oppdelt i kapitlene «Teoretikeren», «Økonomen», «Det private menneske», «Veteranen» og «Ikonet». Selve inndelingen her gjør det umulig for Sperber å komme ut av dette med sin akademiske verdighet i behold.

Kapitlet om teoretikeren må selvfølgelig bli helt fryktelig dårlig fordi Sperber skiller Marx sine økonomiske arbeider ut som et eget kapittel, mens alle som har fulgt litt med i den internasjonale debatten vet at det nettopp var ved arbeidet med økonomien at Marx utviklet sin teori, utviklet seg som teoretiker og filosofisk tenker og foretok sin grunnleggende oppheving av Hegels logiske kategorier.

I hele dette kapitlet forsøker han å skape et bilde av en Marx som svever mellom Hegel og den fremvoksende positivismen i vitenskapen på hans tid. Dette har han nok tatt fra sin mentor Shlomo Avineri som lanserte dette synspunktet i sin bok The Social & Political Thought of Karl Marx, 1968.

Konklusjonen til Sperber er at Marx var påvirket av positivismen, men at han til syvende og sist nok var hegelianer. I dag er dette et fullstendig utdatert syn på Marx sin teoretisk utvikling. Marx var bare heglianer ved det at han utviklet sin egen teori gjennom en kritikk av Hegels filosofi som opphevet denne. Marx tok tidlig et oppgjør med all filosofi i den forstand at filosofien bare er en betraktning av verden, en fortolkning av den og at den mangler det elementet som knytter den direkte til menneskenes virkelige liv, nemlig den menneskelige virksomheten, eller praksis, selv om Marx bare sjelden brukte dette siste ordet etter 1844. Lucien Sève har levert den beste gjennomgang av Marx sin utvikling på dette feltet.

Det er også et påfallende trekk i hele Sperbers bok at han aldri fremstiller utviklingen i Marx sin tenkning. Dette er svært grundig behandlet av mange forskere. Det gjelder for eksempel Hal Draper, Lucien Sève og Dussel.

Når Sperber ikke gjør dette, så mister han et annet meget vesentlig trekk ved Marx, nemlig hans store evne til stadig å utvikle sin teori ettersom han samler mer og mer fakta om saker. Men hvis Sperber hadde gitt seg inn på denne veien, så måtte han kanskje også ha utviklet sitt syn på Marx og sett at han faktisk er et menneske for dette århundret også.

Profittratens fallende tendens

I kapitlet om Marx som økonom går han inn på spørsmålet om profittratens fallende tendens. Hans fremstilling viser at han ikke er oppmerksom på den siste forskningen på området. Han slutter seg til Piero Sraffa sin påstand om at Marx sin teori om hvordan verdi blir omdannet til pris er formelt ukorrekt eller inkonsistent som noen har kalt det. (Se side 444-445.) Hvis denne er ukorrekt så faller også teorien om profittratens fallende tendens. I note 40 til dette kapitlet (side 599) sier han at Marx ikke hadde forstått at en for å løse dette problemet måtte bruke flere lineære likninger og matrixalgebra. Dette var nettopp metoden Sraffa-tilhengerne brukte.

Det de ikke forsto, og som Sperber overser, er at det kapitalistiske systemet er et ikke-linært og stokastisk system som ikke kan beskrives med linære ligninger i det hele tatt. Kompleksitetsøkonomene vet dette. Det hele er nå oppklart av Andrew Kliman som i sin Reclaiming Marx’s Capital fra 2007 tilbakeviste den hårdnakkete påstanden om at Marx sine økonomiske teorier er indre inkonsistente. Dette kan du lese om her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm

Dette viser at Sperber igjen tilpasser kildene til sin forutbestemte vinkling på Marx. Når noe ikke stemmer med det han vil ha frem, så utelater han det ganske enkelt. Han er så opptatt av å bevise at Marx ikke har noen relevans for vår tid lenger at han rett og slett driver systematisk forfalskning av Marx sine tekster (som ved de økonomiske og filosofiske skrifter) og den vitenskapelige forskningen på disse (ved behandlingen av mange forhold).

Et avsnitt på side 446-47 er spesielt interessant. Her skriver Sperber om det såkalte transformasjonsproblemet som altså angår hvordan verdi blir omsatt i pris. Som sagt er dette løst helt tilfredsstillende av Kliman, men dette avsnittet er ganske avslørende for Sperbers kunnskap om Marx økonomiske analyser.

Sperber skriver: «I sin analyse antar Marx at merverdiraten er den samme i alle økonomiske sektorer. Med andre ord produserer en gitt mengde arbeid en viss mengde profitt. Hvis det var tilfelle ville profittraten, som er forholdet mellom merverdien til verdien av konstant og variabel kapital, være høyest der den konstante kapitalen var minst». Så viser han til et konkret eksempel som Marx bruker mellom en høyt mekanisert bedrift og lavt mekanisert. Og han siterer Marx konklusjon som er slik at der den konstante kapitalen var lik = ville «profittraten være på sitt maksimum» (Sperber side 446.) Så fortsetter Sperber slik: «Den uttalte påstanden at de minst mekaniserte bedriftene er de mest profitable synes ganske tvilsom empirisk sett, enten vi ser på kapitalismen i det nittende århundre eller kapitalismen i dag».

«Marx’ løsning på transformasjonsproblemet krevde at kapitalisten utlignet profittraten ved å overføre midler fra mindre profitable til mer profitable sektorer av økonomien, men det ville betydd fra mer mekaniserte til mindre mekaniserte bedrifter. Det er vanskelige å se hvordan en slik kapitalbevegelse kan samsvare med Marx’ gjentatte, analytisk avgjørende observasjoner om den økende samfunnsmessige produktiviteten til arbeidet og den økte organiske sammensetningen av kapitalen.»

En mulig løsning ville ha vært å løsne på den forutsetningen at merverdiraten var den samme i alle deler av økonomien. Hvis de mer mekaniserte sektorene hadde høyere merverdirate så ville de ha vært mer profitable enn de mindre mekaniserte og kapitalen ville ha flytt den veien. Men en slik antakelse ville ha undergravd Marx’ sentrale påstand om at profittratens fallende tendens kom av den økende organiske sammensetningen av kapitalen.» Sperber sin konklusjon er at Marx’ analyse av forholdet mellom verdi og pris, en undersøkelse av et problem som har vært sentralt innen politisk økonomi inntil i dag, ender opp i enda flere spørsmål om hele hans visjon om fremtiden til kapitalismen.»

Dette er et fryktelig kunnskapsløst misk-mask som jeg nå skal avdekke.

Marx behandler dette i kapittel 8 og 9 i tredje bind av Kapitalen. Disse kapitlene behandler ikke Sperber. Marx viser her at det ikke er en direkte sammenheng mellom merverdiraten og den reelle profittraten til forskjellige kapitaler som produserer like varer. Det er derfor heller ikke en direkte sammenheng mellom profittraten til hver kapital for seg ut fra det vi kan kalle den interne merverdiraten og profittraten til hver kapital og den profittraten som oppstår når varene selges. Dette kommer av at hver kapital har forskjellige utlegg for å produsere varene sine. Dette kaller Marx for kostnadsprisen. I markedet dannes det en felles markedspris som Marx kaller produksjonsprisen. Med utgangspunkt i hvordan produksjonsprisen blir skapt, er det lettere å forstå hvordan de kapitalene som er teknisk mest avanserte kan realisere mer profitt enn de andre, selv om det er det levende arbeidet som skaper merverdien og ikke maskinene og selv om foretak med lav mekaniseringsgrad har høyere intern profittrate enn de med høy mekaniseringsgrad. Fortjenesten til hver kapital blir nemlig bestemt av forskjellen mellom kostnadsprisen og produksjonsprisen for hver kapital. Fordi produksjonsprisen er felles for alle kapitalene, får de kapitalene størst fortjeneste som har den laveste kostnadsprisen, og det er de med de meste moderne anleggene.

Dette har ikke Sperber fått med seg. Det er svært alvorlig, fordi det viser at han ikke har et selvstendig forhold til Marx hovedverk. Han kan ikke ha studert og forstått disse sentrale kapitlene i tredje bind av Kapitalen. Han har ikke noe begrep om forholdet mellom merverdi, profitt, produksjonspris og kostnadspris. Han kjenner rett og slett ikke disse sentrale begrepene. Dermed faller alle hans resonnementer her sammen. Det gjør også Sperbers Marx-biografi hvis vi måler den med vanlige kvalitetsmål for vitenskapelige verk.

Friedland og Sperber om Marx sin holdning til jøder

Jonathan Friedland ga 23. mars, 2013 Sperbers bok en strålende anmeldelse i Sunday Book Review i New York Times.[iii] Det eneste han ikke er fornøyd med er at Sperber ikke er kritisk nok til Marx i forbindelse med antisemittismen. Freedland skriver at han ikke er enig med Sperber sin konklusjon om at Marx sine antijødiske kommentarer ikke er bevis på at han var antisemittisk fordi dette var den vanlige måten å betegne jøder på i denne tiden. Freedland mener at Sperber selv viser dette gjennom det kildematerialet han presenterer i saken, inkludert et brev fra 30. juli 1862 der Marx har rasistiske kommentarer om Lassalle og et brev fra 1875 der Marx skriver stygge kommentarer om en tilfeldig passasjer på et tog han hadde tatt.

For det første vil jeg her si at Sperbers behandling av dette spørsmålet hører til de bedre delene av boken hans. Men jeg kan også være til dels enig med Freedland i at Sperbers behandling av flere tekster av Marx i denne saken kan tyde på at denne var antisemittisk innstilt, og at det er en motsetning mellom Sperbers formelle konklusjon og resten av hans fremstilling. Dette skal vi se litt nærmere på. Sperber har seks henvisninger til Marx og antisemittisme i boken sin. Jeg finner hovedtekstene på side 123, 127-134, 496-501 og 553-555. Men en god del flere finnes spredt i boken.

På side 123 nevner han for første gang Marx sin artikkel ”On the Jewish Question” fra 1843. At Marx knyttet en økonomisk kritikk til sin diskusjon om den juridiske og samfunnsmessige stilling til jødene i den artikkelen, sier Sperber, førte til stadige anklager om at han var en antisemitt. Og han føyer til at dette er angrep som springer ut av en anakronistisk oppfatning både av antisemittisme og jødene. Jeg oppfatter det som Sperbers standpunkt.

På sidene 127 – 134 behandler Sperber artikkelen til Marx mer detaljert. Først sier han at beskyldningene om at Marx var antisemitt har vært besværlig for Mars sine forsvarere og at de har beveget seg forsiktig rundt artikkelen på en forlegen/brydd måte. For å underbygge det viser han i en note til to skarpe kritikere, Dagobert Runes som var redaktør for boken A World Without Jews by Karl Marx (1959) og Paul Lawrence Rose som skrev Revolutionary Anti-Semittism in Germany from Kant to Wagner (1990) og han viser til de forlegne forsvarerne McLellan, Karl Marx, Wheen, Karl Marx og Allen Megill, Karl Marx: The Burden of Reason (2002).

Alle disse underbygger egentlig direkte eller indirekte en påstand om at Marx var antisemitt og at de som vil forsvare ham er ganske brydd på grunn av det.

Sperber nevner derimot ikke Hal Draper som har behandlet saken grundigst og slett ikke på en brydd måte. I det første bindet av Karl Marx Theory of Revolution tar han det opp i kapittel 5, Implementing the New Direction, (side 109-128) og i dessuten har han et langt tillegg om Marx and the Economic-Jew Stereotype (side 591-608). Dette er vel den klareste og best belagte tilbakevisningen av anklagene om Marx som antisemitt.

Sperber sier, som sant er, at artikkelen var skrevet i polemikk mot to arbeider av Bruno Bauer fra 1843, der sistnevnte gikk mot jødenes frigjøring. En viktig del av Bauers argumentasjon var at kristendommen var at skritt på veien mot menneskelig frigjøring, selv om den var et uttrykk for menneskenes selvfremmedgjøring. Judaismen, skriver Bauer, var derimot en historisk blindgate, som ikke en gang potensielt var forenlig med menneskelig frigjøring. (Sperber, side 128-129.) Liberale protestantiske teologer på den tiden, i det intellektuelle miljø som unghegelianerne kom fra, kunne ikke si at judaismen var mindreverdig fordi jødene ikke aksepterte at Jesus var Gud, siden de ikke heller ikke mente dette. Derfor beskrev de heller judaismen som etisk mindreverdig i forhold til kristendommen. De sa at judaismen representerte en eksklusiv tilknytting som var avgrenset til et utvalgt folk istedenfor å være allment tilgjengelig.

På sidene 496-501 diskuterer Sperber mer direkte Marx og antisemittismen. Han konkluderer med at Marx i flere sammenhenger brukte nedsettende kommentarer om jøder og jødedom, men at dette ikke var et uttrykk for noen rasistisk nedvurdering av jødene, men mer et uttrykk for at han så ned på dem ut fra religiøs praksis og kulturelle handlinger.

Et viktig eksempel er et brev fra Marx til Engels 30.juli 1862 etter at Lassalle har vært på besøk hos Marx i England. Her siterer Sperber på side 411 fra dette brevet som han karakteriserer som ”rasistisk nedsettende” og ”et stygt utbrudd, selv ut fra 1800-tallets standard”, men han understreker likevel at det understreker Marx sin ikke-rasistiske forståelse av jødene.

Her er det han siterer fra brevet: ”Det er nå helt klart for meg, slik som det bevises ved hodeformen og hårveksten han at han (Lassalle) stammer fra negrene som slo seg sammen med Moses på marsjen ut av Egypt (hvis hans mot eller bestemor på farssiden ikke lå med en neger). Nå må denne kombinasjonen av jødedom og germanisme bringe frem et pussig produkt. Fremfusenheten til denne gutten er også negeraktig.”

Det han unnlater å ta opp, er et tillegg til brevet som viser at Marx sin tekst er en ironisk kommentar til Lassalles spekulative teorier om forbindelse mellom folk. Her er det Marx skriver i samme brev: ”En av de store oppdagelsene til vår neger (Lassalle – min merknad) – som han bare meddeler til sine ’mest betrodde venner’- er at pelaskerne stammer fra semittene. Hovedbevis: i Makkabeerboken (som er to gammeltestamentlige, apokryfe bøker på gresk fra det 1. århundre før vår tid som handler om makkabeernes historie – fra note 293 i Marx-Engels Werke, bind 30, side 728 – min merknad) sender jødene utsendinger til Hellas for å få hjelp, ved å påberope seg stammeslektskap. Videre har man funnet en etruskisk innskrift i Perugia, og hoffråd Stücker i Berlin og en italiener har tolket dem samtidig og uavhengig av hverandre funnet ut at de blir oppløst i hebraisk.” Og Marx avslutter brevet slik: ”Det hadde vært fint om du kunne kommet noen dager her. Da hadde du fått nok stoff til å le av et helt år. Derfor ville jeg gjerne hatt deg her. Slike anledninger byr seg ikke hver dag.”

Med dette blir det klart at Marx driver gjøn med Lassalle og bruker Lassalles egne luftige teorier på ham selv. Dette underslår Sperber.

En kommentar her er at slike luftige teorien fremdeles spres. Det var mange som gikk på Martin Bernals tanker i Black Athena, 1987 og 1991, om at grekerne stammet fra Egypt, altså var afrikanere. Dette ble da også fullstendig tilbakevist av Mary Lefkowitz i boken Not Out of Africa fra 1996. Disse tankene hadde også sitt utspring fra den tiden Marx latterliggjorde Lassalles ideer. Det var en følge at Napoleon I sitt hærtog i Egypt og alle de «skattene» franskmennene stjal med seg hjem derfra.

Med dette undergraver Sperber sitt eget uttalte standpunkt og det vesentlige ved Marx holdning til jødene. Det gjør han ved at han her ikke plasserer denne teksten i sin historiske sammenheng, noe som vel er mot hans program om å vise Marx som en mann i sin tid.

Det er virkelig oppsiktsvekkende at han i denne forbindelse ikke nevner utviklingen i Preussen og de tyske statene etter at Fredrik Wilhelm IV kom til makten i 1840. Han skriver riktignok, på side 64, at denne besteg tronen i dette året og at han var en sterk tilhenger av den pietistiske oppvåkning, men Sperber knytter ikke dette til utviklingen av jødenes stilling og de politiske kampene rundt det. Og han tar ikke opp det faktum at det var en dyp splittelse blant jødene i dette området på denne tiden. En gruppe ville holde strengt på de gamle læresetningene, mens en annen gikk inn for en kraftig integrering i samfunnet rundt.

Men la oss ta et annet typisk eksempel på den vanlige oppfatning av jødene i første del av 1800-tallet.

I Norge feirer vi 17. mai med grunnloven og dens demokratiske fedre, men glemmer ofte hvordan jødene sin stilling var ifølge denne. La oss se.

Ved revisjon én av grunnlovsforslaget, fikk vi regelen i 17. mai-grunnloven 1814 § 2:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offenlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

I Norges Grundlov: gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar (Falsen 1818 s. 8) heter det:

Hva Jøderne angaaer, da kan man næsten antage det for en Umulighed, at de nogensinde kunne blive gode Borgere i nogen Stat hvor Jøder ikke regere. Deres love, ja selv deres Religion afsondre dem saa aldeles fra andre Mennesker, at de stedse ville søge at udgjøre et eget Samfund, hvor man modtager dem, og at unddrage sig fra at opfylde den Stats lov, hvor de nyde Beskyttelse. Desuden er Bedragerie og Underfundighed i Handel hos Mængden blant den jødiske Religions Bekjendere saa almindelig en Egenskab, at det visst ikke kan kaldes nogen unødvendig Forsigtighed at holde dem ude af et Handelsland som Norge.

Da Fredrik Wilhelm IV kom til makten i 1840 vekket det håp hos jødene i Prøysen, men det viste seg snart at han gikk i spissen for en forverring av deres forhold. Hovedgrunnen var kongens kamp for en kristelig-germansk stenderstat. Dette utelukket jødene og gjorde dem til fiender. Her skal jeg ikke gå inn på detaljer som er godt beskrevet av Eleonore Sterling i Die Geschichte der Juden i Deutschland, 1966. Et av de grunnleggende verk i denne forbindelse, som Sperber ikke nevner.

Men hovedsaken er at det var en stor kamp om jødiske borgerrettigheter i flere tyske stater i årene etter 1840 som delvis falt sammen med det oppstigende borgerskapets interesse av å få vekk stenderstaten og få opprettet en moderne borgerlig stat. Disse utgjorde ikke noen stor del av befolkningen, men var politisk viktige i de statene der den kapitalistiske økonomien var mest utviklet. Det viktige skillet gikk mellom de som kjempet for at jødene skulle få fulle borgerretter og de som kjempet mot. Det ble av kristne og andre i disse årene pisket opp en ekstra negativ stemning mot jødene. Spesielt i Rhinland, der den industrielle utviklingen var kommet lengst, og der den eiendomsbesittende jødiske overklassen var godt integrert med resten av borgerskapet, var det sterke strømninger for å likestille jødene. Det liberale borgerskapet ble grepet av allmenn begeistring for likestillingen og brukte argumenter fra menneskerettighetene og den kristne religionens nestekjærlighet for å fremme sitt syn.

Det hele toppet seg med debatten i syvende rhinske provinslanddag i 1843 som førte til at deltakerne med overveldende flertall stemte for å anbefale kongen å «forberede den fulle likestilling» for jødene. Mange jøder mente nå at denne kampen kunne vinnes.

Men det liberale borgerskapet, som de støttet seg på, utgjorde ikke noe stort antall, selv om de var meget aktive i den offentlige debatten. De aller fleste i de tyske statene var ennå ikke berørt av den økonomiske utviklingen og hadde fremdeles den nedarvete innstillingen til jødene som var svært gammel og hadde blitt utviklet videre i det føydale stendersamfunnet. Det samme var det blant de rike jordeierne (junkerne) og de toneangivende protestantiske kristne, med pietistene i spissen. Dette gjorde at en seier for jødene i saken var lite sannsynlig.

Kongen avslo oppmodingen fra landdagen. I stedet ble det oppfordret til hets og hardere tiltak mot jødene.

Eleonore Sterling skriver at noen av de som så klarest at jødenes sak vanskelig kunne vinnes, var Moses Hess og Karl Marx. Og hun sier at erkjennelsen av den avgrensete innflytelsen det liberale borgerskapet hadde i forhold til flertallet av folket var av skjellsettende betydning for Marx politiske utvikling. Hun mener at det vesentlige innholdet i Marx sin artikkel om jødespørsmålet var at han mente at jødene tok feil når de trodde at forfølgelsen av dem ville ta slutt sammen med den borgerlige frigjøring, altså med at de fikk fulle statsborgerlige retter. Den eneste riktige løsningen på jødespørsmålet var menneskehetens frigjøring, noe som ikke kunne være innskrenket til å gjelde oppheving av de borgerligjuridiske innskrenkingene, men grunnleggende sett: opphevingen av selve de antagonistiske sosialøkonomiske tilstandene som skapte splid mellom menneskene. Både jødedom og kristendom skulle avskaffes, fordi begge religioner var produkt av jordisk elendighet og noe som menneskene brukte for å protestere mot og å gjøre det lettere å bære elendigheten i den virkelige verden på samme måte som de rike brukte opium for ved å få samme bedøvende og lindrende virkning. Både kristne og jøder var produkter av den menneskelige fremmedgjøring, som også symboliserte seg så kraftfullt i de forfulgte jødenes gettotilværelse. (Sterling, side 225.)

Marx, sammen med flere av sine radikale venner, tok standpunkt for jødene i den striden de sto oppe i. Marx støttet, som en av de fremste forkjemperne for den jødiske sak, Gabriel Riesser, når han jobbet for å få lagt frem sin sak for landdagen. Dette er det vesentlige i Marx sin holdning til jødene. Slik kan han sammenlignes med Henrik Wergeland som omtrent på samme tid reiste kampen for jødenes adgang til det norske riket etter å ha vært ganske negativ til de i sin ungdom.

Samtidig utviklet Marx gjennom arbeidet med jødespørsmålet sin forståelse av virkeligheten og nærmet seg de oppdagelser som førte ham videre til dypere forståelse av fremmedgjøringen og avdekking av kapitalismen som system.

Marx tok utgangspunkt i det faktum at jødene i lang tid under standssamfunnet hadde yrkesforbud over store deler av den verden der de fantes og derfor var tvunget til å ta opp aktiviteter på kanten av samfunnet og utenfor den kristne loven. Det gjaldt først og fremst forbudet mot å låne ut penger mot renter, men de tok også opp småhandel. Utlån mot renter var forbudt blant kristne og jøder imellom, men jøder kunne gjøre det overfor personer fra andre religioner. Ettersom behovet for lån økte hos de kristne handelsfolkene og herskerne fikk derfor jødene jobben med å skaffe disse, og de tok seg da betalt med renter. I tillegg førte yrkesforbudet til at mange jøder drev med småhandel for å overleve. Slik ble jødene foregangspersoner når det gjaldt utviklingen av handelskapitalismen som etter hvert dannet et grunnlag for den moderne industrikapitalismen.

Med protestantismen ble forbudet mot utlån av penger mot rente også opphevet blant de kristne. Og slik sett ble jødene, som drev utlån, og de kristne, som også gjorde det, likere. De ble begge representanter for kapitalen og kapitalismen. For at de skulle bli frigjort, måtte de frigjøres fra kapitalismen. Det var ikke nok med religionsfrihet og borgerlige retter, det opphevet ikke det grunnleggende, nemlig slaveriet under kapitalen. Det avgjørende vilkåret for full frigjøring av både jøder og protestanter var frigjøring fra den eksisterende økonomiske tilstand, kapitalismen, ikke frigjøring fra religionen eller politikken. Dette var Marx sin hovedkonklusjon i skriftet om frigjøring av jødene.

En konklusjon 

Alt i alt vil jeg, etter å ha vurdert boken, hevde at Sperbers biografi, som inneholder mange interessante, løsrevne enkeltfakta om Marx, er en ideologisk konstruksjon som utelater de vesentligste momentene som bør finnes i en Marx-biografi og som gjør dette uten å kjenne til, eller legge frem, all nyere forskning på Marx sine tekster. Dessuten fremstiller han nøkkeltekster feil, mangelfullt og tendensiøst og avslører manglende kunnskap om sentrale tekster i Kapitalen. Kildebruken er også under all kritikk. Han tar verk som forfekter motsatte standpunkter av de han selv har, til inntekt for sitt eget syn. Han unngår kilder som kan så tvil om hans egen fremstilling. Han bygger opp et tendensiøst psykologiserende negativt bilde av Marx, som ikke har reelt grunnlag i de forholdene han tar utgangspunkt i.

Hans påstand om at Marx ikke har noe å si vår tid, men utelukkende er en mann for sin tid, er så dårlig og feilaktig begrunnet at den ikke kan tas alvorlig.

De anmeldere som har rost boken opp i skyene, er enten lurt opp i stry gjennom den tilsynelatende vitenskapelige fremtredelsesformen til boken, eller så er de så oppsatt på å støtte hans konklusjon om Marx, at de ikke har sjekket fakta.

For Pulizer-prisens anseelse er dette ganske ødeleggende og prisen for denne boken bør trekkes tilbake om dette instituttet vil bevare noe av sin integritet og viktighet.

Terje Valen, 25.10.2015 til 15.10.2016.

 



[i] Det engelske ordet LIFE har mange betydninger. Jeg mener at betydning 13 i Shorter Oxford Dictionary er mest passende her: A written account of a person’s history; a biography (En nedskrevet beretning om en persons historie; en biografi).

 

[ii] Positivisme, betegnelse for vitenskapelig tilnærmingsmåte som fremhever den menneskelige erkjennelsens sansbare, empiriske (erfaringsmessige) grunnlag og avviser all metafysikk.

Tilhengere av positivisme hevder at den eneste måten å oppnå erkjennelse og viten på, er gjennom sanseerfaring og empirisk observasjon. Vitenskapelig virksomhet forstås som en objektiv, verdinøytral og interessefri aktivitet uavhengig av subjektiv fortolking og samfunnsmessige forhold. Samtidig avvises spørsmål om første prinsipper, vesen, den innerste natur, væren og virkelighetens egentlige årsaker og endelige mål (metafysisk spekulasjon). I henhold til et positivistisk syn på vitenskapen lar forskningsobjektet seg avdekke gjennom sanseerfaring. Forholdet mellom den erkjennende og det som erkjennes problematiseres ikke – noe som står i motsetning til en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærmingsmåte hvor nettopp forholdet mellom forskningens subjekt og objekt, og forskerens subjektive føringer i vitenskapen, tas opp (se hermeneutikk og fenomenologi).

En positivistisk orientert vitenskap søker (årsaks)forklaringer, nomotetiske sammenhenger, og et helhetsbilde basert på erfaringsmessige kjensgjerninger og (erfarings)vitenskapelige resultater. Positivisme har særlig vært en hovedtendens innenfor naturvitenskap, men finnes som tendens også innenfor menneskevitenskapene (for eksempel psykologi, sosiologi, sosialantropologi), særlig der vektlegging av observasjonsdata står sterkt.

De engelske filosofene og empiristene Francis Bacon, David Hume og John Stuart Mill gav viktige filosofiske bidrag til positivismens fremkomst. Men selve betegnelsen har fransk opphav. Auguste Comte innførte 'positivisme' som vitenskapsfilosofisk betegnelse i sitt hovedverk Cours de philosophie positive på 1830-tallet. Ifølge Comte skulle vitenskapen være nøytral og fremme «det positive» i betydningen det virkelige, det nyttige, det sikre, det presise og nødvendige. Positivistisk tilnærmingsmåte fikk stor betydning utover på 1800-tallet i sammenheng med naturvitenskapens fremvekst. (Store norske leksikon på nett.)

Min kommentar er at positivistene konsentrerte seg om ontologi, læren om det som eksisterer, og overser epistemologi. Ettersom epistemologi handler om forholdet mellom menneskenes tenkning og alle ting og prosesser, om hvordan vi danner oss tanker om  virkeligheten, så overser positivistene at det er en forskjell mellom virkeligheten og menneskenes tanker om virkeligheten. De tror at det er en rett linje mellom hvordan vi sanser ting og hvordan vi danner oss tanker om ting. Dette problemet behandler for eksempel Lucien Sève ganske inngående i sin bok Penser avec Marx – ”la philosophie”.

 

[iii] https://en.wikipedia.org/wiki/Jonathan_Freedland , http://www.nytimes.com/2013/03/31/books/review/karl-marx-by-jonathan-sperber.html?_r=0  

” Only in one area do Sperber’s efforts at contextualization fall short. He argues that Marx’s writings on the Jewish question, including his hostile comments about Jews, should be understood as “embedded” in the attitudes of the age and therefore not deemed straightforwardly anti-Semitic. But such a view is not easy to hold given the evidence Sperber himself marshals, including an 1875 letter to Engels in which Marx — born a Jew, apparently just before his father’s conversion to Protestantism — casually describes a fellow train passenger as a “little Yid,” before offering a description that Sperber, to his credit, concedes “is a stereotypical denunciation of an uncultured and greedy Jew.”