Skandaløs Marx biografi
Tanker ved
lesing av Jonathan Sperbers Marx-biografi: Karl Marx – a Nineteen-Century
Life (Karl Marx – historien om en mann
fra 1800-tallet)[i]. Boken er på 648 sider og kom ut i 2013.
Sperber er professor i historie ved University
of Missouri og har skrevet flere bøker om Europas
sosiale og politiske historie på 1800-tallet. Han fikk Pulitzer-prisen i 2014
for denne boken innen kategorien biografi og selvbiografi.
Strålende kritikker
Hans
Marx-biografi har fått strålende kritikker av Jonathan Freedland
i The New York Times Book Review, av Ian Kershaw som har skrevet Hitlers
biografi, av Helmuth Smith som har skrevet om mord og antisemittisme i en tysk
by, av Christopher Clark som har skrevet Iron
Kingdom om Prøyssens vekst og fall 1600-1947, av
David Blackbourn som har skrevet om The Conquest of
Nature som handler om vann, landskap og hvordan det moderne Tyskland ble
til, i Publishers Weekly og Booklist
og av Alexander Cammann som har skrevet Die Zeit og i
Kirkus Review og Choice,
pluss The New Yorker,
Harper’s og
Nation.
Det hele
sammenfattes på baksiden av boken der det heter «I denne mesterlige biografien
over Karl Marx, ‘som nok vil bli definitiv i mange år fremover’ (John Gray, New York Review of Books) skaper historikeren
Jonathan Sperber et mangesidig bilde både av mannen
og tiden han levde i basert på pinlig nøyaktig forskning. Basert på ny tilgang til nylig åpnete arkiver over Marx og Engels
fullstendige verk gir Karl Marx: Et liv i
det nittende århundre en menneskelig sammenheng for den personlige
historien til en av de mest innflytelsesrike og omdiskuterte politiske
filosofer i Vestlig historie. Ved å fjerne Marx fra de ideologiske konfliktene
i det tjuende århundre som farger hans ettermæle og plasserer ham innenfor
‘samfunnet og de intellektuelle strømninger i det nittende århundre’ (Ian
Kershaw), er Sperber i stand til å presentere et
fullstendig portrett av Marx der han verken er en sannsigende profet for den
moderne verden eller den om har tilskyndet de verste grusomheter. Denne store
biografien omkalfatrer grunnleggende vår forståelse av denne store historiske
personligheten.»
Etter dette
går jeg til boken med ganske store forventninger, men så mye ros i forbindelse
med en person som mener at det er nødvendig å oppheve det rådende økonomiske og
sosiale systemet vi lever under, gjør at jeg lurer litt på om alt kan stemme.
Og ettersom vi vel kan regne med at denne boken blir oversatt til norsk tenker
jeg at det kan være verd å vurdere disse rosende ordene opp mot en litt kritisk
lesning av noen vesentlige deler av boken.
Sperbers prosjekt eller vinkling
Sperber forklarer sitt prosjekt i forordet til boken.
Hans utgangspunkt er følgene: «Det synspunktet at Marx er en samtidig, hvis
ideer former den moderne verden, har gått sin gang og det er på tide med en ny
forståelse for ham som en person fra en forgangen historisk epoke, en som er
stadig fjernere fra vår egen: tiden for den franske revolusjon, Hegels
filosofi, den tidlige industrialiseringsepoken i England og den politiske
økonomien som hang sammen med den. Det kan til og med være at Marx bedre kan forstås
som en tilbakeskuende person som tok forholdene i første halvdelen av
1800-tallet og projiserte dem inn i fremtiden, enn som en sikker og forutseende
tolker av historiske trender. Dette er de forutsetningene som ligger under
denne biografien». (Side xiii.)
Om Marx
økonomiske teorier sier Sperber: «Det er klart at
Marx forsto avgjørende trekk ved kapitalismen, men trekk ved den kapitalismen som
eksisterte i de tidlige tiår av 1800-tallet, som klart har fjernet seg fra
dagens omstendigheter både når det gjelder dens sentrale elementer og debatten
blant de politiske økonomene som prøver å forstå den.» (Side xix.)
Dette betyr
at Sperber mener at kapitalismen har endret seg så
mye siden Marx sin tid at den er blitt vesensforskjellig, dvs. at det
vesentlige ved kapitalismen som Marx oppdaget, ikke lenger gjelder for dagens
kapitalisme. Dette er den påstanden som han vil underbygge med fakta.
En annen
forutsetning som Sperber går ut fra er at tidligere
arbeider om Marx har fokusert for mye på hans ideer og filosofiske, historiske
og økonomiske teorier. Sperber skriver at han også
vil si mye om dette, men han vil beskrive dem i sin egen tids sammenheng, som
innlegg i pågående debatter og kritiske kommentarer om tidens tenkere. (Side
xv.) Dessuten skriver Sperber at han vil konsentrere
seg om Marx som privatperson, familiemann, som offentlig person, journalist og
aktivist. Slik jeg ser det har Sperber allerede i
utgangspunktet redusert Marx vitenskapelige virksomhet til noe underordnet og jeg
tenker at det kan gjøre det lettere for ham å bevise sin påstand.
Han sier
også at ut fra det perspektivet han skriver har han funnet tidligere biografier
om Marx lite nyttige. I stedet har han brukt en del andre biografer som
inspirasjon, som Heiko Obermann om Martin Luther, Ian
Kershaw om Hitler, Constantin Goschler
om Rudolf Virchow og Friedrich Lenger om Werner Sombart.
Så
kritiserer han de som vil sette Marx inn i sin samtid og gjøre ideene hans mer
relevante ved å tolke Marx i lys av psykoanalyse, eksistensialisme,
poststrukturalisme eller andre intellektuelle bevegelser frem til nå. Og han
kritiserer de som vil gå tilbake til Marx for å finne ut hva han virkelig
mente, slik at en kan stryke ut seinere revisjoner og tillegg slik at marxismen
kan stå frem i sin reine form. Dette kaller han et prosjekt som passer bedre de
som er tilhengere av en religion enn de som hevder at de står for et sekulært
og rasjonelt rammeverk. (Side xviii.)
Og i det
hele understreker han den store forskjellen mellom Marx verden og vår og at
hans teorier reelt sett er helt utdatert. Marx er en mann av sin tid, nemlig da
han levde, og der bør vi la ham være.
Hvis Sperber kan legge frem overbevisende momenter for sin
påstand, så er Marx i realiteten lite vesentlig for oss og plassert stort sett
på historiens skraphaug.
Nå er det
slik at dette står i skarp kontrast til mange bidrag som nå påviser nettopp
Marx sin relevans for vår tid. I Norge er det siste Østerberg sin bok om Marx
som har aktualisert debatten om det nevnte spørsmål også i her i landet, og som
har avfødt en debatt i flere publikasjoner. Mange av disse hevder også at Marx
er mer relevant nå enn da han levde, altså at han var en mann før sin tid. Et
par punkter gjør meg i utgangspunktet skeptisk til Sperbers
påstand. I sin litteraturliste nevner han ikke sentrale forskere som er uenige
med ham og har ingen diskusjon med dem eller vurdering av deres synspunkter.
Det er også bemerkelsesverdig at Sperber ikke i det
hele tatt har en henvisning til ordet økologi. Jeg vil nå se litt på noen av de
seriøse forskningsarbeider som Sperber ikke nevner og
dernest gå nærmere inn på en del viktige området i boken hans.
Vurdering av kildebruk
Sperber mangler henvisninger til, bruk og vurderinger av
en del sentrale forskningsarbeider fra eldre og nyere tid som underbygger helt
andre oppfatninger enn de han selv har.
Her skal
jeg nevne noen sentrale verk som er utelatt som jeg kjenner til uten å være noe
mer enn en dedikert amatør på feltet.
Han mangler
henvisning til Auguste Cornu
som i sine bind (4 i den opprinnelige franske utgaven og 3 i den tyske), skrevet
på 1940 og -50-tallet om Karl Marx et
Friedrich Engels, behandler tiden fra Marx var født til 1848, svært
grundig.
Robert
Havemann sin bok Dialektikk uten dogmer –
Naturvitenskap og filosofi (1965) er også et sentralt verk som ikke er
nevnt.
Han mangler
henvisning til Witali S. Wygodski
som i 1967 ga ut boken Die Geschichte einer grossen Entdeckung som var en kortfattet, men ganske grundig
gjennomgang av hvordan Kapitalen
hadde blitt til, med en gjennomgang av Marx sin forskning i forbindelse med
helheten i Marx sitt arbeid med dette. (Verket kom på svensk i 1974
med tittelen Den stora upptäckten – Hur
Marx skrev Kapitalet.)
Roman Rosdolsky er heller ikke nevnt. Han ga ut en større og
grundigere gjennomgang av Grunnriss til
kritikk av sosialøkonomien i tysk utgave i 1968 og i en svensk utgave, Kapitalets tilkomsthistoria, bind 1 i 1973 og bind
2 i 1974.
Han mangler
henvisning til Hal Draper som har skrevet Karl
Marx’s Theory of Revolution, i til sammen 5
omfangsrike bind, de to siste i samarbeid med Ernie Haberkern,
som kom ut mellom 1977 og 2005. Draper og Haberkern
er spesielt opptatt av å avdekke de historiske omstendighetene som Marx levde
og skrev under, og skulle sånn sett hatt stor relevans for Sperber.
Han mangler
henvisning til Lucien Sève,
med et omfattende forfatterskap der mye sammenfattes i tetralogien Penser avec Marx, og der spesielt hans
analyse av hvordan Marx utvikler nye logiske kategorier gjennom hele arbeidet
med Kapitalen, står sentralt. Séve er særlig kjent
for å ha vært en sentral aktør for å få Marx inn igjen på pensum i filosofi for
universitetene i Frankrike, noe som lyktes 2014. Han har sammen med flere
andre, relansert naturdialektikken som viktig emne i Sciences et dialectique de la nature
(1998), og han har, sammen med flere andre vitenskapsfolk, skrevet om hvordan
Marx foregriper den moderne teorien om utviklingen av ikke-linære
systemer i Émergence, complexité et dialectique (2005). Du kan lese litt om det Sève skriver om hvordan Marx opphevet Hegels logiske
kategorier gjennom utviklingen av studiene som førte frem til Kapitalen hvis du går til overskriften Filosofi i det følgende: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Okonomi,%20filosofi,%20ideologi,%20antropologi%20og%20okologi.htm
Han mangler
henvisning til Andrew Kliman som i sin Reclaiming Marx’s Capital
fra 2007 har tilbakevist den hårdnakkete påstanden om at Marx sine økonomiske
teorier er indre inkonsistente er heller ikke nevnt.
Han mangler
henvisning til Enrique Dussel sin bok Hacia un Marx descondido (1988)
oversatt til engelsk med tittelen Towards an Unknown Marx (2001), er nevnt i litteraturlisten, men
ikke henvist til i indeksen. Denne boken er andre bind av en trilogi der den
første har tittelen La produccion de Marx, un commentario a los ‘Grundrisse’ (1985).
Den er oversatt til fransk med tittelen La production théorique de Marx – Un commentaire des Grundrisse (2009).
Den siste heter El Ultimo Marx
(1863-1882), y la liberacion latinamericana (1990). Disse verkene gir en fullstendig
og grundig behandling av alle de fire utkastene til Kapitalen. Den siste av
de nevnte bøkene handler også om hvordan Marx sine tanker kan brukes i dag i
kampen for frigjøre Latin Amerika fra imperialisme og
utbytting. Dussel brukte de nye arkivene over Marx og
Engels skrifter med en gang de var tilgjengelige i sin helhet, altså mellom
1985 og 90. Han reiste da til Amsterdam og andre steder der manuskriptene
fantes og leste dem direkte fra originalene. Påstanden på baksiden av Sperbers bok om at disse manuskriptene ikke har vært brukt
før, er altså heller ikke sann.
Han mangler
henvisning til Paul Burkett, Marxism and Ecological Economics,
Toward a Red and Green Political
Economy, (2005 på nederlandsk og 2009 på engelsk)
som er en svært grundig gjennomgang av Marx som økologisk tenkning. Her finnes
også noen bøker av John Bellamy Foster og mye stoff i
mange utgaver av tidsskriftet Monthly Review som Sperber overser. Dette
er en ødeleggende mangel i lys av relevansen til dagens økologiske debatter.
Han mangler
også henvisning til Isabelle Garo med flere
nyskapende analyser av Marx sin metode, særlig hans utvikling av kategorien
forestilling (Vorstellung) i forbindelse med Marx
kunnskapssyn opp mot gjenspeiling som ble det forenklete uttrykket til Engels
og Lenin om hvordan menneskene danner seg ideer om verden. Svært interessant og
viktig er også hennes Foucault, Deleuze, Althusser & Marx
fra 2011 – en dyptloddende analyse av disse franske teoretikerne sitt forhold
til Marx
Alt i alt
viser det seg altså at Sperber systematisk har
utelatt helt sentrale skrifter som på overbevisende måte imøtegår hans eget
grunnleggende utgangspunkt når han skriver sin bok. På den måten gjør han det
lett for seg selv å få leserne med på sine egne påstander og gjør det vanskelig
for de som ikke kjenner til disse fakta, å finne motargumentene mot hans eget
utgangspunkt. For øvrig vil Sperber sitt syn være et
skikkelig konservativt og kapitalapologetisk standpunkt dersom det nå skulle
være slik at Marx faktisk har mye å bidra med når det gjelder å forstå og
forandre verden til det bedre.
Vi kan ut
fra dette skjønne hvorfor vi finner Dussel bare i
bibliografien og ikke i indeksen i boken når vi leser konklusjonen i Fred Moseleys introduksjon til Towards an Unknown Marx av Dussel.
Han sier at Dussel mener at det er en presserende
oppgave for de som studerer Marx og særlig for den latinamerikanske
frigjøringsfilosofien å forstå Marx teori bedre og grundigere for å bli bedre i stand til å utvikle
denne teorien og anvende den på de utbredte og presserende sosiale behovene og
problemene i dagens globaliserte kapitalistiske økonomi. «Marxistisk teori gir
den best tilgjengelige forklaringen på den varige og utbredte fattigdommen i
hele verden.»
Han sier at
vi nå, for første gang, har tilgang til alle Marx skrifter. «Denne nye
situasjonen betegner en ny epoke når det gjelder marxistiske studier, som han (Dussel) kaller ‘Marx andre århundre’. Dussel
foreslår at vi bør gå tilbake til Marx sine tekster med ‘ungdommens entusiasme’
og fordype vår forståelse for å utvikle Marx teori og ta den i bruk for å
frigjøre Latin-Amerika og resten av verden. De viktigste bidragene fra Marx
teori, ligger ifølge Dussel, i fremtiden. Marx andre
århundre vil bli bedre enn det første.» (Towards an Unknown Marx, side xxix-xxx.)
Det kan
også være verd å merke seg vurderingen til det tyske forlaget som nylig ga ut
Marx verk i utvalg i seks bind. Lambert Schneider Verlag, som er forlaget til Wissenschaftliche
Buchgesellschaft (WBG, den største bokklubben for fagbøker
i Europa), gav i 2013 ut ei ny utgåve av Marx sine verk i 6 bind. I
presentasjonen av denne utgaven heter det at; ”I høve
den aktuelle verdsøkonomiske situasjonen får filosofien og verka til Karl Marx
igjen ein særlig relevans. Mange av prognosane hans blir i dag bekrefta:
utbyttinga i verda, kapitalakkumulasjonen, tiltakande
internasjonal samanfletting og krisearta fenomen. I
det siste, etter finans- og økonomikrisa, er kritikken mot utbytting og
urettferdigheit igjen blitt kraftigare. Det er nok ein grunn til å lese Marx
(oppatt). Denne flott redigerte utgåva av Marx sine viktigaste verk inneheld
dei skriftene som er uomgjengelige for å forstå tankane hans. Dei dannar ei bru
frå ungdomsverka over dei viktigaste politiske publikasjonar til eit utval av
økonomiske tekstar; frå doktoravhandlinga ved universitetet i Jena til ”Feuerbachtesane” og ”Det kommunistiske partis manifest” til
den uavkorta teksten i ”Kapitalen”.”
Forordet
til utgaven finner du her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Marx%20verk%20i%20utval.pdf
Ettersom Sperber bruker en rekke studier som passer inn i hans
vinkling og ikke bruker en rekke kilder som er uenige med ham, får vi heller
ikke den typen vitenskapelig verk der forfatteren gjennomgår andre sine
meninger og utvikler sine egne standpunkter gjennom en slik diskusjon. Dette
har vært en grunnleggende vitenskapelig metode som Aristoteles brukte først, en
metode som Marx benyttet seg av og som tidligere var vanlig ved alle
doktorgradsarbeider.
I den
seinere tid har mengden med stoff blitt så stor at en prøver å behandle alle
vesentlige tidligere bidrag. Med dette som grunnlag har en så gått mest mulig
direkte til det som skal studeres og vurdert dette opp mot den foregående
diskusjon om forskjellige tolkinger av studieobjektet. Ut fra dette ser Sperbers tilnærmingsmåte mer ut som skandalejournalistens.
Han har en helt bestemt vinkling på fremstillingen sin og velger inn det som
passer med denne, mens han velger ut det som ikke passer. Dette forsøker han å
skjule gjennom vitenskapelig formalisme med mange noter osv. Vi skal derfor se
litt på vitenskapeligheten i hans behandling noen viktige verk av Marx
Doktoravhandlingen og Bruno
Bauer
Marx
doktoravhandling om Demokrit og Epikurs naturfilosofi. (Side 66-68.)
Sperber bruker rundt en side på å kommentere
doktoravhandlingen, og den eneste henvisningen han har til bakgrunnsstoff,
bortsett fra teksten i selve avhandlingen, er til en artikkel av en Peter Fenves «Marx’s Docoral Thesis on Two Greek
Atomists and the Post-Kantian
Interpretation» i Journal
of the History
of Ideas 47 (1986),
side 433-52. Det vil si at han velger ut
en kilde som har en spesiell vinkling og unnlater
å nevne de viktigste tidligere studiene på feltet.
I sin
artikkel undersøker Fenves utviklingen av Marx sin
tenkning gjennom doktoravhandlingen og hans «Kritikk av Hegels
‘Rettsfilosofi».
Fenves vil underbygge en teori om at doktoravhandlingen
var et fordekt oppgjør med spesielt Kant, men også Hegel. Sperber
trekker ut et lite konsentrat av Fenves artikkel og
konsentrerer seg om å påvise at Marx var fullt og helt hegelianer i sin
behandling av doktorgradsemnet, men en hegelianer preget av tankene til Bruno
Bauer som mente at det aktive moment i historien ikke var ideen, som Hegel
hevdet, men selvbevisstheten. Jeg siterer Sperber.
«For å være mer presis så viste Marx seg her som en pliktoppfyllende elev av
Hegel slik han var omtolket av Marx lærer og veileder Bruno Bauer, siden det
som kom frem at Marx konklusjon ikke var ånd, slik Hegel ville ha foreslått,
men menneskelig selvbevissthet, slik Bruno Bauer mente. Det var også Bauer som
hadde beskrevet den hellenistiske perioden som et høydepunkt i
selvbevissthetens dialektiske utvikling». (Sperber
side 68.)
Denne
konklusjonen avslører både en feil forståelse av Marx (som også står i
motsetning til det Sperber skriver andre steder) og
en overflatisk sammenligning mellom Marx og Bauer. Marx var aldri en
pliktoppfyllende elev av noen, han gikk sine egne veier. Auguste
Cornu viste allerede i 1948 at doktoravhandlingen var
en kritikk av både Hegel og Bauer. Det er rett at Bauer satte selvbevisstheten
og menneskelig handling i form av kritisk filosofi i stedet for Hegels
verdensånd. Mens Hegel mener at verdensånden gjennom sin utvikling (sitt
arbeid) opphever motsigelsen mellom mennesket og natur og når frem til et
endepunkt, mener Bauer den universelle selvbevisstheten ikke har noe slikt
endepunkt, men stadig fortsetter å utvikle seg. Med det har han, på den ene
siden definitivt ødelagt Hegel sitt konservative system der det finnes et
sluttpunkt.
Men
samtidig setter Bauer hele tiden selvbevisstheten i motsetning til
virkeligheten og bryter den uoppløselige forbindelsen mellom tanke og
virkelighet (eller natur) som det var så viktig for Hegel å få etablert. Dermed
faller Bauer tilbake til filosofen Fichte som hevder
at selvbevisstheten er et forbigående og stadig endret uttrykk for ånden, og
dermed oppstår igjen den fiendtlige motsetningen mellom det som er og det som
bør være, eller mellom virkelighet og idé, altså mellom natur og tenking, noe
Hegel hadde kjempet bittert mot.
Mens Marx i
sin doktoravhandling slutter seg til det første av Bauers momenter her, altså
at utviklingen av selvbevisstheten ikke går mot et endepunkt, så vender han seg
mot det andre momentet og tar Hegels side når det gjelder å opprettholde
forbindelsen mellom tanke og virkelighet. Og han viser i avhandlingen at den
gamle filosofien vikler seg inn i uløselige motsigelser når forholdet mellom de
to skal løses. Det er dette som gjør at Marx kan gå videre med spørsmålet.
Etter hvert finner han også ut at løsningen på dilemmaet ligger i den
menneskelige virksomhet (praksis). Bauer på sin side fjerner seg mer og mer fra
virkelighet og havner i individualisme og egosentrisme. Derav den skarpe
kritikk som Marx utsetter Bauer for seinere.
Her viser det seg tydelig hvor overflatisk Sperber
sine analyser er. Grunnen er at han holder seg vekke fra grunnleggende kilder
til den vitenskapelige ekspertisen på Marx som finnes. På det grunnlaget gir
han oss rett og slett et feil bilde av innholdet i Marx doktoravhandling. Dette
er enten dilettantisk eller bevisst villedning, og i begge tilfeller intet
mindre enn en intellektuell skandale.
Det hører med til historien at beskrivelsen av Bauer som Marx ”lærer og veileder” også er omstridt. Lucien Sève skriver at Bauer i
denne perioden var en av Marx venstrehegelianske ”venner”
(Sève: Penser
avec Marx – tome III, side 43) og ”hans nærmeste venn” (Samme verk, side
315.). I Franz Mehrings Marxbiografi Karl Marx – hans liv og historia,
(svensk utgave 1971) kan vi lese at Bauer var ni år eldre enn Marx, men selv om
han var unghegelianernes leder så var han aldri Marx lærer selv om Marx deltok
på et par av hans forelesningsrekker og om han i begynnelsen var en veileder,
så gikk Marx ganske raskt sine egne veier. Mehrings
skriver også at ”Som tänkare arbetade Marx självständigt redan ved
universitetet och bemästrade på två terminer ett kunnskapsförråd, som med de
akademiska föreläsningernas långsamma stallutfordring skulle ha behövds mer enn
tjugu terminer för at tilgodogöra sig.” (Ovennevnte verk, side 42.)
Og Sperber siterer sjøl en vurdering av Marx
fra Moses Hess etter at han ble kjent med Marx sommeren 1841. Hess beskriver Marx
som ”mitt idol .. han kombinerer det dypeste
filosofiske alvor med den skarpeste forstand; se for deg Rousseau, Voltaire, Holbach, Lessing, Heine og Hegel forent i en person … så
har du doktor Marx.” (Sperber, side 91.) Dette høres
på ingen måte ut som en epigon, altså etterplaprer.
Jeg har sjekket dette ut mot to av de kildene som Sperber
har støttet seg på. Den ene Ruedi Waser i
boken Autonomie
des Selbstbewusstsein – Eine Untersuchung zum
Verhältnis von Bruno Bauer und Karl Marx (1835-1843), 1994. På norsk blir det Autonomi og selvbevissthet – En undersøkelse
av forholdet mellom Bruno Bauer og Karl Marx (1835-1843). Boken bygger på Ruedis doktorgrad om emnet. Dette er en bok på 230 sider
som utelukkende behandler forholdet mellom Bauer og Marx på en meget detaljert
måte. Sperber viser ikke til noen spesielle sider i
denne boken.
Den andre er en oversiktsartikkel i et samleverk i anledning Feuerbachs 200årsjubileum; Junji Kanda, «Die Feuerbach-Rezeption des jungen Marx im Licht der Junghegelianismus, i
Ursula Reitemeyer, Takayuik
Shibata, og Francesco Tomasoni,
red., Ludwig Feuerbach (1804-1872) Identität und Pluralismus
in der globalen Gesellschaft,
2006. Her behandles forholdet mellom Bauer og Marx på noen få sider (105-115)
som Sperber fremhever. Sperber
hevder ut fra blant annet disse kildene at «Samtidige så på Marx som Bauers
protesjé, (protesje betyr person som blir beskyttet og vernet, og har nok en
litt nedlatende valør) som han også var.» (Side 66.)
Det viser seg at Sperber har støttet seg på
den ene av disse kildene, nemlig den oversiktsartikkelen som i hovedsak handler
om Feuerbach og bare berører forholdet mellom Bauer og Marx i forbifarten.
Denne kilden samsvarer med Sperbers oppfatning.
Den andre kilden, som bygge på en doktorgrad og er en svært nøye
gjennomgang nettopp av forholdet mellom Bauer og Marx, kommer til en annen
konklusjon, nemlig at det er en myte at Bauer var den ledende i forholdet
mellom de to. Det var tvert imot mest sannsynlig at det var Marx som først kom
frem til tanker som Bauer siden brukte i sine bøker og pamfletter. Og Waser skriver også at Marx tidlig så at Bauer viklet seg
inn i synspunkter som han ikke kunne støtte og at bruddet mellom de to var
naturlig ut fra dette.
Waser skriver at i årene 1838-1841, de årene da det kan
ha vært mulig at Marx sto under innflytelse av Bauer, finner man lite dekning
for at dette skal ha skjedd. Dessuten finnes det tre tekster av Marx som viser
Marx sin uavhengige tenkning. Og som en konklusjon på en nøye gjennomgang av
disse tekstene konkluderer Waser slik: «Om man i
disse tre tilfellene kan etablere en referanse til Bauer så er den innflytelsen
som man kan se, marginal og uvesentlig.» (Waser, side
104.) Og han viser til en tidligere analyse av Günter Hillman, Marx und Hegel Von
der Spekulation zur Dialektik, 1966, og som nettopp er en grundig
undersøkelse av Marx sine forarbeider til doktoravhandlingen.
Dette synspunktet og disse kildene nevner ikke Sperber
i det hele tatt. Det er også klart at dette er de mest grundige studiene av
disse forholdene. For en seriøs forsker er dette enten en gedigen blunder,
eller så er det bevisst utelating. I begge tilfeller
forteller det mer om Sperber enn om Marx.
Dypdykk i en kilde
For bedre å kunne vurdere Sperbers
konklusjoner om Marx utvikling før og under den unghegelianske periode har jeg
gått gjennom den grundigste fremstilling av denne, Günther Hillmanns
bok, Marx und
Hegel – Von der Spekulation zur
Dialektik, 460 sider, 1966, som bygger på hans
doktoravhandling om emnet. Hillmann analyserer i
detalj Marx gymnasstil om valg av yrke, tendenser i hans romantiske dikt og
flere dokumenter som gir eksempler på Marx overgang til Hegel før han går løs
på en svært nøye gjennomgang av forarbeidene til han doktoravhandling om
Demokrits og Epikurs naturfilosofi pluss en like nøye gjennomgang av selve
doktoravhandlingen.
Han viser at Marx sin overgang til Hegel var vanskelige og at han helt
fra begynnelsen hadde innvendinger mot Hegels filosofi. Han viser også hvordan Marx
på selvstendig vis, gjennom flere år, tok et oppgjør med Hegel og med de
forskjellige unghegelianerne som ikke kom seg løs av Hegels systemtenkning, men
ble låst av den slik at de inntok filosofiske posisjoner som Marx ikke kunne
støtte. Etter hvert som Marx utviklet sin kritiske gjennomgang av Hegel la han
et grunnlag for utviklingen av sine egne tanker om filosofi, om forholdet
mellom menneske og naturen rundt og om samfunnet.
Marx og Hegel hadde motsatt helhetlig oppfatning av Epikur. Hegel kalte
hans erkjennelsesteori, metafysikk og naturfilosofi for «overfladisk»,
«syltynn» og «den vilkårligste og derfor kjedeligste» (sitert etter Hillmann, side 313.), mens Marx utarbeidet Epikurs
filosofiske konsekvenser i forarbeidene til doktoravhandlingen og skrøt av ham
som «den største greske opplysningsfilosof. (Samme sted.) Allerede ved å velge
Epikur som emne for doktoravhandlingen, og ved å gi ham en viktig plass i gresk
filosofi, viste Marx sin selvstendighet overfor Hegel.
Hillmann skriver også at Marx mente at opphevingen av Hegels
filosofi måtte gjøres på grunnlag av denne filosofien selv og ikke utenfra
denne.
Sperber har ikke forstått denne arbeidsmetoden og fordi
Marx hele tiden viser til Hegels tekster og jobber med å kritisere dem ut fra
motsigelsene i Hegels eget system, tolker Sperber det
slik at Marx i hovedsak forblir hegelianer.
Doktoravhandlingen og
positivismen
Sperber er i hele verket sitt opptatt av å fremheve at
Marx først var helt og fullt hegelianer, men at han så ble påvirket av
positivismen [ii]
som ble stadig mer populær i akademiske miljøer på 1900-tallet. Dette kan han
gjøre fordi han heller ikke tar opp denne siden ved Marx sin doktoravhandling.
Epikur tar nemlig utgangspunkt i moral for å forklare verden (ved atomenes
bevegelse). Han vil at menneskene skal ha det bra og for å ha det bra kan man
ikke tro at verden utvikler seg med nødvendighet, at historien går på skinner
så å si. Tror man det, har menneskene mistet sin mulighet til å påvirke det som
skjer, de er totalt ufrie og deres liv er totalt determinert. Derfor kommer han
i motsetning til Demokrit. Demokrit mener, som Epikur, at verden består av det
tomme (intet) og atomene. Atomene er de minste udelelige legemer. Disse er så
små at vi ikke kan se dem. Vi kan bare tenke oss dem. Mens Demokrit sier at
atomene beveger seg i rette linjer, så sier Epikur at de har en egen «sjel», en
egen «vilje» så å si, som gjør at de kan vike av fra den rette linje på
tilfeldig vis. Da er det nemlig slik at tilfeldigheten trumfer nødvendigheten.
Da kan hva som helst skje. Derfor sier også Epikur at vi alltid må forholde oss
til det vi sanser. Når det gjelder utviklingen av alle ting, kan vi forklare
dem på mange måter, men det må være slik at det tar utgangspunkt i og forklarer
det vi sanser.
Demokrit, som ville undersøke alle fenomener, mente derimot at vi ikke
kunne ta utgangspunkt i sansingen når vi vurderte utviklingen av fenomenene.
Men Epikur får et problem i forbindelse med «meteorene» eller
himmellegemene. Disse, som han ser på som synlige atomer, beveger seg nemlig
etter faste mønstre som kan forklares ut fra observasjonen av dem. De er
virkeliggjøringen av atomene og skal som sådan sammenfalle med Epikurs idé om
disse, men de gjør ikke det, fordi de følger faste mønstre som kan beregnes.
For himmellegemene trumfer altså ikke tilfeldigheten nødvendigheten. Epikur sin
filosofi bryter dermed sammen, men han vil ikke erkjenne dette og sier at også
himmellegemenes bevegelser kan forklares på hva måte en vil, bare det ikke
bryter med slik vi sanser det.
Jeg har kalt dette for Epikurs dilemma i boken Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, 1974 og 1978. (Side 21-25.) Her formulerte jeg det slik:
«For å løyse den uløyselege motseiinga i tenkinga si må Epikur anten fornekte
at verda med tilfeldige eksisterer utanfor sjølvmedvitet og fornekte at sansane
oppfattar verda rett, eller han må fornekte det omgrepet, den ideen som han har
danna i sjølvmedvitet sitt og dermed heile tenkinga si eller filosofien sin.»
Hvis alt er tilfeldig faller virkeligheten sammen i et kaos der vi ikke
kan vite noe som helst om hvordan tingene utvikler seg. Men hvis atomene går i
rette linjer, så kan vi, ved å ta rede på bevegelsen til alle sammen, i
prinsippet beregne all utvikling i all fremtid. Da er all endring nødvendig.
Historien går på skinner, menneskets frihet til å bestemme over seg selv
eksisterer ikke og derfor må mennesket bli ulykkelig. Det kan ikke Epikur
godta.
Marx satte pris på Epikur fordi han innså at han ikke kunne løse
problemet med forholdet mellom det nødvendige og det tilfeldige, han bare satte
det frem i hele sin motsigelsesfylte velde. Det gjorde
at det var formulert som et uløst problem, og ikke låst i en ensidig
forklaring. Dermed åpnet det for videre studier av problemet. Samtidig var Marx
også opptatt av spørsmålet om menneskene kunne virke inn på historiens gang. I
doktoravhandlingen setter han den individuelle selvbevisstheten og den
menneskelige frihet til å vike av fra den allmenne utviklingen opp mot den
allmenne utvikling i Hegels verdensånd som utvikler seg av seg selv og som
enkeltmenneskenes utvikling bare er en fremtredelsesform av og som har et
fastsatt mål i en avslutning der den individuelle selvbevisstheten sammenfaller
med verdensånden.
I motsetning til Hegels avsluttete og dermed lukkete syn på utviklingen
av menneskehistorien fremholder Marx et syn som ikke tillater en slik
avslutning, men som alltid er åpent mot nye utviklinger i fremtiden. Dette
samsvarer med Hegel sin dialektiske metode, som altså Hegel egentlig bryter med
når han setter et endelig punktum for historien i sin egen tid. Dette bruddet
skjer allerede i doktoravhandlingen. Derfor er ikke doktoravhandlingen et
oppgjør med Kant i form av et forsvar for Hegel. Avhandlingen er også
begynnelsen på Marx oppgjør med Hegel, som fortsetter i de økonomisk-filosofiske
manuskripter og seinere verk, og til syvende og sist grundigst i selve
prosessen med å beskrive kapitalen og kapitalismen, slik Lucien
Sève så klart har påvist, først i en kortere bok fra 2012
om Marx utvikling av de dialektisk-logiske kategorier i arbeidet med Kapitalen
og seinere i det store verket fra 2015 om La
Philosophie?.
Robert Havemann behandlet også deler av dette i forbindelse med
utviklingen av kvantefysikken i sin 7. forelesning ved Humbolt-universitetet
29/11, 1963, utgitt i bokform som Dialektikk
uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi, tysk utgave 1964, norsk utgave
1965. Jeg har tatt det opp i Marxistisk
renessanse – kommunistisk offensiv under overskriften Ein moderne diskusjon om Epikurs dilemma. (Side 25-31.)
Havemann tar her utgangspunkt i materiens to fremtredelsesformer ifølge
kvantefysikken. Den fremtrer som bølger og som partikler. Bølgene følger et
fast og nødvendig mønster, mens partiklene beveger seg tilfeldig i mønsteret. Så viser han hvordan Hegel gjennom sin
analyse av det nødvendige og det tilfeldige avdekket sammenhengen mellom
begrepene og løste Epikurs dilemma. Denne delen av Hegels filosofi tok Marx med
seg videre.
Men mens Hegel sin analyse var avgrenset til hvordan ideene utviklet
seg, så viste Marx etter hvert hvordan denne måten å tenke på kunne hjelpe oss
til å forstå hvordan virkeligheten, uavhengig av menneskenes ideer om den,
utviklet seg og hvordan menneskenes ideer om dette ble dannet.
Jeg mener at Marx gjennom doktoravhandlingen sin kritiserte både Hegel,
Kant og empirismen som var positivistenes vitenskapssyn. Marx var selvfølgelig
tilhenger at nøye studier av virkeligheten, men han mente at virkeligheten
hadde flere nivåer, og at en ikke kunne nå disse gjennom direkte erfaring
aleine, men at den måtte nøye observere fenomenenes fremtredelsesformer, danne
seg forestillinger ut fra dette, tenke gjennom erfaringene, se dem i forhold
til den helhet de befant seg i og i forhold til hele deres historiske utvikling
og utviklingstendens. Det er et aktivt tankearbeid.
Sperber er selv positivist. Hele boken hans er bygget opp
på et empiristisk grunnlag. Den griper fatt i visse utvalgte
fremtredelsesformer og gir ikke innsyn i helheten av og den indre sammenhengen
og bruddene når det gjelder utviklingen i Marx sine tanker og teorier.
Fordi Sperber ikke har tatt
doktoravhandlingen alvorlig, men bare berørt noen sider av den, har han heller
ikke oppdaget at Marx begynte sin kritikk av empirismen (positivismen) samtidig
som han begynte den samme oppheving av hegelianismen.
Sperber om Marx første innlegg om kommunisme
Så har Sperber behandlet en artikkel fra 16.
oktober 1841 i en avis han kaller Rhineland News,
men som på tysk heter Rheinische Zeitung. Her
tar Marx for første gang opp spørsmålet om kommunisme. En annen avis, Augsburgavisen, hadde anklaget Rheinische Zeitung for å
ha flørtet med kommunismen. Sperber gjennomgår Marx
sine kommentarer til dette. Når han behandler det tredje og siste argumentet
til Marx i saken skriver han følgende: Rheinische Zeitung ville ikke medgi at kommunismen hadde noen ”teoretisk virkelighet” og enda mindre noe forsøk på
”praktisk virkeliggjøring”. Og han påstår at Marx fant teorien mer truende enn
praksis. Den ”intellektuelle anvendelsen” av
kommunistiske ideer ville være en genuin fare”, for slike ideer kunne
”overvinne vår intelligens, vinne over våre følelser…” For å møte den faren
foreslo han et nøye studium av arbeidene til fremtredende kommunister med den
hensikt å gå i gang med en ”grunnleggende kritikk” av ideene deres. Derimot ”kan praktiske forsøk (på å innføre kommunismen),
selv av mange, bli besvart med kanoner…”
Og så konkluderer han dette slik: ”Mannen som
skulle skrive Det kommunistiske manifest
bare fem år seinere anbefalte bruk av hæren for å undertrykke et opprør fra
kommunistiske arbeidere.”
Men hvis vi ser på sammenhengen her, så er dette en merkelig
konklusjon. Det Marx sier er ganske enkelt at det, i denne situasjonen, er mer
farlig for de som sitter med makten, at ideen om kommunisme blir spredd enn at
noen prøver å gjennomføre den gjennom et opprør. Og grunnen er at opprøret
ville bli slått ned med våpen, mens ideen kunne berede grunnen for opprør
seinere når vilkårene lå bedre til rette for å lykkes. Det Marx skrev var ikke
en anbefaling om å bruke hæren for å
slå ned et kommunistisk opprør, men en advarsel
om at det var det som ville skje om noen forsøkte seg for tidlig.
De økonomisk-filosofiske
manuskripter – fremmedgjøringen
I 1844 bodde Marx i Paris, der han skrev det som er blitt kalt
«Paris-manuskriptene» eller «Økonomiske og filosofiske skrifter». En viktig del
av teksten handler om fremmedgjøring. Sperber skriver
at «Marx tolket filosofisk denne sammenflettete prosessen av samfunnets
beriking og proletariatets økende fattigdom som en trefoldig fremmedgjøring».
Så skriver han at den første formen for fremmedgjøring var at arbeiderne avytret seg inn i arbeidsproduktet, varer og kapital, som
ble fremmed for arbeiderne og hadde makt over dem. Så ble også arbeidsprosessen
fremmedgjort fra arbeiderne. Det hørte ikke til dem selv, men til noen andre.
Og han sier at den tredje versjon av fremmedgjøringen er fremmedgjøringen fra
mennesket som art, fremmedgjøringen fra menneskets artsegenskaper.
Dette er en spesiell og mangelfull beskrivelse av fremmedgjøringen slik
Marx beskriver den i manuskriptene. Alle som har lest gjennom Marx sitt
manuskript vet at han ikke behandler tre aspekter ved fremmedgjøringen, men
fire. Det tredje aspektet til Marx kommer mellom det andre og tredje aspektet
til Sperber. Dette tredje aspektet er det vesentligste
aspektet i hele fremmedgjøringsanalysen. Det er fremmedgjøring fra naturen
rundt seg. Og nettopp dette viser til Marx sitt grunnleggende prosjekt, nemlig
å oppheve den fiendtlige motsetningen mellom de to deler av naturen, mennesket
og det som er utenfor mennesket.
Med dette utelater også Sperber et moment i
fremmedgjøringen som spesielt i vår tid er blitt stadig mer påtrengende. Nemlig
fremmedgjøringen fra naturen som mennesket lever i og av. Marx uttrykker dette
slik: «Mennesket lever av den uorganiske naturen og jo mer universelt mennesket
er i forhold til dyret, desto mer universelt er det feltet av naturen som det
lever av.» «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den
universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad det er 1) direkte middel til
livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets
livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske
kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket
lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme,
som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og
åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen
henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen. Det fremmedgjorte
arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen og 2) fremmed for seg selv, for
sin egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket: det gjør at
artslivet blir et middel til det
individuelle liv for mennesket.»
«Fremfor alt fremtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive
liv, for mennesket bare som et middel
til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens. Men det
produktive livet er jo artslivet. Arten av livsvirksomhet har i seg en arts
hele karakter, dens artskarakter, og den frie, bevisste virksomheten er
menneskets artskarakter. Livet selv fremtrer bare som eksistensmiddel».
Og Marx konkluderer slik: «Menneskets artsvesen – både naturen og dets
åndelige artsevner – blir til et vesen som er fremmed for det, et middel for
dets individuelle eksistens. Det gjør menneskets eget legeme, naturen utenfor
det, dets åndelige vesen, dets menneskelige vesen, til noe som er det fremmed».
(Karl Marx og Friedrich Engels – Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverkes, Falken Forlag A/S, Oslo og Progress
Publishers (Moskva) 1991, bind1 , side 199-200.)
Som vi ser sier Marx at det fremmedgjorte arbeidet, som er det andre
elementet i fremmedgjøringen, fører til at mennesket blir fremmed for naturen,
fra seg selv, fra sin egen aktive funksjon, artslivet sitt, for sin
livsvirksomhet og det gjør dermed også arten
fremmed for mennesket.
Dette mest vesentlige avsnittet i hele denne delen av manuskriptet
hopper Sperber elegant over, til tross for at det
nettopp er her det vesentlige i Marx sin fremmedgjøringsanalyse ligger og det
er her vi finner Marx sin egentlige livsoppgave, nemlig å få til en oppheving
av det fiendtlige forholdet mellom mennesket og naturen rundt mennesket gjennom
opphevingen av det fremmedgjorte arbeidet.
Hvis det fremmedgjorte arbeidet fremdeles er den formen den
menneskelige utvekslingen med naturen rundt foregår i, så er dette fremdeles en
vesensbestemmelse av vårt samfunn, og Marx sine tanker er i høyeste grad
aktuelle fremdeles. Dette poenget skjuler Sperber ved
rett og slett å utelate det fra sin fremstilling. Det er ikke bra hvis vi skal
vurdere holdbarheten i hans opprinnelige påstand om at Marx er utdatert. Når
han også utelater behandling av nyere forskning på Marx sin økologiske
tenkning, så trekker dette i samme retning. Alt som kan gjøre Marx aktuell
holdes systematisk borte fra fremstillingen.
Så må vi si at Sperber bryter av analysen av
fremmedgjøringen før han kommer til et annet vesentlig punkt, nemlig at dette
er Marx sitt første forsøk på å forklare hvordan privateiendommen oppsto. Ja, Sperber snur faktisk det hele på hodet når han skriver at
den trefoldige fremmedgjøringen stammet fra privat eiendom. Det er nettopp
dette standpunktet Marx kritiserer i manuskriptet. Det Marx skriver er at
privat eiendom blir skapt av den fremmedgjorte virksomheten. Marx uttrykker
dette slik: «Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige
følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og
seg selv».
Seinere, når Sperber
skal vurdere det Marx skriver om jordbruk så sier han også Marx holder seg til
kilder fra fortiden. Her underslår han at Marx var en ivrig leser av Justus Liebig som var den fremste
vitenskapsperson på jordbruk utover på 1900-tallet.
Sperber sier også at dette med artslivet er et mystisk
moment ved fremmedgjøringen. Med det viser han at han ikke forstår det
vesentlige ved denne, eller han vil hindre sine lesere å forstå dette. Marx
mener at det som kjennetegner arten menneske er at det er universelt skapende,
det har evner til å utveksle seg (formidle seg) med hele resten av naturen.
Dette er menneskets artskarakter og artskarakteren er også menneskets vesen. Det
er det vesentlige ved mennesket sett opp mot andre levende vesener. Det er ikke
noe mystisk ved det.
Sperber tar utgangspunkt i sin mentor Shlomo
Avineri, når han reduserer Marx fremstilling av
fremmedgjøringen til tre elementer. (Se The
Social & Political Thought of Karl Marx, 1968,
sidene 105-117. En fremstilling som tross sine svakheter ligger mye nærmere det
Marx reelt skrev, enn det Sperber vil at han har
skrevet.) Avineri ligger fremfor Sperber
i vitenskapelighet fordi førstnevnte tar med menneskets fremmedgjøring fra
naturen rundt som et første aspekt ved fremmedgjøringen. Det er riktignok det
tredje i Marx sin fremstilling.
Et annet viktig moment i Marx sine tanker om fremmedgjøringen er
begrepet fremmedgjorte fellesskap. I
den materielle fremmedgjøringens epoke lever menneskene i forskjellige
fellesskap, og disse fellesskapene er også fremmedgjorte. Marx nevner familien
og staten som slike fremmedgjorte fellesskap. Dette er en side ved Marx
tenkning som ikke vært viet noen oppmerksomhet, selv ikke de som har gjort
grundige studier av feltet, som Istvan Mészáros. Begrepet fremmedgjorte
fellesskap åpner for nye innganger til å forstå mye av Marx’ syn på samfunnet.
En samvittighetsfull analyse av fremmedgjøring slik Marx ser på den, burde være
naturlig i en så grundig studie som Sperbers skal
være og er rost som.
En tendensiøs oversettelse
Så vil jeg trekke frem et eksempel på en tendensiøs oversettelse av et
sentralt sted i manuskriptene. Sperber skriver på
side 147 at Marx reviderte Feuerbachs oppfatning av
menneskenes artsvesen som innbakt i fysisk, reproduktiv kjærlighet, til en
oppfatning der artsvesenet besto av produktivt arbeid. Så siterer han Marx slik: «It is precisely in the manipulation and
transformation of the objective world that man proves himself to be genuinely a
species being. This production is his working
species existence.” Direkte oversatt blir det: “Det
er nettopp i manipuleringen og omformingen av den objektive verden at mennesket
viser at det er et virkelig artsvesen. Denne produksjonen er hans arbeidende artseksistens.»
I Karl Marx &Frederick
Engels, Collected Works, bind 3 finner vi denne oversettelsen på side 277: “It is
just in his work upon the objective world, therefore, that man really proves himself to be a species-being. This production is his active
species-life.” Direkte oversatt blir det: “Det er
nettopp i arbeidet med den objektive verden, derfor, at mennesket virkelige
viser at det er et artsvesen. Denne produksjonen er dets virksomme artsliv.»
I den tyske
originalen står det ifølge Marx Engels
Werke, bind 40, side 517, følgende:
«Eben in der Bearbeitung der gegenständlichen Welt bewährt sich der Mensch
daher erst wirklich als en Gattungswesen.
Diese Produktion ist sein werktätiges
Gattungsleben.»
Den norske oversettelsen i Karl
Marx – Friedrich Engels – Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre
ungdomsverker, side 200, går
slik: «Derfor er det først når mennesket bearbeider den tinglige verden at det
virkelig bekrefter seg selv som et artsvesen.
Denne produksjonen er menneskets aktive artsliv.»
Min direkte oversettelse vil se slik ut: «Nettopp i bearbeidingen av
den tinglige verden viser mennesket seg derfor først virkelig som et artsvesen. Denne produksjonen er dets
virksomme/arbeidende/aktive artsliv.»
På et mer skikkelig norsk vil det kunne bli: «Derfor er det nettopp i
bearbeidingen av den tinglige verden at mennesket først viser seg som et
artsvesen. Denne produksjonen er dets virksomme/arbeidende/aktive artsliv.»
Hvis vi sammenligner dette med Sperbers
oversetting så ser vi straks at Marx ikke bruker ordet «manipulere». Og vi ser
at den siste setningen hos Sperber er bortimot utforståelig.
Vi ser også at Marx bruker ordet «menneske» og ikke «mann». Her er også
en viktig nyanseforskjell.
Den samlete virkningen av Sperbers
oversettelse er at den sprer en mer negativ oppfatning av Marx som
naturmanipulator og mannssjåvinist, enn originalen.
Sperber utelater Marx sin kritiske gjennomgang av Hegels filosofi
Så nevner Sperber bare helt overflatisk en
helt sentral del til av de økonomisk-filosofiske manuskriptene, nemlig Marx sin
kritiske gjennomgang av Feuerbachs og Hegels filosofi
til slutt i disse manuskriptene. Dette bidrar til at det blir umulig å forstå
hva Sperber mener når han gjennom hele boken sin
viser til at Marx bruker Hegels metode i mange sammenhenger. For det er ikke Hegels metode Marx bruker.
Utgangspunktet er Hegels metode, men Marx sin metode er utviklet etter en
kritisk gjennomgang av Hegels metode og en oppheving av denne ved å omdanne den
fra en metode for å analysere tanker til en metode for å analysere
virkeligheten og tankene om denne. Dette er en virksomhet som begynner med
doktoravhandlingen, som fortsetter gjennom tiden etterpå og som han videreutvikler
gjennom hele arbeidet med Kapitalen
og i andre sammenhenger.
Dette betyr at Sperber i utgangspunktet
fratar seg selv og sine lesere det mest vesentlige i Marx liv, nemlig
utviklingen av forståelsen av kapitalismen. (Se her
f.eks. Lucien Sève, Penser avec Marx -La
«philosophie» og Dussels bøker.) Det betyr igjen at Marx sin vitenskapelige særegenhet
forsvinner i Sperbers tekst og Marx blir mer en som
gjentar og bruker sine forgjengeres teorier på en uformidlet måte. Det samme så
vi i Sperbers behandling av forholdet mellom Bauer og
Marx. Seinere i biografien, når Marx kritiserer Bauer, så er Sperber i tillegg frekk nok til å si at Marx da kritiserer
Bauer istedenfor å kritisere seg selv, som jo tidligere hadde hatt de samme
meningene som Bauer, fordi Marx’ ego ikke tillot ham å stå frem med direkte
selvkritikk. (Side 172.)
Dette kan vi stille opp mot meningen til en som virkelige har studert
Marx manuskripter til Kapitalen i dybden, nemlig Dussel.
Han skriver i forbindelse med studiene av disse manuskriptene: «Vi vil gå i
møte med en virkelig Marx, historisk, nølende, den geniale oppfinner av
kategorier som han hele tiden har korrigert etter som hans fremstilling skrider
frem: alltid kritisk til den kapitalistiske økonomien, men fremfor alt kritisk
overfor seg selv. Aldri stivnet eller overflatisk, som aldri leverer noe til
trykking noe som ikke her helt gjennomtenkt.» (Enrique
Dussel, La production théorique de Marx –
Un commentaire des Grundrisse, side xvii.)
På mange steder i boken hevder Sperber at
Marx var hegelianer som vaklet litt i retning positivismen. Hvis han hadde
behandlet siste del av manuskriptene, så kunne han ikke opprettholdt denne
vinklingen.
Min konklusjon etter dette er at Sperbers
behandling av Økonomisk-filosofiske
manuskripter er en intellektuell skam som ikke kan imponere andre enn de
som ikke selv har lest dem, og det ser ut til å være mange av dem som har gitt
boken hans strålende kritikker.
Manifestet
Sperber behandler Det
kommunistiske (partis) manifest på sidene 202-214. Her velger han ut
relativt uvesentlige punkter i Manifestet for å vise at Marx’ fokus var snevert
innrettet på problemer i hans nåtid, og spesielt i Prøysen og at han brukte
erfaringer fra fortiden, særlig den franske revolusjon, for å løse disse
problemene.
Men fremstillingen er full av merkelige meninger som ikke samsvarer med
realitetene i de dokumentene han behandler. Han sier for eksempel at Marx
brukte strukturen og argumentene i et tidligere utkast av Engels og omarbeidet
det lys av sin egen livshistorie. Nå var jo poenget nettopp at Engels ikke var
tilfreds med strukturen i sitt egen utkast, som var i form av en slags
katekisme, og derfor mente at de burde prøve å lage en ny struktur. Og det var
nettopp det Marx gjorde når han laget den endelige teksten til Det kommunistiske partis manifest som det opprinnelig het.
At Manifestet i hovedsak bare skulle være innrettet på de lokale
forhold i Prøysen er også helt på siden av hele tenkningen til Marx om den
historiske utvikling frem mot kommunismen og dens videre utvikling. Manifestet
har et mye mer omfattende mål enn endringer i en mindre stat i Europa. Det gir
seg selv når han i første kapittel lager en skisse til hele den historiske
utviklingen av en ny epoke i verdenshistorien.
Sperber griper fatt i en litt upresis engelsk
oversettelse av Manifestet og lager så sin egen som skal ligge nærmere den
tyske originalen. Denne oversettelsen skal så vise at det bare handler om forholdene i Prøysen. Sitatet som
Sperber trekker frem er: «All that is solid melts into the air, all that is holy
is profaned and man is at last compelled to face, with sober senses, his real
conditions of life, and his relations with his kind.”
Så gir han inntrykk av å gå til den tyske originalen for å gi en mer
presis oversettelse. Denne mer presise oversettelsen sier han, kan
lyde omtrent som dette: »Everything
which firmly exists and all the elements of the society of orders evaporate,
everything sacred is deconsecrated and men are finally compelled to regard
their position in life and their mutual relations with sober eyes”.
Selv her klarer han ikke
å fote seg rett, for han
sier at den tyske
originalen begynner med “Das
stehende und das ständische verdampft», mens den i virkeligheten begynner med: «Alles Ständische und Stehende verdampft» og fortsetter med:
«alles Heilige wird entweiht, und die Menschen sind endlich gezwungen, ihre
Lebensstellung, ihre gegenseitige Beziehungen mit
nüchternen Augen anzusehen».
Den norske oversettelsen i Røde Fane utgaven går slik: «Alt
standspreget og stillestående fordamper, alt hellige blir vanhelliget, og
menneskene blir endelig tvunget til å se på sin livsstilling, sine gjensidige
forbindelser, med nøkternt blikk».
Sperber oversetter Ständisch
med “all the elements of the society of
orders”, mens det er helt klart at det gjelder de
gamle stenderne som forsvinner. At dette bare skulle gjelde for Prøysen er en
høyst original påstand for en som har forsket mye på denne perioden.
Men det viktigste er kanskje det som kommer etterpå for her heter det at:
«Borgerskapet opphever mer og mer oppsplittinga av produksjonsmidlene,
eiendommen og befolkninga. Det har konsentrert befolkninga, sentralisert
produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige
følgen av dette var den politiske sentraliseringa. Uavhengige provinser som
knapt var forbundet med hverandre, som hadde forskjellige interesser, lover,
regjeringer og tollavgifter, ble trengt sammen i en nasjon, med en
regjering, en lov, en nasjonal klasseinteresse, en tollgrense».
Dette viser at det nettopp ikke
var Prøysen Marx hadde i tankene. Han så aldri på Prøysen som en nasjon. Og den
tyske nasjonen var enda ikke samlet, men i begynnelsen av en lang prosess som
etter hvert førte til en nasjon i 1871.
Når så Sperber unngår å vurdere alle de
avsnitt i Manifestets første kapittel som vi enda kan lese og tydelig kjenne
igjen utviklingen frem mot vår egen tid, i denne tid, og som vi tydelig kan se
bare fortsetter inn i fremtiden, så faller hele denne merkelige påstanden om
Prøysen til jorden ut fra sin egen urimelighet.
Som jeg sa tidligere mener Sperber at Marx
kopierte Engels struktur for Manifestet. Men han gjennomgår ikke hovedstrukturen
i skriftet i det hele tatt.
Derfor unngår han å nevne de fire hovedfelter som Marx i kapittel to skriver
må oppheves for at kommunismen kan bli virkelighet: den borgerlige eiendommen
og (lønns)arbeidet, den borgerlige familien, den borgerlige staten, og den
borgerlige ideologien. Og han nevner ikke at Marx behandler disse fire feltene
gjennom en struktur som er lagt oppå dem der han imøtegår syv bebreidelser mot
kommunistene.
Han har heller ikke fått med noe av Marx stats-analyse, et helt
sentralt punkt i Marx tenkning. Og
dermed skriver han heller ikke noe om måten Marx mener at de politiske revolusjonene
må foregå på. Hal Draper har laget en svært grundig studie på dette.
Heller ikke kommer han inn på at Marx skriver om to faser i utviklingen
av kommunismen, der den første er kjennetegnet av at arbeiderklassen tar den
politiske makten i staten og der den andre er kjennetegnet av at staten og
samfunnsklassene oppheves.
Dermed har han utelatt alt det vesentlige i Manifestet og det som gjør
at det fremdeles kan oppfattes som relevant for oss også i dag. Igjen har vi
altså en grov manipulasjon av en viktig kilde for å fremme Sperber
sin vinkling. Jeg har laget noen kommentarer til Manifestet som tar opp mange
av de viktige saker som er nevnt der.
Sammenfatning av kapittel 1 i Manifestet: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Manistudkap1.htm
Sammenfatning av kapittel 2 i Manifestet: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Manistudkap2.htm
Manifestet, kvinner barn og familie: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//manif2.htm
En forvrengning av Marx mening
Jeg vil trekke frem et særlig eksempel på at Sperber
fremstiller feil noe som Marx skriver. På side 207 i boken sin skriver Sperber om noe som han kaller en lite vellykket spådom. Her siterer Sperber
følgende «National distinctiveness and conflicts
between nations disappear more and more with the development of the bourgeoisie,
with free trade, the world market, the uniformity of industrial production and
the relations of life corresponding to them.» Oversatt: “Nasjonale forskjeller
og konflikter mellom nasjoner forsvinner mer og mer med utviklingen av
borgerskapet, med frihandelen, verdensmarkedet, med det ensartete i
industriproduksjonen og de leveforholdene som samsvarer med dem.»
Det som står i Manifestet er følgende: «Den nasjonale avsondringen og
motsigelsen mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med utviklingen av
borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet, ensartetheten i
industriproduksjonen og de livsforholdene som svarer til dem.»
Som vi ser snakker ikke Marx egentlig om nasjonene, han snakker om
folkene. Og det han legger vekt på er at leveforholdene blir likere med
utbredelsen av det kapitalistiske systemet.
Og så fortsetter Marx med å skrive at «Proletariatets herredømme vil få
dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste av de siviliserte
land, er den første betingelse for proletariatets frigjøring.» (Røde Fanes
utgave av Manifestet, sidene 66-67.)
Tidligere i Manifestet gir han en grundigere behandling av dette. Og
dette er et av de avsnittene der vi kanskje aller best kjenner igjen også
dagens kapitalisme. Noen sitater: «Behovet for en stadig utvidet omsetning for
sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. Overalt må det sette
seg fast, overalt må det etablere seg, overalt opprette forbindelser. Gjennom
sin utbytting av verdensmarkedet har borgerskapet gitt alle lands produksjon og
forbruk en kosmopolitisk form. Til de reaksjonæres store sorg har det revet det
nasjonale grunnlaget vekk under beina på industrien. De urgamle nasjonale
industriene er blitt tilintetgjort og blir ennå,
daglig tilintetgjort. De blir fortrengt av nye industrier som det blir et
spørsmål om liv og død for alle siviliserte nasjoner å innføre, av industrier
som ikke lenger forarbeider hjemlig råstoffer, men råstoffer som hører til i de
fjerneste soner, og hvis produkter ikke bare blir forbrukt i, men likeså i alle
verdensdeler. I stedet for de gamle behovene som ble tilfredsstilt av
hjemmeproduksjonen, trer nye behov som krever produkter fra de fjerneste land
og klimaer for å bli tilfredsstilt. I stedet for den gamle lokale og nasjonale
selvtilstrekkeligheten og avsondretheten trer et allsidig samkvem, en allsidig
avhengighet nasjonene imellom.» (Manifestet side 52.)
Det er altså dette Marx tenker på når han sier at forskjellene blir
mindre og konflikter på grunnlag av disse tidligere forskjellene blir mindre
også.
Det er også på denne plassen i Manifestet Marx sier at landsbygden blir
underlagt byene. At det blir skapt enorme byer, at borgerskapet opphever mer og
mer oppsplittingen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen og at det
har konsentrert befolkningen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert
eiendommen på få hender. Det er jo en av de slutningene som Marx trakk som
virkelig har preget tiden frem til i dag og som ifølge moderne trendforskere
vil virke videre fremover i tid.
Sperber kan ikke vise til disse deler av Manifestet fordi
vi kjenner så godt igjen mange trekk ved dagens samfunn i dem. Han trekker ut
en løsrevet setning og tolker den ut av de forutsetningene for å skrive den som
er etablert tidligere i Marx sin tekst. I det hele tatt er Manifestet, i likhet
med resten av Marx verk, fullt av tekst som minner om dagens samfunn og som Sperber omsorgsfullt unngår å vise til. Sperber
tar ut en setning hist og her og setter det sammen ut fra et forutinntatt
standpunkt. Han viser oss ikke helheten og sammenhengen i teksten og de
vesentlige punktene der. Sant å si er hans behandling av dette skriftet en sann
akademisk skandale.
Marx, Lasalle
og Napoleon IIIs krig i Nord-Italia
Sperber behandler på side 339 og 340 motsigelsen mellom
Marx og Lasalle i forbindelse med denne krigen.
Historien er kort fortalt at Napoleon III sendte franske tropper inn i
Nord-Italia i 1858 for å kjempe mot Østerrike under påskudd av å hjelpe til med
å samle den italienske nasjon. Keiser Frans Josef av Østerrike ble provosert og
erklærte krig mot Frankrike. Napoleon rykket frem mot Østerrike, tok Lombardia
og møtte Frans Josef sin hær i det fryktelige slaget ved Solferino.
I denne situasjonen gikk også diskusjonen i de tyske statene, blant annet Prøyssen, om hvordan en skulle forhold seg. Her var Marx og
Engels helt uenig med Ferdinand Lasalle som var en
ledende radikal i Prøyssen og venn med Marx.
Lasalle ga ut en pamflett, Den italienske krig og Prøyssens oppgave.
Her argumenterte han for at Østerrike var hovedfienden til de revolusjonære
bevegelsene i Europa, skriver Sperber, og at han ikke
vil at en skal redde Østerrike i Nord-Italia i den tyske nasjonalismens navn.
Isteden ville Lasalle at prøysserne skulle bevise sine
nasjonalistiske hensikter ved å imitere Napoleon III. Han anbefalte å sende den
prøyssiske hæren nordover for å ta Slesvig og Holstein fra danskene. Det kom
til en diskusjon mellom Lasalle på den ene siden og
Marx og Engels på den andre.
I forbindelse med denne diskusjonen skriver Sperber
at ”Lasalle informerte Marx
og Engels om de perverse virkningene av deres krav om en nasjonal krig mot
Frankrike.”
Han siterer dette uten motforestillinger og dermed høres det ut som om
Marx og Engels virkelig hadde krevd den slik krig. Men dette var kun en av Lasalles feilaktige påstander i pamfletten. Dette er
grundig behandlet i femte bind av Hal Drapers og
Ernie Haberkerns sin serie om Karl Marx teori om revolusjon som kom ut i 2005.
Her gjennomgår de det som Marx og Engels skrev om disse forholdene og
konkluderer slik: ”Generelt sett var Marx og Engels
posisjon enkel nok. De var for forening og frigjøring av det tyske og
italienske folket gjennom en revolusjon mot alle fyrstene. Men denne
abstraksjonen var ikke tilstrekkelig til å bestemme hva slags politikk de tyske
sosialistene og demokratene skulle ha i denne spesielle krigen. Hvilken
politikk skulle de følge for å oppmuntre et revolusjonært resultat? Når det
gjaldt de italienske revolusjonære var veien ganske klar. Alt de hadde å gjøre
var å dra fordel av Bonapartes invasjon for å sette i gang en revolusjonær krig
mot alle de italienske fyrstene, medregnet de som var franske klientstater,
slik som Pavestaten.” …
Men for mange tyskere representerte den franske invasjonen ikke en
mulighet, men en fare. Et østerriksk nederlag truet dem, ikke bare
Habsburgerne. Gjennom noen lange artikler, som har inngående fagmilitære
vurderinger advarer Marx og Engels mot at tyskerne skal ta deler av Nord-Italia
og de understreker at den største faren mot Tyskland er at en er uenige og
svake og at grunnen til dette er at det tyske folket fortsetter å være
underlagt de tyske prinsene. (Draper&Haberkern,
bind 5, sidene 99-105.)
Så tar Draper og Halberkern opp innholdet i Lasalles pamflett. De sier at Lasalle
i denne hele tiden anklager Marx og Engels for å støtte de proøsterrikske
partiene i krigen, selv om de gikk mot dette både i The New York Daily Tribune og i Po und Rhein.
Og de skriver at han til og med hevdet at denne posisjonen førte dem til å
støtte Prøysens inntreden i krigen på østerriksk side. Hans argumentasjon tok
utgangspunkt i tanken om at er du ikke med den ene siden, så er du med den
andre siden. Fordi Marx og Engels ikke ville støtte Bonapartes falske
frigjøringskrig anklaget Lasalle dem for ”objektivt” å støtte den ”stortyske” politikken til den
proøsterrikske leiren. (Samme sted, side 108-109.)
Vi ser altså at Sperber, ved å sitere Lasalles påstander om Marx og Engels posisjon i saken, som
om de er sanne, gir et helt feil inntrykk av Marx og Engels i denne sammenheng
og tar Lasalles løgner for god fisk.
Samtidig skriver han at Lasalle, ”i motsetning til mesteparten av Marx forbundsfeller, ikke
ville bøye seg for Marx intellektuelle autoritet”, og later igjen som om den
viktigste drivkraften når Marx tar avstand fra Lasalle
ikke er den politiske uenigheten, men at denne ikke vil bøye seg for hans
autoritet. I virkeligheten var Marx en av de som ventet lengst med å bryte med Lasalle. I tillegg skriver han mye om at Lasalles private liv var viktig for at han og Marx gled fra
hverandre. Det han ikke skriver om Lasalle, men som Lasalle selv var helt klar over fra han var ganske ung, var
at han skulle være den ledende person i de sammenhengene han inngikk og at han
derfor samlet en god del ukritiske tilhengere rundt seg. Igjen kan vi se at Sperber farer med unøyaktigheter, uvesentligheter og
feilaktige opplysninger.
Observatøren
I et kapittel kalt observatøren behandler Sperber
i hovedsak Marx’ journalistiske arbeid. Han sier at det som dominerte dette
arbeidet var det han skrev om Krimkrigen, og det britiske imperiet i Asia og om
den økonomiske krisen 1857.
Jeg vil se litt nærmere på det han skriver om Krimkrigen. Sperber sier at Marx i årene 1848-49 stadig hadde
oppfordret til revolusjonær krig mot Russland og at han så på krigen som en
gjentakelse av den Franske revolusjonen 1789 osv. som skulle sette Frankrike
med opprørere i andre europeiske land mot alle de andre stormaktene, som hadde
gått sammen i en kontrarevolusjonær union. (Side 303-4.)
Han skriver om Marx’ russerskrekk (russofobi)
og hans samarbeid med eller støtte til de som ville gå til krig mot Russland.
Særlig nevner han David Urquhart, som eide noen
aviser som trykte noen av Marx’ artikler om Krimkrigen. Han sier at dette
samarbeid kom i stand fordi Marx og Urquhart begge
var russofobe og mot statsminister Palmerstone. Den
viktigste kilden hans er Marx’ artikler om saken i New York Daily Tribune som var eid av
Charles Dana.
Men Hal Draper har avdekket at kildeverdien til disse artiklene er
svært problematiske. Han har laget en av de aller beste oversiktene over Marx’
arbeider i sitt verk The Marx-Engels Cyclopedia – A day-by-Day Chronology of Marx and Engels’
Life and Activity. Oversikten ble laget med assistanse av Center for Socialist
History og ble publisert i 1985. I annet bind av
dette verket skriver Draper at artiklene i nevnte avis byr på store problemer
når det gjelder både titler og innhold. Dette kom av at Dana «freely used them without attribution, espescially for lead articles (editorials). He also freely
altered and rewrote, like any managing editor revising cub reporter’s stuff.
The problem of identifying articles is therefore complicated by the fact that
published articles ran the gamut between two kinds of cases: articles that
essentially retained the text sent in by Marx, with or without some rewriting
here and there, to articles that retained only bits and pieces of the original
piece and that amounted to an essentially different article, with different
views. Toward the latter end of this spectrum there is no operative distinction
between an article that is completely apocryphal (never had anything to do with
Marx og Engels) and one that was so completely
rewritten that it retained only shards of the original». (Side xv og xvi.)
Draper går deretter nærmere inn på flere vansker når det gjelder
kildeverdien til artiklene i New York Daily Tribune og de samleverkene med disse artiklene
som er gitt ut seinere.
Sperber nevner ikke disse vanskene når det gjelder en
hovedkilde til hans konklusjoner om Marx’ syn på Russland og Krimkrigen, og når
Haberkern kan vise til et par kilder som det ikke er
tvil om, der andre syn kommer frem, så er det i hvert fall klart at Sperbers konklusjoner ligger åpen for sterke
motforestillinger.
En liten detalj til kan og så være interessant. Sperber
sier at Charles Anderson Dana var blitt sjarmert av Marx og derfor holdt
kontakten og ga ham anledning til å skrive i avisen hans fra 1851. Men i
forordet til bind 8 av Marx Engels Werke (MEW), blir
det hevdet at det var på grunn av sin kone Jenny at Marx fikk denne sjansen.
Hun hadde nemlig fortalt ham om den fortvilte økonomiske situasjonen familien
og hun var i. Ut fra alle de anstrengelsene Jenny gjorde for å bedre familiens
økonomiske situasjon og de kontaktene hun tok for å klare dette, virker dette
som den mest sannsynlige forklaringen. Det er heller ikke så sannsynlig at Dana
ble sjarmert av Marx, men at han forsto at han var en dyktig fyr som kunne
levere bra saker til avisen hans.
Arven etter Marx
Så vil jeg gå litt inn på den delen av boken som Sperber
kaller «Legacy» (Arv). Denne er igjen oppdelt i kapitlene «Teoretikeren»,
«Økonomen», «Det private menneske», «Veteranen» og «Ikonet». Selve inndelingen
her gjør det umulig for Sperber å komme ut av dette
med sin akademiske verdighet i behold.
Kapitlet om teoretikeren må selvfølgelig bli helt fryktelig dårlig
fordi Sperber skiller Marx sine økonomiske arbeider
ut som et eget kapittel, mens alle som har fulgt litt med i den internasjonale
debatten vet at det nettopp var ved arbeidet med økonomien at Marx utviklet sin
teori, utviklet seg som teoretiker og filosofisk tenker og foretok sin
grunnleggende oppheving av Hegels logiske kategorier.
I hele dette kapitlet forsøker han å skape et bilde av en Marx som
svever mellom Hegel og den fremvoksende positivismen i vitenskapen på hans tid.
Dette har han nok tatt fra sin mentor Shlomo Avineri som lanserte dette synspunktet i sin bok The Social & Political Thought of Karl Marx, 1968.
Konklusjonen til Sperber er at Marx var
påvirket av positivismen, men at han til syvende og sist nok var hegelianer. I
dag er dette et fullstendig utdatert syn på Marx sin
teoretisk utvikling. Marx var bare heglianer
ved det at han utviklet sin egen teori gjennom en kritikk av Hegels filosofi
som opphevet denne. Marx tok tidlig et oppgjør med all filosofi i den forstand
at filosofien bare er en betraktning av verden, en fortolkning av den og at den
mangler det elementet som knytter den direkte til menneskenes virkelige liv,
nemlig den menneskelige virksomheten, eller praksis, selv om Marx bare sjelden
brukte dette siste ordet etter 1844. Lucien Sève har levert den beste gjennomgang av Marx sin utvikling
på dette feltet.
Det er også et påfallende trekk i hele Sperbers
bok at han aldri fremstiller utviklingen
i Marx sin tenkning. Dette er svært grundig behandlet av mange forskere. Det
gjelder for eksempel Hal Draper, Lucien Sève og Dussel.
Når Sperber ikke gjør dette, så mister han et
annet meget vesentlig trekk ved Marx, nemlig hans store evne til stadig å
utvikle sin teori ettersom han samler mer og mer fakta om saker. Men hvis Sperber hadde gitt seg inn på denne veien, så måtte han
kanskje også ha utviklet sitt syn på Marx og sett at han faktisk er et menneske
for dette århundret også.
Profittratens fallende tendens
I kapitlet
om Marx som økonom går han inn på spørsmålet om profittratens fallende tendens.
Hans fremstilling viser at han ikke er oppmerksom på den siste forskningen på
området. Han slutter seg til Piero Sraffa sin påstand
om at Marx sin teori om hvordan verdi blir omdannet til pris er formelt
ukorrekt eller inkonsistent som noen har kalt det. (Se side 444-445.) Hvis
denne er ukorrekt så faller også teorien om profittratens fallende tendens. I
note 40 til dette kapitlet (side 599) sier han at Marx ikke hadde forstått at
en for å løse dette problemet måtte bruke flere lineære likninger og matrixalgebra. Dette var nettopp metoden Sraffa-tilhengerne brukte.
Det de ikke
forsto, og som Sperber overser, er at det
kapitalistiske systemet er et ikke-linært og
stokastisk system som ikke kan beskrives med linære
ligninger i det hele tatt. Kompleksitetsøkonomene vet dette. Det hele er nå oppklart
av Andrew Kliman som i sin Reclaiming Marx’s Capital fra 2007 tilbakeviste den
hårdnakkete påstanden om at Marx sine økonomiske teorier er indre
inkonsistente. Dette kan du lese om her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside//Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm
Dette viser at Sperber igjen tilpasser
kildene til sin forutbestemte vinkling på Marx. Når noe ikke stemmer med det
han vil ha frem, så utelater han det ganske enkelt. Han er så opptatt av å
bevise at Marx ikke har noen relevans for vår tid lenger at han rett og slett
driver systematisk forfalskning av Marx sine tekster (som ved de økonomiske og
filosofiske skrifter) og den vitenskapelige forskningen på disse (ved
behandlingen av mange forhold).
Et avsnitt på side 446-47 er spesielt interessant. Her skriver Sperber om det såkalte transformasjonsproblemet som altså
angår hvordan verdi blir omsatt i pris. Som sagt er dette løst helt
tilfredsstillende av Kliman, men dette avsnittet er
ganske avslørende for Sperbers kunnskap om Marx
økonomiske analyser.
Sperber skriver: «I sin analyse antar Marx at
merverdiraten er den samme i alle økonomiske sektorer. Med andre ord produserer
en gitt mengde arbeid en viss mengde profitt. Hvis det var tilfelle ville profittraten,
som er forholdet mellom merverdien til verdien av konstant og variabel kapital,
være høyest der den konstante kapitalen var minst». Så viser han til et konkret
eksempel som Marx bruker mellom en høyt mekanisert bedrift og lavt mekanisert.
Og han siterer Marx konklusjon som er slik at der den konstante kapitalen var
lik = ville «profittraten være på sitt maksimum» (Sperber
side 446.) Så fortsetter Sperber slik: «Den uttalte
påstanden at de minst mekaniserte bedriftene er de mest profitable synes ganske
tvilsom empirisk sett, enten vi ser på kapitalismen i det nittende århundre eller
kapitalismen i dag».
«Marx’ løsning på transformasjonsproblemet krevde at kapitalisten utlignet
profittraten ved å overføre midler fra mindre profitable til mer profitable
sektorer av økonomien, men det ville betydd fra mer mekaniserte til mindre
mekaniserte bedrifter. Det er vanskelige å se hvordan en slik kapitalbevegelse
kan samsvare med Marx’ gjentatte, analytisk avgjørende observasjoner om den
økende samfunnsmessige produktiviteten til arbeidet og den økte organiske
sammensetningen av kapitalen.»
En mulig løsning ville ha vært å løsne på den forutsetningen at
merverdiraten var den samme i alle deler av økonomien. Hvis de mer mekaniserte
sektorene hadde høyere merverdirate så ville de ha vært mer profitable enn de
mindre mekaniserte og kapitalen ville ha flytt den veien. Men en slik antakelse
ville ha undergravd Marx’ sentrale påstand om at profittratens fallende tendens
kom av den økende organiske sammensetningen av kapitalen.» Sperber
sin konklusjon er at Marx’ analyse av forholdet mellom verdi og pris, en
undersøkelse av et problem som har vært sentralt innen politisk økonomi inntil
i dag, ender opp i enda flere spørsmål om hele hans visjon om fremtiden til
kapitalismen.»
Dette er et fryktelig kunnskapsløst misk-mask
som jeg nå skal avdekke.
Marx behandler dette i kapittel 8 og 9 i tredje bind av Kapitalen. Disse kapitlene behandler
ikke Sperber. Marx viser her at det ikke er en
direkte sammenheng mellom merverdiraten og den reelle profittraten til
forskjellige kapitaler som produserer like varer. Det er derfor heller ikke en
direkte sammenheng mellom profittraten til hver kapital for seg ut fra det vi
kan kalle den interne merverdiraten og profittraten til hver kapital og den
profittraten som oppstår når varene selges. Dette kommer av at hver kapital har
forskjellige utlegg for å produsere varene sine. Dette kaller Marx for kostnadsprisen.
I markedet dannes det en felles markedspris som Marx kaller produksjonsprisen. Med
utgangspunkt i hvordan produksjonsprisen blir skapt, er det lettere å forstå
hvordan de kapitalene som er teknisk mest avanserte kan realisere mer profitt
enn de andre, selv om det er det levende arbeidet som skaper merverdien og ikke
maskinene og selv om foretak med lav mekaniseringsgrad har høyere intern
profittrate enn de med høy mekaniseringsgrad. Fortjenesten til hver kapital
blir nemlig bestemt av forskjellen mellom kostnadsprisen og produksjonsprisen
for hver kapital. Fordi produksjonsprisen er felles for alle kapitalene, får de
kapitalene størst fortjeneste som har den laveste kostnadsprisen, og det er de
med de meste moderne anleggene.
Dette har ikke Sperber fått med seg. Det er
svært alvorlig, fordi det viser at han ikke har et selvstendig forhold til Marx
hovedverk. Han kan ikke ha studert og forstått disse sentrale kapitlene i
tredje bind av Kapitalen. Han har
ikke noe begrep om forholdet mellom merverdi, profitt, produksjonspris og
kostnadspris. Han kjenner rett og slett ikke disse sentrale begrepene. Dermed
faller alle hans resonnementer her sammen. Det gjør også Sperbers
Marx-biografi hvis vi måler den med vanlige kvalitetsmål for vitenskapelige
verk.
Friedland og Sperber om Marx sin holdning til jøder
Jonathan Friedland ga 23. mars, 2013 Sperbers bok en strålende anmeldelse i Sunday
Book Review i New York Times.[iii]
Det eneste han ikke er fornøyd med er at Sperber ikke
er kritisk nok til Marx i forbindelse med antisemittismen. Freedland
skriver at han ikke er enig med Sperber sin
konklusjon om at Marx sine antijødiske kommentarer ikke er bevis på at han var
antisemittisk fordi dette var den vanlige måten å betegne jøder på i denne
tiden. Freedland mener at Sperber
selv viser dette gjennom det kildematerialet han presenterer i saken, inkludert
et brev fra 30. juli 1862 der Marx har rasistiske kommentarer om Lassalle og et brev fra 1875 der Marx skriver stygge
kommentarer om en tilfeldig passasjer på et tog han hadde tatt.
For det første vil jeg her si at Sperbers
behandling av dette spørsmålet hører til de bedre delene av boken hans. Men jeg
kan også være til dels enig med Freedland i at Sperbers behandling av flere tekster av Marx i denne saken kan
tyde på at denne var antisemittisk innstilt, og at det er en motsetning mellom Sperbers formelle konklusjon og resten av hans
fremstilling. Dette skal vi se litt nærmere på. Sperber
har seks henvisninger til Marx og antisemittisme i boken sin. Jeg finner hovedtekstene
på side 123, 127-134, 496-501 og 553-555. Men en god del flere finnes spredt i
boken.
På side 123 nevner han for første gang Marx sin artikkel
”On the Jewish Question” fra 1843. At Marx knyttet en økonomisk kritikk
til sin diskusjon om den juridiske og samfunnsmessige stilling til jødene i den
artikkelen, sier Sperber, førte til stadige anklager
om at han var en antisemitt. Og han føyer til at dette er angrep som springer
ut av en anakronistisk oppfatning både av antisemittisme og jødene. Jeg
oppfatter det som Sperbers standpunkt.
På sidene 127 – 134 behandler Sperber
artikkelen til Marx mer detaljert. Først sier han at beskyldningene om at Marx
var antisemitt har vært besværlig for Mars sine forsvarere og at de har beveget
seg forsiktig rundt artikkelen på en forlegen/brydd måte. For å underbygge det
viser han i en note til to skarpe kritikere, Dagobert
Runes som var redaktør for boken A World Without Jews by Karl Marx (1959)
og Paul Lawrence Rose som skrev Revolutionary Anti-Semittism in
Germany from Kant to Wagner (1990) og han viser til de forlegne forsvarerne McLellan, Karl Marx, Wheen, Karl Marx og Allen Megill, Karl Marx: The Burden
of Reason (2002).
Alle disse underbygger egentlig direkte eller indirekte en påstand om
at Marx var antisemitt og at de som vil forsvare ham er ganske brydd på grunn
av det.
Sperber nevner derimot ikke Hal Draper som har behandlet
saken grundigst og slett ikke på en brydd måte. I det første bindet av Karl Marx Theory of Revolution tar han det opp
i kapittel 5, Implementing the New Direction, (side 109-128) og i dessuten har han et langt
tillegg om Marx and the
Economic-Jew Stereotype (side 591-608). Dette er
vel den klareste og best belagte tilbakevisningen av anklagene om Marx som
antisemitt.
Sperber sier, som sant er, at artikkelen var skrevet i
polemikk mot to arbeider av Bruno Bauer fra 1843, der sistnevnte gikk mot
jødenes frigjøring. En viktig del av Bauers argumentasjon var at kristendommen
var at skritt på veien mot menneskelig frigjøring, selv om den var et uttrykk
for menneskenes selvfremmedgjøring. Judaismen, skriver Bauer, var derimot en
historisk blindgate, som ikke en gang potensielt var forenlig med menneskelig
frigjøring. (Sperber, side 128-129.) Liberale
protestantiske teologer på den tiden, i det intellektuelle miljø som
unghegelianerne kom fra, kunne ikke si at judaismen var mindreverdig fordi
jødene ikke aksepterte at Jesus var Gud, siden de ikke heller ikke mente dette.
Derfor beskrev de heller judaismen som etisk mindreverdig i forhold til
kristendommen. De sa at judaismen representerte en eksklusiv tilknytting som
var avgrenset til et utvalgt folk istedenfor å være allment tilgjengelig.
På sidene 496-501 diskuterer Sperber mer
direkte Marx og antisemittismen. Han konkluderer med at Marx i flere
sammenhenger brukte nedsettende kommentarer om jøder og jødedom, men at dette
ikke var et uttrykk for noen rasistisk nedvurdering av jødene, men mer et
uttrykk for at han så ned på dem ut fra religiøs praksis og kulturelle
handlinger.
Et viktig eksempel er et brev fra Marx til Engels 30.juli 1862 etter at
Lassalle har vært på besøk hos Marx i England. Her
siterer Sperber på side 411 fra dette brevet som han
karakteriserer som ”rasistisk nedsettende” og ”et
stygt utbrudd, selv ut fra 1800-tallets standard”, men han understreker likevel
at det understreker Marx sin ikke-rasistiske forståelse av jødene.
Her er det han siterer fra brevet: ”Det er nå
helt klart for meg, slik som det bevises ved hodeformen og hårveksten han at
han (Lassalle) stammer fra negrene som slo seg sammen
med Moses på marsjen ut av Egypt (hvis hans mot eller bestemor på farssiden
ikke lå med en neger). Nå må denne kombinasjonen av jødedom og germanisme
bringe frem et pussig produkt. Fremfusenheten til denne gutten er også negeraktig.”
Det han unnlater å ta opp, er et tillegg til brevet som viser at Marx
sin tekst er en ironisk kommentar til Lassalles spekulative
teorier om forbindelse mellom folk. Her er det Marx skriver i samme brev: ”En av de store oppdagelsene til vår neger (Lassalle – min merknad) – som han bare meddeler til sine
’mest betrodde venner’- er at pelaskerne stammer fra
semittene. Hovedbevis: i Makkabeerboken (som er to
gammeltestamentlige, apokryfe bøker på gresk fra det 1. århundre før vår tid
som handler om makkabeernes historie – fra note 293 i Marx-Engels Werke, bind 30, side 728 – min merknad) sender jødene
utsendinger til Hellas for å få hjelp, ved å påberope seg stammeslektskap.
Videre har man funnet en etruskisk innskrift i Perugia, og hoffråd
Stücker i Berlin og en italiener har tolket dem
samtidig og uavhengig av hverandre funnet ut at de blir oppløst i hebraisk.” Og
Marx avslutter brevet slik: ”Det hadde vært fint om du
kunne kommet noen dager her. Da hadde du fått nok stoff til å le av et helt år.
Derfor ville jeg gjerne hatt deg her. Slike anledninger byr seg ikke hver dag.”
Med dette blir det klart at Marx driver gjøn med Lassalle
og bruker Lassalles egne luftige teorier på ham selv.
Dette underslår Sperber.
En kommentar her er at slike luftige teorien fremdeles spres. Det var
mange som gikk på Martin Bernals tanker i Black Athena, 1987 og 1991, om at
grekerne stammet fra Egypt, altså var afrikanere. Dette ble da også fullstendig
tilbakevist av Mary Lefkowitz i boken Not Out of Africa fra 1996. Disse tankene hadde også sitt utspring
fra den tiden Marx latterliggjorde Lassalles ideer.
Det var en følge at Napoleon I sitt hærtog i Egypt og alle de «skattene»
franskmennene stjal med seg hjem derfra.
Med dette undergraver Sperber sitt eget
uttalte standpunkt og det vesentlige ved Marx holdning til jødene. Det gjør han
ved at han her ikke plasserer denne teksten i sin historiske sammenheng, noe
som vel er mot hans program om å vise Marx som en mann i sin tid.
Det er virkelig oppsiktsvekkende at han i denne forbindelse ikke nevner
utviklingen i Preussen og de tyske statene etter at Fredrik Wilhelm IV kom til
makten i 1840. Han skriver riktignok, på side 64, at denne besteg tronen i
dette året og at han var en sterk tilhenger av den pietistiske oppvåkning, men Sperber knytter ikke dette til utviklingen av jødenes
stilling og de politiske kampene rundt det. Og han tar ikke opp det faktum at
det var en dyp splittelse blant jødene i dette området på denne tiden. En
gruppe ville holde strengt på de gamle læresetningene, mens en annen gikk inn
for en kraftig integrering i samfunnet rundt.
Men la oss ta et annet typisk eksempel på den vanlige oppfatning av
jødene i første del av 1800-tallet.
I Norge feirer vi 17. mai med grunnloven og dens demokratiske fedre,
men glemmer ofte hvordan jødene sin stilling var ifølge denne. La oss se.
Ved
revisjon én av grunnlovsforslaget, fikk vi regelen i 17. mai-grunnloven 1814 §
2:
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver
Statens offenlige Religion. De Indvaanere,
der bekjende sig til den, ere
forpligtede til at opdrage
sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra
Adgang til Riget.
I Norges
Grundlov: gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar (Falsen 1818 s. 8) heter det:
Hva Jøderne angaaer, da kan man næsten antage det for en Umulighed, at
de nogensinde kunne blive gode Borgere i nogen Stat
hvor Jøder ikke regere. Deres love, ja selv deres
Religion afsondre dem saa
aldeles fra andre Mennesker, at de stedse ville søge at udgjøre et eget Samfund, hvor man modtager dem,
og at unddrage sig fra at opfylde
den Stats lov, hvor de nyde Beskyttelse. Desuden er Bedragerie og Underfundighed i Handel hos Mængden
blant den jødiske Religions Bekjendere saa almindelig en Egenskab, at det visst ikke kan kaldes nogen unødvendig Forsigtighed at holde dem ude af et Handelsland som Norge.
Da Fredrik Wilhelm IV kom til makten i 1840 vekket det håp hos jødene i
Prøysen, men det viste seg snart at han gikk i spissen for en forverring av
deres forhold. Hovedgrunnen var kongens kamp for en kristelig-germansk
stenderstat. Dette utelukket jødene og gjorde dem til fiender. Her skal jeg
ikke gå inn på detaljer som er godt beskrevet av Eleonore Sterling i Die Geschichte der
Juden i Deutschland,
1966. Et av de grunnleggende verk i denne forbindelse, som Sperber
ikke nevner.
Men hovedsaken er at det var en stor kamp om jødiske borgerrettigheter
i flere tyske stater i årene etter 1840 som delvis falt sammen med det
oppstigende borgerskapets interesse av å få vekk stenderstaten og få opprettet
en moderne borgerlig stat. Disse utgjorde ikke noen stor del av befolkningen,
men var politisk viktige i de statene der den kapitalistiske økonomien var mest
utviklet. Det viktige skillet gikk mellom de som kjempet for at jødene skulle
få fulle borgerretter og de som kjempet mot. Det ble av kristne og andre i
disse årene pisket opp en ekstra negativ stemning mot jødene. Spesielt i
Rhinland, der den industrielle utviklingen var kommet lengst, og der den
eiendomsbesittende jødiske overklassen var godt integrert med resten av
borgerskapet, var det sterke strømninger for å likestille jødene. Det liberale
borgerskapet ble grepet av allmenn begeistring for likestillingen og brukte
argumenter fra menneskerettighetene og den kristne religionens nestekjærlighet
for å fremme sitt syn.
Det hele toppet seg med debatten i syvende rhinske provinslanddag i
1843 som førte til at deltakerne med overveldende flertall stemte for å
anbefale kongen å «forberede den fulle likestilling» for jødene. Mange jøder
mente nå at denne kampen kunne vinnes.
Men det liberale borgerskapet, som de støttet seg på, utgjorde ikke noe
stort antall, selv om de var meget aktive i den offentlige debatten. De aller
fleste i de tyske statene var ennå ikke berørt av den økonomiske utviklingen og
hadde fremdeles den nedarvete innstillingen til jødene som var svært gammel og
hadde blitt utviklet videre i det føydale stendersamfunnet. Det samme var det
blant de rike jordeierne (junkerne) og de toneangivende protestantiske kristne,
med pietistene i spissen. Dette gjorde at en seier for jødene i saken var lite
sannsynlig.
Kongen avslo oppmodingen fra landdagen. I stedet ble det oppfordret til
hets og hardere tiltak mot jødene.
Eleonore Sterling skriver at noen av de som så klarest at jødenes sak
vanskelig kunne vinnes, var Moses Hess og Karl Marx. Og hun sier at
erkjennelsen av den avgrensete innflytelsen det liberale borgerskapet hadde i
forhold til flertallet av folket var av skjellsettende betydning for Marx
politiske utvikling. Hun mener at det vesentlige innholdet i Marx sin artikkel
om jødespørsmålet var at han mente at jødene tok feil når de trodde at
forfølgelsen av dem ville ta slutt sammen med den borgerlige frigjøring, altså
med at de fikk fulle statsborgerlige retter. Den eneste riktige løsningen på
jødespørsmålet var menneskehetens frigjøring, noe som ikke kunne være
innskrenket til å gjelde oppheving av de borgerligjuridiske innskrenkingene,
men grunnleggende sett: opphevingen av selve de antagonistiske sosialøkonomiske
tilstandene som skapte splid mellom menneskene. Både jødedom og kristendom
skulle avskaffes, fordi begge religioner var produkt av jordisk elendighet og noe
som menneskene brukte for å protestere mot og å gjøre det lettere å bære
elendigheten i den virkelige verden på samme måte som de rike brukte opium for
ved å få samme bedøvende og lindrende virkning. Både kristne og jøder var
produkter av den menneskelige fremmedgjøring, som også symboliserte seg så
kraftfullt i de forfulgte jødenes gettotilværelse. (Sterling, side 225.)
Marx, sammen med flere av sine radikale venner, tok standpunkt for
jødene i den striden de sto oppe i. Marx støttet, som en av de fremste
forkjemperne for den jødiske sak, Gabriel Riesser,
når han jobbet for å få lagt frem sin sak for landdagen. Dette er det
vesentlige i Marx sin holdning til jødene. Slik kan han sammenlignes med Henrik
Wergeland som omtrent på samme tid reiste kampen for jødenes adgang til det
norske riket etter å ha vært ganske negativ til de i sin ungdom.
Samtidig utviklet Marx gjennom arbeidet med jødespørsmålet sin
forståelse av virkeligheten og nærmet seg de oppdagelser som førte ham videre
til dypere forståelse av fremmedgjøringen og avdekking av kapitalismen som
system.
Marx tok utgangspunkt i det faktum at jødene i lang tid under
standssamfunnet hadde yrkesforbud over store deler av den verden der de fantes
og derfor var tvunget til å ta opp aktiviteter på kanten av samfunnet og
utenfor den kristne loven. Det gjaldt først og fremst forbudet mot å låne ut
penger mot renter, men de tok også opp småhandel. Utlån mot renter var forbudt blant
kristne og jøder imellom, men jøder kunne gjøre det overfor personer fra andre
religioner. Ettersom behovet for lån økte hos de kristne handelsfolkene og herskerne
fikk derfor jødene jobben med å skaffe disse, og de tok seg da betalt med
renter. I tillegg førte yrkesforbudet til at mange jøder drev med småhandel for
å overleve. Slik ble jødene foregangspersoner når det gjaldt utviklingen av
handelskapitalismen som etter hvert dannet et grunnlag for den moderne
industrikapitalismen.
Med protestantismen ble forbudet mot utlån av penger mot rente også
opphevet blant de kristne. Og slik sett ble jødene, som drev utlån, og de
kristne, som også gjorde det, likere. De ble begge representanter for kapitalen
og kapitalismen. For at de skulle bli frigjort, måtte de frigjøres fra
kapitalismen. Det var ikke nok med religionsfrihet og borgerlige retter, det
opphevet ikke det grunnleggende, nemlig slaveriet under kapitalen. Det
avgjørende vilkåret for full frigjøring av både jøder og protestanter var
frigjøring fra den eksisterende økonomiske tilstand, kapitalismen, ikke
frigjøring fra religionen eller politikken. Dette var Marx sin hovedkonklusjon
i skriftet om frigjøring av jødene.
En konklusjon
Alt i alt
vil jeg, etter å ha vurdert boken, hevde at Sperbers
biografi, som inneholder mange interessante, løsrevne enkeltfakta om Marx, er
en ideologisk konstruksjon som utelater de vesentligste momentene som bør
finnes i en Marx-biografi og som gjør dette uten å kjenne til, eller legge
frem, all nyere forskning på Marx sine tekster. Dessuten fremstiller han
nøkkeltekster feil, mangelfullt og tendensiøst og avslører manglende kunnskap
om sentrale tekster i Kapitalen.
Kildebruken er også under all kritikk. Han tar verk som forfekter motsatte
standpunkter av de han selv har, til inntekt for sitt eget syn. Han unngår
kilder som kan så tvil om hans egen fremstilling. Han bygger opp et tendensiøst
psykologiserende negativt bilde av Marx, som ikke har reelt grunnlag i de
forholdene han tar utgangspunkt i.
Hans
påstand om at Marx ikke har noe å si vår tid, men utelukkende er en mann for
sin tid, er så dårlig og feilaktig begrunnet at den ikke kan tas alvorlig.
De anmeldere som har rost boken opp i skyene, er enten lurt opp i stry
gjennom den tilsynelatende vitenskapelige fremtredelsesformen til boken, eller
så er de så oppsatt på å støtte hans konklusjon om Marx, at de ikke har sjekket
fakta.
For Pulizer-prisens anseelse er dette ganske
ødeleggende og prisen for denne boken bør trekkes tilbake om dette instituttet
vil bevare noe av sin integritet og viktighet.
Terje Valen, 25.10.2015 til 15.10.2016.
[i] Det engelske ordet LIFE har mange betydninger. Jeg
mener at betydning 13 i Shorter Oxford
Dictionary er mest passende her: A written account of a person’s
history; a biography (En nedskrevet beretning om en persons
historie; en biografi).
[ii]
Positivisme, betegnelse for vitenskapelig tilnærmingsmåte som fremhever den
menneskelige erkjennelsens sansbare, empiriske (erfaringsmessige) grunnlag og
avviser all metafysikk.
Tilhengere
av positivisme hevder at den eneste måten å oppnå erkjennelse og viten på, er
gjennom sanseerfaring og empirisk observasjon. Vitenskapelig virksomhet forstås
som en objektiv, verdinøytral og interessefri aktivitet uavhengig av subjektiv
fortolking og samfunnsmessige forhold. Samtidig avvises spørsmål om første prinsipper,
vesen, den innerste natur, væren og virkelighetens egentlige årsaker og endelige
mål (metafysisk spekulasjon). I henhold til et positivistisk syn på vitenskapen
lar forskningsobjektet seg avdekke gjennom sanseerfaring. Forholdet mellom den
erkjennende og det som erkjennes problematiseres ikke – noe som står i
motsetning til en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærmingsmåte hvor nettopp
forholdet mellom forskningens subjekt og objekt, og forskerens subjektive
føringer i vitenskapen, tas opp (se hermeneutikk og fenomenologi).
En
positivistisk orientert vitenskap søker (årsaks)forklaringer, nomotetiske sammenhenger, og et helhetsbilde basert på erfaringsmessige
kjensgjerninger og (erfarings)vitenskapelige resultater. Positivisme har særlig
vært en hovedtendens innenfor naturvitenskap, men
finnes som tendens også innenfor menneskevitenskapene (for eksempel psykologi, sosiologi, sosialantropologi), særlig der vektlegging av observasjonsdata står sterkt.
De
engelske filosofene og empiristene Francis Bacon, David
Hume
og John Stuart Mill gav
viktige filosofiske bidrag til positivismens fremkomst. Men selve betegnelsen
har fransk opphav. Auguste Comte innførte 'positivisme' som vitenskapsfilosofisk betegnelse
i sitt hovedverk Cours de philosophie
positive på 1830-tallet. Ifølge Comte skulle vitenskapen være
nøytral og fremme «det positive» i betydningen det virkelige, det nyttige, det
sikre, det presise og nødvendige. Positivistisk tilnærmingsmåte fikk stor
betydning utover på 1800-tallet i sammenheng med naturvitenskapens fremvekst.
(Store norske leksikon på nett.)
Min
kommentar er at positivistene konsentrerte seg om ontologi, læren om det som
eksisterer, og overser epistemologi. Ettersom epistemologi handler om forholdet
mellom menneskenes tenkning og alle ting og prosesser, om hvordan vi danner oss
tanker om virkeligheten,
så overser positivistene at det er en forskjell mellom virkeligheten og
menneskenes tanker om virkeligheten. De tror at det er en rett linje mellom
hvordan vi sanser ting og hvordan vi danner oss tanker om ting. Dette problemet
behandler for eksempel Lucien Sève
ganske inngående i sin bok Penser avec
Marx – ”la philosophie”.
[iii] https://en.wikipedia.org/wiki/Jonathan_Freedland , http://www.nytimes.com/2013/03/31/books/review/karl-marx-by-jonathan-sperber.html?_r=0
” Only in one area do Sperber’s efforts at
contextualization fall short. He argues that Marx’s writings on the Jewish
question, including his hostile comments about Jews, should be understood as
“embedded” in the attitudes of the age and therefore not deemed
straightforwardly anti-Semitic. But such a view is not easy to hold given the
evidence Sperber himself marshals, including an 1875
letter to Engels in which Marx — born a Jew, apparently just before his
father’s conversion to Protestantism — casually describes a fellow train
passenger as a “little Yid,” before offering a description that Sperber, to his credit, concedes “is a stereotypical
denunciation of an uncultured and greedy Jew.”